2 De forente nasjoners konvensjon om immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet
De stater som er part i denne konvensjon,
som tar i betraktning at immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet er allment anerkjent som et sedvanerettslig prinsipp i folkeretten,
som er oppmerksom på de folkerettslige prinsipper som er nedfelt i De forente nasjoners pakt,
som er overbevist om at en internasjonal konvensjon om immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet vil styrke rettssikkerheten og gi større rettslig klarhet, særlig i statenes forbindelser med fysiske og juridiske personer, og vil bidra til en kodifisering og videreutvikling av folkeretten samt til harmonisering av praksis på området,
som tar hensyn til den utvikling som har funnet sted innenfor statlig praksis når det gjelder immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet,
som bekrefter at folkerettens sedvanerettslige regler fortsatt skal gjelde forhold som ikke er regulert ved denne konvensjons bestemmelser,
er blitt enige om følgende:
Del 1
Innledning
Artikkel 1
Denne konvensjons virkeområde
Denne konvensjon gjelder immunitet for en stat og dens eiendom overfor en annen stats domsmyndighet.
Artikkel 2
Begrepsbruk
I denne konvensjon menes med
«domstol»: ethvert statlig organ som uansett betegnelse har rett til å utøve rettslige funksjoner,
«stat»:
staten og de ulike offentlige organer i staten,
en forbundsstats delstater eller statens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, som har rett til å utføre handlinger som ledd i den suverene myndighetsutøvelse, og som handler i denne egenskap,
statens eller andre enheters etater eller organer, i den grad de har rett til å utføre og faktisk utfører handlinger som ledd i statens suverene myndighetsutøvelse,
statens representanter når de handler i denne egenskap,
«forretningstransaksjon»:
enhver forretningsmessig kontrakt eller transaksjon som benyttes ved salg av varer eller levering av tjenester,
enhver kontrakt som benyttes ved lån eller andre transaksjoner av finansiell art, herunder enhver garanti- eller erstatningsforpliktelse i forbindelse med slike lån eller transaksjoner,
enhver annen kontrakt eller transaksjon av forretningsmessig, næringsmessig, handelsmessig eller yrkesmessig art, men ikke arbeidsavtaler.
For å fastslå om en kontrakt eller transaksjon er en «forretningstransaksjon» etter nr. 1 bokstav c), skal det først og fremst tas hensyn til kontraktens eller transaksjonens art, men formålet med den må også tas i betraktning dersom kontrakt- eller transaksjonspartene er blitt enige om det, eller dersom dette formål etter domstolslandets praksis er av betydning for å kunne fastslå at kontrakten eller transaksjonen ikke er av forretningsmessig art.
Bestemmelsene i nr. 1 og 2 om begrepsbruken i denne konvensjon får ikke innvirkning på bruken av begrepene eller på den betydning de tillegges i andre internasjonale instrumenter eller i en stats interne lovgivning.
Artikkel 3
Privilegier og immunitet som ikke berøres av denne konvensjon
Denne konvensjon berører ikke en stats privilegier og immunitet etter folkeretten i forhold til de funksjoner som utøves av
statens diplomatiske stasjoner, konsulære stasjoner, midlertidige delegasjoner, delegasjoner ved internasjonale organisasjoner eller internasjonale organisasjoners organer, eller delegasjoner ved internasjonale konferanser, og
personer tilknyttet disse.
Denne konvensjon berører ikke de privilegier og den immunitet som statssjefer i kraft av sin stilling innrømmes etter folkeretten.
Denne konvensjon berører ikke en stats immunitet etter folkeretten med hensyn til luftfartøyer eller gjenstander i verdensrommet som eies eller drives av en stat.
Artikkel 4
Ikke tilbakevirkende kraft
Uten av det berører anvendelsen av noen regel anført i denne konvensjon som, uavhengig av konvensjonen, gjelder for staters og deres eiendoms immunitet overfor fremmede staters domsmyndighet etter folkeretten, skal denne konvensjon ikke få anvendelse i spørsmål om slik immunitet for stater eller deres eiendom som kommer opp i forbindelse med saker som reises mot en stat ved en domstol i en annen stat før denne konvensjon er trådt i kraft for de berørte staters vedkommende.
Del II
Alminnelige prinsipper
Artikkel 5
Statsimmunitet
En stat har, for så vidt gjelder den selv og dens eiendom, immunitet overfor domsmyndigheten i en annen stat som er underlagt bestemmelsene i denne konvensjon.
Artikkel 6
Nærmere regler for å gi prinsippet om statsimmunitet virkning
En stat skal sørge for at prinsippet om statsimmunitet etter artikkel 5 får virkning ved å avstå fra å utøve domsmyndighet i saker som reises mot en annen stat ved en domstol i førstnevnte stat, og skal for dette formål påse at dens domstoler på eget initiativ fastsetter at den annen stats immunitet etter artikkel 5 skal respekteres.
En sak skal anses for å være reist mot en stat ved domstolen i en annen stat dersom førstnevnte stat
er oppført som part i saken, eller
ikke er oppført som part i saken, men målet med saken i realiteten er å ramme førstnevnte stats eiendom, rettigheter, interesser eller virksomhet.
Artikkel 7
Uttrykkelig samtykke til å utøve domsmyndighet
En stat kan ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet i en sak reist ved en domstol i en annen stat i forbindelse med et anliggende eller et spørsmål dersom den har gitt uttrykkelig samtykke til at domstolen skal utøve domsmyndighet i anliggendet eller spørsmålet
ved internasjonal overenskomst,
i en skriftlig kontrakt, eller
gjennom en erklæring avgitt i retten eller ved skriftlig meddelelse i en konkret sak.
Dersom en stat erklærer seg enig i at en annen stats lovgivning skal få anvendelse, skal dette ikke tolkes som at førstnevnte stat samtykker i at den annen stats domstoler utøver domsmyndighet.
