8 Vurdering av premisser
8.1 Faglige premisser
8.1.1 Sterke fagmiljøer
I Norge vil en ha behov for sterke fagmiljøer med en faglige utvikling som er i stand til å møte de framtidige utfordringer ikke minst i internasjonal sammenheng. Organiseringen må også legge til rette for at nasjonale hensyn kan ivaretas best mulig. Utvalget har ut fra dette lagt vesentlig vekt på at hensynet til den faglige utviklingen ved høgskolene må ivaretas.
Høgskolene må ha en tilstrekkelig faglig bredde. Større institusjoner vil kunne gi kvalitativt sterkere faglige miljøer. For at dette skal gi en god effekt i forhold til den faglige utviklingen er det av stor betydning at det innenfor institusjonen finnes naturlige berøringsflater mellom fagområdene, og stor grad av felles målsettinger. Dette er nødvendig for at en skal få et fruktbart samspill mellom ulike fagområder, og dermed en ønsket effekt i forhold til kompetanse og faglig utvikling. Større institusjoner vil være hensiktsmessig ut fra flere forhold:
Utnytting av kompetanse og faglig utvikling
Bedre koordinering i.f.t. ressursbruk og arbeidsdeling jf. Norgesnettet
Bedre styring og mer rasjonell bruk av administrative ressurser.
Bedre utnyttelse av fysiske ressurser.
Ansvaret for forskerutdanning og for etter- og videreutdanning må være klart forankret hos høgskolene. Det er behov for at de to høgskolenes rolle innen forskerutdanningen styrkes i forhold til instituttsektoren. Det er av stor betydning at stipendiatene oppholder seg ved et vitenskapelig miljø med en tilstrekkelig tyngde og bredde for å sikre kvaliteten i forskerutdanningen.
Etter- og videreutdanning vil være et viktig satsingsområde i årene framover, og en må forvente at innsatsen vil øke betydelig i forhold til i dag. Her vil utvalget også vise til det ansvar som institusjonene vil bli pålagt innen etterutdanning jf. forslag til lov om høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)), der det heter i § 2.5 at Institusjonene har ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. NVH og NLHs etter- og videreutdanningstilbud må også rette seg mot andre grupper enn høgskolenes egne kandidater. De ulike universiteter og høgskoler, inklusive NLH og NVH, må i større grad enn i dag samarbeide om felles opplegg for etterutdanning, slik at kompetansen ved ulike miljøer blir best mulig utnyttet.
Utvalget forutsetter at høgskolenes kandidatutdanning må styrkes. Høgre utdanning er en primæroppgave for høgskolene. Det er derfor av stor betydning at undervisningsoppgaver gis høy prioritet, og gis den nødvendige status blant høgskolenes ansatte. En styrking av forskningen ved høgskolene vil kunne bidra til å sikre en mer forskningsbasert utdanning og heve kvaliteten i utdanningen ytterligere. Det er da en forutsetning at det utvikles et godt samspill mellom utdanning og forskning. Arbeidslivet vil kreve høy grad av fleksibilitet og evne til å kunne gå inn på ulike områder. Utdanningen må derfor legge opp til å gi kandidatene en tilstrekkelig bred basiskompetanse slik at en oppnår den fleksibilitet som vil være nødvendig i arbeidslivet.
8.1.2 Samordning
Samarbeid og sammenslåing
Behovet for styrket samspill med andre fagmiljøer må ivaretas. På mange områder vil det være nødvendig å etablere en forpliktende arbeidsdeling, for å få en bedre koordinering og en mer optimal ressursbruk, jf. Norgesnettet. Bedre utnytting av ressurser innen landbruksforskningens totale virksomhet er en del av dette bildet. Utvalget legger til grunn at organiseringen må bidra til en mest mulig optimal ressursbruk og at fagmiljøet samlet sett står best mulig rustet til å møte de framtidige utfordringene.
Utvalget mener at disse hensynene kan ivaretas på flere måter. Der forholdene ligger til rette for det, vil organisatoriske sammenslåinger kunne være en mulighet. Utvalget mener det må påvises gevinster ved å foreta organisatoriske endringer. I mange sammenhenger vil behovet for bedre koordinering og arbeidsdeling også kunne ivaretas gjennom forpliktende samarbeid.
Utvalget mener at effekten av en organisatorisk sammenslåing vil være avhengig av en rimelig grad av samlokalisering. Dette er ikke en betingelse, men erfaringer har vist at den geografiske avstanden ofte vil ha stor betydning for å kunne ta ut den fulle effekten både i forhold til administrasjon, utnyttelse av fysiske ressurser og for det faglige samspillet. I en del sammenhenger kan sammenslåinger være hensiktsmessig selv om den geografiske avstanden er stor. Dersom det er stor grad av sammenfall mellom oppgaver, ansvar og faglige utfordringer og målsettinger, vil dette gjøre en sammenslåing mer aktuell, også dersom den geografiske avstanden er betydelig.
