NOU 2007: 4

Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre

Til innholdsfortegnelse

1 Uføreordningen i åtte europeiske land

1.1 Innledning

Utvalget har kartlagt uføreordningen i åtte europeiske land, blant annet alle de nordiske landene. Formålet har vært å kartlegge viktige egenskaper ved ordningene, som bakgrunn for utvalgets vurdering av hvordan den norske uføreordningen bør utformes. Ambisjonen har vært å dekke ytelsene både fra obligatoriske og supp­lerende ordninger og også beskrive hovedtrekk ved alderspensjonssystemet. I dette vedlegget oppsummeres noen viktige erfaringer fra kartleggingen. Framstillingen tar utgangspunkt i regelverk og satser for 2006.

1.2 Uføreordningen i Sverige

1.2.1 Innledning og hovedtrekk

Det svenske sosialforsikringssystemet består av obligatoriske, offentlige ordninger kombinert med frivillige, arbeidsmarkedsbaserte ordninger. 1 Omkring 90 prosent av arbeidstakerne er dekket av avtaler om tjenestepensjon, som også gir dekning ved ufør­het.

Alderspensjonssystemet i Sverige ble reformert i 1999. Det ble innført fleksibel pensjons­alder fra 61 år, med garantipensjon til­gjengelig fra fylte 65 år. Reformer­ingen av alders­pensjonssystemet medførte nye prinsipper for beregning og finansi­ering av ytelsene. Det nye systemet bygger på livs­inntektsprinsippet. Ytelsen blir aktuarisk avkortet ved avgang før fylte 65 år. Den offentlig garanterte alders­pensjonen er obliga­torisk og består av tre deler: Inntekts­pensjon, premiepensjon og garanti­pensjon.

Ytelsene ved uførhet ble frikoblet fra pensjonssystemet fra 1. januar 2004. Uføre­ytelsene tilhører nå sosial­forsikrings­systemet, og beregnings­grunnlaget for ytelsene er endret. Betegnelsen på ytelsen avhenger av alder; den kalles «aktivitets­­ersättning» for personer i alderen 19–29 år og «sjuk­ersättning» for personer i alderen 30–64 år. Ytelsen er inntektsavhengig og beregnes på grunnlag av anslått inntektstap. Anslått inntektstap beregnes som gjennoms­nittet av de tre årene med høyest inntekt innenfor en forutgående tidsperiode («rammetid»), der lengden på tidsperioden avhenger av alder.

Sverige har høy yrkesdeltaking for arbeids­takere over 50 år, både for kvinner og menn. Særlig for arbeidstakere i de eldste aldersgruppene (55–64 år) er yrkes­deltakingen høy, sammenliknet med andre OECD-land. I aldersgruppen 60–64 år er yrkesdeltakingen hele 61,5 prosent for menn og 55,4 prosent for kvinner. Ni prosent av befolk­ningen i alderen 20–64 år mottar sjuk- eller aktivitetsersättning.

1.2.2 Alderspensjon i Sverige

1.2.2.1 Innledning

Alderspensjonssystemet i Sverige ble reformert i 1999. Reformen medførte nye prinsipper for beregning og finansiering av alderspensjonen. I det nye systemet er det ingen øvre aldersgrense for opptjening av pensjons­rettigheter. Det er en øvre grense for opptjening på om lag 29 900 SEK i måneden i 2006 – tilsvarende vel 300 000 NOK pr. år – og alle skattepliktige inntekter opp til den øvre grensen gir opptjening av pensjons­rettigheter. Mottakere av eksempelvis sykepenger og ledighets­ytelser tjener opp pensjons­rettigheter på grunnlag av utbetalt stønad.

1.2.2.2 Offentlig alderspensjon

Den fleksible pensjonsalderen i Sverige er 61 år, men garantipensjonen utbetales først fra fylte 65 år. Det er ingen øvre aldersgrense for opptjening av pensjons­rettigheter, og den enkelte står i prinsippet fritt til å arbeide så lenge en selv ønsker. En kan dessuten fortsette å arbeide, og dermed få opptjening av pensjonsrettigheter, selv om en har tatt ut hel eller delvis pensjon.

Alderspensjonen består av tre deler: Inntektspensjon, premiepensjon og garanti­pensjon.

Inntektspensjonen er løpende finansiert ved at innbetalinger fra dagens arbeids­takere utbetales som pensjon til dagens pensjonister. Premien til inntekts­pensjonen er på 16 prosent av pensjonsgivende inntekt. Den årlige pensjonspremien godskrives en fiktiv, individuell sparekonto. Rettig­hetene til inntekts­pensjonen akkumuleres gjennom det yrkes­aktive livet og reguleres med lønns­veksten. Pensjonen kan tas ut fra fylte 61 år. Ved uttak etter fylte 61 år justeres den årlige ytelsen aktuarisk med en faktor som blant annet bestemmes av forventet levealder for den aktuelle alderskohorten (leve­alders­justering) og alderen ved uttak av pensjon (pensjoneringsaldersjustering).

Premiepensjonen er en innskuddsbasert alderspensjonsordning som gir en livsvarig ytelse. Avgiften til premie­pensjonen utgjør 2,5 prosent av arbeidsinntekten. Systemet er fondert med individuelt valg av fondsforvalter, og en kan velge inntil fem ulike fond. Størrelsen på de årlige innskuddene, lengden på spareperioden og kapital­avkast­ningen bestemmer hvor stor premiepensjonskapitalen blir. I likhet med inntekts­pensjonen kan premie­pensjonen tas ut fra fylte 61 år. Ved uttak etter fylte 61 år justeres ytelsen aktuarisk på samme måte som inntektspensjonen.

Garantipensjonen er en offentlig, skattefinansiert minstesikring som tilstås personer med lav eller ingen opptjening av inntekts- og premiepensjon. Ytelsen avhenger av botid, og full garantipensjon krever 40 års botid fra fylte 25 år. Maksimal garanti­pensjon er fra 1. januar 2006 på 84 561 SEK (2,13 såkalte prisbasbelopp 2 ) for ugifte og 75 430 SEK (1,9 pris­basbelopp) for gifte. Garantipensjonen avkortes krone for krone mot inntektspensjon over 3,07 pris­basbelopp (121 879 SEK) for enslige, og 2,7 prisbasbelopp for gifte. Minsteytelsen tilsvarer om lag 72 000 NOK for enslige og 64 000 NOK for gifte.

1.2.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

Det finnes flere typer supplerende ytelser, men de viktigste ordningene bygger på avtaler mellom partene i arbeidslivet. I Sverige er om lag 90 prosent av lønns­mottakerne dekket av ulike tjenestepensjonsordninger. Det er fire hovedgrupper av ordninger, som omfatter henholdsvis statsansatte, ansatte i kommuner og landsting, funksjo­nærer i privat sektor og arbeidere i privat sektor.

For ansatte i offentlig sektor er tjenestepensjonen en kombinasjon av en ytelsesbasert og en innskuddsbasert ordning. For ansatte i privat sektor er tjenestepensjonen utelukkende innskuddsbasert. Ytelsen fra de innskudds­baserte ordningene avhenger av hvor lenge en står i arbeid, størrelsen på pensjons­premien, når pensjonen tas ut, avkast­ningen på pensjons­formuen og hvorvidt en velger livsvarig eller tidsbegrenset utbetaling av pensjonen. Det er derfor vanskelig å anslå kompensasjonsnivået. Pensjonen fra de innskuddsbaserte ordningene kan tas ut fra fylte 55 år. Den ytelses­baserte pensjonen er livsvarig, og den kan tidligst tas ut fra fylte 61 år.

For ansatte i staten (PA03) er pensjonsavgiften 2,5 prosent fra fylte 23 år, og 4,5 prosent fra fylte 28 år. Inntekter opp til 30 inkomst­basbelopp 3 (1 335 000 SEK) gir opptjening av pensjons­rettigheter. For 2,5 prosent av den totale pensjons­avgiften kan en selv velge forsikrings­selskap og forvalt­nings­form. Den resterende delen av pensjons­avgiften settes av til supplerende alders­pensjon som forvaltes av forsikrings­selskapet på det statlige området. Den ytelses­baserte alderspensjonen opptjenes fra fylte 28 år og gir en kompensasjon på 60 prosent av inntekten i intervallet fra 7,5 (333 750 SEK) til 20 (890 000 SEK) inkomstbasbelopp.

For ansatte i kommuner og landsting (KAP-KL) er den totale pensjonsavgiften 4,0 prosent for inntekter opp til 7,5 inkomstbasbelopp og 1,6 prosent for inntekter over 7,5 inkomst­basbelopp. 4 Inntekter over 7,5 ganger inkomstbasbeloppet gir dessuten opp­tjening av en ytelsesbasert pensjon fra fylte 28 år. Den ytelsesbaserte pensjonen til­svarer 55 prosent av inntekten mellom 7,5 og 20 inkomstbasbelopp, og 27,5 prosent av inntekten mellom 20 og 30 inkomstbasbelopp.

Det finnes også andre supplerende pensjonsordninger knyttet til medlemskap i fag­foreninger eller ytelser fra private forsikringsordninger.

1.2.3 Uføreordningen i Sverige

1.2.3.1 Innledning

Stønad ved uførhet ble frikoblet fra pensjonssystemet fra 1. januar 2004 og erstattet med «sjuk- og aktivitetsersättning». Uføreytelsen tilhører nå sosial­forsikrings­system­et. Ytelsen er inntektsavhengig og beregnes på grunnlag av anslått inntekt(sbortfall). Anslått inntekt beregnes som et gjennomsnitt av de tre årene med høyest inntekt innenfor en tidsperiode (såkalt rammetid) og lengden på tidsperioden avhenger av alder.

1.2.3.2 Offentlig uførepensjon

Inngangskriterier

Stønad innvilges ved en uføregrad på minst 25 prosent. Betegnelsen på ytelsen er avhengig av alder; den kalles aktivitetsersättning for personer i aldersgruppen 19–29 år og sjuk­ersättning for de i aldersgruppen 30–64 år. Arbeidsevnen må være nedsatt på grunn av sykdom eller annen reduksjon av psykisk eller fysisk presta­sjons­evne. Det er et medisinsk inngangskriterium. Sosiale forhold eller arbeids­markeds­situa­sjonen skal ikke tillegges vekt.

Den medisinske vurderingen foretas av vedkommendes lege, mens beslutningen om innvilgelse av stønad tas av Socialförsäkringsnemnden 5 (SFN) hos Försäkrings­kassan. Försäkringskassan skal, når det anses som nødvendig, kreve at ved­kommende undersøkes av lege eller utredes på annen måte for å bedømme medisinsk tilstand, arbeidsevne og behov for og muligheter til rehabilitering.

Personer mellom 30 og 64 år kan innvilges sjuk­ersättning dersom arbeidsevnen er varig nedsatt med minst en fjerdedel. En kan få hel, ¾, ½ eller ¼ sjukersättning. Fast­settelse av uføregraden avhenger av hvilke muligheter en har til å forsørge seg gjennom arbeid. Sjukersättning innvilges inntil videre eller med tidsbegrensing. Når arbeids­evnen er midlertidig nedsatt i minst ett år kan det innvilges tidsbegrenset sjuk­ersättning.

Personer i aldersgruppen 19–29 år gis aktivitetsersättning dersom inntekts­evnen er varig eller midlertidig nedsatt med minst en fjerdedel. I likhet med sjuk­ersättning kan en få hel, ¾, ½ eller ¼ aktivitetsersättning. Aktivitetsersättning er en tidsbegrenset ytelse som kan tilstås for en periode på inntil tre år.

Ytelsesnivå

Aktivitets- og sjukersättning består dels av en inntektsavhengig ytelse og dels av en grunn­sikring. Den inntektsavhengige ytelsen tilsvarer 64 prosent av anslått inntektsbortfall. Når aktivitets- og sjukersättning beregnes, legges den inntekts­avhengige ytelsen «i bunnen» og deretter fyller en opp med garantiersättning for å nå minsteytelsesnivået, som er 2,1– 2,4 prisbasbeloppet, avhengig av alder.

Den inntektsavhengige ytelsen beregnes på grunnlag av anslått inntektsbortfall. Anslått inntektsbortfall beregnes som et gjennomsnitt av de tre årene med høyest brutto­inntekt innenfor en forutgående tidsperiode («rammetid»). Lengden på ramme­tiden varierer med alder:

  • 5 år for en person som er 53 år eller eldre

  • 6 år for en person som er mellom 50–52 år

  • 7 år for en person som er mellom 47–49 år

  • 8 år for en person som er 46 år eller yngre

For personer over 30 år er dermed beregnings­reglene gunstigere desto yngre en er.

Reglene om rammetid må dels ses i sammenheng med at rammetiden regnes fra søknadstidspunktet. Siden mange har gått minst to år på sykepenger, og dermed hatt lavere inntekt enn som yrkesaktive, mente en at rammetiden burde være minst to år lengre enn det antall år som inngår i gjennomsnittet, jf. Ds 2000:39. Videre ble det vurdert at det var mer sannsynlig at unge hadde «ikke representative inntektsår», på grunn av studier, omsorgsarbeid eller mottak av andre ytelser, og rammetiden er derfor lenger for yngre enn for eldre arbeidstakere.

Den inntektsavhengige sjuk- og aktivitetsersättningen tilsvarer 64 prosent av anslått inntekts­bortfall. Størrelsen på ytelsen avhenger av uføregrad, og høyeste årlige ytelse er 4,8 ganger prisbas­beloppet, vel 190 000 SEK.

Garantiersättningen skal gi en økonomisk grunnsikring, og ytelsen er uavhengig av tidligere arbeids­inntekt. Størrelsen på garantiersättningen avhenger av botid og baseres på beregnet for­sikringstid, som består av faktisk og framtidig forsikringstid. 6 For å få uavkortet garanti­ersättning er det krav om minst 40 års forsikringstid. Er forsikrings­tiden kortere enn 40 år skal garantinivået avkortes med 1/40 pr. år under 40 år. Garanti­ersättningen avkortes mot den inntektsavhengige ytelsen. Til personer som ikke har inntekts­avhengig sjuk-/aktivitetsersättning utbetales det årlig hel garanti­ersätt­ning med et beløp som tilsvarer et gitt garantinivå. Garantinivået er avhengig av alder og tilsvarer 2,1 ganger prisbasbeloppet for personer i alderen 19–20 år. Deretter øker ytelsen med 0,05 prisbasbelopp for hvert toårsintervall opp til fylte 30 år. Garanti­nivået ved hel garantiersättning tilsvarer 2,4 prisbas­belopp (95 280 SEK) for personer mellom 30–64 år. Tabell 1.1 viser garanti­nivået for de respektive alders­gruppene.

Tabell 1.1 Garantiersättning 2006 (minsteytelse)

YtelseAlderGarantinivå målt i prisbasbelopp ( = 39 700 SEK)Garantinivå pr. år i SEK
Aktivitets­ersättning19–20 år2,10 * prisbasbeloppet83 370
21–22 år2,15 * prisbasbeloppet85 355
23–24 år2,20 * prisbasbeloppet87 340
25–26 år2,25 * prisbasbeloppet89 325
27–28 år2,30 * prisbasbeloppet91 310
29 år2,35 * prisbasbeloppet93 295
Sjukersättning30–64 år2,4 * prisbasbeloppet95 280

Kilde: Socialdepartementet.

Inntektsgrunnlaget for uføreytelsen, og dermed også ytelsen, reguleres årlig i takt med prisveksten.

Arbeidsinntekt som ikke overstiger 1/8 av normal arbeidsinntekt ved heltidsarbeid skal som regel ikke påvirke retten til hel sjuk- eller aktivitetsersättning. Dersom arbeids­inntekten blir høyere enn dette, skal Försäkrings­kassan vurdere både tilbakebetaling av utbetalt ytelse og om uføregraden skal reduseres.

Ytelsene skatt­legges som lønnsinntekt, men det beregnes ikke «allmän pensions­avgift», som er på sju prosent i 2006.

1.2.3.3 Uførepensjon fra supplerende ordninger

Det finnes ulike typer supplerende uføreytelser. De viktigste ordningene bygger på avtaler mellom partene i arbeidslivet, og framstillingen under omfatter disse ordningene. De avtalebaserte ordningene grupperes gjerne etter hvilken del av arbeids­markedet ordningene dekker. De fire store avtaleområdene omfatter stats­ansatte, ansatte i landsting og kommuner, funksjonærer i privat sektor og arbeidere i privat sektor.

Tilleggsytelsene fra de avtalebaserte ord­ningene er spesielt viktige for dem som har inn­tekter som er høyere enn taket i sosialforsikringssystemet, som er lik 7,5 ganger pris­bas­beloppet. Men tilleggs­ytelsene gir også et vesentlig supplement til inntekten for personer med lavere inn­tekter. Den totale uføreytelsen er høyest for stats­ansatte og lavest for ansatte i privat sektor. Tabell 1.2 viser størrelsen på tilleggs­ytelsen innen­for de fire ulike avtale­områdene for tre ulike inntekts­nivåer som yrkesaktiv.

For en årsinntekt på 180 000 SEK varierer tilleggsytelsene fra de supplerende ordningene fra 29 400 SEK for ansatte i kommuner og fylkeskommuner og arbeidere i privat sektor til 37 800 SEK for statsansatte. For en årsinntekt på 360 000 SEK er forskjellene større. Tilleggsytelsen for statsansatte er på 114 300 SEK og på 41 500 SEK for arbeidere i privat sektor. Ved en årsinntekt på 600 000 SEK øker forskjellene ytterligere. En årsinntekt på 600 000 SEK gir en tilleggsytelse for statsansatte på hele 308 700 SEK, mens den er 41 500 SEK for arbeidere i privat sektor, altså lik tilleggsytelsen for de som har en inntekt på 360 000 SEK.

Tabellen viser at statsansatte får de høyeste tilleggsytelsene, og at tilleggs­ytelsen er vesentlig høyere for de med høyest inntekt. Arbeidere i privat sektor får de laveste tilleggsytelsene. Tilleggsytelsen øker jevnt for inntekter opp til 7–7,5 prisbasbelopp. For inntekter høyere enn 7,5 prisbasbelopp er ytelsen fastsatt til 41 500 SEK. Tilleggs­­ytelsen for ansatte i kommuner og landsting og funksjonærer i privat sektor ligger i intervallet mellom statsansatte og ansatte i privat sektor. I lønnsoppgjøret våren 2007 ble det enighet om at arbeidere i privat sektor skulle få samme pensjons­vilkår som funksjonærer.

Tabell 1.2 Uføreytelser fra offentlig ordning (aktivitets- og sjukersättning) og fra supplerende ordninger. 2005.

AvtaleområdeStatKommune/fylkeskommunePrivat sektor: FunksjonærerPrivat sektor: Arbeidere
  SEKKom­pen­­­sa­sjonSEKKom­pen­­sa­sjonSEKKom­pen­sa­sjonSEKKom­pen­­sa­sjon
Inntekt som yrkesaktiv 180 000 SEK
Offentlig ytelse115 20064 %115 20064 %115 20064 %115 20064 %
Suppler­ende ytelse37 80021 %29 38816 %27 00015 %29 38816 %
Samlet kom­pen­sasjon153 00085 %144 58880 %142 20079 %144 58080 %
Inntekt som yrkesaktiv 360 000 SEK
Offentlig ytelse189 12053 %189 12053 %189 12053 %189 12053 %
Suppler­ende ytelse114 30032 %83 40023 %86 25624 %41 50812 %
Samlet kompen­sasjon303 42084 %272 52076 %275 37676 %230 62864 %
Inntekt som yrkesaktiv 600 000 SEK
Offentlig ytelse189 12032 %189 12032 %189 12032 %189 12032 %
Suppler­ende ytelse308 70051 %239 40040 %242 25640 %41 5087 %
Samlet kompen­sasjon497 82083 %428 52071 %431 37672 %230 62839 %

Kilde: Lindquist & Wadensjø (2005).

