6 Utviklingen på uføreområdet

6.1 Innledning

Formålet med dette kapitlet er å gi en oversikt over noen hovedtrekk ved utviklingen på uføreområdet og beskrive kjennetegn ved dagens mottakere av uføreytelser. Kapitlet er i all hovedsak en deskriptiv analyse basert på registerdata fra Arbeids- og velferds­direktoratet (tidligere Riks­­­trygde­verket og Arbeidsdirektoratet), supplert med data fra Statistisk sentralbyrå.

I avsnittene 6.2–6.3 redegjøres det for utvik­lingen på uføreområdet i perioden 1980–2006 med utgangspunkt i utviklingen i utgifter og antall stønadsmottakere, samt ut­viklingen i antall stønadsmottakere på andre helserelaterte ytelser. I avsnitt 6.4 gis en nærmere beskrivelse av stønadsmottakernes kjønn og alder. Avsnittet belyser også andre kjennetegn ved stønadsmottakerne, som sivil­stand, antall barn, diagnoser, utdanning og tidligere arbeidstilknytning/-inntekt. I avsnitt 6.5 belyses prosessen fram til en uføre­ytelse nærmere, blant annet gjennom å se på overganger mellom de ulike helse­relaterte ytelsene. Avslutningsvis, i avsnitt 6.6, presenteres framskrivinger av antall mottakere av uføreytelser basert på befolknings­fram­skrivinger og forutset­ninger om framtidige uførerater.

I de fleste avsnittene er det benyttet data for alle stønadsmottakerne («bestanden»). I tilfeller der det er hensiktsmessig – eller der det ikke finnes gode data for hele bestanden – er det benyttet data for nye stønadsmottakere («tilgangen»). Ofte gir data for tilgangen et bedre bilde av dagens situasjon enn data for bestanden. Så langt som mulig er det brukt data for 2006, men på enkelte områder finnes det ikke tilgjenge­lige data for det siste eller de to siste årene. Det gjelder for eksempel tall som viser overganger mellom ulike stønadsordninger, diagnoser og inntektsdata.

6.2 Folketrygdens utgifter til uføreytelser

Figur 6.1 viser utviklingen i folketrygdens utgifter til uføreytelser i perioden 1980–2006, i nominelle kroner og om­regnet til 2006-kroner når det korrigeres for veksten i grunn­beløpet i folketrygden (G). Utgiftene omfatter både tids­begrenset uføre­stønad og uføre­pensjon. I 2006 ble det til sammen utbetalt 48,0 mrd. kroner til uføre­ytelser, mot 17,6 mrd. kroner i 1980 (G-justert). Dette innebærer en økning på 174 prosent i perioden.

I 2006 utgjorde utgiftene til uføreytelser 21,8 prosent av folketrygdens totale utgifter. Tilsvarende tall for 1980 var 12,6 prosent. Til sammenlikning utgjorde utgiftene til alderspensjon 41,2 prosent av folketrygdens utgifter i 2006 (90,7 mrd. kroner).

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Ser vi perioden under ett var økningen i utgiftene spesielt stor i perioden 1984–1992 og fra 1997 og utover. I perioden 1992–1994 var det en nedgang i utgiftene målt i faste kroner.

Vel 60 prosent av veksten i utgiftene i perioden kan for­klares med et økt antall stønads­mottakere, mens i underkant av 40 prosent kan for­klares med en økning i den gjen­nom­snittlige ytelsen. Forsørgingstillegg (barne­tillegg og ektefelletillegg) er inkludert i utgiftstallene, og i 2006 utgjør disse utgiftene i underkant av 2 prosent av de totale utgiftene.

6.3 Utvikling på uføreområdet

6.3.1 Mottakere av uføreytelser 1980–2006

Det har vært en betydelig vekst i antall mottakere av uføreytelser de siste 25 årene. I 1980 var det i underkant av 160 000 stønadsmottakere, mens antallet var økt til 328 000 i 2006. Det har altså vært mer enn en dobling i antall stønadsmottakere i perioden 1980–2006. Målt som andel av befolkningen i alderen 18–67 år har det i samme periode vært en økning fra 6,2 prosent til 11,0 prosent. Dette betyr at 11 prosent av den norske befolkningen i yrkes­aktiv alder i dag mottar en uføre­ytelse.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Figur 6.2 viser at veksten i antall mottakere av uføreytelser varierer over tid. Med unn­tak av på begyn­nelsen av 1990-tallet øker antall mottakere av uføreytelser gjen­nom hele perioden 1980–2006. Økningen var sterkest i årene 1986–1989 og 1997–2000 med en vekst på henholdsvis 17,5 prosent og 13,4 prosent. I 1991 og 1992 var det en nedgang i antall mottakere på til sammen 2,6 prosent.

Utviklingen i antall personer på uføreytelser påvirkes av antall nye uføre («tilgang»), og antall personer som går ut av ordningene («avgang»). Mens avgangen fra uføre­ordningene i perioden har vært relativt stabil på rundt 20 000–22 000 personer pr. år, 1 har det vært store svingninger i antall nye mottakere. Figur 6.3 viser at det i topp­årene 1984, 1987 og 1998–1999 var rundt 33 000–35 000 nye uføre årlig, mens det på begynnelsen av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var rundt 20 000 nye uføre.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Måler vi antall nye uføre i forhold til antall ikke-uføre i den yrkesaktive befolk­ningen, ser vi at antall nye mottakere pr. 1000 ikke-ufør i alderen 18–67 år varierer fra 7,5 i 1981 til 13,7 i 1987. De siste årene har det vært en avtakende vekst i antall nye mot­takere, fra 2001 til 2006 har tilgangen pr. 1000 ikke-ufør økt fra 9,8 til 12,1.

Det er flere årsaker til variasjonene i tilgangen over tid, blant annet har endringer i regelverk og administrativ praksis innenfor uføreområdet betydning. Endringer i regel­verk og praksis innenfor tilstøtende ordninger bidrar også til å forklare varia­sjonene. Kapittel 5 Folketrygdens ytelser gir en oversikt over endringer på området. For eksempel må nedgangen i antall nye uføre­ på begynnelsen av 1990–tallet ses i sammenheng med inn­strammingen i de medisinske vilkårene for uføre­pensjon i 1991. Veksten fra midten av 1990-tallet må ses i lys av nye lovendringer fra 1995 som innebar en liberalisering, samtidig som det i 1994 ble innført en tids­begrensning i perioden med rehabilitering­s­penger. 2 I 2000 ble kravet om at yrkes­rettet attføring skal være forsøkt før en uføreytelse kan innvilges skjerpet. Dette for­klarer nok mye av nedgangen i 2000–2002 og bidrar trolig også til økningen i de på­følgende år gjen­nom at flere attføringsforsøk nå avsluttes. Se punktene 6.3.2 og 6.5.1 for en nærmere beskrivelse av sammenhengene mellom de ulike ordningene.

I tillegg til variasjon i antall søknader om uføreytelser, vil også restansesituasjonen (saksbehandlingstiden) i trygdeetaten påvirke variasjonene i antall nye mottakere av uføreytelser­. I peri­oder hvor restansene øker, vil veksten i antall nye uføre «for­sinkes» og være svakere enn antall søknader skulle tilsi. Det motsatte skjer i perioder hvor restansene bygges ned. De store svingningene i antall nye mottakere på slutten av 1980-tallet kan delvis forklares av endringer i restansesituasjonen.

Avslag på søknad om uføreytelse

Endringer i andelen som får avslag på søknad om uføreytelse vil også ha betydning for utviklingen i antall nye mottakere av uføre­ytelser over tid. I omtale av figur 6.4 viser ut­vik­lingen i avslags­­prosenten fra 1990 til 2006. Avslags­prosenten har blitt beregnet på ulike måter gjennom perioden (det er gått fra manuell til elektronisk beregning), slik at tallene ikke er direkte sammenliknbare over tid, men de gir likevel et bilde av utviklingen.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Avslagsprosenten økte etter innstrammingen i de medisinske vilkårene på begyn­nelsen av 1990-tallet, før den stabiliserte seg på et litt lavere nivå. Etter en inn­skjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring ved behandling av uføre­saker i 2000, økte avslagsprosenten igjen. I årene 2000–2004 var avslagsprosenten mellom 22 og 25 prosent. Etter dette har det vært en betydelig nedgang i avslags­prosenten; i 2005 og 2006 var det en reduksjon på henholdsvis 3,5 og 3,9 prosent­poeng. Den høye avslagsprosenten i 2004 kan blant annet ha sammen­heng med inn­strammingen i muligheten til å motta rehabiliteringspenger etter unntaks­bestem­melser, hvor det var en «ekstraordinær» avgang fra ordningen på om lag 10 000 personer. Mange av disse søkte trolig om en uføreytelse, og en del fikk sannsynligvis avslag på grunn av at attføring ikke var forsøkt. Nedgangen i avslags­prosenten i 2005 og 2006 kan ha sammenheng med at en større andel av de som nå søker har forsøkt attføring. Det kan heller ikke ute­lukkes at presiseringen høsten 2004 av at varighets­kravet må praktiseres mindre strengt for tidsbegrenset uførestønad enn for uføre­pensjon (fire-fem år mot syv år), bidrar til nedgangen.

Nedenfor er det sett nærmere på personer som fikk avslag på søknad om uføre­pensjon i perioden 1999-2003 og deres status i de påfølgende år. Mens søker­tilbøye­ligheten øker med alderen fram til fylte 64 år, er avslagsprosenten høyest i alders­gruppen 30–39 år og avtar deretter med alderen. I 1999 fikk om lag 6000 personer avslag på søknaden om uførepensjon, mens tilsvarende antall i årene 2000–2003 var mellom 7500 og 8000 personer. Tabell 6.1 viser at gruppen som får avslag i hovedsak er i alderen 30–59 år; disse aldersgruppene utgjør over 80 prosent. Aldersgruppen over 60 år utgjør vel 10 prosent. Av personer som fikk avslag i perioden 1999–2003 ble 21 prosent innvilget en uføre­ytelse innen ett år og 38 prosent innen to år. Andelen som er innvilget uføreytelse innen to år er høyest for søkere over 50 år (alder ved avslag) – i aldersgruppen 50–59 år gjelder dette 45 prosent og i alders­gruppene 60 år, 61 år og 62 år mellom 48 og 50 prosent. Fem år etter vedtaksdato er 58 prosent av alle som fikk avslag i perioden innvilget en uføreytelse – i aldersgruppen 50–59 år er andelen 68 prosent, og i gruppene 60 år og 61 år har andelen økt til henholdsvis 64 og 61 prosent.

I femårsperioden 1999–2003 er det flere kvinner enn menn som får avslag på søknad om uføreytelse. 3 Av de som får avslag er det ingen vesentlig forskjell mellom kjønnene med hensyn til hvorvidt de senere innvilges uføreytelse.

Fra 2004 har saksinngangen til Trygderetten på uføreområdet avtatt betydelig; fra 2003 til 2005 ble antallet redusert fra 3050 til 1400 saker. Tabell 6.2 viser at dette ga en betydelig nedgang i antall «produserte uføresaker» fra 2004 til 2005. Ned­gangen i antall saker de siste årene, kan i tillegg til årsakene som er nevnt ovenfor i for­bindelse med utviklingen i avslagsprosenten, trolig delvis forklares med innføringen av tids­begrenset uføre­stønad fra 2004 som ga mulig­het til å klage en gang innen­for Arbeids- og velferds­­­etaten før en eventuell anke til Trygde­retten. 4

Andelen omgjorte uføresaker i Trygderetten har vært relativt stabil de siste årene, men andelen økte i 2005. Som følge av at det er en markant ned­gang i antall produ­serte saker fra 2004 til 2005 og 2006, er det likevel ikke en økning i antall omgjorte saker. Antallet omgjorte saker er derimot redusert de to siste årene.

Todeling av uføreordningen fra 1. januar 2004

Uføreordningen ble med virkning fra 1. januar 2004, delt i en tidsbegrenset uføre­stønad og en varig uførepensjon. Tre år etter denne delingen mottar vel 30 000 personer tidsbegrenset uførestønad, og disse utgjør om lag ni prosent av alle uføre ved ut­gangen av 2006. Andelen som innvilges tidsbegrenset uførestønad er økende, og i 2006 utgjorde gruppen med tidsbegrenset uførestønad over 40 prosent av alle nye mottakere av uføreytelser.

Tidsbegrenset uførestønad skal innvilges når det er en viss mulighet for at stønads­mottakeren kan komme helt eller delvis tilbake i arbeid. Ytelsen gis i en periode på inntil fire år, og revurderes etter dette. Gjennom god, individuell oppfølging i stønads­­perioden, er målet at flest mulig skal komme tilbake i arbeid. Selv om et økende antall er innvilget en stønadsperiode på 1–2 år de siste årene, er mottakerne av tids­begrenset uførestønad hittil i all hovedsak innvilget en stønads­periode på 3–4 år. Det er derfor for tidlig å si hvorvidt en lykkes med intensjonen om å for­hindre varig utstøting fra arbeidslivet.