Artikkel 8
Virkning av deltakelse i en rettssak
En stat kan ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet i en sak reist ved en domstol i en annen stat dersom den
selv har reist saken, eller
har intervenert i saken eller tatt andre skritt i forhold til sakens materielle innhold. Dersom staten imidlertid kan godtgjøre overfor domstolen at den ikke kunne ha fått kjennskap til det faktum som kan legges til grunn for en påstand om immunitet, før etter at den hadde tatt slike skritt, kan den påberope seg immunitet med grunnlag i dette faktum, forutsatt at den gjør det så snart som mulig.
En stat skal ikke anses for å ha gitt samtykke til at en domstol i en annen stat utøver domsmyndighet, dersom den intervenerer i en sak eller tar andre skritt utelukkende i den hensikt å
påberope seg immunitet, eller
gjøre gjeldende en rettighet eller eierinteresse i eiendom saken gjelder.
Dersom en representant for en stat møter for domstolen i en annen stat i egenskap av vitne, skal dette ikke tolkes som at førstnevnte stat samtykker i at domstolen utøver domsmyndighet.
Dersom en stat unnlater å inngi tilsvar i en sak reist ved en domstol i en annen stat, skal dette ikke tolkes som at førstnevnte stat samtykker i at domstolen utøver domsmyndighet.
Artikkel 9
Motkrav
En stat som reiser sak ved en domstol i en annen stat, kan ikke påberope seg immunitet overfor dennes domsmyndighet med hensyn til eventuelle motkrav reist med grunnlag i samme rettsforhold eller faktum som hovedkravet.
En stat som intervenerer i den hensikt å gjøre gjeldende et krav i en sak reist ved en domstol i en annen stat, kan ikke påberope seg immunitet overfor dennes domsmyndighet med hensyn til eventuelle motkrav reist med grunnlag i samme rettsforhold eller faktum som det krav staten har gjort gjeldende.
En stat som reiser motkrav i en sak reist mot staten ved en domstol i en annen stat, kan ikke påberope seg immunitet overfor dennes domsmyndighet med hensyn til hovedkravet.
Del III
Saker der statsimmunitet ikke kan påberopes
Artikkel 10
Forretningstransaksjoner
Dersom en stat deltar i en forretningstransaksjon sammen med utenlandske fysiske eller juridiske personer, og dersom eventuelle tvister oppstått i forbindelse med forretningstransaksjonen, etter gjeldende internasjonale privatrettslige regler, hører inn under en annen stats domsmyndighet, kan staten ikke påberope seg immunitet overfor slik domsmyndighet i saker reist med grunnlag i vedkommende forretningstransaksjon.
Nr. 1 får ikke anvendelse
ved forretningstransaksjoner mellom stater, eller
dersom partene i forretningstransaksjonen uttrykkelig er blitt enige om noe annet.
Dersom et statsforetak eller et annet statlig selskap som er et selvstendig rettssubjekt og har rettsevne til
å opptre som part i rettssaker, og
å erverve, eie eller besitte og avhende eiendom, herunder eiendom som vedkommende stat har gitt det fullmakt til å drive eller forvalte,
blir innblandet i en sak i forbindelse med en forretningstransaksjon selskapet deltar i, skal dette ikke få betydning for den immunitet vedkommende stat har overfor fremmede staters domsmyndighet.
Artikkel 11
Arbeidsavtaler
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder arbeidsavtaler mellom staten og enkeltpersoner i forbindelse med lønnsarbeid som helt eller delvis utføres eller skal utføres på den annen stats territorium.
Nr. 1 får ikke anvendelse
dersom arbeidstakeren er blitt ansatt for å utføre visse oppgaver som ledd i den offentlige myndighetsutøvelse,
dersom arbeidstakeren
er diplomatisk representant, som definert i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961,
er konsulær tjenestemann, som definert i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem fra 1963,
tilhører det diplomatiske personalet ved en fast delegasjon ved en internasjonal organisasjon eller ved en midlertidig delegasjon, eller er ansatt for å representere staten på en internasjonal konferanse, eller
på annet vis nyter diplomatisk immunitet,
dersom saken gjelder rekruttering av, fornyelse av ansettelsesforholdet til eller gjeninnsetting i stilling av en person,
dersom saken gjelder en persons avskjedigelse eller oppsigelse og en slik sak etter statssjefen, regjeringssjefen eller utenriksministeren i arbeidsgiverstatens oppfatning vil komme i konflikt med vedkommende stats sikkerhetsinteresser,
dersom arbeidstakeren er borger av arbeidsgiverstaten på det tidspunkt saken blir reist, med mindre vedkommende har fast bopel i den annen stat, eller
dersom arbeidsgiverstaten og arbeidstakeren skriftlig har avtalt noe annet, med mindre den annen stats domstoler av hensyn til rettsoppfatningen i landet tillegges eksklusiv domsmyndighet grunnet sakens gjenstand.
Artikkel 12
Personskade og tingsskade
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder økonomisk erstatning som følge av dødsfall eller personskade eller skade på eller tap av materielle eiendeler forårsaket av en handling eller unnlatelse som staten påstås å være skyld i, dersom handlingen eller unnlatelsen helt eller delvis fant sted på den annen stats territorium, og dersom vedkommende som handlet eller unnlot å handle, befant seg på det angitte territorium på det tidspunkt handlingen eller unnlatelsen fant sted.
Artikkel 13
Rettigheter i eller besittelse eller bruk av eiendom
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder fastlegging av
statens rettigheter eller eierinteresser i eller dens besittelse eller bruk av, eller statens forpliktelser som følge av dens eierinteresser i eller dens besittelse eller bruk av, fast eiendom som befinner seg i den annen stat,
statens rettigheter eller eierinteresser i løsøre eller fast eiendom som skriver seg fra suksesjon, gave eller arv, eller
statens rettigheter eller eierinteresser i forbindelse med eiendomsforvaltning, for eksempel forvaltning av stiftelsers eiendom, konkursbo eller bo ved selskapsavvikling.
