Del 4
Gjenåpningsprosessen

11 Gjenåpningsprosessen (2008–2022)

11.1 Oversikt

Gjenåpningsprosessen i Baneheia-saken er tema i kapittel 11 og 12. Som det vil fremgå av den videre fremstillingen, pågikk behandlingen i Gjenopptakelseskommisjonen sammenhengende fra september 2008 til desember 2014 og deretter fra juni 2017 til februar 2021. I disse periodene fremmet Viggo Kristiansen til sammen fem gjenåpningsbegjæringer og to omgjøringsbegjæringer. Kristiansen gikk også til andre rettslige skritt, blant annet ved å saksøke Gjenopptakelseskommisjonen i desember 2010 med krav om at de to første avslagene ble kjent ugyldige. Etter at Kristiansens straffesak ble gjenåpnet ved Gjenopptakelseskommisjonens vedtak 18. februar 2021, ble det gjennomført en omfattende ny etterforskning av Oslo politidistrikt under ledelse av Oslo statsadvokatembeter. Ved Borgarting lagmannsrett dom 15. desember 2022 ble Kristiansen endelig frifunnet for forholdene i Baneheia-saken i tråd med påtalemyndighetens påstand.

I kapittel 11 gis det en kronologisk redegjørelse for Kristiansens arbeid med å få gjenåpnet dommen i Baneheia-saken. I punkt 11.2 gis det først et sammendrag av de mest sentrale begivenhetene. Deretter behandles i større detalj de enkelte gjenåpnings- og omgjøringsbegjæringene med tilhørende saksgang for kommisjonen, i tillegg til Kristiansens søksmål mot kommisjonen og øvrige rettslige skritt, se punkt 11.3 til 11.11. Den nye etterforskningen og frifinnelsen av Kristiansen omtales i punkt 11.12. Utvalget redegjør til sist for den nye straffesaken mot Jan Helge Andersen i punkt 11.13.

Utvalgets vurderinger av gjenåpningsprosessen gis i kapittel 12. Som nevnt i punkt 12.1 fremgår det av mandatet at det er et formål med granskningen å klarlegge hvorfor Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer. I punkt 12.2 vurderer utvalget på hvilket tidspunkt grunnlaget for å gjenåpne straffesaken mot Kristiansen forelå. Årsaker til at saken ble gjenåpnet først i februar 2021, drøftes deretter i punkt 12.3. I punkt 12.4 og 12.5 gis enkelte merknader til de øvrige aktørenes roller, særlig påtalemyndigheten og forsvarerne.

Under gjenåpningsprosessen ble det fremmet mange anførsler og ulike grunnlag for gjenåpning. Det var imidlertid DNA-beviset som etter hvert viste seg å være det mest sentrale beviset i gjenåpningssaken, og som gjorde at et flertall i kommisjonen til slutt besluttet gjenåpning 18. februar 2021. Det var hovedsakelig gjennom nye analyser og sakkyndigvurderinger av de ulike DNA-prøvene at det ble introdusert opplysninger som ikke tidligere hadde vært fremme i saken. DNA-beviset og premisset om to gjerningsmenn var trolig avgjørende for at Kristiansen ble domfelt i både 2001 og 2002. I 2000 hadde Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania gjort DNA-analyser av fire prøver, B-22 (Sørstrønen, ytre skjede), B-24 (Sørstrønen, ytre anus), B-25 (Sørstrønen, endetarm) og C-25 (Sløgedal Paulsen, ytre endetarm). Funnet av allel 10 i markøren DYS391 i prøven C-25 – som er forenlig med Viggo Kristiansen og 54 % av norske menn, men ikke Andersen – ble av domstolen tolket som en sikker bekreftelse på at det måtte ha vært en gjerningsmann i tillegg til Andersen. Sammenholdt med Andersens forklaring om at Kristiansen var den andre gjerningsmannen, ble DNA-beviset fellende for Kristiansen. Så lenge det fremsto sikkert at to gjerningsmenn sto bak handlingene, var det mye som talte for at øvrige bevis som tilsa at Kristiansen var uskyldig – i hovedsak telebeviset – ikke kunne tillegges avgjørende vekt i vurderingen av gjenåpningsspørsmålet.

Det ligger i dette at DNA-beviset må stå sentralt når utvalget skal gjennomgå og vurdere gjenåpningsprosessen i Baneheia-saken. Et spørsmål for utvalget har vært når kommisjonen fikk presentert opplysninger som tydet på at DNA-beviset fra 2000 likevel ikke ga noen sikker bekreftelse på at det var to gjerningsmenn. Fra dette tidspunktet var det etter utvalgets syn grunnlag for å gjenåpne straffesaken. Som det vil fremgå av punkt 12.2.1, har utvalget kommet til at grunnlaget for gjenåpning klart forelå i juni 2011, i og med Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring. I denne begjæringen kom det i klartekst frem hvorfor den dømmende retts slutninger om DNA-bevisene ikke var holdbare, og det ble gitt en grundig forklaring på sammenhengen mellom de begrensede DNA-funnene og premisset om to gjerningsmenn. I punkt 12.2.2 og 12.2.3 drøfter utvalget forhold som taler for og imot at saken burde vært gjenåpnet allerede ved avgjørelsen av Kristiansens første begjæring i juni 2010.

11.2 Sammendrag

Om sammendraget

I det følgende gis det et sammendrag av saksgangen knyttet til Viggo Kristiansens fem gjenåpningsbegjæringer i Baneheia-saken og andre rettslige skritt med tilknytning til gjenåpningsprosessen. Sammendraget fokuserer på saksbehandlingen av og anførslene om DNA-bevisene, se redegjørelsen i punkt 11.1. Det vil fremgå at det gradvis ble tydeligere gjennom prosessen at den dømmende retts slutninger om DNA-resultatene ikke var holdbare, og at premisset om to gjerningsmenn var uriktig.

For utvalgets vurderinger av gjenåpningsprosessen se kapittel 12.

Den første gjenåpningsbegjæringen

Kristiansen begjærte gjenåpning første gang 5. september 2008. Denne første gjenåpningsprosessen pågikk til juni 2010. Kristiansen ble bistått av advokat Sigurd Klomsæt. Begjæringen inneholdt en rekke anførsler av ulik betydning for spørsmålet om Kristiansens skyld.I den første begjæringen ble premisset om to gjerningsmenn langt på vei akseptert. Først senere i den første gjenåpningsprosessen ble det anført at DNA-beviset likevel ikke ga noen sikker bekreftelse to gjerningsmenn. Bakgrunnen for endringen var at Klomsæt engasjerte flere DNA-sakkyndige til å uttale seg om DNA-beviset i saken.

Mot slutten av 2008 engasjerte Klomsæt laboratoriet GENA – Institutt for DNA-analyse til å foreta en gjennomgang og oppsummering av DNA-resultatene fra det biologiske spormaterialet i saken. GENA avga sin første rapport 4. februar 2009. I denne rapporten fremgikk det i korte trekk at DNA-resultatene fra USC var oppnådd ved såkalt low copy number-betingelser, som innebærer at man benytter et høyere antall PCR-sykluser enn ved standard metode. Metoden innebærer en forhøyet risiko for å se feilutslag (artefakter) eller utslag fra små mengder DNA fra kilder uten relevans for straffesaken. Ifølge GENA kunne det vanskelig trekkes noen konklusjon fra prøvene B-22 og B-25, mens allel 10 som eneste markør i prøve C-25 ga «en svært lav grad av sikkerhet for tolkning av funnet». Det fremgikk altså kun implisitt at GENA mente at retten ikke skulle lagt vekt på disse resultatene som bevis i saken. GENA konkluderte imidlertid med at «det ikke er gjort funn som sannsynliggjør at Viggo Kristiansen er opphavet til ett eller flere av de biologiske sporprøvene». Konklusjonen rettet seg altså mot hvorvidt Kristiansen kunne identifiseres som opphavet til det biologiske sporet.

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) avga uttalelse til GENAs rapport 12. mars 2009. DRK ga blant annet uttrykk for at retten hadde forstått hvilken bevismessig vekt DNA-funnene i saken hadde. Videre uttalte DRK at GENAs rapport ikke inneholdt nye rettsgenetiske opplysninger av betydning for gjenåpningsspørsmålet. DRK formulerte seg på en slik måte at uttalelsen, selv om det neppe var tilsiktet, fikk en rekkevidde langt utover det rent rettsgenetiske. Som det fremgår av punkt 12.3.5, er utvalget kritisk til DRKs uttalelse. Slik uttalelsen er formulert, fremsto den som en tilslutning til rettens bevisslutninger fra de opprinnelige DNA-bevisene, samtidig som GENAs rapport ble underspilt. Som fremhevet i punkt 12.2.2 mener utvalget at DRKs rapport kan ha medvirket til at Gjenopptakelseskommisjonen slo seg til ro med den dømmende retts fortolkning av DNA-resultatene, og at kommisjonen ikke så grunn til å behandle holdbarheten av de opprinnelige DNA-bevisene nærmere i vedtaket 17. juni 2010.

I juli 2009 rettet Klomsæt en forespørsel til Rettsmedisinsk institutt (RMI) om hvilket spormateriale som fremdeles var i behold fra Baneheia-saken. Svaret fra RMI var at materialet var returnert til Agder politidistrikt. Agder politidistrikt ga på sin side uttrykk for at det returnerte materialet var destruert. Klomsæt anmeldte på denne bakgrunn Agder politidistrikt til Spesialenheten for politisaker for å ha destruert bevis. Som det fremgår nedenfor, viste det seg senere å være feil at materialet var destruert. Tilbakemeldingen førte imidlertid til at Klomsæt i stedet forsøkte å avklare om det fantes annet materiale i behold ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC).

Vinteren 2009/2010 ba Klomsæt om at det ble foretatt nye analyser av gjenværende DNA-ekstrakter hos USC av prøvene B-22, B-24 og B-25. Prøve C-25 kunne ikke analyseres på nytt, ettersom ekstraktet fra denne prøven ble oppbrukt i 2000. I prøve B-24 påviste USC i 2010 en tilnærmet full Y-profil sammenfallende med Jan Helge Andersen. Videre mente USC å påvise allel 10 i markøren DYS391 i denne prøven, det vil si samme resultat som USC i 2000 påviste i prøven C-25. For øvrig var analysene i 2010 uten resultater. DRK uttalte 4. juni 2010 at funnet av allel 10 med «svak vekt» talte for at noe DNA kom fra Kristiansen, mot at denne tilblandingen kom fra en tilfeldig person. Som det vil fremgå av punkt 12.3.5, er utvalget kritisk til denne uttalelsen. DRK har senere påpekt at uttalelsen utelukkende var ment som en statistisk vekting av funnet, men har erkjent at uttalelsen kunne fremstå uheldig når den ble tatt ut av sammenheng.

Våren 2010 engasjerte Klomsæt Forensic Science Service (FSS) i England og GENA til å kommentere de nye analyseresultatene fra USC. FSS og GENA avga rapporter i henholdsvis mars og april 2010. Både FSS og GENA la til grunn at allel 10 i DYS391 i prøve B-24 kunne skyldes enten et artefakt eller forurensning, og at resultatet ikke støttet at det var en tilblanding fra Kristiansen i prøven.

Analysen av prøve C-25 fra 2000 ble ikke omtalt nærmere i 2010-rapportene fra FSS og GENA, utover at FSS viste til at resultatet var angitt med en likelihood ratio så lav som 1,8 og derfor var å anse som et tilnærmet nøytralt bevis i relasjon til hypotesen om at sporet stammet fra Kristiansen. Det kom imidlertid ikke frem i klartekst at dette innebar at det heller ikke kunne trekkes sikre slutninger om at sporet måtte stamme fra en gjerningsperson. Klomsæt anførte riktignok flere ganger i brev til Gjenopptakelseskommisjonen at allel 10 i DYS391 i prøven C-25 kunne skyldes et artefakt eller forurensning, slik at funnet ikke ga noen sikker bekreftelse for en annen gjerningsmann i tillegg til Andersen. Anførselen var imidlertid ikke forankret direkte i nye analyser av prøve C-25, men i generelle innvendinger knyttet til blant annet hvilke slutninger som kunne trekkes av at prøven i 2000 ble analysert ved low copy number-betingelser.

Klomsæt anførte også at de nye analyseresultatene fra 2010 kastet lys over tolkningen av de opprinnelige DNA-bevisene fra 2000. Argumentet var at hvis funnet av allel 10 i prøve B-24 kunne skyldes forurensning eller et artefakt, så kunne det også gjelde funnet av allel 10 i prøve C-25 i 2000. Videre anmodet Klomsæt flere ganger om bistand fra Gjenopptakelseskommisjonen til å innhente underlagsmaterialet (elektroferogrammene) fra DNA-analysene ved USC i 2000, herunder for prøve C-25, slik at GENA og FSS kunne gjøre en grundigere vurdering av disse analysene. Dette avslo kommisjonen. Konsekvensen av kommisjonens avslag ble at selv om forurensningsproblematikken ble berørt på generelt grunnlag i FSS’ og GENAs spørsmålsskriv til USC og RMI høsten 2009, manglet uttalelsene konkret forankring i underlagsmaterialet til prøve C-25, som var den avgjørende prøven ved domfellelsen av Kristiansen.

Våren 2010 kom det frem at det likevel var DNA-ekstrakter i behold i fryseren hos RMI – i motsetning til hva som hadde blitt opplyst i juli 2009, se foran. Et utvalg av ekstraktene, herunder ett fra prøve C-25, ble deretter sendt til Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Linköping i Sverige for nye analyser. SKL påviste mannlig DNA i enkelte av prøvene, men det ble ikke oppnådd resultater som var egnet til personsammenligning. Som det vil fremgå av punkt 11.3.2.10, forelå det også ytterligere prøvemateriale i behold hos RMI (såkalte forprøvingsrør med utklipp fra de originale vattpinnene), men dette ble ikke avdekket på daværende tidspunkt.

Ved kommisjonens avgjørelse 17. juni 2010 ble Kristiansens begjæring om gjenåpning ikke tatt til følge. Om prøve C-25 ble det kort påpekt at det ikke forelå noe nytt om denne prøven, fordi den ikke hadde vært gjenstand for ny analyse ved USC. Det ble ikke tatt stilling til anførselen om at påvisningen av allel 10 i prøven C-25 kunne skyldes feilutslag (artefakt) eller forurensning og derfor ikke ga noen sikker bekreftelse for noen annen gjerningsmann enn Andersen.

Dagen etter, 18. juni 2010, fremsatte Klomsæt begjæring om omgjøring av kommisjonens avgjørelse. Klomsæt anførte at kommisjonsmedlemmene som behandlet saken 17. juni 2010, var inhabile. Klomsæt begjærte i realiteten en ny behandling med nye kommisjonsmedlemmer. Den 25. juni 2010 ble begjæringen ikke tatt til følge. Avgjørelsen ble tatt av kommisjonens leder alene.

Den andre gjenåpningsbegjæringen

Den 27. august 2010 begjærte Kristiansen gjenåpning for andre gang. Denne begjæringen viste i stor grad til den første begjæringen fra 5. september 2008. Det som var nytt i forhold til første begjæring, var at Klomsæt hadde fått tak i gjerningsmannsprofilen som ble utarbeidet av Kripos under etterforskningen i 2000. Klomsæt anførte at gjerningsmannsprofilen – som konkluderte med at de straffbare handlingene i Baneheia var verket til én gjerningsmann – bevisst hadde blitt unndratt sakens dokumenter og holdt skjult for forsvarerne. Ved kommisjonens avgjørelse 24. september ble begjæringen ikke tatt til følge.

Begjæring 23. oktober 2010 om omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs ankenektelse 24. april 2002

Den 23. oktober 2010 fremmet Kristiansen begjæring om omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning om ankenektelse 24. april 2002, jf. daværende straffeprosessloven § 323 andre ledd fjerde punktum. Ved kjennelse 7. desember 2010 (Rt. 2010 s. 1522) fant Høyesteretts ankeutvalg det klart at begjæringen – som ble fremsatt åtte år og seks måneder etter beslutningen om ankenektelse – ikke var fremsatt innen «rimelig tid», og at riktig rettsmiddel var begjæring om gjenåpning til Gjenopptakelseskommisjonen. Etter dette ble omgjøringsbegjæringen avvist.

Sivilt søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen

Den 30. desember 2010 tok Kristiansen ut stevning mot staten ved Gjenopptakelseskommisjonen med krav om at kommisjonens vedtak 17. juni 2010 og 24. september 2010 skulle kjennes ugyldige. Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tingrett 8.–12. august 2011. Under forhandlingene var det omfattende bevisførsel om innvendingene mot de opprinnelige DNA-bevisene. Ved dom 1. september 2011 ble staten frifunnet. Kristiansen anket dommen og fikk tillatelse til å anke direkte til Høyesterett for så vidt gjaldt spørsmålet om hvilken kompetanse domstolene hadde til å prøve Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse. Saken ble behandlet i storkammer, og ved Høyesteretts dom 29. mars 2012 (Rt. 2012 s. 519) ble anken forkastet så langt det var gitt samtykke til direkte anke. Etter Høyesteretts dom begjærte Kristiansen den øvrige delen av ankesaken hevet.

Den tredje gjenåpningsbegjæringen

Den 17. juni 2011 – under saksforberedelsen til det sivile søksmålet som skulle behandles i Oslo tingrett – fremsatte Kristiansen sin tredje gjenåpningsbegjæring. Bakgrunnen for begjæringen var at Klomsæt som ledd i saksforberedelsen til tingretten omsider hadde fått utlevert underlagsmaterialet (elektroferogrammene) fra DNA-analysene USC foretok i 2000, herunder for prøve C-25. Elektroferogrammene ble oversendt til FFS og GENA, som deretter utarbeidet nye rapporter. Både GENA og FSS uttalte i korte trekk at allel 10 i prøven C-25 kunne være et artefakt, det vil si ikke et reelt DNA-bidrag. Hvis allel 10 var et reelt bidrag, kunne det uansett ikke utelukkes at bidraget skyldes forurensning. Følgelig ga ikke DNA-beviset noen sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Videre engasjerte Klomsæt professor i rettspsykologi Gísli Guðjónsson til å foreta en gjennomgang av Andersens politiforklaringer. Guðjónsson påpekte at måten Andersen ble presentert informasjon på i det første avhøret etter pågripelsen, innebar en fare for påvirkning av forklaringen. I tillegg til anførslene om DNA og Andersens forklaringer gjentok Klomsæt anførselen knyttet til gjerningsmannsprofilen, som ble fremsatt i den andre gjenåpningsbegjæringen, fra august 2010.

Ved Advokatbevillingsnemndens vedtak 14. august 2012 ble Klomsæts advokatbevilling tilbakekalt. Dette hadde sammenheng med Klomsæts befatning med en annen sak enn Baneheia-saken. Den 8. november 2012 ble Gjenopptakelseskommisjonen orientert om at advokat Arvid Sjødin overtok som forsvarer for Kristiansen.

Ved kommisjonens avgjørelse 11. desember 2013 ble den tredje gjenåpningsbegjæringen ikke tatt til følge. I avgjørelsen la kommisjonen til grunn at spørsmålet om gjenåpning ikke sto i en vesentlig annen stilling i 2013 enn da saken ble avgjort av kommisjonen i 2010. Kommisjonen viste til avgjørelsen 17. juni 2010 og sluttet seg til vurderingene og konklusjonene som fremgikk der. Kommisjonen behandlet ikke den sentrale anførselen om at DNA-beviset ikke ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, som altså var hovedanførselen i begjæringen. Kommisjonen foretok ingen rekonstruksjon eller reell analyse av bevisbildet som hadde foreligget for lagmannsretten i 2002, og gjorde ingen selvstendig og helhetlig vurdering av opplysningene i sakkyndigrapportene opp mot bevisbildet i saken for øvrig. I stedet viste kommisjonen til Oslo tingretts vurdering av DNA-beviset i dommen 1. september 2011, der tingretten fastslo at det var en «permanent uenighet» blant de sakkyndige om hvorvidt DNA-analysene «godtgjorde at to menn hadde stått bak de seksuelle overgrepene og da nødvendigvis også drapene». Som det fremgår av utvalgets vurderinger i punkt 12.3.2, er det klare holdepunkter for at Oslo tingrett her baserte seg på en feilslutning, ettersom uenigheten blant de sakkyndige gjaldt hvorvidt det var påvist DNA fra to menn, altså to reelle mannlige DNA-bidrag. Ingen av de sakkyndige hadde tatt stilling til om det var DNA fra to gjerningsmenn. De sakkyndige var dessuten enige om at forurensning i forbindelse med sporsikring, bevishåndtering eller lignende ikke kunne utelukkes.

Den fjerde gjenåpningsbegjæringen

Den 31. mars 2014 begjærte Kristiansen gjenåpning for fjerde gang. Begjæringen var samtidig en begjæring om omgjøring av kommisjonens avgjørelse 11. desember 2013. Begjæringen inneholdt ikke noe nytt av betydning sammenlignet med tidligere begjæringer, men var supplert med ytterligere argumentasjon. Omgjøringsbegjæringen ble behandlet på møte 19. juni 2014, men kommisjonen fant ikke grunn til å ta saken opp til fornyet vurdering.

Ved avgjørelse 9. desember 2014 ble den fjerde begjæringen om gjenåpning ikke tatt til følge. Begjæringen ble behandlet av kommisjonens leder alene. Kommisjonslederen viste i sitt avslag til drøftelsen i avgjørelsen 11. desember 2013. Etter utvalgets syn forplantet dermed feilvurderingene i kommisjonens tidligere drøftelse av DNA-beviset seg videre til avgjørelsen av den fjerde begjæringen, se punkt 12.3.2.

Påtalemyndigheten anmodes om å ta initiativ til gjenåpning

Advokat Sjødin anmodet 19. juni 2016 Agder statsadvokatembeter om å ta initiativ til gjenåpning av Baneheia-saken. Sjødin ga uttrykk for at Gjenopptakelseskommisjonen ikke fungerte som den skulle, og at han derfor i stedet så grunn til å henvende seg til påtalemyndigheten. Vedlagt anmodningen var en sakkyndig gjennomgang av telebeviset av sivilingeniør Halvard Sivertsen, i form av rapporten Mobilbeviset i Baneheia-saken og rapporten Vesentlige svakheter og metodesvikt i Teleplans analyse. Sjødin anførte at den nye sakkyndige gjennomgangen viste at telebeviset var et utelukkelsesbevis, i motsetning til hva som ble lagt til grunn av Agder lagmannsrett. Den 20. desember 2016 konkluderte Agder statsadvokatembeter med at de ikke fant grunn til å ta initiativ til gjenåpning av saken.

Den femte gjenåpningsbegjæringen

Kristiansen begjærte gjenåpning for femte gang 18. juni 2017. I begjæringen ble det presentert en full ny gjennomgang av saken. Nytt i forhold til tidligere begjæringer var hovedsakelig de nye sakkyndigrapportene om telebeviset, se foran. Kommisjonen engasjerte det svenske Nationellt forensiskt centrum (NFC) til å foreta nye analyser av 22 DNA-ekstrakter som var i behold hos RMI. NFC avga rapport 2. oktober 2018. I de fleste av prøvene ble det ikke påvist mannlig DNA. I enkelte av prøvene kunne mannlig DNA påvises, men resultatet kunne «inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information».

Det forelå et utkast til avgjørelse til kommisjonens møte i desember 2019. Utkastet gikk ut på at begjæringen nok en gang ikke skulle tas til følge. Det var imidlertid uenighet blant kommisjonens medlemmer om utfallet, og det ble på denne bakgrunn besluttet å innhente en vurdering av DNA-beviset fra Frederik Torp Petersen ved Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet. Denne rapporten forelå 26. mai 2020. Torp Petersen uttalte blant annet at allel 10 i DYS391, som ble sett i prøven C-25, kunne skyldes forurensning – i likhet med hva FSS og GENA påpekte i juni 2011, og som heller ikke USC kunne utelukke.

Ved kommisjonens avgjørelse 18. februar 2021 ble begjæringen om gjenåpning tatt til følge. Avgjørelsen ble truffet under dissens (3–2). Det avgjørende for flertallet var at det forelå nye vurderinger av DNA-beviset som rokket ved premisset om at det sikkert var to gjerningsmenn. Når DNA-beviset ikke lenger ga en sikker bekreftelse på at det hadde vært to gjerningsmenn, fikk det som konsekvens for flertallet at telebeviset måtte tillegges større vekt, og at Andersens forklaring måtte tillegges mindre vekt. Samlet sett mente flertallet at det var en rimelig mulighet for at Kristiansen ville blitt frifunnet med det nye bevisbildet.

Ny etterforskning og frifinnelse av Kristiansen

Etter gjenåpningen ble det, under ledelse av Oslo statsadvokatembeter, gjennomført en omfattende etterforskning av Oslo politidistrikt i perioden fra mars 2021 til september 2022. Den 21. oktober 2022 ble det kunngjort at riksadvokaten ville legge ned påstand om frifinnelse av Kristiansen i gjenåpningssaken. Borgarting lagmannsrett avsa dom 15. desember 2022 i tråd med påtalemyndighetens påstand.

Gjenåpning til skade for Andersen og domfellelse for drapet på Lena Sløgedal Paulsen

Riksadvokaten begjærte 24. mars 2023 gjenåpning til skade for Andersen av Kristiansand byretts dom av 1. juni 2001 for så vidt gjaldt frifinnelsen for drap eller medvirkning til drap på Lena Sløgedal Paulsen, jf. domsslutningens punkt 3. Den 15. juni 2023 besluttet Gjenopptakelseskommisjonen å gjenåpne saken til skade for Andersen i medhold av straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2. Den 15. januar 2024 ble Andersen tiltalt for drapet.

Straffesaken mot Andersen gikk i Sør-Rogaland tingrett i perioden 16. april til 23. mai 2024. Den 2. juli 2024 ble Andersen dømt i henhold til tiltalen, til fengsel i to år. Andersen anket dommen til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble avholdt i perioden 22. april til 23. mai 2025. Ved lagmannsrettens dom 30. juni 2025 ble avgjørelsen av straffekravet opprettholdt, men straffen ble satt til forvaring i to år uten fastsettelse av minstetid. Andersen anket reaksjonsfastsettelsen til Høyesterett, som ved dom 22. januar 2026 (HR-2026-167-A) forkastet anken. Lagmannsrettens forvaringsstraff ble dermed stående.

11.3 Den første gjenåpningsbegjæringen, 5. september 2008

11.3.1 Begjæringens innhold

Viggo Kristiansen begjærte gjenåpning av Baneheia-saken første gang 5. september 2008. Advokat Sigurd Klomsæt anførte flere grunnlag for gjenåpning. Prinsipalt ble det begjært gjenåpning med grunnlag i straffeprosessloven § 391 første ledd nr. 2 bokstav b, med henvisning til at Kristiansen ikke hadde fått en rettferdig rettergang, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Det ble blant annet vist til at Kristiansen ble forhåndsdømt i pressen, at kriminalsjef Arne Pedersen bidro til dette, og at daværende forsvarer ikke tok til motmæle.1

Subsidiært ble det begjært gjenåpning med grunnlag i straffeprosessloven § 392 andre ledd, med henvisning til at særlige forhold gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. Klomsæt trakk frem en rekke forhold som ble anført å være svakheter ved bevisene mot Kristiansen:2

For det første pekte Klomsæt på svakheter ved Jan Helge Andersens forklaringer og hans manglende troverdighet, blant annet i lys av

• tekniske bevis

• funn på åstedet

• vitneforklaringer, herunder at ingen hadde observert Kristiansens sykkel ved bommen på Svarttjønn, og at Andersen ble observert i Baneheia alene både 19. mai i forkant av drapene og 18. mai

• mangelen på spor på Andersens PC etter dagboken han angivelig skulle ha skrevet i tiden etter drapene

Klomsæt pekte også på at politiets uformelle samtale med Andersen i forkant av tilståelsen 13. september 2000 kunne ha ført til at Andersen trakk Kristiansen inn i saken.

For det andre pekte Klomsæt på en rekke forhold som tydet på at Andersen var sentral i ugjerningene:

• På møte med Heimevernsungdommen hadde Andersen lært den kamuflasjeteknikken som ble benyttet på åstedet.

• Andersen hadde ifølge en bekjent uttalt at han ville i militæret/utenlandstjeneste for å drepe.

• Det ble gjort DNA-treff på Andersen i en av jentenes underliv til tross for at han hevdet ikke å ha hatt utløsning.

• Det ble funnet en tom knivslire hos Andersen.

For det tredje viste Klomsæt til at alternative teorier, herunder andre mulige gjerningsmenn, ikke var sjekket ut av saken. Klomsæt trakk frem at det ble funnet hår fra en uidentifisert person på åstedet, at det ikke ble foretatt fiberanalyser, og at fottøyavtrykk fra åstedet hadde blitt undersøkt opp mot beslaglagte fottøy fra Kristiansen uten å stemme overens.

For det fjerde viste Klomsæt til svakheter ved de rettspsykiatriske undersøkelsene.

For det femte viste Klomsæt til at Kristiansen hadde mobiltrafikk over basestasjonen EG_A, som ikke hadde dekning på åstedet, i det kritiske tidsrommet.

Atter subsidiært ble det begjært gjenåpning med grunnlag i straffeprosessloven § 391 første ledd nr. 3, med henvisning til at det forelå nye omstendigheter eller bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Det fremgikk ikke av begjæringen hvilke omstendigheter eller bevis som var nye.

11.3.2 Hovedpunkter i saksgangen

11.3.2.1 Innledning

Advokat Sigurd Klomsæt fremsatte en rekke skriftlige innlegg med nye anførsler i løpet av saksgangen. Klomsæt ba også Gjenopptakelseskommisjonen om å gjennomføre utredningsskritt på flere områder, samtidig som han selv innhentet sakkyndighet uten medvirkning fra kommisjonen. I det følgende gjøres det nærmere rede for hovedpunktene i saksgangen. Særlig sentralt sto innhenting av DNA-sakkyndighet og DNA-undersøkelser, jf. punktene 11.3.2.2 til 11.3.2.13. I tillegg ble det begjært en rekke øvrige utredningsskritt, jf. punkt 11.3.2.14. I punkt 11.3.2.15 behandles en inhabilitetsinnsigelse som Klomsæt fremmet mot kommisjonens leder.

11.3.2.2 Klomsæt engasjerer GENA – Institutt for DNA-analyse

Den 6. desember 2008 varslet Sigurd Klomsæt Gjenopptakelseskommisjonen om at han hadde kontaktet et «frittstående firma for vurdering av blant annet DNA-funnene slik dette blir beskrevet i rettsbok for Kristiansand byrett i ‘Baneheia-saken’, 1. juni 2001». Firmaet var GENA – Institutt for DNA-analyse, som ble ledet av Ragne Kristin Farmen. GENA ble engasjert av Klomsæt til å foreta en gjennomgang og oppsummering av DNA-resultatene fra det biologiske spormaterialet i saken. Videre skulle GENA gi en sakkyndig uttalelse om hvorvidt funnene sannsynliggjorde at Kristiansen var opphavet til ett eller flere av de biologiske sporene, samt foreta en vurdering av beskrivelsen av DNA-funnene i saken og rettens konklusjoner slik de fremkom av rettsboken.3

Den 10. februar 2009 sendte Klomsæt GENAs rapport til Gjenopptakelseskommisjonen. I oppsummeringen skrev GENA blant annet:

«Det ble påvist noen svært få sædceller i mikroskopet for de vaginale og anale prøvene B-22, B-25 og C-25, og den ene allelen DYS319 på det mannlige kjønnskromosomet ble påvist i disse tre prøvene. DNA typingen var gjenntatt 5 ganger for hver av prøvene, og ga enten negativt resultat eller et resultat som var avvikende for prøve B-22 og B-25. For prøven C-25 ble allelen 10 typet i 4 av 5 forsøk med ett negative resultat. Allelen 10 som var resultatet fra typingen er en svært vanlig allel i den norske befolkningen med en frekvens på 0,546, og har således lav bevismessig tyngde som eneste DNA markør i dette beviset. Basert på de svake typeresultatene og at det ble brukt lav nivå DNA typebetingelser gjør at det ikke er mulig å avgjøre om det mannlige DNAet påvist i prøvene B-22, B-25 og C-25 stammer fra de to tiltalte.

Jeg er av den oppfatning at RMIs konklusjon, sitat ‘DNA i prøve C-25 er av samme type som Viggo Kristiansen for de foreliggende typeresultatene (to markørene), mens det i prøvene B-22 og B-25 kan være DNA fra to menn og ingen av de mistenkte kan utelukkes som bidragsytere’ således ikke er uriktig, men er formulert på en slik måte at konklusjonen kan oppfattes å inkludere de to tiltalte på et tynt bevismessig grunnlag for disse tre sporprøvene.

For å summere opp er det gjort ett funn som var et hårfunn på åstedet som med stor grad av sannsynlighet stammer fra Jan Helge Andersen, men det er ikke gjort noen funn som sannsynliggjør at Viggo Kristiansen er opphavet til etter eller flere av de biologiske sporprøvene.»4

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) avga uttalelse til GENAs rapport 12. mars 2009. I uttalelsen heter det:

«Kommisjonen mener at uttalelsen fra GENA ikke bringer nye opplysninger inn i saken. Fremstillingen er likevel rettsgenetisk korrekt, og som den opprinnelige uttalelsen fra RMI, har vi heller ikke her bemerkninger til det faglige ved denne nye uttalelsen fra GENA.

GENA sin uttalelse legger i oppsummeringen særlig vekt på formuleringene om DNA bevisets vekt i RMI sin rapport som ligger til grunn for dommen. Dommen fra Kristiansand byrett av 01.06.01 tyder på at retten har forstått hvilken bevismessig vekt DNA funnene i saken har. […] I dommen sies det helt klart at identiteten ikke kan bestemmes, og at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert og som stemmer med Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50 % av norske menn. Kommisjonen forstår det slik at retten har oppfattet RMIs rapport av 22.01.01 på korrekt måte, og således bringer ikke rapporten fra GENA noen nye faglige elementer av betydning inn i saken. […].

Kommisjonen konkluderer med at retten (rettsbok av 01.06.01) har oppfattet RMIs rapport av 22.01.01 på korrekt måte. Vi mener at rapporten fra GENA gir ingen nye faglige vurderinger på det rettsgenetiske området som har betydning for gjenåpningen av saken.»5

Som det fremgår, uttalte DRK seg om GENA-rapportens betydning for gjenåpning av saken. Utvalget har undersøkt om DRK ble bedt om å komme med en slik vurdering, men har ikke funnet skriftlig korrespondanse som tilsier det. Det er derfor uklart for utvalget hvorfor DRK kom med denne uttalelsen.

11.3.2.3 Klomsæt begjærer nye DNA-undersøkelser

Den 26. mars 2009 rettet Klomsæt en henvendelse til Gjenopptakelseskommisjonen og spurte om DNA-ekstraktene fra 2000 fremdeles ble oppbevart hos Rettsmedisinsk institutt (RMI). Klomsæt ba om at de i så fall ble stilt til rådighet for nye undersøkelser hos GENA. Han ba samtidig om at underlagsmaterialet (elektroferogrammene) fra analysene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000 ble stilt til rådighet.6

Den 27. april 2009 avga GENA en ny rapport, der mandatet var å gjennomgå tidligere DNA-rapporter fra USC og RMI og «[g]i en sakkyndig vurdering og anbefaling om det er bevis i saken som med ny teknologi og gjennomgang av en uavhengig ekspertise kan eller bør DNA analyseres på nytt. Formålet er å bringe frem flere bevismessige opplysninger i saken».7I rapporten anbefalte GENA at flere av underlivsundersøkelsene tatt ved obduksjonen ble testet på nytt, det vil si prøvene B-23 (avstryk fra indre skjede), C-23 (avstryk fra ytre skjede), C-24 (avstryk fra indre skjede), C-26 (avstryk fra indre endetarm), C-36a og b (avstryk fra bakre omslagsfold), C-37 (avstryk fra endetarmsåpning), C-38 (avstryk fra livmorhalsen) og B-28 (avstryk fra smuss på innsiden av venstre lår).8

11.3.2.4 Klomsæt engasjerer Forensic Science Service (FSS)

Den 5. mai 2009 skrev Klomsæt til Gjenopptakelseskommisjonen og ba om at enten GENA eller Forensic Science Service (FSS) i England fikk gjennomføre nye analyser i tråd med anbefalingen fra GENA.9 Klomsæt ba om at GENA eller FSS ble oppnevnt til å foreta undersøkelsene, men opplyste samtidig om at dersom ikke kommisjonen ville dekke undersøkelsene, tilbød Kristiansens foreldre seg å betale.10 På bakgrunn av Klomsæts forespørsel henvendte kommisjonen seg til Rettsmedisinsk institutt (RMI) 12. mai og ba om en uttalelse om hvorvidt det aktuelle spormaterialet fortsatt var i behold hos dem, og om ytterligere undersøkelser av dette materialet kunne antas å tilføre noe nytt i saken. I brev 28. mai ga kommisjonen Klomsæt beskjed om at den avventet svar fra RMI før den tok stilling til om det skulle oppnevnes sakkyndig til å foreta nye DNA-analyser.11

I lys av Gjenopptakelseskommisjonens henvendelse til RMI ba Klomsæt også GENA om å redegjøre for om nye undersøkelser av bevisene ved bruk av moderne DNA-teknologi kunne forventes å tilføre noe nytt i saken, og i så fall hvilket materiale som burde undersøkes. I GENAs rapport fra 18. juni 2009 heter det: «Dagens tester hvor 17 områder på Y kromosomet blir undersøkt kan forventes å gi betydelig mer informasjon enn de to områdene som ble testet i 2000.» I rapporten utvidet GENA anbefalingen om å foreta nye undersøkelser fra å gjelde de ni underlivsprøvene til også å gjelde flere andre prøver.12

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) avga uttalelse til GENAs rapport først 19. januar 2010. I uttalelsen heter det:

«Den rettsmedisinske kommisjon har behandlet sakkyndig uttalelse fra Gena datert 18.06.2009 som vurderer mulighetene for å gjøre nye analyser av spor i saken. Vi kan på generelt grunnlag si at det alltid er muligheter for å oppnå nye resultater i en sak ved å utføre nye undersøkelser. Det ligger imidlertid ikke innenfor DRKs ansvarsområde å ta stilling til bevisvurdering i saker der det er avsagt rettskraftig dom […]»13

11.3.2.5 Rettsmedisinsk institutt hevder spormaterialet er returnert til politiet. Agder politidistrikt informerer om at materialet er destruert

Det kom ingen tilbakemelding fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) på henvendelsen fra Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av mai og juni 2009. Klomsæt ringte derfor selv til RMI 2. juli 2009. Han fikk da beskjed fra seksjonsleder for Seksjon for biologiske spor, Bente Mevåg, om at alt av spormateriale var returnert til Agder politidistrikt. Klomsæt ringte deretter til Agder politidistrikt og fikk beskjed om at materialet var destruert.14 Den 3. juli 2009 anmeldte Klomsæt forholdet til Spesialenheten for politisaker.15 Det viste seg først i april 2010, ni måneder senere, at DNA-ekstraktene likevel var i behold i fryseren hos RMI. Det var restene av selve vattpinnene som var sendt tilbake til Agder politidistrikt og destruert, ikke DNA-ekstraktene, se nærmere om dette i punkt 11.3.2.10.

11.3.2.6 Klomsæt ber om at GENA får gjøre nye DNA-undersøkelser av restmateriale hos USC

Den 3. juli 2009 ba Klomsæt Gjenopptakelseskommisjonen om å undersøke hvorvidt Universitetet i Santiago de Compostela (USC) hadde materiale igjen som kunne undersøkes.16 Kommisjonen fulgte ikke opp denne anmodningen.

Den 26. august 2009 skrev Klomsæt selv til USC og spurte om de hadde materiale (vattpinner og DNA-ekstrakter) i behold.17 Han ba også kommisjonen om å medvirke til at bevismateriale som eventuelt fantes hos USC, ble sikret med tanke på nye undersøkelser hos GENA. Også GENA og Forensic Science Service (FSS) henvendte seg direkte til USC med en rekke spørsmål om analysene fra 2000, herunder om metodene som ble brukt, og bevisverdien av resultatene.18 Klomsæt purret overfor USC både 8. september og 14. september. USC svarte 16. september 2009 at USC var i en prosess med å avklare med RMI om de kunne gi Klomsæt informasjonen han ønsket, eller om det krevde avgjørelse fra retten. Den 24. september 2009 fikk Klomsæt e-post fra USC, ved Angel Carracedo, der det fremgikk at USC ville samarbeide dersom Klomsæt fremskaffet en «official request from a court, judge or legal authority».19

Som følge av svaret fra USC henvendte Klomsæt seg på nytt til Gjenopptakelseskommisjonen og ba om deres medvirkning overfor USC. Kommisjonen svarte at det var påtalemyndigheten som måtte gi tillatelse til å frigi biologisk materiale hos USC, og videreformidlet Klomsæts henvendelse til Agder statsadvokatembeter:

«Advokat Klomsæt har i dag henvendt seg muntlig til kommisjonen med forespørsel om bistand i denne anledning, og det ble fra kommisjonens side opplyst at det er påtalemyndigheten som har rådighet over bevismaterialet i straffesaker. Det er derfor påtalemyndigheten som må gi tillatelse til å frigi biologisk materiale m.v. for ‘private’ sakkyndige undersøkelser ved GENA eller Forensic Science Service (FSS). Kommisjonen påtok seg å videreformidle hans anmodning til statsadvokaten i Agder.»20

Den 17. september 2009 svarte Agder statsadvokatembeter at de ikke ønsket å samtykke til at eventuelt materiale hos USC ble utlevert. Agder statsadvokatembeter ga følgende begrunnelse:

«Stortinget har besluttet at Rettsmedisinsk institutt skal stå for DNA-analysene i Norge. Jf. Ot. Prp. Nr. 19 (2006–2007) og – særlig debatten i Stortinget 13. desember 2007. Det kan også vises til St. prp. Nr. 1 (2007–2008) side 104 og foredraget til den kgl.res til endringer i påtaleinstruksen av 8. august 2008 pkt. 6.9. Behovet for såkalt ‘second opinion’ skal dekkes ved et fagmiljø ved Universitet i Tromsø.

Påtalemyndigheten stiller seg på denne bakgrunn negativ til bruk av annen ekspertise. En finner etter dette å ikke ville samtykke til at evt. DNA materiale overleveres til GENA v/ Ragne Farmen i Stavanger.»21

Klomsæt begjærte umiddelbart omgjøring av statsadvokatens avslag, subsidiært klage til riksadvokaten. Den 22. september 2009, før omgjøringsbegjæringen/klagen var behandlet, sendte Klomsæt et nytt brev til Gjenopptakelseskommisjonen, Agder statsadvokatembeter og riksadvokaten. I brevet ba han i stedet om at USC fikk gjøre nye undersøkelser av materialet som var i behold der, og at USC fikk svare på spørsmål, uhindret av taushetsplikten.

Riksadvokaten svarte 9. oktober 2009 at de oppfattet at Klomsæts klage ikke lenger sto ved lag, og at han nå i stedet ønsket påtalemyndighetens samtykke til at USC kunne svare på spørsmål fra ham i tilknytning til de undersøkelsene instituttet allerede hadde gjort i Baneheia-saken. Riksadvokaten ga uttrykk for at det var statsadvokaten som i første rekke måtte ta stilling til dette.22

Det var deretter flere brevutvekslinger mellom kommisjonen og Klomsæt. I brev 25. september 2009 satte kommisjonen frist for sluttinnlegg til 2. november 2009. Det ble uttalt at kommisjonen ønsket å «iverksette sin saksbehandling», og at det ikke var «aktuelt å avvente resultatene fra [Klomsæts] møte med FSS den 20. november 2009».23

I brev 11. oktober 2009 til kommisjonen skrev Klomsæt blant annet:

«DNA-ekspertene ved FSS har opplyst at det undersøkte DNA-materialet i denne saken – slik dette pr i dag er kjent i sakshåndtering og vurdering av materialet – er så lite og svakt at det er ‘nivået før ingenting’ (min oversettelse), som det ble uttrykt i møtet. Nyere forskning på DNA-undersøkelser har også avdekket at så svake spormengder som er i denne saken, må påregnes å kunne omtales som svært utsatt for forurensning, med mindre man er bevisst og behandler materialet med den aller største omhu.»24

11.3.2.7 Universitetet i Santiago de Compostela svarer på spørsmål fra GENA og FSS. Rettsmedisinsk institutt svarer ikke på spørsmål

Ved brev 15. oktober 2009 samtykket Agder statsadvokatembeter til at Universitetet i Santiago de Compostela (USC) kunne svare på spørsmål fra Klomsæt.25 Statsadvokaten meddelte dette til USC samme dag.

USC besvarte spørsmålene fra GENA og Forensic Science Service (FSS) i skriv 13. og 17. november 2009. I brevet 17. november fremgikk det at USC hadde i behold DNA-ekstrakter fra prøvene B-22, B-24 og B-25, men ikke fra prøve C-25.26

Ved brev 16. november 2009 til Rettsmedisinsk institutt (RMI), med kopi til Gjenopptakelseskommisjonen, anmodet Klomsæt om svar fra RMI på flere spørsmål FSS hadde formulert, blant annet:

«2) Contamination

Does the laboratory have references from workers who have handled the samples to eliminate the possibility of accidental contamination? Are the results of DNA analysis at the Norwegian laboratory routinely checked against a staff DNA Database to ensure there is no possibility of contamination during examination? Also do references from other individuals who may have handled the samples exist (e.g. pathologist etc)? Where these samples made available to the Spanish laboratory for their comparison purposes?

Are the items used in the collection and analysis of these samples shown to be DNA free? Such items will include the swabs, water and other reagents used in the extraction of swabs and in DNA testing […]»27

I brev til kommisjonen 21. desember 2010 anmodet Klomsæt kommisjonen om å ta kontakt med RMI og be dem svare på spørsmålene i brevet fra november. Det er ikke holdepunkter i saksdokumentene for at kommisjonen fulgte opp Klomsæts henvendelse, eller at spørsmålene noen gang ble besvart av RMI. I USCs svar til FSS 17. november 2009 fremgår det at USC ikke hadde sammenlignet resultatene med personer i Norge som hadde deltatt i sporsikringen eller håndtert sporprøvene.

11.3.2.8 Nye DNA-undersøkelser ved Universitetet i Santiago de Compostela

I brevet 15. oktober 2009 ga statsadvokaten uttrykk for at det var Gjenopptakelseskommisjonen som måtte ta stilling til om det skulle foretas nye undersøkelser av gjenværende materiale ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC).28 I brev 19. november ba imidlertid statsadvokaten kommisjonen om å vurdere å foreta nye analyser av de tre ekstraktene som var i behold ved USC.29 Først etter statsadvokatens anmodning fulgte kommisjonen opp med å få gjennomført nye analyser.

Den 17. desember 2009 oppnevnte Gjenopptakelseskommisjonen USC til å gjøre nye analyser av ekstrakter fra prøvene B-22, B-24 og B-25. USC avga sin rapport 12. februar 2010.30 Analysene av B-22 og B-25 var negative, det vil si at de ikke ga tolkbare resultater. Analysen av prøve B-24 viste derimot profilsammenfall med Y-profilen til Jan Helge Andersen i 14 av 17 markører. Enkelte av markørene viste ekstra alleler. Disse tolket USC som artefakter («stuttere»), med unntak av allel 10 i markøren DYS391, som USC mente «most likely» var et reelt utslag fra en mannlig bidragsyter. USC uttalte at dette var forenlig med («consistent with») rapporten fra 2000.

Den 19. februar skrev Gjenopptakelseskommisjonen til Rettsmedisinsk institutt (RMI) og ba om en forklaring av innholdet i USCs rapport:

«Ettersom rapporten og konklusjonen inneholder faglige begrep og uttrykk, ber kommisjonen om at RMI gir en nærmere forklaring av de resultater de spanske sakkyndige har kommet frem til, slik at innholdet gjøres forståelig også for lekfolk.»31

RMI avga en slik forklarende rapport 29. mars 2010. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) behandlet USCs rapport uten å finne grunnlag for bemerkninger.32 DRK behandlet også RMIs forklarende rapport i uttalelse 4. juni 2010 og etterlyste blant annet en statistisk vekting av funnet av allel 10 i DYS391:

«Den rettsmedisinske kommisjon har ingen direkte bemerkninger til sakkyndige [ved RMI] sin gjengivelse av rapporten fra Universitetet i Santiago de Compostela av 12.02.10.

