NOU 2001: 34

Samiske sedvaner og rettsoppfatninger— – bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Fra bruk av naturgodene etter samiske sedvaner til forbud mot jordsalg til ikke-norsktalende ogDeanodat: Ei bygd innerst i Tanafjorden

Steinar Pedersen:

1 Fra bruk av naturgodene etter samiske sedvaner til forbud mot jordsalg til ikke-norsktalende

«Lapperne ... er de ældst-berettigede og saa at sige, odelsbaarne Indvaanere af den egentlige Lapmark, ...».

Kilde: Major Peter Schnitler, 26.6.1745. (Lappekommissionen av 1897. Innstilling 1904. Bilag 7, s. 42.)

1.1 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – et utgangspunkt

1.1.1 Innledning – oversikt over arbeidet

Denne rapporten tar sikte på sin noe om hvordan samiske sedvaner og rettsoppfatninger i Finnmark ble ivaretatt i møtet med statens lover og bestemmelser. Hovedfokus vil bli lagt på andre halvdel av 1800-tallet, ut fra at det ser ut til å være den perioden med de sterkeste endringene i forhold til det man kan kalle for den «gamle» tilstand eller rettsorden.

Det er imidlertid all grunn til å presisere at dette ikke er en presentasjon av samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til det offentlige lov- og regelverket innenfor hver enkelt av de aktuelle samiske naturbruksmåtene. Forhåpentligvis vil de emnene som er valgt likevel gi et visst inntrykk av hvordan utviklinga var, og i særlig grad hvilke mekanismer som førte til at det gamle samiske rettsgrunnlaget – bortsett fra reindriftas rettigheter til en viss grad – etter hvert ble definert som nærmest ikke-eksisterende. I en slik forstand kan dette bidraget være et forsiktig supplement til det arbeidet som Samerettsutvalgets rettsgruppe har gjort i «NOU 1993: 34 – Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark», hvor man la hovdvekta på de forvaltningsmessige disposisjonene.

I den fremstillingsformen som er valgt presenteres utgangspunktet for arbeidet i punkt 1.1.

Punkt 1.2 tar for seg eksisterende allmenningsordninger i Finnmark på 1820-tallet, ut fra en tankegang om at allmenningsordninger er en form for kodifisering av sedvanemessig bruk. Videre gis et overblikk over en del samtidsopplysninger hva angår statens eiendomsrett fra det nevnte tidspunktet til midt på 1840-tallet. Det synes nemlig helt åpenbart at eksistensvilkårene for samiske sedvaner og rettsoppfatninger som har regulert bruken av naturgodene, også knytter seg direkte til spørsmålet om de eiendomsrettslige forholdene.

I punkt 1.3 presenteres og drøftes odelstingsproposisjon nr. 21 fra 1848 hvor det ble sagt at samisk bruk ikke kunne gi grunnlag for eiendomsrett til grunnen i Finnmark. I proposisjonen het det nemlig at samene i Finnmark hadde vært nomader og at de derfor ikke hadde erverva eiendomsrett. Av den grunn hadde staten vært eier fra gammel tid. Likevel kan det se det ut til man fra sentralt hold, i denne proposisjonen, stadig aksepterte folks allmenningsrettigheter.

Punkt 1.4 gir en innføring i de problemene reindrifta ble stilt overfor i forbindelse med at de i 1852 ble nekta både den sedvane- og traktatmessige retten til å krysse grensa til Finland i forbindelse med de sesongmessige beitevandringene. Norske myndigheter gjorde lite for å sikre denne retten, og satte også foten ned for en gjenopptakelse av dette gamle ressursbruksfellesskapet da det kom et tilbud om det fra finsk side.

Punkt 1.5 omhandler en del spørsmål i tilknytning til skogen, særlig om hvordan allmuen oppfatta det nye og strengere offentlige skogforvaltningsregimet som ble innført på 1850-tallet. En god del ting tyder på at dette regimet hadde vanskelig for å slå gjennom overfor den sedvanemessige bruken.

I og med at siktemålet er å kaste et visst lys over møtet mellom de samiske sedvanene og rettsoppfatningene og offentlig lov- og regelverk, er den første jordsalgslova som ble vedtatt i 1863, viktig. Denne omtales i punkt 1.6 hvor konklusjonen er at lite eller ingenting i forarbeidene tyder på at man der ville den sedvanessige bruken av naturgodene til livs.

I punkt 1.7 drøftes en del teoretiske forutsetninger for læra om Finnmark som statens privatrettslige eiendom fra gammelt av, bygd på en tese om at det ikke fantes noen andre eksisterende rettigheter, slik blant annet regjeringsadvokaten hevda i 1864. Den sentrale rettslærde når det gjaldt å formulere den juridiske doktrina om Finnmark som statens eiendom er professor Fredrik Brandt. I likhet med odelstingsproposisjon nr. 21 fra 1848, bygde også han på en forutsetning om at Finnmark hadde vært et herre- eller eierløst område.

I punktet blir det hevda at dette kan ha en sammenheng med det ideologisk klimaet som var skapt under fremveksten av den norske nasjonalismen før midten av 1800-tallet. Ikke minst gjelder det læra til «den norske historiske skole». Den hadde fra 1830-tallet av hadde en meget sterk gjennomslagskraft i det norske samfunnet, med sin tese om at samene fra gammelt av var mindreverdige nomader, sammenlikna med de høyerestående, siviliserte og jordbrukende norske. I følge den norske historiske skole kom de sistnevnte derfor til et eierløst område da de slo seg ned i det området som seinere skulle bli Norge.

Punkt 1.8 gir en nærmere fremstilling av det ideologiske klimaet i forhold til samene som rådde etter midten av 1800-tallet. Finnmark og Nord-Norge var en koloniseringsmark – et alternativ til Amerika. Det dårlige forholdet mellom folkegruppene fra gammelt av fikk også nå sin legitimering gjennom sosialdarwinisme og en offisielt anerkjent rasisme som kategoriserte rasene etter den verdien man meinte de hadde, og en denasjonaliseringspolitikk på brei front ble satt inn overfor samer og kvener.

I punkt 1.9 gis en del eksempler på hvordan lokalbefolkningas rett til jord ble satt til side, gjennom koloniseringsprogrammer som prioriterte norske tilflyttere. Toppunktet i denne politikken ble nådd i 1902 da Stortinget vedtok at kun norsktalende skulle kunne kjøpe jord i Finnmark.

Punkt 1.10 som omhandler samiske jaktrettigheter faller noe utenom tematikken, men er et forsøk på å problematisere hvordan en sedvanemessig rettighet som til og med var formalisert av kongen på 1700-tallet, smuldrer bort og forsvinner i løpet av det neste årundret – uten at noen så langt har gitt noen fyldestgjørende juridisk eller annen forklaring på hvordan en slik allmenningsrettighet, og tidligere også etnisk rettighet, blir borte.

I avslutningspunktet – punkt 1.11 – berøres forholdet mellom samer og nordmenn i et lengre tidsperspektiv. Der er nemlig faktorer som trekker i retning av at samene i større grad ble en minoritet i negativ forstand etter 1814, enn man hadde vært under det tidligere danske styret. Norsk nasjons- og identitetsbygging på 1800-tallet synes derfor å ha danna en vesentlig forutsetning for tilsidesettelsen av det samiske sedvanerettsgrunnlaget.

I det samme punktet stilles det også spørsmål ved om defineringa av Finnmark som et herreløst område kan ha sammenheng med juridiske teorier om erverv av kolonier, og hvordan man særlig etter britisk kolonirett behandla den lokale befolkningas privatrettslige rettigheter i de ulike kolonitypene. I en slik forbindelse antydes et forsøk på komparasjon mellom Finnmark og Australia. Sistnevnte ble behandla som et herreløst område – terra nullius – fra koloniseringa i 1788, mens en omtrent tilsvarende oppfatning av Finnmark altså vant eksplisitt frem fra om lag midten av 1800-tallet.

Ut fra tidsramma for arbeidet har det ikke vært mulig å foreta egne primærkildeundersøkelser. Fremstillinga bygger derfor i det alt vesentlige på eksisterende litteratur og trykte kilder. Det eneste vesentlige unntaket fra dette er punkt 1.2 som særlig behandler bruks- og eiendomsforholdene i Finnmark på 1820-tallet. Der er det brukt tidligere innsamla primærmateriale.

1.1.2 Begrepet sedvaner og rettsoppfatninger

Erik Solems «Lappiske rettsstudier» som første gang utkom i 1932, er en av klassikerne når det gjelder fremstillinga av samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Generelt påpekte Solem at det moderne mennesket gjerne oppfatter den vedtatte lov som rettens hovedkilde, og at sedvaneretten spiller en relativt beskjeden rolle. I historisk forstand antar han at mennesket har danna rettsoppfatninger og rettsregler minst like tidlig som de religiøse oppfatningene. 1

På tidlige trinn i kulturutviklinga var det sedvanen som danna reglene, og at det var mer flytende grenser mellom rett og moral enn i et moderne kultursamfunn med mange organer til å håndheve retten. Dette i motsetning til et lite og enkelt samfunn, hvor «... en hevdet og godkjent opfatning, selv om den ikke kan settes igjennem ved direkte tvangsmidler, likevel overfor det enkelte medlem av samfundet i seg selv har like stor makt til å bli respektert som det strengeste maktsprog i en rettsstat».

Solem er også inne på relativiteten i innholdet i de ulike rettsbegrepene. For eksempel må retten til fast eiendom ha helt forskjellige betydninger hos en stamme som driver jordbruk og åkerdyrkning, enn hos et jegerfolk som lever som nomader. 2

Den sammenliknende etnologiske rettsforskningen som Solem tilhørte, la vekt på å finne frem til de rettsreglene menneskene hadde levd under på de ulike trinnene av kulturell utvikling. En viktig metode for denne retninga var en kritisk gjennomgang av de eldste nedtegna rettskildene, hvor man meinte det var mulig å etterspore en enda eldre og helt annen rettsoppfatning enn da kildene ble nedskrevet. I tillegg måtte man også bruke andre kilder. Det var blant annet sagn og eventyr, ordtak og overtro, og sammenliknende språk- og religionsforskning.

På grunn av sammenhengen mellom rettsoppfatninger og de materielle vilkårene, var en annen viktig kilde rettsoppfatninger og skikker hos samtidige folkestammer «... som lever eller nylig har levet under andre livsvilkår enn det moderne kulturmenneske».

Ved å undersøke slike mer «primitive stammers» oppfatninger, kunne man gjøre seg opp en mening om rettsreglene som var særegne for de forskjellige utviklingstrinn. Det var i en slik forbindelse han hadde bestemt seg for å undersøke de samiske rettsoppfatningene. 3

Etter Solems oppfatning ville det være helt galt å presse en fremstilling av en «primitiv folkestammes» rettsoppfatning inn i systematikken for en moderne rettsordning. Et slikt bilde ville bli skjevt. Derfor måtte man også finne ut om stammens næringsliv til forskjellige tider. På den måten kunne man avdekke de økonomiske og materielle vilkårene som kunne ha noe å si for dannelsen og utviklinga av rettsoppfatningene. 4

Begrepsparet samiske sedvaner og rettsoppfatninger er med andre ord ikke entydig. En nærmere klargjøring er nødvendig. I forbindelse med Samerettsutvalgets arbeid har blant annet Otto Jebens, Gudmund Sandvik og Stein Owe drøftet innholdet i disse begrepene.

Otto Jebens mener at følgende kan legges i begrepet rettsoppfatning:

«... hva folk i et bestemt miljø mener at de må rette seg etter i kontakt med andre mennesker».

«... en oppfatning man mener å kunne få gjennomslag for hos statens domstoler».

«... det som i bygdemiljøet anses riktig mht. rettigheter og forpliktelser».

«... hva befolkningen i et område anser som rimelig og rettferdig, ut fra de faktiske forhold i området». 5

Gudmund Sandvik tar i sin drøfting av begrepet rettsoppfatning utgangspunkt i Samerettsutvalgets mandat, hvor utvalget ble bedt om å redegjøre for både historiske og gjeldende rettsoppfatninger. I forbindelse med de historiske rettsoppfatningene kommer han frem til at disse kan være:

«a) oppfatninger av rett til å bruka og gjera seg nytte av fornybare ressursar på land og i vatn, som vilt og fisk, skog og beite»,

«b) oppfatningar av rett til å gjera varige disposisjonar over land og vatn, omtrent som ein eigar i våre dagar»,

«c) oppfatningar av statsrettslege forhold, f.eks. av rett som borgar». 6

Når det gjelder sedvaner og sedvanerett er leksikaldefinisjonen på førstnevnte en «... handlemåte som et rettssamfunns medlemmer følger i et bestemt forhold, festnet skikk og bruk». Sedvaneretten er på sin side «... en regel som har vunnet hevd gjennom lang tids ensartet skikk og bruk, med den følge at den oppfattes som en forpliktende rettsregel». 7

Det vil altså si at de handlingene som følger av rettsoppfatningene må ha en viss varighet over tid, eller som det heter i rettsordspråket: «Ein gong er ingen sedvane». 8 Sedvanene og sedvaneretten er derfor noe som følger av rettsoppfatningene. Otto Jebens sier i en slik forbindelse at rettsoppfatningene eventuelt vil kunne danne grunnlaget for sedvanerett. 9

Stein Owe som i tilknytning til Samerettsutvalget har gjort en intervjuundersøkelse om rettsoppfatninger i Finnmark, mener at den mest formelle definisjon på rettsoppfatning er «... en oppfatning om at det eksisterer en norm av nærmere bestemt innhold som, dersom den brytes, vil være gjenstand for sanksjoner fra myndighetene selv, eller ved myndighetsapparatets mellomkomst». 10

I og med at denne definisjonen innebærer en sanksjonsinngripen fra det offentlige, synes det ut fra kjent materiale opplagt at samiske rettsoppfatninger ikke, eller bare i beskjeden grad har hatt en status som faller innenfor en slik ramme. I sin videre drøfting av dette lanserer han imidlertid begrepet alternative rettsoppfatninger, og legger der blant annet til grunn personens subjektive opplevelse av om normen etter vedkommendes egen oppfatning har en rettslig karakter. Ett metodisk problem Owe påpeker, er imidlertid hvordan man skal skille rettslige fra andre normative oppfatninger.

Hans endelige definisjon på en alternativ rettsoppfatning, er «... en oppfatning om eksistensen av en norm som personen subjektivt oppfatter som en rett og bindende for seg og/eller andre, selv om brudd på normen ikke vil kunne bli gjort til gjenstand for reaksjoner innenfor det norske rettssystemet». 11

Hva angår spørsmålet om sedvanerett mer generelt, mener blant annet Michael Asch at der fins et rettslig regime i hvert eneste samfunn uansett om det kodifiserer retten («law») i institusjonalisert form eller ikke, slik som i de vestlige samfunn, og at forestillinga om hva som er innholdet i retten («law) må forståes i den kulturelle sammenhengen i vedkommende samfunn. 12

Dette er i overensstemmelse med Gordon R. Woodman som definerer sedvanerett som en rett som eksisterer i kraft av å være sosialt akseptert. 13 Blant mange andre ting i forbindelse med sin drøfting av sedvanerettsbegrepet peker han på at statlig gitte lover gjerne krever at en sedvanerett må ha vært kjent («observed») i et visst antall år for å kunne anerkjennes.

Woodman avviser dette fordi sedvaneretten også kan være i endring, og bemerker at et krav om en bestemt varighet nesten er laga som et påskudd for å forhindre en generell anerkjennelse av sedvaneretten. Det sentrale for ham er at normen eksisterer på det tidspunktet det er spørsmål om dens eksistens. 14

Woodman er også inne på noe som har betydelig relevans for møtet mellom norsk lovgivning og samisk sedvanerett hva naturgodene angår, når han peker på at rettigheter og eiendomsrett til jord er begreper som man spesielt finner i vestlig lovgivning. Derfor oppstår det problemer når man knyttet begrepet eiendomsrett til land til sedvanerettslige systemer som ikke hadde noe slikt begrep. 15

Andre steder i verden, blant annet i Australia, er det gjort omfattende utredningsarbeider for å komme frem til måter for å anerkjenne urfolks sedvanerett – «Aboriginal customary laws». Den australske lovreformkommisjonen konstaterte i den forbindelse i 1986 at det ikke fantes noen systematisk opplisting av aboriginernes sedvanerett – «customary laws» – slik man hadde i mange andre land. Derimot hadde man mye materiale når det gjaldt tradisjoner, levemåte, og detaljerte studier på slektskap, religion og familiestrukturer. Hvorvidt alt dette var å anse som sedvanerett var et innfløkt definisjonsspørsmål som jurister og antropologer hadde gitt ulike svar på. 16

I sin egen drøfting av spørsmålet pekte kommisjonen på at selv om man kunne ha ulike oppfatninger i enkeltspørsmål, var de som hadde vært inne på dette temaet enige om at «... det i tradisjonelle aboriginersamfunn eksisterte et mer eller mindre klart definert sett regler, verdier og tradisjoner, som ble akseptert som grunnleggende standarder og prosedyrer som skulle følges og holdes oppe». 17

Kommisjonen viste også til konkrete rettssaker mellom urfolksgrupper og staten, hvor definisjonen av sedvanerett hadde vært viktig. I slike tilfeller hadde staten gjerne hevda at man måtte ha for seg et klart avgrensa samfunn, og at det måtte være en anerkjent myndighet – «sovereignty» – som kunne sørge for at loven ble håndheva, før det kunne sies å foreligge et lov- eller rettssystem. 18

En slik tilnærming fant lovreformkommisjonen mindre hensiktsmessig, og understreka behovet for en bred tilnærming. Kommisjonen gav også klart uttrykk for at «... smale legalistiske definisjoner av aboriginske sedvanelover vil gi et galt inntrykk av realitetene». I den forbindelse viste man til en domsslutning fra 1971 som avviste en entydig – «all-purpose» – legaldefinisjon av sedvanerett. Dommeren uttalte blant annet at det i det aktuelle tilfellet var vist at loven (sedvaneretten) var anerkjent som obligatorisk for medlemmene av et samfunn som i prinsippet er definerbart, nemlig det samfunnet av aboriginere som brukte det spesifikke landområdet til rituelle og økonomiske formål. 19

Dette bare meint som en illustrasjon på hvor vidtfavnende begrepene rettsoppfatninger og sedvaner kan være, og hvor vanskelig det er å komme frem til entydige definisjoner. Ikke minst er det vanskelig når begrepene brukes på tvers av kulturelle skillelinjer. Hvis man ikke tar hensyn til at begrepene kan ha forskjellig grunnlag og innhold fra kultur til kultur, er faren for etnosentrisme, misoppfatninger og irrelevans helt åpenbart til stede.

Derfor er Solems tilnærming og påpeking av hvor viktig det er med grundigst mulig kjennskap til de samfunnene hvor man ønsker å beskrive sedvaneretten, også av aller største betydning for bruken av begrepene sedvaner og rettsoppfatninger på tvers av den norsk-samiske kulturelle grensa.

Der er knapt noen universell definisjon av sedvaner og rettsoppfatninger. Dette har man etter hvert tatt høyde for i andre land, som for eksempel Canada, hvor rettsinstansene har lagt seg på en praksis som i større grad tar hensyn til kulturforskjellene når man behandler sedvanerettslige forhold. Skriftlig dokumentasjon og skriftlige kilder er ikke lenger det eneste som teller.

I en sak for canadisk høyesterett i 1997 – Delgamuukw mot British Columbia – slo retten fast at urfolkshjemmelen – «aboriginal title» – aldri hadde opphørt å eksistere i delstaten. Det mest interessante ved denne saka er likevel at Høyesterett anerkjente muntlig historie som en dokumentasjon på urfolkets – «Natives» – krav på land og ressurser. 20 Det vil si at det aktuelle urfolkets sedvaner ble vurdert som fullverdige rettskilder.

1.1.3 Religion og sedvanerett

For å illustrere hvilken spennvidde og hvilket potensiale som ligger innen forskningsfeltet historiske rettsoppfatninger kan nevnes religionen. Solem skriver i den forbindelse at det er livet som skaper retten, men at det ikke bare er de materielle interessene som har betydning. Folkementaliteten øver også innflytelse, «... og særlig hos primitive folk er det en nær sammenheng mellom rettsoppfatninger og religion». 21

Fra Australia kjenner man for eksempel til at kultplassene til urfolket hadde klare funksjoner når det gjaldt forvaltning av de fornybare naturressursene, jakt, fiske og sanking av næringsemner. Dette kom til uttrykk på den måten at den nærmeste omegnen av slike steder var et lukka område. Der var jakt, fiske og sanking helt forbudt. Selv såra dyr kunne ikke forfølges inn i slike hellige soner. Der oppholdt man seg kun i forbindelse med seremonier.

Disse stedene var med andre ord også effektive fredningssoner hvor viltet kunne oppholde seg. Det var heller ikke bare ubrukelige land- og vannområder som ble regulert på denne måten. Ofte var de beste vanningsstedene, elver og elvebredder freda på grunn av de hellige stedene. Slik hadde man også mange reservater for både vilt, fisk, og alle typer fugler som lever i tilknytning til vann. 22

Også i samisk sammenheng er det legitimt å spørre om der finnes noen sammenheng mellom den førkristne religionen, ressursbruken, og regler som regulerer en slik bruk. Hvilke kilder kan eventuelt brukes til å kaste lys over en slik problemstilling?

Ut fra det arbeidet som blant annet religionshistorikerne har gjort, vet vi at ut over hele det 6 – 700 000 kvadratkilometer store, tradisjonelle samiske bosettingsområdet, fins et nettverk av samiske kult- og offerplasser. De var naturligvis brukt i forbindelse med ulike religiøse seremonier, blant annet for god jakt- og fiskelykke. Men – hva mer forteller dette til dels tette nettet av samiske offerplasser?

Jo – disse lokalitetene markerer sterke samiske bruksområder. I religioner som var så sterkt knytta til naturen og elementene som den samiske, etablerte man ikke kultplasser og hellige steder i områder hvor man bare hadde en marginal tilknytning og næringsvirksomhet.

Det vil si at samene etablerte sine hellige steder ut fra de behovene man hadde i de områdene som man brukte og hvor man holdt til. Derfor vil også de registrerte offerstedene og sieidiene være noen av de aller sterkeste kildene til dokumentasjon av samiske bruksområder. Der det fins et samisk hellig sted, er det også utvilsomt at man har hatt samisk tilstedeværelse og bruk av naturressursene.

Det man også kan spørre om er hvorvidt sieidiene/offerstedene var meint å markere andre ting, som territoriell overhøyhet, eller bruks- og eiendomsrett over det området hvor det hellige stedet var plassert. 23

Historikeren Lars Ivar Hansen er en av dem som er inne på slike problemstillinger for en bestemt del av Finnmark. 24 Utgangspunktet hans er kulturminnekonsentrasjonene i og ved Steinvåg, Gamvik og Omgang, vest for munningen av Tanafjorden, og Kvitnes, Berlevåg og Kjølnes som ligger øst for munningen . Der har det vært en klar norsk-samisk fordeling av arealene, eller at norske fiskevær og handelssteder for noen hundre år siden var flankert av områder hvor den samiske kulturtradisjonen var klart fremtredende. Omgang hadde en norsk kirke, mens Steinvåg og Kvitnes var «... knyttet til samisk religiøs og kultisk praksis gjennom graver, labyrinter og offerplasser». 25

I den anledning stiller han spørsmål om hva disse kulturminnene kan fortelle om hvordan landskapet er blitt strukturert fra de to folkegruppenes side, og om man her står overfor et kulturlandskap som var påvirka av norsk kolonisering og begynnende misjonering mot slutten av middelalderen. 26

I forhold til kirkebygginga på Omgang spør han om hvilke reaksjoner det førte til blant samene, «... når det ble etablert et kristent sentrum med sakralbygg midt inne i et landskap som for øvrig var dominert av samisk kulturtradisjon?» Førte dette til en skjerping eller endring av de religiøse ritene?

I en slik sammenheng påpeker han at steinlabyrintene på finnmarkskysten er blitt tolka «... som uttrykk for intensivert samisk rituell praksis, som reaksjon på kirkebygging, misjonering og kolonisering av samisk land». 27

Hansen bygger på arkeologen Bjørnar Olsen som skriver at alle de åtte steinlabyrintene som er registrert i Finnmark ligger på ytterkysten, og at de etter all sannsynlighet stammer fra perioden mellom 12- og 1700-tallet. Felles for dem er også at de er lokalisert i tilknytning til samiske begravelsesplasser. 28

Den nevnte tidsperioden er sammenfallende med at at det samiske samfunnet i Finnmark opplevde en dramtisk endring i sine kontakter med utenverdenen. Olsen peker der på de omkringliggende statenes konkurranse for å få kontroll over det samiske området, den norske koloniseringa som begynner på 1200-tallet, samt handels- og misjonsvirksomhet.

Kirkebygging på Finnmarkskysten og bygging av klostre fra russisk side, var særlig manifeste og klare symboler på den trusselen fra utenverdenen som nå hadde innfunnet seg på samisk land. Etter Olsens oppfatning er det ikke unaturlig at en slik situasjon ville føre til en konsolidering av samiske sosiale og religiøse verdier, og at dette gav seg utslag gjennom konkrete rituelle manifestasjoner. 29 Med andre ord kan man her tale om en fysisk markering av den samiske rettsoppfatningen om at området var deres. Dette gjorde man altså gjennom religiøse riter som skulle markere territoriell overhøyhet.

I forhold til samiske sedvaner og rettsoppfatninger i en tidsperiode som stort sett mangler skrevne kilder, er dette interessant. I mangelen på skriftlige kilder kan labyrintene være et materielt uttrykk for at samene ønska å markere sin rettsoppfatning av at dette var deres land, i forhold til den kolonisering som fant sted. Det gjorde man gjennom å plassere rituelle fysiske objekter nettopp i den sona hvor koloniseringa fant sted.

Man prøvde å skape likevekt, gjenvinne kontrollen i forhold til utviklinga som var i gang. Religionen, religiøse symboler og riter, ble brukt i et forsøk på å opprettholde den bestående rettsordenen.

1.1.4 Sedvaner/rettsoppfatninger og allmenningsrettigheter

Et helt grunnleggende utganspunkt når man skal vurdere samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til kongens/statens rett, er at Finnmark ikke kan sammenliknes med noen annen del av landet. Dette blant annet på grunn av at ingen andre steder har staten en så kortvarig jurisdiksjon over territoriet som nettopp her:

  • Før 1613 var ikke noen del av det nåværende Finnmark under uomtvista dansk-norsk jurisdiksjon.

  • Før 1751 lå hele det store innlandsområdet utenfor Norge. Det vil si at mellom 1613 og 1751 lå dette samiske området under svensk jurisdiksjon, men også med dansk-norsk skattlegging.

  • Før 1826 var heller ikke nåværende Sør-Varanger en del av Norge. Dette østsamiske området var under russisk jurisdiksjon, men med skattlegging fra dansk-norsk (etter 1814 fra norsk) side. 30

I forhold til dette har samene iallfall en to-tre tusenårig tilknytning til det landområdet som i dag kalles Finnmark, et navn som også betyr samenes land eller mark. 31 Man må tro at det gjennom utnyttelse av naturgodene gjennom et så langt tidsrom hadde utvikla seg bestemte sedvaner og rettsoppfatninger vedrørende bruken av ressursene og hvem som hadde denne retten.

Der foreligger da også god dokumentasjon på at samene har hatt et eget jord- og ressursforvaltningssystem gjennom siidasystemet. 32 Mange fagfolk meiner også at den samiske sedvaneretten har hatt en eiendomsrettslig styrke og karakter, og at den var respektert av svenske myndigheter i Indre Finnmark før området kom inn under dansk-norsk jurisdiksjon i 1751.

Sverre Tønnesen skriver i en slik forbindelse blant annet at Karasjok- og Utsjokområdet var de som fikk beholde den samiske sedvaneretten lengst. 33 Det hadde sammenheng med at dette distriktet lå aller lengst nord i det svenske veldet frem til 1751. Det vil si at hele Tanadalen fra og med Polmak og oppover lå innenfor det området hvor den samiske sedvaneretten innenfor den svenske kongens influenssfære holdt seg lengst. Her hadde siidaene en enerett til ressursene. Faktisk betegner Tønnesen dette som en eiendomsrett for det lokale samfunnet. Den eneste begrensninga var at de ikke kunne holde nybyggere ute. 34

Tønnesen skriver dessuten at ikke bare innlandssamene, men også sjøsamene fra gammelt av mente de var eneberettiga til bruken av ressursene i det området hvor de bodde, og at man nærmest hadde for seg «... en eiendomsrett for bygdefolket til det området som var deres allmenningsområde». Dette var heller ikke knytta opp mot jordbruk, men «... bygdelaget var berettiget til eneutnyttelsen av visse goder lenge før man begynte med jordbruk». 35

Det var med andre ord sedvaneretten som regulerte bruken av naturgodene. Bygdelagene hadde sine egne områder hvor de brukte ressursene etter den rådende rettsoppfatninga, og statens myndigheter gjorde ikke noe inngrep i denne bruken.

Uten å ta stilling til eiendomsrettsspørsmålet må man iallfall kunne si at denne nedarva og faste bruken var et uttrykk for samiske sedvaner og rettsoppfatninger omsatt i det man kan kalle naturbruks- eller allmenningsrettigheter. Derfor vil jeg i denne fremstillinga sette et likhetstegn mellom samiske sedvaner og rettsoppfatninger og faktiske allmenningsrettigheter – definert som retten til å utnytte naturgoder i et avgrensa område i tilknytning til boplasser og bygdelag. 36

Mitt utgangspunkt vil derfor være at den opprinnelige samiske bruken hadde et klart rettsgrunnlag basert på sedvanerett. Blant annet ut fra Tønnesens beskrivelse av bygdelagenes og de samiske rettighetenes stilling på 1700-tallet, ser vi at disse rettighetene var svært sterke. Otto Jebens’ spesialstudie av forholdene i den indre delen av Finnark, underbygger dette på en svært klar måte. 37

I løpet av tida frem til i dag kan vi imidlertid konstatere at det har skjedd svært store endringer. Bygdefolk i Finnmark har nå omtrent ingen allmenningsrettigheter etter gjeldende lov- og regelverk. Derfor blir spørsmålet å finne ut hvilke faktorer som har påvirka bortfallet av den sedvanemessige bruksretten slik den har vært nedfelt i allmenningsrettigheter – ikke om slike rettigheter har eksistert.

Ut fra den dramatiske endringa som har skjedd med allmenningsrettighetene, er det naturlig å sette søkelyset på hva som skjedde i møtet mellom det gamle samiske sedvanerettsfundamentet og innføringa av statlige lover og regler, forvaltningspraksis og liknende.

Samerettsutvalgets rettsgruppe definerer på generelt grunnlag allmenning som det området som ble liggende igjen da folk etablerte eiendommer. Det som «... ikke tilhørte gårdene og bygdefolket som eiendom, var allmenning med felles rett til bruk for dem som tilhørte bygdelaget». I slike områder må staten som allmenningseier «... respektere de retter som bygdelaget har hatt fra gammel tid og den rådighet som har vært utøvd av allmenningsrettshaverne». 38

Stadig uten å ta stilling til eiendomsretten til grunnen, kan hovedspørsmålet ut fra det forannevnte formuleres på følgende måte: Hvorfor har ikke staten, i Finnmark, respektert de rettighetene som de samiske bygdelagene hadde fra gammelt av? Eller sagt på en annen måte:

Hvorfor er ikke bygdefolks allmenningsrettigheter bygd på samisk bruk og samiske sedvaner og rettsoppfatninger blitt respektert, slik man har respektert norske bygdefolks tradisjonelle bruk i Sør-Norge, og gitt disse en formell ramme gjennom ulike allmenningsordninger?

Det vil si at spørsmålet om samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til det formelle lovverket man har i dag – med et visst unntak for reindriftsovgivninga – i vesentlig grad dreier seg om hva som er årsaken til at den tidligere eiendomsliknende samiske bruken ikke gjenspeiles i lov- og regelverket.

Når skjedde omslaget? Når slutta myndighetene å respektere bygdenes allmenningsrettigheter? Hvilke samfunnsmekanismer var det som i sin tid bidrog til at samiske sedvaner og rettsoppfatninger ble definert som irrelevante, med den konsekvens at allmenningsrettighetene som var produktet av disse sedvanene og rettsoppfatningene forsvant?

1.1.5 Sedvaneretten og jordutvisningsresolusjonen av 1775

Når det gjelder møtet mellom det samiske samfunnet i Finnmark, med dets sedvaner og rettsoppfatninger, og et offentlig regelverk som tok sikte på å regulere bruken av ett eller flere naturgoder, er 1775 et viktig årstall. Da ble det nemlig for første gang laga forskrifter for offentlig utvisning av jord i Finnmark. Det var 162 år etter at den dansk-norske staten første gang fikk enejurisdiksjonen over en del av Finnmark – kyst- og fjordområdene. Videre var det ikke mer enn 24 år etter at hele den indre delen av Finnmark var kommet under dansk-norsk styre, og 51 år før nåværende Sør-Varanger ble en del av Norge.

Noen mener at jordutvisningsresolusjonen av 1775 viser at kongen/staten eide grunnen i Finnmark. Jordsalgssjefen i Finnmark sier det blant annet på følgende måte:

«Opprinnelsen og rettssituasjonen omkring statens umatrikulerte grunn i Finnmark er uklar. Finnmark er fra gammelt av blitt betraktet som herreløst land og ble som sådant regnet å tilhøre Kongen. Ved den kgl.res. av 1775 bekreftet staten sin eierposisjon, og spørsmålet har aldri vært gjenstand for en rettslig prøving av domstolene». 39

Statens eiendomsforvaltningsorgan «Statskog» sier det slik:

«Opprinnelig statsgrunn i Finnmark og statens allmenninger i Nordland og Troms er alle opprinnelige statseiendommer». 40

Grunnlaget for disse utsagnene finner man trolig i en utredning som ble gjort i 1962, og som ligger til grunn for den någjeldende jordsalgslova for Finnmark: «Så langt tilbake som den norske soga vet å berette, var all jord og grunn i det egentlige Finnmark, betraktet som statens eiendom». 41

I følge dette skal grunnen i Finnmark ha vært

  • herreløs

  • derfor har den tilhørt kongen

  • den er opprinnelig statseiendom

  • jordutvisningsresolusjonen av 1775 bekrefta statens eierposisjon.

Den andre hovedoppfatninga av jordutvisningsresolusjonen er imidlertid at den var et middel myndighetene brukte for å regulere jordforholdene ut fra ordenshensyn og ønsket om et mer rasjonelt jordbruk. Hver familie skulle nemlig få utmålt jord nok til at den kunne greie seg. Jorda skulle dekke fôr- og beitebehovet til fire kyr – «Kveghøveder» – eller alternativt 8 sauer for hvert kveghode. 42

Hvis man spør om jordutvisningsresolusjonen tok sikte på å endre den faktiske eneretten bygdene hadde til allmeningsutnyttelse av ressursene i sine nærområder, er svaret et klart nei. Tvert imot var det en rekke bestemmelser som bekrefta den sedvanemessige bruken, og slo fast at den skulle fortsette. Det gjelder for eksempel den måten jordutvisninga skulle foregå på. Hvis en eller annen allerede rydda opp visse plasser, skulle disse så langt som mulig tildeles vedkommende.

Når det gjelder bestemmelser som går på annen bruk av naturressursene, har man først § 3 hvor det ble fastsatt at fisket i ferskvann og små elver, tilhørte de nye oppmålte eiendommene innenfor eiendomsgrensene. Dette var i følge Sverre Tønnesen en bekreftelse på at jorda ble ansett som vanlig allmenning.

Det bygde han blant annet på at Rentekammeret i København som behandla det opprinnelige forslaget fra amtmann Fjeldsted i Finnmark, viste til Norske Lov, 5 – 11 -1: «Alle Fiskevand i Almining maa bruges af hver der haver Lod derudi (og ikke til nogen i Særdeleshed bortbygsles) ...!» 43 Bestemmelsen i § 3 skulle avskjære mulig fremtidig debatt om eiendomsinnehaveren hadde fiskerett utenfor egen eiendom. 44

I resolusjonens § 4 kommer det også frem et klart allmenningsprinsipp når det gjelder bjørkeskogene:

«Hvor Birkeskov findes, bestemmes den til visse Bygder, som dertil ere trengende, dog at disse Bygders Beboere ikke egenraadig handle med Skoven, hvad de behøve, have de betimelig at hos Amtmanden, som det fornødne lader udvise». 45

Paragraf 5 omhandla blant annet furuskogen: «Derimod forbeholdes Kongen fremdeles som hidindtil den der befindendes Furu- og Gran-Skov, ...». For øvrig ble det i paragrafen slått fast at en del spesielt bortforpakta herligheter – kobbefangst, egg- og dunsanking o.l., på visse øde og ubebygde steder, fortsatt skulle ligge til kongen. Når disse stedene fikk faste beboere skulle amtmannen imidlertid komme med forslag til hvordan disse naturgodene kunne komme både de nye bosetningene og kongen til gode. 46

Det vil si at det også i § 5 var tatt inn et nærhets- eller allmenningsprinsipp. De som bodde i et område skulle ha mulighet til å dra nytte av de naturgodene som lå nærmest. Derfor skulle man altså revurdere de kongelige forpaktningene når det kom bosetning på slike steder.

Paragraf 6 er imidlertid den mest omfattende formaliseringa av at gammel og sedvanemessig bruk skulle bestå, enten for enkeltbygder eller allmuen i sin alminnelighet. 47 Det gjaldt

  • fisket i havet

  • fisket i de store elvene

  • landingssteder.

I tillegg het det at øvrige liknende ordninger – «deslige» – «forblive fremdeles til saadan almindelig Brug».

I forhold til spørsmålet om forholdet mellom statens og befolkningas rettigheter i 1775, legger man merke til en interessant bestemmelse i § 12 b. Der var det nemlig fastsatt at hvis det oppstod tvistigheter i forbindelse med «Jordbrugets Uddeling», blant annet om «Formente Rettigheder», skulle landmåleren avgjøre spørsmålet, men med ankemulighet til Rentekammeret i København. 48

Blant annet ut fra dette må man kunne si at bestemmelsene fra 1775 betyr at kongen/staten anerkjente at befolkninga iallfall hadde bruksrettigheter, og at disse skulle respekteres. Fra et slikt utgangspunkt er jordutvisningsresolusjonen en aksept av de sedvanene og rettsoppfatningene som regulerte bruken av naturgodene.

1.2 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger sikra gjennom allmenningsordninger, 1820–1840-tallet

1.2.1 Oversikter over statens eiendommer. Lova om det benefiserte gods – 1821

Mellom jordutvisningsresolusjonen i 1775 og 1814, da Norge ble løsrevet fra Danmark og tvunget inn i personalunionen med Sverige, skjer det ikke vesentlige endringer i forvaltninga av grunn og ressurser i Finnmark.

Norges nye statsrettslige stilling fikk imidlertid betydning når det gjelder kildesituasjonen for å belyse eiendoms- og bruksrettslige forhold i Finnmark. Det nye norske Stortinget ønska nemlig å vite hva staten eide. Det er bakgrunnen for at man nå fikk grundige landsomfattende klassifikasjoner og oversikter over statens eiendommer. Der tok man også for seg Finnmark.

Ut fra spørsmålet om den samiske sedvanerettens vilkår i forhold til doktrina om statens ubeskårne eiendomsrett fra de tidligste tider, vil jeg i det følgende gå litt nærmere inn på hvordan lokale, regionale og sentrale myndigheter så på allmennings- og eiendomsrettsspørsmålene i Finnmark fra begynnelsen av 1820-tallet. Hvordan vurderte embetsverket grunnen i Finnmark? Så man på denne som statseiendom i privatrettslig forstand, hvor det ikke fantes noen eldre eller bestående rettigheter – for eksempel i form av allmenningsrettigheter? Hadde man på dette tidspunktet den samme oppfatning av spørsmålet som lovverket i dag gir uttrykk for? 49

Den sterkere fokuseringa på hva staten faktisk eide ble markant fra begynnelsen av 1820-tallet, og det kildematerialet som ble produsert i den forbindelse gir mulighet for å kunne si noe nærmere om problemstillingene ovenfor. Stortingets interesse for statens eiendommer resulterte først i en lov av 20.8.1821, «... angaaende det beneficerede Gods». 50 Der ble det i paragraf 1 bestemt at alt offentlig jordegods, både statens og det som var benefisert embeter eller offentlige stiftelser, for fremtida skulle bestyres og anvendes efter bestemmelsene i denne lova. 51

En viktig anvendelse av denne lova, var at det i § 19 ble fastsatt at gårder som ble bygsel- eller forpaktningsledige skulle selges. Stortinget skulle dessuten hvert år ha rapport om salget, og om hvordan midlene var blitt anvendt.

Lova omhandla i prinsippet alt jordegods som staten eide, inklusive statens allmenninger. For disse ble det imidlertid tatt det uttrykkelige forbehold at de inntil videre skulle være unntatt fra «Realisation og Afhændelse». 52

Omtrent samtidig med at Stortinget i 1821 vedtok lova om det benefiserte gods, hadde man også bedt om en oversikt over alle offentlige bygninger som kunne ansees som statens eiendom. 53 Dessuten ville man vite hvor mange, og hvilke offentlige innretninger det ble svart leie for, til statskassa. 54

Gjennom høyeste resolusjon ble det bestemt at Finansdepartementet skulle innhente disse opplysningene gjennom de andre departementene. Dette tok imidlertid sin tid. Derfor kunne de ikke meddeles det tredje ordentlige storting som hadde bedt om dem, og regjeringa gjorde ikke noe mer med saka før det kom et nytt krav fra Stortinget.

Det skjedde den 27.3.1824. 55 Denne gang var Stortingets ønsker mye mer omfattende. Man ville nå ha en totaloversikt over statens eiendommer. Denne skulle legges frem for det da forsamla Stortinget, eller hvis tida ble knapp, for det neste.

Kongen ble bedt om å sørge for at regjeringa la frem en

«... fuldstændig Fortegnelse over de Staten tilhørende Eiendomme og sammes nutidige Anvendelse, det være sig Jordegods, Skove, Almindinger, Værker, Fabrikindretninger, ... eller Huse og Bygninger med disses Inventarier ...». 56

Dette ble gjort for at Stortinget etter paragraf 19 i Grunnlova skulle kunne bestemme hvordan disse eiendommene skulle brukes og bestyres. 57 I tillegg kom Grunnlovas paragraf 75, bokstav d, inn i bildet. Etter den behøvde Stortinget nemlig også de forannevnte opplysningene for å kunne bevilge de nødvendige summer til vedlikehold av eiendommene. 58

En slik oversikt fant regjeringa nyttig også for sitt eget vedkommende. Den innstilte derfor på at de opplysningene Stortinget hade bedt om skulle samles inn gjennom de tilgjengelige kanaler. Slike kanaler kunne være departementene, overøvrighetene (amtene), og eventuelle andre myndigheter. Siktemålet var at dette skulle bli en «... Fortegnelse over de Staten tilhørende Eiendomme af alle Slags, ...». 59

Kongen approberte dette den 10.5.1824, og bestemte at arbeidet skulle være sluttført og forelagt ham innen 1. juli 1825. Gjennom Statssekretariatet fikk Stortinget også oversendt de dokumentene om statens eiendommer, som man der allerede var i besittelse av. 60 Finansdepartementet fulgte videre opp saka ved at det 8. august 1825 gav ordre til amtene om at de innen årets utgang skulle sende inn «... fuldstændige Oplysninger om de i Amtsdistriktet værende Almindinger». 61

1.2.2 Finnmarksjorda: Allmenninger og bruksberettiga i Vest-Finnmark

Så langt det generelle arbeidet som foregikk i forbindelse med å få en fullstendig registrering av statens eiendommer. Hva så med det nordligste Norge? Grunnen i Finnmark måtte bli berørt av dette – i den grad den tilhørte staten.

For vårt formål er det av særlig interesse å finne ut om disse kildene kan kaste lys over hvorvidt samiske sedvaner og rettsoppfatninger fortsatt ble formelt akseptert – for eksempel i form av allmenningsrettigheter. 62 Ganske avgjørende for det spørsmålet er om staten betrakta grunnen i Finnmark som sin private eiendom, eller om man så på seg selv som allmenningseier mer etter mønster av de sørligere delene av Norge – hvor bygdefolk hadde etablerte og aksepterte bruksrettigheter.

Hvordan vurderte de lokale og regionale myndighetene spørsmålene omkring eiendoms- og bruksrett? Fra amtmannen gikk departementets rundskriv av 8.8.1825 til fogdene. De ble bedt om å sende inn opplysninger om «... de existerende og Staten tilhørende Almindinger, ledsaget med ... Betænkning og de Bemærkninger som matte kunde lede til Veiledning ved Afgjørelsen om den fremtidige Bestemmelse med berørte Statens Eiendommer». 63

Fogden i Vest-Finnmark la opp til en grundig saksbehandling. Ganske umiddelbart sendte han ut et detaljert rundskriv til lensmennene i sitt distrikt. 64 Der bad han dem opplyse hvilke allmenninger i vedkommendes ombudsdistrikt, «... Staten er Eier af, ...». Videre ville han vite deres beliggenhet, omtrentlige størrelse, verdi, samt beskaffenhet av skog, marker eller andre herligheter.

Det virker som om fogden gikk ut fra som selvsagt at innbyggerne hadde bruksrett i de allmenningene staten eventuelt eide. Lensmennene skulle nemlig opplyse hva slags bruksrett distriktets beboere hadde i disse allmenningene, og om det lå allmenningsplasser i dem. Fogden ville også vite om det var hus på disse, og hvilket hjemmelsgrunlag som eventuelt lå til grunn for bruken.

Dessuten var det viktig å få vite om staten hadde noen inntekt eller nytte av allmenningene. Lensmennene skulle derfor også gi opplysninger om det var noen hindringer for at disse kunne selges på samme måte som lova av 20.8.1821 hadde åpna for når det gjaldt statens øvrige jordegods. Dessuten ville fogden vite om det kunne være hensiktsmessig om allmenningene ble taksert til en fast kjøpesum, og overdratt til de «Brugsberettigede», mot at de forplikta seg til utskifting.

Selv om lensmennene var pålagt å sende inn resultatene av undersøkelsene så raskt som mulig, tok det sin tid å få dem inn. Det måtte også en purring til fra amtets side før fogdens svar forelå – nesten et år seinere. 65 Der forklarte han først at han ikke hadde fått svar fra alle lensmennene, men at han ikke vågde å utsette svaret lenger. Han bemerka også at en del av de opplysningene han hadde fått fra noen lensmenn, «... betræffende Statens Almindinger, ikke ere synderlig tilfredsstillende».

På spørsmålet om hvorvidt jorda i Finnmark var statens allmenninger eller ikke, gav han et svar som neppe kan kalles helt presist:

«Da ikkun en saae ringe Deel af Vest-Finmarkens Udstrækning er matriculleret Jord eller bruges efter Amtets foreløbige Bevilling, indtil Skjøde kan erholdes i vidløftig Forstand ere Staten tilhørende Almindinger, – vil det lettelig indsees Vanskeligheten af i et saae udstract District afgive nogen Detailleret Beskrivelse over disse Almindinger. –»

På bakgrunn av den redegjørelsen han ville gi, håpa han imidlertid at en slik detaljert beskrivelse ikke skulle være særlig nødvendig. Det hang sammen med at statens allmenninger der i landet ikke ble ansett for å ha noen verdi.

Folk ville neppe betale noe for en ting de kunne få til eiendom uten å betale noe for det. Systemet var nemlig, påpekte fogden, at man først fikk såkalt amtsseddel. Når jorda var oppdyrka, ble det så gitt gratis skjøte på den.

I allmenningene fantes det derfor en del plasser som etterhvert ble bebygd, og brukt med amtsseddel uten avgift. Dette systemet medførte at statens eiendomsrett til disse plassene var sterkt innskrenka allerede fra det øyeblikk amtsseddel ble gitt. Dette skyldtes at det i selve amtssedlene ble gitt løfte om skjøte, bare visse vilkår ble oppfylt. Slike plasser ville derfor ikke kunne selges uten å forurette brukerne.

Imidlertid var han helt klar når det gjaldt innbyggernes rettigheter. De enkelte distriktene hadde rett til beite og brensel i allmenningene. 66

Innbyggerne i Alta derimot, måtte betale avgift for utvisning av tømmer fra skogen der. Det samme måtte for øvrig også de andre innbyggerne i distriktet, når de ønska tømmer fra denne skogen. 67

Blant annet på grunn av at allmenningene ikke hadde noen verdi, var det uaktuelt med salg til de «deri brugsberettigede». Disse ville heller ikke gjennom kjøp få noen merkbart større rettigheter enn de allerede hadde. I tillegg kom at utskiftingene og utgiftene som fulgte med dem også ville bli til stor byrde for kjøperne. Ved hjelp av amtsseddelordninga hadde jo de «Brugs berettigede» allerede adgang til å få utvida de matrikulerte jordstykkene gratis.

Alta allmenning var trolig den eneste allmenningen i Vest-Finnmark som kom i en annen stiling. Underforstått: Den kunne være aktuell for salg. Fogden argumenterte imidlertid meget sterkt mot at denne skulle selges. Det ville være i strid med hele Vest-Finmarks interesser om denne skogen skulle overlates til de bruksberettigede. Det hang i første rekke sammen med uansvarligheta deres. De tenkte nemlig bare på «Tilfredstillelsen af Øieblikkets Fornødenheter, uden at bekymre sig om fremtiden ...».

Derfor ville det gå ille med skogen. De kom til å hugge ned for fote i de parsellene som var utskifta til dem, og skogen ville være ødelagt i løpet av kort tid. Konsekvensen av dette igjen ville bli at Alta for en stor del ville være ubeboelig. Hele Vest-Finnmark ville dessuten komme i de største vanskeligheter når det gjaldt å skaffe bygningstømmer, «... og maaske ogsaa tildeels i den Anledning blive nødsagede til at fraflytte Landet».

Enda farligere ville det være om «Altens Almindingsskov» kom i «Enkeltmanns Eie». En slik privatperson ville komme i en slik maktstilling at det kunne gå ut over de andres ve og vel. For eksempel kunne han etter eget forgodtbefinnende komme til å fastsette priser for tømmeret som kunne hindre de øvrige innbyggerne i å få noen fortjeneste av skogsarbeidet.

Det var derfor uomgjengelig nødvendig at denne skogen forble i statens eie. Der måtte heller ikke hogges uten utvisning fra det offentlige. Dessuten måtte det fortsatt svares avgift av hogsten. På grunn av den stadige reduksjonen som skjedde, var det også nødvendig med et nøyaktig oppsyn med avvirkninga. 68

Fogden konkluderte med at statens allmenninger i Vest-Finnmark ble brukt på en tjenlig måte for beboerne. Samtidig var de en oppmuntring for «Nyboere» som ville slå seg ned der. Han var derfor av den oppfatning «... at der med Brugen og Anvendelsen af disse almindinger indtil Videre ingen Forandring bør gjøres».

1.2.2.1 Statseiendommer i Vest-Finnmark

I den samme rapporten til amtmannen redegjorde fogden for at staten også hadde andre eiendommer i Vest-Finnmark som «... maaske ikke egentlig kunde kaldes Almindinger og som have noge Værdie ...». Det var noen «Øer og Engslaatter». Til noen av disse hørte også fuglefangst, innsamling av fjær og egg, samt oterveide og liknende.

Dette gjaldt følgende eiendommer som var bortforpakta for tre år gjennom en auksjon som var holdt i 1825 (se tabell 1.1):

Fogdens vurdering var at heller ikke disse «Statens Eiendomme» burde selges. Det ville blant annet være svært vanskelig å fastsette verdien av dem, og salgssummen ville ganske sikkert bli nokså ubetydelig.

1.2.3 Staten eide ikke noe i Øst-Finnmark

I likhet med sin kollega i Vest-Finnmark fikk også fogden i Øst-Finnmark de samme spørsmålene fra Finansdepartementet og amtet. Til forskjell fra sin embetsbror så imidlertid ikke han noen hensikt i å sette lensmennene i arbeid med å redegjøre for om staten eide noen allmenninger og hvordan det forholdt seg med bruken av disse. Det kom åpenbart av den helt klare oppfatninga han selv hadde av hvordan det forholdt seg med statens eiendomsrett til allmenningene. Et helt kort brev til amtmannen fikk holde. Der skreiv han at staten ikke eide noen allmenninger:

«... forsaavidt Øst-Finnm. betræffer, skulde jeg herved give mig den Frihed at indberette at saavidt mig bekiendt, existerer ingen Staten tilhørende Almindinger i Øst-Finnm.: –» 69

Ut fra seinere utsagn om at staten fra de eldste tider har vært eier av grunnen i Finnmark, er det direkte oppsiktsvekkende at statens representant i Øst-Finnmark, så seint som midt på 1820-tallet ikke visste at staten eide grunnen der.

Hvordan reagerte så Øst-Finnmarkfogdens nærmeste overordna på dette? Det er i den forbindelse grunn til å tro at hvis amtmannen syntes fogden bevega seg utenfor det som var den «rette lære» når det gjaldt eiendomsforholdene i Finnmark, ville han som statens aller øverste embetsmann i amtet, kommet med en reaksjon.

Han gjorde imidlertid ikke noe som tyder på at han var uenig, eller at han meinte at fogden ikke hadde den rette forståelse for hvordan det forholdt seg med statens eiendomsrett. I journalen over innkomne saker noterte han bare ganske lakonisk, at fogd Nielsen «... melder at i Øst-Finmarken ikke existere nogen Staten tilhørende Almindinger». 70

Tabell 1.1 

Loppens SognForpaktningsavgift
Loppen og Loppkalven60 s
Marholmen16 s
Silden74 s
Magazinslaatterne1 Spd
Hasvigs SognForpaktningsavgift
Magazinslaatterne36 s
Hammerfest SognForpaktningsavgift
Sørøen3 Spd 96 s
Magazinslaatterne3 Spd 36 s
Maasøe SognForpaktningsavgift
Ingøen42 s
Hjelmsøen2 Spd 12 s
Stappen2 Spd
Magerøens søndre Side?
Reenøerne4 s
Kjelvig SognForpaktningsavgift
Magerøens østre Side56 s
Magazinslaatterne8 s
Altesulen12 s
Til sammen15 Spd 64 s1)

1) Enkelte av summene på skillingsnivå er vanskelig tydbare.

Verken i amtmannens journal eller kopibok finner man tegn til at han retta noen henvendelse til fogden i Øst-Finnmark for å utbe seg en nærmere forklaring på hvorfor denne meinte at staten ikke eide noen allmenninger der. En nærliggende tanke er derfor at fogdens syn ikke brøt sterkt med amtmannens egen juridiske teori eller oppfatning om grunneiendomsforholdene i Finnmark.

1.2.4 Finnmark: Uklart eiendomsbilde – statens allmenninger i «vidtløftig» forstand

Etter at alle fogdene i amtet hadde svart på hans henvendelse av 9. september1825, oppsummmerte amtmannen svarene. 71 I og med at Troms og Finmark var ett amt på den tida, så han delvis disse to distriktene under ett.

I oppsummeringa legger man merke til at amtmannen i stor grad satte likhetstegn mellom furuskog og allmenninger. I den forbindelse fremholdt han meget sterkt at ingen av allmenningene var av en slik beskaffenhet at de kunne selges – være seg etter 1821-lova – eller på noen annen måte. Utenom det proprietæren i Tromsø fogderi eide, var furuskogene i allmenningene de eneste i landet.

Innbyggerne måtte som til da ha tilgang til disse etter behov, men gjennom utvisning og avgift til statskassa. Hvis furuskogen ble tatt fra allmuen, ville det ikke være mulig å eksistere i landet, på grunn av mangel på nødvendige trematerialer.

Amtmannen omtalte også de andre statseiendommene – men – påfallende nok bare i Troms og Vest-Finnmark:

«... Men endog ere de øvrige Staten tilhørende Jordeiendome m.m. som berørt i Indberetningerne, saavel for Senjen og Tromsøe som for Vest-Finnmarkens Fogderie, af den Beskaffenhed at de ikke til ringeste Fordeel for Statscassen vil kunde afhændes for tiden ...». 72

Likeledes forholdt det seg med de potensielt oppdyrkbare jordstrekningene som fantes hist og her. Slik de lå hadde de ikke noen særlig verdi. Verdien økte imidlertid noe etter rydding og oppdyrking. Derfor var det bestemt at de «... ødeliggende Jordstrækninger i Finnmarkens Fogderier,» i følge jordutvisningsresolusjonen av 1775, skulle overdras til eiendom til de av allmuen som ville rydde og dyrke opp jorda. På bakgrunn av den derværende fogdens fremstillling, anførte amtmannen også at de bortforpakta øyene, engslåttene og liknende i Vest-Finmark, var så ubetydelige at det ville være tapsbringende å selge dem.

Innberetninga fra amtmannen, sammen med fogdenes betenkninger med bilag, ble fra Finansdepartementet oversendt «Fuldmægtig Bernhoft». 73 I og med at enkelte av innberetningene fra fogdene, særlig fogden i Øst-Finnmark, inneholdt så sterke utsagn om statens mangel på eiendomsrett til allmenningene, kunne man kanskje forventa en reaksjon fra Finansdepartementet eller fra Statssekretariatet ved fullmektig Bernhoft. 74

Noen slik reaksjon ser ikke ut til å ha kommet. Det vil si at heller ikke disse to instansene fant dette så påfallende at de fant grunn til å be om en nærmere forklaring på hvorfor den lokale fogden meinte staten ikke eide noen allmenninger i Øst-Finnmark. 75

Etter at opplysningene fra hele landet var samla inn og systematisert, innstilte Regjeringa overfor kongen, at disse skulle oversendes Stortinget. 76 Det er åpenbart denne oversikta som ble trykt som «Beskrivelse over Statens Eiendomme,forfattet deels i Aaret 1825 og deels i 1826». 77

Ut fra de lite entydige svarene som de to fogdene i Finnmark hadde gitt, må det sentrale embetsnivået ha fått vansker med å rubrisere hva slags eiendomskategori Finnmarksjorda egentlig var. Når det gjaldt allmenninger/statsallmenninger og statseiendommer, hadde man fått presentert tre typer:

  • en form for statsallmenninger, men med bruksrett for allmuen, i Vest-Finnmark

  • allmenninger uten definert eier i Øst-Finnmark

  • avgrensa statseiendommer i Vest-Finnmark.

På personnivå hadde man i tillegg:

  • jordbrukseiendommer med bruksrett for privatpersoner gjennom amtsseddelordninga

  • jordbrukseiendommer eid av privatpersoner ved gratis skjøte

  • jordplasser brukt uten noen formell offentlig godkjenning.

Når de motstridende og uklare allmenningsbetegnelsene skulle sammenfattes, greip man på sentralt hold til Vest-Finmarkfogdens uttrykk for å karakterisere grunnen i hele Finnmark:

«I det egentlige Finnmarken, hvor lidet eller ingen matriculeret Jord findes, maa vel alt det øvrige i vidtløftig forstand kaldes Almindinger, men allene Altens Alminding kan antages at være af nogen Værdie, fordi den indeholder Skov til Bygningstømmer, som ikke paa andet Sted er at faae. I denne Skov skeer ingen Hugst, uden efter Udviisning fra det Offentliges side, mod Recognition, men den stærke Consumtion af Træ formindsker Skoven hvert Aar». 78

Det vil si at heller ikke beskrivelsen fra sentralt hold gir noe klart bilde eiendomsretten til grunnen i Finnmark i andre halvdel av 1820-tallet. Den trykte beretningas omtale av allmenninger i «vidtløftig Forstand» kan knapt sies å være noe presist uttrykk.

Enda mer diffust blir det når fogden i Øst-Finnmark altså gav uttrykk for at staten ikke var eier av noen allmenninger der, og at dette utsagnet ikke ble anfekta. Amtmannen registrerte bare passivt at det var slik, og det uklare bildet forsterkes av at Finansdepartementet eller Statssekretariatet heller ikke hadde noen kommentarer til dette da beskrivelsen over statens eiendommer ble trykt.

Hvilke opplysninger som ellers måtte ligge til grunn for formuleringa om allmenninger i «vidtløftig» forstand er ukjent. 79 Trolig forelå det ikke noe mer, og at begrepet muligens kan komme av at fullmektig Bernhoft hadde behov for et uttrykk som kunne få tingene til å gå i hop i avslutningsfasen av arbeidet. 80

Man kan spørre om det hadde noen betydning for de vage formuleringene, at Sør-Varanger gjennom grensekonvensjonen mellom kongen av Sverige/Norge og tsaren av Russland, ble lagt inn under Norge nettopp i 1826? Kan det ha vært en medvirkende årsak til at verken amtmannen eller fullmektig Bernhoft ser ut til å ha reagert på at landområdene i Øst-Finnmark ikke tilhørte staten?

I den nevnte grensekonvensjonen brukes det nemlig formuleringer som tyder på at man har vært klar over at Sør-Varanger, som er en betydelig del av Øst-Finnmark, hadde vært et felleseie for østsamene som hadde disponert området, og som ble enten russiske eller norske undersåtter gjennom at det nå ble trukket ei grense.Dette går frem av konvensjonens artikkel 8. Der ble det til forebygging av framtidige stridigheter satt forbud mot at samene i dette tidligere fellesområdet skulle kunne føre dyra sine på beite på det andre landets område, «... paa et Territorium, som har ophørt at tilhøre dem i Fælledsskab». 81

Det faktum at amtmannen i 1825 sendte spørsmålene fra Finansdepartementet til fogdene i Finnmark, tyder også på at læra om statens eller kongens uinnskrenka eiendomsrett til grunnen i Finnmark, ikke kan ha vært sterkt utvikla eller fasttømra ennå på 1820-tallet. Hvis amtmannen hadde meint at staten eide all grunn i Finnmark må man ut fra god embetsskikk anta at han selv hadde svart på spørsmålet. I et slikt tilfelle ville det vært overflødig å sette embetsverket i arbeid med det.

Vest-Finnmarkfogdens spørsmålsstilling til lensmennene tyder også på at eiendomsrettsspørsmålet var uklart for ham. Iallfall kan han vanskelig ha meint at saka var opplagt siden han spurte lensmennene om hvilke allmenninger staten eide.

På grunnlag av fogdenes rapporter er det mye som tyder på at staten midt på 1820-tallet ikke var, eller ikke anså seg som eier av grunnen i Finnmark, på samme måte som i dag. I Vest- Finnmark var det tale om atskilte allmenninger med en upresis angivelse av eiendomsforholdet og med klart dokumenterte bruksrettigheter for innbyggerne. Øst-Finnmarkfogdens utsagn om at staten ikke eide noen allmenninger i hans embetsdistrikt reiser i tillegg et reelt spørsmål også om statens rett som allmenningseier i dette området midt på 1820-tallet.

Dette vil si at om lag 50 år etter jordutvisningsresolusjonen i 1775 var statens grunneierposisjon i Finnmark ikke av helt opplagt karakter. 82 En konsekvens av dette må også ha vært at både samisk og annen sedvanemessig bruk av ressursene, stadig bare i mindre grad kan ha vært påvirka av statlige reguleringer. Det eneste helt klare unntaket fra dette var furuskogen i Alta.

1.2.4.1 Separate statlige eiendommer

Den trykte eiendomsbeskrivelsen i 1827 utdyper imidlertid statens eiendommer og tilhørende eiendommer noe mer, i overensstemmelse med rapporten fra Vest-Finnmarkfogden:

«Staten eier dessuden nogle Øer og Engesletter i Vest-Finnmarken, til hvilke hører Ret til Indsamling af Fjær og Æg samt til Fuglefangst og Jagt etter Oddere og Ræve». 83

Av disse «ubetydelige» eiendommene hadde staten hatt visse, om enn ikke store inntekter. Til sammen dreide det seg om en årlig forpaktningsavgift på 15 speciedaler og 64 skilling. Resten av Finnmark tilhørte på en måte allmuen:

«Det hele øvrige ødeliggende Land i Finmarken overlades, ifølge Rentekammerskrivelse af 8de Juni 1775, til dem af Almuen, der ønske at oprydde samme, og vorde, naar Oprydningen er foregaaet, skyldsatte». 84

Dette skillet mellom de «vidtløftige» allmenninger, og statens «Øer og Engesletter» er viktig. Selv om det ikke fullt ut avklarer statens eiendomsrett til allmenningene, gir dette skillet iallfall gode opplysninger om retten til jakt, egg og dun, i og med at slike rettigheter var knytta eksplisitt til de øyene og engslettene som staten eide i Vest-Finnmark.

Hvis fogden hadde betrakta jaktretten som en statlig rett også i allmenningene, ville det trolig vært overflødig å presisere dette så sterkt for de enkelteiendommene man eide. Det er med andre ord vanskelig å forstå dette annerledes enn at det bare var for noen få enkelteiendommer i Vest-Finnmark at staten opptrådte i en privat grunneierrolle og derigjennom forbeholdt seg retten til jakt og fangst.

Det er derfor god grunn til å anta at den samiske og den øvrige lokalbefolkningas sedvanemessig bruk av naturgodene stadig stod ved lag.

1.2.4.2 Tillegget til eiendomsbeskrivelsen fra 1827

I innstillinga til kongen om statens eiendommer, 5.1.1827, ble det imidlertid presisert at hovedoversikta likevel ikke omfatta alt det jordegods som staten eide. Unntaket var de jordeiendommene som skulle selges overensstemmende med § 19 lova av 20.8.1821, om alt offentlig jordegods, både statens og det som var benefisert embeter eller offentlige stiftelser: Gårder som ble bygsel- eller forpaktningsledige skulle selges.

For disse eiendommene hadde man latt forfatte og vedlegge en summarisk forklaring for hvert fogderi. Dette sammendraget var gjort på grunnlag av jordebøkene i de årlige fogderegnskapene. 85

Det er etter alt å dømme denne forklaringa som fins i to udaterte avskrifter i Finansdepartementets arkiv under betegnelsen:

«Forklaring over det Jordegods som Staten ejer med Byxel og Landskyld eller med byxel uden Landskyld, og som i Overensstemmelse med Loven av 20de August 1821 bliver at realisere, naar Godset bliver byxelledigt, samt over de øvrige Jordeiendomme, hvoraf der til Statskassen kun svares Landskyld».

Dette er en fogderivis oversikt for hele landet. Der finner man brukenes antall med angivelse av hva statens rettighet bestod i. I tillegg er også den samla matrikkelskylda spesifisert.

I Troms var det for eksempel 289 bruk med bygsel og landskyld. I Finnmark var situasjonen en helt annen. Der står det kort og godt i den ene versjonen, at «I Øst- og Vest-Finmarkens Fogderier ejer Staten intet Jordegods».

I den andre avskrifta finner man imidlertid at ordene «... ejer Staten intet Jordegods», er strøket over, og i rubrikken som skulle angi jordegodsets beskaffenhet, er det tilføyd med en annen håndskrift, ortografi og blekk:

«I disse Fogderier eier Staten intet Jordegods af det Slags som efter Loven af 1821 skal realiseres». 86

Den siste tilføyelsen er ikke urimelig all den stund formålet med tileggsoversikta var å gi opplysninger om det benefiserte godset som kunne selges i henhold til 1821-lova. Likevel er det av stor interesse at man på sentralt hold, etter å ha innhenta opplysninger om statens allmenninger og det benefiserte gods, i utganspunktet reservasjonsløst postulerte at i Finnmark eide staten ikke noe jordegods.

Sammenholdt med opplysningene fra lokalt hold, særlig fogden i Øst-Finnmark, skal det nok noe velvilje til for å meine at Finansdepartementets formulering i det førstnevnte dokumentet, bare var mangel på tilstrekkelig presisjon. Det vil si at de opplysningene som fremkom i tilleggsoversikta, også er et indisium på at læra om statens privatrettslige eierposisjon til grunnen i Finnmark, ikke kunne stå sterkt i bevisstheta hos det sentrale byråkratiet som skulle forvalte statens eiendommer.

1.2.5 Finnmarkskommisjonen: «Statens Jord» – men utmarksrettigheter til beboerne

Omtrent samtidig med at lensmennene, fogdene og amtmannen i Finnmark vurderte om staten eide noen allmenninger der, var den såkalte Finnmarkskommisjonen i arbeid. Der kommer det frem en klarere oppfatning av statens eiendomsrett enn i de mindre presise angivelsene som ble gitt av det regionale embetsverket i 1825.

I den delen av kommisjonens innstilling som omhandler «Landvæsenet», fremgår det imidlertid at forholdene Øst-Finnmark var spesielle. Jordutvisningsresolusjonen hadde hatt liten fremgang for jordutdelinga i denne østligste delen av amtet. Kommisjonen meinte likevel at det var en ubegrunna påstand at jordutdelinga som var fastsatt i 1775 «... ei kan have nogen fremgang i Øst-Finmarken formedelst Landets Beskaffenhed».

Det burde ikke være vanskeligere der enn i Vest-Finnmark. Det som var det virkelig store problemet, var at jordutvisninga både i Vest- og Øst-Finnmark hadde foregått på en måte som nærmest ikke hørte noen steder hjemme.

I tillegg til et jordstykke ved våningshuset, hadde folk fått utvist et stort antall «Strækninger til Engmark», omtrentlig beskrevet, og gjerne langt fra hovedeiendommen. I følge kommisjonen var resultatet at ingen nå hadde oversikt over omfanget av disse «tilleggsutmålingene». 87

Det var i forbindelse med utmålingspraksisen kommisjonen hevda at grunnen i Finnmark tilhørte staten: «Al den Jord i Finmarken, som ikke er bleven bortskjødet, tilhører Staten; ...». Videre konstaterte man at de omtalte engstykkene lå i «Statens Mark». Dessuten hadde de ubestemte grenser. Derfor «... finder saaledes et Fællesskab Sted mellem Staten og Eierne af Engstykkerne».

Etter lov av 17. august 1821 burde dette fellesskapet heves, og hver loddeier få det som tilfalt ham, mest mulig samla på ett sted. Kommisjonen antok at staten etter denne lova var berettiga til å kreve utskifting. Den forutså imidlertid at dette ville medføre stor uvilje blant de berørte som ikke innså sitt eget beste. Særlig i Alta-Talvik ville motstanden være stor antok man. Likevel var det der behovet for utskifting var størst, hvis jordbruket skulle forbedres vesentlig.

Slik det fremgår av innstillinga kunne staten tilby gode vilkår for utskiftinga, «... da den i Finmarken har paa mange Steder Jord nok til at bortgive». I praksis kunne dette skje på den måten at eierne eller besitterne av de spredte engstykkene fikk en mest mulig sammenhengende strekning av «Statens Mark», som gjerne også kunne være større enn de stykkene som ble avgitt.

I tillegg burde hvert bruk fra statens mark tildeles en passende strekning til utmark. 88 Lauvskogen på den jorda som ble utlagt på denne måten skulle tilhøre eieren. Hvis det ikke var skog på eller i tilknytning til eiendommen, kunne slik eiendomsskog utvises separat. 89 Der det var adgang til det, skulle det også legges ut såkalt mosemark til «Tørveskjær».

Utskiftingene burde skje på en fleksibel måte. Hvis én person mista jord til en annen, måtte dette kompenseres fra statens mark. De som mista engstykker skulle likevel kunne bruke disse i et visst antall år til de hadde fått rydda en del jord i den nye parsellen. Videre gikk man inn for at hvis noen ville flytte husene sine til den nye eiendommen, og overlate den gamle til staten, burde han bli påskjønna med en ekstratildeling. Denne kunne så selges til naboene.

Kommisjonen var imidlertid ikke sikker på at det lovgrunnlaget den ønska å bruke var uangripelig. Derfor fant den det nødvendig å presisere at hvis lova av 17.8.1821 eventuelt ikke gav anledning til å kreve utskifting mellom «... den Staten tilhørende Jord i Finmarken og de deri udviste Engstykker» , eller man af andre årsaker ikke ønska å gjøre endringer i den jordutdelinga som hadde skjedd, burde man i det minste prøve å få til frivillige utskiftinger. Iallfall måtte de fremtidige utvisningene skje på en slik måte at hjemmejord og utmark ble samla mest mulig på ett sted.

I og med at staten ennå eide mye jord i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, burde det lages en plan for utvisninga. Det beste ville være å måle opp plassene på forhånd. Etter hvert som nybyggere meldte seg, kunne de så velge mellom disse.

Kommisjonen gikk også inn for at de «... mange Staten tilhørende Jorder i Øst-Finmarken, som nu bruges uden Amtsseddel», måtte oppmåles og utdeles til oppsitterne. I og med at det var viktig å bo ved sjøen eller de store elvene, burde jordveien vanligvis legges fra «Fjelds til Fjære». 90

Finnmarkskommisjonen pekte også på at det særlig var samene som bodde ved sjøen som hadde den mest mangelfulle etterlevelse av de retningslinjene for jorderverv som var fastsatt i 1775. «Adskillige Søfinner» gjorde seg nemlig skyldige i den misbruk at de egenrådig satte seg i besittelse av «Statens Jord». Særlig gjaldt dette slike steder hvor det var skog. Der bygde de gammer, men flytta bort etter noen år når den nærmeste skogen var hogd ned. Heller ikke der ble de boende lenger enn til at skogen i nærheten var oppbrukt. Det verste var at disse omflyttende samene ikke brydde seg om å rydde og dyrke jorda til eng, men nøyde seg med å sanke det gresset som fantes i nærheten. 91 Kommisjonen slo derfor fast at det måtte påsees nøye at «... ingen i Finmarken bruger Statens Jord, uden efter erhvervet Amtsseddel, ...».

Furuskogene ble særlig fremheva. Det var nemlig av ytterste viktighet at disse skogene som fantes i Alta, Porsanger og Karasjok, ble brukt under skikkelig oppsyn og med «hensigstmæssig Oeconomie».

Når det gjelder Finnmarkskommisjonens begrepsbruk er det usikkert hvilket innhold den la i uttrykkene statens jord, eller statens mark. Meinte man statens allmenninger, eller gikk betegnelsene på at dette var grunn som staten eide nærmest som en privatperson?

Trolig har man hatt en eller annen form for allmenningskonstruksjon i tankene. I den forbindelse merker man seg med interesse at kommisjonen faktisk også foreslo at innbyggernes allmenningsrett skulle sikres – gjennom omfattende private utmarksområder lagt til hvert enkelt bruk – «fra Fjelds til Fjære».

1.2.6 Finnmarksjorda – allmenning på 1830-tallet

Grunnen i Finnmark som en form for allmenningskonstruksjon ble bekrefta i 1830 da det ble gjort en ny konkret vurdering av jordeiendomsforholdene i Øst-Finnmark. Denne gang var det en ny fogd der, Cappelen, som kom med sitt syn på hva slags eiendomstype som fantes i hans embetsdistrikt. 92 Det skjedde i forbindelse med at amtet bad om en vurdering av hvorvidt opprydda og skyldsatte plasser i Finnmark burde behandles overensstemmende med lova om salg av det benefiserte gods, av 20.8.1821, og en endringslov av 4.8.1827. 93

Etter fogdens syn kunne det iallfall ikke bli tale om å bruke de nevnte lovene på plasser som allerede var opprydda og skyldsatte. De var nemlig allerede overført vedkommende vederlagsfritt til eie.

Derimot kunne spørsmålet bli aktuelt for de plassene som måtte bli opprydda og skyldsatte i fremtida. Men – å behandle disse i overensstemmelse med de nevnte lovene – ville neppe fremme utviklinga av jordbruket. Til tross for at det hadde vært enkelt å få jord, hadde det gått langsomt både med rydding og dyrking. Dette ville neppe bedre seg om det ble vanskeligere å erverve jord.

I likhet med den usikkerhet om Finnmarksjordas eiendomsrettslige karakter som kom til uttrykk i årene 1825–27, var også fogd Cappelen usikker i 1830. Han visste ikke sikkert om grunnen i Øst-Finnmark var allmenninger eller noe annet, men helte mest i retning av at de måtte være det.

«Jeg anser ... Jordstrækningerne i Øst-Finmarken som almindinger og er denne min Anskuelse riktig, saa skiønner jeg ikke andet, end at vedkommende Rydningsmænds Rettigheder og Pligter ved Lovgivningen allerede tilstrækkelig er anskuet». 94

Atter en ny fogd i Øst-Finnmark, brukte allmenningsbegrepet noen år seinere. 95 I et brev til Finmarkens Amt kom fogden med en del opplysninger som angikk rekognisjon av tømmer som var avvirka i «Statens Almindingsskove » . 96 Av sammenhengen fremgår det at dette dreide seg om furuskogene i Sør-Varanger, som var blitt norsk område i 1826.

1.2.7 Salg av statens eiendommer

Selv om Finmarkens Amt i 1826 ikke hadde anbefalt salg av de enkelteiendommene som staten eide i Vest-Finnmark, endra dette seg noen få år seinere. 97 Finansdepartementet bifalt nemlig i 1831 et forslag fra amtet om at man burde prøve å selge de bygselledige øyene og engslettene der. Dette skulle skje gjennom offentlig auksjon. 98

Salget skjedde deretter på grunnlag av en «høieste Resolution» av 26. 10. 1832. 99

Dette gjaldt følgende eiendommer: (se tabell 1.2.)

Av en rapport fra 1851, går det for øvrig fram at noe ytterligere salg ikke hadde funnet sted til utgangen av 1848. 100

Jens Krafts syn – 1835

Fram mot 1840 -tallet skjer det tilsynelatende lite når det gjelder problematisering, eller utvikling av nye teorier eller ny praksis omkring Finnmarksjorda. Ett unntak er muligens Jens Krafts topografisk-statisistiske beskrivelse fra 1835, hvor han også kommer inn på eiendomsforholdene.

I følge Kraft var det indre av Finnmark

«... overladt til omvankende Lapper med deres Reensdyr-Hjorder, og kun paa et Par Steder findes saakaldte Finnebyer; thi Grundeiendom har ikke været indført i Finmarken førend efter 1775, men hele landet var en Staten tilhørende Sameie, hvoraf Indbyggerne i Flæng betjente sig». 101

Etter denne beskrivelsen kan man få det inntrykk at i de indre delene av Finnmark, var det reindriftssamene som rådde over grunnen. Der kunne de drive sin næring slik de ønska.

