5 Bærekraftig finans og klimarisiko

5.1 Innledning

Utslipp av klimagasser har over tid bidratt til å øke den globale gjennomsnittstemperaturen. Å redusere verdens samlede utslipp i tråd med Parisavtalen (se boks 5.1) og FNs bærekraftsmål er en global utfordring, og kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. Som regjeringen peker på i Perspektivmeldingen 2021, er den mest effektive tilnærmingen å sette en pris på utslipp av klimagasser slik at forurenser må betale for negative virkninger. Det gir insentiver til at produksjon og forbruk vris i mer klimavennlig retning gjennom omstilling, rensing av utslipp eller andre tiltak hos husholdninger og bedrifter. En lik pris på alle utslipp vil føre til at de utslippskuttene som er rimeligst og enklest å gjennomføre, tas først, og at omstillingen skjer til lavest mulig kostnad. I tillegg kreves ulike former for direkte reguleringer og støtte til utvikling av klimavennlig teknologi.

Omstillingen til en lavutslippsøkonomi vil kreve store investeringer. Et av målene i Parisavtalen er derfor å gjøre flyten av kapital forenlig med reduksjon av klimagassutslipp og klimarobust utvikling. OECD estimerte i 2017 at de årlige investeringene som er nødvendige for at infrastrukturen skal være i samsvar med målene i Parisavtalen, er i underkant av 60 000 mrd. kroner, eller om lag 8 pst. av globalt BNP.1 I tillegg til store offentlige investeringer, må private kapitalstrømmer vris i retning av bærekraftige investeringer.

Etterspørselen etter bærekraftige investeringer har økt de siste årene, og markedet for grønne investeringsprodukter er i sterk vekst internasjonalt. Mangelen på universelt aksepterte prinsipper for å definere hvilke investeringer som kan regnes som miljømessig bærekraftige, kan gjøre det krevende for både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer å orientere seg i markedet. I EU er det satt i gang en rekke regelverksprosesser for å legge til rette for at finanssektoren bidrar til omstilling til en mer bærekraftig økonomi, og gjøre det lettere for investorer å identifisere og sammenligne grønne investeringsmuligheter.

Både de fysiske virkningene av klimaendringene og omstillingen til en lavutslippsøkonomi medfører risiko. Banker, forsikringsforetak og andre finansforetak må identifisere klima- og miljørelatert risiko de er eksponert mot. Overvåking og tiltak mot systemvirkningene av risikoene er en viktig oppgave for myndighetene. Bedre selskapsrapportering er avgjørende for at finansforetak og investorer skal kunne vurdere og prise klima- og miljørelatert risiko, og vil gjøre det lettere for tilsynsmyndigheter å vurdere klimarisikoen finansforetak er eksponert mot.

5.2 Bærekraftig finans – initiativer og regelverksutvikling

5.2.1 Oversikt

Finansnæringen har en viktig rolle gjennom å kanalisere privat kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. Næringen kan også bidra ved å utvikle finansielle instrumenter og produkter som gjør det lettere for investorer å identifisere bærekraftige investeringer, og ved å utvikle instrumenter og produkter som gir kundene insentiver til utslippskutt.

Europakommisjonen satte høsten 2016 ned en ekspertgruppe («High Level Expert Group on Sustainable Finance», HLEG) som skulle gi råd om tilrettelegging for kanalisering av offentlig og privat kapital i retning av bærekraftige investeringer, og om håndtering av miljørelatert risiko i finansmarkedene. I en rapport i januar 2018 anbefalte HLEG bl.a. å etablere et klassifiseringssystem for økonomiske aktiviteter, en europeisk merkeordning for grønne fond og en europeisk standard for grønne obligasjoner.2 På bakgrunn av rådene la Kommisjonen i mars 2018 frem en handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst. Regjeringen stiller seg bak målene i handlingsplanen om å:

• dreie kapitalen over mot mer bærekraftige investeringer for å oppnå bærekraftig og inkluderende vekst,

• håndtere finansiell risiko som følger av klimaendringer, ressursutarming, miljøforringelse og sosiale problemer, og

• fremme åpenhet og langsiktighet i finansiell og økonomisk aktivitet.

I handlingsplanen varslet Kommisjonen en rekke tiltak, som er fulgt opp gjennom konkrete regelverksendringer. Det er vedtatt tre forordninger om henholdsvis et klassifiseringssystem (taksonomi) for bærekraftig økonomisk aktivitet (avsnitt 5.2.2), offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren (avsnitt 5.2.3) og klimareferanseverdier (avsnitt 5.2.5). Det er ventet at Kommisjonen i løpet av andre kvartal 2021 vil fremme et regelverksforslag om en EU-standard for grønne obligasjoner (avsnitt 5.2.4). Kommisjonen arbeider også for endringer i kravene til selskapsrapportering om klima- og bærekraftsrelaterte forhold (avsnitt 5.4).

Kommisjonen etablerte i 2018 en ekspertgruppe for bærekraftig finans («Technical Expert Group on Sustainable Finance», TEG) bestående av medlemmer og observatører fra bl.a. finanssektoren, øvrig næringsliv, sivilsamfunnet og akademia. TEG fikk i oppgave å bistå Kommisjonen i utviklingen av henholdsvis taksonomien, en EU-standard for grønne obligasjoner, metoder for fastsettelse av klimareferanseverdier og veiledning for å forbedre selskapsrapportering om klimarelaterte forhold.

Regjeringen følger regelverksutviklingen i EU tett og gir innspill til Kommisjonens arbeid for å ivareta norske interesser, bl.a. gjennom medlemslandenes ekspertgruppe for bærekraftig finans («Member States Expert Group on Sustainable Finance», MSEG), hvor Finansdepartementet og Klima- og miljødepartementet deltar.

For å legge til rette for tettere dialog og informasjonsutveksling mellom myndigheter, næringsliv, akademia og andre berørte parter, har Finansdepartementet etablert en referansegruppe for bærekraftig finans. Referansegruppen skal være et forum for informasjonsutveksling om aktuelle regelverksprosesser, identifisering av forhold av særlig betydning for norske interesser, og nyttiggjøring av kunnskap og innsikt hos akademia og andre. Finansdepartementet har invitert et utvalg representanter for finansnæringen, nærings- og arbeidsliv og relevante fagmiljøer til å delta i referansegruppen. Departementet tar sikte på å trekke inn også andre representanter når det er relevant. Etableringen av referansegruppen er ledd i oppfølgingen av Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030, hvor regjeringen varslet at den vil ha dialog med næringslivet om hvordan det kan legges til rette for bedre beslutningsrelevant selskapsrapportering om klima- og miljørelaterte forhold.

Det er ventet at Europakommisjonen vil legge frem en ny strategi for bærekraftig finans i løpet av andre kvartal 2021. Finansdepartementet ga innspill til Kommisjonens arbeid med strategien i en høring i juli 2020. I innspillet pekte departementet på viktigheten av internasjonal koordinering av regelverk og standarder for selskapsrapportering for å sikre sammenlignbarhet på tvers av regioner. Departementet understreket også betydningen av å samordne rapporteringskrav på tvers av regelverk, slik at en unngår at rapporteringsbyrden for foretakene blir uforholdsmessig stor. I høringssvaret støttet departementet Kommisjonens ambisjon om å legge større vekt på klima- og miljørisiko og tap av biologisk mangfold i den nye strategien.

