6 Bærekraftig utvikling og livskvalitet

6.1 Utfordringene

Ifølge Brundtlandkommisjonen er utviklingen bærekraftig når den nåværende generasjon kan ivareta sine behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov. Gjennom FN har verdenssamfunnet slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i naturmangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter.

Økonomen Robert Solow reformulerte i 1992 definisjonen av bærekraft til et krav om at hver generasjon må etterlate seg tilstrekkelig samlet formue (inklusive miljø- og naturkapital) til at kommende generasjoner kan unngå nedgang i levestandarden. Dette formuesperspektivet på bærekraftvurderingene åpner for at en i noen tilfeller kan erstatte en nedgang i en del av ressursgrunnlaget (natur, miljø, realkapital, kunnskap (humankapital) og finanskapital) med oppgang på andre områder. Formuesperspektivet reiser imidlertid vanskelige spørsmål om verdsetting av de delene av formuen som ikke omsettes i markeder.

Produksjon og forbruk legger beslag på naturressurser og energi. I tillegg belastes miljøet. Naturmangfoldet reduseres. Utslipp av klimagasser bidrar til global oppvarming. Andre utslipp til luft, vann og jord kan gi store lokale eller regionale kostnader. Noen kostnader kan oppveies ved økte investeringer i produksjonskapital og kunnskap. I andre tilfeller er det nødvendig å begrense den skadelige aktiviteten.

Også i mange utviklingsland er det trekk ved samfunnsutviklingen som svekker grunnlaget for kommende generasjoners mulighet til å dekke sine behov. Naturmangfoldet reduseres som følge av avskoging, spredning av miljøgifter, økende utslipp av klimagasser og annen forurensning. I tillegg vil uttømming av naturressurser uten tilsvarende investering i utdanning, helse eller oppbygging av realkapital, svekke det økonomiske utgangspunktet for framtidige generasjoner. Store inntektsforskjeller bidrar også til forskjeller i helsetilstand og utdanningsnivå.

Begrepet bærekraftig utvikling har fokus på fordeling mellom generasjoner, store inntektsulikheter og store miljøutfordringer. Begrepet sier ikke noe om hvor effektiv ressursutnyttelsen er. En effektiv bruk av våre samlede ressurser kan bidra til en god velstandsutvikling både for nåværende og kommende generasjoner og dermed også gjøre det lettere å ivareta bærekraftshensynene.

Store miljøproblemer som klimagassutslipp, utslipp av langtransportere luftforurensinger og reduksjoner i naturmangfoldet er globale eller regionale utfordringer. Disse kan ikke løses med nasjonale tiltak alene, men må møtes gjennom internasjonalt samarbeid. Også i den økonomiske politikken er det store internasjonale utfordringer som påvirker mulighetene for en bærekraftig utvikling. Verdensøkonomien er blitt stadig mer sammenvevd. Det begrenser effekten av nasjonale tiltak og skaper behov for internasjonalt samarbeid for å skape mest mulig stabile rammebetingelser for økonomisk vekst og oppbygging av kapital.

I Nasjonalbudsjettet 2008 la Regjeringen fram en ny nasjonal strategi for bærekraftig utvikling med en ambisjon om at Norge skal være et foregangsland i bærekraftsarbeidet. Regjeringen har nå revidert strategien og foretatt noen justeringer i lys av erfaringene de siste fire årene.

Arbeidet med bærekraftig utvikling har tatt utgangspunkt i forholdet mellom oppfyllingen av behovene til nåværende og framtidige generasjoner. Etter at Brundtlandkommisjonen la fram sin rapport i 1987 har flere rettet oppmerksomhet mot hva det vil si å oppfylle behov. Den såkalte Stiglitzkommisjonen presenterte høsten 2009 en rapport om måling av økonomiske resultater og sosial framgang, med vekt på begrepet livskvalitet, jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2010 og Nasjonalbudsjettet 2011. Livskvalitet knyttes bl.a. til inntekt og materiell velstand, helsetilstand, utdanningsnivå, fordeling av inntekt, miljøtilstand og tilgang til rekreasjonsområder.

Både innen forskning og datainnsamling satses det på å utvikle bedre indikatorer for levekår og livskvalitet. Norge tar del i dette arbeidet, og flere indikatorer for livskvalitet er i ferd med å bli tilgjenglige. Arbeid i Norge og internasjonalt med å måle livskvalitet er nærmere omtalt i avsnitt 6.5.

6.2 Arbeidet med bærekraftig utvikling

Internasjonalt har en valgt ulike strategier for å integrere bærekraftshensynet i det samlede politikkopplegget. I OECDs strategi for grønn vekst kombineres sentrale bærekraftshensyn og effektivitets- og velferdsaspekter i en felles ramme, jf. boks 6.1.

Europa 2020 er EUs strategi for bærekraftig vekst og sysselsetting for det kommende tiåret. Strategien etterfølger Lisboa-strategien (konkurranseevnestrategien, vedtatt i 2000), og har følgende hovedmål for utviklingen fram mot 2020:

• Økt sysselsetting: Sysselsettingsandelen for gruppen 20–64 år skal øke fra 69 til 75 pst.

• Økt forskning: 3 pst. av BNP til forskning og innovasjon.

• Klima- og energimål: 20 pst. reduksjon i klimagassutslipp, 20 pst. andel fornybar energi og 20 pst. økning i energieffektivitet.

• Utdanningsmål: Skolefrafallet skal ned fra 15 til under 10 pst. og minst 40 pst. av befolkningen mellom 30 og 34 år skal ha fullført høyere utdanning.

• Fattigdomsreduksjon: Antallet som risikerer fattigdom eller sosial utstøting skal reduseres med 20 mill.

Norge er det eneste OECD-land der finansdepartementet har ansvar for koordinering og rapportering av regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. I nasjonalbudsjettet gis det årlig en oppdatering av utviklingen i et bærekraftsperspektiv og av de tiltak Regjeringen iverksetter for å understøtte en bærekraftig utvikling.

Foruten i nasjonalbudsjettene, følges strategien opp i perspektivmeldingenene som bl.a. har drøftet klimautfordringene og de langsiktige utfordringene knyttet til offentlige finanser.

Regjeringens politikk for bærekraftig utvikling bygger på følgende hovedprinsipper:

• Rettferdig fordeling

• Internasjonal solidaritet

• Føre-var-prinsippet

• Prinsippet om at forurenseren betaler

• Felles innsats

Viktige bærekraftshensyn er ivaretatt i arbeidet med den økonomiske politikken:

• Handlingsreglen for finanspolitikken legger til rette for at oljeformuen også kommer framtidige generasjoner til gode. Analyser av langsiktige utviklingstrekk i offentlige finanser gir anslag på hvor store tilpasninger som kreves for å kunne videreføre dagens velferdsordninger.

• I strukturpolitikken legges det vekt på riktig prising av natur- og miljøressurser for å forhindre overforbruk med de negative utslag det har for senere generasjoner.

• Arbeidet med finansiell stabilitet reduserer risikoen for velferdstap som følge av store økonomiske tilbakeslag.

6.3 Rapportering om bærekraftig utvikling

6.3.1 Revisjon av strategien for bærekraftig utvikling – tilpasninger av indikatorsett og rapporteringsform

I arbeidet med å revidere strategien for bærekraftig utvikling har en tatt kontakt med brukere (lokal- og sentralforvaltning, næringsliv og organisasjonene), og spesielt bedt om synspunkter på:

• Om rapporteringen i nasjonalbudsjettet og indikatorene som nyttes der gir et dekkende bilde av utviklingen på sentrale områder ut fra ny kunnskap.

• Om rapporteringen dekker sentralforvaltningens behov for en samlet framstilling av spørsmål knyttet til en bærekraftig utvikling på en hensiktsmessig måte.

• Om rapporteringen har funnet en hensiktsmessig form ut fra behovene til lokal forvaltning, organisasjoner, næringsliv og allmennhet.

• Indikatorer for måling av livskvalitet.

I den reviderte strategien har en valgt å beholde de syv hovedområdene:

1. Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.

2. Klima og langtransporterte luftforurensninger.

3. Naturmangfold og kulturminner.

4. Naturressurser.

5. Helse- og miljøfarlige kjemikalier.

6. Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.

7. Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

Endringene i indikatorsettet for bærekraftig utvikling framgår av tabell 6.1. Bærekraftindikatorene for naturmangfold er skiftet ut. De nye indikatorene er basert på Naturindeksen for Norge 2010. Naturindeksen framstiller utviklingen for ni hovedøkosystemer på land og i havet. Naturindeksen er et nyutviklet indikatorsystem for å fange opp tilstand og utvikling i naturmangfoldet i Norge. I alt omfatter den 309 indikatorer. Norge er det første landet som innfører en slik naturindeks.

Endringene innebærer at antallet primære bærekraftsindikatorer reduseres fra 18 til 17, der 4 primære indikatorer presenteres i form av delindekser. I presentasjonen av utviklingen i de enkelte indikatorene er det videre lagt vekt på internasjonale sammenlikninger der det har vært mulig.

6.3.2 Utviklingen i indikatorene – en sammenfatning

På rundt halvparten av områdene er utviklingen i bærekraftindikatorene tilfredsstillende, eller går i riktig retning. Sammen med Luxembourg har Norge fortsatt det høyeste bistandandelen i OECD. God forvaltning har medført at våre viktigste fiskebestander er på et høyt nivå. Naturindeksen viser at tilstanden i norske økosystemer generelt sett er god, men vi har utfordringer knyttet til tilstanden for biologisk mangfold i skog og åpent lavland. Utslipp av viktige helsefarlige stoffer har gått ned, og det samme gjør utslippene av langtransporterte luftforurensninger. Udanningsnivået er høyt og har økt.