Dernest gir Krafts fremstilling et bilde av at før 1775 var Finnmark et statlig sameie . Han sier imidlertid ikke hvordan situasjonen var etter dette tidspunktet. Heller ikke gir han noen begrunnelse eller dokumentasjon for påstandene. Derfor blir det også vanskelig å bruke dem som grunnlag for å si noe holdbart om hvordan han betrakta grunneiendomsforholdene i Finnmark. For eksempel er begrepet «statlig sameie» problematisk, da sameie jo betyr at noen eier noe sammen. Hvem var det i tilfelle staten eide jorda sammen med? 102

1.2.8 Sedvanemessig bruk av grunnen – «Fjeldfinnen er den opprinnelige Eier af disse nordlige Marker»

Midt på 1830-tallet får man en ny bekreftelse på at jordutvisningsresolusjonens bestemmelser fra 1775 hadde hatt til dels liten innvirkning på innbyggernes sedvanemessige måte å utnytte jorda og fastlandsressursene på. I femårsberetninga for 1835, skeiv amtmannen at særlig samene, «der af Naturen have megen Tilbøielighed til at flakke om», ikke ville gjøre seg spesiell umak ved å samle brensel langt borte. Når veden var oppbrukt i nærheten av der de bodde, drog de til et bedre sted. 103

Tabell 1.2 

  Salgssum Spd.Salgssum S.
«Buqvigen10
Engesletter paa Øen Kalven1
Løgsletten5
Marholmen24
Silden336
Klipperfjord60
Meltefjord1
Tappesand60
Havfjordbunden5
Sandvigen48
Sommersæther1
Langstrand50
Statens Andeel i det paa Sørøen værende Veideri26
Ingøens Veideri2
Æggfangsten og Odderveideriet paa Hjelmsøen7
Æggfangsten og Fjærsamlingen paa Stappen22
Kobbe og Odderveideriet paa søndre Deel af Magerøen1272
Æggfangsten paa Øerne Reenøerne
kaldet512
Altesulen248
Skarvesteven60
Odder og Kobbefangsten paa Magerøens østre Side860
Summa1641) »

1) NRA. FID. Pakkesaker E. 349. SE. 1818–1841. Opgave over Aaret 1833 forfaldne tilfældige temporaire Indtægter af det solgte Staten tilhørende Gods.

Dette var en så ødeleggende bruk av bjørkeskogen at den «ikke burde tilstedes». Likevel var det på grunn av distriktets beskaffenhet nesten umulig for øvrigheta å gjøre noe med forholdet. 104

I amtets femårsberetning for 1836–40, omtales Øst-Finnmark fogderi spesielt. Jordbruket var ikke noen næringsvei å snakke om – og «... begrunder ingensteds i Fogderiet nogen Næringsvei». De fleste plassene folk brukte «... tilhøre Staten og saaledes ikke er matriculerede, ...». Det hang sammen med at jordutdelinga etter resolusjonen av 1775 bare delvis var fremma i enkelte av tinglagene der, mens den ikke i det hele tatt var gjennomført i andre – Vardø, Vadsø og Polmak. 105

Selv om amtet i dette tilfellet uttrykte at innbyggerne holdt til på statens grunn når de ikke satt på matrikulerte plasser, er ikke dette entydig. Enkelte andre kilder benevner slike plasser som eiendom for dem som hadde tilhold der. Sokneprest Aall i Hammerfest og Måsøy, skreiv blant annet i 1834 at når samen hadde brukt opp skogen der han var, måtte han «... forlade sin hele Eiendom og flytte hen til et andet Sted, ...». 106

Det var trolig slike forhold som gjorde at fogd Saxlund i Øst-Finnmark i forbindelse med en drøfting av jordbrukets utvikling, i 1840 beklaga at «... Uddelingen af Statens Jord til privat Eie, ... hadde foregått i altfor liten grad». 107

Til tross for at Saxlund ønska flere private jordeiendommer, hadde han på den annen side et svært nyansert syn på de eiendomsrettslige forholdene. Ut fra at han åpenbart meinte at den samiske reindriftsnomadismen var den eldste bruksformen i disse traktene, var det også nomadene som etter okkupasjonsprinsippet var de første eierne av arealene. I en uttalelse til Lappekommissionen av 1843 slo han nemlig fast at

«Fjeldfinnen er den opprinnelige Eier af disse nordlige Marker, forsaavidt efter Sagens Natur den første Besiddelsestagelse begrunder Ret til Landstrækningerne».

De fastboende hadde gjennom lang tid prøvd å trenge nomadene bort fra de strekningene som han før rådde alene over, og livsforholdene hadde hindra dem i å danne en egen stat. Saxlund meinte derfor at hvis fjellsamene på grunn av mangel på ordna samhold skulle bli den svakeste i kampen om strekningene, tilsa disse historiske forholdene at man måtte beskytte deres eksistens – «... forsaavidt ikke høiere Øiemed utvivlsomt fordre noget andet». 108

Femårsberetningenes opplysninger om hvordan spesielt den samiske allmuen brukte grunnen og ressursene tyder i kvalifisert grad på at sedvaneretten stadig stod sterkt. Til tross for at man allerede i to-tre generasjoner hadde hatt et statlig regelverk for hvordan boplasser skulle etableres, måtte statens representanter med beklagelse bare registrere at praksis ikke var i overensstemmelse med de offentlige bestemmelsene.

Det kan være grunn til å spørre om iallfall enkelte embetsmenn følte at statens rett til å gripe inn kunne være usikker. Fogd Saxlunds uttalelse om at der opprinnelig forelå en reindriftssamisk eiendomsrett fordi han meinte det var var de som først som hadde tatt områdene i besittelse, kan blant annet være en pekepinn i en slik retning.

1.2.9 Finnmarksjorda i 1845: Allmenning – men ikke statlig jordegods

Den neste trykte oversikta over statens eiendommer kom i 1845. Den var blitt til i årene 1842 og 1843. 109 For Finnmarks vedkommende hadde amtmannen under tittelen «Statens Almindinger» redegjort for at siden det var så lite matrikulert jord der, måtte «... formeentlig Alt ansees som Alminding». Det eneste unntaket var det som var opprydda og overdratt til private.

Av oversikta fra 1845 fremgår det også at det i Alta stadig ble krevd avgift og rekognisjon for den hogsten som skjedde der. Denne gang ble det imidlertid også nevnt at det var furuskog i Lakselv, Repparfjord, samt flere andre steder i Hammerfest fogderi. Imidlertid ble det ikke sagt noe om jurisdiksjonen over disse skogene. 110 Om bjørkeskogen het det at den minka på grunn av større forbruk.

1832-salget av de enkelteiendommene i Vest-Finnmark som staten tidligere hadde eid, kom også til uttrykk i oversikta fra 1845:

«De Staten forhen tilhørende Øer og Engesletter i Vest-Finmarken, til hvilke hørte Ret til Indsamling af Fjær og Æg samt Fuglefangst og Jagt etter Oddere og Ræve, ere bortsolgte i Aaret 1832 til Private ...». 111

Når det gjelder andre statlige eiendommer finner man i originalinnberetninga fra amtmannen at staten eide den gamle amtmannsgården Altagård. 112 Dessuten ble det opplyst at egg og dunværet på Tamsøy, «... har fra ældre Tider været tillagt og tilligger endnu Amtmands- Embedet; det bortforpagtes af Amtmanden». I tillegg eide staten fogdegården Kongshofmark i Alta, samt noen militære installasjoner i Hammerfest og Vardø. 113

Det man også legger merke til i amtmannens brev, er at i tillegg til de eiendomskategoriene som allerede er nevnt, også fantes en rubrikk som het «Statens Jordegods». Der kom det klart frem at i Finnmark

«... eier Staten intet Jordegods af det Slags, som efter Lov af 20 August 1821 skal realiseres. Naar Rødningspladse sammesteds ere skyldbelagte, afhendes de til Private uden Kjøbesums Erlæggelse til Staten, –». 114

Opplysningene fra første halvdel av 1840-tallet vil altså si at myndighetene stadig betrakta Finnmark som en form for allmenning. Dette fremgår av at man satte et skarpt skille mellom allmenninger og statens jordegods. Ut fra det må man anta at allmenningsrettighetene som var var blitt eksplisitt bekrefta midt på 1820-tallet stadig stod ved lag. Samisk sedvanerett og rettsoppfatninger med hensyn til bruken av naturgodene var neppe utsatt for press ennå på dette tidspunktet. De må med andre ord stadig ha vært virksomme realiteter i folks hverdag.

Vedlegg til punkt 1.2

Circulaire.

fra

Den Kongelige Norske Regjerings

Finants-, Handels- og Told: Departement.

Man skulde herved tjenligt have Amtet anmodet om behagentlig at oplyse, hvilke Almindinger i Amtsdistrictet Staten er Eier af, Deres Beliggenhed, omtrentlige Størrelse og Værdi, samt Beskaffenhed af Skog og Mark eller andre hærligheder; hvad Brugsret Districtets Beboere der maatte have; om deri er beliggende Almindings pladse, hvorvidt der paa samme findes Bufebygninger, og med hvad hjemmel Pladsene af deres nuhavende Beboere besiddes; om Staten for Tiden har nogen Indtægt eller Nytte af Almindingerne og hvori denne bestaaer; hvad Hindringer der maatte være for, at der bevirkes en Bestemmelse for at de realiseres paa samme Maade som med Hensyn til Statens øvrige Jordegods er bestemt ved Loven af 20de Aug. 1821, samt om det vilde være hensigtsmæssigt, at de mod en vis vedTaxation fastsættende Købesum og mod Forpligtelse af Udskiftning overdrages de deri Brugsberettigede. Disse Oplysninger tilligemed de videre Bemærkninger, som Amtet i denne Anledning maatte kunne meddele for at tjene til Veiledning ved Afgjørelse af Spørgsmaalet om hvad endelig Bestemmelse der kunde være at tage angaaende, disse Stats-Eiendommme, som ifølge Loven af 20de Aug. 1821 § 38 indtil videre skulle være undtagne fra Realisation og Afhændelse, ønsker man at Amtet behagentlig vilde indsende inden dette Aars Udgang.

Christiania den 8 August 1825

Til

Finmarkens Amt. 115

1.3 1848: Nomadisme gav ikke eiendomsrett. Derfor eide kongen/ staten Finnmark fra gammel tid

1.3.1 Salg av statsallmenninger. Respekt for sedvanen

I lova om det benefiserte gods av 21.8.1821, § 38, var det tatt et forbehold om at man inntil videre ikke skulle selge statens allmenninger. På 1840-tallet ble spørsmålet tatt opp på nytt. Det skjedde gjennom at det i 1845 ble fremma et forslag for Stortinget om å oppheve paragrafen om at statsallmenninger ikke skulle selges.

Stortinget mente da at man ikke hadde nok opplysninger til å kunne realitetsbehandle forslaget, og bad Regjeringa vurdere det nærmere. 116 Stortingskomitéen pekte også på at samtidig som forbudet mot salg eventuelt ble oppheva, burde det også vedtas bestemmelser om hvilke former dette skulle foregå i. Samtidig var man inne på de store ulikhetene fra distrikt til distrikt, og at det fantes allmenninger «som for Tiden ikke kunde eller burde blive Gjenstand for Afhændelse».

Resultatet av Stortingets henstilling i 1845, var at Finansdepartementet samla inn de nødvendige opplysningene i de påfølgende årene. Det resulterte i odelstingsproposisjon nr. 21 i 1848. 117 Der ble det foreslått å åpne for salg av statsallmeninger, men likevel ikke på en slik måte at det skulle være automatikk i det. 118

Regjeringa viste til at stortingskomiteen i 1845 hadde hevda – da spørsmålet om salg av statens allmenninger var blitt reist – at allmenningene ble brukt på en uhensiktsmessig måte som var til skade både for de bruksberettiga og for staten. Dette kom av at «... Brugsberettigede uden nogensomhelst Orden eller Oeconomie gribe om sig og ødelægge Skoven ... og i Almindelighed benytte Træproducterne i Alminingen, medens de frede deres egne Skove, ...». Komiteen meinte derfor at det ville være nyttig å få eiendommene utskifta. 119

I den samme proposisjonen opplyste Regjeringa også at den i 1845 hadde fått en henvendelse fra en stortingsmann fra Vestlandet, hvor han gjorde oppmerksom på de store fjellstrekningene som ble benytta til felles sommerbeiter og som ingen eide. Disse betrakta han derfor som «Staten tilhørende Almindinger, ...».

På bakgrunn av det foranstående hadde så departementet samla inn opplysninger fra de amtene inden hvis Districter egentlige Staten tilhørende Almindinger for Tiden ene findes ...». 120

I den nye henvendelsen til amtmennene bad man ikke bare om detaljerte opplysninger om de allmenningene som fantes, blant annet om det var tilrådelig å overlate allmenningene til allmuen etter takst og mot forpliktelse til utskifting. Men – man ønska også å vite om det fantes andre fjellsletter eller strekninger som uten å kunne betraktes som allmenninger ikke var i noen privatmanns eie. 121

Nå skulle man kanskje tro at departementet uten videre ville ha definert slike områder som statseiendom hvor ingen andre enn staten hadde rettigheter. Det stikk motsatte viste seg imidlertid å være tilfelle. Amtmennene ble nemlig bedt om å opplyse om de omkringliggende allmuene ble ansett som eneberettiga til bruken av slike strekninger eller om bruken var fri for alle, og om det var tilrådelig å la også dem gå over til privat eiendom.

Departementet fant det imidlertid tenkelig at det også i de amtene,

«... hvori ikke fandtes egentlige Almindinger, dog kunde være Fjeldsletter eller Strækninger, der, skjønt ikke Almindinge, dog ikke vare i Nogens Besiddelse, ...».

Derfor skrev departementet også til amtmennene i disse amtene. 122

I og med at departementet her så klart viste at man ønska å ta hensyn til sedvanerettslige forhold, er det interessante spørsmålet hvordan man der betrakta den samiske sedvanerettslig bruk og besittelse. Var man for Finnmarks vedkommende rede til å gå til de samme skritt som i Sør-Norge – selge allmenningene til dem som sedvanemessig hadde brukt områdene?

1.3.2 Kongen/staten eide grunnen – samisk bruk gav ikke eiendomsrett

Selv om det i forbindelse med proposisjonen ble innhenta opplysninger både fra amtmennene i de amtene hvor det fantes statsallmenninger, og fra de hvor det ikke var slike, men muligens var fjellsletter og liknende som ingen eide, var Finnmark så langt ikke nevnt.

Departementet anførte i den forbindelse at det «... vil naadigst være bleven bemærket, at Departementet ei har indhentet Erklæringer og Oplysninger angaaende de Finmarkske Almindinger». 123 Begrunnelsen var at disse allmenningene ble betrakta fra et annet synspunkt, og behandla etter andre regler enn de allmenningene som «i Almindelighed benævnes som Statens». 124 Årsaken til at disse fra gammelt av hadde tilhørt kongen eller staten, var at den samiske bruken ikke kunne konstituere eiendomsrett:

«Det egentlige Finmarken har nemlig fra gammel Tid af været betraktet som tilhørende Kongen eller Staten, fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger». 125

Videre fremholdt man at litt etter litt ble en del bebygd av «Indvandrede » , men heller ikke de ble regna som eiere av jorda. Finansdepartementet viste videre til paragraf 19 i en forordning av 5. 2. 1685, 126 og slo fast at «... Finmarken har derfor fra de ældste Tider været betraktet som en Colonie».

Som støtte for et slikt syn trakk departementet frem en del handelsbestemmelser fra tidligere århundrer – blant annet om hvordan Finnmark var blitt bortforpakta til forskjellige private interessenter. Bergenserne hadde for eksempel fått forpaktningsretten til amtet i 1687. 127

Deretter kom man igjen inn på jordeiendomsforholdene:

«Først ved Kgl. Resol. av 27de Mai 1775, blev Selveiergods indført i Finmarken; idet denne hjemler Enhver, som vil nedsette sig sammesteds Ret til at erholde et Stykke Jord overdraget til Eiendom». 128

1.3.2.1 Den sedvanemessige allmenningsbruken ble stadfesta

I følge proposisjonen ble resten av Finnmark å betrakte som en allmenning i forhold til de utviste jordstykkene – «udstykkede Loddene». I den anledning ble det vist til paragrafene 3, 4 og 5 i jordutvisningsresolusjonen fra 1775. 129 Dessuten opplyste man at i henhold til en resolusjon av 30.9.1817 kunne skoghugst bare foregå gjennom utvisning.

Odelstingsproposisjon nr. 21 fra 1848 dokumenterer meget klart at til tross for at man mente at samisk bruk ikke kunne gi eiendomsrett, anerkjente Regjeringa likevel at der forelå allmenningsrettigheter i Finnmark. Det var jo rettigheter som seinest var dokumentert særlig gjennom forarbeidene til den trykte beskrivelsen over statens eiendommer i 1827. 130

De fastboende innbyggerne hadde bruksrett. Når det gjelder forholdet mellom samisk sedvanerett og allmenningsrettigheter merker man seg at samenes rettigheter også ble nevnt spesielt:

«Ved siden af denne Brugsret, som de faste Indbyggere have over det fælles Territorium, maa og mærkes den Ret til Havnegang, Jagt, Fiskerie og Hugst i Skovene, som tilkommer saavel norske som svenske Finner, see Tract. af 18de Octbr. 1751 og Resc. af 27de Septbr. 1726».

Man legger merke til at det i forbindelse med reindriftssamenes bruk av naturgodene ble vist til grensetraktaten mellom Sverige og Norge (Danmark) fra 1751. Selve grensetraktaten har som kjent ingen bestemmelser om slike forhold. Derimot var tillegget til grensetraktaten om de grenseoverflyttende samenes rettigheter – Lappekodisillen – utforma for nettopp å sikre deres bruk av ressursene i det andre landet etter at grensa ble trukket. 131 Både i grensetraktaten og Lappekodisillen var det dessuten forutsatt at kodisillen skulle ha samme kraft som traktaten selv.

I proposisjonen var departementet imidlertid noe upresis i angivelsen av hvilke samiske grupperinger som var omfatta av kodisillens bestemmelser. Det er riktig at svenskregistrerte samer hadde slike rettigheter også i Finnmark, i den grad de måtte søke beite der. En slik bruk er likevel ikke kjent på det aktuelle tidspunktet.

Derimot glemte man de reindriftssamene som var blitt finske undersåtter etter at Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. Det er nemlig helt klart at norske myndigheter ennå i andre halvdel av 1840-tallet fullt ut anerkjente deres rettigheter og bruk av naturgodene i Finnmark etter Lappekodisillens bestemmelser. 132

Ut fra en samisk sedvanerettslig synsvinkel er henvisninga til reskriptet av 27. september 1726 også av stor interesse. Det henger sammen med at dette omtaler sjøsamenes rettigheter.

Man skal imidlertid være klar over at det denne datoen ble gitt to reskripter som begge angikk samiske forhold. Det mest omfattende av disse hadde sin bakgrunn i at mange norske opptrådte særdeles dårlig overfor samene. Blant annet hadde misjonsverket ikke den nødvendige fremgang på grunn av «... Lappers og Finners Forskrækkelse, Forførelser og Forhaanelse, samt Forurettelse af endel norske Indvaanere ...». 133 Særlig prestene ble pålagt å sørge for at de norske ikke «... skulde være de nye omvendte Finner og Lapper til nogen Fortræd eller Forargelse ...». 134 Samene skulle heller ikke pålegges mer «Tynge og Sværigheder» enn det som hadde vært vanlig før misjonens tid.

I dette reskriptet som var retta til stiftsbefalingsmannen og biskopen over Trondhjems stift, og som derfor utvilsomt gjaldt Finnmark, var det også tatt inn en meget interessant rettighetssekvens. Fogdene skulle nemlig nøye «... lade efterforske Finnernes og Lappernes Privilegier», som på en eller annen måte var gitt dem av kongens forfedre. Disse skulle stadig stå ved lag: «... hvilke Samme Kongen Finnerne og Lapperne for denne Tid fremdeles forunder og confirmerer». 135

I det andre reskriptet av 27.9.1726, ble rentekammeret bedt om at fogdene i «Nordlandene» måtte finne ut av «... de Finnerne og Lapperne givne Kongelige Breve og Privilegier», og sende gjenparter til rentekammeret av dem, som «... bemeldte Finner og Lapper endnu skulde nyde». Dessuten ble det i dette reskriptet med litt andre ord sagt at samene ikke skulle betale noe mer til det offentlige enn tidligere – eller «fra Alders Tid» som det heter. 136

I den forbindelse viste kongen til at det var blitt kjent, «... at endeel af de Norske Undersaatter i Nordlandene gjøre Finnerne og Lapperne sammestedes adskillig Indpas og Uret i de smaa Pladser, som Endeel af disse fra Alders Tid inderst i Fjordene paa endeel Steder, hvor ingen Norske Folk have boet, sig til Bopæl, uden nogen Sæd eller Avl, have opryddet, da dem dog af forrige Konger skal være Protectoria og Privilegier paa samme Pladser forundt». 137

Det er altså noe uklart hvilket reskript av 27.9.1726 odelstingsproposisjon nr. 21 1848 egentlig viste til. Trolig har det heller ikke så stor betydning i denne sammenhengen. Begge gjaldt nemlig i prinsippet opprettholdelse av de kongelige privilegiene som samene hadde fått opp gjennom tida, og at det mest generelle av de to aktuelle reskriptene også eksplisitt gjaldt Finnmark.

I og med at proposisjonen regna opp reindriftssamenes rettigheter etter lappekodisillen, og samtidig også viste til 1726-bestemmelsene, er dette et klart tegn på at myndighetene ennå i 1848 erkjente at det iallfall fantes et samisk bruksrettsgrunnlag. Henvisninga til det som var fastsatt i 1726, var nemlig uten tvil mynta på sjøsamenes rettigheter. 138

Regjeringa hadde med andre ord en klar oppfatning av at der var to hovedgrupperinger blant samene – reindrifts- og fastboende samer. Derfor spesifiserte man bruksrettighetene for begge grupperingene. Det ble fra Regjeringas side heller ikke tatt noen forbehold om at bruksrettighetene kun gjaldt visse naturgoder. Det eneste måtte være presiseringa av at hogst bare skulle foregå etter utvisning.

Ut fra odelstingsproposisjonens formuleringer og henvisninger er det derfor vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at de sedvanemessige samiske bruksordningene stadig stod ved lag og at de var formelt anerkjent.

Dette underbygges av det som ellers er det helt grunnleggende prinsippet i proposisjonen: Staten skulle respektere sedvanemessig bruk. Dette kommer ikke minst til uttrykk i omtalen av de rettighetene som bygdefolk hadde i de store og øde fjellstrekningene mellom landsdelene i Sør-Norge og i endel liknende men mindre områder andre steder. 139

I likhet med de «Finmarkske Almindinger» ble også disse strekningene på det aktuelle tidspunkt unntatt fra vurdering om de skulle selges eller ikke, «... skjøndt de vel ofte henregnes til Almindinger». En av grunnene til at man var forsiktig med å gå inn på salg av slike strekninger, var at bygdene eller enkelte gårder vanligvis betrakta, og «... fra umindelige Tider have betragtet dem som sig tilhørende med fuld Eiendomsret». Selv om dette i enkelte tilfeller var mindre riktig, var de omtalte områdene likevel av en slik beskaffenhet at det neppe ville være anledning til å føye offentlige foranstaltninger for å innføre bestemte eiendomsgrenser eller benyttelsesrettigheter. 140

Selv om proposisjonen ikke graderer den rettslige styrken på bruksrettighetene i Finnmark eller i fjellstrekningene som ikke var statsallmenninger, er det likevel ingen grunn til å tro at de var svakere enn bygdefolks rettigheter i de allmenningene som hadde vært betrakta som statens fra de eldste tider. Der hadde bygdelagene i det vesentlige hatt bruks- og benyttelsesrett i fellesskap, «... hvilken Staten ei har vært anseet berettiget til at hindre eller indskrænke paa anden Maade end gjennom Rydningsværket». 141

Med henvisning til bestemte paragrafer i Norske Lov og andre kongelige bestemmelser, var statens rett i disse allmenningene at den kunne utvise rydningsplasser og seinere selge dem. Staten hadde også enerett til å hogge for salg, samt jordgravd gods og døde hvaler. Ved siden av statens «saakaldte Eiendomsret» bestod bygdefolks bruksrett i rett til setre og fedrift, å hogge skog til egen bruk – vanligvis uten utvisning, og rett til jakt og fiske. 142

Dette var så sterke rettigheter at de heller ikke gikk tapt hvis allmenningene ble solgt til private. Da ville vedkommende i ett og alt gå inn i det offentliges sted, og kunne vanligvis ikke påstå større rettigheter enn de staten hadde hatt. Men – rydningsmenn kunne ikke lenger kreve å få seg utvist plass i allmenningen. Det var først når allmenningene ble kjøpt og utskifta av den bruksberettiga allmue at den felles bruksretten opphørte. 143

Det var også dette som var meninga. Man så det nemlig som direkte skadelig å fortsette med det daværende systemet – staten som eier og bygdene som brukere. Bruksretten var ubegrensa bare den ikke oversteg husbehovet. Dette var uforsvarlig da den enkelte bruksberettiga ikke hadde noen spore til sparsomhet når det gjaldt bruken av herlighetene i allmenningen. Det kunne være fordelaktig for den enkelte, men denne fellesbruken trua de omhandla eiendommene. 144

Hovedhensikten med å avhende allmenningene var å få til en mer rasjonell og økonomisk bruk av dem. For å oppnå det var det nødvendig å oppheve den gjeldende «Eiendomsstand», slik at de samme personene ble bruks- og eiendomsberettiga. Det kunne neppe skje på annen måte enn at de bruksberettiga allmuene fikk «... erhverve Eiendomsret til Almindingerne med Forpligtelse til Udskiftning». 145 Faktisk gikk man også så langt som til å antyde at allmenninger kunne overdras til de bruksberettiga vederlagsfritt. 146

Staten la med andre ord maksimal vekt på at de private og sedvanemessige rettighetene skulle respekteres.

1.3.3 Grunnen i Finnmark var ikke statens privatrettslige eiendom

Odelstingsproposisjon nr. 21 fra 1848 er med andre ord en meget god kilde når det gjelder de sentrale styringsorganenes syn på bygdefolks og reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter til naturgodene midt på 1800-tallet. Gjennom de eiendomskategoriene som behandles eller nevnes i proposisjonen, gir den også svar på et annet spørsmålet om man i 1848 betrakta Finnmark på linje med annet statlig privatrettslig eid jordegods.

Proposisjonen kalte grunnen i Finnmark de «Finmarkske Almindinger», ikke statsallmenninger. Allmenningene i Finnmark var åpenbart heller ikke i samme kategori som de store fjellslettene i Sør-Norge, hvor eiendomsretten var uklar, men hvor bygdefolk hadde sterke bruksrettigheter.

Ut fra proposisjonens ordlyd synes det også klart at grunnen i Finnmark ikke ble betrakta som ordinært statlig jordegods som kunne selges. For eksempel drøfta man ikke salg av Finnmark. Det gjorde man imidlertid for andre eiendommers vedkommende. Blant annet vurderte man hvorvidt Slevig batteri i Smålenenes amt var en «... almindelig Statseiendom, der kan bortsælges paa samme Maade, som Statens øvrige Jordegods».

Grunnen i Finnmark ble med andre ord i 1848 betrakta som en eller annen form for statseid allmenning, men ikke som en eiendom som staten kunne selge.

1.3.4 Stortinget – ingen merknader

Hva så med Norges øverste myndighet – Stortinget? Hadde landets nasjonalforsamling noen kommentarer til jordeiendomsforholdene i Finnmark? Drøfta man for eksempel departementents påstand om at samisk bruk ikke kunne gi eiendomsrett, og at det var årsaken til at kongen eller staten var eier av jorda der, og alltid hadde vært det.

Svaret er enkelt. Den første instansen – næringskomite nr. 1 – hadde ingen merknader. Den gav sin fulle tilslutning til proposisjonen Regjeringa hadde lagt frem. Finnmark ble overhodet ikke nevnt. I innstillinga heter det at de undersøkelsene departementet hadde gjort, hadde vist at det var så forskjellige forhold at det ikke var mulig å oppstille generelle regler for salg av disse eiendommene. 147 Det måtte overlates til administrasjonen å vurdere hvert tilfelle for seg. 148

Heller ikke i Odelstinget eller Lagtinget fremkom det noe alternativt syn i forhold til den teoretiske hovedbegrunnelsen for at staten eide grunnen i Finnmark – at nomadisme ikke kunne konstituere eiendomsrett. 149 I begge kamrene ble for øvrig hele komiteinnstillinga vedtatt uten endringer. 150

Gjennom denne stilltiende aksepten av Regjeringas proklamasjon av at en viss type samisk bruk – nomadisme – ikke kunne konstituere eiendomsrett, var Stortinget med på å legitimere påstanden om at kongen/staten fra gammelt av hadde eid grunnen i Finnmark. 151

På den annen side hadde Stortinget heller ingen merknader verken til Regjeringas generelle opplysninger om allmenningsrettighetene i Finnmark, eller om de samiske rettighetene spesielt. Det betyr at Stortinget, i likhet med Regjeringa, iallfall anerkjente den nedarva og sedvanemessige bruken av naturgodene.

1.3.5 Nomadisme og kongelig eiendomsrett: Tvilsomme historiske konstruksjoner

Finansdepartementets utsagn fra 1848 er såvidt man kan skjønne den teoretiske hovedbegrunnelsen for at staten eier grunnen i Finnmark, og dermed også for det seinere lov- og regelverket som regulerer de sedvanemessige bruksforholdene. Odelstingsproposisjon nr. 21 1848 la nemlig grunnlaget for en juridisk lære som på 1860-tallet ble konkretisert av Fredrik Brandt, i hans bok «Tingsretten fremstillet efter den Norske Lovgivning». 152 Dermed lærte alle seinere juristgenerasjoner at slik var det, og at det også alltid hadde vært slik.

Imidlertid det grunn til å å knytte noen kommentarer til det saklige innholdet i proposisjonens opplysninger om tidligere samisk bruk i forhold til kongens og statens påståtte gamle eiendomsrett. 153 Hva er de historiske realitetene i utsagnet om at Finnmark fra gammel tid hadde

«... været betragtet som tilhørende Kongen eller Staten, fordi det oprindelig var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger».

Det første spørsmålet det er naturlig å stille, er hva som menes med begrepet «Finmarken»? Hadde dette «Finmarken» alltid vært slik det var i 1848, noe som synes å fremgå av tidsbetegnelsen «gammel Tid», og hadde kongen følgelig alltid hatt råderetten og eiendomsretten over området?

Noen stikkord:

  • Finnmark har hatt bosetning i mer enn 10 000 år. 154

  • Samene er den eldst kjente etniske gruppe i Finnmark, og kan iallfall føre røttene sine 2–3000 år tilbake i tid.

  • Sammenhengende norsk bosetting er ikke kjent på Finnmarkskysten før omkring år 1300.

  • Den norske, svensk-norske, svensk-dansk-norske, seinere den dansk-norske kongen, hadde ingen eksklusiv jurisdiksjon over noen del av Finnmark i de nærmeste 300 år etter den første norske bosettinga.

  • Til begynnelsen av 1600-tallet betalte samene i det som nå kalles Finnmark, skatt til tre forskjellige fyrster.

  • Først ved freden i Knæred i 1613 kom kysten, øyene og de fleste fjorddistriktene under ensidig dansk-norsk jurisdiksjon, eller lå utenfor «Lappmarkene», slik Arnold Ræstad uttrykte det. 155

  • Freden i Knæred i 1613 dreide seg kun om en jurisdiksjonsavklaring, ikke om å overføre eiendomsrett fra den svenske til den dansk-norske kongen.

  • Indre-Finnmark var et samisk område under svensk jurisdiksjon i perioden 1613–1751, men også med dansk-norsk skattlegging.

  • I dette distriktet ble samisk eiendomsrett/rådighetsutøvelse og ressursforvaltning, akseptert av svenske myndigheter. 156

  • Der ble det også betalt skatt av individuelle skatteland til den svenske krona.

  • Ikke før i 1751 ble den nåværende grensa mellom Danmark-Norge og Sverige (Finland) trukket, og Indre-Finnmark kom inn under dansk-norsk enejurisdiksjon.

  • Grensetraktaten i 1751 dreide seg ikke i det hele tatt om overføring av grunneiendomsrett fra den ene kongen til den andre, kun om å trekke ei grense og skape klare jurisdiksjonelle forhold.

  • Lappekodisillen – tillegget til grensetraktaten av 1751 om de grenseoverflyttende samenes rettigheter – sikra samisk rett til bruk av land og vann uavhengig av grenselinja. For den finsk-norske grensa ble dette respektert til og med 1852.

  • Den nyeste delen av Finnmark – det østsamiske området som nå kalles Sør-Varanger – ble ikke norsk område før ved grensekonvensjonen mellom kongen av Sverige/Norge og den russiske tsaren i 1826.

  • I og med at tsaren ikke hadde noen eiendomsrett å overdra i dette østsamiske området, indikerer heller ikke 1826-konvensjonen at kongen eller staten fikk seg overdratt noen form for eiendomsrett over grunnen i Sør-Varanger.

Slike fakta skulle vise at det i 1848 var svært liten realhistorisk substans i påstanden om at kongen fra gammel tid av skulle ha vært jordherre i Finnmark. Det enkle spørsmålet man kan stille er om kongen kunne eie et landområde han ikke engang hadde den fulle statsrettslige jurisdiksjonen over. 157

En slik full juridiksjon over noen del av Finnmark – kyst- og fjordområdene – var i 1848 ikke eldre enn noe over to hundre år (1613). Bare knapt hundre år tidligere var hele det store samiske innlandsområdet blitt en del av Norge (1751), og Sør-Varanger ble ikke norsk område før i 1826 – 22 år før 1848! Hvorvidt noen av disse årstallene kvalifiserer til betegnelsen «fra gammel Tid af» er et svært åpent spørsmål.

I forhold til karakteren av de samiske områdene som nasjonalstatene konkurrerte og kjempa om, konstaterte Samerettsutvalget i 1984 at det ikke var slik at naborikene underkjente samenes posisjon «... som områdets rettmessige beboere og brukere». Det var ingen kamp mot samene, men om samene. «Ved å knytte til seg/underlegge seg den samiske befolkning kunne rikene selv oppnå faktisk kontroll over områdene og motvirke naborikenes innflytelse». 158

Samerettsutvalget var heller ikke enig i at de indre samiske områdene på 16–1700-tallet skulle ha vært herreløse. Utvalget konstaterte helt korrekt at ingen stat hadde noen egentlig suverenitet over de indre delene av samenes landområder, men at de likevel «... ikke var herreløse, «terra nullius», hverken folkerettslig sett eller sett fra beboernes side». 159

For statene var de såkalte «fellesdistriktene» før 1751 og 1826 felles interesseområder, under deres «svake og delvis konkurrerende myndighetsutøvelse». De var lokalt selvstyrte, men i et avhengighetsforhold til statene. I den forbindelse ble også sedvaneretten trukket inn for å beskrive grunnlaget for dette selvstyret:

«Lokalt selvstyre kan områdene kalles, fordi bruks- og rettsforhold fulgte samisk sedvanerett gjennom siidasystemet, også i den beskjedne grad statene utøvet sin myndighet». 160

1.3.5.1 Var alle nomader?

Uten å gå inn på noen drøfting av juridiske teorier om hvilke bruksformer som innen ulike kulturkretser konstituerer eiendomsrett, er det grunn til å sette et stort spørsmålstegn også ved det faktiske historiske innholdet i den andre hoveddelen av påstanden i odelstingsproposisjonen: Kongen/staten var eier av jorda i Finnmark for området hadde vært bebodd av et nomadefolk, «Lapperne», uten faste boliger.

Selv om reindrift var en svært viktig næring i Finnmark midt på 1800-tallet, er det til dels sterkt historisk uetterrettelig at samene ene og alene hadde vært nomader. Reindriftsnomadismen i Finnmark i sin da- og nåværende form, med til dels lange flyttinger mellom kyst og innland, var kanskje ikke mye mer enn et par hundre år gammel i 1848. 161

Den reindriftssamiske tilpasninga til naturmiljøet og ressursene består selvsagt heller ikke av tilfeldig omflakking, slik man kan få inntrykk av, men bruk av bestemte og fast og avgrensa landområder i takt med årstidssvingningene. Det samme gjelder den eldste kjente samiske måten å leve på, nemlig veiding og ulike former for fiske. Denne livsformen forutsatte også en meget nær kjennskap til naturen i avgrensa områder, bygging av ulike former for anlegg, kultiveringstiltak i vann og vassdrag, og liknende.

Samisk husdyrhold i Finnmark er kjent fra 1300-tallet. 162 Det vi også vet er at de nærmeste hundreårene forut for 1848 levde størstedelen av Finnmarkssamene av næringskombinasjoner hvor husdyrhold og sjøfiske stod sentralt. Denne næringsutøvelsen var gjerne betinga av sesongflyttinger mellom bestemte lokaliteter. Hvorvidt slike flyttinger også falt inn under begrepet nomadisme uten faste boliger skal være usagt. Uansett blir det lite igjen av påstanden om at samene i Finnmark skulle ha flakka mer eller mindre planløst omkring, slik betegnelsen nomadefolk uten faste boliger egentlig impliserer.

Ut fra de historiske realitetene som kan stilles opp mot de påstandene som regjering og storting brukte i 1848 for å begrunne kongens eller statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, må man si at det som ble lagt til grunn nærmer seg et historisk falskneri – uten at det dermed er sagt at det var bevisst. Iallfall var påstandene stikk i strid med lett tilgjengelig viten om når og hvordan Finnmark er blitt en del av Norge. Dessuten bygde opplysningene i proposisjonen på svært mangelfull innsikt i tradisjonelt samisk næringsliv i amtet.

Ut fra de tidspunktene staten overtok ene jurisdiksjonen over de enkelte delene av Finnmark kunne den ikke ha eid grunnen fra gammelt av, og kun en mindre del av samene i Finnmark var eller hadde vært nomader, slik man også hevda.

1.3.6 1848: Det politiske klima i forhold til samene var i ferd med å endre seg

Var det tilfeldig at Stortinget ikke hadde noen merknader til at man i Norge hadde et område på størrelse med Danmark hvor folk ikke hadde opparbeidd noen egne eiendomsrettigheter? For å kunne antyde noe om det, må man også ha et sideblikk til det generelle klimaet for behandlinga av samiske spørsmål i Stortinget på den tid.

I samtida var det nemlig en omfattende offentlig debatt om hvilken kulturpolitisk linje som skulle følges overfor samene. Grovt sett dreide det seg om man skulle gå videre på Stockfleths linje om at samene skulle få undervisning, lærebøker og liknende i og på sitt eget språk, eller om man burde legge mest vekt på bruk av norsk. 163

På begynnelsen av 1840-tallet var det røster som uttrykte seg tvilende til det politisk riktige i å bevilge penger til å opprettholde samisk språk, og påpekte det naturstridige i å opprettholde et språk som bare ble snakka av noen få tusen mennesker. «Hvorfor øse ut penger til beste for en folkestamme som snart gikk sin undergang i møte». 164

Dessuten spurte man om hvilken nytte det lå i samiskstudier når man nå hadde fått en tredje folkegruppe – kvenene – som var samene overlegne, og hadde et tilsvarende fremmed språk. Veien var at man gjennom fornorsking måtte «... sørge for at Norge satte seg i besittelse av dem og ikke de av oss». 165

Stockfleth og hans tilhengere som stod på den kulturpluralistiske linja ble beskyldt for å skape språkforvirring som i Slesvig. Kanskje man også ville oppleve at Russland en dag ville oppkaste seg til beskytter av samene og kvenene i Norge. Toneangivende personer krevde at man måtte foreta en grundig undersøkelse av samespørsmålet 166 , og at «... man bør udrydde det finske Sprog i det mindste hos Fjordfinner, hvis Amalgamation og Indforlivende med Nordmænd maa være Gjenstand for den norske indenlandske Politik». 167

Eller som en annen skribent hevda – norsk måtte også bli samefolkets morsmål. Eller for å si sannheta, man måtte «... faa Finnerne til at glemme Finsk». 168

Selv om Stockfleths linje til en viss grad vant frem gjennom at det ved kgl. res. av 24. februar 1848 ble fastsatt at det ved tilsetting i geistlige stillinger skulle bli tatt særlig hensyn til søkere som hadde avlagt tilfredsstillende prøve i samisk eller kvensk, vakte dette imidlertid sterk motstand. 169 I «Morgenbladet», 7. juni 1848, ble det i et anonymt innlegg hevda at det var et misgrep å bevare språk og kultur til et folk som ikke hadde noen historie og litteratur. Så lenge samene holdt seg til sitt eget språk «... ville de stå utenfor alt høyere åndelig liv». 170

Samme dag tok stortingsmann J. Aars sitt oppgjør med den språkpolitikken som hadde vært fulgt. 171 Foranledninga var forslaget om å bevilge midler til Stockfleth til studiet av samisk språk, og utgivelsen av samiske bøker. Han hadde forsåvidt ikke noe i mot vitenskapelige studier i samisk, men fant det mindre heldig at samisk ble betrakta som nødvendig for prestene i Finnmark. I den forbindelse hevda han uten omsvøp at den linja som til da hadde vært fulgt for å sivilisere samene, var helt feil. 172

Han satte derfor frem et konkret forslag som gikk ut på at regjeringa burde sette i verk undersøkelser for å finne ut av hvorvidt det var mulig å bidra til dette folkets opplysning, «... ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Underviisning i det norske Sprog, ...». Resultatene av disse undersøkelsene skulle så legges frem for det neste Stortinget. 173

Dette vakte debatt i Stortinget, og særlig A.M. Schweigaard argumenterte for at samene måtte vinnes for det norske samfunnet med det gode. Det ville best skje ved at nordmannen møtte dem som likemenn med deres eget språk – «... naar han saa at sige nedstiger til dem og selv bliver Fin, ...». 174

Selv om bevilgningene ble gitt enstemmig, ble også Aars’ forslag vedtatt mot 32 stemmer. Helge Dahl konkluderer med at dette var et vendepunkt. Vedtaket underkjente de forutsetningene som Stockfleth hadde bygd på, og sikta mot helt nye retningslinjer. Den politikken som sentralmyndighetene hadde stått på i en mannsalder skulle nå revurderes med grunnlag i de nye undersøkelsene. 175

Om denne stortingsbehandlinga skriver Anne-Lise Seip at nasjonalismen kunne gitt samisk og finsk en sjanse i 1848. Det skjedde ikke. Behandlinga ble til fordel for det norske element: «Samenes livsform lå utenfor nordmenns sivilisasjonsbegrep». Amtmannen i Finnmark var bekymra. Han kunne ikke skjønne «... at folk var fornøyd med en jordgamme, en finnepels og «en Gryde fælles for Folk og Fe». Slike ting bidrog til at det føltes mindre og mindre betenkelig å endre denne livsformen med det noen kalte for «Tvangsbud». 176

1.3.6.1 1848 – et linjeskifte i forhold til samene

Det var altså i begynnelsen av juni 1848 at Stortingets flertall signaliserte en ny linje i forhold til behandlinga av samisk språk og kultur. Det interessante i vår sammenheng er at næringskomité nr. 1 hadde odelstingsproposisjon nr. 21 til behandling samtidig med dette, og leverte sin innstilling 24. juni 1848. 177 Odelstinget vedtok innstillinga uten debatt den 3. juli. Det samme gjorde Lagtinget den 12. juli, og kongen sanksjonerte lova den 5. august. 178

Ut fra at også den fløyen som støtta en kulturpluralistisk linje hadde det synet at samene stod under nordmennene – man måtte «stige ned til dem» – som Schweigaard uttrykte det, er det ikke rart at ingen fant grunn til å stille noen spørsmål ved proposisjonens merknader om at den samiske bruken, nomadisme, ikke kunne gi grunnlag for eiendomsrett. Det var en allmennt akseptert sannhet også blant stortingsmennene at samene var et laverestående folkeferd. Regjeringas og Stortingets fornekting av at der kunne være en samisk eiendomsrett, var derfor et representativt uttrykk for det synet på samene som rådde i det norske samfunnet på den tid.

Det som skjedde i Stortinget i løpet av juni og juli 1848, var altså at man la grunnen for en helt ny politikk overfor samene. Både på det kulturelle – offisiell aksept for eget språk, og det økonomiske området – eiendomsrett til jord – var samene i ferd med å bli fratatt sine grunnleggende rettigheter. Men – ennå hadde ingen offentlig instans erklært at bruksrettighetene til naturgodene var borte.

1.4 Behandlinga av reindriftas sedvaner og rettsoppfatninger etter grensesperringa i 1852

1.4.1 1852: De sedvanemessige forholdene ble omsnudd

I dette arbeidet kommer reindriftsforhold til å bli berørt bare i mindre grad. 179 Det har blant annet sammenheng med at reindrifta, sammenlikna med fastboende samiske, og andre bygdefolk i Finnmark, hadde en viss grad av aksept for sitt tradisjonelle rettsgrunnlag.

Det skjedde først gjennom Lappekodisillen av 1751, hvor reindriftssamene fikk rett til å utnytte land og vann på begge sider av den grensa som da ble fastsatt mellom Norge og Sverige (Finland). Hva sedvaneretten angår, ble det jo også i lappekodisillens paragraf 22 slått fast at den interne samiske rettsinstansen – lapperetten – var det rettsnivået som blant annet skulle behandle «Lappernes Sedvaner in specie». 180

I hundreåret etter 1751 var det i praksis få eller ingen offentlige reguleringer av reindriftssamenes næringsvirksomhet og livsform. Reindriftssamene både i Finnmark og i det nordligste Finland dreiv sin næring etter lappekodisillens bestemmelser. Derfor må man anta at sedvaneretten hadde gode eksistensvilkår i denne hundreårsperioden. 181

Reindriftssamene i Finnmark skulle likevel bli en av de samegruppene som for første gang fikk oppleve på kroppen at deres rettigheter fra alders tid, som også var blitt traktatfesta i 1751, på bredt grunnlag ble satt til side av de respektive statenes myndigheter. Det skjedde gjennom den såkalte grensesperringa i 1852. Norsk- og finskregistrerte samer mista da med ett slag adgangen til å benytte beitene i nabolandet, og de øvrige nordfinske samene som lenge hadde hatt en sedvanemessig rett til fiske i fjordene i Finnmark, ble også utestengt. 182

Dette var dramatiske endringer. Hvordan vurderte myndighetene rettssituasjonen til de samene som ble berørt? Ble det gjort noe for å sikre reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter, eller fikk kursendringa i 1848 i forhold til samene, også betydning for hvordan man håndterte den nye situasjonen?

Det som iallfall er klart er at samene selv så det som hadde skjedd som et helt grunnleggende brudd med den tilvante verdensorden.

I rapporten fra den kommisjonen som fra norsk side arbeidde med virkningene av grensesperringa, fremgår det at flyttsamene i Øst-Finnmark hadde uttalt dyp beklagelse over at de ikke lenger skulle få bruke «russisk-finlandsk» territorium. De hadde heller ikke noe håp om at de kunne opprettholde det daværende reintallet, når de fra da av bare måtte oppholde seg på norsk grunn. Samtidig ville de heller ikke «opgive Nomadelivet».

Etter forklaringer fra 30 av de 49 reindriftssamene i Øst-Finnmark, syntes det klart at det var nødvendig med en sterk reduksjon, muligens halvering av reintallet på 21 000 dyr. 183 Selv for å kunne holde halvparten av det tidligere dyretallet måtte det gjennomføres tiltak både for å redusere antallet dyr, og en «... hensigsmæssig Benyttelse av Betesmarker som haves for Vintertiden».

Selv hadde kommisjonen i sine «Forhandlinger med Lapperne», sterkt fremholdt nødvendigheta av at de måtte tenke på endringer i næringsvei så ikke alle skulle gå til grunne. Imidlertid fant man at fjellsamene hadde en meget sterk forkjærlighet for det livet de hadde arva fra fedrene. Ingen av dem ville forandre næringsvei – selge reinflokkene og bli «Søfinner» – før nøden stod for døra:

«Først naar Reensdyrene forsulte og omkomme, naar ingen Udsigt mere viser sig at leve i Fjeldet, først da vil Fjeldfinnen med nedtrykt Sind forlade Fjeldet, ...». 184

1.4.2 Tap av beiteland i Finland: Erstatning til samene etter Grunnlovas § 105?

Som en følge av grensesperringa fikk man i 1854 en vurdering av samisk bruks-/eiendomsrett på aller høyeste politiske nivå i landet. I den forbindelse var også sedvanerettslige vurderinger sterkt fremtredende. Det skjedde i forbindelse med at Stortinget behandla en ny og relativt restriktiv lov om reindrifta i Finnmark – en lov som Regjeringa mente var nødvendig etter at grensa mellom Finland og Norge var blitt stengt for overflytting med rein i 1852.

Dette var på en måte også Stortingets første omfattende debatt om samiske rettighetsspørsmål. Av odelstingsproposisjon nr. 42 for 1854 fremgår det blant annet at i kjølvannet av grensesperringa hadde sakkyndige foreslått å bevilge en sum på 20 000 spesiedaler til de skadelidte samene. Dette skulle i og for seg ikke være noen erstatning, men en hjelp til de mange som hadde mista vinterbeitemarkene i Finland. Derigjennom kunne de settes i stand til å gå over til annen næring, eller redusere reinflokkene. I statsbudsjettsammenheng var det likevel aldri blitt satt fram noe konkret forslag om dette. 185 Det var altså ikke utbetalt noe til dem som ble ramma.

Konstitusjonskomitéen antok i den anledning at hvis det ble aktuelt med en slik forholdsregel, ville det være både rett og rimelig. Likevel mente man at det var det høyst tvilsomt om disse 20 000 spesiedalerne, eller noen annen sum for den del, kunne bringe den samiske befolkninga eller hele Finnmark, tilbake til den velstanden som fulgte av de rettighetene som var sikra etter 1751-traktaten. 186

Det som er virkelig interessant i dette, er at komitéen mente at samenes sedvanemessige, og fra 1751 også traktatfesta rett til beiter på svensk (etter 1809 finsk) side, kunne ha et grunnlovsmessig vern. Komiteflertallet trakk nemlig inn grunnlovsparagraf 105 – erstatning for ekspropriasjon eller konfiskering av eiendom – i sin vurdering av de økonomiske sidene og spørsmålet om erstatning. 187 I avveininga var man også inne på reindriftssamenes eiendomsrettslige forhold, ikke bare i forhold til løsøre (reinflokkene), men også når det gjaldt selve landet. 188

Komitéflertallet uttalte at selv om det ikke «ligefrem» kunne utledes av paragraf 105, inneholdt den likevel en analogi. Det at noen måtte avgi sin eiendom til fordel for staten stemte i sine virkninger «altfor vel med det nærværende». I dette distriktet kunne det nemlig bli slik at man måtte avhende sin vesentligste eiendom (reinen). Derigjennom måtte samene også oppgi sin viktigste næringsvei, på grunn av hendelser som man krevde at de skadelidende skulle underkaste seg «... til Fordeel for det hele Riges Fred».

Komiteen fremma imidlertid ikke noe konkret forslag om erstatning til de berørte samene etter § 105. Det er likevel tydelig at konstitusjonskomitéen ønska å legge sterke føringer for den videre behandlinga av erstatningsspørsmålet.

Komiteflertallet erkjente at samene hadde vært enebesittere av de aktuelle arealene. Man uttalte nemlig at de samene som holdt til på «vort Omraade», en gang «heelt og holdent» hadde vært deres, ...». 189

Konstitusjonskomitéen hevda også at de rettighetene som Norge hadde hatt i så lang tid danna et servitutt «... som ikke kan retsgyldigen afhændes uden den lovgivende Magts Samtykke». Derfor gikk man inn for at den nye lova burde inneholde et forbehold om at den bare var av midlertidig karakter. 190

Stortingskomitéens tankegang var altså at når reindriftssamene måtte forlate det finske territoriet, var de svært nær ved å ha et grunnlovsmessig krav på erstatning for at de ikke lenger kunne holde så mange rein som tidligere. Dessuten anførte man altså at det området som samene brukte i Norge, en gang hadde vært deres eget. Den samiske bruken ble dessuten sett på som så langvarig og omfattende at den hadde danna et servitutt hvor den lovgivende makt måtte inn i bildet hvis det skulle gjøres endringer. Konstitusjonskomiteen tok den samiske sedvaneretten på alvor.

Selv om det var et flertall i Konstitusjonskomitéen som stod for disse merknadene, ble komiteen nødt til å trekke innstillinga. Det store flertallet i nasjonalforsamlinga så en fare i et videre «fellesskap» med «Russland», i virkeligheta Finland. De norsk-nasjonale interessene ble avgjørende, og stortingsbehandlinga i 1854 bidrog til å sementere grensesperringa som var innført to år tidligere.

1.4.3 Samenes bruk fra før 1852 skulle ikke gjenopprettes

Stortingsflertallets holdning i 1854 var nok et signal om at ting var i ferd med å endre seg. Samiske rettigheter og samiske interesser ble nå i større grad sett på som en klamp om foten på norske myndigheter. Uansett hvor sterkt sedvane- og traktatmessig grunnlag de norske samene hadde for sine næringsflyttinger over til Finland, vurderte man andre hensyn som mer tungtveiende.

Dette ble klart illustrert da finske myndigheter i 1859 kom med tilbud om å gjenopprette det sedvanemessige flyttemønsteret og den gjensidige ressursbruken fra før grensesperringa i 1852, i tråd med lappekodisillens bestemmelser. Alternativt var man villig til å overlate den aller nordligste delen av landet til Norge, Utsjok og deler av Enare, for at samene skulle kunne drive sin næringsvirksomhet som tidligere. 191

Bakgrunnen for dette var at kronofogden i den finske lappmarken, i 1858 hadde rapportert at de finske samenes eksistens var helt avhengig av at det ble funnet en løsning. Der kom han også med en meget klar fremstilling av de sedvanerettslige forholdene.

Både kysten og skogsbygdene var like viktige for samene. Av den grunn hadde de fra «urminnes tider» betrakta så vel skogsbygdene som Ishavskysten, og fjellene imellom, «... utgöra et helt, för deras lif nödvändigt land, ...». De hadde ikke i det hele tatt kunnet tenke seg at de skulle nektes retten til å bruke dette i sin helhet, uten at «rät og billighet» ble satt til side på en urimelig måte.

Alle eldre bestemmelser hadde respektert dette. Det gjaldt også 1751-traktaten. Han hevda at samenes viktigste oppholdssteder da var blitt betrakta som fellesdistrikt, uten at noen av statene hadde villet gjøre ensidige krav. Visse rettsforhold som angikk samenes trivsel, var likevel blitt fastsatt da. 192

Reindrifta var redusert. Mange hadde slått seg på fiske i innsjøene, og de mest arbeidsføre ble norske undersåtter. Selv om det var strenge straffereaksjoner både fra finsk og norsk side for ulovlig overflytting med rein, ble dette dempa av at de samene som bodde ved grensa,

«... anse sig utgöra ett gemensamt folk, som för likhet i näringsfång, språk och genom slägtförbindelser ömsesider hafva samma intressen...».

Derfor hadde de, uansett overflyttingsforbud, sammenfallende interesser. De hadde både prøvd og funnet utveier for å omgå forbudet. Selv om det var strenge straffereaksjoner både fra finsk og norsk side for reinbeiting på det andre landets område, opptrådte samene tydeligvis i tråd med sine egne rettsoppfatninger, og tok med seg sine frenders rein sammen med sine egne, når de flytta over grensa. Under dekke av at dette var deres egen eiendom, passa finske samer norske reinhjorder om vinteren på finsk område. Dermed kunne ikke polititet gjøre noe med det. Tilsvarende gjaldt motsatt vei. Norske samer passa finske samers rein om sommeren.

I sitt svar hevda den norske regjeringa at det var Russlands skyld at det hele hadde stranda i 1852. Videre ble det sagt at man fra norsk side hadde gjennomført en rekke tiltak for å gjøre overgangen så enkel som mulig for flyttsamene.

1.4.4 Nye driftsmåter og overgang til fast bosetning. Bedre vilkår for kolonisering av kysten

I forbindelse med denne henvendelsen ser vi at grensesperringa ble vurdert positivt i Kristiania. Blant annet gav den gevinster i forhold til nye målsettinger om hvordan utviklinga i reindrifta burde være. Regjeringa fremheva særlig at noen samer hadde vendt reinene sine bort fra å søke til kysten om sommeren. Flere ville sannsynligvis følge dette eksemplet.

Videre fremholdt man at selv om den nye orden hadde krevd, og stadig ville kreve offer både fra individenes og myndighetenes side, var det ikke lenger grunn til å være utilfreds med den nye tilstanden,

«... fornemmelig fordi den vil tjene til at befordre Udviklingen af den Tendents til at tage fast Boe, som allerede før succesivt er kommen tilsyne blandt Flytlapperne – en Udvikling, som naar den kan skee uden voldsomme Forrykkelser, i det hele maa ansees naturlig og ønskelig».

Regjeringa fremheva også sterkt at den forandringa som hadde skjedd, hadde bedra mulighetene til å ordne forholdet mellom nomadene og den fastboende befolkning. Etter som de fastboendes antall økte, ble nemlig «Spændingen imellem begge Klasser stærkere».

De utilstrekkelig bevokta reinhjordenes streiftog ned mot kysten i den beste delen av året, gjorde jordbrukets utvikling vanskelig eller ofte umulig. Ulempen ved dette var størst i Norge. Der oppstod konfliktene om sommeren når jorda burde fredes. I Finland oppholdt jo reinen seg om vinteren. 193 En reetablering av de tidligere ordningene ville «... umuliggjøre den paatrængende nødvendige Ordning af Forholdene mellem den omvankende og den jordbrugende Befolkning i Finmarken».

Så lenge en stor del av flokkene tilhørte en fremmed stats undersåtter, var disse forviklingene nesten uløselige. Det var først etter at dette forholdet var opphørt, og etter at reinholdet, som følge av grensesperringa var blitt noe innskrenka, at myndighetene hadde utsikt til å kunne lykkes med å ta seg av denne saka.

Sakas stilling kunne etter Regjeringas oppfatning fra norsk synspunkt sammenfattes i få ord: Krisa som Russlands opptreden i 1852 påførte Finnmarks nomader, var stort sett gjennomlevd. Den hadde også vist noe man tvilte på tidligere, nemlig at fellesskapet med Finland ikke var en «... uundværlig Betingelse for Lappefolkets Subsistens, ...». Dette hadde for øvrig også vist seg etter 1826, da fellesskapet med de russiske distriktene opphørte. 194

En ny og på flere måter bedre orden holdt nå på å festne seg. Det gjaldt både for befolkninga og administrasjonen. Å vende tilbake til en tilstand som hadde skapt mange ubehagelige forviklinger mens den bestod, var ikke ønskelig. Det ville forstyrre den utviklinga som var kommet i gang, og «... skabe de Norske Nomader en talrig Klasse af Concurrenter i deres Næringsvei».

Hensynet til Finnmarks egne interesser ville derfor legge avgjørende hindringer i veien for at man fra norsk side ville medvirke til å realisere idéen som var reist fra finske lokalmyndigheters side – at de avbrutte forbindelsene skulle gjenopptaes. 195

Et annet moment som også var inne i bildet var frykten for at det var Russland, ut fra egne baktanker, som hadde initiert det finske initiativet. Hovedmotivet ser likevel ut til være at man ønska å redusere antallet nomader, få dem over på en mer sivilisert livform, og derigjennom fremme koloniseringa av Finnmark – en reduksjon av reintallet var midlet. Det ville redusere konfliktpotensialet i forhold til den voksende befolkninga. 196

Det var så viktig for Norge å få kontroll med flyttsamene at man til og med sa nei til muligheta for en ikke ubetydelig territorialutvidelse. Dermed var det Norge (og Sverige) som satte den endelige stopper for at reindriftssamenes eldgamle sedvanemessige ressursbruksfellesskap ikke ble videreført på tvers av grensa mellom Norge og Finland.

Selv om norske myndigheter ikke ønska å opprettholde de gamle samiske grenseoverskridende ressursbruksrettighetene, finner man likevel en viss grad av respekt for at reindriftssamene hadde gamle rettigheter. Dette kommer frem i forbindelse med at det i 1857 ble nedsatt en kommisjon for å utrede spørsmålet om vokting av rein og eventuell skadeserstatning.

Der gikk man inn for både et personlig og kollektivt erstatningsansvar for reinskader på all innmark. 197 Det kollektive erstatningsansvaret ble blant annet begrunna med at det ville vekke en fellesvirksomhet som var en nødvendig betingelse for nomadelivets fortsatte eksistens når det kom i økende konflikt med «det fremskredne Samfund». Likevel gikk flertallet i kommisjonen inn for at skader på utslåtter og utmarksstrekninger uten gjerde ble halvert eller fjerna. Man foreslo også at hensynet til fjellsamenes eldgamle flytteveier tilsa at amtssedler på slike områder måtte inndras til fordel for statskassa. 198

Departementet støtta forslaget fra kommisjonen. Det endelige resultatet ble likevel at Stortinget, etter innstilling fra næringskomité nr. 2, under ledelse av A.M. Schweigaard, avviste innstillinga. Man pekte likevel på at det var nødvendig å undersøke forslaget om frikjøp av omstridte områder. Etter komitéens syn var det viktig å bringe til oppløsning en strid «... der for en stor Deel maa siges at være en Strid mellem tvende Racer, ...». 199

1.5 Skog, eiendoms- og sedvanerett – særlig1850–60-tallet

1.5.1 Allmuen hadde forvalta skogen selv til midten av 1800-tallet

Allmuens allmenningsrettigheter stod ved lag og ble offisielt bekrefta i 1848. 200 Dette gjaldt etter alt å dømme alle aktuelle naturgoder som det har vært vanlig å regne som allmenningsrettigheter. Hvis man spør om fravær av offentlig styring og regulering av naturgodene er et uttrykk for at folk selv har forvalta disse etter sedvanerettslige prinsipper – i praksis allmennings- eller allmenningsliknende ordninger – er svaret så langt ja.

Skogen er et nærliggende eksempel. Der synes det klart at slike prinsipper har vært de rådende når det gjelder bruken og forvaltninga av denne ressursen til midten av 1800-tallet. Av rapporten fra kommisjonen som også arbeidde med næringslivsspørsmål i Finnmark, etter at det 15.9.1852 ble forbudt å flytte over grensa mellom Norge og Finland med rein, går det frem at det offentlige hadde hatt liten eller ingen innflytelse på forvaltninga av skogen frem til da. 201

Kommisjonen var alvorlig bekymra for den fremtidige bosetninga i Finnmark hvis man ikke fikk avskoginga under kontroll. I Alta prestegjeld var det imidlertid blitt bedre etter at man i 1848 ansatte en ny skogfogd. Andre steder var det ikke noen forbedring å spore, men derimot at «... Skogene aarlig have aftaget med den voxende Befolkning stedse forøgede Brug og Misbrug». 202

Skogkulturen i landet var dårlig. Man «tage og forbruge, hvad Naturen frembringer, ...». Flere eksempler på særlig samenes dårlige behandling av skogen ble trukket frem. Blant annet hadde de hatt for vane å flytte til et nytt sted når skogen var oppbrukt. Kommisjonen var helt overbevist om at statsstyrelsen måtte sørge for å vedlikeholde de skogene som fantes, og bidra til å frede ungskogen på trebare steder. 203

Grunnen til det misbruket og den skogforødelse som fant sted, var ikke å finne i at bestemmelsene i jordutvisningsresolusjonen fra 1775 var gale, men at de ikke var fulgt opp. Veien var i virkeligheta enten ikke, eller eller bare i liten utstrekning «betraadt». I følge kommisjonen hadde man ikke noen erfaring for hvordan bestemmelsene fungerte. Det vil med andre ord si at de ikke hadde vært etterlevd.

Innbyggerne i de bygdene som hadde bjørkeskog hadde vel holdt seg til den, men det var ikke gjort noe (formelt) med det som var bestemt i paragraf 4 om at bjørkeskogen skulle henlegges til visse bygder. Kommisjonen omtalte også påbudet om at innbyggerne i god tid skulle rekvirere det de trengte hos amtmannen, for deretter å få utvisning. Det var ikke til å undres over at det heller ikke var fulgt opp. Årsaken var de mange praktiske vanskelighetene, om det da ikke fantes enda vesentligere grunner til det. 204

Rekvisisjonsbestemmelsene var nemlig helt umulige å sette ut i livet hvis det ikke var noe underordna skogoppsyn som kunne effektuere ordrer eller instrukser fra amtmannen, og påse at de ble etterlevd: «Men alt dette, saavel som de pecuniære Midler til at sætte dette iværk, hidtil manglet, ...». Det eneste unntaket var Alta, hvor en skogfogd hadde hatt tilsyn med både bjørke- og furuskogen». 205 I tillegg hadde man også skogoppsynsmenn et par andre steder midt på 1800-tallet. På grunn av den dårlige godtgjørelsen og bosetningsforholdene var det ingen særlige resultater av arbeidet deres. 206

Kommisjonens oppsummering av de formelle skogbestemmelsene var at de kun hadde vært papirbestemmelser som ikke hadde vært omsatt i praksis. Ut fra dette må man kunne slutte at befolkninga i det alt vesentlige hadde forvalta skogen selv, til tross for det myndighetene hadde fastsatt i 1775.

Faktisk så kommisjonen det slik at det frem til da ikke hadde vært noen regulering av skogene i Finnmark (utenom Alta). Dette burde det gjøres noe med. Derfor var det på høy tid at det ble alminnelige foranstaltninger for all skog i Finnmark. 207

1.5.2 Eiendomsrett og bruksrett

Selv om den nye tonen som var slått an i 1848 med hensyn til eiendomsretten, med tida skulle få vidtrekkende konsekvenser, gav den seg i de nærmest påfølgende årene ennå ikke vesentlige negative utslag for de sedvanemessige bruksrettene. Finnmarksjorda ble stadig betrakta som en allmenning. 208

Dette ble blant annet bekrefta av Høyesterett i 1852, i forbindelse med en tvist mellom en privatperson og elvesammenslutninga i Alta – Interessentskapet – om retten til fisket i Altaelva. Høyesterett anførte i den forbindelse:

«Som så mange andre Ting i Finmarken – der efter Landets Beskaffenhed og Indbyggernes Levemaade i væsentlig Henseender kan betraktes som en Alminding – har ogsaa Laxefiskeriet i de store Elve der været drevet for en stor Deel anderledes end i de øvrige Dele af Riget ...». 209

1848-doktrina om kongens og statens eiendomsrett fra gammel tid ser heller ikke ut til å ha fått umiddelbart gjennomslag i embetsverket. Den forannevnte kommisjonen som høsten og vinteren 1852/53 laga et forslag til utvikling av næringsveiene i Finnmark, synes for eksempel ikke å ha vært sterkt influert av det som var blitt hevda i 1848. 210

Skogspørsmålene stod sentralt i arbeidet deres. Der finner man knapt tegn til at kommisjonen mente at det forelå noen statlig eiendomsrett til skogene – iallfall ikke ut over den rett som staten for eksempel hadde i statsallmenningene. Ordens- og forvaltningshensynene var de fremtredende.

Om statens rolle skreiv kommisjonen blant annet «... at Staten har overtaget Omsorgen for Districtets Skove ved at gjøre al Benyttelse af dem afhængig af udviisning ...». 211

Enda tydeligere blir dette når kommisjonen mente at skogenes – særlig bjørkeskogenes frelse – lå i å følge opp paragrafene 4 og 5 i jordutvisningsresolusjonen av 1775 – nemlig å «holde dem under offentlig Forvaltning , ...». 212

Både begrepene at man hadde overtatt «Omsorgen for», og at man burde holde skogene under «offentlig Forvaltning», peker klart i retning av at de statlige embetsmennene som formulerte dette definerte staten som et regulerende organ og ikke som privatrettslig eier. I forhold til spørsmålet om sedvaner og rettsoppfatninger finner man i kommisjonens vurderinger og ordbruk en anerkjennelse av at bygdefolk hadde fellesrettigheter i sine nærområder utenfor sin egen matrikulerte eiendom. 213 Det kommer blant annet frem i drøftinga av § 4 i jordutvisningsresolusjonen, hvor det jo var bestemt at bjørkeskogen skulle legges til visse bygder som hadde behov for den. Selv om det kunne være praktiske vanskeligheter med å gjennomføre det, anbefalte kommisjonen likevel at det ble gjort forsøk i en slik retning.

I begrunnelsen for dette ser man at kommisjonen bruker direkte allmenningsrettslige begreper. Gjennom at man la skogen til bygdene ville de «Brugsberettigede» kontrollere hverandre, når de fikk anvist en bestemt skogstrekning som de måtte holde seg til. En slik reform måtte imidlertid forberedes. Bygdene burde ikke få tildelt mer enn det de kunne overkomme. Man måtte få oversikt over de skogene som ikke skulle tildeles. Et sentralt prinsipp var at en slik fordeling ikke kunne skje «... uden til dem som boede i nærheden af Skoven». 214

I sedvanerettssammenheng er det særlig interessant at det i forbindelse med den nye skogforvaltninga som ble foreslått, skulle angis hvilke distrikters innbyggere som hadde benytta skogene. Dessuten skulle det også angis særskilt hvilken skog som lå i den utmarka som var tildelt de enkelte matrikulerte jordplassene.

En tremannskommisjon i hvert skogoppsynsdistrikt skulle så komme med forslag til hvilke skogstrekninger som «... skulde tillægges de paa nærmeste Bopladse værende Opsiddere eller Grendelag». Videre ble det presisert at de som fikk sin «Brugsret» i disse, ikke måtte søke til andre skogstrekninger. De skogområdene som ble avdelt på denne måten måtte heller ikke være større enn at de dekte de «Brugsberettigedes Behov». 215

Kommisjonen var også inne på forholdet mellom bruks- og eiendomsrett. I den forbindelse presiserte man at det var «... Fordeling av Brugsret, men ingen Eiendomsret, hvorom her kan være Tale, ...». 216

Men – kommisjonen sa ikke selv hvem som eventuelt hadde, eller skulle ha eiendomsretten. 217

Dette blir imidlertid klarere uttrykt i amtets femårsberetning for 1856–60. Der het det at den «Staten Tilhørende Skov» i distriktet, overalt hadde vært freda så langt som mulig i hele perioden. Statsskogen var i følge amtmannen også den vesentlige del av skogen. All furuskogen i Finnmark var omfatta av dette, og «tildeels Løvskogen sammesteds». 218

Forstmester J.B. Barth som i 1858 leverte en innberetning til Indredepartementet om skogene i Finnmark, hvor han omtalte skogene i Alta, Tana og Varanger fogderi, var helt klar i innledninga til sin beskrivelse av forholdene i Alta: «I Alten eies al Skov av Staten. Derimod eie Gaardbrugerne Grunden hvorpaa skoven staaer, indenfor deres saakaldte Udmaalinger». 219 Når det gjaldt Tana og Varanger fogderier hadde han imidlertid ikke tilsvarende klare innledende formuleringer om statens eiendomsrett. 220

Barth hadde for øvrig ikke mye sans for lokale myndigheters innflytelse på skogen og forstforholdene. Inspirert av et eksempel fra Alta hvor kommunale myndigheter hadde hatt innflytelse over skogfogdens virksomhet. Det var som man hadde satt «Bukken til Gartner». Bukken var i dette tilfellet kommunalbestyrelsen som hadde begått en rekke «Dumheder». 221 De kommunale organene måtte ikke få noen innflytelse på slike avgjørelser, når man visste at «... de med Bestemthed kunne forudsees kun at ville gjøre sig skyldig i Daarskaber». 222 Om formannskapene fatta uforstandige beslutninger når det gjaldt fattig-, veivesenet e.l. kunne det rettes opp – «Ikke derimod saaledes med Skovene». 223

I andre halvdel av 1860-tallet var formuleringene i amtets femårsberetning blitt enda klarere enn ti år tidligere, om at staten betrakta seg som eier av skogen. Bruksretts- og forvaltningsaspektet hadde gjennomgått en kraftig nedtoning:

«Al Skov i dette Amt tilhører Staten paa Smaapartier nær, som ere afhændede til Private med den Grund hvorpaa de staa». Men – het det – i lauvskogen var det tillatt for de nærmeste bygdene å ta brensel uten å betale rekognisjon, men med forpliktelse til å leve etter de offentlige bestemmelsene. 224

1.5.3 Skogen i Indre Finnmark måtte spares på grunn av hensynet til kolonisering av kysten

Paradoksalt nok ser det ut til at det var hensynet til kolonisering av kysten som gjorde at det i de indre delene av Finnmark ikke ble iverksatt koloniseringstiltak for å få bosatt en etnisk norsk befolkning, tiltak som etterhvert ble gjennomført i flere andre områder. Skogen var en vesentlig årsak til denne tilbakeholdenheta.

Opprinnelig hadde dette sammenheng med at kommisjonen som arbeidde med en «næringslivsplan» etter grensesperringa i 1852, mente at det av hensyn til skogen muligens ville være fornuftig å innskrenke adgangen til opprydning og utvisning i dette området. Den bedre del av lauvskogen som ennå fantes, lå nemlig på jordstrekninger som var vel skikka for opprydning. Særlig var det tilfelle langs elvebreddene inne i landet. 225

I Alta var det nok plass til flere gårder som kunne kombinere jord- og skogbruk. Men kommisjonen var av den oppfatning at fisket var, og måtte være, Finnmarks viktigste næringsvei. De øvrige næringene, hvor kvegavlen utvilsomt kom fisket nærmest, burde derfor bare oppmuntres hvis de ikke hemma den sistnevnte næringa.

Kommisjonen antok derfor at man burde være forsiktig med utvida nybyggervirksomhet i innlandet. 226 I Pasvik burde det for eksempel kun tillates ett til to større bruk som hver kunne holde to til fire hester, med tanke på en utvida skogsdrift der. Frem til da hadde man bare brukt rein. Derfor var det bare hogd mindre trær, og de større var hogd på en slik måte at det var mindre nytte i dem. 227 En generell tillatelse til utvisning i Pasvik til alle som ønska det, ville være mer til skade enn gagn for befolkninga i Finnmark som helhet.

Tanavassdraget var også gjenstand for spesiell omtale fra kommisjonens side. Både i Tana-, Polmak- og Karasjokdistriktet, inntil 24 mil inn i landet, kunne det være plass til flere boplasser. Dette burde undersøkes nærmere.

Etter kommisjonens oppfatning hadde den oppdyrkning som der hadde funnet sted på grunn av laksefisket neppe vært skadelig. Fisket og høy- og kvegavlen gav imidlertid bare «tarvelig» underholdning for de som bodde der. Derfor kunne det «... neppe ansees ønskeligt, at Befolkningen forøges ved Nybyggeres Nedsættelse». Dertil kom at skogene i dette området – som muligens også kunne benyttes av fiskerne på kysten – heller avtok enn økte. Boplasser som ble utvist måtte heller ikke være større enn at de dekte vinterforet for et bestemt antall husdyr.

1.5.3.1 Skog, kolonisering og jordsalgslova av 1863

Spørsmålet om skogressursene i innlandet som et grunnlag for koloniseringa av kysten, ble aktualisert igjen på 1860-tallet. Det skjedde i forbindelse med den første jordsalgslova for Finnmark av 22.6.1863. Ett av de mest fremtredende trekkene ved denne lova var ønsket om å få bedre kontroll med bruken av skogen for derigjennom å sikre brensel og bygningsmaterialer til koloniseringa av kysten.

Derfor var det nødvendig å lage en ny lovhjemmel for å kunne nekte folk jordutvisning i skogdistriktene. Intensjonen var at i de indre skogegnene i Alta-Talvik, Porsanger, Tana og Sør-Varanger skulle det ikke selges jord før distriktene var befart av en kommisjon som skulle komme med forslag til fordeling av skog- og jordstrekningene der». 228

Forstmester Norman som var den som reiste problemstillinga, mente at bevaring av skogene var «... en nødvendig Betingelse for Distriktets Velvære i det Hele». 229 Ett slikt middel til en bevaring av skogene var at man innførte salg av jord – mot gratis utvisning frem til da.

Normans merknader gjaldt kun Alta prestegjeld. På grunn av at han hadde mindre kjennskap til det øvrige Finnmark ønska han ikke å uttale seg om det burde innføres salg av «Statens Jord» også der. Imidlertid hadde han hørt at opplyste og dannede menn fra Øst-Finnmark hadde sagt at det også der burde innføres salg, for å hindre «ubesindige Nedsættelser af Nybyggere» på steder hvor de ikke kunne ernære seg, men forlot etter å ha ødelagt skogen. 230

Departementet viste til at siden jordutvisningsresolusjonen i 1775 hadde forholdene i de enkelte delene av Finnmark forandra seg. 231 Byer var blitt grunnlagt. Handel, fiskeri og skipsfart hadde utvikla seg. Det hadde derfor oppstått en tallrik by- og kystbefolkning som hadde behov for landets produkter – «... og fornemlig for Skovens, der andetstedsfra ere vanskelig transportable, ...». 232

I § 2 i jordsalgsreglementet av 2.7. 1864 ble det da også tatt inn en bestemmelse som ivaretok målsettinga om at skogområdene måtte sikres til fordel for koloniseringa av kysten. Der ble store deler av Finnmark unntatt fra salg:

«Indtil anderledes bestemmes maa Opmaalingsforretning af ledig Jord ikke afholdes eller Afhændelse deraf eller Udviisning af Byggeplads etfter Lovens § 6 ikke finde sted i Altens Præstegjeld, i Talvig, i Laxelv, Børselv og Stabbursnæs i Porsanger, i Tanaelvens Dalføre ovenfor Guldholmen, eller i Furuskovs-Districterne i Sydvaranger». 233

1.5.3.2 Andre halvdel av 1860-tallet: Strenge restriksjoner på næringsvirksomhet i innlandet av hensyn til koloniseringa

Til forskjell fra den kommisjonen som hadde virka i 1852–53, og som ikke kom med klare utsagn om eiendomsretten til grunnen, var dette bildet helt endra i andre halvdel av 1860-tallet. De statlige embetsmennene som da uttalte seg om bosettings- og koloniseringsspørsmål, syntes å være overbeviste om at staten var privatrettslig eier av grunnen i Finnmark.