Vi har imidlertid kommentarer som vi finner grunn til å nevne for den sakkyndige […]

Ang. tilblandingen fra annen bidragsyter i markøren DYS391 i Y-STR-profilen for sporprøven 6 (gjelder allelet 10 for markøren DYS391 i AmpFISTR-Y-systemet […] Rapporten nevner ikke noe sted at DNA typen for denne ene markøren hos V. Kristiansen […] passer med tilblandingen i sporprøven 6 for denne ene markøren. I dette tilfelle er det vanskelig å beregne en presis bevismessig vekt, men observasjonen taler likevel med en svak vekt for at noe DNA kommer fra V. Kristiansen mot at denne tilblandingen kommer fra en tilfeldig person. Vi mener at i en rapport som skal gi en forklaring av resultatene burde sakkyndige ta stilling til dette spørsmålet, selv om ikke bevismessig vekt kan beregnes helt presis.»33

DRK anbefalte på denne bakgrunn at det ble avgitt en tilleggsrapport fra RMI. Den 14. juni 2010 avviste RMI å gjøre en slik vurdering:

«De problemstillinger DRK reiser i sine kommentarer i rapporten til undertegnede, er etter vårt syn å gå inn i de spanske sakkyndiges beslutningsgrunnlag og vurdere deres konklusjoner. DRK har behandlet den spanske rapporten og avgitt uttalelse 6.04.2010 der kommisjonen ikke finner grunnlag for bemerkninger. Vi mener imidlertid det ville vært naturlig at DRK’s kommentarer, hadde vært rettet til de spanske sakkyndige.»34

11.3.2.9 Klomsæt engasjerer GENA og FSS til å kommentere de nye DNA-analysene

Klomsæt engasjerte både GENA og Forensic Science Service (FSS) til å kommentere Universitetet i Santiago de Compostelas (USCs) rapport fra 12. februar 2010. Den 3. mars 2010 avga GENA rapport, der det i sammendraget fremgår:

«Av tre gjenværende DNA ekstrakter ga én prøve resultater. Det ble påvist Y-DNA av samme type som Jan Helge Andersen i prøve 6 (B-24). Det ble ikke påvist Y-DNA fra Viggo Kristiansen i prøven. Instituto de Medicina Legal, University of Santiago de Compostela konkluderer med at prøven viste et blandingsresultat, da det for en markør DYS391 ble typet to alleler. Undertegnede sakkyndige er ikke enig i denne konklusjonen og mener at det ikke er bevist at resultatet viser en blandingsprofil, da allel 10 for DYS391 markøren kan være et artefakt DNA (stutter) produkt.»35

Den 9. april 2010 avga FSS rapport der både DNA-analysene fra 2000 og 2010 ble gjennomgått, med følgende konklusjon:

«1. In my opinion, the result obtained from the sample taken from Lena Sløgedal Paulsen (C-25) provides only weak or limited support for the view that the DNA came from Viggo Kristiansen rather than from an unknown, unrelated man.

2. At the present time, in my view the results obtained from sample B24 relating to Stine Sofie Sørstrønen should be treated as neutral with regard to Viggo Kristiansen (i.e. they neither support nor refute the view that his DNA is present).

3. Even if it could be established that the DYS391 10 allele in samples B-22, B-24 and B-25 was the result of a mixture of DNA, and it was established that Jan Helge Andersen was one of the two contributors, and it was established that the DNA was not due to exogenous DNA contamination, then in my opinion the evidence would still provide only weak or limited support for the view that the additional DNA came from Viggo Kristiansen rather than from an unknown, unrelated man.»36

FSS avga tilleggsrapport 9. juni 2010, der det ble konkludert slik:

«In my view the results obtained from sample B24 relating to Stine Sofie Sørstrønen should be treated as neutral with regards to Viggo Kristiansen; that is they neither support nor refute the view that his DNA is present.

In addition, in my view the results obtained from sample B24 relating to Stine Sofie Sørstrønen should be treated as neutral with regard to whether ANY second person has contributed.»37

Den 11. mai 2010 ba Klomsæt om at Gjenopptakelseskommisjonen oversendte GENAs og FSS’ rapporter og spørsmål til USC for kommentarer:

«Spørsmålet er om DYS391 allel 10 kan være et biprodukt (en ‘stutter’) som skyldes ufullstendig kopiering av allel 11 som et resultat av dårlig og nedbrutt DNA i prøven, eller om Compostela er av den oppfatning at det kun finnes én forklaring på dette funnet som er at markøren viser en blanding av to ekte alleler som stammer hver sin mannlige, ufullstendige Y-kromosom DNA profil». […]

Hvis kommisjonen ikke vil følge opp dette, ber jeg om umiddelbar underretning og deres skriftlige samtykke til at jeg selv kan gjenoppta kontakten med angitte professorer med å rette henvendelse til Compostela […]

Det påpekes den sentrale betydning påstått DNA-bevis så åpenbart hadde for domstolenes vurdering og domfellelse av Viggo Kristiansen, slik det særlig er uttrykt i byrettens premisser.»38

Den 18. mai 2010 avslo kommisjonen å engasjere seg ytterligere overfor USC:

«Kommisjonen anser seg for sin del ferdig med undersøkelsene som ble foretatt i Spania. Kommisjonen er kjent med at De har engasjert privat sakkyndige (FSS og GENA), men kommisjonen ønsker ikke å engasjere seg i dette arbeidet. Det er selvsagt ikke noe til hinder for at en domfelt engasjerer privat sakkyndige i en gjenåpningssak, men dette er et arbeid som den domfelte og eventuelt hans forsvarer må håndtere på egen hånd. De rapporter som blir innhentet hos privat sakkyndige, vil bli behandlet og vurdert av kommisjonen som en del av sakens opplysninger.»39

11.3.2.10 DNA-materiale var likevel i behold ved Rettsmedisinsk institutt

Som det fremgår ovenfor i punkt 11.3.2.5, fikk Klomsæt 2. juli 2009 muntlig opplysning fra Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) om at spormaterialet fra Baneheia-saken var returnert til politiet. Videre fikk han av Agder politidistrikt beskjed om at det tilbakeleverte materialet var destruert.

Den 15. april 2010 skrev Klomsæt til Gjenopptakelseskommisjonen at han hadde snakket med konstituert seksjonsleder for Seksjon for biologiske spor, Margurethe Stenersen, ved RMI. Ifølge Klomsæt hadde hun opplyst at vattpinner brukt til sporprøver var bevismidler som rutinemessig ble returnert til politiet, men at ekstraktene aldri ble returnert eller kastet. Stenersen hadde opplyst at praksis hos RMI var at ekstraktene ble oppbevart i en fryser.40

Klomsæt ba på denne bakgrunn Gjenopptakelseskommisjonen om å rette en henvendelse til direktøren ved RMI, Olav Gunnar Ballo, med sikte på å få klarhet i om det likevel kunne være materiale i behold hos RMI, og i så fall sikre dette materialet.41 Samme dag henvendte Gjenopptakelseskommisjonen seg til Ballo per telefon. Kommisjonen oversendte også tidligere henvendelser av 12. mai 2009 og 29. juni 2009 til Ballo per post.42 I begge disse henvendelsene hadde Gjenopptakelseskommisjonen bedt opplyst om det var materiale i behold hos RMI, uten å få noen skriftlig tilbakemelding.43 Den 19. april 2010 rettet Gjenopptakelseskommisjonen en ytterligere henvendelse til RMI. De ba opplyst om (1) hvilket DNA-materiale som var i behold ved RMI, og (2) om nye undersøkelser ville kunne tilføre noe nytt i saken.

Etter kort tid ble det avklart at RMI likevel hadde DNA-materiale i behold i en fryser. I fryseren ble det funnet 199 DNA-ekstrakter fra Baneheia-saken.

RMI, ved Ballo og Stenersen, besvarte henvendelsen fra Gjenopptakelseskommisjonen skriftlig 3. mai 2010. Vedlagt svaret var en liste over DNA-ekstraktene som fantes hos RMI.

Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt nye undersøkelser ville kunne tilføre saken noe nytt, skrev RMI:

«Undertegnede kan verken utelukke eller sannsynliggjøre at nye analyser vil kunne tilføre saken noe nytt. Ved ønske om dette fra Gjenopptakelseskommisjonens side vil imidlertid undertegnede legge til rette for at materialet kan analyseres der kommisjonen finner dette formålstjenlig.»44

Den vedlagte listen over ekstrakter omfattet blant annet ett ekstrakt fra prøve C-25 (Sløgedal Paulsen, ytre endetarm) samt ekstrakter fra epitelfraksjonene av prøvene B-22 (Sørstrønen, ytre skjede), B-24 (Sørstrønen, ytre anus) og B-25 (Sørstrønen, endetarm).45 Det ble opplyst at DNA-ekstraktene fra den såkalte sædcellefraksjonen av prøvene fra B-22, B-24 og B-25 i sin helhet var oversendt Universitetet i Santiago de Compostela og forbrukt etter reanalyseringen der i 2010.46

Som det fremgår av brevet og den vedlagte listen, hadde RMI bare funnet materiale i form av DNA-ekstrakter. Dette var ekstraktene som ble laget fra spormaterialet i 2000. Det som derimot ikke ble funnet hos RMI på dette tidspunktet, men som det våren 2021 viste seg også var i behold, var spormaterialet i de såkalte forprøvingsrørene. Forprøvingsrørene inneholdt utklipp fra de originale vattpinnene, inkludert den for prøve C-25. Denne delen av spormaterialet hadde ligget nedfrosset siden 2000 og ble ikke gjenfunnet før i april 2021 i forbindelse med politiets etterforskning i etterkant av gjenåpningen av dommen mot Kristiansen i Baneheia-saken.47

11.3.2.11 GENA får ikke tillatelse til å gjøre nye DNA-undersøkelser

I sitt brev av 15. april 2010 ba Klomsæt om at GENA fikk analysere materiale som eventuelt var i behold hos Rettsmedisinsk institutt (RMI). I sitt sluttinnlegg 23. april motsatte påtalemyndigheten seg dette:

«Foranlediget av advokat Klomsæt’s brev av 15. april 2010 om anmodning om ytterligere DNA analyser som ønskes foretatt ved GENA, er statsadvokaten fortsatt av den oppfatning at GENA ikke skal utføre slike analyser. En viser til det som tidligere er anført herfra. Statsadvokaten vil i tillegg vise til at en oppfatter dette institutt – i denne saken – som en partsrepresentant.»48

I brev 27. april 2010 avviste Gjenopptakelseskommisjonen at GENA kunne utføre undersøkelser av DNA-ekstraktene. Kommisjonen viste til påtalemyndighetens innsigelse, i tillegg til opplysninger som fremkom av avisartikler i Dagbladet:

«Kommisjonen viser videre til artikkel i Dagbladet 13. april 2010, som fulgte som vedlegg til Deres brev 15. april 2010. Det fremgår av denne artikkelen at Ragne Farmen ‘sår sterk tvil’ om det såkalte DNA-beviset i Baneheia, og at hun ‘har bistått Viggo Kristiansen i arbeidet med å få saken gjenopptatt.’

På bakgrunn av ovennevnte forhold anser kommisjonen det som utelukket at eventuelle nye undersøkelser kan foretas ved GENA i Stavanger. Hvorvidt det er aktuelt å foreta nye analyser og hvem som i så fall skal foreta disse, vil kommisjonen komme tilbake til dersom det blir aktuelt.»49

Gjenopptakelseskommisjonens uttalelse ledet til at Ragne Farmen ved GENA tilskrev Klomsæt og ba ham oppklare overfor kommisjonen GENAs rolle som sakkyndig.50 Av brevet fremgår det at Farmen aldri hadde vært i kontakt med Viggo Kristiansen, og at hun ikke forholdt seg til skyldspørsmålet eller andre forhold utover mandatet. Hun forsikret at hun ville forholde seg faglig nøytralt og profesjonelt når det gjaldt alle sakkyndige vurderinger og eventuelle analyser. Også Dagbladet-journalist Eivind Pedersen, som hadde skrevet artiklene, tilskrev kommisjonen og forklarte at formuleringene sto for hans regning, og at poenget var å gjøre artikkelen «folkelig og forståelig».51

I brev 7. mai 2010 fastholdt Gjenopptakelseskommisjonen at det forelå omstendigheter som «er skikket til å svekke tilliten til GENAs uhildethet».52 GENA ble dermed ansett inhabil og fikk ikke gjøre nye analyser av DNA-ekstraktene som var i behold hos RMI.

11.3.2.12 Statens kriminaltekniska laboratorium i Sverige foretar nye DNA-undersøkelser

Den 6. mai 2010 engasjerte Gjenopptakelseskommisjonen Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Linköping i Sverige til å gjennomføre analyser av deler av materialet som ble gjenfunnet ved Rettsmedisinsk institutt (RMI).53 Følgende DNA-ekstrakter ble sendt til undersøkelse ved SKL:

• B-22 (avstryk fra ytre skjede)

• B-23 (avstryk fra indre skjede)

• B-24 (avstryk fra ytre endetarmsåpning)

• B-25 (avstryk fra indre endetarmsåpning)

• B-31 (avstryk fra bakre omslagsfold)

• C-22 (avstryk fra tungeryggen)

• C-23 (avstryk fra ytre skjede)

• C-24 (avstryk fra indre skjede)

• C-25 (avstryk fra ytre endetarm)

• C-36A og C-36B (avstryk fra bakre omslagsfold)

• C-37 (avstryk fra endetarmsåpning)

• C-38 (avstryk fra livmorhalsen)54

Det ble bedt om at eventuelle funn «vurderes opp mot Viggo Kristiansen». I brev fra Gjenopptakelseskommisjonen til Kripos 11. mai 2010 fremgår det at kommisjonen hadde sørget for ny referanseprøve fra Kristiansen, samt referanseprøver fra de to ofrene, og sendt disse til SKL. Kripos ble også bedt om å oversende referanseprøve fra Jan Helge Andersen til Gjenopptakelseskommisjonen, slik at prøven kunne videreformidles til SKL.55 Det foreligger ingen dokumentasjon som underbygger at Kripos sørget for oversendelse av denne prøven.

I brev 7. mai 2010 ba Klomsæt om at det også ble sendt referanseprøver til SKL fra Jostein Sørstrønen, Kristoffer Sørstrønen, Arne Bernt Paulsen og Stine Sofie Sørstrønens stefar, da «DNA kunne ha smittet over gjennom hverdagslig omgang».56 I lys av SKLs senere rapport legger utvalget til grunn at SKL kun mottok referanseprøve fra Kristiansen og de to ofrene.

Den 14. mai 2010 fremsatte Klomsæt innsigelse til valg av prøver. Han ønsket i tillegg testing av følgende prøver (avstryk):

• C-15 (munn / leppenes ytterside)

• C-21 (innsiden av kinnene)

• C-27 og C-28 (fra misfargingen på innsiden av lårene)

• B-5 (høyre hånds negler/fingre)

• B-7 (venstre hånds negler/fingre)

• B-13 og B-14 (innsiden av lårene)

• B-18 (innsiden av leppene)

• B-19 (innsiden av kinnene)

• B-20 (tungen)

• B-21 (utsiden av leppene)57

I samme brev ba Klomsæt på nytt om at underlagsmaterialet (elektroferogrammene) fra analysene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000 ble innhentet, slik at Forensic Science Service (FSS) og GENA kunne gjøre sine egne vurderinger av disse. Alternativt ba han om at RMI kunne vurdere dem. Klomsæt ba også om en bekreftelse på at materialet som ikke ble overlevert til SKL, kunne bli frigjort og utlevert GENA for analyse. Klomsæt ønsket, om så for Kristiansens egen regning, å undersøke samtlige DNA-ekstrakter som var i behold hos RMI.58

I brev 18. mai 2010 avviste kommisjonen alle ytterligere utredningsskritt initiert av Klomsæt:

«Kommisjonen anser sin utredning for å være helt i sluttfasen. Slik saken ligger an i dag, er det ikke aktuelt eller nødvendig – for kommisjonens del – å innhente ytterligere sakkyndige rapporter eller foreta ytterligere utredning. Saken synes å være tilstrekkelig opplyst til å treffe en avgjørelse på grunnlag av det materialet som foreligger, når rapporten fra SKL er mottatt og kommentert av partene.»59

Når det gjaldt muligheten for at GENA kunne foreta undersøkelser av gjenværende DNA-ekstrakter ved RMI, uttalte kommisjonen i samme brev:

«Hvorvidt materialet som befinner seg på RMI kan frigjøres og utleveres GENA for ytterligere undersøkelser, vil kommisjonen ta stilling til når rapporten fra SKL foreligger, og den har vurdert behovet for eventuelle ytterligere undersøkelser ved SKL. Dersom kommisjonen ikke finner behov for ytterligere undersøkelser, vil den ikke ha noen innvendinger mot utlevering av materialet. Det antas imidlertid at det er påtalemyndigheten som må samtykke til dette.»

SKL avga sin rapport 6. juni 2010. Det fremgår av rapporten at mandatet var å undersøke «om det i materialen B22-B25, B31, C22-C25 och C36-C38 forekommer manligt DNA från Viggo Kristiansen eller annan person». Rapporten hadde følgende konklusjon:

«I proverna B22-B25, och B31 kunde endast DNA som överensstämmer med Stine Sofie Sørstrønen själv påvisas.

I proverna C22-C25 och C36-C38 kunde endast DNA som överensstämmer med Lena Sløgedal Paulsen själv påvisas.

Proverna analyserades avseende Y-kromosomalt DNA (manligt DNA). Vid den utförda analysen kunde Y-kromosomalt DNA som kan jämföras mot person inte påvisas i något av proverna B22–B25, C-22–C25 och C36–C-38.»60

Den rettsmedisinske kommisjon avga 14. juni 2010 uttalelse til SKLs rapport, uten å finne grunnlag for bemerkninger.

I underlagsmaterialet – elektroferogrammene – fra den svenske undersøkelsen i 2010 fremgår det at mannlig DNA ble påvist i flere av prøvene.61 Grunnen til at dette ikke ble rapportert fra SKL, var at det i henhold til SKLs retningslinjer ikke ble påvist et tilstrekkelig antall alleler i prøvene til å kunne sammenligne mot personprøver. Til sammenligning hadde USC andre retningslinjer i 2000, der alle funn ble rapportert, og hvor det ble overlatt til den som skulle bruke funnene, å vurdere bevisverdien av dem. Kristiansen ble i sin tid feilaktig knyttet til saken på bakgrunn av funn av sammenfallende allel i én enkelt markør.

11.3.2.13 Gjenopptakelseskommisjonen avslår å innhente elektroferogrammene

I brev til Gjenopptakelseskommisjonen 25. mai 2010 ba Klomsæt igjen om å få utlevert elektroferogrammene fra undersøkelsene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000.62 Den 27. mai 2010 avslo kommisjonen begjæringen og uttalte:

«Med hensyn til deres anmodning om innhenting av electropherogrammene fra undersøkelsene i Spania i 2000, gjentar kommisjonen at den ikke ønsker å engasjere seg i det arbeidet som utføres av Deres privat engasjerte sakkyndige (GENA og FSS).»63

Som utvalget vil komme tilbake til, var dette avslaget av stor betydning for gjenåpningsspørsmålet. Det var først da Klomsæt fikk utlevert elektroferogrammene ett år senere, 25. mai 2011, at Forensic Science Service (FSS) og GENA ble satt i stand til å gjøre en reell ny vurdering av analysen av prøven C-25 ved USC i 2000. Først på dette tidspunktet utarbeidet FSS og GENA rapportene som etter utvalgets syn klart ga grunnlag for gjenåpning, jf. punkt 11.8.1.

11.3.2.14 Øvrige begjæringer om utredningsskritt

Begjæring om rettspsykiatrisk undersøkelse av Viggo Kristiansen

Den 23. januar 2009 sendte Klomsæt et brev til kommisjonen vedlagt en ny IQ-test av Viggo Kristiansen, der Kristiansen fikk en total IQ-score på 97.64 På bakgrunn av denne begjærte Klomsæt en ny rettspsykiatrisk undersøkelse.65 Gjenopptakelseskommisjonen sendte IQ-testen til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og skrev blant annet:

«For Gjenopptakelseskommisjonen er det særlig viktig å få avklart hvilken betydning resultatene fra en slik intelligenstest kan ha, og om selve gjennomføringen av testen i nærværende sak. Gjenopptakelseskommisjonen henviser spesielt til advokat Klomsæts uttalelse hvor han blant annet konkluderer med at intelligenstesten viser at ‘de rettsoppnevnte sakkyndiges arbeid er mangelfullt og tendensiøst’.»66

Den 6. mars 2009 uttalte DRK:

«Vi kan ikke se at resultatene av IQ-test i 2008 bringer noe avgjørende nytt i forhold til det som ble vurdert i den rettspsykiatriske erklæringen av 2000. De sakkyndige hadde da referert til en IQ-test som var blitt utført i 1994. Begge testene viser en intellektuell funksjon innenfor normalområdet. Det er godt mulig at IQ-testen utført på skolen i 1994 viste en kunstig lav intelligenskvotient pga. dårlig motivasjon hos observanden. Vi kan imidlertid ikke se at dette har vært utslagsgivende for de sakkyndigers generelle holdning til observanden.»67

Ved brev 28. mai 2009 avslo kommisjonen å oppnevne sakkyndig til å foreta en ny rettspsykiatrisk undersøkelse av Kristiansen.68

Begjæring om oppnevning av avhørsekspertise

Den 12. mai 2009 begjærte Klomsæt professor i rettspsykologi Gísli Guðjónsson oppnevnt til å vurdere avhørene av Jan Helge Andersen.69 Den 28. mai 2009 avslo kommisjonen å oppnevne en sakkyndig med ekspertise innen politiets avhørsmetoder. I avslaget heter det:

«Ut fra den bevisførselen som fant sted i byretten og lagmannsretten, kan kommisjonen ikke se at oppnevning av sakkyndige på dette området vil tilføre saken noe vesentlig nytt. Det foreligger for øvrig ingen indikasjoner på kritikkverdige forhold ved gjennomføringen av avhørene av Jan Helge Andersen.»70

Begjæring om undersøkelser vedrørende dekningsforhold

I begjæringen 5. september 2008 fremkommer det at Viggo Kristiansen ønsket oppnevnt sakkyndig på flere områder, blant annet vedrørende «mobiltelefon/dekningsforhold». Gjenopptakelseskommisjonen avslo dette 28. mai 2009. I avslaget viste kommisjonen til byrettens dom side 12–14 og uttalte:

«Kommisjonen kan ikke se at ytterligere undersøkelser om mobiltelefonbruken og dekningsområdet vil tilføre saken noe vesentlig nytt.»71

Den 5. juni 2009 innledet Klomsæt kontakt med Telenor og ba opplyst hvilket arbeid som ble gjort av dem i forbindelse med rettssaken i 2001, ettersom deres rapport ikke lå i straffesaksdokumentene.72 Klomsæt ba også om å få utlevert materialet som dekningsdirektør i Telenor Bjørn Amundsen hadde utarbeidet og hatt med seg i retten. Den 11. august 2009 fikk Klomsæt tilsendt presentasjonen Telenor benyttet i retten. Presentasjonen ble videresendt til Gjenopptakelseskommisjonen.

Den 25. mai 2009 innga Agder statsadvokatembeter uttalelse til begjæringen om gjenåpning. I relasjon til mobilbeviset ga statsadvokaten blant annet uttrykk for at «[p]åtalemyndigheten var og er fortsatt meget skeptisk til Amundsen sitt vitneprov».73 Klomsæt gjorde Telenor kjent med uttalelsen. I brev 12. juni 2009 svarte Telenor Group Legal:

«Det skal for øvrig ikke underslås at så vel Bjørn Amundsen som Telenor noterer med atskillig forbauselse og undring uttalelsen fra statsadvokaten om at ‘påtalemyndigheten var og er fortsatt meget skeptisk til Amundsen sitt vitneprov’. Vi vil påpeke at Bjørn Amundsen har lang erfaring som dekningsdirektør og solid faglig bakgrunn på dette området. Telenor har vanskelig for å se grunnlaget for en slik uttalelse. Bjørn Amundsen fastholder de vurderinger og uttalelser han ga i sin vitneforklaring.»74

Samme dag som Klomsæt mottok brevet fra Telenor Group Legal, 12. juni 2009, begjærte han Bjørn Amundsen avhørt av kommisjonen.75 Den 29. juni 2009 avslo kommisjonen å gjennomføre et slikt avhør.76

11.3.2.15 Inhabilitetsinnsigelse mot Gjenopptakelseskommisjonens leder

Gjenopptakelseskommisjonen var ledet av Janne Kristiansen på tidspunktet da begjæringen om gjenåpning ble inngitt i september 2008. Janne Kristiansen hadde ansvaret for behandlingen av saken frem til nestleder Helen Sæter overtok ansvaret 14. oktober 2009. Grunnen var at det hadde blitt kjent at Janne Kristiansen skulle bli ny PST-sjef, og at Klomsæt hadde fremmet en inhabilitetsinnsigelse mot henne.77 I november 2009 ble Sæter konstituert som leder av kommisjonen, og i mars 2010 ble hun utnevnt som leder. Det var Helen Sæter som ledet kommisjonen da vedtaket 17. juni 2010 ble truffet.

11.3.3 Sluttinnleggene og endelige anførsler

Begjæringen om gjenåpning ble flere ganger supplert med nye anførsler og bevis frem til kommisjonens avgjørelse 17. juni 2010. Saksgangen er nærmere beskrevet i punkt 11.3.2 ovenfor.

Sigurd Klomsæt innga to sluttinnlegg i saken. Det første innlegget ble inngitt 22. mars 2010.78 Klomsæt anførte her at byrettsdommer Jørn Ree var inhabil da han avsa dommen i byretten, og at dette ga grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 390.79 Det ble i denne forbindelse anført at «[d]omstolen hadde ikke egen styrke til å være objektiv og har etter hva som må forstås, uten relevante motforestillinger, akseptert også usannheter fremført fra politi/aktorat». Videre krevde han gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 1, med henvisning til at det var begått straffbare forhold.80 Det er noe uklart hvilke straffbare forhold det ble siktet til, men utvalget oppfatter – som kommisjonen, jf. nedenfor i punkt 11.3.4 – at Klomsæt siktet til destruksjon av spormateriale i tiden etter straffesaken var avgjort, brudd på objektivitetsplikten og ensrettet etterforskning mot Viggo Kristiansen samt mangelfull protokollering av avhør.

Videre anførte Klomsæt i korte trekk at Kristiansen var uskyldig i Baneheia-drapene. Som grunnlag for anførselen foretok han en gjennomgang av bevisene i saken. Klomsæt skisserte også et alternativt hendelsesforløp basert på blant annet vitneforklaringer som ikke ble ført for retten. Vilkårene for gjenåpning ble kort behandlet avslutningsvis i sluttinnlegget, og det ble i hovedsak vist til begjæringen 5. september 2008. Utvalget oppfatter at Klomsæt anførte at både vilkårene i straffeprosessloven § 392 andre ledd81 og § 391 nr. 382 var oppfylt.

Agder statsadvokatembeter innga sluttinnlegg 23. april 2010 og ba om at begjæringen ikke ble tatt til følge.83 Bistandsadvokatene innga sluttinnlegg 7. mai84 og 14. mai85 2010, der de i det vesentlige sluttet seg til påtalemyndighetens syn.

Klomsæt innga deretter sitt andre sluttinnlegg 10. juni 2010, der anførslene ble oppsummert slik:

• «a) Det anføres at sorenskriver Jørn Ree var inhabil til å avsi dom i foreliggende sak på bakgrunn av at dommerfullmektigen var inhabil og fordi han i denne konkrete saken hadde selv avsagt fengslingskjennelser og på den måte uttrykt seg om bevis.

• b) Det anføres at det er nye opplysninger som er forenlig med at det var aktivitet på drapsåstedet da Jan Helge Andersen opplyser å ha vært der, men som gir et helt annet tidspunkt for drapene enn det politiet og retten tidligere har lagt til grunn.

• c) Det anføres at nye analyser av DNA på åstedet ikke viser to gjerningsmenn som gjør at resultat fra den ene kan være forenlig med Viggo Kristiansen. Det anføres at DNA resultat knyttet til Jan Helge Andersen er styrket. Det anføres at ny undersøkelse av DNA viser svekket at det ikke kan bevises to gjerningsmenn, hvis to gjerningsmenn kan bevises, så kan den andre ikke være Viggo Kristiansen. Det er påvist DNA fra sæd fra Jan Helge Andersen som er uforenlig med hans forklaring for politiet og for retten.

• d) Det anføres at Jan Helge Andersen har forklart seg falskt om sitt forhold og Viggo Kristiansen sitt forhold som vitne i Viggo Kristiansen sin sak, idet nye analyser viser at Viggo Kristiansen ikke kan påvises i materialet.

• e) Under enhver omstendighet vil vilkårene, i lys av det ovenfor anførte være til stede for gjenåpning etter strpl. 392 2. ledd, i det bevisene, og mangel av bevis i saken, må sees samlet, basert på de nye opplysningene.»86

Det øvrige innholdet i det siste sluttinnlegget er til dels en gjentakelse av sluttinnlegget av 22. mars 2010. Det ble gitt en omfattende gjennomgang og analyse av premissene for domfellelsen av Kristiansen. Deretter ble det gitt en ny fremstilling av saken basert på bevis som ikke kom frem i retten, herunder vitneavhør.

Som det fremgår av sitatet foran, ble det i sluttinnlegget pekt på svakheter ved behandlingen av DNA-beviset under etterforskningen og i retten. Klomsæt trakk frem at DNA-resultatene fra analysene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000 ble tolket som at de ga sikker bekreftelse på at to gjerningspersoner begikk ugjerningene. Han trakk også frem de nye DNA-analysene ved USC i 2010 og tilhørende rapporter fra GENA – Institutt for DNA-analyse og Forensic Science Service (FSS). Om analysene i 2000 skrev Klomsæt blant annet:

«Det legges til grunn at allel 10 som i 2000 ble brukt til å knytte Viggo Kristiansen til handlingen, mest sannsynlig er en forurensning […]

Det vises også til at etter Rt. 2001 s 612 er det lagt til grunn at ‘også nye vurderinger av holdbarheten av de bevis som ble ført for den dømmende rett, kan således komme i betraktning’.

Det vises til at den tolkning som ble gjort av DNA-bevisene i 2000 bygget på en feil fortolkning ved at en i stedet for å vurdere forurensning fordi alle andre sider ved en DNA profil manglet, valgte man å anvende en identifikasjon basert på et enzym som er gjengs i ca 54 % av den norske befolkning […]»87

Klomsæt innga et siste skriv til Gjenopptakelseskommisjonen 14. juni 2010. Skrivet synes foranlediget av Den rettsmedisinske kommisjons (DRK) uttalelse 4. juni 2010, se punkt 11.3.2.8. Klomsæt reagerte på at DRK i uttalelsen – i motsetning til øvrige sakkyndige – hadde uttalt seg om sannsynligheten for at Kristiansens DNA var påvist ved USCs analyser i 2010. Han viste til at denne vurderingen ikke kunne være riktig, og i det minste at det var faglig uenighet om dette. Vedlagt var blant annet en avisartikkel publisert i Dagbladet 19. april 2010, der Chris Hadkiss og Susan Pope i FSS hadde uttalt seg om DNA-bevisene i Baneheia-saken. Klomsæt orienterte om at han, sammen med advokat Arvid Sjødin, hadde vært til stede da intervjuet ble gjort og innesto for at intervjuobjektene var sitert korrekt. Av artikkelen fremgikk blant annet:

«Chris Hadkiss og Susan Pope, henholdsvis leder og DNA-ekspert ved Forensic Science Services (FSS) i London, sier at DNA bare har beviskraft når det er gjort positive og inkluderende funn av gjerningspersoner […]

Det offentlige instituttet FSS regnes for å være i verdenstoppen av kunnskap, metodikk og tolkning av DNA, spesielt den såkalte LCN-teknikken (Low Copy Number) som i 2000 ble brukt i jakten på DNA-spor i Baneheia. Metoden ble oppfunnet i 1999 og var helt på forsøksstadiet da det spanske laboratoriet i Santiago de Compostela lyktes i å finne ørsmå DNA-rester på de norske prøvene.

Chris Hadkiss advarer sterkt mot å trekke noen som helst slutninger på et slikt syltynt grunnlag. – Det er viktig å huske at DNA aldri kan brukes til å utelukke noe. DNA kan bare brukes for å inkludere, understreker Hadkiss. – På ørsmå resultater, er det vår erfaring at det oftest dreier seg mer om forurensning enn bevis. Alle laboratorier har forurensning, også vi. For å sikre korrekte resultater, som ofte kan få avgjørende betydning for enkeltmennesker, er det av største viktighet at DNA-materiale utelukkende blir brukt når det er gjort fullverdige funn, understreker Hadkiss […]

FSS-ekspertene avviser at det ved en LCN-analyse er mulig å skille sædceller fra vanlige celler.»88

DRKs uttalelse førte til at Klomsæt 14. juni 2010 tok kontakt med lederen i DRK. I e-post, med kopi til ansvarlig utreder i Gjenopptakelseskommisjonen, skrev Klomsæt:

«I 2010 var det kun to alleler – 10 og 11, og ingen profil av Andersen, slik som i 2010. I 2000 kom allel 10 opp alene, og i kombinasjon med allel 11. Sue Pope (FSS) har uttalt i sin sakkyndigvurdering at 10 kan være en enkel allel-forurensning. Men vi har her ikke fått fremlagt – til tross for gjentatte anmodninger – kromatogrammene fra 2000 undersøkelsene. Både GENA og FSS har kommentert at det er for tynt å trekke slutninger på 2000 funnene.

I 2010 kom Andersens profil opp, og Compostela mener det er en liten tilblanding av en annen mann, vist for DYS391 med allelen 10. Dette er ikke GENA og FSS enige i og mener at det kan være en stutter (skyggebånd). 2010 funnet er således tydeligere (kun Andersens profil er påvist) enn 2000 resultatet hvor kun toppene 10 og 11 kom opp flere ganger, og hver sine ganger. Men 2000 resultatene er allikevel meget svakt – en kan ikke tolke noe ut av kun to alleler, og når disse er svært vanlige. Dette er punktet som RMI fikk i mandat (av gjenopptakelseskommisjonen) – om å fortolke, denne potensielle sannsynlighet). Dette har ikke RMI gjort, men til vår overraskelse har DRK begitt seg inn på en slik fortolkning – og således gjort seg ansvarlig for en rolleblanding som en [sic] totalt uforstående til. Derfor da også mitt brev (m/angitte vedlegg) av i dag – og min telefon til dem […].»89

I e-post til Klomsæt 15. juni 2010, med kopi til Gjenopptakelseskommisjonen, avviste leder for DRK Tarjei Rygnestad at DRK hadde gjort egne bevisvurderinger i saken. Han uttalte:

«I ditt brev gir du uttrykk for at DRK har gitt en egen vurdering av ulike bevis i saken. Dette er ikke tilfellet. DRK vurderer kun innholdet i det sakkyndige uttalelsene som mottas og gir bemerkninger der det er mangler ved disse, jfr. Forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon, § 3 bokstav a.»90

11.3.4 Kommisjonens avgjørelse 17. juni 2010

Ved Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse 17. juni 2010 ble Viggo Kristiansens begjæring om gjenåpning ikke tatt til følge.91

Innledningsvis behandlet kommisjonen anførselen om at byrettsdommer Jørn Ree var inhabil da han avsa dommen i byretten. Kommisjonen kom til at dette ikke ga grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 390. Kommisjonen pekte i korte trekk på at det var Agder lagmannsretts dom som ble begjært gjenåpnet, og at inhabilitetsinnsigelsen gjaldt en av dommerne fra byrettsbehandlingen. Uansett mente kommisjonen at det ikke forelå inhabilitet. Kommisjonen fant det klart at vilkårene for gjenåpning på dette grunnlaget ikke var oppfylt.

Deretter behandlet kommisjonen anførselen om at det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 1, som angir at gjenåpning til gunst for siktede kan kreves der en aktør i saken har «gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken». Kommisjonen kom til at ingen av de anførte forholdene utgjorde straffbare forhold, og at vilkårene for gjenåpning på dette grunnlaget derfor ikke var oppfylt.

Etter dette behandlet kommisjonen anførselen om at det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 2 bokstav b, fordi Viggo Kristiansen ikke fikk en rettferdig rettergang, jf. den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning på dette grunnlaget ikke var oppfylt, og viste til at gjenåpning på dette grunnlaget forutsetter at man har klaget til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og fått medhold.

Til sist behandlet kommisjonen anførslene om at det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd. De to grunnlagene ble behandlet samlet. Kommisjonen begrunnet dette med at det var lagt frem «et omfattende materiale fra Klomsæt», og at det var «noe vanskelig å se under hvilket rettslig grunnlag de enkelte anførslene skal henføres». Kommisjonen tok deretter for seg en rekke forhold som hadde blitt anført av Klomsæt:

Når det gjaldt spørsmålet om avhørsmetoder og troverdighet, herunder anførselen om at avhør hadde blitt foretatt i strid med påtaleinstruksen, pekte kommisjonen på at Andersen avga forklaring i retten, og at han ble eksaminert både av aktor, forsvarer og retten. Kommisjonen viste til at statsadvokaten i sin uttalelse hadde påpekt at både Andersens forsvarer, aktor og administrator i byretten og lagmannsretten var «svært opptatt» av forklaringene til Andersen og tilblivelsen av disse, samt at Andersen hadde forklart seg i retten med stor troverdighet, og at detaljene stemte med objektive funn.

Om Andersens forklaring uttalte kommisjonen videre:

«Kommisjonen har gjennomgått de punktene i Andersens forklaring som anføres å vise at forklaringen ikke er troverdig. De forholdene som advokat Klomsæt tar opp har i det alt vesentlige vært gjenstand for bevisføring både i tingretten og i lagmannsretten. Dette gjelder både med hensyn til observasjoner av de domfelte, plassering av Kristiansens sykkel, hvorvidt jentene kunne observeres fra stien, gjennomføring av overgrepene og drapene samt andre omstendigheter omkring dette, funn av et kjønnshår, bruk av kniv, tildekking av likene m.v.

Kommisjonen vil likevel bemerke at det i de nye undersøkelsene i Spania 2010 ble funnet DNA-spor som knyttet Andersen til overgrepet på Stine Sofie Sørstrønen på en noe mer alvorlig måte enn hans forklaring tilsier. Kommisjonen finner til tross for dette at Andersens forklaring, både med hensyn til eget og Viggo Kristianses overgrep, i hovedsak fremstår som troverdig.

Etter kommisjonens vurdering må det legges til grunn at de forholdene som tas opp av domfelte, og som anføres å reise tvil om troverdigheten av Andersens forklaring, nettopp har vært en del av lagrettens bevisvurdering. Både de tiltalte og vitner forklarte seg for retten og var gjenstand for eksaminasjon både av aktor, forsvarer og retten. Ettersom lagretten ikke begrunner sin avgjørelse, vet vi ikke hvilke bevis som ligger til grunn for deres avgjørelse og vi vet heller ikke hvilken vekt som er lagt på det enkelte bevis. Kommisjonen kan imidlertid ikke se at det er fremkommet nye bevis eller omstendigheter som tilsier at hendelsesforløpet er et annet enn det som er lagt til grunn i dommen.»92

Til anførselen om at ytterligere tekniske undersøkelser burde vært foretatt i saken, slik som fiberanalyser og undersøkelser av fottøyavtrykk, fremhevet kommisjonen at man ikke visste hvilke klær Kristiansen hadde på seg den aktuelle dagen, og at de domfelte uansett hadde god tid til å kvitte seg med både klær og sko. Det ble vist til at påtalemyndigheten hadde uttalt at dette hadde vært tema i retten. Etter kommisjonens vurdering var det ikke holdepunkter for at saken ikke var fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294.

Når det gjaldt mobiltelefonbeviset, bemerket kommisjonen at dette ble viet betydelig oppmerksomhet både i tingretten og i lagmannsretten. Kommisjonen slo fast at det ikke ville være mulig, 10 år etter at det straffbare forhold fant sted, å iverksette undersøkelser som ga nye opplysninger om dekningsforholdene i Baneheia i 2000. Det var ifølge kommisjonen heller ikke behov for ny sakkyndig etterkontroll av rapportene som ble avgitt under saken. Etter kommisjonens vurdering forelå det ikke noen nye bevis eller omstendigheter som ville kaste et nytt lys over saken.

Heller ikke med hensyn til DNA mente kommisjonen at det forelå noe nytt som svekket bevisbildet mot Kristiansen:

«Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Viggo Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham. Kommisjonen har imidlertid merket seg at det er uenighet blant de sakkyndige om det kan anses bevist at det i prøvene C-25 og B-24 er påvist blandingsprofiler (to mannlige bidragsytere).

Når det gjelder prøve B-24 viser kommisjonen til undersøkelsen i Spania og etterfølgende rapporter fra RMI 29. mars og 14. juni 2010, og til merknader fra DRK 4. juni 2010. Det vises også til uttalelsen fra FSS 9. april 2010. Kommisjonen finner ikke grunn til å tillegge disse merknadene noen bevismessig vekt, men vil likevel påpeke at de ikke taler i favør av Viggo Kristiansens uskyld.

Prøve C-25 har ikke vært gjenstand for ny analyse nå, idet DNA-materialet opplyses å være forbrukt. Analysen av denne prøven i Spania i 2000 var imidlertid en del av bevismaterialet som ble fremlagt for den dømmende rett. Det foreligger således ikke noe nytt vedrørende denne prøven, men kommisjonen har likevel merket seg uttalelsen fra FSS 9. april 2010.

For kommisjonen er det tilstrekkelig å fastslå at de nye analysene og de etterfølgende merknadene ikke svekker bevisbildet mot Viggo Kristiansen.»93

Kommisjonen kommenterte deretter IQ-testen fra januar 2009 som viste at Kristiansen scoret midt i normalområdet. De rettsoppnevnte sakkyndige hadde derimot konkludert med at Kristiansen hadde lav intellektuell fungering, helt i nedre del av normalområdet. Kommisjonen kunne ikke se at resultatene brakte noe avgjørende nytt i forhold til det som ble vurdert i den rettspsykiatriske erklæringen av 2000, idet begge testene viste en intellektuell funksjon innenfor normalområdet. Det var heller ikke holdepunkter for at retten hadde misforstått de sakkyndige.

Når det gjaldt det alternative hendelsesforløpet som var skissert i gjenåpningsbegjæringen, festet ikke kommisjonen lit til Klomsæt teori:

«Advokat Klomsæt anfører at lagmannsrettens dom er feil og at den ble avsagt med feil bevistilbud og bevisbedømmelse. Han tilbyr et nytt hendelsesforløp, tidsmessig så vel som gjerningsmessig. […]

Etter kommisjonens vurdering har ikke advokat Klomsæt sannsynliggjort at hans teori er riktig. Han synes å ha hentet fragmentarisk informasjon fra straffesaksdokumentene for å beskrive et hendelsesforløp som passer med den teorien han presenterer.»94

Avslutningsvis oppsummerte kommisjonen sine vurderinger:

«Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff. Heller ikke gjennom den senere utredning eller gjennom senere fremlagt dokumentasjon fra advokat Klomsæt, foreligger det noe avgjørende nytt.

Etter kommisjonens vurdering foreligger det heller ikke noen særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. En ny analyse av beviskjeden får ikke dommen til å fremstå i et tvilsomt lys.

Etter kommisjonens vurdering fremstår domfeltes begjæring i det vesentlige som en anke over lagmannsrettens bevisbedømmelse. Kommisjonen finner grunn til å vise til det som er sagt innledningsvis om at den ikke er en ordinær rettsmiddelinstans, og kommisjonen kan ikke overprøve domstolens avgjørelse.

Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd er ikke oppfylt.»95

Etter dette konstaterte kommisjonen at vilkårene for å gjenåpne saken ikke var oppfylt, og at begjæringen ikke ble tatt til følge. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig. Det ble truffet slikt vedtak:

«Begjæringen om gjenåping i sak nr. 2008-0121 tas ikke til følge.»

11.4 Begjæring 18. juni 2010 om omgjøring av avslaget 17. juni 2010

Den 18. juni 2010 fremmet Sigurd Klomsæt, på Viggo Kristiansens vegne, begjæring om omgjøring av avgjørelsen 17. juni 2010, subsidiært ny begjæring om gjenåpning. Det ble ikke fremført noen nye anførsler knyttet til vilkårene for gjenåpning sammenlignet med forrige begjæring. Klomsæt gjorde imidlertid gjeldende at kommisjonsmedlemmene som behandlet saken 17. juni 2010, var inhabile. Klomsæt begrunnet dette med at de umulig kunne ha satt seg inn i sakens dokumenter ved forrige behandling. Det sentrale ved denne begjæringen var altså at Klomsæt ønsket en ny behandling med andre kommisjonsmedlemmer.96

I brev 23. juni begjærte Klomsæt at gjenværende DNA-ekstrakter ved Rettsmedisinsk institutt ble overlevert GENA – Institutt for DNA-analyse, og han begjærte nok en gang at elektroferogrammene knyttet til undersøkelsene ved Universitetet i Santiago de Compostela i 2000 ble utlevert for uavhengig tolkning.97 Kommisjonen svarte 25. juni 2010 at spørsmål om tilgang til biologisk materiale for ytterligere analyse måtte rettes til påtalemyndigheten.98 Den 28. juni 2010 svarte riksadvokaten at anmodningen måtte rettes til Agder statsadvokatembeter.99

I et annet brev til Klomsæt 25. juni 2010 meddelte kommisjonens leder Helen Sæter at kommisjonen ikke hadde tatt omgjøringsbegjæringen til følge:

«I domfeltes begjæring om omgjøring, subsidiært ny begjæring om gjenåpning, datert 18. juni 2010, fremkommer det ikke forhold av betydning som ikke har vært vurdert av kommisjonen ved avgjørelsen av 17. juni 2010. Begjæringene fremstår dermed som en klage om kommisjonens avgjørelse.

Kommisjonen har vurdert klagen og finner ikke grunnlag for å forta en fornyet behandling og vurdert av saken.»100

I brevet ble det vist til at Klomsæts begjæringer hadde blitt forelagt kommisjonens medlemmer. Kommisjonens medlemmer ble ansett habile til å behandle begjæringene.

11.5 Den andre gjenåpningsbegjæringen, 27. august 2010

Viggo Kristiansen begjærte 27. august 2010 gjenåpning for andre gang.101 Sigurd Klomsæt hadde 20. august 2010 – etter å ha forespurt den over lengre tid – kommet i besittelse av et udatert utkast til gjerningsmannsprofil i Baneheia-saken.102 Konklusjonen i profilutkastet var at handlingene var verket til én gjerningsmann.

Klomsæt anførte i begjæringen at gjerningsmannsprofilen bevisst hadde blitt unndratt sakens dokumenter og holdt skjult for forsvarerne. Det ble anført at det kun var én gjerningsperson i saken, og at Kristiansen ble dømt fordi politiet «konstruerte seg frem til to gjerningspersoner».103 I denne sammenhengen var det, ifølge Klomsæt, viktig for politiet å skjule gjerningsmannsprofilen, fordi den konkluderte med at det var én gjerningsperson. Klomsæt anførte videre at rapportene fra GENA – Institutt for DNA-analyse og Forensic Science Service (FSS) underbygde at det var én gjerningsperson. Klomsæt anførte at det ikke var bevismessig dekning for at Kristiansen var den skyldige. Det fremgår ikke av begjæringen hvilket lovgrunnlag for gjenåpning som ble påberopt.104

Klomsæt supplerte begjæringen ved brev 9. september 2010 og anførte at de nye DNA-undersøkelsene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2010, sammenholdt med gjerningsmannsprofilen, tydet på at Jan Helge Andersen hadde forklart seg uriktig om overgrepene på jentene. Grunnen var at han i 2000 forklarte at han ikke hadde ereksjon under voldtektene, mens de nye DNA-undersøkelsene ga treff på ham i prøven B-24. Videre ga Klomsæt en oppsummering av anførslene i den første gjenåpningsbegjæringen som nylig hadde blitt avslått av kommisjonen.105

Den 9. september 2010 ba Agder statsadvokatembeter om at begjæringen ikke ble tatt til følge.106 Agder statsadvokatembeter viste blant annet til at gjerningsmannsprofilen hadde liten bevisverdi, og at den ikke under noen omstendighet syntes egnet til å føre til frifinnelse.

