Del 1
Mandat og sammendrag

1 Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid

1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Regjeringen oppnevnte 10. februar 2023 et uavhengig utvalg for å granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken og foreta en gjennomgang av Kommisjonen for gjenopptakelse i straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen).

Utvalget har vært sammensatt slik:

• professor ph.d. Jon Petter Rui, Bergen (leder)

• lagdommer ph.d. Susann Funderud Skogvang, Tromsø

• vicestatsadvokat Iren Mirmojtahedi Hagen, København

• docent ph.d. Anders Nordgaard, Linköping

• advokat Inger Marie Sunde, Stavanger

• politioverbetjent Ingrid Tveit, Nittedal

• professor dr.philos. Arne Johan Vetlesen, Horten

Utvalget har vært bistått av et sekretariat, som har bestått av Tage Henningsen (leder), Mina Hoff, Didrik Beck Rodarte og Erlend Kragh Nyhus.

1.2 Utvalgets mandat

Baneheia-utvalget har fått følgende mandat:

«1. Bakgrunn

To jenter på henholdsvis åtte og ti år ble 19. mai 2000 voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble ved Agder lagmannsretts dom 13. februar 2002 dømt for ugjerningene. Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring, mens Jan Helge Andersen ble idømt 19 års fengsel. Viggo Kristiansen har hele tiden hevdet at han er uskyldig, og har begjært saken gjenåpnet fem ganger, siste gang ved begjæring 18. juni 2017.

Gjenopptakelseskommisjonen besluttet 18. februar 2021 at saken skulle gjenåpnes. Med bakgrunn i Oslo statsadvokatembeters innstilling 2. september 2022, konkluderte riksadvokaten 21. oktober 2022 med at det skulle nedlegges påstand om frifinnelse. Borgarting lagmannsrett avsa 15. desember 2022 frifinnende dom mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken.

2. Mandat

Formålet med granskningen er å finne årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt og klarlegge hvorfor begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer, samt identifisere eventuelle læringspunkter for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden og sikre et godt gjenåpningsinstitutt.

Utvalget skal gjennomføre en grundig granskning av alle sider av straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken fra det tidspunktet politiet startet etterforskningen og frem til Borgarting lagmannsrett avsa frifinnende dom 15. desember 2022.

Granskningen skal omfatte håndteringen av saken hos alle aktører som har vært involvert, herunder politiet, påtalemyndigheten, domstolene, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og Gjenopptakelseskommisjonen.

Utvalget skal klarlegge hva som skjedde, og hvilken kunnskap de ulike aktørene satt med på de ulike stadiene av prosessen.

Utvalget skal vurdere om lov, forskrift, retningslinjer og prinsipper med videre som var gjeldende i den relevante tidsperioden ble etterlevd av aktørene, og om skjønnet som ble utøvd innenfor rammen av disse var forsvarlig.

Utvalget skal videre vurdere om regelverket, rutiner og praksis som gjaldt da straffesaken og begjæringene om gjenåpning ble behandlet, var tilfredsstillende. Utvalget skal også vurdere hvilken betydning eventuelle svakheter hadde for at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt og for at flere begjæringer om gjenåpning ble avslått.

Utvalget skal særlig klarlegge og vurdere

• politiets organisering og organisasjonskultur, herunder sammensetning av etterforskningsteam og samhandlingsklima

• kvaliteten i politiets etterforskning

• påtalemyndighetens rolle under etterforskningen og samarbeidet mellom politiet og høyere påtalemyndighet

• informasjonsflyten mellom politiet og domstolene under etterforskningen

• politiets samarbeid med eksterne aktører og sakkyndige, slik som Telenor, Teleplan og Rettsmedisinsk institutt (nåværende OUS)

• om politiet, påtalemyndigheten og Gjenopptakelseskommisjonen oppfylte sin plikt til å sørge for at saken ble tilstrekkelig opplyst

• om påtalemyndighetens objektivitetsplikt, som i dag er nedfelt i straffeprosessloven § 55 annet ledd og § 226 tredje ledd, har vært overholdt

• hvilket bevismateriale og hvilke opplysninger som forelå på de ulike stadiene av saken

• om forsvarerne har fått tilgang til dokumenter og opplysninger om etterforskningen i saken i rett tid i henhold til straffeprosesslovens regler

• om og eventuelt i hvilken grad politiet og påtalemyndigheten hadde opplysninger som kunne skape berettiget tvil om tiltalen og senere dommer var riktige

• om og på hvilket tidspunkt forsvarerne fikk tilgang til eventuelle opplysninger som kunne skape berettiget tvil om tiltalen og senere dommer var riktige

• på hvilket tidspunkt slike opplysninger eventuelt forelå, hvordan de i så fall ble vurdert av påtalemyndigheten og presentert for domstolene under behandlingen av straffesakene og for Gjenopptakelseskommisjonen under behandlingen av begjæringene om gjenåpning

• hvordan påtalemyndigheten vurderte og presenterte bevismaterialet for domstolene, hvilke prosessuelle avgjørelser som ble tatt med hensyn til bevisførselen og hvilket faktisk grunnlag domstolene bygget sine avgjørelser på

• hvilke opplysninger Gjenopptakelseskommisjonen baserte sine avgjørelser på og om det var mer kommisjonen kunne og burde ha gjort for å belyse saken

• kvaliteten i Gjenopptakelseskommisjonens utredning, herunder ressurser, kompetanse og verktøy for gjennomgang av stor sak innenfor adekvat saksbehandlingstid, samt kommisjonens samarbeid med partene og innhenting av informasjon fra dem

• om habilitetskravet ble tilstrekkelig ivaretatt i alle ledd

Granskningen skal ikke omfatte spørsmålet om noen av aktørene som har hatt befatning med saken har gjort seg skyldig i et straffbart forhold, men det kan gis uttrykk for kritikk i den grad utvalget finner dette berettiget. Formålet med granskningen er ikke å utpeke enkeltpersoner som er ansvarlige for feil, men å sørge for at alle sider av saken blir grundig vurdert for å kunne ta lærdom av den.

Granskningen skal ikke omfatte de øvrige postene i tiltalen som Viggo Kristiansen er dømt for. Utvalget kan imidlertid se nærmere på hvordan de øvrige postene ble etterforsket og behandlet i retten i den grad det er av betydning for etterforskingen eller domstolsbehandlingen av Baneheia-saken. Granskningen skal heller ikke omfatte postene i tiltalen som gjelder Jan Helge Andersen. Utvalget kan likevel se nærmere på etterforskningen og domstolsbehandlingen knyttet til Jan Helge Andersen, i den grad det er av betydning for etterforskningen eller domstolsbehandlingen av Viggo Kristiansen sin sak.

Utvalget skal, basert på sin gjennomgang og de funn som avdekkes, foreslå endringer i dagens regelverk, rutiner, praksis, utdanning og opplæring etc. som anses nødvendig.

På grunnlag av vurderingen av straffesaksbehandlingen i Baneheia-saken, skal utvalget vurdere behovet for endringer i statens økonomiske, regulative, organisatoriske og pedagogiske virkemidler for å ivareta effektivitet og rettssikkerhet i straffesakskjeden, jf. instruks for utredning av statlige tiltak (utredningsinstruksen). Det skal i den forbindelse blant annet også vurderes om Viggo Kristiansens forsvarere har fått tilstrekkelig kompensasjon til å kunne ivareta sin klients interesser.

Hensikten med endringene skal være å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden, men utvalget må også drøfte eventuelle sammenhenger med andre verdier og hensyn som ligger til grunn for straffesaksbehandlingen.

Utvalget skal vurdere Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet i tråd med representantforslag 30 S (2022–2023) der det foreslås at regjeringen setter ned et utvalg som skal gjennomgå Gjenopptakelseskommisjonens oppbygging og struktur, samt komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til behandlingen av gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet.

Utvalget skal i denne forbindelse også vurdere om regelverk og praksis knyttet til påtalemyndighetens behandling av begjæringer om gjenåpning er tilfredsstillende. Herunder skal utvalget vurdere om påtalemyndigheten har eller bør ha en selvstendig rett, og eventuelt plikt, til å iverksette etterforskning når det foreligger begjæring om gjenåpning. I den forbindelse skal det også vurderes hva som i så fall bør være forholdet til Gjenopptakelseskommisjonens undersøkelser etter strpl. § 398 flg. Utvalget skal videre utrede om, og eventuelt i hvilke tilfeller og på hvilket stadium, gjenåpningssaken bør overføres til et annet politidistrikt og statsadvokatembete enn det som behandlet den opprinnelige straffesaken.

En gransking av domstolenes rolle i straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken må ikke innebære en overprøving av domstolenes avgjørelser i strid med det konstitusjonelle og grunnlovfestede prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans. For utvalget vil dette bety at granskningen ikke skal omfatte Borgarting lagmannsretts frifinnende dom av 15. desember 2022. Utvalget skal ved granskningen for øvrig se hen til domstolenes, påtalemyndighetens og Gjenopptakelseskommisjonens uavhengige roller.

3. Granskningsutvalgets arbeid

Utvalget skal foreta de undersøkelsene og innhente de opplysningene som er nødvendige for å besvare mandatet. Det kan også være nødvendig for utvalget å innhente dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger. Regjeringen vil derfor fremme et lovforslag for å gi tilstrekkelig tilgang til taushetsbelagte opplysninger til utvalget og utvalgets sekretariat.

Utvalget skal utføre sitt arbeid i tråd med veilederen ‘Utvalgsarbeid i staten: En veileder for ledere, medlemmer og sekretærer i statlige utredningsutvalg.’

De økonomiske og administrative konsekvensene av tiltak skal, så langt det er hensiktsmessig og mulig innenfor tidsfristen for utvalgets arbeid, utredes i samsvar med reglene i utredningsinstruksen. Minst ett løsningsforslag i utredningen skal være basert på uendret ressursbruk for staten totalt sett. Anslagene for økonomiske konsekvenser skal beskrives over tid. I tilfeller hvor det er vanskelig å gi presise anslag, kan det tas i bruk grove estimater eller intervaller. Utvalget skal vurdere om noen tiltak krever grundigere utredninger enn minimumskravene i utredningsinstruksen. For tiltak med vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger skal det gjennomføres en analyse i samsvar med gjeldende rundskriv for samfunnsøkonomiske analyser.

Utvalget skal levere sin utredning innen utgangen av 2024.»

