Del 5
Læringspunkter og tiltak

13 Læringspunkter og tiltak for å forhindre uriktige domfellelser

13.1 Innledning

I mandatet heter det innledningsvis at utvalget skal «identifisere eventuelle læringspunkter for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden». Senere i mandatet presiseres det at utvalget, «basert på sin gjennomgang og de funn som avdekkes, [skal] foreslå endringer i dagens regelverk, rutiner, praksis, utdanning og opplæring etc. som anses nødvendig». Selv om hensikten med endringene skal være å redusere uriktige domfellelser, «må [utvalget] også drøfte eventuelle sammenhenger med andre verdier og hensyn som ligger til grunn for straffesaksbehandlingen». Mandatet slår også fast at formålet med granskningen ikke er å utpeke enkeltpersoner som er ansvarlige for feil, men «å sørge for at alle sider av saken blir grundig vurdert for å kunne ta lærdom av den». Læringspunkter og tiltak står dermed sentralt i utvalgets arbeid.

Utvalget har identifisert en rekke læringspunkter og tiltak, som presenteres i det følgende. I punkt 13.2 fremheves og presiseres betydningen av en konsekvent håndheving av objektivitetskravet i alle ledd i straffesaksbehandlingen. Utvalget presenterer i denne forbindelse forslag til tiltak og kontrollmekanismer for å forebygge den såkalte bekreftelsesfellen. I punkt 13.3 understrekes betydningen av en konsekvent håndheving av det strafferettslige beviskravet. Utvalget går inn for å lovfeste beviskravet. I punkt 13.4 drøfter utvalget sentrale retningslinjer og prinsipper for bevisvurdering. Det foreslås at grunnkrav til bevisvurderingen skal fremgå direkte av loven. Utvalget tar også til orde for at det skal gis mer opplæring i bevisbedømmelse. I punkt 13.5 fremhever utvalget betydningen av kunnskap om straffeprosessuelle rammer for bevisvurdering, og det foreslås å endre lovens krav til begrunnelse av fellende dommer. I punkt 13.6 foreslås klarere rammer for legdommeres deltakelse i straffesaker, og det gis i denne forbindelse anbefalinger om hvordan domskonferanser bør gjennomføres.

Forsvarlig lagring av bevis og sikring av notoritet er tema i punkt 13.7. Blant tiltakene som foreslås, er en utvidelse av politiets adgang til å oppbevare beslaglagt bevismateriale etter at saken er avsluttet. Utvalget gir også enkelte anbefalinger i forbindelse med den ventede revisjonen av lovreglene om lyd- og bildeopptak av straffesaker. I punkt 13.8 foreslår utvalget flere tiltak knyttet til bruk av DNA i straffesaksbehandlingen. Behovet for solide nasjonale fagmiljøer, klare retningslinjer og mer opplæring for aktørene i rettspleien er blant tiltakene som trekkes frem. I punkt 13.9 drøftes ulike spørsmål knyttet til oppbevaring av spormateriale fra DNA og annet biologisk materiale. I punkt 13.10 foreslår utvalget tiltak for å styrke sakkyndighet innen rettspatologi i straffesaksbehandlingen og sikre at det gjøres rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet i drapssaker. I punkt 13.11 gjøres det til sist noen presiseringer og avklaringer av påtalemyndighetens adgang til å meddele straffesaksopplysninger til offentligheten.

13.2 Konsekvent håndheving av objektivitetskravet i alle ledd i straffesaksbehandlingen

13.2.1 Innledning

Konsekvent håndheving av objektivitetskravet i alle ledd i straffesaksbehandlingen er helt sentralt i straffesaker. For å sikre at kravet etterleves, er det viktig at aktørene har en god forståelse av denne kjerneforpliktelsen. I tillegg er det avgjørende at det finnes effektive kontrollmekanismer, slik at beslutninger som er truffet i straffesaksbehandlingen, vurderes av andre enn den som tok beslutningen i første hånd.

I punkt 13.2.2 redegjøres det for objektivitetskravet. I punkt 13.2.3 er spørsmålet hva som ligger i fenomenet «bekreftelsesfellen». Utvalget peker deretter på mekanismer som er egnet til å forebygge bekreftelsesfeller. I punkt 13.2.4 til 13.2.6 fremsettes forslag til tiltak for å sikre at kravet til objektivitet ivaretas i henholdsvis politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

13.2.2 Objektivitetskravet

Kravet til objektivitet er et grunnleggende utgangspunkt for påtalemyndighetens virke som gjelder på alle stadier av straffeforfølgningen. Dette var også tilfelle da Baneheia-saken ble etterforsket på starten av 2000-tallet, men siden den gang har forpliktelsen fått en tydeligere forankring i lovverket.1 Objektivitetskravet har også blitt konkretisert og utdypet gjennom sentrale føringer fra riksadvokaten.

Påtalemyndighetens objektivitetsplikt er i dag lovfestet i straffeprosessloven § 55 andre ledd:

«Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet.»2

At kravet til objektivitet også gjelder for politiets tjenestepersoner som ikke tilhører påtalemyndigheten, kommer til uttrykk i straffeprosessloven § 226 tredje ledd:

«Etterforskingen skal være objektiv. Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham.»3

Formålet med objektivitetskravet er å sikre at etterforskningen klarlegger den materielle sannhet, og at en objektiv, materiell sannhet legges til grunn for avgjørelsen av tiltalespørsmålet.4 At politi og påtalemyndighet opptrer objektivt, bidrar også til at den materielle sannhet realiseres når domstolene behandler straffesaker. Også uten de nevnte lovbestemmelsene ville det i en rettsstat som den norske naturligvis vært en plikt til objektivitet både for påtalemyndigheten og politiet.

