Del 3
Andre aktuelle saker
11 Utredninger om kommunesammenslutninger og interkommunalt samarbeid
19 kommuner fordelt på seks områder spredt over hele landet, utreder for tiden fordeler og ulemper ved kommunesammenslutning eller et utvidet interkommunalt samarbeid. Hensikten er å drøfte disse to virkemidlene som mulige svar på de utfordringene kommunesektoren står overfor. Fellesnevneren er å finne ut hvilket grep som er det beste for å samordne den kommunale virksomheten over kommunegrensene til beste for innbyggerne.
Departementet inviterte våren 1997 10 områder til å utrede kommunesammenslutninger. Den nye Regjeringen ønsket å videreføre prosjektet ut fra forventninger om at utredningene vil gi nyttig informasjon om ulike måter å løse kommunesektorens utfordringer framover. Det har hele tiden vært en forutsetning at deltakelsen er basert på at kommunene selv ønsker å delta, og at innholdet i utredningene tar utgangspunkt i lokale behov.
Den nye regjeringen vurderte det som for snevert at utredningen bare skulle gjelde sammenslutninger. Det ble derfor tatt initiativ til at kommunene kunne vurdere fordeler og ulemper ved et utvidet interkommunalt samarbeid, som en alternativ løsning. Dette førte til at flere kommuner enn de som opprinnelig hadde sagt ja til å delta, ønsket å være med.
I denne typen utredninger vil spørsmål knyttet til lokaldemokrati og tilhørighet være et sentralt tema. Undersøkelser om dette er imidlertid ressurskrevende, og muligheten for å gjennomføre studier, innenfor rammen for det enkelte prosjekt, er avgrenset. Departementet har derfor tatt initiativet til at det blir gjennomført en egen undersøkelse i de 19 kommunene knyttet til lokaldemokrati og tilhørighet. Materialet vil bli stilt til disposisjon for styringsgruppene i de enkelte områdene.
Det må understrekes at det ikke er lagt noen bindinger fra departementets side når det gjelder kommunenes videre oppfølging av prosjektet. Departementet forventer imidlertid at rapportene blir diskutert i de enkelte kommunestyrer.
Selv om datagrunnlaget som framkommer i de enkelte områdene vil være forskjellig, og de politiske vurderingene likedan, har departementet likevel forventninger om at:
Prosjektet skal gi kunnskap om hvilke fordeler og ulemper som følger av å endre kommuneinndelingen eller ved et utvidet interkommunalt samarbeid.
Utredningene stimulerer til at det blir satt i gang prosesser som kan medføre et utvidet samarbeid eller eventuelle sammenslutninger, dersom kommunene selv ønsker det.
Fra departementets side er prosjektet delt i fire hovedfaser:
Fase 1 omfatter arbeidet som til nå er gjennomført i forbindelse med invitasjonen til kommuner i 10 områder, utarbeiding av analyseveileder og tilrettelegging for oppstart av utredningene.
Fase 2 startet ved etablering av styringsgrupper i de enkelte områdene, der den første oppgaven var å utarbeide en prosjektbeskrivelse for utredningen som gjenspeiler lokale mål og prioriteringer. Valg av utredere og styringsgruppens samarbeid med dem, er en viktig jobb framover. Departementet har i denne fasen samlet alle styringsgruppene og utrederne til en felles oppstartsamling. Hensikten med denne var bl.a. å utveksle idèer og diskutere forventninger og mål. Fase 2 avsluttes med ferdigstillelse av rapportene fra de enkelte områdene og en sluttkonferanse som oppsummerer resultatene.
Fase 3 omfatter utarbeidelse av en samlerapport og muligens en veiledning for hvilke situasjoner det kan være nyttig å diskutere kommunesammenslutninger i, og hvordan dette kan gjøres, samt ideer til måter og områder der det kan være nyttig å vurdere interkommunalt samarbeid.
