§ 2-1 - Privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a - godkjenning av privatskoler på religiøst grunnlag

Saksnr. 12/4635 EO TRR/SMS/mk
Dato: 10.05.2013

 

Privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a - godkjenning av privatskoler på religiøst grunnlag

1       Innledning

Vi viser til brev 27. juni 2012 fra Kunnskapsdepartementet, hvor det bes om «en vurdering av privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a)(…) i forhold til Norges internasjonale forpliktelser og i forhold til diskrimineringsloven § 4».

Bakgrunnen for henvendelsen er en klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fra Humanistskolen AS. Humanistskolen fikk i vedtak 1. april 2011 fra Utdanningsdirektoratet avslag på søknad om godkjenning som privatskole med rett til statstilskudd etter privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a. Avslaget ble opprettholdt av Kunnskapsdepartementet som klageinstans 30. mars 2012. Avslaget er i begge instanser begrunnet i at privatskolelova § 2-1 annet ledd bokstav a bare gir hjemmel for å godkjenne skoler på «religiøst» grunnlag. Etter det opplyste ønsker Humanistskolen å bygge virksomheten på et sekulært, humanistisk livssyn.

Spørsmålet er etter dette hvorvidt privatskolelova § 2-1 annet ledd bokstav a kun åpner for godkjenning av skoler som bygger på religiøse livssyn, eller om bestemmelsen må tolkes som også å åpne for godkjenning av skoler som bygger på et sekulært livssyn. 

Privatskolelova § 2-1 om godkjenning av skoler stiller i andre ledd opp hvilke grunnlag skoler må drive sin virksomhet på, for å kunne bli godkjent med rett til statstilskudd. Skolene vil ikke dermed ha krav på godkjenning. § 2-1 andre ledd lyder:

«Skolane skal drive verksemda si på følgjande grunnlag:

a)      religiøst
b)     anerkjend pedagogisk retning
c)      internasjonalt
d)     særskilt tilrettelagd vidaregåande opplæring i kombinasjon med toppidrett
e)     norsk grunnskoleopplæring i utlandet
f)       særskilt tilrettelagd opplæring for funksjonshemma
g)     vidaregåeande opplæring i små og verneverdige handverksfag.»

Uttrykket «religiøst» kommer fra «religion», som etter en alminnelig språklig forståelse betyr gudsdyrkelse eller gudstro. I utgangspunktet er derfor religion nærmest det motsatte av et sekulært livssyn. Spørsmålet er om ordlyden «religiøst» må tolkes slik at bestemmelsen også omfatter sekulære livssyn.

Vi nevner allerede her at i flere andre sammenhenger blir begrepet religion ansett for også å omfatte sekulære livssyn, blant annet gjelder dette Grunnloven § 16 og flere av de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av, se redegjørelsen nedenfor i punkt 2. En streng språklig forståelse av ordlyden kan derfor ikke alene være avgjørende. 

Etter lov 6. mars 1970 nr. 4 om tilskudd til private skoler § 1 og lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring § 3 a ble det gitt statsstøtte til skoler som var opprettet av «religiøse og/eller etiske» grunner. Da den gjeldende privatskolelova ble vedtatt i 2003, ble kravene til grunnlag fjernet for private grunnskoler. For videregående skoler ble tidligere rett i utgangspunktet videreført, slik at et av vilkårene for godkjenning av private videregående skoler var at den var opprettet på et «religiøst og/eller etisk» grunnlag. Bestemmelsen ble endret senere samme år slik at vilkårene for godkjenning ble de samme som for grunnskoler. Kravene til skolens formål eller grunnlag ble gjeninnført ved en lovendring i 2007. Samtidig ble bestemmelsen endret slik at skoler som fylte vilkårene, ikke hadde krav på godkjenning, men at godkjenning ville bero på en skjønnsmessig vurdering. Endringen i ordlyden sammenliknet med tidligere lover og bestemmelser er ikke nærmere kommentert i forarbeidene til endringsloven.

Forarbeidene drøfter heller ikke direkte spørsmålet om privatskoler som bygger på sekulære livssyn, skal kunne få statsstøtte. Likevel inneholder forarbeidene flere drøftelser og uttalelser av betydning for tolkningen.

Disse drøftelsene og uttalelsene er begrepsmessig og innholdsmessig nært knyttet til Norges folkerettslige forpliktelser på området. Før vi går nærmere inn på tolkningen av privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a, finner vi det derfor hensiktsmessig å redegjøre for Norges folkerettslige forpliktelser på området.