De offentlige finansene i Norge er solide selv om generasjonsregnskapet viser utfordringer på lengre sikt. Arbeidsledigheten i Norge er lav, særlig i en internasjonal sammenheng, men likevel er et stort antall mennesker utenfor arbeidsmarkedet på grunn av uførhet.

6.3.3 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringen er en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid. Dette innebærer en utviklingspolitikk med vekt på fattigdomsbekjempelse, i tråd med FNs tusenårsmål, samtidig som styrkingen av det miljørettede utviklingssamarbeidet fortsetter.

Bistand og gjeldslette

Bærekraftindikator 1 er offisiell norsk bistand som andel av bruttonasjonalinntekt (BNI). Dette er en indikator som fanger opp hvordan bistand prioriteres av norske myndigheter. Regjeringen foreslår å øke offisiell norsk bistand til 27 835 mill. kroner i 2012. Dette svarer til 1 pst. av BNI, jf. figur 6.1.

Norge er blant de landene som gir mest bistand målt som andel av BNI. FNs mål er at giverlandene skal yte minst 0,7 pst. av BNI i bistand, men kun fem land (Danmark, Nederland, Norge, Luxemburg og Sverige) hadde nådd dette målet i 2010. OECD-landenes offisielle bistand svarte i 2010 til i gjennomsnitt 0,3 pst. av BNI. I praksis er den norske bistanden enda høyere enn de offisielle bistandstallene tilsier, ettersom Norge, i motsetning til mange OECD-land, ikke inkluderer bilateral gjeldslette i rapportert bistand.

Regjeringen vil fortsatt målrette bistanden der norsk bistandsinnsats kan utløse finansiering fra andre kilder. Norge arbeider internasjonalt for å sikre større åpenhet om internasjonale finansstrømmer og for å bekjempe ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland.

¹ Land som OECD definerer som kvalifisert for å motta utviklingshjelp.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Miljørettet utviklingssamarbeid

Den norske satsingen på miljørettet utviklingssamarbeid bygger på erkjennelsen av at det er en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og lokale og globale miljøforhold. I tråd med handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid legges det opp til en videreføring av satsingen på biologisk mangfold og naturressurser, vannressurser og sanitære forhold, klimaendringer og tilgang til ren energi og miljøgifter.

Tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland

Avskoging og skogforringelse tilsvarer opp mot en sjettedel av de årlige globale utslippene av klimagasser. Norge er en aktiv pådriver for å redusere klimagassutslipp i alle de tre viktige tropiske skogområdene i verden; Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia. Tiltak mot avskoging kan bidra til betydelige, kostnadseffektive og målbare utslippsreduksjoner og også bidra til bærekraftig utvikling lokalt. Arbeidet internasjonalt med å redusere avskoging og skogforringelse organiseres gjennom REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Det er gitt løfter fra flere ulike givere om å bidra med til sammen 25 mrd. kroner til dette initiativet i perioden 2010 – 2012.

Norge arbeider for at avskoging og skogforringelse i utviklingsland skal omfattes av en ny internasjonal klimaavtale. Norge har intensjonsavtaler om REDD+ med bl.a. Brasil, Indonesia og Guyana. Sammen med andre givere støtter Norge opp om initiativ i regi av Verdensbanken, FNs UN-REDD og Afrikabankens arbeid i Kongobassenget. Til sammen støttes mer enn 40 land gjennom disse initiativene.

For å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er det i perioden 2008 – 2011 bevilget til sammen 6 mrd. kroner til klima- og skogsatsingen, og for 2012 foreslås det en bevilgning på 2,6 mrd. kroner. I tillegg foreslås en tilsagnsfullmakt for 2012 på om lag 1,6 mrd. kroner. Norge ønsker også å prioritere en utvidet satsing i Afrika.

Handel med utviklingsland

Handel er sentralt for utviklingslandenes velferdsutvikling og mulighetene til å redusere inntektsgapet i forhold til de rike landene. Bærekraftindikator 2, handel med utviklingsland, viser hvor stor del av vår samlede import som kommer fra utviklingsland samlet, og fra de minst utviklede landene (MUL), jf. figur 6.2.

Regjeringen vil arbeide for et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til utvikling i fattige land, miljø, faglige og sosiale rettigheter og matsikkerhet skal vektlegges sterkere. Norge arbeider for å styrke miljøhensynet gjennom utvikling av miljøinstitusjoner og kompetansebygging, bl.a. gjennom en styrket rolle for FNs miljøorganisasjon UNEP.

Importen fra utviklingslandene har økt fra 7 pst. til over 16 pst. av samlet import over perioden 1995 til 2010. Importandelene for Norge er i dag høyere enn for de andre nordiske landene, men lavere enn for gjennomsnittet av EU 15. Import fra Kina utgjorde i 2010 over halvparten av samlet norsk import fra utviklingslandene.

Importandelen fra fattigste landene (MUL) har variert sterkt mellom år. Gjennomsnittet for årene 1995 – 1998 var i overkant av 0,5 pst., litt over nivået i for EU-landene. Gjennomsnittet for årene 2007 – 2010 var drøyt 0,4 pst. for Norge, mens importandelen for EU-landene var 0,6 pst. Det er særlig Belgia, Portugal, Frankrike og Spania som har trukket opp gjennomsnittlig importandel i EU. Norsk importandel fra MUL har utviklet seg på linje med importandelene i de andre nordiske landene.

Mange av landene som EFTA og Norge etablerer frihandelsavtaler med, er utviklingsland. Norge er i bilaterale forhandlinger med Kina, og EFTA forhandler med Bosnia-Hercegovina, India, Indonesia, Montenegro og tollunionen Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Det tas sikte på å starte forhandlinger med Vietnam høsten 2011. Frihandelsavtalene som nå inngås, omfatter et kapittel om bærekraftig utvikling som inkluderer bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter. Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Hong Kong som ble undertegnet i juni 2011, er den første EFTA-avtalen som inneholder slike elementer.

Kilde: NORAD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Olje for utvikling

Gjennom 40 år med petroleumsproduksjon har Norge høstet erfaringer med effektiv utvinning og med forvaltning av store petroleumsinntekter. Mange utviklingsland ønsker å lære av våre erfaringer. Norge lanserte programmet Olje for utvikling i 2005 for å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland settes bedre i stand til å forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til varig reduksjon av fattigdom. Programmet har en bred tilnærming og omfatter ressursforvaltning, inntektsforvaltning, skattlegging og miljøhensyn ved utvikling av miljøinstitusjoner og kompetansebygging. Etterspørselen etter programmets tjenester har vokst over tid, og samarbeidet omfatter i dag mer enn 20 land.

6.3.4 Klima og langtransporterte luftforurensninger

Målet for den globale innsatsen gjennom Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Bærekraftindikator 3 viser utslipp av klimagasser fra norsk territorium. Indikatoren omfatter ikke norsk finansiering av utslippsreduksjoner i utlandet, og fanger dermed ikke opp samlet norsk innsats for å redusere utslipp av klimagasser.

¹ De stiplede linjene angir våre utslippsforpliktelser ifølge Gøteborgprotokollen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensingsdirektoratet.

Norske utslipp av klimagasser var i 2010 på 53,7 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er en økning fra året før på 4,8 pst. og kan knyttets til økt aktivitet i industri og transportsektorene etter den svake utviklingen i aktivitetsnivået i 2008 og 2009. Utslippene var i 2010 tilbake på samme nivå som i 2008, og dermed om lag på gjennomsnittet de siste ti årene.

Netto CO₂-opptak i norske skoger og landjord har de siste årene vært i størrelsesorden 25 millioner tonn, og dette tilsvarer opp mot halvparten av de samlede norske klimagassutslippene.

Norges utslipp ligger nå 8 pst. høyere enn i 1990, og 7 pst. høyere enn den gjennomsnittlige årlige kvotemengden Norge er tildelt under Kyotoprotokollen for perioden 2008 – 2012, jf. figur 6.3. Regjeringen har besluttet å overoppfylle denne forpliktelsen med 10 pst. Norge har også valgt å avstå fra å regne inn 1,5 mill. tonn fra opptak i skog som vi ifølge Kyotoavtalen har anledning til å godskrive årlig i perioden 2008 – 2012. Norge oppfyller denne forpliktelsen ved å redusere utslippene i Norge, gjennom netto import av kvoter gjennom EUs kvotesystem for klimagasser og ved statlig kjøp av kvoter gjennom Kyoto-mekanismene. En nærmere omtale av klimapolititiske tiltak er gitt i avsnitt 3.9.

Langtransporterte luftforurensinger

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet.

Bærekraftindikator 4 tar utgangpunkt i utslipp av fire langtransporterte gasser: NO_x (nitrogenoksider), SO₂ (svoveldioksid), NH₃ (ammoniakk) og flyktige organiske forbindelser (NMVOC). De første tre gassene har forsurende virkninger. Gøteborg-protokollen har fastsatt utslippstak for gassene. Norske utslipp er på linje med, eller under taket fastsatt i protokollen for de tre gassene SO_2, NH₃ og NMVOC. Norge har forpliktet seg til å redusere de årlige utslippene av NO_x til 156 000 tonn. Foreløpige tall viser at utslippene i 2010 var på 188 500 tonn. Utslippene må reduseres med ytterligere 20 pst. for at Norge skal overholde Gøteborg-forpliktelsen på dette området.