Fase 4 vil for departementet inneholde en ekstern og en intern del, og vil starte opp i 1999. I den eksterne delen vil vi vurdere hvordan departementet kan være medspiller for igangsetting og videreføring av arbeidet i de enkelte områdene. I denne sammenhengen vil kommunenes ønsker og behov være avgjørende.
For departementet vil det være spesielt interessant å fokusere på nybrottsarbeid knyttet til mer forpliktende interkommunalt samarbeid. Det vil videre bli laget et opplegg for å formidle resultatene til hele Kommune-Norge, for at så mange kommuner som mulig får ta del i de erfaringene som gjøres og hvilke ideer og tiltak som foreslås og utvikles.
Når det gjelder det interne arbeidet videre, vil departementet vurdere om resultatene fra utredningene bør føre til en gjennomgang av andre regler om interkommunalt samarbeid, og om det er behov for en mer omfattende vurdering av rammebetingelsene for interkommunalt samarbeid.
12 Valglovutvalget - status
Valglovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. av 3.10.97. Utvalget skal gjennomgå valgloven og valgordningen i Norge. Herunder skal det vurdere om det skal gjøres endringer i Grunnlovens bestemmelser om valg.
Begrunnelse for oppnevningen
Dagens valglov fra 1985 er svært omfattende og detaljnivået høyt. Loven er til dels uoversiktlig og er endret foran hvert valg siden 1985. Dette medfører uforholdsmessig mye arbeid, for eksempel i forhold til opplæring og informasjon om endringene. Loven er således vanskelig å administrere både sentralt og lokalt. En ny valglov skal være robust i den forstand at den i mindre grad enn gjeldende lov må justeres hver gang praktiske sider ved valgordningen skal endres. Valgdeltakelsen har vært synkende ved de siste valgene. Det er derfor grunn til å se nærmere på om valgordningen er med på å forsterke denne tendensen. Det kan blant annet være behov for å vurdere om ordningen gir god representativitet. Grunnloven inneholder sentrale bestemmelser om valgordningen ved stortingsvalg. Det er derfor naturlig at utvalget i forbindelse med en gjennomgang av valgordningen også ser nærmere på bestemmelsene i Grunnloven.
Hovedinnholdet i mandatet
Utvalget sitt mandat er omfattende, men kan i hovedsak deles i tre hovedområder: Lovteknikk, praktisk gjennomgang av valgloven/valgordningen, samt spørsmål knyttet til valgordningens innvirkning på demokratiet.
Hoveddelen av utvalget sitt arbeid skal knyttes til en lovteknisk gjennomgang av valgloven. Utvalget skal komme med forslag til en ny valglov som gir en valgordning som er lett å administrere både sentralt og lokalt. I tillegg skal utvalget vurdere hvilke regler som bør stå i Grunnloven, og om bestemmelser som i dag står i Grunnloven kan eller bør flyttes til valgloven.
I forhold til praktisk forberedelse, gjennomføring og organisering av valg skal utvalget diskutere erfaringer med poststemmegivning innenlands, unntatt på Svalbard og Jan Mayen. Tilsvarende skal ordningen med stemmegivning utenriks, samt på Svalbard og Jan Mayen, drøftes. Utvalget skal videre vurdere tilretteleggingen av de praktiske sider ved manntallsordningen, herunder bruk av edb. Utvalget skal vurdere reglene for valgoppgjør, og dessuten ordninger for publisering av valgresultat. Utvalget skal ellers se på hvordan forvaltningen på sentralt nivå best kan organiseres når det gjelder valg.
I forhold til valgordningens innvirkning på demokratiet er utvalget bedt om å drøfte årsaker til den lave valgdeltakelsen, og vurdere om det er mulig å sette i verk tiltak for å motvirke denne tendensen. Utvalget har videre mandat til å vurdere hvordan og hvor stor innvirkning velgerne skal ha på personvalget gjennom retting på valglistene. Tidspunktet for de ulike valgene skal vurderes, for eksempel om en bør ha en felles valgdag for riks- og lokalvalg. Til mandatet hører videre vurdering av regler for nasjonale og lokale folkeavstemninger. Utvalget skal dessuten vurdere om det bør være egne regler i valgloven for å sikre representasjon i forhold til ulike grupper, for eksempel regler for kjønnskvotering.
