NOU 2002: 2

Boligmarkedene og boligpolitikken

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning og sammendrag

1 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

1.1 Bakgrunn og oppnevning

Stortinget behandlet våren 1999 St. meld. nr. 49 (1997-98). Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. I innst. S. nr. 100 (1998-99) ba Stortinget regjeringen om å sette ned et utvalg for å gjenomgå boligpolitikken:

«Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i komiteens merknader, om å nedsette et utvalg som skal se på hele boligpolitikken. Utvalget bør være ferdig med sitt arbeid senest om to år, og Regjeringen må deretter legge fram en boligmelding for de neste 10 år.»

Det har ikke tidligere vært oppnevnt et eget utvalg med mandat om å utrede hele boligpolitikken, og det er over 10 år siden forrige stortingsmelding om boligpolitikk ble behandlet (St. meld. nr. 34 (1988-89) «Boligpolitikk for 90- åra»). Kommunalkomiteen la i sin innstilling vekt på at mye har forandret seg siden 1989. Komiteen så det som særlig viktig å få belyst blant annet følgende problemstillinger :

  • Kløften mellom generasjonene

  • Bolig som levekårsutjevning

  • Hvilken rolle det offentlige skal spille i boligpolitikken

  • En gjennomgang av ulike statlige og kommunale støtteordninger som rettes mot bolig (bostøtte, kommunale bostøtteordninger og boligutgiftenes andel av økonomisk sosialhjelp)

  • Den totale boligmassen og forvaltningen av denne. Blant annet hvilke konsekvenser den omfattende satsingen på byggingen til eldre vil få for den øvrige boligmassen

  • Hvordan skal en dreie ressursene mot vedlikehold og fornyelse av nåværende boområder?

  • Konsekvenser av økt urbanisering

  • Miljøhensyn i boligsektoren

Utvalget ble vedtatt opprettet ved kongelig resolusjon den 22. desember 1999.

1.2 Mandat

Utvalget har hatt følgende mandat:

  1. Utvalget skal beskrive boligsituasjonen i by og land

  2. Utvalget skal analysere sentrale forhold som påvirker boligmarkedet, boligfordelingen, bokostnadene og bomiljøet

  3. Utvalget skal på grunnlag av norske og utenlandske erfaringer vurdere eksisterende mål og virkemidler i norsk boligpolitikk

  4. Utvalget skal vurdere framtidige mål og virkemidler i boligpolitikken

  5. Utvalget skal jevnlig avholde møter med en referansegruppe som er oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet

  6. Utvalget skal utrede de økonomiske, miljømessige og administrative konsekvenser av sine forslag. Minst ett av forslagene skal være innenfor rammene av dagens sektorbudsjett (programkategori 14.10 Bolig og bomiljø)

  7. Utvalget skal legge fram resultatet av sitt arbeid innen utgangen av 2001

Til mandatets punkt 1 kommenterte departementet blant annet at utvalget burde gi en empirisk oversikt over boligsituasjonen, boforholdene og bokostnadene i både byområder og utkantstrøk.

I kommentarene til mandatets punkt 2 ba departementet utvalget avgrense seg mot detaljspørsmål. Departementet tolket Stortinget slik at det var ønske om en analyse som skisserte grunnlaget for å utforme et godt boligpolitisk opplegg for et lengre tidsrom.

I kommentarene til mandatets pkt. 3 og 4 ba departementet utvalget å komme med forslag til nye mål. Utvalget ble også bedt om å se nærmere på hva som skal være Husbankens rolle i områder med press i bygge- og boligmarkedet.