Artikkel 14
Immaterielle og industrielle rettigheter
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder
fastlegging av statens rettigheter til patenter, industrielle mønstre, firmamerker eller firmanavn, varemerker, opphavsrett eller andre former for immaterielle eller industrielle rettigheter som nyter en viss, om enn midlertidig, rettsbeskyttelse i den annen stat, eller
en påstått krenkelse fra statens side på den annen stats territorium av en rettighet av det slag som er nevnt i bokstav a), når denne rettighet tilhører tredjemann og er beskyttet i den annen stat.
Artikkel 15
Deltakelse i selskaper eller andre kollektive grupper
En stat kan ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder statens deltakelse i et selskap eller en annen kollektiv gruppe, enten den er registrert eller ikke, idet slike saker angår forholdet mellom staten og gruppen eller mellom staten og gruppens øvrige deltakere, forutsatt at gruppen
har deltakere som ikke er stater eller internasjonale organisasjoner, og
er registrert eller stiftet i henhold til lovgivningen i den annen stat eller har sitt hovedkvarter eller hovedforetak i denne staten.
En stat kan likevel påberope seg immunitet overfor domsmyndighet i slike saker dersom de berørte stater er blitt enige om det, eller dersom partene i tvisten har fastsatt dette ved skriftlig avtale, eller dersom dokumentet som oppretter eller regulerer virksomheten til vedkommende gruppe, inneholder bestemmelser om dette.
Artikkel 16
Skip som eies eller drives av en stat
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat som eier eller driver et skip, ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder driften av det aktuelle skipet dersom skipet på det tidspunkt saksgrunnlaget oppsto, ble benyttet i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed.
Nr. 1 får ikke anvendelse på krigsskip eller marinehjelpefartøyer, og heller ikke på andre statseide eller statsdrevne fartøyer som på det aktuelle tidspunkt benyttes utelukkende i statlig, ikke-kommersiell tjeneste.
Med mindre annet er avtalt mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder frakt av last om bord i skip som eies eller drives av vedkommende stat, dersom skipet på det tidspunkt saksgrunnlaget oppsto, ble benyttet i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed.
Nr. 3 får ikke anvendelse på last som fraktes om bord i skip som nevnt i nr. 2, og heller ikke på last som eies av en stat, og som brukes eller er tenkt brukt utelukkende i statlig, ikke-kommersielt øyemed.
Stater kan påberope seg enhver anførsel for å bestride, hevde foreldet eller begrense erstatningsansvar som kan gjøres gjeldende for privateide skip og for privateid last og av deres eiere.
Dersom det i en sak reises tvil om et statseid eller statsdrevet skip eller last som eies av en stat, faktisk blir benyttet i statlig og ikke-kommersielt øyemed, skal en bekreftelse oversendt domstolen tjene som bevis på at skipet eller lasten blir benyttet i slikt øyemed, når den er undertegnet av en diplomatisk representant for eller annen kompetent myndighet i vedkommende stat.
Artikkel 17
Virkning av voldgiftsavtaler
Dersom en stat inngår skriftlig avtale med en utenlandsk fysisk eller juridisk person i den hensikt å henvise tvister som måtte oppstå i forbindelse med en forretningstransaksjon, til voldgift, kan vedkommende stat ikke påberope seg immunitet overfor domsmyndighet ved en annen stats domstol som for øvrig er kompetent, i saker som gjelder
voldgiftsavtalens gyldighet, tolkning eller anvendelse,
voldgiftsprosedyren, eller
stadfesting eller opphevelse av voldgiftskjennelsen,
med mindre annet er fastsatt i voldgiftsavtalen.
Del IV
Statsimmunitet overfor anvendelse av tvangsmidler i forbindelse med rettssaker
Artikkel 18
Statsimmunitet overfor anvendelse av tvangsmidler før domsavsigelse
Det må ikke anvendes tvangsmidler, som beslag eller arrest, mot en stats eiendom før det er avsagt dom i forbindelse med en sak reist ved en domstol i en annen stat, med mindre og unntatt i den utstrekning
staten har gitt uttrykkelig samtykke til at slike midler kan anvendes som angitt,
ved internasjonal overenskomst,
gjennom en voldgiftsavtale eller i en skriftlig kontrakt, eller
gjennom en erklæring avgitt i retten eller ved skriftlig meddelelse etter at det er oppstått tvist mellom partene, eller
staten har avsatt eller øremerket eiendom med henblikk på å innfri kravet som ligger til grunn for vedkommende sak.
Artikkel 19
Statsimmunitet overfor anvendelse av tvangsmidler etter domsavsigelse
Det må ikke anvendes tvangsmidler, som beslag, arrest eller utlegg, mot en stats eiendom etter at det er avsagt dom i forbindelse med en sak reist ved en domstol i en annen stat, med mindre og unntatt i den utstrekning
staten har gitt uttrykkelig samtykke til at slike midler kan anvendes som angitt,
ved internasjonal overenskomst,
gjennom en voldgiftsavtale eller i en skriftlig kontrakt, eller
gjennom en erklæring avgitt i retten eller ved skriftlig meddelelse etter at det er oppstått tvist mellom partene, eller
staten har avsatt eller øremerket eiendom med henblikk på å innfri kravet som ligger til grunn for vedkommende sak, eller
det fastslås at staten spesifikt bruker eller tenker å bruke eiendommen i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed, og at eiendommen befinner seg på den annen stats territorium, med den begrensning at tvangsmidler etter domsavsigelse kan anvendes bare mot eiendom som har tilknytning til enheten søksmålet ble rettet mot.
Artikkel 20
Virkning av samtykke til å utøve domsmyndighet i forhold til tvangsmidler
Når det etter artikkel 18 og 19 kreves samtykke for å anvende tvangsmidler, skal samtykke til å utøve domsmyndighet etter artikkel 7 ikke innebære samtykke til at slike midler kan anvendes.