Indredepartementets utsagn i forbindelse med utsiktene til at det kunne bli tilstrømning utenfra til gullvasking i Karasjok, er illustrerende: «Staten har som Grundeier fri Raadighed over det hele Distrikt paa enkelte ubetydelige Strækninger nær, ...». 234

I forbindelse med denne saka gikk forstmesteren inn for at det måtte føres en restriktiv linje overfor gullvaskinga. Begrunnelsen var hensynet til skogen. En kontrollert drift ville være i samsvar med både «Statens og Egnens sande og varige Tarv». 235

En slik «Tarv» var muligheta for at man ville ønske å gjøre «Kolonisationsforsøg og navnlig med norsk Befolkning for Øie, ...». Slike forsøk ville være best tjent med en mer sparsom utnyttelse av gullforekomstene. I likhet med kommisjonen som hadde uttalt seg om dette om lag femten år tidligere var forstmesteren svært betenkt over om man burde gå inn på en linje med videre bebyggelse og befolkning av disse egnene. Han var helt negativ hvis denne befolkninga måtte støtte seg på de kjente og nødtørftige, «... og vanskelig med nogen Civilisation og Fremskridt forenelige Næringsveie». Den usikre gullvaskinga var heller ikke noe man kunne satse på. 236

Selv om fiskeriene i Finnmark kunne være usikre, var det håp om at denne usikkerheta med tida kunne reduseres. Det var grunn til å tro at fiskeriene også i fremtida ville være Finnmarks viktigste rikdomskilde, og den, «... som navnlig vil være af Betydning for norske Indbyggere». 237 Derfor burde traktene rundt Tanavassdraget sikres for å dekke det behovet som kystdistriktene hadde: «Tanens Indland antages med Tiden at burde blive Fiskeridistriktenes Forraadskammer, hvad Brændeforsyning angaar». Av den grunn måtte man ikke gå inn for «nogen videre gaaende Bebyggelse af Egnen». 238

Man måtte for all del ikke stelle seg slik som på finsk side, at det store forbruket av skog, branner, o.l., hadde ført til at beboerne ikke engang hadde ved til brensel. Gikk det slik på norsk side, ville man oppnå det samme som i nabolandet:

«... at sidde inde med en større og fattig og uvidende Befolkning, der devasterer mere end den producerer, og samtidig hermed har man forringet det Brændeforråd, som en produktiv og fremadskridende Befolkning i Fiskeridistrikterne tiltrænger og burde kunne gjøre Regning paa». 239

Hensynet til skogen – åpenbart ut fra at dette ville skape bedre vilkår for kolonisering av kysten – medførte at Indredepartementet også gikk inn for en sterk reduksjon av næringsfriheten i det samiske innlandsområdet. Mulig gullvasking på de aktuelle private eiendommene langs vassdraget skulle begrenses. Kun husstandsmedlemmer skulle kunne delta som medhjelpere. Eventuelle andre måtte godkjennes av myndighetene. 240

I dette ser man trolig forklaringa på at det ikke ble gjennomført norsk kolonisering av Tanadalen og dalførene i Karasjok, bortsett fra enkelte tiltak i den retning på de 3–4 milene fra munningen av vassdraget og oppover. Grunnen var at området skulle være et ressursområde når det gjaldt brensel og materialer for den øvrige koloniseringsvirksomheta i Finnmark. Hensikta var å sikre grunnlaget for norsk bosetning på kysten, i forbindelse med ekspansjonen innenfor fiskeriene.

Samene ble for øvrig betrakta som folk med en særlig dårlig skogkultur. Derfor finner man nettopp i disse årene eksempler på at forstvesenet ønska å fordrive samer fra en boplass i furuskogsområdet i Karasjok, og sette norske beboere i stedet. Kommunale myndigheter i Karasjok, med Mathis Isaksen i spissen, en av de ytterst få samiske ordførerne i 1800-tallets Finnmark, gikk sterkt mot dette. De fikk også lensmannen med seg. Sistnevnte påpekte at det ville oppstå «Nationalitetshad» hvis tiltaket ble gjennomført. I dette tilfellet måtte forstmyndighetene gi seg. 241

Noen få år seinere var det en artikkel i en Finnmarksavis som omtalte funn av trestokker i myrene. Derav trakk man den konklusjon at det i eldre tid hadde vært skog over hele Finnmark. Forfatteren kjente ikke til verken klimatiske endringer eller andre naturlige forklaringer til «denne Skovens Uddøen». Derfor måtte det være menneskehenders verk. 242 Samene var de skyldige:

«Alle heroppe kjender Finnernes Magelighed, deres liden Sands for det Skjønne, Behagelige og Nyttige. De byggede sine Boliger tæt ved, eller inde i saadanne vakre Birkelunde – ikke for at nyde det Behagelige, men for at nyde det Magelige». De hogde og huserte til det ikke var en busk igjen i vid omkrets. Når skogen var oppbrukt bygde de et annet sted. «Saadan er faret frem Aar efter Aar, Generation efter Generation ...». 243

Slike holdninger lå også under de strenge tiltakene for å verne om skogen. Man mente at erfaring gjennom lang tid hadde «vist» at samene ikke skjønte seg på å forvalte ressursene. I et slikt perspektiv var sedvanerettslige forhold av underordna karakter.

1.5.4 Det nye skogforvaltningsregimet og folks rettsoppfatninger

Hvordan oppfatta så befolkninga de nye skogbestemmelsene?

Som en følge av «næringslivskommisjonens» arbeid i 1852–1853 foreslo Regjeringa nemlig blant annet at det burde opprettes flere nye stillinger innenfor skogvesenet: En skogoppsynsbetjent i Karasjok, en skogfogd i Hammerfest fogderi, en skogfogd i Øst-Finnmark som også skulle være skogoppsynsbetjent i Sør-Varanger. Der burde det dessuten være en lensmann. 244

Når skogtilsynet ble styrka på en slik måte, vil det også si at folk i sin hverdag fikk oppleve at de ikke lenger kunne utnytte skogen på den måten de selv hadde vært vant til, eller på en sedvanemessig måte om man vil. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom anmeldelser for skogovertredelser, og straffesaker som følge av den nye forvaltninga.

Samerettsutvalgets rettsgruppe konstaterer imidlertid at det i årene etter 1850 synes å ha vært vanskelig for statens tjenestemenn å få folk til å følge reglene for bruken av skogen. Det viste seg også at det var vanskelig å få ansatt nok lokale tilsynsmenn, «... da Besværligheden og Ubehageligheden med disse Bestillinger i flere Districter synes vedkommende for stor i Forhold til den Løn, som man ser sig istand til at byde». 245

Var det bare lønna det var noe galt med? Hvorfor lot folk seg ikke uten videre friste av utsiktene til sårt tiltrengt pengefortjeneste som skogtilsynsmenn? 246 Kan det ha noe å gjøre med at man oppfatta den nye ordninga som et brudd på den tilvante orden når det gjaldt forvaltninga av skogen? Var det frykt for sosiale sanksjoner i lokalsamfunnet hvis man begynte å gå myndighetenes ærend i slike saker? Visste man at det ville bli vanskelig å slå gjennom overfor den etablerte sedvanen?

En meget kvalifisert kjenner av skogvesenet i Nord-Norge, Arvid Sveli, er inne på slike sedvanerettslige spørsmål i sin historiske gjennomgang av skogbruket i Nord-Norge. 247 Han skriver at da staten begynte å hevde eiendomsrett til skogen i Finnmark, innføre innskrenkninger og ansette oppsynsmenn som skulle passe på at det offentlige regelverket ble fulgt, «... ble dette ansett som et urettferdig og utidig inngrep i en tusenårig rettsoppfatning». Det var ikke bare en næringskonflikt, men en «... kollisjon mellom to ulike kulturer og to ulike livssyn». 248

Den nye og sterkere offentlige inngripen i forvaltninga kommer blant annet til uttrykk i amtmannens femårsberetning for perioden 1855–60. Der heter det at til tross for et innskrenka oppsyn var skogene iallfall ikke i dårligere forfatning ved slutten av femåret, enn ved begynnelsen. 249 De tiltakene som var satt i verk hadde dessuten ført til en annen viktig endring. Amtmannen meinte at man nå hadde fått knekt de gamle rettsoppfatningene hos folk flest. Allmuen hadde nemlig slutta å tro at den hadde noen rettigheter i skogen. Man hadde nå oppnådd,

«... at Almuen har givet slip paa den Overbevisning, som synes at være indgroet hos den, at den nemlig, uagtet den vel erkjendte, at Skoven ikke ligefrem var dens Eiendom, dog troede at have en ubestridelig Ret til mod en høist ubetydelig Afgift at hugge og forædle til fri Disposition saa meget som den lystede».

Amtmannen forklarte at de innskrenkningene som var innført hadde vakt stor uvilje og til dels likefrem motstand, særlig i Alta. Dette var imidlertid forandra gjennom den «Bestemthed og Strenghed» som det offentlige hadde brukt for å forfølge målet sitt. Den største delen av allmuen hadde «falt tilføie», og vendt hugen til fiskeri og jordbruk, istedenfor som tidligere at den «huserede i Skovene», til liten nytte for seg selv og til stor skade for «det Almindelige». 250

I forarbeidene til jordsalgslova av 1863 kommer det også frem at skogen var en kilde til irritasjon i forholdet mellom innbyggerne og staten. I den anledning opplyste forstmester Norman at bestemmelsen om at staten forbeholdt seg rett til skogen på de utviste eiendommene, var uholdbar både for eierne av jordstykkene og av staten. Han mente at det var lett å se hvor utålelig et slikt formynderskap var for en selveier, og bidrog til motstand mot skogsaka i sin alminnelighet: «Det forbitrer og tirrer til Opsætsighed mod det offentlige og dets Skovbetjente og bidrager vel sit til, at man i Alten, hvor et slags Jordbrug er i Begreb med at udvikle sig, nærer en ugrundet Uvillie mod selv Skovsagen og dens Forfægtere». 251

Fra myndighetshold ble det også sagt at bedre orden og mer personale i skogvesenet, «... vakte Frykt hos enkelte af Finmarkens Indvaanere, for at Almuens Adgang til Skoven skulde indskrænkes, eller Skovreglerne med større Strenghed overholdes, ...». 252

Selv om amtet i femårsberetninga for 1856–60 mente at man hadde knekt allmuens (retts)oppfatning om at den hadde rett til å bruke av skogen, var det nok ikke så enkelt. De mange anmeldelsene for ulovlig hugst og fremferd i skogene også etter den tid forteller sitt tydelige språk om det. 253

Den gamle rettsfølelsen var nok ikke helt borte, og amtmannen vendte tilbake til dette ti år etter at det første gang var antatt at man hadde knekt folks rettsoppfatning på dette området. Særlig var den «lappiske og tildels den kvenske Race» ødsle når det gjaldt bruken av skogen. Det skyldtes at begge disse nasjonalitetene slekt etter slekt hadde vendt seg til å betrakte de «... store og tyntbefolkede Skovvidder for ligesaa uudtømmelige som Fiskemasserne i Havet». 254

Det nye og strengere skogregimet la slik bånd på innbyggernes gamle bruk at emmigranter til Amerika, særlig fra Alta, oppgav at man var misfornøyd med de mange lover og bånd her i landet, «... og ikke minst de nugjældende Indskrænkninger i Benyttelsen af Statsskovene». 255

Selv om man hadde innført nye bestemmelser og kontrollordninger for skogen i Finnmark, aksepterte myndighetene likevel reindriftssamenes sedvanemessige bruk. Fra Kautokeino heter det for eksempel i 1862 at man der, «... lige saa lidt som andre Steder ser sig istand til at kontrollere Fjeldfinnerne, der jo ifølge sin Levevis maa hugge sit Behov hist og her til enhver Tid af Aaret, ...». 256

Liknende vurderinger kommer også til uttrykk i amtets femårsberetninger. I forbindelse med at han mente at bjørkeskogen i Finnmark gikk tilbake, uttalte amtmannen at det for en vesentlig del var fjellsamene selv som ødela skogen – «men han er nødt dertil». Å føre den nødvendige kontroll med nomadene er ansett som en umulighet. 257

De nye skogbestemmelsene på 1850-tallet, og statens etterhvert klarere og klarere erklærte oppfatning om at den eide skogen, ble som vi har sett ikke uten videre akseptert av allmuen.

Befolkninga hadde «Statens Skoge» stående like inn på husene, og mange steder hadde man stadig den oppfatning at skogen var noe Vårherre hadde skapt til bruk for alle, «... naar en Mand trænger et Træ til et eller andet Brug, saa er det ingen Synd, at han hugger det, selv om derved skulde sette sig ud over virkelige Love og paafund». 258

Amtmannen klaga også over at forstvesenet hadde liten støtte i påtalemyndigheten. Ulovlig inngripen i bjørkeskog ble nemlig ikke behandla som tyveri, men som overtredelse av bruksregler. Det stod liten skrekk av straffen for det som var blitt ulovlig avvirka, da denne ofte var en meningsløs lav bot i forhold til det som var blitt ulovlig avvirka.

Riktignok ble det noe bedre etter hvert, men det gikk ikke så fort som ønskelig med «... at faa dødet den gamle Adam, som endnu huserer i saa mange af Finmarkens Skogdistrikter». 259

1.6 Jordsalgslova av 1863 – delvis stadfestelse av allmenningsrettighetene

1.6.1 Siktemålet med jordsalgslova av 1863 – hindre et «fattigt, utilfreds og illoyalt Jordbruger-Proletariat»

Den første jordsalgslova for Finnmark av 1863 er allerede nevnt i forbindelse med de nye skogbestemmelsene som tok sikte på å sikre skogområdene i innlandet til fordel for koloniseringa av kysten. Der ble det også som vist, for første gang i historia fastsatt at heller ikke den lokale befolkning hadde rett til å få utvist jord i sine egne bygder og nærområder, før visse forutsetninger var oppfylt, nemlig at områdene skulle befares av en kommisjon.

Disse distriktene lå for en stor del i samiske og kvenske områder, og representerte et alvorlig brudd med de sedvanemessige ordningene inntil den tid. Før 1775 var det vanlig at folk slo seg ned der de fant det mest tjenlig, noe de i stor utstrekning gjorde også etter den tid, til tross for de formelle jordutvisningsbestemmelsene som var blitt utforma. Uansett – formelle eller ikke formelle bestemmelser – var det ingen som nekta folk en jordflekk i sitt eget bygdelag. Det skjedde imidlertid etter 1864, og jordsalgsreglementets bestemmelser om at visse områder ikke skulle utmåles eller selges.

Når det gjelder folks erverv av jord – i bestemte områder – kan man med andre ord si at det skjedde et brudd med den sedvanen som hadde eksistert. Hva så med andre aspekter av jordsalgslova av 1863? Hvilket bilde gir den av forholdet mellom statens eiendomsrett og den sedvanemessige bruken av naturgodene i Finnmark? Var det denne lova som reiv vekk grunnlaget for de til da formelt aksepterte allmenningsordningene? Hva forteller forarbeidene til lova om slike ting?

Hva angår læra om statens eiendomsrett, finner man at den begynner å bli ganske synlig. Ut fra et tilbakeskuende perspektiv skreiv Finansdepartementet blant annet at i 1775 «... ansaaes al Jord at være Staten tilhørende ...». 260 Men – man legger merke til at det ennå taes et visst forbehold: Det ble ansett at all jord tilhørte staten. Begrepet som likevel omtrent konsekvent brukes for å beskrive situasjonen i 1862/63 er «Statens Jord», selv om Finansdepartementet også ved ett tilfelle benevner den jorda som det ikke var gitt skjøte på, som «Besiddelsesløs». 261

Det var forstmester Norman som tok opp arbeidet med å lage en ny lov om jordforholdene i Finnmark. 262 Han hadde sin erfaringsbakgrunn fra Alta, og var meget bekymra over at fogden og formannskapet, som «afgiver Erklæring, om Statens Jord», tildelte til dels ganske små parseller inne i de beste furuskogsstrekningene. Selv om det nok var slik at jordbruket i Finnmark som oftest ikke kunne være eneste levevei, og gårdene derfor kunne være små, måtte man likevel ikke gå til den motsatte ytterlighet:

«Ved denne Udstykning bidrager man mere, end ellers Forholdene af sig selv nødvendigen medføre, til at opelske et talrigt, fattigt, utilfreds og illoyalt Jordbruger-Proletariat». 263

Problemet slik han så det var at jorda ble gitt bort gratis. Det var ikke lenger slik som i 1775 at den ikke hadde noen pengeverdi. I følge forstmesteren burde jorda selges for det den var verdt. Man måtte også lage en plan for hva som i fremtida skulle beholdes som, eller gjøres til skogsområder, og hvilke som skulle legges ut til jordbruk. De sistnevnte områdene burde på forhånd deles inn i passende stykker og selges etterhvert som behovet meldte seg. 264

På den måten ville ingen lide skade eller begunstiges, mente Norman, og jorda ville bare komme i hendene på husholderiske og arbeidssomme menn:

«Istedetfor flere, men fattige, uselvstændige og utilfredse Jordeiere, der ofte ende med at falde Fattigkassen til Byrde, fik man færre, men mer velholdne selvstændige og tilfredse Gaardbrugere». 265

Amtmannen var enig i at man burde innføre et salgsprinsipp, selv om det nok «... vilde medføre nogen Standsning i Finmarkens yderligere Kolonisation; ...». Det gjorde likevel ikke så mye, «... da der nu ikke er Mangel på Mennesker i Finmarken». Innbyggere som hadde evne og vilje til å betale for jorda ville bli en bedre befolkning enn de som nå kom og bosatte seg med to tomme hender på jord de fikk gratis. 266

Indredepartementet mente også at utviklinga av «Landboforholdene» i forbindelse med befolkningsveksten, gjorde det nødvendig med en revisjon av bestemmelsene fra 1775. De særegne reglene fra dengang var nettopp knytta til de nevnte forholdenes «lave Udviklingsstandpunkt». Nå var de ikke lenger nødvendige eller egna til å bidra til dette distriktets videre utvikling. 267

1.6.2 Forslagene fra den lokale lovkomitéen

For å finne ut av jord- og skogforholdene i Finnmark mente Finansdepartementet at det var riktig å nedsette en kommisjon av menn med innsikt i forholdene i Finnmark. Grunnen var at administrasjonen savna pålitelige og omfattende opplysninger om disse tingene, som ellers bare ville kunne bringes til veie gjennom mangesidige undersøkelser. Forholdene i Finnmark var også så spesielle at det var vanskelig å trekke sammenlikninger fra andre deler av landet.

«... hvorhos den for Finmarken særegne Natur og Lovgivning, hvorunder Forholdene der have udviklet sig, medfører, at man ikke med Tryghed i nogen Retning tør med Hensyn til denne Egn drage Analogier fra den øvrige Deel af Riget eller paa samme overføre Forholdsregler, der forøvrigt have viist sig hensigtsmæssige.» 268

Kommisjonen som ble nedsatt fikk til mandat å undersøke hensiktsmessigheta av de bestående reglene for utvisninga av jord til boplasser, og ordninga av skogvesenet i Finnmark. På grunnlag av en betenkning om disse forholdene skulle man så fremme konkrete forslag. 269

Denne embetsmannskommisjonen – hvor også vedkommende som hadde tatt opp spørsmålet, forstmester Norman, var medlem – gikk inn for salg av jord gjennom et auksjonssystem. 270 Inntektene ved salget skulle gå til et fond til fremme av skogvesenet. 271 I den anledning bemerka man at det var av interesse for staten at forvaltninga av skogen i Finnmark med tida «... vil kunde skee uden direkte Udgifter for Statskassen». 272 Kommisjonen foreslo også at man skulle gå bort fra klausulene fra 1775 som begrensa eierens rådighet: 273 «... Eiendomsretten til kjøbt Jord bør være ligesaa uhindret og uindskrænket i Finmarken, som i den øvrige Deel af Riget». 274

Til grunn for kommisjonens arbeid lå et sterkt ønske om en planmessig ordning av jord- og skogforholdene i Finnmark – et fungerende næringsliv om man vil. Dette helhetssynet ble ivaretatt gjennom forslaget om at visse typer grunn ikke skulle selges eller bortforpaktes. Det gjaldt beitestrekninger som ble brukt i fellesskap av fjellsamenes og de fastboendes dyr, torvmark, strekninger som allerede ble, eller i overskuelig fremtid kunne tenkes å bli brukt ved fjellsamenes flyttinger eller de fastboendes ferdsel, utmarksslåtter, og grunn som fremmede fiskere kunne leie til rorbuer og hjeller.

Når det gjelder spørsmålet om statens eiendomsrett synes det som om kommisjonen ikke oppfatta denne som absolutt. Blant annet fant man det nødvendig å lage en ny lovhjemmel for å kunne nekte folk jordutvisning i skogdistriktene. Intensjonen var at i de indre skogegnene i Alta-Talvik, Porsanger, Tana og Sør-Varanger skulle statens jord ikke selges før distriktene var befart av en kommisjon som skulle komme med forslag til fordeling av skog- og jordstrekningene der. 275

Den forberedende lovkommisjonen drøfta også tidspunktet for når lova burde vedtas og tre i kraft. Det måtte skje på det Stortinget som trådte sammen i 1862. Man kunne ikke vente til et nytt storting kom sammen tre år seinere. Et slikt tidsintervall ville føre til at utsiktene til å måtte betale for jorda, ville få alle som mente at de en gang i fremtida ville trenge mer jord, sammen med en mengde spekulanter, til å tilrive seg så mye av «Statens Jord» som mulig. 276

En annen mulighet var å stanse all jordutvisning i denne treårsperioden. Det ville imidlertid «... være yderst mislig for Fiskeridistrikterne, hvor den kom til at standse den nu rakst foregaaende Udvikling af Næringsforholdene, ...». I de indre fjorddistriktene ville et slikt forbud imidlertid ikke ha noen betydning. Der utvikla forholdene seg langsommere, og folk hadde vanligvis mer jord enn de hittil hadde kunnet dyrke. 277 Derfor burde lova vedtas så raskt som mulig.

Et inntrykk av den koloniseringa som foregikk på denne tida får man gjennom bladet «Folkevennen». I 1863 gjorde redaktøren en reise i Finnmark, og rapporterte om de endringene som var i ferd med å skje. 278 Blant annet mente han å registrere at «Civilisationens Bærere ... Nordmænderne», hadde store vanskeligheder med å holde ut i Øst-Finnmark. I noen kystsogn – hvor de store fiskeriene foregikk – så det likevel ut til at de norske ville trives og formere seg.

På slike steder trakk samene seg unna. På andre steder, i fjordbotnene og dalene, virka det imidlertid som om de skulle holde seg i lange tider, «... fordi deres endnu større Nøisomhed og eiendommelige Opfindsomhed bedre kan lempe sig efter det eiendommelige Land». 279 Om Tanadalen anførte han også at det var et «storartet Museum» for samiske saker. 280

1.6.2.1 Avvikende syn fra ett komitemedlem: Jorda skulle ikke selges men gis bort gratis

Ett av komitémedlemmene – distriktslege Follum – fikk imidlertid i ettertid anfektelser med hvorvidt jorda burde selges eller ikke selges. Etter at kommisjonsinnstillinga var avlevert skreiv han nemlig til amtmannen hvor han hevda at det kom ut på ett om man utviste gratis eller solgte. For enhver sakkyndig stod det helt klart at «... udyrket Jord i Finmarken aldeles ingen Værdi har». Det var kun det arbeidet som ble lagt eller anvendt på jorda som gav den verdi. Derfor var det lett å skjønne at jorda i Finnmark «... kuns kan blive opdyrket ved det saakaldte «Jordbrugsproletariat». 281

Etter hans syn var det helt utilrådelig å legge hindringer i veien for allmuens utvidelse av boplassene ved å gjennomføre en «kostbar Erhvervelsesmaade». Det ville «... hemme Finmarkens Kolonisation i væsentlig Grad». Finnmark trengte kapital, og så lenge denne ikke kunne ventes å komme i noen annen form enn gjennom to sterke armer, «saa bør Alt, hvad der kan sigte dertil, forsøges ...». I så henseende hadde resolusjonen av 1775 «udrettet store Ting for Finmarken». 282

Selv om salgssummen etter den foreslåtte nyordninga bare ville være nominell, ville det likevel bli mye dyrere for dem som skulle ha jord.

Den gamle utvisningsmåten hadde ikke belasta rekvirenten med mer enn et par daler i omkostninger, mens den nye ville koste så mye som 8–10 riksdaler i ulike sportler. Disse måtte ikke innføres. Da fikk man heller «... lade det have sit Forblivende ved det Gamle». Hvis skyldsetningsforretningene ble redusert sterkt, ville man motvirke det som var hensikta – nemlig «Finmarkens Opkomst». 283

Dette fikk han støtte for fra lensmann Dyblie i Alta. Han hevda også meget sterkt at gratis utvisning av jord hadde vært en vesentlig årsak til nettopp «Finmarkens Opkomst». Gratis jord hadde trukket arbeidsfolk til Finnmark. Det var viktig fordi det ellers var så vanskelig å skaffe tjenestefolk. I den forbindelse hevda han at han uten videre kunne dokumentere at folk som de seinere årene hadde flytta til Alta, og vært til stor nytte for gårdbrukerne der, var kommet dit ved tanken på å få utmålinger av statens grunn til boplass. 284

Finnmark kunne ikke utvikles videre med den daværende folkemengde på 14–15 000 mennesker. Jordbruket kunne vanskelig bli noen hovednæring men måtte drives ved siden av fisket. Til tross for at det fantes heldige eksempler på at noen hadde lyktes godt med jordbruk, kunne man ikke vente at folk med kapital ville slå seg ned i Finnmark. Dessuten pekte han på at folk ennå ikke var frigjort fra virkningene av monopolhandelstida, og at ett til to års uhell med næringsveiene kunne føre til nød og utvandring. Det måtte være tilstrekkelige bevis på at «... Finmarken og dets Indbyggere endnu ikke kunne undvære de gamle hævdede Begunstigelser og Lettelser». 285

I proposisjonen fikk imidlertid både Follum og Dyblie klare svar fra departementet. Gratisutvisninga av jord i Finnmark skulle opphøre, og «... Statens Jord dersteds paa samme Maade som i det øvrige Land bør afgives mod Vederlag». 286 Ved å ta betaling for jorda ville distriktets fremtid bli bygd på en sikrere grunnvoll enn om man fortsatte med gratis utdeling av jord til hvem som helst, for å «indlokke en fattig Befolkning».

Det var ikke noe gode i disse distriktene som var så spartansk utrusta fra naturens side, og hvor næringskildene var så innskrenka. Det var nødvendig at befolkningsveksten hadde sin rot i en tilsvarende utvikling av næringsveiene. Ellers ville det kunne bli meget stor armod «... og de Ulykker der ledsage en Overbefolkning».

Selv om salg av jorda enkelte steder ville forsinke nybygginga, ville det være til fordel for de som allerede hadde etablert seg. Disse var aller minst tjent med en hensynsløs utvisning av «den omliggende Statens Jord», eller at en fattig befolkning slo seg ned der.

1.6.2.2 Aksept av sedvane

Den lokale lovkommisjonen var kjent med at det rundt om i Finnmark var en rekke boplasser hvor brukerne bare satt med en såkalt amtsseddel – tillatelse fra amtmannen – og ikke skjøte. Hist og her fantes det også boplasser «... paa hvilke vedkommende Bruger ingen Hjemmel har». Etter kommisjonens mening var det nødvendig at lovgivninga – når man nå skulle innføre et nytt system for jordutdeling – måtte ordne forholdet til disse oppsitterne som brukte jord dels uten hjemmel og dels etter amtsseddel. Dette måtte gjøres «... saaledes, at ligemeget den Privates Ret og billigt Hensyn til hans i god Tro anvendte Arbeide paa Jorden som det offentliges Tarv iagttages». 287

Regelen for disse brukerne burde være at de uhindra kunne fortsette bruken, men ikke få nye rettigheter, altså heller ikke eiendomsrett. Hovedunntaket var de som hadde bebygd stedet og brukte jorda som lå i umiddelbar nærhet, selv om den ikke var fulldyrka. Et annet unntak var hvis noen hadde fulldyrka og innhegna et jordstykke, selv om de ikke bodde der. 288

For de nevnte jordplassenes vedkommende burde brukerne allerede i den forestående treårsperiode få en eiendomshjemmel. Kommisjonen la til at hvis de som hadde amtsseddel og hadde oppfylt betingelsene i lovgivninga, kunne man heller ikke nekte vedkommende en slik hjemmel. 289

Resultatet ble at det i kommisjonens lovforslag ble tatt inn en passus om at de som i tråd med vilkårene ovenfor hadde brukt jord ett år før lova trådte i kraft kunne kreve skjøte av det offentlige. Dog skulle de ikke ha rett til skogen som stod på eiendommen. 290

I det alt vesentlige ble dette også resultatet etter at Finansdepartementet hadde vurdert spørsmålet og Stortinget hadde behandla og vedtatt lovforslaget. Folk som satt på jord de ikke hadde skjøte på skulle selv i løpet av to år ta de nødvendige skritt for å få jorda skyldsatt. I motsatt fall ville den falle tilbake til staten – «om den vil gjøre sin Ret gjeldende». 291

1.6.3 Allmenningsrettigheter – særlig beite

Stadig ut fra den funksjonelle definisjon at allmenningsrettigheter nedfelt i lovverket er en kodifisering av den rettsoppfatning og sedvane som har danna seg gjennom et bygdelags langvarige bruk av naturgodene innenfor et avgrensa område, er det som tidligere vist liten tvil om at slike allmenningsrettigheter fantes, og ble respektert av offentlige myndigheter frem til midten av 1800-tallet.

Med etableringa av forst- og skogoppsynsvesenet i andre halvdel av 1850-tallet begynte staten å regulere bruken av skogene, og tok i bruk offentlige tvangsmidler for å få slutt på at de ulike lokalbefolkningene rundt om i Finnmark selv forvalta skogene – slik de iallfall hadde gjort med lauvskogen frem til da. På andre områder er det vanskelig å registrere at det så langt var gjort vesentlige inngrep i den sedvanemessige bruken av ressursene.

Et viktig spørsmål er derfor hva som eventuelt skjedde med allmenningsrettighetene i den første jordsalgslova i 1863. Finner man der noen støtte for det synet som regjeringsadvokaten gav uttrykk for i 1864 – at i Finnmark fantes der overhodet ikke noen andre som hadde rettigheter enn staten? 292

Det er vanskelig å se at jordsalgslova av 1863 gir grunnlag for de påstandene som Regjeringsadvokaten fremførte i 1864. I lova var det riktignok forutsatt at grunnen tilhørte staten, men det var ikke sagt noe mer i innskrenkende retning i forhold til bygdenes allmenningsrettigheter. Passusen om at man nå skulle ta noe betaling for grunnen, slik man gjorde når statens jord ble avhenda andre steder i landet, tyder nærmest på at forbildet var utvisninga av jord i statsallmenningene.

Når det gjelder allmenningsrettigheter er utmarksbeitet det eneste som er omtalt i lova og i forarbeidene. Lensmann Dyblie i Alta som kom med en høringsuttalelse til kommisjonsforslaget – basert på samtale med ett av kommisjonsmedlemmene 293 - var bekymra over beiterettighetene til de som hadde fått utvist jord etter 1775-resolusjonen. Etter den skulle hver familie få seg utvist jord nok til beite og vinterfôr til fire kyr. 294 Imidlertid hadde det utvikla seg slik at istedenfor utmåling av slike større stykker, var det blitt utvist jordstykker som kunne fø 1 til 2 kyr, uten noen bestemt utmark til sommerhavning – «hvilken er fælles for hele Almuen». 295

Slik Dyblie fremstiller det hadde de små utmålingene sin bakgrunn i et sedvanerettslig prinsipp. Landmålerne hadde nemlig etter resolusjonen av 1775 forestått jordutdelinga «... paa den Maade, som Indbyggerne i ældre Tider indbyrdes have fastsat mellem sig, at til Boplads udmaaltes et lidet Stykke paa 1 á 4 Maal Jord ved Søen eller Elvedraget, ...». Den øvrige jorda bestod i inntil 10 til 20 utslåtter, i lengre eller kortere avstand fra boplassen. 296

Dyblie var særdeles klar når det gjaldt allmuens rett til beite, som han mente ikke lå langt unna eiendomsrett: «Om det end maa ansees tvivlsomt, hvorvidt Almuen har nogen Eiendomsret til Havnestrækningene, saa kan Brugsretten til samme dog ikke forholdes den, ...», i og med at resolusjonen av 1775 gav innbyggerne rett til beite for 4 kyr. 297

Selv om Dyblie ikke avviste at det offentlige kunne foreta begrensninger og reguleringer til innbyggernes felles beste, var «Sommerhavning» en nødvendighet for innbyggerne. Det kunne derfor ikke være meninga at innbyggerne skulle kjøpe seg retten til det. 298

Den klare oppfatninga av beiteretten har trolig sammenheng med det synet han hadde på de arealene som ikke var utmålt til eiendom. Det var allmenninger. Ved to anledninger – hvor han omtalte etablering av nye gårder på gamle utslåtter – skjedde dette ved utmåling fra den «tilstødende Alminding».

Selv om Dyblies kommentarer var retta inn mot forslaget fra den lokale kommisjonen i Finnmark som laga det første utkastet til jordsalgslov, forutsatte tydeligvis også den at der forelå en felles beiterett for innbyggernes rein og husdyr. Blant annet uttalte man at det iallfall på den tid var utilrådelig at de jordstrekningene «... som bruges af Indvaanerne til fælles Betning for de Fastboendes eller Fjeldfinnernes Dyr, ... blive Gjenstand for Salg eller Bortforpaktning». 299

Dette ble fulgt opp av lovgiver, og i § 1 a i «Lov om Afhændelse af Statens Jord i Finmarkens Landdistrict 22.6.1863», ble det slått fast at statens jord ikke måtte selges når det ville være i strid med distriktets tarv, eller når «... den udfordres til Sommerhavn for de Fastboendes eller Fjeldfinnernes Dyr ...».

Såvidt man kan se av forarbeidene til lova, slik de kommer til uttrykk i O. No. 33 (1862–63), var det ikke lagt opp til noen innskrenkninger i denne beiteretten. 300 Slike innskrenkninger og presiseringer kom imidlertid gjennom jordsalgsreglementet av 2. juli 1864.

Det skjedde på grunnlag av fullmaktsbestemmelsen i lovas § 3 om at kongen eller de som ble bemyndiga av ham, skulle treffe de nødvendige foranstaltninger og gi nærmere bestemmelser i forbindelse med jordsalget. I jordsalgsreglementets § 3 ble det nemlig fastsatt at hver plass skulle ha både passende «Hjemmark og Udmark». Hvor særegne forhold gjorde at det var utilrådelig å tillegge en boplass «en bestemt Strækning til Udmark», kunne det ved uttrykkelig antegnelse tillates oppsitteren å benytte beitet for et bestemt antall husdyr på statens tilstøtende eller nærliggende eiendom. Vedkommende måtte imidlertid finne seg i de innskrenkninger som det offentlige til enhver tid måtte anse nødvendig av hensyn til skogen.

Målet var altså at hvert enkelt bruk skulle ha sin egen utmark. Hvis noen var tilstått beiterett på statens grunn hadde det offentlige til enhver tid rett til å «... afløse saadan Brugsret ved Udviisning af et i Forhold dertil bestemt stykke Udmark». Muligens er dette et uttrykk for at i de tilfellene hvor man inndrog den avgrensa beiteretten på statens grunn, skulle det kompenseres gjennom egen utmark for gårdbrukeren – slik hovedregelen var. 301

Dette må bety at staten ikke kunne gjøre folk uten beiterett. Det ville også stride fullstendig mot en av hovedintensjonene med lova – å styrke innholdet i eiendomsretten – og legge forholdene til rette for en sterkere og mer interessert gruppe gårdbrukere enn tidligere. Uten beiterett ville en slik målsetting bli helt illusorisk.

Samerettsutvalgets rettsgruppe som har drøfta beiteretten i Finnmark, konkluderer imidlertid med at gårdsbruk som er «... oppstått gjennom salg fra staten i medhold av reglement fra og med 1863-lova, og opptagelse av nytt beite, fordrer kontrakt med staten som grunneier eller med beiterettshaver». 302

Undertegnede vil ikke prøve å bestride denne konklusjonen. 303 Imidlertid er det rom for den merknad at slik kontrakt kun synes å ha vært nødvendig i det som ble regna som ekstraordinære tilfeller. Det var når det ikke lå til rette for å utvise en bestemt strekning til utmark.

Det er helt klart at skogvernhensynet – ut fra ønsket om å sikre brensel og bygningsmaterialer til kolonisering av kysten – var ett av de mest fremtredende trekkene ved jordsalgslova av 1863. Derfor skal man vel ikke forundre seg over at man i reglementssammenheng også la opp til kraftfulle bestemmelser for å sikre vernet av skogen. Derfra er det likevel et langt sprang til å frata gårdbrukerne beiteretten – slik rettsgruppa hevder.

Ut fra lova og reglementet sett i sammenheng, er det vanskelig å se det annerledes enn at innbyggerne hadde en reell beiterett for sine dyr (lovas § 1). Etter reglementets bestemmelser skulle denne beitinga primært skje på utmark som var tillagt gården, alternativt på statens grunn – etter bestemmelser tatt inn i skjøtet – men med plikt for staten til å finne utmark til vedkommende, hvis det var nødvendig å innskrenke de skjøtebestemte beiterettighetene.

En viktig veiledning i spørsmålet finner man trolíg også når man sammenlikner de fastboendes situasjon med flyttsamenes. Begge grupper hadde en beskytta beiterett etter § 1 i jordsalgslova – slike strekninger skulle ikke selges. Ut fra tidsånden – synet på nomadisme som en laverestående kulturform – og ut fra at man ønska større fast bosetning, om enn i kontrollerte former, synes det ikke logisk at statens myndigheter garanterte reindriftas beiterett, men samtidig – i løpet av det året som gikk fra lova ble vedtatt til reglementet ble utforma – i realiteten fratok gårdbrukerne beiteretten.

Det rimer heller ikke på noen måte med Stortingets syn på sammenhengen mellom jordbruket og den private eiendomsretten da lova ble behandla. Innstillinga fra næringskomite nr. 2 er helt utvetydig når det gjelder denne sammenhengen. Det ble nemlig uttrykt at «privat Eiendom over Jorden» ble sett på som en hovedbetingelse for «den europæiske Samfundsbygning, ...». 304 Ut fra et slikt ideologisk utgangspunkt er det vanskelig å forstå at man i det ene øyeblikket gav folk privat eiendomsrett over jord til jordbruksformål, for så i det neste å ta fra dem et av de mest grunnleggende elementene i denne eiendomsretten – å holde husdyr på beite om sommeren.

I tilfelle kreves det en forklaring på hva som skjedde fra lova ble vedtatt i 1863 til reglementet forelå i 1864. Hvordan kunne staten med ett slag opptre som en privat grunneier som oppsitterne måtte inngå kontrakt med for å få beiterett for sine dyr? 305

Ligger forklaringa i at Fredrik Brandt i løpet av dette året første gang publiserte sin juridiske lære om staten som eier av grunnen i Finnmark fra de eldste tider, og at dette umiddelbart har påvirka de embetsmennene som utforma jordsalgsreglementet? 306

1.6.4 1863-lova – oppsummering

Bakgrunnen for jordsalgslova av 1863 er å finne i flere forhold. Blant annet hadde økt innflytting ført til at det var blitt større konkurranse om jorda i Finnmark, men man hadde ikke noe system for å avgjøre hvem som skulle få det enkelte jordstykke hvis det var flere søkere. Blant annet derfor ble det ansett som tjenlig å innføre et auksjonssystem.

Fra statens side kan man oppsummere motivene i følgende punkter:

  1. På grunn av markedsforholdene kunne man tjene litt penger på jorda, selv om det nok ikke var det primære.

  2. Gjennom å ta betaling for utvist grunn markerte man at staten var eier.

  3. Betaling for jord kunne gjøre det nyoppretta forstvesenet uavhengig av bevilgninger fra staten.

  4. På grunn av at folk selv måtte investere noe kapital, ville man sikre nyttige og flittige kolonister til Finnmark.

  5. Før 1863 kunne ikke staten nekte utmål. Derfor var det viktig å få en hjemmel for å få kontroll og eventuelt stans i nybygginga i skogsområdene, slik at man kunne sikre brensel og materialer for koloniseringa av kysten.

Når det gjelder sedvanerettslige forhold synes det klart at lova ikke tok sikte på å endre gamle bruksrettigheter. Disse ble indirekte stadfesta og formelt sett synes beiterettighetene å ha fått et sterkere vern enn tidligere.

Når det gjelder øvrige allmenningsrettigheter ble disse ikke berørt verken i lova eller i forarbeidene. Men – de ble indirekte bekrefta gjennom opphevelsen av bestemte paragrafer i jordutvisningsresolusjonen fra 1775. Disse var §§ 1, 2, 7 og 8, som omhandla helt andre forhold enn allmenningsbruk. 307 Derimot rørte man ikke ved noen av de paragrafene som gjaldt allmenningsrettighetene. Særlig gjelder det den sentrale § 6 i jordutvisningsresolusjonen som skulle sikre den sedvanemessige bruken av naturgodene på brei basis. Den stod stadig ved lag.

Det ble heller ikke gjort noen eksplisitte innskrenkninger i forhold til de allmenningsordningene som ble bekrefta i odelstingsproposisjon nr 21 i 1848. 308 Jordsalgslova av 1863 kan derfor vanskelig være den lovgivning som formelt sett gjorde slutt på bygdefolks allmenningsrettigheter i Finnmark.

Så langt vil jeg derfor hevde at det offisielle lov- og regelverket ikke hadde gjort noen vesentlige inngrep i den sedvanemessige retten til å bruke av naturgodene. 309 Allmenningsrettighetene stod derfor i det alt vesentlige stadig ved lag, og var formelt aksepterte.

1.7 Finnmark – det herreløse land

1.7.1 1864: Staten hadde alltid eid grunnen – ingen andre hadde rettigheter

Til tross for at jordsalgslova av 1863 ikke la opp til endringer når det gjaldt de sedvanemessige bruksforholdene, kom det i 1864 fra offisielt hold en uttalelse som gikk i stikk motsatt retning. Det var Regjeringsadvokatens prosesskrift i en skogsak fra Alta. 310 Dette er meget illustrerende for det paradigmeskiftet som var i ferd med å skje. Statens myndigheter var nå begynt å se på eiendoms- og rettighetsforholdene i Finnmark på en kvalitativt ny måte. Argumentasjonen var at ingen andre enn staten hadde hatt noen rettigheter fra tidligere, verken i skogen eller ellers. Eiendomsretten var uinnskrenka:

«Finmarken, det gamle Skatteland uden fastboende jordbrugende Indvaanere, er som bekjendt taget i uindskrænket Besiddelse og koloniseret af selve Kronen. Den fuldt organiserede Stat underlagde sig det herreløse af Nomader gjennemfarne Land som eiendom, og benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden af andres Rettigheder. Hele Finmarken, da væsentlig en Skovmark, blev en Kronodomæne». 311

Regjeringsadvokaten fremholdt videre at lovgivninga derfor måtte bli forskjellig fra andre deler av landet, og lovene måtte fortolkes fullt ut med hensyn til det spesielle i den måten og forholdene da «... Provindsen blev Statens Overhøihed underlagt».

For ytterligere å underbygge det reindyrka synspunktet om at Finnmark hadde vært herreløst, viste Regjeringsadvokaten til en underrettsdom hvor det het at hva skogen angikk, særlig i Alta, «... hvor dens Tilstand var bedst, og dens Værd for Kronen følgelig størst, har Staten stadigen udtalt sig om denne som udelukkende Eiendom, med hvilken den kunde gjøre og lade aldeles som den fant for godt». 312

I den refererte dommen ble det vist til skogbestemmelser fra 1732, 1748 og 1750, for å underbygge statens uinnskrenka eiendomsrett. 313 Det realhistoriske problemet er imidlertid at disse bare dreide seg om skogen i Alta, og at de uansett ikke kunne gjelde annet enn kyst- og fjordområdene, som på den tid var den eneste delen av Finnmark som lå under dansk-norsk enejurisdiksjon. Verken den indre delen av Finnmark eller Sør-Varanger var en del av Norge på disse tidspunktene.

Videre viste man til to reskripter fra 1753, som det legale fundament, «... for det Offentliges uindskrænkede Eiendomsret over Skovene deroppe». 314 Dette var kun to år etter at indre Finnmark var blitt en del av Norge. Det er ukjent hvordan staten i løpet av de to årene siden 1751 hadde erverva seg full eiendomsrett over det nye området, og suspendert de rettighetene befolkninga i området hadde der tidligere. 315

Til dette kommer at det fra 1753 skulle gå nesten 75 år før Finnmark ble «komplett», gjennom at Sør-Varanger ble en del av Norge i 1826. Derfor kan skogreskriptene fra 1753 vanskelig ha danna det legale fundamentet for det offentliges uinnskrenka eiendomsrett over skogen, iallfall i den sistnevnte delen av Finnmark.

Den dommen regjeringsadvokaten viste til, gjaldt retten til å la hester beite i Altadalen. 316 Etter gjeldende lovgivning var det blitt avsagt kjennelse for at det ikke forelå noen slik rett. Med hensyn til mulige allmenningsrettigheter het det i den samme dommen at boplassenes eiere ikke hadde fått noen rett til beite utenfor den oppmålte jorda, og heller ingen rett til fiske i ferskvann utenfor eiendomsgrensene. 317

1.7.2 Høyesterett: Staten – privatrettslig eier

Ganske snart vant de nye synspunktene også innpass i Høyesterett. Finnmark var, og hadde fra de eldste tider vært statseiendom. I følge Samerettsutvalgets rettsgruppe har to straffedommer i Høyesterett, avsagt mot to sjøsamer i Porsanger i 1867, vært ansett som prejudikater for at befolkninga i Finnmark ikke har hatt bruksrett i barskogen. 318

I det første tilfellet hadde vedkommende hogd furutrær på sin egen eiendom, og ble dømt for tyveri på grunn av at innbyggerne i Kistrand (nå: Porsanger) ikke kunne sies «å ha noen som helst bruksrett til skogen, ...». Den andre personen hadde hogd seks furutrær for å bygge seg et stabbur. Han ble dømt fordi de skogstrekningene det var tale om, ikke var statsallmenning: «Skovene i Finmarken høre Staten til og ere egne Regler underkastede». Der var spesielle regler, særlig jordutvisningsresolusjonen fra 1775, hvor det var slått fast at befolkninga bare kunne bruke skogene i den utstrekning øvrigheta gav utvisning.

1.7.3 Fredrik Brandt og det herreløse land

Hva er forklaringa på det som var i ferd med å skje? Hvordan var det mulig hevde at den opprinnelige samiske, eller øvrige gamle befolkning i Finnmark, ikke hadde hatt noen form for rettigheter? Hvorfor ble historiske kjensgjerninger satt til side?.

Før midten av 1800-tallet hadde man ikke hatt noen utforma juridisk doktrine om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Gudmund Sandvik påviser at en slik oppfatning begynte å ta form på 1860-tallet, og at den juridiske læra om dette ble utforma av professor Fredrik Brandt. Det skjedde i forbindelse med at han i «Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi», i 1863–1864, publiserte sine forelesninger over tingsretten. Når det gjelder hans beskrivelse av Finnmark ble den kun med mindre endringer også trykt i hans monografi over norsk tingsrett som kom i 1867 – «Tingsretten fremstillet efter den norske Lovgivning». 319

Første gang hans juridiske lære om jorda i Finnmark stod på trykk, var 19. november 1863. 320 Der gjentok han omtrent ordrett de vesentlige delene av det odelstingsproposisjon 21 for 1848 hadde lagt til grunn. Finnmark hadde vært statens eiendom. 321

Han gikk imidlertid lenger enn proposisjonen både når det gjaldt beskrivelsen av hvor lenge det hadde vært slik, og graden av kongelig/statlig eiendomsrett. Der proposisjonen uttrykte at Finnmark fra «... gammel Tid af» hadde «... været betraktet som tilhørende Kongen eller Staten, ...» 322 , skreiv Brandt at Finnmark hadde «... lige fra den ældste Tid været betraktet som den norske Stats ejendom ». 323

Brandt tok imidlertid ikke med proposisjonens begrunnelse for denne eiendomsretten, nemlig at Finnmark opprinnelig kun var bebodd av et nomadefolk – samene – uten faste boliger. I forhold til andre folkegruppers tilknytning til Finnmark skreiv han at først langt ned i historisk tid ble dette distrikt bebygd av «Indvandrede». 324 Der er det også et visst avvik i forhold til proposisjonen som anførte at innvandrere «lidt etter lidt» hadde slått seg ned. 325 I proposisjonen sies det at heller ikke disse ble ansett som «Eiere af Jorden» 326 . Brandt uttrykker seg i samme retning, men bruker begrepet at de ikke ble «Ejere af Grundene». 327

Det er også en viss forskjell på proposisjonens og Brandts fremstilling av hvorfor det var slik. I tillegg til at proposisjonen begrunna kongens/statens eiendomsrett med det samiske nomadefolket, fremholdt man også at årsaken til at de innvandra ikke var blitt eiere av jorda, var at Finnmark hadde vært «... benævnt og behandlet som en Colonie». 328 Så eksplisitt var ikke Brandt. Han nøyde seg med å henvise til en del gamle reskripter og forordninger som også proposisjonen hadde regna opp, som pekte i den retning, men han nevnte ikke kolonistatusen direkte.

Brandts utforming av den juridiske læra om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark er med andre ord enda klarere enn de formuleringene som Finansdepartementet hadde brukt i 1848. Finnmark hadde vært statens eiendom fra de eldste tider. 329 Dessuten hadde han tatt bort et begrep med negative assosiasjoner – at Finnmark hadde vært en koloni.

I forhold til spørsmålet om aksepterte allmenningsordninger – var Brandt imidlertid like klar som odelstingsproposisjon nr. 21 for 1848. Innbyggerne i Finnmark hadde allmenningsrettigheter. Både 1848-proposisisjonen og Brandt sier at i forhold til de utviste stykkene var den øvrige delen av Finnmark å betrakte som en allmenning. Begge steder ble også innbyggernes bruksrett omtalt, og samenes bruksrettigheter spesielt nevnt. Innholdsmessig var det helt likt begge steder selv om Brandt hadde noen ubetydelige formuleringsavvik:

«Ved siden af den Brugsret, som saaledes tilkommer de faste Beboere over det fælles Territorium, maa mærkes den Ret, som saavel de norske som svenske Finner har til Havnegang, Jagt, Fiskerie og Hugst i Skovene, efter Tract. 7/18. Octbr. 1751 §§ 10–13 og 16, jf. Rescr. 27. Septbr. 1726. –» 330

I motsetning til Finansdepartementet og de overordna organene – regjering og storting – som behandla odelstingsproposisjon nr. 21 i 1848, var Brandt oppmerksom på at også finske samer hadde hatt bruksrettigheter på norsk side. Derfor føyde han til at de «Russiske Finner» etter grensesperringa i 1852 – res. av 29.7.1852 og lov av 7.9.1854, ikke lenger hadde slike rettigheter. 331

Etter Brandts oppfatning forelå det med andre ord allmenningsrettigheter ennå midt på 1860-tallet. Henvisninga til lappekodisillens bestemmelser viser at han iallfall mente at reindriftssamene hadde del i slike rettigheter. I og med at Brandt i likhet med proposisjonen fra 1848 viste til reskriptet fra 27.9.1726, kan det vanskelig tolkes annerledes enn at han også inkluderte sjøsamene som en gruppe med allmenningsrettigheter. 332

Begrunnelsen fra 1848 om at kongen hadde hatt eiendomsretten til Finnmark fordi samisk bruk ikke kunne konstituere eiendomsrett, med andre ord at man her hadde å gjøre med et tilnærma herreløst område, ble som nevnt ikke gjentatt av Fredrik Brandt. Han slo bare fast som et faktum at Finnmark fra de eldste tider hadde vært statens eiendom.

Gudmund Sandvik skriver i den forbindelse at Brandt kan ha funnet det unødvendig å ta med samenes nomadiske levesett som begrunnelse for statens eiendomsrett. Dette på grunn av den rettsteoretiske sammenhengen til hans fremstilling om bemektigelse av herreløst og fast gods. 333

Brandts utgangspunkt var der at herreløst gods tilfalt den som tok det i besittelse i den hensikt å gjøre det til sitt. Men – der var vesentlige unntak. Det var nemlig en fast statsrettslig regel at «fast Gods» som ingen annen eide tilhørte staten: «Territorialhøjheden indbefatter ogsaa Eiendomsret, hvor ikke en allerede tilværende privat Eiendomsret træder iveien». 334

Med utgangspunkt i Brandts rettsteoretiske premisser blir det i følge Gudmund Sandvik en logisk sammenheng i Brandts lære:

«Finnmark ble betraktet som statens eiendom fra den eldste tid fordi «selveiendomsretten» eller privat eiendomsrett først kom til Finnmark med resolusjonen av 1775». De som innvandra ble heller ikke ansett som eiere – «Landet hadde vært herreløst, med andre ord».

I følge Sandvik holdt Brandt seg til lovas ord når han fremstilte tingsretten «efter den norske Lovgivning». I tillegg brukte han en allmenn rettsteori for å forklare «... en vanlig og eldre oppfatning av Finnmark som statens grunn og for å begrunne denne oppfatningen som gjeldende rett». 335

1.7.4 Fredrik Brandt – sedvaneretten, lova og den monokulturelle stat

Ytterligere én forklaring på underkjennelsen av samisk sedvanerett på denne tida, har trolig å gjøre med ideen om den monokulturelle stat. Det vil si ett folk som danner sin egen stat. Hva var i et slikt tilfelle forholdet mellom sedvaneretten og statens lover? I hvilken grad mente man at sedvaneretten burde eller skulle kodifiseres, og hvordan skjedde en slik kodifisering?

I en slik sammenheng er det igjen aktuelt å vise til Fredrik Brandt, og det synet han hadde på disse forholdene. Hos ham stod sammenhengen mellom rettsdannelsen og folket helt sentralt. Brandts synsmåter er trolig også en indikasjon på hvordan man på ledende juridisk hold i Norge betrakta disse sammenhengene. Disse kommer til uttrykk i 1862 i hans prøveforelesning – «Om den Plads, som den sædvansmæssige Ret hos os indtager». 336 Begrepet «Folk» stod der helt sentralt.

Han hevda at en virkelig rettsdannelse kun var mulig i slike samfunn hvor de felles naturlige og historiske betingelsene menneskene lever under, hadde frembragt en slik overensstemmelse i synsmåter og behov, «... at de fremtreder som en organisk forbunden Enhed, som et folk». 337 Den felles alminnelige overbevisning hos et folk om reglene som regulerte de enkelte individenes innbyrdes forhold, kalte man dets rett. 338

Selv om man ikke kunne påvise rettens opprinnelige opphav, vokste rettens kjerne i følge Brandt frem med organisk nødvendighet av folkets egen bevissthet – «... og den frembringer, ligesom Planten, igjen Frøet, hvoraf dens videre Udvikling og Formerelse fremgaar». Derfor var det en alminnelig forestilling hos folkene om at de første lovgiverne deres var guder. 339

Den måten som retten levde i folkets bevissthet, var likevel ikke som abstrakte regler, men som en levende anskuelse av rettsinstituttene i deres organiske sammenheng. Etter hvert som behovet oppstod, og man måtte bli seg rettsregelen bevisst gjennom en bestemt logisk form, utvikla rettsdannelsen seg gjennom rettsutøvelsen. Rettsutviklinga foregikk parallelt med folkets eget fremadskridende liv. Selv om innholdet i rettsinstituttene var i stadig endring, ble likevel «... Folkets retlige Overbevisninger under Traditionen altid mere styrkede og beslæktede, ...». 340

Brandt brukte også det kjente nasjonalromantiske begrepet folkeånden for å forklare denne utviklinga, og mente at denne «... Folkeaandens umiddelbare retsdannende Virksomhed» var sterkest mens folket ennå befant seg i «sin Barndomstid». Etter hvert som samfunnet ble mer komplisert var det imidlertid vanskeligere å opprettholde en rettsdannelse ut fra en felles bevissthet. Nye organer – rettsvitenskap og lovgivning – trådte derfor i stedet. I et slikt bilde var staten helt grunnleggende:

«Staten, der er Folkets organiske Fortoning, og i hvilken Folket først erholder sand Personlighed, altsaa Evnen til at handle, optager gjennem sin lovgivende Myndighed den i Folket levende Ret og giver den en ydre paatagelig Tilværelse som Lov».

Selv om lovgivninga også måtte lage regler for mange ting som ikke kunne være gjenstand for almen overbevisning, var det uansett slik at lovgivninga virka understøttende, supplerende og lutrende «... paa den af Folkebevidstheden fremgangne Ret». 341 Lovgiveren var folkets høyeste organ, «... og hans Vilje maa derfor netop være stemmende med dettes Overbevisning». Loven henta sin bindende kraft fra lovgiverens vilje – ikke fra borgernes overbevisning. Men – lovgiverens vilje var tufta på denne overbevisninga. 342

Etter en skisse av sedvanerettens vilkår i ulike land helt siden Justinian, konkluderte Brandt for de nordiske landenes vedkommende med at

«Den oprindelige af Folkenes egen Bevidshed udgangne Ret blev her optagen af Lovgivningen og given bestemt Form som Lov, og paa dette Grundlag udviklede Retten sig videre ved en harmonisk Samvirken af Statsstyrelsen og Folkets egen Autonomi». 343

Man må kunne si at det innenfor slike rettsteoretiske rammer var vanskelig å plassere eller få aksept for samiske sedvaner og rettsoppfatninger. En kodifisering av den opprinnelige rettsbevisstheten var nemlig forbeholdt de folkene som hadde danna sine egne stater. Der utvikla retten seg videre i et samspill mellom staten og folkets vilje.

1.7.5 Innvandringsteorien og synet på forholdet mellom folkegruppene

Når man skal forklare hvorfor man i en bestemt tidsperiode begynte å sette til side omtrent ethvert lokalt rettsgrunnlage, og begrunne kongens/statens eiendomsrett til Finnmark fullstendig på tvers av historiske realiteter, er det naturlig spørre om det kan ha skjedd endringer i det samfunns- eller idémessige rammeverket som regulerte forholdet mellom samer og nordmenn. Det kunne knapt være tilfeldig at man fikk en såvidt sterk negativ dreining i synet på samisk åndelig og materiell kultur rundt midten av 1800-tallet?

I en slik forbindelse kommer man vanskelig utenom utviklinga av den norske nasjonsbygginga og den norske nasjonalismen. Der igjen er teoriene til den «norske historiske skole», representert ved i første rekke Rudolf Keyser og P. A. Munch helt grunnleggende. 344 Sentralt i dette bildet stod den såkalte innvandringsteorien. Den gikk ut på at den norrøne stammen hadde innvandra fra øst og nord.

Første gang denne teorien ble lansert var i 1828. 345 Det skjedde gjennom Rudolf Keysers forelesninger over innledninga til Nordens historie, og allerede utover på 1830-tallet finner man elementer av teorien hos flere vitenskapelige forfattere. 346 I 1839 publiserte Keyser så over mer enn to hundre sider den første omfattende fremstilling og begrunnelse for teorien – «Om Nordmændernes Herkomst og Folke-slægtskab». 347

Dette verket, sammen med hans virke som universitetslærer gjennom mange tiår, kom etter min oppfatning til å bli helt avgjørende når det gjaldt å forme den nye norske embetsstandens syn på forholdet mellom samer og nordmenn. Ikke minst gjaldt det synet på den kvalitative forskjellen mellom nomader og fastboende med hensyn til å etablere eiendomsrett til jord. Gjennom å sette seg inn i det bildet som ble formidla av «den norske historiske skole» kan man trolig få en klarere forståelse av hvilken historisk-ideologisk ballast som forelå hos de aktørene som fra slutten av 1840-tallet bidrog til utforminga av læra om statens ubegrensa eiendomsrett til grunnen i Finnmark fra de eldste tider.

I innvandringsteorien skriver Keyser innledningsvis at hos det enkelte menneske hadde fødsel og slektskapsforhold stor betydning for utviklinga av dets karakter og livsvirksomhet. Det samme gjaldt folkeferdene – «... deres Dannelses hurtigere eller langsommere Udvikling og deres Indgriben i Verdens-Begivenhedernes Gang», var i høy grad betinga av deres «Afstamning og Folke-Slægtskab». 348

Allerede tidlig i fremstillinga drøfta han nordmennenes og samenes innbyrdes forhold. Fra de eldste tider, eller så langt tilbake som historia nådde, fant man i Norge et annet folkeslag ved sida av nordmennene. Det andre folket var «... Finnerne eller Lapperne – dog kun ringe Antal og førende et usselt Nomade-Liv i Landets Nordligste Udkanter». 349

De to folkeslagene – «Nordmænd og Finlapper» – var stadig innbyrdes grunnforskjellige i språk og levemåte, selv om de beviselig i mer enn tusen år hadde vært naboer og hatt mange typer kontakt med hverandre. Mellom dem kunne det derfor ikke bli tale om noen avstamning eller folkeslekstskap – «uden det allerfjerneste». Derimot var det innlysende at befolkninga i nabolandene Sverige og Danmark var nære slektninger til nordmennene, i likhet med alle de tyske folkene. 350

1.7.5.1 Den norrøne stamme kom til Skandinavia gjennom Russland

Keyser konstaterte at den nørrøne stamme hadde kommet til den skandinaviske halvøya gjennom de nordligste delene av det som på hans tid var det russiske riket. Der bodde det, og hadde bodd «... Finnlappiske, Tscudiske og Sclaviske Folkefærd». De to første tilhørte en helt annen folkestamme enn nordmennene, mens den siste var fjernt beslekta. 351

Når det gjaldt stammens vandring fra øst mot vest, antok Keyser at den også kom i kontakt med «Finnlappiske Folkefærd» som på den tid flakka om i Dvinatraktene. Likevel var det lett å skjønne at de «... vidt adspredte, ukrigerske Hobe af Vilde ei kunde lægge synderlig Hindring i Veien for dens fremgang». 352

På vandringa vestover var nordmennene etter hvert kommet på nordsida av tsjudene og støtte sammen med dem i det nåværende Finland, hvor tsjudene utbredte seg fra sør. De var visstnok både krigerske og sterke folkeferd. Fremfor å gi seg inn på en uviss kamp med dem, valgte nordmennene å dra uhindra frem i en nordligere retning – «imellem de svage Finlapper». Hovedstammen fortsatte sin vandring nord om Bottenvika og det seinere svensk Lappland. Hovedstyrken hadde allerede 300 år før Kristus nådd Kjølen – hundre år etter at den hadde brutt opp fra egnene rundt Volga. 353 Resultatet av den norrøne fokestammens vandring sørover var iallfall at mellom 100 og 300 e. Kr. rådde den ikke den bare over den skandinaviske halvøya men også over de danske øyene. 354

Det strøket som kom til å utgjøre svensk Lappmark ble liggende som en grense mellom nordmennene og tsjudene – «... en vidstrakt Ørken, gjennemstreifet av adspredte Finnlappiske Nomade-Familier, der baade fra Vest og Øst foruroligedes af deres krigerske Naboer». Ennå et årtusen seinere fant man at nordmennene stadig drog over Kjølen inn i «hine Ørkener» for å beskatte «Finnlapperne» og herje på kvener og karelere – som på sin side gjengjeldte nordmennenes herjinger. 355

Keyser konstaterte også at veien nord om Bottenvika måtte ha brakt nordmennene til de «nuværende Nordlande», som helt nord til Malangsfjorden ble kalt Hålogaland – det hellige land – og ble regna som Norges nordligste fylke. Forklaringa på navnet lå visstnok i at det var et minne om den hellige jord som stammen, etter ustadig å ha vandra om i flere menneskealdre, først fant et fast tilholdssted, «... hvor den trygt kunne bygge sin Arne og uforstyrret tilbede sine Fædrene Guder». 356

1.7.5.2 Samene var ville og nordmennene dannete

I sin gjengivelse av utenlandske kilder, viste Keyser også til Tacitus som beskreiv et folkeferd som ble kalt «Fenni». 357 Disse var ytterst ville og fattige. De hadde ikke våpen, ikke hester, ikke hus og hjem. De spiste urter, kledte seg i skinn og sov på jorda. De stolte på pilene sine, som i mangel av jern hadde spisser av bein. De levde av jakt, hvor både kvinner og menn deltok. Boligene deres var sammenfletta greiner. Denne levemåten gjorde dem lykkelige og rolige. 358

Dette var ikke germanere men samer. I følge Keyser anså Tacitus «Fennerne» som «... saa fuldkommen Ugermanisk, som det i Virkeligheden er». Han var ikke i tvil hvem Tacitus beskreiv. Når man leste hans beskrivelse av dette folkets levemåte, så kunne man ikke annet enn gjenkjenne Procopius’ og Jordanes’ skridfinner, «... vor Tids Finner eller Finlapper, hvis Navn altsaa her for første Gang forekommer i Historien». 359

På Jordanes’ tid var det etter Keyser helt klart at den norrøne folkestamme i flere forgreininger, mindre stammer eller fylker, var den herskende i Norden. Men – «De nomadiske ukrigerske Finner eller Finlapper have – ligesom langt tidligere og ligesom endnu er Tilfældet – beboet den store Halvøes nordligste Egne». 360

I gjengivelsen av og kommentarene til Procopius’ beskrivelse av hovedlandet i det nordligste Europa – Thule – legger Keyser også der meget stor vekt på kulturforskjellene blant de folkene som beskrives. Dette landet hadde store ubebodde strekninger, men den bebodde delen var besatt av 13 tallrike folkeferd under like mange konger. 361

Blant de folkene som bebodde Thule var det imidlertid ett som førte et «aldeles vilt Liv». Det var «Skridefinnerne». De hadde ingen jord eller åkerdyrkning. Menn og kvinner var alltid på jakt mellom fjellene og i skogene. De spiste de ville dyrene de felte, og kledte seg i skinnene deres som de sydde sammen med dyresener. Barna fikk ikke melk hos mødrene, kun marg fra de ville dyrene. Så snart ei kvinne hadde født vikla hun fosteret inn i et skinn og hengte det opp i et tre, for så å gå på jakt. 362

Men – det var bare skridfinnene som levde slik. De øvrige «Thuliter» var bare litt forskjellig fra andre folkeslag. De dyrka mange guder og ånder og ofra ofte dyr. 363 Keyser meinte at Procopius i sin beretning skjelna «... imellem de raae og i et nomadisk Jægerliv omflakkende Skridefinner (d.e. skiløbende Finner) og de øvrige mer dannede Thuliter». Det kom av at den beskrivelsen Procopius gav av de sistnevntes religiøse skikker, passa «... fuldkommen paa Nordmændene i Hedenskabets Tid. 364 Likeledes pekte beretninga om de mange folkeferdene – hver med sin konge – på nordmennenes oldtidsforfatning, da folket delte seg i mange stammer eller fylker. 365

1.7.5.3 Samene: Europas eldste beboere

Med historia som veileder gjorde Keyser seg også betraktninger om Europas eldre befolkningshistorie. I utkantene av verdensdelen fant man nemlig to folkestammer som hadde hørt hjemme der fra uminnelige tider. Det var ibererne i sørvest og samene i nord. Av de førstnevnte var det kun en ubetydelig rest igjen – baskerne – i de pyreneiske fjellene. De sistnevnte vandra som kjent «... vidt adspredte omkring i det nordligste Norge, Sverige og Russland». 366

Han meinte også at det var grunn til å anta at disse folkestammene, og kanskje andre, forsvunne, nær beslekta stammer av «Turanisk Æt» var hele Europas eldste beboere. De iberiske stammene hadde strakt seg over de sørligere, og «Finnlapperne» over de nordlige. 367

Ibererne som var et sterkt og tappert folk mottok tidlig gjennom påvirkning fra, og blanding med seinere innvandra folkeslag, «... en noget høiere Dannelse». Med samene forholdt det seg annerledes:

«Om Finnlapperne er det derimod ei bekjendt, at de nogensinde have hævet sig over Nomade-Livet, ligesaa lidet som at de have udmærket sig ved krigersk Kraft». 368

1.7.5.4 Samene i Norge var flyktninger fra sør

Keyser stilte også spørsmålet om Norge var befolka før den norrøne folkestamme kom, og eventuelt av hvem? For å svare på dette spørsmålet gikk han til fortidslevninger som fantes i jorda. Forfatteren meinte at slike oldsaker viste dannelsestrinnet til de folkeslagene de hadde tilhørt. Derigjennom kunne man også si noe om folkeslektskapet deres. 369

Fortidslevningene kunne deles i tre hovedklasser. De var fra en tidsalder da redskaper ble laga av stein, fra en da Nordens beboere brukte metallet kopper og også blanda dette med tinn til bronse, og en tredje hvor jernet var blitt alminnelig til våpen og redskaper, mens kopper og bronse ble brukt til prydgjenstander, og sølvet også var tatt i bruk. Spørsmålene som knytta seg til disse klassene var om de var levninger etter den samme folkestammen på forskjellig dannelsestrinn, eller om de var levninger etter fra flere folkestammer som den etter den andre hadde danne Nordens befolkning? Ut fra de fleste fakta meinte Keyser at det siste var mest sannsynlig. 370

Den svenske professor S. Nilsson som hadde undersøkt hodeskaller fra de tre periodene, hadde også funnet at skallene fra de to første periodene både var innbyrdes forskjellige, og forskjellige fra den folkeklassen, «... som nu danne det Skandinaviske Nordens herskende Befolkning, og hvilken det tredie Slags Oldsager beviseligen tilhører». 371

På den tida den «Lappiske Urbefolkning» var enerådende i Nord-Europa, måtte man anta at hovedsetet deres var i landene rundt Østersjøen. 372 På den skandinaviske halvøya nådde denne bosetninga trolig bare til de sørligere lavere egnene – Gøtaland. De nordligere egnene, Svealand og Norge, var antakelig ennå ubebodde. Urbeboernes antall var også lavt i forhold til de store områdene som de besatte – «... og paa hvilket lavt Dannelses-Trin de have staaet, sees tilfulde af de dem tilhørende Oldtids-Levninger». 373

Den tredje gruppa som hadde etterlatt seg fortidslevninger i Norden var kelterne. I følge Keyser hadde disse utvilsomt allerede i sine eldre hjemsteder i Asia heva seg til en langt høyere «Dannelse». Han meinte også at kelterne trolig kjente til kopperet og kunsten å lage det til våpen og redskaper, allerede før de vandra inn i Europa. Av det trakk Keyser den slutning at de allerede da «... have været vante til et krigersk Liv». 374

Når de i tillegg hadde en sterk legemsbygning måtte de under sin utbredelse fra øst, lett overvelde «... de baade med Hensyn til Aand og Legeme langt svagere Lappiske Urbeboere, ...». Disse var i tillegg «... ukrigerske af Character og ubekjendte med Brugen af Metaller». Dessuten var de i tillegg spredt over et stort område som gjorde det vanskelig å forene kreftene til forsvar. 375

I tillegg kom en annen faktor som gjorde det vanskelig for samene å greie seg mot kelterne. Urbeboernes lave dannelsestrinn gjorde det sannsynlig at de enten ikke, eller bare i liten grad hadde forstått seg på sjøfart. Det innebar at der hvor havet hindra dem i å flykte, ble de trolig helt utrydda – «... og saavidt Kelterne i deres Fremtrengen naaede hen, er uden Tvivl den ældre Lappiske Befolkning bleven oprykket med Rode». 376

Særlig nevnte han Jylland og de danske øyene som et eksempel på hvor urbefolkninga «i en Hast» hadde hatt vansker med å slippe unna anfallene fra de sterkere innvandrende. Man kunne nemlig «... umulig tiltroe dem saa stor Kyndighed i Søfarten, at de skulde vovet sig over Nordsøen til Norge eller England. «Den Lappiske Urbefolkning» i Danmark var derfor uten tvil blitt utrydda av kelterne, om da ikke mindre «Hobe» av dem hadde makta å ta seg over til sine stammefeller i det sørlige Sverige. Imidlertid hadde kelterne fulgt dem også dit og fortsatt «Udryddelses-Kampen». Der hadde det likevel vært lettere for de angrepne å flykte unna.

Det var først fra da av det var rimelig å tenke seg at de samene som hadde makta å komme seg bort fra kelternes sverd, hadde tydd til den skandinaviske halvøyas nordligere skog-, og fjeldområder – og visstnok i et lavt antall spredt seg over det seinere Norge og Svealand. 377

Dette var forklaringa på hvordan man kunne finne flintredskaper i Norge – en steinart som overhodet ikke hørte hjemme der. Disse var brakt dit av «Lappiske Flyktninger» fra sydligere egner. Det var også forklaringa på hvorfor det var så få og spredte oldtidslevninger etter den «Lappiske Urbefolkning» i den skandinaviske halvøyas nordligere deler (nord for Gøtaland). I disse nordlige områdene fant man kun levninger etter en «... allerede oprykket og sprængt Folke-Stamme ...». 378

1.7.5.5 Samene – ytterligere fordrevne av den norrøne folkestammen

På bakgrunn av alle de opplysningene og resonnementene han la frem, konkluderte Keyser med at da den norrøne folkestammen flytta inn og bredte seg ut over Norge og Svealand, fant den kun en fåtallig og svært spredt befolkning «... af svage i et vildt Jægerliv levende Finnlapper». 379

Den norrøne stammen, i likhet med hele den germanske folkeklassen, måtte allerede under sitt opphold i Russland antaes å ha nådd en sammenlikningsvis mye høyere grad av «Dannelse». De kjente til bruken av jern til våpen og redskaper, utmerka seg ved legemsstyrke, var våpenvante og hadde krigersk karakter. Derfor kunne «Finnlapperne» ikke tenkes å ha gjort motstand av noen betydning. De hadde unnveket til skog og fjell, «... og er snart i deres adspredte Stilling blevne udryddede». En slik skjebne hadde trolig ramma den aller største delen av den «Finnlappiske» befolkning i Norges sydligere egner. 380

I de nordlige delene hadde kanskje enkelte av dem unngått utryddelse ved å trekke seg til landets fjerneste utkanter, hvor den norrøne innvandringa ikke nådde. i så tilfelle var disse flyktningene stamfedrene til Norges «nuværende Finnlappiske Befolkning». Det andre alternativet var at de «Norske Finner» i første rekke hadde sin opprinnelse fra en annen grein av den «Lappiske Folke-Stamme» som hadde tydd til Ishavets ubebodde kyst og derfra bredt seg mot vest, etter at tsjudiske folkestammer hadde fortrengt dem fra deres eldre tilholdssteder i Finland og tilgrensende områder av det nordlige Russland. 381

Uansett hva man måtte tro om det – skriver Keyser i avslutningsordene – måtte det visstnok ansees som avgjort «... at ligesom Norges Finnlappiske Urbefolkning i Oldtidsminder ikkun har efterladt sig høist svage Spor, saaledes har hverken paa Nordmændenes Sprog eller paa deres hedenske Religions-Begreber øvet nogen væsentlig Indflydelse». 382

1.7.5.6 Samene tilhørte ikke folket

I Keysers historiske og rettshistoriske arbeider stod begrepet «Folket» helt sentralt. Det er likeledes klart at samene ikke omfattes av «Folket» slik han bruker begrepet.

Når det gjaldt den germanske folkeklasse som helhet, utmerka den seg ved krigersk ånd og en levende følelser for frihet, forent med en «sterk national Selvfølelse». Der disse opptrådte som erobrere i forhold til en eldre fast befolkning, var det erobrerne som kom til å danne den egentlige staten, og de erobra ble deres tjenere – gjerne som treller uten politiske rettigheter. 383 Eller – slik han uttrykte det, de «... germaniske Indvandrede dannede udelukkende Staten og eiede Jorden, ...». Adelsskap, livegenskap, lensvesen var andre sider av germanernes erobring. 384

Denne måten å behandle de beseira på hadde å gjøre med at germanerens «... Nationale Selvfølelse lod ham (...) foragte den undertvungne Fremmedes personlige Rettigheder lige saa dybt som han skattede sine egne høit». 385

De germanske folkeferdene opptrådte likevel ikke som erobrere av land overalt hvor de kom, noe som fikk innvirkning på hvordan samfunnsordenen deres utvikla seg. 386 Dette gjaldt blant annet hvor den germanske folkestrømmen bredte seg over områder

«... som enten var ganske ubefolkede eller forud kun besatte av Folkefærd, ikke alene uden nogen høiere Kultur, men endog ofte uden Agerdyrkning og uden faste Bopæle, hvor den ældre befolkning bestod af Nomader». 387

I følge Keyser hadde man i betydelig grad en slik situasjon da den nordgermanske folkestammen innvandra i det skandinaviske Norden, spesielt i Norge. Da nordmennene innvandra til Norge fra øst, noe som først førte dem til landets nordlige deler, syntes de iallfall i begynnelsen «... kun at have forefundet som ældre Landsboere finske Folkefærd uden Agerbrug og faste Boliger, som de med sin mere udviklede Aandskraft, med sin større legemlige Styrke og med sine bedre Vaaben letteligen trængte til tilside.

Dette innebar at innvandrerne kom til et land som selv om det ikke var ubefolka når de kom, likevel var «ubebygget». 388 I og med at det ikke var noen eldre jorddyrkende befolkning i de områdene hvor den norrøne stamme fant sitt tidligste hjem i Norge og Svealand, hadde de heller ingen de kunne dele mellom seg som livegne sammen med jorda disse var bundet til. 389

Derfor ble de der selv «... de første Bønder (buendr)». Dette var bønder i ordets egentlig betydning – «... den eneste fast jordbrukende Befolkning». 390 Navnet bonde var her et hedersnavn som uttrykte «det høieste Maal av borgerlig Frihed». I den delen av Europa som tyskerne beherska var det motsatt. Der ble begrepet bonde en betegnelse for ufrihet og underkuelse. 391

1.7.5.7 Oppbygginga av samfunnsordenen

Keyser gir også en inngående fremstilling av den systematiske og godt oppbygde samfunnsordenen allerede på et tidlig utviklingstrinn. Den germanske flyttinga vestover foregikk i mindre ætteflokker som talte 100 eller rettere 120. Flere slike «Hundreds-Hobe» eller «Hære» som de også kaltes kunne holde sammen og understøtte hverandre i en større flokk som kaltes «Folk». 392

Der disse ved «Indtagelsen af det nye Hjem» ikke møtte noen stor motstand av «... ældre krigerske eller meget dannede Beboere», kunne innvandrernes enkle samfunnsorden i det vesentligste holdes ved like lenge etter at de hadde slått seg ned. Dette var tilfelle i Norge. Særlig gjaldt det de nordligste delene av landet. Der var det ikke forhold som tvang dem inn i nye samfunnsforhold. 393

Norges og Svealands gamle inndeling i fylker eller «Folklande» som hver omfatta et visst antall «Herreder eller Hundreder», hvilte åpenbart på en slik (opprinnelig) tingenes orden. Sammenhengen var at ved besettelsen fant hvert folk sitt folkeland eller fylke, og hver hær igjen sitt herred. Innenfor herredet igjen tok hver familiefar i hæren land til odel – fri eiendom for seg og sine – og ble bonde («buandi»). 394

Til folket, hørte kun frie bønder. Ufrie eller livegne bønder fantes ikke. Hustreller ble betrakta som sin herres eiendom uten personlig rett. 395 «Gjennom hele middelalderen var det «Jorddyrkerne eller Bønderne» i den egentlige betydning av ordet som utgjorde styrken av «Folket». 396 I mesteparten av denne tida danna folket i Norge dessuten en fullkommen enhet som ikke var splitta ved noen lovmessig erkjent standsinndeling. 397 Alt i alt var det 29 eller 30 fylker eller «Smaastater» til midten av 800-tallet, da Norge som stat eller rike ble danna. 398

1.7.5.8 Et nomadisk og laverestående folkeferd

Innvandringsteorien slik den presenteres i Rudolf Keysers avhandling fra 1839 frakjenner ikke samene en eldre tilstedeværelse innenfor Norges grenser enn nordmennene. Det som imidlertid er helt gjennomgående er at nordmennene fremstilles som de «dannete» med en overlegen samfunnsorganisasjon. Dette i motsetning til samenes tilfeldige omflakking og ville, rå og usle levesett – et laverestående folkeferd både i åndelig og legemlig henseende.