5.2.2 Taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet

Det mest sentrale tiltaket i Kommisjonens handlingsplan fra 2018 er etableringen av et klassifiseringssystem (taksonomi) for bærekraftig økonomisk aktivitet. Taksonomien er ikke en liste over aktiviteter eller selskaper investorer kan investere i, men har som formål å etablere en felles forståelse av hvilke aktiviteter og investeringer som kan regnes som bærekraftige i tråd med EUs langsiktige klima- og miljømål. Felleseuropeiske kriterier er ment å gjøre det lettere å sammenligne investeringsmuligheter på tvers av land og sektorer, og skal bidra til å redusere «grønnvasking», hvor investeringer fremstilles som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøgevinster. Systemet vil danne grunnlaget for europeiske standarder og merkeordninger, se avsnitt 5.2.4.

En forordning som etablerer rammeverket for taksonomien (taksonomiforordningen), ble vedtatt i EU i juni 2020.3 Taksonomien skal tas i bruk i EU fra 1. januar 2022. Forordningen antas å være EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Finansdepartementet har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å gjennomføre i norsk rett både denne forordningen og en forordning om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren (sistnevnte er nærmere omtalt i avsnitt 5.2.3). Etter Finanstilsynets forslag gjennomføres forordningene i en ny lov om opplysninger om bærekraft. Høringsfristen var 8. januar 2021, og departementet arbeider nå med en lovproposisjon.

Kravene i taksonomiforordningen retter seg mot foretak i finansiell sektor som har porteføljeforvaltning som del av sin virksomhet (kalt «finansmarkedsdeltakere» i forordningen),4 og selskaper, herunder finansforetak, som etter regnskapsdirektivet har plikt til å offentliggjøre ikke-finansiell informasjon om virksomheten.5 Endringsdirektivet til regnskapsdirektivet fastsetter at plikten gjelder for store selskaper av allmenn interesse, forutsatt at selskapet har mer enn 500 ansatte.6 Forordningen omfatter også tiltak vedtatt av nasjonale myndigheter eller EU, som stiller krav til finansmarkedsdeltakere eller utstedere i forbindelse med at finansielle produkter eller obligasjoner markedsføres som bærekraftige investeringer (se avsnitt 5.2.4).

Store selskaper skal etter forordningen i sin selskapsrapportering inkludere informasjon om i hvor stor grad selskapets virksomhet har tilknytning til bærekraftige økonomiske aktiviteter, slik de er definert i taksonomien. Ikke-finansielle foretak skal bl.a. rapportere om hvilken tilknytning foretakets virksomhet, herunder andelen av foretakets omsetning, investeringer og driftsutgifter, har til bærekraftige aktiviteter, slik de er definert i taksonomien. Rapportering om omsetning vil gi investorer informasjon om hvor bærekraftig selskapers virksomhet er i dag, mens rapportering om investeringer vil gi informasjon om hvorvidt et selskap beveger seg i en mer bærekraftig retning. Kommisjonen fikk i mars i år råd fra de europeiske finanstilsynsmyndighetene om relevante nøkkeltallsindikatorer til bruk i rapporteringen, se boks 5.2. Det er ventet at Kommisjonen vil sende utkast til utfyllende regler på høring i slutten av april 2021. Reglene skal fastsettes innen 1. juni 2021.

Også mindre selskaper som banker gir lån til eller finansmarkedsaktører har investert i, vil påvirkes av taksonomien, selv om de selv ikke er underlagt krav etter forordningen. Det er en følge av at banker og andre finansforetak vil bli underlagt krav om å inkludere informasjon om utlån og investeringer i sin selskapsrapportering, eller etter offentliggjøringsforordningen (se avsnitt 5.2.3 og boks 5.2).

For å kunne defineres som bærekraftig etter forordningen, må en økonomisk aktivitet bidra vesentlig til å oppnå minst ett av seks definerte miljømål, se figur 5.1. Det skal fastsettes vitenskapsbaserte kriterier for hva som regnes som vesentlige bidrag. I tillegg skal aktiviteten ikke ha en betydelig negativ innvirkning på de øvrige miljømålene, og den må oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold.7 Også såkalte tilretteleggende aktiviteter, det vil si aktiviteter som gjør det mulig for andre aktiviteter å bidra vesentlig til måloppnåelsen, kan defineres som bærekraftige dersom visse vilkår er oppfylt. Såkalte omstillingsaktiviteter, som i mangel på teknologisk eller økonomisk gjennomførbare lavutslippsalternativer, bidrar til omstilling til en klimanøytral økonomi, kan defineres som å bidra betydelig til målet om reduksjon av klimagassutslipp. For slike aktiviteter er det imidlertid flere vilkår, herunder at omstillingsaktiviteten ikke fører til innlåsing av såkalt karbonintensive eiendeler.

Kilde: Europakommisjonen og Klima- og Miljødepartementet.

Forordningen gir Kommisjonen hjemmel til å fastsette tekniske kriterier for vesentlig bidrag til miljømåloppnåelsen i såkalte delegerte rettsakter. Kriteriene skal være vitenskapsbaserte, enkle å bruke og, der det er hensiktsmessig, bygge på europeiske merke- og sertifiseringsordninger og ta hensyn til relevant EU-regelverk. Kommisjonen har pekt på at ikke alt EU-regelverk reflekterer EUs mål om reduksjon av klimagassutslipp, og at det i enkelte tilfeller derfor vil være nødvendig at kriteriene går lenger enn eksisterende regelverk for å identifisere aktiviteter som bidrar vesentlig til måloppnåelsen.8

På bakgrunn av bl.a. en rapport9 fra ekspertgruppen TEG, sendte Kommisjonen i november 2020 på høring utkast til kriterier for bidrag til målene om reduksjon av klimagassutslipp og klimatilpasning. For målet om reduksjon av klimagassutslipp dekker det første kriteriesettet bl.a. aktiviteter innen skogbruk, prosessindustri, energiproduksjon, transport, avfallshåndtering, eiendom og forskning og utvikling.

I et høringssvar 17. desember uttrykte Finansdepartementet støtte til målet med arbeidet, og understreket at kriteriene må være ambisiøse og vitenskapsbaserte. Departementet pekte samtidig på at kriteriene for enkelte sektorer og aktiviteter burde endres for å sikre at de er i samsvar med de overordnede prinsippene for taksonomien. Departementet understrekte særlig viktigheten av at Kommisjonen endrer kriteriene for vannkraft for å sikre at vannkraftproduksjon behandles på lik linje med annen fornybar energi, og at kriteriene må være enkle å bruke i praksis. Departementet ga også innspill til forslagene til kriterier for bl.a. hydrogen, karbonfangst- og lagring, maritim transport, skogbruk og bygg. I høringssvaret understreket departementet viktigheten av at det utvikles kriterier for aktiviteter i fiskeri- og havbrukssektoren. Høringssvaret ble utarbeidet i samråd med Nærings- og fiskeridepartementet, Olje- og energidepartementet, Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Det er ventet at Kommisjonen vil fastsette den delegerte forordningen om disse kriteriene i løpet av april 2021. Kriteriene skal gjelde fra 1. januar 2022.

I arbeidet med det første kriteriesettet har Europakommisjonen prioritert å utvikle kriterier for aktiviteter som i størst grad kan bidra til utslippskutt eller klimatilpasning. At en økonomisk aktivitet ikke er omfattet av det første kriteriesettet, betyr ikke at aktiviteten regnes som ikke-bærekraftig etter taksonomien, eller at den ikke kan gi et vesentlig bidrag til målene om utslippskutt eller klimatilpasning. Taksonomien vil utvides over tid, og det vil utvikles kriterier for bidrag til utslippskutt og klimatilpasning for flere aktiviteter på sikt. Europakommisjonen utvikler et nettbasert verktøy som skal gjøre det enklere å bruke taksonomien og de tekniske screeningkriteriene. Verktøyet vil være tilgjengelig fra 2022.