Valglovutvalget er i tillegg gitt mandat til å ta opp andre relevante spørsmål i tilknytning til den norske valgordningen og utviklingen av lokaldemokratiet. Utvalget bør innhente internasjonale erfaringer i forhold til andre lands valgordninger og i forhold til utredninger om valg og demokrati. Utvalget bør dessuten foreslå en systematisk kartlegging av hvordan en ny valglov vil virke og hvordan valgforskningen bør legges opp.
Mandatperiode
Valglovutvalget skal legge fram sin innstilling innen 31.12.2000.
Valglovutvalgets medlemmer
Valglovutvalget er bredt sammensatt og har følgende medlemmer:
Fylkesmann Sigbjørn Johnsen (leder)
Universitetslektor Ingeborg Wilberg
Forskningsleder Bernt Aardal
Førsteamanuensis Helge O. Larsen
Avdelingsdirektør Gunnar Andrésen
Programsekretær Geir Helljesen
Kemner Egil Bjørgum
Sekretariatsleder Karen Espelund
Sekretariatsleder Martin A. Kolberg
Gruppesekretær Inger Marie Ytterhorn
Husmor Ingrid I. Willoch
Tidl. stortingsrepresentant Solveig Sollie
Student Anders Lamark Tysse
Partisekretær Turid Leirvoll
Advokat Harald Hove
Tidl. stortingsrepresentant Bjørg Hope Galtung
Pensjonist Harald B. Haram
13 oppfølging av redegjørelse om lokaldemokratiet
19. mars 1998 holdt kommunal- og regionalministeren en redegjørelse i Stortinget om lokaldemokratiet. I forbindelse med debatten 26. mars, fremmet partiene flere forslag som det ble votert over. Seks av disse forslagene fikk flertall i Stortinget. Nedenfor gis det en samlet redegjørelse for hvordan Regjeringen vil følge opp hvert enkelt av disse vedtakene.
Plan- og bygningsloven
Følgende forslag, fremmet av Høyre, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av Plan- og bygningsloven med særlig vekt på å redusere og samordne ulike statlige etaters mulighet til å gripe inn i planprosess. Formålet må være å øke det lokale selvstyret gjennom forenklet planprosess, redusert behandlingstid, og en klargjøring av premissene for når statlige myndigheter kan gripe inn f.eks. gjennom en klarere definisjon av begrepet «nasjonal interesse». Resultatet av gjennomgangen bør legges frem for Stortinget i løpet av stortingssesjonen 98/99.»
Regjeringen ser det som hensiktsmessig at forslaget om å gjennomgå plan- og bygningsloven, med særlig vekt på å redusere og samordne ulike etaters mulighet til å gripe inn i planprosess, foretas av det planlovutvalget som det nå arbeides med å oppnevne. Regjeringen varslet i St.meld.nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk at den ville nedsette et slikt utvalg for å gjennomgå planbestemmelsene i loven. Utvalgets mandat vil være basert på de retningslinjer som er trukket opp i denne stortingsmeldingen, og i energi- og miljøkomiteens merknader til den. De forhold som er tatt opp i ovennevnte vedtak vil være sentrale i lovgjennomgangen, og ligger i utredningsmandatets kjerneområde. Regjeringen foreslår at det tas stilling til eventuelle lovendringsforslag når planlovutvalgets utredning foreligger.