Kjernen i kravet til objektivitet er at påtalemyndigheten skal opptre upartisk og forholde seg nøytralt og åpent til sakens faktum og ikke bygge på utenforliggende hensyn. I riksadvokatens kvalitetsrundskriv, som fastsetter overordnede krav til straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten, heter det:

«Kravet til objektivitet innebærer at saksbehandlingen skal være faglig fundert og ikke styrt av empatier, følelser, usaklig påvirkning fra andre offentlige myndigheter eller politiske eller private interesser. Likeledes skal den være nøytral og upartisk i den forstand at man skal avdekke og vurdere både det som svekker og styrker mistanken mot en antatt gjerningsperson.»5

Rundskrivet søker deretter å konkretisere hva objektivitetsforpliktelsen innebærer:

«Selv om etterforsking skal være målrettet, tilsier kravet til objektivitet at det på et hvert trinn under saken må utvises både evne og vilje til å vurdere den fra ulike innfallsvinkler og hypoteser. Alle bevis som innhentes må undergis faglige og kritiske vurderinger, og det må utvises åpenhet for nye opplysninger samt vilje til å revurdere tidligere teorier og oppfatninger. Arbeidet skal ikke låses i én hypotese og rettes inn mot å få denne bekreftet uten blikk for andre forklaringer. Det må tvert imot letes aktivt etter holdepunkter i faktum som kan peke mot alternative og konkurrerende forklaringer. Eventuelle innvendinger mot eller avvikende synspunkter om etterforskingen eller saksbehandlingen for øvrig skal ikke bare tolereres, men etterlyses, og møtes med anerkjennelse, åpenhet og konstruktive tiltak. Dette stiller krav til profesjonalitet og videreutviklingen av en politi- og påtalekultur som verdsetter åpenhet og upartiskhet.»6

I rundskrivet pekes det på ulike forhold som kan øke risikoen for at objektivitetskravet blir svekket ved etterforskning og påtalearbeid, og det pekes på tiltak som kan kompensere for dette. Rundskrivet gir uttrykk for at behovet for tiltak må vurderes systematisk og konkret i den enkelte sak.7

Utvalgets syn er at etterforskningen rettet mot Viggo Kristiansen ikke ble gjennomført i samsvar med kravene til en objektiv etterforskning. Særlig informasjonsinnsamlingen etter Jan Helge Andersens tilståelse bærer preg av at politiet låste seg til en hypotese om Kristiansens skyld. Fra dette tidspunktet ble det i realiteten ikke etterforsket til Kristiansens gunst, jf. utvalgets vurderinger av etterforskningen i kapittel 4. Utvalget er også kritisk til enkelte sider av påtalemyndighetens opptreden under domstolsbehandlingshandlingen og den senere gjenåpningsprosessen. Blant annet falt det flere uttalelser som vurderes som uheldige i lys av den strenge objektivitetsforpliktelsen som påhviler påtalemyndigheten. Se utvalgets vurderinger i kapittel 7, 9 og 12.

Også i tidligere granskninger av straffeforfølgninger som har endt med uriktig domfellelse, har manglende overholdelse av objektivitetskravet blitt trukket frem som en årsak. Utvalget som gransket Liland-saken, påpekte at overholdelsen av objektivitetskravet hadde sviktet ved både politiets og påtalemyndighetens håndtering av saken.8 Ved granskningen av Fritz Moen-saken ble det likeledes avdekket flere brudd på objektivitetskravet.9 Arbeidsgruppen som gransket norsk politi og påtalemyndighets behandling av straffesakene mot Sture Bergwall (Thomas Quick), identifiserte også flere eksempler på manglende objektivitet i etterforskningen.10 Svikt ved overholdelsen av objektivitetsplikten ble også fremhevet av utvalget som foretok en gjennomgang av Transocean-saken.11

Et fellestrekk ved tidligere granskninger og granskningen av Baneheia-saken er at det ikke har vært påvist mangel på objektivitet i form av bevisst partiskhet eller ond vilje hos politi og påtalemyndighet. Vanligere er det at objektivitetsmangelen kan spores tilbake til kognitive svakheter i den menneskelige natur som ubevisst og utilsiktet medfører en uheldig ensidighet i etterforskningen. Man kan dermed si at objektivitetsprinsippet har to dimensjoner: Den som opptrer bevisst partisk, handler åpenbart i strid med kravet til objektivitet. Det er imidlertid klart mer praktisk at objektivitetskravet brytes ubevisst av ellers hederlige tjenestepersoner.12

En kognitiv tankefeil som har fått mye oppmerksomhet i senere år, og som ofte trekkes frem som en årsak til uriktige domfellelser og uriktig straffeforfølgning, er den såkalte «bekreftelsesfellen». Utvalget vil i neste punkt gi en nærmere omtale av denne tankefeilen.

13.2.3 Bekreftelsesfellen

13.2.3.1 Generelt om bekreftelsesfeller

Betegnelsen «bekreftelsesfelle» er, slik utvalget forstår det, for alle praktiske formål synonymt med «tunnelsyn» og det engelske utrykket «confirmation bias».13 Dette er betegnelser på den kognitive tendensen til å legge merke til, tolke eller søke informasjon som bekrefter eller støtter eksisterende oppfatninger. At politi og påtalemyndighet har havnet i bekreftelsesfellen, er den fremste årsaken til ensporet etterforskning av straffesaker. Magnussen omtaler fenomenet under overskriften «Kognitive slagsider: jakten på bekreftelse» og uttaler følgende:

«Den kanskje viktigste utfordringen til rasjonelle vurderinger og beslutninger i alle livets sammenhenger er vår automatiske tendens til selektivt å registrere informasjon som bygger opp under ideer og hypoteser vi allerede har og som nedtoner eller overser informasjon som ikke stemmer […]. Det er grunn til å tro at denne allmennmenneskelige måte å tenke på – i internasjonal litteratur betegnet som ‘confirmation bias’ – også kan prege etterforskning og rettens vurderinger […]. I dagliglivets språk er dette betegnet som ‘tunnelsyn’. Tunnelsyn er en naturlig strategi i menneskelig kognisjon. Derfor får vi alle jevnlige bekreftelser på egne meninger. Vi ser dette i den politiske hverdag hvor debatter sjelden baserer seg på et felles kunnskapsreservoar. I forskning og i etterforskning er det imidlertid viktig at konklusjoner bygger på kunnskap det råder enighet om. Men det kan vi ikke uten videre forutsette. Vurderinger i vitnepsykologiske spørsmål kan ha slagsider. Det er simpelthen ikke slik at vi bedømmer bevis forutsetningsløst. Flere nordiske studier av politietterforskere og anklagere tyder på at bedømmelsen av tvetydige bevis er delvis bestemt av tidlig utviklede hypoteser om hvorvidt den mistenkte er skyldig eller ikke skyldig, og at når en beslutning om tiltale er tatt, så bekreftes den ytterligere i senere bevisvurdering […]. Det samme gjelder for vurderinger av vitners troverdighet. Selvinkriminerende utsagn og falske tilståelser synes å være særlig egnet til å lede til tunnelsyn i etterforskningen […].»14

Å selektivt registrere informasjon som bygger på ideer og hypoteser vi allerede har, og samtidig nedtone eller overse opplysninger som ikke stemmer med bildet vi har dannet oss, er et resultat av den menneskelige natur og begrensninger ved vårt kognitive apparat.15 Det engelske uttrykket «cognitive bias» ble introdusert av Peter Wason i 1960.16 Wason avdekket etter flere studier at deltakerne hadde en klar preferanse for bekreftelse i stedet for avkreftelse. Når en bestemt oppfatning har fått feste, styrer trangen til bekreftelse søkenen etter informasjon og tolkingen av denne.17

