§ 36 - Erstatning ved personskade voldt ved straffbar handling - krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saknr. 200702119
Dato: 19.06.2007


Erstatning ved personskade voldt ved straffbar handling - krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36


Vi viser til brev 14. mars 2007 der det bes om Lovavdelingens vurdering av om det er klageadgang for vedtak om sakskostnader etter forvaltningsloven (fvl.) § 36 truffet av Erstatningsnemnda for voldsofre som førsteinstans.

Erstatningsnemnda for voldsofre avgjør klager i saker om voldsoffererstatning, der Kontoret for voldsoffererstatning er førsteinstans, jf. lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsofferstatningsloven) § 13. Det er således på det rene at Erstatningsnemndas realitetsvedtak i klagesaker om voldsoffererstatning ikke kan påklages videre til Justisdepartementet, som er det ansvarlige departement for voldsoffererstatningsloven. Når erstatningsnemnda i forbindelse med avgjørelsen av klagesaker treffer vedtak om å tilkjenne sakskostnader etter fvl. § 36, treffes vedtaket av nemnda som første instans.  Avgjørelse om en part skal få dekning for sakskostnader etter fvl. § 36, kan i følge § 36 tredje ledd fjerde punktum påklages etter reglene i kapittel VI så lenge annet ikke er fastsatt av Kongen. Etter fvl. § 28 skal klagen gå til ”nærmeste overordnede forvaltningsorgan”. Spørsmålet er dermed om Justisdepartementet er å anse som et overordnet organ i forhold til Erstatningsnemnda når det gjelder vedtak om sakskostnader etter fvl. § 36.

Lovavdelingen har i tidligere saker lagt til grunn at det ikke er klagerett over vedtak om sakskostnader truffet av daværende Klagenemnda for likestilling (sak 1786/88E) og Utlendingsnemnda (UNE) (sak 2001/7310). Lovavdelingen la i sistnevnte sak til grunn at UNE både formelt og reelt er et uavhengig organ, og at denne uavhengigheten taler for at departementet ikke bør kunne overprøve UNEs vurdering av sakskostnadskravet, da dette vil kunne innebære at departementet indirekte tar stilling til den konkrete saken.

Dette unntaket er siden blitt forskriftsfestet. I forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven (forvaltningslovforskriften) § 34 tredje ledd er det gitt bestemmelser om at vedtak om sakskostnader truffet av Klagenemnda for merverdiavgift i etterberegningssaker eller av Utlendingsnemnda ikke kan påklages. I forbindelse med at forskriften ble vedtatt, uttalte departementet i den kongelige resolusjonen at

”det kan trolig være aktuelt med tilsvarende unntak som det som her foreslås videreført for Klagenemnda for merverdiavgift, for en rekke andre mer eller mindre uavhengige klagenemnder. En løsning av dette på generell basis må imidlertid utstå til senere”. (Se kgl. res. 15. desember 2006.)

Når det gjelder Erstatningsnemnda for voldsofre, er nemndas stilling og forholdet til Justisdepartementet ikke regulert i voldsofferstatningsloven. Spørsmålene er heller ikke berørt i lovens forarbeider. Utgangspunktet er at departementet har adgang til å gi både generelle instrukser og instrukser om enkeltsaker overfor alle lavere organer som er administrativt underlagt departementet. Det er unntakene fra denne instruksjonsmyndigheten som må begrunnes. I praksis har Justisdepartementet vært tilbakeholden med å instruere både Kontoret for voldsoffererstatning og Erstatningsnemnda for voldsofre om lovtolking, skjønnsutøvelse og avgjørelsen av enkeltsaker, men departementet har ikke ansett at denne tilbakeholdenheten har grunnlag i noen rettslig begrensing i instruksjonsmyndigheten.

Erstatningsnemnda for voldsofre kan etter dette ikke anses å ha samme grad av uavhengighet som for eksempel Utlendingsnemnda. Som lagt til grunn i vår uttalelse om Utlendingsnemnda i sak 2001/7310, er det et vilkår for at klageretten skal være avskåret at organet reelt sett, ikke bare formelt, er uavhengig. Erstatningsnemnda for voldsofre kan verken formelt eller reelt anses å ha tilstrekkelig grad av uavhengighet for å gjøre unntak fra hovedregelen om klagerett i fvl. § 28 første ledd. Et slikt unntak måtte i tilfelle ha kommet klarere til uttrykk i kilder knyttet til voldsoffererstatningsloven. Konklusjonen blir etter dette at vedtak om sakskostnader truffet av Erstatningsnemda for voldsofre som førsteinstans, kan påklages til Justisdepartementet etter reglene i fvl. §§ 28 flg.