Statlige fagmyndigheter har i dag adgang til å hindre en kommune i å fatte endelig planvedtak ved å fremme innsigelse til en kommunal plan dersom de ikke i tilstrekkelig grad ivaretar nasjonale mål og interesser. Saken må da avgjøres av Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet har gitt nærmere retningslinjer for grunnlaget for å gi slike innsigelser (rundskriv T-4 og 5/95). Akershus fylkeskommune har fått anledning til å gjennomføre et forsøk der Miljøverndepartementets myndighet til å avgjøre innsigelser blir lagt til fylkeskommunen. Siktemålet med dette er bl a å få en mer rasjonell og effektiv planbehandling. I denne sammenheng vil praktiseringen av begrepet «nasjonale interesser» stå sentralt. Dette spørsmålet vil derfor bli belyst i den løpende evalueringen av forsøket.
Sektorregelverk
Følgende forslag, fremmet av Høyre, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide et konkret program for revisjon av alt sektorregelverk som stiller detaljkrav til kommunene.»
I perioden 1992-1996 ble all lovgivning som regulerer kommunesektorens tjenesteproduksjon og forvaltning gjennomgått og vurdert. Dette ble gjort på bakgrunn av særskilte retningslinjer trukket opp i proposisjonen til kommuneloven (Ot.prp. nr. 42 for 91-92) som fikk generell tilslutning i Stortinget. Regjeringen Harlem Brundtland fremmet på dette grunnlag to lovproposisjoner (Ot.prp. nr. 59 for 92-93 og Ot.prp. nr. 51 for 95-96) med forslag til endringer i ca. 40 lover som forvaltes av 10 departementer. Lovforslagene ble i all hovedsak vedtatt i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 135 for 92-93 og Innst. O. nr. 11 for 96-97. Dessuten er det vedtatt endringer i noen aktuelle forskrifter. Disse er det også redegjort for i proposisjonene.
Etter denne gjennomgangen (særlovprosjektet fase 1 og 2) er det nå få bindinger på politisk og administrativ organisering i kommuner og fylkeskommuner. Fortsatt er det imidlertid en rekke lov- og forskriftsregler som regulerer virksomheten i kommuner og fylkeskommuner på ulike måter. Disse er de siste årene gitt fellesbetegnelsen «standardkrav» og har som regel sin begrunnelse i nasjonale hensyn som sikring av likeverdige tjenester i alle deler av landet og innbyggernes rettssikkerhet for øvrig.
Sentrumsregjeringen har i Voksenåsenerklæringen lagt til grunn at omfanget av detaljreguleringer overfor kommunesektoren bør reduseres. Under punktet «Lokalt sjølstyre» heter det blant annet: « Omfanget av detaljreguleringer bør reduseres, bl.a. gjennom forenkling av lover og regler. Et reelt kommunalt sjølstyre innebærer at kommunene kan velge ulike løsninger ut fra lokale behov. På viktige områder vil det imidlertid være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling.»
På bakgrunn av dette punktet i Voksenåsenerklæringen fastsatte Regjeringen 5. mars 1998 følgende retningslinjer for arbeid med statlig regelverk:
«1. Ved utarbeiding av lover og forskrifter for kommuner og fylkeskommuner, skal departementer og direktorater legge til grunn følgende:
Med mindre tungtveiende nasjonale hensyn tilsier noe annet, skal det ikke innføres pålegg om å opprette bestemte folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner. Ansvaret for oppgaveløsningen skal ligge til kommunestyret/fylkestinget som selv oppretter organer innen rammene av kommuneloven.
Særlovgivningen skal ikke inneholde regler om intern delegasjon eller administrative forhold (ledelse, innstillingsrett o.l.) i den enkelte kommune eller fylkeskommune. Dette prinsippet kan fravikes når særlige nasjonale styringshensyn tilsier det. Lovgivningen kan inneholde regler som fastlegger forbud mot delegasjon av sentrale beslutninger fra kommunestyret/fylkestinget («delegasjonssperre»).
Lovhjemler om statlig tilsyn, kontroll og godkjenning av lokale vedtak skal utformes slik at system og hensikt med ordningene er tydelige for alle parter.
