Del 0 – Hovedbudskap og sammendrag

Hovedbudskap

Klimatilpasning angår alle og er alles ansvar

Klimaendringer vil merkes på mange samfunnsområder og involverer alle forvaltningsnivåer. Også den enkelte husholdning og næringsutøver har et ansvar for å tilpasse seg. Når mange aktører deler ansvaret for klimatilpasning, kan det bli uklart hvem som skal gjøre hva.

Hvor store klimakonsekvensene blir avhenger av samfunnets respons

Konsekvensene for samfunnet og naturmiljøet bestemmes ikke av klimaet alene, men vil avhenge av hvordan samfunnet håndterer og legger til rette for tilpasning. Tilpasning er en avveining: Manglende tilpasning kan bli dyrt, men det er også kostbart å investere i tilpasning. Det gir en fordelingsdimensjon, hvor eksisterende økonomiske forskjeller påvirker hvem som har mulighet til å redusere skadevirkninger eller utnytte nye muligheter.

Samfunnet vil tilpasse seg. Spørsmålet er om det gir gode løsninger

Mye klimatilpasning er privatøkonomisk lønnsomt og vil derfor skje av seg selv. Men barrierer i form av manglende informasjon, uklar ansvarsfordeling, målkonflikter og svake insentiver kan føre til dårlige valg for samfunnet som helhet. Klimatilpasningspolitikken handler om å forbedre beslutningsmiljøet, beskytte rettigheter og håndtere fordelingsspørsmål.

Klimatilpasning er en vedvarende omstillingsprosess

Klimatilpasning er en felles samfunnsoppgave som krever kontinuerlig håndtering og læring underveis. For politikkutformingen er problemet ikke bare klima, men hva som påvirker beslutningene til aktørene i samfunnet.

Prioritering av løsninger må være situasjonstilpasset

Klimatilpasning er ikke et eget avgrenset politikkområde, men en oppgave som må innarbeides i alle sektorer.Mye av tilpasningen er stedsspesifikk, omfatter flere typer løsninger og krever ulike tilpasningsnivåer fra sted til sted. Klimatilpasning bør skje innenfor sektorenes ordinære ansvar og beslutningsprosesser. Samtidig må prioritering av løsninger gjøres med et samfunnsperspektiv som hensyntar ringvirkninger på andre områder.

Norge er ikke bare utsatt for klimaendringer i Norge

Som en liten og åpen økonomi blir Norge påvirket av klimaendringer internasjonalt gjennom handel, forsyningskjeder, priser og endringer i verden. Robusthet i norsk økonomi og institusjoner i møte med en mer urolig verdensøkonomi er også en del av klimatilpasningen.

Sammendrag

Del I: Innledning og problembeskrivelse

Samfunnsoppgavens kjennetegn

Hva kjennetegner klimatilpasning som samfunnsoppgave?

Nødvendig og umiddelbar. Klimatilpasning er en uunngåelig konsekvens av fortidens utslipp og retter seg mot håndtering av klimaendringer som allerede er i gang. Klimatilpasning vil kunne gi gevinster uten lang forsinkelse og behovet for svært lang planleggingshorisont er begrenset.

Vedvarende. Klimatilpasning er en kontinuerlig samfunnsoppgave. Hvordan samfunnet best skal håndtere nye klimaforhold og medfølgende vær- og naturhendelser, må utvikles over tid i takt med bedre kunnskap om konsekvenser og utforming av mulige tilpasningsløsninger.

Alle har et ansvar. Klimaendringene vil berøre hele samfunnet, og alle har et ansvar for å tilpasse seg, sitt liv og sine eiendeler så langt det er mulig for den enkelte. Næringer har ansvar for å tilpasse driften når de naturgitte rammene endres og det offentlige har ansvar for å tilpasse tjenestene de leverer. Statens rolle i tilpasningen er i hovedsak å sørge for god informasjon og institusjonelle rammer så aktørenes valg er i tråd med det som gagner felleskapet.

Tverrgående. Klimatilpasningsarbeidet er tverrgående og bør ikke behandles som et avgrenset politikkfelt med egne budsjetter og prioriteringer. Klimaendringene vil påvirke de fleste samfunnsområder, og hensynet til et endret klima må innarbeides i alle sektorers ordinære beslutningsprosesser.

Harde grenser. Det er noen klare begrensninger for hva klimatilpasning kan løse. Uten tilstrekkelige globale utslippskutt vil mange klimakonsekvenser ikke kunne unngås. Selv i et lavt utslippsscenario vil historiske utslipp medføre endringer i økosystemenes sammensetning og mangfold. En del av disse endringene vil være irreversible, for eksempel vil smeltede isbreer være tapt for alltid. De harde grensene for hva som er mulig å tilpasse, og kostnadene ved tilpasning, vil øke i høyere utslippsscenarioer.

Problemforståelse

Hva er problemet?

Politikkens rolle. Den nasjonale klimatilpasningspolitikken bør rettes inn mot årsakene til feiltilpasning. Det vil si at den overordnede politikkens oppgave er å redusere barrierer og slik korrigere insentiver og forbedre styrings- og beslutningssituasjoner. Dette med mål om at tilpasning som gagner samfunnet som helhet blir realisert og muligheten for feiltilpasning redusert.

Autonomt. Klimatilpasning er adferd i respons til et endret klima. En form for tilpasning vil skje selv i fravær av ny politikk fordi aktører tar valg som svarer på endringer i klima og naturmiljøet, markedssignaler og forventninger om fremtiden. Spørsmålet er om denne autonome tilpasningen gir feiltilpasning, altså om aktørene har riktige insentiver og tilgang på informasjon til å ta gode beslutninger.

Barrierer. Forhold som hindrer ønsket klimatilpasning, omtaler vi som barrierer. Det kan være beslutningssvikt eller styringssvikt forårsaket av koordineringsproblemer, målkonflikter, rammebetingelser som ikke gir riktige insentiver eller mangel på informasjon om konsekvenser. Styringssvikt oppstår når organisering eller selve styringen bidrar til ineffektiv ressursbruk eller hindrer samfunnsøkonomisk lønnsom tilpasning.

Omstilling. Arbeidet med klimatilpasning handler om å legge til rette for omstilling og unngå innlåsing i gamle strukturer som hindrer samfunnsaktører i å utnytte muligheter. Den overordnede nasjonale tilpasningspolitikken bør sørge for at omstillingen har lave samfunnskostnader, at fellesgoder opprettholdes, at rettigheter ivaretas og at økonomisk ulikhet ikke forsterkes. Institusjonelle rammer som konserverer dagens næringsstruktur og bosettingsmønstre der grunnlaget for dette blir vesentlig endret, vil bli kostbart.

