Del IV – Vilkår for vellykket tilpasning

10 Premisser for klimatilpasningsarbeidet

10.1 Innledning

Siden Klimatilpasningsutvalgets rapport i 2010 (NOU 2010: 10), har bevissthet rundt klimatilpasning blitt gjennomgående på alle nivåer i forvaltningen. Som etterlyst i NOU 2010: 10 har flere nasjonale organer fått egne oppgaver knyttet til klimatilpasning, det er etablert et styringssystem, det naturvitenskapelige kunnskapsgrunnlaget er oppdatert og det gjennomføres en nasjonal klimasårbarhetsanalyse. Når vi fremover får bedre kunnskap om klimakonsekvenser, er det viktig med systemer som sikrer jevn oppdatering av kunnskap og regelverk.

Utvalget opplever bred enighet i samfunnet om behovet for klimatilpasning. Hyppige ekstremværhendelser, både i Norge og internasjonalt, forsterker denne erkjennelsen. Samtidig etterspør relevante aktører tydeligere struktur og veiledning for hvordan man skal vurdere tilpasning. De etterspør også rammer som klargjør ansvar og sørger for at ansvaret blir fulgt opp av de mange aktørene involvert.

Det er trekk ved klimatilpasning, i sterk kontrast til politikken rettet mot klimagassutslipp, som gjør den mindre konfliktfylt. Gevinstene av klimatilpasning i Norge tilfaller i stor grad det norske samfunnet selv, noe som gir bred politisk støtte. Et mindre polarisert politikkområde kan gi bedre arbeidsro til å finne gode løsninger som står seg over tid. For selv om innsatsen ikke trenger å rettes mot overbevisning, gjenstår et betydelig arbeid med å løse barrierer og koordineringsproblemer som står i veien for effektiv tilpasning og samfunnsmessig gode beslutninger. Samtidig kan et mindre konfliktfylt politikkområde få for lite plass på den politiske dagsorden og miste fremdrift.

Utvalget tar utgangspunkt i statlige myndigheters ansvarsområder og verktøy i drøftingen av muligheter og begrensninger i klimatilpasningen. Men tilpasning til klimaendringer er ikke utelukkende et offentlig ansvar. Den enkelte må selv sikre, dimensjonere og oppgradere egen eiendom og eiendeler etter nye værforhold og en ny type usikkerhet, og innrette livet slik at det er forenlig med nye klimaforhold.

Klimaendringene berører alle deler av naturen og samfunnslivet. Hvordan samfunnet samlet sett møter disse utfordringene avhenger av beslutninger tatt av mange enkeltaktører. Disse beslutningene påvirkes av rammer og vilkår satt av formelle og uformelle institusjoner. Selv om tilpasningen i samfunnet skjer gjennom individuelle valg, er det en kjerneoppgave for myndighetene å legge til rette for at beslutninger fattes i en samfunnsmessig ønskelig retning. Det oppnås ved å justere systemet som beslutninger tas innenfor, herunder insentiver, beslutningsstrukturer og kunnskapsgrunnlag, til å fremme gode valg som på sikt vil gagne den enkelte og flertallet.

For eksempel forutsetter gode og informerte valg tilgang til relevant kunnskap og data. Mange aktører har en rolle i å produsere, formidle og ta i bruk kunnskap om hvordan klima vil utvikle seg, og hvilke konsekvenser det kan få. Dette krever både forskning, tilgjengeliggjøring og tilstrekkelig kapasitet hos aktørene som skal bruke informasjonen. Myndighetene har en viktig rolle i alle ledd av denne kunnskapskjeden.

10.2 Politikkutvikling og metodikk

10.2.1 Bakgrunn

Klimakonsekvenser, både kostnader og gevinster, estimeres for å gi kunnskap om konsekvensene av klimaendringer, og utgjør et viktig beslutningsgrunnlag. Studier i økonomifaget har i hovedsak forsøkt å tallfeste observerte virkninger av klimaendringer, som endringer i produktivitet, helseeffekter, skade på fysisk kapital og tap av naturgoder og økosystemtjenester. Slike analyser bygger typisk på observerte sammenhenger mellom værforhold, økonomisk aktivitet og endringer i naturmiljøet.

Men når samfunnet investerer i klimatilpasning, eksempelvis gjennom flomsikring, varslingssystemer eller strengere byggetekniske krav, reduseres de observerte klimakonsekvensene. Arbeidskraft, kapital og andre ressurser som brukes på tilpasning representerer imidlertid også en kostnad ved klimaendringene, fordi de alternativt kunne vært benyttet til annen verdiskaping.

De samfunnsøkonomiske kostnadene av klimaendringer omfatter derfor både de klimaskadene som faktisk oppstår og ressursene som brukes for å redusere skade. Empiriske analyser som kun måler observerte utfall av natur- og værhendelser, vil derfor kunne undervurdere de samlede samfunnskostnadene av klimaendringene. Når behovet for klimatilpasning øker blir det derfor viktig at analyser også fanger opp ressursbruken til tilpasning og omstilling.

Figur 10.1 Tyngdepunkt i konsekvenser av politiske beslutninger

Kilde: Ekspertutvalget om klimatilpasning.

10.2.2 Ulike politikknivå

Klimatilpasning beskrives ofte som en flernivåoppgave, fordi det er behov for politikk og beslutninger på flere nivåer samtidig. Det er nyttig å skille mellom den nasjonale klimatilpasningspolitikken, som setter rammer og føringer for arbeidet, og den kontekstnære klimatilpasningen, der konkrete løsninger vurderes og gjennomføres lokalt. Skillet er ikke absolutt. Staten har også ansvar for egne investeringer og vedlikehold, hvor tilpasningsbeslutninger er stedsspesifikke.83

Litteraturen peker på at et viktig hovedtrekk ved klimatilpasningen er at tyngdepunktet er lokalt. Dette skyldes at kostnader og gevinster ved tilpasning ofte er geografisk avgrenset. Tilpasningsløsninger beskytter gjerne bestemte steder, aktiviteter eller aktører, og gevinsten tilfaller ofte den som tar beslutningen eller andre aktører i samme område. Selv når tilpasning gir ringvirkninger, vil disse ofte være lokalt eller regionalt avgrenset. Når kostnader og gevinster i hovedsak bæres av de samme aktørene, er det større sannsynlighet for at privatøkonomiske beslutninger også er samfunnsøkonomisk hensiktsmessige.

At klimatilpasning består av mange uavhengige og stedsspesifikke beslutninger innebærer at behovet for nasjonal koordinering er annerledes enn for politikkområder med felles mål på tvers av sektorer og områder. Formålet med nasjonal koordinering er i mindre grad å sikre like prioriteringer på tvers av landet, og i større grad å legge til rette for gode beslutninger tilpasset lokale forhold.

De ulike politikknivåene har derfor ulike roller. Mens lokal og regional klimatilpasning innebærer vurdering og prioritering av konkrete løsninger gitt stedlige forhold, har den nasjonale klimatilpasningspolitikken en mer koordinerende, kunnskapsproduserende og veiledende funksjon. Samtidig kan flernivåstrukturen skape uklarhet om ansvar og behov for samordning mellom forvaltningsnivåer.

10.2.2.1 Den kontekstnære klimatilpasningspolitikken

En betydelig del av klimatilpasningen skjer i praksis i privat, kommunal eller fylkeskommunal regi. Når tyngdepunktet er lokalt, øker behovet for stedsspesifikk kunnskap og analyser på prosjektnivå som gjør det mulig å rangere alternativer og vurdere gjennomførbarhet.

Klimatilpasning består av en portefølje av ulike og sektorspesifikke løsninger for å håndtere nye vær- og klimaforhold. Om en tilpasningsløsning er samfunnsøkonomisk lønnsom avhenger av forventet netto nytte på prosjektnivå, det vil si om forventede gevinster overstiger tiltakskostnadene. Slike vurderinger krever prosjektspesifikk kunnskap.

Aggregerte effekter på nasjonalt nivå, som virkninger på BNP, har begrenset verdi for vurdering av konkrete klimatilpasningstiltak. De sier lite om hvordan virkninger varierer innad i en næring eller en gruppe. Dermed skjules også hvordan gevinster og byrder fordeles geografisk og mellom grupper. Nasjonale analyser, slik de presenteres i denne rapporten, har derfor begrenset verdi for lokale beslutninger, men gir grunnlag for utvikling av nasjonal politikk.

10.2.2.2 Den nasjonale klimatilpasningspolitikken

Staten har ansvar for å sette mål, avklare ansvar, produsere og formidle kunnskap, utvikle metode samt sikre koordinering av klimatilpasningsarbeidet. Dette skjer blant annet gjennom stortingsmeldinger, tverrdepartementalt samarbeid og sektormyndighetenes veiledning til kommuner.

Den nasjonale klimatilpasningspolitikken innebærer også å vurdere prioriteringer og virkemidler på tvers av sektorer. På dette nivået kan makroøkonomiske analyser gi nyttig beslutningsstøtte. Slike analyser kan belyse samlede virkninger av klimatilpasning på økonomisk aktivitet, offentlige finanser og samspill mellom sektorer.

Makroøkonomiske analyser av nasjonale tilpasningsstrategier i Østerrike, Spania og Nederland viser blant annet at klimatilpasning kan redusere samlede økonomiske tap og samtidig bidra til økte skatteinntekter gjennom høyere økonomisk aktivitet (COACCH, u.d.). Resultatene illustrerer hvordan tilpasning kan påvirke det økonomiske og budsjettmessige handlingsrommet over tid. Makroanalyser kan også synliggjøre samspillseffekter som ikke fanges opp i prosjektvise vurderinger, eksempelvis ringvirkninger og hvordan eksisterende vridende skatter påvirker effekten av politikkendringer.

10.2.2.3 Grenser for statens rolle

Når klimatilpasning er privatøkonomisk lønnsom bør husholdninger, næringsliv og kommuner selv vurdere og gjennomføre løsninger tilpasset egne behov, og bære kostnadene ved disse.

Utvalget legger til grunn at staten først og fremst bør gripe inn ved svikt i beslutningsmiljøet. Dette gjelder for eksempel når gevinster for fellesskapet ikke realiseres ved desentraliserte beslutninger, eller når særskilte hensyn knyttet til natur, kulturmiljø, kulturminner eller samfunnssikkerhet står på spill.

Forebygging og beredskap er særlig utsatt for beslutningssvikt. Investeringer krever kunnskap om usikre fremtidige konsekvenser, samtidig som gevinstene ofte er usynlige fordi de består av unngåtte kostnader. Dette kan føre til at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak nedprioriteres. Staten har derfor en viktig rolle i kunnskapsutvikling, koordinering og utforming av virkemidler som fremmer forebygging og beredskap.

Et eksempel på en tilpasningsløsning som har karakteristikker av et fellesgode er flomvoll og annen sikring mot elveflom eller overvannsflom (Hudson & Botzen, 2019). I Danmark er det foreslått en ordning hvor den offentlige initiativtageren kan kreve medfinansiering fra private husholdninger og næringsliv som får nytte av flomvollen, se Boks 7.2 i del III. Enkeltaktører er avhengig av at løsningen organiseres av en overordnet myndighet, både planmyndighet og myndighet med fagkompetanse.

I tråd med prinsippet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet bør støtteordninger til privat tilpasning i hovedsak rettes mot tiltak med positive virkninger utover den enkelte aktør, som beskyttelse av verdier med allmenn interesse.

10.2.3 Metodiske forskjeller

Utvalget mener det er behov for en tydeligere metodediskusjon i klimatilpasningsarbeidet. Klimatilpasning og klimautslipp omtales ofte samlet fordi begge har utspring i klimaendringene. Men tilpasning som politikkfelt har noen klare forskjeller fra politikken rettet mot utslipp:

1. En kortere tidsdimensjon gir mer aktualitet og presisjon

Begge politikkområder krever investeringer som gir nytte i fremtiden, men tidsperspektivet er ulikt. Gevinstene av utslippskutt ligger langt frem i tid, ofte utenfor politikkens normale tidshorisont. For klimatilpasning er situasjonen annerledes. Klimaet har allerede endret seg, og mange klimatilpasningstiltak gir mulige gevinster allerede i dag eller i nær fremtid. Klimatilpasning tvinger seg derfor i større grad frem på den politiske dagsorden enn beslutninger om utslippskutt.

Også i målet for klimatilpasning er det en nåtidsdimensjon. Samfunnet skal være «tilpasset det til enhver tid rådende klimaet» samtidig som man er forberedt på ventede endringer. Selv om flere tilpasningsvalg har lang levetid, som oppgradering av infrastruktur, byutvikling og arealinngrep, er det svært lange tidsperspektivet som kjennetegner utslippspolitikken og den tilhørende usikkerheten, mindre sentralt for tilpasning. Uansett utvikling i globale utslipp kommer vi ikke utenom den nødvendige tilpasningen som må være på plass de neste 30–50 årene for å håndtere fortidens og dagens utslipp. Dette er konsekvenser som er betydelig mindre usikre enn det som kan skje i slutten av århundret.

1. Et avgrenset problem som kan håndteres innenfor én jurisdiksjon

Klimatilpasning i Norge er i hovedsak et nasjonalt anliggende, med få ringvirkninger på andre land. Utslippskutt retter seg derimot mot et globalt problem, der samlet internasjonal innsats er avgjørende. Et globalt fellesgodeproblem må løses med samarbeid på tvers av suverene stater.84 Norge kan ikke bestemme utslippspolitikken i andre land, men rår over virkemidlene for utslippskutt og klimatilpasning nasjonalt. Å løse en samfunnsutfordring er enklere når det står om å koordinere beslutninger i Norge, enn på et globalt nivå.

En stor del av klimatilpasningen skjer lokalt, hvor særlig arealbruk blir bestemt på kommunalt nivå ut fra kommunale hensyn. Lokale beslutninger kan komme i konflikt med det som er ønskelig klimatilpasning i et bredere samfunnsperspektiv. Fellesgodeproblematikken kommer særlig til syne i den desentraliserte naturforvaltningen. Dette problemet er det mulig å løse sentralt fordi det finnes en overordnet myndighet som kan lovfeste koordinert innsats eller ta over beslutningen.

1. Stedspesifikke og uavhengige løsninger

Tilpasningsløsninger på tvers av samfunnsområder har heterogene måleenheter85 og er stedsspesifikke. Når tilpasningen er stedsspesifikk betyr det at tiltaksporteføljen består av uavhengige prosjekter.86 Det står i kontrast til utslippskutt, som uansett hvor eller hvordan det skjer, har én felles måleenhet (tonn med CO₂ ekvivalenter) og virker inn på ett og samme problem (akkumulasjon av drivhusgasser i atmosfæren). Det betyr at utslippskutt kan koordineres effektivt med en felles pris på utslipp, som slik gjør det enkelt å identifisere lønnsomme løsninger på tvers av sektorer og land. Med én måleenhet blir det også lettere å formulere og styre mot overordnede mål, som et nasjonalt utslippsbudsjett eller utslippsmål.

For klimatilpasning finnes det ikke en slik felles uniform måleenhet eller ett universelt nivå på innsatsen. Hvor mye tilpasning som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, vil variere mellom områder.

10.2.3.1 Klimatilpasning og utslippskutt krever ulik politikkutvikling

Ulik problemstruktur

Utslippskutt og tilpasning handler begge om klima, men som samfunnsoppgaver er de ulike. Når problemstrukturen er ulik, må også styring, koordinering og analyse utformes forskjellig.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er et felles hensyn i politikkutforming for både klimatilpasning og utslippskutt. For utslippsreduksjoner kan dette hensynet ivaretas ved nasjonal koordinering, for eksempel gjennom en felles pris på utslipp og utslippsmål. For klimatilpasning finnes det ikke en felles måleenhet. Tlipasning retter seg mot et bredt spekter av utfordringer og nytten kan være alt fra å unngå overvannsskader til å unngå tap av liv.

Klimatilpasning og utslippskutt organiseres og omtales ofte samlet under betegnelsen «klimatiltak». En slik sammenslåing kan gi inntrykk av at politikkområdene er mer like enn de faktisk er. Men de krever ulike virkemidler og forskjellig kompetanse. Overgangen til et lavutslippssamfunn stiller andre krav enn håndtering av for eksempel endrede nedbørsmønstre. Begge områdene innebærer tverrgående innsats, men har ofte hovedvekten på ulike sektorer.

Et bredt samfunnshensyn

Et av de fire sentrale prinsippene for klimatilpasning i Miljødirektoratets kommuneveileder (2025e) er å se utslipp og tilpasning i sammenheng:

«Å se de to temaene i sammenheng kan innebære å identifisere potensielle konflikter i strategier og tiltak, foreta avveininger og prioriteringer mellom utslippsreduserende tiltak og tilpasningstiltak, og identifisere vinn-vinn-tiltak».

Tilpasningsløsninger kan ha betydning for klimagassutslipp, enten positivt eller negativt. Tilsvarende kan utslippsreduserende tiltak påvirke samfunnets tilpasningsevne. Det er derfor viktig å se politikkområdene i sammenheng. Samtidig er dette bare ett av flere hensyn som kan være relevante i vurderingen av tilpasningsløsninger eller utslippstiltak.

Politikkutformingen bør være helhetlig og veie alle viktige hensyn opp mot hverandre, uavhengig om de er knyttet til klimaendringer. Klimatilpasning bør ikke gjøres avhengig av at tilpasningsløsningene samtidig bidrar til andre politiske mål, som utslippskutt. Vinn-vinn-løsninger er ønskelige, men et ensidig søk etter samgevinster kan begrense handlingsrommet og gi mindre treffsikre tilpasningsløsninger. Klimatilpasning kan dessuten gi andre positive samfunnsvirkninger enn utslippskutt, blant annet for økosystemtjenester, bomiljø, trafikksikkerhet og folkehelse.

Unngå å organisere klima og miljø som et avgrenset felt

Utvalget mener at klimatilpasning må innarbeides i relevante politikkområder og beslutningsprosesser, og ikke avgrenses til spørsmål om utslipp, energi og miljø. Å lage en sterk kobling mellom utslippskutt og tilpasning kan svekke arbeidet med å gjøre tilpasning til en tverrgående innsats somalle samfunnsområder skal ha eierskap til, i tråd med ansvarsprinsippet.

Opphavet til prinsippet om å se utslipp og tilpasning i sammenheng i Miljødirektoratets kommuneveileder er den statlige planretningslinjen (SPR) for klima og energi (2024) kapittel 1 Formål. Her står det:

«Retningslinjene skal bidra til at: a. (…) e. arbeidet med å redusere klimagassutslipp, mer effektiv og fleksibel energibruk, bedre klimatilpasning og andre miljømål ses i sammenheng».

En slik formulering lager en avgrenset tematisk sfære hvor noen utvalgte hensyn skal vurderes separat og kanskje opp mot hverandre. Der SPR for klima og energi (2024) omfatter utslipp, energibruk, tilpasning og miljømål, legger kommuneveilederen særlig vekt på forholdet mellom utslippskutt og tilpasning som relevant for «avveining og prioriteringer». Utvalget stiller spørsmål ved om en slik avgrensing er hensiktsmessig. Klimatilpasning bør i stedet forstås som en bred samfunnsoppgave som må inngå i samtlige samfunnsområder.

Holth & Winge og Civitas (2024, s. 10) skriver om klimahensyn i arealplanlegging:

«Ulike klima-, energi- og miljøhensyn peker ikke alltid i samme retning. For eksempel kan nedbygging av ei sentrumsnær myr gi redusert utslipp fra transport, men merutslipp når klimagasser i myra frigjøres. Når vi i tillegg bringer inn andre hensyn som naturmangfold, folkehelse (støy, lokal luftforurensning, nærmiljø, m.m.), klimatilpasning og energieffektivitet, blir bildet enda mer komplisert. I tillegg kommer kostnader og alle andre samfunnshensyn. Arealplanlegging etter plan og bygningsloven er en velegnet arena for å avveie mellom ulike hensyn, med konsekvensutredninger og annen samfunnsøkonomisk metodikk som viktige redskaper.

God avveining mellom ulike hensyn fordrer at en klarer å se og forstå de ulike hensynene både hver for seg og i sammenheng. Dette kan være krevende for mange kommuner. Velmente «pedagogiske grep», som overdreven forenkling, kan resultere i plankrav som i sum ikke nødvendigvis er hensiktsmessige. En kan for eksempel snakke om «klimahensyn» uten å være bevisst på om de mener reduserte klimagassutslipp, tilpasning til klimaendringer eller mer bruk av energi fra fornybare kilder».

I en rapport fra Civitas (2022, s. 79), utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, drøftes verktøy for reduksjon av klimagassutslipp i planlegging etter plan- og bygningsloven (pbl). Rapporten fremhever følgende:

«En nesten unison tilbakemelding er at klima- og energiplanlegging og klimatilpasning bør få hver sin SPR. Arbeidsformer, aktuelle aktører og hvordan pbl brukes på de to arbeidsområdene har lite til felles. Det er mulig sammenslåingen er basert på en pedagogisk tanke om at utfordringer knyttet til klimatilpasning skal motivere til utslippskutt – det fungerer i tilfelle dårlig».

I den statlige planretningslinjen for arealbruk og mobilitet er klimatilpasning i kapittel 3 Generelle retningslinjer (gjelder for hele landet) plassert under kategorien «Klima, naturmangfold og friluftsliv». Samtidig er behovet for tilpasning relevant for de fleste av de andre områdene planretningslinjen omfatter. Utvalgets rapport viser at klimaendringene kan påvirke alle samfunnsområder. Klimatilpasning bør derfor inngå som en bevisst del av beslutningsgrunnlaget på alle disse områdene.

Ujevn insentivstruktur

Klimatilpasning og utslippskutt retter seg mot forskjellige samfunnsutfordringer. Utslippskutt kan ikke erstatte behovet for å tilpasse samfunnet til klimaendringer som allerede skjer som følge av fortidens utslipp. Problemene virker i ulike tidsdimensjoner. Utslippskutt gir først og fremst langsiktige gevinster, og stiller derfor svakere enn klimatilpasning som ofte gir gevinst på kortere sikt.

Utvalget mener det er uheldig dersom veiledning og retningslinjer gir inntrykk av at innsats på ett område kan erstatte innsats på et annet. Når SPR, kommuneveiledere og støtteordninger for tilpasningsløsninger omtales sammen med utslippskutt, bidrar det til slik sammenblanding.