Klomsæt innga ytterligere bemerkninger ved skriv 17., 20. og 21. september. Blant annet fremla han en rapport fra Gregg McCrary, pensjonert spesialagent fra FBI med ekspertise innen «behavioral science».107 Rapporten ga en vurdering av analysene i gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken. På en del punkter var McCrary uenig med vurderingene i den norske profilen. McCrary var imidlertid enig i at drapene sannsynligvis hadde blitt begått av én gjerningsmann, og begrunnet dette slik:

«The profile indicates that a single offender is responsible. I concur that a lone offender is responsible for this crime. My conclusion is based primarily upon the consistent pattern of injuries, both fatal and non-fatal, inflicted upon the victims as well as the consistent manner in which they were sexually assaulted. Secondarily, multiple victim/multiple offender homicides are rare. For example, according to the Federal Bureau of Investigation, less than 2% of the 14,180 homicides perpetrated in the United States in 2008 involved multiple victims and multiple offenders. Of those 14,180 only 6, or 0,00042, were crimes in which the victims were raped and a knife or cutting instrument was used to murder them.»

Av øvrige faktaopplysninger trakk McCrary særlig frem det forhold at gjerningsmannen kuttet egne greiner til å skjule likene:

«The police profile indicates that the offender knows the area of the murder well and could live nearby. I agree. The profile also states that the offender is used to carrying a knife and being out in nature. This could be true. What is of more interest to me is the fact that the offender apparently intentionally cut down branches and used those to conceal the bodies. Most offenders who want to use branches to conceal a body usually used downed branches and other debris found in the area to cover the body. The fact that the offender chose to cut branches to use to conceal the bodies rather than use branches and debris already on the ground is a unique behavious that can be useful in distinguishing him from the general population.»

Ved Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse 24. september 2010 ble begjæringen om gjenåpning ikke tatt til følge.108 Kommisjonen vurderte først om det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 1, fordi det var begått straffbare forhold med hensyn til saken. Spørsmålet var for det første om politiet hadde begått et straffbart forhold ved å unndra gjerningsmannsprofilen fra saken, og for det andre om gjerningsmannsprofilen svekket Andersens forklaring på en slik måte at det var grunnlag for å si at han hadde gitt uriktig forklaring i saken.

Kommisjonen kom til at det ikke var holdepunkter for at det var begått et straffbart forhold fra politiets side. Blant annet uttalte kommisjonen:

«Kommisjonen ser at det kan være gode grunner for at gjerningsmannsprofileringen kunne vært lagt inn som en del av saksdokumentene i straffesaken, og derved gjort tilgjengelig for forsvarerne i sin helhet. Kommisjonen kan likevel ikke under noen omstendighet se at det har vært gjort noe forsøk fra politiets side på å unndra dokumentene fra saken.»

Kommisjonen bemerket at det forhold at det var fremlagt en gjerningsmannsprofil som konkluderte med én gjerningsmann, ikke i seg selv svekket troverdigheten til Andersens forklaring om at Kristiansen var med på drapshandlingene. Kommisjonen fant grunn til å bemerke at en gjerningsmannsprofil – som er utarbeidet før noen mistenkte er pågrepet – ikke kan «betraktes som en uangripelig sannhet». Kommisjonen viste ellers til sine tidligere vurderinger i avgjørelsen 17. juni 2010.

Dernest vurderte kommisjonen om gjenåpning kunne kreves i medhold av straffeprosessloven § 391 første ledd nr. 3, fordi det forelå nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Kommisjonen vurderte at gjerningsmannsprofilen var å anse som en ny omstendighet, men at den ikke var egnet til å føre til frifinnelse:

«Etter kommisjonens vurdering vil en slik «forhåndsanalyse» av mulig(e) gjerningsperson(er) ha begrenset bevismessig vekt. Analysen vil kunne ha en begrenset verdi for politiet i en etterforskingsfase hvor man står uten holdepunkter for hvem som kan ha begått den straffbare handlingen. Etter hvert som etterforskingen skrider frem vil andre bevis og omstendigheter som avdekkes kunne svekke betydningen av gjerningsmannsprofilen.

Etter kommisjonens vurdering ville en eventuell fremleggelse av gjerningsmannsprofilen for retten i dette tilfellet ikke hatt noen slik bevismessig vekt i forhold til de øvrige bevisene som ble fremlagt, at den ville være egnet til å føre til frifinnelse av Viggo Kristiansen.»

Til slutt bemerket kommisjonen at det ikke forelå «særlige forhold» som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 andre ledd.

Kommisjonen kom etter dette til at vilkårene for å gjenåpne saken ikke var oppfylt, slik at begjæringen ikke ble tatt til følge. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig. Det ble truffet slik konklusjon:

«Begjæring om gjenåpning i sak nr. 2010-0077 tas ikke til følge.»

11.6 Begjæring 23. oktober 2010 om omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs ankenektelse 24. april 2002

Den 23. oktober 2010 fremmet Sigurd Klomsæt, på Viggo Kristiansens vegne, begjæring om omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning om ankenektelse 24. april 2002, jf. daværende straffeprosessloven § 323 andre ledd fjerde punktum. I begjæringen anførte Klomsæt hovedsakelig at ankenektelsen måtte omgjøres fordi dokumenter var holdt tilbake fra forsvarerne og domstolen, og fordi Rettsmedisinsk institutt hadde begått feil med hensyn til forståelsen av DNA-beviset.109 Klomsæt anførte at vilkårene for omgjøring var oppfylt selv om det hadde gått mer enn åtte år. Det ble i denne sammenheng fremhevet at Gjenopptakelseskommisjonen ikke hadde fungert etter sitt formål, at Kristiansen ikke hadde fått oppfylt sitt krav om en rettferdig rettergang, jf. EMK artikkel 6 nr. 1, og at Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2002 skulle ha begrunnet sin avgjørelse.

Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 7. desember 2010 ble Kristiansens omgjøringsbegjæring avvist, jf. Rt. 2010 s. 1522. Ankeutvalget fant det klart at begjæringen – som ble fremsatt åtte år og seks måneder etter beslutningen om ankenektelse – ikke var fremsatt innen «rimelig tid»,110 og at riktig rettsmiddel var begjæring om gjenåpning til Gjenopptakelseskommisjonen. At kommisjonen allerede flere ganger hadde behandlet Kristiansens sak uten å etterkomme begjæringen, stilte ikke spørsmålet om omgjøring i en annen stilling. Ankeutvalget kom til at det heller ikke forelå noen begrunnelsesplikt for kjæremålsutvalget.111

11.7 Sivilt søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen (2010–2012)

11.7.1 Om saksgangen og resultatet av søksmålet

Den 22. oktober 2010 sendte Arvid Sjødin varsel til Gjenopptakelseskommisjonen om at det ville bli reist søksmål om gyldigheten av kommisjonens avgjørelser 17. juni og 24. september 2010, det vil si avgjørelsene knyttet til Viggo Kristiansens første og andre gjenåpningsbegjæring.112 I brev 28. oktober 2010 bestred kommisjonen at det heftet feil ved avgjørelsene.113 Kristiansen innga 30. desember 2010 stevning til Oslo tingrett med krav om at kommisjonens vedtak skulle kjennes ugyldige. I tilsvar 11. februar 2011 la staten v/Gjenopptakelseskommisjonen ned påstand om frifinnelse.

Et hovedspørsmål i saken var hvilken adgang domstolene har til å overprøve avgjørelser fra Gjenopptakelseskommisjonen. Mens Sigurd Klomsæt argumenterte for en omfattende prøvingsadgang som inkluderte kommisjonens skjønnsutøvelse, anførte staten at domstolene bare kunne prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen som lå til grunn for avgjørelsene. Uenigheten på dette punktet ledet til at retten besluttet at saken skulle deles i medhold av tvisteloven § 16-1, slik at den i første omgang ble begrenset til å ta stilling til omfanget av domstolenes prøvingsadgang, samt gyldigheten av kommisjonens vedtak i lys av den begrensede prøvingskompetansen staten tok til orde for. Dersom retten ikke fant relevante feil i lovanvendelse eller saksbehandling, men kom til at den hadde en prøvingskompetanse som også omfattet kommisjonens skjønnsutøvelse, ville det bli berammet ytterligere forhandlinger.

Hovedforhandling i Oslo tingrett ble avholdt 8.–12. august 2011. Under forhandlingene var det en omfattende bevisførsel, blant annet om DNA-bevisene. Det ble ført åtte vitner, hvorav fem med kvalifikasjoner som sakkyndige.

Oslo tingrett avsa dom 1. september 2011, der staten v/Gjenopptakelseskommisjonen ble frifunnet.114 Tingretten kom, i tråd med statens syn, til at prøvingsadgangen kun omfattet lovanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjaldt kommisjonens bevisbedømmelse, la tingretten til grunn at den bare kunne prøve om det forelå «klare misforståelser av det grunnlagsmateriale kommisjonen er blitt forelagt, men ikke de tolkninger kommisjonen måtte ha gjort av dette materiale». I lys av denne prøvingsadgangen fant tingretten seg kompetent til å prøve følgende innsigelser fra Kristiansen mot kommisjonens saksbehandling:

• om kommisjonen hadde begått feil ved ikke å kalle inn Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen til nye avhør

• om kommisjonen hadde feilvurdert betydningen av de ytterligere DNA-vurderingene

• om kommisjonen hadde feilvurdert betydningen av gjerningsmannsprofilen

• om kommisjonen hadde begått feil ved å unnlate å vurdere betydningen av at bevismaterialet var destruert.

Tingretten konkluderte med at det ikke forelå saksbehandlingsfeil som hadde innvirket på kommisjonens avgjørelse. Feilaktig lovanvendelse var ikke påberopt og ble derfor ikke behandlet.

Kristiansen anket tingrettens dom, og søkte om tillatelse til å bringe anken direkte inn for Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-2. Slik tillatelse ble gitt for så vidt gjaldt spørsmålet om rekkevidden av domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak fra Gjenopptakelseskommisjonen. Høyesterett behandlet saken i storkammer, der anken fra Kristiansen ble forkastet ved dom 29. mars 2012, jf. Rt. 2012 s. 519. Høyesterett kom til at domstolene er avskåret fra å prøve kommisjonens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Prøvingsadgangen er begrenset til å prøve kommisjonens generelle lovtolkning og om grunnleggende saksbehandlingsregler er fulgt, for eksempel kravene til kontradiksjon og habilitet. Andre sider av kommisjonens saksbehandling, herunder utredningsplikten, faller utenfor prøvingsadgangen, med mindre det er tale om «åpenbare og grove feil». Høyesterett fastsatte dermed en mer begrenset prøvingsadgang enn hva Oslo tingrett hadde kommet til. I lys av resultatet ble den øvrige delen av ankesaken trukket av Kristiansen og deretter hevet av Borgarting lagmannsrett.

Gjenopptakelseskommisjonens prøvingsadgang er nærmere behandlet av utvalget i NOU 2024: 24 og vil ikke bli omtalt videre her.115 Av betydning for granskningen av gjenåpningsprosessen i Baneheia-saken er imidlertid den omfattende, muntlige bevisførselen som fant sted under hovedforhandlingen i tingretten – særlig den delen som omhandlet DNA-analysene som lå til grunn for domfellelsen av Kristiansen. Hovedforhandlingen i Oslo tingrett i august 2011 var eneste gang de ulike sakkyndige som var involvert i gjenåpningsprosessen, fikk anledning til å redegjøre muntlig for sine rapporter og besvare spørsmål fra partene. Med rettens tillatelse gjorde Sigurd Klomsæt opptak av de sentrale vitnemålene, og opptakene ble transkribert og senere oversendt til Gjenopptakelseskommisjonen. Ansvarlig juridisk utreder på saken var dessuten til stede under hele hovedforhandlingen og overvar bevisføringen som representant for kommisjonen.

På denne bakgrunn finner utvalget det hensiktsmessig å redegjøre overordnet for de DNA-sakkyndiges vitneforklaringer for Oslo tingrett, jf. punkt 11.7.2. Deretter vil utvalget behandle tingrettens vurdering av DNA-bevisene, jf. punkt 11.7.3. Ettersom Gjenopptakelseskommisjonen i stor utstrekning viste til tingrettens drøftelser av DNA-bevisene i vedtaket 11. desember 2013, fikk dommen sentral betydning for den videre gjenåpningsprosessen, se punkt 11.8.4.

11.7.2 Bevisføringen om DNA-bevisene

I løpet av saksforberedelsen fikk Klomsæt utlevert underlagsmaterialet (elektroferogrammene) for DNA-analysene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000. Materialet ble deretter oversendt både GENA – Institutt for DNA-analyse og Forensic Science Service (FSS), som avga nye rapporter henholdsvis 6. juni og 10. juni 2011.116 I rapporten fra FSS kom det frem i klartekst at DNA-analysene fra USC i 2000 ikke ga noen sikker bekreftelse på at det var to gjerningsmenn, i motsetning til hva både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la til grunn i henholdsvis 2001 og 2002. Rapportene dannet grunnlag for Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring og er nærmere omtalt i punkt 11.8.

Det var fire sakkyndige vitner for tingretten som forklarte seg om DNA-bevisene.117 Kristiansen førte vitnene Ragne Farmen fra GENA og Susan Pope og Chris Hadkiss fra FSS. Det kom frem av forklaringene at disse sakkyndige vitnene ikke var uenige med de rettsgenetiske konklusjonene til USC fra 2000. Vitnene mente imidlertid at domstolen i sin tid hadde tillagt funnene en vekt i bevisvurderingen som det ikke var grunnlag for. Den statistiske vektingen – likelihood ratio – fra USC for prøve C-25 ga uttrykk for et tilnærmet nøytralt bevis og skulle blitt håndtert som dette av domstolene. Videre fremkom det av forklaringene at DNA-funnene fra 2000, også funnet i prøve C-25, ikke nødvendigvis måtte stamme fra én eller flere gjerningsmenn. For det første kom det frem at vitnene ikke ville utelukke at det kunne dreie seg om feilutslag (artefakter). For det andre – dersom det dreide seg om et reelt mannlig bidrag – fremholdt vitnene at kontaminering i forbindelse med sporsikring, håndtering av prøvene mv. var en fullt mulig alternativ forklaring på de ellers svake analyseresultatene. På grunn av den lave identifikasjonskraften for funnene var det ikke mulig å konkludere med verken det ene eller det andre. Vitnene mente det var en risiko for at disse forholdene ikke hadde blitt godt nok kommunisert overfor domstolen. Når det gjaldt USCs analyser i 2010, kom det frem av forklaringene at de anså at utslaget av allel 10 i markøren DYS391 i prøve B-24, der det ellers var påvist en tilnærmet full profil sammenfallende med Andersen, mest sannsynlig dreide seg om et feilutslag (artefakt i form av såkalt «stutter»). Dersom det dreide seg om et reelt mannlig bidrag, kunne det skyldes forurensing fra en DNA-kilde uten sammenheng med de straffbare handlingene.

Staten førte Bente Mevåg som vitne, som på daværende tidspunkt var avdelingsdirektør ved divisjon for rettsmedisinske fag hos Folkehelseinstituttet. Mevåg bekreftet at hun hadde samme syn på analyseresultatene som i den opprinnelige straffesaken, at resultatene indikerte to ulike menn, og at hun ikke så grunn til å betvile resultatene fra USC. Samtidig kom det frem i andre deler av Mevågs forklaring at forurensning var svært vanskelig å utelukke. Mevåg svarte nei på Klomsæts spørsmål om hun ved rettsbehandlingene i 2001 og 2002 hadde fått spørsmål om forurensning.

11.7.3 Oslo tingretts vurdering av DNA-bevisene

Etter å ha vist til dommene fra Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett, samt bevisførselen under den foreliggende tingrettssaken, oppstilte Oslo tingrett følgende vurderingstema når det gjaldt DNA-bevisene:

«Det gjenstående spørsmål vil da være om funnene indikerer noen blandingsprofil, med andre ord i hvilken grad disse godtgjør at to menn har stått bak de seksuelle overgrepene og da nødvendigvis også drapene.»118

Tingretten konstaterte deretter at de sakkyndige hadde et «sprikende syn» på dette, at uenigheten var kjent for kommisjonen, og videre «at tiden var inne for å konstatere en permanent uenighet, vurdere substansen i denne og deretter konkludere».119

Vurderingstemaet som Oslo tingrett oppstilte, tilsier at tingretten – i likhet med Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett – uriktig la til grunn at analysefunn fra to ulike menn er ensbetydende med analysefunn fra to ulike gjerningsmenn. Ingen av de sakkyndige, heller ikke Universitetet i Santiago de Compostela (USC), hadde på noe tidspunkt uttalt at DNA-funnene i seg selv var bevis for at to menn hadde begått de straffbare handlingene. Dette spørsmålet ligger utenfor rettsgenetikerens oppgave å besvare, og det forelå derfor heller ikke noe «sprikende syn» på dette. Uenigheten blant de sakkyndige handlet kun om hvorvidt analysefunnene viste reelle DNA-bidrag. Samtlige sakkyndige var derimot enige om at forurensning – med den følge at analyseutslagene kunne stamme fra andre kilder enn gjerningsmenn – ikke kunne utelukkes.

Etter utvalgets syn kom de sentrale innvendingene mot rettens bruk av DNA-bevisene ved domfellelsen av Kristiansen godt frem under bevisføringen. Tingretten synes imidlertid i størst grad å ha vektlagt Mevågs svar på spørsmålene dommeren og statens prosessfullmektig stilte henne direkte om hvorvidt det var «sikkert påvist» at det var spor fra to ulike menn. Mevåg svarte bekreftende på dette under henvisning til hårfunnet fra Jan Helge Andersen og prøve C-25. Hun bekreftet også på dommerens spørsmål at hun i 2011 hadde samme syn på resultatene som ved rettsbehandlingene i 2001 og 2002, og at hun ikke hadde sett grunn til å betvile USCs vurderinger.

Det er ikke holdepunkter for at Mevåg direkte uttalte at DNA-bidrag fra to menn måtte bety to gjerningsmenn. Etter omstendighetene var det imidlertid ikke tvilsomt at dommeren da han grep inn i utspørringen, var ute etter svar på om det forelå sikre bevis for to menn i betydningen «gjerningsmenn». Mevågs svar kan dermed synes å ha blitt forstått i denne konteksten, med den følge at tingretten feilaktig la til grunn at dette også var USCs syn. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på tingrettens uriktige slutning om et «sprikende syn» blant de sakkyndige på hvorvidt DNA-funnene «godtgjorde at to menn har stått bak de seksuelle overgrepene og da nødvendigvis også drapene».

11.8 Den tredje gjenåpningsbegjæringen, 17. juni 2011

11.8.1 Begjæringens innhold

Viggo Kristiansen begjærte 17. juni 2011 gjenåpning for tredje gang. Begjæringen ble fremmet under saksforberedelsen til det sivile søksmålet for Oslo tingrett, se punkt 11.7 foran.

Bakgrunnen for begjæringen var at Sigurd Klomsæt omsider hadde fått oversendt underlagsmaterialet (elektroferogrammene) fra DNA-analysene ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000. Klomsæt hadde flere ganger siden våren 2009 bedt Gjenopptakelseskommisjonen om bistand til å innhente disse, men anmodningene ble ikke etterkommet.120 Da Kristiansen reiste sivilt søksmål mot kommisjonen, krevde Klomsæt igjen utlevert elektroferogrammene. Det var først da Regjeringsadvokaten ble involvert som prosessfullmektig for kommisjonen, at kommisjonen henvendte seg til USC. USC oversendte elektroferogrammene til kommisjonen 25. mai 2011. Kommisjonen videreformidlet dem til Klomsæt via Regjeringsadvokatens prosessfullmektig.

Kort tid etter dette ble elektroferogrammene fortolket av både GENA – Institutt for DNA-analyse og Forensic Science Service (FSS), som avga nye rapporter henholdsvis 6. juni 2011 og 10. juni 2011.121 I rapporten fra FSS kom det i klartekst frem at DNA-analysene fra USC i 2000 ikke ga noen sikker bekreftelse på at det var to gjerningsmenn/to menn på åstedet, i motsetning til hva både byretten og lagmannsretten hadde lagt til grunn i henholdsvis 2001 og 2002. Se ovenfor i punkt 11.7.2.

Utover anførslene om DNA gjentok Klomsæt anførslene knyttet til gjerningsmannsprofilen, slik disse fremgikk av den andre gjenåpningsbegjæringen 27. august 2010, jf. punkt 11.5. Han utdypet også dette punktet med ytterligere argumentasjon.

I det følgende vil utvalget gjengi det sentrale fra FSS’ og GENAs rapporter. I oppsummeringen i FSS’ rapport står det blant annet:

• «* In my opinion, these results do not provide support for the view that a second person must have contributed to the Y STR profiles for the following reasons:

• * The possibility of DNA contamination during the scene examination, post-mortem and collection of samples in Norway has not been adequately addressed, and yet it is quite possible that this would provide an alternative explanation for the DNA evidence which has been presented as implicating Kristiansen in this offence.

• * The Y STR test in 2000 for samples B-22, B-25 and C-25 produced results for a single locus that in my opinion would not be sufficiently robust to meet the current FSS reporting guidelines that would allow this results to be used in evidence in court.

• * The Y STR test in 2010 for sample B-24 showed a major profile matching Jan Helge Andersen, together with a single additional allele that may indicate (a) a second contributor, (b) contamination or (c) allelic drop-in. This additional allele is insufficient for full and meaningfull comparison and interpretation; it is not apparent that this was made clear to the court. […]»122

I den nærmere begrunnelsen for konklusjonene fremgår blant annet:

«A: Is it possible that the samples have been contaminated by DNA from men involved in the collection of the samples?

Alleles 10 and 11 at DYS391 are found so commonly in Norwegian males that the possibility of DNA contamination and allelic drop-in must be fully considered.

Although anti-contamination precautions taken at USC are detailed in the report dated 9th May 2011, there is a gap in continuity that needs to be filled regarding the precautions taken prior to this work.

This has not been addressed by the Norwegian lab because they did not carry out the Y STR analysis and it has not been addressed by USC because their precautions for prevention and detection of DNA contamination do not cover the case before its arrival at their laboratory.

The males whose profiles could be tested are those who took part in:

• * Finding and recovering the bodies of the two girls at the scene.

• * Post mortem examination and taking of swabs from the bodies by the pathologist and assistants in the mortuary.

• * Examination, taking of samples from the swabs and preparation of microscope slides in the laboratory.

It is to be expected that the Y STR profiles of about one out of every two Norwegian males will contain DYS391 10 and so, even in the absence of Y STR profiles from these individuals it is probable that some of these could be sources of this allele.

It is part of the role of the Court (Judge or jury) to consider this possibility when taking account of the DNA results and so it follows that it is part of the duty of the forensic scientist to ensure the Court is aware of this issue.»123

Avslutningsvis i rapporten ga FSS en tilleggskommentar med følgende analyse:

«It appears that the issues raised under points A and C have fallen between experts so that neither the Norwegian nor Spanish laboratories have considered their work in the whole context of the case. It has not been the responsibility of anyone to explain the significance of the possibility of contamination by DNA from an innocent source and of the weight implied by the statistical interpretation. Although the experts were ready to clarify any questions, they can only do so if the Judge is aware that such questions need to be asked.»124

I GENAs rapport fra 6. juni 2011 heter det:

«DNA i prøvene var enten i svært lave konsentrasjoner […] eller det var degradert. Et resultat for kun én av flere DNA markører ble først påvist etter bruk av utvidede typebetingelser, dvs 35 PCR sykler istedenfor normalt 28–30. Prøvene vil således betraktes å være i kategorien lav-nivå DNA, såkalt Low Copy Number (LCN).

Rent typeteknisk gjør følgende betraktninger seg da gjeldende:

• Ved analyse av lav-nivå DNA er det større sannsynlighet for at det oppstår feil sammenlignet med vanlig STR-DNA typing. LCN profiler er ofte ikke reproduserbare, og gjør det vanskelig å anslå påliteligheten av et resultat.

• Ved amplifisering av lav-nivå DNA prøver kan stokastiske effekter oppstå. Det betyr f.eks. at to heterozygote (forskjellige) alleler for en STR markør som normal ville ha lignende topphøyder amplifiseres ujevnt slik at en topp er vesentlig mindre, eller faller helt ut (allelic drop-out).

• Andre tekniske artefakter som kan oppleves ved analyse av lav-nivå DNA er pull-up, voltage spikes og større skyggebånd (stuttere).

• Reagenser og engangsutstyr kan inneholde ørsmå mengder av fremmed DNA som kan komplisere tolkningen av LCN type resultater. […]

Compostela konkluderer i sin rapport med at de har påvist allel 10 i prøve C25, og at det er mulig at prøvene B22 og B25 har bidrag fra to forskjellige menn og at ingen av de mistenkte kan utelukkes som opphavet til disse prøvene.

DYS391 gir ofte et skyggebånd i forkant av den ekte allelen. Dette viser egen erfaring, og fremkommer også av elektroferogrammene av referanseprøvene typet ved Compostela i rapport 88-09, 12.02.2010. På elektroferogrammene fra 2000 er det tegnet inn det som kan tolkes som skyggebånd for noen av allelene, men det fremkommer ikke av tabellene.

I brev til advokat Klomsæt den 9. og 10. mai 2011 fastslår Compostela at de står ved at minst to menn har bidratt til prøvene. […] Men de forklarer videre at det ikke har noen anelse om forurensning kan ha skjedd under bevishåndteringen i Norge. De har ikke mottatt prøver eller Y-DNA informasjon fra eventuelle mannlige personer som har vært i kontakt med materialet i Norge. […] Fordi bare én STR markør ga resultater i de 4 DNA prøvene fra Baneheia-saken, og fordi de to allelene som ble påvist er svært vanlige i den mannlige norske befolkning, må det gis spesiell oppmerksomhet på å forsikre seg om at det ikke kan ha forekommet forurensning med ukjent mannlige DNA i disse prøvene.»125

I oppsummeringen i GENAs rapport står det:

«Compostela argumenterer for at observasjonen av allelen 10 i prøve C25 kommer opp 4 av 5 parallelle analyser i 2000, og at dette derfor er en ekte allel og ikke et artefakt. Denne prøven ble brukt opp og ble ikke testet på nytt ved Compostela i 2010. Analysene er utført med lav-nivå DNA betingelser, og som det går frem av utredningen over, kan observasjonene av de to toppen i DYS391 posisjonene 10 og 11 ikke utelukkes å skyldtes andre forhold enn at de må ha hatt sin opprinnelse fra de to siktede.

Konklusjonen gitt av Compostela i rapporten fra 2000 er ikke kommunisert med tilstrekkelig forbehold om typetekniske utfordringer, og som dermed kan gir rom for å legge større vekt på DNA funnene enn det som er typeteknisk forsvarlig.

Dette understreker viktigheten av at et resultat som er svært usikkert og statistisk ‘next to nothing’ presenteres på en slik måte at eventuelle usikkerhetsmomenter kommer tydelig frem.»126

FSS og GENA var altså enige om at funnet av allel 10 i prøven C-25 i 2000 kunne skyldes et artefakt eller forurensning og dermed ikke nødvendigvis stammet fra en gjerningsmann.

I tillegg til rapportene fra FSS og GENA lå det i begjæringen vedlagt korrespondanse mellom Klomsæt og Angel Carracedo fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Carracedo fastholdt at allel 10 i C-25 var et reelt DNA-bidrag, altså ikke et artefakt, men heller ikke han kunne utelukke forurensning. Carracedo ga uttrykk for at forurensning alltid er en mulighet ved analyse av denne type prøver.127 Det var med andre ord klart i 2011 at det var enighet mellom alle sakkyndige i saken om at funnet av allel 10 i 2000 ikke i seg selv kunne gi noen sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. De relevante delene fra korrespondansen gjengis nedenfor.

I brev fra Carracedo til Klomsæt 4. mai 2011 heter det:

«Question 1.- Do you agree on the conclusion as reported in the court document that there is a certain confirmation on the presence of DNA from two males in these samples?

Answer 1.- Assessing the results given in the report 78/20 we are completely sure that for the system DYS391 we found two alleles (10 and 11) in sample B22 and in sample B25. In Y chromosome analysis of STRs the presence of two alleles in a system (excluding artifacts) means that at least two men are present in the sample.

We analyzed the samples considering the presence of artifacts such as stutter peaks and in the analysis of 2000 we discarded that possibility. […]

Question 3,- Could they i.e. have originated from (an) other male not a suspect in the case (for instance could the DNA extracts sent to you have been contaminated and containing DNA from some unknown person in the Norwegian laboratory or by someone handling the swabs or DNA extracts?

Answer 3.- As we previously answered in the report 88/09bis sent November 17, 2009:

All laboratory workers handling and processing material in case 78/00 (from receipt to detection) were female.

We use, and have consulted, a full staff elimination database for all markers used in the laboratory: autosomal STRs and SNPs, Y chromosome STRs and SNPs and mt-DNA.

We DID NOT consult a similar database of Y-STR types from equivalent staff from Norway.»128

I brev fra Carracedo til Klomsæt 9. mai 2011 står det videre:

«We have no doubts that the allele DYS391* 10 is observed in the samples and the same is true for the allele DYS391* 11. Allele DYS391* 10 was repeatedly observed in independent sample, as in sample 8 (C25) where the allele 11 was not observed so the possibility of stutters can be absolutely discarded. The same is true for sample 7 (B25) where in one of the samples only appears the allele 10. Concerning the sample 5 (B22) where the mix 10-11 was observed, the mixture is also clear and stutters can be discarded (there are rules for the interpretation of stutters) and it is very clear in this case that the alleles 10 and 11 are present. In this particular case alleles 10 and 11 have the same size so the possibility of a stutter can be discarded.

In the 2009 reanalysis of the case, alleles 10 and 11 were also observed in sample 6 (B24). In this particular case applyes rules of interpretation of the stutters both alleles are also observed. […]

As we have already mentioned in the report, the alleles 10 and 11 are very common in the population. We can not say with certainty that the allele (DNA fragment) must have come from one of the two suspects or the other. We never can do that, but just to provide the frequency of the allele in the population and to provide the LR of the alternative hypothesis. In this case taking into account the 2000’s report only, the LR is very low since many people on the population carry one of these alleles. We can not report our findings as inconclusive but to provide the evidence observed even if this is very little, as it is the case. I don’t think the value of the evidence is difficult to understand for a court and if they had doubts we are always ready to clarify any question.

Concerning the second question, we have no idea if a contamination could occur during the evidence handling in Norway. All we can do is to report the strategy used in our lab to prevent contamination and this should be a question for the people who have handled the evidence.»129

I e-post fra Carracedo til Sigurd Klomsæt 13. mai 2011 står det:

«[…] we take this opportunity to reaffirm certain important points:

With this type of sample contamination is always a possibility. We cannot rule out the possibility of contamination when handling the evidence, though all standard measures to minimise contamination were taking in our laboratory then, as now.»130

11.8.2 Hovedpunkter i saksgangen

11.8.2.1 Agder statsadvokatembeters uttalelse 26. september 2011

Agder statsadvokatembeter avga uttalelse til begjæringen 26. september 2011. Når det gjaldt DNA, anførte påtalemyndigheten at det ikke var et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse at det i rapportene fra Forensic Science Service (FSS) og GENA – Institutt for DNA-analyse ble oppstilt to ytterligere forklaringer til funnet av allel 10 i prøven B-24. I tilsvaret står det:

«Påtalemyndigheten vil – igjen – anføre at det aldri har vært DNA-bevis av identifiserende verdi som knytter Viggo Kristiansen til de påklagede handlingene. Det anføres – og har blitt anført i saken – at det er DNA i prøvene som kan ha kommet fra Viggo Kristiansen. Den angjeldende Y-DNA-typen som Viggo Kristiansen deler med alle mannlige slektninger på farsiden, kan imidlertid også stemme med vel 50% av den norske mannlige befolkningen.

Opplysningene som advokat Klomsæt nå har innhentet fra FSS, og som etter det opplyste er oversatt av Ragne Kristin Farmen hos GENA, endrer ikke på dette.

Slik en oppfatter det, har FSS kun foretatt gjennomgang av de rettsgenetiske undersøkelsene i saken – de har ikke utført nye DNA-analyser av biologisk materiale.

For prøve B-24 – som er den eneste prøven som ga resultater ved analysen i 2010 – kan den angitte tilblandingen (minor) av type 10 for markøren DYS 391 i følge FSS enten a) ha kommer fra nummer 2 bidragsyter, b) være en forurensning eller c) være en allelisk drop-in – slik statsadvokaten oppfatter oversettelsen,

Det er altså intet ved de nye fortolkningene som utelukker Viggo Kristiansen fra å være en bidragsyter til dette minste bidraget (minor). Det er fortsatt slik at dette bidraget kan være fra Viggo Kristiansen. At det nå oppstilles ytterligere 2 alternativer for hvorfor det foreligger en ufullstendig DNA er ikke noe ‘nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse’ i denne saken, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. For de øvrige prøvene må resultatene fra 2000 legges til grunn for vurderingene.

Statsadvokaten er ikke kjent med at rapporten fra FSS av 10. juni 2011 har vært til behandling i Den rettsmedisinske kommisjon.»131

Påtalemyndigheten berørte ikke det sentrale i Sigurd Klomsæts anførsler, som var at det ved domfellelsen av Viggo Kristiansen uriktig ble lagt til grunn at funnet av allel 10 i prøven C-25 ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn.

11.8.2.2 Den rettsmedisinske kommisjon behandler ikke FSS’ og GENAs rapporter

Den 30. september 2011 sendte Klomsæt brev til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og redegjorde for hvilken sakkyndighet som var innhentet om DNA-beviset i Baneheia-saken siden DRK sist hadde uttalt seg i saken.132 Klomsæt viste til DRKs tidligere uttalelse 12. mars 2009, hvor det ble uttrykt følgende:

«Dommen fra Kristiansand byrett av 01.06.01 tyder på at retten har forstått hvilken bevismessig vekt DNA funnene i saken har. […] Kommisjonen konkluderer med at retten (rettsbok av 01.06.01) har oppfattet RMIs rapport av 22.01.01 på korrekt måte.»133

Klomsæt vedla i brevet rapportene fra FSS og GENA fra juni 2011, PowerPoint-presentasjoner fra Ragne Farmens og Susan Popes vitnemål for Oslo tingrett samt transkripsjoner av forklaringene til Ragne Farmen, Susan Pope, Chris Hadkiss og Bente Mevåg for Oslo tingrett.

Utvalget oppfatter Klomsæts brev 30. september 2011 slik at han ba om en uttalelse fra DRK til de nye sakkyndigrapportene om DNA. Han ba samtidig om et møte med DRK «for en nærmere drøftelse av den foreliggende situasjon ad DNA». Utvalget ser også Klomsæts henvendelse til DRK i sammenheng med påtalemyndighetens tilsvar 26. september 2011, der det avslutningsvis fremgikk at statsadvokaten «ikke [er] kjent med at rapporten fra FSS av 10. juni 2011 har vært til behandling i Den rettsmedisinske kommisjon».

Den 24. oktober 2011 svarte DRKs leder at de hadde lest gjennom de tilsendte dokumentene, men at dokumentene ikke syntes å tilføre saken noe nytt. Samtidig meddelte DRKs leder at DRK kun ville behandle sakkyndigrapportene dersom de ble bedt om det av retten eller Gjenopptakelseskommisjonen:

«Vi har lest gjennom de tilsendte dokumentene, som etter vår oppfatning ikke synes å tilføre saken noe som ikke har vært belyst. […] Etter straffeprosessloven § 147 skal DRK gjennomgå innkomne sakkyndige erklæringer og uttalelser i rettsmedisinske spørsmål. Man vil således behandle nye sakkyndige uttalelser i saken dersom man blir bedt om det av retten eller Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Dette må i så fall ledsages av et skriftlig mandat. Vi har ikke mottatt et slikt mandat, eller henvendelse fra retten eller Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. De tilsendte dokumentene er derfor ikke sendt videre til behandling i kommisjonen.»134

På bakgrunn av svaret fra DRK skrev Klomsæt et nytt brev til Gjenopptakelseskommisjonen 30. oktober 2011. Han anmodet blant annet kommisjonen om å be DRK om å avgi uttalelse til de innsendte rapportene.135

Den 8. november 2011 avslo Gjenopptakelseskommisjonen Klomsæts anmodning om å be DRK om å avgi ytterligere uttalelse. Gjenopptakelseskommisjonen viste tilbake til DRKs brev 24. oktober 2011, der DRKs leder hadde uttalt at de tilsendte dokumentene ikke syntes å tilføre saken noe nytt. Gjenopptakelseskommisjonen skrev videre:

«Etter kommisjonens vurdering er det ikke behov for å innhente ytterligere uttalelse fra DRK. Kommisjonen finner det tilstrekkelig å vise til tidligere uttalelser fra DRK, og kan ikke for sin del se at det er grunn til å be om at disse suppleres eller forklares. Det fremgår for øvrig av uttalelsen av DRK 24. oktober 2011 at DRK har gjennomgått de tilsendte dokumentene.

På bakgrunn av denne uttalelsen finner kommisjonen ikke grunn til å be om ytterligere uttalelse fra DRK.»136

Oppsummert avga aldri DRK noen uttalelse til de nye sakkyndigrapportene, til tross for at Klomsæt ønsket dette. Samtidig – altså uten formelt å ha behandlet dem – uttalte DRKs leder at sakkyndigrapportene ikke syntes å tilføre saken noe nytt. Med henvisning til DRKs tidligere uttalelser fant Gjenopptakelseskommisjonen ikke grunn til å innhente noen ytterligere uttalelser fra DRK.

Gjenopptakelseskommisjonens avslag på anmodningen om å be DRK om uttalelse til FSS’ og GENAs rapporter ledet til at Klomsæt fremmet inhabilitetsinnsigelse mot kommisjonens leder, jf. nedenfor i punkt 11.8.2.3.137

11.8.2.3 Inhabilitetsinnsigelser mot Gjenopptakelseskommisjonens leder og øvrige medlemmer

Den 15. november 2011 innga Sigurd Klomsæt inhabilitetsinnsigelse mot Gjenopptakelseskommisjonens leder Helen Sæter.138 Begrunnelsen var at Sæter ifølge Klomsæt hadde avslørt en forutinntatthet med hensyn til saken. Klomsæt mente dette hadde kommet til syne i brevet 8. november 2011 – der Sæter blant annet avslo anmodningen om å be Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) om uttalelse til rapportene fra FSS og GENA – og gjennom tidligere sakshåndtering. Klomsæt fremsatte også inhabilitetsinnsigelse mot resten av kommisjonen. Det ble vist til at Kristiansens begjæringer ble avslått med begrunnelser som viste at kommisjonen ikke tok sin funksjon på alvor.

11.8.2.4 Klomsæt engasjerer Gísli Guðjónsson til å gjennomgå avhørene til Jan Helge Andersen

Den 18. november 2011 møtte Klomsæt professor i rettspsykologi Gisli Guðjónsson i London og engasjerte ham til å foreta en sakkyndig gjennomgang av politiavhørene av Jan Helge Andersen. Guðjónsson er kjent internasjonalt for sitt arbeid med avhørsmetoder og falske tilståelser. Oppdraget han fikk i Baneheia-saken, var å undersøke om politiet hadde benyttet avhørsteknikker som kunne ha påvirket Andersens forklaring.139

Guðjónsson avga rapport 9. juli 2012, med følgende konklusjon:

• «1. There are two main problems with the police interviews of Mr Andersen. These are the lack of electronic and contemporaneous recording of the police interviews and the unfortunate interview strategy of Mr Andersen used by Chief Superintendent Geir Hansen in the afternoon of 13th September 2000, where he uses a minimization technique in order to elicit a confession from Mr Andersen. The minimization technique is likely to have fed into Mr Andersen’s response strategy of denial, minimization, and external attribution of blame (i.e. blaming the offences on Mr Kristiansen and claiming that he was coerced to take part in murdering the younger girl and sexually abusing one of the girls), which is likely to have contaminated Mr Andersen’s confessions and the compromised the integrity of the entire case.

• 2. It is evident that throughout all the police interviews, Mr Andersen is distancing himself from accepting responsibility for the murders and sexual assault of the two girls. He only changes his position when confronted with solid biological evidence implicating him in the case, and then justifies his actions by claiming to have been under direct threat from Mr Kristiansen to participate in the crime.

• 3. Mr Andersen had considerable self-interest in involving Kristiansen in the case in order to avoid being charged with more comprehensive crimes and thereby potentially reducing the length of his eventual prison sentence.

• 4. The MMPI-2 profile of Mr Andersen, provided by Egil Launes, psychologist, on 10th December 2000, is consistent with that of a person who is reluctant to accept responsibility for his action, minimizes his role in an offence, and places the blame on somebody else. Therefore, it is the combination of Mr Andersen’s personality traits and context that is likely to have resulted in his determination and persistence in distancing himself from the crimes and placing all the blame on Mr Kristiansen.

• 5. Mr Andersen’s accounts during the police interviews about the limited extent of his role in the murders and sexual assault on the two girls, and implicating Mr Kristiansen, needs to be treated with scepticism and great caution.»140

11.8.2.5 Saken stilles i bero fra 22. desember 2011 til 18. januar 2013

Den 26. juni 2011 anmeldte Sigurd Klomsæt flere aktører i politiet og påtalemyndigheten til Spesialenheten for politisaker.141 Ved brev 15. november 2011 ba Klomsæt Gjenopptakelseskommisjonen om å avvente sin behandling av den tredje gjenåpningsbegjæringen inntil anmeldelsen var ferdigbehandlet hos Spesialenheten.

På bakgrunn av brevet fra Klomsæt stilte Gjenopptakelseskommisjonen behandlingen i bero fra 22. desember 2011 og inntil det forelå en endelig avgjørelse av anmeldelsene. I kommisjonens brev 22. desember 2011 heter det:

«I deres brev 15. november 2011 viser De til at Viggo Kristiansen har anmeldt aktører innen politi- og påtalemyndighet til Spesialenheten for politisaker, og De ber om at kommisjonen avventer behandlingen av begjæringen inntil det foreligger en avgjørelse fra Spesialenheten. Kommisjonen tar denne anmodningen til følge. Saken stilles i bero her, inntil det foreligger en endelig avgjørelse av anmeldelsen fra Viggo Kristiansen.»142

Selv om saken ble stilt i bero, formidlet kommisjonen relevant korrespondanse til partene fortløpende.

Utvalget finner grunn til å bemerke at Klomsæts brev ikke nødvendigvis måtte forstås slik at han ønsket en fullstendig stans i saksbehandlingen. Brevet kan også forstås slik at Klomsæt ville forsikre seg om at kommisjonen ikke tok saken opp til avgjørelse før behandlingen i Spesialenheten var avgjort. Klomsæts brev kom som svar på at Gjenopptakelseskommisjonen i brev 8. november 2011 avslo hans anmodning om å be Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) behandle Forensic Science Services (FSS) og GENAs rapporter fra juni 2011, jf. punkt 11.8.2.2 ovenfor. Brevet fra Klomsæt gjentok flere begjæringer om utredningsskritt, og det ble samtidig fremmet inhabilitetsinnsigelse mot kommisjonens leder, Helen Sæter. Avslutningsvis skrev Klomsæt følgende, som ble forstått som en anmodning om berostillelse:

«VIDERE ARBEID –VIGGO KRISTIANSEN

Vi ber opplyst hva kommisjonen vil gjøre av arbeid – sørge for blir gjort av undersøkelser. Det er avtalt møter med FSS i London fredag 18. november 2011. Vi ønsker informasjon i forkant av vår avreise fredag morgen. Det kan opplyses at det er avtalt møte samme ettermiddag med professor Gísli Guðjónsson på hans kontor, London. Det påminnes om fremførte begjæring om sakkyndighet for å vurdere avhør og avhørsmetoder – opp mot i dag kjent vitenskap om fagområdet. Som medelt er så vel Ivar Fahsing som Asbjørn Rachlew kontaktet av undertegnede – er villig til å akseptere oppdrag fra kommisjonen. De er hva forstås – av sin arbeidsgiver nektet å gjøre oppdrag fra andre enn kommisjonen, domstoler og annen offentlighet.

Det er også kjent for kommisjonen at Viggo Kristiansen har anmeldt aktører i politi og påtalemyndighet til spesialenheten. Jeg har selv møtt i avhør i Bergen, den 5. september, Det kreves at kommisjonen avventer behandlingen i Spesialenheten. Det er fremført dokumentasjon som en mener skal dokumentere at det er begått straffbare forhold av aktører i politi/påtalemyndighet. Det påminnes om Strprl. 391 nr.1.

Det påminnes om at det er fremført ønske om å få møte med og i kommisjonen.»143

Spesialenheten fattet påtalevedtak 26. juni 2012 med slik konklusjon: «Saken henlegges med den begrunnelse at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.»144 Viggo Kristiansen påklaget henleggelsen til riksadvokaten 6. juni 2012.145 Den 28. august 2012 ble klagen ikke tatt til følge.146

Gjenopptakelseskommisjonen ser imidlertid ikke ut til å ha blitt orientert om vedtaket. Utvalget kan heller ikke se at kommisjonen gjorde undersøkelser for å avklare om behandlingen i Spesialenheten var avsluttet.

Kommisjonen gjenopptok realitetsbehandlingen ved kommisjonens brev til Arvid Sjødin 18. januar 2013.147 Gjenopptakelseskommisjonens berostillelse førte altså til en ren liggetid på over ett år.

11.8.2.6 Advokat Arvid Sjødin overtar som forsvarer for Viggo Kristiansen

Ved Advokatbevillingsnemndens vedtak 14. august 2012 ble Klomsæts advokatbevilling tilbakekalt.148 Begrunnelsen for dette var hans opptreden som advokat i en annen sak. Den 8. november 2012 ble Gjenopptakelseskommisjonen orientert om at advokat Arvid Sjødin overtok som forsvarer for Kristiansen i gjenåpningsprosessen.149

11.8.3 Sluttinnleggene og endelige anførsler

Arvid Sjødin innga sluttinnlegg 15. april 2013. I motsetning til begjæringen 17. juni 2011, som hovedsakelig dreide seg om de nye rapportene om DNA-beviset, var sluttinnlegget en omfattende redegjørelse på 80 sider om hele saken. Sluttinnlegget inneholdt ingen rettslig argumentasjon opp mot vilkårene for gjenåpning. Anførselen om at DNA-beviset ikke ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, kom frem også i sluttinnlegget, men var mindre fremtredende enn i begjæringen 17. juni 2011. På side 69 i sluttinnlegget står det:

«Som det fremgår så har Kristiansand byrett brukt opplysningene gitt av overingeniør Bente Mevåg til å bekrefte at det var DNA fra to personer, og at man har i tråd med Andersens forklaring resonert seg fremt til at denne personen må være Kristiansen på bakgrunn av en meget sparsom DNA rest som stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn. […]

Analysene fra 2000 er utført med lav-nivå DNA betingelser, og observasjonenene av de to toppene i DYS391 posisjonene 10 og 11 kan ikke utelukkes å skyldes andre forhold enn at de må ha hatt sin opprinnelse fra de to siktede. Det svært svake resultatet kan ha sin opprinnelse fra forurensing, eller kan være et resultat av typetekniske artefakter. Dette sammen med at resultatene er statistisk svært svake kommer ikke tydelig frem i formidlingen av resultatene.»150

Bistandsadvokat Håkon Brækhus og bistandsadvokat Ivar Sveen innga bemerkninger til sluttinnlegget henholdsvis 29. mai og 27. august 2013. Sveen representerte etterlatte Klara Sløgedal, mens Brækhus representerte etterlatte Ada Sofie Austegard, Jostein Sørstrønen og Arne Bernt Paulsen. Bistandsadvokatene anførte at det ikke fremkom noe nytt i sluttinnlegget. Om DNA fremgikk det av bistandsadvokat Håkon Brækhus’ bemerkninger:

«Det er videre pekt på DNA bevis. Det sentrale her er imidlertid å merke seg at Viggo Kristiansen ikke ble dømt på bakgrunn av DNA bevis. Det foreligger verken ny kunnskap om DNA eller nye DNA bevis som er egnet til å trekke domfellelsen i tvil.»