Fordeling. Kostnader og gevinster av klimaendringer vil bli ulikt fordelt, geografisk og mellom grupper. Klimaendringer kan forsterke økonomisk ulikhet fordi evnen til å investere i tilpasning varierer med tilgang på ressurser. Rike individer, rike næringer, rike kommuner og rike land vil ha større evne til å betale for å unngå skader og utnytte muligheter.

Forutsetninger og metodikk

Et kunnskapsgrunnlag for håndtering av fysisk klimarisiko i Norge. Konsekvenser av klimaendringer i utlandet vil trolig bli av stor økonomisk betydning fordi Norge er en liten åpen økonomi. Formålet med utvalgets arbeid har vært å gi et kunnskapsgrunnlag til den nasjonale klimatilpasningspolitikken. Analysen er rettet mot utfordringer ved omstilling til endrede klima- og værforhold, det vil si fysisk klimarisiko, og ikke omstilling til et lavutslippssamfunn (overgangsrisiko).

Figur 0.1 Utvalget er avgrenset til håndtering av fysisk klimarisiko i Norge

Kilde: NOU 2018: 17, bearbeidet av ekspertutvalget om klimatilpasning.

Utslipp av drivhusgasser er et globalt problem, mens klimatilpasning er lokalt. I motsetning til utslippskutt vil den som gjennomfører klimatilpasning ofte kunne nyte godt av gevinsten mer direkte. Det gir tydeligere insentiver som tilsier at tilpasning kan bli gjennomført selv uten politiske virkemidler, noe som mangler ved utslippskutt. Det gjør at en stor del av klimatilpasningen vil skje av seg selv i respons på endring i markedssignaler og naturmiljøet. Da gjenstår spørsmålet om når det er behov for klimatilpasningspolitikk.

Figur 0.2 Ulikt tyngdepunkt i konsekvenser av politiske beslutninger

Kilde: Ekspertutvalget om klimatilpasning.

Barrierer utløser behov for politiske virkemidler. Den samfunnsøkonomiske problemforståelsen av klimatilpasning tar utgangspunkt i at det finnes barrierer som kan hindre klimatilpasning som er ønsket fra et samfunnsperspektiv. Barrierene kan skyldes ulike former for markedssvikt, men også styringssvikt og institusjonelle forhold. Slike barrierer kan være knyttet til hvordan beslutninger, ansvar og insentiver er organisert. Noen eksempler er uklare ansvarsforhold, svak samordning, målkonflikter, mangelfulle beslutningsgrunnlag eller reguleringer som ikke er tilpasset et endret klima, som igjen kan føre til at gode løsninger i et samfunnsperspektiv uteblir.

Over tid, med økende utslipp, vil tilpasningsmuligheter gradvis bli mer kostbare eller vanskeligere å gjennomføre. I litteraturen omtales dette som myke og harde grenser. Myke grenser oppstår når tilpasning i prinsippet er mulig, men begrenses av barrierer. Harde grenser oppstår når tekniske begrensninger avgjør hva som er teknologisk (menneskeskapte løsninger) eller økologisk (naturens egen tilpasningsevne) mulig å tilpasse.

Figur 0.3 Barrierer for klimatilpasning

Kilde: Ekspertutvalget om klimatilpasning.

Enkelte tilpasningsløsninger, med lokalt avgrensede og mer umiddelbare gevinster, vil være privatøkonomisk lønnsomme og skje av seg selv. Denne autonome tilpasningen er den klimatilpasningen aktører gjør innenfor dagens institusjonelle rammer, uten ytterligere offentlig inngripen. Det kan for eksempel være å endre dato for våronna eller å ta med paraply på jobb. Når tilpasningen i liten grad påvirker andre aktører eller samfunnshensyn, vil privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet sammenfalle.

Vi skiller mellom autonom tilpasning som gir feiltilpasning og den som gir ønskelige investeringer fra et samfunnsperspektiv. Feiltilpasning er klimatilpasning som er utilstrekkelig eller uheldig utformet, enten i form av undertilpasning eller overtilpasning. Feiltilpasning kan oppstå når en aktørs tilpasning gir negative virkninger for andre aktører eller samfunnsområder som ikke tas hensyn til i beslutningen. Hvis den autonome tilpasningen ikke gir gode løsninger for samfunnet som helhet er det behov for politiske virkemidler som rettes inn mot årsakene til at feiltilpasningen oppstår.

Figur 0.4 viser hvordan tilpasning begrenses av harde grenser, knappe økonomiske ressurser og barrierer. Den ytterste sirkelen angir et areal som visualiserer de totale klimakonsekvensene, påvirket av globale utslipp. Arealet innerst, i den innerste sirkelen, illustrerer faktisk tilpasningsnivå. Det er ulike årsaker til at konsekvenser som håndteres med tilpasning er mindre enn de samlede konsekvensene. For det første er det tekniske handlingsrommet begrenset (harde grenser), som gir konsekvenser vi ikke kan gjøre noe med. For det andre er tilpasning kostbart, og noen konsekvenser er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme å håndtere med tilpasning. For det tredje finnes det barrierer som kan hindre at ønsket tilpasning blir gjennomført. De to ytterste lagene i figuren omtaler vi som restskade, det som blir realisert som en klimakonsekvens fordi det er uunngåelig eller ulønnsomt.

Figur 0.4 Fra total klimakonsekvens til den faktiske klimatilpasningsinnsatsen

Kilde: Oversatt fra FNs klimapanel AR5 figur 17-1 (Chambwera mfl., 2014), bearbeidet av ekspertutvalget om klimatilpasning.

Del II: Samfunnskonsekvenser av klimaendringene i Norge

Tilnærming

Økende konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren fører til endringer i klimaet. Utvalget tar utgangspunkt i tre ulike klimascenarioer. Omfanget av endringene kommer an på hvor mye klimagasser verdenssamfunnet slipper ut. Med en ambisiøs klimapolitikk vil klimaendringene bli langt mindre enn med en lite ambisiøs klimapolitikk.

