NOU 2014: 10

Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Skyldevne

5 Oversikt over utredningens del II

Temaet i det følgende er om og eventuelt hvordan strafferettslig utilregnelighet bør reguleres i norsk rett. Dette er i alle rettstradisjoner betraktet som et viktig, prinsipielt, men vanskelig og kontroversielt spørsmål.

I kapittel 6 redegjøres det for gjeldende rett og dens bakgrunn. I 6.10 er temaet om Norges folkerettslige forpliktelser stiller krav til utformingen av regler om strafferettslig utilregnelighet. I kapittel 7 gis det en fremstilling av utilregnelighetsregler i utenlandsk og internasjonal rett.

Det trekkes altså veksler på eldre juridiske tekster og andre lands lover. Formålet er da å benytte disse som kilder til argumentasjon for en bestemt lovforståelse eller som grunnlag for inspirasjon til å utvikle nye ordninger. Det er verdifullt å se hen til lovens historikk og andre lands lovgivning, ikke minst fordi enhver rettstilstand kan være et produkt av dyrekjøpte erfaringer. Samtidig er det grunn til å utvise en viss varsomhet ved tolkning av eldre kilder. Tolkningsforutsetningene kan endre seg – ikke minst har synet på psykisk syke endret seg betydelig opp gjennom historien.

I kapittel 8 begrunner utvalget sitt syn på hvilken utilregnelighetsregel som bør gjelde i norsk rett. I kapittel 9 fremmer utvalget et forslag til en regel om selvforskyldt utilregnelighet, som innebærer en endring av gjeldende regler om rus og utilregnelighet. I kapittel 10 tematiseres særlige bevisspørsmål knyttet til utilregnelighetsregelen, og utvalget gir sin anbefaling om hvilket beviskrav som bør gjelde.

6 Gjeldende rett

6.1 Ansvarsbetingelsene

Ut fra begrunnelsene for bruk av straff er straffelovgivningen utformet slik at visse betingelser må være oppfylt før straff idømmes. I norsk strafferettslig ansvarslære er det vanlig å skille mellom fire grunnleggende vilkår som må være oppfylt. Disse er:

  1. Det må finnes et straffebud som dekker handlingen.

  2. Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn, for eksempel nødverge eller nødrett.

  3. Gjerningspersonen må ha handlet med den nødvendige skyld, forsett eller uaktsomhet.

  4. Gjerningspersonen må være strafferettslig tilregnelig, hvilket vil si at gjerningspersonen må være fylt 15 år og ikke være psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Hvorvidt en lovovertreder skal frifinnes som følge av manglende psykiske forutsetninger, hører til tilregnelighetsspørsmålet (nr. 4) og er regulert i straffeloven § 44. Bestemmelsen lyder slik:

«Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.
Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.»

Regelen er videreført i straffeloven av 2005 § 20, men med en annen ordlyd:

«For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.
[…] »

Straffbarhetsbetingelsene tilregnelighet og strafferettslig skyld i form av uaktsomhet eller forsett kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Lovens system er at lovbryterens tilregnelighet er en forutsetning for at uaktsomhet eller forsett skal ha relevans som vilkår for idømmelse av straffansvar.

Denne sammenhengen mellom tilregnelighet og skyld gjelder ikke utenfor strafferetten. For eksempel kan en person være strafferettslig utilregnelig, og likevel idømmes erstatningsansvar fordi det er handlet uaktsomt eller forsettlig.1

6.2 Straffens begrunnelser

6.2.1 Straffens begrunnelser i sin allminnelighet

I Norge er det tradisjon for å definere straff som et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde.2 Om og i tilfelle hvordan det bør trekkes et skille mellom lovbrytere som skal påføres et onde gjennom å tilregnes straffansvar, og lovbrytere som ikke tilregnes straffansvar – utilregnelige – beror i første rekke på hvordan straffen begrunnes.

Det er en stadig debatt om straffens begrunnelser. Det reises både spørsmål om hvilke begrunnelser som faktisk ligger til grunn for at straff anvendes, og hvordan straffen bør begrunnes. Utvalgsmedlem Linda Gröning har skrevet en artikkel som blant annet omhandler betydningen av straffens begrunnelser for tilregnelighetsspørsmålet, og som er inntatt som vedlegg 1 til utredningen.

I det følgende redegjøres det kort for straffens begrunnelser slik disse tradisjonelt er angitt og beskrevet. Helt sentralt står tanker om gjengjeldelse og om straffen som et samfunnsnyttig styringsmiddel. Disse betegnes også henholdsvis som absolutte og relative teorier om straff.

Med gjengjeldelse siktes det til at samfunnet reagerer mot lovbruddet som sådant – per se – og ikke på grunn av avledede virkninger og følger av straffen som kan være mer eller mindre gunstige. Begrunnelsene for straff som gjengjeldelse, er ulike. Noen vektlegger subjektiv skyld hos lovbryteren, mens andre bygger på den ytre adferd, uavhengig av dennes subjektive forhold. Selv om det kan være uenighet om de reelle beveggrunnene for å rettferdiggjøre straff langs disse linjer, må den sistnevnte tilnærming regnes som «hevn» i sin reneste form.

Et uttrykk for den førstnevnte posisjon finner man blant annet i G. W. F. Hegels verk Rettsfilosofien. Han skriver at «Jeg kan bare gjøres ansvarlig for det jeg har lagt i forsettet […]», noe som utdypes senere i teksten:

«[D] et er viljens rett å bare anerkjenne som sin handling og bare ta på seg skylden for de sidene ved det den har gjort, som den vet var forutsatt i målene, og det som altså var dens forsett. Bare det viljen har gjort er viljens skyld».3

Med bruk av straff som samfunnsnyttig styringsmiddel siktes det til straffens preventive virkninger – straffen begrunnes heller i dens antatte forebyggende virkninger. Den avskrekker borgerne fra å begå lovbrudd på grunn av de forventede følgene av å bli oppdaget og styrker de normene som straffebudene uttrykker – straffens allmennpreventive virkning. Den enkelte lovbryter som har fått føle straffen på kroppen, vil avskrekkes fra å forgå seg på ny og i alle fall forhindres så lenge han er berøvet friheten, eller kanskje bli et bedre menneske – straffens individualpreventive virkning.

Fra Kriminalloven av 1842 og frem til i dag har de oppgitte begrunnelsene for bruk av straff i det vesentlige vært konsentrert om straff som nytte.4 Straffens allmenn- og individualpreventive virkninger utgjør den offisielle begrunnelsen for straffelovgivningen.5

Hvorvidt straffen faktisk virker preventivt, er i begrenset grad underbygd med konkrete empiriske studier. Enkelte ser dette som problematisk, og som en innvendig mot å begrunne straff ut fra nyttebetraktninger. Usikkerheten sår tvil om hvorvidt straffen har de nyttevirkninger den forutsettes å ha. Slik kritikk rammer imidlertid ikke nytteteoriene som sådanne, ettersom stillingtagen til spørsmålet om straffens nytte, også omhandler hvilken betydning det skal ha at straffens virkninger kan være usikre.

Dette er senest kommet til uttrykk i arbeidet som ledet frem til straffeloven av 2005. I lovens odelstingsproposisjon er det et kapittel med tittelen «Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål».6 Standpunktet er at absolutte teorier om straff er fremmede, og tanker om gjengjeldelse gis kun en plass dersom straffen har en «mentalhygienisk virkning»:

«Selve straffeinstitusjonen har således forebyggelse ­ prevensjon ­ som sitt formål. Prevensjonsformålet er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel måtte skje.»7

Det holdes åpent om sosial uro under gitte omstendigheter kan være berettiget som en reaksjon på at straffesystemet ikke virker slik folket ønsker. Der det faktisk oppstår sosial uro som følge av at lovbrudd ikke gjengjeldes, vil altså ønsker om gjengjeldelse blant en del av samfunnets borgere kunne begrunne anvendelse av straff.

Den bærende og offisielle begrunnelsen for å straffe er altså straffens virkninger. I den nevnte odelstingsproposisjon til straffeloven av 2005 fremgår dette slik:

«To av virkningene er knyttet til straffens umiddelbare preventive formål: Individualpreventive virkninger, som er straffens evne til å påvirke den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd i fremtiden, og allmennpreventive virkninger, som er evnen til å påvirke andre til ikke å begå lovbrudd.
Den tredje tilsiktede virkning av straffen har sin opprinnelse i gjengjeldelsesteoriene, og er knyttet til den atferdsregulerende virkning det har at lovbrudd blir straffet – gjengjeldt. At lovbrudd blir forfulgt og straffet bidrar til å skape trygghet og ro i samfunnet. Minsket frykt og mistenksomhet bidrar igjen til et åpent samfunn og til å forebygge uønsket selvtekt og privat rettshåndhevelse. Straffens tredje tilsiktede virkning er således å bidra til den sosiale ro.»8

I den grad det bygges på gjengjeldelsesforestillinger, er det altså bare indirekte i den forstand at det anses som nyttig å ta hensyn til borgernes rettferdighetsforestillinger for at straffen skal oppnå de tilsiktede virkninger, og ikke direkte ved en aksept av ideen om gjengjeldelsens iboende nødvendighet.

Selv om tanker og teorier om gjengjeldelse som selvstendig grunnlag for straff, ikke løftes frem i de offisielle begrunnelsene, og disse tankene også har en mer tilbaketrukket rolle i juridisk teori, er det kanskje noe forhastet å avskrive teorier om gjengjeldelse.

Straffesystemet som i sin tid ble videreført med Kriminalloven av 1842, var begrunnet med tanker om gjengjeldelse. Det gjengjeldelsesbaserte systemet var i liten grad gjenstand for endring i innhold eller reaksjonsnivå, og kan slik sett sies å utgjøre en del av fundamentet for dagens strafferett.

At ideer om gjengjeldelse ligger til grunn for straffelovgivningen, kommer også klart til utrykk i enkelte bestemmelser som ellers er vanskelige å forklare. Et eksempel på objektive gjengjeldelsesteorier er straffansvaret for handlinger begått under selvforskyldt rus, se 9.2, som er knyttet til de objektive følgene av adferden, mer enn den utviste skyld.

Samtidig har tanker om gjengjeldelse neppe på noe tidspunkt alene begrunnet bruken av straffen. Gjennom århundrene har det vært sett hen til at straffen også virker avskrekkende og slik begrenser nye lovbrudd. Allerede i det antikke Hellas var man opptatt av straffens preventive virkninger. I dialogen «Protagoras» stiller Platon (427–347 f. Kr) gjengjeldelse og prevensjon opp imot hverandre som alternativer i straffens etikk, og skriver slik:

«Det er jo ingen som straffer dem som handler urett, ved å ha oppmerksomheten festet mot dette alene, at en urett er begått, med mindre man vil hevne seg som et villdyr uten mål og mening. Den som derimot tar på seg å straffe på en fornuftig måte, hevner seg ikke på uretten som allerede er begått i fortid – det som har skjedd, kan han jo ikke gjøre ugjort – derimot straffer han med tanke på fremtiden, både for at den selvsamme person ikke skal begå uretten om igjen, og for at ikke en annen, som har sett vedkommende bli straffet, skal begå den samme urett. Den som har en slik tankegang, må mene at dygd kan læres. Man straffer jo for å avskrekke.»9

Men slike nyttebetraktninger må brytes mot hva som er rettferdig gjengjeldelse. Gjennomslagskraften til prevensjonsargumenter begrenses av denne – det går en grense for hvor mye og streng straff som bør benyttes, også der den kunne tenkes nyttig. Tanker om gjengjeldelse står dermed også sentralt i dagens norske strafferett, men da i første rekke som en begrensende faktor.

6.2.2 Straffens begrunnelser og psykisk avvikende lovovertredere

Straffens begrunnelser gjør seg ikke gjeldende for alle lovbrytere. Begrunnelsene bygger på en forutsetning om at lovbryteren besitter visse bestemte egenskaper, nemlig at lovbryteren kan utvise skyld, innrette seg etter straffebud og påvirkes av trusselen om straff.

Derfor er, som det så ofte sies, en viss grad av sjelelig sunnhet, modenhet og bevissthet hos lovbryteren en forutsetning for å anvende straff overfor vedkommende. Den som ikke har dette, er det ikke grunnlag for å bebreide, og liten utsikt til å kunne påvirke ved straff.

Tydeligst gjelder dette barn. Få, om noen, vil mene at begrunnelsene for bruk av straff gjør seg gjeldende overfor en treåring. I gjeldende straffelov er dette uttrykt i § 46:

«Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år».

Likevel vil gjengjeldelsestanker og tanker om straffens allmennpreventive effekt kunne gjøre seg gjeldende også overfor den som savner sjelelig sunnhet, modenhet og bevissthet. Ut fra objektive gjengjeldelseshensyn kan noen anføre at straff vil bringe samfunnet i balanse ved at gjerningspersonene «gjør opp» for lovbruddet. Og med grunnlag i preventive hensyn kan det ikke utelukkes at straffen vil ha en eller annen form for gunstig adferdsregulerende effekt.

Slike begrunnelser er imidlertid ikke blitt ansett å kunne bære et straffansvar for gruppen vi her omtaler. Det er fordi tanker om ren gjengjeldelse står svakt, og fordi det er liten grunn til å tro at straffens allmennpreventive virkninger reduseres nevneverdig ved å innvilge straffrihet for den lille og avvikende eller umodne gruppe lovbrytere det er tale om.

Det er hevdet at en frifinnelse som følge av utilregnelighet fratar gjerningspersonen muligheten for å gjøre opp for seg. Et slikt syn på straff har likhetspunkter med gjengjeldelsesteorien; gjerningspersonen gjennomfører et «oppgjør». Dette er imidlertid en virkning av å bruke straff, som vanskelig kan begrunne at straff skal benyttes som virkemiddel. I alle tilfeller er det bare ansvarlige personer man kan kreve «oppgjør» fra.

Det strafferettslige utgangspunktet om at utilregnelige ikke skal møtes med straff, gjelder ikke for enhver strafferettslig eller pønal reaksjon. For eksempel kan utilregnelige idømmes inndragning etter straffeloven § 34 og oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven, som dels er begrunnet pønalt, som en sanksjon mot en uønsket handling. Utvidet inndragning etter straffeloven § 34 b er imidlertid ikke en aktuell reaksjon overfor utilregnelige.

Det er lang tradisjon for å bedømme psykisk syke lovbrytere annerledes enn friske lovbrytere. Oppfatningen om at noen er så psykisk syke at de ikke kan holdes til ansvar på samme måte eller i samme grad som psykisk friske, har holdt seg levende frem til i dag.

Det er stor grad av konsensus om dette i ulike rettstradisjoner, og alle siviliserte samfunn har regler om strafferettslig utilregnelighet.

6.3 Psykologisk, medisinsk og blandet prinsipp

Rettsregler lar seg kategorisere ut fra hvilke vilkår de setter for at rettsfølger skal inntre. Tradisjonelt er det vanlig å skille mellom tre alternativer eller systemer ved utforming av regler om utilregnelighet, henholdsvis det psykologiske, det medisinske, og det blandede system.

Etter det psykologiske systemet vil det avgjørende ofte være gjerningspersonens evner, innsikt og muligheter til å velge «fritt». Spørsmålet når man står overfor en psykisk avvikende lovovertreder, vil da være om denne evnen er i behold. Han eller hun må for å kunne straffes, for eksempel ha manglet evne til å forstå handlingens rettsstridighet.

Etter det medisinske systemet er det medisinske eller biologiske kjennetegn som alene avgjør om en person skal anses som utilregnelig. Det spørres ikke om handlingen var sykelig motivert, eller om gjerningsmannen forstod hva han gjorde. Den norske utilregnelighetsregelen bygger på et medisinsk prinsipp.

Det blandede systemet bygger på et medisinsk og et psykologisk vilkår. Gjerningspersonen må for å bli ansett som utilregnelig ha vært i en nærmere angitt tilstand og i tillegg kreves det en form for sammenheng mellom sykdommen og den straffbare handlingen, se nærmere 8.3.3.

Det er altså vanlig å skille mellom tre varianter av utilregnelighetsregler. Konseptuelt og praktisk står man imidlertid overfor to alternativer: Regelen må enten baseres på et medisinsk eller et blandet prinsipp. Det er fordi man vanskelig kan tenke seg psykologisk evneangivelse som er løsrevet fra en medisinsk avvikstilstand.

Det blandede system kan utformes på ulike måter. Én mulighet er å kreve en eller annen psykologisk sammenheng mellom sykdommen og handlingen, for eksempel at gjerningspersonen for å anses som utilregnelig, må ha vært psykisk syk og derfor ikke hatt evne til å innse det rettsstridige i sine handlinger. En annen mulighet er å kreve årsakssammenheng mellom den psykiske lidelsen og det konkrete lovbruddet. Avgjørelsen kan også tenkes løst med utgangspunkt i en konkret helhetsvurdering – lovgiver overlater den nærmere grensedragningen mellom de tilregnelige og utilregnelige til retten, som på et mer eller mindre fritt verdimessig grunnlag kan treffe en passende avgjørelse.

I de fleste lands utilregnelighetsregler er det ikke tilstrekkelig til straffrihet at lovbryteren befant seg i en abnorm sinnstilstand da handlingen ble begått. Det kreves også at handlingene på en eller annen måte kan anses som en følge av tilstanden. Dermed bygges det på det blandede system, se kapittel 7.

6.4 Psykose

6.4.1 «Psykotisk»

Straffeloven § 44 første ledd fastslår at den som er «psykotisk» ikke straffes. Lovens uttrykk «psykotisk» omfatter en stor og sammensatt gruppe av psykoselidelser som er ulike både i årsaksforhold og fremtoning. Uttrykket ble tatt inn i straffeloven § 44 ved en lovendring i 1997, som trådte i kraft 2002. Begrepet erstattet da uttrykket «sinnssyk».

Ved avgjørelsen av om en tilstand hører inn under lovens begrep psykotisk, tas utgangspunkt i hva den psykiatriske vitenskap til en hver tid regner som psykotisk. Det sentrale kjennetegn for om en psykose foreligger, er om lovbryteren mangler evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen.10 I Rt. 2008 s. 549 er psykosebegrepet videre tolket slik:

«Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp.»11

Det er ikke full identitet mellom psykosebegrepet slik det benyttes i medisinsk diagnostisk praksis og den rettslige anvendelse av lovens uttrykk. I 6.4.3 klargjøres det at det rettslige psykosebegrepet er mindre vidtrekkende enn det medisinske psykosebegrepet, og i 9.2 tematiseres rusutløste psykoser særskilt. Det finnes også visse holdepunkter for at domstolene i enkeltsaker har praktisert det rettslige begrepet videre enn det medisinske,12 men dette synes ikke å utgjøre noen generell tendens.

Spørsmålet om gjerningspersonens psykiske tilstand har videre en berøringsflate mot et annet straffbarhetsvilkår, nemlig vilkåret om subjektiv skyld. I noen tilfeller vil utilregneligheten i seg selv utelukke gjerningsmannens forsett ved handlingen. Den psykotiske forveksler f.eks. sin venn med en demon og dreper vennen.

Men oftest vil forsett foreligge også hos den psykotiske. Det klassiske eksempel er den «som skyter en annen i den tro at han er forræderen Judas».13 Han har skutt og drept et annet menneske og var klar over at det var det han gjorde. Dermed er også vilkåret om forsett oppfylt, men han vil som psykotisk være straffri som følge av § 44.

Straffeloven § 44 bestemmer at vurderingen av gjerningspersonens tilregnelighet skal ta utgangspunkt i tilstanden på handlingstiden. Avvikende sinnstilstander som oppfyller lovens vilkår, men som ligger forut for handlingen, eller som først inntrer senere, medfører ikke straffrihet.

En etterfølgende utvikling i gjerningsmannens psykiske tilstand kan imidlertid utelukke videre straffeforfølgning og fullbyrdelse av straffedom, jf. straffeprosessloven §§ 251 og 459 første ledd. Er soningen påbegynt, kan en alvorlig psykisk avvikstilstand medføre overføring fra fengsel til heldøgnsopphold i sykehus eller straffavbrudd, jf. straffegjennomføringsloven §§ 13 og 35.

Prosessuelt hører avgjørelsen av om vilkårene for straffrihet etter straffeloven § 44 er oppfylt, til skyldspørsmålet.14 Det har ulike konsekvenser. I saker som går for jury, vil spørsmålet om gjerningspersonen var tilregnelig, høre under lagretten. Spørsmålet om straffnedsettelse etter strl. § 56 bokstav c hører derimot til reaksjonsspørsmålet.15

6.4.2 Begrunnelser for det medisinske prinsipp

Begrunnelsen for at man i Norge bygger utilregnelighetsregelen på et medisinsk prinsipp, er først og fremst en oppfatning om at psykiske avvikstilstander i alminnelighet rammer hele personligheten, i alle fall at dette ikke kan utelukkes, og at det er utfordrende å skulle bevise noe mer enn at tilstanden foreligger eller ikke, for eksempel at det ikke er årsakssammenheng mellom tilstanden og lovbruddet.

Straffelovkommisjonen, som støttet seg på Straffelovrådet, uttrykte det slik:

«Selv om man ikke kan si at alle områder av sjelslivet blir like sterkt forstyrret, vil det likevel […] ikke være rimelig å anvende fengselsstraff overfor slike personer. Det vil dessuten alltid være en risiko for at handlingen kan være et utslag av sinnstilstanden.»16

Også Særreaksjonsutvalget argumenterte for et medisinsk prinsipp, og viste til at man ellers vanskelig kunne oppnå den tilstrekkelige sikkerhet for at det er årsakssammenheng mellom lovbruddet og det psykiske avvik. Synspunktet var at det alltid vil være en reell mulighet for at lovbruddet er sykelig motivert selv om det ser forståelig ut. Utvalget mente at et krav om årsakssammenheng vil gi mindre forutberegnelighet. Et krav om årsakssammenheng ville åpne for vidløftig prosedyre om spørsmålet og kunne komplisere systemet unødig mye17.

Også departementets standpunkt ved forrige lovendring var at det medisinske prinsippet burde videreføres. Synspunktet var at selv om det nok i noen tilfeller kunne være grunn til å stille spørsmål ved om det var sammenheng mellom sykdom og handling, ville det vanlige være at psykiske avvik som sinnssykdom og høygradig psykisk utviklingshemning rammet så store deler av personligheten at slik årsakssammenheng uansett måtte antas å foreligge. De bærende argumentene var imidlertid den usikkerhet som er knyttet til bedømmelse av årsakssammenheng mellom tilstand og handling, sammenholdt med følgene av å bedømme feil:

«Det bør uansett etter departementets syn legges avgjørende vekt på at man vanskelig kan få tilstrekkelig sikkerhet i den enkelte saken for at det ikke er noen årsakssammenheng mellom en kriminell handling og en alvorlig psykisk avvikstilstand. Personer med alvorlige psykiske avvik som begår straffbare handlinger, bør dessuten etter departementets syn i første rekke tas hånd om av det psykiske helsevern og ikke av strafferettsapparatet. Spesielt ville det være uheldig å plassere slike lovbrytere i fengsel.»18

6.4.3 Presisering – krav om symptomtyngde

Avgjørende for straffriheten er om lovbryteren i gjerningsøyeblikket var «psykotisk», slik dette uttrykket er brukt i straffeloven. Det stilles ikke spørsmål om handlingen var en følge av den sykelige sinnstilstanden – hvorvidt handlingen var sykelig motivert. Andenæs skriver følgende om dette:

«Er først den medisinske psykosediagnose på det rene, er dermed den strafferettslige utilregnelighet gitt, uten at det er nødvendig å stille spørsmålet om det er noen sammenheng mellom sykdommen og den straffbare handling.»19

Denne korte karakteristikken underspiller imidlertid en vesentlig side ved psykosebegrepet i straffeloven § 44, og kan derfor gi uriktige assosiasjoner. Det er, slik det også påpekes av Andenæs på siden foran den siterte, ikke tilstrekkelig med en medisinsk psykosediagnose for å fastslå strafferettslig utilregnelighet.20

Straffeloven § 44 gjelder gjerningspersoner som på handlingstiden faktisk var uten evne til å vurdere sitt forhold til omverden.21 Uttrykket «psykotisk» refererer til symptomtunge tilstander, mens medisinske psykosediagnoser også benyttes overfor personer som kan være uten uttalte, aktuelle symptomer.

Dette skillet mellom det rettslige og det medisinske psykosebegrepet var man særlig bevisst i lovens forarbeider. I Særreaksjonsutvalgets innstilling er det omtalt flere steder. I redegjørelsen for den dagjeldende rettstilstand og forholdet mellom lovens vilkår «sinnssyk» og ulike medisinske diagnosesystemer, uttales følgende:

«Gjennom internasjonale avtaler er Norge forpliktet til å benytte ICD, men en utvikling mot et styrkegrads-diagnosesystem er på lengre sikt overveiende sannsynlig. Norsk diagnostisk praksis vil således fortsatt i noen tid måtte akseptere det forhold at en person kan ha en psykisk lidelse som finnes under psykosedelen av diagnosesystemet, uten at han på det aktuelle tidspunkt er å anse som psykotisk. Utvalget ønsker imidlertid at straffelovens absolutte utilregnelighetsregel skal bygge straffriheten på symptomer som er tilstedeværende på gjerningstiden. Dette er bakgrunnen for at utvalget i sitt utkast til ny § 44 har valgt formuleringen « den som på handlingstiden var psykotisk».»22

Under merknadene til straffeloven § 44 uttaler utvalget videre:

«Både etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag vil straffrihet etter § 44 således bare tilstås de ‘aktivt psykotiske’. Begås lovbruddet mens psykosen er i en « inaktiv fase » på grunn av medikamentell eller annen behandling, vil utvalgets forslag til ny § 44 ikke kunne anvendes. Den sondringen som her er gjort, kan også uttrykkes ved å si at ikke alle som har en psykose er (aktivt) psykotiske eller uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Dette er bakgrunnen for at utvalget foreslår å knytte straffriheten til det å være psykotisk og ikke til det å ha en psykose23

I noen sammenhenger er kravet altså presisert slik at det sies at gjerningspersonen må være «aktivt psykotisk».24 Aktiv står da i kontrast til en mer passiv og vedvarende psykosediagnose som man kan ha uten at symptomene på psykose viser seg. Ettersom motsetningen «passiv» psykose neppe er en heldig uttrykksmåte, er det mer treffende å betegne slike som symptomfattige eller symptomlette psykoser. Derfor kan det også diskuteres om «aktiv» er et heldig ordvalg. Symptomtunge psykoser synes mer treffende.

En lignende betydning av symptomtyngde ser man også i andre rettslige sammenhenger, blant annet i vergemålslovgivningen når spørsmålet er hvem som skal anses som vergetrengende. Her fremheves at enkelte kun har et tidsbegrenset behov for bistand i symptomtunge perioder.25

Det kan imidlertid synes noe usikkert om lovforståelsen og nyansene mellom det medisinske og det rettslige psykosebegrepet har sunket inn blant de som støter på bestemmelsen i sin praksis. Også lovforberedende instanser ser ut til å ha hatt problemer med forståelsen av gjeldende rett på dette punkt. Et eksempel er følgende uttalelse fra Justisdepartementet i forarbeidene til straffeloven av 2005, hvor hensikten var å videreføre gjeldende rett:

«Psykose i strafferettslig forstand er de tilstander som psykiatrien til enhver tid regner som psykose».26

Denne og lignende uttalelser kan kanskje forklares hvis man forstår tvetydigheten i ordet «psykose» i lys av at det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som først ble tatt i bruk av psykiatrisk sakkyndige etter årtusenskiftet. Etter dette systemet er begrepet tvetydig fordi det både omfatter personer som har en psykose, men hvor symptomene er trengt tilbake, og de psykotiske med tunge symptomer. I tiden før ble ordet «psykose» stort sett brukt om de symptomtunge tilstandene, slik det for eksempel ble uttrykt i lovforarbeidene til gjeldende lov:

«Det er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret.»27

Det er ikke tatt avstand fra denne forståelsen av psykosebegrepet i de øvrige forarbeider eller i rettspraksis. Det er derfor klart at en medisinsk psykosediagnose i seg selv ikke er tilstrekkelig for frifinnelse etter gjeldende rett.28 At det ikke er fullstendig sammenfall mellom lovens psykosebegrep, som de rettslige aktører må forholde seg til, og den alminnelige psykiatriske forståelse, kommer dessuten til syne ved at rusutløste psykoser, som medisinsk klart nok er å regne som psykoser, ikke omfattes av straffelovens psykosebegrep.29 Innenfor gruppen som gis diagnose på psykoselidelse etter ICD-10 systemet, vil det bare være noen som, i perioder eller mer permanent, er å anse som strafferettslig utilregnelige.

6.4.4 Begrepets nærmere innhold

Gjennomføringen av det medisinske prinsipp i norsk strafferett har medført at psykiatrisk sakkyndighet i praksis har hatt meget stor betydning for avgjørelsen av om gjerningsmannen rettslig sett var psykotisk i gjerningsøyeblikket og dermed skal frifinnes. Det rettslige utgangspunktet er likevel, her som ellers, at de sakkyndiges bistand bare er rådgivende, og at domstolen treffer en selvstendig avgjørelse.30

Men de rettsoppnevnte sakkyndige har ofte fått det avgjørende ord i praksis, og på den måten har de også i realiteten fastsatt det nærmere innholdet i straffeloven § 44. Et uttrykk for dette gir et avsnitt om den strafferettslige betydningen av utviklingen innen psykosediagnostikk og medikamentell behandling fra 1950-årene og fremover i Særreaksjonsutvalgets innstilling:

«Ved vurderingen av om en tilstand skal ansees som « sinnssykdom » etter straffeloven § 44, er rettspsykiaterne formelt ikke bundet av retningslinjene i ICD 9. Det dreier seg her om en tolkning av straffelovens juridiske begrep. Likevel er det utvilsomt en nær sammenheng mellom det alminnelige psykiatriske diagnosesystem og rettspsykiatrien. Vanligvis er begrepsbruken sammenfallende. Innenfor rettspsykiatrisk praksis i strafferettspleien har det imidlertid vært en glidning mot en diagnostisering basert på styrkegrad, i alle fall i de tilfeller hvor psykotiske symptomer er trengt tilbake ved medikamentell behandling.»31

Av enkelte er det argumentert for at denne tvetydigheten ved ordet psykose har gitt en utilregnelighetsordning hvor personer med diagnose på psykosesykdom, men som ikke er psykotiske, også har vært ansett utilregnelige. En slik praksis ville være klart i strid med begrunnelsene for ordningen med strafferettslig utilregnelighet og med lovgiverens forutsetninger om at det kun er gjerningspersoner som på handlingstiden er tilstrekkelig symptomtyngede, som er utilregnelige.

Utvalget har i sitt arbeid imidlertid ikke kommet over eller sett henvisinger til konkrete tilfeller hvor retten har ansett det tilstrekkelig for straffrihet at gjerningspersonen hadde diagnose på psykose. Tvert i mot synes domstolene opptatt av hvorvidt vedkommende var i en symptomtung psykosetilstand på handlingstiden. Medisinsk sykdomsdiagnose anses som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å anses utilregnelig.

På ett område har imidlertid utvalget sett tendenser til at det benyttes et mer rendyrket medisinsk prinsipp. Det er i de foreløpige eller prejudisielle erklæringer. Ut fra utvalgets gjennomgang av enkelte slike synes diagnosefastsettelse å stå sentralt. Det er også langt på vei naturlig, tatt i betraktning at disse erklæringene nettopp er foreløpige, se 12.2.6.

6.5 Bevisstløshet

Den som var «bevisstløs» i handlingsøyeblikket, er også straffri etter straffeloven § 44.

Inn under begrepet om bevisstløshet faller tilstander av fullstendig koma, hvor all evne til å bevege seg og til å sanse er borte. Personen viser ikke tegn til bevissthet. For denne typen tilstander er det først og fremst straffansvar som følge av unnlatelse som ellers kunne ha vært aktuelt.

Begrepet om bevisstløshet favner imidlertid videre og omfatter også det som betegnes som relativ bevisstløshet.32 Dette er tilstander hvor bevegelsesapparatet er i orden og det reageres på visse inntrykk fra omverdenen, men hvor vedkommende handler uten evne til å fremkalle motforestillinger.

Det dreier seg da ikke om koma i medisinsk forstand, men om en tilstand hvor sanseinntrykk ikke blir registrert, bearbeidet og lagret i hukommelsen som ellers. Bevisstheten er sterkt nedsatt eller innsnevret. Om slike tilstander sier man gjerne at forbindelsen med «det vanlige jeg» er borte.33 Om slik relativ bevisstløshet heter det i Særreaksjonsutvalgets utredning:

«Det som er opphevet eller sterkt svekket, er evnen til å motta og bearbeide informasjon og sette dette i en bevisst sammenheng, slik at denne informasjonen senere vil kunne gjenkalles og erindres, og slik at handlinger blir basert på den mottatte og bearbeidete informasjon.»34

Selv om vedkommende ikke er i stand til å ta inn og bearbeide sanseinntrykk og utføre kognitive oppgaver, kan den bevisstløse likevel handle motorisk.35

Tilstandene er ofte kortvarige, og kjennetegnes ved at de kommer brått og slutter brått. Eksempler er «søvngjengertilstander, hypnotiske transetilstander, feberdelirier, søvndrukkenhet, epileptiske tåketilstander, bevissthetsforstyrrelser etter hjernerystelse, hysteriske anfall og patologisk alkoholrus».36

Det følger av dette at bevissthetsforstyrrelser forstås som et graduelt fenomen, i den forstand at nedsettelse av bevisstheten kan være alt fra lett til nærmest total. I straffeloven reflekteres dette ved at tilstand av «bevisstløshet» gir straffrihet etter straffeloven § 44, mens «sterk bevissthetsforstyrrelse» kan gi nedsatt straff etter straffeloven § 56 litra c. I straffeloven av 2005 er imidlertid ordet «bevisstløs» endret til «sterk bevissthetsforstyrrelse», se § 20 første ledd bokstav d.

I 2003 gjennomførte tre erfarne rettspsykiatere en kvantitativ og kvalitativ undersøkelse basert på en gjennomgang av alle psykiatriske erklæringer avgitt i perioden 1981–2000 hvor det var konkludert med bevisstløshet.37 Totalt inngikk 42 saker i materialet, i snitt altså omtrent to fra hvert år.

Bevisstløshet kan, som nevnt, ha ulike og sammensatte årsaker. Hovedårsak ble oppgitt å være rus i 64 % av sakene, psykisk opprinnelse i 24 % og organisk (med opprinnelse i det somatiske) i 12 % av sakene. Blandingstilstander var hyppig forekommende.

Sakene som ble gjennomgått, viste at de rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjoner ikke automatisk ble lagt til grunn av retten. Av rettsbøkene fremgår at gjerningspersonen av retten ble vurdert som tilregnelig i 24 % av sakene.

De som gjennomførte undersøkelsen, foretok også – på basis av sakenes materiale – egne vurderinger av spørsmålet om gjerningspersonen var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. I 12 av de 42 sakene (29 %) var de uenige i konklusjonen til de rettsoppnevnte sakkyndige, og i 15 saker (36 %) var de i tvil om konklusjonen var riktig.

I undersøkelsen ble det konkludert med at mange av erklæringene ikke var av tilstrekkelig god kvalitet. For å bøte på dette, ble det blant annet foreslått at nevrologer oppnevnes som sakkyndige sammen med psykiatere, og at politiet alltid rekvirerer rusmiddelanalyser i voldssaker.

Spriket mellom på den ene siden konklusjonene til de opprinnelig rettsoppnevnte sakkyndige, og på den annen side rettens dom og vurderingen til de som utførte undersøkelsen, indikerer at det hefter en viss uenighet eller usikkerhet om de tilstandene det er tale om, og/eller at det er uenighet om hvilke tilstander som faller inn under det rettslige begrepet «bevisstløs».

Uenighet eller usikkerhet om bevissthetsforstyrrelser kan skyldes ulik bedømmelse av symptomer eller ulik bedømmelse av hvilken betydning disse har for diagnosesettingen. I mange tilfeller er det meget komplisert å avgjøre om gjerningspersonen hadde en bevissthetsforstyrrelse på handlingstiden.38 Én utfordring er at enkelte gjerningspersoner simulerer hukommelsestap (amnesi).

Uenighet eller usikkerhet om innholdet i begrepet bevisstløs, er et rettslig spørsmål som det tilligger domstolene å besvare. Det er imidlertid praksis for at rettsoppnevnte sakkyndige avgir uttalelse om hvorvidt tilstanden faller inn under begrepet i loven, noe også den nevnte undersøkelsen illustrerer.

6.6 Psykisk utviklingshemning

Straffeloven § 44 andre ledd fastslår at lovbrytere som på gjerningstidspunktet var «psykisk utviklingshemmet i høy grad», ikke er strafferettslig ansvarlige.

Psykisk utviklingshemning er betegnelsen på forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå. Tilstanden viser seg ved at personen har svekkede kognitive, språklige og sosiale ferdigheter.

Det juridiske begrepet «psykisk utviklingshemmet i høy grad» bygger på det medisinske begrepet «psykisk utviklingshemning» som det er redegjort for i 8.4.6.2 , men er ikke identisk med dette. Straffeloven § 44 andre ledd gir i utgangspunktet straffrihet for personer med en IQ omkring 55 og lavere.39 Men også faktorer som personlighet og sosial funksjon vil kunne være viktige elementer når graden av psykisk utviklingshemning skal bestemmes.40

Lovbrytere som er lettere psykisk utviklingshemmet i rettslig forstand, har en IQ i spennet mellom 55 og 75 og faller inn under straffeloven § 56, som gir retten adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen eller til en mildere straffart.

Særreaksjonsutvalget foreslo i NOU 1990: 5 å utvide grensen, slik at den «som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, kan fritas for straff når særlige omstendigheter taler for det». Forslaget tok sikte på personer med IQ i området 55–75, men det ble understreket at straffritak først og fremst ville være aktuelt for personer i nedre del av dette evneområdet.41

I straffesaker hvor det reises spørsmål ved om siktede er psykisk utviklingshemmet, er det vanlig og ansett som ønskelig at det oppnevnes psykolog som sakkyndig, eventuelt at de rettsoppnevnte psykiatere supplerer erklæringen med vurderinger av psykolog eller egne psykologiske vurderinger.42

Den rettsmedisinske kommisjon har anbefalt at WAIS-tester benyttes, og at det suppleres med ytterligere prøver og nevropsykologiske tester for tilfeller som ligger i grenseområdet for tilregnelighet.43 Retten må være bevisst på at resultatene av forskjellige målinger vil kunne variere.44

Det har rettslig betydning på hvilket grunnlag en gjerningsperson anses utilregnelig. Blant annet vil utilregnelighetsgrunnlag avgjøre valget av særreaksjon – tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Og valg av særreaksjon har igjen betydning for om det er adgang til overføring til anstalt underkriminalomsorgen, jf. psykisk helsevernloven § 5-6. Denne adgangen gjelder ikke personer dømt til tvungen omsorg.

6.7 Andre tilstander

De foregående avsnitt viser at utilregnelighetsregelen i straffeloven § 44 omfatter den som var «psykotisk» eller «bevisstløs» på gjerningstiden, eller «psykisk utviklingshemmet i høy grad».

Det er noen tilstander som faller utenfor ordlyden i straffeloven § 44, og som heller ikke er ment å falle inn under noen av de tre hovedkategoriene av utilregnelighetstilstander, men som ut fra begrunnelsen for utilregnelighetsregelen burde omfattes. Det gjelder for eksempel enkelte tilfeller av demens, se 8.4.6.6 og 8.6.5.2.6.

Angivelsen av hvem som skal anses straffrie som utilregnelige, har variert gjennom historien. Blant annet er gruppene tidligere betegnet som «sinnssyke», «bevisstløse» og «høygradig åndssvake».45 Det at enkelte tilstander som tidligere kunne ha medført utilregnelighet, faller utenfor beskrivelsen i straffeloven § 44, kan skyldes at lovrevisjonene som ledet frem til dagens regel har ført til en utilsiktet begrensning i bestemmelsens anvendelsesområde.

Det vage begrepet «sinnssyk» ble utfaset til fordel for det mer presist angitte «psykotisk». Endringen var først og fremst motivert ut fra et ønske om å få skilt ut gruppen «åndssvake» fra sinnssykebegrepet, men også for å modernisere loven.46 «Sinnssyk» ville lettere enn uttrykket «psykotisk» kunne omfatte demenstilstander. Det er ingen holdepunkter for at man ved endringen ønsket å snevre inn utilregnelighetsregelen i denne sammenheng.

Ut fra det samlede lovforslaget var denne endringen i ordlyden dessuten uproblematisk, fordi man samtidig foreslo at straffrihet kunne blir resultatet også for «en annen dyptgående abnormtilstand», se nærmere i 8.6.4. «Annen dyptgående abnormtilstand» var en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander av betydelige psykiske avvik, herunder alvorlig og invalidiserende tvangsnevroser og helt særegne og massive former for personlighetsforstyrrelse.

Konsekvensen av at forslaget ikke ble fulgt opp, samtidig som man fjernet begrepet «sinnssyk», kan ha medført at enkelte egentlige utilregnelighetstilstander falt utenfor utilregnelighetsregelens ordlyd. Det riktige ut fra reglenes formål og lovforarbeider synes derfor å være å oppstille et tillegg ut fra analogibetraktninger. Se for øvrig Rt. 1960 s. 634 og nedenfor i 8.6.

6.8 Alder

I norsk rett er den strafferettslige lavalderen 15 år, se straffeloven § 46. Begrunnelsen for at lovbryteren må ha nådd en viss alder før straff idømmes, er at barn ikke har den modenhet som straffens begrunnelser forutsetter, se 8.2.

I praksis vil det naturlig nok variere i hvilken alder personligheten, herunder forståelse og moralske forutsetninger, utvikles og modnes. Det kan også være ulike oppfatninger om hvilken grad av modenhet som bør kreves for strafferettslig ansvar. Den nærmere fastsettelsen av lavalderen har variert over tid, og varierer også fra land til land i dag.

I kriminalloven av 1842 gjaldt det to aldersgrenser for straffansvar. Barn under 10 år var innrømmet et absolutt straffritak. Barn mellom 10 og 15 år kunne holdes ansvarlige for alvorlige lovovertredelser dersom vedkommende hadde «indseet Handlingens forbryderske Beskaffenhed».47 For disse var straffansvaret avhengig av den individuelle modenhet, bedømt ut fra et blandet prinsipp, se 8.3.3.

Begrunnelsene for å avskaffe denne ordningen var alle knyttet til barns evne til å handle i samsvar med samfunnets normer.48 Dels ble det vist til at barn tidlig kunne forstå hva som var straffbart, men at det ikke dermed var sagt at de forstod den nærmere samfunnsmessige betydningen av dette. Dels ble det vist til at barn handler med mindre motstandskraft mot viljen enn voksne, dels til at barn generelt sett har andre kognitive forutsetninger enn voksne.

6.9 Sivilrettslige reguleringer av psykiske avvikstilstander

6.9.1 Tema og opplegg

På en rekke områder av sivilretten knyttes rettsvirkninger til personers sinnstilstand. Disse reguleringene ivaretar andre hensyn enn de som ligger til grunn for den strafferettslige utilregnelighetsregelen, og det benyttes gjerne andre begreper og ord for å angi tilstandene. Det medisinske prinsipp, som strafferetten bygger på, er ikke gjennomført på andre områder hvor psykiske avvikstilstander tillegges rettslig betydning.

Det kan av flere grunner være nyttig å se hen til disse når man skal vurdere om den strafferettslige utilregnelighetslovgivningen bør endres. De sivilrettslige reglene kan identifisere psykiske avvikstilstander som kan bidra til å være aktuelt å vurdere inntatt i den strafferettslige utilregnelighetsregelen, og reguleringene kan dessuten tjene til inspirasjon for utforming av en strafferettslig utilregnelighetsregel. Dessuten kan praksis under reglene bidra til å belyse hvordan man kan håndtere bevisspørsmål.

I det følgende redegjøres det derfor for fire sivilrettslige regelsett, som knytter rettsvirkninger til at en person har en alvorlig psykisk avvikstilstand, henholdsvis vergemålslovens regel om grunnlaget for opprettelse av vergemål, den ulovfestede formuesrettslige regel om ugyldighet for sinnssykt motiverte disposisjoner, arvelovens regel om ugyldighet for tilsvarende motiverte testamentariske disposisjoner og psykisk avvikendes erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven. Reglene er, i likhet med den strafferettslige utilregnelighetsregelen, uttrykk for at ikke alle har slike evner som rettsordenen normalt forutsetter at personer må ha for at deres handlinger og disposisjoner skal få de ønskede rettsvirkninger.

6.9.2 Vergemålsloven

Siktemålet med vergemålslovgivningen er å ivareta interessene til mindreårige og voksne som ikke kan handle på egen hånd, og at dette skjer med respekt for den enkelte persons verdighet og integritet. Som det vil fremgå, er det i tillegg til vilkårene som knytter seg til personens tilstand, et krav om at det må foreligge et konkret behov for vergemål fordi vedkommende ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser på en tilfredsstillende måte. Det er behovet hos den vergetrengende selv, ikke behovet til eventuelle pårørende som er relevant i vurderingen.49

Vergemålsloven § 20 første ledd slår fast:

«Den som har fylt 18 år, og som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemning, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål hvis det er behov for det.»50

Lovteksten viser at det er en større gruppe som kan settes under vergemål, enn gruppen som anses strafferettslig utilregnelig. Dette er i første rekke et resultat av at formålet bak regelsettene er ulike. For eksempel omfatter kategorien «alvorlig svekket helbred» alle former for alvorlig fysisk helsesvikt som kan medføre at en person ikke selv kan ivareta sine interesser, herunder blindhet og tap av taleevne.51 At den også favner videre når det gjelder psykiske tilstander, tydeliggjøres særlig av alternativet «alvorlig spilleavhengighet».

Uttrykket «sinnslidelse» dekker, sammen med «psykisk utviklingshemning», blant annet den gruppen som også kan omfattes av strafferettslig utilregnelighet, og er en videreføring av uttrykket «Aandssvaghed eller Sindssygdom» som ble brukt i den tidligere lovgivningen.

Sinnslidelsesbegrepet omfatter blant annet «psykosene (typisk schizofreni og bipolar lidelse) og ulike typer sinnslidelser som har oppstått som følge av skade, sykdom eller stoffbruk».52 Blant sinnslidelsene er tilstanden demens særskilt fremhevet fordi det er særlig praktisk i vergemålsammenheng. I tillegg til aldersbetinget senilitet omfattes demens hos yngre personer.

Det nærmere innholdet i begrepet «sinnslidelse» er ikke klargjort i loven eller i lovens forarbeider. Derimot kaster rettspraksis lys over begrepets nærmere innhold, herunder samvirket med vilkåret om at det skal være «behov» vergemål.

6.9.3 Avtalerettslig ugyldighet

Den ulovfestede læren om ugyldighet ved sinnssykt motiverte disposisjoner, verner avvikende personer mot avtalerettslige forpliktelser uavhengig av avtalemotpartens kunnskap. Regelen går ut på at rettslige disposisjoner som er påvirket av alvorlige sinnslidelser, kan erklæres ugyldige, og er av Høyesterett formulert slik:

«En rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen. Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer omfattende eller sjeldne transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende. Hvis den alvorlige sinnslidelse etter en slik samlet vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.»53

Av det siterte fremgår at ugyldighetsregelen bygger på et blandet prinsipp, ettersom det kreves at «disposisjonen er påvirket av sykdommen». Den øvrige redegjørelsen Høyesterett gir, peker på forhold som kan være av betydning når det skal tas stilling til om så har vært tilfellet. I samme avgjørelse konkretiserer Høyesterett bevistemaet som et spørsmål om avtalen har vært «inngått uten eller med begrenset forståelse av hva den innebærer», herunder om vedkommende hadde «evnen til å vurdere risikoen ved og konsekvensene av» den.

Det er imidlertid verdt å merke seg at det verken i denne saken, i øvrig rettspraksis eller i juridisk teori er gjort helt klart hva som skal til for å bevise at innvirkning foreligger, herunder hvilke kriterier man kan bygge på for å fremskaffe bevis for å besvare disse bevistemaene. I den aktuelle saken ble det uttalt at en alvorlig sinnslidelse i form av schizofreni i seg selv skaper en viss generell formodning for manglende forståelse. Dette var dokumentert ved en legeerklæring som konkluderte med innvirkning, og hvor det fremgikk at vedkommende hadde svekket evne til «realistisk vurdering av den ytre virkelighet, tendensen til mer autistisk farget tenkning og vurdering». Selve problemstillingen ble løst på grunnlag av avtaleloven § 36, og med det falt også bevistemaene bort.

Det kan her legges til at det også etter avtaleloven er av betydning om en disposisjon er foretatt av en person med «alvorlig sinnslidelse». Avtaleloven § 31 første ledd fastslår blant annet at en avtale ikke er bindende for en part dersom den andre parten har utnyttet dennes «forstandssvakhet». Sentralt står også § 36 som gir adgang til å sette en avtale helt eller delvis til side som urimelig eller i strid med god forretningsskikk, basert på en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling, omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen og etterfølgende forhold. Sammenlignet med reglene som følger av den ulovfestede ugyldighetsregelen og avtaleloven § 31, åpner § 36 i større grad for rimelighetsbetraktninger.54

6.9.4 Arveloven

Arveloven § 62 regulerer hvilke psykiske avvikstilstander som kan føre til at testamentariske disposisjoner anses ugyldige:

«Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator var sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentet vart gjort, med mindre det er usannsynleg at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen.»55

Uttrykket «sinnsjuk» skal svare til det såkalt medisinske sykdomsbegrep, og i praksis vil det være opp til den medisinske sakkyndighet å trekke opp grensene for begrepets innhold.56 De andre kriteriene «i høg grad hemma i sjeleleg utvikling» og «i høg grad sjeleleg svekt» er rettslige i sitt innhold, men også her vil sakkyndige uttalelser i praksis få stor betydning. I juridisk teori er det uttalt at det «[b]åde teoretisk og rent konkret er […] vanskelig å avgjøre om den ene eller annen side av lovens grenselinje».57

Sammenlignet med strafferettslige utilregnelighetstilstander vil bestemmelsen omfatte psykotiske tilstander, relativ bevisstløshet og psykisk utviklingshemning. Men den rammer nok også videre, for eksempel omfattes alderdomssløvhet eller demens.58 Dertil kommer at det ikke er gjort unntak for tilstander som skyldes selvforskyldt rus, slik man finner i straffelovens § 45.

Det er også sentralt å merke seg at denne regelen har en annen konstruksjon enn Høyesteretts formulering av den ulovfestede ugyldighetsregelen som er beskrevet ovenfor. Forskjellen ligger i at bevistemaet i første omgang ikke er hvorvidt «disposisjonen er påvirket av sykdommen», men hvorvidt vedkommende «var sinnsjuk» –bevist i henhold til det alminnelige sivilrettslige overvektsprinsippet.59 Det er først hvis det er usannsynlig at tilstanden har innvirket på disposisjonen at testamentet skal anses gyldig.

I forarbeidene til bestemmelsen er vurderingstemaet som det gis anvisning på, beskrevet slik:

«Det bør […] ikke være tilstrekkelig til å redde testamentet at testator har foretatt en fornuftig disponering, når han på grunn av sin sinnstilstand ikke har vært i stand til å se at det fantes andre, like nærliggende og like fornuftige alternativer. Har han ikke vært i stand til dette, vil testasjonen være preget av hans psykiske defekter, og den bør ikke være gyldig.»60

Hvilken betydning sinnssykdommen har, vil bero på den enkelte disposisjon, og variere fra rettsområde til rettsområde.61 Ettersom lovens uttrykk «usannsynleg» er et sterkt ord, er den praktiske følgen av denne legalpresumsjonen et strengt beviskrav for at tilstanden har vært uten betydning. Dette var også lovgiverens intensjon.62

Domskonklusjonene går ut på at personene har hatt eller ikke hatt evne til å vurdere rekkevidden av den aktuelle disposisjonen.63 Det er imidlertid også her vanskelig å lese ut av dommene eller andre rettskilder hvilke nærmere kriterier som anvendes når det tas stilling til om det usannsynlig at sinnstilstanden har hatt «innverknad på innhaldet i disposisjonen».

Om testators vurderingsevner er det i juridisk teori uttalt at dette vanligvis er «uhyre vanskelig å skaffe seg sikre opplysninger om. Her er man henvist til å bygge på høyst usikre antakelser.»64 Rettspraksis viser dessuten at sakkyndige uttalelser og erklæringer benyttes i utstrakt grad for å vurdere sinnstilstanden og spørsmålet om dennes innvirkning på testasjonen.

Ofte melder gyldighetsspørsmålet seg først etter at testator har avgått ved døden slik at de sakkyndige, foruten å bygge på sykejournaler, må basere sine uttalelser på mer usikkert materiale. Vanskelige bevissituasjoner oppstår da. Høyesterett har uttalt seg generelt om bevisbedømmelsen i slike saker:

«Ved bevisbedømmelsen er det grunn til å legge særlig vekt på det som kan sluttes av skriftlige nedtegninger fram til tvisten oppsto. Etterfølgende forklaringer for den dømmende rett og i bevisopptak må generelt ha mindre vekt fordi forklaringene i atskillig grad vil kunne være påvirket av konflikten og interessen i utfallet av saken […]»65

Ut fra domsbegrunnelser kan det dessuten synes som om det i rettspraksis har utviklet seg målestokker av objektiv art for å avgjøre gyldigheten når testator har vært sinnssyk eller sjelelig svekket. For eksempel har Høyesterett lagt til grunn at en testasjon fra en person som er aldersdement kan opprettholdes hvis den anses som en såkalt reproduktiv disposisjon. Det vil si at vedkommende lenge har hatt bestemte ønsker med hensyn til fordeling av arven, men først oppretter testament etter at han er kommet i en tilstand som dekkes av § 62, eller dersom den er «foretatt ut fra en avveining av forskjellige testasjonsalternativer som naturlig måtte fremstille seg i vedkommendes situasjon».66 Og i juridisk teori er det også fremhevet at retten undertiden unnlater å ta stilling til testators tilstand dersom innholdet har vært rimelig og fornuftig, ut fra en antakelse om at sykdommen da i alle tilfeller ikke vil ha preget disposisjonen.67

6.9.5 Skadeserstatningsloven

I skadeserstatningsloven er de psykisk avvikendes erstatningsansvar regulert i § 1-3 nr. 1 under overskriften «sinnssykes ansvar m.v.»:

«Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.»

Bestemmelsen favner et noe videre spekter av avvikstilstander enn det reglene om strafferettslig utilregnelighet gjør. Dette kommer særlig frem ved uttrykket «lignende forstyrrelse av sinnstilstanden».

Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 1-3 avløste straffelovens ikrafttredelseslov § 23, som la til grunn et medisinsk prinsipp også for den erstatningsrettslige bedømmelsen av psykisk avvikende menneskers skadevoldende handlinger, men åpnet for å ilegge erstatning dersom dette var rimelig, og gjerningspersonen var bemidlet:

«Er skade forvoldt af nogen, der paa Grund af nogen i Straffelovens § 44 nævnt Omstændighed ikke ved Handlingens Foretagelse var tilregnelig, er han ikke ansvarlig for Skaden medmindre han ved egen Skyld var bragt i en forbigaaende Tilstand af saadan Art.
Har han Midler, kan dog Retten, hvor den efter Omstændighederne finder det billigt, bestemme, at Skaden helt eller delvis skal erstattes af disse Midler.»

Regelens prinsipielle standpunkt var at den som på tidspunktet for skadeforvoldelsen var psykisk avvikende i en slik grad at vedkommende også var å anse som strafferettslig utilregnelig, ikke kunne pålegges erstatningsrettslig ansvar. Dette skapte en viss harmoni med strafferettens ansvarsregler. Skadeserstatningslovens bestemmelse i § 1-3 tar et annet utgangspunkt ved at den psykisk avvikende holdes erstatningsrettslig ansvarlig i den utstrekning dette finnes rimelig.68

Den rimelighetsvurderingen som bestemmelsen forutsetter, kan være naturlig å betegne som et blandet prinsipp som favner meget vidt hva gjelder de omstendigheter som kan begrunne et ansvar. Sammenhengen mellom sinnstilstanden og gjerningen vil her ofte stå sentralt, se for eksempel Rt. 2005 s. 104.

6.10 Folkerettslige forpliktelser

Det fremgår av mandatet at det i utvalgets arbeid må tas hensyn til de krav internasjonale konvensjoner stiller til norsk strafferett og -prosess. Ut over det som måtte følge av Norges internasjonale forpliktelser, er det naturlig å se hen til de hensyn og verdier som er tillagt vekt av internasjonale organer og statene i fellesskap. I det følgende tas det stilling til hvorvidt det gjelder folkerettslige begrensninger for utforming av utilregnelighetsregler, herunder om det finnes begrensninger i adgangen til å bygge på et medisinsk prinsipp, slik man tradisjonelt har gjort i norsk sammenheng.

Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, også kalt «Den europeiske menneskerettskonvensjon» (EMK), ble gjort til norsk lov ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 § 2 nr. 1.

Verken konvensjonens ordlyd eller praksis fra EMD tilsier at det gjelder noen særskilte begrensninger i statenes adgang til å vedta regler om strafferettslig utilregnelighet.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) trådte i kraft i 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013. Konvensjonens formål er å sikre funksjonshemmede autonomi og selvbestemmelse, og sikre at de alminnelige menneskerettighetene blir gjeldende fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne, se dens artikkel 1 som lyder slik:

«The purpose of the present Convention is to promote, protect and ensure the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities, and to promote respect for their inherent dignity.
Persons with disabilities include those who have long-term physical, mental, intellectual or sensory impairments which in interaction with various barriers may hinder their full and effective participation in society on an equal basis with others.»

Konvensjonens bestemmelser møter de særlige menneskerettighetsutfordringene som gjør seg gjeldende for denne gruppen, og tar sikte på å bekjempe diskriminering og legge til rette for et mer tilgjengelig samfunn. Til konvensjonen følger en tilleggsprotokoll som etablerer en individuell klageordning til «the Committee on the Rights of Persons with Disabilities».69 Tilleggsprotokollen er ikke ratifisert av Norge.

Temaet er her om Norges forpliktelser etter konvensjonen setter rammer for utformingen av utilregnelighetslovgivningen. Er det slik at regler om strafferettslig utilregnelighet kan støte an mot ikke-diskrimineringsprinsippet, slik det i sine ulike former kommer til uttrykk i konvensjonen?

Av konvensjonens artikkel 14, som regulerer statenes adgang til å benytte frihetsberøvelse, er det fastslått i første ledd bokstav b at «[…] the existence of a disability shall in no case justify a deprivation of liberty». Av bestemmelsens andre ledd følger at frihetsberøvelser skal skje i «compliance with the objectives and principles of this Convention, including by provision of reasonable accommodation».

Den relevante bestemmelsen når det gjelder strafferettslig ansvar er artikkel 12 nr. 2, som pålegger statene en plikt til å anerkjenne den rettslige handleevne til personer med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med øvrige borgere og på alle livets områder:

«States Parties shall recognize that persons with disabilities enjoy legal capacity on an equal basis with others in all aspects of life. »

Konvensjonens artikkel 13 gir statene en generell plikt til å sikre denne gruppen «effective access to justice», og i tillegg er det fastslått en særskilt aktivitetsplikt for å sikre gruppen rettslig handleevne.70

FNs Høykommissær for menneskerettigheter har uttalt følgende om betydningen av artikkel 12 for utformingen av strafferettslige ansvarsregler:

«In the area of criminal law, recognition of the legal capacity of persons with disabilities requires abolishing a defence based on the negation of criminal responsibility because of the existence of a mental or intellectual disability. [Fotnote: Often referred to as «insanity defence».] Instead disability-neutral doctrines on the subjective element of the crime should be applied, which take into consideration the situation of the individual defendant. Procedural accommodations both during the pretrial and trial phase of the proceedings might be required in accordance with article 13 of the Convention, and implementing norms must be adopted.»71

Konvensjonsinnholdet som her beskrives vil, om Høykommisærens rettsforståelse skal tas på ordet, innebære at konvensjonsstatene ikke kan ha særskilte utilregnelighetsregler i straffelovgivningen som baserer seg enten utelukkende eller delvis på forekomsten av en medisinsk definert tilstand hos den siktede. Poenget er at den enkelte lovbryter skal ha krav på å bli bedømt individuelt ut fra funksjonshemningsnøytrale standarder, som for eksempel krav om strafferettslig forsett.

Det er vist til og argumentert ut fra Høykommissærens uttalelse i de internasjonale og i de norske debattene om utforming av utilregnelighetsregler og bruken av særreaksjoner. Og den er da tatt til inntekt for at konvensjonen er til hinder for ordninger hvor siktedes funksjonshemning alene avgjør hvorvidt vedkommende er strafferettslig tilregnelig.72

Utvalget kan vanskelig se at denne FN-konvensjonen setter rammer for utforming av statenes utilregnelighetsregler. Særlig to forhold tilsier at så ikke er tilfellet.

Først er det grunn til å fremheve Høykommissæren ikke har gitt noen nærmere begrunnelse for rettsforståelsen som er utledet av konvensjonens artikkel 12. Høykommissæren har til oppgave å fremme menneskerettigheter på ulike måter, men kan ikke utvide statenes forpliktelser etter konvensjonen.73 Når konvensjonsinnholdet skal klarlegges må utgangspunktet derfor være, her som ellers, alminnelige prinsipper for traktattolkning slik disse fremgår av artiklene 31 og 32 i Wien- konvensjonen av 1969 om traktatretten.

Av artikkel 12 i CRPD følger at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal gis «legal capacity» på alle livets områder og på lik linje med andre. Rettigheten som er generelt utformet, gjelder alle former for nedsatt funksjonsevne, og gir liten klarhet i hva det siktes til med uttrykket «legal capacity». Én mulig forståelse er derfor at det siktes til den prosessuelle handleevne. En annen mulig tolkning er at det siktes til materiellrettslig likestilling på alle rettsområder.

Sistnevnte forståelse, som er den som er lagt til grunn av enkelte i debattene om utilregnelighetsregler og særreaksjoner, gir konvensjonsbestemmelsen en meget omfattende rekkevidde. Skulle en slik forståelse legges til grunn, vil det innebære at det måtte gjøres vesentlige endringer i de fleste lands rettssystemer og på de fleste områder, herunder innenfor arveretten, ekteskapsretten, erstatningsretten og strafferetten. Det er lite trolig at konvensjonspartene gjennom en slik generell og vidtrekkende formulering har ment at en grunnleggende del av alle vestlige lands strafferettssystemer, nemlig medisinsk definerte utilregnelighetsregler, skulle avskaffes uten nærmere presisering. I psykologisk litteratur er Høykommissærens uttalelse karakterisert som en «unrealistic unworkable suggestion for law reform».74

CRPDs primære formål er ikke å etablere nye rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men å sikre et effektivt vern av allerede eksisterende rettigheter, og konvensjonsrekkevidden må derfor fastslås i lys av forutgående rettighetserklæringer og konvensjoner.75 I disse er det forutsatt at det på nærmere betingelser kan benyttes vergeordninger.76 Spørsmålet om strafferettslig utilregnelighet er derimot ikke tematisert.77 Det synes heller ikke å være holdepunkter for at spørsmålet har vært et tema i forhandlingene som ledet frem til CRPD. Heller ikke i det senere konvensjonsarbeidet er spørsmålet tatt opp til særskilt drøftelse.78

En slik vid forståelse er heller ikke forenlig med at konvensjonen er basert på en såkalt sosial modell for funksjonshemninger. Med det menes at konvensjonens overordnede mål er å sikre at personer med funksjonshemninger, herunder psykiske lidelser, ikke blir betraktet som et objekt for behandling, men tvert om inkluderes i samfunnet og tilskrives en samfunnsmessig egenverdi.79 Selv om man kan hevde at å bli kjent strafferettslig ansvarlig er en måte å bli inkludert i samfunnet på, vil dette falle på siden av og faktisk kunne vanskeliggjøre det betydelige arbeidet man kontinuerlig har med å oppnå aksept for psykiske lidelser generelt.

I tillegg til at Høykommissærens rettsforståelse har svak forankring i konvensjonen, er den i mindre grad forenlig med øvrige folkerettslige reguleringer av utilregnelighet, og da i sær på strafferettens område.

Et eksempel er at det er særskilt fastslått i The Inter-American Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Persons with Disabilities at det ikke skal anses diskriminerende å begrense den rettslige handleevnen til personer med nedsatt funksjonsevne. En rekke av statene som har ratifisert CRPD er også tilsluttet denne. Konvensjonens artikkel I nr. 2 bokstav b lyder slik:

«If, under a state’s internal law, a person can be declared legally incompetent, when necessary and appropriate for his or her well-being, such declaration does not constitute discrimination.»

Et eksempel på folkerettslige rammer for strafferettslige utilregnelighetsregler er Roma-statuttene som ligger til grunn for den Den internasjonale straffedomstolen (ICC). I statuttene, som er opprettet for å dømme personer som begår alvorlige folkerettsbrudd (Roma-vedtektene), heter det i artikkel 31 nr. 1 bokstav a:

«[A] person shall not be criminally responsible if, at the time of that person’s conduct[,] [the] person suffers from a mental disease or defect that destroys that person’s capacity to appreciate the unlawfulness or nature of his or her conduct, or capacity to control his or her conduct to conform to the requirements of law.»

Denne regelen er for øvrig en naturlig følge av at den internasjonale strafferetten langt på vei kan forstås som et samlet uttrykk for enkeltstatenes straffelovgivning. Alle stater som har ratifisert konvensjonen om ICC, har i sin lovgiving tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse eller utilregnelighet som forsvarsgrunn.80 Det kan her legges til at statene er forpliktet til å utlevere personer til straffeforfølgning ved ICC.

Et tredje eksempel på en folkerettslig bestemmelse som, i det minste et stykke på vei, forutsetter et skille mellom friske og psykisk syke lovbrytere, er UN Standard Minimum Rules on the Treatment of Prisoners. Konvensjonen slår fast at: «Persons who are found to be insane shall not be detained in prisons and arrangements shall be made to remove them to mental institutions as soon as possible».81 Det fremgår for øvrige av andre folkerettslige kilder at straffedømte skal gis samme behandling for psykiske lidelser som den øvrige befolkningen.82

Utvalgets syn er at konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og Høykommissærens forståelse av disse rettigheter ikke rokker ved de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet, som også kommer klart til uttrykk i andre folkerettslige kilder. Utvalget kan heller ikke se at noen konvensjonsforpliktelser er til hinder for å ha regler om strafferettslig utilregnelighet.

Spørsmålet er så om CRPD – FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – likevel setter krav til utformingen av utilregnelighetslovgivingen.

Særlig nærliggende er det å drøfte om konvensjonen er til hinder for å knytte straffriheten til et medisinsk prinsipp fremfor et blandet prinsipp, ettersom en slik regel kan tenkes å favne for vidt, slik at personer som faller utenfor det noen vil anse som strafferettslig utilregnelighet, likevel innrømmes straffrihet, se 8.3.2. Hovedformålet til FN-konvensjonen er å hindre diskriminering på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne som sådan. Velger man å utforme loven så vidt upresist at den ikke «treffer» de som egentlig har ansvarskapasitet, vil det kunne være diskriminerende eller medføre et uforholdsmessig inngrep i den enkeltes «legal capacity».83

Som det fremgår av drøftelsen i 8.3.4, mener imidlertid utvalget at en utilregnelighetsregel basert på et medisinsk prinsipp vil gi størst treffsikkerhet når det gjelder å fastslå hvem som mangler strafferettslig skyldevne. I det medisinske prinsipp inngår et krav til symptomstyrke som er direkte relevant for begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet, mens et blandet prinsipp i mindre grad lar seg utforme med en klar og presis avgrensning av den persongruppen som skal omfattes.

På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at spørsmålet om gjeldende utilregnelighetslovgiving kan videreføres, eventuelt med presiserende endringer, er et spørsmål som lovgiveren står fritt til å avgjøre.

7 Utenlandsk og internasjonal rett

7.1 Tema og opplegg

Av mandatet følger det at utvalget, ved vurderingen av hva slags modell som bør velges for utformingen av utilregnelighetsregelen, skal redegjøre for terskelen for utilregnelighet i andre land som det er naturlig å sammenligne rettstilstanden i Norge med.

Utvalget har valgt å gå noe grundigere til verks enn det som har vært vanlig i norske offentlige utredninger som har foretatt slike komparative undersøkelser.

En grundigere gjennomgang av utenlandsk rett er av interesse fordi straffesystemene som undersøkes i stor grad bygger på de samme grunnforutsetninger og begrunnelser som vår egen strafferett. Gjennomgangen av fremmed rett gir et bredere grunnlag for å vurdere hvor grensen for straffrihet bør trekkes i en utilregnelighetsregel.

De reglene som er undersøkt og som gjennomgås i det følgende, baserer seg alle på en særskilt regelmodell, se 6.3. Denne kjennetegnes ved at det først oppstilles et inngangsvilkår som består av ulike mer eller mindre medisinsk definerte tilstander. Deretter angis begrensende vilkår, som krever at tilstanden må ha hatt en eller annen følge eller betydning. I norsk sammenheng har slike ofte vært betegnet som utilregnelighetsregler basert på «det blandede prinsipp».

I det følgende tas det imidlertid ikke sikte på å redegjøre i detalj for innholdet i utilregnelighetsreglenes begrensende kriterier, og hvordan de praktiseres. Skulle innholdet i slike begrensende kriterier klargjøres, måtte man også undersøke underrettspraksis i de respektive land. En slik analyse måtte ha vært meget omfattende, og også omhandle prosessuelle forhold og særegenheter i de ulike land.

De begrensede vilkårene fordrer ofte et meget konkret skjønn og som vi skal se, tas slike vilkår ofte heller ikke helt på ordet. Dessuten praktiseres vilkårene ulikt i de ulike rettssystemene. For eksempel har de stor praktisk betydning i England og USA, mens de ikke har det i Danmark, se henholdsvis punktene 7.6–7.7 og 7.2. Det er med andre ord vanskelig å klart angi terskelen for utilregnelighet i rettssystemer som opererer med et blandet prinsipp. Likevel vil utvalget, så godt det lar seg gjøre, også redegjøre for innholdet i slike begrensende vilkår.

Det er mange lands utilregnelighetsregler som det kan være naturlig å sammenligne med straffeloven § 44. Man må imidlertid velge ut enkelte land. Utvalget har ansett det som mest hensiktsmessig å konsentrere seg om våre naboland, som har store likhetstrekk med oss både hva gjelder kultur og rettstradisjon. I 7.2–7.4 redegjøres det for reglene i Danmark, Sverige og Finland.

I tillegg har utvalget redegjort for utilregnelighetsreglene i enkelte andre større rettssystemer. Det gjelder det tyske i 7.5 og angloamerikanske i 7.6–7.7, herunder det engelske med sin M’Naghten rule og enkelte andre amerikanske utilregnelighetsregler. Utvalget har også gitt en redegjørelse for utilregnelighetsregelen i internasjonal strafferett i 7.8.

Utvalget har valgt å gå dypest inn i rettssituasjonen i Danmark, Sverige og England. Dels fordi de regler som finnes i Danmark og England på sett og vis representerer motpoler innenfor en ordning basert på et blandet prinsipp. Og dels fordi det har vært argumentert for at vi i Norge bør utforme vår regel med et sideblikk til utilregnelighetsreglene i disse landene.84

7.2 Danmark

7.2.1 Regel

I Danmark er tilregnelighetsspørsmålet regulert i straffeloven § 16, som lyder slik:

«Personer, der på gerningstiden var utilregnelige på grund af sindssygdom eller tilstande, der må ligestilles hermed, straffes ikke. Tilsvarende gælder personer, der var mentalt retarderede i højere grad. Befandt gerningsmanden sig som følge af indtagelse af alkohol eller andre rusmidler forbigående i en tilstand af sindssygdom eller i en tilstand, der må ligestilles hermed, kan straf dog pålægges, når særlige omstændigheder taler derfor.
Stk. 2. Personer, der på gerningstiden var mentalt retarderede i lettere grad, straffes ikke, medmindre særlige omstændigheder taler for at pålægge straf. Tilsvarende gælder personer, der befandt sig i en tilstand, som ganske må ligestilles med mental retardering.»

Det grunnleggende vilkåret er her at gjerningspersonen på handlingstidspunktet led av en «sindssygdom» eller en tilstand «der må ligestilles hermed». Dette er behandlet i 7.2.2. Selv om retten skulle finne at ett av disse inngangskriteriene for utilregnelighet (dvs. sinnssykdom eller likestilt tilstand) er oppfylt, innebærer det, som også nevnt i innledningen, ikke at tiltalte automatisk blir å frifinne. Det begrensende vilkåret om utilregnelighet, som behandles nedenfor i 7.2.3, må også være oppfylt.

7.2.2 Inngangsvilkår

Det sentrale begrepet i den danske utilregnelighetsregelen er markert ved uttrykket «sindssygdom».Dette omfatter de tilstandene som i dansk psykiatri betegnes som sinnssykdom eller psykose, og dekker slike sykdomstilstander som er forutsatt å falle inn under psykosebegrepet i den norske straffeloven § 44.85 Det danske begrepet favner likevel noe videre enn det norske. Dette henger sammen med at «psykotisk» i straffeloven § 44 kun viser til symptomtungepsykoser – den som erpsykotisk, og ikke bare har en psykosediagnose – mens uttrykket «sindssygdom» i den danske regelen ikke er presisert i slik retning.86

Innholdet i begrepet om «tilstande, der må ligestilles [med sindssygdom]» – som utvider regelens anvendelsesområde utover tilstander som regnes som «sindssygdom» – lar seg ikke lett definere. I dansk rettsteori er det omtalt som et «blandet juridisk-lægeligt begrep» fordi det i praksis trekkes veksler på medisinske diagnoser.87 Dette avspeiles også i hvordan dette inngangskriteriet er forutsatt praktisert i domstolene: De sakkyndige formidler dommerne hvilke symptomer tiltalte har og hvordan disse må antas å påvirke hans sjeleliv uten å gå inn på vurderinger som er avgjørende for spørsmålet om straffeskyld. Psykiaternes oppgave er å beskrive tiltaltes tilstand på gjerningstiden medisinsk, mens det å ta stilling til om tilstanden faller inn under lovens begrep beror på en rettslig vurdering.88

Denne utvidelsen av regelens dekningsområde er altså begrunnet i et ønske om at medisinske begreper ikke alene skal bestemme straffrihetens grenser. Supplementet er videre ansett gunstig fordi både psykiaterne og retten ledes vekk fra eventuelle fristelser til å utvide sinnssykdomsbegrepet for å oppnå ønskede resultater. Den strafferettslige likestillingen av psykosen med enkelte andre dyptgripende sykdoms- og avvikstilstander, antas med andre ord å bidra til at de sakkyndige uttaler seg oppriktig og utelukkende på faglig grunnlag ved besvarelsen av spørsmålet om siktede var sinnssyk.89

I dansk rett er disse argumentene fremhevet av prof. Knud Waaben, særlig i avhandlingen Utilregnelighed og særbehandling:

«Grænserne for begrepet sindssygdom (psykose) kan i visse henseender frembyde tvivl, ligesom den konkrete diagnose kan være usikker. Det er derfor ikke heldigt om alt for meget afhænger af ordet «sindssygdom». Lægerne bør så vidt muligt kunne udtale sig oprigtigt på grundlag af deres faglige begreper og spares for fristelsen til at anvende etiketten «sindssyg» med overdreven opportunisme. Man kan ikke nægte at denne fristelse ville være til stede hvis spørgsmålet om straffrihed stod og faldt med om lægeerklæringen lød på sindssygdom. Også hensynet til de tiltalte taler for at man ikke strækker betegnelsen «sindssyg» for vidt.

Selv med en vid anvendelse af etiketten sindssygdom vil der udenfor begrebets område være abnormtilstande som bør være straffri. Det ville ikke føles tilfredsstillende at lade straffrihedensgrænse følge en grænse som drages i den lægelige terminologi. Man bør være rede til at afgøre spørgsmålet mer konkret og lægge vægt på hvilken art og grad af patologisk forstyrrelse der er tale om. Skulle behovet for en sådan udvidelse imødekommes under en lovregel som kun nævner «sindssygdom», måtte man enten statuere analogi af lovens ord eller tale om sindssygdom «i retlig forstand», hvilket ingen er tjent med.»90

Det forekommer sjelden og i svært ulike situasjoner at en tilstand blir likestilt med «sindssygdom».91 Derfor er det heller ikke enkelt å angi hva slags typetilfeller det dreier seg om.92 Noen eksempler fra rettspraksis kan likevel nevnes: epileptiske tåketilstander,93 tiltagende demens med hukommelsesinnprentningssvekkelse og personlighetsforandringer utløst av kranietraume,94 og tåketilstand utløst ved insulinsjokk.95

Utvidelsen av straffriheten til også å omfatte de likestilte tilstandene møtte en viss motstand fra helsefaglig hold, da den ikke svarer til noen innarbeidet kategori i psykiatrien. Men denne kritikken skal ha avtatt, da medisinerne etterhvert har vist større forståelse for lovgiverens intensjoner.96

Fraværet av klare kriterier for når en psykisk abnormtilstand skal anses likestilt med sinnssykdom, har også skapt en viss risiko for uønskede utvidelser av området for straffriheten. Av Straffelovrådets utredning av 1972 fremgår det imidlertid at Retslægerådets oppfatning, som også Straffelovrådet senere la til grunn for sine vurderinger, var at man i praksis hadde klart å holde anvendelsen av utilregnelighetsregelen innenfor ønskelige rammer. Ordningen med de likestilte tilstandene ble derfor videreført.97

Selv om retten skulle finne ett av inngangskriteriene for utilregnelighet – sinnssykdom eller likestilt tilstand – oppfylt, innebærer dette ikke at tiltalte automatisk blir å frifinne. Straffeloven § 16 krever som nevnt at vedkommende også var «utilregnelig på grund af»sin mentale avvikstilstand. Hva det siktes til med dette forbeholdet, er ikke helt klart, se nærmere nedenfor i 7.2.3.

Et moment det er grunn til å fremheve i denne sammenhengen, er at i praksis kan nok vurderingen av om siktede var i en av de likestilte tilstandeneog vurderingen etter utilregnelighetsforbeholdet, lett flyte over i hverandre.98 Det er fordi begge vurderingstemaene mangler klare kriterier, slik at domstolen må se hen til bestemmelsens formål for å avgjøre om disse vilkårene er oppfylt.

Et eksempel som illustrerer dette er avgjørelsen inntatt i U.1964.744 V. I sterkt medisinpåvirket tilstand hadde en 43 år gammel kvinne begått noen tyverier i en klesbutikk. Retslægerådet anså det som meget sannsynlig at vedkommende hadde befunnet seg i en likestilt tilstand:

«Når man ydermere tager sigtedes klimakterielle psykiske uligevægt og spændthed samt hendes forbigående smertefulde legemlige lidelse i betragtning, vil rådet, om end noget sikkert ikke kan udtales, anse det for sandsynligt, at hun på gerningstidspunktet har været i så høj grad præget af svigtende omdømme og sjælelig uligevekt, at hendes tilstand forbigående har måttet ligestilles med sindssygdom».

Retten fant imidlertid «ikke grundlag for at statuere, at tiltalte har været utilregnelig på grund af en med sindssygdom ligestillet tilstand», og viste til ekspeditørens vitneforklaring og usikkerheten vedrørende omfanget av tiltaltes medisininntak. Ut fra domspremissene lar det seg ikke avgjøre om rettens begrunnelse var at tiltaltes tilstand ikke var av en slik karakter at den kunne likestilles med sinnssykdom, eller om vedkommende derimot befant seg i en slik tilstand, men likevel måtte anses tilregnelig.

Uttrykket «mentalt retarderede i højere grad» i § 16 stk. 2 svarer i hovedsak til vårt begrep høygradig psykisk utviklingshemning, og unntar denne gruppe fra straff. Det er lagt til grunn at det begrensende tilregnelighetskriteriet er uten betydning i disse tilfellene. Men også de lettere psykisk utviklingshemmede, som ikke under noen omstendighet kan kjennes utilregnelige etter norsk rett, vil i Danmark gå fri for straffansvar «med mindre særlige omstændigheter taler for at pålægge straf», jfr. den danske straffelov § 16 Stk. 2. Det samme gjelder personer som på handlingstiden befant seg i en tilstand som «ganske må ligestilles med mental retardering», jfr. samme bestemmelse andre punktum. At bestemmelsen i det hele tatt åpner for å anvende straff overfor de lettere psykisk utviklingshemmede, skyldes at det var ønskelig å bevare muligheten til å ilegge denne persongruppen bøter, noe som i praksis ofte vil være vanskelig å unngå.99

7.2.3 Begrensende vilkår

Som nevnt er det etter dansk rett ikke tilstrekkelig til å bli ansett som utilregnelig at man på gjerningstiden var sinnssyk eller i en likestilt tilstand. Straffeloven § 16 krever at vedkommende også var «utilregnelig på grund af»sin mentale avvikstilstand. Dette innebærer at straffansvar kan bli resultatet, selv om domstolen skulle komme til at tiltalte befant seg i en tilstand som beskrevet ovenfor i 7.2.2. Imidlertid forekommer dette meget sjelden i praksis.

Kombinasjonen av dette begrensende kriteriet, som etter sin ordlyd ikke gir noen veiledning til domstolene, en meget sparsom rettspraksis og dansk rettslivs tradisjon for knappe domsgrunner, i det minste i Højesteret, gjør at det er svært vanskelig å angi hvilke momenter som vektlegges i vurderingen av om tiltalte bør anses tilregnelig til tross for sinnssykdom eller likestilt tilstand på gjerningstiden. I rettsteorien omtales det da innimellom også som «et innholdsløst kriterium».

Den rådende oppfatning i dansk juridisk litteratur er at en årsaksbetraktning synes fremtredende i domstolenes overveielser. Det spørsmålet som stilles når utilregnelighetsvilkåret drøftes, er om det foreligger årsakssammenheng mellom det psykiske avvik og den kriminelle handling.100

Avgjørelsen inntatt i U.1962.747 H kan tas til inntekt for et slikt syn. Højesteret anførte nettopp kausalitetsbetraktninger til støtte for frifinnelse. På bakgrunn av tiltaltes tilstand slik den ble beskrevet av Retslægerådet, og hans påfallende adferd, måtte det «lægges til grund, at der har været en sådan forbindelse mellem sindssygdommen og de begåede forbrydelser, at tiltalte ikke kan anses at have været tilregnelig».101

Den avgjørelsen som det imidlertid hyppigst vises til for å angi vilkårets innhold gjaldt en 45 år gammel tannlege som var tiltalt for skatteunndragelser gjennom flere år. Landsretten uttalte at det ikke forelå «holdepunkter for at antage, at der har været en sådan forbindelse mellem tiltaltes i de lægelige erklæringer omhandlede sindssygdom og hans urigtige oplysninger til skattemyndighedene, at han kan anses for at have været utilregnelig».102

I teorien har Knud Waaben fremhevet at de allmennpreventive virkninger av også å straffe sinnssyke for mindre alvorlig eller økonomisk kriminalitet, for eksempel underslag, bedrageri og skatteunndragelser, antagelig er et moment som spiller inn ved domstolenes vurdering av om straff likevel skal anvendes.103 Dersom det dreier seg om alvorligere, integritetskrenkende kriminalitet, er det kun helt sjelden at den sinnssyke eller likestilte straffes under henvisning til at vedkommende likevel var tilregnelig. Men det kan forekomme dersom tilstanden fremstår lite uttalt eller det foreligger tvil om bevisene.104

Likevel må det igjen påpekes at det svært sjelden forekommer domfellelser dersom domstolen etter bevisførselen legger til grunn at gjerningspersonen var sinnssyk eller i en likestilt tilstand. At det begrensende kriteriet i den danske utilregnelighetsregelen således ikke innebærer en særlig innsnevring av anvendelsesområdet, kommer også frem ved at i Danmark har diskusjonen ikke stått om regelen bør strammes inn, men utelukkende om dette kriteriet burde avskaffes, og om man heller burde gå over til et mer rendyrket medisinsk system, se 7.2.4.

7.2.4 Utdypning: Særlig om den danske utilregnelighetsregelens legislative grunnlag og reformforslag

En premiss som ligger til grunn for forståelsen av det begrensende vilkåret – det danske utilregnelighetskriteriet – er at sinnssykdommer kan være partielle, ved at de kun rammer en avgrenset del av de mentale funksjonene hos den psykiske syke.105

Hvorvidt denne antagelsen på medisinskfaglig grunnlag er holdbar, er omstridt, se 8.4.3.4. Regelen har likevel møtt en viss forståelse i Danmarks psykiatriske miljø. Etter Helwegs oppfatning var det teoretisk sett korrekt at en sinnssykdom alltid angriper hele psyken, men han fant det likevel «en smule doktrinært» å fastholde at en sinnssyk ikke kan begå kriminelle handlinger uavhengig av sykdommen:

«Man ser personer med udtalte, omend mindre svære sindssygdomme passe deres forretning forstandigt og godt, og det skulle da synes i nogen måde urimeligt ikke at gøre dem ansvarlige, hvis de for vindings skyld giver sig til at snyde i handelen.»106

Ved utarbeidelsen av den store utredningen om utilregnelighetsspørsmålet i dansk rett, Betænkning 667/1972, var derimot Retslægerådet av den oppfatning at psyken utgjør en totalitet som rammes fullstendig av den psykiske sykdom, slik at partiell sinnssykdom ikke er mulig. Og selv om vrangforestillinger i enkelte situasjoner kan fremstå som isolerte, ble det hevdet at den eventuelle grensen mellom gjerningsmannens normale og sykdomspåvirkede tankevirksomhet er for vanskelig å trekke i praksis til at den burde tillegges rettslig betydning. Selv om ordningen med et innholdsløst tilleggskriterium nok hadde fungert tilfredsstillende i praksis, anbefalte Retslægerådet utilregnelighetskriteriet avskaffet.

Også Straffelovrådet gikk inn for å innføre et rendyrket medisinsk prinsipp for vurderingen av gjerningsmannens tilregnelighet, og foreslo følgende utforming:

«Personer, der på gerningstiden befandt sig i en tilstand af sindssygdom eller åndssvaghed i højere grad, straffes ikke […]»107

Det var med andre ord gjeldende norsk rettstilstand som Straffelovrådet ønsket å nærme seg. Begrunnelsen for forslaget var sammensatt. For det første viste Straffelovrådet til enkelte argumenter av medisinskfaglig karakter fra Retslægerådet og mente at forestillingen om partiell sinnssykdom burde forkastes i sin helhet i strafferettslig sammenheng.108

For det andrela Straffelovrådet vekt på at det medisinske prinsipp er enkelt å praktisere: Retslægerådet hadde påpekt at det medfører et vurderingstema som naturlig faller innenfor psykiaterens kompetanseområde og som lar seg løse på empirisk grunnlag. Et krav om påvisning av årsakssammenheng mellom sykdomstilstand og gjerning eller et psykologisk prinsipp, ville derimot lett lede psykiateren over i vidløftige formuleringer og hypoteser som han rent faktisk ikke kan stå inne for.109 Straffelovrådet tilføyde at slike vanskeligheter på tilsvarende måte vil gjøre seg gjeldende for rettens øvrige aktører.110

For det tredjeviste Straffelovrådet til at det av etiske og behandlingsmessige grunner, i hvert fall når det er aktuelt med frihetsstraff, bør legges avgjørende vekt på at vedkommende var psykotisk på gjerningstiden.111

For det fjerde ble det vist til at oppfatningen i dansk rettspsykiatri om hva som utgjør sindssykdom/psykose, var relativt ensartet. Det var derfor heller ikke grunn til å frykte at innføring av det medisinske prinsipp ville føre til en uoversiktlig utvidelse av området for straffriheten.112

Forslaget om å innføre det medisinske prinsipp møtte imidlertid motstand i Folketinget. Det ble avvist under henvisning til at det å fastsette straffrihetens grenser måtte tilkomme retten og at det «[…] ud fra retssikkerhedssynspunkter måtte [det] forekomme betænkligt, at den endelige afgørelse om straffrihed skulle træffes på grunlag af rent lægelige kriterier.»113

Slike reformforslag kan spores også lenger tilbake i tid. Allerede i Carl Torps betenkning av 1917 over det utkastet til ny straffelov som den første straffelovkommisjonen under ledelse av Carl Goos avga i 1912, var det tatt inn et rendyrket medisinsk prinsipp.114 Goos og hans kommisjon hadde derimot gått inn for å innføre et blandet prinsipp for utilregnelighetsbedømmelsen. Straffriheten skulle bero på om gjerningsmannen, på grunn av sin avvikende sinnstilstand, ikke forstod handlingens rettsstridighet eller mistet herredømmet over seg selv.115

Ifølge Goos’ kommisjon innebar det medisinske prinsipp, med dets vektlegging av psykiatrisk fagekspertise, en uholdbar forrykning i forholdet mellom de sakkyndige og rettens dommere som var «formelt ganske uforenelig med den processuelle og statsretlige ordning, som den til alle Tider og under vekslende Former maa være».116 Blant annet under henvisning til en rekke straffebestemmelser som på tilsvarende måte impliserte et sterkt avgrenset og medisinskfaglig skjønnstema, avviste Torp denne generelle påstanden om forfatningsstrid.117 Han hevdet at det blandede prinsipp medførte en utilregnelighetsstandard som både var vitenskapelig sett uholdbar og fra en praktisk synsvinkel meget uheldig.