Bindende regler om hvordan kommunal eller fylkeskommunal tjenesteproduksjon eller forvaltning skal utøves skal bare finnes på områder der hensyn til rettssikkerhet, likhet eller andre nasjonale hensyn tilsier det. Departementer og direktorater bør i størst mulig utstrekning benytte veiledning og formidling av gode eksempler som metode.
Regler om fagstillinger, kompetansekrav og annet regelverk som innebærer standardisering i kommunene, skal bare finnes på områder der nasjonale hensyn krever dette.
Bindende regler om innredning, utstyr eller andre tekniske krav overfor kommunale eller fylkeskommunale institusjoner eller tjenestegrener skal som hovedregel ikke gis/opprettholdes. Hensyn til liv og helse, tilgjengelighet for funksjonshemmede, sikkerhet og beredskap eller andre tungtveiende grunner kan likevel tilsi at bestemte normer gis i rettslig bindende form.
2. Retningslinjene i pkt. 1 skal gjelde både ved innføring av nytt regelverk og ved revisjon av eksisterende lover og forskrifter. Ved praktisering av retningslinjene skal det legges til grunn at det på enkelte områder vil være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling, jf. Voksenåsenerklæringen. For at Regjeringen skal kunne føre en mest mulig enhetlig politikk overfor kommunesektoren, skal det likevel også ved utforming av regler på disse områdene redegjøres for de nasjonale hensyn som tilsier behov for de aktuelle reglene, jf. pkt. 3.
3. Ved utforming av regler overfor kommunesektoren skal det redegjøres konkret for hvilke nasjonale styringshensyn som er lagt til grunn. Det skal tas utgangspunkt i hensynene til likhet/likeverdighet, nasjonaløkonomi, rettssikkerhet, en samordnet og omstillingsorientert forvaltning og bærekraftig utvikling. I et mer langsiktig arbeid med å tilpasse detaljeringsnivået i lover og regelverk overfor kommunesektoren, bør staten i større grad bygge på kunnskap om konsekvenser av eksisterende lov- og regelverk. I tillegg bør det legges til grunn en vurdering av samspillet mellom lover og regelverk og andre styringsvirkemidler som staten kan gjøre bruk av overfor kommunesektoren.
4. Kommunal- og regionaldepartementet legger retningslinjene til grunn ved foreleggelse av saker etter Utredningsinstruksen kap. 3.2.2 og 3.3.2 samt ved høring etter instruksen kap. 4.
Departementet mener disse retningslinjene vil være et godt grunnlag for en samordnet regelstyring av kommuner og fylkeskommuner. Det anses ikke hensiktsmessig med en ny generell gjennomgang av alt eksisterende regelverk. For tiden er en rekke viktige lovområder under revisjon og fornyelse, dette gjelder blant annet helse og utdanning. Felles prosjekter med ett siktemål, som f.eks. å redusere detaljstyringen av kommunene, vil ikke kunne fange opp alle de andre faglige spørsmålene som må inngå i en generell revisjon av den enkelte lov. Departementet legger til grunn at særlovgjennomgangens fase 1 og 2 samt Regjeringens nye retningslinjer tilfredsstiller Stortingets vedtak om «konkret program for revisjon av alt sektorregelverk som stiller detaljkrav til kommunene».
Departementet vil ellers peke på at mye av det regelverket som kommunene kan oppleve som unødige detaljkrav, er regler som gjelder generelt for alle arbeidsgivere eller virksomheter i landet. Det er ikke aktuelt å la kommuner og fylkeskommuner få mindre eller andre bindinger enn private virksomheter på slike områder. Av denne grunn har både særlovgjennomgangen og de nylig fastsatte retningslinjene som siktemål å regulere den delen av regelverket som er eksplisitt rettet mot kommuner og/eller fylkeskommuner.