Ekspertutvalget legger et samfunnsøkonomisk rammeverk til grunn for å analysere konsekvenser av klimaendringene. Hovedvekten er på hvordan klima påvirker økonomisk aktivitet, helse, goder fra naturen og andre samfunnsgoder. En samfunnsøkonomisk virkning er en konsekvens for samfunnsliv eller natur som påvirker menneskers velferd.

Dette er forhold som har betydning for menneskers levekår, livskvalitet og materielle grunnlag. Samlet sier disse faktorene noe om påvirkning på velferd, ofte omtalt som nytte.

Flere metodiske tilnærminger kan brukes for å analysere konsekvenser. Flere samfunnsøkonomiske metoder ligger til grunn for utvalgets analyser av konsekvensene av klimaendringer. Utvalget har hentet informasjon fra blant annet en makroøkonomisk analyse, statistiske analyser og partielle analyser.

Et sammenligningsgrunnlag er nødvendig for å isolere effekten av klimaendringene. De fremtidige konsekvensene av klima på samfunnsliv og økosystemene er også avhengig av samfunnsutviklingen generelt og endring av naturtilstanden som skyldes annen påvirkning. For å isolere virkningene som skyldes klimaendringene, må man ha en referanse (et nullalternativ). Referansen fungerer som et sammenligningsgrunnlag som viser endringer relativt til noe. Det kan enten være dagens økonomiske situasjon, eller antagelser om en fremtidig versjon av økonomien uten fremtidens klimaendringer. Ulike metodiske tilnærminger bruker forskjellige sammenligningsgrunnlag.

Ikke-prissatte konsekvenser utgjør en betydelig del av virkningene. På tross av varierte samfunnsøkonomiske tilnærminger, er mange konsekvenser av klimaendringer ikke mulige å prissette. Det skyldes både mangel på kunnskap om virkningene (omfang, retning) og mangel på verdiestimater. Klimaendringene vil blant annet påvirke naturmiljøet gjennom endringer i temperatur, nedbørsmønstre og hyppigheten av naturrelaterte hendelser. Vår velferd påvirkes både direkte av brå og gradvise endringer i naturmiljøet, og indirekte gjennom endringer i de tjenestene naturen leverer. Mange viktige økosystemtjenester omsettes sjelden i markeder og mangler derfor observerbare størrelser og verdier. Dette utgjør en velkjent utfordring i samfunnsøkonomiske analyser, hvor konsekvenser som virker gjennom naturmiljøet er vanskelige å tallfeste og verdsette.

Konsekvenser for utsatte samfunnsområder

Klimaendringene rammer ulikt, og utvalget har sett på konsekvenser for utsatte samfunnsområder. Dette er områder som utvalget vurderer har en sterk avhengighet av naturmiljø, bygget miljø og internasjonale handel som forventes å bli direkte berørt av klimaendringene. De utsatte samfunnsområdene er økosystemer, husholdninger og befolkning, tradisjonelle urfolksnæringer, jordbruk, skogbruk, fiskeri, havbruk, kraft, samferdsel og transport, vann og avløp, reiseliv og samfunnssikkerhet og beredskap.

Figur 0.5 Utvelgelsen av utsatte samfunnsområder

Kilde: Ekspertutvalget om klimatilpasning.

Økosystemer

Klimaendringene påvirker allerede norske økosystemer, særlig i fjellområder, kystvann og hav. Klimaendringene vil fortsette å endre arters leveområder, konkurranseforhold og sammensetningen av økosystemer fremover. Endringene går raskest i nord, og Finnmarksvidda er det området i Norge som har hatt størst økning i gjennomsnittstemperatur de siste 60 årene. Mange økologiske prosesser har en forsinket respons på klimaendringene, og konsekvensene forventes å tilta mot midten og slutten av århundret. Økende temperaturer kan flytte skoggrensa 50 meter opp de neste 50 årene og da vil om lag en tredel av det åpne fjellandskapet gro igjen. Forskyvninger i omfanget av leveområder for arter knyttet til fjellet og til skogen vil variere lokalt, men vil trolig bli betydelige. De artene som kan, vil forflytte seg oppover, nordover eller til kaldere vann for å finne mer egnede forhold. Men mange arter er begrenset av topografi, menneskelige inngrep og fragmenterte økosystemer uten migrasjonskorridorer.

Klimaendringenes påvirkning på økosystemene skjer i samspill med andre menneskeskapte faktorer, som arealbruk, høsting, forurensning og spredning av fremmede arter. Samspillet kan øke faren for tap av arter og irreversible endringer i økosystemene. Klimaendringenes påvirkning på økosystemene er i stor grad uunngåelig på kort og mellomlang sikt, mens belastningen fra annen menneskelig aktivitet kan påvirkes gjennom politikk. Kunnskapen om hvordan klimaendringer virker sammen med andre menneskeskapte påvirkninger er fortsatt begrenset. I tillegg mangler det framskrivinger av tilstand og utbredelse av økosystemene.

Figur 0.6 Konsekvensene av klimaendringer på økosystemene er et produkt av pressfaktorer fra økonomien

Kilde: Ekspertutvalget om klimatilpasning.

Husholdninger og befolkning

Vurderingen av konsekvensene for husholdninger og befolkning fordeles etter: Natur- og kulturmiljø, Kapital og inntekt og Helse. Endringer i natur- og kulturmiljø vil påvirke rekreasjon, tradisjoner, kultur og identitet, særlig i sårbare områder som i høyfjellet og i nordområdene. Naturfarehendelser gir allerede store kostnader gjennom skader på bolig og eiendom, og disse forventes å øke. Forventet årlig skade på private bygg fra skred, flom og storm er 32 prosent høyere i middels scenario, ved midten av århundret, enn i referanseperioden. Husholdninger i kommuner som rammes av naturhendelser har en vedvarende reduksjon i konsum, særlig gjennom fall i boligformue. Uten tilpasning kan verdifullt areal gå tapt ved havnivåstigning. Vedlikeholdsbehovet for værutsatte eiendeler og eiendom vil trolig øke. Driftsstans og reparasjoner grunnet klima kan føre til tapte inntektsmuligheter, lavere lønn og mulig økt ledighet. Klimaendringer kan påvirke både psykisk og fysisk helse. Dødelighet som skyldes kulde og varme vil endre seg i takt med at klima blir varmere. Høyere temperaturer og endrede nedbørsmønstre vil påvirke den geografiske utbredelsen av smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, samt sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker (zoonoser). Psykiske helseplager er utbredt i kjølvannet av ekstremværhendelser for de som blir direkte berørt. For yrkesgrupper som er avhengig av klimatiske forhold, kan klimaendringer føre til psykisk stress.