Torp argumenterte derfor heller for å innføre det medisinske prinsipp i dansk straffelovgivning: Å operere med både medisinske og psykologiske elementer i samme regel vil, når det oppstår tvil om utilregnelighetsregelens anvendelse i konkrete tilfeller, nødvendigvis føre til at det må legges avgjørende vekt på det ene eller andre kriterium. Da begrunnelsen for å operere med et blandet system typisk er å sikre domstolen tilstrekkelig innflytelse over bedømmelsen av gjerningsmannens tilregnelighet, vil dette medføre at bestemmelsens begrensende element vil tre i forgrunnen. På samme måte som Retslægerådet og Straffelovrådet i 1972, var Torps oppfatning derfor at utilregnelighetsregler som la vekt på andre kriterier enn de rent medisinske, innebar en fornektelse av at sinnssykdommen påvirker hele sjelslivet til den syke, og at psykiatrisk sakkyndighet ble fortrengt til fordel for et vurderingstema som det ikke er mulig å ha noen velbegrunnet oppfatning om, verken på vitenskapelig eller annet grunnlag.118

I den tredje straffelovkommisjon, som Carl Torp var formann i, gjentok han på nytt sitt forslag, denne gang også med støtte fra Goll.119 Men i kommisjonen fantes det også andre syn på hvordan utilregnelighetsregelen burde utformes: Det forslag som vant størst oppslutning, ble utformet av Glarbo, Johansen og Krabbe. Forslaget deres lot utilregneligheten avhenge av hvorvidt gjerningsmannen var sinnssyk og derfor ikke kunne anses egnet til påvirkning ved straff. Selv om det skulle være så at det psykiatriske sinnssykdomsbegrepet var noenlunde fast, noe som denne gruppen i utgangspunktet avviste, var utilregnelighetsregelen for viktig til at den utelukkende kunne baseres på medisinske kriterier. Og man kunne uansett ikke være sikker på at begrepet ville holde seg innenfor ønskelige rammer i fremtiden. Videre måtte det være vanskelig for legene å bli pålagt ansvaret med å forvalte hvordan samfunnet skulle sikre seg mot psykisk avvikende lovovertredere. Glarbo, Johansen og Krabbe avviste også påstanden om at den sinnssykes psyke er totalt forstyrret. Etter deres oppfatning var dette et postulat som verken stemmer med alminnelig erfaring eller legevitenskapen.120

Et mindretall på ett medlem, høyesterettsdommer Eyvind Olrik, var i det vesentlige enig i Glarbo, Johansen og Krabbes begrunnelse, men tok heller til orde for det innholdsløse utilregnelighetskriterium som fortsatt er gjeldende rett i Danmark i dag. Etter Olriks oppfatning var en vurdering av gjerningsmannens straffepåvirkelighet et sentralt moment i utilregnelighetsbedømmelsen, men alene for ensidig. Uansett var det kun tale om en sammensatt sosialrettslig og etisk vurdering som ikke lot seg presisere nærmere i en lovtekst. Det var da bedre å ta inn uttrykket «utilregnelig» i lovteksten og så la dets meningsinnhold bero på ordets «naturlige betydning».121

7.2.5 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Ordet «sindssygdom» viser til slike tilstander som faller inn under psykosebegrepet i straffeloven § 44. Begrepet har imidlertid et større dekningsområde enn det det norske, ettersom det ikke på samme måte peker mot eller anvendes med et særskilt krav om symptomtyngde, se 6.4.3.

I tillegg til at lovens sinnssykdomsbegrep favner videre enn det norske uttrykket «psykotisk», utvides den danske utilregnelighetsregelens anvendelsesområde ytterligere ved dens tillegg om «tilstande, der må ligestilles hermed». Dette uttrykket viser til en rekke tilstander som ikke er å anse som sinnssykdom, men hvor formålet med en utilregnelighetsregel antas å gjøre seg tilsvarende gjeldende, nemlig når gjerningspersonens tanke-, følelses- og viljesliv er rammet i tilsvarende grad som ved en sinnssykdom.122

Som nevnt i 7.2.2 og 7.2.3, rokker ikke det begrensede kriteriet i straffeloven § 16 – kravet om at gjerningspersonen var «utilregnelig på grund af»sin mentale avvikstilstand – ved inntrykket av at den danske regelen, slik den praktiseres, omfatter langt flere og mindre inngripende tilstander enn den norske regelen i straffeloven § 44.

7.3 Sverige

7.3.1 Regel

I svensk rett er gjerningspersonens psykiske tilstand kun av betydning for straffespørsmålet – denne tilstand er ikke gjort til betingelse for idømmelse av straffansvar. Den svenske «utilregnelighetsregelen» finnes i Brottsbalken 30:6 og lyder slik:

«Den som har begått ett brott under påverkan av en allvarlig psykisk störning ska i första hand dömas till en annan påföljd än fängelse. Rätten får döma till fängelse endast om det finns synnerliga skäl. Vid bedömningen av om det finns sådana skäl ska rätten beakta
  1. om brottet har ett högt straffvärde,

  2. om den tilltalade saknar eller har ett begränsat behov av psykiatrisk vård,

  3. om den tilltalade i anslutning till brottet själv har vållat sitt tillstånd genom rus eller på något annat liknande sätt, samt

  4. omständigheterna i övrigt.

Rätten får inte döma till fängelse, om den tilltalade till följd av den allvarliga psykiska störningen har saknat förmåga att inse gärningens innebörd eller att anpassa sitt handlande efter en sådan insikt. Detta gäller dock inte om den tilltalade har vållat sin bristande förmåga på det sätt som anges i första stycket 3.
Om rätten i fall som avses i första eller andra stycket finner att någon påföljd inte bör dömas ut, ska den tilltalade vara fri från påföljd. Lag (2008:320).»123

Inngangsvilkåret i den svenske «utilregnelighetsregelen» er at gjerningspersonen på handlingstiden må ha hatt en «allvarlig psykisk störning». Lovens begrep favner vidt og omfatter mange tilstander av meget ulik karakter og med ulikt symptombilde. Begrepets innhold drøftes nærmere i 7.3.2.

Brottsbalken 30:6 angir to ulike begrensende kriterier. Første ledd bygger på et kausalitetskriterium, mens andre ledd – det såkalte fengselsforbudet som også behandles i 7.3.3 – går noe videre gjennom også å oppstille et psykologisk kriterium.

Bestemmelsen er forstått slik at det i alminnelighet skal benyttes andre reaksjoner enn fengsel når gjerningspersonen har handlet under «påverkan av en allvarlig psykisk störning».124 Av bestemmelsens andre ledd fremgår at fengsel i alle tilfelle er utelukket hvis gjerningspersonen på grunn av tilstanden har savnet evne til å forstå gjerningens innhold eller manglet evne til å tilpasse sin adferd til en slik forståelse. Denne delen av bestemmelsen, som tidligere utgjorde hovedregelen, betegnes som «fängelseförbudet», og retter seg mot de «mest psykiskt störda».125

Forbudet omfatter kun fengselsstraff, herunder lukket ungdomsanstalt. Bestemmelsen er således ikke til hinder for idømmelse av andre reaksjoner, for eksempel bøter.126 Hvis gjerningspersonen på domstidspunktet lider av en «allvarlig psykisk störning» og det ikke er tilstrekkelig med bøtestraff, kan domstolene i medhold av brottsbalken 31:3 idømme tvungent psykisk helsevern. Også gjerningspersoner som ikke var i en slik tilstand på handlingstiden, kan idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, se nærmere i 23.2. I Sverige behandles spørsmål om særreaksjonens opphør av en forvaltningsdomstol.

7.3.2 Inngangsvilkår

Begrepet «allvarlig psykisk störning» omfatter psykoser definert som tilstander som innebærer «[…] störd realitetsvärdering […] med symtom av typen vanföreställningar, hallucinationer och förvirring».127

Inn under begrepet faller også alvorlig psykisk funksjonsnedsettelse i form av manglende realitetsorientering som skyldes hjerneskade. Dertil kommer nevropsykiatriske lidelser som autisme eller autismelignende tilstander. Alvorlige depresjoner med selvmordstanker og alvorlige personlighetsforstyrrelser vil også kunne omfattes.

Begrepet «allvarlig psykisk störning» omfatter dessuten tilstander som skyldes rusmiddelbruk, herunder alkoholpsykoser som delirium tremens, alkoholhallusinasjoner og klare tilfeller av demens, og kognitiv svikt som har oppstått som følge av andre typer rusmiddelbruk.128

Hvorvidt tilstanden anses «allvarlig» beror på en vurdering av innholdet og styrken i gjerningspersonens symptombilde. Denne vurderingen kan etter omstendighetene arte seg meget konkret. Högsta domstolen har, med utgangspunkt i bestemmelsens forarbeider, tolket kravet slik:

«En del typer av psykiska störningar är allvarliga till såväl art som grad. Vissa psykiska störningar, t ex schizofreni, får alltid anses som allvarliga till sin art men behöver inte vara allvarliga till sin grad och kan ha ett tämligen lindrigt förlopp. Åter andra psykiska störningar såsom depressioner är inte alltid av allvarlig art, utan här måste betydelsen av störningens grad bli mera omedelbart avgörande för bedömningen. En sammanvägning får göras i varje särskilt fall av arten av störningen och de symtom och yttringar i övrigt som belyser graden av störningen. – I samband med prövningen måste hänsyn tas till växlingar i tillståndet och risken för återfall om vården eller behandlingen avbryts för tidigt. Den psykiska störningen är av allvarlig art så länge påtaglig risk föreligger för att de psykiska symtomen återkommer om behandlingsinsatserna avbryts.»129

Ensartet praksis er tilstrebet ved retningslinjer for utarbeidelsen av psykiatriske undersøkelser.130 I rettspraksis er det uttalt at det vil kunne være vanskelig å avklare hvorvidt gjerningspersonen var i en slik tilstand på handlingstidspunktet som loven etterspør.131 Det er fremhevet at man ofte ville måtte bygge på slutninger fra ytre omstendigheter. Högsta domstolen tar regelmessig stilling til spørsmålet og bygger da gjerne på rekke ulike sakkyndiguttalelser.

7.3.3 Begrensende vilkår

Et grunnvilkår for å kunne anvende første ledd er at det er årsakssammenheng mellom gjerningspersonens tilstand og den straffbare handlingen. I loven kommer dette til uttrykk ved at handlingen må være begått «under påverkan av» tilstanden. I forarbeidene er dette forstått som at tilstanden må ha hatt «avgörande inflytande».132 Personen skal da i utgangspunktet idømmes en annen reaksjon enn en fengselsdom. Imidlertid kan fengsel idømmes om det foreligger «synnerliga skäl».

Hvorvidt «synnerliga skäl» foreligger, beror på en helhetsvurdering med utgangspunkt i momentene loven oppgir i nr. 1­4. Situasjoner som er ment omfattet, er blant andre alvorlig straffbare handlinger begått under påvirkning av en «hastigt övergående psykostillstånd» og tilfeller der tilstanden er forårsaket av rusmiddelbruk.133 Av forarbeidene fremgår at det i alminnelighet skal kreves at forholdets straffverdighet svarer til minst fire års fengsel. Dessuten må ikke gjerningspersonen ha behov, eventuelt kun et begrenset behov, for medisinsk behandling.134

Selv om det som nevnt gjelder en presumsjon imot fengsel ved «allvarlig psykisk störning» og fengsel kun skal idømmes i unntakstilfeller, reflekterer bestemmelsen en grunnleggende premiss for svensk strafferett: Psykiske lidelser er i prinsippet ikke et hinder for å idømme gjerningspersonen straffansvar. Men den reflekterer samtidig at gjerningspersonens psyke har relevans når handlingens straffverdighet skal bedømmes. Dette kommer også til uttrykk i brottsbalken 27:3 som fastslår at det skal anses formildende dersom gjerningspersonen på grunn av sin psykiske tilstand har hatt begrenset evne til å «inse gärningens innebörd eller att anpassa sitt handlande efter en sådan insikt». Dertil kommer at påtaleunnlatelse kan gis dersom gjerningspersonen på handlingstiden hadde en «allvarlig psykisk störning».

Fengselsforbudet i bestemmelsens andre ledd er formulert som et sterkere krav om sammenheng mellom gjerningspersonens sinnstilstand og handling enn det som følger av første ledd. Gjerningspersonen må «till följd» av tilstanden ha «saknat förmåga att inse gärningens innebörd eller att anpassa sitt handlande efter en sådan insikt». Bestemmelsen omfatter de «mest psykiskt störda».135

Kravet om sammenheng mellom tilstand og handling er videreført fra tiden da tilregnelighet gjaldt som straffbarhetsbetingelse i svensk rett. Kravet ble da begrunnet med at en unnlatelse av å trekke en grense i loven mellom gjerningspersonens adekvate adferd og sykdomspåvirkede adferd, ville oppleves urimelig, og at et krav om sammenheng sikrer domstolene det endelige ord ved avgjørelsen av spørsmålet om straff.136

Hvorvidt det bør stilles krav om årsakssammenheng har vært mye omdiskutert.137 Det har blant annet vært foreslått å heller bygge på gjerningspersonens psykiske tilstand, men likevel slik at graden av psykisk forstyrrelse, sammenhengen med den straffbare adferden og behovet for reaksjon skulle tas i betraktning ved reaksjonsvalget.138

I lovarbeidet som ledet frem til dagens regler, er det fremhevet at det å stille krav om årsakssammenheng tydeliggjør begrunnelsene for straffrihet, samtidig som disse begrunnelsene i mindre grad gjør seg gjeldende i det svenske systemet – betydningen av tiltaltes psykiske tilstand gjelder utmålingen av straff og ikke skyldspørsmålet. Av den grunn er det også antatt at man kan kreve «mindre orsakssamband» for sanksjonsileggelse og henleggelsesbeslutninger.139

Samtidig vil sammenhengen mellom gjerningspersonens tilstand og handling tillegges betydning når det først skal utmåles straff, og særlig når det er spørsmål om «fängelseförbudet» får anvendelse. Det er fordi spørsmålet da blir i hvilken grad gjerningspersonen bør holdes ansvarlig for handlingen.140

Loven bygger på en premiss om at det i alminnelighet ikke byr på utfordringer å avklare hvorvidt det foreligger sammenheng mellom tilstand og handling: «[D]et [bör] i regel inte föreligga några svårigheter att ta ställning til frågan om ett orsakssamband». Oppfatningen ble underbygget med at man hadde lang tradisjon for å avklare slike spørsmål; domstoler, påtalemyndigheten og sakkyndige «står [inte] främmande för denne typ av prövning». Samtidig er det erkjent at det vil kunne oppstå vanskelige grensespørsmål, men det er forutsatt at slike vil kunne avklares ved bruk av psykiatriske utredninger.141

Metoden for å påvise årsakssammenheng er å se hen til den tidsmessige nærheten mellom tilstand og adferd, supplert med en presumsjon om at den «allvarlig psykisk störd[es]» handlinger er tilstrekkelig påvirket av tilstanden. Tilsvarende metodebruk er forutsatt i senere lovforarbeider,142 og også Högsta domstolen har uttalt at man i alminnelighet kan presumere at den straffbare handlingen også er begått «under påverkan av störningen».143

Når fengsel ikke kan idømmes har spørsmålet om årsakssammenheng også betydning for valg av reaksjonsform. Dette henger sammen med at gjerningspersonens farlighet vil kunne være knyttet til og avledet fra den psykiske tilstanden. Årsakssammenheng er derfor også en indikator for behovet for særreaksjon.144

Når presumsjonen om at handlinger er påvirket av tilstanden fravikes, er det sett hen til hvorvidt handlingen, tross tilstanden, fremstår som rasjonell. I en sak som gjaldt bedrageri med bruk av falske fakturaer, ga flertallet i Högsta domstolen følgende begrunnelse for at det ikke forelå årsakssammenheng:

«R.J:s handlande har under hela den tid som åtalet avser varit rationellt och präglats av ett adekvat och kontrollerat beteende. Förfarandet har pågått under en lång tidsperiod och hanteringen med de osanna fakturorna har innefattat fortlöpande och förhållandevis komplicerade åtgärder. Den psykiska störningen kan med hänsyn härtill inte antas ha haft ett sådant avgörande inflytande på hans handlingssätt som är en förutsättning för att han skall anses ha begått brotten under påverkan av en allvarlig psykisk störning.»145

Det fremgår imidlertid ikke, verken i praksis eller teori, hvilke kriterier det bygges på når det tas stilling til hvorvidt tilstanden har hatt en avgjørende innflytelse på tiltaltes handlinger. Langt på vei synes denne inndelingen i grader av innflytelse å svare til det som i norsk sammenheng har vært omtalt som tilstandenes «partielle virkninger», se 8.4.3.4.146

7.3.4 Utdypning: Om bakgrunnen for gjeldende svensk rett, senere utredninger og reformforslag

7.3.4.1 Bakgrunnen for gjeldende svensk rett

Det karakteristiske ved den svenske løsningen er at betydningen av gjerningspersonens psykiske tilstand kun gjelder ved straffespørsmålet – denne tilstand er ikke gjort til betingelse for idømmelse av straffansvar. Dette er en ordning som Sverige er alene om i Europa.

Ordningen var et resultat av et større reformarbeid og trådte i kraft ved Brottsbalken i 1965. Med det fravek man en lang tradisjon med tilregnelighet som betingelse for straffansvar, og hvor tilregneligheten omfattet tilstander som «sinnessjukdom», «sinnesslöhet» og tilstander som måtte likestilles, anses «jämställd», med «sinnessjukdom».147 Det gjaldt den gang også et krav om årsakssammenheng mellom sinnstilstand og handling, uttrykt gjennom et krav om at handlingen måtte være begått «under inflytande av» tilstanden. Dette ble videreført i reglene om reaksjonsvalg da tilregnelighet ble avskaffet som straffbarhetsbetingelse.148

Frem til en lovendring i 2008 var det totalforbud mot bruk av fengsel overfor denne gruppen lovbrytere.149 Bestemmelsen ble som tidligere nevnt omtalt som «fängelseförbudet». Domstolen avgjorde imidlertid om det skulle idømmes tvang i form av «överlämnande till sluten psykiatrisk vård».

Som det fremgikk i 7.3.2 er utgangspunktet at straffelovgivningen og lovgivningen om psykisk helsevern har en felles begrepsbruk, slik at gruppen lovbrytere som ikke idømmes fengselsstraff, men kan idømmes tvungent psykisk helsevern, omfattes av samlebegrepet «allvarlig psykisk störning».

Etter lovendringen i 2008 retter ikke forbudet seg mot bruk av fengsel for denne gruppen som sådan. Lovendringen må forstås i lys av at den felles begrepsbruken ble ansett å ramme for vidt, sammenholdt med et ønske om mulighet for fleksibilitet og forholdsmessige straffereaksjoner. Sentralt står også en antagelse om at straff kan virke individualpreventivt for enkelte i denne gruppen.150

Da man i Sverige valgte å gå vekk fra tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse, slik at alle, uansett sinnstilstand, kunne anses strafferettslig ansvarlige, var det i samsvar med forslaget fra den svenske straffelovkommisjonen, Strafflagberedningen.151 Kommisjonens standpunkt var at ordningen hadde utspilt sin rolle:

«Själva den princip, ur vilken gränsdragningen mellan straffbara och straffria hämtat sitt berättigande, har emellertid efter hand satts ur spel.»152

Dette hang sammen med fremveksten av preventive strafferettsteorier. Standpunktet til kommisjonen var at denne gruppen lovbrytere heller burde dømmes til institusjonsopphold ut fra den enkeltes behov på domstiden, og at det avgjørende da måtte være hvorvidt individualpreventive grunner gjorde seg gjeldende. Uansett skulle det ikke benyttes fengsel overfor denne gruppen lovovertredere, og øvrige sanksjoner skulle også begrenses.

Kommisjonen selv så ikke denne endringen som en prinsipiell dreining av strafferetten:

«[F]ör den den utenomstående lärer vården framstå såsom föranledd av den brottsliga gärningen, oberoende av om formaliteten med straffriförklaring [krav om tilregnelighet] iakttages eller ei.»153

Det fremstår dessuten som underforstått i kommisjonens premisser at det ikke var meningen å konstatere straffeskyld hos denne gruppen lovbrytere, slik at domspremissene kun skulle uttrykke hvorvidt gjerningspersonen faktisk hadde handlet slik som beskrevet i tiltalen eller ikke.

Også i det videre lovforarbeidet ble endringen, til tross for det ble påpekt at denne rokket ved en grunnleggende betingelse for straffbarhet, karakterisert som en «närmast formell klassifisering» uten større betydning. 154 Det vesentlige ble også da oppgitt å være at lovbrytere med psykiske problemer skulle få adekvat behandling.

Til slutt kan det legges til at selv om tilregnelighet hos gjerningspersonen formelt sett ikke er en betingelse for bruk av straff, oppgir de fleste som beskriver ordningen, at den i realiteten stiller et tilregnelighetskrav, og at den praktiske betydningen av at straffbarhetsbetingelsen ble avskaffet ikke er særlig stor.155 Det kan forklares med at selv om man forlot en tilbakeskuende utilregnelighetslære, der tilstanden på gjerningstiden var avgjørende, til fordel for en fremoverrettet behandlings- og prevensjonsorientert tenkning, der situasjonen på domstiden var avgjørende, ble ikke denne gjennomført fullt ut. Regelen har hele tiden vært slik at tilstanden på gjerningstiden er avgjørende for reaksjonen.

7.3.4.2 Utredninger og reformforslag

Den svenske ordningen, som altså går ut på at lovbryterens sinnstilstand kun har betydning for reaksjonsvalget, har vært under debatt siden den trådte i kraft i 1965.

Det seneste tilskuddet er Psykiatrilagsutredningen som ble avgitt i 2012, og hvor det med styrke ble anbefalt at tilregnelighet igjen bør innføres som straffbarhetsvilkår. Denne anbefalingen har ligget fast i en lengre reformprosess, og har fått støtte i høringsrundene.

Hovedbegrunnelsen for anbefalingen er at det ikke anses rimelig å holde personer strafferettslig ansvarlige når de er uten evne til å forstå og bedømme virkeligheten. Synspunktet er at moralsk ansvar for handlinger og valg forutsetter skyld, jf. det strafferettslige prinsippet «nulla poena sine culpa» (uten skyld ingen straff). Det er også vist til at borgerne må ha evne til å innrette seg etter de påbud og forbud lovgiveren gir, før det er rimelig å anvende straff for brudd på disse. Også allmennpreventive grunner oppgis som et argument, idet det anføres at mange alvorlig psykisk syke ikke lar seg påvirke av straffetrusler.

I utredningen er det også vist til andre forhold som tilsier endring av regelen, dels teoretiske og dels praktiske. Av de mer praktiske begrunnelser er det for det første fremhevet at dagens bestemmelse i brottsbalken 30:6 er for snever. For eksempel verner ikke regelen personer med autistiske tilstander mot straff. Det er også fremhevet at Sverige er det eneste landet med en strafferettsordning som ikke stiller krav om tilregnelighet, og at hensynet til internasjonalt samarbeid derfor taler for å tilpasse seg ordningen i øvrige land.

De begrunnelser som i sin tid lå til grunn for å avskaffe tilregnelighetsordningen, kritiseres for å være «pragmatiskt färgade» og ses som et eksempel på at datidens behandlingsideologier fikk større innflytelse enn det var grunn til. I særlig grad betones at lovforarbeidet i for stor grad ble influert av de såkalte positivistiske strafferettsteorier. Disse teoriene kjennetegnes ved at størrelser som ansvar og skyld ble ansett for å mangle virkelighetstilknytning. De var rent metafysiske størrelser som derfor heller ikke burde ligge til grunn for utformingen av en ansvarslære. Alle skulle følge loven og ilegges ansvar for overtredelse av denne, mens sanksjonene skulle tilpasses den enkelte ut fra hans eller hennes behov og behovet for samfunnsvern.

Den ordningen som foreslås i Psykiatrilagsutredningen bygger på dagens «fängelseförbud» i brottsbalken 30:6, men flytter vurderingstemaet til skyldspørsmålet. Dagens forbud mot fengsel betraktes som innholdsmessig riktig, men feilplassert som en del av reaksjonslæren istedenfor skyldlæren. Sentralt for forslaget er at det ikke er den psykiske avvikstilstanden som sådan som skal etterspørres, og avgjøre hvorvidt straffansvar skal konstateres, men om det er et særskilt forhold mellom gjerningspersonens psykiske tilstand og de straffbare handlinger som er begått, om vedkommende har hatt innsikt i handlingens karakter. Det er altså et slags psykologisk prinsipp forslaget hviler på. I utredningen er kriteriet foreslått definert slik:

«[E]n gärning [ska] inte utgöra brott om den om den begås av någon som till följd av något av de fyra grundtillstånden (allvarlig psykisk störning, tillfällig sinnesförvirring, svår utvecklingsstörning eller ett allvarligt demenstillstånd) har saknat förmåga att förstå gärningens innebörd i den situation i vilken han eller hon befann sig. En gärning ska inte heller utgöra brott om gärningsmannen har haft en sådan förmåga men till följd av en allvarlig psykisk störning, en tillfällig sinnesförvirring, en svår utvecklingsstörning eller ett allvarligt demenstillstånd har saknat förmåga att anpassa sitt handlande efter den.»

Etter sin ordlyd skiller forslaget seg fra dagens bestemmelse ved at uttrykket «förstå gärningens innebörd» erstatter «inse gärningens innebörd». Endringen er ment å markere avstand fra forsettsvurderingen som også handler om hva gjerningspersonen kunne innse. Av samme grunn er vilkåret om at gjerningspersonen ikke skal ha evnet å «anpassa sitt handlande efter en sådan insikt» endret til «saknat förmåga att anpassa sitt handlande efter den [en sådan förmåga]».

Hvilke tilstander som antas å kvalifisere til slike tilstander, er deretter systematisk angitt: Som det fremgår av det siterte er dette «allvarlig psykisk störning», herunder psykose, «svår utvecklingsstörning», «allvarligt demenstillstånd» og «tillfällig sinnesförvirring». Forslaget bygger på en forutsetning om at forholdet mellom tilstand og adferd lar seg påvise, dvs. enten at vedkommende ikke har forstått «gärningens innebörd» fordi vedkommende har hatt en forstyrret virkelighetsoppfatning, eller at vedkommende ikke har klart å tilpasse «sitt handlande efter en sådan förståelse».

Forslaget skiller seg i systematikk og begrepsbruk fra de fleste rettstradisjoner med regler om tilregnelighet, også norsk rett. Tilregnelighetsvilkåret er tradisjonelt et selvstendig straffbarhetsvilkår, mens det svenske forslaget går ut på at tilregnelighet skal være en forutsetning for at det i det hele tatt skal sies å være begått en straffbar handling. Poenget er at gjerningspersonen må være tilregnelig for at handlingen i det hele tatt skal anses å «utgöra brott». Dette står i motsetning til tradisjoner hvor tilregnelighet kun er et krav for at en handling skal kunne medføre strafferettslig ansvar. Denne ulikheten må forstås på bakgrunn av at man i Psykiatrilagsutredningen argumenterte for bruk av et særskilt handlingsbegrep. Men denne forskjellen vil neppe få praktisk betydning.

7.3.5 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Den svenske «utilregnelighetsregelen» ser ut til å favne videre enn den norske regelen i straffeloven § 44. Sentralt er også at uttrykket «allvarlig psykisk störning» gir rom for større fleksibilitet for domstolene til å vurdere graden av påvirkning og symptomenes styrke, uavhengig av de medisinskfaglige kategoriseringer, enn hva som følger av norsk rett.

Rettskildene som er gjennomgått, tyder på at de svenske domstolene ikke idømmer fengsel i en rekke tilfeller hvor tiltaltes tilstand klart ville ha falt utenfor anvendelsesområdet til straffeloven § 44. Dette er nok tilfellet selv om de begrensende kriteriene i den svenske regelen, som det er redegjort for ovenfor i 7.3.3, må antas å ha en større betydning i praksis enn for eksempel det begrensende utilregnelighetskriteriet i dansk rett.

7.4 Finland

7.4.1 Regel

I finsk rett er tilregnelighetsspørsmålet regulert i strafflagen kap. 3 § 4. Av bestemmelsens andre ledd følger vilkårene for utilregnelighet på grunn av manglende psykiske forutsetninger:

«Gärningsmannen är otillräknelig, om han eller hon vid tidpunkten för gärningen på grund av en mentalsjukdom, ett gravt förståndshandikapp, en allvarlig mental störning eller medvetanderubbning inte kan förstå gärningens faktiska natur eller rättsstridighet eller om hans eller hennes förmåga att kontrollera sitt handlande av någon sådan anledning är nedsatt på ett avgörande sätt (otillräknelighet).»

For å være omfattet av den finske utilregnelighetsregelen må gjerningspersonen på tidspunktet for handlingen ha hatt en «mentalsjukdom», et «gravt förståndshandikapp» en «allvarlig mental störning» eller «medvetanderubbing», se bestemmelsens andre ledd.

Inngangsvilkårene i den finske regelen behandles i 7.4.2. For å anses utilregnelig må imidlertid ytterligere vilkår være oppfylt. Disse begrensende vilkårene behandles i 7.4.3.

7.4.2 Inngangsvilkår

Uttrykket «mentalsjukdom» tolkes, i samsvar med den begrepsforståelse som legges til grunn for finsk psykisk helsevernlov,156 slik at det omfatter psykotiske tilstander.157 Med «gravt förståndshandikapp» siktes det til det som vanligvis betegnes som psykiske utviklingshemninger. Uttrykket ble valgt for at lovteksten ikke skulle virke stigmatiserende. I praksis har grensen blitt trukket ved IQ 55, men også enkelte i spekteret mellom IQ 50­70 faller inn under begrepet, hvis det også foreligger andre avvik, for eksempel andre diagnoser.158

Uttrykket «allvarlig mental störning» refererer til grensepsykoser (borderline) og forvirringstilstander, mens «medvetanderubbning» sikter til enkelte forgiftningstilstander, alvorlig alderdomssløvhet, demensrelaterte sinnssvekkelser og organiske hjerneskader, og etter omstendighetene febersykdommer, forgiftning, hjernerystelser og rus når den fører til bevisstløshet. Dette alternativet er valgt blant annet for å dekke tilstander som ellers kan føre til frifinnelse i sammenlignbare land.159

Inngangsvilkårene i den finske regelen skal ikke forstås medisinskfaglig eller med grunnlag i medisinske diagnosesystemer, men tas i sin allmennspråklige betydning. Begrunnelsen var å forebygge at «skillnader mellan olika psykiatriska skolor påverkar domstolens arbete».160 Standpunktet er imidlertid ikke fulgt helt opp, da det rett etter også fremholdes:

«Genom att förfara så har man å andra sidan inte heller medvetet gått in för att komma ifrån samma termers medicinskjuridiska innebörd.»161

Tilstandskriteriene er altså ikke fullt bundet opp til den medisinskfaglige begrepsdannelse. Det avgjørende er at tilstanden har ført til at de psykologiske vilkårene er oppfylte:

«Hur de tillstånd som omfattas av den gällande sjukdomsklassifikationen uppfyller kriterierna i lagen är emellertid inte utslagsgivande. Det väsentliga är i vilken utsträckning sjukdomen har inverkat på gärningsmannens förmåga att bli varse, förstå och bedöma fakta samt gärningens moraliska och rättsliga betydelse. Man måste fråga sig på vilket sätt sjukdomen har påverkat hans eller hennes förmåga att kontrollera sitt handlande.»162

De begrensende kriteriene i den finske regelen må på bakgrunn av de vide inngangskriteriene, antas å spille en noe større rolle enn i dansk og svensk rett, se nedenfor.

7.4.3 Begrensende vilkår

For å anses utilregnelig etter finsk rett må gjerningspersonen, på grunn av en av de avvikstilstandene som er behandlet i 7.4.2, ikke kunne «förstå gärningens faktiska natur eller rättsstridighet eller om hans eller hennes förmåga att kontrollera sitt handlande av någon sådan anledning är nedsatt på ett avgörande sätt».

Av forarbeidene til den finske regelen fremgår følgende om de begrensende kriteriene i regelen:

«De volitiv-kognitiva och normativa kriterierna på sjukdomsyttringen skall framträda så att gärningsmannen inte har förstått gärningens faktiska natur eller inte har insett gärningens rättsstridighet eller så att hans eller hennes förmåga att kontrollera sitt handlande av någon sådan anledning är nedsatt på ett avgörande sätt. Av sinnesundersökningsutlåtandena skall följaktligen framgå det konstaterade psykiska tillståndets inverkan på gärningsmannens förmåga att skilja mellan rätt och orätt, hans eller hennes förmåga att göra skäligen exakta iakttagelser av den omgivande verkligheten och hans eller hennes möjligheter att utöva kontroll över sin egen verksamhet.»163

Det kreves etter «kontrollkriteriet» ikke at gjerningspersonen helt har tapt evnen til å kontrollere egne handlinger, men bare at denne evnen er vesentlig redusert.164 De finske kildene er imidlertid svært knappe hva gjelder den nærmere bedømmelse av utilregneligheten etter de begrensende kriteriene.

En premiss som ligger til grunn for finsk rett og som fremgår av det siterte er altså at legevitenskapen kan påvise psykisk syke personers evner til å skille mellom rett og galt osv.

I forarbeidene er det videre erkjent at det etter regelen vil være flytende overganger mellom utilregnelighet og manglende forsett, men utilregnelighetsregelen antas likevel å ha selvstendig betydning særlig på grunn av kontrollkriteriet, og at villfarelsene i utilregnelighetstilfellene skyldes sykdom og ikke tilfeldige ytre omstendigheter.165

7.4.4 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Den finske utilregnelighetsregelen har en meget vid angivelse av hvilke tilstander som gir mulighet for en frifinnende dom. Holdt opp mot regelen i straffeloven § 44 åpner den finske utilregnelighetsregelen for en vurdering av flere tilstander enn den norske regelen.

De begrensende kriteriene i den finske utilregnelighetsregelen minner både om enkelte av kriteriene i den svenske regelen og enkelte angloamerikanske utilregnelighetsstandarder, dvs. M’Naghten Rules og «irresistible impulse»-testen, se nærmere i 7.6.3, 7.7.3.2 og 7.7.3.3. Disse må antas å spille en noe større rolle sammenlignet med dansk og svensk rett, men det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at utilregneligheten i praksis favner snevrere enn i disse landene.

7.5 Tyskland

7.5.1 Regel

I tysk rett er tilregnelighet en straffbarhetsbetingelse, og spørsmålet er regulert i Strafgesetzbuch § 20:

«Ohne Schuld handelt, wer bei Begehung der Tat wegen einer krankhaften seelischen Störung, wegen einer tiefgreifenden Bewußtseinsstörung oder wegen Schwachsinns oder einer schweren anderen seelischen Abartigkeit unfähig ist, das Unrecht der Tat einzusehen oder nach dieser Einsicht zu handeln.»166

For å omfattes av regelen er det en forutsetning at siktede på handlingstiden har vært i en tilstand av krankhafte seelische Störung, tiefgreifende Bewußtseinsstörung, Schwachsinn eller schwere seelische Bewußtseinsstörung, se 7.5.2. Regelens begrensende vilkår, som også må være oppfylt, behandles nærmere i 7.5.3.

Denne regelen anvendes også i andre tyskspråklige land. Den utilregnelighetsregel som finnes i den østerriske straffelov § 11 er temmelig lik den tyske Strafgesetzbuch § 20:

«Wer zur Zeit der Tat wegen einer Geisteskrankheit, wegen einer geistigen Behinderung, wegen einer tiefgreifenden Bewußtseinsstörung oder wegen einer anderen schweren, einem dieser Zustände gleichwertigen seelischen Störung unfähig ist, das Unrecht seiner Tat einzusehen oder nach dieser Einsicht zu handeln, handelt nicht schuldhaft.»

7.5.2 Inngangsvilkår

Med krankhafte seelische Störung sikter bestemmelsen til ulike psykoselidelser av både organisk og ikke-organisk opphav. Tiefgreifende Bewußtseinsstörung omfatter ekstreme følelsesmessige tilstander og affekttilstander, for eksempel ekstremt raseri, hat, sjokk, panikk og frykt, og i enkelte tilfeller avvikstilstander som oppstår i etterkant av fysisk og/eller seksuelt misbruk. Under denne kategorien faller også rustilstander, se nærmere i 9.4.4. Schwachsinn omfatter tilfeller av psykisk utviklingshemning.167

Uttrykket schwere anderen seelische Abartigkeit omfatter en sammensatt gruppe tilstander som ikke lett lar seg angi medisinsk. Deres kjennetegn er at de for rettslige formål antar en tilsvarende alvorlig karakter som de øvrige tre kategoriene. Eksempler på tilstander som omfattes av dette vilkåret er blant annet alvorlige personlighetsforstyrrelser, nevroser og perversjoner, og tung alkoholisme og narkotikaavhengighet.168 Uttrykket kan således minne om den danske utilregnelighetsregelens ordning med en særskilt gruppe likestilte tilstander, jf. også den østerriske regel, som direkte uttrykker dette. I stor grad vil den også ivareta de samme hensyn, men må, som eksemplene viser, antas i utgangspunktet å favne meget videre.

7.5.3 Begrensende vilkår

Det er heller ikke etter tysk rett tilstrekkelig at regelens inngangsvilkår er oppfylt. De tilstandene som er omfattet av inngangsvilkåret, må også ha ført til at gjerningspersonen ikke evnet å se «das Unrecht der Tat» (å innse det rettstridige i handlingen) eller «nach dieser Einsicht zu handeln» (å handle i samsvar med denne innsikten).

Disse psykologiske tilstandene kan ikke forekomme samtidig, da det verken gir god mening å hevde at en som mangler evnen til å innse det rettsstridige i en handling kan handle i samsvar med en slik innsikt eller motsatt. Det er opptil retten å avgjøre spørsmålet om de begrensende kriteriene i regelen er oppfylt, hvilket de som regel anses for å være da spørsmålet i praksis ofte er forbundet med tvil.169

7.5.4 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Det fremgår klart av ordlyden i Strafgesetzbuch § 20 at flere mentale avvikstilstander enn psykoser, bevisstløshet og psykisk utviklingshemning, kan gi grunnlag for utilregnelighet, se 7.5.2. Holdt opp mot norsk rett er det altså flere tilstander som etter tysk rett kan føre til straffrihet på grunn av utilregnelighet. De begrensede vilkårene har imidlertid betydelige likhetstrekk med de finske, og vil begrense regelens dekningsområde.

7.6 England

7.6.1 Regel

I England er det domstolene som i sin praksis har skapt reglene om strafferettslig utilregnelighet.170 Straffbarhetsbetingelser er rubrisert som forsvarsgrunner, såkalte «defences». I første omgang, før det tas stilling til forsvarsgrunnene, skal det imidlertid avgjøres som et særskilt spørsmål hvorvidt tiltalte er «unfit to stand trial».171 Det avgjørende vurderingstema er da om tiltalte forstår rettergangen mot seg. Forstår tiltalte denne og derfor anses «fit», fortsetter saken og forsvarsgrunnene aktualiseres. Den engelske ordningen er under evaluering av Law Commission.172

For forsvarsgrunnene – det vil si utilregnelighetsregelen – er det de såkalte M’Naghten rules fra 1843 som har virket mønsterdannende innenfor den anglo-amerikanske rettstradisjonen. Reglene opererer med inngangsvilkår som i utgangspunktet er meget vide og begrensende kriterier som er strenge.

M’Naghten rules har sitt opphav i den spektakulære straffesaken mot Daniel M’Naghten, hvis frifinnelse på grunn av utilregnelighet vakte en slik oppsikt at Overhuset i parlamentet forela House of Lords direkte spørsmål om hvordan utilregnelighetsreglene var å forstå.173 Svaret derifra lød slik:

«The jury ought to be told in all cases that every man is to be presumed to be sane, and to possess a sufficient degree of reason to be responsible for his crimes, until the contrary be proved to their satisfaction ; and that, to establish a defence on the ground of insanity it must be clearly proved that, at the time of committing the act, the accused was labouring under such a defect of reason, from disease of the mind, as not to know the nature and quality of the act he was doing, or, if he did know it, that he did not know he was doing what was wrong […]»174

For å oppfylle vilkårene i denne utilregnelighetsregelen, må to vilkår være oppfylt. Gjerningspersonen må for det første på handlingstiden ha hatt en «defect of reason, from disease of the mind». Dette inngangsvilkåret, som favner svært vidt, behandles nedenfor i 7.6.2. For det andre må det kunne etableres at vedkommende som følge av denne lidelsen enten «[did not] know the nature and quality of the act he was doing» eller «that he did not know he was doing what was wrong», se 7.6.3. De begrensende vilkårene setter temmelig snevre rammer for utilregnelighetens område, i hvert fall etter sin ordlyd.Imidlertid er det en del forhold som tyder på at disse kriteriene likevel ikke anvendes så strengt i praksis, se 7.6.4.

7.6.2 Inngangsvilkår

7.6.2.1 «Disease of the mind» og «defect of reason»

I henhold til M’Naghten rules må gjerningspersonen for å anses strafferettslig utilregnelig, på handlingstiden ha vært «labouring under […] a defect of reason, from disease of the mind».

Grunnvilkåret er altså todelt. For det første må gjerningspersonen ha en sykdom og denne må ha påvirket evnen til fornuftig bedømmelse.

Med «disease of the mind» sikter regelen til enhver sykdom som på handlingstidspunktet påvirket sinnet til gjerningspersonen. Det er uten betydning om sykdommen er organisk eller funksjonelt betinget, eller om den er av en permanent eller av en mer midlertidig karakter.175 Dette er klart uttrykt i Lord Diplocks votum i avgjørelsen Regina v. Sullivan, som fikk støtte av de øvrige medlemmene av House of Lords:

«’[M]ind’ in the M’Naghten Rules is used in the ordinary sense of the mental faculties of reason, memory and understanding. If the effect of a disease is to impair these faculties so severely as to have either of the consequences referred to in the latter part of the rules, it matters not whether the aetiology of the impairment is organic, as in epilepsy, or functional, or whether the impairment itself is permanent or is transient and intermittent, provided that it subsisted at the time of commission of the act.»176

I praksis omfattes alle sykdomstilstander som har påvirket gjerningspersonens sinn, og som ikke skyldes ytre faktorer, se nedenfor i 7.6.2.2.

Med «defect of reason» siktes det til at sykdommen må ha redusert gjerningspersonens fornuftsevner. Midlertidige nedsettelser i disse evnene som følge av for eksempel forbigående forvirringstilstander eller manglende konsentrasjon, faller utenfor begrepet. Utenfor faller også de som var i besittelse av slike evner, men på handlingstiden likevel ikke maktet å benytte dem.

Dette er uttrykt av England and Wales Court of Appeal (Criminal Division) i saken Regina v. May Clarke, som har virket mønsterdannende for forståelsen av dette vilkåret i M’Naghten rules i England:

«The McNaughton rules relate to accused persons who by reason of a disease of the mind are deprived of the power of apply reasoning. They do not/and never have applied to those who retain the power of reasoning but who in moments of confusion or absent-mindedness fail to use their powers to the full.»177
7.6.2.2 Nærmere om «disease of mind» – avgrensningen mot doktrinen om «automatism»

Utilregnelighetsregelen etter M’Naghten rules må holdes adskilt fra doktrinen om «automatism». Reglene om «automatism» retter seg mot straffbare forhold som springer ut av ufrivillige handlinger som ikke skyldes en «disease of the mind».

Skillet mellom forsvarsgrunnene «insanity» og «automatism» har betydning for reaksjonsmulighetene. Legges det til grunn at gjerningspersonen «was labouring under […] a defect of reason, from disease of the mind», og de øvrige vilkårene i M’Naghten rules er oppfylt, står særreaksjoner til rådighet. Ileggelse av særreaksjoner fordrer nemlig utilregnelighet og domsslutningen «not guilty by reason of insanity».178

Dersom gjerningspersonen kan påberope seg «automatism» blir resultatet derimot en ubetinget frifinnelse uten adgang til idømmelse av særreaksjon.

For å trekke opp grensen mellom utilregnelighetsregelens anvendelsesområde og virkeområdet for reglene om «automatism», har engelske domstoler utviklet en lære som sondrer etter hvorvidt den aktuelle avvikstilstanden skyldtes interne eller eksterne forhold.

Enhver sykdomstilstand som påvirker sinnet, og som skyldes indre forhold hos gjerningspersonen, oppfyller vilkåret om at det må foreligge «disease of the mind». Sinnspåvirkning som skyldes ytre forhold, er ikke «disease of mind», og skal bedømmes som «automatism».179 Et eksempel på «automatism» er hypoglykemi hos diabetikere ved for høye doser insulin.

Foruten psykoser og andre tilstander som klart er å regne som psykisk sykdom etter M’Naghten rules, vil enkelte tilstander som kanskje ikke er så naturlig å karakterisere som en «disease of mind» falle inn under begrepet. Det henger sammen med at mange avvikstilstander skyldes indre forhold, for eksempel arteriosklerose (typisk etter å ha forårsaket hjerneslag),180 epilepsi,181 søvngjengeri182 og hyperglykemi.183 «Disease of mind» forstås altså vidt.

Grensedragningen mellom indre og ytre faktorer som påvirker gjerningspersonens sinn, innebærer at området for utilregnelighetsregelen utvides på bekostning av reglene om «automatism». Hensikten bak de engelske domstolers vide tolkning av vilkåret om psykisk sykdom i M’Naghten rules, er at det skal være bred adgang til å anvende særreaksjoner for å ivareta samfunnsvernet. Dette kommer klart til uttrykk i Lord Dennings votum i House of Lords-avgjørelsen Bratty v. Attorney-General for Northern Ireland:

«Again, if the involuntary act proceeds from a disease of the mind, it gives rise to a defence of insanity, but not to a defence of automatism. Suppose a crime is committed by a man in a state of automatism or clouded consciousness due to a recurrent disease of the mind. Such an act is no doubt involuntary, but it does not give rise to an unqualified acquittal, for that would mean that he would be let at large to do it again. The only proper verdict is one which ensures that the person who suffers from the disease is kept secure in a hospital so as not to be a danger to himself or others. That is, a verdict of guilty but insane.
[…]
Upon the other point discussed by Devlin J. namely, what is a ‘disease of the mind’ within the M’Naghten Rules, I would agree with him that this is a question for the Judge. The major mental diseases, which the doctors call psychoses, such as schizophrenia, are clearly diseases of the mind. But in Charlson’s case, Barry J. seems to have assumed that other diseases such as epilepsy or cerebral tumour are not diseases of the mind, even when they are such as to manifest themselves in violence. I do not agree with this. It seems to me that any mental disorder which has manifested itself in violence and is prone to recur is a disease of the mind. At any rate it is the sort of disease for which a person should be detained in hospital rather than be given an unqualified acquittal.»184

Grensedragningen mellom tilstander som skyldes indre forhold og eksterne faktorer kan føre til resultater som etter manges oppfatning nok fremstår som noe absurde eller tilfeldige: For eksempel vil bevissthetsforstyrrelser som skyldes hyperglykemi (skyldes manglende korrigering av høyt blodsukker (indre forhold)), som nevnt gi grunnlag for en utilregnelighetsdom og særreaksjoner. Sinnsforstyrrelser som derimot skyldes hypoglykemi (når tilstanden for eksempel skyldes for høye insulindoser (ekstern faktor)) fører til frifinnelse etter læren om «automatism».185

De underlige utslag denne regelen synes å gi, kan imidlertid avhjelpes av domstolens reaksjonsvalg, ved at tiltalte ikke overføres til psykiatrisk institusjon, men heller umiddelbart beordres utskrevet.186 Imidlertid vil ikke dette bøte på det forhold at enkelte diabetikere nok vil føle seg stigmatisert ved at domsslutningen lyder «not guilty by reason of insanity». Videre kan grensedragningen være vanskelige å håndtere. Årsakene til en reduksjon i gjerningspersonens mentale kapasitet vil ofte være sammensatt, og både skyldes indre og ytre faktorer.

7.6.3 Begrensende vilkår

Det første alternativet i det begrensende vilkåret i M’Naghten rules, er at gjerningspersonen «[did not] know the nature and quality of the act he was doing». Dette alternativet vil være oppfylt dersom avvikstilstanden har medført at de alminnelige vilkår om subjektiv skyld ikke er tilstede, det vil i engelsk rett si at gjerningspersonen handlet under fravær av «intention», «knowledge» eller «recklessness». Vanligvis vil dette føre til en ubetinget frifinnelse, men når manglende subjektiv skyld har sin årsak i en «defect of reason, from disease of the mind», må domstolene avsi dom med slutningen «not guilty by reason of insanity», noe som altså åpner for anvendelse av særreaksjoner, se 7.6.2.2.187

Ifølge Court of Criminal Appeals avgjørelse i saken Regina v. Georges Codère, sikter kriteriet «[did not] know the nature and quality of the act he was doing» til kunnskap om faktiske forhold som konstituerer forbrytelsen, ikke dens moralske sider.188 Tolkningen medfører at utilregneligheten i dette henseende favner snevert, og den har møtt kritikk for å bygge på urealistiske antagelser om alvorlige psykiske lidelser, se nedenfor i 7.6.4.

Det andre alternativet i det begrensende vilkåret i M’Naghten rules, er at gjerningspersonen «did not know he was doing what was wrong». I engelsk rett er også dette kriteriet gitt en snever fortolkning. Det er formelt sett ikke tilstrekkelig at vedkommende ikke var i stand til å forstå at handlingen var moralsk forkastelig. Uttrykket «wrong» er i rettspraksis forstått som at gjerningspersonen på grunn av tilstanden må befinne seg i villfarelse om handlingens rettsstridighet.

Denne tolkningen av ordet «wrong» fremgår ikke helt klart av House of Lords uttalelser om M’Naghten rules, men har støtte i senere rettspraksis, særlig Court of Criminal Appeal’s avgjørelse i Regina v. Windle:

«In the opinion of the court, there is no doubt that the word ‘wrong’ in the M’Naghten Rules means contrary to law and does not have some vague meaning which may vary according to the opinion of different persons whether a particular act might or might not be justified.»189

Gjerningsmannen i den aktuelle saken led av dobbeltgalskap (folie à deux), og var som følge av sine vrangforestillinger overbevist om at det var moralsk korrekt å drepe sin suicidale kone med hundre piller aspirin. Da han ble pågrepet av politiet sa han imidlertid «I suppose they hang me for this». Dette indikerte at han på tross av å ha vært i «moralsk villfarelse» om sine handlinger, likevel var klar over at drapet rettslig sett var ulovlig. Gjerningspersonen ble derfor ansett som tilregnelig, og dødsdommen mot ham ble opprettholdt.

Rettsoppfatningen i Windle er senere lagt til grunn av Court of Appeal Criminal Division i avgjørelsen Regina v. Dean Johnson.190 Den snevre tolkningen av ordet «wrong» er blitt sterkt kritisert, og tolkningen legges heller ikke til grunn i de fleste common law-jurisdiksjoner som benytter M’Naghten rules, herunder Australia og flere amerikanske delstater, se nedenfor i 7.6.4.

Motviljen mot å legge en videre forståelse til grunn, og slik også ta hensyn til den «moralske villfarelse» ved praktiseringen av dette kriteriet, bunner nok dels i, som det uttrykkes i Law Commission’s diskusjonsnotat, at dette både vil kunne reise nye rettsspørsmål og virke prosessdrivende:

«If ‘wrongfulness’ is to be interpreted as ‘morally wrong’ rather than legally wrong, that begs the question whose morality is to be used as the standard by which the accused’s appreciation is judged. It would obviously not be desirable for a court to have to conduct an inquiry into what was generally regarded as morally wrong; on the other hand, the standard cannot be wholly subjective to the accused.»191

Og dels bunner det nok i, som det påpekes i Codère-saken, en frykt for å svekke strafferettens effektivitet, i hvert fall hvis det er gjerningspersonens standarder som skal legges til grunn for hva som er «wrong»:

«The question of the distinction between morally and legally wrong opens wide doors. […] It was suggested at one time in the course of the argument that the question should be judged by the standard of the accused, but it is obvious that this proposition is wholly untenable, and would tend to excuse crimes without number, and to weaken the law to an alarming degree.»192

Selv om termen «wrong» antas å vise til at gjerningspersonen på grunn av sinnstilstanden har vært i rettsvillfarelse, kan domfellelse kanskje bli resultatet hvis vedkommende på tross av rettsvillfarelsen var i stand til å forstå at handlingen var moralsk gal, ikke etter sin egen moraloppfatning, men da «according to the ordinary standards adopted by reasonable men», jfr. Regina v. Georges Codère.193 I så fall kan gjerningspersonens evne til å forstå handlingens moralske forkastelighet virke som en utvidelse, men ikke som en innskrenkning av dette begrensende kriteriet i M’Naghten rules, slik at området for utilregneligheten blir enda snevrere. Det finnes verken rettsavgjørelser som direkte støtter eller forkaster denne tolkningen, men synspunktet er lagt til grunn i enkelte teoretiske fremstillinger.194

Det har i engelsk rett ikke vært vilje til å gi reglene anvendelse for den uimotståelige eller ukontrollerbare impuls, se nærmere om «irresistible impulse»-testen nedenfor i 7.7.3.3.195 Til tross for at M’Naghten rules rent rettslig favner snevert som følge av de høyere domstolenes restriktive tolkning av de begrensende kriteriene i utilregnelighetsregelen har flere gitt uttrykk for at domstolene reelt sett ikke praktiserer reglene helt i tråd med de tolkninger som det hittil er redegjort for, se nedenfor i 7.6.4.

7.6.4 Utdypning: Kritikk av M’Naghten rules

Kritikken mot M’Naghten rules har vært omfattende og skarp, og omhandlet flere ulike punkter. Imidlertid har ingen forsøk på reform ført frem. Det redegjøres i det følgende for deler av kritikken som kaster lys over regelens innhold og problemer som har vist seg ved praktiseringen av den.

Kritikken har både handlet om at reglene ikke tar tilstrekkelig hensyn til oppdatert kunnskap innenfor psykiatrien, og om innholdet i regelens begrensende kriterier.

Én type kritikk, som utvalget redegjør for i 8.3.4.2, går ut på at de begrensende kriteriene, og for så vidt andre typer av begrensende kriterier, ikke harmonerer godt med formålet bak en regel om strafferettslig utilregnelighet.

En annen nært beslektet type kritikk, går ut på at kriteriene, dersom de skal tas på ordet, fører til underlige og urimelige resultater. Standpunktet er at kriteriene er for snevre. Selv om resultatene i og for seg kan være forklarlige i en strengt logisk forstand, så virker de likevel støtende på moralsk grunnlag. Et eksempel er at uttrykket «wrong» i M’Naghten rule tolkes som rettsvillfarelse.196 I juridisk teori er denne tolkningen gitt følgende kommentar:

«The main difficulty with English law’s insistence on confining the second limb to cases in which D knew that his or her act was legally wrong, is that it is using a test to judge those suffering from certain kinds of mental disorder that negate the moral relevance of the test. In terms of culpability, someone so deluded that he or she kills a boy because he or she thinks that the boy is the re-incarnation of Napoleon, is more or less on a par with someone so deluded that he or she kills a girl because he or she believes that the girl is at the moment trying to kill the Queen through the use of supernatural thought powers. Yet, formally, only the latter comes within the scope of the insanity defence.»197

Som nevnt i 7.6.3 hensyntas heller ikke dette ved tolkningen av alternativet «[did not] know the nature and quality of the act he was doing», som forstås som en henvisning til hva gjerningspersonen har fått med seg av handlingens rent fysiske sider.198 Den snevre tolkningen av ordet «wrong» i M’Nagthen rules er som nevnt også avvist i de fleste andre Common Law-jurisdiksjoner som baserer utilregnelighetsregelen sin på M’Naghten rules.

I Stapleton v. Regina ville for eksempel High Court of Australia ikke legge tolkningen i Windle til grunn, da den ble ansett for å være en uriktig utlegning av innholdet i dette vilkåret i M’Naghten rules, slik disse i sin tid ble uttalt av House of Lords.199 Heller ikke innenfor de jurisdiksjoner i det amerikanske rettssystemet som praktiserer M’Naghten rules, har spørsmålet fått en klar løsning i rettspraksis. Det vanlige er at dette tolkningsspørsmålet ikke blir tatt direkte stilling til av dommeren i rettsbelæringen til juryen.200

Disse tolkningene, som utelukker betydningen av den «moralske villfarelse», medfører at utilregneligheten favner snevert, og har dannet grunnlag for en tredje type kritikk, nemlig at M’Naghten rules bygger på urealistiske antagelser om alvorlige psykiske lidelser og ikke tar tilstrekkelig hensyn til oppdatert viten innenfor psykiatrien.

Standpunktet er at reglene ikke legger til rette for en reell medisinskfaglig vurdering av gjerningspersonen. Law Commission har i sitt diskusjonsnotat fra 2013 for eksempel uttalt følgende i tilknytning til alternativet «[did not] know the nature and quality of the act he was doing» og den rettsforståelse som Codère-saken har dannet grunnlag for:

«It is clear that in this (physical) sense it will be very rare indeed for a person with a relevant medical or physical condition not to know the nature and quality of his or her actions. Secondly, an exclusive focus on cognitive questions excludes other sorts of problems in the functioning of minds and brains, such as mood disorders or emotional problems.»201

Alternativet «wrong» og Windle-sakens tolkning som innebærer at kriteriet kun omfatter rettsvillfarelse, er etter kommisjonens oppfatning «unwarrantedly narrow, and does not reflect the reality of the psychiatric assessments»:202

«Assessing whether a person knew what they were doing was wrong is part of the test which psychiatrists currently apply. Empirical studies show that psychiatrists are more likely to refer to this capacity than to the cognitive limb when providing evidence in insanity cases. The studies also reveal that the psychiatrists interpret this limb of M’Naghten as referring to the accused’s awareness of his or her act as morally wrong, not just legally wrong.»203

At de begrensende kriteriene i M’Naghten rules er svært snevre, og ikke legger til rette for at psykiatrien kan gi en reell og faglig vurdering av gjerningspersonen på sine egne premisser, har igjen dannet grunnlag for to ytterligere former for kritikk. Den ene kritikken, som kan betegnes som en form for rettsrealistisk kritikk, går ut på at engelske domstoler, i hvert fall de underordnede, ikke anvender M’Naghten rules i samsvar med deres egentlige og formelle rettslige innhold. Domstolene tar ikke de begrensende kriteriene på alvor, men beskjærer dem for å oppnå rimelige resultater i enkelttilfeller. Dermed oppstår et skille mellom liv og lære, eller i engelsk språkdrakt – en diskrepans mellom «law in action» og «law in the books». Dette ble påpekt allerede i rapporten til Royal Commission on Capital Punishment i 1953, som anså dette som svært uheldig og grunn til å innføre andre regler:

«In our view the test of criminal responsibility contained in the M’Naghten Rules cannot be defended in the light of modern medical knowledge [. … In] most cases where the strict application of the M’Naghten Rules will require a verdict of « guilty » to be given against an insane person, this consequence is obviated by the common sense of juries and the readiness of judges to recognise that, when common sense must prevail. But the fact that usually a way is found of obviating the evil consequences liable to flow from the Rules is not a sufficient reason for retaining them.»204

Den amerikanske høyesterettsdommeren Felix Frankfurter (1882–1965), gikk et skritt videre. Han argumenterte (etter kommisjonens syn overbevisende) for at M’Naghten rules burde karakteriseres som rent «humbug»:

«I do not see why the rules of law should be arrested at the state of psychological knowledge of the time they were formulated. . . . If you find rules that are […] discredited by those who have to administer them […] – they are honoured in the breach and not in the observance ­ then I think the law serves its best interests by trying to be more honest about it . . . I think that to have rules which cannot rationally be justified except by a process of interpretation which distorts and often practically nullifies them […], is not a desirable system . . . I am a great believer in being as candid as possible about my institutions. They are in large measure abandoned in practice, and therefore I think the M’Naghten Rules are in large measure shams.»205

Det skal da også nevnes at enkelte har ansett denne uoverensstemmelsen mellom reglenes «egentlige innhold» og hvordan de praktiseres som en styrke.

I den amerikanske debatten har Abraham S. Goldstein kritisert de som ønsker å endre utilregnelighetsreglene på bakgrunn av observasjoner som de nevnte. Han hevdet at fokuset på det rent rettslige innholdet i disse kriteriene, og i det hele tatt oppmerksomheten omkring utformingen av utilregnelighetsregelen, har vært uforholdsmessig stort. Det interessante etter Goldsteins mening er hvordan reglene rent faktisk virker innenfor den samlede rettsprosessen, og da i særlig grad hvordan reglene oppfattes og anvendes av juryen. Utformingen av utilregnelighetsregelen utgjør etter dette syn bare en liten brikke i det samlede spillet, og det er derfor ikke nødvendigvis mye å hente på reform av selve regelen.206

Den andre kritikken mot de begrensende kriteriene i M’Naghten rules er at disse – i hvert fall formelt – er svært snevre, og ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til psykiatrifaglig kunnskap. Til støtte for en reform av engelsk utilregnelighetsregulering har det vært anført at M’Naghten rules står i et tvilsomt forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Den aktuelle bestemmelsen er da EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e om frihetsberøvelse av sinnslidende personer, og den rettsforståelse som er dannet blant annet med utgangspunkt i EMD-avgjørelsen Winterwerp mot Nederland.207 Den engelske utilregnelighetsregelen, hevdes det, står i et problematisk forhold til denne fordi det åpnes for anvendelse av særreaksjoner (tidligere var det obligatorisk) hvis vilkårene i M’Naghten rules er oppfylt. Kritikken går ut på at det blant annet er tvilsomt om de medisinske vurderinger tillegges stor nok betydning, dvs. om kravene om at slik frihetsberøvelse «calls for objective medical expertise», og om domstolene har stor nok frihet til å vurdere om vilkåret om at «the mental disorder must be of a kind or degree warranting compulsory confinement» er oppfylte.208

7.6.5 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Gjennomgangen hittil illustrerer at M’Naghten rules, slik disse praktiseres i England, i prinsippet favner videre enn den norske utilregnelighetsregelen i straffeloven § 44. Inngangsvilkåret er betydelig mer ubestemt enn psykosebegrepet i den norske regelen. M’Naghten rules favner nok også videre når de øvrige utilregnelighetsgrunnene i norsk rett tas i betraktning.

De begrensende psykologiske kriteriene i M’Naghten rules nyanserer selvfølgelig dette bildet, men man må ha in mente at disse ikke tas helt på ordet i praksis. Uansett medfører det vide inngangsvilkåret at engelske domstoler, i motsetning til hva som er tilfellet etter norsk rett, kan foreta en vurdering av gjerningspersonens tilregnelighet selv om tilstanden ikke antar en så alvorlig karakter som en psykose. Det gjøres også i praksis.

7.7 USA

7.7.1 Regler

Også i amerikansk rett behandles noe av det vi omtaler og behandler som straffbarhetsbetingelser som forsvarsgrunner, såkalte «defences».209 Blir tiltalte hørt med forsvarsgrunnen, avsies ikke alminnelig frifinnelsesdom, men en særskilt kjennelse som fastslår frifinnelsesgrunnlaget – «not guilty by reason of insanity».210

Det eksisterer flere forskjellige standarder for utilregnelighetsbedømmelsen i de ulike delstatene og på føderalt nivå, se 7.7.3.211 Alle standardene har til felles at de som inngangsvilkår benytter begreper som «psykisk sykdom» og «psykisk avvik», selv om avgrensningen av anvendelsesområdet varierer noe. Til felles har de også at dette psykiske avviket må ha hatt betydning for gjerningspersonens evner eller handlinger.

Det vil være for omfattende å beskrive gjeldende regulering av utilregnelighetsspørsmålet i USA i detalj, da det som nevnt anvendes forskjellige standarder i de ulike statene og dessuten kan rettspraksis være ulik. Utvalget setter seg derfor heller fore å gi en kort og oversiktlig redegjørelse for de ulike standardene som finnes, fremfor en grundigere rettsdogmatisk gjennomgang av innholdet i de aktuelle reglene.212

7.7.2 Inngangsvilkår

Mange av delstatene anvender de engelske M’Naghten rules eller varianter av disse. Det finnes ikke prejudikater som klargjør hvilke tilstander som kan henføres under inngangskriteriet «disease of the mind», men vilkåret antas å kunne være oppfylt ved enhver mental abnormalitet, for eksempel psykoser, neuroser, organiske hjernelidelser og mental utviklingshemning. At vilkåret er ubestemt, reflekteres ved at det er alminnelig praksis i rettsbelæringen til juryen kun å sitere uttrykket «disease of mind», uten å gjøre nærmere forsøk på utlegge meningsinnholdet.213

Noen eksempler fra rettspraksis kan illustrere hvor vidt begrepet disease of mind favner. Posttraumatisk stresslidelse har ført til frifinnende dommer, noe man har sett i en del saker mot Vietnamveteraner.214 Også homofobi og såkalt homoseksuell panikk (den latent homofile og manifest homofobe som blir svært opprørt over andre personers homoseksuelle tilnærmelser), har gitt grunnlag for utilregnelighet og frifinnelse selv i alvorlige volds- og mordsaker, noe som fra et norsk synspunkt kan virke støtende.215

Et slikt vidt anvendelsesområde gir også «irresistible impulse»-regelen og Model Penal Code § 4.01, som gjelder i noen av delstatene. Inngangsvilkårene i disse reglene synes temmelig sammenfallende med det som følger av M’Naghten rules, med unntak av at det i Model Penal Code § 4.01 er avgrenset eksplisitt mot psykopati og anti-sosial adferd, se nedenfor i 7.7.3.4.216 Under den såkalte «Durham»-testen, som for tiden kun er gjeldende rett i delstaten New Hampshire, er innholdet i regelens tilstandskriterium annerledes og noe mer restriktivt, men de psykologiske kriteriene er da i sin tur mindre begrensende. I korthet går den ut på at gjerningspersonen skal frifinnes dersom handlingen var et «offspring or product of mental disease or defect».217

Det er grunn til å tematisere denne regelen noe nærmere, i det den kom som et svar på innvendinger og motforestillinger som var gjort gjeldende mot M’Naghten rules og «irresistible impulse»-testen.

Med regelen ønsket man å gi de psykiatrisk sakkyndige bedre mulighet til å forklare seg om gjerningspersonens tilstand på et faglig grunnlag, slik at domstolene i større grad skulle kunne nyttiggjøre seg deres kunnskap. Men da de begrensende psykologiske kriteriene man gikk inn for var mindre restriktive enn etter M’Naghten Rules og «irresistible impulse»-regelen, meldte det seg straks spørsmål om ikke også sykdomskriteriet skulle forstås noe mer restriktivt. Ikke minst oppstod det omfattende uenighet blant de psykiatriske sakkyndige (i USA føres de sakkyndige av partene) om hvilke sykdomstilstander som utgjorde «mental disease or defect».

Utfallet ble at Durham-regelens begrep om «mental disease or defect» ble noe snevrere, men antagelig likevel videre enn det vi benytter i norsk rett. I avgjørelsen McDonald v. United States ble begrepet «rettsliggjort»:

«What psychiatrists may consider a ‘mental disease or defect’ for clinical purposes, where their concern is treatment, may or may not be the same as mental disease or defect for the jury’s purpose in determining criminal responsibility. Consequently, for that purpose the jury should be told that a mental disease or defect includes any abnormal condition of the mind which substantially affects mental or emotional processes and substantially impairs behavior controls.»218

Tolkningen i McDonald førte imidlertid til at «Durham»-testen innholdsmessig i realiteten la seg temmelig tett opp til regelen i Model Penal Code § 4.01.219 Det inngangsvilkåret som slås fast i denne avgjørelsen favner nok i utgangspunktet videre enn de tilstandene som omfattes av straffeloven § 44.

7.7.3 Begrensende vilkår

7.7.3.1 Generelt

Felles for alle de begrensede vilkårene er at de, som de hittil gjennomgåtte utilregnelighetsreglene, krever forekomsten av et psykisk avvik og at dette psykiske avviket har hatt betydning for gjerningspersonens evner eller handlinger.

Enkelte stater har imidlertid avskaffet utilregnelighetsregler i egentlig forstand, og tillater kun at psykiatrisk sakkyndige føres for retten i den grad det har betydning for å ta stilling til andre subjektive vilkår for straff.220 Avskaffelse av og restriktive utforminger av utilregnelighetsregelen har flere ganger og på varierende grunnlag blitt anført å være i strid den føderale konstitusjonen, en påstand som foreløpig ikke har vunnet særlig gehør i US Supreme Court.221

7.7.3.2 M’Naghten Rules

Som nevnt i 7.7.2, er M’Naghten rules mye brukt i USA.222 Utvalget finner det som nevnt ikke hensiktsmessig å gå detaljert inn på standardens nærmere praktisering i ulike amerikanske delstater, men viser til at denne i praksis, slik det uttrykkes, ligger nær opp til House of Lords formulering av 1843, se derfor nærmere i 7.6.

7.7.3.3 «Irresistible impulse»-regelen

«Irresistible impulse»-regelen finnes i en del stater som opererer med M’Naghten rules, og benyttes da som et ytterligere alternativ innenfor disse reglenes begrensende vilkår.223 Etter irresistible impulse-regelen er det mulighet for straffrihet, også når gjerningspersonen innså hva han gjorde og at det var galt, jf. M’Naghten rules, dersom det forelå en uimotståelig impuls. Det finnes ulike varianter i de forskjellige delstater, men den grunnleggende saken som det ofte vises til for å beskrive innholdet i denne regelen er Parsons v. State:

«Did he know right from wrong, as applied to the particular act in question…if he did have such knowledge, he may nevertheless not be legally responsible, if the two following conditions concur: (1) if, by reason of the duress of such mental disease, he had so far lost the power to choose between the right and wrong, and to avoid doing the act in question, as that his free agency was at the time destroyed; (2) and if, at the same time, the alleged crime was so connected with such mental disease, in the relation of cause and effect, as to have been the product of it solely.»224

Det følger av regelen at gjerningspersonen på grunn av den psykiske avvikstilstanden må ha mistet kontrollen over sine handlinger og dermed evnen til å motstå de gale valg.225 Enkelte har derfor påpekt at denne utilregnelighetsstandarden heller bør omtales som en «loss of control»-test.

7.7.3.4 Model Penal Code § 4.01

Model Penal Code § 4.01, som ble utarbeidet av American Law Institute, utgjør modellen for utilregnelighetsregelen i enkelte av delstatene.226 Regelen lyder slik:

«A person is not responsible for criminal conduct if at the time of such conduct as a result of mental disease or defect he lacks substantial capacity either to appreciate the criminality [wrongfulness] of his conduct or to conform his conduct to the requirements of law.
As used in this Article, the terms «mental disease or defect» do not include an abnormality manifested only by repeated criminal or otherwise anti-social conduct.»

Regelen er ikke vesentlig annerledes enn den som følger av M’Naghten rules og irresistible impulse-regelen. Men den er likevel mindre streng. Det er fordi det kun kreves at det skal være fravær av «substantial capacity» til de evner som etterspørres i de begrensende vilkårene i M’Naghten rules og irresistible impuls-regelen.227

7.7.3.5 Durham-regelen

Durham-regelen er gjennomgått og behandlet ovenfor i 7.7.2.

7.7.4 Reglene sammenlignet med straffeloven § 44

Det kan fastslås at alle amerikanske utilregnelighetsregler gir rom for at utilregnelighet statueres for flere mentale avvikstilstander enn det som er tilfellet etter den norske straffeloven § 44. Men reglenes innhold må, som for de andre rettssystemene som er undersøkt, selvfølgelig modifiseres i samsvar med hvordan de begrensende kriteriene i de ulike testene praktiseres. Dette kan variere fra test til test og fra delstat til delstat.

7.8 Internasjonal strafferett

7.8.1 Regel

I Roma-vedtektene er det art. 31 nr. 1 bokstav a som regulerer betydningen av gjerningspersonens utilregnelighet, og som fastslår straffrihet når:

«[…] (a) The person suffers from a mental disease or defect that destroys that person’s capacity to appreciate the unlawfulness or nature of his or her conduct, or capacity to control his or her conduct to conform to the requirements of law […]»

Man ser sjelden at utilregnelighetsregelen i Roma-vedtektene blir påberopt som frifinnelsesgrunn for internasjonale straffedomstoler og -tribunaler. Som fremholdt av Marchuk, skyldes det antagelig at «the magnitude and gravity of international crimes is such that it almost precludes the absence of cognition and will on the part of the defendant».228

Reglene om utilregnelighet er derfor heller ikke utviklet i særlig grad i den internasjonale strafferetten. Følgelig er det også vanskelig å angi regelens nærmere anvendelsesområde, herunder hva som oppfyller vilkåret om «mental disease or defect», og hvordan de begrensende kriteriene er å forstå.229

Allerede under Nürnbergprosessene ble psykiske avvikstilstander påberopt og i en viss utstrekning antagelig også anerkjent som et mulig grunnlag for utilregnelighet og frifinnelse for krigsforbrytelser.230 Etter den mislykkede flyturen til Skottland i 1941 og fredsinitiativet som resulterte i hans fengsling, samt under forberedelsene og gjennomføringen av rettssaken, fremstod Rudolf Hess som såpass avvikende at hans forsvarer påstod ham utilregnelig og begjærte at han ble underlagt en mentalundersøkelse. Dette ble da også etterkommet.

Det fremgår av rapporten fra undersøkelsen at Hess under oppholdet i England forsøkte å ta livet sitt flere ganger og frembød dessuten symptomer på psykisk lidelse, herunder amnesi og enkelte vrangforestillinger. Blant annet fryktet han at engelskmennene ville forgifte eller drepe ham, og at hans død ville bli skjult som et selvmord, alt i regi av jødene som kontrollerte det engelske folk ved hypnose. Riktignok hadde han kanskje gjennomgått enkelte psykotiske episoder under oppholdet i England, men konklusjonen fra både det psykiatriske teamet som undersøkte ham og fengselspsykologen var likevel at Hess kun var en ustabil person som led av en psykopatisk personlighetsforstyrrelse, abnorme reaksjoner og vrangforestillinger som følge av sitt mislykkede fredsoppdrag samt generell amnesi. Konklusjonen fra de sakkyndige var derfor at Rudolf Hess var tilregnelig i rettslig forstand og i stand til å stilles for tribunalet.231

Anførselen om utilregnelighet og at han ikke var frisk nok til å stilles for retten ble heller ikke tatt til følge av tribunalet, som konkluderte slik:

«As previously indicated, the Tribunal found, after a full medical examination of and report on the condition of this defendant, that he should be tried, without any postponement of his case. Since that time, further motions have been made that he should again be examined. These the Tribunal denied, after having had a report from the prison psychologist. That Hess acts in an abnormal manner, suffers from loss of memory, and has mentally deteriorated during this Trial, may be true. But there is nothing to show that he does not realize the nature of the charges against him, or is incapable of defending himself. He was ably represented at the trial by counsel appointed for that purpose by the Tribunal. There is no suggestion that Hess was not completely sane when the acts charged against him were committed.»232

Etter Nürnbergtribunalets avgjørelser har internasjonale domstoler, så vidt vites, kun berørt utilregnelighetsspørsmålet i internasjonal strafferett i én eneste sak, nemlig i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) sin avgjørelse i Prosecutor v. Zenjil Delialic, Zdravko Mucic (aka «Pavo»), Hazim Delic and Esad Landžo (aka Zenga).233 Denne delen av saken handlet imidlertid kun om hvilken betydning «nedsatt tilregnelighet» eventuelt skulle ha for ansvarets omfang.234 Ankekammeret, som understreket at utilregnelighet var en anerkjent frifinnelsesgrunn i internasjonal strafferett, konkluderte med at nedsatt tilregnelighet kun hadde betydning for den nærmere reaksjonsfastsettelsen (sml. straffeloven § 56 bokstav c).235

Utilregnelighetsregelen i Roma-vedtektene art. 31 nr. 1 bokstav a er basert på Model Penal Code § 4.01, se ovenfor i 7.7.3.4.236 Mye kan derfor tale for at uttrykket «mental disease or defect» i art. 31 nr. 1 bokstav a bør gis det samme vide meningsinnholdet som følger av uttrykket «disease of mind» slik dette er forstått i de angloamerikanske utilregnelighetsstandardene, se nærmere ovenfor i 7.6.2 og 7.7.2.237 Enkelte har antatt at det ligger en viss kvalitativ begrensning i uttrykket «suffers», slik at mer forbigående tilstander og sykdommer ikke nødvendigvis omfattes.238

7.8.2 Regelen sammenlignet med straffeloven § 44

Inngangskriteriene i den internasjonale strafferettslige utilregnelighetsregelen er meget vide, og langt videre enn den norske regelen i straffeloven § 44. Regelen åpner således for straffrihet for flere mentale avvikstilstander enn psykosene, bevisstløshet og psykiske utviklingshemninger.

Regelens psykologiske kriterium, som antagelig vil begrense dens anvendelse i sterk grad, og som i dette henseende også går lenger enn forbildet i Model Penal Code § 4.01, nyanserer naturlig nok dette utgangspunktet. Det meget strenge begrensende vilkåret i Roma-vedtektene art. 31 nr. 1 bokstav a må finne sin begrunnelse i det særlige alvoret som knytter seg til den type forbrytelser som omfattes av statuttene.239

I norsk juridisk teori har det imidlertid vært antatt at bestemmelsen omfatter de samme tilstandene som nevnes i straffeloven § 44.240 Antagelig skyldes dette den uoffisielle norske oversettelsen av Roma-vedtektene, som for artikkel 31 nr. 1 bokstav a kan gi et uriktig inntrykk da den viser til «sinnssykdom eller et psykisk handikap».241 «Sinnssykdom» bringer tankene hen til straffeloven § 44 slik den lød før lovendringen i 2002. Dette uttrykket ble oppfattet som sammenfallende med psykose og enkelte andre av de alvorligste avvikstilstandene. Uttrykket «psykisk sykdom» eller «psykisk lidelse» ville derfor i en norsk kontekst bedre antydet den ubestemthet som finnes i inngangskriteriet i Roma-vedtektenes utilregnelighetsregel.

En påstand om at den norske utilregnelighetsregelen vil medføre straffrihet i større grad enn Roma-vedtektenes regel, er derfor neppe dekkende.242 Situasjonen kan også være den motsatte, nemlig at Roma-vedtektenes regel etter omstendighetene vil kunne medføre straffrihet i større grad enn straffeloven § 44. Men at det kun skulle være en «teoretisk mulighet» for at Den internasjonale straffedomstolen vil idømme straffansvar i et tilfelle der norske regler vil føre til frifinnelse, slik Justisdepartementet har lagt til grunn i forarbeidene til straffeloven 2005 kapittel 16, er en antagelse som det er vanskelig å slutte seg helt til.243

7.9 Oppsummerende betraktninger

Selv om tilpasning til andre rettssystemer på dette området ikke er et mål i seg selv, har gjennomgangen gitt grunnlag for videre refleksjon over hvordan området for utilregneligheten angis i vår lovgivning.244

I rettstradisjonene som er gjennomgått, bygger man langt på vei på de samme begrunnelsene for bruk av straff, selv om det naturligvis vil være nyanser fra land til land. Reglene viser at det finnes en rekke ulike alternativer for regulering av tilregnelighetens grenser, og således av utilregnelighetens inntreden.

Holdt opp mot norsk utilregnelighetslovgivning, viser lovgivning og praksis fra alle landene som er undersøkt, at det er mulighet for utilregnelighet og frifinnelse for en lang rekke tilstander som klart vil falle utenfor vår gjeldende regel i straffeloven § 44. Det kan også legges til grunn at dette faktisk forekommer. En reservasjon må særlig tas for den internasjonale strafferett, hvor det foreligger begrenset med rettspraksis.

Sammenligningen mellom fremmed rett og norsk rett viser klart at det ikke er grunnlag for å karakterisere den norske utilregnelighetsregelen som en regel med et utpreget vidt anvendelsesområde hva gjelder hvilke tilstander som gir grunnlag for en nærmere utilregnelighetsvurdering. Det endelige resultat vil imidlertid måtte bero på praktiseringen av de begrensende vilkår.

I alle rettssystemene som er gjennomgått, anvendes videre sykdomskriterier i inngangsvilkårene enn etter den norske utilregnelighetsregelen. Følgelig gir derfor også disse reglene mulighet for utilregnelighet for en større gruppe psykiske avvikstilstander enn hva som er tilfellet etter norsk rett.

Særlig illustrerende er situasjonen i Danmark, som det er grunn til å knytte noen ytterligere merknader til. I dansk rett opererer man som tidligere nevnt med en kategori likestilte tilstander i tillegg til «sindssygdom», enda sinnssykdomsbegrepet allerede i utgangspunktet favner videre enn det norske psykosebegrepet.

I tillegg kommer at det begrensende vilkåret i den danske regelen ikke har spilt en nevneverdig rolle i dansk rettspraksis. Vilkåret har kun medført tilregnelighet i et mindre antall saker, først og fremst ved enkelte tilfeller av skatteunndragelse og andre lovovertredelser hvor hensynet til allmennprevensjonen antas å gjøre seg særlig gjeldende. På denne bakgrunn må det legges til grunn at den danske utilregnelighetsregelen, som ikke baserer seg på et medisinsk prinsipp, i nær alle henseender favner videre enn den norske regelen.

8 Utilregnelighetsregel

8.1 Tema og opplegg

Temaet i det følgende er om man bør ha en regel om utilregnelighet i norsk strafferett, og hvordan man eventuelt bør utforme en slik regel, herunder om det er grunn til å beholde det medisinske prinsipp.

Det styrende og avgjørende for utformingen av en utilregnelighetsregel må være de strafferettslige begrunnelsene for å ha en slik regel. Begrunnelsen for å ha en utilregnelighetsregel det redegjøres for i 8.2.

Straffens begrunnelser forutsetter at gjerningsmannen har en viss grad av modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet før samfunnet kan ilegge ham ansvar og reaksjoner av pønal karakter. Hva som ligger i dette, og betydningen av oppfatninger om slike egenskaper ved mennesket, tematiseres i 8.2.2.

Utvalget har vurdert om det er grunn til å foreta en mer grundig revisjon av reglene om utilregnelighet for personer som er bevisstløse eller er psykisk utviklingshemmet i høy grad, se 6.5 og 6.6, men har kommet frem til at disse er og fungerer tilfredsstillende. Enkelte mindre spørsmål av rettsteknisk karakter, er likevel drøftet også for disse alternative utilregnelighetsgrunnlagene, se 8.6.5.3.

Drøftelsen omhandler derfor i det alt vesentlige utilregnelighetsregelens psykosekriterium. I 8.3.2–8.3.3 redegjøres det for to alternative modeller for utformingen av en utilregnelighetsregel, henholdsvis etter det medisinske og det blandende prinsipp. Deretter, i 8.3.4 drøftes hvilken modell som er å foretrekke.

I 8.4 redegjøres det for tilstander som har relevans for spørsmålet om strafferettslig utilregnelighet. I 8.5 og 8.6 behandler utvalget den nærmere utformingen av utilregnelighetsregelen, og i 8.7 hvorvidt utvalgets forslag er diskriminerende. I 8.8 vurderer utvalget et forslag fra Legeforeningen om en alternativ utilregnelighetsregel.

Endelig, i 8.9, gir utvalget et forslag til lovtekst og kommentarer til denne, før det i 8.10 knyttes enkelte kommentarer til konsekvens i det øvrige lovverket i lys av begrunnelsene som er gitt.

8.2 Utgangspunkter

8.2.1 Straffens begrunnelser

Utvalget er bedt om å vurdere reglene om tilregnelighet, ikke straffens begrunnelser. Men de to temaene kan ikke holdes adskilt – det er nødvendig å drøfte straffens etiske grunnlag når temaet er strafferettslig utilregnelighet.

Det er redegjort generelt for straffens formål i kapittel 6. Her fremgår det at begrunnelsene for å ha regler om strafferettslig utilregnelighet er mange og sammensatte. Disse begrunnelsene vil langt på vei utfylle hverandre.

Hvis den samme gruppen lovbrytere bør innrømmes straffrihet etter alle begrunnelsene for straff, er det uten betydning for utilregnelighetsspørsmålet hvordan de ulike begrunnelsene vektes mot hverandre. Ved utformingen av en regel om strafferettslig utilregnelighet er det først når straffens ulike begrunnelser tilsier at ulike personer bør anses utilregnelige, at det er nødvendig å ta stilling til hvilke av disse begrunnelsene som bør gis forrang.

Ut fra teorier om gjengjeldelse er det sentrale spørsmålet hvem som har evne til å utvise en form for skyld som må være en forutsetning for at gjengjeldelsen skal være rettferdig. Gjennom skyldbegrunnelser og bruk av straff anerkjennes lovbryteren som en ansvarlig moralsk aktør og som rettssubjekt.

Det følger forutsetningsvis av dette at det verken er rimelig eller rettferdig å møte alle lovbrytere med straff. Enkelte er nemlig så uforskyldt avvikende på det psykiske området at gjengjeldelse ikke er på sin plass. I motsetning til den psykisk friske gjør de seg ikke «fortjent» til den «anerkjennelse» som følger med straffansvaret. Ved sitt avvik faller de strafferettslig sett utenfor samfunnet.

Også andre grunner enn slike rene rimelighets- og rettferdighetshensyn taler med styrke mot at psykisk avvikende lovovertredere utsettes for straff. Ut fra teorier om straffen som et adferdsregulerende institutt, er spørsmålet hvem som har evne til å motiveres av en trussel om straff. Man kan også reise spørsmål om det kan ha noen positiv virkning på den alminnelige lovlydighet om noen få personer som mangler skyldevne, likevel straffes.

Det er avgjort grunn til å stille spørsmål om straffetrusselen kan virke motiverende på personer som er sterkt psykisk avvikende. Og selv om trusselen om straff skulle virke handlingsdirigerende, er det høyst usikkert om denne effekten oppnås på samme måte som overfor psykisk friske.

Straffens allmennpreventive virkninger reduseres neppe heller ved om den lille gruppen lovbrytere det kan være tale om ikke trekkes til strafferettslig ansvar. Det er ikke grunn til å tro at den alminnelige borger lar seg motivere av at samfunnet straffer den sterkt psykisk avvikende for å statuere et eksempel. Nytten av å straffe slike personer må derfor antas å være liten. I den grad det er behov for beskyttelse mot deres lovstridige handlinger, bør dette heller ivaretas ved andre tiltak og ordninger, som i motsetning til straffen ikke gir uttrykk for samfunnets fordømmelse, se del IV.

Straff kan begrunnes med at den bringer balanse i et fortidig regnskap mellom rett og galt, i alle fall med at borgernes forestilling om dette tilfredsstilles. Ved at rettssystemet nettopp tar hensyn til borgernes rettferdighetsforestillinger og deres mulige ønsker om gjengjeldelse, bidrar dette til den sosiale ro og orden i samfunnet, som er et sentralt formål med straffen, se 6.2.1. Særlig i den enkelte straffesak, der gruoppvekkende forbrytelser er begått, kan slike ønsker melde seg. Subjektive hevn- og gjengjeldelsestanker blir dominerende, slik at forbrytelsene som sådanne kreves straffet, mens lovbryterens sinnslidelse og sviktende skyldevne ikke blir avgjørende for publikums reaksjon.

Det er imidlertid liten grunn til å tro at den samfunnsmessige orden svekkes nevneverdig av at den sterkt psykisk avvikende lovbryter ikke møtes med fordømmelse og fengselsstraff – forhåpentligvis er det grunn til å tro at dette heller vil vekke harme og uro og virke mot sin hensikt. Den normalt utviklede rettsbevissthet, den allmenne rettsfølelse, vil i alminnelighet ikke kreve at straff anvendes i slike tilfeller, snarere tvert imot. Og det er derfor heller ingen grunn til å tro at straff vil gi noen gunstige effekter.

Straffens begrunnelser slår således ikke til overfor alle som overtrer straffelovens bud, og utvalget kan slutte seg til det prinsipielle grunnlaget for utilregnelighetsreglene slik dette ble formulert av Straffelovrådet i 1974:

«Straffelovrådet vil legge hovedvekten på skyldsynspunktet og fremholde den omstendighet at visse personer er så abnorme at de etter den alminnelige rettsbevissthet må sies å mangle skyldevne. I tråd med dette vil man legge vekt på at hensynet til allmennprevensjonen ikke krever straff i disse særlige tilfelle.»245

8.2.2 Ansvarsbetingende egenskaper

Det strafferettslige skillet mellom tilregnelige og utilregnelige lovbrytere markerer at enkelte personer besitter egenskaper som ut fra straffens begrunnelser gjør det enten urimelig eller unyttig å påføre dem strafferettslig ansvar.

Begrunnelsene for straff tilsier at reaksjonen forbeholdes gjerningspersoner som antas å ha en reell evne til å velge mellom det som er rett og galt og altså er et presumptivt fritt handlende menneske. Det er vanlig å si at gjerningspersonen må ha en viss modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet på handlingstiden.

Hva som nærmere ligger i dette, er det delte meninger om. De ulike oppfatningene om disse spørsmålene skyldes nok at man har ulikt syn på hva det egentlig vil si å være et fritt handlende menneske og/eller ulike oppfatninger om hva som bør kreves for å holde en person strafferettslig ansvarlig.

Én forståelse av hva som kjennetegner den gruppen som ikke bør anses strafferettslig ansvarlige, er fravær av evnen til å la alminnelige overveielser, ikke minst motforestillinger, styre ens handlingsvalg. Utilregnelighet uttrykker da at handlinger ikke er et resultat av normal valgfrihet.

En annen tilnærming er å se mennesket som en mer helhetlig sum av egenskaper. En utilregnelig person savner da enkelte eller flere egenskaper – enten på et bestemt tidspunkt eller mer permanent.

Om en av disse forståelsene er mer riktig enn den andre, eller om man eventuelt bør søke andre forklaringer på hva som kjennetegner denne gruppen, er spørsmål som besvares ulikt i og på tvers av fagdisipliner som pyskologi, psykiatri, filosofi og juss.

Det vil alltid være en diskusjon om hvordan menneskelige handlinger bør forstås, og det kan heller ikke forventes en endelig avklaring av hva som kjennetegner den grad av «sjelelig sunnhet» som er en forutsetning for å straffe et menneske for lovstridige handlinger.

Utvalget anser det ikke nødvendig å begi seg inn i en mer omfattende diskusjon om slike abstrakte og filosofiske spørsmål her. Med ved å utforme en strafferettslig utilregnelighetsregel, vil man, i større eller mindre grad, også ta stilling til enkelte slike grunnleggende spørsmål. Betydningen av dette tematiseres nærmere i 8.3.4.2.

8.3 Valg av prinsipp

8.3.1 Tema og opplegg

Temaet i det følgende er hvilken regelutforming som best treffer de alvorlige psykiske avvik som ut fra straffens begrunnelser bør lede til straffrihet.

For en strafferettslig regel om utilregnelighet peker to hovedalternativer seg ut. Enten kan man utforme og videreføre en regel etter modell av det medisinske prinsipp, eller man kan innføre en regel basert på det blandede prinsipp se 6.3.

