Brevdato 05.11.2026

 Tolkningsuttalelse om fordringshavere kan sende kravbrev betegnet som «inkassovarsel» eller «betalingsoppfordring» etter ny inkassolov  

Vi viser til Kredins e-post 14. september 2026, hvor det anmodes om en avklaring om hvorvidt fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav, vil kunne sende kravbrev som betegnes som inkassovarsel eller betalingsoppfordring, etter inkassoloven 2026 (som ikke er i kraft).

Inkassoloven 2026 forbyr ikke uttrykkelig fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav uten å ha bevilling som oppkjøpsinkassoforetak, å sende kravbrev som betegnes som inkassovarsel eller betalingsoppfordring. Det er imidlertid bare inkassoforetak som har plikt til – og adgang til – å sende lovpålagte inkassovarsler og betalingsoppfordringer etter lovens §§ 20 og 21. Reguleringen av lovpålagte inkassovarsler innebærer en endring fra inkassoloven 1988 § 9, som fastsetter at «fordringshaveren eller inkassatoren» skal sende inkassovarsel. Den gjeldende ordningen etter inkassoloven 1988 § 19 første ledd og inkassoforskriften 1989 § 1-2 annet og tredje ledd med at fordringshaverne som inndriver egne forfalte pengekrav uten å ha bevilling som oppkjøpsinkassoforetak, kan ta gebyr for å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer, er heller ikke videreført i inkassoloven 2026 §§ 18 og 19.

Begrunnelsen for at bare inkassoforetak fremover skal kunne sende lovpålagte inkassovarsler, fremgår av punkt 12.5.5 i Prop. 3 L (2025–2026). Departementet er der inne på at kravbrevene bør gjenspeile realitetene. For spørsmålet om fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav uten å ha bevilling som oppkjøpsinkassoforetak, fortsatt skal kunne sende lovpålagt inkassovarsel, viser departementet til anførsler fra mindretallet i arbeidsgruppen og flere høringsinstanser om at inkassovarsel er virkningsfullt for å få skyldneren til å betale. Departementet uttaler at dette sikkert er riktig, men at man kan stille spørsmål ved hvor etterrettelig det er når det regelmessig varsles om iverksettelse av inkasso, uten at saken sendes til et inkassoforetak. I vurderingen av om fordringshavere bør kunne ta gebyr for å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer, er det i Prop. 3 L (2025­–2026) punkt 13.4.4 vist til at inkassovarsel er et lovpålagt varsel når inkassoforetak skal iverksette inkassotiltak. Departementet antar der at mange skyldnere med god grunn går ut fra at inndrivingen vil bli overlatt til et inkassoforetak dersom de ikke betaler når de har fått et inkassovarsel, og at det slik sett vil samsvare bedre med realitetene om fordringshavere sender en annen type kravbrev.

Vi bemerker på generelt grunnlag at det å villede skyldneren vil være i strid med reglene om god inkassoskikk og reglene om kommunikasjon med skyldnerne i inkassoloven 2026 §§ 14 og 15. Av inkassoloven 1988 § 8 annet ledd og inkassoloven 2026 § 14 annet ledd fremgår det at det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, og i inkassoloven 2026 § 15 første ledd heter det dessuten at kommunikasjonen med skyldneren skal være etterrettelig og forståelig. At villedende uttalelser er i strid med god inkassoskikk, følger av forarbeidene til den gjeldende inkassoloven, hvor det er lagt til grunn at «enhver form for villedende uttalelser overfor skyldneren» vil være urimelige og i strid med god inkassoskikk, se sitat i Prop. 3 L (2025–2026) punkt 11.1. Reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere i inkassoloven 2026 gjennomfører for øvrig regler i NPL-direktivet, direktiv (EU) 2021/2167, hvor det i artikkel 10 nr. 1 bokstav b heter at kredittkjøpere og kredittjenestevirksomheter skal gi opplysninger til låntakerne som ikke er villedende, uklare eller falske.

Vi finner det ikke naturlig å ta konkret stilling til når et brev fra fordringshavere som er betegnet som inkassovarsel og betalingsoppfordring, kan anses som villedende og i strid med reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere. Vi antar likevel at dersom fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav uten å ha bevilling som oppkjøpsinkassoforetak, sender slike brev etter at den nye loven er trådt i kraft, kan kravbrevene være egnet til å gi uriktig inntrykk av å være sendt fra et inkassoforetak i samsvar med lovens regler.

Vi nevner i denne sammenhengen at det ikke kan utelukkes at en vurdering av om det foreligger brudd på reglene om god inkassoskikk, kan variere avhengig av fordringshaveren og omstendighetene for øvrig. Det kan vel tenkes at enkelte mindre fordringshavere som ikke bruker egen programvare til inndrivingen, ikke har fått med seg de endringene som er beskrevet over, og at de av den grunn sender brev som er betegnet som inkassovarsel og betalingsoppfordring, etter at den nye loven er i kraft. Vi viser i den forbindelsen til at det i Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) merknaden til § 8 (på side 109) er vist til at kravene til et inkassoforetak og for eksempel et større næringsdrivende foretak som driver egeninkasso, i utgangspunktet må være like. Samtidig presiseres det at «[d]ersom inndrivingen av egne fordringer kun skjer leilighetsvis og lite profesjonelt, vil det imidlertid ikke kunne stilles fullt så strenge krav. Spesielt gjelder dette ved privatpersoners inndriving». I Prop. 3 L (2025–2026) punkt 10.5 uttaler departementet at disse betraktningene har mye for seg og også bør gjelde for den nye inkassoloven.