Dette kan for eksempel bli en konsekvens av anbefalingen fra Kommunekommisjonen (NOU 2026: 1), som regjeringen har fulgt opp i revidert nasjonalbudsjett 2026. Kommisjonen anbefaler å slå sammen tilskuddsordningene natursats, klimasats og tilskudd til klimatilpasning til én felles ordning for natur- og klima over Klima- og miljødepartementets budsjett. Kommisjonens mål er å gjøre det enklere for kommunene å navigere i et uoversiktlig landskap av tilskuddsordninger og legge bedre til rette for helhetlige vurderinger. Kommisjonen anbefaler derfor at flere øremerkede tilskudd bortfaller, men understreker samtidig at staten fortsatt bør bruke øremerkede tilskudd på politikkområder med markedssvikt, som eksterne virkninger og fellesgoder:

«På natur- og klimaområdet vil kommunale beslutninger kunne ha betydelige eksterne og langsiktige virkninger. Samtidig er området i mindre grad underlagt styring gjennom juridiske virkemidler enn det eksempelvis de store velferdsområdene er. Dette kan begrunne at staten fortsatt bør øremerke tilskudd til denne typen formål. Dette tilskuddsområdet kan imidlertid forenkles, ved at flere tilskudd slås sammen til et større programtilskudd. En slik sammenslåing understøttes ved at det er en nær sammenheng mellom natur- og klimatiltak»

NOU 2026: 1 En bærekraftig kommunesektor, s. 16.

Markedssvikt begrunner behovet for statlig støtte til både tilpasning, naturforvaltning og utslippskutt, men markedssviktene virker ulikt på aktørenes insentiver og er mer fremtredende på noen områder enn andre. En del lokal tilpasning vil bli gjennomført selv uten støtte, men lokale tiltak for å redusere globale drivhusgasser er mer avhengig av støtte for å bli gjennomført. Regjeringen skriver i revidert nasjonalbudsjett 2026:

Sammenslåingen vil gi kommunene større frihet i hvordan de skal bruke pengene, gi mindre byråkrati og legge bedre til rette for at det er de beste tiltakene og prosjektene som prioriteres, på tvers av områdene som dekkes av dagens tilskuddsordninger.

Når støtteordningene slås sammen, oppstår det konkurranse mellom politikkområder som har lite til felles og som løser ulike problemer. I praksis kan det samfunnsproblemet som gir kommunene tydeligst gevinst da bli prioritert. Det kan føre til at klimatilpasning fortrenger innsats på de andre områdene. Årsaken er at klimatilpasning ofte gir direkte og lokalt avgrensede gevinster på kort sikt. Gevinstene av utslippsreduksjoner og naturforvaltning tilfaller i større grad storsamfunnet, og kommer gjerne senere i tid. Kommunene har derfor sterkere insentiver til å prioritere tilpasning enn utslippskutt og naturmangfold.

Utvalget mener at én felles tilskuddsordning vil kunne svekke innsatsen rettet mot utslippskutt og naturmangfold.

10.2.4 Utvalgets vurdering av tema: Politikkutvikling og metodikk

Konsekvensene av klimaendringer og behovet for tilpasning varierer geografisk. I et langstrakt land som Norge er forskjellene mellom regionene store. Utvalget legger derfor vekt på at regionale og mer finmaskede analyser har stor praktisk verdi. Slike analyser vil være viktige i det videre arbeidet med klimatilpasning i Norge, i tråd med anbefalinger i litteraturen (Botzen mfl., 2019).

Samtidig er klimatilpasning ofte kjennetegnet av sammenhenger mellom økonomiske, miljømessige og sosiale virkninger, usikkerhet og store geografiske forskjeller. Analyser bør derfor tilpasses den konkrete konteksten og den geografiske avgrensningen av problemet (Hudson & Botzen, 2019). Vurderinger bør gjøres med et samfunnsperspektiv som fanger opp virkninger på tvers av sektorer og samfunnsområder, og både økonomiske, miljømessige og fordelingsmessige virkninger. Det kan være behov for klarere føringer for hvordan denne kunnskapen skal brukes i analysene, blant annet i vurderingen av hendelser med lav sannsynlighet og potensielt store konsekvenser.

Utvalget mener det er behov for tydeligere veiledning om hvordan samfunnsøkonomiske analyser av klimatilpasning skal gjennomføres. Kommunene står for en stor del av planleggingen og gjennomføringen av klimatilpasningsarbeidet. De trenger derfor klar metodisk støtte og god tilgang til relevante data og analyseverktøy. Klimatilpasning vil være en vedvarende samfunnsoppgave. Det kan også være en fordel å bygge kompetanse i kommunene og gjøre dem mindre avhengig av innkjøpte analyser som raskt blir utdatert når analysegrunnlaget er i stadig utvikling. Et eksempel på dette er kommunenes eierskap til utviklingen av et analyseverktøy for flom i Danmark, se Boks 8.6 i del III.

Gode beslutninger fordrer helhetlige vurderinger av ulike samfunnshensyn, også hensyn som ikke er knyttet til klima. Utvalget mener at klimatilpasning, utslippsreduksjoner og naturforvaltning må ses i sammenheng når innsats på ett område påvirker måloppnåelsen på de andre, på samme måte som andre relevante samfunnshensyn må inngå i avveiningene.

Samtidig understreker utvalget at klimatilpasning og utslippsreduksjoner retter seg mot ulike samfunnsutfordringer og derfor krever ulike virkemidler, beslutningsgrunnlag og styringsformer. Utslippskutt bidrar til å løse et globalt fellesgodeproblem, der den samlede nytten er større enn nytten som tilfaller den enkelte aktør. Det gir svake insentiver til å investere i utslippsreduksjon. Klimatilpasning er derimot i stor grad rettet mot konsekvenser av lokale vær- og klimaforhold, og kan være privatøkonomisk lønnsom. Dette gir sterke insentiver til å investere i tilpasning. Samtidig viser utvalgets rapport at barrierer kan føre til feiltilpasning eller at tilpasning ikke blir gjennomført. Forskjellene i insentivstruktur tilsier at klimatilpasning og utslippskutt ikke bør behandles som ett samlet politikkområde med en felles prioriteringsramme.

• Utvalget anbefalerå styrke det regionale forvaltningsnivåets arbeid med klimatilpasning, fordi dette er et mer hensiktsmessig koordineringsnivå når konsekvenser og innretningen på tilpasningen har store geografiske variasjoner. Det regionale forvaltningsnivået viser til både fylkeskommunen og statsforvalteren og regionale avdelinger til statlige etater.
• Utvalget anbefaler å innarbeide klimatilpasning i samtlige samfunnsområder i statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet.
• Utvalget anbefaler åsidestille hensynet til energibruk, utslippskutt og andre miljømål i vurderingen av klimatilpasningsløsninger med andre like relevante samfunnshensyn.
• Utvalget anbefaler å ikke slå sammen ordningene natursats, klimasats og tilskudd til klimatilpasning over Klima- og miljødepartementets budsjett til én tilskuddsordning.

10.3 Kostnader og kartlegging

10.3.1 Indikatorer og måleenheter

Økende ressursbruk til klimatilpasning skaper et behov for bedre data for å kartlegge og evaluere effekter av tiltak. Det er også behov for å kunne dokumentere resultater nasjonalt, og på tvers av land, sektorer og prosjekter. Litteraturen viser samtidig at det er særlig krevende å utvikle universelle indikatorer og statistikk for klimatilpasning87, og at metodikken som brukes for utslippsreduksjoner i liten grad er overførbar.

Utvikling av indikatorer eller måleenheter (indicators and metrics) for klimatilpasning har hatt stor oppmerksomhet, blant annet i arbeidet til FNs klimapanel og i Parisavtalen (Christiansen mfl., 2018; UNFCCC, 2022; UN DESA Statistics Division, 2026). Forsøk på å kvantifisere fremgang i klimatilpasning drives blant annet av beslutningstakeres behov for målbare resultater og etterspørsel fra investorer om å rapportere utvikling gjennom standardiserte indikatorer eller enkeltmål. De store ambisjonene har kanskje vært motivert av at politikk rettet mot utslippskutt har tilgang på en felles måleenhet. Ett redusert tonn CO₂ har samme verdi uavhengig av hvordan eller hvor det ble oppnådd. Med klimatilpasning derimot vil hvor og hvordan ha avgjørende betydning for nytteverdien.

For utslippsreduksjoner finnes det et universelt og kvantifiserbart mål om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 °C. Fremgang kan vurderes opp mot dette målet. Klimatilpasning er derimot en kontinuerlig prosess der natur- og samfunnssystemer tilpasses endringer i klima, økonomi og samfunnsforhold som vanskelig kan summeres i ett universelt mål. Fremgang og målsetninger må derfor vurderes i lys av den konkrete konteksten tilpasningen skjer i. Fraværet av en felles måleenhet gjør det vanskelig å vurdere og sammenligne effekten av ulike klimatilpasningsprosjekter. Dette innebærer utfordringer når midler skal prioriteres og fordeles mellom prosjekter i finansieringsordninger som Adaptation Fund og Green Climate Fund underlagt FNs klimakonvensjon (UNFCCC).

Indikatorer forenkler og sammenfatter informasjon. I komplekse beslutningsmiljøer, er det en fare for at indikatorer gir et forenklet bilde av sammenhenger og bygger på antatte årsak-virkning-forhold som ikke er empirisk dokumentert. Indikatorer viser i hovedsak hva som har skjedd, men gir begrenset informasjon om hvorfor eller hvordan endringene har oppstått.

Når indikatorer brukes for å anslå utvikling i eksempelvis sårbarhet, blir størrelsene kontekstavhengige og metodisk tilnærming kan variere. De kan også inkludere normative vurderinger. Det gjør det vanskelig å sammenligne eller aggregere resultater på tvers av områder og nivåer.

Indikatorer inngår vanligvis som én del av et bredere system for overvåking og evaluering. Klimatilpasning skjer i ulike sektorer og sammenhenger, og hva som er relevante indikatorer vil derfor variere med kontekst, målgruppe og formål. Utvikling av slike systemer på prosjekt- eller nasjonalt nivå bør derfor ta utgangspunkt i formålet med målingen og hvilke beslutninger den skal understøtte. Indikatorene vil for eksempel være forskjellig om formålet er å vurdere effekt av tiltak/løsninger eller om formålet er å vurdere tilstand over tid. Klargjøring av behov, formål og bruksområde må komme i første rekke når det skal utvikles indikatorer.

10.3.2 Tilpasningskostnader i nasjonalregnskapet

Kostnadene ved klimatilpasning, i rapporten omtalt som tiltakskostnader, omfatter kostnadene ved å planlegge, forberede, legge til rette for og gjennomføre tilpasningsløsninger som reduserer skade eller utnytter mulige gevinster, både i privat og offentlig regi.

Flere har pekt på behovet for bedre kostnadsestimater av hva myndighetene bruker på klimatilpasning. Watkiss & Preinfalk (2022) fremhever særlig behovet for climatebudget tagging for å kunne beregne kostnadene ved klimatilpasning mer presist.

Ifølge UN DESA Statistics Division (2026) kan kostnader til klimatilpasning defineres som:

«Climate change adaptation expenditures include products and economic activities whose purpose* is to reduce, moderate or avoid harm in natural systems and in human systems; and which reduces exposure and sensitivity to changes in climate conditions and maintains or increases adaptive capacities in natural systems and in human systems».

*Note in this context, purpose can be primary or secondary.

Definisjonen innebærer at det er tilleggskostnadene eller merutgiftene som følger av klimaendringer, og ikke de samlede kostnadene ved å håndtere vær og klima, som skal regnes som utgifter til klimatilpasning. Utgiftene må ha oppstått som en respons på endrede klimaforhold, og investeringen kan ha skjedd både med og uten offentlig medvirkning.

Flere har pekt på utfordringene med å lage universelle måleindikatorer (metrics) for tilpasningstiltak (Michaelowa & Stadelmann, 2018). UN DESA Statistics Division (2026) peker på at en hovedutfordring er å fastsette en omforent definisjon på hvilke aktiviteter og utgifter som skal regnes som klimatilpasning. Til sammenligning peker UN DESA Statistics Division på at kostnader til utslippsreduksjon er mer særegne og derfor lettere å identifisere.

Selv om kostnader til klimatilpasning kan avgrenses i teorien, er de ofte vanskelige å identifisere i praksis. Tilpasning skjer gjerne som en del av ordinære investeringer og aktiviteter innen blant annet infrastruktur, transport, jordbruk og vannforvaltning, snarere enn som egne prosjekter. Samtidig vil det også uten klimaendringer være behov for betydelige investeringer i drift og vedlikehold for å håndtere værrelaterte belastninger. Dette gjør det krevende å skille mellom kostnader som skyldes klimaendringer, og kostnader som ville oppstått uansett.

For å produsere statistikk trengs det tekniske lister over produkter, aktiviteter og investeringer som skal regnes som klimatilpasning. Slike lister finnes ikke i dag. Internasjonalt arbeides det med løsninger på dette, blant annet i den pågående revideringen av rammeverket for miljøregnskap. Statistisk sentralbyrå (SSB) deltar i dette arbeidet.

10.3.3 Statens kostnader av klima og vær

Høsten 2025 henvendte utvalget seg til departementene, med forespørsel om å sammenstille tilgjengelige data og informasjon fra egne ansvarsområder, inkludert underliggende etater og virksomheter. Forespørselen gjaldt følgende tema:

1. Tall som kan belyse størrelsesorden på klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser i sektoren de siste 5–10 år (målt i fysiske størrelser).
2. Beløp som kan belyse samfunnskostnader og -gevinster av klima, vær og naturhendelser i sektoren siste 5–10 år (målt i kroner).
3. Ressursbruk knyttet til klimatilpasning i sektoren siste 5–10 år.
4. Kartlegginger og framskrivinger av konsekvenser, kostnader og/eller gevinster i sektoren.

I tillegg ba utvalget sektorene om å gi en samlet vurdering av om de har det de trenger av data og kunnskap for å vurdere økonomiske konsekvenser av klimaendringer og behovet for tiltak.

Henvendelsen ble sendt til alle departementene, unntatt statsministerens kontor og utenriksdepartementet. Av i alt 15 departementer, mottok utvalget svar fra 14. Hovedinntrykket utvalget sitter igjen med etter å ha gått gjennom svarene fra sektorene er oppsummert under.

10.3.3.1 Tallfestet informasjon (pkt. 1–3)

Hovedbildet er at sektorene i begrenset grad har systematisert informasjon som gjør det mulig å tallfeste klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser, både i fysiske og økonomiske størrelser. Flere sektorer mangler helt slik informasjon, mens andre har et ufullstendig eller fragmentert informasjonsgrunnlag. Tilbakemeldingene viser at dette har flere og sammensatte årsaker.

En viktig forklaring er at klima- og værrelaterte hendelser ofte får konsekvenser på tvers av sektorer. NVE peker for eksempel på at flom og andre hendelser innenfor deres ansvarsområde kan ha virkninger i andre sektorer som de ikke har oversikt over. Dersom en sektor som har ansvar for klimatilpasning ikke har oversikt over hvilke konsekvenser klimarelaterte hendelser (og/eller tilpasning) vil ha på andre, svekker det grunnlaget for å fatte helhetlige og gode beslutninger.

Flere sektorer viser også til at klimatilpasning i stor grad inngår som en integrert del av ordinær virksomhet. Eksisterende rapporteringssystemer gjør det dermed ikke mulig å skille ut kostnader knyttet til vær- og klimaforhold. For eksempel peker Statens vegvesen på dette som en viktig forklaring på manglende oversikt.

Noen sektorer opplyser at underliggende etater og virksomheter kan ha mer informasjon enn det som er rapportert til utvalget, men at det ville kreve betydelige ressurser å sammenstille dataene på en måte som belyser problemstillingene utvalget har undersøkt. Utvalget har derfor ikke grunnlag for å vurdere om slike data ville endret hovedbildet av at tilgangen på systematisk tallfestet informasjon om klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser er begrenset.

10.3.3.2 Framskrivinger (pkt. 4)

Tilbakemeldingene fra sektorene viser stor variasjon i tilgangen på kartlegginger og framskrivinger av klimaendringenes konsekvenser. Samlet sett fremstår det ikke som om sektorene har en enhetlig eller systematisk tilnærming til kartlegging og framskriving av klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser.

På enkelte områder finnes det sektorspesifikke kunnskapsgrunnlag for fremtidige klimakonsekvenser. Jernbanedirektoratet har for eksempel innhentet kunnskap om jernbanens klimasårbarhet. NVE har blant annet analysert fremtidige behov for sikring mot flom og skred, dammers utsatthet for økte flommer, mer tilsig og konsekvenser for forsyningssikkerheten. Noen sektorer opplyser også at klimaendringer er integrert i arbeidet med ROS-analyser og/eller samfunnsøkonomiske analyser.

Flere sektorer opplyser samtidig at de helt mangler kartlegginger og framskrivinger av klimaendringenes konsekvenser på eget samfunnsområde. Noen viser til at de bruker overordnede nasjonale kunnskapskilder som Klima i Norge, Klimarisikoutvalget og Naturrisikoutvalget. Flere trekker også frem Miljødirektoratets pågående arbeid med nasjonal klimasårbarhetsanalyse som en fremtidig relevant kilde til kunnskap om konsekvenser av klimaendringer i sektoren.

10.3.3.3 Samlet vurdering

Bedre forståelse av hvordan vær- og klimaforhold påvirker ressursbruk i offentlig sektor, og vurderinger av behovet for klimatilpasning av statlige bygg, veier og annen infrastruktur, forutsetter bedre kunnskap om dagens kostnader.89 Sektorenes egne vurderinger tyder på at det er behov for bedre rammer for innsamling og systematisering av data om klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser og tilpasningsinnsats. Flere sektorer peker også på behovet for bedre samordning og koordinering for å kunne håndtere virkninger som går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. I tillegg er det behov for retningslinjer og veiledning som kan bidra til mer enhetlige vurderinger av klimakonsekvenser og klimatilpasning på tvers av sektorer. Systematisk innsamling og sammenstilling av data over tid kan gi grunnlag for utvikling av indikatorer. Slike indikatorer kan belyse utviklingen i tilpasningsinnsats og ressursbruk knyttet til klima- og værforhold.

10.3.4 Utvalgets vurdering av tema: Kostnader og kartlegging

Utvalget vurderer at bedre kunnskap om klima- og værrelaterte kostnader og ressursbruk er nødvendig for å prioritere og evaluere klimatilpasning. Samtidig er klimatilpasning vanskelig å måle og avgrense fordi tilpasning skjer på tvers av sektorer og ofte inngår som en del av ordinær virksomhet. Utvalget mener derfor det er behov for bedre rammer for systematisk kartlegging og rapportering av klima- og værrelaterte samfunnskonsekvenser og tilpasningsinnsats.

• Utvalget anbefaler å etablere bedre rammer for at statlige myndigheter systematisk kartlegger og rapporterer kostnader knyttet til vær- og klimarelaterte hendelser, herunder ressursbruk til klimatilpasning. Arbeidet må se hen til utfallet av SSBs samarbeid med UN DESA Statistics Division om å definere tilpasningsaktiviteter og kostnader, og det pågående kartleggingsarbeidet i Naturfareforum. Dette vil styrke kunnskapsgrunnlaget for vurderinger av tilpasningsbehov og prioritering av tiltak.

10.4 Beslutning under usikkerhet

10.4.1 Bakgrunn

Klimatilpasning er beslutning under usikkerhet. Samfunnet må omstille seg til fremtidige klimaforhold uten mulighet for presisjon. Denne usikkerheten er i seg selv en kostnad og gir økonomisk risiko for næringer med sterk avhengighet til naturgitte forhold. Og det gir fare for feiltilpasning, enten ved at tilpasningsløsningene og omleggingen underdimensjoneres eller overdimensjoneres.

10.4.2 Veiledende prinsipper for beslutninger under usikkerhet

Det finnes flere prinsipper og beslutningsregler for å håndtere usikkerhet. Nedenfor omtales noen sentrale, med vekt på føre-var-prinsippet.

10.4.2.1 Nytte/kostnadskritieret

Samfunnet kan ikke forhindre alle negative konsekvenser av klimaendringer. Dette er hverken realistisk eller samfunnsøkonomisk lønnsomt. Klimatilpasningsløsninger må derfor prioriteres. Det krever at kostnadene veies opp mot forventet nytte. Nytte-kostnadskriteriet kan være en relevant beslutningsregel. Ifølge nytte-kostnadskriteriet bør et tiltak gjennomføres dersom forventet nytte (samfunnsgevinst) minst tilsvarer tiltakskostnaden.

10.4.2.2 Opsjonsverdi

Stor usikkerhet kan gjøre det samfunnsøkonomisk rasjonelt å utsette beslutninger. Dersom en investering er irreversibel eller kostbar å reversere, og kunnskapsgrunnlaget forventes å bli bedre over tid, kan det være lønnsomt å vente med igangsettelse. Verdien av å bevare handlingsrommet omtales som opsjonsverdi (realopsjoner).

10.4.2.3 Angerfrie valg

Usikkerhet innebærer en fare for feiltilpasning som bør inngå i beslutningsgrunnlaget. Både kostnaden ved å ta feil beslutning og å unnlate å handle må med i usikkerhetsvurderingen. Dette kan tale for gradvise eller fleksible investeringer som gir nytte på kort sikt, samtidig som de holder fremtidige valgmuligheter åpne. Stor usikkerhet om alvorlige konsekvenser kan derimot tilsi tidlige og omfattende investeringer, selv ved lav sannsynlighet for utfallet.

Tiltak som gir positiv netto nytte nærmest uansett fremtidig utvikling omtales ofte som no-regret- eller low-regret-tiltak. Felles for slike tilnærminger er at de søker å begrense kostnaden ved feiltilpasning. Beslektede beslutningsprinsipper, som minimaxregret, tar sikte på å minimere konsekvensene av å angre på beslutninger når usikkerheten om fremtidige utfall er stor.

10.4.2.4 Føre-var-prinsippet

Føre-var gir en prinsipiell rettesnor for beslutninger under stor usikkerhet. Prinsippet er sentralt i miljøpolitikken ved usikkerhet i kunnskapsgrunnlaget og fare for svært negativ og irreversibel påvirkning på natur. Intensjonen med føre-var er å gi et grunnlag for en sikkerhetsmargin i beslutninger når faren kan være høy, selv om dette er usikkert eller lite sannsynlig (DFØ, 2024a).

Det finnes ingen opprinnelig definisjon av føre-var-prinsippet, men det henvises ofte til formuleringen i Rio-erklæringen (FN, 1992), som Norge har forpliktet seg til gjennom FNs klimakonvensjon:

«Prinsipp 15: For å beskytte miljøet skal statene i stor utstrekning bruke føre-var-prinsippet i henhold til sine muligheter. Der hvor det foreligger trussel om alvorlig eller uopprettelig skade, skal ikke mangel på fullstendig vitenskapelig visshet kunne brukes som begrunnelse for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse».

St.meld. nr.13 (1992–1993), s. 154

Rio-erklæringen har hatt sterk innflytelse på norsk miljøpolitikk og -lovgivning. Et eksempel er Brundtland-regjeringens eksplisitte formulering av den prinsipielle holdningen som skulle ligge til grunn for miljøvernpolitiske mål, hvor ressurs- og arealutnyttelse skulle «bygge på føre var-prinsippet og skje ut fra respekt for naturens tålegrenser». Føre-var ble her mer presist formulert enn i Rio-erklæringen:

«Vi må være føre var. Sammenhengene i naturmiljøet og i økonomien er så kompliserte at det i praksis ikke er mulig å ha fullstendig kunnskap om alle virkninger. F.eks. kreves det svært omfattende kunnskap for å fastsette nivåer for hva som er kritiske belastninger av økosystemer. Prinsippet om å være føre var innebærer at dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade, skal ikke mangel på full vitenskapelig sikkerhet bli brukt som grunn til å gjennomføre et naturinngrep eller utsette miljøvernpolitiske tiltak».