Agder statsadvokatembeter innga bemerkninger til sluttinnlegget 1. august 2013.151 Agder statsadvokatembeter nevnte ikke DNA spesifikt i sine bemerkninger,152 men uttalte at det ikke var kommet frem nye bevis som tilsa at lovens vilkår for gjenåpning var oppfylt. Det ble vist til tidligere avgjørelser fra Gjenopptakelseskommisjonen og tidligere skriv fra påtalemyndigheten og bistandsadvokatene.

11.8.4 Kommisjonens avgjørelse 11. desember 2013

11.8.4.1 Overordnet om avgjørelsen

Gjenopptakelseskommisjonen avslo begjæringen 11. desember 2013, etter å ha behandlet saken på kommisjonsmøter 14. november og 11. desember 2013.153

Innledningsvis behandlet kommisjonen habilitetsinnsigelsene fra Sigurd Klomsæt og Arvid Sjødin av henholdsvis 15. november 2011 og 27. juli 2013.154 Kommisjonen konkluderte med at det ikke forelå inhabilitet.155

Kommisjonen behandlet deretter selve gjenåpningsbegjæringen. Kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt. Det ble tatt stilling til Kristiansens anførsler tematisk, i følgende rekkefølge: (1) Jan Helge Andersens forklaring, (2) telebeviset, (3) DNA-beviset, (4) gjerningsmannsprofilen, (5) nytt hendelsesforløp, (6) om det ga grunnlag for gjenåpning at noen av lagdommerne ikke hadde avgitt dommerforsikring, og (7) om det ga grunnlag for gjenåpning at et av lagrettemedlemmene senere ble mistenkt for seksuallovbrudd. På alle punkter kom kommisjonen til at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt.

Når det gjaldt Andersens forklaring, viste kommisjonen til drøftelsen i vedtaket 17. juni 2010. Kommisjonen anså rapporten fra Gísli Guðjónsson som en ny omstendighet, men mente at rapporten ikke inneholdt «noe avgjørende nytt av betydning for gjenåpningsspørsmålet». Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ble derfor ikke ansett oppfylt.

Telebeviset ble drøftet under en noe annerledes synsvinkel enn i tidligere avgjørelser. Sjødin anførte i sluttinnlegget at vitneavhør som ikke ble ført for retten, tilsa at jentene ble drept på et senere tidspunkt enn det som ble lagt til grunn av domstolene i 2001 og 2002. Gitt at jentene ble drept senere, innebar det at det ikke bare var Kristiansens SMS-er kl. 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37 som ga ham alibi, men også telefonsamtalen kl. 20.19. Ifølge Sjødin var det enda mer tvilsomt at det var mulig å ha en telefonsamtale over basestasjon EG_A på åstedet enn det var å sende og motta SMS. Kommisjonen vurderte at det ikke var grunnlag for å flytte drapstidspunktet, og gikk derfor ikke nærmere inn på spørsmålet. Ellers viste kommisjonen til sin tidligere vurdering i vedtaket 17. juni 2010. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd ble ikke ansett oppfylt.

Deretter vurderte kommisjonen DNA-beviset. Kommisjonen konkluderte med at det ikke forelå noen nye bevis eller omstendigheter knyttet til DNA-beviset som syntes egnet å føre til frifinnelse av Kristiansen, og at det heller ikke forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. Kommisjonens vurderinger knyttet til DNA behandles særskilt i punkt 11.8.4.2 nedenfor.

Når det gjaldt gjerningsmannsprofilen, viste kommisjonen til tidligere avgjørelser og konstaterte at det ikke var fremkommet noe som tilsa et annet resultat enn ved kommisjonens vedtak 17. juni 2010. Kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ikke var oppfylt.

Kommisjonen mente at vitneavhør som ikke var fremme for retten, og som indikerte et nytt hendelsesforløp, var nye bevis. Disse var imidlertid etter kommisjonens syn ikke egnet til å føre til frifinnelse. Kommisjonen viste til sin tidligere vurdering i vedtaket 17. juni 2010. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ble heller ikke for dette forholdet ansett oppfylt.

Kommisjonen mente videre at det ikke ga grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 390 at førstelagmann Asbjørn Nes Hansen og lagdommer Erik Holth ikke hadde avgitt dommerforsikring. Det ble vist til Rt. 2012 s. 1035, hvor Høyesterett kom til at en dommer som ikke har avgitt forsikring, fortsatt må bedømmes som domsmyndig. Heller ikke ga det grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 390 eller § 392 andre ledd at et av lagrettemedlemmene som dømte Kristiansen i 2002, senere ble mistenkt for seksuallovbrudd begått i perioden 2010–2013. Vedkommende lagrettemedlem var ikke utelukket fra å gjøre tjeneste som lagrettemedlem da saken ble behandlet, jf. domstolloven § 72, og vilkårene for gjenåpning etter § 390 var derfor ikke oppfylt.

Til slutt bemerket kommisjonen:

«Etter kommisjonens vurdering er begjæringen i det vesentlige en bearbeidelse av tidligere begjæringer og argumentasjon, uten at det er fremkommet noe avgjørende nytt eller anført noen særlige forhold som gir grunnlag for gjenåpning.

Kommisjonen er etter dette kommet til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven §§ 390–392 ikke er oppfylt. Domfeltes anførsler er vurdert. Det hefter ikke forhold ved fagdommere eller lagrettemedlemmer som gjør at de etter loven er utelukket fra dommerstillingen, jf. straffeprosessloven § 390. Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring eller i saken for øvrig foreligger noen nye bevis eller omstendigheter som er egnet til å føre til gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Det kan heller ikke ses at det samlet sett foreligger slike særlige forhold i saken som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.»

Etter dette ble begjæringen ikke tatt til følge. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig. Det ble truffet slikt vedtak:

«Begjæringen om gjenåpning i sak nr. 2013/130 tas ikke til følge.»

11.8.4.2 Nærmere om behandlingen av DNA-beviset

Innledning

Kommisjonens behandling av DNA-beviset er tema i det følgende. Som det fremgår av punkt 12.2, mener utvalget at grunnlaget for gjenåpning klart forelå i juni 2011, ved innleveringen av den tredje gjenåpningsbegjæringen 17. juni 2011. Ettersom kommisjonen likevel ikke gjenåpnet saken da begjæringen ble tatt opp til avgjørelse 11. desember 2013, foranlediger utfallet en nærmere gjennomgang av kommisjonens behandling av DNA-beviset på dette tidspunktet.

Den sentrale anførselen om DNA-beviset i begjæringen 17. juni 2011

Det sentrale ved advokat Sigurd Klomsæts anførsler vedrørende DNA i begjæringen 17. juni 2011 var at rapportene fra Forensic Science Service (FSS) og GENA – Institutt for DNA-analyse, samt korrespondanse med Universitetet i Santiago de Compostela (USC), rokket ved et sentralt premiss for domfellelsen av Viggo Kristiansen i både byretten og lagmannsretten, nemlig at DNA-bevisene ga sikker bekreftelse på at det var to gjerningsmenn. Den ene gjerningsmannen var Jan Helge Andersen, og den andre gjerningsmannen kunne være Kristiansen og 54 prosent av den norske mannlige befolkningen. Klomsæts, og senere Sjødins, sentrale anførsel var at dette premisset var uriktig.

Grunnlaget for anførselen var de nye rapportene fra FSS og GENA fra juni 2011, der det fremgikk at funnet av allel 10 i prøven C-25 i 2000 kunne skyldes et artefakt eller forurensning. Videre viste Klomsæt i begjæringen til korrespondansen med USC, der det fremgikk at heller ikke USC utelukket forurensning. Det var med andre ord enighet blant de DNA-sakkyndige om at funnet av allel 10 i prøven C-25 ikke ga sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Den uenigheten som forelå mellom de sakkyndige, dreide seg om hvorvidt påvisningen av allel 10 sikkert skyldtes reelle mannlige DNA-bidrag (det vil si om artefakter kunne utelukkes).

Kommisjonens beslutningsgrunnlag ved behandlingen av begjæringen

I forkant av avgjørelsen av begjæringen sendte kommisjonens sekretariat et utkast til avgjørelse til kommisjonens medlemmer. Kommisjonsmedlemmene fikk også tilsendt to interne notater fra sekretariatet, der begjæringen og utkastet til avgjørelse ble gjennomgått. Det ene notatet var skrevet av juridisk utreder, og om gjenåpningsbegjæringen sto det:

«I saken er det et hav av anførsler og teorier. I utkastet til avgjørelse har jeg konsentrert meg om å kommentere de sentrale temaene, som kort kan listes opp:

• Jan Helge Andersens forklaringer

• Mobiltelefonbeviset

• DNA-beviset

• Gjerningsmannsprofilen

• Nye faktisk opplysninger (nytt hendelsesforløp)

• Manglende dommerforsikring […]

Nåværende begjæring omtales som begjæring nr. 4, og vi har tidligere truffet avgjørelse i samme sak 17. juni 2010 og 24. september 2010, Se Dokumentliste nr. 2. Anførslene er nå i alle hovedsak de samme, selv om de kanskje er noe presisert og supplert. Jeg har derfor, på flere steder, vist til våre tidligere drøftelser, og konkludert med at nåværende kommisjon slutter seg til disse.»156

Utover at DNA ble nevnt som et sentralt tema i opplistingen innledningsvis, ble ikke den nye sentrale anførselen om DNA kommentert i notatet. Anførslene om det nye hendelsesforløpet, gjerningsmannsprofilen og Jan Helge Andersens forklaring ble derimot særskilt behandlet.

Kommisjonen fikk også oversendt et notat fra politifaglig utreder datert 24. juli 2013. I dette notatet gjennomgikk politifaglig utreder hva som ble anført å være nytt i begjæringen. Notatet er på ca. fire sider. Om DNA sto det kun følgende:

«Pkt. 4: DNA

Etter min mening ikke nye opplysninger og dette har vært nøye utredet og behandlet av kommisjonen.»157

De interne notatene etterlater et inntrykk av at de to utrederne som forberedte saken, ikke hadde oppfattet det sentrale som ble påberopt å være nytt om DNA – både sammenlignet med domstolsbehandlingen i 2002 og sammenlignet med tidligere kommisjonsbehandlinger – det vil si at allel 10 i Y-markøren DYS391 i prøve C-25 ikke ga noen sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, med henvisning til 2011-rapportene fra FSS og GENA.

Kommisjonens gjengivelse av domfeltes anførsler om DNA-beviset

Kommisjonens gjengivelse av domfeltes anførsler i vedtaket består av en oppsummerende tekst fra kommisjonen og et sitat fra Arvid Sjødins sluttinnlegg. Den oppsummerende teksten lyder slik:

«I begjæringen gir advokat Klomsæt en gjennomgang av undersøkelser og uttalelser om DNA-beviset fra 2000–2011. Han understreker at domfeltes DNA-profil ikke er påvist i noe av det analyserte materialet, verken ved Rettsmedisinsk institutt (RMI), instituttet i Santiago de Compostela eller ved Statens Kriminaltekniska laboratorium i Sverige (SKL). Derimot er Jan Helge Andersens DNA-profil påvist i et hårstrå som ble funnet i blod på et blad på åstedet og hans Y-DNA er sikret i prøve fra Stine Sofie Sørstrønens underliv. Han oppsummerer slik:

• Det er ikke med sikkerhet påvist at det må være DNA fra to menn i prøven(e)

• Viggo Kristiansens DNA er ikke påvist i noe bevismateriale fra Baneheia

Det anføres at dette i alle fall er omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse. I alle fall er det, som en konsekvens av det arbeidet som er utført av ham og advokat Sjødin, fremkommet særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig og som gir grunnlag for gjenåpning.

På side 60 flg. i sluttinnlegget gir advokat Sjødin en gjennomgang av DNA-beviset og de undersøkelser og analyser som er gjort. Han konkluderer med at der man i 2000 hevdet at Viggo Kristiansens DNA var påvist, er det ved de siste undersøkelser kun påvist DNA fra Jan Helge Andersen.»158

Kommisjonen inntok deretter et lengre sitat fra Sjødins sluttinnlegg side 70–72. Det som er sitert fra sluttinnlegget, knyttet seg til de nye analysene av prøvene B-22, B-24 og B-25 i 2010, ikke til analysen av prøven C-25 i 2000. Denne delen av sluttinnlegget er nær identisk med side 55–57 i Klomsæts brev 10. juni 2010, som altså ble inngitt ved behandlingen av den første gjenåpningsbegjæringen, ett år før FSS’ og GENAs rapporter fra juni 2011 forelå. Anførslene knyttet til analyseresultatene fra 2000 fremkom i hovedsak av begjæringen 17. juni 2011 og supplerende skriv, samt i sluttinnlegget på side 69.

Ut fra kommisjonens gjengivelse av domfeltes anførsler om DNA er det uklart om essensen ble riktig forstått: Det sentrale ved den tredje gjenåpningsbegjæringen var ikke de nye analysene av prøven B-24 i 2010, men FSS’, GENAs og USCs uttalelser om funnet av allel 10 i prøven C-25 i 2000, og om hvorvidt dette den gang ga sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Anførslene knyttet til prøven B-24 i 2010 og argumentet om at funnet av allel 10 i DYS391 uansett var ikke-identifiserende, fremsto snarere som tilleggsargumenter.

Selv om gjengivelsen av domfeltes anførsler medfører uklarhet om innvendingene til DNA-beviset ble riktig forstått, fremgår det et annet sted i avgjørelsen at kommisjonen faktisk oppfattet at det ble anført forhold som ble påberopt å være nye etter at kommisjonen traff sine tidligere avgjørelser, herunder nye rapporter om DNA. Under punktet «Innledning» under kommisjonens vurderinger i avgjørelsen heter det:

«Det skal likevel nevnes at det i begjæring og sluttinnlegg m.v. også anføres forhold som påberopes å være nye etter at kommisjonen traff sine tidligere avgjørelser. Kommisjonen viser her til opplysninger som fremkom under bevisførselen under hovedforhandlingen i Oslo tingrett i august 2011, jf. blant annet sitat fra Oslo tingretts dom nedenfor. Det foreligger også nye sakkyndige uttalelser fra GENA og Forensic Science Service, nye opplysninger innhentet om mobiltelefonbeviset, rapport fra professor Gudjonsson m.v»159

Kommisjonens vurdering av domfeltes anførsler om DNA-beviset

Kommisjonens vurdering av DNA-beviset behandles over to sider i avgjørelsen 11. desember 2013, hvorav nesten én side er et sitat fra Oslo tingretts dom 1. september 2011. I det siterte fra dommen slås det blant annet fast følgende:

«Det gjenstående spørsmål vil da være om funnene indikerer noen blandingsprofil, med andre ord i hvilken grad disse godtgjør at to menn har stått bak de seksuelle overgrepene og da nødvendigvis også drapene.

Retten bemerker at det blant de sakkyndige instanser som har avgitt uttalelse foreligger et sprikende syn på dette. […]

Således er det også rettens oppfatning at tiden var inne for å konstatere en permanent uenighet, vurdere substansen i denne og deretter konkludere.»160

Etter å ha vist til denne uttalelsen uttalte kommisjonen blant annet følgende:

«Kommisjonen konstaterer at det fortsatt er uenighet blant de sakkyndige om hvorvidt det som er beskrevet som ‘blandingsprofil’ skyldes innblanding fra en bidragsyter nr. 2, om det er en skyggeallel eller om det skyldes forurensing. Dette fremgår blant annet av fremlagte erklæringer både fra GENA og FSS og gjennom forklaringene som ble avgitt i Oslo tingrett i august 2011. Spørsmålet om gjenåpning står derfor ikke i en vesentlig annen stilling nå enn det gjorde da saken ble avgjort av kommisjonen i 2010.

Kommisjonen viser derfor til avgjørelsen 17. juni 2010 og slutter seg til de vurderinger og konklusjoner som er gjort der. Det kan ikke ses at det er fremkommet noe avgjørende nytt etter dette, som gir grunn for nærværende kommisjon til å komme til et annet resultat.»161

Kommisjonen la altså til grunn at spørsmålet om gjenåpning ikke sto i en vesentlig annen stilling i 2013 enn da saken ble avgjort av kommisjonen i 2010. Kommisjonen sluttet seg deretter til vurderingene og konklusjonene i denne avgjørelsen.

Utvalgets syn på kommisjonens vurderinger i avgjørelsen 11. desember 2013 gis i punkt 12.3.2. Det vil der fremgå at utvalget mener at kommisjonens drøftelser og slutninger er beheftet med vesentlige svakheter.

11.9 Den fjerde gjenåpnings- begjæringen og begjæring om omgjøring, 31. mars 2014

11.9.1 Begjæringens innhold

Den 31. mars 2014 fremmet advokat Arvid Sjødin, på Viggo Kristiansens vegne, begjæring om omgjøring av avgjørelsen 13. desember 2013. Omgjøringsbegjæringen var samtidig en ny begjæring om gjenåpning.

I begjæringen ble det fremholdt at vedtaket 11. desember 2013 led av en rekke svakheter. I korte trekk ble det fremholdt at kommisjonen ikke var tilstrekkelig opplyst i forkant av vedtaket, at det var anførsler som ikke ble behandlet, at det var feil at det ikke ble oppnevnt sakkyndighet med hensyn til telebeviset, og at det var feil at Gísli Guðjónssons rapport ikke ble vektlagt. Videre ble det gitt en ny gjennomgang av vilkårene for gjenåpning, der tidligere anførsler ble gjentatt og forklart på nytt.

Advokat Sjødin anførte at Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av DNA-beviset var «en fullstendig kortslutning», idet kommisjonen ikke vurderte DNA-beviset ut fra hva som ble lagt til grunn i retten i 2001 og 2002, nemlig at DNA-beviset ga sikker bekreftelse på to gjerningsmenn.162 Sjødin anførte i korte trekk at det var uriktig av kommisjonen å legge til grunn at DNA-beviset ikke ble brukt til å knytte Kristiansen til åstedet ved domfellelsene i 2001 og 2002.

I et internt notat fra sekretariatet v/juridisk utreder til kommisjonens medlemmer fremgår det at anførslene ble forstått slik:

«Disse to begjæringene er sammenfattet i ett dokument, og det kan være vanskelig å se hva som egentlig er begrunnelsen for klagen og hva som er begrunnelsen for den nye begjæringen. Det synes ikke som at Sjødin selv gjør noe klart forsøk på å skille grunnlagene for disse to begjæringene fra hverandre. Kort gjengitt kan begjæringen(e) 31. mars 2014 deles slik:

Omgjøringsbegjæringen. Her anføres det å foreligge feil ved vår avgjørelse […] Det anføres blant annet at vedtaket ikke er tilstrekkelig opplyst, at det foreligger saksbehandlingsfeil etter straffeprosessloven § 398 og at ikke alle anførslene er drøftet. Argumentene for omgjøring av vår avgjørelse er i store trekk de samme som har vært fremsatt tidligere som anførsler for gjenåpning, – og som gjengis i begjæring nr. V, se nedenfor. Det er et gjennomgående trekk at det anføres å være saksbehandlingsfeil som gir grunnlag for omgjøring at kommisjonen har en annen vurdering av ‘bevisene’ for gjenåpning enn det advokat Sjødin (og Klomsæt) har.

Begjæring nr. V. Dette er i hovedsak en gjentakelse av tidligere argumenter, og bærer preg av å være en omkamp om tidligere avgjørelser.

Det som kan synes å være nytt er at Sjødin har anmeldt politiinspektør Pedersen til Spesialenheten 29. januar 2014 […] Denne anmeldelsen ble henlagt 14. mars 2014 […] Henleggelsen ble påklaget til riksadvokaten 21. mars 2014 […] Det er ingen holdepunkter for at politiinspektør Pedersen har begått noe straffbart i anledning saken […]

Sjødin har også anført at statsadvokat Johannesen er inhabil […] Riksadvokaten besluttet den 7. mai 2014 at statsadvokaten Johannesen er habil […]

Sjødin har også anmeldt Jan Helge Andersen for falsk forklaring […] Statsadvokaten har i brev til riksadvokaten 12. mai 2014 kommentert denne anmeldelsen […] Det er ingen holdepunkter for at Jan Helge Andersen har avgitt falsk forklaring i anledning saken […].»163

11.9.2 Overordnet om saksgangen

I Gjenopptakelseskommisjonen brev 13. mai 2014 til Arvid Sjødin ble det gitt uttrykk for at begjæringen ville bli behandlet som en klagesak av den samlede kommisjonen på kommisjonsmøte i juni 2014, og at begjæringen samtidig ville bli behandlet som en ny begjæring på vanlig måte.164

Agder statsadvokatembeter innga tilsvar 12. mai 2014 og ba om at begjæringen ikke ble tatt til følge.165 Bistandsadvokatene sluttet seg til statsadvokatens tilsvar.166

Den 18. juni 2014 behandlet kommisjonen omgjøringsbegjæringen knyttet til det tredje avslaget 11. desember 2013 og fant ikke grunn til å ta saken opp på nytt. Begjæringen ble dermed ikke tatt til følge. Avgjørelsen ble ikke begrunnet utover følgende:

«Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har i møte den 18. juni 2014 behandlet domfeltes klage over kommisjonens avgjørelse 11. desember 2013, og finner ikke grunn til å ta denne saken opp på nytt. Domfeltes begjæring om omgjøring (klage) av 31. mars 2014 tas ikke til følge.»167

11.9.3 Kommisjonens avgjørelse 9. desember 2014

Gjenopptakelseskommisjonen avslo den fjerde gjenåpningsbegjæringen 9. desember 2014.168 Avgjørelsen ble truffet av kommisjonens leder alene i medhold av straffeprosessloven § 397 tredje ledd.

I avgjørelsen vurderte kommisjonens leder om vilkårene for gjenåpning var oppfylt etter straffeprosessloven §§ 390, 391 nr. 1, 391 nr. 3 og 392 andre ledd.

Når det gjaldt straffeprosessloven § 390, vurderte kommisjonens leder om det ga grunnlag for gjenåpning at et av lagrettemedlemmene som dømte Viggo Kristiansen, flere år etter domfellelsen, ble etterforsket for seksuallovbrudd. Kommisjonens leder kom til at dette forholdet ikke ga grunnlag for gjenåpning.

I tilknytning til straffeprosessloven § 391 nr. 1 vurderte kommisjonens leder om det var begått straffbare forhold ved at gjerningsmannsprofilen ifølge advokat Sjødin var unndratt straffesaksdokumentene, og ved måten DNA-beviset ble presentert på overfor pressen og forhørsretten i forbindelse med varetektsfengslingen av Kristiansen i 2000. Kommisjonens leder viste til vurderingene i tidligere vedtak og konstaterte at det ikke var fremkommet noe som ga grunnlag for en annen vurdering nå.

Vedrørende straffeprosessloven § 391 nr. 3 viste kommisjonens leder på de fleste punkter til at anførslene var behandlet av kommisjonen tidligere. Kommisjonens leder viste derfor til tidligere vedtak og konstaterte at det ikke var fremkommet noe som ga grunnlag for en annen vurdering nå.

Det eneste som ble ansett nytt i forhold til tidligere begjæringer, og som ble behandlet særskilt, var at Asbjørn Hansen, som var utrykningsleder fra Kripos under Baneheia-etterforskningen og som gikk av med pensjon i 2012, hadde utgitt bok i 2013.169 I boken omtalte han ulike etterforskninger han hadde deltatt i gjennom sin karriere. Om Baneheia-etterforskningen skrev han blant annet at kriminalsjef Arne Pedersen ville pågripe Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen allerede i forbindelse med avhør 14. juli 2000, en opplysning som ikke var kjent fra tidligere. Kommisjonens leder anså Hansens bok som en ny omstendighet, men slo fast at opplysningene ikke var egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff for Viggo Kristiansen.

Når det gjaldt Arvid Sjødins anførsler om DNA-beviset, viste kommisjonens leder til tidligere vedtak. Til den sentrale anførselen om hvorvidt DNA-beviset ga sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, nøyde kommisjonens leder seg i hovedsak med å sitere fra vedtaket 11. desember 2013. Fra avgjørelsen hitsettes:

«I punkt 5.1.4 anfører [Sjødin] også at det nå viser seg at det ikke med sikkerhet kan sies at det DNA som ble påvist – og som samsvarer med Viggo Kristiansen og 54,6 % av den norske mannlige befolkningen – er et DNA-funn. De to engelske sakkyndige mener at dette mest sannsynlig er en forurensning.

Anførselen om at dette DNA-funnet mest sannsynlig er en forurensning, har kommisjonen omtalt i avgjørelsene 17. juni 2010 og 11. desember 2013. På side 66 i den siste avgjørelsen uttaler kommisjonen blant annet:

Kommisjonen konstaterer at det fortsatt er uenighet blant de sakkyndige om hvorvidt det som er beskrevet som ‘blandingsprofil’ skyldes innblanding fra en bidragsyter nr. 2, om det er en skyggeallel eller om det skyldes forurensing. Dette fremgår blant annet av fremlagte erklæringer både fra GENA og FSS og gjennom forklaringene som ble avgitt i Oslo tingrett i august 2011. Spørsmålet om gjenåpning står derfor ikke i en vesentlig annen stilling nå enn det gjorde da saken ble avgjort av kommisjonen i 2010.

Kommisjonen viser derfor til avgjørelsen 17. juni 2010 og slutter seg til de vurderinger og konklusjoner som er gjort der. Det kan ikke ses at det er fremkommet noe avgjørende nytt etter dette, som gir grunn for nåværende kommisjon til å komme til et annet resultat.

Etter kommisjonens vurdering foreligger det ikke noen nye bevis eller omstendigheter knyttet til DNA-beviset som synes egnet til å føre til frifinnelse av Viggo Kristiansen, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonslederen viser til de vurderinger og konklusjoner som tidligere er gjort av kommisjonen til domfeltes anførsler om DNA-beviset. Det kan ikke ses at det i nærværende begjæring er fremkommet noen opplysninger som gir grunnlag for å vurdere dette annerledes nå.»170

Vurderingen av straffeprosessloven § 391 nr. 3 ble i avgjørelsen oppsummert slik:

«Domfelte, ved advokat Sjødin, har i nærværende begjæring anført at det foreligger en rekke nye bevis og omstendigheter som gir grunnlag for gjenåpning av saken, jf. redegjørelsen ovenfor.

Etter kommisjonens leders vurdering er anførslene hovedsakelig en gjentakelse av tidligere anførsler, som kommisjonen allerede har tatt stilling til, – i noen utstrekning supplert med ny argumentasjon. Begjæringen bærer mer preg av å være et uttrykk for at man er uenig i kommisjonens tidligere vurderinger og konklusjoner enn å være en begjæring hvor det anføres reelle nye bevis eller omstendigheter som er egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff.

Som nevnt innledningsvis er det etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 et krav for gjenåpning at det foreligger nye bevis eller omstendigheter som ikke var kjent for den dømmende rett. Det at en anførsel har vært fremmet ved en tidligere gjenåpningsbegjæring, er ikke i seg selv til hinder for at den fremmes på nytt under henvisning til § 391 nr. 3.

Kommisjonens leder slutter seg imidlertid til de vurderinger og konklusjoner som er gitt i de tidligere avgjørelsene fra kommisjonen, og det vises til begrunnelsene som er gitt i disse samt til bemerkningene ovenfor. Det kan ikke ses at det i nærværende begjæring, etterfølgende skriv eller i saken for øvrig er fremkommet noen nye bevis eller omstendigheter som gir grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.»171

Om straffeprosessloven § 392 andre ledd konstaterte kommisjonens leder at det ikke forelå særlige forhold, verken hver for seg eller samlet, som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig.

Etter dette fant kommisjonens leder at gjenåpningsbegjæringen åpenbart ikke kunne føre frem, jf. straffeprosessloven § 397 tredje ledd. Det ble truffet slikt vedtak:

«Begjæringen om gjenåpning i sak nr. 2014/60 forkastes.»

Den 9. desember 2014, samme dag som avslaget, varslet Sjødin søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen, jf. tvisteloven § 5-2. Sjødin varslet at det ville bli reist sak for Oslo tingrett for å få kjent kommisjonens vedtak 11. desember 2013 og 9. desember 2014 ugyldige. Sjødin anførte at vedtakene led av saksbehandlingsfeil og vilkårlighet, og at kommisjonens leder og medlemmer var inhabile.

Gjenopptakelseskommisjonen besvarte prosessvarselet ved brev 19. desember 2014.172 Kommisjonen anførte at de forhold som ble trukket frem i søksmålsvarselet, lå utenfor det domstolene kunne prøve i et søksmål mot kommisjonen om gyldigheten av dens vedtak, jf. Høyesteretts storkammeravgjørelse i Rt. 2012 s. 519. Utvalget kan ikke se at det skjedde noe videre knyttet til det varslede søksmålet.

11.10 Anmodning 19. juni 2016 om at påtalemyndigheten tar initiativ til gjenåpning

Den 19. juni 2016 skrev advokat Arvid Sjødin til Agder statsadvokatembeter med anmodning om at påtalemyndigheten tok initiativ til gjenåpning av Baneheia-saken.173 Sjødin ga uttrykk for at Gjenopptakelseskommisjonen «ikke fungerte som den skulle», og at han derfor i stedet så grunn til å henvende seg til påtalemyndigheten. Vedlagt anmodningen var en sakkyndig gjennomgang av telebeviset av sivilingeniør Halvard Sivertsen,174 i form av to rapporter: Mobilbeviset i Baneheiasaken og Vesentlige svakheter og metodesvikt i Teleplans analyse. Sjødin anførte at den nye sakkyndige gjennomgangen viste at telebeviset var et «utelukkelsesbevis», i motsetning til hva som ble lagt til grunn av Agder lagmannsrett i dommen fra 2002.

Rapporten Mobilbeviset i Baneheiasaken hadde følgende konklusjon:

«Konklusjon

• Telenors analyse av dekningsforholdene må betraktes som gyldig den dag i dag. Det er ingenting i Teleplans rapport som rokker ved denne analysen. Heller ikke i ettertid er det fremført noen faglige innvendinger mot de vurderingene som kommer frem i Telenors rapport.

• Det er ikke lagt frem troverdige argumenter for at dekningsforholdene på drapskvelden kan ha vært vesentlig forskjellige fra det de var da Telenor og Teleplan gjennomførte sine målinger.

• Teleplans rapport lider av vesentlige metodologiske svakheter. Rapportens hovedkonklusjon, at det ikke er mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til EG_A, kan ikke anses som tilstrekkelig begrunnet.

• De faktiske omstendigheter rundt Viggo Kristiansens mobilbruk, synes ikke forenelig med hovedbeviset i saken, Jan Helge Andersens forklaring. Det må anses som en vesentlig svakhet ved dommen i byretten at den drøfter mulige teorier for hvordan Kristiansens mobilbruk kan forenes med hans rolle som gjerningsmann, uten at uoverensstemmelsene med Andersens forklaring blir vurdert.

• Kristiansens dokumenterte bruk av mobiltelefonen ser [ut] til å gi ham et klart alibi for det tidsrommet da ugjerningene ble begått.»175

Rapporten Vesentlige svakheter og metodesvikt i Teleplans analyse konkluderte slik:

«Konklusjon

Teleplans rapport lider av flere helt avgjørende svakheter.

• Det er ikke foretatt målinger av signalet fra EG_A på åstedet og i det området der guttene ifølge Andersens forklaring skal ha oppholdet seg i tiden før og etter drapene. Begrunnelsen for å unnlate å foreta disse målingene er ikke troverdig.

• Det er foretatt beregninger av signalstyrke fra de to nedlagte basestasjonene JOHANOEDEGR_C og ODDERØYA–A–8, men disse beregningene er ikke tatt med i rapporten. Det finnes ikke noe grunnlag for rapportens påstand om at nedleggingen av disse to basestasjonene utgjør noen usikkerhetsfaktor når det gjelder å vurdere dekningsområdet for EG_A på drapsdagen.

• Det er foretatt målinger på åstedet av signalstyrken fra andre basestasjoner, men disse måleresultatene er ikke tatt med i rapporten. Disse målte signalnivåene er helt avgjørende når en skal beregne sannsynligheten for at det kan ha vært dekning fra EG_A.

• Dersom det skal ha vært dekning fra EG_A på åstedet drapsdagen må signalnivået fra EG_A ha vært betydelig høyere enn det den teoretiske beregningen Teleplan har utført tilsier. Rapporten gjør ikke noe forsøk på å legge frem noen teori som kan forklare en slik nivåheving.

• Det er ikke noe samsvar mellom de beregningene og målingene Teleplan faktisk har utført og rapportens hovedkonklusjon: at det ‘ikke er mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til stasjonen EG_A den 19.05.00.’ Denne konklusjonen er hverken begrunnet eller sannsynliggjort i rapporten. Ingen av de usikkerhetsfaktorene rapporten trekker frem har noen betydning for vurderingen av sannsynligheten for dekning.

Den egentlige konklusjonen på de målingene og beregningene Teleplan faktisk har foretatt finner vi i følgende setning:

‘Med basestasjonen konfigurert slik det var i august 2001, da Teleplans målinger og analyser ble foretatt, ansees det ikke for sannsynlig at dekningsområdet for EG_A omfatter åstedet. Avstanden fra åstedet til estimert cellegrense for EG_A er anslagsvis 150–400 meter i luftlinje.’

Det er all grunn til å tro at det samme gjelder for forholdene i mai 2000. Rapporten legger ikke frem troverdige argumenter for at dekningsforholdene kan ha vært vesentlig annerledes på drapsdagen. Telenors rapport fra mai 2001 er meget klar på dette punktet:

‘Det har fra 19.05.00 og frem til i dag ikke blitt foretatt større endringer i nettstrukturen som skulle tilsi at målingene i dag ikke er representative.’

I likhet med Telenors rapport gir Teleplans rapport i realiteten Viggo Kristiansen et klart alibi, til tross for rapportens anstrengelser for å tilsløre dette alibiet.»176

Agder statsadvokatembeter ba 23. juni 2013 om uttalelse fra Agder politidistrikt. Den 5. oktober 2016 innstilte Agder politidistrikt på at saken mot Viggo Kristiansen ikke ble gjenåpnet. I innstillingen heter det blant annet:

«Etter politiets oppfatning er det ikke fremkommet nye opplysninger i sivilingeniør Sivertsens rapport som tilsier en annen vurdering av dette beviset i dag.

‘Mobilbeviset’ ble viet stor oppmerksomhet i både tingrettens og lagmannsrettens behandling. Av tingrettens dom side 13 første avsnitt fremgår det at målinger foretatt av Telenor over dekningsområdet for Eg-A-senderen viste at man på åstedet ikke fikk kontakt med denne senderen. Retten skriver videre at ‘da mobiltelefonen mottok en tekstmelding kl. 18.55 og senere sendte en melding kl. 18.57 så befant telefonen seg innenfor dekningsområdet for Eg-A-senderen, dvs. et stykke nord for det som har vært åstedet’. Sett i sammenheng med rettens videre bevisvurdering nederst på side 13 og øverst side 14, er det etter politiets oppfatning ikke grunnlag for å hevde at retten har lagt til grunn at det på åstedet på det aktuelle tidspunkt var mulig å oppnå kontakt med Eg-A-senderen.

Ut ifra de rapporter som foreligger mener politiet at det vanskelig kan legges til grunn at åstedet lå innenfor dekningsområdet for Eg-A-senderen på det aktuelle tidspunkt.

Det er for politiet ikke nødvendig å ta stilling til om Teleplans rapport lider av vesentlige metodologiske svakheter slik det konkluderes med i Sivertsens rapport. Det vises til kommentarer ovenfor i forrige avsnitt.»177

Agder politidistrikt viste altså til at det i byretten ble lagt til grunn at det ikke var dekning på åstedet, og at det i Sivertsens rapporter derfor ikke fremkom noe nytt. Agder politidistrikt tok følgelig ikke stilling til det sentrale i Sivertsens rapporter: I byretten ble det, som Agder politidistrikt påpekte, lagt til grunn at EG_A ikke hadde dekning på åstedet. Det ble imidlertid skissert ulike hypoteser som tilsa at Kristiansen likevel kunne ha vært på åstedet. I lagmannsretten la derimot aktor til grunn at det kunne ha vært dekning på åstedet, med henvisning til Teleplans rapport og vitnemål. Som det fremgår av punkt 10.2, tilsier innholdet i rettsbelæringen at førstelagmannen bygde på et tilsvarende syn. Sivertsen argumenterte i sine rapporter både for hvorfor byrettens forklaringer på hvordan Kristiansen likevel kunne ha vært på åstedet, ikke kunne stemme, og hvorfor det var en uriktig slutning at Teleplans rapport tilsa at det kunne ha vært dekning på åstedet. Samlet sett var Sivertsens konklusjon at telebeviset var et utelukkelsesbevis.

I brev 25. oktober 2016 gjorde Sjødin Agder statsadvokatembeter oppmerksom på manglene ved Agder politidistrikts uttalelse.178

Den 20. desember 2016 konkluderte Agder statsadvokatembeter med at de ikke fant grunn til å ta initiativ til gjenåpning av saken. Sivertsens rapporter ble ikke særskilt kommentert. I Agder statsadvokatembeters brev heter det:

«Agder politidistrikt v/fung. sjef felles kriminalenhet Terje Kaddeberg Skaar avga uttalelse den 05. oktober 2016. Kopi av uttalelsen er sendt deg.

Jeg har også gjennomgått tingrettens og lagmannsrettens dom, samt Kommisjonens avgjørelser som politiet har vist til i sin uttalelse.

Jeg kan ikke se at det er fremkommet nye omstendigheter eller nye bevis etter Kommisjonens tidligere avgjørelser.

I likhet med kommisjonslederens vurdering inntatt i GK-2014-60, er det som anføres i dine brev av 19. juni 2016, 25. oktober 2016 og 22. november 2016 langt på vei kun en bearbeidelse og gjentakelse av tidligere begjæringer og argumentasjon.

Jeg finner ikke grunn til å ta initiativ til gjenåpning av saken.»179

11.11 Den femte gjenåpningsbegjæringen, 18. juni 2017

11.11.1 Begjæringens innhold

Den 18. juni 2017 fremmet advokat Arvid Sjødin på vegne av Viggo Kristiansen begjæring om gjenåpning for femte gang. Begjæringen var konsentrert rundt telebeviset, DNA-beviset, påståtte feil under pågripelsen og den videre etterforskningen samt Jan Helge Andersens forklaringer. I begjæringen ble det redegjort for premissene for domfellelsen og for de anførte gjenåpningsgrunnene.

Nytt i forhold til tidligere begjæringer var i hovedsak en sakkyndig gjennomgang av telebeviset av sivilingeniør Halvard Sivertsen. Vedlagt begjæringen var tre rapporter fra Sivertsen. To av rapportene var tidligere sendt direkte til Agder statsadvokatembeter, jf. punkt 11.10 ovenfor.180 På bakgrunn av statsadvokatens bemerkninger til disse rapportene hadde Sivertsen utarbeidet en tredje rapport med tittelen Er mobilbeviset et utelukkelsesbevis?.

Sjødin fremla også et Dagbladet-intervju fra 5. juli 2016 med forfatteren av Teleplans rapport, Inge Schøyen, der han uttalte følgende:

«– Hvis min rapport og vitnemål i retten har blitt tillagt vekt for å dømme Kristiansen, så er jeg redd for at rettens aktører kan ha misforstått, sier Inge Schøyen til Dagbladet. Konklusjonene i Teleplans rapport og Schøyens vitnemål i lagmannsretten i 2002 er således like med rapporten fra Telenor. – Vår konklusjon var helt tydelig på at dekningsområdet for masten EG_A ikke innbefattet åstedet, slik nettet var da vi gjorde våre målinger.»181

I begjæringen ble det videre vist til uttalelsen fra Agder politidistrikt 5. oktober 2016 om at det «[u]t ifra de rapporter som foreligger mener politiet at det vanskelig kan legges til grunn at åstedet lå innenfor dekningsområdet for EG_A-senderen på det aktuelle tidspunkt».

Sjødin anførte prinsipalt at det forelå nye omstendigheter eller bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Blant disse var telebeviset, DNA-beviset, vitner som hadde gjort observasjoner rundt åstedet mv. som ikke ble ført for retten, og «knivavhøret» av Jan Helge Andersen. Subsidiært ble det anført at vilkårene etter straffeprosessloven § 392 andre ledd var oppfylt.

11.11.2 Ytterligere anførsler og argumentasjon

Arvid Sjødin supplerte begjæringen med ytterligere anførsler og argumentasjon gjennom flere skriv. Enkelte av skrivene omtales i det følgende.

Den 9. april 2019 sendte Sjødin en e-post til Gjenopptakelseskommisjonen vedlagt en rapport om DNA-beviset, utarbeidet av Halvard Sivertsen.182 Rapporten har slik konklusjon:

• «1. Det kan synes som at politiets påstand om et det fantes et sikkert DNA-bevis mot Viggo Kristiansen, fremsatt på pressekonferansen den 26.10.2000, ble fremsatt mot bedre vitende. Det antas at hensikten var å provosere frem en tilståelse fra Kristiansen. Planen må ha blitt drøftet i samtaler mellom Mevåg og Storaker, og må ha blitt bifalt av Mevåg. Ut fra Storakers redegjørelse i retten, må det betraktes som dokumentert at de to ble enige om hvordan resultatene fra Spania skulle presenteres for Kristiansens forsvarer og for pressen. Funnene skulle presenteres som fellende bevis mot Kristiansen. Det er mulig at Pedersen kan ha overdrevet ytterligere betydningen av dette funnet, Mevåg ville kanskje ikke brukt uttrykket 100 % sannsynlig dersom hun var blitt intervjuet, men det er ingenting som tyder på at hun i tiden etter gjorde noe for å korrigere den fremstillingen Pedersen ga på pressekonferansen. Det kan ikke utelukkes at den massive forhåndsdømmingen fremleggingen av dette ‘beviset’ førte til kan ha hatt betydning for utfallet av rettssakene.

• 2. Det er grunn til å anta at RMI mottok en sluttrapport eller et utkast til en sluttrapport fra IML183 i tiden omkring politiets pressekonferanse. Hvorvidt dette dokumentet fremdeles eksisterer vites ikke. Det ser ut til at IML har igangsatt ytterligere undersøkelser, formodentlig etter anmodning fra Mevåg. Formuleringer i den eksisterende rapporten kan tyde på at det henvises til elementer fra den opprinnelige rapporten, som er utelatt i den eksisterende rapporten.

• 3. Det er grunn til å anta at det fra IMLs side ble foretatt ytterligere undersøkelser også etter at den offisielle rapporten var levert. Hensikten med disse undersøkelsene ser ut til å ha vært å prøve å verifisere funnet av ‘blandingsmaterialet’ i prøvene B-22 og B-25. Det forholdet at det aldri ble lagt frem noe resultat av disse forsøkene, er en sterk indikasjon på at det ikke lykkes de spanske rettsmedisinerne å verifisere dette funnet. Funnet må dermed betraktes som falsifisert allerede før det ble fremlagt i retten.

• 4. Det er på det rene at dette ugyldige beviset både i byretten og i lagmannsretten ble presentert som et tungt bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn. Dommen i byretten beskriver dette beviset som ‘et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring’ og førstelagmann Nes Hansen beskriver i sin rettsbelæring det som et sikkert bevis for at det har vært en gjerningsmann til utenom Andersen. Retten ble ført bak lyset av den rettsmedisinsk sakkyndige.

• 5. Nye DNA-undersøkelser i 2010 og 2018 bekrefter at det ikke eksisterte noe DNA-bevis i 2000 som på noen måte knytter Viggo Kristiansen til åstedet eller ugjerningene. Det har heller aldri eksistert noe DNA-bevis som på noen måte beviser, indikerer eller sannsynliggjør at det var to gjerningsmenn. Bortfallet av dette beviset er i seg selv grunn til å gjenoppta saken.»184

Den 28. august 2019 oversendte Sjødin et brev til Gjenopptakelseskommisjonen datert 4. februar 2019, vedlagt en udatert rapport fra Halvard Sivertsen om «knivbeviset» med tittelen Nye funn i Viggo Kristiansens sak.185

11.11.3 Hovedpunkter i saksgangen

11.11.3.1 DNA-analyser ved Nationellt forensiskt centrum i 2018

Som nevnt i punkt 11.3.2.10 kom det i 2010 frem at Rettsmedisinsk institutt hadde funnet DNA-ekstrakter fra Baneheia-saken i en fryser. 13 av disse ekstraktene ble i 2010 analysert av Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) i Sverige, men det ble ikke påvist mannlig DNA som var egnet til personsammenligning, se punkt 11.3.2.12.

Den 7. februar 2018 henvendte Gjenopptakelseskommisjonen seg til Avdeling for biologiske spor ved Oslo universitetssykehus (OUS) – tidligere Rettsmedisinsk institutt – og ba om en oversikt over hvilket DNA-materiale som fortsatt var i behold, og en vurdering av hvilket materiale som var egnet for ny analyse. OUS oversendte 18. april 2018 en oversikt over hvilke analyser som tidligere var gjort, og hvilke ekstrakter som fortsatt var lagret hos OUS.186

På bakgrunn av oversikten ble det svenske statlige Nationellt forensiskt centrum (NFC) – tidligere Statens kriminaltekniska laboratorium – 9. juli 2018 oppnevnt til å foreta nye analyser av 22 ekstrakter.187

NFC avga rapport 2. oktober 2018.188 Når det gjaldt B-prøvene (prøver tatt fra Stine Sofie Sørstrønen), var resultatet at det ikke kunne påvises mannlig DNA i åtte av ni prøver. I prøve B-26 ble det påvist mannlig DNA, men resultatet kunne «inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information».

Når det gjaldt C-prøvene (prøver tatt fra Lena Sløgedal Paulsen), var resultatet at det ikke kunne påvises mannlig DNA i 9 av 13 prøver. I prøve C-8, C-10A, C-27 og C-28 ble det påvist mannlig DNA, men resultatet kunne «inte användas för jämförelse mot person då resultatet innehåller för lite information».

Rapporten fra NFC ble forelagt Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) 26. oktober 2018. DRK hadde merknader til rapportene. I uttalelse 23. mai 2019 ba DRK om at NFC opplyste spesifikt hvorfor prøvene ikke kunne tolkes og anvendes til sammenligning:

«Kommisjonen mener at rapportene fra Nationellt forensiskt centrum fortsatt mangler tolkninger av resultatene som underbygger de sakkyndige sine konklusjoner. De sakkyndige slår fast i uttalelsen at resultatene ikke kan anvendes til sammenligninger med referanseprøvene. Rapporten inneholder resultater i form av påviste DNA-alleler, men opplyser ikke spesifikt om hvorfor DNA-allelene ikke kan tolkes og anvendes til sammenligning (for eksempel opplysninger om metode, terskelverdier og antallet markører over terskelverdiene).