1.3 Om inndelingen i to utredninger

Mandatet angir at Baneheia-utvalgets arbeid har to hovedformål: For det første skal det gjennomføres en grundig granskning av alle sider av straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken fra oppstarten av etterforskningen i mai 2000 og frem til Borgarting lagmannsretts frifinnende dom 15. desember 2022. Funnene fra granskningen presenteres i denne utredningen.

For det andre skal det foretas en særskilt gjennomgang av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen) i tråd med representantforslag 30 S (2022–2023), hvor det foreslås at regjeringen

«sette[r] ned et utvalg som skal gjennomgå Gjenopptakelseskommisjonens oppbygging og struktur samt komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet».

Utvalget avga 20. desember 2024 en utredning om gjenåpningssystemet, NOU 2024: 24 Prøvd på nytt – Gjennomgang av gjenåpningssystemet for straffesaker. I utredningen foretas en helhetlig gjennomgang av kommisjonens virksomhet i tråd med føringene i mandatet. Baneheia-saken danner et viktig bakteppe, men for utvalget har det vært et selvstendig poeng at forslag til endringer ikke i uforholdsmessig grad baseres på læringspunktene fra én sak. Utvalget besluttet derfor å drøfte Baneheia-saken og gjennomgangen av kommisjonens virksomhet i separate utredninger.

Utvalget avgir med dette sin utredning om straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Utredningen tar også for seg gjenåpningsprosessen i saken, som foregikk mellom 2008 og 2022.

Rapporten er avgitt etter den opprinnelige fristen i mandatet, som var innen utgangen av 2024. I NOU 2024: 24 Prøvd på nytt opplyste utvalget at delutredningen om Baneheia-saken først ville bli levert etter at det forelå rettskraftig dom i den gjenåpnede straffesaken mot Jan Helge Andersen for drapet på Lena Sløgedal Paulsen:

«Granskningen av straffeforfølgningen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken – inkludert gjenåpningsprosessen – vil publiseres som en egen NOU. Denne utredningen leveres på et senere tidspunkt som per nå er uavklart. Dette har sammenheng med den pågående straffesaken mot Jan Helge Andersen. Utvalget har i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet besluttet at ferdigstillelsen og publiseringen av utredningen som gjelder granskningen av Baneheia-saken, skal utsettes til etter at det foreligger rettskraftig dom i saken mot Andersen. Grunnen er at Andersen i medhold av Grunnloven § 96 annet ledd har ‘rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven’. Uskyldspresumsjonen setter grenser for hvor langt staten kan gå i å konstatere straffskyld før det foreligger rettskraftig dom om forholdet. Ettersom granskningen av Baneheia-saken nødvendiggjør vurderinger av bevisene som talte for og imot Kristiansens og Andersens skyld, er det etter utvalgets syn grunn til å avvente rettskraftig dom i saken mot Andersen før denne delutredningen leveres.»1

Den frifinnende delen av Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 mot Andersen ble gjenåpnet til skade for Andersen i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse 15. juni 2023 (GK-2023-114) vedrørende drapet på Lena Sløgedal Paulsen. Den 12. januar 2024 besluttet riksadvokaten å reise tiltale mot Andersen for drapet, jf. straffeloven 1902 § 233. Ved Sør-Rogaland tingretts dom 2. juli 2024 ble Andersen funnet skyldig i drapet på Sløgedal Paulsen. Straffen ble satt til fengsel i to år.2 Andersen anket dommen til Gulating lagmannsrett, som ved dom 30. juni 2025 opprettholdt tingrettens avgjørelse av straffekravet, men satte straffen til forvaring i to år uten minstetid. Dommen ble avsagt under dissens 5-2. Mindretallet, de to fagdommerne, mente at vilkårene for forvaring ikke var oppfylt. Andersen anket reaksjonsfastsettelsen til Høyesterett. Ved Høyesteretts dom 22. januar 2026 (HR-2026-167-A) ble straffen under dissens 4-1 satt til forvaring i to år uten fastsettelse av minstetid. Flertallet la til grunn at det fortsatt var nærliggende fare for gjentakelse av alvorlige seksuallovbrudd, og at en fengselsstraff på to år ikke ville gi tilstrekkelig vern av samfunnet. Andersens anke ble etter dette forkastet.

1.4 Utvalgets forståelse av mandatet. Utredningens oppbygning

Granskningen av Baneheia-saken skal i henhold til mandatet tjene flere formål: For det første skal granskningen finne årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt. For det andre skal utvalgets undersøkelser klarlegge hvorfor begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer. Et tredje formål med granskningen er å identifisere eventuelle læringspunkter for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden og sikre et godt gjenåpningsinstitutt.

For å oppnå formålene i mandatet har det vært behov for å foreta en grundig gjennomgang av alle sider av straffesaken mot Kristiansen i Baneheia-saken fra det tidspunktet politiet startet etterforskningen og frem til Borgarting lagmannsrett avsa frifinnende dom 15. desember 2022. I tråd med mandatet har granskningen omfattet håndteringen av saken hos alle aktører som har vært involvert. Utvalget har søkt å klarlegge hva som skjedde, og hvilken kunnskap de ulike aktørene satt med på de ulike stadiene av prosessen. I mandatet oppgis det flere spesifikke forhold som skal klarlegges og vurderes. Det pekes samtidig på at formålet med granskningen ikke er å utpeke enkeltpersoner som er ansvarlige for feil, men at utvalget kan gi uttrykk for kritikk i den grad den finner det berettiget.

Ifølge mandatet skal utvalget «vurdere om lov, forskrift, retningslinjer og prinsipper med videre som var gjeldende i den relevante tidsperioden ble etterlevd av aktørene, og om skjønnet som ble utøvd innenfor rammen av disse var forsvarlig». I praksis betyr dette at aktørenes opptreden under den opprinnelige etterforskningen og domstolsbehandlingen skal vurderes etter reglene og retningslinjene som gjaldt i 2000–2002.3 Tilsvarende gjelder i relasjon til gjenåpningsprosessen (2008–2022). Det er viktig å understreke at det ikke er gitt at feil, svakheter eller mangler ved aktørenes håndtering samtidig er å anse som årsaker til den uriktige domfellelsen eller til at flere begjæringer om gjenåpning er blitt avslått. Hvilke forhold som inngår i årsaksbildet, beror på en skjønnsmessig vurdering.

Utvalget har valgt å behandle straffesakens ulike stadier i hver sin del av utredningen. Fremstillingen er i all hovedsak kronologisk. For hver fase i saken gis det først en grundig gjennomgang av relevante faktiske forhold. Utvalgets vurderinger følger deretter i et separat kapittel. I del II (kapittel 3 til 5) gjennomgås og vurderes etterforskningen og tiltalen. I del III (kapittel 6 til 10) gjøres det samme for domstolsbehandlingen. Gjenåpningsprosessen gjennomgås og vurderes i del IV (kapittel 11–12).

I kapittel 10 sammenfatter utvalget sine synspunkter på hvorfor Kristiansen ble uriktig dømt. Som det vil fremgå, mener utvalget at svikt i domstolenes bevisvurdering er den mest sentrale årsaksfaktoren. Hvorfor Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk, er likeledes søkt besvart i kapittel 12. Etter utvalgets syn er hovedårsaken at kommisjonen ikke tok konkret stilling til holdbarheten av rettens slutninger om de opprinnelige DNA-bevisene før i 2021. Dette har igjen sammenheng med flere forhold, blant annet manglende overholdelse av kommisjonens utredningsplikt.

Utredningen er omfattende. I deler av utredningen, særlig de deskriptive kapitlene, er detaljnivået svært høyt. I kapittel 2 gis det derfor et grundig sammendrag av utredningens innhold. Underveis gis det også flere oppsummeringer av faktiske forhold og utvalgets funn og vurderinger. Vurderingskapitlene er søkt utformet slik at de står på egne ben og ikke forutsetter særlige forkunnskaper.

Etter mandatet skal utvalget, basert på sin gjennomgang og sine funn, foreslå endringer i dagens regelverk, rutiner, praksis, utdanning og opplæring som anses nødvendige. Læringspunktene og tiltakene i den foreliggende utredningen er først og fremst knyttet til behovet for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden, se del V (kapittel 13 til 16). Læringspunkter og tiltak for å sikre et godt gjenåpningsinstitutt er gjennomgående behandlet i utvalgets delutredning om gjenåpningssystemet i straffesaker.4

1.5 Utvalgets arbeid

Utvalget har avholdt 19 utvalgsmøter, første gang 15. mars 2023 og siste gang 6. august 2025. Et flertall av møtene har gått over to dager.

Utvalget har arbeidet parallelt med utredningen om Baneheia-saken og utredningen om gjenåpningssystemet i straffesaker. I de fleste møtene har utvalget drøftet spørsmål av betydning for begge delutredningene. Samtlige utvalgsmedlemmer har i utgangspunktet deltatt på alle møter, uavhengig av hvilke temaer som har blitt drøftet. Den følgende redegjørelsen gjelder den delen av utvalgets arbeid som hovedsakelig knytter seg til granskningen av Baneheia-saken.5

Etter at utvalget ble oppnevnt, vedtok Stortinget en egen lov for å sikre utvalget tilgang til nødvendige opplysninger. Lov 9. juni 2023 nr. 16 om informasjonstilgang m.m. for det uavhengige utvalget som skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken og foreta en gjennomgang av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Baneheia-utvalget) trådte i kraft straks.

Etter loven § 2 kan enhver uten hinder av taushetsplikt gi utvalget opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid. Lovens forarbeider fremhever at hensynet til utvalgets legitimitet og tilliten til dets arbeid tilsier at utvalget i stor utstrekning bør få tilgang til aktuelle straffesaksopplysninger, jf. Prop. 98 L (2022–2023) punkt 5.3.2 s. 26. Det pekes samme sted på at politiet og påtalemyndigheten bør være tilbakeholdne med å nekte utvalget opplysninger. Opplysninger som utvalget mottar, kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak eller som dokumentasjon i en tilsynssak, jf. loven § 5.

Som ledd i informasjonsinnhentingen har utvalget fått tilgang til straffesaksdokumentene i Baneheia-saken og relaterte straffesaker som berøres av mandatet. Under ledelse av Oslo statsadvokatembeter (nå Øst statsadvokatembeter)6 gjennomførte Oslo politidistrikt en omfattende etterforskning og saksgjennomgang i 2021–2022.7 Gjennom Oslo politidistrikt har utvalget fått utlevert dokumenter, informasjon og materiale fra både den opprinnelige og den nye etterforskningen. Materialet er samlet sett svært omfattende og inkluderer politiets interne dokumenter, herunder interne notater, spaningsrapporter, tidslinjer, lydopptak, bilde- og videomateriale mv. Saksdokumenter fra gjenåpningsprosessen er innhentet direkte fra Gjenopptakelseskommisjonen.

