4 Offentlige dokumenter og evalueringer
4.1 Offentlige dokumenter
St. meld 40 (1990-91) og bakgrunn for meldingen
Blant de konkrete forslagene i NOU 1988:28 Med viten og vilje, var også ett om overføring av de to høgskolene under Landbruksdepartementet til det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet, og å utrede å slå sammen NLH og NVH eller utvikle tettere samarbeidsformer mellom de to høgskolene. Utvalget uttaler (s. 134):
«Både av hensyn til utformingen av en samlet nasjonal politikk og på grunn av behovet for økt samarbeid om utdanning, særlig forskerutdanning, er det sterkt ønskelig at de to sentrale institusjonene NLH og NVH får samme forankring som de øvrige system for høyere utdanning»
St.meld. nr 40 (1990-91) om høyere utdanning og Stortingets behandling av den trakk opp perspektivene for kunnskapssamfunnet og ga retningslinjer for den utvikling og tilpassing hele det høyere utdanningssystem står overfor i den nære framtid. Stortingsmeldingen la særlig vekt på å følge opp Hernesutvalgets forslag om et Norgesnett. Dette skal omfatte både universitetene og de regionale institusjonene innen høgre utdanning og forskning. Utvalget gikk inn for å styrke knutepunktene i nettverket både gjennom sammenslåinger av institusjoner og ved at flere regionale sentra også bygges ut til nasjonale tyngdepunkter. Forbindelseslinjene mellom lærerstedene må styrkes ved lettere flyt av studenter og samarbeid om forskerutdanning og forskning. Siktemålet er å heve kvaliteten totalt sett gjennom arbeidsdeling og ved at lærestedene samarbeider og har en mer spesialisert arbeidsdeling i et integrert nettverk (Norgesnettet). Også forskningsinstititutter og forsknings-stiftelser kan være deltakere i dette nettverket. I tillegg bør forbindelses-linjer kunne knyttes til private høgskoler, arbeidsliv og forvaltning, og til internasjonale fagmiljøer.
Stortinget fattet spesielt vedtak om etableringen av et integrert Norgesnett. der det legges opp til en arbeidsdeling og utvikling av faglige knutepunkter som samlet bidrar til høyere kvalitet og bedre ressursutvikling(Innst. S.nr. 230 (1990-91)).
Ny forskningsrådsstruktur
I NOU 1991:24 la «Grøholt-utvalget» fram innstilling om organiseringen av norsk forskning. I tråd med innstillingen ble de 5 tidligere forskningsrådene i 1992-93 integrert i ett nasjonalt forskningsråd med vidtrekkende oppgaver og fullmakter. Grøholtutvalget vurderte i den sammenheng også forholdet mellom sektoransvar og samordning, og mente sektorprinsippet fortsatt bør gjelde ved at sektordepartementene skal bidra til finansieringen av Forskningsrådet. Videre mente utvalget at grunnbevilgningen til Forskningsrådet må kanaliseres via KUF. Grunnbevilgningen bør være en rundsumbevilgning som Forskningsrådet skal anvende til forskerrekruttering, grunnbevilgninger og til styrking av grunnforskningsinnslaget. Utvalget mente at KUFs andel av finansieringen av forskningsrådet burde økes (s. 56). Grøholt-innstillingen ble fulgt opp i St.meld.nr 43 (1991-92) Om endringer i forskningsrådsstrukturen. Meldingen berører spørsmålet om departementenes ansvar i tilknytning til finansieringsstrukturen for Forskningsrådets virksomhet og påpeker bl.a. at finansieringsstrukturen «...fortsatt må sikre interesse for forskning som virkemiddel på sektordepartementenes område», og videre «..tilstrekkelig ivaretagelse av grunnforskning og annen langsiktig forskning». Meldingen konkluderte med at «...Regjeringen vil komme tilbake til en gjennomgang av de nødvendige rammeoverføringer mellom departementene i forbindelse med statsbudsjettene for 1993 og 1994». Dette dannet bakgrunn for diskusjonen om makeskifte mellom departementene, der LD, NOE og FID overførte deler av sitt ansvar for forskerrekruttering til KUF i budsjettet for 1994. Videre overførte LD for sin del også deler av sitt ansvar for havbruksforskning til FID.
I vårsesjonen 1994 er det lagt fram utkast til ny lov Om høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)) som bl.a. erstatter den tidligere lov for universiteter og vitenskapelige høgskoler slik at en får én lov for hele universitets- og høgskolesektoren. Loven tillegger KUF et større ansvar for å styre utviklingen av arbeidsdeling og samarbeid mellom institusjonene og dimensjoneringen og utviklingen av kompetanse og fagtilbud.