Studentene som fulgte Keysers historiske og rettshistoriske forelesninger fra slutten av 1820-tallet, satt igjen med iallfall følgende inntrykk av samene og deres rettslige status, og av forholdet mellom nordmenn og samer:

  • Samene var opprinnelig en vill, usivilisert og nomadisk flyktningbefolkning fra sør. De var kommet til det området som seinere ble Norge, relativt kort tid før den germanske, norrøne innvandringa fra øst og nord.

  • Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende.

  • Derfor var det enkelt og naturlig for den norrøne folkestamme å fortrenge de samiske nomadene til de ytterste utkanter, eller delvis utrydde dem under innvandringa.

  • De samiske nomadene eide ikke grunnen.

  • Samene dreiv ikke jord- eller åkerbruk. Derfor tok nordmennene ubebygd land.

  • Der de germanske folkestammene slo seg var det kun de som eide jord og etablerte staten.

  • Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

  • Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.

  • Folket var de frie norske bøndene.

Innvandringsteoriens over- og underordning av folkegruppene fikk umiddelbare konsekvenser i det norske samfunnet, så tilpassa som den var til den intense norske nasjonsbygginga i denne perioden. I følge Ottar Dahl var det naturlig «... at innvandringsteorien med dens sterke appell til nordmennenes nasjonalfølelse og med støtte i Keysers og Munchs autoritet snart ble fastslått som urokkelig sannhet i Norge». 399

Innvandringsteorien til «den norske historiske skole» gjør det også enklere å skjønne hvorfor Regjeringa i 1848 – uten videre forundersøkelser – kunne hevde at Finnmark i realiteten hadde vært herreløst i eiendomsrettslig forstand før staten kom inn i bildet. Forklaringa i odelstingsproposisjon nr. 21 fra 1848 er nærmest som et ekko av Keysers lære – amtet hadde alltid vært bebodd av samiske nomader – og nomadisme gav ikke grunnlag for eiendomsrett.

Kanskje enda mer konkretisert finner man innvandringsteorien igjen i Regjeringsadvokatens prosesskrift fra 1864, hvor han hevda at det gamle skattelandet Finmark, uten fastboende jordbrukende innbyggere, var tatt i uinnskrenka besittelse og kolonisert av krona selv. Den fullt organiserte staten hadde underlagt seg det herreløse landet som privat eiendom – et land hvor kun nomader tidligere hadde streifa om. 400

Når det gjelder Fredrik Brandt, var innvandringsteorien en del av Brandts grunnleggende profesjonelle utrustning. I følge Ottar Dahl var han nemlig én av Keyser og Munchs elever, og en av dem som lengst holdt fast ved den norske historiske skoles hovedsynspunkter. 401 I et slikt lys fremstår doktrina om statens eiendomsrett til Finnmark som et i og for seg naturlig produkt av Brandts akademiske bakgrunn og profesjonalitet. Han kombinerte der ganske enkelt sin juridiske kunnskap med innvandringsteoriens lære om de bofaste, jordbrukende og siviliserte norske, i motsetning til de nomadiske og usiviliserte samene.

1.7.6 Fornekting av samisk sedvanerett – en refleks av forholdet mellom folkegruppene

Det som ser ut til å skje er at samenes stilling og rettigheter i samfunnet ble svekka i takt med utviklinga av den norske nasjonalismen. Denne svekkelsen tok for alvor til mot slutten av 1840-tallet, på et tidspunkt hvor man hadde etablert de viktigste elementene i den kulturelle norsk-nasjonale selvforståelse, om at Norge var «... en historisk nasjon med en stolt fortid, som var dokumentert i språk, fornminner, historie og tradisjonsstoff». Selv om folket hadde levd i «Dvalen» siden en fjern gullalder, virka landets natur fortsatt på folkets karakter. «Kjernen» i det hele var den frie bonden. 402

Dette nye norsk-nasjonale paradigmet gav legitimitet til å definere minoriteten og dens interesser som mindre verdt. «Den norske historiske skole» gav i en slik sammenheng den akademiske dokumentasjon på at nordmennene på alle felter var et høyerestående folkeferd i forhold til samene.

Den norske historiske skole lærte at Norge kun var bebodd av nomadiske samer før den norrøne innvandringa. Derfor hadde området vært herreløst land. Innenfor et slikt historisk og juridisk paradigme er det nesten selvinnlysende at der ikke fantes formelt rom for å ta hensyn til samiske eller lokale sedvaner og rettsoppfatninger. Staten hadde den hele og fulle eiendomsrett.

En annen vesentlig faktor er nasjonalstatsidéen – ett folk, én stat. Et folks sedvanerett ble nedfelt i lovgivning når folket nådde frem til sann personlighet og danna en stat. Slik Brandt utvikla sammenhengen mellom sedvanerett og kodifiseringa av denne gjennom lovgivning, synes det nokså klart at det var kun de folkene som hadde danna stater som hadde mulighet til å få sine sedvaner kodifisert. I Norge var dette det norske folket.

Norge var fra gammelt av et jordbrukssamfunn. Derfor fikk agrare idealer så sterk innflytelse på lovgivninga. Det var en praktisk illustrasjon på Brandts tese om at sedvaneretten nedfelles som lov når folket danner sin egen stat. Norske sedvaner ble derfor lagt til grunn. Samene stod på en måte på sida av eller utenfor dette bildet.

Vektlegginga av jordbuk og jordeiendom var så sterk i samtida at Stortinget i 1863 også anførte at fast at privat eiendom over jorda var en av grunnpilarene i den europeiske samfunnsorganisasjon. Slik eiendomsrett fyldestgjorde «... en almindelig Betingelse for den europæiske Samfunsbygning, ...». 403

Innvandringsteoriens lære gjorde det unødvendig å sette seg inn i det som måtte ha vært bruks- eller eiendomstradisjonen i Finnmark. Derfor var det heller ikke nødvendig å ta hensyn til at rettsutviklinga kunne ha vært forskjellig i de ulike delene av Finnmark, selv om det var et sprang på mer enn to hundre år fra da kyst- og fjordområdene kom inn under ensidig dansk (-norsk) jurisdiksjon i 1613, via innlandsområdet som ble en del av Norge i 1751, til det samme skjedde med Sør-Varanger i 1826.

Den rådende historiske læra hadde vært med på å skape en kulturell referanseramme hvor den samiske kulturen fremstod som så mindreverdig i forhold til den norske, at den ikke kunne regnes med når man utforma areal- og ressursbrukslovgivning, eller gav regler om slike forhold.

Erik Solem har i en generell sammenheng vært inne på at både rettsforskning, lovgivning og praktisk rettshåndhevelse, til dels ikke har hatt tilstrekkelig øye for avstanden mellom «den gjeldende av loven bestemte rett» og allmennhetens rettsbevissthet. 404 Få ganger har vel denne avstanden vært større enn da doktrina om statens eiendomsrett ble utforma og satt ut i livet i full skala i Finnmark. I tillegg til den generelle avstand mellom lovgiver og allmennhet, hadde man i dette tilfellet også avstanden mellom samisk og norsk rettstradisjon og kultur – et forhold som ikke ble problematisert i det hele tatt.

1.8 Kolonialisme, rasisme og etnisk lagdeling – et lite gunstig klima for sikring av det tradisjonelle samiske rettsgrunnlaget

1.8.1 Finnmark – en koloniseringsmark. Samene blir en minoritet

«Den norske historiske skoles» lære om det langvarige over- og underordningsforholdet mellom nordmenn og samer, bidrog åpenbart til utforming av den juridiske læra om Finnmark som det herreløse land fra gammelt av. Der var imidlertid også andre trekk ved samfunnsutviklinga som bidrog i retning av å usynliggjøre eller undertrykke de samiske sedvanene og rettsoppfatningene. En del av disse vil bli berørt i det følgende.

Finnmark – i likhet med resten av Nord-Norge var en koloniseringsmark på 1800-tallet. Landsdelen er da også blitt sammenlikna med de amerikanske «frontier»-områdene vestover. Selv om det også var en viss utflytting var landsdelen først og fremst innvandringsområde. 405

Som en følge av dette ble de demografiske og etniske forholdene fullstendig omsnudd i Finnmark i løpet av 1800-tallet. Endringene var særlig markante fra midten av århundret. Fra 1835 til 1900 ble befolkninga tredobla – fra i underkant av 11 000 til nesten 33 000 innbyggere. Ikke bare fant det sted en formidabel befolkningsøkning, men endringa i det relative styrkeforholdet mellom de etniske gruppene var intet mindre enn dramatisk.

Antallet etnisk norske ble nesten femdobla, fra om lag 3800 til 18 000. Kvenene 406 , og de nye innflytterne fra Finland, tredobla sitt antall – fra bortimot 1700 i 1845, til 5400 i 1900. Den samiske befolkninga, derimot, hadde en mer normal utvikling, og økte fra mellom 6000 og 7000 i 1835, til godt og vel 9500 i 1900. Henimot midten av århundret var samene heller ikke lenger amtets flertallsbefolkning. 407

Det synes nokså naturlig at dette må ha brakt med seg store endringer, og at det samiske samfunnets tradisjonelle ressursbruksordninger, sedvaner og rettsoppfatninger ble satt under press også som en følge av den betydelige tilflyttinga fra Finland og fra andre deler av Norge.

1.8.2 De «vilde» hadde for store rettigheter

Når man skal vurdere og forklare hvorfor Finnmark ble definert som et herreløst land, kommer man vanskelig utenom forholdet mellom «siviliserte» og «ville» – noe som jo var et ganske fremtredende trekk ved læra til «den norske historiske skole» – slik vi har sett foran. Dette fikk naturligvis konsekvenser for myndighetenes bosetnings- og koloniseringspolitikk.

Einar Niemi skriver for eksempel om jordbrukskoloniseringa av Nord-Norge at det alltid har forekommet episoder der den sterkestes rett gjorde seg gjeldende i konflikter mellom samer og bureisere. Historia om nyryddinga er derfor også «... en historie om kulturkollisjon og om ressurskonflikt mellom folkegrupper. (...) Og det er en historie om erobring og fortrengning, om makt og avmakt». 408

Koloniseringa av Nord-Norge og Finnmark sørfra på 1800-tallet foregikk samtidig med at de vesteuropeiske statene gjorde store anstrengelser for å underlegge seg kolonier andre steder i verden. Motivene var økonomisk vinning, plassering av befolkningsoverskudd, misjon, «sivilisering» av de «ville» og liknende.

I den forbindelse kan man konstatere at rasistiske og kolonialistiske synspunkter kom til uttrykk også i den hjemlige debatten. Synet på reindriftssamenes sedvanemessige bruk av de arealene man ønska å kolonisere til jordbruksformål, lå gjerne tett opp til det synet man i andre land hadde i forhold til de «ville» i koloniene. En artikkel i Kristianiaorganet «Den Constitutionelle» i 1841 er talende i så måte. 409 Den omtaler behandlinga som norske jordbrukskolonister måtte tåle fra reindriftssamenes side. I følge artikkelforfatteren skulle den være langt verre enn det «vilde Urindvaanere» ellers i verden utsatte kolonistene for. Der hadde nemlig kolonistene fordeler i forhold til de førstnevnte:

  • de var flere

  • de hadde bedre støtte fra hæren

  • de hadde regjeringas tillatelse til umiddelbart å drepe de ville på stedet hvis disse forgreip seg på deres eiendom.

Videre ble det påstått at det var nomadene som satt med alle fordelene, i og med at de hadde lov til å la dyrene sine beite overalt hvor kolonistene hadde brutt beitemarker for kyrne sine.

Kommentaren i «Den Constitutionelle» er også talende. Reindriftssamene var de «ville». Jordbruk og fast bosetning var kjennemerket på kultur. Forbauselsen var også stor over at man i Norge, i det nittende århundret, ennå ikke var kommet forbi et kulturstadium – nomadismen – som hørte til slektenes barndom:

«Det er overraskende endnu i det 19de Aarhundrede i vort eget Land at finde denne Kamp imellem det vilde fri Nomadeliv og den igjenem Agerdyrkning og faste Bopæle fremadskridende Kultur, en Kamp som skulde synes at maatte tilhøre Slægternes Barndom; | ... } Den nordlandske og finmarkske Nybygger paa det Land, som Finnen var vant til fra Arilds Tid at betragte som liggende frit for hans Rener, er | ... } udsat for Overlast, ikke blot fra deres Side, der staa under samme Landshøihed, og som derfor i det mindste paa en Vis maa kaldes Landsmænd, en ogsaa fra Fremmedes Side, som Traktat har givet Ret til at træde over paa norsk Territorium, dels for at søge Foder til deres Ren, dels ogsaa for at drive Jagt og Fiskeri». 410

Det synet som kom frem i «Den Constitutionelle» om forholdet mellom nybyggere og urinnvånere kan vanskelig karakteriseres som annet enn rein rasisme. En aktuell problemstilling er derfor hvor omfattende slike holdninger var i samtida, og i hvilken grad de kan ha vært med på å prege areal- og ressursbrukslovgivninga. I forhold til samiske sedvaner og rettsoppfatninger blir spørsmålet derfor om i hvilken grad det administrative og politiske systemet var påvirka av nedvurderende eller rasistiske holdninger i forhold til samene.

Nellejet Zorgdragers doktorgradsavhandling om Kautokeinoopprøret i 1852 er viktig i denne forbindelse. Der gir hun en grundig fremstilling av kontakten mellom folkegruppene. 411 Det gjelder blant annet den økende koloniseringa av kysten, og de konflikter dette førte med seg mellom reindriftssamene og kolonister sørfra som tok tidligere sommerbeiteområder til jordbruksformål.

Det er en sterk beskrivelse av de norske kolonistenes rasistiske syn på samene, og embetsmennenes nedlatende og brutale behandling av sine samiske undersåtter. Derfor er Zorgdragers bok et viktig bidrag for å belyse det konfliktfylte inter-etniske klimaet man hadde midt på 1800-tallet under den norske koloniseringa av Finnmark og de øvrige delene av det nordligste Norge. 412

Det etniske hierarkiet var markert. Den norske kulturen var den overlegne. Mange nordmenn betrakta flyttsamene som «... halvville mennesker som levde et liv i uvitenhet og elendighet». Hun hevder også at knapt en eneste nordmann tvilte på at hans kultur stod over samenes. Under nordmennene kom kvenene, deretter de fastboende samene, og aller lavest i den norske rangeringa stod flyttsamene. «Det norske folk var bedre, mer verdt og mer verdifullt for landets økonomi enn det samiske». Etter datidas klassifisering dreiv disse også med den mest primitive av alle næringsformer – nomadisme. De hørte hjemme i en verden «uten kultur og lover». 413

Konklusjonen hennes er meget klar: Opprøret var i siste instans retta mot nordmenns kolonialistiske holdninger og den lave status samene fikk i det norske samfunnet som en følge av det. 414

Selve opprøret i 1852, og den kirkeuorden i Skjervøy i 1851 hvor flyttsamer fra Kautokeino deltok skulle nok heller ikke bidra til å høyne den samiske kulturens status i det norske samfunnet. I forbindelse med den sistnevnte saka slo Høyesterett blant annet fast at de «kolossale Paafund» som lå til grunn for det som hadde skjedd i Skervøy, var den «... størst tænkelige Spot og Forhaanelse mod vor Statsreligion, som mod all Religion over Hoved, og maatte være betragtet som reen Afsindighed, hvis der ikke havde været mere end tilstrækkeligt Beviis for, at det var et forsøg paa Bedrageri, ...». 415

I selve opprøret hadde man på en måte beviset: Samene var usiviliserte mennesker. Høyesterett karakteriserte da også dette som en eksempelløs forbrytelse som var farlig for samfunnet i sin alminnelighet, men særlig for disse tynt befolka og av øvrigheta svakt beskytta områdene – bebodd av «uciviliserede Mennesker». 416

Opprøret i Kautokeino 7. og 8. november 1852 ble av Høyesterett – på grunn av at gjerningsmennene hadde fått kristelig undervisning -karakterisert som verre enn et «Røvertog af en Horde af Vilde». De var leda av hat og hevntørst, og rimeligvis også av det utbredte ønsket blant den laveste klasse i Samfundet over hele den siviliserte verden, «... efter endog med Vold og Magt at nedbryde alle naturlige Skranker mellom sig og de høiere staaende, og derved fremtvinge en Lighed, som vilde tilintetgjøre al Civilisation». 417

Hendingene i 1852 fikk følger for synet på samene, uten at det er mulig å si noe helt eksakt om hvor omfattende virkningene var. Trolig var det som skjedde i 1852 også med på å gi næring til oppfatninga om at Finnmark – bebodd av usiviliserte samer – var et område hvor det ikke forelå nevneverdig med rettsregler fra tidligere, og at det derfor var et herreløst land.

1.8.3 Fornorskingspolitikken

I følge standardverket om fornorskingspolitikken fra 1860-tallet og utover – Knut Einar Eriksen og Einar Niemis bok «Den finske fare», var Kautokeinoopprøret og reine sikkerhetspolitiske vurderinger i forhold til samene, ett av temaene da fornorskingspolitikken for første gang ble drøfta i sin fulle bredde i Stortinget i 1863.

Flertallet som stod for ei fornorskingslinje overfor samene var leda av venstremennene Johan Sverdrup og Johannes Steen. Det var sistnevnte som trakk linja fra Kautokeino til fornorskingspolitikken. Han kunne ikke skjønne at det i noen manns sjel hadde oppstått den tanke at man skulle forsøke «at opelske en fremmed, for ikke at sige en fiendtlig Nationalitet inden dette Land, ...».

Kautokeinoopprøret i 1851–52 var det avskrekkende eksemplet, og Steen uttalte at «... hvis man oplivede Nationalitetsbevidsheden hos et saadant Folk, da fik man ogsaa tage konsekventserne». Det var derfor en misforstått humanitet «... at søge at kalde tillive og nære denne Nationalitet». 418

Dette ble fulgt opp av Sverdrup som mente at samenes verste fiender var dem som «stræbte at opelske den lappiske Nationalitet». Etter hans syn var den eneste redning for samene «... at absorberes af den norske Nation». 419

Helt i tråd med læra til «norske historiske skole» hevda altså både Sverdrup og Steen at samene ikke hadde noen kultur eller sivilisasjon som det var verdt å ta vare på. I tillegg kunne de også være en fare for staten. Stortingsflertallets målsetting var klar. Den samiske etnisiteten og identiteten skulle bort.

Et mindretall under ledelse av Anton Martin Schweigaard stod likevel for en annen linje og avviste at samene var noen sikkerhetspolitisk trussel. De hadde alltid vært lojale mot den norske stat. Dette kunne imidlertid endre seg hvis man gjennomførte en streng fornorskingspolitikk. Dét kunne føre til misnøye med sikkerhetspolitiske følger.

For første gang ble også kvenene eller de finske innflytterne trukket inn i slike vurderinger: «Thi paa den samme lange Grændse bor en beslægtet Stamme, der tilhører den russiske Nation, og som behandles med en liberalitet, hvorom man ingen Anelse havde». 420

Blant dem som stod på Schweigaards linje var det noen som mente at kvenene var blitt favorisert i forhold til samene, og at de kunne utgjøre en nasjonal fare. Ut fra dette skriver Eriksen/Niemi at dette var innledninga til «... en fornorskingspolitikk på nye premisser og med kvenene i fokus ...», og at årene 1863–1867 var den perioden da sentralmyndighetene begynte å kople kvenspørsmålet med sikkerhetspolitiske vurderinger. 421

Viktig i den forbindelse var en innstilling i 1866 fra Stortingets protokollkomité som ble oversendt Odelstinget og videre til Regjeringa. Der tok man opp den finske innvandringa. Gjennom en detaljert beskrivelse av nasjonalitetsforholdene i Varanger ble statsstyrelsen advart mot å overlate forholdene til sin egen utvikling – «om den gjennem Tiderne vil haabe at bevare for vaar Nationalitet det Stedet, hvorover den hidtil har udbredt sig». Derfor måtte man forebygge fremtidige eventualiteter mens det ennå var tid. 422

Begynnelsen av 1860-tallet er med andre ord en nøkkelperiode både når det gjelder utforminga av læra om statens uinnskrenka eiendomsrett til grunnen i Finnmark, og den bevisste fornorskinga av samer og kvener. Til tross for at samene hadde vært amtets flertallsbefolkning til henimot midten av århundret, ble også disse fra da av betegna som en av de fremmede nasjonaliteter.

I følge Eriksen/Niemi bestod fornorskingspolitikken før 1905 av tre hovedkategorier:

  • bremse på finsk innvandring

  • bringe flere norske til området

  • assimilere samer og kvener inn i det norske samfunnet. 423

Selv om de ikke ser bort fra andre faktorer, betoner de den sikkerhetspolitiske dimensjonen i fornorskings-, bureisnings- og veibyggingspolitikken, og hvordan norske myndigheter brukte disse midlene til å trygge grensene i nord – særlig i forhold til den «finske fare». Ut fra et slikt fokus presiserer de selv at norsk politikk overfor samene vil komme noe i bakgrunnen. 424

Forfatterne leverer en overbevisende fremstilling av hvor viktig sikkerhetspolitikken var for de negative tiltakene som ble satt i verk overfor kvener og samer. I og med at mitt siktemål ikke er å beskrive eller å forklare fornorskingspolitikken som sådan, er det ikke nødvendig å gå inn på noen avveining av hvilke faktorer som veide tyngst som begrunnelse for de tiltakene som ble iverksatt.

Jeg vil likevel hevde at grunnlaget for forskjellsbehandlinga av samer og nordmenn, også hadde en dypereliggende, akademisk legitimert begrunnelse gjennom «den norske historiske skole», nemlig at samer var laverestående i forhold til nordmenn. Ved siden av de sikkerhetspolitiske argumentene var dette en viktig forutsetning for de mange tiltakene som ble satt i verk fra 1860-tallet av og utover.

1.8.4 Samene stod utenfor det offentlige politiske rom

Det synes også opplagt at den finske innvandringa, og den sikkerhetspolitiske engstelse dette skapte i sentrale politiske kretser, ikke gjorde det enklere for samene å få formell aksept for sitt rettsgrunnlag, eller å få gjort noe med elimineringa av rettsgrunnlaget i første halvdel av 1860-tallet – læra om staten som eneveldig jordherre i Finnmark fra de eldste.

Ellers i det norske samfunnet tok man jo opp slike forhold gjennom politiske kanaler. Folk påvirka for eksempel sine valgte representanter på Stortinget til å fremme deres syn i bestemte saker. Selv om samene ikke hadde representanter der, kan man likevel tenke seg at samiske sedvaner og rettsoppfatninger kunne vært ivaretatt gjennom norske embetsmenn og politikere.

Det knytter seg imidlertid bestemte forutsetninger til at samene virkelig kunne få gjennomslag hos politikerne for sitt syn. Blant annet dreier det seg om språkkunnskaper, som jo i seg selv kan være en nesten ugjennomtrengelig barriere. Videre har det å gjøre med trening i politisk arbeid, som også på 1800-tallet i stor grad forutsatte at man kunne snakke, lese og skrive norsk. Et annet forhold er hvorvidt samene var kjent med at nye lover og regler som angikk deres rettigheter og hverdag skulle behandles i sentrale organer.

Et annet viktig vilkår for å nå frem gjennom politiske kanaler, var naturligvis at norske embetsmenn og politikere betrakta kulturene som likeverdige, og at man vurderte den samiske dimensjonen som noe det var verdt å ta vare på. Slik var det ikke. Samene og den samiske kulturen ble langt på vei definert som mindreverdig av dem som forvalta makt og myndighet i det offentlige systemet. Sverdrups og Steens syn i 1863 i stortingsdebatten om fornorskingspolitikken, er tydelige eksempler på det. 425

Dette vil si at de fleste forutsetninger mangla for at samer kunne nå frem med sitt syn gjennom politiske kanaler. Over- og underordningsforholdet mellom folkegruppene gav seg med andre ord utslag i at samene i praksis var satt helt utenfor det sentrale offentlige rom hvor de viktigste politiske beslutningene ble truffet. Heller ikke på amts- eller kommunalt nivå var det mye bedre. 426 For eksempel var det nesten ingen samer som var ordførere i 1800-tallets Finnmark.

Uten å etnifisere utsagnet konstaterte amtmannen ut fra sitt ståsted på slutten av 1850-tallet at det var flere kommuner i Finnmark hvor det ikke fantes andre enn presten, lensmannen og handelsmannen som var «... skikket til at forestaa de kommunale Anliggender, eller til at fungere som Ordfører, Regnskabsfører, Forligelseskommissær osv». Disse funksjonene ville dermed nødvendigvis bli dekt av de nevnte, «... foruden at allerede deres Stilling forøvrigt gjør dem til den uvidende og uselvstendige Almues ledere». 427 Dette vil også si at Amtsformannskapet/Amtstinget i det alt vesentlige bestod av norske embets- og handelsmenn.

Ser man på den kommunale representasjonen etter midten av 1800-tallet, finner man også der en meget sterk norsk overrepresentasjon. Et eksempel har man fra 1865 hvor det var omtrent like mange samer og nordmenn i Finnmark – rundt 40   % av hver. I kommunal sammenheng var bildet imidlertid at samene hadde ca. 26   % av representantene, mens de norske hadde rundt 65   %. Finnene eller kvenene som på dette tidspunkt utgjorde henimot 20   % av befolkninga, hadde 9   % av representantene i kommunestyrene. 428

Ti år seinere, i 1875, utgjorde norske godt og vel 42   % av befolkninga, samene 33.5   %, og finnene litt over 24   %. Den prosentvise kommunale representasjonen var henholdsvis, 71.1, 22.6 og 6.3. 429

I femårsberetninga for 1866–70 gir amtmannen en interessant og betegnende analyse av den etniske kommunale representasjonen i Vadsø og Sør-Varanger. I forhold til samer og kvener var den norske befolkninga i klart mindretall i disse kommunene. Av til sammen 32 kommunestyrerepresentanter var det likevel bare fem samer og kvener. Ut fra disse tallene, og andre som trakk i samme retning, konkluderte amtmannen med at når flertallet av de stemmeberettigede i de fleste kommuner var samer og kvener, viste kommunerepresentasjonen at «... den norske Races intellektuelle Overlegenhed ialmindelighed villigen anerkjennes af de øvrige Racer, ...». 430 I følge amtmannen forutsatte nemlig deltakelse i slik virksomhet et «... Kulturtrin, som paa faa Undtagelser nær endnu ikke er Lappens eller Kvænens». 431

I den offentlige sfære gjaldt dette misforholdet ikke bare tillitsverv på kommunalt styringsnivå. Når man så bort fra allmueskolen var praktisk talt alle stillinger i amtet hvor det var nødvendig med en noe større grad av «intellectuel Udvikling», besatt av nordmenn. Ingen norsk undersått av samisk eller kvensk herkomst hadde gått universitetsveien. Alle embetsmenn, sakførere, lensmenn, telegraf-, toll-, forst-, og postbetjenter var norskfødte. Det samme gjaldt alle lærere og lærerinner ved byenes borger- og allmueskoler – bortsett fra én som var født i Sverige. Det eneste unntaket fra det norske embetsmonopolet var en samisk underlensmann i Karasjok. 432

Blant de 50 allmueskolelærerne i landdistriktene var bildet et litt annet. Der fant man ved utgangen av 1870 26 nordmenn, 19 samer, 3 kvener og 2 av samisk-kvensk herkomst. De fleste av disse samiske og kvenske lærerne var imidlertid fornorska i «Sprog og Leveset».

Denne mangelen på samisk innflytelse i forvaltning og politikk, var medvirkende til at man i Finnmark og i andre samiske områder fikk en helt anormal situasjon når det gjelder forholdet mellom samenes sedvaner og rettsoppfatninger og de lovene og reglene som etter hvert ble laga. I Sør-Norge, hvor man hadde en så å si utelukkende norsk befolkning, ble ressursbrukslovene i utgangspunktet utforma for å ta hensyn til den eksisterende, tradisjonelle økonomiske og kulturelle dimensjonen i bondesamfunnet. Norske brukssedvaner og norske behov skulle legges til grunn. Der kom lovgivninga til å bygge på tradisjon og sedvane. Det vil si at bygdefolks sedvanemessige bruk av ressursene fikk sine lovgivningsmessige utttrykk.

I Finnmark og i andre samiske områder skjedde det motsatte. Den tradisjonelle bruken og de sedvanene og rettsoppfatningene som var forbundet med den, nådde ikke frem til lovgiverne.

1.8.4.1 Samiske lensmenn skulle bort

Vilkårene for et samspill mellom samiske sedvaner og rettsopfatninger, og myndighetenes lov- og regelverk var med andre ord ganske fraværende. Det ble heller ikke bedre av myndighetenes bevisste etnosentriske «moderniseringsprosess» på 1860-tallet, hvor norskhet ble definert som en kvalifikasjon i seg selv. I den anledning finner man blant annet at den eneste samiske lensmannen i Finnmark, i tråd med det generelle norske synet på samene ble ansett som uskikka i tjenesten og måtte bort.

I forbindelse med et fremstøt for å få bukt med brennevinshandelen i mellom Polmak og Karasjok i Tanadalen, i andre halvdel av 1860-tallet, ble det foreslått å opprette en kontrollpost i Roavvegieddi på norsk side, rett overfor Utsjok i Finland. Amtmannen mente at det ikke var nok, hvis man ikke samtidig gjorde noe for å styrke politikreftene og «Ræpresentationen af den norske Statshøihed» i området. Det kunne best skje ved å ansette en lensmann med tilstrekkelig «Dyktighed og Respekt» i Karasjok. 433

Den samiske lensmannen, Anders Johnsen, ble betegna som den «brave men lidet duelige Lensmand», som vanskelig kunne greie de oppgavene som et effektivt brennevinsoppsyn, kontroll med mulige gullvaskere, reintyveriene blant reindriftssamene og de vanskelige grenseforholdene ville kreve. Han var nemlig

«... selv Lap og beslægtet og besvogret med en større Del af Districtets Befolkning, samt derhos ikke i Besiddelse af saa megen Dannelse som en alminnelig lappisk Seminarist og uden Spor af den særegne Konduite og Kraft, som Forholdene deroppe kræve ...». 434

Til denne stillinga krevdes det en person med en årvåkenhet, dyktighet og dannelsesgrad, som man med det eksisterende lave lønnsnivået som lensmennene i Finnmark hadde, ikke kunne vente å få til i dette avsidesliggende området som mangla så mange av sivilisasjonens goder. Til posten krevdes en person med en dannelsesgrad som heva vedkommende betydelig over sine omgivelser.

Den sittende lensmannen mangla dessuten to viktige forutsetninger – «nemlig norsk Herkomst og physisk Overlegenhet». 435 I 1868 ble det da også ved hjelp av høyere avlønning blitt ansatt «... en norskfødt Lensmand og en lappisk født Assistent, ...». 436

1.8.5 Norske ordtak: Samene var laverestående

I forhold til den tilsidesettelse av blant annet det samiske rettsgrunnlaget som skjer på det offentlige planet, reiser det seg et annet spørsmål: Var dette bare et påfunn fra embetsmenn og politikere ut fra at man ønska å oppfylle bestemte målsettinger av sikkerhetspolitisk eller andre «høyverdige» motiver som tok sikte på å fremme statens interesser.

I en slik sammenheng skal man ikke overse det gamle motsetningsforholdet mellom samer og nordmenn, og det generelt sterkt nedvurderende synet som nordmenn hadde i forhold til samer. 437 Når man tar også dét i betraktning blir det som skjer i forhold til samiske interesser generelt, enda mar forståelig. Politikere og embetsmenn var da som nå påvirka av sine omgivelser og reflekterte de holdningene som fantes der.

En illustrasjon av hvilke norske hverdagsholdninger som fantes, får man trolig ordtakene. Et utvalg norske ordtak fra Nordland om samene, gir en pekepinn på hvordan man fra norsk side så på sine samiske naboer. 438 Det er imidlertid liten grunn til å tro at tilsvarende holdninger ikke gjorde seg gjeldende i Finnmark.

Sentralt i ordtakene er at man mente at det var en kvalitativ forskjell på de to folkegruppene: «De er forskjel paa folk og finner».

Det vil si at samene ikke hadde det samme menneskeverdet som norske. Kvalitetsforskjellen mellom samer og norske kommer også godt frem i uttrykket «Først folk, sia finner».

Den norske folkeoppfatninga var imidlertid enda klarere enn det, og satte samene direkte på linje med dyrene. Samen og hunden var i slekt: «Finnen og hunden er skylt».

I og med at man mente at der var en nærmest naturgitt orden i forholdet mellom de etniske gruppene, hvor de norske stod øverst, skulle samene følgelig i ett og alt være underdanige. Avvik ble ikke tålt. Igjen var hunden en god sammenlikning: «En hoffærdig fin og en utsvulten hund er det fæleste en kan se i en mands gaard».

Samene skulle være samer. Derfor ble det også sett på med mistenksomhet at de gikk over til å kle seg helt norsk. I følge Just Qvigstad ble en same som kledte seg norsk, tatt for å være stor på det. I forbindelse med overgangen til norsk klesdrakt var kommagene gjerne det siste som ble beholdt av den opprinnelige drakten. Når også de ble gitt på båten hadde man overtrådt grensa for over – og underordningsforholdet mellom gruppene. Det var så alvorlig at det skapte uttrykket «Fanden kan ikke danse med finnen naar han har kasta komogan».

Kommagene er for øvrig også et bielement i et annet ordtak som forteller om hvor lite verdt samene var. Derfor uttrykket: «De forslaar ikke mer end om di kaster en fin i helvete med komogan paa».

I det etnisk lagdelte samfunnet ble det også lagt vekt på at samene var fattige. Derfor ble det samiske paradiset fremstilt på en meget spesiell måte i den nordnorske folkesosiologien: «Di sitter liksom finnan i paradis, drikker lut-sei og æter vatn». I følge Just Qvigstad ble dette brukt som et bilde på vrenging av språk, og sammenkomster uten bevertning.

I et samfunn hvor de materielle godene var knappe, var god tilgang på mat noe som gav status. Samenes påståtte fattigdom og mangel på mat kommer klart frem i fyndordet – «De er godt alt som finnen faar om vaaren».

Fattigdomsstempel, og oppfatninga av ulikhet i materiell standard er også fremtredende i uttrykket «Naar det er noko til fin, maa han ha to kjeler». Just Qvigstad sier at dette ble brukt om folk som ville være mer enn de egentlig var. I den samme klassen kan man trolig også sette ordtaket «Naar finnen ikke er litt kry, saa er de ikke gagn i han».

Ulikhetene i språk var selvsagt en opplagt arena for å markere forskjellene. En same som snakka norsk kunne nok gjøre seg forståelig, men – «Snyten paa finnkomagen kommer altid tvert for».

Samene har vært kjent for å pleie tette slektskapsforbindelser og å ha god oversikt over til dels fjerne slektninger. Heller ikke det gikk upåakta hen. Derav ordtaket, «Di er attenmenninger likesom finnan».

1.8.5.1 Samiske ordtak: De norske har svart lever

På samisk side nedfelte slike nedvurderende holdninger seg i mistro og mistenksomhet. De samiske ordtakene om norske er tydelige vitnesbyrd om det. Man finner mange slike i Just Qvigstads ordtakssamling fra 1922. 439

Norske burde for eksempel ikke få vite altfor mye om hva som foregikk i den samiske sfæren: «Ikke snakk. Her er en trestokk med hull». 440 Dette ble sagt når det var en norsk til stede som forstod samisk. 441

Allerede det nevnte ordtaket viser at der ikke var noen naturlig tillit til norske. Dette følges opp gjennom flere varianter omkring fargen på levra til en nordmann:

  • «Nordmannens lever er svart».

  • «Svart som en nordmanns lever».

  • «Levra di er så svart som hos en nordmann». 442

I følge Just Qvigstad innebar en svart lever at man var et dårlig menneske. Når levra er svart duger den nemlig ikke til mat. 443

Det må også ha vært en utbredt oppfatning blant samene at de norske ikke forandra seg, men alltid oppførte seg på samme måten: «En nordmann er nordmann hver eneste dag», eller en annen variant: «En norsk – selvfølgelig er han norsk». 444

Det man oppfatta som det norske stivsinnet hadde frembrakt følgende: «Nå brakk nordmannen penisen». 445 Dette betød at til slutt gav den hardnakka nordmannen etter. 446

Ordtakene forteller også at samene helst ikke burde omgåes norske. Derav ordtaket, «Du søker selskap med kråker». 447 Dette ble sagt til en ung mann som søkte nordmenns selskap. Tilsvarende hadde man også uttrykket «Sultne kråker», som ble brukt om norske. 448

Falskhet ble også sett på som en norsk karakteregenskap: «Du er som en dårlig nordmann». 449 Dette ble sagt til en smisker, for eksempel en som skrøt av kyrne. Man var redd for å miste felykka. 450

Det kjølige forholdet mellom folkegruppene kommer også til uttrykk gjennom det meget talende uttrykket, «Samens hjerte blir ikke varmt mot nordmannen», eller «Finnens hjerte er koldt imot nordmanden». 451

Muligens kan man til denne kategorien også henføre et annet ordtak som går på manglende tillit til myndigheter og lovverk. Man hadde tydeligvis ikke de beste erfaringer når man tok opp en sak via offisielle kanaler: «Lova er en nokså skeiv munn». («Lova er nokså skeiv i munnen»). 452 Forklaringa på dette ordtaket var at man mente at lovverket vred sakene i en annen retning enn det klageren ønska. 453

1.8.6 Et dårlig forhold mellom folkegruppene

Ordtakene – folkesosiologien – gir med andre ord et lite positivt bilde av forholdet mellom folkegruppene. Kilder fra 1860-tallet bekrefter det inntrykket som ordtakene gir. En «Indvandrer» til Finnmark som han kalte seg, lensmann Brun i Nesseby, er en interessant kilde i 1867. 454

Mot hverandre var samene godmodige, fredelige, gjestfrie og hjelpsomme, mens de i forhold til norske i regelen var utjenestevillige og i høy grad mistroiske. Brun nevnte også flere andre samiske egenskaper som delvis stod i strid med hverandre, men konkluderte med at det onde gjerne ville være «... det overveiende blant usiviliserede, naar lastene saa redsomt udvikle sig i de civiliserede samfund». 455

Selv var han blitt fôra med de forferdeligste historier om samene allerede i ammestua – «om samen som «en listig, hadsk, skadefro, røverisk og fortroldet væsen». Dette hadde ikke vist seg å holde stikk, men på grunn av deres mistroiske vesen hadde det gått lang tid før han hadde oppnådd tilliten deres. 456

Om årsaken til denne mistenksomheta meinte han det var nødvendig å gå tilbake til den tida da samer og nordmenn første gang kom i jevnlig kontakt med hverandre. Det var den gang Finnmarks befolkning stort sett var samer som av og til fikk besøk av «de Norske Indvandrerne», og de var «lyksaliggjorte med de saakaldte «Kongens handelssteder». 457

Hvordan ble samene da behandla, spurte Brun.

  • ble de akta for det de var?

  • ble eiendommen deres freda mot voldsverk?

  • ble de skikkelig behandla ved kjøp og salg?

  • ble de vennlig og høflig tiltalt, og beskytta mot vilkårlighet og antastinger?

  • ble de behandla på en slik måte at de «ingen grund havde til at frygte og hade de indflyttede?» 458

Hans analyse var at samtidsholdningene var å finne i historiske forhold, og hvordan samene tidligere var behandla. De «... som fra først av forhaanede, antastede og bestjal dem», ante ikke hva de sådde i «de faatals finnehjerter», og hvor vanskelig det var blitt for dem som var kalt til å være lærere og forkynnere av Guds ord for dem. De ante heller ikke at dette lille folkeferdet var bibragt en gift som hadde smitta fra slektledd til slektledd, og nå ble betrakta som særegent for stammen. 459

Hvorfor var samene blitt så mistenksomme, avindsyke, egennyttige og utjenestevillige mot de norske? «Bare ikke mon de norske selv har skylden for at dette uhyggelige forhold forhold finder sted mellem dem?» Ennå fant man, særlig blant de nyligst innvandra norske, «dette gamle hadske og foragtende sind», selv om dette ikke lenger var så fremtredende eller skadelig som tidligere. 460

Det Brun beskriver er hverdagsrasismen i møtet mellom den raskt voksende norske befolkninga og samene. Denne ble også bemerka av utenlandske reisende i Finnmark. Et eksempel fra nedre del av nåværende Tana kommune fra 1870-tallet er trolig illustrerende.

To engelskmenn ble tilsnakka av en noe påvirka same på handelsstedet, men den norske (nytilflytta) rorskaren deres visste råd. Et spark fra ham roa samen ned på en effektiv måte, og forfatteren bemerker: «De norske behandler disse samene mer som laverestående vesener, eller små barn, enn som mennesker». 461 Likevel ville han ikke si at de små samene ble grusomt behandla, men de ble rista og håndtert på en slik måte at de straks løp avgårde og gjorde slik de ble befalt. 462

Lensmann Brun hadde et hjertesukk over at samene ikke var mer velvillige overfor de innvandra norske: «Er det ikke betegnende og høist besynderligt, at Finnerne gjør meget af Russerne, endmere af kvænerne, lidt af de finsktalende Norske, men ikke det ringeste af oss, indvandrerne i det land, hvorfra de have sine goder, sine Æmbedsmænd, Lærere, love og beskyttelse? Mon vi ikke av direkte eller indirekte vei have stødt hjertene fra oss?» 463

Bruns sammenlikning av samenes syn på nordmenn i forhold til russere og finner (kvener) er interessant også sett ut fra hvordan dette hadde nedfelt seg i samiske ordtak om de tre nevnte folkgegruppene. Som vist foran fantes det en rekke negative ordtak om de norske. Om finnene derimot finnes det kun ett ordtak i Qvigstads samling, som heller ikke kan sies å være spesielt negativt mot selve folkegruppa: «Du banner som en finne». 464

Om russerne, som samene hadde hatt en svært langvarig handelskontakt med, finnes det tre-fire ordtak. 465 De går på at russerne aldri snakka dårlig om varene sine, og svært ugjerne satte opp prisene på det de selv kjøpte. I den samiske oppfatninga om russerne, slik de er nedfelt i ordtakene, kommer det også frem at de oppførte seg uanstendig og at de slo kjørereinen med tømmene. Men – heller ikke disse karakteristikkene kommer opp mot den grunnleggende mistro som preger de samiske ordtakene om nordmenn.

1.8.6.1 Samene – et laverestående folkeferd

Lensmann Bruns forsøk på å forklare hvorfor forholdet mellom samer og nordmenn var så dårlig er interessant nok. Likevel er hans egen beskrivelse av situasjonen i samtida kanskje den beste illustrasjonen på hvordan man fra norsk side så på samene. Siktemålet hans var nemlig å gi en «... tro skildring av denne lille folkestammes liv, sæder og skikke, ...».

Formålet var å belyse om det var noe som kunne eller burde gjøres for disse naturmennesker, «... denne lille rest af Nordens urbefolkning, der som det svagere folkefærd altid har maatet vige for det stærkere, længere og længere nord, intil de strandede paa Finmarkens fjelde og ødemarker ...». 466

Han presiserte nøye at omtalen hans ikke var av allmenn karakter. Den dekte forholdene i Øst-Finnmark. Årsaken var at man der trolig fant rasen ublanda og så godt som upåvirka av sivilisasjonen – «og derfor mere naturvæsner». 467

Gjennom å beskrive samenes skikker, og samens tornefulle vei fra livet til grava, mente han at også andre dermed kunne bedømme, «... hvorvidt det kulturtrin paa hvilke de staa er tilstrækkeligt, eller om de bør hæves høiere op til os». 468

I det store og det hele var det ikke mye positivt å si. Livet begynte «i regelen i elendighet ligesom det ogsaa ender i elendighed!» De levde som «døgnfluer kun for dagen», og bekymra seg lite for den dag i morgen. 469

Barna vokste opp i den største «vankundighed». De hørte ikke noe om fortida eller forfedrene, og navnene deres var begravd med dem. Brun stilte derfor spørsmål om et folk uten fortid kunne ha noen fremtid. Selv trodde han ikke det, og konstaterte at samene levde et liv som han ikke ville ønske hunden sin. 470

Fjellsamene utmerka seg når det gjaldt reinslighet. Det kom trolig av at det ikke gikk an å ha det urenslig i de teltene de levde. Når samen derimot bygde seg en stue og begynte å leve et slags sivilisert liv, «... da har man svineriet og det i saa høi grad, at man maate ønske ham i hans jordgamme igjen». 471

Brun gikk også inn på forlovelse og ekteskap blant samene. I forbindelse med forlovelsesforhandlingene og medgiften, var det involvert et stort antall mennesker. Disse diskuterte og skjentes så det var en gru. For en utenforstående var det nesten umulig å forstå et ord «af det gyselige gnaal og sammensurium» som ble fremført. Når alt var avgjort ble det skjenka godt, og det ble alminnelig fryd og glede «indtil den siste gjæst er indslumret». 472

Under bryllupet var de forlovede «... udstafferede med alskens brogede tørklæder og bordtepper samt alle slags glorende sølv og messinggjenstande som de ere i besiddelse af». 473

Samene gifta seg som oftest tidlig. Det hele var ganske enkelt. Gutten fikk gjerne en jordflekk av faren, og jenta ei ku av mora. Så skaffa han noen lass bjørketrær, reiste dem mot hverandre, stabla torv utenpå, og gamma var ferdig til å ta i mot de nygifte, «... som begynde sine hvetebrødsdage i gammens ene hjørne, medens koen gjør sig det mageligt i det andre». 474

De samiske ekteskapene var sjelden tufta på kjærlighet. Stort sett var de basert på penger og partier. Likevel var det alltid et godt forhold mellom ektefellene. 475 Imidlertid var det ikke noen stor sorg når ektefellen døde: «Naar konen er borte, er hun dermed glemt, frieriet paafølger umiddelbart, ...». Enkemannen kunne gjerne ta ut lysning tre uker etter at kona var begravd. 476

Barneoppdragelse i betydninga tukt fantes ikke. Barna tok snart kommandoen da det fjerde bud ikke hørte til «finneoppdragelsen». Derfor var det et hell at de så ofte var barnløse. 477

Når det gjaldt fornøyelser var samene enestående blant jordas folkeferd, gjennom at «de ikke ynde musik, sang og dans». Bortsett fra salmesangen var det ett unntak. Når de hadde drukket alkohol eller var i godt humør, «... pleier de oftere at improvisere noget galematias med de afskyeligste gryntetoner, hvilke frapperende minder om svinet og dets velklingende stemme. Dette slags udgydelser kalder de at joike». Det var nå enda så når det var edru mennesker som joika, men når de «drukne» gjorde det, måtte det «... bringe en i tvivl om mennesket alltid har været menneske». 478

Lensmannen hadde heller ikke spesielt høye tanker om samenes samfunnsengasjement: «Hva bryder han sig om verden og politik, naar han kan fylde sin mage og derpaa i ro og mag fordøie dens indhold». 479 Ved sida av reinkjøtt stod hvalkjøtt og hvalspekk meget høyt på den samiske menyen – «Bugen er deres Gud, renkjød og hvalkjød deres trosartikler». Ved ett tilfelle hadde han iakttatt samer som kokte og spiste hvalkjøtt, «... og jeg maa tilstaa at de ædende lignede dyr mer end mennesker». 480

Slike karakteristikker som dette – ført i pennen av folk som selv mente at de var nøytrale observatører – kunne vanskelig bidra til at høyere myndigheter fant det verdt å ta hensyn til samisk kultur, til samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forvaltningssammenheng, eller når lover og regelverk ble utforma. Man ble nmok heller bestyrka i at samene i Finnmark hadde et samfunnssystem og en siviliseringsgrad som vanskelig kunne gi grunnlag for offisiell og formell anerkjennelse.

Bruns «nøytrale» fremstilling er nok ganske representativ for det synet man i dannete kretser hadde på samene fra 1860-tallet og utover. Der fins imidlertid unntak. Det gjelder blant annet Eilert Sundt – den første norske sosiolog – som på 1860-tallet mente at samene i finnmarksbygdene var atskillig flittigere enn nordmennene, noe han også gav mange eksempler på fra flere distrikter i Finnmark. 481

Årsaken til dette var for det første at en stor del av de norske nybyggerne som kom opp i dansketida «... sikkerlig var Udskud af Befolkningen og det fra Byerne, som ble sendt op til Finmarken, for at Fiskeværene skulde blive befolkede». Den andre grunnen var at man selv i den seinere tida hadde sett mange beklagelige eksempler på at innflyttere fra Sør-Norge hadde vanskelig for å greie seg under dette «Polarlandets» ugunstige klima. Dette førte til at allerede etterkommerne i tredje ledd, «... synes vanslægtede eller mærkelig tilbage med Hensyn til baade legemlig og aandelig Kraft.» 482

1.8.7 Offisiell etnisk lagdeling. Samer og kvener – fremmede raser

Tendensene til at nordmenn betrakta seg som en overlegen rase i forhold til samene og delvis kvenene, blir også mer synlig fra 1860-tallet og utover. På denne tida – samtidig med at staten erklærte seg som eier og eneste rettighetsbærer til grunn og ressurser i Finnmark – begynner denne overlegenhetsholdninga også å gi seg utslag i offisielle beskrivelser av de etniske gruppene.

I femårsberetningene for amtet er dette første gang særlig tydelig i beretninga for perioden 1866–70. Der skreiv amtmannen innledningsvis at det som hadde fått mennesker til å slå seg ned i Finnmark, «... naar sees bort fra den nomadiserende Befolkning», var havets rikdommer. Med disse rikdommene stod og falt Finnmarks bebyggelse, «... og dets bestaaen som Kultursamfund». 483

I beskrivelsen av de tre folkegruppene kom amtmannen inn på at få norske stamma fra slekter som hadde bodd i Finnmark i flere generasjoner. Flertallet av dem ble antatt å stamme fra familier som hadde flytta inn på 1800-tallet. Samene derimot var hjemfødinger i uendelige slektfølger. Kvenene var den tredje folkegruppa. Etter amtmannens oppfatning burde de egentlig vært kalt finner, i og med at de skreiv seg fra «storfyrstedømmet Finland». 484 For å skille mellom samer og kvener kalte han de førstnevnte for lapper, mens han for «den fra Finland komne Race» ville bruke betegnelsen kven. 485

For hver enkelt av nasjonalitetene gjaldt det at de foretrakk sine egne stammefeller til naboer. Derfor fikk man gjerne ublanda norske, samiske eller kvenske landsbyer og grender. I den forbindelse ser man at også samene nå ble karakterisert som en fremmed rase. Amtmannen hevda nemlig at når de etniske gruppene isolerte seg fra hverandre på denne måten, var det «... meget hinderlig for de fremmede Racers Tilegnelse af norsk Sprog og Kultur». Han kunne likevel ikke skjønne hvordan det i et fritt land var mulig å forhindre slik «Racegruppering» ved lov eller inngripen fra øvrigheta, så lenge det ikke skjedde noen brudd på offentlig eller privat bruksrett. 486

Selv om nordmennene rundt 1870 var blitt den største etniske gruppa, var det likevel atskillig flere samer og kvener til sammen. Den «norske Race» var i absolutt overvekt i kun to av byene, og tre små kystkommuner. Amtmannen var likevel godt fornøyd med det norske preget man hadde makta å sette også på de sterkeste og «mindst civiliserede» samiske og kvenske strøkene. En nordmann som kom for eksempel fra Russland og Finland ville også i slike strøk umiddelbart få følelsen av at han befant seg på «norsk Grund». De norske institusjonene og deres oppdragende makt hadde brutt gjennom de mange hindringene og «paatrykt Befolkningen sit uudslettelige Stempel». 487

Amtmannen medgikk imidlertid at dette ikke hadde kunnet skje «... uden ved en Haandhævelse af Loven som, hos Almuen ikke sjelden har fremkaldt Klager over hensynsløs Strenghed». Det gjaldt tvungen skolegang, fredning av vilt, fisk, skog, sunnhetsforskrifter og «Haandhævelse af Statens Eiendomsret til Skov og Jord».

Når det gjaldt forholdet mellom folkegruppene var det stor motvilje mot å gifte seg utenfor sin egen nasjonalitet. Amtmannen antok at dette ville forandre seg med stigende opplysning blant alle tre folk, og at «Racefordommen» ville forsvinne etter hvert som samer og kvener ble flinkere i norsk. 488

Det går som en rød tråd gjennom hele amtmannens beskrivelse av de etniske gruppene at nordmennene stod øverst på rangstigen. Nederst stod samen: «Lappen indtager endnu baade som Fisker og som Jordbruger den laveste Plads. Han staar lavere i Oplysning end Nordmannen, i Regelen ogsaa under Kvænen, medens han er dem begge underlegen i Fysisk Kraft». 489

I «dannede kretser» foregikk det diskusjoner om samer og kvener og deres karakteregenskaper. I korrespondanse mellom Eilert Sundt og biskop Essendrop i Tromsø, etter at førstnevnte hadde ivra for at det burde opprettes en privat forening for å ta seg av samenes og kvenenes språkproblemer, slo Essendrop fast at samene ikke hadde noen fremtid. For dem gjaldt «at blidgjøre deres Aftenstund». 490 Kvenene derimot hadde han stor tro på, men man måtte fornorske dem.

Sundt på sin side fremholdt at det måtte være ønskelig at kvener og samer gifta seg med hverandre: «De som hidtil have staaet paa det lavere Kulturtrin, skulde vinde derved, og denne Vinding skal igjen komme vor egen Stamme til tilgode. Jeg tænker mig, at Finne-Ætten skal blive dygtigere og Kvæne-Ætten medgjørligere, og dermed vilde de Norske have bedre Naboer». 491

1.8.7.1 Sosialdarwinisme

Det er flere som har satt fornorskingspolitikken i andre halvdel av 1800-tallet i sammenheng med biologen Charles Darwins naturvitenskapelige lære. 492 Denne læra som han lanserte i 1859 gikk som kjent ut på at bare de sterkeste og mest tilpasningsdyktige individene i en art overlevde mens andre gikk til grunne. 493

Sosialdarwinismen overførte denne læra til menneskesamfunn og rangerte kulturene innbyrdes. Darwins eget bidrag til dette var en bok han utgav i 1871. Der hevda han at menneskearten bestod av mange ulike folk og raser, som var underkasta evolusjonsteorien som alle andre arter. De rasene som ble hengende etter i utviklingsprosessen ville tape i kampen om jordas ressurser, og forsvinne til fordel for en høyere sivilisasjon. 494

I Nordnorsk kulturhistorie beskrives hvordan sosialdarwinismen så på menneskene og forholdet mellom folkegrupper:

«Noen varianter av arten mennesker var mer utviklet og levdyktig enn andre og hadde i kraft av sin styrke også rett til å herske over andre samfunn, utrydde deres kulturer og absorbere dem i sin egen kultur. Den europeiske rasismen, dens nedvurdering av andre folkeslag og deres kulturer, fikk slik en «vitenskapelig» legitimisering. Europeeren kunne erobre verden i kraft av naturrett». 495

Olav Christensen gir likeledes en god oppsummering av 1800-tallets evolusjonistiske og rasistiske teorier om den hvite rasens overlegenhet. I dette bildet kunne primitive mennesker bare skape primitive kulturer. 496

For svensk og norsk tenkning om den egne «rase» nevner han blant annet påvirkninga fra den franske adelsmannen Arthur de Gobineau (1816–1882), som var fransk ambassadør i Stockholm. Han skreiv nemlig i 1853 en bok bygd på evolusjonistiske ideer hvor han hevda at «... nordiske germanere var overlegne og følgelig kallet til herskerrollen». 497

Christensen ser også rasismen som en ideologisk legitimering av de overgrepene som de vesteuropeiske kolonimaktene begikk i koloniene. Disse overgrepene mot ikke-europeere ble begrunna med at de var underutvikla eller mindreverdige på annen måte. I dette ideologiske klimaet ble ulike urfolksgrupper i evolusjonshierarkiet plassert nært dyreriket. 498

I takt med evolusjonismens syn på menneskelig utvikling og kultur ble synet på samene mer negativt i andre halvdel av 1800-tallet, «... og i termer som «rase» og «raseegenskaper» fikk nedvurderingen stor gjennomslagskraft. Ettersom norske bosettere trengte lenger inn på samenes tradisjonelle områder ble samefolkets evner og muligheter vurdert som stadig dårligere ... Mot den overlegne norske kulturen ville samene nødvendigvis måtte tape, «the survival of the fittest» ville bli deres undergang». 499

Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi konstaterer at den norske nasjonalismen utvikla seg til en konformitetsideologi, og knytter dette til at rasismen og sosialdarwinismen rettferdiggjorde assimilasjonspolitikken ytterligere: «Rasismen opererte med en klar hierarkisk rangering av folkeslagene, med den germanske rase som den overlegne». 500

Der fins imidlertid kritiske røster til bruken av begrepet sosialdarwinisme i forhold til fornorskingspolitikken i andre halvdel av 1800-tallet, og mener at kulturevolusjonismen ville kommet selv uten Darwins teorier. 501 Europeerne hadde nemlig i århundrer vært overbevist om at de var et «biologisk overordna folkeslag». Det nye var at nå kunne man bruke Darwins begrep om kampen for tilværelsen som et argument i rasedebatten. Med ham kunne man forklare at indianerbefolkninger og øvrige naturfolk, «... gikk til grunne som et uunngåelig resultat av kampen for å eksistere». 502

I Sverige kan man til en viss grad registrere sosialdarwinistisk innflytelse på lovgivningsspørsmål allerede mot slutten av 1860-tallet, mens det bredere gjennombruddet skjer på 1880-tallet. 503 Samene ble i rettslig sammenheng ikke sett på som likeverdige med andre folkegrupper. Grunnen var at deres kultur var annerledes og ble ansett som «lägre ståande». 504

I den forbindelse uttalte en riksdagskomite om eiendomsretten i 1886, at samenes «besittningstagande» ikke var av en slik natur at den omfatta alle beføyelser som ligger innenfor begrepet eiendomsrett. «Det sträckte sig icke till andra än dem, nomadlifvets inskränkta behof fordrade». Derfor var samens rett til jorda helt fra begynnelsen av en slik natur, «... att den icke hindrade uppkomsten, så att säga, brädvid sig af eganderätt i kultursamhällets mening». 505

Tidligere sameombudsmann i Sverige, Thomas Cramér; har i en spissformulering, med henvisning til den fysiske antropologiens skallemålinger, uttalt at det ser ut til at «... själva begreppet äganderätt endast är någonting för långskalliga folk (dolikocefaler). Kortskallar kan helt enkelt ej vara bärare av ett så kvalificerat rättsinstitut som äganderätten». 506

Den sterke evolusjonistiske tankegangen i samtida finner man i Norge særlig klart uttrykt i synet på forholdet mellom jordbruk og nomadisme. Sistnevnte måtte vike for jordbrukets interesser. Lappekommisjonen av 1892 uttrykte blant annet at den såkalte felleslappeloven av 1883 – som gjaldt områdene sør for Finnmark – og som regulerte forholdet mellom reindriftssamene og jordbrukerne, blant annet gjennom et kollektivt erstatningsansvar for skader forvoldt av rein 507 , var «... det første Skridt til gjennemførelse af Regler sigtende paa en regulerende Indflydelse under den paagaaende Kulturkamp, om hvis endelige Udfald i Tidens Løb Meningerne neppe kunde være delte». 508

Med andre ord: Den samiske kulturen – i dette tilfellet representert av reindrifta – var dømt til å bukke under i kampen mellom kulturene.

Uten å ta nærmere stilling til i hvilken grad man kan sette merkelappen sosialdarwinisme på den rasismen som utfolda seg både på det folkelige nivået, blant åndseliten, og myndighetene i Norge, er det likevel klart at denne vitenskapsideologiske retninga også i høy grad kunne legitimere det norske samfunnets nedvurdering av sine egne innenlandske «ville» – nemlig samene.

Man behøvde ikke å ta hensyn til sedvaner og rettsoppfatninger hos en folkegruppe som stod på et mye lavere sivilisasjonsnivå enn det man selv befant seg på. I særlig grad behøvde man det ikke når ulikheta i siviliseringsgrad også kunne belegges vitenskapelig. 509

1.8.8 Nordmennene – den herskende – germanske rase

Stadig uten å ta stilling til hvorvidt det rasistiske scenariet som utspiller seg innenfor litteratur, vitenskap, åndsliv og politikk mot slutten av 1800-tallet var sosialdarwinisme eller ikke, er det uansett påtakelig hvordan man i kanskje enda større grad enn tidligere rangerer folkegruppene – eller «Racene» som var den vanlige betegnelsen.

Statistisk sentralbyrå som beskreiv det etniske hierarkiet på begynnelsen av 1880-tallet er et godt eksempel på denne rangeringas vitenskapelige former: «Nordmændene er den herskende Stamme, de er i det hele taget mere velhavende, mere fremskredne i Oplysning end Finner og Lapper». 510 Likevel var man ikke helt sikker på om nordmennene i alle henseender var en overlegen rase i forhold til finnene (kvenene), men nasjonalfølelsen var nok sterkere hos dem, «... der høre til det herskende Folk, ...». 511

Den ulike stilling som de ulike etniske gruppene stod i, hadde også klare virkninger for ekteskapsinngåelse mellom gruppene. Hvis en mann fra en «Nationalitet» som stod under kvinnens egen, kom med et ekteskapstilbud, ville hun frykte for å synke i sine landsmenns omdømme. Samtidig ville også engstelsen for å bli avvist, redusere antallet av slike tilbud. 512

Helt annerledes var det med en mann som søkte seg en ektefelle «... fra en under hans egen Nation staaende Folkestamme». For ham ville det ikke bli tale om å stige ned, «... men om at hæve Hustruen op til hans eget Standpunkt».

Den rangeringa mellom folkegruppene som statistisk sentralbyrå kom frem til var følgende:

  • Nordmenn

  • Personer av blanda herkomst

  • Finner

  • Samer («Lapper»).

Rasetenkning og gradering av de enkelte rasenes verdi som så tydelig kommer til uttrykk i statisktisk sentralbyrås folketellingsanalyse, var ikke noe enkeltstående tilfelle. Det var vanlig å fremheve den norske rasens fortreffelighet. I studiene av «Norsk Folkekarakter», hevder Moltke Moe og J.E.Sars for eksempel at i samtidas politikk var «Stridbarheden og Kampglæden, som fra først av karakteriserer Racen ... atter bleven et av de iøjnefallende træk i Nationalfysiognomien». 513

På den annen side bodde det også folk i Norge som ikke hadde norsk folkekarakter. De hadde ikke frembrakt noe selv, og var heller ikke i stand til å gjøre det: «Det har været Lappernes Naboer som gjennem videnskabelige Undersøgelser har belyst deres Stilling, – deres Fortid, deres Sprog, deres Legemsbygning osv., kanske uden at de selv har lagt Mærke dertil. Deres Syn gaar ikke ud over Øieblikkets Behov ... De synes heller ikke at kunne bringes til at sætte sig høiere Maal, og derfor maa dommen blive den, at de er en lavtstaaende Race». 514

Denne analysen var det etnografiprofessor Yngvar Nielsen som stod for, «... i ren forbauselse over en fullstendig uvitenskapelig, ugermansk kultur innenfor nasjonens grenser». 515

Det er ingen grunn til å tro at rasismen overfor samene avtok mot århundreskiftet, eller i begynnelsen av 1900-tallet. Amund Hellands nærmest offentlig autoriserte beskrivelse av de enkelte amtene i landet, gir i 1906 en særdeles god illustrasjon på hvilket syn man i ledende kretser i Norge hadde på de tre etniske gruppenes antropologiske egenskaper.

Samene hadde et mindre tiltalende utseende. Blant annet hadde de særegenheter ved øynenes som man ikke fant hos «sædvanlige Mennesker». Videre ble det slått fast at finnefysiognomiets uttrykk «... er frygsomt og godmodig, nærmere dumt end klogt ... De er oftest hjulbenede og krogryggede». 516

De antropologiske og kraniologiske egenskapene viste at samene hørte til den mongolske rase, og «... maalinger har vist, at finnerne har i almindelighed meget mindre kraft i hænderne enn vi». 517 Hvorvidt samene var degenererte var det ulike oppfatninger om. Men – etter det leger, prester og offiserer ytra, syntes sjøsamene å «... staa lavt og at være degenererede». 518 Øst- eller skoltesamene ble uten videre karakterisert som en «lavtstaaende Race». 519

Ut fra en uttalelse av professor Friis om at denasjonaliseringa og forjaginga av samene fra den finsk-karelske og russiske befolkningas side ville innebære at de siste levningene av samer ville bli gravlagt på norsk grunn, trakk Helland den slutning at Friis’ oppfatning var at samene i tidens løp ville vike for de andre nasjonalitetene. 520

I følge en sjef for Varanger kompani savna samene mange av de nødtørftigste forutsetningene for det man skulle lære dem – og videre:

«De lever i gammer, ofte forpestede jordhuler, og spiser daarlig og slet tillavet mad uden afveksling og er over al beskrivelse skiddenfærdige. Det er en ynk at se, hvor mange af dem er deformerede, hofteskakke, haltende og lamme». 521 Samene var så svakt utvikla i både legemlig og åndelig henseende at de heller ikke var i stand til å avgi noen særlig betraktelig kontingent til forsvar av riket. 522

Kvenene var sterke og kraftige mennesker selv om de heller ikke hadde vakkert eller inntakende ytre. Mistenksomhet, misunnelse og hevngjerrighet var blant karakteregenskapene deres,selv om de også kunne være både trofaste og gjestfrie. Det var en kraftig rase med både legemlig og åndelig seighet. Derfor måtte den kunne «bestaa i kampen for tilværelsen». 523

Nordmennene var de to andre rasene overlegne både i legemlig og åndelig utvikling. Det så i det hele tatt ut til at nordmennene i Troms og Finnmark, «... besidder den germanske races beste egenskaper: stor og sterk benbygning, kraftig muskulatur, veldannede hænder og føtter og skarpt utvikledede sanseorganer; ogsaa i aandelig henseende synes den norske befolkning at være høit begavet; derom vidner deres kloge, gløgge blik og hurtige opfatningsevne».

Selv om kvenene kunne være både slanke og velbygde, savna de imidlertid det kraftige og mandige trekk som nordmennene hadde, og som med én gang stempler dem som «den herskende race» 524 .

I disse iakttakelsene og vurderingene fra tida rundt begynnelsen av 1900-tallet finner man altså at den norske – germanske – rasen var overordna de andre. I følge Sverre Jervell var pan-germanismen, med sine klare rasistiske undertoner, en viktig del av tankegodset i norske intellektuelle miljø til langt inn i mellomkrigstida. I den forbindelse viser han også til presten, språkforskeren, målmannen og venstremannen Christopher Bruun, som hevda at den germanske stammen var den som stod «fremst inden menneskeheden». Bruun laga også en rangering av verdens land hvor de nordiske stod øverst. Alle andre folkeslag stod i skyggen for de germanske, og nordmenn var de som stod øverst på lista over rasereine folk». 525

Rasismen ytra seg etterhvert også i rasehygienisk tenkning hvor raserenhet og vern av rasen stod sentralt, ut fra teorier om degenerering på grunn av dårlig arvestoff. Langt inn på 1900-tallet – i mellomkrigstiden – var det USA, Tyskland og de skandinaviske landene som hadde de mest offensive rasehygieniske programmene. Formannen i «Den norske rådgivende komité for rasehygiene», kjemikeren Jon Alfred Mjøen, advarte sterkt mot raseblanding. Blant annet hevda han at avkom «... av samisk/norsk herkomst ville bli «disharmonisk» fordi foreldrenes egenskaper ble kombinert på en måte som gjorde avkommet «ubalansert» og derved lite funksjonsdyktig». 526

1.9 Jordpolitikken – norske ble prioritert

1.9.1 Gratis jord til norske kolonister – samer og kvener måtte kjøpe

Det samiske rettsgrunnlaget ble altså definert bort omkring midten av århundret. Grunnlaget var tesen om at nomadisme ikke kunne konstituere eiendomsrett. Årsakene til dette var blant annet å finne i forhold som hadde med utviklinga av den norske nasjonalismen å gjøre. 527 Etterhvert spilte også sikkerhetspolitiske spørsmål en vesentlig rolle når det gjaldt den negative behandlinga av samer og kvener.

Jordsalgslova av 1863 gav myndighetene frie hender for å kunne styre koloniseringa, blant annet å nekte den lokale befolkninga utmåling av jord. Denne fullmakten ble også benytta. I det følgende vil det bli gitt noen eksempler på hvordan denne politikken arta seg – og hvordan man prioriterte etnisk norske ved tildeling av jord.

I amtmannens femårsberetning for 1866–70 skreiv han at på grunn av den lette tilgangen på jord burde det vært gunstig for utvikling av jordbruket. På den annen side hadde man naturhindringer, tiltrekninga fra fisket, og på sine steder «Fjeldfindernes Herjinger». 528 Likevel ville han ikke der gå nærmere inn på å forklare sammenhengen mellom jordbrukets og nomadevesenets uforenlighet. Det spørsmålet mente han var godt nok opplyst gjennom den offentlige debatten som hadde funnet sted.

Det kunne også vært behov for en amtsagronom, men når flesteparten av de 17 000 menneskene i landdistriktene stod på «Lappens og Kvænens lave Oplysningstrin», var en slik stilling nesten en luksusgjenstand. Man måtte derfor i større grad satse på eksemplets makt fra mer opplyste og iherdige jordbrukere. Derfor var det av aller største betydning for amtets fremtid at man fikk «en Indflytning af Nordmænd med Kjærlighed til og Kyndighed i Jordbrug, ...» slik det ble drevet i de skarpere fjellbygdene sørpå.

Som stortingsmann hadde amtmannen selv de beste muligheter for å gjøre noe med saka. Sammen med en stortingskollega, fogd og sorenskriver Kjerschow i Varanger, skreiv han 12.2.1869 til Finansdepartementet, og bad om visse endringer av den jordsalgslova som var vedtatt i 1863. 529

I henvendelsen viste de til at det nylig var bevilga 13 500 spesiedaler til forskjellige veianlegg i Sør-Varanger – et tiltak som hadde til formål «... at befordre Nordmænds Indvandring og Bosættelse i Districtet, ...». Dette håpa man skulle oppnåes gjennom at «... man til Veiarbeidere anvender en Stok af udsøgte norske Folk, ...». Når disse bestemte seg for å bli i distriktet, kunne man overlate dem høvelige deler av statens jord til boplasser.

Problemet slik Holmboe og Kjerschow så det, var at paragrafene 2 og 3 i jordsalgslova av 1863 fastsatte at når jord skulle overlates til private, skulle det skje gjennom salg etter konkurranseprinsippet. Etter deres syn var ikke dette hensiktsmessig i de delene av amtet hvor man ønska å gjøre kolonisasjonsforsøk. Der måtte jorda kunne utdeles til bestemte personer uten hensyn til mulig konkurranse. 530

Dernest var det viktig å sikre seg at de nordmennene som fikk boplasser i distriktet ikke overlot disse til folk, «... hvis Bosættelse inden Districtet netop vilde modvirke det Maal, man har for Øie». Det gunstigste ville trolig være at slike boplasser ikke ble overdratt til eiendom, men til forpaktning, arvefeste, eller bygsel. 531

Når det «norske Element» hadde fått rot og feste kunne man rimeligvis la bruken gå over til eiendomsrett. Men – for ikke å forstyrre de bestående forholdene måtte også en slik overgang fra bruks- til eiendomsrett skje uten at medbydere skapte vanskeligheter. De to stortingsmennene konkluderte derfor med at det på grunn av koloniseringa var nødvendig å gjøre unntak fra regelen om at jord bare skulle selges etter konkurranse. 532

Finansdepartementet var enig i dette og fant at man kunne bruke samme fremgangsmåte som var fastsatt for leilendingers kjøp av eiendommer på statens eller det benefiserte gods, gjennom lover fra 1821 og 1827. 533 Lovendringsforslaget hadde denne ordlyden:

«Bestemmelserne i § 3 af Lov af 22de Juni 1863 skulle ikke være til Hinder for, at der tilstaaes Brugere af Statens Jord i Finmarkens Landdistrict for eget samt Enkers og Livsarvingers Vedkommende de samme Forrettigheder med Hensyn til Erhvervelse til Eiendom af den Jord, de have forpagtet eller bygslet som der ved Lovene af 20de August 1821 og 4de August 1827 ere tilstaaede Leilændinge iøvrigt paa Statens og det beneficerede Gods samt deres Enker og Livsarvinger». 534

I amtets femårsberetning for 1866–70, heter det at det «med Veiarbeidet forbundne Kolonisationsforsøg» hadde lyktes godt. Ti menn sørfra med familier hadde slått seg ned i Sør-Varanger. 535 Det var godt håp om at mange flere ville bosette seg. Derfor måtte man opprettholde systemet med bevilgninger til veiarabeider. En slik tilflytting ville nemlig være av stor betydning for «... den allerede bosatte Befolknings Fremgang i Velstand og Kultur ...». Andre steder i Finnmark trengte også veier, og overalt «... tiltrengtes Indflytning af dyktige Nordmænd». 536

Målet med dette var å sprenge den isolasjonen som samiske og kvenske bosettinger utgjorde, «... og dermed underminere de muligheter en slik isolasjon innebar for dyrking av egen kultur og eget språk». 537

Likevel var det nok ikke enkelt å komme fra et helt annet miljø for å bosette seg, og skaffe seg et utkomme av naturen i Finnmark. Dette hadde vist seg også tidligere, da man på 16- og 1700-tallet prøvde å øke bosetninga i Finnmark ved hjelp av «kunstige» midler – subsidier, forvisning og liknende.

En kilde fra 1877 gir nemlig et ganske dystert bilde av koloniseringsresultatet i Sør-Varanger:

«Den norske Befolkning er lidet skikket for Forholdene: Nedsænket i Mismod, Urenslighed, Aands- og Legemssløvhed gaar den mere og mere akterud saavel i Antal som i økonomisk Forfatning, og Velvære, medens Kvænerne holde sig og ere i Tiltagende saavel paa den norske som paa den russiske Side af Grændsen». 538

Derfor ble det ansett som nødvendig med nye tiltak. For å fremme koloniseringa – særlig i Sør-Varanger – ble det i 1899 stifta en privat sammenslutning som het «Selskabet til fremme af Finmarkens Jordbrug». Bak dette tiltaket stod en rekke sentrale politikere og embetsmenn.

I formålsparagrafen var det nedfelt en reint jordbrukspolitisk målsetting. Dyrkingsgraden i Finnmark burde økes og befolkninga få større kunnskaper om jordbruk. I paragraf 2 ble det skissert hvordan dette skulle gjennomføres: «Til oppnåelse af disse formaal vil man sørge for at lette og fremskynde bosættelse inden amtet af dertil skikkede jordarbeidere, væsentlig fra de sydligere deler af landet».

I reglementet ble det fastsatt at styret for selskapet hvert år skulle skaffe 10 jordarbeidere 150 mål fri jord i Sør-Varanger, fritt tømmer «fra statens skoger», et tiårig rente- og avdragsfritt lån, og dekning av reiseomkostninger om nødvendig. De som søkte skulle legge frem attest på at de var jordbrukskyndige, og eiendommen de fikk tildelt kunne ikke selges eller leies bort de tjue første årene uten styrets samtykke. 539

Ett av styremedlemmene anførte at man gjennom dette kunne gjøre seg håp om «... en stærkere vækst af det norske element i amtet». 540 Stortinget var svært velvillig til det nye selskapet, og bevilga nærmere 50 000 kroner i årene 1900–1904. Til sammenlikning fikk det atskillig eldre Finnmark Landbruksselskap, bare bevilga godt og vel 16 000 kroner i den samme perioden. 541

I forbindelse med den første bevilgninga til selskapet i 1900 uttalte statsråd Konow (H) at hensikten var å få en stamme av norske jordbrukere. Representanten Aasen var enig i dette. Disse strøkene måtte bli ordentlig koloniserte med folk sørfra – «... thi derved oppnaaes at den norske tunge vil høres hvor før væsentlig den fremmed tunge lyder, og dette siste punkt har ikke minst betydning i denne sag». 542

De første årene holdt man da også meget strengt på at kun etnisk norske kunne nyte godt av de gunstige vilkårene som selskapet tilbød. Et rekrutteringsrundskriv som styreleder, amtmann T.J.W. Graff, sendte til aktuelle lensmenn i 1901, kan ikke misforståes: «Det siger sig selv, at ingen kommer i betragtning, der ikke selv og hustru er af ublandet norsk herkomst». 543

Lensmennene ble bedt om å arbeide for denne saka på beste måte, og styrelederen håpa at denne ville interessere seg for at «... kun gode, stræbsomme norske familier anbefales til antagelse».

1.9.2 Jordlova av 1902: Skjøte på jord bare til dem som kunne norsk – fullbyrdelsen av prinsippet om det herreløse land

I følge Eriksen/Niemi var «Selskabet til fremme af Finmarkens jordbrug» et koloniseringstiltak retta mot «de fremmede Nationaliteter». Det andre var et nytt jordsalgslovverk. 544 De tiltakene som var gjennomført så langt var etter myndighetenes syn ikke effektive nok.

Siden 1860 hadde det i prinsippet vært fri innvandring til Norge. Dette ble det stramma sterkt inn på gjennom statsborgerrettlova av 1888. Der ble det bestemt at bare norske og svenske statsborgere kunne erverve jord og fast eiendom i Norge. Videre ble det også fastsatt at statsborgerskap kunne nektes personer som ikke kunne norsk. 545

I kjøvannet av denne lova finner man i 1891 ett av de få eksemplene på at myndighetene ønska å ta et visst hensyn til samene, fremfor de nyinnflytta finlenderne. Det skjedde i forbindelse med en drøfting om man burde nekte jord til folk som ikke kunne norsk. I den forbindelse uttalte amtmannen at en slik bestemmelse i høy grad ville gå ut over den samíske befolkning, som måtte ha de samme rettigheter som landets øvrige befolkning. Hva finlendere og russere angikk kunne det ha mye for seg, men formålet kunne oppnåes gjennom at man ved søknad om statsborgerskap tok hensyn til språkferdigheta. 546

Et nytt jordsalgsreglement av 1895 bestemte at et vilkår for å få utvist eiendom i Finnmark, var at «... Ansøgeren har Betingelserne for at erhverve Jord her i Riget, ...». 547 Selv om jordsalgsreglementet ikke oppstilte noen krav om kunnskaper i norsk, førte dette etter det Eriksen/Niemi skriver til en forskjellsbehandling av samer og kvener, i det samene automatisk hadde rett til å kjøpe jord. Til tross for at bestemmelsene heller ikke i vesentlig grad ble håndheva overfor kvenene, var det likevel første gang at statsborgerrett og jord ble kopla sammen. 548

Men – under forberedelsene til en jordsalgslov som skulle avløse den gamle lova av 1863 – ble begge de «fremmede nasjonalitetene» sett under ett. De rasistiske og etnosentriske synsmåtene er meget fremtredende. Under forberedelsene til lova ser man for eksempel at landbruksdirektør Jonas Smitt hevda at det som svarte mest til hensikten, ville være å kreve at de som skulle få kjøpe jord i Finnmark burde «være af norsk Herkomst».