6.3.2 Utvikling i andre helserelaterte ytelser

Utviklingen på uføreområdet er i stor grad påvirket av utviklingen innenfor andre ytelser på tilstøtende stønadsområder, som sykepenger, rehabiliteringspenger og attførings­penger.

Utviklingen i sykefraværet har vist seg å være en relativt god indikator på ut­viklingen i antall personer på rehabiliteringspenger og uføreytelser. Dette skyldes at en stor andel av mottakerne av disse ytelsene kommer, direkte eller indirekte (via andre ordninger), fra en sykmeldingsperiode. I hovedsak er dette personer som har vært syke i ett år og som har brukt opp sykepengerettighetene sine. I avsnitt 6.5 beskrives disse sammenhengene mellom de ulike ytelsene nærmere.

Figur 6.5 viser at det har vært en vekst i antall personer på alle de helserelaterte ytelsene i årene før 2004. Etter en reduksjon i 2004 som følge av en nedgang i antall personer på sykepenger og rehabiliterings­penger, har det igjen vært en økning i antallet. I 2006 var antall personer som mottar en helserelatert ytelse igjen på om lag samme nivå som i 2003.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Ved utgangen av 2006 var om lag 560 000 personer i yrkesaktiv alder helt eller del­vis ute av arbeidslivet av helsemessige årsaker. 5 Disse utgjorde i underkant av 20 prosent av befolkningen i alderen 18–67 år. I tillegg kommer personer som er syk­meldte i arbeidsgiverperioden og personer som ikke har rett til ytelse fra folke­trygden, samt personer som har forlatt arbeidsstyrken som følge av tidligpensjonering gjennom AFP.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Siden midten av 1990-tallet har det vært en betydelig vekst i syke­fraværet. Dette har gitt en økning i antallet som har brukt opp sykepengerettighetene sine, noe som har bidratt til den betydelige økningen i antall personer som mottar rehabili­terings- og attførings­penger. Den sterke økningen i antall mottakere av rehabiliteringspenger fram til 2003 var en følge av en økende tilgang, samtidig som den gjennomsnittlige stønads­perioden ble stadig lenger, blant annet som følge av en utvidelse av unntaks­bestemmelsene i 2001. I 2004 var det en nedgang i syke­fraværet og en nedgang i antall personer på rehabiliterings­­penger, mens veksten i antall personer på yrkesrettet attføring økte vesentlig fram til og med 2005. Denne utviklingen kan i stor grad for­klares med regel­verksendringer, blant annet inn­stram­mingen i mulig­heten for å motta rehabiliteringspenger etter unntaks­bestemmelser (fra 1. januar 2004) og endringene i sykmeldingsreglene (fra 1. juni 2004). Etter 1. halvår 2005 har det igjen vært en økning i sykefraværet. Selv om det til dels er relativt tydelige sammenhenger på flere områder, er det vanskelig å isolere effektene av de ulike regel­verks­endringene.

Figur 6.5 viser at den store majoriteten av de som ikke deltar i arbeidslivet har uføre­pensjon eller tidsbegrenset uførestønad. Det relativt høye samlede antallet som mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger i 2006 til­sier at det vil bli et fort­satt press på uføreytelsene i årene fram­over.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

6.3.3 Geografiske variasjoner

Det er til dels store geografiske forskjeller i bruk av trygdeytelser i Norge. Figur 6.6 viser for­skjellene i andelen uføre mellom fylkene. I 2006 varierte andelen i prosent av befolkningen i yrkes­aktiv alder fra 7,6 prosent i Oslo til 14,4 prosent i Hedmark. For­skjellen utgjør nærmere 90 prosent. I tillegg til Oslo, skiller Akershus og Roga­land seg ut med en relativt lav uføreandel. Hed­mark, Aust-Agder, Østfold, Telemark og de to nordligste fylkene har en relativt høy uføreandel.

Demografi forklarer noe av variasjonene mellom fylkene. Figur 6.7 viser hvilken uføre­andel fylket ville hatt dersom befolkningen i fylket hadde samme fordeling etter alder og kjønn som befolkningen i landet («aldersstandardiserte tall»). Med utgangspunkt i aldersstandardiserte tall har Akershus den laveste uføre­andelen med 8,3 prosent uføre i 2006, der­etter følger Oslo, Rogaland og Hordaland. I den andre enden finner vi Agderfylkene og Finn­mark, med en uføre­andel mellom 13,5 og 13,7 prosent. Dette viser at det er betydelige fylkes­vise forskjeller selv om det tas hensyn til demo­grafi; for­skjellen mellom fylket med lavest og fylket med høyest uføre­andel – hen­holdsvis Akershus og Aust-Agder – er 65 prosent.

Utviklingen i uføreandelen i de enkelte fylkene er ulik over tid, men det er likevel slik at for­skjellene mellom fylkene til en viss grad opprettholdes i perioden siden 1980. Veksten var gjennomgående spesielt sterk fra 1980 til 1990.

Flere forhold forklarer forskjellene mellom fylkene i uføretilbøyeligheten. En under­søkelse gjennomført av Rikstrygdeverket i 2000 av tilgangen av nye uføre­pensjonister i perioden 1980–1997, indikerer at noe av forskjellene i tilgangen er strukturelt betinget. 6 For­hold knyttet til det lokale arbeidsmarkedet synes å være en viktig for­klaringsfaktor, men også sosiodemografiske forhold og ut­dannings­nivå har en viss betydning. Videre kan en del av forskjellene forklares med ulik kultur, normer og administrativ praksis, men dette er forhold det er vanskelig å tallfeste betydningen av. I kapittel 7 diskuteres årsaker til uførepensjonering.

Figur 6.8 viser antall nye mottakere av uføreytelser i 2006 som andel av den ikke-uføre befolkningen i fylket. Vi ser at det også er store fylkesvise variasjoner i til­gangen. Tilgangsraten i Finnmark (17,6 prosent), er mer enn dobbelt så høy som til­gangs­raten i Oslo (8,0 prosent).

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Også når det korrigeres for demografi er det store fylkesvise for­skjeller i uføre­tilgangen. Figur 6.9 viser den fylkesvise til­gangen i et utvalg år. Vi ser at det over tid også er store variasjoner innenfor det enkelte fylket, men at det har vært en økning i til­gangsraten innenfor de fleste fylkene i perioden. På grunn av restanse­oppbygging/ ned­bygging o.l., bør ikke tilgangen i det enkelte år tillegges for stor vekt.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

6.4 Kjennetegn ved personer på uføreytelser

6.4.1 Kjønnsforskjeller og uføreytelser

Figur 6.10 viser andelen kvinner blant alle mottakere av uføre­ytelser og blant nye mot­takere av uføreytelser­ siden 1980. Gjennom hele perio­den har det vært en over­vekt av kvinner som mottar uføre­ytelser. Med unntak av på midten av 1980-tallet, har det vært en kontinuerlig vekst i kvinneandelen, og fra 1980 til 2006 har andelen økt fra 51,6 prosent til 57,6 prosent. Etter 2000 synes det imidlertid å være en tendens til at fordelingen mellom kvinner og menn stabiliseres.

Bildet er mer sammensatt når vi ser på forde­lingen blant nye mottakere av uføre­ytelser. Andelen menn blant nye uføre var høyere i en periode på midten av 1980-tallet og i en periode på begynnelsen av 1990-tallet. Etter 1994 har kvinner imidler­tid utgjort en større andel enn menn. Den relative nedgangen blant nye kvinnelige stønads­mottakere på begynnelsen av 1990-tallet må ses i lys av inn­stram­mingen i de medisinske vilkårene i 1991. Endringen medførte en innskjerping av praksis, blant annet i forhold til såkalte «diffuse» lidelser – lidelser hvor kvinner er over­represen­tert. At andelen kvinner øker igjen blant nye mottakere i 2004 kan blant annet ha sammen­heng med inn­strammingen i muligheten for å motta rehabiliterings­penger etter unntaks­bestemmelser (hvor to av tre som ble «direkte berørt» av inn­stram­mingen var kvinner).

Med unntak av aldersgruppene under 30 år, er uføreandelen blant menn lavere enn blant kvinner i alle aldersgrupper, jf. figur 6.11. Ved utgangen av 2006 mottok 11,0 prosent av befolkningen en uføreytelse. Andelen blant kvinner og menn var hen­holds­vis 12,9 prosent og 9,2 prosent.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Dersom vi ser på gruppen med personer som har direkte overgang til uføreytelser etter å ha brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005 (i alt 8400 personer), er også kvinneandelen høyest. Fordelingen mellom kvinner og menn var henholdsvis 59 prosent og 41 prosent, men forskjellen mellom kjønnene avtar med alderen. I alders­gruppene under 50 år (utgjør 15 prosent av gruppen med direkte overgang) er kvinneandelen 67 prosent, i aldersgruppen 50–59 år (39 prosent) er kvinneandelen 60 prosent og i aldersgruppen over 60 år (48 prosent) er kvinne­andelen 56 prosent.

Det finnes flere forklaringer på at det er en høyere andel kvinner enn menn på uføre­ytelser. At kvinner i større grad mottar uføre­ytelser, er kanskje ikke unaturlig sett i lys av at kvinner også har et høyere syke­fravær. En lengre fraværsperiode er utgangs­punktet for de fleste uføre. Som for syke­fraværet, er årsakene til uførhet mange og sammensatte. En forklaring på forskjellen mellom kjønnene er trolig at kvinner og menn jobber i ulike yrker og næringer, og at de dermed utsettes for ulike belastninger og krav på arbeidsplassen. Blant annet er det langt flere kvinner i yrker innenfor helse- og sosial­sektoren, en sektor som skiller seg ut med et langt høyere sykefravær enn øvrige sektorer (i punkt 6.4.8 ses det nærmere på nærings- og yrkesbakgrunnen til nye stønadsmottakere av uføreytelser). Videre er kvinner i større grad dobbelt­arbeidende, det vil si at de tar større ansvar for hus­arbeid og omsorgs­oppgaver enn menn. Andre forklaringer er knyttet til biologiske forskjeller og ulik sykdomsatferd. Det at kvinner blir tidligere uføre (i alders­gruppene over 30 år) og har lavere døde­lighet i alle års­klasser, bidrar til en høyere kvinne­andel. Se for øvrig kapittel 7 om årsaker til vekst i antall uføre.

6.4.2 Alder og uføreytelser

Uføreandelen er langt høyere blant eldre enn blant yngre, noe som i stor grad kan forklares med at helsen svekkes med alderen. I 2006 mottok om lag 33 prosent i alders­gruppen 60–64 år og om lag 43 prosent i alders­gruppen 65–67 år en uføre­ytelse. Uføre­­andelen er også relativt høy i lavere alders­klasser, og i alders­gruppen 45–49 år mottar vel 10 prosent en uføreytelse. Figur 6.11 viser uføreandelene for kvinner og menn etter ett­årige aldersgrupper i 2006.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.12 viser de aldersspesifikke uføreandelene i 1980, 1990 og 2006. Både for kvinner og menn har uføreandelen økt betydelig i alle aldersklasser siden 1980. Økningen var særlig sterk blant kvinner fra 1980 til 1990. Etter 1990 økte uføre­­andelene ytterligere for både kvinner og menn i aldersgruppene under 55 år. I alders­gruppene over 55 år var utviklingen for kvinner og menn imidlertid forskjellig. I disse aldersgruppene økte uføreandelen betydelig blant kvinner fra 1990 til 2006, mens uføreandelen blant menn var lavere i 2006 enn i 1990.

Over tid har det vært en reduksjon i den gjennomsnittlige alderen til mottakere av uføreytelser. Fra 1980 til 2006 er gjennomsnittsalderen redusert fra 55,8 år til 53,8 år. Etter 2000 har det imidlertid vært en viss økning i gjennom­snittsalderen (fra 53,3 år i 2000 til 53,8 år i 2006). I lys av de store etter­krigs­kullene, er det grunn til å tro at denne tendensen vil fort­sette ennå noen år. Hvor­dan alderssammensetningen blant personer på uføre­ytelser vil se ut når store alders­kull går over til alderspensjon, vil blant annet avhenge av ut­viklingen i tilgangen, og hvor mange i gruppen med tids­begrenset uføre­stønad som kommer tilbake til arbeid.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.13 viser nye mottakere av uføreytelser etter alder og kjønn fra 1980 til 2006. Selv om utviklingen i de ulike gruppene i stor grad gjenspeiler utviklingen i figur 6.3 (samlet tilgang), ser vi at det er en noe forskjellig utvikling for kvinner og menn i de ulike aldersgruppene. Tilgangsraten for kvinner er høyest for alders­gruppen 65–67 år fram til 1994 (jf. figur 6.13 B). Fra 1995 er tilgangen høyest for aldersgruppen 60–64 år. Fra 1999 er også tilgangsratene høyere i gruppen 55–59 år, enn i den eldste alders­gruppen. En tilsvarende utvikling ser vi også blant menn, men her er tilgangen i den el­dste aldersgruppen betydelig mye høyere enn i de andre aldersgruppene rundt 1990 (jf. figur 6.13 D). Etter 1994 er tilgangsraten i aldersgruppen 65–67 år lavere enn i aldersgruppen 60–64 år. Litt forenk­let kan det sies at for­skjellene mellom kvinner og menns til­gangs­rater etter alder er blitt mindre de siste årene. Nedgangen for de eldste aldersgruppene må både ses i lys av økningen i antall personer med AFP og tidligere rekrut­tering til uføre­ordningene, dvs. høyere tilgangsrater i de yngste alders­gruppene.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

I motsetning til tilgangsratene i de eldste aldersgruppene, som har avtatt eller vært relativt stabile de siste årene, har det gjennomgående vært en betydelig økning i til­gangs­raten i alders­gruppene under 50 år etter 2000. Eksempelvis har det for kvinner i alders­gruppen 20–24 år vært en økning i tilgangsraten på 115 prosent i perioden 2000–2006, og i aldersgruppene 25–29 år og 30–35 år en økning på henholdsvis 83 og 51 prosent (figur 6.13 A). For menn er økningen i tilsvarende aldersgrupper på henholdsvis 59, 80 og 40 prosent (figur 6.13 C).