Meld. St. 58 (1996–1997), kap. 1.4.

Slik prinsippet beskrives i kildene over, legges bevisbyrden på den som vil gjennomføre en aktivitet som kan føre til alvorlige skader på naturmiljøet. Ved usikkerhet skal tvilen komme miljøet til gode.

I norsk miljølovgivning er føre-var-prinsippet lovfestet i svalbardmiljøloven (2001), havressursloven (2008) og i naturmangfoldloven (2009), og mer indirekte i forurensningsloven § 7 (1981) og miljøinformasjonsloven § 2 (2003). Naturmangfoldloven viser til at fare for irreversible skader kan være en tilstrekkelig begrunnelse for å iverksette avbøtende tiltak i forkant, før sikker kunnskap om konsekvensene foreligger:

«Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak».

naturmangfoldloven (2009) § 9

Føre-var i miljøpolitikken har to deler. Det kan anvendes for å begrunne (1) begrensning av skadelig aktivitet («ikke […] gjennomføre et naturinngrep») og (2) igangsetting av skadebegrensende tiltak («ikke […] utsette miljøvernpolitiske tiltak»), i tilfeller der det er usikkerhet om store negative påvirkninger og uopprettelige skader på naturen.

10.4.3 Fleksible tiltak under usikkerhet

10.4.3.1 Stiavhengighet og innlåsing

Store investeringer kan binde samfunnet til bestemte løsninger over tid. Dette kan gjøre det kostbart og krevende å endre kurs senere, selv når ny kunnskap tilsier at andre alternativer er mer hensiktsmessige. Dette omtales gjerne som innlåsing, der fortidens feil binder samfunnet til løsninger som viser seg lite robuste i møte med klimaendringer.

Dagens behov for klimatilpasning er i stor grad et resultat av tidligere samfunnsinvesteringer og arealbruk. Fortidens beslutninger om hvor og hvordan det skulle bygges, herunder plassering av bebyggelse og infrastruktur, utforming av byer og dimensjonering av avløpssystemer, legger føringer for hvilke tilpasningsmuligheter som er tilgjengelige i dag.

Ett eksempel er byutvikling med høy andel tette overflater, bekker lagt i rør og begrenset kapasitet for overvannshåndtering, dimensjonert for fortidens klima og befolkningsstørrelse. Slike løsninger gjør tilpasning mer krevende og kostbar i dag.

Et annet eksempel er vannkraftutbygging i etterkrigstiden. I mange vassdrag har utbyggingen ført til regulert vannføring og redusert flomhyppighet. Over tid har dette gjort det mulig å bygge veier, boliger og annen infrastruktur i områder som opprinnelig var flomutsatte. Samfunnsutviklingen har dermed tilpasset seg menneskelige inngrep i natur og terreng. Når klimaendringer gir mer nedbør og øker belastningen på vassdragene, kan klimafaren igjen øke i disse områdene. Terrengets topografi bestemmer fortsatt hvor vannet samler seg. Samtidig gjør eksisterende bebyggelse og infrastruktur at det nå er svært kostbart å relokalisere eller sikre disse utsatte områdene.

Eksemplene illustrerer hvordan tidligere beslutninger om samfunnsutvikling kan skape stiavhengighet, hvor tilpasning til et endret klima blir mer kostbar enn den ville vært dersom historiske investeringer i større grad hadde tatt hensyn til naturlige terrengforutsetninger og at været er uforutsigbart. Dette understreker behovet for å unngå nye former for innlåsing i dagens samfunnsplanlegging og investeringer som fremtidige generasjoner må håndtere.

10.4.3.2 Bevaring av status-quo eller omstilling

Orderud og Naustdalslid (2018) argumenterer for at klimatilpasning i kommunene ofte har hatt en teknologisk og ingeniørfaglig tilnærming, med mål om å beskytte og reparere eksisterende samfunnsstrukturer. Forfatterne omtaler dette som et «forsvar for det bestående». Studien viser at klimatilpasning i kommunene i hovedsak har vært forstått som et spørsmål om tekniske løsninger ved overvann, flom og skred, mens bredere samfunnsmessige omstillinger i mindre grad har inngått i planleggingen. Internasjonalt legges det vekt på en transformativ tilnærming til klimatilpasning, hvor tilpasning ikke bare handler om å redusere skade, men også om å utvikle mer fleksible og omstillingsdyktige samfunn. Forfatterne viser til at slike perspektiver i liten grad var til stede i kommunene de intervjuet.

10.4.3.3 Løsning i møte med en ukjent fremtid

Samfunnskritisk infrastruktur har ofte lang levetid og binder opp store investeringer over tid. Feil dimensjonering kan bli kostbart dersom utviklingen blir annerledes enn forventet. Fleksible løsninger, som kan tilpasses og skaleres over tid dersom ny kunnskap, ny teknologi eller endrede forhold tilsier det, kan redusere kostnadene og faren for innlåsing.

Tilpasning med vekt på fysisk sikring og permanente barrierer kan bli utdatert dersom varslingsteknologi, overvåking og robuste byggemåter gjør det mulig å tåle enkelte naturhendelser fremfor å forsøke å forhindre dem. Eksempler er veier og areal som kan stenges med fjernstyring og tåler kortvarig oversvømmelse og bygg med kjellere som tåler flom. Slike tilpasningsløsninger er godt kjent blant annet i Nederland og Danmark.

Et annet eksempel er hvordan ensidig vektlegging av dimensjonering av vann- og avløpsrør allerede tilhører fortiden. Ny kunnskap og erfaringer fra andre land viser at håndtering av vann på overflaten ofte er bedre og rimeligere enn lukkede og dimensjonerende løsninger. Utvalget erfarer etter møte med flere kommuner at det er sterk bevissthet rundt dette.

Det er vanskelig å forutse hva de nye teknologiske løsningene vil innebære. Som utgangspunkt bør tilpasningsarbeidet derfor være fleksibelt for å muliggjøre justeringer fremover. Det vil si at utredninger av tilpasningsløsninger bør ha en bred tilnærming til alternative tiltak.

Samtidig viser DFØs evalueringer av statlige utredninger at praksis ofte er preget av snevre mandat og begrenset vurdering av alternative løsninger (DFØ, 2025b). I møte med usikkerhet om klimaendringer kan dette føre til dårligere beslutninger og høyere samfunnskostnader over tid. Det er derfor viktig at utredningsmandater gir underliggende etater tilstrekkelig handlingsrom til å belyse et bredt spekter av mulige løsninger for klimatilpasning.

10.4.4 Nærmere om føre-var-prinsippet i klimatilpasningen

I norsk klimatilpasningsarbeid er vurderinger av usikkerhet politisk bestemt, se Boks 10.7. I den nyeste tilpasningsmeldingen (Meld. St. 26 (2022–2023)) fastslår regjeringen at føre-var-prinsippet skal ligge fast: det skal tas utgangspunkt i høye alternativer fra de nasjonale klimaframskrivingene når hensynet til et klima i endring vurderes.

Føre-var brukes på flere politikkområder, men står sterkest i miljøpolitikken. For natur og miljø er det tydelig i hvilken favør prinsippet skal gjelde, mens det er mindre klart på andre områder.90 Klimatilpasning omfatter tilpasning av både samfunnet og naturen, to hensyn som kan trekke i ulike retninger. På generelt grunnlag vil prinsipp-baserte slutninger dekke til valg som alltid vil være gjenstand for avveiinger mellom ulike hensyn.

I henhold til utredningsinstruksen (DFØ, 2024b) skal en føre-var tilnærming vurderes i analysens avsluttende del som gjennomgår og belyser usikkerheten om tiltakets virkninger:

«For et irreversibelt tiltak hvor det er høy grad av usikkerhet om tiltakets virkninger, kan det være risikoreduserende med en trinnvis tilnærming. I andre tilfeller kan stor usikkerhet og irreversible virkninger tilsi at man bør vente på mer informasjon som kan være avgjørende for tiltakets samlede netto nytte for samfunnet, eller vurdere en føre-var-tilnærming».

I veileder til samfunnsøkonomisk analyse (DFØ, 2024a) forklares føre-var-prinsippet som et ønske om en sikkerhetsmargin i tilfeller med store, men lite sannsynlige negative konsekvenser:

«I enkelte analyser kan man ønske å legge inn en ekstra sikkerhetsmargin fordi det er fare for særlig katastrofale og irreversible konsekvenser, selv om sannsynligheten for at disse inntreffer, er lav. Dette kalles å følge føre-var-prinsippet. Dette prinsippet dekker også faren for alvorlig skade som ikke nødvendigvis defineres som katastrofal».

DFØ (2024a)

Figur 10.2 Faksimile, NRK innlandet 26. 11.20

Føre-var som premiss for klimatilpasning, slik det legges til grunn i Meld. St. 33 (2012–2013) og Meld. St. 26 (2022–2023) er i liten grad begrunnet eller forklart. I natur- og miljøforvaltningen brukes føre-var for å veilede regulering av menneskelig påvirkning som kan være alvorlig, men heftet med usikkerhet. Når konsekvensene for naturen er usikre, tilsier prinsippet at vi bør opptre restriktivt. En sikkerhetsmargin taler for mindre naturinngrep, mer vern og kutt av utslipp.

Klimatilpasning er håndtering av endringer i naturen og klimasystemet. Her snus prinsippet rundt: Fordi vi ikke vet konsekvensene av klimaendringer for samfunnet, bør vi opptre proaktivt. En sikkerhetsmargin betyr da helgardering og en tilsvarende stor respons. Satt på spissen kan føre-var i klimatilpasningen, som i noen tilfeller betyr fysisk sikring mot naturfarer, innebære inngrep i naturen som står i direkte konflikt med føre-var i miljøforvaltningen. For eksempel en situasjon hvor man ut fra føre-var anbefaler tekniske løsninger gitt høyeste mulige havnivåstigning, men løsningen er så inngripende for økosystemene i strandsonen at det ikke anbefales ut fra et føre-var hensyn.

På miljøfeltet og i utredningsinstruksen brukes føre-var som retningslinje for vurdering av tiltak, for at man skal unngå investeringer med store usikre negative ringvirkninger. I klimatilpasningen brukes føre-var som retningslinje for vurdering av konsekvenser. Premisset er å ta utgangspunkt i konsekvensene gitt i høyt klimascenario og dimensjonere tilpasning deretter.

De fleste beslutninger med lang levetid gjøres under stor usikkerhet. Utredningsinstruksens krav til håndtering av usikkerhet er at det skal foreligge en usikkerhetsanalyse, og at denne bør «få frem hva som kan skje både i det mest pessimistiske scenarioet og i det mest optimistiske scenarioet». Basert på gjennomgangen av den kartlagte usikkerheten vurderer man om en føre-var-tilnærming er riktig i den gitte situasjonen.

I mangel av en utdypende forklaring i stortingsmeldingene er det stort tolkningsrom for hvordan føre-var-prinsippet skal forstås og brukes, og det blir vanskelig å vurdere intensjon og formål. Intensjonen kan ha vært å sikre at mangel på full vitenskapelig visshet om klimaendringenes utfall ikke skal brukes som grunn til å utsette tilpasning som kan redusere store, men usikre konsekvenser av klimaendringene for natur og samfunn. Utvalgets gjennomgang av barrierer viser at forebygging og beredskap, som gir usikre fremtidige gevinster, har en tendens til å bli nedprioritert i budsjettprosesser til fordel for andre mer pressende behov. Men en intensjon om å kompensere for mulig undertilpasning kan isteden føre til overtilpasning dersom formålet med prinsippet ikke er tydelig. Dette er særlig viktig i klimatilpasning, hvor det kan være en konflikt mellom hensynet til å beskytte natur og beskytte samfunnsliv.

Utvalget stiller spørsmål ved om føre-var er direkte overførbart til klimascenarioer som dimensjonerende faktor for klimatilpasningspolitikken, og om det er hensiktsmessig å anvende føre-var på flere ulike måter innenfor nærliggende politikkfelt. Ønsket om å koordinere beslutninger under usikkerhet kan oppnås på andre måter, for eksempel gjennom et temperaturmål, og uten henvisning til føre-var.

10.4.5 Utvalgets vurdering av temaet: beslutninger under usikkerhet

10.4.5.1 Dynamisk, fleksibel og robust

Dynamisk: Utvalget mener at håndtering av usikkerhet bør være en integrert del av analyser og beslutninger om klimatilpasning. Dette krever et oppdatert kunnskapsgrunnlag og et operativt regelverk som kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger. For sen oppdatering av reguleringer kan gi innlåsing og innebære tapte muligheter, mens en forhastet oppdatering kan gi utilsiktede virkninger ved eksempelvis introduksjon av nye arter med ukjent invasjonspotensial. Dette er særlig relevant når klimaendringer skaper nye næringsmuligheter, der næringsinteresser ikke nødvendigvis sammenfaller med langsiktige samfunnsinteresser. Avveiningen understreker behovet for uavhengig kunnskapsproduksjon og forskning.

Fleksibel: I møte med usikkerhet om fremtidige klima- og samfunnsendringer kan fleksible løsninger være hensiktsmessige fordi de kan tilpasses, skaleres eller endres over tid uten store irreversible kostnader.

Robust : Når usikkerheten er stor kan det bli kostbart om klimatilpasning ensidig rettes inn mot å unngå og forhindre konsekvenser av vær- og naturhendelser gjennom permanente sikringsløsninger. Det bør derfor også vurderes om samfunnskostnaden er lavere for løsninger rettet mot forberedelse til å håndtere og tåle vær- og naturhendelser, som midlertidig oversvømmelse, avbrudd eller andre belastninger fra vær.

Utvalget anbefaler:

• å legge til rette for dynamiske rammebetingelser, slik at beslutninger og regelverk kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger over tid.
• å fremme fleksible løsninger som kan tilpasses, justeres og skaleres over tid.
• å fremme robuste løsninger i klimatilpasningsarbeidet som tåler belastningen fra fremtidige vær- og naturhendelser.

10.4.5.2 Koordinere etter et temperaturmål og ikke scenario

Føre-var-prinsippet er et etablert og viktig prinsipp i miljøpolitikken og naturforvaltningen, og utvalget støtter fortsatt bruk av føre-var der det bidrar til å håndtere usikkerhet om alvorlige eller irreversible konsekvenser. Utvalgets vurdering gjelder ikke føre-var-prinsippet som sådan, men hvordan det operasjonaliseres i klimatilpasningspolitikken. I dag knyttes føre-var til bruk av høye utslippsscenarioer som referanse for dimensjonering og planlegging. Utvalget mener det bør vurderes om en slik tilnærming er den mest hensiktsmessige måten å ivareta tilstrekkelig sikkerhetsmargin i klimatilpasningen.

Utvalget anbefaler at den nasjonale klimatilpasningspolitikken går bort fra å koordinere håndteringen av usikkerhet etter et føre-var-prinsipp operasjonalisert gjennom ett bestemt utslippsscenario. I stedet bør det tas utgangspunkt i et temperaturmål som referanse for ønsket sikkerhetsnivå, kombinert med usikkerhetsanalyser og stresstesting av mer eller mindre alvorlige utfall.

En tilnærming hvor håndtering av usikkerheten i klimatilpasningsarbeidet koordineres etter temperaturmål er i tråd med anbefalingen fra EUs klimaråd (2026):

«To support a more effective, fair and systemic EU approach to adaptation, the Advisory Board puts forward five recommendations to guide ongoing EU policy processes. These call on the EU to: (…) Adopt a common reference for adaptation planning, preparing for climate risks consistent with a pathway to 2.8-3.3 °C of global warming by 2100. This would translate to higher levels in Europe, which is currently around 1 °C warmer than the global average. This should be complemented by the systematic use of more adverse scenarios for stress-testing.»

Klimascenarioer som refererer til en bestemt global temperaturøkning kan inneholde flere utslippsbaner, noe som gir en reduksjon i usikkerhet. Et temperaturmål er mindre sensitivt for den faglige avgjørelsen i KSS om hvilke framskrivinger som oversettes til norske forhold. Da unngår man å oppdatere veiledere og råd når det gjøres endringer i scenarioporteføljen. Å koordinere håndteringen av usikkerhet etter temperatur gir også mulighet for å uforme stegvise klimatilpasningsløsninger, der det kan planlegges for en dimensjonering etter 2, 3 eller 4 graders oppvarming. Å legge til rette for en fleksibel dimensjonering som justeres over tid kan være mindre ressurskrevende og fremme fleksible og robuste løsninger med mindre mulighet for stisettende feilinvesteringer.

Temperaturstratifiserte klimascenarioer kan redusere usikkerheten i klimapåslag sammenlignet med tilnærminger basert på enkeltstående utslippsscenarioer. Ett utslippsscenario kan være forbundet med et betydelig spenn i mulige temperaturforandringer, og dermed også i forventede vær- og naturhendelser og tilhørende klimapåslag. Ved å ta utgangspunkt i et bestemt temperaturmål reduseres variasjonen i klimatiske utfall som ligger til grunn for dimensjonering og planlegging. Dette kan gi mer presise estimater for fremtidige ekstremer og tilhørende klimapåslag.

En slik tilnærming innebærer ikke behov for et nytt klimafaglig kunnskapsgrunnlag. Temperaturbaserte klimapåslag kan beregnes med utgangspunkt i de samme klimamodellene og modellkjøringene som allerede benyttes av KSS. Endringen består primært i hvordan resultatene grupperes og brukes som referanse i klimatilpasningsarbeidet. Temperaturmål er også mindre følsomme for endringer i hvilke utslippsscenarioer som vurderes som relevante over tid.

En koordinering av klimatilpasning basert på temperaturmål kan også være lettere å kommunisere, fordi temperatur er et mer intuitivt og tilgjengelig mål for aktører som skal ta tilpasningsbeslutninger enn utslippsscenarioer.

Utvalget anbefaler:

• å gå bort fra å koordinere klimatilpasning etter et føre-var-prinsipp operasjonalisert gjennom ett bestemt utslippsscenario. I stedet bør innsatsen ta utgangspunkt i et temperaturmål som referanse for ønsket sikkerhetsnivå, kombinert med usikkerhetsanalyser og stresstesting av mer eller mindre alvorlige utfall.

10.4.5.3 Håndtering av usikkerhet ved ekstremer

Dagens system

Det finnes i dag ingen enhetlig metode for håndtering av usikkerhet knyttet til fremtidige ekstremhendelser på tvers av fagområder, blant annet som følge av ulik datatilgang og forskjeller i metodeutvikling (Dyrrdal mfl., 2025). For flere typer naturhendelser, herunder flom, korttidsnedbør og stormflo, benyttes klimapåslag som metode for å ta hensyn til mulige ekstremer. Et klimapåslag innebærer at en returverdi beregnet for dagens klima justeres med en prosentvis faktor. En fremtidig 100-årshendelse kan eksempelvis anslås ved å multiplisere dagens 100-årshendelse med et klimapåslag som reflekterer forventet endring i klimaet (NVE, 2025c).

Norsk klimatilpasningspolitikk bygger på et føre-var-prinsipp, hvor det legges til grunn at høye alternativer fra de nasjonale klimaframskrivingene skal benyttes ved vurdering av et klima i endring. For vurdering av fremtidige ekstremer innebærer dette at klimapåslagene tar utgangspunkt i høyt scenario, nylig endret fra RCP8.5 til SSP3-7.0.

Det finnes i dag ingen eksplisitt lovbestemmelse som angir hvordan fremtidige klimaendringer skal hensyntas ved utbygging eller arealplanlegging. Krav til klimatilpasning følger i stedet indirekte gjennom blant annet retningslinjer i TEK17, NVE-veiledere og lignende. Samlet innebærer dette en forventning om at kommuner og andre aktører skal dimensjonere infrastruktur og arealbruk med tilstrekkelig sikkerhet mot fremtidige vær- og naturhendelser gjennom tiltakets levetid.

Utvalgets vurdering

Utvalget mener det bør vurderes om dagens metode for håndtering av fremtidige ekstremer og tilhørende usikkerhet i form av prosentvise klimapåslag er hensiktsmessig, eller om det bør brukes en alternativ metodikk med effektive returverdier basert på temperaturforandringer, se Boks 10.8.

Dagens klimapåslag er knyttet til høyt utslippsscenario, snarere enn til eksplisitte sannsynligheter for klimatiske utfall. Dette kan gi høy usikkerhet, fordi variasjonen i klimaframskrivingene innenfor ett og samme scenario er betydelig.

Videre kan bruk av prosentvise klimapåslag i dimensjonering og planlegging gi betydelige tiltakskostnader. Dette forsterkes når klimapåslag basert på forventede forhold mot slutten av århundret anvendes på prosjekter eller infrastruktur med vesentlig kortere levetid. En uheldig konsekvens kan være at oppgradering eller utbygging blir dyrere enn nødvendig, eller ikke gjennomføres selv om et alternativ med lavere dimensjonering ville vært lønnsomt.

Høye klimascenarioer er heller ikke faste størrelser, men kan endres i takt med utviklingen i kunnskapsgrunnlaget og faglige vurderinger av globale klimamodeller. Dette ble illustrert ved oppdateringen av nasjonale klimaframskrivinger i 2025, hvor høyscenarioet ble endret fra RCP8.5 til SSP3-7.0. Dersom dimensjonering og planlegging i stor grad er bundet til ett bestemt scenario, kan slike endringer utløse behov for revisjon av klimapåslag og etterfølgende oppdateringer av analysegrunnlag og investeringsplaner i kommunal, regional og statlig regi.

Utvalget peker også på at dagens bruk av klimapåslag innebærer at sannsynligheten for overskridelse varierer med utgangspunktet påslaget anvendes på. Det kan medføre at samme type sikkerhetsnivå ikke gir lik fremtidig risiko på tvers av geografiske områder. Resultatet kan være et system hvor akseptert fremtidig klimarisiko varierer mellom ulike typer naturhendelser og ulike deler av landet.

Utvalget anbefaler:

• å utrede om dagens metode for håndtering av fremtidige klima- og værhendelser (ekstremer) og tilhørende usikkerhet i form av prosentvise klimapåslag er hensiktsmessig, eller om det er gjennomførbart å bruke en alternativ metodikk med effektive returverdier basert på temperaturforandringer.

10.5 Naturens rolle i klimatilpasning og arealforvaltning

Naturen er under press, en tilstand som forverres med klimaendringene. I et allerede sårbart naturmiljø blir det viktig at menneskelig aktivitet ikke ytterligere legger press på økosystemenes tåleevne i møte med klimaendringene.