Loven tillegger institusjonene et større ansvar for etterutdanning i forhold til tidligere. I lovutkastets §2.5 heter det at:
«Institusjonene har ansvar for å gi eller organisere etterutdanning på sine fagområder.»
Forskningsmeldingen
St.meld. nr. 36 (1992-93) Om forskning (forskningsmeldingen) understreker på nytt intensjonene om strukturert kunnskapssamordning, med gjensidig kommunikasjon og sektoransvar innen det utførende forskningssystemet, igjen understreket – bl.a. for å sikre kompetansen og kapasiteten i den regionale forskningen. Nasjonale innsatsområder innen forskning skal opprettholdes. I meldingen prioriteres slik innsats for de nærmeste år framover innenfor forskerutdanningen, grunnforskningen, næringsrettet forskning og miljøvernforskning.
Forskningsmeldingen går spesielt inn på forholdet mellom departementenes sektoransvar for forskning og behovet for koordinering og samordning, og konkluderer med at (s. 48):
«Regjeringen ønsker å fremme en god balanse mellom samordning og sektoransvar i forskningssystemet gjennom:
å sikre nødvendig samordning mellom departementene, spesielt i forhold til Norges forskningsråd.
å understreke fagdepartementenes ansvar for å finansiere forskning på sine faglige ansvarsområder.»
Forskningsmeldingen tar også opp spørsmålet om NLH og NVHs plass i utdannings- og forskningssystemet:
«Landbruksdepartementet har forvaltningsansvaret for Norges veterinærhøgskole (NVH) og Norges landbrukshøgskole (NLH). Høgskolene utdanner veterinærer, sivilagronomer og sivilingeniører og gir graden Master of Science, hovedsakelig til stipendiater fra utviklingsland. Høgskolene har videre ansvar for forskerutdanning i et organisert samarbeid med andre forskningsinstitusjoner. NLH og NVH har en omfattende forskningsvirksomhet med ansvar for vel en tredjedel av den totale landbruksforskningen – på enkelte fagområder for nærmere 100 prosent.
Regjeringen legger vekt på god koordinering innen universitets- og høgskolesektoren, innen landbruksforskningen og mellom landbruksforskningen og forskningen for øvrig. Virksomheten ved de to høgskolene skal også bidra til å gjennomføre næringspolitiske mål i bred forstand. På bakgrunn av disse målsettinger vil det bli iverksatt en utredning for å avklare disse høgskolenes framtidige plass innenfor universitets- og høgskolesystemet og deres forhold til landbruksforskningen. Herunder vil det bli vurdert hva som er den mest hensiktsmessige departementstilknytningen.»
I Stortingets behandling av forskningsmeldingen i Innst. S.nr. 192 (1992-93) sier Kirke- og undervisningskomiteen at den:
har merket seg at departementet vil utrede NLH og NVHs plass i universitets- og høgskole-systemet, herunder hva som vil være den mest hensiktsmessige departementstilknytning. Med henvisning til at komiteen mener at KUF bær ha ansvar for all norsk høyere utdanning, ber komiteen om fortgang i utredningsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti sier at de:
«.... vil gå imot at forskningsansvaret for NLH og NVH vert lagt inn under Kyrkje-, undervisnings- og forskningsdepartementet. Desse medlemar vil i den samanheng syne til at det er svært viktig at forskningsmiljøa ved dei to høgskulane å ha kontakt med fagmiljøet i landbruket, og går inn for at forskingsansvaret for desse høgskulane framleis må liggje til deira fagdepartement.»
Endringer i lovgivning og i organisasjonsstrukturen i UH-sektoren
En felles lov for universiteter og vitenskapelige høgskoler ble behandlet av Stortinget i 1989 (Ot. prp. nr. 62 (1988-89)) og trådte i kraft 1.1.1990. Den førte til en del viktige endringer i NLHs og NVHs organisasjon og interne ledelsesstruktur. Samtidig ble de separate lover for NLH og NVH opphevet.
Stortinget gjorde i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr 40 (1990-91) et vedtak som ber Regjeringen legge fram forslag til en felles lov for høyere utdanning, og presiserte at det skulle oppnevnes eksterne representanter i universitetenes styrende organer. I NOU 1993:24 la Bernt-utvalget fram sin innstilling, som etter en høringsrunde har vært lagt til grunn for KUFs arbeid med en lovproposisjon som nå er lagt fram for Stortinget Ot. prp. nr. 85 (1993-94) Om lov om høgre utdanning i vårsesjonen 1994. Innstillingen har en rekke dissenser, bl.a. mhp. kategorisering av de ulike høgre institusjoner.
