§ 7 - Trafikkregulerende tiltak i medhold av vegtrafikkloven § 7 annet ledd

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 201010284 EP ANES
Dato: 04.11.2010

 

Trafikkregulerende tiltak i medhold av vegtrafikkloven § 7 annet ledd


Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 22. september 2010, hvor det anmodes om en uttalelse om hvorvidt vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) § 7 annet ledd gir regionvegkontor og kommuner adgang til å treffe midlertidige trafikkregulerende tiltak på grunn av akutt luftforurensning.

Vegtrafikkloven § 7 annet ledd første punktum bestemmer at det kan treffes midlertidig vedtak om forbud mot all trafikk eller om annen regulering av trafikk på veg dersom forhold på vegen eller i dens omgivelser, arbeid på vegen eller vegens tilstand tilsier det. Vedtakskompetansen reguleres i vegtrafikkloven § 7 annet ledd annet punktum, som bestemmer at slikt vedtak treffes for riksveg og fylkesveg av regionvegkontoret og for kommunal veg av kommunen.

Spørsmålet er om akutt luftforurensning er å regne som ”forhold … i [vegens] omgivelser” som kan begrunne midlertidige trafikkregulerende tiltak i medhold av vegtrafikkloven § 7 annet ledd. Det må i den forbindelse vurderes om § 7 annet ledd første punktum bare omfatter tiltak for å ivareta trafikantenes sikkerhet som følge av rent vegtekniske forhold eller tiltak for å hindre skade på vegen, eller om bestemmelsene også omfatter tiltak for å redusere trafikkens negative innvirkning på omgivelsene.

Bestemmelsens ordlyd, jf. formuleringen ”forhold … i [vegens] omgivelser”, er vid. Ordet “omgivelser” synes rent språklig å kunne omfatte mer enn vegens fysisk tilliggende områder. Isolert sett synes ordlyden å åpne for at midlertidige tiltak kan iverksettes for å redusere trafikkavviklingens innvirkning på omgivelsene. På den annen side gir bestemmelsens øvrige ordlyd sammenholdt med plasseringen i vegtrafikkloven kapittel II Trafikk m.m., som fastsetter rammene for en sikker trafikkavvikling på vegnettet, den karakter av å være en trafikksikkerhetsbestemmelse. 

På tidspunktet for vedtakelsen av vegtrafikkloven var det behovet for å begrense trafikken som følge av rent vegtekniske forhold som var bakgrunnen for at vegholderen ble gitt kompetanse til å treffe midlertidige tiltak, jf. de spesielle merknadene til § 7 i Ot.prp. nr. 23 (1964-65) Om vegtrafikklov side 57.

Vegtrafikkloven § 7 annet ledd ble imidlertid endret ved lov 10. april 1981 nr. 8, slik at det kunne iverksettes midlertidige tiltak dersom ”vegen eller dens omgivelser, arbeid på vegen eller vegens tilstand tilsier det”. I merknadene til § 7 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 78 (1978-79) Om lov om endring i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4, uttales det på side 3:

”Paragrafen er for øvrig omformulert noe for også å kunne omfatte vegens omgivelser, ikke bare være vegen selv. Det kan her tenkes forhold utenom vegen som gjør det farlig å ferdes på vegen, samt hensyn til ulykker, støy, forurensning o.a. som gjør det nødvendig å nedlegge midlertidig forbud.”

Man synes i sitatet i første rekke å være opptatt av forhold i vegens nære omgivelser av betydning for trafikksikkerhet, jf. henvisningen til ”forhold utenom vegen som gjør det farlig å ferdes på vegen”. Samtidig legges det til grunn at de ulemper som trafikkavviklingen typisk medfører for omgivelsene, dvs. ”ulykker, støy og forurensning”, skal kunne begrunne at det nedlegges ”midlertidig forbud” mot trafikk. Henvisningen til ”ulykker, støy og forurensning” er av generell karakter. Det gis ingen føringer med hensyn til når slike forhold som nevnt ”gjør det nødvendig å nedlegge midlertidig forbud”.

