Del 1
Innledning
1 Innledning
Forskningen som foreligger i denne publikasjonen inngår i prosjektet Samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger . Prosjektet kom i stand som følge av et krav fra Sametinget og Norges Reindriftssamers Landsforening, fordi Samerettsutvalget (1980), gjennom den spesialoppnevnte rettsgruppen (NOU 1993: 34) ikke så seg i stand til å utføre en omfattende undersøkelse av temaet:
«Rettsgruppen er i sitt mandat også bedt om å undersøke samisk sedvane og rettsoppfatninger og ta stilling til hvilken vekt disse skal tillegges. Flertallet har imidlertid av flere grunner funnet det vanskelig å imøtekomme denne delen av mandatet.»
Rettsgruppens flertall anførte en rekke grunner for dette standpunktet, bl.a. at det ville ha krevd en omfattende og tidkrevende undersøkelse av lokale forhold i Finnmark, noe Rettsgruppen uttalte at de ikke hadde kompetanse, kapasitet eller praktisk mulighet til å utføre. (NOU 1993: 34).
Som et svar til Sametinget skrev Justisdepartementet i et brev datert 6. februar 1995:
«undersøkelser av samiske sedvaner og rettsoppfatninger vil kreve en mer langvarig og grundig forskningsinnsats. En slik oppgave vil måtte foretas av forskere med spesiell kompetanse på området».
Det forestående forskningsprosjektet skulle finansieres av Justisdepartementet og ledes av en styringsgruppe på seks medlemmer der Sametinget og Justisdepartementet skulle utpeke tre representanter hver. Noen av forskerne har også fått støtte fra Norges forskningsråd (NFR). Den 28. august 1995 meddelte Sametinget sine forslag av medlemmer til styringsgruppen. Justisdepartementet på sin side ønsket en nær forbindelse til Samerettsutvalget som de ba om å velge ut en av departementets representanter. Samerettsutvalget meddelte sitt valg av representant til Justisdepartementet den 25. oktober 1995. Påfølgende år, 15. mai 1996, ble styringsgruppen i sin helhet formelt oppnevnt og hadde følgende medlemmer:
Utpekt av Justisdepartementet:
Professor Tom G. Svensson, Universitetet i Oslo, (Styringsgruppens leder)
Professor Dag Michalsen, Universitetet i Oslo
Gårdbruker Oscar Varsi, Samerettsutvalgets forslag
Generalsekretær Anne Cathrine Rørholt, Norges Reindriftssamers Landsforening, erstattet Oscar Varsi 23. juli 1999
Utpekt av Sametinget:
Badjeolmmo[s] John Henrik Eira, Karasjok, Sametingsrepresentant
Gårdbruker Egil Olli, Karasjok, Sametingsrepresentant
Direktør Elin Fjellheim, Rørosmuséet
Mandat for styringsgruppen:
Å utforme et mandat, et spesifikt forskningsprogram, til et forskningsprosjekt om samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger knyttet til den samiske befolkningens rett til land og vann i de samiske bosetningsområdene.
Å finne frem til personer som skal gjennomføre forskningsprosjektet, og dessuten fastsette en tidsfrist for gjennomføringen.
Å fremlegge et utkast av forskernes mandat til Sametinget og Justisdepartementet for godkjenning.
Å utarbeide et forslag til budsjett for gjennomføring av prosjektet og for styringsgruppens eget arbeide.
Å være ansvarlig for prosjektets fremdrift og at prosjektet gjennomføres i samsvar med mandatet.
Den 9. september 1996 holdt styringsgruppen sitt konstituerende møte i Oslo. Siden har det blitt holdt flere møter:
1996; 10–11. oktober og 5. november. Begge i Karasjok
1997; 20. mars i Karasjok og 3.–4. juni i Røros
1998; 19. februar og 7. september. Begge i Tromsø
1999; 7. september i Karasjok
2000; 18. februar i Tromsø
Følgende mandat ble utformet og godkjent i desember 1996:
«MANDAT»
«Forskningsprosjektet vedrørende samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal være en tverrfaglig undersøkelse. Den har som målsetning å gi en redegjørelse og analyse av samiske sedvaner og rettsoppfatninger som har gjort seg eller gjør seg gjeldende i forhold til retten til og bruken av land og vann i samiske områder. Undersøkelsene bør legge vekt på historiske såvel som samtidige forhold. Prosjektet bør dessuten redegjøre for eventuelle uoverensstemmelser mellom det historiske og eksisterende samiske sedvanerett på den ene siden og gjeldende norsk rett på den annen.
Styringsgruppen vil ikke på forhånd bestemme innholdet av begrepene samiske sedvaner og samiske rettsoppfatninger. Det må være opp til forskerne å finne hensiktsmessige definisjoner for de enkelte delprosjektene. Vi vil imidlertid peke på at med sedvaner siktes til faktisk bruk eller atferd, mens rettsoppfatninger refererer seg til meninger om retten, enten retten er gjeldende eller ikke.
Forskningsprosjektet bør omfatte det totale samiske samfunnets sedvaner og rettsoppfatninger. Samiske sedvaner og rettsoppfatninger, og hvordan disse er etablert, varierer dels ut fra regionale forskjeller, dels ut fra forskjellige nærings- og livsformer. Tradisjonelle samiske nærings- og livsformer er grovt sett:
reindrift
jordbruk
sjøfiske
utmarksnæring
kombinasjonsnæringer
andre næringsformer
Forskningsprosjektet skal organiseres gjennom et antall punktundersøkelser fra nord til sør i det samiske bosettingsområdet, og som tar sikte på å fange opp alle nærings- og livsformsvariasjoner fra innland til kyst.
Innenfor reindriften bør sedvaner og rettsoppfatninger knyttet til bruken av areal, intern organisering og samhandling, undersøkes og analyseres. I den grad det finnes sedvaner og rettsoppfatninger om bruk, intern organisering og samhandling innenfor og mellom andre nærings- og livsformer, bør dette også undersøkes.
Det er viktig å undersøke rettsavgjørelser med sikte på å kartlegge samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Likeledes bør det undersøkes hvilken vekt disse gjennomgående er blitt tillagt av domstolene, og eventuelt om disse kan gi et bidrag til rettskildelæren.