Stortingsmeldingens forslag om sammenslåing av høgskoler omfatter ikke bare sammenslåinger av institusjoner i felles organisatoriske enheter, men benyttes som samlebetegnelse også for samlokalisering og nærmere faglig samarbeid og integrering. Til grunn for arbeidet lå bl.a. at den tidligere der hver høgskole bare utdanner for ett yrke ikke nødvendigvis er den mest tjenlige enhet framover. Meldingen går inn for organisering i større enheter i studiesentra med et bredere fagspekter. Kvaliteten styrkes i større enheter med økt faglig bredde og fleksibilitet, og med mer felles utdanningskultur. Det vil være de faglige gevinster som vil veie tyngst i arbeidet med en ny organisering. I tillegg vil administrative funksjoner kunne styrkes ved de større enheter, med bedre infrastruktur etc. Stortinget sluttet seg til departementets opplegg. Fra høsten 1994 vil det være 26 regionale høgskoler, mot tidligere omlag 100.
Instituttpolitikken
Norges forskningsråd la fram utredningen Om statlig finansiering av forskningsinstitutter (NFR 1994). Rapporten er første ledd i en samlet gjennomgang av instituttpolitikken. Gjennomgangen har sin bakgrunn i forskningsmeldingen der Forskningsrådets strategiske ansvar for instituttsektoren understrekes og forskningsrådet bes ..foreta en prinsippiell vurdering av de større spørsmål på dette felt.. (s. 63). Kort oppsummert anbefaler utredningen:
Tredelt finansieringsstruktur, grunnbevilgning, strategiske instituttprogrammer og prosjektbevilgning, der de to førstnevnte utgjør basisbevilgningen
Regelmessig evaluering av instituttene med konsekvenser for dimensjonering og sammensetning av basisbevilgningene.
Kanalisering av basisbevilgningene bør skje fra sektordepartement til Forskningsrådet som fordeler og tildeler bevilgningene til det enkelte institutt. Dette bør gjennomføres i løpet av 3-5 år.
instituttenes tilknytning til staten bør være mer ensartet enn før. De statlige forskningsinstituttene bør fristilles og omgjøres til stiftelser eller A/S.
Når det gjelder organisasjonsstrukturen i landbruksforskningen vil Landbruksdepartementet foreta en gjennomgang av organisasjonsstrukturen etter utredningen om NLH og NVH og når en har fått en avklaring av instituttpolitikken. I St. prp. nr. 1 (1993-94) heter det at:
«.. Ei viktig målsetting for organiseringa av instituttsektoren er å oppnå betre effektivitet og kvalitet og meir slagkraftige miljø. Ei rekkje evalueringar peikar rett nok på den fragmenterte strukturen i landbruksforskinga, og at ein har for små miljø som blir fagleg isolerte, har for lite fleksibilitet og er svært personavhengige. Departementet meinar derfor det er viktig å arbeide for å gjere instituttsektoren mindre fragmentert, og vil foreta ein gjennomgang av organiseringa av denne.»
Det er viktig at høgskulane og forskingsinstitusjonane arbeider saman der det er råd, både innan det nye felles husdyrforsøksanlegget på Ås og andre anlegg for forsking, og innan andre felt der dei har felles utfordringar jfr. Norgesnettet.»
Ny landbrukspolitikk og konsekvenser for utdanning- og forskningssystemet
I St. prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling trekker Regjeringen opp linjene i landbrukspolitikken framover. Som bakgrunn for den nye landbrukspolitikken pekes det på tendensen i retning av økt internasjonal markedskonkurranse, ved siden av Regjeringens generelle politikk og den økonomiske politikken. Proposisjonen legger opp til en hovedstrategi med sikte på å skape et mer robust landbruk. I dette ligger det en satsing på styrking av konkurransekraften for landbruket både innen primærproduksjonen og i foredlingsindustrien og reduksjon av kostnadsnivået. Behovet for en økt satsing på FoU for å styrke konkurransekraften til den landbruksbaserte foredlingsindustrien understrekes.
Proposisjonen skisserer konkurransestrategier for norsk mat ( ren mat-strategien), som senere har ført fram mot etableringen av en merkeordning og stiftelsen Godt Norsk. Økt satsing på FoU for å styrke næringsmiddelindustrien er et sentralt element i denne strategien. For skogindustrien understrekes spesielt behovet for satsing på økt videreforedling og verdiskaping, noe som betinger en sterkere innsats i FoU.