Et spørsmål er om personer som arbeider profesjonelt med etterforskning, bevisvurdering og dømmende virksomhet, er så bevisst på risikoen for tunnelsyn at de av den grunn unngår å havne i bekreftelsesfellen. En undersøkelse gjennomført av Fahsing og Ask av et utvalg erfarne drapsetterforskere i England og Norge tyder på at mange i denne gruppen kjenner til de psykologiske fallgruvene i en etterforskningsprosess, inkludert faren for at avgjørelser i en tidlig fase kan skape tunnelsyn i den videre etterforskningen.18 Forfatterne påpeker likevel at bevissthet omkring fenomenet bekreftelsesfelle ikke er noen garanti mot at det oppstår bekreftelsesfeller. Blant annet ble det avdekket at norske politietterforskere i klart større grad enn sine engelske kolleger anså intuisjon som en viktig egenskap hos en etterforsker.19 Som utvalget kommer tilbake til i punkt 13.2.4, er det siden starten av 2000-tallet lagt ned et betydelig arbeid i norsk politi for å redusere risikoen for at det oppstår bekreftelsesfeller og tunnelsyn.

Selv om forebygging av kognitive slagsider og snarveier er viktigst under en pågående etterforskning, er det også viktig ved vurderingen av bevismaterialet. I domstolene og påtalemyndigheten har det ikke blitt gjort samme systematiske arbeid som i politiet for å forebygge kognitive tankefeil. Utvalget viser til Magnussen og Teigen, som uttaler:

«Juryer og meddomsretter foretar sine bedømmelser på grunnlag av informasjon som er fremkommet i rettssaker som ikke sjelden går over flere dager og uker, og de diskuterer saken med åpen meningsutveksling mellom rettens medlemmer. Beslutninger og vurderinger i retten er hverken raske eller automatiserte. Men dette borger ikke for rasjonalitet. Tilsynelatende rasjonelle, kunnskapsbaserte beslutninger kan være sterkt påvirket av automatiserte kognitive prosesser – for hva som overbeviser oss og som vi tror er rasjonelt, kan være nokså irrasjonelt. Vi regner f.eks. med at den som snakker sant, skal være konsistent og si det samme hver gang. Men når folk lyver, er de ofte flinke til å gjenta seg selv, de trenger ikke la seg distrahere av detaljer som den ærlige kanskje kommer på i ettertid, alt etter situasjonen. Da kan man lett bli mistrodd av en rett som bruker konsistens som en enkel heuristikk til å vurdere sannhet. Kahneman påpeker at alle heuristikker – kognitive snarveier – handler om å erstatte en egenskap det er vanskelig å bedømme, med en annen som er mere observerbar. Når folk blir bedt om f.eks. å vurdere et vitneutsagns pålitelighet (en skjult egenskap), løser de gjerne oppgaven ved å vurdere trekk som er mer synlige (et fast blikk og en stødig stemme), og lar dermed troverdigheten, som retten kan iaktta, tre inn som et ‘substitutt’ for oppriktigheten, som bare vitnet kjenner.) Slik snarveistenkning er vanskelig å unngå og støtter den realistiske modellen for bevisbedømmelse som hevder at forestillingen om den perfekt rasjonelle beslutningstaker er en myte.»20

I 2008 publiserte Magnussen mfl. en undersøkelse om amerikanske og norske dommeres kunnskap om bedømmelse av vitnebeviset.21 Bjørndal mfl. gjorde en oppfølgning av undersøkelsen tolv år senere.22 Resultatene viste blant annet at norske dommere i snitt var blitt vesentlig mer klar over at et vitnes sikkerhet med hensyn til en konkret observasjon ikke er en god indikator på at observasjonen er korrekt.23 Derimot var dommerne i 2008 klart mer oppmerksom på at et vitnes hukommelse svekkes etter hvert som tiden går, enn det dommerne var i 2020.24 Den overordnede konklusjonen er at norske dommere generelt har relativt mye kunnskap om flere faktorer som kan påvirke påliteligheten av vitneforklaringer, men at det ble avdekket lavere kunnskapsnivå på noen områder.25

Det er på det rene at ytre faktorer kan bidra til å skape og forsterke kognitivt bias. Forskningslitteratur om politietterforskning omtaler flere slike forhold. Det mest fremtredende forholdet er stress.26 Når det er begått en grov straffbar handling, oppstår det raskt en forventning fra samfunnet om at det må oppklares hvem som er skyldig. Presset vil kunne øke etter hvert som tiden går, blant annet som følge av stort medietrykk. Jo mer alvorlig lovbrudd som er begått, desto mer stress vil etterforskere bli utsatt for. Dette kan gi økt spillerom for bekreftelsesfeller og andre kognitive slagsider.

Det er velkjent at tid er en kritisk faktor ved etterforskning, ettersom den innledende etterforskningsfasen ofte er avgjørende for om saken kan oppklares.27 Ut fra samtaler med personer som deltok i straffesaksbehandlingen av Baneheia-saken, er utvalget overbevist om at det var et betydelig tidspress og en stor arbeidsbyrde på dem som arbeidet med etterforskningen. Presset fra opinionen og mediene var også svært stort. Drapene skjedde fredag 19. mai 2000. Pågripelsene ble foretatt onsdag 13. september, nesten fire måneder etter drapene.

Et annet forhold som kan styrke kognitivt bias, er gruppetenkning. Fahsing beskriver fenomenet slik:

«Groupthink is the reluctance to think critically and challenge the theory that dominates within a team or group of human actors. Expressing minority or alternative views put us at risk of being disliked, whereas sharing majority views can give us a feeling of inclusion based on a (sometimes) false sense of security or confidence. Typically, this occurs once a dominant member of a group posts a certain opinion. Out of loyalty, other members not only accept that view, but also start defending it as their own. Because it is a matter of loyalty to the leader, it does not matter if the standpoint is right or wrong. A group with diverse competencies may be a great tool for a critical assessment of the ruling ideas. The ‘groupthink effect’, however, might lead the group members into conformity and collective blindness towards alternative views (Janis, 1982).»28

Av andre forhold som kan skape og styrke risikoen for bekreftelsesfeller, kan nevnes sterkt personlig engasjement,29 overdreven tro på og tillit til egen kunnskap og vurderingsevne30 og uheldige subkulturer.31

Når en bekreftelsesfelle først har oppstått, viser forskningen at det er svært krevende å fri seg fra den:

«The effect of confirmation bias is so hard-wearing that beliefs persist even after the information that formed the beliefs has been discredited or withdrawn (Nickerson, 1998). The psychological investment in establishing and maintaining beliefs is too high to abandon them just because the underlying information is later proven to be false or irrelevant (Jonas et al., 2001; Lord et al., 1979; Wason & Johnson-Laird, 1972). The phenomenon has proven strikingly robust across diverse domains of human thinking, including logical problem-solving (Hastie & Dawes, 2010; Hoffer, 1951; Lord et al., 1979), social interaction (Wason, 1968), medical reasoning (Snyder & Swann, 1978), military intelligence (Elstein, Shulman, & Sprafka, 1978) and in courts and police investigations (Cook & Smallman, 2008; Ask & Granhag, 2005).»32

13.2.3.2 Mekanismer som forebygger og motvirker bekreftelsesfeller

Utvalget foreslår i det følgende en rekke tiltak for å styrke etterlevelsen av objektivitetskravet. Tiltakene vil etter utvalgets mening bidra til å redusere antallet uriktige domfellelser i straffesaker. I punkt 13.2.4 til 13.2.6 presenterer utvalget tiltak innen henholdsvis politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Nedenfor gis en generell oversikt over sentrale mekanismer som er egnet til å forebygge ubevisste brudd på objektivitetskravet som skyldes bekreftelsesfeller. De tiltakene som utvalget foreslår, kan tilbakeføres til disse mekanismene. Formålet med dette punktet er å gi en samlet, generell oversikt over mekanismene og å trekke forbindelseslinjer til de konkrete tiltakene som utvalget foreslår.

At det er krevende å fri seg fra bekreftelsesfeller, og at innsikt og bevisstgjøring ikke er nok i seg selv, er fremhevet av Rachlew:

«Det er ikke lett å gardere seg mot de ulike bekreftelsesfellene våre beslutninger preges av. En bevisstgjøring er i seg selv ikke nok. Forskning viser at testpersoner som i forkant av eksperimentet gis informasjon om bekreftelsesfellene og oppfordringer om å ‘tenke nøytralt’, har liten effekt (Findley og Scott 2006 s. 371). ‘Men innsikt i hvilke feilkilder vi er utsatt for, hvordan de påvirker oss, og hvor de stammer fra, er et første steg på veien og gjør det lettere å se hvordan man kan sette inn mottiltak’ (Lai 1999 s. 14). Det følger av det normative idealet som trekkes opp i den psykologiske litteraturen, der beslutningstakeren oppfordres til å falsifisere sine mistanker og søke etter alternative forklaringer – uten å favorisere løsningen en har for hånden, at jo tidligere politiet konkluderer, jo større er risikoen for at de kognitive forenklingsstrategiene trer i kraft. All metodikk og tankegang som stimulerer premature beslutningsstrategier er derfor risikable.»33

En viktig mekanisme mot ubevisste brudd på objektivitetskravet er at det etableres konkret metodikk og arbeidsmetoder for å forebygge bekreftelsesfeller. Norsk politi har allerede gjennom flere år arbeidet aktivt med og implementert slik metodikk til bruk i etterforskning. En sentral komponent i metodikken er å klarlegge fakta gjennom å oppstille ulike hypoteser for hva som kan ha skjedd, og deretter søke å verifisere eller avkrefte hypotesene (punkt 13.2.4.2). Når det gjelder påtalemyndighetens metodikk for å forebygge bekreftelsesfeller og tunnelsyn, viser utvalget til operasjonaliseringen av beviskravet som er omtalt av riksadvokaten i kvalitetsrundskrivet.34 Som utvalget kommer tilbake til nedenfor (punkt 13.2.5.5), gir dette en viktig metode for å fremme objektivitet og rasjonalitet ved vurdering av bevis. Utvalget foreslår at metoden også benyttes av domstolene, og at det ved domfellelse utformes begrunnelser i tråd med metodikken (punkt 13.2.6.3).

En annen viktig mekanisme for å forebygge ubevisste brudd på objektivitetskravet i form av bekreftelsesfeller er at det etableres kontrollmekanismer – nærmere bestemt at en uavhengig og utenforstående instans eller person gjennomfører en egen, separat vurdering. Grunnen til at kontroll kanskje er den mest effektive mekanismen mot bekreftelsesfeller, er at det er vanskelig for den som selv er del av og implisert i vurderingene, å avdekke at en selv er kommet i en bekreftelsesfelle. En forutsetning for effektiv kontroll er at den som er satt til å gjennomføre den, ikke ut fra tillit til den tidligere vurderingen legger til grunn at den er korrekt. Generelt er det en styrke i et samfunn og i en organisasjon at ulike aktører kan agere ut fra gjensidig tillit. I et system hvor det er risiko for ubevisste, uriktige vurderinger og konklusjoner, vil imidlertid for stor grad av tillit svekke en effektiv kontroll.35 Utvalget vil understreke at det å fokusere på behov for effektiv kontroll ikke automatisk bygger på mistillit til beslutningstakeren.

En annen forutsetning for effektiv kontroll er at kontrolløren er uavhengig av og upartisk overforden som har gjort vurderingen og truffet avgjørelsen. Utvalget viser til at kravet om uavhengighet på strukturelt nivå er godt etablert i strafferettssystemet: Det følger av Grunnloven at domstolene er uavhengige av den utøvende makt (herunder påtalemyndigheten). Etter Grunnloven § 96 kan ingen ilegges straff uten eget samtykke med mindre domstolen har idømt straffekravet. Domstolsprøving gir den mest uavhengige kontrollen som rettsstaten kan tilby. Innad i domstolssystemet er retten til anke en kontrollmekanisme. Videre følger det av den hierarkiske oppbygningen av påtalemyndigheten at overordnet påtalemyndighet er uavhengig av underordnet påtalemyndighet, og at påtalemyndigheten i politiet er overordnet (og formelt uavhengig av) politiet. Uavhengige kontrollmekanismer som er ment å avdekke uriktige avgjørelser, er implementert på en rekke samfunnsområder, blant annet i helsevesenet, i luftfarten og innen forskning. Utvalget drøfter tiltak som styrker kontrollmekanismer ved straffesaksbehandlingen, i punktene 13.2.5.4, 13.5.2 og 13.5.3.