Artikkel 21
Spesifikke kategorier av eiendom
Særlig følgende kategorier av statlig eiendom skal ikke anses som eiendom som staten spesifikt bruker eller tenker å bruke i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed etter artikkel 19 bokstav c):
eiendom, herunder bankkonti, som brukes eller er tenkt brukt i arbeidet ved statens diplomatiske eller konsulære stasjoner, midlertidige delegasjoner, delegasjoner ved internasjonale organisasjoner eller internasjonale organisasjoners organer, eller delegasjoner ved internasjonale konferanser,
eiendom av militær art eller eiendom som brukes eller er tenkt brukt ved utøvelse av militære funksjoner,
eiendom som tilhører sentralbanken eller en annen pengepolitisk myndighet i staten,
eiendom som inngår i statens kulturminner eller i dens arkiver, og som ikke er eller tenkes lagt ut til salg,
eiendom som inngår i utstillinger av gjenstander av vitenskapelig, kulturmessig eller historisk interesse, og som ikke er eller tenkes lagt ut til salg.
Bestemmelsene i nr. 1 er uten betydning for bestemmelsene i artikkel 18 og artikkel 19 bokstav a) og b).
Del V
Øvrige bestemmelser
Artikkel 22
Forkynnelse
Forkynnelse av stevning eller annet dokument om saksanlegg mot en stat, skal finne sted
I samsvar med en gjeldende internasjonal konvensjon som er bindende for den berørte stat og for den stat der saken reises, eller
i samsvar med egen avtale om forkynnelse inngått mellom saksøker og den berørte stat, med mindre lovgivningen i den stat der saken reises, er til hinder for dette, eller,
dersom det ikke foreligger en slik konvensjon eller egen avtale,
gjennom diplomatiske kanaler til den berørte stats utenriksministerium, eller
på annen måte den berørte stat godtar, med mindre lovgivningen i den stat der saken reises, er til hinder for dette.
Forkynnelse som nevnt i nr. 1 bokstav c) i) anses for å ha funnet sted når utenriksministeriet har mottatt dokumentene.
Disse dokumentene skal om nødvendig ledsages av en oversettelse til det offisielle språket eller ett av de offisielle språkene i den berørte stat.
En stat som foretar en prosesshandling knyttet til det materielle innhold i en sak reist mot vedkommende stat, kan ikke senere gjøre gjeldende at forkynnelse ikke har funnet sted i samsvar med bestemmelsene i nr. 1 og 3.
Artikkel 23
Uteblivelsesdom
Det skal ikke avsies uteblivelsesdom mot en stat med mindre domstolen fastslår
at kravene fastsatt i artikkel 22 nr. 1 og 3 er innfridd,
at det er gått minst fire måneder regnet fra den dag stevning eller andre dokumenter om saksanlegg er forkynt eller anses for å være forkynt i samsvar med artikkel 22 nr. 1 og 2, og
at denne konvensjon ikke er til hinder for at domstolen kan utøve domsmyndighet.
Et eksemplar av en uteblivelsesdom avsagt mot en stat, om nødvendig ledsaget av en oversettelse til det offisielle språket eller ett av de offisielle språkene i den berørte stat, skal oversendes staten på en av de måtene som er angitt i artikkel 22 nr. 1, og i samsvar med bestemmelsene i nevnte nummer.
Fristen for å fremsette begjæring om å få uteblivelsesdommen opphevet skal være minst fire måneder, og skal løpe fra den dag den berørte stat har mottatt eller anses for å ha mottatt et eksemplar av dommen.
Artikkel 24
Privilegier og immunitet under rettsforhandlinger
Dersom en stat unnlater eller nekter å rette seg etter en kjennelse avsagt ved en annen stats domstol der førstnevnte stat pålegges å utføre eller avstå fra å utføre en bestemt handling eller å legge fram dokumentasjon eller annen informasjon til bruk i en sak, skal dette ikke kunne få konsekvenser for annet enn sakens materielle innhold. Især skal staten ikke kunne ilegges bøter eller straff på grunnlag av slik unnlatelse eller slikt nekt.
En stat kan ikke pålegges å stille sikkerhet, garanti eller pant, uansett betegnelse, som garanti for betaling av saksomkostninger i saker der den opptrer som saksøkt part ved en annen stats domstol.
Del VI
Sluttbestemmelser
Artikkel 25
Vedlegg
Vedlegget til denne konvensjon er en integrert del av konvensjonen.
Artikkel 26
Andre internasjonale overenskomster
Ingen bestemmelse i denne konvensjon skal innvirke på statspartenes rettigheter eller forpliktelser etter gjeldende internasjonale overenskomster som angår forhold mellom partene i disse overenskomster som også omhandles i denne konvensjon.
Artikkel 27
Tvisteløsning
Statspartene skal bestrebe seg på å løse tvister om tolkning eller anvendelse av denne konvensjon ved forhandling.
Enhver tvist mellom to eller flere statsparter om tolkningen eller anvendelsen av denne konvensjon som ikke lar seg løse ved forhandling innen seks måneder, skal på anmodning fra en av disse statsparter henvises til voldgift. Dersom statspartene ikke er blitt enige om organiseringen av voldgiftsretten senest seks måneder etter at anmodning om voldgift ble fremsatt, kan hver av statspartene bringe tvisten inn for Den internasjonale domstol ved begjæring i samsvar med Domstolens vedtekter.
Hver statspart kan når den undertegner, ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer denne konvensjon, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 2 i denne artikkel. De øvrige statspartene skal ikke være bundet av nr. 2 i forhold til statsparter som har avgitt slik erklæring.
Enhver statspart som har avgitt erklæring i samsvar med nr. 3 i denne artikkel, kan når som helst trekke erklæringen tilbake ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.
Artikkel 28
Undertegning
Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av alle stater; undertegning finner sted ved De forente nasjoners hovedkvarter i New York fram til 17. januar 2007.
Artikkel 29
Ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse
Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes.
Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse av alle stater.
Ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.
Artikkel 30
Ikrafttredelse
Denne konvensjon trer i kraft den trettiende dag etter den dag det trettiende ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.
For hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer denne konvensjon etter at det trettiende ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, trer konvensjonen i kraft den trettiende dag etter at vedkommende stat har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.
Artikkel 31
Oppsigelse
Enhver statspart kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær.