Utvalget mener det er behov for å styrke høgskolene i forhold til instituttsektoren av flere hensyn, og mener dette kan gjøres ved en omfattende omorganisering av instituttene i Ås-miljøet med sikte på sammenslåinger med NLH. Tilsvarende muligheter er ikke tilstede når det gjelder NVH. Det enkelte institutt er nærmere vurdert under omtalen av h.h.v. NLH og NVH ( kap 8.2.1 og 8.2.2.). Utvalget har lagt vekt på følgende overordnede hensyn i sin vurdering av dette:
styrke grunnforskningen og bedre samspillet mellom anvendt forskning og grunnforskning
unngå dublering, bedre ressursbruk og koordinering
sikre en forskningsbasert høgre utdanning
styrke høgskolenes brukerkontakt
styrke høgskolene som samarbeidspartnere både nasjonalt og internasjonalt
Følgende kriterier bør legges til grunn når en vurderer hvilke institutter som bør kunne slås sammen med NLH eventuelt NVH.
ansvar for langsiktige undervisningsoppgaver
høg grad av sammenfall av faglige utfordringer og målsettinger
høg forskningsandel
Undervisningsansvaret
Det er behov for å styrke samspillet og koordineringen mellom innsats innen grunnforskning, anvendt forskning, formidling og brukerkontakt. Det er i dagens situasjon behov for å styrke grunnforskningen i forhold til anvendt forskning. En konsolidering av høgskolene vil kunne bidra til dette, samtidig som en i sterkere grad sikrer en forsknings-basert utdanning og styrker forskerutdanningen. Utvalget mener prinsipielt at høgskolene selv bør ha egen kompetanse på sentrale fagområder som det undervises i av hensyn til den langsiktige planleggingen av utdanningstilbudene. Ansvaret for utdanningen og de langsiktige undervisningsoppgavene må ligge til høgskolene og ikke til frittstående institutter, slik situasjonen til dels er i dag.
Felles utfordringer
Utvalget har tidligere pekt på de framtidige utfordringene for både NLH, NVH og den samlede landbruksforskning. Utfordringene vil i stor grad gå på tvers av nåværende institusjonsgrenser. Utvalget mener det ligger til rette for sammenslåinger mellom høgskolene og flere institutter innen landbruksforskningen og mener at det må utredes videre hvordan dette konkret kan gjøres.
Høg forskningsandel
Institutter med høg forskningsandel vil i utgangspunktet være mest aktuelle med tanke på sammenslåing. Flere av landbruksforskningens institutter har pr i dag betydelig innslag av forvaltningsoppgaver i sin virksomhet. Dette finner en i mindre grad innen andre sektorer der forskning og forvaltning i større grad er skilt i egne enheter (jf. bl.a. omorganiseringen av Direktoratet for naturforvaltning). I de land utvalget besøkte var det heller ikke innen landbruksforskningen vanlig med en så sterk sammenblanding av forskning og forvaltning som det en finner i Norge. Et argument for den organisering en har valgt i Norge har vært hensynet til en mest mulig rasjonell organisering ved å unngå å bygge opp dobbel kompetanse ved forvaltningsinstitusjonene, samt å sikre en forskningsbasert forvaltning.
Utvalget finner det prinsipielt uheldig med en sammenblanding av forskning og forvaltning i samme institusjon, av hensyn til forskningens integritet (jf. bl.a. evalueringen av økonomimiljøene i landbruksforskningen kap. 4). Høgskolenes styringstruktur og rolle ligger ikke til rette for at de bør påta seg forvaltningsoppgaver. Derfor vil en eventuell sammenslåing av institutter med NLH for enkelte av instituttenes vedkommende, gjøre det nødvendig med en grenseoppgang mellom forskning og forvaltning. Det går ut over utvalgets mandat å vurdere dette, men dette er spørsmål som bør kunne ses i sammenheng med en vurdering av organiseringen av instituttsektoren og eventuelle sammenslåinger med høgskolene.
Bakgrunnen for dagens instituttstruktur er tidligere beskrevet i denne utredningen. Utvalget ser det som et vesentlig hensyn at en endring av organiseringen av instituttsektoren må ta hensyn til brukernes behov. Utvalget har derfor hatt kontakt med sentrale brukere om deres syn på eventuelle sammenslåinger med høgskolene og instituttene. Utvalgets inntrykk er at brukerinteressene ga generell tilslutning til dette, og framhevet betydningen av at en i Norge må ha slagkraftige fagmiljøer med hensyn til de framtidige utfordringene nasjonalt og internasjonalt (jf. omtale i kap. 7.3.6).