Tradisjonell urfolksnæring

Tradisjonelle urfolksnæringer foregår i nært samspill med natur, og naturen er allerede i endring. Reindrift, fiske, jakt, fangst, sanking og håndverk er sentrale forutsetninger for opprettholdelse av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Reindrift er særlig utsatt for beitekriser grunnet temperaturendringer. Mer krevende og risikofylt gjeterarbeid gir en merbelastning som kan påvirke fysisk og psykisk helse. Muligheten for å utøve fiske i salt- og ferskvann påvirkes av endringer i artenes populasjoner og utbredelse, forekomsten av fremmede arter og senere islegging. Tradisjonelt har fiske i sjøsamiske områder vært fleksibelt, med mulighet for å utnytte nye arter. For annen naturbruk vil klimaendringene påvirke forekomst og kvalitet på ressurser som bær og vilt, og sesongmønstre flytter seg. Tilgang på materialer til duodjiog tilhørende kunnskap er også sårbar. Utvalget vurderer at de samlede fremtidige konsekvensene av klimaendringer for tradisjonell urfolksnæring i betydelig grad avhenger av næringenes øvrige rammevilkår.

Jordbruk

Klimaendringene kan gi økt jordbruksproduksjon gjennom lengre vekstsesong og bedre produksjonsforhold i enkelte regioner. Samtidig forventes økte kostnader knyttet til ekstremvær, sykdommer, skadedyr, erosjon og tap av jordbruksarealer. Produksjonsøkningen anslås til om lag 2 prosent i midten av århundret i middels scenario. Utvalget vurderer at jordbruket samlet sett kan få gevinster av klimaendringene, men at økte skadekostnader og andre negative virkninger vil redusere den samlede nettoeffekten. Jordbruk kan også påvirke andre samfunnsområder, og i samspill med klimaendringer kan det virke negativt på kulturlandskap, naturmangfold og vannkvalitet.

Skogbruk

Klimaendringene vil gi skogbruket både muligheter og utfordringer. Et varmere klima kan øke produksjonsmulighetene, blant annet gjennom lengre vekstsesong. På lengre sikt kan større arealer bli egnet for skogbruk, samtidig som hvilke treslag som trives vil endres. Klimaendringene kan også påvirke næringen negativt gjennom økt omfang og forekomst av insekter, sykdommer, storm og skogbrann. Utvalgets analyse peker i retning av økt produksjon, med om lag 4 prosent høyere produksjon i middels scenario ved midten av århundret sammenlignet med referanseperioden. Samtidig vurderes de ikke-prissatte virkningene samlet sett som negative, men det er betydelig usikkerhet knyttet til størrelsesorden.

Fiskeri

Konsekvensene av klimaendringer for fiskeri vil bli betydelige. Varmere havtemperaturer og endrede næringskjeder i havet vil påvirke bestandene av artene norske fiskere høster av. I middels og høyt klimascenario vil forventet nedgang av viktige kommersielle bestander kunne føre til lavere fangstvolumer og reduserte inntekter i næringen. Utvalget vurderer at fangstvolumet reduseres med 35 prosent i middels scenario i midten av århundret, relativt til referanseperioden. Hyppigere ekstremvær vil gjøre driftsforhold vanskeligere, føre til skade på materiell og anlegg og redusere antall fiskedager. Klimaendringer kan også føre til at fiskebestander forflytter seg ut av områder norske fiskerier høster i, og at nye arter etablerer seg. Utvalget har ikke hatt grunnlag for å tallfeste de økonomiske virkningene av dette. Dersom den positive effekten av nye arter dominerer over den negative effekten fra arter som forsvinner, vil tilgang på nye høstbare bestander i våre havområder kunne oppveie for (noe av) nedgangen i verdiskapingen fra de konvensjonelle fiskeriene.Mulig økte priser på fisk som følge av klimaendringer vil også kunne motvirke tap som skyldes reduserte fangstvolumer.

Havbruk

Eksisterende utfordringer i havbruksnæringen vil bli forsterket av klimaendringene. Laks er den viktigste arten i norsk havbruk. Økt sjøtemperatur påvirker laksens vekst direkte, og skaper bedre forhold for lakselus. I nordlige områder, hvor temperaturen i dag ofte ligger under optimalt nivå vil en moderat oppvarming kunne være gunstig for laksen. Samlet sett for hele havbruksnæringen dominerer imidlertid den negative effekten av at mange områder blir for varme, med redusert produksjon som resultat. Med dagens regulering gjennom trafikklyssystemet, vil gunstigere forhold for lakselus medføre at flere områder må redusere sin produksjon, og områder som i dagens klima kunne økt sin produksjon, ikke lenger kan det. Muligheten til å realisere gevinster i nordlige områder avhenger derfor av hvor effektivt negative eksterne virkninger håndteres. Utvalgets beregninger tilsier at klimaendringene isolert sett kan redusere næringens årlige inntekter med om lag 2 prosent i middels scenario ved midten av århundret gitt dagens priser. Samtidig kan høyere verdensmarkedspriser på oppdrettsfisk gi en betydelig positiv inntektseffekt. Utvalget anslår at økte verdensmarkedspriser potensielt kan øke næringens årlige inntekter med om lag 46 prosent i middels scenario ved midten av århundret. Havbruk kan også påvirker andre samfunnsområder, og kan i samspill med klimaendringene virke negativt på naturmangfold og fiskeri. Et varmere hav kan gi økt forekomst av sykdom og dødelighet hos fisken. Mer ekstremvær kan øke faren for havari av anlegg og rømming.

Kraft

Framskrivinger viser at klimaendringer vil føre til økt vannkraftproduksjon som følge av større tilsig. Sammenlignet med årlige variasjoner i tilsig, er imidlertid utslaget av klimaendringer begrenset. Mer ekstremvær kan gi skader på strømnett og anlegg. Strømbrudd er forbundet med betydelige samfunnsøkonomiske kostnader og vedlikeholdsbehovet vil øke. Utvalgets analyser viser at isolert sett vil vannkraftproduksjon øke i alle scenarioer, både i midten og slutten av århundret. For eksempel vil økt tilsig kunne øke produksjonen med om lag 1,3 prosent i middels scenario ved midten av århundret. Isolert sett vil økt kraftproduksjon gi lavere kraftpris, som igjen kan føre til økt kraftforbruk og flytting av ressurser mot kraftintensiv aktivitet. Kraftprisen påvirkes imidlertid av en rekke andre forhold som trolig har større betydning enn klimainduserte endringer i tilsig.