I 8.3.2 og 8.3.3 redegjøres det for særlige trekk ved det medisinske og det blandede prinsipp. I 8.3.4 følger utvalgets vurderinger.

8.3.2 Det medisinske prinsipp

En regel basert på et medisinsk prinsipp kjennetegnes ved at den knytter straffriheten til en tilstandsdefinisjon som gjerne er angitt ut fra medisinsk-diagnostiske kriterier. Et eksempel på en slik regel er § 44 i gjeldende straffelov:

«Den som på handlingstiden var psykotisk […] straffes ikke».

Medisinske begreper, blant annet diagnoser, og strafferettslige begreper, dannes og benyttes for ulike formål. Mens de kategorier som den medisinske profesjon anvender i sitt daglige virke, utvikles og forstås i lys av et formål om å diagnostisere, foreskrive en kur og behandle en pasients lidelser, tar strafferettens utilregnelighetsregler sikte på å bestemme hvilken grad av sjelelig sunnhet og modenhet som må være til stede for at det skal være moralsk akseptabelt og formålstjenlig av staten å påføre en lovbryter strafferettslig ansvar.

På tross av de ulike formål kan det likevel være en sterk korrelasjon mellom medisinsk definerte tilstander og de alvorlige psykiske avvikstilstandene som bør omfattes av en strafferettslig utilregnelighetsregel. Dette synspunktet ga allerede Straffelovkomitéen markant uttrykk for:

«Sinnsykelægens opgave er å helbrede og ved andre midler enn straff å beskytte samfundet og den syke selv mot den fare som ligger i hans sykdom; hans opgave er ikke å være dommer. Og det skille, som psykiatrien har gjort på sjelelidelsenes område mellem sinnssykdom i teknisk mening og alle de andre arter og grader av sykdom, er ikke trukket med det for øie, at det skal tjene lovgivningen til grensemerke for den strafferettslige tilregnelighet. Men dette utelukker ikke, at skillet er en brukbar grense og den beste også i strafferetten.»246

Ved å basere en lovtekst på en medisinsk begrepsdannelse gir lovgiver rettslivet et empirisk basert verktøy for å håndtere spørsmål om gjerningspersonens utilregnelighet.

Hvordan man går frem i diagnostiseringen, er beskrevet nærmere i 8.4 og 18.4.3, og det fremgår der at medisinske diagnoser fastsettes ut fra et internasjonalt diagnosesystem, ICD-10. Systemet forutsetter at angitte symptomer bedømmes med utgangspunkt i et klinisk medisinsk skjønn. Det avgjørende er symptomenes karakter, herunder alvorlighetsgrad, intensitet og varighet.

Diagnosesystemet er i noen grad vagt. Det kan hefte usikkerhet ved hvilken betydning diagnosesystemet tillegger symptomene, og anvendelsen av systemet forutsetter utøvelsen av et klinisk medisinsk skjønn som vanskelig lar seg konkretisere, men fordrer evner tilegnet ved teoretisk skolering og erfaring. I alminnelighet er det imidlertid stor grad av enighet om diagnosefastsettelse, og på enkelte områder er det utviklet standardiserte utrednings- og testmetoder som bidrar til en ensartet utredningspraksis, se 18.4.3.

Avgjørende for om det er hensiktsmessig å bygge på et medisinsk prinsipp, er om det finnes en medisinsk kategori som omfatter slike alvorlige psykiske avvikstilstander som bør falle inn under en regel om utilregnelighet, og at det utenfor medisinen ikke finnes et begrep som avgrenser gruppen på en bedre måte.

Dette kan hevdes å være tilfellet for kategorien «psykose». Psykosen omfatter en rekke psykiske lidelser kjennetegnet ved positive og eller negative symptomer etter ICD-10 systemet, som i dag benyttes for å angi den gruppen som bør holdes straffri. Samtidig er det på ingen måte gitt at de tilstander som skal høre inn under den strafferettslige utilregnelighetsregelen fullt ut bør korrespondere med det medisinske psykosebegrepet.

Det kan være grunn til å kvalifisere det medisinske begrepet «psykose» før det anvendes i en rettsregel, for eksempel gjennom å kreve en symptomtyngde som tilsier at vedkommende ikke evner å oppfatte omverdenen på en realistisk måte, se nærmere i 8.5. Det sentrale spørsmålet er da den nærmere tilstanden på gjerningstidspunktet, ikke om vedkommende har en medisinsk psykoselidelse.

En utilregnelighetsregel som på denne måten kvalifiserer et medisinsk begrep, er nødvendigvis beheftet med en viss vaghet. Kravet til symptomenes styrke, og hva som skal til for å omfattes, kan vanskelig angis eksakt. En slik utilregnelighetsregel vil åpne for et visst skjønn med hensyn til hvilke slike medisinsk definerte tilstander som ikke skal møtes med straff. Men graden av skjønnsutøvelse blir likevel gjerne mindre enn ved en regel basert på det blandede prinsipp.

8.3.3 Det blandede prinsipp

En regel basert på det blandende prinsipp kjennetegnes ved et inngangsvilkår som består av en mer eller mindre definert medisinsk tilstand og et begrensende vilkår. En slik regel kan for eksempel lyde slik:

«Den som på gjerningstiden på grunn av psykisk sykdom var uten evne til å kontrollere eller forstå betydningen av sin handling, er straffri.»

Det er ulike typer sammenhenger mellom lovbryterens tilstand og lovbryterens handling som etterspørres ved det blandede prinsipp, og dermed ulike måter å utforme det begrensede vilkåret på. Herunder faller krav om psykologisk sammenheng, kausalitet og mer innholdsløse kriterier, se 6.3.

Slike vilkår har i stor grad det til felles at de på ulike måter omhandler gjerningspersonens innsikt i handlingen og mulighet til å kontrollere sin adferd. Slik sett kan man si at vilkårenes funksjon er å presisere hva slags psykisk avvikstilstand som må foreligge før straffrihet innrømmes.

Uavhengig av den nærmere utforming en utilregnelighetsregel basert på det blandede prinsipp, er inntrykket at slike regler er særlig vage og uforutsigbare, i den forstand at det er uklart hvilke tilfeller som faller innenfor og hvilke tilfeller som faller utenfor disse reglene.

Utvalgets gjennomgang av sentrale kilder på området, herunder nasjonal og utenlandsk rettspraksis og psykiatrisk litteratur, har ikke gitt funn av klare kriterier for den typen sammenhenger som etterspørres ved begrensede vilkår i regler basert på et blandet system, se kapittel 7 og 8.4. Alle vilkår reiser betydelige problemer med å fastslå når de nevnte sammenhenger foreligger i den enkelte sak.

I 6.9 fremgår at det på en rekke rettsområder utenfor strafferetten benyttes regler som bygger på det blandede prinsipp. Gjennomgangen av rettspraksis og teori på disse områdene har heller ikke frembrakt kriterier for sammenhenger som klart angir hvordan man skal gå frem for å fastslå at disse, eksempelvis psykologiske sammenhenger, foreligger. Snarere synes det å være en tendens til bruk av mer objektiviserte vurderinger, se blant annet 6.9.4.

Heller ikke andre aktører som ønsker at den norske strafferettslige utilregnelighetsregelen skal utformes etter modell av et blandet prinsipp, verken de utvalget har hatt direkte kontakt med eller andre hvis syn utvalget er kjent med, har maktet å tydeliggjøre hva man skal se hen til for å avgjøre om en slik sammenheng foreligger.

Selv om kriteriene for å avgjøre om slike begrensende vilkår er oppfylt, ikke er gitt et eksplisitt uttrykk i de nevnte kilder, innebærer ikke det nødvendigvis at kriteriene er uten meningsinnhold. Regelmessig har man faste og sikre oppfatninger om subjektive forhold hos andre mennesker, uten at grunnlaget for slike oppfatninger klargjøres – omtrent på samme måte som grammatikken styrer skriftspråket, uten at man samtidig reflekterer over de grammatikalske reglene.

Likevel mener utvalget at det hefter generell usikkerhet ved kriteriene for å fastslå slike psykologiske sammenhenger som benyttes i rettsregler som baseres på et blandet prinsipp. Denne usikkerheten er avledet av at det her oppstår vanskelige og omstridte spørsmål, se nærmere 8.3.4.2.

For eksempel er det omstridt hva kausalitet er i denne sammenheng. Enkelte stiller også spørsmål ved om det overhodet gir mening å snakke om kausalitet mellom tilstand og handling.247 Til uenigheten om dette og lignende spørsmål, hører naturlig nok også uenighet om hvilke kriterier som eventuelt skal anvendes.

Det kan også være verdt å merke seg at regler med et blandet prinsipp kjennetegnes ved at det i tillegg til det begrensende vilkåret, i form av kausalitet eller annet, kreves at gjerningspersonen er syk etter medisinske diagnostiske kriterier. Dersom man hadde sikre kriterier for å fastslå kausalitet eller den typen psykologiske forhold som typisk etterspørres ved de begrensende vilkår – og som forutsettes å begrunne straffriheten – synes et medisinsk inngangsvilkår unødvendig. Et slikt inngangsvilkår lar seg derimot forstå og forklare ut fra et behov for kriterier som klargjør når det ergrunnlag for å hevde kausalitet eller annet.

8.3.4 Utvalgets vurderinger

8.3.4.1 Utgangspunkt

Utvalget mener at straffens begrunnelser, slik de er redegjort for i 8.2.1, ikke legitimerer straffansvar for alle lovbrytere, og at norsk straffelov derfor bør inneholde en regel om strafferettslig utilregnelighet. Overfor den som på grunn av en alvorlig psykisk avvikstilstand har en forstyrret oppfatning av virkeligheten og en sterkt begrenset evne til å styre sine handlinger etter samfunnets normer, er det lite grunnlag for bebreidelse. Vedkommende mangler da skyldevne.

Reglene om strafferettslig utilregnelighet bør angi hva som skal til av mental svikt og psykisk avvik for at moralsk og strafferettslig ansvar er utelukket. Også umodenhet hos friske personer kan tilsi at ansvar ikke idømmes. Klart utenfor den gruppen som bør anses ansvarlig faller barn. For øvrig vil utilregnelighetsproblematikken aktualiseres for fullstendig gale personer og de som er bevisstløse på gjerningstiden. Grensespørsmålene for disse gruppene byr imidlertid på sammensatte og komplekse spørsmål.

Gruppen som unntas straff gjennom en regel om utilregnelighet, bør være snever og mest mulig presist angitt. I minst mulig grad bør den omfatte personer og situasjoner hvor en av de tradisjonelle begrunnelsene for å straffe slår til.

Problemstillingen er i første omgang hvilket prinsipp som bør legges til grunn for utformingen av en strafferettslig utilregnelighetsregel. I det følgende drøftes dette med utgangspunkt i en sammenligning av en regel basert på et medisinsk prinsipp og en regel basert på et blandet prinsipp.

Det fremgår av drøftelsene i 6.10 at utvalget anser dagens utilregnelighetsregel i straffeloven § 44 som forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser. Folkeretten legger for øvrig ikke særlige føringer for hvordan en utilregnelighetsregel utformes.

8.3.4.2 Betydningen av grunnlagsspørsmål

Utgangspunktet for utforming av en strafferettslig utilregnelighetsregel er, som tidligere nevnt, oppfatninger om hva det mer bestemt innebærer at gjerningspersonen har den nødvendige grad av «sjelelig sunnhet» og bevisst tilstedeværelse.

Hvis man for eksempel mener at det avgjørende for straffansvar bør være gjerningspersonens evne til å la alminnelige overveielser styre ens handlingsvalg, og at en sammenheng mellom en psykisk avvikstilstand og handling, for eksempel i form av et kausalforhold, best angir om så er tilfellet, er det naturlig å knytte utilregnelighetsregelen til en slik sammenheng. Gjennom loven vil man da forutsette at denne finnes, eventuelt ikke finnes, og at den lar seg påvise.

Skulle man mene at en slik eller lignende sammenheng mellom tilstand og handling ikke finnes, eller at den uansett ikke lar seg påvise og derfor aldri kan utelukkes, eller at et straffansvar bør forutsette en helhetlig sum av mentale og psykiske egenskaper, er det mer nærliggende å la straffriheten kun bero på hvorvidt det foreligger en bestemt psykisk avvikstilstand.

Problemstillingen knytter seg nært til spørsmålet om psykiske lidelser best forstås slik at de rammer hele personens tenke- og funksjonsevne, eller om de også kan være partielle, med den følge at eventuelle tap av kontakt med virkeligheten kun gjelder på enkelte og avgrensede områder av personens psyke. Dette er forhold som det hefter usikkerhet ved, og som det har vært begrenset medisinsk forskning på, se 8.4.3.4.

Utvalget mener at en regel om strafferettslig utilregnelighet bør gis en utforming som i minst mulig grad utfordrer forståelsen av mennesket og menneskelige handliger.

Dette utgangspunktet trekker for så vidt ikke i noen bestemt retning for valget av prinsipp for regelutformingen. En regel basert på et medisinsk så vel som et blandet prinsipp, lar seg utforme slik at den i alle fall synes å være i god overenstemmelse med en alminnelig forståelse av hva som kjennetegner personer som ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig.

Men en regel basert på et blandet prinsipp forutsetter bevisførsel om og bedømmelse av meget kompliserte spørsmål som gjerningsmannens evne til å kontrollere sine handlinger, om han har hatt innsikt i handlingens rettsstridige karakter, og om det for øvrig er sammenheng mellom den psykiske lidelsen og handlingen. Dels vil disse spørsmålene kunne hevdes å være av nærmest metafysisk karakter og ganske uegnet som tema i en konkret rettslig sammenheng. Dels bygger spørsmålene på postulater som at det ikke behøver å være et årsaksforhold mellom en alvorlig sinnslidelse og begåtte forbrytelser, men mange vil mene at det her aldri kan utelukkes en sammenheng.

Et blandet prinsipp har altså den fordel at man gjennom lovens ordlyd direkte angir og definerer hvilke tilstander som skal lede til straffrihet ut fra en forestilling om hva utilregnelighet er. Og med det blir også forventingene til regelutformingen tilfredsstilt. For eksempel kan det gjøres klart at det kun er de sider ved sykdommen som står i en sammenheng med den straffbare handlingen som skal ha relevans, eller at sykdommen må ha ført til et tap av nærmere angitte evner eller innsikter, for eksempel innsikt i hva som er rettsstridige handlingsvalg. Men det forutsetter samtidig at det faktum som regelen etterspør og krever bevis for – dvs. ulike sammenhenger mellom sykdom og handling eller sykdom og evnetap – både finnes som en realitet og lar seg påvise.

Med en utilregnelighetsregel som henter sitt utgangspunkt i et symptombasert medisinsk diagnosesystem, unngår man å ta stilling til slike underliggende spørsmål. En slik regel vil være forenlig med de fleste oppfatninger om hva en utilregnelighetstilstand er eller kan være. Dette ser utvalget som et selvstendig argument for den regelen som foreslås.

Selv om det ikke er nødvendig for utvalget å ta endelig stilling til grunnlagsspørsmål, nevnes likevel at den amerikanske rettsfilosofen Michael S. Moore argumenterte sterkt mot de fleste tenkelige grunnforutsetninger i regler som baseres på et blandet prinsipp, herunder samtlige anglo-amerikanske standarder for å avgjøre utilregnelighet.248 Det redegjøres ikke her for denne argumentasjonen i sin helhet, men til illustrasjon tas kort opp hans kritikk av en regel som tar utgangspunkt i et krav om årsakssammenheng mellom psykisk sykdom og handling.

Moore anfører at hvis alvorlige psykiske avvikstilstander som årsak til kriminell adferd er selve begrunnelsen for straffriheten, så må praktisk talt alle fritas for straffansvar, fordi det alltid kan påvises årsaker til adferd. Han fremfører fem argumenter til støtte for dette standpunktet.

Det første er at psykiske avvikstilstander, som alle andre forhold, bare utgjør en del av det samlede årsaksbildet, og at det ikke gir mening å gradere disse i mer og mindre viktige årsaker når alle er nødvendige betingelser. Poenget er at for det endelige handlingsvalg er det like vesentlig at vedkommende var grådig som at vedkommende var psykotisk. Dertil kommer at det ikke er grunn til å anta at psykiske avvikstilstander utgjør en større del av totaliteten av de faktorer som forårsaker adferd.

Det andre argumentet er at det ikke gir mening å hevde at psykiske avvikstilstander sammen med andre forhold er til hinder for utøvelsen av fri vilje, mens disse andre forholdene i seg selv ikke er til hinder for dette. Det gir med andre ord ikke mening å snakke om at noen handlingsvalg er fullt determinert, mens andre bare er delvis determinert. Det gir ikke mening å si at et handlingsvalg var delvis frivillig (for eksempel 70 %) og delvis ufrivillig (for eksempel 30 %).

Det tredje argumentet er at det ikke er grunnlag for å hevde at årsaker, i den forstand at alvorlige psykiske avvikstilstander gir en form for fullstendig kausalitet, mens andre faktorer kun gir mulig eller sannsynlig kausalitet. I realiteten innebærer det en sammenblanding av to årsaksbegreper i det man på samme tid snakker om årsakssammenhenger man har kunnskap om og årsakssammenhenger man ikke kjenner fullt ut.

For det fjerde argumenterer han for at man ikke kan begrunne straffrihet i en antakelse om at vi vet mer om noen typer årsakssammenhenger enn andre.

For det femte argumenterer han for at det ikke er holdbart å velge ut noen fremfor andre årsaker hvis alt antas determinert. Skulle man av ideologiske grunner ønske straffrihet for de med alvorlige psykiske lidelser fremfor for eksempel de som begår straffabere handlinger av kjedsomhet, vil det ikke la seg gjøre å peke ut relevante ulikheter for å begrunne dette.

8.3.4.3 Betydningen av empirisk kunnskap

En regel om strafferettslig utilregnelighet bør, så langt det lar seg gjøre, motvirke tilfeldige og subjektive overveielser fra fagdommeren eller lekdommeren over om det bør idømmes straff i det konkrete tilfellet. Ikke minst i gruoppvekkende og spektakulære straffesaker, hvor omverdenens og særlig medienes rop om straff kan være massivt, er dette et viktig hensyn, sett fra et rettssikkerhetsperspektiv.

Vurderingstemaet i regelen bør derfor omhandle oppdatert empirisk, systematisert kunnskap om alvorlige psykiske avvikstilstander. Dette taler for en regel basert på det medisinske prinsipp, hvor utgangspunktet for bedømmelsen er diagnosekriterier det er stor grad av faglig konsensus om. Ved en regel basert på det blandede prinsipp må retten ta i bruk en metode uten sikker faglig forankring og overlates til å bygge på mer eller mindre svevende hypoteser om hvorvidt den tiltalte hadde viljens frihet i behold da lovbruddet ble begått.

I forlengelsen av dette er det grunn til å fremheve at alle kjente regler som bygger på et blandet prinsipp, hvor de begrensende vilkårene søker å angi de forestillinger hos gjerningspersonen som gjør at vedkommende skal holdes straffri, samtidig avgrenser gruppen gjennom et inngangsvilkår som stiller krav om at gjerningspersonen skal ha en mer eller mindre klart definert psykisk lidelse.

Spørsmålet er hva man oppnår med dette. Hvis svaret på spørsmålet er at det begrensende vilkåret er nødvendig, men ikke tilstrekkelig til å fastslå strafferettslig utilregnelighet, oppstår det et nytt spørsmål, nemlig hvorfor de som er psykisk syke, skal være ansvarsfrie og ikke de som er psykisk friske, hvis begge oppfyller reglens begrensende vilkår.

Hvorfor skilles det i for eksempel i engelsk rett (M’Naghten rules, se 7.6 og særlig 7.6.3–7.6.4) mellom den som er i en rettsvillfarelse på grunn av psykisk sykdom og den som er i rettsvillfarelse av andre grunner? Eller i de rettssystemer som aksepterer den «moralske villfarelse» som begrensende vilkår, hvorfor skal ikke andre enn de psykisk syke nyte godt av en slik villfarelse? Satt på spissen synes implikasjonen av regler basert på et blandet prinsipp å være en diskriminering av psykisk friske mennesker som er i en slik tilstand som de begrensende vilkårene etterspør, men av andre grunner enn psykisk sykdom. Det blir stående uforklart hvorfor psykisk syke skal gå fri av straffansvaret ved en ufrivillig handling eller kognitiv eller emosjonell svikt eller villfarelse, men ikke psykisk friske som også er i en slik tilstand, men av en annen årsak, for eksempel fordi en vanskelig oppvekst ikke har gitt ham forutsetninger for å forstå samfunnets normer. En slik strafferettslig forskjellsbehandling synes umiddelbart ikke enkel å begrunne.

Hvis man skal innrømme straffrihet til de som faktisk ikke forstår hva de har gjort, eller ikke forstår det ulovlige i det de gjør, er det ikke lett å forstå hvorfor man i tillegg skal kreve at den manglende forståelsen skyldes en sykdom. Inngangsvilkåret om psykisk lidelse lar seg imidlertid forklare dersom det relevante poenget er å fange opp gjerningspersoner som empirisk sett er så avvikende at det generelt sett ikke foreligger grunnlag for klander.

8.3.4.4 Betydningen av vaghet

Med vaghet forstås gjerne uttrykk som ikke har skarpe grenser. Gjennomgangen i 8.3.2 og 8.3.3 har vist at det hefter vaghet ved en utilregnelighetsregel basert på et medisinsk, så vel som på et blandet prinsipp.

Utvalgets oppfatning er imidlertid at vagheten som hefter ved en regel basert på et blandet prinsipp er klart større. En regel basert på et medisinsk prinsipp kan gis et relativt klart definert innhold ved å angi hvilke psykiske avvikssymptomer som gir holdepunkter for å utelukke et straffansvar. En regel basert på et blandet prinsipp vil i større grad måtte bli stående uavklart. Dette forholdet ble i sin tid også fremhevet av Særreaksjonsutvalget:

«Innføring av et kausalitetsprinsipp vil også kunne føre til mindre forutberegnelighet. Man kan med adskillig større sikkerhet fastslå om en lovbryter er psykotisk, enn avgjøre om det for denne lovbryters vedkommende i forhold til den aktuelle handling foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling.»249

Også en regel basert på et medisinsk prinsipp må være beheftet med vaghet. Dette vil være tilfellet selv om det er den rene medisinske diagnose som legges til grunn. Også ved å utforme regelen med vekt på nærmere angitte symptomer og deres styrkegrad, vil regelen bli av skjønnsmessig karakter. Men det vil være mulig i rettspraksis å etablere relativt klare standarder for hva som kreves.

I hvilken grad en utilregnelighetsregel har en vag avgrensning, har betydning for en rekke forhold.

Valget av prinsipp for regelutforming og graden av den vaghet som følger med dette valget, har betydning for forholdet mellom statsmaktene. Det står mellom å knytte utilregnelighetsvurderingen til begreper som gjennom den medisinske vitenskap har fått et temmelig avklart meningsinnhold, eller å la avgjørelsen av strafferettslig utilregnelighet i større grad bero på et konkret skjønn over gjerningsmannens innsikt i handlingens karakter, hans evne til å la seg bestemme av motiver o.l.

Lovgiver vil ved det medisinske prinsipp, i hvert fall hvis utgangspunktet hentes i klare tilstandskriterier, selv ta et aktivt ansvar for den nærmere avgrensningen av området for straffriheten, og da redusere den kompleksiteten som utilregnelighetens problem gir opphav til allerede ved utformingen av regelen. Man får da en relativt klar avgrensning av utilregnelighetens rekkevidde. En regel basert på det blandede prinsipp vil derimot overlate utilregnelighetsspørsmålet i større grad til den enkelte dommers skjønn.

Innholdet i en utilregnelighetsregel basert på et medisinsk prinsipp vil også være forholdvis enkel å utlegge, både for jurister og legdommere som skal anvende den i praksis. Sammenlignet med en regel basert på et blandet prinsipp vil dette lette kommunikasjonen i retten mellom dommere, sakkyndige og øvrige aktører betraktelig. Det er grunn til å tro at en regel basert på et medisinsk prinsipp vil gi færre utfordringer med å klarlegge skillet mellom tilregnelighet og utilregnelighet. Det er derfor også grunn til å tro at en slik regel i mindre grad vil virke prosessdrivende.

En fare ved å benytte ord som er uten forankring i psykiatrisk praksis og anerkjente medisinske diagnosesystemer, er altså at lovens uttrykk vil bli forstått forskjellig. Dette kan føre til at utilregnelighetens grenser blir flytende, og i verste fall utflytende. I noen grad vil dette kunne motvirkes ved at man i forarbeidene gir mest mulig presise beskrivelser av de tilstander som er ment å falle inn under lovens ord, men det vil neppe være tilstrekkelig til helt å forebygge risikoen for utglidninger og variasjoner. Dette skyldes at virkeligheten er kompleks, og at ikke alle typetilfeller vil kunne beskrives på forhånd.

En mulig positiv side ved å basere loven på et blandet prinsipp og således velge en mer vag utilregnelighetsregel, kan da være at det nettopp åpnes for en mer konkret og bredere vurdering i den enkelte sak. En slik regel kan gjøre det lettere for retten å bedømme enkeltsaker ut fra formålet med utilregnelighetsregelen, og i det enkelte tilfellet få fastslått hva som er straffverdig og ikke. Generelt sett vil det imidlertid hefte en slik grad av usikkerhet ved grunnlaget for slike bedømmelser – hva som er rimelig og rettferdig – og hva som dermed vil bli utfallet i konkrete straffesaker, at regelen – av hensyn til forutberegnelighet og likhet for loven – heller bør gis et så klart innhold som mulig. Behovet for konkret tilpasning av lovgrunnlaget i enkeltsaker kan uansett ivaretas innenfor et medisinsk prinsipp ved at det stilles krav til symptomenes styrkegrad, se 6.4.3 og 8.3.2.

Utilregnelighetsreglenes vaghet har også en særlig side til forholdet mellom retten og den sakkyndige. Uavhengig av hva slags utilregnelighetsregel man velger, vil retten i stor utstrekning måtte bygge på uttalelser fra psykiatrisk sakkyndige ved symptomfastsettelsen og bedømmelsen av symptomene. En regel som gir vage kriterier for hvilke tilstander som medfører utilregnelighet, vil i større grad enn en regel med et bestemt innhold føre til at den sakkyndige får innflytelse over hvem som skal dømmes og ikke.

Det kan hevdes at et blandet prinsipp kan bidra til en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom den sakkyndige og retten, da loven kan tydeliggjøre at aktørene skal håndtere hver sine vurderingstemaer – juss og medisin. Et slikt skille vil imidlertid bli like tydelig med et medisinsk prinsipp hvor det på forhånd er fastslått at de sakkyndige, når de redegjør for lovbryterens tilstand på gjerningstidspunktet, skal benytte medisinske begreper og metoder som det er faglig konsensus om. Det blir da opp til domstolen å avgjøre hva som legges til grunn, og hvordan dette skal bedømmes rettslig.

En regel basert på et medisinsk prinsipp vil i mindre grad enn en regel basert på et blandet prinsipp gi den sakkyndige innflytelse over rettsanvendelsen. En slik regel gjør det klart at den sakkyndige kun skal uttale seg om forhold av ren fagmedisinsk karakter. På den annen side vil det virke fremmed om den sakkyndige ikke skal uttale seg om anvendelsen av begrensende vilkår i en regel basert på det blandede prinsipp, for eksempel om en mulig sammenheng mellom sykdommen og handlingen, ettersom også dette er forhold sakkyndigheten kan kaste lys over. Og hvis den sakkyndige først uttaler seg om dette, men da uten et omforent diagnosesystem som referanseramme for sine oppfatninger, kan resultatet bli mer – og ikke mindre – innflytelse fra de sakkyndige, enn det som gjelder i dag.

En utilregnelighetsregel basert på et blandet prinsipp vil i større grad enn en regel basert på et medisinsk prinsipp, gi risiko for over- eller underinkludering av tilstander. En regel basert på et medisinsk prinsipp må antas å gi en større treffsikkerhet og dermed bidra bedre til at utilregnelighetsregelens formål oppfylles.

På den annen side kan det innvendes at den vagheten som vil følge av en regel basert på et blandet prinsipp, finner man på en rekke rettsområder utenfor strafferetten. Det er ikke reist nevneverdige innvendinger mot praktiseringen av disse bestemmelsene. Dertil kan det hevdes at det av ulike grunner kan være hensiktsmessig å la rettsregler være vage, for eksempel kan domstolene da tilpasse regelen til samfunnsutviklingen, eller de kan på bakgrunn av erfaring utvikle mer objektive standarder for å fordele risiko mellom partene, noe som kan være godt begrunnet på sivilrettens rettsområder, se nærmere i 6.9.

Men særlige hensyn gjør seg gjeldende på strafferettens område. Idealet om klar lovgivning og hensynet til forutberegnelighet står her særlig sterkt. Riktignok gjør ikke forutberegnelighetshensynet seg nødvendigvis så tungt gjeldende for den enkelte gjerningsperson ved spørsmålet om utilregnelighet. Men som det har fremgått ovenfor, er det av den største betydning for rettssystemet å ha en utilregnelighetsregel som klart angir hvem som skal være ansvarsfri, og hvem som skal kunne straffes. En regel basert på et blandet prinsipp åpner i større grad for rettslig usikkerhet enn en regel basert på et medisinsk prinsipp.

Utvalget har vurdert om man bør angi gruppen som skal være uten straffansvar, ved bruk av allmenne begreper som «gal», «sinnssyk» eller lignende. Det rettsstatlige idealet om at lover bør utformes i et så enkelt og alminnelig språk som mulig, taler for å benytte slike uttrykk. Slik kan det sikres best mulig kommunikasjon mellom statsapparatet og borgerne og at innholdet i lovene blir kjent. Foruten at slike uttrykk kan virke stigmatiserende, er de imidlertid også svært vage. Selv om man nok har en viss klarhet i meningsinnholdet, er det betydelige større usikkerhet knyttet til hvem som faller inn under slike begreper, enn hva tilfellet er for regler basert på et medisinsk prinsipp, kjennetegnet ved at anvendelsesområdet er avgrenset ved medisinske begreper.

8.3.4.5 Betydningen av bevisspørsmål

Rettsreglene knytter rettsvirkninger til nærmere angitte faktiske forhold. Skal man sikre at de forhold man ønsker regulert også blir det i praksis, må det ved utformingen av regelen tas hensyn til i hvilken grad slike faktiske forhold lar seg påvise.

Selv om man kan ha en klar tanke om hvilke tilstander hos en gjerningsperson som bør falle inn under straffrihetsregelen, er det ikke sikkert at reglene fanger opp disse uten at det er klart hvordan tilstanden skal bevises.

En regel basert på et medisinsk prinsipp er som nevnt beheftet med en mindre grad av vaghet enn en regel basert på et blandet prinsipp. Dette gir et fortrinn også ved bevisbedømmelsen. Hvis det er uklart hva som skal bevises, er det gjerne også uklart hvordan det skal bevises.

Til illustrasjon kan nevnes en regel basert på et blandet prinsipp hvor det begrensende kriteriet innebærer at det må foreligge kausalitet mellom sykdomstilstand og handling. En anførsel om at slik kausalitet er bevist, vil for en utenforstående langt på vei bli stående som et postulat som ikke lar seg etterprøve, da det ikke er klart hvordan man skal gå frem, eller hvilke kriterier man skal bygge på for å fastslå en slik sammenheng. Tilsvarende uklarhet oppstår ikke ved en regel basert på et medisinsk prinsipp, hvor det er definitorisk angitt hva som skal bevises.

Og selv om det var klart hvordan man skulle gå frem for å bevise slike sammenhenger som gjerne etterspørres i det begrensende vilkåret i et blandet prinsipp, er det knyttet betydelige utfordringer til selve bevisbedømmelsen.

Som et utgangspunkt er metoden lik for å fastslå tilstander definert i en regel basert på et medisinsk prinsipp og tilstander og begrensende vilkår i en regel bygget på et blandet prinsipp. Det er fordi bevis for en bestemt medisinsk diagnose, så vel som bevis for psykologiske sammenhenger eller for kausalitet, må ta utgangspunkt i bestemte symptomer og betydningen av disse.

Men derfra og frem til det endelige bevisresultat, er det klare forskjeller. Under en regel basert på et medisinsk prinsipp vil oppgaven i første omgang bestå i å klassifisere symptomene i henhold til medisinske kriterier – ofte gitt i et diagnosesystem – og deretter bedømme tyngden av disse, men uten å tematisere hvordan de har virket inn på lovbryterens handlingsvalg.

Under en regel basert på et blandet prinsipp skal det gjerne bevises en årsakssammenheng mellom den psykiske lidelsen og det konkrete lovbruddet, eller en annen sammenheng mellom sykdom og handling. En utfordring for retten vil da være hva man skal bygge på for å fastslå om det foreligger slike sammenhenger. Den medisinske vitenskap vil ikke være til nevneverdig hjelp ved en slik bedømmelse, som må få et subjektivt preg. Sentralt når man beviser subjektive tilstander står egne erfaringer fra lignende situasjoner, se 10.4.3.3. De færreste i vårt samfunn har egne erfaringer som er relevante å bygge på når det skal tas stilling til den betydning som en alvorlig psykisk tilstand har hatt for en annen persons valg og handlinger. Det gjør det også vanskelig å bevise slike forhold som et begrensende vilkår i en regel basert det blandede prinsipp etterspør.

Ved å basere regelen på det medisinske prinsipp får det strafferettslige beviskravet betydning allerede ved utformingen av utilregnelighetsregelen. Synspunktet er at det generelt sett aldri kan utelukkes at en svært inngripende og sykelig tilstand kan ha hatt betydning for handlingen. Denne type sammenhenger er imidlertid adskillig vanskeligere å bedømme i den enkelte sak, hvilket en regel basert på det blandede prinsipp tvinger en til. Dette ble også fremhevet i Straffelovrådets utredning fra 1973:

«Den tvil som alltid vil kunne gjøre seg gjeldende ved anvendelsen av en utilregnelighetsregel som bygger på et kausalitetskriterium, gjør det rimelig med en regel som statuerer ubetinget straffrihet for lovbrytere som på handlingstiden befant seg i de mest utpregede abnormtilstander (sinnssykdom og åndssvakhet). Tvilen bør med andre ord overfor disse persongrupper lede til den for dem gunstigste løsning, nemlig at loven tilstår dem ubetinget straffrihet.»250

Tilsvarende synspunkter finnes også i Særreaksjonsutvalgets utredning fra 1989:

«Avgjørende for utvalgets tilslutning til det medisinske prinsipp er at selv om det i et konkret tilfelle kan være mye som tyder på at sykdommen ikke har virket bestemmende for handlingen, kan man i strafferettslige sammenhenger ikke legge dette til grunn uten å risikere å gjøre tiltalte urett. Det vil alltid være en reell mulighet for at lovbrudd forøvet av en psykotisk person kan være sykelig motivert, selv om lovbruddet tilsynelatende ser forståelig ut.
Utvalgets utkast til § 44 har formuleringen «psykotisk og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen». For personer som omfattes av denne beskrivelsen, vil det ofte foreligge årsakssammenheng mellom tilstand og handling. Men innføring av et kausalitetskriterium ville medføre prosedyre om spørsmålet. Man antar forsåvidt at resultatene i praksis oftest ville bli de samme om man innførte et kausalitetskriterium, idet rimelig tvil måtte komme tiltalte til gode. Strafferettens bevisbyrdeprinsipp ville oftest lede til at man måtte legge til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom handling og sykdomstilstand. Imidlertid ville dette etter utvalgets syn føre til en unødig komplisering av systemet. Det medisinske prinsipp har også den fordel at det er enkelt å praktisere.»251

Det bevismessige synspunktet taler altså for at lovgivningen bør baseres på et medisinsk prinsipp uavhengig av hvilken posisjon man for øvrig måtte ønske å innta til de mer grunnleggende spørsmålene som utforming av utilregnelighetsregler reiser.

8.3.4.6 Betydningen av konsekvens

Et rettssystem bør være konsekvent og uten indre motstrid. Hensynet til sammenheng i regelverket kan tale for et blandet prinsipp, ettersom en slik regel vil være bedre i samsvar med norsk rett for øvrig, herunder med reglene om erstatning som ofte behandles sammen med straffesaken, se 6.9.5 og 8.10.3. Her må man imidlertid ha for øye at reglen om strafferettslig utilregnelighet hviler på ganske andre begrunnelser enn slike sivilrettslige reguleringer, hvor det ved utformingen av reglene er større rom for å legge vekt på betraktninger om fordeling av risiko mellom partene.

Argumentet om konsekvens og sammenheng i regelverket kan på den annen side også «snus». Det kan tenkes gode grunner for at det heller er de sivilrettslige «utilregnelighetsreglene» som bør endres i retning av et medisinsk prinsipp. Problematikken synes ikke like utførlig drøftet i privatretten som i strafferetten, og det er vanskelig å se at ikke betenkelighetene som er tatt opp i de foregående avsnitt, også vil gjøre seg gjeldende på en god del andre rettsområder hvor rettsvirkninger beror på psykiske avvikstilstander. Dette er imidlertid forhold som det krever en omfattende drøftelse for å avklare, og som ligger klart utenfor utvalgets mandat.

På strafferettens område vil et blandet prinsipp imidlertid samsvare bedre med rettstilstanden i andre land og i den internasjonale strafferetten.I sin alminnelighet legger mest mulig likeartede regler best til rette for et effektivt internasjonalt samarbeid i straffesaker. Dette gjelder også for regler om hvem som er strafferettslig tilregnelig. Men de regler som finnes om dette i de ulike land vi samarbeider mye med, og som gjerne er basert på et blandet prinsipp, skiller seg såpass fra hverandre at det ikke er store tungtveiende argument for å ikke legge det medisinske prinsipp til grunn i Norge.

Den utbredelsen av regler basert på det blandede prinsipp illustrerer for øvrig at det lar seg anvende i praksis. Samtidig er det grunn til å merke seg at det ofte rettes kritikk mot regler basert på et blandet prinsipp. Det er som nevnt i 7.1 og 7.9 også vanskelig å si noe konkret om hvordan disse reglene virker, herunder om praktiseringen er i overenstemmelse med norske strafferettsidealer.

8.3.4.7 Sammenfatning

Utvalget mener at en strafferettslig utilregnelighetsregel basert på et medisinsk prinsipp klart er å foretrekke fremfor en regel basert på et blandet prinsipp. Med en slik regel unngår man å ta stilling til problematiske og omstridte spørsmål om bakgrunnen for menneskelige handlinger. En slik regel vil kunne baseres på empirisk og systematisert kunnskap om slike tilstander som i alminnelighet bør føre til straffrihet. Regelen vil i større grad enn en regel basert på et blandet prinsipp sikre forutberegnelighet med hensyn til hvem som faller innenfor og utenfor regelen, og herunder sikres det også en klar grensedragning mellom rettens og de øvrige aktørenes oppgaver under utilregnelighetsspørsmålet. Endelig vil en slik regel by på mindre utfordrende bevisspørsmål enn en regel basert på et blandet prinsipp.

8.4 Psykiske symptomer og lidelser som utvalget anser relevante for strafferettslig utilregnelighet

8.4.1 Tema og opplegg

Utvalget skal vurdere «i hvilken grad personer med alvorlige psykiske lidelser skal ilegges strafferettslig ansvar for sine handlinger» og «i hvilken grad et medisinsk diagnosesystem bør være styrende for den rettslige vurderingen».

I det følgende drøftes forholdet mellom medisinske diagnosesystemer og strafferett. Deretter gis det en oversikt over psykiske lidelser og psykiske symptomer som kan tenkes å danne grunnlag for strafferettslig utilregnelighet. Det redegjøres for psykiske lidelser som etter gjeldende rett har relevans for spørsmålet om strafferettslig ansvar, men også for andre psykiske symptomer og tilstander av mulig relevans.

Særlig sentralt står det medisinske psykosebegrepet, ettersom det omfatter ulike tilstander som kjennetegnes ved en form for tap av kontakt med virkeligheten (realitetsbrist). Men det redegjøres også for tilstander som faller utenfor dette begrepet. Gjennomgangen må ikke leses som en uttømmende katalog, men som en oversikt over sentrale typetilfeller av relevante symptomer og lidelser.

Psykiske symptomer og lidelser tematiseres innenfor psykiatrien. Men også somatiske sykdommer, forgiftninger og skader kan fremkalle psykotiske symptomer, og oversikten vil derfor også omfatte noen av disse somatiske tilstandene.

Det har vært et mål å gjøre presentasjonen tilgjengelig for lesere uten medisinskfaglig bakgrunn. Gjennomgangen vil derfor ikke utdype den enkelte psykiske lidelses kompleksitet, med mange medvirkende årsaksfaktorer av psykologisk, sosial, kulturell og biologisk art. I tilknytning til beskrivelsen av enkelte av diagnosene, gis et eksempel fra rettspraksis for å illustrere hvordan lidelsen kan arte seg og være strafferettslig sett relevant.252

Først, i 8.4.2 redegjøres det generelt for hva diagnoser og klassifikasjonssystemer er. Under 8.4.3 redegjøres det nærmere for ulike psykosesymptomer og hvordan de er systematisert i det någjeldende internasjonale klassifikasjonssystemet ICD-10. I 8.4.4 er temaet psykoselidelser. Fremstillingen i 8.4.5 tar for seg andre sykdommer eller tilstander som kan fremkalle psykosesymptomer, men hvor grunnlidelsen ikke er en slik. I 8.4.6 redegjøres det for andre sykdommer eller tilstander som ikke har psykosesymptomer, men hvor bevisstheten, emosjonelle funksjoner eller kognitive funksjoner (oppmerksomhet, konsentrasjon, hukommelse og integrerende hjernefunksjoner) kan være svekket på tilsvarende måte som ved en realitetsbrist, slik at det kan være grunn til å vurdere hvorvidt straffansvar bør være aktuelt. I 8.4.7 redegjøres det for komorbiditet, dvs. samtidig tilstedeværelse av én eller flere psykiske lidelser og/eller somatiske sykdommer utover observandens hovedlidelse.

8.4.2 Diagnoser og klassifikasjonssystemer – presiseringer og begrensninger

8.4.2.1 Generelt

Medisinske klassifikasjoner er utviklet over lang tid og basert på klinisk erfaring og forskning, herunder metodeutvikling.

Klassifikasjonene kan forstås som et språk som letter kommunikasjonen innad i fagmiljøer og mellom ulike aktører innenfor helsetjenestens behandlingsnivåer. Entydig og riktig bruk av klassifikasjonene er avgjørende for pålitelig informasjon om helsetilstander på individ- og gruppenivå.

Det internasjonalt gjeldende klassifikasjonssystemet International Statistical Classification of Diseases (ICD) er utformet og eies av Verdens helseorganisasjon (WHO). Systemet klassifiserer alle kjente sykdommer og helseproblemer, og det klargjøres hvordan systemet skal benyttes i stadig oppdaterte kodeveiledninger. I Norge ble ICD-10 tatt i bruk av spesialisthelsetjenesten psykisk helsevern i 1997 og i somatisk spesialisthelsetjeneste fra 1999. ICD-10 erstattet eldre ICD-versjoner (ICD-8, deretter ICD-9), som hadde vært i bruk i spesialisthelsetjenesten.

Det finnes ulike versjoner av ICD-diagnosemanualene. Det er eldre og nyere versjoner, og det er egne spesialutgaver for psykisk helse – diagnostiske retningslinjer i såkalt «blå bok» og forslag til forskningskriterier for psykiske lidelser i såkalt «grønn bok». Den «blå boken» har kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer.253 Den «grønne boken» er langt mer detaljert i sin angivelse av diagnosekriteriene.254 Det er bare den blå boken som er oversatt til norsk og godkjent av norske helsemyndigheter.

Klassifikasjonene revideres med ujevne mellomrom fordi ny kunnskap kommer til. WHO arbeider for tiden med en omfattende revisjon av ICD-10. Planen er at den reviderte versjonen, ICD-11, skal foreligge i 2017.

Et viktig supplerende diagnosesystem til ICD-10, er diagnosesystemet til Den amerikanske psykiaterforening (DSM-systemet). En stor del av den internasjonale kliniske psykiatriske forskningen som foreligger, skjer med diagnoser fra dette systemet som er langt mer reliabelt (pålitelig) enn ICD-10 diagnosene på grunn av bedre utforskede diagnostiske kjennetegn. De tre siste utgavene DSM-III (1980), DSM-IV (1994) og DSM-5 (2013) er basert på sett av stadig forbedrede diagnosekjennetegn. Derfor er det viktig for psykiatere å kjenne både DSM-systemet og ICD-systemet. I motsetning til svenske og finske helsemyndigheter, har ikke norske og danske helsemyndigheter godkjent DSM-systemet til klinisk bruk.

Både ICD-10 og DSM-III, DSM-IV og DSM-5 er såkalte verdifrie klassifikasjonssystemer. Det betyr at de ikke bygger på mulige årsaksfaktorer, men bare på beskrivelse av selvrapporterte symptomer og observerbar atferd. Grunnen er at det stort sett er liten faglig uenighet om symptomer og atferd, men stor faglig uenighet om deres årsaksforhold, som gjerne klassifiseres som nevrobiologiske, psykodynamiske, kognitive, læringsteoretiske og sosiale. Verdifrie klassifikasjonssystemer gir derfor større reliabilitet, mens man ikke nødvendigvis øker validiteten.

I forbindelse med revisjonsprosessene av de psykiatriske sykdomsklassifikasjonene kommer gjerne ulike oppfatninger og interesser til uttrykk, og det oppstår faglige diskusjoner. Et eksempel er den omfattende debatten om utformingen av den amerikanske diagnosemanualen for psykiske lidelser da revisjonen ble lansert i 2013 (DSM-5).255 Et sentralt spørsmål var hvor DSM-5 manualen la skillet mellom syk og frisk, og hvorvidt systemet hadde forankring i biologiske forklaringsmodeller.256

8.4.2.2 Sykdommer, lidelser og symptomer

Den internasjonale sykdomsklassifikasjonen ICD-10, definerer fire sykdomsgrupper:

  • Somatiske sykdommer (som diabetes)

  • Psykiske lidelser (som depresjoner)

  • Forgiftninger inklusive abstinenstilstander (som bruk av alkohol)

  • Skader (som beinbrudd eller hjerneskade)

Som det fremgår, betegnes det som på folkemunne omtales som psykisk sykdom, som psykiske lidelser. Grunnen til at ordet «lidelse» er valgt, er for å markere at man i mange tilfeller ikke kjenner de underliggende årsakene til tilstandene. Innenfor den delen av medisinen som omhandler kroppens fysiske tilstand, dvs. somatikken, er årsaksforholdene derimot bedre kjent og diagnosemetodene mer pålitelige (reliable) og sannferdige (valide).

Alle former for psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser er beskrevet i ICD-10’s F-kapittel. Det gjelder også psykiske lidelser som er en følge av de tre andre sykdomsgruppene.

Det er vanlig å skille mellom psykiske lidelser og psykiske symptomer. Lidelser benyttes om symptomgrupper dersom symptombelastningen er stor nok til at den medfører uttalt subjektiv belastning og/eller klar funksjonssvikt sosialt eller i arbeid. Psykiske lidelser omfatter alt fra enkle fobier, mildere angst- og depresjonslidelser, til omfattende og alvorlige lidelser som schizofreni eller demens ved Alzheimers sykdom. Tilstander med lavere symptombelastning enn full lidelse, men med klar opplevd subjektiv belastning og/eller funksjonssvikt, betegnes gjerne som subkliniske lidelser, men de er ikke klassifisert særskilt i ICD-10.

Psykiske symptomer er ulike former for tanke-, følelses-, atferds- og relasjonsforstyrrelser, som peker mot en eller flere psykiatriske diagnoser.

8.4.2.3 Bruk av medisinske klassifikasjonssystemer
8.4.2.3.1 Generell bruk

Klassifikasjonene i ICD-10 tjener ulike formål. De brukes både i utredning og behandling av sykdom, for eksempel for å klargjøre hvilken behandling som bør iverksettes, i medisinsk forskning, men i liten grad i psykiatrisk forskning som bygger på egne forskningskriterier, i kommunikasjon mellom aktører innad i helsetjenesten, for eksempel mellom helsepersonell, pasient og pårørende, og i kommunikasjon med velferdsetater. Klassifikasjonene er dessuten sentrale for finansieringsordninger i helsesektoren og andre støtteordninger for borgerne.

Innad i psykiatrien forekommer faglig uenighet om hvordan klassifikasjonssystemet skal eller bør forstås. Det henger blant annet sammen med at den vitenskapelige kunnskapen om psykiske lidelser er i stadig utvikling.257

Dessuten kan det være faglig usikkerhet knyttet til bruken av klassifikasjonssystemene. Det kan være vanskelig for psykiatere og psykologer å fastslå grunnlaget for å kunne stille en «korrekt» diagnose. Psykiatriske diagnoser fastsettes på bakgrunn av pasientens egenrapporterte symptomer og plager, og opplysninger fra de nærmeste rundt pasienten. I tillegg kommer observerbare og objektivt konstaterbare funn. Symptomene vektes etter faktorer som hyppighet, varighet og intensitet. Skal man for eksempel vurdere hvor fastlåst en vrangforestilling er, kan det være viktig å kjenne grundig til verdiene i kulturen pasienten kommer fra.258

Det beste grunnlaget for psykiatriske diagnoser, bygger på at det såkalte LEAD-prinsippet er fulgt. Prinsippet har tre elementer: 1) Pasienten er undersøkt Lenge nok; 2) De som undersøker er Erfarne spesialister; og 3) De har samlet inn Alle Data som er relevante for pasienten. Diagnosene av psykiske lidelser blir ikke bedre da de stort sett ikke kan underbygges ved blodprøver, røntgenbilder eller mikroskopisk undersøkelse av vev slik som i somatikken.

Det er vanlig å benytte standardiserte tester, såkalte strukturerte intervjuer, ved diagnostisering. Se om slike i 18.4.3.2.

8.4.2.3.2 Rettslig bruk

Medisinske klassifikasjonssystemer (ICD-10 eller DSM-5) benyttes i en rekke land som grunnlag for å vurdere de faktiske sider i rettslige avgjørelser.

I norsk strafferett er det relevant å fastslå hvilken psykisk tilstand gjerningspersonen var i på tidspunktet for lovbruddet, og det er lang tradisjon for å benytte psykiatrisk sakkyndige til å belyse dette. I et nyhetsskriv fra 1999 fra Psykiatrisk utvalg i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), fremgår det at ICD-10 skal benyttes som det alminnelige diagnostiske verktøy i erklæringer til retten. Fra år 2000 har DRK gitt bemerkninger til retten, dersom den rettsoppnevnte sakkyndige ikke benyttet ICD-10.259 Statistikk fra DRK viser blant annet de viktigste diagnosene i de sakkyndiges erklæringer fordelt etter ICD-10 diagnoser.260 Det fremgår også av statistikken at observandene ofte gis flere psykiatriske diagnoser.

Systemene gir imidlertid ikke svar på de problemstillinger som kan melde seg ved anvendelse av rettsregler. For eksempel kan man ikke ut fra systemene årsaksforklare atferd, eller avgjøre hvilke rettsfølger som bør knyttes til atferden. Av den grunn er det i ulike sammenhenger ansett som nødvendig å presisere klassifikasjonssystemenes begrensninger ved rettslig bruk, også internt i klassifikasjonssystemene. Et eksempel på dette finner man i innledningen til den siste revisjonen av det amerikanske klassifikasjonssystemet for psykiatri (DSM-5):

«[I]t is important to note that the definition of mental disorder included in DSM-5 was developed to meet the needs of clinicians, public health professionals, and research investigators rather than all of the technical needs of the courts and legal professionals.» 261

Dette er et forhold som har generell gyldighet for medisinske klassifikasjonssystemer, også for ICD-10. Samme sted gis det en begrunnelse for hvorfor man bør være varsom – det fremheves at klassifikasjonssystemer er utarbeidet for helt andre formål enn de spørsmål som retten søker å besvare:

«[T]he use of DSM-5 should be informed by an awareness of the risks and limitations of its use in forensic settings. When DSM-5 categories, criteria, and textual descriptions are employed for forensic purposes, there is a risk that diagnostic information will be misused or misunderstood. These dangers arise because of the imperfect fit between the questions of ultimate concern to the law and the information contained in a clinical diagnosis.»262

Også dette sitatet uttrykker et prinsipielt og generelt forhold mellom psykiatriske klassifikasjonssystemer og rettspleien. Samtidig er det grunn til å understreke at det i seg selv ikke er noe i veien for å la anvendelsen av en rettsregel bero på en psykiatrisk diagnose definert ut fra et klassifikasjonssystem, så lenge systemet best angir de forhold man ønsker å knytte rettsvirkninger til.

8.4.3 Psykose

8.4.3.1 Psykose – lidelse og symptom

I psykiatrien benyttes begrepet psykose til å angi tilstander hvor det foreligger sviktende, feilaktig eller bristende oppfatning eller tolkning av virkeligheten.

Psykose kan forekomme ved mange lidelser i ICD-10, også ved inntak av legemidler og illegale kjemiske substanser. I den tidligere versjonen av ICD-9, ble det gitt en særskilt definisjon:

«Psykoser er sinnslidelser hvor det har utviklet seg en svekkelse av psykiske funksjoner av en slik art at det griper sterkt inn i personens sykdomsinnsikt, evne til å møte dagliglivets krav og evnen til å bevare kontakt med virkeligheten. Begrepet er ikke eksakt og velavgrenset. Psykisk utviklingshemning inngår ikke i begrepet psykose.»263

Komiteen som laget den norske versjonen av ICD-9 karakteriserte begrepet slik:

«ICD-9 bruker et relativt vidt psykosebegrep. Enkelte sinnslidelser som bare periodevis eller i sin mest uttalte form frembyr klare tegn på realitetsbrist, vil man kunne gjenfinne her. Det vil særlig gjelde en del organisk betingede sinnslidelser og lettere former for manisk-depressiv sinnslidelse som i perioder ikke frembyr klar realitetsbrist.»264

ICD-10 opererer imidlertid med et psykosebegrep som avviker noe fra ICD-9. Primært benyttes det overfor beskrevne symptomer, uten at det forklarer de underliggende årsakene til at disse oppstår:

«Bruken av begrepet impliserer ingen antagelser om psykodynamiske mekanismer, men indikerer bare tilstedeværelse av hallusinasjoner, vrangforestillinger eller et begrenset antall alvorlige atferdsavvik, som kraftig eksaltasjon og overaktivitet, tydelig psykomotorisk retardasjon og kataton atferd.»265

Selv om ICD-10 systemet ikke knyttet begrepet psykose direkte opp mot lidelser, er det en klar forståelse blant norske psykiatere at enkelte lidelser er å anse som psykoselidelser. Det er fordi de i klassifikasjonssystemet er definert på en måte som gjør psykotiske symptomer til det karakteristiske og særegne ved lidelsene, se 8.4.4. Samtidig vil man anse en lidelse hvor dette ikke er et generelt karakteristikum, som en psykoselidelse, dersom det forekommer psykosesymptomer hos pasienten.

I arbeidet mot den nye versjonen ICD-11 synes man å ville tilbake til begrepsbruken i ICD-9. Det kommer blant annet til uttrykk ved at arbeidsgruppen for klassifikasjon av psykiske lidelser, The Working Group on the Classification of Psychotic Disorders, har anbefalt å endre overskriften for kapittel F2 fra dagens «F2 Schizophrenia, schizotypal and delusional disorders» til «Schizophrenia spectrum and other primary psychotic disorders». Siktemålet er nettopp å skille psykotiske lidelser fra ikke-psykotiske lidelser.266

Følgende kategorier i ICD-10 kapittel F, kjennetegnes ved at psykose forekommer:

  • F00–F09 Organiske, inklusive symptomatiske, psykiske lidelser. Dette er psykiske lidelser som har påviselig årsak i hjernesykdom, hjerneskade eller tilstand som på annet vis påvirker hjernen (for eksempel toksiske substanser eller hormoner).

  • F10–F19 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer; som for eksempel alkohol, hasj eller løsemidler.

  • F20–F29 Schizofreni og paranoide lidelser. Dette er lidelser, der psykotiske symptomer som regel inngår som en del av den kliniske tilstanden.

  • F30–F39 Affektive lidelser eller stemningslidelser, der betydelig forstyrrelse av stemningsleiet med påfølgende atferdsavvik er en viktig del av den kliniske tilstanden.

Følgende sykdomskategorier i ICD- 10 kapittel F, kjennetegnes ved at psykoser forekommer i samspill med en annen diagnose (komorbiditet):

  • F44 Dissosiative lidelser

  • F50 Spiseforstyrrelser

  • F60–F69 Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne

  • F70–F79 Psykisk utviklingshemning

Sykdomskategorier der psykotiske symptomer vanligvis ikke opptrer, er:

  • F40–49 Nevrotiske, belastningsrelaterte og somatoforme lidelser

  • F50–59 Atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer, bortsett fra F50 Spiseforstyrrelser

  • F80–89 Utviklingsforstyrrelser, der spesifikke utviklingsforstyrrelser som begynner i barndommen kan avta etter hvert som barnet blir eldre

  • F90–98 Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder

8.4.3.2 Årsaksforhold

Noen biologiske og kjemiske årsaker til psykose er velkjente, for eksempel mangel på vitamin B6 (beriberi) og bruk av amfetamin. For andre psykotiske tilstander har man som nevnt i 8.4.2.2 liten kunnskap om årsaksfaktorer og sammenhenger, men man vet at psykoser for eksempel kan opptre ved hjerneskader eller hjernepåvirkning som skyldes somatiske sykdommer, i tilknytning til psykiske lidelser som schizofreni og affektive lidelser, og ved forgiftninger. Ofte forstås den psykotiske tilstanden da som et resultat av et samspill mellom genetiske og miljømessige risikofaktorer.

8.4.3.3 Symptomer ved psykose

Nedsatt eller manglende virkelighetstestende evne (realitetssans) er det mest typiske ved psykose. Det er stor grad av enighet om hva som er symptomer på psykose, og at disse innebærer forstyrrelser i realitetssansing, betydelig svekkede mentale funksjoner eller betydelig kognitiv svikt.

I noen grad varerier det hvordan den psykiatriske faglitteraturen fremstiller og grupperer de ulike psykosesymptomene.267 Som et utgangspunkt anses det ofte hensiktsmessig å dele symptomene inn i positive – noe kommer i tillegg til – og negative – noe mangler eller blir borte, se boks 8-1. I det følgende redegjøres det for enkelte slike sentrale symptomer. For en mer utfyllende fremstilling, se 18.4.3.

Med positive symptomer forstår man at det er kommet til noe nytt, i tillegg til normal psykisk fungering, som påvirker funksjon og livsutfoldelse, for eksempel at personen har fastlåste vrangforestillinger, hører truende stemmer som andre ikke hører (hallusinasjon), eller at personen har vedvarende ukontrollert fysisk aggresjon. Symptomene må ha vært tydelig tilstede mesteparten av tiden i mer enn en måned.

Boks 8.1 Psykosesymptomer

Sentrale positive psykosesymptomer

  • Hallusinasjoner

  • Vrangforestillinger

  • Tankeforstyrrelser

  • Oppstemthet /Eksitasjon

  • Markert grandiositet (storhetsforestilling)

  • Markert bisarr atferd (kle seg naken på offentlige steder og lignende)

  • Markert motorisk hyperaktivitet (kan ikke stå stille og lignende)

  • Aggresjon

  • Katatoni (motorisk ubevegelig over lang tid)

  • Urimelig opptatthet av bisarre ideer/hendelser

Sentrale negative psykosesymptomer

  • Avflatede affekter (apati, indifferens i relasjon til viktige forhold)

  • Manglende spontanitet

  • Sosial tilbaketrekning

  • Kognitiv svikt (sviktende abstrahering)

  • Full svikt av «Activity of Daily Living»-funksjoner (næringsvegrende, spiser ikke, har avføring i senga, osv.)

  • Alvorlig mangel på dømmekraft

  • Viljeslammelse

Med negative symptomer forstår man at forhold ved normal psykisk fungering er betydelig endret eller fraværende. Negative symptomer påvises oftest ut fra personens tidligere atferd, for eksempel sosial tilbaketrekning eller fravær av adekvate følelsesuttrykk og mangel på initiativ.268

Positive og negative psykosesymptomer kan påvises ved hjelp av strukturerte intervjuer for slike symptomer som BPRS (Brief Psychiatric Rating Scale) eller PANSS (Positive and Negative Syndrome Scale). Det vises til fremstillingen i 18.4.3.2.

8.4.3.4 «Partiell psykose»…
8.4.3.4.1 … i medisinsk sammenheng

Uttrykket «partiell psykose» eller «partiell sinnslidelse» benyttes undertiden for å angi at observandens vrangforestillinger tilsynelatende er velavgrenset til ett enkelt tema, mens den øvrige personligheten anses frisk.

ICD-10 benytter imidlertid ikke begrepet. I de største medisinske og psykologfaglige artikkeldatabaser er det kun få artikler som har brukt buttrykket «partial psychosis» eller lignende i tittel eller sammendrag.269

Forestillingen om «partielle psykoser» er altså ikke allment innarbeidet i moderne psykiatrisk litteratur. I blant annet en dansk lærebok i psykiatri er det tatt direkte avstand fra fenomenets eksistens, eller i det minste avvist at fenomenet lar seg påvise:

«Begrepet «partiell sindssygdom» står for den antagelse, at ikke hele personligheden er forandret – som almindeligt doceret i psykiatrien – men at visse dele er uskadte og dermed kunne være ansvarlige. Det er traditionel retspsykiatrisk opfatelse, at alle handlinger hos en psykotisk patient er farvet af den psykotiske tilstand – med afstandtagen fra begrepet «partiel psykose». Man kan ikke fastsætte, hvor sygdommen hører op, og hvor normal tankegang begynder.»270
8.4.3.4.2 … i rettslig sammenheng

I rettslige sammenhenger kan man ha særlig interesse av å fastslå hvorvidt atferd kan forklares som en følge av en psykotisk tilstand eller ikke. Om det gir mening å snakke om «partielle psykoser», ble berørt i innstillingen som Straffelovskomiteen avga i 1925:

«Det som tilhengere av den blandede metode hevder er […] at visse sinnssykdomme kun har en partiell virkning på erkjennelse og vilje. Og de har kunnet påberope sig enkelte psykiatrikeres opfatning for denne lære. Den almindelige mening blandt nutidens sinnsykelæger er imidlertid: at sjelslivet i sin helhet er angrepet (abnormt) under alle de, som betegnes som sinnssykdom, at enkelte lidelser visstnok fortrinsvis ytrer sig i bestemte arter av abnorme handlinger, men at man ikke nogen sinnssyk kan ha den vanlige sikkerhet for normal handlemåte på noget område.» 271

Begrepet om «partiell psykose» slik det benyttes på strafferettens område, forstås nok best som et uttrykk for at ikke alle psykoselidelser med nødvendighet bør føre til straffrihet. En slik forståelse kom nokså tidlig til uttrykk i dansk teori:

«Teoretisk er det sikkert rigtigt, at en sindssygdom altid angriber hele psyken, og at altså begrebet partiel sindssygdom intetsteds hører hjemme, men i praksis at fastholde det til yderste konsekvens er en smule doktrinært. Man ser personer med udtalte, omend mindre svære sindssygdomme passe deres forretning forstandigt og godt, og det skulle da synes i nogen måde urimeligt ikke at gøre dem ansvarlige, hvis de for vindings skyld giver sig til at snyde i handelen.»272

Det er også en premiss for dagens danske utilregnelighetsregel at psykoser kan være partielle, se nærmere i 7.2.4. Så selv om det er tvilsomt om antagelsen er medisinskfaglig sett holdbar, har regelen likevel møtt en viss forståelse i Danmarks rettspsykiatriske miljø i tråd med tankegangen sitatet ovenfor gir uttrykk for.

I rettsmedisinsk litteratur finner man imidlertid beskrivelser av psykiske tilstander hvor psykosen bare omfatter et begrenset område av livet.273 Det siktes da til at den syke på visse områder kan ha en kriminell atferd som ikke fremstår som et uttrykk for en pågående sykdom. En oppfatning om at det gir mening å snakke om «partielle psykoser» i en slik sammenheng synes også å ligge til grunn for Legeforeningens forslag til utilregnelighetsregel, hvor et tilbakevendende eksempel på en person som bør holdes strafferettslig til ansvar er «[…] en psykiatrisk pasient, [som] vel vitende om at det er galt, bryter seg inn og stjeler en kasse øl […]».274

Dette er imidlertid, som det fremgår i 8.4.3.4.1, ikke et omforent eller vanlig begrep i den alminnelige psykiatri.

8.4.4 Psykoselidelser

8.4.4.1 Faser og symptomtyngde

I det følgende redegjøres det for ulike psykoselidelser, dvs. lidelser som har psykosesymptomer som spesifikke kjennetegn. De fleste lidelsene er syndromer. Det betyr at diagnosen er basert på et knippe av tegn og symptomer.

Gjennomgangen er basert på en såkalt fasespesifikk tenkning og forståelse av lidelsene, hvilket vil si at symptomenes styrke og omfang varierer i løpet sykdomsperioden. De inngår i et sykdomsforløp, og de alvorligste psykosene utvikler seg i følgende faser:275

  • Premorbid fase, betegner tiden før positive psykosesymptomer kan påvises.

  • Prodromalfasen, betyr «forvarselsfase» og innebærer at man kan identifisere de første symptomene på psykisk lidelse, men da oftest som uspesifikke tegn, som for eksempel angstsymptomer og symptomer på depresjon. Tidlige negative symptomer kan vise seg her som tilbaketrekning fra venner eller plutselig brudd i utdannelse.

  • I den aktive psykosefasen er positive psykosesymptomer fremtredende. Psykosefasen vil kunne bestå av en «aktiv ubehandlet fase» og en «aktiv behandlet fase».

  • Remisjon betegner fasen der utslagsgivende psykosesymptomer er svekket og eventuelt ikke lar seg påvise, gjerne som følge av aktiv behandling med antipsykostiske legemidler.

Forløpet av psykoselidelsene varierer fra person til person, og symptomtyngden varierer innenfor de enkelte faser av sykdommen. Noen har én sykdomsepisode i løpet av livet, mens andre kan ha flere sykdomsepisoder og atter andre kan ha et kronisk, livslangt sykdomsforløp. En del personer med psykoselidelser kan ha relativt god fungering mellom sykdomsperiodene.

8.4.4.2 Psykoselidelser
8.4.4.2.1 Schizofreni(ICD-10 F20)

Schizofreni er et syndrom, altså en psykisk lidelse kjennetegnet ved en samling av symptomer som opptrer samtidig. Det kliniske bildet ved schizofreni er mangfoldig, og diagnosen deles inn i undergrupper.276 Dersom en person følges gjennom livet, viser det seg at symptomer og undergrupper av diagnosen kan variere.

Sentralt for bruk av diagnosen er forstyrret selvopplevelse. Dette kan vise seg i form av ulike uvirkelige og fremmede opplevelser av egen identitet, av andre mennesker og fysiske omgivelser. De opptrer karakteristisk sett i sykdommens prodromalfase, uten å være kjennetegn for en etablert psykotisk episode.

I akutte psykotiske faser kan positive psykosesymptomer påvises, mens negative symptomer kan finnes i alle faser, også der de positive symptomene er dempet, med eller uten behandling.

Dersom pasienten har klare affektive (følelsesbetonte) symptomer, for eksempel uttalte humørsvingninger eller dyp tristhet, må det ha vært klare schizofreni-symptomer til stede før oppstarten av den affektive episoden. Symptomene må ha vært omfattende, og til stede mesteparten av tiden i minst en måned. Symptomene må ikke skyldes en organisk tilstand.

8.4.4.2.2 Paranoide psykoser (vedvarende vrangforestillingslidelser)(ICD-10 F22)

Paranoide psykoser er psykiske lidelser som kjennetegnes ved langvarige vrangforestillinger. I ICD-10 er vrangforestillinger definert som feilaktige upåvirkelige overbevisninger om en selv og/eller omgivelsene som ikke er forenlig med virkeligheten og ikke deles av andre med samme sosiokulturelle bakgrunn som personen.

Forfølgelse, paranoia, er opphavet til betegnelsen paranoide psykoser, og er den oftest forekommende vrangforestillingen. Andre vanlige forestillinger er å bli bedratt, observert, være offer, være objekt for forelskelse, at partneren er utro, å ha en alvorlig sykdom eller spesielle evner og storhet, religiøst kall, adelig avstamning, eller om andre urimelig og ukorrigerbare forestillinger om egen identitet eller utseende. I noen tilfeller forekommer en blanding av flere vrangforestillinger. Personen kan ha en enkelt vrangforestilling, eller flere nært beslektede vrangforestillinger som kan henge sammen i et paranoid system.

Overbevisningen fastholdes til tross for fakta som motsier den, og pasienten lar seg ikke korrigere ved logikk eller fornuft. Personen med lidelsen kan i blant handle i samsvar med vrangforestillingen, for eksempel kan forestillingen om å bli bedratt resultere i voldelig atferd rettet mot «bedrageren».

Det følger definitorisk av ICD-10 systemet at kriteriene for schizofreni, affektive lidelser eller organiske psykose ikke skal være oppfylt, for da skal disse diagnosene heller gis. Kroniske psykoser må dessuten ha en varighet på over tre måneder, ellers anses de for å være akutte og forbigående.

8.4.4.2.3 Akutte og forbigående psykoser(ICD-10 F23)

Akutte og forbigående psykoser kjennetegnes ved en akutt debut av et fullt psykotisk syndrom preget av positive symptomer. Symptomsammensetningen er raskt vekslende og tilstanden variabel. Det forekommer ofte en følelsesmessig ustabilitet og psykomotorisk uro, og pasienten kan fremstå som forvirret og svært preget av den psykotiske tilstanden.

I ICD-10 deles de akutte og forbigående psykosene inn i fire former, nemlig akutt polymorf psykose (uten schizofreniforme trekk), akutt polymorf schizofreniform psykose, akutt schizofrenilignende psykose og akutt paranoid psykose.

Ofte vil en akutt livspåkjenning, som å bli sagt opp eller uventet informasjon om utroskap, anses som utløsende faktorer for psykosen. Behandling resulterer vanligvis i at symptomene raskt svekkes. De fleste gjenvinner også relativt raskt sitt tidligere funksjonsnivå.

8.4.4.2.4 Schizoaffektiv lidelse(ICD-10 F25)

Schizoaffektiv lidelse betegner episodiske lidelser der symptomer på både affektive lidelser og schizofreni er fremtredende, samtidige og uttalte i samme sykdomsepisode. Disse diagnosene settes ikke, fordi symptomene opptrer samtidig og i uttalt grad, derav den sammensatte betegnelsen.

På den ene side finnes symptomer typisk for affektiv lidelse med sterkt svingende stemningsendringer, og på den annen side symptomer typisk for schizofreni med vrangforestillinger som er uvanlige for den stemning personen er i (stemningsinkongruente vrangforestillinger).

8.4.4.2.5 Affektiv lidelse (ICD-10 F30–32.3)

De sentrale symptomene ved affektive lidelser, er endringer i affekt eller stemningsleie til depresjon eller heving av stemningsleiet til mani. Stemningsforandringen ledsages vanligvis av en forandring i det generelle aktivitetsnivået. Øvrige symptomer er enten sekundære eller kan lett forstås i sammenheng med endringen i stemningsleie og aktivitet. Affektive lidelser har en tilbakevendende tendens, og enkeltepisoder kan utløses av belastende livshendelser eller situasjoner.

Et eksempel på en slik lidelse er «manisk episode» som angir enkelttilfeller hvor hevingen av stemningsleiet, den overdrevne motoriske aktiviteten, det raske tankejaget og pratsomheten kan være så ekstrem at personen er uforståelig eller utilgjengelig for vanlig kommunikasjon. Et annet eksempel er «bipolar affektiv lidelse», som kjennetegnes ved en mani og to eller flere episoder av hevet eller senket stemningsleie og betydelig forstyrret aktivitetsnivå. Et tredje eksempel er «depressiv episode» hvor pasienten lider av et betydelig senket stemningsleie, redusert energi og aktivitetsliv, og hvor det blant annet kan forekomme hallusinasjoner og vrangforestillinger selvbebreidende innhold (stemningskonguente).

8.4.4.2.6 Psykiske og atferdsmessige forstyrrelser i barseltiden (ICD-10 F53)

Viktige livshendelser, som det å føde et barn, kan utløse alvorlig psykisk lidelser, for eksempel bipolar lidelse. Fødselspsykosene er således ikke en selvstendig gruppe, men kjente psykosetyper som vil starte som en barselpsykose (puerperalpsykose). Det er en akutt psykotisk reaksjon som vanligvis inntreffer like etter eller i løpet av de første ukene etter fødselen, ofte med et symptombilde tilsvarende en akutt polymorf psykotisk reaksjon.

Barselpsykose er ofte kjennetegnet ved depresjon eller uvanlig oppstemthet (mani), vrangforestillinger (manglende realitetssans) eller desorientering når det gjelder tid, rom eller situasjon. En barselpsykose kan også ha et mer schizofrenilignende klinisk bilde uten klar opp- eller nedstemthet.277

Risikoen for psykose er 20–25 ganger større i barselperioden enn ellers i livet, men risikoen er fortsatt svært lav og rammer kun én–to av 1000 fødende kvinner hvert år. I Norge innebærer det at omtrent 60–120 kvinner per år får en barselpsykose. Hvis en kvinne har hatt en psykose tidligere i livet, er det 30–50 prosent risiko for tilbakefall i tiden etter en fødsel.

Boks 8.2 Psykiske og atferdsmessige forstyrrelser i barseltiden

En yngre kvinne hadde drept sitt barn i umiddelbar tilslutning til fødselen. Hun var beskrevet som upåfallende umiddelbart før fødselen, men ved mentalundersøkelsen etter drapet var hun ute av stand til å gjenkalle følelser og tanker i forbindelse med graviditet og fødsel. Den undersøkende lege vurderte henne som lettere umoden, men fant henne hverken psykotisk eller personlighetsforstyrret.

Kilde: Dansk rettspraksis, Retslægerådets årsberetning 2000 s. 91 flg.

8.4.4.2.7 Psykose ikke nærmere angitt (INA) (ICD-10 F29)

Inn under uspesifisert psykosediagnose faller tilfeller hvor det er klart at en person har en psykoselidelse, men det ikke lar seg fastslå sikkert hva slags type det dreier seg om.

Et eksempel er en person som har vedvarende hørselshallusinose uten klare vrangforestillinger eller klart funksjonstap. Et annet er psykoser der det er usikkert om bruk av rusmidler kan spille en rolle. Uspesifisert psykose er altså en utelukkelsesdiagnose. Den forutsetter en grundig utredning og jevnlig revurdering.

Boks 8.3 Psykoselidelse hos gjerningsmannen

A hadde misbrukt alkohol fra han var 13 år, og ulovlige rusmidler fra han var 15. Senere hadde han fått metadon, men hadde likevel ikke holdt seg unna rusmidler. Han hadde hatt til dels alvorlige psykiske symptomer fra han var 16 år gammel, og 20 opphold ved psykiatrisk avdeling. Det hadde vært tvil om diagnosen, som hadde vekslet mellom psykisk forstyrrelse forårsaket av rusmiddelmisbruk og personlighetsforstyrrelser.

A var tidligere domfelt.De to siste dommene dreide seg om til dels alvorlige tilfeller av trusler og vold begått gjennom en årrekke og fortrinnsvis mot moren. Denne gangen var han tiltalt blant annet for trusler skikket til å fremkalle alvorlig frykt. De sakkyndige fant at A tilfredsstilte diagnosene F20.0 Paranoid schizofreni, F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse, F11.23 Opiatavhengighet under substitusjonsbehandling med metadon og F90.1 Hyperkinetisk atferdsforstyrrelse – ADHD.

Kilde: Rt. 2010 s. 346

8.4.5 Sårbarhetstilstander for psykose

8.4.5.1 Psykiske lidelser

Personer med andre psykiske lidelser enn psykoselidelser kan oppleve symptomer på og episoder med psykose under ulike belastninger som tapsopplevelser, rus eller livstruende belastninger.

Det gjelder blant annet for spesifikke personlighetsforstyrrelser som er kategorisert i ICD-10 F 60, og som kjennetegnes ved dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som kommer til uttrykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner.

Herunder faller dyssosiale personlighetsforstyrrelser (F60.2) og emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelser (F60.3). Personer med personlighetsforstyrrelser kan reagere med kortvarige psykoser som enten glir over av seg selv eller ved aktiv behandling. Se for øvrig nærmere i 8.4.7 om komorbiditet.

8.4.5.2 Somatisk sykdom eller skade

Somatikk er som tidligere nevnt en betegnelse på den delen av medisinen som forholder seg til den fysiske delen av kroppen, og står i motsetning til psykiatri som omhandler følelseslivets lidelser.

Sykdommer som man tradisjonelt betrakter som somatiske kan også gi psykosesymptomer. Infeksjonssykdommer og parasittsykdommer (ICD-10 A00–B99) er velkjente eksempler. Dette gjelder blant annet for malaria, som kan gi tilstander med feberdelirium og psykose. Sykdommer i nervesystemet (ICD-10 G00–G99) kan være opphav til symptomer på psykose, for eksempel ved epilepsi (G40)278 og multippel sklerose (G35). Det kan også forekomme at personer får symptomer på psykose etter alvorlige hodeskader.279

8.4.5.3 Bruk av avhengighetsskapende stoffer – rusmiddelutløst psykose (ICD-10 F10-F19)
8.4.5.3.1 Generelt om rusmidler

Rus er særskilte mentale og fysiske tilstander av velvære (eufori) som oppstår relativt umiddelbart etter inntak av ulike kjemiske stoffer. Stoffer som gir rus omfatter både lovlige handelsvarer som alkohol, løsemidler, limstoffer og legemidler, og ulovlige narkotiske stoffer som for eksempel amfetamin eller kokain.280

Rusmidlenes farmakologiske virkninger kan deles i tre hovedkategorier: Dempende (beroligende, sovemidler, smertestillende, morfin/heroin, GHB), stimulerende (kokain, amfetamin) og hallusinogene (LSD, diverse sopparter). Hvordan symptombildet arter seg avhenger av type rusmiddel og mengden av midlet som er inntatt. Noen midler kan ha ulike virkninger, for eksempel kan cannabis virke både dempende og hallusinogent, se nærmere i 9.5.3.2.2..

Etter inntak av rusmidler er felles bivirkninger svekket konsentrasjon, nedsatt hukommelse og innlæring, nedsatt kritisk sans, økt impulsivitet og svekkelse av hjernefunksjonen som sørger for samsvar mellom det man har tenkt å gjøre og det man gjør. I tillegg vil de enkelte rusmidlene ha spesifikke virkninger knyttet til det bestemte stoffet, som for eksempel følelse av ro, velvære eller sløvhet ved bruk av dempende stoffer som alkohol eller sovemidler. Det er samvirket mellom rusmidlenes farmakologiske virkninger og personspesifikke forhold som avgjør den enkeltes atferd ved rus.281

Det er ofte en sammenheng mellom ruslidelser og vold. De fleste undersøkelser av vold har kommet frem til at ruslidelser er den psykiske helsefaktoren som er viktigst ved siden av dyssosial personlighetsforstyrrelse. Bruk av alkohol er relatert til en større andel av alvorlige voldshendelser enn andre rusmidler.282

8.4.5.3.2 Rusutløste psykoser

Rusutløste psykoser er psykotiske symptomer fremkalt av rusmidler. Slike symptomer kan oppstå under eller kort tid etter inntak av disse.283 Både friske og syke personer er i varierende grad påvirkelige for slik reaksjon.284 Psykotiske symptomer kan også være utløst av fravær av et stoff som har gitt avhengighet, og betegnes da som abstinensreaksjoner.

De psykotiske symptomene vil vanligvis avta etter en ukes fravær av rusmiddelinntak. Derfor er varigheten av psykotiske symptomer etter at rusbruken er stoppet, ofte anvendt som et kriterium for å skille rusutløste psykoser fra andre psykoser. Ved vedvarende rusmiddelmisbruk krever ICD-10 at personen med psykotiske symptomer skal ha delvis bedring etter en måned og full bedring etter 6 måneder.285

I klinisk praksis er det utfordrende å skille mellom på den ene siden rusutløste psykoser og på den andre siden psykose (primærpsykose) som ikke skyldes rusbruk, men som er ledsaget av samtidig rusmiddelbruk. Det skyldes den store likheten mellom de kliniske symptombildene. I Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse heter det bl.a.:

«Rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser er et samspill mellom biologiske disposisjoner og psykososiale erfaringer. For eksempel kan en psykose være et direkte resultat av rusmiddelbruk, men oppfattes som en ikke-rusutløst psykose. På den annen side kan personer som åpenbart er påvirket av rusmidler, også ha en underliggende psykotisk tilstand som ikke oppdages fordi den kamufleres av rusatferden».286

Kunnskap om tidligere sykehistorie knyttet til psykiatriske symptomer og rusmiddelbruk, og kunnskap om lengre fravær av rusmiddelbruk, er sentrale momenter i vurderingen av om det dreier seg om en uavhengig psykoselidelse eller om det er sekundære virkninger av rusmiddelbruken som man står overfor. I Helsedirektoratets retningslinjer er det også fremhevet at utredningsresultatet må tolkes i lys av om pasienten under utredningen brukte rusmidler, hadde abstinensreaksjon eller opplevde en uttalt trang til å ruse seg.287

Det antas å være flere sammenhenger i tid mellom psykoselidelser og rusmiddellidelser. Personen kan ha en primær rusmiddellidelse og sekundær psykoselidelse, primær psykoselidelse og sekundære rusmiddelproblemer, eller de kan oppstå samtidig gjennom felles utløsende faktorer.

Boks 8.4 Rusmiddelutløst psykose hos gjerningsmannen

En ung mann på 17 år og 9 måneder hadde sent på kvelden gjemt seg på farens soverom i annen etasje av boligen, og hadde på forhånd utstyrt seg med en kniv, som han hadde stukket ned i bukselinningen for å kunne forsvare seg mot demoner og onde ånder.

Da faren fant ham på soverommet ble det krangel og munnbruk. Han trodde faren var en demon. Senere i hendelsesforløpet stakk og skar han faren gjentatte ganger i hodet, ansiktet og halsen slik at han døde. Etter farens død, stakk tiltalte en kulepenn inn i farens venstre øye, slik at bare en liten del av pennen var synlig på utsiden. Deretter ringte han til politiet.

Da drapet ble begått, hadde gjerningsmannen hasj i kroppen tilsvarende en påvirkningsgrad på under 0,5 promille alkohol i blodet. Han hadde brukt hasj jevnlig og etter hvert svært hyppig i ca. to år. De sakkyndige mente at mannen var psykotisk da han begikk drapet.

Kilde: Rt. 2011 s. 774. Saken gjaldt straffutmålingen.

8.4.5.4 Bruk av ikke-avhengighetsskapende stoffer (ICD-10 F55)

Medisiner kan gi symptomer på psykose. Eksempler er malariamedisin, og kortikosteroider som benyttes mot kroniske betennelser, kreft og ved transplantasjoner.288

Skadelig bruk eller misbruk av ikke-avhengighetsskapende stoffer omfatter et vidt spekter av legemidler, blant annet hormoner som anabole steroider. Bruk av slike stoffer regnes som et relativt sjelden fenomen i Norge, men har vært utbredt i bestemte miljøer. 289 Det kan ikke utelukkes at anabole steroider er en risikofaktor for voldskriminalitet, men den forskningsbaserte kunnskapen om dette er noe sparsom.290 Det er uklart og hersker en viss uenighet om anabole steroider kan gi psykotiske symptomer.

8.4.6 Sykdommer og lidelser uten psykosesymptomer hvor bevisstheten, emosjonelle- eller kognitive funksjoner kan være påvirket i betydelig grad

8.4.6.1 Tema

I det følgende redegjøres det for enkelte medisinske tilstander hvor bevisstheten, emosjonelle eller kognitive funksjoner kan være påvirket i betydelig grad, men som ikke kategoriseres som psykoselidelse og det heller ikke forekommer psykotiske symptomer i tilknytning til tilstanden.

8.4.6.2 Psykisk utviklingshemning (ICD-10 F70–F79)

Utviklingshemning betegner en lav intellektuell funksjonsevne som er medfødt eller har oppstått i tidlig barnealder, og som vedvarer resten av livet. Tilstanden kan skyldes arvelige anlegg, medfødte stoffskifteforstyrrelser, kromosomforstyrrelser (som f eks Downs syndrom), skader eller sykdom på fosterstadiet, ved fødsel eller i tidlig barneår. Tilstanden må holdes atskilt fra tilstander som kjennetegnes ved svekkede kognitive evner, men hvor personen tidligere har vært innenfor normalområdet (demens).

I ICD-10 angir kodene F70 –F79 den medisinske forståelsen av «psykisk utviklingshemning». I ICD-10 klassifikasjonen er intelligenskvotient (IQ) benyttet til å bedømme graden av hemning, supplert med en klinisk vurdering hvor det eventuelt kan benyttes strukturerte utredningsskjemaer.

Resultatet av IQ-tester beregnes ut fra antall korrekte svar i forhold til et antall prøver. I vurderingen tas det hensyn til alder og utdannelse. Den gjennomsnittlige kvotienten (det gjennomsnittlige resultatet) på slike prøver i den voksne befolkningen er satt til 100. En test er et mål av en prestasjon i en definert situasjon. Det betyr at resultatet på enhver test, også på en IQ-test, er avhengig av ulike forhold som f.eks. dagsform og ytre omstendigheter, herunder hvilket samfunn man er oppvokst i.

Resultatet av en IQ-test skal alltid vurderes mot annen informasjon man har om den som tar testen, og avgjørelser basert på IQ-tester må vurderes mot generell kunnskap om intelligens. Den vanligste testen for å måle IQ for voksne er Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS).

Det er vanlig å klassifisere psykisk utviklingshemning i fire kategorier. IQ gir ikke noe grunnlag for helt presist å fastslå intelligens, og de ulike diagnosene angis derfor med bruk av intervaller og en nærmere beskrivelse av funksjonsnivået i de fire kategoriene:

  • Lett psykisk utviklingshemning (F70). IQ anslagsvis mellom 50 og 69 (hos voksne, mental alder fra 9 til under 12 år), fører vanligvis til lærevansker i skolen. Mange voksne er i stand til å arbeide, ha gode sosiale forhold og gjøre en samfunnsnyttig innsats.

  • Moderat psykisk utviklingshemning (F71). IQ anslagsvis mellom 35 og 49 (hos voksne, mental alder fra 6 til under 9 år), fører vanligvis til markert utviklingshemning i barndommen, men de fleste kan læres opp til å utvikle noen grad av uavhengighet i det å sørge for seg selv, oppnå adekvat kommunikasjon og noen skoleferdigheter. Voksne vil trenge varierende grad av støtte for å kunne leve og arbeide ute i samfunnet.

  • Alvorlig psykisk utviklingshemning (F72). IQ anslagsvis mellom 20 og 34 (hos voksne, mental alder fra 3 til under 6 år), fører vanligvis til kontinuerlig omsorgsbehov.

  • Dyp psykisk utviklingshemning (F73). IQ under 20 (hos voksne, mental alder under 3 år), fører til alvorlige begrensninger av egenomsorg, kontinens for urin og avføring, kommunikasjon og bevegelighet.

I tillegg finner man i ICD-10 «sekkediagnosene» F 78 Annen psykisk utviklingshemning og F79 Uspesifisert psykisk utviklingshemning.

Når det gjelder utredning og diagnostisering av psykoselidelser hos utviklingshemmede kan det være flere forhold som kompliserer arbeidet. Det kan blant annet være en betydelig symptomoverlapping mellom psykisk utviklingshemning og psykose. Se om dobbeltdiagnoser i 8.4.7. Slik diagnostisk overlapping kan føre til at personer med utviklingshemning får alle vanskene forklart med denne tilstanden, noe som i sin tur kan innebære at personer med utviklingshemning og psykose ikke får en korrekt diagnose og behandling.291

Boks 8.5 Gjerningspersonen hadde en psykisk utviklingshemning

28 år gammel utviklingshemmet mann ble dømt til tvungen omsorg for to tilfeller av vold og voldtektsforsøk på to kvinner. På grunnlag av psykiatrisk sakkyndig vurdering la retten til grunn at gjerningsmannen hadde en forsinket mental utvikling allerede fra fødsel av, og han skal under hele oppveksten ha vist betydelig aggresjon og utagering mot jevnaldrende, lærere og familie. Han hadde vært innlagt flere ganger i barne-, ungdoms- og voksenpsykiatrien. Lagmannsretten fant at det forelå kvalifisert fare for gjentakelse av nye alvorlige seksualforbrytelser og seksualisert vold dersom han ikke ble underlagt tvungen omsorg.

Kilde: Gulating lagmannsretts dom 30. september 2009.

Boks 8.6 Gjerningspersonen hadde en psykisk utviklingshemning

16 år gammel psykisk utviklingshemmet gutt begikk flere seksuelle overgrep over tid mot 5 år yngre venn ved bruk av trusler. Lagmannsretten la til grunn at A på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Dette i tråd med de psykiatriske erklæringene. De sakkyndige hadde konkludert med at A var lidende av tilstanden F71.0 Moderat psykisk utviklingshemmet.

Kilde: Gulating lagmannsretts dom 11. april 2011.

8.4.6.3 Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (ICD-10 F80–F89)
8.4.6.3.1 Generelt

Autismespekterforstyrrelser er en type utviklingsforstyrrelser som omfatter vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og repeterende atferd.292

I en svensk utredning er det lagt til grunn at forstyrrelsene kan lede til «sådan störd verklighetsuppfattning eller brist på kontrollförmåga att han eller hon inte kan relatera sitt handlande till dess faktiska sammanhang».293

Noen personer med slike forstyrrelser har alvorlig psykisk utviklingshemning og svært lite språk, mens andre har gode intellektuelle evner og normalt språk. Vansker med å forstå andre mennesker og delta i gjensidig sosialt samspill med andre, er de mest framtredende tegnene blant de som har normale intellektuelle evner.

