§ 148 - Godtgjørelse for tjeneste som rettsmedisinsk sakkyndig

Publisert under: Regjeringen Jagland

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 96/12369 E HCH/TCH

 

Dato: 04.12.1996

 

Godtgjørelse for tjeneste som rettsmedisinsk sakkyndig

Vi viser til brev 16 oktober 1996, med spørsmål om ansatte ved Statens rettstoksikologiske institutt har krav på godtgjørelse for tjeneste som sakkyndige i straffesaker.

I brevet er det vist til en uttalelse fra Lovavdelingen 28 juni 1984, om godtgjørelse til ansatte ved Rettsmedisinsk institutt. Denne uttalelsen gjaldt imidlertid først og fremst plikten til å gjøre tjeneste som sakkyndig og spørsmålet om en eventuell godtgjørelse skal tilfalle den sakkyndige selv eller arbeidsgiveren. Uttalelsen er derfor etter vårt syn lite relevant i denne sammenheng.

Etter straffeprosessloven § 138 tredje ledd har rettsoppnevnte sakkyndige krav på godtgjørelse etter reglene i lov 21 juli 1916 nr 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv, jf § 1 jf § 10. I § 10 heter det at "[o]ppnevnte sakkyndige som ikke har fast lønn ... skal ... ha godtgjøring for sin tjenstgjøring". Sakkyndige må anses for å ha fast lønn i bestemmelsens forstand når det hører til vedkommendes alminnelige tjenesteplikter å fungere som sakkyndig, jf Johs Andenæs, Norsk Straffeprosess, bind I (2 utg, Oslo 1994) s 224 og Kjæremålsutvalgets kjennelse 31 juli 1939 (delvis utrykt, men gjengitt i Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker 1969 s 216). Det må være tilstrekkelig i denne forbindelse at tjenestegjøring som sakkyndig inngår som en av flere tjenesteplikter. Etter det vi har fått opplyst om Statens rettstoksikologiske institutt, er det en del av de ansattes tjenesteplikter å opptre som sakkyndig i straffesaker, og de har derfor i utgangspunktet ikke krav på særskilt godtgjørelse for slik tjeneste.

Det kan spørres om dette stiller seg annerledes dersom oppdraget utføres på fritiden. Hensynet bak regelen er å unngå dobbel betaling for samme tjeneste. Det må derfor være avgjørende om arbeidsgiver gir lønn for slikt arbeid. Vi legger til grunn Sosial- og helsedepartementets opplysning om at det følger av budsjettproposisjonen at Statens rettstoksikologiske institutt skal avgi sakkyndige uttalelser til domstolene. Det må følge av dette at slike oppdrag søkes utført innenfor ordinær arbeidstid, og at eventuelt overtidsarbeid først søkes dekket gjennom arbeidsavtalen.

Når det gjelder godtgjørelse til sakkyndige som gjør tjeneste for påtalemyndigheten, inneholder ikke loven på samme måte noe uttrykkelig forbehold for sakkyndige som mottar fast lønn for dette. Straffeprosessloven § 148 tredje punktum og lov 21 juni 1916 nr 2 § 1 jf § 10 annet ledd viser direkte til salærforskriften 26 oktober 1992 nr 969. Det er imidlertid naturlig å innfortolke tilsvarende begrensning mht godtgjørelse til slike sakkyndige. Hensynet til å unngå dobbel betaling gjelder på samme måte her, og salærforskriften er felles for sakkyndige for påtalemyndigheten og sakkyndige som blir oppnevnt av retten, jf forskrift 26 oktober 1992 nr 969 § 1.

Justisdepartementets politiavdeling har i brev 7 oktober 1996 til stortingsrepresentant Carl I Hagen behandlet enkelte spørsmål om godtgjørelse til sakkyndige som er ansatt ved Statens rettstoksikologiske institutt. Kopi av dette brevet følger vedlagt. Brevet synes å forutsette at det er tale om arbeid på fritiden som ikke blir dekket av arbeidsgiver.

Det kan synes som at praksis på dette feltet har variert noe, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven, bind I (2 utg, Oslo 1996) s 425 og Justisdepartementets rundskriv G-164/92 s 24-25. I den grad det har vært utbetalt godtgjørelse for tjenestegjøring som sakkyndig som vedkommende også får godtgjørelse for av sin arbeidsgiver, beror det på arbeidsavtalen om vedkommende kan eller skal trekkes i lønn, jf ovennevnte uttalelse 28 juni 1984.