Selv om dette var et klart rasistisk prinsipp så landbruksdirektøren likevel ikke det som noe problem. Staten hadde en ubestridelig rett til å overdra jorda og lede bosetninga på den måten som var tjenlig for samfunnets interesser.

I følge landbruksdirektøren var det nest beste å tillate jordsalg bare til fornorska individer. Det burde derfor innføres en regel om at jordsøkeren skulle være født i landet, og «... at norsk Sprog fra Barndommen har været det raadende i hans Hjem og Omgivelser». 549

I fremlegget til § 2 i ny jordsalgslov 550 , kom det inn en formulering som gav hjemmel til å gi forskrifter i tråd med det landbruksdirektøren hadde ønska – at hensynet til norskhet og norsk språk måtte stå sentralt. Der het det at til avhendelsen av jord kunne det knyttes betingelser, «... sigtende til at fremme jordstykkets bebyggelse, opdyrking eller andre formaal af almen interesse». 551

Slike formål av «almen Interesse» var at kun norsktalende skulle få adgang til å kjøpe jord. Det ble ivaretatt gjennom utkastet til reglement som også ble lagt frem for Stortinget – § 1 c:

«Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særligt hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytte dette til dagligt Brug». 552

I reglementsutkastet ble det også tatt inn et punkt om at søkeren skulle opplyse om sin «Nationalitet», det vil si sin etniske herkomst. Dessuten skulle de utmålte jordeiendommene gis «særskilt norsk navn». 553

Disse forslagene gikk enstemmig gjennom i Stortinget. 554 Behandlinga i nasjonalforsamlinga gav da også klart bud om at landets øverste – kun norske – folkevalgte representanter betrakta grunnen i Finnmark som en norsk privateiendom som man kunne gjøre med som man ville. Nå ønska man å bruke denne eiendommen enda mer aktivt i fornorskingas tjeneste.

Statsråd Wollert Konow var helt utvetydig i at staten hadde uhindra rett til å gjøre det man ville. 555 Han satte et likhetstegn mellom norskhet og staten, og hevda ut fra det at Finnmarksjorda var å betrakte som norsk jord i etnisk forstand: «Det er jo vor jord, det er norsk jord, statens jord, vi maa kunde tage det hensyn, naar vi giver jord bort, at det er for at styrke den norske nationalitet». 556

Statsråden presiserte likevel at det ikke var slik at man ønska å ta noe fra noen. Alle borgerne hadde jo vanlige borgerrettigheter. Dette var imidlertid «en gave, staten giver». Derfor burde den gå til norske borgere. 557

Påpekinga av at jorda burde gå til norske borgere er noe merkelig. 558 Den kan tyde på at statsråden gikk ut fra at også samene var av «fremmed Nationalitet» – i betydninga ikke norske statsborgere – som en del kvener ennå var på den tida.

Den videre argumentasjonen bestyrker antakelsen om misforståelser når det gjaldt befolkningsforholdene i Finnmark. Det synes som om han har trodd at det også foregikk en samisk innvandring, og at denne ville fortsette. Han hevda nemlig at det langt fra var hans mening å utelukke kvener og samer fra å få jord – «... men hvis det danner sig et helt bygdelag, en strækning som man tror, eller man frykter vil blive befolket alene af en fremmed nationalitet, saa tror jeg, man maa tage visse hensyn for at forhindre det».

I forbindelse med jordsalget var det foreslått at hver kommune skulle være representert i jordsalgskommisjonen. Debatten i Stortinget kom til å dreie seg om vedkommende skulle velges av herredsstyret, eller oppnevnes av amtmannen. 559

Statsråden var ikke i tvil om at vedkommende måtte oppnevnes, ellers kunne man risikere at det ble valgt en person av fremmed nasjonalitet til å forestå salget av «statens jord». Det var ikke kommunenes jord. Man måtte først og fremst ta statshensyn.

Dette fikk han sterk støtte for fra representanten Galtvik – Nordre Trondhjems Amt – som mente at man måtte se bort fra en del demokratiske hensyn når det gjaldt hovedhensikta med lova: «... at Finmarken skulde befolkes af nordmænd, nationaltfølende nordmænd, ...». Det hadde lenge vært en fare for at Finnmark kunne bli bebodd av en befolkning som nettopp ikke var norsk og nasjonal. Derfor kunne man heller ikke «strengt ... holde sig til den mest udprægede demokratiske linje». 560

Den eneste som viste en litt mer åpen holdning når det gjaldt språkbestemmelsene, men som likevel stemte for innstillinga fra Regjeringa, var representanten Lützow-Holm (Østerrisør). Han ville gjøre et skille mellom samer og kvener når det gjaldt de foreslåtte strenge jordsalgskriteriene. Etter hans syn måtte kvenene, som «indvandrede», bare finne seg i det nye lov- og regelverket. 561 Med samene var det annerledes mente han: «Men lige overfor dem, som er saa at sige landets børn, som gjennem slegtled har siddet inde med landet der nord, mener jeg, at der maa iagttages nogen forsiktighed med hensyn til fordringer til sprogkyndighed».

Der fikk han ingen støtte hos representanten fra byene i Finnmark, Adam Egede-Nissen. Hans inntrykk var at den «... lappiske befolkning i Finmarken, ligger mere og mere under for hvad jeg vilde kalde en kvænifisering».

På grunnlag av den motbør han møtte i Odelstinget, måtte Lützow Holm avvise beskyldninger om at han ikke støtta fornorskinga. Kirka arbeidde – så langt den med god samvittighet kunne gjøre av religiøse grunner – for at «det norske sprog skulde bli det herskende». Selv hadde han ført flere samisktalende barnekull til konfirmasjon på norsk.

Han understreka at han var for at man måtte arbeide for å få «en sterk national stamme deroppe». Det måtte imidlertid ikke skje med urimelig strenghet overfor dem som i århundrer hadde bygd og bodd deroppe.

Stortingets behandling av denne lova, viser at Regjeringas utsagn fra 1848 om kongens og statens eiendomsrett fra de eldste tider, nå var omsatt i praksis på en kvalitativt og enda strengere måte enn tidligere. Ganske få år etter 1848 hadde læra gitt rom for å sette til side samiske sedvaner og rettsoppfatninger når det gjaldt bruken av naturgodene. Det negative høydepunktet i denne tilsidesettelsen av det gamle rettsgrunnlaget i Finnmark nådde man bare godt og vel femti år etter. Finnmarks urbefolkning – samene – skulle nå ikke engang ha rett til å kjøpe jord på sitt eget gamle område og i sitt land.

Den samiske rettsoppfatninga om jordsalgslovas diskriminerende bestemmelser ble uttrykt på den offentlige arena gjennom den samiske og sosialdemokratiske kandidaten Isak Sabas spørsmål i den samiskspråklige avisa Sagai Muittalægje i 1906: «Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen?» 562

Jordlova av 1902 er et meget klart eksempel på de praktiske utslagene av at Finnmark ble definert som et herreløst område bare 40–50 år tidligere. Man kunne uten videre sette til side den opprinnelige befolkningas anledning til å erverve jord på likeverdig basis med innflytterne.

De formelle allmenningsrettighetene for den fastboende samiske befolkninga hadde vært borte siden 1860-tallet, selv om det den gang ikke forelå noe eksplisitt vedtak fra statsmyndighetenes side om at det skulle være slik. 563 Jordsalgslova av 1863 kan nemlig vanskelig tolkes som om sentralmyndighetene ønska å fjerne folks gamle bruksrettigheter, selv om det ble forutsatt at grunnen tilhørte staten. 564

Det eneste som stod igjen av de gamle sedvane- eller allmenningsprinsippene i 1902-lova, var beskyttelse av beiteområder både for fastboendes og fjellsamenes dyr. Det samme gjaldt fjellsamenes flytteveier og -leder som var nødvendige for de fastboendes ferdsel.

Idéen om Finnmark som det herreløse land hadde i 1902-lova funnet sin nesten ultimate utforming. I regjering og storting var man helt overbevist om at det ikke fantes noen andre rettigheter man behøvde å ta hensyn til, og ordna jordutvisninga helt og holdent etter slike prinsipper. 565

1.10 Jakt – fra samisk til statlig enerett

1.10.1 Samisk enerett til jakt fra 1700-tallet

Foran har jeg gått ut fra at det iallfall til inn på 1860-tallet forelå en offisiell aksept for sedvanemessig bruksutøvelse, nedfelt i det man kan kalle allmenningsrettigheter. Slik det er vist i kapittel to viser kilder fra Vest-Finnmark at det ikke kan være noen tvil om at bygdefolk midt på 1820-tallet hadde allmenningsrettigheter, hvor beite og brensel ble omtalt særskilt. Spørsmålet man må stille er om de andre utnyttelsesformene, innlandsfiske, jakt, sennegress, torv, utslåtter, o.l., ikke var omfatta av allmenningsretten, siden de ikke var spesielt nevnt.

Det er lite som taler for at disse bruksmåtene var unntatt. All rimelighet tilsier at fogden i Vest-Finnmark bare nevnte de viktigste, eller de bruksformene som var de mest fremtredende også i allmenninger andre steder i landet.

I Øst-Finnmark viser fogdens utsagn at sedvaneretten må ha hatt enda sterkere vilkår. Når den lokale embetsmannen mente at staten ikke eide noe i distriktet, kan man gå ut fra at myndighetene heller ikke har hatt noe annet grunnlag for å hevde at statens rett gikk foran sedvanemessige bruksordninger. En naturlig konklusjon blir derfor at både samiske sedvaner og rettsoppfatninger må ha vært fullt virksomme midt på 1820-tallet. Det samme gjelder også for de bygdelagene som hadde norsk, kvensk eller blanda bosetning.

I det følgende skal vi gå litt nærmere inn på én spesiell form for allmenningsrettighet – nemlig jakt. Selv om den ikke var spesielt nevnt i 1825, er det liten grunn til å tro annet enn at denne næringa på det tidspunkt ble drevet etter nedarva prinsipper og sedvaner som i tillegg var blitt formalisert gjennom bestemmelser på 1700-tallet. Særlig viktige er handelsforordninga for Finnmark av 1702, og § 6 i jordutvisningsresolusjonen av 1775.

Grunnen til at handelsforordninga av 1702 er viktig, er at kongen der formelt slo fast at jakt var en spesiell samisk næringsform som skulle skjermes mot skadelig konkurranse. I § 25 ble det nemlig fastsatt at sjøsamene i Finnmark ikke på noen måte skulle forhindres eller forbys å drive jakt og veiding, uansett om det var innenfor eller utenfor deres egne tingsteder. 566

Ikke bare ble samenes jaktrettigheter slått fast. Det ble også tatt inn en bestemmelse i samme paragraf om beskyttelse mot konkurranse fra de tilreisende fiskerne – nordfarerne. Disse fikk et totalforbud mot å drive jakt, enten det nå var til lands eller vanns. 567 Med andre ord ble det forbudt for tilreisende å drive jakt i Finnmark fordi det skada sjøsamenes næringsbruk.

I og med at samene i de aller fleste kjente kilder før begynnelsen av 1700-tallet er kjent som jegerfolket fremfor alle andre, illustrerer § 25 i handelsforordninga av 1702 også at samiske sedvaner og sedvanerett ikke var et fremmedelement på den tid – selv for myndighetene i København. Dette er nemlig et av de første og klareste eksemplene på at den samiske sedvaneretten i Finnmark har fått kongens eget stempel.

Det kan heller knapt være noen tvil om at man her hadde å gjøre med en tilnærma samisk enerett til å drive jakt. Det bestyrkes av at sorenskriver Hans Paus i 1769 anbefalte at bortforpaktninga av visse øyer med oter og kobbeveider, burde opphøre. Dette gjorde han fordi han mente at disse forpaktningsordningene var et hinder for samene i utøvelsen av den jaktretten de hadde. Samene burde «nøde deres gamle privilegium i at bruge deres jakt frit». 568

Selv om handelsforordninga fra 1702 ble oppheva i sin helhet i 1778, betyr ikke det at det samiske jaktprivilegiet ikke lenger gjaldt. På det tidspunkt var det nemlig innført en ny bestemmelse om forvaltninga av naturgodene i Finnmark. Det var jordutvisningsresolusjonen av 1775 som i § 6 slo fast prinsippet om at ressurser som hadde vært brukt i fellesskap av allmuen som sådan, eller av enkeltbygder, fortsatt skulle brukes på samme måten som til da:

«De Herligheder, som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig fiskeri i Havet og de stor Elve, samt Landings-Steder og deslige, forblive fremdeles til saadan almindelig’Brug».

Sverre Tønnesen skriver at denne bestemmelsen gjaldt all bruk som ikke var nøyere regulert av andre bestemmelser i resolusjonen. Blant annet gjaldt dette jakt og reindrift. Der skulle forholdene være slik de hadde vært. 569 Etter hans oppfatning fikk bestemmelsene fra 1702 til og med et ekstra grunnlag gjennom § 6 i jordutvisningsresolusjonen. Synet på jaktretten i 1775 var at folk utenom Finnmark ikke hadde adgang til å drive jakt der. 570

I og med at jakt formelt hadde vært en samisk enerett før den tid, er det neppe dristig å slutte at dette også var situasjonen etter 1775, gjennom den sterke betoninga i jordutvisningsresolusjonens paragraf 6, om at tingene fortsatt skulle være slik de hadde vært.

1.10.1.1 Lappekodisillens § 12. Jakt og fiske

Et annet viktig lovverk fra 1700-tallet med relevans for sedvanemessig bruk av ressursene, er lappekodisillen. Jakt var én av de næringene som ble ansett som så viktig for at samene skulle kunne leve videre som et eget folk, eller en egen «Nation», at jaktretten måtte sikres, uavhengig av grensa. Dette skjedde gjennom kodisillens § 12, hvor de svenskregistrerte samene fikk full rett til å drive jakt og fiske i Norge, på linje med norske undersåtter. Samene fra Norge fikk på sin side den samme retten i «Lapmarken paa den Svenske side». Det var altså helt og holdent tradisjonelle samiske rettigheter som ble formalisert.

For Finnmarks vedkommende vil dette si at i tillegg til den jaktretten amtets egne samer hadde, var det en annen gruppe som hadde tilsvarende rettigheter. Det var de svenskregistrerte samene som sesongmessig flytta over grensa.

1.10.2 1800-tallet: Samene stadig de fremste jegerne

I perioden mellom 1775 og 1825, da fogden i Alta avgav sin erklæring om allmenningsrettighetene, kom det ikke nye lover og bestemmelser som endra på dette. Det vil formelt sett si at jakt fortsatt var en samisk allmenningsrettighet midt på 1820-tallet. I den grad norske og kvener hadde begynt å drive jakt, var denne næringsformen i tilfelle en rettighet som tilkom de «Brugsberettigede» i bygdene. De aller fleste kildene peker likevel i retning av at det nok fortsatt var slik at det i det vesentlige var samene som dreiv jakt i noe omfang.

Hvis fogden i Vest-Finnmark hadde ment at jaktretten tilhørte andre enn bygdefolk som sokna til de enkelte allmenningene, for eksempel staten, ville han trolig ha skrevet det. Oppgava hans var jo å gjøre rede for alle forhold av betydning når det gjaldt statens allmenninger. Tvert imot konstaterte han at bygdefolk ikke ville få vesentlig bedre rettigheter enn de allerede hadde selv om de kjøpte allmenningene. Det peker i retning av at innholdet i allmenningsrettighetene var mer omfattende enn retten til beite og brensel. 571

Verken Sverre Tønnesen eller Samerettsutvalgets rettsgruppe beskriver eller drøfter når det skjedde endringer i denne samiske retten. Tønnesen skriver imidlertid at det med bakgrunn i jordsalgslova av 1863, i jordsalgsreglementet av 1876 ble tatt inn bestemmelser om at staten kunne bortforpakte jaktrett. 572 Rettsgruppa på sin side sier svært lite om jaktrettsutviklinga på 1800-tallet, før man går over på jaktlova av 1899. 573

Det vil si at det ikke foreligger noen historisk beskrivelse eller fagjuridisk drøfting av omstendighetene omkring avviklinga av denne samiske rettigheten. Det er derfor et åpent spørsmål om det var doktrina om statens uinnskrenka eiendomsrett fra 1860-tallet som gjorde utslaget – at der ikke fra gammel tid heller forelå noen andre rettigheter enn statens?

1.10.2.1 Fortsatt samisk enerett på 1800-tallet?

Jeg skal ikke forsøke å svare på spørsmålet foran, utover å konstatere at Regjeringsadvokatens påstand fra 1864 om at ingen andre hadde hatt rettigheter i Finnmark enn staten, var direkte gal – blant annet i forhold til den klart dokumenterte samiske eneretten til jakt.

Ser vi på praksis slik den avtegner seg i offisielle kilder som amtmennenes femårsberetninger og fogdenes rapporter som danna grunnlaget for disse, finner vi at jakt stadig omtales som en nærmest ensidig samisk næringsvei. Faktisk holdt det seg slik gjennom hele 1800-tallet. Kun i de færreste tilfeller omtales jakt uten at dette også helt eksplisitt knyttes til samene.

Et slikt tilfelle hadde man imidlertid i 1829, da fogden i Øst-Finnmark opplyste at allmuen den foregående vinteren hadde tjent godt på revefangst. Det var også blitt fanga et så stort antall ryper at allmuen hadde både til seg selv, og en stor del til salg. I tillegg var det utskipa et betydelig kvantum fjær. 574

Til tross for at det ikke er sagt direkte, er det ikke grunn til å anta annet enn at det var den samiske allmuen som stod for denne delen av det lokale næringslivet. Noe seinere kilder er nemlig ganske utvetydige: «Jagten drives saa at sige udelukkende af Finner, der udmærket vel forstaae sig paa samme». 575

Dette ble uttrykt enda klarere i den neste innberetninga fra fogden i Øst-Finnmark til amtmannen: «Jagten drives udelukkende af Finner ...».

Dette forklarte fogden med at samenes lyst til å flakke om på sjø og land, også her kom til uttrykk. Imidlertid var det bare en familie som hadde jakt som hovednæring. Denne holdt til på «Varangerfjeldet» og beskjeftiga seg vesentlig med rype- og revefangst. 576

Så seint som i første halvdel av 1840-tallet kan man registrere at den delen av samenes jaktrett som iallfall formelt sett stod ved lag på denne tida, ble bekrefta av amtmannen i Finnmark. Det var de grenseoverflyttende samenes rett til jakt i det andre landet. Denne retten, slik den var nedfelt i lappekodisillens § 12, fikk til og med et utvida innhold gjennom en tolkning fra de regionale myndighetenes side.

I femårsberetninga for 1840–45 kommer det nemlig frem at Finmarkens Amt heller ikke hadde noen problemer med å betale skuddpremie for rovdyr som var felt på den andre sida av grensa. 577 Amtmannen uttalte nemlig at «... der kan blive udbetalt en enkelt Skudpræmie for Rovdyr, fældede af norske Undersaatter paa hiin Side af Grændsen, er vel rimeligt, men dog neppe stridende mod Lovens Aand». 578

Like før midten av 1800-tallet var jakt en av de binæringene som ble omtalt som «ikke aldeles uvæsentlig». Som tidligere var det «fornemmelig Lapperne» som sysla med dette. Likevel var det kun én same som hadde dette som hovednæring, og da kombinert med ferskvannsfiske. 579

1.10.2.2 Hvilke dyr og fugler ble fanga?

Amtmennene gav også fra tid til annen relativt detaljerte opplysninger om hvilke dyr og fugler som det ble drevet ervervsmessig jakt på – arter som skaffa kontantinntekter gjennom salg eller ved skuddpremie, og som ble brukt til mat. Rypefangsten var hele tida sentral.

Dette er også bildet i femårsberetninga for 1851–55. 580 Ryper fantes så å si overalt i amtet. Derimot var storfugl – tiur og orrhane – mye sjeldnere. Det ble felt en del hare, men ikke så mye som bestanden gav grunnlag for, mente amtmannen. Villreinen ble sjeldnere og sjeldnere, og elg var ikke felt i amtet siden én ble nedlagt i Tana i 1850.

Det nevnes at ulv og bjørn gjorde stor skade. Amtmannen var imidlertid ikke helt fornøyd med intensiteten i beskatninga av rovdyrene. Fangsten av oter, rev og jerv gav godt utbytte. Årsaken var skinnhandelen med Russland.

Særlig samene tok en mengde sjøfugl på grunn av kjøttet. Ellers ble sjøfuglene beskatta for fjærenes skyld. Med hensyn til dette anførte amtmannen i den samme femårsberetninga at gjennomføringa av lova av 30.8.1842, om fredning av egg- og dunvær, ikke hadde vært vellykka.

Særlig fra Hammerfest fogderi ble det klaga over at denne verdifulle fuglen, «... som yder Menneskene af sin overflødige Dunbeklædning, nedskydes af Finnerne i Mængdeviis om Vinteren inde i Fjordbundene». Dette var til skade for egg- og dunværene lengre ute, som i likhet med kobbeveider, var en ikke uvesentlig inntektskilde for innbyggerne i Amtet. 581

Fra om lag 1860-tallet begynner det også i offentlige kilder å tre frem et klart bilde av en sosial rangering mellom folkegruppene, hvor rasetenkninga var fremtredende. I en slik vurdering av de tre folkegruppene i Finnmark kommer amtmannen i femårsberetninga for 1866–70, i tråd med det som var det vanlige i samtida, med mange negative utsagn om samene. Der var få positive trekk. Unntaket var jakta: «Lapperne have imidlertid ogsaa egne Idrætter, hvori Nordmænd og Kvæner ikke kunne maale sig med dem. Jagten er en fortrinsvis lappisk Bedrift ikke alene blant Nomaderne men ogsaa blandt Søfinnerne, ...». 582

I den samme femårsberetninga sies det også at jakt ikke var en hovednæringsvei for noen, men at den som binæring var av «adskillig Betydning, især for den Lappiske Race». 583 Dette gjaldt altså både de fastboende samene og de som dreiv med reindrift.

På 1860-tallet har tydeligvis villreinen ennå vært et jaktobjekt, selv om betydninga av villrein- og harejakta ikke var særlig stor. Mer innbringende var derimot fangsten av rev, oter, kobbe, nise, samt av de rovdyr og rovfugler det ble betalt skuddpremie for. 584 Faktisk nevnes villreinjakt også i den aller siste femårsberetninga på 1800-tallet. 585

Amtets femårsberetninger også i andre halvdel av 1800- og inn på 1900-tallet, forteller at selv om jakta formelt sett var blitt borte som en samisk enerett, var samene stadig den folkegruppe i Finnmark som hadde den sterkeste tilknytninga til denne næringsvirksomheta. 586

1.10.3 Samiske reaksjoner på sportsjakt – et brudd på sedvane og rettsoppfatning

Det viktigste viltet var rypa, selv om rypeforekomstene var meget ustadige. Rypene gikk for det meste til salg. 587 I enkelte sammenhenger brukes også formuleringer som understreker jaktas viktighet også ut over binæringsaspektet. I femårsberetninga for 1906–10, sies det særlig for Øst-Finnmarks vedkommende at «Jakten drives i flere distrikter som en hel næring om vinteren og har vært rig hva fuglevildt angaar». 588

Ennå ved inngangen til 1900-tallet, for eksempel i 1905, var rypefangsten så viktig at den hadde «... betydning for befolkningens økonomi». Når det gjaldt fangstmetoden ved næringsjakt, var en forfatter som Amund Helland helt utvetydig. Snarefangsten var en ikke ubetydelig inntektskilde. Særlig viktig var den i Karasjok og Kautokeino, men han nevner også en rekke andre kommuner hvor det ble drevet næringsmessig snarefangst. 589

I Polmak og Tana ble det for eksempel brukt snarer om høsten og utover vinteren, til dels langt inne på vidda. Når de dreiv snarefangst bodde jegerne i jordgammer som var oppført for det formålet. Samla fangst for Polmak og Tana ble i gjennomsnitt anslått fra 20 til 25 000 ryper. Prisnivået lå vanligvis på fra 25 til 40 øre pr. rype. Vinteren 1903–04 hadde vært et særlig godt rypeår. Eksporten fra Finnmark ble da beregna til om lag 100 000 ryper. Førstehåndsprisen var da 20–25 øre. 590

Som vi skjønner var det den tradisjonelle snarefangsten som hadde betydning og som var den vanlige måten å fange ryper på. 591 Noen få år ut på 1900-tallet finner vi imidlertid også de første indikasjonene på at det ble drevet jakt som ikke hadde et næringsmessig siktemål. 592 Amund Helland opplyser nemlig i 1905 at det i Alta, Porsanger og Sør-Varanger ble drevet «lidt Sportsjagt». På et par dagers jakt kunne man få opptil et par hundre ryper. 593

I samiske miljøer som frem til denne tid ikke hadde vært utsatt for konkurrerende bruk av dette naturgodet, er det tydelig at man oppfatta sportsjakta som et klart brudd med det som hadde vært den sedvanemessige ordning. Derfor vakte dette sterke reaksjoner blant dem som hadde rypejakt som en del av næringsgrunnlaget.

Reaksjonene var så sterke at de kom helt frem til Stortinget. En viktig årsak til det var selvsagt at den samiske befolkninga for første gang i historia hadde en av sine egne i landets nasjonalforsamlig. Det var Isak Saba fra Nesseby. Han ble i 1906 ble valgt inn på Stortinget fra landdistriktene i Øst-Finnmark, på grunnlag av et samepolitisk og sosialdemokratisk program. 594

I 1907 fremma han sammen med de to andre representantene fra Finnmark et forslag om at jakttidsstarten for hare og rype måtte utsettes om høsten, og forlenges om vinteren. 595 Begrunnelsen var at det var så lett å skyte rypekyllinger og hare tidlig om høsten. Dette hadde i følge Saba ført til at «byfolk og andre som har god tid, oversvømmer de indre fjorddistrikter og skyter ned omtrent hver eneste rypunge».

Argumentasjonen var at vanlige folk ikke hadde anledning til å drive jakt om høsten. Da var de opptatt med andre gjøremål.Enda verre var det at sportsjakta skada den uunnværlige snarefangsten om vinteren: «Naar vinteren kommer, faar fattigfolk ingenting paa sine rypesnarer». Dessuten pekte han på at også lokale handelsmenn ville bli skadelidende, fordi ryper var en av Finnmarks viktigste vintereksportartikler. 596

Selv om staten formelt sett ikke lenger aksepterte den gamle samiske jaktretten i andre halvdel av 1800-tallet, skjedde det i praksis små endringer. I realiteten var jakt stadig en tilnærma samisk enerett. Dette fikk man ikke minst syn for når det på begynnelsen av 1900-tallet oppstod konkurrerende bruk i form av sportsjakt fra tilreisendes side i fjordstrøkene.

En slik opptreden ble åpenbart oppfatta som et brudd med den rådende rettsoppfatninga om at jakt var en næringsaktivitet som tilhørte dem som bodde i fjordene. 597

1.10.4 Oppsummering – jakt

Ut fra de kildene det er vist til i det foranstående er det nepppe dristig å trekke den konklusjon at den lokale befolkninga rundt om i bygdelagene, og reindriftssamene i sine vinterbeiteområder, var omtrent alene om å drive jakt helt til begynnelsen av 1900-tallet. Særlig gjaldt dette den viktige snarefangsten som kunne gi relativt betydelige tilskudd til husholdningskassene.

Det vil si at jakta ble drevet etter allmenningsrettslige prinsipper hvor lokalbefolkninga hadde førsteretten til dette naturgodet, og den også var en meget aktuell del av næringskombinasjonen i samiske strøk.

Selv om staten etter hvert – trolig i forbindelse med at man på 1860-tallet begynte å hevde at det ikke forelå noen som helst slags rettigheter i Finnmark fra tidligere – underkjente de samiske sedvanemessige jaktrettighetene, har det åpenbart vært en oppfatning blant den samiske samiske befolkninga at jaktretten fortsatt tilhørte dem. Dette ser man ikke minst av de sterke reaksjonene mot sportsjakta, når denne begynner å gjøre seg gjeldende på begynnelsen av 1900-tallet.

1.11 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger i Finnmark – et offer for norsk nasjonsbygging og kolonirettslige teorier?

1.11.1 Fra bruk av naturgodene etter samiske sedvaner til forbud mot jordsalg til ikke-norsktalende

Utgangspunktet for denne fremstillinga er at de samiske bygdelagene i Finnmark frem til 1700-tallet hadde en så sterk sedvanemessig stilling i forhold til naturgodene at den var å sammenlikne med eiendomsrett. Den såkalte jordutvisningsresolusjonen som ble utstedt i København i 1775, fikk heller ikke negativ innflytelse på samenes sedvanemessige bruk av naturgodene utenfor de plassene som ble oppmålt til privat eiendom. Tvertimot skulle den tradisjonelle bruken i det alt vesentlige stå ved lag (punkt 1.1).

I kilder fra 1820-tallet finner man klare holdepunkter for at bygdefolk i amtet stadig hadde allmenningsrettighetene i behold. Det betyr at myndighetene respekterte bygdefolks sedvanemessige bruk ennå på dette tidspunktet. Likeledes finnes det også komiteutredninger fra det samme tidsrommet hvor det ble foreslått å gi beboerne eiendomsrett til de utmarksarealene som lå i tilknytning til hvert enkelt utmålt jordstykke.

Når det gjelder eiendomsrett til grunnen angår finner man også i de nevnte kildene fra 1820-tallet til dels diffuse, ja bortimot oppsiktsvekkende utsagn om den eiendomsrettslige statusen til jorda i Finnmark. Til og med benektes det fra regionale embetsnivå i amtet at staten var eier av allmenningene i Øst-Finnmark (punkt 1.2).

Ting var imidlertid i ferd med å endre seg. Historikeren Einar Niemi oppsummerer i verket «Nordnorsk kulturhistorie» møtet mellom samisk bruk og rettsoppfatning og jordbruksinnvandringa sørfra til de samiske områdene, og statens syn på rettighetene i disse områdene. Frem til andre halvdel av 1700-, begynnelsen av 1800-tallet, respekterte staten de samiske rettsoppfatningene, men prinsippet om «alders tids bruk» begynte å vike fra da av. 598

Det foreligger atskillig dokumentasjon på hvordan dette skjedde, men der er ikke noen omfattende spesifikk forskning som setter søkelys på hva som lå til grunn for at de samiske sedvanene og rettsoppfatningene ble trengt til side, og at de for Finnmarks vedkommende nærmest ble definert som ikke-eksisterende.

Som vist i punkt 1.3 var det i 1848 regjering og storting første gang gav til kjenne en «teoretisk» begrunnelse for at samene i Finnmark ikke kunne ha erverva eiendomsrett til grunnen, og hvorfor staten var eier. Samene hadde vært nomader. Derfor hadde kongen/staten vært eier fra gammel tid. De som hadde innvandra var heller ikke blitt jordeiere fordi Finnmark tidligere hadde vært en koloni. Men – allmennings-/bruksrettighetene ble likevel stadig respektert på dette tidspunktet.

I den videre utforminga av doktrina om statens gamle eiendomsrett står tingsrettsjuristen Fredrik Brandt sentralt. Det var han som på begynnelsen av 1860-tallet, med basis i utsagnet fra 1848, formulerte den juridisk læra om Finnmark som statens eiendom – og publisert som en monografi i 1867 – «Tingsretten fremstillet etter den Norske Lovgivning». Denne juridiske læra synes i betydelig grad å henge sammen med en rettsteoretisk modell som han også utforma, hvor det var en nesten organisk sammenheng mellom sedvaneretten, folket , den skrevne rett og staten. Dette var en monokulturell konstruksjon som gav lite rom for inkorporering av samisk sedvanerett, i og med at samene ikke var det statsdannende folket.

En annen, kanskje avgjørende forutsetning for Brandts tese om Finnmark som statens eiendom, var påvirkninga fra «den norske historiske skole», som lærte at samene opprinnelig var et usivilisert nomadefolk uten eiendomsrett til jord, og at en slik eiendomsrett først oppstod når den mer sivilisete innvandrende norrøne, germanske stamme, tok jord til odel, og begynte med jordbruk (punkt 1.7). Langt på vei var dette også det generelt rådende samfunnsparadigmet når det gjaldt forholdet mellom nordmenn og samer, som man finner igjen i en rekke andre sammenhenger.

Dette er trolig en vesentlig bakgrunn for at de allmenningsrettighetene man tross alt aksepterte i 1848, ble erklært som ikke-eksisterende fra 1860-tallet. I 1864 proklamerte nemlig regjeringsadvokaten at Finnmark hadde vært et herreløst område hvor det ikke fantes noen andre rettigheter enn statens, og at man var like ubundet i sin bruk av denne eiendommen som en privatmann i forhold til egen eiendom.

Selv om det var direkte ahistorisk å si at Finnmark fra gammelt av hadde vært eid av staten, i og med at de ulike delene av Finnmark ikke kom inn under dansk-norsk, eller norsk enejurisdiksjon før i 1613, 1751 og 1826, førte denne påstanden omkring midten av 1800-tallet ganske raskt til at samiske sedvaner og rettsoppfatninger ble ansett som ikke-eksisterende. 599 Den juridiske doktrina som slo gjennom i lovgivning, forvaltning og rettsvesen var at man i Finnmark hadde å gjøre med et herreløst område som krona selv hadde kolonisert, og hvor ingen andre hadde verken eiendoms- eller bruksrettigheter.

Gudmund Sandvik skriver at Brandts «Tingsret» fra 1867 ble trykt i nye opplag i 1878 og i 1892. Seinere ble læra hans videreført av andre – Herman Scheel i 1912, og Nicolaus Gjelsvik i 1919, med nye utgaver i 1926 og 1936. Sistnevntes oppfatning om karakteren av statens eiendomsrett var enda skarpere enn Brandts. Riktignok hadde staten gitt folk bruksrett etter bestemte regler – men: «Den bruksret, staten saaledes har git i Finmarken, er en ret, som staten kan ta tilbake, naar den vil, uten at der er at gaa nogen privatmands ret for nær ...». 600

Forsiktig vurdert må man kunne si at i det øyeblikk Brandts syn på eiendomsretten til grunnen i Finnmark stod på jusstudentenes pensumliste, ble den nokså umiddelbart en «juridisk sannhet» som ingen stilte spørsmål ved. I en slik forbindelse er det særlig grunn til å peke på juristenes sterkere og sterkere stilling i samfunnet utover på 1800-tallet. I 1844 var det 800 jurister i landet mens det i 1895 var 2 000. I følge Rune Slagstad som gjengir disse tallene, var juristene dominerende i det norske systemet på 1800-tallet. Det gjaldt både i regjeringa, embetsverket, universitet, og til dels også Stortinget. 601

I et slikt bilde sier det seg nesten selv at når de juridiske kandidatene – som kom til å danne den norske politiske og administrative elite – ble utstyrt med den kunnskap fra universitetet at staten fra de eldste tider hadde eid all grunn i Finnmark, ble det til en lære hvor det ikke var rom for sprekkdannelser.

Ut fra rasetenkning og et rasehierarki med den ariske og germanske rase øverst, og samene nederst, ble det også fra andre halvdel av 1800-tallet iverksatt en rekke tiltak som hadde til hensikt å denasjonalisere de såkalte «fremmede folkeslagene», samer og finner (kvener). Dette prøvde man å oppnå gjennom en omfattende fornorskingspolitikk, hvor man via et bredt spekter prøvde å fjerne samisk (og finsk) språk og kultur. Én medvirkende årsak til denne politikken kan også ha vært den generelle norske nedvurderinga av samene (punktene 1.7-1.9).

Det som skjedde med det samiske sedvanerettsgrunnlaget i Finnmark (og Norge) fra om lag midten av 1800-tallet, må også kunne sies å være etnosentrisme i en meget utvikla form. 602 Samtidig er det også en illustrasjon på maktrelasjonene mellom det norske og det samiske folket, og hvordan bare den ene partens kultur – jordbruk og jordeiendom i vest-europeisk forstand – gav grunnlag for formell hevdelse av rett til naturgodene. Jeg tar her forbehold om at reindrifta til en viss grad fikk aksept for sitt rettsgrunnlag.

Det var de norske statsorganene, hvor samene ikke hadde noen innflytelse, som definerte hvilken type bruk som skapte basisen for eiendomsrett. Innenfor det kulturelt betinga norske «agrare» rettssystemet, kunne man ikke forstå eller akseptere at eiendomsrett eller eiendomsrettsliknende bruksformer kunne skapes på annen måte enn gjennom de bruksmåtene som var vanlige i det norske bondesamfunnet. 603 Nedarva lokale brukssedvaner i Finnmark ble ikke vektlagt i en slik forbindelse.

Regjering og storting uttalte i 1848 at Finnmark tidligere hadde vært en koloni. Satt på spissen kan man si at i forlengelsen av dette fortsatte man i praksis å behandle Finnmark som sin interne koloni med en primitiv samisk befolkning, og en kultur som etter myndighetenes syn ikke kunne gi grunnlag for verken materielle eller kulturelle rettigheter. I tråd med dette laga man også et forvaltningssystem som kunne bidra til at lokale rettighetsskranker ikke stod i veien for tilflytting og nyetableringer.

Hva naturgodene angår begynte man å gi fordeler og subsidier til norske tilflyttere for å få dem til å slå seg ned i Finnmark. Dette skulle danne en motvekt mot de «fremmede folkeslagene» – samer og kvener. Denne politikken ble videreført helt frem til andre verdenskrig. Fordeling av jord som staten fra midten av 1800-tallet hevda at den eide fordi den alltid hadde vært herreløs, ble nå ett av midlene for å skape et «norsk» Finnmark. 604

I Finnmark kunne man få plass til en del av befolkningsoverskuddet sør i landet. Det var et alternativ til Amerika. I andre halvdel av 1800-tallet falt dette sammen med fornorskingspolitikken. I begge henseender ble det ansett som formålstjenlig å få norske til slå seg ned i amtet, og flere koloniseringstiltak ble satt i verk. I flere kommuner ble det også fra om lag midten av 1860-tallet innført forbud mot jordsalg, etter sigende av hensyn til skogen og for å unngå språkblanding.

Det mest manifeste utslaget av tilsidesettesen av det samiske sedvanerettsgrunnlaget var likevel jordlova og jordsalgsreglementet av 1902, som satte forbud mot salg av jord til andre enn norsktalende. Formelt stod disse bestemmelsene ved lag inntil 1965.

Et naturlig spørsmål er hvordan dette kunne skje uten at samene protestere. Svaret ligger trolig i de høye kulturelle barrierene. Språkpoblemer, skriftløshet, mangel på erfaring med byråkratiske og politiske systemer, og ikke minst oppfatninga av at samene var et laverestående folkeferd, gjorde det vanskelig eller umulig å nå frem eller bli hørt. Fra myndighetshold betrakta man til og med samisk og kvensk underrepresentasjon i kommunestyrene som et uttrykk for at de nevnte gruppene hadde akseptert den norske rases intellektuelle overhøyhet.

1.11.2 1814 – norsk nasjonsbygging og samisk sedvanerett

For å forklare hvordan flertallsfolket kunne definere bort det andre folkets rettsgrunnlag på et felles territorium, må man også se på relasjonene mellom det norske og det samiske folket i et lengre perspektiv. I en slik sammenheng synes Norges nye statsrettslige stilling gjennom den relative selvstendigheta i 1814 å markere en viktig endring.

Det henger sammen med at Norge frem til 1814 hadde vært underlagt eller formelt sett vært en del av Danmark i fire hundre år. I store deler av denne perioden fantes det knapt noe materielt innhold i begrepet Norge. Sett fra København var det knapt noen kvalitativ forskjell på nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet. I forvaltningsmessig sammenheng var de langt på vei både i prinsippet og i praksis likestilte. Samene hadde sine egne lensmenn og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Nordmennene i Finnmark hadde på sin side betalt sin nordmannsskatt til de ble fritatt for skatt fra slutten av 1600-tallet. 605

Denne likeverdigheten mellom folkegruppene kom særlig tydelig til uttrykk midt på 1700-tallet, hvor det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble fremheva at man måtte komme frem til ordninger som kunne bevare den «Lappiske Nation». Gjennom Lappekodisillen ble det da også sikra at de samene som hadde behov for det skulle kunne bruke land og vann på begge sider av grensa. Videre ble det innført en betydelig samisk egenforvaltning blant annet gjennom en videreføring av ordninga med egne samiske lensmenn. Man instituerte også en intern samisk domstol og fastsatte at det skulle være samisk representasjon på herredsrettsnivå i det ordinære domstolssystemet – når en same fra det andre landet stod for retten.

Før 1814 er det med andre ord relativt uproblematisk at den danske staten som sådan respekterte samene som et folk på linje med andre folk innenfor sine grenser, og derigjennom respekterte man også de samiske sedvanene og rettsoppfatningene. Fra den danske sentralmaktas side ble det ikke gjennomført ordninger hvor norsk rettstenkning ble prioritert foran samisk i bruks- eller eiendomsrettslig forstand. Heller ikke jordutvisningsresolusjonen fra 1775 kan tolkes slik. Tvert imot var den en bekreftelse og formalisering av den sedvanemessige bruken av naturgodene.

Dette endra seg sterkt utover på 1800-tallet når man fra norsk side skulle bygge opp en egen nasjonal identitet og plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk – i første rekke svensker og dansker. Før 1800-tallet hadde Norge i lange perioder fremstått som en «ubetydelig og nesten historieløs enhet». 606 Det ble derfor nedlagt et stort arbeid i å vise at det norske folket hadde en minst like lang forhistorie i Skandinavia som dansker og svensker, eller at Norge egentlig hadde beholdt sin indre selvstendighet under dansketida. 607 Man skulle skape en norsk identitet og bygge en norsk nasjon og stat.

Først fra 1820-årene begynte imidlertid en egentlig nasjonal tenkemåte å gjøre seg gjeldende, og vokste seg sterk i det neste tiåret. 608 Rudolf Keyser stod sentralt i denne identitsbygginga og «beviste» et par tiår etter 1814 at nordmennene var det opprinnelige folket på den skandinaviske halvøya, i forhold til dansker og svensker. De øvrige beboerne i Skandinavia derimot, de såkalte «Finlapper», var et nomadefolk som ikke hadde noen «krigersk Kraft» og befant seg på det «laveste Dannelses-Trin». I følge Keyser kunne et slikt folk ikke bidra til noen utvikla statsdannelse. 609

Den norske nasjons- og identitsbygginga etter 1814 – fremveksten av den norske nasjonalismen – er derfor viktige momenter når man skal forklare tilsidesettelsen av de samiske sedvanene og rettsoppfatningene, og også den negative kulturpolitikken som ble iverksatt. Den samiske befolkninga og den samiske kulturen i vid forstand var kommet i en kvalitativt annen situasjon under norsk styre etter 1814, enn under det tidligere danske styret.

Samene var nå blitt en minoritet på en helt annen måte enn i den gamle multikulturelle danske staten. Hovedstaden var ikke lenger i København – sentret i en stat med mange ulike språk og kulturer – og dermed også med tradisjon og kompetanse i flerkulturelle relasjoner. Det nye rikssentret var nå Kristiania – hvor man med alle midler prøvde å sikre sin nyvunne selvstendighet – og skape en egen norsk-nasjonal plattform i forhold til andre stater og folk, samtidig som man satt i et ubehagelig underdanighetsforhold til Sverige. Den norske nasjonalismen blomstra, og norskhet og statens interesser ble i realiteten sammenfallende størrelser. Fra noe etter midten av 1800-tallet innretta man også politikken på at den lavtstående og usiviliserte samiske kulturen skulle bort.

Når man skal prøve å forklare de endringene som skjer rundt midten av 1800-tallet, skal man også ha øye for at man på den tid var i ferd med å gjennomføre et generasjonsskifte innen embetsverk og administrasjon. Ole Feldbæk skriver blant annet at årtiene rundt midten av 1800-tallet fremstår som et skille når det gjelder arven og minnet fra fellestida. «Generationen fra 1814 var ved at dø ud». 610

Det faktum at den embetsmannsgenerasjonen som hadde erfaring med den danske helstatens administrative praksis ble borte, ikke minst hvordan man der respekterte og tok til følge ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene, kan ha hatt noe å si for endringene i synet på samenes materielle og åndelige rettigheter.

I dette bildet er det også et annet trekk man skal være oppmerksom på: Det er de gamle og til dels store motsetninger mellom nordmenn og samer. Blant annet finner man eksempler på at kongen i København i første halvdel av 1700-tallet måtte gripe inn overfor norsk trakassering av samene. 611 Det vil med andre ord si at man på den tid hadde et overordna organ som kunne gripe inn når balansen mellom samer og nordmenn ble forrykka, og flertallsbefolkninga gikk over streken i forhold til minoriteten.

Etter 1814 hadde man ikke lenger en slik nøytral instans som «overdommer». Det samiske «sikkerhetsnettet» fra dansketida var borte. Staten var nå blitt det norske folkets redskap for å fremme norske interesser.

Én av hovedgrunnene til at de samiske sedvanene og rettsoppfatningene ble tilsidesatt fra midten av 1800-tallet, har derfor i stor grad sammenheng med det ideologiske klimaet som var skapt i forbindelse med det norske folkets identitets- og nasjonsbygging etter 1814 – med nasjonalstatsideen – ett folk, én stat – som det grunnleggende prinsipp.

Sverre Jervell er inne på det sentrale i en slik forbindelse, i det han skriver at når «... et folk har en særlig rett til et landområde, er det kort vei til tanken om at «folket», altså flertallsfolket, har rett til å fortrenge eller undertrykke andre folk som bor på «deres» territiorium». 612

Til nasjonalismens tankegods hørte også en forestilling om at enkelte folk eller raser stod over andre og hadde rett til å undertrykke dem. Nasjonalismen fikk derfor rasisme som en «følgesykdom» på slutten av 1800-tallet. 613

Det var langt på vei det som skjedde i Norge. Til tross for at samene hadde en mye lengre tilknytning til området enn staten, ble også de etterhvert definert som en av de «fremmede Nationaliteter». Når staten på 1800-tallet ble det norske folkets redskap og man fikk kombinasjonen av nasjonalisme, gammel antagonisme, og sikkerhetspolitisk nervøsitet på grunn av den finske innvandringa, fikk det konsekvenser for det samiske rettsgrunnlaget.

1.11.3 Finnmark og kolonirettslige teorier

Man må imidlertid spørre om det også kunne være andre grunner til at man på et visst tidspunkt kunne erklære at det i Finnmark egentlig ikke fantes noe rettsgrunnlag fra gammelt av. Et slikt spørsmål er relevant fordi det som skjedde med det samiske rettsgrunnlaget i Finnmark, har en prinsipiell likhet med urfolksrettighetene særlig i Australia, hvor den britiske kolonimakta definerte den opprinnelige befolkningas områder som «terra nullius», eller herreløst land.

Ekstra aktuelt blir en slik sammenlikning på grunn av at da staten i 1848 for første gang kom med en eksplisitt begrunnelse for sin eiendomsrett til grunnen i Finnmark, var det avgjørende argumentet at der bare hadde bodd et nomadefolk – samene – uten faste boliger, og at området hadde vært en koloni .

Spørsmålet er derfor: Hadde kolonirettslige prinsipper og teorier innflytelse på det som skjedde på det jordrettslige området i Finnmark rundt midten av 1800-tallet?

Hvorvidt kongens/statens erverv av eiendomsretten til Finnmark kan betraktes ut fra kolonirettslige synspunkter har vært relativt lite drøfta i norsk rettsteori. I historiske arbeider om statens innlemmelse av de samiske områdene har slike problemstillinger likeledes vært omtrent fraværende. Det er noe forbausende all den stund kolonistatusen i 1848 faktisk ble brukt som en del av begrunnelsen for den kongelige eller statlige eiendomsretten.

Spørsmålet om Finnmark som «koloni» ble imidlertid berørt i folkerettskapitlet i Samerettsutvalgets første delinnstilling i 1984. Der viste man til synspunkter som ble fremma i forbindelse med Høyesterettssaka om utbygginga av Alta-Kautokeinovassdraget, og den kanadiske professoren Douglas Sanders’ sakkyndige uttalelse til Høyesterett om at den norske statens forhold til samene i sin opprinnelse var av kolonial karakter. Dette på grunn av at samene – et urfolk – som kontrollerte sitt eget territorium, ble inkorporert i nasjonalstaten til et annet folk. 614

Sanders påpekte videre at man i et slikt tilfelle hadde å gjøre med en eksisterende stat som annekterte territoriet til en urbefolkning. På den annen side hadde man tilfeller hvor nasjonalstater ble skapt gjennom innvandring og urfolket derigjennom ble minoriteter, f.eks. i Canada. Som sakkyndig så han ingen prinsipiell forskjell på forholdet mellom statene og urfolkene, enten det hadde skjedd en anneksjon eller en innvandring. 615

I sin egen avveining og drøfting av kolonibegrepet anvendt på de samiske områdene, uttalte Samerettsutvalget selv, at det i norsk rettstenkning trolig er relativt fremmed å se den «... tusenårige sameksistensen mellom det samiske og norske folk som en form for kolonisering». Likevel påpekte utvalget at det foreligger både likheter og ulikheter i forhold til det som blir betrakta som en typisk kolonisituasjon.

Den viktigste likheta lå i ervervet av suverenitet over det samiske landområdet. Særlig pekte man på det vesentlige ervervet som skjedde i 1751, – «... uten forhandlinger med samene, og uten noen form for vederlag til samene». 616 I den forbindelse slutta man seg langt på vei til professor Sanders’ vitneprov til Høyesterett, hvor han påviste at «... den norske stats erverv skjedde på en måte som ikke ville ha vært gyldig etter vår tids internasjonale rett». 617

På den annen side mente utvalget at den viktigste ulikheta i forhold til kolonibegrepet, lå i samenes rettslige status etter norsk rett. I følge utvalget fikk samene fra første stund alminnelige rettigheter som norske statsborgere 618 , og områdene ble en del av Danmark-Norge. 619 I tillegg gav lappekodisillen særrettigheter til samene, i tillegg til de vanlige borgerrettighetene. 620

Samerettsutvalget stilte i 1984 spørsmål om hvilken betydning det eventuelt ville ha å se den norske statens forhold til samene som en form for kolonisering, og presiserte at utvalget selv kun var opptatt av de rettsvirkningene en slik sammenlikning måtte ha. Derfor mente man det var viktig å gjennomgå rettsmateriale fra andre land, for å undersøke om det var rettslig betydningsfullt. 621

Selv om man i forhold til koloniseringsbegrepet altså fant både likheter og ulikheter i den måten den norske staten hadde erverva suvereniteten over de samiske bosetnings- og bruksområdene, meinte man likevel at man neppe løste noe rettsspørsmål ved «... på forhånd å ha bestemt om det foreligger kolonisering i forhold til norske samer». Man lot det derfor stå åpent om man rettslig sett hadde med en kolonisering å gjøre, eller ikke: «Intet materiale er derved utelukket, og ingen konklusjon er da foregrepet». 622

1.11.4 Utslettelsen av aboriginernes sedvanerett i Australia og doktrina om «Terra nullius» i 1788

Selv om Samerettsutvalget i sin tid ikke tok stilling til spørsmålet om hvorvidt man kunne se forholdet mellom de samiske områdene og staten i et koloniperspektiv, anbefalte man likevel en gjennomgang av materiale fra andre land for å finne ut av eventuelle rettsvirkninger på dette feltet.

I den oversikta utvalget selv laga i 1984, fremgår det at det vanlige har vært at kolonimakter i betydelig utstrekning – under kolonimaktas suverenitet – i oversjøiske områder har anerkjent både den interne rettsorden, indre selvstyre, de privatrettslige rettighetene til folk og folkegrupper de underla seg. 623

Utvalgets gjennomgang av de europeiske kolonimaktenes praksis, konkluderte blant annet med at privatrettslige kollektive rettigheter til land og vann var i behold, og i regelen måtte løses ut ved særlig avtale eller ekspropriasjon. Jevnt over anerkjente man de innfødte folkenes eksklusive bruksrett, men innførte ofte en form for sentral forvaltning og kontroll med omsetning av slike landområder. Likeledes slo utvalget fast at

«Fullstendig mangel på privatrettslige særrettigheter for innfødte folkegrupper er det få eksempler på i kolonihistorien. Det var enda mer uvanlig at kolonimakten gjorde de innfødte uttrykkelig rettsløse i deres egne områder». 624

Det eneste vesentlige unntaket man peker på er Australia, hvor man ikke fulgte den vanlige britiske fremgangsmåten – å inngå avtaler med de lokale befolkningene i koloniene. For Australias vedkommende bestemte London at de innfødte var rettsløse, og ble ansett for verken å ha territorielle eller privatrettslige rettigheter. 625

Hvis man ser dette i forhold til Finnmark, er det nærliggende å hevde at hvis samenes privatrettslige rettigheter hva angår grunn og ressurser, eventuelt ble utsletta på de tidspunktene kongen/staten overtok enejurisdiksjonen over de enkelte delene av området (1613,1751,1826), ville det ha vært i uoverensstemmelse med den vanligste praksisen i de europeiske kolonimaktenes suverenitetsovertakelse av innfødtes områder rundt om i verden. Der respekterte man jevnt over slike rettigheter. Det er imidlertid lite som tyder på at staten tok sikte på en slik utslettelse av rettigheter ved de forannevnte årstallene.

Der man imidlertid finner likhetstrekk, er i statens definering av Finnmark som et herreløst område i 1848 – og det tilfellet som danner det store unntaket i kolonihistoria, nemlig Storbritanias beslutning om at Australia var et «terra nullius». En interessant forskningsoppgave ville derfor være om det kan finnes noen felles teoretiske forutsetninger fra dette, til det norske eksemplet – defineringa av Finnmark som et herreløst område eller i praksis «terra nullius».

Her er det selvsagt bare mulig å antyde noen aktuelle momenter i en mulig sammenlikning mellom det som skjedde i forbindelse med kongens/statens overtakelse av Finnmark, og Englands behandling av aboriginernes sedvanerett da man starta koloniseringa av Australia. Ett felles utgangspunkt er at før de to statene etablerte sin suverenitet over de respektive områdene, hadde det bodd folk der i svært lang tid. Finnmark hadde hatt bosetning i mer enn 10 000 år, hvorav samene har hatt den lengst kjente tilknytninga til territoriet. Australia på sin side har muligens hatt bosetning i så mye som 60 000 år. 626

Det som skjedde der var at det i forbindelse med koloniseringa av kontinentet i 1788 ble etablert et nytt rettslig regime, basert på det engelske rettssystemet – «common law». I forbindelse med ervervet av landet, og bruken av engelsk rett, ble Australia behandla som en «settled colony» – det vil si et område som ikke hadde noe anerkjent («recognised») overhode, eller var bebodd av et folk uten påviselige/anerkjennbare («recognisable») institusjoner eller lover. 627

Man betrakta det australske kontinent som «terra nullius», dvs. herreløst land: Den innfødte befolkning ble rett og slett «... ikke ansett som mennesker det kunne inngås avtaler med, og britisk suverenitet og kronens rett til land ble bygget på kolonistenes effektive besittelse (okkupasjon) av ubebodd land, og altså ikke avståelse ved avtale(sesjon) eller erobring». 628

Av den grunn ble det ikke sluttet noen avtaler med aboriginerne – urfolket i Australia. 629 Heller ikke ble det truffet noen formelle arrangementer med dem for å erverve landet deres, eller for å regulere forholdet mellom dem og kolonistene. De ble behandla som enkeltindivider, ikke som grupper eller samfunn.

Det samme prinsipielle utgangspunktet finner man igjen i Norge hva angår Finnmark, gjennom det som skjedde i 1848. Grunnen ble definert som herreløs før kongen/staten kom inn i bildet.

1.11.5 Urfolks manglende suverenitets- og eiendomsrett

I punkt 1.7 er det vist at Fredrik Brandt i sin utforming av doktrina om staten som privatrettslig eier av Finnmark, har bygd på at staten har fått eiendomsretten gjennom et eksisterende rettsteoretisk prinsipp på 1860-tallet om at staten også blir eier når den overtar jurisdiksjonen over et område hvor det ikke foreligger noen privat eiendomsrett fra tidligere. 630

Brandts tilknytning til «den norske historiske skole» og dens lære om at nomadisme ikke gir eiendomsrett, er også sentral når det gjelder å forklare hans juridiske konstruksjon om Finnmark som statens eiendom. Nettopp når det gjelder nomadismebegrepet og forholdet til eiendomsrett, er det også grunn til å henlede oppmerksomheta mot britisk rettstradisjon, og John Lockes verk fra 1690 hvor han gav en omfattende teoretisk begrunnelse for at staten hadde rett til å sette til side indianske (urfolks) rettigheter, både når det gjaldt suverenitet og eiendoms-/bruksrett? 631

Nils Oskal skriver at generelt kunne en stats erverv av suverenitet i følge Locke legitimt kun skje på tre måter:

  • okkupasjon av eierløse områder

  • overdragelse

  • erobring i krig.

Locke argumenterte imidlertid sterkt mot at eiendomsrett skulle følge av suverenitet. 632

Disse betraktningsmåtene gjaldt imidlertid ikke urfolks suverenitet og eiendom:

«Deres territorier var ikke bosatt av mennesker som kunne erverve seg eiendomsrettigheter til jorda, da eiendomsrett bare kunne erverves ved arbeid forstått etter mønster av europeisk jordbruk. Den europeiske underleggelsen av disse territoriene kunne betraktes som okkupasjon av eierløse områder». 633

Et «terra nullius» var ikke ubebodd, men

«... bebodd og besatt av folk som ikke kunne rangeres som verdige til å ha eiendomsrett, og som hadde et samfunn på et utvklingstrinn uverdig for et kvalifisert politisk organisert fellesskap». 634

Urfolks sedvaner telte ikke som «etablert lov», og ut fra idealene til de etablerte statsdannelsene «... kunne ikke de indianske politiske fellesskapene være utøvere av suverenitet». 635

I følge Oskal er Lockes argumentasjon presis og konsistent:

«Mennesket kan ikke gi fra seg en rett det ikke har i utgangspunktet. Urfolk har verken eiendomsrett til landområdene de bruker, eller politiske suverenitet over territoriene de bruker. Derfor er det heller ikke nødvendig å kunne begrunne forholdet mellom urfolk og europeiske statsmakter med de krav som kontraktuell overføring basert på frivillig samtykke ellers fastlegger for overdragelse av eiendom og suverenitet». 636

I følge den australske lovreformkommisjonen ble den juridiske teorien om forskjellen på en erobra eller avstått koloni og en såkalt nybyggerkoloni («settled colony») utforma av Blackstone i 1765, i hans kommentarer til det engelske lovverket – «Commentaries on the Law of England». 637 Så seint som i 1971 ble dette konkretisert på følgende måte av en australsk dommer:

«Der er en forskjell på nybyggerkolonier, hvor landet er øde og uoppdyrka, og hvor retten hviler på okkupasjon, og erobra eller avståtte kolonier. Ordene «øde og uoppdyrka» er Blackstones egne; de har alltid vært brukt for å beskrive territorier hvor det bor usiviliserte innbyggere i en primitiv samfunnstilstand. Forskjellen mellom lovene i de to typer kolonier er at i den første er alle engelske lover som er anvendelige på kolonien, øyeblikkelig i kraft når den grunnlegges. I den andre typen har kolonien allerede en egen lov, og den forblir ved kraft til den blir endra». 638

Jennifer Clarke utdyper rettsforholdene i Australia med at koloniene ble inndelt i to klasser. Det var for det første de som ble erverva gjennom traktater som ble slutta på grunnlag av erobring eller overgivelse. Det var de såkalte erobra («conquered») eller avståtte («ceded») områdene. En slik erobra eller avstått koloni ble vanligvis administrert av det innfødte overhodet for kolonien gjennom egne institusjoner. Prinsipielt ble innbyggernes private rettigheter respektert og den lokale rettsordning beholdt, men under britisk kontroll. 639

Den andre kategorien var de som ble tatt i besittelse gjennom nybygging. Disse ble definert som «terra nullius». Australia ble regna som et «terra nullius» fordi de som bodde der, i britiske øyne, ikke syntes å ha et overhode og et organisert politisk system. De koloniene som ble overtatt gjennom nybygging ble derfor direkte underlagt det britiske parlamentet, og Englands «common law» skulle overta for lokal rett fra det øyeblikk koloniseringa fant sted. 640

Australia ble definert som en slik nybyggerkoloni eller «settled colony» hvor man mente at det ikke fantes tidligere rettigheter eller rettsordninger – i motsetning altså til erobra eller avståtte kolonier. Den praktiske konsekvensen av dette var altså at britisk lov skulle være generelt gjeldende fra 1788 når den første ikke-urfolks bosetninga ble etablert på kontinentet. 641

Helt frem til begynnelsen av 1990-tallet har urfolket i Australia derfor ikke vært noen part som staten måtte forholde seg til, eller som den australske lovreformkommisjonen uttrykte det i 1986: «Ingen avtaler eller overenskomster, verken i eldre eller nyere tid er blitt slutta med aboriginerne eller øyfolket, av eller på vegne av krona». 642 Likeledes var kommisjonen klar når det gjaldt innføringa av engelsk lov i 1788: Det var midlet som ble brukt til å fornekte en anerkjennelse av aboriginernes sedvanerett («customary laws»). 643

1.11.6 Debatten om omklassifisering av Australia fra nybyggerkoloni til erobra koloni

For å få anerkjent aboriginsk sedvanerett har det i Australia vært en omfattende debatt, og krav om at ervervet av landet måtte omdefineres fra nybyggerkoloni til erobra koloni . Synspunktet har vært at da ville man få en aksept for de rettsordningene og de rettighetene som forelå da Australia ble kolonisert. 644 Fra aboriginsk hold ville man ha bort definisjonen av Australia som en nybyggerkoloni, og dermed bli kvitt stemplet om at dette hadde vært et herreløst område.

I forbindelse med dette ble det i første halvdel av 1980-tallet gjort et omfattende arbeid av den australske lovreformkommisjonen for å finne ut av hvordan man innenfor det australske rettssystemet – «common law» – kunne anerkjenne aboriginernes sedvanerett. To måter ble undersøkt. For det første gjennom en mulig anerkjennelse av sedvanerettigheter eller hjemler. For det andre om slik anerkjennelse kunne oppnåes gjennom å reklassifisere Australia som en erobra koloni. 645

I argumentasjonen for at Australia burde omklassifiseres til å være en erobra koloni, for derigjennom å få anerkjent aboriginsk sedvanerett, ble det overfor lovreformkommisjonen blant annet hevda at den på den mest utvetydige måte måtte forkaste det begrepet som hadde hindra enhver anerkjennelse av aboriginernes sedvanerett – nemlig doktrina om at Australia var en nybyggerkoloni – «... et land som enten ikke hadde noen innbyggere fra før, eller at innbyggerne der ikke hadde en sosial organisasjon det var verdt å anerkjenne».

Videre ble det fremholdt at til tross for at både antropologer og historikere hadde vist at dette var fullstendig feil, fortsatte de australske domstolene å bygge på fiksjonen om den ubebodde koloni. Man måtte gjøre noe med dette:

«Det er verken korrekt eller rettferdig å si at der er «for seint» å endre på dette nå. Å erkjenne feilen og innrømme at landet var bebodd av mennesker («human beings») som kunne ha fått anerkjent sine sedvaner (slik de ble anerkjent på den andre sida av Torresstredet), betyr ikke at det australske rettssystemet blir kullkasta. 646 Det betyr en innrømmelse («concession») av at det aboriginske folket er nekta rettferdighet ved at det er trukket rettslige («legal») konsekvenser ut fra en fundamental misforståelse av de faktiske forhold. Vi burde være modne nok til å gjøre en slik innrømmelse. Hvis vi ikke gjør det, vil det australske rettssystemet fortsette å hvile på ... et tvilsomt grunnlag av enten bedrag eller misforståelse av fakta». 647

Den australske lovreformkommisjonen mente at reglene for anerkjennelse av sedvaner i «common law», kunne anvendes på en slik måte at de aksepterte iallfall visse lokale sedvaner. Alternativt – spesielt i sammenheng med landrettigheter – kunne «common law» direkte eller indirekte anerkjenne felles innfødt hjemmel – «communal native title». 648 Det ville si anerkjennelse av spesielle kollektive rettigheter som innehas av en aboriginergruppe, på grunn av dens langvarige tilhold og felles bruk av land og ressurser. 649

Kommisjonen uttrykte også at 1788-klassifiseringa av Australia som ikke-erobra territorium, «terra nullius», meget vel kunne være ukorrekt hvis den skulle gjøres etter standardene i moderne internasjonal rett. På den annen side presiserte man at det nødvendigvis ikke var tilfelle på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. 650

Kommisjonen pekte på at en ny gjennomgang av premissene for det britiske ervervet av Australia er en del av den moralske og politiske debatten angående de fortidige og nåværende relasjonene mellom australske aboriginere og ikke-aboriginere. Med hensyn til en reklassifisering av ervervet av Australia, skilte kommisjonen ut tre hovedspørsmål som måtte holdes fra hverandre:

  1. Det britiske ervervet av suvereniteten over Australia i forhold til internasjonal rett, og de internasjonale konsekvensene av det for aboriginerne.

  2. Bruken av britisk lov i Australia, og konsekvensene av det for aboriginernes sedvanerett og tradisjoner.

  3. Konsekvensene av innrømmelse nå – som et resultat av større forståelse for disse sedvanene og tradisjonene – at ervervet av territoriet og lovanvendelsen, innebar en klassifikasjon av Australia som reflekterte uforstanden («insensitivity») som ble vist mot det aboriginske folket i Australia. 651

I forbindelse med vurderinga av en mulig avtale med en urfolksgruppe, drøfta også det australske senatets faste komité for konstitusjons- og lovspørsmål begrepet «Terra nullius» på begynnelsen av 1980-tallet. I den forbindelse uttalte man at en bedre og mer ærlig vurdering av aboriginsk besittelse («occupation») på det tidspunktet bebyggelsen (dvs. den britiske) starta, og av det eurosentriske synet til de okkuperende kreftene, kunne føre til en konklusjon om at de aboriginske folkene hadde suvereniteten på den tid. 652

Selv om komiteen etter gjeldende lovgivning ikke kunne gå inn for en avtale, la den likevel inn viktige premisser for den videre prosessen. Den uttalte nemlig at hvis det ble klart («recognized») at det hadde eksistert en suverenitet blant de aboriginske folkene på en måte som ikke var blitt forstått av dem som anvendte doktrinen om «terra nullius» da bebyggelse og okkupasjon fant sted, ville følgene av det naturligst bli behandla i en overenskomst («compact») mellom etterkommerne av disse aboriginske folkene og andre australiere.

1.11.7 Mabosaka 1993 – «Terra nullius» satt til side

Etter at den australske lovreformkommisjonen fullførte sitt arbeid har utfallet av en sak for australsk høyesterett om eiendoms- og bruksrettsforholdene på Murray Island i Torresstredet, i betydelig grad endra aboriginernes formelle rettstilstand i forhold til land- og ressursrettigheter. Vedkommende urfolksgruppe som hadde reist saka, hevda at den fra alders tid – «time immemorial» – uten avbrudd hadde okkupert, brukt og nytt godene av landet, og derigjennom hadde eksklusive rettigheter til jakt, fiske og sanking. De hevda videre at da britene erverva suvereniteten over dette området i 1879, var disse rettighetene blitt anerkjent, og at de fortsetter å eksistere til de blir svekka på lovlig måte. 653

Urfolksgruppa krevde å få en anerkjennelse («declaration») for at de i følge sedvanen var eiere, at de var i besittelse av den innfødte hjemmel («native title»), eller at det var de som hadde bruksretten («usufructuary rights»), og at disse rettighetene ikke var svekka («impaired»).

Denne epokegjørende saka ble avgjort gjennom den såkalte Mabodommen i 1992. Der satte australsk høyesterett til side det som hadde vært gjeldende rett siden 1788, nemlig at Australia var et «terra nullius» da koloniseringa skjedde. På den annen side stadfesta man at Storbritania hadde erverva de australske koloniene gjennom nybygging, og at «common law» gjaldt fra koloniseringstidspunktet. Men – retten gjorde imidlertid et unntak fra læra om at urfolkstradisjoner ikke ble anerkjent i nybyggerkolonier. Videre fremholdt Høyesterett at det i den erobrende common law fantes et prinsipp om respekt for urfolkstradisjoner når det gjaldt landområder. Dette prinsippet er kalt innfødt hjemmel. 654

Tre av dommerne fremholdt at retten ikke kunne fortsette å bruke «common law» på en urettferdig måte som ikke respekterte alle australiere som like for loven, og var i utakt med internasjonale menneskerettighetsnormer. Ytterligere tre forkasta doktrinen om «terra nullius» som usmakelig («repugnant») og i uoverensstemmelse med historiske realiteter. 655

Som en følge av Mabodommen ble det i 1993 iverksatt ny føderal lovgivning for å bringe lovverket i overensstemmelse med dommen i høyesterett. Det er «Native Title Act» – lova om innfødt hjemmel. I korthet går den ut på følgende:

  • den anerkjenner innfødte hjemmelsrettigheter, og fastsetter noen grunnleggende prinsipper når det gjelder innfødt hjemmel i Australia.

  • den bestemmer at tidligere lover skal revideres («provides for validation of») på grunn av eksistensen av innfødt hjemmel.

  • den fastsetter et fremtidig regime for beskyttelse av innfødte hjemmelsrettigheter, og premisser for lover som omhandler land og vann som berøres av innfødt hjemmel.

  • fastsetter prosessen for hvordan innfødte hjemmelsrettigheter kan etableres og kompensasjon fastsettes, og hvordan fremtidige bevilgninger kan gjøres, eller lover fastsettes over land og vann som kommer inn under innfødt hjemmel, og

  • gir retningslinjer for en rekke andre spørsmål, deriblant etableringa av et nasjonalt jordfond for aboriginere og de som bor på øyene i Torresstredet. 656

1.11.8 Kan man sammenlikne Finnmark og Australia?

Man kan hevde at forholdene i Australia ikke er sammenliknbare med de man finner i Norge. Blant annet er de topografiske forholdene helt forskjellige. Australia er et kontinent mens Finnmark blir svært lite i forhold.

Videre har urfolket i Australia ikke hatt fulle statsborgerlige rettigheter før langt opp mot vår egen tid. 657 Samene i Finnmark på sin side ble regna som det danske veldets undersåtter etter 1613 og 1751, og blant annet formelt underlagt det ordinære rettssystemet. Likeledes ble østsamene i nåværende Sør-Varanger, umiddelbart regna som ordinære norske undersåtter da dette området ble lagt inn under Norge i 1826. 658

Èn parallell er imidlertid at begge steder ble urfolket definert som laverestående. I Australia var det tilfelle fra første dag av den britiske koloniseringa, mens det i Norge blir mer og mer vanlig fra rundt midten av 1800-tallet. 659 På den annen side kan man ikke sammenlikne brutaliteten i koloniseringa av Australia med koloniseringa av Finnmark. Selv om man i Norge gjennomførte hardhendte assimilasjonstiltak fra andre halvdel av 1800-tallet, og delvis også innførte regler i disfavør av urfolket for å fremme norsk nybygging, er dette langt fra at aboriginerne var helt rettsløse og at det ble gjennomførte massakrer på dem langt inn på 1900-tallet.

De markante prinsipielle parallellene ligger i tilsidesettelsen av aboriginsk sedvanerett i Australia, og tilsidesettelsen av samisk sedvanerett i Finnmark.

Både i Australia og i Norge skjedde det gjennom at defineringa av områdene som herreløse.

Det interessante spørsmålet er om det det var noen forbindelse mellom de rettsprinsippene som lå bak den norske defineringa av Finnmark somherreløst, som de som var bestemmende for at Australia fikk et slikt stempel – at der bare bodde folk som var så lavtstående at de ikke hadde noe samfunnssystem eller rettsprinsipper som man behøvde å ta hensyn til?

Etterskrift

Helt avslutningsvis finner jeg grunn til å understreke at dette arbeidet ikke gir seg ut for å være noe forsøk på å besvare de mange spørsmålene som knytter seg til at det gamle samiske sedvanerettsfundamentet, rundt midten av 1800-tallet, delvis ble definert som ikke-eksisterende i Finnmark. Dertil har tidsramma vært for knapp. Derimot er bidraget å betrakte mer som en antydning av en del problemstillinger som det bør være aktuelt å arbeide videre med, hvis man ønsker dypere innsikt i møtet mellom samiske sedvanerett og rettsoppfatning, og den oppfatninga staten hadde om de samme tingene.

2 Deanodat: Ei bygd innerst i Tanafjorden

2.1 Innledning

Ut fra prosjektets siktemål om å beskrive sedvaner og rettsoppfatninger knytta til bruk av naturgodene, vil jeg i det følgende forsøke å gi et historisk riss av ressursutnyttinga i et område med overveiende kyst- eller sjøsamisk bosetning. Det aktuelle området er bygda Deanodat/Vestertana innerst i den sørvestligste delen av Deanovuotna/Tanafjorden.

Det man uten videre kan si er at næringslivet – grunnlaget for menneskelig eksistens – har vært svært sammensatt. Befolkninga har bygd på en allsidig bruk av både havets og det nærmeste omlandets ressurser. Denne ressursutnyttinga avspeiler seg i kulturminner av både materiell og ikke-materiell art. Fortsatt finnes det også både overleverte og levende sedvaner og rettsoppfatninger som er knytta til bruken av naturgodene.

Dagens situasjon behandles av dr. phil. Elina Helander i hennes intervjuundersøkelse fra Deanodat. Denne framstillinga er mer å betrakte som en skissemessig bakgrunnspresentasjon for hennes undersøkelse. Det er all grunn til å understreke den skissemessige karakteren. Tidsrammene har nemlig satt sterke begrensninger på både omfanget av arbeidet, og muligheta for å gå dypere inn i materialet.

Når det gjelder stedsnavn vil som hovedregel de viktigste bli presentert både i samisk og norsk form første gang de opptrer – f.eks. Deanodat/Vestertana. Seinere brukes den samiske formen. Tilsvarende prinsipp vil gjelde stedsnavn hvor det er naturlig å bruke den norske formen først, f.eks. Berlevåg/Bearalváhki. I andre tilfeller brukes bare ett navn, norsk eller samisk. I slike tilfeller kan man som oftest søke den andre navneformen i en av de vedlagte stedsnavnlistene. I den ene finner samisk/norske navn, eller bare samiske (hvor norske navn ikke finnes). Den andre lista inneholder norsk-samiske former.

2.2 Kildesituasjonen

Verken for Deanu gielda-Tana kommune eller for det aktuelle området finnes det noen bygdebok eller liknende som beskriver den demografiske utviklinga, bosetningsutviklinga, seder og skikker og liknende. Litteraturen for øvrig er også sparsom med meddelelser om og fra den indre delen av Deanovuotna.

De første skriftlige kildene fra distriktet opptrer fra andre halvdel av 1500-tallet. Det er i første rekke skattemanntallslister fra svensk side som ble ført i forbindelse med samenes tredobbelte skatteplikt på den tid. 660 Etter 1613 da kyst- og fjordområdene i Finnmark (minus nåværende Sør-Varanger/Mátta Varjjat) kom inn under ensidig dansk-norsk jurisdiksjon, får man også tingboksmateriale, etter hvert også skifteprotokoller, kirkebøker og andre protokoller ført i forbindelse med geistlige handlinger.

Fra slutten av 1600-tallet finner man en del enkeltopplysninger om den indre delen av Deanovuotna i trykte embetsmannsberetninger og referater fra kommisjoner som arbeidde med særtiltak for Finnmark i forbindelse med den norske befolkningsnedgangen i amtet på den tid. 661

Fra 1700-tallet er det grunn til å peke på rapporter fra de samemisjonærene som fulgte i kjølvannet av Thomas von Westen fra om lag 1720 av utover. I Misjonskollegiets arkiv kan det derfor være mulig å finne opplysninger om dagliglivet i misjonsdistriktene. 662

Den offentlig jordutvisninga etter 1775 brakte med seg nye kildekategorier som jordutvisningsprotokoller, pantebøker og liknende. De kan muligens også fortelle noe om det ble tatt hensyn til sedvanemessige forhold når det ble utvist jord. Fogdenes, amtmennenes og lensmennenes kopibøker og arkiver er naturligvis også viktige kilder. Det samme er protokoller fra forlikskommisjonene. Referater fra de folkevalgte styringsorganene som har vært i virksomhet etter at formannskapslovene ble innført i 1837, er også en kildekategori som burde vært undersøkt.

Alle de forannevnte, og flere kilder, burde vært gjennomgått i sin helhet for å få et mer helhetlig bilde av ressursbruk, og sedvaner/rettsoppfatninger knytta til denne bruken.

Det har ikke vært mulig innenfor ramma for dette arbeidet. Den foreliggende skissen som gis i det følgende er derfor å betrakte som et forprosjekt som bygger på tilgjengelig litteratur og trykte kilder, fysiske spor etter menneskelig aktivitet, stedsnavn og til dels også intervjuer gjort i 1976 og 1978. 663

2.2.1 Kulturminner

Selv om de skriftlige kildene kanskje ikke er så overveldende, blir dette langt på vei oppveid av de mange og rike kulturminnene i området. Mange av disse er åpenbart fra tida lenge før den nåværende bygda fant sin form, og skriver seg fra den tida samene levde i siidasamfunn som dekte større områder. Atter andre er trolig eldre enn 2–3 000 år. Det vil si fra den perioden av Finnmarks titusenårige bosetningshistorie før samene kan identifiseres som en egen etnisk gruppe i regionen.

De kulturminnene man finner er blant annet steinalderboplasser, oppmurte fangstanlegg og fallgraver for villrein, båtstøer, rester etter fangstinnretninger for større rovdyr, kjøttgjemmer (gea[d]geborat) i steinurer og levninger etter fangst av rovfugler på fjelltoppene.

Det man her har å gjøre med er et sammenhengende kulturlandskap hvor forsiktige spor etter menneskelig aktivitet kan spores fra fjære til høyeste fjelltopp. En stor del av de beboelige plassene langs fjorden har vært i bruk. Dermed finner man ikke bare steinalderboplasser, men også tufter fra sesongflyttingenes tid de seinere århundrene, og fra permanente bosetninger som nå er forlatt. Steingjerder og steinbåser i tidligere fjøsgammer er blant annet vitner om den arbeidsinnsatsen folk har nedlagt. Til og med på enkelte av holmene i fjorden finner man tufter hvorav enkelte er så gamle at folk i området ikke har noe kunnskap om opphavet.

Til langt etter andre verdenskrig levde det ennå gamle folk i bygda som var kjent med tradisjonen fra sine sjøsamiske forfedre om hvordan folk levde før i tida. Når brenslet var oppbrukt rundt boplassen, flytta man bare til et nytt sted. Drømmen om en plass hvor det var brensel nok finner man også i en overlevering om den første bosetninga i Deanodat. Der heter det at da de første samene kom dit var det så mye skog at de kunne binde fast båten i nærmeste tre helt nede i strandkanten.

Fra bygda og innover til det faste ressursbruks- eller bygdebruksområdet finner man en rekke gamle stier. Flere steder ser man også at folk har utbedra og bygd opp vanskelige passasjer for at det skulle være lettere å ta seg frem med okse eller hest. I mellom- og etterkrigstid ble det også lagt ned et betydelig arbeid i å bygge en hestekjørevei opp en relativt bratt fjellside. Hensikten var å lette transporten av utmarksprodukter ned til bygda.