Det forutsettes at brukerinteressenes behov må bli ivaretatt ved en sammenslåing av institutter og høgskole. Utkast til ny lov om høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)) legger til rette for ekstern representasjon i høgskolestyrene og i instituttstyrene (jf. §§ 6 og 13), samt opprettelse av rådgivende organer som kan styrke brukerinteressenes innflytelse ytterligere. Samtidig vil dette bidra til å styrke høgskolenes brukerorientering og bedre deres evne til å fange opp næringslivet og andre brukeres behov.
8.1.3 Internasjonal konkurranse og samarbeid
Selv om samarbeid og arbeidsdeling utbygges generelt, kan det også være gunstig med en viss konkurranse mellom institusjoner. Dette kan stimulere innsatsen og bidra til at miljøene får et videre perspektiv for sin virksomhet.
Konkurransen på disse høgskolenes fagområder vil imidlertid i hovedsak komme internasjonalt. Både konkurranse og samarbeid med miljøer i andre land vil bli økende. De norske miljøene må ha evne til å delta aktivt i internasjonalt forskningssamarbeid og kunne hevde seg i konkurranse med andre miljøer. Dette stiller igjen krav til at en bygger opp tilstrekkelig slagkraftige miljøer nasjonalt. For å være interessante i internasjonalt samarbeid er det nødvendig å ha tilstrekkelig slagkraftige norske miljøer. NLH og NVH må derfor ha best mulig faglig tyngde for å kunne delta internasjonalt.
Økt internasjonalisering er ikke minst av stor betydning for studentene. Større studentutveksling mellom institusjoner i ulike land øker studentenes valgfrihet og bringer inn verdifulle impulser og kompetanse fra fagmiljøer i andre land.
8.1.4 Forskningens frihet og institusjonenes autonomi
Utvalget forutsetter at institusjonenes autonomi må være på linje med det en finner i universitets- og høgskolesektoren for øvrig, jfr. felles lovverk. De to høgskolene skal ikke styres sterkere enn det en finner for andre tilsvarende institusjoner under KUF. I nåværende universitetslov og i utkast til ny lov om høgre utdanning (Ot prp. nr. 85 (1993-94)) står prinsippet om institusjonenes faglige autonomi fast, der det i §2.3 heter at Institusjonene kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen...
I den grad styring av forskning i høyere grad er nødvendig bør dette skje gjennom tildeling av midler via Norges forskningsråd eller direkte ved oppdragsfinansiering. Gjennom departemental instruksjonsmyndighet vil det likevel kunne gis signaler om hvilke områder departementet mener bør prioriteres ut fra samfunnsmessige behov.
8.2 Organisatoriske premisser
8.2.1 NVH
Veterinærutdanningen vil i framtida ha et noe videre nedslagsfelt enn i dag, med bl.a. større vekt på rådgiverrollen, samtidig som en vil få en viss nedgang på tradisjonelle områder. En tar i dag opp 56 studenter pr. år ved NVH, og totalt 71 med oppkjøpsordningen i utlandet. Det planlegges nå utbygging ved NVH med dimensjonering for et behov også utover 70. Utvalget mener det kan være grunnlag for et behov utover 70.
Utvalget har vurdert NVHs størrelse med hensyn til at høgskolen må ha en tilstrekkelig tyngde for å sikre den faglige utviklingen. Høgskolen vil fortsatt ha et lavt studenttall i norsk og internasjonal sammenheng. Det vitenskapelige miljøet ved høgskolen er imidlertid relativt stort (7.2.2).
Utvalget har lagt vekt på de internasjonale utfordringene. Det er meget krevende for en liten institusjon som NVH å etablere og vedlikeholde internasjonale relasjoner, noe som er nødvendig både for studentutveksling og forskningssamarbeid. NVH bør samarbeide med andre institusjoner, spesielt NLH på dette området for at institusjonene bedre kan utnytte hverandres kontaktnett og administrative apparat. Særlig vil dette være aktuelt i et utvidet nordisk samarbeid.
Utvalget mener at dersom NVH fortsatt skal opprettholdes som egen institusjon må det faglige samarbeidet med andre institusjoner tillegges vesentlig større vekt enn i dag.
Forbindelsen til humanmedisin og human ernæring vil være spesielt viktig å styrke for NVH framover. Utvalget viser her til at Sveriges lantbruksuniversitet og Den Kgl. Veterinær og Landbohøiskole i Danmark har greid å utnytte samspillet til det humanmedisinske miljø på tvers av institusjonsgrensene. Forskning innen oppdrettsnæringen/akvakultur og husdyrforskning er andre sentrale felt for samarbeid mellom NVH og andre institusjoner.
