§ 7 - Gebyr for å oppgi falske personalia

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 97/10807 E AS/TMØ/EHO

 

Dato: 12.01.1998

 

Gebyr for å oppgi falske personalia

1       Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 27 oktober 1997 vedrørende spørsmålet om hvilke gebyrer transportselskaper kan ilegge de reisende ved billettkontroll. Bakgrunnen for henvendelsen er en søknad fra AS Oslo Sporveier, Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB BA om å kunne gi høyere gebyrer til kunder som i billettkontroll blir avslørt i å oppgi falske personalia.

2       Hjemmelsgrunnlaget for å ilegge gebyr for ugyldig eller manglende billett er i dag lov 4 juni 1976 nr 63 om samferdsel § 13 med forskrift 8 desember 1986 nr 13 om persontrafikk i rute innenlands med motorvogn eller fartøy og jernbaneloven 11 juni 1993 nr 100 § 7.

Samferdselsloven § 13 hjemler rett til å gi forskrift om tilleggsavgift ved "manglande gyldig billett". Bestemmelsen kom inn ved lovendring 11 juni 1982 nr 55. Bakgrunnen for lovendringen var bl a at den økede automatiseringen ga passasjerene større mulighet til å kjøre uten å ha gyldig billett.

I dag ilegges gebyr kun hvis billett mangler eller er ugyldig, noe som naturlig omfattes av ordlyden. Ordlyden omfatter imidlertid ikke gebyr for å gi falske personalia.

Det foreligger altså ikke lovhjemmel for å ilegge tilleggsavgift for falsk personalia.

3       Spørsmålet er etter dette hvorvidt slik tilleggsavgift krever lovhjemmel, og derfor krever lovendring, eller om slik tilleggsavgift kan ilegges på kontraktsrettslig grunnlag.

Dersom gebyr for å oppgi falske personalia kan sies å være straff i grunnlovens forstand, må gebyret ha hjemmel i lov, og gis ved dom, jf Grunnloven § 96.

Straff defineres tradisjonelt som "et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde". Gebyr for å oppgi falske personalia samsvarer et stykke på vei med denne definisjonen. På den annen side kan det være tvilsomt om så lave gebyrer som det her dreier seg om (et tillegg på ca 2-300 kr) materielt sett omfattes av straffebegrepet. Det forhold at en vesentlig del av begrunnelsen for et slikt tilleggsgebyr er å avlaste rettsvesenet for kostnader, trekker likevel i retning av at en ikke kan utelukke at tilleggsgebyret må anses å være "straff".

Spørsmålet blir da hvorvidt en likevel her uansett er utenfor legalitetsprinsippets område, fordi gebyret innkreves av og for et privatrettslig rettsubjekt (her AS Oslo Sporveier), og ikke av staten.

Mye kan tale for at transportselskapene kan regnes som private rettssubjekter i denne sammenhengen, og at det derfor i en viss utstrekning kan illegges tilleggsavgifter av denne type på kontraktsrettslig grunnlag. Reglene for transport er uavhengig av organisasjonsform eller statlig eierandel. Samferdselsdepartementets rolle i forhold til gebyrsatsene kan sees på som et slags administrativt tilsyn med kontraktsvilkårene, som ikke skiller seg vesentlig fra annen form for statlig kontrollvirksomhet med næringslivet.

Spørsmålet om hvor langt kontraktssynspunktet kan hjemle denne type tilleggsavgifter ble drøftet på generelt grunnlag i Ot prp nr 70 (1981-82) s 7, hvor det bl a heter:

"Hjemmelen for ekstraavgift har avtaleliknende synspunkter, jfr. avtalelovens § 36 om konvensjonalbot for ikke-oppfyllelse av avtale.
     Basert på avtalesynspunktet, har man søkt å følge et prinsipp om forholdsmessighet mellom enkeltbillett på vedkommende strekning og ekstraavgiftens størrelse.
     På den annen side kan det være tvilsomt hvor langt kontraktssynspunktet kan gi hjemmel for slike ekstrautgifter som det her er spørsmål om.
     Uten at det foreligger nærmere hjemmel i samferdselsloven til å fastsette eller godkjenne slike ekstraavgifter, må det være begrenset hvor h ø y e  ekstraavgifter det kan fastsettes som er lovlig og bindende for passasjerene.
     Kontraktssynspunktet reiser også særlige problemer i forhold til mindreårige. Det er f.eks. tvilsomt om ekstraavgift kan gjøres gjeldende overfor barn.
     Fastsetting av ekstraavgifter m m i befordringsvedtekter vil også kunne reise problemer i forhold til grunnlovens § 96 og som nevnt i forhold til legalitetsprinsippets krav om lovhjemmel.
     På bakgrunn har en funnet behov for å lovregulere dette området."

Selv om en så beskjeden økning av gebyrene som det her er tale om, antagelig kunne fastsettes uten at gebyr for falsk personalia er konkret hjemlet i loven (forutsatt selvfølgelig tilstrekkelig varsling/kunngjøring m v), vil vi frarå å innføre slikt gebyr uten at samferdselsloven § 13 endres til å omfatte dette. Det bør samtidig overveies å endre jernbaneloven i den utstrekning § 7 tredje ledd tjener som grunnlag for tilleggsavgift, også fordi bestemmelsen i sin utforming synes lite innrettet på forholdet mellom trafikanten og trafikkselskapet.

For det første bør en her følge opp det utgangspunkt en la opp til i Ot prp nr 70 (1981-82) om at dette området bør baseres på lovregulering, selv om det i og for seg kan være en viss adgang til å ilegge tilleggsgebyrer på et rent kontraktsrettslig grunnlag.

For det andre kan som nevnt over forholdet til mindreårige kunne reise problemer med mindre man har lovhjemmel for tilleggsgebyret.