6 Menn, livsstil og helse

6.1 Innleiing

Kvinner lider – menn dør heiter ei ny bok om folkehelse i eit kjønnsperspektiv. 1 Tittelen er ei god oppsummering av helseforskjellane mellom menn og kvinner. Samtidig som gutar/menn har høgare dødsrisiko enn jenter/kvinner heilt frå første leveåret, er arbeidsfråværet på grunn av sjukdom og bruken av førebyggjande og andre helsetenester lågare hos gutar/menn enn jenter/kvinner. Sjølv om forskjellen i levealder mellom kvinner og menn er redusert dei siste tiåra, er forventa levealder i 2007 framleis om lag fem år høgare for kvinner enn for menn. Det finst òg kjønnsforskjellar i dødsårsak som ikkje kan knytast til biologiske ulikskapar, men heng saman med sosiale forhold og livsstil, der også kulturelt bestemte forventningar til det å vere gut/mann verkar inn.

Eigenrapporteringa av helsetilstand er alt i alt meir positiv hos menn enn hos kvinner. Forskjellane har dels reint faktiske årsaker, men kjem òg av at kjønna aksepterer sjukdom i ulik grad. Framleis finst det haldningar som går ut på at sjukdom og svak helse bryt med dei stereotype mannsideala. I granskinga oppgir langt fleire menn enn kvinner at dei er fornøgde med eigen kropp, og vesentleg færre menn oppgir å ha kroppslege plager som verk i hovud, rygg, skuldrer og anna. Samtidig er det fleire menn enn kvinner som i granskinga melder om redusert eller låg livskvalitet.

Mykje av forskinga på menn og sjukdomshandtering som er utført i Noreg, er av kvalitativ art. Resultata frå denne forskinga kan tyde på at det finst ein utprega mannleg måte å handtere sjukdom på som er lite heldig for mannen sjølv. Dette viser seg særleg på tre arenaer: ved sosial kontakt, i arbeidet og ved bruk av helsetenester. Kjønning av statistikken over sjukdomsførekomst kan likevel føre til feilaktige konklusjonar. Mange av forskjellane som blir forklarte med kjønn, har ofte andre årsaker som alder, sosioøkonomisk status og ekteskapeleg status. Det er eit grunnleggjande prinsipp at folk skal ha likeverdig tilgang til helse- og omsorgstenester uavhengig av kjønn, bustad og anna. Det knyter seg likevel spesielle utfordringar både til kvinnehelse og mannshelse, og desse må møtast med kunnskap og ressursar. Kjønnsspesifikk kunnskap om helse, sjukdommar og helsetenester er viktig for å kunne tilby sjukdomsførebyggjing, behandling, omsorg og rehabilitering for både kvinner og menn.

Helse- og omsorgstenestene må òg ha eit kjønnsperspektiv. Mange menn med kreft synest at mannlege legar er for røffe og for kjappe 2 . Derfor går mange heller til kvinnelege legar. Kreftdiagnosen blir vanskeleg å handtere når dårleg kommunikasjon med helsepersonell fører til mangel på kunnskap. Mennene veit ikkje kva dei kan vente seg, kva som er normalt, og kva dei skal reagere på.

Mannspanelet har i sitt konklusjonsnotat peikt på dei mange kjønnsforskjellane som gjer seg gjeldande på helseområdet, og har foreslått at forskinga på slike forskjellar må styrkjast, og at tiltak for å redusere dei blir nærmare utgreidde. Panelet etterlyser òg eit klarare kjønnsperspektiv i sektoren. Regjeringa meiner det er naudsynt med kunnskap om årsakene til forskjellane. Eit kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstenestene gir brukarane, pasientane og mottakarane av informasjon om helse og livsstil meir bevisste på kva kjønn har å seie for eige tilstand.

Helse er eit omgrep som kan tolkast på fleire måtar. Gjennom djupnesamtalar med intervjupersonar har Statistisk sentralbyrå kartlagt kva «folk flest» forstår med helse. Omgrepet blei tillagt ulikt innhald av personar i ulik alder og avhengig av om det var ei kvinne eller ein mann som svarte. I samtalane kom det fram at det folk i Noreg først og fremst meiner med omgrepet, er fysisk og mental helse, men i tillegg sunt levesett og god fysisk form. Vanlegvis blir helse sett på som ein eigenskap ved individet, men det kan òg forståast som eit uttrykk for ein relasjon mellom enkeltmennesket og omverda. Forstått på denne måten er ikkje helse ein reint objektiv storleik, men er avhengig av kva forventningar individet har til kroppen, helsetenesta og samspelet med dei sosiale omgivnadene.

Helsetilstanden i befolkninga og forskjellar i helsetilstand mellom personar i ulike sosiodemografiske grupper blir vurderte etter ei rekkje indikatorar. Både eigenvurdering av helse og levekår og faglege vurderingar frå medisinsk utdanna personell tel med.

Menn har ifølgje statistikken høgare dødsrisiko enn kvinner – på visse alderstrinn dobbelt så høg eller meir. 3 Fleire menn enn kvinner døyr som følgje av ulykker, og langt fleire menn enn kvinner tek sitt eige liv. Men kjønnsforskjellen minkar, hovudsakleg som følgje av at færre menn døyr av hjarte- og karsjukdommar. 4 Forventa levealder i 2005 er 78,1 år for nyfødde gutar og 82,5 år for nyfødde jenter, ein auke på nesten fem og eit halvt år for menn og tre og eit halvt år for kvinner sidan tidsrommet 1976–1980. Dette er òg eit resultat av likestilling og minkande forskjell i livsstil mellom kvinner og menn. Det blir færre typiske mannlege og kvinnelege fenomen. Hjarteproblem har i årevis vore rekna som eit typisk mannsfenomen, men i 2000 utgjorde kvinner heile 46 % av alle som døydde av hjarteinfarkt, viser tal frå Statistisk sentralbyrå.

Samtidig som kvinnene lever lenger, har dei fleire år med helseplager enn menn. Ved sjølvrapporterte helseplager oppgir fleire kvinner enn menn at dei har varige eller stadig tilbakevendande smerter i kroppen, at dei har hovudpine/migrene, at dei er trøytte og slappe, og at dei har søvnproblem og er ramma av ei rekkje andre psykiske og kroppslege symptom. 5 Kvinner har høgare sjukefråvær 6 enn menn, og dei har i større grad enn menn varige, kroniske sjukdommar. 7

Korleis kan desse kjønnsforskjellane forklarast? Til ein viss grad kan kjønnsforskjellar i helsetilstand forklarast biologisk. Men dei er òg knytte til ulik åtferd mellom kvinner og menn. I forskinga er det sett fram ein hypotese om at jentebarn græt meir enn gutebarn fordi dei oppfattar smerte ulikt. Gråt uttrykkjer samtidig eit behov for omsorg frå omverda. Ein mogleg kjønnsbasert biologisk forskjell fører såleis til ei kjønnsbasert åtferd. Ulikskapar i sjukdomsførekomst hos kvinner og menn kan utan tvil forklarast ut frå sosiale faktorar. Menn er like sterkt genetisk disponerte for ukontrollert overeting som kvinner, men kvinner blir ramma nesten dobbelt så ofte. Nesten éi av ti kvinner overet, og kjønnsforskjellane må forklarast ut frå sosiale faktorar. 8

I den grad åtferdsendringar kan gi menn ein betre objektiv og sjølvopplevd helsetilstand, er det eit mål å støtte opp under ønskelege endringar. Stereotype kjønnsroller og tradisjonelle oppfatningar om maskulinitet kan motverke slike endringar. Menn bør til dømes vere ekstra nøye med å verne seg mot sola. Trass i åtvaringar frå helsestyresmaktene synest mange gutar og menn framleis at det er «femi» å smørje seg inn med solkrem. 9 Dersom det finst barrierar mot ønskte endringar, til dømes i form av nedarva haldningar, må det òg gjerast ein innsats for å bryte slike barrierar. Dette må vurderast på bakgrunn av observerte forskjellar.

Kjønnsforskjellar i levealder, rapportert sjukdom, bruk av helsetenester og eigenrapportert livskvalitet og helse kan ha biologiske årsaker, men er òg i stor grad påverka av sosiale faktorar.

6.1.1 Levealder

Dei seinare åra har menn hatt ein større auke i forventa levealder enn kvinner, og avstanden mellom kjønna minkar. Forskjellen i forventa levealder er redusert med ein tredjedel dei siste 20 åra. I 2006 kunne kvinner i gjennomsnitt vente seg å leve 4,5 år lenger enn menn. Ein auke i levealder er derimot ikkje det same som fleire «friske» leveår. For enkelte kan det bety fleire år med redusert helse eller funksjonsproblem. Helsa taper seg med alderen, og førekomsten av sjukdom og skadar aukar.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Utrekningar av forventa leveår med god helse eller utan nedsett funksjonsevne viser at menn lever kortare, men får fleire friske leveår enn kvinner. «Healthy Life Years» (HLY) er ein indikator som måler kor mange år ein person i ein gitt alder kan rekne med å leve utan funksjonsvanskar. Utrekningar viser at forventa levealder med god helse i gjennomsnitt var 66,3 år for menn og 64,2 år for kvinner i 2003. Stilt saman med estimert levealder betyr det at rundt 11 år for menn og i underkant av 18 år for kvinner i gjennomsnitt vil vere leveår der helseproblem set grenser for livsutfaldinga (http://epp.eurostat.ec.europa.eu).