Ved granskningen har utvalget primært bygget på det nevnte materialet. I tillegg har utvalget sett grunn til å gjennomføre en del samtaler med personer som har hatt sentrale roller i Baneheia-saken. Ettersom risikoen for feilerindringer mange år senere er betydelig, har utvalget imidlertid vært tilbakeholden med å legge vekt på muntlige opplysninger som ikke underbygges av tidsnær dokumentasjon.

Totalt anslås det at utvalget har hatt møter og samtaler med ca. 80–90 personer i forbindelse med granskningen av Baneheia-saken. I en del tilfeller har de samme personene også vært avhørt av Oslo politidistrikt, og politirapporter fra disse avhørene er inntatt i straffesaksdokumentene. De fleste som har hatt sentrale roller i saken, har fått mulighet til å møte utvalget, og de aller fleste har takket ja. Det har vært et siktemål at samtalene med utvalget skulle skje i fortrolighet. På denne bakgrunn har utvalget valgt ikke å navngi eller sitere direkte personene som har hatt samtaler med utvalget, med mindre det har vært særlig behov for det. En overordnet og ikke-uttømmende oversikt over samtalene gis i det følgende:

Utvalget har hatt flere møter og løpende dialog med statsadvokater fra Oslo statsadvokatembeter og tjenestepersoner fra Oslo politidistrikt som har vært involvert i den nye Baneheia-etterforskningen. Den 10. mai 2023 fikk utvalgsmedlemmene og sekretariatet en verdifull innføring i Baneheia-saken og hovedfunnene fra den nye etterforskningen. Oslo politidistrikt har besvart en rekke henvendelser om straffesaksdokumentene, den nye etterforskningen og diverse praktiske spørsmål.

Høsten 2023 gjennomførte utvalget til sammen tre reiser til Kristiansand. I løpet av disse besøkene hadde utvalget en rekke samtaler med medlemmer av etterforskningsgruppen og ledergruppen fra 2000. Det ble også avholdt møter med tjenestepersonene i påtalemyndigheten som behandlet Kristiansens ulike gjenåpningsbegjæringer i perioden fra 2008 til 2021. Under det første besøket i august 2023 var utvalget på befaring i Baneheiaområdet og på åstedet, og ble i denne forbindelse bistått av en statsadvokat fra Oslo statsadvokatembeter.

Utvalget har hatt samtaler med personer ved Riksadvokatembetet som har hatt roller i Baneheia-saken, også personer som var tilknyttet embetet da tiltalen mot Kristiansen ble tatt ut i februar 2001. I tillegg har utvalget hatt en samtale med den statsadvokaten fra Agder statsadvokatembeter som var aktor ved den opprinnelige domstolsbehandlingen i 2001–2002. Vedkommende har velvillig delt en del eget materiale fra domstolsbehandlingen med utvalget, blant annet prosedyremanus fra lagmannsretten. Utvalget har også møtt Kripos-medarbeiderne som sommeren 2000 arbeidet med den såkalte gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken.

Videre har utvalget hatt samtaler med sakkyndige som vitnet for byretten og/eller lagmannsretten i 2001–2002, samt med de sakkyndige som produserte skriftlige erklæringer i forbindelse med gjenåpningsprosessen. Utvalget har dessuten hatt flere møter med Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker, som er underlagt Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus. Kort tid etter oppstarten av granskningsarbeidet ga seksjonen utvalgsmedlemmene og sekretariatet en generell innføring i DNA og rettsgenetisk arbeid. Det har også vært avholdt flere møter med genetisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), herunder personer som har avgitt uttalelser i Baneheia-saken. Utvalget har også hatt et digitalt møte med rettsgenetikere ved Universitetet i Santiago de Compostela i Spania, som høsten 2000 utførte DNA-undersøkelser som kom til å stå sentralt i saken. Det har også blitt gjennomført samtaler med nåværende og tidligere ledere, kommisjonsmedlemmer og utredere i Gjenopptakelseskommisjonen som har vært involvert i behandlingen av Kristiansens forskjellige gjenåpningsbegjæringer.

Utvalget har hatt samtaler med Kristiansens forsvarsadvokater i forbindelse med domstolsbehandlingen og gjenåpningsprosessen. Forsvarerne fra den opprinnelige domstolsbehandlingen har velvillig delt prosedyremanus, notater fra rettsforhandlingene og annet materiale med utvalget. Også medlemmene av Kristiansens «støttegruppe» har fortalt utvalget om sitt arbeid med å få saken gjenåpnet. Utvalget har også møtt Kristiansen selv.

En viktig del av granskningen er å identifisere læringspunkter og tiltak for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden. Utvalget har derfor hatt en del samtaler med personer som besitter ekspertise og kompetanse innen fagområder av betydning for granskningen, slik som rettsgenetikk, rettspatologi, teledata, avhørsteknikk, etterforskningsledelse og vitnepsykologi. I februar 2024 tilbød politiførstebetjent (PhD) Asbjørn Rachlew utvalget en betenkning om bevisvurdering fra et beslutningspsykologisk perspektiv. Bekreftelsesfeller og bevisvurdering – en betenkning knyttet til granskningen av Baneheia-saken ble avgitt 2. mai 2024 og er inntatt som et digitalt vedlegg til utredningen. Førsteamanuensis Ivar Fahsing, som har doktorgrad i emnet, er medforfatter.

I februar 2024 ble det gjennomført et utvalgsmøte i Bergen. Det ble i denne forbindelse avholdt et internt seminar om bevisvurdering i straffesaker og tiltak for å motvirke uriktige domfellelser, med deltakelse fra professorer ved Det juridiske fakultet og Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Advokatforeningen har bistått utvalget med å utarbeide en spørreundersøkelse som dels omhandlet praktiseringen av beviskravet i norske domstoler, og dels gjaldt gjenåpningssystemet i straffesaker. Spørreundersøkelsen ble i april 2024 sendt digitalt til alle medlemmer i Advokatforeningen som er registrert som forsvarere. I kapittel 14 gjøres det nærmere rede for funnene fra undersøkelsen om praktiseringen av beviskravet. I utvalgets delutredning om gjenåpningssystemet, NOU 2024: 24 Prøvd på nytt, er det redegjort for den delen av undersøkelsen som omhandler gjenåpningssystemet.8

Utvalgets sekretariat har disponert kontorer i Justis- og beredskapsdepartementets lokaler. De fleste intervjuene og utvalgsmøtene har også blitt avholdt der.

2 Sammendrag

2.1 Baneheia-saken i hovedtrekk

Om kvelden fredag 19. mai 2000 forsvant åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen etter en badetur i tjernet 3. Stampe i turområdet Baneheia i Kristiansand. Det ble igangsatt en omfattende leteaksjon, som ledet til at jentene to dager senere, søndag 21. mai, ble funnet døde. Obduksjonene viste at begge jentene var blitt utsatt for seksuelle overgrep og var drept med kniv.

Politiet gjennomførte en omfattende etterforskning, som ledet til at kameratene Jan Helge Andersen (19 år) og Viggo Kristiansen (21 år) ble pågrepet 13. september 2000. Gjennombruddet i etterforskningen kom da politiet kort tid før pågripelsen fikk DNA-treff på Andersen fra et hår funnet på åstedet. Politiet hadde i forkant lenge hatt en mistanke om at Andersen og Kristiansen sammen sto bak ugjerningene.

Under en samtale med politiet etter pågripelsen, men før det formelle avhøret hadde begynt, fikk Andersen vite at politiet var sikre på at han var en av gjerningspersonene, men også at politiet mistenkte Kristiansen for å ha vært den mest aktive på åstedet. Politiet åpnet i denne forbindelse for at Andersen selv var «et slags offer». Etter dette avga Andersen forklaring om at Kristiansen var initiativtaker og hovedmann, og at han selv hadde utført ett av drapene, under tvang fra Kristiansen. I et senere avhør forklarte Andersen at Kristiansen også hadde tvunget ham til å forgripe seg seksuelt på den ene av jentene. Kristiansen forklarte på sin side at han hadde vært hjemme i det aktuelle tidsrommet, og han nektet for enhver befatning med de straffbare handlingene.

Under etterforskningen ble det utført enkelte DNA-analyser ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Den 25. oktober 2000, etter pågripelsene, fikk etterforskningsledelsen muntlig rapport fra Rettsmedisinsk institutt om USCs foreløpige analyseresultater. Neste dag ble pressen orientert om at det var gjort DNA-funn som med sikkerhet knyttet Kristiansen til de straffbare handlingene i Baneheia-saken. Saken ble etter dette regnet som oppklart fra politiets side. Den 16. februar 2001 ble det tatt ut tiltale mot Andersen og Kristiansen for voldtektene og drapene i Baneheia-saken.

Hovedforhandlingen i Kristiansand byrett ble gjennomført i tidsrommet 23. april til 25. mai 2001. Under hovedforhandlingen kom det frem at DNA-beviset var vesentlig svakere enn det som hadde blitt formidlet til pressen. Fra påtalemyndighetens side ble det imidlertid anført at bevisføringen indikerte at DNA-resultatene ga en sikker bekreftelse på at overgrepene hadde blitt begått av to gjerningsmenn.

Tiltalebeslutningen bygget på at de straffbare handlingene ble begått i tidsrommet kl. 19.00 til 20.00. Under hovedforhandlingen kom det imidlertid frem at det fra Kristiansens mobil var sendt og mottatt fire tekstmeldinger kl. 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37 over basestasjonen EG_A. Da Telenor foretok målinger underveis i hovedforhandlingen, viste det seg at denne basestasjonen ikke hadde dekning på eller i nærheten av åstedet. Dekningsområdet omfattet derimot Kristiansens bopel.

Ved Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 ble Kristiansen dømt for overlagt drap på Sløgedal Paulsen og medvirkning til overlagt drap på Sørstrønen. Han ble videre dømt for voldtekt til samleie og utuktig omgang til samleie med begge jentene samt for tre straffbare forhold som ikke gjaldt jentene. Retten kom til at mobiltrafikken ikke var til hinder for at Kristiansens straffskyld i Baneheia-saken var bevist utover enhver rimelig tvil. Straffen ble satt til fengsel i 21 år og sikring i ti år. Andersen ble dømt for drapet på Sørstrønen og for medvirkning til voldtekt til samleie og utuktig omgang til samleie med begge jentene. Straffen for ham ble satt til fengsel i 17 år. Andersen var også tiltalt for medvirkning til drapet på Sløgedal Paulsen, men ble frifunnet for dette.