For de øvrige fire miljømålene10 skal Kommisjonen fastsette kriterier innen 31. desember 2021, og disse skal gjelde fra 1. januar 2023. Kommisjonen etablerte høsten 2020 en permanent ekspertgruppe («Platform on Sustainable Finance», PSF) som skal gi råd om videreutvikling av taksonomien. Ekspertgruppen som består av medlemmer fra sivilsamfunnet, finansnæringen, øvrig næringsliv, akademia og europeiske sektormyndigheter11, skal bl.a.:

• Gi råd om utvikling av kriterier for de fire gjenstående miljømålene, og utvidelse av det første kriteriesettet (reduksjon av klimagassutslipp og klimatilpasning) til å dekke flere sektorer og aktiviteter. Interessenter skal kunne informere PSF om aktiviteter de mener bør dekkes av taksonomien.

• Gi råd om hvorvidt taksonomien bør utvides til å omfatte flere bærekraftsmål enn bare miljømål, herunder sosiale mål, og om taksonomien også bør definere aktiviteter som gir betydelig negativt eller ubetydelig bidrag til oppnåelsen av miljømålene.

• Overvåke og rapportere om flyten av kapital til bærekraftige investeringer.

• Gi råd til Kommisjonen om annen regelverksutvikling innenfor bærekraftig finans.

Det er ventet at PSF vil legge frem utkast til kriterier for de fire gjenstående miljømålene i løpet av andre kvartal 2021.

Virkningene av taksonomien på norske selskapers tilgang på kapital vil avhenge av i hvor stor grad finansforetak og investorer tilpasser sine investerings- og utlånsporteføljer til systemet. I lys av den store etterspørselen etter grønne investeringer, og i tråd med formålet med regelverket, er det naturlig å forvente at norske selskaper som driver aktiviteter som oppfyller kriteriene i taksonomien vil kunne få forbedret tilgang på kapital fremover. Det er likevel vanskelig å anslå hvor stor virkningen kan bli. Tilsvarende vil kapitaltilgangen til selskaper som driver aktiviteter som ikke oppfyller kriteriene, kunne påvirkes negativt. Taksonomien vil samtidig kunne gi disse selskapene insentiver til å omstille virksomheten i en mer bærekraftig retning for å tiltrekke seg kapital. Gjennom at investeringer og driftsutgifter knyttet til troverdige omstillingsplaner vil kunne anses å være i samsvar med taksonomien (se boks 5.2), kan også selskaper med konkrete planer om å omstille sin virksomhet få forbedret tilgang på finansiering.

5.2.3 Offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren

I EU ble det i november 2019 vedtatt en forordning om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren.12 Formålet med regelverket er å styrke investorbeskyttelsen og å forbedre informasjonen som formidles om hvordan bærekraft er tatt hensyn til i investeringsbeslutninger.

Forordningen pålegger finansmarkedsdeltagere13 og finansrådgivere14 opplysningskrav om hvordan hensynet til bærekraftsrisiko er integrert i risikovurderinger og investeringsrådgivning, og om eventuelle negative bærekraftsvirkninger av investeringsbeslutningene. Aktørene skal offentliggjøre informasjonen på sine nettsider, gi opplysninger før avtaleinngåelse med kunder, og i periodiske rapporter. Forordningen som etablerer rammeverket for taksonomien, stiller tilleggskrav om informasjon som skal offentliggjøres når et finansielt produkt markedsføres som bærekraftig. For relevante produkter stilles det krav om at det rapporteres om:

• Hvordan og i hvilken grad taksonomien er benyttet for å vurdere om de underliggende investeringene er bærekraftige.

• Hvilke(t) miljømål investeringene bidrar til å oppnå.

• Andelen av underliggende investeringer som er bærekraftige etter taksonomien, uttrykt som en prosentandel av investeringene, fondet eller porteføljen.

De europeiske tilsynsmyndighetene sendte i mars 2021 på høring et forslag til nærmere regler om rapportering, se boks 5.2.

De fleste av kravene i forordningen om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren begynte å gjelde i EU 10. mars 2021. Forordningen antas å være EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Finansdepartementet har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om gjennomføring av forordningen i norsk rett, se omtale i avsnitt 5.2.2.

5.2.4 Grønne verdipapirer – standarder og merkeordninger

De siste årene har det vært økende etterspørsel etter investeringer og aktiviteter som skal være bærekraftige og ansvarlige, og verdipapirer som utstedes for å finansiere dem («ESG-produkter»)15. Økende interesse for slike verdipapirer kan ha sammenheng med at investorer ønsker å bidra til en bærekraftig utvikling, men også forventninger om at slike investeringer vil gi høyere risikojustert avkastning enn alternative plasseringer. Finanstilsynet har pekt på at den økte etterspørselen etter «grønne» verdipapirer kan gi økt risiko for overprising og finansielle bobler i dette segmentet.16

Med grønne obligasjoner forstås oftest utstedelser som skal finansiere prosjekter som har positiv klima- og miljøeffekt eller bidrar til klimatilpasning. Dette kan f.eks. være prosjekter knyttet til fornybar energi, bærekraftig arealbruk eller ren transport. Det har blitt utviklet flere markedsstandarder for grønne obligasjoner, som «Climate Bonds Standard» og «Green Bond Principles» utviklet av henholdsvis Climate Bonds Initiative og International Capital Market Association. I 2020 ble det også lansert en standard for såkalte bærekraftskoblede obligasjoner, der kriteriene ikke knyttes til bruk av midlene, men til egenskaper ved utsteders virksomhet, som f.eks. mål om energieffektivisering eller reduserte klimagassutslipp.17 I slike låneavtaler er det betingelser om at utstederen innfrir forhåndsdefinerte mål. Finanstilsynet har pekt på at slike obligasjoner kan være aktuelle for foretak med virksomhet som ikke omfattes av klassifiseringssystemer for bærekraftige økonomiske aktiviteter.

Oslo Børs var i 2015 den første børsen i verden som etablerte en egen liste for grønne obligasjoner. Listen ble i desember 2020 slått sammen med «Euronext ESG Bonds», som er en felles liste for alle markedsplassene i Euronext-systemet. Ved sammenslåingen bestod listen på Oslo Børs av om lag 60 obligasjoner fra i underkant av 30 utstedere. Ifølge statistikk fra Nordic Trustee utstedte norske selskaper grønne obligasjoner til en verdi av om lag 26 mrd. kroner i 2020, en tredobling fra året før, se figur 5.2. Samlet utstedt volum i det nordiske markedet var i underkant av 60 mrd. kroner. Totalt utestående volum i det nordiske markedet for grønne foretaksobligasjoner var ved utgangen av 2020 om lag 140 mrd. kroner, en økning på 46 pst. fra 2019.18 Grønne eiendomsobligasjoner utgjør 56 pst. av utestående volum, men andelen har falt siden 2018. Grønne obligasjoner utgjør 14 pst. av samlet utestående volum i det nordiske foretaksobligasjonsmarkedet, opp fra 10 pst. året før.

Kilde: Nordic Trustee og Stamdata.

Praksisen i det norske markedet er at uavhengige tredjeparter vurderer om en obligasjon finansierer miljøriktige formål og dermed tilfredsstiller en eller flere standarder for grønne obligasjoner. Vurderingene skal offentliggjøres, og utsteders rapporteringsforpliktelser gjøres offentlig tilgjengelig via børsmeldinger. Flere aktører, som norske CICERO og DNV GL, leverer uavhengige vurderinger av grønne obligasjoner. Offentliggjøring av slike vurderinger bidrar til økt transparens i markedet.