Når forskjellane i levealder mellom kvinner og menn er reduserte dei siste tiåra, har det ei rekkje medisinske og sosiale årsaker. Dødsrisikoen for spedbarn er vesentleg redusert sidan 1990, og parallelt med denne positive utviklinga har forskjellane mellom kjønna minka. Utviklinga i dødsrisiko for gutar og jenter i spedbarnsalder er vist i figur 6.2.

Per 1000 levandefødde; Heile landet, gutar; Heile landet, jenter

6.1.2 Eigenvurdering av helse og livskvalitet hos menn

Fleire menn enn kvinner vurderer sin eigen helsetilstand som god eller svært god. Det gjeld for menn og kvinner i ulike aldersgrupper, men forskjellane er størst blant dei over 67 år.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Eigenvurdert helse er eit stabilt mål som ifølgje fleire studiar kan predikere dødsrisiko. Det har vore små endringar i korleis kvinner og menn vurderer eiga helse dei siste ti åra. Sjølv om det er prosentvis færre eldre som seier at helsa er god, er det i denne gruppa vi ser den mest positive utviklinga. Blant eldre menn, og i nokon grad blant eldre kvinner, har det vore ei forbetring i same perioden (helse- og levekårsundersøkingane, SSB).

Helsetilstanden i befolkninga blir òg målt ved at menn og kvinner i levekårsundersøkingane blir spurde om dei opplever sjukdom eller plager i kvardagen som påverkar dei i nokon eller stor grad. Svara stemmer overeins med vurderinga av eigen helsetilstand. Færre menn enn kvinner melder om plager som påverkar dei negativt i kvardagen.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Likestillingsgranskinga viser det same hovudbiletet som levekårsundersøkinga, nemleg at menn gjennomgåande rapporterer betre livskvalitet og helse enn kvinner. Granskinga viser òg, ikkje overraskande, ein positiv samanheng mellom jamleg fysisk aktivitet og eigen helsetilstand. Eit anna interessant funn i granskinga er ein positiv samanheng mellom livskvalitet hos menn og grad av likestilling i parforhold. Menn som lever i likestilte parforhold, melder om betre helse og livskvalitet enn gjennomsnittet.

6.1.3 Førekomst av sjukdom og ulikskapar i diagnosar mellom kvinner og menn

Kjønn er både biologi og kultur, og sjølv om dei biologiske likskapane mellom menn og kvinner er større enn forskjellane, skil kvinner og menn seg frå kvarandre på ei rekkje område. Ein opplagd forskjell mellom kjønna ligg i reproduksjonen – kvinner går gravide, føder og ammar barn. Nokre av forskjellane i helsesvikt handlar om biologi og genetikk, men i mange tilfelle er biologi berre ein del av forklaringa på kjønnsforskjellane. Korleis feminitet og maskulinitet er sosialt og kulturelt utforma, speler ei viktig rolle for å forstå og forklare kvifor menn og kvinner har ulik helsesvikt og dødsrisiko. «Knapt noen egenskap har så mange og viktige implikasjoner for helsebelastninger og helseressurser gjennom livsløpet som kjønn,» skriv Mæland og Haugland. 10 Når menn døyr før kvinner, samtidig som kvinner lir meir, kan det komme av at kvinner lir meir av sjukdommar som ikkje fører til død, og/eller at kvinner opplever meir liding ved sjukdommar som også rammar menn. Alt frå første leveåret er dødsrisikoen størst blant gutane. Høgare dødsrisiko blant yngre og middelaldrande menn kan òg komme av at menn undervurderer og underkommuniserer lidingane sine. Det kan medføre at menn ikkje får den behandlinga dei treng, og døyr før tida. 11 Menn har òg ein livsstil som aukar risikoen for ulykker og valdeleg død.

Sjølv om forskjellane har minka dei siste 30 åra, er det framleis store kjønnsforskjellar når det gjeld dødsårsak. Menn er overrepresenterte i gruppa som døyr som følgje av ulykker, skadar eller sjølvmord (valdeleg død). Figur 6.5 viser utviklinga dei siste tiåra. Eit særtrekk er auken i talet på menn som døyr som følgje av diabetes. Ei spesiell utfordring her er auken blant yngre menn.

Hjarte- og karsjukdommar kan knytast til menn og maskulinitet fordi slike lidingar framleis er langt hyppigare dødsårsak for menn enn for kvinner. Både betre medisinsk behandling og kampanjar for å styrkje folkehelsa har redusert dødsrisikoen som følgje av hjarte- og karsjukdommar dei siste tretti åra, men kjønnsforskjellane er enno vesentlege (figur 6.6).

Kjelde: Nasjonalt Folkehelseinstitutt

Befolkningsundersøkingar viser at menn opplever symptom på sjukdom i langt mindre grad enn kvinner. Det gjeld særleg i dei yngste aldersgruppene, og funna stemmer godt overeins med resultata frå likestillingsgranskinga 2007 og data frå allmennlegeundersøkingane. Når befolkninga blir eldre, minkar kjønnsforskjellane noko, og blant personar over 45 år rapporterer menn større førekomst av nokre diagnosar enn kvinner.

I intervju i helse- og levekårsundersøkinga 2005 seier fleire menn enn kvinner i alderen 45–66 år at dei har diabetes. Det er òg fleire menn enn kvinner som går til legen med diabetes (SEDA). Det gjeld både diabetes 1 og type 2-diabetes. Fastlegane skriv ut fleire reseptar til menn over 40 år med diabetes enn til kvinner på same alder (reseptregisteret, FHI). Blant yngre er det liten forskjell. Diabetes aukar risikoen for hjarteinfarkt, og menn får gjerne hjarteinfarkt tidlegare enn kvinner. Førekomsten aukar dramatisk med alderen. I aldersgruppa 45–66 år er det fire gonger så mange menn som kvinner som seier at dei har hatt hjarteinfarkt. Registreringar hos fastlegen viser at meir enn dobbelt så mange menn som kvinner i alle aldrar går til legen med infarkt (SEDA). Figur 6.7 viser førekomst av utvalde lidingar blant menn og kvinner 45–66 år.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

6.1.4 Sjukefråvær

Når vi korrigerer for forskjellar i yrkesdeltaking, er menn sjeldnare enn kvinner borte frå arbeid som følgje av sjukdom. Også når vi ser på sjukedagar i alt (eigen- og legemelde), viser statistikken mindre fråvær blant menn.

Kjønnsforskjellar i bruken av sjukmeldingar (sjukmeldingspraksis) får støtte i SSBs statistikk over sjukefråvær, som viser at 7,6 % av dei kvinnelege arbeidstakarane og 4,3 % av dei mannlege hadde legemeldt fråvær frå arbeidet i 2006. Det eigenmelde sjukefråværet ligg på rundt 1 % for begge kjønn, noko lågare for menn enn for kvinner.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Likestillingsgranskinga stadfester dei fleste av funna som tidlegare er gjorde i befolknings- og pasientundersøkingane. Funna frå granskinga kan oppsummerast slik:

• Ein større del av dei med høg utdanning trenar og held seg i form, og kvinner noko meir enn menn.

• Noko fleire menn enn kvinner føler seg vel med kroppen sin.

• Noko fleire kvinner enn menn seier at dei har ulike psykiske og fysiske lidingar som depresjon, angst, stress, vond rygg og manglande sexlyst.

• Overvekt rammar kvinner hardare enn menn i form av ubehag og problem.

I granskinga oppgir eldre over 65 år å vere meir fornøgde med eigen kropp enn dei yngre aldersgruppene (over 18 år). Granskinga stadfester dessutan ein tendens som er fanga opp av andre undersøkingar – at menn (og kvinner) med høgare utdanning trenar oftare og melder om færre kroppslege og psykiske plager enn andre utdanningsgrupper.

6.2 Bruk av helsetenester

Helsetenestene skal vere likeverdige for heile befolkninga utan omsyn til kjønn. Samtidig varierer bruken av helsetenestene mellom kvinner og menn. Forskjellane kan ha å gjere med ulikskapar i førekomsten av symptom på lidingar, men kan i tillegg liggje i måten menn og kvinner tolkar signala frå kroppen på.

6.2.1 Bruk av primærhelsetenester

Allmennlegen/fastlegen representerer ofte det første møtet brukaren har med helsetenesta. I ungdomsåra er skulehelsetenesta eller helsestasjonen for ungdom eit viktig tilbod. Begge tenestene står sentralt i det helsefremjande og sjukdomsførebyggjande arbeidet og tilbyr mellom anna individuell rådgiving. Allmennlegeundersøkinga viser at menn oppsøkjer legekontora i mindre grad enn kvinner. Om lag 65 % av mennene og 75 % av kvinnene går til allmennlegen i løpet av eit år. Når vi ser på utvalde grupper, er forskjellane særleg store. For einslege mellom 25 og 44 år er forskjellen mellom kvinner og menn tjue prosentpoeng. I aldersgruppa 45–66 år er det ti prosentpoeng fleire kvinner som har vore hos allmennlegen. I gruppa over 67 år har prosentvis like mange menn som kvinner vore hos allmennlegen siste året. Blant einslege over 67 år er det nær 10 prosentpoeng fleire kvinner enn menn som har oppsøkt legekontoret, mens det for par over 67 år er omvendt ved at nær 10 % fleire menn enn kvinner har oppsøkt legekontoret. For menn ser det altså ut til at eit einsleg tilvære byr på særlege utfordringar når det gjeld å tolke eigen kropp og helsetilstand og oppsøkje fastlegen.