1.2.3.4 Alderspensjon til uførepensjonister

Personer som mottar inntektsavhengig sjuk- eller aktivitetsersättning opparbeider rett til offentlig alders­pensjon. Grunnlaget for opptjeningen av rettigheter har vært den såkalte «antagandeinkomsten» med fratrekk for «allmän pensionsavgift» på sju prosent, altså 93 prosent av inntektsgrunnlaget. Antagande­inkomsten er den inntekten som ligger til grunn for utmålingen av sjuk- og aktivitets­ersättning. Fra 2007 opp­arbeides det rett til alderspensjon på grunnlag av 80 prosent av inntekts­grunnlaget. Den svenske regjeringen har samtidig varslet at det skal utredes å endre reguleringen av antagandeinkomsten, slik at den skal øke mer enn prisveksten.

For å finansiere oppbyggingen av rettigheter til alderpensjon betaler staten en særskilt alders­pensjonsavgift på 18,5 prosent av den pensjons­givende ytelsen til alders­pensjons­­systemet. Garanti­ersättningen er ikke pensjons­givende inntekt, og gir følgelig ikke rett til alders­pensjon.

I de fleste tjenestepensjonsordningene opparbeides det også rettigheter til alders­pensjon dersom en blir uførepensjonert, men mindre enn om en hadde fortsatt i jobb.

Overgang fra uføre- til alderspensjon skjer ved fylte 65 år i den offentlige ordningen, og normalt ved samme alder også i tjenestepensjonsord­ningene. Siden inntekts­pensjonen kan tas ut fra 61 år, betyr det at det er økonomisk fordelaktig å gå over på sjuk­­ersättning framfor å velge alderspensjon fra 61 år. En mer utførlig beskrivelse av denne problemstillingen finnes i kapittel 8 i rapporten.

1.3 Uføreordningen i Danmark

1.3.1 Innledning og hovedtrekk

Det danske sosialforsikringssystemet består av obligatoriske, offentlige ordninger og frivillige, arbeidsmarkedsbaserte ordninger. 7 Avtalefestede arbeids­markeds­baserte ord­ninger er utbredt, og spiller en viktigere rolle for standardsikringen enn i Norge. De danske kommunene har ansvaret for saks­behandling og utbetaling av ulike ytelser, og spiller dermed en sentral rolle i det offentlige sosialforsikrings­systemet.

Alderspensjonssystemet i Danmark består av mange ulike elementer, og framstår som komplisert. Den obligatoriske offentlige alderspensjonen, «folkepensionen», er ikke gradert etter inntekten som yrkesaktiv, og avkortes delvis mot inntekten som pensjonist. Det finnes ulike typer supplerende, arbeidsmarkedsbaserte ordninger, og de viktigste er de avtale­festede ordningene, som omfatter nærmere 90 prosent av arbeids­takerne.

Systemet for uførepensjon har samme opp­bygging som systemet for alderspensjon: Offentlige minsteytelser supplert med ytelser fra arbeids­markeds­baserte ordninger. Det er ikke lenger et medisinsk vilkår for å få uførepensjon, og ytelsen kalles derfor «førtidspension». Den offentlige førtidspensjonen er uavhengig av inntekten som yrkesaktiv. Minstenivået er klart høyere enn i Norge, men ytelsen avkortes mot annen inntekt. Ytelsesnivået i de arbeidsmarkedsbaserte ord­ningene varierer, men synes gjennomgående å være relativt moderat.

Danmark har relativt høy yrkesdeltaking for arbeidstakere over 50 år, både for kvinner og menn. Særlig for arbeidstakere i alderen 55–59 år ligger yrkesdeltakingen høyt både sammenliknet med andre OECD-land og med Norge, men i denne alders­gruppen er til gjengjeld arbeidsledigheten relativt høy. Yrkesdeltakingen faller betydelig etter fylte 60 år, og både for kvinner og menn er den på linje med OECD-gjennom­snittet i aldersgruppen 60–64 år.

Andelen uførepensjonister er lavere enn i Norge, men likevel høy blant OECD-landene. Antall personer med uførepensjon nådde en topp på slutten av 1990-tallet, da vel 270 000 personer mottok førtidspension. De siste årene har antallet vært relativt stabilt rundt 260 000 personer.

Rundt 2/3 av førtidspensjonistene er i alderen 50–66 år. Figur 1.1 viser at det har vært en sterk nedgang i hyppigheten av førtidspensjon i aldersgruppen 60–66 år siden første del av 1990-tallet. Utviklingen i 2005 er påvirket av at aldersgrensen for folkepensjon ble redusert fra 67 til 65 år i 2004. Også i aldersgruppen 55–59 år har hyppigheten av førtidspensjon gått ned, mens den har vært relativt stabil i alders­gruppen 50–54 år.

Figur 1.1 Danmark: Antall personer på førtids­pensjon
 i utvalgte aldersgrupper som andel av befolkningen. Prosent

Figur 1.1 Danmark: Antall personer på førtids­pensjon i utvalgte aldersgrupper som andel av befolkningen. Prosent

Kilde: Danmarks statistikk.

Utviklingen i antall personer på førtidspensjon må ses i sammenheng med antall personer på andre ordninger. Figur 1.2 viser at for aldergruppen 60–66 år, har det etter 1990 vært en sterk vekst i antall personer på såkalt «efterløn», en tidlig­pensjons­ordning som gir mange mulighet til å gå av fra fylte 60 år. Reglene for etter­lønn er kompliserte, og varierer mellom ulike sektorer. Reglene har blitt strammet inn de siste årene slik at pensjonen øker ved senere uttak av etterlønn. Hensikten har vært å stimulere til å stå lenger i arbeid. Nedgangen i antall personer på etterlønn i 2005 er også påvirket av reduksjonen i aldersgrensen for folkepensjon.

Figur 1.2 Danmark: Antall personer i alderen 
 60–66 år på førtidspensjon eller
 etterlønn 
 som andel av befolkningen. Prosent

Figur 1.2 Danmark: Antall personer i alderen 60–66 år på førtidspensjon eller etterlønn som andel av befolkningen. Prosent

Kilde: Danmarks statistikk.

1.3.2 Alderspensjon i Danmark

1.3.2.1 Innledning

Alderspensjonssystemet i Danmark er komplisert og består av mange, ulike komponenter. Det er vanlig å dele komponentene i tre grupper:

  • Den obligatoriske offentlige folkepensjonen

  • Arbeidsmarkedsbaserte ordninger

  • Privat pensjonssparing

1.3.2.2 Folkepensjon – offentlig alderspensjon

Den obligatoriske offentlige alderspensjonen – «folkepensjonen» – er uavhengig av inntekten som yrkes­aktiv. Den er derfor et minstesikringssystem. Folkepensjonen behovsprøves mot annen inntekt som pensjonist. I 2004 ble aldersgrensen for uttak av folkepensjon redusert fra 67 år til 65 år. Det er innført en ordning med aktuariell premiering av personer som velger å utsette pensjoneringen i inntil 10 år etter fylte 65 år. For å opptjene dette «ventetillegget» må en – i tillegg til å ha utsatt uttaket av folkepensjonen – kunne dokumentere å ha arbeidet minst 1500 timer.

For danske statsborgere kreves det minst tre års botid i Danmark mellom 15 og 65 år for å ha rett til folkepensjon. For andre kreves det 10 års botid, og fem av disse må være i perioden rett før pensjonen tas ut. For å få full folkepensjon kreves det 40 års botid mellom fylte 15 og fylte 65 år.

Folkepensjonen består av et grunnbeløp, et pensjonstillegg, en supplerende pensjons­ytelse og personlige tillegg (2006-beløp):

Grunnbeløpet var på 58 032 DKK årlig i 2006. Beløpet utbetales uavhengig av tidligere inntekt. Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt over 246 500 DKK, avkortes grunnbeløpet (30 prosent) mot det overskytende beløpet, slik at dersom arbeidsinntekten over­stiger 439 900 DKK utbetales det ikke noe grunnbeløp. Andre pensjonsinntekter, kapitalinntekter m.m. inngår ikke i grunn­laget for avkorting av grunnbeløpet.

Pensjonstillegget er på 58 416 DKK for enslige og 27 276 DKK for andre. Summen av grunnbeløp og pensjonstillegg blir dermed 116 448 DKK for enslige og 85 308 DKK for gifte og samboere. Pensjonstillegget avkortes både mot egen og eventuell ekte­felle/samboers samlede inntekt, inklusive kapitalinntekter og andre pensjons­inntekter. For enslige starter avkortingen (30 prosent) når inntekten over­stiger 54 400 DKK, og tillegget faller helt bort når inntekten passerer 249 100 DKK. For pensjonister som er gifte eller samboende tas det også hensyn til ektefellens/­samboers inntekt og avkortingen avhenger av om ektefellen er pensjonist eller ikke.

Pensjonister med særlig svak økonomi har også rett til en supplerende pensjons­ytelse, som utgjør 6300 DKK i 2006. Denne ytelsen avkortes mot annen inntekt på samme måte som pensjonstillegget, og det er dessuten et krav at den likvide formuen er relativt lav.

Summen av grunnbeløp, pensjonstillegg og supplerende pensjonsytelse er 122 748 DKK for enslige i 2006, dvs. tilsvarende om lag 131 000 NOK. Danske alders­pensjonister betaler skatt på samme måte som lønnstakere, men ikke det såkalte arbeids­markedsbidraget, som er en bruttoskatt på åtte prosent på arbeidsinntekter.

Personlige tillegg kan utbetales til alderspensjonister med dårlig økonomi. Disse er, i motsetning til de øvrige ytelsene, skattefrie, og betales ut av kommunene til dekning av enkelte utgifter, for eksempel til oppvarming og helse.

Folkepensjonen reguleres årlig med utgangspunkt i en egen «lov om en sats­regulerings­procent». Hovedprinsippet er at pensjonen skal reguleres med gjennom­snittet av årslønnsveksten til arbeidere og funksjonærer, men med et tidsetterslep.

1.3.2.3 Alderspensjon fra arbeidsmarkeds­baserte ordninger

Det finnes en lang rekke arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger som gir supp­lerende alderspensjon. Ordningene er dels obligatoriske og lovfestede og dels avtale­festet mellom partene i arbeidslivet. Ordningene i privat sektor er, i motsetning til folke­pensjonen, fonderte og gir livsvarige ytelser fra fylte 65 år. I de fleste ordningene kan pensjonen tas ut fra 60 år, men den blir da avkortet.

Arbejdsmarkedets tillægspensjon (ATP) er en obligatorisk, lovfestet innskudds­ordning som omfatter alle sysselsatte med en arbeidstid på minst ni timer pr. uke. Ordningen ble innført i 1964, og den ventes å gi tilleggspensjon til rundt 98 prosent av alle framtidige alderspensjonister. Størrelsen på innskuddet er uavhengig av inntekt, men blir gradert etter arbeidstid. Innskuddet varierer også noe mellom offentlig og privat sektor. Det maksimale innskuddet for heltidsansatte i privat sektor er knapt 3000 DKK årlig, og gjelder alle som arbeider minst 117 timer pr. måned. Innskuddet betales med 1/3 av arbeidstaker og 2/3 av arbeids­giver. ATP gir en livsvarig årlig utbetaling fra fylte 65 år på maksimalt 40 prosent av grunnbeløpet i folke­pensjonen.

Nærmere 90 prosent av arbeidstakerne er medlem av en avtalefestet arbeidsmarkedspensjonsordning. De fleste av disse ordningene er innskuddsbaserte. Innskuddene varierer betydelig mellom ordningene, og flere av ordningene er fortsatt under oppbygging. I offentlig sektor betales det for mange et årlig innskudd på 12 prosent av lønn, men innskuddet for enkelte grupper går opp i 17,3 prosent. I privat sektor har mange et årlig innskudd på 9 prosent av lønna. I LO/DA-området 8 ble innskuddet økt til 10,8 prosent i 2006. Som hovedregel betaler arbeidstakere 1/3 av premien og arbeids­giverne 2/3.

Når de arbeidsmarkedsbaserte ordningene er fullt utbygd, vil utbetalingene fra disse ordningene bli en meget viktig del av inntektssikringen for alders­pensjonistene. Ifølge Velfærdskommissionen (2005), vil de gjennomsnittlige bruttoutbeta­lingene fra supp­ler­ende pensjoner målt som andel av samlede pensjoner øke fra 1/3 i 2003, til knapt halv­parten i 2078. Meste­parten av økningen kommer før 2020. Den gjennom­snittlige inntekten til alders­pensjonistene, målt som andel av inntekten til en gjennom­snittlig lønns­mottaker vil samtidig øke fra rundt 2/3 til rundt 3/4.

Pensjonsordningen for statlige tjenestemenn er nedfelt i en egen lov. Ordningen sikrer en maksimal alderspensjon tilsvarende 57 prosent av sluttlønn fra fylte 65 år. Maksimal opptjening krever 37 opptjeningsår etter fylte 25 år, det vil si tidligst ved fylte 62 år. Fra 60 til 65 år kan medlemmer med minst ti års ansiennitet ta ut førtids­pensjon, men da blir pensjonen avkortet. Omfanget av avkortingen avhenger av ansiennitet og pensjonerings­alder. For personer med en ansiennitet på 35 år eller mer er avkortingen 10 prosent ved uttak av pensjon i en alder av 60 år.

1.3.3 Uførepensjon i Danmark

1.3.3.1 Innledning

Systemet for uførepensjon består – som systemet for alderspensjon – av en offentlig minstepensjon og supplerende, arbeidsmarkedsbaserte ytelser. Danmark innførte et nytt system for uførepensjon fra 1. januar 2003. Det var primært en reform av det offentlige systemet, men endringene har også fått konsekvenser for de arbeids­markeds­baserte ordningene. Det nye systemet innebar både en endring av ytelses­strukturen, et nytt regel­verk og et nytt system for saksbehandling. Bakgrunnen for reformen var blant annet ønsker om forenkling og om å standardisere saks­behand­lingen for å sikre like­behandling. Reformen må også ses på bakgrunn av Social­reformen av 1998, som innebar økt vekt på tidlig forebyggende innsats og skjerping av kravet om at alternativer skal undersøkes før uførepensjon tilstås.

1.3.3.2 Førtidspensjon – offentlig uførepensjon

Uførepensjon, kalt «førtidspension» i Danmark, kan gis til personer mellom 18 og 65 år som oppfyller kravene til opptjening mv. Den offentlige førtidspensjonen er en minste­sikringsordning med relativt høyt ytelsesnivå sammenliknet med minste­pensjonen i Norge, også etter skatt.

Det er de samme kravene til botid for å få førtidspensjon som for å få alderspensjon og de samme reglene for hvordan botid påvirker pensjonens størrelse. Full førtids­pensjon krever dermed 40 års botid i alderen 15–65 år, og pensjonen avkortes proporsjonalt dersom samlet botid er lavere enn 40 år.

Uførepensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, pensjonsgivende og nivået svarer til dagpeng­ene ved arbeids­ledighet. I 2006 er satsen 173 472 DKK pr. år for enslige – tilsvarende om lag 184 000 NOK – og 85 prosent av dette for ektepar og samboere, altså 147 444 DKK. Pensjonen avkortes dersom husholdningens inntekt, inklusive kapitalinntekt, er for høy. En enslig uførepensjonist kan i 2006 ha en inntekt på 59 000 DKK uten at pensjonen avkortes. Inntekter ut over dette gir en avkorting av pensjonen på 30 prosent av det overskytende beløpet. Gifte eller samboende pensjonister kan til sammen ha en inntekt på 93 600 DKK, og inntekter over dette gir en avkorting av pensjonen med 15 prosent av det overskytende beløpet. Det ses i beregningen bort fra eventuelle inntekter over 290 300 DKK som ektefellen har. For pensjonister som er gift/samboende med en yrkesaktiv, ses det bort fra ektefellens inntekter opp til 147 444 DKK, altså uførepensjonsnivået for ektefeller/­samboere, og inntekter over 192 100 DKK.

Det var tidligere et detaljert regelverk for ulike typer tillegg til uførepensjonen. Disse er nå fjernet, og nye uførepensjonister får nå stort sett supplerende ytelser, som for eksempel bostøtte, etter samme regler som personer som ikke er uføre.

Uførepensjonister må betale avgift til Arbejdsmarkedets Tillægspension (ATP), den obligatoriske, innskuddsbaserte tilleggspensjonsordning­en. Den ble innført i 1964 og den ventes å gi tilleggspensjon til rundt 98 prosent av alle framtidige alders­pensjonister. Arbeidstakerne betaler 1/3 av innskuddet selv, mens arbeidsgiver betaler 2/3. Uføre­pensjonister betaler 972 DKK i 2006 i avgift til ATP, mens kommunen betaler 1944 DKK. Uførepensjonister betaler altså den samme andelen av premien som yrkesaktive. Det samlede innskuddet til ATP utgjør i underkant av 3000 DKK, og er dermed på størrelse med innskuddet for heltidsansatte i privat sektor.

Samtidig med førtidspensjonsreformen ble det fra 1. januar 2003 innført en ny, frivillig, supplerende alderspensjons­ordning, Den Supplerende Arbejdsmarkeds­pension for Førtids­pensionister (SAP). Dette er en innskuddsbasert alderspensjonsordning, der kommunen betaler 2/3 av innskuddet (beløpet refunderes av staten) og førtids­pensjonistene resten. For 2006 er uførepensjonistens innskudd på 1596 DKK, mens kommunen skyter inn 3192 DKK. Formålet med ordningen er å kompensere førtids­pensjonistene for manglende opptjening av rett til alderspensjon i avtalefestede tjeneste­pensjonsordninger.

Et sentralt element i 2003-reformen var end­ringene i inngangsvilkårene for førtids­pensjon. Mens det tidligere var et krav om 50 prosent uførhet, finnes det ikke lenger noe medisinsk inngangs­vilkår. Hovedvilkåret for å få førtidspensjon er nå at arbeids­evnen skal være varig nedsatt i et slikt omfang at personen ikke kan antas å være i stand til å forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. Arbeidsevne er altså et sentralt begrep. Begrepet arbeidsevne betegner de mulighetene som en person har til å kunne utføre konkrete arbeids­oppgaver med sikte på hel eller delvis selvforsørgelse. Hvis arbeids­evnen kan forbedres gjennom attføring eller på andre måter, kan ved­kommende ikke få førtidspensjon, jf. Socialministeriet (2001). Det er altså, i motsetning til i Norge, ikke noe krav om at årsaken til den reduserte inntekts­evnen skal være sykdom, skade eller lyte, og førtidspensjonen er dermed et generelt system for inntektssikring for personer som ikke er i stand til å forsørge seg selv. Helseopplysninger blir likevel tillagt stor vekt i de fleste førtidspensjonssakene.

Arbeidsevnekriteriet skal også benyttes ved vurderingen av om og hvordan en person kan bli sysselsatt, altså ved vurderingen av om det skal settes inn tiltak, for eksempel attføring (revalidering) eller gis lønnstilskudd (fleksjob). Førtidspensjon skal bare innvilges dersom det vurderes å være umulig å hjelpe en person tilbake på arbeids­markedet på normale vilkår eller gjennom å gi lønnstilskudd.

Til støtte ved saksbehandlingen er det utarbeidet et system for vurdering av arbeids­evne, kalt arbeidsevnemetoden. Formålet med metoden er å systematisere vurder­ingen av en persons arbeidsevne, og metoden innebærer utarbeiding av en såkalt ressurs­profil. Ressursprofilen omfatter tolv faktorer – for eksempel utdannelse, arbeids­erfaring og interesser – som kan være relevante ved en vurdering av personers muligheter på arbeidsmarkedet. Vektleggingen av de enkelte faktorene varierer fra person til person, men ressursprofilen er grunnlaget både for vurderingen av hvilke forbedringstiltak som kan settes inn, og ved vurderingen av om arbeidsevnen er så redusert at førtidspensjon er aktuelt.

