§ 17 - Adgang for inkassator til å inngå avtale om godtgjørelser til fordringshaver i forbindelse med avtale om inkasso (pay back)

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saknr 201010915 EP KSI
Dato: 21.01.2011

 

Adgang for inkassator til å inngå avtale om godtgjørelser til fordringshaver i forbindelse med avtale om inkasso (pay back)


Vi viser til Finanstilsynets brev 12. oktober 2010 til Justisdepartementet. I brevet reiser Finanstilsynet spørsmål om det er i strid med inkassolovgivningen at fordringshaveren mottar ulike former for godtgjørelser i forbindelse med avtale om inkasso.

Etter inkassoloven § 17 kan fordringshaveren kun kreve erstattet sine nødvendige kostnader ved den utenrettslige inndrivingen. Dersom deler av den erstatningen som skyldneren blir avkrevd for fordringhaverens kostnader ved å ha engasjert en inkassator, tilfaller fordringhaveren, er fordringshaverens kostnader tilsvarende lavere. Skyldneren kan ikke avkreves erstatning for kostnader som fordringhaveren ikke har. Når det gjelder den gebyrmessige erstatningen etter inkassoforskriften kapittel 1, er det likevel innenfor visse rammer adgang til å avtale at fordringhaveren skal få utbetalt denne erstatningen.

Spørsmålet er om det må anses som ulovlig ”pay back” når fordringhaveren i forbindelse med inkassooppdrag ikke får utbetalt deler av den erstatningen skyldneren blir avkrevd, men i stedet får en godtgjørelse i form av ulike tjenester.

I Finanstilsynets brev fremgår bl.a. følgende om problemstillingen:

”Under Finanstilsynets stedlige tilsyn hos inkassoforetakene og i henvendelser fra inkassoforetakene og deres kunder konstateres det at ”pay-back” innenfor rammene av inkassoforskriften § 1-1 første ledd er én av flere typer godtgjørelser, heretter benevnt som ”fordelsløsninger” som inkassoforetak tilbyr sine oppdragsgivere som ledd i konkurransen om attraktive inkassoporteføljer. Eksempler på dette er avtaler hvor inkassator tilbyr kreditor/oppdragsgiver følgende tjenester kostnadsfritt eller sterkt rabattert:

• Kompetanseutvikling og relevante IT-oppgraderinger
• Inkassator stiller til rådighet ansatte for å ivareta administrative støtteordninger hos oppdragsgiver
• Juridiske tjenester, kurs og kredittopplysninger

En særlig viktig avtaletype gjelder såkalt ”garantert løsningsgrad” som innebærer at inkassator utbetaler en erstatning til oppdragsgiver hvis den avtalefestede garanterte løsningsgrad ikke oppnås, dvs. en erstatning til fordringshaver i form av hovedstol pr sak for de saker der inndriving ikke lykkes.

Finanstilsynet har i den senere tid observert at det inngås avtaler om ”pay-back” med rammer utover den verdi som fastsettes i Finanstilsynets rundskriv fra 2001, men vi ser også at det i noen av disse sakene er et faktum at inkassoforetakene har øvrige inntekter og/eller er leverandør av diverse typer inkassorelaterte tjenester, jf. ovenfor. Det er følgelig behov for en avklaring av hvorvidt det er anledning til å dekke inn den delen av en avtale om ”pay-back” hvor verdien overstiger den ”lovlige” rammen gjennom inkassoforetakets øvrige inntekter og/eller andre typer fordelsløsninger.”

Etter vårt syn må det foretas en sondring mellom de enkelte typer avtaler. Dersom det som ledd i å effektivisere inkassators arbeid med inndrivingen inngås avtaler som gir fordringshaveren tilbud om kurs, opplæring eller lignende, må dette kunne godtas. Det må også trekkes vide rammer for avtaler som går ut på at fordringshaveren mottar juridiske tjenester knyttet til inndrivingen av de enkelte kravene uten ekstra vederlag eller til en redusert pris. Det kan heller ikke være noe i veien for at inkassator for eksempel lover at det alltid vil være en advokat som håndterer eventuelle innsigelser som fremkommer under inndrivingen. At inkassator garanterer for en viss kvalitet ved utføringen av inkassooppdraget må trolig også aksepteres.

Gjelder det derimot avtaler som ikke har noen nær tilknytning til gjennomføringen av inkassooppdragene, må det trekkes snevrere grenser for hva som kan tillates. Det vil for eksempel ikke være anledning til å tilby gunstig leie av driftslokaler eller regnskapsføring kostnadsfritt eller til redusert pris. Avtaler om it-oppgraderinger vil det også være tvilsomt om kan godtas. Dersom meningen med oppgraderingen er å tilrettelegge for en enklere gjennomføring av inkassators arbeid, vil dette imidlertid kunne stille seg annerledes. Videre må en avtale om garantert løsningsgrad anses å være i strid med inkassolovgivningen dersom inkassator i tillegg til å betale en andel av den gebyrmessige erstatningen etter inkassoforskriften kapittel 1, betaler et garantibeløp til fordringshaveren.

Det som er sagt ovenfor, gjelder også om den motytelse som tilbys fordringhaver, skriver seg fra en annen del av inkassators virksomhet. Det kan ikke få betydning for vurderingen av om godtgjørelsen er i strid med inkassolovgivningen, at godtgjørelsen kommer fra andre deler av inkassatorens virksomhet.