Det legges videre opp til en helhetlig bygdepolitikk der denne i større grad ses som en del av den generelle distriktspolitikken. Proposisjonen legger vekt på kunnskapssystemets rolle og framhever økt satsing på kunnskap og kompetanse som et satsingsområde. Det legges vekt på forskning som kan bidra til å styrke nærings- og velferdsgrunnlaget i distriktene. Behovet for å bygge ut samarbeidsnett og utvikle samspillet mellom kunnskapssystemet og det øvrige virkemiddelapparat understrekes:
«Det vil bli en viktig utfordring å få til det nødvendige samspill mellom utdanning, arbeidsmarked og næringsutvikling, slik at dette kan danne nettverk for omstillingene i landbruket og bygdene. Her må også forsknings- og utviklingsarbeid trekkes inn for å hente erfaringer, knytte kontakter og styrke forutsetningene for øvrig.»
Videre sies det at:
Departementet vil understreke behovet for et aktivt samarbeid med forsknings- og utviklingsinstitusjoner sentralt og regionalt for kunnskapsutvikling for framtidig næringsutvikling i distriktene. (s.50)
Stortinget ga sin tilslutning til disse målsettingene i Innst. S. nr. 92 (1992-93).
På bakgrunn av signalene i St. prp. nr. 8 (1992-93) har Landbruksdepartemenet pekt ut følgende satsingsområder for sin innsats i utdanning og forskning i St. prp. nr. 1 (1993-94), som Stortinget senere har gitt sin tilslutning til i Budsjett-innst. S. nr. 12 (1993-94):
betra produktivitet for å sikre eit meir konkurransedyktig landbruk
miljøforsking
auka innsats for bygdeutvikling/næringsutvikling
auka vidareforedling og verdiskaping.» ( St. prp. nr. 1 (1993-94) s. 79)
4.2 Evalueringer av forskning og undervisning
Det foreligger ingen samlet evaluering av norsk landbruks- og veterinærforskning. Derimot foreligger det en rekke evalueringer av forskningsprogrammer og enkelte institusjons- og områdeevalueringer som samlet gir et visst bilde. Enkelte av evalueringsgruppene har også kommet med organisatoriske forslag.
Mange av evalueringene gir svært god omtale av mye av den forskning som er utført. Et positivt trekk ved den norske landbruksforskningen som kommer fram er at en har hatt en relativt god brukerkontakt og god sammenheng mellom grunnforskning og anvendt forskning. Her har landbruksforskningen en lang og god tradisjon. Men også her påpeker evalueringene at det finnes forbedringspotensiale. Dersom en skal trekke fram vurderinger som kan ha betydning for den framtidige organiseringen er det et gjennomgående trekk at flere av evalueringene påpeker større behov for koordinering og samordning og at forskningsinnsatsen på en del fagområder er for fragmentert. (Dette gjelder bl.a. evalueringen av Kornforedlingsprogrammet (1989) og Grovfórprogrammet (1990)).
Økonomimiljøene innen landbruksforskningen ble evaluert av en internasjonal gruppe i 1992 (Evaluation of Econmic Research in Agriculture and Forestry in Norway, NLVF 1992/94). De sentrale miljøene som ble evaluert var Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), NLHs Institutt for skogfag (IFS) og Institutt for økonomi og samfunnsfag (IØS). Evalueringsgruppen konkluderte med at dagens system og organisering i hovedsak fungerer tilfredsstillende, men kom også med forslag til organisatoriske endringer i første rekke knyttet til NILF. Evalueringsgruppen var kritisk til organiseringen av NILF og mente at NILFs forskningsaktivitet ikke var sikret den nødvendige frihet med nåværende organisering. Gruppen mente at det lå en fare i at LD kunne influere for mye på forskningen. Dersom en hadde begynt med blanke ark i dag, mente evalueringsgruppen at NILFs oppgaver innen statistikkinnsamling (driftsgranskinger) burde legges til Statistisk sentralbyrå mens forskningen burde bli lagt til NLH sammen med Institutt for økonomi og samfunnsfag. Den øvrige forvaltningsrettede virksomheten foreslo gruppen kunne inngå som en del av Landbruksdepartementet. LD gikk ikke inn for å endre organiseringen i tråd med dette, og la vekt på viktigheten av å ha denne virksomheten samlet i en institusjon. I stedet gikk departementet inn for en effektivisering av NILF ved at distriktskontorene blir samordnet med landbruksavdelingene hos fylkesmennene (St. prp. nr. 1(1993-94).