Spørsmålet om sammenslåing med NLH er også vurdert i en rapport fra NVH (Sammenslåing/samarbeid mellom NVH og NLH. Utredning på bakgrunn av NOU 1988:27, juni 1989). Rapporten konkluderer bl.a. med at det faglige innholdet i NVH-studiet står nærmere humanmedisin ved UiO enn studiene ved NLH. Videre konkluderer rapporten med at den administrative gevinsten ved en sammenslåing vil være svært liten med nåværende lokalisering. Avstanden til Ås tilsier ifølge rapporten at det er lite å hente på en sammenslåing.
Utvalget mener at en fysisk flytting av NVH vil være lite realistisk ut fra de store kostnadene dette vil medføre. I tillegg kommer at en har styrket Adamstu-miljøet i det siste i.f.t. næringsmiddelhygiene og ernæring ved at SNT og Ernæringsrådet flytter dit.
Utvalget mener en sammenslåing med UiO ut fra faglige hensyn og nåværende lokalisering kunne vært en aktuell løsning. Utvalget antar imidlertid at en også må trekke inn i vurderingen de betydelige utfordringer som Universitetet i Oslo står overfor gjennom de sammenslåinger som allerede er foretatt, og særlig utfordringene med å håndtere den store økningen i studenttallet. Disse forholdene tilsier at en sammenslåing med UiO neppe vil være hensiktsmessig for NVH de nærmeste år.
Utvalget anbefaler ikke konkrete sammenslåinger, men for at NVH fortsatt skal opprettholdes som egen institusjon må NVH i løpet av få år styrke og formalisere det faglige samarbeidet både med NLH og UiO vesentlig i løpet av få år bl.a. innen forskerutdanning, hovedoppgaver bruk av professor II-stillinger og utvidet forskningssamarbeid. Samarbeidet må være forpliktende, og ha planleggingsmessige og ressursmessige konsekvenser. Etter en femårsperiode bør det foretas en ekstern evaluering av NVH for å se om NVH har fått en plattform som gjør det aktuelt å opprettholde NVH som egen institusjon. Under forutsetning av at NVH styrker samarbeidet med andre institusjoner, mener utvalget at å opprettholde NVH som egen institusjon vil kunne være en hensiktsmessig løsning. Dette vil kunne ivareta hensynet til balanse mellom NVHs behov for kontakt mot hhv. de landbruksvitenskapelige og humanmedisinske miljøer.
Utvalget mener en sammenslåing av Veterinærmedisinsk senter i Tromsø (Vetmest) med NVH er aktuelt ut fra NVHs ansvar for etterutdanning enn tidligere. Forslaget til ny lov om høgre utdanning vil gi lærestedene et klarere ansvar for etterutdanningen. I tråd med det som tidligere er beskrevet om framtidige utfordringer mener utvalget at etter- og videreutdanning må bli et langt viktigere felt for institusjonene framover. I dag drives etterutdanningen på dette området i nært samarbeid mellom NVH og Den Norske Veterinærforening samtidig som Vetmest er teknisk arrangør, og er gitt et spesielt ansvar for etterutdanning (jf. St. prp. nr. 1 (1993-94) Landbruksdepartementet). Utvalget mener at det er behov for at ansvaret i større grad enn i dag samles i NVH. Dette er også av betydning for at NVH i større grad enn i dag skal kunne utvikle samarbeidet innen etter- og videreutdanning med andre institusjoner.
Vetmest er en liten institusjon med bare 13 faste stillinger (31.12.93). Dette tilsier at det er behov for en organisatorisk tilknytning til en større institusjon. Ut fra lokaliseringen kunne en sammenslåing med Universitetet i Tromsø vært en aktuell løsning. Men utvalget finner at de faglige hensyn og spesielt NVHs utfordringer innen etterutdanning tilsier at Vetmest bør knyttes til NVH. En slik sammenslåing kan også gi en positiv effekt ved at det styrker NVHs kontakt med miljøene i Tromsø. Det kan også være et grunnlag for å bygge opp et veterinærmiljø i Tromsø på linje med det en har fått i Sandnes, ved at en også i Tromsø etter hvert samler avdelinger under henholdsvis NVH, SVL og fylkesveterinæren. Et nært samarbeid med Universitetet i Tromsø vil bidra til å styrke den faglig utvikling, og er av stor betydning ettersom UiTø har fagmiljøer som er sentrale for næringsutviklingen i landsdelen.
Samarbeidet mellom NVH og SVL er godt utbygd bl.a. gjennom professor II -stillinger, og NVH utnytter undervisningskompetanse ved SVL innen vilt- og fjørfesjukdommer og innen akvakultur. Utvalget mener at en sammenslåing av SVL og NVH ikke vil være en aktuell løsning ut fra SVLs omfattende forvaltningsoppgaver som vanskelig kan plasseres andre steder. Utvalget forutsetter imidlertid at arbeidsfordelingen mellom SVL og NVH må være slik at NVH har egen kompetanse på sentrale fagområder der det ligger langsiktige undervisningsoppgaver. Dette er nødvendig for å sikre den langsiktige planleggingen av utdanningstilbudet. Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom de to institusjonene må styrkes og utvikles videre på basis av nåværende avtaler og samarbeid.