Arealendringer og arealbruk er én viktig pressfaktor, og det er sammensatte årsaker til at dagens arealforvaltning fører til arealinngrep og vedvarende forringelse av økosystemene. Gjennom rollen som arealforvalter har kommunene en nøkkelrolle i bevaring av natur, klimatilpasning av natur og naturens funksjon i klimatilpasningen av samfunnet.91

Klimatilpasningsutvalget (NOU 2010: 10) pekte på at færre naturinngrep og mindre nedbygging kunne gjøre økosystemene og det biologiske mangfoldet bedre rustet til å håndtere endringer. Dette er bakgrunnen for at tilpasning av natur blitt en del av målsetningen for arbeidet med klimatilpasning. Som politikkområde har det mange likhetstrekk med naturforvaltning, som igjen henger sammen med forvaltningen av areal.

Arealforvaltningen i Norge er i stor grad desentralisert og styres gjennom kommunenes myndighetsutøvelse etter plan- og bygningsloven. Om lag 83 prosent av Norges landareal forvaltes innenfor Plan- og bygningslovens bestemmelser, mens resterende areal i hovedsak er underlagt formelt vern (NOU 2024: 2). Denne organiseringen innebærer at kommunene har et stort handlingsrom og et sterkt lokalt selvstyre i arealdisponeringen, og samtidig et hovedansvar for å forvalte naturressurser som er av verdi for hele befolkningen.

Kommunekommisjonen (NOU 2026: 1) peker på at begrunnelsen for desentralisering av oppgaver til regionalt og lokalt forvaltningsnivå er at tjenester og tiltak bedre kan tilpasses regionale og lokale preferanser og behov. Det gir allokerings- og prioriteringseffektivitet, og antas å være samfunnsmessig mer effektivt enn et nasjonalt styringsnivå (NOU 2000: 22, s. 172; NOU 2026: 1, 2026, s. 157). En sentral forutsetning for at desentralisering skal sikre prioriteringseffektivitet er fravær av eksterne virkninger.92 Eksterne virkninger oppstår når den enkelte kommunes politikk får konsekvenser utover kommunens administrative grenser og påvirker andre enn kommunens innbyggere. Det klassiske eksempelet er naturforvaltning som påvirker biologisk mangfold, brukstillatelser som påvirker natur- og miljøvern og nedbygging av myr eller hytteutbygging i sårbar natur i fjellet eller i strandsonen. Naturrisikoutvalget (NOU 2024: 2) diskuterer eksplisitt eksterne virkninger knyttet til kommunens ansvar for arealplanlegging. Slike eksterne virkninger kan være et argument for koordinert regulering på statlig nivå (Fiva mfl., 2021, s. 25).

Desentraliseringen vanskeliggjør en helhetlig behandling av naturinngrep som sikrer at fellesskapets interesser ivaretas. I mange tilfeller er det et spenningsforhold mellom lokale og nasjonale interesser. Kommunene står i vanskelige avveininger, hvor hensyn til naturinngrep og klimatilpasning av natur må vurderes opp mot lokal utvikling. Kommuner kan ha insentiver til å prioritere lokal verdiskaping og arbeidsplasser, mens kostnadene ved naturinngrep i større grad bæres av storsamfunnet. Kommunekommisjonen skriver:

«Kommunene står ofte i krevende vurderinger der hensyn til blant annet samfunnsutvikling og næringsutvikling må veies opp mot hensyn til klima og natur. Det å eksempelvis tilrettelegge for utbygging vil kunne påføre naturen og samfunnet betydelige kostnader som kommunen ikke nødvendigvis har full oversikt over, eller hensyntar og vektlegger i tilstrekkelig grad. Det vil eksempelvis kunne være et avvik i tidsperspektiv, der den økonomiske gevinsten ved utbygging vil komme umiddelbart mens kostnaden for klima og natur først kommer på lang sikt. Resultatet av disse mekanismene kan være at kommunene prioriterer klima og natur lavere enn det som ville regnes som samfunnsøkonomisk lønnsomt».

NOU 2026: 1, s. 127

Hver kommune tar beslutninger ut fra egne mål og hensyn, uten å internalisere virkninger for andre kommuner eller nasjonale mål for naturforvaltning. Dersom én kommune avslår et prosjekt av naturhensyn eller har mål om arealnøytralitet, kan økonomisk aktivitet og tilhørende naturinngrep flyttes til en annen kommune. Uten en samlet koordinering kan resultatet bli at naturinngrep ikke unngås, men flyttes. Funn fra Simensen mfl. (2025) understøtter at streng arealpolitikk i sentrale kommuner kan føre til «eksport» av nedbygging til omlandet.

Generalistkommuneutvalgets analyse av grad av lovoppfyllelse, viste at kommunenes lovoppfyllelse er lavest på oppgaver knyttet til samfunnsutviklerrollen, som arbeidet med natur og klima er en del av (NOU 2023: 9).

Løsninger fordrer god regional og nasjonal samhandling. Både FNs klimapanel og FNs naturpanel peker på at for å nå målene for klimatilpasning av natur og naturmangfold, kreves sektorsamarbeid og koordinering av politikk (Miljødirektoratet, 2020). Naturverdier er i stor grad fellesgoder med nasjonal verdi som forvaltes lokalt, hvilket gir et misforhold mellom beslutningsnivå og konsekvensnivå.

Fravær av felles rammer for verdsetting av naturverdier og økosystemtjenester bidrar til at disse kostnadene i liten grad inngår i kommunale beslutningsgrunnlag. Resultatet kan bli en systematisk undervurdering av naturtap og en arealbruk som samlet sett ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom.

10.5.1 Utvalgets vurdering av tema: Naturens rolle

Utvalget anbefaler at etablering og videreutvikling av areal- og naturregnskap prioriteres høyt som grunnlag for en mer helhetlig og kunnskapsbasert arealforvaltning som også ivaretar hensyn til klimatilpasning. Bedre informasjon om arealbruk, naturtilstand og forsyning av økosystemtjenester kan styrke beslutningsgrunnlaget og bidra til mer effektive prioriteringer mellom ulike hensyn og tiltak.

Utvalget vurderer at et areal- og naturregnskap tilpasset informasjonsbehovene for nasjonale, regionale og kommunale beslutningsnivåer, over tid kan bli et viktig virkemiddel for koordinert areal- og naturforvaltning. Utviklingen av slike regnskap er samtidig nybrottsarbeid som krever sammenstilling og kobling av informasjon fra flere statistikk- og fagsystemer. Det er også behov for mer kunnskap om økosystemtjenester fra ulike økosystemer, og videre metodeutvikling for å vurdere deres betydning og verdi.

Riksrevisjonens (2026) funn understreker behovet for økt kartlegging og overvåking av natur, både for å forstå klimaendringenes konsekvenser for økosystemene og for å styrke kunnskapsgrunnlaget om økosystemtjenester som flomdemping, vannrensing og erosjonssikring. Jo mer komplett og treffsikker informasjon areal- og naturregnskapene kan gi, desto bedre vil de kunne fungere som grunnlag for beslutninger om arealbruk, naturforvaltning og klimatilpasning.

Utvalget anbefaler:

• å styrke utviklingen av areal- og naturregnskap og tilhørende kartlegginger for å muliggjøre en mer helhetlig og kunnskapsbasert arealforvaltning som også ivaretar hensyn til klimatilpasning.

Boks 10.9 Studie av hytteutbygging Manglende helhetlig styring av hytteutbygging bidrar til en bit-for-bit-nedbygging av natur. Det foreligger planer for omfattende videre utbygging, ofte i sårbare fjell- og kystområder som samtidig er under press fra klimaendringer. Oslo Economics (2026b) peker på at den samfunnsøkonomiske verdien av ytterligere hytteutbygging trolig er lav eller negativ, selv om utbyggingen kan være lønnsom for kommuner og utbyggere lokalt. Iversen mfl. (2024) analyserer hytteutbygging i fem kommuner i Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde og finner at vurderingen av lønnsomhet avhenger sterkt av hvilke interesser som tillegges vekt. Dersom analysen kun inkluderer lokale virkninger, som produsentoverskudd og nytte for lokale aktører og eksisterende hytteeiere, fremstår omfattende utbygging som mest lønnsom. Tar man derimot betalingsvillighet for å bevare natur blant befolkningen utenfor hytteområdet med i betraktningen, er begrenset utbygging mest samfunnsøkonomisk lønnsomt. Analysen indikerer «at dagens arealforvaltning tillegger enkelte lokaløkonomiske interesser for stor vekt i forhold til det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt» (s. 26).

Boks 10.10 Studie av utbyggingsareal og arealforbruk i norske kommuner Simensen mfl. (2025) analyserer utviklingen i utbyggingsareal i norske kommuner fra 2000 til 2022 og fremskriver mulige utviklingsbaner frem mot 2050. Studien kombinerer satellittbaserte arealdata med befolkningsstatistikk for å undersøke sammenhengen mellom befolkningsvekst og nedbygging av arealer. Analysen viser at utbyggingsarealet i Norge økte med om lag 20 prosent fra 2000 til 2022, mens befolkningen økte med om lag 21 prosent. I 242 av 357 kommuner vokste imidlertid utbyggingsarealet raskere enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Forfatterne konkluderer med at «[f]unnene understøtter behovet for en mer «arealgjerrig» og bærekraftig arealforvaltning i Kommune-Norge. (…) Vi finner at sentralitet har en betydning for arealeffektivitet, men vi mistenker også at streng arealpolitikk i sentrale kommuner kan føre til «eksport» av nedbygging til omlandet. Uten regionalt og forpliktende samarbeid om arealpolitikken risikerer vi i ytterste konsekvens at kommuner med ambisiøse mål om arealnøytralitet kan medvirke til at nabokommuner, og andre deler av landet, opplever økt naturtap.» Figur 10.3 Befolkningsendringer og arealforbruk per innbygger på kommunenivå for perioden 2000–2022, fordelt på ni utviklingsforløp Note: Kartet er basert på en trinndeling av de to variablene årlig vekstrate for befolkning og årlig endringsrate for arealforbruk per innbygger. Kommuner med vedtak om å være «arealnøytrale» er markert med tykk, svart avgrensning på kartet. Kilde: Simensen mfl. (2025) Samlet utbyggingsareal i Kommune-Norge: Historisk utvikling og fremtidige scenarioer, 2000–2050. Kart og plan. 118(2), s. 104–123.

10.6 Forsikring, fordeling og ansvar

10.6.1 Naturskade og forsikring

Den norske naturskadeforsikringsordningen er en solidaritetsbasert ordning som dekker flere naturfarer med nær universell dekning og en uniform premie uavhengig av lokal risiko. Ordningen skiller seg fra mange andre land, der dekningen er mer begrenset og premiene i større grad reflekterer geografisk risikoeksponering. Samtidig finnes lignende solidaritetsbaserte modeller i for eksempel Frankrike, Spania, Portugal, Belgia og Island. Norge skiller seg likevel ut ved at en svært høy andel av naturskadene er forsikret sammenlignet med andre europeiske land, se Figur 10.4.

Figur 10.4 Privat forsikringsdekning av økonomiske tap etter vær- og klimarelaterte hendelser i Europa, 1980–2024 (prosent)

Kilde: EEA (2025).

10.6.1.1 En naturhendelse har store konsekvenser, også med forsikring

Selv om forsikringsdekningen mot naturskader i Norge er høy, kan naturhendelser ha betydelige og langvarige økonomiske konsekvenser for husholdningene som rammes. Espegren (2026) viser at naturhendelser gir et vedvarende fall i konsumet til husholdninger i berørte områder, også når direkte skader på bolig og innbo i stor grad dekkes av naturskadeforsikringen. Fire år etter en hendelse er konsumet fortsatt lavere enn før naturhendelsen, og det kumulative konsumfallet tilsvarer om lag 40 prosent av de gjennomsnittlige direkte skadene. Bare en mindre del av konsumfallet kan forklares av lavere inntekt. Den viktigste mekanismen ser i stedet ut til å gå gjennom redusert boligformue og svakere boligmarkeder i rammede områder (Espegren, 2026).

Resultatene tyder på at forsikring mot direkte skader ikke nødvendigvis skjermer husholdninger mot de bredere økonomiske konsekvensene av naturhendelser. Effekter på boligpriser, lokal økonomisk aktivitet og fremtidige forventninger kan gi langvarige kostnader som er vanskeligere å forsikre seg mot enn selve naturskaden. Samtidig er det grunn til å anta at kostnadene for husholdningene ville vært betydelig større i et system med lavere forsikringsdekning.

10.6.1.2 Forsikring og insentiver til forebygging

Husholdninger kjøper forsikring av to hovedgrunner. Den første er risikopreferanser. Risikoaverse husholdninger ønsker å redusere usikkerheten knyttet til potensielle økonomiske tap ved å overføre den til et forsikringsselskap. Den andre er konsumsutjevning, forsikring bidrar til mer stabil velferd over tid fordi det gjør husholdningens konsum mindre avhengig av uventede hendelser.

Etterspørselen etter forsikring påvirkes av flere forhold. Økonomiske forhold som inntekt, formue og forsikringspris er sentrale påvirkningsfaktorer. Etterspørsel etter forsikring er også avhengig av aktørenes risikooppfatning. Husholdningenes oppfatning av både sannsynligheten for og konsekvensene av naturskade vil påvirke beslutningen om å kjøpe forsikring. Samtidig er disse ofte subjektive og formes av personlige erfaringer, mediedekning, bekymringer og tilgjengelig informasjon, snarere enn objektive data. Adferdsøkonomiske forhold påvirker også etterspørsel etter forsikring. Risikoaversjon regnes som en av de mest grunnleggende driverne bak forsikringsetterspørsel. Andre mekanismer som tapsaversjon og usikkerhetsaversjon kan også påvirke husholdningens forsikringsbeslutninger.

I Norge er naturskadeforsikring organisert som et obligatorisk tillegg til brannforsikring og brannforsikring er påkrevd ved boliglån. Disse institusjonelle rammene gjør at forsikringsdekningen i Norge i liten grad påvirkes av individuelle forhold som risikooppfatning og preferanser.

En hovedbekymring med dagens forsikringsordning er at moralsk hasard kan svekke insentivene til å investere i klimatilpasning. Moralsk hasard oppstår når forsikringsdekning reduserer den enkeltes insentiver til å investere i forebygging. Klimatilpasning kan forstås som en form for forebygging, og vil derfor i teorien være et substitutt til tradisjonell forsikring (Ehrlich & Becker, 1972). Høyere forsikringspriser forventes derfor i teorien å styrke insentivene til risikoreduserende tiltak.

Empiriske studier gir delvis støtte til denne sammenhengen. Høyere forsikringspriser ser ut til å øke omfanget av forebygging, men responsen er mindre følsom enn teorien tilsier. Det finnes empirisk støtte for at høyere forsikringspriser fører til økt forebygging (Pannequin mfl., 2020; Carson mfl., 2013). Samtidig fungerer forsikring og forebygging i enkelte tilfeller som komplementer. Det gjelder spesielt svært risikoaverse individer (Botzen mfl., 2019) eller når forsikringsordningene inneholder egne insentiver til risikoreduserende tiltak (Petrolia mfl., 2015).

Empirien om moralsk hasard i markeder for naturfareforsikring er samlet sett blandet. Mol mfl. (2020a) finner tegn til moralsk hasard ved høy sannsynlighet for tap, men ikke ved hendelser med lav sannsynlighet. Flere empiriske studier finner at moralsk hasard har begrenset betydning i dette markedet (Hudson mfl., 2017; Thieken mfl., 2006; Petrolia mfl., 2015; Mol mfl., 2020b; Osberghaus, 2015). Beslutninger i markeder for naturfareforsikring ser i stor grad ut til å påvirkes av risikopreferanser, hvor svært risikoaverse individer ofte gjennomfører flere forebyggende tiltak samtidig (Hudson mfl., 2017). Espegren (2026) viser også at norske husholdninger ikke får dekket alle økonomiske konsekvenser av naturhendelser gjennom forsikringsordningen, noe som tilsier at insentivene til forebygging fortsatt er til stede.

Offentlig inngripen i forsikringsmarkeder kan begrunnes med manglende forsikrbarhet, samt markedssvikt som moralsk hasard og ugunstig seleksjon.

For at en risiko skal være forsikrbar må flere betingelser være oppfylt (Kousky, 2019). Skader og skadeomfang må være til en viss grad tilfeldige, risikoene bør være relativt uavhengige (ikke sterkt korrelerte), og ekstreme hendelser bør være sjeldne og ikke uforholdsmessig store. Tapene må også kunne kvantifiseres og verifiseres for at premier skal kunne beregnes og skader håndteres effektivt. Videre må graden av ugunstig seleksjon og moralsk hasard være begrenset, og det må eksistere et marked der etterspørsel møter tilbud.

Naturfarer kan utfordre flere av disse betingelsene. Slike hendelser er ofte geografisk korrelerte og kan føre til store og sammensatte tap samtidig. Skadefordelingene har også ofte fete haler, der ekstreme tap forekommer oftere enn i vanlige sannsynlighetsfordelinger. Ugunstig seleksjon oppstår når høyrisikohusholdninger i større grad kjøper forsikring enn lavrisikohusholdninger. I teorien kan dette motvirkes gjennom risikobaserte premier, men asymmetrisk informasjon, hvor husholdningene har mer informasjon om egen risiko enn forsikringsselskapene, gjør det krevende i praksis. Obligatorisk forsikring og flate premier kan redusere problemet ved å inkludere både høy- og lavrisikohusholdninger i samme ordning.

En annen utfordring er veldedighetshasard, som oppstår når individer underforsikrer seg i forventning om offentlig støtte etter naturhendelser. Ubetinget offentlig støtte kan dermed svekke private forsikringsmarkeder og redusere insentivene til forebygging.

10.6.1.3 Omfordeling versus effektiv risikoprising

Offentlig inngripen er også motivert av fordelingshensyn, ved å gi beskyttelse og støtte til husholdninger som ikke har råd til privat forsikring eller skadeforebyggende tiltak. Dette innebærer å balansere forskjellige mål, som risikobasert prising og tilstrekkelige insentiver til selvforsikring og selvbeskyttelse, opp mot hensynet til rimelig prisnivå og bred forsikringsdekning.

I Norge er premien i naturskadeforsikringen uniform, det vil si lik for alle forsikringstakere uavhengig av lokal naturskaderisiko. En slik ordning innebærer at husholdninger i høyrisikoområder i praksis mottar en overføring fra husholdninger i områder med lavere risiko.

Espegren (2026) viser at uniform prising gir betydelige kryssubsidier. For flomrisiko alene estimeres premien i flomsoner til å være om lag 13 ganger høyere enn dagens uniforme premie, og betydelig høyere enn estimert premie utenfor flomsone. Dette illustrerer at dagens ordning innebærer omfattende risikodeling mellom områder. Samtidig er anslagene for forskjellen mellom flomsone og ikke-flomsone forbundet med betydelig usikkerhet (Espegren, 2026).

En uniform premie kan svekke insentivene til å gjennomføre forebygging og til å ta hensyn til naturskaderisiko ved valg av bosted og utbygging. Klimarisikoutvalget stilte spørsmål ved om naturskadeforsikringsordningen er hensiktsmessig innrettet når hyppigheten av ekstremvær øker fremover:

«Den solidariske innrettingen av ordningen sikrer bred tilgang til forsikring mot naturskade i Norge, men kan også ha enkelte uheldige virkinger. Ettersom premiesatsen for naturskadeforsikring er lik, uavhengig av risiko for naturskade, gis forsikringstakerne gjennom ordningen ikke insentiver til å investere i skadeforebyggende tiltak. En forsikringsordning uten insentiver til forebygging av naturskader vil kunne føre til at tilpasningen til et klima med mer ekstremvær blir mer samfunnsøkonomisk kostbar enn nødvendig».

NOU 2018: 17, s. 130 punkt 8.3.2

Gjerdrumutvalget pekte på at det er ønskelig å finne måter å innrette naturskadeforsikringen på slik at risikoreduserende aktiviteter fremmes. Empirisk forskning nyanserer imidlertid dette behovet. De fleste studier finner begrenset støtte for at moralsk hasard er et betydelig problem i markeder for naturkatastrofeforsikring. Selv om forsikring kan redusere husholdningenes insentiver til forebygging, synes denne effekten å være mindre enn teorien skulle tilsi.

Ulempen ved å miste forsikringen som et prisinsentiv for tilpasning må veies opp mot fordelene ved en omfordelende ordning som sikrer bred dekning av naturfarer, høy deltagelse og dermed en lav pris for alle. Internasjonale erfaringer viser at sterkere risikobasert prising kan gi høyere premier, redusert dekning og i enkelte tilfeller svekke tilgjengeligheten til forsikring i utsatte områder. Samtidig er det uklart hvor stort problemet med moralsk hasard faktisk er i den norske ordningen med naturfareforsikring.

10.6.2 Utvalgets anbefaling for tema: Forsikring, fordeling og ansvar

10.6.2.1 Naturskadeforsikring

Utvalget vurderer at avveiningen mellom effektive prissignaler og bred forsikringsdekning i hovedsak bør løses til fordel for høy dekning og risikodeling. Insentiver til forebygging og klimatilpasning bør i større grad ivaretas gjennom andre virkemidler, som arealplanlegging, forebyggende investeringer og bedre informasjon om risiko.

Utvalget anbefaler:

• at solidaritetsprinsippet i den norske naturskadeforsikringsordningen videreføres. Med økende forekomst av ekstremvær og naturskader vurderer utvalget at bred forsikringsdekning og risikodeling er viktigere enn sterkere risikobaserte prissignaler. Insentiver til klimatilpasning bør i stedet styrkes gjennom andre virkemidler.

10.6.2.2 Relokalisering og fordeling av kostnader etter en naturhendelse

En aktuell problemstilling er hvordan ansvar og kostnader fordeles mellom forsikringsselskap, kommune og den forsikrede ved relokalisering etter alvorlige naturhendelser. Reglene om relokalisering i naturskadeforsikringsordningen ble innført ved lovendring i 2017 og trådte i kraft 1. januar 2018. I årene etter har Norge opplevd flere store naturhendelser, blant annet kvikkleireskredet i Gjerdrum og ekstremværet Hans, som har aktualisert spørsmål om relokalisering og gjenoppbygging.

Utvalget oppfatter at det har vært usikkerhet knyttet til hvordan regelverket skal praktiseres, både hos forsikringsselskaper og kommuner. Særlig kan koblingen mellom plan- og bygningslovens bestemmelser og forsikringsrettslige vilkår gi utfordringer. Dagens ordning innebærer at kommunenes vurderinger av om et bygg kan repareres eller gjenoppføres på skadestedet, får direkte betydning for den forsikredes rettigheter og økonomiske stilling. Dette kan plassere kommunene i en krevende rolle, der beslutninger om arealforvaltning samtidig får konsekvenser for private forsikringsoppgjør.

Utvalget mener erfaringene fra naturhendelser etter lovendringen bør gjennomgås for å vurdere hvordan regelverket fungerer i praksis, herunder om dagens ansvarsfordeling gir hensiktsmessige insentiver og tilstrekkelig forutsigbarhet for involverte aktører.