Det er opp til kommunen å bestemme hvilke tiltak som skal settes i verk overfor den enkelte yrkeshemmede. I utgangspunktet er det også kommunen som avgjør om videre aktiviserings- og rehabiliteringsforsøk er hensiktsmessig, eller om det skal startes en prosess mot førtidspensjon. Den enkelte yrkeshemmede kan også anmode om at saken behandles som førtidspensjonssak. Også i disse tilfellene skal det ut­arbeides en ressursprofil og gjøres en arbeidsevnevurdering.

Kommunen avgjør om førtidspensjon skal innvilges, normalt innenfor en tidsfrist på tre måneder fra saken ble definert som førtidspensjonssak. Før kommunen treffer en avgjørelse skal personen få muligheten til å møte saksbehandleren og presentere saken sin.

Kommunens avgjørelse kan ankes til en «sosialnemnd». Dette er fylkesvise instanser med seks medlemmer, fylkesmannen samt fem medlemmer som utpekes av sosial­ministeren. Nemndens avgjørelser er normalt endelige, men kan i visse tilfeller av prinsipiell eller generell interesse ankes videre til den såkalte Ankestyrelsen.

Hver kommune har en legekonsulent. Det er en administrativt ansatt person som har til oppgave å bistå kommunen med å vurdere innholdet i andre legers uttalelser. I førtids­pensjonssaker legges det ofte fram legeerklæringer som dokumentasjon på helsens betydning for arbeidsevnen. I retningslinjene for disse legeerklæringene heter det blant annet at legen skal beskrive sine observasjoner på en «omhyggelig og nøy­tral» måte. Legen kan i relevant omfang beskrive pasientens funksjonsnivå, herunder også sykdomsreaksjoner på ulike arbeidsfunksjoner. Legeerklæringene skal imid­lertid ikke inneholde synspunkter på, eller konklusjoner om, pasientens even­tu­elle rett til sosiale ytelser.

Overgang til alderspensjon skjer ved fylte 65 år. Siden den offentlige alders­pensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, påvirkes den ikke av om personen har mottatt førtidspensjon.

Førtidspensjonen reguleres på samme måte som alderspensjonen, dvs. i takt med års­lønns­veksten for arbeidere og funksjonærer, men med et tidsetterslep.

Førtidspensjonen skattelegges som arbeidsinntekt, men det betales ikke arbeids­markeds­bidrag, som utgjør åtte prosent av lønn.

1.3.3.3 Uførepensjon fra arbeidsmarkeds­baserte ordninger

De arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordningene har normalt også utbetalinger ved uførhet. Disse er dels av typen uførekapital, et engangsbeløp som utbetales når uførheten oppstår, og dels av typen uførerente, en løpende utbetaling fram til over­gangen til alderspensjon. I tillegg er det vanlig med såkalt premiefritak ved uførhet, som sikrer at uførepensjonistene fortsetter å opparbeide rett til alders­pensjon.

En av de store aktørene i tjenestepensjonsmarkedet er PensionDanmark A/S. Selskapet ble etablert i 1992 som et administrasjons­fellesskap for en rekke selvstendige arbeidsmarkedspensjonsordninger. Selskapet har over 500 000 forsikrede lønnstakere fordelt på vel 35 000 offentlige og private virksomheter. Uføreytelsen – supplerende førtids­pensjon – utløses dersom de forsikrede får innvilget offentlig førtidspensjon. Ytelsen er maksimalt 54 000 DKK årlig, og den utbetales inntil personen fyller 62 år. Ved denne alderen kan førtidspensjonisten velge å ta ut aktu­arielt avkortet alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen.

Tjenestemenn i staten under 60 år kan få såkalt «kvalifisert svakelighetspensjon». For å få dette kreves det minst ti års ansiennitet, og ervervsevnen må være nedsatt med minst 2/3 av helsemessige årsaker. Pensjonen blir regnet ut etter den opptjenings­tid vedkommende ville oppnådd ved å stå i arbeid til maksimalt 70 år. Tjenestemenn i kommunene har en tilsvarende pensjons­ordning som i staten. Fra fylte 60 år kan det innvilges «almindelig svagelighedspension», der pensjonen beregnes med utgangs­punkt i opptjente rettig­heter på pensjoneringstidspunktet.

1.4 Uføreordningen i Finland

1.4.1 Innledning og hovedtrekk

Det finske pensjonssystemet er relativt oversiktlig sammenliknet med systemene i mange andre land. 9 De to klart viktigste komponentene er en statlig folkepensjon, som gir en relativ lav minstesikring, og obligatoriske, lovfestede arbeids­markeds­pensjoner, som gir inntektsavhengige ytelser. Både folkepensjonen og arbeids­markeds­pensjonen omfatter både alders- og uførepensjon. Arbeidsmarkedspensjonene har desentralisert administra­sjon, men regnes normalt som en del av det offent­lige pensjonssystemet, siden de er obliga­toriske. Individuell pensjons­sparing og bedriftsspesifikke pensjons­ordninger utenom de obligatoriske ordningene spiller en relativt liten rolle i Finland.

Den offentlige alderspensjonen er uavhengig av inntekten som yrkes­aktiv og behovs­prøvd mot annen inntekt som pensjonist. Det er dermed en minste­sikrings­ordning, og den har et relativt lavt ytelsesnivå sammenliknet med den norske minstepensjonen. De obligatoriske arbeidsmarkedspensjonene har livsløps­basert opptjening som er propor­sjonal med lønn, og opptjeningsprosenten er stigende med alder; en gitt lønn gir høyere pensjonsopptjening for eldre enn for yngre arbeids­takere. De supplerende ordningene har fleksibel pensjonsalder fra 63 til 68 år, mens alders­grensen i den offentlige ordningen er 65 år.

Systemet for uførepensjon er bygget opp på samme måte som systemet for alders­pensjon: En offentlig grunnsikring samt en inntekts­avhengig supplerende ytelse fra de obligatoriske tjenestepensjonsordningene. Den offentlige uføre­ytelsen er den samme (lave) som den offentlige alderpensjonen, mens de supplerende ytelsene er utformet etter en pensjonsmodell der uførepensjonen utmåles ved å beregne hva vedkommende ville fått i alderspensjon ved å arbeide fram til fylte 63 år, men med lavere opptjeningsprosent enn for lønnstakere.

Også i Finland er pensjonssystemet i en reformfase. Mange endringer er gjennom­ført fra 2005, men endringsprosessen vil foregå i mange år til. Beskrivelsen under tar sikte på å belyse det nye systemet, slik det vil se ut når alle endringene er gjennom­ført.

Finland har lenge hatt et svakere arbeidsmarked enn de andre nordiske landene, med lavere yrkesdeltaking og høyere arbeidsledighet blant eldre arbeidstakere. Andelen som er sysselsatt faller raskt etter fylte 55 år. For menn er yrkesdeltakingen noe lavere enn OECD-gjennomsnittet for aldersgruppa 50–54 år, og avstanden til dette gjennom­snittet er økende med alder for de eldre aldergruppene. Blant 60–64-åringene er bare 1/3 av finske menn fortsatt i arbeidsstyrken, noe som bare er vel halvparten av andelen i Norge. For kvinner er yrkesdeltakingen blant 50–54-åringene høyere enn OECD-gjennom­snittet og også høyere enn blant finske menn. Etter fylte 55 år faller yrkesdeltakingen blant finske kvinner kraftig, og for kvinner i alderen 60–64 år er den bare 27 prosent. Det er litt lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene.

I motsetning til i de fleste andre land har andelen uføre i Finland gått ned de siste ti årene, særlig i de eldste alders­gruppene. Uføreandelen i befolk­ningen samlet er imidlertid fortsatt relativt høy, selv om den nå er lavere enn både i Norge og Sverige, også for personer i 30- og 40-årene. At uføreandelene ikke er høyere skyldes blant annet at mange personer i de eldste aldersgruppene er på andre ordninger enn uføre­pensjon. Mange er arbeidsledige eller mottar en spesiell arbeids­ledighets­pensjon for personer i alderen 60–64 år som er født før 1950 og har vært langtids­ledige.

1.4.2 Alderspensjon i Finland

1.4.2.1 Innledning

Alderspensjonssystemet i Finland har en offentlig grunnsikring (folkepensjon) og inntektsavheng­ige, arbeids­markeds­baserte, supplerende pensjonsytelser. Særtrekk ved det finske systemet er at de arbeids­markeds­baserte ordningene er obligatoriske og at ytelsene fra den offentlige ord­ningen er relativt lave. Reformene av pensjons­systemet de siste årene gjelder særlig de supplerende arbeids­markedspensjonene, der det blant annet er innført fleksibel pensjonsalder fra 63 til 68 år. Aldersgrensen for folke­pensjonen er fortsatt 65 år.

1.4.2.2 Folkepensjonen – offentlig alders­pensjon

Den statlige folkepensjonen gir en minstesikring til alle fra fylte 65 år som er uavhengig av tidligere inntekt. Det er krav om minst tre års botid i Finland etter fylte 16 år for å kunne motta folkepensjon, mens full pensjon krever 40 års botid. Ved å utsette uttaket av folkepensjon øker pensjonen med 0,6 prosent for hver måned uttaket utsettes etter fylte 65 år.

Folkepensjonen blir avkortet mot andre pensjonsinntekter, og faller bort ved relativt lave ytelser fra andre pensjonsordninger. Folkepensjonen varierer med sivilstatus og bostedskommune, og er i 2006 maksimalt på 510,80 EUR pr. måned, eller knapt 50 000 norske kroner pr. år. Dersom pensjonen fra andre ordninger overstiger 1046,13 EUR pr. måned – om lag 100 000 norske kroner pr. år – faller folke­pensjonen helt bort. Personer med lange yrkeskarrierer vil derfor normalt ikke motta folkepensjon når arbeidsmarkedspensjonene er fullt innfaset.

Personer som mottar folkepensjon kan også ha rett til ulike typer tillegg til pensjonen, blant annet barnetillegg, bostøtte og støtte til dekning av pleieutgifter. Disse tilleggene gis bare til personer med lav, samlet pensjon.

Ifølge en egen lov, reguleres folkepensjonen årlig med prisveksten.

Det er ingen særskilte skatteregler for pensjonister, men et spesielt inntektsfradrag ved beskatningen av lave pensjonsinntekter. «Trygdeavgiftene» er noe lavere på pensjons- enn på lønnsinntekt, blant annet betales det ikke premie til supplerende pensjons­ordninger.

Folkepensjonen administrereres av en egen statlig etat, Folkpensionsanstalten (FPA), som hadde 6100 ansatte ved utgangen av 2005. I tillegg til pensjoner administrerer FPA blant annet ord­ninger som sykepenger, bostøtte, attførings­penger, arbeids­ledig­hets­trygd og studiefinansiering. FPA finansieres fra ulike kilder. I 2004 kom om lag 65 prosent av inntektene fra statlige bidrag, 22 ­prosent fra avgifter som arbeids­giverne betalte inn og ti prosent fra avgifter som ble innbetalt fra de forsikrede.

1.4.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

De arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordningene er de klart viktigste i Finland. Det finnes ulike ordninger, men de fleste er utformet etter mønster av en dominerende ordning for lønnstakere. Dekningsgraden for arbeidsmarkedspensjonene – i betyd­ningen hvor mange som er omfattet av ordningene og hvilke typer inntekter som gir opptjening av pensjonsrettigheter – er meget høy. Blant annet gir ansettelsesforhold som er kortere enn ett år pensjons­opptjening. Ordningene er utformet slik at det er enkelt å akkumulere pensjonene fra ulike ansettelsesforhold.

Fra 2005 er opptjeningen av pensjons­rettigheter livs­løps­basert, proporsjonal med lønn, og opptjeningsprosenten er stigende med alder:

  • Fra fylte 18 år: 1,5 prosent,

  • fra fylte 53 år: 1,9 prosent, og

  • fra fylte 63 år: 4,5 prosent.

Arbeidsmarkedspensjonen kan tas ut fra fylte 63 år. En tjener ikke opp ytterligere rettigheter til alderspensjon etter fylte 69 år, men opptjente pensjonsrettigheter økes med 0,4 prosent pr. måned dersom pensjoneringstidspunktet utsettes ytterligere. Det er en forutsetning for å ta ut alderspensjon at arbeidsforholdet avsluttes. Eventuelle arbeidsinntekter fra nye arbeidsforhold etter at alderspensjonen er tatt ut, gir en opptjening på 1,5 prosent.

Økningen i opptjeningsprosenten med alder skal stimulere eldre arbeidstakere til å stå i jobb. Finland har på den andre siden valgt å ikke avkorte alderspensjonen ved tidlig pensjonering (pensjo­neringsalderseffekt). Den høyere opptjenings­prosenten må dessuten finansieres, og pensjonspremien er noe høyere for eldre enn for yngre arbeidstakere. Systemet øker dermed kostnadene ved å ha eldre arbeids­takere ansatt. Fra 2010 skal nivået på nye pensjoner justeres for eventuell økning i leve­alder.

Det gis opptjening av pensjonsrettigheter ved permisjon i inntil ett år i forbindelse med fødsel, med en opptjening på 1,5 prosent av 75 prosent av inntektsgrunnlaget før permisjonen. Fra barnet er ett til tre år, gis det opptjening etter en lavere sats. Det gis i tillegg en moderat opptjening av pensjonsrettigheter under studier i inntil fem år.

Opptjente pensjonsrettigheter reguleres mindre enn lønnsveksten i opptjenings­perioden; rettighetene reguleres med en indeks der lønnsveksten har 80 prosent vekt og pris­veksten 20 prosent. Det betyr at kompensasjonsgraden på pensjonerings­tids­punktet blir lavere enn summen av de årlige opptjeningsprosentene.

Kompensasjonsgraden den enkelte oppnår avhenger både av reallønnsveksten generelt i økonomien, og av den relative lønnsutviklingen til den enkelte. Uten real­lønnsvekst vil en person som begynner å arbeide ved fylte 20 år, og har konstant reallønn i alle år, oppnå en kompensasjonsgrad på 66 prosent etter 44 år, altså ved fylte 63 år. Dersom reallønnsveksten er 1,5 prosent årlig i hele perioden, reduseres denne kompensa­sjonsgraden til 62 prosent ved fylte 63 år.

Etter uttak av pensjon reguleres arbeidsmarkedspensjonen med en annen indeks, der prisveksten har 80 prosent vekt og lønnsveksten 20 prosent vekt.

De arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordning­ene er desentraliserte, men arbeids­pensjons­innretningene – forsikrings­selskap og pensjonskasser – koordineres av en lov­festet, sentral ser­viceenhet, Pensions­skydds­centralen (PSC), som er underlagt Sosial- og helsedepartementet. PSC admini­strerer blant annet den enkeltes pensjons­rettigheter og informerer om disse. En stor del av arbeidspensjons­innretningene er ikke-kommersielle virksomheter.

Finansieringen av arbeidsmarkedspensjonene er særegen for Finland, og Finland har fått dispensasjon fra flere EU-direktiver (om tjenestepensjoner og finans­insti­tusjoner). Arbeidsmarkedspensjonene er delvis fonderte og delvis løpende finansiert. Systemet bidrar til utjevning av pensjonskostnadene mellom arbeids­giverne. I 2005 var arbeids­takernes pensjonsavgift på 4,6 prosent av lønn opp til 52 år og 5,8 prosent fra 52 år. Arbeidsgiverne betalte i gjennomsnitt tilsvarende 16,8 prosent av lønnen i pensjonsavgift, varier­ende fra 14,9 til 22,6 prosent.

1.4.3 Uførepensjon i Finland

Også uførepensjonsordningen i Finland er i endring, og endringene er koblet til endringene i alderspensjonssystemet. På samme måte som alderspensjonen, er det to hoved­elementer i uførepensjonen; den offentlige folkepensjonen og pensjon fra de arbeids­markedsbaserte ordningene.

Uførepensjon (kalt invalidepensjon) kan vurderes ett år etter at en person har blitt sykmeldt. Uføre­pensjon kan tilstås personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke kan forventes å forsørge seg selv. Det er noe strengere krav til yrkesmessig mobilitet for ansatte i privat virksomhet enn for offentlig ansatte. For å få full uførepensjon kreves det at arbeidsevnen er nedsatt med minst 60 prosent, og nedsettelsen må være forventet å vare i minst ett år. Delvis uførepensjon kan gis dersom arbeidsevnen er redusert fra 40 til 60 prosent. Delvis uførepensjon utgjør halvparten av full uførepensjon.

1.4.3.1 Offentlig uførepensjon – folkepensjon

Uførepensjonen fra folkepensjonen utmåles etter de samme satsene som alders­pensjonen, og gir dermed en grunntrygghet som er relativt lav sammenliknet med den norske minstepensjonen. Maksimal folkepensjon tilsvarer knapt 50 000 norske kroner, men en kan i tillegg få tilleggsytelser som skattefritt barnetillegg og bostøtte. For finske statsborgere kreves det tre års botid i Finland etter fylte 16 år for å få uførepensjon, mens det kreves fem års botid for andre. Det er imidlertid krav om 40 års botid – faktisk og medregnet – for å få full ytelse. Uførepensjonen avkortes mot annen pensjon etter de samme reglene som for alderspensjon.

Den enkelte kan søke FPA om full uførepensjon med utgangspunkt i en lege­erklæring som fastslår at arbeidsevnen er nedsatt med minst 60 prosent. Saks­behandleren vurderer søknaden i samarbeid med en sakkyndig lege. I vurderingen skal det tas hensyn til alder, yrke, utdanning, bosted og mulighetene til å få et arbeid. FPA skal også kontrollere at rehabilitering er vurdert og eventuelt gjennomført. I tvilstilfeller kan FPA be om at søkeren undersøkes av annen lege.

Primærlegen har en sentral rolle i uførepensjonssaker. Det er få formelle krav til hvordan legen skal løse oppgavene sine, men de etiske retningslinjene fra den finske legeforeningen, se Finlands Läkarförbund (2006), omtaler en del sentrale problem­stillinger. Av pensjonsloven (1956/347) går det fram at det er manglende arbeidsevne som kan utløse uførepensjon, og årsaken til den manglende arbeidsevnen skal være sykdom, skade eller lyte. De etiske retningslinjene understreker dels generelle krav til saklighet, objektivitet og etterprøvbarhet, samt legens plikt til faglighet også når konklusjonen går på bekostning av pasientens ønsker. Videre pekes det på at det er vurderinger av pasientens ervervsevne som er det sentrale når legen skal skrive den legeerklæringen som nyttes i uførepensjonssaker, og at høy uføregrad ikke nød­ven­dig­vis innebærer lav ervervsevne. For å vurdere ervervsevnen er det nødvendig med en funksjonsvurdering. Retningslinjene inneholder også en beskrivelse av hvordan årsakskravet (sykdom, skade eller lyte) kan operasjonaliseres ved hjelp av sann­syn­lig­hetsvurderinger.

For personer som søker både folkepensjon og arbeidsmarkedspensjon, forhandler FPA med den institusjonen som yter arbeidsmarkedspensjon for å sikre sammen­fallende beslutninger om uførepensjon skal innvilges.