8.2.2 NLH
Utvalget mener en vil få en vekst i NLHs studenttall og en utvidelse i fagspektret, men utvidelsen vil i det vesentligste skje på områder der NLH allerede er inne og har et grunnlag for en slik utvidelse. NLH vil ha en økologisk basis for sin utvidete virksomhet. Utvalget mener det er grunnlag for utvidelse innen både naturvitenskapelige fag, samfunnsfag og på teknologisiden.
Utvalget mener at en sammenslåing av NLH og institutter i landbruksforskningen er aktuelt av flere grunner. Som utvalget tidligere har vært inne på (jf. 8.1.1) vil det være viktig å styrke miljøene gjennom en samordning av høgskolene og deler av instituttsektoren. En vil i tillegg trekke fram følgende hensyn som viktige premisser for å anbefale en sammenslåing av institutter med NLH.
De faglige utfordringene. Ås-miljøet utgjør et samlet fagmiljø der faglige utfordringer i stor grad vil gå på tvers av institusjonsgrensene.
Behovet for å ha mer slagkraftige miljøer i lys av den totale ressursituasjonen for landbruksforskningen, og utfordringer nasjonalt og internasjonalt.
Instituttenes ansvar innen høgre utdanning og forskerutdanning er relativt stort i forhold til det en finner på mange andre områder.
Lokaliseringen på Ås ligger godt til rette for en sammenslåing
De store utfordringene for landbruksforskningen samlet er beskrevet tidligere i rapporten. Utfordringene framover vil kreve at Ås-miljøet i enda større grad enn i dag må fungere som et samlet fagmiljø på tvers av nåværende institusjonsgrenser. Samarbeidet mellom NLH og andre institusjoner i landbruksforskningen er godt utbygd bl.a. gjennom samarbeidsavtaler. Men utvalget mener de framtidige utfordringene både faglig, kvalitetsmessig og med hensyn til ressursbruk tilsier at det er behov for en større samorganisering. Videre har vi tidligere påpekt det prinsipielt uheldige i at høgskolen ikke har egen kompetanse innen enkelte langsiktige undervisningsoppgaver. NLHs behov for langsiktig planlegging av utdanningstilbudene tilsier at høgskolen i større grad enn i dag bør ha egen kompetanse på fagområder som i dag ligger til instituttene.
Nåværende lokalisering ligger godt til rette for sammenslåinger. De fleste av instituttene i landbruksforskningen ligger samlet i Ås-området. Dette gjelder Akvaforsk, Jordforsk, Matforsk, NISK, NIJOS og SPV. SFL som er under sammenslåing med SPV har hovedaministrasjonen på Ås, men ikke fagavdelinger her. NILF har hovedkontor i Oslo.
Den desentraliserte strukturen til Statens forskingsstasjoner i landbruk (SFL) stiller bestemte krav til administrasjonen av disse. På denne bakgrunn og i lys av de forslag utvalget vil fremme når det gjelder sammenslåinger med NLH finner utvalget at en sammenslåing med SFL ikke synes like aktuell.
Utvalget mener imidlertid at selv om en sammenslåing av SFL og NLH ikke vil være en aktuell løsning på det nåværende tidspunkt så er det behov for å styrke samarbeidet mellom NLH og SFL vesentlig. Landbruksforskningen har tradisjonelt blitt framhevet som eksempel på at en har hatt en god kobling fra forskningsmiljøene og til brukerne i primærproduksjonen, dette må utvikles videre. SFL og NLH vil være sentrale institusjoner i arbeidet med å styrke brukerretta formidling og koblingen mellom forskningsmiljøene og brukerne. Det at NLH har overtatt virksomheten til det tidligere Statens fagtjeneste for landbruket (SFFL) og dermed økt ansvar for brukerretta forskningsformidling og ansvaret for statskonsulentene i det tidligere SFFL, legger til rette for å styrke samarbeidet med SFL. (Sammenslåingen av SFFL med er tidligere beskrevet under kap. 3 og 5).
