§§ 1 og 3 - Sykkel med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy - forholdet til motorvognforsikringsdirektivet

Saksnr. 14/636 EP JOE/JOOR/bj
Dato: 03.11.2014

Sykkel med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy - forholdet til motorvognforsikringsdirektivet

1. Innledning
Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 12. juni 2014 hvor det bes om en vurdering av enkelte spørsmål reist i Vegdirektoratets brev 2. juni 2014. Hovedspørsmålet i brevet er om direktiv 2009/103/EF om ansvarsforsikring for motorkjøretøyer og kontroll med overholdelse av forsikringsplikten (motorvognforsikringsdirektivet) er til hinder for å unnta sykler med elektrisk hjelpemotor fra forsikringsselskapenes plikt til i felleskap å dekke skade gjort av motorvogner som er fritatt fra forsikringsplikten etter bilansvarslova, jf. forskrift 1. april 1974 nr. 3 om trafikktrygd m.v. (trafikktrygdforskriften) § 2 annet ledd. Ved e-post 17. juni 2014 har Samferdselsdepartementet bedt om en tilsvarende vurdering også for selvbalanserende kjøretøy (som for eksempel Segway).

«Sykkel med elektrisk hjelpemotor» er beskrevet som følger i Vegdirektoratets brev:

«en sykkel der hjelpemotorens maksimale nominelle effekt er på høyst 0,25 kW og hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller hvis syklisten slutter å trå. Det tillates at kjøretøyet har fremdrift kun ved hjelp av motor opp til 6 km/t.»

Når det gjelder «selvbalanserende kjøretøy», legger vi til grunn at det siktes til kjøretøy som nevnt i forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr § 2-5 nr. 4 sjette ledd:

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

I vår tolkningsuttalelse 14. mars 2014 (sak 14/636 EP) la vi til grunn at sykler med elektrisk hjelpemotor må anses som «motorvogner» etter bilansvarslova, jf. loven § 1, jf. § 3 første ledd. Tilsvarende antas å gjelde for selvbalanserende kjøretøy. Sistnevnte er imidlertid unntatt fra forsikringsplikten etter § 3 fjerde ledd, jf. forskrift 13. juni 2014 nr. 725. Selvbalanserende kjøretøy omfattes dermed av forsikringsselskapenes felles ansvar etter trafikktrygdforskriften § 2 annet ledd. Sykler med elektrisk hjelpemotor er ikke blitt unntatt fra forsikringsplikten etter bilansvarslova.

2. Forholdet til motorvognforsikringsdirektivet
Etter motorvognforsikringsdirektivet artikkel 3 skal medlemsstatene sikre at erstatningsansvar for motorvogner som er hjemmehørende i staten, dekkes av en forsikring. Regler om forsikringsplikt for motorvogner er gitt i bilansvarslova som i § 15 stiller krav om obligatorisk ansvarsforsikring for motorvogner. Motorvognforsikringsdirektivet artikkel 5 åpner for å gjøre unntak fra forsikringsplikten blant annet for bestemte typer motorvogner, jf. her bilansvarslova § 3 fjerde ledd hvor Kongen kan fastsette at «inkje eller berre sumt av lova skal gjelda for serskilt nemnde motorvogner når han meiner at vognene sjølve eller bruken av dei, er til serleg liten fare i vegferdsla». Medlemsstater som unntar nærmere bestemte motorvogner fra forsikringsplikten, skal etter direktivet artikkel 5 nr. 2 påse at disse behandles på lik linje med uforsikrede motorvogner (dvs. motorvogner som skulle vært forsikret, men ikke er det). Dette innebærer at unntatte motorvogner skal fanges opp av et nasjonalt organ som dekker eventuelle skader «mindst inden for den lovpliktige forsikrings grænser», jf. direktivet artikkel 10 (dansk språkversjon). Dette utgjør bakgrunnen for trafikktrygdforskriften § 2 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 30 (2006-2007) side 12. I Norge er det Trafikkforsikringsforeningen som administrerer ordningen og utbetaler erstatning i disse tilfellene. Hvorvidt det utover forsikringsplikten etter bilansvarslova også er adgang til å unnta sykler med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy fra Trafikkforsikringsforeningens ansvar etter trafikktrygdforskriften § 2 annet ledd, beror etter dette på om kjøretøyene omfattes av motorvognforsikringsdirektivet.