Lite enhetlige standarder for vurdering og klassifisering av grønne obligasjoner og andre grønne verdipapirer kan gjøre det krevende for både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer å orientere seg i markedet og sammenligne produkter og investeringer. OECD har undersøkt hvordan selskaper ESG-vurderes av ulike ratingbyråer, og funnet at det ofte er store variasjoner i ratinger av samme selskap, og generelt lav korrelasjon mellom de ulike ratingene som tilbys.19 Mangel på enhetlige standarder kan begrense utviklingen i markedet for grønne verdipapirer, og øker risikoen for grønnvasking, hvor produkter markedsføres som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøeffekter. Finanstilsynet har pekt på at kombinasjonen av manglende standarder og sterk vekst i etterspørselen etter grønne investeringer øker risikoen for grønnvasking.

Etablering av standarder og merkeordninger for finansielle instrumenter og produkter er blant tiltakene i Europakommisjonens handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst. Ekspertgruppen TEG la i juni 2019 frem en rapport med forslag til en EU-standard for grønne obligasjoner («EU Green Bond Standard», EU GBS). Ekspertgruppen anbefalte en frivillig standard uten rettslig forankring, med fire sentrale elementer:

• Obligasjonen må finansiere eller refinansiere en aktivitet som:

  • bidrar vesentlig til minst ett av de definerte miljømålene i taksonomien,

  • ikke har en betydelig negativ innvirkning på de øvrige miljømålene,

  • oppfyller minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold, og

  • oppfyller tekniske screeningkriterier, der slike er etablert.

• Dokumentasjon som bekrefter at obligasjonen er i samsvar med EUs standard, forklarer hvordan utsteders strategi samsvarer med miljømålene, og gir informasjon om hvordan midlene skal brukes, utsteders rapporteringsplikter mv.

• Pliktig rapportering om bruk av midlene som innhentes («allocation report») og miljøpåvirkningen («impact report»).

• Pliktig ekstern verifisering av rammeverket og rapporten om bruk av midlene. Ekspertgruppen anbefaler at de som verifiserer grønne obligasjoner, må godkjennes og være underlagt tilsyn av den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten (ESMA).

Det er ventet at Europakommisjonen vil fremme forslag til en forordning om en standard for grønne obligasjoner i 2. kvartal 2021. Finansdepartementet ga innspill til Kommisjonens arbeid med utviklingen av standarden i en høring høsten 2020. I høringssvaret støtter departementet den overordnede tilnærmingen foreslått av TEG, men pekte samtidig på viktigheten av at regelverket utformes i tråd med prinsippet om forholdsmessighet, og ba Kommisjonen vurdere om de som verifiserer, burde godkjennes av nasjonale tilsynsmyndigheter, og ikke underlegges tilsyn av ESMA.

Norsk finansnæring tilbyr en rekke grønne finansielle produkter rettet mot privatmarkedet. For eksempel gir mange banker bedre betingelser dersom låntaker kjøper energieffektiv bolig eller nullutslippsbil. I Norge har miljømerkeordningen Svanemerket siden 2017 også dekket investeringsfond. For å svanemerkes må fondet være fritt for investeringer innen spesifiserte aktiviteter som fossil energi, og en bestemt andel av investeringene må ha oppnådd en god karakter i vurderinger av miljømessige, sosiale og styringsmessige forhold (ESG-vurderinger). Ved utgangen av mars 2021 var det 18 svanemerkede fond i det norske markedet. Det er ventet at Europakommisjonen i løpet av 2021 vil fremme forslag til en merkeordning («ecolabel») for bærekraftige finansielle produkter rettet mot forbrukere. Merkeordningen vil baseres på taksonomien for bærekraftig økonomisk aktivitet.

Finansnæringen tilbyr også produkter og tjenester med bærekraftig profil rettet mot næringsmarkedet, kommuner mv. Enkelte finansforetak tilbyr f.eks. grønne lån til bedrifter med bedre betingelser om lånet finansierer prosjekter med positiv klima- eller miljøeffekt. Kommunalbanken tilbyr grønne lån til klima- og miljøriktige investeringer i kommunal sektor.

Internasjonalt har det blitt etablert prinsipper for ansvarlige investeringer og ansvarlig bankvirksomhet, som også dekker klima- og miljørelaterte spørsmål. Etter initiativ fra FN ble det i 2006 etablert prinsipper for ansvarlige investeringer («Principles for Responsible Investment», PRI). En rekke norske forvaltere, herunder Norges Bank Investment Management, har sluttet seg til prinsippene. FNs Miljøprograms Finansinitiativ (UNEP FI) etablerte i september 2019 prinsipper for bærekraftig bankvirksomhet («Principles for Responsible Banking»), se boks 3.4 i Finansmarkedsmeldingen 2020. I februar 2021 hadde 19 norske banker og bankgrupperinger sluttet seg til prinsippene.

5.2.5 Klimareferanseverdier

EUs referanseverdiforordning gir regler om fastsettelse og bruk av indekser som brukes som referanseverdier for finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle investeringsfonds resultater.20 Etter endringer i referanseverdiforordningen som trådte i kraft i EU i desember 2019, er det også etablert et rammeverk for såkalte klimareferanseverdier.21 Endringene er tatt inn i EØS-avtalen og ble gjennomført i norsk rett med virkning fra 1. mai 2020. Formålet med endringene er å fremme transparens og unngå grønnvasking gjennom å etablere en felleseuropeisk standard for referanseverdier som brukes for å måle investeringsporteføljer opp mot klimamål.

Referanseverdiforordningen definerer to typer klimareferanseverdier:

• EU-referanseverdi for klimaomstilling («EU Climate Transition Benchmark»).

• EU-referanseverdi for tilpasning til Parisavtalen («Paris-aligned Benchmark»).

Europakommisjonen fastsatte i juli 2020 nærmere krav til metoder for fastsettelse av klimareferanseverdier. Kravene trådte i kraft 23. desember 2020.

Endringene i referanseverdiforordningen innebærer også nye krav til de som fastsetter andre typer referanseverdier (administratorer). Fra 30. april 2020 skal administratorer, med unntak av for rente- og valutareferanseverdier, opplyse om hvordan metoden for referanseverdien reflekterer ESG-faktorer. Innen utløpet av 2021 skal administratorer også opplyse om i hvilken grad metoden er i samsvar med målet om utslippsreduksjon eller målene i Parisavtalen.

5.2.6 Internasjonalt nettverk for bærekraftig finans

Finansmarkedene er globale, og internasjonal harmonisering av standarder og regelverk kan bidra til å redusere risikoen for markedsfragmentering og legge til rette for globale markeder også innen bærekraftig finans.

I oktober 2019 etablerte Europakommisjonen et internasjonalt nettverk for bærekraftig finans («International Platform on Sustainable Finance», IPSF). Medlemmene i IPSF er den offentlige myndigheten som har ansvaret for politikk og initiativer for bærekraftig finans i de respektive landene. Ved etableringen IPSF av medlemmer fra Argentina, Canada, Chile, India, Kenya, Kina og Marokko i tillegg til EU. Norge sluttet seg til nettverket i mars 2020 etter invitasjon fra Europakommisjonen. Senere har også Hong Kong, Indonesia, Japan, New Zealand, Senegal, Singapore, Storbritannia og Sveits sluttet seg til IPSF.