2       Norges folkerettslige forpliktelser

2.1    Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

2.1.1 EMK protokoll 1 artikkel 2 – retten til utdanning

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) protokoll 1 artikkel 2 lyder:

“Article 2.  Right to education

No person shall be denied the right to education. In the exercise of any functions which it assumes in relation to education and to teaching, the State shall respect the right of parents to ensure such education and teaching in conformity with their own religious and philosophical convictions.”

I Folgerø m.fl. mot Norge 29. juni 2007[1], avsnitt 2 (d) uttaler Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om protokoll 1 artikkel 2:

«Article 2 of Protocol No. 1 constitutes a whole that is dominated by its first sentence. By binding themselves not to “deny the right to education”, the Contracting States guarantee to anyone within their jurisdiction a right of access to educational institutions existing at a given time and the possibility of drawing, by official recognition of the studies which he has completed, profit from the education received.”

I EMDs dom i den belgiske språksaken, 23. juli 1968[2], legger domstolen til grunn at bestemmelsen ikke innebærer en plikt for staten til å subsidiere privatskoler (avsnitt 31):

“The negative formulation indicates, as is confirmed by the "preparatory work" (especially Docs. CM/WP VI (51) 7, page 4, and AS/JA (3) 13, page 4), that the Contracting Parties do not recognise such a right to education as would require them to establish at their own expense, or to subsidise, education of any particular type or at any particular level. “

Det samme er lagt til grunn i en rekke avgjørelser fra den tidligere menneskerettighetskommisjonen, blant annet 40 mødre mot Sverige 9. mars 1977[3], X mot Storbritannia 2. mai 1978[4], Verein gemeinsam Lernen mot Østerrike 6. september 1995[5], Rudolf Bahmann, Michael Hofreiter og Beatrix Gulyn mot Østerrike 6. september 1995[6]  og W. og K.L mot Sverige 11. desember 1985[7]. Vi legger derfor til grunn at protokoll 1 artikkel 2 ikke oppstiller noe krav om at staten skal subsidiere privatskoler.

Det er noe uklart i hvilken grad protokoll 1 artikkel 2 gir en rett til å etablere privatskoler, herunder om dette i så fall er en generell rett eller kun en rett til å etablere privatskoler som sikrer utdanning i samsvar med foreldrenes «filosofiske og religiøse overbevisning». Som det vil fremgå i punkt 3 nedenfor, la Kunnskapsdepartementet i forbindelse med endringene i privatskoleloven til grunn at en slik rett kan utledes av bestemmelsen. Dette er imidlertid uten betydning for vår vurdering, og vi går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet.

Videre råder det en viss usikkerhet med hensyn til hvem som kan påberope protokoll 1 artikkel 2 ved spørsmål om etablering eller subsidiering av privatskoler. Spørsmålet om denne retten tilfaller foreldrene, skolene, eller begge, er ikke avgjørende for den generelle tolkningen av bestemmelsen og privatskolelova. Vi går derfor heller ikke inn i denne problemstillingen.

2.1.2 EMK artikkel 14 i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2

Det neste spørsmålet er om det er i strid med EMK artikkel 14, i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2, å gi statsstøtte til private skoler som bygger på religiøse livssyn, men ikke til privatskoler som bygger på sekulære livssyn.

EMK artikkel 14 forbyr statene å diskriminere ved gjennomføringen av konvensjonsrettighetene og lyder som følger:

“Article 14. Prohibition of discrimination

The enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.”

Av bestemmelsens ordlyd og konvensjonspraksis følger det at fire vilkår må være oppfylt for å konstatere brudd på artikkel 14. Det første vilkåret er at den påståtte diskrimineringen må gjelde utøvelsen av rettighetene og frihetene fastlagt i konvensjonen. I E.B. mot Frankrike 22. januar 2008[8] har EMDs storkammer presisert dette vilkåret på følgende måte (avsnitt 47 og 48):

“47. The application of Article 14 does not necessarily presuppose the violation of one of the substantive rights protected by the Convention. It is necessary but it is also sufficient for the facts of the case to fall “within the ambit” of one or more of the Articles of the Convention […].

48. The prohibition of discrimination enshrined in Article 14 thus extends beyond the enjoyment of the rights and freedoms which the Convention and the Protocols thereto require each State to guarantee. It applies also to those additional rights, falling within the general scope of any Convention Article, for which the State has voluntarily decided to provide. This principle is well entrenched in the Court's case-law […].”

