§ 456 - Fullbyrding og registrering av rettergangsbøter

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Fullbyrding og registrering av rettergangsbøter


1. INNLEDNING
Vi viser til Politidirektoratets brev 11. mars 2008 der det bes om Lovavdelingens uttalelse om forståelsen av reglene om fullbyrding og registrering av rettergangsbøter i bøteregisteret.

Anmodningen er foranlediget av en henvendelse fra Domstoladministrasjonen til Politidirektoratet, jf. brev 30. oktober 2007 vedlagt brevet fra Politidirektoratet. Domstoladministrasjonen har fått spørsmål fra enkelte ting- og lagmannsretter om fullbyrdingen av rettergangsbøter ilagt i sivile saker. Rettergangsbøter ilagt i straffesaker blir angivelig fullbyrdet og innkrevd gjennom påtalemyndigheten og Statens Innkrevingssentral. Avgjørelser om rettergangsbøter i sivile saker har i enkelte tilfeller blitt returnert domstolene under henvisning til at det ikke er påtalemyndighetens ansvar å fullbyrde disse. Domstoladministrasjonen er av den oppfatning at rettergangsbøter – også de ilagt i sivile saker – omfattes av straffeprosessloven og dermed skal fullbyrdes og innkreves på samme måte som ordinære bøter, jf. straffeprosessloven § 456 første ledd. Politidirektoratet ønsker en avklaring av regelverket på dette punkt.

Politidirektoratet ønsker videre avklart i hvilken utstrekning rettergangsbøter skal registreres i bøteregisteret, samt om det er noen grunn til å skille mellom bøter ilagt i sivile saker og bøter ilagt i straffesaker.

2. FULLBYRDING AV RETTERGANGSBØTER
Etter straffeprosessloven § 1 gjelder loven for saker om straff når ikke annet følger av lovgivningen ellers. Lovavdelingen legger til grunn at rettergangsstraff må regnes som straff, noe som fremgår tydelig av bestemmelsene i domstolloven kap. 10 om rettergangsstraff.

I forarbeidene til straffeprosessloven er det uttalt at ”[e]n gruppe saker som faller utenfor straffeprosesslovens virkekrets og hvor det dreier seg om virkelige straffer, er de tilfelle der en domstol under en verserende sak ilegger noen av dem som opptrer for retten en rettergangsstraff”, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969) s. 145 sp. 1. Etter sammenhengen synes imidlertid dette utsagnet å gjelde rettstilstanden etter straffeprosessloven av 1887, som hadde en annerledes utforming.

Det avgjørende for om straffeprosessloven får anvendelse, må derfor være om noe annet følger av lovgivningen ellers. Saksbehandlingsreglene for rettergangsstraff i domstolloven kap. 10 medfører til dels vidtgående unntak fra straffeprosesslovens regler, bl.a. ved at det ikke kreves særskilt tiltalebeslutning og påstand om rettergangsstraff. Det er på den annen side klart at straffeprosesslovens bestemmelser til dels supplerer reglene i domstolloven kap. 10, noe som iallfall er klart når det gjelder behandlingen av en anke over rettergangsstraff.

I hvilke tilfelle straffeprosesslovens regler supplerer de prosessuelle reglene i domstolloven kap. 10, kan være noe uklart. I Rt. 1996 side 275 er det lagt til grunn at straffeprosessloven vil komme til anvendelse for så vidt domstollovens egne regler gir grunnlag for det, og i den sammenheng vist til domstolloven § 217 om kjæremål (nå anke). Det følger på den annen side av kjennelsen at reglene om erstatning for uberettiget forfølgning ikke får anvendelse.

Etter Lovavdelingens syn kan man neppe kreve noe positivt grunnlag i domstolloven kap. 10 for at visse bestemmelser i straffeprosessloven skal få anvendelse. Selv om spørsmålet kan være tvilsomt, taler de beste grunner etter vår mening for at det må avgjøres ut fra en noe friere vurdering hvilke regler i straffeprosessloven som i lys av de eksisterende bestemmelser i domstolloven kap. 10 egner seg for å bli anvendt på spørsmål om rettergangsstraff.