Både Andersen og Kristiansen anket byrettens dom. Kristiansen anket blant annet over skyldspørsmålet for postene som gjaldt Baneheia-saken, mens Andersen anket over straffutmålingen. Påtalemyndigheten godtok byrettens frifinnelse av Andersen for drapet på Sløgedal Paulsen.

Ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett ble gjennomført i perioden 7. januar til 7. februar 2002. De sentrale bevistemaene var de samme som for byretten. Under forberedelsene til ankeforhandlingen ble det innhentet en annenhåndsvurdering av telebeviset av selskapet Teleplan AS. Teleplan konkluderte på samme måte som Telenor med at det ikke var sannsynlig at EG_A hadde dekning på åstedet. Den sakkyndige fra Teleplan åpnet imidlertid for at det var en teoretisk mulighet for at mobiltelefonen kunne ha hatt dekning i området på drapsdagen. Lagretten kom til at Kristiansens straffskyld var bevist utover enhver rimelig tvil. Agder lagmannsrett satte ved dom 13. februar 2002 straffen for Kristiansen til forvaring i 21 år. Straffen for Andersen ble satt til fengsel i 19 år.

Både Andersen og Kristiansen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved beslutning fra Høyesteretts kjæremålsutvalg 24. april 2002 ble Andersens anke tillatt fremmet til behandling av Høyesterett, mens Kristiansens anke ikke ble gitt anketillatelse. Ved Høyesteretts kjennelse 26. august 2002 ble Andersens anke over straffutmålingen enstemmig forkastet.

Gjenopptakelseskommisjonen trådte i virksomhet i 2004. Kristiansen begjærte gjenåpning første gang 5. september 2008. Begjæringen ble avslått av Gjenopptakelseskommisjonen 17. juni 2010. Nye begjæringer om gjenåpning ble levert i 2010, 2011 og 2014, med samme resultat. Kristiansens femte gjenåpningsbegjæring, inngitt 18. juni 2017, ble ved kommisjonens vedtak 18. februar 2021 tatt til følge, under dissens 3–2. Det avgjørende for flertallet var at saken med hensyn til biologiske spor sto i en vesentlig annen bevismessig stilling enn da saken var oppe for lagmannsretten. Flertallet konkluderte med at lagretten, ut fra bevisførselen, må ha oppfattet DNA-beviset som en sikker bekreftelse på at overgrepene ble begått av to gjerningsmenn. Flertallet konkluderte deretter med at DNA-beviset i dag måtte anses tilnærmet nøytralt når det gjaldt spørsmålet om det var én eller to gjerningsmenn, under henvisning til nye sakkyndige rapporter fra Forensic Science Service (FSS) i England, GENA – Institutt for DNA-analyse (GENA) i Stavanger og Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet. Det ble også vist til DNA-resultater ved USC i Spania i 2010, hvor det ble foretatt nye analyser av rester av prøvene fra 2000.

Under ledelse av Oslo statsadvokatembeter gjennomførte Oslo politidistrikt i perioden fra mars 2021 til september 2022 en omfattende etterforskning og saksgjennomgang. Den 21. oktober 2022 ble det kjent at påtalemyndigheten kom til å legge ned påstand om frifinnelse av Kristiansen. Borgarting lagmannsrett avsa 15. desember 2022 dom i tråd med påstanden. Dommen er rettskraftig.

Gjenopptakelseskommisjonen besluttet 15. juni 2023, etter begjæring fra påtalemyndigheten, å gjenåpne den frifinnende delen av Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 til skade for Andersen. Den 12. januar 2024 besluttet riksadvokaten å reise tiltale mot Andersen for drapet på Sløgedal Paulsen.

Den nye straffesaken ble gjennomført i Sør-Rogaland tingrett i perioden 16. april til 23. mai 2024, og ved dom 2. juli 2024 ble Andersen funnet skyldig i drapet på Sløgedal Paulsen. Straffen ble satt til fengsel i to år. Andersen anket dommen, og ankeforhandling ble avholdt i perioden 22. april til 23. mai 2025. Ved Gulating lagmannsretts dom 30. juni 2025 ble Andersen dømt i samsvar med tiltalen. Straffen ble satt til forvaring med tidsramme på to år. Ved reaksjonsfastsettelsen delte lagmannsretten seg i et flertall og et mindretall. Mens samtlige fem meddommere kom til at vilkårene for forvaring var oppfylt, mente de to fagdommerne at det ikke i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort en nærliggende fare for nye alvorlige handlinger. Andersen anket reaksjonsfastsettelsen til Høyesterett. Ved Høyesteretts dom 22. januar 2026 (HR-2026-167-A) kom et flertall på fire dommere til at vilkårene for å idømme forvaring var oppfylt. Det ble vist til at det var nærliggende fare for gjentakelse av alvorlige seksuallovbrudd. En fengselsstraff på to år ville derfor ikke gi tilstrekkelig vern av samfunnet. Én dommer dissenterte og mente at forvaringsvilkårene ikke var oppfylt.

2.2 Sammendrag av utredningen

2.2.1 Mandat og sammendrag (del I)

Kapittel 1 omhandler utvalgets oppnevning, mandat og arbeid. Utvalget ble oppnevnt av regjeringen 10. februar 2023. Mandatet er todelt. Utvalget skal for det første granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Dette er tema for den foreliggende utredningen. I tillegg skal utvalget gjennomgå Gjenopptakelseskommisjonens oppbygning og struktur. Denne delen av mandatet er besvart i form av en egen delutredning om gjenåpningssystemet som utvalget avga 20. desember 2024. Se NOU 2024: 24 Prøvd på nytt – Gjennomgang av gjenåpningssystemet i straffesaker.

I kapittel 2 presenteres Baneheia-saken i hovedtrekk. Utvalget gir deretter et sammendrag av utredningens fem hoveddeler: Mandat og sammendrag (del I), Etterforskningen og tiltalen (del II), Domstolsbehandlingen (del III), Gjenåpningsprosessen (del IV) og Læringspunkter og tiltak for å forhindre uriktige domfellelser (del V).

2.2.2 Etterforskningen og tiltalen (del II)

2.2.2.1 Gjennomgang av etterforskningen

I del II kapittel 3 og 4 gis det henholdsvis en gjennomgang og en vurdering av etterforskningen i Baneheia-saken.

I kapittel 3 gis en omfattende, deskriptiv gjennomgang av politiets etterforskning fra leteaksjonen startet 19. mai 2000 og frem til det ble reist tiltale 16. februar 2001. I punkt 3.1 gis et sammendrag av de mest sentrale hendelsene. I de påfølgende punktene gis en mer detaljert beskrivelse av ulike sider ved etterforskningen. I punkt 3.2 behandles forsvinningen og leteaksjonen som ledet til at ofrene ble funnet søndag 21. mai 2000. Undersøkelsene av åstedet og obduksjonene av ofrene behandles i punkt 3.3. I punkt 3.4 gjennomgås politiets arbeid i startfasen av etterforskningen. I punkt 3.5 til 3.10 gjøres det rede for etterforskningen som var særskilt rettet mot Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Utvalget gir sine vurderinger av etterforskningen i kapittel 4. En oppsummering av utvalgets synspunkter gis til sist i punkt 4.15. Utvalgets overordnede inntrykk er at etterforskningen i startfasen og gjennom sommeren 2000 var bred, effektiv og velorganisert. Andersens tilståelse førte imidlertid til at etterforskningen skiftet karakter og ble mer ensrettet. Informasjonsinnsamlingen etter pågripelsene bærer preg av at politiet låste seg til en hypotese om at Andersen og Kristiansen sammen sto bak de straffbare handlingene.

Enkelte sider av politiets arbeid under leteaksjonen drøftes i punkt 4.2, mens spørsmål knyttet til åstedsundersøkelsen, sporsikringen og obduksjonene behandles i punkt 4.3. Det gikk ca. tre og et halvt døgn fra jentene ble drept og til sporsikringen fant sted, noe som kan ha hatt betydning for kvaliteten på sporene som ble sikret. Utvalget mener det ikke er grunn til å kritisere daværende Kristiansand politidistrikt for at det ikke var en lege eller rettsmedisiner til stede på åstedet, selv om det kan sies å ha vært et faglig behov for det. De færreste politidistrikter hadde rutiner for innkalling av rettsmedisiner til åstedet i 2000. Heller ikke i dag er dette vanlig praksis alle steder. I punkt 13.10 har utvalget foreslått å gjennomføre tiltak som sikrer rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet ved mistanke om drap.

I punkt 4.4 vurderes organiseringen av etterforskningen. Utvalgets inntrykk er at samhandlingsklimaet mellom etterforskningsledelsen og etterforskningsgruppen i Baneheia-saken var godt, og at samarbeidet med Kripos fungerte tilfredsstillende. Arbeidsmiljøet blant etterforskerne var også godt, selv om arbeidsbelastningen tidvis var betydelig. Etterforskningen var underlagt en tydelig påtalemessig styring og ledelse ved kriminalsjef Arne Pedersen. Diskusjonene i etterforskningsledelsen om hvorvidt man skulle gå til pågripelse av de siktede i midten av juli 2000, hvor Pedersen ble nedstemt, illustrerer samtidig at den påtaleansvarlige ikke rådet grunnen alene. Det synes ellers stort sett å ha vært enighet i etterforskningsledelsen om de overordnede veivalgene.

Politiavhørene av Andersen og Kristiansen vurderes i punkt 4.5. Sett i ettertid hadde det vært en betydelig fordel dersom politiforklaringene var sikret med lyd- og bildeopptak, eventuelt kun lydopptak. Etter reglene som gjaldt i 2000, kunne det tas lydopptak når det ble ansett «hensiktsmessig», og det var påpekt i retningslinjer fra riksadvokaten at opptak kunne overveies «[s]ærlig ved omfattende eller sentrale forklaringer». Samtidig hadde svært få politidistrikter tilgang på egnet opptaksutstyr, og politiet i Kristiansand opptrådte dermed i tråd med vanlig praksis da det ikke ble tatt opptak.