I 2007 ble det innført en NO_x-avgift som dekket om lag 55 pst. av de norske utslippene. I mai 2008 inngikk staten ved Miljøverndepartementet en avtale med 14 næringsorganisasjoner som innebærer at bedriftene i perioden 2008 – 2010 unntas fra NO_x-avgift mot at de årlige utslippene fra kildene som omfattes av avtalen reduseres til maksimalt 98 000 tonn. I desember 2010 var 648 virksomheter og 1700 skip tilsluttet avtalen. Næringsorganisasjonene har selv etablert et fond – Næringslivets NO_x-fond – som finansierer kostnadseffektive tiltak. Klima- og forurensingsdirektoratet har ansvaret for å kontrollere at forpliktelsen overholdes. Avtaleforpliktelsene for 2008 og 2009 ble overholdt. Miljøverndepartementet og 15 næringsorganisasjoner inngikk 14. desember 2010 en ny NO_X-avtale om ytterligere utslippsreduksjoner for perioden 2011 – 2017.

En betydelig andel av tiltakene finansiert av NO_x-fondet gjelder for skip. Nye krav til utslipp av svovel og NO_x fra skip trådte i kraft 1. juli 2010. Krav knyttet til reduksjon av NO_x-utslipp medfører at skip som bygges etter 2011 skal ha 15 – 20 pst. lavere NO_x-utslipp enn i dag. Det foreligger forslag om at skip som bygges etter 2016 skal redusere utslippene med 80 pst. i spesielt sårbare områder.

Det er anskaffet nye fartøyer til Kystvakten med framdriftsmaskineri basert på gassdrift for å redusere utslipp av NO_x. Det samlede forbruket av drivstoff til Forsvarets materiell økte med nesten 4 pst. fra 2009 til 2010, men utslippet av NO_x er redusert med om lag 3 pst. i samme periode.

6.3.5 Naturmangfold og kulturminner

Naturmangfold

De nye bærekraftindikatorene 5 og 6 reflekterer utviklingen i naturmangfoldet, og er basert på Naturindeksen for Norge 2010. Naturindeksen er et nyutviklet indikatorsystem for å fange opp tilstand og utvikling i naturmangfoldet i Norge. Den bygger på 309 enkeltindikatorer som dekker ni hovedøkosystemer. Naturindeksen bygger på metoder som er videreutviklet fra internasjonal erfaring med liknende indekser. Norge er imidlertid det første landet som innfører en offisiell naturindeks.

Naturindeksen er beregnet for årene 1990, 2000 og 2010. Verdien 1 betyr at forholdene i det studerte økosystemet enten er lite påvirket av menneskelig aktivitet eller at bruken er bærekraftig. Indikatoren for åpent lavland får imidlertid høyest verdi når kulturlandskapet er velstelt og ikke gror igjen.

Naturindeksen viser at tilstanden for norske økosystemer generelt sett er god. Norge har store ferskvannsforekomster og nærhet til store havområder. Tilstanden er i hovedsak god i havet, kystvann, ferskvann og fjell. Myr-kilde-flommark er i en mellomstilling, mens åpent lavland og skog samlet sett har lavest naturindeks av de store økosystemene.

Både i havet og i ferskvann er tilstanden samlet sett forbedret de siste 20 årene. Dette skyldes i stor grad bedre fiskeriforvaltning, kalking av vassdrag og tiltak for redusert forurensning. I havet kan forbedringen siden 1990 også knyttes til naturlige svingninger av fiskebestander. For de andre økosystemene har det vært en forverring fra 1990 til 2010, mest markert for åpent lavland. Naturindeksen skal oppdateres årlig. Oppdateringen baseres på årlige overvåking der dette finnes. For øvrige indikatorer baseres oppdateringen på årlige framskrivinger fram til neste fullstendige revisjon. Hvert femte år skal naturindeksen revideres med utgangspunkt i observerte data for alle indikatorer.

Kilde: Riksantikvaren.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning og Statistisk sentralbyrå.

Den nye naturmangfoldloven fastsetter mål, prinsipper og konkrete regler om bærekraftig bruk og vern av all natur. Dette omfatter forvaltningsmål for naturtyper og arter, krav til kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper (føre-var, samlet belastning m.v.)

Arbeidet med nasjonalparkplanen og fylkesvise verneplaner er i sluttfasen. Bevilgningen til gjennomføring av nasjonalparkplanen foreslås økt med 100 mill. kroner til 154,1 mill. kroner i 2012-budsjettet. Bevilgningen går i hovedsak til erstatninger for skog i verneområdene. Per mars 2011 er 53 587 km² svarende til 16,5 pst. av Norges landareal vernet. Nyere nasjonalparker omfatter: Reinheimen, Varangerhalvøya, Seiland, Hallingskarvet, Lomsdal-Visten, Ytre Hvaler, Breheimen, Sjunkhatten, Langsua og Rohkunborri, hvorav Langsua og Rohkunborri ble opprettet i 2011.

I ny norsk rødliste for arter 2010 er 2 398 arter klassifisert som truet og 1 284 som nær truede. Spredning av fremmede organismer er en av de største truslene mot naturmangfoldet. Av de 100 fremmede organismene som gjør mest skade på natur i Europa, finner vi 39 arter i Norge. Nye forskrifter som nå er under utarbeidelse setter klare begrensninger på innførsel og utsetting av fremmede organismer og utsetting av utenlandske treslag. Introduksjon av fremmede organismer er i dag en trussel mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. Skip som kommer fra andre deler av verden med lignende klimatiske og økologiske forhold, utgjør den største faren for det biologiske mangfoldet i de marine økosystemene.

FNs skipsfartsorganisasjon (IMO) vedtok i 2004 en ny konvensjon om håndtering og rensing av ballastvann og sedimenter fra skip (Ballastvannskonvensjonen). Konvensjonen fastslår at i en overgangsperiode skal ballastvann skiftes ut i åpent farvann, og at krav til rensing av ballastvannet iverksettes i perioden 2011 til 2016, avhengig av skipets størrelse og byggeår. Norge har ratifisert IMOs konvensjon, og det nasjonale regelverket sikrer at Norge følger opp sine forpliktelser under ballastvannkonvensjonen og med dette reduserer risikoen for introduserte arter i norske farvann. Konvensjonen har imidlertid ikke trådt i kraft fordi for få land har ratifisert den. Spredning av fremmede arter via ballastvann vil derfor fortsatt være en utfordring.

Norsk rødliste for naturtyper 2011 ble lansert i mai i år. Dette er den første rødlista for naturtyper i Norge og trolig også i verden. I alt inneholder rødlisten 80 naturtyper, hvorav halvparten er å regne som truet. Flest truete naturtyper finner vi i våtmark og i skog.

De nasjonale rødlistene er viktige virkemidler for å kunne måle om vi er på rett vei i forhold til målet om å bevare naturmangfoldet i Norge, og de gir grunnlag for å få til en mer effektiv og målrettet naturforvaltning.

Det mangler kunnskap om helse- og miljøeffekter ved bruk av genmodifiserte organismer. Dette tilsier en fortsatt restriktiv holdning på området. Norge har fått gjennomslag i EU for at vi kan avgjøre hvilke genmodifiserte organismer som kan selges og settes ut i miljøet i Norge. Regjeringen forhandler med EU om innlemmelse av EUs regelverk for genmodifisert mat og fôr under EØS-avtalen. Norge ønsker å kunne forby enkeltprodukter selv om EU godkjenner dem.

På det tiende partsmøtet under Konvensjonen om biologisk mangfold i Nagoya, Japan i oktober 2010 ble det vedtatt nye globale mål for bevaring av naturmangfoldet. Det nye hovedmålet sikter mot å stanse tap av biologisk mangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er velfungerende og leverer nødvendige økosystemtjenester for folk.

Gjennom en FN-rapport fra prosjektet «The Economics of Ecosystem Services and Biodiversity» (TEEB) har vi fått mer kunnskap om og større erkjennelse av verdiene fra naturmangfoldet. TEEB-rapporten slår fast at beregnet skade ved å fortsette utryddelsen og forringelse av naturmangfoldet vil bli høy. Eksempler på økosystemtjenestene vi tar for gitt, er insekter som pollinerer avlinger og blomster, korallrev og mangroveskoger som beskytter kystlinjer mot ekstremvær, våtmarksområder som renser og gir rent vann og bakterier og mikrober som bidrar til en fruktbar jord. Funksjonelle og robuste økosystemer er også viktige buffere mot klimaendringer bl.a. ved sin evne til karbonlagring og som filter mot vann- og luftbåren forurensing. Verdensbankens prosjekt «Wealth Accounting and the Valuation of Ecosystem Services: A global partnership» (WAVES) er mer avgrenset enn TEEB prosjektet, og tar bl.a. sikte på å utvikle bedre systemer for å synliggjøre endring i verdier fra naturmangfold og økosystemtjenester.

Regjeringen har besluttet å opprette et ekspertutvalg som skal utrede hvordan kunnskapen om verdien av naturmangfoldet og økosystemtjenestene kan styrkes slik at beslutningsgrunnlaget blir bedre. Videre skal utvalget foreslå metoder for å vurdere og verdsette hvordan endringer i naturmangfoldet og økosystemtjenester påvirker velferd og livskvalitet.