Utvalget anbefaler:

• en gjennomgang av ansvarsfordelingen mellom forsikringsselskap, privatpersoner og kommuner ved relokalisering etter vær- og naturhendelser, med særlig vekt på erfaringer etter lovendringen i naturskadeforsikringsloven i 2017 og større naturhendelser de senere årene.

11 Utvalgets anbefalinger

11.1 Innledning

Klima er allerede i endring. En del av konsekvensene er virkninger samfunnet i liten grad kan unngå gjennom tilpasning. Viktige naturverdier vil gå tapt og tradisjonell bruk av naturen gjennom årstidene vil endres. Nye værforhold vil endre på hvor vi bor og hvilken næringsdrift som lønner seg. Konsekvensene for naturen og individene som rammes av omstillingen kommer i liten grad til uttrykk i de overordnede samfunnsøkonomiske vurderingene, men er like fullt viktige velferdstap ved klimaendringene.

Klimatilpasning som politikkfelt har noen klare forskjeller fra politikken rettet mot klimautslipp. De strukturelle utfordringene som ligger til grunn for politikkutformingen er annerledes. (i) Begge krever investeringer som gir nytte i fremtiden, men tidsdimensjonen er ulik. Mange klimatilpasningstiltak gir mulige gevinster allerede i dag, og tvinger seg derfor naturlig frem på dagsorden i større grad en beslutninger om utslippskutt. (ii) Klimatilpasning i Norge er i hovedsak et nasjonalt politikkfelt, med få ringvirkninger på andre land. Utslippskutt retter seg mot et globalt problem, hvor den samlede innsatsen globalt bestemmer konsekvensene i Norge. (iii) Klimatilpasning er stedsspesifikk, svært heterogen i utfallsmål og består av uavhengige prosjekter. Kutt av drivhusgasser, uansett hvor eller hvordan det skjer, virker inn på ett problem (akkumulasjon av drivhusgasser i atmosfæren) og har en universell måleenhet (tonn med CO₂ ekvivalenter). Klimatilpasning er derfor et felt det er vanskelig å måle og koordinere innsatsen på fra sentralt hold.

Som en liten, åpen økonomi kan Norge ikke unngå å bli påvirket av uro i verden når klima globalt blir mer ustabilt. Norge er heldig stilt med vår geografiske plassering på kloden. Sammenlignet med andre land er Norge både geografisk mindre utsatt og økonomisk bedre rustet for å møte endringene. Den økonomiske robustheten er et resultat av at Norge er tett integrert i den internasjonale økonomien og samhandler med andre større land. Dette har tjent oss godt, men gjør oss også sårbare for klimaendringer i andre land.

De største virkningene av klimaendringene for norsk økonomi vil trolig komme gjennom internasjonale forhold. Klimaendringer og ustabilitet som følge av ekstreme værhendelser kan gi både kortvarige prissjokk og mer varige endringer i priser og handelsmønstre på varer fra næringer som er særlig avhengige av naturgitte forhold, som primærnæringene. De norske eksporterende næringene vil tjene på høyere verdensmarkedspriser, og næringer som er avhengig av import vil oppleve høyere kostnader. Et annet klima gir andre rammebetingelser i verdensøkonomien, noe som vil påvirke næringssammensetningen i Norge.

Den nødvendige omstillingen vil gi kostnader for noen og muligheter for andre. Omstillingen handler om å frigjøre ressurser i økonomien som kan finne ny bruk, og det bør skje så friksjonsfritt som mulig. Det er både et individuelt og et offentlig ansvar å bygge robusthet i møte med disse omveltningene.

Muligheten til å tilpasse seg vil samtidig følge økonomiske og materielle ressurser. Det vil ofte være de fattigste landene, kommunene og husholdningene som har minst mulighet til å beskytte seg mot skade eller utnytte de nye mulighetene klimaendringene gir. Selv om Norge globalt sett er godt stilt, kan økonomisk ulikhet innad i Norge bli forsterket dersom grupper med begrensede ressurser ikke har mulighet til å tilpasse seg. Klimatilpasningspolitikken kan derfor ikke avgrenses til tiltak som korrigerer styringssvikt og markedssvikt alene, men må ses i sammenheng med fordelingspolitikken.

En viktig del av tilpasningspolitikken er å redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved omstilling til et nytt klima. Relokalisering, konkurser og tapte verdier ved naturhendelser kan bli belastende for enkeltindivider og lokalsamfunn. Omstillingen må være sosialt, økonomisk og politisk akseptabel, samtidig som nødvendige tilpasninger ikke utsettes eller skrinlegges. Dette forutsetter et robust samfunn med høy levestandard og brede velferdsordninger som kan lette overganger og dempe økonomiske sjokk. Samtidig må distrikts- og næringspolitikken utformes slik at den ikke motvirker nødvendige endringer i bosetting, næringsstruktur og arbeidsplasser som følger av klimaendringene.

11.2 Anbefalinger til den nasjonale klimatilpasningspolitikken

11.2.1 Kunnskapsbasert og lærende tilpasning

Klimatilpasning er en vedvarende samfunnsoppgave. Kunnskapen om klimaendringer, konsekvenser og mulige tilpasningsløsninger vil utvikle seg over tid, og virkemiddelapparatet må derfor kunne oppdateres og justeres i takt med ny informasjon og erfaring. En kunnskapsbasert tilnærming forutsetter både forskning, systematisk innsamling av data og mekanismer for erfaringsdeling mellom sektorer og forvaltningsnivåer. I dag er kunnskapsgrunnlaget på flere områder utilstrekkelig, og utvalget erfarer at litteraturen om klimakonsekvenser i Norge er begrenset. Dette gjelder særlig kunnskap om de økonomiske og økologiske virkningene av klimaendringer i Norge, men også systematisering av erfaringer fra klimatilpasning og håndtering av værhendelser. Utvalget mener derfor at staten bør styrke arbeidet med kunnskapsutvikling, datatilgang og erfaringsdeling som grunnlag for klimatilpasning.

11.2.1.1 Produksjon av kunnskap

Kunnskap om klimaendringer og klimatilpasning har preg av et fellesgode. Markedet alene vil derfor kunne gi for lite investering i forskning, datautvikling og kunnskapsproduksjon. Samtidig er kunnskapsgrunnlaget på flere områder mangelfullt. Det gjelder særlig kunnskap om hvordan klimaendringer påvirker økonomien, økosystemene og ulike samfunnsområder i Norge, men også indirekte virkninger gjennom internasjonal handel, forsyningskjeder og globale markeder. Mangelfull kunnskap gjør det vanskeligere å vurdere hvilke tiltak som er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Utvalget anbefaler:

• å styrke finansieringen av forskning på effekter og virkninger av klimaendringer og klimatilpasning, særlig forskning på økonomiske virkninger, økosystemvirkninger og grenseoverskridende konsekvenser for Norge
• å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget om klimakonsekvenser, tiltakskostnader og effekt av tilpasningsløsninger, som igjen bidrar til metodiske forbedringer i nytte-kostnadsanalyser av klimatilpasning.
• kontinuerlig oppdatering av kunnskapsgrunnlaget om klimakonsekvenser, særlig i næringer med sterk avhengighet til natur. Reguleringen må følge kunnskapsutviklingen, og hensynta usikkerhet ved introduksjon av nye arter eller sorter med ukjent invasjonspotensial.

11.2.1.2 Deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap

Manglende datatilgang, svak koordinering og begrenset erfaringsdeling fungerer i dag som barrierer for klimatilpasning i både offentlig og privat sektor. Data om klimarelaterte skader og værhendelser finnes ofte spredt mellom ulike sektorer, forvaltningsnivåer og virksomheter. Erfaringsbasert kunnskap om klimatilpasning og håndtering av hendelser er i stor grad lokal og lite systematisert.

Utvalget mener at bedre systematisering og tilgjengeliggjøring av data og erfaringer vil kunne styrke grunnlaget for analyser, forebygging og prioritering av tiltak.

Utvalget anbefaler:

• å etablere bedre systemer for innsamling og tilgjengeliggjøring av data om klimarelaterte skader, værhendelser og tilpasningsløsninger
• Herunder å videreutvikle Kunnskapsbanken til å omfatte flere samfunnskostnader enn forsikringsmeldte skader, og legge til rette for enkel tilgang til detaljerte data for analyse- og forskningsformål.
• Herunder å etablere bedre rammer for at statlige myndigheter systematisk kartlegger og rapporterer kostnader knyttet til vær- og klimarelaterte hendelser, inkludert ressursbruk til klimatilpasning. Arbeidet må se hen til utfallet av SSBs samarbeid med UN DESA Statistics Division om å definere tilpasningsaktiviteter og kostnader, og det pågående kartleggingsarbeidet i naturfareforum. Dette vil styrke kunnskapsgrunnlaget for vurderinger av tilpasningsbehov og prioritering av tiltak.

11.2.1.3 Oppfølging og læring

Klimatilpasning handler ikke bare om langsiktig planlegging og investeringer, men også om evnen til å lære av hendelser og håndtere nye situasjoner når de oppstår. Videreutvikling av varslingstjenester trekkes i mange studier frem som et kostnadseffektivt tiltak fordi det gir større fleksibilitet og bedre mulighet til å redusere skadeomfang ved akutte hendelser.

Mindre kommuner peker samtidig på behov for støtte i oppfølgingen etter alvorlige hendelser. Mens mange aktører mobiliseres i den akutte fasen, opplever kommunene ofte å stå mer alene i arbeidet med normalisering, opprydding og gjenoppbygging. Dette kan være særlig krevende for kommuner med begrenset kapasitet og kompetanse.

Utvalget anbefaler:

• en videre satsing på varslingstjenester og forskning og utvikling knyttet til varsling, herunder både hendelses- og konsekvensvarsling.
• å etablere et nasjonalt system for evaluering og oppfølging etter alvorlige klimarelaterte hendelser, kombinert med veiledning til kommuner for å sikre læring og forbedring av fremtidig klimatilpasning.

11.2.2 Koordinering og styring av den lokale klimatilpasningen

Klimatilpasning skjer i stor grad lokalt og på tvers av sektorer. Utvalget vurderer derfor at god klimatilpasning forutsetter koordinering mellom forvaltningsnivåer og at hensynet til tilpasning innarbeides på eksisterende politikkområder.

11.2.2.1 En integrert samfunnsoppgave

Gode beslutninger fordrer generelt helhetlige vurderinger av ulike samfunnshensyn, også hensyn som ikke har tilknytning til klima. Utvalget mener man bør se klimatilpasning, utslippsreduksjoner og naturforvaltning i sammenheng fordi innsats på disse områdene kan påvirke hverandre, både positivt og negativt, men da på lik linje med andre samfunnshensyn som også er relevante. Samtidig understreker utvalget at klimatilpasning og utslippsreduksjoner er rettet mot ulike typer problemer og krever ulike virkemidler, beslutningsgrunnlag og former for styring. Utslippskutt bidrar til å løse et globalt fellesgodeproblem, der den samlede nytten er større enn nytten som tilfaller den enkelte aktør. Dette kan svekke insentivene til å gjennomføre tiltak. Klimatilpasning derimot er i stor grad rettet mot lokale vær- og klimaforhold og kan være privatøkonomisk lønnsom. Dette tilsier at politikkområdene ikke bør behandles som ett samlet felt med en felles prioriteringsramme.

Utvalget anbefaler:

• å styrke det regionale forvaltningsnivåets arbeid med klimatilpasning, fordi dette er et mer hensiktsmessig koordineringsnivå når konsekvenser og innretningen på tilpasningen har store geografiske variasjoner. Det regionale forvaltningsnivået viser til både fylkeskommunen og statsforvalteren og regionale avdelinger til statlige etater.
• å innarbeide klimatilpasning i samtlige samfunnsområder i statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet.
• å sidestille hensynet til energibruk, utslippskutt og andre miljømål i vurderingen av klimatilpasningsløsninger med andre like relevante samfunnshensyn.
• å ikke slå sammen ordningene natursats, klimasats og tilskudd til klimatilpasning over Klima- og miljødepartementets budsjett til én tilskuddsordning.

11.2.3 Håndtering av usikkerhet

Fremtiden er grunnleggende ukjent, og klimaendringer tilfører en ny dimensjon av usikkerhet uten historiske paralleller. Beslutninger om tilpasning må tas uten full kunnskap om fremtidige klimaforhold, skadeomfang eller effekten av tiltak. Samtidig er tilpasningsløsninger ikke alltid fri for negative ringvirkninger, noe som nødvendiggjør en avveining mellom ulike hensyn. Feilinvesteringer i dag kan føre til kostbar innlåsing i løsninger som ikke tåler fremtidens klima eller som er betydelig overdimensjonert i forhold til det som ender opp med å bli fremtidens klima.

11.2.3.1 Dynamisk, fleksibel og robust tilpasning

Dynamisk: Utvalget mener at håndtering av usikkerhet bør være en integrert del av analyser og beslutninger om klimatilpasning. Dette krever et oppdatert kunnskapsgrunnlag og et operativt regelverk som kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger. For sen oppdatering av reguleringer kan gi innlåsing og innebære tapte muligheter, mens en forhastet oppdatering kan gi utilsiktede virkninger ved eksempelvis introduksjon av nye arter med ukjent invasjonspotensial. Dette er særlig relevant når klimaendringer skaper nye næringsmuligheter, der næringsinteresser ikke nødvendigvis sammenfaller med langsiktige samfunnsinteresser. Avveiningen understreker behovet for uavhengig kunnskapsproduksjon og forskning.

Fleksibel: I møte med usikkerhet om fremtidige klima- og samfunnsendringer kan fleksible løsninger være hensiktsmessige fordi de kan tilpasses, skaleres eller endres over tid uten store irreversible kostnader.

Robust: Når usikkerheten er stor kan det bli kostbart om klimatilpasning ensidig rettes inn mot å unngå og forhindre konsekvenser av vær- og naturhendelser gjennom permanente sikringsløsninger. Det bør derfor også vurderes om samfunnskostnaden er lavere for løsninger rettet mot forberedelse til å håndtere og tåle vær- og naturhendelser, som midlertidig oversvømmelse, avbrudd eller andre belastninger fra vær.

Utvalget anbefaler:

• å legge til rette for dynamiske rammebetingelser, slik at beslutninger og regelverk kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger over tid.
• å fremme fleksible løsninger som kan tilpasses, justeres og skaleres over tid.
• å fremme robuste løsninger i klimatilpasningsarbeidet som tåler belastningen fra fremtidige vær- og naturhendelser.

11.2.3.2 Temperaturmål i klimatilpasningen

Føre-var er et etablert prinsipp i miljø og naturforvaltningen, og forbeholdes situasjoner der naturmiljøet kan bli utsatt for alvorlige eller irreversible konsekvenser under betydelig usikkerhet. Å planlegge klimatilpasning ut fra et høyt utslippsscenario kan medføre økte tiltakskostnader og i noen tilfeller gi negative konsekvenser for natur og økosystemer. Føre-var-prinsippet gir i seg selv begrenset veiledning for hvordan avveininger mellom ulike føre-var-hensyn bør håndteres. Samtidig understreker utvalget at usikkerhet om fremtidige klimaendringer ikke bør brukes som begrunnelse for å utsette tilpasning.

En tilnærming hvor klimatilpasning koordineres etter temperaturmål er i tråd med anbefalingen fra EUs klimaråd (2026) om mer harmonisert metodikk for klimatilpasningsvurderinger i Europa.

Utvalget anbefaler:

• å gå bort fra å koordinere tilpasning etter et føre-var-prinsipp operasjonalisert gjennom ett bestemt utslippsscenario. I stedet bør innsatsen ta utgangspunkt i et temperaturmål som referanse for ønsket sikkerhetsnivå, kombinert med usikkerhetsanalyser og stresstesting av mer eller mindre alvorlige utfall.

11.2.3.3 Dimensjonerende verdier i et klima i endring

Dagens bruk av prosentvise klimapåslag i dimensjonering og planlegging kan innebære at like dimensjonerende verdier ikke gir samme fremtidige overskridelsessannsynlighet på tvers av geografiske områder og typer naturhendelser. Utvalget vurderer derfor at metodene for håndtering av fremtidige ekstremer og tilhørende usikkerhet bør videreutvikles.

Utvalget anbefaler:

• å utrede om dagens metode for håndtering av fremtidige klima- og værhendelser (ekstremer) og tilhørende usikkerhet i form av prosentvise klimapåslag er hensiktsmessig, eller om det er gjennomførbart å bruke en alternativ metodikk med effektive returverdier basert på temperaturforandringer.

11.2.4 Klimatilpasning av fellesgoder i areal- og naturforvaltningen

Bedre informasjon om arealbruk, naturtilstand og forsyning av økosystemtjenester kan styrke beslutningsgrunnlaget og bidra til mer effektive prioriteringer mellom ulike hensyn og tiltak. Jo mer komplett og treffsikker informasjon areal- og naturregnskapene kan gi, desto bedre vil de kunne fungere som grunnlag for beslutninger om arealbruk, naturforvaltning og klimatilpasning.

Utvalget anbefaler:

• å styrke utviklingen av areal- og naturregnskap og tilhørende kartlegginger for å muliggjøre en mer helhetlig og kunnskapsbasert arealforvaltning som også ivaretar hensyn til klimatilpasning.

11.2.5 Forsikring, fordeling og insentiver

Den norske naturskadeforsikringsordningen er en solidaritetsbasert ordning med bred dekning og omfattende risikodeling mellom husholdninger og geografiske områder. Utvalget vurderer at høy forsikringsdekning og risikodeling bør veie tyngre enn sterkere risikobaserte prissignaler, selv om dette kan svekke enkelte insentiver til forebygging. Samtidig aktualiserer økende forekomst av naturhendelser spørsmål om ansvarsfordeling og håndtering av relokalisering etter alvorlige skader.

11.2.5.1 Naturskadeforsikring

Utvalget anbefaler:

• at solidaritetsprinsippet i den norske naturskadeforsikringsordningen består. Med økende forekomst av ekstremvær og naturskader vurderer utvalget at bred forsikringsdekning som viktigere enn sterkere risikobaserte prissignaler. Insentiver til klimatilpasning bør i stedet styrkes gjennom andre virkemidler.

11.2.5.2 Relokalisering og fordeling av kostnader etter en naturhendelse

Utvalget anbefaler:

• en gjennomgang av ansvarsfordelingen mellom forsikringsselskap, privatpersoner og kommuner ved relokalisering etter vær- og naturhendelser, med særlig vekt på erfaringer etter lovendringen i naturskadeforsikringsloven i 2017 og større naturhendelser de senere årene.

11.3 Anbefalinger til nasjonale tiltak i samfunnsområdene

Økosystemer

Utvalget anbefaler å rette innsatsen for å forberede og tilpasse økosystemene til klimaendringene mot å opprettholde naturens egen tilpasningskapasitet. Det innebærer å redusere den samlede belastningen på naturen gjennom mer helhetlig arealforvaltning, bedre kunnskapsgrunnlag og sterkere hensyn til natur i beslutninger om arealbruk og næringsvirksomhet. Utvalget peker særlig på behovet for økonomiske og regulatoriske virkemidler som synliggjør kostnadene ved naturinngrep og reduserer negative påvirkninger på økosystemene. Utvalget anbefaler å bruke restaurering, skjøtsel og naturbaserte løsninger der de styrker økosystemenes tilstand og samtidig reduserer konsekvenser av klimaendringer for samfunnet.

Husholdninger og befolkning

Utvalget anbefaler å opprettholde statens medfinansiering av kommunale sikringstiltak mot naturfare. Utvalget anbefaler å tilrettelegge for bedre informasjon om bygningers robusthet mot fremtidige klimaendringer gjennom tilstandsrapporter. Utvalget anbefaler å tydeliggjøre regler og ansvar i arbeidslivet ved ekstremvær. Videre å målrette informasjon om klimaendringenes betydning for helse og livskvalitet. Utvalget peker også på betydningen av robust fysisk og digital infrastruktur som tåler påkjenningen av natur- og værhendelser med vekt på å opprettholde helse- og omsorgstjenester og andre kritiske samfunnsfunksjoner. Utvalget peker på at husholdninger i stor grad vil tilpasse seg klimaendringer gjennom egne valg og innenfor eksisterende markeder, reguleringer og forsikringsordninger. Tilpasningen har en ulikhetsdimensjon, hvor pengesterke aktører har større mulighet til å unngå skader og utnytte muligheter.

Tradisjonell urfolksnæring

Utvalget anbefaler å utrede tiltak som kan øke fleksibiliteten i eksempelvis arealbruk, beitetid og fiskeri, samt styrke bruken av urfolkskunnskap i beslutningsprosesser. Den største barrieren for klimatilpasning i tradisjonelle samiske næringer er manglende fleksibilitet i areal- og ressursbruk. Flere av tiltakene berører prinsipielle spørsmål knyttet til samisk kultur, språk, samfunnsliv og folkerettslige forpliktelser.

Jordbruk

Utvalget anbefaler å utforme rammevilkår, reguleringer og støtteordninger i jordbruket slik at de gir insentiver til fleksibel drift og løpende tilpasning til et klima i endring. Ordningene bør støtte omstilling og innovasjon, og ikke låse produksjonen til tidligere driftsformer eller svekke insentivene til forebygging. Utvalget peker på at hensynet til klimatilpasning ytterligere innarbeides i jordbrukspolitikken, herunder mål om matsikkerhet. Utvalget understreker betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et pålitelig kunnskapsgrunnlag over tid.

Skogbruk

Utvalget anbefaler å utforme statlige virkemidler og eksisterende tilskuddsordninger slik at hensyn til klimatilpasning, karbonbinding, naturmangfold og andre samfunnshensyn vurderes samlet. Regulatoriske rammebetingelser, blant annet knyttet til treslagsbruk, må oppdateres i takt med klimaendringer, ny kunnskap og teknologiutvikling, men samtidig balansere behovet for klimatilpasning mot faren for negative virkninger på natur og økosystemer ved introduksjon av nye sorter. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et pålitelig kunnskapsgrunnlag over tid.

Fiskeri

Utvalget anbefaler å styrke overvåking og kunnskapsutvikling om klimaendringenes påvirkning på havområder og fiskebestander, og peker på viktigheten av regelmessige uavhengige kunnskapssammenstillinger om hvordan klimaendringer påvirker fiskeriene og hvilke konsekvenser dette har for langsiktig forvaltning. Slik kunnskap vil bidra til bedre dialog mellom forskning, forvaltning og næringsaktører, og styrke grunnlaget for samarbeid om forvaltning av grenseoverskridende bestander. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et pålitelig kunnskapsgrunnlag over tid.

Havbruk

Utvalget anbefaler å styrke reguleringen av negative virkninger fra havbruk på andre samfunnsområder, herunder spredning av lakselus, rømt oppdrettsfisk og annen miljøpåvirkning, i klimatilpasningen av havbrukssektoren. For å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av nye arter peker utvalget på behov for mer kunnskap om positive og negative miljøvirkninger. Det er en balanse mellom å legge til rette for nye muligheter som følger av klimaendringene og å begrense faren for negative virkninger på natur og økosystemer ved introduksjon av nye arter. Utvalget understreker samtidig betydningen av uavhengig offentlig finansiert forskning for å sikre et pålitelig kunnskapsgrunnlag over tid.

