12 Materielle spørsmål

12.1 Innledning

Selv om skiftereglene i hovedsak er av prosessuell karakter, er det nødvendig også å ta stilling til visse materielle spørsmål som har betydning for oppgjøret. Ved materielle spørsmål i denne sammenheng menes regler som påvirker enten hvilke verdier eller hvilke eiendeler den enkelte interessent skal motta under skiftet. Slike regler er i all hovedsak gitt i ekteskapsloven og arveloven, og vurdering av disse reglene faller utenfor utvalgets mandat. Det er likevel enkelte regler som er så nær knyttet til skiftet at det ikke er hensiktsmessig eller mulig å skille dem ut fra behandling i denne utredningen. Dette gjelder særlig spørsmål om salgsrett og naturalutlegg 1 samt om verdsettelse av eiendeler under skiftet. Salgsrett og naturalutlegg behandles i punkt 12.2. I verdsettelsesspørsmålet ligger to temaer som skal behandles i de etterfølgende punktene: Hvilket tidspunkt verdsettelsen skal knyttes til (jf. punkt 12.3), og hvordan verdsettelsen skal skje (jf. punkt 12.4).

Ved utvalgets vurdering av disse spørsmålene er det blant annet lagt vekt på at reglene skal være mest mulig like under et offentlig og et privat skifte. Det er tidligere påpekt at skiftereglene så langt som mulig ikke bør påvirke selve fordelingen av verdiene under skiftet, og en side av dette er at utfallet av skiftet bør bli likt uavhengig av om boet skiftes privat eller offentlig.

12.2 Salgsrett og naturalutlegg

12.2.1 Gjeldende rett

Regler om fordelingen av avdødes eiendeler er inntatt i skifteloven kapittel 10. Etter § 61 første ledd er hovedregelen at enhver loddeier kan kreve at avdødes eiendeler blir solgt. Under et offentlig skifte kan også retten bestemme at eiendelene skal selges, og at salget bare skal skje mellom loddeierne eller noen av dem, jf. § 61 siste ledd.

Unntak fra retten til å kreve salg er gitt i § 61 annet ledd, som gir regler om naturalutlegg. Det heter her at en loddeier kan få utlagt bestemte eiendeler til seg når ingen av de øvrige loddeierne motsetter seg det. Hvis det er uenighet blant loddeierne, kan likevel en loddeier få utlagt bestemte eiendeler hvis gode grunner taler for det og de andre loddeierne ikke har rimelig grunn til å motsette seg det. Denne retten til naturalutlegg er i rettspraksis tolket strengt. 2

Skifteloven § 61 fikk sin nåværende utforming ved vedtakelsen av arveloven i 1972. Under arbeidet med endring av bestemmelsen var imidlertid ulike løsninger fremme, og utvalget finner det naturlig å gå noe inn på bestemmelsens forhistorie.

Før endringene ved arveloven i 1972 var skifteloven § 61 begrenset til det som nå er første ledd første punktum, det vil si en salgsrett uten unntakene i annet ledd. Dette var tidligere sedvanerett siden 1800-tallet, se om historikken Arvelovkomiteens utkast s. 146 flg. I Arvelovkomiteens innstilling fra 1962 ble det foreslått at denne salgsretten skulle erstattes med regler om at boets eiendeler fortrinnsvis skulle fordeles mellom loddeierne eller tildeles bestemte loddeiere, se utkastet s. 149 flg. Det bør her for øvrig bemerkes at både i de historiske avsnittene og i drøftelsene ellers er det særlig gjenlevendes stilling som behandles. Forholdet mellom loddeierne ellers fikk ikke den samme brede oppmerksomhet. Komiteen gikk imidlertid inn for at salgsretten skulle avløses av en regel om at naturalutlegg skulle skje til bestemte loddeiere etter rimelighetsbetraktninger, hvor det skulle legges vekt på den interesse som hver enkelt loddeier kan ha i å overta bestemte eiendeler. Skifterettens avgjørelse her skulle ikke være gjenstand for overprøving. Arvelovkomiteen gir en nærmere begrunnelse for forslaget i innstillingens s. 149-152, og i Ot. prp. nr. 36 (1968-69) s. 115 siteres følgende fra utkastet:

«Etter § 61 kan i alminnelighet enhver av lodd­eierne kreve at boets eiendeler blir solgt, hvilket regelmessig vil skje ved offentlig auksjon. Med denne bestemmelse har den enkelte lodd­eier fått et effektivt middel til å påtvinge de øvrige loddeiere sin vilje; han kan forsyne sitt krav om at han selv eller noen av de andre skal overta bestemte gjenstander til de priser han ønsker, med et press om at han ellers begjærer salg av samtlige gjenstander i boet. På den annen side kan en enkelt eller noen av loddeierne trenge et vern mot de øvrige, dersom disse går inn for en forfordeling, eller en fordeling mellom loddeierne hvoretter prisene på de forskjellige gjenstander ikke er i samsvar med hverandre. Lovens regel er nok enkel og grei å praktisere, men komitéen mener at den også er for stiv og absolutt, og at den følgelig kan lede til vilkårlighet. Komitéen antar at man bør søke å nå fram til en ordning som gir anledning til å ta hensyn til de spesielle forhold i hvert enkelt tilfelle – både forhold som gjelder de enkelte gjenstander, og forhold som gjelder hver av loddeierne».

Utkastet til ny § 61 første ledd lød slik:

«Boets eiendeler bør fordeles mellom lodd­eierne eller tildeles bestemte loddeiere i den utstrekning dette er rimelig. Lar fordeling eller tildeling seg ikke foreta, skal eiendelene selges».

I annet ledd ble det foreslått veiledende kriterier ved skjønnsutøvelsen.

Forslaget vakte motstand særlig fra dommerhold, se proposisjonen s. 116 flg., hvor blant annet Oslo skifterett hevdet at komiteens regel «utvilsomt» ville «legge et betydelig merarbeid på skifteretten». I Dommerforeningens uttalelse ble det blant annet vist til at i andre land med lignende regler var det en boadministrator som avvikler boene.

Det ble tatt hensyn til disse innvendingene (og andre), se Ot. prp. nr. 36 (1968-69) s. 209, hvor det heter at regelen bør være som i gjeldende lov, men med det unntaket som kom inn i annet ledd. En nærmere begrunnelse gis på s. 119 flg. Man fryktet (jf. s. 120) at forslaget ville bli vanskelig å praktisere, både for loddeierne selv under privat skifte og for skifteretten under et offentlig skifte. Det ble videre vist at det å få naturalutlegg ville være en økonomisk fordel, og at man ville miste det økonomiske korrektivet som et fritt salg gir. Det ble også vist til at man i dansk og svensk rett ikke hadde noen regler som tilsvaret de reglene utvalget hadde foreslått.

12.2.2 Nordisk rett

I Danmark er det gitt regler om naturalutlegg i arveloven av 2007, særlig § 6. Hovedregelen i § 6 første ledd er at arvingene innenfor sin lodd kan overta boets eiendeler til vurderingsbeløpet, mens annet ledd gir anvisning på at det skal foretas en loddtrekning hvis flere arvinger ønsker å overta samme eiendel. Et unntak fra denne loddtrekningsregelen gjelder for eiendeler som «har særlig erindringsværdi» for en arving. Arvingen har fortrinnsrett til å overta slike eiendeler.

I Sverige og Finland er det ikke gitt særlige regler om naturalutlegg og salgsrett. 3 Her er løsningen at dersom arvingene ikke selv blir enige om fordelingen av eiendeler, kan enhver av dem kreve at det oppnevnes en «skiftesman», jf. ärvdabalken 23:5 i Sverige og ärvdabalken 23:4 i Finland. Denne «skiftesmannen» skal forsøke å få arvingene til å bli enige om fordelingen, og å avgjøre fordelingen av eiendelene hvis enighet ikke oppnås.