1.4.3.2 Uførepensjon fra supplerende ordninger

I det nye systemet yter de arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordningene uførepensjon etter en pensjonsmodell. Uførepensjonen fastsettes ved å beregne hva vedkommende ville fått i alderspensjon dersom vedkommende hadde stått i arbeid til fylte 63 år. Ved denne beregningen legges den faktiske opptjeningen som yrkesaktiv til grunn, samt en anslått opptjening for årene fra uføretidspunktet fram til fylte 63 år. Den anslåtte opptjeningen tar utgangspunkt i en årlig inntekt som er lik gjennomsnittet av den faktiske inntekten de siste fem årene før uføretidspunktet. Denne beregnede pensjons­givende inntekten gir imidlertid en årlig opp­tjening som er lavere enn opptjeningen på lønnsinntekter. Mens lønnstakere har en stigende opptjenings­prosent med alder, er opptjeningsprosenten for pensjons­inntekter fallende med alder: Fra fylte 50 år reduseres opptjeningen fra 1,5 til 1,3 prosent årlig. Opptjeningen stopper ved fylte 63 år, altså første mulige tidspunkt for alders­pensjonering.

Reglene for anslått opptjening må ses i sammenheng med reglene for regulering av opptjente pensjonsrettigheter. Når framtidig opptjening beregnes, benyttes real­lønns­nivået på uføretidspunktet. Dersom en ikke blir ufør, blir imidlertid opptjente pensjonsrettigheter årlig regulert med et veid gjennomsnitt av pris- (20 prosent) og lønnsveksten (80 prosent). Effektene av dette vil avhenge av flere forhold, men dersom det tas utgangpunkt i en person som blir ufør ved fylte 51 år etter å ha arbeidet i 31 år, og forutsetter en reallønnsvekst på 1,5 prosent årlig, så vil ved­kommende få en kompensasjonsgrad på uføretidspunktet på vel 60 prosent. Fordi uførepensjoner under utbetaling reguleres mindre enn både lønnsveksten og opptjente pensjons­rettigheter, vil imid­lertid kompensasjonsgraden, målt ved uføre­pensjonen som andel av den antatte lønna ved fylte 63 år, være falt til rundt 53 prosent. Til sammenlikning ville den samme personen fått en alderspensjon ved fylte 63 år på rundt 62 prosent av lønn.

Personer som blir uførepensjonert før fylte 50 år, skal få et tillegg til uførepensjonen for å kompensere for lav opptjening som yrkesaktiv. Denne ordningen trer i kraft fra 2010.

Uførepensjonister går over fra uføre- til alderspensjon ved fylte 63 år. De beholder da samme pensjonsytelse som tidligere.

De som har full uførepensjon kan ha arbeidsinntekter på inntil 40 prosent av den inn­tekten som lå til grunn for utmåling av pensjonen, og en person med delvis uføre­pensjon kan tjene inntil 60 prosent. Dersom en person med full uførepensjon får en arbeids­inntekt som er høyere enn 40 prosent av tidligere inntekt, omgjøres pensjonen til en delvis uførepensjon, og dersom inn­tekten overstiger 60 prosent faller uføre­pensjonen helt bort. Reglene for inntekter fra arbeid i perioden som uførepen­sjonist er dermed liberale sammenliknet med de norske.

1.5 Uføreordningen i Island

1.5.1 Innledning og hovedtrekk

Island har et sosialforsikringssystem med inntektsprøvde, offentlige ytelser, obliga­toriske, lovfestede arbeids­markedsbaserte tilleggsytelser og frivillige, indivi­duelle, skatte­favoriserte tilleggs­ordninger. 10 Pensjonssystemet ble vesentlig endret gjennom 1990-tallet, og de arbeids­markedsbaserte og individuelle ordningene er under opp­bygging.

Den offentlige alderspensjonen er behovsprøvd mot annen inntekt, og kan gi et minste­sikringsnivå før skatt som er høyere enn den norske minstepensjonen. For de obligatoriske supplerende ordningene fastsetter pensjonsloven krav om årlige innskudd på minimum ti prosent av lønn, og en garantert minsteytelse på 56 prosent etter 40 år. De frivillige, individuelle pensjonsordningene ble innført i 1999.

Systemet for uførepensjon har samme struktur som systemet for alderspensjon: En offentlig ytelse som er inntektsprøvd og uavhengig av inntekten som yrkesaktiv og obligatoriske tjenestepensjonsordninger med samme dekningsgrad som alders­pensjonen. Uføre­pensjonen fra de obligatoriske tjenestepensjonsordningene utmåles etter en pensjonsmodell.

Island har den høyeste yrkesdeltakelsen blant OECD-landene og også den høyeste yrkesdeltakelsen blant eldre arbeidstakere. Den gjennomsnittlige pensjonerings­alderen er høy, og det er både relativt få uførepensjonister og relativt lav arbeids­ledighet blant eldre. En viktig årsak til den høye yrkesdeltakingen er trolig at Island ikke har hatt noen generell ordning for tidligpensjonering før den offisielle pensjons­alderen på 67 år.

1.5.2 Alderspensjon i Island

1.5.2.1 Innledning

Systemet for alderspensjon består av tre deler:

  • En offentlig alderspensjon som er uavhengig av inntekten som yrkesaktiv og som behovsprøves mot annen inntekt.

  • En obligatorisk, arbeidsmarkedsbasert supplerende pensjon for ansatte og selvstendige med krav til årlige minste­innskudd og krav til ytelsesnivå etter 40 års innbetaling.

  • Frivillig, individuell, skattefavorisert pensjonssparing der arbeidsgiver må bidra dersom den ansattes innskudd overstiger én prosent av lønn.

1.5.2.2 Offentlig alderspensjon

Den offentlige alderspensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, men behovsprøvd mot annen inntekt. Den er derfor et rent minstesikringssystem som skal kompensere for mangel på andre inntekter i alderdommen. Pensjonen ytes fra 67 år og det er krav om minst tre års botid i perioden 16-67 år. For å få full pensjon kreves det 40 års botid, og kortere botid gir proporsjonal avkorting av pensjonen. Den offentlige alderspensjonen er skattefinansiert.

Alderspensjonen består av ulike komponenter (2006-beløp):

Grunnpensjon (grunnlifeyrir) på 274 476 ISK pr. år, tilsvarende om lag 26 000 NOK. Pensjonen avkortes med 30 prosent når årsinntekten overstiger om lag 180 000 NOK. Ektefeller som begge er pensjonister får 90 prosent av grunn­pensjonen. Grunnpensjonen avkortes ikke mot andre pensjons­inntekter, men 50 prosent av kapitalinntekter regnes med i inntekten.

Pensjonstillegg (tekjutrygging) på 538 056 ISK pr. år, tilsvarende om lag 50 000 NOK. Pensjonstillegget avkortes med 45 prosent når årsinntekten over­stiger om lag 58 000 NOK for enslige. Ved denne avkortingen regnes også andre pensjons­inntekter med i inntekten. For ektepar regnes deler av ekte­fellens inntekt med i inntektsgrunnlaget, men inntektsgrensen er da høyere.

Ekstra pensjonstillegg (tekjutrygingarauke) på maksimalt 265 308 ISK årlig, tilsvarende vel 25 000 NOK. Tillegget gis til enslige og samboende, og avkortes med 45 prosent fra første krone mot annen inntekt.

I tillegg gis det et barnetillegg (barnalífeyrir) på 205 860 ISK for hvert barn under 18 år som forsørges. Det er også ulike behovsprøvde ytelser som kan komme i tillegg, for eksempel et husholdningstillegg (heimilisuppbót) til enslige med svak økonomi på maksimalt 225 636 ISK årlig.

Grunnpensjonen alene utgjør bare om lag 14 prosent av gjennom­snitts­inntekten for ufaglærte arbeidere, men med pensjonstillegg og ekstra pensjonstillegg kommer kompen­sasjons­graden opp mot 45 prosent. Målt i norske kroner er grunnpensjonen på nivå med minste­pensjonen i Norge. Dersom personen i tillegg også har rett til hus­hold­nings­tillegg øker kompensasjonsgraden til 67 prosent av gjennom­snittslønnen til ufag­lærte. Personer med inntekter tilsvarende om lag 290 000 NOK får ingen alders­pensjon fra det offentlige systemet på grunn av avkort­ings­reglene.

Reglene for regulering av den offentlige alderspensjonen synes noe uklare. Reguler­ingen skal ta hensyn til den generelle lønnsveksten, og ikke være lavere enn veksten i konsumprisene.

Alderspensjon beskattes på samme måte som lønn. Det er ingen egen trygdeavgift på enkeltpersoners inntekt, og som pensjonist betaler en ikke arbeidstaker­bidrag til de supplerende ordningene.

1.5.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

Ifølge pensjonsloven av 1997 er en supplerende pensjonsordning obligatorisk for alle lønnstakere og selvstendige i privat sektor. Loven fastsetter et årlig minsteinnskudd på ti prosent av lønn, og et minste, livsvarig ytelsesnivå på alderspensjonen til­svar­ende 56 prosent av lønn etter 40 års opptjening. Kombinasjonen av de to minste­kravene inne­bærer en implisitt avkastningsgaranti på oppsparingen. Pensjonen tjenes opp gjennom et poeng­system, der de årlige poengene regnes ut på grunnlag av inntekten og en referanse­inntekt. Detaljene i poengsystemet varierer mellom ord­ningene, men de fleste har en form for lineær opptjening.

De obligatoriske, supplerende pensjonsord­ningene administreres av ulike pensjons­fond. Ved utgangen av 2004 var det 48 ulike pensjonsfond. Det er imidlertid noen få fond som forvalter mesteparten av pensjonsmidlene, og antall fond har blitt sterkt redusert over tid. Pensjonsfondene kontrolleres av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i fellesskap, noe som gjenspeiler at pensjonsordningene har blitt avtalefestet og dermed tema i tarifforhandlingene.

Kostnadene ved pensjonsinnskuddene er fordelt mellom arbeidstakere og arbeids­givere. I privat sektor var fordelingen i utgangspunktet at arbeidstakerne betalte fire og arbeidsgiverne seks prosent av premien på til sammen ti prosent av lønn. Ved lønns­oppgjøret i 2004 ble det avtalt at arbeidsgivernes bidrag skulle trappes opp til åtte prosent fra 2007.

Supplerende pensjoner til offentlig ansatte er regulert i en egen lov. Det fases nå inn et nytt pensjonssystem for offentlig ansatte. Systemet er fullt fondert og med årlige innskudd på 15,5 prosent av inntekten. Alle som er ansatt fra og med 1997 er med i den nye ordningen, mens personer som ble ansatt før 1997 kan velge mellom gammel og ny ordning. Også i offentlig sektor betaler de ansatte en andel av premien tilsvar­ende fire prosent av inntekten.

Den vanlige pensjoneringsalderen i de obligatoriske ordningene er 67 år, og den laveste mulige pensjonsalderen er 65 år. Pensjonen øker tilnærmet aktuarielt inntil fylte 70 år dersom pensjoneringstidspunktet utsettes. I den nye, offentlige ordningen kan det tas ut avkortet alderspensjon fra fylte 60 år.

Ytelsene fra de obligatoriske ordningene varierer betydelig, men ifølge Sighvatsson (2005) kan en person som har en gjennomsnittlig inntekt i privat sektor få en kompen­sa­sjons­grad fra tjeneste­pensjons­ordningen på 50–60 prosent av inntekten som yrkes­aktiv ved pensjonering ved fylte 69 år. I tillegg kommer om lag 10 prosent kom­pen­sasjon fra det offentlige pensjons­systemet.

Ifølge pensjonsloven skal de obligatoriske ytelsene være livsvarige og årlig reguleres med veksten i konsumprisene.

Fra 1999 ble det åpnet for at sysselsatte kunne etablere frivillige, individuelle pensjons­kontoer, enten i det pensjonsfondet de har den obligatoriske ordningen, eller i et annet pensjonsfond. På kontoen kan den enkelte årlig sette inn et beløp til­svarende inntil fire prosent av lønna. I tariffavtalene i privat sektor er det avtalt at arbeidsgiver skal supplere innskuddene på den individuelle kontoen: Dersom arbeidstakeren setter inn tilsvarende 1,0 prosent av lønn, skal arbeidsgiveren sette inn 2,0 prosent. Arbeidsgivers innskudd øker med arbeidstakers bidrag, og maksimalt arbeidsgiverbidrag er 2,4 prosent når arbeidstaker skyter inn 4 prosent. Ytelsene fra de frivillige, individuelle ordningene kan tidligst tas ut fra fylte 60 år, og da i form av en livrente med minst sju års utbetalingstid.

1.5.3 Uførepensjon i Island

1.5.3.1 Innledning

Det islandske systemet for uførepensjon likner systemet for alderspensjon ved at det er en offentlig uførepensjon som gir en minstesikring, mens alle ansatte og selv­stendige er lovpålagt å ha en supplerende uføreordning med inntektsavhengige ytelser.

1.5.3.2 Offentlig uførepensjon

Den offentlige uføreordningen er bygget opp på tilnærmet samme måte som alders­pensjons­ordningen. Det er et minstesikringssystem med ulike komponenter som avkortes mot annen inntekt. Spesielt for uføreordningen er et aldersavhengig uføre­tillegg, som gir høyere ytelse desto yngre en er.

Det kreves tre års botid i Island fra fylte 16 år for å få innvilget uførepensjon, og for å få full uførepensjon kreves det 40 års (faktisk og framtidig) botid i perioden 16–67 år. Kortere botid gir proporsjonal avkorting av pensjonen.

De ulike komponentene i uførepensjonsord­ningen er:

Grunnpensjon (grunnlifeyrir) på 274 476 ISK pr. år, tilsvarende om lag 26 000 NOK. Grunnpensjonen avkortes med 25 prosent når årsinntekten overstiger om lag 180 000 NOK. Ektefeller som begge er pensjonister får 90 prosent av grunn­pensjonen. Grunnpensjonen avkortes ikke mot andre pensjons­inntekter, men 50 prosent av kapital­inntekter regnes med i årsinntekten. I 2004 mottok 92 prosent av uførepensjonistene grunnpensjon.

Pensjonstillegg (tekjutrygging) på 551 266 ISK pr. år, tilsvarende om lag 52 000 NOK. Pensjonstillegget, som altså er noe høyere enn i alders­pensjonen, avkortes med 45 prosent når årsinntekten overstiger om lag 60 000 NOK for enslige. Her regnes også andre pensjons­inntekter med i inntekten. For ektepar regnes ektefellens inntekt delvis med i inntekts­grunnlaget, men inntektsgrensen er da høyere. I 2004 mottok 49 prosent av uføre­pensjonistene tilleggspensjon.

Ekstra pensjonstillegg (tekjutrygingarauke) på maksimalt 265 308 ISK årlig, tilsvarende vel 25 000 NOK. Dette tillegget gis til enslige og samboende, og det avkortes med 45 prosent fra første krone mot annen inntekt. I 2004 mottok tolv prosent av uføre­pensjonistene ekstra pensjonstillegg.

Aldersavhengig uføretillegg (aldurstengd örorkuuppbót) på maksimalt 274 476 ISK årlig, tilsvarende om lag 26 000 NOK. 18- og 19-åringer får fullt alders­tillegg (100 prosent). Tillegget trappes gradvis ned til 60 prosent for 30-åringer, ti prosent for 40-åringer og to prosent for personer som har fylt 60 år. Nesten alle uførepensjonistene mottar det aldersavhengige uføre­tillegget, men for mange er beløpet lite på grunn av den sterke nedtrappingen med alder.

Også uførepensjonister får barnetillegg (barnalífeyrir) på 205 860 ISK for hvert barn under 18 år som forsørges. Det er også ulike behovsprøvde ytelser som kan komme i tillegg, for eksempel et husholdningstillegg (heimilisuppbót) til enslige med svak økonomi på maksimalt 225 636 ISK årlig. I 2004 mottok 21 prosent av uføre­pensjonist­ene husholdningstillegg.

Maksimal uførepensjon (uten barnetillegg) fra den offentlige ordningen utgjør i 2006 1 634 590 ISK, eller om lag 155 000 NOK. Holdes husholdningstillegget utenom tilsvarer maksimalbeløpet om lag 134 000 NOK. Av dette utgjør alderstillegget, som svært få mottar uavkortet, om lag 26 000 NOK.

Den offentlige uføreordningen administreres av en statlig etat, Riksforsikringen (Tryggingastofnun rikisins), som behandler og innvilger søknader om uføre­pensjon. Søkeren skal undersøkes av en lege som er ansatt i Riksforsikringen. Vedlagt søknaden om uførepensjon skal det være en egenerklæring, samt erklæringer fra søkerens egen lege. Riksforsikringen kan stille krav om at medisinsk rehabilitering eller yrkesmessig attføring skal prøves.

Det er krav om at arbeidsevnen skal være redusert med minst 75 prosent for å ha rett til de ytelsene som er spesifisert over. Dersom uføregraden er mellom 50 og 75 prosent utbetales en uføregodtgjørelse på 205 860 ISK årlig, tilsvarende knapt 20 000 NOK. Ved utgangen av 2004 var det bare 251 personer som mottok uføregodtgjørelse, mens antall uførepensjonister var vel 12 000.

Island strammet i 1999 inn kriteriene i uføreordningen, slik at uførepensjon ute­lukkende skulle gis på medisinske vilkår, og ikke etter en blanding av medisinske, sosiale og økonomiske kriterier som tidligere. Samtidig ble det innført en nytt system for vurdering av uførhet, PCA (Personal Capability Assessment). PCA er utviklet i Storbritannia som et verktøy for leger til å beskrive og vurdere pasientenes fysiske og/eller mentale problemer.

Siden den offentlige alderspensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, påvirkes den ikke av uførepensjonering. Uførepensjonister går over på alderspensjon ved fylte 67 år.

Uførepensjonen reguleres årlig etter samme prinsipper som alderspensjonen, dvs. med utgangspunkt i den generelle lønnsveksten, men ikke lavere enn økningen i konsumprisene.

Uførepensjonen skattlegges på samme måte som lønnsinntekt.

1.5.3.3 Uførepensjon fra supplerende ordninger

Pensjonsloven for privat sektor slår fast at de obligatoriske, supplerende pensjons­ordningene i privat sektor også skal omfatte uførepensjon. Uførepensjonen skal utmåles etter en pensjons­modell, der det framskrives en inntekt fram til pensjons­alderen i ordningen. Som grunnlag for framskrivningen brukes inntekten de siste tre årene før uførheten oppsto. Det er et krav om minst 50 prosent uførhet og om medlemskap i ordningen minst to år. Det ytes ikke uførepensjon fra denne ordningen dersom årsaken til uførheten er misbruk av alkohol, medikamenter eller ulovlige rusmidler. Som for alders­pensjonen stiller loven krav om at ord­ningen skal sikre en minste uførepensjon tilsvarende 56 prosent av lønn som yrkesaktiv etter 40 års opptjening. Ansatte i privat sektor går normalt over på alderspensjon fra 67 år.

I loven om pensjon til offentlige ansatte heter det at en kan få uførepensjon ved en uføregrad på 40 prosent. Under visse fortsetninger, blant annet medlemskap i tre av de siste fire årene, medregnes også framskrevet inntekt fram til fylte 65 år i pensjons­grunnlaget. Uførheten skal ha ført til redusert inntektsevne, og uføre­graden skal fastsettes av sjefslegen hos Riksforsikringen. De første fem årene skal uføre­graden fastsettes med utgangspunkt i evnen til å utføre det arbeidet vedkommende hadde på det tidspunktet uførheten oppsto, men deretter skal den fastsettes med utgangspunkt i evnen til å utføre generelle oppgaver.

Offentlig ansatte går over på alderspensjon ved fylte 65 år.

1.6 Uføreordningen i Nederland

1.6.1 Innledning og hovedtrekk

Det nederlandske sosialforsikringssystemet består av obligatoriske, offentlige ord­ninger og arbeidsmarkedsbaserte ordninger 11 . I likhet med land som Danmark og Sverige er avtalefestede, arbeidsmarkedsbaserte ordninger utbredt, men i motsetning til i Danmark og Sverige er de nederlandske ordningene støttet opp av lovgivning, slik at deltakelsen i ordningene er gjort obligatorisk innen bransjer med avtaler om pensjons­dekning, også for uorganiserte arbeidsgivere. Partene i en avtale kan kreve denne gjort obligatorisk dersom de representerer et flertall av arbeidstakerne i den bransjen avtalen gjelder i.