Også når vi ser på kor ofte folk har kontakt med legekontora, er kjønnsforskjellane klare. Prosentvis dobbelt så mange kvinner som menn har vore i kontakt med allmennlege fleire enn fem gonger siste året. Ein rapport frå NAV viser at kvinner mellom 20 og 40 år har nesten dobbelt så mange konsultasjonar hos fastlegen som menn i same aldersgruppa. Mykje av forskjellen kan truleg forklarast med at kvinner i fertil alder oppsøkjer lege oftare i samband med prevensjon, graviditet, underlivsrelaterte problemstillingar og liknande. Undersøkinga viser samtidig at kvinner og menn over 40 år oppsøkjer legevakta i omtrent like stor grad. 12

Etter 45-årsalderen minkar forskjellane i helsetenestebruk mellom menn og kvinner. Menn over 45 år som lever i parforhold, ser ut til å gå meir til legen enn menn som lever åleine, men ikkje oftare enn kvinner i same familiefase. Etter pensjonsalder er det relativt fleire menn enn kvinner som har vore hos legen fem eller fleire gonger siste året.

6.2.2 Bruk av spesialisthelsetenester

Éi av fire kvinner og éin av fem menn har vore hos spesialist på sjukehus siste året (helse- og levekårsundersøkinga 2005). Prosentvis har vesentleg fleire kvinner i fruktbar alder enn menn i tilsvarande alder vore hos spesialist, både spesialistar på sjukehus og private spesialistar. Held ein tilvisingar i samband med svangerskap og fødsel utanfor, går den kvinnelege prosentdelen av tilvisingane ned. Trass i dette er det fleire kvinner enn menn som blir viste vidare til spesialist (SEDA). Forskjellane mellom menn og kvinner blir mindre med alderen. Blant barn i alderen 2–14 år er det relativt fleire gutar enn jenter som blir viste vidare inn i spesialisthelsetenesta.

Pasientstatistikken viser at menn og kvinner har ulikt forbruk av sjukehustenester, men ulik bruk er ikkje det same som forskjellsbehandling. Menn og kvinner har ikkje heilt samanfallande helseproblem, og kva sjukehusa kan tilby ulike pasientgrupper, kan ikkje utan vidare tolkast som mangel på likestilling. Likevel kan data som viser forskjellar i forbruksratar, vere eit utgangspunkt for vidare likestillingsstudiar i sjukehussektoren.

I 2006 var det i overkant av 820 000 døgnopphald ved dei somatiske sjukehusa for personar busette i Noreg. Kvinner stod for 54,3 % av opphalda. Den gjennomsnittlege liggjetida per opphald er derimot nokolunde lik for begge kjønn og har vore det i ei årrekkje. I 2006 var liggjetida 5 døgn for menn og 5,1 døgn for kvinner. Sidan kvinner i tillegg har fleire opphald, betyr det at menn har færre liggjedagar årleg ved sjukehusa.

Hjarte- og karsjukdommar er den vanlegaste årsaka til døgnopphald for menn og står for 18 % av opphalda deira. Her er hjartesjukdommar som hjarteinfarkt og angina pectoris (hjartekrampe) dei vanlegaste hovuddiagnosane. Menn har nesten dobbelt så mange opphald som kvinner for desse hjartesjukdommane. Hjernekarsjukdommar som hjerneslag er derimot nesten like hyppige som innleggingsårsak for begge kjønn.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

6.3 Sjukdomsrapportering hos menn

Tradisjonell maskulinitet med høgt fokus på styrke, sjølvkontroll, sjølvbehersking, uthald, handlekraft og forakt for fysisk smerte gir seg utslag i mannshelsa. Menn oppsøkjer helse- og omsorgstenestene i mindre grad enn kvinner, noko forskarar beskriv som eit forsøk på å bagatellisere og fornekte helseproblem. 13 Å vere sjuk og svak truar den tradisjonelle maskuliniteten og fører til at menn ofte trekkjer seg tilbake når dei får helseproblem, og heller lir i det stille. 14 Gutar og menn har lenge blitt sosialiserte til å skjule svake sider og kontrollere og dempe medkjensle, sårbarheit og gråt. 15 Store gutar græt ikkje, heiter det.

Undersøkinga viser at unge gutar i liten grad bruker tradisjonelle informasjonskanalar og tilbod når dei treng hjelp og opplysning 16 . Gutar skal helst takle problem på eiga hand og ser det som lite maskulint å snakke om dei. Det gjeld ikkje minst sex og samliv. Eksisterande hjelpetilbod blir av gutar rekna for å vere jenteorienterte og lite relevante 17 . Berre 5–10 % av brukarane av vanlege hjelpetilbod og opplysningstiltak for ungdom er gutar, mens gutar står for om lag 50 % av trafikken på helserelaterte nett- og telefontenester for ungdom. Samtidig viser undersøkingane at gutar treng hjelp og opplysning i like stor grad som jenter.

Lilleaas har intervjua menn som har hatt hjarteinfarkt, og legg vekt på ein inngrodd, mannleg forsørgjarlogikk som forklaring på korleis menn ser på kropp, helse og sjukdom. Det dei intervjua mennene seier om jobb, karriere og forsørgjaransvar, viser at dei alltid har sett på seg sjølve som hovudforsørgjar i familien, sjølv om dei fleste hadde koner som jobba fulltid, og mange av mennene hadde arbeidd svært mykje. Biletet desse mennene teiknar av kroppen sin slik han var før infarktet, er av «en sterk, utholdende og alltid arbeidende kropp,» skriv Lilleaas. 18 Mennene fortel stolte at dei så å seie aldri hadde vore borte frå jobben på grunn av sjukdom før dei fekk infarkt. Denne sida ved tradisjonell maskulinitet blir eit problem når resultatet er at menn overser sjukdomsteikn. Samtidig kan dei same eigenskapane påverke behandlingsgangen og habiliteringa i positiv retning. I ein studie viste maskuline menn større grad av betring frå dei blei lagde inn på sjukehus, til eitt år etter at dei var utskrivne. Ei grunnsetning i mannleg maskulinitet har vore at ein skal tole motgang og vise vilje til å overvinne vanskar. 19

Når sjukdom blir tolka som eit teikn på veikskap, noko som truar identiteten som skikkeleg arbeidskar og bryt med stoltheita over å ikkje vere sjuk, blir resultatet ofte at menn teier om eigne helseplager. I «trøttleiksprosjektet», der mannlege ingeniørar og leiarar blei intervjua om korleis dei takla å vere trøytte og slitne, fann Lilleaas og Widerberg at måten mange av mennene snakka om dette på, i første omgang gav inntrykk av at dei aldri hadde hatt helseproblem. 20 Først mot slutten av intervjua kom det fram at dei hadde fått ei rekkje signal om at kroppen var overbelasta. Mange leid av typiske stressymptom som dei ikkje snakka med andre om, ikkje eingong med den nærmaste familien. I del 4 og 5 blir det påpeikt at yngre menn er den gruppa som arbeider mest overtid. Yngre menn er samtidig den gruppa som slit mest med sjukleg trøyttleik. 21 Det heng saman med nattskift, overtid og liknande, der menn er overrepresenterte. Ein konsekvens av å vere sjukleg trøytt kan vere auka risiko for å bli innblanda i ulykker.

Også studien av menn som har hatt hjarteinfarkt, viser at eit fellestrekk for mennene er at dei i liten grad snakkar med andre om korleis dei har det. Motviljen mot å snakke om eiga helse har som konsekvens at menn underrapporter sjukdom og ikkje innrømmer at dei har smerter og plager. Dermed går dei mindre til lege og får ikkje behandling. Det inneber sjølvsagt at mange menn lever med plager som kunne vore behandla. Til dømes er betennelse i blærehalskjertelen (prostatitt) ei lite påakta mannleg liding som også rammar yngre menn. Sjukdommen skriv seg frå ein bakteriell infeksjon og medfører smerter i underlivet som gir plager i større eller mindre grad. Studiar viser at mange menn kvir seg for å søkje hjelp med slike diffuse underlivsplager. 22 Ved å la vere å søkje hjelp pådreg dei seg større plager enn dei hadde behøvd. Langt alvorlegare er det når menn ikkje oppsøkjer lege med det som viser seg å vere symptom på dødelege sjukdommar.

Fleire menn enn kvinner får kreft, og fleire menn enn kvinner døyr av kreft. Menn døyr dessutan oftare av kreftformer som rammar flest kvinner. Vondarta føflekkreft er hyppigast blant kvinner, men det er fleire menn som døyr av denne kreftforma. Grunnen er at menn oftare enn kvinner har spreiing når kreften blir oppdaga. Ifølgje kreftforeininga er den viktigaste årsaka til at fleire menn døyr, at dei kjem for seint til legen. Menn kjenner ikkje symptoma eller tek dei ikkje alvorleg. Også symptom på hjarte- og karsjukdommar er det mange menn som overser. Mange av mennene Lilleaas intervjua som hadde hatt hjarteinfarkt, hadde hatt symptom som vondt i armen og halsen og kjent seg svært uvel. Men fleire av mennene hadde bagatellisert og oversett symptoma fordi dei hadde hatt så mykje å gjere på jobben. Når kollektive haldningar i befolkninga resulterer i at menn lèt vere å oppsøkje helsetenestene, er det ei likestillingspolitisk utfordring. Slike haldningar må endrast, slik at menn oppsøkjer helsetenestene når signala frå kroppen tilseier at dei bør gjere det.