6.3.6 Kulturminner

Kulturminner, som samlet dokumenterer landets over 10 000 årige historie, er ikke-fornybare ressurser og må forvaltes i et langsiktig perspektiv. I Norge har vi et nasjonalt mål om at det årlige tapet av verneverdige kulturminner og kulturmiljø ikke skal overstige 0,5 pst. innen 2020. Vedlikeholdstilstanden på fredete bygg dokumenters gjennom bærekraftindikator 7, tilstandsgraden for fredete private bygninger, jf. figur 6.7.

Arbeidet med å vurdere tilstanden til alle fredete bygninger i privat eie ble sluttført i 2010. Kartleggingen viser at vel halvparten av bygningsmassen har behov for istandsetting for å komme opp på ordinært vedlikeholdsnivå. Observasjoner fra et utvalg fylker viser at tilstandsgraden ble bedret gjennom de påfølgende to–tre årene etter første gangs tilstandsregistrering.

Miljødepartementet tar sikte på å utarbeide en ny stortingsmelding om kulturminnepolitikken i inneværende stortingsperiode. Her vil det bli lagt vekt på å se kulturminnepolitikken i et bærekraftperspektiv.

¹ Naturindekser fra skog er bare beregnet for 2010 fordi data fra landskogtakseringen mangler for 1990 og 2000.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning og Statistisk sentralbyrå.

6.3.7 Naturressurser

Produksjon og forbruk av energi

Norges betydelige naturressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, i tråd med føre-var-prinsippet. Regjeringen vil sikre at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi. Satsing på fangst og sikker lagring av CO₂ , energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet er sentrale elementer i denne politikken. Bærekraftindikator 8, samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt, er gjengitt i figur 6.8.

I de fleste år etter 1976 har verdiskapingen (målt som BNP i faste priser) økt raskere enn innenlands energiforbruk. Reduksjonen i energiintensitet har i gjennomsnitt vært på 1,4 pst. per år i perioden 1976 – 2009. Reduksjonen i energiintensiteten skyldes både energisparing og vridning i næringsstrukturen i retning av større andel tjenesteproduksjon og mindre andel energikrevende råvareproduksjon. Energiintensiteten i Norge er klart lavere enn for gjennomsnittet av EU-landene, men høyere enn Japan, Danmark og Storbritannia.

Bærekraftig utnyttelse av vannskraftspotensialet

Produksjon av vannkraft medfører ikke utslipp av klimagasser. Utbygging av vassdrag har imidlertid konsekvenser for naturen og kan ha innvirkning på det naturmangfoldet. For å bevare verdifull vassdragsnatur skal det legges til rette for bedre utnyttelse av eksisterende vannkraftstruktur og etablering av nye kraftverk som gir god ressursutnyttelse uten at naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt. Ved den avsluttende suppleringen av Verneplanen jf. St.prp.nr. 53 (2008 – 2009) ble det som ledd i vern av Vefsna fastsatt at det skulle legges til rette for mindre, skånsom kraftproduksjon i sidevassdrag. Dette prosjektet er nå igangsatt.

Stortinget vedtok i 2010 lov om fornybar energiproduksjon til havs. Fornybar energiproduksjon kan etableres etter at staten har åpnet bestemte områder for søknader om konsesjon. Åpning av areal skal baseres på konsekvensutredninger for å sikre at alle relevante forhold blir vurdert i en tidlig fase. Våren 2011 fastsatte Olje- og energidepartementet et program for strategiske konsekvensutredninger, og NVE har fått i oppdrag å gjennomføre utredningene.

Petroleumsvirksomheten

Regjeringen la 26. juni 2011 fram Meld. St. 28 (2010 – 2011) En næring for framtiden – om petroleumsvirksomheten. Denne meldingen går gjennom status og viktige utviklingstrekk på miljøområdet for petroleumsvirksomheten. I tillegg er forvaltingsplanen for Lofoten og Barentshavet oppdatert i 2011. Fram til nå har det vært strengere krav til utslipp til sjø i disse havområdene enn på resten av norsk sokkel. Fra nå av skal utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten i forvaltningsplanområdet bli regulert på samme måte som petroleumsvirksomheten på resten av norsk kontinentalsokkel.

Gjennom Meld. St. 10 (2010 – 2011) om oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten ble rammene for petroleumsvirksomhet i dette området revidert. Det skal ikke gjennomføres konsekvensutredning etter petroleumsloven i Nordland VII, Troms II og i uåpnede deler av Nordland IV, V og VI i denne stortingsperioden. For disse områdene skal det gjennomføres en kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler. Kunnskapen som samles inn skal kunne brukes som grunnlag for neste oppdatering av forvaltningsplanen og i en eventuell konsekvensvurdering. En forvaltningsplan for Norskehavet ble lagt fram i 2009. Regjeringen tar videre sikte på å presentere en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen – Skagerrak i 2013.

Norsk-russisk havmiljøsamarbeid – felles program for miljøovervåking

Som en del av det norsk-russiske havmiljøsamarbeidet har arbeidet med et felles program for miljøovervåkning av Barentshavet startet opp. Et slikt program vil forbedre grunnlaget for en helhetlig økosystembasert forvaltning ut fra felles prinsipper og kriterier i hele havområdet. Prosjektet har tatt utgangspunkt i den norske forvaltningsplanen, og vil utgjøre en referanse i arbeidet med å utvikle en tilsvarende forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet.

Regjeringens satsing på miljøvennlig energiomlegging

Enova står sentralt i Regjeringens arbeid med miljøvennlig energi. Grunnfondet for energieffektivisering og fornybar energi ble etablert i 2007 med en fondskapital på 10 mrd. kroner. Fondskapitalen er siden økt til 25 mrd. kroner. Avkastningen overføres til Energifondet som forvaltes av Enova. I tillegg får Enova inntekter fra et påslag på 1 øre/kWh på nettariffen, renteinntekter og overføringer over statsbudsjettet. Enovas budsjett har økt med over 1 mrd. kroner fra 2007 til 2011. I 2012-budsjettet er inntektene til Enovas arbeid anslått til 1 926 mill. kroner.

Det er inngått en avtale med Sverige om etablering av et felles marked for elsertifikater fra 1. januar 2012. Elsertifikatordningen vil gjøre det mer lønnsomt å øke produksjonskapasiteten av fornybar energi, og dermed legge grunnlaget for betydelige investeringer og kapasitetsutbygging. Forutsatt en sertifikatpris på 25 øre/kWh vil den samlede støtten fra norske forbrukere til produsenter av fornybar kraft i Sverige og Norge beløpe seg til anslagsvis 560 mill. kroner i 2012. Deretter vil støtten øke med anslagsvis 365 mill. kroner årlig fram mot 2020 til et nivå på om lag 3,5 mrd. kroner i 2020.

Marine ressurser

Bærekraftindikator 9 er gytebestand for nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild, nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei sammenliknet med føre var-verdier, jf. figur 6.9.

¹ BNP i faste 2007-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Nordøstarktisk torsk har i henhold til Det internasjonale råd for havforskning (ICES) god reproduksjonsevne og beskattes bærekraftig. Ifølge ICES kan kvoten for nordøstarktisk torsk i 2012 økes med 48 000 tonn til totalt 751 000 tonn. Dette tilsvarer et nivå som trolig ligger rundt det maksimale stabile langtidsutbyttet for bestanden.

Ifølge ICES har bestanden av norsk vårgytende sild full reproduksjonskapasitet og blir høstet bærekraftig. Gytebestanden i 2010 var på et historisk høyt nivå. Årsklassene fra og med 2005 er imidlertid relativt svake, noe som har resultert i en nedgang i bestanden og totalkvotene.

Nordøstarktisk sei er en bestand som Norge forvalter alene. Bestanden har i følge ICES god reproduksjonsevne, og høstes bærekraftig. Gytebestanden har gått noe tilbake de siste årene. Det kan i hovedsak forklares med naturlige svingninger.

Bestanden av nordsjøtorsk har redusert reproduksjonsevne, og uttaket er sannsynligvis ikke bærekraftig. Norge har en forholdsvis lav kvoteandel av nordsjøtorsk, og bestandsutviklingen vil dermed i første rekke avhenge av forvaltningsregimet i EU. I fiskerisamarbeidet med EU om forvaltningen av bestandene i Nordsjøen har Norge de siste årene lagt vekt på tiltak for å redusere uttaket av fisk.

For å sikre bærekraftige fiskerier er det nødvendig å ha god oversikt over uttak og bestandsutvikling. Havforskningsinstituttet koordinerer Marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO-programmet). Den totale bevilgningen for MAREANO-programmet i 2012 er forslått til 88,4 mill. kroner. Kystvakten har en viktig funksjon i å bekjempe det ulovlige-, uregistrerte- og urapporterte fisket. Et resultat av denne innsatsen er at det ulovlige overfisket av torsk og hyse i Barentshavet gradvis har blitt redusert, og verken i 2009 eller i 2010 ble det registrert slikt fiske.

Jordbruk og kulturlandskap

Bærekraftindikator 10 er irreversibel avgang av produktivt jordbruksareal. I 2010 var det en avgang på 6 687 dekar. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det registrert en samlet irreversibel omdisponering av 319 km ² dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven fra 1976 til 2010. Omdisponeringen av dyrkbar mark har vært noe lavere, 233 km ². I alt er det dermed omdisponert 552 km ² dyrket og dyrkbar jord fra 1976 til 2010. Nydyrking har bidratt til å balansere avgangen av jordbruksareal. Samlet dyrket areal var litt høyere i 2010 enn i 1976.