Den markante økningen i den yngste aldersgruppen fra 1999 til 2000, har sam­men­heng med at nedre alders­grense for uføreytelser ble økt fra 16 til 18 år i 1998.

Utviklingen i de yngste aldersgruppene gjenspeiler seg også i utviklingen i den gjen­nom­­snittlige alderen for nye stønadsmottakere, som er redusert fra 51,4 år i 2000 til 49,7 år i 2006. I de senere årene har altså utviklingen i gjennomsnittsalderen til nye stønads­mottakere gått i motsatt retning av utviklingen i gjennomsnittsalderen til bestanden.

Tilgangstallene for perioden 2004–2006 viser at aldersfordelingen mellom personer med tids­begrenset uførestønad og personer med varig uførepensjon er svært ulik. Det er få over 55 år som er innvilget tidsbegrenset uførestønad, mens denne alders­gruppen utgjør hovedtyngden av de som er tilstått (varig) uførepensjon.

Selv om tilgangsratene har økt en del for de yngste aldersgruppene, er uføreratene fortsatt lavere enn for eldre aldersgrupper. For å få en indikasjon på betydningen av tilgangen på ulike alderstrinn, er antall nye stønadsmot­takere på hvert alderstrinn multi­plisert med antall «mulige uføreår», der «mulige uføreår» er det maksimale antall år som nye stønadsmottakere kan motta en uføreytelse. Eksempelvis vil grup­pen som har tilgang ved fylte 64 år, ha tre mulige uføreår etter denne beregningen.

De absolutte tallene for antall nye mottakere av uføreytelser har de siste årene vært høyest rundt fylte 60 år. Dette går fram av den svarte linjen i figur 6.14, som viser at det i 2006 var rundt 1600 nye mottakere av uføreytelse i aldersgruppene 59 og 60 år. Figuren viser at antall nye uføre øker betydelig fram til fylte 59 år, for deretter å falle markant etter fylte 60 år.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Den oransje linjen i figur 6.14 viser antall «mulige uføreår» på hvert alders­trinn. Bort­sett fra for aldersgruppen 18 år, som er laveste mulige uførealder, når denne kurven en topp allerede for aldersklassene 39 og 40 år. Deretter synker kurven moderat fram til rundt 60 år, før den deretter faller markant. Vurdert ut fra denne kurven, er det minst like viktig å redusere tilgangen av nye mottakere av uføreytelser i aldergruppene rundt 40 år som å redusere tilgangen i aldersgruppene rundt 60 år.

Beregningen av antall mulige uføreår kan også benyttes til å vurdere utviklingen i tilgangen av nye mottakere av uføreytelser over tid. Den oransje kurven i figur 6.15 viser utviklingen i antall mulige uføreår i perioden 1980–2006, hvor hvert år er antall mulige uføreår for alle alders­gruppene summert. Vi ser at det er stor variasjon i antall nye, mulige uføreår gjennom perioden, men at trenden er stigende. Den svarte kurven viser at utviklingen i antall nye mottakere også har variert en del fra år til år, men rundt om lag det samme nivået siden midten av 1980-tallet.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

6.4.3 Sivilstand og antall barn under 18 år

Vel halvparten av alle mottakerne av uføreytelser er registrert som gift eller samboer ved utgangen av 2006, jf. tabell 6.3. Det er en relativt større andel ugifte blant mann­lige stønadsmottakere, mens kvinner følgelig i større grad er gift/samboende eller skilt/­separert.

I underkant av 13 prosent av mottakerne av uføreytelser har barn under 18 år, jf. tabell 6.4. Andelen med barn er klart høyere for gruppen med tidsbegrenset uføre­stønad enn for de som mottar uførepensjon. Mottakere av tidsbegrenset uførestønad har i gjennom­snitt også flere barn. Ulik alderssammen­setning i de to gruppene for­klarer nok i stor grad disse forskjellene.

Av stønadsmottakerne som har barn har om lag 86 prosent ett eller to barn, mens om lag 10 prosent har tre barn. Det betyr at om lag 4 prosent av gruppen med barn har fire barn eller flere. Det er ingen store for­skjeller mellom kjønnene når det gjelder antall barn.

Av gruppen med uførepensjon som hadde barn i 2006, mottok 59 prosent barne­tillegg. Dette utgjør 6 prosent av mottakerne av uførepensjon. Vel en prosent av mot­takerne av uføre­pensjon, eller i underkant av 4000 personer, mottok ekte­felle­tillegg.

6.4.4 Diagnoser

Det er en viss usikkerhet knyttet til angitte diagnosekoder. Blant annet vil det være innslag av skjønnsmessig fastsetting på grunn av sammensatte og/eller uklare lidelser og ut fra pasientens egen rapportering.

I St.meld. nr. 9 (2006-2007) vises det blant annet til at rusmiddelproblemer, og særlig alkoholproblemer, er underrapportert som årsak til sykefravær og uførepensjonering. Arbeidslivs- og rusforskere antar at de reelle tallene er relativt høye, men at rus­middel­problemer ofte skjules bak mer sosialt aksepterte diagnoser. Det er få under­søkelser på dette området i Norge, men svenske undersøkelser anslår at om lag 15 prosent av langtidsfraværet er alkoholrelatert. Alkoholmisbruk kan i tillegg gi lever­lidelser og sosiale og psykiske problemer, samtidig som sosiale og psykiske pro­blem­er kan gi alkohol- og andre rusmiddelproblemer. Det kan derfor i en del til­feller være vanskelig å fastslå årsakssammenhenger mellom sykefravær, uførhet og rus.

Diagnoser i uføresaker er klassi­fisert etter ICD-10. 7 «Psykiske lidelser og atferds­for­styr­relser» og «muskel-/skjelettlidelser og bindevev» er de største diagnose­­­gruppene blant mottakere av uføreytelser. Figur 6.16 viser at vi i 2005 finner om lag to av tre uføre innenfor disse diagnose­­gruppene. Diagnosesammensetningen har vært relativt stabil over tid.

Diagnosegruppen psykiske lidelser utgjør 31 prosent. Innenfor denne diagnose­gruppen er «nevroser og atferds- og person­lig­hets­forstyrrelser» den største under­gruppen; gruppen utgjør 15 prosent av alle mottakerne av uføreytelser. Muskel-/skjelett­lidelser utgjør 33 prosent, hvor under­gruppen «rygg­­syk­dommer» utgjør 14 prosent (andel av alle). Det er tydelige kjønns­forskjeller i diagnose­­­sammen­setningen. Kvinner har en høyere andel med muskel-/skjelett­lidelser, mens menn har er en høyere andel med diagnoser innen sirkulasjons­systemet, som for eksempel­ hjerte-/kar­­lidelser.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

I tillegg til kjønnsforskjeller i diagnosesammensetningen, er det store forskjeller mellom de ulike aldersgruppene. Grovt sett er det slik at andelen med muskel-/skjelett­­­lidelser og diagnoser innen sirkulasjonssystemet øker med alderen, mens andelen med psykiske lidelser og lidelser i nervesystemet reduseres med økt alder. Dette gjelder både for kvinner og for menn.

Diagnosesammensetningen blant nye mottakere i 2005 er i hovedtrekk lik diagnose­sammen­setningen blant alle mottakerne ved utgangen av 2005, jf. figur 6.17. 8 Tas det utgangspunkt i de ulike aldersgruppene, ser vi imidlertid at det er relativt flere med muskel-/skjelett­­lidelser og relativt færre med psykiske lidelser blant nye mottakere sammen­­liknet med bestanden generelt.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

6.4.5 Unge uføre

Personer som er født uføre og personer som er blitt uføre i så ung alder at de ikke har mulighet til å opptjene tilleggspensjonsrettigheter, kan få garantert minste tilleggs­pensjon for unge uføre. Det garanterte tillegget kan gis tidligst fra og med den måneden personen fyller 20 år.

Fra 1992 til 2006 økte antall stønadsmottakere med «ung ufør»-garanti fra 25 600 til 47 600 personer, en vekst på 86 prosent. Gruppen utgjør vel 14 prosent av alle stønads­mottakerne. Det er noe flere kvinner enn menn som har denne garantien.

I 1998 ble alders­grensen for garantert tilleggspensjon for unge uføre hevet fra 24 år til 26 år. 9 Samtidig ble det stilt krav til alvorlig sykdomstilstand som er klart doku­mentert. Denne regelverksendringen har hatt betydning for utviklingen. Figur 6.18 viser at målt som andel av befolkningen har gruppen økt gjennom hele perioden 1992–2006, men at veksten har avtatt etter 1999. I perioden har veksten i unge uføre som andel av befolkningen til sammen vært på 75 prosent. Tilgangen av nye mot­takere av garantert tilleggspensjon ble betydelig redusert i årene etter innstram­mingen. I 1999 var det en tilgang på om lag 2300 «unge uføre», mens antallet var redusert til om lag 1300 i 2001 (disse tallene går ikke fram av figur 6.18). I de to siste årene har det imidlertid igjen vært en vekst både i antallet og målt pr. 1000 ikke-ufør i befolkningen.

En stor andel av stønadsmottakerne med «ung ufør»-garanti har psykiske lidelser. Om lag 62 prosent har en diagnose innenfor gruppen «psykiske lidelser og atferds­for­styrrelser», hvor gruppen «psykisk utviklingshemming» utgjør 23 prosent og gruppen «nevroser og atferds- og personlighetsforstyrrelser» utgjør 22 prosent (andel av alle). I under­kant av to prosent er registrert med diagnosen «psykiske lidelser på grunn av rusmiddel- eller tablett­bruk». 10 Videre har om lag elleve prosent «sykdom­mer i nerve­systemet» og åtte prosent «medfødte misdannelser og kromosomavvik».

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Hovedtyngden av gruppen av nye stønadsmottakere i 2006 med garantert minste­tillegg for unge uføre er under 30 år ved tilgang. Denne gruppen utgjør 66 prosent, mens alders­gruppene 30–39 år og 40–49 år utgjør henholdsvis 29 prosent og fem prosent.

Sett i forhold til alle stønadsmottakerne med tilgang i 2006, utgjør gruppen med «ung ufør»-garanti seks prosent. Gruppen utgjør 56 prosent i aldersgruppen under 30 år og 14 prosent i aldersgruppen 30–39 år.

Diagnosebildet for gruppen med tilgang i 2005 er i grove trekk nokså likt diagnose­bildet for alle med «ung ufør»-garanti. Det kan likevel være verdt å merke seg enkelte forskjeller. En større andel av de nye stønadsmottakerne med tilleggsgaranti har diagnoser innen­for gruppen «psykiske lidelser og atferds­for­styrrelser». Om lag 68 prosent har denne diagnosen, hvor 18 prosent har «organiske psykiske lidelser/ schizo­­­frene og para­noide lidelser» og 33 prosent har «nevroser og atferds- og person­lig­hets­forstyr­relser». Derimot har en lavere andel diagnosen «psykisk utviklings­hemming»; om lag ti prosent, mot 23 prosent blant bestanden. Videre har en lavere andel diagnosen «medfødte misdannelser og kromosomavvik»; om lag tre prosent, mot åtte prosent blant bestanden.

6.4.6 Uførepensjon for hjemmearbeidende

Hjemmearbeidende ektefeller har etter dagens regler rett til uførepensjon når evnen til å utføre arbeid i hjemmet er varig nedsatt med minst halvparten. I 2006 var det om lag 2300 personer som mottok en uføreytelse etter denne bestemmelsen, det vil si i under­kant av en prosent av alle stønadsmottakerne. Videre var det om lag 50 personer som fikk innvilget en uføreytelse etter bestemmelsen i 2006

6.4.7 Innvandrere og uføreytelser

I dette avsnittet belyses uføreandelen blant innvandrerbefolkningen nærmere. Arbeids- og velferds­direktoratets registre har ikke opplysninger om landbakgrunn, og teksten nedenfor baserer seg i stor grad på statistikk og rapporter/notater fra Statistisk sentral­­byrå (SSB) (først og fremst Dahl og Lien (2006)).