For å få et fullstendig bilde av de samiske sedvaner og rettsoppfatninger må forskningsprosjektet som helhet anlegge et komparativt perspektiv. Dette vil bl.a. innebære en systematisk sammenligning mellom samiske sedvaner og rettsoppfatninger med andre urbefolkningers sedvanerettslige forhold. Med dette oppnår man en høyere grad av generalisering. Komparasjonen må imidlertid begrenses til det som bidrar til å belyse samiske forhold.
En viktig kontekst for prosjektet er internasjonal rett om urbefolkningers rettigheter. En bred og allsidig undersøkelse omkring samiske sedvaner og rettsoppfatninger må relateres til det folkerettslige perspektiv.
Styringsgruppen vil fremheve betydningen av det samiske språket som materiale for å kartlegge samiske rettsoppfatninger og sedvaner. Likeledes vil styringsgruppen peke på at forskere bør være oppmerksomme på språklige forhold som kan gi bidrag til utviklingen av det samiske rettsspråket (både i samiske og norske termer).
Dette prosjektet tar primært sikte på å generere ny kunnskap og innsikt, ikke å reprodusere eksisterende kunnskap. I forskningsarbeidet må det gjøres aktiv bruk av all tilgjengelig relevant materiale om emnet.
Organisering av prosjektet: Prosjektet påbegynnes snarest i hele området samtidig. Finnmarksdelen skal være avsluttet innen 2 år fra den dato prosjektet igangsettes, mens prosjektet for de øvrige områdene skal være sluttført i løpet av 4 år. Prosjektet skal ledes av en forskningsleder som er ansvarlig overfor styringsgruppen. Det forutsettes at forskningsleder selv skal være forsker på heltid i perioder tilsvarende 1 årsverk. Det resterende halve årsverket går til koordinering/ledelse. Prosjektet vil bli organisert som heltids- og deltidsarbeid. Styringsgruppen skal ha styring over prosjektets fremdrift og bruk av økonomiske midler. Den skal også fungere som faglig referansegruppe. Alle delprosjekter skal innledes med en prosjektbeskrivelse som skal forelegges styringsgruppen. Prosjektbeskrivelsen skal inneholde metodiske premisser for forskningsarbeidet.»
Styringsgruppen vil bemerke at det har gjort et stort arbeid for å knytte til seg gode forskere.
Emnet i seg selv er komplekst og favner mange undertemaer. Det dreier seg om et relativt nytt forskningsområde som krever en viss utprøvning av metoder. På grunn av den stramme tidsrammen på 2 år var det nødvendig å prioritere mellom undertemaene. Dette medførte at alle sider av temaet som er nedfelt i mandatet ikke kunne bli berørt i like stort omfang. Denne fremlagte forskning er derfor ikke uttømmende for det som tematikken «samiske sedvaner og rettsoppfatninger» inneholder. Dette gjelder både i forhold til de spørsmål som mandatet reiser og i forhold til de spørsmål som ligger utenfor mandatets rammer. Forskningsfeltet er meget omfattende og det er ikke vanskelig å slå fast at det også etter dette prosjektets avslutning vil være behov for ytterligere forskning innen emnet. Blant annet gjelder dette de uoverensstemmelser som forskningen så langt har vist faktisk finnes mellom offisiell norsk rett og samiske sedvaner. En mer systematisk komparasjon og inngående relatering til folkerettslige forhold hadde også vært ønskelig. Samlet mener Styringsgruppen allikevel at den fremlagte forskningen gir et godt og solid grunnlag for den videre forskning. Og det resultat som foreligger er derfor et betydelig bidrag til en generell kunnskapsgenerering om samisk kultur- og samfunnsforhold. Det er også første gang at dette feltet er blitt gjenstand for en så omfattende undersøkelse.
Følgende forskere har med varierende tidsinnsats, fra 1 til 7 månedsverk, vært engasjert i prosjektet:
Cand. jur. Stig Gøran Hagen, Reindriftsforvaltningen i Alta
Cand. jur. Ingar Nikolaisen, Rettshjelpskontoret i Karasjok
Professor dr. jur. Kirsti Strøm Bull, Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis dr. jur. Peter Ørebech, Universitetet i Troms.
Alle jurister
Dr. art. Bård Berg, Universitetet i Tromsø
Stud. phil. Allan Kristensen, Universitetet i Tromsø
Cand. phil. Steinar Pedersen, Samisk nærings- og utredningssenter (SEG) i Tana
Alle historikere
Fil. dr. Elina Helander, Samisk nærings- og utredningssenter (SEG) i Tana, Lapplands Universitet i Rovaniemi
Cand. mag. Mikit Ivanowitz, Neiden
Seniorforsker Dr. phil. Nils Oskal, Nordisk Samisk Institutt (NSI) i Kautokeino
Amanuensis Cand. polit. Mikkel Nils Sara, Samisk høgskole i Kautokeino
Disse siste representerer filosofi og samfunnsvitenskap/antropologi.
Noen egen forskningsleder har ikke vært engasjert (se mandatet). Styringsgruppen, i hovedsak lederen, har fungert som prosjektets forskningskoordinator. Styringsgruppen har derfor hele tiden vært tungt inne i forskningsprosessen.
Den 1. oktober 1999 ble ni rapporter overlevert, som til sammen utgjør : Del I, Finnmark av forskningsprosjektet «Samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger» . Senere er to tilleggsrapporter angående Vestertana levert.
11. og 12. Februar 1999 ble det holdt et internasjonalt seminar i Tromsø om temaet samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger. I dette seminaret deltok, foruten inviterte eksperter, samtlige forskere i prosjektet og som der ga en preliminær rapportering. Innleggene fra konferansen er nå utgitt i skriftserien til Senter for samiske studier i Tromsø med tittelen «On Customary Law and the Saami Rights Process in Norway». Temaets internasjonale betydning, så vel som interesse, tilsa at denne publikasjonen ble utgitt på engelsk. For å lette tilgjengeligheten for samiske og norske lesere er det blitt tilført et resymé på henholdsvis samisk og norsk. Publikasjonen er blitt overlevert til Justisdepartementet og Sametinget.
I det følgende redegjøres det for den overleverte forskningen dels med sikte på, så langt det er mulig, å knytte sammen de forskjellige forskningsrapportene til en sammenhengende kunnskap, dels å sette den foreliggende forskningen i relasjon til prosjektets mandat. Denne inndelingen er delt i tre deler:
En karakteristikk av forskningen
En innholdsbeskrivelse
En identifisering av hva man generelt kan lese ut av denne forskningen
Forskningens forhold til det gitte mandatet er integrert i disse tre deler.