Alderspensjonssystemet i Nederland er tredelt og består av statlig pensjon, tjenestepensjons­ordninger og private pensjonsforsikringer. Den statlige alders­pensjonen er en flat ytelse tilvarende netto minstelønn. Pensjonsalderen er 65 år. Den statlige pensjons­ordningen er løpende finansiert. De supplerende ytelsene er svært viktige komponenter i alderspensjonen, og selv om det fortsatt finnes bransjer der tjeneste­pensjon ikke er gjort obligatorisk, er hele 90 prosent av arbeidstakerne dekket av tjeneste­pensjonsordninger.

Nederland har lenge hatt høyt sykefravær og mange uføre sammenliknet med andre europeiske land. Fram mot midten av 1990-tallet økte antall uføre kraftig, og i 1993 mottok hele 12 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder en uføreytelse. Dette ble særlig forklart med liberale regler og liberal praktisering av regelverket i trygde­systemet. I løpet av de siste 20 årene har en iverksatt tiltak rettet mot de fleste sidene av uføreordningen; inngangsvilkårene, beregnings­måten, avgangen og administreringen av ordningene. Reformene har vært omfattende og radikale. De siste årene har antall uførepensjonister blitt redusert.

Uføreordningen ble sist endret fra 1. januar 2006. Den nye ordningen skiller mellom de som er helt og varig uføre og de som er delvis og/eller midlertidig uføre. For å bli innvilget hel uførepensjon må arbeidsevnen være varig nedsatt med 80 prosent eller mer. Minste­kravet til arbeidsuførhet for å få delvis uførepensjon er 35 prosent. Hensikten med skillet mellom helt og delvis uføre er å bidra til at de som har begrenset arbeids­uførhet skal motiveres til å utnytte sin arbeidsevne, samtidig som de med vesentlig funksjonsnedsettelse gis en akseptabel inntektssikring. Ytelsene er avhengig av inntekten som yrkesaktiv, og den beregnes som en prosentandel av tid­ligere inntekt eller av forskjellen mellom tidligere og nåværende inntekt. Jo lenger en har arbeidet, desto lenger utbetales den inntekts­avhengige ytelsen. Når ytelsen utgår blir den erstattet med en oppfølgingsytelse eller et lønnstilskudd.

Nederland har relativt høy yrkesdeltaking blant menn i alderen 50–59 år, mens yrkesdeltakelsen kun er i overkant av 30 prosent for menn i aldersgruppen 60–64 år. Yrkes­deltakingen er sterkt fallende med alder for eldre kvinner. I aldersgruppen 60–64 år er bare 17 prosent av kvinnene yrkes­aktive. 10,7 prosent av befolkningen i yrkes­aktiv alder er uføre.

1.6.2 Alderspensjon i Nederland

1.6.2.1 Innledning

Alderspensjonssystemet i Nederland er tredelt og består av statlig alderspensjon, tjenestepensjonsordninger og private pensjonsforsikringer.

1.6.2.2 Offentlig alderspensjon

Den statlige alderspensjonsordningen gir garantert minstepensjon på nivå med netto minstelønn. 12 Ytelsen er ikke behovsprøvd og er uavhengig av tidligere inntekt. Pensjons­alderen er 65 år. Personer som ikke har krav på full statlig pensjon og som har inntekt under 70 prosent av minstelønnen, kan ha rett til sosialhjelp. Den statlige alders­pensjonsordningen er skattefinansiert.

1.6.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

Over 90 prosent av de sysselsatte er dekket av tjenestepensjonsordninger. De er i utgangs­punktet basert på avtaler mellom partene, men støttet av lovgivning som kan gjøre ordningene obligatoriske for alle arbeidsgivere innenfor den aktuelle bransjen. Tjenestepensjonsordningene er organisert i bransjefond, bedriftsfond eller ved pensjons­forsikringer i private forsikringsselskaper. Ord­ningene er ytelsesbaserte, og gir en opptjening av alderspensjon til­svarende 1,75–2 prosent av års­inntekten pr. år. Ved beregning av ytelsen fra de supp­lerende ordningene tas det hensyn til ytelsen fra den statlige ordningen. Etter 35–40 års opptjening gir ord­ningen en samlet kompensa­sjons­grad før skatt på om lag 70 prosent av tidligere lønns­inntekt.

Enkelte profesjoner har egne pensjons­ordninger. Ansatte i staten er dekket av egne avtaler. I privat sektor er ordningene finansiert av arbeidsgiver eller dels av arbeids­giver og dels av arbeidstaker. Ifølge data fra Centraalbureau voor de Statistik (CBS) er gjennomsnittlig bidrag fra arbeidsgiver om lag 78 prosent av premien. Pensjons­ordningene i staten finansieres dels av staten og dels av den enkelte arbeidstaker.

Mange pensjonsordninger tilbyr tidligpensjon. Disse ordningene vokste fram tidlig i 1980-årene som et tiltak for å redusere arbeidsledigheten blant unge, og ga mulighet til å gå av i alderen 60–61 år. Ordningene var løpende finansiert, og kompensa­sjons­graden var tilnærmet uavhengig av pensjonerings­tidspunktet. På 1990-tallet ble det økende bekymring for den svake motivasjonen til arbeid i, og for finansi­eringen av ordningene. Det ble derfor inngått en avtale mellom partene i arbeidslivet og myndig­hetene om en omlegging. Fra midten av 1990-tallet startet omleggingen til fonderte ordninger med aktuariell utmåling av pensjonen, slik at personer som tar ut tidligpensjon ikke opparbeider ytterligere pensjonsrettigheter. Samtidig ble alders­grensen for å kunne ta ut tidligpensjon senket til 55 år. De siste 10 årene har likevel yrkes­deltakingen til personer over 55 år økt betydelig.

Den tredje delen av pensjonssystemet er ytelser fra private pensjonsforsikringer. Dette er individuelle avtaler mellom den enkelte og private forsikrings­selskaper. Avtalene sikrer enten en årlig utbetaling i perioden som pensjonist eller en engangs­utbetaling. Premieinnbetalinger til tjenestepensjonsordninger og til private pensjons­forsikringer er fradragsberettiget.

1.6.3 Uførepensjon i Nederland

1.6.3.1 Innledning

Nederland har endret uføreordningen vesentlig siden 1993, og de siste endringene er iverksatt fra 1. januar 2006. Den nye ordningen skiller mellom de som er helt og varig uføre og de som er delvis og/eller midler­tidig uføre. Kriteriet for innvilgelse av hel uføre­pensjon er at arbeidsevnen må være varig nedsatt med minst 80 prosent, mens det kreves minst 35 prosent uførhet for å få del­vis uførepensjon. 13 Ordningen for delvis uføre er utformet for å motivere den enkelte til å utnytte sin arbeidsevne.

Nederland er ett av de landene som har gått lengst i å overføre ansvaret for oppfølging og tilbakeføring til arbeid til partene i arbeidslivet, spesielt gjennom utvidelsen av arbeids­givers med­finansierings­ansvar for sykepenger og uføreytelser. Uføreordningen finansieres av en avgift som arbeidsgiverne betaler.

Ansvaret for å treffe vedtak om tilståelse av stønader, å kreve inn forsikringspremier og å forestå utbetalingene er lagt til den statlige organisasjonen UWV. Dette gjelder også for uføresaker.

1.6.3.2 Offentlig uførepensjon

Etter to år på sykepenger kan arbeidsgiver avslutte arbeidsforholdet. Etter 87 og før 92 uker på sykepenger kan den enkelte søke om uførepensjon.

Mens andre OECD-land skiller mellom uførhet som skyldes yrkes­skade og annen uførhet, er det bare én ordning i Nederland. Det er altså kun konsekvensen av – ikke årsaken til – uførheten som har betydning for ytelsesnivået.

Inngangskriterier

Vurderingen av hvorvidt en person er ufør kan, avhengig av situasjonen, baseres på to sett av kriterier:

  • Utelukkende medisinske vurderinger (i helt åpenbare tilfeller)

  • En kombinasjon av medisinske og arbeidsrelaterte faktorer

I sykepengeperioden foretas vurderingen av uførhet av uavhengige leger som arbeids­­giver leier inn. Ved søknad om uføreytelse er det leger og arbeids­konsulenter, syssel­satt av sosial­forsikrings­systemet, som gjennomfører vurderingen. Utgangs­punktet for trygde­legens vurdering er en rehabiliteringsplan, som skal være utar­beidet i fellesskap av arbeidsgiver og arbeidstaker i sykepengeperioden. Legen vurderer søkerens funk­sjons­begrensninger på bakgrunn av to spørsmål: 1) Er ved­kommendes tilstand stabil i den forstand at det er svært liten sannsynlighet for bedring i framtiden? 2) Er det en mulighet for at vedkommende kan ha annet arbeid?

Arbeidskonsulenten vurderer pasientens funksjonsevne i arbeidsmarkedet. Dette gjøres ved at arbeidskonsulenten kartlegger hvilke jobber som er forenlig med søker­ens begrensninger og hvilken inntekt disse jobbene kan gi. På denne bak­grunnen vur­deres søkerens arbeidsevne, ved å sammenlikne den inntekten ved­kommende kunne hatt/­har i dag med den inntekten vedkommende hadde før sykdommen inntraff. Ved vur­­der­ingen skal enhver jobb vurderes, uavhengig av søkerens bakgrunn og tidligere erfaring.

Dersom inntektstapet er varig og på minst 80 prosent, så regnes personen som helt ufør. Vedkommende har da rett til inntekts­sikring gjennom programmet for helt og varig uføre (IVA). Det skal være liten eller ingen sjanse for bedring av arbeidsevnen innen ett år, og sannsyn­ligheten for bedring i de kommende årene skal vurderes som lav. Personer med svært lav sannsynlighet for bedring skal revurderes i løpet av fem år. De som er helt, men ikke varig, uføre har rett til ytelser fra programmet for delvis uføre (WGA).

Hovedansvaret for å realisere sysselsettings­potensialet til arbeidstakere som er regnet som midlertidig og/eller delvis uføre ligger hos ­partene på bedrifts-/bransjenivå. En skiller mellom 1) arbeidstakere som er mindre enn 35 prosent uføre og 2) arbeids­takere som ved utløpet av sykepengeperioden er mer enn 35 prosent uføre.

For arbeidstakere med begrenset uførhet, altså de som er mindre enn 35 prosent uføre, så er det overordnede målet å holde disse i arbeid der det er mulig, enten hos egen eller annen arbeidsgiver. En arbeidstaker kan kun miste arbeidet i de tilfellene hvor det er umulig for arbeidsgiver og fortsatt sysselsette arbeidstakeren. Arbeids­giveren må søke om tillatelse fra CWI 14 (Senter for arbeid og inntekt) til å si opp arbeids­takeren.

Arbeidstakere med betydelig nedsatt arbeidsevne, det vil si de som er mellom 35 og 80 prosent uføre, kan ha rett til uføreytelser etter utløpet av sykepengeperioden. Ordningen for delvis uføre er utformet for å motivere til å utnytte arbeidsevnen.

I perioden fra 2004 til 2007 vil 350 000 stønadsmottakere som er yngre enn 50 år bli revurdert i henhold til de nye reglene som ble iverksatt fra januar 2006. En starter med de yngste kohortene og avslutter med de i alderen 45–49 år i 2007. Det for­ventes at om lag 25 prosent vil miste hele eller deler av ytelsen som følge av revur­der­ingen.

Ytelsesnivå

Den nederlandske uføreordningen kan virke kompleks og uoversiktlig. Figur 1.3 gir et skjematisk bilde av mulige forløp etter utløpet av sykepengeperioden.

Figur 1.3 Skjematisk oversikt over den 
 nederlandske uføreordningen

Figur 1.3 Skjematisk oversikt over den nederlandske uføreordningen

Personer som har en inntektsevne som er varig redusert til 20 prosent av tidligere inntekt får full uføreytelse. Ytelsen tilsvarer 70 prosent av tidligere inntekt. Dersom tilgangen av helt og varig uføre er lavere enn 25.000 personer i 2006, vil kompen­sa­sjons­graden økes til 75 prosent i 2007.

Arbeidstakere med begrenset uførhet, altså de som er mindre enn 35 prosent uføre, kvalifiserer ikke for uføreytelser, men de kan, på samme måte som personer uten tidligere arbeids­tilknytning, få en (svært lav) minste­ytelse.

Arbeidstakere med betydelig nedsatt inntektsevne, det vil si personer som er mellom 35 og 80 prosent uføre, skal motiveres til å utnytte arbeidsevnen sin, noe som klart gjen­speiles i ytelses­nivået. Ytelsen utgjør 70 prosent av differansen mellom nå­værende og tidligere inntekt. Det betyr at samlet inntekt – og kompensa­sjons­graden – blir høyere desto høyere arbeids­inntekten er. Laveste kompensasjons­grad før skatt blir 70 prosent. Personer uten noen arbeids­inntekt som ufør får en kompen­sa­sjonsgrad på 70 prosent før skatt. Personer som klarer å arbeide slik at de tjener halvparten av tid­ligere arbeidsinntekt, får en kompensasjonsgrad på 85 prosent.

Den inntektsavhengige ytelsen utbetales i en periode som er lenger desto lenger personen har vært i arbeid, jf. tabell 1.3. 15

Tabell 1.3 Inntektsbasert ytelse for delvis uføre (WGA)

Hvor lenge vedkommende har vært i arbeidHvor lenge vedkommende er berettiget til en inntektsavhengig ytelse
< 5 år6 måneder
5 år9 måneder
10 år1 år
15 år1,5 år
20 år2 år
25 år2,5 år
30 år3 år
35 år4 år
40 år5 år

Når den inntektsbaserte ytelsen utgår, blir den erstattet med en oppfølgingsytelse eller et lønnstilskudd. Dersom vedkommende ikke er i arbeid eller ikke arbeider til­strekkelig, vil vedkommende få en oppfølgingsytelse som tilsvarer 70 prosent av mini­mums­lønnen multiplisert med uføregraden. For en person med 50 prosent uføregrad tilsvarer dette i 2006 om lag 4000 NOK i måneden. Dersom vedkommende arbeider til­strekkelig vil ytelsen gis som et lønns­tilskudd som tilsvarer 70 prosent av forskjellen mellom tidligere inntekt og den fastsatte inntektskapasiteten. Begrepet «arbeider tilstrekkelig» inne­bærer at vedkommende må ha en inntekt som gjenspeiler at vedkommende utnytter minst 50 prosent av den fastsatte inntekts­kapasiteten sin. Ordningen gir altså gunstigere ytelser desto mer ved­kommende arbeider, og premierer på den måten økt arbeidsinnsats. Dersom vedkommende har en inntekt som minst tilsvarer den fastsatte inntektskapasiteten blir ytelsen som tidligere, altså 70 prosent av forskjellen mellom tidligere og nåværende inntekt.

I prinsippet kan en kreve ytelser fra denne ordningen inntil fylte 65 år. Det gjøres imid­lertid en vurdering hver måned av hvorvidt vedkommende skal ha en opp­følg­ings­ytelse eller et lønnstilskudd.

Fra 2006 tilbyr UWV uføreforsikring til arbeidsgivere. Fra 1. januar 2007 blir deler av premien til uføreforsikringen differensiert, med utgangspunkt i andelen uføre i bedriften. Fra 1. januar 2008 skal det bli mulig for arbeidsgiver å bære egen risiko ved å trekke seg ut av ordningen. 16

Uførepensjonen skattlegges som lønn.

1.6.3.3 Uførepensjon fra supplerende ordninger

Uførepensjon fra supplerende ordninger er relativt utbredt i Nederland. Normalt er arbeidstakeren sikret en kompensasjon på 70 prosent av tidligere inntekt før skatt (80 prosent etter skatt), altså det samme som det offentlige systemet sikrer personer som er helt og varig uføre.

1.6.3.4 Alderspensjon til uførepensjonister

Overgang til alderspensjon skjer ved fylte 65 år. Siden den offentlige alders­pensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, påvirkes ikke pensjonen av om personen har mottatt uføreytelser. I de fleste supplerende ordningene fortsetter en å opparbeide rett til alders­pensjon i perioden som uførepensjonist, men normalt mindre enn om en hadde fortsatt å arbeide. Etter omleggingen av tidligpensjonsordningene straffes en økonomisk ved tidlig ­avgang, og det er dermed et visst pensjonsgap i Nederland, siden uføre fortsetter å opparbeide rett til alderspensjon fram til 65 år.

1.7 Uføreordningen i Storbritannia

1.7.1 Innledning og hovedtrekk

Sosialforsikringssystemet i Storbritannia skiller seg relativt mye fra systemene i de nordiske landene. De offentlige ordningene har tradisjonelt gitt lave, inntekts­uav­hengige ytelser, og fungert som et sikkerhetsnett mot fattigdom. Individuelle og arbeids­markeds­baserte, supplerende ordninger er relativt utbredt, og noen av disse er obligatoriske. Det har vært mange reformer av pensjonssystemet i Storbritannia de siste årene, blant annet for å øke yrkesdeltakingen blant eldre og redusere fattigdom. De mange endringene har bidratt til at Storbritannia, ifølge Pensions Commission (2004), har et av de mest kompliserte pensjonssystemene i verden. De lave offentlige ytelsene gjør at statens utgifter til pensjoner er relativt lave sammen­liknet med andre OECD-land.

De viktigste elementene i den offentlige alderspensjonen er en lav grunn­pensjon og et behovs­prøvd pensjonstillegg som sikrer en moderat minsteytelse til alle. I tillegg er det en obligatorisk, offentlig tilleggspensjon som gir en samlet kompensasjon før skatt fra de offentlige ordningene på rundt 30 prosent. Rundt halvparten av de yrkes­aktive har i tillegg supplerende ordninger.

Pensjonsalderen i Storbritannia er 65 år for menn og 60 år for kvinner. Pensjons­alderen for kvinner skal gradvis økes til 65 år i perioden fra 2010 til 2020.

Offentlig uførepensjon består av flere elementer. Den viktigste ytelsen er en «stønad ved arbeidsudyktighet» (incapa­city benefit), som er relativt lav og uavhengig av tidligere inntekt. Det gis et alderstillegg som er høyere desto tidligere en person blir erklært ufør og det gis også ulike behovsprøvde tillegg som skal dekke utgifter, blant annet til trans­port og pleie. Uførepensjonister har dessuten visse skatte­fordeler sammen­liknet med yrkesaktive. En del har uføredekning som del av tjeneste­pensjons­ordningen sin. Det samlede kompen­sasjons­nivået varierer betydelig, men mange har trolig relativt lav inntekt som uføre sammenliknet med det de hadde som yrkesaktive.

Sosialforsikringen i Storbritannia er finansiert ved at både arbeidsgiver og arbeids­taker betaler trygdeavgift (National Insurance Contributions). Trygdeavgiften finans­ierer statlig alders- og uførepensjon, men også sykepenger og stønader ved arbeids­ledighet. Arbeidstaker betaler 11 prosent av lønn mellom 97 og 645 GBP pr. uke, tilsvarende mellom om lag 58 000 og 386 000 NOK pr. år, og 1 prosent av lønn over 645 GBP pr. uke. Arbeidsgiver betaler 12,8 prosent av lønn over 97 GBP pr. uke.

En viktig reform på 1990-tallet var organisatorisk: Det ble opprettet et nytt departement for arbeid og pensjoner. Videre ble arbeids- og trygdekontorene slått sammen til såkalte jobbsentre (Jobcentre plus), som skal være en felles inngangsdør til alle de offentlige inntektssikringsordningene for personer i arbeidsdyktig alder. Det skal etter hvert være rundt 1000 jobbsentre i Storbritannia med anslagsvis 70 000 ansatte. Et nettverk av pensjonssentre (The Pension Service) gir informasjon om pensjoner og andre ytelser til pensjonister.