SSBs befolkningsstatistikk viser at det ved utgangen av 2005 var om lag 387 000 personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Det tilsvarte 8,3 prosent av befolkningen. «Personer med innvandrerbakgrunn» refererer seg her til innvandrerbefolkningen, som omfatter førstegenerasjonsinn­vandrere og personer født i Norge av to utenlands­fødte foreldre uten norsk bakgrunn. I 2005 utgjorde disse to gruppene henholdsvis 319 000 personer og 68 000 personer. Innvandrerbefolk­ningen økte med 6,0 prosent i 2005, mens hele befolkningen til sammenlikning økte med 0,7 prosent. Det er først og fremst inn­vandrere med ikke-vestlig 11 land­bakgrunn som bidrar til økningen. I under­kant av 50 prosent av innvandrerbefolk­ningen har norsk statsborgerskap.

I 2004 mottok 5,8 prosent av innvandrerbefolkningen i alderen 18–67 år uføre­pensjon, mens tilsvarende andel for hele befolkningen var på 10,0 prosent. 12 Dette er uføre­pensjonister som er bosatt i Norge. 13 Det er imidlertid store forskjeller i uføre­andelene mellom personer fra ulike land, og for enkelte grupper øker uføre­andelen sterkt med alder og botid. Korrigeres det for alder, dvs. dersom det antas at inn­vandrer­befolkningen har samme aldersfordeling som befolkningen under ett, er uføreandelen blant innvandrere på 8,4 prosent.

Utvikling i uføreandelen blant innvandrere

Figur 6.19 viser utviklingen i andel personer med uførepensjon blant bosatte personer i Norge fra 1992 til 2004. Det er skilt mellom førstegenerasjonsinnvandrere (bosatte personer som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre) og etter­kommere (bo­satte personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre).

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figuren viser at utviklingen blant innvandrere i hovedtrekk er lik utviklingen i befolkningen generelt. Etter en svak økning i uføreandelen blant førstegenerasjons­innvandrere på 1990-tallet, hadde 6,0 prosent av denne gruppen uførepensjon både i 2000 og 2004. Etterkommere er en liten og svært ung befolkningsgruppe, og bare i overkant av to prosent av disse har uføre­pensjon i perioden.

Nedenfor ser vi i all hovedsak på førstegenerasjonsinnvandrere, og disse omtales del­vis også som innvandrere.

Uføreandel blant innvandrere etter alder, kjønn og botid

Vi har tidligere sett at uføretilbøyeligheten øker med alderen, jf. figur 6.11. Sammen­liknet med befolkningen totalt er det færre første­­­generasjonsinnvandrere i de eldste alders­gruppene. Dette forklarer en del av den forholdsvis lave uføre­andelen blant inn­vandrere. Dersom det korrigeres for ulik alders­sammen­setning blant første­genera­sjons­inn­vandrere og i befolkningen, er uføreandelen blant innvandrere på 8,4 prosent, mot faktisk registrert 6,0 prosent. Uføreandelen er lavere blant første­genera­sjons­innvandrere enn i befolkningen i alle aldersgrupper.

Skilles det mellom kvinner og menn, ser vi imidlertid at uføreandelen blant mannlige første­generasjonsinnvandrere er høyere enn blant menn i befolkningen i alders­gruppene over 50 år, jf. figur 6.20. For kvinner er uføreandelen lavere blant første­generasjons­innvandrerne enn i befolkningen i alle alders­gruppene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I 2004 var uføre­andelen blant mannlige og kvinnelige inn­vandrere henholdsvis 6,4 og 5,6 prosent, mens andelene i befolkningen var henholdsvis 8,4 og 11,7 prosent. For­skjellen i uføreandel mellom kvinner og menn blant innvandrere sammen­liknet med befolkningen sett under ett, har trolig sammenheng med for­skjeller i alders­fordelingen for menn og kvinner. I alders­gruppen 40–59 år, hvor uføre­tilbøyelig­heten er relativt høy, er det klart flere menn enn kvinner blant innvandrerne, noe som bidrar til en høyere uføre­andel blant menn enn blant kvinner. Videre kan den relativt lave uføre­andelen blant innvandrer­kvinner trolig i stor grad forklares med en lavere arbeids­deltakelse enn mannlige innvandrere og i befolk­ningen samlet.

Det er en positiv sammenheng mellom botid og uføreandel. Det er naturlig nok en sammenheng mellom alder og botid, men innenfor de aller fleste aldersgruppene er det slik at uføreandelen er høyere for personer som har lang botid enn for personer som har kortere botid. Korrigeres det for botid, øker uføreandelen nesten uten unntak med alder. For innvandrere med uførepensjon i 2004 var gjen­nom­s­nittlig botid i Norge 26 år, mot 13 år for alle bosatte innvandrere i alderen 18–67 år. Figur 6.21 viser at uføreandelen er relativt lav blant førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd i Norge under 10 år, uansett alder. For innvandrergruppene med botid over 25 år, er uføreandelen høyere enn i befolkningen i alle aldersgrupper.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Uføreandel og landbakgrunn

Innvandrerbefolkningen er ingen homogen gruppe, og det er store for­skjeller i uføre­andelen etter land­bakgrunn. Spesielt gjelder dette for innvandrere fra ikke-vestlige land.

I 2004 var om lag to av tre av alle førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 18–67 år ikke-vestlige inn­vandrere. I gruppen med ikke-vestlige innvandrere og gruppen med vestlige innvandrere mottok henholdsvis 5,9 og 6,3 prosent uførepensjon i 2004. Personer fra Asia (med Tyrkia), Afrika og Sør- og Mellom-Amerika utgjør de klart største gruppene blant ikke-vestlige uføre­pensjonister. Personer fra Norden utgjør den største gruppen blant uføre­pensjonister fra vestlige land. Denne gruppen har også størst uføreandel, med en andel på 6,6 prosent, mens grupper fra Øst-Europa, Nord-Amerika og Oseania har lavest uføreandel, med en uføre­andel på om lag 4,5 prosent.

I alle aldersgrupper er imidlertid uføreandelene høyere for innvandrere fra ikke-vestlige land enn for innvandrere fra vestlige land. Figur 6.22 viser uføre­andelen etter alder i 2004 for vestlige og ikke-vestlige innvandrere. I alle grupper for botid er uføreandelen en god del høyere for innvandrere fra ikke-vestlige land enn for inn­vandrere fra vestlige land. Forskjellen er størst for gruppen som har en botid på 30 år eller mer. For disse var uføreandelen i 2004 henholdsvis 38,8 prosent og 22,8 prosent (disse tallene går ikke fram av figur 6.21).

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det er store forskjeller i uføreandelen mel­lom førstegenerasjonsinnvandrere fra ulike land, spesielt for innvandrere fra ikke-vest­lige land. Sam­varia­sjonen mellom botid/alder og uføreandel er svært tydelig for en del inn­vandrere som har lang botid i Norge. Eksempelvis har personer fra Marokko og Pakistan, med en gjennomsnittlig botid i Norge på henholdsvis 15 år og 18 år, en uføre­andel på 13–14 prosent i 2004, det vil si en dob­bel så høy uføreandel som alle innvandrere. Uføre­andelen er spesielt høy i de eldste alders­gruppene i disse to landene; henholdsvis 67,7 prosent og 57,4 prosent i alders­gruppen 60–64 år og henholdsvis 72,7 prosent og 61,9 prosent i alders­gruppen 65–67 år. I de eldste alders­gruppene har også personer fra Chile, Tyrkia og India klart høyere uføre­andeler enn gjennomsnittet av befolkningen. Det er også grupper av førstegenerasjonsinnvandrere som har for­holds­vis lang botid i Norge, men hvor uføreandelen er lav. Eksempler på dette er innvandrere fra Sri-Lanka og Filippinene, som i gjennomsnitt har en botid på 12–13 år, men hvor uføre­andelen er på 3–4 prosent. I disse gruppene er uføreandelen henholdsvis 11,0 prosent og 34,4 prosent i alders­gruppen 60–64 år og henholdsvis 21,7 prosent og 37,5 prosent i alders­gruppen 65–67 år.

Fevang og Røed (2006) har sett på hvilke grupper som har høyest risiko for å bli uføre­pensjonert ut fra kjennetegn som alder, kjønn, utdanning, yrkesbakgrunn og land­bakgrunn. Rapporten viser at om lag 14 prosent av den ikke-uføre befolk­ningen mellom 30 og 55 år i 1992, ble uføre i løpet av den neste tiårsperioden. Enkelte inn­vandrer­grupper skiller seg ut med svært høy uføreandel. Blant annet ble om lag 25 prosent av innvandrerne fra Nord-Afrika og Midt-Østen uføre i den aktu­elle peri­oden. Det er først og fremst i perioden 1994–2000 at forskjellen i tilgangs­ratene for nye uføre i disse innvandrergruppene og de øvrige innvandrer­gruppene er størst. Andre inn­vandrer­­grupper, som personer fra Afrika (unntatt Nord-Afrika og Midt-Østen), Sørøst-Asia, Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania, har på sin side en lavere tilgang til uførepensjon enn nordmenn.

I denne rapporten undersøkes det også i hvilken grad de ulike variablene påvirker sann­synligheten for å bli ufør. Alt annet likt, har alle innvandrergrupper større sann­synlighet for å bli ufør enn nordmenn. Innvandrere fra Nord-Afrika og Midt-Østen skiller seg ut med en meget høy sann­synlighet. Mens nordmenn har en uføre­sann­synlighet på om lag 12 prosent, anslås uføresann­synlig­heten for disse gruppene til å være henholdsvis 35 og 27 prosentpoeng høyere, alt annet likt. Forskjellene mellom disse uføre­sann­synlighetene og observerte uføre­rater forklares med at de aktuelle inn­vandrergruppene har kjenne­tegn som bidrar til å trekke ned uføre­sannsynligheten, spesielt gjelder dette alder.

Innvandreres arbeidstilknytning

SSBs sysselsettingsstatistikk viser at en større andel av innvandrer­befolkningen står utenfor arbeidsstyrken enn andelen i befolkningen totalt. I 4. kvartal 2005 var syssel­settingen blant innvandrerne på 57,5 prosent, mens tilsvarende andel blant befolkningen var på 69,4 prosent. Det er store forskjeller mellom de ulike inn­vandrer­gruppene. Selv om syssel­settingen øker med botid i Norge, er det likevel enkelte innvandrer­grupper som skiller seg ut med relativt lav sysselsettingsprosent.

Helse- og sosialsektoren sysselsetter flest innvandrere; 21,9 prosent arbeidet innen­for denne sektoren. Det en høy andel ikke-vestlige lønnstakere i yrker uten krav til utdanning, blant annet er det en overvekt av inn­vandrere innenfor hotell- og restau­rant­virksomhet og rengjør­ingsvirksomhet. 4,3 prosent av de sysselsatte inn­vandrerne arbeidet innenfor rengjør­ingsvirksomhet, mens det tilsvarende tallet for hele befolk­ningen var 0,8 prosent. Dette er sektorer/yrker som har relativt høy uføre­tilgang, jf. punkt 6.4.8.

Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere var 6,1 prosent i 4. kvartal 2006, mens tilsvarende andel i befolkningen var på 1,8 prosent.

6.4.8 Utdanning, yrkesbakgrunn og tidligere arbeidstilknytning/inntekt

I dette avsnittet belyses de uføres utdannings- og yrkesbakgrunn og tidligere til­knytning til arbeidslivet. Da opplysninger om utdanning, yrke og arbeids­tilknytning er ufullstendige eller ikke tilgjengelige for hele bestanden, er det tatt ut­gangs­punkt i nye mottakere av uføreytelser i 2005 og 2006.

Nye mottakere av uføreytelser har gjennomgående lavere utdanning enn be­folkningen generelt i alle aldersgrupper. Videre har gruppen et lavere inntekts­nivå og gjennomgående noen færre år i arbeids­­livet enn befolkningen i tilsvarende alders­grupper. En relativt stor andel av de nye stønadsmottakerne har arbeidet innen­for «helse og sosiale tjenester». Videre har mange bakgrunn innenfor nærings­gruppene «vare­handel, hotell- og restaurantvirksomhet» og «industri og bergverks­drift».

Utdanning

Flere undersøkelser viser at sannsynligheten for å bli ufør avtar med utdannings­nivået (se blant annet Dahl (2007) og Fevang og Røed (2006)). Da det er mangel­fulle opplys­ninger om utdanningsnivået til alle stønads­­mottakerne i Arbeids- og velferds­direktoratets registre, har vi her valgt å se på utdanningsnivået til nye mot­takere av uføre­pensjon i 2005. Nye mottakere av tidsbegrenset uføre­stønad er altså ikke inkludert. 14 Statistikken viser at personer som mottar uføreytelser har lavere utdanning enn personer i yrkes­aktiv alder generelt.

