4 Fremmed rett
4.1 Innledning
Internasjonalt sett er det særlig havbeite med laks som har noe særlig omfang. Utvalget har i sine studier av fremmed rett særlig konsentrert seg om rettssystemer som gjelder slik virksomhet.
Av verdens totale produksjon av laks på ca 1,2 millioner tonn (1991) bidrar villfisk, oppdrett og havbeite med omtrent like stor andel. Havbeite med laks foregår i hovedsak i Stillehavet, der det også finnes store bestander med villaks. I global sammenheng er havbeite med stillehavslaks klart den viktigste form for havbeitevirksomhet. Men det drives også omfattende havbeite med andre organismer. Her bør nevnes kamskjell, reker, krabber og kråkeboller. Innsatsen på havbeite har i hovedsak vært knyttet til arter med stor kommersiell interesse, eller arter med høy verdi for sportsfiskeformål. Utsetting av yngel er kostnadskrevende.
4.2 Japan
Japan er landet med størst bredde i innsatsen på havbeite. Det drives arbeid med utvikling av metoder for yngelproduksjon og utsetting av hele 57 fiskearter. Den dominerende arten er ketalaks, men andre viktige arter, er rød havbrasme, flyndre, sort havbrasme og uer.
Det drives også et omfattende arbeid med andre organismer enn fisk. De viktigste er kamskjell, kuruma reker, abalone snegl, kråkeboller og krabber. Mest vellykket er utsettinger av ketalaks og kamskjell.
Generelt finansieres 50% av kostnadene ved utsetting av yngel og forbedring av havbeite av de sentrale myndigheter. Bevilgninger over Finansdepartementet administreres av Fiskeribyrået. De øvrige 50% finansieres av fylkesmyndighetene i deres respektive områder. De sentrale myndighetene opererer ut fra 6-års planer, der prioriteringer angående fiskeslag og områder bestemmes. Fylkesmyndighetene tar på sin side initiativ til å drive selve virksomheten.
For laks er imidlertid forholdet litt annerledes enn for andre fiskeslag. Utsetting av laks har tradisjoner helt tilbake til 1888, og det har utviklet seg et helt spesielt system der de lokale fiskekooperativene spiller en stor rolle. Omlag 26% av utsettingen skjer i regi av de sentrale myndigheter gjennom nasjonale stasjoner, 14% skjer gjennom fylkene og hele 60% gjennom kooperativene. Kooperativenes innsats finansieres gjennom en 2,5 – 5% avgift som medlemmene må betale av fangstens førstehåndsverdi. (For annen fisk enn laks tas det ikke en slik avgift). Laksen tas med faststående nøter ved kysten. I likhet med annet kystfiske, er det ingen særskilte reguleringer for fangstrettigheter av laks utover de generelle bestemmelser i fiskeriloven. Fangst i elvene er særskilt regulert og kan bare foregå i den hensikt å stryke gytemoden fisk.
I Japan er det ingen bestemmelser om gjenfangstrett for utsetter. Dette har sammenheng med at Japan har et system for fiskerettigheter tilknyttet geografisk bosted, regulert gjennom medlemskap i lokale fiskekooperativer som fordeler rettighetene innen sine respektive områder. Det skilles derfor ikke mellom fiske etter villfisk og fiske etter fisk fremmet gjennom særskilte programmer.
Systemet for fiskerettigheter er underlagt generell lovgivning for fiske og fangst: Fiskeriloven av 1949, revidert i 1962.
Japan har særskilt lovgivning for havbeite (Lov om beskyttelse av marine arter, av 17.12. 51) og for forbedring av fiskegrunnen langs kysten (The Law of Developing Coastal Fishing Grounds av 17.5.1974). Disse lover inneholder ikke bestemmelser om fiskerettigheter, men hvilke plikter myndighetene har til å drive virksomhet som fremmer utvikling av fiskeressurser og kystfisk.
4.3 USA – Alaska
Havbeiteinnsatsen i USA foregår i det vesentligste i Alaska og skjer i all hovedsak med de fem artene av stillehavslaks.
På nasjonalt nivå har USA gjennomført et system hvor delstatene er ansvarlig for fiskeressursene ut til 3 n.mil mens de føderale myndighetene (Washington DC) er ansvarlig for området fra 3 til 200 n.mil. Det føderale ansvarsområde er videre oppdelt i 8 regionale reguleringsråd (Regional Fishery Management Councils), hvor vi finner ett for Alaska og ett for resten av Stillehavskysten (Pacific Council). Det regionale reguleringsområdet for Alaska består av 15 medlemmer og står i hovedsak ansvarlig for regulering av bunnfiskeressursene, pelagisk fiske og krabbefiske utenfor 3 n.mil.