Storbritannia ligger gjennomgående litt høyere enn gjennomsnittet blant OECD-landene ved sammenlikninger av pensjoneringsalder og yrkesdeltaking blant eldre arbeids­takere. For personer i alderen 65–69 år er imidlertid yrkesdeltakingen blant de høyeste i OECD, særlig for kvinner, og yrkesdeltakingen for denne aldergruppen er høyere enn i Norge både for kvinner og menn. Andelen personer som ikke arbeider på grunn av sykdom eller uførhet er likevel relativt høy for personer over 50 år, og særlig gjelder dette kvinner i alderen 60–64 år.

1.7.2 Alderspensjon i Storbritannia

1.7.2.1 Innledning

Systemet for alderspensjon består av flere elementer:

  • En obligatorisk, statlig alderspensjon (grunnpensjon) som er uavhengig av inntekten som yrkesaktiv, og et inntektsprøvd pensjonstillegg.

  • En obligatorisk, inntektsavhengig, statlig tilleggspensjon for ansatte og selv­stendige. Den statlige tilleggspensjonen kan erstattes med tjenestepensjon eller individuell pensjonssparing.

  • Frivillige tjenestepensjoner.

  • Frivillig, individuell, skattefavorisert pensjonssparing

1.7.2.2 Offentlig alderspensjon

Den statlige grunnpensjonen (Basic State Pension) gis fra fylte 65 år for menn og fra 60 år for kvinner. Pensjonsalderen for kvinner skal gradvis økes til 65 år fra 2010 til 2020. Grunnpensjonen er en flat ytelse på maksimalt 84,25 GBP pr. uke i 2006, tilsvarende om lag 48 000 NOK årlig. For å få full grunnpensjon er det er krav at en har betalt avgift til sosialforsikringssystemet i minst 90 prosent av den «yrkes­aktive perioden», dvs. fra fylte 16 år og fram til pensjons­alderen. Kravet innebærer en trygde- eller botid på 44 år for menn og 39 år for kvinner. Kortere opptjenings­tid gir pro­porsjonal avkorting av pensjonen, og opptjent pensjon under 25 prosent betales ikke ut. Det betyr at det er et krav om 10–11 års opptjening for å få grunnpensjon. Det gis et lite alderstillegg i grunnpensjonen for personer som har fylt 80 år. Det kan dessuten gis ulike, små tilleggsytelser til grunnpensjonen: Juletillegg, fyringstillegg og temperaturavhengig tillegg ved kaldt vær.

Pensjonstillegget (Pension Credit) ble innført i 2003, og det betales til personer som har fylt 60 år og som bor i Storbritannia. Tillegget er behovsprøvd og sikrer enslige en inntekt på minst 114,05 GBP pr. uke, tilsvarende om lag 68 000 NOK årlig.

Storbritannia har hatt ulike systemer for inntektsavhengig statlig tilleggspensjon . Systemet fra 2002 kalles Second State Pension (S2P). Opparbeidingen av rettig­heter til S2P avhenger av pensjonsgivende inntekt, og er prosentvis høyest for de laveste inntektene (over en minstegrense). Ordningen er i utgangs­punktet obliga­torisk, men den kan erstattes (contract out) med en godkjent alter­nativ ordning, individuell eller arbeidsmarkedsbasert. Dersom en person velger å erstatte S2P med en annen ordning, reduseres arbeidstakers trygdeavgift med 1,6 prosent­poeng og arbeidsgivers trygdeavgift med fra 1 til 3,5 prosentpoeng, avhengig av hvilken type ordning S2P erstattes med.

S2P erstattet den såkalte State Earnings Related Pension Scheme (SERPS), og formålet med endringen var å bedre standardsikringen for de med lavest inntekter. For gjennomsnittlige inntekter tilsvarer den statlige tilleggspensjonen trolig rundt 20 prosent av inntekten som yrkesaktiv, og samlet er kompensasjonsgraden for den offent­lige alderspensjonen trolig bare rundt 30 prosent, jf. HM Government (2005).

En kan utsette pensjoneringen inntil fylte 70 år (ubegrenset fra 2010). Den statlige alders­pensjonen øker da med 7,5 prosent for hvert år pensjoneringen utsettes.

Pensjonsytelsene reguleres fra 2003 i takt med lønnsveksten. Pensjonsinntekt beskattes på samme måte som lønn, men det påløper ingen trygdeavgift.

1.7.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

Det finnes en lang rekke supplerende alderspensjonsordninger i Storbritannia. Det skilles gjerne mellom personlige (individuelle) pensjonsord­ninger og tjenestepensjonsordninger. Ifølge GAD (2005) er rundt 40 prosent av de sysselsatte medlem av en tjeneste­pensjons­ordning, mens 14 prosent har en individuell pensjonsavtale. De supplerende ordningene er viktige for standardsikringen, og det anslås at rundt 2/3 av dagens alders­­pensjonister mottar pensjon fra supplerende ordninger og at 40 prosent av inntektene til dagens alderspensjonister kommer fra supplerende ordninger.

Pensjonsalderen er ofte 60 år, med mulighet til å ta ut (avkortet) pensjon fra fylte 50 år. Ifølge GAD (2005) er ytelsesordninger mest ut­bredt i store bedrifter, mens mindre og mellomstore bedrifter i større grad har inn­skudds­ordninger eller blandings­løsninger. Nesten halvparten av medlemmene i de eksister­ende ytelses­ordningene er i ordninger som er lukket for nye medlemmer, og de fleste nye ordninger er inn­skudds­ordninger eller hybride ordninger.

Det er vanlig at både arbeidstakere og arbeidsgivere bidrar til finansieringen av tjeneste­pensjonsordningene, men arbeidsgiver betaler normalt mest. Ifølge HM Govern­ment (2005) er de gjennomsnittlige, samlede innskuddene fra arbeidsgiver og arbeids­taker i de ytelsesbaserte ordningene på 21,0 prosent av lønn i lukkede ordninger og 16,8 prosent i åpne ordninger, mens satsene i de innskuddsbaserte ordningene ligger på 7,3 prosent i lukkede ordninger og 9,1 prosent i de åpne. I de åpne ordningene ligger arbeids­givers andel av kostnadene i gjennomsnitt rundt 70 prosent både i ytelses- og innskudds­ordningene.

Pensjonsnivået fra de ytelsesbaserte ordning­ene oppgis gjerne ved en opptjeningsfaktor (accrual rate). En opptjeningsfaktor på 60 betyr at en hvert år opptjener en pensjons­rettighet tilsvarende 1/60 av (slutt)lønn. Ifølge GAD (2005) ligger opp­tjenings­faktorene i privat sektor vanligvis på 60-tallet, mens de i offentlig sektor ligger på 80-tallet, men med et påslag rundt 3/80.

Ifølge HM Govern­ment (2005) er kompensasjonsgraden før skatt, under rimelige forutset­ninger, rundt 66 prosent i privat sektor for en gjennom­snitts­inntekt når en ser bort fra boutgifter. Det er da regnet med 40 års yrkeskarriere, pensjonering ved 65 år og medlemskap i en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning med en opp­tjenings­faktor på 60 de siste 30 årene av yrkeskarrieren.

Fra 2001 ble det innført såkalte «stakeholder pensions» i Storbritannia. Dette er indivi­duelle, innskudds­baserte pensjoner som er obligatoriske å etablere for bedrifter med fem eller flere ansatte som ikke har en bedre tjenestepensjonsordning. Det stilles en rekke krav til ordningene, blant annet for å sikre lave kostnader, men det er ingen krav om at arbeidsgiver skal betale innskudd. Også «stakeholder pensions» kan brukes til å erstatte (contract out) den statlige tilleggspensjonen (S2P). Da blir både reduksjonen i arbeidsgivers og arbeidstakers trygdeavgifter betalt som inn­skudd til stake­holder-kontoen.

Det går fram at «stakeholder pensions» har preg av å være individuell pensjons­sparing, der hovedformålet synes å være å lage enkle, fleksible, standardiserte produkter med lave kostnader, og der arbeidsgivers rolle primært er å legge til rette for den individuelle pensjonsparingen. Det finnes også andre former for individuell pensjons­sparing, men disse ordningene betyr relativt lite for pensjo­nist­enes inntekter.

Regjeringen varslet i mai 2006 en rekke nye reformer av pensjonssystemet, jf. DWP (2006). Blant annet skal det innføres et nytt system med individuelle pensjons­kontoer, der arbeidstaker skal sette inn tilsvarende 4 prosent av inntekten mellom 5 000 og 33 000 GBP, og arbeidsgiver minimum 3 prosent av inntekt i det samme inter­vallet.

1.7.3 Uførepensjon i Storbritannia

1.7.3.1 Innledning

Systemet for ytelser til uføre i Storbritannia er komplisert. Det har mange elementer, men gir likevel de fleste relativt lave, samlede ytelser. De offentlige ytelsene er viktigst, men en del har også tilleggsytelser fra tjenestepensjonsordningen.

1.7.3.2 Offentlig uførepensjon

De statlige ordningene til uføre består dels av flate ikke-behovsprøvde ytelser, behovs­­prøvde ytelser og spesielle skattefordeler.

Den viktigste ikke-behovsprøvde ytelsen er en stønad ved arbeidsudyktighet (incapa­city benefit). Dette er en kombinert sykepenge- og uføreordning som dels gir en kort­­tids­­ytelse og dels en langtidsytelse. Korttidsytelsen gis først etter en lav sats på 59,20 GBP i 28 uker, og deretter etter en høyere sats på 70,05 GBP pr. uke. Etter til sammen ett år på korttidsytelse går en over på lang­tids­ytelsen på 78,50 GBP pr. uke, til­svar­ende om lag 47 000 NOK pr. år. Sysselsatte kan ha krav på en høyere ytelse (statutory sick pay) de første 28 ukene. Denne ytelsen betales av arbeidsgiver.

Personer som mottar langtidsytelsen kan også ha rett til et aldersavhengig tillegg . Hvis uførheten oppsto før fylte 35 år er tillegget på 16,50 GBP pr. måned, og dersom ufør­heten oppsto i alderen 35–44 år er tillegget på 8,25 GBP pr. måned. Den samlede ytelsen blir dermed tilsvarende om lag 57 000 NOK pr. år for enslige som ble uføre før fylte 35 år og om lag 52 000 NOK for personer som ble uføre i alderen 35–44 år.

Det gis også et ikke-behovsprøvd barnetillegg til mottakere av stønad ved arbeids­udyktighet. Tillegget er på 17,45 GBP pr. uke for det første barnet og 11,70 GBP pr. uke for øvrige barn som forsørges.

Det er et minstekrav til tidligere inntekt på 84 GBP pr. uke for å ha rett til stønad ved arbeidsudyktighet. For personer under 20 år (25 år hvis under utdanning) er kravet til tidligere inntekt svakere. Ytelsen avkortes med 50 prosent mot annen pensjons­inntekt over en minstegrense på 85 GBP pr. uke.

Personer som mottar stønad ved arbeidsudyktighet kan i en ubegrenset periode tjene inntil 20 GBP pr. uke uten avkorting av ytelsen (Permitted Work Lower Limit, PWLL), og i en periode på inntil ett år kan en tjene inntil 81 GBP pr. uke (Permitted Work Higher Limit, PWHL). Etter en venteperiode på 52 uker kan en gå på en ny periode med PWHL.

For å motta stønad ved arbeidsudyktighet i mer enn 28 uker kreves det en lege­erklæring (MED 4) som utarbeides av pasientens egen lege. Deretter vil personen i de fleste tilfeller undersøkes av en godkjent lege som har fått spesiell opplæring og trening i å foreta medisinske vurderinger ved uførhet. Det er utviklet et eget system – personlig kapasitets­vurdering (Personal Capability Assessment (PCA)) – til hjelp for den god­kjente legen ved vurder­ingen av graden av arbeids­udyktighet, jf. SSO (2005). PCA inne­bærer en standard­isert beskrivelse av personens fysiske og psykiske helsetilstand. Personer med svært alvorlige lidelser trenger ikke gjennomgå en slik vurdering.

Beslutningen om en person kvalifiserer til stønad ved arbeidsudyktighet tas etter en helhetsvurdering av en statlig saksbehandler på grunnlag av en egenerklæring, erklær­inger fra pasientens lege samt resultatet av den personlige kapasitets­vurder­ingen. Det er ingen gradert uføreytelse.

I tillegg til stønad ved arbeidsudyktighet kan uføre ha rett til en rekke behovsprøvde ytelser til kompensasjon for spesielle utgifter. Den viktigste er trolig en skattefri stønad til dekning av utgifter til pleie og transport (Disability Living Allowance) som maksimalt kan utgjøre 105,70 GBP pr. uke. Personer som er uføre får dessuten rabatt på ulike tjenester og har en rekke skatte­fordeler sammenliknet med yrkesaktive. Samlet synes det likevel klart at de offentlige ytelsene til uføre er svært lave sammenliknet med ytelsesnivået i andre land.

Personer som mottar stønad ved arbeidsudyktighet går over på alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder på 65 år for menn og 60 år for kvinner. Fordi langtidsytelsen regnes som skattepliktig inntekt, godskrives det også trygdetid i perioden som uføre­pensjonist, og det opparbeides dermed rett til statlig tilleggspensjon (S2P) som alders­pensjonist.

1.7.3.3 Uførepensjon fra supplerende ordninger

Bare halvparten av de yrkesaktive har, som nevnt, en supplerende pensjonsordning. Av de 40 prosent som har en tjenestepensjonsordning har imidlertid de fleste en uføreytelse inkludert. Ifølge GAD (2005) gjelder dette nesten alle medlemmene av ytelses­ordninger og rundt 90 prosent av de som har innskudds­ordninger. Blant ytelses­ordningene er det mest vanlige at uføreytelsen utmåles etter en variant av en pensjons­modell, mens det er mest vanlig i innskuddsordningene at ytelsen utmåles på grunnlag av akkumulert kapital, eventuelt med et påslag.

Hele 97 prosent av ytelsesordningene i privat sektor gir en ytelse dersom en person må pensjonere seg før normal pensjonsalder på grunn av sykdom. Det er imidlertid stor variasjon i de ytelsene som ordningene gir. Av rundt 3 ½ millioner aktive med­lemmer i ytelsesordningene har 0,9 millioner en ordning der pensjonen utmåles som om personen hadde stått i arbeid til pensjonsalderen med samme inntekt som før ufør­heten oppsto, mens ytterligere 0,7 millioner har en ytelse med delvis medregning av framtidige rettigheter.

Alle ansatte i offentlige ytelsesordninger har en ytelse ved uførhet. Disse ordningene kan deles i to hovedgrupper. I den første gruppen, som omfatter 3,3 millioner med­lemmer, får medlemmene godskrevet deler av de rettighetene de ville opp­arbeidet dersom de sto i arbeid til pensjonsalderen. I den andre gruppen, som omfatter rundt 1,7 millioner medlemmer, varierer størrelsen på uføreytelsen med medlemstid i ordningen, med en typisk grense på fem års medlemskap for å ha rett til en ytelse.

Uføreytelsene fra de innskuddsbaserte ord­ningene er generelt dårligere enn uføre­ytelsene fra de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene. Nærmere halvparten av medlemmene får bare utbetalt en årlig ytelse som er beregnet med utgangspunkt i den oppsparte kapitalen på egen innskudds­konto. 17 prosent av medlemmene har uføre­dekning fra en helse­forsikring (Permanent health insurance). Disse gir typisk maksi­mums­ytelser til­svarende 50–60 prosent av brutto inntekt som yrkesaktiv. Vel 10 prosent har ikke uføredekning i de innskuddsbaserte ordningene.

1.7.3.4 Alderspensjon til uførepensjonister

Overgang til statlig alderspensjon skjer ved fylte 60 år for kvinner og 65 år for menn. Siden den offentlige alders­pensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, påvirkes ikke pensjonen av om personen har mottatt uføreytelser. Det opparbeides imidlertid rett til statlig tilleggspensjon i den perioden en mottar stønad ved arbeids­udyktighet/­uføreytelse (incapacity benefit).

I en del tjenestepensjonsordninger er det mulig å ta ut tidligpensjon. Alderspensjonen blir da avkortet, typisk med 4–6 prosent for hvert år pensjonen tas ut før ordinær pensjonsalder. I en del pensjonsordninger fortsetter personer som blir uføre å opp­arbeide rett til alderspensjon, og de får dermed en høyere alderspensjon enn personer som tar ut frivillig tidligpensjon. Det er imidlertid bare et mindretall av arbeids­takerne som har en slik ordning.

1.8 Uføreordningen i Frankrike

1.8.1 Innledning og hovedtrekk

Frankrike har et sosialforsikringssystem som består av offentlige ordninger kombinert med obligatoriske, supplerende pensjonsordninger 17 . Sosial­forsikrings­systemet er admini­strert av et nettverk av lokale, regionale og nasjonale institusjoner. Disse institu­sjonene administreres av representanter fra arbeidstakerne og arbeids­giverne.

Det er vanlig å skille mellom det offentlige alderspensjonssystemet og supplerende tjenestepensjonsordninger. Pensjonssystemet i Frankrike er på mange måter en blanding av de ovennevnte systemene på grunn av de obligatoriske supplerende ordningene. Grunnpensjonen er administrert av et nasjonalt pensjons­fond for arbeids­takere. Tilleggspensjonen for lønnstakere i privat sektor er administrert henholdsvis av et tilleggspensjonsfond for arbeidstakere og et tilleggs­pensjons­fond for personer i høyere og ledende stillinger, mens ansatte i offentlige sektor har egne pensjons­ord­ninger. Det finnes dessuten egne tilleggspensjonsordninger for enkelte profesjoner. Det er få land hvor partenes formelle posisjon i styringen av det offent­lige alders­pensjons­systemet er så sterk som i Frankrike. Pensjonsalderen i Frankrike er 60 år.

Det er gjennomført to store reformer av det franske pensjonssystemet, i 1994 og i 2004. Beregning­sperioden for inntekten som legges til grunn for pensjons­beregningen er utvidet. Mens en tidligere tok utgangspunkt i de ti beste inntektsårene ved beregning av gjennom­snitts­inntekten, tar en nå utgangspunkt i de 25 beste inntekts­årene. Full opptjeningstid var tidligere 37,5 år, men er nå utvidet til 40 år i de private pensjons­ordningene. I de offentlige pensjonsordningene er det fremdeles noe kortere opp­tjenings­tid. I tillegg reguleres løpende pensjoner med pris­veksten og ikke med lønnsveksten som tidligere.

Uførepensjon innvilges dersom arbeidsevnen er nedsatt med 2/3 eller mer. Ordningen skiller mellom helt og delvis uføre, ved at personer som kan arbeide litt gis 30 prosent kompensasjon, mens personer som er helt arbeidsuføre gis 50 prosent kom­pen­sasjon. En overføres automatisk til alders­pensjonssystemet ved fylte 60 år. Personer som av helserelaterte årsaker ikke er i stand til å arbeide etter fylte 60 år kan innvilges helserelatert tidligpensjon.

Frankrike har relativt høy yrkesdeltaking for arbeidstakere i aldersgruppen 50–54 år, både for kvinner og menn. Yrkes­deltakingen faller betydelig etter fylte 55 år, og ligger langt under OECD-gjennom­snittet både for kvinner og menn i aldersgruppen 60–64 år. Om lag 5 prosent av befolk­ningen i aldersgruppen 20–64 år er uførepensjonister. 18

1.8.2 Alderspensjon i Frankrike

1.8.2.1 Innledning

Alderspensjonssystemet i Frankrike ble endret fra 1. januar 2004. Det franske pensjons­systemet er i all hovedsak finansiert etter et «pay-as-you-go»-prinsipp, også tjeneste­pensjonene. Obliga­toriske grunn- og tilleggsytelser finansieres gjennom inn­betalinger av bidrag fra arbeids­giver (60 prosent) og arbeidstaker (40 prosent). Ytelsene er inntektsavhengige og avhenger av innbetalte bidrag og lengden på opp­tjenings­tiden. Pensjons­systemet består av tre elementer: Obligatorisk, offentlig grunn­pensjon, 19 tilleggs­pensjon og frivillige tjeneste­pensjons­ordninger.