Som det vil fremgå, har ingen av de øvrige nordiske land den vide salgsrett som i dag følger av skifteloven § 61.

12.2.3 Utvalgets vurderinger

En vurdering av reglene om naturalutlegg og salgsrett må ta som utgangspunkt i den faktiske virkeligheten er annerledes i dag enn da arve­loven ble gitt i 1972. I dag skiftes de aller fleste dødsboer privat; forholdet mellom antallet private og offentlige skifter er et helt annet nå enn den gang. Videre er det i dag slik at når et dødsbo skiftes offentlig, oppnevnes det i tilnærmet alle tilfeller en bobestyrer, mens tingretten selv stod for mer av skiftebehandlingen tidligere. Hensynet til tingrettens saksbehandling, jf. punkt 12.2.1, er derfor ikke lenger relevant.

Utvalget mener at innvendingene mot en alminnelig salgsrett er nokså tungtveiende, jf. sitatet i punkt 12.2.1 fra Arvelovkomiteens innstilling. Likevel er heller ikke komiteens forslag særlig godt, jf. de synspunktene som kom til uttrykk under høringen av forslaget.

Spørsmålet om naturalutlegg eller salgsrett lar seg vanskelig besvare på en fullgod måte, og det er rom for ulike oppfatninger om hvilken rettslig regulering som er å foretrekke. Det er ikke nødvendigvis slik at en regel om salgsrett jevnt over gir bedre og rimeligere løsninger enn en regel om naturalutlegg. Et grunnleggende dilemma er om en loddeier skal kunne kreve salg for å maksimere verdien av boets eiendeler, eller om man skal ta hensyn til en loddeiers tilknytning til bestemte eiendeler. Dette kan særlig komme på spissen i dødsboer hvor en eller flere av arvingene ikke har noe personlig forhold til boets eiendeler. Dette kan eksempelvis være tilfelle der det er tale om flere barnekull, gjerne med stor aldersforskjell, eller der det er et dødsbo med livsarvinger og testamentsarvinger. Mens noen arvinger her vil ha en nær tilknytning til boets eiendeler, vil denne tilknytningen ikke foreligge hos andre. En salgsrett gir en loddeier med en sterkere økonomi en større mulighet til å overta eiendeler som en eller flere andre gjerne vil ha.

Det er særlig økonomiske hensyn som kan begrunne en alminnelig salgsrett. Salg på det åpne markedet gir den største gevinsten for boet som helhet. Naturalutlegg vil på sin side kreve en verdsettelse, og den fastsatte verdien kan da ligge lavere enn hva et salg på det åpne markedet ville gitt. Så lenge verdsettelsen skal følge omsetningsverdien, bør imidlertid ikke dette overdrives. Poenget er av størst betydning for fast eiendom og andre større verdier i boet, det er bare unntaksvis at disse spørsmålene kommer på spissen for innbo og andre løsøregjenstander.

Betydningen av problemet reduseres videre av at gjeldende rett ikke synes å ha reist særlige vansker i praksis – dette gjelder både for salgsretten i norsk rett og for loddtrekningsregelen i dansk rett.

Etter en samlet vurdering har utvalget – under noe tvil – kommet til at det ikke er grunn til å foreta vesentlige endringer i disse reglene i forhold til gjeldende rett.

På ett punkt vil utvalget forslå en endring. Regelen om at retten kan bestemme at salg bare skal skje mellom loddeierne eller bare noen av dem, bør etter utvalgets syn oppheves.

Utvalget vil imidlertid foreslå at reglene om naturalutlegg og salgsrett overføres til arveloven. Det er tale om regler av en så vidt klar materiellrettslig karakter at de synes å høre bedre hjemme der enn i dødsboskifteloven. Det vises til utkastet til nye §§ 76 a flg. i arveloven og til merknadene til disse bestemmelse, hvor de enkelte endringene i forhold til gjeldende rett beskrives.