Oppsigelsen får virkning ett år etter den dag De forente nasjoners generalsekretær har mottatt underretning. Denne konvensjon skal likevel fortsatt få anvendelse i spørsmål om immunitet for stater eller deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet som kommer opp i forbindelse med saker som reises mot en stat ved en domstol i en annen stat før den dag oppsigelsen får virkning for noen av de berørte stater.
Oppsigelsen skal på ingen måte berøre den plikt en statspart har til å oppfylle de forpliktelser som er nedfelt i denne konvensjon, og som den, uavhengig av konvensjonen, er bundet av etter folkeretten.
Artikkel 32
Depositar og underretning
De forente nasjoners generalsekretær er utpekt til depositar for denne konvensjon.
I egenskap av depositar for denne konvensjon skal De forente nasjoners generalsekretær underrette alle stater om følgende:
undertegninger av denne konvensjon og deponering av ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter eller underretninger om oppsigelse, i samsvar med artikkel 29 og 31,
datoen da denne konvensjon trer i kraft i samsvar med artikkel 30,
enhver handling, underretning eller meddelelse i forbindelse med denne konvensjon.
Artikkel 33
Autentiske tekster
Denne konvensjons arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet.
SOM BEKREFTELSE PÅ DETTE har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt til det, undertegnet denne konvensjon, som ble åpnet for undertegning ved De forente nasjoners hovedkvarter i New York 17. januar 2005.
Vedlegg til konvensjonen
Forståelse med hensyn til visse bestemmelser i konvensjonen
Hensikten med dette vedlegg er å fastsette hvordan de berørte bestemmelsene skal forstås.
Med hensyn til artikkel 10
Uttrykket «immunitet» i artikkel 10 skal forstås i kontekst av konvensjonen som en helhet.
Artikkel 10 nr. 3 foregriper ikke spørsmålet om gjennomskjæring i situasjoner der et statlig selskap bevisst har gitt en feilaktig fremstilling av sin økonomi eller i ettertid har redusert sine aktiva for å unngå å innfri et krav, eller andre, liknende forhold.
Med hensyn til artikkel 11
Når det i artikkel 11 nr. 2 bokstav d) vises til arbeidsgiverstatens «sikkerhetsinteresser», er dette gjort først og fremst med henblikk på den nasjonale sikkerhet og sikkerheten ved diplomatiske og konsulære stasjoner.
I henhold til artikkel 41 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961 og artikkel 55 i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem fra 1963 plikter enhver person som er nevnt i disse artiklene, å respektere vertslandets lover og bestemmelser, herunder arbeiderlovgivningen. Samtidig plikter mottakerstaten, i henhold til artikkel 38 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961 og artikkel 71 i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem fra 1963, å utøve jurisdiksjon på en slik måte at det ikke utilbørlig innvirker på den diplomatiske eller konsulære stasjonens arbeid.
Med hensyn til artikkel 13 og 14
Med uttrykket «fastlegging» menes ikke bare å forvisse seg om eller verifisere at de beskyttede rettigheter faktisk eksisterer, men også å vurdere eller analysere disse rettighetenes substans, herunder innhold, virkeområde og omfang.
Med hensyn til artikkel 17
Uttrykket «forretningstransaksjon» omfatter investeringssaker.
Med hensyn til artikkel 19
Med uttrykket «enhet» i bokstav c) menes staten som et selvstendig rettssubjekt, en forbundsstats delstat, en stats regionale eller lokale forvaltningsmyndighet eller en stats eller annen enhets etat eller organ som har status som selvstendig rettssubjekt.
Uttrykket «eiendom som har tilknytning til enheten» i bokstav c) skal tolkes videre enn eierskap eller besittelse.
Artikkel 19 foregriper ikke spørsmålet om gjennomskjæring i situasjoner der et statlig selskap bevisst har gitt en feilaktig fremstilling av sin økonomi eller i ettertid har redusert sine aktiva for å unngå å innfri et krav, eller andre, liknende forhold.
United Nations Convention on Jurisdictional Immunities of States and Their Property
The States Parties to the present Convention,
Considering that the jurisdictional immunities of States and their property are generally accepted as a principle of customary international law,
Having in mind the principles of international law embodied in the Charter of the United Nations,
Believing that an international convention on the jurisdictional immunities of States and their property would enhance the rule of law and legal certainty, particularly in dealings of States with natural or juridical persons, and would contribute to the codification and development of international law and the harmonization of practice in this area,
Taking into account developments in State practice with regard to the jurisdictional immunities of States and their property,
Affirming that the rules of customary international law continue to govern matters not regulated by the provisions of the present Convention,
Have agreed as follows:
Part I
Introduction
Article 1
Scope of the present Convention
The present Convention applies to the immunity of a State and its property from the jurisdiction of the courts of another State.
Article 2
Use of terms
For the purposes of the present Convention:
«court» means any organ of a State, however named, entitled to exercise judicial functions;
«State» means:
the State and its various organs of government;
constituent units of a federal State or political subdivisions of the State, which are entitled to perform acts in the exercise of sovereign authority, and are acting in that capacity;
agencies or instrumentalities of the State or other entities, to the extent that they are entitled to perform and are actually performing acts in the exercise of sovereign authority of the State;
representatives of the State acting in that capacity;
«commercial transaction» means:
any commercial contract or transaction for the sale of goods or supply of services;
any contract for a loan or other transaction of a financial nature, including any obligation of guarantee or of indemnity in respect of any such loan or transaction;
any other contract or transaction of a commercial, industrial, trading or professional nature, but not including a contract of employment of persons.
In determining whether a contract or transaction is a «commercial transaction» under paragraph 1 (c), reference should be made primarily to the nature of the contract or transaction, but its purpose should also be taken into account if the parties to the contract or transaction have so agreed, or if, in the practice of the State of the forum, that purpose is relevant to determining the non-commercial character of the contract or transaction.
The provisions of paragraphs 1 and 2 regarding the use of terms in the present Convention are without prejudice to the use of those terms or to the meanings which may be given to them in other international instruments or in the internal law of any State.