Nettverket er et forum for informasjonsutveksling, samarbeid og koordinering av initiativer, med hovedvekt på taksonomier, selskapsrapportering og standarder. IPSF la i oktober 2020 frem en rapport som gir oversikt over utviklingen i det globale markedet for bærekraftige investeringer og tiltak i IPSF-medlemslandene. Rapporten viser at det er bred oppslutning blant medlemslandene om målet om å dreie private kapitalstrømmer over i en mer bærekraftig retning. IPSF har satt ned to arbeidsgrupper om henholdsvis taksonomier for bærekraftig økonomisk aktivitet og selskapsrapportering. Arbeidsgruppene vil sammenligne tilnærminger til slike rammeverk i ulike medlemsland, og identifisere likhetstrekk og forskjeller.

Arbeidsgruppen for taksonomier ledes av EU og Kina, og vil i løpet av høsten 2021 legge frem en rapport. Rapporten skal gjøre det lettere for investorer og selskaper å identifisere investeringer som er definert som bærekraftige i ulike jurisdiksjoner. Formålet er å redusere transaksjonskostnader og legge til rette for bærekraftige investeringer på tvers av land og regioner.

Arbeidsgruppen for selskapsrapportering ledes av EU, Japan og Sveits, og skal legge frem en rapport i oktober 2021. Rapporten vil sammenligne krav til bærekraftsrapportering i ulike land og vurdere hvordan utfordringer ved datatilgang og sammenlignbarhet kan håndteres.

5.3 Klimarisiko i finansmarkedene

5.3.1 Oversikt

Klimaendringene og omstillingen til en lavutslippsøkonomi medfører økonomisk og finansiell usikkerhet. I vurderinger av klimarelatert risiko er det vanlig å skille mellom fysisk klimarisiko og overgangsrisiko. Fysisk klimarisiko i finansmarkedene skyldes mulige økonomiske virkninger av endringer i miljøet, mens overgangsrisiko skyldes mulige prisvirkninger av klimapolitikken og den teknologiske utviklingen ved overgang til et lavutslippssamfunn. Regjeringen har redegjort for arbeidet med å avdekke og redusere klimarisiko i avsnitt 6.5 i Perspektivmeldingen 2021.

De fysiske effektene av klimaendringene kan få betydelige konsekvenser for aktører i finansmarkedene, men det er særlig omstillingen til et lavutslippssamfunn som kan utgjøre en risiko for den finansielle stabiliteten på kort og mellomlang sikt. Endringer i klimapolitikk og teknologisk utvikling kan føre til brå skift i markedsverdien av fysiske eiendeler og verdipapirer, og kan gjøre enkelte eiendeler verdiløse (se boks 5.3). Hvordan finansmarkedene påvirkes av fysisk risiko og overgangsrisiko, vil avhenge av om gjennomførte tiltak er tilstrekkelige for å nå klimamålene, og om omstillingen til en lavutslippsøkonomi skjer i tråd med markedsaktørenes forventninger eller i uordnede former, se figur 5.3.

Kilde: Network for Greening the Financial System og Finansdepartementet.

Dersom klimamålene nås og omstillingen skjer tråd med markedets forventninger, begrenses både den fysiske risikoen og overgangsrisikoen. Dersom tiltakene for å begrense klimaendringene er for svake på kort sikt, og derfor senere må strammes kraftig til for å nå klimamålene, øker overgangsrisikoen og dermed også risikoen for finansiell ustabilitet. En analyse fra Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) viser at de makroøkonomiske kostnadene ved å utsette tiltak for lenge, er betydelig, og at banker vil påvirkes særlig negativt av brå innstramminger i klimapolitikken.22 I scenarioer der klimamålene ikke nås, vil den fysiske risikoen være stor, mens overgangsrisikoen vil avhenge av graden av omstilling. Forstyrrelser i finansmarkedene vil kunne forsterke andre negative konsekvenser av klimaendringene.

Ulike typer finansforetak påvirkes av klimarisiko på ulike måter. Felles for alle finansforetak, er at klimaendringene innebærer økt operasjonell risiko ved at mer ekstremvær kan føre til hyppigere avbrudd i tjenestetilbudet og økte driftskostnader. Skadeforsikringsforetakene er i størst grad direkte utsatt for de fysiske konsekvensene av klimaendringene. Mer og kraftigere ekstremvær er ventet å føre til større og hyppigere skadeutbetalinger. Skadeforsikringsforetakene kan tilpasse seg økt risiko gjennom å øke prisene. Det kan redusere tilgangen til forsikring i særlig utsatte områder.

Skade- og livsforsikringsforetakene og pensjonskassene påvirkes også av klimarisiko gjennom sin kapitalforvaltning. De påvirkes både av overgangsrisiko knyttet til brå prisendringer på eiendeler, og av fysisk risiko som kan påvirke verdien av obligasjoner, aksjer og eiendomsinvesteringer.

For bankene tar klimarisiko særlig form av økt kredittrisiko.23 Både fysisk risiko og overgangsrisiko kan øke kredittrisikoen i bankene. Ekstremvær kan innebære kostnader for låntakere som kan øke sannsynligheten for mislighold. Skader på eiendom kan bidra til at bankenes tap ved mislighold øker, fordi panteverdien reduseres. Bankenes kredittrisiko påvirkes også av at bankene har utlån til bedrifter i sektorer som er utsatt for overgangsrisiko. Norges Bank har pekt på at overgangsrisiko i tillegg kan påvirke finansieringsrisikoen.24 Om aktørene i finansieringsmarkedet legger til grunn at enkelte banker er særlig eksponert for overgangsrisiko gjennom sine utlån, kan det få betydning for bankens tilgang til finansiering. Bankene er også eksponert for klimarelatert markedsrisiko gjennom investeringer i verdipapirmarkedene.

Den europeiske sentralbanken (ESB) legger årlig frem en vurdering av de viktigste risikoene i banksystemet i euroområdet, der tidshorisonten er to til tre år. ESB plasserer risikofaktorene i et risikokart etter sannsynlighet og konsekvens, se figur 5.4. I risikovurderingen for 2021 peker ESB på at kostnadene knyttet til fysisk klimarisiko stadig øker, og at også overgangsrisikoen øker i takt med økte ambisjoner om utslippskutt.25 I rapporten peker ESB på at til tross for økt oppmerksomhet om klimarelatert risiko, er det få europeiske banker som tar tilstrekkelig hensyn til det i sin risikohåndtering og rapportering. ESB vil foreta en full gjennomgang av bankenes håndtering av klimarelatert risiko, og slik risiko vil også være en del av ESBs stresstesting av europeiske banker i 2022. ESB gjennomfører i 2021 også en klimarelatert stresstest av økonomien i euroområdet som bl.a. vil danne grunnlaget for stresstestingen av bankene, se boks 5.4.

Klima og miljø har i mange år vært en sentral del av Finansdepartementets arbeid med investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland (SPU) og rammeverket for forvaltningen av fondet. Departementet oppnevnte i februar 2021 en ekspertgruppe som skal utarbeide en rapport om betydningen av finansiell klimarisiko og klimarelaterte investeringsmuligheter for et fond som SPU. Ekspertgruppen skal vurdere om ny klimarelatert kunnskap har betydning for sentrale premisser som ligger til grunn for fondets investeringsstrategi og for den operative forvaltningen. I mandatet for ekspertgruppen peker departementet på at rapporten bør belyse hvordan finansmarkedene håndterer finansiell klimarisiko og egenskaper ved slik risiko sammenlignet med annen finansiell risiko, herunder i hvilken grad klimarisiko er priset i finansmarkedene. Ekspertgruppen skal levere sin rapport innen 15. august 2021.