12.3 Verdsettelsestidspunktet

12.3.1 Problemet – gjeldende retts skille mellom privat og offentlig skifte

Når eiendeler skal fordeles under skiftet, må det foretas en verdsettelse av dem. Spørsmålet i det følgende er hvilket tidspunkt verdsettelsen skal knyttes til. Ved et dødsboskifte er det her to alternativer: Verdsettelsen kan knytte seg til dødsfallstidspunktet eller til utlodningstidspunktet. Betydningen av spørsmålet viser seg hvor en eiendel endrer verdi i tiden mellom dødsfallet og utlodningen. En verdistigning eller verdireduksjon kan ha avgjørende betydning blant annet for fordelingen mellom livsarvinger eller om et legat er fundert.

På et «rent» dødsboskifte er gjeldende rett i stor grad avklart. 4 Det må legges til grunn at når arvelateren etterlater seg slektsarvinger, er det verdien på utlodningstidspunktet som er avgjørende, se Rt. 1981 s. 1268. Dette er en naturlig konsekvens av at disse arvingene skal ha brøker eller «resten» av boet, og må også gjelde dersom en loddeier er innsatt ved testament.

Spørsmålet om et legat er fundert, er mer problematisk, men en tilnærmet enstemmig teori har siden skiftelovens vedtakelse hevdet at det er verdiene på dødsfallstidspunktet som er avgjørende for om legatet ligger innenfor rammene av hva arvelateren kan råde over ved testament. 5 Dette kan også sies å ligge som en forutsetning bak skifteloven § 97, som gjelder rettens plikt til å oppfylle legater. Begrunnelsen for å legge dødsfallstidspunktet til grunn her, er særlig at loddeiernes disposisjoner ikke skal påvirke legatarens stilling.

Verdsettelsestidspunktet ved skifte av felleseiet ved separasjon/skilsmisse eller ved den ene ektefellens død (sammensatt skifte) reiser særlige problemer. Utgangspunktet er likt for disse tilfellene, jf. ekteskapsloven § 69 annet ledd og skifteloven § 66. Hvor en ektefelle/gjenlevende ektefelle ønsker å beholde egne ting, skal verdien knyttes henholdsvis til skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 60 eller til dødsfallstidspunktet. Begrunnelsen er at verdiendringer på egne eiendeler, normalt verdistigning, etter at fellesskapet mellom partene er opphørt, bør være skiftet uvedkommende. Er gjenstanden i sameie mellom partene eller den ene overtar den andres eiendeler, skal verdsettelsen knyttes til det tidspunkt det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen. Begrunnelsen for denne regelen er at det skaper forutberegnelighet om verdien vedkommende skal belastes med.

Det som her er sagt, gjelder imidlertid bare hvor boet skiftes privat, altså i det store flertallet av tilfeller. Ved offentlig skifte er regelen en annen. Da skal verdsettelsen – både etter ekteskapsloven § 69 annet ledd og etter skifte­loven § 66 – knyttes til verdien på utlodningstidspunktet hvor gjenlevende overtar eiendeler som har tilhørt avdøde. Dette er den eneste vesentlige materiellrettslige forskjell mellom privat og offentlig skifte. Et skifte som begynner som et privat skifte kan således lede til andre resultater hvis det senere begjæres offentlig skifte.