Utvalget er kritisk til avhørers uformelle samtale med Andersen i forkant av det første politiavhøret etter pågripelsen. Andersen ble da foreholdt politiets teori om at han var en av gjerningsmennene, men at han samtidig selv kunne være et slags offer i saken, i den forstand at Kristiansen var den mest aktive på åstedet. Dette ble sagt mens de ventet på at Andersens forsvarer skulle ankomme politistasjonen. Politiet la dermed til rette for at Andersen kunne trekke Kristiansen inn i saken, hvilket faktisk også skjedde. Det er ikke mulig å vite sikkert hva Andersen ellers ville forklart, og samtalen kan derfor ha vært en vesentlig årsak til den senere uriktige domfellelsen av Kristiansen. Bevisstheten rundt at politiets avhørsmetoder må sikre en pålitelig informasjonsinnsamling, var lavere i 2000 enn den er i dag. Politiets handlemåte var imidlertid også den gang klart i strid med straffeprosessloven og riksadvokatens retningslinjer.

Når det gjelder avhørene av Kristiansen, mener utvalget at det er grunnlag for å konkludere med at den faglige kvaliteten på avhørene var lav – også ut fra den standard som gjaldt i 2000. Siktedeavhørene bærer preg av at politiet hadde låst seg til en hypotese om at Kristiansen var skyldig. Utvalget kan her i det vesentlige slutte seg til konklusjonene til forsker Ivar Fahsing, som på oppdrag fra Oslo statsadvokatembeter har utført en sakkyndig analyse av politiavhørene.

I punkt 4.6 har utvalget vurdert politiets etterforskning knyttet til teledata og andre elektroniske spor. Utvalget har sett hen til at det har funnet sted en betydelig teknologisk utvikling siden 2000, men at det også på denne tiden rutinemessig ble innhentet teledata i drapssaker der Kripos var involvert. Utvalget er kjent med at teledata ble brukt aktivt i etterforskningen av andre drapssaker i samme tidsperiode, slik som Trude Espås-saken og Tina Jørgensen-saken.

Etter pågripelsene i september 2000 innhentet politiet en utvidet oversikt over Kristiansens mobilbruk fra Telenor. Oversikten viste at det var sendt eller mottatt til sammen fire tekstmeldinger fra Kristiansens mobil – kl. 18.55 (innkommende), kl. 18.57 (utgående), kl. 19.24 (innkommende) og kl. 19.37 (utgående). Samtlige meldinger hadde gått over basestasjon EG_A. Disse opplysningene burde ledet til en nærmere undersøkelse og analyse av Kristiansens mobiltrafikk, all den tid politiet var av den oppfatning at Kristiansen hadde begått de straffbare handlingene i tidsrommet mellom kl. 19.00 og kl. 20.00. Et nærliggende etterforskningsskritt ville vært å klarlegge dekningsgrensene til basestasjon EG_A, noe som kunne vært gjort med enkle midler. Utvalget er kritisk til at politiet ikke la Telenor-oversikten inn i straffesakens dokumenter. Dette førte til at opplysningene verken var tilgjengelige for forsvarerne eller påtalemyndigheten.

I punkt 4.7 gir utvalget sin vurdering av etterforskningen knyttet til DNA. Utvalget er kritisk til at politiet 26. oktober 2000 orienterte pressen om at det var funnet DNA som med 100 prosent sikkerhet knyttet Kristiansen til de straffbare handlingene. Dette viste seg senere å være en klart uriktig fremstilling av DNA-resultatenes bevisverdi. Tilsvarende opplysninger ble gitt til forhørsretten, som skulle ta stilling til om det var grunnlag for fortsatt varetektsfengsling av Kristiansen. Politiets uriktige oppfatning av DNA-resultatene fikk negative konsekvenser for den videre etterforskningen. Saken ble i det alt vesentlige regnet som oppklart, Kripos forlot Kristiansand, og flere igangsatte tekniske undersøkelser ble avsluttet før de ble fullført.

Utvalget har vurdert hva som var årsaken til at politiet feilinformerte om DNA-resultatene. Dagen før politiets pressekonferanse, 25. oktober 2000, ga Rettsmedisinsk institutt (RMI) politiet en muntlig orientering om de foreløpige DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Dette bygget på muntlige opplysninger som RMI selv hadde fått fra de spanske sakkyndige. Utvalget legger til grunn at politiets uriktige tolkning mest sannsynlig var et resultat av uklar kommunikasjon mellom aktørene, uten at det er mulig å slå fast hvem som har hovedansvaret. Episoden illustrerer risikoen som er forbundet med muntlig kommunikasjon mellom politiet og sakkyndige om foreløpige analyseresultater, i dette tilfellet gjennom flere ledd. Da politiet mottok USCs rapport i midten av desember 2000, ble de klar over at de hadde feilinformert pressen og forhørsretten. Utvalget er kritisk til at politiet på dette tidspunktet ikke korrigerte sine tidligere uttalelser. Først under hovedforhandlingen i byretten kom det frem at DNA-resultatenes bevisverdi var langt svakere enn politiet hadde gitt uttrykk for.

I punkt 4.8 gis det en vurdering av arbeidet med gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken. En gruppe Kripos-ansatte arbeidet med profilen fra midten av juni 2000. Som følge av pågripelsene ble arbeidet ikke ferdigstilt, og etterforskningsledelsen i Kristiansand politidistrikt fikk aldri oversendt profilen fra Kripos-gruppen. Advokat Sigurd Klomsæt fikk under gjenåpningsprosessen tak i et uferdig utkast, hvor konklusjonen var at de straffbare handlingene var verket til én gjerningsmann.

Utvalget har ikke gjort funn som tilsier at profilutkastet i Baneheia-saken bevisst ble unndratt sakens dokumenter i strid med straffeprosessloven. En gjerningsmannsprofilanalyse er først og fremst ment å gi innspill til taktiske og tekniske etterforskningsskritt når etterforskerne står fast og kan ha nytte av alternative innfallsvinkler. At arbeidet med gjerningsmannsprofiler ble avsluttet da politiet ikke lenger sto fast i etterforskningen, og at profilene ikke ble inntatt i sakens dokumenter, var i tråd med gjeldende rutiner.

Politiets øvrige taktiske etterforskning er tema i punkt 4.9. Utvalget gir to eksempler på mangelfull oppfølging av relevante tips og vitneobservasjoner. Politiets øvrige tekniske etterforskning vurderes i punkt 4.10. Under etterforskningen ble det igangsatt en rekke tekniske undersøkelser knyttet til kniver og knivslirer, kjemiske undersøkelser, fiber, fottøyavtrykk og fingeravtrykk. Flere av undersøkelsene var mangelfulle og ble avsluttet før de var ferdige. At undersøkelsene ikke ble ferdigstilt, hadde sammenheng med sakens utvikling, det vil si pågripelsen av Andersen og Kristiansen, Andersens tilståelse og politiets tolkning av DNA-resultatene fra USC.

I punkt 4.11 drøftes politiets pågripelse av Kristiansen 13. september 2000. Etter utvalgets syn var beslutningen om å pågripe Kristiansen samtidig som Andersen ikke utslag av en uforsvarlig vurdering fra politiets side.

Politiets uttalelser til mediene under etterforskningen drøftes i punkt 4.12. Flere av politiets uttalelser om saken var enten faktisk uriktige, misvisende eller vurderingspregede, noe som var i strid med reglene som gjaldt. Enkelte uttalelser var trolig også i strid med uskyldspresumsjonen. En generell omtale av pressedekningen under etterforskningen gis i punkt 4.13, hvor utvalget gjengir deler av Norsk Presseforbunds og Fritt Ords evaluering av medienes dekning. Evalueringen konkluderer med at politiet var den største premissleverandøren, og at det ble skapt et bilde av Kristiansen som skyldig i overgrepene og drapene i Baneheia-saken.

Merknader til politiets bruk av såkalte nulldokumenter i Baneheia-saken gis i punkt 4.14. Utvalget påpeker at bruken til dels synes å stride med retningslinjene som følger av riksadvokatens etterforskningsrundskriv fra 1999.

Utvalget sammenfatter sitt syn på etterforskningen i punkt 4.15. Utvalget konkluderer med at det samlet sett var betydelige svakheter ved etterforskningen rettet mot Kristiansen i Baneheia-saken. I enhver etterforskning er det svært viktig at politiet bevarer et åpent sinn og innretter arbeidet og informasjonsinnsamlingen på et vis som sikrer at uskyldspresumsjonen og objektivitetsplikten blir overholdt. Dette kommer til uttrykk i straffeprosessloven § 226 tredje ledd om at dersom en bestemt person er mistenkt, «skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». Granskningen gir klare holdepunkter for at politiet ikke lyktes med dette i etterforskningen av Baneheia-saken.

2.2.2.2 Vurdering av tiltalen mot Viggo Kristiansen

I kapittel 5 vurderer utvalget tiltalen mot Kristiansen. Ved påtalemyndighetens vurdering av om det er grunnlag for å reise tiltale, gjelder de samme strenge beviskrav som for fellende dom. Dette innebærer at enhver rimelig tvil skal komme siktede til gode. Utvalget foretar i kapittelet en analyse av sakens beviser med utgangspunkt i de opplysninger som var tilgjengelige på tidspunktet for tiltalen.

Utvalget mener det må anses tvilsomt om det var bevismessig grunnlag for å reise tiltale slik saken fremsto for påtalemyndigheten på tiltaletidspunktet 16. februar 2001. Hadde den reelle betydningen av sakens teledatabevis vært fullgodt belyst, mener utvalget derimot at beviskravet ikke ville vært oppfylt. Situasjonen var imidlertid den at sentrale opplysninger om Kristiansens mobiltrafikk ikke var inntatt i sakens dokumenter. Påtalemyndigheten var dermed neppe kjent med at de aktuelle tekstmeldingene hadde gått over basestasjon EG_A. Trolig visste de heller ikke om eksistensen av de to innkommende meldingene, som ble mottatt henholdsvis kl. 18.55 og kl. 19.24 fredag 19. mai 2000.

Basert på opplysningene som faktisk fantes i straffesaksdokumentene, mener utvalget likevel at overordnet påtalemyndighet burde bedt om en nærmere redegjørelse for og/eller beordret nye undersøkelser av sakens teledataopplysninger. Det er på det rene at påtalemyndigheten var kjent med at det var sendt to tekstmeldinger (kl. 18.57 og kl. 19.37) fra Kristiansens mobiltelefon drapskvelden, idet Kristiansen hadde fått spørsmål om meldingene i politiavhør, blant annet om hvor han befant seg da han sendte den første meldingen. Meldingene overlappet med gjerningstidspunktet og burde etter utvalgets syn blitt viet større oppmerksomhet på påtalestadiet. Utvalget mener det er uheldig at tiltalespørsmålet ble avgjort før et viktig teknisk bevis var fullgodt belyst.