Kraft

Utvalget vurderer at kraftsektoren har gjennomgående god kunnskap om konsekvenser og løsninger, og at dagens institusjonelle rammer legger til rette for at sektoren kan gjennomføre nødvendige klimatilpasninger i egen regi.

Samferdsel og transport

Utvalget anbefaler at klimatilpasning inngår i de samlede prioriteringene mellom vedlikehold, sikring og nye investeringer i samferdselssektoren. Sektoren bør vurdere forebyggende tiltak på lik linje med nye investeringsprosjekter. Utvalget peker særlig på behovet for videreutvikling av varslingstjenester og bedre metodikk for samfunnsøkonomiske analyser av forebyggende tiltak. Utvalget understreker også betydningen av samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sikre helhetlige og kostnadseffektive løsninger, særlig innen arealforvaltning, vei- og jernbanedrift og sikringstiltak.

Vann og avløp

Utvalget anbefaler å tydeliggjøre skillet mellom kommunalt og privat ansvar for forebygging og håndtering av overvann. Utvalget peker på at uklare ansvarsforhold, manglende koordinering og dagens regelverk for gebyrfinansiering kan hindre effektive overvannsløsninger. Utvalget vurderer at det behov for bedre samordning, tydeligere ansvarsfordeling og et regelverk som i større grad åpner for fleksible og helhetlige løsninger for overvannshåndtering. For vannforsyningen anbefaler utvalget at det utvikles et system for prioritering av vannressurser mellom ulike samfunnsformål for perioder med tørke.

Reiseliv

Utvalget anbefaler å prioritere tiltak som bidrar til mer bærekraftig finansiering og forvaltning av fellesgoder i reiselivet, herunder besøksbidrag, regulering av besøksnivå og styrket koordinering gjennom destinasjonsledelse. Reiseliv er en fleksibel næring med mulighet til å følge endringer i naturgitte rammevilkår. Næringen som helhet ligger an til å få økte muligheter med klimaendringene. Økt turisme og ferdsel i norsk natur vil kunne forsterke eksisterende utfordringer som følge av naturinngrep, slitasje, trengsel og press på infrastruktur. Utvalget peker også på behovet for tiltak som styrker beredskap og sikkerhet i naturbasert reiseliv i møte med mer ekstremvær og flere naturhendelser.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Utvalget anbefaler tydeligere krav til vurdering av klimaendringer og samfunnssikkerhet i tidlige utredningsfaser for samfunnskritisk infrastruktur, supplert med en temaveileder til utredningsinstruksen for mer enhetlig praksis på tvers av sektorer. Utvalget anbefaler også økt kunnskapsinnhenting om klimaendringenes påvirkning på samfunnskritisk infrastruktur.

12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Klimaendringene vil berøre hele samfunnet. Alle aktører har et ansvar for å tilpasse seg endrede klimaforhold, og mange beslutninger om tilpasning vil skje autonomt basert på aktørenes egne vurderinger av kostnader og nytte. Utvalget vurderer at statens viktigste oppgave er å fastsette rammer og bidra med informasjon som legger til rette for at ulike samfunnsaktører kan tilpasse seg klimaendringene på en samfunnsmessig god måte.

Et sentralt utgangspunkt for utvalgets arbeid har vært å identifisere barrierer som kan hindre hensiktsmessig klimatilpasning. Noen barrierer går på tvers av samfunnsområder, mens andre er sektorspesifikke. Utvalgets anbefalinger omfatter derfor både innspill til den nasjonale overordnede klimatilpasningspolitikken og anbefalinger rettet mot utvalgte samfunnsområder. Utvalget foreslår i hovedsak ikke nye lovpålagte plikter, men gir anbefalinger om tiltak som kan påvirke hvordan eksisterende reguleringer innrettes.

De sektorovergripende anbefalingene omfatter blant annet styrket kunnskapsutvikling, bedre systemer for deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap, videreutvikling av systemer for varsling, oppfølging og læring, videreutvikling av statlige planretningslinjer og føringer for klimatilpasning, håndtering av usikkerhet, videreutvikling av beslutningsgrunnlag for natur- og arealforvaltning, samt prinsipper for forsikring, ansvar og byrdefordeling.

Tiltakene som er foreslått er i stor grad rettet mot å redusere barrierer og markedssvikt som ellers kan føre til for lite eller feil klimatilpasning. Utvalget vurderer derfor at tiltakene kan gi samfunnsgevinster i form av mer effektiv ressursbruk. Kostnader og gevinster vil imidlertid ikke nødvendigvis tilfalle de samme aktørene, og gevinstene vil kunne tilfalle både offentlige og private aktører.

Flere av anbefalingene vil samtidig medføre kostnader, eller endrede prioriteringer innenfor eksisterende rammer. Dette gjelder blant annet prioritering av ressurser til kunnskapsutvikling, utredning, formidling, veiledning, administrasjon og samhandling. Flere tiltak kan innebære kostnader på kort sikt, mens gevinstene i stor grad vil realiseres gjennom bedre beslutninger over tid. Mange av tiltakene er skalerbare og kan innrettes og dimensjoneres på ulike måter. Innenfor rammene av utvalgets arbeid har det ikke vært mulig å tallfeste nytte og kostnader ved oppfølging av de enkelte anbefalingene. Hensiktsmessig innretning og omfang må derfor vurderes nærmere som en del av myndighetenes oppfølging av utvalgets anbefalinger.

Utvalgets anbefalinger rettet mot enkelte samfunnsområder omfatter et utvalg bestående av økosystemer, husholdninger og befolkning, tradisjonelle urfolksnæringer, jordbruk, skogbruk, fiskeri, havbruk, samferdsel og transport, vann og avløp, reiseliv samt samfunnssikkerhet og beredskap. Anbefalingene er i hovedsak rettet mot å redusere sektorspesifikke barrierer som utvalget vurderer at kan stå i veien for effektiv klimatilpasning. Utvalget vurderer at politiske virkemidler som reduserer slike barrierer vil bidra til bedre beslutninger og mer effektiv bruk av samfunnets ressurser, med gevinster for både offentlige og private aktører.

Også for de sektorspesifikke anbefalingene vil oppfølging kunne medføre økte kostnader, blant annet til kunnskapsinnhenting, utredning og administrasjon. Tiltakene er i stor grad skalerbare, og hensiktsmessig innretning og omfang må vurderes nærmere i den videre oppfølgingen.

Oppfølging av anbefalingene kan også ha fordelingsvirkninger mellom forvaltningsnivåer, geografiske områder og grupper i samfunnet. Slike virkninger må vurderes nærmere ved utforming av konkrete tiltak.