1.3 Sammensetning

Styreleder i Steinkjer Næringsselskap AS, Kristian Wibe ble oppnevnt som leder av utvalget. Øvrige medlemmer var:

  • Siv.ark Nina Kielland, Trondheim

  • Administrerende direktør NBBL Per Eggum Mauseth, Oslo

  • Cand.agric Jens Halvdan Mosli, Mortenhals

  • Professor Asbjørn Rødseth, Oslo

  • Forskningssjef Kari Skrede, Oslo

  • Boligsjef Anne Aaker, Trondheim

Kommunal- og regionaldepartementet supplerte i april 2000 utvalget ved å oppnevne som medlemmer:

  • Forsker Anniken Huitfeldt, Jessheim

  • LO-sekretær Per Gunnar Olsen, Oslo

  • Organisasjonssekretær Anita Rathore, Oslo

Administrerende direktør Per Eggum Mauseth var medlem av utvalget fram til sin død i januar 2001. Som nytt medlem av utvalget ble oppnevnt avdelingsdirektør Tore Johannesen, Oslo.

Sekretærer for utvalget har vært sekretariatsleder Bård Øistensen, seniorrådgiver Espen Paus og rådgiver Lars-Marius Ulfrstad. Seniorrådgiver Einar Magnus Aarskog har vært med i sekretariatet fra 1. september 2001.

I samsvar med mandatets pkt. 5 oppnevnte Kommunal- og regionaldepartementet en egen referansegruppe. Samarbeidet med referansegruppe er omtalt i vedlegg 1.

Det utvidede utvalget hadde sitt første møte 15.5.2000.

1.4 Organisering av arbeidet

Utvalget har avholdt i alt 15 møter, hvorav fem to-dagsmøter. Til flere av møtene har det vært invitert sentrale aktører innenfor de temaene utvalget har drøftet. Utvalget har i tillegg gjennomført én studietur til Sverige og én til Danmark.

Mandatet understreker behovet for et oppdatert kunnskaps- og beslutningsgrunnlag. Utvalget har derfor igangsatt flere utrednings- og analyseoppdrag. Vedlegg 1 gir en oversikt over analyser og utredninger som er utført på oppdrag av utvalget. Disse rapportene er tilgjengelige over internett på adressen; http://odin.dep.no/krd/norsk/publ/utredninger/.

Utvalget har vært nødt til å avgrense sitt arbeid. Utvalget har lagt størst vekt på beskrivelse av samfunnsfaglige og -økonomiske forhold. Tekniske og arkitektfaglige aspekter har ikke blitt gitt tilsvarende oppmerksomhet.

Data som beskriver utviklingen av boforhold på siste halvdel av 1990-tallet er begrenset, spesielt situasjonen for enkelte vanskeligstilte grupper. Det har ikke vært gjennomført landsomfattende boligtellinger siden 1990 og den siste tilgjengelige boforholdsundersøkelsen ble foretatt i 1995.

Teksten i utredningen er utarbeidet av sekretariatet og utvalgsmedlemmene. Forsker Viggo Nordvik (NBI), avd. leder Thorbjørn Hansen (NBI), forsker Lars Gulbrandsen (NOVA) og forsker Lars Østby (SSB) har vært engasjert i arbeidet med utforming av teksten i kapittel 5.

Konklusjoner, anbefalinger og forslag til tiltak som har sitt grunnlag i bestilte utredninger og står for utvalgets regning og hefter ikke ved eksterne bidragsytere.

Arbeider som forsker Erik Fjærli, SSB og forsker Rolf Barlindhaug, NBI har utført på oppdrag av utvalget følger som vedlegg (vedlegg 2 og vedlegg 3).

1.5 Kapitteloversikt

Utredningen er delt i fire hoveddeler.

Del I: Innledning og sammendrag (kapitlene 1 og 2) gir bakgrunn for og et sammendrag av utvalgets arbeid. Sammendraget gir blant annet omtale av utvalgets forslag til boligpolitiske tiltak.