6.3.1 Psykisk helse

Dess sunnare livsstil mennene hadde, dess færre psykiske plager som kravde hjelpetiltak, hadde dei. 23 Pasientundersøkingar viser at dei vanlegaste psykiske lidingane førekjem oftare hos kvinner enn hos menn, samtidig som lidingane har ulik uttrykksform. Dahl 24 formulerer dette slik: «Kvinner og menn presenterer forskjellige lidelsesbilder. Mens kvinnenes psykiske lidelser domineres av forstyrrede emosjoner og individuell misere, synes mennenes psykiske lidelse i større grad å være preget av atferdsvansker som får større konsekvenser for deres nærmeste.» Studiar viser òg at det er forskjell på kva kjønna opplever som psykiske påkjenningar. Kvinner legg størst vekt på problem med relasjonar og tap av menneske, mens menn oftast oppgir problem med økonomien, problem på jobben og tap av arbeid.

Som for somatisk sjukdom kan motvilje mot å snakke om problem spele inn også når det gjeld psykisk helse. Mange menneske med angstsymptom oppsøkjer ikkje lege. Det gjeld i særleg grad menn, som nødig fortel om plagene sine fordi det kolliderer med ei oppfatning om at det er umandig å være redd. Også når det gjeld depresjonar, kan evna til å fortelje andre om kjensler vere med på å forklare forskjellar mellom menn og kvinner. Den største forskjellen mellom menn og kvinner viser seg i dei lette depresjonane. Langt fleire kvinner enn menn har slike plager. Alvorlege depresjonar er meir jamt fordelte mellom kjønna, og det same gjeld bipolar (manisk-depressiv) liding. 25 Det kan henge saman med at menn ikkje tek kontakt med helsetenesta for lette depresjonar, men vil klare seg sjølve. Dermed blir dei for lite og for seint behandla, og ofte er det ved sjølvmord eller sjølvmordsforsøk andre blir klar over kor gale det har stått til.

6.3.2 Sjølvmord

Kvinner gjer sjølvmordsforsøk 10–20 gonger så ofte som menn. 26 Samtidig er det langt fleire menn enn kvinner som tek livet av seg. Det er særleg unge menn med psykiske lidingar, stoff- og alkoholproblem og eldre, einsame og deprimerte menn som gjer sjølvmord. 27 I 2004 var det 359 menn og 170 kvinner som valde å avslutte livet for eiga hand, 28 altså dobbelt så mange menn som kvinner. Tidlegare har denne forskjellen vore endå større, men frå 2003 til 2004 auka talet på kvinner som tok livet av seg, mens talet på menn gjekk litt ned. Forklaringa på den store forskjellen mellom sjølvmordsforsøk og fullbyrda sjølvmord ligg i metodane menn og kvinner bruker ved sjølvmord. Kvinnene tek oftare overdosar av medikament som dei overlever. Mennene bruker meir dramatiske metodar som skyting, henging eller drukning. Nyare forsking tyder likevel på at dette er i endring, og at fleire menn tek overdosar og fleire kvinner bruker valdelegare metodar som henging. 29

6.4 Menns livsstil

Tradisjonell maskulinitet verkar inn på menns levevanar på ein måte som har betydning for helse og dødsrisiko. Dette gjeld både med omsyn til ernæring, fysisk aktivitet, tobakk, seksuell helse, rusmiddel og ulykkesrisiko.

Levevanar bidreg til kjønnsforskjellar og sosiale forskjellar i helse. Skal desse forskjellane bli mindre, må det takast i bruk verkemiddel som gjer det enklare for alle å leggje seg til helsefremjande levevanar. Strukturelle verkemiddel har større betydning for folkehelsa på befolkningsnivå enn verkemiddel som primært rettar seg mot individet. Normative verkemiddel som lover, forskrifter, retningslinjer og tilrådingar er viktige, og effekten blir størst om ein tek i bruk og kombinerer fleire typar verkemiddel på fleire arenaer samtidig. Skular, arbeidsplassar, nærområde og helseinstitusjonar er store samfunnsarenaer der det er viktig å leggje til rette for gode levevanar. Dette er arenaer der store delar av befolkninga oppheld seg kvar dag, og her kan mange nåast.

6.4.1 Ernæring

Når ein samanliknar matinntaket hos ulike grupper i dei nasjonale kosthaldsundersøkingane, viser det seg at menn et meir av dei fleste matvarer enn kvinner. Dette er naturleg ettersom mennene i gjennomsnitt hadde nesten 40 % høgare energiinntak enn kvinnene. Forskjellen kan til dels forklarast med større behov. Trass i dette hadde kvinner eit høgare inntak av grønsaker, frukt og bær, skumma mjølk, te og vin enn menn.

Ein vanleg praksis blant menn er å gå lenge utan mat for så å ete eit kraftig måltid. Mange menn tenkjer at frukt, grønsaker og annan sunn mat ikkje mettar godt nok eller gir den energien som trengst. I ein studie om menn og slanking viser Lien 30 at mange av informantane opplevde sunn mat som «damemat». Å vere oppteken av kosthald og ernæring har i vårt samfunn vore knytt til feminitet, men dette kan vere i ferd med å endre seg.

Med aukande alder blei det ete mindre av dei fleste matvarer. Særleg store forskjellar var det for varegrupper som leskedrikker, søtsaker og snacks, der bruken var høvesvis fire, fem og sju gonger større blant menn i alderen 16–29 år enn blant menn i alderen 60–79 år. Inntaket av matvarer som poteter, grønsaker og fisk var derimot lågare blant dei yngre enn blant dei eldre. Norkost 1997 viste òg at dei med lang utdanning og høgare sosioøkonomisk status hadde eit meir helsesamt kosthald enn dei med kort utdanning og lågare sosioøkonomisk status. Vidare hadde ikkje-røykjarar og dei med regelmessig mosjon eit sunnare kosthald enn røykjarar og inaktive.

Menn og kvinner med minst 13 års utdanning hadde høgare inntak av grønsaker, frukt, fisk, skumma mjølk, te, øl, vin og brennevin, og lågare inntak av poteter og lettmjølk enn dei med mindre enn 13 års utdanning. Dessutan hadde menn med lang utdanning lågare inntak av kjøt, heilmjølk, matfeitt, sukker, honning, søtsaker, snacks og leskedrikker enn menn med kort utdanning. Både menn og kvinner med lang utdanning var oftare brukarar av vitamin- og mineraltilskot enn dei med kort utdanning. 31

Tiltak på ernæringsområdet er forankra i handlingsplanen for betre kosthald i befolkninga (2007–2011).

Som figur 6.10 viser, er halvparten av mennene mellom 20 og 29 år overvektige. Dette er vesentleg fleire enn blant kvinnene. Blant alle over 20 år viser HUNT 2 at 53 % av mennene og 40 % av kvinnene kan karakteriserast som overvektige. 32 Ut frå dokumentasjonen frå Nord-Trøndelag kan vi gå ut frå at det er forskjellar i kroppsvekt mellom kjønna.

6.4.2 Fysisk aktivitet

I det såkalla trøyttleiksprosjektet fann Lilleaas og Widerberg at mange av mennene framstilte kroppen som ein ting som ikkje treng vedlikehald, noko ein bruker til det går i stykke. 33 Ein seinare studie viser at toppidrettsutøvarar har den same kroppsforståinga. 34

I likestillingsgranskinga 2007 er kvinner og menn spurde om haldning til eigen kropp, og resultata frå granskinga viser at menn i større grad enn kvinner trivst med eigen kropp.

Mens 64 % av mennene seier seg heilt eller delvis samde i utsegna «eg føler meg vel med kroppen min», er tilsvarande tal for kvinner 48 %. Berre 4,6 % av mennene seier seg heilt usamde (dei føler seg ikkje vel med eigen kropp). Tala kan vere uttrykk for substansielle forskjellar, men òg for ulik terskel hos kvinner og menn når det gjeld å vere tilfreds med eigen kropp. Tala står i motsvar til fleire av dei faktorane som normalt blir tolka negativt i samband med kropp (fedme/overvekt og anna).

Når vi ser på fysisk aktivitet, viser fleire norske studiar at menn trenar oftare enn kvinner. Samtidig er prosentdelen menn på 40–42 år som har tungt fysisk arbeid, halvert til ca. 15 % i perioden 1974–1994. Talet for kvinner ligg nokså stabilt på 3–4 %. 35 Det kan tyde på at menn generelt er blitt noko mindre fysisk aktive i løpet av arbeidsdagen. MMI-undersøkingar i Noreg viser at menn i mindre grad trenar for å få overskot, kjenne velvære, førebyggje plager, regulere vekta eller forandre utsjånaden. Mennene rapporterer i staden spenning og det å måle krefter med andre som grunnar for å trene. 36 Både hos kvinner og menn ser vi ein sterk sosial gradient: Dei med lengre utdanning trenar oftare enn dei med kortare utdanning. 37

For å få fleire vaksne menn til å vere fysisk aktive, i samsvar med tilrådinga om minst 30 minutt dagleg moderat fysisk aktivitet, må det arbeidast bevisst med å etablere lågterskeltilbod som appellerer til menn. Evalueringa av ordninga med grøn resept viser at 76 % av deltakarane er kvinner. 38 Populære lågterskeltilbod i grøn resept-ordninga og generell tilrettelegging for fysisk aktivitet, til dømes trening til musikk, stavgang og gågrupper, appellerer mindre til menn. For å få gode lågterskeltilbod er det derfor viktig å involvere menn i utvikling og organisering av aktivitet. Tiltaka på aktivitetsområdet er forankra i handlingsplanen for fysisk aktivitet 2005–2009.