I en internasjonal evaluering av Jordforskningen i Norge (Evaluation of Soil Science in Norway, NLVF 1992/2), gir evalueringsgruppen god omtale av flere av miljøene i Norge. Samtidig konkluderer gruppa med at jordforskningen i Norge kan kjennetegnes ved en oppdelt og fragmentert struktur der det er grunnlag for å styrke samarbeidet mellom flere institusjoner. De fleste prosjektene er av anvendt karakter og evalueringsgruppen mener det er viktig å styrke grunnforskningen på området. Gruppen mente at NLH ved Institutt for jordfag (IFJ) burde styrke sin innsats her. Instituttet kom relativt dårlig ut av evalueringen. Gruppen hevdet at det er nødvendig at instituttet blir bedre koordinert internt.
Det nasjonale bioteknologiprogrammet ble evaluert i 1992 i samband med evalueringene av de nasjonale innsatsområdene. Generelt kritiserer evalueringen den sterke fragmenteringen av forskningen, og at det har vært begrenset anvendelse av forskningen. Evalueringen går lite inn på landbruksdelen. Det kommer likevel fram at det gjøres mye god bioteknologisk forskning inne landbruksforskningen. Det anbefales videreført en nasjonal bioteknologisatsing. For å få et bedre vurderingsgrunnlag med tanke på videre satsing på feltet, iverksatte daverende NLVF en egen evaluering av NLVFs bioteknologi-program (A Review of Norways Agricultural Biotechnology Programme, Norges forskningsråd avd. NLVF 1/93). Evalueringskomitéen er svært positiv til programmet, Komitéen mener det er bygd et godt fundament for videre satsing, og anbefaler en videreføring med større vekt på forskning som er relevant for norsk landbruk.
Utredningsinstituttet for høgre utdanning og forskning (tidligere NAVF-U), gjennomførte en gjennomgang av forskerrekrutteringen i Norge i 1992 (Forskerrekruttering og forskerutdanning: Fortsatt vekst? NAVF-U 6/92). Uklar ansvarsfordeling mellom forskningsrådene og institusjonene påpekes som et generelt problem i rapporten.
Rapporten retter et søkelys på den lave gjennomstrømmingen og fullføringen i deler av forskerutdanningen. Landbruksforskningen er imidlertid blant de områder som kommer best ut ved siden av teknologi. En sammenligning av dokorgradshyppigheten mellom fagområdene viser at 45% har tatt doktorgrad etter 5,5 år (starttidspunkt 1984-85). Til sammenligning hadde teknologifagene 56%, medisin 26%, matematikk/naturvitenskap 36%, samfunnsvitenskap 9%, humaniora 23%. På mange områder herunder samfunnsfag og humaniora var det ingen organisert forskerutdanning i 1984. For øvrig kan det legges til at landbruksforskningen i denne perioden opererte med 4-årige stipender mot 3 år som var mest vanlig for stipender finansiert av forskningsråd. I NLVFs stipendordning var det 4. året pliktarbeid ved vertsinstitusjonen, og inngikk som en del av rammetilskuddet fra NLVF. De ulike institusjonenes rolle innen forskerutdanning er omtalt under kap. 5.3.6.
På oppdrag fra NLVF gjennomførte NAVF-U en egen evaluering av forskerutdanningen i landbruksforskningen (Forskerutdanning i landbruksforskning, NAVF-U 1/93). Rapporten viser at landbruksforskningen har kommet lenger med gjennomføring av nye doktorgradsprogram og organisert forskeropplæring enn mange andre fagmiljøer det er naturlig å sammenligne med. Lærestedene og NLVF får i hovedsak svært god omtale for sin håndtering av forskerutdanningen. Det er likevel nødvendig å øke effektiviteten og redusere gjennomføringstida. Det er også nødvendig å øke den internasjonale kontakten og utvekslinga. Rapporten viser at en femtedel av stipendiatene har et utenlandsopphold på 2 måneder eller mer. Rapporten tyder på at det har vært en bedre arbeidsdeling mellom NLVF og institusjonene enn det en finner generelt (jf. NAVF-U 6/92).
Det har vært fokusert en del på forskningsevaluering i Norge, men ennå ikke hatt en tilsvarende fokus på utdanning. LD har ennå ikke iverksatt evaluering av utdanningen ved høgskolene. Her har imidlertid KUF startet opp et arbeid, som i første omgang tok for seg økonomisk-administrativ utdanning, herunder også den som foregår på NLH. Styrken ved dette tilbudet er en kobling av økonomi og økologi, mens evalueringsutvalget pekte på at dybden av studiene p.g.a. spredning på mange fag kunne være problematisk.