1.8.2.2 Offentlig alderspensjon 20

Rettighetene til alderspensjon er knyttet til inn­betalte bidrag. Minimumskravet til innbetalte bidrag tilsvarer 200 timer ganger minimumslønnen, dvs. 1606 EUR i 2006 (200*8,03). Minste­pensjonen er 6760,82 EUR pr. år, eller om lag 54 100 NOK pr. år. Maksimal pensjon er 15 538 EUR pr. år, tilsvarende 50 prosent av taket i sosial­forsikringssystemet. Det tidligst mulige tidspunkt en person som ikke har arbeidet kan ta ut alderspensjon er 65 år, men personer som har full opptjening, 40 år, kan ta ut alderspensjon ved fylte 60 år uten å få en avkorting av ytelsen. Pensjonsytelsene tilstås ikke automatisk, men den enkelte må søke om pensjon seks måneder før en ønsker å tre ut av arbeidslivet. Søknaden behandles av nasjonale eller regionale pensjonsfond avhengig av bosted.

Medlemmet står imidlertid fritt til å utsette pensjoneringstidspunktet. Et medlem som fort­setter å arbeide etter fylte 60 år og som har full opptjeningstid (40 år), kan øke sin samlede pensjon. Personer som står i arbeid etter fylte 60 år eller som står i arbeid utover den fastsatte opptjeningstiden, får en økning på 0,75 prosent i pensjonen pr. kvartal. Personer over 65 år som ikke har full opptjeningstid, får en økning på 2,5 prosent i pensjonen for hvert kvartal etter fylte 65 år. Dette skal gi arbeidstakere økonomiske insentiver til å stå lenger i arbeid.

Pensjonen som utbetales gjennom sosialforsikringssystemet avhenger av tre kom­po­nenter, og regnes ut på følgende måte:

årsinntekt * kompensasjonsgrad * forsikringstid/full opptjeningstid

Gjennomsnittlig årsinntekt

Gjennomsnittlig årsinntekt tilsvarer den inntekten det er trukket pensjonsinnskudd fra. En tar utgangspunkt i arbeidstakerens 24 beste inntektsår.

Fram til 1993 tok en utgangspunkt i arbeidstakerens 10 beste inntektsår, men fra og med 1994 har det blitt lagt til ett inntektsår pr. år. Det vil si at en fra og med 2008 tar utgangs­punkt i arbeidstakerens 25 beste inntektsår.

Kompensasjonsgrad

Full pensjon, tilsvarende 50 prosent av tidligere inntekt, krever full opp­tjen­ings­tid (40 år) og at pensjonen tidligst tas ut fra fylte 60 år. Maksimal pensjon er 15 538 EUR pr. år eller om lag 124 300 NOK pr. år.

Forsikringstid

Total forsikringstid består av faktisk og medregnet opptjeningstid. For medlemmer født før 1943 må total forsikringstid minst være 37,5 år for å få uavkortet ytelse. Fra og med 2004 øker kravet til total forsik­ringstid med et halvt år pr. år for kohortene født i 1944, til det når 40 år i 2008, for de som er født i 1948.

Det er besluttet å øke total forsikringstid til 41 år fram til 2012, og til 41 ¾ år fram til 2020.

Fra fylte 60 år, kan ansatte som arbeider deltid få utbetalt deler av pensjonen og fortsette opptjeningen av pensjonsrettigheter på arbeidsinntekten. En gis opptjening av pensjons­rettigheter etter gitte satser avhengig av hvor mye en arbeider:

  • 30 prosent for deltidsarbeid mellom 60 og 80 prosent

  • 50 prosent for deltidsarbeid mellom 40 og 60 prosent

  • 70 prosent for deltidsarbeid under 40 prosent stilling

Som nevnt er det vedtatt å øke kravet til full opptjeningstid til 40 år i 2008. Dette inne­bærer at det vil være få som har full opptjening ved fylte 60 år. Personer som ikke har full opptjening ved fylte 60 år og som velger å ta ut alderspensjonen, vil få avkortet pensjonen. Uføre kan imidlertid ta ut alderspensjon fra fylte 60 år, og får ingen avkorting på grunn av manglende opptjeningstid. Det eksisterer således et pensjons­gap i den franske ordningen ved at det vil være økonomisk attraktivt å motta uførepensjon/helserelatert tidligpensjon framfor alderspensjon i årene fram til pensjonsalderen.

Alderspensjonen skattlegges som lønn.

1.8.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

De fleste arbeidstakere i Frankrike har tilleggspensjon, eller ytelser fra supplerende ordninger. Dette er nasjonale ordninger med separate tilleggspensjonsordninger for an­satte i offentlig sektor, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende. Tilleggs­pensjonen for ansatte i privat sektor 21 administreres dels av tilleggs­pensjons­fondet for arbeids­takere i privat sektor ARRCO 22 , og dels av tilleggspensjonsfondet for personer i høyere og ledende stillinger, AGIRC 23 i privat sektor og av IRCANTEC i offentlig sektor. Tilleggspensjonen er løpende finansiert; det er (nesten) ingen fondsoppbygging. Det finnes dessuten egne tilleggspensjonsordninger for enkelte profesjoner. Partene i arbeidslivet spiller en viktig rolle, både i for­hand­linger og i administrasjon av disse ordningene. Det er like mange representanter for arbeids­giver- og arbeids­taker­organisasjonene i styrene. I privat sektor er medlemskap i en av tilleggsordningene obligatorisk. Innbetaling av bidrag gir opptjening av pensjons­poeng. Når en arbeids­taker går av med pensjon, blir poengene konvertert til en pensjons­ytelse i henhold til omregnings­regler fastsatt av partene. Ordningen finansi­eres 60 prosent av arbeidsgiver og 40 prosent av arbeidstaker.

Ved medlemskap i ARRCO opptjener en pensjonsrettigheter for bidrag opptil tre ganger taket i sosialforsikringssystemet, tilsvarende 93 228 EUR (om lag 750 000 NOK), mens en ved medlemskap i AGIRC opptjener pensjonsrettigheter for bidrag opptil åtte ganger taket i sosial­forsikrings­systemet, tilsvarende 248 608 EUR (om lag 1 990 000 NOK). Det er ingen minstekrav for medlemskap i AGIRC og ARRCO. Dersom en har full opptjening av pensjonsrettigheter i den offentlige ordningen har en automatisk full opptjening fra de supplerende ordningene.

Samlet kompensasjonsgrad med full opptjeningstid ligger på om lag 70–75 prosent. Den faktiske kompensasjonsgraden varierer fra 50 prosent for de høyeste inntektene, til opp mot 70 prosent for de laveste inntektene.

Pensjonsalderen i de supplerende ordningene er 65 år. Det er imidlertid mulig å ta ut pensjonen fra fylte 55 år med en aktuariell avkorting av pensjonen. Pensjonen reduseres med sju prosent fra 55–59 år, med fem prosent fra 60–62 år og deretter med fire prosent pr. år fram til fylte 65 år. Det er også mulig å ta ut tidligpensjon før fylte 65 år, uten at pensjonen avkortes, dersom en har full opptjening.

Som en del av reformen er det iverksatt tiltak for å styrke insentivene til privat pensjons­sparing, blant annet for å motvirke virkningene av gradvis redusert kompen­sasjon de kommende årene. Tilleggspensjoner i Frankrike forhandles fram og administreres av partene. Det faktum at tilleggspensjoner for bedrifter/­sektorer er samlet i to store paraplyorganisasjoner har gitt lite rom for etablering av nye frivillige ordninger. Privat, individuell pensjonssparing er derfor lite utbredt, selv om det er gunstige skattefordeler knyttet til slik sparing.

1.8.3 Uførepensjon i Frankrike

1.8.3.1 Innledning

Frankrike har en obligatorisk sosialforsikringsordning som finansieres gjennom inn­betaling av bidrag fra arbeidsgiver (6,8 prosent), arbeidstaker (12,8 prosent) og staten. Ytelsene avhenger av inntekten som yrkesaktiv.

Uførepensjon innvilges dersom arbeidsevnen er nedsatt med 2/3 eller mer. Ordningen skiller mellom helt og delvis uføre. Personer som er delvis uføre, og dermed kan arbeide litt, gis 30 prosent kompensasjon, mens personer som er helt arbeids­uføre gis 50 prosent kompensasjon. Pensjons­alderen for uføre i Frankrike er 60 år, og en over­føres da auto­matisk til alderspensjonssystemet. Personer som av helserelaterte årsaker ikke er i stand til å arbeide etter fylte 60 år kan innvilges såkalt helse­relatert tidlig­pensjon.

Uførepensjonen administreres av lokale og regionale sykeforsikringsfond. Uføre­ordningen er en utvidelse av sykepengeordningen og ytelsen skal kompensere for tap av inntekt grunnet arbeids­uførhet.

1.8.3.2 Offentlig uførepensjon 24

Inngangskriterier

Arbeidsevnen må være redusert med minst 2/3 for å få innvilget uførepensjon. Grad av arbeidsuførhet fastsettes ikke bare ut fra arbeidsevne, men også med utgangspunkt i den enkeltes situasjon/­tilstand, der faktorer som alder, fysiske og mentale evner, utdanning og yrkesbakgrunn spiller inn. Dersom en grunnet sykdom ikke kan, under enhver omstendighet i ethvert yrke, tjene mer enn 1/3 av det personer med samme ut­dannelse i samme region kan, regnes en som ufør. Den medisinske vurderingen gjøres av egne trygdeleger, mens en nemnd/kommisjon i sykeforsikringsfondene behandler og avgjør krav om uføreytelser.

En må ha vært forsikret i minst ett år i forkant av sykefraværet, og en må være under 60 år. Fra fylte 60 år overføres en automatisk til alderspensjonssystemet. En må også enten ha betalt bidrag (6,8 prosent) tilsvarende 2030 ganger den gjeldende minste­lønnen pr. time 25 , tilsvarende om lag 132 000 NOK, i de siste tolv månedene forut for syke­fraværet, hvorav halvparten må være innen de seks første månedene. Alternativt må en ha hatt 800 timers lønnet arbeid i de tolv månedene forut for syke­fraværet, hvorav 200 timer må være i løpet av de første tre månedene.

En må videre legge fram dokumentasjon på at helsetilstanden er vurdert av medisinsk helsepersonell, og dersom det er nødvendig, gjennomgå en medisinsk under­søkelse.

Ytelsesnivå

Ytelsesnivået varierer mellom ulike grupper:

For medlemmer som kan arbeide noe (gruppe 1), tilsvarer uførepensjonen 30 prosent av gjennom­snittsinntekten de 10 beste årene. 26 Maksimalt årlig beløp er lik 30 prosent av taket i sosialforsikrings­systemet (9320,40 EUR), tilsvarende om lag 74 600 NOK.

For medlemmer som ikke kan arbeide (gruppe 2), tilsvarer uførepensjonen 50 prosent av gjennomsnittsinntekten de 10 beste årene. Pensjonen beregnes på samme måte som for gruppe 1, men maksi­malt årlig beløp er 50 prosent av taket i sosialforsikrings­systemet (15 534 EUR), tilsvarende vel 124 000 NOK.

Den tredje gruppen består av uføre som tilhører gruppe 2, men som trenger konstant tilsyn. Pensjonen økes med 40 prosent dersom medlemmet trenger assistanse fra en tredje person. Økningen kan imidlertid ikke være lavere enn et årlig minimums­beløp fastsatt ved lov (11 785,83 EUR).

Ytelsen kommer til utbetaling når uførheten inntreffer eller etter utløpet av syke­penge­perioden (tre år).

Generelt kan uførepensjonen ikke være lavere enn 3009,45 EUR pr. år, tilsvarende om lag 24 000 NOK. Uførepensjonen faller bort dersom pensjonen og inntekten er høyere enn inntekten før uførheten inntraff. Det gis ingen barne- eller forsørgings­tillegg. Uførepensjonen prisindekseres, og beskattes som lønnsinntekt.

Som nevnt går uføre av med uavkortet alderspensjon ved fylte 60 år, selv om de ikke har full opptjeningstid. De som ikke er i stand til å arbeide etter fylte 60 år kan benytte seg av helserelatert tidligpensjon. Det stilles krav om at arbeidsevnen er redusert med minst 50 prosent, og at fortsatt arbeid vil være en fare for ved­kommendes helse. Denne ytelsen er basert på arbeidsuførhet og ikke generell uførhet som i sykepenge-/uføreord­ningen.

Dersom arbeidsevnen er nedsatt med 2/3 eller mer og pensjonen er under et gitt nivå, kan det gis en tilleggsytelse. Tilleggsytelsen gis til mottakere av uføreytelser, når pensjonen er lavere enn et gitt beløp. Ytelsen gis til personer som er 60 år eller eldre. Ytelsen utbetales av regionale sykefond og finansieres av myndighetenes solidaritets­fond for uføre.

Inntektsgarantien for uføre er ment å sikre en minsteinntekt for uføre som fortsetter å arbeide, enten som ordinær arbeidstaker eller i skjermet virk­som­het. Det gis et lønns­tilskudd som, sammen med lønnen, sikrer et minste­inntekts­nivå. Garantinivået er mellom 55 og 130 prosent av minstelønnen (8,03 EUR pr. time) avhengig av hvor en er sysselsatt. Lønnstilskuddet utbetales av arbeidsgiver som får dette refundert fra staten (for skjermet virksomhet) eller fra det nasjonale sykefondet (ordinær virk­somhet). Ytelsen er behovsprøvd.

Uføreytelser beskattes som lønn. Tilleggsytelsen til de som trenger assistanse er unntatt beskatning.

Overgang til alderspensjon skjer som nevnt ved fylte 60 år. Uførepensjon gir opptjening av rettigheter til alderspensjon. Uføre gis opptjening som om de fortsatt stod i arbeid, og det er følgelig tidligere inntekt som ligger til grunn for opptjeningen av pensjons­rettigheter ved uførhet.

1.8.3.3 Uførepensjon fra supplerende ordninger

Tilleggspensjons­ordningene gir ikke dekning ved uførhet. Det er imidlertid egne tilleggs­ordninger som gir ytelser ved arbeidsuførhet, død og dekning til helse- og behand­lings­utgifter

I Frankrike dekkes uføreforsikringen i arbeidslivet av de generelle syke­forsikrings­ordningene, som alle arbeidsgivere plikter å ha for sine ansatte. Premien deles mellom ansatt og arbeidsgiver. Ansattes andel trekkes av lønna. Arbeidslivsavtalene, som finnes for hver sektor, definerer minste­standarden slike sykeforsikrings­ordninger må ha, men mange franske arbeidsgivere velger bedre ordninger. Forskjellige sektorer kan ha forskjellige minstestandarder da dette er forhandlings­løsninger mellom partene for hver sektor.

1.9 Uføreordningen i Tyskland

1.9.1 Innledning og hovedtrekk

Det tyske pensjonssystemet bygger på forsikringstekniske prinsipper og har tradi­sjonelt hatt et relativt høyt kompensasjonsnivå både for alders- og uføre­pensjonister 27 . Systemet har ingen minstepensjon.

De demografiske utfordringene er større i Tyskland enn i andre vestlige land, og problemene forsterkes av den høye arbeidsledigheten. Siden tidlig på 1990-tallet har det vært arbeidet med å få på plass et mer bærekraftig pensjonssystem.

Den såkalte Riester-reformen i 2001 innebar en endring fra et rendyrket «pay-as-you-go»-pensjons­system til et pensjonssystem med tre søyler: Det offentlige pensjons­systemet, tjenestepensjonsordninger og private pensjonsordninger (såkalt «Riester­rente»).

Den første søylen, som er statlig og obligatorisk, gir en inntektsavhengig ytelse. Pensjons­systemet holdes atskilt fra statsbudsjettet og er i vesentlig grad finansiert av partene i arbeids­livet, men staten bidrar også over budsjettet. Kompensasjonsgraden i den offentlige ordningen, som tradisjonelt har vært høy, skal reduseres noe parallelt med at supplerende ordninger bygges opp.

Den andre søylen består av tjenestepensjonsordninger. Slike ordninger er relativt lite utbredt i privat sektor, men antallet som har tjenestepensjon har økt kraftig etter 2002, og er ventet å vokse ytterligere. For å stimulere oppbyggingen av private tjeneste­pensjonsordninger gis det skattefordeler og direkte subsidiering av pensjons­sparing. Ansatte i offentlig sektor har kollektive avtaler om tjeneste­pensjon med tilnærmet full dekningsgrad. Ordningene i offentlig sektor er ytelsesbaserte og finansieres løpende.

Den tredje søylen i det tyske pensjonssystemet er privat sparing gjennom individuelle forsikrings­avtaler. Også denne typen pensjonssparing gir skattefordeler, men i mindre grad enn tjenestepensjonsordningene. Individuelle ordninger tilbys av forsikrings­selskaper, inve­ster­ings­fond og banker.

Fra 1. januar 2001 er det innført en strengere praksis ved vurderingen av syk­dommens konse­kvenser for den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet. Mens det tidligere ble lagt vekt på den konkrete situasjonen på arbeidsmarkedet skal dette ikke lenger gjøres i samme utstrekning som tidligere. Det avgjørende er hvor mange timer en kan arbeide pr. dag gjennom en fem dagers arbeidsuke, i ethvert arbeid.

Tyskland har relativt høy yrkesdeltaking for arbeidstakere i aldersgruppen 50–59 år, både for kvinner og menn. Yrkesdeltakingen er sterkt fallende med alder og er langt lavere for de over 60 år. Sysselsettingen ligger betydelig under OECD-gjennoms­nittet, spesielt for de i aldersgruppen 60–64 år. I underkant av 4,5 prosent av befolkningen i alders­gruppen 20–64 år er uføre­pensjonister.

1.9.2 Alderspensjon i Tyskland

1.9.2.1 Innledning

I 2002 ble det gjennomført en pensjonsreform som hadde som formål å begrense utgifts­veksten i det offentlige, skattefinansierte pensjonssystemet og samtidig stimu­lere til større grad av privat pensjonssparing. Kompensasjonsgraden fra den offentlige ordningen skal reduseres gradvis, fra 70 prosent i dag til om lag 67–68 prosent rundt 2030. Reduksjonen i de offentlige pensjonene skal motsvares av økt sparing i supplerende, fonderte pensjonsordninger (tjeneste­pensjoner eller indivi­duelle pensjoner). I koalisjonsavtalen av 2005 mellom kristelig­demokratene og sosial­demo­kratene går det fram at målet er at alle arbeidstakere skal spare fire prosent av brutto­inntekten sin innen 2009. Dette vil sikre levestandarden for pensjonister når alders­pensjonen fra det offentlige systemet reduseres. For å stimulere oppbyggingen av sup­plerende pensjonsordninger, subsidieres ord­ningene ved at det gis skatte­fradrag/­utsatt skatt, redusert trygdeavgift til sosial­forsikrings­systemet og direkte subsidier til indi­viduelle pensjoner og tjeneste­pensjoner.

I 2004 ble det vedtatt å bygge inn en demografisk balanseringsmekanisme i pensjons­systemet: Størrelsen på pensjonene vil etter denne reformen avhenge av forholdet mellom antall sysselsatte og antall pensjonister. Pensjonene vil bli lavere dersom forholdstallet blir redusert.