Kilde: Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Regjeringen har formulert en målsetting om å halvere den årlige omdisponeringen av dyrket jord i forhold til avgangen i perioden 1994–2003. Det omdisponeres fortsatt mer dyrket jord enn denne målsettingen tilsier, men avgangen har vært markert lavere fra og med 2005 enn i tidligere år, jf. figur 6.10. For å nå målet om en halvering må avgangen må reduseres med 15 pst. i forhold til 2010.

Norge har omtrent like mye dyrkbar som dyrket mark. Mesteparten av det dyrkbare arealet har imidlertid et dårligere dyrkingspotensial enn det som er dyrket, bl.a. fordi det ligger i dårligere klimasoner. Dessuten er om lag 30 pst. myr eller torvmark som det er uheldig å dyrke opp av klimahensyn. I tillegg ligger en del av dette i verneområder eller i andre områder som gjør det svært lite aktuelt å dyrke opp.

6.3.8 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Mange kjemikalier brytes svært langsomt ned i miljøet og hoper seg derfor opp i næringskjedene. Dette representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til kommende generasjoner. Regjeringens mål er at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige stoffer ikke skal føre til helseskader, skader på økosystemer eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Bærekraftindikator 11, potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer, viser mengden av farlige stoffer som slippes ut i omgivelsene et bestemt år, og som vi dermed kan eksponeres for og bli skadet av. Figur 6.11 viser utviklingen i denne utslippsindikatoren for kjemiske stoffer klassifisert med hensyn til kreft, mutagene, reproduksjonsskadelige (CMR), kronisk giftpåvirkning, allergiframkallende effekter og miljøfare.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Indikatorverdiene illustrerer nivået i forhold 2002, og sier ikke noe om utslippene i forhold til et bærekraftig nivå, eller Regjeringens langtidsmål. Utslippene av miljøfarlige stoffer med langtidsvirkning har de siste fire årene gjennomgående ligget noe over 2002-nivået. Utslippene av de øvrige stoffene har derimot vist en klar nedadgående trend gjennom de siste fire årene. Utslippsnivået i 2009 var om lag 20 pst. lavere enn i 2002.

Regjeringen nedsatte i 2009 et offentlig utvalg med mandat å foreslå konkrete tiltak som kan bidra til å nå Regjeringens mål. Utvalget kom med sin utredning i november 2010. Utredningen har vært på høring, og Miljøverndepartementet vurderer tiltak og virkemidler i det videre arbeidet med å nå målene for utslipp av miljøgifter.

Arbeidet med å kartlegge bruk av helse- og miljøfarlige stoffer i Forsvaret ble videreført i 2010. Kartleggingen skal danne grunnlag for å stanse eller redusere vesentlig utslipp og bruk av prioriterte helse- og miljøfarlige kjemikalier. Tiltak for opprydding i forurenset grunn og sjø med sikte på hindre eksponering av miljøfarlige stoffer videreføres. Dette omfatter bl.a. opprydding og overvåking av PCB-forurensede bunnsedimenter ved marinebaser. Målet er at eksisterende lokale restriksjoner på konsum av fisk kan oppheves.

6.3.9 Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Bevaring av nasjonalformuen for kommende generasjoner

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen, som består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelige ressurser som gjør Norge til et rikt land. Beregningene viser at nasjonalformuen per innbygger ble fordoblet fra 1985 til 2008. Dette reflekterer i første rekke økning i humankapital og i realkapital. Den anslåtte verdien av oljereservene er også blitt oppjustert.

Boks 6.3 Samlet sparing som indikator for bærekraftig utvikling

En sentral forutsetning for bærekraftig utvikling er at samfunnets sparing er tilstrekkelig til å unngå en reduksjon i samlet formue per innbygger. Vanligvis beregnes samfunnets sparing med utgangspunkt i nasjonalregnskapet som endringer i realkapitalbeholdningen og netto finansformue i utlandet. Samfunnets formue eller kapitalbeholdning omfatter imidlertid også menneskelig kapital, fornybare og ikke-fornybare ressurser, biologisk mangfold og verdien av ren luft og rent vann. Verdensbanken har gjennomført beregninger av nasjonal sparing der det også tas hensyn til investeringer i menneskelig kapital (utdanning), uttak av ikke-fornybare ressurser, kostnader knyttet til utslipp av CO₂ og andre skadelige stoffer og forringelse av skog.

Mens anslag basert på nasjonalregnskapet viser en samlet global sparing på 10,3 pst. av BNP, eller 9,2 pst. av BNP per innbygger, synker sparingen til hhv. 8,9 pst. og 7,8 pst. når uttak av ikke-fornybare ressurser, forringelse av miljø, avskoging og investering i utdanning inkluderes i beregningene. I disse beregninger bidrar uttak av naturressurser til å redusere spareraten med 4 pst. av BNP globalt, mens investeringer i menneskelig kapital bidrar med en tilsvarende økning i spareraten.

En positiv korreksjon av sparingen for et land innebærer at verdiforringelsen av natur- og miljøkapitalen mer enn kompenseres ved tilsvarende økt formuesoppbygning i form av menneskelig kapital. Figur 6.12 viser at i Sverige, Danmark, Storbritannia og USA bidrar korreksjonene til å heve spareraten, noe som innebærer at den anslåtte økningen i menneskelig kapital er mer enn tilstrekkelig til å nøytralisere effekten av nedgang i natur- og miljøkapital. For Norge derimot viser beregningene at økningen i menneskelig kapitalen ikke er tilstrekkelig til å oppveie reduksjonen i naturkapitalen. Som følge av høye real- og finansinvesteringer, er likevel den korrigerte spareraten for Norge på høyde med spareraten i andre OECD-land.

Figuren illustrerer utfordringene som mange råvarerike land står overfor. Russland, Saudi-Arabia og Aserbadjan har ifølge nasjonalregnskapet svært høy sparing i internasjonal målestokk. Men sparingen blir kraftig redusert, og for noen av landene negativ når en tar hensyn til reduksjonen i naturkapitalen. Det skyldes at store deler av inntektene fra utvinning av ikke- fornybare ressurser går til løpende forbruk. Det kan skape store ubalanser og et vesentlig fall i levestandarden når ressursene er uttømt.

I Verdensbankens beregninger er effekter av overbeskatning og tap av biologisk mangfold ikke fullt ut ivaretatt. Videre er prisen på CO₂ utslipp satt lavt. Det tilsier at formuestapet knyttet til utviklingen i den samlede miljø- og naturkapital er større enn det som framkommer av beregningene.

Kilde: Verdensbanken.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av nasjonalformuen. Bærekraftindikator 12, jf. figur 6.13, viser utviklingen i netto nasjonalinntekt per innbygger totalt og fordelt på kilder. Finanskrisen bidro til en merkbar reduksjon i inntektsnivået i OECD-landene, inklusive Norge. Selv om en del av inntektstapet vil bli reversert i en konjunkturoppgang, forventer OECD at krisen trolig vil ha langsiktige kostnader.

Figur 6.13 viser også at menneskelige ressurser har dominerende betydning for økonomisk velferd. Samtidig er uttak av ikke-fornybare naturressurser, i all hovedsak olje og gass, en meget viktig kilde til inntekt for Norge.

Statistisk sentralbyrås analyser viser at uttak av fornybare naturressurser bidrar lite til netto nasjonalinntekt. Dette skyldes langt på vei at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt som følge av de store subsidiene til næringen. En stor inntekt fra vannkraft veier opp for dette. Bidragene fra skogbruk, fiskeoppdrett samt fiske og fangst er relativt små. Samlede bidrag fra fornybare naturressurser var om lag null de siste fire årene.

Inntektsfordeling

Regjeringen arbeider for at de økonomiske forskjellene i samfunnet reduseres. Små inntektsforskjeller og lav arbeidsledighet i et samfunn bidrar til å styrke oppslutningen om fellesskapsløsningene. Bærekraftindikator 13, utvikling i inntektsfordeling, jf. figur 6.14, inneholder to ulike mål på inntektsforskjeller mellom husholdningene; Gini-koeffisienten og forholdstallet mellom de ti pst. med høyest inntekt og de ti pst. med lavest inntekt. De store variasjonene i Gini-koeffisienten de senere årene reflekterer at innføringen av skatt på aksjeutbytte fra 2006 bidro til at mange tok ut større utbytte enn normalt i 2004 og 2005. Samlet viser indikatorene at inntektsfordelingen er blitt noe skjevere siden midten av 1980-tallet, men at denne utviklingen stoppet opp de siste årene. I internasjonal sammenheng er inntektsfordelingen i Norge blant de aller jevneste.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinners skattbare inntekt utgjør om lag to tredjedeler av menns inntekt. Inntektsforskjellen skyldes i stor grad at mange kvinner arbeider deltid og i gjennomsnitt har lavere timelønn enn menn. Regjeringens arbeid med å styrke fordelingsprofilen gjennom endringer i formuesskatten og innføring av utbytteskatt har bidratt til å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn. Redusert marginalskatt på lønn de siste årene kan ha virket positivt på kvinners arbeidstilbud og dermed bidra til utjevning av inntekter. I følge Meld. St. 6 (2010 – 2011) Likestilling for likelønn, er det nødvendig med tiltak innen lønnsdannelsen, i familiepolitikken og i arbeidslivet for at inntekstforskjellene skal bli mindre.

