2 Bakgrunn
De folkerettslige reglene om juridisk immunitet for stater og deres eiendom (såkalt statsimmunitet) bestemmer i hvilken grad en stats nasjonale domstoler er kompetente til å behandle søksmål som rettes mot fremmede stater. Slike søksmål kan eksempelvis ha grunnlag i et kontraktsforhold mellom private parter og en fremmed stat, arbeidsrettstvister hvor fremmed stat opptrer som arbeidsgiver eller påstått skadevoldende handlinger av en fremmed stat.
I henhold til suverenitetsprinsippet i folkeretten er ingen stater underkastet andre staters vilje, og det følger av likhetsprinsippet at alle stater formelt nyter samme rang. Statsimmunitet er et utslag av disse prinsippene, og innebærer at en stat ikke kan saksøkes for de nasjonale domstoler i en annen stat. Ingen stat er overordnet noen annen, og følgelig ikke berettiget til å dømme andre stater for egne domstoler. Immuniteten gjelder for staten som sådan og for statlig eiendom.
Reglene om statsimmunitet medfører at dersom noen ønsker å fremme krav mot en stat eller bestride lovligheten av dens myndighetshandlinger, må søksmål eventuelt anlegges for denne statens egne domstoler. Dersom dette er forsøkt uten å føre frem, kan partens hjemstat eventuelt bringe saken videre på mellomstatlig nivå.
I den folkerettslige sedvanerett nøt stater tidligere en absolutt immunitet mot søksmål for fremmede staters domstoler, for alle typer handlinger. I løpet av første halvdel av det 20. århundre vokste den restriktive immunitetsdoktrine frem. Den begrenser staters immunitet til handlinger som gjelder utøvelse av offentlig myndighet (jure imperii). Statlige handlinger av privatrettslig karakter (jure gestionis) er ikke omfattet av immuniteten i henhold til den restriktive immunitetsdoktrine. De fleste vestlige stater, herunder Norge, sluttet seg relativt raskt til prinsippet om begrenset statlig immunitet. Denne læren har i dag bred oppslutning og er lagt til grunn i konvensjonen.
Avgjørende for immuniteten er hvorvidt en står overfor en statlig myndighetshandling eller en handling av privatrettslig karakter. Dette skillet er ikke alltid klart. Det har således vært behov for et generelt folkerettslig instrument som klargjør grensene for i hvilke tilfeller en stat kan påberope seg immunitet for domstolene i en annen stat. I regi av Europarådet ble det vedtatt en konvensjon om statsimmunitet av 16. mai 1972, som imidlertid kun er ratifisert av åtte stater. Ingen av de nordiske statene er part i konvensjonen.
Det finnes flere konvensjoner som regulerer immunitet på andre områder, herunder bl.a. Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem av 1961 som regulerer immunitet og privilegier for fremmede diplomatiske stasjoner og diplomater, samt den tilsvarende konvensjon om konsulært samkvem av 1963. Disse berøres ikke av den nye konvensjonen om statsimmunitet.