Den store variasjonen i symptombilde gjør at man snakker om et «spekter» av forstyrrelser. Barneautisme,294 atypisk autisme,295 Retts syndrom296 og Aspergers syndrom297 er de mest vanlige diagnosene i autismespekteret.

Forekomsten har økt de siste årene, det vil si at flere får diagnoser i autismespekteret nå enn tidligere. Hovedårsaken til dette er antagelig at man har fått mer kunnskap om autismespekterforstyrrelser, og at de som jobber i barnehager, helsestasjoner og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker vet i større grad hvilke tegn de skal se etter. Det er også flere med mildere symptomer og normale intellektuelle evner som får diagnoser i autismespekteret nå enn tidligere.

8.4.6.3.2 Særlig om Aspergers syndrom (ICD-10 F84.5)

Den diagnostiske beskrivelsen av Asperger syndrom i henhold til ICD-10 er at det foreligger en kvalitativ svikt i sosialt samspill og et begrenset, repetitivt og stereotypt mønster hva gjelder atferd, interesser og aktiviteter. Det kan også være kommunikasjonsproblemer som ligner problemene forbundet med autisme, deriblant en svært konkret begrepsforståelse.

Et hovedproblem for mange med Aspergers syndrom er at de ikke forstår hvordan deres atferd virker på andre. Dette er ofte betegnet som empatisvikt, og kjennetegnes ved at de ikke har nødvendige forutsetninger, verken kognitivt eller emosjonelt, for å kunne sette seg inn i hvordan deres handlinger virker inn på andre mennesker.

I NOU 2010: 3 Drap i Norge i perioden 2004–2009 ble det problematisert hvorvidt personer med Aspergers syndrom var overrepresentert blant personer som utøver alvorlig vold, eller om det eksisterer noen årsakssammenheng mellom denne sykdommen og utøvelsen av alvorlig vold.298 Man fant ikke frem til studier som hadde tatt hensyn til eventuell overhyppighet av andre risikofaktorer blant personer med Aspergers syndrom.

Boks 8.7 Gjerningspersonen har Aspergers syndrom

En ung kvinne hadde drept sin mor. Ved observasjon etter drapet ble det funnet flere eksempler på at kvinnen hadde feiltolket andre menneskers ønsker og intensjoner. For øvrig hadde hun mange ritualer vedrørende måltidene og toalettbesøk. Hun snakket monotont og kunne være vanskelig å avbryte. Hun var konkret i sin oppfatning av omverdenen og opptatt av detaljer. Etter en totalvurdering ble hun funnet å tilfredsstille den diagnostiske beskrivelsen av Aspergers syndrom. Se også eksemplene i boks 8.13 og boks 8.15 i 8.6.2.

Kilde: Dansk rettspraksis, Retslægerådets årsberetning 2003–2005.

8.4.6.4 Diabetesrelaterte tilstander (ICD-10 E10–E16)

Hypoglykemi (føling) er en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt og hyperglykemi er en tilstand med for høyt blodsukker.299 Vanlige symptomer ved hypoglykemi er skjelving, svette, tørst, sult, irritabilitet og aggresjon, uklart syn, konsentrasjonsvansker og uklar tale. Ved svært alvorlig hypoglykemi kan kramper og komatøse tilstander inntre. Alvorlig hypoglykemi over lengre tid kan medføre hjerneskade.

Hypoglykemi kan skyldes sykdom eller bruk av legemidler. Diabetes er en sykdom som skyldes nedsatt eller manglende insulinproduksjon, eventuelt kombinert med redusert insulinvirkning i cellene (insulinresistens). Diabetes I og II følger ubehandlet av hyperglykemi, og kan medføre hypoglykemi ved for høye doser av insulin eller antidiabetika, ved begrenset matinntak eller ved stor fysisk aktivitet.300 Sykdommen er en kronisk metabolsk sykdom med mange årsaker. Ved velregulert diabetes oppstår nesten aldri hypoglykemi.

Symptomer på hypoglykemi varierer fra person til person, men hos den enkelte inntrer symptomer ofte ved bestemte blodsukkernivåer og kan være en pekepinn på hvor alvorlig hypoglykemien er.

Boks 8.8 Hypoglykemi

En mann ble dømt for uaktsomt bildrap etter overtredelse av straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 3 og § 21. Tiltalte hadde diabetes type 1. På en lengre kjørestrekning (250 km) fikk han mot slutten av turen hypoglykemi og frontkolliderte med et motgående kjøretøy. Føreren av denne bilen ble drept. Lagmannsretten la til grunn at det måtte bebreides tiltalte som grovt uaktsomt at han underveis på turen ikke førte kontroll med blodsukkeret ved å måle blodsukkeret, men stolte på at føling ikke ville inntre ved inntak av mat og ved ikke å ta insulin.

Gulating lagmannsretts dom 29. august 2013. Se også Hålogaland lagmannsrett dom 3. november 2011 og Hålogaland lagmannsrett dom 14. september 2011.

8.4.6.5 Epilepsi (G40)

Epilepsi (krampeanfall) er symptom på forskjellige tilstander som har det til felles at de leder til en funksjonsforstyrrelse i hjernen i form av en plutselig og ukontrollert forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet. Årsaken til epilepsien kan være sykdom eller skade av hjernen, men oftest lar det seg ikke påvise noen sikker årsak.

Epileptiske anfall kan deles i to hovedgrupper avhengig av hvor i hjernen anfallet starter. Generalisert epilepsi starter over hele hjernen samtidig og viser seg gjerne ved krampeanfall. Personen vil da miste bevisstheten og få en tilstivning i kroppen og deretter rykkvise bevegelser.

Fokal eller partiell epilepsi starter i ett bestemt område i hjernen. Anfallenes karakter beror på hvor i hjernen funksjonsforstyrrelsen oppstår. De kan komme mens personen er ved full bevissthet, blant annet som rykninger i en hånd eller psykiske symptomer som angst eller hallusinasjoner. Anfallene kan også gi seg uttrykk gjennom nedsatt bevissthet og responstid, for eksempel kan personen handle automatisert og bevege seg uten mål og mening.

I perioden etter anfall kan det oppstå perioder med bevissthetspåvirkning. Epilepsi kan også forårsake psykiske lidelser, for eksempel organisk personlighetsforstyrrelse og demens.

8.4.6.6 Demens (ICD-10 F00–F03)

Demens er et syndrom som skyldes sykdom i hjernen, vanligvis av økende og kronisk natur. Sykdommene kjennetegnes av betydelig kognitiv svikt som er forstyrrelser av hukommelse, oppmerksomhet, orienteringsevne, konsentrasjon, forståelse, regneferdighet, læreevne, språk og dømmekraft. Som ledsagesymptomer kan det oppstå paranoide symptomer, hallusinasjoner og affektive symptomer. Bevissthetsnivået er ikke redusert.

Ved begynnende demens blir den kognitive svikten gradvis mer omfattende etter som tiden går. Oftest utvikler demens seg over flere år, men den kan utvikle seg raskere. Det primære kriteriet for om tilstanden foreligger, er sikker reduksjon av både hukommelse, konsentrasjon og oppmerksomhet, som svekker evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter.

Boks 8.9 Gjerningspersonen var dement

En 69 år gammel lege ble i tingretten dømt til fengsel i 12 måneder, herav 10 måneder betinget, for ved en rekke anledninger å ha foretatt seksualhandlinger med en kvinnelig rusavhengig pasient, mot å foreskrive medikamenter til henne uten at det var tilstrekkelig medisinsk grunnlag for det. Legen påanket straffutmålingen.

Da saken kom opp i lagmannsretten, var legen innlagt på pleiehjem med langt fremskreden demens. Han møtte ikke til ankeforhandlingen. Lagmannsretten festet seg ved at i erklæringen fra de sakkyndige var lagt til grunn som åpenbart at «A også på handlingstiden hadde en viss grad av demens (sløvhet)som særlig synes å ha påført ham kognitive sviktsymptomer, med tilhørende kritikkløshet og manglende dømmekraft, svekket hukommelse, følelsesmessig avflatning og en primitivisering av personligheten.»

Det siterte ble ytterligere utdypet og fremhevet i forklaringen som en av de sakkyndige ga under ankeforhandlingen, og det ble lagt til grunn at A også på handlingstiden måtte antas å ha hatt «en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen».

Kilde: Agder lagmannsretts dom 23. mars 2004.

Demensdiagnosen er basert på samtaler med pasient og pårørende og ulike tester. Undersøkelse av kognitive funksjoner skjer ved nevropsykologisk undersøkelse. En viktig del av diagnostiseringen, er å utelukke andre mulige årsaker til svikt i hukommelsesfunksjonen, som for eksempel depresjon og generell fysisk svakhet: Syndromet demens inntreffer ved Alzheimers sykdom,301 ved cerebrovaskulære sykdommer,302 ved Parkinsons sykdom,303 andre degenerative hjernesykdommer, systemiske lidelser som påvirker hjernens funksjon, og annen og uspesifisert demens.304

Boks 8.10 Gjerningspersonen var dement

A var i femtiårene og drev eget eiendomsmeglerkontor. Han underslo pengebeløp i forbindelse med salgsoppdrag på boligeiendom, hvor kjøperen betalte beløpet som depositum for kjøpesummen. I forkant av de kriminelle forhold var A undergitt en bredt sammensatt nevropsykologisk utredning på sykehus som viste at «der forelå encefalopati (sykdom i hjernen) som igjen ble ansett å være forårsaket dels av langvarige alkoholmisbruk, men med mulighet for at der også kunne foreligge premorbid medvirkende personlighetstrekk, evt. traumatisk hjerneskade, evt. tidl. demensutvikling».

Senere radiologisk undersøkelse av hjernen med computertomografi (CT) viste hjerneatrofi (hjernesvinn). I legeerklæring fra sykehuset fremgikk det at A’s intellektuelle funksjonsnivå «helt klart» var «betydelig nedsatt». Videre fremgikk det av erklæringen at A hadde «meget dårlig impulskontroll» og disse forhold «disponerer for uoverveide handlinger».

Kilde: Rt. 1989 s. 632

8.4.6.7 Delirium(ICD-10 F05)

Delirium er akutte ikke-spesifikke forstyrrelser i hjernens funksjon. Symptomene ved delirium er samtidig raskt innsettende skiftende bevissthet, redusert oppmerksomhet og konsentrasjonsevne, hukommelsessvikt, språkforstyrrelser, svikt i evnen til å formulere problemer, planlegge og gjennomføre oppgaver og forandring i psykomotorisk tempo. Der kan forekomme kortvarige hallusinasjoner og aggresjon.

Faktorer som senker terskelen for delirium, er blant annet høy alder og ulike kroniske sykdommer som demens, Parkinsons sykdom og hjerneslag. Blant de utløsende årsakene er akutt oppstått feber, smertetilstander, infeksjoner, traumer, operasjoner og ulike legemidler. Norske studier viser at 15 til 30 % av pasienter over 75 år som blir akuttinnlagt på medisinske avdelinger, har delirium. Ca. 25 % av pasienter med demenssykdom lider av delirium i perioder. De fleste blir helbredet innen fire uker.

8.4.6.8 Bruk av psykoaktive stoffer

I 8.4.5.3.1 og 8.4.5.3.2 er det redegjort generelt for rusmidlenes virkning på hjernen og for patologisk rus. Rusmiddelinntak kan føre til betydelige bevissthetsforstyrrelser.

Det er kjent at noen rusvirkninger er sjeldnere enn andre virkninger. Ved spørsmål om akutt intoksikasjon skiller en mellom forgiftning og selvpåført forgiftning. «Patologisk rus» (F10.07) omhandler alkohol og er definert slik:

«Plutselig aggresjonsutbrudd og ofte voldelig atferd, som ikke er vanlig når personen er edru. Patologisk rus inntreffer meget raskt etter inntak av alkoholmengder som ikke ville ført til beruselse hos folk flest.»

Boks 8.11 Gjerningspersonen hadde brukt av psykoaktive stoffer

A var en middelaldrende mann i fast arbeid. Han hadde tidligere blitt bøtelagt to ganger i forbindelse med straffbare handlinger begått under alkoholrus. A var ikke tidligere dømt for voldshandlinger. I løpet av natten hadde A drukket betydelige mengder alkohol.

B var på vei til arbeid en tidlig morgen og gikk på en offentlig vei i nærheten av sentrum. B ble revet ned fra veien og utsatt for et seksualovergrep, der A utøvde betydelig vold under kampen for å holde B og få av B sine klær. A fortsatte så voldsanvendelsen ved å holde et kvelertak rundt halsen til B til B døde, før A stakk fra stedet og prøvde å holde seg skjult for politiet.

Kilde: Rt. 2005 s. 1521

Se nærmere i 9.5.3.2.1

8.4.6.9 Dissosiative lidelser (ICD-10 F44)

Dissosiative lidelser eller konversjonslidelser er psykiske tilstander som kjennetegnes ved delvis eller fullstendig tap av det normale samspillet mellom bevissthet, hukommelse, identitetsbevissthet og samtidig tap av kontroll over kroppsbevegelser.305 Dissosiative symptomer kan forekomme som ledd i sykdomsbildet ved andre psykiske lidelser.

Symptomene kommer oftest plutselig, uten at det kan påvises noen annen sykdom (f.eks. nevrologisk sykdom) som kan forklare symptomene. Det er en klar forbindelse i tid mellom utvikling av symptomene og alvorlige belastende livshendelser eller alvorlige konflikter med andre. Personer med dissosiative lidelser vil ofte selv benekte slike hendelser og forhold, og det kan være meget krevende å vurdere om noe av funksjonstapet har vært under frivillig kontroll.

8.4.6.10 Hodeskader (ICD-10 F00–09)

En hodeskade kan forårsake skader og plager av nevrologisk, kognitiv, emosjonell og atferdsmessig art. En nevrologisk følge kan være sanseforstyrrelser, en kognitiv følge kan være oppmerksomhetsvansker, og en emosjonell følge kan være personlighetsendringer eller depresjon.306 Psykiske lidelser forårsaket av hodeskader diagnostiseres som organiske psykiske lidelser (F00–09).

8.4.6.11 Isolerte symptomer med tilknytning til kognisjon, persepsjon, emosjonell tilstand og adferd

Menneskers kognisjon, persepsjon, emosjonell tilstand og atferd, kan under gitte omstendigheter svekkes ved en rekke psykiske lidelser. Symptomer på slike, når de ikke er en del av mønsteret ved psykiske lidelser, finner man angitt i ICD-10 kapittel R.

Diagnoser som er angitt der skal blant annet benyttes når det ikke kan stilles noen mer spesifikk diagnose selv etter at alle opplysninger om tilfellet er gjennomgått eller fordi tilstanden var forbigående slik at årsaken ikke lot seg fastslå.

Særlig kategorien I R40 «Somnolens, stupor og koma» og R41 «Andre symptomer og tegn med tilknytning til kognitive funksjoner og bevissthet» er aktuelle, ettersom de omfatter henholdsvis komatøse tilstander eller bevisstløshet og tilstander av desorientering. I tillegg kan R55 «Synkope og kollaps» nevnes, herunder besvimelse.

8.4.7 Komorbiditet

Komorbiditet betyr at to eller flere sykdommer opptrer samtidig innenfor et definert tidsrom.307 Andre ord for det samme er «multimorbiditet», «samsykelighet» og «dobbeltdiagnose».

Komorbide psykiske tilstander er hyppig forekommende hos personer med psykoselidelser. De vanligste er angstlidelser, depressive lidelser, personlighetsforstyrrelser og rusmiddelbruk.308 Når det gjelder rusmiddelbruk og rusproblemer, er det funnet at personer med psykose i større grad enn befolkningen ellers bruker illegale midler og alkohol.309 Og en rekke undersøkelser viser at pasienter med bipolar lidelse eller schizofreni oftere misbruker rusmidler enn personer med andre psykiske lidelser.310 Symptomkombinasjoner kompliserer de diagnostiske vurderingene.

Personer med psykisk utviklingshemning kan få de samme psykiske lidelsene som andre. Funn fra epidemiologiske studier tyder på at de med psykiske utviklingshemninger er mer sårbare i forhold til psykiske lidelser og somatiske sykdommer enn den øvrige befolkningen. Grunnen til dette antas dels å være biologisk (genetiske feil, hjerneskade) og dels psykologisk (stigmatisering, manglende sosial integrering).311

8.5 Utilregnelighetsregelen – kriteriet «psykotisk»

Utvalget anbefaler at utilregnelighetsregelen bygger på et medisinsk prinsipp, og mener at de tilstander som faller inn under det medisinske psykosebegrepet bør åpne for straffrihet dersom symptomtyngden er betydelig, se 8.3.4 og 8.4.

I det følgende begrunnes det nærmere hvorfor det er hensiktsmessig å utforme utilregnelighetsregelen med utgangspunkt i det medisinske uttrykket «psykotisk». Deretter drøftes hvorvidt en straffrihetsregel basert på et medisinsk prinsipp favner for vidt, og om regelen eventuelt burde suppleres med begrensende kriterier. Spørsmålet om uttrykket «psykotisk» tvert om gir regelen et for snevert anvendelsesområde, er temaet i 8.6 nedenfor.

Inn under det medisinske psykosebegrepet faller de mest forvirrede personene blant oss – de som på grunn av sin tilstand ikke evner å oppfatte omverdenen på en realistisk måte, se 8.4.3. Vanligvis omtales disse i tilknytning til psykiske lidelser som for eksempel schizofreni, men symptomene kan også skyldes andre forhold som for eksempel forgiftning eller hjerneskade.

Kjennetegnet ved psykotiske tilstander er at de fører til forstyrret virkelighetsoppfatning eller manglende kontroll. Sentrale positive symptomer er blant annet hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser. Sentrale negative symptomer er blant annet apati, kognitiv svikt og viljeslammelse.

Utvalget mener at de nevnte symptomene i alminnelighet har betydning for gjerningspersonens skyldevne. Dersom en person er dypt påvirket av slike symptomer, svikter de grunnleggende forutsetninger for å idømme et straffeansvar, se 6.2 og 8.2.

Som et utgangspunkt får man med det medisinske psykosebegrepet på en hensiktsmessig og relativt klar måte avgrenset utilregnelighetsregelen til den gruppen alvorlige psykiske avvikstilstander som bør medføre straffrihet. Mer presist enn ved noen andre uttrykk angir ordet «psykotisk» den gruppen alvorlige psykiske avvikstilstander som fratar en person skyldevne.

Tidligere ble gruppen angitt med uttrykket «sinnssyk», noe som var naturlig ettersom det ble brukt medisinsk og da med et relativt klart meningsinnhold. I dag benyttes ordet «sinnssyk» først og fremst i dagligspråket, og da som synonym til gal eller lignende.

Utvalgets standpunkt er, som det fremgår i 8.3.4.4, at slike begreper er for vage til å kunne benyttes i en regel om strafferettslig utilregnelighet. Et annet hensyn som taler mot å benytte uttrykk som «sinnssyk» og «gal» i ordlyden, er hensynet til å unngå unødig stigmatisering av gruppen det er snakk om.

Ved å angi den strafferettslige utilregnelighet med medisinske uttrykk, risikerer man i ytterste konsekvens at offentligheten, uriktig, opplever at det er årsakssammenheng mellom medisinske diagnoser og straffbare handlinger. Det vil i sin tur kunne føre til at de som har diagnosen, anses som farlige, også de som aldri har begått, eller kan forventes å begå kriminalitet. At slike grunnløse slutninger skulle vinne allmenn utbredelse, synes imidlertid ikke nærliggende. Se nærmere om sammenhenger mellom psykiske avvikstilstander og kriminalitet i 9.5.3.3 og 24.1.3.

En regel om strafferettslig utilregnelighet bør imidlertid kun gjelde den som faktisk var uten evne til å vurdere sitt forhold til omverdenen. Først da kan det legges til grunn at han i alminnelighet var uten innsikt i handlingens faktiske og rettslige sider og således uten forutsetninger for å kontrollere egen adferd.

Det medisinske psykosebegrepet, slik det følger av diagnosesystemet ICD-10, skiller ikke mellom mer og mindre inngripende symptomer. Derfor kan heller ikke en regel om strafferettslig utilregnelighet fullt ut baseres på det medisinske psykosebegrepet, som er blitt til ut fra et formål om å diagnostisere og deretter behandle sykdom, jf. 8.4.2.3 foran. Det er behov for å presisere begrepet ytterligere for å unngå at regelen favner for vidt i en strafferettslig sammenheng.

For strafferettslig utilregnelighet må det kreves at psykosesymptomene er av en slik tyngde at vedkommende i alminnelighet og med stor sikkerhet er uten evne til å vurdere sitt forhold til omverdenen. Dette er også regelen etter gjeldende rett, se 6.4.3.

Ved utformingen av den gjeldende utilregnelighetsregelen var det spørsmål om psykosevilkåret burde defineres nærmere i lovteksten. Særreaksjonsutvalget foreslo at uttrykket «psykotisk» skulle suppleres med presiseringen «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen». Departementet støttet den gangen ikke forslaget:

«Det må kunne forventes at de personer som først og fremst skal praktisere bestemmelsen, det vil si jurister med hjelp av psykiatere, er klar over hva som kjennetegner en psykotisk tilstand. For dem er presiseringen unødvendig. Folk flest vet derimot trolig lite om hva som kjennetegner en psykose. Men for dem kan presiseringen etter departementets syn virke forvirrende snarere enn opplysende, siden det kan tenkes psykotiske lovbrytere som i større eller mindre grad likevel har evne til realitetsvurdering.»312

Utvalget anbefaler en rettslig presisering av psykosebegrepet, ikke minst på grunn av erfaringene med praktiseringen av dagens regel. Av pedagogiske grunner er det behov for å tydeliggjøre hva som kjennetegner tilstander som skal føre til at vedkommende ikke er strafferettslig ansvarlig. Utvalget anbefaler imidlertid ikke det tidligere presiseringsforslaget, ettersom begrunnelsen for straffrihet ikke alene er knyttet opp til den enkeltes kognitive og emosjonelle evner. Utvalget foreslår et særskilt tillegg i lovteksten som angir de mest fremtredende og tunge symptomene ved psykose, dvs. «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen». Dette redegjøres det nærmere for i 8.6.

Spørsmålet er om denne regelen og gjeldende rett likevel favner for vidt. Spørsmålet melder seg fordi det ikke nødvendigvis kan utelukkes at en symptomtung psykotisk person har adekvate «lommer» hvor vedkommende har en tilnærmet normal adferd, se 8.4.3.4. Og selv om psykosen rammer hele personligheten, er det ikke gitt at det alltid er en forbindelse mellom sykdommen og de utførte handlinger. Men som Særreaksjonsutvalget i sin tid påpekte, er dette lite sannsynlig når innholdet i inngangsvilkåret «psykotisk» allerede er såvidt kvalifisert, se også nærmere i 8.3.4.5.313

En ytterligere presisering av regelen for å avgrense mot slike forhold vil uansett kreve særskilte begrensende kriterier, og dermed resultere i en regel basert på et blandet prinsipp. Mot en slik regelutforming gjør tungtveiende hensyn seg gjeldende, se 8.3.4.

Samlet sett tilsier dette at en strafferettslig utilregnelighetsregel, med et kvalifisert psykosevilkår, på en hensiktsmessig måte avgrenser de psykiske avvikstilstander som bør utelukke et straffansvar.

En regel som tar utgangspunkt i uttrykket «psykotisk», peker mot de helt sentrale tilstander og symptomer som begrunner en utilregnelighetsregel, i første rekke fordi den stiller krav om at symptomene må være av en viss styrke, se 6.4.3 og 8.3.2.

8.6 Utilregnelighetsregelen – nærmere avgrensning

8.6.1 Tema og opplegg

I 8.3 og 8.5 var et av spørsmålene om uttrykket «psykotisk» i en straffrihetsregel basert på det såkalte medisinske prinsipp favner for vidt, og om regelen eventuelt burde suppleres med begrensende vilkår. I det følgende er spørsmålet, i tråd med utvalgets mandat, om gjeldende utilregnelighetsregler har et anvendelsesområde som er for snevert.

Problemstillingen melder seg i hovedsak av to grunner: For det første kan det stilles spørsmål ved om psykosebegrepet dekker alle de tilstander som bør kunne medføre straffrihet. For det andre kan begrepets grenser fremby tvil, og den nærmere diagnostiske og rettslige vurdering kan være usikker.314

Etter gjeldende rett er det ikke grunnlag for straffrihet for personer som begår en straffbar handling i en psykisk avvikstilstand som ikke kan betegnes som psykose, bevisstløshet eller høygradig psykisk utviklingshemning. Imidlertid åpner straffeloven § 56 bokstav c for at en del mentale avvikstilstander som faller utenfor straffeloven § 44, kan føre til straffnedsettelse.

I det følgende presenteres først, i 8.6.2, enkelte avvikstilstander som ikke faller inn under psykosekriteriet i straffeloven, men som i lys av de strafferettslige formål som begrunner utilregnelighetsregelen, likevel kan hevdes å ha tilsvarende betydning for gjerningspersonens ansvar.

Deretter i 8.6.3, redegjøres det for gjeldende rett og bakgrunnen for at reglene nettopp ikke åpner for straffrihet ved slike dyptgripende tilstander som faller utenfor psykosebegrepet. I 8.6.4 og 8.6.5 gjennomgås tidligere reformforslag og tilhørende vurderinger av rettstilstanden. Rettssituasjonen i enkelte andre land er gjennomgått i kapittel 7, og denne viser at den norske utilregnelighetsregelen på dette punkt avviker fra ordningen i land som det er naturlig å sammenligne med.

Utvalgets vurderinger og anbefalinger følger avslutningsvis i 8.6.5.

8.6.2 Eksempler på dyptgripende mentale avvikstilstander som kan falle utenfor utilregnelighetsregelen

Med utgangspunkt i medisinsk metodikk har utvalget i 8.4 gitt en oversikt over ulike psykiske avvikstilstander som er så dyptgripende at de etter omstendighetene bør kunne gi grunnlag for strafferettslig utilregnelighet. De fleste av tilstandene som det er redegjort for, faller innenfor det medisinske psykosebegrepet, mens enkelte av dem faller utenfor.

Noen av de tilstandene som faller utenfor psykosebegrepet, vil omfattes av den gjeldende lovs kategorier «bevisstløshet» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad». Andre faller imidlertid også utenfor disse kategoriene, eller det kan være grunn til å stille spørsmål om dette. Dertil kommer at det i enkelte tilfeller kan være uklart hva slags tilstand man står overfor.

Dermed aktualiseres spørsmålet om det bør innføres en regel om straffrihet også i disse tilfellene, fordi det kan være urimelig eller formålsløst å anvende straff.

En kategori av slike tilstander er klare grensetilfeller til de strafferettslige kategoriene «psykotisk», «bevisstløs» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad». Det vil for eksempel kunne være tilfellet, for en pasient som har en psykotisk grunnlidelse, og får behandling, slik at vedkommende har redusert symptomtyngde, men likevel en særdeles avvikende væremåte som følge av komorbiditet.

Eksempler på andre tilstander som kan være aktuelle, er diabetesrelaterte tilstander, demens, som i forbindelse med Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom, delirium, som svekkede kognitive evner og eventuelt hallusinasjoner som følge av abstinenser eller høy feber, psykiske og adferdsmessige forstyrrelser i barseltiden og utviklingsforstyrrelser som autisme og Aspergers syndrom. I boksene 8.12–8.15 gis fire eksempler som illustrerer at det kan være behov for å la enkelte slike tilstander omfattes.

Vedkommende som er omhandlet i boks 8.12 omfattes ikke av den gjeldende norske utilregnelighetsregelen. Hennes tilstand er ikke av psykotisk natur, og selv om det i perioder kan ha gått i svart for henne, omfattes ikke raserianfall av lovens begrep «bevisstløs». Dersom tilstanden på bestemte tidspunkter antar en viss styrke, med tunge symptomer på forvirring og svekkelse, kan det tenkes at den burde gi rom for en nærmere vurdering av hennes tilregnelighet.

Boks 8.12 Hjerneskade

En 37 år gammel kvinne ble dømt for trusler om vold mot en politibetjent som bisto under tvangsinnleggelse av henne – hun holdt en stor kjøkkenkniv og uttalte gjentatte ganger at hun ville stikke ham. Tidligere hadde hun levd et helt alminnelig liv, vært velfungerende og tilpasset. Hun hadde aldri opplevd problemer i sosiale sammenhenger eller hatt symptomer på psykisk lidelse.

Fire år før truslene ble hun bitt av skogflått med den følge at immunforsvaret ble generelt svekket. En herpesinfeksjon utviklet seg i hjernens frontallapper med hjerneskade til følge. På sykehuset hadde man avdekket tegn på forandringer i særlig høyre side av frontallappen og observert epileptiske anfall. Etter flåttbittet hadde hun endret personlighet, noe hun også hadde merket seg at omgivelsene reagerte på. Hun snakket mye, hadde svekket hukommelse og en følelse av å være kontinuerlig beruset. Hun har ikke hatt problemer med rus tidligere, men etter disse hendelsene merket hun voldsomme reaksjoner på alkohol og medikamenter.

Med psykologiske tester ble det avdekket redusert funksjon, begrenset arbeidshukommelse, læringsvansker og problemer med struktur og selvstendighet i hverdagen samt personlighetsmessige endringer. Dertil betydelig økt verbal aktivitet, usammenhengende tale, en hang til å bevege seg bort fra samtaleemner og en vilje til å forfølge meget livlige assosiasjoner.

Handlingene hun ble dømt for, husket hun nesten ingenting av. Det startet med at hennes ni år gamle datter lå på gulvet «fordi hun hadde gitt opp», men hva det skulle bety, klarte hun ikke å forklare. Hun husket et basketak på kjøkkenet med alle familiens medlemmer, før politiet «plutselig» hadde dukket opp.

I eksempelet i boks 8.13 avtegnet As livssituasjon og konkrete handlemåte et bilde av en person som er svært avvikende. Han har Aspergers syndrom, borderline psykisk utviklingshemning – han fungerer intellektuelt i den absolutt nedre del av normalområdet – og har åpenbart ikke en adekvat forståelse av sine omgivelser og hva som er akseptabel adferd overfor andre mennesker.

Boks 8.13 Aspergers syndrom

A flyttet flere ganger i løpet av oppveksten og hadde delvis vært under barnevernets omsorg. Han har hatt begrenset sosial kontakt med andre og ingen venner. Fra midten av 20-årene begynte han å drikke alkohol, et forbruk som kunne gå over flere uker med kun korte opphold. Han har verken gått videregående skole, yrkeskvalifiserende utdanning eller deltatt i arbeidslivet, og har to ganger vært innlagt i institusjon for ungdom med adferdsvansker. Observanden ble testet med WAIS-III, og funnet å ha en IQ på 73.

A ble dømt for to voldtektsforsøk. Modus var stort sett den samme i begge tilfellene, innbrudd og forsøk på voldtekt. I en av sakene forsøkte han å voldta en kvinne mens hun hadde sitt barn ved siden av seg i sengen, en tre år gammel gutt. Barnet begynte å gråte, og A hadde da forsøkt å trøste barnet ved å stryke det over håret og si «så, så, det er ikke noe farlig». Samtidig forsøkte han å trenge inn i moren. Da han ikke lyktes, kledde han på seg, gikk ut på kjøkkenet og tok seg noe å drikke, før han på vei mot utgangsdøren like blid spurte kvinnen om det var mulighet for at han også kunne stikke innom dagen etter.

Enkelte vil kanskje innvende at alle som begår slike forbrytelser som A’s, på sitt vis er avvikende, og at A derfor heller ikke bør holdes straffri med mindre han faller innenfor en av de avvikstilstandene som straffeloven § 44 allerede omfatter. Når A likevel er trukket frem i denne sammenheng, er det fordi at han etter utvalgets oppfatning faller i en helt egen kategori, og fordi han på en slående måte kaster lys over konsekvensene av at gjeldende rett ikke åpner for en nyansert vurdering av hans skyldevne.

Det skal allerede mye til å voldta en kvinne når hennes barn sitter ved siden av på sengekanten. Selv den mildt avvikende vil vike tilbake fra å la driftene løpe løpsk i en slik situasjon. Når dette hinderet likevel forseres, og A til og med tar til å trøste barnet under voldtektsforsøket for å forsikre treåringen om at det han gjør ikke er farlig, og at han ikke må gråte, kan det ikke være tvil om at A er en person som er så avvikende at en utilregnelighetsvurdering er nærliggende.

Riktignok er ikke A preget av vrangforestillinger og hallusinasjoner, slik man ser hos de fleste som har psykose. Men hans totalt manglende begrep om det moralsk forkastelige i sin handlemåte, og den gjennomgripende empatisvikten, som i begge tilfelle er påført ham av avvikstilstanden, innebærer et markant avvik fra det man som oftest støter på hos den mer vanlige overgriper. Det fremstår anstrengt å hevde at A bør holdes ansvarlig på linje med den alminnelig begavende voldtektsforbryter, som har en vesentlig bedre forståelse av hvilken smerte han påfører sine ofre.

Uten å konkludere med hvordan personene i disse eksemplene, eller eksemplene i boks 8.14 eller 8.15, burde ha blitt behandlet strafferettslig, vil utvalget vurdere om avvikstilstander som de nevnte, tilsier et behov for at utilregnelighetsreglene favner noe videre enn etter gjeldende rett, eventuelt ved å åpne for mer konkrete vurderinger av utilregnelighet i enkelte særlige tilfeller. Straffens begrunnelser kan tenkes å ikke slå til også overfor gjerningspersoner som har vært i en tilstand som ikke kan gis en sikker medisinsk diagnose. Dessuten er de medisinske, diagnostiske systemene ikke endelige eller fullstendige, noe som kommer til uttrykk ved at systemene er under stadig utvikling og debatt, se nærmere 8.4.2.

Boks 8.14 Demens

En mann i åttiårene, uten tidligere psykisk lidelse, fikk over noen år sviktende evne til å utføre praktiske gjøremål i hjemmet, og i flere situasjoner fremsto han for pårørende og naboer som forvirret. Han ble i tiltagende grad mistenksom overfor mennesker rundt seg og fryktet at noen ville ta pengene hans. Tidvis ble han oppfarende og aggressiv, og i noen enkelttilfeller var han blitt voldelig mot sin kone. Han hadde lagt frem en kniv, slik at han skulle kunne beskytte seg. En dag stakk han ned sin kone slik at hun døde av skadene.

Boks 8.15 Mulig autismeforstyrrelse

B er en ung mann som er dømt for en rekke seksualovergrep mot mindre gutter. Da B var 17 år gammel, ble han dømt for å trukket ned buksen på en ni år gammel gutt og slikket guttens kjønnsorgan. Etter dette ble B vurdert av en psykolog, som fant at han lå mange år etter i følelsesmessig alder. B ble idømt fem måneders betinget fengsel med prøvetid på to år. Da B passerte 20, ble han idømt fengsel for gjentatte ganger å ha spurt to gutter på åtte og ni år om «å ha seg med dem» og om «å få se på deres underbukser». De psykiatrisk sakkyndige anså B for å være lettere psykisk utviklingshemmet, og at han hadde Aspergers lidelse. 21 år gammel masturberte B en femåring og ble da idømt forvaring, som han fortsatt er undergitt.

B benytter gjerne ord han ikke forstår og svarer på spørsmål i hytt og vær slik han tror det er forventet av ham. Hans evne til å fungere i dagliglivet er sterkt svekket. De sakkyndige i de tidligere sakene hadde problemer med angi en klar diagnose. Testresultater viste at han hadde vesentlige problemer med planlegging, hukommelse, organisering, gjennomføring, evaluering og selvregulering. Under oppholdet i forvaringsanstalten hadde B et stort behov for hjelp i det daglige, og fremstod som dårligere enn det som fremgikk av saksdokumentene. For eksempel har B et stort ordforråd, men skjønner ikke ordenes betydning. Hvis han ikke føler seg forstått, gjemmer han seg i et skap. Han husker ikke beskjeder som kun er gitt for kort tid siden, og må stadig forklares hva forvaring er.

Å aktivisere B i hverdagen var meget vanskelig på grunn av hans dårlige funksjon. Han måtte ha hjelp til selv de mest dagligdagse gjøremål. Ved et tilfelle viste det seg at han ikke var i stand til å lukke et vindu – han skjønte ikke hvordan en helt ordinær haspe virket. B har dessuten et sterkt ønske om å gifte seg når han kommer fri fra forvaringen. Foruten en kone å spise frokost med, så ønsker han seg «1,8 barn, da det er normalt». Da B verken hadde en psykoselidelse, var bevisstløs på handlingstidspunktet eller høygradig psykisk utviklingshemmet, var det ikke grunnlag for retten til å vurdere ham som utilregnelig.

8.6.3 Gjeldende rett og lovreformen av 1929

8.6.3.1 Tema og opplegg

Etter norsk rett synes det som nevnt å være lite rom for å tolke uttrykkene «psykotisk», «bevisstløs» eller «psykisk utviklingshemmet i høy grad» i straffeloven § 44 utvidende eller å gi dem analogisk anvendelse på andre dyptgripende mentale avvikstilstander. I juridisk teori er dette formulert som at reglene etter sin ordlyd «i prinsippet er uttømmende».315 Gjeldende rett er også på dette punkt videreført ved straffeloven av 2005.316

Dagens restriktive rettstilstand må forstås på bakgrunn av reformarbeidet som ledet frem til endringene av straffelovens utilregnelighetsregler i 1929. Før denne reformen åpnet nemlig bestemmelsen også for frifinnelse for en videre kategori av psykiske avvikstilstander enn sinnssykdom og bevisstløshet. I det følgende gjennomgås denne utviklingen i 8.6.3.2 og 8.6.3.3, før gjeldende rett behandles nærmere i 8.6.3.4.

8.6.3.2 Straffelovens opprinnelige ordning

Før endringen ved lov 22. februar 1929 nr. 5, lød straffeloven § 44 slik:

«En handling er ikke strafbar, naar den handlede ved dens foretagelse var sindssyg, bevidstløs eller iøvrigt utilregnelig paa grund af mangelfuld udvikling af sjælsevnerne eller svækkelse eller sygelig forstyrrelse af disse eller formedelst tvang eller overhængende fare.»

Bestemmelsen kombinerte et medisinsk prinsipp med et blandet prinsipp: Ved de «egentlige sinnssykdommene» fikk det medisinske prinsipp eksklusiv anvendelse, men utenfor dette området – ved de noe mindre alvorlige avvikstilstandene – skulle et blandet prinsipp legges til grunn for utilregnelighetsvurderingen.317

Ifølge Francis Hagerup, som under odelstingsbehandlingen av utilregnelighetsreglene i straffeloven av 1902 selv forfattet den lovteksten som senere ble vedtatt, siktet lovens uttrykk «sygelig forstyrrelse af [sjælsevnerne]» til «forskjellige andre sygelige tilstande […]» utenfor området for sinnssykdommene og bevisstløsheten – tilstander som etter sin natur ikke kunne bedømmes etter en absolutt straffrihetsregel:

«De tilstande, som iøvrigt her kommer i betragtning, skyldes navnlig epilepsi og hysteri eller andre nevroser (f. ex. forstyrrelser af nervesystemet, fremkaldte ved overordentlige sjæls- eller legemslidelser). Disse tilstande, der omfattes af udtrykket «sygelig forstyrrelse af sjælsevnerne» i strl. § 44 og ikke kan regnes som egentlige sindssygdomme, behøver ikke nødvendigvis at medføre nogen nedsættelse i den strafferetslige tilregnelighed, men kan mere eller mindre periodisk give anledning dels til forstyrrelser af bevidsthedslivet og erkjendelsesevnen (hallucinationer og tvangsforestillinger) dels til sygelige drifter af abnorm styrke eller endog ligefremme tvangsimpulser.»318

Den opprinnelige utilregnelighetsregelen i straffeloven av 1902, som altså kombinerte det medisinske og det blandede prinsipp i en og samme lovregel, videreførte den tilnærming som også utilregnelighetsregelen i den eldre kriminalloven av 1842 i hvert fall ga uttrykk for.

Kriminalloven av 1842 kap. 7 § 2 lød slik:

«De Handlinger er straffrie, som forøves af Galne eller Afsindige eller af dem, som Forstandens Brug ved Sygdom eller Alderdomssvaghed er berøvet.»

Selv om ordlyden tydet på at det gjaldt rent medisinsk prinsipp for de «Galne» og «Afsindige», men med en mulighet for en mer konkret vurdering av vedkommendes forstandsevner ved mindre alvorlige tilstander (et blandet prinsipp), forekom det også domfellelser til tross for at gjerningsmannen hadde vært sinnssyk på gjerningstiden. Rettstilstanden var nok noe uklar.319

I forkant av straffelovens vedtagelse var diskusjonen om utilregnelighetsregelens utforming omfattende. Løsningen som man landet ned på, bør nok helst karakteriseres som et kompromiss mellom de ulike fraksjonenes syn: Juristene hadde argumentert for at det fantes personer som verken var sinnssyke eller bevisstløse, men som likevel ikke kunne anses å inneha skyldevne. Disse måtte fritas fra straff blant annet av humane hensyn, noe som det ville være adskillig adgang til innenfor en regel basert på et blandet prinsipp hvor tilstandene ble vidt angitt. Psykiatrien opponerte mot en slik tilnærming, da det ville innebære en opphevelse av den absolutte straffrihet for de sinnssyke og bevisstløse.320

Straffelovkommisjonens forslag bygget i utgangspunktet på et blandet prinsipp:

«En handling er ikke strafbar, naar den handlende ved dens foretagelse paa grund af manglende udvikling af sjælsevnerne eller svækkelse af disse ikke har kunnet forstaa dens væsen og retsstridige beskaffenhed eller formedelst tvang, overhængende fare eller nogen særegen sjælstilstand ei var sig selv mægtig.»321

Som det fremgår fikk dette forslaget ikke tilslutning under den videre lovgivningsprosessen i forbindelse med straffeloven av 1902.

8.6.3.3 Lovreformen av 1929

Utilregnelighetsreglene ble strammet inn ved en revisjon av bestemmelsen i § 44 i 1929. Begrunnelsen for å avskaffe muligheten man hadde hatt til å statuere utilregnelighet ved andre relativt dyptgripende psykiske avvikstilstander enn psykosene, bygget i hovedsak på rettstekniske argumenter og hensynet til samfunnsvernet.

Straffelovkomiteen la til grunn at visse sinnslidelser bød på en jevn overgang fra lettere sykdomspåvirkning til sinnssykdom i den rene medisinske betydning, og innrømmet at straff ofte heller ikke ville være formålstjenlig overfor denne gruppen av tilstander som straffeloven opprinnelig åpnet for å la gå straffri. Likevel mente komiteen at straff måtte være på sin plass hvis tilstanden rent medisinsk ikke lot seg kategorisere som sinnssykdom. Det forelå nemlig ikke mulighet for sikkerhetsforanstaltninger overfor denne gruppen:

«Men så lenge man ikke har et sådant forebyggende tilsyn, er man nødt til å anvende straffen som vergemiddel. Samfundet kan ikke ha en mellemklasse, som har den frie manns rettigheter, men intet ansvar for sine handlinger.»322

Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at hensynet til samfunnsvernet prinsipielt sett ikke bør være bestemmende for avgrensningen av området for utilregneligheten. Dette hensynet bør heller ivaretas ved utformingen av særreaksjonene, se del IV. Men komitéen fremhevet også at det var et problem ved straffelovens opprinnelige bestemmelse at den ikke satt «nogen skranke for dommerens individuelle skjønn […]», og at regelen var «[…] prinsipielt uriktig, fordi den må føre til en usikker, vilkårlig strafferettspleie»:323

«Vil man utvide ansvarsfriheten, må det skje efter regler som gir faste holdepunkter for en virkelig sakkyndig vurdering av den sjelelige mangel på samme måte som i en diagnose om sinnssykdom.»324

Noen nærmere analyse av om regelen – som da allerede hadde virket i litt over 20 år – hadde gitt grunnlag for en slik utilfredsstillende praksis, foretok Straffelovkomiteen imidlertid ikke.

Forarbeidene til reformen av 1929 etterlater uansett et inntrykk av at en klar forutsetning for Straffelovkomiteen var at straffrihet ikke skulle tilstås utenfor sinnssykdomsbegrepets strenge medisinsk-faglige betydning.325

Under den nærmere behandlingen av Straffelovkomiteens forslag kan det imidlertid virke som om betydningen av denne endringen av utilregnelighetens avgrensning unnslapp Justisdepartementets oppmerksomhet:

«Komiteen har foreslått en konsekvent gjennemførelse av den biologiske metode, idet den foreslår sinnssykdom og bevisstløshet og kun disse som straffopphevelsesgrunner.
Departementet er enig i at dette er den prinsipielt riktige ordning, og man har derfor ikke villet undlate å opta bestemmelsen i proposisjonen til tross for at den foreslåtte forandring i virkeligheten er uten praktisk betydning.»326

Hva som menes med uttalelsen om at den foreslåtte endring «i virkeligheten er uten praktisk betydning», fremstår noe usikkert. Det kan på den ene siden tenkes at departementets oppfatning var at uttrykket «utilregnelig paa grund af mangelfuld udvikling af sjælsevnerne eller svækkelse eller sygelig forstyrrelse af disse», ikke hadde hatt noen betydning i rettspraksis, og at endringene derfor i realiteten var uten betydning. På den andre siden kan det være at departementet anså endringen for kun å være av en prinsipiell karakter, og at området for utilregneligheten fortsatt skulle være den samme. Begge disse alternative forståelsene av utsagnet harmonerer uansett dårlig med Straffelovkomiteens begrunnelser for forslaget til endring av straffeloven § 44.

8.6.3.4 Nærmere om gjeldende rett

Spørsmålet er da hvilken betydning de eldre forarbeidene til reformen av § 44 i 1929 – og da især drøftelsene til Straffelovkomiteen – har for innholdet i gjeldende rett og den nærmere avgrensningen av utilregneligheten i dag.

Rettspraksis har ikke helt utelukket muligheten for å statuere utilregnelighet for psykiske avvikstilstander utenfor anvendelsesområdet for straffeloven § 44. Avgjørelsen inntatt i Rt. 1960 s. 634 kan tas til inntekt for at regelen i § 44 ikke uttømmende angir området for utilregneligheten.

En gårdbruker, som var sterkt preget av sykelige sjalusiforestillinger, hadde under et sinnsopprør drept sin hustru. Tilstanden ble ikke ansett sinnssykelig og derfor gikk vedkommende heller ikke fri etter straffeloven § 44 slik den da lød. Forsvareren anførte for Høyesterett at lagmannsretten uriktig hadde lagt til grunn at § 44 angir området for utilregneligheten uttømmende. Men da saken ble antatt å være av en slik karakter at det uansett ikke var aktuelt med utilregnelighet per analogi eller utvidende tolkning, tok Høyesterett heller ikke direkte stilling til spørsmålet:

«Når det gjelder den annen innvending – at det bare er sinnssykdom og bevisstløshet som etter straffelovens § 44 kan utelukke tilregneligheten – antar jeg ikke at det er en uriktig rettsbelæring, at lagmannen ikke har uttalt noe om hvorvidt det kan tenkes ekstraordinære situasjoner for hvilke § 44 ikke er uttømmende, jfr. Andenæs: Alm. strafferett side 263­65. Jeg ser det slik at de sjelelige eller psykopatologiske momenter som er påberopt og som hevdes å kunne utelukke skyldevnen i dette tilfelle, etter sin art er slike som må antas å være overveiet da loven ble gitt, og at de for øvrig ville gått inn under ett av de to alternativer som straffelovens § 44 nevner, dersom de hadde hatt den tilstrekkelige styrke.»327

At det kan forekomme sinnstilstander som bør medføre straffrihet, selv om de ikke faller inn under lovens oppregning, er holdt åpent i forarbeidene til straffeloven § 44.328

Det motsatte standpunkt – at straffeloven § 44 er uttømmende – kan støttes på Stortingets gjentatte og avvisende holdning til de reformforslag som har vært fremmet i de senere år, se nærmere i 8.6.4.1 og 8.6.4.2.329 Denne motviljen rettet seg imidlertid mot et lovforslag som gikk mye lenger enn det noen gang kunne være tale om å tolke § 44 utvidende. Det kan derfor også hevdes at lovgivers avvisning av de fakultative straffritaksreglene ikke bør tillegges nevneverdig vekt ved løsningen av denne helt særlige problemstillingen, og at spørsmålet om hvorvidt straffeloven § 44 er uttømmende, under henvisning til uttalelsene i Rt. 1960 s. 634, fortsatt er åpent. Det er i tilfelle kun i helt spesielle situasjoner det kan tenkes aktuelt å tolke straffeloven § 44 utvidende.

For mange praktisk viktige avvikstilstander, som rent medisinsk ikke er å regne som psykose eller som bevisstløshet, gir gjeldende rett ikke et godt grunnlag for en nærmere og mer nyansert vurdering av tilstandens betydning for gjerningspersonens skyldevne. Det var dette man har søkt å bøte på ved forslagene om fakultative straffritaksregler, se nedenfor.

8.6.4 Reformforslag

8.6.4.1 Forslagene om en fakultativ straffritaksregel
8.6.4.1.1 Angivelsen av de relevante tilstandene

I NOU 1974: 17 foreslo Straffelovrådet å utvide anvendelsesområdet til reglene om strafferettslig utilregnelighet. Forslagene ble senere fremsatt på nytt i uendret form av Straffelovkommisjonen.330

Enkelte abnormtilstander som ikke kunne regnes som «sinnssykdom» (herunder høygradig åndssvakhet) eller «bevisstløshet» etter straffeloven § 44 slik den da lød, ble antatt også å kunne ha en slik betydning for gjerningspersonens skyldevne at frifinnelse burde bli resultatet. Som et tillegg til den absolutte straffrihetsregelen i § 44 ble det derfor foreslått en fakultativ straffritaksregel i § 45 første ledd, med følgende utforming:

«Har gjerningsmannen handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse eller i annen dyptgående abnormtilstand, kan retten frita ham for straff.»331

Vilkåret «sterk bevissthetsforstyrrelse» skulle omfatte både den relative og den absolutte bevisstløsheten som allerede ble henført under straffeloven § 44. Men det var også meningen at det skulle favne noe videre og omfatte slike tilstander som nå kan føre til straffnedsettelse etter straffeloven § 56 bokstav c siste alternativ. Det ble lagt til grunn at det nærmere anvendelsesområdet ikke lot seg konkretisere ved diagnostiske beskrivelser, og at det måtte overlates til rettspraksis å fastlegge hvilke tilstander som kan karakteriseres som «sterk bevissthetsforstyrrelse». Rent generelt måtte individets oppfattelse, orienteringsevne, sansing og vurderingsevne være sterkt svekket, mens handlingsevnen kunne være i behold. Som ved psykosene var det relevant om gjerningspersonen manglet evne til normal motivdannelse. Vedkommende måtte avvike i betydelig grad fra det som er vanlig for ham eller henne med hensyn til psykisk tilstand og opptreden.332

Vilkåret «annen dyptgående abnormtilstand» var ment som en samlebetegnelse for en rekke ulike abnormtilstander av stabil karakter eller av en viss varighet. Lovforslagets forutsetning var at tilstanden skulle inneha en viss symptomatisk likhet med det å være psykotisk, men ikke fremby like klare og utvetydige psykotiske symptomer.333 Også enkelte tilstander som grenser mot alvorlig psykisk utviklingshemning, ved et IQ-nivå i spennet 56–75, burde etter rådets oppfatning omfattes, dersom personen i tillegg til reduserte intellektuelle evner hadde andre hjerneorganiske skader eller personlighetsavvik som på avgjørende måte påvirket vedkommendes vurderingsevne eller selvkontroll.334 De mer stabile personlighets- og karakteravvikene, som psykopati, skulle derimot som hovedregel falle utenfor den fakultative straffritaksregelens anvendelsesområde.335

Ved Særreaksjonsutvalgets utredning i 1990 fikk imidlertid den foreslåtte regelen i § 45 en annen utforming, selv om realiteten ikke var så forskjellig. Kriteriene for vurdering av gjerningspersonens avvikstilstand ble delvis endret, og den fakultative straffritaksregelen ble inndelt etter tre ulike grupper av tilstander:

«Den som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf § 44, kan likevel fritas for straff.
Den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, kan fritas for straff når særlige omstendigheter taler for det.
Den som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse, kan også fritas for straff.»336

Uttrykket «alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke psykotisk», skulle som ordlyden klart markerer, dekke tilstander hvor lidelsens alvor og intensitet ligger tett opp til det klart psykotiske. Forutsetningen var at tilstandene skulle ligge meget nært opp til terskelen for frifinnelse etter straffeloven § 44, for eksempel enkelte tilfelle av behandlet schizofreni, paranoia, stemningslidelser, organiske hjerneskader og demenstilstander.337

Særreaksjonsutvalget la, som Straffelovrådet, til grunn at også lettere psykiske utviklingshemninger skulle gi mulighet for straffritak. Med lettere grad av psykisk utviklingshemning siktet utvalget til personer med IQ i området 56­75 – en kategori som avviker fra kategoriinndelingen i ICD-10. I alminnelighet skulle straffritak kun komme på tale i den nedre del av dette sjiktet, men det måtte også sees hen til gjerningspersonens sosiale funksjon og personlighet, og hvorvidt det forelå hjerneorganiske skader eller tegn på psykotisk fungering.338

Vilkåret om «sterk bevissthetsforstyrrelse» var en videreføring av den kategorien som også Straffelovrådet ønsket en fakultativ utilregnelighetsregel for.339 Etter Særreaksjonsutvalgets oppfatning var uttrykket «bevisstløs» i straffeloven § 44 uheldig, og en lite treffende beskrivelse av de tilstander som den særlig tok sikte på. Utilregnelighetstilstanden «relativ bevisstløshet» utfolder seg på en måte som vanskelig kan betegnes som bevisstløshet, i hvert fall hvis ordets alminnelige meningsinnhold skal legges til grunn. Da tilstandene var meget forskjelligartede og vanskelige å avgrense klart ved et medisinsk anerkjent kriterium, var oppfatningen at uttrykket «sterk bevissthetsforstyrrelse» ga en tilfredsstillende beskrivelse av slike tilstander som det er rimelig å vurdere straffrihet for, for eksempel affektreaksjoner hos labile karakteravvikere, forgiftninger, bevissthetsforstyrrelser som følge av epilepsi og abstinensreaksjoner.340 Tilstander som ikke skulle omfattes av den fakultative regelen, var etter Særreaksjonsutvalgets forutsetning en rekke nevrotiske tilstander og lidelser samt karakter- eller personlighetsavvik (psykopati).341

8.6.4.1.2 Nærmere om det fakultative skjønn

De foreslåtte reglene fra Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget var fakultative, dvs. at de forutsatte et nærmere skjønn fra retten over hvorvidt tiltalte burde straffedømmes eller frifinnes. Av begge forslagene følger det at det var «retten» som ble gitt denne kompetansen. Men forarbeidenes forutsetning var at denne vurderingen også skulle foretas på påtalestadiet og eventuelt kunne gi grunnlag for henleggelse.342

Årsakssammenheng mellom avvikstilstanden og handlingen var verken etter Straffelovrådets eller Særreaksjonsutvalgets forslag et vilkår for straffritak. Likevel skulle kausalitetsspørsmålet være viktig ved utøvelsen av det nærmere skjønn over hvorvidt den tiltalte skulle frifinnes.343 Andre momenter som forarbeidene til lovforslagene trekker frem, er i hvilken grad gjerningspersonen var påvirkelig av straffetrusselen, en konkret vurdering av hensynet til allmennprevensjonen, den alminnelige rettsfølelse, hva som var en hensiktsmessig reaksjon og at det ikke utelukkende er et gode å bli erklært utilregnelig. Stor betydning skulle selvfølgelig tilstandens alvorlighetsgrad ha for den nærmere vurderingen.344 Særreaksjonsutvalget la til grunn at også dansk rettspraksis om de likestilte tilstandene, se 7.2.2, kunne gi veiledning ved praktiseringen av regelen.345

Særreaksjonsutvalget drøftet særskilt hvorvidt det forhold at avvikstilstanden kunne bebreides tiltalte, burde ha noe å si for utøvelsen av rettens fakultative skjønn. Etter utvalgets oppfatning måtte det være rom for at enkelte med personlighetstyper som er særlig utsatt for å reagere med bevissthetsforstyrrelser under sterk affekt (for eksempel sjalusi, sinne, fortvilelse panikk), i enkelte tilfelle kunne holdes strafferettslig ansvarlige. Dette ville særlig gjelde hvis vedkommende var kjent med sin tendens til å reagere avvikende, og likevel oppsøkte situasjoner som han eller hun ut fra erfaring måtte regne med kunne utløse det avvikende reaksjonsmønsteret.346

Både etter Straffelovrådets og Særreaksjonsutvalgets oppfatning måtte det veiledende synspunktet for avgjørelsen være om det, alle omstendigheter tatt i betraktning, ville fremstå som rimelig eller rettferdig å straffe lovovertrederen.347 En viktig forutsetning var at regelens anvendelsesområde skulle være snevert.348

8.6.4.1.3 Den sakkyndiges rolle under forslagene om fakultative straffrihetsregler. Prosessuelle spørsmål.

Psykiatrisk sakkyndighet ble både i Straffelovrådets og Særreaksjonsutvalgets forslag om fakultativ straffrihetsregel forutsatt å skulle spille en viktig rolle ved avklaringen av om inngangsvilkårene var oppfylt, for eksempel ved vurderingen av om gjerningspersonen befant seg i en «sterk bevissthetsforstyrrelse». Men i motsetning til den foreslåtte absolutte straffrihetsregelen, svarte ikke noen av de tilstandskriteriene som utvalgene tok inn i sine lovforslag til innarbeidede psykiatriske begreper. Det var forutsatt at den medisinske sakkyndigheten i praksis måtte få en noe annen og mindre betydning under en fakultativ regel enn under den absolutte i straffeloven § 44.

Både Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget la til grunn at de sakkyndige skulle uttale seg om den eventuelle avvikstilstanden og ikke hvorvidt retten burde benytte adgangen til å frita for straff. Utøvelsen av det fakultative skjønn skulle utelukkende tilligge retten. De sakkyndiges oppgave etter reglene var å gi en diagnostisk beskrivelse av tiltaltes tilstand på gjerningstidspunktet og så gi uttrykk for sin oppfatning om hvorvidt denne tilstanden oppfylte lovens vilkår.349

Et alternativ som Straffelovrådet forkastet, var å frita de sakkyndige fra å måtte konkludere om lovens tilstandsbeskrivelser var oppfylt. Dette kunne ha ført til at de psykiatrisk sakkyndige også ville få mindre innflytelse over spørsmålet om tilstandens alvorlighetsgrad var tilstrekkelig.350

Straffelovrådet la til grunn at avgjørelsen etter den fakultative regelen i sin helhet – både hvorvidt tilstandskriteriet var oppfylt og den nærmere skjønnsutøvelsen – skulle høre til straffespørsmålet. Slik ville spørsmålet være unndratt juryens kompetanse, noe Straffelovrådet anså nødvendig for å sikre at avgjørelsen ble tilstrekkelig grunngitt og for Høyesteretts mulighet til å sørge for en enhetlig praksis under bestemmelsen. Dessuten ga denne løsningen bedre sammenheng med straffnedsettelsesregelen i straffeloven § 56.351 Løsningen og Straffelovrådets drøftelse av dette prosessuelle spørsmålet, fikk tilslutning av Særreaksjonsutvalget.352

8.6.4.2 Den videre behandlingen av forslagene i lovgivningsprosessen

Utvalget behandler i dette punktet den videre lovgivningsprosessen. Siktemålet er å avdekke hvilke argumenter som kan gjøre seg gjeldende, og har gjort seg gjeldende, i spørsmålet om den nærmere avgrensningen av utilregneligheten i en lovregel. Dette utgjør et viktig bakteppe for utvalgets vurderinger av disse spørsmål i 8.6.5.

Straffelovrådets forslag til reform av reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner ble diskutert i Justisdepartementets kriminalmelding av 1978, men den fakultative regelen ble kun kort kommentert.353 Under behandlingen av stortingsmeldingen knyttet Justiskomiteen da heller ikke noen merknader til dette spesifikke endringsforslaget. Komiteen imøteså heller en mer omfattende proposisjon som skulle åpne for en fellesbehandling av de spørsmålene som Straffelovrådet hadde tatt opp til drøftelse.354

Justisdepartementet stilte imidlertid saken i bero. Høringsrunden avdekket nemlig en massiv motstand, især fra helsefaglig hold, mot flere av Straffelovrådets forslag, herunder den fakultative straffritaksregelen. Den varslede proposisjonen ble derfor aldri fremmet. Kritikken, som ble gjentatt da Straffelovkommisjonen tok opp Straffelovrådets forslag om en fakultativ straffritaksregel til fornyet drøftelse, gikk i hovedsak ut på følgende forhold:

  • Inntaket i de psykiatriske institusjonene. En fakultativ regel kunne sammen med Straffelovrådets forslag om særreaksjoner overfor utilregnelige, føre ikke-psykotiske personer inn i psykiatriske sykehus for lengre tid uten at det psykiske helsevern kunne tilby adekvat behandling.

  • Legenes profesjonskamp. Det psykiske helsevern ville få mindre kontroll over inntaket i og utskrivning fra institusjonene, til fordel for domstolenes praktisering av et uklart kriterium uten grunnlag i presise medisinske diagnoser.

  • Uklare regler og uheldige utglidninger. Avgrensningen av anvendelsesområdet for uttrykket «annen dyptgående abnormtilstand» var for usikker og kunne føre til uheldige utglidninger i praksis.

  • Den alminnelige rettsfølelse. Regelen kunne føre til et press på domstolene til å frifinne psykisk avvikende personer i en grad som ville virke støtende på opinionen og den alminnelige rettsfølelse.355

I de senere prosesser om forslagene til fakultative straffritaksregler var det, som det vil fremgå i det følgende, i stor grad de samme innvendinger som ble gjort gjeldende.

Særreaksjonsutvalgets forslag til en fakultativ straffritaksregel fikk i første omgang en heldigere skjebne enn Straffelovrådets forslag. I odelstingsproposisjonen foretok departementet også en fornyet vurdering av Straffelovrådets forslag, men gikk heller inn for den regelen som Særreaksjonsutvalget foreslo. Foruten å ha oppnådd adskillig større støtte blant høringsinstansene, ga dette forslaget, etter departementets oppfatning, en klarere avgrensning av regelens anvendelsesområde og var dessuten i bedre samsvar med både psykiatrisk terminologi og alminnelig språkbruk.356

Under behandlingen i Stortingets justiskomite fikk imidlertid forslaget til fakultativ straffrihetsregel kun støtte fra et mindretall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet. Disse la vekt på slike argumenter som det Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget hadde fremhevet i sine utredninger:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er klare grenser for hvilke tilstander som kommer inn under den absolutte straffefritakregelen. I praksis er det imidlertid medisinsk umulig å trekke slike klare grenser. Det finnes psykiske lidelser som kan falle utenfor psykosebegrepet, men som likevel påvirker personligheten på en slik måte at begrunnelsen for straffrihet er minst like aktuell som i de klare psykosetilfellene. Disse medlemmer finner det urimelig og at det vil bryte med våre prinsipper om straffefritak for utilregnelige om disse tilfellene ikke skulle kunne bli fritatt for straff eller idømt en særreaksjon etter en konkret helhetsvurdering av domstolen. Disse medlemmer mener at det er et grunnleggende prinsipp at enhver blir stilt til ansvar for sine handlinger. Men den andre siden av dette prinsippet må være at vedkommende er i en tilstand hvor han faktisk har evne til skyld og dermed kan ta straffeansvar.
Disse medlemmer ser det som uheldig om spørsmålet om straffefritak utelukkende skal avhenge av den psykiatriske diagnosen som er stilt. Praksis viser at dette kan føre til at rettspsykiatere tøyer sin beskrivelse av en tiltaltes tilstand lenger enn de strengt tatt har faglig dekning for, nettopp for å fange opp tilfeller hvor det ville være urimelig å ilegge straff.
Disse medlemmer ser også positivt på at med en skjønnsmessig straffefritaksregel vil de sakkyndige kunne konsentrere seg mer om den rent faglige vurderingen av den tiltalte, mens den endelige vurderingen om straffefritak tilligger domstolene. Disse medlemmer ser på dette som en riktig utvikling. Det er prinsipielt viktig at den endelige, faktiske vurdering og avgjørelse ligger i domstolen.»357

Flertallet, som bestod av medlemmene fra partiene Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, gikk derimot på dette punkt ikke inn for en endring i samsvar med Særreaksjonsutvalgets forslag og Justisdepartementets proposisjon, og inntok en annen posisjon. Flertallet ville ha en absolutt straffrihetsregel for de psykotiske, men hadde samtidig som sitt utgangspunkt at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger» og fant den svenske «utilregnelighetsregelen» prinsipielt sett interessant:358

«Flertallet kan ikke se det som ønskelig å utvide straffritaksreglene til personer som beskrevet i ny § 45. Det presiseres riktignok fra departementet at straffritak bare unntaksvis skal forekomme, og det sies særskilt at regelen forutsettes benyttet på grensetilfellene til de egentlige sinnssykdommer og f.eks. ikke overfor psykopatiske eller nevrotiske tilstander. Flertallet ser det som prinsipielt uheldig å ha uklare regler om straffritak. Straffrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffrihet. Flertallet viser til at det den seinere tid har vært en kraftig økning av antall sikringsdømte, og mange av de sikringsdømte har blandingsdiagnoser der sykdomsbildet er en kombinasjon av flere tilstander, det kan være lettere psykisk utviklingshemning, karakteravvik, rusmisbruk og psykotiske eller grensepsykotiske trekk. Flertallet regner med at det i mange av de tilfeller der det i dag idømmes sikring på grunnlag av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner vil bli vurderinger om hvorvidt en fakultativ straffritaksregel bør nyttes. Den siste tids utvikling indikerer således at en fakultativ straffritaksregel vil kunne bli vurdert i mange tilfeller.
Flertallet har som prinsipielt utgangspunkt at det er riktig at personer i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger, og med det dømmes for begåtte lovbrudd slik det er redegjort for i ovenstående.
Flertallet finner også grunn til å minne om at innsatte i norske fengsler og andre som er under kriminalomsorgens ansvarsområde på lik linje med øvrige innbyggere har rett til nødvendig helsetjeneste. Det innebærer selvfølgelig også at innsatte som har behov for innleggelse i psykiatrisk sykehus, skal kunne overføres til slik behandling.»359

Forhandlingene i Odelstinget fulgte de samme linjer som i Justiskomiteen.

I særlig grad var det representantene Arild Hiim fra Høyre og Ane Sofie Tømmerås fra Arbeiderpartiet, begge daværende medlemmer av Justiskomiteen, som var aktive i diskusjonen. Hiim trakk frem flere forhold som han anså som negative konsekvenser ved den foreslåtte regelen: For det første fant han det lite ønskelig med nye gråsoner for utilregnelighetsregelen. For det andre ville regelen innebære at juristene måtte avgjøre et spørsmål som egentlig har sitt utspring i psykiatrien. Muligheten for å oppnå straffritak ville for det tredje kunne benyttes av enkelte forsvarsadvokater til det ytterste og bidra til å sette psykiaterne under et stort press for å konkludere med at det forelå en alvorlig psykisk lidelse. For det fjerde var tilstandsdefinisjonen «alvorlig psykisk lidelse» for vid og uklar. For det femte måtte eventuelt hensynene som talte for en fakultativ regel heller kunne ivaretas ved straffnedsettelsesregelen som man samtidig foreslo (og vedtok) i strl. § 56 bokstav c. For det sjette impliserte den foreslåtte regelen, etter Hiims oppfatning, et vurderingstema som domstolene overhodet ikke har forutsetninger for å håndtere.

Tømmerås hevdet derimot at avvisningen av forslaget om en fakultativ regel i strl. § 45 var virkelighetsfjernt og lite prinsipielt. Etter hennes oppfatning hadde flertallet i Justiskomiteen verken tatt hensyn til at det medisinsk sett er umulig å trekke skarpe grenser for psykosebegrepet eller at det også finnes andre dyptgripende avvikstilstander enn psykosene som også tilsier utilregnelighet. Dessuten ville utelatelsen føre til fare for at psykosebegrepet i strl. § 44 ble gitt et videre innhold i praksis enn intensjonen og hva det er faglig dekning for. Dette tilsa, etter Tømmerås’ oppfatning, at loven uttrykkelig måtte gi domstolene rom for en skjønnsmessig og nyansert håndtering av grensetilfellene, uten å være helt ut avhengige av medisinske begrepsdannelser og beskrivelser. Uansett var det kun tale om en meget snever persongruppe og ikke en stor utvidelse av området for utilregneligheten.360

På tross av at forslaget ikke ble vedtatt av Stortinget etter behandlingen i 1996, tok likevel Straffelovkommisjonen i delutredning VII, som ble avgitt i 2002, på nytt til orde for å innføre den fakultative regelen som Særreaksjonsutvalget hadde anbefalt:

«Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 87 (1993–94) i Stortinget gikk som nevnt et flertall imot enhver form for fakultativ straffritaksregel. […] Til tross for at spørsmålet dermed nylig har vært vurdert av Stortinget, mener kommisjonen at forslagene fra Særreaksjonsutvalget er såpass godt begrunnet at de bør opprettholdes.»361

Ved utarbeidelsen av odelstingsproposisjonen om den alminnelige del i straffeloven av 2005 fant Justisdepartementet imidlertid ikke grunn til å fremme forslaget for Stortinget på nytt på det daværende tidspunktet, og ville heller avvente den bredere etterkontrollen av de nye utilregnelighets- og særreaksjonsreglene som skulle finne sted etter at reglene hadde vært virksomme i noen år:

«Gode grunner kan tale for at retten får mulighet til å frita for straff i slike tilfeller, samt en adgang til å overføre den straffritatte til en av særreaksjonene for utilregnelige. Departementet har imidlertid lagt avgjørende vekt på at dagens system – der de aktuelle tilstandene ikke kan frita for straff, men kan lede til straffnedsettelse etter § 56 bokstav c – bør virke i noe lengre tid før det vurderes endringer. Den bredere etterkontrollen av reglene om utilregnelighet og særreaksjoner som skal gjennomføres når reglene har vært virksomme i om lag fem år, kan blant annet gi en indikasjon på om fraværet av en fakultativ straffritaksregel har ledet til at straffrihetsregelen har kommet under press for å unngå urimelige straffellelser.»362

Under Justiskomiteens behandling av proposisjonen var det kun medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti som støttet opp om en fakultativ straffritaksregel.363

8.6.4.3 Etterkontrollen av gjeldende regler

Etter lovendringen i 2002 var det bestemt at det skulle gjennomføres en etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring.364 Etterkontrollen ble gjennomført av en utredningsgruppe oppnevnt av Justis- og politidepartementet i 2006, som avga sin rapport i 2008.365

Utredningsgruppen var bedt om å kartlegge eksisterende praksis og vurdere og eventuelt anbefale endringer i gjeldende rett og praksis, herunder hvordan formuleringene i straffeloven § 44 anvendes, og om det hadde skjedd en endring i avgrensningen av hvilke tilstander som omfattes av straffrihetsregelen. Gruppen skulle også vurdere om det er et behov for å innføre en skjønnsmessig straffritaksregel for utilregnelighetsnære tilstander.366

Gruppens gjennomgang viste at der de sakkyndige hadde hatt en klar konklusjon om utilregnelighet, var dette også domstolens konklusjon. Det fantes noen få eksempler på saker der de sakkyndige hadde vært i tvil og domstolen hadde avsagt en frifinnende dom på tross av de sakkyndiges konklusjon om tilregnelighet. Gruppen opplyste også at Den rettsmedisinske kommisjon hadde et inntrykk av at domstolene i enkelte tilfeller hadde utvidet utilregnelighetsbegrepet når det gjaldt lettere psykiske utviklingshemninger og ikke-psykotiske tilstander for å kunne idømme lovbrytere med åpenbart store problemer en dom på behandling.367 Gruppen konkluderte likevel med at det ikke var holdepunkter for at avgrensningen av straffeloven § 44 i praksis var forskjøvet som følge av lovendringen.

Gruppen foretok ikke mer omfattende analyser av rettspraksis om straffeloven § 44, og undersøkte kun endringer i bestemmelsens anvendelsesområde som var en direkte «følge av lovendringen i 2002». Slike årsaksforhold er vanskelige å påvise, og det er grunn til å spørre seg i hvilken grad disse ble belyst ved den valgte innfallsvinkelen. Heller ikke mandatet tvang arbeidsgruppen til bare å undersøke endringer i anvendelsesområdet som var en følge av lovendringen.368 På bakgrunn av gruppens grunnlagsmateriale og funn, som nettopp tilsa et visst press for utvidet anvendelse av § 44 i praksis, er gruppens konklusjon på dette punkt noe overraskende.369

Når det gjaldt spørsmålet om det var behov for en skjønnsmessig straffritaksregel, var gruppens grunnlagsmateriale tynt og drøftelsen sparsom. Det ble konkludert med at straffeloven § 56 bokstav c var anvendt i et lite antall saker, og da overfor den type domfelte som den var tiltenkt. Den hadde således virket slik lovgiver forutsatte.370 Men som utvalget vil påpeke nedenfor under 8.6.5.2.2, så er ikke domstolenes praktisering av straffnedsettelsesregelen i straffeloven § 56 bokstav c noen god indikator for om avgrensningen av utilregnelighetsregelen er tilfredsstillende.

8.6.5 Utvalgets vurderinger

8.6.5.1 Tema og opplegg

Problemstillingen er om det er grunn til å utvide den norske utilregnelighetsregelens anvendelsesområde, og eventuelt hvordan dette bør gjøres.

Utvalgets grunnleggende utgangspunkt er at mentale avvikstilstander som i kvalifisert forstand forstyrrer gjerningspersonens virkelighetsforståelse og motivdannelse, bør føre til straffrihet, se 8.2. Utvalget mener videre, som det fremgår i 8.1, 8.5 og 8.6.5.3, at disse tilstandene angis i hovedsak tilfredsstillende ved å benytte uttrykkene «psykotisk», «sterk bevissthetsforstyrrelse» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad» i lovteksten.

Samtidig erkjennes det at denne avgrensning av de avvikstilstander som bør føre til straffrihet, ikke med nødvendighet vil gi tilfredsstillende resultater i alle saker. Begrepene kan favne for vidt og føre til at gjerningspersoner som bør anses straffansvarlige, likevel blir holdt straffrie. Men begrepene kan også favne for snevert, med den følge at gjerningspersoner som bør være uten ansvar, i stedet straffes. I det følgende er spørsmålet om enkelte typer av tilstander som fører til straffansvar etter gjeldende rett, i stedet bør omfattes av utilregnelighetsregelen, dvs. hvorvidt tilstandskriteriene i den gjeldende utilregnelighetsregelen er tilstrekkelige, eller om de bør utvides eller suppleres?

Mer grunnleggende er problemstillingen om man kan rettferdiggjøre en ulik behandling av på den ene siden gjerningspersoner som handler i en psykotisk tilstand, og på den andre siden alle øvrige tunge psykiske avvikstilstander, som ikke er omfattet av uttrykkene «sterk bevissthetsforstyrrelse» eller «psykisk utviklingshemmet i høy grad».

Om det er behov for et supplement til psykosekriteriet er temaet i 8.6.5.2. For å besvare spørsmålet bør det skilles mellom argumenter som mer grunnleggende kan begrunne eller tale mot en slik utvidelse, se 8.6.5.2.1, og argumenter som kun omhandler mer eller mindre heldige konsekvenser av å la utilregnelighetsregelen også omfatte andre i strafferettslig sammenheng like alvorlige psykiske avvikstilstander som psykosene, se 8.6.5.2.2 og 8.6.5.2.3.

I 8.6.5.2.3 argumenteres det også videre for hvordan et slikt supplement til psykosekriteriet eventuelt bør utformes i lovteksten, og i 8.6.5.2.5 og 8.6.5.2.6 redegjøres det noe nærmere for hvordan det bør praktiseres. Til slutt drøftes den tilsvarende problematikken for de alternative utilregnelighetsgrunnlagene sterk bevissthetsforstyrrelse og høygradig psykisk utviklingshemning i 8.6.5.3.

8.6.5.2 Om likestilling av psykoser og enkelte andre dyptgripende avvikstilstander
8.6.5.2.1 Argumenter for å la dyptgripende avvikstilstander utenfor psykosebegrepet omfattes av utilregnelighetsregelen

Angis utilregnelighetsregelens anvendelsesområde med utgangspunkt i et psykosekriterium vil regelen lett bli for snever, da det vil være tilfeller som ikke omfattes av dette begrepet, men hvor utilregnelighet og frifinnelse likevel bør bli resultatet etter en etisk, filosofisk og strafferettslig vurdering. Enkelte andre mentale avvikstilstander kan, som det fremgikk i 8.4 og 8.6.2, være vel så forstyrrende for gjerningspersonens virkelighetsforståelse og motivdannelse som psykosene.

Dette er ikke så overraskende. Den medisinskfaglige kategorisering av ulike sykdomstilstander forfølger et annet formål enn strafferettens avgrensning av hvem som mangler skyldevne og bør fritas for straffansvar: Mens de kategorier som den medisinske profesjon anvender i sitt daglige virke, oppstilles og forstås i lys av et formål om å diagnostisere, foreskrive en behandling og behandle en pasients lidelser, tar strafferettens utilregnelighetsregler sikte på å bestemme hvilken grad av psykisk sunnhet og modenhet som må være til stede hos gjerningspersonen for at det fra samfunnets side skal være moralsk akseptabelt og hensiktsmessig å pålegge et strafferettslig ansvar.

Det er vanskelig å se noen gode grunner til at tilstander som for rettslige formål fremstår like relevante og dyptgripende som symptomtunge psykoser, ikke skal omfattes av en strafferettslig utilregnelighetsregel. At man i andre land har funnet det ønskelig med en viss utvidelse av utilregnelighetens område utenfor psykosene, kommer tydelig frem av sammenligningen som er foretatt i kapittel 7 om utenlandsk rett. Den danske regelen er særlig illustrerende ved at den gir adgang til å statuere utilregnelighet i tilfelle av at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstiden, men likevel i en såpass avvikende tilstand at straffrihet bør bli resultatet, se 7.2.2.

Da forslagene om fakultative straffritaksregler ikke ble vedtatt, ble antagelig området for utilregneligheten i norsk rett også noe innsnevret ved overgangen fra sinnssykdomsbegrepet til psykosebegrepet. Det vil derfor ikke utgjøre et markant brudd med tradisjonen om regelen åpnes noe.

Utvalgets oppfatning er at dagens utilregnelighetsregel gir en for snever angivelse av hvilke tilstander som kan kvalifisere for utilregnelighet og en frifinnende dom. Regelen i straffeloven § 44 er i sitt anvendelsesområde ikke helt i harmoni med det moralske fundamentet som utilregnelighetsinstituttet hviler på. Det er derfor et behov for en justering av den snevre norske utilregnelighetsregelen i dansk retning, for å øke treffsikkerheten. Tilsvarende kan i og for seg også anføres med utgangspunkt i de øvrige undersøkte rettssystemene, selv om slutningene nødvendigvis er noe mer usikre da innholdet i de blandede kriteriene ikke fullt ut er kjent og vanskelige å avdekke.

Utvalget anbefaler altså at utilregnelighetsregelen utvides til å omfatte enkelte tilstander som faller utenfor det gjeldende psykosebegrepet. Spørsmålet er hvordan dette best kan gjøres.

Det er vanskelig å se at det finnes begreper, medisinske eller andre, som på en presis og entydig måte angir den meget begrensede restgruppen av særlig alvorlige avvikstilstander som kan være aktuell.

Løsningen kan neppe bli en annen enn at det i regelen åpnes opp for at domstolene, i disse helt særlige tilfellene, må foreta en mer konkret vurdering av avvikstilstanden og dens betydning for gjerningspersonens skyldevne. På grunnlag av en grundig medisinskfaglig utredning kan domstolene da vurdere den enkelte gjerningspersons symptomtyngde og så ta stilling til det rettslige spørsmålet om denne symptomtyngde, selv om lovbryteren ikke var «psykotisk» på gjerningstidspunktet, likevel var av en slik karakter at det av tilsvarende grunner som ved psykose verken er rimelig eller hensiktsmessig å idømme straff.

En slik åpning for en mer konkret bedømmelse av enkelte dyptgripende psykiske avvikstilstander må ta utgangspunkt i begrunnelsen for straffrihet. Dersom tiltalte på handlingstidspunktet fremstod som meget avvikende og symptomtynget, men ikke psykotisk i medisinsk forstand, bør altså norske domstoler, etter utvalgets oppfatning, gis mulighet til å fastslå utilregnelighet. Forutsetningen for en slik konklusjon må være at den etiske begrunnelsen som ordningen hviler på, gjør seg tilsvarende gjeldende.

At loven bør åpne for slike vurderinger, er også en konsekvens som følger av utvalgets prinsipielle standpunkt om å skille skarpt mellom juristenes og psykiaternes arbeidsoppgaver, se 8.3.4.4 og kapittel 14. Å kun benytte kriterier som har klangbunn i medisinen for å avgjøre hvem som skal anses utilregnelige, vil medføre at avgrensningen av straffriheten i praksis i stor grad vil måtte bero på utviklingen og oppfatninger innenfor psykiatrien. Loven bør dessuten ha en åpning for at det kan forekomme tilstander og situasjoner som man ikke har tenkt på, eller som er av ny karakter. Det er da uheldig å ha utformet strafferetten på en måte som tvinger frem bruk av straff når begrunnelsene for dette ikke slår til.

Lovteknisk er det flere måter å åpne opp for slike vurderinger i regelen. Utvalget går nærmere inn på dette nedenfor i 8.6.5.2.3.

8.6.5.2.2 Argumenter mot å utvide utilregnelighetsregelen

Utvalget er, som det fremgår av 8.6.4, kjent med at Stortinget ved tidligere anledninger har vurdert om det skulle gis anledning til å statuere utilregnelighet utover psykosetilfellene, og at regelendringer så langt ikke har vært ansett som ønskelig. Den regelen som utvalget vil anbefale, vil kunne møte en lignende motstand som de tidligere forslagene om fakultative straffritaksregler. Utvalget vil derfor gjengi og i det følgende knytte enkelte merknader til de viktigste argumentene som tidligere er anført mot en utvidelse som nevnt, se den nærmere redegjørelsen i 8.6.4.2:

  1. Inntaket i de psykiatriske institusjonene.

  2. Hensynet bak en utvidelse kan ivaretas ved straffnedsettelsesregler.

  3. Det er en verdi for borgerne å bli stilt til ansvar for sine handlinger.

  4. Uklare regler skaper fare for uheldige utglidninger i praksis, i strid med den alminnelige rettsfølelse.

Ad 1: Under høringsrundene etter forslagene om de fakultative straffritaksreglene var kritikken fra medisinskfaglig hold omfattende. Det ble anført at legene ville miste kontrollen over institusjonene, og at personer uten behandlingsbehov ville skrives inn til sykehusopphold av domstoler uten kompetanse i psykiatri.

Etter utvalgets oppfatning er dette argumentet lite relevant for utformingen av en utilregnelighetsregel. Utilregnelighetens nærmere avgrensning må bero på hvem det er rettferdig og hensiktsmessig å straffe.

Hensynet til at kun behandlingstrengende personer, skyldige som uskyldige, gis behandling, må etter utvalgets oppfatning ivaretas ved utformingen av særreaksjonene, av helsetjenesten i kriminalomsorgen og selvfølgelig ved praktiseringen av psykisk helsevernlovgivningen – ikke ved strafferettens ansvarsregler.

Ad 2: Det har vært hevdet at utmålingsregelen i straffeloven § 56 bokstav c allerede ivaretar de hensynene som tilsier at domstolene bør gis adgang til å foreta en mer konkret vurdering av tiltaltes tilregnelighet. Bestemmelsen i § 56 bokstav c åpner for straffnedsettelse når «lovbryteren på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44».371

For de alvorlige avvikstilstandene, hvor begrunnelsene for straffrihet gjør seg gjeldende med samme tyngde som for psykotiske lovovertredere, er dette argumentet lite prinsipielt og ufølsomt overfor de faktiske realiteter som gjør seg gjeldende. Det er en vesentlig forskjell mellom å bli frifunnet og å bli domfelt selv om straffen gjøres mindre streng. I det ene tilfellet ser rettsordenen nådig på den skyldige og uttrykker dette ved å idømme ham en mildere straff. I det andre tilfellet har lovbryteren et ubetinget krav overfor rettsordenen på å bli erklært uskyldig, fordi han ikke kan klandres for sin handlemåte. Dette kravet motsvares av samfunnets plikt til å gi uttrykk for gjerningspersonens uskyld gjennom en frifinnende dom. Man bør i denne sammenhengen heller ikke undervurdere det sosiale og moralske stigma som knytter seg til en fellende dom, og som kan gjøre seg gjeldende uavhengig av om dommen er mild eller streng.

Ad 3: Et tredje argument som har vært anført for ikke å innføre fakultative straffritaksregler, er at det er en verdi for borgerne å bli stilt til ansvar for sine handlinger, og at gruppen som holdes straffri derfor bør begrenses i størst mulig grad.

Utvalget deler fullt ut det prinsipielle syn at lovbrytere i størst mulig utstrekning skal holdes ansvarlige for sine gjerninger. Men et sted må grensen også gå. I de tilfellene hvor lovbryteren på handlingstidspunktet var i en så avvikende mental tilstand at begrunnelsene for å straffe ikke gjør seg gjeldende, så bør han heller ikke anses skyldig. Dette må gjelde uavhengig av hvordan avvikstilstanden klassifiseres etter medisinskfaglige begrepsdannelser.

Ad 4: Mot forslagene om fakultative straffritaksregler ble det med styrke innvendt at det var lite ønskelig med uklare og vage grenser for strafferettslig utilregnelighet. Uklare utilregnelighetsregler kan føre til at anvendelsesområdet i praksis flyter ut, og at personer som i utgangspunktet bør ilegges straffansvar i stedet frifinnes. Dette ble antatt å være problematisk for folks rettsfølelse.

Også for utvalget har det vært tungtveiende å motvirke utglidninger ved utformingen av utilregnelighetsregelen.

Likevel er det mulig å ivareta dette viktige hensynet samtidig som domstolene gis en mulighet til å fastslå utilregnelighet på mer skjønnsmessig grunnlag i de unntakstilfellene hvor straffrihet fremstår som velbegrunnet.

Når terskelen for manglende skyldevne og utilregnelighet først er fastlagt og grunngitt, må dens nedslag i lovgivningen være konsekvent, slik at like tilfeller behandles likt. Dette må gjelde uavhengig av de til enhver tid gjeldende diagnosesystemer og av den diagnostiseringspraksis som følges. De medisinske diagnoser er som tidligere nevnt utviklet og blir anvendt med helt andre formål for øye enn å avgrense den strafferettslige utilregneligheten.

Med «skjønnsmessig grunnlag» menes altså ikke at domstolene skal stå fritt i sin vurdering av hvem som skal være straffrie, men at psykosebegrepet ikke gir det endelige svaret på hvem som er utilregnelig og som skal være uten straffansvar. Lik behandling av svært like tilfeller verdsettes høyt i vårt samfunn.

8.6.5.2.3 Hvordan bør regelen utformes?

Utfordringen består i å utforme en regel som gir domstolene rom for en nyansert vurdering av gjerningspersonens utilregnelighet. Tilstandene må angis tilstrekkelig presist, og de typiske tilfeller som kan tenkes omfattet må gis en så klar beskrivelse og avgrensning i lovforarbeidene som mulig. Den gruppen gjerningspersoner som det kan komme på tale å frita for straff, må være begrenset, da det er vanskelig å tenke seg at begrunnelsene for utilregnelighetsregelen rekker særlig langt utenfor de tilstandene som omfattes av psykosebegrepet. Dette må komme klart til uttrykk i lovens ordlyd.

Man står her overfor et valg mellom ulike lovgivningsteknikker. Én mulighet er å vedta en fakultativ regel som uttrykkelig overlater til rettens skjønn å avgjøre resultatet. Som det fremgår av 8.6.4 har en slik regel vært utredet og foreslått innført ved tidligere anledninger, men lovgiver har foreløpig ikke ansett en slik løsning som ønskelig. Selv om også dette utvalget langt på vei synes en slik utforming kan være en farbar vei, har man i lys av lovgivingshistorien vurdert det som lite hensiktsmessig å drøfte alternativet nærmere. Uansett er utvalgets oppfatning at denne regelkonstruksjonen ikke gir den beste løsningen på det problemet som man står overfor.

Dersom lovgivers syn skulle være endret, er utvalget, som Straffelovkommisjonen i delutredning VII, av den oppfatning at Særreaksjonsutvalgets drøftelser og forslag til fakultativ straffritaksregel fortsatt kan gi et utgangspunkt for en nærmere vurdering av en slik regel.372 Imidlertid favner Særreaksjonsutvalgets forslag, både ved sin ordlyd og sitt intenderte anvendelsesområde, noe videre enn den snevre utvidelsen som utvalget vil foreslå.

En annen mulighet, som også var kriminallovens løsning, se ovenfor i petitavsnittet i 8.6.3.2, er å bygge på mer «folkelige» uttrykk og oppfatninger om psykiske avvikstilstander, for eksempel ved ordlyden «psykotisk, eller på annen måte gal». Utformingen kan synes prinsipielt sett riktig, men den gir en urimelig og uakseptabel stigmatiserende virkning på den gruppe som det er tale om. Dessuten vil en slik ordlyd ikke nødvendigvis bidra til en tilfredsstillende avgrensning av utilregnelighetsregelens anvendelsesområde.

En tredje mulighet er den danske ordningen, hvor en særskilt gruppe tilstander gjøres til gjenstand for en strafferettsliglikestilling med psykotiske tilstander. Utvalget mener denne tilnærmingen gir en god løsning på det prinsipielle problemet man står overfor. Det er derfor et behov for å knytte noen merknader til kritikk som har fremkommet mot en slik regelutforming i eldre lovgivningsarbeid på dette området.