Samferdsel og transport

For samferdsel og transport gir klimaendringer økte kostnader for både tilbydere og brukere av transportinfrastruktur. For veisektoren vil økt forekomst av flom og skred medføre økte kostnader i form av forsinkelser, utrygghet hos befolkningen, og behov for rydding, reparasjon og gjenoppbygging. Størsteparten av kostnadene kommer av forsinkelser for person- og godstransport. Utvalgets analyser viser at skred- og flomkostnader på vei kan øke med henholdsvis 15 og 14 prosent i middels scenario ved midten av århundret, sammenlignet med referanseperioden. Dette inkluderer kostnader til opprydding, reparasjon og forsinkelser for gods- og persontransport. Reparasjonskostnader på vei grunnet havnivåstinging og stormflo kan bli 2,6 ganger så høy i middels scenario i midten av århundret. Også for jernbanesektoren kan klimaendringene føre til driftsstans og forsinkelser samt behov for opprydding og reparasjon. Det vil også være negative virkninger for luftfart og sjøfart. Økt behov for reparasjoner og vedlikehold på dette samfunnsområdet kan gi økt aktivitet i andre deler av økonomien.

Vann og avløp

Det er et stort behov for oppgraderinger og investeringer for å opprettholde dagens nivå på vann- og avløpstjenestene og møte nye krav, uavhengig av klimaendringer. Økt hyppighet av kraftig nedbør vil legge ytterligere press på et allerede presset vann- og avløpssystem. Overløp i det kommunale avløpsnettet gir økt fare for at forurensede masser og miljøgifter vaskes ut fra eldre avfallsdeponier og forurensede punktkilder. Samtidig reduseres presset på ledningsnettet gjennom økt temperatur og færre frostskader. Isolert sett finner utvalget at klimaendringene vil kunne redusere investeringsbehovet i ledningsnettet. Reduksjonen er på 0,1 prosent av det samlede investeringsbehovet i middels scenario ved midten av århundret. Den positive effekten utjevner den negative, og gir en mulig samfunnsgevinst i flere av scenarioene. Merk at de prissatte virkningene her ikke inkluderer kostnaden ved overløp og mulig vannskade for andre samfunnsområder. Flere viktige konsekvenser for vann- og avløpssektoren har ikke vært mulige å prissette. Det gjelder blant annet påvirkning på vannforsyning, som er en kritisk samfunnsfunksjon. Økning av tørkeperioder, mer variabel nedbør og høyere temperaturer vil kunne redusere vannressursene i perioder der behovet samtidig er høyt. Samlet sett innebærer dette at både drikkevannsforsyningen, beredskapstjenester som brannslukking, og vannavhengige næringer kan bli mer sårbare, og få store konsekvenser i enkelte år med langvarig tørke.

Reiseliv

Norsk reiseliv baserer seg i stor grad på naturen, og påvirkes av endrede klimaforhold. Med klimaendringer andre steder i verden ligger Norge an til å bli et mer attraktivt reisemål, både for norske og utenlandske turister. Isolert vil det kunne gi økt omsetning i reiselivsnæringen. Økt turisme vil forsterke eksisterende utfordringer som slitasje og belastning på naturområder, infrastruktur og lokalsamfunn. Økt aktivitet i reiselivsnæringen kan få ringvirkninger for overnattings- og serveringsvirksomheter og transportnæringer.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Virkningene av klimaendringene på samfunnssikkerhet og beredskap har ikke vært mulig å tallfeste, men forventes å øke i takt med omfanget av klimaendringene. Flere og mer omfattende ekstremværhendelser gir økt fare for skade på samfunnskritisk infrastruktur og legger press på kapasiteten i beredskapstjenestene. Redusert havis i Arktis kan gi en økning i internasjonal skipsfart i nordområdene. Dette øker sannsynligheten for ulykker og andre uønskede hendelser som kan påvirke liv, helse, natur og miljø negativt. Smeltende havis gir også mulighet for økt strategisk tilstedeværelse fra andre stater. Dette kan gi økte behov for overvåking, etterretning og beredskap i nordområdene. Fordi Norge er en liten åpen økonomi med utstrakt handel og integrasjon med andre land, kan samfunnssikkerheten også påvirkes negativt av klimaendringer i utlandet. For eksempel kan ekstremvær eller gradvis degradering av økosystemer i viktige matproduserende land påvirke mulighetene våre for å importere mat. Dersom klimaendringene fører til endringer i migrasjonsstrømmer kan det oppstå press på mottakssystemer, bosettingskapasitet, helse og sosialtjenester og kommunale beredskapsressurser i Norge.

Del III: Tiltak for klimatilpasning

Tilnærming

Klimatilpasning er en samfunnsutfordring med stor bredde, bestående av flere uavhengige problemområder. I del I definerer vi klimatilpasning som enhver beslutning tatt i respons på endringer i vær og klima, fattet av en privatperson, en bedrift eller en offentlig myndighet. I del II drøfter vi konsekvenser for utvalgte samfunnsområder. I del III avgrenses analysen til tiltak, og i vår analyse er dette statlige virkemidler.

Utvalget ser på nasjonale tiltak, rettet mot å forbedre beslutnings- og styringsmiljøer som påvirker valg om tilpasning. Miljømessige, økonomiske, politiske og kulturelle forhold påvirker hvilke valg og tilpasningsløsninger som er tilgjengelige og lønnsomme.

De uunngåelige klimakonsekvensene inngår ikke i en vurdering av tilpasningens nivå og innretning. Hvis konsekvensene ikke kan påvirkes gjennom tilpasning, gir de begrenset beslutningsrelevans for valg av løsninger.

Det har lite hensikt å rangere sektorer etter størst skadepotensial. At et samfunnsområde kan oppleve store kostnader betyr ikke nødvendigvis at det er et innsatsområde for tilpasning. Det vil avhenge av muligheten for og kostnaden av tilpasning. En konsekvensoversikt vil derfor ikke være et tilstrekkelig veikart for politikkutformingen.

Klimakonsekvenser gir viktig informasjon om den mulige nytten av klimatilpasning. Effekten av tilpasning må vurderes opp mot hvordan utviklingen ville vært uten tilpasning, et sammenligningsgrunnlag som ikke kan observeres direkte.