Under denne synsvinkel antar Lovavdelingen for sin del at straffeprosessloven kap. 32 også gjelder for fullbyrding av rettergangsstraff. Vi ser ikke grunn til å skille her ettersom rettergangsstraffen skyldes en handling i en straffesak eller i en sivil sak. Rettergangsstraffer faller etter vårt syn direkte inn under begrepet ”bøter” i § 456. At alternativet ”andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig straffesak” kom inn i bestemmelsen ved endringslov 2. november 1990 nr. 58, kan ikke gjøre at bestemmelsen bare får anvendelse på rettergangsstraff i straffesaker.

Det følger av dette at også rettergangsstraff innkreves gjennom Statens innkrevingssentral.

3. REGISTRERING AV RETTERGANGSBØTER I BØTEREGISTERET
Etter strafferegistreringsloven § 3 første ledd første punktum fører politiet et bøteregister med opplysninger om personer og foretak ”som i dom eller annen avgjørelse er ilagt straff av bot”. I medhold av strafferegistreringsloven § 10 er det gitt utfyllende forskrifter til loven, og forskrift om strafferegistrering 20. desember 1974 nr. 4 § 7 annet ledd nr. 1 bestemmer at det i bøteregisteret skal inntas ”samtlige bøter ilagt ved forelegg eller dom.”

Slik Lovavdelingen ser det, kan det ikke være tvilsomt at begrepet ”straff av bot” i strafferegistreringsloven § 3 omfatter rettergangsbot. En naturlig forståelse av lovens ordlyd dekker både bøtestraff som er ilagt med hjemmel i et straffebud i straffeloven og bøtestraff ilagt med hjemmel i et straffebud i spesiallovgivningen, herunder domstolloven. Verken i forarbeidene eller rettspraksis er det holdepunkter for en annen tolking av bestemmelsen.

Domstoladministrasjonen har i brev 30. oktober 2007 til Politidirektoratet pekt på at nevnte forskrift § 7 annet ledd nr. 1 kun taler om bøter ilagt ved ”forelegg eller dom”, og at dette kunne tilsi at kjennelser om rettergangsbøter ikke skal registreres. Etter Lovavdelingens oppfatning må forskriften på dette punktet tolkes utvidende, i tråd med loven som forskriften er hjemlet i. Strafferegistreringsloven § 3, som taler om bøtestraff som er ilagt ”i dom eller annen avgjørelse”, må her gis forrang etter det alminnelige lex superior-prinsippet. Det er ikke grunn til å skille mellom dommer og kjennelser på dette punkt, jf. domstolloven § 214 første ledd annet punktum som i stor grad lar det være opp til retten å bestemme i hvilken form en avgjørelse om rettergangsstraff skal treffes. Man har ikke krav på at retten avgjør spørsmålet om rettergangsstraff ved særskilt kjennelse under en sak, og rettens avgjørelse om behandlingsmåte kan ikke påkjæres, jf. Rt. 1997 side 2076.
  
Videre er det Lovavdelingens oppfatning at det ikke er grunnlag for å tolke strafferegistreringsloven § 3 slik at rettergangsbøter ilagt i sivile saker ikke skal registreres i bøteregisteret. At man i praksis bare registrerer rettergangsbøter ilagt i straffesaker og ikke i sivile saker, kan ikke begrunnes legislativt og innebærer en forskjellsbehandling av de to sakstyper som vanskelig lar seg begrunne. Muligens kan denne praksis forklares ut fra politiets oppfatning av sitt ansvar for å fullbyrde rettergangsbøter ilagt i straffesaker, se ovenfor. Videre har Domstoladministrasjonen i brev 30. oktober 2007 til Politidirektoratet antydet at politiets saksbehandlingssystem (BL) kan være en forklaring. Lovens ordlyd er imidlertid klar. Også rettergangsbøter ilagt i sivile saker skal registreres i bøteregisteret.