I Straffelovrådets utredning, som tok til orde for en fakultativ straffritaksregel (se ovenfor i 8.6.4), ble følgende uttalt om den danske ordningen med en særskilt gruppe likestilte tilstander:

«[…] uttrykket «tilstander likestillet med sinnssykdom» [passer] dårlig i en utilregnelighetsregel som bygger på det medisinske prinsipp, jfr. også det danske straffelovrådets betenkning side 33. Det er et uttrykk skapt av lovgivere, og det bygger ikke på en anerkjent psykiatrisk diagnose. Da er det bedre å gå rett på sak og utforme en fakultativ regel, som overlater det til rettens skjønn å avgjøre om det skal gis straffrihet for en lovbryter som på handlingstiden befant seg i en abnormtilstand, uten at denne tilstand bindes til en bestemt psykiatrisk diagnose.»373

Tilsvarende er uttalt av Justisdepartementet i odelstingsproposisjonen som gikk inn for Særreaksjonsutvalgets forslag til en fakultativ straffritaksregel:

«Et alternativ til en fakultativ straffritaksregel som langt på vei vil fange opp de samme tilstander, er å gi den absolutte straffrihetsregelen anvendelse også på personer som har handlet i en tilstand som må «likestilles med» de tilstander som omfattes av hovedregelen. Denne løsningen ble drøftet av Straffelovrådet, men ble avvist. Departementet er enig i at et slikt alternativ vil være en dårligere løsning enn en fakultativ regel som står på egne ben. En adgang til å frita for straff etter skjønn passer dårlig inn i en utilregnelighetsregel som bygger på det medisinske prinsipp.»374

Disse innvendinger er forståelige hvis «det medisinske prinsipp» innebærer at de sakkyndiges vurdering og konklusjon skal være utslagsgivende for spørsmålet om straffrihet. Og slik er da også § 44 i stor grad forstått og i en viss utstrekning praktisert. Men den regel om absolutt straffrihet som utvalget foreslår, gjør de sakkyndiges rolle mindre sentral ved at de utelukkende skal uttale seg på medisinskfaglige premisser, se 8.3.4. Rettens rolle blir dermed langt mer fremskutt, ved at den i hver sak må ta selvstendig stilling til om den medisinske beskrivelsen av tiltalte medfører et så sterkt avvik at han rettslig sett må anses «psykotisk». Det blir klarere at retten må anvende det rettslige begrepet «psykotisk», som vil være snevrere enn det tilsvarende medisinske begrepet. En slik regel vil ikke rammes av den innvending som er referert foran, om at det er lite hensiktsmessig å knytte straffrihet til likestilte tilstander i en regel basert på et «medisinsk prinsipp». Det juridiske skjønnet blir jo alltid sentralt og avgjørende, både ved spørsmålet om tiltalte var «psykotisk» eller i en «likestilt» tilstand på gjerningstiden.

Den danske tilnærmingen er god fordi intensjonen kommer klart frem i ordlyden; det er de som er offer for like inngripende og omfattende psykiske forstyrrelser som de psykotiske, som vil gå fri for straffansvaret. Det gir en konsekvent og god løsning fordi begrunnelsen for straffansvar ikke slår til for disse. Dertil kommer at man i Danmark også har høstet gode erfaringer med en slik bestemmelse i praksis. Man har klart å holde anvendelsesområdet innenfor en slik snever og vanskelig definerbar gruppe som utvalget mener bør anses utilregnelig også etter norsk rett. Dansk rett ivaretar på dette punkt de kryssende hensyn på en tilfredsstillende måte. Men det innebærer ikke at utvalget mener at den danske utformingen av regelen på dette punkt uten videre er den beste.

For å sikre utilregnelighetsregelens anvendelsesområde mot uønskede utglidninger i praksis, og for tydeligere å uttrykke hva som nærmere menes med å likestille en tilstand med psykose, er det grunn til å utforme regelen mer presist enn i den danske bestemmelsen. Dette kan gjøres ved å la kjennetegn ved de tilstander som det er ønskelig å likestille, komme klart til uttrykk i lovteksten. For å antyde hvor dyptgripende det mentale avviket må være før det kan bli tale om å holde gjerningsmannen utilregnelig på slikt grunnlag, og for at utilregnelighetsregelen skal holdes innenfor stramme rammer, foreslår utvalget følgende formulering i lovteksten:

«Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig.»

Det finnes flere argumenter for nettopp denne utformingen av lovteksten. For det første angir uttrykkene «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen» sentrale kjennetegn ved psykosen. Prinsipielt sett er det en fordel at de sentrale symptomer på det å være psykotisk kommer klart til uttrykk i lovteksten. Slik markeres det at det ikke er gjerningspersonens sykdom eller diagnose i seg selv som begrunner at han er fri for skyld, men sykdommens innflytelse på tankeevne, virkelighetsforståelse og evne til normal motivdannelse, dvs. lidelsens betydning for hans eller hennes skyldevne.

For det andre bidrar symptombeskrivelsen til at gruppen av likestilte tilstander holdes innenfor en snever ramme. Når siktede må ha vært symptomtynget i en slik grad at det er grunn til å likestille tilstanden med det å være psykotisk, er det liten grunn til å frykte uheldige utglidninger i praksis. At bestemmelsen uttrykkelig krever en slik svekkelse av gjerningspersonens funksjonsevne, tenkning eller evne til realistisk forståelse av omverdenen, gir et utvetydig signal til både retten og de sakkyndige: Anvendelsesområdet er begrenset til tilfeller der det ikke kan herske tvil om grunnlaget for straffrihet.

For det tredje tydeliggjør symptomangivelsen hvilke forhold ved siktedes sinnstilstand som er av interesse. Dermed gir lovteksten også retten klare antydninger om hva som skal bedømmes og de sakkyndige får beskjed om hva de skal uttalte seg om.

For det fjerde vil symptomangivelsen få klarere frem at utilregnelighetsvurderingen innebærer stillingtagen til et verdispørsmål som ikke kan reduseres til medisinsk diagnostikk og klinisk skjønn. I ordlyden er dette markert ved uttrykket «må likestilles med å være psykotisk», fremfor for eksempel i en tilsvarende tilstand med hensyn til sviktende funksjonsevne osv. Ordet «likestilles» er mer verdiladet, gir en mer normativ føring og dermed også klarere beskjed om at det er domstolen som må foreta en vurdering.

I forlengelsen av dette vil også oppgavefordelingen mellom retten og de sakkyndige tre tydeligere frem, se særlig kapittel 14. Hvis det er klart at siktede ikke var psykotisk på gjerningstiden eller tilstanden rettslig sett ikke kan anses som en psykose, vil utilregnelighetsvurderingen, etter forslaget, dreie seg om tilstanden bør likestilles med det å være psykotisk. Selv om retten selvfølgelig også ved vurderingen etter dette kriteriet vil ha stor nytte av de råd som de sakkyndige kan bidra med, kommer det tydelig til uttrykk i ordlyden at avgjørelsen av utilregnelighetsspørsmålet er et rettslig spørsmål, der domstolen alltid har det siste og avgjørende ord.

For det femte vil en regel om likestilte tilstander klargjøre hvordan usikkerhet om utilregnelighetstilstander skal håndteres. Betydningen av usikkerhet som hefter ved diagnosefastsettelse av tilstanden, skal avgjøres ved en tolkning av straffrihetsregelen, mens usikkerhet om det faktiske grunnlaget for diagnosefastsettelsen løses ved beviskravet, se nærmere i 10.4.3.

Endelig vil man bemerke at en regel som innebærer at likestilte tilstander fører til straffrihet, formodentlig også vil kunne ha en gunstig virkning på praktiseringen av lovens psykosebegrep.Det er holdepunkter for at begrepet psykotisk har vært tøyet noe av retten for å oppnå ønskede resultater i enkeltsaker, se 8.6.4.3. Dersom likestilte tilstander omfattes av regelen, har man ikke det ikke det samme behovet for å presse begrepet for å unngå urimelige resultater.

Antagelig vil alternativet også bidra til at medisinskfaglig usikkerhet kommer frem i dagen: De sakkyndige kunne ellers i sin bistand til domstolen komme i skade for å uttale seg sikrere enn det faglig sett er grunnlag for, for eksempel fordi siktede på domstidspunktet etter en medisinsk vurdering er behandlingstrengende og helst bør sluses inn i det psykiske helsevern.375 En slik eventuell fare reduseres dersom utilregnelighetsspørsmålet ikke står og faller på om siktede var «psykotisk» på gjerningstiden. Med andre ord er det god grunn til å anta at utvalgets forslag til endringer av utilregnelighetsregelen på dette punkt vil kunne bidra til at de sakkyndige håndterer oppdraget sitt på en faglig sett riktigere måte når de redegjør for gjerningspersonens symptomer og sykdomsbilde.

8.6.5.2.4 Den nærmere vurdering av om det foreligger en likestilt tilstand. Betydningen av sakkyndighet.

I det følgende knyttes noen kortere merknader til bestemmelsen, herunder hvordan den forutsettes praktisert av domstolene. De samme vurderingene må selvsagt også foretas på påtalestadiet.

De psykiske avvikstilstander som omfattes av forslaget, vil variere i styrke og karakter. Avgjørende skal være lovbryterens symptombilde slik det artet seg på gjerningstidspunktet. Det sentrale vurderingstema er tilstandens alvorlighet, og hvilken betydning den må antas å ha for vedkommendes kognitive og emosjonelle evner, herunder persepsjonsevne, virkelighetsoppfatning og motivdannelse.

Domstolens avgjørelse skal etter forslagets forutsetninger baseres på en totalvurdering av tiltaltes tilstand og ikke på psykiaternes medisinsk-diagnostiske klassifikasjon. Likevel vil psykiatrisk sakkyndighet være til hjelp for dommeren ved de nærmere vurderingene. Da uttrykket «likestilt tilstand» ikke er en kjent størrelse, verken innen psykiatrien eller for de psykiatrisk sakkyndige som opptrer i straffesaker, vil de sakkyndiges funksjon nødvendigvis bli en noe annen enn når de uttaler seg på grunnlag av sine egne, faglige begrepsdannelser.

Den psykiatriske erklæring som skal veilede retten bør derfor begrense seg til å omtale siktedes symptombilde og komme med generelle opplysninger om hvilken betydning siktedes tilstand i alminnelighet må antas å ha for funksjonsevne, tenkning og forståelse av omverdenen.376 I Straffelovrådets utredning om utilregnelighetsreglene ble dette uttrykt slik i tilknytning til forslaget om en fakultativ straffritaksregel:

«Psykiateren stiller sin sakkyndighet til disposisjon i en sammenheng hvor også etiske og juridiske overveielser har en sentral posisjon […] Det er en dypt forankret etisk oppfatning at visse personer er så avvikende at de ikke bør trekkes strafferettslig til ansvar. Denne oppfatning antas å gjøre seg gjeldende uavhengig av profesjon og miljø, men den har nok – av gode grunner – en særlig sikker forankring hos psykiatere og jurister. Men når man med utgangspunkt i denne etiske grunnoppfatning skal finne frem til de psykiske abnormtilstander som bør kunne lede til straffrihet, har psykiateren forutsetninger som juristen ikke har. Han kan vurdere graden og karakteren av en patologisk forstyrrelse, og han kan sammenlikne de ulike abnormtilstander med hverandre.»377

Dette må også være de sakkyndiges rolle under regelen om de likestilte tilstander: Psykiateren og psykologspesialisten må med sin faglige bakgrunn og begrepsdannelse vurdere graden og karakteren av gjerningspersonens psykiske forstyrrelse og etter beste evne uttale seg om vedkommendes tilstand slik denne fortonet seg på tidspunktet for handlingen. Men det må understrekes at det er rettens oppgave å ta endelig stilling til tilstandens karakter og så konkludere i spørsmålet om tilstanden i det konkrete tilfellet bør likestilles med det å være psykotisk. Det dreier seg om en rettslig bedømmelse som kun skal tjene rettslige formål. Det er lovbryterens tilstand som begrunner straffriheten. Hvorvidt han på handlingstidspunktet fremstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg.

Denne øvelsen kan synes abstrakt og å gi liten veiledning. Synspunktet er lett å slutte seg til på nivået for de legislative overveielser, men det er vanskelig å operasjonalisere i det virkelige liv og i konkrete saker uten at man ender opp i tomme floskler. Det er naturligvis ikke ønskelig og må unngås.

I praksis må dommeren derfor kun ta stilling til graden av det foreliggende avvik hos tiltalte, og spørre seg om vedkommende på gjerningstiden var så preget av tunge symptomer at han eller hun ikke bør holdes ansvarlig. Dette er ikke forskjellig fra den oppgaven dommeren har ved spørsmålet om siktede var «psykotisk» på gjerningstiden – han eller hun må ta stilling til forekomsten av symptomene og deres tyngde, og deretter konkludere på spørsmålet om disse var så massive at vedkommende var «psykotisk». Etter utvalgets oppfatning er det heller ikke mer enn dette som en regel om strafferettslig utilregnelighet bør handle om, se 8.3.4.

Forhold som for eksempel forbrytelsens grovhet, kausalitet, eller psykologiske forhold (for eksempel evnen til å forstå med hvilket alvor samfunnet og rettsordenen bedømmer krenkelsen eller evnen til å innse gjerningens rettsstridighet) eller om overføring til tvungent psykisk helsevern vil være en hensiktsmessig reaksjon, skal ikke inngå i domstolenes vurdering av om gjerningspersonen bør frifinnes.

Men omstendigheter knyttet til ugjerningen og siktedes forståelse av omverdenen og handlingen, kan etter omstendighetene gi en indikasjon på om han befant seg i en psykisk avvikstilstand som tilsier straffrihet. Det er i den sammenheng også viktig å være oppmerksom på at slike tilstander som bør omfattes av regelen vil kunne fluktuere, dvs. de vil kunne variere i symptomtyngde og være særlig uttalte i perioder.

Etter en tids praktisering vil rettspraksis, her som ellers, også kunne gi bidrag. Det kan for øvrig tenkes at praksis under den danske regelen vil kunne gi en viss inspirasjon.

Hvilken betydning det eventuelt skal ha at siktede kan bebreides tilstanden, vurderes etter utvalgets oppfatning mest naturlig under utvalgets forslag til ny straffeloven § 45, se nedenfor i kapittel 9.

8.6.5.2.5 Nærmere om tilstander som kan tilsi frihet for ansvar

Utvalget har i 8.4 gitt en medisinskfaglig fremstilling over tilstander som kan være aktuelle for en regel om strafferettslig utilregnelighet. I 8.6.2 er det gitt enkelte eksempler på tilstander som faller utenfor de gjeldende regler om strafferettslig utilregnelighet, eller kan tenkes å falle utenfor.

Tilstander som utvalget mener kan være aktuelle for straffrihet, er diabetesrelaterte tilstander, demens, delirium, dissosiative lidelser, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, samt særlige symptomer i tilknytning til kognisjon, persepsjon, emosjonell tilstand og atferd.

Forutsetningen er da selvfølgelig at symptomene var sterke nok. Tilstandene kan fluktuere og det må bero på en konkret vurdering av symptomtyngden på gjerningstiden om utilregnelighet og straffrihet skal bli resultatet.

Et viktig spørsmål er hvilken betydning gjerningspersonens emosjonelle evner skal ha for spørsmålet om moralsk ansvar. På den ene siden er det klart at evnen til empati, det å forstå eller bli berørt av andres følelsesliv, og evnen til sympati, det å være positivt innstilt til andre, er av stor betydning i alt velfungerende sosialt liv. Og slik sett er disse evnene viktige forutsetninger for en moralsk aktør.

På den andre siden er det å ha slike evner, ikke nødvendig for å kunne innrette seg etter samfunnets krav til adferd, så lenge de kognitive evnene er intakte. At dette er en alminnelig utbredt oppfatning, kommer blant annet til uttrykk ved at man til alle tider har holdt psykopater, personer med personlighetsforstyrrelser som innebærer overfladisk følelsesliv, herunder manglende empati og ansvarsfølelse, strafferettslig ansvarlige for sine handlinger.

Utvalget mener at det må kreves mye før manglende emosjonelle evner kan føre til straffrihet. Samtidig er det tilstander hvor manglene på slike evner, eventuelt sammen med andre psykiske avvik, kan få slike omfattende konsekvenser at straffrihet bør bli resultatet. Et eksempel på en slik tilstand som bør kunne gi mulighet for en utilregnelighetsvurdering, er personen som hadde Aspergers syndrom i 8.6.2.

8.6.5.3 «Bevisstløs» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad»

Utvalget mener det ikke er grunn til å revidere innholdet i utilregnelighetsregelen for tilfellene som faller inn under alternativene «bevisstløs» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad», se 8.1. Det er imidlertid, i lys av den foregående drøftelsen, grunn til å stille spørsmål om disse bør angis annerledes i loven

På samme måte som det finnes tilstander som etter sin art eller ytringsformer ligger tett opp til psykosebegrepet, vil det finnes tilstander som grenser mot avvikstilstandene «bevisstløs» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad», som i likhet med «psykotisk» medfører straffrihet. Det kan reises spørsmål om man på samme måte som for psykosene bør supplere disse kriteriene for straffrihet med «likestilte tilstander».

Dette må besvares benektende; det er ikke behov for en slik utvidelse. Det henger sammen at disse to begrepene, i motsetning til det rettslige psykosebegrepet som er knyttet til det medisinske psykosebegrepet, er rettslige begreper med et eget meningsinnhold. I den grad det finnes rimelig at «nye» eller andre tilstander skal omfattes av disse begrepene, kan de gis utvidet anvendelse i rettspraksis, eventuelt ved at lovgiver bestemmer at nye tilstander skal omfattes av begrepet.378

Utvalget har likevel vurdert om det kunne være hensiktsmessig å knytte disse alternativene opp mot medisinske diagnoser, for så å supplere med et tillegg for likestilte tilstander. For eksempel kan man la den gruppen gjerningspersoner som i dag omfattes av begrepet «psykisk utviklingshemmet i høy grad», isteden bli angitt med medisinske diagnoser etter ICD- 10.

Gruppen kunne angis ut fra diagnosene i F70­F79 som omhandler psykisk utviklingshemning. De som i dag anses «psykisk utviklingshemmet i høy grad» som svarer til et IQ nivå under 55, vil falle mellom de medisinske diagnosene «lett psykisk utviklingshemning» i F 70 og «moderat psykisk utviklingshemning» i F 71 som svarer til et IQ-nivå i spennene mellom 35–49 og 50–69.

Det er her grunn til å understreke at IQ-målinger ikke er presise, og at det i alle tilfeller ikke er det eneste forhold det ses hen til når det avgjøres om en person er strafferettslig utilregnelig eller faller inn under diagnosene etter ICD-10. IQ sier ikke alt om en persons funksjonsevne, og det er derfor nødvendig at det utøves et visst skjønn hvor det også sees hen til vedkommendes sosiale funksjon.

Selv om det ville gi en enhetlig utformet straffrihetsregel om alle alternativene for straffrihet var angitt først ved et medisinsk begrep og deretter med et utfyllende og presiserende rent rettslig begrep, har ikke utvalget vurdert det som en hensiktsmessig lovgivningsstrategi. Utgangspunktet ved utforming av loven bør være alminnelige begreper som klart og tydelig gir borgerne og profesjonelle aktører et inntrykk av bestemmelsens rettslige innhold. Med mindre det foreligger særlige grunner, bør man å unngå bruke begreper fra særskilte fagtradisjoner som er utviklet med andre formål for øye.

Det er tungtveiende grunner som taler for å benytte det medisinske psykosebegrepet som kjerne i rettsregelen om straffrihet for den som var «psykotisk» på handlingstiden, selv om den endelige subsumsjon ikke behøver å være sammenfallende med den medisinske diagnose. Det medisinske begrepet er en god markør for hvilke tilstander som bør føre til straffrihet, se 8.5. Det er ikke medisinske begreper som på samme måte angir de tilstander som faller inn under begrepene til «psykisk utviklingshemmet i høy grad» eller «bevisstløs», eller som det heter i straffeloven av 2005 «sterk bevissthetsforstyrrelse». Dette er dessuten uttrykk med et meningsinnhold som er godt kjent, i det minste i juridiske kretser.

Utvalget vil imidlertid anbefale et tillegg til alternativet «psykisk utviklingshemmet». Alternativet omfatter lav intellektuell funksjonsevne som er medfødt eller har oppstått i tidlig barnealder, se 6.6. Utenfor begrepet faller tilsvarende reduksjoner i funksjonsevner ervervet av i utgangspunktet friske mennesker i voksen alder, for eksempel som følge av en hjerneskade. Slike tilfeller falt inn under den tidligere utilregnelighetsregelens ordlyd, og omfattes klart av reglenes formål. Det foreslås derfor at det til alternativet «psykisk utviklingshemmet i høy grad» tilføyes «eller tilsvarende svekket.»

8.7 Er forslaget til utilregnelighetsregel diskriminerende?

I 6.10 fremgår det at Norges folkerettslige forpliktelser ikke er til hinder for en slik regel om utilregnelighet som utvalget foreslår, og at denne ikke vil være å anse som diskriminerende i henhold til disse forpliktelsene.

Uavhengig av hvilke folkerettslige rammer som gjelder, er det imidlertid grunn til å diskutere hvorvidt en eventuell utilregnelighetsregulering medfører at man behandler like tilfeller ulikt, og dermed diskriminerer på en uhensiktsmessig eller støtende måte.

Argumentet om at strafferettslige utilregnelighetsregler virker diskriminerende, var fremme i debatten også før den ble knyttet til FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Norsk forening for mental helse skrev følgende i en høringsuttalelse til Straffelovkommisjonens utredning:

«De argumenter som anføres for å gjøre alvorlig sinnslidende strafferettslig uansvarlige virker lite overbevisende. Stort sett er argumentene basert på en særnorsk og lite overbevisende ‘humanisme’ hvoretter det ikke er rimelig, eventuelt i strid med ‘alminnelige rettferdsforestillinger’ å straffe lovbrytere som var alvorlig sinnslidende på gjerningstidspunktet. Grunnen til at dette oppfattes som urimelig […], er imidlertid at disse rettferdsforestillinger er forankret i fordommer med hensyn til sinnslidelsenes karakter, og det kan ikke være noen oppgave for lovgivningen å befeste slike fordommer. Forholdet er at de aller fleste alvorlige sinnslidende i svært mange spørsmål er fullt i stand til å handle ansvarlig.»379

Den strafferettslige utilregnelighetslovgivningen er ansett som én del av en «omfattende og diskriminerende lovgivning av mennesker med alvorlige psykososiale funksjonshemninger som psykoser er».380

Straffelovkommisjonen, som vel kan ses som en representant for det som har vært det alminnelige og offisielle synet på behovet for utilregnelighetsregler, hadde blant annet formulert seg slik:

«I de fleste tilfeller vil det stride mot alminnelige rettferdsforestillinger å straffe lovbrytere som var sterkt psykisk avvikende på gjerningstiden. Det gjelder også om abnormtilstanden ikke lenger er til stede på domstidspunktet. Lovbrytere med slike psykiske avvik vil heller ikke i samme grad som normale la seg påvirke av en straffetrussel. Helt upåvirkelig vil likevel ikke alle være. Det bør iallfall overfor visse grupper utilregnelige kunne komme på tale å ilegge bøter slik den svenske lov åpner adgang til […]»381

Spenningen mellom foreningens og kommisjonens syn knytter seg til om og i hvilken grad gruppen som omtales som «sinnslidende», kan være strafferettslig ansvarlig. Uenigheten kan skyldes to forhold.

For det første at det er ulike oppfatninger om hvilke kriterier som eventuelt bør avgrense hvem som er «fullt i stand til å handle [strafferettslig] ansvarlig». Ulike syn på hvem og i hvilken grad lovbrytere bør holdes til ansvar for sine handlinger, reiser store og komplekse spørsmål som utvalget har redegjort for i 8.2 og 8.3.4.2. Som det fremgår der mener utvalget at enkelte personer ikke har de forutsetningene som kreves for å holdes strafferettslig til ansvar. Det avgjørende må være hvilke muligheter lovbryteren har «for å handle rasjonelt og la seg motivere av en straffetrussel».382

For utvalget fremstår det ikke som et alternativ å behandle ulike tilfeller likt gjennom å anvende straff overfor alle, heller ikke som et inkluderingsmiddel. Straff er det strengeste inngrepet som benyttes overfor enkeltindivider. Det bør ikke brukes i større utstrekning enn det straffens begrunnelser tilsier, ellers vil straffen oppleves urettferdig og undergrave sine formål.

Det kan legges til at betydningen av at enkelte ikke anses som strafferettslig tilregnelige, beror på perspektivet man anlegger. Man kan hevde at det er diskriminerende, og dermed stigmatiserende, ikke å holde personer med alvorlige psykiske lidelser strafferettslig ansvarlige for sine handlinger. Men man kan også hevde at det å holdes strafferettslig til ansvar – som forbryter og kriminell – i seg selv er en stigmatisering, som det er diskriminerende å anvende overfor dem som ikke fyller betingelsene for dette stigmaet. Dette vil imidlertid ikke bli akseptert som et argument av de som måtte mene at slike rettferdsforestillinger er forankret i fordommer med hensyn til sinnslidelsenes karakter, og som mener at alvorlig psykisk syke kan og bør holdes ansvarlig som alle andre.

Et annet grunnlag for den sterke motsetning som her gjør seg gjeldende, kan være ulike oppfatninger om hvem som faktisk faller inn under kriteriene. Selv om man for eksempel skulle enes om at det avgjørende for straffansvaret er hvilken mulighet lovbryteren har hatt for å handle rasjonelt og hvilken mulighet han har hatt til å la seg motivere av en straffetrussel, så kan det være generell eller konkret bevismessig uenighet om så er tilfellet eller ikke.

Utvalget mener at det med tilstrekkelig grad av sikkerhet lar seg fastslå hvem som tilhører de gruppene som må anses strafferettslig utilregnelige i den regel som foreslås. Forslaget medfører derfor ikke en risiko for å behandle like tilfeller ulikt slik at det diskriminerer personer med alvorlige psykiske lidelser, eller utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den som har en slik lidelse, og begår lovbrudd. En sentral premiss er at regelen krever en betydelig symptomtyngde, i den forstand at lovbryteren skal ha vært uten evne til å vurdere sitt forhold til omverden på en realistisk måte.

8.8 Utvalgets merknader til forslag om endringer i utilregnelighets-regelen fra arbeidsgruppe nedsatt av Norsk psykiatrisk forening med støtte av Den norske legeforening

8.8.1 Tema og opplegg

Styret i Norsk psykiatrisk forening har utgitt en rapport fra en nedsatt arbeidsgruppe – «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles?». Rapporten er også signert av Hege Gjessing, president i Den norske legeforening. Rapporten og forslagene har fått omtale i dagspressen, og ble fremmet mens utvalgets arbeid pågikk.383

Rapporten, som drøfter sentrale spørsmål som også utvalget er bedt om å ta stilling til, har, sammen med møter med foreningen, gitt et verdifullt bidrag til utvalgets arbeid. For å tydeliggjøre begrunnelsen for valg av utilregnelighetsregel, er det nærliggende å knytte enkelte kommentarer til arbeidsgruppens forslag og betraktninger. Utvalget har merket seg at arbeidsgruppen går inn for å basere den norske utilregnelighetsregelen på det blandede prinsipp.

Først, i 8.8.2.1, redegjøres det kort for den regelen som arbeidsgruppen har foreslått. Deretter, i 8.8.2.2, går utvalget gjennom arbeidsgruppens begrunnelser for å endre den gjeldende utilregnelighetsregelen, mens 8.8.2.3 gjennomgås arbeidsgruppens syn på konsekvensene av sitt eget forslag. Utvalget redegjør så for sitt syn på arbeidsgruppens forslag om endringer av utilregnelighetsregelen i 8.8.3.1–8.8.3.4, før det gis en oppsummerende konklusjon i 8.8.4. I 8.8.5 knytter utvalget noen kommentarer til arbeidsgruppens merknader om henleggelsespraksis.

8.8.2 Arbeidsgruppens drøftelser

8.8.2.1 Arbeidsgruppens forslag til utilregnelighetsregel

Arbeidsgruppen går inn for et blandet prinsipp. Det vil si at rettsregelen skal bestå av et vilkår som viser til en medisinsk tilstand supplert med vilkår som krever en sammenheng mellom tilstanden og handlingen, se generelt om dette i 6.3 og 8.3.3. Hvis det skal formuleres en regel basert på en naturlig forståelse av arbeidsgruppens drøftelser, vil den måtte utformes omtrent slik:

Den som begår en straffbar handling som følge av at han var psykotisk på gjerningstidspunktet og ikke forstod handlingens straffbarhet og fikk sin evne til kontroll over egen vilje vesentlig svekket, straffes ikke.

Arbeidsgruppen har ikke selv fremsatt et slikt konkret forslag til utforming av lovtekst, men regelen gruppen ser for seg og ønsker, kommer likevel temmelig klart til uttrykk i enkelte utdrag av rapporten. Illustrerende er følgende eksempel på et tilfelle som etter gruppens syn bør falle utenfor en utilregnelighetsregel:

«[H]vis en psykiatrisk pasient, vel vitende om at det er galt, bryter seg inn og stjeler en kasse øl, kan det virke støtende mot rettsfølelsen når vedkommende anses utilregnelig fordi han har tanker om å kommunisere med fuglene.»384

Med utgangspunkt i dette eksempelet mener arbeidsgruppen at det er behov for å gjøre endringer i de gjeldende reglene. En person med klare psykotiske symptomer bør ikke gå fri for straffansvar når vedkommende «skjønner at han utfører en rettsstridig handling og hvor vedkommende er i stand til å velge om han vil utføre handlingen eller ikke.»385

Enkelte andre uttalelser bidrar til en klargjøring av arbeidsgruppens syn på hvordan en utilregnelighetsregel helst bør utformes:

«En endring kan gjøres på den måte at det i tillegg til hovedkriteriet for straffrihet, altså psykose med aktive psykotiske symptomer av en viss varighet og styrke, også utarbeides tilleggskriterier. Tilleggskriteriene kan knyttes til forståelsen av skyldevne ved at konsekvenser av psykosesymptomene tas i betraktning».

Arbeidsgruppen uttalelser om bestemmelsens grunnvilkår eller tilstandskriterium (i rapporten «hovedkriterium»), viser at dagens psykosebegrep ønskes videreført:

«Rettspraksis i Norge har vært at begrepet ‘psykose’ har vært forstått forholdsvis snevert. Psykotiske symptomer må for å være straffritagende, ikke bare være til stede på tidspunkt for en kriminell handling, men de må ha en viss intensitet og en viss varighet. Arbeidsgruppen anbefaler ikke endringer i denne forståelse av psykosebegrepet.»386

Arbeidsgruppens uttalelser om begrensende kriterier (i rapporten «tilleggskriterier») i utilregnelighetsregelen viser at man ønsker at disse skal baseres på et moderert psykologisk kriterium:

«En streng versjon av det psykologiske prinsipp hvor straffrihet kun gjøres gjeldende der hvor de straffbare handlinger er en direkte konsekvens av de psykotiske symptomene eller hvor vedkommende er ute av stand til å forstå handlingens karakter og det rettsstridige i denne, vil etter arbeidsgruppen mening være for snever. Det må også åpnes for straffrihet i tilfeller hvor de straffbare handlinger er relatert til psykosen på en mindre direkte måte. Loven må definere at dersom psykosesymptomer skal kvalifisere til straffrihet, må symptomene føre til tap av evne til å oppfatte og forstå at en handling er straffbar. I tillegg må sykdomstilstanden innebære en vesentlig svekkelse av evne til kontroll over egen vilje. Dette kan for eksempel gjelde psykoser med disorganisert tenkning og adferd eller i tilfeller hvor kontrollfunksjoner er tapt.»387

Arbeidsgruppen ønsker seg altså en utilregnelighetsregel som tar utgangspunkt i dagens rettslige og snevre psykosebegrep – kravet om at gjerningspersonen må ha vært symptomtynget på handlingstidspunktet, se 6.4.3 – men at dette tilstandskriteriet skal suppleres med vilkår som begrenser utilregnelighetsregelen ytterligere. Dette fremgår også i arbeidsgruppens oppsummering av sine drøftelser og anbefalinger:

«Det anbefales innføring av et blandet biologisk/psykologisk prinsipp i straffeloven § 44. Loven må inneholde et hovedkriterium om psykose, høygradig demenssykdom og alvorlige hjerneorganiske tilstander. I tillegg bør det innføres et tilleggskriterium som omhandler hvordan psykosesymptomer fører til vesentlig svekket forståelse for en handlings straffbarhet, svekkelse av evne til kontroll over egen vilje med mer. Tilleggskriteriene må ikke bare omfatte handlinger som er en direkte følge av psykosesymptomer, men også handlinger som er relatert til psykosen på en mindre direkte måte.»388
8.8.2.2 Arbeidsgruppens begrunnelser for å endre utilregnelighetsregelen

Arbeidsgruppen har flere begrunnelser for å endre utilregnelighetsregelen. For det første anføres det at den gjeldende regel må endres for å samsvare bedre med begrepet «skyldevne»:

«I samfunnet er det bred tilslutning til prinsippet om at en person må ha skyldevne for å kunne straffes […] Med skyldevne menes at en person har evne til å forstå hva han gjør og til å fatte sammenheng mellom en handling og konsekvenser av handlingen, herunder å forstå at en handling er rettsstridig. Videre må personen ha evne til å kontrollere sine handlinger.»389

I forlengelsen av dette argumentet, mener gruppen at også hensynet til «den allmenne rettsfølelse» taler for endringer i dagens utilregnelighetsregel:

«En endring som også tar hensyn til konsekvenser av en psykose, vil imidlertid trolig være lettere å akseptere for de fleste, altså være i pakt med den allmenne rettsfølelse.»390

For det tredje viser arbeidsgruppen til regler innenfor privatretten hvor det kreves ulike former for sammenhenger mellom sykdomstilstand og disposisjon før denne er å anse ugyldig. Tilsvarende er det vist til avgrensningen av erstatningsansvaret for handlinger forøvet av psykisk avvikende personer.391

For det fjerde antar arbeidsgruppen at et blandet prinsipp gjør oss i stand til å håndtere problematikken som de såkalte «plagsomme» utgjør. I tilknytning til eksempelet med personen som stjeler øl, og som har psykotiske forestillinger om å kommunisere med fuglene, har gruppen uttalt følgende:

«Denne siste type lovovertredere er i mange tilfeller for friske til å holdes tilbake i institusjon etter reglene i PHL. Samtidig kan de ikke straffes fordi de faller inn under utilregnelighetsreglene i straffeloven § 44. Resultatet er at samfunnet ikke har midler til å sanksjonere mot deres plagsomme og forstyrrende adferd.»392

Argumentet til arbeidsgruppen synes å gå ut på at et blandet prinsipp vil gjøre rettsvesenet i bedre stand til å reagere mot denne gruppen, som verken er så behandlingstrengende eller utgjør en slik fare for andre at den kvalifiserer til tvungen behandling etter psykisk helsevernloven eller til en særreaksjon, ved at det da åpnes for at den kan straffedømmes. Det er etter arbeidsgruppens syn altså nødvendig å reagere mot denne gruppens «plagsomme og forstyrrende adferd» med straff.

For det femte viser arbeidsgruppen til at det har skjedd en utvikling i samfunnets syn på pasienters ansvar for egen helse og handlinger, fra et paternalistisk utgangspunkt hvor «legen vet best» til en anerkjennelse av den enkeltes ansvar og valgfrihet. Dette er blant annet kommet til uttrykk i regler om samtykkebasert behandling i psykisk helsevernloven § 2-1, og tvangsregelen i samme lov § 3-3, som forutsetter at frivillige ordninger har vært forsøkt eller ikke er formålstjenlige:393

«Ved innføring av de foreslåtte tilleggskriterier i straffeloven § 44, vil straffeloven korrespondere med tenkningen som ligger bak reglene i PHL kapittel 3. Det opereres her med et hovedkriterium (alvorlig sinnslidelse) og tilleggskriterier (hindre utsikt til helbredelse/vesentlig bedring og å forhindre fare). På denne måten reduseres uoverensstemmelser mellom samfunnets generelle tenkning om ansvar, dvs. en bevegelse fra paternalisme til autonomi som samfunnets generelle grunnholdning, og reglene i straffeloven.»394

For det sjette mener arbeidsgruppen at hensynet til en klar arbeidsfordeling mellom retten og de sakkyndige tilsier at regelen må endres:

«Slik arbeidsgruppen ser det, må man i dette spørsmålet være tydelig på å definere og avgrense aktørenes ansvarsområder. De sakkyndiges ansvar vil være å uttale seg om hvorvidt de foreliggende symptomer samsvarer med generell kunnskap om psykoselidelser, og beskrive hvordan symptomer i det konkrete tilfellet har påvirket evne til kognisjon og kontrollfunksjoner. Det må imidlertid være retten som på bakgrunn av eget skjønn, må avgjøre om en eventuell svikt i virkelighetsoppfatning og kontrollfunksjoner er så uttalte at lovens tilleggskriterier er oppfylte.»395
8.8.2.3 Arbeidsgruppens syn på konsekvensene av å endre utilregnelighetsregelen

I arbeidsgruppens rapport er det omtalt hvilke konsekvenser det vil få om det innføres en slik regel som gruppen ser for seg. I tilknytning til videreføringen av kravet til aktive psykotiske symptomer, som arbeidsgruppen som nevnt ville videreføre i psykosevilkåret, er uttalt følgende:

«Det er derfor ikke sikkert at en innføring av de foreslåtte tilleggskriterier og dermed det blandede biologiske/psykologiske prinsipp, i praksis vil føre til store antallsmessige endringer når det gjelder hvem som anses utilregnelige.»396

Videre uttales følgende under overskriften «Konsekvenser av innføring av et blandet biologisk/psykologisk prinsipp»:

«Selv om innføring av et blandet biologisk/psykologisk prinsipp kanskje ikke vil berøre noe stort antall gjerningsmenn, vil det kunne være enkelte personer som i dag er straffrie, men som i framtiden vil bli straffedømte. Dette vil altså bety at noen personer med psykoselidelser, men med intakt evne til å forstå konsekvenser av sine handlinger og med intakte kontrollfunksjoner, i framtiden vil kunne idømmes fengselsstraff.»397

8.8.3 Utvalgets merknader

8.8.3.1 Premissene for arbeidsgruppens forslag

Alle land og rettssystemer som utvalget har undersøkt og som baserer utilregnelighetsregelen på det blandede prinsipp, har meget videre tilstandskriterier enn det strenge psykosevilkåret som følger av gjeldende norsk lovgivning, se kapittel 7. Arbeidsgruppen synes ikke å se hen til dette når den skriver følgende om regelen den går inn for, og som beholder det strenge psykosevilkåret i en regel basert på det blandede prinsipp:

«Dersom man velger en slik løsning, har man i tillegg til det medisinske/biologiske prinsippet innført det psykologiske prinsippet, slik at lovgivingen baseres på et blandet biologisk/psykologisk prinsipp, som finnes i ulike varianter i de fleste vestlige land. […]»398

Jo mer vidtfavnende tilstandskriteriet er, desto større grunn kan det være til å operere med begrensende vilkår for å avgrense gruppen av utilregnelige lovbrytere på en tilfredsstillende måte. Dersom tilstandskriteriet allerede i utgangspunktet favner snevert og kun omfatter de aller mest forvirrede, slik tilfellet er for psykosebegrepet i den norske straffeloven § 44, er behovet for begrensende kriterier langt mindre. Dette er ikke kommentert nærmere i arbeidsgruppens drøftelser.

8.8.3.2 Begrunnelser for en ny utilregnelighetsregel

Etter utvalgets syn er arbeidsgruppens redegjørelse for begrepet om «skyldevne», for begrenset. Arbeidsgruppen har drøftet begrepet uavhengig av straffens alminnelige begrunnelser, som begrepet etter utvalgets syn må avledes fra. Utvalget viser til drøftelsen i 8.2.1. Når det gjelder arbeidsgruppens henvisninger til «den allmenne rettsfølelses» betydning for regelens utforming, viser utvalget til de generelle overveielsene i 8.3.4.2.

Utvalget er heller ikke enig med arbeidsgruppen i at et ønske om å løse problemene med de såkalte «plagsomme», taler for at utilregnelighetsregelen bør baseres på det blandede prinsipp, eller for den saks skyld for en annen type utforming av regelen. Avgrensningen av området for den strafferettslige utilregnelighet bør prinsipielt sett ikke bero på praktiske betraktninger om hva hensynet til samfunnsvernet krever, om hvem som bør falle innenfor eller utenfor ordninger som tar sikte på å ivareta dette hensynet, eller hva slags kriminalitet lovbryteren har begått. Avgrensningen må tvert om bero på hvem som er så avvikende at det ikke er rimelig eller rettferdig å straffe vedkommende ut fra de alminnelige begrunnelsene for straff. Spørsmålet blir da hvordan man ved utformingen av en lovregel kan sikre at dette formålet realiseres i praksis, se 8.3.4.1.

Utvalget vil likevel bemerke at det er vanskelig å se at samfunnets evne til å håndtere det problemkomplekset som «de plagsomme» utgjør, i noen særlig grad henger sammen med utformingen av utilregnelighetsregelen. Selv om «de plagsomme» kanskje oftere vil kunne stilles strafferettslig til ansvar etter arbeidsgruppens forslag, vil ikke det nødvendigvis innebære at vi i større grad blir i stand til å redusere problemet med «de plagsomme». Deres forgåelser er ikke så straffverdige at samfunnet vil vernes i lengre tid dersom de straffes, og deres sykdomstilstand, sosiale status og antatt vanskeligere økonomiske forhold, medfører at de ved endt soning raskt vil falle tilbake til sitt tidligere handlingsmønster. Dertil kommer at denne gruppen med alvorlige psykiske avvik, vil kunne reise betydelige problemer i fengselet. Løsningen avhenger derfor ikke av hvordan utilregnelighetsregelen utformes, og finnes neppe innenfor det strafferettslige spor. Først og fremst handler dette om hvor langt det er politisk vilje til å gå for å verne samfunnet mot lovbrytere som først og fremst er nettopp «plagsomme» og ikke farlige, om økonomiske betraktninger og om bedret samarbeid mellom ulike offentlige etater. Da det ikke ligger innenfor utvalgets mandat å ta stilling til hvordan samfunnet bør håndtere «de plagsomme», går utvalget heller ikke nærmere inn på denne problematikken, se for øvrig i kapittel 3 om utvalgets mandat.

Når det gjelder arbeidsgruppens henvisning til sivilrettslige regler om betydningen av psykisk sykdom og bruk av et blandet prinsipp, vil utvalget bemerke at slike regelsett ivaretar andre hensyn enn de strafferetten bygger på. For øvrig vises det til drøftelsene i 8.3.4.6.

Det faktum at vi har samtykkebaserte reguleringer innenfor helseretten og det psykiske helsevern, gir etter utvalgets syn liten veiledning om hvordan den strafferettslige utilregnelighetsregelen bør utformes. Også her må det avgjørende være de underliggende begrunnelsene for et strafferettslig ansvar.

Argumentet om at samfunnets generelle tenkning om ansvar vil avspeiles bedre avhengig av regelens rent lovtekniske utforming, dvs. at dette spørsmålet på noe vis henger sammen med om man opererer med ett eller to vilkår i lovteksten, kan heller ikke utvalget slutte seg til. En regel som best ville sikre et slikt samsvar, men som av åpenbare grunner ikke kan velges, ville bare bestått av ett vilkår – «den som er utilregnelig på handlingstidspunktet, straffes ikke».

Noe av hensikten bak arbeidsgruppens forslag har vært å markere en klar grense mellom sakkyndigvirksomhet og dømmende virksomhet.399 Denne målsettingen kan utvalget uten videre slutte seg til. En klar ansvarsfordeling har også vært et sentralt og overordnet hensyn for utvalgets arbeid, se særlig kapittel 14.

8.8.3.3 Andre forhold ved arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen klargjør ikke nærmere hvordan de begrensende vilkårene i forslaget til regel skal utformes eller praktiseres. I den ene sammenhengen ser det ut til at man ønsker seg begrensende kriterier av mer psykologisk natur – straff skal kunne anvendes dersom vedkommende skjønte at han eller hun utførte en rettsstridig handling og var i stand til å velge om gjerningen skulle begås. I den andre sammenhengen ser det ut til at arbeidsgruppen også går inn for å innføre det kausalitetskriterium som er lagt til grunn i praksis etter den danske straffelov § 16, men som nesten aldri medfører straff – når gruppen skriver at den straffbare handling må være en «konsekvens av de psykotiske symptomene», men likevel slik at også de «handlinger som er relatert til psykosen på en mindre direkte måte» ikke bør medføre straff, se nærmere om dansk rett i 7.2.

Begge de antydede vilkårene aktualiserer problemstillinger som ikke utdypes i rapporten, i hvert fall ikke nevneverdig. Det fremstår som uavklart om gruppen ønsker at loven skal operere både med et kausalitetskriterium og mer tradisjonelle psykologiske kriterier samtidig. Og i forlengelsen av dette, hvordan skal eventuelt kausalitetskriteriet og de mer tradisjonelle psykologiske kriteriene forholde seg til hverandre innenfor rammene av den samme regel?

I tilknytning til de psykologiske kriteriene reiser det seg også andre spørsmål. Hva innebærer for eksempel rettsstridighet i denne sammenhengen? Riktignok uttales det at tilstanden må «føre til tap av evne til å oppfatte og forstå at en handling er straffbar». Dette kan tyde på at gruppen går inn for at gjerningspersonen må være i rettsvillfarelse for å frifinnes. I så fall argumenteres det for en ordning som har vært gjenstand for bred og sammenhengende kritikk i hele Common Law-tradisjonen over mange år, uten at det begrunnes hvorfor ordningen likevel bør benyttes hos oss. Se nærmere i 7.6 for utvalgets redegjørelse for engelsk rett og særlig i 7.6.3–7.6.4 om de begrensende kriteriene i M’Naghten rules.

Et annet spørsmål er hvordan «rettsstridskriteriet» og «kontrollkriteriet» skal forholde seg til hverandre. Hvis det kreves at gjerningspersonen som følge av den psykotiske tilstanden ikke forstod gjerningens rettsstridighet og sykdomstilstanden i tillegg må «innebære en vesentlig svekkelse av evne til kontroll over egen vilje», benyttes det meget strenge psykologiske kriterier – og langt strengere enn tilsvarende begrensende vilkår i andre jurisdiksjoner som utvalget har studert, se kapittel 7. Utvalget mener det blir for vidtrekkende – det er ikke rettferdig – å straffe en person fordi han skjønte at handlingen var forbudt etter landets lover, når han samtidig, og på grunn av at han var psykotisk, totalt hadde mistet kontrollen over seg selv, og vice versa.

Arbeidsgruppen mener det må «åpnes for straffrihet i tilfeller hvor de straffbare handlinger er relatert til psykosen på en mindre direkte måte». Det blir imidlertid stående uforklart hvordan man skal gå frem for å trekke grensen mellom handlinger som forholder seg til avvikstilstanden på en mindre direkte måte, og handlinger som kun relaterer seg til psykosen på en mer indirekte måte.

8.8.3.4 Konsekvensene av arbeidsutvalgets forslag

Utvalget forstår, slik det fremgår i 8.8.2.1, arbeidsgruppen dit hen at den ønsker seg en regel som lyder omtrent slik:

Den som begår en straffbar handling som følge av at han var psykotisk på gjerningstidspunktet og ikke forstod handlingens straffbarhet og fikk sin evne til kontroll over egen vilje vesentlig svekket, straffes ikke.

Konsekvensen av en slik regel vil etter utvalgets syn bli en økning i bruk av straff overfor meget forvirrede og avvikende personer – personer som etter utvalgets oppfatning mangler «skyldevne». Det kan synes, som det også fremgår i 8.8.2.3, at dette ikke har vært arbeidsgruppens hensikt, eventuelt at man ikke har forestilt seg at regelen kan bli anvendt slik i praksis.

8.8.4 Konklusjon

Utvalget mener, som det har fremgått i 8.8.3 og som det fremgår av utvalgets mer generelle argumentasjon i 8.3.4, at arbeidsgruppens forslag til utilregnelighetsregel ikke har gode grunner for seg. Flere av de argumentene som anføres, gir mindre god veiledning for hvordan en utilregnelighetsregel bør utformes, og for øvrig knytter det seg betenkeligheter til å operere med begrensende vilkår av den type som arbeidsgruppen har foreslått.

8.8.5 Andre spørsmål tatt opp i arbeidsgruppens rapport – om henleggelser

Arbeidsgruppen har også knyttet noen merknader til henleggelsespraksis i tilknytning til tilregnelighetsvilkåret:

«[E]t stort antall straffesaker henlegges av påtalemyndigheten pga tvil om gjerningsmannens tilregnelighet på handlingstiden (omtales ofte som «065-henleggelser» etter politiets kodesystem). I 2012 ble 1830 forbrytelser og 940 forseelser henlagt på denne måte. (Kilde Politidirektoratet, personlig meddelelse til Bjørn Østberg)
  • Det eksisterer ikke presise data for hvilke tilstander som skjuler seg bak tallene. Man kan anta at gruppen gjerningsmenn er heterogen. Bl.a. kan man tenke seg disse kategoriene:

  • Det foreligger godt dokumentert psykoselidelse, (for eksempel gjennom uttalelser fra behandlere, foreløpig rettspsykiatrisk observasjon, tidligere rettspsykiatrisk observasjon), og de straffbare forhold er ikke så alvorlige at de omfattes av reglene i straffeloven § 39 nr 1, om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

  • Det foreligger godt dokumentert psykoselidelse, men gjerningspersonen er allerede under tilfredsstillende behandling etter de sivile reglene i PHL, slik at det å reise sak om overføring til tvungent psykisk helsevern er overflødig.

  • Det finnes kun vage opplysninger om psykisk ustabilitet, men lovbruddet er av mindre alvorlig art, slik at man av prosessøkonomiske grunner velger å henlegge saken uten ytterligere utredning av den psykiske helsetilstanden.

Det er arbeidsgruppens oppfatning at samfunnet trenger kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene». Denne type data vil være sentralt i det videre arbeid med forbedring av de psykiatriske helsetjenester og ved utvikling av lovgivningen.»400

En stor mengde straffesaker henlegges hvert år. Dette skyldes i enkelte tilfelle tvil om tilregnelighetsspørsmålet. Dersom gjerningspersonen ikke kan antas å være farlig eller den handlingen ikke er av en alvorlig karakter, kan det da heller ikke bli tale om å ilegge en særreaksjon, se i del IV. Enkelte ganger kan det også hende at påtalemyndigheten, i tillegg til å være i tvil om gjerningspersonens tilregnelighet, ikke er i besittelse av gode nok bevis for at vedkommende har begått handlingen.

Andre grunner kan også tilsi at slike saker bør henlegges. Når de aktuelle forgåelser er av en mindre alvorlig karakter, og det basert på opplysningene i saken kan synes å være en viss mulighet for at frifinnelse vil bli resultatet, kan det være lite hensiktsmessig å involvere et stort og dyrt apparat for å avklare gjerningspersonens sinnstilstand. Samfunnets interesser kan med andre ord være bedre tjent ved en henleggelse enn at det reises sak.

Etter utvalgets oppfatning er den eksisterende henleggelsespraksis i påtalemyndigheten ikke avgjørende for hvordan regler om strafferettslig utilregnelighet eller særreaksjoner bør utformes. Men for helsetjenestene som er i løpende kontakt med den aktuelle gruppen, kan det – som påpekt av arbeidsgruppen – være interessant og viktig å vite hva som skjuler seg bak tallene.

Utvalget har foretatt en omfattende undersøkelse av henleggelser på grunn av utilregnelighet. Tall fra denne undersøkelsen er innattt som vedlegg til utredningen, se vedlegg 2. Et sentralt funn er at det ikke er få personer som står bak mange av henleggelsene som skjer som følge av tvil om gjerningspersonens tilregnelighet.

8.9 Nærmere om utvalgets anbefaling – utilregnelighetsregel med nærmere kommentarer og utvalgsmedlemmenes særmerknader

8.9.1 Regel

På bakgrunn av drøftelsene i dette kapittelet foreslås at straffeloven § 44 heretter skal lyde slik (endringer i kursiv):

«Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.
Den som var psykisk utviklingshemmet i høy grad eller tilsvarende svekket, holdes heller ikke ansvarlig.»

Det medisinske prinsipp har eksistert lenge i norsk rett og ble lagt til grunn ved revisjonen av § 44 i 1929. Ved tidligere utredninger og revisjoner er det konstatert at prinsippet stort sett har fungert tilfredsstillende. Utvalget har ikke vurdert dette annerledes.

8.9.2 «Den som retten anser …»

Lovens forutsetning – både i gjeldende § 44 og i utvalgets forslag – er at det er retten som avgjør om vilkårene i utilregnelighetsregelen foreligger, ettersom det er retten som tar stilling til skyldspørsmålet. Dette er det likevel nødvendig å markere klart og tydelig. Etter utvalgets syn er det på tide å fravike en tradisjon hvor de sakkyndiges konklusjoner i praksis er blitt lagt til grunn nokså ubetinget, således at legene av retten har fått det avgjørende ord om straffrihetens grenser.

Dette kommer til uttrykk i bestemmelsen ved at grensen for den strafferettslige utilregneligheten ikke utelukkende trekkes med utgangspunkt i et ord hentet fra den medisinskfaglige terminologi, men også ved å åpne for de likestilte tilstander og samtidig gi et eksplisitt uttrykk for de sentrale symptomene «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen».

Den psykiatrisk sakkyndige, og eventuelt andre sakkyndige, skal ved sin bedømmelse holde seg til sitt fag – den allmenne psykiatrien og psykologien. Det skal gis en grundig klinisk beskrivelse av siktede på gjerningstiden og i tiden før og etterpå, og om nødvendig med korreksjoner mot slutten av hovedforhandlingen, av grad og kvalitet av psykotiske symptomer, herunder funksjonssvikt. De sakkyndiges sentrale oppgave er, ved å anvende sin særlige fagkompetanse, å gi retten et faktisk grunnlag for tilregnelighetsvurderingen.

Diagnostiseringen skal skje i henhold til alminnelige anerkjente faglige standarder. De skal selv ikke konkludere med om observanden på gjerningstiden var «psykotisk» eller «likestilt» – altså utilregnelig – i lovens forstand. Det er retten, basert på den kliniske beskrivelse de sakkyndige har gitt, som skal anvende loven. Domstolen vil ved å legge sakkyndighetsvurderinger til grunn for subsumsjonen, utvikle standarder for hvilken grad av symptombelastning som skal kreves for at lovens krav «psykotisk» og «likestilt» er oppfylt.

Den særlige rollen sakkyndige har for å fremskaffe grunnlaget for anvendelse av utilregnelighetsregelen, vil gjøre det særlig viktig at fagdommeren og partene er seg bevisst at det er retten selv som på etisk og normativt grunnlag innenfor rammene av straffeloven § 44 selvstendig skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet – nå som tidligere.

Selv om det ikke er tilstrekkelig at de sakkyndige har diagnostisert en person med en psykoselidelse eller med psykosesymptomer etter et faglig anerkjent diagnosesystem, vil det naturlig nok være et meget tungtveiende moment i rettens bedømmelse. Retten må imidlertid selvstendig bedømme de psykotiske symptomer som er påvist, og om disse er tunge nok til at lovbryteren var psykotisk i rettslig forstand.

Konsekvensen av dette vil lett kunne bli at det rettslige begrep «psykotisk», som blir avgjørende for den strafferettslige utilregnelighet med mindre det foreligger en «likestilt» tilstand, får et snevrere innhold enn det medisinske psykosebegrepet, som er blitt til for et annet formål og har en annen funksjon, se 8.4.2.3 og 8.6.5.2.1.

Utvalget har vurdert og kommet frem til at rollefordelingen bør komme klart til uttrykk i lovteksten. Selv om lovens klare forutsetning er at retten skal anvende rettsreglene, herunder ta selvstendig stilling til reglenes vilkår, mener utvalget at det bør tydeliggjøres ytterligere hvem som har avgjørelsesmyndighet. Lovteksten bør innledes slik:

«Den som retten anser for å ha vært […]».

8.9.3 «psykotisk …»

Uttrykket «psykotisk» skal forstås som et krav om symptomenes styrke, på samme måte som lovforarbeidene forutsatte ved endringen av § 44 i 1997. Det heter således i Særreaksjonslovutvalgets bemerkninger til § 44:

«Både etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag vil straffrihet etter § 44 således bare tilstås de «aktivt psykotiske». Begås lovbruddet mens psykosen er i en «inaktiv fase» på grunn av medikamentell eller annen behandling, vil utvalgets forslag til ny § 44 ikke kunne anvendes. Den sondringen som her er gjort, kan også uttrykkes ved å si at ikke alle som har en psykose er (aktivt) psykotiske eller uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Dette er bakgrunnen for at utvalget foreslår å knytte straffriheten til det å være psykotisk og ikke til det å ha en psykose401

Utvalget slutter seg fullt ut til de betraktninger som fremkommer i det siterte. Den symptomfrie schizofrene som jevnlig tar sine medisiner faller derfor utenfor bestemmelsen, og vil kunne straffes. Det samme vil andre med en alvorlig sinnslidelse som er under kontroll og uten påfallende symptomer. Det vil etter forslaget kreves en relativt massiv opphopning av symptomer av psykotisk eller lignende karakter.

Selv om den rettslige bedømmelsen i noen grad er «skjult» bak en term som også er av medisinsk art, er det ved denne bedømmelsen mengden og kvaliteten av psykotiske symptomer eller psykoselignende symptomer som er avgjørende for den strafferettslige utilregneligheten. Derved blir massiv sykdom på sinnet det sentrale, noe som også er kjernen i begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet.

At symptomene må være av en viss mengde og styrke, kommer indirekte til uttrykk ved beskrivelsen av tilstander som er å likestille med det å være psykotisk, og som etter utvalgets forslag også skal føre til straffrihet. Det sentrale vil da være hvorvidt gjerningspersonen på tidspunktet for handlingen hadde symptomer på «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen». Det sentrale innholdet i psykosebegrepet, og kjennetegnene ved de tilstander som ved sin symptomtyngde og ved den strafferettslige likhet med den psykotiske tilstand skal føre til straffrihet, kommer dermed klart til uttrykk i lovteksten.

«Sviktende funksjonsevne» og «forstyrret tenkning» er sentralt ved schizofreni, som er den mest aktuelle diagnosen under straffeloven § 44, se særlig i 22.1.7.5 hvor denne diagnosens overrepresentasjon blant psykisk avvikende lovovertredere og særreaksjonsdømte fremgår. Dette symptomet er derfor særskilt trukket frem som karakteristisk for psykotisk tilstand.

Samtidig er vrangforestillinger og hallusinasjoner sentrale kjennetegn ved den psykotiske fungering. Uttrykket «for øvrig» foran «manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen», er valgt som en samlebetegnelse på slike symptomer.

Angivelse av symptomer med styrke er en viktig side av regelen. Særreaksjonsutvalget foreslo som nevnt i NOU 1990: 5 å tilføye ordene «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen» etter uttrykket «psykotisk» i § 44, men departementet fant tilføyelsen unødvendig og tok den ut. Det er hevdet at dette er forklaringen på at rettspraksis ikke konsekvent har krevet symptomtyngede psykoser for å frifinne en tiltalt. Hvorvidt dette er tilfellet er noe usikkert, men det er uansett grunn til å tydeliggjøre at det kreves en viss symptomtyngde.

Hvilke typer tilstander som kan falle inn under regelen dersom symptomtyngden er tilstrekkelig, er det redegjort for i 8.4. I all hovedsak vil det si gjennombrudd av symptomer fra en underliggende psykoselidelse, men også «eksogene psykoser», for eksempel ved forgiftninger, og «reaktive psykoser» med massive symptomer fremkalt av akutte livskriser, kan etter utvalgets forslag, og etter gjeldende rett, falle inn under lovens alternativ «psykotisk».

Regelen utgjør et ufravikelig hinder mot at en symptomtung psykotisk lovbryter kan bli ansett strafferettslig tilregnelig. Utvalget har ikke funnet grunn til å skille mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd i utformingen av utilregnelighetsregelen. For så psykisk avvikende lovbrytere, som regelen etter utvalgets forslag vil reserveres for, gjør straffens begrunnelser seg generelt sett ikke gjeldende. Fra et etisk synspunkt kan det derfor ikke godtas å la regelens rekkevidde bero på gjerningens alvorlighet, enten den ene eller den andre vei.

8.9.4 «… eller i en tilstand som […] må likestilles med å være psykotisk»

Utvalget mener det må åpnes for en forsiktig utvidelse av kretsen av personer som kan bli erklært utilregnelige som følge av sterkt avvikende og patologiske psykiske symptomer. Etter utvalgets forutsetninger kan det kun være tale om å frifinne personer for straff, som på handlingstidspunktet befant seg i avvikstilstander som er like inngripende på følelsesliv, tankeliv, funksjonsevne og persepsjon som en aktiv psykose.

Således er det tale om en utvidelse som skjer innenfor den lovgrunnen som gjeldende rett allerede bygger på, og den favner således snevrere enn de tidligere, forkastede forslag om fakultative straffritaksregler. Etter utvalgets oppfatning markerer denne delen av forslaget dermed også klart at frifinnelse på grunnlag av regelen fordrer en normativ vurdering som det er retten alene som må foreta, basert på det materialet den er forelagt seg.

De tilstander som det er tale om, har betydelige likhetstrekk med psykoser, slik at lovbryteren etter straffens begrunnelser bør være fri for straffansvar. Det er tatt utgangspunkt i denne likheten i regelutformingen ved at det er vist til sentrale symptomer på psykose, herunder sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen.

Det er grunn til å understreke at dette er en meget snever utvidelse. Begrepet «psykotisk» dekker de aller fleste tilstander som bør lede til straffrihet, se 8.5. Dette tillegget er imidlertid nødvendig. Det finnes tilstander som faller utenfor begrepet og som bør lede til straffrihet, og grensene for psykosebegrepet kan være usikre. Derfor bør man heller ikke alene knytte straffriheten til psykosebegrepet, som i utgangspunktet ikke er utviklet for å trekke grensene for utilregnelighet på strafferettens område, men for medisinske formål. Regelen bør åpne for at retten i større grad og på et konkret og selvstendig grunnlag, kan avgjøre spørsmålet om lovbryteren er ansvarlig.

Det kan nevnes at man under revisjonen av utilregnelighetsregelen i 1929 begrunnet overgangen til et rent medisinsk prinsipp med at det tillegget som da gjaldt og som inkluderte andre tilstander enn de rent medisinske, innebar en usikker, vilkårlig strafferettspleie, se i 8.6.3.3. Skulle man gå ut over det medisinske, måtte tilstandene angis med klare vilkår. Utvalget mener den foreslåtte regel om likestilte tilstander har en slik nødvendig klarhet.

Uten et slikt alternativ vil personer med klare symptomer på alvorlige mentale forstyrrelser ikke kunne bli vurdert som straffrie etter norsk rett på grunn av lidelsen rent medisinskfaglige kategorisering. Psykiske tilstander som faller inn under likestilt-alternativet er for eksempel alvorlige demenstilstander, alvorlige tilfeller av Aspergers syndrom og enkelte alvorlige hjerneskader, se 8.6.2.

I tillegg til at dette vil sikre reglenes treffsikkerhet, vil det også gi visse strukturelle virkninger som er svært gunstige. Regelen vil da markere tydelig at det er retten som har det endelige ord i spørsmålet om tilregnelighet, og ikke de sakkyndige.

8.9.5 «… er ikke strafferettslig ansvarlig»

Den som er i en tilstand slik angitt i utilregnelighetsregelen, er ikke å klandre. Dette bør uttrykkes klart i loven, og utvalget mener dette best gjøres gjennom uttrykket «er ikke strafferettslig ansvarlig». Uttrykket «straffes ikke», som benyttes i dag, angir rettsfølgen. Ved å isteden knytte ordlyden til ansvarsbegrepet, kommer det også frem at begrunnelsene for å straffe ikke slår til. Det blir klart at gjerningspersonen faktisk ikke kan klandres for lovbruddet.

Denne ordlyden har også en annen begrunnelse. Uttrykket gjør det klart at det heller ikke er aktuelt med reaksjoner som ikke er «straff» i straffelovens forstand overfor denne gruppen, herunder påtaleunnlatelse og betinget dom i form av straffutmålingsutsettelse. Disse reaksjonene forutsetter strafferettslig ansvar hos lovbryteren. Tatt på ordet kunne man derfor si at formuleringen «straffes ikke» er til hinder for at utilregnelige idømmes «straff», men ikke at de ilegges slike reaksjoner. Med uttrykket «ikke strafferettslig ansvarlig» utelukkes enhver strafferettslig reaksjon, bortsett fra særreaksjoner beregnet på utilregnelige lovbrytere. Samtidig er formuleringen altså å foretrekke av prinsipielle grunner.

8.9.6 Utvalgsmedlemmenes særmerknader

Utvalgsmedlem Vetlesen

Jeg gikk inn i utvalgets arbeid med en oppfatning om at man burde erstatte det medisinske prinsipp som praktiseres i Norge i dag med et blandet prinsipp som krever at den psykiske lidelsen må være årsak til handlingen, altså et krav om kausalitet.

Likevel har jeg valgt å støtte den versjonen av et medisinsk prinsipp som nå fremmes av et enstemmig utvalg. Det kan jeg gjøre fordi (1) kausalitet er svært vanskelig å avgjøre, i enkelte saker trolig umulig, (2) et krav om kausalitet vil kunne gi de psykiatrisk sakkyndige urimelig stor makt og påvirkningskraft overfor retten, og (3) fordi ordlyden som utvalget nå gir § 44 så tydelig fremhever rettens autonomi vis-à-vis de rettspsykiatrisk sakkyndige.

Forøvrig har jeg forståelse for opplevelsen av at med dagens praksis er det for mange som erklæres utilregnelige og som slipper straff, noe som kan krenke rettsfølelsen, især hos pårørende og etterlatte. Jeg håper dog at den ordlyden utvalget nå gir § 44 vil bidra til at denne opplevde skjevheten opphører i fremtidig rettspraksis.

Utvalgsmedlemmene Stoltenberg og Sæther

Utvalgsmedlemmene Stoltenberg og Sæther slutter seg til den generelle fremstillingen av hvordan et tillegg til vilkåret «psykotisk» bør utformes, men mener det bør fremgå av lovteksten at de likestilte tilstander bare skal frita straff om de «åpenbart» må likestilles med å være «psykotisk». Dette vil understreke at det dreier seg om en meget snever utvidelse og bidra til å hindre en utglidning. Ordet «åpenbart» sikter da ikke til bedømmelsen av bevisene eller et særskilt beviskrav, men at den aktuelle tilstanden – etter at den faktiske situasjonen er klarlagt og symptomene kartlagt – må være av en slik karakter at det virker helt urimelig å trekke gjerningspersonen til ansvar. Medlemmene har imidlertid ikke funnet grunn til å utforme et særskilt lovforslag om dette.

8.10 Konsekvens i lovverket for øvrig

8.10.1 Tema og opplegg

Begrunnelsene for å holde gjerningspersoner straffrie er generelle i sin utforming. Det tilsier at begrunnelsene bør gis et generelt gjennomslag, i alle fall for alle sanksjoner – formelle og uformelle – som har et pønalt preg. I det følgende peker utvalget på to områder hvor så ikke er tilfellet etter gjeldende rett.

8.10.2 Meddommere

8.10.2.1 Utvalgets flertall

Domstolloven § 72 er et eksempel på at dagens lovgivning ikke fullt ut anerkjenner utilregnelige lovbrytere som ansvarsfrie. I tillegg er regelen diskriminerende, se i 8.7. Bestemmelsen fastslår at en person som er dømt til særreaksjon etter straffeloven § 39 eller § 39 a, for alltid utelukkes fra å være meddommer.

I lys av begrunnelsen for den strafferettslige utilregnelighetsregelen er det problematisk at en person som ikke kan holdes til ansvar på et bestemt tidspunkt, og som samfunnet likevel for en tid fant grunn til å verne seg mot, for alltid utelukkes fra et medborgerlig verv som utøver demokratisk kontroll. Mange med alvorlige sinnslidelser blir friske og funksjonsdyktige etter behandling.

Utvalget mener bestemmelsen er uttrykk for et unødig inngrep overfor den gruppen lovbrytere dette gjelder. En annen sak er at det kan tenkes at denne gruppen sjelden ønsker eller finnes egnet til å være meddommere, jf. domstolloven § 70 første ledd.

Ettersom forvaring er definert som en type straff etter straffeloven § 15 bør den også gjengis sammen med bestemmelsen som regulerer tap av stemmerett ved idømt straff. Det ligger utenfor utvalgets mandat, men nevnes likevel at følgende endring av domstolloven § 72 vil sikre det nevnte hensyn:

«Utelukket fra valg på grunn av vandel er:
1. den som er idømt ubetinget fengselsstraff i mer enn ett år eller forvaring,
2. den som er idømt ubetinget fengselsstraff i ett år eller mindre, og det ved valgperiodens start er mindre enn 15 år siden dommen var rettskraftig,
[…]»
8.10.2.2 Særmerknad fra utvalgsmedlemmene Langbach, Nøttestad og Vetlesen

Utvalgsmedlemmene Langbach, Nøttestad og Vetlesen kan ikke tiltre dette forslaget. For å kunne bli meddommer eller lagrettemedlem stiller loven visse krav. Av disse er at vedkommende er «skikket» (domstolloven § 70), ikke skal utelukkes pga. vandel (§ 72) eller er inhabil. Den som er idømt særreaksjon skal etter dagens lov utelukkes pga. vandel. Selv om dette endres, er det svært lite sannsynlig at den som er dømt til tvungent psykisk helsevern vil bli funnet «skikket» til vervet som meddommer eller lagrettemedlem, og forslaget til lovendring har slik sett neppe noen praktiske konsekvenser. Prinsipielt er imidlertid forslaget betenkelig.

Riktignok er det slik at den som begår en alvorlig straffbar handling og var utilregnelig, er uten skyld i det som skjedde. Hvorvidt vedkommende skal kunne gjøre tjeneste i en domstol, er et annet spørsmål. Domstolenes idé- og verdigrunnlag har tre kjerneverdier: uavhengighet, rettssikkerhet og tillit. Bakgrunnen for kravet om vandel (og andre krav i loven) er nettopp hensynet til tilliten til domstolene og til de dommere som skal dømme i saken.

Det er ikke egnet til å styrke folks tillit til domstolene at loven endres for å åpne for at den som var psykotisk, har begått en alvorlig handling og måtte tvangsbehandles av hensyn til samfunnsvernet skal bli meddommer eller lagrettemedlem. Av hensyn til habilitetsvurderingen ville vedkommende også måtte opplyse om sin dom i åpen rett, om ikke nødvendigvis i alle, så i hvert fall i mange saker. Hensynet til de som var ofre eller pårørende i den saken som resulterte i dommen, tilsier også at disse ikke bør utsettes for den belastningen det vil måtte være å se gjerningsmannen i en dømmende rolle.

8.10.3 Oppreisningsansvar

Etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005 s. 104 omfatter uttrykket «erstatte […] skade» i skadeserstatningsloven § 1-3, som regulerer psykisk avvikendes erstatningsansvar, også oppreisning etter lovens § 3-5, selv om det lenge var en utbredt oppfatning at slik erstatning falt utenfor på grunn av sin pønale karakter.402 Det er ikke sjelden at et oppreisningsansvar kan aktualisere seg for gjerningspersoner som er utilregnelige etter straffeloven § 44. Da personer som begår straffbare handlinger i utilregnelighetstilstander ofte opptrer på en måte som aktualiserer spørsmål om idømmelse av erstatning, vil utvalget knytte noen merknader til den sentrale avgjørelsen i Rt. 2005 s. 104 og rettstilstanden på dette området.

Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-5 krever at det foreligger skyld i form av forsett eller grov uaktsomhet. I den nevnte saken i Rt. 2005 s. 104, fant Høyesterett at det forelå skyld i erstatningsrettslig henseende. B, som hadde forsøkt å drepe, ble – under henvisning til den alminnelige påpekning i strafferetten om at en utilregnelig rent faktisk også kan forstå hva han gjør og dermed handle med forsett i strafferettslig forstand – av Høyesterett ansett for å ha handlet forsettlig etter skadeserstatningsloven § 3-5. Han hadde forstått at han stakk ned et menneske med kniv.403

Av de sakkyndige erklæringene i denne saken fremgikk det at B trodde han fikk kodede eller hemmelige meldinger fra Allah, var utpekt som en sentral person i Allahs gjerninger overfor menneskeheten og at han hadde en stor fremtid som verdenshersker i rollen som Mahdi.404 Han trodde seg forfulgt andre steder enn i fengsel, hvor han følte seg trygg, hørte ofte tankene sine som stemmer, også andres stemmer, var klar på at noen hadde brukt magi mot ham, og at han stadig ble omtalt eller talt til gjennom media. På gjerningstidspunktet måtte det legges til grunn at det var «tvilsomt om B ville vært i stand til å forebygge handlingen […]. Han var i sin fulle overbevisning om at han handlet rett, og det er grunn til å tro at han ikke hadde motforestillinger eller tanker om det gale eller forkastelige ved handlingen.»405 Høyesterett uttalte selv følgende om tilstanden som gjerningspersonen befant seg i:

«En så dyptgående psykotisk prosess gir neppe personen rom for handlingsfrihet.»406

Etter utvalgets oppfatning, og i tråd med alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger, kan det stilles spørsmål ved rimeligheten av å ilegge oppreisningsansvar for en handling, når skadevolder ikke hadde andre realistiske handlingsalternativer og det overhodet ikke er grunnlag for klander.

Det kan hevdes at gjeldende rett, i dette krysningspunktet mellom to rettsområder, «taler med to tunger»: De utilregnelige er fri for straff da de ikke kan klandres for sine handlinger. Å idømme oppreisningserstatning etter § 3-5 kan fremstå noe inkonsekvent når slik erstatning – som det sies i Rt. 2010 s. 1203 – blant annet «skal virke som en «straff» [, …] gi skadelidte en oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for [og gi uttrykk for] samfunnets misbilligelse av handlingen».407 Selv om det i senere høyesterettspraksis er lagt til grunn at oppreisningserstatning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført, og at dens pønale funksjon gradvis er kommet mer i bakgrunnen, er denne innvendingen mot gjeldende rett fortsatt holdbar.408

Utvalget er, som mindretallet på to dommere i Rt. 2005 s. 104, av den oppfatning at handlinger begått i tilstander som er så dyptgripende og så klart psykotisk motiverte ikke bør medføre idømmelse av et oppreisningsansvar. Løsningen i slike tilfelle kan enten forankres i rettens «kan»-skjønn under skadeserstatningsloven § 3-5 eller i rimelighetsvurderingen i § 1-3. Hensynet til reparasjon kan i en viss utstrekning ivaretas ved ordningen med voldsoffererstatning.409

9 Selvforskyldt utilregnelighet

9.1 Tema

Den sentrale begrunnelsen for at tilregnelighet er en straffbarhetsbetingelse, er at personer med alvorlige psykiske avvik ikke kan klandres for sine handlinger. I alminnelighet vil det at slike tilstander oppstår ligge utenfor den enkeltes kontroll, men i noen tilfeller kan de være fremkalt av personen selv.

Når straffrihet ved utilregnelighet er begrunnet i at lovbryteren ikke er å klandre, er det grunn til å stille spørsmål ved om lovens regler også bør komme en til gunst hvis man kan bebreides at det psykiske avviket oppstod. I utvalgets mandat er det særskilt angitt at det skal vurderes «[…] hvilken betydning psykoser som følge av rusbruk skal ha for tilregnelighetsspørsmålet».

Lovbryteren kan holdes ansvarlig uavhengig av utvist skyld dersom rusen var selvforskyldt. Handlinger begått under selvforskyldt beruselse står dermed i en strafferettslig særstilling etter gjeldende rett, og har gjort det siden utilregnelighetsreglene ble revidert i 1929. Dette er en sentral problemstilling som utvalget drøfter i det følgende.

Samtidig har utvalget hatt for øye at verden har beveget seg siden den gang, at alvorlige psykiske avvikstilstander også kan fremkalles på andre måter enn ved rus, for eksempel ved at en person med psykotisk grunnlidelse unnlater å ta sine medisiner, og at det nå kan være grunn til å drøfte den problematikken som de rusutløste tilstandene utgjør en del av på et mer alminnelig og generelt grunnlag. Det spørsmål som utvalget vil ta stilling gjennom sine drøftelser, kan derfor formuleres slik: Bør personer som har fremkalt sin egen utilregnelighetstilstand holdes ansvarlige for sine handlinger, og i tilfelle i hvilken grad og hvordan? Siktemålet er altså å angi hvem som skal falle utenfor ordningen med strafferettslig utilregnelighet på dette grunnlag. For enkelthets skyld benyttes uttrykket «selvforskyldt utilregnelighet».

9.2 Gjeldende rett

9.2.1 Generelt

De alminnelige betingelsene for straffansvar – at gjerningspersonen må ha utvist skyld og vært tilregnelig på handlingstiden – fravikes i stor grad når vedkommende handlet under ruspåvirkning.

Straffeloven § 45 er utformet som et unntak fra hovedregelen i § 44 om at den som var bevisstløs på handlingstiden, fritas for straffansvar. Bestemmelsen lyder slik:

«Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff.»

Hovedregelen i § 44 om straffrihet gjelder også for den som var psykotisk på handlingstiden. Høyesterett har imidlertid, og til tross for det strenge legalitetsprinsippet på strafferettens område, lagt til grunn at psykotiske tilstander fremkalt ved selvforskyldt rus ikke utelukker straff. Forbigående rusutløste psykoser skal altså rettslig sett bedømmes som «bevisstløshet», og faller derfor inn under unntaksregelen i § 45.410

Det utvidede strafferettslige ansvaret ved selvforskyldt beruselse gjelder også for spørsmålet om det er utvist forsett. Tidligere ble dette innfortolket i straffeloven § 45.411 I dag kommer dette direkte til uttrykk i straffeloven § 40, som fastslår at retten da skal «se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig», og § 42 tredje ledd som sier at «Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus».

Rettstilstanden er videreført i straffeloven av 2005.412 For spørsmålet om tilregnelighet kommer dette til uttrykk i § 20 andre ledd som fastslår at «bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus», ikke fritar for straff. At loven ikke nevner rusutløste psykoser, og således ennå ikke gir uttrykk for den rettsforståelse som er fastslått ved Rt. 2008 s. 549, skyldes at departementet ville avvente en slik presisering til det hadde funnet sted en etterkontroll av reglene.413

Unntaket fra regelen om straffrihet ved utilregnelighet kommer til anvendelse når tre vilkår er oppfylt. For det første må gjerningspersonen ha vært i en rustilstand, se 9.2.2. For det andre må det avklares om utilregnelighetstilstanden er en følge av rus, se 9.2.3. Endelig må det tas stilling til om rustilstanden var selvforskyldt, se 9.2.4.

9.2.2 Rustilstand

Det karakteristiske ved ruspåvirkning består i en endring av personens psykiske og fysiske tilstand. Dette kan innebære en tilstandssvekkelse, som for eksempel slapphet, svekket dømmekraft, vrangforestillinger eller bevisstløshet, eller endringen kan innebære en tilstandsforsterkning, for eksempel skjerpet utholdenhet, økt konsentrasjon eller klartenkthet. Tilstandsendringens nærmere karakter vil i høy grad bero på hva slags rusmiddel som er inntatt.

Enkelte personer antas i større grad enn andre å være særlig disponert for ruspåvirkning, enten permanent, for eksempel på grunn av en hjerneskade eller personlighetsforstyrrelse, eller mer midlertidig, for eksempel på grunn av forbigående sykdomstilstander, utmattelse eller psykisk press.

Når det gjelder unntaket fra straffrihetsregelen for utilregnelighet, er det som nevnt tilstandene bevisstløshet og psykose som er aktuelle. Ofte forstås disse tilstandene da som en siste stasjon i en gradvis tilstandsutvikling, som for alkoholrus blant annet har vært beskrevet slik:

«Ved den typiske alkoholrusen blir bevisstheten gradvis mer omtåket etter som alkoholinntaket øker, og evnen til å bevege seg målbevisst blir tilsvarende svekket. Bevisstløshet inntreffer normalt først etter et stort alkoholkonsum, og vil da som regel være absolutt.»414

Hva tilstandene bevisstløshet og psykose nærmere innebærer, er det redegjort for i 6.3 og 6.4.2. Det kan her være grunn til å minne om at personer med rusutløst psykose, i motsetning til hva som er tilfellet for sterk bevissthetsforstyrrelse, kan ha varierende hukommelse, fra intakt hukommelse til ulike grader av amnesi (hukommelsestap).

9.2.3 Utilregnelighetstilstanden må være rusutløst

Straffeloven § 45 rammer bevisstløshet og forbigående psykose fremkalt ved «alkohol eller andre midler». Presiseringen av midlene kommer ikke til uttrykk i straffeloven av 2005, men noen realitetsendring var ikke tilsiktet ved utelatelsen.415

Med rusmidler forstås alle typer stoffer som fremkaller rustilstander gjennom å påvirke nervesystemet og sanseapparatet. Rusmidlenes lovlighet, og om de medisinsk er klassifisert som rusmidler eller ikke, er ikke avgjørende for om de regnes som rusmidler i straffelovens forstand.

Noen ganger antas det at tilstanden skyldes flere samvirkende faktorer, og ikke utelukkende rusmiddelet. Saken inntatt i Rt. 1977 s. 1354 er illustrerende. Følgende uttalelse i en sakkyndig erklæring ble vist til av Høyesterett for å gå under den vanlige minstestraffen i medhold av den dagjeldende straffeloven § 56 nr. 1 b:

«Årsaken [til tilstanden] kan være en serie med særdeles uheldige omstendigheter på en gang – alkohol, psykisk konflikt-tilstand med sjalusi og slag mot hodet. De sakkyndige antar at en av de nevnte årsaker alene neppe vil kunne føre til så sterk nedsettelse av bevisstheten som tilfellet har vært her.»416

I slike tilfeller kan det være vanskelig å fastslå om tilstanden er rusutløst. Vurderingene kan være kompliserte og sammensatte, og det må ofte tas stilling til betydningen av blandingsrus, hodeskader, somatiske sykdommer og følelsesmessige reaksjoner.417

Av rettspraksis knyttet til straffeloven § 56, hvor det er tatt stilling til det samme vurderingstemaet, er det lagt til grunn at rusen må ha vært en «fremtredende årsaksfaktor i det samvirkende årsaksforhold».418 Da ordlyden i § 56 er identisk med § 45, og omfatter likeartede fenomener, må dette også legges til grunn som årsakskravet i straffeloven § 45, jf. formuleringen «som følge av».

Domstolene vil her søke bistand hos de rettsoppnevnte sakkyndige ved at mandatet ber dem undersøke om en eventuell psykose er rusuavhengig eller ikke.

Personer med en grunnleggende psykoselidelse skal fritas for straff ved symptomtunge psykosetilstander, jf. § 44. Avgjørende for anvendelsen av § 45 i slike tilfelle, er derfor om rusen, fremfor den grunnleggende lidelsen, må antas å være den fremtredende årsaken til at utilregnelighetstilstanden oppsto på handlingstidspunktet.419

Ingen rettskilder går nærmere inn på årsakskravet i § 45, men det har dannet seg enkelte retningslinjer for bevisbedømmelsen på grunnlag av lovens forarbeider, høyesterettspraksis og anbefalinger fra Den rettsmedisinske kommisjon.

Når det skal tas stilling til om en psykosetilstand er rusutløst eller ikke, er psykosens varighet etter rusinntaket ansett som det sentrale bevisfaktum. I NOU 1990: 5 er det beskrevet slik for bruk av hallusinogener:

«Bruk av slike stoff kan føre til psykotiske eller psykoselignende tilstander. Dersom tilstanden er forårsaket av stoffinntaket alene, og forsvinner når den toksiske virkning er opphørt, bedømmes tilstanden som en bevissthetsforstyrrelse. Dersom symptomene vedvarer utover giftvirkningen, vil lovbryteren kunne vurderes under § 44.»420

Også i rettspraksis er det lagt til grunn at rusutløst psykose som går over etter at virkningen av rusmiddelet er opphørt, ikke omfattes av straffrihetsregelen i § 44.421 Den rettsmedisinske kommisjon har antydet at man vil være tilbøyelig til å anse lovbryteren straffri etter § 44 dersom psykosen varer mer enn en måned etter at stoffet er ute av kroppen, og at rusutløste psykoser som varer klart mindre enn en måned etter at rusen opphører, vil medføre straffansvar etter § 45. Dette er fulgt opp av Høyesterett. Samtidig er det forutsatt at dette, rimelig nok, må bero på et konkret skjønn.422

9.2.4 Rusen må være selvforskyldt

Vilkåret om at rusen skal være «selvforskyldt», kan forstås todelt. For det første må gjerningspersonen frivillig ha inntatt et rusmiddel. Rusen vil anses uforskyldt hvis den ble inntatt under tvang eller vedkommende var uvitende om inntaket og heller ikke burde skjønt dette.423

For det andre må vedkommende ha skjønt eller burde ha skjønt at inntaket ville medføre et tap av den fulle kontroll over seg selv.424 Hvorvidt gjerningspersonen er å bebreide for rusen, beror på en helhetsbedømmelse av situasjonen. Dette er en rettslig vurdering, og Den rettsmedisinske kommisjon har gjentatte ganger presisert at de sakkyndige ikke skal vurdere om rusen er selvforskyldt.425

Det skal særegne omstendigheter til for at en rustilstand blir ansett uforskyldt.426 Terskelen for å anse rusen som selvforskyldt er altså lav. Har man inntatt alkohol i et slikt omfang at det normalt vil føre til beruselse, kommer straffeloven § 45 anvendelse. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2008 s. 1393 er det beskrevet slik med et sitat fra en tidligere avgjørelse.

«‘Tiltalte var klar over sitt konsum av alkohol, og han måtte være på det rene med at han ved alkoholkonsumet utsatte seg for beruselse. Med det er rusen etter min mening selvforskyldt.’ Om rusen har vært atypisk eller patologisk, spiller i utgangspunktet ingen rolle.»427

Bestemmelsen i straffeloven § 45 omfatter altså enhver utilregnelighetstilstand som oppstår som følge av selvforskyldt rus.428 Den atypiske alkoholrusen har tradisjonelt vært karakterisert ved at den kan inntre ved inntak av meget små kvanta alkohol. Da vil den også lettere kunne være uforskyldt, med mindre gjerningspersonen ut fra tidligere erfaring var klar over sin tilbøyelighet til å reagere atypisk.

Fenomenet har vært diskutert i psykiatrien siden slutten av 1800-tallet. Uttrykket «atypisk rus» er i lang tid brukt som betegnelse på en patologisk rusreaksjon i rettslig sammenheng.429 Den tyske psykiater Richard von Krafft-Ebing (1840­1902) beskrev i 1875 at den patologiske alkoholrus karakteriseres ved et misforhold mellom inntak av en liten mengde alkohol og en stor grad av påvirkning. Videre mente han at påvirkningen var kvalitativt forskjellig fra den alminnelige rus. Begrepet har vært omdiskutert, men har frem til i dag blitt benyttet i europeisk rettspsykiatri.430

Kraftige bevissthetsnedsettende symptomer etter lavt alkoholinntak, det vil si alkoholkonsentrasjoner i blodet på rundt 0,2–0,5 promille, er i norsk sammenheng regnet som atypisk rus.431 Fenomenet anses å forekomme sjelden. Atypisk alkoholrus tematiseres nærmere i 9.5.3.2.1.

Kombinasjonsrus kan innebære særlige utfordringer. For eksempel kan enkelte medikamenter som vanligvis ikke gir rus, forsterke effekten av andre inntatte rusmidler. Saksforholdet i Rt. 1988 s. 254 er illustrerernde. En sterkt alkoholpåvirket mann ble medisinert på sykehuset med stoffer hvor bivirkninger kunne være «døsighet, depressive reaksjoner, akutte forvirringstilstander», og hvor det var oppgitt at stoffet ikke burde kombineres med alkohol. Høyesterett uttalte at det ikke kunne utelukkes at medisineringen kunne utløst en bevisstløshets- eller forvirringstilstand senere på dagen, og at tilstanden derfor ikke var å anse som selvforskyldt.432

Et spesialtilfelle er utilregnelighetstilstander forårsaket av uforskyldte rusinntak etter at selvforskyldt rus allerede har inntrådt. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2008 s. 1393 trekkes det et skille mellom alkohol inntatt utover en kveld og et senere rusinntak. Det sentrale er da om vedkommende, etter det første inntaket, har fått svekket dømmekraften, og hvis så er tilfellet, vil det også «være nærliggende at de etterfølgende straffbare handlinger er begått i rus som må anses selvforskyldt».433

Den samme saken illustrerer kompleksiteten i bevistemaene det tas stilling til når det avgjøres om tilstanden er selvforskyldt. Det underliggende spørsmålet i saken var om det var lagt til grunn korrekt aktsomhetsnorm ved frifinnelse etter påstand om bevisstløshet ved selvforskyldt rus. Domfelte hadde først drukket vin og deretter, før den straffbare handlingen ble begått, kom hun uforvarende til å drikke vodkablandede drinker i den tro at det var sitronbrus. Lagmannsretten la til grunn at tiltalte var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og at hun ikke visste at hun hadde drukket vodka. Det ble funnet sannsynlig at inntaket av vodka utløste bevisstløsheten, og lagmannsretten kom til at tiltalte ikke kunne bebreides for at hun ikke regnet med muligheten for at dette ville skje.434 Høyesteretts flertall satte imidlertid spørsmålstegn ved holdbarheten av selve årsaksbedømmelsen. Domfelte hadde drukket «et [ikke] ubetydelig alkoholkvantum», og hun var senere målt med en alkoholkonsentrasjon som var særdeles høy. Disse to forhold talte for at vinen og vodkaen til sammen kunne ha utløst bevisstløsheten. Flertallet bemerket videre at det «[…] ut fra sakens opplysninger [var] vanskelig å forstå at vodkainntaket alene skulle ha ført til bevisstløsheten», samt at det ikke kom frem av begrunnelsen «[…] hvilket grunnlag lagmannsretten har for å mene at det var vodkaen, og ikke kombinasjonen med det forutgående vininntaket, som utløste bevisstløsheten».435 Til tross for Høyesteretts klare signaler hva gjaldt årsakspørsmålet, ble kvinnen frifunnet i lagmannsretten da saken ble behandlet på nytt.436

9.2.5 Betydningen av selvforskyldt rus for straffutmålingen

I tilfeller der gjerningspersonen hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke er omfattet av straffrihetsregelen i § 44, gir straffeloven § 56 bokstav c en generell adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart.