En forutsetning for at motorvognforsikringsdirektivet skal komme til anvendelse, er at det er tale om «køretøj» i direktivets forstand, jf. direktivet artikkel 3, jf. artikkel 1 (dansk språkversjon). «Køretøj» er i artikkel 1 første ledd definert som «ethvert motordrevet køretøj, der er bestemt til trafik til lands, og som ikke kører på skinner ...». Sykler med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy som beskrevet innledningsvis, vil etter vårt syn falle innenfor en naturlig språklig forståelse av denne definisjonen. Både sykler med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy er «motordrevet» og «bestemt til trafik til lands». Direktivets definisjon er etter sin ordlyd ikke avgrenset til kjøretøyer som har en gitt motorkapasitet, er drevet av bestemte kraftkilder eller har bestemte bruksområder. Dette gjelder også for andre språkversjoner av direktivet, jf. definisjonen i svensk språkversjon: «varje slags motorfordon som är avsett för färd på land och som drivs av mekaniskt förmedlad kraft», engelsk språkversjon: «any motor vehicle intended for travel on land and propelled by mechanical power», tysk språkversjon: «jedes maschinell angetriebene Kraftfahrzeug, welches zum Verkehr zu Lande bestimmt» og fransk språkversjon: «tout véhicule automoteur destiné à circuler sur le sol et qui peut être actionné par une force mécanique».

Den foreliggende problemstillingen synes ikke å være berørt i praksis fra EU-domstolen eller EFTA-domstolen. Vi har heller ikke kunnet oppdrive andre kilder som er egnet til å kaste nevneverdig lys over direktivets avgrensninger på dette punktet. Vi nevner at sykkel med elektrisk hjelpemotor er unntatt fra virkeområdet for direktiv 2002/24/EF om typegodkjenning av to- og trehjulede motordrevne kjøretøy, jf. direktivet artikkel 1 bokstav h. Unntaket er videreført i forordning 168/2013/EF om typegodkjenning av to- og trehjulede motorkjøretøy artikkel 2 bokstav h som i tillegg unntar selvbalanserende kjøretøy i bokstav i. (Forordningen opphever typegodkjenningsdirektivet og får anvendelse fra 1. januar 2016.) Vi kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for å trekke slutninger om disse kjøretøyenes forhold til motorvognforsikringsdirektivet. Vi viser blant annet til at typegodkjenningsdirektivet og forordningen gjelder motordrevne kjøretøy «bestemt til brug på vej» (direktivet artikkel 1) og «beregnet for kørsel på offentlig vej» (forordningen artikkel 2). Motorvognforsikringsdirektivet er ikke underlagt samme avgrensing idet det omfatter motordrevne kjøretøy «bestemt til trafik til lands». At det ikke nødvendigvis er parallellitet i virkeområdet for de nevnte regelverkene, illustreres eksempelvis ved at traktorer er unntatt fra typegodkjenningsdirektivet, jf. direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav f, samtidig som traktorer etter EF-domstolens praksis omfattes av motorvognforsikringsdirektivet, jf. sak C-162/13 Vnuk avsnitt 38.

Når det gjelder rettstilstanden i andre land, har Sverige opplyst at sykler med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy der er unntatt fra både forsikringsplikt og kollektive erstatningsordninger tilsvarende ordningen i trafikktrygdforskriften § 2. Videre har Danmark opplyst at selvbalanserende kjøretøy der som en prøveordning har vært unntatt fra både forsikringsplikt og de danske reglene om erstatningsorgan og garantifond siden 2010. Til sammenligning er selvbalanserende kjøretøy etter det som er opplyst i Vegdirektoratets høringsnotat 26. mars 2014, derimot underlagt krav om gyldig ansvarsforsikring i Tyskland. Vi er ikke kjent med om og eventuelt hvordan man i disse landene har vurdert forholdet til motorvognforsikringsdirektivet.

Lovavdelingen finner ikke grunnlag for å kunne trekke sikre konklusjoner med hensyn til om sykler med elektrisk hjelpemotor eller selvbalanserende kjøretøy omfattes av motorvognforsikringsdirektivet. Selv om kjøretøyene etter vårt syn faller innenfor en naturlig språklig forståelse av direktivets kjøretøydefinisjon, er rettskildematerialet for øvrig meget sparsommelig. Til dette kommer at løsningene i andre land kan tyde på ulike oppfatninger om spørsmålet. Lovavdelingen anser etter dette spørsmålet som usikkert, men slik at det foreligger en risiko for at et eventuelt unntak fra forsikringsselskapenes plikt til i felleskap å dekke skader gjort av disse kjøretøyene vil kunne bli ansett for å være i strid med motorvognforsikringsdirektivet dersom spørsmålet blir brakt inn for domstolene eller EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-domstolen. Dersom det skal gjøres et slikt unntak, bør dette etter vårt syn eventuelt skje ved endringer på forskriftsnivå og ikke gjennom endringer i bilansvarslova.