Article 3
Privileges and immunities not affected by the present Convention
The present Convention is without prejudice to the privileges and immunities enjoyed by a State under international law in relation to the exercise of the functions of:
its diplomatic missions, consular posts, special missions, missions to international organizations or delegations to organs of international organizations or to international conferences; and
persons connected with them.
The present Convention is without prejudice to privileges and immunities accorded under international law to heads of State ratione personae.
The present Convention is without prejudice to the immunities enjoyed by a State under international law with respect to aircraft or space objects owned or operated by a State.
Article 4
Non-retroactivity of the present Convention
Without prejudice to the application of any rules set forth in the present Convention to which jurisdictional immunities of States and their property are subject under international law independently of the present Convention, the present Convention shall not apply to any question of jurisdictional immunities of States or their property arising in a proceeding instituted against a State before a court of another State prior to the entry into force of the present Convention for the States concerned.
Part II
Article 5
General principles
State immunity
A State enjoys immunity, in respect of itself and its property, from the jurisdiction of the courts of another State subject to the provisions of the present Convention.
Article 6
Modalities for giving effect to State immunity
A State shall give effect to State immunity under article 5 by refraining from exercising jurisdiction in a proceeding before its courts against another State and to that end shall ensure that its courts determine on their own initiative that the immunity of that other State under article 5 is respected.
A proceeding before a court of a State shall be considered to have been instituted against another State if that other State:
is named as a party to that proceeding; or
is not named as a party to the proceeding but the proceeding in effect seeks to affect the property, rights, interests or activities of that other State.
Article 7
Express consent to exercise of jurisdiction
A State cannot invoke immunity from jurisdiction in a proceeding before a court of another State with regard to a matter or case if it has expressly consented to the exercise of jurisdiction by the court with regard to the matter or case:
by international agreement;
in a written contract; or
by a declaration before the court or by a written communication in a specific proceeding.
Agreement by a State for the application of the law of another State shall not be interpreted as consent to the exercise of jurisdiction by the courts of that other State.
Article 8
Effect of participation in a proceeding before a court
A State cannot invoke immunity from jurisdiction in a proceeding before a court of another State if it has:
itself instituted the proceeding; or
intervened in the proceeding or taken any other step relating to the merits. However, if the State satisfies the court that it could not have acquired knowledge of facts on which a claim to immunity can be based until after it took such a step, it can claim immunity based on those facts, provided it does so at the earliest possible moment.
A State shall not be considered to have consented to the exercise of jurisdiction by a court of another State if it intervenes in a proceeding or takes any other step for the sole purpose of:
invoking immunity; or
asserting a right or interest in property at issue in the proceeding.
The appearance of a representative of a State before a court of another State as a witness shall not be interpreted as consent by the former State to the exercise of jurisdiction by the court.
Failure on the part of a State to enter an appearance in a proceeding before a court of another State shall not be interpreted as consent by the former State to the exercise of jurisdiction by the court.
Article 9
Counterclaims
A State instituting a proceeding before a court of another State cannot invoke immunity from the jurisdiction of the court in respect of any counterclaim arising out of the same legal relationship or facts as the principal claim.
A State intervening to present a claim in a proceeding before a court of another State cannot invoke immunity from the jurisdiction of the court in respect of any counterclaim arising out of the same legal relationship or facts as the claim presented by the State.
A State making a counterclaim in a proceeding instituted against it before a court of another State cannot invoke immunity from the jurisdiction of the court in respect of the principal claim.
Part III
Proceedings in which State immunity cannot be invoked
Article 10
Commercial transactions
If a State engages in a commercial transaction with a foreign natural or juridical person and, by virtue of the applicable rules of private international law, differences relating to the commercial transaction fall within the jurisdiction of a court of another State, the State cannot invoke immunity from that jurisdiction in a proceeding arising out of that commercial transaction.
Paragraph 1 does not apply:
in the case of a commercial transaction between States; or
if the parties to the commercial transaction have expressly agreed otherwise.
Where a State enterprise or other entity established by a State which has an independent legal personality and is capable of:
suing or being sued; and
acquiring, owning or possessing and disposing of property, including property which that State has authorized it to operate or manage,
is involved in a proceeding which relates to a commercial transaction in which that entity is engaged, the immunity from jurisdiction enjoyed by that State shall not be affected.
Article 11
Contracts of employment
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to a contract of employment between the State and an individual for work performed or to be performed, in whole or in part, in the territory of that other State.
Paragraph 1 does not apply if:
the employee has been recruited to perform particular functions in the exercise of governmental authority;
the employee is:
a diplomatic agent, as defined in the Vienna Convention on Diplomatic Relations of 1961;
a consular officer, as defined in the Vienna Convention on Consular Relations of 1963;
a member of the diplomatic staff of a permanent mission to an international organization or of a special mission, or is recruited to represent a State at an international conference; or
any other person enjoying diplomatic immunity;
the subject-matter of the proceeding is the recruitment, renewal of employment or reinstatement of an individual;
the subject-matter of the proceeding is the dismissal or termination of employment of an individual and, as determined by the head of State, the head of Government or the Minister for Foreign Affairs of the employer State, such a proceeding would interfere with the security interests of that State;
the employee is a national of the employer State at the time when the proceeding is instituted, unless this person has the permanent residence in the State of the forum; or
the employer State and the employee have otherwise agreed in writing, subject to any considerations of public policy conferring on the courts of the State of the forum exclusive jurisdiction by reason of the subject-matter of the proceeding.
Article 12
Personal injuries and damage to property
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to pecuniary compensation for death or injury to the person, or damage to or loss of tangible property, caused by an act or omission which is alleged to be attributable to the State, if the act or omission occurred in whole or in part in the territory of that other State and if the author of the act or omission was present in that territory at the time of the act or omission.
Article 13
Ownership, possession and use of property
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to the determination of:
any right or interest of the State in, or its possession or use of, or any obligation of the State arising out of its interest in, or its possession or use of, immovable property situated in the State of the forum;
any right or interest of the State in movable or immovable property arising by way of succession, gift or bona vacantia; or
any right or interest of the State in the administration of property, such as trust property, the estate of a bankrupt or the property of a company in the event of its winding up.