Kilde: Den europeiske sentralbanken og Finansdepartementet.

5.3.2 Klimarisiko i norske finansforetak

Finanstilsynet har pekt på at klimarisikoen i norske finansforetak ikke er ubetydelig, og at klimarelatert risiko i enkelte scenarioer kan få betydning for finansiell stabilitet.26 Finanstilsynet mener det spesielt er overgangsrisikoen som kan utgjøre en risiko for finansiell ustabilitet på mellomlang sikt.

Selv om Norge er mindre utsatt for de direkte fysiske konsekvensene av klimaendringer enn mange andre land, vil høyere skadefrekvens og økte erstatningskostnader globalt kunne påvirke prisene på skadeforsikring også i Norge gjennom premiene norske skadeforsikringsforetak må betale for gjenforsikring i det internasjonale gjenforsikringsmarkedet. I Norge sikrer naturskadeforsikringsordningen bred tilgang til forsikring mot skader som følge av flom, storm, stormflo og skred,27 men ordningen kan ifølge Klimarisikoutvalget gi manglende insentiver til skadeforebygging for forsikringskundene og i kommunenes arealplanlegging.28 At ordningen er lovpålagt og prisen for forsikringen lik i hele landet, og derfor uavhengig av forventet risiko for naturskader (solidaritetsprinsippet), gjør at redusert tilgang til forsikring er en mindre akutt problemstilling i Norge enn i andre land.29 Ordningen dekker likevel ikke alle typer værrelaterte skader. Overvannskade ved særlig kraftig nedbør, må dekkes av andre forsikringsprodukter. Omfanget av nedbørrelaterte skader som ikke dekkes av ordningen, har vokst det siste tiåret. I motsetning til skadene som dekkes av naturskadeforsikringsordningen, kan forsikringsforetakene prise disse produktene ut fra forventet risiko for skader. Gjennom sin virksomhet sitter skadeforsikringsforetakene med betydelig kunnskap om klima- og naturskaderisiko. Foretakene er en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av naturskader, bl.a. gjennom deling av skadedata, se boks 5.5.

Norske banker er hovedsakelig eksponert for overgangsrisiko gjennom utlån til foretak med store utslipp.30 Norske banker har en moderat andel av sine utlån til næringer som skiller seg ut med store utslipp som transport, industri, internasjonal sjøfart og oljerelaterte næringer, se figur 5.5. Som ledd i en gjennomgang av det norske finanssystemet i 2019–2020 («Financial Sector Assessment Program», FSAP), gjennomførte IMF en analyse av overgangsrisiko i norske banker.31 IMFs analyse viser at kraftig økte nasjonale priser på utslipp av klimagasser kan svekke gjeldsbetjeningsevnen i norske foretak med høye karbonutslipp. Foretak innen transport, avfallshåndtering og jordbruk, fiske og skogbruk kan være særlig utsatt. Utslipp fra jordbruk og skogbruk er i dag unntatt avgift. Ifølge IMFs analyse vil i gjennomsnitt om lag 4 pst. av bankenes utlån til ikke-finansielle foretak være risikoutsatte ved en nasjonal karbonpris på ca. 1 300 kroner (150 USD) per tonn CO₂.

IMFs analyse viser også at en økning i den globale karbonprisen kan gi en betydelig økning i bankenes utlånstap som følge av inntektsfall i oljesektoren. IMF estimerer at bankenes utlånstap øker med 0,6 prosentpoeng med en global karbonpris på ca. 650 kroner (75 USD) og 0,9 prosentpoeng med en karbonpris på ca. 1 300 kroner (150 USD). Til sammenligning var bankenes utlånstap 0,88 pst. i 4. kvartal 2016 etter oljeprisfallet mellom 2014 og 2016. Den generelle avgiften på ikke-kvotepliktige klimagassutslipp er i 2021 på 591 kroner per tonn CO₂ og kvoteprisen har hittil i 2021 variert mellom 300 og 400 kroner. I Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030 som ble presentert i januar 2021, legger regjeringen opp til en gradvis økning i avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp til om lag 2 000 2020-kroner per tonn CO₂ i 2030.

Norske bankers verdipapirporteføljer utgjør en begrenset andel av balansen sammenlignet med utlån, og store deler av porteføljene er eksponeringer mot andre finansforetak. Den direkte eksponeringen mot klimarisiko i bankenes verdipapirporteføljer er derfor begrenset. Norske banker er i mindre grad påvirket direkte av fysisk klimarisiko, men vil kunne påvirkes av at endringer i andre deler av verden påvirker norsk økonomi. Bred tilgang til forsikring mot naturskader i Norge kan bidra til å begrense betydningen av fysisk klimarisiko for bankenes kredittrisiko.

Næringens andel av norske utslipp av klimagasser og bankenes utlån til næringen som andel av utlån til foretak. Prosent

Kilde: Finanstilsynet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

Verktøy som måler investerings- og låneporteføljers samsvar med langsiktige klimamål, kan bidra til å identifisere finansforetaks eksponering mot overgangsrisiko. Under klimatoppmøtet i New York høsten 2019 sluttet Norge seg til et initiativ fra Sveits, Nederland og den uavhengige tenketanken 2° Investing Initiative (2DII) med formål å bidra til å bringe finansforetaks porteføljer i samsvar med målene i Parisavtalen. Det tas sikte på å kartlegge finansforetaks porteføljer i landene som har sluttet seg til initiativet, og finansforetak tilbys å teste et verktøy utviklet av 2DII for analyse og klimarisikostyring av verdipapir- og utlånsporteføljer («Paris Agreement Capital Transition Assessment», PACTA). Finansdepartementet og Klima- og miljødepartementet, med bistand fra Finanstilsynet, inviterte i april 2021 norske finansforetak til å teste PACTA-verktøyet.

Finanstilsynet har benyttet PACTA-verktøyet for å analysere norske forsikringsforetaks aksje- og obligasjonsinvesteringer.32 Analysen viser at investeringene i sektorene som defineres som klimasensitive, utgjorde 6,2 pst. av forsikringsforetakenes investeringer ved utgangen av 2019. Om lag halvparten av forsikringsforetakene hadde mindre enn 5 pst. eksponering mot klimasensitive sektorer, mens foretakene med høyest klimaeksponering, i gjennomsnitt hadde 12 pst. eksponering mot slike sektorer. Ifølge Finanstilsynet er norske forsikringsforetak i gjennomsnitt moderat eksponert mot overgangsrisiko, på nivå med gjennomsnittet for europeiske foretak. De norske foretakenes porteføljer er gjennomgående bredt diversifiserte, og en betydelig andel av de klimasensitive investeringene er innen fornybar energi. Enkelte av de norske forsikringsforetakene har imidlertid betydelig høyere klimaseksponeringer enn gjennomsnittet, og deler av deres porteføljer vil ifølge Finanstilsynet kunne falle vesentlig i verdi ved en brå klimatilpasning.

5.3.3 Håndtering av klimarisiko i finansmarkedene

Både i Norge og internasjonalt arbeider sentralbanker, tilsynsmyndigheter og regulerende myndigheter for å øke både egen og markedsaktørenes forståelse av hvordan klimarelatert risiko kan påvirke finansmarkedene og finansiell stabilitet.