Bærekraftige offentlige finanser

Bærekraftindikator 14, generasjonsregnskap, belyser de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av å videreføre dagens budsjettpolitikk. Indikatoren tar hensyn til demografiske utviklingstrekk på et forholdsvis detaljert nivå. I tillegg tas det hensyn til offentlig finansformue, inkludert gjenværende petroleumsformue på norsk sokkel. Generasjonregnskapsberegningen tar som utgangspunkt at det er rimelig å se petroleumsformuen som en gave fra naturen som tilhører alle generasjoner.

Kilde: Verdensbanken.

Som følge av aldringen av befolkningen vil utgiftene til pensjoner, helse og omsorg øke i tiårene framover. Beregningene av generasjonsregnskapet viser at dagens offentlige budsjetter må styrkes for at framtidige generasjoner ikke skal stå overfor en økt skattebyrde, selv med en videreføring av dagens velferdsordninger. Det anslåtte inndekningsbehovet økte markert som følge de finanspolitiske tiltakene under finanskrisen, jf. figur 6.15, men har senere avtatt noe. Det er gjort nærmere rede for utviklingen i offentlige finanser og bærekraften i velferdsordningene i avsnitt 3.2, både med utgangspunkt i generasjonsregnskapet og mer omfattende makroøkonomiske beregninger.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland

Siktemålet med investeringene i Statens pensjonsfond utland (SPU) er å oppnå høyest mulig avkastning over tid gitt moderat risiko. Pensjonsfondet var tidlig ute blant statlig eide fond når det gjelder å ta hensyn til etikk, miljø- og samfunnsmessige forhold i forvaltningen. Fondets investeringer er spredt på mange forskjellige aktiva, land og sektorer. Investeringene gir eksponering mot en betydelig andel av verdens produksjonsmidler.

Finansdepartementet har i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland fastsatt at fondets eierrettigheter skal utøves basert på internasjonalt anerkjente prinsipper og at hensynet til god selskapsstyring, miljø- og samfunnsmessige forhold skal være en integrert del av fondsforvaltningen. Dette er et ambisiøst mål som er i tråd med FNs Prinsipper for ansvarlig investeringspraksis. Som en del av eierskapsarbeidet analyserer Norges Bank nå de miljø- og samfunnsmessige risikoene som finnes i selskapene og markedene de investerer i.

SPU har et program for miljørelaterte investeringsmuligheter. Dette omfatter investeringer innen vannforvaltning, miljøteknologi og ren energi, og ved utgangen av 2010 utgjorde dette 25,7 milliarder kroner. Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland omtales i kapittel 5.

Høyere utdanning

Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Utdanning gir grunnlag for arbeidsmarkedstilknytning og inntekt som igjen er viktig for en god helse, jf. St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Forskning og høyere utdanning øker verdien av den menneskelige kapitalen, som er den viktigste målbare enkeltkomponent i nasjonalformuen.

Bærekraftindikator 15, befolkningen fordelt etter utdanning, viser at utdanningsnivået har steget markant siden 1970 og at det fortsatt stiger, jf. figur 6.16. Denne utviklingen skyldes særlig veksten i høyere utdanning blant kvinner.

Andelen av befolkningen i aldersklassene fra 20 til 66 år med universitets- eller høyskoleutdanning utgjorde over 30 pst. i 2009. Utdanningsnivået i Norge forventes å stige framover bl.a. som følge av at stadig flere unge kvinner fullfører høyere utdanning. Halvparten av kvinnene i alderen 25 – 29 år hadde høyere utdanning i 2008. Samtidig som en økende andel fullfører høyere utdanning er frafallet i videregående utdanning, særlig yrkesfagene, høyt. Det representerer en betydelig utfordring.

Kilde: Finansdepartementet.

Utstøting fra arbeidslivet

Regjeringen legger stor vekt på å føre en politikk som legger til rette for at flest mulige kan delta i arbeidslivet. Sysselsettingen i Norge er høy i internasjonal sammenheng. Bærekraftindikator 16 viser imidlertid at summen av uføretrygdede og personer på arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen gjennomgående har økt over tid, jf. figur 6.17. Som det framgår av figuren var 15 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år enten uføretrygdet eller mottok arbeidsavklaringspenger ved utgangen av 2010. I tillegg har sykefraværet også økt betydelig i forhold til midten av 1990-tallet. Blant de uføretrygdede er det svært få som vender tilbake til arbeidslivet. Det er videre en betydelig andel av mottakerne av arbeidsavklaringspenger som blir uføretrygdet. At en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet, svekker verdiskapingen og evnen til å videreføre gode velferdsordninger. For å sikre arbeidslinjen er det viktig å begrense innstrømmingen til helserelaterte ytelser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Om lag 12 pst. av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn. Om lag 10 pst. har innvandret selv. I tillegg er om lag 2 pst. norskfødte personer med to innvandrerforeldre. Sysselsettingsandelen er relativt lav i flere store innvandrergrupper. Den registrerte ledigheten blant innvandrere er om lag tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig. Det er imidlertid store variasjoner mellom ulike grupper. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig og i størst mulig grad kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Arbeid mot sosialt betingede helseforskjeller

Bærekraftindikator 17 er forventet levealder ved fødsel, forutsatt at det siste årets dødelighetsrater holder seg konstante. Indikatoren reflekterer utviklingen i helse og levekår. Samlet har levealderen økt med 6 år for menn og vel 3 år for kvinner i løpet av de siste 25 årene. Forventet levetid for kvinner født i 2010 er 83,2 år og for menn 78,9 år, jf. figur 6.18. Norge er blant de åtte – ti landene i verden med høyest forventet levealder. Japanske, franske og italienske kvinner lever lenger enn norske. Det samme gjør kvinner fra de andre nordiske landene, med unntak av Danmark. Det er noe mindre forskjeller i forventet levealder for menn i Norge og i de landene med lengst levealder.

Gjennomsnittstallene skjuler store sosiale helseforskjeller i befolkningen. Slike forskjeller finne en igjen indikatorer for dødelighet, sykelighet, psykisk helse eller selvopplevd helse. Framover vil det bli flere friske eldre, men det vil også bli flere som har aldersrelaterte helseutfordringer med bl.a. sammensatte og kroniske sykdommer. De demografiske endringene er et resultat av en samfunnsutvikling med bedrede levekår og gode velferds- og helsetjenestetilbud. Samtidig gjør utfordringene knyttet til befolkningssammensetning, sosiale helseforskjeller og en sykdomsutvikling med flere kronisk syke, det nødvendig med forsterket innsats for å styrke folkehelsen.

Utfordringene knyttet til livsstilsykdommer öker. I 2008 var nesten hver tredje norske mann og hver femte norske kvinne over 16 år overvektige. Hver tiende nordmann over 16 år har helsefarlig overvekt. Overvekt og fedme fører til type 2-diabetes og økt forekomst av hjerte-karsykdommer. Selv om andelen av befolkningen med helsefarlig overvekt har økt i Norge, er vi bedre stilt enn flere andre land. For eksempel har om lag 30 pst. av voksne amerikanere helsefarlig overvekt.

Ny lov om folkehelsearbeid trer i kraft 1. januar 2012. Loven vil gi en ramme for det langsiktige folkehelsearbeidet.

¹ Arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010 og erstattet medisinsk rehabilitering, attføring og tidsbegrenset uførestønad.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.3.10 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Samisk kultur og samfunnsliv har sterk tilknytning til primærnæringsvirksomhet som reindrift, jordbruk og fiske. Ifølge Lov om forvaltning av naturens mangfold (Naturmangfoldloven) skal det legges tilbørlig vekt på det samiske naturgrunnlaget ved vedtak. Det er videre tatt inn en bestemmelse i loven om ivaretakelse av urfolks og lokalsamfunns interesser når fordelene fra utnytting av genetiske ressurser fra naturen skal fordeles.

Det er etablert institusjonelle mekanismer som skal bidra til at samiske perspektiver ivaretas iht. lovverket. I forbindelse med implementering av den nye forvaltningsmodellen for nasjonalparker og andre store verneområder, oppnevner Sametinget representanter til de interkommunale verneområdestyrene for områder der samiske interesser blir berørt. Den nye plandelen av plan- og bygningsloven gir Sametinget innsigelsesmyndighet dersom en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».

Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og statlige myndigheter har bidratt til bedre kommunikasjon og styrket kunnskapsgrunnlag. Det ble oppnådd enighet i et klart flertall av konsultasjonene som ble avsluttet i 2010 og de første fem månedene av 2011. Det har det siste året vært en dialog om anvendelse av konsultasjonsprosedyren ved utarbeiding av stortingsmedingen.

Regjeringen arbeider med oppfølgingen av forslagene fra Samerettsutvalget II, som har utredet spørsmål omkring retten til, og disponeringen og bruken av land og vann i tradisjonelle samiske områder fra Troms i nord til Hedmark i sør. Enkelte av utvalgets forslag berører også Finnmark.

I en felleserklæring om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland fra 2010 er styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier og trygging av urfolks livskvalitet prioritert. Erklæringen følges opp av en gjensidig arbeidsplan.

Det er startet nye forhandlinger mellom Finland, Norge og Sverige om nordisk samekonvensjon. To av fem medlemmer av Norges delegasjon er oppnevnt av Sametinget.

6.4 Bred medvirkning og oppfølging

Målene for en bærekraftig utvikling kan ikke oppnås gjennom politiske tiltak alene, men krever aktiv innsats fra næringsliv, organisasjoner, forvaltning, skoler, utdanningsinstitusjoner og den enkelte.