Tabell 6.5 viser at i alle aldersgruppene er andelen nye uførepensjonister høyest blant personer med grunn­skole som høyeste fullførte utdanning. Med unntak av i den eldste alders­gruppen, er andelen også høyere blant personer med videre­gående skole enn blant personer med universitet/høgskole i alle alders­grupper. Over­sikten inkluderer ikke nye mottakere av tidsbegrenset uføre­stønad, og da disse gjennom­gående er yngre enn mottakere av uførepensjon, vil spesielt andelen i alders­gruppene under 50 år være «undervurdert». Forholdet mellom andelene etter høyeste fullførte utdanning innenfor de ulike aldersgruppene, antas likevel å gi et forholdsvis godt bilde av utdanningsnivået til nye stønadsmottakere, også i aldersgruppene under 50 år.

Næringsbakgrunn

I det følgende gis en oversikt over hvilke næringer nye mottakere av uføreytelser i 2006 kommer fra, og hvor stor andel disse utgjør i forhold til antall sysselsatte i de respektive næringene. Opplys­ningene om næring er hentet fra Aa-registeret (arbeid­s­giver- og arbeidstakerregisteret). På grunn av mangelfull stati­stikk for tidligere år, er det ikke mulig å si noe om bestandens næringsbakgrunn og/eller ut­viklingen i denne. Det er verdt å merke seg at utgangs­punktet for næringsklassifiseringen er det siste registrerte arbeidsforholdet. Dette gir ikke nødvendigvis et godt bilde av bakgrunnen til alle stønadsmottakerne. Det er for eksempel mulig at sykdommen som forårsaket uførheten inntrådte i en tidligere stilling/annen næring eller at arbeids­forholdet ligger en del år tilbake i tid, slik at det er lenge siden vedkommende har vært i jobb/hatt kontakt med arbeidsgiver.

Figur 6.23 viser at en stor andel av de nye stønadsmottakerne i 2006 har arbeidet innen­for «helse og sosiale tjenester». Videre har mange bakgrunn innenfor nærings­gruppene «varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet» og «industri og bergverks­drift». Skilles det mellom kvinner og menn, ser vi at det er nettopp «helse og sosiale tjenester» og «varehandel» hvor de fleste kvinnene kommer fra – disse næringene utgjør henholdsvis 35 prosent og 16 prosent. De fleste menn kommer fra «industri og berg­verks­­drift», hvor gruppen utgjør 19 prosent.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Uføreandelen øker med alderen innenfor alle næringsgrupper. Om lag 71 prosent av de nye mottakerne under 25 år gjenfinnes ikke i Aa-registeret, noe som indikerer at mange i denne aldersgruppen aldri har vært i arbeid. I all hovedsak er dette personer som er innvilget uførepensjon (det vil si en liten andel av denne gruppen er inn­vilget tids­begrenset uførestønad). I aldersgruppen 25–34 år er det 12 prosent som ikke gjen­finnes i registeret, mens dette i liten grad gjelder de øvrige alders­gruppene.

Figur 6.24 viser antall nye mottakere i 2006 i forhold til antall sysselsatte innenfor de ulike næringene. Uføreandelen er høyest innenfor næringsgruppen «jord­bruk, skog­bruk og fiske», hvor tilgangen utgjør 2,4 prosent av de syssel­satte. Siden næringen er liten, utgjør disse imidlertid en svært liten andel av nye stønads­mottakere i 2006. Det er også relativt stor tilgang av personer med bakgrunn innenfor «helse og sosiale tjenester», «transport og kom­munika­sjon» og «industri og berg­verks­drift», som alle er store næringsgrupper. Nye mottakere av uføreytelser i 2006 utgjør henholdsvis 2,0, 1,7 og 1,6 prosent av de sysselsatte innenfor disse næringene.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Yrkesbakgrunn

Det finnes ingen god oversikt over yrkesbakgrunnen til personer som mottar uføre­ytelser. En relativt stor andel av gruppen som bruker opp sykepenge­rettighetene sine har overgang til uføreordningene, direkte eller via rehabiliterings­penger og/eller attførings­­penger, jf. avsnitt 6.5. Yrkesbakgrunnen til personer som har opphør på grunn av oppbrukte sykepengerettigheter vurderes derfor å kunne gi et relativt godt bilde av de uføres yrkesbak­grunn. Opplysninger om yrke («Standard for yrkes­klassi­fisering» (STYRK)) er hentet fra sykefraværsstatistikken til Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet. 15 Denne stati­stikken har i dag akseptabel kvali­tet, men opplysninger om yrke er blant annet mangelfulle for personer som arbeider innenfor kommune­­­­sektoren; disse inngår i kategorien «uoppgitt», som i alt utgjør vel 11 prosent av gruppen som har brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005.

I 2005 var det til sammen i underkant av 40 000 personer som brukte opp syke­penge­rettighetene sine. Om lag 57 prosent av disse var kvinner. Tabell 6.6 viser status seks måneder etter opphør av sykepenger. Av gruppen som har brukt opp sykepenge­rettighetene i løpet av 2005 har 86 prosent overgang til andre helserelaterte ytelser. Om lag tolv prosent er tilbake i arbeid, mens en relativt liten andel ikke gjenfinnes i registrene. Etter seks måneder har 21 prosent gått over på uføreytelser, 48 prosent er på rehabiliteringspenger og 17 prosent er på yrkesrettet attføring.

De største yrkesgruppene som har opphør på grunn av maksimal sykepengeperiode er «pleie- og omsorgspersonale» (13 prosent av alle arbeidstakere som har opphør i 2005), «butikk­med­arbeidere, selgere mv.» (8 prosent) og «rengjøring/husholdning bedrift privat» (6 prosent). Andre rela­tivt store yrkesgrupper er «transportarbeidere o.l.», «sekre­tærer m.m.», «maskin­operatører», «håndverkere steinfag, bygg og anlegg», «hånd­verkere, metall- og maskinarbeidere, elektrikere o.l.».

Yrker hvor en relativt stor andel er tilbake i arbeid etter seks måneder, er «under­visnings­yrker med minst 4 års høyskoleutdanning», «andre innen kontor og kunde­service», «høyere saksbehandling innen offentlig administrasjon», «biologiske og medi­sinske yrker» og «grunnskolelærere». Yrker der andelen tilbake i arbeid er relativt liten, er «kunde­service-yrker», «maskin­operatører», «hjelpearbeidere innen bygg og anlegg, industri etc.» og «frisør m.m.».

Med enkelte unntak har personer i yrker som ikke krever lengre utdanning og yrker med fagutdanning, i større grad over­gang til yrkesrettet attføring og i mindre grad over­gang til uføreytelser. Unntakene er for eksempel «sekretærer m.m.», «rednings- og vaktstyrker» og «pleie- og omsorgs­personale», hvor en relativ stor andel etter seks måneder har overgang til uføreytelser (henholdsvis 31, 24 og 24 prosent) og relativt få har overgang til attføringspenger. Andre yrkesgrupper hvor en høy andel har over­gang til uføreytelser er «lavere saksbehandlere innen offentlig sektor» (35 prosent), «grunn­skolelærere» (35 prosent), «andre administrative ledere og politikere» (33 prosent), «undervisningsyrker med minst fire års høyskoleutdanning» (32 prosent) og «yrkes­­fag­lærere m.m.» (32 prosent).

I grove trekk kan det synes som om personer med høyere utdanning i større grad kommer tilbake i arbeid, samtidig som relativt flere i disse gruppene har direkte over­gang til uføre­ytelser. Disse gruppene har i liten grad direkte overgang til yrkes­rettet attføring.

Ser vi gruppen arbeidstakere som har brukt opp sykepengerettighetene sine i 2005 i forhold til antall sysselsatte i de ulike yrkene, er andelen størst i yrkes­gruppene «admini­strative ledere og politikere», «rengjør­ing/hus­holdning bedrifter privat», «frisører m.m.», «bibliotek og postmed­arbeidere» og «transportarbeidere o.l.» (tallene går ikke fram av tabell 6.6). «Admini­­strative ledere og politikere» er en relativt liten yrkesgruppe, hvor arbeids­takere med oppbrukt sykepengerettigheter i 2005 utgjør 5,5 prosent. De øvrige gruppene utgjør mellom 3,5–3,8 prosent av alle sysselsatte i de respektive yrkeskate­goriene. Gjennom­snittet for alle grupper er 1,9 prosent. Yrkes­kategorier med et stort antall syssel­satte, som for eksempel «pleie- og omsorgs­personale» og «butikk­medar­beid­ere, selgere m.m.» utgjør henholdsvis 2,9 og 2,2 prosent. Det understrekes at statistikken kun er basert på tall for 2005, og at den er beheftet med en del usikkerhet, blant annet ved at ansatte innenfor kom­munal sektor ikke inngår under de enkelte yrkeskategoriene.

Tidligere tilknytning til arbeidslivet

Med utgangspunkt i registerdata over pensjonsgivende inntekter fra Skatteetaten, beskrives i det følgende tidligere arbeids­tilknytning for personer med tilgang til en uføreytelse i 2005. Opplysninger om inntekt er mer pålitelige enn opplysninger om arbeid og arbeids­forhold i Aa-registeret, og vurderes derfor til å gi det beste bildet av tidligere tilknytning til arbeidslivet. Pensjonsgivende inntekt er definert som person­inntekt etter skatteloven, med visse unntak. Pensjonsgivende inntekt omfatter arbeids­inntekt og nærings­inntekt, og dessuten enkelte ytelser fra folketrygden (her­under syke­penger, rehabiliter­ings­­­penger, attførings­­penger og tidsbegrenset uføre­stønad, men ikke alders- og uførepensjon).

Tabell 6.7 og tabell 6.8 viser henholdsvis gjennomsnittlig pensjonspoeng og antall år med pensjons­poeng etter alder (for alle år) hittil. Opptjente pensjonspoeng ett år er lik pensjons­givende inntekt målt i G minus 1.

For nye mottakere av uføreytelser i 2005 øker både gjennomsnittlig opptjente pensjons­poeng og antall år med pensjons­poeng med alderen. Sammenliknet med befolk­ningen i samme aldersgruppe, har nye mottakere av uføreytelser i 2005 færre opp­tjente pensjons­­poeng . Forskjellene er størst i aldersgruppene 30–49 år. En relativt stor andel av de uføre har under to pensjonspoeng i gjennomsnitt, dvs. at de hittil har hatt en årsinntekt på om lag 180 000 kroner (målt i 2005-kroner). Blant annet gjelder dette over halv­parten i alderen 30–39 år og en av tre i alderen 40–49 år. Tabell 6.7 viser at en relativt liten andel av nye mottakere av uføreytelser har mer enn fire pensjons­poeng i gjennomsnitt (tilsvarer en årsinntekt på om lag 300 000 kroner). Her er for­skjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen totalt størst i aldersgruppene 30–59 år, mens det ikke er betydelige for­skjeller i den eldste aldersgruppen.

Menn har i gjennomsnitt flere opptjente pensjonspoeng enn kvinner i alle alders­grupper. Det er svært få kvinner med tilgang til en uføreytelse i 2005 som har opp­tjent mer enn fire pensjonspoeng, mens det er relativt mange som har under to pensjons­poeng. For kvinner utgjør disse gruppene henholdsvis seks prosent og 42 prosent, mens til­svarende tall for menn med tilgang til en uføreytelse i 2005 er hen­holds­vis 38 prosent og 19 prosent.

Mulige forklaringer på forskjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen generelt, er at uføre i større grad arbeider i lavinntektsjobber og i større grad har deltidsstillinger, og at dette spesielt gjelder for kvinner. Videre vet vi at de fleste som innvilges en uføre­ytelse har en kortere eller lengre periode med helse­relaterte ytelser bak seg ved tilgang (jf. avsnitt 6.4). Dette bidrar til et lavere gjen­nomsnitt for opptjente pensjons­­poeng. De relativt små forskjellene i de eldste alders­gruppene indikerer at uføre i disse alders­gruppene i større grad har en «normal» arbeids­til­knytning/karriere før overgang til uføreytelsen.

Ser vi på antall år med pensjonspoeng, er forskjellene mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen samlet mindre. Det er likevel slik at en god del av uføregruppen har en relativt kort periode i arbeidslivet bak seg, målt i antall år med pensjons­poeng. For eksempel har i underkant av 40 prosent av alders­gruppen 30–39 år med tilgang til en uføreytelse i 2005 færre enn ti år med pensjons­poeng, mens dette gjelder i underkant av 30 prosent av befolkningen i samme aldersgruppe. I aldersgruppene over 40 år er for­skjellen i andelen som har færre enn ti år med pensjonspoeng relativt liten mellom nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen. Menn har en sterkere arbeidstilknytning enn kvinner også når vi ser på antall år med pensjons­poeng. Forskjellene er størst i alders­gruppene over 40 år.

En stor andel i aldersgruppene over 50 år har over 25 år med pensjonspoeng. Dette gjelder både blant nye mottakere av uføreytelser i 2005 og befolkningen generelt. I aldersgruppen 60–67 år er denne andelen 80 prosent av de uføre og 70 prosent i befolkningen. Forskjellen i denne alders­gruppen er størst blant kvinner, men også blant menn er andelen større i gruppen uføre.

Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at med unntak av de yngste alders­gruppene, har nye mottakere av (varig) uførepensjon i 2005 i gjennomsnitt flere pensjons­poeng og flere år med pensjonspoeng bak seg før tilgang enn nye mot­takere av tidsbegrenset uførestønad. Forskjellen mellom ytelsene tiltar i de eldste alders­gruppene.

Arbeidstilknytning året før uføretidspunktet

Størrelsen på pensjonsgivende inntekt året før uføretids­punktet16 tyder på at arbeids­tilknytningen gjennom­­gående er relativt god før syk­dommen/skaden inntreffer. Tas det utgangs­punkt i nye uføremottakere i 2005, viser tall fra Skatteetaten/Arbeids- og velferds­direktoratet at alders­gruppene over 30 år i gjennomsnitt har mellom 2,8 og 3,8 pensjons­poeng året før uføretidspunktet (målt i 2005-kroner tilsvarer dette en inntekt på om lag 230 000–290 000 kroner). Gruppen som har tilgang til en uføre­ytelse samme året som uføre­tidspunktet, har i gjennomsnitt færre pensjons­poeng året før uføretids­punktet enn grupper hvor det går ett til tre år fra uføre­tids­­punktet til til­gang (en forskjell på om lag 0,7–1,0 pensjonspoeng innen­for de ulike alders­gruppene).

I aldersgruppen 30–39 år har de som har uføretidspunkt ett til tre år før tilgang, i gjennom­snitt om lag 3,0 pensjonspoeng året før uføretidspunktet (tilsvarer en inntekt på om lag 240 000 kroner). Tilsvarende tall for aldersgruppene 40–49 år og 50–67 år er henholdsvis 3,0–3,3 og 3,5–3,6 pensjonspoeng (tilsvarer inntekter på henholdsvis 240 000–260 000 kroner og 270 000–280 000 kroner). Det kan synes som om at inntekten året før uføretids­punktet avtar noe når antall år mellom uføretidspunkt og tilgang øker utover dette.

I likhet med gjennomsnittlig opptjente pensjonspoeng og år med pensjons­poeng, viser pensjonsgivende inntekt året før uføretidspunktet at personer under 30 år i liten grad har vært i arbeid. Mottakere av uføre­pensjon og tids­begrenset uførestønad i denne aldersgruppen har i gjennomsnitt henholdsvis 0,7 og 1,6 pensjonspoeng eller mindre året før uføre­tids­­punktet (tilsvarer henholdsvis om lag under 100 000 kroner og om lag 155 000 kroner). Det betyr at i denne aldersgruppen har personer som er inn­vilget uføre­pensjon i mindre grad vært i jobb enn personer som er innvilget tidsbegrenset uførestønad.

6.4.9 Økonomi og levekår

I dette avsnittet beskrives den økonomiske situasjonen og levekårene til personer som mottar uføreytelser. Det er ikke uten videre enkelt å avgjøre hvor­vidt en person eller en gruppe har til­freds­stillende levekår, men et naturlig utgangs­punkt er å se på inntekts­nivået. Vi vil her se på opplysinger om ytelses­nivå, arbeids­inntekt og såkalte inntekts­regnskap, herunder informasjon om bostøtte og sosialhjelp. Dette er supplert med andre indikatorer som kan ha betydning for leve­kårene, blant annet opplys­ninger om utgifter til sykdom og oppfatninger om egen økonomi.

Ytelsesnivå

Tabellene nedenfor viser ytelsesnivået for mottakere av uførepensjon og tids­begrenset uførestønad etter uføregrad. I 2005 var minstepensjonen for enslige uføre­pensjonister (dersom trygdetiden er 40 år) og for personer med tidsbegrenset uføre­stønad på om lag 108 000 kroner. I tillegg til uføreytelsen, kan personer med uføre­pensjon ha barne­tillegg og/eller ektefelletillegg, og personer med tids­begrenset uføre­stønad kan motta barne­tillegg. Videre kan mottakerne ha grunn- og hjelpe­stønad. Det vises til kapittel 5 for en redegjørelse for beregnings­reglene for de ulike ytelsene.

Tabell 6.9 viser at fire av fem mottakere av uførepensjon har full uføreytelse, og at kvinner i større grad enn menn har en gradert ytelse.

Blant alle uførepensjonistene mottok 21,9 prosent en pensjon på under 100 000 kroner i 2005. Av gruppen med en uføregrad på 100 prosent, gjelder dette om lag ni prosent. Kvinner har i større grad enn menn en lavere ytelse, uavhengig av uføregrad. Det er først og fremst kvinner som har full ytelse og en pensjon på under 100 000 kroner. Det er også en stor andel av kvinnene som har en ytelse mellom 100 000 og 120 000 kroner. Menn har på sin side i stor grad ytelser i de høyeste kategoriene; om lag halv­parten har en ytelse på over 160 000 kroner.

Personer med tidsbegrenset uførestønad har i større grad enn personer med uføre­pensjon en gradert ytelse. I gruppen med tidsbegrenset ufør­stønad har to av tre full uføreytelse. I likhet med gruppen med uførepensjon, har kvinner i større grad enn menn en gradert ytelse.

Tabell 6.10 viser at 17 prosent av mottakerne av tidsbegrenset uføre­stønad har en ytelse på under 100 000 kroner. Av mottakerne med 100 prosent uføregrad har 27 prosent en stønad mellom 100 000 og 120 000 kroner. Som for uføre­pensjon, er det også blant personer med tidsbegrenset uførestønad slik at kvinner i større grad har en lavere ytelse enn menn uavhengig av uf­øregrad. Det er relativt mange menn som har en ytelse på over 200 000 kroner.

Barnetillegg og ektefelletillegg

Personer med tidsbegrenset uførestønad med barn under 18 år, hadde i 2005 et standard­isert barnetillegg på 17 kroner pr. barn pr. dag. Det utgjør 4420 kroner pr. barn på årsbasis. Personer med uførepensjon har forsørgertillegg – barne­tillegg og/­eller ektefelletillegg – som er behovs­prøvd. Barnetillegget pr. barn er på maksimalt 0,4 G pr. år, mens ektefelletillegget, som kan gis for ektefelle/samboer dersom han/hun ikke kan forsørge seg selv, er på maksimalt 0,5 G pr. år. Satsene tilsvarte henholdsvis 24 000 og 30 000 kroner i 2005. 17 Fra 1. juni 2006 gjelder reglene om behovs­prøvd barne­tillegg også for mottakere av tids­begrenset uførestønad. Tabell 6.4 gir en oversikt over hvor stor andel av stønadsmottakerne som har barn under 18 år og hvor mange av disse som mottar barnetillegg. Vel en prosent av mottakerne av uføre­pensjon, eller i underkant av 4000 personer, har ekte­felle­tillegg.

Arbeidsinntekt

En del har arbeidsinntekt ved siden av uføreytelsen. Uføreytelsen graderes når inn­tekts­evnen/arbeidsevnen er delvis nedsatt. Etter 1. januar 2004 skal ytelse og arbeids­inn­tekt til sammen ikke overstige det inntektsnivået personen hadde før ufør­het. Regelen gjelder kun nye mottakere.

Tabell 6.11 viser at nærmere en av fire av de som har full uførepensjon også har arbeidsinntekt. De fleste av disse har en inntekt under 0,5 G. Kun fem prosent har en inn­tekt over 0,8 G, altså oppunder inntektsgrensen på 1 G. Menn har i noe større grad enn kvinner arbeids­inntekt ved siden av uføreytelsen. Andelen blant gruppen med full uførepensjon som har arbeids­inntekt, har vært relativt stabil de siste årene.

Tabell 6.12 viser at fire av fem i gruppen med gradert ytelse har arbeidsinntekt ved siden av. Dette gjelder i større grad menn enn kvinner, og menn har et høyere inn­tekts­nivå.

Inntektssammensetning

Inntektsregnskap basert på inntekts- og formues­statistikk for husholdninger fra Statistisk sentralbyrå, kan gi et mer nyansert bilde av den økonomiske situasjonen til personer på uføre­ytelser. Tabell 6.13 viser inntektssammensetningen for ulike uføre­grupper i 2004. 18 I gjen­nomsnitt utgjør ytelser fra folketrygden over halvparten (54 prosent) av den samlede inntekten i husholdninger hvor hovedinntekts­takeren er uføre­­­pensjonist, mens inn­tekter fra tjenestepensjoner utgjør i underkant av åtte prosent. Blant enslige uføre­pensjonister, utgjør ytelser fra folketrygden 70 prosent av den samlede inntekten.

Selv om inntektsregnskapet viser at det er relativt store ulikheter i inntektsnivå innen­­­for de ulike gruppene, er hovedinntrykket at uførepensjonister ikke er en spesielt utsatt gruppe økonomisk sett. Tas det hensyn til hus­holdnings­­størrelse, har hus­holdninger der hovedinntekts­taker er uførepensjonist i gjennomsnitt en inntekt etter skatt pr. forbruksenhet på 200 000 kroner. Enslige uføre­pensjonister er den gruppen som har lavest inntekt, med en gjennomsnittlig inntekt pr. forbruks­enhet på 172 000 kroner. Til sammenlikning har husholdninger i hele befolkningen i gjen­nom­­­snitt en inntekt på 234 000 kroner.

Lavinntektsgrupper

Tabell 6.14 viser inntektsregnskap for lavinntektshusholdninger. 19 I hus­holdninger der hovedinntektstaker er uførepensjonist, er den gjennomsnittlige inn­tekten etter skatt pr. forbruksenhet i lav­inntekts­gruppen på 105 000 kroner. Inntekten til denne gruppen består i all hovedsak av ytelser fra folketrygden. I lavinntekts­gruppen i befolk­ningen er den gjennom­snittlige inntekten pr. forbruks­enhet på 90 000 kroner. Det betyr at uføre­pensjonister har en noe lavere inntekt enn befolkningen generelt, men at gruppen kommer bedre ut når vi ser på personer med inntekt innenfor definisjonen på lav­inntekt.

Uførepensjonister i lavinntektsgruppen har en svak arbeidstilknytning; bare en liten andel av inntekten er yrkesinntekt. Vi ser at det er en sammenheng mellom lave inn­tekter og supplerende stønad. Personer i lavinntektsgruppen er overrepresenterte som mot­takere av bostøtte og sosialhjelp. Disse to støtteordningene utgjør en begrenset andel av inntekten i de øvrige gruppene. Forskjellen mellom de to lav­inntekts­gruppene kan sannsynligvis forklares med alderssammen­setningen; uføre­pensjonister er gjennom­gående eldre og mottar derfor i større grad bo­støtte og i mindre grad sosial­hjelp.

Andelen med lavinntekt er lavere blant uføre­ enn befolkningen generelt. Ser vi på andelen med vedvarende lavinntekt, dvs. en gjennomsnittsinntekt i en treårsperiode under 60 prosent av medianinntekten (etter EUs definisjon), er denne blant uføre redusert fra ti prosent til seks prosent fra 1997–1999 til 2002–2004. I befolkningen har andelen med ved­varende lavinntekt vært relativ stabil i perioden, og i årene 2002–2004 var andelen på ti prosent. Gruppen med vedvarende lavinntekt domineres av enslige eldre og enslige under 45 år (Rapporter 2006/3, Statistisk sentralbyrå).

Sosialhjelp og bostøtte

Om lag tre prosent av befolkningen mottok sosialhjelp i 2005, mens i underkant av fem prosent av hele befolkningen bor i husholdninger som mottok sosialhjelp. Disse andelene har vært relativt stabile siden 1998. Personer i husholdninger hvor hoved­inntekts­taker er enten uføretrygdet, mottar rehabiliterings- eller attførings­penger eller er langtids­ledig er mest over­representert som sosialhjelps­mottakere. I 2005 mottok i underkant av fem prosent av uførepensjonistene sosialhjelp. Andelen mottakere av sosial­hjelp blant uføre­ og langtidssyke har vært relativ stabil siden midten av 1990-tallet.

Trygdemottakere er overrepresenterte som mottakere av bostøtte. Mens hver tiende person i husholdninger hvor hovedinntektstaker var langtidssyk mottar bostøtte, gjelder dette for dobbelt så mange blant uførepensjonistene. I hele befolk­ningen er det til sammen­likning en stabil andel på 4–5 prosent som bor i husholdninger som mottar bostøtte (Statistisk sentralbyrå).