Klimatilpasning krever ressurser som også skal telles med. Å kun kartlegge klimakonsekvenser (restskade) uten å hensynta kostbare investeringer i tilpasning (tiltakskostnad), vil underestimere kostnaden av klimaendringene.

Med mer tilpasning vil færre klimakonsekvenser bli realisert. Fordi klimatilpasning ofte virker forebyggende, vil nyttegevinsten i stor grad bestå av unngåtte skader som er vanskelig å dokumentere. Fordi kostnaden av investeringen er umiddelbar kan det gjøre at forebygging stiller svakere i kortsiktige prioriteringer og budsjettprosesser.

Figur 0.7 Konsekvenser før og etter tilpasning

Kilde: NVE, videreutviklet av ekspertutvalget om klimatilpasning.

Å fremskaffe og samle kunnskap om tiltakskostnader vil synliggjøre ressursbruk. Kartlegging av kostnaden til klimatilpasning, eksempelvis i offentlige budsjetter og i statistikken for nasjonalregnskap, er nødvendig for en bedre oversikt over ressursbruk som skyldes klimaendringene. Utvalget har ikke klart å kartlegge hvor mye midler offentlige myndigheter bruker på tilpasning. De ulike myndighetene har ulik tilnærming. Noen har pekt ut klimatilpasning som et eget innsatsområde, hos andre inngår det i generell drift og vedlikehold.

Gode tilpasningsbeslutninger er avhengig av god informasjon og kunnskap. I samfunnsøkonomisk forstand er kunnskap et eksempel på et fellesgode. Det er bakgrunnen for at det offentlige har en viktig rolle i å finansiere og sikre tilstrekkelig kunnskapsproduksjon som legger til rette for gode tilpasningsbeslutninger. Oppnevning av ekspertutvalget er i seg selv et eksempel på et tiltak for å fremskaffe mer kunnskap om de samfunnsøkonomiske konsekvensene og tilpasning i møte med klimaendringene.

Utvalget peker på behovet for produksjon, formidling, og bruk av kunnskap. Kunnskapen må produseres og gjøres tilgjengelig. Uten tilgang til og forståelse av informasjon om klimakonsekvenser vil samfunnsøkonomisk lønnsom tilpasning ikke bli realisert.

Produsere kunnskap. En barriere kan være at tilgjengelig kunnskap ikke møter informasjonsbehovet til aktører som skal treffe beslutninger om tilpasning. Relevante tiltak kan være støtte til forskning på klimakonsekvenser i Norge, etablering av overvåkings- og evalueringssystemer for klimatilpasning, systematisk datainnsamling og deltakelse i internasjonal kunnskapsutvikling, særlig i EU.

Formidle kunnskap. En viktig barriere for kunnskapsformidling er utilgjengelighet, både når det gjelder tilgang til data og hvordan kunnskapen blir publisert. Når ulike aktører sitter på hver sin del av kunnskapsgrunnlaget uten gode mekanismer for samordning, svekkes både oversikten og muligheten for effektiv deling og bruk. Relevante tiltak for mer effektiv kunnskapsformidling er eksempelvis nasjonal koordinering av kunnskapsinnhenting knyttet til erfaringsbasert kunnskap. Utvalget peker også på grep for å utvikle og øke tilgjengeligheten av relevante forsikringsdata, kartdata og naturregnskap.

Motta kunnskap. Manglende kompetanse og ressurser er sentrale barrierer for å motta og forstå kunnskap både i offentlig forvaltning, i næringslivet og hos andre aktører. Utvalget har vurdert flere relevante tiltak for å redusere disse barrierene, inkludert veiledning og erfaringsdeling for kommuner.

Anbefalinger til nasjonale tiltak i samfunnsområdene

Utvalget vurderer at for mange samfunnsområder ligger forholdene til rette for at samfunnsøkonomisk lønnsom tilpasning vil skje.

Økosystemene

Utvalget anbefaler å rette innsatsen for å forberede og tilpasse økosystemene til klimaendringene mot å opprettholde naturens egen tilpasningskapasitet. Det innebærer å redusere den samlede belastningen på naturen gjennom mer helhetlig arealforvaltning, bedre kunnskapsgrunnlag og sterkere hensyn til natur i beslutninger om arealbruk og næringsvirksomhet. Utvalget peker særlig på behovet for økonomiske og regulatoriske virkemidler som synliggjør kostnadene ved naturinngrep og reduserer negative påvirkninger på økosystemene. Utvalget anbefaler å bruke restaurering, skjøtsel og naturbaserte løsninger der de styrker økosystemenes tilstand og samtidig reduserer konsekvenser av klimaendringer for samfunnet.

Husholdninger og befolkning

Utvalget anbefaler å opprettholde statens medfinansiering av kommunale sikringstiltak mot naturfare. Utvalget anbefaler å tilrettelegge for bedre informasjon om bygningers robusthet mot fremtidige klimaendringer gjennom tilstandsrapporter. Utvalget anbefaler å tydeliggjøre regler og ansvar i arbeidslivet ved ekstremvær. Videre anbefaler utvalget mer målrettet informasjon om klimaendringenes betydning for helse og livskvalitet. Utvalget peker også på betydningen av robust fysisk og digital infrastruktur for å opprettholde helse- og omsorgstjenester og andre kritiske samfunnsfunksjoner under natur- og værhendelser. Utvalget peker på at husholdninger i stor grad vil tilpasse seg klimaendringer gjennom egne valg og innenfor eksisterende markeder, reguleringer og forsikringsordninger. Tilpasningen har en ulikhetsdimensjon, hvor pengesterke aktører har større mulighet til å unngå skader og utnytte muligheter.

Tradisjonell urfolksnæring

Utvalget anbefaler å utrede tiltak som kan øke fleksibiliteten i blant annet arealbruk, beitetid og fiskeri, samt styrke bruken av urfolkskunnskap i beslutningsprosesser. Den største barrieren for klimatilpasning i tradisjonelle samiske næringer er manglende fleksibilitet i areal- og ressursbruk. Flere av tiltakene berører prinsipielle spørsmål knyttet til samisk kultur, språk, samfunnsliv og folkerettslige forpliktelser.

Jordbruk

Utvalget anbefaler å utforme rammevilkår, reguleringer og støtteordninger i jordbruket slik at de gir insentiver til fleksibel drift og løpende tilpasning til et klima i endring. Ordningene bør støtte omstilling og innovasjon, og ikke låse produksjonen til tidligere driftsformer eller svekke insentivene til forebyggende klimatilpasning. Utvalget anbefaler å integrere klimatilpasning ytterligere i jordbrukspolitikken, herunder mål om matsikkerhet og beredskap. Utvalget understreker betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et robust og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag over tid.