Article 14
Intellectual and industrial property
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to:
the determination of any right of the State in a patent, industrial design, trade name or business name, trademark, copyright or any other form of intellectual or industrial property which enjoys a measure of legal protection, even if provisional, in the State of the forum; or
an alleged infringement by the State, in the territory of the State of the forum, of a right of the nature mentioned in subparagraph (a) which belongs to a third person and is protected in the State of the forum.
Article 15
Participation in companies or other collective bodies
A State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to its participation in a company or other collective body, whether incorporated or unincorporated, being a proceeding concerning the relationship between the State and the body or the other participants therein, provided that the body:
has participants other than States or international organizations; and
is incorporated or constituted under the law of the State of the forum or has its seat or principal place of business in that State.
A State can, however, invoke immunity from jurisdiction in such a proceeding if the States concerned have so agreed or if the parties to the dispute have so provided by an agreement in writing or if the instrument establishing or regulating the body in question contains provisions to that effect.
Article 16
Ships owned or operated by a State
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State which owns or operates a ship cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to the operation of that ship if, at the time the cause of action arose, the ship was used for other than government non-commercial purposes.
Paragraph 1 does not apply to warships, or naval auxiliaries, nor does it apply to other vessels owned or operated by a State and used, for the time being, only on government non-commercial service.
Unless otherwise agreed between the States concerned, a State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to the carriage of cargo on board a ship owned or operated by that State if, at the time the cause of action arose, the ship was used for other than government non-commercial purposes.
Paragraph 3 does not apply to any cargo carried on board the ships referred to in paragraph 2, nor does it apply to any cargo owned by a State and used or intended for use exclusively for government non-commercial purposes.
States may plead all measures of defence, prescription and limitation of liability which are available to private ships and cargoes and their owners.
If in a proceeding there arises a question relating to the government and non-commercial character of a ship owned or operated by a State or cargo owned by a State, a certificate signed by a diplomatic representative or other competent authority of that State and communicated to the court shall serve as evidence of the character of that ship or cargo.
Article 17
Effect of an arbitration agreement
If a State enters into an agreement in writing with a foreign natural or juridical person to submit to arbitration differences relating to a commercial transaction, that State cannot invoke immunity from jurisdiction before a court of another State which is otherwise competent in a proceeding which relates to:
the validity, interpretation or application of the arbitration agreement;
the arbitration procedure; or
the confirmation or the setting aside of the award,
unless the arbitration agreement otherwise provides.
Part IV
State immunity from measures of constraint in connection with proceedings before a court
Article 18
State immunity from pre-judgment measures of constraint
No pre-judgment measures of constraint, such as attachment or arrest, against property of a State may be taken in connection with a proceeding before a court of another State unless and except to the extent that:
the State has expressly consented to the taking of such measures as indicated:
by international agreement;
by an arbitration agreement or in a written contract; or
by a declaration before the court or by a written communication after a dispute between the parties has arisen; or
the State has allocated or earmarked property for the satisfaction of the claim which is the object of that proceeding.
Article 19
State immunity from post-judgment measures of constraint
No post-judgment measures of constraint, such as attachment, arrest or execution, against property of a State may be taken in connection with a proceeding before a court of another State unless and except to the extent that:
the State has expressly consented to the taking of such measures as indicated:
by international agreement;
by an arbitration agreement or in a written contract; or
by a declaration before the court or by a written communication after a dispute between the parties has arisen; or
the State has allocated or earmarked property for the satisfaction of the claim which is the object of that proceeding; or
it has been established that the property is specifically in use or intended for use by the State for other than government non-commercial purposes and is in the territory of the State of the forum, provided that post-judgment measures of constraint may only be taken against property that has a connection with the entity against which the proceeding was directed.
Article 20
Effect of consent to jurisdiction to measures of constraint
Where consent to the measures of constraint is required under articles 18 and 19, consent to the exercise of jurisdiction under article 7 shall not imply consent to the taking of measures of constraint.
Article 21
Specific categories of property
The following categories, in particular, of property of a State shall not be considered as property specifically in use or intended for use by the State for other than government non-commercial purposes under article 19, subparagraph (c):
property, including any bank account, which is used or intended for use in the performance of the functions of the diplomatic mission of the State or its consular posts, special missions, missions to international organizations or delegations to organs of international organizations or to international conferences;
property of a military character or used or intended for use in the performance of military functions;
property of the central bank or other monetary authority of the State;
property forming part of the cultural heritage of the State or part of its archives and not placed or intended to be placed on sale;
property forming part of an exhibition of objects of scientific, cultural or historical interest and not placed or intended to be placed on sale.
Paragraph 1 is without prejudice to article 18 and article 19, subparagraphs (a) and (b).
Part V
Miscellaneous provisions
Article 22
Service of process
Service of process by writ or other document instituting a proceeding against a State shall be effected:
in accordance with any applicable international convention binding on the State of the forum and the State concerned; or
in accordance with any special arrangement for service between the claimant and the State concerned, if not precluded by the law of the State of the forum; or
in the absence of such a convention or special arrangement:
by transmission through diplomatic channels to the Ministry of Foreign Affairs of the State concerned; or
by any other means accepted by the State concerned, if not precluded by the law of the State of the forum.
Service of process referred to in paragraph 1 (c) (i) is deemed to have been effected by receipt of the documents by the Ministry of Foreign Affairs.
These documents shall be accompanied, if necessary, by a translation into the official language, or one of the official languages, of the State concerned.
Any State that enters an appearance on the merits in a proceeding instituted against it may not thereafter assert that service of process did not comply with the provisions of paragraphs 1 and 3.
Article 23
Default judgment
A default judgment shall not be rendered against a State unless the court has found that:
the requirements laid down in article 22, paragraphs 1 and 3, have been complied with;
a period of not less than four months has expired from the date on which the service of the writ or other document instituting a proceeding has been effected or deemed to have been effected in accordance with article 22, paragraphs 1 and 2; and
the present Convention does not preclude it from exercising jurisdiction.