De to nevnte lovbestemmelsene har sitt utgangspunkt i NOU 1987: 30, se nærmere om begrunnelsen s. 140 flg. Før ekteskapsloven inneholdt lovgivningen ingen tilsvarende bestemmelser, og ved høringen ble utvalgets forslag støttet av Advokatforeningen, mens ingen hadde innvendinger mot det, se Ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 83. Utkastet hadde imidlertid ikke med særregelen for offentlig skifte, idet det ble ansett som riktig at det var samme regel som burde gjelde for begge skifteformene. Særregelen ble tilføyet av departementet, se Ot.prp. nr. 28 (1990-91). Begrunnelsen var kortfattet, og gjengis her i sin helhet (s. 129):

«Når en ektefelle får overta eiendeler som den andre eier, eller som partene eier sammen, skal verdsettelsestidspunktet være det tidspunkt det ble klarlagt at ektefellen skal overta eiendelen. Dette vil ved offentlig skifte være utlodningstidspunktet og ved privat skifte det tidspunkt partene ble enige om at den ene skal overta eiendommen, se andre punktum.

Ekteskapslovutvalget har i delinnstilling II s. 142 gått inn for den løsning som nevnt i andre punktum, men har ikke foreslått en egen bestemmelse om dette. Etter departementets syn blir loven mer fullstendig om regelen går uttrykkelig fram av loven. Departementet forutsetter at den rettspraksis som har vært om verdsettelsestidspunktet, fremdeles skal ha relevans. Dette innebærer bl.a. at det av rent praktiske grunner er verdien på den tiden takst blir holdt, som er avgjørende, selv om taksten holdes noe før selve utlodningen, se Rt. 1981 s 1268. Om forhåndsutlodning er det tidspunktet for denne utlodning verdien skal knyttes til.»

12.3.2 Utvalgets vurderinger

Etter utvalgets syn er det unødvendig å lovregulere hvilket verdsettelsestidspunkt som skal legges til grunn ved et dødsboskifte. Rettstilstanden synes her å være avklart. Vurderingen i det følgende gjelder derfor bare de sammensatte skiftene. Utvalget tar som utgangspunkt at de materielle reglene bør være like for private og offentlige skifter, slik at valget av skifteform ikke påvirker utfallet av skiftet. Det må derfor vurderes om skillet i gjeldende rett mellom privat og offentlig skifte bør fjernes.

Utvalget kan ikke se at departementets begrunnelse for et slikt skille er holdbar. Ordet «Dette» i første avsnitt i sitatet ovenfor viser tilbake på det tidspunkt det blir klarlagt hvem som skal overta eiendelen, og utvalget kan ikke se at det er riktig å si at dette er utlodningstidspunktet ved offentlig skifte. 6 Utlodningen forutsetter at slik spørsmål er klarlagt tidligere; det kan i praksis gå måneder (og noen ganger år) mellom enighet ble oppnådd og utlodningen.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i ekteskapslovens regel (se punkt 17.9). Utvalget vil likevel gi uttrykk for det syn at det på et sammensatt skifte er naturlig å ha samme regel for offentlig som privat skifte. Hvor gjenlevende ektefelle ved det offentlige skiftets begynnelse eller senere sier klart fra om hvilke av sine eiendeler hun eller han vil beholde (hus, verdipapirer, næringsvirksomhet, osv.), bør verdsettelsen knyttes til verdiene ved dødsfallstidspunktet.

Utvalget finner også grunn til å knytte noen bemerkninger til de dommene som er omtalt i proposisjonen. Rt. 1981 s. 1268, som er nevnt i sitatet ovenfor, gjaldt et dødsboskifte og ikke et sammensatt skifte, og er således ikke relevant her. Rt. 1974 s. 439, som er nevnt i tilknytning til de siterte avsnittene, gjaldt et skifte av felleseie ved separasjon/skilsmisse. Her la Høyesterett under det offentlige skiftet til grunn at «oppgaven må være å finne frem til en realistisk salgsverdi på det tidspunkt takseringen finner sted». Her hadde partene ervervet eiendommen under ekteskapet under forhold som i dag sannsynligvis ville gjort eiendommen til sameie mellom dem, og lenge før utlodningen var det enighet om hvem som skulle overta den. Utvalget kan derfor ikke se at henvisningen til disse dommene gir særlig veiledning når det gjelder begrunnelsen for ulike regler for privat og offentlig skifte.