2.2.3 Domstolsbehandlingen (del III)

2.2.3.1 Gjennomgang av domstolsbehandlingen

Domstolsbehandlingen i Baneheia-saken er tema i del III (kapittel 6–10).

Kapittel 6 inneholder en gjennomgang av hovedforhandlingen i Kristiansand byrett, som ble avholdt i perioden 23. april til 25. mai 2001. I punkt 6.1 gis et sammendrag av rettssaken. Forhandlingene i byretten ble ikke tatt opp på lyd og bilde, og det foreligger ikke noe lydopptak eller offisielt referat. Som nevnt i punkt 6.2 er utvalgets gjennomgang derfor basert på rettsboken, avisreferater, straffesaksdokumentene, samtaler med aktørene og notater fra personer som fulgte hovedforhandlingen. Sentrale deler av bevisføringen gjennomgås i punkt 6.3. Aktørenes prosedyrer omtales i punkt 6.4 til 6.8. Byrettens dom er gjengitt i punkt 6.9.

Utvalgets vurderinger av hovedforhandlingen og dommen i byretten gis i kapittel 7. Påtalemyndighetens opptreden under rettssaken vurderes i punkt 7.2. Utvalget er kritisk til deler av påtalemyndighetens argumentasjon i prosedyren, særlig omtalen av Kristiansens mobiltrafikk. Det ble fremsatt tre hypoteser som i liten grad hadde dekning i bevisføringen, og som var vanskelige å forene med Andersens forklaring. Utvalget mener påtalemyndigheten burde unnlatt å trekke inn alternative forklaringer på telebeviset som ikke hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisføring og kontradiksjon.

Arbeidet til Kristiansens forsvarere vurderes i punkt 7.3. Utvalget har samlet sett ikke noe å utsette på forsvarernes arbeid under hovedforhandlingen. Sett i ettertid var argumentasjonen i den avsluttende prosedyren både relevant og treffende. At dekningsområdet til basestasjonen EG_A ble tematisert under hovedforhandlingen, var forsvarernes fortjeneste. Telebeviset ble et vendepunkt i saken, og forsvarerne gjorde på dette punkt et viktig arbeid med å fremskaffe et bevis som talte i favør av Kristiansen.

I punkt 7.4 gir utvalget sin vurdering av Kristiansand byretts dom 1. juni 2001, hvor Viggo Kristiansen ble dømt for drapene og voldtektene i Baneheia-saken. Etter utvalgets syn lider byrettens dom av alvorlige svakheter. Et påfallende trekk ved dommen er at Kristiansens forklaring knapt nok omtales. Byrettens vurdering av Andersens forklaring fremstår også som mangelfull. Flere forhold som underbygget Kristiansens forklaring og svekket Andersens versjon av hendelsesforløpet, nevnes ikke i dommen. Den største svakheten ved byrettens dom er likevel vurderingen av telebeviset. I stedet for å slå fast at mobiltrafikken støttet Kristiansens forklaring, søkte byretten å svekke bevisets betydning ved å trekke frem hypoteser som tilsa at teledataopplysningene likevel var forenlige med at Kristiansen var skyldig. Felles for de tre hypotesene var at de i liten eller ingen grad hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisføring og kontradiksjon. Samtlige teorier var dessuten lite plausible og manglet støtte i øvrige bevis.

At byretten domfelte Kristiansen til tross for telebeviset, skyldes trolig at DNA-resultatene fra Spania – slik byretten tolket dem – ga sterk støtte til Andersens forklaring om at handlingene ble begått av to gjerningsmenn. Utvalget har en viss forståelse for at bevisføringen om DNA-beviset ble oppfattet i denne retningen. Uavhengig av byrettens forståelse av DNA-beviset måtte imidlertid telebeviset anses som et tungtveiende teknisk bevis som på det nærmeste utelukket at Kristiansen kunne være skyldig. I en slik situasjon skulle byretten enten frifunnet Kristiansen eller sørget for supplerende bevisføring i tråd med straffeprosessloven § 294.

Kapittel 8 inneholder en gjennomgang av ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett, som ble avholdt i perioden 7. januar til 7. februar 2002. I punkt 8.1 gis et sammendrag av ankeforhandlingen. Det er redegjort for premissene for utvalgets gjennomgang i punkt 8.2. Kildesituasjonen er tilsvarende som i byretten. En redegjørelse for forberedelsen til ankeforhandlingen er gitt i punkt 8.3. Bevisføringen gjennomgås i punkt 8.4. I punkt 8.5 til 8.9 omtales aktors og forsvarernes prosedyrer, lagmannens rettsbelæring og juryens kjennelse. De relevante delene av lagmannsrettens dom 13. februar 2002 er inntatt i punkt 8.10.

Utvalget gir sin vurdering av ankebehandlingen i kapittel 9. Utvalget har kritiske merknader til etterforskningen etter byrettens dom (punkt 9.2) og til påtalemyndighetens opptreden under ankeforhandlingen (punkt 9.3). Det gis flere eksempler på at påtalemyndigheten tilpasset sin argumentasjon til fordel for Andersen og til ulempe for Kristiansen, til dels i direkte strid med påtalemyndighetens tidligere uttalelser i byretten. Dette var uheldig i lys av den strenge objektivitetsplikten som påhviler påtalemyndigheten. Den største forskjellen mellom bevisføringen i byretten og lagmannsretten var at selskapet Teleplan hadde gjennomført nye dekningsmålinger. Utvalget er kritisk til hvordan påtalemyndigheten fremstilte resultatene i retten. I stedet for å vurdere de samlede undersøkelsene helhetlig og objektivt bygget aktoratet utelukkende på at det var en teoretisk mulighet for dekning. Påtalemyndighetens anførsel om at Kristiansens tilstedeværelse på åstedet var et bevis for at det på drapsdagen hadde vært dekning, var sirkelargumentasjon.

Forsvarers arbeid under ankebehandlingen vurderes i punkt 9.4. Utvalget har ikke noe å utsette på jobben som ble gjort.

Basert på de fremlagte bevisene mener utvalget at det heller ikke i lagmannsretten var grunnlag for å domfelle Kristiansen for de straffbare handlingene i Baneheia-saken. Ettersom lagrettens kjennelse ikke er nærmere begrunnet, er det vanskelig for utvalget å vurdere kvaliteten på og holdbarheten av lagrettens bevisvurdering, se punkt 9.6. Utvalget peker imidlertid på at sentrale bevis ble misvisende fremstilt i lagmannens rettsbelæring for juryen, se punkt 9.5. Blant annet fremstilte lagmannen dekningsforholdene på åstedet som mer usikre og tøyelige enn det reelt sett var grunnlag for i bevisførselen. Det kan ikke utelukkes at dette påvirket lagrettens bevisvurdering.

2.2.3.2 Årsaker til den uriktige domfellelsen av Viggo Kristiansen

Utvalgets synspunkter på hvorfor Kristiansen ble uriktig dømt, sammenfattes i kapittel 10. Vurderingen av hva som utgjør en årsak til den uriktige domfellelsen, er skjønnsmessig. Utvalget har valgt å trekke frem de grunnene som fremstår som mest vesentlige i det samlede årsaksbildet. Svikt ved domstolenes bevisvurdering fremheves som en særlig viktig årsaksfaktor. Dette skyldes utvalgets syn om at Kristiansen ble domfelt på for svake bevis. Basert på bevisene som faktisk ble ført for retten, var kravet om at straff skal bevises utover enhver rimelig tvil, ikke oppfylt. I lys av anklageprinsippet har også påtalemyndighetens opptreden en sentral plass i årsaksbildet. Det samme gjelder den mangelfulle etterforskningen til Kristiansens gunst på etterforskningsstadiet.

Utvalgets overordnede inntrykk er at mange av beslutningstakerne i saken havnet i en bekreftelsesfelle, som ser ut til å ha forplantet seg fra politiet via påtalemyndigheten og til domstolene, muligens med hjelp av medienes ensidige dekning av saken.

2.2.4 Gjenåpningsprosessen (del IV)

Prosessen med å gjenåpne domfellelsen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken er tema i del IV (kapittel 11 og 12).

Kapittel 11 inneholder en grundig faktisk gjennomgang av gjenåpningsprosessen i perioden 2008–2021. I denne perioden fremmet Kristiansen fem gjenåpningsbegjæringer og to omgjøringsbegjæringer. Kristiansen gikk også til andre rettslige skritt, blant annet ved å saksøke Gjenopptakelseskommisjonen i 2010 med krav om at de to første avslagene ble kjent ugyldige. Straffesaken mot Kristiansen ble først gjenåpnet ved Gjenopptakelseskommisjonens vedtak 18. februar 2021. Etter dette gjennomførte Oslo politidistrikt en omfattende ny etterforskning under ledelse av Oslo statsadvokatembeter. Ved Borgarting lagmannsrett dom 15. desember 2022 ble Kristiansen endelig frifunnet for forholdene i Baneheia-saken i tråd med påtalemyndighetens påstand.

Et sammendrag av gjenåpningsprosessen gis i punkt 11.2. De enkelte gjenåpnings- og omgjøringsbegjæringene med tilhørende saksgang for kommisjonen, det sivile søksmålet og øvrige rettslige skritt behandles i større detalj i de påfølgende punktene (punkt 11.3 til 11.11). Etterforskningen i etterkant av gjenåpningen og Borgarting lagmannsretts frifinnende dom 15. desember 2022 omtales i punkt 11.12. Utvalget redegjør til sist for den nye straffesaken mot Jan Helge Andersen i punkt 11.13.

I kapittel 12 presenterer utvalget sine vurderinger av gjenåpningsprosessen. Det følger av utvalgets mandat at det er et formål med granskningen å klarlegge hvorfor Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk. Etter utvalgets syn er det først grunn til å klargjøre på hvilket tidspunkt saken burde vært gjenåpnet, gitt opplysningene som ble presentert for kommisjonen i de ulike begjæringene. Etter at dette tidspunktet er fastsatt, vil det bli pekt på mulige årsaker til at det tok lang tid og mange begjæringer før gjenåpning ble besluttet.