A copy of any default judgment rendered against a State, accompanied if necessary by a translation into the official language or one of the official languages of the State concerned, shall be transmitted to it through one of the means specified in article 22, paragraph 1, and in accordance with the provisions of that paragraph.
The time-limit for applying to have a default judgment set aside shall not be less than four months and shall begin to run from the date on which the copy of the judgment is received or is deemed to have been received by the State concerned.
Article 24
Privileges and immunities during court proceedings
Any failure or refusal by a State to comply with an order of a court of another State enjoining it to perform or refrain from performing a specific act or to produce any document or disclose any other information for the purposes of a proceeding shall entail no consequences other than those which may result from such conduct in relation to the merits of the case. In particular, no fine or penalty shall be imposed on the State by reason of such failure or refusal.
A State shall not be required to provide any security, bond or deposit, however described, to guarantee the payment of judicial costs or expenses in any proceeding to which it is a respondent party before a court of another State.
Part VI
Final clauses
Article 25
Annex
The annex to the present Convention forms an integral part of the Convention.
Article 26
Other international agreements
Nothing in the present Convention shall affect the rights and obligations of States Parties under existing international agreements which relate to matters dealt with in the present Convention as between the parties to those agreements.
Article 27
Settlement of disputes
States Parties shall endeavour to settle disputes concerning the interpretation or application of the present Convention through negotiation.
Any dispute between two or more States Parties concerning the interpretation or application of the present Convention which cannot be settled through negotiation within six months shall, at the request of any of those States Parties, be submitted to arbitration. If, six months after the date of the request for arbitration, those States Parties are unable to agree on the organization of the arbitration, any of those States Parties may refer the dispute to the International Court of Justice by request in accordance with the Statute of the Court.
Each State Party may, at the time of signature, ratification, acceptance or approval of, or accession to, the present Convention, declare that it does not consider itself bound by paragraph 2. The other States Parties shall not be bound by paragraph 2 with respect to any State Party which has made such a declaration.
Any State Party that has made a declaration in accordance with paragraph 3 may at any time withdraw that declaration by notification to the Secretary-General of the United Nations.
Article 28
Signature
The present Convention shall be open for signature by all States until 17 January 2007, at United Nations Headquarters, New York.
Article 29
Ratification, acceptance, approval or accession
The present Convention shall be subject to ratification, acceptance or approval.
The present Convention shall remain open for accession by any State.
The instruments of ratification, acceptance, approval or accession shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.
Article 30
Entry into force
The present Convention shall enter into force on the thirtieth day following the date of deposit of the thirtieth instrument of ratification, acceptance, approval or accession with the Secretary-General of the United Nations.
For each State ratifying, accepting, approving or acceding to the present Convention after the deposit of the thirtieth instrument of ratification, acceptance, approval or accession, the Convention shall enter into force on the thirtieth day after the deposit by such State of its instrument of ratification, acceptance, approval or accession.
Article 31
Denunciation
Any State Party may denounce the present Convention by written notification to the Secretary-General of the United Nations.
Denunciation shall take effect one year following the date on which notification is received by the Secretary-General of the United Nations. The present Convention shall, however, continue to apply to any question of jurisdictional immunities of States or their property arising in a proceeding instituted against a State before a court of another State prior to the date on which the denunciation takes effect for any of the States concerned.
The denunciation shall not in any way affect the duty of any State Party to fulfil any obligation embodied in the present Convention to which it would be subject under international law independently of the present Convention.
Article 32
Depositary and notifications
The Secretary-General of the United Nations is designated the depositary of the present Convention.
As depositary of the present Convention, the Secretary-General of the United Nations shall inform all States of the following:
signatures of the present Convention and the deposit of instruments of ratification, acceptance, approval or accession or notifications of denunciation, in accordance with articles 29 and 31;
the date on which the present Convention will enter into force, in accordance with article 30;
any acts, notifications or communications relating to the present Convention.
Article 33
Authentic texts
The Arabic, Chinese, English, French, Russian and Spanish texts of the present Convention are equally authentic.
IN WITNESS WHEREOF, the undersigned, being duly authorized thereto by their respective Governments, have signed this Convention opened for signature at United Nations Headquarters in New York on 17 January 2005.
Annex to the Convention
Understandings with respect to certain provisions of the Convention
The present annex is for the purpose of setting out understandings relating to the provisions concerned.
With respect to article 10
The term «immunity» in article 10 is to be understood in the context of the present Convention as a whole.
Article 10, paragraph 3, does not prejudge the question of «piercing the corporate veil», questions relating to a situation where a State entity has deliberately misrepresented its financial position or subsequently reduced its assets to avoid satisfying a claim, or other related issues.
With respect to article 11
The reference in article 11, paragraph 2 (d), to the «security interests» of the employer State is intended primarily to address matters of national security and the security of diplomatic missions and consular posts.
Under article 41 of the 1961 Vienna Convention on Diplomatic Relations and article 55 of the 1963 Vienna Convention on Consular Relations, all persons referred to in those articles have the duty to respect the laws and regulations, including labour laws, of the host country. At the same time, under article 38 of the 1961 Vienna Convention on Diplomatic Relations and article 71 of the 1963 Vienna Convention on Consular Relations, the receiving State has a duty to exercise its jurisdiction in such a manner as not to interfere unduly with the performance of the functions of the mission or the consular post.
With respect to articles 13 and 14
The expression «determination» is used to refer not only to the ascertainment or verification of the existence of the rights protected, but also to the evaluation or assessment of the substance, including content, scope and extent, of such rights.
With respect to article 17
The expression «commercial transaction» includes investment matters.
With respect to article 19
The expression «entity» in subparagraph (c) means the State as an independent legal personality, a constituent unit of a federal State, a subdivision of a State, an agency or instrumentality of a State or other entity, which enjoys independent legal personality.
The words «property that has a connection with the entity» in subparagraph (c) are to be understood as broader than ownership or possession.
Article 19 does not prejudge the question of «piercing the corporate veil», questions relating to a situation where a State entity has deliberately misrepresented its financial position or subsequently reduced its assets to avoid satisfying a claim, or other related issues.