Et generelt moment i vurderingen er at man her bør ha regler som bidrar til å fremme en rask bobehandling og ikke gjøre trenering lønnsom. Ved å knytte verdifastsettelsen til dødsfallstidspunktet for egne eiendeler og for tidspunktet for enighet ved andre eiendeler vil ingen av partene ha noe å tjene (eller tape) på en trenering av bobehandlingen.

Utvalget vil også fremheve at regelen snarere bør ses på som en beskyttelsesregel enn som en spekulasjonsregel. Hvis partene underveis i skifteoppgjøret eksempelvis avtaler at gjenlevende ektefelle skal overta en eiendel som har tilhørt avdøde, vil en regel som knytter verdsettelsen til enigheten eller når dette blir bestemt (for eksempel ved dom) hindre at senere verdistigning gjør at gjenlevende ektefelle likevel må frasi seg eiendelen, noe hun eller han imidlertid ikke har adgang til med mindre det skulle vært tatt forbehold om det. Utvalgets standpunkt er også bygget på den rettskraftsvirkning som følger av en skiftetakst, jf. Rt. 2005 s. 1299 som gjaldt et dødsbo­skifte og en avgjørelse av Borgarting lagmannsrett fra 2007, LB-2006-173270 som gjaldt et felleseieskifte, jf. RG 2006 s. 58.

Disse to avgjørelsene, som gjaldt samme eiendom, viser også at regelen om at verdsettelsen skal knyttes til verdien på utlodningstidspunktet i praksis i mange tilfeller ikke er gjennomførbar. Den eiendommen som de to avgjørelsene gjaldt, var ved skifteovertakst i august 2004 verdsatt til 4,5 millioner kroner. Det var tidligere rettskraftig avgjort hvem som skulle overta eiendommen. Da den i oktober 2006 ble utloddet vedkommende til denne verdien, ble utlodningen påanket, idet det ble påstått at det måtte holdes ny takst ettersom eiendomsprisene i mellomtiden hadde steget. Anken ble ikke tatt til følge, idet tidsforløpet uansett ikke ble antatt å være for langt.

Utvalgets konklusjon er etter dette at verdsettelsesregelen i skifteloven § 66 annet punktum som skiller mellom offentlig og privat skifte ikke bør videreføres. At det bare er få boer som skiftes offentlig, taler også for at det er regelen som i dag gjelder for privat skifte som bør legges til grunn. I praksis vil derfor ikke dette innebære noen realitetsendring for det store flertall av boer.

12.4 Verdsettelsesmåten – skiftetakst

12.4.1 Gjeldende rett

Skifteloven § 125 gir regler om verdsettelsen av eiendeler under skiftet. Bestemmelsen regulerer flere ulike spørsmål. 7

Første ledd fastslår at det er avtalefrihet med hensyn til hvordan verdsettelsen skal skje, jf. første punktum. Det er ved uenighet om verdsettelsen at det blir aktuelt med skiftetakst. Hvis det anvendes skiftetakst, skal taksten svare til eiendelenes omsetningsverdi, jf. annet punktum. Annet, tredje og fjerde ledd gir regler om fremgangsmåten ved skiftetakst og overtakst. Taksten hører under tingretten, som skal tiltres av skjønnsmenn. Omkostningene ved skiftetakst skal bæres av boet, jf. tredje ledd annet punktum. Det fremgår videre at lov 1. juni 1971 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsloven) gjelder tilsvarende så langt den passer. Avslutningsvis er det i femte ledd gitt regler om forkynnelse og meddelelse av skiftetaksten.

Bestemmelsen ble endret ved vedtakelsen av ekteskapsloven, og formålet med endringen var å utvide dens anvendelsesområde til alle situasjoner hvor det er uenighet om verdsettelsen av en eiendel.