Del II: Boligmarked og boforhold beskriver boligmarkedets virkemåte (kapittel 3), gir samfunnsøkonomiske begrunnelser for politisk inngripen i boligmarkedet (kapittel 4) og beskriver utviklingstrekk i 1990-årene (kapittel 5). Kapittel 5 svarer på mandatets pkt. 1 om å gjennomgå boligsituasjonen. Det er lagt vekt på å bringe fram oppdaterte opplysninger om boligpriser, boutgifter og bokostnader. Problemstillinger om boligfinansiering, og særlig Husbankens rolle, har en sentral plass i utredningen, blant annet på bakgrunn av departementets merknader til mandatet. I kapittel 6 gis en kort historisk presentasjon av kredittmarkedet og Husbankens rolle siden opprettelsen i 1946.

Del III: Boligpolitiske mål og virkemidler (kapitlene 7-12) beskriver eksisterende målsettinger og virkemidler i boligpolitikken. Mest vekt legges på statens boligøkonomiske virkemidler gjennom Husbanken og evalueringer av virkemidlene måloppnåelse(kapittel 8). Beskrivelsen er kortfattet og overordnet, med henvisning til mer detaljerte beskrivelser av ordningene i andre offentlige publikasjoner, bl. a. i de årlige stortingsproposisjonene. I til framstillingen av boligjuridiske virkemidler (kapittel 9) er det lagt vekt på å beskrive de endringer som har funnet sted i boliglovgivningen på 90-tallet. I kapittel 10 gjør utvalget rede for hvordan norsk boligpolitikk organiseres, mens det i kapittel 11 settes særlig søkelys på gjennomføringen av boligpolitikken i kommunene. I mandatet ba departementet også om at utvalget vurderte mål og virkemidler i lys av utenlandske erfaringer. Utvalget har i kapittel 12 beskrevet noen erfaringer fra nordisk boligpolitikk.

Del IV : Vurderinger og anbefalinger (kapitlene 13-20) er utredningens politiske del. På bakgrunn av analyse og overordnende boligpolitiske utfordringene drøftes virkemidler. Utvalget har i drøftingen av problemstillinger og mulige tiltak avgrenset antall temaer.

2 Sammendrag

2.1 Innledning og bakgrunn

Siden 1993 har boligprisene steget betydelig. Prisstigningen kan tilskrives flere forhold. Renten på boliglån har falt og antall sysselsatte økt. Dette har bidratt til å øke etterspørselen etter boliger.

Flere arbeids- og studieplasser har blitt lokalisert til storbyene, og ungdom og innvandrere har i stor grad bosatt seg der. Resultatet er et stort press på boligmarkedene i storbyområdene. For å møte denne etterspørselsveksten burde det blitt bygget flere boliger enn tidligere. Dette har ikke skjedd i tilstrekkelig grad. Konsekvensene har vært økende boligpriser i storbyområdene, og at forskjellene i boligpriser mellom storbyområder og resten av landet har blitt større.

Som følge av at flere tar høyere utdanning og at barnefødslene er blitt utsatt, har ungdomsfasen blitt lengre. Sammen med et økende innslag av oppløste parforhold bidrar dette til å øke antallet mindre husholdninger. I Oslo består nå 55 prosent av husholdningene av en person. Pristigningen på eide boliger har dermed vært spesielt sterk for de mindre boligene, som vanligvis etterspørres av boligetablerende og andre med svak økonomi. Størst har prisstigningen vært i Oslo-området, dette gjelder også for leie av boliger.

Våren 1998 la regjeringen fram St.meld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. I forbindelse med Stortingets behandling av meldingen ble regjeringen bedt om å nedsette et boligutvalg. Utvalgets mandat var å gi en helhetlig vurdering av boligmarkedets virkemåte og den statlige boligpolitikken.

Den videre oppsummering av utvalgets vurderinger og anbefalinger følger disposisjonen i utredningens del IV, og tar utgangspunkt i boligpolitikkens tre hovedmålsettinger om boligdekning og boligproduksjon (2.1.2), herunder en drøfting av Husbankens oppføringslån (2.1.3), boligfordeling (2.1.4) og boligkvalitet (2.1.5). Deretter fremmes utvalgets tilrådninger knyttet til offentlig organisering og ansvarsfordeling i boligpolitikken (2.1.6) og utvalgets sluttkommentarer (2.1.7).

