§§ 26 og 93 - Innlemmelse av EBA-forordningen i EØS-avtalen - konstitusjonelle spørsmål

Saksnr.: 201010039 EO ATV/TSU
Dato: 31.08.2011

Innlemmelse av EBA-forordningen i EØS-avtalen – konstitusjonelle spørsmål
Vi viser til Finansdepartementets brev hit 1. juli 2011, hvor departementet ønsker en vurdering av et vedlagt utkast til tilpasningstekst datert 22. juni 2011 ved innlemmelse av «EBA-forordningen» i EØS-avtalen.

Bakgrunnen for anmodningen er at Lovavdelingen i en uttalelse 8. desember 2010 (sak 201010039) konkluderte med at EBA-forordningen «ikke kan innlemmes i EØS-avtalen uten en tilpasning som ivaretar de konstitusjonelle hensyn». Konklusjonen bygde på at de bestemmelsene i det da foreliggende utkastet som i det vesentlige tilsvarer artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4 jf. artikkel 21 nr. 4 siste setning i den vedtatte forordningen, innebar overføring av myndighet til å treffe vedtak med direkte internrettslig virkning i de berørte statene. Myndighetsoverføringen ville skje fra nasjonale myndigheter til EBA.

I EBA-forordningen har vi merket oss at artikkel 35 nr. 6 kan forstås som en bestemmelse som isolert sett vil innebære en myndighetsoverføring. På bakgrunn av utkastet til tilpasningstekst er det ikke nødvendig å ta stilling til forståelsen av forordningen på dette punktet.

I utkastet til tilpasningstekst lyder bokstav (i):

«Articles 17(6) and (7), 18(4) and (5), 19(4) and (5), 21(4) last sentence, 35(6), 38, 60 and 61 shall not apply to the EFTA States.»

Spørsmålet er hvorvidt en innlemmelse i EØS-avtalen for EBA-forordningen med denne tilpasnings¬teksten vil kreve samtykke fra Stortinget med kvalifisert flertall etter Grunnloven § 93 eller om det er tilstrekkelig med simpelt flertall etter § 26. Svaret avhenger av om rettsakten innebærer overføring til internasjonale organer til å utøve myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge. Vi viser til det utgangspunktet som ble oppstilt i vår uttalelse 18. januar 2010 (sak 200907963):

”… Grunnloven bygger på en forutsetning om at statsmaktenes kompetanse skal utøves av nasjonale utøvende, lovgivende og dømmende organer. Utgangspunktet er derfor at overføring til internasjonale organer av lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge, krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 93, eller grunnlovsendring etter § 112. Dette er prosedyrer som blant annet krever kvalifisert flertall i Stortinget.”

Sett fra et norsk konstitusjonelt ståsted er det sentrale poenget i den fore¬slåtte tilpasnings¬teksten at den forhindrer at EBA (eller andre EU-organer) får overført myndighet etter forordningsbestemmelsene opplistet i bokstav (i) til å treffe vedtak med direkte internrettslig virkning i Norge. En innlemmelse av EBA-forordningen med denne tilpasningsteksten vil kun ha folkerettslig virkning for Norge.

Dette innebærer for det første at Grunnloven § 93 ikke kommer til anvendelse. Vi viser til bestemmelsens annet ledd, som slår fast at bestemmelsen ikke “gjælde … ved Deltagelse i en international Sammenslutning, hvis Beslutninger har alene rent folkeretslig Virkning for Norge”. For det andre er dessuten dermed Grunnlovens forutsetning om at utøvelse av statsmakt med direkte internrettslig virkning i Norge skal utøves av norske statsorganer, oppfylt.

Konklusjonen blir etter dette at en innlemmelse av EBA-forordningen i EØS-avtalen med den foreslåtte tilpasningsteksten kan skje med et samtykke fra Stortinget som er gitt med simpelt flertall, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

Til toppen