Det er således ikke noe krav om at det foreligger et brudd på en av konvensjonsrettighetene, det er tilstrekkelig at sakens faktum faller innenfor “området” til rettigheten. Videre, dersom statene innfører ytterligere rettigheter på et område som er knyttet til en av konvensjonsrettighetene, kreves det at rettigheten gjennomføres på en ikke-diskriminerende måte.

Som gjort rede for i punkt 2.1.1 er det fulle virkeområdet til protokoll 1 artikkel 2 uklart. Samtidig er det på det rene at bestemmelsen i det minste gir en rett til adgang til eksisterende utdanningsinstitusjoner og stiller visse krav om at denne adgangen skal være effektiv, jf. sitatet fra Folgerø mfl. mot Norge og Harris, O’Boyle & Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights, 2. utgave, 2009 s. 700-702. Tildeling av statsstøtte til privatskoler er saklig sett nært knyttet til retten til adgang til eksisterende utdanningsinstitusjoner. Etter vår oppfatning er det derfor ikke tvilsomt at en rett til statsstøtte er en tilleggsrettighet «falling within the general scope of [protocol 1 article 2], for which the State has voluntarily decided to provide». Det følger av dette at dersom en stat velger å subsidiere privatskoler, som tilfellet er i Norge, må subsidieringen skje i overenstemmelse med de krav til ikke-diskriminering som artikkel 14 ellers stiller.

Det andre vilkåret for å konstatere brudd er at det må foreligge en forskjellsbehandling av personer i analoge, eller relativt like, situasjoner, jf. eksempelvis EMDs storkammers uttalelse i Carson mfl. mot Storbritannia 16. mars 2010[9], avsnitt 61.

Å gi statsstøtte til religiøse livssynsskoler, men ikke til sekulære livssynsskoler, innebærer klart nok en forskjellsbehandling av de personer som søker å etablere en religiøs livssynsskole, og de personer som søker å etablere en sekulær livssynsskole. Etter vår oppfatning er det også klart at disse to gruppene befinner seg i relativt like situasjoner. Videre antar vi at å gi statsstøtte til religiøse livssynsskoler, men ikke til sekulære livssynsskoler, innebærer en forskjellsbehandling av foreldre som ønsker å sende sine barn til sekulære livssynsskoler, og foreldre som ønsker å sende sine barn til religiøse livssynsskoler, i de tilfeller hvor manglende subsidiering leder til at førstnevnte gruppe må betale skolepenger på et annet nivå enn sistnevnte gruppe. Det er klart at også disse to gruppene befinner seg i relativt like situasjoner. Som under protokoll 1 artikkel 2 kan det være usikkert om det er skolene, foreldrene eller begge som kan påberope seg diskriminering i forbindelse med tildeling av statsstøtte, men vi går ikke nærmere inn på dette her.

Det tredje vilkåret er at forskjellsbehandlingen må være basert på ett eller flere av diskrimineringsgrunnlagene angitt i artikkel 14. Religion er et av de angitte grunnlagene.

Ordlyden i artikkel 14 skiller seg her fra EMK artikkel 9 som uttrykkelig nevner både religion og overbevisning, og protokoll 1 artikkel 2 som omhandler religiøs og filosofisk overbevisning. Vi legger imidlertid til grunn at artikkel 14 i likhet med artikkel 9 og protokoll 1 artikkel 2 må anses å beskytte sekulære livssyn på lik linje med religiøse livssyn. Angivelsen av diskrimineringsgrunnlag i artikkel 14 er uansett ikke uttømmende, jf. ordlyden «any ground such as». Det kan derfor hevdes at overbevisning, herunder religiøse livssyn og sekulære livssyn, er et selvstendig diskrimineringsgrunnlag etter bestemmelsen. På bakgrunn av denne «sekkekategorien» går EMD sjelden grundig inn på tolkningen av de opplistede diskrimineringsgrunnlagene, men nøyer seg med å fastslå at det foreligger en forskjellsbehandling av personer i sammenlignbare situasjoner. Vi viser blant annet til avgjørelsene i Verein gemeinsam Lernen mot Østerrike og Rudolf Bahmann, Michael Hofreiter og  Beatrix Gulyn mot Østerrike  som gjelder spørsmålet om forskjellsbehandling av religiøse og ikke-religiøse skoler, der kommisjonen legger til grunn at artikkel 14 er anvendelig uten å gå nærmere inn på hvilket diskrimineringsgrunnlag som er aktuelt.