Skogbruk

Utvalget anbefaler å i større grad legge til rette for fleksibel klimatilpasning i skogbruket gjennom statlige rammebetingelser og virkemidler. Utvalget peker på behovet for å gjennomgå regulatoriske rammebetingelser, blant annet knyttet til treslagsbruk. Regulatoriske rammebetingelser må oppdateres i takt med klimaendringer, ny kunnskap og teknologiutvikling, men samtidig balansere behovet for tilpasning mot faren for negative virkninger på samfunn og økosystemer ved introduksjon av nye sorter. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et robust og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag over tid.

Fiskeri

Utvalget anbefaler å styrke overvåking og kunnskapsutvikling om klimaendringenes påvirkning på havområder og fiskebestander. Utvalget peker på viktigheten av regelmessige uavhengige kunnskapssammenstillinger om hvordan klimaendringer påvirker fiskeriene og hvilke konsekvenser dette har for langsiktig forvaltning. Slik kunnskap vil bidra til bedre dialog mellom forskning, forvaltning og næringsaktører, og styrke grunnlaget for samarbeid om forvaltning av grenseoverskridende bestander. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et robust og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag over tid.

Havbruk

Utvalget anbefaler å styrke reguleringen av negative virkninger fra havbruk på andre samfunnsområder, herunder spredning av lakselus, rømt oppdrettsfisk og miljøpåvirkning, som et viktig ledd i klimatilpasningen av havbrukssektoren. For å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av nye arter peker utvalget på behovet for mer kunnskap om positive og negative miljøvirkninger. Det er en balanse mellom å legge til rette for nye muligheter gitt av klimaendringene og å begrense faren for negative virkninger på natur og økosystemer ved introduksjon av nye arter. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et robust og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag over tid.

Kraft

Utvalget vurderer at kraftsektoren har gjennomgående god kunnskap om konsekvenser og løsninger, og at dagens institusjonelle rammer legger til rette for at sektoren vil tilpasse seg klimaendringene i egen regi.

Samferdsel og transport

Utvalget anbefaler at klimatilpasning inngår i de samlede prioriteringene mellom vedlikehold, sikring og nye investeringer i samferdselssektoren. Sektoren bør vurdere forebyggende tiltak på lik linje med nye investeringsprosjekter. Utvalget peker særlig på behovet for videreutvikling av varslingstjenester og bedre metodikk og veiledning for samfunnsøkonomiske analyser av forebyggende tiltak. Utvalget understreker også betydningen av samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sikre helhetlige og kostnadseffektive løsninger, særlig innen arealforvaltning, vei- og jernbanedrift og sikringstiltak.

Vann og avløp

Utvalget anbefaler å tydeliggjøre skillet mellom kommunalt og privat ansvar for forebygging og håndtering av overvann. Utvalget peker på at uklare ansvarsforhold, manglende koordinering og dagens regelverk for gebyrfinansiering kan hindre effektive overvannsløsninger. Utvalget vurderer at det behov for bedre samordning, tydeligere ansvarsfordeling og et regelverk som i større grad åpner for fleksible og helhetlige løsninger for overvannshåndtering.For vannforsyningen anbefaler utvalget at det utvikles et system for prioritering av vannressurser mellom ulike samfunnsformål for perioder med tørke.

Reiseliv

Utvalget anbefaler å prioritere tiltak som bidrar til mer bærekraftig finansiering og forvaltning av fellesgoder i reiselivet, herunder besøksbidrag, regulering av besøksnivå og styrket koordinering gjennom destinasjonsledelse. Reiseliv er en fleksibel næring med mulighet til å følge endringer i naturgitte rammevilkår. Næringen som helhet ligger an til å få økte muligheter med klimaendringene. Økt turisme og ferdsel i norsk natur vil kunne forsterke eksisterende utfordringer som følge av naturinngrep, slitasje, trengsel og press på infrastruktur. Utvalget peker også på behovet for tiltak som styrker beredskap og sikkerhet i naturbasert reiseliv i møte med mer ekstremvær og flere naturhendelser.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Utvalget anbefaler at det settes tydeligere krav til vurdering av klimaendringer og samfunnssikkerhet i tidlige utredningsfaser for samfunnskritisk infrastruktur, supplert med en temaveileder til utredningsinstruksen for mer enhetlig praksis på tvers av sektorer. Utvalget anbefaler også økt kunnskapsinnhenting om klimaendringenes påvirkning på samfunnskritisk infrastruktur.

Del IV: Vilkår for vellykket tilpasning

Premisser for klimatilpasningsarbeidet

Mye er allerede på plass. Klimatilpasning har de siste årene blitt et mer etablert og integrert politikkområde i Norge. Det er bred enighet om behovet for klimatilpasning, og fremgangen har en naturlig drivkraft ved at gevinster av tilpasning i stor grad tilfaller Norge. Samtidig gjenstår betydelige utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlag, koordinering og beslutningsstøtte.

Tilpasning og utslippskutt er begge relatert til klima, men er ulike politikkproblemer. Utvalget peker på at klimatilpasning skiller seg fra utslippsreduksjoner ved at tilpasning består av mange uavhengige beslutninger om arealbruk, infrastruktur, beredskap og investeringer. Dette innebærer at klimatilpasning krever andre former for styring, virkemidler og analyser enn politikk rettet mot utslippskutt. Utvalget mener derfor at klimatilpasning ikke bør behandles som en underkategori av klima- og energipolitikk, men innarbeides bredt i relevante samfunnsområder og beslutningsprosesser.

Det mangler god oversikt over konsekvenser og effekten av tilpasning. Manglende oversikt over konsekvenser av klimaendringer, ressurser brukt på klimatilpasning og effekten av løsninger begrenser muligheten til å prioritere mellom alternative løsninger. Tilpasning skjer ofte som en del av ordinær virksomhet og er vanskelig å identifisere og måle. Utvalget vurderer at det er behov for bedre systemer for innhenting og rapportering av data om klima- og værrelaterte kostnader og mer enhetlige metoder for vurdering av klimatilpasning på tvers av sektorer.