6.4.1 Næringslivets rolle og næringsutvikling

Miljøteknologi

Regjeringen har lansert et miljøteknologiprogram til en satsing på kommersialisering av miljøteknologi. Programmet har en økonomisk ramme på 500 mill. kroner over tre år, og kommer i tillegg til bevilgningene til miljøteknologiordningen som forvaltes av Innovasjon Norge. Regjeringens visjon er at Norge skal utvikle seg til å bli en sentral leverandør av miljøteknologiske løsninger. Det er igangsatt et arbeid med å revidere den nasjonale reiselivsstrategien fra 2007, hvor miljøaspektet vil være en viktig del.

Overvåking fra verdensrommet er i mange tilfeller den mest kostnadseffektive måten å overvåke klima- og miljøendringer over store områder. Norsk Romsenter har trappet opp arbeidet for å øke bruken av satellittdata i gjennomføringen av Regjeringens prosjekter mot skogforringelse og av avskoging i utviklingsland.

Næringslivets samfunnsansvar

Regjeringen forventer at alle selskaper tar samfunnsansvar, enten de er offentlig eller privat eid. Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge forvaltes etter etiske prinsipper og basert på en forståelse av at fondenes avkastning over tid avhenger av god selskapsstyring. Det omfatter ivaretakelse av miljø- og samfunnsmessige faktorer og velfungerende markeder.

Regjeringen mener at norsk næringsliv bør vise et særskilt samfunnsansvar ved å benytte de beste tilgjengelige standardene og beste praksis når de opererer i andre land, særlig i land der sosiale, etiske og miljømessige forpliktelser står svakt. Regjeringen vil oppfordre land og selskaper til å slutte opp om internasjonalt anerkjente prinsipper og rapporteringsnormer som FNs Global Compact og Global Reporting Initiative, slik at bedriftene kan etterprøves utfra sin innsats. I september 2011 var 52 norske selskaper medlemmer i UN Global Compact. I tillegg finnes norske datterselskaper av utenlandske global compact-medlemmer.

6.4.2 Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i det norske samfunnet. De bidrar til å øke kunnskapen om miljø- og utviklingsspørsmål og til å sette disse spørsmålene på dagsorden. I Norge har det vært et godt og tett samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om bærekraftig utvikling. Regjeringen ønsker å videreutvikle dette samarbeidet.

Norge fremmer medvirkning fra ikke-statlige organisasjoner i det internasjonale miljøvernsamarbeidet. Det er en tradisjon å ha representanter for organisasjonene med i nasjonale delegasjoner ved større FN-konferanser.

6.4.3 Offentlige anskaffelser

Offentlig sektor kjøpte i 2009 inn varer og tjenester for rundt 386 mrd. kroner. Statsforvaltningens andel var rundt 146 mrd. kroner. Det er et potensial for reduksjon av miljøbelastningene fra det offentliges innkjøp og bruk av varer og tjenester.

Regjeringen la i juni 2007 fram en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Planen gjaldt opprinnelig for årene 2007 – 2010, men gyldighetsperioden er forlenget. Planen skal bidra til at statlige virksomheter tar et ansvar som innkjøper og forbruker for å integrere miljøhensyn, etiske hensyn og sosialt ansvar i sine anskaffelser. I arbeidet knyttet til miljøansvar i offentlige innkjøp er det et særlig fokus på tiltak knyttet til klima og energi, helse- og miljøfarlige stoffer, avfall og biologisk mangfold. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har ansvaret for å følge opp handlingsplanen.

6.4.4 Lokalforvaltningens rolle

Kommunene har et hovedansvar for arealforvaltningen. Energi, avfallshåndtering, avløpsrensing, lokal luftforurensning og viltforvaltning er andre viktige områder hvor kommunene har en sentral rolle. Kommunene eier ifølge Enova rundt en firedel av alle yrkesbygg i Norge og står for en tredel av energibruken i norske næringsbygg. Den nye plan- og bygningsloven gir kommunene strengere krav om for å fremme miljøhensyn og bærekraftig utvikling i sin areal- og samfunnsplanlegging. Kommunene skal i sin kommuneplan eller i egen kommunedelplan innarbeide tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser og sikre mer effektiv energibruk.

6.4.5 Utdanning for bærekraftig utvikling

Skoler og andre utdanningsinstitusjoner kan gi viktige bidrag i arbeidet med å understøtte en bærekraftig utvikling. Et av formålene i grunnopplæringen er å fremme forståelse om bærekraftig utvikling blant elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp og delta i arbeidet med FNs tiår for Utdanning for bærekraftig utvikling, som strekker seg fra 2005 til 2014.

6.5 Indikatorer for livskvalitet og levekår

6.5.1 Bakgrunn

Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Alle mennesker i Norge skal ha mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Arbeid er viktig for den enkeltes oppfatning av hvor godt hun eller han har det i sitt eget liv. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Muligheten for den enkelte til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv avhenger også av en rekke andre forhold, herunder helse og sosiale relasjoner.

Det pågår et betydelig arbeid internasjonalt med å videreutvikle målinger av livskvalitet og samfunnsmessig framskritt. Arbeidet er bredt basert, og involverer både internasjonale organisasjoner, forskningsmiljøer og nasjonale statistikkbyråer. Livskvalitet avhenger av en rekke forhold som har vist seg vanskelig å tallfeste.

I Nasjonalbudsjettet 2010 ble det gjort rede for arbeidet med å måle velferd og livskvalitet i Norge og internasjonalt. Omtalen ble oppdatert i Nasjonalbudsjettet 2011. Finanskomiteen ga i innstillingen til Nasjonalbudsjettet 2011 uttrykk for at det er behov for å arbeide videre med konkret utvikling av nye indikatorer for samfunnsutviklingen i Norge basert på den beste tilgjengelige forskning og erfaring. Komiteen viste bl.a. til at Frankrike, Canada og Storbritannia er blant landene som leder an i dette arbeidet internasjonalt og ba Regjeringen om å sikre at Norge i likhet med disse landene er i front når det gjelder utviklingen av slike indikatorer. I de følgende avsnittene omtales arbeidet internasjonalt og i Norge med utvikling av indikatorer for levekår og livskvalitet.

6.5.2 Arbeidet med måling av samfunnsutvikling

Nasjonalregnskapet spiller en sentral rolle i overvåkning av den økonomiske utviklingen og i utforming av økonomisk politikk. Nasjonalregnskapet fanger opp utviklingen i realinntekt, forbruk og sysselsetting, størrelser som har stor betydning for livskvalitet. Nasjonalregnskapet fanger imidlertid ikke opp endringer i miljø- og naturkapital eller forhold som helsetilstand, utdanningsnivå og personlig trygghet. Skal en gi et mer helhetlig bilde av samfunnet og befolkningens livssituasjon, må nasjonalregnskapet og annen økonomisk statstikk suppleres med mer informasjon. Bærekraftindikatorene presentert i avsnitt 6.3 er et eksempel på slik informasjon. De er dels bygd opp med utgangspunkt i nasjonalregnskapet og annen økonomisk statstikk og dels med utgangspunkt i statistikk om utvikling i miljø og naturressurser, sosiale forhold og Norges forhold til den tredje verden.

Internasjonalt har rapporten «Measurement of Economic Performance and Social Progress» fra den såkalte Stiglitz-kommisjonen fra 2009 bidratt til arbeidet med å forbedre nasjonalregnskapssystemene og til utvikling av indikatorer for bærekraftig utvikling og livskvalitet.

Både i Norge og i andre land er det utviklet omfattende statistikk som belyser ulike aspekter ved livskvalitet og levekår. I tillegg til Statistisk sentralbyrå finnes det også andre offentlige og private produsenter av primærstatistikk som belyser sosiale forhold. Helsedirektoratet samler for eksempel inn informasjon om resultater av medisinske inngrep i norske sykehus. Utdanningsdirektoratet samler inn informasjon om resultater av nasjonale prøver i skolen.

Det produseres og tilrettelegges stadig mer statistikk som belyser tilgangen på offentlige tjenester og effektivitet i produksjonen av dem, særlig gjennom informasjonssystemet STATRES som forvaltes av Statistisk sentralbyrå. Det foreligger undersøkelser basert på intervjuer som kartlegger holdninger. Norsk Monitor (Synovate) har siden 1980-tallet presentert utviklingen i opplevd livskvalitet blant nordmenn, basert på samme metode som nyttes i andre land. Innbyggerundersøkelsen, en periodisk undersøkelse som kartlegger brukerens tilfredshet med offentlige tjenester, ble for første gang publisert i 2010, jf. omtalen i avsnitt 5.4. Det foreligger også sammenliknbare nordiske undersøkelser på dette området.

Fra og med 2011 ble systemet for nasjonale levekårsundersøkelser lagt om, og bedre samordnet med den europeiske levekårsundersøkelsen EU-SILC (Statistics on Income and Living Conditions). I det nye systemet skal det gjøres mer bruk av subjektive mål på livskvalitet. I 2011 inngikk tema som fritid og friluftsliv, sosial kapital og organisasjonsaktivitet i levekårsundersøkelsen. Statistikk om dette publiseres innen utgangen av 2011. Hvert år publiserer Statistisk sentralbyrå et bredt utvalg av nøkkeltall om befolkningens levekår i Norge langs dimensjoner som befolkning, helse, utdanning, arbeid og arbeidsmiljø, økonomiske levekår, boforhold, kriminalitet, sosial og politisk deltakelse og fritid og kultur.