Alle de øvrige instituttene i landbruksforskningen bør vurderes med tanke på en sammenslåing med NLH. Akvaforsk, Jordforsk, Matforsk og NISK er i all hovedsak rene forskningsinstitutter uten innslag av forvaltningsoppgaver av betydning. Ut fra faglige berøringsflater vurderes alle disse som aktuelle med tanke på en sammenslåing. Akvaforsk og NISK er begge tett integrert med NLH og har et betydelig ansvar innen undervisning og forskerutdanning (jf. kap. 5). Jordforsk ligger også tett samlokalisert med NLH. Jordforsk har ikke det samme ansvaret innen undervisning og forskerutdanning som NISK og Akvaforsk, men utfordringene innen jord- og miljøforskningen tilsier at en sammenslåing med NLH vil kunne være en hensiktsmessig løsning. Matforsk ligger også ved høgskoleområdet. Ut fra det framtidsbilde utvalget har tegnet av NLH vil NLHs innsats i utdanning og forskning rettet mot næringsmiddelindustrien øke og dette tilsier et behov for et enda tettere samarbeid med Matforsk. Ut fra dette bør en sammenslåing med NLH vurderes også for Matforsk.
Statens plantevern (SPV), Norsk institutt for jord og skogkartlegging (NIJOS) på Ås og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) som har hovedkontor i Oslo, har alle betydelig innslag av forvaltningsoppgaver. Spesielt gjelder dette NIJOS der forskningen utgjør bare ca. 15%. Dette gjør det mer komplisert å vurdere en sammenslåing med NLH. Ved en evt. sammenslåing vil det være behov for en grenseoppgang mellom forvaltning og forskning siden høgskolen ikke bør pålegges forvaltningsoppgaver (jf. 8.1.1.). SPV er for tiden under omorganisering med sikte på en sammenslåing med SFL, noe som kompliserer bildet ytterligere. Utvalget vil likevel peke på den spesielle organiseringen av kompetansen og undervisningsansvaret innen plantevernfagene som nå er samlet hos SPV, samtidig som NLH har det formelle ansvaret for utdanningen.
Ved vurderingen av arbeidsdelingen mellom institiuttsektoren og NLH bør en også se på arbeidsdelingen mellom instituttene og forvaltningen. Ikke minst gjelder dette i forholdet mellom SPV og Landbrukstilsynet (tidligere STIL, jf. kap. 5). Utvalget har imidlertid ikke funnet det riktig å gå nærmere inn på dette innenfor sitt mandat.
Det er også betydelige felles faglige utfordringer mellom NIJOS og NLH, og samarbeidet mellom disse to institusjonene er styrket i den senere tid. Det er stort behov for at fagmiljøene innen landmåling og ressurskartlegging ses i sammenheng.
Evalueringen av økonomi-miljøene innen landbruksforskningen mente det kunne være en aktuell løsning å slå sammen forskningsdelen av det som i dag utgjør NILF til NLH. Landbruksdepartementet valgte imidlertid ikke å følge opp denne anbefalingen. Behovet for å beholde forskning i NILF av hensyn til utredningskompetansen var et viktig argument. Utvalget vil imidlertid vise til de faglige utfordringene som i stor grad er sammenfallende, samt de hensyn evalueringsgruppen pekte på, bl.a.forskningens integritet som et argument for en flytting av forskningen ved NILF til NLH (jf. kap 4.).
Utvalget vil i denne sammenheng også trekke fram NILFs spesielle rolle i forhold til avtalepartene i jordbruket, og som premissleverandør for landbrukspolitikken, samt de store forvaltningsoppgaver som er tillagt NILF i tilknytning til dette. Dersom NILF beholdes som i dag, ser utvalget behov for å styrke det økonomiske miljøet ved NLH, for å sikre et sterkt fagmiljø innen landbruksøkonomi i tillegg til NILF. Utvalget viser for øvrig til Evalueringen av økonomi- og samfunnsfagene innen landbruksforskningen (jf. kap. 4)
Ut fra faglige hensyn mener utvalget at SPV, NIJOS og NILF også bør trekkes inn i en videre vurdering av forholdet mellom NLH og instituttsektoren innen landbruks-forskningen. Nåværende lokalisering av SPV og NIJOS ligger også godt til rette for eventuelle sammenslåinger med NLH.
Utvalget legger også til grunn at NLH gjennom sammenslåinger vil bli tilført administrative ressurser. Mange av instituttene har i dag en meget profesjonell ledelse med betydelig kompetanse som vil kunne tilføre høgskolen ressurser, som det vil være viktig å nyttigjøre seg i en omorganiseringsprosess og i den videre utviklingen ved høgskolene.
8.2.3 LDs sektoransvar
Utviklingen i landbrukspolitikken og de store utfordringene på dette området i årene framover er tidligere beskrevet ( kap. 7). Internasjonalisering og økt konkurranse innebærer en risiko for betydelig reduksjon av sysselsetting innen landbruksnæringen, og dermed sysselsetting og bosetting i distriktene. Det vil være en stor utfordring for den nasjonale politikken å kompansere for en slik utvikling. Utfordringene både innen forvaltnings- og kontrolloppgaver og virkemiddelbruk vil være store. Behovet for å kunne gi signaler og ha en god dialog både med høgskolene og landbruksforskningen generelt vil være stort. Landbruksdepartementet vil ha behov for at det finnes sterke fagmiljøer i landbruks-forskningen. Forskning og kompetanseoppbygging vil slik sett være sentrale elementer innenfor LDs sektorpolitikk.