2 Karakteristikk av forskningen
I det følgende deler vi inn forskningen i a. tverrvitenskapelighet, b. temaområder, c. typer av data i forskningen.
a. Tverrvitenskapelighet
Det overgripende forskningstemaet, samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger , forutsetter ett historisk såvel som en samtidsorientert tilnærming. Temaet berører tradisjonell kunnskap og hvordan denne holdes levende. Problemstillingen belyser dessuten spørsmål innen såvel rettsvitenskap som kulturvitenskap. For å oppnå gode forskningsresultater for prosjektet som helhet er tverrfaglighet en forutsetning.
Den foreliggende forskningen tilfredsstiller derfor mandatets krav om tverrvitenskapelighet. Denne tverrvitenskapelighet, er delt inn i tre forskjellige, men komplementære komponenter: Først jus/rettsvitenskap , deretter historie og til slutt samfunnsvitenskap/antropologi med filosofi . Disse tre fagrelaterte perspektivene har fokus på det samme hovedtema og har noenlunde lik tyngde i den samlede forskningen.
b. Temaområder
De forskjellige forskningsrapportene fordeler seg på spesifikke temaområder:
Reindrift som nærings- og livsform behandles spesifikt i to rapporter (Strøm Bull, Oskal/Sara).
Fiske og jordbruk med utmarksnæringer med innslag av reindrift som nærings- og livsformer, behandles i fem rapporter med lokalt og regionalt nedslagsfelt i Øst- og Vest-Finnmark (Pedersen, Helander, Ørebech, Berg og Hagen).
Samisk rettsspråk er behandlet som tilleggsaspekter i to rapporter (Helander, Oskal/Sara).
Et par rapporter tar dessuten for seg historisk og samtidig rettspraksis innenfor temaområdene (Kristensen, Nikolaisen).
Vi vil understreke at forskningen for det første bærer preg av et innenfra perspektiv. Dette vil si at samer kommer til orde både direkte og indirekte gjennom dokumenter så vel som via strukturerte intervjuer/spontane samtaler. Dessuten preges den av et utenfra perspektiv der forskjellige dokumenter gjenspeiler norske myndigheters syn på samene og deres rettslige situasjon.
c. Typer av data i forskningen
Forskningen bygger på ulike typer data som er benyttet som grunnlag for analyse.
Formelle skriftlige dokumenter
Dokumenter som berører reindriften i hele Finnmark, med tyngde på indre Finnmark, Vest-Finnmark – Kautokeino/Karasjok. Materialet bygger i vesentlig grad på forskjellige kommisjoner knyttet til lovgivningsprosesser i perioden 1852–1960. Det dreier seg hovedsakelig om norske kilder, dog i vesentlig grad nye kilder (Strøm Bull).
De mange kommisjonene i siste del av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet tyder, dels på reindriftens sterke stilling og dels på myndighetenes interesse og engasjement. Lokale møter med et stort antall reindriftsutøvere gir grunnlag for slutninger om næringsrelaterte rettsoppfatninger, som kan tolkes ut av møteprotokollene.
Kildematerialet er både kjent og ukjent fra tidligere. Det kjente materialet er nå bearbeidet på en ny og mer systematisk måte enn i tidligere forskning.
Dokumenter som belyser alle næringsformer med tyngdepunkt på jordbruk/fiske. Tingbøker fra 1620–1770 og rettshjelpssaker fra 1987- 1997 utgjør et saksmateriale som kompletterer det mer generelle som fremkommer i kommisjonsdokumentene. (Kristensen, Nikolaisen.) Dokumenter som viser et dypere tidsperspektiv kommer her til anvendelse. Skrevet materiale, som åpner for komparativ analyse, hvor samenes forhold sammenlignes med andre urfolk blir også brukt (Steinar Pedersen).
Feltdata
Feltdata er innhentet ved strukturerte intervjuer der forskeren styrer innholdet i samtalen og spontane samtaler hvor temaer veksler fritt og som hjelper forskeren å kontekstualisere de innsamlede data. Det er blitt holdt feltseminarer med forskere og informanter der forskerne inviterer flere informanter på møter for å diskutere spesifikke temaer. Metoder med feltdata, inklusive feltseminar, har blitt benyttet i de forskjellige samiske næringsformene:
Reindrift: Nils Oskal/Mikkel Nils Sara
Fiske: Peter Ørebech
Fiske/jordbruk med utmarksnæringer: Elina Helander og Bård Berg
3 Innholdsbeskrivelse av forskningsbidragene
Den følgende kortfattede oversikt av forskningsbidragene er delt opp på følgende måte.
Først presenteres to rapporter som bygger sine analyser på data om rettspraksis. (Kristensen, Nikolaisen). Deretter presenteres to rapporter som omhandler reindrift (Strøm Bull, Oskal/Sara). Videre følger en mer allmen gjennomgang av historiske forhold i Finnmark som helhet (Pedersen), komplettert av en samtidsundersøkelse fra Tanaregionen (Helander). I Vestfinnmark fokuserer tre rapporter på andre næringsformer utover reindrift (Berg, Hagen, Ørebech).
Samiske sedvaner og rettsoppfatningeri tingbøker fra Finnmark (1620–1770) Allan Kristensen
For å finne frem til tidligere tiders sedvanerett knyttet til retten og bruken av land og vann har Allan Kristensen gått gjennom tingboksmaterialet fra Finnmark for perioden 1620–1770. Det fremlagte materialet viser at samiske sedvaner ble respektert av de lokale myndighetene, men at de kunne favorisere sjøsamer når de var i konflikt med samer fra Indre-Finnmark. I forbindelse med dette vises eksempler der neidensamer får myndighetenes medhold på grunnlag av neidensamenes sedvaner. Dette var tilfellet også når det var konflikt med nordmenn. Kristensen påpeker at samiske rettsoppfatninger var lokale og at de var påvirket av de forskjellige næringstilpasningene. På grunnlag av tingbøkene mener han å kunne dokumentere at det var en utbredt rettsoppfatning at de som bodde i bygdelaget hadde en kollektiv rett til naturressursene innen bygda.