6.4.3 Tobakk

Utrekningar viser at røyking var årsak til om lag 6700 dødsfall i 2003. Det tilsvarer 16 % av alle dødsfall, eller 19 % hos mennene og 14 % hos kvinnene. 39 Talet på dødsfall som kunne tilskrivast røyking, var høgare for menn (3700) enn for kvinner (3000), men mens talet aukar blant kvinner, minkar det blant menn fordi røykinga der har gått kraftig ned over fleire år.

I 1973 røykte over halvparten av den vaksne mannlege befolkninga, mot om lag 30 % av kvinnene. Denne forskjellen har medverka til ulik fordeling av røykjerelatert sjukdom og død mellom kjønna. I 2007 blei det målt ein lik prosentdel kvinner og menn som røykjer dagleg, om lag 22 %. Blant dei yngste er det heller ikkje nokon store kjønnsforskjellar å spore. 40

Røyking er den helseåtferdsfaktoren der samanhengen med helsetilstand er best dokumentert, og der dei sosiale forskjellane er klarast. Røyking er klart overrepresentert i grupper med låg inntekt, kort utdanning og manuelle yrke. Dei seinare åra har det likevel blitt prosentvis færre røykjarar på alle utdanningsnivå. Særleg blant menn har nedgangen vore stor og jamn sidan 1970-talet, mens utviklinga blant kvinner har variert meir.

Når det gjeld snus, er det er svært stor forskjell på menn og kvinner. Blant menn har dagleg bruk av snus auka frå 3 % prosent i 1985 til 11 % i 2007, mens talet aldri har vore over 1 % for kvinner. Blant unge menn har auken vore nærmast eksplosiv. I aldersgruppa 16–34 år har gruppa som bruker snus dagleg, auka frå rundt 3 % i 1985 til drygt 20 % i 2007. Her er bruk av snus blitt vel så vanleg som røyking. Det er i denne gruppa røyking har vore sterkast på retur, og ein samanheng kan ikkje utelukkast. Blant kvinner har derimot røykjeprosenten gått ned utan nokon tilsvarande auke i snusbruk.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Den nasjonale strategien for det tobakksførebyggjande arbeidet i Noreg 2006–2010 har sosial ulikskap, kjønn og kulturell bakgrunn som tverrgåande perspektiv. Det inneber at alle desse perspektiva skal telje med når tiltaka i planen skal utviklast. Også i overvaking, undersøkingar og evalueringar skal det takast omsyn til kjønnsperspektivet.

6.4.4 Gutar og menn – seksualitet og seksualvanar

Seksualvanar er kopla til kjønn og kjønnsbaserte forskjellar i forståinga og opplevinga av seksualitet. Kulturelle kjønnsbaserte forskjellar har historisk verka inn på seksualvanane hos kvinner og menn. I likestillingsgranskinga blei kvinner og menn spurde om dei såg på sexlivet sitt som godt eller ikkje. Drygt halvparten av både kvinner og menn såg på sexlivet sitt som godt eller svært godt. Noko fleire kvinner enn menn ser på eige sexliv som godt, men samtidig er noko fleire kvinner enn menn svært misfornøgde. Noko fleire yngre enn eldre, både blant kvinner og menn, er fornøgde med eige sexliv.

Sidan 1960-talet har menn og kvinner fått meir like seksualvanar. Undersøkingar tyder på at det først og fremst er kvinner som har endra åtferdsmønster. Arbeidet for likestilling mellom kjønna, stor grad av utjamning av tidlegare kjønnsforskjellar i utdanning og enklare tilgang til sikker prevensjon har vore påpeikt som sentrale forklaringsfaktorar for endringane i åtferdsmønster. Kunnskap om seksualvanane i befolkninga er nødvendig for å forstå, føreseie og førebyggje spreiing av seksuelt overførbare sjukdommar som hiv/aids, klamydia og herpes. Vidare er slik kunnskap viktig for å førebyggje uønskte svangerskap. Nasjonalt Folkehelseinstitutt har derfor undersøkt seksualvanane i befolkninga med fem års mellomrom, første gongen i 1987.

Det store fleirtalet blant kvinner og menn over 18 år oppgir å ha seksuell erfaring. Berre 5 % av kvinner og 8 % av menn over 18 år sa i 2002 at dei ikkje hadde seksuell erfaring. Den vanlege debutalderen for gutar var 17,5 år i 2002, for jenter 17,1 år. Debutalderen for jenter har endra seg lite sidan 1987 (første året seksualvanane blei undersøkte), men er redusert med 0,7 år for gutar (menn). Éin av fem gutar har debutert seksuelt før den seksuelle lågalderen (16 år). Det same har fjerdekvar jente. Sidan 1987 er det lita endring i debutalder for gutar, men ein vesentleg nedgang for jenter.

Eit godt seksualliv blir av mange sett på som eitt av fleire viktige kriterium for god livskvalitet, jamfør likestillingsgranskinga. Undersøkingar viser òg at mange er seksuelt aktive i høg alder, sjølv om prosentdelen som er seksuelt aktive, minkar med alderen. 41 I dei eldste gruppene er det store kjønnsforskjellar. Mens 40 % av mennene mellom 75 og 85 år oppgav å vere seksuelt aktive, var tilsvarande tal for kvinner 17 %. Dette trass i at like mange menn som kvinner oppgav smerter eller andre kroppslege problem som årsak til mangelfullt seksualliv.

Fleire menn enn kvinner oppgir å ha hatt svært mange seksualpartnarar. Blant menn har seksualvanane likevel endra seg i retning færre seksualpartnarar. I 2002 er det framleis fleire menn enn kvinner som oppgir å ha hatt fleire partnarar, men kjønnsforskjellane er vesentleg reduserte sidan 1987.

Eit særleg interessant aspekt ved undersøkingane er endringane når det gjeld erfaring med sex med ein person av same kjønn. Av mennene svarte 4 % i 1987 at dei hadde slik erfaring, mens 11 % av mennene i 2002 oppgav at dei hadde hatt seksuelt samvær med ein annan mann. Både i 1992 og 2002 oppgav menn 15 år som medianalder ved første kontakt. Det er primært i den yngste aldersgruppa endringane i homoseksuell erfaring har skjedd. I aldersgruppa 18–24 år var prosentdelen menn som oppgav homoseksuell erfaring, 5,8 i 1987 og 14,1 i 2002. Ser vi på personar i alderen 45–49 år, oppgav 2,8 % av mennene homoseksuell erfaring i 1987 og 4,5 % i 2002.

Seksualvaneundersøkingane frå 1987–2002 understrekar at seksuell erfaring med person av same kjønn på ingen måte er einstydande med homofil, lesbisk eller biseksuell legning. Eit klart fleirtal av dei som oppgir homoseksuell erfaring, meiner sjølve å ha ei heteroseksuell legning (61 %).

I 2002 oppgav 13 % av norske menn at dei ein eller annan gong i livet hadde kjøpt sex. Det representerer ein auke på 2 % frå 1992. Prosentdelen kvinner som seier at dei kjøper sex, er låg på alle undersøkingstidspunkt.

6.4.5 Seksuelt overførbare infeksjonar

Statistikk over seksuelt overførbare infeksjonar viser tydelege kjønnsforskjellar i førekomst. Heilt sidan registrering av hiv og aids kom i gang tidleg på 1990-talet, har to av tre personar som blei registrerte med infeksjonen, vore gutar eller menn. I gruppa gutar/menn er personar med homoseksuell erfaring overrepresenterte. I figur 6.12 er førekomst fordelt på kjønn vist for perioden 1993–2007.

Det same kjønnsmønsteret som for hiv finn vi i førekomsten av gonoré, og omfanget er tilsvarande. Også hepatitt C kan overførast via seksuell omgang, men her varierer smitteforma meir. Uansett er det langt fleire gutar og menn enn kvinner som blir smitta av hepatitt C. I 2007 blei det registrert 69 tilfelle blant kvinner og 127 tilfelle blant menn.

Av seksuelt overførbare infeksjonar er det no genital klamydia som har størst utbreiing med 23 000 registrerte tilfelle i 2007. Kvinner er overrepresenterte både når det gjeld testaktivitet og registrerte tilfelle. Her er det truleg store mørketal, og det er tvilsamt om statistikken gir eit fullgodt bilete av situasjonen.

Det er liten tvil om at kjønnsforskjellar i seksualvanar og seksuell praksis verkar inn på førekomsten av infeksjonar.

6.4.6 Alkohol og rus

Menn drikk vesentleg meir alkohol enn kvinner, dei drikk meir kvar gong dei drikk, og dei drikk seg oftare rusa, sjølv om jenter og kvinner har nærma seg mennene i drikkemønster dei siste 10–15 åra. 42 Utrekna årleg konsum er 2,5 gonger høgare blant menn enn blant kvinner, og forskarar har rekna ut at vi kan forvente omtrent seks gonger fleire menn enn kvinner med alkoholmisbruk. Samtidig er det berre rundt dobbelt så mange menn som kvinner i behandlingstiltak for alkoholmisbrukarar, og det heng truleg saman med at menn også på dette området er meir tilbakehaldne med å søkje hjelp for problema sine. Det har vore hevda at menn i større grad maskerer både sorg og depresjon med rus, 43 og at menn sjølvmedisinerer psykiske vanskar med alkohol. 44

Når det gjeld narkotika, oppgir 13 % av 15–20-åringane i spørjeundersøkingar blant ungdom at dei har brukt hasj. 45 Blant desse er det ei viss overvekt av gutar, men det er ingen vesentlege forskjellar mellom gutar og jenter når det gjeld å eksperimentere med narkotiske stoff i ungdomstida. Når det gjeld langvarig og alvorleg misbruk, blir kjønnsforskjellane meir markante. Studiar av stoffmisbrukarar i behandlingstiltak og ved sprøyteutdeling viser at det er meir enn dobbelt så mange menn som kvinner i desse utvala. 46 Dei aller fleste av dei som prøver narkotiske stoff i ungdommen, gjer det i avgrensa omfang i ein kortare periode av livet, for så å halde opp. Men nokre utviklar eit meir omfattande rusmiddelmisbruk, og risikoen for dette ser altså ut til å vere vesentleg høgare for menn enn for kvinner.