LD utøver i dag sitt sektoransvar for forskning gjennom sitt budsjettansvar for NLH og NVH, eierskap og budsjettansvar for en rekke institutter og gjennom tilføring av midler til programmer i Forskningsrådet. Utvalget har drøftet hvorvidt LD er avhengig av å ha budsjettansvar for institusjoner for å kunne utøve sitt sektoransvar for forskning. Når det gjelder instituttsektoren har spørsmålet om departementenes ansvar for grunnbevilgninger vært gjenstand for vurdering senest i forbindelse med Forskningsrådets rapport Om statlig finansiering av forskningsinstitutter (NFR, 1994). Denne rapporten vil senere bli behandlet i Regjeringen. Dersom Forskningsrådets innstilling blir fulgt opp vil basisbevilgningene (grunnbevilgning og strategiske instituttprogrammidler) skje fra sektordepartement til Forskningsrådet som fordeler og tildeler bevilgningene til det enkelte institutt organisert som fristilte stiftelser eller A/S. Utvalget har ikke direkte tatt stilling til forslagene i denne innstillingen, men vil prinsipielt legge til grunn at LDs finansiering til forskningsinstitutter i sin sektor bør være den samme som for andre departementer med tilsvarende sektoransvar. LD vil imidlertid uansett ha behov for egne institusjoner som tar seg av rene forvaltningsoppgaver. I dag har flere av instituttene i landbrukssektoren både forsknings- og forvaltningsoppgaver. En omlegging av organiserings- og finansieringsmodellen i instituttsektoren vil derfor måtte innebære at forsknings- og forvaltningsoppgaver atskilles.
Hva gjelder LDs budsjettansvar for NLH og NVH har utvalget drøftet hvorvidt LD alternativt kunne utøve sitt sektoransvar på tilsvarende måte som flere andre departementer utøver sitt sektoransvar i dag, dvs. gjennom oppdragsforskning og programmidler kanalisert gjennom NFR. Departementets rolle som premissleverandør for landbruksforskningen måtte i så fall videreføres ved å bygge ut et fast og nært samarbeid mellom LD og KUF, og direkte mellom LD og de to høgskolene. Slik høgskolene og instituttsektoren framstår pr. i dag vil LD selv om høgskolene skulle bli overført til KUF, likevel ha et betydelig budsjettansvar for institusjoner innen landbruksforskningen. En del av disse institusjonene har også et betydelig ansvar for undervisning ved høgskolene.
Dersom instituttene slås sammen med høgskolene og en får en overføring til KUF, vil LDs budsjettansvar for forskningsinstitusjoner bli betydelig redusert. En overføring av høgskolene til KUF vil gjøre at LD ikke lenger vil ha de samme muligheter til å bygge opp kompetanse på fagområder av strategisk interesse. Dette blir av enda større betydning jo flere institutter som slås sammen med høgskolene. LDs ansvar for investeringer i fysiske anlegg vil også falle bort.
Høgskolene utfører i dag også mye anvendt forskning og er omtrent enerådende innen denne landbruksforskningen på enkelte områder. Dette gjelder spesielt innen husdyrforskning og veterinærmedisin. Dette gjør at høgskolene har stor betydning for LD. Utvalget mener at det vil være behov for å styrke høgskolene ved å slå sammen institutter i landbruksforskningen med høgskolene. Dersom høgskolenes forskningsmiljøer på denne måten styrkes, og andelen av landbruksforskningen utført ved høgskolene dermed øker, vil LDs behov for å utnytte høgskolenes forskningsvirksomhet som et virkemiddel i sektorpolitikken få enda større betydning.
Om høgskolene overføres til KUF etter sammenslåingene, vil det innebære en betydelig reduksjon i LDs budsjettansvar og styringsmuligheter, som i tilfelle ville bli redusert til i hovedsak å omfatte bevilgninger gjennom NFR og oppdragsmidler til FoU-midler. Med mindre større andeler av midlene LD i dag kanaliserer til sine institutter beholdes i LD, vil departementet i såfall få et langt mindre budsjettansvar for institusjoner enn det en finner i eksempelvis MD, FID og NOE. Dette gjelder også dersom NFRs innstilling om statlig finansiering av forskningsinstitutter blir fulgt opp, siden denne legger opp til at basisbevilgningene fortsatt skal ligge i sektordepartementenes budsjetter, men at de skal kanaliseres gjennom NFR. Jfr. Forskningsrådets rapport: Om statlig finansiering av forskningsinstitutter (NFR, 1994) som tidligere er omtalt i utredningen.