Fylkesmennenes rolle
Følgende forslag, fremmet av Høyre, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen utrede endringer i fylkesmennenes arbeidsoppgaver slik at det klart etableres skiller slik at fylkesmennene ikke har saksforberedende eller utøvende ansvar på områder de har anke og kontrollansvar, og en klarere understreking av at fylkesmannsembetene først og fremst skal drive legalitetskontroll og ikke skjønnsutøvelse.»
Arbeids- og administrasjonsdepartementet iverksetter i år et eget omstillingsprogram for fylkesmannsembetene. Som ledd i dette omstillingsprogrammet foretas en egen oppgavegjennomgang på de områder som dekkes av kap. 1510 (dette gjelder oppgaver som fylkesmannen utfører på vegne av seks fagdepartementer).
Statssekretærutvalget for omstilling og fornying av offentlig sektor har nylig gitt Statskonsult i oppdrag å utrede ulike hovedmodeller for organisering av statlig sektor lokalt, og samarbeidet mellom statsetatene og kommunene lokalt.
Etter at Statskonsult er ferdig med sin utredning kan det være aktuelt å nedsette et utvalg. Mandatet for et slikt utvalg vil måtte utformes i henhold til Statskonsults utredning og vil sannsynligvis være omfattende, ettersom aktuelle problemstillinger berører både den generelle lovgivningen og særlovgivningen på forvaltningens område.
Det vises for øvrig til at regjeringen har besluttet å nedsette et eget utvalg som skal se på de mer prinsipielle sidene ved oppgavefordelingen mellom staten og kommunesektoren.
Samordning av offentlig service
Følgende forslag, fremmet av Arbeiderpartiet, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen gå gjennom særlovgivningen med sikte på å få en bedre samordning og samarbeid mellom ulike offentlige kontorer. Målet med dette må være at brukerne som hovedregel har ett sted å henvende seg til for eksempel etter modell fra ordningen med offentlige servicekontor.»
På bakgrunn av retningslinjer i Velferdsmeldingen (St.meld nr 35 (1994-95) og Innst. S. nr 180 (1995-96)) utarbeidet det tidligere Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet høsten 1997 rundskriv H-28/97 «Opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning». Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Helse- og sosialdepartementet har som en oppfølging av dette rundskrivet laget rapporteringsrutiner for å følge utviklingen i samarbeidsformene og samarbeidet.
Første rapportering fra Arbeidsdirektoratet er foreløpig ikke gitt, men fra tidligere rapportering er inntrykket at det i mange kommuner er etablert gode samarbeidsrutiner mellom etatene på lokalt nivå. Gjensidig kjennskap til og respekt for samarbeidspartnernes roller og oppgaver blant annet gjennom inngåelse av formelle samarbeidsavtaler, har ført til et bedre samarbeidsklima og til en mer målrettet ressursbruk, gjennom at en i større grad enn tidligere motvirker at personer blir «kasteballer» mellom etatene. Bedre samkjøring mellom etatene bidrar også til å forplikte målgruppene. Samarbeidet har aktualisert behovet for klarere å definere samarbeidspartnernes ansvar overfor ulike brukergrupper og særlig overfor brukergrupper med sammensatte problemer. Ordningen med offentlige servicekontor har gitt ulike erfaringer, jf forsøksordninger i syv kommuner. Samlokalisering kan lette det daglige arbeid noe, men arbeidet kan fungere like bra uten samlokalisering. Samhandling lokalt i «ytre ledd» krever imidlertid også endringer bakover i systemene.
Det foregår også et betydelig samarbeid om andre målgrupper med behov for tjenester fra flere etater. Dette gjelder fylkeskommune og arbeidsmarkedsetat vedrørende unge som faller ut av videregående opplæring. Endelig er det samarbeid mellom arbeidsmarkedsetat, trygdeetat og kommune vedrørende blant annet unge funksjonshemmede i overgangen fra skole til arbeidsliv, personer med psykiske lidelser som har behov for yrkesrettet attføring for å komme inn på arbeidsmarkedet eller tilbake til arbeid, personer med kriminell belastning i overgangen fra soning til arbeidsliv, og alvorlig funksjonshemmede som står utenfor arbeidsmarkedet.