Bruk og misbruk av rusmiddel kan føre til helsemessige og sosiale rusmiddelrelaterte skadar, både akutte skadar og kroniske skadar som følgje av langvarig og høgt inntak. Eit høgt alkoholkonsum over lengre tid aukar risikoen for å utvikle alkoholisk leversjukdom, til dømes feittlever, hepatitt og leversvikt. 10–30 % av dei som har eit svært høgt og langvarig alkoholforbruk, utviklar alkoholisk leversjukdom. Omfanget av sjukehusinnleggingar og dødsfall på grunn av alkoholisk leversjukdom er dobbelt så høgt blant menn som blant kvinner. Dette er overraskande lågt når vi tek omsyn til at gjennomsnittskonsumet er to til tre gonger så høgt blant menn som blant kvinner. At menn ikkje utgjer ein endå større del av alle med alkoholisk leversjukdom, kjem av at kvinner som drikk mykje, ifølgje forskinga har større risiko for å utvikle alkoholisk leversjukdom enn menn med tilsvarande alkoholkonsum. 47

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Årleg er det omkring 200–300 overdosedødsfall som følgje av for høgt inntak av opiat som til dømes heroin. Talet på overdosedødsfall varierer frå år til år, og det har gått ned dei siste åra. I Oslo er det omkring 1400–1500 ambulanseutrykkingar i samband med overdosar. Både når det gjeld overdosedødsfall og ambulanseutrykkingar, utgjer kvinner rundt 20 % av tilfella. Menn står altså for rundt 80 % av tilfella. Overdosedødsfall førekjem oftast blant relativt unge vaksne og utgjer ein vesentleg del av dødsfalla i aldersgruppa 20–50 år. På landsbasis utgjer overdosedødsfalla 12 % og i Oslo rundt 25 % av dødsfalla i denne aldersgruppa. 48

6.4.7 Ulykker

Tradisjonell maskulinitet, med forventningar til at gutar og menn skal vere meir aktive, pågåande, modige og dristige enn jenter og kvinner, speglar seg i ulykkesstatistikkane. Alt frå dei tidlege barneåra er gutar i betydeleg større grad enn jenter utsette for ulykker og skadar. Ulykker utgjer ein stor del av dødsrisikoen for barn. I aldersgruppa 0–17 år har 42 % av dødsfalla ytre årsaker, mens 58 % er forårsaka av sjukdom. Gutane dominerer i ulykkesstatistikken. Gutar er òg langt meir utsette for skadar enn jenter. I 2003 var til dømes tala for brotskadar i alderen 0–17 år 464 per 100 000 for gutar, mot 240 for jenter. 49

Forskjellane mellom kjønna held seg livet ut, slik at fleire menn enn kvinner døyr som følgje av ulykker. I 2004 var det 1165 menn som døydde av ulykker, mot 815 kvinner, 50 og det er fleire menn enn kvinner som døyr av ulykker i alle alderskategoriar og typar ulykker – med eitt unntak: Fleire kvinner enn menn i aldersgruppa 80 år og over døyr som følgje av fall (358 kvinner mot 225 menn).

Trafikkulykker utgjer ein stor del av alle ulykker. I Noreg er det årleg omkring 12 000 trafikkulykker med personskade, og rundt 200 personar døyr i trafikkulykker kvart år. Fleire menn enn kvinner blir skadde og drepne i trafikken. I 2005 blei 220 personar drepne, av desse 154 menn og 66 kvinner. 51 Same året blei 6553 menn og 4661 kvinner drepne eller skadde i trafikken, og det er særleg i ungdomsåra tala er høge. 52 Når det gjeld bilulykker, er det blant skadde bilførarar vesentleg fleire menn, mens det blant skadde passasjerar er fleire kvinner enn menn. Det er særleg unge gutar som er utsette for å bli skadde og drepne i trafikken, og det blir sett i samanheng med at dei køyrer aggressivt og fort.

Rossow 53 skil ut trafikkulykker som kan klassifiserast som rusmiddelrelaterte skadar, då rusmiddelbruk er ein av dei viktigaste risikofaktorane for trafikkulykker. I Noreg har ein funne at mellom 20 % og 40 % av bilførarane i dødsulykker var alkoholpåverka. I trafikkulykker med promillekøyring finn vi òg at personskadane er meir alvorlege enn i trafikkulykker utan promillekøyring. I Noreg registrerer politiet årleg rundt 5000 tilfelle av alkoholpåverka køyring og 4000 tilfelle av køyring under påverknad av narkotika eller roande legemiddel. Det er i all hovudsak menn som står for slik påverka køyring, og dei utgjer 85 % av dei påverka sjåførane.

6.5 Strategiar for å redusere forskjellar i helse og bruk av førebyggjande helsetenester blant gutar og menn

Kjønnsforskjellane er klare både når ein ser på rapportering av sjukdom og bruk av helsetenester. Menn og kvinner har i dag om lag fem års forskjell i forventa levealder, og dødsårsakene varierer mellom kvinner og menn. Eit langsiktig mål er å redusere og utlikne kjønnsforskjellane, men sidan årsaksforholda bak forskjellane er så komplekse, er det ikkje mogleg å fastsetje forpliktande mål med den kunnskapen vi har i dag. Kjønnsforskjellane kan ikkje berre forklarast biologisk. Ei rekkje andre faktorar verkar inn, mellom anna livsstil og kulturelt fastlagde haldningar, haldningar til eigen kropp og forskjellar i bruk av helse- og omsorgstenester. Sosiale forskjellar får òg ulike helsefølgjer for menn og kvinner.

Det kan òg vere andre faktorar som verkar inn, og det er ikkje kjent kor mykje dei ulike årsakene betyr kvar for seg. Noreg har som andre land hatt ei utvikling med auka levealder for begge kjønn, og dei siste tiåra er forskjellen mellom kvinner og menn redusert. Ein faktor som har medverka både til å heve den forventa levealderen og å minske forskjellen mellom kjønna, er den reduserte dødsrisikoen hos spedbarn. Brorparten av veksten i forventa levealder kjem av betre folkehelse og førebygging av sjukdom, mens ein mindre del av forklaringa ligg i den medisinske utviklinga.

Merksemd om kjønnsforskjellar i helse og helsetenestebruk kan medverke til betre helse i befolkninga og betre kvalitet på helse- og omsorgstenestene. Sentrale element i arbeidet er

• formidling av helseinformasjon som når begge kjønn

• ei skulehelseteneste og helsestasjonar for ungdom som er like attraktive for gutar som for jenter

• eit innarbeidd kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstenestene, og i forskinga om helse

• auke kunnskapen om kjønnsforskjellar i bruken av helsetenester

• målrette tiltak for å redusere førekomsten av seksuelt overførbare infeksjonar

6.5.1 Formidling av helseinformasjon

Styresmaktene bruker i dag store ressursar på å spreie helseinformasjon til befolkninga. Informasjonsspreiinga skjer direkte i regi av offentlege styresmakter og gjennom forskingsinstitusjonar, frivillige organisasjonar og brukargrupper. Informasjonen blir spreidd i form av publikasjonar, via Internett og på andre måtar. Kommunikasjon er i dag brukt som tiltak på linje med lovgiving, finansieringsordningar og strukturelle rammevilkår.

Informasjon er viktig både for å førebyggje sjukdom i befolkninga og som hjelp til alle som har identifiserte og ikkje-identifiserte helseplager. Å informere befolkninga om både risikofaktorar og vernefaktorar i samband med sjukdom medverkar til betre folkehelse og færre dødsfall. Endringar i livsstil har ført til auka livskvalitet og høgare forventa levealder for kvinner og menn. Når informasjon skal spreiast, er det vesentleg at kjønn ikkje verkar inn på prioriteringa av informasjonen som blir tilbydd.

For regjeringa er det vesentleg å bidra til at helseinformasjon når fram til både kvinner og menn. Menn og kvinner bør i ein del tilfelle møtast ulikt med helseinformasjon, på same måten som det må takast høgd for andre sosiale bakgrunnsvariablar når det skal utviklast kommunikasjonstiltak, og når helsepersonell møter pasientar med ulikt kjønn og ulik bakgrunn. Nokre tilfelle er opplagde ved at bodskapen er vesentleg meir relevant for anten menn (til dømes regelmessig skrotumundersøking) eller kvinner (til dømes rusmiddelbruk i svangerskapet). Informasjon bør i same grad tilpassast ulike sosiale grupper. Slik situasjonen er i dag, skaper inntekt og utdanning like viktige skiljeliner som kjønn. Sosial bakgrunn er ein sterkare indikator enn kjønn når det gjeld å føreseie levealder, sjølv om kjønn òg medverkar til vesentlege forskjellar.