2.2 Boligdekning og boligforsyning

Boligdekningen avhenger av hvordan den eksisterende boligmassen utnyttes og tilgangen på nye boliger. Utvalget mener den eksisterende boligmassen bør kunne utnyttes bedre, blant annet ved en omfordeling av boliger mellom barnefamilier som bor trangt og mindre husholdninger som bor i store boliger. Skattesystemet er det viktigste offentlige virkemidlet for å bidra til dette. Høyere skattelegging av eierboliger, mer lik skatt på eie- og leieboliger og gradvis avskaffelse av dokumentavgiften er tiltak som kan bidra til bedre utnyttelse av boligmassen. Skattepolitikken ligger utenfor det boligpolitiske virkemiddelområdet, og utvalget har derfor ikke fremmet konkrete forslag til endringer.

Det er behov for bygging av nye boliger i vekstområdene, og spesielt i Oslo-området. Det er kommunenes ansvar å føre en aktiv tomtepolitikk og å sørge for tilstrekkelige arealer for boligbygging. For å redusere kommunenes risiko og kostnader ved tomteerverv, anbefaler utvalget at det vurderes å opprette en statlig finansieringsordning.

Særlig i pressområder med stor konkurranse om arealer, er det viktig at interessene for nybygging blir sterkere vektlagt i de politiske prosessene som avgjør dette. Det er et problem at boligbyggingen blir henvist til dårlig egnede tomter. I lokale politiske prosesser taper nybyggingsinteressene ofte konkurransen om tomtegrunn. Det skjer fordi de veletablerte velgerne ikke ønsker videre utbygging, selv om dette, i et mer overordnet og langsiktig perspektiv, ville være det beste for kommunen og regionen.

Utvalget vil understreke nødvendigheten av at kommunene i større byregioner sammen tar et ansvar for å komme fram til en helhetlig arealbruk som gir rom for boligbygging. Et samarbeid må også omfatte transportløsninger, og da må staten og fylkeskommunene være med. Alternativ må endringer i myndighetsforholdene vurderes.

Staten må koble sine interesser som eiendomsbesitter og boligpolitisk utøver på en mer aktiv måte enn hva som gjøres i dag. Dersom statlige eiendommer ikke lenger utgjør viktige produksjonsressurser, og disse egner seg for boligformål, er det viktig at kommunene får bedre muligheter til å påvirke bruken av eiendommene. Et viktig tiltak vil være bedre koordinering og endrede informasjonsrutiner fra statlige eiendomsbesittere. Etter utvalgets vurdering er det særlig viktig å forbedre informasjon mellom statlige etater og kommunene ved planlegging av eiendomssalg, og at statens avhendingsinstruks for tomter tolkes mer fleksibelt.

Utvalget foreslår å innføre et direkte tilskudd til kommunene for å stimulere nybyggingen. Tilskuddet kan gis etterskuddsvis til enkeltkommune på bakgrunn av antallet nybygde boliger, og være et tillegg til rammeoverføringene.

Et direkte tilskudd per nybygd bolig vil stimulere kommunene til å prioritere boligbygging. Tilskuddet vil redusere eventuelle negative effekter for kommunens økonomi av økt boligbygging. Det kan dermed ha positive effekter på viljen til å sette av nødvendige arealer, til å ferdigregulere tomter i tide og til å gjøre de nødvendige investeringene i infrastruktur. Det kan også motvirke tendensen til at enkelte kommuner i for stor grad søker å velte kommunale kostnader over på utbyggerne.