En tredje mekanisme mot bekreftelsesfeller er kvalitet og grundighet.36 Særlig på etterforskningsstadiet hvor bevis innhentes, er det avgjørende at etterforskerne har solide kunnskaper om metoder for innhenting av bevis og innsikt i bevisenes styrker og svakheter. Selv om det er påtalemyndigheten som tar stilling til tiltalespørsmålet, og det er retten som tar stilling til straffekravet, er det klart at også etterforskere må ha kunnskap om bevisvurdering. Utvalget foreslår tiltak som kan styrke kvaliteten i etterforskning, i punkt 13.2.4.

En fjerde mekanisme mot bekreftelsesfeller er vekt på opplæring og kompetanseheving i alle ledd i straffesaksbehandlingen. Behandling av straffesaker krever kunnskap innen en rekke ulike fagområder. Utvalget mener det særlig er behov for mer opplæring i bevisvurdering (punkt 13.4.5). Det er også behov for mer opplæring om bruk av DNA-bevis i straffesaker (punkt 13.8.6).

Som utvalget kommer tilbake til, er fagområdene som er relevante ved straffesaksbehandling, ikke statiske, men i stadig bevegelse. I de siste 25 årene har skjedd en stor forskningsdrevet kunnskapsutvikling innenfor etterforskningsfaget. Det samme gjelder innen bevisteori og bevisvurdering. En femte mekanisme mot bekreftelsesfeller er forskning og kunnskapsutvikling. Det er viktig at den opplæring som gis, er basert på vitenskap og vitenskapelige standarder. I punkt 13.2.5.6 drøfter utvalget tiltak som styrker forskning og kunnskapsutvikling.

13.2.4 Tiltak for å sikre kravet til objektivitet i politiet

13.2.4.1 Innledning

Politiet er etter utvalgets vurdering det organ i strafferettspleien som har gjort klart mest for å forebygge at det oppstår bekreftelsesfeller. I punkt 13.2.4.2 gis en redegjørelse for noe av det arbeid som er gjort fra begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag. Kravet om objektivitet ved straffeforfølgning har som nevnt i forrige punkt en side til kvalitet og grundighet. Nærmere bestemt er det avgjørende for å etterleve objektivitetskravet at den som etterforsker, har solid kompetanse. I punkt 13.2.4.3 understrekes behovet for tydelig ledelse av etterforskningen som et sentralt tiltak for å sikre kravet til objektivitet. I punkt 13.2.4.4 foreslår utvalget å innføre et krav til sertifisering av politifaglig etterforskningsleder, mens en sertifiseringsordning for avhørere foreslås i punkt 13.2.4.5. I punkt 13.2.4.6 foreslår utvalget at politiet utreder og utvikler et system for nivådeling for etterforskning som gjenspeiler politidistriktenes kapasitet, kompetanse og evne til å drifte store og komplekse etterforskninger. I punkt 13.2.4.7 foreslås det å innføre et krav om at Kripos konsulteres og kobles inn i drapssaker med ukjent gjerningsperson.

13.2.4.2 Objektivitetskravet og forebygging av bekreftelsesfeller ved etterforskning

Forklaringer fra personer er sentrale bevis i svært mange straffesaker.37 Avhør er av sentral betydning ved stort sett all etterforskning. Man skal imidlertid ikke lenger tilbake enn til 1990-tallet for å konstatere fravær av en nasjonal standard for og opplæring i hva et politiavhør skulle inneholde, og hvordan politiet skulle gå frem for å innhente relevant og pålitelig informasjon. Frem til 2001 var situasjonen i Norge at politietterforskere bare i begrenset grad fikk opplæring i avhørsmetodikk. Se punkt 4.5.3.2 for en redegjørelse for regelverk og praksis i 2000.

Ut over 2000-tallet skjedde det betydelige fremskritt innen avhørsfaget i kjølvannet av Karmøy-saken og ny forskning om justisfeil og uriktige domfellelser. Akademia begynte å interessere seg for faget, og politiet innledet også egen forskning. En nøkkelperson var politioverbetjent Asbjørn Rachlew, som gjennom studier i England var blitt kjent med den britiske tilnærmingen til avhør kalt investigative interviewing. På bakgrunn av Rachlews mastergradsavhandling utviklet Oslo politidistrikt KREATIV som det første nasjonale utdanningsprogrammet om avhørsmetodikk for norske etterforskere. Innføringen av KREATIV i 2001 i norsk politi var et bevisst oppgjør med en tilståelsesbasert avhørskultur som preget store deler av politiet. Politihøgskolen overtok etter hvert utdanningen, og i årenes løp har flere tusen etterforskere fått opplæring i programmet. Avhørsteknikk ble også viet større plass på Politihøgskolens grunnutdanning.

Akronymet KREATIV reflekterer metodikkens verdier og prinsipper: kommunikasjon, rettssikkerhet, etikk og empati, aktiv bevisstgjøring, tillit gjennom åpenhet, informasjon og vitenskapelig forankring. Opplæringsprogrammet KREATIV angir en avhørsmodell som består av seks faser: (1) planlegging og forberedelse, (2) kontaktetablering, (3) fri forklaring, (4) sondering, (5) avslutning og (6) evaluering.

Forberedelsesfasen står sentralt i KREATIV-modellen. Denne fasen er beskrevet slik:

«Metodens to første steg foregår i forberedelsesfasen. Først må etterforskeren sette seg grundig inn i sakens dokumenter og identifisere sakens potensielle bevis. Deretter må politiet, til hvert av bevisene, identifisere alle rimelige forklaringer, gjerne omtalt som hypoteser. Dersom mistenkte er uskyldig, finnes det jo en alternativ forklaring. Videre, dersom mistenkte er skyldig, og har intensjoner om å unndra seg straffansvar, hvilke forklaringer vil han eller hun da kunne fremsette for å skape rimelig tvil? Svarene utgjør i sum etterforskerens alternative hypoteser. Når disse er identifisert, avsluttes den forberedende fasen ved å utforme temaer og spørsmål for å belyse de alternative hypotesene. Formålet med fremgangsmåten er å undersøke om den mistenkte i sin forklaring er i stand til å produsere motbevis til de enkelte sporene mot ham. Klarer den avhørte ikke det, styrkes som regel mistanken.»38

Pålegget om å utpeke alternative hypoteser stimulerer politiets åpne sinn og operasjonaliserer uskyldspresumsjonen.39 På denne måten bruker KREATIV kunnskap om beslutningspsykologi for i størst mulig grad å sikre objektivitet. Metoden er egnet til å motvirke den iboende menneskelige tendensen til å søke etter, tolke og huske informasjon som bekrefter ens hypotese. Som utvalget er inne på i punkt 13.2.3, er all menneskelig informasjonsbearbeidelse sårbar for forskjellige former for bekreftelsesfeller. Når det gjelder avhør, vil politietterforskere være særlig sårbare i situasjoner hvor politiet har en konkret mistenkt i en sak. I slike tilfeller kan bekreftelsesfeller påvirke objektiviteten i form av en tendens til å (a) søke etter informasjon som støtter opp under mistanken, (b) tolke ny informasjon i lys av mistanken, (c) ta nøytral informasjon til inntekt for en etablert oppfatning og (d) ignorere eller bortforklare informasjon som ikke passer inn. Bekreftelsesfeller fungerer ubevisst. Selv om man som etterforsker forsøker å være objektiv, vil man ikke nødvendigvis lykkes med dette i praksis.