Endringen må for øvrig ses på bakgrunn av de ulemper ved trafikkavviklingen som var identifisert i St.meld. nr. 9 (1978-79) Om trafikk og bymiljø – Norsk Vegplan for byer og tettsteder, jf. Ot.prp. nr. 78 (1978-79) side 1. I meldingen ble det nettopp vist til at ”[t]rafikkavviklingen fører til ulemper som ulykker, støy og andre forurensninger”, jf. side 20 i stortingsmeldingen. Tiltak for å motvirke støy og luftforurensning fra vegtrafikken ble særskilt vurdert, jf. side 44 flg. Hva angår luftforurensning som følge av utslipp fra biltrafikken, ble det vist til at Vegplanutvalget hadde foreslått at lovverket burde pålegge vegholderen å sette i verk tiltak som bringer forurensningene ned på et akseptabelt nivå, jf. NOU 1977: 40A Norsk Vegplan II Trafikk og Bymiljø side 152, og at forslaget ville bli vurdert i forbindelse med planleggingsloven og forurensningsloven som var under utarbeidelse, jf. St.meld. nr. 9 (1978-79) side 47.

Arbeidsdelingen mellom forurensningsmyndighetene og samferdselsmyndighetene når det gjelder forurensning fra transport, er regulert i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall (forurensningsloven) § 5. Forurensningsloven gjelder forurensning fra veger, jernbane, havner og flyplasser mv. i den utstrekning forurensningsmyndigheten bestemmer, jf. § 5 første ledd. Med unntak av at forurensningslovens regler om plikt til å treffe tiltak ved ulovlige forurensninger (§ 7), reglene om akutt forurensning (kap. 6) og reglene om tiltak mot forurensninger (§§ 74-77) gjelder generelt, jf. forurensningsloven § 5 tredje ledd, gjelder forurensningsloven som utgangspunkt ikke forurensning fra det enkelte transportmiddel, jf. forurensningsloven § 5 annet ledd. For kjøretøys vedkommende oppstilles det krav til utslipp fra kjøretøy i vegtrafikkloven § 13 og forskrift fastsatt i medhold av denne bestemmelsen.

Det er imidlertid ikke slik at forurensningsloven § 5 er til hinder for at samferdselsmyndighetene iverksetter tiltak for å motvirke luftforurensning fra vegtrafikk. Forurensningslovens anvendelse på forurensning fra vegtrafikk er nærmere kommentert i forarbeidenes generelle merknader, jf. Ot.prp. nr. 11 (1979-80) Om lov om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) side 13-14. Det vises her til at flere tiltak kan være aktuelle i arbeidet med å motvirke forurensninger og støy fra vegtrafikk. Reduksjon av utslipp fra kjøretøy, arealdisponering og trafikkregulering er blant tiltakene som nevnes. I forlengelse av dette uttales det at det må skilles mellom de forskjellige tiltak som er aktuelle, når det skal tas stilling til spørsmålet om hvilket lovverk som mest tjenlig kan nyttes til å bekjempe forurensning og støy fra vegtrafikk. Deretter konstateres det at ”[m]ed hensyn til trafikkregulering, forbud mot tungtrafikk visse deler av døgnet eller på visse veier, parkeringsregler m. v. bør en også i fremtiden bygge på samferdselslovgivningen”.

Etter dette fremstår utvidelsen av vegtrafikkloven § 7 annet ledd første punktum ved lovendringen i 1981 som et ledd i et bredere lovgivningsarbeid for å håndtere de forurensningsulempene (med fokus på støy og luftforurensning) som vegtrafikken fører med seg. 

At samferdselsmyndighetenes kompetanse til å iverksette tiltak er av midlertidig karakter, underbygger at det nettopp tas sikte på å kunne håndtere akuttsituasjoner.

Det bemerkes for øvrig at det forhold at vegholderens kompetanse etter vegtrafikkloven § 7 annet ledd første punktum er av midlertidig karakter, innebærer at de tiltak som innføres, i tråd med det alminnelige prinsippet om forholdsmessighet, er underlagt begrensninger i så vel omfang som tid. 

Etter en helhetsvurdering har vi etter dette kommet til at vegtrafikkloven § 7 annet ledd gir regionvegkontor og kommuner kompetanse til å iverksette midlertidige tiltak på grunn av akutt luftforurensning.