Utvalget ber også departementet vurdere om inntektssystemet tilgodeser vekstkommuner i tilstrekkelig grad. Særlig kan det gjelde minsteinntektskommuner med befolkningsvekst.

Også utvalgets forslag til økt satsing på ikke-kommersielle utleieboliger vil bidra til å øke boligtilbudet.

Utvalget er delt i synet på moms som virkemiddel for å få ned byggekostnadene. Medlemmet Olsen fremmer forslag om momsrefusjon, mens medlemmene Rødseth og Skrede ikke vil anbefale momsfritak. Det resterende flertallet støtter heller ikke forslaget, men ser ikke bort fra at momsrefusjon kan bli aktuelt som et ledd i en større skatteomlegging.

2.3 Husbankens oppføringslån

Statens viktigste virkemiddel for å påvirke nybyggingen har vært Husbankens oppføringslån. Ved avvikling av rentesubsidiene i 1996 ble lånets styrke som virkemiddel redusert. Låneordningen har det siste tiåret vært gjenstand for vedvarende oppmerksomhet, spesielt i kredittpolitisk sammenheng. Utvalget har derfor sett betydningen av å vurdere oppføringslånets boligpolitiske rolle.

Hele utvalget går inn for å videreføre ordningen med oppføringslån, men deler seg i spørsmål knyttet til organisasjonsform og grad av boligpolitiske føringer.

Utvalgets flertall, medlemmene Wibe, Aaker, Huitfeldt, Olsen, Johannesen og Rathore, mener oppføringslånet fortsatt spiller en avgjørende rolle for kvalitet og nivå i boligbyggingen, og ønsker derfor ingen vesentlige endring i lånets omfang, innretning eller organisering. Flertallet ser det som viktig for den boligpolitiske måloppnåelsen at oppføringslånet blir sett i sammenheng med Husbankens øvrige virkemidler. For å gjenreise lånets styrke som virkemiddel anbefaler flertallet å redusere rentemarginen og å øke tilbudet av fastrentelån.

Utvalgets to mindretall, bestående av henholdsvis Kielland/Mosli og Rødseth/Skrede, anbefaler å skille Husbankens bankfaglige oppgaver fra de boligfaglige da de mener dagens organisering medfører en uheldig sammenblanding av roller. De bankfaglige oppgavene er foreslått samlet i en ny statlig Husbank, mens de boligpolitiske og boligfaglige rollene foreslås samlet i et eget direktorat.

Utvalgets ene mindretall Kielland og Mosli anbefaler den nye Husbanken organisert som en statlig stiftelse med et ideelt boligpolitisk formål. Banken anbefales å yte alle typer boliglån, også topplån og byggelån. Utvalgets andre mindretall Rødseth og Skrede anbefalerer det nye kredittforetaket organisert som et aksjeselskap etter de vanlige reglene for kredittforetak. Disse ønsker ikke like sterke boligpolitiske føringer som det første mindretallet, og heller ikke at banken skal yte topplån og byggelån.

Et samlet utvalg anbefaler å rendyrke Husbankens virksomhet til boligformål, og foreslår derfor at skolelokaler og barnehager ikke lenger skal være berettiget til lån.

2.4 Boligfordeling

Å skaffe seg en egen bolig er en særlig utfordring for de som skal etablere seg i storbyene. Problemene er størst for unge, enslige, personer med etnisk minoritetsbakgrunn, funksjonshemmede og bostedsløse.

Det å bo til leie vil i lengden falle dyrere enn å eie. Dette skyldes hovedsakelig den gunstige fordelsbeskatningen av eieboliger. Husleien på utleieboliger er høyere i norske storbyer enn ellers i Skandinavia. Det er relativt sett flere unge og andre med svak økonomi som leier, blant annet som følge av at de ikke får lån til etablering i eid bolig. Norge har relativt sett færre utleieboliger og færre offentlige utleieboliger enn våre naboland. Utvalget anbefaler å stimulere til økt tilbud av ikke- kommersielle utleieboliger. Eventuelle tiltak for å bidra til styrking av et profesjonelt kommersielt utleiemarked vil, etter utvalgets vurdering, ligge innenfor skattepolitikken. Utvalget har derfor ikke gitt konkrete anbefalinger på dette området.