I punkt 12.2 vurderer utvalget når grunnlaget for å gjenåpne straffesaken mot Kristiansen forelå. Utvalgets syn er at grunnlaget i alle fall foreslå i juni 2011, ved innleveringen av Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring. Begjæringen var foranlediget av nye rapporter fra Forensic Science Service (FSS) og GENA som på en tydelig måte formidlet at den dømmende rettens slutninger om DNA-bevisene ikke var holdbare. Premisset om to gjerningsmenn var trolig avgjørende for at Kristiansen ble domfelt i 2001 og 2002. Det ble gjennom rapportene gitt en grundig forklaring av sammenhengen mellom de begrensede DNA-funnene og antagelsen om to gjerningsmenn. På dette tidspunktet hadde kommisjonen, etter utvalgets syn, tilstrekkelig grunnlag for å forstå at påvisningen av allel 10 i prøve C-25 fullt mulig kunne skyldes andre forhold enn at det var tale om handlingsrelevant DNA avsatt av en gjerningsperson. Utvalgets syn på DNA-bevisene og bevisbildet for den dømmende rett er langt på vei sammenfallende med analysen til flertallet i kommisjonens vedtak 18. februar 2021.

I punkt 12.3 peker utvalget på mulige årsaker til at straffesaken ikke ble besluttet gjenåpnet av kommisjonen tidligere. Utvalgets syn oppsummeres i punkt 12.3.8. Hovedårsaken til at det tok lang tid og gjentatte begjæringer før Kristiansens gjenåpningsbegjæring ble tatt til følge, er at kommisjonen ikke tok konkret stilling til holdbarheten av den dømmende retts slutninger om de opprinnelige DNA-bevisene før i vedtaket 18. februar 2021 (punkt 12.3.2). Dette må anses som en vesentlig svikt i kommisjonens bevisvurdering. Den mangelfulle vurderingen av DNA-bevisene skyldes i sin tur flere forhold, blant annet at kommisjonen på flere punkter ikke overholdt sin utredningsplikt (punkt 12.3.3). Utvalget er også kritisk til at kommisjonen i Baneheia-saken har limt inn lange passasjer fra partenes brev fremfor å gi en konsentrert gjengivelse av partenes anførsler med kommisjonens egne ord (punkt 12.3.4). Denne formen for gjengivelse av anførsler er uheldig, fordi det er vanskelig å vite om kommisjonen selv har bearbeidet og forstått innholdet i partenes argumentasjon.

Utvalget trekker også frem enkelte uheldig formulerte uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon som kan ha medvirket til at kommisjonen fikk en mangelfull forståelse av DNA-bevisene (punkt 12.3.5).

Utvalget redegjør deretter for svakheter ved kommisjonens rettsanvendelse og praktisering av gjenåpningsvilkårene som kan ha bidratt til at kommisjonen ikke tidligere gjorde mer konkrete vurderinger av DNA-bevisene (punkt 12.3.6). Etter utvalgets syn kan også svakheter ved regelverk, rutiner og praksis ha bidratt til at gjenåpning ikke ble besluttet tidligere (punkt 12.3.7). Dette gjelder blant annet rutinene for oppbevaring av spormateriale ved Rettsmedisinsk institutt og Gjenopptakelseskommisjonens tidligere praksis om at gjentatte begjæringer i samme sak ble behandlet av samme utreder. Hadde det eksistert lyd- og bildeopptak fra rettssakene i 2001 og 2002, ville det også gitt et atskillig bedre grunnlag for å behandle Kristiansens gjenåpningsbegjæringer, herunder anførslene som knyttet seg til DNA-bevisene.

I punkt 12.4 og 12.5 gis enkelte merknader til de øvrige aktørenes roller, særlig påtalemyndigheten og forsvarerne.

2.2.5 Læringspunkter og tiltak (del V)

2.2.5.1 Objektivitetskravet

I del V (kapittel 13–16) identifiserer utvalget en rekke læringspunkter og tiltak for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. Utvalget fremmer i den forbindelse flere forslag til lovendringer.

I kapittel 13 gjøres det rede for læringspunktene og tiltakene som utvalget har valgt å fremheve. Betydningen av konsekvent håndhevelse av objektivitetsplikten i alle ledd i straffesaksbehandlingen drøftes i punkt 13.2. Først gis det en overordnet redegjørelse for innholdet i objektivitetskravet. Deretter omtales den såkalte bekreftelsesfellen og ulike mekanismer som er egnet til å forebygge og motvirke den. Utvalget foreslår flere tiltak for å sikre at kravet til objektivitet overholdes i politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

I punkt 13.2.4 drøftes tiltak som gjelder politiet. Blant de foreslåtte tiltakene er innføring av et sertifiseringssystem for politifaglige etterforskningsledere (PEL) og etterforskere som tar avhør. Tydelig ledelse av etterforskningen i politiet er viktig, og utvalget anbefaler at riksadvokaten i samråd med Politidirektoratet utarbeider et skriv hvor forventningene til rollen som politifaglig etterforskningsleder presiseres. Videre foreslås det å utvikle et system som gir oversikt over politidistriktenes kapasitet og kompetanse til å drifte store og komplekse etterforskninger. Til sist foreslår utvalget å endre påtaleinstruksen slik at politidistriktene har plikt til å konsultere Kripos i startfasen av etterforskningen av en drapssak med ukjent gjerningsperson.

I punkt 13.2.5 omtales tiltak som vil styrke etterlevelsen av påtalemyndighetens objektivitetsplikt. Riksadvokaten har i kvalitetsrundskrivet fra 2018 understreket at alle nivåer i påtalemyndigheten har plikt til å foreta en grundig, selvstendig og samvittighetsfull gjennomgang av bevismaterialet i saken. Utvalget slutter seg til dette og påpeker at tilliten til politiets etterforskning ikke må bli så høy at den går på bekostning av selvstendige og reelle påtalevurderinger. Etter utvalgets syn bør det vurderes å stille krav om at mer enn én tjenesteperson på hvert nivå i påtalemyndigheten involveres i tiltalespørsmålet i de mest alvorlige straffesakene. Utvalget mener at riksadvokatens operasjonalisering av beviskravet i kvalitetsrundskrivet fra 2018 har bidratt til en mer objektiv, rasjonell og etterprøvbar bevisvurdering, og anbefaler at metoden følges konsekvent, jf. også lovforslaget i punkt 13.3. Til slutt løfter utvalget frem behovet for forskning på påtalejuristers bevisvurdering og behovet for metodeutvikling i påtalemyndigheten.

Utvalget drøfter også tiltak i domstolene, se punkt 13.2.6. Krav om at dommere opptrer objektivt og nøytralt, kommer til uttrykk i domstolloven § 55 tredje ledd og Grunnloven § 95. Etablering av tydelige rettslige rammer for bevisvurderingen vurderes som det viktigste tiltaket for å motvirke bekreftelsesfeller i domstolene, se utvalgets forslag i punkt 13.3 til 13.6. Utvalget anbefaler dessuten at dommere og dommerfullmektiger gis mer opplæring i bevisvurdering.

2.2.5.2 Beviskrav og bevisvurdering

Utvalget har identifisert flere læringspunkter og tiltak knyttet til vurderinger av bevis i straffesaker, se punkt 13.3 til 13.6. Dette har sammenheng med utvalgets syn om at svikt i bevisvurderingene er den viktigste årsaken til at Viggo Kristiansen ble uriktig domfelt og til at gjenåpning først skjedde etter lang tid.

Utvalget går inn for å lovfeste beviskravet i straffesaker, se punkt 13.3. Bestemmelsen foreslås inntatt som ny § 305 a i straffeprosessloven. For straffansvar kreves det at faktum er bevist utover enhver rimelig tvil, jf. lovforslagets første ledd. Konsekvent håndhevelse av beviskravet er avgjørende for å forhindre at uskyldige blir straffedømt, og det har en viktig symbolsk og pedagogisk funksjon at kravet fremgår av loven. Dette gir et felles rettslig referansepunkt for drøftelser og diskusjon.

Det foreslås videre å operasjonalisere beviskravet ved å stille krav til struktureringen av bevisvurderingen, se andre ledd i forslaget til ny § 305 a i straffeprosessloven. I stedet for å presisere beviskravet ved hjelp av generelle formuleringer om hva som ligger i «rimelig tvil», utpekes det i lovteksten en metode for bevisvurderingen som operasjonaliserer beviskravet. Beviskrav og bevisvurdering kobles på denne måten tettere sammen. Det stilles et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og et negativt krav til at det samlet sett ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er skyldig. Begge krav må være oppfylt før straff kan idømmes. Forslaget bygger på riksadvokatens operasjonalisering av beviskravet i kvalitetsrundskrivet fra 2018. Ettersom metoden inviterer bevisbedømmeren til å vurdere bevisene ut fra ulike hypoteser, er den godt egnet til å redusere betydningen av psykologiske feilkilder i bevisvurderingen, herunder bekreftelsesfellen. Etter utvalgets syn vil dette kunne redusere risikoen for uriktige domfellelser.

I punkt 13.4 drøfter utvalget sentrale prinsipper for bevisvurdering. Det gis en overordnet omtale av prinsippet «fri bevisvurdering». Hensikten med prinsippet var å markere forskjellen fra den legale bevisvurdering, som var rådende i norsk prosessrett frem til midten av 1800-tallet, ikke å uttrykke at bevisvurderingen er helt fri og overlatt til bevisbedømmerens intuisjon, magefølelse og indre overbevisning. Utvalget viser til at det overordnede målet for bevisvurderingen er å komme frem til den materielle sannhet. Som følge av dette er bevisbedømmeren forpliktet til å vurdere bevisene i saken grundig og samvittighetsfullt og i samsvar med alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger. Disse grunnkravene til bevisvurderingen bør etter utvalgets syn fremgå av loven, se tredje ledd i forslaget til ny § 305 a i straffeprosessloven. Formålet med lovfestingen er å heve kvaliteten på bevisvurderingene og gjøre dem mer ensartet.

Alminnelige erfaringssetninger av betydning for vurdering av vitneforklaringer mv. omtales i punkt 13.4.4.2. Utvalget viser til forskning om at det er tilnærmet umulig å skille mellom løgnaktige og sannferdige forklaringer utelukkende på grunnlag av hvordan personen fremstår i det ytre. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at det utvises særlig forsiktighet i bevisvurderingen når siktedes og fornærmedes forklaringer står mot hverandre og det mangler andre substansielle bevis. Kravet om at bevisvurderingen må være rasjonell, drøftes i punkt 13.4.4.3.