I praksis benyttes reglene om skiftetakster ikke særlig ofte. Publisert rettspraksis om bestemmelsen er stort sett av eldre dato, og gir liten veiledning om anvendelsen av bestemmelsen etter endringene i 1991. I de fleste skiftene blir arvingene selv enige om verdsettelsen av en eiendel, og selv om de er uenige om verdien, blir de enige om å følge en enklere og billigere fremgangsmåte for å fastslå verdien – eksempelvis ved å innhente ordinær takst. Kostnadene ved skiftetakst vil ordinært ligge rundt 20 000 kroner, og partene kan dermed spare et betydelig beløp på å velge en annen fremgangsmåte. Omkostningene gjør i seg selv at skiftetakst bare er aktuelt ved større verdier, eksempelvis fast eiendom og næringsvirksomhet. 8

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av lovteksten, er det sikker rett at skiftetakst kan holdes før det er avgjort hvem av partene som skal overta den eiendelen taksten gjelder. En takst kan ha vesentlig betydning for en loddeiers ønske om å overta en eiendel.

Det er noe uklart om det kan holdes skiftetakst for å avklare om en testasjon – i praksis et legat – ikke krenker livsarvingenes pliktdel. I teorien har det vært hevdet at det bør være adgang til dette, 9 og etter utvalgets syn kan gode grunner tale for dette.

12.4.2 Nordisk rett

De norske reglene om skiftetakst er betydelig mer omstendelige enn i de øvrige nordiske land.

I Danmark er regler om verdsettelse (kalt «sagkyndig vurdering«) gitt i dødsboskifteloven §§ 93-95. 10 Sakkyndig vurdering skal anvendes hvis det anmodes av noen med rettslig interesse i verdifastsettelsen, jf. § 93 første ledd, og skifteretten skal utpeke «en eller flere sagkyndige» hvis det anmodes om det, jf. annet ledd. Hvis retten ikke anmodes om å utpeke sakkyndige, skal den ikke foreta seg noe; utpeking av sakkyndige er i så fall opp til enighet mellom loddeierne. Det er uansett eiendelenes omsetningsverdi som skal fastsettes. I § 94 fastsettes det vilkår for å begjære skifteretten om ny vurdering av verdien. Det kreves at det er begått feil ved vurderingen som kan ha påvirket resultatet, at vurderingen ellers ikke er foretatt på betryggende måte, eller at eiendelens omsetningsverdi må antas å avvike vesentlig fra vurderingsresultatet. Det er med andre ord ingen fri adgang til å begjære ny vurdering. Omkostningene ved vurderingen skal dekkes av boet, jf. § 95, med mindre skifteretten bestemmer noe annet.

I Sverige skal en vurdering av eiendelene finne sted i forbindelse med boopptegningen (jf. punkt 4.3.2). Ärvdabalken 20:4 bestemmer at «tillgångarnas värde» skal angis i boopptegningen, og «gode männen» skal bekrefte at «tillgångarna har värderats efter bästa förstånd», jf. ärvdabalken 20:6. Tilsvarende regulering er gitt i Finland , jf. også her ärvdabalken 20:4 og 20:6.

12.4.3 Utvalgets vurderinger

Et første spørsmål for utvalget er om de formelle og kostnadskrevende regler om skiftetakst som oppstilles i skifteloven § 125 bør videreføres eller om det bør gis enklere og mindre kostnadskrevende regler for verdsettelsen. Her kan praksis brukes til å begrunne ulike løsninger. På den ene siden kan det anføres at det er uhensiktsmessig at lovens regel om verdifastsettelse på grunn av kostnadsnivået bare er tilgjengelig for de største verdiene i et dødsbo. At bestemmelsen har skapt få tolkningsproblemer og brukes lite i praksis, kan nettopp skyldes at den ikke er hensiktsmessig, ikke at slike problemer ikke finnes. På den annen side kan det sies at verdsettelsen løses uten særlige vansker i de aller fleste dødsboer, og at partene finner frem til billigere og enklere verdsettelsesmetoder hvis de ønsker dette. Det kan da være grunn til å videreføre en formell regel om skiftetakst der hvor det er tale om store verdier og hvor det er stort behov for å få en mest mulig korrekt, objektiv og etterrettelig verdivurdering.