I denne sammenheng vil vi peke på at ikke enhver overbevisning eller mening vil utgjøre «religion» eller «belief» etter EMK artikkel 9, jf. Pretty mot Storbritannia 29 april 2002[10], avsnitt 82. Det må stilles visse krav om at overbevisningen eller meningen har ”a certain level of cogency, seriousness, cohesion and importance” for at artikkel 9 skal komme til anvendelse, jf. bl.a. Campbell og Cosans mot Storbritannia, avsnitt 36, Harris (2009) s. 426-427 og van Dijk m.fl, Theory and Practice of the European Convention on Human Rights, fjerde utgave, Intersentia, 2006 s. 759-760. Vi antar at tilsvarende krav vil være relevante under vurderingen etter artikkel 14.

Det fjerde vilkåret for å konstatere brudd er at forskjellsbehandlingen må ha et ulovlig formål eller være uproporsjonal. I Carson mfl. mot Storbritannia avsnitt 61 er dette vilkåret formulert slik:

“Such a difference of treatment is discriminatory if it has no objective and reasonable justification; in other words, if it does not pursue a legitimate aim or if there is not a reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised.”

Det følger av EMDs praksis at staten har bevisbyrden for at en forskjellsbehandling er saklig og velbegrunnet. Statene har imidlertid også en viss skjønnsmargin med hensyn til begrunnelsen. Skjønnsmarginen vil variere avhengig av hvilket livsområde saken gjelder og av diskrimineringsgrunnlaget.

I konvensjonspraksis er det lagt til grunn at staten nyter en vid skjønnsmargin i vurderingen av om, og i hvilken grad, ulikheter i ellers like situasjoner forsvarer ulik behandling på området for generelle økonomiske eller sosiale tiltak, se Stec mfl. mot Storbritannia 12. april 2006,[11] avsnitt 52 og Jacobs, White, & Ovey: The European Convention on Human Rights, femte utgave, Oxford, 2010 s. 564. Samtidig kan praksis fra EMD tyde på at skjønnsmarginen i saker som gjelder forskjellsbehandling på grunnlag av religion, er begrenset, og at det stilles nokså strenge krav til proporsjonalitet mellom mål og middel, se Harris (2009) s. 595, Jacobs (2010) s. 561 og van Dijk (2006) s. 1048. Det faktum at religiøse og filosofiske overbevisninger likestilles i protokoll 1 artikkel 2 siste setning, kan også tilsi at konvensjonen oppstiller en relativt streng proporsjonalitetsvurdering ved spørsmål om brudd på artikkel 14 i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2 når diskrimineringsgrunnlaget er religion.

Tre avgjørelser fra den tidligere kommisjonen kan synes å tilkjenne staten en vid skjønnsmargin når det gjelder spørsmålet om subsidiering av privatskoler. I W. og K. L. mot Sverige hadde klagernes barn, som var elever ved en privat Steinerskole, fått avslag på søknad om tilskudd til bøker og andre hjelpemidler og til administrativ drift.  Kommisjonen avviste klagen som åpenbart grunnløs og la til grunn at det i det foreliggende tilfellet ikke var i strid med artikkel 14 i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2 å gi statsstøtte til noen privatskoleelever, men ikke til andre. I sin begrunnelse viste kommisjonen til at lokale myndigheter er best egnet til å ta avgjørelser om utdanning i sitt distrikt, blant annet på bakgrunn av budsjettmessige vurderinger. Det synes følgelig som kommisjonen gir medlemsstaten en nokså vid skjønnsmargin i subsidieringsspørsmål. Imidlertid synes vurderingstemaet, så vidt vi kan se ut fra den sparsomme gjengivelsen i avgjørelsen, å være ganske annerledes enn i vår sak. Kommisjonen har heller ikke spesifisert hvilket diskrimineringsgrunnlag som var aktuelt.  