Området er også rikt på spor etter reindriftssamenes langvarige bruk av området. Det dreier seg i første rekke om gruer og lavvoplasser. Muligens kan også enkelte gammetufter tilskrives flyttsamene.

Ved fiskevatn kan man finne fordypninger i bakken, eller steinoppmuringer som viser at man der har oppbevart tønner hvor det er salta fisk. Ved vadesteder i elver og bekker, eller ved gode fiskeplasser langs innsjøene, ligger gruer og teltplasser både fra eldre og nyere tid.

I myrer kan man fortsatt se rester etter tregjerder som har vært brukt til å tørke myrgress, og i skogsområdene kan man mange steder se at det har vært utslåtter. Til dels store myrområder er også gravd ut for å skaffe brenntorv. I nærheten av disse finner man rester etter torvoppbevaringsgammer, og man kan ennå se spor etter veier som førte til de plassene hvor man tørka torva.

I gode jakt-, fiske- og fangstområder ligger det «konsentrasjoner» av gammetufter. De fleste av dem kan tidfestes til 1900-tallet, men mange er eldre. Til enkelte av disse gammetuftene er det også knytta en nesten mytisk sagntradisjon – at de har tilhørt fredløse og liknende.

I skoggrensa og i enkeltstående treklynger finner man avskårne kvister og greiner fra nyere tid. Det forteller om snarefangst etter ryper, som av enkelte i Deanodat ennå drives som en tilleggsnæring.

2.3 Begrepet Deanodat

I og med at samene er den eldst kjente befolkningsgruppa både i Finnmark og i Deanu gielda-Tana kommune 664 , er det naturlig at de fleste stedsnavnene i området har fått sin første utforming på samisk. Det opprinnelige ordet er Deatnu – som på samisk betyr stor elv. På finsk er dette avleda til Teno. Likevel er det av kildemessige forklarlige årsaker begrepet «Thanen» som først dukker opp i skriftlig materiale. Det skjedde i 1528. 665

Uten at noen har påvist den eksakte sammenhengen, synes det klart at begrepet Deatnu henger sammen med Deanodat som er et av de eldst kjente stedsnavnene i området. I andre halvdel av l500- og begynnelsen av 1600-tallet benevnes det på forskjellige måter. En dansk betegnelse fra 1598 er for eksempel «Thanneby». I russiske kilder er navnet gjerne «Tenotega.» 666 I svenske skattemanntallslister finner man variasjoner over navnet som ligger tett opp til det man har nedtegna fra russisk side. Den samiske grunnformen Deanodat er imidlertid lett gjenkjennbar også i disse kildene.

Blant annet skrives det «Tenoteckiby, Teenotekiiby, Tennoteky». 667 Man finner også former som ligger så nært opp til dagens navn Deanodat som det vel er mulig å komme. Det gjelder i første rekke «Thenedeth.» 668

Sammenhengen mellom begrepet Deatnu og Deanodat underbygges ikke minst av språkforskeren Knuud Leem som i 1768 satte et direkte likhetstegn mellom Deanodat og Tana:

«Dænodak; Thanen, en saa kaldet Landstrækning beliggende i Øst-Finmarken i Kiøllefiords Præstegield,og beboet af Søe- og fjeld-Lapper; sammesteds haver en navnekundig og riig Laxe-elv sit Udløb i den salte Søe.» 669

Seinere har både den samiske og norske navneformen vært brukt for å betegne den administrative enheten «Tanen herred» eller Tana kommune. Den tilsvarende samiske formen var «Dæno gielda». Sistnevnte er iallfall kjent så tidlige som i 1873. 670 Under omtalen av «Tanen Herred» i Amund Hellands mer eller mindre offisielle verk om Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet finner man likeledes under kommunebeskrivelsen at «Tanens finske navn er Dædno». 671 I dag heter kommunen som sådan Deanu gielda/Tana kommune.

Da stedsnavnet Deanodat for første gang dukker opp i skriftlige kilder i andre halvdel av 1500-tallet, er det grunn til å tro at begrepet dekte et større geografisk område enn bare selve bygda Deanodat gjør i dag. Det kan ha vært betegnelsen for området rundt hele, eller den indre delen Deanovuotna.

Setter man dette i sammenheng med den gamle veidesiidaen kan det være rimelig grunn til å anta at den samiske betegnelsen på denne siidaen kan ha vært Deanodatsiida . Navnet Deanodat gir for øvrig også grunn til refleksjoner omkring plasseringa av selve siidasenteret, eller det stedet hvor siidaen hadde sitt vinteroppholdssted – forutsatt at siidamedlemmene var noenlunde samla en viss tid av året.

Hvis man antar at det foreligger en ubrutt navnetradisjon – slik det synes å gjøre – kan navnet på siidasenteret være videreført i dagens Deanodat , og at det dermed kan ha vært lokalisert i en av de vestligste fjordene i Siskkit-Deanovuotna /Indre-Tanafjord – mest sannsynlig i Deanodat innerst i Deanovuotna .

Selv om vi ikke med sikkerhet kan si hvor siidasenteret lå, er dagens Deanodat etter alle solemerker en direkte navnemessig etterfølger etter den samiske siidaen eller beskatningsenheten ved den indre delen av Deanovuotna som for fire hundre år siden betalte skatt til tre konger.

Det er imidlertid all grunn til å presisere at betegnelsen Deanodat på den bygda som i dag kalles Vestertana på norsk, ikke opptrer før henimot 1800-tallet.

2.4 Hvor lenge har det bodd folk i Deanodat?

Som nevnt fins det omtrent ikke litteratur som omtaler distriktets eldre bosetningshistorie. Området er heller ikke undersøkt av arkeologer. Imidlertid finnes det et stort antall steinalderboplasser i strandområdet fra botnen av Deanodatvuotna / Vestertanafjorden utover på vestsida langs stranda av Johkkan /Digermulen til Rohtuvággi . 672

De eldste bosetningsfunnene fra den østlige nabofjorden, Várjjat /Varanger, er rundt 10 000 år gamle. Det er knapt noen grunn til å tro at livbergingsforholdene har vært dårligere ved den indre del av Deanovuotna på samme tid. I den grad arkeologene kan påvise ubrutt bosetning i Várjjat . fram til i dag, er det ikke urimelig at dette også kan gjelde den indre delen av Deanovuotna . 673

2.5 Veiding og sjøfiske

Fra historisk og etnografisk litteratur vet vi at villreinfangsten i eldre tid var en svært sentral næring for samene. Denne næringsformen må også ha betydd mye for dem som brukte ressursene i og rundt Deanovuotna . De fysiske kulturminnene i omegnen bærer tydelig preg av det. (Når det gjelder stedsnavn – se f.eks. fig. 2.1. En del viktige stedsnavn i strandsona).

Figur 2.1 En del viktige stedsnavn i strandsona

Figur 6.FIG2.1 En del viktige stedsnavn i strandsona

Fangstanlegg i form av hundrevis av steinoppmuringer og skyteskjul i ulike systemer, finner man nemlig på fjellhalvøya Johkkan , som skiller Deanodat og Lággu/ Langfjorden. 674 Det er vanskelig å si når de ble anlagt eller når bruken av dem opphørte. De må imidlertid ha vært bygd opp over et meget langt tidsrom når man tar hensyn til den arbeidsinnsatsen som må ligge bak. 675 En faglig arkeologisk undersøkelse ville kunne fortelle mer om både alder og anleggenes funksjonsmåte.

De mest omfattende av disse villreinfangstsystemene ligger nesten helt ut mot spissen av halvøya. Av den grunn er det heller ikke forbausende at kilder fra begynnelsen av 1700-tallet angir at der lå en samisk offerplass. 676

Der finnes også et meget spesielt sagn nettopp fra dette området – nedtegna for henimot hundre år siden. Det kan muligens ha sammenheng med fangstanleggene for villrein og den gamle offerplassen.

Dette sagnet forteller om to reindriftssamer som ved hjelp av sine overnaturlige evner «låste» en reinflokk inne i ei ur. Dette kom andre for øre og to personer prøvde å få tak i den forheksa flokken. Det makta de ikke. En rein som så ut som den nettopp hadde svømt i havet hoppa frem fra ura og slo etter dem med frambeina. Den var vakt over flokken for at ingen skulle kunne få tak i den – «—ærbmak læi ælo fakta, amas guttege dam bæssak valddit». 677 Avslutningsvis heter det at jorda forvandler slike skjulte reinflokker til ved eller som oftest til stein.

Oppmurte fangstanlegg for villrein finnes også i andre trebare fjellområder i tilknytning til Deanodat . I Leaibbusvuovdi – et skogområde nesten helt ned i bygda Deanodat – finnes dessuten et mindre antall fangstgraver. Det viser at folk også har benytta anledninga til å beskatte reinen om høsten mens den har vært på trekk fra den forannevnte halvøya Johkkan og innover i landet.

Når det gjelder det gamle næringslivet vet man at de aller fleste fjordene i Finnmark fra gammel tid har vært sterke samiske bastioner som i mange hundre år har hatt fiske som ett av sine aller viktigste fundamenter i en for øvrig allsidig næringstilpasning. Den gamle samiske tilpasninga – fiske og veiding – kommer klart til uttrykk i den første skriftlige kilda fra Finnmark.

Det er høvdingen Ottars øyenvitneskildring fra like før år 900. På sin ferd fra Tromsøområdet til Hvitehavet beretta han at landet var helt «ubebygd». Kun på «... noen få steder her og der slår samene leir, for å gå på jakt om vinteren og for å drive fiske ved havet om sommeren.»Ottar og hans menn traff ikke på bebygd land i deres egen meining av ordet før de kom inn i Hvitehavet. Før det hadde de bare møtt «... fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer ...». 678

Det viser at samene dreiv fiske allerede før den første varige norske bosetninga på Finnmarkskysten ble etablert fra 12–1300-tallet av. Samene i Deanodat har derfor ganske sikkert også utnytta fiskeressursene i fjorden og i de nære kystfarvannene, i likhet med de andre marine ressursene som sjøpattedyr og sjøfugler.

Havets ressurser, torsk, hyse, sild, kveite, laks, flyndre, sei, sil (tobis), med videre, har i manns minne gitt grunnlag for et godt utkomme. Dette har knapt vært annerledes historisk sett. Betegnende nok er det da også sjøfisket som nevnes i en av de aller første skriftlige kildene som forteller noe om næringslivet ved den indre delen av Deanovuotna .

Det hadde sammenheng med at den svenske skatteoppkreveren ikke fikk inn noe som helst fra «Tenotecki» i 1606. Det skulle ha vært fem skattemenn i siidaen, derav to som var kommet fra Torne Lappmark – det vil si fra innlandet. Der var imidlertid ingen å kreve skatt av. Alle var på tvangsarbeid eller tvangsfiske for Vardøhus slott, ute på kysten – på grunn av gjeld. Skattefogden anførte nemlig at «Thesse Tenoteckii Finnar Wore alle Uth dragne till Wård Huus till Att Arbetha på Slothz Fiskeriett för sin gield skull.» 679

2.6 Generell historisk bakgrunn

Det forholdet at svenskene tok skatt av samene ved Deanovuotna hadde naturligvis sammenheng med den mangehundreårige kampen om hegemoniet over samenes landområder. Allerede Ottars beretning på slutten av 800-tallet fortalte at de varene samene produserte var svært verdifulle, og etterspurte langt ut over Norden. For å kunne profitere på den samiske produksjonen, var det derfor viktig å få kontroll over samene, og deres landområder og ressurser. Dette førte til sterk konkurranse mellom de nordiske statene og Novgorod – forløperen for Russland.

Dynamikken i spillet var at alle som gjorde krav på deler av det samiske landet, mente at kravene ble forsterka og underbygd, jo høyere skatt man makta å drive inn fra dem som bodde der. Mer eller mindre organiserte hær- eller røveravdelinger drog rundt om for å sikre sin konges eller stormanns interesser.

I muntlige overleveringer som har gått fra slektledd til slektledd er denne vanskelige tida reflektert i en rekke sagn om omreisende røvere. Et sentralt element i mange av disse er også hvordan samene klarte overliste dem – føre dem over stup, utfor fosser, og så videre.

Det er grunn til å tro at enkelte stedsnavn også i Deanodatområdet har sin opprinnelse i de urolige tidene da de omkringliggende maktene rivaliserte om herredømmet over samene og landet deres. Det gjelder blant annet Ruo[s][s]askoarro Fáhccapealnjárga og Olmmo[s]℅uohppanjohka/ Manndrapselva. 680

Alle disse navnene tyder på tilknytning til de beryktede tsjudene som ved siden av stalloen var samenes verste plageånder. Tsjudene opptrådte «... massevis, enten som vilde, uordnede røverbander eller som nogenlunde organiserede og væbnede sværme under visse overbefalingsmænd eller anførere, ...» 681 De beskrives i det alt vesentlige som røverflokker østfra og ble gjerne også kalt russetsjuder...

Slike oppfatninger om tsjudene kan forklare at det i Deanodat også finnes anskuelser om at det har vært ført regulære kriger mellom tsjudene og andre. Buemurer på halvøya Johkkan , vest for Deanodat – som utvilsomt har vært brukt som skyteskjul i forbindelse med villreinjakt i eldre tid – er nemlig i lokal tradisjon blitt forklart med at det har vært stillinger brukt i kriger mot tsjudene. 682

Flere informanter som kjente både til disse buemurene og tilsvarende anlegg på fjellet ovenfor Goalsenjárga /Langfjordnes vest for Lággu /Langfjorden og på —orgga[s] /Nordkynhalvøya, kopla gjerne også disse til krigshandlinger i forbindelse med tsjudenes virksomhet. 683 Enkelte påpekte imidlertid også at de kunne ha sammenheng med villreinfangst.

Det trolliknende vesenet Stállu eller stallo er også vel kjent i samisk tradisjonsstoff. Hovedmotivet er hvordan den lure og/eller sterke samen kjemper med stallo og dreper ham. Et sagn som er nedtegna i Deanodat på 1850-tallet viser at tradisjonen i enkelte tilfeller også har satt et likhetstegn mellom den danske (norske) fogden og stallo. Det forteller trolig noe om hvordan samene betrakta skattleggerne som trengte seg inn på deres områder.

I nedtegnelsen fortelles det om samen Andreas Bæjve som hadde rein på Varangerhalvøya/ Várnjárga . Han hadde en gang vedda om en reinflokk med fogden i Vadsø / —áhcesuolu . Fogden tapte men unnlot å gjøre opp for seg. Til alt overmål skapte han seg om til en stallo og kom tilbake for å plage Bæjve.

Det gikk mindre bra for ham. Andreas Bæjve makta å drepe stalloen/fogden og fikk den reinflokken de hadde vedda om. 684

Samene ble delvis oppfatta som statenes felles undersåtter. I den forbindelse finner man flere bilaterale avtaler hvor partene ble enige om at begge skulle ha skattleggingsrett. Slike avtaler kunne også inneholde bestemmelser om at bare den ene skulle utøve geistlig og verdslig jurisdiksjon.

Norge og Novgorod var sentrale aktører i kampen om det samiske landet som Finnmark var en viktig del av. Henimot 1330 ble de enige om et felles influensområde hvor samisk skattebetaling til begge statene var det sentrale.

Fra Guoládatnjárga/ Kolahalvøya og vestover, skulle Novgorod ha skatterett til den såkalte Lyngstuva – i nærheten av Tromsø /Romsa . Den norske kongens rett til den samiske skatten strakte seg etter denne avtalen østover til Trjanema (på Kola/ Guoládat ), og derfra til Vælijoki ved Vilgesáhpi /Hvitehavet, der halvkarelerne eller halvsamene bodde – de som hadde samisk mor. 685

Kalmarunionen, 1389–1521, hvor Danmark, Norge og Sverige, inkludert Finland, i prinsippet skulle være forent under et felles riksoverhode, fikk også en betydning for skattleggingen av og jurisdiksjonen over sjøsamene. På denne tida hadde de mektige birkarlene langs Bottenvika/ Bahtaluokta allerede i lang tid skattlagt og handlet med samene øst for Kjølen – altså i de nåværende svenske og finske områdene. I unionstida fikk de også kongelig tillatelse til å drive slik virksomhet i forhold til sjøsamene på kysten og langs fjordene i Nord-Norge/ Davvi-Norga . 686

Sverige/ Ruotta utvikla seg etterhvert til en stormakt og brøt varig ut av Kalmarunionen i 1521. Dette la grunnlaget for en mer ekspansiv svensk politikk nordover mot Ishavskysten. Birkarlenes gamle skattlegging av samene ble samtidig lagt inn under kronen, og danna grunnlaget for den svenske statens krav nordover.

Dette berørte også samene i Deanodat . I 1551 proklamerte nemlig Gustav Vasa at samene på en lang strekning av Ishavskysten – «Vesterhavet» – var Sveriges undersåtter. De var skattepliktige kun til ham, og han tok både dem og deres rørlige og urørlige gods under sin beskyttelse. 687

Den gamle avtalen mellom Norge og Novgorod om felles skattlegging var heller ikke oppheva. I tillegg kom at den russiske storfyrsten i 1517, hadde kommet med en nærmest tilsvarende proklamasjon for delvis de samme samene som Gustav Vasa i 1551 mente var hans undersåtter. Når det gjaldt samenes rettigheter hadde storfyrst Basilius muligens vært enda klarere enn svenskekongen. Han forbød nemlig skattefogdene sine å fiske, eller drive jakt i samenes «eyendoms Skoff och Mark». 688

Motsetningene mellom de statene som deltok i konkurransen om herredømmet over samenes land hadde med andre ord den sidevirkning at samene eksplisitt ble anerkjent som eiendomsberettiga til sine egne områder. Det interessante aspektet i forhold til begrepet samiske sedvaner og rettsoppfatninger ligger i at det samiske landet på 1500-tallet ikke ble oppfatta som herreløst. Det var ikke et terra nullius men tilhørte dem som bodde der og brukte det. Proklamasjonene både fra russisk og svensk side kan betraktes som en anerkjennelse av samisk sedvanerett, eller at man på den tid anerkjente en form for samisk eiendomsrådighet etter prinsippet om opprinnelig okkupasjon.

I Teusina i 1595 overdrog Russland sin skattleggingsrett av samene vest for Varanger til Sverige. Dermed var det også slutt på russernes gamle skattlegging til Lyngstuva, slik den var blitt avtalt med den norske kongen mot slutten av 1320-tallet.

Teusinaavtalen førte til at den svenske kongen mente at hans rett til kyst- og fjordområdene var blitt styrka. Det første tiåret av 1600-tallet økte derfor den svenske aktiviteten sterkt, særlig i Finnmark. Man prøvde å etablere fysiske støttepunkter, og det ble sendt opp folk som på kongens vegne skulle organisere fisket i de største lakseelvene. 689

Blant annet striden om herredømmet over de samiske områdene på den nordligste delen av Nordkalotten, førte til den såkalte Kalmarkrigen, 1611–12. Sverige tapte. Gjennom freden i Knæred i 1613, ble det slått fast at de omtvistede kyst- og fjordområdene, ene og alene skulle tilhøre Norge. Skillet mellom det dansk-norske og svenske jurisdiksjonsområdet skulle gå et stykke innenfor fjorbotnene. Dermed fikk også samene i Deanoda t bare én stat å forholde seg til, både i jurisdiksjonell og skattemessig forstand.

2.7 Norske og samiske bosetningssoner

En viss norsk bosetning i Deanodatområdet får man først noe etter midten av 1800-tallet, og da i forbindelse med den store norske befolkningsekspansjonen som fant sted i Finnmark på den tid. 690 Når man ser på langtidskonjunkturene i næringslivet i Finnmark – de dårligere levevilkårene på kysten etter at fiskeprisene begynte å synke fra andre halvdel av 1500-tallet – er det grunn til å spørre hvorfor man ikke i større grad fikk norsk bosetning innover i Deanovuotna eller andre samiske fjorder tidligere. Ved Deanovuotna hadde man for eksempel den innerste norske bosetninga i området ved Skjånes.

Den mest alminnelige forklaringa på hvorfor man fikk en mer enn tohundreårig norsk befolkningsnedgang i Finnmark og tilsvarende samisk befolkningsøkning, er at samene hadde større allsidighet og kunnskap i å utnytte de naturgitte ressursene. Det vil si at samene hadde den tradisjonelle kunnskapen som de norske mangla med hensyn til å bruke alle tilgjengelige nisjer i naturen, for å livberge seg i en situasjon hvor man ikke lenger kunne stole på pengeinntekter fra markedsfisket.

Hvorfor fikk man så ikke noen vesentlig norsk bosetning innover i de mye mer gjestmilde fjordstrøkene hvor samene holdt til. Hvorfor prøvde ikke de å livberge seg som samene? Hvorfor fortsatte den norske befolkninga i det alt vesentlige å bo på kyststripa? 691 Vilkårene for et variert kombinasjonsnæringsliv lå jo mye bedre til rette i fjordstrøkene.

Én forklaring er selvsagt at samene ut fra sedvanerettslige forutsetninger hadde styrke til å motsette seg fremmed bosetning i sine områder. Slike eksempler finner man flere av fra 1700-tallet. Man betrakta fjordene som sine egne områder hvor de bestemte hvem som kunne slå seg ned. 692 Dette var likevel ikke helt lukka områder for norske. Norske menn fikk på 1700-tallet adgang til de samiske områdene gjennom giftermål med samiske kvinner. Som oftest måtte de i slike tilfeller «... forbinde sig til den findske levemaade og regne sig blant Finnealmuen.» 693

De skarpt atskilte bosetningssonene er likevel forunderlige. Ikke minst når man vet at den norske befolkninga hadde den dansk-norske statsmakta i ryggen – en statsmakt som fra slutten av 1600-tallet satte i verk en rekke tiltak for å øke andelen norske/danske i Finnmark. Disse tiltakene var en blanding av subsidier og tvangstiltak. Det gjaldt skattefritak for norske, gjeldsamnestier, fritak for militærtjeneste, forvisning av forbrytere til Finnmark, og liknende.

Der er kilder som peker i retning av at det ikke bare var manglende kunnskaper om utnyttelse av naturen eller den samiske sedvanerettens styrke som lå bak opprettholdelsen av de atskilte bosetningssonene som ble etablert under den norske koloniseringa av kysten på 1300-tallet. Man må trolig også ta hensyn til samene ry som besittere og brukere av overnaturlige evner.

Det ble blant annet dokumentert da kong Christian IV i 1609 utstedte et reskript hvor det het at det var vel kjent at «Finske og Lappiske Folk» ... hadde en naturlig tilbøyelighet til trolldom. Derfor torde ikke «Nordmænd og andre fromme Folk» å bo nær dem. Langt mindre vågde de å bosette seg ved de fjordene hvor det var mange samer. Lensherren skulle derfor følge nøye med, og sørge for at det ble gjort kort prosess med dem som ble tatt i å bruke trolldom. De skulle dømmes, og «uden al Naade aflives.» 694

I dansk-norske kilder fra tida etter 1613, domboksmateriale og liknende, virker det også som om samene inne i Deanovuotna har hatt liten kontakt med offentlige myndigheter. I tingbøkene for Finnmark i perioden 1620–1633, er det omtrent umulig å finne en eneste sak som kan relateres direkte til samer fra dette området. 695 Heller ikke i trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet kan man se at samer fra den indre delen av Deanovuotna har vært tiltalt eller straffa. 696

Hvorvidt Tanasamenes «skjerma» situasjon hadde sammenheng med at myndighetene var forsiktige med dem på grunn av de spesielle evnene de skulle sitte inne med, skal imidlertid være usagt.

2.8 Offerplasser og hellige steder

Det som iallfall er klart er at man rundt den indre delen av Deanovuotna finner flere offerplasser og hellige samiske steder. Disse kan identifiseres via skriftlige kilder, stedsnavn og overleveringer, og ligger i og utenfor det nåværende tradisjonelle ressursbruksområdet for bygda Deanodat . Mange av dem har nok vært i bruk på 16- og kanskje også på 1700-tallet, og kan ha hatt en viss «avskrekkingseffekt» overfor norske myndigheter. Det som uansett er sikkert er at offerstedene har vært sentrale ankerfester når det gjelder videreføring av samiske sedvaner i vid forstand.

2.8.1 Luohttemuorjávrrit

Ett slikt sted finnes i den sørøstlige avgrensinga av den nåværende bygdas tradisjonelle ressursområde i innlandet. Det er Luohttemuorjávrrit og Luohttemuorvárit. 697 Førsteleddet i dette navnet – luohttemuorra – betegner en kjepp, trestamme eller en trefigur som var sentral i forbindelse med ofringer.

Knuud Leem gir i 1768 denne leksikalske beskrivelse av luohttemuorra:

« liet-muorak , Kieppe, som Lapperne i Vanvittighedens (= uvidenhetens) Tiid besmurte med Blodet af det Dyr, der offredes, og derefter opreiste imod Offer-Stædet». 698

Selv om man ikke kan påvise det eksakte offerstedet er stedsnavnene en så sterk indikator at man kan gå ut fra at det har vært et samisk førkristent offersted i området ved Luohttemuorjávrrit/Luohttemuorvárit . 699

2.8.2 Ippágirku

Derimot er det et annet offersted som kan stedfestes helt eksakt. Det er Ippágirku eller Jiehtanasgirku vest for Ráttovuotna /Smalfjord. Det er en stor stein som fra langt hold kan se ut som ei kirke. I 1893 ble det opplyst at der var en steinring rundt den store steinen, og at det også lå reinhorn der. I selve steinen var det åpninger hvor det ble lagt fine småstein og horn. 700 Dette stemmer godt med en beskrivelse som opprinnelig ble nedtegna på 1820-tallet hvor offersteinen beskrives som «ett hälleberg med flere ihåligheter». 701

Jacob Fellman som nedtegna den sistnevnte opplysninga på 1820-tallet, forteller videre at ved Durevuopmi – «Thors skog» – i «Vester-Tanen» lå Ippás tempel. 702 Om Ibbá visste man ikke annet enn at han hadde vært mannen til Máinnasgálgu , at han var svært sterk og hadde tre sønner. De var enda sterkere enn ham. Máinnasgálgu hadde nemlig den egenskapen at hun kunne gi styrke til andre. 703

I de opplysningene Fellman samla kommer det også frem at sønnene først bodde sammen med mora i Deatnu . Imidlertid hadde de røva til seg så mye rein at de måtte bosette seg i innlandet – i Ávjovárri – som på den måten fikk sine første innbyggere. 704

Dette skulle ha skjedd i den første tida samene holdt til i disse traktene, og en stor noaidi /sjaman hadde reist rundt og bestemt hva slags folk som skulle bo på de ulike stedene. Det gjorde han med følgende sang eller joik som er nedtegna i Deanuleahki /Tanadalen på 1820-tallet – her i hans svenske oversettelse:

«I Utsjoki äro afundsamma muddar

I Enare lustiga bröder,

I Karasjok de höghorniga och granna,

I Aviovara är skökornas kulle,

I Outakoski högljudda och skrikhalsar,

iKautokeino blodiga knifvar,

I Laxefjorden helt utslitta pelsar». 705

Sagnet om at Ávjovárri er blitt bebodd av folk som har flytta fra fjorden og innover i landet har to meget interessante dimensjoner, alt etter om man går ut fra at opplysningene om reinrøverier dreier seg om villrein- eller tamrein.

Hvis det dreier seg om tamrein er sagnet omtrent enestående i forhold til de tilvante forestillingene om at den nomadiske reindrifta har utvikla seg i innlandet, og derfra har «pressa» seg utover mot fjord- og kyststrøkene. Her fremstilles det implisitt som nærmest omvendt.

Det kan man lese seg til av at sønnene til Máinnasgálgu måtte forlate Indre-Tanafjord til fordel for Ávjuvárri fordi de hadde forsynt seg så grovt av andres reinflokker. Med andre ord kan dette sagnet indikere at det allerede hadde utvikla seg en tamreindrift i sjødistriktene, kanskje før det skjedde i innlandet.

Den andre dimensjonen som kan ligge i sagnet er av klar sedvanerettslig karakter, hvis man tar utgangspunkt i at «reinrøveriene» gjaldt tida mens det ennå ble drevet villreinfangst i større stil. Da kan det tenkes at sagnet har sin opprinnelse i at sønnene til Máinnasgálgu måtte flytte fordi de hadde satt seg ut over de normene som gjaldt for fangst av villrein. I og med at de ble knytta til «røverier» av rein, er det nærliggende å tenke seg at de hadde utvist grådighet og drept flere rein enn de behøvde, slik at det gikk ut over andre som også hadde behov for og beskatta denne naturressursen.

2.8.3 Álddarbákti

Et annet interessant sted som ligger sentralt plassert i Deanodats ressursbruksområde er Álddarbákti – en fremspringende bergtunge mellom Deanodatvuotna /Vestertanafjorden og Máldovuotna /Vesterbukt .

Selv om dette ikke er nevnt som offerplass i eldre opptegnelser, er det både ut fra selve navnet og navn på andre lokaliteter som er knytta til dette berget, grunn til å tro at det har vært et hellig sted for samene i området rundt Deanodat .

Forstavelsen álddar- betegner noe hellig eller som har med det hellige å gjøre. Det andre leddet betyr kort og godt berg. Det skulle da bli noe i retning av «Det hellige berget». 706

Oppe på berget finnes en om lag fire meter høy stein som også har et spesielt navn – —uorvungea[d]gi. – På norsk skulle dette bety «Ropersteinen». Men – navnet har en opptil tredobbelt betydning. Det kan både kan være en stein man roper til, en man roper fra, eller en man roper ved.

—uorvungea[d]gi er derfor også en sterk indikasjon på at Álddarbákti har vært et samisk førkristent kultsted. Dette på grunn av at ofringer og påkalling av de høyere maktene nok kan ha skjedd gjennom rop og høylydt joiking. 707

I den grad et kultsted også var ment å ha innflytelse på landskap, ressurser og næringsaktivitet som lå innenfor synsavstand, var —uorvungea[d]gi særlig gunstig plassert. Derfra har man nemlig et særdeles godt utsyn over de beste fiskeplassene i Deanodatvuotna . Like innenfor ligger et fugleberg – Loddebákti – med et stort antall rugende måkefugler om våren. Dessuten har man også fri sikt til holmer med hekkende sjøfugl, og skjær hvor man kunne drive jakt på ulike sjøpattedyr.

Ett bestemt sjøpattedyr er også med på sette Álddarbákti i en spesiell stilling. I et stadig eksisterende sagn eller overlevering er nemlig hvalrossen knytta til Álddarbákti på en helt spesiell måte. Like i flomålet på den nordvestre sida av Álddarbákti finner man nemlig en stor stein som stikker et stykke ut over vannflata ved flo sjø. Om denne steinen som heter Mor[s][s]agea[d]gi (Norsk betydning: Hvalrossteinen) fortelles det at hvalrossen gjerne kom og hekta støttennene sine på den fremspringende steinen. Der sov den med kroppen hengende ned i sjøen. Gamle folk meinte til og med at de kunne påvise merker etter støttennene i selve steinen. 708

Hvalrossen har vært ett av de store havpattedyrene som har vært viktige for samene med tilknytning tilknytning til sjøen. Det har man belegg for allerede på slutten av 800-tallet gjennom Ottars beretning om de «skattevarer» samene på den tid måtte ut med. Det var blant annet reip av hvalrosskinn. Navnet Mor[s][s]agea[d]gi stammer derfor ganske sikkert fra den tida da hvalrossen var et viktig byttedyr for de samene som hadde tilhold i dette fjordområdet. 709

2.9 Differensiering av næringslivet

Det generelle bildet er at det finnmarkssamiske samfunnet på 15–1600-tallet gjennomgikk en differensieringsprosess fra veidesamfunn til en tilpasning hvor noen la større vekt på nomadiserende reindrift, mens andre igjen i større grad gikk over til husdyrhold og fiske.

Uten å gå inn på en nærmere drøfting av denne modellen, viser flere ulike kilder mot slutten av 1600-tallet at det var i ferd med å skje omfattende endringer i de samiske samfunnene i Finnmark. For samene ved den indre delen av Deanovuotna kan man også registrere en relativt betydelig befolkningsøkning i løpet av 1600-tallet. Fra et nivå hvor man sjelden var over 8–9 skattebetalere ved begynnelsen av århundret 710 , var man i 1694 oppe i ti fullskattemenn og seks halvskattemenn. 711

Den endringsprosessen man var inne i, kommer blant annet til uttrykk i klager fra sjødistriktene over at samer fra innlandet kom inn på deres enemerker med rein, eller dreiv ulovlig jakt der. Slike klager ble også fremma av samene ved den indre delen av Deanovuotna mot slutten av 1600-tallet.

Derigjennom får man imidlertid belyst de rådende rettsoppfatningene – blant annet hvilke områder de enkelte gruppene mente de hadde rett til. I den klagen samene fra Deanovuotna i 1690 i Kjøllefjord anførte mot samene fra Utsjoksiidaen og samene fra «Øvre-Tana», er det tydelig at de mente at vesentlige deler av —orgga[s] /Nordkynhalvøya tilhørte dem.

De så det nemlig som «indpas og fortrengsel» at de forannevnte innlandssamene fra området rund Tanadalen nå dreiv villreinjakt på Omgangsfjellene utenfor Hopseidet/ Nuorri og andre steder i sjøfjellene. 712 Klagen gikk også ut på at disse samene jakta på oter og rev nede ved sjøen.

Det siste kan vanskelig bety annet enn at jakt stadig var en viktig næring i 1690. Vi hører imidlertid også at samene fra «Nedre Tannen» som Deanodatsiidaen kaltes på dansk, hadde «reene», samt «fææ och smaler.» Problemet var at innlandssamenes, etter sigende, mange rein beita opp mosemarkene og gressgangene i sjødistriktet. 713

Andre kilder fra slutten av 1600-tallet bekrefter også at «Finnerne i Tanen» hadde et variert næringsliv. Det virker som om de fleste – muligens alle – hadde rein. Enkelte hadde også 1–2 kyr og noen sauer. De deltok i laksefisket i Deatnu, samtidig som det ble opplyst at det lå en god lakseelv i «Leer-baatnen» ( Juovlavuotna /Leirpollen). Dessuten lå det en god lakseelv i Lággu . 714

Hva laksefisket i Deatnu angår virker det som om samene som bodde ved Deanovuotna og i nærheten av munningen av elva, utover på 1700-tallet styrka sin posisjon i laksefisket på den aller nederste strekninga i forhold til andre samegrupperinger. I 1727 var nemlig ett av vilkårene for å delta i fisket der at vedkommende stod i «Thanens finners» skattemanntall. 715

2.10 Siidagrenser – enerett til kobbe, hval og vrak

På slutten av 1600- og på 1700-tallet hadde samene ved Deanovuotna til dels enerett til å utnytte ressursene innenfor et omfattende område. Det er også helt klart at retten ikke bare omfatta den indre delen av Deanovuotna . Slik vi så foran mente man å ha retten til iallfall deler av —orgga[s] , og at retten også strakte seg til kyststrekninga øst for Deanovuotna . I en Finnmarksbeskrivelse fra 1683 heter det nemlig at samene om vinteren slo hvite kobber på Kongsøya – en mil øst for Kjølnes. 716 Dette bruksmønsteret fanges inn av Ørnulv Vorren i hans rekonstruksjon av de samiske veidesiidaene i Finnmark, hvor man også ser hans avgrensing av siidaen rundt Deanovuotna. Se fig. 2.2.

Figur 2.2 De samiske veidesiidaene i Finnmark

Figur 6.FIG2.2 De samiske veidesiidaene i Finnmark

I sin doktoravhandling «Retten til jord i Finnmark» hevder Sverre Tønnesen at ikke bare innlands- men også sjøsamesiidaene følte seg eneberettiga til å utnytte ressursene innenfor sine respektive områder. 717 Allan Kristensen er kommet frem til en tilsvarende konklusjon etter en gjennomgang av ressursbrukskonflikter i tingbøkene for Finnmark i perioden 1620–1770. Han skriver at «... samene oppfattet det slik at retten til naturressursene tillå bygdelaget som en kollektiv rett». 718

Iallfall i første halvdel av 1700-tallet stemmer dette godt med den omfattende rådigheta over ressursene som samene ved Deanovuotna hadde innenfor sitt område. Blant annet finner man der et meget godt eksempel på at man ikke bare følte seg eneberettiga til ressursene, men at man også fikk domstolens stempel på at man hadde en slik rett.

Det kommer fram i forbindelse med at disse samene i 1713 hadde tatt opp på tinget hvem som skulle ha retten til ilanddrevet hval. Det ble da slått fast at hvalrettigheten rundt hele Deanovutona mellom Johkangeah℅i/ Digermulodden og Kjølnes (øst for Berlevåg) tilhørte samene fra Deatnu. Hval som stranda på denne strekninga var det «... ower og Neder Tannens finner alene [som skulle] wære berettigede at skjære oc Nyde. 719

Dette innebar en klar rettslig realitet noen få år seinere da samene fra Lággu hadde bemektiga seg en hval på den strekninga som skulle tilhøre samene fra Deatnu . De lot seg imidlertid ikke behandle etter forgodtbefinnende og stevna samene fra Lággu for retten for at disse hadde forgrepet seg på deres hval.

De innstevna måtte ut med erstatning til de skadelidte. Det skjedde gjennom et forlik hvor samene fra Lággu skulle betale 2 1/2 anker tran for den skaden de hadde gjort «... hwor med de blefwe som før wenner og wel forligte, ...». 720

Prinsippet om at stranda mellom Johkangeah℅i og Kjølnes tilhørte samene ved den indre delen av Deanovuotna , ble ytterligere forsterka av Omgangstinget i 1745. Spørsmålet var da hvem som skulle ha retten til ilanddrevet vrak. Tinget slo fast at vrak som måtte drive i land på den omtalte strekninga tilhørte Tanasamene. 721

Disse eksemplene viser at den samiske siidaen eller «bygdelaget» ved den indre delen av Deanovuotna i første halvdel av 1700-tallet hadde enerett til iallfall visse typer ressurser innenfor bestemte grenser. Disse ressursene hadde rettslig vern. Ved brudd på eneretten ble de rettighetsbærende samene tilkjent erstatning. De hadde også eneretten til laksefiske i den nederste delen av Deatnu . Se fig. 2.3.

Figur 2.3 Tanasamenes bruksområde i strandsona – første
 halvdel av 1700-tallet

Figur 6.FIG2.3 Tanasamenes bruksområde i strandsona – første halvdel av 1700-tallet

2.11 Reindrift

Slik vi har sett foran holdt også samene ved Deanovuotna rein ennå på slutten av 1600-tallet – et vanlig trekk i det samiske næringslivet ved alle fjordene i Finnmark på den tid. Et interessant spørsmål er om sjøsamenes tamreinhold kan sees i sammenheng med utviklinga av tamreinnomadismen i sin alminnelighet i dette området.

Det generelle synet på utviklinga av den nomadiske reindrifta i Finnmark er at etterhvert som villreinbestanden og andre jaktbare dyrearter avtok, oppstod det et økologisk behov for å kompensere denne svikten i næringsgrunnlaget. Dette skjedde blant annet ved at større reinflokker ble underlagt kontroll fra menneskenes side.

En utbredt oppfatning er at denne prosessen først og fremst begynte i innlandet, og at sesongflyttingene i forbindelse med dette gikk ut over de samene som hadde tilhold ved fjordene og havet. Klagene fra samene i «Neder-Tanen» i 1690 kan taes til inntekt for et slikt syn. Men – var det bare slik at reinnomadismen ekspanderte fra innlandet og utover mot kysten. Hvordan utvikla «Neder-Tanens» samers eget reinhold seg etter l690?

Hvis utviklingen her gikk i samme retning som ved fjordene vestover i Finnmark, Lágesvuotna /Laksefjord og Porsángu /Porsanger, kan en del av Deanodat siidaens medlemmer, i likhet med mange innlandssamer, ha gått over til å bli reinnomader. 722 Utover på 1700-tallet viser da også kildene at noen reindriftsgrupper hadde sin basis i fjord- og kystdistriktene, mens andre igjen hadde sin opprinnelse i innlandet. Kyst- og fjordsamene begynte å flytte innover i landet med reinflokkene om høsten.

På det svenske tinget i Ohcejohka /Utsjoki i 1738 dokumenteres det helt klart at samer også fra Deanovuotna hadde opptatt en nomadisk livsform og var begynt å flytte til innlandet om vinteren. 723 Tingallmuen i Ohcejohka forklarte nemlig at de flytta ned til «Tanaby och Laxfiorden» om sommeren. 724 Det motsatte skjedde imidlertid også. Folk fra de to fjordene oppholdt seg nemlig en tid om vinteren», med sine kreatur» oppe hos dem.

I en sedvanerettslig sammenheng merker man seg at denne gjensidige tilpasninga mellom samene fra Ohcejohka og «Tanaby och Laxfiorden» ble omtalt som helt naturlig – trolig på grunn av at man brukte hverandres områder. Derimot ble det retta meget sterke anklager mot samene fra Porsanger for at de kom inn på markene som tilhørte samene fra Ohcejohka og dermed forringa næringsgrunnlaget deres. Hovedankepunktet var at det ikke var noen gjensidighet i dette. Samene fra Ohcejohka hadde i følge tingallmuen aldri vært inne på Porsangersamenes område.

Etter grensefastsettelsen mellom Norge og Sverige i 1751 fortsatte samene fra Ohcejohka i henhold til lappekodisillen å benytte sommerbeitene blant annet ved Deanovuotna. Tilsvarende brukte norskregistrerte samer vinterbeiter i Finland.

Flere forhold som ikke vil bli berørt her tyder på at det på flere plan var et ekstra tett og nært forhold mellom folk fra Deanodat og Ohcejohka . Det hang utvilsomt sammen med det flyttemønsteret til de finskregistrerte samene. Helt frem til grensesperringa i 1852 – da det ble forbudt å flytte over den finsk-norske grensa med rein – hadde samene fra Ohcejohka trolig det viktigste sommeroppholdsstedet sitt nettopp i områdene vest for Deanodatvuotna.

Dette kommer tydelig frem i en utredning fra lensmannen i Utsjok i 1843. 725 Han beretta at i slutten av april eller begynnelsen av mai drog 15 hushold fra Ohcejohka og ett fra Anár/Enare, med reinflokkene over grensa til Norge. Der oppholdt de seg i den såkalte myggtida i juni og juli. I følge lensmannen hadde norske flyttsamer en noenlunde tilsvarende årssyklus som de finske.

Utredninga forteller også at de finske samene hadde sommerbeiteområdet på halvøya » ... som bildas af Langfjord Ishafvet och Vester Tanenfjord ...». Derfra begynte de i følge lensmannen å flytte tilbake til finsk område i august måned.

Slik den omtalte halvøya var avgrensa av fjordene, står man igjen med halvøya Johkkan . Det må ha skapt grunnlag for gjestevennskapsrelasjoner mellom de finskregistrerte reindriftsnomadene og sjøsamene i dette området.

Den finske presten Fellman som oppholdt seg i Ohcejohka på finsk side av Tanadalen gjennom hele 1820-tallet, gir også en indikasjon på kontakten mellom Deanodat og hans eget sogn. Som kjent samla Fellman inn mange tradisjonelle samiske joiker, «nationalsånger» som han kaller det. Norske samer, blant dem Lars Larsson «från Tana eller Wester Tana», hadde vært blant bidragsyterne. 726

2.11.1 Forholdet mellom gruppene

Etter at de finskregistrerte reindriftssamene var ute av bildet etter midten av 1800-tallet, ble sommerbeiteområdet rundt Deanodat overtatt av norskregistrerte flyttsamer, og det ble utvikla et nettverk av sosiale og slektsskapsforbindelser som også gav seg klare praktiske utslag. Den oppfatningen som i manns minne har gjort seg gjeldende om forholdet mellom de fastboende i bygda og flyttsamene, er at dette var både godt, gjensidig og funksjonelt. 727 De fastboende hadde for eksempel gjerne sytingsrein hos slektninger blant flyttsamene.

Et meget spesielt trekk ved dette gjensidighetsforholdet var ennå i funksjon så seint som på l920/30-tallet. Rovdyrplagen var på den tid stor, og de fastboende hadde et klart behov for å gjete de småfeet om sommeren. Dette ble løst på den måten at enkelte familier overlot sauene til de flyttsamene som hadde sommerleir i nærheten av bygda. Der ble de så gjett sammen med reinflokken. Den var jo likevel under konstant oppsyn. Som gjenytelse for gjetinga kunne reindriftssamene melke sauene. Melka ble det blant annet laget kaffeost av. For øvrig har heller ikke noen informanter antyda at sau og rein ikke kunne gå sammen på beite, eller at de ødela for hverandre på beitene.

Også på andre måter gjorde de fastboende og flyttsamene hverandre tjenester. Om sommeren var det en god del varer, mel, salt, osv. som skulle fraktes opp til leirene som de førstnevnte hadde. Denne transporten var det i stor utstrekning yngre menn fra bygda som sto for. Betalingen var gjerne ferskt reinkjøtt. Det var et kjærkomment mattilskudd midt på sommeren. 728

2.12 Oppsplitting av siidaområdet. Husdyrhold og sesongflyttinger

I l690 hørte vi at «Neder-Tanens» samer også holdt kyr og sauer – «fæ smaler». Dette er første gang våre kilder helt klart nevner husdyrhold i denne siidaen. Dermed kan man selvsagt ikke si at det ikke har eksistert tidligere. Allerede i l553 opererte nemlig det svenske skattemanntallet med ett innbetalt kalveskinn, nettopp fra denne siidaen, noe som kan være en indikasjon på husdyrhold allerede da, uten at det kan sies med sikkerhet.

Foran har vi konstatert at en del av siidaens medlemmer utover på 1700-tallet må ha opptatt en nomadisk livsform og begynt å flytte mellom kyst- og innland i takt med reinens årssyklus. De øvrige utvida etter all rimelighet husdyrholdet mens fisket, samt jakten, stadig var viktige deler i næringskombinasjonen. Disse har også vært det viktigste grunnlaget for bosetninga rundt de indre delene av Deanovuotna/Tanafjorden frem til i dag.

Mye tyder på at det gamle siidaområdet var i fred med å stykkes opp i grender i løpet av 1700-tallet. Det vil si at man fikk en mer stasjonær bosetning med større vekt på husdyrhold. Trolig var det i denne perioden de nåværende bygdene langs Deanovuotna/Tanafjorden utvikla seg. Ser man bort fra en del mindre steder fikk man fra øst Juovlavuotn, Ráttovuotna, Gohppi og aller vestligst Deanodat, altså overtok det navnet som den gamle veidesiidaen hadde hatt.

Flyttinger for å utnytte ressursene fortsatte man imidlertid med også etter at husdyrholdet fikk større innpass. Om vinteren bodde folk i Deanodat inne i fjordbotnen. Om sommeren flytta de med buskapen utover fjorden, særlig langs Digermulstranda. Slik flytting har vi belegg for både fra muntlig tradisjon, stedsnavn og skriftlige kilder som beskriver slike flyttinger direkte og indirekte. 729

Til den siste kategorien kan man regne pantebøkene for jordeiendom fra første halvdel av l800 tallet, som viser at det til hovedeiendommen ofte har vært matrikulert en rekke tilleggseiendommer som har vært så langt unna, at de vanskelig kan ha vært utnytta på annen måte enn ved lengre opphold på dem. Fysiske kulturminner som tufter etter bolig- og fjøsgammer kan i flere tilfeller også settes i direkte sammenheng både med skriftlige kilder og muntlig tradisjon.

Av direkte beskrivelser om sesongflyttingene er Keilhaus fra l827 en av de mest opplysende. Han oppholdt seg da midt i juli i flere døgn ved Olmmo[s]℅uohppanjohka /Manndrapselva på vestsida av fjorden, et par mil utenfor Deanodat , hvor det i en sommergamme bodde en sjøsamefamilie inne fra bygda. De hadde 3 kyr og noen sauer. Hver ku gav nok melk til produksjon av ca. 20   kg. smør pr. år, men oppholdet på sommerplassen var også betinga av fisket i sjøen. 730 Det funksjonelle forholdet mellom fastboende og flyttsamer kommer for øvrig også frem i Keilhaus beskrivelse. Mannen i huset fortalte nemlig at kona vevde vadmel om vinteren. Dette produktet brukte de til byttemiddel mot reinskinn og reinkjøtt.

Sesongflyttingene med husdyr opphørte antakelig mot slutten av forrige århundre. Uten at det er gjort nærmere undersøkelser om det, kan det også virke som om en del av de tidligere sommerboplassene utover langs Johkkan /Digermulen etter hvert ble helårsboplasser. Det kan ha sammenheng med befolkningsutviklinga i distriktet i løpet av 1800-tallet.

I 1801 bodde det godt og vel 70 mennesker i «Westertanen». 731 Dermed er det ikke sagt at dette begrepet var strengt avgrensa til den nåværende bygda Deanodat . Trolig var også Torhop og Smalfjord med i dette tallet.

Forutsatt at så er tilfelle skjedde det en dramatisk folkeøkning i løpet av 1800-tallet. I år 1900 hadde disse tre bygdene i det vestre fjordområdet i den indre delen av Deanovuotna hele 341 innbyggere. 732 En skarp iakttaker som prost Stockfleth kunne for øvrig allerede i 1829 fortelle at han samme høst hadde vært inn til «... Vestertanen, en af Søfinner stærkt befolket Arm af Tanafjorden». 733

Mye taler derfor i retning av at folkeøkninga i distriktet har gitt mindre rom for sesongflyttinger, og at man derfor kan ha tatt i bruk tidligere sommerboplasser til helårsbruk. Samtidig fikk man også en viss norsk tilflytting til steder på vestsida av fjorden som naturlig har vært brukt som samiske sommerboplasser. 734 Det kan også ha bidratt til å avvikle sesongflyttingene.

En annen er påvirkninga fra offentlige reguleringer. Særlig kan man tenke på jordlovgivninga som åpnet for privat eiendomsrett til jord i l775, og som i dette området begynte å få visse konsekvenser om lag et halvt hundreår seinere.

Den faste bosetningen med husdyrhold på disse tidligere sommerboplassene ble heller ikke langvarig hvis man ser det lys av hele det tidsrommet det har bodd folk i området. Fraflyttingsprosessen fra Johkkanriddu /Digermulstranda begynte allerede i mellomkrigstida og var omtrent fullført midt på l970-tallet.

Johkkanriddu er imidlertid fortsatt i bruk av folk fra Deanodat om sommeren. 735 Stadig er det folk på de samme stedene utover fjorden som tidligere, men nå i forbindelse med sjølaksefisket som i en hundreårsperiode har vært en av bærebjelkene i kombinasjonsøkonomien i distriktet. 736

På en måte kan man si at ringen når det gjelder sesongflyttinger nå er sluttet. Laksefisket kan nemlig på en måte sammenlignes med de aller første flyttingene utover langs strendene som også foregikk uten husdyr, og hvor fisket utvilsomt var en av de viktigste drivkreftene.

Når det gjelder bruken av de 2–3 milene på vestsida av fjorden, utover langs stranda Johkkanriddu, og sommerflyttingene i den forbindelse, kan man skjematisk sett finne fire faser:

  1. Fiske og fangst, blant annet av villrein, før husdyr ble en del av økonomien.

  2. Flytting med husdyr, men kombinert med jakt og fiske, 17- og 1800-tallet.

  3. Fast bosetning på de tidligere sommerboplassene, 18- og 1900-tallet.

  4. Laksefiske om våren og forsommeren – 1900-tallet.

2.13 Stedsnavn

Vi har allerede vært inne på noen stedsnavn som knytter forbindelsene både til den gamle religionen og til den gamle fangstkulturen. Navn som binder fortid til nåtid har man mange av i Deanodat Slik det generelt er i bygder, grissgrendte strøk, langs kyst og fjord og i skog og fjell er stedsnavnene blitt til som en følge av menneskelig aktivitet. Man har satt navn på lokaliteter etter hvilken bruk av naturgodene som fant sted der, hvem som brukte stedet, etter dyr og fugler, hva slags fisk det var i vatna, om skogen var egna til emneved, og så videre.

Til forskjell fra i byer og tettsteder er disse stedsnavnene ikke vedtatt av noen. Derfor er de på mange måter en refleks av historia i et avgrensa område. De kan også bidra til å belyse sedvaner og rettsoppfatninger. Stedsnavnene blir enda viktigere kilder i en kultur som frem til det aller siste har bygd på muntlighet, og hvor skriftlige kilder på det språket som har vært snakka blant folk i området er omtrent fraværende. Dette er tilfellet i samiske distrikter og generelt i urfolksområder rundt om i verden.

En kanadisk stedsnavnforsker har sagt at nettverket av stedsnavn er et uttrykk for en kollektiv identifisering av en gruppe mennesker til et avgrensa område. Stedsnavnene er et speil, et register, et vitnemål for etterkommerne. De er elementer i et sammenhengende system – med andre ord indikasjoner på sammenhengen mellom et samfunn og et territorium. Blant annet i Canada finner man derfor at stedsnavn i større og større grad blir vektlagt som rettskilder også i forbindelse med avklaring av landrettighetsspørsmål hvor flere ulike grupper er inne i bildet. 737

For Deanodat s vedkommende er det i årene 1989–90 laga en stedsnavnoversikt som grovt sett dekker strandsona i selve bygda og lokaliteter i den aller nærmeste omegn av denne. 738 Denne oversikta inneholder om lag 70 navn. De fleste av dem er forklart gjennom terrengbeskrivende terminologi og/eller med tilknytta sagn og fortellinger. Mange av dem gir gode opplysninger om ulik bruk av naturen. Flere er også knytta direkte til personer. Navnetilfanget er så å si av hundre prosent samisk opprinnelse. Av de 70 navnene som fins i oversikta er det kun ett som har norskspråklig bakgrunn. Det er «Dagsver(k)geaidnu» – Dagsverksveien. 739

I det følgende vil det bli henta stedsnavneksempler både fra den nevnte oversikta, og fra bygdas øvrige ressursbruksområde – både til fjells og langs fjorden. De sistnevnte bygger på Norsk Kartverks, tidligere Norges Geografiske Oppmålings navnefestinger på kart, egen bakgrunnskunnskap, og intervjuer som ble gjort blant bygdefolk i Deanodat i 1976 og 1978. Vi skal først se på en del navn i selve bygda, eller i umiddelbar tilknytning til den.

2.13.1 Steder med overnaturlig tilknytning

Flere av stedsnavnene i bygda eller i nærheten av den, har en eller annen form for tilknytning til det overnaturlige,-utenom de det allerede er redegjort for i punkt 2.8 – «Offerplasser og hellige steder».

2.13.2 Noaiddeleahki

I skogområdet sørøst for bygda, en knapp kilometer fra den nærmeste nåværende bebyggelsen, finner man et stedsnavn som forteller om den samiske sjamanens aktivitet. Det er Noaiddeleahki – sjamanens eller noaidiens dal. 740

Til denne lokaliteten er det også knytta en interessant overlevering om Máhtte (Mattis) som nettopp i Noaiddeleahki hørte barnegråt en mørk høstkveld. Det var en såkalt eáhpára[s] – et utbôr. 741 Ut fra den kunnskapen han satt inne med døpte han barnet ved å lese Fadervår baklengs, og gav det navnet Juhánná. Man visste jo ikke kjønnet på en eahpára[s]. Derfor måtte man velge et navn som kunne passe for både jenter og gutter. 742

2.13.3 Snoallaluohkká 743

Bare noen få hundre meter fra Noaiddeleahki finner man Snoallaluohkká .

Det første leddet har sammenheng med begrepet snoalla – usedelig tale, mens det andre leddet – luohkká – betyr bakke.

Dette er et spesielt navn. Enda mer spesielt blir det når man vet at Snoallaluohkká og Noaiddeleahki ligger så nært hverandre . Ut fra det Isaac Olsen forteller fra begynnelsen av 1700-tallet, henger nemlig begrepene noaidi og snoallat nøye sammen, og har å gjøre med den sjamanistiske ekstasen. 744

Etter å ha gitt en dramatisk beskrivelse av hvordan noaidien eller sjamanen bringer seg i trance, og blir liggende som livløs, forteller Olsen at når noaidien gikk inn i dvalen, kaltes det på samisk «Die Zammeli». 745 Dette skulle bli det samme som «de ℅ák[n]alii» – «nå krøp han inn, nå krøp han under». Isaac Olsen skriver at det nevnte begrepet «... betyder saaledis som skulle ducke under, lige som under vand, eller under Jorden, og som ned under til helvede, eller han ducker under konsten for at hente viisdom, og at faa svar om det som han agter at Erfare, ...». 746

Mens noaidien var på sin sjelsreise skulle ei kvinne – helst ei ugift jente – overta for ham og «Joige og Runne» inntil han våkna igjen. Vedkommende skulle være lært opp til dette av noaidien selv eller av andre sjamaner, og lede ham opp fra der han måtte befinne seg.

I følge Olsen sa de som hadde vært med på dette at enkelt ganger fant de ham i berghuler langt borte i marka, noen ganger i helvete og under jorda, eller i vannene.

Hvis hun som skulle leite etter noaidien ikke var forstandig nok eller tilstrekkelig utlært og ikke fant ham, ville han dø under dvalen: «... saa døer han viserlig med det samme og aldrig op vogner mere igjen, ...».

Det samme kunne skje hvis han hadde hatt konflikt med en annen noaidi om hvem «... som skal være En andens mæstere og overmand i deris konsters strid, ...». Da kunne den andre også dukke under og sperre veien for ham når han skulle tilbake. I et slikt tilfelle ville også noaidien dø og aldri komme tilbake mer.

Sjelsreisa må derfor ha vært sett på som et meget farlig foretak, og Olsen skriver da også at «... det er mange af Noiderne som saaledis døer i den Zammel i eller ducke færd, i deris troldmesse, ...».

Når alt gikk bra og kvinna eller jenta fant ham, førte ham til denne verden og vekte ham, begynte han straks å joike, eller gjøre en «oration, tacksigelsesmesse og sang» til henne. Der sang og joika han «... det aller ledt færdigste og Utugtigste som være kand ...», til ære for at hun hadde arbeidd for ham og vekt ham opp.

Det er i forbindelse med denne oppvåknings- og beæringsjoiken vi trolig finner forklaringa på ordet Snoallaluohkká , eller de andre stedsnavnene som også henger sammen med dette – Snoallajávri og Snoallavárri .

Isaac Olsen skriver nemlig at denne joiken hadde noaidien lært hos både « Noide-gadze og snola-gadse og de andre smaa Dievele ...». 747

«Noide-gadze» eller noaidegázzi som man ville sagt i dag, var fra andre sammenhenger kjent som noaidiens usynlige hjelpere. Her får man imidlertid kjennskap til ytterligere en kategori følgesvenner – « snola -gadse» eller snoallagázzi . Qvigstad anfører i den forbindelse at «snola» har forbindelse med det samiske «snoalla» – utuktig tale.

I følge Isaac Olsen var det som ble fremført så vederstyggelig at selv en hund ikke ville hørt på hvis den hadde forstått det som ble sagt. Utenom mye som han ikke ville nevne, joika noaidien eller sjamanen blant annet at han selv skulle kysse henne foran og bak for hennes store velgjerninger mot ham, og for hennes store kunst og visdom – «... og hun skal nu have og bruge mands lem effter sin villie og som hun behager, og hun skal nu bruge den til kiøre vad 748 siger hand, og til drage baand, og drage den over sine axeler og skuldre som en prydelsse, og hun skal have den til hammel baand 749 og Jocka baand 750 , og om sin hals som En kiæde, og over sine skuldre som en smycke og prydelse, og binde den om kring sit lif som Et belte, ...».

Først når han var ferdig med denne delen av «troldmessen» fortalte han hva han hadde sett, hørt og erfart mens han lå i sin «Dievele Dvalle».

Det er knapt en dristig hypotese å hevde at stedsnavnparet Noaiddeleahki og Snoallaluohkká har sammenheng med hverandre. Ikke bare har de geografisk men også funksjonell nærhet. Det er trolig mer enn tilfeldig at ordet snoalla dukker opp i forbindelse med en lokalitet hvor stedsnavnet viser at noaidien eller sjamanen har utøvd sin gjerning.

Det er med andre ord flere grunner som taler for at stedsnavnet Snoallaluohkká har å gjøre med sjamanens oppvåkning fra dvalen, og den «utuktige» hyldningsjoik han fremførte til kvinna som fant ham på hans sjelsreise og førte ham tilbake til den materielle verden. 751

2.13.4 Ciikanjárga og luhttágea[d]gi

To uforklarte navn som henger sammen er Ciikanjárga og luhttágea[d]gi.

Det er førsteleddet i begge navnene som volder problemer. Andreleddene njárga og gea[d]gi betyr henholdsvis et nes og en stein, og luhttágea[d]gi er da også en stein som står like ovenfor flomålet på Ciikanjárga .

Èn mulighet er at luhttágea[d]gi har vært en offerplass ( sieidi ). 752 Denne forklaringa kan absolutt ha noe for seg hvis man tar utgangspunkt i begrepet [s]luhttá.

Det kan nemlig ha sammenheng med det transitive verbet [s]luhttit, eller slik Konrad Nielsen skriver det i sin ordbok – « [s]lut’tit». Han forklarer det med at det er noe man blir ferdig med, noen man ikke lenger vil ha noe å gjøre med, slutte med, eller opphøre med å. 753

Ut fra dette vil det ikke være en helt urimelig hypotese at luhttágea[d]gi kan ha vært en sieidi – offerstein – i den førkristne tida. Under en slik forutsetning stammer navnet fra den tida samene i Deanodatområdet ble kristna og tok avstand fra sin gamle religion og de tidligere hellige stedene. Derav navnet luhttágea[d]gi – en stein man har avslutta sitt forhold til, en stein man tar avstand fra.

Den andre mulige betydningen av ordet [s]luhttá er at det har sammenheng med begrepet [s]lu[d]as – noe som er vanstelt (særlig kommager), «[s]luhttá ti¿ga – vanstelt ting». 754 Sammen med dette henger også begrepet « [s]luhtu » – en slurvet og skjødesløs person.

Hvis den første forklaringa om at denne steinen var noe man tok sterkt avstand fra etter å ha gått over til kristendommen, støttes den også av den andre mulige betydninga – slurvet, skjødesløs, vanstelt – med andre ord at dette var en stein man så på med misbilligelse.

Uhca duvdni og Guhfihtarboldni

Uhca duvdni – «den lille kollen», ligger mellom Njá[s]ko og Guivve[s]gieddi . Der skal underjordiske ha hatt tilhold. Det samme gjelder Guhfihtarboldni – «haugen til de underjordiske». Den ligger i Leaibbusvuovdi .

2.13.5 Stedsnavn knytta til personer

Mange stedsnavn er knytta til personer. Det er grunn til å tro at når en bestemt lokalitet fikk navn etter en person, kan det bety at vedkommende person har hatt en sterk tilknytning til den aktuelle lokaliteten og derigjennom har fått navnet sitt knytta til den. I sedvanerettslig sammenheng er det naturlig å tenke seg at når en person fikk navnet sitt knytta til en slåtteplass, et fiskevatn, ei sennegressmyr, eller liknende, kunne det indikere en aksept fra lokalsamfunnets side om at man anerkjente vedkommende som rettmessig bruker av ressursen på det stedet.

I den stedsnavnoversikta som fins fra selve bygda Deanodat har man blant annet følgende navn som knytter seg til personer:

Vullebieski – et dalføre som går over fra Deanodat til —uollavuotna, har trolig navn etter Vulleáddjá – Ole Olsen Biehtá. 755

Ristenluová[s] – et toleddet navn som forteller at her hadde Risten (Kirsten, Kristine) en luovvi eller høykrake som det heter på norsk. Ingen kjenner til hvem Risten har vært.

Siggáduvdni – en liten kolle som skal ha navnet etter ei tjenestejente som het Siggá . 756

Mortendearbmi – Mortens bakke

Nillájeaggi og Nilláleahki -Nillá (Nils) sin myr og dal, godt og vel en kilometer fra sjøen på vestsida av Leaibbosleahkki/ Leibosdalen. Det er ikke kjent hvem den omtalte Nillá var.

Nillánjárga – et nes på vestsida av den innerste fjordarmen – Nillás nes – navnet skal stamme fra en reindriftssame som het Nillá og slo seg ned der når han slutta med rein. Hvorvidt han også har bidratt til å gi navn til de to forannevnte lokalitetene vites ikke, men er neppe usannsynlig.

Nillágohppi – ei bukt som ligger like vest for dette neset har utvilsomt sammenheng med det samme mannsnavnet – Nillá .

Hánasleahki – det er uforklart hvem eller hva som har gitt navn til denne dalen, eller til bekken som følger dalbotnen – Hánaslehkjohka. Det første leddet kan være et personnavn. I et slikt tilfelle kan det dreie seg om Hánnu, Hánsa , eller liknende.

Áhkándaras ℅ohkka – en fjelltopp like i nærheten av Hánasleahki . Det første leddet bety bestemor. Det andre viser til personnavnet Ándaras (Andreas ), mens ℅ohkka betyr fjelltopp. Det skulle da bli bestemors Andreas sin fjelltopp. Det er ikke kjent hvem denne Ándaras var. 757

Vulletgurra – en trang dal med en av de gamle stiene innover fjellet vest for bygda. Førsteleddet har trolig sammenheng med mannsnavnet Vulle. Der er ikke sikre opplysninger som knytter dette til noen identifiserbare personer fra de siste generasjonene. Til Vulletgurra hører også Vulletgurguolbba – det siste leddet betyr slette.

GunnánbáikiGunnán sitt hjem/sted (báiki) en eiendom som ikke har vært bebodd etter andre verdenskrig. Har navn etter en same fra Ohcejohka/Utsjok i Finland som flytta dit under første verdenskrig. Han het Klemet Helander men gikk under navnet Gunnán . Ned den nærmeste bratte dalen som fører ned til boplassen brakte han brennveden. Derfor er den blitt oppkalt etter ham – Gunnánleahki .

ÁndarládjusadjiÁndar (Anders) sin slåtteplass. 758

Guivve[s]gieddi – satt sammen av leddene Guivve[s] som trolig er en diminutivform av Guivi, og gieddi – jordstykke, eng. Guivi er et personnavn av samisk opprinnelse. Det er opp gjennom århundrene kjent i formen Kvive med ulike variasjoner. 759 Det vil si at navnet kan bety Guivve[s] sitt jordstykke. Imidlertid kan navnet ha forbindelse med den gamle samiske religionen. Begrepet Guivi er nemlig kjent som et kultsted eller offersted både fra sørsamisk, kolasamisk og nordsamisk område ( Ohcejohka ). 760

Det man iallfall kan slå fast er at bosetninga på Guivve[s]gieddi har gammel opprinnelse, enten navnet har sammenheng med et offer- eller kultsted, eller det stammer fra personnavnet Guivi eller lille Guivi, slik diminutivendelsen -e[s] indikerer.

I mellomkrigstida kom det også noen innflyttere – norske og delvis kvenske – til Deanodat . Både de og etterkommerne deres er flytta bort. De er likevel ikke glemt. Uavhengig av om eiendommene deres nå måtte ha skifta eier lever disse navnene stadig:

Oidnás báiki (Oinas sin plass), Oidnás Olaf báiki (plassen til Oinas sin Olaf), Álffa báiki [stedet til Alf (Pettersen)] og —iilla báiki [stedet til Kiil (etter Edvin Kiil)].

2.13.6 Stedsnavn etter funksjon

Searvegieddi 761 – av ordene searvi – fellesskap,forening, lag, og gieddi – jordstykke, eng. Et navn som ganske enkelt forteller at opphavet til dette navnet er at dette er et jordstykke som har vært brukt i fellesskap. 762

Vuolit lavdnjejeaggi – den nedre torvmyra. Der ble det tatt ut brenntorv iallfall frem til 1944. 763

Bajit lavdnjejeaggi – den øvre torvmyra. Det opprinnelige navnet på denne myra er Moalkenjeaggi.

Liidnabákti – et bratt berg som stuper ned på vestsida av fjorden. Det er sammensatt av ordene liidna (line) og bákti (berg). Dette peker ganske bestemt i retning av det har vært drevet linefiske der.

Loddebákti – ligger innenfor Liidnabákti og betyr kort og godt Fugleberget. Flere sjøfuglarter hekker der, med krykkja som den viktigste. Særlig før i tida ble det fra dette berget henta en god del egg i hekketida.

Jovnna- uffir – ei ur nede ved sjøen, like sør for Loddebákt i, som har fått navn etter Jovnna (Jon). I følge Qvigstad er en uffir en storsteina ur nede ved sjøen, hvor oteren gjerne gjemmer seg. 764 Ut fra det kan man igjen tenke seg at Jovnna på ett eller annet tidspunkt har drevet oterjakt i den omtalte ura, og at han har gjort det så ofte at den ble oppkalt etter ham – Jovnna sin uffir .

Gáldogohppi – et navn som kort og godt betyr et sted hvor det har vært en brønn.

Mieskaluovvi – betyr rett og slett en morkna høykrake. Det tyder på at der må ha vært en slåtteplass. Ingen kan imidlertid erindre denne høykraken.

2.14 Det tradisjonelle ressursbruks-/ bygdebruksområdet

Bygda Deanodat har et tradisjonelt ressursbruks- eller bygdebruksområde – det området hvor bygdefolket utnytta naturgodene før det ble vanlig å bruke mekaniserte fremkomstmidler – som det stadig er fullt mulig å lokalisere ut fra muntlig tradisjon. Gammene er svært viktige i en slik sammenheng. Generelt kan man si at hvis man vet hvem som bygde og brukte gammene i et område før snøscooteren, traktoren, terrengbilene, og to-, fire- eller sekshjulsmotorsyklene kom i allmenn bruk, kan man også med stor grad av sikkerhet si hvilket bygdelag som har brukt et bestemt område.

I det tradisjonelle ressursområdet til Deanodat kan man uten vanskeligheter lokalisere minst 30–40 tufter etter gammer som har vært i bruk på 1900-tallet. Nesten samtlige av disse er reist og brukt av folk fra bygda. I tillegg kommer noen som er av eldre dato, hvor man ikke kjenner opprinnelsen. I tilknytning til disse tuftene fins også et rikt tradisjonsstoff som forteller om en intensiv utnytting av naturen helt frem til de aller siste tiårene.

Det er likevel nødvendig å presisere at det kan finnes ulike avgrensninger av bygdebruksområdet alt etter hvorvidt det dreier seg om samling av sjøfuglegg, jakt på sjøpattedyr, snarefangst etter ryper, innlandsfiske, multeplukking, fangst av rovfugl, geværjakt etter hvitrype, utslåtter, mosetaking, sennegresskjæring, torvtaking, hogging av emneved eller ordinær vedhogst. 765 Det ligger også i sakas natur at visse områder har vært brukt mer intensivt enn andre, hvor kanskje alle de forannevnte bruksmåtene har vært inne bildet I den grad man skal prøve å definere «yttergrensene» for området er i første rekke hvitrypejakt med gevær, snarefangst, innlandsfiske og multeplukking, de av bygdefolks utnyttelsesformer som best kan gi en indikasjon om det. 766

Selv om man bør være varsom med å trekke slutninger ut fra kildenes taushet, er det påfallende at det i muntlige overleveringer så å si ikke finnes beskrivelser av interne konflikter rundt utnyttelsen av naturgodene innenfor bygdebruksområdet. Det tyder på at de normene – rettsoppfatningene – som det samiske lokalsamfunnet hadde utvikla, ble respektert av de som deltok i bruken av naturgodene. Man synes å ha fulgt visse uskrevne regler, og brukte ressurssene innenfor sosialt akseptable rammer.

2.14.1 Innlandsfiske

Innlandsfisket har også vært av stor betydning, i første rekke i husholdninga, men også som salgsvare. Så tidlig som i l744 kom major Schnitler inn på innlandsfisket under sin beskrivelse av forholdene i den indre delen av Deanovuotna , selv om han sjelden ellers kommenterte innlandsfisket i sine undersøkelsesforhør i kyst- og fjordstrøkene:

«I Vestre Tanas Vestre Botten løber Laud-jok fra Syd-vest ud af det Vand Laud-jaure 1/4 Miil lang i N.ost; Laud-jaure er rundt, et par Bøsseskudd over vidt, havendes Aurer-Fisk.» 767

Det tradisjonelle innlandsfisket i Deanodat har i stor utstrekning foregått som isfiske med garn under isen – juo¿asteapmi . Det ble ansett som den mest heldige økologiske metoden. Dette fisket foregikk fra isen la seg i oktober/november til januar/februar måned. På den måten ble ikke gytebestanden beskatta. Det kom av at fiskerne var lokalkjent til minste detalj. De fiska ikke på de feltene hvor gyterøya var samla. Et slikt fiske ble ansett for å være i strid med sedvanen og en uakseptabel økologisk handling.

De som dreiv fiske for salg i l920 og 30-årene opererte innenfor en vesentlig del av bygdas ressursområde. Enkelte trakk skikjelken sin mellom så mange vatn at de måtte ha tre gammer for å komme gjennom ruta. 768

Isfiske med pilk seint på våren var også vanlig. I grunne vatn var det også tradisjon å ta fisk som gikk opp i kalde kilder i varmeperioder om sommeren.

Et betegnende trekk når det gjelder forbindelsen mellom utnyttelsen av sjøens og innlandets ressurser, finner man i levnetsløpet til mange av de robåtene som ble brukt til sjøfiske. I den grad man dreiv fiske på isfritt fjellvatn, ble det gjerne brukt utrangerte spissbåter. Disse ble trukket til fjells på sommerføre av et tilstrekkelig stort mannskap. Når disse båtene hadde nådd det stadium at de ikke kunne brukes på fjellvatna heller, endte de gjerne sine dager som brensel, eller som «panel» i gammer i skogløse områder.

2.14.2 Rypejakt

Av innlandets ressurser har rypejakt og -fangst lenge hatt stor betydning og deltakelse. Fra historia kjenner man blant annet til at Tanasamene allerede på slutten av l600-tallet brukte ryper som skatte- og avgiftsbetalingsmiddel.

Den rypejakta som har vært drevet i Deanodat og andre samebygder har vært basert på helt andre sedvanemessige økologiske prinsipper enn de som ligger til grunn for dagens jaktlovgivning, hvor rypa er jaktbart vilt allerede fra l5. september i Finnmark, og 10. september andre steder i landet.

Folk fra bygda begynte ikke jakta med gevær før rypa var blitt helt hvit. Det ble heller ikke brukt hund. Hvis sneen kom tidlig, var det ikke mulig å drive høstjakt. Hovedtyngden av jakten var derfor snarefangst om vinteren. Det var heller ikke uvanlig at man kombinerte snarefangst og innlandsfiske.

2.15 Stedsnavn i bygdebruksområdet

I selve bygda finner man at boplasser og eiendommer gjerne er gitt navn etter den som slo seg ned der. I bygdebruksområdet innover i landet finnes det ingen matrikulerte eiendommer. Der er likevel mange lokaliteter som er navnsatt på samme måte som boplasser og eiendommer nede i bygda.

Stedsnavn som kan knyttes til en bestemt form for bruk er for eksempel

Gunnánládjosajluoppal [det lille vatnet (som det løper ei elv gjennom) som ligger ved Gunnán sin slåtteplass]. 769 Tilsvarende har man Sáraládjosajluoppal [det lille vatnet (som det løper ei elv gjennom) som ligger ved Sára sin slåtteplass]. 770

I bydebruksområdet fins det også flere fiskevatn som knyttes til personer:

  • Márgget-Elle jávri – Ellen Margitdatters vatn

  • Olle-P(i)er jávri – Per Ollesøns vatn

  • Hánnujávri – Hánnu sitt (Hans) vatn 771

Uhccájávri – Uhccá sitt vatn. Navnet Uhccá finner man også i mindre vatn som Uhccit Uhccájávri (det mindre Uhccájávri) og Uhccájárluoppal 772 og fjellet Uhccájároaivi (oaivi = topp, egentlig betyr det hode). Uhccá er et personnavn som det hviler et visst halvmytisk preg over. 773 Noen hjemmelspersoner forteller at dette var en fredløs som gav navnet til Uhccájávri . Han skulle hatt tilhold i ei steinur i det nordvestre hjørnet av vatnet, men at et steinras seinere dekte bua hans.

Ei lita sammenrast steinbu på østsida av Uhccit Uhccájávri , nær utløpet, tillegges også Uhccá . Noen mente også å vite om denne Uhccá at døpenavnet hans var Herman Lille, og at han også hadde hatt ei gamme ved utløpet av —earretjávri – åtte kilometer lengre øst. 774

Mákkoaivi – Maggas topp – går også igjen i et par mindre fiskevatn like ved – Mákkoai(vve)láddut ( láttu – tjern, dam).

To vatnnavn som er uforklarte er Báhparjávri og Vátneljávri . Det er ikke umulig at dette kan være meget gamle samiske personnavn. I et slikt tilfelle skulle navnene bety henholdsvis Báhpars og Vátnels vatn.

Juovssutája – kilden til Juovssut (Josef?), ligger 6–7 kilometer fra bygda på østsida av Leaibbus. 775 Der kilden har utspringet skal det være flere gammetufter. Gunnar Johnsen ( Ándde Gutnár , f. 1902) kunne fortelle at disse gammene ikke var i bruk mer da han begynte å ferdes på fjellet. Hans far hadde imidlertid fortalt ham at de hadde vært brukt i forbindelse med vedkjøring ned til bygda. Det skulle også ha vært en stall for okse/hest i tilknytning til disse gammene. 776 Ut fra tidsangivelsene har disse gammene iallfall vært i bruk så seint som i andre halvdel av 1800-tallet.

I det største og viktigste fiskevatnet som har vært brukt av folk fra Deanodat – Geassejávri /Sommervann , finner man et nes som heter Árbejovnnjárga (Arve-Jon sitt nes). Der finner man også tufta etter ei gamme som etter den lokale tradisjonen tilhørte nettopp Árbejovnna. 777

I Geassejávri finner man også et nes som kalles Ánddirnjárga . Det er et navn som stammer fra første halvdel av 1900-tallet. Det har sin opprinnelse etter reindrifts- og utmarksnæringsutøveren Ánddir som var fra Hillágurra ved Tanaelva. 778

2.15.1 Stedsnavn som forteller om bruk

I likhet med stedsnavn nede i selve bygda finner man også i bygdebruksområdet navn som forteller om hvilken utnyttelse av naturgodene som har funnet sted der.

Hearge℅ohkka – den mest markerte fjelltoppen et par kilometer sør for bygda. Navnet betyr «kjørereintoppen». Det kan vise tilbake på at reindriftssamene har hatt kjørerein på beite der når de har vært nede i bygda. Siste gang det skjedde var rundt 1950. 779 Navnet kan også stamme fra den tida sjøsamene selv hadde et visst reinhold, blant annet kjørerein til transportformål. Den tredje muligheta er at dette er et område hvor kjøre- og okserein har hatt sommer og høstbeite – da oksereinen gjerne holder seg for seg selv om sommeren.