Å utforme gode statlige tiltak for å bedre boligfordelingen på kort sikt er en betydelig utfordring, da tilbudet av boliger er gitt. Tiltak som bidrar til økt etterspørsel kan dermed resultere i enda større prisøkning, uten at flere får en bolig. Det er derfor en nær sammenheng mellom boligfordeling og boligtilbud. Det er heller ikke gitt at det er formålstjenlig å bygge nye boliger øremerket de store gruppene av vanskeligstilte. For at boutgiftene i disse boligene skal bli overkommelige, må enten standarden være lav eller den offentlige støtten betydelig. Utvalget mener da at etablering i rimeligere brukte boliger er en bedre løsning.

Utvalget anser utformingen av de eksisterende selektive virkemidlene som formålstjenlig, men som for beskjedne i omfang. Utvalget foreslår derfor en økning i bevilgningene til boligtilskudd og bostøtte. Generelt anbefaler utvalget at lån benyttes som virkemiddel overfor personer med midlertidige inntektsproblemer, mens boligtilskudd og bostøtte prioriteres dem med varig inntektssvikt.

Utvalget har drøftet hvorvidt Husbanken bør tilby et nytt rettighetslån til ungdom for boligetablering. Mens utvalgets flertall Wibe, Aaker, Rødseth, Johannesen, Rathore, Kielland og Skrede ikke vil anbefale et slikt nytt rettighetslån, anbefaler mindretallet Huitfeldt, Olsen og Mosli at et slikt lån tilbys. Hele utvalget støtter det pågående arbeid med å slå sammen Husbankens kjøps- og etableringslån til et nytt startlån.

Boligtilskuddet foreslås økt med 300 millioner kroner, fordelt likt på tiltaksområdene boligetablering, utleieboliger og bostedsløse. Dette tilsvarer tilskudd til 1 000 – 1 500 boliger pr år. Utvalgets første prioritering er tiltak for å utvikle boligtilbud til bostedsløse. Det foreslås derfor en betydelig økning av bevilgningen til dette formålet. Utvalget understreker at boligtilbud til personer med oppfølgingsbehov ikke bør gjennomføres uten et forpliktende samarbeid med oppfølgingstjenester.

Utvalget ønsker også flere ikke-kommersielle utleieboliger som tilbud til personer med både midlertidige og varige økonomiske problemer, og mener en slik satsing blant annet kan forsvares ut fra den fordelaktige skatteleggingen av eieboliger. For husholdninger med midlertidige problemer vil også etablering i såkalte lavinnskuddsboliger være en aktuell mulighet. Ved bygging av boliger for vanskeligstilte anbefaler utvalget at staten bidrar med billige tomter.

Bostøtten anbefales utvidet slik at flere kommer inn under ordningen. Det anbefales at inntekts- og boutgiftstaket heves. Utvalget finner bostøttens boligkrav vilkårlige, og da spesielt kravet om husbankfinansiering, og anbefaler derfor at nye krav utarbeides. Bostøtten anbefales i større grad å erstatte sosialhjelp til boligformål. Dette innebærer en utvidelse av de grupper som kommer inn under ordningen. Utvalget drøfter også om bostøtten kan være et mer formålstjenlig fordelingsinstrument enn barnetrygd. Utvalget anbefaler at det nedsettes en faggruppe for å gjennomgå alle sider av bostøtteordningen. De nevnte tiltakene vil kreve at bevilgningen til bostøtte økes betydelig, men kan delvis dekkes gjennom tilsvarende innsparinger på budsjettene for sosialhjelp og barnetrygd.