Kommisjonen ber de(n) sakkyndige utarbeide en tilleggserklæring der bemerkningene over besvares, jf. forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 bokstav a.»189

I sin tilleggsrapport 2. september 2019 uttalte NFC blant annet at ved analyse av Y-kromosomalt DNA utføres det såkalt dobbelanalyse av sporprøver. For at resultatet skal sammenlignes med en referanseperson, må de to analysene speile hverandre i minst 10 markører:

«Vid analys av Y-kromosomalt DNA på NFC utförs dubbelanalys av spårprover. I NFC.s nuvarande metod används kitet AmpFlSTR® YfilerTM från Applied Biosystems. Något fast gränsvärde för alleler används inte, men analyserna (minst två) ska spegla varandra väl och resultatet genereras i form av konsensus av analyserna. För att ett resultat från Y-kromosomal DNA-analys ska kunna användas för jämförelse bör det som riktlinje finnas allel/alleler i konsensus från en person i 10 markörer. Utifrån en helhetsbedömning av det erhållna resultatet kan eventuellt undantag från ovan göras. För ett resultat med inmärkta alleler som inte bedöms användbart för jämförelse mot person kan eventuellt resultatet användas för att ange att manligt DNA påvisats.»190

Rapporten 2. september 2019 fra NFC ble deretter sendt til DRK, som 14. november uttalte at saken nå var tilstrekkelig belyst, selv om DRK mente NFC enda tydeligere kunne forklart hvorfor de mente at resultatene ikke skulle brukes til sammenligning med personprøver:

«De svenske sakkyndige har svart tilfredsstillende på kommisjonens bemerkninger og lagt frem resultater og tolkninger i en etterprøvbar form.

Kommisjonen har kun en mindre kommentar til uttalelsene:

Sakkyndige opplyser følgende: ‘För att ett resultat från Y-kromosomal DNA-analys ska kunna användas for jämforelse bör det som riktlinje finnas allel/alleler i konsensus från en person i 10 markörer. Utifrån en helhetsbedömning av det erhållna resultatet kan eventuellt undantag från ovan göras.’

I resultatene fra Y-kromosomal DNA-profilanalyse som rapporteres er konsensus i alle resultater mindre enn i 10 markører, og resultatene vurderes som svake. Konklusjonen slik vi oppfatter den, er at resultatene da ikke skal brukes til sammenligning med personprøver, og dette finner kommisjonen ingen mangler ved. Dette er også i samsvar med laboratoriet (NCF) sine egne retningslinjer for tolkning av Y-resultater. Vi synes den sakkyndige uttalelsen kunne oppsummert dette, og tydeliggjort enda bedre hvorfor de sakkyndige mener at resultatene ikke skal brukes til sammenligning med personprøver. Kommisjonen mener likevel at saken nå er tilstrekkelig belyst, og har ingen flere kommentarer.»191

NFCs retningslinjer innebar altså at det kun ble rapportert funn opp mot konkrete referansepersoner dersom analysen hadde vist sammenfallende alleler i 10 markører eller mer. Til sammenligning hadde USC andre retningslinjer i 2000, der alle funn ble rapportert, og hvor det ble overlatt til den som skulle bruke funnene å vurdere bevisverdien av dem. Viggo Kristiansen ble i sin tid knyttet til saken på bakgrunn av funn av sammenfallende allel i én enkelt markør.

11.11.3.2 Sakkyndig vurdering av DNA-beviset ved Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet

Gjenopptakelseskommisjonen besluttet i møte 12. desember 2019 å innhente en egen sakkyndig vurdering av DNA-beviset som lå til grunn for domfellelsen av Kristiansen. Bakgrunnen for dette var at det til kommisjonsmøtet forelå et utkast til avgjørelse fra sekretariatet, som la opp til at gjenåpningsbegjæringen ikke skulle tas til følge. At begjæringen likevel ikke ble avslått, skyldtes at ett av kommisjonsmedlemmene ønsket å ta dissens og gjenåpne saken, og at flere kommisjonsmedlemmer var usikre. Ettersom det ikke ble enighet blant kommisjonsmedlemmene om utfallet, ble det besluttet å foreta ytterligere utredning knyttet til DNA.192

Kommisjonen kontaktet Københavns Universitet, Retsmedicinsk Institut, Retsgenetisk Afdeling, med forespørsel om de hadde en sakkyndig til et oppdrag for kommisjonen. Rettsgenetiker Frederik Torp Petersen sa seg villig til å påta seg oppdraget.193 Juridisk utreder og politifaglig utreder på saken reiste til København og gjennomførte et møte med Torp Petersen 16. januar 2020. Utrederne ga Torp Petersen en kort presentasjon av saken og drøftet utformingen av mandatet med ham.194

Den 28. januar 2020 foreslo kommisjonen et mandat som ble forelagt for påtalemyndigheten, forsvarerne og bistandsadvokatene. Påtalemyndigheten hadde ikke innvendinger til valg av sakkyndig eller til forslaget til mandat.195 Det hadde derimot både forsvarer Arvid Sjødin og bistandsadvokat Håkon Brækhus. Sjødin påpekte det han mente var svakheter ved mandatet. Ifølge Sjødin var det tre hovedtema som var viktig å belyse:

• «1) Utgjør DNA-analysene fra USC i 2000 og 2010 sikre bevis for at det var to menn som utførte ugjerningene?

• 2) Ble analysene som USC utførte i 2000 gjennomført med en tilstrekkelig betryggende og robust metode?

• 3) Tilfredsstiller analyseresultatene fra USC i 2000 de retningslinjer som i dag gjelder for rapportering av DNA-bevis i retten?»196

Sjødin fremmet et eget forslag til mandat der disse spørsmålene var fremhevet. Brækhus’ innvendinger var av en mer overordnet karakter, og han stilte spørsmål ved behovet for nye sakkyndige uttalelser.197

Ved Agder statsadvokatembeters brev 13. februar 2020 fikk Gjenopptakelseskommisjonen oversendt en kopi av en e-post som førstestatsadvokat Erik Erland Holmen hadde mottatt fra påtalesjef i Agder politidistrikt, Terje Kaddeberg Skaar. E-posten var skrevet av tidligere sakkyndig i Baneheia-saken, Bente Mevåg, og sendt til tidligere kriminalsjef Arne Pedersen, med førstnevntes innspill til oppnevningen av ny sakkyndig om DNA. I brevet fra statsadvokaten til Gjenopptakelseskommisjonen fremgår det at statsadvokaten ikke selv hadde vært i kontakt med Mevåg.198 For utvalget er det uklart hvorfor Mevåg og Pedersen var engasjert i arbeidet med mandat til Torp Petersen.

Den 17. februar 2020 ble Frederik Torp Petersen oppnevnt som sakkyndig. Han ble gitt følgende mandat:

• «1. Den sakkyndige bes foreta en vurdering av om analysefunnene fra utstrykspreparater (vattpinner) i prøvene B-22, B-24 og B-25 og C-25 foretatt ved Compostela de Santiago i henholdsvis 2000 og 2010, påviser DNA fra en eller fra flere menn. Det gjøres særskilt oppmerksom på at prøve C-25 ble oppbrukt i 2000 slik at den prøven kun er analysert da.

  Dersom det hefter usikkerhet ved svaret under punkt 1 må dette begrunnes nærmere. Det må også redegjøres for graden av usikkerhet.

• 2. På bakgrunn av de foretatte analyser og ulik fortolkning av disse bes følgende tilleggsspørsmål avklart:

  • a) Hvordan vurderer den sakkyndige følgende utsagn om prøve C-25:

    • det er funnet allel 10 i prøven

    • funnet stammer ikke fra Jan Helge Andersen

    • funnet inneholder ikke DNA fra flere menn

    • funnet er ikke et skyggeallel

  • b) Prøve B-22, B-24 og B-25 er analysert av det samme laboratoriet i henholdsvis 2000 og 2010. I 2000 er det rapportert om funn av DNA i prøve B-22 og prøve B-25, men ikke i prøve B-24. I 2010 er prøve B-22 og prøve B-25 vurdert negative, mens det er gjort funn i prøve B-24. Kan den sakkyndige redegjøre og forklare mulige årsaker til at analysene av de samme prøvene gir ulik konklusjon?

  • c) Prøve B-24 ble i 2000 vurdert negativ. Kan den sakkyndige gi sin vurdering av prøveresultatet og om resultatet gir holdepunkter for DNA fra en eller fra flere menn?

    Den sakkyndige bes vurdere hvorvidt evt. funn i prøve B-24 i 2000 kvalitativt står annerledes enn funnene som i 2000 ble rapportert i prøve B-22 og B-25. I så tilfelle bes det redegjort for hvorfor og på hvilken måte. Det bes samtidig avklart om det etter den sakkyndiges vurdering i 2000 var grunnlag for å rapportere funn i prøve B-22 og B-25, men ikke i prøve B-24.

  • d) Er det ut fra prøveresultatene i 2000 eller 2010 noen holdepunkter for om noen av prøvene er kontaminerte? I så fall bes dette spesifisert og begrunnet nærmere.

  • e) Den sakkyndige må redegjøre for konkrete usikkerhetsfaktorer ved resultatene fra henholdsvis 2000 og 2010. Dette med bakgrunn i kjennskap om analysemetoder som ble anvendt, mengde analysert materiale, risiko for kontaminasjon samt grad av funn. Vurderingen av eventuelle usikkerhetsfaktorer skal ikke foretas ut fra muligheten for å identifisere en spesifikk DNA-profil, men for å identifisere om det er funn fra to forskjellige menn.

  • f) Stammer de rapporterte funn i 2000 og 2010 fra sædceller? Hvis så er tilfelle bes det avklart om DNA-markører funnet i prøvene kan stamme fra annet enn sæd? Vil man under analyse kunne oppdage om det er DNA fra annet enn sæd i prøvene?

Dersom det hefter usikkerhet ved svarene under punktene a til f må dette begrunnes nærmere. Det må også redegjøres for graden av usikkerhet.»

Torp Petersen avga rapport 26. mai 2020. Rapporten ble samme dag sendt på e-post til Gjenopptakelseskommisjonen. Om prøve C-25 uttalte Torp Petersen at kontaminering ikke kunne utelukkes, og at usikkerheten for resultatet var så vidt høy at resultatet kun burde anvendes til prioriteringsformål i en etterforskning og ikke brukes som bevismateriale. Han tilføyde at Retsgenetisk Afdeling i København ikke ville ha rapportert et resultat med en slik usikkerhet. Det kom også frem at DNA-resultatene ikke kunne henføres til sædceller.

Utvalget finner grunn til å gjengi de relevante delene av Torp Petersens rapport i sin helhet:

«1:

Angående prøver analyseret i 2000:

Indledningsvist er det vigtigt at påpege, at dna-profiler af den type, som er anvendt her, aldrig kan give svar på, hvor mange personer, som har bidraget med dna. Der kan kun angives et mindsteantal. Der kan ikke skelnes mellem den situation, hvor to mænd hver især bidrager med den samme allel, og den hvor en enkelt mand bidrager med allelen, men i dobbelt mængde. Dette er i særdeleshed tilfældet, når der som her er tale om dna-profiler, hvor der kun er undersøgt få dna-systemer og de observerede alleler er almindelige i befolkningen. For dna-profiler med resultater i mange (>10) systemer kan man i højere grad udtale sig om antallet af bidragydere.

Desuden er der for alle prøvers vedkommende tale om meget små mængder dna, hvilket i betydelig grad øger risikoen for at se resultater, som skyldes kontamineringer og drop-in og samtidigt bevirker, at artefakter som eksempelvis stuttertoppe optræder på en mindre forudsigelig måde. Den meget aggressive opformeringsstrategi (35 PCR-cykler) forstærker risikoen yderligere.

B 22:

Allel C observeret en gang. Allel 11 observeret tre gange. Allel 10 observeret i to af tilfældene. Resultaterne er i overensstemmelse med, at profilen indeholder dna fra mere end en mand. Dette er observeret i to uafhængige opformeringer. Men givet den meget lille mængde dna i det oprindelige materiale, de varierende resultater og den meget aggressive opformeringsstrategi er sandsynligheden for at de observerede alleler er artefakter, for eksempel drop-in, betragtelig. Allel 10 er kun observeret to ud af tre gange, og den ligger i stutterposition til 11. Det er derfor efter min mening ikke sikkert, at prøven indeholder dna fra mere end en mand. Det kan heller ikke udelukkes, at alle observerede alleler er drop-ins. Det er ikke muligt at angive en nøjagtig værdi for usikkerheden angående antallet af bidragydere eller sandsynligheden for drop-in eller stutter, men efter min vurdering er begge dele så høje, at man ikke bør anvende disse resultater som bevismateriale i en straffesag. Retsgenetisk Afdeling i København ville ikke rapportere resultater med en usikkerhed som disse.

B 24:

Intet mandligt dna rapporteret.

B 25:

Allel C observeret en gang. Allel 10 og 11 hver observeret en gang. To modstridende observationer, som ikke kan reproduceres betyder at der samlet set ikke er opnået entydige resultater. Det kan derfor på ingen måde vurderes, hvor mange mænd, der har bidraget til prøven. Det er tænkeligt, at alle observerede alleler for denne prøve er drop-ins, og at det oprindelige materiale IKKE indeholder mandligt dna overhovedet. Det er ikke muligt at angive en nøjagtig værdi for sandsynligheden for drop-in, men efter min vurdering er den så høj, at man ikke bør anvende disse resultater som bevismateriale i en straffesag. Retsgenetisk Afdeling i København ville ikke rapportere resultater med en usikkerhed som disse.

C25:

Allel C observeret en gang. Allel 10 observeret fire gange. Det reproducerbare resultat er efter min vurdering mindre upålideligt end resultatene for de foregående prøver, om end kontaminering ikke kan udelukkes. Det er ikke muligt at angive en nøjagtig værdi for usikkerheden for resultatet, men efter min vurdering er den, selvom den er mindre end for de foregående prøver, så høj at disse resultater kun bør anvendes til prioriteringsformål i en efterforskning af en straffesag, og ikke bør tages i anvendelse som bevismateriale. Retsgenetisk Afdeling i København ville ikke rapportere resultater med en usikkerhed som disse.

Angående prøver analyseret i 2010:

B22 og B 25:

Intet mandligt dna påvist.

B24:

Det har ikke været muligt for mig i materialet at finde ud af under hvilke opformeringsbetingelser (antal PCR-cykler) dna-profilen er frembragt, eller hvor meget af ekstraktet, der er blevet brugt (3–5 mikroliter angivet). Det er derfor ikke muligt for mig at udtale mig om den nøjagtige usikkerhed forbundet med denne dna-profil. Elektroferogrammet giver dog indtryk af en prøve med ganske lidt og muligt nedbrudt dna, hvorfor risikoen for kontaminering, drop-in og drop-ud må anses for høj. Desuden er profilen ikke understøttet af gentagne opformeringer.

Efter min mening er der to mulige fortolkninger af dette elektroferogram.

1: Enten accepteres dna-profilen i sin helhed og dermed skal den tolkes som en blanding af dna fra mindst fire mænd.

2: Alternativt skal alle resultater tolkes som artefakter og dermed skal hele dna-profilen forkastes.

Den tredje vej; at acceptere resultateme for nogle systemer og forkaste andre er efter min mening ikke rimelig.

Hvis man vælger anskuelse 1, så er der tale om en blandings-profil med dna fra mindst fire mænd og med tydelige tegn på drop-out. Der findes ikke metoder til at beregne den bevismæssige vægt af en sådan profil hvorfor den må anses for et neutralt bevis.

Hvis man vælger anskuelse 2, så er der ikke tale om en troværdig dna-profil og resultaterne kan derfor ikke anvendes som bevismateriale.

Min vurdering er, at anskuelse 1 er den korrekte, og prøven indeholder dna fra mindst 4 mænd, dog skal man huske på den forhøjede risiko for kontaminering, drop-in og drop-ud. Den bevismæssige vægt for profilen kan ikke beregnes og dna-profilen er derfor et neutralt bevis. Dna-profilen vil kunne anvendes som (neutralt) bevis i en straffesag, såfremt den kan understøttes af gentagende opformeringer og altså ikke med de foreliggende resultater. Retsgenetisk Afdeling i København ville ikke rapportere denne dna-profil, med mindre den kunne reproduceres i gentagne opformeringer.

2a:

1: Der ER påvist en allel 10 i prøven ved 4 gange uafhængige opformeringer. Dette gør, at sandsynligheden for, at der er tale om drop-in er knap så stor som for de andre prøver. Det kan ikke udelukkes, at der er tale om anden kontaminering af den oprindelige prøve.

2: Den påviste allel kan IKKE stamme fra Jan Helge Andersen (har en 11)

3: Det kan jeg ikke udtale mig om. Den påviste dna-profil indeholder kun en enkelt allel i DYS391, men der kan godt være flere bidragydere alligevel. Der er intet, der tyder på, at materialet indeholder andre alleler end 10, men der kan godt være flere bidragydere, der alle har en allel 10.

4: Den påviste allel 10 kan IKKE være en stutter idet moderallelen (11) slet ikke optræder i sporet.

Se i øvrigt svar under punkt 1.

2b:

En undersøgelse af materiale er i praksis at udtage en stikprøve, om end stikprøven somme tider omfatter hele materialet. En gentagen analyse kan derfor ses som en ny stikprøve fra det samme oprindelige materiale.

Det er forventeligt, at to stikprøver ikke giver samme resultat. Jo mindre mandligt dna det oprindelige materiale indeholder, jo større er sandsynligheden for, at en udtagen stikprøve slet intet mandligt dna indeholder. I dette tilfælde, hvor det er evident, at materialet kun indeholder meget små mængder mandligt dna er det ikke overraskende, at nogle stikprøver intet mandligt dna indeholder, selvom den oprindelige prøve muligvis indeholder mandligt dna. Omvendt er det også klart, at hvis den oprindelige prøve intet mandligt dna indeholder, så stiger sandsynligheden for at man observerer kontamineringer af meget små mængder dna. Kontamineringer, som ikke ville kunne ses, hvis der i prøven var store mængder dna fra sporet til stede.

Der er med andre ord to mulige forklaringer på de forskellige resultater.

1: Tilfældigheder (stokastiske effekter); prøven indeholder dna fra sporet, men i så små mængder, at det ender i nogle, men ikke alle, stikprøver.

2: Stikprøverne indeholder ikke dna fra sporet, men alle observationer skyldes enten kontaminering, artefakter eller drop-in.

Det er ikke muligt med de foreliggende oplysninger at vurdere, om der er tale om forklaring 1 eller 2 eller en kombination.

a): Prøve B-24 kunne ikke frembringe nogle resultater i 2000 undtagen i en enkelt opformering hvor der observeredes 4 alleler. Disse er blevet tolket som artefakter og derfor ikke rapporteret. Jeg har ikke personlig erfaring med brug af ABI 377 i retsgenetisk sammenhæng og kan derfor ikke udtale mig om denne beslutning. Det er dog påfaldende, at der i 2010 også bliver observeret fire alleler i denne prøve og at de igen bliver fjernet som artefakter. Uanset om toppene tolkes som artefakter eller ægte alleler er resultatet kun observeret en enkelt gang og er derfor meget upålideligt. Hvad angår resultater fra analyserne i 2010, se svar under punkt 1.

b): Jeg har her arrangeret prøverne i rangorden fra mest upålidelige resultater til mindst upålidelige resultater:

B-25: Der er observeret to forskellige alleler i to uafhægige opformeringer. To indbyrdes modstridende resultater bør lede til en samlet konklusion, at der ikke er opnået entydige resultater. Se i øvrigt svar under punkt 1. Burde ikke have været rapporteret.

B-24: De alleler, der er påvist i prøve B-24 i 2000 er alle blevet forkastet af laboratoriet som artefakter. Jeg har ikke erfaring med gelelektroforese på en ABI-377, så jeg kan ikke udtale mig om denne beslutning er korrekt eller ej. Dog er det vigtigt, at resultatene kun er observeret en enkelt gang hvilket gør dem meget upålidelighed. I modsætning til prøve B-25 er der i det mindste intet, der decideret taler imod at resultaterne er valide. Burde ikke have været rapporteret, og er heller ikke blevet det.

B-22: Resultatene er observeret flere gange uafhængigt af hinanden, hvilket gør dem til de mindst upålidelige. Dog er allel 10 kun set to gange. Stadig meget høj risiko for drop-in og kontaminering. Se svar under punkt 1. Burde ikke have været rapporteret.

2d:

Gældende for alle resultater fra 2000 og 2010: Det kan næsten aldrig med sikkerhed siges, at en dna-profil skyldes kontaminering, og slet ikke i disse tilfælde. Det er imidlertid ikke det samme som at sandsynligheden for kontamineringer er 0%. Jo større mængde dna der er påvist – des mindre er sandsynligheden for, at det er en kontaminering. Her er der i alle tilfælde tale om meget små mængder dna. Jeg antager, at laboratoriet har rettet sig efter rekommendationer vedrørende god laboratorieskik og har taget de nødvendige foranstaltninger for at minimere sandsynligheden for kontaminering i laboratoriet.

2e:

Alle prøverne indeholder meget små mængder dna, om overhovedet noget. Små mængder dna i en prøve betyder at eventuelle kontaminationer ses med større hyppighed, idet de ikke under opformeringen udkonkurreres af sporets dna i særlig høj grad. Små mængder dna betyder desuden, at tilfældigheder (stokastiske effekter) spiller en langt større rolle. Alle typer artefakter ses derfor med større hyppighed og på en mindre forudsigelig og genkendelig måde. Dette gælder både stuttere, drop-in og drop-ud. Se desuden svar under punkt 1, punkt 2 b,c,d og e.

Resultaterne fra 2000 er fremkommet ved hjælp af en 35 cyklers PCR. Alle ovennævnte effekter forstærkes yderligere.

2f:

Resultateme som er fremlagt for mig, kan ikke afklare dette spørgsmål. At der er påvist sædceller i materialet og mandligt dna er to forskellige udsagn som beror på forskellige metoder. De opnåede dna-profiler kan ikke henføres til specifikke celletyper. Det fundne mandlige dna kan stamme fra sædceller eller fra andre celletyper, dna-profilerne vil være ens.»199

Gjenopptakelseskommisjonen oversendte Torp Petersens rapport til Agder statsadvokatembeter, advokat Sjødin og bistandsadvokatene 28. mai 2020.200 Advokat Sjødin, bistandsadvokat Brækhus og statsadvokaten innga deretter merknader til rapporten.201 Brækhus anførte i korte trekk at Torp Petersen hadde gått utenfor sitt mandat ved at han kommenterte at analyseresultatene ikke burde vært rapportert, og videre at Torp Petersens uttalelser om muligheten for kontaminering ikke var underbygget eller sannsynliggjort. Agder statsadvokatembeter sluttet seg til Brækhus’ merknader.202

Torp Petersens rapport ble 2. juni 2020 sendt til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) for behandling.203 Den 8. juli oversendte Brækhus av eget tiltak aktørenes merknader overfor Gjenopptakelseskommisjonen til DRK.204 I oversendelsesbrevet fra Brækhus heter det:

«Kommisjonen har opplyst for undertegnede at partenes innspill til rapporten ikke vil sendes DRK fra kommisjonens side og at den sakkyndige uttalelsen fra Danmark hadde blitt oversendt 02.06.2020.

Herifra har man forståelse for at kommisjonen normalt ikke oversender partenes innlegg, dette da argumentative skriv normalt ikke vedlegges. Man har full forståelse for at det er den danske rapporten som skal behandles og ikke partenes synspunkter.

I herværende sak inneholder de ulike skrivene en god del argumentasjon. Dette er selvsagt ikke relevant for DRK. Imidlertid inneholder også brevene faglige innvendinger og tilslutninger til den sakkyndiges arbeid. Slik vi vurderer dette bør DRK gis anledning til å orientere seg i partens innspill til selve rapporten. Man har tillit til at DRK klarer å se bort fra partenes argumentasjon knyttet til rapporten og saken som sådan.

Av denne grunn tilbys DRK aktørenes skriv i anledning de danske undersøkelser.»

Samme dag avga DRK sin uttalelse. DRK mente det forelå «vesentlige mangler» ved Torp Petersens rapport. DRKs innvendinger samsvarer langt på vei med bistandsadvokat Brækhus’ merknader.

DRK hadde innvendinger til at Torp Petersen gjorde en vurdering av om resultatet kunne brukes som bevis i en straffesak, og at vurderingen hans inneholdt verbale formuleringer som «mindre pålitelig enn foregående prøver», «mindre end» og «høj», uten at disse var knyttet opp mot verdier eller tall, eller andre mer faste mål. Kommisjonen hadde også vesentlige bemerkninger til Torp Petersens uttalelser om temaet kontaminering. Etter DRKs syn var ikke muligheten for tilstedeværelse av kontaminering, eller alternativt det som taler imot kontaminering, beskrevet og grunngitt på en presis og konkret måte. DRK hadde også innvendinger til at Torp Petersen ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til at det hadde gått ti år mellom de to rettsgenetiske analysene, og at sensitivitetsnivået for analysene var annerledes i 2000 enn i 2010. Som følge av dette mente DRK at erklæringen var «uegnet til å bruke i saken». DRK konkluderte slik:

«Uttalelsen gir etter kommisjonen sitt syn ingen ny sakkyndig vurdering av de rettsgenetiske resultatene, men skaper derimot en ny usikkerhet ved å innføre nye verbale vurderinger som ikke kan knyttes opp mot standarder eller sensitivitetsnivå.

Det er ikke nødvendig med tilleggserklæring.»205

I lys av uttalelsen fra DRK, og til tross for at DRK ikke fant det nødvendig, ba Gjenopptakelseskommisjonen 15. juli 2020 om en tilleggserklæring fra Torp Petersen.206 Torp Petersen besvarte henvendelsen 14. august 2020:

«Takk for det fremsendte materiale.

Den rettsmedisinske kommisjons kommentarer giver mig ikke anledning [grunn] til at ændre eller tilføje noget til min tidligere fremsendte rapport.

Jeg fastholder rapportens ordlyd og er uenig i, at den skaber uklarhed i forbindelse med den opgave Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker skal løse.»207

Den 1. september 2020 skrev Gjenopptakelseskommisjonen til DRK og ba om en redegjørelse for hvorfor de hadde uttalt at tilleggsbemerkning ikke var nødvendig:

«DRK bemerker i sin uttalelse at den på flere punkter har vesentlige merknader til den sakkyndiges uttalelser, og at den sakkyndiges vurderinger inneholder ‘… en rekke verbale vurderinger som vi oppfatter som unøyaktige …’ I forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon 13. februar 2018 heter det i § 3, punkt a) andre setning: Kommisjonen kan anmode sakkyndige om å gi skriftlig tilleggserklæring innen en passende frist. Gjenopptakelseskommisjonens erfaring er at DRK ber den/de sakkyndige om en tilleggserklæring når den finner at den sakkyndige erklæringen har vesentlige mangler. Hva er begrunnelsen for at DRK ikke har bedt om en tilleggserklæring fra Frederik Torp Petersen, men tvert imot uttrykkelig uttalt at det ikke er nødvendig med en tilleggserklæring?»208

Den 18. september 2020 svarte DRK følgende:

«Kommisjonen beklager at vi ikke har begrunnet hvorfor vi ikke så det nødvendig med en tilleggserklæring fra den sakkyndige.

Det må bero på en misforståelse det at den sakkyndige oppfatter det slik at han han ikke har anledning til å besvare våre bemerkninger når Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker i brev av 15.07.20 anmoder den sakkyndige om svar. Den sakkyndige bør besvare anmodninger fra rekvirent og ikke kun vise til tidligere uttalelse.

For ordens skyld minner vi om at vi ikke har behandlet primærrapporten i fra år 2000 (rettsgenetiske uttalelser ble rutinemessig behandlet først fra 2003), mens vi har tidligere behandlet rapporten fra 2010.

Når det gjelder selve erklæringen fra den sakkyndige, så skriver den sakkyndige selv at han har ingen erfaring med den teknologien (elektroforese på ABI 377) som ble brukt for DNA analyse i primærrapporten i år 2000. Det gjør at vi ikke ser det som nødvendig å fortsette en diskusjon rundt verbale uttalelser med en sakkyndig som selv bekrefter at han ikke har tilstrekkelig kunnskap om de metoder, standarder, signalstyrke (sensitivitet) og bakgrunn som ligger til grunn i de originale rettsgenetiske rapportene. Vi mener at en utvidet diskusjon rundt disse verbale begrepene ikke vil gi oppklaring, men kan heller villede.

I og med at den sakkyndige så tydelig ikke har kunnet vurdere sensitiviteten i resultatene i rapportene fra 2000 og 2010, men kun vurderer disse opp mot dagens rutiner og sensitivitetsnivå, har ikke kommisjonen funnet det formålstjenlig å be om en tilleggserklæring.

Vi konkluderte da også med at vi mener at dette er en vesentlig mangel når ikke resultater og premisser er stemt opp riktig mot konklusjonene.

Til opplysning er flere av punktene som er berørt i den sakkyndige rapporten allerede godt belyst i tidligere sakkyndiguttalelser.

Uttalelsen er utarbeidet i samråd med sekretariatsleder for Den rettsmedisinske kommisjon, jf. forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 4.»209

11.11.3.3 Øvrige utredningsskritt

Foruten utredning vedrørende DNA som nevnt ovenfor i punkt 11.11.3.1 og 11.11.3.2 ble det gjennomført et vitneavhør 20. april 2018210 samt innhentet opplysninger fra Kripos om beslaglagte kniver.211

11.11.3.4 Agder statsadvokatembeters uttalelse 15. mai 2019

Den 23. oktober 2018 ble Agder statsadvokatembeter bedt om å avgi uttalelse til gjenåpningsbegjæringen. Fristen ble satt til 14. januar 2019.212 Den 20. november 2018 hadde Agder statsadvokatembeter møte med straffesaksledelsen i Agder politidistrikt om det videre arbeidet med Baneheia-saken. Det ble bestemt at Agder politidistrikt skulle digitalisere dokumentene i saken og komme med en innstilling til Agder statsadvokatembeter. På denne bakgrunn ble fristen for avgivelse av uttalelse utsatt til 1. april 2019. På anmodning fra Agder statsadvokatembeter ble fristen ytterligere utsatt til 15. mai 2019.

Agder politidistrikt leverte sin gjennomgang av saken og innstilling til Agder statsadvokatembeter 20. mars 2019.213 Den 9. april 2019 hadde førstestatsadvokat Erik Erland Holmen og statsadvokat Jan Tallaksen i Agder statsadvokatembeter et møte med Arvid Sjødin og Halvard Sivertsen. På møtet underbygget Sjødin og Sivertsen begjæringen. Agder statsadvokatembeter leverte deretter sin uttalelse til Gjenopptakelseskommisjonen 15. mai 2019.214 Statsadvokaten viste til Agder politidistrikts uttalelse i sin helhet og refererte store deler av politiets gjennomgang, med presiseringer og tilleggsopplysninger uthevet i fet skrift. Påtalemyndigheten ba om at begjæringen ikke ble tatt til følge.

Arvid Sjødin innga merknader til påtalemyndighetens uttalelse 30. juni 2019.215

11.11.3.5 Bistandsadvokatenes uttalelse

Bistandsadvokat Håkon Brækhus innga 15. mai 2019 merknader på vegne av sine klienter Ada Sofie Austegard, Jostein Sørstrønen og Arne Bernt Paulsen. Brækhus ba om at begjæringen ikke ble tatt til følge.216 Advokat Cathrine Grøndal, som var bistandsadvokat for Klara Sløgedal, opplyste at Sløgedal ikke ønsket å inngi egne merknader.

11.11.3.6 Forsvarers sluttinnlegg

Advokat Arvid Sjødin innga sluttinnlegg 16. mai 2019.217 Det ble presisert at det anførte grunnlaget for gjenåpning var at det forelå nye bevis og nye omstendigheter som syntes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3, og at det forelå særlige forhold som både hver for seg og samlet gjorde det tvilsomt om dommen mot Viggo Kristiansen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 andre ledd. Videre ble de sentrale anførslene knyttet til DNA-beviset og telebeviset gjentatt.

11.11.4 Kommisjonens avgjørelse 18. februar 2021

Gjenopptakelseskommisjonen behandlet begjæringen på seks ordinære kommisjonsmøter.218 På disse møtene ble saken presentert og drøftet, sammen med andre saker som var til behandling. Saken ble videre behandlet på flere egne heldagsmøter i kommisjonen, 11.–12. desember 2019, 13.–15. oktober 2020, 30.–31.oktober 2020, 25.–26. november 2020, 13. desember 2020 og 28. januar 2021. I tillegg ble det, forut for ferdigstillelsen, avholdt ettermiddagsmøter 2., 9. og 11. februar 2021.219

Gjenopptakelseskommisjonen tok begjæringen om gjenåpning til følge i vedtak 18. februar 2021.220 Avgjørelsen er på 369 sider. Kommisjonen vurderte først om det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 1, det vil si om det var begått straffbare forhold i anledning saken. Kommisjonen kom til at ingen av de anførte forholdene knyttet til knivbeviset og gjerningsmannsprofilen utgjorde straffbare forhold. De kunne derfor ikke gi grunnlag for gjenåpning.

Kommisjonen vurderte deretter om det var grunnlag for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 3, det vil si om det forelå nye bevis eller omstendigheter som syntes egnet til å føre til frifinnelse. Kommisjonen delte seg her i et flertall på tre og et mindretall på to. Flertallet kom til at vilkårene for gjenåpning var oppfylt. Flertallet, som besto av medlemmene Dag Jodaa, Elin Ramleth Østli og Arne Gunnar Aas, vurderte at saken med hensyn til biologiske spor sto i en vesentlig annen bevismessig stilling enn da saken var oppe for lagmannsretten i 2002.221

Ved rekonstruksjonen av bevisbildet for lagmannsretten viste flertallet blant annet til avisreferater fra den DNA-sakkyndiges vitnemål, fra aktors og forsvarers prosedyrer for lagmannsretten og fra lagmannens rettsbelæring. Konklusjonen var at lagretten, ut fra bevisførselen, må ha oppfattet DNA-beviset som en sikker bekreftelse på at overgrepene ble begått av to gjerningsmenn.222 Flertallet viste deretter til de nye sakkyndige rapportene som var utarbeidet i etterkant fra Forensic Science Service (FSS), GENA – Institutt for DNA-analyse og Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet, og til resultatene av undersøkelsene som ble foretatt ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2010. Flertallet konkluderte med at DNA-beviset i dag måtte anses tilnærmet nøytralt når det gjaldt spørsmålet om det var én eller to gjerningsmenn.223

Flertallet la videre til grunn at det ved domfellelsen ble lagt vekt på indisier, av varierende vekt, som talte for at Kristiansen var skyldig, men at påtalemyndigheten måtte føre sikre bevis for at Kristiansen hadde utført handlingene han faktisk var tiltalt for. I vurderingen av dette avgjørende spørsmålet sto DNA-beviset og Andersens forklaring sentralt for lagmannsretten. Det uriktige premisset om to gjerningsmenn ga støtte til Andersens forklaring om at Kristiansen var til stede, og førte til at telebeviset – som tilsa at Kristiansens mobiltelefon ikke kunne ha vært på åstedet – ble tillagt mindre vekt.

Etter flertallets syn måtte DNA-beviset i dag anses tilnærmet nøytralt når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt overgrepene ble begått av to personer. Videre var Jan Helge Andersens forklaring svekket som følge av ny kunnskap om at avhørsteknikken som ble benyttet overfor ham, økte risikoen for uriktige forklaringer. DNA-resultater fra 2010 knyttet dessuten Andersen i sterkere grad enn tidligere – og i klar motstrid til Andersens forklaring i retten – til seksuelle overgrep mot Stine Sofie Sørstrønen. De to sentrale bevisene som ble ført mot Viggo Kristiansen, var følgelig svekket.

Svekkelsen av DNA-beviset og Andersens forklaring tilsa ifølge flertallet at telebeviset måtte tillegges større vekt:

«Når mobilbeviset fikk begrenset betydning i bevisvurderingen tilsier en rasjonell vurdering at dette hadde sammenheng med at det angivelig forelå sikre holdepunkter for to gjerningsmenn i DNA-funnene. Dersom det gjennom DNA-funn var bevist at Viggo Kristiansen hadde vært på åstedet, vil det ha begrenset betydning for saken at det ikke hadde lyktes Telenor og Teleplan å oppnå slik dekning. En slik teoretisk mulighet for at dekning kunne oppnås var tilstrekkelig når DNA-beviset ble tolket med sikkerhet til å vise at han hadde vært på åstedet. Situasjonen er etter flertallets vurdering nå endret fordi DNA-beviset er svekket. En rasjonell vurdering tilsier da at mobilbeviset vil få større betydning i den samlede bevisvurderingen.»224

Flertallet mente det samme måtte gjelde andre forhold som støttet Kristiansens forklaring, for eksempel det at ingen vitner hadde observert Kristiansens iøynefallende sykkel ved bommen ved Svarttjønn. Det ble også påpekt at Andersen kunne ha et åpenbart motiv for å dra Kristiansen inn i saken. Flertallet konkluderte med at selv om det forelå forhold som talte for at Kristiansen var skyldig, var det samlet sett en rimelig mulighet for at han ville ha blitt frifunnet.225

Mindretallet, som besto av kommisjonens leder Siv Hallgren og Tor Ketil Larsen, mente på sin side at saken med hensyn til biologiske spor ikke sto i en vesentlig annen bevismessig stilling enn da saken var oppe for lagmannsretten.226 Også mindretallet viste til avisartikler om bevisførselen og prosedyrene.227 Mindretallet viste til at usikkerhet knyttet til DNA-beviset var fremme for lagmannsretten, herunder at Kristiansens forsvarer reiste spørsmålet om kontaminering.228 Mindretallet viste også til at det hadde vært vitneførsel om hvordan politiet arbeidet på åstedet, og fra obdusentene om hvordan sporprøvene fra likene ble tatt, samt hvordan prøvene ble behandlet hos Rettsmedisinsk institutt (RMI).229

Videre la mindretallet til grunn at juryen til en viss grad må ha hatt en forståelse av faren for forurensning gjennom krimlitteratur, filmer og media:

«Etter mindretallets syn må det per 2000–2002 ha vært slik at det var en allmenn forståelse for at man i en drapssak som denne måtte sikre spor på en omhyggelig måte for å forhindre at analyser av DNA ikke ble forurenset. Vi forutsetter at juryen til en viss grad må ha hatt en forståelse av dette, i og med at slik sporsikring både er tema i krimlitteratur, filmer og i media, men også noe man fikk problematisert i rettsforhandlingene.»230

Mindretallets historiske rekonstruksjon av bevisbildet ble oppsummert slik:

«Kommisjonens mindretall mener at det ovenfor nevnte underbygger at DNA-beviset var usikkert da saken ble behandlet i lagmannsretten, og at Viggo Kristiansens forsvarer åpenbart var opptatt av å fremstille mulige svakheter og mangler ved DNA-beviset samt at han har viet dette spørsmålet stor oppmerksomhet både under bevisførselen og i prosedyren.»231

Etter en gjennomgang av de nye sakkyndige rapportene fra Forensic Science Service (FSS), GENA og Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet, som ifølge mindretallet ga «uttrykk for ytterligere tvil og nyanser enn hva de [sakkyndige] mener det ble gitt uttrykk for i den spanske rapporten», konkluderte mindretallet slik:

«Etter mindretallets vurdering er de nye analysene og rapportene som foreligger i hovedtrekk bare en videreføring og gjentakelse av den uenigheten som har foreligget om forståelsen av DNA-beviset, og gir ikke grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.»232

Mindretallet la altså til grunn at DNA-beviset var omtrent like usikkert ved lagmannsrettsbehandlingen som ved gjenåpningsprosessen. Mindretallet la til grunn at det var Andersens forklaring, og indisiene i saken, som var de sentrale bevisene for lagretten.233 Om Andersens forklaring uttalte mindretallet:

«Slik mindretallet ser det er det åpenbart at det kan være grunn til å stille spørsmål ved deler av Andersens politiforklaringer, han har endret sin forklaring etter hvert som bevisene mot ham ble lagt frem. Man kan også være kritisk til avhørsmetodikken som ble brukt hvor man til en viss grad formulerte ledende spørsmål til Andersen og introduserte ideen om at han selv kunne være et offer og at det var Viggo Kristiansen som var den dominante part i handlingene. Etter mindretallets vurdering er det ikke fremkommet noe avgjørende nytt knyttet til Andersens forklaring som svekker bevisbildet mot Kristiansen. Det synes å være på det rene at retten har vært klar over svakhetene i Andersens forklaringer.»234

Mindretallet viste deretter til indisiebevisene mot Kristiansen, som mindretallet mente var momenter som «underbygger at Viggo Kristiansen med rette ble dømt for de handlingene han var tiltalt for».235 Det ble også hevdet at disse momentene veide tungt ved juryens samlede bedømmelse av bevisene som ble ført i retten.236 Mindretallets konklusjon var at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ikke var oppfylt.

Mindretallet vurderte til slutt om vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 andre ledd var til stede. Mindretallet kom til at vilkårene for gjenåpning heller ikke var oppfylt etter denne bestemmelsen.

Etter dette traff kommisjonen slikt vedtak:

«Begjæring om gjenåpning i sak nr. 2020/82 tas til følge.»

11.12 Ny etterforskning og frifinnelse (2021–2022)

11.12.1 Overføring av saksansvar fra Agder til Oslo statsadvokatembeter

Viggo Kristiansens begjæring om gjenåpning av Baneheia-saken ble tatt til følge 18. februar 2021. Den 26. februar besluttet riksadvokaten å overføre ansvaret for den videre behandlingen av den gjenåpnede saken fra Agder statsadvokatembeter til Oslo statsadvokatembeter. Det ble videre besluttet at Oslo politidistrikt skulle forestå behandlingen av gjenåpningssaken på politinivå. I riksadvokatens beslutning heter det:

«Verken Agder statsadvokatembeter eller Agder politidistrikt vil etter riksadvokatens syn være inhabile til å forestå den videre behandling som følge av sin befatning med saken frem mot domfellelse og i tilknytning til gjenåpningsbegjæringene. I en sak som den foreliggende er det likevel gode grunner for å legge til rette for en behandling som best mulig sikrer ivaretakelse av påtalemyndighetens objektivitetsplikt ved at ‘friske øyne’ nå vurderer saken, i tråd med embetsleder Holmens tilrådning, som det er naturlig å legge betydelig vekt på.

Sakens karakter, samt hensynet til domfelte, de etterlatte og andre pårørende, tilsier en meget grundig behandling. En fornyet gjennomgang ved en statsadvokatregion som ikke tidligere har hatt befatning med saken, vil i så måte bidra til å sikre et så forsvarlig avgjørelsesgrunnlag som mulig før riksadvokaten treffer sin avgjørelse.

Også ressurshensyn kan tilsi at saken overføres fra Agder statsadvokatembeter. Det vil på ny måtte foretas en meget grundig og fullstendig gjennomgang av sakens dokumenter, herunder den informasjon som er fremkommet i anledning Kristiansens gjenåpningsbegjæringer. Det kan også bli aktuelt med ytterligere etterforsking før det avgis innstilling til riksadvokaten, i den grad dette anses nødvendig for å opplyse og klargjøre saken. Overføring til et større statsadvokatembete er derfor hensiktsmessig.»237

Riksadvokatens beslutning kom etter at embetsleder i Agder statsadvokatembeter, førstestatsadvokat Erik Erland Holmen, i påtegning tidligere samme dag anmodet riksadvokaten om å flytte saksansvaret til en annen statsadvokatregion.238 Han viste blant annet til at Agder statsadvokatembeter hadde motsatt seg gjenåpning mens saken sto for Gjenopptakelseskommisjonen. Selv om standpunktet ikke medførte inhabilitet, mente embetslederen at gode grunner talte for at «friske øyne» så på saken og avga sin tilrådning til riksadvokaten.239

11.12.2 Viggo Kristiansen løslates fra forvaring

Etter innspill fra partene utpekte Høyesteretts ankeutvalg Borgarting lagmannsrett til å behandle den gjenåpnede straffesaken.240 Viggo Kristiansen sendte 10. mars 2020 begjæring til lagmannsretten om løslatelse. Det fremgår av straffeprosessloven § 452 andre ledd at dersom en begjæring om gjenåpning er tatt til følge, «kan den rett som skal behandle saken, ved kjennelse beslutte at fullbyrding helt eller delvis skal utstå».

Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 29. april 2021 ble begjæringen om løslatelse ikke tatt til følge.241 Avgjørelsen ble avsagt under dissens (2-1). Flertallet kom til at «risikohensyn, hensynet til samfunnsvernet, tilsier at Kristiansen fortsatt bør holdes i forvaring». Mindretallet kunne derimot ikke se at det forelå en så reell og kvalifisert fare for gjentakelse at det var riktig å nekte løslatelse.

Kristiansen anket kjennelsen til Høyesterett. Påtalemyndigheten tok til motmæle og sluttet seg til lagmannsrettens flertalls vurdering. Ved ankeutvalgets beslutning 21. mai 2021 ble ankesaken overført til muntlig behandling i Høyesterett i avdeling.242 I prosesskriv til Høyesterett 30. mai 2021 opplyste påtalemyndigheten at den etter en ny vurdering hadde kommet til at den ville støtte anken. Det ble lagt ned påstand om at Kristiansen løslates. På denne bakgrunn ble saken tilbakeført til skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.

Kristiansen ble løslatt ved ankeutvalgets kjennelse 1. juni 2021, jf. HR-2021-1186-U. Ankeutvalget uttalte at videre fullbyrding av idømt straff bør utstå dersom det sentrale grunnlaget for domfellelsen og straffutmålingen er besluttet gjenåpnet, med mindre klare og tungtveiende grunner taler for at fullbyrdelsen skal fortsette. Ankeutvalget viste også til at påtalemyndigheten hadde opplyst at den ikke kom til å begjære forlengelse av tidsrammen for den gjenåpnede forvaringsdommen, slik at Kristiansen uansett ville bli løslatt om kort tid. I denne situasjonen kunne ankeutvalget «ikke se at hensynet til samfunnsvern eller andre tungtveiende grunner taler for å fravike hovedregelen i straffeprosessloven § 452 andre ledd om utsatt fullbyrdelse av den korte tiden som gjenstår av soningen». Ankeutvalget kom på dette grunnlaget til at Kristiansen måtte løslates.

Kristiansen ble løslatt fra Ila fengsel og forvaringsanstalt samme kveld.243

11.12.3 Ny etterforskning

Under ledelse av Oslo statsadvokatembeter gjennomførte Oslo politidistrikt en omfattende etterforskning i perioden fra mars 2021 til september 2022. I Oslo statsadvokatembeters innstilling til riksadvokaten heter det:

«Oslo statsadvokatembeter har tilstrebet en ny, samlet gjennomgang og vurdering av alle sakens beviser. Allerede i oppstarten ble det opprettet kontakt med Oslo politidistrikt. Politiet har siden mars 2021 bistått med politiadvokater og en gruppe etterforskere. Disse har gjennomført en rekke etterforskningsskritt med utgangspunkt i vurderinger av hva som kan tilføre saken ny relevant informasjon.»244

Innstillingen omtaler det vesentligste av etterforskningsskritt som ble utført i denne perioden. For det første ble det gjennomført teknisk etterforskning, blant annet nye DNA-undersøkelser245 og ny etterforskning knyttet til telebeviset.246 Det ble også innhentet en ny rettsmedisinsk erklæring, som fulgte opp de opprinnelige obduksjonsrapportene.247 Nye rapporter om kniver, kjemiske undersøkelser, situasjonsspor, fiber, fottøyavtrykk og fingeravtrykk ble også utarbeidet.248 Når det gjelder taktisk etterforskning og informasjonsinnhenting, ble det gjennomført nye avhør av både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen samt en rekke vitner. I mangel av opptak fra rettsforhandlingene ble det videre innhentet artikler fra media og notater fra journalister som overvar rettssakene i 2001 og 2002. Det ble også gjennomført et møte med representanter for den opprinnelige etterforskningsledelsen fra 2000.249

Av størst betydning for den nye etterforskningen var DNA-undersøkelsene. I innstillingen påpekes det at nye DNA-undersøkelser er det «som i størst grad har tilført saken ny informasjon av betydning».250 Fra gjenåpningsprosessen var det kjent at det fremdeles var spormateriale – i form av DNA-ekstrakter laget fra sporprøvene i 2000 – i behold hos Oslo universitetssykehus (OUS). Under den nye etterforskningen ble det også gjenfunnet ytterligere spormateriale ved OUS, herunder deler av originalprøvene. Prøvematerialet som ble gjenfunnet, var de såkalte forprøvingsrørene, som hadde ligget nedfrosset og ubehandlet siden 2000.251 Materialet inkluderte blant annet vattpinneutklipp, herunder fra prøve C-25 (Lena Sløgedal Paulsen, ytre endetarm), som ikke tidligere hadde blitt analysert.