Et annet sentralt element i KREATIV-modellen er at bevispresentasjonen skal utsettes til alle hypoteser om alternative hendelsesforløp er undersøkt. Etter modellen skal siktedes frie forklaring etterfølges av en sonderingsfase, hvor relevante tema klargjøres og utdypes. Først etter sonderingsfasen skal siktede konfronteres med bevis, uoverensstemmelser og annen saksinformasjon. Dette ivaretar siktedes rett til «å gjendrive de grunner som mistanken beror på», jf. straffeprosessloven § 92 første ledd andre punktum. Utsettelsen reduserer samtidig siktedes muligheter til å komme med alternative forklaringer basert på kjennskap til bevisene.40 Rachlew og Fahsing uttaler:

«Hensynet til sakens oppklaring tilsier […] at dersom politiet planløst presenterer sakens potensielle bevis for den mistenkte, uten noen form for strategi – for eksempel ved å presentere sine potensielle bevis for tidlig – vil en skyldig mistenkt, med intensjoner om å unndra seg straffansvar, øke sine sjanser for å finne en plausibel forklaring, tilpasset beviset.»41

Etter utvalgets vurdering er politiets avhørsmetodikk godt egnet til å forebygge bekreftelsesfeller og tunnelsyn. Uavhengige, eksterne vurderinger indikerer at avhørsfaget i Norge i dag holder en høy internasjonal standard. Teorien som presenteres i utdanningen, er vitenskapelig forankret, og både ny forskning og relevante rundskriv fra påtalemyndigheten inkorporeres fortløpende.42 Avhørsteknikkene harmonerer også godt med de overordnede føringene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.43 Siden utpeking av alternative hypoteser utgjør et sentralt element, har modellen visse likhetstrekk med riksadvokatens metode for å operasjonalisere beviskravet i kvalitetsrundskrivet fra 2018, se punkt 13.2.5.5. Utvalget mener at det samlet sett er gjort et omfattende, strukturelt og langvarig arbeid for å styrke kravet til objektivitet ved gjennomføring av politiavhør.

Utvalget har også merket seg at politiet og påtalemyndigheten har vist evne og vilje til å sette søkelys på mulige svakheter og forbedringspunkter. Sommeren 2012 nedsatte riksadvokaten en arbeidsgruppe som fikk i mandat å utrede ulike aspekter ved norsk avhørsmetodikk. Bakgrunnen var at kvaliteten på etterforskning og avhør var blitt et tema ved Oslo statsadvokatembeter høsten 2011, etter at det i noe tid hadde vært påvist mangler i en del alvorlige straffesaker. Blant svakhetene som ble trukket frem, var «en tendens til gjentatte frie forklaringer, for omfattende avhør og fravær av konfrontasjon».44 Arbeidsgruppens rapport ble avgitt 8. oktober 2013. Arbeidsgruppen identifiserte en rekke tiltak som ville kunne føre avhørsfaget videre.45 Et av disse var utarbeidelse av et rundskriv som nedfeller overordnede prinsipper for hvordan norske politiavhør skal gjennomføres, og hvor sentrale utfordringer utdypes. Riksadvokaten publiserte et slikt rundskriv i 2016.46 Arbeidsgruppens forslag om å innføre et sertifiseringssystem for avhør er derimot ikke fulgt opp. Utvalget finner grunn til å gjenta tiltaket i denne utredningen, se punkt 13.2.4.5.

Arbeidsgruppen foreslo videre at alle saker av en viss størrelse, alvorlighetsgrad og kompleksitet bør ha en etterforskningsplan. Utvalget vurderer dette som et viktig grep for å sikre kravet til objektivitet under etterforskningen. Tiltaket er i stor utstrekning fulgt opp.47 I 2013 ga riksadvokaten pålegg om bruk av etterforskningsplaner i voldtektssaker, med mindre saken er så oversiktlig at det fremstår som åpenbart unødvendig. Plikten ble i 2015 utvidet til å omfatte saker om seksuallovbrudd mot barn og saker om vold i nære relasjoner og i 2017 til saker hvor det er mistanke om drap. I 2024 ble det bestemt at etterforskningsplan også skal utarbeides i alvorlige brannsaker.48

Et hovedformål med etterforskningsplanen er å sikre bedre styring og kontroll med saksfremdriften og hindre at saker blir liggende uten aktiv oppfølging. I riksadvokatens kvalitetsrundskriv heter det at slike planer «bidrar til struktur i arbeidet, fremdrift og kvalitet i etterforskningen, og gir notoritet og et helhetsbilde av den enkelte sak som understøtter løpende beslutningsprosesser». Riksadvokaten anbefaler derfor også bruk av etterforskningsplaner i andre alvorlige saker.49

Direktivene er utdypet i retningslinjer fra Politidirektoratet.50 En etterforskningsplan skal utarbeides så snart som mulig etter at straffesaken er opprettet. Planen skal beskrive hypoteser eller alternative forklaringer knyttet til handlingen som etterforskes, og aktuelle straffebud skal identifiseres opp mot hypotesene. Planen skal dessuten gi en oversikt over aktuelle etterforskningsskritt og angi når disse skal være gjennomført, og i hvilken rekkefølge. Det skal tas stilling til hvem som skal gjøre hva og på hvilken måte. Planen skal være dynamisk og gjenstand for oppdateringer, utvidelser og endringer, tilpasset utviklingen i den enkelte sak. Utarbeidelsen av planen skjer i samarbeid mellom den påtalefaglige og politifaglige etterforskningsledelsen.

Utvalget er også kjent med annet fagutviklingsarbeid i politiet. I 2016 la Politidirektoratet og Riksadvokatembetet frem rapporten Handlingsplan for løft av etterforskningsfeltet.51 I rapporten identifiseres 20 tiltak for å oppnå bedre etterforskning av straffesaker. Tiltakene er gruppert i seks tiltaksområder som tar opp i seg Stortingets, Riksadvokatembetets og Politidirektoratets egne identifiserte prioriteringer for utvikling av etterforskning.52 Det første tiltaket er etablering av et forvaltnings- og utviklingsapparat for etterforskning som skal bidra til å sikre en kunnskapsbasert, enhetlig og styrt videreutvikling av etterforskningsfeltet. Kripos er, sammen med Oslo politidistrikt og Økokrim, nasjonal fagforvalter.