Bestemmelsen forutsetter imidlertid at tilstanden ikke var en følge av selvforskyldt rus. Men dersom det foreligger «særdeles formildende omstendigheter», kan straffen også i slike tilfelle nedsettes, jf. straffeloven § 56 bokstav d. Og etter høyesterettspraksis gjelder bestemmelsen også for psykotiske tilstander som følger av selvforskyldt rus.437 Den er en videreføring av praksis under en eldre bestemmelse som var forstått som at også sterk nedsettelse av bevisstheten var omfattet.438 I juridisk teori er det antatt at dette også må kunne legges til grunn i dag.439

Når det skal tas stilling til om det foreligger «særdeles formildende omstendigheter», gjør den samme type momenter som har relevans i vurderingen av om straffrihet skal innrømmes, seg gjeldende, se 9.2.4. For eksempel vil det kunne ha betydning om handlingen er foretatt under atypisk rus, eller at det har vært et samvirke mellom alkoholinntak og medikamentbruk.440 Bestemmelsen stiller ikke krav om årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen, men det er forutsatt relevant i den skjønnsmessige vurderingen som bestemmelsen legger opp til.441

Selv om rusutløste psykoser som går over etter at virkningen av rusmiddelet er opphørt ikke omfattes av straffrihetsregelen i § 44, vil gjerningspersonens tilstand etter omstendighetene kunne få betydning for spørsmålet om handlingen skal anses begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Høyesterett har i avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 774 uttalt at det vil bero på sakens konkrete omstendigheter om og i tilfelle hvilken betydning dette skal ha.442 Forhold det ble sett hen til i den saken var påvirkningsgrad, hvorvidt gjerningspersonen har forsøkt å trappe ned rusbruken, om gjerningspersonen hadde vært i en lignende tilstand tidligere og kvaliteten på behandlingsapparatet rundt gjerningspersonen.

9.2.6 Forholdet mellom utilregnelighet og forsett – særlig om fingering

Tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse forutsetter at gjerningspersonen må ha hatt evne til å utvise skyld i strafferettslig forstand. Manglende skyldevne er ikke til hinder for at den utilregnelige har handlet forsettlig. Psykotiske lovbrytere vil normalt ha tilstrekkelig innsikt til at forsett foreligger. De kan for eksempel ha en hensikt om å drepe eller forstå at de voldtar.

Et illustrerende eksempel fra rettspraksis som viser at utilregnelighet og forsett ikke er uforenlige størrelser, er Rt. 2005 s. 104, som gjaldt ileggelse av oppreisningserstatning. Gjerningspersonen befant seg på handlingstiden i en «dyptgående psykotisk tilstand med en meget alvorlig virkelighetsforstyrrelse», og ble samtidig holdt erstatningsansvarlig fordi han hadde «innsikt i handlingen, hva han ønsket å gjøre og var bevisst for tid, sted, situasjonen og sin egen rolle».443 Saken og de nærmere faktiske forholdene er det redegjort nærmere for i 8.10.3.

At utilregnelighetstilstander ikke utelukker forsett, ble lagt til grunn allerede ved vedtakelsen av straffeloven § 45:

«De drukne, som her kommer i betraktning, er […] de, som befinner sig i det, man kalt «relativ bevisstløshet». Det som mangler dem, er selvbevisstheten, sammenhengen med det daglige «jeg». Derimot mangler de hverken sanseevne eller forestillingsevne; og de kan handle likeså planmessig som enhver annen […] De kan derfor handle forsettlig, og de kan handle uaktsomt likeså vel som enhver annen.»444

Men ofte vil en sterk bevissthetsforstyrrelse påvirke gjerningspersonens evne til å oppfatte omgivelsene og hva han eller hun egentlig foretar seg. Da straffeloven § 45 ble vedtatt, ble det samtidig forutsatt at det skulle gjøres et unntak fra det alminnelige kravet til forsett hvis dette ikke er oppfylt som følge av selvforskyldt rus.445 Som nevnt innledningsvis følger dette i dag direkte av straffeloven § 40 første ledd og § 42 tredje ledd. Vedkommende blir bedømt som edru ­ forsettet «fingeres».

Alle former for forsett kan imidlertid ikke fingeres. Dersom bestemmelsen krever et subjektivt overskudd, for eksempel i form av «vinnings hensikt», så kan dette ikke fingeres.446 Det har vært ansett både vanskelig og lite ønskelig å åpne for vurderinger av hva vedkommende hadde villet i edru tilstand.447 En annen sak er at det ofte kan føres bevis for gjerningspersonens forsett, også hans vilje eller hensikt, uavhengig av beruselsen, noe som reduserer behovet for å fingere skyld.

9.3 Bakgrunnen for gjeldende rett

9.3.1 Revisjonen i 1929

Ved straffeloven av 1902 ble utilregnelighetstilstander som var en følge av selvforskyldt rus, opprinnelig underkastet en annen strafferettslig behandling enn i dag. Den som hadde ruset seg med forsett om å begå en straffbar handling, ble holdt strafferettslig ansvarlig for handlingen selv om man var i en utilregnelighetstilstand. Og den som satte seg i en slik tilstand, uten forsett om å begå en straffbar handling, kunne dømmes for uaktsom overtredelse av begåtte handlinger. Dette gjaldt uavhengig av om vedkommende kunne anta at en slik handling ville bli begått. Ordningen innebar en videreføring av en rettstilstand som allerede hadde kommet til uttrykk ved avgjørelsen inntatt i Rt. 1893 s. 289:

«Jeg mener, at naar en person ved overstadig nydelse af berusende drikke hensætter sig selv mægtig, og han fra tidligere leiligheder har erfaring om denne virkning, maa han finde sig i ogsaa strafferetslig at bære ansvaret for de handlinger, som han i en saadan tilstand begaar, forsaavidt de ogsaa i den uagtsomme form ere strafbare.»448

Ordningen fra 1902 ble fraveket ved lovrevisjonen i 1929, som innførte straffeloven § 45 slik den lyder i dag. Begrunnelsen for reformen var todelt. For det første ble den begrunnet i bevismessige hensyn. Det ble vist til at det i praksis ikke lot seg føre bevis for at noen hadde satt seg i en tilstand av bevisstløshet med forsett om å foreta en straffbar handling.449

For det andre var reformen begrunnet i et ønske om større grad av ansvarliggjøring av personer som begikk forbrytelser under rus. Særlig seksuallovbruddene ble trukket frem. Disse ble ikke fanget opp av den dagjeldende § 45, dels fordi gjerningspersonene ikke satte seg selv i beruset tilstand for å foreta slike handlinger, og dels fordi det ikke var knyttet uaktsomhetsansvar til bestemmelsene.450 Det dreide seg riktignok ikke om mange seksuallovbrudd som var begått i en tilstand av relativ bevisstløshet, som således medførte frifinnelse etter § 44.451 Men stortingsbehandlingen viser at enkelte frifinnelser hadde vakt oppsikt og harme blant allmennheten. Stortingets justiskomité uttalte for eksempel følgende:

«De frifinnelser som de gjeldende lovbestemmelser på dette område har ført til, har med rette vakt indignasjon og forferdelse.»452

I Straffelovkomiteens innstilling ble det skissert to mulige ansvarsformer.453 Den ene søkte å bevare skyldprinsippet, og gikk ut på å etablere et generelt ansvar for den som ved rusmiddelbruk berøver herredømme over seg selv og derved volder fare for andre. Faregraden ble bestemmende for ansvaret og skulle fastsettes på bakgrunn av tidligere erfaringer om rusadferd. Det andre alternativet var å fravike de tradisjonelle begrunnelsene for bruk av straff og knytte straffansvaret direkte til lovbrudd begått under selvforskyldt rus.454

Det første alternativet ble forkastet. Å forfølge slik adferd med straff ville nødvendiggjøre invaderende oppmerksomhet rettet mot folks alkoholvaner og ble ansett som uforenlig med hensynet til privatlivets fred. Dessuten ville et slikt ansvar medføre bevisvansker, og bero på den enkeltes livsvaner og økonomiske stilling.

Det andre alternativet, som altså gikk ut på å knytte ansvar direkte til de begåtte gjerninger, ble ansett ønskelig av hensyn til rettsbeskyttelsen. En slik ordning ble ansett forsvarlig fordi straffeloven generelt ilegger ansvar for skadefølger, og fordi den som ruser seg, ofte handler uaktsomt. Dessuten gjorde hensynet til bevisbarhet alternative ordninger vanskelige å praktisere.455 Det ble ikke ansett ønskelig å gi bruken av uaktsomhetsbedømmelser et videre nedslagsfelt, både fordi det ikke ville gi mening utover i rustilfellene, og fordi et slikt straffansvar ville kunne ramme svært vidt.

Departementet sluttet seg til sistnevnte alternativ og gikk i utgangspunktet inn for at handlinger begått under «bevisstløshet» som følge av selvforskyldt rus, skulle ha lavere strafferamme. Men senere gikk man bort fra dette standpunkt da det kunne føre til resultater i strid med den «almindelige rettsbevissthet».456 Flertallet i Justiskomiteen gikk inn for departementets nye forslag, og i Odelstinget ble forslaget til straffeloven § 45 til slutt vedtatt enstemmig etter at mindretallet hadde innsett nederlaget, og trukket sitt forslag.457

9.3.2 Reformforslag

Den strafferettslige betydningen av selvforskyldt rus, og særlig dens forhold til subjektiv skyld og utilregnelighet, har vært grundig tematisert og vurdert også etter 1929-reformen. Standpunktet ved lovarbeidene har gjerne vært at det særskilte ansvaret bør videreføres, men begrenses.

I arbeidet som ledet frem til lovendringene i 1997, ble det foreslått å erstatte den absolutte straffriheten for «bevisstløse» med en fakultativ regel som overlot spørsmålet om straffritak for bevissthetsforstyrrelser til retten.458 Betydningen av selvforskyldt rus ble av Særreaksjonsutvalget foreslått regulert slik:

«Den som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse, kan også fritas for straff. Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan lovbryteren bare fritas for straff når helt særlige omstendigheter taler for det.»459

Forslaget kan spores tilbake til Straffelovrådets innstilling fra 1974. Rådet tok utgangspunkt i straffens begrunnelser, og la til grunn at det å ramme gjerningspersonen for handlinger begått i bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, ikke stod i sammenheng med hva det var grunnlag å bebreide lovbryteren for. Tanken var at en fakultativ regel som den siterte, ville innebære en forsiktig oppmyking av den absolutte regelen i straffeloven § 45. Slik kunne man unngå de urimelige resultater. Straffelovrådet illustrerte dette med en gjerningsperson som fra tidligere ikke hadde erfaring med atypiske reaksjoner på alkoholbruk, og som kom til å begå handlinger som syntes uforenlige med vedkommendes personlighet for øvrig.460

Begrepet «sterk bevissthetsforstyrrelse» var primært ment å omfatte tilstander som hadde gått inn under uttrykket «bevisstløshet», men skulle også dekke visse former for sterk bevissthetsnedsettelse – tilstander som man tidligere har ansett å ligge i en grensesone mellom «bevisstløshet» og «en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten».461 Tilstanden kjennetegnes ved at den enkeltes oppfattelse, orienteringsevne, sansing og vurderingsevne er sterkt svekket eller alvorlig forstyrret, mens evnen til å handle aktivt er bevart.

Straffelovrådet gikk altså inn for å videreføre ordningen med et særskilt straffansvar for handlinger begått under selvforskyldt rus. Dette ble i all hovedsak begrunnet med den alminnelige rettsbevissthet, men i noen grad også i allmennpreventive hensyn, i det man ønsket at straffeloven skulle gi klart uttrykk for den risiko som beruselse fører med seg.

Det kan være verdt å merke seg at rådsmedlemmet Johs. Andenæs, som argumenterte sterkt mot regler om fingering av skyld, ikke hadde bemerkninger til videreføring av ansvaret etter straffeloven § 45. Dette til tross for at argumentene som ble fremført mot fingering av forsett – de generelle begrunnelsene for bruk av straff – også kan tale mot ansvar for handlinger begått i en utilregnelig tilstand som følge av selvforskyldt rus:

«Jeg finner det støtende at en tiltalt skal kunne dømmes for forsettlig forbrytelse når han faktisk ikke har hatt forsett, og det eneste som subjektivt sett kan bebreides ham derfor er at han har drukket for meget. Det betyr å sette seg ut over vanlige strafferettslige prinsipper om sammenhengen mellom skyld og straff uten at jeg tror kriminaliteten blir mer effektivt bekjempet av den grunn. Det som her er sagt om alkoholrus, gjelder etter min oppfatning også for rus som skyldes misbruk av narkotika eller legemidler.»462

Departementet støttet imidlertid ikke Straffelovrådets og Særreaksjonsutvalgets forslag om en mulighet for straffritak for bevissthetsforstyrrelser som følge av selvforskyldt rus. Hovedbegrunnelsen var at den gjeldende ordningen ikke hadde virket urimelig hardt.463 Straffritak kunne oppfattes som støtende og komme i konflikt med den alminnelige rettsbevissthet. Det ble også vist til at den foreslåtte ordningen ville medføre prosesskostnader og risiko for uriktige frifinnelser. Avgjørende synes imidlertid å ha vært de allmennpreventive og individualpreventive hensyn som ble ansett å tale mot forslaget – det ville gi «uønskede signaler» med en slik regel, se også nedenfor i 9.5.2.464 Dette var argumenter som departementet igjen fremhevet og siterte fra i begrunnelsen for ikke å ikke innta en slik bestemmelse i straffeloven av 2005.465

Derimot fant departementet det ønskelig med en bestemmelse om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse på grunn av selvforskyldt rus, og ved lettere former for bevissthetsforstyrrelser på grunn av selvforskyldt rus der skylden var fingert. Begrunnelsen for dette var i hovedsak at allmennprevensjonen og folkeoppdragelsen talte for et strafferettslig ansvar ved selvforskyldt rus, men ikke i samme grad når forsett ikke var bevist.466

Stortinget gikk i mot den foreslåtte ordningen med et fakultativt straffritak, og vedtok heller ikke bestemmelsen om straffnedsettelse. Komiteens flertall uttalte følgende:

«Flertallet vil vise til at både allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfattelse tilsier at nedsettelse eller fullt fritak for straff for en ulovlig handling begått i selvforskyldt rus ikke skal forekomme.»467

Denne tydelige holdningen ble det senere vist til i forbindelse med utarbeidelsen av straffeloven av 2005.468

9.4 Utenlandsk rett

9.4.1 Danmark

I dansk rett åpnes det for å pålegge en sterkt psykisk avvikende gjerningsperson straffansvar når tilstanden er fremkalt ved selvforskyldt rus. Se nærmere om den danske utilregnelighetsregelen i 7.2. Dansk straffelov § 16 første ledd tredje punktum lyder slik:

«Befandt gerningsmanden sig som følge af indtagelse af alkohol eller andre rusmidler forbigående i en tilstand af sindssygdom eller i en tilstand, der må ligestilles hermed, kan straf dog pålægges, når særlige omstændigheder taler derfor.»

Utgangspunktet er at de som er ruset, bedømmes som andre gjerningspersoner. Men dette gjelder ikke hvis gjerningspersonen hadde «sindssygdom eller tilstande, der må ligestilles hermed». Da er han eller hun som utgangspunkt straffri med mindre tilstanden er «forbigående» som følge av inntak av rusmidler. Straffansvar kan pålegges i slike tilfelle når det foreligger «særlige omstændigheder».

Det kreves altså at tilstanden er rusutløst. Tradisjonelt er det alkohol som har vært tematisert, men også andre rusmidler omfattes. Personer som har en grunnleggende «sindssygdom» skal fritas for straff i tråd med hovedregelen.469 I rettspraksis er det lagt til grunn at et insulinsjokk som kom etter alkoholinntak, var å anses som en «sindssygelig tilstand» som falt utenfor unntaket i § 16 første ledd tredje punktum, og som altså medførte straffrihet.470

Det avgjørende er om tilstanden har oppstått akutt som følge av rusmiddelinntaket, og at den er hurtig forbigående.471 I praksis vil det da ofte dreie seg om personer som allerede er psykisk avvikende, og som selvforskyldt forverrer tilstanden ved rusmiddelbruk. Kravet om at tilstanden skal være forbigående innebærer at langvarige lidelser forårsaket av rus faller utenfor.

Det følger av dansk rettspsykiatrisk praksis at «patologisk rus» er et snevert begrep med strenge kriterier, og domstolene er på bevismessig grunnlag varsomme med å fastslå patologisk rus. Beruselse medfører derfor sjelden straffrihet.472

Og selv om det skulle dreie seg om en patologisk rus, kan straffansvar som nevnt ilegges. I forarbeidene er det gitt enkelte eksempler på hva som kan utgjøre «særlige omstændigheder», herunder at gjerningspersonen tidligere har kommet i en slik tilstand loven krever, og at vedkommende derfor kan bebreides rusbruken.473 Hvis tilstanden derimot er forårsaket av legale medisiner forskrevet av lege, vil det normalt ikke foreligge slike grunner.474

9.4.2 Sverige

I svensk rett er som tidligere nevnt tilregnelighet ikke en straffbarhetsbetingelse, se nærmere i 7.3.

Ved avgjørelsen av om fengsel skal idømmes, fastslår brottsbalken 30:6 første ledd at det skal ses hen til «[…] om den tilltalade i anslutning till brottet själv har vållat sitt tillstånd genom rus eller på något annat liknande sätt». Tilstander forårsaket av selvforskyldt rus faller også utenfor dekningsområdet til det absolutte fengslingsforbudet i bestemmelsens andre ledd, noe som i praksis vil si at det avgjørende for om fengsel idømmes, er om det foreligger slike grunner som kreves etter første ledd.475

Avgjørende for om tilstanden er å anse som selvforskyldt, er om gjerningspersonen hadde grunn til å regne med at rusbruken kunne resultere i tilstanden. Er reaksjonen patologisk, og gjerningspersonen ikke hadde erfaring med at han kunne reagere abnormt, kommer fengselsforbudet til anvendelse. Dette gjelder uansett omfanget av rusmiddelinntaket.476

Ytterligere en forutsetning for at fengselsforbudet ikke skal gjelde, er at den selvforskyldte tilstanden har en nærhet til gjerningen. En psykose som oppstår som følge av abstinenser etter langvarig narkotikabruk vil for eksempel omfattes av fengselsforbudet, slik som ved psykoser i sin alminnelighet.477

Et eksempel fra svensk rettspraksis på en psykose som falt utenfor fengselsforbudet, i det minste delvis som følge av selvforskyldt rus, er Flink-saken. Gjerningspersonen hadde i psykotisk tilstand drept syv og skadet tre personer i Falun i 1994. Högsta domstolen uttalte da at fengselsforbudet ikke omfattet «tillfälliga psykosartade tillstånd utlösta av alkohol- eller narkotikaberusning».478

I en avgjørelse fra Högsta domstolen inntatt i NJA 2011 s. 563 ble det ble lagt til grunn at det alminnelige skyldkravet skulle gis anvendelse også ved selvforskyldt rus. Dette innebar en kursendring for svensk rett, hvor man tidligere, som etter gjeldende norsk rett, hadde fingert skyld på dette grunnlag. Den bærende begrunnelsen for endringen var at prevensjonsgrunner i mindre grad enn tidligere begrunnet straffelovgivningen, mens «legalitet, rättslig likabehandling och propotionalitet» hadde fått en større plass i utformingen av denne.479

Avgjørelsen er fanget opp av Psykiatrilagsutredningen, som har foreslått tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse i svensk rett, og som avga rapport i 2012, se nærmere i 7.4.2. Argumentasjonen i dommen er imidlertid ikke fulgt opp av utvalget. Begrunnelsen for forslaget om å ved selvforskyldt rus gjøre unntak fra straffrihetsregelen ved utilregnelighet, som utvalget også foreslår, er at et slikt unntak er «rimelig».480

9.4.3 Finland

I den finske strafflagen er betydningen av tilregnelighet regulert i kapittel 3 paragraf 4, se 7.4. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at tilregnelighet er en forutsetning for straffansvar. Visse alvorlige psykiske avvikstilstander gir grunnlag for straffrihet. Fjerde ledd åpner for et unntak fra dette:

«Ett självförvållat rus eller någon annan tillfällig självförvållad medvetanderubbning skall inte beaktas vid bedömningen av tillräkneligheten, om det inte finns särskilt vägande skäl för det.»481

Bestemmelsen er begrunnet ut fra nyttehensyn:

«Allmänpreventiva skäl och vissa praktiska synpunkter förutsätter ett tämligen strikt ansvar.»482

De praktiske grunnene knytter seg til vanskene med å bevise hvilken tilstand gjerningspersonen faktisk var i.

Hvorvidt rusen skal anses selvforskyldt beror på om inntaket er frivillig og bevisst. Forhold som kan innebære at det slike «särskilt vägande skäl» som tilsier at tilstanden likevel, selv om den er selvforskyldt, ikke skal tilskrives gjerningspersonen, er i forarbeidene eksemplifisert ved samvirke av rus, atypiske virkninger, gjerningspersonens manglende erfaring, trøtthet eller nedsatt toleranse som følge av langvarig rusbruk.483

9.4.4 Tyskland

Tilregnelighet er som nevnt i 7.5 en straffbarhetsbetingelse etter tysk rett. Som det også fremgår der, lyder Strafgesetzbuch § 20 slik:

«Ohne Schuld handelt, wer bei Begehung der Tat wegen einer krankhaften seelischen Störung, wegen einer tiefgreifenden Bewußtseinsstörung oder wegen Schwachsinns oder einer schweren anderen seelischen Abartigkeit unfähig ist, das Unrecht der Tat einzusehen oder nach dieser Einsicht zu handeln.»484

Det er ikke gitt særregler om betydningen av rus ved anvendelse av utilregnelighetsreglene. Som et utgangspunkt er spørsmålet derfor kun om gjerningspersonen på handlingstidpunktet var tilregnelig og har utvist den nødvendige skyld eller ikke. Årsaken til en eventuell manglende tilregnelighet eller manglende skyld har med andre ord ingen betydning i tysk rett.485

Selv om det ikke er gjort direkte unntak fra tilregnelighet som vilkår for straffansvar ved selvforskyldt rus, er det knyttet et særskilt straffansvar til straffbar adferd begått under selvforskyldt rus. Strafgesetzbuch § 323 a har overskriften «Vollrausch» og lyder slik:

«(1) Wer sich vorsätzlich oder fahrlässig durch alkoholische Getränke oder andere berauschende Mittel in einen Rausch versetzt, wird mit Freiheitsstrafe bis zu fünf Jahren oder mit Geldstrafe bestraft, wenn er in diesem Zustand eine rechtswidrige Tat begeht und ihretwegen nicht bestraft werden kann, weil er infolge des Rausches schuldunfähig war oder weil dies nicht auszuschließen ist.»486

Reglene søker å unngå at man fraviker det alminnelige strafferettslige skyldprinsippet ved at man på nærmere vilkår kriminaliserer det å hensette seg i en beruset tilstand som deretter medfører en straffbar handling, fremfor å belegge handlinger begått i utilregnelighetstilstand forårsaket av selvforskyldt rus med straff. En annen måte å si det på er at gjerningspersonen i disse tilfellene holdes ansvarlig for å ha forårsaket sin egen utilregnelighet, men ikke for de lovbrudd han begår i denne tilstand. Den øvre strafferammen er som det fremgår fem års fengsel, og det følger av bestemmelsens andre ledd at konkret utmålt straff heller ikke skal overstige det som ellers ville ha blitt idømt.

Ansvaret er begrunnet i hensynet til å motvirke den generelle faren beruselse medfører, og praktiseres i noen grad slik at det kreves at rusmidler er inntatt under omstendigheter som tilsier at vernede interesser er i fare.487 Bestemmelsen er konstruert som et abstrakt faredelikt, slik at det inntrer et objektivt, men begrenset ansvar for den skade som er oppstått som følge av selvforskyldt rus.

9.4.5 England

I engelsk rett rubriseres enkelte straffbarhetsbetingelser som forsvarsgrunner, såkalte «defences», herunder «automatism» og «insanity», se 7.6.

Det er forsvarsgrunnen «insanity» som er mest aktuell ved selvforskyldt rus, og denne kan fremdeles gjøres gjeldende,488 med mindre gjerningspersonen har ruset seg med sikte på å gå den straffbare handlingen. Et avgjørende vurderingstema er om tiltalte har en «disease of the mind» eller var i en mer alminnelig rustilstand. I praksis skal det visstnok mye til å bli hørt med denne forsvarsgrunnen.489

9.4.6 USA

Betydningen av selvforskyldt beruselse er i amerikansk rett basert på det samme rettslige grunnlaget som i engelsk rett. Innholdet i den amerikanske strafferetten varierer i noen grad fra delstat til delstat. Også i amerikansk rett behandles noe av det vi omtaler som straffbarhetsbetingelser som forsvarsgrunner (såkalte «defences»), se 7.7.1.

Ved utilregnelighetstilstander som er forbigående og forårsaket av rus, vil forsvarsgrunnen «insanity» ikke kunne gjøres gjeldende hvis rusen er selvforskyldt. Derimot vil en som har en grunnlidelse som tilsier utilregnelighet kunne påberope seg denne uavhengig av om vedkommende har drukket eller ikke. Det gjelder også psykiske tilstander som er forårsaket av lang tids rusbruk.490

9.5 Utvalgets vurderinger

9.5.1 Tema og opplegg

Hvilken strafferettslig betydning det skal ha at et lovbrudd er begått i en selvpåført utilregnelighetstilstand, bør som utgangspunkt vurderes ut fra straffens generelle begrunnelser og de herav avledede begrunnelser for at enkelte gjerningspersoner må anses og behandles som utilregnelige av strafferettspleien.

Utvalget har valgt en generell tilnærming til spørsmålet om den strafferettslige betydningen av selvforskyldt utilregnelighet. Drøftelsen er ikke begrenset til rusutløste utilregnelighetstilstander slik tilfellet er etter gjeldende rett, men tar sikte på å behandle alle tenkelige varianter av «selvforskyldt utilregnelighet». Med uttrykket «selvforskyldt» utilregnelighet menes det altså at gjerningspersonen på en eller annen måte er å klandre for at utilregnelighetstilstanden oppstod.

I 9.5.2 redegjøres for enkelte av straffens ulike begrunnelser, og det tas stilling til om, og i tilfelle hvordan, et straffansvar for lovbrudd begått av gjerningspersoner i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand lar seg begrunne ut fra disse.

Om adferd bør kriminaliseres, besvares gjerne med utgangspunkt i det såkalte skadefølgeprinsippet, hvoretter det avgjørende er om adferden kan ha skadevirkninger som tilsier at den bør forbys.491 Om selvforskyldt utilregnelighet gir fare for slike skadevirkninger, er temaet i 9.5.3. Herunder redegjøres det i 9.5.3.2 for sammenhenger mellom ulike typer adferd og psykiske avvikstilstander, og i 9.5.3.3 for sammenhenger mellom psykiske avvikstilstander og kriminalitet. I 9.5.3.4 gir utvalget uttrykk for sitt syn på betydningen av disse sammenhengene for spørsmålet om kriminalisering. Forholdet mellom utvalgets standpunkt og gjeldende rett, tematiseres særskilt i 9.5.3.4.6.

I 9.5.4 gir utvalget sin anbefaling til en bestemmelse om straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet ved å redegjøre for hvilke vilkår som bør gjelde for et slikt ansvar.

9.5.2 Et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet i lys av straffens begrunnelser

9.5.2.1 Generelt

Straffens begrunnelser er det redegjort for i 6.2 og 8.2. I det følgende er problemstillingen om og i hvilken grad disse begrunnelsene tilsier at samfunnet bør straffe den som selvforskyldt fremkaller en slik avvikstilstand, som ut fra de samme begrunnelsene i utgangspunktet skulle tilsi utilregnelighet og straffrihet.

Et straffansvar for handlinger begått under «selvforskyldt utilregnelighet» lar seg i noen grad begrunne indvidualpreventivt. Et ilagt straffansvar kan virke avskrekkende for den som på nytt måtte vurdere å sette seg i en slik tilstand. I tillegg kan individualpreventive virkninger oppnås under straffegjennomføringen i form av rusmestringsprogrammer og lignende. Slike programmer kan bidra til at gjerningspersonen senere avholder seg fra å fremkalle alvorlige psykiske avvikstilstander.

Et straffansvar for det å selvforskyldt fremkalle psykiske avvikstilstander har antagelig også en viss allmennpreventiv effekt. Selv om den som i gjerningsøyeblikket er i en alvorlig psykisk avvikstilstand kanskje ikke har den samme evnen til å la seg påvirke av om handlingen er belagt med straff som friske lovovertredere, vil et slikt straffansvar kunne bidra til en særlig bevisstgjøring om farene som knytter seg til slike tilstander og i noen grad begrense adferd som fremkaller slike avvikstilstander som kan være farlige.

Også hensynet til å sikre sosial ro kan tale for et straffansvar for gjerninger begått i selvforskyldte utilregnelighetstilstander. I hvilket omfang er det imidlertid vanskelig å ha en godt begrunnet oppfatning om. Det henger sammen med at denne begrunnelsen for straffansvar beror på hva man sikter til med uttrykket «sosial ro». Det dreier seg om en sammensatt og i noen grad ugjennomtrengelig størrelse. Begrepet har en nær tilknytning til den sosiale realitet som skjuler seg bak termen «den alminnelige rettsfølelse».

Det er ikke vanskelig å forestille seg at folk flest vil forlange at en eller annen form for ansvar ilegges den som i selvforskyldt utilregnelighet begår en gruoppvekkende forbrytelse. Mye tyder på at dagens ansvar for «selvforskyldt utilregnelighet» i en viss utstrekning hviler på en slik begrunnelse. En sentral premiss for lovrevisjonen i 1929, og også for senere reformarbeid, var nettopp at allmennheten vil kunne ha vanskelig for å akseptere selvforskyldt beruselse som en frifinnelsesgrunn, se 9.3. Det har sågar vært antatt at en slik frifinnelsesgrunn i seg selv kan svekke straffesystemets autoritet og legitimitet. Men også særnorske alkoholpolitiske hensyn har nok hatt sin betydning for den ordning man landet på i 1929.

Samtidig må ikke disse forhold overdrives når man vurderer hva hensynet til den sosiale ro tilsier for spørsmålet om et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet. Det er både utbredt og sosialt akseptert i store lag av befolkningen å oppføre seg på måter som skaper fare for at avvikstilstander fremkalles. Nordmenn har et utstrakt alkoholbruk, særlig i helgene, og mange vil, spesielt når forgåelsene ikke er veldig alvorlige, anse det som formildende at det faktisk ble handlet i en avvikstilstand og ikke av en person ved sine fulle fem. I hvert fall er det ikke sjelden at slike synspunkter virker styrende for den sosiale og medmenneskelige reaksjon ­ «fylla har skylda». De færreste klarer å bli harme over en «bra ung mann» som ved første gangs beruselse «knuse[r] en rute, lave[r] litt halloi og komme[r] i konflikt med politiet […]».492

Gjengjeldelse som er knyttet til subjektiv skyld kan vanskelig begrunne et ansvar for handlinger begått i alvorlige psykiske avvikstilstander. Gjerningspersonen som er tilstrekkelig avvikende, er uten skyldevne. Når det gjelder «utilregnelighet» som gjerningspersonen fremkaller på egen hånd, vil gjerningspersonen undertiden kunne klandres for at tilstanden oppstod. For eksempel kan det være grunn til å klandre den som ruser seg eller seponerer antipsykotika hvis det fremstod som mulig for vedkommende at en alvorlig avvikstilstand ville oppstå.

Et ønske om å ramme gjerningspersonens ytre adferd og følgene av denne, uavhengig skyldevne og utvist skyld, for eksempel begrunnet i et ønske om den rene og tilfeldige hevn, vil derimot tale for at vedkommende kan holdes ansvarlig fullt ut også for straffbare handlinger begått i en utilregnelighetstilstand. En slik begrunnelse for å straffe, som innebærer å se bort fra psykiske avvik og andre etiske overveielser, utgjør et markert unntak fra de krav til forholdsmessighet som samfunnet ellers krever mellom skyld og straff, se 6.2.1.

9.5.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at selv om straffens begrunnelser tilsier at man ikke bør holde personer med alvorlige psykiske avvikstilstander strafferettslig ansvarlige, vil det stille seg annerledes for den som selv fremkaller en slik avvikstilstand med forsett om å begå en bestemt straffbar handling. Den som drikker seg til mot for å begå ulovligheter, kan ikke i ettertid unnskylde seg med at han befant seg i en sterk bevissthetsforstyrrelse på gjerningstiden. En slik lovbryter gjør seg på alle måter fortjent til straffen, og alle begrunnelsene for anvendelse av straff gjør seg gjeldende med styrke. Et slikt straffansvar fulgte tidligere direkte av straffeloven før revisjonen i 1929, se nærmere 9.3.

Utover tilfeller der gjerningspersonen forsettlig har fremkalt utilregnelighetstilstanden for å begå en straffbar handling, er det, med utgangspunkt i straffens alminnelige begrunnelser, vanskelig å gi holdbare argumenter for å ilegge et fullt strafferettslig ansvar for kriminelle handlinger begått i en mental avvikstilstand som ellers utelukker skyldevnen.

Men selv om vedkommende ikke kan holdes direkte ansvarlig for hva som skjer etter tilstandens inntreden, kan det være grunn til å bebreide vedkommende for at en risikofylt tilstand oppstod. Det kan følgelig være grunn til å anvende straff overfor enkelte handlinger som erfaringsmessig fører til alvorlige psykiske avvikstilstander med svekket realitetssans og tankekontroll.

Enkelte slike tilstander kan, som følge av feiltolkinger og aggressivitet, medføre stor fare for omgivelsene, med den følge at viktige interesser blir skadelidende. Et eksempel på en slik handling, som i dag ikke er straffbar, er en person som er godt kjent med at han blir alvorlig psykisk syk og voldelig om han ikke tar forskrevne medisiner, seponerer medisinene og senere slår ned noen.

Mot å holde noen strafferettslig ansvarlig på dette grunnlag, kan det innvendes at grunnlaget for bebreidelse er tynt. Kriminalitet i form av vold vil være en objektiv følge av seponeringen, og dessuten kunne være situasjonsbetinget. Samtidig er likebehandling av borgere et sentralt rettsstatsideal. Et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet» kan innebære en forskjellsbehandling av enkelte borgere som følge av deres særlige disposisjoner.

Utvalgets standpunkt er likevel at straffens begrunnelser slår til med full tyngde overfor den som med tilstrekkelig grad av skyld utsetter sine omgivelser for en slik fare som selvpåførte utilregnelighetstilstander i alminnelighet kan medføre. Samfunnet kan ikke akseptere den risiko som skapes ved at enkeltindivider selvforskyldt forårsaker slike tilstander unødvendig, og er berettiget til å reagere mot slik farefremkallelse, også med strafferettslige virkemidler.

Selv om enkelte vil få begrenset sin handlefrihet i større grad enn andre, for eksempel ved at de må være forsiktige med alkohol, dreier seg ikke om en urimelig forskjellsbehandling som er til hinder for et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet». Samfunnets behov for vern tilsier lik behandling av de farene som det står overfor.

Et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet må imidlertid være betinget av at det lar seg påvise at det er en generell sammenheng mellom bestemte typer adferd og fremkallelse av utilregnelighetstilstander, og at det er generell sammenheng mellom utilregnelighetstilstander og kriminalitet. Slike sammenhenger er temaet i 9.5.3.

9.5.3 Et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet i lys av sammenhenger mellom adferd, psykiske avvikstilstander og kriminalitet

9.5.3.1 Tema og opplegg

Skal det gjelde et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet», må det i første omgang klargjøres hvilke handlinger som gir risiko for alvorlige psykiske avvikstilstander, og deretter om disse tilstandene skaper risiko for kriminalitet.

Det sentrale spørsmålet for utvalget er om det lar seg påvise sammenhenger mellom adferd som fører til utilregnelighetstilstander og fare for skade, og om disse sammenhengene eventuelt er tilstrekkelig underbygget til å begrunne et straffansvar for selvforskyldte utilregnelighetstilstander.

I 9.5.3.2 er temaet sammenhengen mellom ulike typer adferd og tilregnelighetstilstander. Der fremgår det at det er særlig to kategorier av adferd som særlig reiser spørsmål om et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet». Den ene er rusmiddelbruk og doping. I 9.5.3.2.1 redegjøres det for sammenhengen mellom alkoholbruk og avvikstilstander. I 9.5.3.2.2 redegjøres det for sammenhengen mellom bruk av narkotiske stoffer og avvikstilstander. Den andre kategorien er unnlatelse av å ta medisiner eller såkalt «seponering» av medisiner. Dette tematiseres i 9.5.3.2.3. I 9.5.3.2.4 redegjøres det for enkelte andre typer av adferd som kan medføre psykiske avvikstilstander. Forholdet mellom adferd og slike avvikstilstander kompliseres imidlertid av at årsaksbildet kan være sammensatt. For eksempel vil virkningene av narkotika kunne bero på fysiske og psykiske forhold hos brukeren. Sammensatte sammenhenger tematiseres nærmere i 9.5.3.2.5.

I 9.5.3.3 er temaet sammenhenger mellom alvorlige psykiske avvikstilstander og kriminalitet. Oppmerksomheten rettes mot sammenhengen mellom slike tilstander og voldshandlinger. De fleste undersøkelsene som er gjort omhandler slik kriminalitet, og det er behovet for et vern mot voldskriminalitet som i særlig grad kan tenkes å aktualisere et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet».

Utvalget understreker at selv om det i det følgende pekes på sammenhenger mellom alvorlige psykiske avvikstilstander og kriminalitet, så er likevel majoriteten av personer med alvorlige psykiske avvikstilstander ufarlige for sine omgivelser. Utvalgets analyser og vurderinger gir følgelig ikke grunnlag for å stigmatisere denne mangfoldige gruppen som sådan som farlig.

I 9.5.3.4 redegjør utvalget for sitt syn på om det i lys av de nevnte sammenhenger er legitimt å benytte strafferettslige virkemidler, dvs. å kriminalisere utilregnelighetsfremkallende adferd.

9.5.3.2 Sammenheng I: Adferd og avvikstilstander
9.5.3.2.1 Alkoholbruk

I vår kultur benyttes alkohol i utstrakt grad som nytelsesmiddel. Alkoholens berusende effekt på hjernen fremkaller ofte en lystfølelse og en følelse av velbefinnende. Hemninger og spenninger kan reduseres, og kommunikasjonen med andre blir enklere.

Konsentrasjonen av alkohol i blodet stiger få minutter etter inntak, og med det begynner også kroppens nedbryting av stoffet i leveren. Alkoholrusen blir kraftigere jo høyere konsentrasjonen i blodet og hjernen er. Den nærmere beruselsesgraden vil bero på en rekke forhold, blant annet hvor vant kroppen er til alkohol og om andre rusmidler er brukt samtidig. Avhengig av alkoholkonsentrasjonen og individuelle forhold hos brukeren, kan alkoholinntaket resultere i alvorlige bevissthetsforstyrrelser.

Også langtidsbruk av alkohol kan medføre psykiske avvikstilstander.493 For det første kan langvarig og intenst alkoholmisbruk føre til alkoholhallusinasjoner eller paranoia med vrangforestillinger. For det andre vil langvarig og jevnt inntak av alkohol kunne føre til demens, som i ytterste konsekvens kan gi psykose. For det tredje vil langtidsmisbruk av alkohol gi risiko for mangel på vitamin B1 (tiamin). Dette vitaminet er nødvendig for kroppens forbrenning av karbohydrater, og en forutsetning for at hjerne, nerver, muskler og hjerte skal fungere normalt. Mangel på vitaminet kan føre til Wernicke-Korsakoff-syndrom, som kjennetegnes ved bevissthetsforstyrrelser, koordinasjonsforstyrrelser og lammelser i øyemusklene. Tilstanden utvikles ofte akutt i tilknytning til delirium tremens. Får man ikke vitaminet, vil kroniske hjerneskader kunne bli resultatet.

Behandling av de nevnte tilstander forutsetter avholdenhet, noe som igjen kan gi risiko for alkoholabstinenser i form av alvorlige psykiske avvikstilstander. Et eksempel er delirium tremens. Dette er en kortvarig psykotisk tilstand med sterke hallusinasjoner, og av og til somatiske forstyrrelser som kan være livstruende. Tilstanden kan oppstå hos alvorlig avhengige langtidsmisbrukere som en konsekvens av redusert eller avsluttet alkoholinntak.494 Men den er imidlertid ikke i seg selv en rustilstand, ettersom den kan oppstå uten alkohol i blodet.

Én virkning av alkohol som avviker fra de nevnte mer alminnelige virkningene, er den såkalt atypiske eller patologiske rus. Mens den typiske rusvirkningen består i et gradvis tap av kontroll i takt med inntaket, kjennetegnes den atypiske rus ved plutselige endringer i den berusedes bevissthetsfunksjoner. Det kan oppstå akutt sinnsforvirring, vrangforestillinger, hallusinasjoner, men de motoriske funksjoner vil typisk være i behold. Den som har atypisk alkoholrus, vil ofte være uten hukommelse fra den perioden som beruselsen varer. I ICD-10, F10.07 er det gitt følgende karakteristikk av patologisk alkoholrus:

«Plutselig aggresjonsutbrudd og ofte voldelig atferd som ikke er vanlig når personen er edru, inntreffer meget raskt etter inntak av alkoholmengder som ikke ville ført til beruselse hos folk flest.»

En nødvendig betingelse ut fra definisjonen er at det er misforhold mellom inntak og påvirkning. I enkelte studier er det imidlertid argumentert for at det kan oppstå atypiske rusvirkninger også ved stort alkoholinntak.495 En gjennomgang av praksis blant norske sakkyndige viser at det ikke er forskjell i promillen mellom personer som har blitt funnet å ha en patologisk rus, og de som det er lagt til grunn at har hatt en normal rus (i snitt 1,96 ‰), noe som også har vært gjenstand for kritikk.496 Uansett hvordan man stiller seg til dette, vil høy promille ikke kunne utelukke diagnosen, allerede av den grunn at man vil kunne innta alkohol etter å ha kommet i tilstanden.

Enkelte personer anses mer disponert for atypiske rusvirkninger enn andre.497 Et eksempel er personer med hjerneskade eller ved spesielle tilstander av affektspenning eller utmattelse.498 I NOU 1990: 5 er atypisk rus beskrevet slik:

«Den klassiske atypiske eller patologiske alkoholrus utløses allerede av små mengder alkohol og opptrer temmelig plutselig. Atferden er helt usedvanlig for vedkommende. Tilstanden går plutselig over igjen og er ledsaget av fullstendig erindringsutfall [av] fortidsrommet. Tidligere mente man at slike patologiske rustilstander utelukkende forekom ved ytterst små inntak av alkohol. I den senere tid er man også blitt oppmerksom på sikre episoder med patologisk rustilstand ved noe høyere grad av beruselse. Men tilstanden må ikke forveksles med vanlige forgiftningssymptomer. Den atypiske rus opptrer hos personer med en særlig disposisjon for denne, eller den kan komme som følge av en mer kortvarig nedsettelse av hjernens motstandsdyktighet som for eks feber, langvarig søvnmangel, meget alvorlig psykisk eller fysisk utmattelse, meget alvorlige psykiske konfliktsituasjoner og lignende.»499

Betydningen av «atypisk rus» etter gjeldende rett, er det redegjort for i 9.2.4.

9.5.3.2.2 Narkotikabruk

Alvorlige psykiske avvikstilstander kan også fremkalles ved bruk av narkotiske stoffer. Imidlertid beror dette, og tilstandenes nærmere karakter, i høy grad på hva slags narkotikum som inntas og hvordan det inntas. I det følgende redegjøres det for typiske virkninger ved bruk av ulike stoffgrupper. Se også 8.4.5.3.

Det er vanlig å skille stoffgruppene ut fra virkestoff og inndele dem etter hvorvidt virkestoffet er hallusinogener (som LSD og fleinsopp), sentralstimulerende midler (som amfetamin og kokain), cannabis (som hasj og marihuana), opiater (som heroin og opium) eller benzodiazepiner (som Valium og Rohypnol).500

Hallusinogener kjennetegnes blant annet ved at de fremkaller psykoselignende bevissthetsforandringer og forstyrrer sanseoppfattelsen ved vrangforestillinger og hallusinasjoner. Erfaring viser at inntak av hallusinogener kan føre til at omgivelsene oppfattes som truende og at den rusede handler ut fra slike opplevelser.501

Sentralstimulerende midler stimulerer psykiske funksjoner og motvirker tretthet. Stoffet virker på sentralnervesystemet, og gir i tillegg til rusfølelse og økt våkenhet, en økt selvfølelse, nedsatt appetitt, hevet stemningsleie og kritikkløshet. Ved gjentatt og langvarig bruk kan psykotiske tilstander med vrangforestillinger oppstå. Disse vil oftest trekke seg tilbake når bruken av det sentralstimulerende middelet avsluttes. Til denne gruppen narkotika hører også khat, som er et rusmiddel som særlig benyttes av enkelte personer med opprinnelse i Øst-Afrika. De sentralstimulerende midlene amfetamin og metylfenidat er for øvrig registrert som legemidler i Norge.

Cannabis gir biologiske og psykologiske virkninger. Rustilstanden beror på mengden av stoff som inntas og disposisjoner hos brukeren. Ved høyere doser vil brukeren kunne oppleve syns- og hørselshallusinasjoner og psykotiske tilstander. I noen tilfeller vil brukeren være klar over at det er hallusinasjoner, mens opplevelsene andre ganger vil være mer fullstendige eller reelle.

Selv om det ikke anses tvilsomt at cannabisbruk kan utløse psykotiske tilstander, er det mer tvilsomt hvilken risiko som knytter seg til slik rusmiddelbruk. I medisinsk litteratur er det uttalt at det å trekke grensen mot psykoser kan være vanskelig.502 Det diskuteres i forskningsmiljøene hvorvidt adferd som knytter seg til regelmessig bruk av cannabis, og som går på bekostning av andre gjøremål, i større grad bør forstås som initiale faser av schizofreni og ikke som et resultat av rusmisbruket. Slike tilstander kjennetegnes gjerne av initiativløshet, sosial isolering og tidsfordriv uten gjøremål. Det er også argumentert for at det foreligger sammenhenger mellom cannabisbruk og senere schizofrenidiagnoser.503

Opiater gir sterk eufori og er meget avhengighetsskapende, men gir i utgangspunktet ikke psykotiske eller psykoselignende symptomer.

Benzodiazepiner har blant annet antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende og søvninduserende virkninger. Men heller ikke for slike stoffer er det registrert psykotiske eller psykoselignende virkninger.

Et generelt trekk ved narkotiske stoffer som kan gi psykosevirkninger, er at langvarig bruk kan føre til mer permanente hallusinasjoner og vrangforestillinger. Inntaksstopp etter langvarig narkotikabruk vil, som tilfellet også er ved langvarig alkoholmisbruk (se ovenfor), kunne gi abstinenser. Hvilke psykiske avvikstilstander som da kan oppstå, varierer med hvilket stoff som man avstår fra å misbruke.

I motsetning til hva som gjelder for alkoholen, er det ingen tradisjon for å tale om atypiske virkninger av narkotikabruk, og ingen diagnosesystemer benytter seg av en slik kategori. Samtidig er man kjent med at samvirkende årsaker kan føre til ekstraordinære avvikstilstander. Et eksempel er at narkotikamisbruk vil kunne forsterke psykotiske symptomer hos personer med psykoselidelser, se nærmere i 8.4.5.3.2.

9.5.3.2.3 Seponering av medisiner

Alvorlige psykiske avvikstilstander kan ofte behandles ved terapi eller medikamenter. Et eksempel er at antipsykotika kan fjerne eller dempe vrangforestillinger og uro hos personer med psykotiske grunnlidelser.

Virkningsmekanismen for alle antipsykotika er at de hemmer signaloverføringen mellom hjerneceller ved hjelp av dopamin. Dopamin er en kjemisk forbindelse som overfører en nerveimpuls fra en nervecelle til en annen nervecelle, og spiller en avgjørende rolle i sentralnervesystemet.

Det skilles gjerne mellom første- og andregenerasjons antipsykotika. Den første gruppen stammer fra tiden etter at antipsykotiske virkninger av legemidler ble oppdaget i 1952. Fra midten av 1970-tallet ble en ny type antipsykotika introdusert, og disse kalles gjerne for andregenerasjons antipsykotika.504

Det er knyttet bivirkninger til slike medikamenter, ettersom dopamin er avgjørende for bevegelse og motivasjon, og i tillegg påvirker hukommelse, oppmerksomhet og læring. Bivirkningene varierer likevel mellom ulike antipsykotika og fra person til person. Medisineringen vil ofte påvirke tankeprosesser, adferd og følelsesliv utover det som allerede er et resultat av psykoseutbrudd. En annen sentral bivirkning for nesten alle typer antipsykotika er at pasienten blir trett, og mange får vektøkning og metabolske bivirkninger som diabetes.

Antipsykotika brukes gjerne over flere år. Det kan ta tid å finne korrekt dose, og det kan være behov for tilpasning underveis. Vanligvis vil man søke å redusere medisineringen for å begrense bivirkningene etter akuttmedisinering. Den ønskede balanse mellom medisinens antipsykotiske effekter og dens bivirkninger tar det ofte lang tid å komme frem til, og den vil dessuten kunne endre seg med tiden. Idealet er til enhver tid å redusere bruken så langt det er mulig og så lenge balansen mellom virkninger og bivirkninger kan anses forsvarlig. I hvilket omfang man kutter ned på inntaket – seponerer – vil bero på om psykotiske symptomer igjen viser seg.

Hvis en person med en psykoselidelse unnlater å ta medisiner eller seponerer medisinbruken hurtig, kan psykoser oppstå. I noen sammenhenger vil pasienten selv ønske dette. Dette kan skyldes ulike forhold, for eksempel at vedkommende ønsker å leve ut psykosene, unngå bivirkninger eller fordi vedkommende mener at medisinene ikke virker. Den vanligste årsak er nok likevel manglende innsikt i egen diagnose og medisinens virkninger. Av og til hender det også at en pasient har rømt fra tvungent psykisk helsevern, og derfor er uten tilgang på medisiner.

9.5.3.2.4 Annen adferd

Alvorlige bevissthetsforstyrrelser, psykoser og psykoselignende tilstander kan også fremkalles på annen måte enn ved rusmiddelbruk og unnlatelse av å ta medisiner. Særlig situasjoner som oppleves ekstreme kan ha en slik effekt. Det er kjent at stressende hendelser, som for eksempel «helvetesuka» i militæret, eller perioder med underskudd på søvn (søvndeprivasjon), kan gi psykosesymptomer. Noen får også psykose i forbindelse med fødsel (fødselspsykose), se 8.4.4.2.

Noen er i større grad enn andre disponert for reaksjoner som følge av ekstreme erfaringer. Særlig erfaringer fra krig og andre brutale hendelser kan påvirke psyken på alvorlige måter. Studier av Utøya-overlevende viser for eksempel at denne gruppen i snitt har et posttraumatisk stressnivå som er seks ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.505 Et annet eksempel er at hjemvendte soldater fra Afghanistan har psykiske helseplager som må tilskrives erfaringer fra tjenesten.506

Diagnosen posttraumatisk stresslidelse er aktuell her. De ulike tilstandene kan være kjennetegnet ved uklarhet, forvirring og manglende forståelsesevne, og i mer sjeldne tilfelle kan det forekomme totalt tap av kontroll, svær forvirring og kroppslig uro.

9.5.3.2.5 Sammensatte sammenhenger

Hvilke sammenhenger det er mellom ulike former for adferd og psykiske avvikstilstander, er det vanskelig å fastslå eksakt. Det henger blant annet sammen med at en rekke årsaksfaktorer, av både fysisk og psykisk art, virker sammen.

Særlig sammensatt og komplisert er forholdet mellom rusmiddelbruk og psykiske lidelser.507 Dette kommer klart frem i medisinsk teori og diagnosesystematikk, hvor det skilles mellom tre hovedtyper av sammenhenger, dvs. rene ruslidelser, rusmiddelbruk som over tid fører til psykiatriske grunnlidelser og abstinenstilstander som følge av avhold etter lengre tids bruk, se nærmere i 9.5.3.2.1.

Noen er disponert for avvikstilstander i større grad enn andre. En person med behandlet schizofreni vil for eksempel kunne få tilbakefall med tunge psykosesymptomer som følge av rusmiddelinntak. Et annet eksempel er at rusmiddelbruk under betydelig stress og i ukontrollerte omgivelser lettere fører til psykiske avvikstilstander enn inntak i rolige og kontrollerte omgivelser. Inntak av ulike rusmidler i kombinasjon vil lettere føre til psykiske avvikstilstander enn isolert inntak.

9.5.3.3 Sammenheng II: Psykiske avvikstilstander og kriminalitet
9.5.3.3.1 Generelt

En rekke studier viser at det er sammenhenger mellom enkelte alvorlige psykiske avvikstilstander og farlig kriminell adferd.508 Illustrerende er det at personer med psykiske lidelser er overrepresentert blant drapsmenn i Norge i 2004–2009. Et offentlig utvalg som gjennomgikk alle disse sakene oppsummerte funnene slik:

«Det var totalt 92 (71 %) av gjerningspersonene som hadde en diagnostiserbar psykisk lidelse på gjerningstidspunktet, og 97 (75 %) hadde en psykisk lidelse i løpet av livet. De vanligste psykiske lidelsene på gjerningstidspunktet var rusrelaterte diagnoser (38 %), personlighetsforstyrrelser (30 %) og schizofreni/paranoid psykose (18 %). Andelen med diagnosen schizofreni eller paranoid psykose var vesentlig høyere enn det som er vanlig i befolkningen. Det var også overhyppighet av personlighetsforstyrrelser og rusrelaterte lidelser.»509

Drapshyppigheten er altså vesentlig høyere blant personer med alvorlige psykiske lidelser enn i befolkningen for øvrig. Sammenhengene springer en i øynene ved lesning av den underliggende rettspraksis, da mange av sakene omhandlet drap som er vanskelige å forklare ut fra andre årsaksfaktorer.510 Kriminalitetsstudier i andre land viser det samme,511 og i internasjonale oversiktsartikler oppgis det at det er en overrepresentasjon av personer med diagnosen schizofreni i drapssaker.512

Blant medisinere som er klinikere, er det også en alminnelig oppfatning at det er en sammenheng mellom psykoser og voldelig adferd.513 Rapportene fra de regionale sikkerhetsavdelingene i Norge viser også dette.514 Og internasjonalt er det gjennomført en rekke systematiserte studier som bekrefter disse sammenhengene.

Noen symptomtyper ved psykose gir større risiko for utøvelse av vold enn andre.515 Blant annet er det i empiriske studier argumentert for at det er en sammenheng mellom vrangforestillinger og utøvelsen av voldelig adferd, noe som blant annet forklares med at aggresjonen rettes mot vrangforestillingene.516

Studier som gjennomgår og sammenholder andre studier på feltet – såkalte metastudier – konkluderer også med at det er sammenheng mellom psykoser og vold, og da særlig mellom schizofreni og vold.517 Blant voksne med alvorlige psykiske lidelser antas risikoen for voldsutøvelse å være vesentlig høyere hvis de har hatt adferdsforstyrrelser før fylte 15 år.518 Også andre psykiske avvikstilstander enn psykose gir økt risiko for vold, for eksempel alvorlig depressiv lidelse.519

Enkelte studier viser sammenheng mellom psykiske avvikstilstander og annen kriminell adferd enn voldshandlinger. Blant annet har en svensk studie påvist at gjerningspersoner diagnostisert med schizofreni var overrepresentert blant brannstiftere.520

9.5.3.3.2 Sammensatte sammenhenger

Heller ikke når det gjelder sammenhengene mellom avvikstilstander og kriminalitet, kjenner man til alle utløsende faktorer. Dette henger ikke minst sammen med at menneskelig adferd og menneskelige handlingsvalg er vanskelige å forutsi. Uavhengig av hva man måtte mene om hvorvidt mennesket har fri vilje, er det sammensatte forhold som avgjør hvorfor vi reagerer som vi gjør, og hvorfor vi handler som gjør. Når sammenhengen mellom psykiske tilstander og kriminell adferd skal tematiseres, gir det av denne grunn størst mening å snakke om ulike risikofaktorer, og ikke bestemte årsaksfaktorer.521

Når én bestemt adferd anses farlig, innebærer det at én mulig sammenheng mellom adferd og virkning isoleres, samtidig som øvrige betingelser forutsettes. For eksempel vil farligheten av det å innta narkotiske stoffer dels bero på betingelser knyttet til personens rusdisposisjoner og dels på de sosiale rammene rundt inntaket. Når man skal forsøke å forstå årsakene til voldelig adferd fra personer med psykiske lidelser, er det viktig å være oppmerksom på at andre forhold, som for eksempel bruk av rusmidler og lovbryterens totale sosiale situasjon også kan ha innvirkning, og at samvirket mellom ulike risikofaktorer er komplisert og vanskelig tilgjengelig.522

I enkelte empiriske studier et det nettopp gjort til et hovedpoeng at også andre risikofaktorer enn psykiske lidelser gjør seg gjeldende for sammenhengen mellom alvorlige psykiske avvikstilstander og kriminalitet.523 Man har søkt å vise at når øvrige risikofaktorer tas i betraktning, er det mindre eller ingen forskjell i voldsadferd mellom alvorlig psykisk syke og andre grupper i samfunnet.524

Et illustrerende eksempel som viser denne kompleksiteten, er bruk av cannabis. Mange anser dette som et stoff som har en avslappende effekt og demper aggressivitet.525 Samtidig har det lenge vært antatt at det er en sammenheng mellom cannabisbruk og voldsutøvelse.526 Enkelte slike studier som ser på sammenhengen mellom cannabisbruk og vold/aggressivitet, påviser større grad av voldsutøvelse og voldsutsatthet hos cannabisbrukere enn ikke-brukere. Hvorvidt det innebærer en sammenheng mellom bruken og volden, er imidlertid omdiskutert. Dette henger sammen med at livssituasjonen til brukerne også avviker fra ikke-brukere på andre måter, for eksempel når det gjelder bruk av andre rusmidler.

Det kan legges til eksempelet at heller ikke eksperimentelle studier gir et entydig bilde av sammenhengen mellom cannabisbruk og aggresjon. Noen viser aggressivitet, mens andre viser redusert aggressivitet etter inntak. Dette beror igjen på hvor lang tid det er gått siden inntaket, men også på hvilken mengde virkestoff (THC) som er inntatt.527

Velger man å sammenholde psykiske avvikstilstander med andre risikofaktorer, ser man en forsterket sammenheng mellom alvorlige psykiske avvikstilstander og voldsadferd. For eksempel har en svensk studie vist at det er fire ganger så stor risiko for at personer diagnostisert med schizofreni og ruslidelse vil utøve rusrelatert vold enn det er for at personer uten psykiske lidelser vil gjøre det.528 Voldshandlingens alvorlighet vil også variere avhengig av psykisk tilstand og ruskombinasjoner.529

Det er antatt at personer med psykiske lidelser har en tendens til å forverre sin tilstand etter rusmiddelbruk. Det finnes også studier som tyder på at kombinasjonen av rusmiddelbruk og manglende medisinering hos personer med alvorlige psykiske lidelser, gir økt risiko for vold.530 Et kompliserende element er at vold og bruk av rusmidler også kan være tidlige uttrykk for utvikling av psykose, og i så fall vil den psykiske lidelsen kunne være en hovedårsak til volden.

Som det fremgår er altså sammenhengene mellom de ulike risikofaktorene og vold og annen kriminell atferd sammensatte og til dels usikre. Men dette betyr ikke, slik som enkelte har hevdet i den offentlige debatt, at man ikke bør, eller at det ikke skulle være interessant eller viktig å rette et særskilt fokus mot alvorlige psykiske lidelser og avvikstilstander som én av flere sentrale faktorer som gir risiko for vold og kriminalitet i vårt samfunn.

9.5.3.4 Betydningen av sammenheng I og II: Årsaksrekken adferd­avvikstilstand­kriminalitet
9.5.3.4.1 Tema og opplegg

Redegjørelsene i punktene 9.5.3.2 og 9.5.3.3 viser at enkelte typer av adferd kan medføre alvorlige bevissthetsforstyrrelser og alvorlige psykiske avvikstilstander. Det foreligger dessuten sammenhenger mellom slike avvikstilstander og alvorlige lovbrudd. Dette viser at utilregnelighetsfremkallende adferd skaper fare for skade på interesser som nyter samfunnets vern.

Spørsmålet i det følgende er om og i hvilken grad det er legitimt å benytte strafferettslige virkemidler overfor utilregnelighetsfremkallende adferd.

Dette beror på to forhold. Først må det klargjøres hvilke rettsgoder som står på spill, dvs. hvor farlig må den alvorlige psykiske tilstanden være. Desto større verdi rettsgodet har, desto lavere faregrad er det grunn for samfunnet til å akseptere.

For det andre må det avklares om og eventuelt i hvilken grad adferden er uønsket. Det er grunn til å godta større risiko når denne fremkalles ved adferd som samfunnet ellers verdsetter. Til illustrasjon kan det nevnes at selv om det dør rundt 200 personer på norske veier hvert år, er det ikke aktuelt å kriminalisere bilkjøring. Det fremstår som mer aktuelt å kriminalisere basehopping, hvor det bare anslås å forekomme ett dødsfall per 1000 hopp, men også her er borgernes rett til fri livsutfoldelse foreløpig gitt prioritet på bekostning av denne risiko, de utgifter som oppstår i forbindelse med redningsaksjoner og den fare helsepersonell ofte må utsette seg for i slik sammenheng.

Sentralt for begge spørsmål er hvor sikre sammenhengene mellom adferd og de uønskede virkningene er. En eventuell kriminalisering av «selvforskyldt utilregnelighet» vil bero på erfaringsbasert viten om at visse former for adferd kan forårsake utilregnelighetstilstander som igjen gir risiko for skade. Slik viten er, og vil måtte være, mer eller mindre godt underbygget – i mange tilfeller vil man bare ha rene antagelser om fare å holde seg til.

Men dette er et generelt trekk ved mye lovgivning. Ved ethvert straffebud som benyttes for å regulere borgernes adferd, bygger lovgiver på mer eller mindre velfunderte oppfatninger om hvordan ulike forhold henger sammen. For eksempel bygger vegtrafikklovens krav om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom i trafikken, på erfaringsbasert viten om motorisert ferdsel, og en antagelse om at den aktsomme sjåfør mer sjelden vil bli utsatt eller utsette sine medtrafikanter for fare.531

Drøftelsen av spørsmålet om straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet konsentreres om de to adferdskategoriene som i 9.5.3.2 ble fremhevet som særlig aktuelle og typisk forekommende, nemlig rusmiddelbruk og seponering av medisiner, se henholdsvis 9.5.3.4.2 og 9.5.3.4.3. I 9.5.3.4.5 drøftes hvilken betydning samvirkende årsaker bør ha for kriminaliseringsspørsmålet. I 9.5.3.4.6 er temaet forholdet mellom den gjeldende regelen i straffeloven § 45 og utvalgets vurderinger.

9.5.3.4.2 Rusmidler

Både mentale og fysiske tilstander kan påvirkes ved inntak av rusmidler. Virkninger er blant annet koordinerings- og konsentrasjonsvansker, og i sin ytterste konsekvens fullt tap av kontroll over kroppens funksjoner, se 8.4.5.3.1, 9.5.3.2.1 og 9.5.3.2.2.

Medisinskfaglig sett er rusen en forgiftningstilstand. Men som følge av dens utbredelse og – for alkoholens del – den lange historie som et alminnelig akseptert nytelsesmiddel, innehar den en særskilt sosial status. Hva slags status det er tale om, avhenger likevel av rusmiddelet og den sosiale og kulturelle kontekst. Rusmidler omfatter legale så vel som illegale stoffer.

For enkelte rusmidler er det en klar risiko for at en alvorlig psykisk avvikstilstand oppstår. For eksempel er det alminnelig kjent at inntak av hallusinogener i form av det forbudte stoffet LSD kan føre til psykoser eller psykoselignende tilstander. Også for andre rusmidler har man erfaring om sammenhengen mellom bruk og avvikstilstander, se 9.5.3.2.2.

Det kan her legges til at den generelle sammenhengen mellom rusmiddelbruk og voldshandlinger er godt dokumentert. Sammen med diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse anses rus som den vesentligste psykiske risikofaktoren for vold i samfunnet.532

Undersøkelsen av drap i Norge i perioden 2004–2009 viste en sterk overrepresentasjon av alkohol- og annen stoffbruk blant personer som har begått drap sammenlignet med befolkningen for øvrig. En stor andel av gjerningspersonene var dessuten ruset da drapet skjedde.533

Tallmessig er alkoholrus den som hyppigst kan knyttes til utøvelsen av voldshandlinger, men det er også påvist sammenhenger mellom andre rusmidler og voldsutøvelse. En sentral rolle spiller akutte rusutløste psykoser og personlighetsendringer som følge av lengre tids rusmiddelbruk.534

Disse sammenhengene må være avgjørende for spørsmålet om adferden bør kriminaliseres. Når samfunnets borgere i alminnelighet er kjent med risikoen for at det vil bli begått lovbrudd i slike tilstander, bør de holdes ansvarlige for å fremkalle tilstandene.

Begrunnelsen som her gis for å kriminalisere adferden, er den faren som rusmiddelbruken fører med seg. En kriminalisering vil ut fra disse synspunkter imidlertid bare gjelde inntak av stoff som erfaringsmessig leder til en avvikstilstand som faktisk medfører risiko for handlinger som volder skade. Ikke all rusmiddelbruk gir risiko for farlige psykiske avvikstilstander. For eksempel finnes det ikke empiri som tilsier at det er sammenheng mellom bruk av opiatet heroin og psykoser. Sammen med andre risikomomenter vil imidlertid bruk av opiater kunne utløse alvorlige psykiske avvikstilstander, og dermed også aktualisere spørsmålet om straffansvar.

For legale rusmidler, og da i sær alkohol, kan vurderingen måtte bli en annen. Store lag av befolkningen verdsetter inntak av alkoholholdig drikke, og særlig hvordan rusen virker på kropp og sjel. Ut fra dagens alkoholvaner ville et alminnelig straffansvar for farer knyttet til alkoholbruk kriminalisert store deler av befolkningen, noe som av naturlige grunner ikke kan være aktuelt.

Det er dertil problematisk å ansvarliggjøre en person som kommer i en utilregnelighetstilstand etter normalinntak av alkohol. For eksempel vil et plutselig aggresjonsutbrudd og voldelig adferd som er en følge av første gangs atypisk eller patologisk alkoholrus etter et alminnelig akseptert alkoholinntak, klart ligge utenfor begrunnelsene for et straffansvar.

Men selv om det av historiske og kulturelle grunner er aksept for en viss risiko knyttet til alkoholbruk, går det samtidig også her en grense for hva slags bruk og hvilken grad av risiko det er grunn til å akseptere. En person som ut fra erfaring vet at det er en nærliggende fare for å reagere atypisk og gli inn i en sterk bevissthetsforstyrrelse og bli voldelig ved alkoholinntak, vil det etter omstendighetene være rimelig å holde strafferettslig ansvarlig for selvforskyldt å ha fremkalt sin egen utilregnelighetstilstand og den påfølgende kriminalitet.

9.5.3.4.3 Seponering av medisiner

I det følgende drøftes om det er grunnlag for å kriminalisere det å unnlate å ta medisiner når det fører til alvorlige psykiske avvikstilstander, for eksempel psykoseutbrudd, se 9.5.3.2.3. Om slik seponering bør kriminaliseres, vil, her som ellers, bero på en avveining mellom hensynet til den enkelte borgers autonomi og statens interesser i å motvirke farefull adferd.

Et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet på dette grunnlag vil ramme et kjerneområde i den private autonomi – borgernes ivaretakelse av egen helse og velvære. For personer med psykiske lidelser vil kriminaliseringen virke som et straffesanksjonert påbud om å underkaste seg legenes behandling og medisinering. Sett fra pasientens side vil et ønske om ikke å benytte medisiner i mange tilfelle kunne være forståelig, se nærmere i 9.5.3.2.3.

Utvalget mener det som et utgangspunkt er legitimt å knytte et straffansvar til det å unnlate å ta for eksempel antipsykotiske medisiner. Hvis det er slik at en person fremkaller tilstander som utgjør en fare for sentrale rettsgoder som liv og helse, bør samfunnet kunne benytte straff for å avverge eller begrense faren.

Et slikt inngrep vil kunne være forholdsmessig vurdert mot farene som samfunnet står overfor. Det kan her legges til at situasjoner som kan aktualisere et straffansvar, ikke er sjeldne. Det forekommer unndragelser fra behandlingsopplegg, herunder stadig rømninger fra institusjoner innen det psykiske helsevern.

Standpunktet som inntas, er i overensstemmelse med verdier som allerede ligger nedfelt i gjeldende rett. For eksempel følger det av psykisk helsevernlovgivningen at samfunnet har en plikt og rett til å ivareta individer som på medisinsk grunnlag utgjør en fare for seg selv eller andre, noe som blant annet viser seg i regler om tvang i psykiatrien. Riktignok er straffesanksjonering av unnlatt medisinering et ganske annet middel for å sikre disse interessene, men en av de underliggende målsettingene – å verne samfunnet mot fare – er den samme. Et påbud om medisinering vil dessuten kunne redusere behovet for bruk av tvang.

Det er viktig å sikre at personer med en psykisk grunnlidelse og manglende sykdomsinnsikt, og derfor uten evne til å forstå betydningen av å ta medisiner, ikke holdes strafferettslig ansvarlige for å unnlate å ta medisiner. Det vil sikres ved et vilkår om at tilstanden må være fremkalt «selvforskyldt», se nærmere 9.5.4.4.

Det er også viktig å sikre at man ikke holdes strafferettslig ansvarlig for seponering av medisiner, når siktemålet med seponeringen er medisinskfaglig begrunnet. Dette sikres ved et vilkår om at fremkallelsen må være «rettsstridig», se 9.5.4.5.

9.5.3.4.4 Annen adferd

Også annen adferd enn bruk av rusmidler og seponering av medisiner kan fremkalle psykiske avvikstilstander. Ekstreme fysiske påkjenninger kan, som nevnt i 9.5.3.2.4, også virke utløsende for alvorlige psykiske avvikstilstander. Et eksempel er å sette seg i situasjoner som innebærer ekstreme psykiske påkjenninger. Et annet er at visse type medisiner har psykoser som mulige bivirkninger, for eksempel medisiner mot malaria, se 8.4.5.4. I mange slike tilfeller vil det være vanskelig å rettferdiggjøre et straffansvar, men ikke i alle.

Annerledes kan det stille seg hvis en person med diabetes unnlater å spise for å fremkalle en følingsreaksjon. En utilregnelighetstilstand fremkalt på et slikt eller lignende grunnlag bør ikke utelukke straffansvar. Også da vil det kunne fremkalles tilstander som gjør at vedkommende utgjør en fare for sentrale rettsgoder som liv og helse, og som samfunnet bør kunne beskytte seg mot med bruk av straff.

9.5.3.4.5 Sammensatte sammenhenger

Sammenhenger mellom adferd, alvorlige psykiske avvikstilstander og kriminalitet, gir seg uttrykk i ulike risikomomenter. Det er alminnelig kjent hvilke risikomomenter som gjør seg gjeldende. For kriminaliseringsspørsmålet er det derfor av mindre betydning at det er samvirkende årsaker i spill.

En annen sak er at det kan ha betydning om ulike årsaker har virket sammen når det avgjøres om det skal idømmes for straffansvar i det konkrete tilfellet. Etter omstendighetene kan det være rimelig å unnta adferd som kun gir en meget begrenset risiko for alvorlige psykiske avvikstilstander. Det vil kunne by på bevisvansker å avgjøre hva som nærmere bestemt forårsaket tilstanden, se nærmere 9.5.3.2.5.

9.5.3.4.6 Gjeldende rett i lys av utvalgets vurderinger

Utvalget finner det riktig å kriminalisere adferd som kan fremkalle alvorlige psykiske tilstander, som igjen medfører risiko for lovbrudd som kan være farlige. Utvalget mener andre reaksjoner og sanksjoner ikke er hensiktsmessige eller vil være åpenbart utilstrekkelige til å møte en slik risiko. Nyttevirkningene ved bruk av straff for slik adferd må antas å være klart større enn skadevirkningene.

Utvalgets vurderinger, slik de er redegjort for i de foregående punktene, tilsier et generelt utformet ansvar for «selvforskyldt utilregnelighet». Med dette som utgangspunkt vil man i det følgende bedømme gjeldende retts ordning.

Dagens ordning, slik den kommer til uttrykk i straffeloven § 45 og er tolket i rettspraksis, er i all enkelhet at bevisstløshet og psykoser som er en følge av selvforskyldt rus, ikke utelukker straffansvar selv om handlingen er begått i en utilregnelighetstilstand, se 9.2. Utvalget mener at denne regelen fører til at straffansvaret favner for snevert og for vidt på samme tid.

Ansvaret favner for snevert fordi unntaket fra straffriheten er begrenset til tilstander som er forårsaket av selvforskyldt rus. Etter utvalgets oppfatning må et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet» begrunnes i risikoen som slike tilstander fører med seg. Når spørsmålet om straffansvar da skal avgjøres, er det først og fremst av interesse om tilstanden er selvforskyldt, og ikke hva som er dens dypere årsak.

Selv om bruk av rusmidler nok er mest utbredt, tilsier begrunnelsene for å straffe at også andre typer adferd bør aktualisere et straffansvar. Et eksempel er en person som unnlater å ta antipsykotiske medisiner med visshet om at det kan føre til voldelige psykoseutbrudd og slike finner sted med vold til følge. Gjeldende § 45 rammer ikke slik adferd.

En mulig forklaring på at formuleringen i straffeloven § 45 ikke er gitt en generell utforming, men kun gjelder den selvforskyldte rus, er at det bare var rusmiddelbruk lovgiver forestilte seg kunne forårsake slike avvikstilstander. For eksempel var det ikke aktuelt med et ansvar for å unnlate å ta antipsykotika. Slike medisiner ble først tatt i bruk på 1950-tallet.

Også i en annen sammenheng favner ansvaret etter gjeldende rett for snevert. Dagens rettstilstand kan forstås slik at det kan medføre straffrihet at en person med en underliggende psykoselidelse eller -disposisjonfremkaller en «psykotisk» tilstand ved rusmidler, se 9.2.3. Det avgjørende i en slik situasjon må være om gjerningspersonen kan klandres for å ved rus å ha fremkalt tilstanden, uavhengig av om den psykotiske tilstanden kan knyttes til en underliggende psykoselidelse eller ikke.

Dagens ansvar favner også for vidt. Gjeldende rett åpner for at personer som var utilregnelige på handlingstidspunktet, og derfor ikke kan klandres for sine gjerninger, likevel kan møte det fulle strafferettslige ansvar. Tydeligst kommer dette til uttrykk ved at straffansvar blir resultatet for ethvert lovbrudd begått under sterke bevissthetsforstyrrelser som skyldes selvforskyldt alkoholbruk, så lenge man er klar over eller burde være klar over at man gjennom alkoholinntaket utsatte seg for beruselse. Hvordan man har reagert på beruselsen, er da uten betydning for straffansvaret, selv om reaksjonen skulle være atypisk og fullstendig uventet for vedkommende.

Et slikt straffansvar lar seg ikke forene med straffens begrunnelser, verken gjengjeldelses- eller prevensjonsbegrunnelsene. Man kan vanligvis ikke klandre en person som i godt selskap har drukket noen glass rødvin til maten eller noen halvlitere med øl på et julebord. Å la vedkommende rammes av straff for en alvorlig forbrytelse begått i en utilregnelighetstilstand som skyldes en for ham helt fremmed og ukjent reaksjon på et moderat og akseptabelt inntak av alkohol, er urimelig. Selv uten straffen er denne personen havnet i en ulykkelig situasjon, som antagelig vil prege ham resten av livet. Heller ikke preventive grunner tilsier at samfunnet bør pålegge ansvar for handlinger som vedkommende ikke kan klandres for.

For å unngå et for vidtfavnende og lite treffsikkert straffansvar, bør det avgjørende være om selve utilregnelighetstilstanden er selvforskyldt, ikke om rustilstanden er det.

Det kan her legges til at hensynet til å ramme risikofylt adferd også synes å være det bærende hensynet bak gjeldende retts unntak fra straffrihet ved utilregnelighet som er en følge av selvforskyldt rus. De anførte begrunnelsene for å avvise enkelte forslag som ville myke opp den strenge rusregelen i straffeloven § 45, er særlig illustrerende:535

«Det vil kunne oppfattes som støtende og vil kunne komme i konflikt med den alminnelige rettsbevissthet dersom det gis adgang til straffritak ved selvforskyldt rus. Allmennpreventive og individualpreventive hensyn taler også mot en slik straffritaksregel.

Framfor alt vil det etter departementets oppfatning kunne gi uønskede signaler om straffeloven ikke fortsatt markerer risikoen ved en beruselse og at bevissthetsforstyrrelser som følge av selvforskyldt rus ikke fritar for straff.»536

I tidligere utredningsarbeid hvor det har vært argumentert for opprettholdelse av dagens rettstilstand og dens manglende forankring i de prinsipielle begrunnelsene for bruk av straff, har det vært anført at gjeldende straffelov § 45 i praksis ikke har ført til urimelige resultater, se 9.3.

Foruten at dette nok kan diskuteres, er en slik pragmatisk holdning til bruk av straff neppe et tilfredsstillende ideal, med mindre rettstilstanden fremstår som nødvendig, og formålet ikke lar seg realisere i tilstrekkelig grad på annet vis. Som det vil fremgå i det følgende, er utvalgets standpunkt at ideen bak den gjeldende regelen i straffeloven § 45 lar seg realisere på en annen måte som treffer formålet bedre, og som er mer konsistent og forsvarlig ut fra straffens begrunnelser.

9.5.4 Utvalgets anbefaling av nærmere vilkår for et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet

9.5.4.1 Tema og opplegg

Utvalget mener det er hensiktsmessig å kriminalisere adferd som kan fremkalle alvorlige psykiske tilstander med risiko for lovbrudd. Temaet i det følgende er hvordan man best utformer loven for å ramme slike handlinger.

En overordnet målsetting for all regelutforming er at regelen, så langt som mulig, må bidra til å realisere verdigrunnlaget og formålet som regelen er begrunnet i. To overordnede forhold må det ses hen til. På strafferettens område må man være særlig bevisst om hvilken adferd som bør belegges med straff og hvilken regelutforming som angir denne atferden mest presist. Det andre forholdet angår det bevismessige, og omhandler hvilken regelutforming som best sikrer at den adferden som ønskes rammet, også lar seg bevise i praksis.

I det følgende beskrives først fire vilkår som etter utvalgets mening må være oppfylt før man kan trekkes strafferettslig til ansvar for selvpåførte utilregnelighetstilstander. Deretter, i 9.5.4.6, drøftes det hvorvidt vilkårene medfører bevistemaer som er håndterbare i praksis. Endelig, i 9.5.4.7, klargjøres hvordan utvalgets lovforslag forholder seg til ordningen etter gjeldende rett.

9.5.4.2 Vilkår 1 – fremkallelse av avvikstilstand

Når det er ønskelig å ramme adferd som kan fremkalle alvorlige psykiske avvikstilstander med risiko for lovbrudd, kan det enten stilles vilkår om at det er fremkalt fare for en slik tilstand eller at en slik avvikstilstand også faktisk er fremkalt. Utvalget mener at det vil hefte for mye usikkerhet med et ansvar for farefremkallelse, ettersom sammenhengene mellom ulike typer adferd og psykiske tilstander er usikre. Derfor bør regelens grunnvilkår som et utgangspunkt kreve at en avvikstilstand er fremkalt.

En mulig utforming er et ansvar for «den som selvforskyldt setter seg i en tilstand av sterk bevissthetsforstyrrelse, psykose eller lignende tilstand». Med et slikt vilkår er det tilstrekkelig å fastslå at gjerningspersonen har fremkalt en alvorlig psykisk avvikstilstand, mens det vil være en underliggende faktisk premiss at den aktuelle tilstanden etter omstendighetene skaper risiko for lovbrudd.

En annen mulighet er å løfte denne faktiske premissen frem i lovteksten ved å utforme ansvaret som et faredelikt. For eksempel kan man formulere et ansvar for «den som selvforskyldt setter seg i sterk bevissthetsforstyrrelse, psykose eller en likestilt tilstand som etter sin art medfører fare for at lovbrudd begås». Domstolene vil da i hver enkelt sak måtte vurdere om gjerningspersonen har fremkalt en alvorlig psykisk avvikstilstand, og om denne tilstanden var farlig.

Et ansvar utformet som et faredelikt tydeliggjør at straffansvaret nettopp er ment å verne samfunnet mot farer som psykiske avvikstilstander kan bringe med seg, og ikke den psykiske avvikstilstand som sådan. En slik regelutforming vil også gjøre det klart at avvikstilstander som i liten grad er farlige, faller utenfor straffansvaret.

Mot å utforme ansvaret som et faredelikt, taler imidlertid at det vil medføre vanskelige og delvis ugjennomtrengelige bevisbedømmelser knyttet til person og situasjon, og det vil generelt hefte usikkerhet ved hvilke risikomomenter som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Det er heller ikke grunn til å forvente stor treffsikkerhet hvis domstolene skal foreta slike farebedømmelser. Antagelig vil det også virke prosessdrivende.

I praksis vil domstolen dessuten måtte falle tilbake på en abstrakt bedømmelse av faren, og dermed ta stilling til hvorvidt det er en generell sammenheng mellom den fremkalte avvikstilstanden og lovbrudd. Dette taler for å begrense vilkårsutformingen til det først nevnte regelalternativet. Ved å begrense seg til et vilkår om fremkallelse av en alvorlig psykisk avvikstilstand, treffer man den adferden som man ønsker å ramme, og samtidig blir regelen enkel å praktisere fordi retten som et utgangspunkt ikke må begi seg inn på vidløftige drøftelser av farespørsmålet.

I noen sammenhenger må domstolen likevel foreta farebedømmelser. Blant annet vil det i praksis være nødvendig å avgrense straffansvaret mot adferd som har resultert i en alvorlig psykisk avvikstilstand, men hvor risikoen for dette i utgangspunktet var helt minimal. Men det vil være under bedømmelse av om det er handlet selvforskyldt og rettsstridig, se 9.5.4.4 og 9.5.4.5.

9.5.4.3 Vilkår 2 – lovbrudd
9.5.4.3.1 Utvalgets overveielser

Regelen vil ha et tilstrekkelig og godt avgrenset dekningsområde med et vilkår om at det skal være fremkalt en avvikstilstand. Men for å sikre at straffansvaret rammer fremkallelser som faktisk er farlige, er det avgjørende at retten også finner frem til disse.

Dette gir en bevismessig utfordring. Farebedømmelser er beheftet med usikkerhet. Hvis man skal være sikker på at domstolene faktisk klarer å identifisere de farlige situasjonene, kan det være grunn til å supplere grunnvilkåret om fremkallelse av en alvorlig psykisk avvikstilstand med ytterligere vilkår.

En særlig god indikator på at utilregnelighetstilstanden har vært beheftet med fare, er at det er begått et lovbrudd i tilstanden. Et krav om at det skal være begått et lovbrudd i en utilregnelighetstilstand, gir en presumsjon for at det faktisk var forbundet med fare å fremkalle den psykiske avvikstilstanden.

En slik regel vil ha likhetstrekk med den tyske regelen som rammer den selvforskyldte utilregnelighet under forutsetning av at den har medført straffbare handlinger, se 9.4.4. Etter denne regelen straffes ikke gjerningspersonen direkte for lovbruddet, men for farefremkallelsen og dens konsekvenser. Det er satt en øvre strafferamme på fem års fengsel.

Utvalgets begrunnelse for å oppstille et vilkår om lovbrudd, er imidlertid ikke å holde gjerningspersonen ansvarlig for adferdens objektive følger, dvs. for lovbruddet. Begrunnelsen er at et slikt vilkår sikrer at straffansvaret kun rammer de situasjonene hvor det faktisk var farefullt å fremkalle avvikstilstanden. En regel som bare baserer seg på en generell antagelse om fare ved utilregnelighetsfremkallende adferd er ikke tilstrekkelig. Et vilkår som medfører at straffansvaret begrenses til situasjoner hvor et lovbrudd faktisk har manifestert seg, vil dermed gi større sikkerhet for at situasjonen var farlig og samtidig styrke siktedes rettssikkerhet.

Imidlertid kan det forekomme fremkallelser av avvikstilstander som fører til meget farlige situasjoner, men som ikke resulterer i lovbrudd, for eksempel i forbindelse med narkotikainntak. Etter utvalgets oppfatning ivaretas hensynet til å reagere mot slik farefull adferd i tilstrekkelig grad ved straffeloven § 162 og legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24.

Når det som nevnt etter utvalgets syn bør være et grunnvilkår at lovbrudd er begått, vil det også være naturlig å utforme ansvaret som et unntak fra den alminnelige straffrihetsreglen i straffeloven § 44.

En utfordring ved å stille krav om lovbrudd overfor utilregnelige, er at hva som «objektivt» sett utgjør en lovovertredelse i enkelte sammenhenger er tett forbundet med strafferettens krav til forsett hos lovbryteren, altså slik at forsettet utgjør en del av lovbruddets definisjon. Det gjelder blant annet forsøkshandlinger, som er definert slik at det kreves subjektiv skyld da det skal være foretatt en handling som viser at forbrytelsens utførelse «tilsigtedes paabegyndt», jf. straffeloven § 49.

Psykotiske personer som begår forbrytelser, er som regel klar over hva de gjør, men motivdannelsen er sykelig. Vanligvis vil derfor kravet om forsett ikke reise særlige problemer. Men unntaksvis kan den utilregneliges psykiske tilstand utelukke forsettet, og dermed også forsøket. For eksempel kan en psykotisk person være så hallusinert at han tror han angriper en løve med kniv når han egentlig angriper et menneske, men uten at han makter å påføre skade. Ettersom forsettet i en slik situasjon ikke er til stede, foreligger heller ikke forsøk på drap etter straffeloven § 233, jf. § 49, og dermed kan det anføres at det heller ikke foreligger en overtredelse av et straffebud.537

Hvorvidt det er grunnlag for å anse handlinger i et tilfelle som det nevnte som et «lovbrudd», vil i en viss utstrekning bero på hvordan utilregnelighetstilstanden er fremkalt. Dersom tilstanden er rusutløst, vil forsettet fingeres under henvisning til straffeloven § 40 andre punktum og § 42 tredje ledd. Kravet om fullbyrdelsesforsett i straffeloven § 49 vil da også være oppfylt, og man står følgelig overfor en straffbar handling. Dette reduserer den praktiske betydningen av det skisserte unntakstilfellet noe.

Men hvis avvikstilstanden ikke er rusfremkalt, kan man ikke falle tilbake på straffelovens fingeringsregler. Dette vil for eksempel være situasjonen i seponeringstilfellene. Slike fremkallelser av avvikstilstander faller utenfor anvendelsesområdet til straffelovens fingeringsregler. Og en handling begått i en slik tilstand vil, selv om den rent teknisk sett ikke er et lovbrudd, etter omstendighetene bære bud om at det knyttet seg adskillig fare til gjerningspersonens seponering av for eksempel antipsykotika.

Begrunnelsen for å kriminalisere den selvforskyldte utilregnelighetstilstand tilsier et straffansvar også i slike tilfelle. Men legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96 vil utgjøre en skranke da slike farlige handlinger ikke fanges opp av noen av straffelovens eksisterende gjerningsbeskrivelser. Det kan hevdes at dette problemet krever en løsning. Utvalget har delt seg på dette punkt.

9.5.4.3.2 Utvalgets flertall

Utvalgets flertall mener at det skisserte og rent lovtekniske problem bør håndteres ved å utvide anvendelsesområdet til fingeringsreglene i straffeloven § 40 og § 42. Det understrekes at formålet med utvidelsen ikke er – slik tilfellet er for de eksisterende fingeringsreglene – å etablere et straffansvar for handlinger hvor det ikke er utvist skyld i tilknytning til den aktuelle forgåelsen. Endringen foreslås alene fordi straffelovens systematikk bygger på at lovbrytere i alminnelighet har evnen til å handle forsettlig. En følge av dette er at straffelovens definerte lovbruddkategorier ikke fanger opp alle de farlige situasjoner som det er grunn til å møte med et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet.

Straffeloven § 40 første ledd andre punktum fastslår at retten skal se bort fra selvforskyldt beruselse ved vurderingen av om en handling er forsettlig. En tilsvarende regel bør gis for selvforskyldt utilregnelighet. Hvis ikke er det ikke hjemmel til å straffedømme en utilregnelig person som har foretatt en meget farlig handling, og hvor denne handlingen er foretatt uten forsett som følge av en utilregnelighetstilstand som var altomfattende og selvforskyldt. Bestemmelsen bør henvise til regelen om selvforskyldt utilregnelighet og lyde slik (endringer i kursiv):

«Har gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.»

Straffeloven § 42 tredje ledd fastslår at det skal ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. Også denne bestemmelsen bør suppleres med en regel om at det skal sees bort fra uvitenhet som skyldes en selvforskyldt avvikstilstand som er rettsstridig fremkalt. Regelen bør utformes slik (endring i kursiv):

«Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.»

Dersom disse bestemmelsene vedtas, vil situasjonen være at personer som på grunn av selvforskyldte fremkallelser av utilregnelighetstilstander mangler forsett, vil kunne holdes ansvarlige for den tilhørende fare som har materialisert seg, også når denne fare viser seg i for eksempel en forsøkshandling.

9.5.4.3.3 Særuttalelse med dissens fra utvalgsleder Rieber-Mohn

Jeg er i det vesentlige enig i begrunnelsen for forslaget til en regel om selvforskyldt utilregnelighet. Jeg er videre enig i den prinsipielle kritikk som er reist mot den gjeldende § 45 i straffeloven, og i konklusjonen om at det ikke er forsvarlig å oppheve denne, se 9.5.4.6.2. Jeg kan derfor slutte meg til den nye regel om selvforskyldt utilregnelighet som nå foreslås.

