Generelt - Om hvem som er rett part i saker om skadeserstatning med tilknytning til fylkesveier

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2005/05085

 

Dato: 03.10.2005

EP ATO

   

 

Om hvem som er rett part i saker om skadeserstatning med tilknytning til fylkesveier

1. Innledning.

I brev 5. juli 2005 ber Samferdselsdepartementet om en vurdering av hvem som er rett part i saker der en skadelidt tredjeperson krever erstatning for skade oppstått i tilknytning til en fylkesvei. Det fremgår av sakens dokumenter at dette kan være ulikeartede krav, bl.a. erstatning for skade som skyldes veiarbeid, veiens beskaffenhet eller naborettslige skader og ulemper mv. Etter veglova 21. juni 1963 nr. 23 er ansvar og kompetanse knyttet til fylkesveier fordelt mellom fylkeskommunen og regionvegkontoret. I tillegg fremgår det av sakens dokumenter at Statens vegvesen (regionvegkontoret) i praksis nytter en eller flere selvstendige oppdragstakere til å utføre både anlegg og vedlikehold av veier.

Veglova har en nærmere regulering i kapittel II – IV om ansvarsforhold og kompetanseforhold knyttet til ulike typer veier, særlig relatert til planlegging, anlegg og vedlikehold av vei, samt til ansvar for veiutgifter. Erstatningsrettslige ansvarsforhold er ikke nærmere lovregulert i denne sammenheng.

2. Kort om veglovas ansvars- og kompetansedeling.

Etter veglova 21. juni 1963 nr. 23 § 9 andre ledd er "vegstyremakt" for fylkesveier fylkeskommunen. Etter § 10 første ledd oppretter loven et "regionvegkontor" som er ledet av en "regionvegsjef". Av § 10 andre ledd fremgår det at regionvegsjefen hører under Vegdirektoratet i saker som gjelder riksveier, men under fylkeskommunen i saker som gjelder fylkesveier. Fylkeskommunen kan etter § 9 andre ledd andre punktum delegere sin myndighet som "vegstyremakt" til regionvegkontoret og kommunen, jf. også fjerde punktum.

Når det gjelder regionvegsjefen og regionvegkontoret, fastsetter § 10 tredje ledd andre punktum at Kongen gir instruks for regionvegsjefen. Første punktum fastsetter at Kongen gir nærmere regler om hvordan regionvegkontoret skal være organisert, hvilket styringsområde det skal ha, og hvor mange veianlegg et regionvegkontor skal planlegge og gjennomføre.

Planlegging av offentlige veier skjer etter reglene i plan- og bygningsloven, jf. § 12. Se også plan- og bygningsloven § 9-4 om samarbeid mellom Statens vegvesen, fylkeskommunen og kommunen om planlegging av riks- og fylkesveier. Departementet gir regler om anlegg av offentlig vei, jf. § 13, og gir retningslinjer for vedlikehold av offentlig vei, jf. § 16. Av § 18 fremgår at fylkeskommunen kan fastsette at fylkesveistrekninger i en kommune skal holdes vedlike av kommunen.

Etter § 19 er det staten som bærer utgiftene til "den sams vegadministrasjonen i fylka". Regionvegkontorene er "den sams vegadministrasjonen i fylka" etter § 19, jf. Ot.prp. nr. 53 (1961-62) side 74. Veglova § 20 første ledd regulerer hvem som bærer utgiftene til planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift, medregnet utgifter til eiendomsinngrep, når det gjelder offentlige veier. Her fremgår at staten bærer utgiftene for riksveier og fylkeskommunen for fylkesveier.

Regionvegkontorene må ut fra lovens ordning anses som statlige organer, jf. bestemmelsen om organisering og instruks i lovens § 10 tredje ledd. I merknaden til § 10 i Ot.prp. nr. 53 (1961-62) side 65 er det sagt følgende: "Vegkontoret er et forvaltningsorgan for staten, selv om det også har oppgaver når det gjelder fylkesveger, jfr. proposisjonens § 19" (som i innhold svarer til gjeldende lovs § 19). Videre fremgår det på side 65: "For at det ikke skal være tvil om at vegsjefen er statstjenestemann, har man tatt med en bestemmelse om tilsetting av vegsjefen." Dette sikter til at proposisjonens § 10 første ledd fastslo at vegsjefen tilsettes av Kongen, som ved lovbehandlingen i Stortinget fikk tilføyelsen "etter at fylkesutvalet har uttala seg", uten at dette endret på den tilsiktede mening. Ved lov 21. juni 2002 nr. 39 ble "vegsjefen" til "regionvegsjefen", og bestemmelsen om tilsetting av Kongen ble tatt bort. Lovforslaget ble fremmet i forbindelse med omorganisering av Statens vegvesen, men etter Ot.prp. nr. 78 (2001-2002) side 2 var det tale om lovforslag "kun av teknisk karakter", som derfor ikke hadde vært på alminnelig høring.

3. Det erstatningsrettslige ansvarsgrunnlaget er bestemmende for hvem som er ansvarlig (riktig part) i en erstatningssak.

Som sagt har ikke veglova en nærmere regulering av de erstatningsrettslige ansvarsforholdene. Part i en sak om erstatning vil være det organ som svarer for erstatning ut fra det konkrete erstatningsrettslige ansvarsgrunnlag som det er tale om i den konkrete saken. I og med at loven for fylkesveier har et system for ansvars- og kompetansedeling mellom regionvegkontoret (statlig organ), fylkeskommunen, og også til dels primærkommuner, og man i praksis dessuten setter oppdrag om anlegg og vedlikehold av fylkesveier bort til en eller flere selvstendige oppdragstakere, vil hver av disse kunne tenkes å bli erstatningsansvarlig for forhold som knytter seg til egne eier-, ansvars- og kompetanseforhold.