8.2.4 Entydig forankring av utdanningspolitikken i KUF
Utvalget mener at ansvaret for utdanningspolitikken må være entydig KUFs ansvar. Det må føres én utdanningspolitikk og være én ansvarlig statsråd for denne politikken i regjeringen. KUF har også det overordnede ansvar for koordinering av forskningspolitikken, selv om bevilgningene i stor grad kanaliseres også fra andre departementer.
Dette betyr at KUF vil måtte ha et overordnet ansvar for utdanningspolitiske spørsmål som berører de to høgskolene. Her kan spesielt nevnes forvaltning av lov om høgre utdanning (Ot prp. nr 85 (1993-94). Godkjenning av grader, fagtilbud, opptakskrav og eksamens-bestemmelser, er eksempel på saker der ansvaret entydig bør ligge i KUF. På samme måte må det være en koordinering når det gjelder økning i studenttall, slik at NLH og NVHs utvikling er koordinert med det øvrige utdanningssystemet.
Utviklingen i utdanningspolitikken tilsier større behov for samordning og koordinering mellom institusjonene (Norgesnettet). Det er nå lagt fram en ny lov som vil omfatte all høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)), også den regionale sektor innen KUFs ansvarsområde i tillegg til universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Dette forsterker disse utfordringene ( jf. kap. 7). Det krever en skarpere definisjon av ansvar for utbyggingen av faglige tyngdepunkt framover, men også av fagtilbud. Dette vil være en viktig oppgave for KUF.
Disse ovenfor nevnte hensyn tilsier at NLH og NVHs departementstilknytning prinsippielt burde være KUF. Landbruksdepartementets rolle i utdanningspolitikken bør være som premissgiver.
8.2.5 Koordinering mellom departementene
Uansett departementstilknytning vil det være behov for bedre koordinering og faste møter mellom departementene slik at koordineringen ivaretas og utdanningspolitikken gis en entydig forankring. KUF har etablert et samarbeidsorgan overfor Sosialdepartementet og underliggende organ, der utdanningssaker av interesse for SOS blir behandlet i et bredt forum. En erfaring med dette kontaktforum er at det utvikles gode personkontakter, og dermed også kanaler for mer uformell drøfting av saker i en forberedelsesfase. Utvalget mener uavhenig av departementstilknytning, at det vil være behov for å etablere faste samhandlingsmønstre mellom departementene av denne type i tillegg til den mer ad hoc-pregete kontakt en har i dag. Dette vil i høg grad gjelde også dersom de to høgskolene skulle bli overført til KUF, for å videreføre LDs rolle som premissleverandør for høgre utdanning og forskning innen landbruket.
Utvalget har lagt til grunn at NLH vil få en viss utvidelse både i dybde og bredde i sin fagprofil (jf. kap. 7.2.1). Behovet for koordinering og samordning i forhold til KUFs ansvar blir større med et økende fagspekter og større studentopptak ved høgskolen. Studenttallet vil øke noe, men utvalget forutsetter at NLH styrker sitt særpreg som vitenskapelig høskole ved å styrke forskningen og koblingen mellom forskning og utdanning, og ved å utvikle seg videre som nasjonalt knutepunkt på sine områder med et godt utbygd internasjonalt nettverk.
En styrking av NLH og NVHs særpreg som vitenskapelige høgskoler med øking av forskningsinnsatsen og sterkere orientering mot næringslivet tilsier at høgskolene får en enda viktigere rolle som virkemiddel i forhold til Landbruksdepartementets sektorpolitikk.
Utvalget har tidligere påpekt at de to høgskolene og spesielt NLH har stor utfordringer innen bistandsrettet virksomhet ikke minst i forhold til den globale matvaresituasjonen. Det er nødvendig at det tas høyde for å møte disse utfordringene. I denne sammenheng vil Landbruksdepartementet uansett måtte spille en aktiv rolle.
Utvalget mener det ligger betydelige synergieffekter i en bedre koordinering av utdanningspolitikken med de ulike fagdepartementene, der de ulike fagdepartementene aktivt deltar som premissleverandører i forhold til utdanningspolitikken. Utvalget viser til at en innen forskningspolitikken har Regjeringens forskningsutvalg (RFU) og embetsutvalget, mens en innen utdanningspolitikken ikke har tilsvarende systemer for koordinering og kontakt mellom departementene. Her vil utvalget også vise til utkast til ny universitetslov (Ot. prp. 85 (1993-94)).
Med bakgrunn i utvalgets påpekning av behovet for å styrke kunnskapsnivået også i internasjonal sammenheng vil utvalget spesielt trekke fram behovet for kontakt mellom LD, FID og NOE og i forhold til KUF.