Utvalget mener det er viktig at bevisbedømmere har grunnleggende og oppdatert kunnskap om bevisvurdering, og anbefaler at det gis mer opplæring, se punkt 13.4.5. Et obligatorisk emne om bevisvurdering bør innføres på masterstudiet i rettsvitenskap. Opplæringen bør også styrkes i domstolene og i påtalemyndigheten.

I punkt 13.5 fremheves betydningen av kunnskap om straffeprosessuelle rammer for bevisvurdering. Utvalget gir i punkt 13.5.2 enkelte presiseringer av domstolenes plikt til å sørge for et tilstrekkelig og robust bevisgrunnlag, jf. straffeprosessloven § 294. I punkt 13.5.3 fremheves betydningen av klare og presise domsgrunner, herunder viktigheten av en presis beskrivelse av bevisresultatet, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd. Utvalget foreslår å skjerpe kravene til begrunnelsen for bevisresultatet i straffeprosessloven § 40 fjerde ledd. Forslaget går ut på å knytte begrunnelseskravet til den foreslåtte operasjonaliseringen av beviskravet, jf. ny § 305 a andre ledd. Ved domfellelse må domspremissene vise at både det positive og det negative kravet er oppfylt.

I punkt 13.6 foreslår utvalget å innføre klarere rammer for meddommeres deltakelse i straffesaker. Utvalget gir blant annet anbefalinger om gjennomføringen av domskonferanser i straffesaker. Utvalget er enig med professor Eivind Kolflaath i at domskonferansen har potensial som arena for kollektiv systematisk bevisanalyse som kan redusere betydningen av psykologiske feilkilder, herunder bekreftelsesfellen. En forutsetning er imidlertid at rettens leder tilfører rådslagningen en struktur som legger til rette for systematisk resonnering om bevisene og sakens faktum. Dette kan skje på ulike måter, men vedtas forslaget til ny § 305 a i straffeprosessloven, er det naturlig at regelen danner et utgangspunkt for rettens diskusjon. Rettens leder er både tilrettelegger og beslutningstaker. For å sikre reell diskusjon bør rettens leder prioritere tilretteleggerrollen så langt ut i domskonferansen som mulig. Ettersom fagdommeres synspunkter kan ha sterk innflytelse på meddommerne, bør meddommerne som den klare hovedregel få uttale seg først om skyldspørsmålet og aktuelle tvistetema.

2.2.5.3 Sikring av notoritet og forsvarlig lagring av bevis

Sikring av notoritet og forsvarlig lagring av bevismateriale er tema i punkt 13.7. Et viktig forslag er å lovfeste kravet til notoritet under etterforskning, som i dag bare fremgår av enkeltbestemmelser i straffeprosessloven, se punkt 13.7.2. Baneheia-utvalget mener på samme måte som Straffeprosessutvalget at tiden er moden for en lovfesting av det generelle dokumentasjonskravet, se forslaget til straffeprosessloven § 226 nytt femte ledd. En uttrykkelig lovregulering vil trolig bidra til at kravet i større grad etterleves.

Utvalget foreslår å gi klarere regler for politiets håndtering og lagring av bevis, se punkt 13.7.3. For reelle bevismidler som ikke er tatt i beslag, men som er innhentet i medhold av andre rettsgrunnlag, mangler man i dag bestemmelser og retningslinjer for håndtering, lagring og saksbehandling. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å lovfeste en alminnelig plikt til å innhente, oppbevare og behandle bevis på en forsvarlig måte, se forslaget til ny § 226 a i straffeprosessloven. Ettersom nærmere bestemmelser om lagring mv. bør gis i forskrift, foreslås det også inntatt en forskriftshjemmel i bestemmelsens andre ledd. Lovbestemmelsen bygger på et forslag fra Straffeprosessutvalget.

I punkt 13.7.4 foreslår utvalget en utvidelse av adgangen til å oppbevare beslaglagte bevismidler etter at straffesaken er endelig avgjort, jf. straffeprosessloven § 213 andre ledd. Bestemmelsen anvendes lite i praksis og bør tilpasses dagens behov for bevissikring. Utvalget foreslår at påtalemyndigheten og ikke domstolen skal ha den primære beslutningskompetansen. I tillegg bør adgangen til videre oppbevaring ikke være avgrenset til saker hvor det foreligger rettskraftig dom, slik som i dag, men også omfatte saker som er henlagt av påtalemyndigheten. Det foreslås også enkelte endringer som er ment å ivareta hensynet til den som rammes av beslaget.

Lyd- og bildeopptak av rettsforhandlingene er tema i punkt 13.7.5. Hadde det foreligget opptak fra rettsforhandlingene i Baneheia-saken, ville det hatt betydning på flere måter. Opptak ville gitt sikker informasjon om bevisføringen i retten og gjort behandlingen av gjenåpningsbegjæringene enklere. Opptak gir også påtalemyndigheten og domstolene et bedre beslutningsgrunnlag ved den nye behandlingen av saken etter gjenåpning. Utvalget ser positivt på at opptaksutstyr for tiden rulles ut til stadig flere rettssteder, og mener at det på sikt bør tas opptak av hoved- og ankeforhandlingen i alle straffesaker. Utvalget anbefaler at det tas opptak av rettsforhandlingene i sin helhet, ikke bare parts- og vitneforklaringene. Det er også viktig at opptakene oppbevares lenge nok til at de kan brukes i forbindelse med en eventuell gjenåpningsbegjæring.

2.2.5.4 DNA, rettspatologi og oppbevaring av biologisk materiale

Utvalget har i punkt 13.8 identifisert flere læringspunkter og tiltak som gjelder bruk av DNA i straffesaksbehandlingen. I punkt 13.8.2 understrekes behovet for solide nasjonale fagmiljøer. I punkt 13.8.3 påpekes behovet for etablering av klare og tilgjengelige retningslinjer for hvordan DNA-analyser gjennomføres. I punkt 13.8.4 foreslås det å klargjøre rollefordelingen mellom sakkyndige og de øvrige aktørene ved bruk av DNA-bevis i straffesaker, herunder gjennom utforming av et standardisert mandat for rettsgenetiske undersøkelser. I punkt 13.8.5 foreslår utvalget at en bredt sammensatt arbeidsgruppe gis i oppdrag å utforme nasjonale retningslinjer for bruk og presentasjon av DNA i straffesaker. I punkt 13.8.6 foreslås det at det etableres et opplæringsprogram om bruk av DNA-bevis for aktørene i straffesakspleien. I punkt 13.9 drøftes oppbevaring av spormateriale for DNA og annet biologisk materiale.

I punkt 13.10 er temaet rettspatologi i straffesaksbehandlingen. Utvalget mener at det bør gjennomføres tiltak som sikrer at det i drapssaker gjøres rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet. Dette bør skje ved at det etableres en regional beredskapsvaktsordning som sikrer at det til enhver tid er tilgjengelige rettsmedisinere for politidistriktene. Utvalget anbefaler at dette gjøres gjennom føringer i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. En av årsakene til at rutiner om tilkalling av rettsmedisinere til åstedet ikke finnes i dag, er mangel på kvalifisert personell. Rekrutteringen til fagområdet rettsmedisin har vært svak gjennom mange år, og flere erfarne rettsmedisinere har nylig gått av med pensjon. Utvalget mener at det så raskt som mulig må sikres ressurser til å opprettholde et forsvarlig rettsmedisinsk miljø i Norge. Det viktigste enkeltstående tiltaket er å opprette en spesialisering innen rettsmedisin, noe som har vært etterspurt i fagmiljøet i lang tid.

2.2.5.5 Påtalemyndighetens meddelelser til offentligheten

I punkt 13.11 gis enkelte presiseringer av påtalemyndighetens adgang til å meddele straffesaksopplysninger til offentligheten. Det gis en omtale av de rettslige rammene i politiregisterloven og politiregisterforskriften. Utvalget drøfter også hvilke grenser for offentlige myndigheters omtale av straffesaker som kan utledes av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis om uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.

2.2.5.6 Spørreundersøkelse om beviskravet

I kapittel 14 gjøres det nærmere rede for utvalgets undersøkelse om praktiseringen av det strafferettslige beviskravet. En spørreundersøkelse ble i april 2024 sendt digitalt til alle medlemmer i Advokatforeningen som er registrert som forsvarere. Undersøkelsen omhandlet dels praktiseringen av beviskravet i norske domstoler og dels gjenåpningssystemet i straffesaker. Av totalt 680 registrerte forsvarere besvarte 177 delundersøkelsen som gjaldt beviskravet. Dette utgjør en svarprosent på 26.

Svarene viser at de fleste forsvarerne opplever det slik at beviskravet generelt etterleves i relativt stor grad, men at det samtidig er vesentlig rom for forbedring. Et stort flertall av respondentene svarte at beviskravet etterleves i enten «stor grad» (44 prosent) eller i «noen grad» (45 prosent). Samtidig var andelen som mente at beviskravet kun etterleves i «liten grad» (8 prosent), større enn andelen som mente at beviskravet etterleves i «meget stor grad» (3 prosent). Samlet sett mente et flertall at beviskravet bare etterleves i «noen grad» eller i «liten grad» (totalt 53 prosent).

De fleste respondentene mente videre at praktiseringen av beviskravet varierer mellom ulike saksområder. Nesten 80 prosent av de som svarte, opplevde det slik at «beviskravet praktiseres ulikt, avhengig av sakstype». Blant sakstypene hvor dette angivelig forekommer, dominerer saker om seksuallovbrudd, og i noen grad voldssaker. Over 70 prosent av dem som mener at beviskravet anvendes ulikt på ulike saksområder, opplever det slik at bevisterskelen i praksis ligger lavere enn ellers i seksuallovbruddsaker.

Nesten 70 prosent av respondentene mener videre å ha opplevd tilfeller hvor deres klient ble domfelt utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring. Blant disse oppga 85 prosent å ha opplevd slike domfellelser i seksuallovbruddsaker. Med andre ord mente over halvparten av respondentene (ca. 59 prosent) at de hadde hatt minst én seksuallovbruddsak der klienten ble dømt utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring. Samlet sett etterlater undersøkelsen et klart inntrykk av at det er en forholdsvis utbredt oppfatning blant forsvarere om at beviskravet ikke praktiseres strengt nok i seksuallovbruddsaker.

2.2.5.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kapittel 15 inneholder en drøftelse av de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets læringspunkter, tiltak og lovforslag.

2.2.5.8 Lovutkast og merknader

I kapittel 16 presenteres utvalgets forslag til lovendringer med tilhørende spesialmerknader.