De nye DNA-undersøkelsene ble foretatt ved Oslo universitetssykehus (OUS) og Institutt for rettsmedisin ved Universitetet i Basel i Sveits. Analysene ved OUS ledet til funn forenlig med Jan Helge Andersens Y-profil i seks av prøvene fra Lena Sløgedal Paulsen (to fullprofiler og fire delprofiler).252 Ved Universitetet i Basel ble det gjort funn forenlig med Andersens Y-profil i seks av prøvene fra Sløgedal Paulsen og én av prøvene fra Stine Sofie Sørstrønen (alle delprofiler).253 Begge institutter påviste en delprofil sammenfallende med Andersen i det nye DNA-ekstraktet som ble laget fra spormaterialet i forprøvingsrøret til prøve C-25, som altså ble gjenfunnet først i 2021. Ved begge institutter ble det i tillegg påvist en delprofil forenlig med obdusent Torleiv Ole Rognum i en prøve tatt fra leggen,254 samt en delprofil forenlig med en nærstående i en prøve fra et klesplagg.255 Det ble ikke gjort funn som kunne knyttes til Viggo Kristiansen.

Oslo statsadvokatembeter oversendte 2. september 2022 saken til riksadvokaten for avgjørelse med slik innstilling:

«Det innstilles […] på at påtalemyndigheten i gjenåpningssaken som skal behandles ved Borgarting lagmannsrett, nedlegger påstand om at Viggo Kristiansen frifinnes for forholdene i tiltalebeslutningen post I til III.»256

Oslo statsadvokatembeter sammenfattet sine vurderinger slik:

«Det at Andersen peker ut sin beste venn Kristiansen som gjerningsperson, taler isolert sett med styrke for at det faktisk var de to. Bevisverdien av forklaringene hans svekkes imidlertid av de samlede DNA-funn, av endringer i forklaringene underveis, og av at Andersen på forhånd ble gitt informasjon om at politiet mente at han kunne være ‘et slags offer’ i saken, og dermed fikk en mulig utvei til å nedtone sin egen rolle.

Kristiansens forklaringer innledningsvis i saken er mistankepådragende. I rundspørringen og i det første avhøret unnlot han å forklare at han om ettermiddagen 19. mai faktisk var innom Baneheia, og i det andre avhøret måtte han altså konfronteres med andre opplysninger før han erkjente at han syklet bort til 3. stampe (nordenden), og ikke bare var ved parkeringsplassen på Svarttjønn. Vi mener imidlertid at dette kan ha flere årsaker, og en del likheter til tross er vi ikke overbevist om at det var noen alibiavtale mellom ham og Andersen.

Det er ingen tekniske bevis som knytter Viggo Kristiansen til åstedet og de straffbare forholdene. Vi kan heller ikke se at det er klare holdepunkter i de tekniske bevisene for å konkludere med at det må ha vært to gjerningsmenn.

Manglende tekniske bevis for at det skal ha vært to gjerningsmenn, får betydning også for vurderingen av telebeviset […]. Når mobiltelefonen til Kristiansen ved fire anledninger i perioden 18:55 til 19:37 hadde trafikk over EG_A-senderen, som normalt ikke dekket åstedet, taler det isolert sett for at Kristiansen har forklart seg riktig om hvor han var i gjerningsperoden.

De tekniske bevisene per i dag må holdes opp mot forklaringen fra Jan Helge Andersen. Som nevnt har han forklart at Kristiansen var den mest aktive på åstedet og forgrep seg på begge jentene, mens han selv bare var ‘borti’ én av dem. DNA-funn på begge jentene fra Andersen, men ikke fra Kristiansen er vanskelig å forene med hans forklaring. Også en del andre forhold svekker bevisverdien av Andersens forklaring […].

Samlet sett er vi ikke overbevist om at Kristiansen er skyldig i tiltalens post I til III, heller ikke med en mindre rolle enn det som har vært lagt til grunn tidligere. I samsvar med vår oppfatning av skyldspørsmålet og drøftelsen ovenfor kan vi heller ikke se at det kan bevises ut over enhver rimelig tvil at Kristiansen på noen måte var til stede eller delaktig i hendelsene som danner grunnlag for post I til III i tiltalebeslutningen.»257

11.12.4 Påtalemyndigheten nedlegger påstand om frifinnelse

Den 21. oktober 2022 gjorde riksadvokat Jørn Sigurd Maurud det kjent på en pressekonferanse at han ville legge ned påstand om frifinnelse av Viggo Kristiansen i gjenåpningssaken, og at han ville samtykke til at retten avsa frifinnende dom uten hovedforhandling. Etter en kort redegjørelse for sakens historikk uttalte Maurud følgende:

«Det har vært en omfattende og grundig etterforskning i mer enn halvannet år. Det har blitt gjennomført en rekke etterforskningsskritt, som har vært svært nyttige for en ytterligere opplysning av saken. Jeg har stor forståelse for at mange føler at de har måttet vente lenge på min avgjørelse, og at dette i seg selv har vært en belastning for de impliserte. Men en del av etterforskningen har vært tidkrevende. Det gjelder særlig nye DNA-analyser. Og for meg har det vært avgjørende viktig at i en sak som denne – med så store konsekvenser uansett utfall – har blitt foretatt så grundige undersøkelser som mulig. Og når jeg nå har fattet min avgjørelse, så bygger den på en fornyet og selvstendig vurdering basert på alt det etterforskningsmaterialet som foreligger nå. Min avgjørelse er altså truffet helt uavhengig av de vurderinger som tidligere er gjort av påtalemyndigheten, av domstolene og av Gjenopptakelseskommisjonen.

Statsadvokaten i Oslo har tilrådet at jeg ber retten frifinne Kristiansen for forholdene i Baneheia, og etter grundige overveielser har jeg kommet til samme konklusjon: Nemlig at jeg vil be Borgarting lagmannsrett om å frifinne Viggo Kristiansen i gjenåpningssaken. Bakgrunnen for dette er at det samlede etterforskningsmaterialet klart ikke gir bevismessig grunnlag for strafforfølgning av Kristiansen for de forholdene som han ble dømt for i Baneheia-saken.

Helt overordnet vil jeg peke på at de undersøkelser som er gjennomført etter lagmannsrettens dom i 2002, ikke har avdekket ny informasjon som knytter Kristiansen til ugjerningene i Baneheia. Tvert imot har det kommet til nye opplysninger som etter min vurdering klart svekker de bevisene som forelå mot Kristiansen da han ble dømt. Dette gjelder særlig påliteligheten av de opprinnelige DNA-resultatene, og dermed holdepunktene for at mer enn én gjerningsperson var involvert i ugjerningene. Og de nye opplysningene får også stor betydning for vurderingen av de andre bevisene i saken, herunder da særlig teledatabevisene, eller mobiltelefonbeviset. Og det får betydning for forklaringen fra den andre domfelte i saken, Jan Helge Andersen.

Jeg vil understreke – og det er viktig – at min oppgave i denne sammenheng har vært å ta stilling til om det nå kan bevises utover enhver rimelig tvil at Kristiansen er skyldig. For å ta ut en tiltale – og tilsvarende gjelder i en gjenåpningssak – må påtalemyndigheten være overbevist om straffeskyld, og dessuten være av den oppfatning at denne straffeskylden kan bevises i retten. Etter min vurdering er ingen av disse betingelsene til stede for Viggo Kristiansens del. Min beslutning bygger på et omfattende bevismateriale, og selve vedtaket inneholder en omfattende gjennomgang av bevisene og min vurdering. Dette vedtaket vil i sin helhet blitt gjort tilgjengelig for dere. Men jeg vil likevel redegjøre for hovedtrekkene i det.»258

Maurud redegjorde deretter for hovedtrekkene i vedtaket og bevissituasjonen, og ga uttrykk for at han ikke hadde funnet avgjørelsen tvilsom:

«Det følger av dette at det ikke er bevismessig grunnlag for videre forfølgning mot Kristiansen for de forhold som er gjenåpnet. Og jeg finner også grunn til å understreke at jeg ikke har funnet avgjørelsen tvilsom.

Påtalemyndigheten vil på denne bakgrunn nedlegge påstand om frifinnelse i gjenopptakelsessaken som behandles av Borgarting lagmannsrett. Formelt er det opp til lagmannsretten å avsi endelig frifinnende dom. Etter straffeprosessloven § 400 femte ledd kan påtalemyndigheten samtykke i at retten avsier frifinnende dom uten hovedforhandling. Og slik denne saken ligger an kommer jeg til å gi slikt samtykke. Så vil det være opp til Borgarting lagmannsrett å ta stilling til hvordan saken skal behandles videre.»259

Etter gjennomgangen av vedtaket kom riksadvokaten med en beklagelse til Kristiansen på vegne av påtalemyndigheten:

«Denne saken har fått dypt tragiske konsekvenser, især for Kristiansen – som altså har sonet over 20 år i fengsel og dermed har blitt frarøvet store deler av sitt liv. Også hans nærmeste har lidt et ufattelig tap. Jeg vil derfor, på vegne av påtalemyndigheten, på det sterkeste beklage den urett som er begått.»260

Riksadvokaten understreket videre sin sympati med de etterlatte og opplyste om at han hadde tatt initiativ overfor Justis- og beredskapsdepartementet om å nedsette et uavhengig undersøkelsesutvalg:

«Jeg har også den dypeste sympati med de etterlatte og pårørende til Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen, som i mai 2000 ble rammet av det mest grusomme som kan skje. Og jeg innser klart at gjenopptakelsesprosessen og denne beslutningen etterlater spørsmål som både de og mange andre ønsker svar på. Vi har helt opplagt en oppgave foran oss i å vurdere hvordan vi kan og skal håndtere Baneheia-saken videre. Når vi altså får en sak som dette som treffer rettsstaten så hardt, da er det maktpåliggende at vi gjennomgår hele prosessen fullt ut og snur alle steiner, for å forsøke å finne ut hva som gikk galt og hvordan vi kan forhindre at noe tilsvarende skjer igjen. Men gitt påtalemyndighetens helt sentrale rolle i håndteringen av denne saken, så finner jeg det klart at jeg som øverste leder for denne etaten ikke bør ha ansvaret for en slik gjennomgang.

Skal en slik gjennomgang kunne oppfattes troverdig og uavhengig, så må den foretas av andre og uavhengig av min etat. Jeg har derfor i dag vært i kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet og foreslått at departementet nedsetter et uavhengig undersøkelsesutvalg. Men jeg vil selvfølgelig, uavhengig av dette, umiddelbart vurdere behovet for å gjennomføre tiltak internt i påtalemyndigheten i påvente av en slik, forhåpentligvis bred og uavhengig, gjennomgang.»261

Riksadvokatens påtalevedtak 21. oktober 2022 og statsadvokatens innstilling 2. september 2022 ble publisert på Riksadvokatembetets nettside i etterkant av pressekonferansen.262 Under overskriften «Oppsummering og konklusjon» heter det avslutningsvis i riksadvokatens vedtak:

«Riksadvokatens vurderinger [...] kan oppsummeres slik:

Det foreligger ingen tekniske bevis som knytter Kristiansen til de straffbare handlingene. Til tross for omfattende DNA-prøvetakning og -analyser er det ikke funnet DNA-spor som med noen rimelig grad av sikkerhet kan antas å stamme fra Kristiansen. DNA-undersøkelsene foretatt etter gjenåpningen har ikke styrket teorien om to gjerningspersoner.

Teledatabevisene trekker i retning av at Kristiansen ikke er skyldig. Det er nærliggende å anta at Kristiansens mobiltelefon befant seg innenfor det sannsynlige dekningsområdet for basestasjonen EG_A da de aktuelle meldingene ble mottatt og sendt. Dette er vanskelig å forene med Andersens forklaring om hvor han og Kristiansen beveget seg forut for møtet med jentene. Heller ikke det videre hendelsesforløpet, slik det er forklart av Andersen, passer godt med tekstmeldingene. Hypotesen om at Kristiansen kan ha beveget seg til og fra mellom åstedet og dekningsområdet, herunder at han kan ha etterlatt mobiltelefonen i sykkelvesken, fremstår som lite plausibel og mangler støtte i bevisene. Teledatabevisene er derimot forenlige med Kristiansens forklaring om at han i det aktuelle tidsrommet oppholdt seg ved egen bopel.

Andersens forklaring lider på flere sentrale punkter av svakheter både hva gjelder indre sammenheng og plausibilitet, og ikke minst manglende samsvar med andre opplysninger i saken. Forklaringen om hendelsesforløpet på åstedet og egen rolle bærer preg av ansvarsfraskrivelse. I tillegg kommer at Andersen har forklart seg skiftende om de seksuelle overgrepene. De nye DNA-undersøkelsene kan trekke i retning av at Andersens rolle på åstedet har vært en annen og mer aktiv enn det han har erkjent. Hans forklaring lar seg dessuten vanskelig forene med teledatabevisene. Samlet sett er Andersens forklaring preget av uriktigheter og manglende troverdighet i en slik grad at den vanskelig kan tillegges vekt i Kristiansens disfavør.

Det foreligger ikke andre bevismomenter som i nevneverdig grad kaster lys over spørsmålet om Kristiansen tok del i de straffbare handlingene.

Riksadvokaten er kommet til følgende konklusjon:

Det er ikke bevismessig grunnlag for videre forfølgning mot Kristiansen for de forhold som er omfattet av Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse. Det skal dermed nedlegges påstand om frifinnelse i gjenåpningssaken.

Etter straffeprosessloven § 400 femte ledd kan påtalemyndigheten samtykke i at retten avsier frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik denne saken ligger an, er riksadvokaten kommet til at slikt samtykke skal gis.

Statsadvokaten bes overfor Borgarting lagmannsrett nedlegge påstand om at Viggo Kristiansen frifinnes for så vidt gjelder forholdene i tiltalebeslutningen post I til III, samt meddele samtykke til at dom i tråd med dette avsies uten hovedforhandling. Det må samtidig anmodes om at lagmannsretten fastsetter ny straff for forholdene som er rettskraftig avgjort ved Kristiansand byretts dom 1. juni 2001, formentlig etter et kort rettsmøte om reaksjonsfastsettelsen.»263

11.12.5 Borgarting lagmannsretts frifinnende dom

Etter innspill fra partene besluttet Høyesteretts ankeutvalg 2. mars 2021 at den gjenåpnede saken skulle behandles ved Borgarting lagmannsrett.264

Den 24. oktober 2022 ble den gjenåpnede saken oversendt Borgarting lagmannsrett.265 Det ble vist til riksadvokatens beslutning om at påtalemyndigheten ville nedlegge påstand om frifinnelse for post I til III i tiltalen 16. februar 2001. Forberedende dommer i Borgarting lagmannsrett besluttet en samlet behandling med muntlige forhandlinger av den gjenåpnede saken (post I til III) og straffutmålingen for postene som ikke var omfattet av gjenåpningssaken (post V til VII). Det måtte utmåles ny straff for de sistnevnte forholdene, som ble rettskraftig avgjort ved Kristiansand byretts dom 1. juni 2001. Forhandlingene ble avholdt 13. desember 2022.

Påtalemyndigheten la ned slik påstand:

«Viggo Kristiansen, født 24.05.1979, frifinnes for post I til III i tiltalebeslutningen av 16. februar 2001.

For forholdene som er endelig avgjort ved Kristiansand byretts dom av 1. juni 2001, dømmes Viggo Kristiansen til fengsel i 10 – ti – måneder. Soningen er utholdt.»

Forsvarer la ned påstand om at Viggo Kristiansen frifinnes for tiltalens post I til III, subsidiært at han anses på mildeste måte. Bistandsadvokatene la ikke ned påstand.

Borgarting lagmannsrett avsa 15. desember 2022 dom i tråd med påtalemyndighetens påstand.266 Avslutningsvis i dommen heter det:

«Lagmannsretten bemerker at aktoratets gjennomgang viser at det har vært en bevismessig utvikling i Baneheia-saken på flere sentrale punkter fra slik saken var opplyst for Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett og frem til i dag. Det har også kommet frem flere nye opplysninger gjennom den etterforskningen som ble satt i gang kort tid etter at saken ble gjenopptatt og frem til statsadvokatene i Oslo ga sin innstilling om frifinnelse i september 2022. De nye opplysningene er isolert sett av bevismessig betydning, men kaster også lys over bevisene som forelå i saken da den ble behandlet for domstolene, slik at det totale bevisbildet har endret seg.

Domstolene har – som en viktig rettssikkerhetsgaranti – et selvstendig ansvar for sakens opplysning i en straffesak, for å avsi dommer som er materielt riktige og for å påse at ingen uskyldige blir dømt. Den senere etterforskningen i saken og bevissituasjonen i dag har vist at domfellelsen i 2002 bygget på et sviktende faktisk grunnlag, og dermed er uriktig.

Viggo Kristiansen ble dømt til lovens strengeste straff – forvaring i 21 år – med en minstetid på 10 år. Straff er samfunnets strengeste reaksjon mot lovbrudd. Forvaring er en tidsubestemt straff som kan brukes overfor spesielt farlige lovbrytere for å beskytte samfunnet mot at de begår nye farlige forbrytelser i fremtiden. Straff – og særlig forvaring – er den mest inngripende maktutøvelsen som staten kan bruke mot enkeltindividet.

Viggo Kristiansen har urettmessig sittet nesten 21 år i fengsel. Det er ingen tvil om at det har hatt store personlige konsekvenser for Kristiansen og hans familie. I dette tilfellet må det erkjennes at de rettsikkerhetsgarantiene som skal sørge for at ingen som er siktet i en straffesak blir domfelt med urette, ikke har fungert godt nok for Kristiansen.

Drap av barn er en av samfunnets mest grufulle handlinger. Det er avgjørende for de etterlatte at politiet lykkes med å oppklare slik kriminalitet og at riktig gjerningsperson blir dømt. I dette tilfellet må det erkjennes at rettsstaten heller ikke har klart å ivareta foreldrene til Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen.

Det er varslet at det skal gjennomføres en uavhengig granskning etter at det nå vil foreligge en rettskraftig frifinnende dom mot Kristiansen. Det vil være opp til den uavhengige granskningen å vurdere hvor i prosessen det har sviktet og hvorfor feilen har skjedd. For Kristiansen er situasjonen uansett at han nå er frikjent for alvorlige straffbare handlinger som han ble domfelt for i 2002. Viggo Kristiansen har derfor, som en grunnleggende menneskerettighet, krav på å bli ansett som uskyldig i Baneheia-saken.

Dommen er enstemmig.»267

11.13 Gjenåpning og ny straffesak mot Jan Helge Andersen (2023–2026)

Riksadvokaten begjærte 24. mars 2023 gjenåpning av Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 til skade for Jan Helge Andersen for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 3 – frifinnelsen for drap eller medvirkning til drap på Lena Sløgedal Paulsen.268 Andersen ble i 2001 frifunnet for medvirkning til dette drapet.

Den 15. juni 2023 besluttet Gjenopptakelseskommisjonen å ta gjenåpningbegjæringen til skade for Andersen til følge, jf. straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2.269

Den 15. januar 2024 ble Andersen tiltalt for drapet på Lena Sløgedal Paulsen. Tiltalen hadde følgende grunnlag:

«Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, etter forutgående overveielse, stakk han Lena Sløgedal Paulsen med kniv i overkroppen og halsen slik at hun døde. Drapet ble begått for å tildekke at han hadde begått seksuelle overgrep mot henne og mot Stine Sofie Sørstrønen.»270

Straffesaken mot Andersen ble gjennomført i Sør-Rogaland tingrett i perioden 16. april til 23. mai 2024. Den 2. juli 2024 ble han dømt i henhold til tiltalen til fengsel i to år.271 Andersen anket dommen til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble avholdt fra 22. april til 23. mai 2025. Den 30. juni 2025 ble Andersen dømt til forvaring med en tidsramme på to år.272 Det ble ikke fastsatt minstetid. Dommen ble avsagt under dissens 5-2 når det gjaldt spørsmålet om vilkårene for forvaring var oppfylt. Alle de fem meddommerne stemte for å idømme forvaring, mens de to fagdommerne på samme måte som tingretten stemte for å gi en straff på ubetinget fengsel i to år.

En samlet lagmannsrett var overbevist om at Andersen voldtok og drepte begge jentene, og kom til at det var grunnlag for å utelukke Andersens forklaring om at Viggo Kristiansen var med på åstedet og drepte Sløgedal Paulsen. Under overskriften «Samlet bevisvurdering og subsumsjon» heter det i dommen:

«Det er flere forhold som svekker påliteligheten av Jan Helge Andersens forklaring om Viggo Kristiansens rolle og bidrag. Forklaringen fremstår isolert vurdert som vanskelig å feste lit til og den stemmer dårlig med flere vitneforklaringer. Telebeviset er helt sentralt. I likhet med tingretten mener lagmannsretten at dette i realiteten nær utelukker Viggo Kristiansen som gjerningsmann. Når det gjelder DNA-funnene i saken, er disse vanskelige å forene med forklaringen Jan Helge Andersen har gitt om eget bidrag i de seksuelle overgrepene mot, og håndteringen av jentene. Og DNA-funnene gir, etter en helhetlig vurdering av dem, verken støtte for at det var to gjerningsmenn på stedet eller at Viggo Kristiansen i så fall var en av dem.

Jan Helge Andersen stakk Lena to ganger i halsen og en gang i buken med kniv. Hun forblødde og døde raskt. Det er ikke tvilsomt at han på denne måten forsettlig har «forvoldt en annens død», jf. straffeloven § 233 første ledd. Jan Helge Andersen stakk Lena målrettet i halsen og buken, og forsto at hun ville dø som følge av dette.

Drapet er etter lagmannsrettens vurdering, begått med overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 233 andre ledd. Lagmannsretten er ikke i tvil om at Jan Helge Andersen både hadde tid til å overveie og faktisk veide for og imot, om han skulle drepe Lena etter at han hadde voldtatt henne. Drapet skjedde for å skjule voldtektene av begge jentene. Vi kjenner ikke alle detaljene i hendelsen. Det er likevel på det rene at Jan Helge Andersen på alle måter var fullstendig overlegen Lena og at han på et vis har passivisert både henne og Stine Sofie. Lena ble knivstukket tre ganger. Stikkene mot halsen er klinisk utført. Drapet fremstår som en ren avrettelse, gjennomført målbevisst og uten tegn til affekt. Etter drapet ble Lena skjult i terrenget sammen med Stine Sofie slik at den straffbare handlingen skulle være vanskeligere å oppdage.»273

Andersen anket reaksjonsfastsettelsen i dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts dom 22. januar 2026 (HR-2026-167-A) ble Andersens anke forkastet. Et flertall på fire dommere kom til at vilkårene for å idømme forvaring var oppfylt. Det ble vist til at det var nærliggende fare for gjentakelse av alvorlige seksuallovbrudd. En fengselsstraff på to år ville derfor ikke gi tilstrekkelig vern av samfunnet. Én dommer dissenterte og mente at forvaringsvilkårene ikke var oppfylt.

12 Vurdering av gjenåpningsprosessen

12.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at et formål med granskningen er å klarlegge hvorfor Viggo Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk. Etter utvalgets syn er det i den sammenheng grunn til å vurdere når saken burde vært gjenåpnet, og i tillegg drøfte årsaker til at saken ble gjenåpnet først etter lang tid og gjentatte begjæringer.

Mandatet fremhever at utvalget særlig skal klarlegge og vurdere hvilke opplysninger Gjenopptakelseskommisjonen baserte sine avgjørelser på, og om det var mer kommisjonen kunne og burde ha gjort for å belyse saken. Kommisjonens samarbeid med partene og kvaliteten i kommisjonens utredning skal også vurderes. Granskningen omfatter i tillegg håndteringen av saken hos andre aktører, slik som påtalemyndigheten, forsvarere, bistandsadvokater og Den rettsmedisinske kommisjon (DRK).

Etter mandatet skal utvalget, basert på sin gjennomgang og de funn som avdekkes, foreslå endringer i dagens regelverk, rutiner, praksis, utdanning og opplæring etc. som anses nødvendige. Forslag til forbedringer av gjenåpningssystemet er gjennomgående drøftet og fremmet i utvalgets delutredning om gjenåpningssystemet for straffesaker, jf. NOU 2024: 24 Prøvd på nytt.274 Utvalgets erfaringer fra granskningen av Baneheia-saken dannet et viktig bakteppe for forslagene som der presenteres.

I punkt 12.2 drøfter utvalget på hvilket tidspunkt Kristiansens sak burde ha vært gjenåpnet, gitt opplysningene som ble presentert for kommisjonen i de ulike begjæringene. I punkt 12.3 ser utvalget nærmere på årsakene til at Kristiansens gjenåpningsbegjæring først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk. I punkt 12.4 gis enkelte merknader til påtalemyndighetens håndtering av gjenåpningssaken. Forsvarernes og bistandsadvokatenes rolle kommenteres til sist i punkt 12.5.

12.2 Når burde Viggo Kristiansens sak ha blitt gjenåpnet?

12.2.1 Gjenåpningsgrunnlaget forelå klart i 2011

Viggo Kristiansen anførte gjennom gjenåpningsprosessen flere ulike grunnlag for gjenåpning, av ulik betydning for spørsmålet om Kristiansens skyld. DNA-beviset viste seg å være det mest sentrale beviset i gjenåpningssaken. Da Gjenopptakelseskommisjonens flertall i avgjørelse 18. februar 2021 kom til at vilkårene for gjenåpning var oppfylt, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3, skyldtes det ifølge flertallets vurdering at saken «med hensyn til biologiske spor» sto i en «vesentlig annen bevismessig stilling» enn da saken ble behandlet i lagmannsretten, se punkt 11.11.4.

Kommisjonens flertall mente at lagretten, ut fra bevisførselen, måtte ha oppfattet DNA-beviset som en sikker bekreftelse på at handlingene ble begått av to gjerningsmenn. Under henvisning til de nye sakkyndigrapportene som var utarbeidet i etterkant av lagmannsrettens dom, og resultatene av DNA-undersøkelsene som ble foretatt ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2010, konkluderte flertallet med at DNA-beviset fra 2000 måtte anses tilnærmet nøytralt når det gjaldt spørsmålet om én eller to gjerningsmenn sto bak handlingene. Etter flertallets syn måtte de øvrige bevisene i saken – i hovedsak Jan Helge Andersens forklaring og telebeviset – forstås og vektlegges på en annen måte når premisset om at det sikkert var to gjerningsmenn, bortfalt. Etter flertallets vurdering var det dermed samlet sett en rimelig mulighet for at Kristiansen ville ha blitt frifunnet dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye analysene og rapportene om DNA-beviset, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Utvalget er enig med Gjenopptakelseskommisjonens flertall i analysen av bevisbildet for lagmannsretten. Bevisføringen for lagmannsretten, sammenholdt med rettsbelæringen, tilsier at lagretten trolig oppfattet DNA-beviset som en sikker bekreftelse på at overgrepene ble begått av to gjerningsmenn. Sentralt i denne vurderingen var premisset om at resultatet fra prøve C-25 (ytre endetarm, Lena Sløgedal Paulsen) ikke kunne stamme fra Andersen og derfor måtte komme fra en annen person.Selv om lagretten også kan ha sett hen til indisier av varierende vekt og opplysninger om Kristiansens karakter og atferd, måtte det bevises ut over enhver rimelig tvil at Kristiansen hadde begått handlingene han var tiltalt for. Det uriktige premisset om to gjerningsmenn var derfor trolig avgjørende for domfellelsen av Kristiansen, både med tanke på vurderingen av Andersens troverdighet om Kristiansens deltakelse og for vektingen av telebeviset i den samlede bevisvurderingen.

Utvalget er videre enig med Gjenopptakelseskommisjonens flertall i at det var grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 da det ble klart at DNA-beviset fra 2000 likevel ikke ga noen sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Samtidig er det forståelig at kommisjonen ikke fant grunnlag for gjenåpning før dette ble klargjort. Så lenge det fremsto klart at to gjerningsmenn sto bak handlingene, er det mye som taler for at øvrige bevis som talte for at Kristiansen var uskyldig – i hovedsak telebeviset – ikke kunne tillegges avgjørende vekt i vurderingen av gjenåpningsspørsmålet. At en tredje, ukjent gjerningsmann hadde deltatt i handlingene i stedet for Kristiansen, fremsto spekulativt og lite plausibelt. Anførselen om at det kunne finnes en ukjent gjerningsmann, ble – trolig av den grunn – tidlig forlatt av advokat Sigurd Klomsæt, se punkt 12.2.2 nedenfor.

Anførsler om DNA-beviset ble fremmet i samtlige av Kristiansens begjæringer. Etter utvalgets syn var det imidlertid først i den tredje begjæringen, fremmet 17. juni 2011, at svakhetene ved DNA-beviset ble begrunnet på en slik måte at det er klart at kommisjonen skulle ha gjenåpnet saken. Begjæringen var denne gang foranlediget av rapportene fra Forensic Science Service (FFS) og GENA henholdsvis 10. juni 2011 og 6. juni 2011, sammenholdt med korrespondanse mellom Klomsæt og Angel Carracedo ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Rapportene formidlet i klartekst hvorfor rettens slutninger om DNA-bevisene ikke var holdbare. Det ble gitt en grundig forklaring av sammenhengen mellom de begrensede DNA-funnene og antagelsen om to gjerningsmenn. På dette tidspunktet hadde kommisjonen, etter utvalgets syn, tilstrekkelig grunnlag for å forstå at påvisningen av allel 10 i prøve C-25 fullt mulig kunne skyldes andre forhold enn at det var tale om handlingsrelevant DNA avsatt av en gjerningsperson.

Det som var nytt i FSS’ og GENAs rapporter fra juni 2011 sammenlignet med tidligere rapporter fra 2009 og 2010, var at usikkerhetsfaktorene ble formidlet direkte i tilknytning til USCs funn av allel 10 i prøven C-25 i 2000 og dermed ikke var til å misforstå. FSS og GENA pekte på at funnet kunne skyldes feilutslag (artefakt) eller forurensning, og redegjorde inngående om begrunnelsen for dette. USC var på sin side uenig i at funnet kunne være et artefakt, men utelukket ikke forurensning.275 Se for øvrig utvalgets redegjørelse for svakhetene ved de opprinnelige DNA-bevisene i punkt 4.7.5.

Utvalget mener på denne bakgrunn at grunnlaget for gjenåpning klart forelå i juni 2011, ved innleveringen av Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring. Saken burde derfor ha vært gjenåpnet da begjæringen deretter, etter en rimelig saksbehandlingstid, ble tatt opp til avgjørelse. I denne sammenheng bemerkes det at grunnlaget som faktisk førte til gjenåpning i februar 2021, i det vesentlige var det samme som forelå i juni 2011. FSS’ og GENAs konklusjoner fra 2011 er videre i all hovedsak i overensstemmelse med konklusjonen til Frederik Torp Petersen ved Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet, som vurderte DNA-beviset i 2020 i forbindelse med behandlingen av den siste gjenåpningsbegjæringen. Etter utvalgets syn var rapportene fra FSS og GENA grundigere enn Torp Petersens rapport, som tilførte saken lite nytt utover det som fremgikk av FSS’ og GENAs rapporter.

12.2.2 Burde saken ha blitt gjenåpnet før 2011?

Etter utvalgets syn kan det stilles spørsmål om saken burde vært gjenåpnet allerede ved avgjørelsen av den første gjenåpningsbegjæringen i 2010. Svakhetene i Jan Helges forklaring og betydningen av mobiltelefonbeviset som tilsa at Kristiansen ikke kunne ha vært på åstedet, var tema allerede i denne begjæringen. Kommisjonen hadde også på dette tidspunktet et visst grunnlag for å oppfatte usikkerhetsmomentene ved DNA-beviset.

Etter utvalgets syn var det imidlertid flere sider ved måten DNA-beviset ble behandlet på i denne omgangen, som til dels gjør det forståelig at kommisjonens tilla DNA-beviset mindre betydning ved avgjørelsen av den første begjæringen: Under den første gjenåpningsprosessen ble anførslene og saksopplysningene om DNA-bevisene formidlet på en nokså fragmentarisk måte. Gjenåpningsbegjæringen var ellers svært bredt anlagt fra Viggo Kristiansens side, og oppmerksomheten var i stor grad rettet mot andre forhold. I selve begjæringen sto det dessuten at tekniske bevis kunne tilsi to gjerningmenn, men at det i så fall kunne være en annen ukjent gjerningsmann enn Kristiansen. Denne anførselen var i liten grad begrunnet, og det er forståelig at kommisjonen tilla denne hypotesen liten vekt i sin vurdering. Anførselen ble senere forlatt, og det ble i stedet hevdet at det likevel ikke var sikkert at det hadde vært to gjerningsmenn. Dette skjedde først etter at advokat Klomsæt engasjerte GENA og FSS, og etter at nye DNA-analyser ble utført ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i februar 2010.

GENAs første rapport i saken kom allerede 4. februar 2009 og forelå altså for kommisjonen ved avgjørelsen av den første begjæringen. I denne rapporten ga GENA uttrykk for sitt syn på de opprinnelige DNA-bevisene, det vil si prøvene som ble analysert ved USC i 2000. På dette tidspunktet hadde GENA imidlertid kun innsyn i de rettsgenetiske rapportene og ikke i underlagsmaterialet (elektroferogrammene) for analysene. I rapporten påpekte GENA i korte trekk at USCs analyseresultater var oppnådd ved lavnivåbetingelser,276 at det vanskelig kunne trekkes noen konklusjon fra prøvene B-22 og B-25, mens allel 10 – som eneste markør i prøve C-25 – ga «en svært lav grad av sikkerhet for tolkning av funnet».277

Det fremgår implisitt av rapporten at GENAs oppfatning var at retten ikke skulle ha lagt vekt på disse resultatene som bevis i saken. For eksempel uttalte GENA i rapporten: «Likevel oppfattes det som at retten har lagt vekt på disse DNA-funnene som bevis i saken.» I oppsummeringen skriver GENA videre at konklusjonen i RMIs rapport ikke er uriktig, men at den er «formulert på en slik måte at konklusjonen kan oppfattes å inkludere de to tiltalte på et tynt bevismessig grunnlag for disse tre sporprøvene». Endelig uttaler GENA at «det ikke er gjort funn som sannsynliggjør at Viggo Kristiansen er opphavet til ett eller flere av de biologiske sporprøvene».278

Slik utvalget ser det, formidlet rapporten imidlertid ikke i klartekst hva som var det problematiske ved domstolens bruk og vekting av DNA-bevisene i bevisvurderingen: Et DNA-resultat uten noen individualiserende kraft har svært lav bevismessig vekt, også med hensyn til om funnet er handlingsrelevant og stammer fra en gjerningsperson. Ved små mengder DNA og treff på få markører er det som regel ikke mulig å utelukke at funnet stammer fra en kilde uten relevans for straffesaken.279 For aktører med tilstrekkelig kunnskap om DNA-bevis kan slike forhold anses som «grunnkunnskap» som ikke nødvendigvis må påpekes særskilt. For aktører og personer uten særskilt DNA-kunnskap er dette imidlertid ikke innlysende. Utvalget mener derfor at rapporten med fordel kunne tatt for seg problematikken tydeligere for å sikre at rapportens innhold ble forstått i rett kontekst. Dette ble først gjort ved rapportene avgitt i 2011, se punkt 11.8.1.

Utvalget har videre forståelse for at kommisjonen vektla at Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) tidlig i saksforløpet uttalte at retten hadde forstått DNA-bevisene riktig. Utvalget finner det sannsynlig at DRKs uttalelse kan ha medvirket til at kommisjonen i den første avgjørelsen ikke fant grunn til å ta nærmere stilling til Klomsæts anførsler om at også C-25-resultatet kunne skyldes forurensning. Utvalget viser til at DRK i sin uttalelse til GENAs rapport 4. februar 2009 uttalte at retten hadde oppfattet DNA-bevisene på «korrekt måte», at retten «hadde forstått hvilken bevismessig vekt DNA funnene i saken har», og at GENAs rapport ikke inneholdt «nye faglige vurderinger på det rettsgenetiske området av betydning for gjenåpning av saken».280

Etter utvalgets syn kan DRKs uttalelse, som hadde preg av en selvstendig sakkyndiguttalelse, ha medvirket til at kommisjonen slo seg til ro med rettens fortolkning ved den opprinnelige domfellelsen, og at kommisjonen ikke så grunn til å behandle holdbarheten av de opprinnelige DNA-bevisene nærmere i vedtaket 17. juni 2010. Etter utvalgets syn er det også problematiske sider ved andre av DRKs uttalelser i forbindelse med den første begjæringen. Se nærmere om dette i punkt 12.3.5, hvor utvalget trekker frem DRKs rolle som en av flere årsaker til at Kristiansens gjenåpningsbegjæringer ikke ble tatt til følge tidligere.

Et eget spørsmål er ellers om anførslene knyttet til telebeviset i seg selv burde ført til gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 392 andre ledd da kommisjonen avgjorde den første gjenåpningsbegjæringen i juni 2010. Denne bestemmelsen gir grunnlag for gjenåpning «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Bestemmelsen forutsetter ikke at det kan påvises noe «nytt» sammenholdt med bevisene som ble ført for retten ved den opprinnelige behandlingen av saken. Til gjengjeld er terskelen for gjenåpning høy.281

Etter utvalgets syn utelukker telebeviset på det nærmeste at Kristiansens telefon kan ha vært på åstedet da voldtektene og drapene fant sted.282 Anførselen fra Kristiansen vedrørende telebeviset har vært den samme i alle de fem gjenåpningsbegjæringene. Etter utvalgets syn er det likevel – også i relasjon til straffeprosessloven § 392 andre ledd – forståelig at gjenåpning ikke ble besluttet før det ble rokket ved premisset om at DNA-beviset ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Så lenge dette premisset besto, er det forståelig at kommisjonen etter en helhetsvurdering kom til at det ikke var tilstrekkelig tvilsomt om dommen var riktig. Det bemerkes i den sammenheng at svakhetene ved rettens slutninger om telebeviset – forståelsen av Teleplans konklusjoner – ikke ble underbygget med ny sakkyndighet før i den siste begjæringen 18. juni 2017.283

Et annet spørsmål er om kommisjonen tidligere – gjennom utredningen av saken – selv burde ha skaffet nærmere informasjon om betydningen av telebeviset og usikkerhetsmomentene ved DNA-beviset. Dette drøftes nedenfor i punkt 12.2.3.

12.2.3 Betydningen av manglende utredning

Det kan reises spørsmål om hvorvidt saken kunne ha vært gjenåpnet allerede ved avgjørelsen av den første begjæringen dersom Gjenopptakelseskommisjonen i tilstrekkelig grad hadde overholdt sin utredningsplikt. Som det fremgår av punkt 12.3.3, mener utvalget at kommisjonen burde ha utredet saken grundigere, og at kommisjonen brøt utredningsplikten den er pålagt etter straffeprosessloven § 398 første ledd.

Utvalget bemerker i den sammenheng at advokat Sigurd Klomsæt allerede i forbindelse med den første begjæringen ba kommisjonen om hjelp til å få utlevert elektroferogrammene som lå til grunn for USCs analyse i 2000. Klomsæt ba om utlevering av elektroferogrammene flere ganger, blant annet ved brev til kommisjonen 26. mars 2009, 14. mai 2010 og 25. mai 2010. Fordi Gjenopptakelseskommisjonen ikke medvirket til utleveringen, ble elektroferogrammene først tilgjengelige 25. mai 2011, etter at Regjeringsadvokaten ble involvert som prosessfullmektig for kommisjonen i forbindelse med det sivile søksmålet for Oslo tingrett. Forensic Science Service (FSS) og GENAs rapporter forelå kort tid etter dette, henholdsvis 10. juni og 6. juni 2011.284 Den 17. juni 2011 ble den tredje gjenåpningsbegjæringen inngitt, hvor GENAs og FSS’ nye vurderinger sto sentralt.

Utvalget ser det slik at dersom kommisjonen hadde imøtekommet – og ikke uttrykkelig avvist – Klomsæts anmodninger om å innhente elektroferogrammene, ville FSS’ og GENAs sentrale påpekninger om svakhetene ved DNA-beviset – særlig med tanke på usikkerheten om betydningen av prøve C-25 – trolig foreligget før avgjørelsen av den første gjenåpningsbegjæringen.

Utvalget viser for øvrig til at Klomsæt allerede i begjæringen 5. september 2008 ba om at det ble innhentet nye sakkyndige vurderinger av telebeviset, uten at dette ble tatt til følge av kommisjonen, se punkt 11.3.2.14. Under behandlingen av den første begjæringen avslo kommisjonen også Klomsæts forespørsel om å avhøre dekningsdirektør i Telenor, Bjørn Amundsen. Etter utvalgets syn er det mye som taler for at slike utredningsskritt kunne ha bidratt til å klargjøre betydningen av telebeviset, på samme måte som Halvard Sivertsens senere rapporter. Disse ble imidlertid først inngitt sammen med den femte gjenåpningsbegjæringen 18. juni 2017. Se nærmere om utvalgets syn på kommisjonens utredning av saken i punkt 12.3.3.

12.3 Hvorfor ble Kristiansens gjenåpningsbegjæring først tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk?

12.3.1 Innledning

I det følgende vil utvalget drøfte hvorfor Viggo Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk. Det gikk tolv og et halvt år fra Kristiansens første gjenåpningsbegjæring ble innlevert i september 2008, til saken ble gjenåpnet i februar 2021. I løpet av denne perioden ble det levert til sammen fem gjenåpningsbegjæringer og to omgjøringsbegjæringer. Det ble også anlagt et søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen i 2010, med påstand om at de to første avslagene var ugyldige.

I de neste punktene vil utvalget sammenfatte sine synspunkter på hvilke årsaksfaktorer som fremstår mest vesentlige i det samlede årsaksbildet. I punkt 12.3.2 drøftes betydningen av Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurderinger. Svikt ved vurderingen av DNA-bevisene fremheves der som en hovedårsak til at saken ikke ble gjenåpnet før i 2011. Hvilken betydning manglende overholdelse av kommisjonens utredningsplikt har spilt i denne sammenheng, vurderes i punkt 12.3.3, mens kommisjonens mangelfulle bearbeidelse av partenes anførsler omtales i punkt 12.3.4. Den rettsmedisinske kommisjons rolle behandles i punkt 12.3.5. Svakheter ved kommisjonens rettsanvendelse er tema i punkt 12.3.6, mens svakheter ved regelverk, rutiner og praksis behandles i punkt 12.3.7. En oppsummering av utvalgets syn gis til sist i punkt 12.3.8.

12.3.2 Svikt i kommisjonens bevisvurderinger

I punkt 12.2.1 har utvalget konkludert med at saken burde vært gjenåpnet da det ble klart at DNA-beviset fra 2000 ikke ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. Hovedårsaken til at Viggo Kristiansens begjæring først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk, er etter utvalgets syn at kommisjonen først i 2021 tok konkret stilling til om de opprinnelige DNA-bevisene ga grunnlag for et slikt premiss.

Advokat Sigurd Klomsæt anførte at DNA-beviset ikke ga sikker bekreftelse på to gjerningsmenn allerede i den første gjenåpningsprosessen, og anførselen ble gjentatt i alle de etterfølgende gjenåpningsprosessene. At kommisjonen ikke tok konkret stilling til anførselen, er etter utvalgets syn en svakhet ved Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurdering som gjelder alle avgjørelsene i Baneheia-saken med unntak av den siste.

Som det fremgår av punkt 12.2, har utvalget samtidig en viss forståelse for at kommisjonen ikke forsto svakhetene ved rettens vurdering av DNA-beviset ved avgjørelsen av den første gjenåpningsbegjæringen 17. juni 2010. Det samme gjelder for den andre gjenåpningsbegjæringen, som ble avgjort 24. september 2010. Den andre begjæringen var i hovedsak konsentrert rundt gjerningsmannsprofilen, og det fremkom ikke denne gang noe nytt om DNA-beviset utover anførslene i den første begjæringen.

Ved avgjørelsen av den tredje begjæringen mener utvalget derimot at det klart forelå grunnlag for å gjenåpne saken, hovedsakelig på grunn av de nye analysene og rapportene om DNA-beviset. Etter utvalgets syn er det vesentlige svakheter ved kommisjonens bevisvurderinger – særlig med tanke på vurderingene av DNA-beviset – i avgjørelsene av den tredje og fjerde gjenåpningsbegjæringen. Dette utdypes nærmere i det følgende.

Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring 17. juni 2011 ble avgjort ved kommisjonens vedtak 11. desember 2013. I avgjørelsen la kommisjonen til grunn at Kristiansens siste begjæring «i det vesentlige» var «en bearbeidelse av tidligere begjæringer og argumentasjon, uten at det er fremkommet noe avgjørende nytt eller anført noen særlige forhold som gir grunnlag for gjenåpning».285 I vurderingen av DNA-beviset viste kommisjonen kort til avgjørelsen 17. juni 2010 og sluttet seg til vurderingene og konklusjonene som fremgikk der. Det var ifølge kommisjonen ikke «fremkommet noe avgjørende nytt etter dette, som gir grunn for nåværende kommisjon til å komme til et annet resultat».286

Etter utvalgets syn var det en feilvurdering at spørsmålet om gjenåpning denne gang ble vurdert å stå i samme stilling som da kommisjonen behandlet den første gjenåpningsbegjæringen. Siden den gang hadde det tilkommet ytterligere sakkyndigrapporter fra FSS og GENA som gjorde grundig rede for svakhetene ved de opprinnelige analyseresultatene og hvorfor det ikke kunne trekkes slike slutninger fra dem som retten hadde gjort ved domfellelsen.

I avgjørelsen gjør kommisjonen i liten grad egne, selvstendige vurderinger av de nye rapportene fra GENA og FFS og hvilken betydning disse hadde for den sentrale anførselen om at DNA-beviset ikke ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn. I stedet siterer kommisjonen lengre passasjer fra Oslo tingretts dom 1. september 2011 som avgjorde Kristiansens søksmål om gyldigheten av kommisjonens første og andre avgjørelse om å nekte gjenåpning. Tingretten ga i dommen uttrykk for at det var en «permanent uenighet» blant de sakkyndige, som hadde «sprikende syn» på spørsmålet om DNA-analysene «godtgjorde at to menn hadde stått bak de seksuelle overgrepene og da nødvendigvis også drapene».287

Det er klare holdepunkter for at Oslo tingrett her baserte seg på en feilslutning, se punkt 11.7.3. Uenigheten blant de sakkyndige gjaldt hvorvidt det var påvist DNA fra to ulike menn i prøvene, altså om det var tale om to reelle mannlige DNA-bidrag. Universitetet i Santiago de Compostela (USC) var i sine vurderinger klar på at det var tale om reelt DNA, mens GENA og FSS på sin side mente at det kunne være snakk om et artefakt – altså en feilavlesning. Ingen av de sakkyndige hadde imidlertid tatt stilling til om det dreide seg om DNA fra to gjerningsmenn. Tvert imot var de sakkyndige enige om at forurensning i forbindelse med sporsikring, bevishåndtering eller lignende ikke kunne utelukkes. Alle de sakkyndige holdt altså muligheten åpen – riktignok med noe ulike formuleringer – for at DNA-et i prøve C-25 kunne ha et annet opphav enn at det var avsatt av en gjerningsmann på åstedet.288

Ved å vise til tingrettens drøftelse kan kommisjonen synes å ha basert seg på samme feilslutning. Kommisjonen konstaterer kort under vurderingen av DNA-beviset at det «fortsatt» var uenighet mellom de sakkyndige om hvorvidt allel 10 i prøven C-25 kunne skyldes «en skyggeallel eller om det skyldes forurensning». Det sentrale spørsmålet om hvorvidt funnet av allel 10 i prøve C-25 faktisk skyldtes reelt DNA eller et artefakt, og om eventuelt DNA i prøven måtte antas å stamme fra en gjerningsmann, ble aldri vurdert av kommisjonen.