Utvalget er blitt gjort kjent med Kripos’ arbeid innenfor fagområdene etterforskningsledelse, avhør, kriminalteknikk og operativ kriminalanalyse. Inntrykket er at Kripos har solid kompetanse innenfor disse fagområdene, og at det arbeides forsknings- og kunnskapsbasert og systematisk for å vedlikeholde og utvikle fagkompetansen innen etterforskning i politiet. Kripos har oversikt over status på de ulike områdene, herunder kunnskap om forhold som bør forbedres. Utvalget vil fremheve betydningen av at man i et lite land som Norge har en sentral enhet med spisskompetanse innen etterforskning, som også går i front når det gjelder utvikling av etterforskningsfaget.

13.2.4.3 Tydelig ledelse av etterforskningen i politiet

Straffeprosessloven § 225 første ledd slår fast:

«Etterforsking besluttes, ledes og avsluttes av påtalemyndigheten. Etterforsking utføres av politiet. Tjenestemenn i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan beslutte etterforsking og foreta etterforskingsskritt så langt det følger av fullmakt. Uten beslutning av overordnet kan enhver tjenestemann i politiet foreta skritt som ikke uten skade kan utsettes».

Bestemmelsen ble endret ved lov 18. juni 2021 nr. 122 for å klargjøre at påtalemyndigheten har det formelle og overordnede ansvaret for etterforskningen.53 Politiet har derimot ansvar for den praktiske utføringen av etterforskningen og de politifaglige vurderingene. Endringene i ordlyden i straffeprosessloven § 225 var ikke ment å innebære noen endring i hvordan etterforskningen i praksis skal gjennomføres.54

Den i påtalemyndigheten i politiet som leder etterforskningen i den enkelte sak, kalles påtalefaglig etterforskningsleder (PÅL) eller bare den påtaleansvarlige. Det har i lengre tid vært slik at en politietterforskning også har en politifaglig etterforskningsleder (PEL). Etter straffeprosessloven er PEL underordnet PÅL.

Påtalefaglig etterforskningsleder og politifaglig etterforskningsleder har ulik kompetanse: Mens førstnevnte har juridisk utdanning, har sistnevnte politifaglig utdanning ved Politihøgskolen og eventuell etter- og videreutdanning (EVU). Politifaglig etterforskningsleder er normalt den som har best kompetanse i det praktiske etterforskningsfaget. Den norske ordningen med integrert påtalemyndighet i politiet bygger på et nært samarbeid mellom de to lederfunksjonene. Riksadvokaten utarbeidet i september 2021 et skriv hvor forventningene til rollen som påtalefaglig etterforskningsleder presiseres.55 Rollen som politifaglig etterforskningsleder er nevnt sporadisk i brevet, men det står naturlig nok mest om påtalefaglig etterforskningsleders rolle.

Rollen som politifaglig etterforskningsleder (PEL) synes i liten grad å ha fått oppmerksomhet på et overordnet og strukturelt plan. Riksadvokaten uttaler i skrivet om forventninger til rollen som påtalefaglig etterforskingsleder (PÅL):

«Det er neppe mulig, og kanskje heller ikke nødvendig, med en skarp avgrensing av hvor PÅLs ansvar slutter og PELs ansvar begynner når det kommer til den taktiske ledelsen av etterforskningen.»56

Utvalget er enig i at en skarp avgrensning av ansvarsforholdene neppe er mulig. Det er imidlertid alltid påtalefaglig etterforskningsleder som har det formelle ansvaret for etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 67 første ledd. Etter utvalgets mening er det behov for at det på overordnet og strukturelt plan rettes søkelys mot rollen som politifaglig etterforskngsleder. Riksadvokatens arbeidsgruppe om avhørsmetodikk i politiet fremhevet nettopp god politifaglig etterforskningsledelse som et tiltak som kunne føre avhørsfaget videre:

«Etterforskingen av alle prioriterte straffesaker skal ha en politifaglig styring ledet av én eller flere ansvarlige. Personen(e) skal påse at hensiktsmessige etterforskingsskritt gjennomføres med nødvendig fremdrift og kvalitet, at produktet kvalitetssikres før oversendelse til påtaleansvarlig, og at adekvate tilbakemeldinger gis.»57

Riksadvokaten har påpekt at også politifaglig etterforskingsleder har gode forutsetninger for å treffe taktiske beslutninger om veivalg i etterforskningen, og at mange beslutninger bør overlates til vedkommende:

«Som leder av etterforskningen kan PÅL treffe beslutninger om alt som skjer under etterforskningen. Det går likevel et skille mellom hva PÅL formelt sett kan beslutte, og hva han/hun til enhver tid bør beslutte. Måten politietaten er organisert på, innebærer at påtalemyndigheten ikke i alle henseender forventes å treffe beslutninger som omhandler politiets etterforskere.

PÅL vil i sitt virke møte en rekke faglig dyktige og erfarne PELer. Disse skal møtes med åpenhet og respekt, snarere enn å fremholde rollen som leder av etterforskningen. Mange PELer har erfaring og kunnskap som gjør at de har gode forutsetninger for å treffe taktiske valg. Det er likevel ikke tvilsomt at mange taktiske veivalg har en side til påtalemyndighetens anvarsområde. […]

I den daglige og konkrete oppgaveløsningen, og kanskje særlig i de såkalte mengdesakene, overlates mange beslutninger i praksis til PEL. Slik bør det også være. Likevel forutsetter lovens system engasjerte og tilstedeværende PÅLer. Sentrale momenter i intensiteten i PÅLs involvering vil være sakens karakter, beslutningens karakter og dialogen mellom PEL og PÅL. Idealet er som ellers at viktige taktiske beslutninger best fattes i fellesskap og enighet innad i etterforskningsledelsen. Settes spørsmålet på spissen, har PÅL det avgjørende ordet.»58

Det er særlig i den taktiske planleggingen, organiseringen og gjennomføringen av etterforskningen at behovet for politifaglig ledelse gjør seg gjeldende. Politifaglig etterforskningsleder har et særskilt ansvar for styringen av personell og kompetanse. I dette ligger det å sørge for å få på plass de rette ressursene til å etterforske saken og organisere etterforskningen slik at ressursene blir benyttet på best mulig måte. Som riksadvokaten har fremhevet, forventes ikke påtalefaglig etterforskningsleder å befatte seg med «spørsmål som primært knytter seg til den daglige ledelsen av etterforskningsteamet og den praktiske gjennomføringen av deres oppgaver, typisk oppgaveutsetting og fordeling mellom etterforskerne i teamet».59

Etterforskningsfasen er både en informasjonsinnhentingsfase og en informasjonsbehandlingsfase, der informasjonsbehandlingsfasen er meningsdannende for påtalevurderingen. Systematisk og strukturert informasjonsbehandling er dermed et svært viktig tiltak for å operasjonalisere objektivitetskravet. Politifaglig etterforskningsleder må derfor helt fra starten fokusere på hvordan informasjonsbehandlingen skal håndteres i saken. I dette ligger behovet for en kompetent leder med kunnskap, erfaring og personlig egnethet.

