Spørsmål og svar om det reviderte fornybardirektivet fra 2023

Fornybardirektivet har som mål å øke bruken av fornybar energi.    

2023-direktivet er en revidert versjon av 2018-direktivet, som vi allerede har tatt inn i EØS-avtalen. 2023-direktivet bygger derfor videre på rammeverket for å fremme fornybar energi, og introduserer noen nye mål, tiltak og virkemidler. 

En viktig del av fornybardirektivet fra 2018, var et mål om minst 32 prosent fornybar energi i energimiksen i EU innen 2030. Siden da har EU økt ambisjonsnivået. Det skyldes både behovet for å redusere klimautslippene, og ønsket om å styrke forsyningssikkerheten i EU ved å redusere avhengigheten av russisk gass. Gjennom fornybardirektivet fra 2023 har EU satt et juridisk bindende mål om en fornybarandel på 42,5 prosent, men med en politisk målsetning om å nå 45 prosent innen 2030. I Norge er fornybarandelen langt høyere enn dette. Ved norsk innlemmelse av 2018-direktivet ble det presisert at Norge og EFTA-statene ikke er omfattet av EUs felles fornybarmål, men setter egne nasjonale mål. 

Samtidig settes det blant annet krav til at medlemsstater skal kartlegge og utpeke egnede områder for utbygging av fornybar energi, som er nødvendig for å nå det nasjonale bidraget til EUs fornybarmål for 2030. Det settes også krav om effektive konsesjonsprosesser for fornybar energi. 

Direktivet inneholder videre tiltak og virkemidler som legger til rette for økt integrering og produksjon av elektrisitet og andre energibærere (som hydrogen og ammoniakk) fra fornybare energikilder og biomasse.

Før et EU-direktiv blir en del av norsk lov, må det vurderes om rettsakten er EØS-relevant, altså om den er noe vi må innføre i henhold til EØS-avtalen. Det må også vurderes om det i så fall er behov for endringer i norsk regelverk. I mange tilfeller har Norge allerede tilsvarende regelverk på plass. I andre tilfeller krever det endringer i norsk lov- og regelverk. Gjennom EØS-prosessen jobbes det også for å oppnå tilpasninger som er viktige for Norge.

Norge har ikke tatt stilling til fornybardirektivet fra 2023. Energidepartementet vurderer nå direktivet fra 2023 opp mot norsk regelverk og norske interesser.

I Norge er nesten hele kraftsektoren basert på fornybar energi, i hovedsak vannkraft. Stor fornybar kraftproduksjon bidrar til at Norge ofte har et kraftoverskudd. I 2025 var overskuddet på rundt 20 terawattimer (TWh).

Norge er i verdenstoppen når det gjelder fornybar energibruk. I 2023 var fornybarandelen (andelen av Norges energibruk som dekkes av fornybar produksjon) rundt 75 prosent. Fornybarandelen vil variere mellom år, blant annet som følge av vær, temperatur og tilsig til vannmagasiner.

Hva som inngår i fornybarandelen og hvordan den er beregnet er nærmere beskrevet under.

Fornybarandelen viser hvor mye av energibruken i Norge som blir dekket av fornybar strøm, varme og bioenergi etter de beregningsregler direktivet viser til. Andelen beregnes gjennom den såkalte fornybarbrøken, som består av følgende variabler:

• Fornybar kraftproduksjon, som beregnet normalårsproduksjon.
• Bioenergi til varme og kjøling i bygninger, industri og fjernvarme.
• Biodrivstoff til veitransport.
• Omgivelsesvarme fra varmepumper (VP).
• Sluttbruk av energi.
• Overføringstap og egenbruk av strøm i kraftsektoren og fjernvarmesektoren.
• Eventuelt avtalt fordeling av kraftandel gjennom felles støttesystemer med andre land (for eksempel det norsk-svenske elsertifikatmarkedet).
• Produksjon av RFNBO (Renewable Fuels of Non-Biological Origin), som fornybart hydrogen produsert med elektrolyse basert på fornybar strøm.
• Sluttbruk av RFNBO i ulike sektorer.

Prinsippene knyttet til beregningen av fornybarandelen er de samme som i direktivet fra 2018, men det er lagt til en presisering om RFNBO. For å unngå dobbelttelling skal RFNBO telles med i den sektoren hvor det brukes, f.eks. innen kraft, varme/kjøling eller i transport.

