NOU 2011: 21

Når døden tjener livet— Et forslag til nye lover om transplantasjon, obduksjon og avgivelse av lik

Til innholdsfortegnelse

10 Sentrale drøftelser – Avgivelse av lik

10.1 Gjeldende rett

I 1963 fikk Universitetet i Bergen i oppdrag å lage utkast til en lov om avgivelse av lik. Utkastet tillot de anatomiske institutter å kreve avgivelse av lik, fostre og barn som dør innen 24 timer etter fødselen, samt avgivelse av organer, organdeler eller legemsdeler som ble fjernet i kurativt øyemed eller ved obduksjon. Avgivelse av lik kunne bare finne sted der avdøde hadde gitt uttrykkelig tillatelse, eller der avdøde ikke hadde pårørende, eller der pårørende ikke dro omsorg for begravelsen og samtidig ikke nedla forbud mot avgivelse. Lovutkastet kom aldri til vedtakelse, og da 1971-komiteen ble oppnevnt, omfattet mandatet også regler om avgivelse av lik.

1971-komiteen mente at man i hovedsak burde basere avgivelse av lik på frivillige bestemmelser da man anså at allmennheten hadde en voksende forståelse for dette behovet. Det ble vist til Danmark der det hadde hatt stor effekt å bekjentgjøre behovet for at flere personer stilte sitt legeme til disposisjon for undervisningsformål.

Det medisinske fakultet i Bergen hadde imidlertid gått ut med informasjon om avgivelse i testament uten at det hadde ført til noen økning i tilgangen, og var følgelig skeptisk til at tvungen avgivelse av lik skulle opphøre. Justisdepartementet sluttet seg til dette og opprettholdt tidligere rett på dette punkt.

Etter transplantasjonsloven § 9 første ledd a) kan lik doneres til forskning og undervisning dersom det er gitt skriftlig tillatelse fra avdøde mens han levde. Avdøde må ha vært over 18 år da tillatelsen ble gitt. Etter § 9 b) kan man kreve avgitt lik som er i det offentliges varetekt, når avdødes nærmeste samtykker i slik avgivelse eller ikke påtar seg å dra omsorg for gravferden. Sistnevnte grunnlag kan ikke gjøres gjeldende dersom det er grunn til å anta at avgivelse vil være i strid med avdødes livssyn, eller forbud mot avgivelse nedlegges av avdødes nærmeste. Avgivelse av lik etter § 9 b) blir ikke praktisert i dag.

Avgivelse av organer, organdeler og legemsdeler som fjernes ved obduksjon eller i kurativt øyemed var tilstrekkelig å regulere i forskrifter. Det var heller ingen grunn til å lovregulere avgivelse av fostre. Dette kunne finne sted med mindre det ble nedlagt protest mot det. Avgivelse av dødfødte eller barn som døde kort etter fødselen, burde likestilles med avgivelse av lik. Justisdepartementet sluttet seg til komiteens synspunkter.

Av hensyn til en allmenn redsel for å bli gjenkjent som avdød av studenter, mente komiteen at det burde vurderes å ta inn bestemmelser om taushetsplikt for studentene.

Forskrift 11.1.1985 nr. 19 om avgjeving av lik til bruk for undervisning og forsking og andre medisinske fag ved universiteta og andre lærestader gir nærmere bestemmelser til loven. Forskriften bestemmer blant annet at liket skal behandles med respekt, og at det skal føres protokoll over de lik som blir avgitt. Etter forskriften kan liket kun beholdes opp til to år dersom ikke særlige hensyn taler for at det oppbevares i lengre tid. Er det behov for å beholde liket i mer enn tre år, kreves samtykke fra departementet.1 I tillegg bestemmer forskriften at dødfødt barn fra 28 ukers svangerskapsvarighet skal regnes som «lik».

10.2 Utvalgets vurdering av regelverket

Avdøde som har donert sitt legeme til undervisning og forsking, sendes i dag til fire universitet; Universitetet i Oslo (UIO), Universitetet i Bergen (UIB), Universitetet i Trondheim (NTNU) og Universitetet i Tromsø (UIT). Både UIB og NTNU oppgir at det ikke mottas nok lik. Selv om dette i noen grad avhjelpes ved at det blir tilsendt lik fra UIO, fører manglende tilgang på lik til at undervisningen blir dårligere.

At lik fra avdøde som er i offentlig varetekt, kan avgis når avdødes nærmeste samtykker eller ikke påtar seg å dra omsorg for gravferden, anser Utvalget for å være en foreldet praksis. I praksis må døde balsameres innen 24 timer, noe som krever raskere håndtering enn det som ofte er praktisk mulig hvis man skal avklare med pårørende om hvorvidt de skal betale for gravferden eller ikke. I tillegg kan denne praksis lett gi assosiasjoner til den gang man rekrutterte lik fra fengsler og ila disseksjon som en tilleggstraff. Det er i prinsippet ingen forskjell i samtykkekompetanse mellom myndige personer i eller utenfor fengsel. De som dør i offentlig varetekt, skal derfor behandles på samme måte som andre borgere.

Derimot bør man vurdere å åpne for muligheten av at avtale om avgivelse av lik kan inngås på vegne av borgere over 18 som ikke er samtykkekompetente. Dette kan for eksempel gjelde senil demente. Det kan tenkes av avdøde har ønsket å donere sitt legeme før han/hun ble dement, og at pårørende har kunnskap om dette. Pårørende eller oppnevnt verge vil i så tilfelle måtte handle på vegne av avdøde.

Legemedonasjon er et aktivt samtykke. Utvalget mener at dagens samtykkeregler bør opprettholdes, men at andre tiltak også bør vurderes for å bedre tilgangen. Selv om alle universitetene har informasjon om avgivelse av lik på sine nettsteder, er mange av dem lite tilgjengelige. I så måte er det viktig at informasjon om ordningen er lett tilgjengelig gjennom nettsider og i brosjyrer. Det bør også være mulig å hente ut skjema om samtykke fra nettsidene.

Dagens lov gir ingen regler for hvordan man skal prioritere der avdøde også er aktuell som donor, eller der det er ønskelig med obduksjon. Obduksjon har dog forrang der det er aktuelt med rettslig obduksjon, eller obduksjon etter smittevernloven. Noen sykdommer eller andre medisinske årsaker gjør liket uegnet for anatomiundervisning (for eksempel åpne sår, manglende organer etter operative inngrep, amputasjoner etc.) og det vil da være naturlig i stedet å utføre en medisinsk obduksjon.

Et skriftlig samtykke om donasjon av legemet til forskning og undervisning har forrang framfor donasjon av organer, med mindre avdøde har gitt uttrykk for at donasjon skal prioriteres fremfor avgivelse til forskning og undervisning. Der avdøde for eksempel har testamentert sitt legeme og samtidig fylt ut et donorkort for organdonasjon, bør organdonasjon prioriteres foran legemedonasjon.

Utvalget ser ingen grunn til å gjøre endringer i hvor lenge et legeme bør oppbevares. I praksis blir det oppbevart mellom ett og tre år.

Fotnoter

1.

Kunnskapsdepartementet

Til dokumentets forside