Parlamentarisme
Følgende forslag, fremmet av Arbeiderpartiet, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til forsøk med parlamentarisme blant utvalgte kommuner.»
Kommuneloven av 25. september 1992 nr. 107 likestiller parlamentarisk styringsform med den tradisjonelle formannskapsmodellen. Loven har imidlertid en bestemmelse om at innføring av parlamentarisk styringsform krever 2/3 flertall i kommunestyret eller fylkestinget, og at spørsmålet må være reist av et kommunestyre/fylkesting før et lokalvalg.
Siden innføring av «lokal parlamentarisme» er fullt i samsvar med gjeldende lovgivning, er det ikke aktuelt med forsøk i forsøkslovens forstand (lov av 26. juni 1992 nr. 87).
Hittil er det bare Oslo kommune som har innført parlamentarisk styringsmodell. Departementet mener imidlertid at det ikke er mangel på kunnskap om modellen blant kommuner og fylkeskommuner, og at det dermed ikke er behov for særskilte tiltak fra departementets side for å stimulere til større bruk av denne modellen framfor formannskapsmodellen. Et slikt initiativ kan også sies å stride mot prinsippet om at den enkelte kommune eller fylkeskommune selv skal kunne organisere sin virksomhet ut fra lokale behov og forutsetninger. Etter det departementet kjenner til er det for øvrig flere kommuner og fylkeskommuner som i inneværende valgperiode har drøftet spørsmålet om å innføre parlamentarisk styringsform fra neste valgperiode.
Departementet har for øvrig fremmet forslag til noen endringer i reglene om parlamentarisk styringsform, med sikte på klargjøring og forbedring. En bredt anlagt høring på disse forslagene ble avsluttet ved siste årsskifte, og departementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget i løpet av inneværende år.
Departementet vil for øvrig følge utviklingen med overgang til parlamentarisk styringsform nøye. Slike vedtak vil fremgå av den organisasjonsdatabasen som er opprettet etter initiativ fra Kommunal- og regionaldepartementet. Nøkkelopplysninger fra denne vil rapporteres i kommuneøkonomiproposisjonen etter kommunestyre-/fylkestingsvalg.
Barn og unge
Følgende forslag, fremmet av Arbeiderpartiet, ble vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen stimulere til tiltak for å få flere barn og unge engasjert i lokalpolitikken, for eksempel gjennom barnas kommunestyre og fylkesting, barne- og ungdomsråd, slik noen kommuner har forsøkt.»
Regjeringen ser det som viktig at barn og ungdom får muligheter til aktiv deltakelse og medvirkning i utforming og gjennomføring av barne- og ungdomspolitikken på alle forvaltningsnivå. I tillegg til at barn og ungdoms medvirkning øker kvaliteten og treffsikkerheten på barne- og ungdomspolitikken, er medvirkning viktig for opplæring i demokratiske holdninger og handlemåter. Medvirkning fører også til større politisk engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant ungdom.
I Norge har vi både gjennom lovverket og ved ratifiseringen av FNs konvensjon om barnets rettigheter slått fast prinsippet om barns og ungdoms rett til å si sin mening og til å bli hørt. Gjennom arbeidet med oppfølgingen av barnekonvensjonen vil regjeringen rette oppmerksomheten inn mot barns og ungdoms medvirkning i saker som angår dem, særlig på lokalplanet. Det er helt sentralt at kommunene sørger for at de mål og prinsipper som er nedfelt i barnekonvensjonen følges opp.