I Alaska foregår laksefiske hovedsakelig innenfor 3 n.mil, og Alaska Board of Fisheries (ABF) er ansvarlig for dette fiske. Administrasjonen er tillagt Alaska Departement of Fish and Game (ADFG) som sorterer direkte under guvernøren. ABF vedtar reguleringer etter forslag fra næringen (inkl. sportsfiskere) og ADFG står for iverksetting og teknisk størrelse.
Reguleringen i laksefiske er i stor grad basert på områdedeling, redskapsdeling og tidsavgrensninger. ADFG har sin regionale leder i hver fiskeriregion, og denne fiskeriadministratoren er ansvarlig for de reguleringer som må foretas i sesongen.
Alaska har siden 1974 gjennomført et konsesjonssystem. Laksefisket ble i sin tid fordelt etter et poengsystem, hvor tidligere fiske, tidligere investeringer, avhengighet av laksefiske og alternative økonomiske muligheter utgjorde de viktigste kriteriene. Basert på totalkvantum og gjennomsnittlige fangstrater for de ulike redskapsgrupper ble det så fastlagt et maksimalt antall lisenser, som ble tildelt de som hadde høyest score. Lisensene ble deretter gjort omsettelige og enhver innbygger av USA står i prinsippet fritt til å kjøpe og selge en lisens. Lisensene er oppdelt etter redskapstype. Over halvparten av lisensene i laksefiske har skiftet eiere minst en gang siden 1974. Lisensen må opprettholdes gjennom et årlig fornyelsesgebyr, som varierer mellom 30 og 750 dollar. I tillegg finnes det en fartøyregistreringsordning og et krav om at alle fiskere, inklusive mannskap skal ha en årlig fiskelisens som ikke er overførbar.
At lisensene i laksefisket er omsettelige innebærer at medlemskapet i de regionale akvakulturorganisasjonene også skifter.
I tillegg fastslo Høyesterett i staten Washington i 1974 at indianerne har rett på inntil 50% av all laksefisk, inklusive havbeitefisk. Fiskeriadministratorene har derfor måttet innføre en etnisk dimensjon i det kommersielle fiske etter laks i sjøen, samt omfordele hvor mye som skulle fiskes i sjøen og hvor mye som skulle fiskes i elvene hvor flere indianerstammer har sine områder.
I Alaska er det eksklusive rettigheter i mindre områder for såkalt cost recovery- fiske, dvs. det fiske som klekkeriene gjennomfører på utsettingsstedet for å dekke deler av sine kostnader. Dette fisket baseres på anbud blant (not)fiskerne og gjennomføres i løpet av relativt kort tid, fortrinnsvis for levering til en foredlingsbedrift/eller fartøy som på forhånd har levert inn høyeste bud på et gitt kvantum.
Havbeitevirksomheten i Alaska finansieres i hovedsak slik; anleggene skal være selvfinansierende (PNP-anlegg private-non-profit) dvs. prinsippet om user-pay. Det finnes dog et betydelig antall statlige og føderale klekkerier finansiert direkte over statsbudsjettet.
Selv PNP-anleggene, som i prinsippet skulle være selvfinansierende, har innebygget en viss skjult subsidiering. Det gjelder for det første selve det statlige låneprogrammet hvor betingelsene er gunstige sammenlignet med ordinære banklån. For det andre har PNP-organisasjonene ofte overtatt statlige anlegg til en svært rimelig pris eller de kan i noen tilfelle ha gunstige leiebetingelser for å drive statseide klekkerier.
PNP-anleggene er i prinsippet selv ansvarlig for å balansere utgifter og inntekter.
Dette gjøres i hovedsak via to ulike finansierings-kanaler:
En avgift på all oppfisket laks i området (2 eller 3%).
En andel av fisken som vender tilbake fanges i spesielle områder og selges for PNP organisasjonens regning (cost recovery fishery).
4.4 Island
I Island driver en hovedsakelig havbeite med laks og man gjør forsøk for å komme fram til en egen havbeitestamme. Det drives ikke kommersielt havbeite med marine arter.
Lakseførende elver i Island ligger både nord og sør for Reykjavik på vestkysten, og er mer konsentrert enn i Norge hvor vi har lakseførende elver langs hele kysten.
Alle elver er privat eiet av den som eier grunnen i området. Private eiere kontrollerer dermed fisket i elvene. Dette betyr at en eier kan leie ut sin del av elven til f. eks. sportsfiske eller man gjør dette i fellesskap med andre eiere i samme elv. En elv uten laks (kun disse) kan også leies ut til firmaer som ønsker å sette ut laks for å drive havbeite, etablere farmer etc. Dette har vært gjort hvor det bare er en grunneier å ta hensyn til.
Den viktigste lov innenfor havbeitevirksomhet i Island er lov av 25.6.1970 nr. 76 Um Lax- og silungsveidi.
I medhold av loven Um Lax- og silungsveidi §§ 22, 66 og 81 er det gitt forskrift av 12.7.1988 som regulerer etablering av farmer, og som inneholder flere havbeiterelaterte reguleringer. Denne forskriften ble utarbeidet for å møte en del miljømessige problemer som har oppstått, og som man er blitt oppmerksom på etter at loven ble gitt.