Håndtering av klimarisiko har blitt løftet frem i Finansdepartementets tildelingsbrev til Finanstilsynet siden 2018. I tildelingsbrevet for 2021 peker departementet bl.a. på at Finanstilsynet skal bidra til kunnskap om klimarisiko i finansnæringen og utvikle tilsynsverktøy for å følge opp foretakenes håndtering av miljø- og klimarisiko. Finanstilsynet skal også følge opp internasjonalt samarbeid på området. I sin strategi for 2019–2022 peker Finanstilsynet på at tilsynsvirksomheten kan bidra til å forebygge forstyrrelser klimaendringene kan ha på finanssystemet, først og fremst gjennom tilsyn med finansforetakenes risikovurderinger og soliditet. Finanstilsynet varslet i 2019 større oppmerksomhet om forsikringsforetakenes vurdering av risiko fra klimaendringer og bankenes håndtering av klimarisiko.33

Norges Bank og Finanstilsynet deltar i et nettverk av sentralbanker og tilsynsmyndigheter som arbeider for et grønnere finanssystem («Network for Greening the Financial System», NGFS). Nettverkets mål er å bygge kunnskap om håndtering av klimarelatert risiko i det finansielle systemet, og legge til rette for at finansnæringen støtter opp om omstillingen til en bærekraftig økonomi. Nettverkets arbeid er organisert i fem arbeidsgrupper, henholdsvis for tilsyn, makrotilsyn, oppskalering av grønn finans, datatilgang og forskning. I februar 2021 besto nettverket av 89 medlemmer og 13 observatører. Norges Bank deltar i arbeidsgruppene for makrotilsyn, oppskalering av grønn finans og forskning. Finanstilsynet deltar i arbeidsgruppene for tilsyn og makrotilsyn. NGFS la i mai 2020 frem en rapport om hvordan tilsynsmyndigheter kan ta hensyn til klima- og miljørelatert risiko i tilsynsvirksomheten,34 inkludert fem konkrete anbefalinger:

1. Vurdere hvordan klima- og miljørisiko påvirker økonomien og finanssektoren i sine respektive jurisdiksjoner, og identifisere hvordan disse risikoene påvirker foretak under tilsyn.

2. Utvikle en klar strategi for arbeidet og allokere tilstrekkelige ressurser til å adressere klima- og miljørisiko.

3. Identifisere finansforetaks eksponeringer som er sårbare for klima- og miljørisiko, og vurdere mulige tap dersom risikoene materialiseres.

4. Stille klare forventinger til finansforetaks håndtering av klima- og miljørisiko.

5. Sikre at finansforetak håndterer klima- og miljørisiko på en tilfredsstillende måte, og om nødvendig gjennomføre avbøtende tiltak.

NGFS publiserte i juni 2020 klimascenarioer til bruk i analyser av klimarisiko.35 Scenarioene beskriver mulige konsekvenser av politikk som begrenser utslippene så mye at Paris-avtalen oppfylles, enten umiddelbart eller først fra 2030. Scenarioene er ikke prognoser, men viser utviklingsbaner som finansforetak og tilsynsmyndigheter kan bruke i egne analyser.

Internasjonalt drøftes mulighetene for justeringer i soliditetskravene til banker og forsikringsforetak for å ta hensyn til endringer i risikoen for ulike typer eiendeler. Norges Bank har pekt på at modeller for beregning av risikovekter som er basert på historiske data, ikke nødvendigvis fanger opp risikoen ved langvarige strukturendringer som klimaendringene innebærer, og at det er mulig at gjeldende kapitalkrav undervurderer klimarisiko.36 Ett av tiltakene i Europakommisjonens handlingsplan for bærekraftig finans (se avsnitt 5.2.1) er å integrere bærekraft i soliditetsregelverket for banker og forsikringsforetak. I Finansdepartementets innspill til Kommisjonens arbeid med en ny strategi for bærekraftig finans pekte departementet på at det er viktig å videreutvikle soliditetsregelverket for å ta bedre høyde for klimarelatert risiko. Det bør likevel ikke gjøres endringer i regelverket som ikke kan begrunnes fra et risikoperspektiv.

5.4 Selskapsrapportering om klima og bærekraft

Tilgang til informasjon er viktig for at aktørene i finansmarkedene skal kunne vurdere og prise risiko riktig, og for at kapitalmarkedene skal fungere effektivt. Dersom finansforetak og investorer skal kanalisere kapital til virksomhetene som er best rustet til å håndtere klimarisiko, er god rapportering av relevant og sammenlignbar informasjon fra selskaper avgjørende. Bedre rapportering om klimarelatert informasjon kan også bevisstgjøre selskapene selv om hvilken risiko klimaendringene kan utgjøre for deres forretningsmodeller, og lette tilsynsmyndighetenes arbeid med å vurdere finansforetakenes porteføljer.

Det har de siste tiårene blitt utviklet rammeverk både for rapportering om hvordan selskaper påvirker klimaet (klimarapportering) og hvordan selskapers forretningsmodeller påvirkes av endringer i klima og klimapolitikk (klimarisikorapportering). Et rammeverk for klimarisikorapportering som har fått bred støtte internasjonalt, er anbefalingene fra en arbeidsgruppe satt ned av Financial Stability Board («Task Force on Climate-related Financial Disclosures», TCFD).37 En sentral anbefaling fra TCFD er at selskaper bør benytte scenarioanalyser for å stressteste sine forretningsmodeller mot ulike scenarioer for klimapolitikken, og spesielt mot et scenario der temperaturøkningen begrenses i tråd med ambisjonene i Parisavtalen. TCFD la i oktober 2020 frem en statusrapport om hvordan anbefalingene har blitt fulgt opp i markedet.38 I underkant av 60 pst. av verdens 100 største børsnoterte selskaper har uttrykt støtte til TCFD-rammeverket eller benytter det i sin rapportering. Andelen selskaper som rapporterer i tråd med rammeverket, er økende, men ekspertgruppen mener det fortsatt er behov for forbedringer i selskapers klimarisikorapportering.

I Norge anbefalte Klimarisikoutvalget i 2018 norske virksomheter å ta i bruk TCFD-rammeverket i sin selskapsrapportering, og fikk bred støtte for dette i høringen av utvalgsrapporten.39 Utvalget advarte samtidig norske myndigheter mot å innføre detaljerte lovkrav til slik rapportering, ettersom nasjonale krav kan komme i strid med målet om enhetlig og sammenlignbar rapportering på tvers av selskaper, sektorer og land. Utvalget pekte på at eventuelle nye krav til selskapsrapportering om klimarisiko i EU vil være EØS-relevante og må gjennomføres i norsk rett. Regjeringen støttet utvalgets vurderinger i Finansmarkedsmeldingen 2019.

Regnskapsloven stiller krav om at store foretak i årsberetningen eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument redegjør for hva foretaket gjør for å integrere samfunnsmessige hensyn som miljø i den daglige driften.40 Loven stiller også krav at regnskapspliktige foretak som ikke er små foretak, i årsberetningen opplyser om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat.41 Selskaper som er eksponert mot klimarisiko, skal derfor rapportere om denne risikoen.

I EU følger kravene til store selskapers rapportering om klimarelaterte forhold og andre samfunnsmessige hensyn av direktivet om ikke-finansiell rapportering («Non-Financial Reporting Directive», NFRD).42 NFRD er et endringsdirektiv til regnskapsdirektivet. Både NFRD og det opprinnelige regnskapsdirektivet er EØS-relevante, men har ikke blitt gjennomført i norsk rett. Finansdepartementet foreslo i Prop. 66 LS (2020–2021) endringer i regnskapsloven for å gjennomføre begge direktivene. Europakommisjonen ga i juni 2019 retningslinjer om hvordan selskaper bør rapportere klimarelatert informasjon etter NFRD.43 Direktivet har et todelt perspektiv på hva som utgjør rapporteringsverdig informasjon:

• Selskaper skal rapportere klimarelatert informasjon hvis den er nødvendig for å forstå selskapets finansielle stilling. TCFDs anbefalinger, som er innarbeidet i retningslinjene, er gitt fra dette perspektivet, og er typisk mest relevant for investorer.