Samiske sedvaner og rettsoppfatninger Ingar Nikolaisen Kuoljok mfl.
Nikolaisen, i samarbeid med tidligere medarbeidere på Rettshjelpskontoret for Indre-Finnmark (RIF), har gått gjennom arkivmaterial fra perioden 1987–1997, med sikte på å kartlegge eventuelle samiske sedvaner og rettsoppfatninger.
Han fant at saker angående eiendomsrett til land og vann var lite representert. Derimot var det flere saker som dreide seg om rettigheter til utnyttelsen av naturressurser og ofte var innholdet i disse sakene en påberopelse av rettigheter begrunnet i sedvaner eller rettsoppfatninger.
Nikolaisen viser til rettsområder der norsk lovgivning har skapt problemer fordi den har brutt med samisk sedvane, bl.a. innen arverett. Norsk lovgivning har dessuten skapt problemer rundt lokale sosiale konstellasjoner. Eksempelvis har samene en videre definisjon av nært slektskap enn det norske myndigheter har.
Ofte har klienters sedvanemessige oppfatning blitt ansett av myndighetene for ikke å ha hatt nok relevans, med den følge at de ikke har nådd frem. Nikolaisen påpeker også en problematikk om en manglende harmonisering mellom samiske rettsoppfatninger og norske rettsregler.
Reindriftens rettshistorie i Finnmark 1852–1960 Kirsti Strøm Bull
I sin rettshistoriske redegjørelse har Strøm Bull fokusert på tiden mellom 1852 og 1960 og legger stor vekt på 1800-tallets lovkommisjoner og de rammebetingelser resultatet av deres arbeid la for reindriften. Reindriftens interne forhold er også behandlet.
De offentlige utredningene i forrige århundrede dreide seg om det konfliktfylte forholdet mellom jordbruks- og reindriftsinteresser, konflikter som ble ytterligere skjerpet som følge av grensestengningen i 1852 og som sammen med et ekspanderende jordbruk førte til en dramatisk reduksjon av sentrale beiteområder for reindriften. Strøm Bull viser at de offentlige utredningene hadde et positivt syn på reindriften og at de anerkjente at næringen hadde flere rettigheter, bl.a. understrekes det i alle dokumentene at reindriften hadde bruksrettigheter basert på alders tids bruk.
En endring av den positive holdningen kan leses ut av kommisjonenes utredninger mot slutten av 1800-tallet. Årsaken til denne endringen var bl.a. en følge av tilstedeværelsen av andre sterke interessegrupper. Det negative synet på reindriften ble ofte legitimert ved den påståtte skade samene påførte skogen som følge av deres næring og livsform, og på grunn av endrede holdninger til reindriften som utøvende næring generelt.
Gjennom koloniseringen av Finnmark ble folk oppmuntret til å slå seg ned som bønder og fastboende. Overfor dem som lot seg lokke nordover, har staten følt en forpliktelse til å gi rettsbeskyttelse, og dette har i sin tur påvirket det offentliges rettstenkning om samisk næringsutøvelse.
Avvikende fra den generelle negative holdningen til reindrift var Reinbeitekomitéen av 1901 som tilkjente reindriften et ekspropriasjonsrettslig vern. Komitéen anså fjellsamene for å være en urbefolkning med rettigheter som var eldre enn statens. Dette materiale ble i sin tid lagt til side av Landbruksdepartementet og ble derfor aldri trykket.
Forfatteren berører også interessante institusjonelle endringer. Da reindriftsaker ble lagt under Landbruksdepartementet, forvitret samtidig vernet for reindriften. Noe av årsaken til dette er at departementet mente reindriftens rettigheter alene hvilte på lov, hvilket er et svakere vern enn om rettighetene hvilte på alders tids bruk.
Reindriftssamiske sedvaner og rettsoppfatninger Nils Oskal og Mikkel Nils Sara
Oskal og Sara har laget en analyse av reindriftens sedvaner og rettsoppfatninger knyttet til arealbruk, intern organisering og samhandling.
I en del av rapporten ser Oskal nærmere på de ideer som har vært virksomme i kolonisering av land bosatt av urfolk. Særlig fokuserer Oskal på John Lockes politiske oppfatninger.
Blant temaer som er knyttet til samisk livsform undersøker de særlig siidaen som en tradisjonell institusjon, og som forståes som en styrings- og tradisjonsform tilpasset den fleksibilitet som reindriften forutsetter.
Forfatterne tar for seg regler som styrer det spørsmål der de enkelte hushold kan bosette seg og utnytte de tilhørende ressursene. Dette er nedfelt i rettigheter som arves av både kvinner og menn. Ved inngåelse av ekteskap tar begge parter med seg sine rettigheter for hvor de kan bosette seg. Med et meget sammensatt slektskapssystem er mulige alternativ mange hvor de kan slå seg ned. Videre tar forfatterne for seg statuser (sosiale posisjoner) som gjest/vert i en siidas beite- og flyttemønster og hvilke rettigheter som knytter seg til disse. Til slutt ser de på forpliktelser og ansvar i forhold til reindriftsaktiviteter som flytting og skilling av reinflokker. Den hverdagslige utøvelsen av reindriftsnæringen er regulert etter bestemte sedvaner og rettsoppfatninger, det som ligger under alt ordnet sosialt liv.
Samiske sedvaner og rettsoppfatninger Steinar Pedersen
Pedersen tar utgangspunkt i en endring av den statlige holdningen i forhold til respekten for samisk kultur og tradisjonell bruk av naturressursene. Han påpeker at bygdefolk i Finnmark i dag omtrent ikke har allmenningsrettigheter etter dagens lov- og regelverk. Dette står i sterk kontrast til situasjonen tidlig på 1800-tallet da den samiske bruken hadde et klart rettsgrunnlag basert på sedvanerett. Under disse to epoker, før og etter 1852, har staten forholdt seg vidt forskjellig overfor samisk kultur og tradisjonell bruk av naturressursene.
Da Norge fortsatt var i union med Danmark og myndighetene hadde sete i København ble samenes situasjon og interesser i større grad tatt hensyn til i lover og avtaler som vedkom Finnmark. Den positive statlige holdningen endret seg mot midten av 1800-tallet da myndighetene bl.a. kom med en «teoretisk» begrunnelse om at samene og andre ikke-norske folkegrupper ikke hadde ervervet eiendomsrett til området på grunn av sin nomadiske livsstil. Med sin «teoretiske» legitimering kunne staten hevde at grunnen hadde tilhørt konge/stat siden gammel tid, noe Pedersen viser å være en ahistorisk konstruksjon.