Dette gjelder i særlig grad frykten for sykdomsspredning, kvalitetskontroll, konsekvenser for villaks, beskyttelsesspørsmål, etc. I forskriften er det blant annet bestemmelser som gir anvisning på plassering av farmer i forhold til lakseelver, transport, oppbygging av en stamme, merking, geografisk inndeling, etc. Loven setter ikke begrensning på størrelsen av farmene.
Det er i senere tid utarbeidet et lovforslag om endringer til lov av 25.6.1970 nr. 76. Lovforslaget ble behandlet i det Islandske Allting i vår.
De foreslåtte endringer gir et bilde av de prinsipielle problemer og hensyn på området som man nå er opptatt av. Dette gjelder særlig bestemmelser til beskyttelse av villaksen.
Den foreslåtte revidering av loven gjelder fem kapitler, det er kap. I, II, IV, IX og XIII. I kap I, betegnet som § 1 i endringsforslaget, finner vi definisjoner. Havbeite er her definert som Utsetting av settefisk. Fisken vokser siden oppfri i sjø og blir fanget ved tilbakevandring i ferskvann.
Kapittel IV, § 2 i endringsforslaget, har overskriften Om fredning av laks og vandrefisker. Bestemmelsene tar særlig sikte på beskyttelse av laks; tidsrom, fangstmetode, fiskens størrelse etc.
I Island er det i utgangspunktet ikke lov å fiske laks i havet. Forbudet mot å fiske laks i sjø er opprettholdt i endringsforslaget, og dersom laks fiskes som bifangst, er det ikke lov å slakte fisken. Den skal slippes fri, jfr. endringsforslagets § 2 a (§ 14) nr. 1 og 2.
Unntak gjelder for personer som hadde laksefiskerettigheter før 1932. Personer som hadde rett til å fiske etter laks i sjøen før 1932 (denne rett er forøvrig betegnet som eiendom), har beholdt sine rettigheter også etter loven av 1970.
Departementet kan, dersom visse vilkår er oppfylt, gi eiere av sjøoppdrettsmottak, tillatelse til å innløse denne retten, (jfr. endringsforslag til 1970 lovens § 14, endringsforslagets § 2 a pkt 3 og 5). Begrunnelsen for denne ekspropriasjonshjemmel er at ellers ville rettighetshaverne fiske store deler av fisken som mottaket bygger sin virksomhet på.
Kapittel IX, § 4 i endringsforslaget, har overskriften; Fiskeoppdrett, havbeite og kultivering. Her finner man de havbeiterelaterte bestemmelsene.
Det er gitt bestemmelser om gjenfangstrett for utsetter. Ved havbeitetillatelse gis det dispensasjon fra forbudet mot å fiske i sjø, slik at utsetter likevel har lov til å fiske etter den utsatte art, jfr. lovendringsforslaget § 4 a (§ 62) nr. 3 i.f. jfr. § 4 f (§ 67, bestemmelsen er i samsvar med § 70 i någjeldende lov). Dette gjelder likevel bare innen et bestemt geografisk område, som er angitt til foran stasjonen, opp til 200 m fra stranden, jfr. lovendringsforslaget § 4 k (§ 72, bestemmelsen er i samsvar med någjeldende § 74).
Det er videre endringer til kapitlene XIII – XIV (§§ 86-92 om blant annet administrasjon, ansvarsdeling, overvåking, lån og fondsspørsmål).
4.5 Danmark
Danmark driver særlig med utsetting av laks, ørret, ål og piggvar. Formålet med utsettingen er å øke fiskebestanden i ferskvann og saltvann med henblikk på senere fangst. Reglene for utsetting av fisk reguleres av lov av 7. juni 1986 nr. 306 om saltvannsfiskeri som endret ved lov av 7. juni 1989 nr. 366 (fritidsfiskeri og fiskepleje).
Bestemmelsene om utsetting finner vi i lov om saltvannsfiskeri §§ 31 og 32. I Danmark har man ikke gjenfangstbestemmelser.
I ferskvann er det grunneier som har fiskeretten og han kan leie denne ut.
Alle som vil fiske i sjø må betale avgift til staten.
Fritidsfiske (fiske med garn, ruser og krogliner) koster kr. 250 pr. kalenderår og sportsfiske (fiskeri med håndredskaper) koster kr. 100 pr. år, kr. 75 pr uke og kr. 25 pr. dag.
4.6 Sverige
I Sverige utsettes særlig laks i Østersjøen. I Sverige gjelder Fiskeriverkets forskrifter om odling, utplantering och flytting av fisk av 10.12.1991 som er gitt i medhold av fiskeriordningen av 1982 nr. 126. I forskriftenes § 3 og §§ 17-20 er regler for utsetting av fisk.
Sverige har ikke regler for gjenfangst for utsetter.