Utvalget har vurdert ulike alternativer til dagens regulering.

En mulighet er å videreføre dagens regulering, men med den tilføyelse at retten skal kunne bestemme fremgangsmåten for takstfastsettelsen hvis partene ikke blir enige om verken verdien eller fremgangsmåten. Tingretten vil da ha større fleksibilitet til å finne frem til en fremgangsmåte som er egnet i hvert enkelt dødsbo og for hver enkelt eiendel. I noen tilfeller vil skiftetakst være hensiktsmessig, mens det for mindre verdier kan velges en rimeligere fremgangsmåte. Imidlertid vil dette innebære en nokså beskjeden endring i forhold til gjeldende rett. Allerede i dag kan ting­retten oppfordre partene til å velge ulike fremgangsmåter, og det synes ikke uten videre å være grunn til å formalisere dette i lovteksten. Hvis ting­rettens oppfordringer ikke gjør at partene blir enige om fremgangsmåten, er det heller ikke grunn til å tro at den uenige parten uten videre vil slå seg til ro med en verdivurdering som har kommet i stand etter en fremgangsmåte han eller hun var uenig i. Dette kan heller føre til at problemet forskyves, og at det i stedet oppstår flere spørsmål om overprøving av en verdivurdering.

Et annet alternativ er å gi en enklere fremgangsmåte for fastsettelse av verdi, som partene ikke kan motsette seg – eksempelvis som i Danmark, hvor det skal oppnevnes en eller flere sakkyndige. Det kan da åpnes for at den av partene som er misfornøyd med vurderingen kan kreve skiftetakst, eventuelt slik at kostnader med dette belastes parten. Det samme motargumentet gjør seg gjeldende her som over, det vil si at det kan være usikkert hvor mye som vinnes på dette i forhold til en videreføring av gjeldende rett, og at det er usikkert om dette heller innebærer en forskyving av tvistespørsmålet.

Det kan være rom for ulike oppfatninger om hvilket alternativ som er å foretrekke. Utvalgets syn er imidlertid at dagens regler fungerer godt i den forstand at de gir en egnet fremgangsmåte for verdsettelsen av større verdier. I tillegg fungerer reglene som en klar oppfordring til partene om å komme til enighet om verdien eller om en fremgangsmåte for verdifastsettelsen, siden alternativet er en fremgangsmåte som påfører boet (og dermed partene) ikke ubetydelige kostnader. Utvalget legger også vekt på at dagens regulering ikke synes å ha skapt særlige vansker i praksis, og det synes derfor ikke å være stort behov for betydelige endringer.

Det må også understrekes at det viktigste etter utvalgets syn er å videreføre avtalefriheten i gjeldende rett, slik at en regel om verdifastsettelse uansett bare vil komme til anvendelse hvis partene ikke blir enige om verken verdien eller fremgangsmåten for verdifastsettelsen.

Utvalget går etter dette inn for å videreføre prinsippene i skifteloven § 125, det vil si at partene har avtalefrihet om verdifastsettelsen eller om valg av fremgangsmåte, men at skiftetakst skal holdes hvis partene ikke blir enige.

Avholdelse av skiftetakst vil dermed fortsatt være et unntak fra hovedregelen om avtalefrihet. Utvalget foreslår å gjøre dette enda klarere i lovteksten, ved å gi en egen bestemmelse om avtalefriheten, jf. utk. § 3-10. Reglene om skiftetakst hvor partene ikke blir enige, foreslås gitt i utk. § 3-11. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene for en redegjørelse for hvordan enkelt­hetene i utvalgets forslag forholder seg til gjeldende rett.