St.prp. nr. 63 (2008-2009)

Om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 16/2009 av 5. februar 2009 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/48/EF om forbrukerkredittavtaler m.v.

Til innholdsfortegnelse

2 Nærmere om direktivet

Formålet med direktivet er å gi harmoniserte regler på en rekke sentrale områder for forbrukerkreditt og dermed legge til rette for et velfungerende indre marked på området. Europakommisjonen la allerede i 2002 frem forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om forbrukerkreditt, KOM (2002) 443. På bakgrunn av til dels omfattende endringsforlag fra Europaparlamentet, fremsatte Kommisjonen i 2005 et revidert direktivforslag, KOM (2005) 483. Dette direktivforslaget ble deretter behandlet i Rådet og Europaparlamentet, og resulterte i vedtakelsen av direktiv 2008/48/EF. Direktivet erstatter eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

Direktivet gjelder for alle kredittavtaler, jf. artikkel 2 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Ifølge artikkel 2 nr. 2 skal direktivet blant annet ikke gjelde for;

  • kredittavtaler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en tilsvarende sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt i medlemsstaten i forbindelse med fast eiendom,

  • kredittavtaler hvor lånebeløpet er lavere enn 200 euro (om lag 1 600 kroner) eller overstiger 75 000 euro (om lag 600 000 kroner), og

  • leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren.

For enkelte kredittavtaler gis direktivet bare begrenset anvendelse. Dette gjelder visse nærmere definerte kassekreditter og kredittavtaler i form av overtrekk, jf. artikkel 2 nr. 3 og 4. I artikkel 2 nr. 5 og 6 er medlemsstatene gitt kompetanse til å bestemme at direktivet gis begrenset anvendelse også på enkelte andre kredittavtaler. Dette gjelder kredittavtaler inngått av visse nærmere definerte organisasjoner og enkelte avtaler om betalingshenstand eller tilbakebetalingsordninger hvor forbrukeren har misligholdt, den opprinnelige kredittavtalen.

Direktivets kapittel II oppstiller regler om markedsføring av kreditt og om informasjon og praksis forut for inngåelse av kredittavtalen. Artikkel 4 oppstiller krav om at visse spesifiserte opplysninger skal oppgis ved reklame for kredittavtaler som angir omkostninger ved kreditten (informasjon ved markedsføring). Artikkel 5 krever at en rekke nærmere spesifiserte opplysninger skal gis forbrukeren før kredittavtalen inngås (prekontraktuell informasjon). For kredittavtaler som kun er underlagt enkelte av direktivets bestemmelser etter artikkel 2 nr. 3, 5 og 6, er det gitt egne regler om slike opplysninger i artikkel 6.

I artikkel 5 nr. 6 stilles det krav om at medlemsstatene skal sikre at kredittgivere gir forbrukeren forklaringer som setter forbrukeren i stand til å vurdere hvorvidt den foreslåtte kredittavtalen er tilpasset vedkommendes behov og finansielle situasjon. Den nærmere utformingen av forklaringspliktens form og omfang er overlatt til medlemsstatene.

I artikkel 8 nr. 1 stilles det krav om at medlemsstatene skal sikre at kredittgiveren før kredittavtale inngås vurderer forbrukerens kredittverdighet. I artikkel 8 nr. 2 fastslås det videre at medlemsstatene er forpliktet til å sikre at kredittgiveren ved etterfølgende avtale om å endre det samlede kredittbeløp, ajourfører finansielle opplysninger om forbrukeren og vurderer forbrukerens kredittverdighet før enhver vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp.

I kapittel III, direktivets artikkel 9, fastslås at medlemsstatene skal sikre kredittgivere fra andre medlemsstater den samme tilgang til nasjonale kredittopplysningsbaser som nasjonale kreditorer har.

Direktivets kapittel IV inneholder bestemmelser om opplysninger og rettigheter i selve kredittavtalen. Artikkel 10 krever at en rekke nærmere spesifiserte opplysninger skal angis i kredittavtalen (kontraktuell informasjon). Artikkel 11 stiller krav om forhåndsopplysning om endringer i den nominelle renten. Artikkel 12 stiller krav om løpende informasjon til forbrukeren ved avtaler om kassekreditt.

Artikkel 13 regulerer oppsigelsesrett ved tidsubegrensede kredittavtaler. Etter artikkel 13 nr. 1 kan forbrukeren til enhver tid og vederlagsfritt si opp en tidsubegrenset kredittavtale, med mindre partene har avtalt en bestemt varslingsperiode. Dersom det er fastsatt i kredittavtalen, har også kredittgiveren rett til å si opp avtalen på nærmere vilkår. Etter artikkel 13 nr. 2 kan kredittgiveren også bringe forbrukerens fremtidige rett til å utnytte kredittmuligheten til opphør såfremt dette er fastsatt i kredittavtalen.

Artikkel 14 gir forbrukeren rett til å gå fra kredittavtalen innen en frist på 14 dager (angrerett).

Artikkel 15 inneholder særlige bestemmelser om tilknyttede kredittavtaler, som i direktivet er definert som avtaler om kreditt som utelukkende tjener til å finansiere kjøp av bestemte varer eller tjenesteytelser og utgjør en kommersiell helhet sammen med kjøpsavtalen. Etter artikkel 15. nr 2 har forbrukeren rett til å gjøre krav og innsigelser i det underliggende kontraktsforholdet gjeldende overfor kredittgiveren, dersom varene eller tjenesteytelsene som er omfattet av den tilknyttede kredittavtalen, ikke leveres eller ikke er i samsvar med avtalen.

Artikkel 16 gir forbrukeren en alminnelig rett til førtidig tilbakebetaling av kreditten, og oppstiller detaljerte regler om kredittgiverens krav på økonomisk kompensasjon i fastrenteforhold. Artikkel 17 regulerer forbrukerens rettigheter ved overdragelse av kredittgivers rettigheter etter kredittavtalen eller selve kredittavtalen til en tredjeperson (cesjon).

Kapittel V, direktivets artikkel 19, har bestemmelser om beregningen av effektiv rente. I kapittel VI oppstilles i artikkel 21 nærmere regler for kredittformidlere.

Kapittel VII og VIII regulerer gjennomføringen av direktivet. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1. Etter artikkel 23 plikter medlemsstatene å fastsette og håndheve egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet, jf. artikkel 23. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, forholdsmessige og virke avskrekkende. Direktivet har ikke virkning for allerede inngåtte kredittavtaler, med visse unntak for tidsubegrensede kredittavtaler, jf. artikkel 30.

Fristen for gjennomføring av direktivet i nasjonal rett er 12. mai 2010.

Til dokumentets forside