Utvalget foreslår en fortsatt satsing på studentboliger i pressområdene. For blant annet å få en bedre samordning av tiltak overfor ungdom, anbefaler utvalgets flertall, alle unntatt Rødseth, at tilskuddet til studentboliger bør forvaltes av Husbanken.

Personer med etnisk minoritetsbakgrunn opplever diskriminering på boligmarkedet. Lovverket mot etnisk diskriminering bør bli bedre enn i dag. En styrking av lovverket antas likevel bare å ha begrenset verdi på det private leiemarked. Utvalget foreslår derfor også andre tiltak for å motvirke diskriminering.

2.5 Kvalitet og miljø

En «god bolig» ivaretar en rekke kvaliteter både for den enkelte beboer og for samfunnet. En viktig side ved boligpolitikken er å legge til rette for og stimulere til bygging av en mer variert boligmasse med bedre kvaliteter enn hva markedet ellers ville ha realisert.

Da kvaliteter er mest utfordret ved større boligprosjekter og mulighetene for påvirkning er størst på planleggingsstadiet, anbefales en større andel av Husbankens kvalitetstilskudd anvendt til planlegging. Samtidig anbefales Husbankens rolle som kompetanseformidler og rådgiver overfor sentrale aktører i bygge- og boligmarkedet styrket.

Hovedansvaret for å sikre tilstrekkelig kvalitet i boliger og i bomiljø er tillagt kommunene. Dette er en oppgave mange kommuner prioriterer lavt. Utvalget anbefaler at det blir iverksatt tiltak for at kommunene skal kunne fylle sin tiltenkte rolle.

Selv om kvaliteter ikke nødvendigvis fordyrer et prosjekt, vil det ofte være en avveining mellom høye kvaliteter og lave kostnader. Isolert sett kan høye krav til kvaliteter gi lavere boligbygging. Men kortsiktig og langsiktig kostnadsbesparing er ikke alltid sammenfallende. Utvalget vil anbefale at det utvikles tiltak for forhindre bruk av billige, miljøbelastende materialer som kan falle dyrt på lang sikt.

En av de største miljøutfordringene i boligsektoren er knyttet til energibruk. Energi benyttes både i boligen og til transport mellom bolig, arbeidsplass og servicefunksjoner. For å redusere energibruken i boligen, anbefaler utvalget at det arbeides videre for å stimulere til bruk av alternative energikilder og mindre energikrevende boliger, herunder konsentrert bebyggelse. Videre anbefaler utvalget en større statlig og regional innsats for å imøtekomme utfordringene knyttet til lokalisering og transport, blant annet gjennom å formalisere samarbeidsrutiner og koordinere interesser. For ytterligere å fremme miljøvennlige boliger og bomiljøer foreslår utvalget en årlig bevilgningsstøtte på 50 millioner kroner til forskning og utvikling.

Det er et mål at alle skal kunne tilbys en bolig tilpasset sitt funksjonsnivå, og at funksjonshemmede skal kunne integreres i vanlige bomiljøer. For å nå et slikt mål må tilgjengeligheten økes både i eksisterende og i nye boliger. Utvalget anbefaler at dette arbeidet intensiveres, og foreslår derfor en økning i bevilgningen på 100 millioner kroner til formålet.

Flere personer med minoritetsbakgrunn flytter nå til storbyenes drabantbyer. En del av disse har dårlige levekår. Utvalget anbefaler at denne utviklingen følges nøye, og at arbeidet med å oppnå integrering prioriteres.

Enkelte av etterkrigsårenes drabantbyer ble utformet med lavere krav til blant annet boligstørrelse og parkering, og kan i dag synes mindre attraktive blant annet for barnefamilier. Utvalget vil anbefale tiltak for å bidra til mer variert beboersammensetning og gode, trafikksikre utearealer i slike drabantbyer. Utvalget anbefaler også at kommunenes parkeringsbestemmelser for boliger praktiseres med større fleksibilitet enn i dag i sentrale byområder.

