§§ 1-5 og 2-6 i inkassoforskriften - Spørsmål knyttet til samordning av kompensasjon etter forsinkelsesrenteloven og erstatning etter inkassoloven

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Saksnr. 13/644 EP JOE
Dato: 16.01.2014

 

Spørsmål knyttet til samordning av kompensasjon etter forsinkelsesrenteloven og erstatning etter inkassoloven


Vi viser til brev 6. mars 2013 fra Finanstilsynet hvor det reises to spørsmål i tilknytning til endringer i inkassoforskriften som ble vedtatt ved kgl. res. 15. februar 2013 og som trådte i kraft 16. mars 2013.

Spørsmålet om «pay-back»

Inkassoforskriften § 2-6 bestemmer følgende:

Ǥ 2-6 Fradrag for kompensasjon etter forsinkelsesrenteloven

Dersom fordringshaveren krever kompensasjon fra skyldneren etter forsinkelsesrenteloven § 3 a, kommer kompensasjonen til fradrag i skyldnerens erstatningsplikt for fordringshaverens utenrettslige inndrivingskostnader.

Dersom fordringshaveren først krever erstatning for utenrettslige inndrivingskostnader, kommer erstatningen til fradrag i kompensasjonen etter forsinkelsesrenteloven § 3 a.»

I § 1-5 gjøres det oppmerksom på at § 2-6 også får anvendelse for gebyrmessig erstatning etter inkassoforskriften kapittel 1.

I foredraget til kgl. res. 15. februar 2013 er det uttalt følgende:

«Etter gjeldande rett kan inkassator og fordringshavar innan visse rammer avtale at fordringshavaren kan ta imot delar av den erstatninga skyldnaren blir avkrevd i samband med innkrevjinga (såkalla « pay back »). På same måte som for gebyra etter inkassoforskriften kapittel 1 har fordringshavaren krav på standardkompensasjon etter forsinkelsesrenteloven § 3 a uavhengig av kva slags utgifter han har til innkrevjinga. Kompensasjonen utvidar derfor rammene for kva fordringshavaren og inkassatoren kan avtale om tilbakeføring. Framlegget inneber ikkje at standardkompensasjonen – der det kan krevjast erstatning etter inkassoloven – fyrst skal gå til frådrag i den delen av erstatninga som svarer til den gebyrmessige erstatninga etter inkassoforskriften kapittel 1. Både kompensasjonen og den gebyrmessige erstatninga kan difor førast tilbake til fordringshavaren så langt det totale erstatningskravet overstig kompensasjonen. Dette gjeld uavhengig av om kompensasjonen blir kravd før eller etter at det blir kravd erstatning etter inkassoloven. Dei nærare vilkåra i inkassoforskriften § 1-2 gjeld gebyrmessig erstatning og ikkje kompensasjonen etter forsinkelsesrenteloven. Desse vilkåra har derfor ikkje noko å seie for om fordringshavaren har krav på kompensasjon, og for høvet til å avtale tilbakeføring av kompensasjonen.»

I Finanstilsynets brev 6. mars 2013 forutsetter tilsynet at inkassoforskriften § 1-5, jf. § 2-6 er til hinder for at fordringshaver/inkassator faktisk avkrever skyldneren både purregebyr og standardkompensasjon i forbindelse med utsendelse av inkassovarsel, slik at dette får betydning for adgangen til «pay-back».

Etter nærmere ettertanke og med en noe annen begrunnelse og en noen annen begrepsbruk enn Finanstilsynet har benyttet i sitt brev, er vi med en forskjell kommet til samme konklusjon som Finanstilsynet. Vedrørende begrepsbruken bemerker vi at det kan være villedende å tale om «salær etter [inkassoforskriften] kapittel 2». Kapitlet angir hvilket beløp fordringshaveren maksimalt kan avkreve skyldneren i erstatning for utenrettslige inndrivingskostnader som skyldneren er ansvarlig for etter inkassoloven § 17. Grensene gjelder uavhengig av hva slags inndrivingskostnader det er tale om (når en ser bort fra særregelen for «særlige tilfeller» i forskriften § 2-5). «Pay-back» forutsetter imidlertid at fordringshaveren har engasjert en inkassator, og vi begrenser oss i det følgende til slike tilfeller.