Den 9. desember 2014 avgjorde kommisjonen Kristiansens fjerde gjenåpningsbegjæring. Begjæringen ble av kommisjonens leder alene forkastet som «åpenbart» grunnløs, jf. straffeprosessloven § 397 tredje ledd. Kommisjonen foretar i avgjørelsen ingen nærmere vurderinger av de sentrale spørsmålene vedrørende DNA-beviset. I avgjørelsen viser kommisjonen i stedet til kommisjonens vurderinger i avgjørelsen av den tredje begjæringen. Feilvurderingene av DNA-beviset ved avgjørelsen av den tredje begjæringen ble altså videreført til avgjørelsen av den fjerde begjæringen, og det ble heller ikke denne gang tatt stilling til den sentrale anførselen knyttet til DNA-bevisene og premisset om to gjerningsmenn.

Kristiansens femte gjenåpningsbegjæring ble avgjort ved kommisjonens vedtak 18. februar 2021. Etter utvalgets syn var dette første gang kommisjonen foretok en reell og selvstendig vurdering av den sentrale anførselen om at dommen bygde på et uriktig premiss om at DNA-analysene ga en sikker bekreftelse på at to gjerningsmenn hadde tatt del i ugjerningene.

Kommisjonens flertall på tre medlemmer konkluderte denne gang med at lagretten, ut fra bevisførselen, måtte ha oppfattet DNA-beviset som en sikker bekreftelse på at overgrepene ble begått av to gjerningsmenn.289 Flertallet konkluderte videre med at DNA-beviset nå måtte anses tilnærmet nøytralt når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt én eller to gjerningsmenn hadde begått handlingene i Baneheia.290 Mindretallet på to medlemmer mente på sin side at saken med hensyn til biologiske spor ikke sto i en «vesentlig annen bevismessig stilling» enn da saken var oppe for lagmannsretten.291 Mindretallet viste til at usikkerhetsmomentene vedrørende DNA-beviset var fremme også ved lagmannsrettens behandling, herunder at Kristiansens forsvarer reiste spørsmålet om kontaminering. Se nærmere om flertallets og mindretallets vurderinger av dette spørsmålet i punkt 11.11.4.

12.3.3 Manglende overholdelse av utredningsplikten

Gjenopptakelseskommisjonens utredningsplikt følger av straffeprosessloven § 398 første ledd første punktum: Kommisjonen skal av eget tiltak «sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge». Ifølge forarbeidene skal kommisjonen «ta initiativ og gå aktivt til verks for å belyse sakens faktiske og rettslige sider».292 Den omfattende utredningsplikten må imidlertid forstås med visse forbehold:

«Meningen er at kommisjonen skal opplyse saken så godt som mulig ut fra hva som er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig tatt i betraktning sakens alvor og dens betydning for siktede. Avveiningen kan føre til at et nytt bevis likevel ikke innhentes, selv om det kan bidra til å opplyse saken ytterligere.»293

Baneheia-sakens alvor og store betydning for Viggo Kristiansen tilsier etter utvalgets syn at saken burde ha blitt prioritert og underlagt omfattende utredning. Under gjenåpningsprosessen sonet Kristiansen en forvaringsdom på strenge vilkår ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Han hadde ikke offentlig oppnevnt forsvarer, med unntak av 100 timer i 2008 i forbindelse med den første gjenåpningsbegjæringen. I begrunnelsen for avslagene på Kristiansens begjæringer om forsvareroppnevning viste kommisjonen blant annet til at kommisjonen selv ville foreta nødvendige utredningsskritt.

Når det gjelder DNA, har kommisjonen foretatt enkelte utredningsskritt i form av nye analyser av gjenværende DNA-materiale. Det ble foretatt nye analyser ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) og Statens kriminaltekniska laboratorium (SKL) i 2010 og ved Nationellt forensiskt centrum (NFC) i 2018. Først i 2020 oppnevnte imidlertid kommisjonen en DNA-sakkyndig for å uttale seg om holdbarheten av rettens tolkning av de opprinnelige DNA-analysene fra 2000. Etter utvalgets syn var dette et nærliggende utredningsskritt, gitt DNA-bevisets betydning for domfellelsen av Kristiansen og anførslene i begjæringene.

Utvalget forstår det slik at ingen av de ansatte i kommisjonens sekretariat under behandlingen av saken hadde særskilt kompetanse om DNA. Det er grunn til å tro at dette kan ha medvirket til at DNA-beviset ikke ble tilstrekkelig utredet. Ettersom kommisjonen ikke hadde slik kompetanse, var det reelt sett behov for å få formidlet innholdet i, og betydningen av, DNA-beviset fra en fagkyndig.

Fordi kommisjonen ikke oppnevnte noen sakkyndig innen DNA, engasjerte Klomsæt selv FSS og GENA for å gjøre vurderinger av de opprinnelige DNA-analysene som lå til grunn for rettens behandling. Både FFS og GENA formidlet i sine rapporter fra juni 2011 i klartekst svakhetene ved DNA-analysene fra 2000. Denne sentrale siden ved saken ble dermed utredet av Kristiansens privat engasjerte sakkyndige. Det er holdepunkter for at kommisjonen av den grunn vektla rapportene i mindre grad enn det reelt sett var grunnlag for. Påtalemyndigheten anså GENA som «partsrepresentant», og kommisjonen erklærte GENA inhabil, se punkt 11.3.2.11. Kommisjonens eget syn kommer klart til uttrykk i vedtaket 17. juni 2010: «Det bemerkes at GENA og FSS har vært engasjert som privat sakkyndige av domfelte v/ advokat Klomsæt. Deres uttalelser, som advokat Klomsæt har oversendt kommisjonen, anses derfor som en del av domfeltes anførsler.»

Oppnevningen av Gjenopptakelseskommisjonens egen sakkyndige i 2020 skjedde først etter at det forelå utkast til avgjørelse, da det ble klart at det var uenighet i kommisjonen jf. punkt 11.11.3.2. Oppnevningen var dermed ikke en del av den innledende utredningen av saken fra kommisjonens side. Dette ledet til en forsinkelse i saksbehandlingstiden på ett år og tre måneder, se nærmere i punkt 12.3.7.

Som nevnt i punkt 12.2 mener utvalget at det er grunn til å tro at FSS’ og GENAs grundige annenhåndsvurderinger av DNA-analysene ved USC i 2000 ville ha foreligget på et tidligere tidspunkt dersom kommisjonen hadde imøtekommet Klomsæts anmodninger om å innhente underlagsmaterialet (elektroferogrammene) for analysene ved USC i 2000. Elektroferogrammene ble først utlevert 25. mai 2011. Etter utvalgets syn er det vanskelig å se noen god begrunnelse for at kommisjonen ikke imøtekom Klomsæts anmodning. Det var tale om sentrale opplysninger som det var lite krevende for kommisjonen å fremskaffe.

Det hører med til bildet at heller ikke andre av sakens sentrale beviser har vært gjenstand for særskilte utredningsskritt fra kommisjonens side, til tross for en rekke anmodninger fra Kristiansens advokater. Allerede 28. mai 2009 avslo kommisjonen å oppnevne en sakkyndig innen avhørsmetoder, se punkt 11.3.2.14. Samme dag avslo kommisjonen å oppnevne en sakkyndig innen dekningsforhold. Den 29. juni 2009 avslo kommisjonen videre å gjennomføre avhør av dekningsdirektør i Telenor, Bjørn Amundsen. Slike utredningsskritt ville vært egnet til å klargjøre betydningen av telebeviset for gjenåpningsvurderingen.

I lys av sakens alvor og innholdet i Kristiansens anførsler, og på bakgrunn av de gjentatte anmodningene om enkle utredningsskritt som ikke ble etterfulgt, mener utvalget at kommisjonen på flere punkter ikke overholdt utredningsplikten den er pålagt. Dette synes å ha vært en av årsakene til at grunnlaget for gjenåpning ikke forelå før i 2011. Den manglende utredningen, sammenholdt med at vurderingene til de privatengasjerte sakkyndige ble tillagt for liten vekt, har også vært en årsak til at Kristiansens gjenåpningsbegjæring først ble tatt til følge i 2021.

12.3.4 Mangelfull bearbeidelse av partenes anførsler

Et fellestrekk ved kommisjonens avgjørelser i Baneheia-saken er etter utvalgets syn at de gjennomgående har en lite hensiktsmessig utforming. Enkelte av avgjørelsene er svært omfattende, og det brukes generelt uforholdsmessig stor plass på å gjengi partenes anførsler.294 Lange passasjer fra partenes brev er inntatt i avgjørelsene. Enkelte ganger er partenes skriv limt inn i sin helhet, selv om de er svært lange.

Et eksempel er kommisjonens gjengivelse av partenes anførsler om DNA-beviset i avgjørelsen av den tredje begjæringen 11. desember 2013. Utvalget mener at det på dette tidspunktet klart var grunnlag for å gjenåpne saken, se punkt 12.2.1 De sentrale grunnene som talte for gjenåpning, fremgikk av Kristiansens anførsler i begjæringen. I kommisjonens avgjørelse gis det imidlertid ingen konsentrert gjengivelse, med kommisjonens egne ord, av hva som gjøres gjeldende om DNA. Dette gjør det krevende å vurdere om kommisjonen korrekt har oppfattet det som er anført.295

Utvalget mener at denne formen for gjengivelse av anførsler er uheldig, fordi det er vanskelig å vite om kommisjonen selv har bearbeidet og forstått innholdet i partenes argumentasjon. Utvalget har belyst denne problemstillingen når det gjelder andre avgjørelser fra kommisjonen i utvalgets delutredning om gjenåpningssystemet. Utvalget bemerker der:

«Et viktig formål med å gjengi anførslene er at kommisjonen skal vise at den har fått med seg det partene har gjort gjeldende. Videre vil gjengivelsen kunne bidra til å klargjøre vurderingstemaene i saken for kommisjonsmedlemmene og sikre at både utrederen og medlemmene forstår de sentrale spørsmålene i saken.»296

12.3.5 Uheldige uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon

Etter utvalgets syn har Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) kommet med uheldige uttalelser som har vært egnet til å skape forvirring om DNA-bevisenes betydning ved gjenåpningsvurderingen. Etter utvalgets syn er dette en del av forklaringen på at Viggo Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte forsøk.

DRKs hovedoppgave er å kvalitetssikre rettsmedisinske sakkyndigvurderinger i straffesaker, jf. forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3. I korte trekk innebærer kvalitetssikringen å gi en vurdering av om en sakkyndiguttalelse holder god nok standard ut fra angitte kriterier, herunder påpeke eventuelle mangler. Selve sakkyndigvurderingen skal derimot ikke overprøves.

Utover kontrollfunksjonen har DRK etter forskriften en veiledningsfunksjon overfor straffesaksaktørene i rettsmedisinske spørsmål. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at veiledningsfunksjonen ble utøvd i forbindelse med Baneheia-saken. DRK uttalte selv den 15. juni 2010 at den kun hadde avgitt uttalelser i medhold av den daværende forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 bokstav a.297 Utvalget legger derfor til grunn at DRKs uttalelser i saken ble gitt som ledd i den regulære kontrollfunksjonen.

DRK hadde ingen befatning med de rettsgenetiske rapportene i forbindelse med den opprinnelige straffesaken, ettersom rettsgenetiske rapporter først ble underlagt kommisjonskontroll i 2002.298 DRKs første befatning med saken var derfor ved uttalelsen 12. mars 2009, der DRK uttalte seg om de opprinnelige rapportene og om GENAs rapport 4. februar 2009. Uttalelsen om GENAs rapport lød slik:

«I denne rapporten fra Gena blir det gjort en vurdering av funnene og konklusjonene i rapporten fra RMI av 22.01.01. Kommisjonen mener at uttalelsen fra GENA ikke bringer nye opplysninger inn i saken. Fremstillingen er likevel rettsgenetisk korrekt, og som den opprinnelige uttalelsen fra RMI, har vi heller ikke her bemerkninger til det faglige ved denne nye uttalelsen fra GENA.

GENA sin uttalelse legger i oppsummeringen særlig vekt på formuleringene om DNA bevisets vekt i RMI sin rapport som ligger til grunn for dommen. Dommen fra Kristiansand byrett av 01.06.01 tyder på at retten har forstått hvilken bevismessig vekt DNA funnene i saken har. […] I dommen sies det helt klart at identiteten ikke kan bestemmes, og at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert og som stemmer med Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50 % av norske menn. Kommisjonen forstår det slik at retten har oppfattet RMIs rapport av 22.01.01 korrekt måte, og således bringer ikke rapporten fra GENA noen nye faglige elementer av betydning inn i saken.

Konklusjon: Den rettsmedisinske kommisjon har ingen bemerkninger til sakkyndiguttalelsene i rapporten fra RMI (inkl. rapporten fra Universitetet i Santiago de Compostela) og GENA. Kommisjonen konkluderer med at retten (rettsbok av 01.06.01) har oppfattet RMIs rapport av 22.01.01 på korrekt måte. Vi mener at rapporten fra GENA gir ingen nye faglige vurderinger på det rettsgenetiske området som har betydning for gjenåpning av saken.»299

Utvalget mener at denne uttalelsen gikk utover DRKs mandat og rolle som kvalitetssikrer. Uttalelsen var i det minste klart egnet til å gi inntrykk av at DRK hadde gjort materielle vurderinger av DNA-bevisets betydning for bevisvurderingen og gjenåpningsspørsmålet, og uttalelsen fikk dermed preg av å være en selvstendig sakkyndiguttalelse. Den synes også å ha blitt oppfattet slik av både Gjenopptakelseskommisjonen og påtalemyndigheten.

For det første uttalte DRK at Kristiansand byrett i henhold til dommen hadde oppfattet rapporten fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) på «korrekt måte» og «forstått hvilken bevismessig vekt DNA-funnene i saken ha[dde]». Det er ikke uten videre klart hva DRK mente med dette. Den videre teksten indikerer at DRK kun mente å påpeke at retten hadde oppfattet den statistiske vektingen av beviset korrekt, det vil si at resultatet fra prøve C-25 var forenlig med over 50 prosent av norske menn, og at identiteten ikke kunne bestemmes nærmere. Formuleringene var imidlertid egnet til å forstås slik at de også kastet lys over – og nærmest satte et «godkjent»-stempel på – bevisvekten DNA-resultatene hadde blitt tillagt av retten i den strafferettslige bevisvurderingen, herunder den uriktige slutningen om at de sikkert påviste to gjerningsmenn.

For det andre uttalte DRK at GENA ikke brakte «nye opplysninger inn i saken» eller «nye faglige vurderinger på det rettsgenetiske området som har betydning for gjenåpning av saken». Det er heller ikke her helt klart hva som var DRKs hensikt med å komme med en slik uttalelse. Formuleringene kunne i det minste forstås slik at de hadde rekkevidde utover det rent rettsgenetiske, i den forstand at de også kastet et visst lys over hvorvidt det rettslige vilkåret i straffeprosessloven § 391 nr. 3 var oppfylt.

Det fremgikk av GENAs rapport at det ikke var de rettsgenetiske konklusjonene i seg selv som var problematiske, men hvilken bevismessig vekt de svake DNA-bevisene hadde blitt tillagt av retten i den strafferettslige bevisvurderingen. Å uttale seg om sistnevnte falt klart utenfor DRKs mandat, og det var kanskje heller ikke tilsiktet fra DRKs side at uttalelsen skulle bli forstått på denne måten. Uansett synes uttalelsen 12. mars 2010 å ha fått uheldige konsekvenser for sakens videre forløp. Utvalget finner det sannsynlig at uttalelsen kan ha bidratt til at Gjenopptakelseskommisjonen ikke så grunn til å behandle holdbarheten av rettens slutninger fra de opprinnelige DNA-bevisene i vedtaket 17. juni 2010. Det vises til omtalen i punkt 12.2.2.

Det er også grunn til å trekke frem DRKs uttalelse 4. juni 2010. Bakgrunnen for denne uttalelsen var at Universitetet i Santiago de Compostela (USC) ved nye analyser i 2010 hadde påvist en tilnærmet full Y-DNA-profil forenlig med Jan Helge Andersen i prøve B-24. I tillegg ga analysen utslag på allel 10 i markøren DYS391. USC mente at det mest sannsynlig var tale om et reelt DNA-bidrag fra en annen mann, men foretok ingen sammenligning med Viggo Kristiansen for denne ene markøren. FSS og GENA var uenig i at det var påvist en tilblanding fra en annen mann, idet allel 10 kunne være et artefakt eller resultat av forurensning. Gjenopptakelseskommisjonen ba RMI om en rapport som forklarte innholdet i USCs rapport. RMI avga slik rapport 29. mars 2010, jf. punkt 11.3.2.8. Til RMIs forklarende rapport uttalte DRK:

«Ang. tilblandingen fra en annen bidragsyter i markøren DYS391 i Y-STR-profilen for sporprøven 6: Dersom en beskrivelse skal være nøytral og korrekt bør en beskrive sammenfall av DNA egenskaper mellom referanse og spor, selv når det er tale om en eneste DNA egenskap som i dette tilfellet. Rapporten nevner ikke noe sted at DNA typen for denne ene markøren hos referansen V. Kristiansen (allelet 10 for markøren DYS391/AmpFISTR-Y-filer systemet) passer med tilblandingen i sporprøven 6 for denne ene markøren. I dette tilfellet er det vanskelig å beregne en presis bevismessig vekt, men observasjonen taler likevel med en svak vekt for at noe DNA kommer fra V. Kristiansen mot at denne tilblandingen kommer fra en tilfeldig person. Vi mener at i en rapport som skal gi en forklaring av resultatene burde sakkyndige ta stilling til dette spørsmålet, selv om ikke bevismessig vekt kan beregnes helt presis.»300

Utvalget mener at uttalelsen lå utenfor DRKs mandat og hadde preg av en selvstendig sakkyndiguttalelse. Videre var den egnet til å misforstås i en bevisvurderingskontekst, i den forstand at det ikke fremgår hvilken type «bevismessig vekt» DRK uttaler seg om. DRK har senere påpekt at uttalelsen utelukkende var ment å skulle forstås som en statistisk vekting av funnet – likelihood ratio – og har erkjent at uttalelsen kunne fremstå uheldig når den ble tatt ut av sammenheng.301

Som det fremgår av punkt 11.8.2.2, ba advokat Sigurd Klomsæt 30. september 2011 om en uttalelse fra DRK om det nye sakkyndighetsgrunnlaget vedrørende DNA, det vil si rapportene fra FSS og GENA fra juni 2011. Han ba samtidig om et møte med DRK «for en nærmere drøftelse av den foreliggende situasjon ad DNA». Den 24. oktober 2011 svarte DRK, ved leder Tarjei Rygnestad, at de hadde lest gjennom de tilsendte dokumentene, men at dokumentene ikke syntes å tilføre saken noe nytt. Samtidig meddelte Rygnestad at DRK kun ville behandle sakkyndigrapportene dersom de ble bedt om det av retten eller Gjenopptakelseskommisjonen:

«Vi har lest gjennom de tilsendte dokumentene, som etter vår oppfatning ikke synes å tilføre saken noe som ikke har vært belyst. […] Etter straffeprosessloven § 147 skal DRK gjennomgå innkomne sakkyndige erklæringer og uttalelser i rettsmedisinske spørsmål. Man vil således behandle nye sakkyndige uttalelser i saken dersom man blir bedt om det av retten eller Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Dette må i så fall ledsages av et skriftlig mandat. Vi har ikke mottatt et slikt mandat, eller henvendelse fra retten eller Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. De tilsendte dokumentene er derfor ikke sendt videre til behandling i kommisjonen.»302

Den 8. november 2011 avslo Gjenopptakelseskommisjonen Klomsæts anmodning om å be DRK om å avgi ytterligere uttalelse. Gjenopptakelseskommisjonen viste tilbake til DRKs brev 24. oktober 2011, der leder Rygnestad uttalte at de tilsendte dokumentene etter DRKs oppfatning ikke syntes å tilføre saken noe nytt.

DRK ga altså aldri noen uttalelse til de nye sakkyndigrapportene, til tross for at Klomsæt ønsket dette. Samtidig – uten formelt å ha behandlet dem – uttalte DRKs leder at sakkyndigrapportene ikke syntes å tilføre saken noe nytt. På denne måten bidro DRKs uttalelser trolig til at Gjenopptakelseskommisjonen ikke undersøkte de avgjørende rapportene fra FSS og GENA nærmere, og at de ble tillagt for liten betydning. Etter utvalgets syn er dette kritikkverdig.

12.3.6 Svakheter ved kommisjonens rettsanvendelse

12.3.6.1 Innledning

I dette punktet vurderer utvalget om Gjenopptakelseskommisjonens rettsanvendelse og begrunnelser i avgjørelsene som tar stilling til Viggo Kristiansens gjenåpningsbegjæringer, har bidratt til at Kristiansens begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer. Etter utvalgets syn er det flere svakheter ved rettsanvendelsen og begrunnelsene i avgjørelsene, som belyses i det følgende.

12.3.6.2 Manglende skille mellom de ulike gjenåpningsvilkårene

Etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 kan gjenåpning kreves når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller lavere straff. Ved vurderingen må det først tas stilling til om det foreligger «omstendigheter» eller «bevis» som kan anses «nye» i lovens forstand («nyhetskriteriet»). Beviset vil anses som nytt dersom det «ikke forelå for den dømmende rett og derfor ikke kunne påvirke dommens innhold».303 Videre må det vurderes om de nye omstendighetene eller bevisene «synes egnet til å føre til frifinnelse» («egnethetskriteriet»).304 Denne vurderingen må skje i lys av de øvrige bevisene i saken som ble vurdert i den opprinnelige domstolsbehandlingen.305

Vurderingen av nyhetskriteriet og egnethetskriteriet bør gjøres adskilt.306 Kan det ikke påvises bevis eller omstendigheter som er «nye» i lovens forstand, kommer § 391 nr. 3 ikke til anvendelse. Vurderingen av om saken skal gjenåpnes, må da i stedet gjøres etter § 392 andre ledd, som angir at gjenåpning kan skje når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Skillet mellom bestemmelsene har betydning, ettersom både terskelen og vilkårene for gjenåpning er forskjellig: Straffeprosessloven § 391 nr. 3 gir krav på gjenåpning dersom vilkårene er oppfylt, og det er tilstrekkelig at det «nye» beviset tilsier at det er en «rimelig mulighet» for at domfelte ville ha blitt frifunnet om beviset hadde foreligget ved pådømmelsen.307 Etter § 392 andre ledd kan gjenåpning derimot skje uten at det foreligger noe «nytt», men terskelen for gjenåpning er til gjengjeld høy, og det må gjøres en skjønnsmessig vurdering. Gjenåpning skal bare skje dersom det foreligger «særlige forhold» som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og «tungtveiende hensyn» taler for at spørsmålet om domfeltes skyld blir prøvd på nytt.308

I kommisjonens avgjørelser i Baneheia-saken er det flere eksempler på at kommisjonen gjør en samlet vurdering av bestemmelsene i § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd.309 Det hender også at det ikke skilles klart mellom nyhets- og egnethetskriteriet i § 391 nr. 3. Noen eksempler på dette gis i det følgende.

I avgjørelsen av den første begjæringen gjør kommisjonen først isolerte drøftelser av de enkelte anførslene. Det fremstår gjennomgående noe uklart om kommisjonen så det slik at det anførte ikke var å anse som «nytt», eller om det uansett ikke var «egnet» til å endre synet på Kristiansens skyld. For eksempel uttaler kommisjonen om anførslene vedrørende DNA-beviset:

«Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Viggo Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham. Kommisjonen har imidlertid merket seg at det er uenighet blant de sakkyndige om det kan anses bevist at det i prøvene C-25 og B-24 er påvist blandingsprofiler (to mannlige bidragsytere).»310

Også kommisjonens samlede vurdering av de ulike anførslene til sist i avgjørelsen fremstår uklar. Kommisjonen skriver avslutningsvis:

«Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff. Heller ikke gjennom den senere utredning eller gjennom senere fremlagt dokumentasjon fra advokat Klomsæt, foreligger det noe avgjørende nytt.»311

Formuleringen om at det ikke forelå noe «avgjørende nytt», kan forstås slik at det er gjort en form for helhetsvurdering, hvor det både er sett hen til hvor «nytt» det påberopte fremsto, og hvor «egnet» det var til å føre til frifinnelse. Lignende formuleringer går igjen i flere av kommisjonens avgjørelser i saken.

Et annet eksempel er kommisjonens vurdering av anførslene om DNA-beviset i avgjørelsen av den tredje begjæringen.312 Kommisjonen vurderte anførslene slik:

«Kommisjonen viser […] til avgjørelsen 17. juni 2010 og slutter seg til de vurderinger og konklusjoner som er gjort der. Det kan ikke ses at det er fremkommet noe avgjørende nytt etter dette, som gir grunn for nåværende kommisjon til å komme til et annet resultat.

Etter kommisjonens vurdering foreligger det ikke noen nye bevis eller omstendigheter knyttet til DNA-beviset som synes egnet til å føre til frifinnelse av Viggo Kristiansen jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.»313

Når nyhetskriteriet og egnethetskriteriet ikke holdes adskilt, vil det etter utvalget syn være en risiko for at kommisjonen ikke gjør en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering av om det er en «rimelig mulighet» for at det påberopte kan føre til frifinnelse, fordi vurderingen blandes sammen med vurderingen av om det anførte er «nytt» – altså om beviset eller omstendigheten opprinnelig ble vurdert under domstolsbehandlingen. Iblant ser det ut til at kommisjonen begrunner sine konklusjoner hovedsakelig ved å vise til at det aktuelle bevisspørsmålet ble vurdert av retten, uten å gjøre en egen vurdering av det aktuelle bevisspørsmålet.314

Et eksempel på dette er mindretallets vurdering av DNA-beviset i avgjørelsen av den siste gjenåpningsbegjæringen.315 Mindretallet mente denne gang at de forskjellige analysene og rapportene som belyste svakhetene ved DNA-beviset, og som var kommet til i tiden etter dommen, var «å anse som nye bevis og omstendigheter etter straffeprosessloven § 391 nr. 3». For gjenåpningsspørsmålet var vurderingstemaet dermed – slik mindretallet så det – «hvilken betydning de nye rapportene […] ville ha hatt for avgjørelsen av skyldspørsmålet, dersom de hadde vært kjent for lagmannsretten i 2002».316 I vurderingen av dette spørsmålet synes mindretallet å legge stor vekt på hva det må antas at den opprinnelige juryen forsto om usikkerhetsmomentene ved DNA-prøvene:

«Etter mindretallets vurdering må det legges til grunn at juryen fikk med seg forbeholdene i den spanske sakkyndige rapporten, som blant annet peker på at det var prøvemateriale med lite cellemateriale, at B-22 og B-25 var vanskelige prøver og at resultatene var svake. Videre må juryen ha fått med seg den spanske rapportens konklusjon om prøve C-25, og at resultatet i denne prøven var forenlig med Kristiansen, men ikke med Andersen. […]

Det må likeledes legges til grunn at juryen skjønte at partene var uenige om hvorvidt det kunne fastslås at det var en eller flere gjerningsmenn som hadde begått handlingene. Herunder må det legges til grunn at juryen ved sin avgjørelse også har tatt med i sin vurdering at Viggo Kristiansens forsvarer fant grunn til å stille ytterligere spørsmål til Bente Mevåg, at han prosederte på at det kunne være en forurenset prøve og at Andersen følgelig kunne ha vært alene om drapene. Denne usikkerheten har, etter mindretallets oppfatning, åpenbart vært løftet frem som en del av bevisførselen i lagmannsretten. Mindretallet legger til grunn at juryen har vurdert DNA-bevisene på selvstendig grunnlag og sammenholdt dette opp med de øvrige bevisene i saken.»317

Mindretallets konklusjon var at

«de nye analysene og rapportene som foreligger [er] i hovedtrekk bare en videreføring og gjentakelse av den uenigheten som har foreligget om forståelsen av DNA-beviset, og gir ikke grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3».318

Utover å vise til at faren for kontaminering av DNA-prøvene trolig ble belyst for juryen, synes mindretallet i liten grad å gjøre en selvstendig og konkret vurdering av de nye analysene og rapportene, eller av betydningen av disse for spørsmålet om Viggo Kristiansens skyld. Ut fra begrunnelsen kommer det i liten grad frem hvordan mindretallet selv betraktet DNA-funnene, for eksempel med tanke på om de trakk i retning av én eller flere gjerningsmenn.

Egnethetskriteriet i straffeprosessloven § 391 nr. 3 innebærer at det for nye bevis og omstendigheter må gjøres en konkret vurdering av om det påberopte – sett i lys av det øvrige bevisbildet – tilsier at det er en «rimelig mulighet» for frifinnelse eller lavere straff. Vurderingen må være selvstendig. Den som vurderer gjenåpningsspørsmålet, skal ikke forsøke å sette seg inn i de opprinnelige dommernes eller lagrettemedlemmenes sted «og reflektere over hva akkurat disse menneskene ville tenkt dersom de nye bevisene hadde foreligget da saken ble pådømt».319 Rene henvisninger til rettens bevisvurdering, eller til at retten har vurdert det aktuelle bevisspørsmålet, vil derfor sjelden være tilstrekkelig for å gi en tilfredsstillende begrunnelse.

12.3.6.3 Mangel på helhetlige vurderinger av bevisbildet

For å ta stilling til om nyhetskriteriet er oppfylt, må Gjenopptakelseskommisjonen vurdere om de ulike forholdene som trekkes frem i begjæringen, ble belyst i retten. Det er naturlig å vurdere dette spørsmålet enkeltvis for de ulike bevisene eller omstendighetene som påberopes.

Når det tas stilling til om eventuelle nye bevis og omstendigheter synes «egnet til å føre til frifinnelse», bør midlertid de ulike anførslene vurderes samlet, i en helhetlig vurdering av de opprinnelige og de «nye» bevisene. Det er helheten i bevisbildet som avgjør om det synes å være en «rimelig mulighet» for frifinnelse.320 Dersom de ulike anførslene kun vurderes isolert, er det en fare for at dommer med flere, men isolert sett mindre viktige feilvurderinger blir opprettholdt, selv om anførslene samlet sett tilsier at domfellelsen kan være gal.321 Det samme gjelder ved vurderingen av om særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, jf. § 392 andre ledd.

I kommisjonens avgjørelser i Baneheia-saken gjøres det i liten grad helhetlige vurderinger av det samlede bevisbildet. Avgjørelsene bærer gjennomgående preg av at de enkelte anførslene vurderes isolert, før det eventuelt gis en kort oppsummering.322 Først i avgjørelsen av den siste gjenåpningsbegjæringen gjør kommisjonen helhetlige vurderinger av det samlede bevisbildet. Kommisjonen klargjør der behovet for å gjøre en samlet bevisvurdering etter straffeprosessloven § 391 nr. 3:

«Selv om det i ettertid er reist tvil ved holdbarheten til enkelte av bevisene, og fremskaffet opplysninger som må anses som ‘nye’ etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, vil vurderingstemaet være om disse er så sterke at de rokker ved det samlede bevisbildet som lagretten har bygget sin avgjørelse av skyldspørsmålet på.»323

12.3.6.4 Konklusjonspregede vurderinger av straffeprosessloven § 392 andre ledd

En generell tendens ved Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser i Baneheia-saken er at det i liten grad gjøres helhetlige vurderinger av det samlede bevisbildet opp mot vilkårene i straffeprosessloven § 392 andre ledd. Etter bestemmelsen kan gjenåpning skje når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

I noen tilfeller vurderes de enkelte anførslene samlet etter både straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd, uten at det fremgår at kommisjonen har gjort en helhetlig vurdering av bevisene i saken, slik § 392 andre ledd forutsetter. Andre ganger fremstår vurderingen av bestemmelsen mer som en kortfattet «avsluttende bemerkning» til sist i avgjørelsen, hvor det pekes på at kommisjonen også har gjort en samlet vurdering etter § 392 andre ledd, og hvor det kort konkluderes med at vilkårene ikke er oppfylt.324 Kommisjonens vurdering av bestemmelsen i de fire første avgjørelsene i Baneheia-saken belyses nærmere i det følgende.

I avgjørelsen 17. juni 2010, som gjaldt Kristiansens første gjenåpningsbegjæring, behandler kommisjonen straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd samlet. Kommisjonen gjør først en isolert vurdering av de enkelte anførslene. Deretter gis følgende oppsummering:

«Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff. Heller ikke gjennom den senere utredning eller gjennom senere fremlagt dokumentasjon fra advokat Klomsæt, foreligger det noe avgjørende nytt.

Etter kommisjonens vurdering foreligger det heller ikke noen særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. En ny analyse av beviskjeden får ikke dommen til å fremstå i et tvilsomt lys.

Etter kommisjonens vurdering fremstår domfeltes begjæring i det vesentlige som en anke over lagmannsrettens bevisbedømmelse. Kommisjonen finner grunn til å vise til det som er sagt innledningsvis om at den ikke er en ordinær rettsmiddelinstans, og kommisjonen kan ikke overprøve domstolens avgjørelse.

Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd er ikke oppfylt.»325

I avgjørelsen 24. september 2010, som gjaldt Kristiansens andre gjenåpningsbegjæring, vurderes straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd adskilt. Kommisjonens vurdering av § 392 andre ledd var som følger:

«Etter kommisjonens vurdering foreligger det ikke ‘særlige forhold’ i denne saken som gjør det tvilsomt om dommen er riktig.»326

I den tredje avgjørelsen 11. desember 2013 gjør kommisjonen – på samme måte som i den første avgjørelsen – først en isolert vurdering av de enkelte anførslene holdt opp mot både straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd.327 Til sist i avgjørelsen gjør kommisjonen en samlet vurdering av anførslene:

«Etter kommisjonens vurdering er begjæringen i det vesentlige en bearbeidelse av tidligere begjæringer og argumentasjon, uten at det er fremkommet noe avgjørende nytt eller anført noen særlige forhold som gir grunnlag for gjenåpning.

Kommisjonen er etter dette kommet til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven §§ 390–392 ikke er oppfylt. Domfeltes anførsler er vurdert. Det hefter ikke forhold ved fagdommere eller lagrettemedlemmer som gjør at de etter loven er utelukket fra dommerstillingen, jf. straffeprosessloven § 390. Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring eller i saken for øvrig foreligger noen nye bevis eller omstendigheter som er egnet til å føre til gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Det kan heller ikke ses at det samlet sett foreligger slike særlige forhold i saken som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.»328

I den fjerde avgjørelsen 9. desember 2014 vurderes straffeprosessloven § 392 adskilt, til sist i avgjørelsen. Kommisjonens vurdering av bestemmelsen lød slik:

«Etter kommisjonslederens vurdering foreligger det ikke i begjæringen eller i saken for øvrig noen særlige forhold – verken hver for seg eller samlet – som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.»329

Begrunnelseskravet for kommisjonens avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet innebærer at kommisjonen må synliggjøre både hvordan de sentrale bevisene og anførslene i saken er vurdert, og hvorfor kommisjonen har konkludert med å gjenåpne eller nekte gjenåpning. Hvor utførlig begrunnelsen skal være, vil bero på sakens kompleksitet og alvorlighetsgrad, og hvor velbegrunnede anførslene i begjæringen fremstår. I alle tilfeller må imidlertid de sentrale bevisene i saken til en viss grad belyses og drøftes konkret.330

Etter utvalgets syn er kommisjonens vurderinger av straffeprosessloven § 392 andre ledd i Baneheia-saken gjennomgående for summarisk begrunnet. Vurderingen fremstår iblant mer som en konklusjon, uten at det gjøres rede for hvordan kommisjonen har vurdert det samlede bevisbildet, og hvorfor det etter kommisjonens syn ikke var «tvilsomt» at domfellelsen av Viggo Kristiansen var korrekt. Sakens alvorlighetsgrad og kompleksiteten i Kristiansens anførsler tilsier at det burde ha vært gitt langt mer utførlige begrunnelser.

12.3.6.5 Oppsummering og konklusjon

Etter utvalgets syn er det flere svakheter ved Gjenopptakelseskommisjonens rettsanvendelse og begrunnelse i avgjørelsene av Viggo Kristiansens gjenåpningsbegjæringer i Baneheia-saken. Dersom kommisjonen hadde vurdert anførslene i tråd med vilkårene og begrunnelseskravet som gjelder, er det etter utvalgets syn mye som taler for at kommisjonen ville ha kommet til at saken skulle gjenåpnes på et tidligere tidspunkt. Som vist i punkt 12.2 mener utvalget at det i alle fall forelå grunnlag for gjenåpning fra tidspunktet da kommisjonen fikk presentert klare opplysninger om at DNA-beviset ikke ga en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, altså ved den tredje begjæringen i 2011. Flertallets vurderinger i den siste avgjørelsen – hvor saken ble gjenåpnet – er i den sammenheng illustrerende.

Etter utvalgets syn er Gjenopptakelseskommisjonens rettsanvendelse dermed en årsak til at Kristiansens sak ikke ble gjenåpnet før etter gjentatte begjæringer.

12.3.7 Svakheter ved regelverk, rutiner og praksis

12.3.7.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om regelverk, rutiner og praksis som gjaldt da Viggo Kristiansens gjenåpningsbegjæringer ble behandlet, var tilfredsstillende. Utvalget skal også vurdere hvilken betydning eventuelle svakheter i rutiner og regelverk hadde for at flere av Kristiansens begjæringer ble avslått.

I punkt 12.3.7.2 drøftes rutiner og praksis hos Gjenopptakelseskommisjonen. Hvilken betydning det har at kommisjonen ikke har hatt tilgang til lyd- og bildeopptak fra forhandlingene i Baneheia-saken, omtales i punkt 12.3.7.3. Betydningen av manglende oversikt og notoritet over spormateriale ved Rettsmedisinsk institutt (i dag OUS) drøftes til sist i punkt 12.3.7.4.

12.3.7.2 Rutiner og praksis hos Gjenopptakelseskommisjonen

Utvalget har i punkt 12.3.2 til 12.3.6 foran pekt på ulike sider ved kommisjonens utredning, bevisvurderinger og rettsanvendelse og hvordan disse har bidratt til at saken ikke ble gjenåpnet før etter gjentatte begjæringer. I dette punktet ser utvalget nærmere på hvordan generelle rutiner og regler om kommisjonens saksbehandling har påvirket avgjørelsene og bidratt til at behandlingen av saken har trukket ut i tid.

Utvalget mener for det første at det var uheldig at samtlige av Kristiansens begjæringer ble behandlet av samme juridiske utreder og samme politifaglige utreder. En slik praksis er uheldig, fordi det kan være vanskelig å møte senere begjæringer med en åpen holdning. Praksisen kan ha bidratt til at de senere begjæringene – med unntak av den siste – ikke ble utredet og vurdert på en tilstrekkelig grundig måte. Utvalget forstår det slik at det har vært ordinær rutine i kommisjonen at samme utreder behandler gjentatte begjæringer i samme sak. Denne praksisen er imidlertid nå endret, delvis på bakgrunn av Baneheia-saken. Endringen bygget på en erkjennelse av at det kan være behov for «friske øyne» i store saker der det fremmes gjentatte begjæringer. Utvalget støtter praksisendringen og anbefaler at den videreføres.331

Etter utvalgets syn må den lange behandlingstiden også ses i sammenheng med mangelfull styring av saken fra kommisjonens side. Det gikk tolv år og fem måneder fra Kristiansen leverte den første gjenåpningsbegjæringen i september 2008, til saken ble gjenåpnet i februar 2021. Den lange behandlingstiden skyldes naturligvis i stor grad at kommisjonen avslo de fire første begjæringene, og at det tok tid å utarbeide nye begjæringer. Den langvarige prosessen har imidlertid til dels også sammenheng med at kommisjonen har brukt lang tid på å behandle flere av begjæringene. Utvalget viser i den sammenheng til at behandlingen av den tredje begjæringen tok nesten to år og seks måneder, og at behandlingen av den femte begjæringen tok hele tre år og åtte måneder. Også behandlingen av den første begjæringen var forholdsvis langvarig, med en behandlingstid på om lag ett år og ni måneder.

Kommisjonen har i den siste avgjørelsen pekt på at den lange saksbehandlingstiden har sammenheng med at partene har vært svært aktive, og at innleggene fra partene videre må undergis kontradiksjon.332 Utvalget er enig i at den omfattende mengden innlegg og motsvar fra partene i dette tilfellet kan ha ført til en viss «vidløftiggjøring» av saken, og at dette har bidratt til at gjenåpningsprosessene har trukket ut i tid. Utvalgets gjennomgang av saksdokumentene viser også at kommisjonen gjorde en del forsøk på å sette frister og fremskynde saksgangen. Det må imidlertid i denne sammenheng ses hen til at kommisjonen ikke etterkom anmodninger om sentrale utredningsskritt. Slik utvalget ser det, var det derfor rimelig at Kristiansens representanter økte sin aktivitet overfor kommisjonen.

Utvalget viser i den forbindelse til at behandlingen av den siste begjæringen i stor grad ble satt på vent i perioden desember 2019 til februar 2021. Som det fremgår av punkt 11.11.3.2, var saken i utgangspunktet klar til avgjørelse i desember 2019. Kommisjonen besluttet imidlertid 12. desember 2019 å innhente en egen sakkyndigvurdering av DNA-beviset. Bakgrunnen for dette var at det til kommisjonsmøtet forelå et utkast til avgjørelse fra sekretariatet hvor det ble foreslått å nekte gjenåpning. At begjæringen likevel ble innvilget, skyldes at ett av kommisjonsmedlemmene ønsket å ta dissens og gjenåpne saken, og at flere medlemmer var usikre. Ettersom det ikke ble enighet blant medlemmene om utfallet, ble det besluttet ytterligere utredning om DNA-beviset. Utvalget bemerker at denne forsinkelsen kunne ha vært unngått dersom kommisjonen hadde innhentet sakkyndigvurderinger av DNA-beviset på et tidligere tidspunkt. Da kommisjonen besluttet å oppnevne den sakkyndige, hadde behandlingen av begjæringen allerede pågått i to og et halvt år. Dette førte altså til at avgjørelsen av saken ble forsinket med ytterligere ett år og tre måneder.

Utvalget viser også til sine merknader i punkt 11.8.2.5 til at Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring ble stilt i bero i perioden 22. desember 2011 til 18. januar 2013. Dette innebar en «liggetid» på over ett år. Etter utvalgets syn var det ikke nødvendigvis grunn til å forstå Klomsæts henvendelse slik at han ønsket en fullstendig stans i saksbehandlingen. Det var vel så naturlig å forstå henvendelsen slik at Klomsæt ville forsikre seg om at kommisjonen ikke tok saken opp til avgjørelse før Spesialenheten for politisakers avgjørelse forelå. En mer aktiv styring av saksbehandlingen fra kommisjonens side, med større vekt på planlegging og rask fremdrift, ville trolig ha avdekket dette.

Generelt mener utvalget at det er visse mangler ved kommisjonens rutiner når det gjelder planlegging og fremdrift i gjenåpningssaken. I utvalgets delutredning om gjenåpningssystemet foreslås det å innføre nye lovfestede virkemidler for aktiv saksstyring av gjenåpningssaken,333 og det anbefales at kommisjonen etablerer generelle interne frister for sin saksavvikling.334 Utover å redusere saksbehandlingstidene tar forslagene sikte på å skape en mer transparent, effektiv og forutsigbar saksbehandling.

12.3.7.3 Manglende lyd- og bildeopptak fra rettssakene

Verken forhandlingene i byrettens eller lagmannsrettens behandling av Baneheia-saken ble dokumentert gjennom lyd- og bildeopptak. Dette var i samsvar med regelverket som gjaldt den gang.335 Inntil nylig har kun et helt begrenset antall norske straffesaker blitt dokumentert på denne måten.336

Det er grunn til å anta at lyd- og bildeopptak fra forhandlingene ville hatt betydning for kommisjonens vurdering av Viggo Kristiansens begjæringer på flere måter, se også punkt 13.7.5. Et sentralt spørsmål i gjenåpningsprosessen var om den DNA-sakkyndige i retten ga uttrykk for at det forelå sikre bevis for to gjerningsmenn, og i hvilken utstrekning mulige feilkilder og kontaminasjonsrisiko ble berørt under rettsforhandlingene. Også måten telebeviset ble fremstilt på i retten, var et sentralt spørsmål.

Opplysninger om rettens opprinnelige bevisføring er i gjenåpningssammenheng avgjørende for å ta stilling til om anførslene presentert av domfelte – for eksempel gjennom en sakkyndigvurdering – er å anse som «nye» bevis eller omstendigheter i lovens forstand, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Videre er det naturligvis nødvendig å ha informasjon om det opprinnelige bevisbildet for å ta stilling til om nye bevis er egnet til å føre til frifinnelse, jf. samme bestemmelse, eller om det for øvrig er «tvilsomt om dommen er riktig», jf. straffeprosessloven § 392 andre ledd.

Grunnet manglende lyd- og bildeopptak fra forhandlingene vil kommisjonen normalt være nødt til å basere sin vurdering på skriftlig dokumentasjon, som rettsboken, opprinnelige sakkyndigerklæringer mv. Ved behandlingen av Kristiansens siste gjenåpningsbegjæring benyttet kommisjonen i stor grad en rekke avisoppslag fra tiden da saken gikk for domstolene, for å vurdere hva som ble sagt og ført om telebeviset og DNA-beviset i forhandlingene. Det sier seg selv at dette er betenkelig, særlig når det gjelder tekniske forhold som DNA, hvor risikoen for misforståelser og feiloppfatninger er overhengende. Opptak ville til sammenligning ha gitt sikker informasjon om bevisføringen i retten.

Mangelen på lyd- og bildeopptak fra forhandlingene kan etter utvalgets syn ha bidratt til at kommisjonen ikke på et tidligere tidspunkt oppfattet de sentrale spørsmålene om DNA-beviset og behovet for ny utredning i den forbindelse. Lyd- og bildeopptak ville også kunne gjort det enklere å forstå betydningen av telebeviset og i hvilken grad dette talte mot at Kristiansen kunne ha vært på åstedet i det aktuelle tidsrommet.

Reglene om lyd- og bildeopptak av straffesaker er nærmere drøftet i punkt 13.7.5. Som utvalget påpeker der, er det positivt at straffeprosessloven siden 2018 oppstiller en opptaksplikt for domstolene. Utvalget understreker samtidig at nødvendig finansering må komme på plass, slik at plikten blir reell. Målet bør være at det gjøres opptak av hoved- og ankeforhandlingen i alle straffesaker, noe som innebærer at så å si samtlige rettsaler som er i bruk, må ha nødvendig utstyr. Utvalget tar videre til orde for at hovedregelen bør være at det tas opptak av alle deler av forhandlingene, også aktors innledningsforedrag og partenes prosedyreinnlegg. Opptakene bør oppbevares så lenge at de kan brukes i forbindelse med en eventuell begjæring om gjenåpning.

12.3.7.4 Rutiner og praksis ved Rettsmedisinsk institutt

Som nevnt i punkt 11.3.2.5 og 11.3.2.10 ga Rettsmedisinsk institutt (RMI) sommeren 2009 uriktige opplysninger til advokat Sigurd Klomsæt om at spormaterialet fra Baneheia-saken var returnert til politiet og destruert. Våren 2010 gjenfant RMI likevel 199 DNA-ekstrakter fra Baneheia-saken. Det originale prøvematerialet som befant seg i de såkalte forprøvingsrørene, ble først gjenfunnet og analysert i 2021, etter at Kristiansens sak var gjenåpnet. Utvalget har fått opplyst at ny ekstraksjon og analyse fra dette materialet kunne gitt vellykkede resultater på et langt tidligere tidspunkt enn i 2021 – sannsynligvis allerede i 2010 og i alle fall i 2013.