Men på ett punkt er jeg uenig. Jeg kan ikke tiltre forslaget om at ordningen med fingering av forsett er et nødvendig ledd i denne regelen. Denne ordningen har gjennom mange år hatt sin forankring og praktiske anvendelse i den viktige bestemmelsen i straffeloven § 45. Den innebærer at det ved sterk bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus ikke er nødvendig å føre bevis for gjerningsmannens forsett. Han skal uten videre bedømmes som en edru person i en tilsvarende situasjon. Konsekvensen er at han blir domfelt som forsettlig gjerningsmann uten at forsettet er bevist.

Det sier seg selv at ordningen med fingering av forsett bryter sterkt med alminnelige strafferettslige og straffeprosessuelle prinsipper, ved at ett straffbarhetsvilkår unndras kravet om at det kreves nødvendige bevis for at det er oppfylt. Men regelen har sin historiske forklaring og begrunnes i preventive og pragmatiske hensyn: En gjerningsmann med bevissthetsforstyrrelse vil lett mangle forsett, i alle fall vil det ofte være meget vanskelig å bevise at forsett forelå, samtidig som mange alvorlige voldsforbrytelser begås av sterkt berusede og forstyrrede personer. Formålet med fingeringsordningen har derfor vært å sikre en effektiv strafferettspleie.

Men nettopp fordi ordningen med fingering av forsett bryter med viktige rettslige prinsipper, bør den ikke gis en videre rekkevidde enn høyst nødvendig. Jeg kan ikke se at den begrunnelsen som er gitt for å innføre ordningen i den nye regelen om selvforskyldt utilregnelighet, er tilstrekkelig til å vise at det er et reelt behov for dette.

Først vil jeg bemerke at forslaget om en regel om selvforskyldt utilregnelighet, ikke er en følge av presserende behov oppstått i det praktiske rettsliv. Den er snarere en følge av teoretiske og prinsipielle overveielser i utvalget, og har sin bakgrunn i ønsket om mer konsistente regler. Vi vet følgelig ikke hvilken faktisk anvendelse regelen vil få, og eventuelt hvordan den vil virke i praksis. Allerede av denne grunn bør man være forsiktig med å forutsette at det er behov for å fingere forsett.

Det typetilfellet som synes mest «skreddersydd» for regelen om straffansvar ved selvforskyldt utilregnelighet, er seponering av antipsykotiske medisiner. Men også andre fremkallelser av et psykotisk gjennombrudd kan vel tenkes, selv om det er verre å forestille seg disse som «selvforskyldt» (jeg ser her bort fra de kortvarige psykotiske anfall som er fremkalt ved rusmidler, og som fortsatt skal reguleres av straffeloven § 45). Til dette vil jeg generelt bemerke at psykotiske personer som begår forbrytelser, normalt vil ha handlet med det nødvendige forsett. Den psykotiske person vet at han dreper sine foreldre, men han har et forvirret motiv, for eksempel at han vil «hjelpe dem inn i evigheten». Dersom det unntaksvis skulle forekomme at den fremkalte psykosen gir hallusinasjoner som er så kraftige at den syke tror han angripes av et uhyre, mens han i realiteten dreper et uskyldig menneske, kan det allerede i utgangspunktet være problematisk å anføre at utilregneligheten er «selvforskyldt», med mindre han tidligere har reagert på lignende vis. Men da beveger vi oss inn i de fjerne usannsynligheter.

Dertil kommer et særlig forhold ved det man forestiller seg som selve typetilfellet, nemlig seponering av antipsykotika, som ytterligere begrenser regelens rekkevidde. Dersom en pasient i lengre tid har holdt de psykotiske symptomer tilbake med medisiner, og plutselig begynner å droppe disse, kan det meget vel tenkes å være et tidlig tegn på et psykotisk gjennombrudd. Dette bekreftes også fra sakkyndig psykiatrisk hold. Men i så fall foreligger utilregnelighet allerede, og vi er utenfor regelens anvendelsesområde: Da er det ingen tilregnelig person som «selvforskyldt» har fremkalt en utilregnelighetstilstand.

Den tilstand av utilregnelighet som lettest vil medføre at forsett ikke foreligger, er sterke bevissthetsforstyrrelser eller bevisstløshet. Utenfor rustilfellene, som fortsatt skal reguleres av § 45, er det vanskelig å tenke seg at selvpåført bevissthetsforstyrrelse vil forekomme ofte, langt mindre medføre alvorlig kriminalitet. De typetilfellene som nevnes, er unnlatt bruk av viktige medisiner, som for epileptikere og diabetikere kan medføre anfall av bevissthetsforstyrrelse. For den førstnevnte gruppen foreligger ingen kjente kasus som vil være relevante etter den nye regelen. For diabetikerne har vi i det minste ett eksempel med trafikklovbrudd, jfr. saken fra Gulating lagmannsrett, se 9.5.4.4. Dersom trafikklovbrudd er mest aktuelt, og det kan man lett tenke seg i disse tilfellene, så vil regelmessig uaktsomhet være tilstrekkelig til domfellelse. Det vil ikke kreves forsett, som for øvrig er lite relevant her. Og dersom en diabetiker, eller en epileptiker, uaktsomt (selvforskyldt) fremkaller en bevissthetsforstyrrelse og dessuten begir seg ut i trafikken, vil han etter omstendighetene også kunne domfelles for de lovbrudd han begår der, jf. den nevnte dommen. Det vil være helt åpenbart hvis det er tale om gjentatte lovbrudd med samme bakgrunn.

Generelt vil gjelde at personer som selvforskyldt har satt seg i en utilregnelighetstilstand, vil kunne dømmes for lovbrudd begått i denne tilstand, og som er straffbare i sin uaktsomme form, i alle fall hvis man har reagert og handlet slik tidligere.

Avslutningsvis vil jeg kort kommentere den situasjon som synes å bekymre flertallet. Den foreligger angivelig når et lovbrudd har forsett som et ledd i gjerningsbeskrivelsen. Flertallet nevner et eksempel med en psykotisk person som i hallusinert tilstand forsøker å drepe et menneske i den tro at vedkommende er et uhyre. Flertallet skriver også at «straffelovens definerte lovbruddskategorier ikke fanger opp alle de farlige situasjoner som det er grunn til å møte med et ansvar for selvforskyldt utilregnelighet.». Jeg kan imidlertid vanskelig se at reelle og praktiske behov taler for å fingere forsett for å påføre gjerningmannen i det nevnte eksempelet et straffansvar for drapsforsøk etter regelen om selvforskyldt utilregnelighet. Rent bortsett fra at eksempelet kan virke en smule søkt, bør samfunnsbeskyttelsen i et slikt tilfelle under enhver omstendighet kunne ivaretas av psykisk helsevernloven, jf. dens § 3-3. Dertil kommer at hvis gjerningmannen ved sitt forsøk har skadet offeret, hvilket naturligvis ofte vil være tilfellet når han virrer rundt med kniv og søker å stikke en person, vil det uansett foreligge en fullbyrdet legemskrenkelse og altså objektivt sett et «lovbrudd». Allerede knivbesittelsen og bruken vil etter omstendighetene være et «lovbrudd». Da kan det uansett være spørsmål om å gi dom på særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Men det kan det også i den «rene» situasjon som flertallet konstruerer som et reelt drapsforsøk, når man ser bort fra gjerningsmannens subjektive forhold, jf. min særuttalelse og dissens i 24.2.5.2.3 nedenfor.

9.5.4.4 Vilkår 3 – selvforskyldt fremkallelse

Straffansvaret forutsetter at gjerningspersonen på en eller annen måte kan klandres for at den alvorlige psykiske avvikstilstanden oppstod. Det er et alminnelige strafferettslig prinsipp at den som selv setter seg i en situasjon som innebærer tap av kontroll over egne handlinger eller handlingsvalg, også må holdes ansvarlig for eventuelle følger av dette tapet – actiones liberae in causa.538

Dette tilsier et vilkår om at avvikstilstanden må være «selvforskyldt».

Hva som nærmere ligger i dette vilkåret, vil være bestemmende for hvor effektivt straffansvaret blir. Den nedre grensen for strafferettslig skyld er uaktsomhet. Å være uaktsom er å opptre uforsiktig eller uforsvarlig. Tradisjonelt skiller man mellom liten uaktsomhet (culpa levissima), vanlig eller simpel uaktsomhet (culpa levis) og grov uaktsomhet (culpa lata). Med det menes – enkelt sagt – at lovbryteren henholdsvis kunne, burde og måtte forutse følgene av sin adferd.

I sin kjerne er aktsomhetsbedømmelsen objektiv, men ikke i større grad enn at det kan bli aktuelt med subjektive unnskyldningsgrunner begrunnet i gjerningspersonens egne forutsetninger, som for eksempel lav forstand, psykisk sykdom osv. Begir man seg inn på livsområder som krever særlig innsikt eller kunnskaper, vil det etter omstendighetene være på sin plass å bebreide gjerningspersonen for nettopp sviktende kunnskap eller manglende innsikt.

Utvalget mener at ansvaret bør inntre når gjerningspersonen burde ha skjønt at handlingen ville medføre en utilregnelighetstilstand. Bedømmelsen av adferden må imidlertid være konkret. Derfor vil det, dypest sett, være én aktsomhetsnorm knyttet til hver av de adferdskategoriene som det er redegjort for i 9.5.3.2. I det følgende beskrives aktsomhetsnormen med utgangspunkt i de enkelte adferdskategoriene.

Utgangspunktet for uaktsomhetsbedømmelsen er at borgene må forventes å ha kjennskap til mulige virkninger av slike adferdskategorier som det er redegjort for, for eksempel å innta rusmidler eller seponere medisiner. Det er en rimelig forventning, ettersom slikt i stor grad er alminnelig kjent, og nærmere informasjon om slike virkninger er offentlig tilgjengelig, blant annet på internett og i denne NOUen. Uansett vil en psykiatrisk pasient som er under behandling med antipsykotiske medikamenter være informert om virkningen av å unnlate å ta medisin.

Å handle i strid med slik kunnskap er klanderverdig, og det må foreligge helt ekstraordinære forhold hvis det skal legges til grunn at gjerningsmannen ikke burde ha skjønt at adferden kunne fremkalle tilstanden. Utgangspunktet er derfor at tilstanden kun er uforskyldt dersom han er blitt tvunget eller lurt til handlingen.

Samtidig vil det oppstå grensespørsmål som følge av den generelle usikkerheten som hefter ved hvilke typer adferd som kan forårsake psykiske avvikstilstander. Særlig der årsaksbildet er komplekst, kan man stå overfor objektive faregrader som ikke er allment kjent, og som heller ikke gjerningspersonen burde kjent til. Særlig utfordrende vil det kunne være hvis rusbetingede, hjerneorganiske og affektbetingede tilstander virker sammen.

Som nevnt er ikke uaktsomhetsbedømmelsen mer objektiv enn at personen skal bedømmes ut fra egne forutsetninger. Det må sees hen til den enkeltes evne til å forstå konsekvensene av egne handlinger. Spørsmålet ved anvendelsen av aktsomhetskravet er om personen har gjort så godt han kunne ut fra sine forutsetninger.

Denne siden av aktsomhetsbedømmelsen har stor betydning for spørsmålet om en avvikstilstand skal anses «selvforskyldt». Ansvarsspørsmålet vil særlig aktualiseres for personer som var psykiske avvikende også på tidspunktet da utilregnelighetstilstanden ble fremkalt. Hvis det psykiske avviket innebærer at vedkommende manglet innsikt i konsekvensene av egne handlinger, vil det lett anses som en unnskyldningsgrunn, slik at tilstanden ikke er å anse som «selvforskyldt».

Et eksempel er en utilregnelighetstilstand fremkalt av en person som mangler evne til å forstå at for eksempel rusmiddelinntak eller seponering av medisiner kan fremkalle psykose. Slike situasjoner må forventes å være praktiske, i det et fremtredende symptom ved en rekke psykoselidelser nettopp er manglende eller inadekvat sykdomsinnsikt, herunder manglende innsikt i eget behov for medisinering. Men her må man ta i betraktning at selve seponeringen kan være utslag av en psykose i emning, og at vedkommende allerede også kan være utilregnelig.

Avgjørende må være hva gjerningspersonen, i lys av sin kunnskap og de konkrete omstendighetene, burde forutsett som en mulig reaksjon på sine handlinger. Sentralt for denne delen av aktsomhetsbedømmelsen er den enkeltes kjennskap til egne svakheter og disposisjoner.

Også da Særreaksjonsutvalget foreslo en regel om fakultativt straffritak, redegjort for i 9.3.2, ble det drøftet om det forhold at avvikstilstanden kunne bebreides tiltalte burde ha betydning for regelens anvendelse. Utvalget kom til at det etter omstendighetene måtte være adgang til å holde lovbryteren ansvarlig, særlig dersom vedkommende var kjent med sin tendens til å reagere avvikende, og på tross av slik kunnskap oppsøkte situasjoner som kunne utløse det avvikende reaksjonsmønsteret.539

Den som for eksempel pleier å reagere atypisk på alkoholrus, er mer å klandre, enn den som er uten slik erfaring. Avvikstilstanden bør derfor anses som selvforskyldt hvis gjerningspersonen er klar over sin disposisjon, for eksempel ut fra lengre tids erfaring med atypiske reaksjoner. Og i denne situasjon vil dette gjelde selv om den inntatte mengde alkohol er meget beskjeden. Av samme grunn vil den som vet at psykosen blomstrer når medisinene seponeres, være mer å klandre enn den som er uten slik kunnskap, med den reservasjon som nevnt at han allerede kan være i en psykotisk fase. Også en epileptiker som unnlater å ta sine medisiner, må kunne holdes ansvarlig for at en bevissthetsforstyrrelse oppstår, på samme måte som diabetikeren som unnlater å ta sin insulin.

En avgjørelse som har en viss relevans her, er Gulating lagmannsretts dom av 29. oktober 2013. Saken gjaldt en bilfører med diabetes som frontkolliderte med et motgående kjøretøy. Retten la til grunn at det var grovt uaktsomt av føreren ikke å føre kontroll med blodsukkeret ved å måle dette, men isteden stole på at føling ikke ville inntre ved inntak av mat og ved ikke å ta insulin.

I denne saken ble straffansvaret løst med utgangspunkt i straffebudenes gjerningsbeskrivelse, formulert som et spørsmål om gjerningspersonen kunne bebreides for å ha kommet i følingstilstanden mens han kjørte, og i forhold til straffeloven § 239, om denne uaktsomheten også omfattet dødsfølgen. Det er grunn til å fremheve at man med regelen utvalget foreslår vil unngå å på denne måten strekke gjerningsbeskrivelsen i de enkelte straffebud, da ansvaret istedenfor knyttes opp mot fremkallelsen av utilregnelighetstilstanden.

Et særlig spørsmål er hvordan man bør bedømme den som over tid har hatt en adferd som gir risiko for at en avvikstilstand skal oppstå, men uten at dette noen gang har skjedd. Et eksempel er personen som i årevis har brukt et bestemt rusmiddel for avslapning og hygge, men ved én enkelt anledning får hallusinasjoner og begår et lovbrudd. Avgjørende for aktsomhetsbedømmelsen i en slik situasjon må være den generelle risikoen som knytter seg til adferden. Sammenhengene mellom adferd, alvorlige psykiske lidelser og kriminalitet kjennetegnes nettopp ved ikke å være absolutte, og det vil i alle tilfeller ikke være rimelig å belønne den som i lang tid har løpt en slik risiko med straffrihet når det til slutt går galt og risikoen manifesterer seg i lovbrudd og skade.

Annerledes kan det tenkes å stille seg for enkelte alkoholister og narkomane, ettersom alvorlig avhengighet av disse stoffene begrenser de faktiske mulighetene til å avstå fra å ruse seg. Dette er imidlertid en problematikk som systematisk sett best tematiseres innenfor rammene av den rettsstridsreservasjonen som utvalget går inn for skal praktiseres, se 9.5.4.5.

9.5.4.5 Avgrensning av ansvaret: rettsstridsreservasjon

Hensynene til samfunnsvern, borgernes private livsutfoldelse og enkelte andre interesser, kan tilsi at man ikke i alle sammenhenger bør holdes ansvarlig for lovbrudd begått i selvforskyldte utilregnelighetstilstander.

Et ansvar basert på vilkårene som hittil er gjennomgått, vil kunne ramme for vidt. Det kan man imidlertid motvirke ved et begrensende vilkår i form av en rettsstridsreservasjon. En slik rettsstridsreservasjon bør kunne slå til ved de helt lave risikograder, selv om det i disse tilfellene sjelden vil være tale om «selvforskyldt» utilregnelighet. Og dessuten i situasjoner der det er alminnelig akseptert eller ønskelig at borgerne løper risiko for å fremkalle alvorlige psykiske avvikstilstander.

Avgjørende for hvilken risikograd som kan aksepteres, bør være de rettsgodene som står i fare. Potensielt står mye på spill, blant annet er gjerningsmenn med alvorlige psykiske avvikstilstander overrepresentert ved voldshandlinger og drap. Rettsstridsreservasjonen bør derfor forbeholdes de lavere faregrader.

Terskelen for hvilken faregrad som kan aksepteres må således i utgangspunktet forstås som en konstant størrelse. Det empiriske materialet man har om årsaksrekken adferd–psykisk avvikstilstand–kriminalitet, gir ikke grunnlag for en differensiering av faregrad ut fra hvilke rettsgoder som står på spill.

Straffansvar bør klarligvis være utelukket i situasjoner der det ikke foreligger moralske grunner for å straffe. For eksempel må den som har malariainfeksjon, ha anledning til å benytte malariamedisinen meflokin, selv om en bivirkning er at den kan utløse psykosetilstander.

Et eksempel som er mer praktisk, knytter seg til medisinseponering med sikte på tilpasning av riktig dose antipsykotika. Ofte vil det være utfordrende og tidkrevende å finne frem til ideell balanse mellom virkninger og bivirkninger av medisin. Pasient og behandlende lege må derfor innrømmes et vidt handlingsrom for å søke seg frem til den hensiktsmessige dosering. Det er klart urimelig å la pasienten løpe risiko for et straffansvar om han skulle bli psykotisk under eller som følge av selvforskyldt seponering under medisinsk behandling, selv om pasienten skulle være godt kjent med at det er betydelig risiko for dette.

Et annet praktisk eksempel er at abstinenser som følge av at man slutter å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer kan føre til psykiske avvikstilstander. Dette er godt kjent blant behandlere og de som lider av alkoholisme og narkomani. Når det er en samfunnsmessig målsetting å avvenne alkoholikere og narkomane fra rusmisbruk, kan man selvsagt ikke samtidig la denne gruppen bli møtt med straff for mulige konsekvenser av en selvforskyldt avståelse fra rusen.

De farer som kan oppstå som følge av utilregnelighetstilstander fremkalt ved rusavvenning, bør håndteres av samfunnet ved bruk av andre virkemidler. For rusmiddelbruk er det et særlig spørsmål hvordan man skal bedømme alvorlig psykiske avvikstilstander fremkalt av personer som er stoffavhengige. Problemstillingen melder seg fordi den fremkallende adferden, som i seg selv vel helst bør anses som selvforskyldt, i mange tilfeller vil være et resultat av en sterk, nærmest uovervinnelig trang til stoffet. Avhengighet forbindes gjerne med opiater, som typisk ikke fører til psykiske avvikstilstander, men også sentralstimulerende stoffer som kokain og amfetamin kan være avhengighetsdannende.

Dette er et prinsipielt og i utgangspunktet vanskelig spørsmål, ettersom fysisk, så vel som psykisk avhengighet, kan virke altomfattende for den det gjelder. Det er vanskelig å tro at straff for handlinger begått i selvforskyldte utilregnelighetstilstander, skulle begrense denne gruppens utilregnelighetsfremkallende adferd, det vil si den intense stoffbruken.

Samtidig er det klart at rusmiddelavhengighet ikke bør kunne påberopes som frifinnelsesgrunnlag for lovbrudd begått i utilregnelighet. Det vil gi et uheldig signal, og dessuten gi retten et nærmest uhåndterlig bevistema. Disse to forhold må få utslagsgivende betydning for skyldspørsmålet, slik at det ses bort fra avhengighet, som i gjeldende lov. Avhengigheten bør det imidlertid tas hensyn til, men da som en formildende omstendighet under straffutmålingen, se 9.5.5.

Det kan argumenteres for at det er grunn til å differensiere akseptert faregrad ut fra den moralske aksepten for adferden. Det kan hevdes at det er mer klanderverdig å innta narkotika som gir risiko for en psykisk avvikstilstand, enn det er å unnlate å ta medisin med samme risiko. Det kan også hevdes at det er urimelig at den som er plaget med en schizofrenilidelse og som unnlater å ta medisin fordi bivirkningene er uutholdelige, skal holdes ansvarlig på samme grunnlag som en som tar hallusinogenet LSD for å ha det gøy på fest.

Slike betraktninger bør imidlertid ikke strekkes for langt. Tanken bak et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet, er at samfunnet skal vernes mot unødig risiko. Slike moralske vurderinger bør derfor som et utgangspunkt ha liten betydning for spørsmålet om straffansvar, men tas hensyn til under straffutmålingen, se 9.5.5.

En særlig utfordring knytter seg imidlertid til den sosiale og kulturelle rollen bruk av alkohol spiller i samfunnet. Denne tilsier en større aksept av risiko enn tilfellet er ved andre stoffer. Man bør ikke løpe risiko for å bli holdt strafferettslig ansvarlig dersom man drikker alkohol innenfor det som i alminnelighet er akseptert.

Samtidig vil det også for alkohol gå en grense for hvilken risiko samfunnet kan akseptere. Det er naturlig å ta utgangspunkt i nordmenns alkoholvaner når straffansvaret skal fastlegges. Alkoholkonsumet i vårt land er ikke beskjedent. I 2012 kjøpte hver nordmann over 15 år i gjennomsnitt 6,2 liter ren alkohol.540 Av dette var nærmere halvparten øl. I tillegg til dette kommer uregistrert forbruk fra grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det finnes imidlertid ikke offentlig statistikk eller offisielle beregninger hvor det fremgår hva som er normalt inntak i ulike sosiale situasjoner som i et middagsselskap, julebord eller «på en bytur».

Det savnes også statistikk som viser hvor mye alkohol som i alminnelighet er inntatt før sterk bevissthetsforstyrrelse inntrer. I en studie av alle rettsmedisinske erklæringer om strafferettslig bevisstløshet i perioden 1981–2000 fremgår det imidlertid at promillen har vært høy i sakene der alkohol har vært påvirkningsstoffet.541 Utvalgets gjennomgang av rettspraksis viser også at det, bortsett fra tilfellene med atypisk rus, ofte er snakk om store kvantumsmengder, når spørsmålet om bevisstløshet og alvorlig bevissthetsforstyrrelse har meldt seg.

Det understrekes at ansvaret som foreslås, på samme måte som etter dagens rettstilstand, ikke på noen måte innebærer et forbud mot å drikke større mengder alkohol, men at man blir ansvarliggjort for kriminalitet begått i en utilregnelighetstilstand som var fremkalt selvforskyldt ved beruselsen. På grunn av den alminnelige kunnskapen om alkoholbruk og den enkeltes kjennskap til eget bruk, vil det i praksis komme ut på ett om dette ansvaret bedømmes som et spørsmål om utilregneligheten var «selvforskyldt» fremkalt, eller om den fremkallede atferd var rettsstridig.

Utvalget mener som nevnt at det avgjørende for ansvaret er om det er inntatt mer alkohol enn det som i alminnelighet er akseptert. Det lar seg ikke gjøre å angi konkret hvor mange alkoholenheter som bør kunne inntas uten å løpe risiko for straffansvar for handlinger begått i en påfølgende utilregnelighetstilstand. Grensens mer presise innhold må fastslås etter en helhetsvurdering i den enkelte sak, og få sin nærmere avklaring i rettspraksis. Dette er en hensiktsmessig tilnærming. Reaksjoner på alkohol er individuelt betinget og avhengig av ulike forhold, som for eksempel kroppsvolum, kjønn og om inntaket skjer på tom mage eller under et måltid. For den som tidligere har erfaring med psykiske avvikstilstander etter inntak av alkohol, vil risikoen ved inntak være høyere. Hvilket erfaringsomfang og hvilken karakter erfaringsomfanget bør ha, vil måtte vurderes konkret.

9.5.4.6 Bevismessige forhold
9.5.4.6.1 Generelt

I det følgende klargjøres enkelte bevismessige forhold som vil være aktuelle etter de foreslåtte vilkårene. Siktemålet er å vise at det er mulig å håndheve vilkårene effektivt i praksis. Det angis også hvilken rolle de rettsmedisinsk sakkyndige bør ha.

De bevismessige forhold som har særlig interesse knytter seg til grunnvilkårene om at det skal være fremkalt en alvorlig psykisk avvikstilstand, og at dette må ha skjedd på en selvforskyldt måte.

Grunnvilkåret om at det må være fremkalt en avvikstilstand vil i alminnelighet neppe føre til bevisutfordringer. I mange situasjoner er det klart hva som førte til avvikstilstanden, for eksempel at gjerningspersonen har brukt psykosefremkallende narkotika, unnlatt å ta antipsykotika som lenge har virket godt, inntatt anabole steroider eller drukket betydelige mengder alkohol.

Vanskelighetene ved praktisering av vilkåret oppstår når det melder seg konkurrerende årsaksforklaringer – årsaksbildet kan være komplekst og ugjennomtrengelig. Typisk vil det kunne være vanskelig å fastslå om den psykiske avvikstilstanden var forårsaket av de nevnte grunner, eller om tilstanden uansett ville ha oppstått som følge av en underliggende disposisjon for slike avvikstilstander. Illustrerende er det at studier viser at man i klinisk praksis har vanskelig for å bedømme om psykoser skyldes rusmidler eller er utslag av en underliggende psykotisk lidelse.542

Slike utfordringer har man også sett i rettspraksis etter gjeldende rett. I høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt. 2008 s. 549 var temaet om en psykotisk tilstand alene var rusutløst eller måtte forstås som utslag av en grunnleggende psykoselidelse, se 9.2.3. I avgjørelsen ble det lagt til grunn at psykosens varighet er den sikreste indikatoren for å avklare dette, og det antydes at man kan bygge på en presumsjon om at psykoser som ikke varer lenger enn en måned, er rusutløste.543

Holdbarheten av en slik presumsjon kan nok diskuteres. Psykosevarighet er også av andre grunner et vanskelig bevismiddel å basere seg på, ikke minst fordi det gjerne forsvinner når gjerningspersonen gis antipsykotika. I mange tilfeller vil det nettopp være ønskelig å bryte inn i psykosens naturlige utvikling med medisinering, enten av humanitetshensyn, behandlingshensyn, eller av hensyn til etterforskningen. Det vil da være avgjørende at man under etterforskningen har sikret best mulig dokumentasjon om mulige årsaksforhold, blant annet blod, urin- eller hårprøver fra tiden tett opptil lovbruddet.

Bevisvanskelighetene må likevel ikke overdrives. Er det for eksempel nær tidsmessig sammenheng mellom rusmiddelbruk og en psykose, er det en sterk presumsjon for at tilstanden er fremkalt av rusmiddelbruken. Skal presumsjonen fravikes, må det i praksis kreves klare holdepunkter for at det forholdt seg annerledes. Dette må også gjelde i situasjoner hvor årsaksbildet er mer komplekst, ettersom den kunnskapen man har, viser at det å sammenholde ulike risikofaktorer forsterker sammenhengen mellom adferd og avvikstilstander, se 9.5.3.2.5. Med andre ord at er det særlig grunn til å bebreide en person for å bruke alkohol når det av andre grunner foreligger en høyere risiko for en psykotisk episode, for eksempel ved seponering av medisin.

Bevistemaene som følger av vilkåret om at en avvikstilstand skal være fremkalt, gjør det naturlig at retten benytter seg av medisinske sakkyndige for å klargjøre gjerningspersonens forutgående helsetilstand, hvilke generelle sammenhenger det er mellom ulike former for adferd og alvorlige psykiske avvikstilstander, avvikstilstanders varighet osv. Retten må imidlertid selv foreta de verdipregede overveielsene som knytter seg til spørsmålet om det er grunnlag for straffansvar.

Vilkåret om at det må være begått et lovbrudd i avvikstilstanden er begrunnet i bevismessige hensyn – vilkåret tjener som en garantist for at fremkallelsen av avvikstilstanden faktisk var farlig.

Vilkåret om at avvikstilstanden må være fremkalt på en selvforskyldt måte, reiser i begrenset grad bevisvansker. Bedømmelsen er i utgangspunktet objektiv – hva en alminnelig aktsom person i en tilsvarende situasjon burde forstått. Det er altså ikke nødvendig å fastslå hva gjerningsmannen faktisk forstod, selv om dette etter omstendighetene vil kunne ha en viss betydning for straffutmålingen.

Gjerningspersonens egne forestillinger vil kunne være avgjørende for spørsmålet om straffansvar. Et eksempel er at det vil være en unnskyldningsgrunn dersom vedkommende manglet evne til å innse konsekvensene av sine handlinger. Motsatt vil kjennskap til egne svakheter og disposisjoner få betydning for aktsomhetsbedømmelsen. Slike spørsmål er imidlertid ikke særegne for dette rettslige området, og må forventes håndtert her som ellers i strafferetten.

9.5.4.6.2 Særlig om selvforskyldt rus

Temaet i det følgende er om den regelen som det er redegjort for hittil, bør gi den fullstendige avgrensingen av straffansvaret for selvforskyldt utilregnelighet. Det er grunn til å drøfte dette særskilt, i lys av den sterke posisjonen unntaksregelen i straffeloven § 45 har og har hatt i Norge. Den bærende begrunnelsen for regelen er bevishensyn. For å unngå at en person som har drukket seg sanseløs («bevisstløs») skulle bli ansett utilregnelig etter § 44, måtte man av effektivitetshensyn ha en særregulering av de selvforskyldte tilfellene. Ellers ville man bare kunne straffe den som hadde satt seg i en tilstand av bevisstløshet med forsett om å foreta en straffbar handling, se 9.3.1. Foruten at det sjelden ville være tilfellet, er det praktisk talt umulig å bevise.

Utvalget mener som et utgangspunkt at vilkårene som det er redegjort for i det foregående bør være tilstrekkelige for å angi hvem som skal holdes ansvarlig for selvforskyldt utilregnelighet. Dette gjelder også utilregnelighetstilstander som er fremkalt ved bruk av alkohol eller andre rusmidler.

Samtidig hefter det noe usikkerhet ved hvilke bevissituasjoner som vil oppstå under regelen. Et bevistema som formodentlig vil melde seg hyppig etter forslaget, er om alkoholkonsumet var innenfor eller utenfor grensen for strafferettslig ansvar. Herunder kan det bli spørsmål om alkoholen faktisk var tatt opp i kroppen eller om alkoholen var forbrent, slik at gjerningspersonen igjen var under grensen for ansvar.

Slike spørsmål vil være en overkommelig oppgave for retten, eller for påtalemyndigheten når tiltalespørsmålet skal avgjøres. Ofte vil det være på det rene hvor mye alkohol som er inntatt, og om det ikke kan avklares eksakt, så vil man vite om det var mye eller lite. I de sakene hvor spørsmålet kommer opp, vil det dessuten ofte foreligge blodprøve, utåndingsprøve eller andre bevismidler som kan kaste lys over promillenivå og påvirkningsgrad. Langt på vei foretas tilsvarende vurderinger i dag når det tas stilling til om lovbryteren hadde eller burde ha skjønt at inntaket ville medføre et tap av den fulle kontroll over seg selv, se 9.2.4.

Likevel mener utvalget at det samlet sett er noe usikkert hvilke virkninger regelen om selvforskyldt utilregnelighet vil få. Det vil være uheldig dersom bevismessige forhold fører til at regelen ikke blir effektiv i rustilfellene. Utvalget anbefaler derfor at dagens regel videreføres som et tillegg til den anbefalte generelle regelen om selvforskyldt utilregnelighet. Dette vil gi domstolene mulighet til å prøve den nye regelen i praksis, uten å risikere at området for straffrihet blir for vidt som følge av vanskelige bevisspørsmål.

Regelen i den gjeldende § 45 bør imidlertid, for å unngå urimelige resultater, praktiseres med «rettsstridsreservasjonen» beskrevet i 9.5.4.5. Denne er neppe uforenlig med lovens ord, som fastslår at selvforskyldt rus ikke «utelukker» straff. Selv om straff ikke er utelukket, tvinger ikke ordlyden en til å idømme straff i alle tilfeller.

Utvalget vil imidlertid oppfordre til å løse også disse spørsmålene på grunnlag av den foreslåtte regel, da denne bærer i seg en begrunnelse og utforming som prinsipielt er mer tilfredsstillende, i første rekke fordi det ikke er tilstrekkelig at beruselsen er selvforskyldt, men også utilregneligheten – den sterke bevissthetsforstyrrelsen – må kunne bebreides lovbryteren. Videre anbefales at det sikres statistikk over den nye bestemmelsens anvendelse og at lovgiver foretar en evaluering av denne regelen etter noen år før eventuell avvikling av den gjeldende straffeloven § 45.

Utvalgsleder Rieber-Mohn vil for sin del tilføye:

Dersom utvalgets anvisning i dette avsnitt tas til følge, og § 45 går ut av bruk eller oppheves, og all selvforskyldt utilregnelighet behandles etter den bestemmelse utvalget foreslår, vil reglene om fingering av forsett ved selvforskyldt beruselse, straffeloven § 40 første ledd, annet punktum og § 42 tredje ledd bestå. I det jeg viser til min særuttalelse i 9.5.4.3.3 foran, bør fingeringsadgangen ikke utvides til å gjelde andre tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet. Det er det ikke noe reelt behov for. Det er det derimot når selvforskyldt rus medfører sterk bevissthetsforstyrrelse («bevisstløshet»), som regelmessig vil utelukke forsett, eller i det minste skape betydelige bevisvansker.

9.5.4.6.3 Regelens utforming

Utvalget går inn for et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet formulert som et unntak fra regelen om straffrihet for den uforskyldte utilregnelighet. Ansvaret skal ramme den som selvforskyldt har fremkalt bevisstløshet, en psykotisk eller lignende tilstand og i tilstanden begått et lovbrudd.

Spørsmålet er hvordan regelen nærmere bør utformes. Én mulighet er å la utgangspunktet være et straffansvar for selvforskyldte utilregnelighetstilstander, men med straffrihet i særlige tilfelle. En annen mulighet er å utforme regelen slik at utgangspunktet også her er straffrihet, men med adgang til å pålegge ansvar.

Gjeldende straffelov § 45 er utformet som et unntak fra hovedregelen i § 44 om at den som var bevisstløs på handlingstiden, er uten straffansvar. I dansk rett har man valgt motsatt løsning. Der er utgangspunktet straffrihet også når tilstanden er selvforskyldt, men straff kan likevel idømmes når særlige omstendigheter foreligger, se 9.4.1.

Selv om regelen kan gis omtrent det samme innhold uansett hvilken av disse løsninger som velges, er det ikke uvesentlig hvordan regelen kommuniseres utad. Utvalget mener det sentrale er å markere klart og tydelig at noen typer risikoadferd ikke aksepteres og «kan straffes». Regelen slår derfor fast at utgangspunktet er et strafferettslig ansvar for selvforskyldt utilregnelighet.

Det neste spørsmålet er om rettsstridsreservasjonen bør inntas i bestemmelsen eller om den bør være ulovfestet. En uttrykkelig rettstridsreservasjon passer ikke godt i en regel om et fakultativt straffansvar, selv om den i prinsippet kan tenkes å ha betydning også innenfor rammen av en slik regel. Uansett valg av tilnærming, er siktemålet å få frem at lovteksten med sine vilkår ikke gjelder for alle handlinger som dekkes av ordlyden.

I arbeidet med straffeloven av 2005 konkluderte departementet med at ulempene ved å lovfeste en alminnelig rettsstridsreservasjon er større enn fordelene. Et forhold som ble fremhevet var at den kunne misforstås som en generell adgang til å frita for straff på bakgrunn av en konkret rimelighetsbetraktning i det enkelte tilfelle. Avgjørende for departementet var at prinsippet om innskrenkende tolking ikke egner seg for generell lovfesting, og at det er vanskelig å finne frem til en utforming som gjør at bestemmelsen blir tilstrekkelig presis og informativ.544

Utvalget mener at bestemmelsen bør utformes som en fakultativ straffileggelsesregel. Utvalgets intensjon er at straffritaket i første rekke skal gjelde de overtredelser som ikke anses rettsstridige, som altså ikke anses utilbørlige etter en sosialetisk vurdering, og som derved faller utenfor de straffverdige farefremkallelser som bør rammes. En straffeprosessuell virkning av å legge denne vurderingen til straffespørsmålet, og ikke til skyldspørsmålet, er at avgjørelsen blir grunngitt fullt ut i alle saker for lagmannsretten, og at Høyesterett kan prøve spørsmålet fullt ut etter anke og således få en viktig rettsavklarende rolle i dette nye og utfordrende rettslige terrenget.

På denne bakgrunn går utvalget inn for at straffeloven § 45 i fremtiden skal lyde slik (endringer i kursiv):

«Den som selvforskyldt har satt seg i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd, kan straffes. Slike tilstander som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff.»
9.5.4.7 Forslaget og gjeldende rett

Utvalgets forslag til bestemmelse i første punktum avviker fra gjeldende rett. Det henger sammen med, som det også fremgår i 9.5.3.4, at utvalget mener dagens ordning ikke fullt ut kan forsvares ut fra straffens begrunnelser. Samtidig vil ikke forslaget, om det vedtas, føre til dyptgripende endringer i praksis.

Den viktigste og mest prinsipielle forskjellen mellom gjeldende rett og forslaget er at straffansvaret utvides. Etter gjeldende rett holdes man kun strafferettslig ansvarlig for rusutløste utilregnelighetstilstander, mens forslaget har en generell utforming som gir ansvar uavhengig av på hvilken måte tilstanden er fremkalt. Forslaget innebærer en nykriminalisering sammenlignet med dagens rettstilstand, selv om det er usikkert hvor langt den rekker. Antagelig vil det nye ansvarsområdet først og fremst aktualisere seg for den som fremkaller utilregnelighetstilstander gjennom seponering av medisiner.

Samtidig er det grunn til å fremheve at denne utvidelsen delvis vil virke på områder hvor lovbryteren i dag holdes ansvarlig på andre grunnlag. Etter gjeldende rett kan det være aktuelt å trekke personer til ansvar for handlinger begått under utilregnelighet, fortrinnsvis sterke bevissthetsforstyrrelser, fordi de på forhånd har eller burde ha regnet med hendelsesforløpet. Mest aktuelt vil det være for et uaktsomhetsansvar.

Et eksempel fremgår i 8.4.6.4 hvor en bilfører med diabetes som fikk hypoglykemi og frontkolliderte med et motgående kjøretøy ble dømt for uaktsomt drap fordi han kunne bebreides for å ha kommet i følingstilstanden mens han kjørte. Utvalgets forslag til lovregel vil dekke et tilfelle som dette ved å oppstille det strafferettslig relevante vurderingstemaet: Var vedkommende å klandre for utilregnelighetstilstanden? Dette er også bedre i samsvar med legalitetsprinsippet.

Samtidig vil forslaget medføre at straffansvaret på ett punkt innskrenkes. Straffeloven § 45 fastslår ansvar hvis man var bevisstløs som en følge av selvforskyldt rus. I rettspraksis er det lagt til grunn at rusen er selvforskyldt dersom det er inntatt slike mengder med rusmidler at gjerningspersonen har mistet den fulle kontroll over seg selv. Forslagets første ledd avviker fra dette. Vurderingstemaet etter forslaget er om utilregnelighetstilstanden er selvforskyldt, ikke om rustilstanden er selvforskyldt. Det innebærer at terskelen for hvor mye alkohol som kan konsumeres før straffansvaret aktualiseres, heves noe.

Den foreslåtte regelen i første punktum sikrer at personer ikke påføres større ansvar enn det de kan klandres for. Sentralt er at man ikke kan holdes ansvarlig for handlinger begått under sterk bevissthetsforstyrrelse fremkalt av moderate alkoholmengder. Det kan reises tunge innvendinger mot å holde borgere strafferettslig ansvarlige for følgene av et «normalt» alkoholkonsum i et middagsselskap. Straffansvar må anses utelukket i et enkeltstående ulykkelig tilfelle, der personen for så vidt har drukket seg til en lett beruselse, mens det bør aktualiseres hvis han er kjent med å være særlig disponert for å komme i en tilstand av utilregnelighet.

Det er liten grunn til å tro at en slik begrensning i ansvarets omfang vil føre til svekkede preventive virkninger eller andre domsresultater enn de vi ser i dag. Den angitte mengden ligger for det første innenfor det som allerede er et vanlig alkoholkonsum, til tross for at slikt inntak vil føre til straffansvar under utilregnelighet etter gjeldende rett. Og for det andre fordi sterk bevissthetsforstyrrelse normalt inntrer etter inntak av betydelige mengder alkohol. Dertil kommer at spørsmålet om bevisstløshet kun melder seg i et fåtall saker i året.545 Utvalgets forslag vil på dette punkt da ha begrenset betydning.

Som det fremgår av drøftelsen i 9.5.4.6.2, kan utvalget imidlertid ikke anbefale at første ledd iverksettes uten at regelen i straffeloven § 45 beholdes inntil videre og praktisert med en rettsstridsreservasjon. Det er fordi det er bevismessig noe usikkert om den foreslåtte regelen vil bli tilstrekkelig effektiv.

9.5.5 Strafferammer og straffutmåling

Problemstillingen i det følgende er hvilke strafferammer og hvilket straffenivå som bør anvendes overfor den som begår lovbrudd ved selvforskyldt å forårsake sin egen utilregnelighet.

Utgangspunktet må, som ved skyldspørsmålet, tas i begrunnelsene for straff. De forholdene som begrunner et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet, har derfor betydning også for straffespørsmålet.

Sentralt i begrunnelsen for et straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet» er farene ved det å fremkalle avvikstilstander, og ikke de konkrete lovbruddene som begås i tilstanden. I alminnelighet vil det være mindre straffverdig å fremkalle fare for skade enn det vil være å fremkalle skaden. Dette kommer også i dag klart til uttrykk i gjeldende straffelovgivning, gjennom bestemmelsene om straffskjerpelse ved uønskede, om enn forutseelige, følger.

Straffverdigheten av selvforskyldt å sette seg i en psykisk avvikstilstand vil bero på faregraden og verdien av rettsgodet det er fare for. Det er vanskelig å gi en nærmere generell beskrivelse av straffverdigheten. Til det er situasjonene hva gjelder utvist skyld og faregrad for ulike. Enkelte typetilfeller illustrerer dette.

Hvor et stort alkoholkonsum regelmessig har ført til alvorlige bevissthetsforstyrrelser og voldelig adferd, er straffverdigheten av å fremkalle tilstanden høy. For den som mer uventet får en psykisk reaksjon og en voldelig adferd som er ganske fremmed for ham, vil straffverdigheten være tilsvarende lavere.

For den som har sin fulle handlefrihet i behold, vil straffverdigheten kunne være høyere enn for de aller tyngste narkomane og alkoholikere, hvor trangen til beruselse er altoppslukende og avgjørende for den utilregnelighetsfremmende adferd.

Det kan også være grunn til å bedømme en person med diabetes som har unnlatt å ta medisin, eller unnlatt å spise mat vel vitende om faren for ukontrollert føling, annerledes enn en som inntar anabole steroider og ut fra erfaring er vel vitende om at det kan føre til han han blir psykotisk.

I enkelte tidligere forslag om straffansvar for «selvforskyldt utilregnelighet» har det vært foreslått bestemmelser om at man skal kunne gå under det for den straffbare handling bestemte lavmål. Det har også vært foreslått senkede strafferammer.546

Utvalget mener at situasjonene og den tilhørende straffverdigheten vil variere så mye at det synes mest hensiktsmessig å antyde det ønskede straffenivået i forarbeidene og overlate den nærmere presisering av dette til domstolene. Dette er en lovgivingsteknikk som har vist seg effektiv i andre sammenhenger.547

Selv om man på denne måten gir føringer, er det viktig å merke seg at det er et sentralt prinsipp at det tilligger domstolene å dømme i enkeltsaker, herunder å fastsette «riktig» straff. Domstolene må derfor gis tilstrekkelig handlingsrom, slik at de kan bedømme den enkelte gjerning for seg og ta hensyn til de individuelle forhold hos lovovertrederen. Dette må forventes å være av særlig stor betydning nettopp i saker om selvforskyldt utilregnelighet.

Men som nevnt bør ikke domstolen ha et for vidt skjønn ved utmåling av straff ved «selvforskyldt utilregnelighet». Den konkrete straffutmålingen må fastsettes med utgangspunkt i straffens begrunnelser slik de er redegjort for i 9.5.2. Disse kan imidlertid ha ulik vekt beroende på om det er spørsmål om å etablere et straffansvar, eller om det er spørsmål om den nærmere utmåling av straffen.

Selv om man for eksempel ikke skulle ønske å begrunne et straffansvar hovedsakelig i gjengjeldelsesbetraktninger, kan slike betraktninger likevel få betydning ved utmålingen av straffen. Tanken vil da være at den som med tilstrekkelig skyld fremkaller en fare, også må ta omkostningene når faren materialiserer seg i en skade. En slik tilnærming finner man i tysk rett, hvor ikke bare straffansvaret knyttes til skadefølgene, men også straffutmålingen, ved en egen strafferamme, se 9.4.4.

Utvalget mener straffansvaret for «selvforskyldt utilregnelighet» kan håndteres innenfor gjeldende strafferammer for lovbruddet og generelle regler for straffutmåling. Imidlertid bør man endre innholdet og foreta enkelte redaksjonelle endringer i straffeloven § 56 bokstav d slik at det gis adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart, for tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet. Straffeloven av 2005 § 80 h må endres tilsvarende.

Utvalgets standpunkt er at klanderverdighet ved det å handle slik at det oppstår fare for en psykisk avvikstilstand i alminnelighet må anses som mindre straffverdig enn selve overtredelsen av et straffebud. Utvalget mener at det høyeste alminnelige straffutmålingsnivå for «selvforskyldt utilregnelighet» bør ligge omkring fem års fengsel. Dette er også ordningen etter tysk rett, se 9.4.4.

Den nærmere straffutmåling bør være forholdsmessig i lys av det straffebud som er overtrådt og det alminnelige straffutmålingsnivået innenfor den rammen som står til rådighet. En vesentlig faktor bør da være hvilken fare det var for at tilstanden ville oppstå. Jo høyere faregraden var, desto mer straffverdig vil handlingen normalt være.

10 Bevis

10.1 Tema og opplegg

Regler om beviskrav benyttes for å håndtere usikkerhet om faktiske forhold. Utvalget er bedt om å ta stilling til hvor strengt beviskravet for tilregnelighet bør være og om det eventuelt bør fremgå av loven. Den underliggende problemstillingen er hvordan rettssystemet bør møte risikoen for å ta feil av gjerningspersonens tilregnelighet og dermed frifinne eller domfelle den tiltalte på et sviktende faktisk grunnlag. Drøftelsen retter seg i hovedsak mot bevisspørsmål knyttet til psykotiske og likestilte tilstander.548

Utvalget behandler gjeldende rett i 10.2. I 10.2.1 redegjøres det for hva bevisvurdering er. I 10.2.2 er tema det alminnelige strafferettslige beviskravet. Utvalget går inn på hva som er bevistemaet – det som skal bevises – og hvilket beviskrav som gjelder for spørsmålet om gjerningspersonens tilregnelighet. Hvilke krav som eventuelt følger av Grunnloven, og om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) legger begrensninger for hvilket beviskrav man må operere med for utilregnelighetsspørsmålet i norsk rett, er temaene i henholdsvis se 10.2.2.3 og 10.2.2.4.

I 10.3 redegjøres for bevistema og beviskrav for tilregnelighet i enkelte andre land. Siktemålet er å undersøke om det finnes argumenter for utformingen av kravet til bevis for tilregnelighet, som har overføringsverdi til norske forhold. Å sammenligne beviskrav på tvers av rettstradisjoner er utfordrende, da prosessystemene bygger på ulike forutsetninger. For eksempel er angloamerikansk straffeprosess mer partsdrevet enn vår. Slike ulikheter, som kan være mer eller mindre grunnleggende, tilsier varsomhet før argumenter overføres direkte til norsk rett.

Utvalgets vurderinger følger i 10.4. Først, i 10.4.1, drøftes hva som bør være bevistemaet – om det er tilregnelighetstilstanden eller utilregnelighetstilstanden som bør bevises – og hvem som bør bevise tilstanden. Deretter, i 10.4.2, lokaliseres og vurderes argumenter som kan gjøre seg gjeldende ved utformingen av beviskravet i straffesaker, og da særskilt for utilregnelighetsspørsmålet.

I 10.4.3 går utvalget noe dypere inn i hvordan domstolene bør forholde seg til ulike typer av usikkerhet som vil kunne oppstå under utvalgets anbefalte utilregnelighetsregel. Deretter i 10.4.4–10.4.6 drøftes enkelte særlige spørsmål om virkningen av beviskravet utvalget går inn for. Herunder betydningen av rettsenhet, beviskravets anvendelse under straffutmålingen og hvorvidt det er grunn til å lovfeste kravet. Endelig i 10.4.7 følger en sammenfatning og enkelte betraktninger om betydningen av utvalgets forslag.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Bevisvurdering

Prinsippet om fri bevisvurdering er i dag en klar hovedregel i norsk straffeprosess. Prinsippet ble lovfestet i § 349 i straffeprosessloven 1887 som fastslo at «[H]vad der er at anse som bevist […] træffes efter fri Overbevisning paa Grundlag af en samvittighedsfuld Prøvelse af de fremførte Bevisligheder». Man unnlot å lovfeste prinsippet i straffeprosessloven av 1981 fordi dette ble ansett som selvsagt.549

Med bevis forstås i alminnelighet forhold som skal påvise eller tilbakevise et bestemt faktum – noe som viser noe annet – og med bedømmelse siktes det da gjerne til avveining av bevismomenter. Bevisbedømmelse er således en tankeprosess som går ut på å vurdere og ta stilling til bevis. Det er avveiningen som karakteriseres som «fri», noe som angir at det er bevismidlenes overbevisende kraft som avgjør i hvilken grad et faktisk forhold av rettslig relevans skal holdes for sikkert av retten.

Utfallet av en slik avveining kan imidlertid være at retten er usikker på hvordan det faktisk forholdt seg med det som var bevistema. Da må retten ty til regler som avgjør hva slags visshet som er nødvendig og tilstrekkelig for å legge et faktisk forhold til grunn for en dom. Dette er regler om beviskrav.

10.2.2 Bevistema og beviskrav

10.2.2.1 Det alminnelige strafferettslige beviskravet og dets begrunnelse

Beviskrav forstås og praktiseres gjerne som en kunnskaps- eller visshetsterskel som må forseres før anførsler om faktum kan legges til grunn for en rettsavgjørelse. De regulerer hvordan domstolene skal møte usikkerhet om de faktiske forhold som rettsreglene knytter rettsvirkninger til.550

I norsk rett er det ikke tradisjon for å lovfeste beviskrav på strafferettens område. Det henger sammen med at det alminnelige strafferettslige beviskravet anses som et grunnleggende rettssikkerhetsideal, som forutsettes godt kjent. Skal et anført saksforhold legges til grunn for en straffedom, må dette være bevist utover en hver rimelig og fornuftig tvil. Dette er et krav som anvendes i hele den vestlige verden.

Det strafferettslige beviskravet gjelder faktiske forhold som har direkte betydning for skyldspørsmålet. Det er ikke til hinder for domfellelse at det hefter tvil ved enkelte deler av det faktiske hendelsesforløp som ikke har direkte betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet.551

Beviskravet har historisk sett hatt en forankring i religionen. Kravet skulle sikre at dommerne hadde tilstrekkelig med moralske grunner for å idømme straff, og var motivert av de «sanksjoner» som dommerne risikerte, især fra Gud, hvis det ble avsagt en uriktig dom.552

Formålet med kravet i dag er å gi tiltalte et solid vern mot uriktig domfellelse.553 Den underliggende begrunnelsen for kravet er en etisk vurdering som går ut på at konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye verre enn ved en uriktig frifinnelse.

Synspunktet har en dyp forankring i vestlig rettstenkning. Typisk kommer det til uttrykk ved formuleringen om at det er «bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt» ­ en formulering som for øvrig skriver seg helt tilbake til Sir William Blackstones (1723­1780) kjente verk Commentaries on the Laws of England:

«[…] all presumptive evidence of felony should be admitted cautiously: for the law holds, that it is better that ten guilty persons escape, than that one innocent suffer.»554

Kravet skiller seg fra den sivilrettslige hovedregelen – overvektsprinsippet – som heller går ut på at det faktum som er mest sannsynlig, eller har de beste grunner for seg, skal legges til grunn. Overvektsprinsippet begrunnes vanligvis i et ønske om en bevisregel som gir flest riktige rettsavgjørelser over tid.

Det strafferettslige beviskravet ivaretar også andre viktige samfunnsmessige hensyn enn siktedes egen rettssikkerhet. I alminnelighet vekker det merkbare reaksjoner når en domfellelse i ettertid viser seg å ha vært uriktig. Det vil i sin tur kunne svekke borgernes nødvendige tiltro til rettspleien, og vil i sin ytterste konsekvens også svekke tilliten til statsforvaltningen mer generelt. Derfor har også samfunnet en sterk interesse i at kun personer som faktisk oppfyller straffbarhetsvilkårene stilles til ansvar. Den populære formuleringen – «tvilen skal komme tiltalte til gode» – kan imidlertid bringe tanken noe vekk fra at beviskravet også bygger på slike betraktninger, og ikke bare hensynet til den enkelte tiltalte.

Straffens begrunnelser og straffeprosessens utforming er under stadig debatt, og lovgivingen har gjennomgått betydelige endringer i tiden etter at det alminnelige strafferettslige beviskravet ble formulert første gang. Et eksempel på en debatt som har ført til endring av straffeprosessen er at fornærmede gjennom ulike prosessuelle rettigheter er gitt en mer fremtredende plass enn tidligere. Det er ikke grunnlag, heller ikke rettskildemessig, for at argumenter fra denne eller andre av disse debattene, bør ha betydning for innholdet i det alminnelige strafferettslige beviskravet, se nedenfor i 10.4.2.

Det betyr ikke at det ikke finnes argumenter for en annen beviskravutforming. For eksempel vil enkelte kanskje hevde at prevensjonshensyn og avveiningen mellom samfunnets kostnader ved uriktige frifinnelser holdt opp mot hensynet til å unngå uriktige domfellelser, ivaretas bedre ved et lavere beviskrav. Slike argumenter bør imidlertid ikke tillegges vekt ved utformingen av beviskrav, se også nedenfor i 10.4.2.2.

Det strafferettslige beviskravet – «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode» – retter seg mot dommerens oppfatning av sakens bevismessige situasjon og den «tvil» som måtte gjøre seg gjeldende. Kravet kan slik sett sies å befinne seg i et spenningsfelt mellom «rasjonalitet og psykologi».555

Samtidig som kravet angir en meget høy terskel for domfellelse, ligger det ikke høyere enn at tvilen må være rimelig. Hva som skal forstås med «rimelig» i denne sammenhengen er et stadig diskusjonstema. Utgangspunktet må være at en effektiv straffeprosess ikke vil oppnås dersom terskelen legges så høyt at det straffbare forholdet ikke lar seg påvise i praksis. Juridisk teori har karakterisert beviskravet som «en løs, upresis norm», noe som indikerer at domstolene har et visst spillerom.556

En uriktig domfellelse behøver ikke å ha sin årsak i at det strafferettslige beviskravet er forstått uriktig av retten. De bevisene retten ble forelagt kan være slik at det på domstidspunktet var all mulig grunn til å tro at det forholdt seg som angitt i tiltalebeslutningen, men senere kan det vise seg at bevisene var feilaktige. Det kan for eksempel være tilfellet hvis tiltalte uriktig har tilstått forholdet, en vitneforklaring er falsk, eller en sakkyndiguttalelse senere viser seg å være uholdbar.

10.2.2.2 Bevistema og beviskrav for tilregnelighet

Hva som var bevistema, og hvilket beviskrav som skulle gjelde for spørsmålet om tilregnelighet, var etter vedtakelsen av straffeloven av 1902 lenge et uavklart spørsmål. Straffelovkomitéen forutsatte at det var utilregnelighetstilstanden som skulle bevises:

«En person må betraktes som normal inntil det motsatte er godtgjort. Men når det er på det rene at tiltalte har utført handlingen under sinnssykdom må han efter det almindelige prinsipp om bevisbyrden frifinnes, dersom ikke aktor godtgjør, at denne mands handlinger av denne art er upåvirket av sykdommen.»557

I departementets behandling av komiteens innstilling er imidlertid bevistemaet tilregnelighet:

«[… I] straffesaker er det påtalemyndigheten som har den fulle bevisbyrde. Det må bevises at vedkommende på gjerningstiden ikke var bevisstløs.»558

Også i juridisk teori var det anført at gjerningspersonen skal anses utilregnelig dersom det var tvil om tilregneligheten.559

I avgjørelsen inntatt i Rt. 1979 s. 143 uttalte Høyesterett seg om spørsmålet. Bevistemaet, slik Høyesterett så det, var gjerningspersonens tilregnelighet:

«Og selv om konklusjonen viser at de sakkyndige ikke har ansett tiltalte som sinnssyk på gjerningstiden, må tiltalte likevel frifinnes for straff dersom retten – på grunn av premissene i den rettspsykiatriske erklæring eller av andre grunner – finner det tvilsomt om tiltalte var tilregnelig da den straffbare handling ble begått.»560

Retten la til grunn at beviskravet var noe mindre strengt for vurderingen av tilregnelighet enn den som følger av det alminnelige strafferettslige beviskravet:

«Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig. Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellig konklusjon, må tiltalte etter min mening frifinnes for straff med mindre retten – det vil si lagretten i saker som behandles ved lagmannsrett – skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden. Men den omstendighet at muligheten av sinnssykdom på gjerningstiden er nevnt i den rettspsykiatriske erklæring, er ikke tilstrekkelig til at tiltalte må anses utilregnelig og derfor frifinnes for straff.»561

I juridisk teori er disse uttalelsene forstått som at prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode gjelder for spørsmålet om tilregnelighet, men at det kan råde større usikkerhet før tvilen anses rimelig.562

Det synes for øvrig å være en noe utbredt oppfatning at beviskravet også er noe lavere for andre subjektive forhold hos gjerningspersonen. For eksempel var Straffelovrådet av den oppfatning at beviskravet «neppe [bør] stilles like høyt når det gjelder skyld […] som når det gjelder objektive forhold.»563 Høyesterett har imidlertid lagt til grunn at det er tale om «nyanser», og at prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode skal håndheves strengt.564

Hvorfor og hva det eventuelt betyr at kravet til bevis for tilregnelighet eller andre subjektive forhold hos tiltalte skal være lavere enn for at vedkommende har begått handlingen, har i liten grad vært tematisert. Verken i Høyesteretts avgjørelse fra 1979 eller i andre sentrale rettskilder fra tiden etter denne, begrunnes eller drøftes dette nærmere.565 Det er likevel naturlig å anta at begrunnelsen er at de bevismomenter som skal avveies ved spørsmålet om tiltalte har begått lovbruddet, er lettere tilgjengelige og lettere å forholde seg til enn de prosesser som foregikk i tiltaltes sinn under utførelsen av handlingen.

10.2.2.3 Det strafferettslige beviskravet og Grunnloven

Uskyldspresumsjonen ble i år inntatt i Grunnloven § 96 andre ledd, som lyder slik:

«Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Det er ikke gitt at bestemmelsen i seg selv kan tas til inntekt for et beviskrav av konstitusjonell rang, i det ordlyden kan tyde på at uskyldspresumsjonens nærmere innhold forutsettes fastsatt ved formell lov. Menneskerettighetssutvalget synes imidlertid å ha lagt til grunn at det med bestemmelsen også ble innført et materielt beviskrav i Grunnloven:

«Den foreslåtte formuleringen til ny § 96 annet ledd vil ikke gå lenger enn det som allerede følger av gjeldende rett. Formuleringen vil i stedet oppsummere i én setning de ulike sidene ved uskyldspresumsjonen, herunder særlig at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.»566

Hva som det her siktes til ved uttrykket «gjeldende rett», og hva som dermed er søkt videreført gjennom grunnlovfesting, er ikke helt klart. Det kan tenkes at det siktes til en videreføring av det materielle vernet som tidligere fulgte av § 96. I juridisk teori har Strandbakken tatt til orde for at den siden av uskyldspresumsjonen som omhandler beviskravet, hadde konstitusjonell forankring i Grunnloven § 96 også før endringen i mai 2014.567 Argumentet underbygges særlig med at kravet til «dom» stiller visse krav til rettergangen, herunder også krav til kontradiksjon.568 Strandbakken forstår uskyldspresumsjonens grunnlovsvern som et prinsipp som kan fravikes hvis tungtveiende hensyn taler for det. Uskyldspresumsjonens eventuelle eksistens og innhold på det konstitusjonelle planet før endringen i mai 2014, er imidlertid ikke omtalt i Menneskerettighetsutvalgets utredning.

En annen forståelse av henvisningen til «gjeldende rett» i Menneskerettighetsutvalgets utredning, er at det siktes til beviskravet slik det gjelder i den alminnelige strafferetten, se 10.2.2.1 og 10.2.2.2. En slik forståelse støttes av at utvalget redegjør for relevant høyesterettspraksis på området forut for forslaget om endringen av Grunnloven.569 I tillegg kommer de krav som Høyesterett i Rt. 2008 s. 1409 og andre avgjørelser har lagt til grunn at følger av EMK artikkel 6 nr. 2, se 10.2.2.4.

Uten å ta endelig stilling til hvilket beviskrav som forutsettes å ligge i Grunnlovens § 96, kan utvalget vanskelig se at den nye grunnlovsbestemmelsen vil være til hinder for å senke kravet dersom det finnes gode grunner for det. En eventuell senkning bør nok helst ha støtte i lovgivningen, slik at domstolene ikke står fritt til å avgjøre spørsmålet.

10.2.2.4 Det strafferettslige beviskravet og EMK

Uskyldspresumsjonen er et generelt strafferettslig og rettsstatlig prinsipp, som også kommer til uttrykk i diverse internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, se Verdenserklæringen artikkel 11 nr. 1, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Sistnevnte bestemmelse har følgende ordlyd:

«Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.»

Formålet med bestemmelsen er å forhindre at uskyldige personer blir straffet, og å ivareta omdømmet til de som er eller har vært under etterforskning eller straffeforfølgning.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har i en serie med avgjørelser vist til det alminnelige strafferettslige beviskravet når det redegjøres for innholdet i EMK artikkel 6 nr. 2.570 Den grunnleggende uttalelsen finnes i plenumsavgjørelsen Barberà, Messegué og Jabardo mot Spania:

«Paragraph 2 (art. 6-2) embodies the principle of the presumption of innocence. It requires, inter alia, that when carrying out their duties, the members of a court should not start with the preconceived idea that the accused has committed the offence charged; the burden of proof is on the prosecution, and any doubt should benefit the accused.»571

Det finnes imidlertid ikke praksis hvor selve beviskravet er etter- eller overprøvd av EMD.572 Høyesterett har likevel lagt til grunn at det kan utledes et operativt beviskrav av bestemmelsen. I storkammersaken inntatt i Rt. 2008 s. 1409, som gjaldt beviskravet ved ileggelse av ordinær tilleggsskatt, la flertallet på seks dommere til grunn et beviskrav som de anså for å være relativt. Innholdet i kravet måtte avhenge av sakens art og bevistemaets betydning, herunder hvor inngripende den aktuelle forvaltningssanksjonen er, behovet for effektiv rettshåndhevelse og den siktedes muligheter til å føre motbevis. Etter omstendighetene kunne et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt være tilstrekkelig.573 Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn i senere avgjørelser.574 Mindretallet på fem dommere fant ikke grunnlag for å utlede et slikt krav fra EMK artikkel 6 nr. 2, men uttalte at det innen den sentrale strafferett som utgangspunkt måtte følge et strafferettslig beviskrav av kravet til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1.575

Det at dissensen er svært skarp og at fraksjonene bygger på ulike begrunnelser og forstår EMDs praksis ulikt, gir grunn til å forfølge spørsmålet om hvordan man bør forstå et eventuelt beviskrav etter EMK.576 I den videre fremstillingen drøftes først den generelle betydningen av Rt. 2008 s. 1409, dernest hvilken betydning den har for spørsmålet om utilregnelighet.

Skal en domstol reelt overprøve anvendelsen av beviskrav, utover å kontrollere rene språklige formuleringer av kravet i andre rettsinstanser, må det tas stilling til i hvilken grad bevisene underbygger det anførte faktum og om de oppfyller eller ikke oppfyller beviskravet. Det at man ikke finner spor av slik etter- eller overprøving av det strafferettslige beviskrav i EMDs praksis, er formodentlig en følge av denne domstolens funksjon. Utgangspunktet er at den skal prøve klager hvor det påstås krenkelse av de rettsregler som kan utledes av EMK og dens protokoller, jf. artikkel 19, 33 og 34.

Riktignok følger det av EMK artikkel 29 at Domstolen skal ta stilling til «realitetene i saken», noe som viser at Domstolen formelt sett ikke er bundet av nasjonale domstolers bedømmelse av faktum. Domstolen uttaler imidlertid regelmessig at den anser sin rolle som subsidiær, og at den ikke vil ta på seg rollen som førsteinstans med mindre dette er nødvendig.577 Tilbakeholdenheten begrunnes også med at nasjonale domstoler har bedre forutsetninger for å bedømme bevis.578 Ressurshensyn kan også tale for at Domstolen i en viss utstrekning begrenser prøvingen til rettsspørsmål.

I sin praksis tar Domstolen stilling til faktiske forhold kun hvis det foreligger overbevisende grunner for at faktum er uriktig bedømt eller vilkårlig fastsatt.579 Terskelen for prøving er generelt høy, men relativ beroende på krenkelsens art.580 På enkelte områder, særlig retten til liv etter artikkel 2 og forbudet mot tortur og umenneskelig behandling i artikkel 3, prøver Domstolen faktiske forhold intensivt i henhold til prinsippet om fri bevisbedømmelse.581 Dette er for å sikre disse grunnleggende rettighetene et praktisk og effektivt vern.582

Domstolen har altså gitt en rekke uttalelser som tilsier at det kan utledes et strafferettslig beviskrav fra konvensjonen, samtidig som den i praksis ikke har håndhevet et slikt krav gjennom å ta stilling til dets nærmere innhold i enkeltsaker. Grunnen til at domstolen ikke har prøvd beviskravsformuleringer, er formodentlig at kravet, i det minste innenfor den tradisjonelle strafferett, håndheves av alle konvensjonsmedlemsstater.

Med dette som utgangspunkt kan man si at fraksjonene i Høyesterett synes å reflektere en metodisk divergens i forståelsen av vernet etter EMK: Flertallet bygger på en lojal etterlevelse av rettssetninger slik de uttrykkes av Domstolen, mens mindretallet synes å ha en mer rettsrealistisk tilnærming hvor det avgjørende er hva som faktisk overprøves av EMD. Hvilken av disse tilnærmingene som bør velges, beror dypest sett på forståelsen av Norges forpliktelser til å etterleve EMK. For spørsmålet om beviskrav er det avgjort av flertallet i Rt. 2008 s. 1409 hvilken tilnærming som skal legges til grunn.

Høyesteretts avgjørelse gjaldt imidlertid ikke spørsmålet om tilregnelighet, og det kan være grunn til å antyde hvordan Høyesterett, basert på praksis fra EMD, eller EMD selv, vil kunne tenkes å håndtere dette spørsmålet. EMD har ikke uttalt seg om hvorvidt det alminnelige strafferettslige beviskravet skal gis anvendelse for spørsmålet om tilregnelighet. Spørsmålet må derfor besvares ut fra en fortolkning av domstolens praksis.

Det at tilregnelighet er en straffbarhetsbetingelse og dermed et strafferettslig kjernespørsmål, kan tilsi at den alminnelige strafferettslige regel om beviskravet må anvendes – slik også Høyesterett tidligere har uttrykt at det internrettslige prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode skal gjelde for alle straffbarhetsbetingelsene, se 10.2.2.1.

Den forståelse av EMK som er lagt til grunn av flertallet i Rt. 2008 s. 1409, åpner for ulike beviskravterskler, herunder at kvalifisert sannsynlighetsovervekt etter omstendighetene vil kunne være tilstrekkelig, i alle fall ved spørsmålet om straff i form av ordinær tilleggsskatt. Hvis man først kommer til at det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder for spørsmålet om tilregnelighet, er det grunn til å forvente at kravet etter EMK vil bli forstått strengt. Dels fordi spørsmålet om tilregnelighet ligger i kjernen av den strafferettslige ansvarslæren, og dels fordi det kan anføres tungtveiende reelle grunner mot at kravet lempes, se nærmere i 10.4.2.

Det er imidlertid også forhold som taler for at et slikt krav ikke vil bli lagt til grunn som generell regel av EMD. Domstolen har i andre sammenhenger vist til at EMK innrømmer statene stor frihet til å utforme sin egen strafferett:

«It is not the Court’s role under Article 6 §§ 1 or 2 to dictate the content of domestic criminal law, including whether or not a blameworthy state of mind should be one of the elements of the offence or whether there should be any particular defence available to the accused.»583

Dersom det er riktig at artikkel 6 nr. 2 pålegger Norge en folkerettslig forpliktelse hva gjelder beviskrav i forvaltnings- og domstolsprosessen, og dette beviskravet også retter seg mot subjektive straffbarhetsbetingelser, vil regelen antagelig ikke stå i veien for en slik nyansering eller relativisering av beviskravterskelen, avhengig av om det dreier seg om bevis for objektive eller subjektive straffbarhetsbetingelser, som har vært lagt til grunn i norsk juridisk teori og til dels også i rettspraksis. Det samme kan nok også legges til grunn hvis et lignende krav til bevisets styrke kan forankres i artikkel 6 nr. 1, slik mindretallet i Høyesterett antydet i Rt. 2008 s. 1409 i avsnitt 217.

Reguleringen av spørsmålet om strafferettslig utilregnelighet er vidt forskjellig i medlemslandene som er bundet av konvensjonen. Forskjellene kommer inn også i spørsmålet om hvilket beviskrav som skal gjelde. Engelsk rett bygger for eksempel på et overvektsprinsipp. Hvordan statene avveier de kryssende hensyn som kan gjøre seg gjeldende, vil Domstolen i lys av sin praksis neppe legge seg opp i.

En eldre kommisjonsavgjørelse kan også tas til inntekt for dette syn. De engelske bevisreglene under M’Naghten rules, som krever sannsynlighetsovervekt for at gjerningspersonen var i en utilregnelighetstilstand og som pålegger siktede bevisbyrden hvis det er forsvaret som påberoper seg utilregnelighet, se 10.3.3, ble i H mot Storbritannia ansett for å være i harmoni med EMK artikkel 6 nr. 2. Kommisjonen tok ikke direkte stilling til det lavere beviskravet i engelsk rett, men avviste at en ordning hvor forsvaret pålegges bevisbyrden for utilregnelighet reiser problemer under uskyldspresumsjonen.584

Det er grunn til å tro at EMD ved en eventuell prøving vil være noe tilbakeholden dersom de nasjonale domstolenes avveining ivaretar de relevante hensyn på en forholdsmessig måte, dvs. at den ikke går lenger enn nødvendig i å fremme de hensyn som taler for å senke beviskravet, og at de nasjonale reglene ikke går ut over tiltaltes rett til en rettferdig rettergang, se nærmere i førstvoterendes uttalelser i Rt. 2008 s. 1409 i avsnittene 103–104.

I praksis betyr det at EMD vil være tilbakeholden med å overprøve en norsk avgjørelse dersom det fremgår at alle relevante hensyn er tatt i betraktning og vektet mot hverandre på en rimelig måte. Dette viser seg blant annet ved at domstolen i vid utstrekning har akseptert nasjonale domstolers bruk av presumsjonsregler så lenge det er gitt adgang til å imøtegå disse.585 Et annet eksempel er at Domstolen er tilbeholden med å statuere krenkelse ved anvendelse av bevisregler, med mindre bruken har fremstått som ukritisk.

Etter utvalgets oppfatning vil EMK art. 6 nr. 2 eller andre folkerettslige forpliktelser ikke begrense de beviskravregler som norsk rett kan operere med under tilregnelighetsspørsmålet, dersom et avvikende beviskrav forfølger saklige formål og fremstår som proporsjonalt. Er det gode grunner for å fravike den alminnelige strafferettslige beviskravsregelen for utilregnelighetsspørsmålet, vil dette også være i samsvar med EMK. Om slike argumenter finnes, drøfter utvalget i 10.4.2.

10.3 Bevistema og beviskrav i utenlandsk rett

10.3.1 Danmark

Hvilket beviskrav som gjelder for spørsmålet om tilregnelighet, er i dansk rett ikke lovregulert, og det foreligger ingen autoritativ rettsavgjørelse som tar direkte stilling til kravet. I dansk juridisk teori uttrykkes imidlertid at det i mange tilfeller kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt bevisene tilsier at gjerningspersonen var utilregnelig på gjerningstidspunktet, og at det er behov for regler for å håndtere slik usikkerhet.586

Utgangspunktet i teorien synes å være at enhver rimelig tvil om tiltalte befant seg i en tilregnelighetstilstand, skal føre til frifinnelse.587 Den underliggende premissen for dette er, slik den også er uttrykt i norsk teori, at fraværet av utilregnelighet er en ansvarsbetingelse som må bevises på samme måte som øvrige straffbarhetsbetingelser. Samtidig forutsettes det i teorien at man i rettspraksis nok bygger på et noe lavere beviskrav, i den forstand at «meget lave grader af tvivl» ikke fører til straffrihet. Det antas at beviskravet antakelig styres av sanksjonsvalget på domstidspunktet.588

10.3.2 Sverige

Hvilket beviskrav som skal anvendes når domstolene tar stilling til om gjerningspersonen led av «allvarlig psykisk störning», var temaet i straffesaken etter drapet på den svenske utenriksministeren Anna Lindh. Högsta domstolen la til grunn at bevistemaet – det som skulle bevises – var «psykisk störning», og det ble fastslått at det gjelder et overvektsprinsipp:

«Det som domstolen måste göra är att pröva utredningen och komma fram till om den anser att övervägande skäl talar för att det är fråga om en psykisk störning som är allvarlig. Det är alltså fråga om en överviktsprincip som skall tillämpas.»589

Begrunnelsen for dette prinsippet var sammensatt. Det ble vist til at det i lovforarbeidene var forutsatt at domstolene skulle være varsomme med å idømme fengsel i saker hvor det var mistanke om «allvarlig psykisk störning», noe som ble brukt som et argument mot at det måtte fremstå som klart at gjerningspersonen var i en slik tilstand. I denne sammenheng må det også påpekes at bevistemaet i svensk rett er «allvarlig psykisk störning», og ikke fraværet av en slik tilstand.

I forbindelse med fastsettelsen av beviskravet fremhevet retten at spørsmålet om tiltalte led av «allvarlig psykisk störning» prosessuelt hørte til straffespørsmålet, og ikke skyldspørsmålet. Dette ble ansett som et selvstendig argument mot å gi det alminnelige beviskravet ved skyldspørsmålet anvendelse, og det viser at avskaffelsen av tilregnelighet som betingelse for straffeskyld ikke har vært uten materiellrettslige konsekvenser.

Under henvisning til de latinske frasene «in dubio pro reo» («i tvil for den anklagede» eller uskyldspresumsjonen) og «in dubio mitius» («ved tvil det mildere»), la Högsta domstolen til grunn at det verken var hensiktsmessig eller mulig å bygge på en presumsjon om uskyld eller mildest mulig staff for den tiltalte, da det ikke er mulig å avklare hva som vil være til siktedes gunst i den enkelte sak. Det ble her også fremhevet at kravet burde være det samme uavhengig av sakens alvorlighet.

I en senere avgjørelse fra Högsta domstolen er beviskravet formulert noe strengere, dvs. som et spørsmål om det kan «anses uteslutet» at gjerningspersonen led av en «allvarlig psykisk störning».590 To forhold svekker imidlertid utsagnets rettskildestatus. Formuleringen av beviskravet var ikke nærmere begrunnet, og da domstolen kom til at det uansett ikke var årsakssammenheng mellom den aktuelle tilstanden og adferden, var rettsoppfatningen heller ikke avgjørende for sakens utfall.

Sammenholdt med norsk rett er altså bevistemaet i svensk rett et annet. I Norge formuleres temaet som et spørsmål om gjerningspersonen er tilregnelig, mens man i svensk rett spør om tiltalte led av «allvarlig psykisk störning». Etter svensk rett vil overvektsprinsippet være bestemmende for om beviskravet kan anses oppfylt. Det er imidlertid grunn til å merke seg at begrunnelsen for dette er å vise varsomhet med å idømme alvorlig syke fengsel – ut fra bevistemaet ville et strengere krav gjøre det vanskeligere å bevise «allvarlig psykisk störning». Dette hensynet reflekteres også i formuleringene i rettspraksis etter Anna Lindh-saken.

10.3.3 England

I engelsk rett er hovedregelen at kun tiltalte selv eller tiltaltes forsvar kan reise spørsmålet om utilregnelighet. Det henger sammen med at tilregnelighetsspørsmålet kun oppstår når det er gjort gjeldende av tiltalte som en forsvarsgrunn, ellers ikke.

Blir forsvarsgrunnen gjort gjeldende må forsvaret bevise utilregnelighetstilstanden i henhold til et overvektprinsipp, dvs. at det må være overveiende sannsynlig at tilstanden forelå på gjerningstiden.591 Gis det medhold skal det avsies kjennelse om at tiltalte er «not guilty by reason of insanity». Er det derimot påtalemyndigheten som påstår at tiltalte var «insane» gis det alminnelige strafferettslige beviskravet om «proof beyond reasonable doubt» anvendelse.592 Påtalemyndigheten må da bevise hinsides rimelig tvil at lovbryteren var i en utilregneligstilstand.

Beviskravet er imidlertid et annet for forsvarsgrunnen «automatism». Mens spørsmålet om «insanity» handler om gjerningspersonens psykiske tilstand på gjerningstidspunktet, omhandler «automatism» spørsmålet om gjerningspersonen ikke hadde kontroll over sin adferd på gjerningstidspunktet, se nærmere i 7.6.2.2. For dette spørsmålet gjelder det alminnelige strafferettslige beviskravet. Tiltalte skal frifinnes dersom forsvarsgrunnen er gjort gjeldende, og det er etablert rimelig tvil.593

Når forsvarsgrunnen «insanity» er reist av tiltalte, må han altså bevise avvikstilstanden i henhold til et overvektsprinsipp. At utfallet blir domfellelse når domstolen ikke er mer sikker enn den er usikker på at vedkommende er «insane», er ansett som problematisk.

Nylig har Law Commission publisert et grundig diskusjonsnotat om utilregnelighetsregler i engelsk rett, hvor det også inngår en fremstilling av argumenter som er gjort gjeldende for og mot å pålegge tiltalte å bevise – ha bevisbyrden for – egen utilregnelighet.594

Hovedargumentene for at det er påtalemyndigheten som bør bevise – ha bevisbyrden for – tiltaltes tilregnelighet, oppgis å være at «insanity» bør anses som en del av skyldspørsmålet. Tanken er da at manglende skyldevne ikke bare er å anse som en forsvarsgrunn, men et tvingende vilkår for å idømme straff, og at det derfor bør påligge påtalemyndigheten å bevise at dette er oppfylt. Dessuten fremhever kommisjonen at det bryter med uskyldspresumsjonen å pålegge tiltalte å måtte bevise sin egen utilregnelighetstilstand.

Hovedargumentene for at det bør være opp til tiltalte å bevise sin utilregnelighet, er at det ellers vil bli mange frifinnelser. Synspunktet er at hvis påtalemyndigheten må bære bevisbyrden, så vil den ikke makte å godtgjøre tiltaltes tilregnelighet. I forlengelsen av dette fremheves gjerne at tiltalte gjennomgående vil være i en bedre bevismessig posisjon til å avklare sin egen tilstand enn påtalemyndigheten. Et annet argument for at tiltalte skal godtgjøre sin egen utilregnelighet, er at et slikt utgangspunkt best sikrer individets verdighet ved at den enkelte får ta ansvar for sine handlingsvalg.

Kommisjonens egen anbefaling er en ordning i tråd med reguleringen av bevisspørsmål for forsvarsgrunnen «automatism», slik denne er beskrevet ovenfor.595 Dette anses som tilstrekkelig for å sikre strafferettspleiens effektivitet og harmonerer godt med uskyldspresumsjonen.

Sammenholdt med norsk rett skiller gjeldende engelsk rett seg primært ut ved at spørsmålet om utilregnelighet formelt først aktualiseres når det gjøres gjeldende som en forsvarsgrunn. Denne ulikheten er et utslag av at det er domstolene som i vårt system skal sørge for sakens rette opplysning, mens det engelske prosessystemet som et utgangspunkt er mer partsdrevet. Dertil kommer at beviskravet ved spørsmålet om tiltalte var «insane», skiller seg fra norsk rett. Hos oss skal tilregneligheten godtgjøres med stor grad av sikkerhet, mens det i engelsk rett er utilregneligheten som skal godtgjøres med overvekt.

Det er intet ved den engelske ordningen som taler for et senket beviskrav eller omvendt bevisbyrde i norsk rett, utover slike argumenter som er velkjente, se nærmere i neste punkt.

10.4 Utvalgets vurderinger

10.4.1 Bevistema

Bevistemaet er det som skal bevises. Beviskravet omhandler med hvilken grad av sikkerhet dette (bevistemaet) må påvises. Spørsmålene om bevistemaets utforming og beviskravets utforming kan derfor vanskelig vurderes uavhengig av hverandre. Hvis bevistemaet er siktedes tilregnelighetstilstand vil et strengt beviskrav kreve mer bevis for å statuere tilregnelighet, enn et mindre strengt beviskrav. Hvis bevistemaet er siktedes utilregnelighet, vil et strengt beviskrav kreve mer bevis for utilregnelighet enn et lavere krav.

Utformingen av bevistemaet – det som skal bevises for at rettsvirkning inntrer – kan med andre ord få betydning for hvilken virkning beviskravet får. Men så lenge beviskravet tilpasses bevistemaet, vil ikke nødvendigvis spørsmålet om hvilket bevistema man legger til grunn få særlig betydning.

Hva som bør være det strafferettslige bevistemaet, lar seg vanskelig besvare på noen annen måte enn ut fra strafferettslige og straffeprosessuelle systembetraktninger. I utgangspunktet vil det bero på en fortolkning av rettsreglenes vilkårsledd hva som skal bevises, men lovens ordlyd bidrar ikke alltid til dette spørsmålets avklaring.

Straffeloven § 44, som fastslår at den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs ikke straffes, gir i seg selv liten veiledning om bevistemaet. I avgjørelsen inntatt i Rt. 1979 s. 143 forutsatte imidlertid Høyesterett at temaet var gjerningspersonens tilregnelighet, se 10.2.2.2.

Det at det er siktedes tilregnelighet, og ikke utilregnelighet, som er oppstilt som bevistema, er naturlig innenfor det gjeldende straffesystemet. Straff er den tydeligste form for autoritativ fordømmelse og det største inngrep staten kan foreta overfor sine borgere. Det er derfor også rimelig at det er staten – ved påtalemyndigheten – som bør bevise at vilkårene for straffansvar, herunder kravet om tilregnelighet, er oppfylt. Oppfatningen om at det er inngrepet i individets autonomi som må rettferdiggjøres og begrunnes, har strafferettslig sett en nær sammenheng med at bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten.

I debatten om utilregnelighetsinstituttet er det argumentert for at bevistemaet bør være utilregnelighet og ikke tilregnelighet. Standpunktet synes å være at enkeltindividet har krav på å bli betraktet som et selvstendig og ansvarlig individ, og at mennesket som et utgangspunkt skal holdes til ansvar for sine handlinger. I begrunnelsen for ikke å innføre en fakultativ straffrihetsregel formulerte Justiskomiteens flertall dette slik:

«Flertallet har som prinsipielt utgangspunkt at det er riktig at personer i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger, og med det dømmes for begåtte lovbrudd […].»596

Det kan hevdes at denne tanken om størst mulig grad av ansvar også må få betydning for bevistemaets utforming slik at det ikke er gjerningspersonens tilregnelighet som bør bevises, men det at vedkommende er utilregnelig. Argumentet synes ofte også å forutsette at beviskravet skal holdes konstant mens bevistemaet «snus», med den følge at det stilles høyere krav til bevisene for å kjenne gjerningspersonen utilregnelig. Dette er for så vidt i tråd med de psykiatrisk sakkyndiges utgangspunkt, som er at det er den eventuelle avvikstilstanden som skal påvises.

Utvalget har imidlertid vanskelig for å se at argumentet har bærekraft når spørsmålet er bevistemaets strafferettslige utforming. Den faktiske presumsjonen som går ut på at folk i alminnelighet er ved sine fulle fem og kan holdes til ansvar for det de gjør, kan man ikke lenger bygge på når det melder seg tvil om siktedes tilregnelighet. Da er jo spørsmålet nettopp om det i den konkrete saken er holdbart å basere seg på denne presumsjonen. En annen sak er at det i mange tilfeller ikke vil være grunn til å problematisere gjerningspersonen tilregnelighet nærmere, fordi det i alminnelighet vil være på det rene at vedkommende var tilregnelig.

Bruk av straff, både som samfunnsstyrende virkemiddel og som gjengjeldelse, hviler på underliggende forutsetninger om straffens nytte og at borgerne vil motiveres av statens straffetrusler, og at det er rimelig og rettferdig at de holdes ansvarlige. I tråd med prinsippet om at det er behovet for inngrep overfor borgerne som må rettferdiggjøres og godtgjøres, og at bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten, mener utvalget at det er naturlig at bevistemaet er hvorvidt slike forutsetninger er til stede, også slik dette kommer til uttrykk gjennom kravet om at gjerningspersonen må ha vært tilregnelig på handlingstidspunktet.

Videre harmonerer dette med strafferettens øvrige system, hvor bevistemaene gjennomgående nettopp omhandler hvorvidt straffbarhetsvilkårene er oppfylt, og ikke hvorvidt de ikke er oppfylt. Det er da også mest naturlig og pedagogisk hensiktsmessig at bevistemaet er tilregnelighet.

Valget av bevistema sier imidlertid i seg selv ikke noe om hvordan man bør løse problemet om usikkerhet knyttet til bevistemaets eksistens, herunder hvilke krav som bør stilles til bevisene for tilregnelighet. Det er temaet i neste punkt.

10.4.2 Beviskrav

10.4.2.1 Tema og opplegg

Valg av beviskrav må ses i lys av den bevisregel, herunder det bevistema, man går inn for. I det følgende er siktemålet å drøfte utformingen av beviskravet for tilregnelighet. Herunder skilles det mellom verdibaserte og bevisbaserte argumenter for utformingen av beviskrav.

Et eksempel på et verdimessig argument er den generelle strafferettslige målsettingen om å unngå uriktige domfellelser. Utvalget drøfter i 10.4.2.2 om denne målsettingen bør være en annen for tilregnelighet enn for øvrige straffbarhetsvilkår. Et eksempel på et bevismessig argument er at et krav formulert som «bevis utover enhver rimelig tvil», er det beste middelet til å nå målet om å unngå uriktige domfellelser. Utvalget drøfter i 10.4.2.3 om denne forutsetningen også gjør seg gjeldende for tilregnelighetsspørsmålet.

I 10.4.2.2.2 knytter utvalget enkelte kommentarer til begrunnelsene som ble gitt for et senket beviskrav i Oslo tingretts dom i 22. juli-saken. Til tross for at det kun er tale om et obiter dictum (en uttalelse i en rettsavgjørelse som ikke har hatt betydning for resultatet) i en tingrettsdom uten prejudikatskraft, er det grunn til å vie den noe oppmerksomhet. 22. juli-saken var den direkte foranledningen til at utvalget ble oppnevnt, og saken satte beviskravet for tilregnelighet på dagsorden. Den avstedkom omfattende diskusjoner om spørsmålet både i offentligheten og i aktuelle fagmiljøer, og det finnes få andre kilder som drøfter eller forsøker å begrunne beviskravet for tilregnelighet så inngående som det er gjort i tingrettens dom i 22. juli-saken.597

10.4.2.2 Verdibaserte argumenter
10.4.2.2.1 Generelt

Spørsmålet i det følgende er om det grunnleggende strafferettslige og rettsstatlige prinsippet som betegnes som uskyldspresumsjonen («in dubio pro reo»), også fullt ut bør gjelde ved tvil om gjerningspersonens tilregnelighet. Med andre ord hvorvidt prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist utover enhver rimelig tvil, ubetinget skal legges til grunn også ved domstolenes avgjørelse av tilregnelighetsspørsmålet.

Hvis det ikke er til fordel for tiltalte å bli kjent utilregnelig, kan det tale for et senket beviskrav ut fra en betraktning om at hensynet til å unngå uriktige domfellelser ikke gjør seg gjeldende i samme grad for tilregnelighet som for øvrige straffbarhetsbetingelser.598 Mer presist er spørsmålet altså om den allment aksepterte oppfatning at en uriktig domfellelse er så mye verre enn en uriktig frifinnelse, også er fullt ut holdbar for spørsmålet om tilregnelighet.