Korleis seksuallivet fungerer verker inn på helse og livskvalitet. Det visast til 6.4.4 med data mellom anna frå seksualvaneundersøkingane. I likestillingsgranskinga sa eit fleirtal både blant kvinner og menn seg nøgd med eige seksualliv. Men samstundes veit ein at seksualliv er eit sensitivt tema for mange. Arbeidet med likestilling mellom kjønn, mellom anna for å motverke uheldige stereotypiar, kan tyde på at seksualitet og oppfattingar om seksualitet, er noko ein bør skaffa meir kunnskap om.

I offentlege helsekampanjar må kjønn vurderast som ein variabel det må takast omsyn til når kommunikasjonsstrategiar skal utviklast. Korleis dette bør gjerast, skil seg naturleg nok frå tiltak til tiltak. I nokre tilfelle kan helseinformasjon som er tilrettelagd etter kjønn, vere nyttig.

Det førebyggjande arbeidet på livsstilsområdet er forankra i handlingsplanen for betre kosthald i befolkninga (2007–2011), handlingsplanen for fysisk aktivitet (2005–2009), den nasjonale strategien for det tobakksskadeførebyggjande arbeidet (2006–2007) og opptrappingsplanen på rusfeltet.

Kjønnet si innverknad står sentralt i det førebyggjande arbeidet innafor kosthold, fysisk aktivitet, tobakk og rus. Alle dei aktuelle strategiane og planane inneheld omtale av kjønnsforskjellar og legg vekt på kjønnsperspektivet ved utforming av tiltak. Det er ikkje funne store kjønnsforskjellar når det gjeld røykjestart, røykjeslutt, motiv og motivasjon for å slutte å røykje eller kunnskap om helserisiko. Menn og kvinner kan likevel i nokon grad ha ulike motiv for å røykje og ulik måte å kommunisere på som kan ha innverknad på utforminga av røykjeavvenjingsopplegg. Menn er noko mindre tilbøyelege enn kvinner til å søkje hjelp, til dømes å gå på kurs. Trass i slike kjønnsforskjellar var det i 2007 for første gong fleire menn enn kvinner (51 % mot 49 %) som tok kontakt med Røykjetelefonen, som er ei gratis rettleiingsteneste der ein kan få hjelp til å slutte med røyk eller snus.

Dei seinare åra har det vore gjennomført fleire massemediekampanjar om røyking. Kampanjar kan tilpassast ulike målgrupper både i utforming, sendekanalar, aktørar og bodskap. I Noreg er det i størst mogleg grad valt kjønnsnøytrale element og sendeplanar for å nå kvinner og menn i like stor grad. Resultata frå evalueringa av røykjesluttkampanjar i 2003 og 2006 viste ikkje systematiske kjønnsforskjellar. Sidan det hovudsakleg er menn som bruker snus, har informasjonsmateriell om snus ein meir «maskulin» profil. Likevel har sjølvhjelpsbrosjyrar truleg liten effekt. For å nå unge menn med informasjon om snus kan vidaregåande skule og militæret vere aktuelle arenaer.

Når det gjeld rusproblem, er det kjent frå ulike forskingsrapportar at kvinner har betre resultat av behandlingsintervensjonar enn menn. Det er òg godt dokumentert at kjønnssensitiv behandling gir langt betre resultat enn kjønnsnøytral behandling. Det er sannsynleg at kjønnsdimensjonen har innverknad òg i det rusførebyggjande arbeidet. Alkoholbruk betyr ikkje det same for gutar og jenter, gutar og jenter opplever risiko og vernefaktorar ulikt, og problemområda når det gjeld rus, slår ulikt ut for gutar og jenter. Kjønnsdimensjonen bør derfor leggjast vekt på i det førebyggjande arbeidet der det er relevant.

Eitt av dei sju regionale kompetansesentra for rusmiddelspørsmål i Noreg, Stiftelsen Bergensklinikkene, har kjønn og rus som sitt spisskompetanseområde. Kompetansesenteret har på fleire kurs i regionen og på nasjonalt plan kasta lys over guteproblematikk i eit førebyggings- og risikoperspektiv. Stiftelsen Bergensklinikkene gav i 2007 ut artikkelsamlinga «Kjønnheten og udyret», der rusførebygging, tidleg intervensjon og behandling i eit kjønnsperspektiv er tema. Dei nasjonale kompetansesentra tilbyr kurs om menn og rusproblematikk og kvinner og rusproblematikk. Vidare skal dei hjelpe kommunar å utarbeide rusmiddelpolitiske handlingsplanar. Eit sentralt element i dette arbeidet er å kartleggje rusmiddelsituasjonen lokalt. Gjennom kartlegging kan kjønnsprofilar komme til syne, og dei førebyggjande tiltaka kan målrettast betre.

I det treårige utviklingsprosjektet som blir gjennomført i samarbeid mellom Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani (AKAN) og Stiftelsen Bergensklinikkene, er eitt av formåla å auke kunnskapen om behovet for kjønnsspesifikke førebyggingsstrategiar i arbeidslivet. På bakgrunn av denne kunnskapen skal det vurderast om det skal utformast kjønnsspesifikke metodar i det rusmiddelførebyggjande arbeidet i arbeidslivet. Også enkelte andre prosjekt som får tilskot frå Helsedirektoratet, rettar seg mot arenaer der guteproblematikken står sentralt, til dømes trafikk og alkohol. Det same gjeld arbeidet for betre homohelse, som samlar arbeidsområda hiv, rus og psykisk helse i eit utvida helseperspektiv.

Helsedirektoratet arbeider no med ei rettleiing for tidleg identifisering og tidleg intervensjon blant tilsette som kjem i kontakt med risikoutsette barn og unge. Rettleiinga skal ta opp forskjellar på åtferdsmønster hos gutar og jenter i samband med begynnande rusproblem.

6.5.2 Bevisst satsing på gutar i skulehelsetenesta for å gjere det meir attraktivt for gutar å bruke tenesta

Helsestasjons- og skulehelsetenesta

Helsestasjons- og skulehelseteneste frå 0 til 20 år er ei lovpålagd kommunal teneste som skal vere lett tilgjengeleg for brukarane. I mange kommunar inkluderer tilbodet helsestasjon for ungdom. Tenesta skal førebyggje psykiske og fysiske plager og lidingar hos barn, ungdom og gravide gjennom rettleiing, rådgjeving, nettverksarbeid og helseundersøkingar. Ferske tal frå SINTEF Helse 54 viser at gutar i langt mindre grad enn jenter oppsøkjer skulehelsetenesta.

I alderen 0–5 år kjem barna til helsestasjonen i følgje med føresette. Det er først i skulealder at barna oppsøkjer tenesta åleine. Undersøkingar viser at det er fleire jenter enn gutar som oppsøkjer tenesta. For å sikre lik tilgang til tilbod er det nødvendig å ta omsyn til brukarane og behova deira. Brukarmedverknad er sentralt for å bidra til at tilsette i tenesta er oppdaterte på kva gutar er opptekne av, og for å kunne drøfte problemstillingar på deira premissar.

For at gutar skal få sine behov stetta, er det viktig at tilbodet er tilgjengeleg på skulen og synleg i skulemiljøet. Det skal takast i bruk fleire informasjonskanalar for å gjere tenesta lettare tilgjengeleg. Informasjon på nett kan bidra til at gutar gjer meir bruk av tilbodet. Nettstaden «Klara Klok» er eit døme på det. Tekstmeldingar er ein annan aktuell kanal for informasjon. Helsesystrer som bruker mobiltelefon og tekstmeldingar, rapporterer at fleire gutar tek kontakt med tenesta då. Andre viktige kanalar er informasjon i klassesamanheng, eigne gutegrupper, nyheitsbrev, informasjonsmateriell retta spesielt mot gutar og liknande.

I Asker kommune er det etablert eit eige helsestasjonstilbod for gutar med opningstid to timar i veka. Trass i at gutane har tilgang til det ordinære tilbodet i regi av helsestasjonen for ungdom, vel 50 % av gutane å møte på tidspunkt som er avsette spesielt for gutar. Det kan tyde på at gutar oppsøkjer tilbodet i regi av helsestasjons- og skulehelsetenesta når det er tilrettelagt for deira behov. Helsestasjonen for gutar i Asker arrangerer kvart år ein «gutekonferanse» for gutar i 10. klasse. Tema for konferansen i 2008 var identitet og psykisk helse. I tillegg arrangerer helsestasjonen temakveldar for gutar og for fedrar. Helsestasjonen har som mål å gjere målgruppa meir helsebevisst, betre det psykososiale miljøet og motivere ungdom til å utvikle ein sunn livsstil. Spørsmål som blir tekne opp, handlar mellom anna om

• kroppen

• seksualitet/prevensjon

• rusmiddel

• anabole steroid

• testing for seksuelt overførbare sjukdommar

• kjærast, familie, skule, jobb

• førstegongstenesta

Departementet oppfordrar kommunane til å utvikle skulehelsetenesta slik at ho blir like attraktiv for gutar som for jenter.

6.5.3 Eit innarbeidd kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstenestene, og i forskinga om helse

Kvinnehelseutvalet (NOU 1999:13) seier i si innstilling om kjønnsperspektivet på helse og sjukdom at «kjønn er biologi, og som sådan opplagt relevant for å forstå sykdom og helse. Men kjønn er også identitet (hvordan vi opplever oss selv som mann eller kvinne), kulturelle symboler (hvordan vi assosierer visse egenskaper og uttrykk til kvinnelighet og mannlighet).» Vidare seier utvalet at «et trekk som gjenfinnes innen mange av utredningens deltemaer, er hvordan kunnskapsgrunnlag, regelverk og praksis ofte bygger på en uuttalt mannlig norm (mann som biologisk kjønn).»

