6 Virksomhetsområdet for en ny stiftelseslov

Det er et spørsmål for seg hvordan virkeområdet for en ny stiftelseslov bør fastsettes.

For utvalget står det som klart at loven må bygge videre på det som er kjernen i stiftelsesbegrepet etter gjeldende rett. Gjeldende stiftelseslov bygger på en tradisjonell forståelse av hva en stiftelse er, når det i lovens § 2 heter at en stiftelse opprettes ved at en formuesverdi selvstendig stilles til rådighet for et bestemt formål. Det sentrale etter denne beskrivelsen er at stiftelsen skal forvalte en kapital, slik at avkastningen kan komme formålet til gode; i form av utdeling til destinatarene.

Utvalget er av den oppfatning at man ved utforming av lovens regler fortsatt i første rekke må konsentrere seg om de tradisjonelle stiftelsene der forvaltningen av grunnkapitalen er det sentrale.

Som det fremgår foran, brukes stiftelsesformen i dag til å organisere aktiviteter hvor forvaltningen av en formuesverdi ikke er det sentrale, likevel slik at disse rettsdannelsene eier en grunnkapital med den følge at de faller inn under stiftelsesloven og dens regler. Spørsmålet er om en ny stiftelseslov gjennom sin regulering bør legge forholdene til rette for at også slike rettsdannelser kan organiseres som stiftelser.

Utvalget mener at en ny stiftelseslov bør få et virkeområde som også omfatter rettsdannelser hvor forvaltningen av en grunnkapital er mindre sentralt, som f eks ulike former for aktivitetsstiftelser som ivaretar kulturformål mv. Dette gjelder selv om rettsdannelsen i atskillig grad baserer seg på løpende offentlige bevilgninger, eller driver næringsvirksomhet, jfr nærmere om sistnevnte i utredningen kapittel 7.4.

Det forhold at det i dag eksisterer en rekke slike stiftelser, og at utviklingen synes å gå i retning av at stiftelsesformen i stadig større grad nyttes på nye områder, innebærer at det foreligger et klart lovgivningsbehov. Det er etter utvalgets oppfatning ikke vektige grunner som kan tilsi at virkeområdet for en ny stiftelseslov utformes så snevert at stiftelser som nevnt faller utenfor.

Utvalget har imidlertid kommet til at den beste måten å løse disse spørsmålene på er å utforme generelle og så gode og funksjonsdyktige regler som mulig for grunntrekkene ved stiftelsesformen. Det vil si regler som ivaretar selvstendighetskravet og mulighetene for å etterleve stiftelsenes formål. Utvalget antar at dette vil være det viktigste både for de mer tradisjonelle stiftelsene, de næringsdrivende stiftelsene og for aktivitetsstiftelsene. Uavhengig av formål og virksomhetstype vil stiftelsene ha behov for regler som beskytter stiftelsenes selvstendighet.

Ut over dette har utvalget vurdert behovet for supplerende regler. For de næringsdrivende stiftelsene er det foreslått noen slike, se lovutkastet § 1-1 annet ledd. For aktivitetsstiftelsene har utvalget kommet til at behovet for supplerende regler ikke er så stort, og at det for det vesentlige ivaretas gjennom de dispensasjonsadganger som er gitt i utkastet §§ 3-2 annet ledd og 4-2 syvende ledd. Den fleksibiliteten som er nødvendig ser ut til å kunne ivaretas dels gjennom de generelle reglene og dels gjennom disse dispensasjonsadgangene. Utvalget legger til grunn at de viktigste behovene med hensyn til fleksibilitet og variasjon kan løses innenfor de foreslåtte regler. Utvalget antar også at det vil styrke stiftelsesformen generelt og anvendelsen av den også til de mer varierte formål, at det vedtas generelle og samtidig så funksjonsdyktige regler som mulig.