Sørover fra Hearge℅ohkka fortsetter en rekke med småtopper som går under navnet Hearge℅ohkkat (kjørereintoppene). Videre har man Vuolit og Bajit Heargejávri (nedre og øvre kjørereinvatn), Heargejohka (johka = elv), Heargegorsa (gorsa = et skare) og Heargejokguolbanat (sletter på begge sider av Heargejohka nærmere utløpet i Leaibbus.

Et interessant navn er —earretjávri – et vatn som ligger henimot en mil sør for bygda. Det kan ha navn etter fuglen ℅earrit – terne. Like sannsynlig er det imidlertid at det har sammenheng med verbet ℅earidit – å slå gress som stikker opp over isen. Mulighetene for det skulle være svært gode på dette vatnet. Det er grunt og der er flere mål med gress som kunne utnyttes gjennom den nevnte teknikken.

Et stedsnavn som kan gå tilbake til villreinfangstens tid er Duvdegáldu . Det er en relativt mektig canyon vest for Leaibbus , med bratte sider. Navnet er sammensatt av duvde – som kan ha sammenheng med duvdit som betyr å skyve, og gáldu som betyr brønn.

Det skulle da bli en «brønn» som man skyver noe ned i. Både sør og nord for dette skaret har det vært gode muligheter for å anlegge ledegjerder hvis man ville drive villrein utfor stupet. Navnet kan dermed bety en «brønn» som man skjøv villreinen ned i. 780

Øst for Geassejávri finner man Ri[d]oaivvit . Det betyr etter all sannsynlighet toppene hvor det har vært store fangstfeller.

Soahttojeaggi (Vedsåtemyra) – 7 – 8 kilometer fra bygda finner man med en viss avstand to slike navn som uten videre kan knyttes til gammel vedhogst. 781

Áhkalakgohppi (Håkjerringbukta) – ligger på vestsida av fjorden, godt og vel en mil fra fjordbotnen. Navnet har trolig sammenheng med det tidligere samiske håkjerringfisket.

Juopmuskoarru – betyr syregresskaret – ligger henimot en mil fra fjordbotnen på vestsida av fjorden. Juopmu eller syregress var en viktig c-vitaminressurs.

Mádjitsuovka.

I bygdebruksområdet har man også stedsnavn som forteller om jakt på dyr som lenge har vært utrydda i dette fjorddistriktet. Ett av disse er beveren.

De skriftlige kildene fra l5-l600-tallet vet å fortelle at den var ett av de dyrene som sto under veidesiidaens fellesutnyttelse og administrasjon på grunn av at den var så verdifull. Den hadde fint kjøtt, kostbart skinn, for ikke å snakke om bevergjelet som var et viktig råstoff i medisinproduksjon av forskjellige slag.

Det samiske ordet for bever er mádjit . Det er et begrep som i manns minne har vært helt ute av bruk i Deanodat . Likevel har det eksistert i stedsnavnet Mádjitsuovka 782 , som ligger i tilknytning til Kiilla[s], en av de mange elvene som munner ut på vestsida av fjorden. Eldre folk fra bygda kunne ikke gi noen forklaring på navnet før de igjen ble kjent med ordet mádjit gjennom sendingene til NRK Sami Radio. 783

2.15.2 Nye navn

De fleste stedsnavnene både i selve bygda og i bygdebruksområdet innover i landet og utover langs vestsida av fjorden er så gamle at man ikke kjenner opprinnelsen til dem. Der finnes også en del navn som ikke lar seg forklare ut fra den samiske dialekten som snakkes i dag, og navn som inneholder arkaiske språklevninger.

Imidlertid er det også eksempler på at lokaliteter er blitt navnsatt godt innenfor manns minne. Det gjelder for eksempel Luovvarjávri 784 , og Bánnujávri . 785 Et annet tilfelle er Niillasjávri . 786

Når det gjelder stedsnavnene i det tradisjonelle ressursbruksområdet til Deanodat , skal man være forsiktig med uten videre å tilskrive alt navnetilfanget lokal opprinnelse. Det henger blant annet sammen med at dette området ble brukt av reindriftssamer fra svensk (1751–1809) og finsk side frem til grensesperringa i 1852. Både før og etter den tid har også norske reindriftssamer brukt området. Lokaliteter med tilknytta personnavn kan derfor ha minst tre mulige opphav. Navnet kan stamme fra en person fra Deanodat , fra den perioden samene fra Ohcejohka dreiv reindrift her, eller de er en dokumentasjon på de norske reindriftssamenes bruk – kanskje særlig etter 1852.

2.16 Sjøfiske

Fra andre halvdel av 1500-tallet begynte en sammenhengende befolkningsnedgang som bekymra sentralmyndighetene sterkt. 787 Dette førte til at man rundt begynnelsen av 1700-tallet begynte å favorisere fiske som ble drevet av dem som bodde i Finnmark. Blant annet kom det restriksjoner på det fisket som ble drevet av de tilreisende norske fiskerne fra Nordland og Troms – nordfarerne. Innskjerpinger ble også vedtatt overfor det russiske fisket på 1740- og 1770-tallet. Nye og strengere reguleringer fulgte også for nordfarerne i 1778. Fra da av hadde tilreisende ikke rett til å drive fiske inne på fjordene i det hele tatt. Dette kom naturligvis også samene til gode.

I forbindelse med grensefastsettelsen mellom Norge og Sverige i 1751, merker man seg også i fiskerisammenheng grensetraktatens tillegg om de overflyttende samenes rettigheter (lappekodisillen). Den sikret blant annet i § 12 de svenskregistrerte samenes rett til å drive fiske i sjøen på linje med norske undersåtter. Etter at Finland /Suopma ble utskilt fra Sverige / Ruo[t][t]a i 1809 gikk denne retten over til de finske samene. Det er i den forbindelse helt utvilsomt at de reindriftssamene fra Ohcejohkaområdet som flytta til vestsida av Deanodatvuotna frem til midten av 1800-tallet, også dreiv fiske i fjorden.

En ny fiskerilov i 1830 fjerna det aller meste av restriksjonene på tilreisendes fiske i Finnmark. En sterk tilstrømning av fremmede fiskere førte utover i århundret til gnisninger med lokale brukere. Fra enkelte fjorddistrikter kan man også ane tilløp til en lokal samisk rettighetsargumentasjon basert på prinsippet om gammel bruk. I Varanger forelå det fra myndighetshold også et seriøst forslag om at samene der burde få et eget fiskevær og avgrensa et eget sjøområde. 788

Tilflytting til Finnmark blant annet i forbindelse med godt fiske og gode markedsmuligheter – herunder pomorhandelen – førte til det man må kalle en befolkningseksplosjon. Mellom 1835 og 1900 ble befolkninga tredobla. Nordmennenes antall ble nesten femdobla, mens kvenene tredobla sitt antall. Rundt midten av århundret var samene ikke lenger amtets flertallsbefolkning.

2.16.1 Ressursvernspørsmål – århundreskiftet 18/1900

Omkring århundreskiftet kommer samiske rettsoppfatninger om lokal førsterett til de tradisjonelle fiskefeltene klart frem i Finnmark. 789 Fjordfolket som for det meste var samer deltok nemlig bare i mindre grad i den moderniseringsprosess som var i gang innen fiskeriene. De følte trykket fra den nye teknologien særlig sterkt, og det kom en rekke krav om vern av fjordressursene og førsterett for lokalbefolkninga til fiske i sine nærområder. I flere tilfeller finner man også at lokalbefolkninga hadde pålagt seg selv uskrevne reguleringer for fisket i sine lokalfarvann. Derfor er det ikke til å undres over at de stod sterkt på for å få også formelle fredningsordninger.

Tidsavgrensa forbud mot bruk av seigarn var et svært aktuelt tema. I flere tilfeller nådde man også fram med sin argumentasjon. Verre var det å få etablert forbud mot dragnotfiske etter torsk, som man særlig i samiske fjordstrøk i Vest-Finnmark så på med særlig uvilje, og sammenlikna det med vikingenes herjinger. Den nye seisnurpenota var også introdusert før første verdenskrig. Fra flere samiske distrikter ble det gjort mange intense men forgjeves forsøk på å få et forbud mot denne. Derimot kom det forbud mot dynamittfiske etter sei. Det nye industrifisket etter sild ble også sett på med stor uro i tradisjonelle fiskerkretser. Utlendingenes begynnende tråldrift utenfor Finnmark møtte også en kompakt motstand.

2.16.2 Motstand mot monopolisering av agnforsyninga

Fra begynnelsen av 1900-tallet har man et interessant tilfelle fra den indre delen av Deanovuotna som viser hvordan man prøvde å forsvare et gammelt privilegium. 790 Det hadde sammenheng med at det ikke var seien som var det viktigste sommerfiskeslaget, men derimot torsk og hyse. Derfor var linefiske det vanligste. Frem til om lag 1905 hadde fiskerne skaffa seg agn ved å spa fram sil, «tobis», fra sandbankene ved uløpet av Deatnu . 791 Derfor var også fisket desentralisert. Det foregikk gjerne langt inne i fjorden nettopp på grunn av nærheten til agnressursene. Russerne var nødt til å komme dit fisken var. 792 De fleste fikk derfor tak i vintermel relativt lettvint så lenge den enkelte fisker skaffa agn sjøl. 793

Etter 1905 hadde det utvikla seg et omfattende silnotfiske ved munningen av Deanojohka. Silen ble lasta ombord på motorskøyter og ført ut til fiskeværene lenger ute for salg. Pomorene slutta å komme innover i fjorden. Derfor måtte også de aller minste båtene søke ut til særlig Sieidavuotna /Finnkongkeila.

Agnprisene vakte stor forbitrelse. For en kasse sil krevde skøytene 20 – 30 kroner eller 4 – 5 kroner for ei bøtte. Ofte måtte de som ikke hadde råd til å kjøpe ei hel kasse greie seg uten sil til agn. Selgerne så det ikke umaken verd å måle opp så lite som ei bøtte. «Dermed blir mange fattige uten agn ( «... ja daina lagin baccek manga gæfhes olmus rievo sevtitaga» ) .

Vedkommende som skreiv dette i den samiske avisa Sagaid Muittalægje, Amund Johnsen, Deanodat , gav uttrykk for en klar rettsoppfatning. Silen var noe som tilhørte fjordbefolkninga.

Han var svært hard i sin dom over monopoliseringa av agnforsyninga, og spådde ei utvikling hvor bare motorskøyter som selv kunne hente sil direkte fra notbrukene fikk tak i agn. Folk i fjorden burde se lenger enn til sine egne komagtupper og kreve et forbud mot silnotdraging.

Amund Johnsen presenterte her en variant av det som gjennom hele 1900-tallet er blitt den klassiske kampen om utnytting av fiskeressursene i fjordene: Fjordbefolkninga i forsvar for et lønnsomt lokalt fiske mot konkurranse fra tilreisende eller store enheter. Han hevda nemlig at et forbud mot silnotdraging ikke ville være til skade for de store båtene. Ute i havet var fisken ikke så nøye på agnet. Der kunne annet agn brukes like godt som sil. Inne på fjordene hvor fisken var mer kresen, var silen helt nødvendig som agn for de som dreiv fiske med små båter.

Han trodde imidlertid på en vei ut av vanskene for fjorddistriktene i indre Tanafjord: «Dere undertrykte, rop så høyt at kommunestyret, ja selv Stortinget hører det». 794

Fredningskravene fra før første verdenskrig viser at det ikke bare var fortvilelse over at det økonomiske grunnlaget for bosetninga var trua, som lå til grunn for at man ønska forbud mot visse redskaper og lokal førsterett til ressursene. I like høy grad er det også en økologisk tenkning og en lokal rettsoppfatning om at de som hadde utnytta ressursene fra gammelt av hadde størst rett. Likeledes finner man også klare oppfatninger om at disse ressursene burde fordeles slik at alle som hadde behov for det, skulle få sin rettferdige og rimelige andel til livsoppholdet.

2.16.3 Pomorhandelens sammenbrudd og følgene av den

Selv om samene fra den indre delen av Deanovuotna, inklusive Deanoda t, på 1800-tallet dreiv russehandelsfiske relativt langt inne i fjorden, hadde de likevel også lange tradisjoner i et mer kystbasert fiske. Berlevåg hadde vært en viktig base på 17- og iallfall første halvdel av 1800-tallet. Blant annet opplyste prost Stockfleth i 1825 at «Finnetolken og Skolemesteren» fra Deatnu i siste halvdel av juni lå på fiske i Berlevåg. 795

I tradisjonsmateriale i bygda virker det som om Finnkongkeila – langt ut mot kysten på vestsida av Deanovuotna – i andre halvdel av 1800-tallet ble sentret for vår- og sommerfisket for folk fra fjordområdet, og for de som bodde oppover Tanadalen. I muntlig overleveringer finner man indikasjoner på at det nettopp var folk fra Deanodat som først etablerte seg med fiskegammer i Finnkongkeila.

Om fisket som foregikk der har man hatt en sikker tradisjon og gode opplysninger i tradisjonsstoff i Deanodat . Det eldre folk særlig vektla var den betydning russerne og deres oppkjøp av fisk om sommeren hadde for økonomien i fjorden. De som opplevde sammenbruddet i russehandelen da første verdenskrig brøt ut i l9l4, kunne nærmest datofeste når forholdene for fjordbefolkninga ble dårligere. Hjemkallelsen av militære mannskaper til Russland, det vil si mannskapene på pomorskutene, kom helt uventet. Folk fra fjordstrøkene hadde derfor ennå ikke begynt å hamstre mel til vinteren, før russeskutene måtte forlate Finnkongkeila og de øvrige værene i nærheten.

Dette skjedde i en situasjon hvor man på kysten, blant annet gjennom gunstige offentlige ordninger delvis hadde modernisert fiskeflåten. Der var man følgelig ikke så avhengig av et godt sommerfiske for å skaffe seg vinterforsyninger. Sjøsamene hadde derimot i mindre grad deltatt i motoriseringa av fiskefartøyene og hadde i utprega grad bygd sin forsyningssituasjon på byttesystemet innenfor pomorhandelen. Da pomorene ble borte slo det derfor ekstra negativt ut for dem. 796

I den lokale tradisjonen framstår sammenbruddet i pomorhandelen som en ulykkelig hendelse. Det kan knapt heller være særlig tvil om at de dårlige materielle vilkårene i mellomkrigstida hadde sammenheng med at denne økonomiske kraftåren ble skåret over. 797

I den litteraturen som fins om sjøsamenes situasjon i mellomkrigstida tyder det meste på at sjøsamene i de fleste tilfeller falt utenom de offentlig støttetiltakene som ble satt i verk, til støtte og hjelp for fiskerIbefolkninga. Forklaringa på dette ligger i følge flere forfattere i at de organene som hadde hånd om støttetildelingene i første rekke prioriterte eneyrkefiskere på kysten.

Fjordbefolkninga ble definert som mindre støttetrengende på grunn av at de også dreiv litt jordbruk. Enkelte peker også på at den etniske sammensetning av de kommunale organene spilte inn, og at manglende beherskelse av norsk gjorde at sjøsamene ikke makta å slå igjennom i de politiske, administrative og faglige organene som hadde hånd om hvem som skulle få offentlig støtte til båter og redskaper.

2.16.4 Ressursvernspørsmål etter første verdenskrig

Allerede før første verdenskrig var ressursvernspørsmålene blitt svært aktuelle, og det ble utfolda en ganske intens aktivitet for å få fredningsordninger mot redskaper folk mente var skadelige for bestandene, og som bidro til å undergrave de lokale fiskernes mulighet til å utnytte fiskeforekomstene med sine tradisjonelle redskaper. Bølgen av fredningskrav som var begynt å komme før første verdenskrig fortsatte med uforminska styrke inn i mellomkrigstida. Forbud mot bruk av not og snurrevad i gytefjordene var det sentrale stridsemnet, men heller ikke det omfattende sildefisket gikk fritt. Grupper av fiskere stod mot hverandre, «... som regel kystfisker mot fjordfisker». 798

En generell vurdering er at lite ble gjort for å etterkomme fjordfredningskrav bygd på samiske og lokale rettsoppfatninger. 799 Samekomiteens innstilling av 1959 tok opp dette forholdet og pekte på sjøsamenes innskrenka sjøfiskemuligheter, fordi «... fiskere fra andre steder, med moderne redskaper, har hatt mulighet til å brannskatte fiskebankene inne i fjordene».

I den forbindelse slo komiteen fast at det burde «... være en av samfunnets viktigste oppgaver å verne om samenes tradisjonelle næringsveg». Derfor burde det blant annet overveies å forby notfiske av alle slag i en del trange fjordarmer.

Forslagene ble ikke fulgt opp. Fiskeridirektøren anførte at det allerede var kommet forbud mot bruk av not i flere av fjordene hvor sjøsamene dreiv fiske. Han fant ikke å kunne ta standpunkt til en utvidelse av notforbudet. Fiskeridepartementet slutta seg til disse uttalelsene, noe også stortingskomiteen gjorde. 800

Likevel er det først etter at Samekomiteen la frem sin innstilling for førti år siden, og sentrale myndigheter valgte å se bort fra forslagene den kom med, at de som bor ved den indre delen av Deanovuotna virkelig har fått føle virkningene av prinsippene om havets frihet. På 1960-tallet ble sild i alle størrelseskategorier håva opp av havgående snurpere. 801 På det meste telte lokalbefolkninga hele 60 snurpere samtidig nesten helt inne i fjordbotnen, eller så langt inn som det var mulig å komme.

Kveite fins nesten ikke mer, iallfall ikke i en slik grad at det betyr noe økonomisk. Heller ikke kveitebestanden er ødelagt av lokale fiskere.

Situasjonen i dag er at den indre delen av Deanovuotna freda mot snurrevadfiske i gytetida, og også stengt for rekefiske. Den havgående flåten, både sei-, silde-, og loddesnurperne har imidlertid stadig den samme uhindra tilgangen til selv de minste fjordarmene hvor båt kan flyte, som de hadde i de periodene da både silda og lodda ble nesten helt nedfiska. I tillegg har man de siste tiårene også hatt store og meget effektive autolinebåter som har drevet fiske langt inne i fjordene.

2.16.5 Retten til fiske

Småskalafiskerne i Deanodat og i mange andre fjordstrøk står i større og større grad står overfor en situasjon hvor man i større og større grad er i ferd med å tape mulighetene til å drive fiske i sitt eget, tradisjonelle hjemmefarvann. I forhold til torskefisket skjedde det en dramatisk endring i forhold til tidligere, på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.

Da hadde det i en tiårsperiode vært omtrent fritt for torsk inne i fjorden – innenfor aksjonsradiusen til småbåtene inne i fjorden. Årsaken til det var sammenhengende selinvasjoner i perioden 1979–88. Torsken kom ikke inn i fjorden. I den situasjonen bestemte myndighetene at for å få såkalt fartøykvote skulle man ha fiska et visst kvantum torsk de tre foregående årene.

For de aller fleste småbåtfiskerne var dette umulig å oppfylle, all den stund det ikke hadde vært noe å fiske på. De fikk dermed ikke noen fartøykvote, men man har kunnet fiske en del innenfor en såkalt maksimalkvoteordning.

En beregning av den lokale torskestammene i hele Tanafjorden viser at den i årene 1970 til 1993 gav et gjennomsnittlig fangstgrunnlag på henimot et par tusen tonn. 802 Det utgjør etter dagens priser en førstehåndsinntekt på mellom 30 og 40 millioner kroner.

På grunn av blant annet de adgangsbegrensningene til fisket som ble laga i 1989/90, er dette likevel en ressurs som får mindre og mindre betydning for den lokale befolkninga i sjøsamiske bygder som Deanodat . Det henger sammen med at regulerings- og adgangsbegrensningsregimet har tatt lite hensyn til områdetilhørighet eller til samisk tradisjon og sedvane.

I sedvanerettslig sammenheng betyr dette at man i løpet av et par hundre år har gått fra en situasjon hvor samene ved Deanovuotna hadde eneretten til visse ressurser i strandsona, og skjerming mot tilreisendes fiske iallfall frem til 1830, til en tilstand hvor den lokale befolkning er pålagt meget strenge begrensninger for deltakelse i fisket i sitt hjemmefarvann. 803

2.17 Oppsummering

Bosetninga ved den indre delen av Deanovuotna har trolig en fleretusenårig kontinuitet. Blant annet finner man en rekke kulturminner i form av steinalderboplasser og fangstanlegg for villrein. Likeledes forteller kulturminnene at den gamle samiske religionen har stått sentralt i dette fjorddistriktet.

Stedsnavnene forteller også om en lang samisk bosetningskontinuitet. En del navn er så gamle at de ikke lar seg forklare ut fra dagens samiske dialekt i distriktet. Andre forteller om verdifulle byttedyr som bever, som har vært utrydda i flere hundre år. Atter andre har mytisk preg og kan knyttes til den gamle samiske religionen.

Den gamle samiske veidesiidaen ved den indre delen av Deanovuotna opptrer for første gang i russiske og svenske kilder på 1500-tallet. Frem til begynnelsen av 1600-tallet betalte samene i dette området skatt til både Sverige, Russland og Danmark-Norge, og kom inn under ensidig dansk-norsk jurisdiksjon i 1613. Denne siidaen må ha blitt kalt Deanodat – et navn som på 17–1800-tallet er gått over til å betegne bygda Deanodat.

Samene ved Deanovuotna hadde på 1700-tallet rettslig vern for sine nærmeste ressurser, blant annet gjaldt det enerett til ilanddrevet hval og skipsvrak. Østover strakte disse rettighetene seg forbi nåværende Berlevåg . Når disse rettighetene formelt falt bort er ukjent. Men – man må anta at folk langs den indre delen av / Deanovuotna har vært omtrent alene om å utnytte fjordressursene – fisk, sjøpattedyr og sjøfugler – til langt inn på 1900-tallet.

Så langt tilbake man kan ha oversikt over har de bofaste samene i Deanoda t, sammen med flyttsamene når de var der om sommeren, i langt på vei vært enebrukere av innlandets ressurser innenfor et område som det var praktisk mulig å utnytte uten motoriserte fremkomstmidler. Kun når det gjelder brensel – ved og torv – har man fra andre halvdel av 1800-tallet hatt en offentlig oppsyns- og utvisningsordning. 804 Til langt etter andre verdenskrig var folk fra Deanodat omtrent uten vesentlig konkurrerende bruk av utmarksgodene innenfor sitt tradisjonelle bygdebruksområde.

Denne gamle bruken er imidIertid ikke blitt anerkjent som grunnlag for stiftelse av formelle rettigheter, for eksempel fortrinn for bygdefolket når det gjelder å utnytte ressursene i sitt gamle bygdebruksområde – slik ulike allmenningsordninger fungerer andre steder i landet. Årsaken til dette ligger historisk sett i utforminga av doktrina om Finnmark som statens ubeskårne eiendom fra gammelt av. Det var ei doktrine som ble til noe etter midten av 1800-tallet, og som bygde på «den norske historiske skoles» lære om at samene opprinnelig var et mindreverdig nomadefolk uten eiendomsrett til jord, og fordi Finnmark hadde vært en koloni. Derfor var staten eier. 805 Dette førte ganske raskt til at man heller ikke anerkjente noen bruksrett for bygdefolk – uansett hvor langvarig eller sedvanemessig den enn måtte ha vært.

6.VED1 Noteverk til kapittel 1

Litteratur

Andenæs, Johs.: Statsforfatningen i Norge. 7. utg. Oslo 1994

Arnesen, Arne G.: Samenes stilling i folkeretten. I Diedut nr. 4. Guovdageaidnu/ Kautokeino 1983

Asch, Michael: The Role of Cultural Context in Reconcilling Indigenous and State Law: Examples from the Canadian Experience. I. Svensson, Tom G., red., 1999

ATSIC: Information Kit on Native Title. Canberra 1994

Attorney-General’s Department: Native Title – Native Title Act 1993. Canberra 1994

Australian Law Reform Commission: Report No 31. The Recognition of Aboriginal Customary Laws. Volume 1/2. AGPS. Canberra 1986

Australians for Reconciliation Study Circle Kit. Canberra 1993

Balsvik, Randi Rønning/Drake: Menneskene i Nord-Norge. Fra istid til nåtid – fra vogge til grav. I NNK 1. Oslo 1994

Barth, J. B.: Om Skovforholdene i Finmarken. Indberetning til Departementet for det Indre. Christiania 1858

Bekkelund, Per Kristian: Veibygging i Finnmark ca. 1870–1905. Bevilgning – Rekruttering – Lønn. Hovedoppgave ved Norges Handelshøyskole. Våren 1977. Utrykt

Berg, Per R. M.: Nils Chr. Vibe Stockfleth. Liv og misjon blant Finnmarks samer. Trondheim 1989.

Bottolfsen, Øystein: Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990. Vadsø 1990

Brandt, Fredrik: Brudstykker of Forelæsninger over Tingsretten. I «Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøconomi», nr. 22, 19.11.1863

Brandt, Fredrik: Om den Plads, som den sædvansmæssige Ret hos os indtager. I ULSS, nr. 16–17, 16.10.1862. Kristiania

Brandt, Fredrik: Tingsretten fremstillet efter den norske Lovgivning. Kristiania 1867

Bratrein, Håvard Dahl/Niemi, Einar: Inn i riket. Politisk og økonomisk integrasjon i tusen år. I NNK 1. Oslo 1994. Red. Drivenes, Einar, Hauan, Marit Anne og Wold, Helge A.

Brun, Abraham: Finnerne i det egenlige Finmarken. Avskrift etter artikler i Finnmarksposten 1866 (Vadsø). Utlånt fra Thor Thrane, Karasjok

Bråstad Jensen, Eivind: Fra fornorskningspolitikk mot kulturelt mangfold. Nordkalott-Forlaget 1991. (Utgiversted ikke oppgitt.)

Bull, Tove/Gaski, Harald: Fornorskningspolitikk og språkundertrykking. I NNK 2 1994.

Christensen, Olav: Diskriminering og rasisme. I Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997

Clarke, Jennifer: Den rettslige stilling for Australias urbefolkning, representative organer og landrettigheter. I NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett

Council for Aboriginal Reconciliation: Adressing the Key Issues for Reconciliation. Overwiev og Key Issue Papers No. 1-8. Canberra 1993

Council for Aboriginal Reconciliation: Sharing History. Key Issue Paper No. 4. Canberra 1994

Cramer, Thomas (red.): Samernas Vita Bok II1:2

Cramer, Thomas (red.): Samernas Vita Bok VII:1. Stockholm 1980

Cramer, Thomas: Långskallelagen 1886. I Samernas Vita Bok VII:1. Stockholm 1980

Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark – 1814 til 1905. Oslo 1957

Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre. Oslo-Bergen-Tromsø 1976

Drivenes, Einar, Hauan, Marit Anne og Wold, Helge A. (red.): Nordnorsk kulturhistorie. I og II. Oslo 1994

Eriksen, Knut E./Niemi, Einar: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i Nord 1860–1940. Oslo 1981

Eriksen, Leif: Isak Saba, stortingsmannen. Hovedoppgave i historie, Univ. i Oslo. Høsten 1975. Utrykt

Eriksson, Gunnar: Utlåtande i skattefjällsmålet. I Samernas Vita Bok III:2. Fyra utlåtanden i hovrätten i Skattefjällsmålet. Stockholm 1975

Feldbæk, Ole: Danmark-Norge 1380–1814. Bd. IV. Nærhed og adskillelse 1720–1814. København/Oslo 1998

FID: Beskrivelse over Statens Eiendomme, forfattet deels i Aaret 1825 og deels i 1826. Christiania 1827

FID: Fortegnelse og Beskrivelse over Statens Eiendomme, tilfølge høieste Resolution of 9de Marts 1842 forfattet, deels i Aaret 1842 og deels i Aaret 1843. Christiania 1845

Fjeldstad, Anton: Fedreland og nasjon. I Johnsen, E. B./Berg Eriksen, T. (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Oslo 1998

Gjelsvik, Nicolaus: Juridisk ordliste. Med ei utgreiing um den juridiske stilen. Oslo 1929

Gjessing, Guttorm: Changing Lapps. A Study in Culture Relations in Northernmost Norway. London 1954

Gjessing, Guttorm: Kulturkontakt i Karasjok. I Norveg nr. 3. Oslo 1953

Grankvist-Nutti, Karin: Samerna i svenska lärobøcker 1865–1971. Centrum for arktisk forskning. Rapport nr. 25. Umeå Universitet. Umeå 1993

Gulbrandsen, Egil: Juridisk leksikon. Oslo 1980

Hansen, Lars Ivar: Konstruksjoner av etniske og religiøse skillelinjer i landskapet. Foreløpige merknader til en studie av landskapstilegnelse på Nordkalotten i eldre tid. I «Stat, religion, etnisitet». Red. Finstad, B.-F., m/fl. Tromsø 1997

Harris, Marvin: Culture, People, Nature: An Introduction to General Athropology, Fifth Edition. New York 1988

Hauglid, Anders O./Minde, Henry: Sesongboplass – Finnerydning – Gård. I Heimen nr. 4, 1980

Hegel, G. W. F.: Grundlinien der Philosophie des Rechts. Frankfurt am Main 1970

Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt. Del I. Kristiania 1905. Del II. Kristiania 1906

Hestmark, Geir: En nasjonal-evolusjonær katekisme. I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Red.: Johnsen, E. B./Berg Eriksen, T. Bd. I. Oslo 1998

Hubbard, Myhre, Nordby og Sogner, red.: Making a historical Culture. Historiography in Norway. Oslo-Copenhagen-Stockholm-Boston 1995

Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997

Hylland Eriksen, Thomas: Det multietniske samfunn. I Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997. (a) Hylland Eriksen, Thomas: Kultur, kommunikasjon og makt. I Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997. (b)

Hyvärinen, Heikki J.: Samenes rettslige stilling i Finland. I NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett

Hågvar, Geir: Nomadisme og eiendomsrett. I «Lappcodicillen av 1751 var det samernas Magna Charta?» Diedut nr. 1, 1989. Guovdageaidnu

ID (Departementet for det Indre): Forskjellige Indberetninger fra de ved Statens Forstvæsen ansatte Funktionærer. (1857–1873). II. Det Nordenfjeldske. Christiania 1874

Jebens, Otto: (Jebens 1993 a): Spørsmålet om eiendomsretten til den tidligere umatrikulerte grunn i Finnmark, spesielt med henblikk på Indre-Finnmark. I NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark

Jebens, Otto: (Jebens 1993 b): Om bruk og rettsoppfatning i Finnmark under en historisk synsvinkel. I NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark

Jebens, Otto: Eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark. Oslo 1999

Jebens, Otto: Samenes land – en rettslig realitet? TfR nr. 4/1982. Oslo

Jernsletten, Regnor: Samebevegelsen i Norge. Idé og strategi 1900–1940. Hovedoppgave i historie. UiTø våren 1986. Utrykt

Jervell, Sverre: Norge foran oppbruddet. Internettutgave. Nettsted: http://www.i.telia.no/norge Oslo 1998

Johnsen, Egil Børre/Berg Eriksen, Trond (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Oslo 1998

Joki, Olav: Forvaltning av statens umatrikulerte grunn. Finnmark jordsalgskontor, oppgaver, ansvar. Utrykt notat av 07.10.1988

Jølle, Harald Dag: Sosialdarwinisme som historisk forklaringsfaktor. I HT nr. 2 1998.

Kaartvedt, Alf: 1814 – 1905. Unionen med Sverige. I NUPH I. Oslo 1995

Keyser, Rudolf: «Om Normændernes Herkomst og Folkesslægtskab». I samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie, sjette bind, første hefte. Christiania 1838, og i Samlede Afhandlinger. Rygh, O., red. Christiania 1868

Keyser, Rudolf: Norges Stats- og Retsforfatning i Middelalderen. I Efterladte Skrifter. Rygh, O., red. Christiania 1867

Keyser, Rudolf: Norges Stats- og Retsforfatning i Middelalderen. Utg. v/ Oluf Rygh. Christiania 1867

Keyser, Rudolf: Udsigt over den norske Samfundsordenens Udvikling i Middelalderen. I Samlede Afhandlinger. Rygh, O., red. Christiania 1868

Kraft, Jens: Det Nordenfjeldske Norge topographisk – statistisk beskrevet. Anden Deel. Christiania 1835

Kåven, Brita, m.fl.: Sami – daru Satnegirji. Samisk – norsk ordbok. Karasjok 1995

Landbruksdepartementet: Innstilling om lov og forskrifter om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke, avgitt til Landbruksdepartementet, 29.09.1962

Landbruksdirektøren: Forestilling til Det Kongelige Landbruksdepartement angaaende Landbruget og Eiendomsforholdene i Finmarken. Kristiania 1901

Lavik Dikkanen, Siri: Sirma – Residence and Work Organization in a lappish-speaking community. Oslo 1965

Lie, Thore: Darwinisme og utviklingslære i Norge. I Johnsen, E. B./Berg Eriksen, T. (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Oslo 1998

Lindkjølen, Hans: J. A. Friis og samene. Trondheim 1983

Lunde, Aage: Sør-Varangers historie. Sør-Varanger kommune 1979

Maurseth, Per: Sentraladministrasjonens historie. Bd. I. 1814–1844. Oslo 1979

McHugh, Phil G.: Urbefolkningens rettslige stilling i New Zealand. I NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett

Michaelsen, Dag: Ny og gammel rettskildelære. I TfR 1–2/94. Oslo-Copenhagen-Stockholm

Midbøe, Øyvind: Eilert Sundt og samene. Trondheim 1973

Morrice, F. L. H.: The Nightless North. A Walk across Lapland. Cambridge/London 1881

Nielsen, Konrad/Nesheim, Asbjørn: Lappisk ordbok – Lapp Dictionary. Oslo 1962

Niemi, Einar: «Den lange, sti over myrene og ind i skogene. Hvem har traakket op den?» I NNK 2. Oslo 1994

Niemi, Einar: «History of Minorities. The Sami and the Kvens», i Hubbard, Myhre, Nordby og Sogner, red. 1995

Niemi, Einar: Kultur- og utdanningspolitikken i historisk perspektiv. Trykt som kapittel 4.1 i NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning

Niemi, Einar: Når man skyter hunder. En debatt om reindrift i Finnmark ved midten av 1800-tallet og den minoritetspolitiske kategorikløyvinga. I Sköld/Lantto, red. 2000

Niemi, Einar: Oppbrudd og tilpasning. Den finske flyttingen til Vadsø 1845–1885. Vadsø 1977

Nordby, Trond: «State- and Nation-building». I Hubbard, Myhre, Nordby og Sogner, red. 1995

Norsk Biografisk Leksikon V, Oslo MCMXXXI, VII, Oslo MCMXXXVI, XII, Oslo MCMLIV, XIV, Oslo MCMLXVI, XV, Oslo MCMLXIL

NOU 1978: 18 A Finnmarksvidda – natur – kultur

NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling

NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning

NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark

NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv

NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur

NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett

Odner, Knut: Firmer og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia. Oslo 1983

Odner, Knut: The Varanger Saami. Habitation and Economy AD 12001900. Oslo 1992

Olsen, Bjørnar: Material metaphors and historical practice: A structural analysis of stone labyrinths in coastal Finnmark, Arctic Norway. I Fennoscandia Archaeologica VIII. 1991

Osherenko, Gail (red.): The Ponoi River Report: Sport Fishing in the Kola Peninsula. Draft. Dartmouth College, Hanover, New Hampshire. Utkast, 16.07.98

Oskal, Nils: Nomaden – tenkning om nomader og nomadetenkning. I Reindriftsnytt, nr. 2, juli 1998. Alta

Oskal, Nils: The moral Foundation for the Disqualification of aboriginal People’s proprietary Rights to Land and political Sovereignty. I Svensson, Tom, G., red., 1999

Owe, Stein: En undersøkelse av rettsoppfatninger i Finnmark. Washington, april 1998. Utrykt

Pedersen, Steinar: «Sami Rights: A contemporary Outlook – A Nordic Sami Convention and the Lapp Codicil of 1751». I Essays on Indigenous Identity and Rights. Helsingfors 1996

Pedersen, Steinar: «The Lappcodicil of 1751 – Magna Charta of the Sami?» I Mennesker og rettigheter, nr. 3, Oslo 1987

Pedersen, Steinar: «The State and the Rejection of the Saami Customary Law – Superiority and Inferiority in Norwegian-Saami Relations». I Svensson, Tom, G., red., 1999

Pedersen, Steinar: Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig. I NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv

Pedersen, Steinar: Glimt fra Gollesuolu/Gullholmen. I Deatnu – Teno – Tana. Årbok for Tana historie- og museumslag. 1984

Pedersen, Steinar: Glimt fra Tanas administrative historie. I Deatnu – Teno – Tana. Årbok for Tana historie- og museumslag. 1980.

Pedersen, Steinar: Kodisillen – en generell sikring av rettighetene til «Den Lappiske Nation?» I Diedut nr. 1 1989. Guovdageaidnu

Pedersen, Steinar: Momenter om Lappekodisillen og samiske rettigheter i Finnmark, 1751–1889. I NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett

Pedersen, Steinar: Norsk-svensk nei til å overta det nordligste Finland i 1859. I Rett og historie. Fedstskrift til Gudmund Sandvik. Red. Michaelsen, Dag og Sprauten, Knut. Oslo 1997

Pedersen, Steinar: Sjøfisket og lappekodisillens bestemmelser i grenseområdet mellom det nordøstligste Finland og Øst-Finnmark, 18301852. I Diedut nr. 3, 1998. Lappekodisillen – den første nordiske samekonvensjon? Guovdageaidnu 1998 (a)

Pedersen, Steinar: State or Saami ownership of Land in Finnmark? I Readings in Saami History, Culture and Language II. Umeå 1991

Pedersen, Steinar: Statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark – en del av den interne «kolonihistorie». I Eidheim, Harald, red.: Samer og nordmenn. Oslo 1999

Pedersen, Steinar: Synet på samenes rettigheter etter grensesperringa i 1852. I Diedut nr. 3, 1998. Lappekodisillen – den første nordiske samekonvensjon? Guovdageaidnu 1998 (b)

Qvigstad, Just: Lappische Sprichwörter und Rätsel. Kristiania Etnografiske Museums Skrifter. Bd. I. Hft. 3. Kristiania 1922

Qvigstad, Just: Lappischer Aberglaube. Kristiania Etnografiske Museums Skrifter. Bd. I. Hft. 2. Kristiania 1920

Ræstad, Arnold: Fra Stettin til Strømstad. De norsk-svenske reinbeitespørsmål og grenseoppgjøret 1751. HT 1930–33. Oslo

Røst, Asmund: Selskabet til fremme av Finmarkens jordbruk. Bureisning eller fornorskning? Hovedoppgave i historie. Uitø. Våren 1978. Utrykt

Salvesen, Helge: Sami Ædnan: Four States – one Nation? I Tägil, Sven, red., 1995

Sammalahti, Pekka: Sami – Suoma – Sami Satnegirji. Ohcejohka 1993

Sandvik, Gudmund: Om oppfatninger av retten til og bruken av land og vatn i Finnmark fram til 1960-åra. I NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur

Sandvik, Gudmund: Prestegard og prestelønn. Oslo 1965

Sandvik, Gudmund: Statens grunn i Finnmark i et historisk perspektiv. I NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark

Seip, Anne-Lise: Det norske «vi» – kulturnasjonalisme i Norge. I Sørensen, Øystein, red., 1998

Seip, Anne-Lise: Nasjonen bygges 1830–1870. Aschehougs norgeshistorie bd. 8. Oslo 1997

Sköld, Peter/Lantto, Patrik, red.: Den komplexa kontinenten. Staterna på Nordkalotten och samerna i ett historiskt perspektiv. Umeå 2000

Slagstad, Rune: De nasjonale strateger. Oslo 1998

Solem, Erik: Lappiske rettsstudier (2. opplag.) Oslo 1970

Spilling, Knut: Av Finmarkens Skogret. Bilag til Norsk Retstidende no. 4–6. Oslo 1920

Statskog: Statskog – til tjeneste – en presentasjon. (Brosjyre, u. å.)

Steen, Adolf: Samenes kristning og finnemisjonen til 1888. Oslo 1954

Stenseth, Bodil: Ernst Sars’ historiske utsikter. I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red.: Johnsen, E. B./Berg Eriksen, T. Oslo 1998

Stockfleth, Nils Vibe: Bidrag til Kundskab om Finnerne i Kongeriget Norge. Christiania 1848

Stordahl, Vigdis: Samene: Fra «lavtstaaende race» til «urbefolkning». I Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997

Storsveen, Odd Arvid: Historiens lys, nasjonens glans. I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red.: Johnsen, E. B./Berg Eriksen, T. Oslo 1998

Strøm Bull, Kirsti: Studier i reindriftsrett. Oslo 1997

Sundland, Erik: Jordsalgslovgivningen av 1863. Avskrifter av lova, reglementet, og de vesentligste forarbeidene til lova. Utført for Finnmark jordsalgskontor. Vadsø 1995. Utrykt

Sveli, Arvid: Skogbruk i Nord-Norge – streiftog gjennom historien – 2. utg. Mosjøen 1990

Svendsen, Asmund: Konservativ og nasjonsbyggende historieskriving? Ludvig L. Daaes og Yngvar Nielsens konservative nasjonalhistoriske fortelling 1882–1884. Oslo 1997

Svensson, Tom: The Sami and their Land. Oslo 1997

Svensson, Tom G., red.: On Customary Law and the Saami Rights Process in Norway. Proceedings from a Conference at the University of Tromsø 1999. Skriftserie nr. 8. Senter for samiske studier. Univ. i Tromsø 1999

Svensson, Tom G.: Tre perspektiv på samernas minoritetssituasjon. Inlaga til skattefjällsmålet 1975. I Samernas Vita Bok III:2. Fyra utlåtanden i hovrätten i Skattefjällsmålet. Stockholm 1975

Sørensen, Øystein, (red.): Jakten på det norske. Oslo 1988

Sørensen, Øystein: Nasjon og nasjonalisme. I Hylland Eriksen, Thomas (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo 1997

Tanner, Väinö: Antropogeografiska studier inom Petsamo-området. I. Skolt-Lapparna. Fennia 49, N:o 4. Helsingfors 1929

Tägil, Sven, red.: Ethnicity and Nation Building in the Nordic World. London 1995

Tønnesen, Sverre: Kap. 4.1 Om retten til jorden i Finnmark, i NOU 1978: 18A, Finnmarksvidda – natur – kultur

Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark. Rettsreglene om den såkalte «Statens umatrikulerte grunn» – en undersøkelse med særlig sikt på samenes rettigheter. (2. utg.) 1979

Vinje, Aasmund Olavsson: Om Finmarken, i Dølen nr. 43, 1866

Wikan, Steinar: Kolonisering og bureisning i Pasvikdalen. Oslo 1980

Woodman, Gordon R.: «Customary Law and Legal Rights: A Comparative Consideration of their Nature and of Relationships between Laws». I Svensson, Tom G., red. Tromsø 1999

Zorgdrager, Nellejet: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Oslo 1997

Trykte kilder

Arntzen, Karelius August (red.): Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.V. der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden ... 8de Bind, indeholdende Aarene 1835, 1836 og 1837, med hosfølgende Registre. Christiania 1839

DsC: Bidrag til en norsk Befolkningsstatistik. Indledning til Tabeller indeholdende Resultaterne af Folketællingen i Norge i Januar 1876. Kristiania 1882

Finmarkens amts femårsberetninger (FAB):

Det Kongelige Finants-, Handels- og Told-Departement:

Oversigt over de af Amtmændene afgivne Rapporter angaaende Norges oeconomiske Tilstand m.m., ved Udgangen af Aaret 1829

Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835, underdanigst afgivne af Rigets Amtmænd. Christiania 1836

Beretning om Kongeriget Norges oeconomiske Tilstand i Aarene 1836–1840. Christiania 1843

Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 18de Januar 1854, som ved Kongelig Resolution af 31te samme Maaned Naadigst er bifaldt. Stortingsproposisjon nr. 13, andre del. Se Kongelige Propositioner og Meddelelser fremsatte paa fjortende ordentlige Storthing i 1854

Departementet for det Indre (ID):

Beretning om Kongeriget Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1840–1845 med tilhørende Tabeller. Christiania 1847

Beretning om Kongeriget Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1846–1850 med tilhørende Tabeller. Christiania 1853

Beretning om Kongeriget Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1851–1855 med tilhørende Tabeller. Christiania 1858

Beretning om Kongeriget Norges oeconomiske Tilstand i Aarene 1856–1860 med tilhørende Tabeller. Christiania

Beretning om Kongeriget Norges oeconomiske Tilstand i Aarene 1861–65 med tilhørende Tabeller. Christiania

Det statistiske Centralbureau:

Finmarkens Amt. Underdanigst Beretning om Finmarkens Amts økonomiske Tilstand m.V. i Femaaret.1866–1870

Underdanigst Beretning om Finmarkens Amts økonomiske Tilstand i Femaaret.1876–18801881–1885. Kristiania 18891886–18901896–1900

Finmarkens Amt. Beretning om den økonomiske tilstand.1901–1905. Kristiania 19101906–1910. Kristiania 1915

Departementstidende 1868. Christiania

Dølen nr. 43, Christiania 1866

FID: Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1836, underdanigst afgivne af Rigets Amtsmænd. Christiania 1836

FID: Beretning om Kongeriget Norges oeconomiske Tilstand i Aarene 1836–1840. Christiania 1843

Indstilling 1904: Indstilling fra den ved Storthingets Beslutning af 27de Juli 1897 og kongelig Resolution af 9de September s.A. nedsatte Kommission, der har havt at tage under Overveielse, hvilke Lovregler m.V. vedkommende Lappevæsenet der bliver at istandbringe, efterat Lov om Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige af 2den Juni 1883 er traadt ud af Kraft

Indstilling O. No. 79. (1863) Indstilling fra Kommiteen for Næringsveiene No. 2 angaaende den Kongelige Proposition til Lov om Afhændelse af Statens Jord i Finmarken. I Syttende ordentlige Storthing. Indstillinger og Beslutninger i Aarene 1862–1863. Anden Deel indeholdende Odelsthingets og Lagthingets.

Indst. O. No. 88. Instilling fra Kommiteen for Næringsveiene No. 2 angaaende den Kongelige Proposition til Lov om Bevogtning af Rensdyr i Finmarken. (O. No. 25.) I Kongeriget Norges syttende ordentlige Storthings Forhandlinger i Aarene 1862–63. Tiende Deel indeholdende Indstillinger og Beslutninger af Odelthinget og Lagthinget. Christiania (u.å.)

Indst. O. No. 90. Indstilling fra Kommitteen for Næringsveiene No. 2 angaaende Repræsentanterne Foged Holmboe, A. Holmboe og Forslag til Lov indeholdende Forandringer i den finmarkske Handelslovgivning. Dokument No. 61

O.No. 39. Om Deling af Nordlands og Finmarkens Amter. Indre-Departementets underdanigste Indstilling af 6te Marts 1863, som ved Kongelig Resolution af samme Dato naadigst er bifaldt. Se Kongelige Propositioner og meddelelser fremsatte paa syttende ordentlige Storthing i 1862–1863. Sjette Deel, indeholdende de Kongelige Propositioner O. No. 13 til og med 40, fremsatte for Odelsthinget. Christiania U.å.

Ot.prp. nr. 20, 1901–1902. Angaaende udfærdigelse af en lov om afhændelse af statens jord og grund i Finmarkens amts landdistrikt. Fins i kgl.prp. og medd. fremsatte for enogfemtiende ordentlige storting i 1901/1902. Tredje del a, indeholdende de for odelstinget fremsatte sager, ...

Indstill. O. No. 82. Indstilling fra Konstitutionscomiteen angaaende den Kongelige Proposition til Lov, indeholdende Bestemmelser med Hensyn til Benyttelsen af visse Strækninger i Finmarken til Reenbete og Bevogtning af Reenhjorde, m.v. Trykt i Storthings-Forhandlinger i Aaret 1854. Niende Deel, indeholdende Storthingets Forhandlings-Protocoller. Christiania U.å.

Kong Christian den Femtes Forordninger og Aabne Breve, som paa Prent ere udgangne fra Lovens Publications Dato Indtil høystbemeldte hans Majests. dødelige Udgang den 25 Augusti 1699. Kjøbenhavn 1751

Kongeriget Norges syttende ordentlige Storthings Forhandlinger Aar 1862–1863. Sjette Deel.

Konvensjon angående fastleggelse av grensen mellom Norge og Russland. 14(2) mai 1826. Fins i UD 1967

Mikkelsen, Magnar/Pålsrud, Kari: Kautokeinodokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Veidnesklubben 1997

Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.m. Christiania 1889

Norsk Retstidende, ChristianiaNr. 16, 18381852

Nr. 22, 1880

Ot.prp. nr. 21 1848: Angaaende naadigst Proposition til Norges Riges Storthing om Udfærdigelse af en Lov om Ophævelse af § 38 i Lov af 20de August 1821 om det beneficerede og Statens Gods

Ot.prp. nr. 42. (1854) Angaaende naadigst Proposition til Norges Riges Storthing betræffende Udfærdigelse af 2de Love om Reenbete og om Betalingen for Reenskyds i Finmarken

O.No. 33. (1862/63) Om Udfærdigelse af en Lov angaaende Afhændelse af Statens Jord i Finmarken. Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 18de Juni 1862, som ved Kongelig Resolution af 10de Juli s.A. naadigst er bifaldt

O.Nr. 52. 1868–69. Om Tillæg til Lov af 22de Juni 1863 angaaende Afhændelse af Statens Jord i Finmarken. Finants-Departementets underdanigste Indstilling af 6te Marts 1869, som ved Kongelig Resolution af samme Dato naadigst er bifaldt

Ottesen, Peter Martin (red.): Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne breve, Resolutioner m.m., ... 3die Bind, indeholdende Aarene 1820, 1821 og 1822, .... Christiania 1823

Reglement angaaende Fremgangsmaaden ved Afhændelse af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finmarkens Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af 22 Juni 1863. Givet ved Kongelig Resolution af 1ste Juni 1895. (Avtrykk i pk. 10.12/20. 1–4, DSS.)

Saxlund, Even – fogd i Øst-Finnmark: Erklæring af 28 marts 1844 (til FA) til Brug for den ved kgl. Resolution af 1 April 1843 nedsatte Lappekommission. Bilag 18 i Indstilling 1904 – Lappekommisjonen av 1897

Schnitler, Peter – major: Deduction af 26 Juni 1745 angaaende det Svenscche Pro Memoria, .... Bilag nr. 7 i Indstilling 1904 – Lappekommisjonen av 1897. Christiania 1904

Wessel Berg, Fr. Aug.: Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge. Bd. I. Christiania 1841

UD: Norges traktater 1661–1966. Bd. I. 1661–1944. Oslo 1967

Arkivmateriale

NRA. FID. Ak. SE. Fort. o. SE. 1827–70. Eske nr. 221

NRA. FID. E. Nr. 233. 1831

NRA. FID. Journ. E. Nr. 238a. 1826

NRA. FID. Pks. E. 349. SE. 1818–1841

NRA. FID. Pks. E. SE. 1842–49. Eske nr. 350. Forklaring over de til Udgangen af Aaret 1849 solgte Statseiendomme

NRA. Ss. Kgl. Prp. og Medd. til Stortinget. 13/2 1827 – 21/7 1827

NRA. SS. Kgl. res. Nr. 431 – 429, 2. halvår 1832

NRA. Pk. Ss. Nr. 1. Skjøteoppgaver, SG 1823–31

NRA. FID. 645. SG. 1823–45. «Afslutningsbog for Regnskab over solgt Statens Jordegods»

NRA. Registrene til FID’s kopibøker. Kpb. E. Nr. 228–1826, og Kpb. E. Nr. 229–1827

NRA. Ss. 1814 – Konsepter til regjeringsinnstillinger. 1827. Jan.-mai

NRA. Ss. Sportelkassen. Nr. 1. Indkomne Breve 1814–1822

NRA. Ss. Sportelkassen. Indkomne Breve 1823–1838

NRA. Prp. og Medd. til Storthinget 1848. 31/1–21/8. (Prot.)

SATØ. FA-journ. 1823–26

SATØ. FA. Kpb. Nr. 4, 1824–1827

SATØ. VFFS-kpb. Nr. 3. 1824–26

SATØ. ØFFS. Kpb. E. 13/10 1825–30/4 1826

SATØ. ØFFS-kpb. 11

SATØ. ØFFS-kpb. Nr. 15

6.VED2 Forkortelser til kapittel 1

Ak

Administrasjonskontoret

AGPS

Australian Government Publishing Service

ALRC

Australian Law Reform Commission

AFRSCK

Australians for Reconciliation Study Circle Kit

ATSIC

Aboriginal and Torres Strait Islander Commission

Bd

Bind

CAR

Council for Aboriginal Reconciliation

DsC

Det statistiske Centralbureau

DSS

Direktoratet for statens skoger

DT

Departementstidende

FA

Finmarkens Amt

FAB

Finmarkens Amts Femaarsberetning 806

Grl

Grunnlova

Hft

Hefte

Fort

Fortegnelse

HT

Historisk Tidsskrift

ID

Indredepartementet (Departementet for det Indre)

Jf.

Jamfør

Journ

Journal

Kpb

Kopibok

Medd

Meddelelser

NBL

Norsk biografisk leksikon

NJFF

Norges Jeger- og Fiskerforbund

NNK

Nord-norsk kulturhistorie

NUPH

Norsk utenrikspolitikks historie

o

Over

Ot.prp.

Odelstingsproposition

Ovf

Oversettelse ved forfatteren

Pks

Pakkesaker

Prot

Protokoll

Qv

Qvigstad (Just)

Res

Resolution

Rt

Retstidende (Norsk)

Sa

Statens allmenninger

SATØ

Statsarkivet i Tromsø

SE

Statens Eiendomme

SG

Statens Gods

Sm. st.

Samme sted

Spd

Spesiedaler

Ss

Statssecretariatet

STE

Storthings Efterretninger

STF

Storthings-Forhandlinger

Stort. prp.

Stortingsproposisjon

SRU

Samerettsutvalget

Tfr

Tidsskrift for rettsvitenskap

UD

Utenriksdepartementet (Det kongelige Norske Utenriksdepartement)

UiTØ

Universitetet i Tromsø

ULSS

Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøconomi

Uvf

Understreking ved forfatteren/utheving ved forfatteren

u.å.

uten år

VFFS

Vest-Finnmark fogderi og sorenskriveri

ØFF

Øst-Finnmark fogderi

ØFFS

Øst-Finnmark fogderi og sorenskriveri

6.VED3 Litteratur og kilder til kapittel 2

Adelaer, Henrich (Utgitt v/Ole Solberg). Henrich Adelaer i Finnmark 1690. I Finnmark omkring 1700. Nordnorske samlinger (NNS) I, 4. Oslo 1938.

Bertelssøn Harøe, Christen: I Brock Utne Brendel, Martha og Solberg, Ole, red: Findmarchens Beschrifuelse 1683. I Finnmark omkring 1700 NNS I. Annet hefte – Topografika 1683–1717. Oslo 1938.

Blix, Erik Schytte: Nesseby og Polmakslekter. Oslo 1967.

Broch, Olaf og Stang, Chr. S: Russiske aktstykker fra det 17de århundrede til Finnmarks og Kolahalvøens historie. Oslo 1961.

Den Constitutionelle, nr. 25 – 1839. Christiania.

Diplomatarium Norvegicum VII. Christiania 1869.

Dorion, Henri: Toponymy and Territorial Rights. Trykt i Acta Borealia 1/2–1987. Oslo.

Eriksen, Inge A: Beregning av torskeressursen i Tanafjorden i Finnmark. Fiskerikandidatoppgave. Norges Fiskerihøyskole/Universitetet i Tromsø.!996.

Falkenberg, Johs: Bosetningen ved Indre-Laksefjord i Finnmark. Opptegnelser fra 1938. Nordnorske samlinger II. Oslo 1941.

Fellman, Isak: Handlingar och uppsatser angående finska Lappmarken och lapparne, I – IV. Helsingfors 1912.

Fellman, Jacob: Anteckningar under min vistelse i Lappmarken II, IV. Helsingfors 1906.

Frette, Thor: Luohttemuorra. I Tana historie- og museumslags årbok – Deatnu-Teno-Tana 1987.

Friis, J. A: Lappiske Sprogprøver. Fortellinga: «—acce-sullu sunde, gutte lagedii je℅as Stallon». (Vadsøfogden som skapte seg om til en stallo.). Christiania 1856.

Gjerde, Arild: Samisk befolkning i Nord-Norge år 1900. Utrykt undersøkelse for Nordisk Samisk Institutt i 1986. Guovdageaidnu. (Kalt Gjerde 1986)

Hagen, Rune og Sparboe, Per Einar (red.): Lilienskiold, Hans H. Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark. Tromsø 1998.

Helland, Amund: Finmarkens Amt III. Kristiania 1906.

Historisk institutt, Univ. i Bergen: Mikrofilmutgave av 1801-tellinga. Bergen 1980.

Hyvärinen, Heikki: Den samiska fastigheten inom vårt rättsväsen. Die[d]ut nr. 5. 1979. Guovdageaidnu.

Itkonen, T.I: Kuivi, ein heiliger Ort der Lappen. Trykt i Memoires de la Societé Finno-Ougrienne, nr. 125. Helsinki 1962.

Jalvi, Pedar: Sabmela??ai maidnasak ja muihtalusak. Red. Aikio, Samuli. Helsinki 1966.

Johnsen, Oscar A: Finmarkens politiske historie. Kristiania 1923.

Keilhau, B.M: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828. Christiania 1831.

Kirke- og undervisningsdepartementen: Innstilling fra komiteen til å utrede samespørsmål. Oslo 1959.

Knag, Niels (Utgitt v/O.Solberg/M.B. Utne.) «To jordebøker fra 1694». I NNS I. Finnmark omkring 1700, Første hefte. Oslo 1932.

Kristensen, Allan: Samiske sedvaner og rettsoppfatninger i tingbøker fra Finnmark (1620–1770). Utrykt manus 1999, skrevet for sedvanerettsprosjektet. (Kalt Kristensen 1999).

Kåven, Brita m/fl: Sámi – dáru Sátnegirji. Samisk – norsk ordbok. Karasjok 1995.

Leem, Knuud: Lexicon Lapponicum. København 1768.

Lilienskiold, amtmann. Speculum Boreale II. I «Nordnorske samlinger» IV, Bd. 3, v/Solberg, O. Oslo 1945.

Lindkjølen, Hans: Sameradioens mor. Karasjok 1995.

Løøv, Anders: Samemisjonæren Isaac Olsen (1680–1730) og han «Underdanigste Undrettning om Norlandenne». (1718). Snåsa 1994.

Møller, Arvid: Ellen Anna. Oslo 1986.

Nielsen, Jens Petter: Altas historie. Bd. I. Alta 1990.

Nielsen, Konrad/Nesheim, Asbjørn: Lappisk ordbok I-IV. Oslo 1962.

Nissen, Kristian: Olsen, Isaac. Artikkel om ham i Norsk Biografisk Leksikon X, Oslo:MCMXLIX.

Norsk historisk leksikon. Oslo 1974.

Norske Rigs-Registranter IV. Christiania 1870.

Norske Rigs-Registranter. Fjerde Bind, 1603–1618. Christiania 1817.

NOU 1978 18 A. Finnmarksvidda -natur – kultur.

NOU 1984: 18. Om samenes rettsstilling.

NOU 1994: 21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.

Nytt om navn. Meldingsblad for Norsk navnelag. Nr. 13. Oslo1991.

Olsen Isaac: Om Lappernes Vildfarelser og Overtro. Trykt i Qvigstad, Just (red.): Kildeskrifter til den lappiske mythologi II. Trondheim 1910. (Sitert fra som Olsen/Qvigstad 1910).

Olsen, Isak: Finnernis Afgudssteder. (Utgitt ved Martha Brock Utne Brendel og Ole Solberg). I Finnmark omkring 1700 NNS I. Annet hefte – Topografika 1683–1717. Oslo 1938.

Paus, Hans: Samling til Finmarkens Beskrivelse. Ca. 1760. Håndskevet manus. Kildeskriftfondets samling nr. 272. Oslo.

Pedersen, Steinar: – Aldarbak’ti – et berg ved Tanafjorden. Trykt i diverse nordnorske aviser i serien «Gløtt fra Tromsø museum, bl.a. i «Nordlys», 6.10. 1979.

Pedersen, Steinar: Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig. Trykt som del I, i NOU 1994: 21 – Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.

Pedersen, Steinar: Feltarbeid 1976 og 1978. Vestertanaområdet. Utrykte rapporter som beror ved Tromsø museum, samisk etnografisk avdeling. (Her kalt Pedersen 1976 og 1978). En del av opplysningene fra 1976-rapporten er brukt som underlag for Tromsø museums bidrag, kap. 3.2.3., pkt. C, s. 166 ff, i NOU 1978 18A. Finnmarksvidda – natur og kultur.

Pedersen, Steinar: Gammetufter. Trykt i Dædno – Teno – Tana. Tana historie og museumslag 1979.

Pedersen, Steinar: Laksen, allmuen og staten. Fiskerett og forvaltning i Tanavassdraget før 1888. Die[d]ut nr. 2. Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu1986.

Pedersen, Steinar: Laksen, allmuen og staten. Fiskerett og forvaltning i Tanavassdraget før 1888. Trykt som Die[d]ut nr. 2,1986. Forlag: Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu/Kautokeino 1986.

Pedersen, Steinar: Samisk bruk av sjøressursene i Finnmark. Kap. 3 i Innstilling fra Samisk fiskeriutvalg. Avgitt til Fiskeridepartementet 10.4.1997.

Pedersen, Terje: Samiske stedsnavn i Vestertana-området. Utrykt oversikt. Utarbeidd i årene 1989–90, for Vestertana skole i forbindelse med undervisning i historie/kulturhistorie etter M 87. (Kalt Pedersen 1990).

Qvigstad, J./Sandberg, G.: Prøver af lappiske eventyr og folkesagn. Trykt i Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik. Andet Bind 1885. Kristiania.

Qvigstad, Just (red.): Kildeskrifter til den lappiske mythologi II. Om Lappernes Vildfarelser og Overtro. Af Isaac Olsen. Trondheim 1910.

Qvigstad, Just/Olsen, Magnus (Bearbeidelse og redaksjon): Norske Gaardnavne (av O. Rygh). Kristiania 1924.

Qvigstad, Just: De lappiske appellative stedsnavn. Oslo 1944.

Qvigstad, Just: Lappische Opfersteine und heilige Berge in Norwegen. Oslo 1926.

Rauø, Kåre og Dag A. Larsen (transkripsjon): Fogderegnskap for Torneå Lappmark og «Wästersiöfinnmarken» 1602–1605. Lenvik bygdemuseum 1996 (a).

Rauø, Kåre og Dag A. Larsen (transkripsjon): Fogderegnskap for Torneå Lappmark og «Wästersiöfinnmarken» 1606–1609. Lenvik bygdemuseum 1996 (b).

Rauø, Kåre og Dag A. Larsen (transkripsjon): Fogderegnskap for Torneå og Kemi Lappmarker 1612–1620. Lenvik bygdemuseum 1996 (c).

Richter Hanssen, Einar: Nordkapp – En fiskerikommune – Fra de eldste tider til i dag. Nordkapp kommune 1990.

Sagai Muittalæggje 1.3.1910.

Sandnes, Jørn/Stemshaug, Ola: Norsk stadnamnleksikon. Oslo 1980.

Sandvik, Hilde/Winge, Harald (red.): Tingbok for Finnmark. 1620–1633. Oslo 1987.

Saraksen, Per E: Silnotfangsten ved Tanamunningen, 1905–1941. Trykt i Dædno – Teno – Tana. Tana historie og museumslag 1979.

Schnitler, Peter: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–45. Bd. I. v/Kristian Nissen og Ingolf Kvammen. Oslo 1962.

Sombi, Aslak: Jávvásan goahtesajit. Kárá[s]johka 1996.

Statistisk sentralbyrå: Folke- og boligtelling 1980. 2025 Tana. Konsvinger 1981.

Stockfleth, Niels J. Chr: Dagbog over mine Missionsreiser i Finmarken. Christiania 1860.

Trash Helskog, Ericka: The Iversfjord Locality. A Study of behavioral Patterning during the Late Stone Age of Finnmark, North Norway.

Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark. Rettsreglene om den såkalte «Statens umatrikulerte grunn» – en undersøkelse med særlig sikt på samenes rettigheter. (2. utg.) 1979.

Vorren, Ørnulv: Villreinfangst i Varanger fram til 1600–1700 årene. Tromsø 1998.

Báikenamat/stedsnavn

Áhkalakgohppi

Áhkándaras ℅ohkka

Álaheadju/Alta

Álda eller Áldda℅ohkka

Álddarbákti

Álddarbákti

Álffa báiki

Ándarládjusadji

Ánddirnjárga

Árbejovnnjárga

Ávjovárri

Báhparjávri

Báhparjávri

Bánnujávri

Ciikanjárga

—earretjávri

—iilla báiki

—ohkalas

—orgga[s]/Nordkynhalvøya

—uollavuotna

—uorvungea[d]gi

Deanodat/Vestertana

Deanodatsiida

Deanodatvuotna/Vestertanafjorden

Deanoleahki/Tanadalen

Deanovuotna/Tanafjorden

Deanu gielda/Tana kommune

Deatnu/Tana

Duvdegáldu

Fáhccapealnjárga

Gáldogohppi

Geassejávri

Goalsenjárga/Langfjordnes

Gohppi/Torhop

Guhfihtarboldni

Guivve[s]gieddi

Gunnánbáiki

Gunnánládjosajluoppal

Gunnánleahki

Guoládat/Kola

Hánnujávri

Heargegorsa

Heargejohka

Heargejokguolbanat

Hearge℅ohkka

Hearge℅ohkkat

Idjavuotna/Ifjord

Ippágirku eller Jiehtanasgirku

Johkkan/Digermulen

Johkkanriddu/Digermulstranda

Jovnna-uffir

Juopmuskoarru

Juovlavuotna/Leirpollen

Juovssutája

Kiilla[s]

Lágesvuotna/Laksefjorden

Lággu/Langfjorden

Leaibbosleahkki /Leibosdalen

Leaibbus/Leiboselva

Leaibbusvuovdi

Liidnabákti

Loavddajávri

Loddebákti

Luohttemuorjávrrit

Luohttemuorvárit

Luovvarjávri

Mádjitsuovka

Mákkoai(vve)láddot

Máldovuotna/Vesterbukt

Márgget-Elle jávri

Mieskaluovvi

Moalkenjeaggi

Mortendearbmi

Mor[s][s]agea[d]gi

Niillasjávri

Nillájeaggi

Nilláleahki

Nillángohppi

Nillánjárga

Nissujohka

Njá[s]ko

Noaiddeleahki

Ohcejohka/Utsjoki

Oidnás báiki

Oidnás Olaf báiki

Olle-P(i)er jávri

Olmmo[s]℅uohppanjohka/Manndrapselva

Porsángu/Porsanger

Ráttovuotna/Smalfjord

Ristenluová[s]

Ri[d]oaivvi

Rohtuvággi

Ruo[s][s]askoarro

Sáraládjosajluoppal

Searvegieddi

Sehpadat

Sieidavuotna/Finnkongkeila

Siggáduvdni

Siskkit-Deanovuotna/ Indre-Tanafjord

Skievvonjárga/Skjånes

Snoallaluohkká

Soahttojeaggi

luhttágea[d]gi

uo[s][s]johka

Uhca duvdni

Uhccájárluoppal

Uhccájávri.

Unjárga/Nesseby

Várjjatvuotn/Varangerfjorden

Vátneljávri

Vullebieski

Vulletgurguolbba.

Vulletgurra

Vuolit/Bajit lavdnjejeaggi

Stedsnavn/báikenamat

Alta/Álaheadju

Berlevåg/Bearalváhki

Bottenvika/Bahtaluokta

Digermulen/Johkkan

Digermulodden/Johkangeah℅i

Enare/Anár

Finland/Suopma

Finnmark/Finnmárku.

Hopseidet/Nuorri

Hvitehavet/Vilgesáhpi

Iversfjord/Vuoiddasvuotna

Kalmar

Karasjok/Kárá[s]johka

Kautokeino/Guovdageaidnu

Kjølnes

Kola/Guoládat

Kolahalvøya/Guoládatnjárga

Kongsøya

Lyngstuva

Nord-Norge/Davvi-Norga

Nordkalotten/Davvi-Kálohtta

Norge/Norga

Novgorod

Omgang/Vuoggá

Outakoski/Vuovdaguoika

Skjånes/Skievvonjárga

Sverige/Ruo[t][t]a

Sør-Varanger/Mátta-Várjjat

Tana/Deatnu

Tanadalen/Deanoleahki

Teusina

Trjanema (på Kola)

Tromsø/Romsa

Utsjoki/Ohcejohka

Vadsø/—áhcesuolu

Varanger/Várjjat

Varangerhalvøya/Várnjárga

Vardø/Várggát

Vælijoki (ved Hvitehavet)

Fotnoter

1.

Solem 1933: 1.

2.

Solem 1933: 2.

3.

Solem 1933: 3. Han pekte i tillegg på at undersøkelsen også hadde det praktiske siktemål å unngå feiloppfatninger og feilbedømmelser på grunn av at dommerne ikke kjente til samisk språk og oppfatning.

4.

Solem 1933: 4.

5.

Jebens 1993 b: 385.

6.

Sandvik 1997: 580. Med unntak av Sandviks pkt. c er Jebens’ og Sandviks definisjonstilnærminger ganske sammenfallende.

7.

Gulbrandsen 1980: 175.

8.

Gjelsvik 1929: 100.

9.

Jebens 1993 b:385.

10.

Owe 1998: 7.

11.

Owe 1998: 8.

12.

Asch 1999: 32–34. Michael Asch er rettsantropolog, professor emeritus ved universitetet i Alberta, og gjesteprofessor ved universitetet i Victoria, Canada.

13.

Woodman 1999: 15. Gordon R. Woodman er rettsantropolog, professor ved universitet i Birmingham, England.

14.

Woodman 1999: 17.

15.

Woodman 1999: 25/26.

16.

ALRC 31–1 1986: 75/76. I så måte må man si at situasjonen i Norge og Australia er ganske sammenfallende. Man har atskillig materiale av tilsvarende karakter som i Australia, uten at det de siste 25 år er er gjort noe forsøk på å sammenfatte dette til en helhetlig sedvanerettslig fremstilling.

17.

ALRC 31–1 1986: 76. Ovf.

18.

ALRC 31–1 1986: 77.

19.

ALRC 31–1 1986: 78.

20.

Osherenko 1998: 109. Se også nærmere omtale av dommen hos Asch 1999: 41 ff.

21.

Solem 1970: 2.

22.

ALRC 31–2 1986: 121.

23.

Det er ikke utenkelig at slike forestillinger kan ha levd så langt som inn på 1800-tallet. Fra Nesseby ble det for eksempel i 1866 referert til at den siste hedning hadde levd 50 år tidligere. Brun 1866: 6.

24.

Hansen 1997.

25.

Hansen 1997: 336–337.

26.

Hansen 1997: 337.

27.

Hansen 1997: 337. Angående labyrintene viser han til Olsen 1991.

28.

Olsen 1991: 51 ff.

29.

« ... Christian churches and monasteries on Saami land stood as persuasive signifiers of the threatening power from the outside world, ... ». Olsen 1991: 56.

30.

Det kan for øvrig nevnes at på grunn av det utenrikspolitiske fellesskapet finner man grensekonvensjonen av 1826 oppført som en svensk traktat.

31.

Norsk bosetning er kjent på kysten fra 12/1300-tallet, mens kvensk bosetning av noe omfang opptrer fra begynnelsen av 1700-tallet.

32.

Den aller fremste studien av dette er Tanner 1929.

33.

Tønnesen 1979: 112.

34.

Tønnesen 1979: 108. Etter at Tønnesen lanserte dette synspunktet i sin doktoravhandling i 1972, er det ytterligere underbygd av flere – særlig Otto Jebens. Jf. Jebens 1982 og 1993 a.

35.

Tønnesen 1979: 55. Jf. også Tønnesen 1978: 192. Det må også tilføyes at etter at Tønnesen la frem disse resultatene i 1972 er det ikke kommet ny forskning som har endra dette bildet.

36.

Det er et annet utgangspunkt enn det Samerettsutvalgets rettsgruppe la til grunn, da man der tok sikte på å undersøke « ... om det gjennom en særskilt bruk kan ha oppstått allmennings- eller allmenningsliknende rettigheter for lokalbefolkningen i deler av fylket, f.eks. i en bygd eller generelt». Jf. NOU 1993: 34, s. 20.

37.

Jf. Jebens 1999. Jebens, juridiske doktoravhandling om eiendomsretten til de indre delene av Finnmark ble utgitt etter at dette manuset i all hovedsak var ferdigstilt. Derfor har det bare i liten grad vært mulig å bygge på hans forskning.

38.

NOU 1993: 34, s. 21.

39.

Joki 1988: 1.

40.

Statsskog: u.å.

41.

Landbruksdepartementet 1962: 5.

42.

Jordutvisningsresolusjonen § 1. Jf. Tønnesen 1979: 136.

43.

Sm. st.

44.

Jf. Tønnesen 1979: 141.

45.

Etter Tønnesen 1979: 137.

46.

Jf. Tønnesen 1979: 137.

47.

Jf. Tønnesen 1979: 137.

48.

Jf. Tønnesen 1979: 138.

49.

Jf. bl.a. flertallskonklusjonen fra Samerettsutvalgets rettsgruppe om at staten etter gjeldende rett er eier av grunnen i hele Finnmark. «NOU 1993: 34 – Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark».

50.

«Benefisert gods, jordeiendom som lå til et embete, og som embetsinnehaveren, «beneficarius», selv brukte eller hadde leieinntekter av». Ble brukt særlig om prestegårder, o.l. Jf. NHL 1974: 34.

51.

Nærmere om denne lova finner man blant annet hos Sandvik 1965.

52.

Paragraf 38.

53.

6.4.1821. Jf. gjenpart av Res. No. 203/ 1824, av 9. 4. 1824. Fins i NRA.FID. Ak. SE. Fort. o. SE. 1827–70. Eske nr. 221.

54.

Sm. kilde som foran.

55.

Sm. st.

56.

Sm. St.

57.

§ 19: «Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenet nyttigste Maade».

58.

Grl. § 75 d: «Det tilkommer Storthinget ... at bevilge de til Statsutgifterne fornødne Pengesummer; ...».

59.

Gjenpart av Res. No. 203/1824, av 9.4.1824. Fins i NRA. FID. Ak. SE. Fort. o. SE. 1827–70. Eske nr. 221.

60.

Jf. brev fra Ss. til FID, 3.2.1827. Fins i NRA. FID. Ak. SE. Fort. o. SE. 1826–70. Eske nr. 221. (Statssekretariatet var Christianiaregjeringas sekretariat og ekspedisjonskontor for regjeringskollegiet. Jf. Maurseth 1979: 116.)

61.

Jf. NRA. FID. Pks. E. 329a. Sa. Se også vedlegg til dette kapitlet hvor FID’s brev av 8.8.1824 er inntatt i sin helhet.

62.

En annen viktig grunn til å gå inn på disse kildene er at de ikke er omtalt i NOU 1993: 34 – Rett til og forvaltning av grunn i Finnmark.

63.

SATØ. FA. Kpb. Nr. 4, 1824–27. Brev av 9.9.1825, til fogdene i Finnmark og Troms. Dette pga. at Finnmark og Troms på den tida utgjorde ett amtsdistrikt.

64.

SATد. VFFS. Kpb. Nr. 3. 1825 27/7 – 1826 4/10. Brev av 22. 9. 1825. Det bygde på FID’s ordre av 8. august samme år.

65.

SATد. VFFS-kpb. Nr. 3. 1824–26. Brev til FA av 9. 6. 1826.

66.

Denne opplysninga er interessant sammenholdt med konklusjonen i utredninga til Samerettsutvalgets rettsgruppe, om at Finnmark, ut fra det historiske bruksforholdet «er en form for allmenning». Gruppa ville imidlertid ikke ta standpunkt til om den eldre bruken tilsvarer «rettigheter» i moderne forstand. Jf. NOU 1993: 34:22.

67.

«Den Brugsret de respective Districters Beboere have i Almindingerne, bestaae i Ret til Græsning for deres Creature og til Brænsel, hvorimod Beboerne i Alten, hvor eneel Grannskov findes, for Udviisning i denne Skov, af Tømmer maa til Staten erlægge en Reecognition i Lighed med hvad de øvrige Districters Beboere for Udvisning i bemeldte Skov maae udrede».

68.

Man legger merke til at fogden synes å ha vært helt ukjent både med de store furuskogsområdene i elvedalene i Karasjokdistriktet og furuskogene i Porsanger.

69.

SATØ. ØFFS. Kpb. E. 13/10 1825 – 30/4 1826. Brev til FA, 13.10.1825. Dette tilfellet er tidligere omtalt av undertegnede. Jf. Pedersen 1991: 77/78, og Pedersen 1999: 30.

70.

SATØ. FA-journ. 1823–26. 9.11.1825.

71.

SATØ. FA. Kpb. 1824–27. Til FID, 7. 7. 1826.

72.

Forklaringa på at Øst-Finnmark ikke ble nevnt, kan være at fogden hadde rapportert at staten ikke eide noen allmenninger der, og at han heller ikke opplyste om noen andre statseiendommer i sitt embetsdistrikt.

73.

NRA. FID. Journ. E. Nr. 238 a. 1826. Innførsel nr. 462. Mottatt 6.9.1827 Denne oversendelsen er imidlertid ikke funnet, til tross for ganske omfattende søk i Finansdepartementets og Statssekretariatets arkiv. I oversendelsen ligger ventelig også rapportene fra lensmennene i Vest-Finnmark. De ville trolig kunne gitt enda større inntak til forståelsen av de bruksberettigas forhold i de enkelte allmenningene.

74.

Bernhoft var fullmektig ved statssekretariatet. Jf. NBL 1: 487/88. Kristiania MCMXXIII.

75.

Dette er undersøkt i NRA, registrene til Finansdepartementets kopibøker. Kpb. E. Nr. 228 – 1826, og Kpb. E. Nr. 229 – 1827. (Der fins for øvrig heller ikke noen ordrer til amtet angående eiendomsretten til grunnen i nåværende Sør-Varanger, etter at distriktet, statsrettslig sett, kom under norsk enejurisdisksjon i 1826.

76.

5.1.827. Kongen gav sin tilslutning til dette den 22.1.1827. Jf. NRA. FD. Ak. SE. Fort. o. SE. 1827–70. Eske nr. 221. Brev fra Ss. i Christiania til FID, 3. 2. 1827.

77.

Christiania 1827. Beretninga var sammenstilt av fullmektig Bernhoft. Jf. omtale av ham i NBL I: 488.

78.

Finansdepartementet: Beskrivelse over Statens Eiendomme, forfattet deels i Aaret 1825 og deels i 1826. Christiania 1827, s. 75.

79.