Prinsippet om at barn og unge har rett til å uttale seg i saker som angår dem, er også nedfelt i en rekke lover, blant annet skolelovenes bestemmelser om elevdemokratiet på ulike skoletrinn og plan- og bygningslovens bestemmelser som har som mål å sikre barn og ungdoms interesser i planleggingen. Regjeringen ser det som viktig at kommunene styrker ordningen med barnerepresentant. En annen viktig ordning er rikspolitiske retningslinjer for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen. I retningslinjene er det stilt krav til kommunene om å organisere planprosessen slik at ulike grupper barn og ungdom selv gis anledning til å delta.
Regjeringen ser det som avgjørende at dialogen mellom myndighetene og barn og ungdom styrkes og videreutvikles, for å sikre barn og ungdom større innflytelse over sin livssituasjon og framtid. Medvirkning i planleggings- og beslutningsprosesser lokalt og regionalt må stå sentralt her, sammen med utvidet dialog på sentralt hold. Erfaringer viser at medvirkning fra barn og ungdom ikke bare skaper større interesse for lokaldemokratiet hos barn og ungdom, men også hos deres foreldre og i nærmiljøet. En synkende interesse for lokalpolitikken har ofte vært utgangspunktet for at lokalpolitikere har satt i gang med medvirkning fra barn og ungdom.
I de senere årene har stadig flere kommuner satt i gang en systematisk medvirkning fra barn og ungdom gjennom innføring av modeller som inkluderer deltakelse fra alle barn og unge gjennom skolene og som fører til et årlig møte med kommunens politiske ledelse og administrasjon hvor tiltak prioriteres og det forhandles om bruk av midler til strakstiltak. I disse modellene har elevrådene en sentral rolle og de kalles ofte barnas kommunemøte, ungdommens kommunestyre eller lignende - også kjent som varianter av Porsgrunnmodellen. I tillegg har mange kommuner valgt å innføre et barne- og ungdomsråd i kommunen som kan bestå av representanter fra elevråd, barne- og ungdomsorganisasjoner og fritidsklubber og som uttaler seg om aktuelle saker og gir innspill til kommunale planer. På fylkesnivå er det under utvikling modeller for ungdomshøringer og ungdommens fylkesting som skal gi innspill til fylkesplanleggingen.
Regjeringen har i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund gjennomført informasjonstiltak for å gjøre erfaringene med disse modellene og ulike andre metoder for medvirkning fra barn og ungdom kjent i kommunene. Hensikten med informasjonsvirksomheten er å gi kommunene ideer om hvordan det kan utvikles lokale modeller ut fra erfaringer og lokale forutsetninger og muligheter. Regjeringen ser det som viktig å formidle informasjon om utviklingsprosjekter.
Regjeringen vil fortsatt stimulere til at barn og ungdom gjennom skolene og barne- og ungdomsorganisasjonene får informasjon om rettigheter og muligheter til medvirkning. Dette vil skje gjennom informasjon om FNs konvensjon om barnets rettigheter, styrking av elevrådenes rolle, kontakt og samarbeid med Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner, og støtte til prosjekter som har som mål å bevisstgjøre barn og ungdom og gi informasjon om hvordan de kan si sin mening og bli hørt.
Regjeringen vil samarbeide med fylkeskommunene og regionale statsetater om erfaringsformidling og veiledning overfor kommunene. Dette vil skje gjennom oppfølging av rikspolitiske retningslinjer for styrking av barn og unges interesser i planleggingen og ordningen med barnerepresentant i kommunene. Det vil også skje gjennom arbeidet med utvikling av regional og lokal Agenda 21.
Barneombudet arbeider med å etablere et Parlament for barn og ungdom på Internett, hvor skoler og elevråd vil kunne avgi uttalelser og delta i avstemninger. Dette kan få betydning for barn og unges mulighet til å påvirke oppvekstpolitikken sentralt og lokalt. I tilknytning til dette Parlamentet vil det også ligge opplysninger på Internett om forskjellige kommuner, spesielt kommunene som har gjort erfaringer med å ta barn og unge på alvor ved å utvikle modeller for medvirkning.