Da Norge ble løsrevet fra Danmark etter Napoleonskrigen og skulle posisjonere seg som en homogen nasjonalstat overfor sine naboer, ble samenes situasjon også endret. Det samme gjorde de demografiske forholdene i Finnmark som ble forskjøvet i samisk disfavør. Den gryende norske nasjonalisme, bidro til å svekke samenes posisjon. Disse nye forholdene førte til at den norske stat, ville og kunne definere landsdelen som et herreløst område.
I en tilleggsrapport, Deanodat – siida og bygd (Tana), ser Steinar Pedersen nærmere på Tanas historie fra førhistorisk tid og frem til i dag. Her kommer han inn på bruken av ressurser og ser dette i forhold til bl.a. siidagrenser og økologiske endringer som følge av menneskelige inngrep. I rapporten undersøker han bosetningsforholdene mellom samer og nordmenn. I deler av rapporten har han sett nærmere på lokaliteter og deres navn og sett på hvordan disse har vært knyttet til religion, bruk og personer.
På grunnlag av etymologiske slutninger indikerer disse lokale navn gammelt samisk bruk.
Samiske rättsuppfatningar i Tana Elina Helander
I sine studier i Tana kommune undersøker Helander areal- og ressursbruk i lys av samiske tradisjoner og rettsoppfatninger. Hun ser på hvordan den samiske befolkningen anser innhøstningsområdene å tilhøre lokalbefolkningen og hvordan disse har fulgt generasjoner og dermed har fått en tradisjonell status. De utmarksaktiviteter hun har konsentrert seg om er snarejakt på ryper, molteplukking og innsjøfiske.
I det praktiske livet skjer det endringer av individer som er knyttet til et området. Rapporten tar for seg årsaker og dynamikker i dette forholdet.
Helander har sett på hvordan norske lover og forskrifter ikke tar tilstrekkelig hensyn til hvordan samiske næringer er knyttet til naturen og dens ressurser. Dette utfordrer de samiske næringsformene. I de senere år har regelverket f.eks. ført til en begrensning av samisk garnbruk i innsjøer og en økende konkurranse fra tilreisende om de lokale ressursene. Dette bidrar til å vanskeliggjøre en nødvendig størrelse av produksjonen. Et resultat har vært at man fra samisk side trekker mot områder som er mindre tilgjengelige.
I en tilleggsrapport fra Vestertana viser Helander at torsk- og laksefisket, på 1900-tallet har vært den viktigste næringsaktiviteten for lokalbefolkningen i kombinasjon med jordbruk og utmarksnæring. Hun rapporterer også at fisket betraktes som en kulturbærende næring for sjøsamene og at mange sjøsamer har mistet sine næringsrettigheter som følge av storsamfunnets reguleringer. Konsekvensen av dette blir at sjøsamisk kultur er truet.
Sedvanerett i fiskeriene – sjøsamene i Finnmark Peter Ørebech
Ørebech har tatt for seg hele strekningen av Finnmarkskysten og sett på i hvilken grad deltaksregulering i fiske er sedvanerettslig fundert.
Han har forsøkt å finne differensieringer av deltagerrettigheter og fiskepraksiser som skiller samer og nordmenn. I sin konklusjon hevder han at det ikke finnes noen samespesifikk sedvanerett når det gjelder kystfisket. Han viser til tidligere tiders praksis der samer har ansett førstemannsprinsippet som gjeldende og at de har sett nordmenn som jevnbyrdige i denne næringsutøvelsen. Konsekvensen av dette har blitt at det har utviklet seg en lokal sedvanerett fremfor en spesifikk samisk sedvanerett.
I sin rapport gjør Ørebech også greie for juridiske problemer i forhold til sedvanerett, bl.a. går han gjennom begreper som langvarig praksis og festnet praksis.
Samiske sedvaner og samiske rettsoppfatninger på «Gearretnjarga»Bård A. Berg
Bård A. Berg har undersøkt sedvanerettslige forhold knyttet til nærings- og livsformer hos den bofaste samiske befolkningen på halvøya Gearretnjarga som ligger mellom Revsbotn og Repparfjorden. Fokuset er lagt historisk til etterkrigstiden, da både fastboende samer og reindriftssamer ennå drev sine næringer på forholdsvis tradisjonell måte. Berg ser på næringer som havfiske, jordbruk og utmarksnæringer. Et sentralt spørsmål er hvilke rettigheter folk hadde i forhold til disse ressursene og i hvilken grad de beskyttet dem eller anså dem for å være tilgjengelig for alle.
I sin rapport viser Berg hvordan endringer har skjedd i sedvanlig bruk av bestemte områder og endringer i rettsoppfatningene knyttet til disse. Han anser begynnelsen av 1960-årene som et tidsskille på sjøen da trål- og snurpenotflåten invaderte området. Dette ble begynnelsen til slutten til fjordfiskerne i Vest-Finnmark. Bergs rapport viser at det er mulig å fastslå tidligere og nåværende bruk (sedvaner) og bruken av et bestemt område, og tilsvarende rettsoppfatninger blant brukerne.
Bufébeite på statens grunn i FinnmarkStig Gøran Hagen
Hagen har i sin rapport sett nærmere på Finnmarks lokalbefolknings rett til å ha bufé på beite på statens grunn.
Temaet blir sett fra forskjellige vinkler i et historisk lys. Han kommer inn på hvordan bruken av utmark har utviklet seg i Finnmark med sin særegne historie med tanke på grensesettingene i forrige århundrede. Denne særegne historien har gjort det nødvendig å gå gjennom en redegjørelse for betegnelsen «statens grunn».
Hagen vier ett kapittel til å undersøke lovgivningen som var ment å regulere jordforholdene i Finnmark. Hagen har dessuten sett på rettsoppfatninger slik de har virket for staten og de aktuelle brukerne av utmarka som beite.