• Selskaper skal rapportere klimarelatert informasjon hvis den er nødvendig for en forståelse av selskapets eksterne påvirkning på klimaet. Dette perspektivet er typisk mest relevant for andre interessenter, men et økende antall investorer har behov for slik informasjon for å kunne forstå og måle klimaavtrykket i sine investeringsporteføljer.

Det er i økende grad av overlapp mellom de to risikoperspektivene, siden selskapers positive eller negative klimapåvirkning ofte vil ha materiell betydning i vurderinger av selskapets finansielle stilling. Tilnærmingen i retningslinjene, og forholdet mellom direktivet og TCFD-anbefalingene er illustrert i figur 5.6. Kommisjonen arbeider for endringer i direktivet, med mål om bedre og mer sammenlignbar rapportering. Som ledd i arbeidet med evalueringen av direktivet, har European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG) på oppdrag fra Kommisjonen gitt råd om en mulig europeisk standard for ikke-finansiell rapportering. EFRAG la i mars 2021 frem en rapport med anbefalinger, hvor de bl.a. peker på at44:

• finansiell rapportering og bærekraftsrapportering bør sees i sammenheng,

• digitalisering bør vektlegges,

• standarden bør introduseres gradvis, men sentrale prinsipper bør være på plass når endringer i NFRD trer i kraft, og

• europeiske og internasjonale initiativer bør samordnes.

Forstørr bilde

Kilde: Europakommisjonen og Finansdepartementet.

De ledende internasjonale organisasjonene som utarbeider standarder og retningslinjer for bærekraftsrapportering, herunder SASB («Sustainability Accounting Standards Board») og GRI («Global Reporting Initiative»), inngikk i juli 2020 et samarbeid med mål om mer enhetlig global bærekrafts- og klimarapportering. Videre har organisasjonen som står bak den internasjonale regnskapsstandarden IFRS, foreslått å sette opp en forvaltningsstruktur for bærekraftsrapportering («Sustainability Standards Board», SSB) tilsvarende som for finansiell rapportering («International Accounting Standards Board», IASB). Den internasjonale organisasjonen for verdipapirtilsynsmyndigheter (IOSCO) uttrykte i februar 2021 støtte til forslaget og oppfordret SSB til å bygge på arbeidet fra de andre rapporteringsorganisasjonene.

Finanstilsynet gjennomførte våren 2020 en kartlegging av norske foretaks rapportering om bærekraftsinformasjon, se boks 5.6. Kartleggingen viste at rapporteringen var mangelfull. Regjeringen forventer at store norske selskaper i sin selskapsrapportering inkluderer informasjon om hvordan de påvirkes av og håndterer klimarisiko, og hvordan selskapets aktiviteter påvirker klima og miljø. Hensynet til sammenlignbar rapportering på tvers av selskaper, sektorer og land tilsier at selskapene bør følge internasjonale standarder og rammeverk. Regjeringen vil ha dialog med næringslivet om hvordan det kan legges til rette for bedre, beslutningsrelevant selskapsrapportering om klima- og miljørelaterte forhold, bl.a. gjennom referansegruppen for bærekraftig finans. I januar 2021 arrangerte Finansdepartementet i samarbeid med Klima- og miljødepartementet og CICERO Senter for klimaforskning et seminar om klimarisiko og rapportering i norske selskap. Målgruppen for seminaret var selskaper som rapporterer, eller ønsker å rapportere om klimarisiko, og finansnæringen som brukere av denne rapporteringen. Et viktig formål med seminaret var å belyse hvilke utfordringer selskapene står overfor når de skal rapportere om klimarisiko, og hvordan myndighetene kan støtte opp om bedre rapportering.

Boks 5.6 Kartlegging av norske foretaks rapportering

Finanstilsynet gjennomførte våren 2020 en kartlegging av hvilke norske foretak som rapporterer bærekraftinformasjon, herunder klimarisiko, hvilken informasjon foretakene rapporterer og hvordan informasjonen gis. Kartleggingen omfattet foretak ved Oslo Børs og Oslo Axess som utsteder aksjer, rentepapirer og/eller egenkapitalbevis, og som har Norge som hjemstat. Av de 193 foretakene som var del av kartleggingen, oppga 157 foretak at de rapporterer bærekraftsinformasjon. I underkant av 20 pst. av foretakene oppga at de ikke rapporterer noen form for bærekraftsinformasjon, selv om de er pålagt å rapportere slik informasjon. Kun 80 av foretakene oppga at de har gjort rede for klimaendringer i sin rapportering, se figur 5.7. De viktigste funnene fra kartleggingen er:

• Mange foretak har en bærekraftstrategi som er forankret i styret og ledelsen.

• Foretakene gir i liten grad opplysninger om vurderinger av risiko og vesentlighet.

• Få foretak opplyser om finansielle konsekvenser av risikoer knyttet til bærekraft og klimaendringer, og få tar hensyn til dette i verdsettelsen av eiendeler og forpliktelser.

• Rapportering av klimarisiko er begrenset og i liten grad tallfestet.

I en rapport om kartleggingen har Finanstilsynet gitt en oversikt over funn og observasjoner som vil kunne være nyttige for foretakene i arbeidet med å sikre at fremtidig bærekraftsrapportering gir informasjon som er relevant, konsistent og vesentlig:¹

• For å sikre at informasjonen er lett tilgjengelig og sammenlignbar over tid, bør informasjonen gis samlet og på en konsistent måte, med klar kobling til finansiell informasjon.

• For å sikre en god forståelse av foretakets verdiskapning bør det gis en tilstrekkelig beskrivelse av foretakets forretningsmodell.

• For å sikre at informasjonen er nyttig for beslutningstakere bør opplysningene som gis, være relevante og vesentlige.

• For å sikre transparens og sammenlignbarhet bør resultatindikatorer som benyttes, være relevante og klart definerte.

• For å unngå at fremstillingen er selektiv og villedende bør informasjon som gis, gi en balansert og fullstendig fremstilling.

• For at interessenter kan vurdere foretakets rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn, bør det gis informasjon om virksomhetens eksponering mot klimaendringer.

Kilde: Finanstilsynet

Kartleggingen viser at et flertall av foretakene bruker rammeverk for rapportering, mens en tredjedel oppgir at de ikke benytter konkrete rammeverk, se figur 5.8. Bruk av rammeverk kan gi en mer systematisk og strukturert tilnærming til rapporteringen, og kan bidra til at forhold som er vesentlige for foretaket, omfattes av rapporteringen. Selv om det finnes mange rammeverk å velge blant, peker Finanstilsynet på at bruk av rammeverk kan gjøre det enklere for interessentene å sammenligne ulike foretak. Samtidig er rammeverkene utformet på en slik måte at foretakene til en viss grad kan velge hva de vil rapportere, og rapporteringen kan da resultere i villedende informasjon hvis den legger mer vekt på forhold som er positive for foretakene, og mindre vekt på forhold som kan være negative. Finanstilsynet understreker derfor at foretakene bør tilstrebe å gi en balansert og fullstendig fremstilling av hvordan dets aktiviteter påvirker omgivelsene, og motsatt. Finanstilsynet vil følge opp foretakenes bærekraftsrapportering fremover.

Foretakene kan benytte flere rammeverk.

Kilde: Finanstilsynet.

¹ Se Finanstilsynets rapport «Kartlegging av foretakenes bærekraftsrapportering».