Når det gjelder annet aktuelt grunnlagsmateriale, er bl.a. følgende undersøkt i NRA:–Pk.Ss. Nr. 1. Skjøteoppgaver, SG 1823–31.–FID. 645. SG. 1823–45. «Afslutningsbog for Regnskab over solgt Statens Jordegods». –Ss.1814 - Konsepter til regjeringsinnstillinger. 1827. Jan.-mai.–Ss. Sportelkassen. Nr. 1. Indkomne Breve 1814–1822.–Ss. Sportelkassen. Indkomne Breve 1823–1838.

80.

Bernhoft var for øvrig også skjønnlitterær forfatter (med dårlige kritikker), uten at det dermed er sagt at det hadde noen innflytelse på formuleringa om Finnmarksjorda. Jf. NBL 1: 487/88.

81.

14(2) mai 1826. Konvensjon angående fastleggelse av grensen mellom Norge og Russland. Fins i UD 1967: 34–35.Jf. også prot. i NRA. Ss. Kgl. Prp. og Medd. til Stortinget. 13/2 1827 – 21/7 1827. Nr. 24, s. 343–46, ang. lov om «Straf for Overtrædelse af den 8de Artikel i Grændse-Conventionen med Rusland af 14/2 Mai 1826». Der er formuleringene i artikkel 8 gjentatt.

82.

I så tilfelle er en konsekvens av det at den smule jordutvisning som hadde funnet sted i ¯Øst-Finnmark til den tid, må ha vært begrunna i andre forutsetninger enn at staten bekrefta sin eiendomsrett gjennom jordutvisningsresolusjonen i 1775. Ordens- og ryddighetsaspektet synes da å være naturlige forklaringer.

83.

FID 1827: 75.

84.

FID 1827: 75/76.

85.

NRA. FID. Ak. SE. Fort. o. SE. 1827–70. Eske nr. 221.Utkast til foredrag i forbindelse med innstilling om at oversikta over statens eiendommer skulle sendes til Stortinget. Jf. FID JN 517/1826 E.

86.

NRA. FID. Pk. s. E. 349. SE 1818–1846.

87.

Det som i praksis ser ut til å ha skjedd er at landmåleren helt åpenbart har prøvd å formalisere folks sedvanemessige bruk av bestemte slåtteplasser. Det var heller ikke i strid med resolusjonens paragraf 1 a, hvor det het at plasser som var opprydda, i størst mulig utstrekning skulle utvises til dem som hadde gjort det.

88.

Kommisjonen bemerka i den forbindelse at på tettgrendte steder, for eksempel på Elvebakken i Alta, ville det være vanskelig å legge utmarksjorda til boplassen. Men – uansett var det best å samle den på ett sted.

89.

Avsidesliggende lauvskogstrekninger skulle brukes etter amtets nærmere bestemmelse for de bygdene som trengte dette, og der måtte ikke hogges uten utvisning.

90.

Kommisjonen gikk videre inn på detaljer om hvordan den fremtidige jordutdelinga skulle foregå.

91.

Jf. Pedersen 1994: 76.

92.

SATØ. ØFFS-kpb. 11. 1829–30. Til FA, 10.3.1830. Cappelen var etterfølger av fogd Nielsen som i 1825 skreiv at staten ikke eide noen allmenninger i Finnmark.

93.

Disse tilleggene angår ikke Finnmark.

94.

Henvisninga til lovgivninga kan vanskelig bety annet enn at han har meint at dette var en form for statsallmenninger hvor rettighetene var delt mellom staten og de bruksberettiga.

95.

SAT. ¯FFS- kpb. nr. 15. Til FA, 26.1.1837.

96.

Uvf.

97.

Sverre Tønnesen skriver at dette viser at man oppfatta de solgte rettighetene som annerledes, « ... og vel sterkere, tilhørende Staten enn resten av Finnmarksallmenningen». Tønnesen 1979: 148.

98.

NRA. FID. Kpb. E. Nr. 233. 1831. Til FA, 28. 3. 1831. Det var et svar på FA´s brev av 10. 2. s. å. Amtet fikk også der sine egne bilag og auksjonsvilkårene oversendt. FID Jnr. 141 / 31 E.

99.

Den omtalte resolusjonen fins ikke i NRA. Ss. Kgl. res. Nr. 431 – 429, 2. halvår 1832. Der er ingen innførsler på 26. 10.

100.

NRA. Pk. saker E. SE. 1842 – 1849. Eske nr. 350. Forklaring over de til Udgangen af Aaret 1849 solgte Statseiendomme. Det eneste unntaket er muligens at det gjennom en kgl. res. i oktober 1839 ble solgt noen slåtter som tilhørte amtmannsgården Altagård. Disse var skyldlagt for 2 kyr og 3 får. Jf. brev fra FA til FID, 13. 2. 1843. Av protokollen NRA. FID. 645. SG 1823–45. «Afslutningsbog for Regnskab over solgt Statens Jordegods», fremgår det at 1832 er det eneste året Finnmark er nevnt. Vest-Finnmark står da oppført med 164 Spd.

101.

Kraft:1835: 560.

102.

De historisk sett mindre korrekte delene av Krafts beskrivelse blir ikke nærmere kommentert.

103.

FAB 1830–35:311. Beskrivelsen gjaldt Vest-Finnmark fogderi.

104.

Samme sted nevnes også at plasser som var forlatt av samene, ofte ble brukt som slåtter av de nærmestboende nordmennene.

105.

Opplysninga står på første side i FAB 1836–40. Sidetall mangler i kopien som er benytta.

106.

SATØ. Pk.414. FAB 1825–40. Sokneprest Aall til FA, 29.11.1834.

107.

SATØ. Pk. 414. FAB 1825–40. Fogd Saxlund i ØFF til FA, 23.09.1840.

108.

Saxlunds uttalelser er sitert etter Hågvar 1989: 136. ¯Øst-Finnmarkfogden synes for øvrig å være påvirka av «den norske historiske skoles» innvandringsteori som gikk ut på at Norge var befolka av samiske nomader på det tidspunkt de germanskætta nordmennene slo seg ned og tok jord til odel. Han avviker imidlertid fra denne retninga når det gjelder eiendomsrett, hvor «den norske historiske skole» uten videre gikk ut fra at de laverestående samiske nomadene ikke hadde hatt noen eiendomsrett. Se næmere omtale av innvandringsteoriens mulige innvirkning på læra om statens eiendomsrett til Finnmark i punkt 1.7.5.

109.

FID 1845: 111.

110.

Noen av de virkelig store furuskogsforekomstene i Finnmark, i Karasjok- og Pasvikområdet, var av en eller annen grunn ikke med i oppregninga.

111.

Satt på spissen kunne man nesten spørre om hva staten egentlig eide i Finnmark, etter at man i 1832 solgte de eiendommene man hadde hatt frem til da.

112.

NRA. FID. Pk. saker E. SE. 1842 – 49. Eske nr. 350. Brev fra FA til FID, 13. 2. 1843.

113.

Det siste framkom under punktet «Fæstninger og Militair-Etaten vedkommende».

114.

I den forbindelse ble det vist til reskript af 3. Juni 1775 og resolusjon af 3. September 1815.

115.

Enkelte påskrifter og underskrifter er ikke tatt med her.

116.

Jf. innstilling fra næringskomité nr. 1, 31.3.1845. Jf. STF 1845: 223/224.

117.

Angaaende naadigst Proposition til Norges Riges Storthing om Udfærdigelse af en Lov om Ophævelse af § 38 i Lov af 20de August 1821 om det beneficerede og Statens Gods. Den Norske Regjerings underdanigste Instilling af 13de Novbr. 1847, som ved Kongelig Resolution af 8de December næstefter er bifaldt. Jf. Kgl. Prop. og Medd., fremsatte paa tolvte ordentlige Storthing i 1814. 1.del. Chistiania. Jf. også NRA. Prp. og Medd. til Storthinget 1848. 31/1–21/8 – «beneficeret og Statens Gods, Lov om Ophævelse af § 38 i Lov af 20de August 1821. (Protokoll). Selv om det formelt sett er en proposisjon til Stortinget, blir den i det følgende kalt odelstingsproposisjon, på grunn av behandlingsmåten i nasjonalforsamlinga.

118.

Ot. prp. nr. 21 1848 og behandlinga av den omtales bl.a. av Jebens 1982: 688, SRU’s rettsgruppe i NOU 1993: 34, s. 304–305, Sandvik 1993: 339–40, Pedersen 1999: 31 ff.

119.

Ot. prp. nr. 21 1848, s. 1.

120.

Dette gjaldt « ... Aggershuus, Hedemarkens, Christians, Bratsbergs, Søndre Bergenhuus, Nordre Bergenhuus, Søndre Trondhjems, Nordre Trondhjems, og Nordlands Amter». Departementet opplyste dessuten at man også i 1825, 1832, 1837 og 1838 hadde arbeidd med denne saka, og i større eller mindre grad samla inn opplysninger fra de amtene hvor allmenningene fantes. Jf. Ot. prp. nr. 21 1848, s. 2. Med unntak av 1825, se punkt 1.2, har undertegnede ikke undersøkt hva som eventuelt måtte ha kommet frem om grunnen i Finnmark ved de nevnte tidspunktene.

121.

Som foran.

122.

Som foran, s. 2/3. De som ble tilskrevet var «Smaalenenes, Buskeruds, Jarlsbergs og Laurvigs, Nedenes, og Robygdelagets Amter».

123.

Gudmund Sanvik mener at årsaken til at man ikke forhørte seg hos embetsmenn i Finnmark kan ha sammenheng med at departementet holdt seg til den trykte eiendomsbeskrivelsen over statens eiendommer, utgitt i 1827. Der het det som kjent at grunnen i Finnmark i «vidtløftig Forstand» måtte kalles allmenning. Jf. Sandvik 1993: 340. Ut fra forarbeidene til denne eiendomsbeskrivelsen(som Sandvik ikke har gjennomgått), kan det være grunn til å hevde et motsatt standpunkt: Til tross for den nevnte eiendomsbeskrivelsen – beskreiv Finansdepartementet i 1848 saksforholdet på den måten man gjorde.

124.

Ot.prp. 21 1848: 23. I forbindelse med både den trykte eiendomsbeskrivelsen fra 1845, og det som kommer frem i odelstingsproposisjonen fra 1848, har undertegnede gjennomgått en del aktuelle primærkilder for å finne ut om der ble produsert noe mer materiale som kan gi ytterligere opplysninger om grunnen i Finnmark, bl.a. om den sedvanemessige bruken. Resultatet var negativt. Men – dermed er det ikke sagt at et mer omfattende arbeid, hvor alle tenkelige kildekategorier ble saumfart, ville kunne ha avdekt nytt materiale.

125.

Som foran. Dette synspunktet er helt åpenbart påvirka av læra til «den norske historiske skole». Kun jordbruk, ikke nomadisme, gav eiendomsrett. Se punkt 1.7.5.

126.

Der var det bestemt at bergensborgerne ikke hadde rett til å flytte folk fra det ene prestegjeldet til det andre etter behag. Jf. Kong Chr. den femtes Forordninger ... 1751: 201.

127.

Ot.prp. 21 1848: 23. For forpaktningsretten hadde bergenserne betalt 200 riksdaler, og hadde til og med fått rett til å utnevne fogder og andre tjenestemenn. Seinere var Finnmark delt opp i distrikter som ble forpakta hver for seg.

128.

Ot.prp. 21 1848: 23/24.

129.

Ot.prp. 21 1848: 24.

130.

Jf. punkt 1.2.2.

131.

Reindriftssamene hadde meget sterke beiterettigheter også utenfor Finnmark. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom drøftinga av allmenningssalg i Nordre Trondhjems Amt. Departementet antok at allmenningene kunne selges til tross for samenes «Græsningsret» – «da deres Ret ved Salget uttrykkelig kan blive dem forbeholdt». Jf. Ot.prp. 21 1848: 28.

132.

Derimot var man blitt mer og mer restriktiv til å inkludere andre samer fra Finland under de rettighetene som Lappekodisillen gav samene. Jf. f.eks. Pedersen 1997: 83 ff, og 1998: 72 ff.

133.

Wessel-Berg I 1841: 490–491.

134.

Jf. bl.a. Steen 1954: 378/79, Pedersen 1994: 45.

135.

Wessel-Berg I 1841: 491.

136.

Reskript til rentekammeret. Wessel-Berg I 1841: 491.

137.

Sm.st. Dette andre reskriptet fra 27.9.1727 omhandler åpenbart det såkalte finneodelsinstituttet som er kjent fra områdene sør for Finnmark, og såvidt vites ikke har vært anvendt i Finnmark.

138.

Jf. NOU 1993: 34, s. 305. Der heter det at man i 1848 anså bestemmelsene fra 1726 som stadig gjeldende, og at de hjemla også sjøsamene « ... de rettigheter på statens grunn i Finnmark som er oppregnet i proposisjonen».

139.

Ot. prp. nr. 21 1848, s. 24

140.

Som foran.

141.

Ot. prp. nr. 21 1848, s. 24.

142.

Som foran, s. 24/25. Det ble antatt at det bare var gårdbrukere som hadde allmenningsrettigheter.

143.

I proposisjonen ble det for øvrig antatt at formannskapene ikke hadde noen myndighet i dette anliggendet. Bruksretten tilkom nemlig ikke de enkelte som medlemmer av en kommune, men ble antatt å ligge til enten alle eller enkelte gårder i ett eller flere av de sognene som grensa til allmenningen, « ... eller deri fra umindelige Tider have øvet Brugsret». Som foran, s. 25.

144.

Som foran.

145.

Som foran.

146.

Som foran, s. 24

147.

Jf. innstilling fra Stortingets næringskomite nr. 1, 24. 6. 1848, angående stortingsproposisjon nr. 21. Jf. STF 1848: 552/553.

148.

Endringa som ble vedtatt hadde følgende ordlyd: «Lov af 20de August 1821 om det beneficerede og Statens Gods, dens 38te § sættes herved ud af Kraft. Det skal ikke heraf være en Følge, at bemeldte Lovs bestemmelser om Afhændelse af det Staten tilhørende Jordegods paa Almindingerne blive at anvænde». Jf. STF 1848, s. 394, STE 3. del, 1848–51, s. 31.

149.

Dette generelle juridiske synspunktet om at nomadisme ikke kunne konstituere eiendomsrett ble bekrefta av Høyesterett i en sak fra Helgeland i 1862. Høyesterett slo likevel fast at allerede det historiske forhold mellom samene som de opprinnelige beboerne av landet, og de innvandra norske eiendomsbesitterne, tilsa at man man måtte opprettholde og beskytte den bruksretten som samene (les: reindriftssamene) hadde fortsatt å utøve over «den herreløse Grund», selv etter de norskes «Okkupation». Selv om lovgivninga aldri hadde villa anerkjenne «Lappernes Folk» som eiendomsberettiga til de strekningene de hadde brukt fra Arilds tid, hadde den likevel forutsatt at samenes helt nødvendige flytting med reinen fortsatt ville finne sted, og at den uunngåelige bruken av andres skog og mark som hang sammen med dette, ikke kunne regnes som straffbare eiendomsinngrep. HRD 21. juni 1862. Vedlegg 7 i NOU 1984: 18, s. 655. (Denne dommen fra 1862 er for øvrig ett av de aller klareste konkrete resultatene av påvirkninga fra «den norske historiske skole», hvor nordmennene ble eiendomsbesittere ved innvandringa, mens de samiske nomadene fortsatte som eiendomsløse, selv om de hadde vært der fra før.)

150.

Jf. STE 3. del, 1848–51, s. 211. Det er heller ikke noe rart at Stortinget ikke hadde noen bemerkninger. Den norske historiske skoles lære om at nomadisme ikke konstituerte eiendomsrett, må nemlig ha vært vel innarbeidd i den norske eliten på slutten av 1840-tallet. Se punkt 1.7.5.8.

151.

Med dette la man også grunnlaget for de seinere jordsalgslover og reglementer som i lange perioder gjorde den samiske (og kvenske) befolkninga i Finnmark rettsløse, med hensyn til jordeiendomserverv. Særlig gjaldt det jordsalgslova av 1902. Der ble det bestemt at kun norsktalende skulle få kjøpe jord.

152.

Jf. Brandt 1867. Se også punkt 1.7.

153.

Dette avsnittet er noe utvida i forhold til det som er gjengitt i Pedersen 1999: 32 ff.

154.

Akkurat det var nok neppe kjent i 1848, men det var en etablert historisk sannhet i samtida at samene var kommet både til Finnmark og resten av Norge før nordmenene. Jf. Keyser 1839.

155.

Jf. Ræstad 1930–33: 418.

156.

Dette bekreftes ikke minst av Jebens 1999.

157.

Ett forhold som ikke drøftes her, er hvordan og om kongen fikk eiendomsretten i det øyeblikk de jurisdiksjonelle forholdene ble avklart. Ut fra at jurisdiksjon er et offentligrettslig forhold mens eiendomsrett er et privatrettslig, er det imidlertid ingen umiddelbar sammenheng mellom disse to.

158.

NOU 1984: 18, s. 167

159.

NOU 1984: 18, s. 168

160.

NOU 1984: 18, s. 168.

161.

Jf. f.eks. Pedersen 1994, kap. 5.

162.

Jf. Odner 1992: 181.

163.

Nils Chr. Vibe Stockfleth (1787–1866), prost/språkforsker, gjorde en stor innsats for at samene skulle møtes på sitt eget språk i kirke og undervisning. Se f.eks. Berg 1989.

164.

Dahl 1957: 77.

165.

Dahl 1957: 77/78.

166.

Dahl 1957: 79.

167.

Etter Dahl 1957: 77.

168.

Dahl 1957: 85. På begynnelsen av 1850-tallet ble det til og med foreslått at man skulle sette samebarn bort til norske familier. Jf. Dahl 1957: 113.

169.

Det var ikke forbausende ut fra den motstanden som allerede var kommet til uttrykk.

170.

Dahl 1977: 91/92.

171.

Han hadde vært sokneprest i Alta-Talvik siden 1845, og gikk ikke inn for å lære samisk. Etter fire års forløp forstod han skolebarnas svar, på grunn av at « ... språket hadde lagt seg etter ham og ikke han etter språket». Jf. Dahl 1957: 81,87.

172.

Dahl 1957: 92/93.

173.

Dahl 1957: 93.

174.

Som foran.

175.

Som foran. Resultatet ble i første omgang en kgl. res. av 5.3.1851. For årene 1851–54 ble det så bevilga 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Jf. Dahl 1957: 109. Den nevnte resolusjonen uthula morsmålsundervisninga og slo blant annet fast at staten ikke hadde noen plikt til undervisning på samisk ut over de lovbefalte kunnskapene. Jf. Niemi 1985: 50.

176.

Seip 1997: 131–132.

177.

SF 1848: 335.

178.

SF 3, 1848–51:241.

179.

Innenfor sedvanerettsprosjektet dekkes reindriftas sedvaner og rettsoppfatninger spesielt av Kirsti Strøm Bull, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara.

180.

Lappekodisillen ble nok brukt overfor andre enn reindriftssamer, men det er helt utvilsomt at den formelt iallfall gjaldt dem.

181.

I denne perioden finner man for øvrig også eksempler på at lappekodisillen ble anvendt til fordel for fastboende samers rett til laksefiske i Tanavassdraget, jf. Pedersen 1989.

182.

Om bakgrunnen for dette, jf. bl.a. Pedersen 1998 a.

183.

Kommisjonen antok likevel at dette bare var 2/3 av det reelle tallet. Jf. Ot. prp. nr. 42, 1854, s. 2–3. Rapporten er datert 28.2.1853.

184.

Liknende inntrykk gir kommisjonen også fra sine møter med reindriftssamene i Karasjok og Kautokeino. Kirsti Strøm Bull har en detaljert gjennnomgang av det som kom frem fra møtene med reindriftssamene i Finnmark.

185.

O. No. 42 1854: 32/33. Se SF 8. del 1854: 433. Innstillinga er også i detalj gjengitt i bladet «Krydseren», nr. 309, Kristiania 16.8.1854.

186.

Instill. O. No. 82. (1854).

187.

Jf. Grunnlovas § 105: «Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen».

188.

I følge Johs. Andenæs er § 105 « ... skrevet med tanke på ... ekspropriasjon av eiendom til fordel for staten. Men prinsippet må gjelde generelt, også ... for ekspropriasjon av rettigheter av annen art enn eiendomsrett». Andenæs 1994: 449.

189.

Indstill. 0. No.82. Se SF 8. del 1854: 433. Uvf. Når det gjelder 1854-saka for øvrig, vises til Pedersen 1998 b, med videre kildehenvisninger.

190.

Når man sa at Norge hadde hatt rettigheter, dreier det seg altså om samenes rettigheter. I Lappekodisillen var det nemlig klart slått fast at den ikke hjemla statene noen rettigheter over grensa til det andre landet.

191.

Om denne saka: Se Pedersen 1997. For kildehenvisninger vises til forannevnte.

192.

Dette er nok en vel sterk utlegning av den formelle sida av1751-traktaten, og ikke helt i overensstemmelse med det som faktisk ble bestemt da. På den annen side har kronofogden i faktisk forstand mye rett i tankegangen om at dette stadig var samisk fellesområde, i og med at samene hadde også hadde full rett til å bruke landet på begge sider av grensa.

193.

Viser til tida før 1852.

194.

Grensekonvensjonen mellom tsaren av Russland og kongen av Sverige-Norge, da nåværende Sør-Varanger ble norsk område.

195.

Med henvisning til statsråd Mantheys dagbøker, skriver Eriksen/Niemi at den norske regjeringa avviste det finske initiativet om å oppheve grensesperringa på grunn av at det ville være et tilbakeskritt i forhold til målet om å gjøre nomadene til fastboende. Jf. Eriksen/Niemi 1981: 28/29.Tilsvarende finner man hos Kaartvedt 1995: 323.

196.

Novembertraktataten av 1855 ble også brukt som begrunnelse for ikke å gå med på det finske forslaget.

197.

Omtalen av kommisjonens arbeid bygger på Sandvik 1993: 367 ff. Einar Niemi har også gitt et instruktivt innblikk i kommisjonens arbeid. Jf. Niemi 2000.

198.

Et mindretall i kommisjonen ønska fullt erstatningsansvar overalt på privat eiendom, og hadde kun de fastboendes interesser for øye.

199.

Sitert fra komitéinnstillinga etter Sandvik 1993: 368.

200.

Jf. punkt 1.3.

201.

Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 18de Januar 1854, som ved Kongelig Resolution af 31te samme Maaned Naadigst er bifaldt. Stortingsproposisjon nr. 13. andre del. Se Kongelige Propositioner og Meddelelser fremsatte paa fjortende ordentlige Storthing i 1854, s. 129–38, 1854.

202.

Stort.prp. nr. 13, andre del, 1854, s. 130. I NOU 1993: 34 finnes en oversikt og drøfting av de tidligere formelle skogbestemmelsene, s. 88 ff.

203.

Det var ikke bare i Finnmark myndighetene var bekymra for skogen. Det samme gjaldt i statsallmenningene sør i landet. I Ot. prp. nr. 21 1848 beskrives nærmest en alles kamp mot alle om ressursene i disse allmenningene. For å sikre en bedre bruk ble det der foreslått å selge allmenningene til de bruksberettiga mot at de forplikta seg til utskiftning. Dette ville føre til en mer ansvarlig utnyttelse meinte man. Jf. Punkt 1.3.2.

204.

Kommisjonen utdypa imidertid ikke hva disse grunnene eventuelt kunne være. I NOU 1993: 34, s. 93, konstateres det også at det frem til 1848 ikke synes å ha vært innført utvisning andre steder enn i Alta.

205.

Stort. prop. nr. 13, andre del, 1854, s. 131/132.

206.

Som foran, s. 132. At det kun var to til bekreftes av Indredepartementet, sm. st. s. 142.

207.

Som foran, s. 132.

208.

I NOU 1993: 34, s. 95, uttaler Samerettsutvalgets rettsgruppe at det frem til midten av 1800-tallet ikke rådde noen oppfatning blant offentlige tjeneste- og embetsmenn i Finnmark, om at der ikke hefta noen bruksrettigheter på offentlige skoger i Finnmark.

209.

Verksbestyrer Thomas mot Moses Pedersen. Jf. Rt. 1852: 404–405. Uvf.

210.

Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 18de Januar 1854, som ved Kongelig Resolution af 31te samme Maaned Naadigst er bifaldt. Stortingsproposisjon nr. 13. andre del. Se Kongelige Propositioner og Meddelelser fremsatte paa fjortende ordentlige Storthing i 1854, s. 131.

211.

Kommisjonen viste i den forbindelse til jordutvisningsresolusjonen av 1775. Hos Spilling 1920: 89, fremgår det at det hadde vært en skogfogd i Alta siden 1753.

212.

St.prop. nr. 13, andre del, 1854, s. 131. (Uvf.) Amtmannen derimot brukte begrepet «Statens Skove» i sine merknader til forslaget fra kommisjonen. Jf. bl.a. Stort.prop. nr. 13, andre del, 1854, s. 138.

213.

Som foran, s. 132.

214.

Som foran.

215.

Som foran, s. 140. Amtmannen på sin side var ikke umiddelbart stemt for at skogen uten videre burde forvaltes gjennom en « ... Fordeling af visse Skovstrækninger til bestemte Grandelag». Vel nok kunne det være en hensiktsmessig ordning som allerede var gjennomført flere steder. Imidlertid meinte han at det ikke var riktig at statsstyrelsen beskjeftiga seg med den slags foranstaltninger.

216.

Som foran, s. 135. Alta formannskap hadde bedt om at skogen på de matrikulerte eiendommene måtte overlates eierne av jorda til fri disposisjon. Dette gikk kommisjonen i mot. For det første gav ikke lovgivninga adgang til det. Dernest hadde kjøpesummene i sin tid kun vært fastsatt i forhold til de eiendomsrettighetene som partene var kjente med. Det ville derfor være en «ubillig Fordeel» for eieren, da man antok at det ikke var betalt for skogen.

217.

Slik begrepet bruksrett anvendes, er det nærliggende å tenke seg at kommisjonen har hatt en forestilling om at staten eide grunnen («statsallmenning»), men at innbyggerne hadde bruksrett. (Femårsberetninga for 1861–65 er ikke undersøkt).

218.

FAB 1856–1860: 3.

219.

Barth 1858: 67.

220.

Barth 1858: 116 ff og 137 ff. Om det lå en realitet i dette er mindre klart.

221.

Barth 1858: 99.

222.

Som foran s. 104.

223.

Som foran s. 105.

224.

FAB 1866–70, s. 11.

225.

Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 18de Januar 1854, som ved Kongelig Resolution af 31te samme Maaned Naadigst er bifaldt. Stortingsproposisjon nr. 13. andre del. Se Kongelige Propositioner og Meddelelser fremsatte paa fjortende ordentlige Storthing i 1854, s. 136. 1854.

226.

s. 136/137. Kopien noe utydelig.

227.

s. 137.

228.

O. No. 33. (1862/63), s. 9,12. Når Karasjokområdet ikke er nevnt spesielt, kommer det trolig av at det ble regna til de indre skogegnene i Tana.

229.

O. No. 33. (1862/63), s. 9.

230.

Som foran.

231.

Dat. 19.3.1862. Jf. O. No. 33. (1862/63), s. 1.

232.

O. No. 33. (1862/63), s. 2.

233.

Henvisninga til § 6 i lova gjelder fogdens adgang til å utvise gratis byggeplass på øde strekninger hvor det ikke var sannsynlig at mange ville slå seg ned. Verken i selve lova eller i reglementet ble det gitt noen åpning for at den overveiende samiske og kvenske befolkninga i disse områdene var unntatt fra bestemmelsene.

234.

DT 1868: 494.

235.

DT 1868: 497.

236.

DT 1868: 498.

237.

Uvf.

238.

DT 1868: 498.

239.

DT 1868: 499.

240.

DT 1868: 501.

241.

Tilfellet er nærmere omtalt i Pedersen 1994: 81.

242.

Sveli: 1990: 221–222.

243.

Gjengitt etter Sveli 1990: 222.

244.

Stort. prop. nr. 13, andre del, 1854, s. 142.

245.

ID 1874: 287/288.

246.

Arvis Sveli skriver at det på 1870-tallet var to typer skogvoktere i Finnmark, oppsynsbetjenter og tilsynsmenn. Oppsynsbetjentene hadde en årslønn på fra 16 til 40 kroner pr. år. Det var en god del penger på den tida. Jf. Sveli 1990: 110.

247.

Sveli, f. 1920, var herredsskogmester på Sør-Helgeland i 32 år. Jf. kort forfatteromtale i Sveli 1990.

248.

Sveli 1990: 77/78.

249.

FAB 1856–1860: 3.

250.

FAB 1856–1860: 4.

251.

O.No. 33. 1862–63, s. 3.

252.

Regjeringsadvokaten, prosesskrift 18.05.1864. Jf. Spilling 1920: 95.

253.

En meget illustrativ oversikt over dette finner man i Indredepartementets oversikt over innberetninger fra skogfunksjonærer i det nordenfjeldske Norge, 1857–1873. Jf. ID 1874.

254.

FAB 1866–70, s. 13. Så seint som i FAB 1896–1900, s. 23, kom amtmannen med et tilsvarende hjertesukk: «... mangesteds gjør endnu den Opfatning sig gjældende, at Skogen, det er noget, Vorherre har skabt til Brug for Alle; naar en Mand trænger et Træ til et eller andet bryg, saa er det ingen Synd, at han hugger det, selv om han derved skulde sætte sig du over virkelige Love og Paafund».

255.

FAB 1866–70, s. 32. Selv om amtmannen brukte uttrykket «Statsskovene», er det rimelig grunn til å anta at allmuen ennå på denne tid hadde et annet syn.

256.

ID 1874: 282.

257.

FAB 1866–70, s. 12. Liknende uttalelser finner man også i seinere femårsberetninger.

258.

FAB 1891–95, s. 23.

259.

FAB 1891–95, s. 24. Om den formelle rettstilstanden heter det i den samme femårsberetninga (s. 23) at enhver mann bosatt i Finnmarks landdistrikt hadde rett til gratis utvisning av bjørk til brensel innenfor distriktets grenser. Til slike «Brugsberettigede» var det i femåret utvist gratis brensel til en verdi av 170 000 kr.

260.

O. No. 33. (1862/63), Om Udfærdigelse af en Lov angaaende Afhændelse af Statens Jord i Finmarken, s. 1.

261.

O. No. 33. (1862/63), s. 16.

262.

Dat. 19.3.1862. Jf. O. No. 33. (1862/63), s. 1.

263.

Som foran.

264.

O. No. 33. (1862/63), s. 3.

265.

Som foran. Dette fikk han støtte til fra den lokale embetsmannskomitéen som fikk i oppdrag å gå gjennom problematikken med jordutvisning og skogforhold. Jf. s. 8.

266.

O. No. 33. (1862/63), s. 4. For øvrig bemerka amtmannen at ordninga med at formannskapet uttalte seg om hvem som burde få jord, var innført av en av hans nærmeste forgjengere. Selv hadde han ved enhver anledning stått på at formannskapet ikke hadde noe å gjøre «... med Bortgivelse eller Overdragelse af Eiendom, som ikke tilhører Kommunen, men Staten, ...». Til amtmannens anførsel om at der ikke var mangel på mennesker i Finnmark – som ganske sikkert reflekterer den raske vektsten i den norske og kvenske i denne perioden – fantes det likevel en oppfatning i sentrale politiske kretser om at det omtrent ikke bodde folk der. Et slikt syn kommer blant annet til uttrykk i en innstilling fra den samme komiteen som behandla jordsalgslova for for Finnmark, Stortingets andre komité for næringsveiene, 16.5.1863, om handelslovgivninga i Finnmark. Der omtales nemlig amtet som «det fattige og folketomme Finmarken». (Jf. Indst. O. No. 90. 1863.) Innstillinga om jordsalgslova ble for øvrig avgitt bare fire dager tidligere, 12.5.1863.

267.

O. No. 33. (1862/63), s. 5.

268.

O.No. 33. (1862/63), s. 6.

269.

O. No. 33. (1862/63), s. 7.

270.

Innstillinga ble avlevert 30.8.1862. Som foran, s. 13.

271.

I sin omtale av jordsalgslova av 1863 betoner Gudmund Sandvik hensynet til skogen, og skriver at lova var et ledd i det nye riksomfattende skogvernet. Jf. Sandvik 1993: 370.

272.

O. No. 33. (1862/63), s. 11.

273.

Jorda skulle ikke lenger falle tilbake til staten hvis den ikke ble brukt. Det offentlige skulle heller ikke lenger kunne disponere over privat eiendom for å fremme fiskeriformålene. Skog på eiendommer som fra da av ble solgt skulle tilhøre eieren.

274.

O.No. 33. (1862/63), s. 8.

275.

O. No. 33. (1862/63), s. 9,12. Når Karasjokområdet ikke er nevnt spesielt, kommer det trolig av at det ble regna til de indre skogegnene i Tana.

276.

Som foran.

277.

Som foran.

278.

Dette var den kjente vitenskapsmann og folkeopplyser Eilert Sundt. Han var redaktør i «Folkevennen» fra 1857 til 1866. Jf. NBL XV:289. Midbøe 1973: 26 ff, gir et resymé av denne reisa på basis av flere artikler i «Folkevennen».

279.

Folkevennen 1865, s. 25. I femårsberetninga for 1866–70 anførte amtmannen at innlandet var nesten hundre prosent samisk, og at de ellers i Finnmark «holde seg mest inde i Fjordene», men at også Seiland, Sørøya og Rolfsøya for en større del var bebodd av samer.

280.

Sm. st., s. 28.

281.

O.No. 33. (1862/63), s. 17.

282.

O. No. 33. (1862/63), s. 18.

283.

Han kom også inn på at den foreslåtte befaringskommisjonen – forstmesteren, en agronom og fogden – ville savne lokalkunnskap i den grad at kommunestyret også burde kunne velge ett medlem for å tale allmuens interesser. Som foran.

284.

O. No. 33. (1862/63), s. 19.

285.

Som foran.

286.

O. No. 33. (1862/63), s. 20.

287.

O.No. 33. (1862/63), s. 10.

288.

Som foran.

289.

O. No. 33. (1862/63), s. 10–11.

290.

O. No. 33. (1862/63), s. 13.

291.

Lovas § 9. Der brukes uttrykket «... vente sig den utdviist og tilskjødet efter de forhen gjældende Regler, ...».

292.

Tilsvar fra regjeringsadvokaten i saken «Regjeringsadvokaten mod Erik Salomonsen Elvebakken med flere». Gjengitt hos Spilling 1920: 87 ff. Se også punkt 1.7.1.

293.

O. No. 33. (1862/63), s. 19.

294.

Dette var hjemla i jordutvisningsresolusjonens § 1, hvor 8 sauer ble sett som likeverdig med 1 ku.

295.

Som foran.

296.

O. No. 33. (1862/63), s. 19/20.

297.

O. No. 33. (1862/63), s. 19.

298.

Som foran.

299.

O.No. 33. (1862/63), s. 9.

300.

En beiterett som hadde stått ved lag både før og etter 1775. Jf. Nou 1993: 34, s. 110.

301.

Jeg oppfatter at et slikt synspunkt er i overensstemmelse med Sverre Tønnesens drøfting av dette spørsmålet. Jf. Tønnesen 1979: 266.

302.

Jf. NOU 1993: 34, s. 111. Når det gjelder kontrakt med beiterettshaver viser rettsgruppa her i en fotnote til reglene i servituttlova av 29.11.1968 § 9. Blant ledende jurister er det imidlertid ikke enighet om at det ikke forelå en beiterett for de som kjøpte eiendommer etter 1864. Jf. Tønnesen 1979: 265–66.

303.

En ikke-jurist bør være forsiktig med det.

304.

Indst., O. No. 79, 1863, s. 1. Dette hadde stortingskomiteen støtte for blant annet hos den tyske filosofen G. W. F. Hegel (1770–1831). Nils Oskal skriver at Hegels syn var at kulturer var i forandring og de utvikla seg til det bedre. Lavest fant man nomadekulturen, og sivilisasjonens historie tok til da den første nomaden etablerte seg som jordbruker: «Den egentlige begynnelse og den første dannelse av stat er med rette blitt tilskrevet jordbruket, ..., i det jordbrukets prinsipp medfører dyrking av jorden og dermed uinnskrenket privateiendom, og som samtidig driver tilbake de villes nomadiske liv, ...». Etter Oskal 1998: 8/9.

305.

Undertegnede har ikke gjennomgått forarbeidene til jordsalgsreglementet, og heller ikke debattene i odelsting og lagting i forbindelse med behandlinga av lova.

306.

Se nærmere om dette i punkt 1.7.

307.

Opphevelsen av disse paragrafene var nedfelt i § 12 i lova.

308.

Se punkt 1.3.2.1.

309.

Det eneste er forbudet mot salg i bestemte områder, som er omtalt foran.

310.

18.5.1864. Tilsvar fra regjeringsadvokaten i saka: «Regjeringsadvokaten mod Erik Salomonsen Elvebakken med flere». Saka gjaldt det offentliges påstand om at de tiltalte hadde plikt til å betale avgift – «Recognition» – for furumaterialer som de hadde hogd på egen eiendom. Jf. Spilling 1920: 87 ff. Saka er også omtalt i NOU 1993: 34, s. 96 f.

311.

Spilling 1920: 88.

312.

Spilling 1920: 89.

313.

Spilling 1920: 89.

314.

Spilling 1920: 89.

315.

I sin juridiske doktorgradsavhandling om eiendomsretten til grunnen i den indre delen av Finnmark, finner Otto Jebens for sin del ikke at staten erverva noen slik eiendomsrett. Jf. Jebens 1999.

316.

Dom av 23.9.1863. Jf. Spilling 1920: 93. Allmuens mangel på fiskerett utenfor egne eiendomsgrenser må sies å være et merkverdig synspunkt all den stund § 6 i jordutvisningsresolusjonen fra 1775 slo fast at bruksmåter som allmuen hadde felles, fortsatt skulle stå ved lag.

317.

I den omtalte dommen ble det vist til Retstidende 1838, s. 233, hvor det het at «statens jord her ikke er almenning». Jf. Spilling 1920: 93. Problemet er bare at i Norsk Retstidende, nr. 16, 18.4.1838, ikke står noe om om Finnmark på s. 233. Der er gjengitt en høyesterettsdom som gjaldt et forhold i Ringebu prestegjeld.

318.

NOU 1993: 34, s. 98/99.

319.

Sandvik 1993: 338.

320.

ULSS, nr. 22, 19.11.1863.

321.

Se punkt 1.3.

322.

Ot.prp. 21 1848: 23.

323.

Brandt 1867: 194. Uvf.

324.

Som foran.

325.

Ot.prp. 21 1848: 23.

326.

Som foran.

327.

Brandt 1867: 194.

328.

Ot.prp. 21 1848: 23.

329.

Det vil også si at Brandt om mulig var enda mer på kollisjon med de realhistoriske fakta enn man hadde vært i odelstingsproposisjon nr. 21 i 1848.

330.

Brandt 1863: 176. Omtrent likelydende i Brandt 1867: 195.

331.

Som foran.

332.

Se punkt 1.3.2.1.

333.

Sandvik 1993: 340.

334.

Brandt 1867: 468. Gudmund Sandvik konkluderer med at det er Brandts lære som seinere er fulgt. Seinest gjelder det forarbeidene til jordsalgslova av 1965. Selv slutter han seg også til denne læra, og hevder han har tatt feil når han tidligere har skrevet at jordutvisningsresolusjonen av 1775 og jordsalgslovene av 1863 og 1902 lå til grunn for læra om statens eiendomsrett. Disse lovene har imidlertid «... vært bruk av læren, ikke dens grunnlag». Jf. Sandvik 1993: 340/341.

335.

Sandvik 1993: 340. Spørsmålet om terra nullius berøres også i punktene 1.11.3 - 1.11.5.

336.

Prøveforelesninga ble holdt 6. oktober 1862. Jf. Brandt 1862: 121 ff.

337.

Brandt 1862: 21.

338.

Brandt 1862: 22.

339.

Som foran.

340.

Som foran.

341.

Brandt 1862: 123.

342.

Brandt drøfta imidlertid også sedvanerettens plass ved sida av lovgivninga, og la vekt på at det på flere felter fant sted en sedvanerettsdannelse ved sida av den nasjonale retten. Etter hans syn var sedvaneretten en likeberettiga rettskilde ved siden av lovgivninga. Jf. Brandt 1863: 123, 127. Derfor var en dommer, ved sida av lova, pliktig å kjenne til både sedvaneretten og den retten som hadde sin opprinnelse i vitenskap og rettsanvendelse. Gjorde han ikke det, krenka han sin embetsplikt når han av ukyndighet dømte uriktig. Brandt gjorde imidlertid et unntak for lokal og partikulær sedvanerett, som dommeren ikke var forplikta å kjenne til. Partene kunne ikke legge dommeren til last om han ikke kjente slike, og gjorde best i selv å bibringe ham den kunnskapen som var nødvendig. Jf. Brandt 1863: 131.

343.

Brandt 1862: 127. (Uvf). I en vurdering av Brandts prøveforelesning sier Dag Michaelsen at dette var den sentrale teksten for den endra sedvanerettsforståelsen i norsk rettsvitenskap, selv om han likevel mener at Brandt «... ikke formulerte noen enhetlig teoretisk begrunnelse for synspunktet om sedvanerettens status som rettskilde». Jf. Michaelsen 1994: 219.

344.

Norske historikere hadde siden 1832 som mål å vise at det norske folk var «... et av Europas ældste, historisk-berømte Folk, ...». Dahl 1976: 37, eller «one of Europe’s oldest, most historically renowned people, ...». Jf. Nordby 1995, s. 181. (Undertegnede bygger i det følgende i det alt vesentlige på Keyser, og har ikke gjennomgått Munchs skrifter.)

345.

Jeg er klar over at liknende teorier var lansert av tidligere vitenskapelige forfattere mot slutten av 1700-tallet, men går ikke her inn på en drøfting av hvorfor de ikke hadde fått større gjennomslag, eller hvorfor Keyser ikke viste til dem i sitt forfatterskap.

346.

Rudolf Keyser underviste også i retts- og forfatningshistorie ved universitetet i Christiania. Etter hans død ble forelesningsmanuskriptene hans, som fantes i tre versjoner, utgitt ved Oluf Rygh i 1867 – «Norges Stats- og Retsforfatning i Middelalderen». Det som ble lagt til grunn for utgivelsen var de forelesningene han holdt over emnet i 1859–1860. (Keyser 1867). Rygh gav i 1868 også ut fem forelesninger Keyser holdt i 1845 som en innledning til den historiske fremstillinga av Norges retts- og statsforfatning i middelalderen (Keyser 1868). Med mindre variasjoner går hovedtrekkene i innvandringsteorien, og de grunnleggende forskjellene mellom samer og nordmenn igjen i alle disse utgivelsene.

347.

Dahl 1976: 42. I Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie. Bd. 6, er trykningsåret for avhandlinga angitt til 1838.

348.

Keyser 1839: 263.

349.

Keyser 1839: 265.

350.

Keyser 1839: 265.

351.

Keyser 1839: 405/406.

352.

Keyser 1839: 428.

353.

Keyser 1839: 428/429. Der hadde stammen vært bosatt allerede 600 år før Kristus. Sm. st., s. 441.

354.

Keyser 1839: 448.

355.

Keyser 1839: 430.

356.

Keyser 1839: 430/431.

357.

Et knapt hundreår etter Kristi fødsel.

358.

Keyser 1839: 351.

359.

Keyser 1839: 353. Både Jordanes og Procopius skreiv sine arbeider midt på 500-tallet.

360.

Keyser 1839: 368.

361.

Keyser 1839: 369.

362.

Keyser 1839: 369.

363.

Keyser 1839: 369/370. Deres fornemste offer var likevel den første krigsfange. Han ble ofra til Mars. Ofringa skjedde for øvrig ikke bare ved å drepe ham, men ved å henge ham opp i et tre, kaste ham på skarpe torner («spidde ham paa Spyd?»), eller ved en annen smertefull dødsmåte.

364.

Både æser, vetter, ofringer, etc. var der.

365.

Keyser 1839: 371. Når det gjelder begrepet Thule skal man også merke seg at Keyser, ut fra Pytheas, trakk den slutning at også kelterne i Britania hadde kjent Norge under navnet Thule («Mørkets Land») i det fjerde århundre f.Kr. Kelterne hadde antakelig besøkt Norge for å kjøpe skinnvarer av de uten tvil eneste beboerne der dengang – «Vidt adspredte Hobe af vilde Finlapper paa det laveste Dannelses-Trin ... «. Jf. Keyser 1839: 460.

366.

Keyser 1839: 444.

367.

Keyser 1839: 444.

368.

Keyser 1839: 444.

369.

Keyser 1839: 450/451.

370.

Keyser 1839: 451/452.

371.

Keyser 1839: 453.

372.

Seinere oldsaksundersøkelser måtte vise om den også strakte seg i betydelig mengde over Nord-Frankrike og De britiske øyer. Jf. s. 453.

373.

Keyser 1839: 457. Det var steinsaker

374.

Keyser 1839: 457.

375.

Keyser 1839: 457.

376.

Keyser 1839: 457/458.

377.

Keyser 1839: 458.

378.

Keyser 1839: 458/460.

379.

Keyser 1839: 460.

380.

Keyser 1839: 461. Eller – slik han uttrykte seg i et forelesningsmanus: «Finnerne vare kun omflakkende Vilde, der udryddedes eller fortrængtes til afsidesliggende Udørkener af de mere dannede og kraftige Nybyggere». Jf. Keyser 1868: 405.

381.

Keyser 1839: 461.

382.

Keyser 1839: 461.

383.

Keyser 1867: 3–4.

384.

Keyser 1868: 404. Denne måten å organisere staten på gjaldt særlig den tyske stamme av den germanske folkeklasse.

385.

Keyser 1868: 404.

386.

Keyser 1868: 405.

387.

Keyser 1867: 4.

388.

Keyser 1867: 4.

389.

Keyser 1868: 405/406.

390.

Keyser 1867: 4.

391.

Keyser 1868: 406.

392.

Keyser 1867: 5.

393.

Keyser 1867: 4–5.

394.

Keyser 1867: 5–6. Se også side 13 hvor det sies at Norges fylkesinndeling ansees like gammel som landets «Bebyggelse ved Nordmænd».

395.

Keyser 1867: 6.

396.

Keyser 1867: 146.

397.

Keyser 1867: 147.

398.

Keyser 1867: 16–17.

399.

Dahl 1976: 44.

400.

Spilling 1920: 88.

401.

Dahl 1976: 73.

402.

Seip 1998: 102.

403.

Jf. Indst. O. No. 79, 1862/63.

404.

Solem 1970: 1.

405.

Balsvik/Drake NNK 2 1994: 188. Jf. også Niemi NNK 1 1994: 122.

406.

Med kvener menes etterkommerne av de finskætta innflytterne som hadde slått seg ned i Finnmark, særlig fra begynnelsen av 1700-tallet og utover.

407.

Jf. Pedersen 1994: 89.

408.

Niemi NNK 2 1994: 120.

409.

Den hadde tidligere samme år stått i «Tromsø Tidende». Jf. Zorgdrager 1997: 95

410.

Zorgdrager 1997: 95/96. Traktaten som ble omtalt var lappekodisillen fra 1751.

411.

For øvrig fins det en svært omfattende litteratur om dette opprøret hvor handelsmannen og lensmannen ble drept.

412.

Zorgdrager 1997. Ved siden av å være den beste og grundigste fremstilling som er skrevet om Kautokeinoopprøret, er avhandlinga også en meget god innføring i det samiske samfunnet, og i samfunnsforholdene generelt i Finnmark og Nord-Troms midt på 1800-tallet.

413.

Zorgdrager 1997: 425–426.

414.

Som foran, s. 435.

415.

HR’s innberetning til kongen om sin dom. Versjonen i Rt., nr. 23 og 24, 26.05. og 14.06.1852, i gjengivelse i Mikkelsen/Pålsrud 1997: 309.

416.

Som foran.

417.

HR’s inberetning til kongen om sin dom. Rt. Nr. 10, 6.3.1854, i gjengivelse i Mikkelsen/Pålsrud 1997: 309.

418.

Eriksen/Niemi 1981: 34. Sitatene er fra Stort. forh. 1862–63, bd. I, s. 390 f. s. 34–35. Slike tanker hadde nok et atskillig bredere nedslagsfelt, noe bl.a. Eilert Sundt fikk erfare da han på Folkeopplysningsselskapets generalforsamling i 1865 foreslo at man burde utgi noen småskrifter på samisk og finsk. Dette ble imøtegått med at det var uklokt og farlig, og at disse minoritetsgruppene «gik med russisk Sindelag og med Oprørsaand mod imod deres nye Fædreland». Særlig frykta man kvenene, og trakk frem den ulykken som tyskerne hadde brakt over Slesvig. Likevel gav selskapet ut noen skrifter på begge språk. Jf. Midbøe 1973: 39.

419.

Som foran, s. 34.

420.

Eriksen/Niemi 1981: 34. Sitatet er fra Stort.forh. 1862–63, bd. I, s. 390 f.

421.

Som foran, s. 35.

422.

Eriksen/Niemi 1981: 24–25, 34. Fra 1855 til 1865 hadde antallet finner i Vadsø by- og landdistrikt økt fra 436 til 1038. Jf. Niemi 1977: 27. Det var omtrent fri innvandring til Norge på denne tida, siden det tvungne passvesenet var avskaffa i 1860. Statsborgerrett ble oppnådd gjennom at man hadde fast eiendom i Norge og bodde her, hadde fast næringsvei, eller på annen måte viste at man oppfatta Norge som sitt nye fedreland. Jf. Eriksen/Niemi 1981: 16.

423.

Eriksen/Niemi 1981: 47.

424.

Eriksen/Niemi 1981: 16.

425.

Jf. foran, punkt 1.8.3.

426.

Såvidt skjønnes var det heller ikke en eneste samisk stortingsrepresentant fra Finnmark på 1800-tallet. Jf. oversikt i Helland II 1906: 765 ff.

427.

FAB 1856–60:9.

428.

DsC 1882: 147,151.

429.

Sm.st. Dette vil si at finnene (kvenene) var den gruppa som hadde lavest relativ andel av medlemmene i de styrende kommunale organer. Dette kan forklares med at flertallet av finner nettopp var kommet til Norge. Mellom 1845 og 1875 vokste antallet finner (kvener) fra 1692 til 5828. Det vil si at mangel på innsikt i det norske systemet, ved siden av språkvanskeligheter, bidrog til at andelen var så lav.

430.

FAB 1866–70, s. 59.

431.

Der fantes imidlertid tjenestemenn som så misforholdet i den offentlige representasjon, og også aktivt prøvde å få samer og kvener inn i offentlige ombud på denne tida. Midbøe 1973: 34.

432.

FAB 1866–70, s. 58. Se nedenfor hvor det fremgår at han hadde vært lensmann, men ble fjerna fordi myndighetene ønska en norsk person i stillinga.

433.

DT 1868: 186. Finansministerens foredrag av 23.3.1868.

434.

DT 1868: 187. For øvrig hadde amtmennene gjennom en kgl. res. av 12.8.1837, på landsbasis fått blankofullmakt – med rapport til FID – til å avsette lensmenn «uden Lovmaal og Dom», når han ikke var tilfreds med arbeidet deres.

435.

DT 1868: 187. Uvf.

436.

FAB 1866–70, s. 32. Det var den tidligere lensmannen som ble assistent.

437.

Se. f.eks. punkt 1.8.2.

438.

Ordtakene som er fra Nordland er henta fra Qvigstad 1922: 228. Qvigstads tilleggsopplysninger er særskilt angitt. De øvrige kommentarene er undertegnedes.

439.

Qvigstad 1922. I innledninga til oversikten over samiske ordtak og gåter skreiv Just Qvigstad at mange av de samiske ordtakene er innholdsmessig lik dem man finner hos andre folk – særlig finnene – eller er direkte innlånte. Likevel understreker han at også disse, ut fra det utvalget samene hadde gjort, gav et innblikk i deres tenkemåte, anskuelser og erfaringer, som man ellers bare ville oppnå gjennom langvarig samkvem med dem.Qvigstad bygger på ulike kilder, og utvalget hans er i det alt vesentlige fra og med Ofoten og nordover. Imidlertid trekker han inn ordspråk også fra svensk og finsk side. I hvert enkelt tilfelle oppgir han hvilket distrikt uttrykket stammer fra, og om noe tilsvarende fins i norske og nordiske ordspråksamlinger. Til sammen inneholder Qvigstads oversikt 760 nummer, men under det enkelte nummer kan det være oppgitt mange varianter av det samme ordspråket. I undertegnedes bruk av ordspråkene vises til Qvigstads nummer, slik at man der vil kunne finne nærmere opplysninger om dette – blant annet om det er genuint samisk, eller regnes som innlånt fra nabofolkene. Der andre kilder er referert, vises det til disse.De norske oversettelsene er gjort av undertegnede, fra den samiske grunnteksten med støtte fra den tyske versjonen som finnes hos Qvigstad. Bare unntaksvis har Qvigstad selv en norskspråklig variant.

440.

Qvigstad 1922, nr. 16.

441.

Qvigstad 1922: 141.

442.

Qvigstad 1922, nr. 90.

443.

Qvigstad 1922: 150.

444.

Qvigstad 1922, nr. 122.

445.

Qvigstad 1922, nr. 94.

446.

Qvigsta 1922: 150.

447.

Qvigstad 1922, nr. 137.

448.

Qvigstad 1922: 155.

449.

Qvigstad 1922, nr. 145.

450.

Qvigstad 1922: 155.

451.

Qvigstad 1922, nr. 204.

452.

Qvigstad 1922, nr. 531.

453.

Qvigstad 1922: 193.

454.

Abraham Brun var lensmann i Nesseby fra 1853 til 1876. Det følgende er henta fra en maskinavskrift av en artikkelserie Brun skreiv i Finnmarksposten i 1867, utlånt av Thor Thrane, Karasjok. Sidetallene viser til pagineringa i avskrifta, som ikke er sjekka mot originalen.

455.

s. 3.

456.

s. 4–5.

457.

s. 5. Med det siste meiner han monopolhandelsstedene.

458.

s. 5.

459.

s. 5.

460.

s. 5. Dette var midt i en av de aller sterkeste norske innflyttingsperiodene sørfra, på 1800-tallet.

461.

«... a kick from our boatman cooled this energetic Lap wonderfully. The Norwegians threat these Laps more like beasts, or little children, than men». Morrice 1881: 52.

462.

«I don’t mean they are cruel to them, but they seize them, and shake and scold them, ant the little Lap runs off and does what he is told at once». Morrice 1881: 52. Jf. også Pedersen 1984: 51–52.

463.

S. 5. Når sitatet nevner «finsktalende norske», betyr det samisktalende norske.

464.

Qvigstad 1922, nr. 140. Én mulig forklaring på hvorfor samene hadde så få ordtak om finnene, er naturligvis også at den virkelig store finske innvandringa først fant sted etter midten av 1800-tallet, og at en god del av de tidlige innvandrerne fra begynnelsen av 1700-tallet, i mange strøk ble assimilert i den samiske befolkninga.

465.

Qvigstad 1922, nr. 127, 151 og 431.

466.

Brun 1866: 1. Igjen ser man her en direkte påvirkning fra innvandringsteorien. Se punktene 1.7.5.3 – 1.7.5.5.

467.

Som foran.

468.

Brun 1866: 12.

469.

Brun 1866: 1.

470.

Brun 1866: 1–2. Men – man merker seg at også de innfødte norske i Finnmark fikk tilsvarende sterke karakteristikker for mangel på reinslighet.

471.

Brun 1866: 2.

472.

Brun 1866: 14.

473.

Som foran.

474.

Brun 1866: 7.

475.

Brun 1866: 8.

476.

Brun 1866: 15.

477.

Brun 1866: 8.

478.

Brun 1866: 15.

479.

Brun 1866: 4.

480.

Som foran.

481.

Midbøe 1973: 41 ff.

482.

Midbøe 1973: 41.

483.

FAB 1866–70, s. 1.

484.

Etter amtmannens meining gikk «Indvandringen» fra Finland ikke lenger tilbake enn første halvdel av 1700-tallet.

485.

FAB 1866–70, s. 54–55.

486.

1866–70.

487.

FAB 1866–70, s. 58.

488.

FAB 1866–70, s. 57.

489.

FAB 1866–70, s. 61.

490.

Midbøe 1973: 36.

491.

Som foran. Sitatet er hentet fra Folkevennen 1863, s. 549.

492.

Jf. f.eks. Bull. T./Gaski, H., i NNK 2 1994: 246.

493.

Verket het «Origin by Means of natural Selection» (Om artenes opprinnelse).

494.

«The Descent of Man and Selection in Relation to Sex». (Menneskets avstamning). Jf. f.eks. Nutti-Grankvist 1993: 4. Men – ennå på begynnelsen av 1880-tallet var ingen av Darwins egne skrifter oversatt til norsk eller gjort tilgjengelig for allmennheten. I Sverige og Danmark var imidlertid «Om artenes opprinnelse» oversatt i h.h.v. 1871 og 1872, og «Menneskets avstamning» kom på dansk i 1874. Jf. Lie 1985: 519.

495.

Balsvik/Drake 1994: 99. De samme forfatterne skriver også at «Den norske rasismen overfor samene kaster utvilsomt ennå lange skygger inn i vår samtid». Sm. st.

496.

Christensen 1997: 91/92.

497.

Christensen 1997: 92/93.

498.

Christensen 1997: 93.

499.

Christensen 1997: 99.

500.

Bratrein/Niemi 1994 1:188.

501.

Jf. Jølle 1998: 205.

502.

Jølle 1998: 203.

503.

Eriksson 1975: 19. Når det gjelder sosialdarwinismen i Sverige og de internasjonale idéstrømningene som den var en del av, og hvilke virkninger dette fikk for samenes status, vises også til Svensson 1975 og 1997.

504.

Eriksson 1975: 15.

505.

Sitert etter Eriksson 1975: 15.

506.

Cramér 1980: 3. (Samene var typologisert som kortskaller.) Se også Svensson 1997: 105.

507.

Jf. Strøm Bull 1997: 17.

508.

Sitert fra Indberetning 1894, etter Strøm Bull 1997.

509.

Slik sett kom sosialdarwinismen inn som en ytterligere akademisk legitimering av det bildet av over- og underordning mellom folkegruppene, som var skapt av «den norske historiske skole» på 1830-tallet. I en slik forbindelse har det mindre betydning at den sistnevnte retningas innvandringsteori etter hvert ble sterkt anfekta.

510.

DsC 1882: 147.

511.

Sm. st. Når det gjelder nordmennene som den herskende rase, merker man seg at en forkjemper for samenes kulturelle rettigheter, professor J. A. Friis, i sin skjønnlitterære produksjon – bl.a. i den meget kjent romanen «Lajla», selv bidrog til denne oppfatninga. Hans Lindkjølen skriver nemlig i sin analyse av denne romanen som kom ut i 1881, at slik de tre etniske gruppene er fremstilt, «... kan det ikke være tvil om at nordmennene kommer fordelaktigst ut og trer fram som den herskende rase». Jf. Lindkjølen 1983: 50.

512.

DsC 1882: 147–148.

513.

Etter Hestmark 1998: 713. Sars’ hovedverk «Udsigt over den Norske Historie», som utkom mellom 1873 og 1891, inneholdt bl.a. et stort kapittel med tittelen «Fællesarisk og fællesgermansk kultur». Jf. Stenseth 1998: 415.

514.

Etter Hestmark 1998: 713.

515.

Som foran. Yngvar Nielsen var en av de absolutte samfunnstoppene i Norge, både av fødsel og gjennom ekteskapet med datterdatter til grev Wedel Jarlsberg. Han var personlig venn av kong Oscar II og lærer til prinsene når disse var i Norge. Jf. Svendsen 1997: 23.

516.

Helland II 1906: 3.

517.

Som foran s. 4.

518.

Som foran s. 5.

519.

Som foran s. 6.

520.

Som foran s. 5.

521.

Som foran.

522.

Som foran s. 11.

523.

Helland II 1906: 7/8.

524.

Som foran s. 11. Uvf.

525.

Jervell 1998: 12.

526.

Christensen 1997: 95/96. Se også nærmere om Mjøen og andre som forfekta liknende synspunkter hos Slagstad 1998: 117 ff.

527.

Se punkt 1.7.5.

528.

FAB 1866–70, s. 3.

529.

O. Nr. 52. 1868–69, s. 1.

530.

Som foran.

531.

Arvefeste var en spesiell form for jordleie hvor jorda ble leid ut ikke bare for jordleierens (festerens) eller hustruens levetid, men også for arvingenes i ett eller flere ledd, eller for et bestemt antall år. Jf. Gulbrandsen 1980: 24.

532.

O. Nr. 52. 1868–69, s. 1.

533.

O. Nr. 52. 1868–69, s. 3.

534.

O. Nr. 52. 1868–69, s. 4. Lovendringa ble sanksjonert av kongen på Stockholms slott, 8.5. 1869. Eriksen/Niemi 1981: 73, skriver at departementet meinte at en lovendring allerede da ville virke for drastisk, og at 1863-lova gav tilstrekkelig anledning til å ordne dette ad administrativ vei.

535.

FAB 1866–70, s. 39. Om veibygging og kolonisering i Sør-Varanger, se bl.a. Eriksen/Niemi 1981: 70 ff, Røst 1978: 9 ff, Wikan 1980: 36 ff.

536.

FAB 1866–70, s. 40.

537.

Bratrein, H.D./Niemi, Einar 1994: 186. Veiarbeid ble også brukt andre steder for å fremme liknende målsettinger.

538.

Sitert etter Wikan 1980: 43.

539.

Åsmund Røst har skrevet en informativ hovedoppgave om dette tiltaket, hvor selskapets lover og reglement også er gjengitt. Jf. Røst 1978: 134–136.

540.

Etter Røst 1978: 20.

541.

Som foran, s. 24.

542.

Jf. Røst 1978: 80/81.

543.

Bekkelund 1977, vedlegg 1, s. 188.

544.

Eriksen/Niemi 1981: 77. Om denne lova, se bl.a. Eriksen/Niemi 1981: 79 f, Røst 1978: 67, NOU 1984: 18, s. 408 ff.

545.

Eriksen/Niemi 1981: 75.

546.

Eriksen/Niemi 1981: 76.

547.

Jordalgsreglement av 1. juni 1895, § 1.

548.

Eriksen/Niemi 1981: 76.

549.

Landbruksdirektøren 1901: 42/43. Dette er tidligere gjengitt i Pedersen 1994: 82.

550.

Nestsiste punktum.

551.

Ot. prp. nr. 20, 1901–1902, s. 11. I § 1f var det i tillegg tatt inn en passus om at salg av statens jord til private ikke måtte finne sted når «dens afhændelse iøvrigt vilde være stridende mod landets interesser eller distriktets tarv». Jf. s. 10.

552.

Som foran, s. 12.

553.

Som foran, s. 13–14, §§ 2b og 5d.

554.

Jordsalgslova av 22.5.1902 stod ved lag til 1965.

555.

Man husker her Regjeringsadvokatens utsagn fra 1864 om at Finnmark hadde vært et herreløst område og at staten, «... benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden af andres Rettigheder». Jf. Spilling 1920: 88.

556.

Sitatene fra stortingsdebatten er henta fra NOU 1984: 18, s. 409.

557.

Statsråd Konow var en av de fremste politikerne i landet på denne tida. Jf. omtale av ham i NBL VII, s. 566 ff.

558.

Etter § 9 i statsborgerrettlova av 21.4.1888 var hovedprinsippet at kun norske og svenske statsborgere hadde rett til å eie jord eller fast eiendom i Norge. Det samme gjaldt bruksrett over grunn. Jf. Norsk Lovtidende, 2. avdeling. Christiania 1889.

559.

Lovutkastets § 2, første punktum. Jf. Ot. prp. nr. 20, 1901–1902, s. 11.

560.

Resultatet ble i overensstemmelse med proposisjonen.

561.

Her har han trolig tenkt på de finske innvandrerne som kom etter midten av 1800-tallet. Imidlertid hadde en god del kvener allerede i 1902 en inntil tohundreårig tilknytning til Norge.

562.

Sagai Muittalægje, 1.3.1906. Oversettelse fra samisk v. forf. Dette er tidligere gjengitt i Pedersen 1994: 82.

563.

Se punktene 1.7.1 – 1.7.2.

564.

Se punkt 1.6.3.

565.

I denne perioden ser man også at omtalen av finnmarksjorda i offentlige dokumenter enda klarere enn tidligere markerer at den alltid hadde tilhørt staten. Begrepet er nå «Staten oprindelige grund» (uvf). Uten at det dermed er sagt at det er første gang, finner man iallfall en slik formulering i FAB 1906: 1910, s. 18.

566.

FaaB 1702: 85. Når ikke innlandssamene nevnes, kommer det av at de ikke var den dansk-norske kongens undersåtter, kun skatteobjekter, på den tid.

567.

Jf. Tønnesen 1979: 280, NOU 1993: 34, s. 317/18, Jebens 1993: 388, Pedersen 1994: 107.

568.

Sitert etter NOU 1993: 34, s. 318.

569.

Tønnesen 1979: 134.

570.

Tønnesen 1979: 280. Samerettsutvalgets rettsgruppe er enig med Tønnesen i hans vurderinger av at jaktbestemmelsene fra 1702 stod ved lag etter 1775/1778. Jf. NOU 1993: 34, s. 317/18.

571.

Til dette kan man tilføye at befolkninga i Finnmark ennå midt på 1820-tallet ikke bare har hatt allmenningsrettigheter på landjorda, men også i forhold til sjøen. Dette kom til uttrykk gjennom at tilreisende fiskere hadde uttrykkelig forbud mot å drive fiske i fjordene i Finnmark.

572.

Jf. Tønnesen 1979: 280.

573.

Jf. NOU 1993: 34:163 ff, s. 318.

574.

SATØ. Pk. 414. ØFF til FA, 31.12.1829. Fogden opplyste dessuten at vinteren 1829–30 var det ikke ryper å få.

575.

SATØ. Pk. 414. Femårsberetninger 1825–40. Fogd Saxlund i ØFF til FA, 23.9.1840. For øvrig opplyste han at ingen hadde jakt som særskilt næringsvei.

576.

SATØ. Pk. 415. Femårsberetninger 1841–55. Kst. fogd Heyerdahl i ØFF til FA, 20.3.1846. I Troms var det noen flere samer som hadde jakt som hovednæring. Jf. FAB 1840–1845: 202.

577.

Det kan være enten Sverige eller Finland, men mest sannsynlig sistnevnte.

578.

FAB 1840–1845: 202. Lappekodisillen, som utelukkende gjaldt samer, ble ikke direkte nevnt, men var fullt ut i funksjon på denne tida, og var det eneste hjemmelsgrunnlaget for jakt på den andre sida av grensa.

579.

FAB 1846–1850: 7. Som en kuriositet kan nevnes at beretninga opplyser at det i 1850 var felt en elg i Tana, «... hvilket Dyr dog ellers neppe hører hjemme i disse Egne». Sm.st. For øvrig nevnes ferskvannsfiske også i FAB 1851–55:19: «Ørret fiskes i mange Fjeldvand og Elve og er den Ferskvandsfisk, som næst efter Laxen hyppigst forekommer».

580.

FAB 1851–55:24.

581.

Fogden i Øst-Finnmark hadde også tidligere klaga over at det var vanskelig å få gjennomført fredninger av egg- og dunvær. Det kom av «de hidhørende Bestemmelser foreskrevne private Rettergang», da tingene ble holdt sjelden, og ekstraretter var så kostbare på grunn av de lange reisene. Jf. SATØ. Pk. 415. FA. Femårsberetninger 1841–1855. ØFF til FA, 23.12.1850.

582.

FAB 1866–70:61.

583.

FAB 1866: 70:30. Tilsvarende formuleringer om samisk jakt finnes også i flere av de etterfølgende femårsberetningene.

584.

FAB 1866–70:30.

585.

FAB 1896–1900: 25.

586.

En av de første gangene femårsberetningene nevner jakt, uten å knytte det direkte til samene, er for årene 1896–1900. Der heter det at av de forskjellige sjøfuglene ble en del fanga av «Sjøbefolkningen» og at de mange steder spilte en ikke ubetydelig rolle i «Fiskernes» husholdning. FAB 1896–1900: 25. I FAB 1866–70:29 var det derimot sagt at det var samene som utnytta en del sjøfugler til mat, og at man også brukte «Vandfugle» i innlandet til mat.

587.

FAB 1896–1900: 24/25.

588.

FAB 1906–10:20.

589.

Helland I 1905: 513.

590.

Sm. st., s. 513–514.

591.

Jf. FAB 1901–1905: 16.

592.

Når det gjaldt retten til å drive jakt i Finnmark opplyser Amund Helland at den etter jaktlova av 20.5.1898, var fri for alle norske statsborgere på «statens grunn» i Finnmark. Unntaket var innvandra kvener som ikke hadde erverva norsk statsborgerrett. De ble i jaktsammenheng behandla som utlendinger. Jf. Helland I 1905: 478.

593.

Helland I 1905: 478.

594.

Nærmere om Isak Saba: Se bl.a. Eriksen 1975, NBL XII, Jernsletten 1986.

595.

Jf. Eriksen 1975: 86. Jakttidsstarten for småvilt var på den tid 25. august. Jf. brev fra Vadsø Jeger- og Fiskerforening til NJFF Finnmark, dat. 21.01.98.

596.

Sitatene er også etter Eriksen 1975: 86/87. I følge Eriksen ble jakttidsendringa vedtatt, jf. s. 87.

597.

Ut over det Eriksen skriver har undertegnede ikke undersøkt det materialet som åpenbart må foreligge.

598.

Niemi NNK 2 1994: 120.

599.

Jeg minner igjen om at det i forhold til reindriftssamiske forhold er rom for visse nyanseringer sammenlikna med det generelle bildet, og viser til Kirsti Støm Bulls undersøkelse: Reindriftens rettshistorie i Finnmark 1852–1960.

600.

Jf. Sandvik 1993: 39.

601.

Slagstad 1998: 26.

602.

Én definisjon på etnosentrisme er at «... trua på at ens egen måte å være på alltid er naturlig, god, fin, viktig, og at fremmede – i den grad de lever annerledes – er styrt av inhumane, frastøtende eller irrasjonelle standarder». (Ovf.) «The belief that one’s own patterns of behaviour are always natural, good, beautiful or important and that strangers, to the extent they live differently, live by savage, inhumane, disgusting or irrational standards». Sitert etter Asch 1999: 38, fra Harris 1988: 125.

603.

Et helt annet forhold er selvsagt at nyere forskning har vist at det har vært samisk husdyrhold i Finnmark siden 1300-tallet. Jf. Odner1992: 181.

604.

Ved sida av Eriksen/Niemi 1981 fins det også en god del annen litteratur om fornorskingsperioden. Bl.a. kan nevnes Bråstad Jensen 1991 og Dahl 1957.

605.

Dette var et ledd i de kolonitiltakene som ble iverksatt for å holde oppe befolkningstallet på kysten. Forvisninger av forbrytere fra andre deler av det danske veldet til Finnmark var et annet virkemiddel. Jf. Pedersen 1994: 39 ff.

606.

Jf. Storsveen 1998: 367.

607.

Dahl 1976: 94.

608.

Fjeldstad 1998: 165.

609.

Seip 1997: 25/26. Keysers ideal var et demokratisk samfunn basert på frie og likestilte bønder. Som foran, s. 26. Samene stod med andre ord langt fra dette idealet. Se også punkt 1.7.5.

610.

Feldbæk 1998: 305.

611.

Se reskript av 27.9.1726 til stiftsbefalingsmannen og biskopen over Trondhjems stift, bl.a om «... hvorledes de Norske Finner og Lapper skal omgaaes, ...». Der het det i innledninga at misjonen hadde liten fremgang på grunn av «... Lappers og Finners Forskrækkelse, Forførelse og Forhaanelse, samt Forurættelser af endeel Norske Indvaanere». Jf. Wessel-Berg I 1841: 489.

612.

Jervell 1998: 35. Øystein Sørensen drøfter innholdet i nasjonalismebegrepet, og bruker Norge etter 1814 som eksempel på utviklinga av nasjonalismen. Blant annet viser han at undervisning og lærebøker særlig fra andre halvdel av 1800-tallet ble prega av nasjonale verdier og nasjonalistiske ideer. Sørensen 1997: 116. Når det gjaldt samer og kvener ble de «... forsøkt tvangsnasjonalisert inn i et norsk fellesskap ...» Som foran, s. 120.

613.

Jervell 1998: 35. Undertegnede vil nok anta at iallfall hverdagsrasismen var virksom en god del tidligere enn det.

614.

NOU 1984: 18, s. 163.

615.

NOU 1984: 18, s. 163–164.

616.

Her kunne man også nevnt overtakelsen av det østsamiske området (nå Sør-Varanger) i 1826.

617.

NOU 1984: 18, s. 164.

618.

Det er nok også et spørsmål som kan diskuteres, i og med at det i Finnmark fra slutten av 1600-tallet ble gjennomført stor ulikhet i beskatninga av samer og norske, eller tilflyttere fra andre deler av riket. Samene betalte skatt. De øvrige ble fritatt.

619.

NOU 1984: 18, s. 164. Til dette må bemerkes at anvendelsen av dansk-norsk lov uten videre, uten å ta hensyn til det sedvanerettslige samiske rettsgrunnlaget, også kan sees på som en likhet i forhold til den måten man rundt om i verden erverva den typen kolonier hvor man meinte at det ikke forelå noen rettigheter fra tidligere. Unntaket fra dette var lappekodisillens bestemmelser fra 1751, om egen samisk rettsinstans, og samisk representasjon (etter bestemte regler) i det laveste rettsnivået i det ordinære rettssystemet.

620.

Det er et spørsmål om man uten videre kan betegne lappekodisillen som en samisk særrett, i og med at den allerede formaliserte en eksisterende bruk. I ettertid har det jo også vært brukt mye energi og ressurser fra den norske statens side på å minimalisere rettsvirkningene av den. Man har hevda at den kun gjaldt reindriftssamer, og at den egentlig ikke gav dem heller særlige rettigheter.

621.

NOU 1984: 18, s. 164.

622.

NOU 1984: 18, s. 165.

623.

NOU 1984: 18. Se nærmere der f.o.m. s. 313 ff, om de viktigste kolonimaktenes praksis. Mange av de samme momentene finner man i Arne G. Arnesens arbeid om samene og folkeretten. Jf. Arnesen 1983: 47 ff.

624.

NOU 1984: 18, s. 317. Jf. Arnesen 1983: 63–65.

625.

Arnesen 1983: 59/60, NOU 1984: 18, s. 315.

626.

Clarke 1997: 141.

627.

ALRC 31–1 1986: 34.

628.

Arnesen 1983: 106, NOU 1984: 18, s. 331.

629.

Man kunne forsåvidt også ha sagt urfolkene, all den stund man antar det var 200–250 distinkte språk, med dialekter i tillegg, før europeerne kom. I dag regner man med at det er mindre enn 150 aboriginske språk som daglig brukes av mer enn 100 mennesker. Jf. CAR 1994: 35.

630.

Jf. punkt 1.7.3.

631.

Jf. Oskal 1999. Sitatene er fra Nils Oskals norskspråklige manus som han foreleste over på seminaret om samiske sedvaner og rettsoppfatninger i Tromsø, februar 1999. Et manus er trykt på engelsk – Oskal 1999. Sidetallene i det følgende viser til den trykte teksten.

632.

Oskal 1999: 108.

633.

Oskal 1999: 108/109.

634.

Oskal 1999: 109.

635.

Oskal 1999: 109.

636.

Oskal 1999: 110/111. Uten engang å sette ting på spissen må det kunne sies at Lockes synspunkter var svært nær de prinsippene som ble anvendt for å fastsette Finnmarks eiendomsrettslige status midt på 1800-tallet.

637.

Nybyggerkoloni tilsvarer åpenbart det Locke kaller et okkupert eierløst område.

638.

ALRC 31–1 1986: 52. Ovf.

639.

Clarke 1997: 189.

640.

Som foran. Jf. også ALRC 31–1 1986: 34.

641.

ALRC 31–1 1986: 34, og CAR 1994–4:3.

642.

ALRC 31–2 1986: 135. Ovf. Dette ble uttalt i 1986, og har endra seg etter vedtakelsen av Native Title Act i 1993. «Øyfolket» er den delen av urfolket som bor på øyene i Torresstredet – «Torres Strait Islanders».

643.

ALRC 31–1 1986: 52.

644.

ALRC 31–1 1986: 49.

645.

ALRC 31–1 1986: 49. Samerettsutvalgets arbeid kan i og for seg sies å være en parallell til arbeidet i Australia, selv om man bare i mindre grad har arbeidd med formell anerkjennelse av samisk sedvanerett.

646.

Ministeren for aboriginerspørsmål, Clyde Holding. Henvisninga til den andre sida av Torresstredet gjelder åpenbart New Zealand, hvor det ble inngått en avtale mellom den britiske kolonimakta og urfolket der – maoriene. Det var Waitangitraktaten i 1840. Jf. f.eks. McHugh 1997: 193 ff.

647.

ALRC 31–1 1986: 54. Ovf.

648.

ALRC 31–1 1986: 50.

649.

ALRC 31–1 1986: 51.

650.

ALRC 31–1 1986: 55.

651.

ALRC 31–1 1986: 56.

652.

ALRC 31–1 1986: 56.

653.

ALRC 31–2 1986: 136.

654.

Clarke 1997: 189.

655.

Attorney-General’s Department 1994:C1, Commentary on the Native Title Act. Man merker seg også med interesse at det ganske umiddelbart ble laga et omfattende informasjonsmateriell for at folk lettere skulle kunne sette seg inn i denne fundamentalt nye lovgivninga. Jf. ATSIC 1994.

656.

Attorney-General’s Department 1994:C9, Commentary on the Native Title Act. En nærmere oversikt over hovedprinsippene i lova finner man også blant annet hos Clarke 1997: 155 ff.

657.

Slike fulle statsborgerlige rettigheter ble oppnådd så seint som i 1967. Jf. Arnesen 1983: 106, NOU 1984: 18, s. 331.

658.

Imidlertid er det en helt annen sak hvilken innflytelse dette hadde på øst-/eller skoltesamenes rettsstilling. Det spørsmålet er imidlertid ikke gjenstand for behandling her.

659.

Se punkt 1.7.

660.

Dansk-norske og russiske skattemanntallslister fra dette området er mindre systematiske på den tid.

661.

Disse er forsøkt brukt i størst mulig utstrekning.

662.

Man skal også være oppmerksom på at den seinere finne- eller samemisjonen har vært i virksomhet i dette området gjennom hele 1900-tallet. Det er grunn å tro at også den virksomheta kan ha etterlatt seg relevant arkvimateriale.

663.

Forfatteren er fra Deanodat. Det kan antas at han derigjennom har fått med seg en del muntlige overleveringer om stedsnavn, seder og skikker og liknende.

664.

Deretter fikk man finsk, og seinere også norsk bosetning.