Oslo universitetssykehus (OUS) og Universitetet i Basel påviste i 2021 og 2022 en Y-profil sammenfallende med Jan Helge Andersen i prøve C-25, uten noen tilblanding som kunne knyttes til Kristiansen.337 Et resultat fra prøve C-25 som impliserte kun Andersen, ville etter utvalgets syn vært et nytt bevis av vesentlig betydning for gjenåpningsspørsmålet. At RMI ikke hadde oversikt over det fullstendige spormaterialet som var i behold fra Baneheia-saken, kan derfor ha vært en medvirkende årsak til at Kristiansens gjenåpningsbegjæringer ikke ble tatt til følge før i 2021.

Det er holdepunkter for at manglende oversikt og notoritet over spormateriale ved RMI/OUS har vært et problem i andre saker hvor det er aktuelt å utføre nye undersøkelser. I punkt 13.9.5 har utvalget foreslått at OUS utarbeider detaljerte rutiner og retningslinjer som ivaretar hensynene til notoritet, sporbarhet og tilgjengelighet på en bedre måte enn i dag. Det foreslås også at OUS gjennomgår samtlige oppbevaringsrom, frysere mv. for å få oversikt over materiale som er i behold.

12.3.8 Oppsummering

Som nevnt i punkt 12.2 mener utvalget at grunnlaget for gjenåpning klart forelå ved innleveringen av Viggo Kristiansens tredje gjenåpningsbegjæring i juni 2011. Begjæringen var foranlediget av rapporter fra Forensic Science Services (FSS) og GENA som formidlet i klartekst hvorfor rettens slutninger om DNA-bevisene ikke var holdbare, og hvorfor premisset om at det måtte ha vært to gjerningsmenn, derfor var usikkert. Kristiansens sak ble likevel først gjenåpnet i februar 2021.

Utvalgets syn på årsakene til at gjenåpning først skjedde etter lang tid og gjentatte begjæringer, kan sammenfattes slik:

Den viktigste grunnen til at det tok lang tid før Kristiansens gjenåpningsbegjæring ble tatt til følge, er at kommisjonen ikke tok konkret stilling til holdbarheten av den dømmende retts slutninger om de opprinnelige DNA-bevisene før i 2021. Kommisjonens mangelfulle vurdering av dette spørsmålet har etter utvalgets syn sammenheng med flere forhold: Som vist mener utvalget at kommisjonen på flere punkter ikke overholdt utredningsplikten. Dersom kommisjonen tidligere hadde gjort undersøkelsene som var nødvendige, ville også vurderingene trolig ha vært annerledes.

Også kommisjonens praktisering av gjenåpningsvilkårene og utformingen av avgjørelsene – særlig med tanke på fremstillingen av partenes anførsler – kan etter utvalgets syn ha bidratt til at kommisjonen ikke tidligere gjorde mer konkrete vurderinger av DNA-bevisene. Avgjørelsene bærer preg av at Kristiansens anførsler i liten grad omtales og utdypes med kommisjonens egne ord, slik at det er vanskelig å vite om kommisjonen har forstått innholdet i argumentasjonen. Kommisjonens vurderinger av om vilkårene for gjenåpning er oppfylt, er i stor grad også preget av sitater fra domsavgjørelsene eller bemerkninger om at retten opprinnelig tok stilling til det aktuelle spørsmålet. Med unntak av den siste avgjørelsen er det få eksempler på at kommisjonen har gjort konkrete og selvstendige vurderinger av Kristiansens anførsler sett i lys av det samlede bevisbildet, slik gjenåpningsvilkårene krever. Enkelte uheldig formulerte uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon kan videre ha bidratt til at kommisjonen fikk en uriktig forståelse av DNA-bevisene.

Etter utvalgets syn kan svakheter ved regelverk, rutiner og praksis også ha medvirket til at saken ikke ble gjenåpnet tidligere. Dette gjelder blant annet rutinene for oppbevaring av spormateriale ved Rettsmedisinsk institutt og Gjenopptakelseskommisjonens tidligere praksis om at gjentatte begjæringer i samme sak ble behandlet av samme utreder. Hadde det eksistert lyd- og bildeopptak fra rettssakene i 2001 og 2002, ville det også gitt et atskillig bedre grunnlag for å behandle Kristiansens gjenåpningsbegjæringer, herunder anførslene som knyttet seg til sakens DNA-beviser.

12.4 Nærmere om enkelte sider ved påtalemyndighetens håndtering

12.4.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende drøfte enkelte sider ved påtalemyndighetens håndtering av gjenåpningsprosessen i Baneheia-saken. Det følger av mandatet at granskningen også omfatter påtalemyndighetens rolle.

Agder politidistrikts håndtering av voldtektsanmeldelsen av Jan Helge Andersen i 2009 er tema i punkt 12.4.2. I punkt 12.4.3 vurderer utvalget Agder statsadvokatembeters tilsvar til Viggo Kristiansens femte gjenåpningsbegjæring. I punkt 12.4.5 vurderes til sist påtalemyndighetens håndtering av et krav om dokumentinnsyn fra Kristiansen.

12.4.2 Voldtektsanmeldelsen mot Jan Helge Andersen i 2009

I juni 2021 mottok Oslo politidistrikt – som etterforsket Baneheia-saken etter at Viggo Kristiansens sak ble gjenåpnet av Gjenopptakelseskommisjonen februar samme år – et tips om at Jan Helge Andersen skulle ha begått et overgrep mot en navngitt person. Politiet undersøkte opplysningene, men kunne ikke finne tilgjengelig informasjon som belyste tipset. Ved nye søk i oktober 2021 fant Oslo politidistrikt ut at Andersen i 2009 ble anmeldt for seksuell omgang med barn under 14 år, jf. straffeloven (1902) § 195. Saken var skjermet, og Oslo politidistrikt hadde ikke tilgang til sakens detaljer. Den 22. oktober 2021 ba de Agder politidistrikt om tilgang til saken.

Det viste seg at Andersen i 2009 – mens Kristiansens første gjenåpningsbegjæring var under behandling hos Gjenopptakelseskommisjonen – ble anmeldt for en voldtekt som skal ha funnet sted forut for drapene i Baneheia. Anmeldelsen ble inngitt 6. april 2009 og gjaldt en voldtekt som ifølge anmelder ble begått av Andersen da han var 13 år. Anmelder var selv 11 år på gjerningstidspunktet.

Saken ble etterforsket av Agder politidistrikt. Foruten avhøret av anmelder ble det tatt avhør av Andersen og innhentet flere legeerklæringer. Påtaleansvarlig jurist på saken var Ingrid Thorsen. Thorsen har vært samboer med Arne Pedersen, tidligere etterforskningsleder for Baneheia-saken, siden 1993, og de ble ektefeller i 2009.338 Arne Pedersen var i 2009 sjef for felles kriminalenhet i Agder politidistrikt.339

Saken ble henlagt i november 2009 fordi Andersen, ifølge anmelders beskrivelse, var under den kriminelle lavalder på gjerningstidspunktet. Erstatningsnemnda for voldsofre tilkjente 19. mars 2013 anmelderen 200 000 kroner i voldsoffererstatning, da nemnda fant det «klart sannsynliggjort» at vedkommende hadde vært utsatt for en handling som ga rett til slik erstatning.340

Saken ble skjermet i politiets saksbehandlingssystem Basisløsninger (BL),341 i tråd med Agder politidistrikts gjeldende rutiner på dette tidspunktet. Det fremgikk av en straffesaksinstruks gjeldende fra 2003 at seksuelle overgrepssaker «skal skjermes».342 Det var ikke instruksfestet at skjermingen skulle oppheves når saken var avsluttet,343 og skjermingen ble ikke opphevet etter at saken var påtaleavgjort og skulle arkiveres.344

Saken ble ikke gjort kjent for Gjenopptakelseskommisjonen, verken i 2009 eller i forbindelse med behandlingen av senere gjenåpningsbegjæringer. Heller ikke Agder statsadvokatembeter var kjent med anmeldelsen.

Etter utvalgets syn hadde anmeldelsen klar relevans for gjenåpningsprosessen i Viggo Kristiansens sak, og det var svært uheldig at den ikke ble formidlet til Agder statsadvokatembeter og til Gjenopptakelseskommisjonen. Hvis anklagen stemte, innebar det at Andersen hadde en historikk knyttet til seksuallovbrudd som ikke var kjent fra tidligere. I byrettens dom fikk det derimot betydning i bevisvurderingen at Kristiansen tidligere hadde forgrepet seg på barn. Det er grunn til å tro at dette også ble tillagt vekt av lagretten da Kristiansen ble domfelt i lagmannsretten.

Etter utvalgets syn var det også relevant for gjenåpningsspørsmålet at Andersen angivelig skulle ha skyldt på to venner for overgrepet, hvorav den ene var Kristiansen:

«Fornærmede sier at da overgrepet var over, opplyste mistenkte at han var blitt truet av noen på skolen til å utføre det. Mistenkte nærmest skrek til [fornærmede] at det var en fra skolen som heter […] som hadde truet han, og han sa også at Viggo Kristiansen skulle sjekke at siktede utførte overgrepet.»345

Oppdagelsen av anmeldelsen i oktober 2021 ledet til en etterforskning hos Spesialenheten for politisaker som pågikk fra juni til oktober 2022. I det følgende gjengis de mest sentrale opplysningene som fremkom under etterforskningen.

Agder politidistrikt ba 7. juni 2022 Spesialenheten for politisaker vurdere om det var grunnlag for etterforskning av politidistriktet eller noen av dets ansatte. I anmeldelsen ble det vist til at det hadde fremkommet informasjon i media med sterk kritikk av Agder politidistrikt og ansatte der.346

Spesialenheten iverksatte etterforskning mot tidligere kriminalsjef Pedersen og Agder politidistrikt, med sikte på å avklare om straffeloven §§ 171 eller 172 om tjenestefeil hadde blitt overtrådt. Spesialenheten vurderte om Pedersen eller politidistriktet kunne straffes for at den aktuelle saken som ble anmeldt i 2009, ikke ble brakt til statsadvokatens og Gjenopptakelseskommisjonens kunnskap.347

Sentralt i etterforskningen sto også omtalen av Andersen i statsadvokatens tilsvar 15. mai 2019 til den femte gjenåpningsbegjæringen. Denne omtalen bygget, som nevnt nedenfor i punkt 12.4.3, på Agder politidistrikts innstilling 20. mars 2019. Flere steder i tilsvaret er det gitt uttrykk for at Andersen ikke hadde noen historikk med seksuallovbrudd. For eksempel står det:

«Det foreligger ingen opplysninger om at Andersen tidligere har forgrepet seg verken mot voksne eller barn, eller at han har opptrådt truende eller voldelig. Han er heller ikke omtalt av noen som aggressiv, seksuelt utagerende eller som spesielt opptatt av mindreårige barn.»348

Videre står det:

«Det er også en meget viktig del av bevisbildet at Jan Helge Andersen ikke hadde tilsvarende utagerende og seksualisert adferd eller slet med tilsvarende psykiske og sterkt adferdsmessige problemer som Kristiansen. Dette dokumenteres både i etterforskningsdokumentene, gjennom vitneførselen i de to rettsinstansene og i de rettspsykiatriske erklæringene.»349

Sett i lys av anmeldelsen av Andersen fra 2009 var disse opplysningene uriktige og mangelfulle. Som det fremgår av punkt 12.4.3, ble innstillingen fra Agder politidistrikt i stor grad utarbeidet av Pedersen selv. På denne bakgrunn ble det etterforsket om Pedersen var klar over anmeldelsen fra 2009. Det var grunn til å undersøke om Pedersen fikk vite om anmeldelsen i 2009 eller senere, enten gjennom sin stilling som sjef for felles kriminalenhet i Agder politidistrikt eller gjennom sin ektefelle Ingrid Thorsen, som var påtaleansvarlig jurist på saken.

I avhør 27. juni 2022 forklarte Pedersen at han ble kjent med anmeldelsen først i 2022, da den ble omtalt i mediene.350

I Spesialenhetens påtalevedtak 26. oktober 2022 fremgår følgende om inngivelsen av anmeldelsen og hva Pedersen, ifølge etterforskeren som tok imot anmeldelsen, skal ha fått vite i den sammenheng:

«Som omtalt ovenfor ble etterforsker Anita Kleveland kontaktet av [anmelder] i 2009, og det ble avtalt at [anmelder] skulle komme tilbake en annen dag for å avgi forklaring. Kleveland sa i Spesialenhetens avhør at hun tenkte ‘hva nå’, ettersom hun hadde jobbet med Baneheia-saken tidligere. Kleveland forklarte at hun da kontaktet Arne Pedersen. Dette var ikke en lang samtale, og Kleveland kan ikke huske det detaljert. Samtalen handlet om at [anmelder] ville anmelde han [Andersen] for voldtekt og om at hun spurte Pedersen om det var noe i veien for at hun tok imot anmeldelsen. Kleveland forklarte:

‘Kleveland gikk inn til Arne Pedersen som da var krimsjef og leder påtale i Agder politidistrikt.

Kleveland fortalte til Pedersen at [anmelder] ønsket anmelde Andersen for voldtekt. Pedersen sa at Kleveland kunne ta imot anmeldelsen og at anmeldelsen skulle leveres til han så snart den var ferdig.

Kleveland tok opp anmeldelsen fra [anmelder] og etter at den var ferdig gjennomlest, så leverte hun denne til Pedersen, på hans kontor. Etter dette hadde Kleveland lite befatning med saken. Hun mener å huske at det var noen bistandsanmodning til avhør av Andersen og det er mulig hun leste avhøret, men hun er ikke sikker.’

Det var en papirutgave av anmeldelsen som Kleveland leverte til ham, dette ble gjort da Pedersen var på kontoret. På spørsmål om hvorfor Pedersen ønsket anmeldelsen, forklarte Kleveland at hun oppfattet det som at han ville oversende den til statsadvokaten, noe hun selv hadde tenkt var fornuftig. Anita Kleveland ble overrasket over at Arne Pedersen i et intervju i 2022 har sagt at han ikke var klar over saken fra 2009, og dette gjorde at hun 23. mai 2022 kontaktet visepolitimester Arne Sundvoll.»351

Pedersen ble foreholdt disse opplysningene i avhør 1. juli 2022, og han avga en tilleggsforklaring til Spesialenheten 7. juli 2022. Pedersen ga uttrykk for at det etterforskeren hadde forklart, var fullstendig ukjent for ham.352 Pedersen uttalte i avhøret:

«Han har prøvd å se om dette er noe han kan ha glemt, men klarer ikke erindre. Og hvis det hadde vært at han husket det Anita har forklart så ville han selvfølgelig sagt det i avhør hos Spesialenheten.

Pedersen har ikke noen forklaring på hva som kan ha skjedd og kan kun spekulere om hvorfor han ikke erindrer, noe han helst ikke ønsker gjøre, men det kan være flere grunner.

Han satt ofte med åpen dør og alle ansatte kunne komme innom kontoret, dette og for at ansatte som blitt sendt av sine ledere kunne avklare ting med han. Mulig han kan ha misoppfattet noe i Anitas kommunikasjon at han derfor ikke lagt vekt på det eller husker det.

Mulig han der og da i 2009 ikke fikk med seg helt hva saken handlet om da hun kom på kontoret. Han skjønner heller ikke hvorfor han ville be Anita om å komme inn til kontoret med kopi av avhør. Hvis han hadde bedt om noe slik så ville det være naturlig å få all dokumentasjon i saken.»353

I påtalevedtaket fremgår det videre at Pedersens ektefelle Ingrid Thorsen, som altså var påtaleansvarlig jurist på saken, behandlet denne saken på samme måte som andre saker med gjerningsperson under 15 år, det vil si med begrenset etterforskning. Det fremgår at hun antok at saken var oppe på saksmøte, og at det ble lagt til grunn opplysninger i anmeldelsen om at Andersen var under 15 år da overgrepet skal ha skjedd.354

Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt Thorsen hadde snakket med Pedersen om saken, heter det i Spesialenhetens påtalevedtak:

«Thorsen sa i avhøret at hun ikke snakket om 2009-saken med sin mann Arne Pedersen. Thorsen og Pedersen jobbet på samme sted gjennom mange år, og hun sa at de to har hatt et bevisst ryddig forhold til dette. Hun kunne gå inn til han i tjenestesammenheng, men saksrelatert har hun forholdt seg til sin påtaleleder. Det har ikke vært naturlig eller riktig for henne å ta opp konkrete saker med Pedersen. Thorsen presiserte at de to har prøvd å skille veldig på privat og arbeidsliv for å ha et fungerende liv. Pedersen var engasjert med jobbrelaterte saker på fritiden og var tilgjengelig, men de to snakket da ikke sak.

Også Pedersen forklarte at de hadde en ordning om at de to ikke kan diskutere saker, og at hun må forholde seg til sin påtaleleder om dette. Pedersen har forklart at hans ektefelle Ingrid Thorsen ikke har nevnt 2009-saken for ham.»355

Foruten å gjennomføre avhør innhentet Spesialenheten omfattende dokumentasjon. Det ble videre gjennomført undersøkelser av hendelseshistorikk, blant annet av hvordan den aktuelle saken hadde blitt skjermet i saksbehandlingssystemet BL.

Straffeforfølgningen mot både Pedersen og Agder politidistrikt ble henlagt 26. oktober 2022 fordi intet straffbart forhold ble ansett bevist.356 Den 27. oktober 2022 påklaget Kristiansen vedtaket. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen 2. februar 2023.357

Riksadvokaten fremhevet at unnlatelsen av å opplyse om anmeldelsen mot Andersen var en så alvorlig feil at forholdet objektivt sett måtte anses som en tjenestefeil som rammes av straffeloven § 171 eller § 172. Straffansvar var imidlertid betinget av at Pedersen hadde utvist skyld – det vil si forsett eller uaktsomhet.

Riksadvokaten vurderte først om det var bevismessig grunnlag for at Pedersen forsettlig unnlot å nevne saken fra 2009. Riksadvokaten uttalte at det var vanskelig å danne seg et klart bilde av hva Pedersen visste i 2009. Det var ikke grunn til å betvile etterforskerens forklaring om at hun informerte Pedersen om anklagen mot Andersen og senere overleverte en kopi av anmeldelsen. Samtidig var det ikke klare holdepunkter for at Pedersen satte seg grundig inn i saken, eller at han fikk nærmere kunnskap om den på et senere tidspunkt.358 Det var heller ikke fremskaffet opplysninger som tilsa at Pedersen hadde en særlig sentral rolle i forbindelse med behandlingen av Kristiansens tidligere gjenåpningsbegjæringer. Etterforskningen hadde heller ikke fremskaffet opplysninger som motbeviste et vitnes forklaring om at det berodde på en administrativ feil at saken var blitt registrert på Pedersens brukeridentitet i BL, og at han mest sannsynlig ikke hadde hatt den fysiske saksmappen tilgjengelig. Ut fra BL-loggen hadde ikke Pedersen åpnet saken.

På denne bakgrunn konkluderte riksadvokaten med at det ikke var grunnlag for å straffe Pedersen for forsettlig overtredelse av straffeloven § 171:

«Etter riksadvokatens syn er det, ut fra de nevnte forhold, ikke bevist ut over enhver rimelig tvil at Pedersen forsettlig unnlot å nevne saken mot Jan Helge Andersen da Pedersen bistod med utarbeidelsen av politiets merknader til den siste gjenåpningsbegjæringen. Man kan ikke utelukke at Pedersen ikke nevnte dette forholdet på grunn av en forglemmelse. Riksadvokaten viser til at det ikke er godtgjort at Pedersen fikk inngående kjennskap til innholdet i anmeldelsen, verken i 2009 eller senere, og at saken heller ikke angikk de mest sentrale bevisspørsmålene som Kristiansens siste gjenåpningsbegjæring reiste.»359

Etter riksadvokatens syn kunne forglemmelsen heller ikke medføre ansvar for grovt uaktsom overtredelse etter straffeloven § 172:

«Terskelen for å konstatere slik uaktsomhet er høy – det må foreligge en ‘svært klanderverdig’ opptreden som gir grunnlag for ‘sterk bebreidelse’, jf. straffeloven § 23 annet ledd. Sett hen til uklarheten rundt hva Pedersen fikk med seg om anmeldelsen av Andersen i 2009, tiden som hadde gått frem til Kristiansens siste gjenåpningsbegjæring ble innlevert i 2017, og anmeldelsens relativt perifere tilknytning til de spørsmålene som begjæringen reiste, er ikke den høye terskelen for å konstatere grov uaktsomhet passert i vår sak.»360

Riksadvokaten kom til at det heller ikke var grunnlag for å ilegge Agder politidistrikt foretaksstraff, jf. straffeloven §§ 27 og 28. Riksadvokaten tiltrådte Spesialenhetens vurdering om at Agder politidistrikts tidligere praksis med å arkivere saker med skjermet status var «svært uheldig», men kunne vanskelig se at svakhetene ved skjermingsrutinene skulle gi grunnlag for straff mot politidistriktet for håndteringen av gjenåpningsbegjæringen – ca. 10 år etter at det var besluttet skjerming av den aktuelle saken.

Etter riksadvokatens syn var det også uheldig at det ikke ble gjort søk i politiets straffesaksregister STRASAK på Andersen i forbindelse med den siste gjenåpningsbegjæringen. Slike søk ville ha avdekket anmeldelsen fra 2009, ettersom det ikke forelå tilsvarende skjerming av opplysninger i STRASAK. Vurderinger av forhold som kunne tilsi at Andersen var en moduskandidat, inngikk i det materialet som politiet oversendte til statsadvokaten. Dette talte for at det burde ha vært gjort oppdaterte undersøkelser av om det var registrert saker på Andersen som ikke hadde blitt fanget opp tidligere.

Ettersom den vesentligste årsaken til at det ble gitt ufullstendige og uriktige opplysninger til statsadvokaten, lå langt tilbake i tid, var det etter riksadvokaten syn ikke grunnlag for å konstatere at vilkårene i straffeloven § 27 var oppfylt. Tidsforløpet og den senere endringen av skjermingsrutinene tilsa under enhver omstendighet at det ikke var behov for å reagere med foretaksstraff, jf. straffeloven § 28.

Utvalget tar til etterretning Spesialenhetens og riksadvokatens vurdering om at forholdet ikke utgjorde en straffbar tjenestefeil.361 Uavhengig av dette mener utvalget at det var uheldig at påtalemyndigheten formulerte seg slik den gjorde i tilsvaret til den siste gjenåpningsbegjæringen. Det ble ikke uttrykt tvil, og det ble heller ikke tatt noen forbehold. Uttalelsen indikerte at påtalemyndigheten hadde positiv kunnskap om at det ikke forelå opplysninger om at Andersen tidligere hadde forgrepet seg verken mot voksne eller barn, noe som ikke var tilfellet. Før påtalemyndigheten uttalte seg om spørsmålet på den måten som ble gjort, burde det vært foretatt enkle undersøkelser av om det var registrert saker på Andersen, også i form av søk i STRASAK.

12.4.3 Agder statsadvokatembeters tilsvar til den femte gjenåpningsbegjæringen

Som beskrevet i punkt 11.11.3.4, innga Agder statsadvokatembeter 15. mai 2019 tilsvar til den femte gjenåpningsbegjæringen.362 Tilsvaret bygget på en innstilling fra Agder politidistrikt 20. mars 2019.363 Statsadvokaten viste til innstillingen i sin helhet og refererte store deler av den i sitt tilsvar, med egne presiseringer i fet skrift. Agder statsadvokatembeter ba om at begjæringen ikke ble tatt til følge.

I ettertid har det vist seg at Agder politidistrikts innstilling, og dermed det meste av statsadvokatens tilsvar, i det vesentlige var skrevet av Arne Pedersen. Pedersen var i sin tid påtalefaglig etterforskningsleder i Baneheia-saken. I 2019 var han pensjonist. Agder statsadvokatembeter var klar over at Agder politidistrikt engasjerte Arne Pedersen til å gjennomgå bevisene. Gjenopptakelseskommisjonen fikk derimot ikke vite om Pedersens involvering.

Bakgrunnen for at Agder politidistrikt engasjerte Pedersen, var at ingen i Agder politidistrikt hadde god kunnskap om Baneheia-saken i 2018/2019. Utvalget er kjent med at Agder politidistrikt hadde en presset ressurssituasjon. Grunnet ressurssituasjonen ble det sett på som en umulig oppgave å nedsette et team som – uten forkunnskaper – ville måtte bruke betydelig tid på å behandle Kristiansens gjenåpningssak.

Etter utvalgets syn er det flere uheldige sider ved statsadvokatens tilsvar. For det første vil utvalget påpeke at det innledningsvis i tilsvaret fremgår at de to statsadvokatene som hadde ansvaret for behandlingen av Kristiansens femte gjenåpningsbegjæring – Erik Erland Holmen og Jan Tallaksen – ikke tidligere hadde satt seg grundig inn i saken. Dette kunne gi inntrykk av at gjenåpningssaken ble behandlet med objektivitet og avstand til den opprinnelige etterforskningen. I lys av Pedersens sentrale rolle i arbeidet med grunnlaget for tilsvaret ble denne bemerkningen etter utvalgets syn misvisende:

«Ved Agder statsadvokatembeter er det statsadvokat Jan Tallaksen og undertegnede som har arbeidet med gjennomgang av saksdokumenter og begjæring. Det var førstestatsadvokat Edward Dahl som var aktor i både byretten og lagmannsretten i Baneheiasaken, og verken Tallaksen eller undertegnede har tidligere satt oss grundig inn i saken.»364

For det andre benyttes det i innstillingen flere uttrykk og språklige vendinger som samlet sett etterlater et inntrykk av at påtalemyndigheten ikke har behandlet domfeltes anførsler så saklig og objektivt som ønskelig. Språket er gjennomgående ladet og mange steder unyansert. Tonen er generelt polemisk og lite nøktern. Agder statsadvokatembeters egne merknader i tilsvaret er isolert sett noe mer avdempede i formen enn innstillingen fra Agder politidistrikt. På grunn av den fremgangsmåten som er valgt, der statsadvokaten viser til innstillingen i sin helhet, videreføres imidlertid svakhetene med hensyn til form og innhold fra innstillingen til tilsvaret.

Som et eksempel vil utvalget peke på bruken av bastante formuleringer som «garanti for at han lyver» og «løgn», som blant annet fremgår i følgende passasje:

«Alene det faktum at begge var i Baneheia i det kritiske tidsrommet denne fredagen er i seg selv en garanti for at han [Kristiansen] lyver når han hevder at han tok feil av de to kveldene. […]

Problemet for Kristiansen er allerede nå at observasjon som vitnet Rødsvik formidlet til politiet fører til at det oppkonstruerte alibiet for hans del begynner å rakne. Noe annet motiv for å endre forklaringen finnes ikke. […] Dersom Kristiansen ikke hadde vært den andre gjerningspersonen hadde det derfor ikke vært nødvendig for han å prøve å bortforklare sine tidligere benektelser med en ny løgn.»365

Et annet eksempel på slike unyanserte formuleringer er omtalen av at Kristiansen inviterte vitnene Espen Bakke og Eivind Loland på besøk til seg kvelden 19. mai 2000:

«Kristiansen inviterer dem altså til å komme over på besøk rett etter at han og Andersen hadde kommet tilbake fra Baneheia etter ugjerningene. Noen annen plausibel forklaring på at dette er motivert ut ifra behovet for å styrke et oppkonstruert alibi, er det ikke mulig å se.»366

Det brukes også sterke ord om det forhold at Kristiansen fastholdt at Andersen kom hjem til ham 19. mai 2000 kl. 19.30:

«Det blir derfor både selvmotsigende og meningsløst å holde fast ved dette avtalte tidspunktet i alibiet, og det er bare Kristiansen som gjerningsperson som har behov for løgnen.»367

Utvalget bemerker at også Kristiansens forsvarere tidvis har uttrykt seg skarpt og forholdsvis bastant i forbindelse med gjenåpningsprosessen. Kravene til objektivitet med hensyn til form og innhold må imidlertid ivaretas av påtalemyndigheten, også i tilfeller hvor domfelte eller domfeltes advokat legger seg på en konfronterende linje.

For det tredje har utvalget merket seg at tilsvaret er relativt kortfattet om sakens sentrale problemstillinger. Vurderingstemaet ved gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er om det foreligger en ny omstendighet eller et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. De sentrale anførslene i gjenåpningsbegjæringen var knyttet til DNA, teledata og Andersens forklaring. Tilsvaret behandler i liten grad de anførte forholdene og vilkårene for gjenåpning. Store deler av uttalelsen – 41 av 55 sider – vies derimot til Kristiansens karakter og indisier av varierende vekt.

For det fjerde vil utvalget peke på at det flere steder i tilsvaret gis positivt uriktige opplysninger om faktiske forhold. Det kanskje mest alvorlige eksemplet på dette er uttalelsen om at det ikke fantes opplysninger som tilsa at Andersen hadde en historikk med seksuallovbrudd. De aktuelle uttalelsene er gjengitt i punkt 12.4.2 foran. Som det fremgår der, er utvalget kritisk til at påtalemyndigheten uttalte seg så bastant om dette spørsmålet, uten at det først ble foretatt nærmere undersøkelser.

Et annet eksempel på at det gis uriktige opplysninger, samtidig som formen ikke er så nøktern som ønskelig, er følgende omtale av Kristiansens forklaring:

«Videre i avhøret hevder Kristiansen at han hadde ‘glemt’ at han hadde vært i Baneheia om kvelden 19.mai – til tross for at han meget bestemt hadde nektet for å ha vært der både under rundspørringen 22. mai og i alibiavhøret 4. juni. Han prøver så å bortforklare og ufarliggjøre ‘forglemmelsen’ med at han trodde de hadde møtt Rødsvik kvelden før. Han ‘glemmer’ også at han i forrige avhør hadde sagt at han ikke visste om Andersen hadde vært i Baneheia før han kom på besøk. Han sier heller ikke noe her om at han denne kvelden hevdet å ha låst seg ute fra bua si, og at han derfor skal ha syklet inn i Baneheia for å treffe Andersen for å låne hans nøkler til å åpne bua.»368

Det er ikke korrekt at Kristiansen «meget bestemt hadde nektet» for å ha vært i Baneheia under rundspørringen. Ut fra rundspørringsskjemaet fremkommer det ikke at Kristiansen fikk spørsmål om han var i Baneheia, se nærmere i punkt 3.5.3. Det fremgår heller ikke av avhørsprotokollen fra avhøret 4. juni 2000 at Kristiansen skal ha nektet å svare på spørsmål om han var i Baneheia 19. mai 2000, se punkt 3.5.4.1. På dette tidspunktet hadde ikke politiet grunn til å mistenke at Kristiansen hadde vært i eller ved Baneheia fredag 19. mai 2000. Denne mistanken oppsto først i juli samme år etter avhør av Leonard Hovden, jf. punkt 3.5.9.

Et ytterligere eksempel på at det gis uriktige opplysninger i tilsvaret, fremgår under omtalen av Andersens troverdighet:

«Det kan være flere grunner til at Andersen ikke husker eller ønsker å huske at det var den minste jenta han forgrep seg på. Han holdt jo også sin egen deltagelse i overgrepene for seg selv inntil han tok initiativ for å forklare seg om temaet i avhør 26.10.00. Men uansett hva Sjødin hevder gjennom sine angrep på etterforskningsledelsen og Andersens troverdighet, så kan følgende faktum legges til grunn: Forklaringen Andersen til slutt avgir om at det var den minste jenta han forgrep seg på sammen med Kristiansen, stemmer med blandingsmaterialet funnet på henne fra to menn med deres forskjellige DNA-typer, med enda sikrere funn av hans DNA på den minste jenta ved reanalysen i 2010, med at Andersens DNA-type ikke er funnet på den eldste jenta mens det derimot fra henne er gjort funn fra sædrester som kan stamme fra Kristiansen.»369

At Andersen tok initiativ til å forklare seg om de seksuelle overgrepene, er en misvisende fremstilling av hva som faktisk skjedde. Andersen forklarte seg om dette først da han ble konfrontert med det politiet mente var biologiske spor som knyttet ham til seksuelle overgrep, jf. punkt 3.8.1.4.

Det var videre villedende å si at det var funnet sædrester som kunne stamme fra Kristiansen. Det var ikke mulig å si noe om hva slags celletype DNA-resultatet fra prøve C-25 stammet fra, se punkt 3.8.6. I tilsvaret gjentas denne uriktige opplysningen flere ganger.370 I tillegg inneholder tilsvaret en uriktig fremstilling av undersøkelses- og analysehistorikken for prøve C-25. Det fremgår blant annet at «sæddelen» av prøven ble undersøkt og «oppbrukt» av Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i 2000. Andre uttrykk som benyttes, er blant annet «C-25 prøven fra sæd» og «sædprøven». Som beskrevet under punkt 3.8.6 ble ikke prøve C-25 – i motsetning til det som ble gjort for prøvene B-22, B-24 og B-25 – ekstrahert i én sædfraksjon og én epitelfraksjon ved Rettsmedisinsk institutt (RMI). Prøven som ga resultat ved USC, var videre ikke RMIs ekstrakt, men ekstraktet som USC laget fra vattpinneresten de mottok, se punkt 3.8.6.5. Det var dette ekstraktet som ble «oppbrukt» i år 2000.

12.4.4 Krav om dokumentinnsyn

Det fremgår av mandatet at utvalget skal klarlegge og vurdere «om forsvarerne har fått tilgang til dokumenter og opplysninger om etterforskningen i saken i rett tid i henhold til straffeprosesslovens regler».

Straffeprosessloven § 398 femte ledd regulerer retten til dokumentinnsyn i gjenåpningssaker. Første punktum slår fast: «Om dokumentinnsyn gjelder §§ 28, 242, 242 a, 264, 264 a og 267 tilsvarende». Regelen viderefører det som gjaldt før opprettelsen av kommisjonen, og innebærer som utgangspunkt at de alminnelige innsynsreglene i straffeprosessen for domfelte og fornærmede/etterlatte, samt deres forsvarer/bistandsadvokat, også gjelder overfor kommisjonen i gjenåpningssaker.

Om forståelsen av regelen vises det til NOU 2024: 24 Prøvd på nytt punkt 8.5.1 og 21.6. Kommisjonen har praktisert bestemmelsen slik at det opereres med et skille mellom kommisjonens egne saksdokumenter og straffesaksdokumenter innhentet fra påtalemyndigheten. Etter denne praksisen har påtalemyndigheten behandlet begjæringer om innsyn som gjelder straffesaksdokumentene og eventuelle interne politidokumenter.371

Under gjenåpningsprosessen ba advokat Sigurd Klomsæt om innsyn i alle dokumentene i saken. Utvalget har merket seg at Klomsæt oppfattet det slik at han likevel ikke fikk utlevert samtlige dokumenter.372

I brev til Agder statsadvokatembeter 2. juli 2010 listet Klomsæt opp dokumenter han mente manglet. Listen var ikke uttømmende:

• «– Videoopptak av ransakningene av Viggo Kristiansens bu og Jan Helge Andersens bopel, foretatt i juli 2000 i forbindelse med gjenopptakelse av kikkersaken.

• – Diverse videoopptak av vitner.

• – Videoopptak av åstedet.

• – Bilder av så å si samtlige vitner som befant seg i Baneheia drapskvelden.

• – Ca. 80 sider utskrift av inn- og utgående trafikk på Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens telefoner, i en tremåneders periode. Utelatt fra dokumentene – hva er skrevet – fordi en Kripos-medarbeider mente det ikke tilførte saken noe vesentlig nytt –?

• – Kart over vitners bevegelser i Baneheia 19. mai 2000, som er utarbeidet med 30 minutters intervall.

• – Notat/betenkning/begrunnelse for grunnlaget for siktelsen av Viggo Kristiansen.

• – Spaningsrapportene for overvåkningen av Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen de siste døgn før pågripelsen.

• – Pågripelsespapirer etc. i forbindelse med [vitne].

• – dokumentasjoner – DNA»373

I sitt svar 17. august 2010 understreket politidistriktet at Klomsæt hadde fått full tilgang til dokumentene. Videre ga politidistriktet uttrykk for at Klomsæts «partsrepresentasjon» for Kristiansen nå var opphørt, fordi gjenåpningssaken var avgjort. Politidistriktet trakk også frem hensynet til de etterlatte:

«I brev av 25. juni d.å. behandlet kommisjonen domfelte Viggo Kristiansens begjæring om omgjøring av avvisningsbeslutningen av 17. juni, samt Deres nye anmodning om oppnevnelse av Dem selv og adv. Sjødin som forsvarere for Viggo Kristiansen. Begge deler ble avvist av kommisjonen. Det innebærer at den offentlige partsrepresentasjonen som De skulle ivareta gjennom forsvareroppnevnelsen har opphørt. Tross dette registreres det at innspillene fortsetter som om forsvareroppnevnelsen fortsatt står ved lag

Når saken nå har fått sin endelige avslutning gjennom de ‘ankeinstansene’ som er tilgjengelig i vårt rettssystem, anser vi saken som endelig avgjort. Det er kommisjonen som er rette instans i forhold til det vi nå registrerer av omkamper fra Dem og adv. Sjødin – selv om det tematisk sett ikke presenteres noe nytt med substans som har relevans for saken.

For de pårørende har hele gjenopptakelsesprosessen, som startet for nærmere 2 år siden, vært en enorm belastning. Det er etter vår mening uakseptabelt at de etterlattes rettigheter som ofre i saken ikke skal bli respektert når det nå foreligger en endelig avklaring av gjenåpningskravet.»374

For utvalget er det uklart hva som var Agder politidistrikts grunnlag for å hevde at Klomsæts representasjon av Kristiansen var opphørt fordi gjenåpningssaken var avgjort, eller fordi det ikke forelå noen offentlig forsvareroppnevnelse. Slik utvalget ser det, hadde ingen av disse forholdene betydning for advokat–klient-forholdet mellom Klomsæt og Kristiansen.

Til tross for at politidistriktet mente at Klomsæts representasjon for Kristiansen var opphørt, kommenterte de likevel de enkelte punktene i innsynskravet:

• «* Avslutningsvis skal det gis følgende kommentarer til noe av det De omtaler som utleveringskrav i skriv av 2. juli d.å. til statsadvokatene i Agder:

• * Agder politidistrikt sitter ikke på videoopptak av vitner som ble avhørt i saken.

• * Bilder av vitner (innhentet gjennom skriftlig samtykke) som var tenkt benyttet i våre bestrebelser på å identifisere observasjoner av enkeltpersoner i Baneheia drapskvelden, ble destruert etter hvert som de ikke hadde relevans for etterforskningen. Dette var også forutsetningen ved samtykkeerklæringene. Det kan godt være at teknikerne fra Kripos rutinemessig tok videoopptak fra ransakingene de deltok i og av drapsstedet – til bruk for Åsteds- og undersøkelsesrapport del 1 og del 2 som ble produsert i Kripos. Alt materiale som ble sikret eller produsert av teknikere i saken ble sortert og tatt med tilbake til kripos i det påfølgende arbeidet. Eventuelle opptak ble derfor ikke registrert eller oppbevart her av etterforskningsledelsen.

• * Vi sitter ikke på en 80 siders utskrift av inn- og utgående trafikk fra de to dømtes telefoner. Innhentingen av telefondata og hva som er analysert trafikkdata er dokumentført i saken

• * Vi besitter ikke noen kart over bevegelsene i Baneheia drapskvelden. Det ble ‘blåst opp’ et kartutsnitt som et (av flere) hjelpemiddel hvor det ble fysisk plottet inn registrerte bevegelser av personer i våre bestrebelser på å identifisere gjerningspersonene. Kart/tabeller over vitners bevegelser med 30 minutters intervaller var en del av analysearbeidet i saken. Dette ble som de De antar å vite gjort av en tidligere analytiker i Kripos. Agder politidistrikt besitter ikke dette materialet.

• * Det har aldri eksistert noen egen spaningsrapport forut for pågripelsene.

• * Undertegnende produserte aldri noe eget notat/betenkning i forbindelse med at det ble utstedt en siktelse mot Viggo Kristiansen.

• * Det ble ikke foretatt noen pågripelse av […]: han hadde vitnestatus i saken.

• * DNA-ekstraktene/diagrammene som RMI har analysert i saken, har også vært gjenstand for behandling i kommisjonen. Det ble jo som kjent foretatt et utvalg fra materialet som kommisjonen fikk analysert på nytt hos SKL i Sverige. Det er med andre ord innhentet en ‘second opinion’ når det gjelder RMI’s analyse av materialet – på Deres anmodning før kommisjonen avsluttet saken.

• * Den såkalte gjerningsprofileringsgruppen, som var et prøveprosjekt i Kripos når vi fikk drapene i Baneheia, ble på forespørsel gitt anledning til å følge saken i et læringsperspektiv. Det ble ikke gitt noe oppdrag eller mandat til gruppen og etterforskningsledelsen ble heller ikke gitt noen form for informasjon – verken muntlig eller skriftlig – om hvilke synspunkter/Konklusjoner de eventuelt teoretiserte seg frem til etter hvert som saken utviklet seg. Det blir derfor meningsløst å fremsette feilaktige og udokumenterte påstander om at politidistriktet nektet å motta noe fra prosjektgruppen for at dette ikke skulle bli en del av sakens dokumenter!»375

I det følgende vil utvalget knytte enkelte bemerkninger til noen av punktene i svaret fra Agder politidistrikt:

Utvalget bemerker at det i realiteten fantes et videoopptak fra åstedet, slik Klomsæt hadde lagt til grunn. Utvalget har fått tilgang til dette gjennom Oslo politidistrikt, og etter det opplyste ble dette opptaket overlevert fra Kripos. Det kan derfor stemme at Agder politidistrikt ikke var i besittelse av videoopptaket i 2010. Videopptaket ble for øvrig avspilt under ankebehandlingen i Gulating lagmannsrett i forbindelse med den nye straffesaken mot Jan Helge Andersen.376

Det fantes også en oversikt over inn- og utgående mobiltrafikk for Viggo Kristiansen. Etter pågripelsen innhentet politiet utgående trafikk seks måneder tilbake i tid fra 18. september samt inngående samtaler fra 5. mai 2000 til 2. juni 2000. Som det fremgår i punkt 4.6.4, ble denne oversikten ikke lagt inn i straffesakens dokumenter – noe som var i strid med straffeprosesslovens regler. I stedet lå de aktuelle teledataopplysningene lagret på politidistriktets lokale servere.377 Ettersom opplysningene klart burde ha vært dokumentført høsten 2000, er det uheldig at forespørselen fra Klomsæt uten videre ble avvist. Det fremkommer ikke av brevet hva som ble gjort – om noe – fra politidistriktets side for å finne oversikten på politiets servere.

Når det gjelder kart over vitners bevegelser i Baneheia 19. mai 2000, vil utvalget bemerke at det er riktig – som Agder politidistrikt skriver – at en analytiker fra Kripos lagde en slik oversikt. Analytikeren leste alle avhør og plottet tidspunkter og observasjoner inn i et Excel-skjema, som deretter ble konvertert til en tidslinje. Tidslinjen ble skrevet ut og hengt opp i politiets kontorer, jf. punkt 3.4.6. Excel-dokumentet lå i de interne dokumentene som utvalget har fått tilgang til fra Oslo politidistrikt. Etter det opplyste fikk Oslo politidistrikt tilgang til skjemaet på en harddisk med back-up fra Agder politidistrikts servere fra 2000-tallet. Skjemaet ble funnet på det private hjemmeområdet til en av etterforskerne som jobbet med Baneheia-etterforskningen.

Utvalget har fått tilgang til rapporten fra spaningen i forkant av pågripelsen av Andersen og Kristiansen 13. september 2000. Også denne lå i Agder politidistrikts interne dokumenter, som utvalget har fått tilgang til fra Oslo politidistrikt. Det var følgelig uriktig, som Agder politidistrikt hevdet, at det aldri hadde eksistert noen slik rapport. Spaningen startet mandag 11. september 2000 og varte frem til pågripelsene onsdag 13. september. Rapporten fra spaningen er på fire Word-sider. Spaningsrapporten ble funnet samme sted som Excel-oversikten over bevegelser i Baneheia, altså på hjemmeområdet til en av etterforskerne som jobbet med Baneheia-etterforskningen.

Etter utvalgets syn er det uheldig at det ble gitt dels uriktige og dels mangelfulle opplysninger fra Agder politidistrikt som svar på innsynskravet. Etter det utvalget kjenner til, er det imidlertid ikke holdepunkter for at det bevisst ble gitt uriktige opplysninger fra politidistriktets side.

12.5 Forsvarernes og bistandsadvokatenes rolle

Advokat Sigurd Klomsæt ble engasjert av Viggo Kristiansen 30. april 2008 for å bistå med den første gjenåpningsbegjæringen.378 Klomsæt presenterte begjæringen for pressen på Agder journalistlags sommerkonferanse 6. september 2008. Klomsæt var Kristiansens forsvarer frem til han fikk tilbakekalt sin advokatbevilling i august 2012. Etter at han fikk tilbake advokatbevillingen høsten 2014, bisto han igjen Kristiansen sammen med Arvid Sjødin til juni 2016. Til sammen har Klomsæt bistått Kristiansen i forbindelse med tre gjenåpningsbegjæringer og én begjæring om omgjøring, i tillegg til det sivile søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen.

Utvalget mener at Klomsæt gjorde en god jobb med å påvise svakhetene ved domfellelsen av Kristiansen, både ved å peke på informasjon i det opprinnelige etterforskningsmaterialet og ved å innhente ny sakkyndighet om blant annet DNA. Som det fremgår i punkt 12.2, mener utvalget at grunnlaget for gjenåpning forelå i juni 2011, i og med Forensic Science Services (FSS) og GENAs rapporter. Slik utvalget ser det, forelå dermed det vesentlige av grunnlaget for gjenåpningen i de tre første gjenåpningsprosessene, da Klomsæt var engasjert som Kristiansens forsvarer. Det var Klomsæt – gjennom innhentet DNA-sakkyndighet – som påviste at premisset om to gjerningsmenn var uriktig. Gjennom sin forsvarergjerning har Klomsæt vært helt sentral for gjenåpningen av Baneheia-saken og at den uriktige domfellelsen av Viggo Kristiansen ble avdekket.

Advokat Arvid Sjødin var noe involvert i gjenåpningsprosessen fra sommeren 2010 og overtok som forsvarer for Viggo Kristiansen i november 2012, da Klomsæt fikk tilbakekalt sin advokatbevilling.379 Sjødin bisto deretter Kristiansen med avslutningen av den tredje gjenåpningsprosessen, som endte med avslag 11. desember 2013. Deretter bisto Sjødin ved den fjerde og den femte gjenåpningsprosessen, frem til gjenåpningen 18. februar 2021. Han var også Kristiansens forsvarer under den nye etterforskningen og frem til frifinnelsen 15. desember 2022. Sjødin trakk seg som Kristiansens forsvarer 27. januar 2023.380

Sjødin knyttet til seg flere personer som bisto i arbeidet med Kristiansens femte gjenåpningsbegjæring og den påfølgende prosessen som ledet frem til gjenåpning i 2021. Den femte begjæringen var velskrevet og stringent i formen. Det samme gjaldt de fleste av de øvrige skriftlige innleggene i den påfølgende prosessen. Sjødin og støttespillerne videreførte Klomsæts arbeid og lyktes i å kommunisere til kommisjonens flertall at vilkårene for gjenåpning var oppfylt.

Mens den femte gjenåpningsbegjæringen var til behandling i kommisjonen, pågikk for første gang en kritisk offentlig samtale om domfellelsen av Kristiansen i Baneheia-saken. To særlig viktige bidrag var Bjørn Olav Jahrs bok Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet og Discovery Plus’ og Monsters TV-dokumentar Baneheia – kampen om sannheten. Utvalget ser ikke bort ifra at den kritiske oppmerksomheten om saken kan ha påvirket behandlingen i Gjenopptakelseskommisjonen.381

Bistandsadvokatene har, særlig mot slutten av gjenåpningsprosessen, hatt en aktiv rolle. Bistandsadvokatene har på vegne av sine klienter motsatt seg gjenåpning av saken. I NOU 2024: 24 Prøvd på nytt punkt 19.4 drøfter utvalget bistandsadvokaters rolle i saker for Gjenopptakelseskommisjonen på generelt grunnlag.