«Pay-back», dvs at inkassatoren overfører til fordringshaveren en del av den erstatningen inkassatoren har innkrevd fra skyldneren, forutsetter ikke nødvendigvis at fordringshaveren har sendt ut varsler som nevnt i forskriften kapittel 1, og at det er beregnet gebyrmessig erstatning for dette. Alle utenrettslige inndrivingskostnader på fordringshaverens hånd som faller inn under skyldnerens ansvar etter inkassoloven § 17, kan overføres til fordringshaveren så nær som en del av vederlaget til inkassatoren. Overføres en del av dette vederlaget til fordringshaveren, er det reelle vederlaget, og dermed fordringshaverens kostnad, tilsvarende lavere. Fordrings­haveren kan ikke kreve erstatning for kostnader som vedkommende ikke har hatt.

Fordringshaverens erstatningskrav (E) kan skjematisk fremstilles som bestående av to deler: E = Ei + Ea, der Ei er vederlaget til inkassatoren og Ea er andre kostnader på fordringshaverens hånd som fordringshaveren krever erstattet. Det reelle vederlaget til inkassatoren blir den erstatningen som skyldneren avkreves, som ikke må overstige grensene i forskriften kapittel 2, minus den delen av erstatningen som overføres til fordringshaveren.

Vi begrenser oss i det videre til tilfeller der den lovlige erstatningen overstiger kompensasjonen. Skyldneren kan ikke avkreves både E og K, jf. samordningsregelen i forskriften § 2-6. Vi forutsetter derfor at skyldneren avkreves E. Dersom inkassatoren skal overføre både kompensasjonen etter forsinkelsesrenteloven § 3 a (K) og Ea til fordringshaveren, blir det reelle vederlaget til inkassatoren den erstatningen som skyldneren avkreves, fratrukket både Ea og K: Ei = E – (Ea + K). Dette erstatningskravet er som nevnt bygget opp av Ei og Ea: E = Ei + Ea, der Ei = E – (Ea +K), jf. betydningen av «pay-back» for størrelsen av det reelle vederlaget til inkassatoren. Begge disse forutsetningene er bare oppfylt dersom kompensasjonen settes lik null. - Vi sikter her til hvilket beløp inkassatoren kan overføre til fordringshaveren. Samordningsreglene begrenser hvilket beløp skyldneren kan avkreves. Reglene stiller ikke krav til hvordan beløpet fordeles mellom erstatning og kompensasjon. I tilfellet ovenfor kan f.eks. den delen av erstatningen som overføres til fordringshaveren godt benevnes kompensasjon (så langt overføringen ikke overstiger kompensasjonsbeløpet etter forsinkelsesrenteloven).

Fra dette resonnementet er vi tilbøyelig til å anta at det må gjøres et unntak for det tilfellet at fordringshaveren gir avkall på Ea, og det avtales mellom fordringshaveren og inkassatoren at kompensasjonen skal overføres. Uttalelsen i foredraget til kgl. res. 15. februar 2014 trekker i retning av at en slik form for «pay-back» må godtas. Det synes dessuten å være i best samsvar med direktiv 2011/7/EU, som ligger til grunn for kompensasjonsbestemmelsen i forsinkelsesrenteloven. Direktivet skal sikre fordringshaveren en minimumskompensasjon ved betalingsforsinkelser. En samordning der hele eller deler av kompensasjonen automatisk bortfaller fordi fordringshaveren engasjerer en inkassator, ville være en lite lojal oppfylling av direktivet.

Etter vår mening er den maksimale andelen av erstatningskravet som kan overføres fra inkassatoren til fordringshaveren det høyeste av beløpet for fordringshaverens andre, erstatningsbetingende utenrettslige inndrivingskostnader enn vederlaget til inkassatoren og beløpet for kompensasjonen etter forsinkelsesrenteloven § 3 a (det høyeste av beløpene Ea og K, slik disse betegnelsene er brukt ovenfor).

Etter vår mening løser ikke inkassoforskriften § 1-5 det foreliggende spørsmålet. Som ordlyden og kommentarene i foredraget indikerer, er bestemmelsen bare en påminnelse om at § 2-6 også gjelder for gebyrmessig erstatning etter kapittel 1 på samme måte som det i § 1-3 annet ledd er minnet om at kapittel 2 setter grenser for for hvor mange varsler det kan kreves gebyrmessig erstatning. En antakelse om at § 1-5 løste spørsmålet ville dessuten ikke gi svar på spørsmålet for tilfeller der fordringshaveren har andre faktiske, erstatningsbetingende inndrivings­kostnader enn vederlaget til inkassatoren.

Spørsmålet om sammenslåing av krav

Når det gjelder praktiseringen av regelverket ved sammenslåing av krav, deler vi den forståelsen som Finanstilsynets gir uttrykk for i brevet 6. mars 2013. I et tilfelle som skissert vil det imidlertid undertiden kunne reises spørsmål om en står overfor ett krav bestående av flere deler eller overfor flere krav.