Hvis flere holdes erstatningsansvarlig overfor en skadelidt for samme skade, vil erstatningsrettslige regler om regress få betydning for den endelige ansvarsdelingen mellom dem, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2. I kontraktsforhold kan slike spørsmål være nærmere kontraktsregulert. Hvis staten, fylkeskommunen eller en kommune er holdt erstatningsansvarlig overfor den skadelidte, vil det også avhenge av en tolkning av veglova §§ 19 og 20 om utgiftene til dette kan føres over på et annet av disse organer, også uten at dette andre organet selv hefter utad erstatningsrettslig.

I forhold til arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 vil staten bli ansvarlig som arbeidsgiver for regionvegkontorets ansatte for skade som disse volder forsettlig eller uaktsomt under sin utføring av arbeid for arbeidsgiveren, dersom bestemmelsens nærmere avveiningskriterier tilsier ileggelse av slikt ansvar. Når regionvegkontorets ansatte utfører oppgaver som regionvegkontoret har etter veglova og det oppgavefordelingssystem loven utgjør grunnlaget for, kan det etter Lovavdelingens skjønn generelt sett ikke ha betydning for ansvarsspørsmålet i forhold til skadelidte om skaden det gjelder konkret knytter seg til en riksvei eller en fylkesvei. Dette kan som sagt ikke utelukkes å ha betydning for et oppgjør innad, så langt dette eventuelt følger av veglova §§ 19 og 20, men ikke når det er spørsmål om en tredjepersons erstatningsrettslige stilling.

Hvis utførelsen av regionvegkontorets oppgaver er satt ut til en selvstendig oppdragstaker, vil oppdragstakeren ha ansvar i forhold til en skadelidt tredjeperson for sine arbeidstakeres forhold etter § 2-1. Samtidig må staten (regionvegkontoret) etter samme bestemmelse svare for sine ansattes eventuelle forsømmelser knyttet til for eksempel egne (side)oppgaver som ikke inngår i kontrakten, oppgavebeskrivelse i kontrakten, tilsyn og kontroll når oppgaver er gitt ut til en selvstendig oppdragstaker mv.

Skyldes en skade en erstatningsbetingende forsømmelse gjort av fylkeskommunens ansatte, vil fylkeskommunen eventuelt svare for dette etter skadeserstatningsloven § 2-1.

I forhold til andre tenkelige ansvarsgrunnlag enn skadeserstatningsloven § 2‑1, for eksempel ulovfestet skyldansvar, eventuelt ulovfestet objektivt ansvar, naborettslig ansvar mv., må man også gjøre en nokså konkret vurdering for å finne hvem som er riktig ansvarssubjekt (part). Samferdselsdepartementets spørsmål om hvem som er rett part i saker der en skadelidt tredjeperson krever erstatning for skade oppstått i tilknytning til en fylkesvei kan altså ikke gis et generelt svar.

4. Foreligger et behov for nærmere lovregulering?

For en skadelidt kan det fremstå som nokså uoversiktlig hvem som er rett ansvarssubjekt i saker som gjelder krav om erstatning i tilknytning til fylkesvei. Særlig gjelder dette når det offentlige også benytter selvstendige oppdragstakere til å utføre ulike oppgaver. I sistnevnte tilfeller gjelder uoversiktligheten så vel fylkesveier som kommunale veier og riksveier. Det bør overveies om det kan være grunn til å lovregulere ansvarsforholdene nærmere, for eksempel på den måten at staten svarer overfor skadelidte både for eget, fylkeskommunalt og for selvstendige oppdragstakeres ansvar når det gjelder både fylkesveier og riksveier. I tilfelle kan man også vurdere om statens regressadgang i forhold til en selvstendig oppdragstaker bør lovreguleres særskilt, eller om skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2, kontraktsrettslige regler og regulering i kontrakt anses tilstrekkelig. Når det gjelder eventuell videre utgiftsfordeling mellom staten og fylkeskommunene, kan det i tilfelle også bli vurdert om det bør fastsettes en særlig regel for utgifter til skadeserstatning, sml. nåværende veglov §§ 19 og 20.

Når det gjelder bruken av selvstendige oppdragstakere for å utføre lovdefinerte offentlige oppgaver, skal man ikke se bort fra at den uoversiktlighet og den partielle ansvarsutsetting som dette innebærer kan få betydning for rettsutviklingen på erstatningsrettens område. Det offentliges ansvar for å utføre plikter som er igjen på det offentliges hender, kan etter hvert bli skjerpet av domstolene for å vareta skadelidtes interesser på en erstatningsmessig akseptabel måte. For eksempel kan det ikke utelukkes at det i første omgang kan komme et sterkt fokus på krav til utvelgelsen av kvalifiserte oppdragstakere, oppdragsbeskrivelsene og tilsyn og kontroll fra oppdragsgiverens side.

Her kan kanskje også nevnes at det i Rt. 2000 side 253 (erstatning etter ulykke på grunn av manglende skilting og veiforhold ved asfaltlegging) går frem (øverst på side 256) at staten godtok å hefte blant annet for feil som måtte være gjort av entreprenøren (oppdragstakeren). Slike spørsmål som drøftes i brevet her, var altså ikke et tvistetema i saken.