Endringene i pensjonssystemet kombineres med ulike tiltak for å få eldre arbeids­takere integrert i arbeidslivet. Eksempler på slike tiltak er lønnstilskudd for lavere inntekter ved arbeid, ansettelse i kortere arbeidsforhold for eldre arbeidstakere og reduserte innbetalinger fra arbeidsgiver til forsikringsordninger ved ansettelse av eldre arbeidstakere. En vil dessuten stramme inn ytelsene ved arbeidsledighet. Mens en tidligere kunne gå opp mot 32 måneder på arbeidsledighetstrygd, vil en nå bare få 18 måneder.

1.9.2.2 Offentlig alderspensjon

Den ordinære pensjonsalderen i Tyskland er 65 år, men for store grupper er det er mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 63 år mot å akseptere en viss (ikke fullt aktuarisk) reduksjon i ytelsene. Dette forutsetter imidlertid at en har 35 års opptjening. Det er også mulig å utsette pensjoneringen til 70 år med en tilsvarende premiering i form av høyere ytelser livet ut. For sterkt funksjons­hemmede er den ordinære pensjonsalderen 63 år, dersom de har 35 års opptjening.

Det offentlige alderspensjonssystemet dekker om lag 85 prosent av den tyske arbeidsstyrken. Systemet er ikke obligatorisk for arbeidstakere som tjener mindre enn 400 EUR pr. måned eller som har kortvarige ansettelsesforhold (inntil to måneder eller 50 arbeidsdager pr. år). Ordningen dekker ansatte i offentlig og privat sektor, samt noen grupper selvstendig nærings­drivende. Enkelte profesjons- og yrkesgrupper har egne ordninger. Blant annet er om lag sju prosent av arbeidsstyrken embetsmenn dekket av en egen pensjonsordning.

I Tyskland er det offentlige pensjonssystemet en forsikringsordning som i utgangs­punktet er separert fra statsbudsjettet. De statlige subsidiene tilsvarer om lag 37 prosent av pensjons­utbetalingene. I løpet av de neste tiårene vil de statlige subsidiene reduseres og betalingene fra arbeidsgivere og arbeidstakere økes. Økningen vil være høyere for arbeidsgiverne enn arbeids­takerne, men deler av økningen vil kompen­seres med skattesubsidier. Tiltakene fører til at de offentlige utgiftene til pensjoner er ventet å øke noe saktere enn de ellers ville gjort, fra 11,8 prosent av BNP i 2000 til 14,9 prosent i 2050.

Alle sysselsatte 28 som har betalt bidrag til pensjonssystemet er obligatorisk forsikret gjennom det lovfestede pensjonssystemet. Bidragene er inntektsavhengige og betales med 50 prosent hver av arbeidsgiver og arbeidstaker. Ulike typer pensjons­forsikrings­institusjoner for­valter en forsikrings­konto for den enkelte. Den institusjonen som er ansvarlig for forsikringen er også ansvarlig for ytelsene.

Pensjonen som utbetales gjennom sosialforsikringssystemet har livsløpsbasert opp­tjening, og størrelsen på ytelsene avhenger av tre komponenter, og regnes ut på følg­ende måte:

Opptjeningspoeng * faktor som avhenger av pensjonstype * referansepensjon

Opptjeningspoeng

For hvert år i inntektsgivende arbeid beregnes det et poengtall ut fra den relative størrelsen på lønnsinntekten sammenliknet med det nasjonale gjennomsnittet for opptjening samme år. 29 Det gis opptjening etter spesielle regler for perioder uten inntektsgivende arbeid i forbindelse med studier, omsorg for barn mv. De årlige poengtallene summeres over livsløpet og danner utgangs­punkt for utmålingen av alderspensjon fra fylte 65 år. Poeng­tallene multipliseres med en tilgangs­faktor («delingstall») som justerer pensjonen ut fra alderen for når en går av med pensjon.

Dersom en går av før fylte 65 år, blir pensjonen avkortet, mens dersom en står i arbeid etter fylte 65 år, øker opptjeningen. Tidligste alder for uttak av alders­pensjon er som hovedregel 63 år. Det er en forutsetning at en da har 35 års opptjening. Pensjonen reduseres med 0,3 prosent pr. måned for hver måned en går av før fylte 65 år. Det er imidlertid satt en grense for den samlede reduk­sjonen på 18 prosent. Pensjonen øker med 0,5 prosent pr. måned ved uttak av alderspensjonen etter fylte 65 år. Pensjonsalderen for sterkt funksjons­hemmede er 63 år, og disse kan ta ut alderspensjon allerede fra fylte 60 år mot en reduksjon av ytelsene.

En kan ta ut hel eller delvis pensjon (1/3, 1/2, 2/3).

Faktor som avhenger av pensjonstype

Verdien er lik 1,0 for alderspensjon.

Referansepensjon

Dette er en reguleringsfaktor for løpende pensjoner. Referansepensjonen er den månedlige pensjonen som betales til en person med gjennomsnittlig inntekt i alle opp­tjen­ingssår. Referansepensjonen justeres årlig i takt med utviklingen i lønningene minus trygdepremien.

Perioder hvor en ikke arbeider, kan gi opptjening av pensjons­rettigheter i inntil tre år. Dette gjelder perioder hvor en er syk, arbeids­ledig, studerer, er på rehabilitering eller hjemme med barn etter fødsel. Uførepensjonister opptjener rett til alders­pensjon på grunnlag av sitt gjennom­snittlige lønnsnivå i perioden før uførepensjoneringen.

Det er et tak på opptjeningen som i 2006 er 63 000 EUR årlig (om lag 500 000 NOK) i tidligere Vest-Tyskland og 53 000 EUR årlig (vel 420 000 NOK) i tidligere Øst-Tyskland. Det gis altså ikke pensjons­opptjening for inntekter over disse beløpene.

Det er ingen lovfestet minste- eller maksimumspensjon, og det gis ingen barne- eller forsørgings­tillegg. Den offentlige alderspensjonen har tradisjonelt vært en skattefri ytelse, men alders- og uførepensjonister betaler skatt av andre inntekter. Det er vedtatt en gradvis tilnærming av skatten for yrkesaktive og for pensjonister.

1.9.2.3 Alderspensjon fra supplerende ordninger

Fram til 2001 var tjenestepensjonsordninger relativt lite utbredt sammenliknet med andre land; bare halvparten av arbeidstakerne i privat sektor var dekket av tjeneste­pensjons­ordninger. Inntekter fra tjenestepensjonsordninger var derfor av liten betyd­ning for pensjonistenes inntekter fram til 2000. Tjenestepensjoner er fortsatt relativt lite utbredt, men antallet som er dekket av slike ordninger har økt kraftig etter 2002. For å nå målet om å spare fire prosent av brutto­inntekten innen 2009, subsidieres tjeneste­pensjonene. Dette gjøres ved at det gis skattefradrag eller utsatt skatt, redusert trygdeavgift til sosialforsikringssystemet og gjennom direkte subsidier til individuelle pensjoner og tjenestepensjoner. Det er ikke lovpålagt å ha supplerende pensjoner. Subsidieringen gjelder for øvrig kun løpende pensjons­utbetalinger (månedlige utbe­tal­inger) og ikke engangsutbetalinger. Tjeneste­pensjons­ordningene administreres av pensjons­fond, pensjonskasser, livs­forsikrings­selskaper og arbeids­givere.

De individuelle pensjonene administreres av pensjonsfond, banker og livsforsikrings­selskaper. Disse ordningene er også skattefavoriserte, men i mindre grad enn tjeneste­pensjons­ordningene.

1.9.3 Uførepensjon i Tyskland

1.9.3.1 Offentlig uførepensjon

Uførepensjonen er en obligatorisk sosial­forsikring som dekker arbeids­takere og enkelte grupper av selvstendig næringsdrivende. Den er ikke obligatorisk for arbeids­takere som tjener mindre enn 400 EUR pr. måned (vel 3000 NOK) eller som har kort­varige ansettelsesforhold (inntil to måneder eller 50 arbeidsdager pr. år). Uføre­pensjonen er finansiert ved innbetalinger fra arbeidstakere og arbeidsgivere, og statlige overføringer. Uføreytelsen er inntekts­avhengig og avhenger av innbetalte bidrag og opptjeningstid.

Inngangskriterier

For å få uførepensjon må en

  1. ha helt eller delvis redusert inntektsevne på grunn av sykdom,

  2. ha vært forsikret i den lovfestede pensjonsordningen i minst fem år, og

  3. ha betalt bidrag i tre av de siste fem årene.

Uførepensjon kan først vurderes dersom (medisinsk eller arbeidsrettet) rehabilitering ikke fører til en bedring av inntektsevnen.

Vanligvis har de som søker om uførepensjon først gått på sykepenger. Etter utløpet av syke­penge­perioden vurderes vedkommende for rehabi­litering og eventuelt uføre­pensjon. Denne vur­der­ingen foretas av medisinsk personale som er ansatt i sosial­forsikrings­systemet. En saks­behandler i sosial­forsikrings­systemet ­velger ut de til­fellene hvor en må foreta en medisinsk vurdering.

Dersom den medisinske vurderingen viser at vedkommende kan fortsette i arbeid, trenger tilpasning i arbeidet, nytt arbeid eller rehabilitering, overføres vedkommende til sosialforsikringssystemet, som er ansvarlig for å iverksette medisinske eller yrkesrettede tiltak.

Dersom den medisinske vurderingen viser at rehabilitering ikke er hensikts­messig over­føres vedkommende til pensjonssystemet. Saksbehandleren vurderer om den fore­liggende informasjonen er tilstrekkelig til å treffe vedtak. Dersom dokumen­tasjonen ikke er til­strekkelig, kan en kreve informasjon/dokumentasjon fra søkerens primær­lege. Dersom grunn­laget fortsatt ikke er tilstrekkelig, kan medisinsk personale ansatt i pensjonssystemet gjøre en vurdering av søkerens helse­tilstand.

Figur 1.4 En skjematisk fremstilling av forholdet mellom ytelser og forholdet
 mellom sosial­forsikrings- og pensjonssystemet i Tyskland

Figur 1.4 En skjematisk fremstilling av forholdet mellom ytelser og forholdet mellom sosial­forsikrings- og pensjonssystemet i Tyskland

Fra 1. januar 2001 er det innført en strengere praksis ved vurderingen av syk­dommens konsekvenser for den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet. Det av­gjørende kriteriet for å få uførepensjon er hvor mange timer en kan arbeide pr. dag gjennom en fem dagers arbeidsuke, i ethvert arbeid. Mens det tidligere ble lagt vekt på situasjonen på arbeidsmarkedet, skal dette nå bare gjøres ved vurderingen av grensen mellom hel og delvis uførhet, det vil si ved vur­der­ingen av om personen kan arbeide mer eller mindre enn tre timer pr. dag.

Personer som grunnet sykdom kan arbeide mindre enn tre timer pr. dag, får full uførepensjon. Den som kan arbeide mellom tre og seks timer pr. dag, får delvis uførepensjon. For den siste gruppen tas det imidlertid hensyn til den konkrete situasjonen på arbeidsmarkedet og om vedkommende rent faktisk får jobb. Dersom vedkommende ikke får jobb, aksepteres det at sykdommen får større konsekvenser i praksis grunnet forhold i arbeidsmarkedet. Ved­kommende får derfor hel uføre­pensjon.

Ytelsene ved alderspensjon og uførepensjon beregnes på samme måte, og en over­føres automatisk til alderspensjonssystemet ved fylte 65 år.

Personer født før 1961 kan søke om å få delvis uførepensjon dersom de er uføre vurdert i forhold til sitt alminnelige arbeid. Vilkåret er at de ikke er i stand til å arbeide mer enn seks timer pr. dag i sitt tidligere yrke. Uførepensjon (hel og delvis) tilstås i prinsippet midlertidig i inntil tre år. Forlengelse er mulig. Etter ni år kan en gjøre krav på en varig ytelse dersom det ikke er utsikter til at helsesituasjonen endres. I tilfeller hvor det er helt klart at situasjonen ikke vil endres, tilstås varig uføre­pensjon.

En må ha betalt bidrag til sosialforsikringssystemet i fem år, hvorav minst tre år i løpet av de siste fem årene før en søker om uførepensjon. Dersom ved­kommende har en yrkesskade eller under spesielle omstendigheter, for eksempel ved nylig full­ført utdannelse, kan en få innvilget uførepensjon selv om innbetalingskravet ikke er oppfylt.

Ytelsesnivå

Uføre­pensjonen er integrert med alderpensjonssystemet og ytelsene er – som i Norge – avledet av den framtidige alderspensjonen. Ved beregningen forutsettes det at ved­kommende ville fortsatt å jobbe fram til fylte 60 år med det samme pensjons­grunnlaget som gjennom­snittet i perioden fram til uførheten inntraff. At opptjeningen av rettigheter til alderspensjon stopper allerede ved fylte 60 år betyr at uføre­pensjonister må akseptere en reduksjon i både uføre­pensjon og den framtidige alders­pensjonen på ti prosent sammenliknet med den pensjonen som hadde kommet til utbetaling hvis vedkommende hadde fortsatt å tjene opp rettigheter fram til den ordinære pensjonsalderen på 65 år.

Ytelsesnivået for delvis uførepensjon tilsvarer halvparten av full uførepensjon.

Perioder hvor en er syk, arbeidsledig, studerer, er på rehabilitering eller hjemme med barn etter fødsel gir opptjening av pensjonsrettigheter.

Det er et tak på opptjeningen av pensjonsrettigheter som i 2006 er 63 000 EUR årlig (om lag 500 000 NOK) i tidligere Vest-Tyskland og 53 000 EUR årlig (vel 420 000 NOK) i tidligere Øst-Tyskland. Det gis altså ikke pensjons­opptjening for inntekter over disse beløpene.

1.9.3.2 Uførepensjon fra supplerende ordninger

De supplerende tjenestepensjonsordningene gir også ytelser ved uførhet. De er imidlertid foreløpig relativt lite utbredt, og har derfor liten betydning for inntekts­nivået for en gjennomsnittlig uføre­pensjonist. Årsaken til den lave utbredelsen er trolig at det offentlige pensjons­­systemet har gitt sjenerøse pensjonsytelser. Det er først etter reformen i 2002 at en har sett en sterk økning i antall personer som er tilknyttet tjenestepensjonsordninger og andre supplerende ordninger.

1.9.3.3 Alderspensjon til uførepensjonister

Som nevnt er uførepensjonen avledet av alderspensjonen. Alderspensjonen beregnes som om uførepensjonistene hadde fortsatt å jobbe etter at uførheten inntraff og fram til fylte 60 år. Overgangen fra uføre- til alderspensjon ved fylte 65 år fører som hovedregel ikke til endringer i pensjonsnivået.

Når opptjeningen stopper ved 60 år, blir uføre- og alderspensjonen vel 10 prosent lavere enn for en person med samme pensjons­grunnlag som fortsetter å jobbe fram til den ordinære pensjons­alderen på 65 år. Dette gjelder dersom vedkommende ikke har full opptjening (35 år) ved fylte 60 år.

Fotnoter

1.

Beskrivelse av det svenske pensjons- og sosialforsikringssystemet finnes på Försäkringskassans hjemmesider (www.forsakringskassan.se) og på det svenske sosialdepartementets hjemmeside (www.regeringen.se/sb/d/1474). Se også Försäkringskassan (2004).

2.

Ett prisbasbelopp er fra 1. januar 2006 fastsatt til 39 700 SEK.

3.

Ett inkomstbasbelopp er fra 1. januar 2006 fastsatt til 44 500 SEK.

4.

Fra 2007 er avgiften økt til 4 prosent for inntekter opp til 30 inkomstbasbelopp. Avgiften skal gradvis økes til 4,5 prosent fram til 2010.

5.

Socialförsäkringsnemnden (SFN) består av 7 medlemmer hvor fordelingen av medlemmer følger etter den prosentvise andel av stemmene som riksdagspartiene får i sine respektive län. To øvrige medlemmer er representanter fra fagorganisasjonene. Medlemmene utnevnes for fire år.

6.

Forsikringstid regnes fra og med det året en fyller 16 år til og med det året en fyller 64 år.

7.

Internettsidene til det danske Sosialdepartementet (www.social.dk) er en innfallsport til informa­sjon om det danske systemet.

8.

LO er hovedorganisasjon for 17 medlemsforbund for arbeidstakere, mens DA (Dansk Arbejds­giver­forening) er hovedorganisasjon for 13 arbeids­giver­organi­sa­sjoner.

9.

Utførlig beskrivelse av det finske pensjonssystemet finnes på internettsidene til FPA (www.fpa.fi) og PSC (www.etk.fi). Se PSC (2005) for en grundig beskrivelse av det finske pensjonssystemet.

10.

Internettsidene til Riksforsikringen (Tryggingastofnun ríkisins), www.tr.is, er et godt utgangs­punkt for informasjon om det islandske sosialforsikringssystemet. Se også Herbertsson (2005) og Ólafsson (2005).

11.

Innfallsport til det nederlandske sosialforsikringssystemet: Det nederlandske arbeids- og sosial­departe­mentets hjemmesider (http://www.employment.gov.nl/). Se også RTV (2004) og de Jong (2006).

12.

Minimumslønnen er fra 1. januar 2006 fastsatt til 1378,65 EUR pr. måned, tilsvarende om lag 135 000 NOK årlig.

13.

Minstekravet var tidligere 15 prosent arbeidsuførhet.

14.

CWI er arbeidssøkernes første kontaktpunkt med stønadssystemet og integreringstjenestene. CWI har ansvar for formidling, informasjon og veiledning av arbeidssøkere.

15.

I en overgangsperiode frem til 2008 vil varigheten på ytelsen avhenge av alder som i den gamle arbeidstakerordningen WAO.

16.

Betingelsene for dette er at tilgangen til ordningen for helt og varig uføre (IVA) er under 25 000 og at arbeidsgiver minimerer sine utbetalinger til arbeidstaker det andre året arbeidstaker er sykemeldt. Tilgangen av helt uføre var om lag 47 000 i 2004 og 22 000 i 2005.

17.

En kortfattet beskrivelse av den franske sosialforsikrings- og pensjonssystemet finnes på MISSOC (Mutual information system on social protection) http://ec.europa.eu/employ­ment_social/­missoc/­2006/­tables_part_2_en.pdf

18.

OECD (2003b): Transforming Disability into Ability .

19.

Ikke obligatorisk for personer som tjener mindre enn 38 EUR pr. uke.

20.

Generell ordning for arbeidstakere - Régime général d"assurance vieillesse des travailleurs salariès, RGATVS .

21.

Landbrukssektoren har egne ordninger.

22.

Association of supplementary pension schemes – A ssociation des régimes de retraites complémentaires

23.

General Association of Executive Pension Institutions - Association Générale des Institutions de Retraite des Cadres

24.

Generell ordning for arbeidstakere - Régime général d"assurance maladie des travailleurs salariés, RGAMTS .

25.

Index-linked Guaranteed Minimum Wages – Salaire Minimum Interprofessionel de Croissance (SMIC). Minstelønnen pr. time var 8,03 EUR i 2006.

26.

Eller gjennomsnittsinntekten i en periode kortere enn 10 år dersom dette gir en gunstigere ytelse.

27.

En kortfattet beskrivelse av det tyske sosialforsikrings- og pensjonssystemet finnes på MISSOC (Mutual information system on social protection) http://ec.europa.eu/employment_social/­missoc/­2006/­tables_part_1_en.pdf. Se også Börsch-Supan og Wilke (2003).

28.

Unntak for selvstendig næringsdrivende og gruvearbeidere.

29.

Dersom inntekten tilsvarer gjennomsnittsinntekten får en ett opptjeningspoeng. Dersom inn­tekten er halvparten av gjennomsnittsinntekten får en 0,5 opptjeningspoeng. Dersom inntekten er 50 prosent høyere enn gjennomsnittsinntekten får en 1,5 opptjeningspoeng

Til forsiden