Store sykdomsutgifter, boforhold og økonomiske vansker 20

For gruppen av trygdemottakere er det særlig i husholdninger hvor hoved­inntekts­taker er uførepensjonist at mange mottar grunnstønad; 21 i denne gruppen gjelder dette nesten en fjerdedel. I hele befolkningen er andelen som mottar grunnstønad på sju prosent. Boligstandarden til uførepensjonister avviker stort sett lite fra den en finner i befolkningen 16–66 år generelt. Levekårsundersøkelsen viser at uføre­pensjonister vurderer sin egen økonomi som relativt dårlig; 15 prosent av uføre­pensjonistene mener at det er vanskelig eller svært vanskelig «å få endene til å møtes», mens 27 prosent mener dette er lett eller svært lett. I den voksne befolk­ningen er tallene henholdsvis 9 og 38 prosent. Det er likevel svært få uføre­pensjo­nister som oppgir at de har betalingsproblemer. Uføre­pensjonistene skiller seg videre fra befolk­ningen når det gjelder dekningen av en del grunn­leggende behov. I under­kant av hver fjerde uføre­pensjonist har ikke råd til å dekke ett eller flere av behovene for varm bolig, kjøtt-/fiske­middager eller ferie. Til sammenlikning gjelder dette 12 prosent av alle hus­holdninger (Rapporter 2006/3, Statistisk sentralbyrå).

Tjenestepensjon

I 2004 hadde om lag 45 prosent av alle med uføreytelser også tjenestepensjon. Blant disse var den gjennomsnittlige tjenestepensjonen på 39 100 kroner (2004-kroner), mens median tjenestepensjon var på 33 000 kroner. Inntektsregnskapet i tabell 6.13 viser at tjenestepensjonen utgjør åtte prosent av inntekten i husholdninger der hoved­inntekts­taker er uførepensjonist, mens den utgjør sju prosent av inntekten til enslige uføre­pensjonister. I tabell 6.15 skilles det mellom uføre­pensjonister med og uten tjenest­epensjon.

Uførepensjonister med tjenestepensjon har i gjennomsnitt et høyere inntektsnivå enn uførepensjonister uten tjenestepensjon; inntekt etter skatt pr. forbruksenhet i disse to gruppene er i 2004 henholdsvis 247 700 kroner og 210 900 kroner. Det betyr at inntekts­­nivået for uførepensjonister med tjenestepensjon ligger over befolkningens inntekt.

6.5 Forløp fram til uføreytelse

I dette avsnittet studeres forløpet fram til en uføreytelse blir innvilget, blant annet gjennom å se på hvilke ytelser stønadsmottakerne har vært på tidligere og varigheten av stønads­periodene. Det er tatt utgangspunkt i nye mottakere av uføreytelser i 2005. Først gis en oversikt over overgangsrater mellom ulike helserelaterte ytelser.

6.5.1 Overgangsrater mellom ulike helse­relaterte ytelser

Et typisk trygdeforløp for en uføremottaker starter ofte med en periode med syke­penger. Dersom personen ikke har kommet tilbake i arbeid innen ett år, er syke­penge­rettighetene brukt opp. Mange går da over på rehabiliteringspenger og/eller for­søker yrkesrettet attføring. Det er også en del som har direkte overgang fra syke­penger til uføreytelse. Videre er det en del som aldri kommer inn i arbeidslivet, men som er arbeidsledig og/eller mottar sosialhjelp i relativt lange perioder før overgang til uføreytelse. Se for eksempel Fevang og Røed (2006) Veier til uføretrygding i Norge og Fevang m.fl. (2004) Veier inn i, rundt i, og ut av det norske trygde- og sosial­hjelps­systemet for analyser av ulike forløp og kjennetegn ved stønads­mottakerne.

Antallet som har opphør fra sykepenger på grunn av oppbrukte sykepenge­rettigheter har vært relativt stabilt de siste årene. Nedgangen i sykefraværet fra 2. halvår 2004 førte imidlertid til at færre personer brukte opp sykepengerettighetene sine i 2005. Fra 2004 til 2005 ble antallet redusert fra i underkant av 60 000 til om lag 48 000 per­soner, en nedgang på nærmere 20 prosent. Dette har videre gitt en ned­gang i antall person­er med overgang til andre ytelser på helseaksen, men over­gangs­ratene har likevel vært relativt stabile de siste årene. Siden høsten 2005 har det vært en økning i syke­fraværet, noe som har gitt en økning i antallet som bruker opp syke­penge­rettighetene.

Nærmere 40 000 arbeidstakere brukte opp sykepengerettighetene sine i løpet av 2005. Tabell 6.16 viser at av disse har 17 prosent overgang til yrkesrettet attføring og 48 pro­sent overgang til rehabiliterings­­penger seks måneder etter opphør av syke­pengene. Om lag 21 prosent har over­gang til uføreytelser, hvor i underkant av to prosent har overgang til tids­begrenset uførestønad. Om lag tolv prosent er tilbake i arbeid, mens de øvrige («ikke gjen­funnet») er under ut­danning, arbeids­ledig eller mottar sosial­hjelp/blir forsørget privat, mv.

Oversikten viser at overgang til attføring og rehabilitering avtar med alder, mens overgang til uføreytelser på sin side øker med alder. Det er ingen store forskjeller mellom kvinner og menn, men menn har i noe større grad overgang til attføring og i noe mindre grad overgang til rehabiliteringspenger.

Sammenliknet med alle som har et avsluttet sykepengetilfelle i 2005 og alle som har opphør på grunn av oppbrukt sykepengerettighet i 2005, skiller gruppen som har direkte overgang fra syke­penger til uføreytelser seg ut med en mindre andel under 50 år og en større andel med hjerte-/karsykdom. Gruppen med hjerte-/karsykdommer utgjør tolv prosent av alle med direkte overgang. Personer med muskel-/skjelett­lidelser utgjør med en andel på 43 prosent den største diagnosegruppen, mens personer med psykiske lidelser utgjør 14 prosent.

Overgangsratene etter avgang fra rehabiliteringspenger og attføringspenger er ikke like stabile som overgangsratene etter opphør av syke­penger. Delvis kan nok dette til­skrives flere regelverksendringer innenfor de helserelaterte ytelsene de siste årene, som har gitt ulike effekter over tid. For eksempel vet vi at innstrammingen i mulig­heten til å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestem­melser i 2004 påvirket strøm­ningene mellom de ulike ytelsene, uten at effekten kan tallfestes eksakt.

I 2005 hadde 49 000 personer avgang fra rehabiliteringspenger og 24 000 personer avgang fra attføringspenger. Tabell 6.17 viser at om lag 31 prosent av gruppen som har avgang fra rehabiliteringspenger mottar en uføreytelse seks måneder etter opp­hør. Tilsvarende mottar 26 prosent av gruppen som har avgang fra attføringspenger en uføre­ytelse seks måneder etter, jf. tabell 6.18. Andelen med overgang til en uføre­ytelse øker med alderen.

6.5.2 Status før tilgang til uføreytelse

Figur 6.25 viser hvilken «tilstand» personer som er innvilget en uføreytelse i 2005 har tre måneder før tilgang. Med dette menes om stønadsmottakeren kommer fra ordninger som syke­penger, rehabiliterings­­penger, attføringspenger eller andre tiltak i regi av Aetat. 22 Personer som ikke gjen­finnes i disse stønadsregistrene, har vært i arbeid, under utdanning, arbeidsledig eller mottatt sosialhjelp/blitt forsørget privat, etc. («annet»).

Tre måneder før tilgang til uføreytelse mottok 36 prosent rehabiliteringspenger og 17 prosent mottok attførings­­penger m.m., mens 15 prosent mottok sykepenger. Over 30 prosent gjenfinnes ikke i registrene («annet») tre måneder før tilgang. En god del av disse har trolig mottatt foreløpig uføre­­pensjon i en periode i påvente av innvilgelse av uføre­pensjon. Foreløpig uføre­pensjon er en midlertidig ytelse som arbeids- og velferds­etaten kan innvilge i vente­tiden på behandlingen av søknad om uføreytelse når det er sannsynlig at søkeren vil innvilges uførepensjon. Dette gjenspeiler at grup­pen som ikke gjenfinnes i hovedsak er personer som er innvilget uførepensjon.

Som overgangsrater mellom ulike ytelser indikerer (jf. tabell 6.16-tabell 6.18), øker andelen som kommer fra sykepenger med alderen, mens andelen som kommer fra attførings­penger m.m. avtar med alderen. Det er ingen vesentlige forskjeller mellom kjønnene.

Figur 6.26 viser hvilke ytelser nye stønadsmottakere i 2005 har mottatt de siste fem årene før innvilgelse av en uføreytelse. Nærmere 80 prosent av stønadsmottakerne har en periode med syke­penger bak seg. I gruppen med tidsbegrenset uførestønad er det trolig en god del som har mottatt rehabiliterings­penger i en relativt lang periode, noe som kan bety at det er mer enn fem år siden de mottok sykepenger. 23 Det kan der­for være grunn til å tro at andelen som har vært på sykepenger i denne gruppen er noe høyere enn figuren viser. Videre ser vi at i underkant av 70 prosent har mottatt rehabiliterings­penger og i under­kant av 40 prosent har mottatt attføringspenger eller andre tiltak i regi av tidligere Aetat. Det er verdt å merke seg at det er en del som for­søker yrkes­rettet attføring i sykepenge­peri­oden (det vil si er under attføring men mottar sykepenger, blant annet fordi dette gir en høyere ytelse), og at dette ikke går fram av oversikten ovenfor. Det er i tillegg en del som av Aetat er vurdert i forhold til attføring, men som av ulike grunner ikke har fått et tilbud.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Det er ingen vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn blant nye mottakere i 2005. Figur 6.27 viser imidlertid at det er store forskjeller mellom de ulike alders­gruppene. Andelen som har vært på sykepenger øker med alderen. Mens vel 20 prosent av gruppen under 30 år har mottatt sykepenger, gjelder dette over 90 prosent i aldersgruppen 60–66 år. Andelen som har mottatt rehabiliteringspenger og att­før­ings­penger m.m. avtar på sin side med alderen når vi ser bort fra gruppen under 30 år. Om lag 85 prosent av alders­gruppen 30–39 år har mottatt rehabiliteringspenger og om lag 65 prosent har mottatt attføringspenger eller andre tiltak i regi av Aetat, mens til­svar­ende tall for alders­gruppen 60–66 år er henholdsvis 45 prosent og ti prosent.

Det er en relativt liten andel av nye mottakere av uførepensjon som ikke har vært på andre ytelser tidligere. I gruppen med tidsbegrenset uførestønad har de aller fleste mottatt sykepenger, rehabiliterings­penger eller attføringspenger m.m. i en kortere eller lengre periode. I gruppen med uførepensjon er det trolig en del som aldri har vært i arbeidslivet, blant annet «fødte og unge uføre» (i aldersgruppen under 30 år) og hjemmeværende (hovedsakelig i alders­gruppen over 60 år).

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

6.5.3 Samlet tid på stønad fra sykepenge­periodens start til vedtak om uføreytelse

For å belyse hvor lang tid personer er i «trygdesystemet» før de får innvilget en uføre­ytelse, kan en for eksempel se på samlet tid på ulike stønader i femårsperioden før vedtak. Figur 6.28 viser at for nye mottakere i 2005 er den samlede gjen­nom­snittlige varigheten av trygde­forløpet før innvilgelse av uføreytelse vel 2,5 år. Gjen­nom­gående er forløpet lengst for personer som er innvilget tidsbegrenset uføre­stønad. Disse har i gjennom­snitt en samlet stønadsperiode på 3,5 år, mens personer som er innvilget uførepensjon i gjennomsnitt har en samlet stønads­periode på vel 2 år.

Samlet tid er høyest i aldersgruppen 30–39 år, og avtar etter dette. Dette gjelder alle diagnosegrupper og innenfor begge ordningene. For gruppen over 60 år, som i hoved­sak er personer med tilgang til uføre­pensjon, er den gjennomsnittlige stønads­tiden på om lag 1,5 år. Vi ser at selv om varigheten også er høyere for gruppen med tidsbegrenset uføre­stønad når vi sammen­likner innenfor de ulike alders­gruppene, er ikke forskjellen mellom de to ytelsene like markant. Når det likevel gjennomgående er slik at personer på tidsbegrenset uførestønad har en lengre samlet stønadsperiode, kan trolig dette forklares med at gruppen som er innvilget uføre­pensjon i større grad har klarere definerte medisinske tilstander (med hensyn til diagnoser og/eller alvor­lig­hets­grad), og at det derfor har vært enklere å konkludere med at videre behandling eller attføring ikke vil øke sann­synligheten for at personen kommer til­bake i arbeid.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Den gjennomsnittlige varigheten på perioden med rehabiliteringspenger er på om lag 1,6 år for personer som har tilgang til uføreytelsene i 2005 og som har mottatt reha­bi­li­teringspenger. Stønads­perioden er lengst for aldersgruppen 30–39 år (om lag 2,1 år), og avtar deretter med alderen. For mot­takere under 30 år, er perioden med rehabiliteringspenger relativt kortvarig. For nye mottakere av uføre­ytelsene i 2005 som har mottatt attførings­penger, er den gjennomsnittlige varig­heten på perioden med attføringspenger på om lag 1,9 år. Attførings­perioden er lengst i aldersgruppene under 40 år (henholdsvis 2,6 år og 2,4 år), og avtar deretter med alderen.