Litteraturliste

• Asplan Viak. (2026). Erfaringer fra klimatilpasningsnettverk. Miljødirektoratet.
• Aven, T. (2012). The risk concept – historical and recent development trends. Reliability Engineering and System Safety, 99, ss. 33-44.
• Aven, T. (2018). Om risiko og usikkerhet. Grunnleggende begreper, prinsipper og metoder for å forstå, analysere, beskrive og styre risiko og usikkerhet, med fokus på klimarisiko. Klima- og miljødepartementet, i NOU 2018: 17.
• Bardalen, A. (2024). Klimatiltak og matsikkerhet – synergi eller mistilpasning. NIBIO.
• Begum, A., Lempert, R., Ali, E., Benjaminsen, T., Bernauer, T., Cramer, W., . . . Wester, P. (2022). Climate Change 2022: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press.
• Beitnes, S. S., Jansen, M. K., Dannevig, H., Bø, L. A., & Kvitsand, H. (2025). Tracking and evaluating climate change adaptation progress in land-use planning at the local level in Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal ofGeography, ss. 75-87. https://doi.org/10.1080/00291951.2025.2529811
• Berge, A. (2025). Kraftig fall i fôrprisene kan åpne for opptur i 2026. Hentet fra ilaks.no: https://ilaks.no/kraftig-fall-i-forprisene-kan-apne-for-opptur-i-2026/
• Bergkvist, J., Lagergren, F., Islam, M. R., Wårlind, D., Miller, P. A., Finnander Linderson, M. L., & Jönsson, A. M. (2025). Quantifying the impact of climate change and forest management on Swedish forest ecosystems using the dynamic vegetation model LPJ-GUESS. Earth’s Future, 13(1), e2024EF004662.
• Bertolin, C., & Sesana, E. (2023). Natural hazards affecting cultural heritage: assessment of flood and landslide risk for the 28 existing Norwegian stave churches. International Journal of Building Pathology and Adaptation. https://doi.org/10.1108/IJBPA-03-2022-0042
• Bjerke, K. (2024). Utsyn over nordnorsk landbruk. Tilstand og utviklingstrekk 2024. NIBIO.
• Borge, A., Westermann, S., Solheim, I., & Etzelmüller, B. (2017). Strong degradation of palsas and peat plateaus in northern Norway during the last 60 years. The Cryosphere, ss. 1-16. https://doi.org/10.5194/tc-11-1-2017
• Botzen, W., Deschenes, O., & Sanders, M. (2019). The Economic Impacts of Natural Disasters: A Review of Models and Empirical Studies. Review of Environmental Economics and Policy. 13 (2), ss. 167-188.
• Botzen, W., Kunreuther, H., & Michel-Kerjan, E. (2019). Protecting against disaster risks: Why insurance and prevention may be complements. Journal of Risk and Uncertainty, 59 (2), ss. 151-169.
• Brattland, C., & Rybråten, S. (2023). Towards Indigenous Leadership in Salmon Governance? Report from the 2022 Indigenous Salmon Peoples Gathering. NINA Rapport 2365. Norsk institutt for naturforskning.
• Bremer, S., Wardekker, A., Dessai, S., Sobolowski, S., Slaattelid, R., & van der Sluijs, J. (2019). Toward a multi-faceted conception of co-production of climate services. Climate Services, ss. 42–50. https://doi.org/10.1016/j.cliser.2019.01.003
• Bruaset, S. (2014). Forventede effekter av klimaendringer på vannforsyningssystemet, fra nedbørfelt til tappekran. Finnes det metoder for å tilpasse seg? Norsk Vannforening.
• Bruvoll, A., Bruvoll, S., Crepin, A., Grieg, E., Hole, I., Handberg, Ø., . . . Vandvik, V. (2024). Subsidier som er skadelige for naturmangfold. Menon-publikasjon nr. 113/2024. Menon Economics.
• Bruvoll, A., Byers, E., Flyen, C., Forsgren, E., Karttinen, E., Merlin, M., . . . Handberg, Ø. N. (2025). Konsekvenser av klimaendringer i Norge – en litteraturoversikt. Menon publikasjon nr. 63/2025. Menon Economics.
• Burrill, J., Dannevig, H., & Brendehaug, E. (2025). What are melting glaciers good for? Examining the extent of glacier retreat on tourist engagement with climate change. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 2, ss. 139-161.
• Bye, B., Fæhn, T., Kaushal, K., Merkle, M., & Storrøsten, H. (2026). Makroøkonomiskekonsekvenser av klimaendringer for norskøkonomi. Statistisk sentralbyrå.
• Børke, R., Romundstad, R., & Skjeflo, S. (2025). Hvorlangtharnorskekommunerkommetiklimatilpasningsarbeidet? Spørreundersøkelse våren 2025. CICERO Senter for Klimaforskning.
• Carleton, T., Duflo, E., Jack, B. K., & Zappalà, G. (2024). Adaptation to climate change. I Handbook of the Economics of Climate Change. Vol. 1, ss. 143–248. North-Holland.
• Carleton, T., Duflo, E., Jack, K., & Zappalà, G. (2025). The economics of climate adaptation: From academic insights to effective policy. Hentet fra cepr.org: https://cepr.org/voxeu/columns/economics-climate-adaptation-academic-insights-effective-policy
• Carson, J., McCullough, K., & Pooser, D. (2013). Deciding whether to invest in mitigation measures: Evidence from Florida. Journal of Risk and Insurance, 80 (2), ss. 309-327.
• Chambwera, M., Heal, G., Dubeux, C., Hallegatte, S., Leclerc, L., Markandya, A., . . . Neumann, J. (2014). Economics of adaptation. In: Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press.
• Chen, W., Barton, D., Magnussen, K., Navrud, S., Grimsrud, K., Garnåsjordet, P., . . . Rinde, E. (2019). Verdier iOslofjorden: Økonomiskeverdiertilknyttetøkosystemtjenester. NIVA.
• Christiansen, L., Martinez, G., & Naswa, P. (2018). Adaptation metrics: perspectives on measuring, aggregation and comparing adaptation results. UNEP DTU Partnership.
• Civitas. (2022). Verktøy for reduksjon av klimagassutslipp i planlegging etter plan- og bygningsloven – Status, praktisering, forslag til forbedringer. Opheim, R. (red.).
• COACCH. (u.d.). COACCH – CO-designing the Assessment of Climate CHange costs. Hentet fra www.coacch.eu: https://www.coacch.eu/
• Costanza, R., d’Arge, R., de Groot, R., Farber, S., Grasso, M., Hannon, B., . . . van den Belt, M. (1997). The value of the world’s ecosystem services and natural capital. Nature 387, ss. 253–260.
• COWI. (2022). Avinor risk assessment: Update of long-term climate change risk assessment of Avinor Airports. COWI.
• Dannevig, H., & Aall, C. (2015). The regional level as boundary organization? An analysis of climate change adaptation governance in Norway. Environmental Science & Policy, Vol. 54 ss. 168-175.
• Dannevig, H., Gildestad, I. M., Steiger, R., & Scott, D. (2021). Adaptive capacity of ski resorts in Western Norway to projected changes in snow conditions. Current Issues in Tourism, 22, ss. 3206-3221.
• de Brand, O., Kuntz, L.-C., Pankratz, N., Pegoraro, F., Solheim, H., Sutton, G., . . . Xia, D. (2023). The effects of climate change-related risks on banks: a literature review. Bank for International Settlements.
• De Økonomiske Råd. (2023). Økonomi og miljø, 2023. Kapittel II – Klimatilpasningikystzonen. De Økonomiske Råd.
• Deelstra, J., Øygarden, L., Blankenberg, A. G. B., & Eggestad, H. O. (2011). Climate change and runoff from agricultural catchments in Norway. International Journal of Climate Change Strategies and Management. https://doi.org/10.1108/17568691111175641
• DFØ. (2024a). Veileder i samfunnsøkonomiske analyser. Hentet fra dfo.no: https://www.dfo.no/kap-36-gjennomfore-usikkerhetsanalyse-fase-6
• DFØ. (2024b). Veileder til utredningsinstruksen. Hentet fra dfo.no: https://www.dfo.no/fagomrader/utrede-statlige-tiltak/veileder-til-utredningsinstruksen
• DFØ. (2025). Tilfredsstiller statlige utredninger utredningsinstruksens krav? Statusmåling 2023/2024. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring.
• Direktoratet for byggkvalitet. (2025). Bruk av organisatoriske sikringstiltak for flom, stormflo og skred. Hentet fra www.dibk.no: https://www.dibk.no/regelverk/horinger/hoyringar/bruk-av-organisatoriske-sikringstiltak-for-flom-stormflo-og-skred
• Direktoratet for romvirksomhet. (2024). Forbereder seg på neste flomkrise ved hjelp av satellittdata. Hentet fra www.romdirektoratet.no: https://romdirektoratet.no/aktuelt/forbereder-seg-p%C3%A5-neste-flomkrise-ved-hjelp-av-satellittdata
• DN. (2019). Høyesterett avviste Gjensidiges flomkrav. Hentet fra www.dn.no: https://www.dn.no/jus/hoyesterett-avviste-gjensidiges-flomkrav/2-1-676316
• DNT. (2025). Uttale til ekspertutvalget om klimatilpassing. Hentet fra nettsteder.regjeringen.no: https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/579/2025/12/DNT-Den-norske-turistforening.pdf
• Ducros, G., Tiggeloven, T., Ma, L., Daloz, A. S., Schuhen, N., & de Ruiter, M. C. (2024). Multi-hazards in Scandinavia: Impacts and risks from compound heatwaves, droughts and wildfires. EGUsphere, ss. 1-25.
• Dyrrdal, A. V., Bakke, S., Hanssen-Bauer, I., Mayer, S., Nilsen, I., Nilsen, J., . . . Årthun, M. (2025). Klima i Norge – kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert i 2025. NCCS-rapport 1/2025.
• EEA. (2024). European Climate Risk Assessment. EEA Report No. 01. European Environment Agency.
• EEA. (2025). Economic losses from weather- and climate-related extremes in Europe. Hentet fra eea.europa.eu: https://www.eea.europa.eu/en/analysis/indicators/economic-losses-from-climate-related?activeAccordion=546a7c35-9188-4d23-94ee-005d97c26f2b
• EEA. (2026). Discover the key services, thematic features and tools of Climate-ADAPT. Hentet fra www.climate-adapt.eea.europa.eu: https://climate-adapt.eea.europa.eu/en
• Ehrlich, I., & Becker, G. (1972). Market insurance, self-insurance, and self protection. Journal of Political Economy. 80 (4), ss. 623-648.
• Eira, I., Turi, E., & Turi, J. (2023). Sámi Traditional Reindeer Herding Knowledge Throughout a Year: Herding Periods on Snow-Covered Ground. I S. Mathiesen, I. Eira, E. Turi, P. M. Oskal, & M. Tonkopeeva (eds), ReindeerHusbandry. Adaptation to the Changing Arctic, Volume 1 (ss. 67-97).
• Energi og Klima. (2025). Issmelting i Arktis og Antarktis. Hentet fra energiogklima.no: https://www.energiogklima.no/data/havis-i-arktis
• Espegren, C. (2026). Hvem bærer naturskaderisiko? Effekter av naturhendelser på norske husholdninger og risikodeling i naturskadeforsikringen. Norges Bank.
• Europakommisjonen. (2026). Assessment of EU and Member States adaptation investment needs – Study on the macro-economic impacts of the climate transition. European Commission, Directorate-General for Climate Action.
• European Scientific Advisory Board on Climate Change. (2026). Climate adaptation and mitigation in the agri-food system -Recommendations for coherent EU policies. Publications Office of the European Union.
• Falconer, L., Telfer, T. C., Garrett, A., Hermansen, Ø., Mikkelsen, E., Hjøllo, S. S., . . . & Ytteborg, E. (2022). Insight into real-world complexities is required to enable effective response from the aquaculture sector to climate change. PLOS Climate 1 (3).
• FAO. (2018). Impacts of climate change on fisheries and aquaculture. Synthesis of current knowledge and mitigation options. Food and Agriculture Organization of the United Nations.
• Feyen, L., Ciscar, J., Gosling, S., Ibarreta, D., & Soria, A. (2020). Climate change impacts and adaptation in Europe. JRC PESETA IV final report. Publications Office of the European Union.
• FHI. (2022). Klimaendringer og helse. Hentet fra www.fhi.no: https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/miljo/klima-og-helse/
• Finans Norge. (2026). Klimarapport 2026. Finans Norge.
• Finansdepartementet. (2019). Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudjsettet 2019. (Prop. 114 S. (2018–2019)). Regjeringen.
• Finansdepartementet. (2021). Prinsipper og krav ved utarbeidelse av samfunnsøkonomiske analyser. Rundskriv R-109/21. Finansdepartementet.
• Finci, A., Svennerud, M., Smedshaug, C. A., & Rustad, L. J. (2023). Norsk selvforsyning av matvarer – status og potensial. NIBIO.
• Fiskeridirektoratet. (2025). Utvikling i fiskeriene (offisiell statistikk). Hentet fra www.fiskeridir.no: https://www.fiskeridir.no/statistikk-tall-og-analyse/data-og-statistikk-om-yrkesfiske/fangst/fangst-fordelt-pa-art-offisiell-statistikk
• Fiva, J., Hagen, T., & Sørensen, R. (2021). Kommunal organisering. Universitetsforlaget.
• FN. (1992). Rio-erklæringen om miljø og utvikling. Vedtatt på De forente nasjoners konferanse om miljø og utvikling. Rio de Janeiro, 3.-14. juni 1992.
• Forurensningsloven. (1981). Lov om vern mot forurensninger og om avfall (LOV-1981-03-13-6). Hentet fra lovdata.no.
• François, H., Samacoïts, R., Bird, D. N., Köberl, J., Prettenthaler, F., & Morin, S. (2023). Climate change exacerbates snow-water-energy challenges for European ski tourism. Nature ClimateChange, 13(9), ss. 935-942.
• Frauenfelder, R., Solheim, A., Isaksen, K., Romstad, B., Dyrrdal, A. V., Ekseth, K. H., . . . Fevang, P.-A. (2017). Impacts of extreme weather events on transport infrastructure in Norway. Nat. Hazards Earth Syst. Sci. Discuss. [preprint], https://doi.org/10.5194/nhess-2017-437.
• Frauenfelder, R., Solheim, A., Isaksen, K., Romstad, B., Dyrrdal, A., Ekseth, K., . . . Aaheim, A. (2013). Impacts of extreme weather events on infrastructure in Norway (InfraRisk) – Sluttrapporttil NFR-prosjekt 200689. Norges geotekniske institutt NGI.
• Gebrechorkos, S. H., Sheffield, J., Vicente-Serrano, S. M., Funk, C., Miralles, D. G., Peng, J., . . . Dadson, S. J. (2025). Warming accelerates global drought severity. Nature, ss. 628-635. https://doi.org/10.1038/s41586-025-09047-2
• Gonzalez, S., Sandvik, A., Jensen, M., Albretsen, J., Sandø, A., Ingvaldsen, R., . . . & Vikebø, F. (2025). Drivers of the summer 2024 marine heatwave and record salmon lice outbreak in northern Norway. Communications Earth and Environment 6, Article number 639.
• Graminor. (2025). Årsrapport 2024. Graminor.
• Greenhill, S., Hsiang, S., Balboni, C., Barrage, L., Bolliger, I., Boomhower, J., . . . Simon, B. (2026). Using markets to adapt to climate change. Science, ss. 662-664. https://doi.org/10.1126/science.aea7431
• Grefsrud, E., Andersen, L., Grøsvik, B., Kupka Hansen, P., Husa, V., Samuelsen, O., . . .Stien, L.H. (2025). Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2025. Produksjonsdødelighet og miljøeffekter av norsk fiskeoppdrett. Havforskningsinstituttet.
• Grieu, C., Vågen, I. M., & Øverland, J. I. (2022). Dyrking av nye arter i Norge. I NIBIO Bok 8(2) (ss. 144-147). NIBIO.
• Grytnes, J.-A. (2026). Klimaendringer og naturen i Norge. Hentet fra www.artsdatabanken.no: https://artsdatabanken.no/naturtyper/rodlista-naturtyper/om-rodlista/fordypning/klimaendringer-og-naturen-i-norge
• Gössling, S., & Scott, D. (2025). Tourist demand and destination development under climate change: complexities and perspectives. Journal of Sustainable Tourism, ss. 1193-1223.
• Hagem, C. (2025). Subnational Nature Offset Markets: Balancing National and Local Public Goods. Discussion Paper. Statistisk sentralbyrå.
• Handberg, Ø. N., Selseng, T., Aall, C., & Bruvoll, A. (2020). Kunnskap og kunnskapshull for å vurderelønnsomhet av klimatilpasningstiltakiveisektoren. Menon Economics.
• Handberg, Ø., Hole, I., Simensen, T., Dramstad, W., Tønnesen, A., Bjørgen, A., . . . Lindhjem, H. (2026). Virkemidler for å reduserenedbygging av særligviktigenaturarealer. Menon-publikasjon Nr. 22/2026. Menon Economics.
• Hanssen, G. S. (2018). Planlegging for risikosamfunnet: Hvordan fungerer flomsonekart med klimapåslag som kunnskapsoversettelse? Kart og plan, ss. 16-35.
• Hauge, Å., Almås, A.-J., Flyen, C., Stoknes, P., & Lohne, J. (2017). User guides for the climate adaptation of buildings and infrastructure in Norway – Characteristics and impact. Climate Services, ss. 23-33. https://doi.org/10.1016/j.cliser.2017.06.009
• Haugland, I., Rønning, E., & Dalen, H. (2025). Tid brukt til friluftslivsaktiviteter. SSB-rapport 2025/13. Statistisk sentralbyrå.
• Havforskningsinstituttet. (2021). Hetebølger i havet blir hyppigere og heftigere. Hentet fra www.hi.no: https://www.hi.no/hi/nyheter/2021/november/hetebolger-i-havet-blir-hyppigere-og-heftigere
• Havforskningsinstituttet. (2024). Tema: Laks i oppdrett. Hentet fra www.hi.no: https://www.hi.no/hi/temasider/arter/laks/laks-i-oppdrett
• havressurslova. (2008). Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (LOV-2008-06-06-37). Hentet fra lovdata.no.
• Heinrich-Mertsching, C., Wahl, J. C., Ordoñez, A., Stien, M., Elvsborg, J., Haug, O., & Thorarinsdottir, T. L. (2023). Assessing present and future risk of water damage using building attributes, meteorology, and topography. Journal of the Royal Statistical Society Series C: Applied Statistics, ss. 809-828.
• Helsedirektoratet. (2021). Sektorrapport om folkehelse 2021. Hentet fra www.helsedirektoratet.no.
• Helsedirektoratet. (2025). Kapittel 8. Klimatilpasning i helse- og omsorgstjenestene. Hentet fra www.helsedirektoratet.no: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/veikart-mot-en-baerekraftig-lavutslipps-og-klimatilpasset-helse-og-omsorgstjeneste/klimatilpasning-i-helse-og-omsorgstjenestene
• Hempel, M., & Kolstad, E. W. (2026). What if farmers had seen it coming? The retrospective potential of extended-range forecasts in managing the 2018 drought in Norwegian agriculture. Climate Risk Management. https://doi.org/10.1016/j.crm.2026.100792
• Henke, L., Knoth, K., & Sandberg, E. (2024). Climate change adaptation in Norwegian businesses Awareness, integration and barriers. Climate Risk Management. https://doi.org/10.1016/j.crm.2024.100647
• HM Government. (u.d.). Global biodiversity loss, ecosystem collapse and national security. A national security assessment. Hentet fra www.gov.uk: https://assets.publishing.service.gov.uk/media/696e0eae719d837d69afc7de/National_security_assessment_-_global_biodiversity_loss__ecosystem_collapse_and_national_security.pdf
• Hogan, D., & Schlenker, W. (2024). Empirical approaches to climate change impact quantification. I Handbook of the Economics of Climate Change (ss. 53–111). North-Holland.
• Hohle, E. E., Lyssandtræ, F., Orlund, K., Killingland, K. N., Mortensen, P., Kvam, S., . . . Holm, M. (2016). Landbruk og klimaendringer – Rapport fraarbeidsgruppe. Landbruks- og matdepartementet.
• Holand, Ø., Hannu, U., Rasmus, S., & Åhman, B. (2024). Challenges and conditions for reindeer husbandry in Norway, Sweden and Finland. Rangifer, ss. 1-72. https://doi.org/10.7557/2.44.8.7973
• Holth & Winge AS, Henning Larsen Architects AS og Rambøll Norge AS. (2025). Kartlegging av kommunens behov og handlingsrom for å ivareta naturmangfold og miljø i arealplanlegging. Kommunal- og distriktsdepartementet.
• Holth & Winge AS; Civitas AS. (2024). Handlingsrommet for å fastsetteklima- og energikravetter plan- og bygningsloven. PåoppdragfraKommunal- og distriktsdepartementet .
• Holthe, A. B., Reksten, H., Svendsen, K. F., Winther-Larsen, S., Bruaset, S. P., & Grande, C. (2025). Kommunalt investeringsbehov for vann og avløp. Norsk Vann.
• Hudson, P., & Botzen, W. (2019). Cost–benefit analysis of flood-zoning policies: A review of current practice. WIREs Water. https://doi.org/10.1002/wat2.1387
• Hudson, P., Wouter Botzen, W., Czajkowski, J., & Kreibich, H. (2017). Moral hazard in natural disaster insurance markets: Empirical evidence from Germany and the United States. Land Economics, 93 (2), ss. 179-208.
• Huseby, J. (2026). Tillitsvalgtes erfaringer med ekstremværhendelser på arbeidsplassene. Hentet fra www.fafo.no: https://www.fafo.no/images/pub/2026/Faktaflak-mars-2026-Tillitsvalgtes-erfaringer-med_ekstremvaerhendelser.pdf
• Hønsi, T., & Jansen, M. (2024). Effektar av klimaendringarpåmiljøgifterivassmiljøet. Vestlandsforsking.
• IPBES. (2022). Methodological Assessment Report on the Diverse Values and Valuation of Nature of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. IPBES secretariat.
• IPCC. (2007). Climate Change 2007: Impacts, Adaptation and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, M.L. Parry, O.F. Canziani, J.P. Palutikof, P.J. van der Linden and C.E. Hanson. Cambridge University Press.
• IPCC. (2021). Summary for Policymakers. I V. Masson-Delmotte, P. Zhai, A. Pirani, S. Connors, C. Péan, S. Berger, . . . B. Zhou(red.), Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC.
• IPCC. (2023). Climate Change 2023: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Geneva, Switzerland: IPCC. https://doi.org/10.59327/IPCC/AR6-9789291691647
• IPCC. (2026a). Glossary. Hentet fra www.apps.ipcc.ch: https://apps.ipcc.ch/glossary/
• IPCC. (2026b). Reports. Hentet fra www.ipcc.ch: https://www.ipcc.ch/reports/
• Isaksen, E., Røed, K., & Hermansen, Å. (2026). Søkelys på omstilling i arbeidslivet. Søkelys på arbeidslivet, ss. 1-9.
• Isaksen, K. (2018). Tele i endring. Scandinavian University Press. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3118-2018-06-08
• Ivarsflaten, E., Nordø, Å., Dahlberg, S., Boderstad, T., Bye, H., Böhm, G., . . . og Tvinnereim, E. (2025). Nordmenns klimafølelser: Maktesløshet og tristhet – lite skyld. Hentet fra www.energiogklima.no: https://www.energiogklima.no/nyhet/nordmenns-klimafolelser-maktesloshet-og-tristhet-lite-skyld
• Iversen, E., & Aanesen, M. (upublisert, under arbeid). Learning from Extreme Weather: Information, Experience and Insurance Demand.
• Iversen, E., Grimsrud, K., Lindhjem, H., & Navrud, S. (2024). Mountains of trouble: Accounting for environmental costs of land use change from tourism development. Tourism Management. https://doi.org/10.1016/j.tourman.2023.104870
• Johansen, T., Borge, T., Meneses-Echavez, J., Refsdahl, T., & Henriksen, H. (2026). Klimaendringer og klimarelaterte hendelser: betydningen for likestilling og sosial ulikhet. En systematisk kartleggingsoversikt. Folkehelseinstituttet.
• Juristen. (2019). Gjensidige tapte flomstrid med Nord-Fron kommune. Hentet fra www.juristen.no: https://juristen.no/nyheter/2019/05/gjensidige-tapte-flomstrid-med-nord-fron-kommune
• Justis- og beredskapsdepartementet. (2024). Høringsnotat ny naturskadeforsikringslov mv. Justis- og beredskapsdepartementet.
• Kahneman, D., Knetsch, J., & Thaler, R. (1991). Anomalies. The endowment effect, loss aversion and status quo bias. Journal ofEconomicPerspectives. Vol.5, nr.1, ss. 193-206.
• Kartverket. (2026). Se havnivå i kart. Hentet fra www.kartverket.no: https://kartverket.no/til-sjos/se-havniva/kart?zoom=6&center=68680,7189212&locationId=&year=2100&layer=stormflo200ar_klimaar2100
• Keys, B. J., & Mulder, P. (2024). Property insurance and disaster risk: New evidence from mortgage escrow data. NBER Working Paper 32579.
• Kivedal, K., Svellingen, W., & Torgersen, G. (2025). Climate Risks and Housing Markets – Housing Lab working paper series. Oslo Met – Housing Lab, Nasjonalt senter for boligmarkedsforskning.
• Klima- og miljødepartementet. (2024). Norway’s first Biennial Transparency Report under the Paris Agreement. Klima- og miljødepartementet.
• Klima- og miljødepartementet. (2026). Endringer ivass- og avløpsanleggslovam.m. (overvannsgebyr) (Prop. 83 L (2025–2026)). Hentet fra www.regjeringen.no.
• Knight, F. (1921). Risk, Uncertainty and Profit. Houghton Mifflin.
• Kolstad, C. D., & Moore, F. C. (2020). Estimating the economic impacts of climate change using weather observations . Review of Environmental Economics and Policy.
• Kolstø, J. V., Vandeskog, S. M., & Haug, O. (2026). Framtidige skadebeløp etter overvannsflom for bygninger i Norge. Norsk Regnesentral.
• Kommunal- og distriktsdepartementet. (2021). Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. lovdata.no.
• Kommunal- og distriktsdepartementet. (2024). Statlige planretningslinjer for klima og energi. Hentet fra lovdata.no: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2024-12-20-3359
• Kommunal- og distriktsdepartementet. (2025a). Retningslinjer for skjønnstildeling. Hentet fra www.regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/contentassets/893e7a447a4d45178108c3beef62de0c/retningslinjer-for-skjonnstildelingen-2026.pdf
• Kommunal- og distriktsdepartementet. (2025b). Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. lovdata.no.
• Kousky, C. (2019). The role of natural disaster insurance in recovery and risk reduction. AnnualReviewof Resource Economics, 11 (1), ss. 399-418.
• Krogness, H. (2025). Nå importerer vi 90 prosent av foret til oppdrettslaks. Kan de spise insekter i stedet? Hentet fra www.forskning.no: https://www.forskning.no/bioteknologi-husdyr-insekter/na-importerer-vi-90-prosent-av-foret-til-oppdrettslaks-kan-de-spise-insekter-i-stedet/2588653
• Krokene, P., Nordskog, B., Brodal, G., Ficke, A., Magnusson, C., Blystad, D., . . . Brurberg, M. B. (2016). Effekter av endret klima og behov for tilpasninger – Plantehelse og skoghelse. CICERO senter for klimaforskning.
• Landbruks- og matdepartementet. (2023). Klimatilpasning for reindrift. Rapport fra arbeidsgruppe. Landbruks- og matdepartementet.
• Landbruksdirektoratet. (2023). Vernskog og naturfare. Hentet fra www.landbruksdirektoratet.no: https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/skogbruk/vernskog-og-naturfare/1.vernskog-etter-skogbruksloven
• Landbruksdirektoratet. (2024a). Gjennomgang av beredskapen i reindriften. Rapport fra arbeidsgruppe. Rapport nr. 24/3-40. Landbruksdirektoratet.
• Landbruksdirektoratet. (2024b). Ressursregnskap for reindriftsnæringen. For reindriftsåret 1. april 2023-31. mars 2024. Landbruksdirektoratet.
• Landbruksdirektoratet. (2025). Normaler for landbruksveier med byggebeskrivelse. Landbruksdirektoratet.
• Lawrence, D. (2016). Klimaendring og framtidige flommer i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• Lindhjem, H., & Magnussen, K. (2012). Verdier av økosystemtjenester i skog i Norge – NINA Rapport 894. Norsk Institutt for Naturforskning.
• Lunde, A., Dannevig, H., Etzelmüller, K., Isaksen, K., Løseth, K., & Njå, O. (2026). Landskapsendringar og naturfare ved tap av permafrost, brear og snøfonner. Utfordringar for fjellturisme og fjellredning i Jotunheimen. Rapport frå Klimarisikoprosjektet 2023 – 2026. Lom: Norsk senter for fjellredning.
• Løseth, K., Engeset, A. B., Meyer, A., Aall, C., Tandberg, B. K. R., Rød, J. K., Christensen, H., & Kolderup, T. S. (2025). Moglegheitsstudie og tolegrenseanalyse for Sognefjorden. Sogndal: Vestlandsforskning.
• Ma, S., Huse, G., Ono, K., Nash, R., Vølstad, J., & Kjesbu, O. (2024). Northeast Atlantic fish stock productivity hindcast and forecast from a Bayesian framework reveal pronounced climate induced dynamics. Fish and fisheries. Volume 25, Issue 4., ss. 686-710. https://doi.org/10.1111/faf.12833
• Madslien, A., & Steinsland, C. (2022). Framskrivinger for persontransporttil NTP 2025-2036. Hentet fra www.toi.no: https://www.toi.no/getfile.php?mmfileid=74674
• Madslien, A., Hovi, I. B., & Hansen, W. (2022). Framskrivinger for godstransporttil NTP 2025-2036. Hentet fra www.toi.no: https://www.toi.no/getfile.php?mmfileid=74680
• Magnussen, K., Handberg, Ø., Bakkestuen, V., Rød, M., Rusch, G., Nordén, J., & Rosvold, J. (2020). Kartlegging av støtteordninger med negative konsekvenser for naturmangfold. Menon-publikasjon nr. 3/2020. Menon Economics.
• Magnussen, K., Navrud, S., & Lindhjem, H. (2022). Velferdsgevinster ved utbedring av skredutsatte veistrekninger. Menon Economics.
• Magnussen, K., Wifstad, K., Seeberg, A., Stålhammar, K., Bakken, S., Banach, A., . . . Sandsbråten, S. (2017). Naturbaserte løsninger for klimatilpasning. Menon-publikasjon nr. 61/2017. Menon Economics.
• Matei, N. A., García-León, D., Dosio, A., e Silva, F. B., Barranco, R. R., & Ciscar, J. C. (2023). Regional impact of climate change on European tourism demand. Luxembourg: Publications Office of the European Union.
• Meld. St. 1 (2024–2025). (2024). Nasjonalbudsjettet 2025. Finansdepartementet.
• Meld. St. 11 (2023–2024). (2024). Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket. Landbruks- og matdepartementet.
• Meld. St. 14 (2023–2024). (2024). Nasjonal transportplan 2025-2036. Samferdselsdepartementet.
• Meld. St. 24 (2024–2025). (2025). Framtidens havbruk. Bærekraftig vekst og mat til verden. Nærings- og fiskeridepartementet.
• Meld. St. 26 (2022–2023). (2023). Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. Klima- og miljødepartementet.
• Meld. St. 27 (2023–2024). (2024). Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred. Energidepartementet.