Hagen har gått gjennom de aktuelle rettsoppfatningene slik de har utviklet seg frem til midten av 1900-tallet. Denne utviklingen har ført til at det fortsatt i dag hersker en uklarhet om retten til å la bufé beite på statsmark i Finnmark fylke. Denne uklarhet har sin bakgrunn, mener Hagen, i en nedarvet oppfatning hos den husdyrholdende del av befolkningen om at beite på statens grunn er en rettmessig og vernet rettighet. Denne oppfatningen kommer i konflikt med oppfatninger hos embetsmenn i fylket og det sentrale embetsverk, som ut i fra uttalelser og arbeid ikke kan ha hatt innsikt i de faktiske forhold. Noe som igjen har medført at staten i dag har en oppfatning om at beitet er en svært begrenset bruksrett.
4 Noen generelle aspekter ved forskningsprosjektet
I dette avsnitt skal vi trekke frem noen generelle aspekter knyttet til temaet samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger som har kommet frem i denne forskningen. Fremstillingen er resonnerende og legger stor vekt på rettslige forhold, en rett knyttet til næring basert på samiske sedvaner. Det rettshistoriske perspektivet, en diskusjon om begrepsavklaringer og betydningen av tradisjonell kunnskap er andre komponenter som fremheves her.
I mandatet la styringsgruppen til grunn en åpen definisjon av sedvaner og rettsoppfatninger. Det måtte være opp til de enkelte forskere å utforme en hensiktsmessig definisjon for sitt konkrete prosjekt. Det har altså ikke vært en særskilt oppgave å finne frem til generelle definisjoner av sedvane- eller rettsoppfatningsbegrepet. I den fremlagte forskningen finnes det derfor drøftet forskjellige aspekter ved dette forholdet. Hva som ansees som sedvane og hvilke kriterier som ansees som relevante for å konstatere eksistensen av sedvane forstått som etablert praksis av ulike slag vil derfor måtte variere en god del. Vi henviser også til Del 1 i prosjektets konferanserapport «On Customary Law» (1999).
Med betegnelsen samiske sedvaner siktes det til i vid forstand sedvaner som forekommer i de samiske områder. I all hovedsak vil dette være lokale sedvaner. I hvilken grad man med «samiske sedvaner» vil knytte begrepsbruken bare til spesifikke næringsformer og til geografiske-lokale kriterier, eller også til utøverens etniske bakgrunn, er åpent for videre diskusjon, og avhengig av det konkrete forskningsprosjekt. I forskningsrapportene finnes det noe ulik bruk av betegnelsen «samisk sedvane». I dette ligger det imidlertid et historisk perspektiv: Fra å være et sammenfall mellom lokale og sametilknyttede sedvaner er dette i løpet av 1900-tallet blitt et mer relativert forhold.
Perspektivet på samiske sedvaner og rettsoppfatninger varierer fra rapport til rapport. Vi vil peke på to hovedskiller. Ett hovedskille angår nivå av fokusering. Flere rapporter undersøker konkrete sedvaner, utbredte praksiser og mønstre av faktisk forekommende rettsoppfatninger. Andre rapporter ser på de mer overgripende rettslige og sosiale ordninger som konkrete sedvaner er blitt utøvet (eller utøves) innenfor. Det andre hovedskille går mellom historiske og aktuelle sedvaner. Det ligger selvsagt i sedvanens karakter at det må bli flytende overganger mellom det historiske og det aktuelle. Men enkelte rapporter dreier seg dels om det historiske (som Kristensen, dels Pedersen), dels peker på konkrete endringer over tid, og derved også det nåtidige (som Berg, Helander).
Ett sentralt forhold som angår all den fremlagte forskningen er dette: Gjennom denne forskningen er det empirisk blitt dokumentert eksistensen av et vell av privat praksis /sedvanerett i de samiske områder. Denne private praksis/sedvanerett etablerer også bruksrettigheter av ulike slag og med ulik styrke. Dette gjelder for alle næringsområder. Men hverken forskningsrapportene eller styringsgruppen kan ta standpunkt til hvilke rettslige konsekvenser dette har utover denne konstatering.
På en mangesidig og tverrfaglig måte belyser denne forskningen, på grunnlag av nærings- og livsformer, de samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Denne forskningen er blitt gjort både i et historisk og et samtidig perspektiv.
Med utgangspunkt i ulike nærings- og levemåter kan følgende konstateres:
Reindriften har en sterk bruksrett basert på alders tids bruk, den er klart samespesifikk, og er bl.a. regulert gjennom en reindriftslov hvor en del momenter er utledet av samiske sedvaner.
Jordbruk og sjøfiske har en bruksrett ut fra alders tids bruk, men er hovedsakelig knyttet til allmenningsrett. Det dreier seg om gamle samiske næringsformer, hvor samisk og lokal sedvanerett i et lengre historisk tidsperspektiv er sammenfallende begrep.
Utmarksnæringer som jakt, fangst, fiske, bærplukking og sanking har en sterk bruksrett. Det er en urgammel samisk næringsform og er basert på alders tids bruk med sedvaneforankret rett og bruk.
Utøvelsen av to eller flere av de ovenfornevnte næringer betegnes som kombinasjonsnæring.
Til et godt stykke ut på 1700-tallet utøvet samene disse næringsformer med en høy grad av autonomi. Dette verifiseres bl.a. av tingboksmateriale og grensetraktatene mellom statene. I løpet av siste del av 1800-tallet og spesielt 1900-tallet foregikk det imidlertid en gradvis redusering av samenes relative autonomi, samtidig ble samene i sterkere grad innlemmet i det norske storsamfunnet. Offentlige utredninger og lovkommisjoner viser til mange trekk ved denne endringen. Av dette fulgte gradvis et tydeligere skille mellom eksklusive samiske næringer og næringer som praktiseres relativt likt med andre folk i samme region. Dermed etableres og bekreftes ulikheter i næringsformenes rettslige reguleringer.
Det som blir klarlagt i denne forskningen er det vi kan betegne som reindriftens sedvanerettslige ordninger . Av slike ordninger er regler for reinskilling, reinmerkesystem, flyttemønster, flytting mellom distrikter og verde-systemet. Dette er med på å etablere tette funksjonelle relasjoner mellom forskjellige nærings- og livsformer og siida-ordningen som innebærer sedvanemessig regulering av reindriften. Eksempler på dette er styring av det sesongmessige beite og annen ressursbruk samt leirplasser, en ordning som er organisert etter tette slektskapsbånd. Samiske sedvaner og rettsoppfatninger utgjør fundamentet for denne ordningen. Dette er vist, på den ene siden gjennom historisk og dokumentær kunnskap (Strøm Bull, Kristensen) og på den annen side gjennom levende kunnskap fra vår egen tid (Nikolaisen, Oskal/Sara).