I Verein gemeinsam Lernen mot Østerrike og Rudolf Bahmann, Michael Hofreiter og  Beatrix Gulyn mot Østerrike konkluderte kommisjonen med at det ikke var i strid med artikkel 14 i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2 å gi statsstøtte til religiøse privatskoler og samtidig ikke gi til ikke-religiøse privatskoler, og klagene fra de sistnevnte ble avvist som åpenbart grunnløse. I sine begrunnelser viste kommisjonen til at de religiøse skolene fylte et behov og sikret et undervisningstilbud til mange elever, og at det ville utgjøre en betydelig byrde for staten om denne selv måtte sikre undervisningstilbud til disse elevene.  Kommisjonens begrunnelser er relativt kortfattede. Det fremgår ikke av avgjørelsene at de ikke-religiøse skolene bygget på et særskilt filosofisk grunnlag, slik som i den foreliggende saken, og situasjonene er derfor ikke direkte sammenliknbare. Heller ikke i disse avgjørelsene har kommisjonen presisert hvilket diskrimineringsgrunnlag som var aktuelt.

Hvorvidt det er i overenstemmelse med EMK artikkel 14 i kombinasjon med protokoll 1 artikkel 2 kun å gi statsstøtte til religiøse livssynsskoler, men ikke til sekulære livssynsskoler, er etter dette et spørsmål om slik forskjellsbehandling er saklig og velbegrunnet.

2.2    FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 2 nr. 2 i kombinasjon med artikkel 13 nr. 3

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13 nr. 3 angir en rett til å etablere privatskoler, men ingen rett til subsidiering. Det er følgelig ikke i strid med bestemmelsen å nekte statsstøtte til private sekulære livssynsskoler.

Diskrimineringsforbudet i ØSK artikkel 2 nr. 2 må forstås slik at sekulære livssyn omfattes av diskrimineringsgrunnlaget «religion», se ØSK-komiteens General comment no. 20 avsnitt 22. Bestemmelsen er imidlertid et aksessorisk diskrimineringsforbud, som i motsetning til hva som er tilfellet for EMK artikkel 14, ikke strekker seg lenger enn de rettigheter som er inntatt i konvensjonen selv. Da artikkel 13 nr. 3 ikke gir en rett til statsstøtte, er det følgelig ikke i strid med ØSK artikkel 2 nr. 2 i kombinasjon med artikkel 13 nr. 3 å gi statsstøtte til religiøse men ikke til sekulære private livssynsskoler.

2.3    FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 26 inneholder et generelt og selvstendig diskrimineringsforbud:

«All persons are equal before the law and are entitled without any discrimination to the equal protection of the law. In this respect, the law shall prohibit any discrimination and guarantee to all persons equal and effective protection against discrimination on any ground such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status.”

FNs menneskerettighetskomité synes å tolke diskrimineringsforbudet i artikkel 26 dithen at også sekulære livssyn er omfattet av diskrimeringsgrunnlaget «religion», jf. General Comment No. 22: The right to freedom of thought, conscience and religion (Art. 18) avsnitt 9. Forskjellsbehandling av religiøse og ikke-religiøse livssynsskoler vil dermed kunne være i strid med artikkel 26 dersom den ikke er begrunnet i et legitimt formål og fremstår som forholdsmessig. Vi antar at vernet etter bestemmelsen ikke strekker seg lenger enn vernet etter EMK artikkel 14 på området for tolkningsspørsmålet i denne uttalelsen.   

3       Nærmere om privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a

Spørsmålet er som nevnt innledningsvis om ordlyden «religiøst» i § 2-1 andre ledd bokstav a må forstås slik at bestemmelsen også omfatter sekulære livssyn. Forarbeidene drøfter ikke spørsmålet direkte, men inneholder likevel flere drøftelser og uttalelser av betydning for tolkningen.

I Ot.prp. nr. 43 (2005-2006) legger departementet til grunn at det «trolig følger en forpliktelse fra EMK protokoll 1 artikkel 2 til å tillate at foreldre velger alternative skoler ut fra deres religiøse eller filosofiske overbevisning, og dermed at slike skoler kan starte og drive», men at det «ikke følger en tilretteleggingsplikt for staten etter bestemmelsen, verken ved å bidra økonomisk eller på annen måte», se side 20.

En slik forutsetning kommer ikke til utrykk i Ot.prp. nr. 37 (2006-2007), der de konkrete forslag om endringer i privatskolelova § 2-1 ble fremmet. Det gjør det imidlertid i Innst. O. nr. 88 (2006-2007) s. 11, hvor det heter:

«Flertallet er enig med departementet i at dersom det skal være en reell mulighet for alle som ønsker det å velge skoler som er etablerte på religiøst eller filosofisk grunnlag, må staten gi tilskudd til denne typen skoler».