Undersøkelser viser at en del mottakere av uføreytelser har svært lange perioder (over 10 år) på ulike midlertidige ytelser, blant annet helserelaterte ytelser, dag­penger og/eller sosial­­hjelp, før de går over på en uføreytelse (se for eksempel Fevang m.fl. (2004) og Fevang og Røed (2006)).

6.6 Framskrivinger av antall uføre

6.6.1 Innledning

I mandatet er utvalget bedt om å presentere framskrivinger av antall mottakere av uføreytelser fram mot 2050. Endringen i antall uførepensjonister bestemmes av den årlige «tilgangen» og «avgangen», altså hvor mange nye uførepensjonister det blir og hvor mange eksisterende uførepensjonister som slutter å motta uføreytelse. Årsakene til uførepensjonering diskuteres i kapittel 7. Der går det fram at det er mange og sammen­satte årsaker til uførepensjonering, og det eksisterer derfor ikke noe modell­verktøy der prosesser som leder fram til uførepensjonering er tallfestet, og som kan benyttes til å framskrive utviklingen i antall uføre­pensjonister.

En enklere tilnærming, som også er den som har vært benyttet i tidligere utredninger, er å fram­skrive utviklingen i antall uføre med utgangspunkt i ulike forutsetninger om forekomsten av uførepensjonering. Det er to hovedtyper av slike framskrivinger: Den ene er framskrivinger basert på forutsetninger om hvor hyppig uføre­pensjonering fore­kommer i ulike befolknings­grupper, altså forutsetninger om hvor stor andel av ulike befolkningsgrupper som vil motta en uføreytelse. Den andre er framskrivinger basert på forutsetninger om årlig tilgang av nye mottakere av uføreytelser. Under presen­teres framskrivinger basert på begge disse tilnærmingene.

6.6.2 Befolkningsutvikling

Befolkningens størrelse og sammensetning er viktig for utviklingen i antall uføre. Statistisk sentralbyrå (SSB) presenterte nye fram­skrivinger av befolk­nings­utvik­lingen i desember 2005. Hovedresultatene er presentert i Brunborg og Texmon (2005a), mens forutsetningene er presentert i Brunborg og Texmon (2005b).

Den framtidige utviklingen i befolkningen er særlig avhengig av forutsetninger om fruktbarhet, dødelighet og innvandring. For hver av disse faktorene har SSB regnet på ulike alternativer, et høyt (H), et lavt (L) og et middelalternativ (M). Tabell 6.19 gir en oversikt over forutsetningene.

Valg av forutsetninger påvirker i ulik grad ulike befolkningsstørrelser. Mottakere av uføreytelser er i alderen 18–66 år. Størrelsen på denne gruppen påvirkes på kort sikt særlig av forutsetningene om (netto) innvandring. Over tid har også forutset­ningene om fruktbarhet betydning for antall personer i alderen 18–66 år. For å illustrere betydningen av valg av forutsetninger, har vi sammenliknet tre alternativer:

• Middelalternativet: Middels innvandring, middels fruktbarhet og middels leve­alder

• Høy befolkningsvekst: Høy innvanding, høy fruktbarhet og høy levealder

• Lav befolkningsvekst: Lav innvandring, lav fruktbarhet og lav levealder.

De tre alternativene er ment å angi et mulighetsområde, og i Brunborg og Texmon (2005a) sies det at «det er lite sannsynlig at alle de demografiske kompo­nent­ene sam­tidig og over en lengre tidsperiode skal anta såpass ekstreme verdier som i lav- og høy­alternativene». Middelalternativet omtales som det mest sannsynlige.

Figur 6.29 viser samlet antall personer i alderen 18–66 i perioden 1990–2050 i de tre alternativene. I middelalternativet, som er utgangspunktet for framskrivingene av utviklingen i antall uføre nedenfor, avtar veksten i antall personer i alderen 18–66 år gradvis etter 2010 – fra et årlig gjennomsnitt på vel 25 000 personer i perioden 2003–2009, til et årlig gjennomsnitt på rundt 3500 personer på midten av 2030-tallet. Der­etter tiltar veksten noe igjen, til knapt 15 000 personer årlig de siste årene før 2050.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.29 viser at forskjellen mellom de tre alternativene er økende over tid, og at den etter hvert blir relativt stor. Forskjellen mellom middelalternativet og de to andre alter­nativene er under 3 prosent i 2020, men øker til om lag 14 prosent i 2050. For­skjellen mellom høy- og lavalternativet er over 900 000 personer i 2050.

Andelen uføre øker betydelig med alder. Det er derfor av spesiell interesse hvordan antall personer i de eldste gruppene under 67 år utvikler seg. Figur 6.30 viser antallet i alderen 50–66 år i de tre alternativene. Det går fram at forskjellen mellom alter­na­tivene er klart mindre enn i figur 6.29. Årsaken er særlig at tallene ikke påvirkes av for­skjellene på fødselstallene mellom alternativene. I 2020 er det mindre enn 1 ½ prosent forskjell mellom middelalternativet og de to andre alternativene, men for­skjellen øker til opp mot 10 prosent i slutten av perioden. Forløpet er relativt likt, med vekst i antall personer i alderen 50–66 år fram til rundt 2025 og deretter utflating/fall fram til rundt 2037, før en ny vekst. Figuren viser ellers at det har vært en relativt sterk vekst i aldersgruppen 50–66 år siden tidlig på 1990-tallet, og at veksten vil avta noe etter 2010.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.31 viser utviklingen i antall personer i alderen 62–66 år. Denne gruppen er av spesiell interesse, både fordi det er en stor andel uføre i denne aldersgruppen, og fordi det er denne aldersgruppen som, med forslaget til ny uttaksmodell for alders­pensjon i folke­trygden, vil få mulighet til fleksibel pensjonering. Figuren viser at antall personer i denne gruppen nå øker relativt mye, fra rundt 170 000 i 2000 til 283 000 i middelalternativet i 2013. Deretter avtar antallet i alderen 62–66 år i noen år, før antallet på ny øker til en ny topp rundt 2035. De relative forskjellene mellom alternativene er om lag som for aldersgruppen 50–62 år.

Ved inngangen til 2006 utgjorde aldersgruppen 62–66 år sju prosent av befolkningen i alderen 18–66 år, en andel som øker til vel ni prosent i 2013. Toppen nås med vel ti prosent på 2030-tallet. Tallene illustrerer at yrkes­deltakingen til aldersgruppen 62–66 år vil ha stor betydning for den samlede yrkesdeltakingen framover.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.6.3 Framskrivinger av antall uføre

Framskrivinger av antall uføre er nødvendigvis us­ikre. De beregningene som presen­teres nedenfor er framskrivinger av hvor mange uføremottakere det kan bli under ulike forutsetninger om hvor mange som blir uføre­. Det er ikke prog­noser, men tekniske framskrivinger som illustrerer betydningen av demo­grafiske forhold og av hvor mange som blir uføre.

Beregningene omfatter summen av antall u­førepensjonister og antall mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Årsaken er særlig at det foreløpig er så kortvarig erfaring med tidsbegrenset uførestønad at datagrunnlaget ikke gjør det meningsfullt å skille mellom de to ytelsene. Videre i teksten benyttes uttrykket uføre­­pensjonister om summen av antall uførepensjonister og antall mottakere av tids­begrenset uførestønad.

Den framtidige utviklingen i antall uførepensjonister har tidligere blitt framskrevet en rekke ga­nger. Statistisk sentralbyrå gjennomførte beregninger for Pensjons­kommi­sjonen (NOU 2004: 1) som viste at antall uførepensjonister økte fra 281 000 i 2001, til 365 000 i 2010, og videre til 388 000 i 2020 og til 407 000 i 2050. Fram­skriv­ingene var basert på en forutsetning om at hyppigheten av uføre­pensjonering holdt seg konstant i ulike befolkningsgrupper. I St.meld. 35 (1994–1995) Velferds­meldinga ble antall uførepensjonister beregnet til 267 000 i 2001 og 331 000 i 2010. Det faktiske antallet uførepensjonister i 2001 ble 285 000, mens antallet ved utgangen av 2006 var kommet opp i 328 000.

På oppdrag fra Uførepensjonsutvalget har Arbeids- og velferdsdirektoratet foretatt nye framskrivinger av antall uførepensjonister. Bereg­ningene er basert på middel­alter­nativet i de nyeste befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå. Punkt 6.6.2 viste at usikkerheten om størrelsen på de aldersgruppene der uførepensjon fore­kommer hyppigst er relativ moderat på 10–20 års sikt, men blir relativ stor når vi kommer til 2050.

Den første framskrivingen viser utviklingen i antall uførepensjonister, dersom det forutsettes at andelen uførepensjonister i befolkningen er konstant på samme nivå som ved utgangen av 2005 for hvert kjønn etter ettårige aldersklasser. For eksempel forutsettes det at andelen kvinnelige 60-åringer som er uførepensjonert er konstant. Figur 6.11 viste «uføre­ratene» for kvinner og menn i 2006. Det gikk fram at hyppig­heten av uføre­pensjonering øker betydelig med alder, og end­ringer i alders­sammen­setningen av befolkningen vil derfor ha betydning for anslaget på antall uføre.

Figur 6.32 viser utviklingen i antall uførepensjonister gitt forutsetningen om konstante «uføre­rater». Det går fram at veksten er relativt sterk fram til 2010, deretter mer moderat fram til 2030. Befolkningsutviklingen fører til at antallet faller noen år, før antallet igjen øker etter 2040. Antall uførepensjonister øker fra 320 000 i 2005 til 354 000 i 2010, videre til 392 000 i 2030 og til 408 000 i 2050. Antallet i 2050 er dermed nesten identisk med antallet i NOU 2004: 1.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Ved utgangen av 2005 var det vel 82 000 uførepensjonister som var 62 år eller eldre. Det tilsvarte 25,7 prosent av alle uførepensjonister. Framskrivingene viser at denne andelen vil øke noe og ligge mellom 30 og 35 prosent i årene etter 2010. Antall uførepensjonister som er 62 år eller eldre er beregnet til 112 000 i 2010 og 128 000 i 2050.

Antall uførepensjonister tilsvarte ved utgangen av 2005 10,9 prosent av befolkningen i alderen 18–66 år. Denne andelen øker gradvis i framskriving­ene, særlig i perioden fram til 2030, hvor den er 11,9 prosent.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har også beregnet virkningen dersom de alders- og kjønns­spesifikke uføreratene øker med ett prosentpoeng. Resultatet er at antall uføre­pensjonister da vil bli om lag 35 000 høyere.

Utviklingen i antall uførepensjonister kan også framskrives med utgangpunkt i for­utsetninger om utviklingen i antall nye uførepensjonister. Arbeids- og velferds­direktoratet har også gjort slike beregninger, der antall nye uførepensjonister, målt som andel av den ikke-uføre delen av befolkningen i ulike aldergrupper, er holdt lik gjennom­snittet for perioden 1996–2005. Det er benyttet et gjennomsnitt over en relativt lang periode fordi «tilgangsratene» varierer en del fra år til år, jf. omtalen i punkt 6.4.2. Det er benyttet netto tilgangsrater, altså brutto tilgang minus avgang på hvert alderstrinn.

Figur 6.33 viser resultatet av ulike framskriv­inger. Den nederste heltrukne linjen viser det samme som figur 6.32, altså utviklingen i antall uførepensjonister dersom andelen uførepensjonister etter kjønn og alder holdes konstant som i 2005 (konstante uførerater). Den øverste heltrukne linjen viser utviklingen i antall uførepensjonister dersom tilgangen på nye uførepensjonister holdes konstant som gjennomsnittet for perioden 1996–2005 (konstante tilgangsrater). Det går fram at forutsetningen om konstante tilgangsrater gir vesentlig flere uførepensjonister enn forutsetningen om kon­stante uførerater. I 2010 er forskjellen 14 000, mens den er 41 000 i 2030 og 46 000 i 2050. Med konstante tilgangsrater gir beregningene 454 000 uføre­pensjonister i 2050.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

De stiplede linjene i figur 6.33 viser utviklingen i antall uførepensjonister dersom det forutsettes at tilgangsratene øker eller reduseres med 15 prosent i forhold til gjennom­snittet for perioden 1996–2005. Det går fram at endringer i tilgangsratene etter hvert vil påvirke antall uførepensjonister vesentlig. I 2030 er forskjellen mellom de to alternativene 101 000 uførepensjonister og i 2050 115 000.

Beregningene over viser at resultatene av framskrivingene er svært avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn. Det synes nokså sikkert at antall uføre vil øke relativt mye de neste fem årene. Der­etter blir veksten mer moderat; hvor moderat avhenger av utviklingen i til­gangs­ratene. Fra rundt 2030 vil veksten flate ut, før det blir ny vekst fra rundt 2040. I beregningene varierer antall mottakere av uføre­ytelse i 2050 fra 395 000 til 510 000.

Beregningene viser dessuten at tilgangsratene må reduseres i forhold til det nivået de har ligget på de ti siste årene, for at andelen uføre i befolk­ningen ikke skal øke.