Fra flere forskere påpekes det at retten til å utøve reindrift er en hevdvunnen rett, grunnet på alders tids bruk , den er sedvanerettslig forankret, m.a.o. bygger den på samiske sedvaner og rettsoppfatninger og utgjør et viktig element i dagens samiske samfunn og kultur. Mange av de saker som rettshjelpskontoret har behandlet påberoper seg sedvanerett, gammel samisk tradisjon etc., som i tilstrekkelig utstrekning påviser en levende kunnskapstradisjon (Nikolaisen).
Av den aktuelle forskningen kan vi dessuten lese at fiske , spesielt laksefiske, utmarksnæringer og bufébeite er rettigheter som utøves i tråd med gammel samisk tradisjon. Dette gjelder også retten til jakt, som med rette anses som en opprinnelig samisk næringsform i Finnmark (Nikolaisen, Pedersen, Hagen, Kristensen, Helander).
Et eksempel der samenes rettsoppfatning, grunnet på gammel sedvane, er blitt respektert er arverett. Overdragelse av eiendom i form av reinflokker m.m. går til yngste barn, noe som bryter med den norske lovgivningstradisjonen. Også i spørsmål om særeie har samiske familierettslige prinsipper blitt respektert. I disse tilfellene aktualiseres dagliglivets rettslige tenkning. Det finnes også eksempler på at man har vunnet frem i domstoler med en formell aksept av samisk rettstenkning (Nikolaisen).
Tingbøkene fra 1600- og 1700-tallet viser at norsk rett i den dansk-norske periode la vekt på samenes sedvanerett; bruken av naturresursene ble regulert av sedvaner og rettsoppfatninger med liten innblanding fra myndighetenes side. Dette gjelder sjøsamer så vel som innlandssamer, de sistnevnte beholdt lengst sine sedvaner og rettsoppfatninger upåvirkede. I det materialet som for første gang analyseres her, fremgår det at (tinget) ved mange tilfeller aksepterte samenes tradisjonelle rettigheter, en samisk sedvanerett. I tingboksmaterialet understrekes også rettens kollektive karakter, både når det gjelder sjøsamer og fjellsamer (Kristensen).
Strøm Bull gir med sitt bidrag den første forskningsbaserte undersøkelse av reindriftens rettshistorie i Finnmark. Med grunnlag i mye nytt kildemateriale, gir hun en grundig kronologisk gjennomgang fra tiden mellom 1852 til 1960. Materialet viser til endringer, men også til en stor grad av kontinuitet av myndighetenes holdninger til reindrift. Kirsti Strøm Bull viser at offentlige utredninger representerer en viktig kilde for å få et sammenhengende bilde av reindriftens rettslige situasjon. Det nye primærmaterialet har blitt kopiert og overrakt Samisk Arkiv i Kautokeino.
Strøm Bull behandler også kollisjoner mellom samisk sedvanerett og norsk myndighetspolitikk, en utvikling som ledet frem til lovgivningen fra 1933 om reindrift, en lovgivning som mer definitivt undergravet den samiske sedvanerettens posisjon.
I dette kommisjonsmaterialet kommer det også frem en del synspunkter på sedvaner og samenes egne rettsoppfatninger og tradisjonell kunnskap, en praksis som får en viss plass i offentlig regulering av reindriftsutøvelsen. I sin delstudie, konstaterer Strøm Bull bl.a. at reindriftens rettigheter er en tingsrettslig rettighet til bruk av arealer, en rettighet som er sedvanerettslig forankret og bygger på alders tids bruk .
Reindriftens ekspropriasjonsrettslige vern understrekes også i denne spesifikke undersøkelse. Av tidligere mer ukjent materiale fortjener statsadvokat Urbyes uttalelse i Reinbeitekomitéen (1901) å nevnes, vi siterer:
«Lapperne er den oprindelige Befolkningen i Finnmarken og har i aarhundreder beitet med sine Ren paa i det store og hele taget de samme Strækninger. Det kan ikke antages, at dette blot har skeet i Henhold til en stiltiende Tilladelse, som naarsomhelst kan tilbaketages, men man maa gaa ud fra, at der handles om en virkelig ret. Naar Lapperne ikke har Eiendomsret til de store Strækninger hvorpaa de færdes, men disse tilhører Staten, saa er jo ikke dette, fordi Staten ha nogen særlig Hjemmel til dem, men fordi Lappernes Levevis som Nomader aldrig har gjort Eiendomsret til Jord til noget nødvendigt eller endog ønskeligt Vilkaar for deres Existens, hvorfor Staten eier Jorden, fordi ingen anden har været berettighet til den. Lappernes ret er derfor ikke udskilt fra eller udledet fra Statens Ret, tvertom meget ældre end denne.»
Steinar Pedersen har gjort en dyptpløyende analyse av de samiske rettsforholdene med et langt historisk perspektiv. Pedersens analyse kompleterer og bekrefter den mer rettshistoriske kronologien, den som har blitt utført av Strøm Bull. Pedersens tese er at allmenningsordninger utgjør en kodifisering av sedvanemessig bruk . For de to tunge historiske fremstillingene utgjør årstallene 1852 og 1864 viktige tidsskiller. I Pedersens beskrivelse og analyse kommer det tydelig frem at samisk sedvanerett svekkes i takt med den tiltagende norske nasjonsbyggingen under andre halvdel av 1800-tallet. Lover, statlige regelverk og forvaltningspraksis innvirket etterhvert negativt på det samiske fundamentet for sedvanerett.
Pedersens inngående sammenligning mellom Norge og Australia bør også fremheves. Her belyser han bl.a. forbindelsen mellom sedvanerett og religion/trosforestillinger hos urfolk, et forhold som styrker sedvanerettens legitimeringskraft. I Finnmark og Australia har urfolkenes sedvanerett blitt satt til side i lengre tid. Dette har i de senere år endret seg og sedvaner har igjen blitt reaktualisert, ikke minst av urbefolkningen selv. Dette er et fenomen som gjør seg gjeldende globalt, og det gir problemstillingen viktige perspektiver. Det globale perspektivet motiverer bruken av analytiske komparasjoner. Samenes streben etter en aksept av sedvanerettens betydning er ikke unik i urfolksammenheng. Lignende prosesser kan observeres på mange kanter av verden. Forskningen vi her er opptatt med må også betraktes i dette lys. Det internasjonale seminar som prosjektet arrangerte i Tromsø og som resulterte i publikasjonen «On Customary Law and the Saami Rights Process in Norway», understreker vektleggelsen av sammenligning i studiene.