At det ikke nødvendigvis er en fordel å bli erklært utilregnelig i en straffesak, er tidligere trukket frem av Straffelovrådet som et argument for å senke beviskravet. Dette var basert på en betenkning forfattet av professor Johs. Andenæs.599 Hans standpunkt var at ulempene for tiltalte tilsa at det var mer rimelig å nøye seg med overvekt av sannsynlighet i den ene eller annen retning, enn å anvende det strafferettslige beviskravet.600

Etter Andenæs’ oppfatning var det særlig tre ulemper som tilsa at beviskravet ikke burde være like strengt for tilregnelighetsvilkåret. For det første risikerte gjerningspersonen tvungen behandling ved psykiatrisk institusjon, noe som kunne innebære lengre frihetsberøvelse enn dersom vedkommende heller ble idømt straff. Ved å bli kjent utilregnelig kunne tiltalte for det andre også risikere tap av andre rettigheter, for eksempel retten til å føre motorvogn. For det tredje fremhevet Andenæs at det å bli stemplet som utilregnelig og straffri kunne være mer belastende for selvfølelsen og omdømmet enn å bli kjent tilregnelig og idømt straff.

Utvalget legger til grunn at det vil bero på omstendighetene om det er til siktedes gunst eller ugunst å bli erklært utilregnelig. Dersom det ikke er aktuelt med en særreaksjon, for eksempel fordi det ikke foreligger noen gjentakelsesfare eller fordi lovbruddet ikke er av en alvorlig nok karakter, vil en mulighet for at gjerningspersonen var utilregnelig på gjerningstiden, fort lede til at straffesaken blir henlagt eller at vedkommende blir frifunnet. Vedkommende vil gå fri enhver reaksjon, og dette vil regelmessig også være til siktedes gunst. Dersom lovbryteren på domstidspunktet allerede er undergitt et velfungerende behandlingsopplegg, er det også til hans fordel om han får gå fri av reaksjoner og får fortsette uforstyrret i dette.

Dersom straffetrusselen han står overfor er beskjeden, for eksempel en bøtestraff, vil en psykiatrisk undersøkelse som konkluderer med at han var og kanskje er psykotisk, derimot kunne være en langt større belastning enn bare å måtte betale boten.601 Men denne situasjonen er neppe den hyppigst forekommende. Påtalemyndigheten vil sjelden sette i gang en omfattende psykiatrisk undersøkelse i mindre alvorlige saker og heller henlegge på grunnlag av tvil om tilregnelighetsvilkåret er oppfylt. Situasjonen kan også være at den aktuelle avvikstilstanden ikke oppdages med den følge at boten betales.

Etter omstendighetene kan det også være en større belastning for tiltalte hvis det er aktuelt med en langvarig institusjonsanbringelse i psykiatrisk institusjon. Selv om det ville bli tale om en lang ubetinget fengselsstraff hvis gjerningspersonen ble erklært tilregnelig, er dette ikke nødvendigvis til siktedes ugunst. Sammenlignet med en tidsbestemt frihetsstraff, vil særreaksjonen kunne innebære en vesentlig større belastning for domfelte, i første rekke fordi den er tidsubestemt. Forskjellen fra forvaringen, som fort kan være aktuell i slike saker og som også er tidsubestemt, vil være mindre, men situasjonen vil lett være at den som er erklært utilregnelig som følge av en alvorlig psykisk lidelse, kanskje av kronisk art, vil ha vanskeligere enn en tilregnelig for å overbevise de foresatte myndigheter om at det ikke foreligger noen risiko for tilbakefall til sykdomsanfall og nye forbrytelser. Samtidig vil det kunne være til en slik persons fordel at han med sin sykdom er underlagt et behandlende og ikke et straffende reaksjonsregime.

Argumentasjonen om at beviskravet må bestemmes ut fra hva som er det mest gunstige for tiltalte, er imidlertid vanskelig å forene med begrunnelsene for å ha regler om utilregnelighet. Ordningen med straffrihet for utilregnelige personer er begrunnet i at disse ikke kan klandres for sin adferd på gjerningstidspunktet. Begrunnelsen for straffriheten har ingen sammenheng med hvorvidt hensynene til samfunnsvern eller behandling gjør seg gjeldende på domstidspunktet. Begrunner man et senket beviskrav med hva som måtte risikeres av frihetsberøvelse på domstidspunktet, distanserer man seg samtidig fra de begrunnelsene som utvalget har lagt til grunn for å ha regler om utilregnelighet, begrunnelser som også gjeldende rett bygger på, se 6.2.

Det samme gjelder hvis det senkede beviskrav begrunnes i de øvrige rettsvirkninger rettsordenen måtte knytte til gjerningspersonens psykiske tilstand, for eksempel om gjerningspersonen er skikket til å kjøre bil eller inngå forpliktende avtaler.

Det kan med en viss rett anføres at ved å bli erklært utilregnelig blir man fratatt en grunnleggende side av verdigheten ved det å være menneske. Samfunnet anerkjenner ikke ens evne til å treffe veloverveide valg, og man ansvarliggjøres heller ikke for egen adferd. Men dette synspunktet har først og fremst betydning for i hvilket omfang man skal anse lovbrytere som strafferettslig utilregnelige, og ikke for spørsmålet om hva man skal kreve av bevis for at gjerningspersonen tilhører den gruppen som bør være uten skyldevne. Ved avgrensningen av og utformingen av utilregnelighetsreglene, har utvalget tatt hensyn til at det er et alvorlig inngrep å frata et menneske dets rett til å stå til ansvar for sine handlinger. Og derved har dette hensynet også fått det gjennomslaget det bør ha. Ved å gi det vekt også ved utformingen av beviskravet, slik at dette senkes, risikerer man at den som er forutsatt å skulle være uten evne til straffeskyld, i stedet påføres et straffansvar på uriktig grunnlag.

Når det er usikkert om lovbryteren var tilregnelig på gjerningstiden, gir verdibaserte argumenter ikke tilstrekkelig grunn til å fravike det alminnelige strafferettslige beviskravet og dets etiske grunnlag. Som antydet foran, vil konsekvensen av et lavere beviskrav ved avgjørelsen av tilregnelighetsspørsmålet kunne være at flere uskyldige straffes. Dette vil klart nok også gi uheldige sosiale konsekvenser – psykisk syke vil plasseres i fengslene, hvor behandlings- og rehabiliteringsutsikter ikke vil være like tilpassede og gode som i en behandlingsinstitusjon innenfor det psykiske helsevern. Dette er lite ønskelig.

Foran er det pekt på at konsekvensene for den enkelte siktede kan variere meget avhengig av om han erklæres tilregnelig eller utilregnelig. For noen vil det utvilsomt være gunstig å bli kjent utilregnelig, men for andre kan dette være mer tvilsomt. For så vidt kunne dette faktum invitere til en relativisering av beviskravspørsmålet avhengig av omstendighetene i den enkelte sak og med den enkeltes situasjon.602

Utvalget mener imidlertid at det vanskelig kan etableres grunnlag for et slikt relativt beviskrav. Utvalget har i sin vurdering lagt vekt på at det er et rettsstatlig ideal å ha generelle regler på dette området, blant annet for å sikre hensynene til forutberegnelighet og en praktikabel strafforfølgning.603 Dertil tilsier hensynet til likebehandling at like bevissituasjoner bør behandles likt. Så vidt vites er det heller ikke tidligere argumentert for en relativisering av beviskravsterskelen avhengig av hvilket utfall som vil være til den enkelte tiltaltes beste. Og noe slikt har heller ikke vært foreslått for andre straffbarhetsvilkår.

10.4.2.2.2 Utvalgets merknader til Oslo tingretts dom i 22. juli-saken

Det er som nevnt i 10.4.2.1 grunn til å knytte noen kommentarer til argumentasjonen for et lavere beviskrav i Oslo tingretts dom i 22. juli-saken. Før utvalget i det følgende gjennomgår tingrettens argumenter, er det igjen grunn til å understreke at rettens drøftelse var uten betydning for resultatet i saken, da retten konkluderte med at tiltalte utvilsomt var tilregnelig. Utvalgets merknader i det følgende rokker derfor ikke ved tingrettens konklusjon om at tiltalte var tilregnelig eller andre sider ved dommen.

Tingretten fremførte fire verdibaserte argumenter for å legge til grunn et senket beviskrav. Det første argumentet ble formulert slik:

«Tingretten mener det lavere beviskravet for tilregnelighet har gode grunner for seg. Straff er riktig nok et tilsiktet onde som gir uttrykk for samfunnets sterke bebreidelse av et lovbrudd. En slik bebreidelse forutsetter at lovbryteren har skyldevne. Straffen har imidlertid også et soningselement som gir domfelte en mulighet til «å gjøre opp for seg». I dette perspektiv er straffen ikke utelukkende et onde, men også en vei tilbake til samfunnet. Dersom beviskravet for tilregnelighet legges for høyt, vil denne veien stenges for mange lovbrytere med reell skyldevne.»604

Etter utvalgets oppfatning er dette argumentet problematisk. Med like stor «rett» kan det anvendes for andre straffbarhetsbetingelser, også for spørsmålet om gjerningspersonen har handlet forsettlig. Det er ikke tvilsomt, verken etter gjeldende rett eller ut fra begrunnelsene for det strafferettslige beviskravet, at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode ved spørsmålet om tiltalte handlet forsettlig. Tingrettens argument er med andre ord helt generelt og hvis det legges til grunn, undergraver det begrunnelsen for det strafferettslige beviskravet som sådan. Det er ikke uten videre innlysende at straffens soningselement i større grad skulle gjøre seg gjeldende ved avgjørelsen av spørsmålet om tilregnelighet enn ved spørsmålet om tiltalte for eksempel handlet forsettlig.

Tingrettens andre argument lyder slik:

«Det er dessuten prinsipielt betenkelig å frata lovbrytere skyldevne og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse ved en uberettiget sykeliggjøring av deres sinn.»605

Spørsmålet om hvem som tilskrives skyldevne, omhandler, som allerede påpekt i 10.4.2.2.1, hvilke psykiske avvikstilstander utilregnelighetsregelen skal omfatte – ikke beviskravet. Hvilket beviskrav som bør gjelde, avhenger av hvordan man bør redusere og fordele risiko for feil dom – hvilken grad av sikkerhet må foreligge for at domstolen skal være berettiget til å avsi en straffedom? Svaret på dette spørsmålet kan ikke foregripes med en premiss om at et strengt beviskrav vil innebære en uberettiget sykeliggjøring.

Hva tingretten for øvrig mener med uttrykket «uberettiget sykeliggjøring av [lovbryteres] sinn», fremstår som uklart. Uavhengig av hvordan tvilsomme saker om strafferettslig utilregnelighet løses, så dreier de seg nesten alltid om personer som på handlingstiden var psykisk meget syke eller avvikende, og som ofte også er dette på domstidspunktet. Det kan derfor spørres om en utilregnelighetskonklusjon i en tvilsom sak da i det hele tatt kan innebære en særlig «sykeliggjøring» av lovbryterens sinn, og om dette kan være «uberettiget». Utvalget har uansett vanskelig for å se at dette argumentet i tingrettens dom gir særlige bidrag til hvordan beviskravsspørsmålet bør løses. Naturlig nok er det hensyn som taler mot å holde reelt tilregnelige for utilregnelige. Det er imidlertid kryssende og enda mer tungtveiende hensyn som taler mot å ansvarliggjøre de som er reelt utilregnelige og dermed uskyldige.

Tingrettens tredje argument er som følger:

«Også i forhold til samfunnet og til de som er direkte berørt av et lovbrudd, tilsier hensynet til en rettferdig gjengjeldelse at lovbrytere med reell skyldevne straffes. I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 77. Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger», jf. Innst. O. nr. 34 (1996–97) pkt. 5.4, synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»606

Det tingretten synes å argumentere for, er å fravike det grunnleggende prinsippet om at uriktig domfellelse er vesentlig verre enn en uriktig frifinnelse under henvisning til straffens begrunnelser. Og den konsekvensen som trekkes av dette synspunktet er altså at det strafferettslige beviskravet for tilregnelighet senkes. Som tingrettens første argument, er også dens tredje argumentasjonslinje generell og med gyldighet for andre straffbarhetsbetingelser; argumentasjonen har også her gyldighet for kravet til forsett. Å fravike prinsippet om at en uriktig domfellelse er vesentlig verre enn en uriktig frifinnelse ved å senke det strafferettslige beviskravet med grunnlag i gjengjeldelsesbetraktninger, er det verken rettskildemessig eller verdimessig dekning for.

Selv om man nok finner betraktninger om gjengjeldelse i norsk strafferett, se 6.2.1, vil det å la straffens begrunnelse i gjengjeldelse få betydning for utformingen av en regel om beviskrav som avviker fra den som gjelder for øvrige straffbarhetsvilkår, innebære et markant brudd med hvordan særskilte beviskrav begrunnes i andre sammenhenger. Tanker om rettferdig gjengjeldelse virker først og fremst begrensende på bruken av straff.

Og uansett er det vanskelig å finne grunnlag for tingrettens differensiering mellom absolutte og relative straffeteorier når det gjelder teorienes eventuelle betydning for beviskravet. Prevensjonshensyn taler vel så sterkt, og antagelig i sterkere grad for et senket beviskrav, enn det tingrettens anførte gjengjeldelseshensyn gjør – jo flere med «reell skyldevne» som vi straffer, desto større grunn er det til å anta at straffens allmennpreventive formål realiseres. For øvrig er det ikke lett å se at det skulle være en kobling mellom gjengjeldelseshensyn og et senket beviskrav. Gjengjeldelseshensyn kan ikke i seg selv begrunne at rettsordenen bør akseptere mindre sikkerhet om gjerningsmannens tilregnelighet, og dermed større usikkerhet om gjengjeldelsen er rettferdig og berettiget, enn det som gjelder for andre ansvarsvilkår ellers i strafferetten.

Det fjerde argumentet til tingretten lyder slik:

«Retten mener videre det er uheldig å overføre lovovertredere som etter all sannsynlighet ikke har et reelt behandlingsbehov, til tvungent psykisk helsevern. En farlig person som ikke (lenger) er psykotisk, kan riktig nok overføres til anstalt under kriminalomsorgen «når særlige grunner taler for det», jf. lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern § 5-6. Overføringsadgangen er imidlertid snever, jf. Rt. 2011 s. 1043 avsnitt 27, og kan bare skje etter rettens samtykke. Farlige personer vil følgelig kunne beholdes i det psykiske helsevern i årevis uavhengig av deres sinnstilstand. All den stund straffeloven § 39 ikke stiller krav til sinnstilstanden på domstidspunktet, er det på den annen side ikke mulig å sikre seg mot dette.»607

Utvalget kan heller ikke slutte seg til dette. Argumentasjonen forutsetter at de mulige reaksjonene gjerningspersonen risikerer og hvilken nytte han eller hun måtte ha av reaksjonen bør ha betydning for beviskravets utforming. En slik forutsetning mener utvalget ikke kan legges til grunn da det vil bryte med begrunnelsene for hvorfor det i strafferetten er et vilkår at den siktede var tilregnelig på handlingstidspunktet, se 10.2.2.1.

Å senke beviskravet for tilregnelighet på grunn av en mulighet for at lovbryteren «ikke har et reelt behandlingsbehov», vil dessuten kunne føre til at mange personer som både har og ikke har et slikt behandlingsbehov straffes selv om de reelt sett ikke har skyldevne. Dermed står man også i fare for å tilby mange personer et langt dårligere behandlingstilbud enn det særreaksjonsordningen tilsier. Utvalget mener det er viktig, i likhet med hva tilfellet er etter gjeldende rett, å unngå dette. Se blant annet om overføringsadgangen mellom det psykiske helsevern og kriminalomsorgen i 21.2, 22.1.5.3 og 24.3.3.

I Oslo tingretts dom i 22. juli-saken finnes det altså ikke verdibaserte argumenter som tilsier at det alminnelige strafferettslige beviskravet bør fravikes for spørsmålet om gjerningspersonens tilregnelighet.

10.4.2.3 Bevismessige argumenter

Problemstillingen i det følgende er om argumenter av bevismessig art tilsier at det ordinære og strenge beviskravet bør fravikes når det er spørsmål om tilregnelighet forelå på handlingstiden. Beviskrav bør ikke utformes strengere enn at fenomenene det knyttes rettsvirkninger til, lar seg påvise. Dersom tilregnelighetstilstander generelt er vanskelige å bevise, så kan dét være et argument for å senke beviskravet slik at straffansvaret blir en realitet.

I rettspraksis og i juridisk teori uttrykkes ofte at det ikke lar seg gjøre å føre «direkte bevis» for gjerningspersonens subjektive forhold.608 Enkelte har argumentert for at det alltid vil hefte en generell usikkerhet ved påstander om slike forhold, og at beviskravet derfor bør senkes i motsetning til det som er tilfellet for objektive, ytre omstendigheter som kan observeres mer direkte.609

Det er ikke umiddelbart innlysende at det hefter en generell usikkerhet ved påvising av gjerningspersonens subjektive forhold. Slike forhold, som for eksempel skyldgrad, er realiteter vi forholder oss til både i hverdagslivet og i rettslivet. Det kommer til uttrykk i uttalelser som at du «gjorde det med vilje» og i rettssystemet gjennom uttalelser som denne: «Den planlegging og de målrettede handlinger som ligger bak forsøket, viser et fast forbrytersk forsett».610

Dette kan utdypes ytterligere. I juridisk litteratur forutsettes det å være to kilder til kunnskap om gjerningspersonens sinn.611 Den ene er forestillinger slik de fremstår i gjerningspersonens egen bevissthet og meddeles omgivelsene. Den andre er fortolkning av menneskelig aktivitet. Av rettsavgjørelsen inntatt i Rt. 2005 s. 104 fremgår det for eksempel at lagmannsretten hadde bygd på begge kilder for å fastslå gjerningspersonens hensikt, uten at noen form for skepsis eller tvil kommer til uttrykk, og det selv om det altså gjaldt bevis for et subjektivt forhold:

«Han har i to politiavhør, det siste nesten en måned etter hendelsen, og i forbindelse med varetektsfengsling, forklart at han hadde til hensikt å drepe noen og var bevisst det han gjorde […] Retten viser videre til selve handlingen, hvor tiltalte to ganger har stukket en stor kniv mot As nakke og ansikt, samt at han forfulgte A med kniv da han forsøkte å komme seg i sikkerhet.»612

Lovbryterens egen introspeksjon og meddelelse av denne, er ikke en nødvendig betingelse for å legge til grunn en subjektiv tilstand. Tvert imot, i mange straffesaker vil det legges til grunn at vedkommende handlet forsettlig selv om dette er benektet på det sterkeste av vedkommende selv. Det er fordi dommeren vil kunne bygge på sakens ytre/objektive forhold og sin alminnelige livserfaring når slike spørsmål avgjøres.

Selv om det siterte omhandler spørsmålet om forsett, og ikke spørsmålet om tilregnelighet, illustrerer det en generell forutsetning om at sinnstilstander lar seg bevise med tilnærmet sikkerhet. Det samme gjelder for spørsmål om tilregnelighet. I mange tilfeller er det bevismessig helt på det rene at gjerningspersonen var bevisstløs eller psykotisk, eller at vedkommende ikke var psykotisk, slik konklusjonen var i Oslo tingretts dom i 22. juli- saken.

På denne bakgrunn er det vanskelig å se at bevismessige forhold kan begrunne et lavere beviskrav for spørsmålet om tilregnelighet.

10.4.2.4 Sammenfatning

Gjennomgangen har vist at begrunnelsen for det alminnelige strafferettslige beviskravet har gyldighet også for spørsmålet om hvorvidt gjerningspersonen var tilregnelig på handlingstiden. Konsekvensene av en uriktig fellende straffedom vil i alminnelighet være mye større enn en uriktig frifinnelse, også når det gjelder spørsmålet om tilregnelighet.

Samfunnet kan ikke risikere at personer, som på grunn av alvorlige mentale avvikstilstander på gjerningstiden ikke innehar den strafferettslige skyldevne og derfor heller ikke kan klandres, blir domfelt og straffet. Det er både dypt urettferdig og en lite hensiktsmessig investering i straff å pålegge slike alvorlig psykisk syke personer et strafferettslig ansvar. Et godt egnet middel for å redusere risikoen for uriktige domfellelser på dette området, er å stille de alminnelige krav til bevisenes styrke også for denne straffbarhetsbetingelsen.

10.4.3 Ulike typer usikkerhet under utvalgets utilregnelighetsregel

10.4.3.1 Tema, avgrensing og opplegg

Det er grunn til å drøfte noe nærmere hvordan domstolene bør forholde seg til usikkerhet om gjerningspersonens tilregnelighet. Usikkerheten kan gjelde ulike forhold, som neppe bør håndteres likt. Tidligere har man derimot sett ulike tvilsspørsmål som ett. Å tale om beviskravet for tilregnelighet som en gitt størrelse, er imidlertid upresist. Når begrunnelsen for beviskrav er å redusere og fordele risiko for feil dom, er det grunn til å avklare nærmere hva slags typer risiko som vil kunne oppstå i praksis.

Det er faktisk usikkerhet som tematiseres i det følgende. Faktisk usikkerhet er usikkerhet om fenomener det knyttes rettsvirkninger til, for eksempel spørsmål om hva gjerningspersonen gjorde eller tenkte på gjerningstidspunktet. Faktisk usikkerhet skiller seg fra rettslig usikkerhet, som knytter seg til hvordan fenomener skal bedømmes, for eksempel spørsmål om hvilken rettslig betydning det har at en handling er foretatt eller at den er foretatt med hensikt.

Først i 10.4.3.2 presiseres at beviskravet har to dimensjoner i seg – sannsynlighet og robusthet. Når det stilles krav til sikkerhet for et faktisk forhold før det kan legges til grunn for en straffedom, så stilles det krav til at det anførte faktum foreligger med en bestemt sannsynlighetsgrad, i den forstand at det har grunner for seg (sannsynlighet), og at vurderingen av sannsynlighet bygger på et godt utredet bevisgrunnlag (robusthet).

Hvordan regelen om straffrihet på grunn av utilregnelighet utformes, blir bestemmende for hva slags type usikkerhet som kan oppstå. Sentralt er det om regelen hviler på medisinske diagnoser eller mer allmenne juridiske begreper om psykiske avvikstilstander. I 10.4.3.4 er temaet en særlig form for usikkerhet som knytter seg til diagnosefastsettelse, og hvordan denne bør behandles. I 10.4.3.5 er temaet usikkerhet ved bruk av mer allmenne begreper om sinnstilstander, og hvordan slik usikkerhet bør håndteres.

10.4.3.2 Usikkerhet – sannsynlighet og robusthet

Hvorvidt noe er sikkert, kan uttrykkes på to måter. Én måte er å uttrykke sikkerheten basert på et avgrenset informasjonsgrunnlag. En annen måte er samtidig å ta i betraktning betydningen av at det kan finnes mer informasjon ut over den som allerede foreligger.613

Dette er en distinksjon som inntil nylig har vært lite påaktet i norsk rettstenkning. I rettslig bevisteori omtaltes denne forskjellen gjerne som en forskjell mellom et anført faktums sannsynlighetsdimensjon og dets robusthetsdimensjon. Med sannsynlighet siktes det gjerne til en mer eller mindre velbegrunnet overbevisning. Med robusthet siktes det til at et anført faktum i liten grad er sårbart for ny informasjon i form av ytterligere bevis. Dette innebærer at der er mulig å anse en påstand som korrekt selv om bevisgrunnlaget er spinkelt. Dersom flere bevis kommer til, får man et tryggere grunnlag å basere avgjørelsen på. Et eksempel på dette er at det i alminnelighet anses tryggere med to sakkyndige enn med én. Et annet eksempel er at man i tilståelsessak generelt vil være sikrere om alle bevisene fra åstedet forelegges retten.

Det er grunn til å understreke at et krav til robusthet er et annet enn kravet om at domstolen har en plikt til å opplyse saken etter straffeprosessloven § 294. Domstolen vil kunne anse saken som tilstrekkelig opplyst til at den kan avsi dom og samtidig frifinne fordi det anførte faktum ikke er tilstrekkelig robust, for eksempel fordi politiet har unnlatt å ta en blodprøve eller å avhøre et vitne. Dette henger sammen med at kravene forfølger ulike formål – kravet til robusthet er begrunnet i hensynet til å unngå uriktige domfellelser, mens domstolenes generelle plikt til utredning er begrunnet i hensynet til sannhetssøken.

Som det har fremgått, forstås det alminnelige strafferettslige beviskravet som et krav om bevisbasert overbevisning og angir hvor velbegrunnet en anførsel må være for å kunne legges til grunn for en dom. Det klargjøres imidlertid sjelden hvilken av de to nevnte typene av sikkerhet – sannsynlighet eller robusthet – som tematiseres. Begrunnelsen for det strafferettslige beviskravet, som er å unngå uriktige domfellelser, tilsier uansett at det må stilles strenge krav både til anførselens sannsynlighet og dens robusthet.

10.4.3.3 Usikkerhet om symptomer

Utvalget foreslår å videreføre ordningen med at den som er psykotisk, skal anses utilregnelig. I tillegg foreslår utvalget at også tilstander som må likestilles med en psykotisk tilstand, skal føre til straffrihet. Begge vilkårene forutsetter at det må påvises særskilte patologiske (sykelige) symptomer i lovbryterens psyke. Denne påvisningen kan bygge på ytre forhold som bisarr adferd m.m. og på tanker og forestillinger som vedkommende gir uttrykk for.

Det kan knytte seg usikkerhet til to forhold. For det første kan det være usikkerhet ved de enkelte symptomenes eksistens. For det andre kan det være usikkert om det samlede symptombildet er tilstrekkelig til at man kan si at det foreligger psykose eller likestilt tilstand. I det følgende er det usikkerhet om symptomer som er temaet. I 10.4.3.4 og 10.4.3.5 tematiseres usikkerhet om diagnosefastsettelse og usikkerhet om det foreligger en likestilt tilstand.

Ytre symptomer som knytter seg til faktisk adferd, fastslås i henhold til observasjon og erfaringsbaserte slutninger. Usikkerhet oppstår der observasjonene er usikre, eller erfaringsgrunnlaget er ufullstendig. Denne typen usikkerhet kan juridisk sett håndteres ved bruk av det alminnelige strafferettslige beviskravet.

Vanskeligere er det å kartlegge symptomer som består i tanker og følelser. Vanlig arbeidsmetodikk er her fortolkning av lovbryterens adferd og hans formidling av egne erfaringer og opplevelser (introspeksjonserfaring). I det følgende knyttes enkelte bemerkninger til karakteren av den usikkerhet som kan oppstå, og hvorvidt denne kan reguleres ved beviskrav.

Usikkerhet ved fortolkning av menneskelig adferd kan skyldes to forhold. For det første kan det være usikkert om den ytre adferden som fortolkes, i det hele tatt har funnet sted, eller om hvordan den artet seg. Er det for eksempel slik at vedkommende har forholdt seg slik en eventuell villfarelse eller hallusinasjon skulle tilsi? Slik usikkerhet reguleres også av det alminnelige strafferettslige beviskravet.

For det andre kan det, når den ytre adferden er bragt på det rene, knytte seg usikkerhet til hvordan adferden bør fortolkes. Slik usikkerhet knytter seg ikke til faktiske forhold, men til mellommenneskelige fortolkinger som er teori-, person-, situasjons- og kulturavhengige. Til syvende og sist er det et spørsmål om forståelse av mennesket som en presumptivt rasjonell aktør.

Her vil det for domstolen kunne oppstå usikkerhet når det skal tas stilling til hvordan adferd fra andre kulturer best forstås. Et eksempel på at slike fortolkninger kan ha strafferettslig betydning, gir avgjørelsen inntatt i Rt. 1984 s. 1146 som gjaldt straffutmåling for tre tyrkiske innvandrere, far og to sønner, som hadde drept en 31-årig, gift landsmann, som hadde hatt seksuell omgang med den 18-årige datteren og søsteren av drapsmennene. Høyesterett uttalte følgende:

«Jeg er enig med påtalemyndigheten i at mennesker fra fremmede land og kulturer som slår seg ned her i landet, i alminnelighet ikke kan vente at man ved den strafferettslige bedømmelse av deres handlinger eller ved straffutmålingen skal ta hensyn til moraloppfatninger eller tradisjoner som finnes i deres hjemland, men som man her står fremmed overfor. Innvandrere må som alminnelig regel rette seg etter forholdene og oppfatningene her til lands.
I det foreliggende tilfellet er imidlertid de domfeltes handling slik influert og motivert av det krav det hjemlige miljø og deres landsmenn her i landet stiller til dem i den situasjonen de var kommet opp i, at jeg finner at det ved straffutmålingen må tas hensyn til dette. Den konflikt som lå til grunn for drapet, hadde sin bakgrunn i det miljø som både de domfelte og den drepte tilhørte. Tradisjonen fra hjemlandet med dens oppfatning og krav stiller etter min mening de domfeltes skyld i et særegent lys.»614

Poenget med denne gjengivelsen er ikke å ta stilling til hvorvidt det var riktig eller ikke riktig å la de kulturelle forhold spille inn på straffeutmålingen i denne saken, men å vise at forståelsen av handlinger er kulturelt betinget.615 Det gjelder også for fastsettelse av forsett og øvrige sinnstilstander hos lovbryteren, og ikke minst for spørsmålet om utilregnelighet. Når symptomer skal bedømmes vil det kunne være viktig å vurdere dem i sin kulturelle eller religiøse kontekst. Og ikke minst for spørsmålet om utilregnelighet, vil kulturelle forhold kunne ha betydning, se 19.7.4.1.

Usikkerhet som knytter seg til gjerningspersonens erfaring av egne opplevelser (introspeksjonserfaring), kan også skyldes to forhold. For det første kan det være usikkert om gjerningspersonen har hatt evne eller vilje til introspeksjon. For det andre kan det være usikkert om introspeksjonen er korrekt videreformidlet.

Hvorvidt det lovbryteren oppgir om egne tanker er holdbart, beror på fortolkning. Å avgjøre om han er sannferdig, vil i praksis skje ved å sammenholde forklaringen med fortolkning av hans adferd: Den som etter lengre tids rekognoseringsadferd bryter seg inn i et lagerlokale og på vei ut blir avslørt bærende på varer, vil i en normalsituasjon ikke høres med at handlingen ikke var planlagt.

Hvorvidt lovbryteren har hatt eller har innsikt i eget sjelsliv, vil retten måtte fastslå på bakgrunn av erfaringer med tilsvarende eller lignende situasjoner, eventuelt med bistand fra sakkyndige. Også slik usikkerhet blir derfor et spørsmål om fortolkning av situasjonen.

I den grad man ikke klarer å fortolke bort usikkerhet som beskrevet ovenfor, er det vanlig å håndtere dette ved det strafferettslige beviskrav, se 10.2.2.1. Det er imidlertid verdt å merke seg at det her er tale om regulering av en annen type usikkerhet enn den som knytter seg til ytre faktiske forhold.

10.4.3.4 Usikkerhet om psykosediagnose

Utvalget mener at spørsmålet om lovbryteren skal anses utilregnelig, bør ta utgangspunkt i medisinske diagnoser. Man kan si at diagnosene er gitt rollen som verktøy for å finne frem til dem som ikke har slik modenhet, sjelelig sunnhet eller bevissthet som skal til for å bære et straffansvar.

I likhet med øvrige medisinske diagnoser så fastsettes psykosediagnoser ut fra et internasjonalt diagnosesystem, ICD-10. Diagnosesystemet fungerer som en retningslinjebasert sjekkliste. Systemet angir ikke kriterier med et klart meningsinnhold, men forutsetter at angitte symptomer bedømmes med et klinisk medisinsk skjønn før diagnoser fastsettes.

Som det fremgår i 8.4.3, er avgrensningene av ulike diagnoser i systemet dels basert på symptomenes karakter, dels på deres alvorlighetsgrad og intensitet og dels på deres varighet. Psykoser kan ha ulike grader, og man kan etter systemet ha en psykoselidelse uten tydelige psykotiske symptomer, for eksempel hvis tilstanden er regulert ved antipsykotisk medisin.

I tillegg til at det kan hefte usikkerhet ved forekomsten av symptomer, slik det ble redegjort for i 10.4.3.3, vil det kunne hefte usikkerhet ved hvilken betydning diagnosesystemet tillegger symptomene. At slik usikkerhet oppstår, er naturlig da diagnosesystemet nettopp er retningslinjebasert. Det er en utbredt oppfatning at psykosebegrepet ikke er entydig og at det ikke er skarpe grenser mellom lidelser som faller innenfor og utenfor psykosebegrepet.616

Psykosebegrepets vaghet knytter seg da til to forhold. For det første er symptomer som kan indikere psykoselidelse ikke absolutt angitt. Illustrerende er diagnosen paranoid psykose, hvor symptombeskrivelsen blant annet er angitt ved uttrykkene «forfølgelse» og «grandiositet», som peker mot et noe vagt meningsinnhold. For det andre er de kriteriene som ligger til grunn for det kliniske skjønnet som avgjør om symptomene er tilstrekkelige til en psykosediagnose, naturlig nok, også skjønnsmessige.

Hvorvidt usikkerhet som knytter seg til symptomer og klinisk skjønn er til hinder for en psykosediagnose, beror på en fortolkning av diagnosesystemet. Hvis denne typen usikkerhet ikke lar seg avklare eller bortfortolke ut fra diagnosesystemets egne kriterier, må betydningen av usikkerheten for spørsmålet om straffrihet bero på en fortolkning av psykosebegrepet slik dette er uttrykt i loven.617

Poenget er dette: Det rettslige psykosebegrepet i straffeloven § 44 er knyttet direkte til de medisinske kriteriene for psykose etter diagnosesystemet. Usikkerhet om innholdet i de medisinske diagnostiske kriteriene innebærer da samtidig usikkerhet om innholdet i det rettslige psykosebegrepet. Denne usikkerheten er av en rettslig karakter. Usikkerhet knyttet til psykosediagnostisering må derfor håndteres som et rettslig tolkningsspørsmål av utilregnelighetsregelen, og ikke som et bevisspørsmål. Dette tolkningsspørsmålet må som regel løses ut fra utilregnelighetsregelens legislative grunnlag. Til syvende og sist blir spørsmålet om de hensyn som bærer utilregnelighetsregelen, tilsier at tilstanden bør omfattes av regelen.

Blant annet den typen tolkningsspørsmål som her er beskrevet, har ført til at utvalget også vil la tilstander som er likestilt med psykose, omfattes av straffrihetsregelen, se 8.9.4. Det å la likestilte tilstander omfattes, gjør at man ikke binder seg til at bare medisinske diagnoser som er utviklet med andre formål for øye enn å avgjøre hvem som bør være straffri, blir avgjørende for dette spørsmålet. Retten får ytterligere et verktøy til disposisjon når den skal avgjøre om tiltalte har den tilstrekkelige modenhet, sjelelige sunnhet eller bevissthet som skal til for å bære et straffansvar. Slik kommer det rettslige elementet i utilregnelighetsbedømmelsen klart til uttrykk i lovteksten.

I noen grad tar allerede gjeldende retts «medisinske prinsipp» hensyn nettopp til dette. Det henger sammen med at det kreves at vedkommende må være «psykotisk» – i noen sammenhenger uttrykt som at psykosen må være «aktiv» – et begrep eller gradering som ikke omfattes av ICD-10 systemet, se også 6.4.3.618 Det som kjennetegner slike tilstander, er en faktisk virkelighetsbrist, og begrepspresiseringen åpner dermed for utøvelse av et rettslig skjønn knyttet til hvilke tilstander som er tilstrekkelig symptomtunge og derfor ikke skal medføre straff.

10.4.3.5 Usikkerhet om likestilt tilstand

Utvalgets forslag om at tilstander likestilt med psykose skal føre til straffrihet innebærer bruk av kriterier som er formelt løsrevet fra medisinske diagnoser. Domstolen skal ut fra et rettslig begrep om likestilte tilstander avgjøre om tiltalte har en slik sinnstilstand at straffansvar ikke bør ilegges, uavhengig av om tilstanden faller inn under diagnosesystemet i ICD-10.

Et av hovedpoengene for utvalget med å foreslå at også likestilte tilstander skal omfattes av straffrihetsregelen, foruten at det gir en mest mulig presis angivelse av hvem som bør omfattes av reglen, er å klargjøre arbeidsoppgavene mellom de sakkyndige og retten. Også i dansk teori er denne klare rollefordelingen mellom medisin og juss satt som et ideal, og ansett som en av begrunnelsene for en regel om likestilte tilstander:

«Lægerne bør såvidt muligt kunde udtale sig oprigtigt på grundlag af deres faglige begreber og spares for fristelsen til at anvende etiketten «sindssyg» med overdreven opportunisme.»619

I utvalgets lovforslag er det for de likestilte tilstandene angitt enkelte symptomer med særlig relevans, men også andre symptomer kan komme i betraktning, se 8.4. I likhet med spørsmålet om det foreligger en psykotisk tilstand, vil det bero på en fortolkning av kriteriet om likestilte tilstander hvorvidt det symptombildet som foreligger, og den usikkerhet som knytter seg til dette, er tilstrekkelig til å begrunne straffrihet.

At denne typen usikkerhet bør håndteres som et spørsmål om rettslig fortolkning, og ikke ved et beviskrav, knytter seg til at usikkerheten ikke omhandler eksistensen av faktiske fenomener, men fortolkning av disse. Et eksempel på at Høyesterett har foretatt en slik fortolkning i henhold til gjeldende straffelov § 44 er førstvoterendes uttalelse i Rt. 1960 s. 634:

«Jeg ser det slik at de sjelelige eller psykopatologiske momenter som er påberopt og som hevdes å kunne utelukke skyldevnen i dette tilfelle, etter sin art er slike som må antas å være overveiet da loven ble gitt, og at de for øvrig ville gått inn under ett av de to alternativer som straffelovens § 44 nevner, dersom de hadde hatt den tilstrekkelige styrke.»620

En slik tilnærming finner man også støtte for i annen rettspraksis. Et eksempel er at Høyesterett har lagt til grunn at såkalt «sløret forsett» omfattes av forsettskategoriene sannsynlighetsforsett og dolus eventualis.621 Det innebærer at domstolene kan legge til grunn at tiltalte har handlet forsettlig også i situasjoner hvor avgjørelsestemaet ikke har fremstått helt klart i gjerningsmannens bevissthet. Denne fortolkningen kan forstås som at kravet til forsett «lempes» eller «utvides» slik at man også kan statuere forsett i situasjoner hvor det er usikkert hvordan lovbryterens adferd bør fortolkes eller er å forstå.

Usikkerhet om forekomsten av eller styrken i de symptomer som kan aktualisere en vurdering etter «likestilt»-alternativet er derimot faktisk usikkerhet som må håndteres med beviskravet, se 10.4.3.3.

10.4.3.6 Sammenfatning

Gjennomgangen har vist at man ved å angi et beviskrav ikke har sagt alt om usikkerhet i tilknytning til utilregnelighetsspørsmålet. Hvilken betydning det skal ha at det hefter usikkerhet om innholdet i diagnostiske kriterier og likestilte tilstander som beskrevet i henholdsvis 10.4.3.4 og 10.4.3.5, vil bero på en fortolkning av straffrihetsregelen.

Istedenfor å benytte beviskravet for å håndtere usikkerhet om rettslige tolkningsspørsmål, bør dommeren fortolke regelen ut fra dens begrunnelse og de hensyn som den hviler på. Uavhengig av om det da er straffrihetsreglens medisinskdiagnostiske kriterier eller mer allmenne begrepsstørrelser som er aktualisert, er det avgjørende at de rettsoppnevnte sakkyndige formidler faglig usikkerhet, slik at retten kan ta stilling til hvilken betydning usikkerheten skal ha for straffansvaret og hvordan den skal håndteres.

10.4.4 Rettsenhet

Å anvende det alminnelige strafferettslige beviskravet bidrar til å tydeliggjøre og å skille de rettslige og faktiske sidene fra hverandre ved utilregnelighetsvurderingen.

Tvil som knytter seg til hvorvidt en tilstand faller inn under utilregnelighetsregelen, herunder tvil om diagnostisering, vil etter utvalgets forslag i første omgang bli et spørsmål om å tolke regelen med et henblikk på medisinske diagnosesystemer for å avklare om tilstanden er å anse som en psykose, eller tolke utilregnelighetsregelen for å avklare om den er å anse som en likestilt tilstand. Deretter må retten ta stilling til om den aktuelle symptomtyngden er tilstrekkelig til å falle innenfor lovens vilkår.

Avklaringen av beviskravets dekningsområde sammenholdt med tillegget om likestilte tilstander, bidrar samlet sett til en rettsliggjøring av den tvilen som kan oppstå under utilregnelighetsregelen. Det er fordi disse to forholdene gjør det klart hva som er rettslige spørsmål som må løses ut fra en fortolkning av utilregnelighetsregelen. Denne klargjøringen er et utslag av utvalgets grunnleggende oppfatning om at psykiatere skal holde seg til psykiatri og jurister til jus, se 14.2 og 14.3.

Da utilregnelighetsvurderingen rettsliggjøres, vil domstolene med Høyesterett i spissen også gis et verktøy til å håndheve utilregnelighetsregelens rammer, og mulighet for å styre en eventuell regelutvikling som følge av økt kunnskap om psykiske avvikstilstander. Dette vil bidra til stor grad av rettsenhet, og være den beste garanti mot utglidinger og uensartet praksis. Utvalget anbefaler at slike spørsmål får sin avklaring basert på grundige prosedyrer i enkeltsaker.

10.4.5 Straffutmåling

Utvalget mener at det alminnelige strafferettslige beviskravet også bør gis anvendelse for omstendigheter som nevnt i straffeprosessloven § 56 om straffnedsettelse. Dette er i samsvar med lang tids rettspraksis. I avgjørelsen inntatt i Rt. 1960 s. 634 uttalte Høyesterett at tvil om hvorvidt gjerningspersonen hadde hatt «en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten» måtte komme ham til gode.622 Beviskravet synes også lagt til grunn i senere avgjørelser.623

10.4.6 Lovfesting

Det følger et materielt beviskrav av formuleringen «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven» i Grunnlovens § 96 andre ledd, se 10.2.2.3.

Utvalget ser ikke grunn til en ytterligere lovfesting av det alminnelige strafferettslige beviskravet. Det er ikke tradisjon for lovfesting, og lovgiver fant heller ikke grunn til å lovfeste dette ved vedtakelsen av straffeloven av 2005. Det strafferettslige beviskravet er alminnelig kjent og tilstrekkelig forankret i norsk rett som det er, se 10.2.2.1.

Et særlig spørsmål er om det likevel er nødvendig med lovgivning for å gi utvalgets synspunkter gjennomslag. Spørsmålet melder seg fordi dagens praksis med et senket beviskrav er basert på Rt. 1979 s. 173 og må anses som domstolskapt rett. Utvalgets syn er imidlertid at rettskildebildet ikke nødvendiggjør lov.

Det kan reises spørsmål ved om det alminnelige beviskravet – som etter utvalgets syn altså vil ha samme terskel for alle straffbarhetsvilkårene – ikke allerede følger av Grunnloven § 96 etter at uskyldspresumsjonen ble tatt inn i denne bestemmelsen. Som utvalget har understreket foran, får beviskravet bare anvendelse ved usikkerhet om faktum. Ved rettslig usikkerhet skal retten velge det resultat som ut fra rettskildebildet har de beste grunner for seg.

Det er en lang tradisjon hos oss for å legge til grunn det alminnelige beviskravet ved faktisk usikkerhet, i første rekke ved tvil om faktum under skyldspørsmålet. Dette viktige skillet mellom faktisk og rettslig usikkerhet, som også kan ha sine vanskelige grenseområder ved utilregnelighetsspørsmålet, er ikke problematisert verken i Høyesteretts avgjørelse fra 1979 eller i de teoretiske fremstillinger som kort har berørt spørsmålet. Dette reduserer vekten av disse rettskildene betraktelig.

Det er altså bare ved tvil om faktum at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, og dette må kunne forstås likt for alle straffbarhetsvilkårene i samsvar med alminnelige strafferettslige prinsipper. Disse synspunkter tilsier at det ikke er nødvendig å endre loven for at utvalgets vurderinger skal få gjennomslag.

Selv om utvalget ikke går inn for en lovfesting, anbefales det at utformingen av uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 andre ledd endres. Dagens formulering, som er gjengitt ovenfor i 10.2.2.3, er tungt inspirert av EMK artikkel 6 nr. 2:

«Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.»

Uttrykket «bevist etter loven» i Grunnloven § 96 andre ledd gir imidlertid ganske ulike assosiasjoner beroende på om det benyttes i en konvensjon som forplikter staten eller i statens egen konstitusjon. Mens dette uttrykket i konvensjonsforpliktelsen i større grad markerer hvordan statene må gå frem for å anse noen straffskyldige, gir uttrykket «etter loven» i konstitusjonen heller inntrykk av at den siktedes grunnlovsvern vil bero på den til enhver tid gjeldende lovgivning. Dette har neppe vært meningen, men rent ordlydsmessig er det en plausibel tolkning.

Særlig når det gjelder en så sentral bestemmelse som § 96, og en så viktig rettsstatlig garanti som uskyldspresumsjonen, er det etter utvalgets syn viktig at ordlyden alene peker direkte mot det vernet bestemmelsen er ment å gi.

Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen i Grunnloven § 96 andre ledd endres slik (endringer i kursiv):

«Enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist.»

I nynorsk versjon foreslår utvalget da følgende ordlyd:

«Ein kvar er å rekna som uskuldig inntil det motsette er prova.»

Utformingen gir et mer presist uttrykk for det vernet konstitusjonen bør gi og er lettere språklig tilgjengelig.

Utvalget har også vurdert om dagens utforming om at man skal «anses» uskyldig inntil det motsatte er bevist, gir feil assosiasjoner. Meningen er at jo at man etter loven «er» uskyldig inntil det foreligger en endelig dom som konkluderer med at det er tilstrekkelig med bevis for det motsatte. I tillegg til dette definitoriske poenget kommer at «er», i større grad enn «anses», markerer hvordan vedkommende skal behandles innenfor rettssystemet. Etter en samlet vurdering har utvalget likevel kommet til at det bør stå «anses», ettersom man ikke nødvendigvis kan vite om vedkommende faktisk er skyldig eller uskyldig, og at uttrykket derfor gir derfor den mest realistiske beskrivelsen av hva som er den faktiske situasjonen for den som skal behandles som uskyldig.

10.4.7 Sammenfatning og betraktninger om betydningen av utvalgets forslag

Utvalget mener at bevistemaet – altså det som skal bevises – bør være tiltaltes tilregnelighet, se 10.4.1. Utvalget mener at begrunnelsene for det alminnelige strafferettslige beviskravet gjør seg gjeldende med full styrke også for spørsmålet om tilregnelighet. Også ved feil avgjørelse av utilregnelighetsspørsmålet, vil de negative konsekvensene av en uriktig fellende straffedom i alminnelighet være større enn ved en uriktig frifinnelse.

Etter utvalgets vurdering gir verken verdibaserte eller bevisbaserte argumenter grunnlag for å fravike det strafferettslige beviskravet. Begrunnelsene for straff slår ikke annerledes ut for tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse enn for de øvrige straffbarhetsbetingelsene, og dette er derfor ikke noe argument for å senke beviskravet. Heller ikke ved gjennomgangen av fremmed rett er det fremkommet argumenter som tilsier at vi i norsk rett bør fravike det alminnelige strafferettslige beviskravet.

Ytterligere et argument for å benytte det strafferettslige beviskravet er at det vil gi en praktisk regel. Beviskravterskelen får et klart innhold, noe som ikke minst må antas praktisk for påtalepraksis, herunder for spørsmålet om henleggelse. Dessuten er det forenklende at det strafferettslige beviskravet gis et enhetlig innhold for samtlige straffbarhetsvilkår.

Konsekvensen av utvalgets synspunkter kan tenkes å bli at noen flere enn i dag vil anses strafferettslig utilregnelige, ettersom det kreves større bevismessig sikkerhet for at vedkommende er tilregnelig sammenholdt med rettsforståelsen i Rt. 1979 s. 173. Da det er få saker som avgjøres på grunnlag av bevistvil i sjiktet mellom dagens beviskrav og det foreslåtte beviskravet, er det imidlertid ikke mange flere utilregnelige det i så tilfelle vil være tale om.

Situasjonen kan dessuten vel så gjerne bli at færre personer enn i dag vil bli ansett utilregnelige. Det henger sammen med at forslaget, ved sin begrunnelse, markerer skillet mellom faktisk og rettslig tvil klart og tydelig. Tvil som knytter seg til hvordan tilstanden defineres, herunder om den faller inn under straffeloven § 44, skal håndteres som et rettslig fortolkningsspørsmål. Dette medfører at all rettslig usikkerhet løses med utgangspunkt i begrunnelsen for straffrihetsreglen, og ikke, slik tilfellet synes å ha være i dag, ved å anvende det strafferettslige beviskravet utenfor dets egentlige dekningsområde.

Uansett om regelen vil føre til at flere eller færre anses utilregnelige i praksis, er det grunn til å tro at tilnærmingen vil medføre større treffsikkerhet enn det som er tilfellet etter gjeldende rett. Beviskravet vil sørge for sikkerhet om at den gruppen av lovbrytere som bør unntas straff etter utilregnelighetsregelens legislative grunnlag faktisk også holdes straffri. Det kan legges til at utvalgets forslag om å styrke samfunnsvernet gjennom vilkårene for anvendelse av særreaksjonen ikke berøres av beviskravet, se del IV. Det er med andre ord, slik utvalget ser det, ingen grunn til å frykte uønskede konsekvenser av forslaget om å la det alminnelige strafferettslige beviskravet få anvendelse også for spørsmålet om gjerningspersonen var tilregnelig.

Fotnoter

1.

Rt. 2005 s. 104.

2.

Andenæs (2005) s. 10.

3.

Hegel (2006) s. 158.

4.

Leer-Salvesen (1991) s. 251–265.

5.

Bratholm(1980) s. 131.

6.

Ot.prp nr. 90 (2003–2004) s. 77–78.

7.

Ot.prp nr. 90 (2003–2004) s. 77–78.

8.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 78, med tilslutning i Innst. O. nr. 72 (2004–2005) på s. 14.

9.

Platon (1999)s. 324.

10.

Jfr. NOU 1990: 5 s. 38 og 51, Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 22 og 28, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) og Andenæs (2004) s. 302–303.

11.

Rt. 2008 s. 549 avsnitt 33.

12.

Mæland mfl. (2008) s. 217.

13.

Andenæs (2004) s. 240–241.

14.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 114.

15.

Se nærmere i Matningsdal (1998).

16.

NOU 1983: 57 s. 163.

17.

Se NOU 1990: 5 s. 46–47.

18.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 27.

19.

Andenæs (2005) s. 305.

20.

Andenæs (2005) s. 303–304.

21.

NOU 1990: 5 s. 38 og 41–43.

22.

NOU 1990: 5 s. 39.

23.

NOU 1990: 5 s. 51.

24.

Rosenqvist og Rasmussen (2004) s. 59–60.

25.

NOU 2004: 16 s. 125.

26.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 217. Se også s. 423. Se også Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 28.

27.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 22.

28.

Se slik Riksadvokatens rundskriv nr. 4/2001 på s. 2.

29.

Se Rt. 2008 s. 549.

30.

NOU 1974: 17 s. 47.

31.

NOU 1990: 5 s. 41–42.

32.

Se NOU 1990: 5 s. 43, Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 23 og Rt. 2008 s. 549 avsnitt 34.

33.

Andenæs (2005) s. 307.

34.

NOU 1990: 5 s. 43.

35.

Rosenqvist og Rasmussen (2004) s. 63–69.

36.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 23, med videre henvisning til NOU 1990: 5 s. 43 og NOU 1974: 17 s. 46–47. Se også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 218–220.

37.

Hartvig mfl. (2003).

38.

Rasmussen (2008).

39.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 29.

40.

NOU 1990: 5 s. 52–53. Se også NOU 1974: 17 s. 53–54 og 158.

41.

NOU 1990: 5 s. 58.

42.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 4 (2000).

43.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 5 (2001).

44.

Ørbeck (1997) s. 124–128. Se nærmere 8.4.6.2.

45.

NOU 1983: 57 s. 160–161.

46.

NOU 1983: 57 s. 161.

47.

Kriminalloven) kap. 6 § 8 og kap. 7 § 1.

48.

Hagerup (1911) s. 289.

49.

Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) s. 48.

50.

Vergemålsloven.

51.

Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) s. 177. Se også s. 212.

52.

Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) s. 176 og NOU 2004: 16 s. 124 flg.

53.

Rt. 1995 s. 1540 på s. 1544 (dissens 4–1).

54.

Se Rt. 1995 s. 1540 som eksempel.

55.

Se for øvrig forslaget til ny bestemmelse om dette i NOU 2014: 1 kapittel 25 lovforslagets § 36 på s. 225 og utvalgets vurderinger på s. 112­113.

56.

Lødrup og Asland (2012) s. 149.

57.

Lødrup og Asland (2012) s. 149.

58.

NOU 2014: 1 s. 108–110.

59.

Lødrup og Asland (2012) s. 152.

60.

Utkast til lov om arv (1962) s. 224.

61.

Hambro (2007) s. 452.

62.

Lødrup og Asland (2012) s. 151.

63.

Se for eksempel Rt. 1976 s. 1342 på. 1348.

64.

Hambro (2007) s. 452. Se også NOU 2014: 1 s. 112–113.

65.

Rt. 1999 s. 440 på s. 448.

66.

Rt. 1976 s. 1342 på. 1348.

67.

Hambro (2007) s. 452.

68.

Se nærmere i Nygaard (2007) s. 436­437 om overveielsene som ledet frem til lovens nåværende system.

69.

Optional Protocol to the Convention on the Rights of Persons with Disabilities.

70.

Se CRPD artikkel 12 nr. 3.

71.

A/HRC/10/48 s. 15 punkt 47.

72.

Lund (2012). Se også ICJ- Norge (2012) s. 2–3.

73.

A/RES/48/141.

74.

O’Mahony (2011).

75.

CRPD fortalen bokstav f.

76.

Principles for the Protection of Persons with Mental Illness and the Improvement of Mental Health Care (1991), appendix 1, prinsipp 1 punkt 6.

77.

Declaration on the Rights of Mentally Retarded Persons (1971), Declaration on the Rights of Disabled Persons (1975), World Programme of Action concerning Disabled Persons (1982), Tallinn Guidelines for Action on Human Resources Development in the Field of Disability (1990), Principles for the Protection of Persons with Mental Illness and the Improvement of Mental Health Care (1991) og Standard Rules on the Equalization of Opportunities for Persons with Disabilities (1993).

78.

CRPD Draft General comment on Article 12 (2013).

79.

CRPD Artikkel 1, Fortalen bokstav e og Kayess og French (2008) s. 2–12.

80.

Se nærmere om den særlige ordningen i svensk rett i 7.3.

81.

Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners avsnitt 82 punkt 1.

82.

A/RES/46/119, prinsipp 20.

83.

CRPD Draft General comment on Article 12 (2013) punkt 21.

84.

Se Npf (2014), Boucht (2012), Grøndahl mfl. (2012) og Syse (2006).

85.

Jfr. Betænkning nr. 667/1972 s. 20 og Greve mfl. (2013) s. 231 sammenholdt med NOU 1974: 17 s. 17 og NOU 1990: 5 s. 31.

86.

NOU 1990: 5 s. 39, 41–42 og 51, se nærmere 7.2.3.

87.

Se og Toftegaard Nielsen (2001) s. 277 og Waaben (2001) s. 134.

88.

Se Waaben (1967) s. 429 og Waaben (1968) s. 46.

89.

Se Betænkning 667/1972 s. 29, Waaben (1968) s. 43­44 og 2001 s. 134. Se også NOU 1974: 17 s. 17.

90.

Waaben (1968) s. 43–44.

91.

Se Betænkning 667/1972 s. 32 og Waaben (1968) s. 46.

92.

Se Greve mfl. (2013) s. 232–233 og 238–239, Waaben (1967) s. 426­429, Waaben (1968) s. 46 og (2001) s. 134 og Betænkning 667/1972 s. 31–32. Tilstandene som likestilles med sinnssykdom må langt på vei antas å omfatte de samme tilstandene som man ved tidligere norske reformforsøk har villet fange inn ved en fakultativ straffrihetsregel, se Betænkning 667/1972 s. 30–31 og NOU 1990: 5 s. 54.

93.

U.1969.314 H.

94.

U.1993.921 H.

95.

U. 2005.199 H.

96.

Se Betænkning 667/1972 s. 18, 29, 32, 176–177, Waaben (1967) s. 425–426 og Waaben (1968) s. 44–45 med videre henvisninger, og Waaben (2001) s. 133–134.

97.

Se Betænkning 667/1972 s. 32–33 og 176–177.

98.

Sml. NOU 1974: 17 på s. 18 som antar at det ikke vil være behov for utilregnelighetsforbeholdet ved de likestilte tilfellene. Se motsatt Waaben (2001) s. 134.

99.

Se Greve mfl. (2013) s. 236–237.

100.

Se Betænkning 667/1972 s. 23, Waaben (1968) s. 30 flg., 39 og 57, Waaben (2001) s. 133, Toftegaard Nielsen (2001) s. 279–280 og Greve mfl. (2013) s. 232–233.

101.

U.1962.747 H s. 753.

102.

U.1966.460 V s. 461.

103.

Jfr. Waaben (1968) s. 39 sammenholdt med s. 51–52.

104.

Jfr. Greve mfl. (2013) s. 232 og Waaben (1968) s. 39. Se U.1944.472 H og U.1959.571 Ø som begge gjaldt drap.

105.

Se Toftegaard Nielsen (2001) s. 279.

106.

Helweg (1949) s. 13–14. Se også Waaben (1968) s. 33–34.

107.

Betænkning 667/1972 s. 138. Se dessuten NOU 1974: 17 s. 21–22. Mottagelsen i dansk rettsteori var blandet. Til støtte for et medisinsk prinsipp, se f.eks. Waaben (1968) s. 147. Knud Waaben ledet også Straffelovrådets arbeid med Betænkning nr. 667/1972. Alf Ross var sterkt kritisk til å innføre et medisinsk prinsipp i dansk rett, se Ross (1973).

108.

Se Betænkning 667/1972 s. 23–24 sammenholdt med s. 173–175.

109.

Se Betænkning 667/1972 s. 24 og 175–176.

110.

Se Betænkning 667/1972 s. 25.

111.

Se Betænkning 667/1972 s. 25.

112.

Se Betænkning 667/1972 s. 25 sammenholdt med s. 172–173.

113.

Se i Hoeg (2013) s. 31–32.

114.

Torps utkast til alminnelig dansk straffelov (Betænkning angaaende de af den under 11. August 1905 nedsatte Straffelovkommission udarbejdede Forslag (1917)) § 15.

115.

Se Betænkning afgiven af kommissionen nedsat til at foretage et gennemsyn af den almindelige borgerlige straffelovgivning (1912), utkast til alminnelig borgerlig straffelov § 33.

116.

Se Betænkning afgiven af kommissionen nedsat til at foretage et gennemsyn af den almindelige borgerlige straffelovgivning (1912), motivene s. 40.

117.

Se Torps utkast til alminnelig dansk straffelov, motivene s. 23­24. Se Skeie (1946) s. 202 i tilsvarende retning for norsk retts vedkommende.

118.

Se Torps utkast til alminnelig dansk straffelov, motivene s. 22.

119.

Se Betænkning afgiven af Straffelovskommissionen af 9. November 1917 (1923), motivene s. 45 flg. Se også Betænkning 667/1972 s. 21 og Waaben (1968) s. 28–29.

120.

Se Betænkning afgiven af Straffelovskommissionen af 9. November 1917 (1923), motivene s. 36–38.

121.

Se Betænkning afgiven af Straffelovskommissionen af 9. November 1917 (1923), motivene s. 62–63.

122.

Se Ross (1973) s. 293–294.

123.

Prop. 1990/99: 58 s. 458–459.

124.

Prop. 2007/08:97 s. 21 og SOU 2012: 17 s. 539.

125.

Prop. 2007/08:97 s. 26.

126.

Berggren mfl. (2012) s. 12–13.

127.

Prop. 1990/91:8 s. 86–87. Se også Berggren mfl.(2012) s. 4–5.

128.

Berggren mfl.(2012) s. 4. Slike tilstander vil imidlertid ikke være til hinder for bruk av fengsel hvis tilstanden er selvforskyldt, se 9.4.2.

129.

NJA 1995 s. 48.

130.

SOSFS 1996:14, s. 6 flg.

131.

NJA 2004 s. 702.

132.

Prop. 1990/91:58 s. 458.

133.

Prop. 2007/08:97 s. 18–24. Se også SOU 2012: 17 s. 508.

134.

Se Prop. 2007/08:97 s. 18–24 og Berggren mfl.(2012) s. 9.

135.

Prop. 1990/91:58 s. 458.

136.

Se Prop. 1990/91:58 s. 456–457 med videre henvisinger.

137.

Berggren mfl. (2012) s. 5–6.

138.

SOU 1977: 23 s. 259 flg. og 267 flg.

139.

Prop. 1990/91:58 s. 457 med videre henvisinger.

140.

Prop. 1990/91:58 s. 458. Se også Berggren mfl. (2012) s. 9.

141.

Prop. 1990/91:58 s. 458–459. Se også SFS 1991:1137 § 1 andre ledd og Berggren mfl. (2012) s. 10–11.

142.

Prop. 1990/91:58 s. 458 og 531, og NJA 2007 s. 180.

143.

NJA 2004 s. 702.

144.

Prop. 1990/91:58 s. 458.

145.

NJA 2007 s. 180. Dissensen gjaldt hvorvidt gjerningsmannens tilstand i det hele tatt kunne anses som en «allvarlig psykisk störning».

146.

S.K.I. 1925 s. 65.

147.

Strahl (1976) s. 76–78.

148.

SOU 2012:17 s. 504, Prop. 1962: 10 del C s. 354, 572 og 602. og Sterzel (2005) s. 89.

149.

Prop. 2007/08:97.

150.

Prop. 2007/08:97 s. 16 og 18.

151.

SOU 1956: 55 s. 45 og 266 flg. og særlig s. 272.

152.

SOU 1956: 55 s. 273.

153.

SOU 1956: 55 s. 284.

154.

Prop. 1962:10, del C, s. 106.

155.

Se for eksempel Reimer (2014), NOU 1974: 17 s. 33–34 og Ross (1973).

156.

Mentalvårdslagen 14.12.1990/1116.

157.

Se RP 44/2002 rd s. 62.

158.

Se RP 44/2002 rd s. 62–63.

159.

Se RP 44/2002 rd s. 63.

160.

Se RP 44/2002 rd s. 62.

161.

Se RP 44/2002 rd s. 62.

162.

RP 44/2002 rd s. 63.

163.

RP 44/2002 rd s. 63.

164.

Se RP 44/2002 rd s. 64.

165.

Se RP 44/2002 rd s. 63.

166.

I den offisielle engelske oversettelsen lyder bestemmelsen i Strafgesetzbuch § 20 slik: «Any person who at the time of the commission of the offence is incapable of appreciating the unlawfulness of their actions or of acting in accordance with any such appreciation due to a pathological mental disorder, a profound consciousness disorder, debility or any other serious mental abnormality, shall be deemed to act without guilt.» Section 20, Criminal Code in the version promulgated on 13 November 1998, Federal Law Gazette [Bundesgesetzblatt] last amended by Article 3 of the Law of 2 October 2009, Federal Law Gazette I p. 3214.

167.

Se Bohlander (2009) s. 133–134.

168.

Se Bohlander (2009) s. 135.

169.

Se Bohlander (2009) s. 132.

170.

Se også Andenæs’ behandling av engelsk rett i vedlegg til NOU 1974: 17 på s. 171–177.

171.

Ashworth (2003) s. 206 flg. og Criminal Procedure (Insanity and Unfitness to Plead) Act 1991.

172.

Law Commission (2013).

173.

Daniel M’Naghten led av vrangforestillinger og trodde seg forfulgt av toryene. Han bestemte seg derfor for å drepe Storbritannias daværende statsminister, Sir Robert Peel, men tok feil og drepte i stedet sekretæren hans, Edward Drummond.

174.

(1843) 10 Cl. & F. 200.

175.

Ashworth og Horder (2013) s. 142 og Law Commission (2013) s. 7–8.

176.

Regina v. Sullivan [1984] AC 156. Se også Lord Dennings votum i House of Lords-avgjørelsen Bratty v. Attorney-General for Northern Ireland [1963] AC 386 sitert nedenfor.

177.

Regina v. May Clarke (1972) 56 Cr App Rep 225. Se Ashworth og Horder (2013) s. 142 og Law Commission (2013) s. 7.

178.

Se Criminal Procedure (Insanity and Unfitness to Plead) Act 1991 Section 5 (1) (a).

179.

De sentrale sakene her, som bygger på Brattyavgjørelsen som delvis siteres rett nedenfor, er Regina v. William George Henry Quick and William Paddison [1973] QB 910 og nettopp House of Lords avgjørelse i Regina v. Sullivan [1984] AC 156. Se Ashworth (2003) s. 102–103.

180.

Regina v. Kemp [1957] 1 Q.B. 399.

181.

Bratty og Sullivan, se ovenfor.

182.

Regina v. Burgess [1991] 2 QB 92.

183.

Regina v. Hennessy [1989] 1 WLR 287.

184.

Bratty v. Attorney-General for Northern Ireland [1963] AC 386.

185.

Se Ashworth og Horder (2013) s. 91 og 142–143.

186.

Se Criminal Procedure (Insanity and Unfitness to Plead) Act 1991 Section 5 (2) (b) (iii).

187.

Se Ashworth og Horder (2013) s. 143.

188.

Se Regina v. Georges Codère (1916) 12 Cr. App. R. 21. Se også Law Commission (2013) s. 10.

189.

Regina v. Windle [1952] 2 QB 826. Se også Regina v. Georges Codère (1916) 12 Cr. App. R. 21.

190.

Regina v. Dean Johnson [2007] EWCA Crim 1978.

191.

Law Commission (2013) s. 56.

192.

Regina v. Georges Codère (1916) 12 Cr. App. R. 21.

193.

Regina v. Georges Codère (1916) 12 Cr. App. R. 21.

194.

Referert i Regina v. Dean Johnson [2007] EWCA Crim 1978, avsnittene 17–18. Se likevel den generelle uttalelsen i Regina v. Windle [1952] 2 QB 826 sitert ovenfor som kan tale imot en slik forståelse, men spørsmålet kom ikke på spissen i denne saken og ble heller ikke gjort til gjenstand for konkrete drøftelser.

195.

Royal Commission (1953) s. 81 og Law Commission (2013).

196.

Regina v. Windle [1952] 2 QB 826, Regina v. Dean Johnson [2007] EWCA Crim 1978, se 7.6.3.

197.

Ashworth og Horder (2013) s. 143–144.

198.

Se nærmere om Regina v. Georges Codère (1916) 12 Cr. App. R. 21. ovenfor i 7.6.3.

199.

Stapleton v. Regina [1952] HCA 56.

200.

Se nærmere i LaFave (2010) s. 406–407, som også knytter noen merknader til de diskusjoner som har vært om dette spørsmålet i amerikansk rettsteori og -praksis. Se også Goldstein (1967) s. 52.

201.

Law Commission (2013) s. 10.

202.

Se Law Commission (2013) s. 56.

203.

Law Commission (2013) s. 56.

204.

Royal Commission (1953) s. 103. Kommisjonen foretok omfattende undersøkelser av hvordan M’Naghten rules ble forstått i praksis, se Royal Commission (1953) s. 81–85.

205.

Justice Frankfurters vitnemål for kommisjonen, sitert i Royal Commission (1953) på s. 102.

206.

Se Goldstein (1967) s. 213–214.

207.

Ashworth og Horder (2013) s. 144–145. Winterwerp mot Nederland, application no. 6301/73, dom 24.10.79.

208.

Se Winterwerp mot Nederland, application no. 6301/73, dom 24.10.79 avsnitt 39.

209.

LaFave (2010) s. 389 flg.

210.

LaFave (2010) s. 390.

211.

Se også Andenæs’ behandling av amerikansk rett i NOU 1974: 17 s. 178–185.

212.

For grundigere redegjørelser, se Goldstein (1967) og LaFave (2010) s. 389 flg.

213.

Se LaFave (2010) s. 399 flg.

214.

Se LaFave (2010) s. 399–400.

215.

I USA har disse avgjørelsene heller ikke gått upåaktet hen, men blitt kritisert i rettsteorien, se LaFave (2010) s. 401 med videre henvisninger. Hos oss har slike homofobt betingede impulser i strafferettslig sammenheng verken blitt ansett som en utilregnelighetstilstand eller som en særlig unnskyldende eller formildende omstendighet, se for eksempel Rt. 1978 s. 147 og Rt. 1991 s. 455.

216.

Se LaFave (2010) s. 411 og 420–421.

217.

Testen ble lansert av den føderale appelldomstolen for District of Columbia i saken Durham v. United States, 214 F.2d 862 (D.C.Cir.1954). Se nærmere i LaFave (2010) s. 414 flg. og Moore (1984) s. 224–228 om det såkalte «New Hampshire Experiment».

218.

McDonald v. United States, 312 F.2d 847 (D.C.Cir.1959).

219.

Se LaFave (2010) s. 419–420.

220.

Dette utgjør Idaho, Kansas, Montana og Utah. Se Bureau of Justice Statistics (2006) tabell 35. Se dessuten Elkins (1994) og Rosen (1998).

221.

Se Clark v. Arizona, 548 U.S. 735 (2006), og senest avvisningsavgjørelsen i John Joseph Delling v. Idaho, 568 U. S. ____ (2012). Det er særlig den føderale grunnlovens «due process clause» i amendment XIV og forbudet mot «cruel and unusual punishment» i amendment VIII som har blitt anført å være til hinder for å avskaffe eller å endre på utilregnelighetsinstituttet. Se også kort om dette i LaFave (2010) s. 396.

222.

Per august 2006 benyttet følgende delstater ulike varianter av M’Naghten rules: Alabama, Alaska, Arizona, California, Colorado, Florida, Georgia, Iowa, Louisiana, Minnesota, Mississippi, Missouri, Nebraska, Nevada, New Jersey, New Mexico, North Carolina, Ohio, Oklahoma, Pennsylvania, South Carolina, South Dakota, Texas, Virginia, Washington. Se Bureau of Justice Statistics (2006) tabell 35.

223.

Per august 2006 ble ulike varianter av denne utilregnelighetsstandarden benyttet som et supplement til M’Naghten rules i følgende delstater: Colorado, Georgia, New Mexico, Texas og Virginia. Se Bureau of Justice Statistics (2006) tabell 35.

224.

Parsons v. State, 81 Ala. 577, 2 So. 854 (1887).

225.

Se nærmere om regelen i LaFave (2010) s. 411 flg.

226.

Per august 2006 ble ulike varianter av denne utilregnelighetsstandarden benyttet i følgende delstater: Arkansas, Connecticut, Delaware, Hawaii, Illinois, Indiana, Kentucky, Maine, Maryland, Massachusetts, Michigan, New York, North Dakota, Oregon, Rhode Island, Tennessee, Vermont, West Virginia, Wisconsin og Wyoming. Standarden benyttes dessuten på Puerto Rico og i District of Columbia. Se Bureau of Justice Statistics (2006) tabell 35.

227.

Se nærmere i LaFave (2010) s. 420 flg.

228.

Se Marchuk (2013) s. 256.

229.

Illustrerende i den sammenheng er det at standardverk om internasjonal strafferett, som for eksempel Schabas (2010) s. 484–485, ikke drøfter uttrykkenes nærmere meningsinnhold.

230.

I Cassese (2008) på s. 263 flg. nevnes også en del saker fra både før og etter krigen hvor nasjonale domstoler i krigsforbrytelsessaker har vurdert spørsmål om gjerningspersonens tilregnelighet.

231.

Se nærmere i Trial of the Major War Criminals Before the International Military Tribunal Nuremberg, Volume I, Nürnberg 1947, Report of Commission to Examine Defendant Hess, se s. 159–165, og Report of Prison Psychologist on Mental Competence of Defendant Hess, se s. 166–167. Fengselspsykologen, som var den eneste av de sakkyndige som tok direkte stilling til tilregnelighetsspørsmålet, baserte åpenbart sin konklusjon om at Hess var tilregnelig på en vurdering etter de begrensende vilkårene i M’Naghten Rules: «The psychiatric commissions have agreed, and my further observations have confirmed, that Hess is not insane (in the legal sense of being incapable of distinguishing right from wrong or realizing the consequences of his acts).» Se s. 167.

232.

Trial of the Major War Criminals Before the International Military Tribunal Nuremberg, Volume I, Nürnberg 1947, Judgement, Hess, se s. 284.

233.

Prosecutor v. Zenjil Delialic, Zdravko Mucic (aka “Pavo”), Hazim Delic and Esad Landžo (aka “Zenga”). Judgement, Case No. IT-96-21-A, 20 February 2001.

234.

Se Rules of Procedure and Evidence (ICTY) Rule 67 (A) (ii) (b).

235.

Se nærmere i Prosecutor v. Zenjil Delialic, Zdravko Mucic (aka “Pavo”), Hazim Delic and Esad Landžo (aka Zenga) avsnittene 580–590.

236.

Se Eser (2008) s. 874. Schabas (2010) s. 485 legger derimot til grunn at bestemmelsen minner om M’Naghten Rules, men det er ikke like treffende.

237.

I realiteten slik også Eser (2008) s. 873–874, men som tilbyr en langt grundigere drøftelse.

238.

Se for eksempel Eser (2008) s. 874.

239.

Jf. Eser (2008) s. 875.

240.

Se Eskeland (2011) s. 264–265.

241.

Denne oversettelsen er inntatt i forarbeidene til lov om gjennomføring av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene), se for eksempel vedlegg til Ot.prp. nr. 95 (2000–2001) s. 135 flg.

242.

Sml. Eskeland (2011) s. 265.

243.

Se Ot. prp. nr. 8 (2007–2008) på s. 72.

244.

Se likevel drøftelsen av folkerettslige begrensninger og internasjonal strafferett ovenfor i 6.10 og 7.8.

245.

NOU 1974: 17 s. 52.

246.

S.K.I. 1925 s. 64.

247.

Moore (2014).

248.

Moore (2014).

249.

NOU 1990: 5 s. 47.

250.

NOU 1974: 17 s. 53.

251.

NOU 1990: 5 s. 46–47.

252.

For en grundigere og mer rendyrket medisinskfaglig fremstilling, se Malt mfl. (2012), Dahl og Aarre (2012) og Gelder mfl. (2012).

253.

ICD-10 a.

254.

ICD-10 b.

255.

DSM-5 (2013).

256.

Pihlstrøm (2013).

257.

Helsedirektoratet (2013a) s. 158.

258.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 10 (2004).

259.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 3 (2000) og nyhetsbrev nr. 7 (2002).

260.

Den rettsmedisinske kommisjon, årsrapport 2011, s. 22 flg.

261.

DSM-5 (2013) s. 25.

262.

DSM-5 (2013) s. 25.

263.

Gjengitt i Statistisk sentralbyrå (1993) s. 248.

264.

Gjengitt i Statistisk sentralbyrå (1993) s. 248.

265.

ICD-10 a. (papirutgaven) s. 4.

266.

Gaebel (2012) s. 895–898.

267.

Helsedirektoratet (2013a) s. 129–133 og DSM-5 (2013) s. 87–88.

268.

Helsedirektoratet (2013a) s. 129–130, DSM-5 (2013) s. 87–88.

269.

Opjordsmoen (2014), Johnstone mfl. (1996) og Bjerg Hansen (1963).

270.

Hemmingsen mfl.(2002) s. 599.

271.

S.K.I. 1925 s. 65.

272.

Helweg (1949) s. 13–14.

273.

Rosenqvist og Rasmussen (2004) s. 61.

274.

Npf (2014) s. 38.

275.

Helsedirektoratet (2013a) s. 124.

276.

Hebefren schizofreni (ICD-10 F20.1), Kataton schizofreni (ICD-10 F20.2), Paranoid schizofreni (ICD-10 F20.0), Udifferensiert schizofreni (ICD-10 F20.3) og Residual schizofreni (ICD-10 F20.5) Schizoaffektive lidelser (ICD-10 F25, DSM-5 Schizoaffective disorder), Schizotyp lidelse (ICD-10 F21, DSM-5 (2013)Schizotypal personality disorder).

277.

Folkehelseinstituttet (2007).

278.

Henning og Nakken (2013).

279.

Eks. ICD-10 F06.0 Organisk hallusinose, DSM-5 Psychotic disorder due to another medical condition, With hallucinations, og ICD-10 F06.2 Organisk paranoid lidelse, DSM-5 Psychotic disorder due to another medical condition, With delusions.

280.

Folkehelseinstituttet (2008).

281.

NOU 2010: 3 s. 270.

282.

Helsedirektoratet (2012a) s. 30.

283.

ICD-10 F1x.5.

284.

NOU 2010: 3 s. 63.

285.

ICD-10 F1x.5.

286.

Helsedirektoratet (2012a) s. 41.

287.

Helsedirektoratet (2012a) s. 45–46.

288.

Folkehelseinstituttet (2014), Norsk legemiddelhåndbok (2013a) og Norsk legemiddelhåndbok (2013b).

289.

Sandøy (2013).

290.

Se Thiblin mfl. (2013) s. 12–13, Meld. St. 30 (2011–2012) s. 55–57, NOU 2010: 3, vedlegg 4 s. 269 og Rashid mfl. (2007).

291.

Helsedirektoratet (2013a) s. 146.

292.

Folkehelseinstituttet (2006).

293.

SOU 2012:17 s. 544–545.

294.

ICD-10 F 84.0.

295.

ICD-10 F 84.1.

296.

ICD-10 F 84.2.

297.

ICD-10 F 84.5.

298.

NOU 2010: 3 s. 48–49.

299.

Helsedirektoratet (2009) s. 13.

300.

ICD-10 E10. Diabetes mellitus type 1.

301.

ICD-10 F 00.

302.

ICD-10 F 01.

303.

ICD-10 F 02.

304.

ICD-10 F 03.

305.

DSM-IV s. 766.

306.

Solbakk mfl. (2008).

307.

Dahl og Grov (2014), Helsedirektoratet (2013a) s. 33–37 og Folkehelseinstituttet (2009) s. 21.

308.

Helsedirektoratet (2013a) s. 33.

309.

Helsedirektoratet (2013a) s. 36.

310.

Helsedirektoratet (2012a) s. 30.

311.

NAKU (2010).

312.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 28–29.

313.

Se NOU 1990: 5 s. 47.

314.

Se for eksempel Waaben (1968) s. 43–44, sitert i 7.2.2.

315.

Andenæs (2004) s. 311. Se nærmere nedenfor i 8.6.3.4 om betydningen av avgjørelsen inntatt i Rt. 1960 s. 634.

316.

Se dens § 20 første ledd bokstav b og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 218.

317.

Jfr. Hagerup (1911) s. 293, Ot.prp. nr. 8 (1927) s. 7–8, Andenæs (1956) s. 258 og NOU 1974: 17 s. 41. Se annerledes Skeie (1946) s. 205, som derimot leser ordlyden i retning av å åpne for blandet prinsipp også for de sinnssyke. I utformingen minner dens begrensende vilkår, som altså kun gjaldt for tilstandene som ikke var å anse som sinnssykdom eller bevisstløshet, mest om et slikt innholdsløst kriterium som i dag finnes i den danske utilregnelighetsregelen, se i 7.2.

318.

Hagerup (1911) s. 295. Uttrykket «mangelfuld udvikling af sjælsevnerne» omfattet i hovedsak slike tilstander som nå omfattes av lovens begrep om høygradig psykisk utviklingshemning. Ved uttrykket «svækkelse af sjælsevnerne» åpnet loven for å frita personer som kom i lignende tilstander på grunn av alderdomssvekkelse eller sykdom. Se Hagerup (1911) s. 294–295. Om uttrykkene «tvang» og «overhængende fare», se Hagerup (1911) s. 296­297, Andenæs (1956) s. 264­265, Andenæs (2004) s. 311–312 samt S.K.I. 1925 s. 68­69 hvor begrunnelsene for avskaffelsene av disse utilregnelighetskriteriene også finnes. Etter ikrafttredelsen av straffeloven av 2005 vil slike tilfelle kunne omfattes av den nye straffritaksregelen i § 81 bokstav b.

319.

Se nærmere Hagerup (1911) s. 291 sammenholdt med s. 293 i note 4, Andenæs (1956) s. 258, NOU 1974: 17 s. 41 og s. 188 flg. samt Syse (1997) s. 29–30. I S.K.I. 1925, hvor det også er gitt en redegjørelse for rettsutviklingen fra og med våre eldste lovbøker (s. 43 flg.), er det derimot lagt til grunn at kriminalloven bygget på et rent medisinsk prinsipp, se s. 48.

320.

Se Langfeldt (1950) s. 61. Det er gitt en redegjørelse for forhistorien og de mange ulike lovforslagene som ledet frem mot den opprinnelige versjonen av strl. § 44 i S.K.I. 1925 s. 48–58. Se også NOU 1974: 17 s. 167 flg. For en oversikt over enkelte faglige artikler og innlegg i samfunnsdebatten, se Vogt (1906) s. 149­150.

321.

Sitert i S.K.I. 1925 på s. 51.

322.

S.K.I. 1925 s. 69.

323.

Se S.K.I. 1925 s. 69.

324.

S.K.I. 1925 s. 69–70.

325.

Kritisert i Andenæs (2004) s. 311–312 og mer omstendelig i Andenæs (1956) s. 263–265.

326.

Ot.prp. nr. 8 (1927) s. 8.

327.

Rt. 1960 s. 634 på s. 635. Avgjørelsen ble avsagt under dissens 3–2, men ingen av mindretallsvotaene knyttet seg til dette spørsmålet.

328.

Se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 22.

329.

Se for eksempel Jacobsen (2004) s. 41 som argumenterer langs disse linjer.

330.

Se NOU 1983: 57 s. 162–163.

331.

NOU 1974: 17 s. 149.

332.

Se NOU 1974: 17 s. 56–57.

333.

Se NOU 1974: 17 s. 58. Se nærmere s. 58–61 hvor det gis enkelte beskrivelser av symptomer og kasuser for å illustrere uttrykkets nærmere anvendelsesområde.

334.

Se NOU 1974: 17 s. 61.

335.

Se NOU 1974: 17 s. 61–62.

336.

NOU 1990: 5 s. 9.

337.

Jfr. NOU 1990: 5 s. 54. En nærmere beskrivelse av de enkelte tilstander som Særreaksjonsutvalget tok sikte på å ramme, finnes i de påfølgende sider.

338.

Se NOU 1990: 5 s. 58.

339.

Se NOU 1990: 5 s. 58.

340.

Se NOU 1990: 5 s. 58 flg.

341.

Se nærmere i NOU 1990: 5 s. 60 flg.

342.

Se NOU 1974: 17 s. 64 forutsetningsvis og NOU 1990: 5 s. 61.

343.

Se NOU 1974: 17 s. 63–64 og NOU 1990: 5 s. 61. Særreaksjonsutvalget fant det videre lite hensiktsmessig å ta inn kausalitetskriteriet i lovteksten. Dette ville føre til lite fleksibilitet og vanskeliggjøre domstolenes vurderinger i tilfelle hvor det er vanskelig å ha noen begrunnet oppfatning om årsakssammenheng, se NOU 1990: 5 s. 61.

344.

Se NOU 1974: 17 s. 64 og NOU 1990: 5 s. 61–62.

345.

Se NOU 1990: 5 s. 54.

346.

Se NOU 1990: 5 s. 61–62.

347.

Se NOU 1974: 17 s. 64 og 159 og NOU 1990: 5 s. 50 og 61.

348.

Se NOU 1974: 17 s. 55 og NOU 1990: 5 s. 54.

349.

Se NOU 1974: 17.

350.

Se den grundige drøftelsen i NOU 1974: 17 s. 62–63. Spørsmålet om de sakkyndiges rolle er kun sparsommelig drøftet i NOU 1990: 5 på s. 50–51 og s. 54, som sluttet seg til Straffelovrådets drøftelser.

351.

Se NOU 1974: 17 s. 159–160.

352.

Se NOU 1990: 5 s. 62–63.

353.

Se St. meld. nr. 104 (1977–78) s. 130.

354.

Se Innst. S. nr. 175 (1979–80) s. 47 flg.

355.

For en nærmere gjennomgang av kritikken mot forslagene om en fakultativ straffritaksregel fra høringsrundene etter NOU 1974: 17 og NOU 1983: 57, se NOU 1990: 5 s. 20, 64 flg. og særlig 48–49 og 70.

356.

Se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 34–35.

357.

Innst. O. nr. 34 (1996–97) på s. 8.

358.

Se Innst. O. nr. 34 (1996–97) s. 7. Se nærmere om den svenske utilregnelighetsregelen i 7.3.

359.

Innst. O. nr. 34 (1996–97) s. 7.

360.

Se Stortingsforhandlinger 1996–97, Bind 8, Tidende O. & L., s. 260 flg.

361.

NOU 2002: 4 s. 230. Se også på s. 228.

362.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 225.

363.

Se Innst. O. nr. 72 (2004–2005) s. 52.

364.

Se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) og Ot.prp. nr. 46 (2000–2001).

365.

Se Mæland mfl. (2008).

366.

Se Mæland mfl. (2008) s. 19–20.

367.

Se Mæland mfl. (2008) s. 217–218.

368.

Mæland mfl. (2008) s. 19.

369.

Se nærmere Mæland mfl. (2008) s. 217.

370.

Se Mæland mfl. (2008) s. 219–220.

371.

En tilsvarende regel finnes i straffeloven 2005 § 78 bokstav d.

372.

Jfr. NOU 2002: 4 på s. 230.

373.

NOU 1974: 17 s. 56.

374.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 31.

375.

Se også Waaben (1968) s. 43–44 sitert ovenfor i 7.2.2. Sml. Ot.prp. nr. 87 (1993–94) på s. 31 hvor disse argumentene, som både ble fremsatt i NOU 1974: 17 på s. 56 og i NOU 1990: 5 på s. 49, kan synes å være misforstått: «Et slikt alternativ [(en regel om likestilte tilstander)] vil dessuten kunne føre til at psykosebegrepet tøyes lengre enn det er medisinsk grunnlag for, i den hensikt å oppnå rimelige og hensiktsmessige løsninger i det enkelte tilfelle. Det kan igjen føre til en unødig stigmatisering av lovbryteren.» Poenget med et tillegg à la det danske er jo nettopp å unngå slike forhold som Justisdepartementet fryktet. Det kan ikke utelukkes at misforståelsen forplantet seg videre i vurderingene til Justiskomiteens flertall, se Innst. O. nr. 34 (1996–97) på s. 7 hvor det redegjøres for departementets synspunkter, sml. mindretallet på s. 8 som utvilsomt har forstått argumentene fra Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget slik de var ment.

376.

Se nærmere om den sakkyndiges rolle i kapittel 14.

377.

NOU 1974: 17 s. 63.

378.

Det første har eksempelvis skjedd ved at begrepet om «bevisstløshet» også er gitt anvendelse på forbigående rusutløste psykosetilstander, se Rt. 2008 s. 549.

379.

Sitert i NOU 1990: 5 s. 44.

380.

Lund (2012).

381.

NOU 1983: 57 s. 161.

382.

NOU 1983: 57 s. 161.

383.

Se Aftenpostens oppslag i morgenutgaven tirsdag 18. mars 2014 s. 5, hvor arbeidsgruppens leder Àsgeir Bragason også ble intervjuet, samt lederen i VG 19. mars 2014 på s. 2.

384.

Npf (2014) s. 38.

385.

Npf (2014) s. 39.

386.

Npf (2014) s. 39–40.

387.

Npf (2014) s. 39.

388.

Npf (2014) s. 57.

389.

Npf (2014) s. 37.

390.

Npf (2014) s. 40.

391.

Se Npf (2014) s. 38.

392.

Npf (2014) s. 38.

393.

Se Npf (2014) s. 37­38.

394.

Npf (2014) s. 39.

395.

Npf (2014) s. 39.

396.

Npf (2014) s. 40.

397.

Npf (2014) s. 41.

398.

Npf (2014) s. 39.

399.

Samtaler med enkelte av arbeidsgruppens medlemmer i Bergen 11. mars 2014 og møte med representanter fra arbeidsgruppen og legeforeningen 7. mai 2014.

400.

Se Npf (2014) s. 45.

401.

Se NOU 1990: 5 på s. 51.

402.

Se Rt. 2005 s. 104 avsnitt 35 (flertallet) og Nygaard (2007) s. 437.

403.

Se Rt. 2005 s. 104 avsnittene 39–51.

404.

I islamsk lære er «Mahdi» den profeterte frelser av Islam som vil oppholde seg på jorden i en bestemt tidsperiode før dommedag og redde jorden fra urett og tyranni sammen med Isa (Jesus).

405.

Rt. 2005 s. 104 avsnitt 49.

406.

Rt. 2005 s. 104 avsnitt 50.

407.

Rt. 2010 s. 1203 avsnitt 38.

408.

Se Rt. 2014 s.745 i avsnitt 31 og i Rt. 2012 s. 1576 avsnitt 13 med videre henvisninger.

409.

Se mindretallets argumentasjon i Rt. 2005 s. 104 avsnittene 61–69.

410.

Rt. 2008 s. 549 avsnittene 18–46. Rettsanvendelsen ble bragt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som stridende mot lovskravet i EMK art. 7, men klagen ble nektet fremmet.

411.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 24. Se også Rt. 1983 s. 202 på s. 204, Rt. 1961 s. 547 og Rt. 1934 s. 1096.

412.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 423 og 429.

413.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 221. Dertil kommer at Høyesterett på det tidspunktet departementet tok stilling til spørsmålet ennå ikke hadde uttalt at unntaket også gjelder for slike tilstander.

414.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 24.

415.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 233.

416.

Rt. 1977 s. 1354 på s. 1355.

417.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 3 (2000).

418.

Rt. 1983 s. 9 og Rt. 1978 s. 1046.

419.

Rt. 2010 s. 346.

420.

NOU 1990: 5 s. 59.

421.

Rt. 2014 s. 92 og Rt. 2008 s. 549.

422.

Rt. 2008 s. 549 avsnitt 39­40 og 46.

423.

Matningsdal og Bratholm (2003), § 44.

424.

Rt. 2008 s. 1393 avsnitt 15.

425.

Den rettsmedisinske kommisjon, nyhetsbrev nr. 3 (2000) og nr. 18 (2007).

426.

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 24 og Rt. 2008 s. 1393 avsnitt 15.

427.

Rt. 2008 s. 1393 avsnitt 15. Se også avsnitt 16 og 17.