Fornybarandelen beregnes gjennom fornybarbrøken:

Fornybar energibruk omfatter fornybar kraftproduksjon minus produksjon til RFNBO + bio til varme og kjøling + biodrivstoff + omgivelsesvarme fra varmepumper + bruk av RFNBO + eventuelt avtalt fordeling av kraftandel gjennom felles støttesystemer med andre land.

Brutto energibruk omfatter brutto sluttbruk av energi + omgivelsesvarme fra varmepumper.

Innenlands brutto sluttbruk av energi inkluderer energibruk i husholdninger, tjenesteytende næringer, industri, fiske, landbruk, bygg og anlegg. Energi brukt i petroleumssektoren offshore, i oljeraffineri og som råstoff i industrien telles ikke med.

Andelen viser dermed hvor mye av totalt energiforbruk som dekkes av fornybar produksjon. Petroleumssektoren er ikke inkludert i fornybarandelen.

Direktivet har også oppdaterte bærekraftskriterier for biobrensler (dvs. flytende biodrivstoff, biogass og faste biobrensler) som dokumenterer innslaget av fornybar energi og hindrer dobbelttelling over landegrenser. De felles rammebetingelsene som direktivet etablerer, er derfor viktig for norske aktører som tilbyr eller etterspør biobrensler eller biodrivstoff. Bærekraftkriteriene er også avgjørende for hvilke biobrensler som kan telles inn i fornybarandelen.

Fornybardirektivet fra 2018 sier at konsesjonsbehandling av nye anlegg for produksjon av fornybar energi i utgangspunktet skal fullføres innenfor en frist på to år. Fristen er ett år i saker om oppgradering av eksisterende produksjonsanlegg og anlegg under 150 kW. Fristen skal regnes fra mottak av fullstendig søknad om tillatelse til bygging og drift av anlegget, og avbrytes når søknaden er avgjort. Noen faser av saksbehandlingen skal holdes utenfor fristberegningen. Dette gjelder for eksempel klagebehandling. Direktivet har ikke bestemmelser om hva som skjer hvis fristen ikke opprettholdes. Det er opp til hvert land hvordan dette skal gjennomføres nasjonalt.

I all hovedsak videreføres saksbehandlingsfristene i 2023-direktivet, med enkelte endringer. Disse innebærer blant annet at saksbehandlingstiden for prosjekter i akselerasjonsområder som hovedregel ikke skal overstige ett år (se under), kortere frister for solenergiutstyr på tak o.l., og at fristen for å behandle havenergiprosjekter forlenges med ett år.

Norge har ikke tatt stilling til fornybardirektivet fra 2023. Energidepartementet vurderer nå direktivet fra 2023 opp mot norsk regelverk og norske interesser.

2023-direktivet fastslår at medlemslandene skal kartlegge land- og sjøområder som er egnet for utbygging av fornybar energi, og som er nødvendige for å nå det nasjonale bidraget til EUs fornybarmål for 2030. Med utgangspunkt i kartleggingen og konsekvensutredninger skal landene utpeke ett eller flere områder hvor det ikke forventes vesentlige miljøvirkninger ved utbygging. Områdene omtales i direktivet som akselerasjonsområder.

Konsesjonsprosessen i akselerasjonsområdene skal være enklere og raskere enn i andre områder, og som hovedregel ikke overstige ett år. Ettersom det er gjennomført konsekvensutredning før utpeking av akselerasjonsområdet, stilles det som hovedregel forenklede krav til konsekvensutredning i søknadsfasen. Tidsfristen for konsesjonsprosessen er kortere. Hensikten er å redusere administrative barrierer for å øke investeringene i fornybar energi.

Norge har ikke tatt stilling til fornybardirektivet fra 2023. Energidepartementet vurderer nå direktivet fra 2023 opp mot norsk regelverk og norske interesser.

Nei. Det er norsk regelverk som gjelder, og norske myndigheter vil fortsatt ha full råderett over konsesjonspolitikken og sikre en forsvarlig konsesjonsbehandling. Det er også viktig å være oppmerksom på at enkelte faser av saksbehandlingen skal holdes utenfor fristberegningen. Saksbehandlingsfristen gjelder bare selve konsesjonsbehandlingen, og ikke konsekvensutredninger og andre innledende prosesser før mottak av en fullstendig konsesjonssøknad eller eventuell klagebehandling av et konsesjonsvedtak.