2.6 Organisering og gjennomføring

En god statlig boligpolitikk er avhengig av et godt samarbeid med kommunene. Kommunene er på sin side avhengig av staten for tilby sine innbyggere tilfredsstillende tjenester. Det hersker således en gjensidig avhengighet mellom stat og kommuner. Spesielt vil samarbeidet mellom staten og vekstkommunene være viktig, og da særlig i hovedstadsområdet, da det er her utfordringene er størst.

For å kunne løse morgendagens boligpolitiske utfordringer er det nødvendig å utvikle samarbeidet mellom statlige organer, mellom staten og kommunene, mellom kommunene og internt i kommunene. Boligpolitikk har nær sammenheng med en rekke andre politikkområder. En bedre samordning av politikkområder må derfor til for å sikre gode løsninger.

Utvalget ser det som en betydelig utfordring å stimulere kommunene til en mer aktiv rolle i boligpolitikken. Får å få dette til må kommunene gis tilstrekkelige incitamenter. Utvalgets flertall, alle unntatt Mosli, støtter den pågående overføring av vedtaksmyndighet for personrettede lån og tilskuddsordninger fra Husbanken til kommunene. Et samlet utvalg foreslår en jevn tapsdeling på videreutlånsmidlene fra Husbanken. For ytterligere å tydeliggjøre boligpolitikkens betydning og det kommunale ansvaret, anbefaler utvalget at det vurderes å innføre en egen portallov for boligsektoren.

Utvalget anbefaler en ytterligere utvikling av Husbanken i retning av et kompetansesenter og et service- og støtteorgan for kommunene. Utvalget viser til Husbankens arbeid med boligsosiale handlingsplaner, og antar at en tilsvarende arbeidsform kan anvendes for å øke oppmerksomheten rundt blant annet kommunale områdeplaner.

For å sikre bedre koordinering og en felles strategi mellom statlige etater, foreslår utvalget at det vurderes å opprette et felles direktorat for plan-, bygge- og boligspørsmål. Et slikt direktorat vil også kunne initiere regionale samarbeidsprosjekter på tvers av kommunegrensene.

2.7 Sluttkommentar

Utvalget har kommet med en rekke forslag til endringer i de boligpolitiske virkemidlene som vil kunne gi en bedre boligpolitisk måloppnåelse. Det er imidlertid ikke foreslått noen radikal omlegging av hovedinnretningen i norsk boligpolitikk, verken når det gjelder mål, virkemidler eller rollefordelingen mellom stat, kommuner og private aktører. Utredningen har, etter utvalgets oppfatning, sin styrke i den drøfting av utfordringer og virkemidler som foretas.

Bolig- og kredittmarkedet er kraftig liberalisert ut fra den intensjon at markedet gir de beste løsninger for enkeltindivider og samfunn til lavest kostnader. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at de framtidige boligpolitiske utfordringene vanskelig kan løses uten et fortsatt betydelig offentlig engasjement.

To hovedtrekk ved de foreslåtte justeringene er viktige å påpeke. For det første foreslås det å tydeliggjøre boligpolitikkens betydning og kommunenes ansvar. Primært må morgendagens boligpolitikk defineres og finne sine løsninger lokalt. At mange kommuner ikke prioriterer det boligpolitiske arbeidet høyt nok er derfor en vesentlig utfordring. Utvalget har foreslått flere tiltak for å bedre kommunenes muligheter for å drive en mer aktiv boligpolitikk. For det andre foreslår utvalget å styrke flere av de statlige lån-, tilskudds- og støtteordningene. De forslåtte økninger i bevilgningene er, etter utvalgets egen oppfatning, av svært moderat karakter. Statens direkte overføringer til boligformål er forholdsvis lave i Norge, sett både i et historisk og i et internasjonalt perspektiv.

Til dokumentets forside