Allmennlegeundersøkinga som Kreftforeininga fekk gjennomført i 2007, viser at kjønn verkar inn på behandlingssituasjonen. Menn som pasientar har høgare terskel for å uttrykkje bekymring, og det speler dessutan inn om allmennlegen er mann eller kvinne.

Menn og kvinner har ulike erfaringar med helse og sjukdom. Derfor er eit kjønnsperspektiv på helse og livskvalitet viktig. Eit mannsperspektiv på helse og livskvalitet vil gagne likestillinga og leggje til rette for at menn og gutar kan oppnå levekår og helse meir på linje med kvinner.

Både forskingsresultat og erfaringar hos helsepersonell tyder på at menn og kvinner har ulik psykososial tilnærming til kroppen og handterer helse og sjukdom ulikt.

Talet på mannsspesifikke sjukdomstilfelle (især prostata- og testikkelkreft) aukar, og menn har særleg høg dødsrisiko som følgje av ulykker. Menn er overrepresenterte i sjølvmordsstatistikken, og psykiske problem blant menn synest å vere underbehandla. Nyare Forsking viser at éin av fire foreldre som gjennomgår eit samlivsbrot, blir sjukmeld etter brotet. Dette rammar mange menn.

Helse- og omsorgsdepartementets forskingsstrategi for 2006–2011 understrekar behovet for meir kunnskap om kjønnsforskjellar på helsefeltet. Programma i regi av Noregs Forskingsråd, som får tilskot frå Helse- og omsorgsdepartementet, speglar òg dette. I programma skal forskingsrådet stimulere til at kjønn og kjønnsforskjellar i helse og sjukdom blir tekne opp og drøfta i alle relevante prosjekt. I tillegg blei det i oppdragsdokumentet til dei regionale helseføretaka for 2007 og 2008 lagt vekt på at kjønnsperspektivet skal integrerast på ein god måte.

Ministerkomiteen i Europarådet vedtok 30. januar 2008 ein rekommandasjon om at kjønnsperspektivet og arbeidet for å minske kjønnsforskjellane på helseområdet skulle innarbeidast i den nasjonale helsepolitikken. I rekommandasjonen blir medlemsstatane oppfordra til å innarbeide eit tydeleg kjønnsperspektiv i helsetenestene og å utvikle særskilde strategiar for å førebyggje uhelse og behandle lidingar som er særleg knytte til menn eller kvinner. Statane blir oppfordra til å samle inn kjønnsspesifikke helsedata rutinemessig og å utvikle eit tydeleg kjønnsperspektiv i helseforskinga.

Hovudutfordringane på likestillingsområdet innafor helse- og omsorgssektoren er å auke kunnskapen om kjønnsforskjellar i helse, sjukdomar og helsetenester, og ta omsyn til kjønnsforskjellar ved utforming av tiltak i førebygging og behandling. Helse- og omsorgsdepartementets mål er konsentrert om to aksar. Den eine er å inkludere kjønnsperspektiv i all verksemd der perspektivet er relevant. Den andre er å fokusere spesielt på lidingar som utelukkande kvinner eller menn har, eller sjukdomar der det eine kjønnet er i fleirtal eller har særskilde vanskar.

Helse- og omsorgsdepartementet har bede dei regionale helseføretaka og Helsedirektoratet om å leggje vekt på at helsetenestene utviklast i et kjønnsperspektiv. Generelt skal kjønnsperspektivet ivaretakast innafor det ordinære arbeidet med å førebyggje og behandle helsevanskar. Eigne tilbod for kvinner og menn vil vere unnataket. Spesielle utmaningar knytte til kvinners og menns helse skal møtast med tilstrekkeleg kunnskap og ressursar i det ordinere tenesteapparatet. Helse- og omsorgsdepartementet har i det årlege oppdragsdokumentet til dei regionale helseføretaka informert om at kjønnsperspektivet må sikrast i den kliniske forskinga (kjønnsforskjellar i sjukdom og behandling), mellom anna må det sikrast at det gjennomførast analyser av forskingsresultat etter kjønn der dette er relevant.

I St. meld. nr. 20 Nasjonal strategi for å utjamne sosiale forskjellar (2006-2007) visast det til at samanhengen mellom sosiale forskjellar i helse og kjønn, er kompleks. Dersom ein tar utgangspunkt i levealder, er dei sosiale forskjellane mindre for kvinner enn for menn. For andre helsemål, som til dømes psykisk helse, er dei sosiale forskjellane større for kvinner. Enkelte studiar viser at tilgang til helsetenester er kjønnsmessig skeivt fordelt. Det leggast i meldinga vekt på at alle strategiar og tiltak for å påverke helseåtferd må vurderast med omsyn til korleis dei vil slå ut på kjønn.

Kjønnsperspektivet følgjast opp i Helse- og omsorgsdepartementets dokumenter:

• Helse- og omsorgsdepartementets forskningsstrategi 2006-2011

• St.meld. nr. 16 (2002–2003) «Resept for et sunnere Noreg»

• St.meld. nr. 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening, Framtidas omsorgsutfordringer»

• Strategiplan for kvinners helse 2003–2013

• Nasjonal strategi for kreftområdet 2006–2009

• Nasjonal strategi for diabetesområdet 2006–2010

• Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeid 2006–2010

• Nasjonal strategi for KOLS-området 2006–2011

• Nasjonal strategi for barns miljø og helse 2007–2016 Barnas framtid

• Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 2004–2008

• Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005–2009

• Opptrappingsplan for rusfeltet 2007–2010

• Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007–2011

• Ansvar og omtanke, forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner (2002)

6.5.4 Målretta tiltak for redusert førekomst av seksuelt overførbare infeksjonar

Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer har eit eige delmål om å vurdere kjønnsrelaterte problemstillingar i planer, prioriteringer og tiltak. Organisasjonar som arbeider med førebygging av hiv og seksuelt overførbare sjukdommar og som mottar tilskot frå det offentlege, skal ivareta kjønnsperspektivet i søknader og prosjektbeskrivelser. Det skal skje ein auka bevisstgjering av betydningen av kjønn gjennom informasjon og fagleg rådgjevning frå sentrale helsemyndigheiter og relevante fagmiljøer. Det skal òg settjast i verk tiltak rettet spesielt mot kvinner og tiltak spesielt retta mot menn. I tillegg leggjast det stor vekt på betydningen av kjønn i samanheng med dei andre delmålene i planen.

Strategiar og tiltak på området seksuell helse er forankra i handlingsplanen for førebygging av uønskte svangerskap og abortar (2004–2008) og strategiplanen for førebygging av hiv og seksuelt overførbare sjukdommar. På begge desse områda skal det leggjast fram nye planar i 2009.

Arbeidet som blir gjort for å førebyggje spreiing av seksuelt overførbare infeksjonar og betre den seksuelle helsa blant unge gutar og menn meir generelt, omfattar rådgjeving, rettleiing og testing for seksuelt overførbare infeksjonar. Det er ei omfattande oppgåve å få unge gutar og menn til å ta vare på eiga seksuell helse. Det gjeld både kondombruk og seksuell helse meir generelt. Tiltaka har som mål å bidra til auka meistring i samband med seksuelle val, handlingar og identitet, og auka kompetanse og autonomi i seksuelle relasjonar. Menn som har sex med menn, er ei viktig målgruppe fordi dei er spesielt utsette for seksuelt overførbare infeksjonar. Døme på tiltak for å nå denne målgruppa er styrking av lågterskeltilbod om testing, rettleiing og rådgjeving, identitetsbyggjande tiltak retta mot seksuell identitet og kompetansehevande tiltak og rettleiingsmateriell for helsepersonell med fokus på homofili og seksuell minoritetsstatus.

Kjønnsforskjellar har stor innverknad i arbeidet med ungdom og seksualitet. Gutar har andre erfaringsverder, bruker andre arenaer for helseopplysning og har nytte av andre tiltak enn jenter. Helseinformasjon på dette området må derfor ha eit språk og ei form som er i pakt med metaforane i gutekulturen, og vere innretta på behova blant gutar. Undersøkingar viser at gutar har dårlegare kunnskap enn jenter i sentrale spørsmål som vedgår kropp og seksuell helse. Undersøkingane viser òg at gutar ønskjer slik kunnskap, og at dei gjerne vil kommunisere med nokon som veit kva guteproblem dreier seg om. Det er ei utfordring at det er stor mangel på vaksne menn som rollemodellar, rådgjevarar og samtalepartnarar på handlingsarenaene til unge gutar. Det kan vere ein viktig grunn til at gutar ikkje bruker tilbodet i regi av helsestasjons- og skulehelsetenesta i same grad som jenter. Ungdomshelsestasjonane er framleis ein kvinnedominert arena både når det gjeld brukarar og helsearbeidarar.

Bruk av informasjons- og undervisningsopplegg med utgangspunkt i gutekultur og teknokultur (til dømes problemløysande dataspel og kjappe SMS-meldingar) har vist seg nyttig for å nå fram til gutar. Helsestasjon på nett (www.klara-klok.no) og SUSS-telefonen er døme på det. Gruppeopplegg med informasjon frå gutar til gutar i regi av Medisinernes seksualopplysning og Aktivt valg – Røde Kors Ungdom har òg vist seg å vere ein god informasjonskanal.