• Meld. St. 29 (2016–2017). (2017). Perspektivmeldingen 2017. Finansdepartementet.
• Meld. St. 31 (2023–2024). (2024). Perspektivmeldingen. Finansdepartementet.
• Meld. St. 33 (2012–2013). (2013). Klimatilpasning i Norge. Miljøverndepartementet .
• Meld. St. 35 (2023–2024). (2024). Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold. Klima- og Miljødepartementet.
• Meld. St. 8 (2025–2026). (2026). Samisk språk, kultur og samfunnsliv. Kommunal- og distriktsdepartementet.
• Menon Economics. (2023a). Kulturarv, naturmangfold og andre naturgoder i jordbrukslandskapet. Menon-publikasjon nr. 87/2023. Menon Economics.
• Menon Economics. (2023b). Menons prognoser for norsk reiseliv mot 2030. Menon-publikasjon nr. 144/2023. Menon Economics.
• Menon Economics og NGI. (2024). Ansvar, finansiering og insentiver. Utredning av virkemidler for økt forebygging mot vær- og naturfare i Norge. Menon Economics.
• Metz, B., Davidson, O., Bosch, P., Dave, R., & Meyer, L. (2007). Climate Change 2007: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. Hentet fra https://archive.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg3/en/ch3s3-1-1.html
• Michaelowa, A., & Stadelmann, M. (2018). Development of universal metrics for adaptation effectiveness. I L. Christensen & G. Martinez (red.) Adaptation metrics: Perspectives on measuring, aggregating and comparing adaptation results. UNEP DTU Partnership.
• Miljø- og Ligestillingsministeriet. (2026). National plan for kystbeskyttelse af Danmark. Klimatilpasningsplan II. Miljø- og Ligestillingsministeriet.
• Miljødirektoratet. (2020). Naturmangfold og klima. Muligheter for politikkutforming (responseoptions) forenelige med hverandre i utvalgte rapporter fra klimapanelet (IPCC), naturpanelet (IPBES) og Havpanelet og vurdering av relevans for norske forhold. Miljødirektoratet.
• Miljødirektoratet. (2021). Faktagrunnlag for vurdering av avgift på klimagassutslipp fra nedbygging av arealer. Miljødirektoratet.
• Miljødirektoratet. (2024). Klimatilpasning 2024-2028. Strategi og handlingsplan for Miljødirektoratets resultatområder. Miljødirektoratet.
• Miljødirektoratet. (2025a). Klimaendringer og helse. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/klimatilpasning/klimatilpasning-i-sektorer/helse/
• Miljødirektoratet. (2025b). Klimatilpasning i infrastruktur og samferdselssektoren. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/klimatilpasning/klimatilpasning-i-sektorer/infrastruktur-og-samferdsel/
• Miljødirektoratet. (2025c). Veileder: Klimatilpasning i vann og avløpssektoren. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/klimatilpasning/klimatilpasning-i-sektorer/vann-og-avlop/
• Miljødirektoratet. (2025d). Vurdere naturbaserte løsninger – kommuneveilederen. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/klimatilpasning/veiledning-til-statlige-planretningslinjer-for-klimatilpasning/vurdere-naturbaserte-losninger/
• Miljødirektoratet. (2025e). Veiledning til Statlige planretningslinjer for klimatilpasning. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/klimatilpasning/veiledning-til-statlige-planretningslinjer-for-klimatilpasning/sentrale-prinsipper/
• Miljødirektoratet. (2026a). Kart over grå arealer. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/arealplanlegging/kart-over-gra-arealer/
• Miljødirektoratet. (2026b). Naturregnskap. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/naturregnskap/
• Miljødirektoratet. (u.d.). Klimatilpasning: Kunnskap og veiledning. Hentet fra www.miljodirektoratet.no: https://www.miljodirektoratet.no/klimatilpasning/
• Miljøinformasjonsloven. (2003). Lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (LOV-2003-05-09-31). Hentet fra lovdata.no.
• Mohr, J., Bastit, F., Grünig, M., Knoke, T., Rammer, W., Senf, C., . . . Seidl, R. (2025). Rising cost of disturbances for forestry in Europe under climate change. Nature Climate Change. 10.1038/s41558-025-02408-9
• Mol, J., Botzen, W., & Blasch, J. (2020a). Risk reduction in compulsory disaster insurance: Experimental evidence on moral hazard and financial incentives. Journal of Behavioral and Experimental Economics, 84, 101500.
• Mol, J., Botzen, W., & Blasch, J. (2020b). Behavioral motivations for self-insurance under different disaster risk insurance schemes. Journal of Economic Behavior & Organization, 180(Des), ss. 967-991.
• Multiconsult. (2024). Kunnskapsrapportklimatilpasning. Jernbanedirektoratet.
• Nater, C., & Eriksen, L. (2025). Naturindeks for Norge 2025. Tilstand og utvikling for biologiskmangfold. NINA Temahefte 97. Norsk institutt for naturforskning.
• Naturmangfoldloven. (2009). Lov om forvaltning av naturensmangfold (LOV-2009-06-19-100). Hentet fra lovdata.no.
• Naustdalslid, J., & Orderud, G. I. (2018). Forsvar for det bestående. Stat & Styring, 28(1), ss. 54-57. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-750X-2018-01-18
• Neby, S., Angell, E., Engen, O. A., & Morsut, C. (2023). Klimatilpasning i Norge. Mellom risiko, beredskap og normalsituasjon. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 39(4), ss. 159-176. https://doi.org/10.18261/nst.39.4.3
• NGI. (2022). KlimaVei – H1.1 Klimapåvirkning. Norges geotekniske institutt.
• NIBIO. (2016). Utredning om landbrukets utfordringer. NIBIO.
• NIBIO. (2025). Totalkalkylen – statistikk – resultatmål. Hentet fra www.nibio.no: https://www.nibio.no/tjenester/totalkalkylen-statistikk#groups/2455
• NIBIO. (2026). Oppdatert kunnskapsgrunnlag om tiltak. NIBIO, NINA og NMBU.
• NIM. (2024). Canary in the Coal Mine – Sámi Rights and Climate Change in Norway. NIM – Norges institusjon for menneskerettigheter.
• NINA. (2026). Fjellrevfakta. Hentet fra www.nina.no: https://www.nina.no/Naturmangfold/Fjellrev/Fjellrevfakta
• Nofima. (2019). Varmere hav er dårlig nytt for oppdrettslaksen. Hentet fra www.nofima.no: https://nofima.no/resultater/varmere-hav-er-darlig-nytt-for-oppdrettslaksen/
• Nordhaus, W. (1975). The political business cycle. The Review of economic studies, 42 (2), ss. 169-190.
• Norges Fiskarlag. (2025). Hva slags konsekvenser har klimaendringene for Norge og hva kan vi gjøre? Innspill fra Norges Fiskarlag. Hentet fra nettsteder.regjeringen.no: https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/579/2025/12/20251211-Innspill-fra-Norges-Fiskarlag-til-ekspertutvalget-for-klimatilpasning.pdf
• Norges sjømatråd. (2025). Nøkkeltall for 2024. Hentet fra www.seafood.no: https://nokkeltall.seafood.no/
• Norges Skogeierforbund. (2026). Hogst og hogstformer. Hentet fra Skog.no: https://skog.no/skogfaglig/hogstformer/
• Norsk takst. (2025). Innspill fra Norsk takst – Nasjonalt ekspertutvalg for klimatilpasning. Hentet fra nettsteder.regjeringen.no: https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/579/2025/12/Norsk-Takst.pdf
• NOU 1996: 9. (1996). Grønne skatter – en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. Finans- og tolldepartementet.
• NOU 1997: 27. (1997). Nytte-kostnadsanalyser. Prinsipper for lønnsomhetsvurderinger i offentlig sektor. Finans- og tolldepartementet.
• NOU 2000: 22. (2000). Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Kommunal- og regionaldepartementet.
• NOU 2010: 10. (2010). Tilpassing til eit klima i endring. Samfunnet si sårbarheit og behov for tilpassing til konsekvensar av klimaendringane. Miljøverndepartementet .
• NOU 2012: 16. (2012). Samfunnsøkonomiske analyser. Finansdepartementet.
• NOU 2013: 10. (2013). Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. Miljøverndepartementet.
• NOU 2015: 15. (2015). Sett pris på miljøet. Finansdepartementet.
• NOU 2018: 17. (2018). Klimarisiko og norsk økonomi. Finansdepartementet.
• NOU 2022: 14. (2022). Inntektsmåling i jordbruket. Landbruks- og matdepartementet.
• NOU 2022: 20. (2022). Et helhetlig skattesystem. Finansdepartementet.
• NOU 2022: 3. (2022). På trygg grunn. Bedre håndtering av kvikkleirerisiko. Energidepartementet.
• NOU 2023: 10. (2023). Leve og oppleve. Nærings- og fiskeridepartementet.
• NOU 2023: 17. (2023). Nå er det alvor. Rustet for en usikker fremtid. Justis- og beredskapsdepartementet.
• NOU 2023: 23. (2023). Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping. Nærings- og fiskeridepartementet.
• NOU 2023: 25. (2023). Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050. Klima- og miljødepartementet.
• NOU 2023: 3. (2023). Mer av alt – raskere. Olje- og energidepartementet.
• NOU 2023: 9. (2023). Generalistkommunesystemet. Likt ansvar – ulike forutsetninger. Kommunal- og distriktsdepartementet.
• NOU 2024: 2. (2024). I samspill med naturen. Naturrisiko for næringer, sektorer og samfunn i Norge. Klima- og miljødepartementet.
• NOU 2026: 1. (2026). En bærekraftig kommunesektor. Kommunekommisjonens første delutredning. Kommunal- og distriktsdepartementet.
• NVE. (2011). Lynstudien: Klimaendringenes betydning for forekomsten av lyn og tilpasningsbehov i kraftforsyningen. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2015a). Et væravhengig kraftsystem – og et klima i endring. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2015b). Om lyn og lyns påvirkning på det norske kraftnettet: Studentprosjekt 2015. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2019). Vannkraftverkene i Norge får mer tilsig. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2021a). Klimaendringer og damsikkerhet: analyse av dammers sårbarhet for økte flommer 2021. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2021b). Klimatilpasning i kraftforsyningen. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2023). Forvaltningsregimet for naturfarer i Norge – statlig fagansvar. NVE-rapport nr.21. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2025a). Klimatilpasning i kraftforsyningen. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2025b). Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2025. Norges vassdrags- og energidirektorat.
• NVE. (2025c). Temakart: Klimapåslag for flomberegninger. Metodebeskrivelse og veiledning. Hentet fra https://www.nve.no/media/17998/temakart_klimapaaslag_for_flomberegninger.pdf
• NVE. (2026a). Kraftproduksjon. Hentet fra www.nve.no: https://www.nve.no/energi/energisystem/kraftproduksjon/
• NVE. (2026b). Skredstatistikk. Hentet fra nve.no: https://www.nve.no/naturfare/laer-om-naturfare/om-skred/skredhendelser/skredstatistikk/
• Nyborg, K., Anderies, J., Dannenberg, A., Lindahl, T., Schill, C., Schlüter, M., . . . de Zeeuw, A. (2016). Social norms as solutions. Science, 354(6308), ss. 42-43.
• Nyrud, T., Iversen, A., Bendiksen, B., Robertsen, R., Steinsbø, S., & Skjønhals Jensen, H. (2025). Sjømatnæringens ringvirkninger. Verdiskaping og ringvirkninger fra norsk sjømatnæring for 2024. Nofima.
• OECD. (2022). Climate Tipping Points: Insights for Effective Policy Action. OECD. https://doi.org/10.1787/abc5a69e-en.
• OECD. (2025a). Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2025: Making the Most of the Trade and Environment Nexus in Agriculture. OECD. https://doi.org/10.1787/a80ac398-en
• OECD. (2025b). Environmental Outlook on the Triple Planetary Crisis. Stakes, Evolution and Policy Linkages. OECD.
• Olsson, J., Palkhanov, I., & Nossum, A. S. (2024). Arealprognose – planlagt omdisponering av naturarealer etter sektorlovverk. Norkart.
• Orderud, G. I., & Naustdalslid, J. (2018). The Understanding and Role of Uncertainty and Risk in Climate Change Adaptation: Local and Central Authorities in Norway. International Journal of Sustainable Development & World Ecology 25(7): 579–591.https://doi.org/10.1080/13504509.2018.1443524
• Orderud, G., & Naustdalslid, J. (2017). Kunnskap og klimatilpasningioffentligforvaltning. NIBR-rapport 2017:4.
• OS2. (u.d.). OS2-SkadesØkonomi. Hentet fra www.os2.eu: https://www.os2.eu/os2skadesokonomi
• Osberghaus, D. (2015). The determinants of private flood mitigation measures in Germany – Evidence from a nationwide survey. Ecological Economics, 110, ss. 36-50.
• Oslo Economics. (2022). Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiskeanalyser. Oslo Economics.
• Oslo Economics. (2026a). Samfunnsvirkninger av pollenallergi. Rapport på oppdrag fra Norges Astma- og Allergiforbund. Oslo Economics.
• Oslo Economics. (2026b). Utredning om klimatilpasning av natur i Norge. Oslo Economics.
• Ostrom, E. (1990). Governing the Commons: The Evolution of Institutions for Collective Action. Cambridge University Press.
• Palandri, C., Frank, E. G., Kimhi, A., Lavon, Y., Ezra, E., & Fishman, R. (2025). High-frequency data reveal limits of adaptation to heat in animal agriculture. Science Advances. https://doi.org/DOI:10.1126/sciadv.adw4780
• Pannequin, F., Corocos, A., & Montmarquette, C. (2020). Are insurance and self-insurance substitutes? An experimental approach. Journal of Economic Behavior & Organization, 180, ss. 797-811.
• Panzacchi, M., van Moorter, B., Sydenham, M., Horntvedt Thorsen, N., Niebuhr, B., Stange, E., . . . Solberg, E. (2024). Nasjonalkartlegging av grønninfrastruktur. De førstenasjonalekartene for solitære bier, elg, edellauvskog og andretreslag. Norsk institutt for naturforskning.
• Pearce, D., Atkinson, G., & Mourato, S. (2006). Cost-Benefit Analysis and the Environment: Recent Developments. OECD.
• Pedersen, S., Handberg, Ø. N., & Løset, F. (2019). Kvalitetpåkonsekvensutredninger av klima- og miljøtemaerikommuneplanensarealdel. Menon Economics.
• Petrolia, D. H., Landry, C., & Coble, K. (2015). Wind insurance and mitigation in the coastal zone. Land Economics, 91 (2), ss. 272-295.
• Pinnegar, J., Hamon, K., Kreiss, C., Tabeau, A., Rybicki, S., Papathanasopoulou, E., . . . & Peck, M. (2021). Future socio-political scenarios for aquatic resources in Europe: A common framework based on shared-socioeconomic-pathways (SSPs). Frontiers in Marine Science, 7, Artikkel 568219.
• plan- og bygningsloven. (2008). Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). (LOV-2008-06-27-71). Lovdata.
• Prytz, S. K., Eide, H., & Aalstad, R. (2025). Vi vil ha regnbed og åpne flomveier. Hentet fra www.dn.no: https://www.dn.no/innlegg/flom/vann-og-avlop/forurensning/vi-vil-ha-regnbed-og-apne-flomveier/2-1-1816070
• Rafaqat, W., Sanchez, P., Botnen, D., & Nieves, F.-A. (2025). Analysing historical events and current management strategies of wildfires in Norway. Scientific Reports. https://doi.org/10.1038/s41598-025-08760-2
• Reed, E. (2020). Fred er ei det beste. Hentet fra www.cicero.oslo.no: https://cicero.oslo.no/no/artikler/fred-er-ei-det-beste
• Regjeringen. (2023). Klima, sult og sårbarhet – Strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse. Utenriksdepartementet.
• Regjeringen. (2026). Revidert nasjonalbudsjett 2026: A til Å. Hentet fra regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/no/statsbudsjett/2026/rnb/a-til-aa/id3155656/?expand=3158865
• Reisinger, A., Garschagen, M., Mach, K. J., Pathak, M., Poloczanska, E., van Aalst, M., . . . Ranasinghe, R. (2020). The Concept of Risk in the IPCC Sixth Assessment Report: A Summary of Cross-Working Group Discussions. FNs klimapanel.
• Retter, G.-B. (2009). Norwegian Fisheries and Adaptation to Climate Change. I UNESCO, Climate Change and Arctic Sustainable Development: scientific, social, cultural and educational challenges. (ss. 88-93). UNESCO.
• RIF. (2025). Norgestilstand 2025. Rådgivende Ingeniørers Forening.
• Riksantikvaren. (2026). Klimaendringeneskonsekvenser for kulturmiljø. Hentet fra Riksantikvaren.no: https://riksantikvaren.no/klima-og-kulturminner/klimaendringenes-konsekvenser-for-kulturmiljo/
• Riksrevisjonen. (2022). Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring. Dokument 3:6 (2021–2022). Riksrevisjonen.
• Riksrevisjonen. (2026). Kartlegging av naturverdier og klimaeffekter som grunnlag for beslutninger i arealforvaltningen. Dokument 3:9 (2025–2026). Riksrevisjonen.
• Riseth, J., & Johansen, B. (2022). Inngrepseffekter på reindrifta i Troms. Kunnskapsgrunnlag for regionalt planarbeid. Tidsskriftet Utmark, ss. 62-76.
• RME. (2025a). Driften av kraftsystemet 2024. RME.
• RME. (2025b). KILE-ordningen – Et faktaark i serien om økonomisk regulering av strømselskaper. RME.
• Rosnes, O., Øye, S., Svartsund, H., & Hoel, M. (2025). Samfunnsøkonomiske virkninger av klimaendringer i Norge – Litteraturgjennomgang. Vista Analyse 2025/24.
• Rusdal, T. (2019). Klimatilpasningsarbeidet i småkommuner – stille forbigått? Plan, ss. 12-17. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2019-04-04
• Rød, J., Selseng, T., & Aall, C. (2025). Kommunerangeringen 2024. Hentet fra klimamonitor.no: https://klimamonitor.no/klimarisiko/kommunerangeringa
• Rødland, E., Nerhus, K., Brasfield, D., & Shelil, M. (2023). Klimaendringer: Sårbarhet og tilpasningsbehov i helse- og omsorgssektoren i Norge. Folkehelseinstituttet.
• Rødland, Vist, Krogh, v., Krog, Fernández, V., & Valen. (2026). Helsekonsekvenser av klimaendringer i Norden: en kunnskapskartlegging. Oslo: Folkehelseinstituttet (FHI).
• Samerådet. (2023). Klimaendringer i Sápmi – en oversikt og veien videre. Karasjok: Samerådet og Sametinget.
• Sametinget. (2024). Forprosjekt. Samisk Reiselivsstrategi. Et bærekraftig og mangfoldig reiseliv basert på samiske premisser og verdier. Sametinget.
• Samfunnssikkerhetsinstruksen. (2017). Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet (samfunnsikkerhetsinstruksen). Hentet fra www.lovdata.no: https://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2017-09-01-1349
• Sandberg, E., & Sandberg, L. (2024). Kommuners ansvarsforståelse, drivere og barrierer for sikring av bebyggelse mot flom og skred. I S. Taubøl, Flom, skred og juss Kapittel 3. Cappelen Damm forskning.
• Sandberg, E., Økland, A., & Tyholt, I. L. (2020). Naturskadeforsikrings- og erstatningsordninger i seks land. SINTEF akademisk forlag.
• Sandvik, A., Dalvin, S., Skern-Mauritzen, R., & Skogen, M. (2021). The effect of a warmer climate on the salmon lice infection pressure from Norwegian aquaculture. ICES Journal of Marine Science, 78 (5), ss. 1849-1859.
• Sannhets- og forsoningskommisjonen. (2023). Sannhet og forsoning. Grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen.
• Selseng, T., & Gjertsen, A. (2024). What drives sustainable climate change adaptation at the local level? Approaching three knowledge gaps. Sustainable development. 32(6), ss. 6504-6519.
• Simensen, T., Rød, J., Spielhofer, R., & Venter, Z. (2025). Samlet utbyggingsareal i Kommune-Norge: Historisk utvikling og framtidige scenarioer, 2000-2050. Kart og Plan. 118(2), ss. 104-123.
• Simensen, T., Winge, N., Holth, F., Stange, E., Barton, D., & Hanssen, G. (2022). Bærekraftig arealbruk innenfor rammen av lokalt selvstyre. KS FoU-rapport. KS.
• Sivertsen, E., Sandberg, E., Fjellheim, K., Solli, J., Strømø, E.-B., Lilledal, S., . . . Time, B. (2021). Indikator for måling av klimatilpasning av arealer, bygninger og infrastruktur i kommuner. Anvisning og rammeverk. SINTEF akademisk forlag.
• Sjømat Norge. (2025). Innspill – Hva slags konsekvenser har klimaendringene for Norge og hva kan vi gjøre. Hentet fra nettsteder.regjeringen.no: https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/579/2025/12/Horingsinnspill-klimatilpasninger-Sjomat-Norge-2025-12-18.pdf
• Solheim, H., & Vatne, B. (2025). Skader forårsaket av endringer i vær og klima: Kartlegging av norske boliger i risikosoner for værrelatert risiko. Oslo: Norges Bank.
• Solvoll, G. (2026). Fergedrift. Hentet fra www.snl.no: https://snl.no/fergedrift
• SOU 2025: 51. (2025). Bättreförutsättningarförklimatanpassning. Betänkande av Klimaanpassningsutredningen 2025. Klimat- och näringslivsdepartementet.
• Sperlich, D., Nadal-Sala, D., Gracia, C., Kreuzwieser, J., Hanewinkel, M., & Yousefpour, R. (2020). Gains or losses in forest productivity under climate change? The uncertainty of CO2 fertilization and climate effects. Climate, 8(12), 141.
• Spor Natur og Reiseliv AS. (2026). Reiseliv i Tromsø. Tåleevneanalyse og tiltak for reiselivet i Tromsø. Tromsø kommune.
• SSB. (2023). 11189: Investeringer og kapitalbeholdninger, etter næring, statistikkvariabel, år og investeringsart. Hentet fra www.ssb.no : https://www.ssb.no/statbank/table/11189
• SSB. (2024). Satellittregnskap for turisme. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/nasjonalregnskap/statistikk/satellittregnskap-for-turisme
• SSB. (2025a). 05988: Jordbruksbedrifter, etter brukartype (F) 1999 – 2024. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/05988
• SSB. (2025b). 12362: Utgifter til tjenesteområdene, kommunekonsern, etter funksjon, art, statistikkvariabel, år og region. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/12362/
• SSB. (2025c). Over en million nordmenn leier bolig. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/statistikk/boforhold-registerbasert/artikler/over-en-million-nordmenn-leier-bolig
• SSB. (2026a). 07459: Befolkning, etter region og år. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/07459
• SSB. (2026b). 09170: Produksjon og inntekt, etter næring og år. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/09170
• SSB. (2026c). 11712: Avvirkning av industrivirke for salg (1 000 m³), etter region, år og treslag. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/11712
• SSB. (2026d). 12910: Hovedtall for alle foretak og bedrifter, etter næring (SN2007), år og foretak/bedrift. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/statbank/table/12910
• SSB. (2026e). Hva er vanlig formue? Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/hva-er-vanlig-formue
• SSB. (2026f). Variabeldefinisjon industrivirke. Hentet fra www.ssb.no: https://www.ssb.no/a/metadata/conceptvariable/vardok/1325/nb
• St.meld. nr. 58 (1996–97). (1997). Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling – Dugnad for framtida. Miljøverndepartementet.
• St.meld. nr.13 (1992–1993), s. 154. (1993). Om FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro. Klima- og miljødepartementet.
• Statnett. (2023). Systemutviklingsplan 2023. Statnett.
• Statnett. (2025). Systemutviklingsplan 2025. Statnett.
• Statsforvalteren i Nordland. (2024). Scenario 5: Vintertørkeutfordrervannberedskap og leveringssikkerhet i en nordlands-kommune. Statsforvalteren i Nordland.
• Steininger, K., König, M., Bednar-Friedl, B., Kranz, L., Loibl, W., & Prettenhaler, F. (2015). Economic evaluationofclimatechangeimpacts. Development of a cross-sectoral framework and results for Austria. Springer Climate.
• Stern, N. (2006). Understanding the economics of adaptation . I Stern Review: The Economics of Climate Change. Cambridge University Press.
• Strand, G.-H., Svensson, A., Rekdal, Y., Stokstad, G., Mathiesen, H. F., & Bryn, A. (2021). Verdiskapingiutmark. Status og muligheter. NIBIO.
• Strandrud, J. F. (2025). Utsyn over norsklandbruk. Tilstand og utviklingstrekk 2025. NIBIO.
• Sundnes, F., Johnsen, K., Eira, I., Oskal, A., & Mathiesen, S. (2026). Klimaendringeri Sápmi – erfaringer og perspektiverpåkonsekvenser og muligetiltak for samisk kultur, næring og samfunn. NIVA-rapport 8183-2026/M-3153|2026. Internasjonalt reindriftssenter (ICR) og Norsk institutt for vannforskning STU (NIVA).
• Sundt-Hansen, L., Hedger, R., Ugedal, O., Diserud, O., Finstad, A., Sauterleute, J., . . . Forseth, T. (2018). Modelling climate change effects on Atlantic salmon: Implications for mitigation in regulated rivers. Science of The Total Environment, 631-632, ss. 1005-1017.
• Svalbardmiljøloven. (2001). Lov om miljøvernpå Svalbard (LOV-2001-06-15-79). Hentet fra lovdata.no.
• Swiss Re Institute. (2025). Unseasonal fires trigger above-trend catastrophe losses in first half 2025. Hentet fra www.swissre.com: https://www.swissre.com/institute/research/topics-and-risk-dialogues/climate-and-natural-catastrophe-risk/unseasonal-fires-above-trend-catastrophe-losses.html?utm_source=chatgpt.com
• Tajet, H. T., Hanssen-Bauer, I., Nilsen, I. B., Tveito, O. E., & Gangstø, R. (2024). Temperaturindekser 1961–1990 og 1991–2020. Meteorologisk institutt.
• Tandberg, B. K., & Selseng, T. (2024). Status for kommunal klimatilpasning i 2024 . Vestlandsforskning.
• TEEB. (2010). The Economics of Ecosystems and Biodiversity: Ecological and Economic Foundations. London: Earthscan.
• Thieken, A., Petrow, T., Kreibich, H., & Merz, B. (2006). Insurability and mitigation of flood losses in private households in Germany. Risk Analysis: An International Journal, 26 (2), ss. 383-395.
• Toman, M. (1998). Special Section: Forum on Valuation of Ecosystem Services: Why not to calculate the value of the world’s ecosystem services and natural capital. Ecological Economics, 25(1), ss. 57-60.
• Tonkopeeva, M., Skum, E. R., Krarup-Hansen, K., Sundset, M. A., Romanenko, T., Griffiths, D., . . . Mathiesen, S. D. (2024). Resilience Thinking in Reindeer Husbandry. I I. M. D. Mathiesen, Reindeer Husbandry (ss. 189-214). Springer Nature.
• Tufte, E. (1978). Political Control of the Economy. Princeton University Press.
• Tveiten, L. U., Bryn, A., Daugstad, K., Flatland, I., Hjelkrem, A., Hobrak, K. T., . . . Sturite, I. (2026). Klimavirkninger av å holde dyr på beite – kunnskap, kunnskapshull og -behov innen feltet. NIBIO.
• UN DESA Statistics Division. (2026). Climatechangemitigation and climatechangeadaptationexpenditure (SEEA Central Framework update, Issue C.5). United Nations.
• UNFCCC. (2022). Synthesis report on the cost of adaptation: Efforts of developing countries in assessing and meeting the costs of adaptation: Lessons learned and good practices. Synthesis report by the Adaptation Committee in the context of the recognition of adaptation efforts of developing country Parties.
• Valestrand, E. (2025). Samfunnssikkerhet og beredskap i utredning av statlige prosjekter. Stat & Styring, 35(3), ss. 62-65.
• van Ginkel, K. C., Dottori, F., Alfieri, L., Feyen, L., & Koks, E. E. (2021). Flood risk assessment of the European road network. Nat. Hazards Earth Syst. Sci., 21, ss. 1011-1027. https://doi.org/10.5194/nhess-21-1011-2021
• Vázquez Fernández, L., Diz-Lois Palomares, A., Rao, S., & Vicedo-Cabrera, A. (2026). Temperature-attributable mortality projections under scenarios of climate change for Oslo, Norway. BMC Public Health26, 511 (2026).
• Vennemo, H., & Rasmussen, I. (2010). Samfunnsøkonomiske virkninger av klimaendringer i Norge. Vista Analyse rapport 2010/01. Vista Analyse.
• Vestlandsforskning. (u.d.). Virkninger av klimaendringer på norsk naturbasert reiseliv (ClimTour). Hentet fra www.vestforsk.no: https://www.vestforsk.no/nn/project/virkninger-av-klimaendringer-pa-norsk-naturbasert-reiseliv-climtour
• Vindegg, M., Christensen, I., Aall, C., Arnslett, A., Tønnesen, A., Klemetsen, M., . . . Selseng, T. (2022). Barrierer for klimatilpasning på lokalt og regionalt nivå. CICERO Report 2022:03.
• Vitenskapskomiteen for mat og miljø. (2022). Klimaendringer og virkninger på hovedøkosystem skog. Et norsk sammendrag basert på VKM Report 2022:15. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM).
• Wangsness, P. B., & Andreassen, G. L. (2025). Eksterne kostnader ved transportinfrastruktur. Natur- og habitatsskader. Transportøkonomisk institutt.
• Watkiss, P., & Preinfalk, E. (2022). The economics of climate adaptation in the EU: new evidence from recent research. EAERE Magazine, nr. 16. Redigert av F. J. Convery.
• Wei, T., & Aaheim, A. (2022). Climate change adaptation based on computable general equilibrium models – a systematic review. International Journal of Climate Change Strategies and Management, 15(4) ss. 561-576.
• Wiik Gjerdrum, C. (2020). Oppdrettslaksenkveles av varmerehav. Hentet fra www.forskning.no: https://www.forskning.no/fisk-fiskehelse-hav-og-fiske/oppdrettslaksen-kveles-av-varmere-hav/1681682
• World Meteorological Organization. (2022). Early Warnings for All. Geneva: WMO.
• Aarønæs, M., Grainger, M., Søgaard, G., Jansson, U., de Wit, H., Lindemann, C., . . . Bjelle, E. (2025). Utvikling av framskrivinger og scenarioer for norsk natur. NINA Rapport 2533. Oslo: Norsk institutt for naturforskning.