Beslutninger om klimatilpasning må tas under betydelig usikkerhet. Utvalget understreker behovet for dynamiske rammebetingelser og vektlegging av fleksible og robuste løsninger som kan tilpasses ny kunnskap og endrede forhold over tid. Utvalget stiller spørsmål ved om dagens operasjonalisering av føre-var-prinsippet gjennom bruk av høye klimascenarioer alltid gir hensiktsmessige beslutninger, og anbefaler at håndtering av usikkerhet knyttes til temperaturmål med tilhørende usikkerhetsanalyser.

Natur- og arealforvaltning har en sentral rolle i klimatilpasningen. Kommunale beslutninger om arealbruk kan ha konsekvenser utover kommunegrensene og påvirker naturverdier av regional og nasjonal betydning. Utvalget vurderer at bedre areal- og naturregnskap, sterkere regional koordinering og mer kunnskap om økosystemtjenester og naturmangfold er viktig for å sikre målet om at samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses klimaendringene.

Den norske naturskadeforsikringsordningen gir høy dekning og omfattende risikodeling. Utvalget vurderer at hensynet til bred forsikringsdekning og solidaritet fortsatt bør veie tyngre enn risikobaserte premier. Samtidig er det behov for å tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom kommuner, forsikringsselskaper og private aktører, blant annet ved relokalisering etter naturhendelser.

Anbefalinger til den nasjonale klimatilpasningspolitikken

Kunnskapsbasert og lærende tilpasning

Produksjon av kunnskap

Utvalget anbefaler:

• å styrke finansieringen av forskning på effekter og virkninger av klimaendringer og klimatilpasning, særlig forskning på økonomiske virkninger, økosystemvirkninger og grenseoverskridende konsekvenser for Norge.
• å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget om klimakonsekvenser, tiltakskostnader og effekt av tilpasningsløsninger, som igjen bidrar til metodiske forbedringer i nytte-kostnadsanalyser av klimatilpasning.
• kontinuerlig oppdatering av kunnskapsgrunnlaget om klimakonsekvenser, særlig i næringer med sterk avhengighet av naturgitte forhold. Reguleringen må følge kunnskapsutviklingen, og hensynta usikkerhet ved introduksjon av nye arter eller sorter med ukjent invasjonspotensial og påvirkning på lokale økosystemer.

Deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap

Utvalget anbefaler:

• å etablere bedre systemer for innsamling og tilgjengeliggjøring av data om klimarelaterte skader, værhendelser og tilpasningsløsninger, herunder:
• å videreutvikle Kunnskapsbanken til å omfatte flere samfunnskostnader enn forsikringsmeldte skader, og legge til rette for enkel tilgang til detaljerte data for analyse- og forskningsformål.
• å etablere bedre rammer for at statlige myndigheter systematisk kartlegger og rapporterer kostnader knyttet til vær- og klimarelaterte hendelser og ressursbruk til klimatilpasning.

Oppfølging og læring

Utvalget anbefaler:

• videre satsing på varslingstjenester og forskning og utvikling knyttet til varsling, herunder både hendelse- og konsekvensvarsling.
• å etablere et nasjonalt system for evaluering og oppfølging etter alvorlige klimarelaterte hendelser, kombinert med veiledning til kommuner for å sikre læring og forbedring av fremtidig klimatilpasning.

Koordinering og styring av den lokale klimatilpasningen

En integrert samfunnsoppgave

Utvalget anbefaler:

• å styrke det regionale forvaltningsnivåets arbeid med klimatilpasning, fordi dette er et mer hensiktsmessig koordineringsnivå når konsekvenser og innretningen på tilpasningen har store geografiske variasjoner.
• å innarbeide klimatilpasning i samtlige samfunnsområder i statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet.
• å sidestille hensynet til energibruk, utslippskutt og andre miljømål med andre like relevante samfunnshensyn, i vurderingen av klimatilpasningsløsninger.
• å ikke slå sammen ordningene natursats, klimasats og tilskudd til klimatilpasning over Klima- og miljødepartementets budsjett til én tilskuddsordning.

Håndtering av usikkerhet

Dynamisk, fleksibel og robust tilpasning

Utvalget anbefaler:

• å legge til rette for dynamiske rammebetingelser, slik at beslutninger og regelverk kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger over tid.
• å fremme fleksible løsninger som kan tilpasses, justeres og skaleres over tid.
• å fremme robuste løsninger i klimatilpasningsarbeidet som tåler belastningen fra fremtidige vær- og naturhendelser.

Temperaturmål i klimatilpasningen

Utvalget anbefaler:

• å gå bort fra å koordinere klimatilpasning etter et føre-var-prinsipp operasjonalisert gjennom ett bestemt utslippsscenario. I stedet bør innsatsen ta utgangspunkt i et temperaturmål som referanse for ønsket sikkerhetsnivå, kombinert med usikkerhetsanalyser og stresstesting av mer eller mindre alvorlige utfall.

Dimensjonerende verdier for et klima i endring

Utvalget anbefaler:

• å utrede om dagens metode for håndtering av fremtidige klima- og værhendelser (ekstremer) og tilhørende usikkerhet i form av prosentvise klimapåslag er hensiktsmessig, eller om det er gjennomførbart å bruke en alternativ metodikk med effektive returverdier basert på temperaturforandringer.

Klimatilpasning av fellesgoder i areal- og naturforvaltningen

Bedre beslutningsgrunnlag

Utvalget anbefaler:

• å styrke utviklingen av areal- og naturregnskap og tilhørende kartlegginger for å muliggjøre en mer helhetlig og kunnskapsbasert arealforvaltning som også ivaretar hensyn til klimatilpasning.

Forsikring, fordeling og ansvar

Naturskadeforsikring

Utvalget anbefaler:

• at solidaritetsprinsippet i den norske naturskadeforsikringsordningen består. Med økende forekomst av ekstremvær og naturskader vurderer utvalget bred forsikringsdekning som viktigere enn sterkere risikobaserte prissignaler. Insentiver til klimatilpasning bør i stedet styrkes gjennom andre virkemidler.

Relokalisering og fordeling etter en naturhendelse

Utvalget anbefaler:

• en gjennomgang av ansvarsfordelingen mellom forsikringsselskap, privatpersoner og kommuner ved relokalisering etter vær- og naturhendelser, med særlig vekt på erfaringer etter lovendringen i naturskadeforsikringsloven i 2017 og større naturskadehendelser de senere årene.

Norga gárra dálkkis

Dálkkádatheiveheami servodatekonomalaš árvvoštallamat