Det kan være vanskelig å orientere seg i det omfattende tilfanget av statistikk om levekår og livskvalitet. Internasjonalt er det ulike oppfatninger om hvilken type primærstatistikk en skal basere seg på og hvordan en kan gjøre informasjonen lettere tilgjengelig. Utfordringene kan oppsummeres etter følgende hovedlinjer:

1. Hvor langt skal en gå i å sammenfatte informasjon i noen få summariske indikatorer?

2. I hvilken utstrekning skal en basere seg på subjektive data som speiler holdninger hos intervjuobjektene, f.eks. grad av lykke eller tilfredshet?

3. Hvordan kan informasjonen gjøres mer brukervennlig og lettere tilgjengelig?

Summariske indikatorer

Et argument mot tallmessige samlemål er at mye av kompleksiteten i saksforholdene kan gå tapt når informasjonsrikdommen reduseres. Et annet argument gjelder selve sammenveiingen. Skal en oppsummere livskvalitet i én indikator, må en velge vekter som reflekterer den relative betydningen av de ulike dimensjonene av livskvalitet. Det kan imidlertid være et stort spenn i oppfatningene om hvordan vektene skal fastsettes.

Subjektive data

Gjennom de siste tiårene er det gjennomført flere nasjonale og internasjonale studier hvor en forsøker å måle innbyggernes oppfatning av egen livskvalitet. En sentral problemstilling er om subjektive oppfatninger sammenfaller med objektive mål og med eksterne vurderinger av venner og familie og den som intervjuer, og i hvilken utstrekning de er sosialt betingede. Andre problemstillinger er om en finner fellestrekk i svarene på tvers av land. Siden 2000 er det utgitt et eget internasjonalt fagtidsskrift Journal of Happiness Studies.

Gjennom de siste tiår har interessen for subjektive livskvalitetsmål økt også i Norge, og det foregår bl.a. forskning med sikte på å kartlegge samvariasjonen mellom objektive og subjektive mål.1

Brukervennlighet

Det er i mange tilfeller ikke begrensinger i primærstatistikk, men mangel på tilrettelegging av informasjonen som gjør det vankelig å danne seg et bilde av utviklingen av livskvalitet over tid. Problemet består i å velge ut og fortolke relevant informasjon. En konsekvens er at brukerne får begrenset nytte av den informasjonen som foreligger. En måte å hjelpe brukerne på, er å finne bedre presentasjonsformer, f. eks. i form av internettportaler med veiledning om sammenhengen mellom ulike typer statistikk/informasjon og lenker til relevante nasjonale og internasjonale internettsteder. Statistisk sentralbyrå arbeider med å gjøre informasjonen mer tilgjengelig.

Initiativer internasjonalt

Standardisert informasjon fra de enkelte land er en forutsetning for internasjonal kunnskapsutveksling og dialog. Foruten økonomisk statistikk publiserer OECD jevnlig sammenliknbare studier av samfunnsutviklingen i medlemslandene. Eksempler er publikasjonene Education at a Glance, Health at a Glance og Society at a Glance.

I EU arbeides det med indikator for livskvalitet, og Statistisk sentralbyrå har deltatt i en arbeidsgruppe som utarbeidet forslag til hvordan indikatorer for livskvalitet kan innarbeides i levekårsundersøkelsen EU-SILC. Statistisk sentralbyrå deltar også i en arbeidsgruppe for gjennomføring av undersøkelsen Eurofund (The European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions). Dette er en livskvalitetsundersøkelse som dekker alle medlemslandene og inneholder både objektive og subjektive indikatorer.

En del OECD-land har innført, eller er i ferd med å utvikle indikatorsett for livskvalitet. Flere av initiativene legger vekt på at informasjonssystemene må utformes slik at det blir lett for den enkelte borger å bruke systemet.

• Det statistiske sentralbyrå i Frankrike (INSEE) har i løpet 2010 og 2011 presentert analyser av fattigdomsproblemer, særlig om situasjonen til hjemløse og personer med dårlig boforhold, samt analyser av langsiktige trender i levestandard, produktivitet og opplevd livskvalitet.

• Den canadiske regjering publiserer på sin nettside indikatorer for livskvalitet som dekker utviklingen på område som: arbeid, fritid, bolig, familieliv, helse, personlig sikkerhet, finansiell sikkerhet, miljø og sosial deltakelse. Indikatorene oppdateres årlig. Statistikken ledsages av bakgrunnsinformasjon om utviklingen på de enkelte områdene samt spesialanalyser.

• I Storbritannia ga statsminister David Cameron i november 2010 det statistiske sentralbyrået i oppdrag å kartlegge livskvalitet. Arbeidet tar utgangspunkt i både subjektive og objektive indikatorer. De første resultatene er planlagt publisert i 2012.

• I Australia publiserer Australias statistiske sentralbyrå «Measures of Australias Progress». Siktemålet er å tilrettelegge informasjonen slik at den enkelte kan orientere seg og finne informasjon om utviklingen i økonomi, samfunn, miljø og livskvalitet.

• Det finske indikatorsystemet omfatter rundt 100 sosiale indikatorer, og inneholder i tillegg lenker til andre kilder og internasjonale referansedata. Valget av indikatorer er basert på konsultasjon med brukergrupper og informasjonstilbydere. Systemet er utviklet i et samarbeid mellom statsminsterens kontor, departementer og Statistikcentralen.

• I USA har Government Accounting Office utarbeidet en rapport om erfaringene med indikatorsystem i andre land og lærdommer en har kunnet trekke i utviklingen av indikatorsystem i USA. Rapporten pekte på at et godt indikatorsystem kan gi mer velbegrunnede politikkvalg, økt kunnskapsnivå i befolkningen og større engasjement i samfunnsspørsmål.

• Hvert år publiserer Statistisk sentralbyrå et bredt utvalg av nøkkeltall om befolkningens levekår i Norge langs dimensjoner som befolkning, helse, utdanning, arbeid og arbeidsmiljø, økonomiske levekår, boforhold, kriminalitet, sosial og poltisk deltakelse og fritid og kultur. Indikatorene ledsages av analyser og bakgrunnsinformasjon. Et sammendragskapittel i Samfunnsspeilet 5 – 6 2011 trekker fram noen brede endringstendenser med utgangspunkt i indikatorutviklingen, men Statistisk sentralbyrå har valgt ikke å sammenfatte informasjonen i en eller noen få samleindikatorer.

En finner i de fleste tilfeller delindikatorer for materiell velferd, helse og utdanning. Det er forskjeller i vektlegging av subjektive indikatorer og i bruken av sammensatte indikatorer. De ulike tilnærmingene reflekterer dels at siktemålene med utvikling av indikatorene har vært forskjellig.

6.5.3 OECDs indikatorer for livskvalitet og levekår

OECDs indikatorsystem for velferd og livskvalitet (well-being indicators) omfatter indikatorer for materiell velstand og livskvalitet for de 34 medlemslandene i OECD samt 8 framvoksende økonomier. Indikatorene ble for første gang ble publisert i mai 2011, og gjør det mulig å sammenlikne utviklingen over tid og mellom land. De dimensjoner som dekkes er: Materiell situasjon (inntekt og formue), boligforhold og livskvalitet (arbeidsforhold, balanse arbeid fritid, utdanning, fysisk miljø, samfunnsengasjement, helse, personlig sikkerhet og egen opplevelse av tilfredshet med livet). Rapporteringen er langt på vei en sammenstilling av statistikk som tidligere har vært publisert av OECD, og inneholder 20 indikatorer innenfor ti hovedområder. Medlemslandene har deltatt i arbeidet med å velge ut indikatorer. OECD har samarbeidet med andre internasjonale organisasjoner. Med indikatorene har de enkelte landene fått et nytt verktøy som kaster lys over tilstand og utvikling i livskvalitet i medlemslandene.

Figur 6.19 gjengir resultatene for Norge og for gjennomsnittet av medlemslandene i OECD for de 19 indikatorene der tall for Norge foreligger. Høyeste score er 10. Det framgår at Norge scorer klart over gjennomsnittet med ett unntak; husholdningenes netto finansformue.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norge scorer høyt på inntektsnivå og sysselsetting. Norge kommer også godt ut mht. boforhold, balanse mellom arbeid og fritid, samt kontakt med familie og venner. Registrert kriminalitet er lav, men det er likevel forholdsvis mange som rapporterer om at de har vært utsatt for vold. Det er verdt å merke seg at det er få land der innbyggerne uttrykker større tilfredshet med livet enn det nordmenn gjør.

Finansformue benyttes som indikator på samlet formue fordi en mange land ikke har god statstikk for verdien av bolig og annen realkapital. Flere forhold tilsier at dette gir et skjevt bilde av husholdningenes samlede formue i Norge. For det første har vi forholdsvis høy andel husholdninger som eier sin egen bolig. For det annet bidrar gode offentlige forsikringsordninger til at behovet for privat pensjonssparing er mindre enn i mange andre land.

En enkel, men grov metode for å sammenfatte svarene er å beregne gjennomsnittlig score på alle områdene, og bruke dette som sammenlikningsgrunnlag mellom land. Målt på denne måten tilhører Norge tetsjiktet sammen med Australia, Canada, New Zealand, de øvrige nordiske landene, Sveits og Nederland. USA kommer et stykke etter, og det er enda lenger ned til Tyskland og Frankrike.