At både departementet og komiteen har uttalt en slik forutsetning, om enn ikke i Ot.prp. nr. 37 (2006-2007), taler for at loven må forstås slik at den åpner for godkjennelse av skoler på filosofisk grunnlag.  Utrykket filosofisk grunnlag må i denne sammenheng forstås slik at det omfatter sekulære livssyn, sett hen til at det er slik begrepet «philosophical» skal forstås i EMK protokoll 1 artikkel 2. Betydningen av denne forutsetningen svekkes imidlertid ved at verken departementet eller komiteen klargjør hvor i lovens ordlyd forutsetningen kommer til utrykk, og ved at det kun var uttrykket «religiøst» som ble tatt inn i loven.

Vi nevner at departementet i Ot.prp. nr. 43 (2005-2006) på s. 20 andre avsnitt særskilt omtaler «skoler der pedagogikken settes inn i, og er en konsekvens av, en større helhet – en livsfilosofi – for eksempel antroposofien». Det er imidlertid vanskelig å se at uttalelsen trekker i noen bestemt retning med sikte på saken her.

I Ot.prp. nr. 43 (2005-2006) s. 21 andre avsnitt og tredje avsnitt, samt s. 22 nest siste avsnitt og Ot.prp. nr. 37 (2006-2007) s. 14 tredje avsnitt legges det til grunn at privatskolelova § 2-1 andre ledd vil være i overenstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser. Sammen med det folkerettslige presumpsjonsprinsippet fordrer dette en drøftelse av hvorvidt den tolkning at privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a åpner for godkjenning av religiøse livssynsskoler, men ikke sekulære livssynsskoler, er i overenstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. Det avgjørende for denne vurderingen er, som redegjort for i kapittel 2.1.2, hvorvidt en slik forskjellsbehandling er saklig og velbegrunnet.

I Ot.prp. nr. 43 (2005-2006) s. 14-15 heter det at endringene i privatskolelova er begrunnet med at departementet «vil satse på kvalitet og mangfold i en skole for alle». Departementet ser «det som nødvendig å stramme inn utbredelsen av friskoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen. På den måten vil midlene i større grad blir kanalisert til den offentlige skolen». Å ville kanalisere midler til den offentlige skolen er for så vidt en saklig grunn for ikke å gi statsstøtte til alle privatskoler, men kun til privatskoler etablert på bestemte grunnlag.

En generell utelukkelse av støtte til skoler bygget på sekulære livssyn vil imidlertid stå i et problematisk forhold til Norges internasjonale forpliktelser. Som gjennomgangen av lovforarbeidene ovenfor viser, er det ikke noe som tyder på at lovgiver gjennom de senere års lovendringer har villet trå konvensjonene for nær. Sett i sammenheng med den vide forståelsen av «religion» i en del andre sammenhenger taler dette for at også ikke-religiøse livssyn er omfattet av privatskolelova § 2-1 andre ledd bokstav a så lenge det er tale om ikke-religiøse livssyn som tilfredsstiller kriteriene nevnt i punkt 2.1.2 ovenfor (avsnittet om Pretty mot Storbritannia).

Vi er på denne bakgrunn kommet til at privatskolelova § 2-1 annet ledd bokstav a må forstås slik at godkjenning av skoler som skal drive på grunnlag av et sekulært livssyn, ikke er utelukket. Hvorvidt det grunnlaget Humanistskolen har søkt på, tilfredsstiller de krav til det sekulære livssynet som er omtalt i punkt 2.1.2, har vi ikke vurdert.

Om en skole skal godkjennes, beror imidlertid på en skjønnsmessig vurdering hvor en rekke hensyn må trekkes inn. I følge retningslinjene i forarbeidene bør denne skjønnsmessige vurderingen blant annet bygge på hvilke konsekvenser godkjenningen vil få for den offentlige skolestrukturen, skolefaglige hensyn, behovet for skolen og budsjettmessige hensyn, jf. merknadene til § 2-1 første ledd i Ot. prp. nr. 37 (2006-2007). Dette kan i enkelte situasjoner føre til at to søknader vurderes ulikt avhengig av hva slags grunnlag skolen skal drive på. Så lenge resultatet er saklig og velbegrunnet, vil det etter vår mening ikke være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.

Vi finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn å forholdet mellom privatskolelova § 2-1 annet ledd bokstav a og diskrimineringsloven § 4.