En avklaring og presisering av sedvanerettslige forhold er en del av urfolkenes generelle rettsutvikling, noe som spesielt fremgår av Pedersens bredt fremstilte historikk. Se for øvrig NOU 1997: 5 om folkeretten, som ytterligere understreker det som her har vært hevdet.
Idéene om terra nullus og nomadisme er aspekter som diskuteres inngående, særlig i Pedersens bidrag. Det er verdt å legge merke til den sammenfattende utviklingssekvensen i 16 punkter fra samisk «urtid» frem til 1826 (s. 316–317). Her korrelerer Pedersen med rapporten til Oskal/Sara, noe som fører oss tilbake til behandlingen av den samfunnsfilosofiske betraktning med referanse til John Locke og senere til sosialdarwinismen. Dette perspektivet er et eksempel på forskningsmessig nytenkning i samerettslig sammenheng (Pedersen, Oskal).
I tilleggsrapportene om Tana, Deanodat, kommer lokale samiske rettsoppfatninger tydeligere frem (Helander, Pedersen). Offerplasser og hellige steder og steder knyttet til stedsnavn fremstår der som komplementære rettsgrunnlag.
Fiske har vært en urgammel samisk praksis. Ørebech argumenterer, med støtte hos Bård Berg, at det nå ikke finnes noen spesifikk samisk rett til fiske, det er snarere et spørsmål om en lokal rett til fiske som er blitt utviklet i de samiske kjerneområdene. Det har utviklet seg en lokal sedvanerett som ikke uttømmes med samisk bruk. Det er imidlertid også her spørsmål om urgamle sedvaner basert på alders tids bruk. Ørebechs hovedtese er at retten til en fri tilgang til fiske, en rett som er forbeholdt bygdelaget. Det gjør ikke retten mindre sedvanerettslig i sin karakter. Ørebech underbygger sitt resonnement gjennom den begrepspresisering; at sedvanerett er dels normer for liv, som speiler folks oppfatning av rettferdighet/reguleringer, dels levesett som bygger på folks tradisjonelle kunnskaper, handlinger og attityder.
Retten til bufébeite har en ubrutt tradisjon ifølge Hagen. Det handler om en rett som utøves i praksis, men som i motsetning til reinbeite, aldri har blitt stadfestet gjennom spesielle lover. Bruk av beite på denne måten var grunnet på sedvanlig bruksutøvelse.
Retten til beite med bufé på statsgrunn er en gammel rett, som vil si at det har vært en gammel rett å ha husdyr på beite utenfor det som oppfattes som privateid mark. Dette sikter til bruksrettigheter i allmeningsområdet. Bufébeite kan med rette betraktes som en primærnæring og kan, ifølge Hagen, likestilles med rett til reinbeite, en meget sterk rett med andre ord. I denne sammenheng bør den såkalte Balsfjorddommen 1995 noteres. I denne dommen bekreftes beiterett med rettslig grunnlag i lokal sedvanerett .
Elina Helander som har et antropologisk/språksosiologisk perspektiv understreker kraftig betydningen av kontekst for forståelse av sedvaner. Gammel sedvane er oppstått i en samisk kulturell sammenheng. Dette illustreres gjennom respekt for og kunnskap om hverandres fiskeplasser, jaktmarker, reinbeiteområder, multemyrer osv. Siidaens område bestemmer rett til og respekt for bruk av naturressurser i det som innenfor siidaen blir oppfattet som «vårt landområde».
På dette feltet snakker vi om en virksom tradisjon blant samer grunnlagt på levende kunnskap og kulturelle vaner. Denne tradisjonen kommer ikke sjelden i kollisjon med myndighetenes administrative prosedyrer hevder Helander. Den tradisjon vi her sikter til består dels av et bestemt levesett, dels av en økologisk kunnskap; forholdet menneske/natur gjøres synlig gjennom en tydelig kontekstdefinering.
I Tana står laksefisket i elven sedvanerettslig like sterkt som reinbeiteretten. Det er langvarig bruk, historisk forankrede aktiviteter knyttet til næring, som utvikler tradisjon – sedvanemessig bruk etter bestemte normer, hvilket er sedvanerett.
I Vestertana, der fjordfisket er en toneangivende næring, fremstår lokale samiske oppfatninger om rettigheter særdeles tydelig. Sjøsamenes fiske oppfattes som en kulturbærende næring; fjordfisket i kombinasjon med jordbruk og utmarksnæringer er uttrykk for sjøsamisk kultur, med en verdi man er bevisst og ønsker å bevare. Samenes vern og forvaltning av ressursene understreker dette. Mer konkret manifesterer denne rettsoppfatning seg i hvordan de forskjellige lokalsamfunn i Tanafjorden har delt fiskevann seg imellom etter ett bestemt mønster og at man kan finne klare arveregler for fiskeplasser for laks- og torskefiske (Pedersen, Helander).
Et ytterligere bidrag som forskningsprosjektet har gitt er de første forsøkene på registrering av en samisk sedvanerettslig terminologi, et samisk rettsspråk (Oskal/Sara, Helander).
5 Avslutning
Den fremlagte forskningen besvarer flere av de problemstillinger som ble reist i mandatet. Det er tale om forskning, som genererer ny kunnskap, også med nye innfallsvinkler på et avgrenset, men ytterst komplekst temaområde. Forskningen er også et eksempel på anvendt forskning. Vi finner også at mandatets utgangspunkt i bestemte samiske nærings- og livsformer har vært fruktbart.
Ut fra dagens situasjon bør det ikke dras flere konklusjoner av generell art. Vi henviser til de forskjellige forskningsrapportene og de konklusjoner som kan leses ut av dem. Dessuten står det igjen en stor del av den forskningen som her ble initiert, den som berører sedvanerettslige forhold i resten av Sápmi sør for Finnmark. Først når også denne forskningen foreligger kan mer langtrekkende teoriutvinninger rundt temaet samisk sedvanerett utvikles.