Utvalget mener på denne bakgrunn at riksadvokaten i samråd med Politidirektoratet bør utarbeide et skriv for rollen som politifaglig etterforskningsleder tilsvarende skrivet som gjelder påtalefaglig etterforskningsleder.60

13.2.4.4 Krav til sertifisering av politifaglig etterforskningsleder

I forlengelsen av at det på overordnet og strukturelt plan rettes søkelys mot rollen som politifaglig etterforskningsleder (PEL), bør det også utarbeides et system for sertifisering av etterforskningsledere med ansvar for de mest alvorlige straffesakene. Utvalget vurderer dette som nødvendig for å sikre forutsigbarhet og kvalitet i etterforskningsledelsen.

Riksadvokatens arbeidsgruppe om avhørsmetodikk i politiet uttalte følgende om betydningen av god etterforskningsledelse:

«Fraværet av en tilstedeværende, engasjert og kompetent etterforskningsledelse er, sammen med fraværet av et forpliktende system for tilbakemeldinger og utvikling, kanskje det nærmeste arbeidsgruppen kommer et hovedfunn.»61

Videre heter det:

«En dyktig og tilstedeværende etterforskningsledelse er kanskje den viktigste forutsetningen for at en straffesak blir godt etterforsket. Med ‘godt etterforsket’ mener vi at saken verken skal over- eller underetterforskes, men ha god fremdrift, hvor etterforskningsskritt både til gunst og ugunst ivaretas, og med en prioritering av de sentrale bevistemaene. Dette krever at den eller de som leder arbeidet, har en helhetlig oversikt over sakens faktum og fortløpende evner å ta fornuftige beslutninger. Dette fordrer formal- og realkompetanse, erfaring, personlige egenskaper og engasjement både hos den politifaglige og påtalemessige ledelsen. Utfordringene og kompleksiteten som ligger i dette, synes undervurdert.»62

Riksadvokatens arbeidsgruppe som avga rapporten Monika-saken – læringsperspektiver, anbefalte at politiet utredet et sertifiseringssystem for etterforskningsledere med ansvar for de mest alvorlige sakene.63 Arbeidsgruppen viste videre til at opparbeidelse av tilstrekkelig erfaring i disse sakene kan være en utfordring.64

Nasjonal faggruppe for etterforskningsledelse kartla i 2019 status innen fagområdet etterforskningsledelse og identifiserte ti forbedringsområder. Kurs, utdanning og trening var et av de viktigste forbedringsområdene. Det ble påpekt at ansettelse og bruk av uerfarne politifaglige etterforskningsledere gir stor risiko for at kvaliteten på etterforskningen går ned, saksbehandlingstiden går opp, og at behandlingen av straffesakene blir mer tilfeldig.65

Utvalget har hatt samtaler med personer i Kripos som har ansvaret for fagforvaltning innenfor etterforskningsledelse. De har påpekt viktigheten av at det innføres en sertifiseringsordning.

Utvalget mener etter dette at det bør innføres et krav om sertifisering av politifaglige etterforskningsledere som får ansvaret for å lede den politifaglige etterforskningen i de mest alvorlige straffesakene. Dette vil kunne bidra til å realisere objektivitetskravet og redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden.

13.2.4.5 Krav til sertifisering av avhørere

Som nevnt i punkt 13.2.4.2 foran er forklaringer det bevis som oftest benyttes i straffesaker. Dermed er avhør av sentral betydning ved stort sett all etterforskning. Måten politiet gjennomfører avhør på, er av avgjørende betydning for rettssikkerheten, rettsprosessen og publikums opplevelse av den.66

Riksadvokatens arbeidsgruppe om avhørsmetodikk i politiet foreslo å innføre et sertifiseringssystem for avhør:

«Arbeidsgruppen anbefaler at norsk politi innfører et sertifiseringssystem for avhør, tilpasset norske forhold. […] Tiltaket reiser en rekke spørsmål både av prinsipiell, faglig og ressursmessig art, og vi foreslår derfor at dette utredes.

Som et innledende tiltak foreslås det at alle utdanningstilbud fremover i regi av Politihøgskolen skal inneholde en vurdering (eksamen) hvor studentenes kunnskaper, ferdigheter og egnethet for å kunne ta avhør, testes. Dette omfatter også de juridiske fagene.

Politidistriktene må opprette egne stillingsfunksjoner med ansvar for utdanning, utvikling og faglig oppfølging av avhørsfaget. Politihøgskolens avhørsinstruktører må støttes gjennom gode rammebetingelser.»67

Utvalget har gjennom samtaler med ulike aktører fått klart inntrykk av at det er behov for et slikt sertifiseringssystem. Fashing og Rachlew påpeker at britiske politietterforskere skal akkrediteres, godkjennes og regodkjennes på fire ulike nivåer. Dette fremgår av styringsdokumentet Professionalising Investigations Programme (PIP).68 Nivå 1 er etterforskning av såkalt volumkriminalitet, for eksempel ulike vinningslovbrudd, mens nivå 4 er etterforskningsledelse av alvorlige og komplekse straffesaker. Et tilsvarende system finnes ikke for politiets etterforskere i Norge. Forskere anbefaler å innføre et sertifiseringssystem, og fagmiljøet i norsk politi har også flere ganger etterspurt et slikt system.69 Sertifisering er et konkret og håndfast tiltak som etter all sannsynlighet vil bidra til en ytterligere kompetanseheving på avhørsområdet. Siden fagfeltet stadig er i utvikling, bør det i tillegg til grunnsertifisering vurderes foretatt løpende sertifiseringer med jevne intervaller.

Som riksadvokatens arbeidsgruppe påpeker, bør tiltaket utredes nærmere av Politidirektoratet.

13.2.4.6 Oversikt over politidistriktenes kapasitet og kompetanse til å drifte store og komplekse etterforskninger

Statusrapporten til Nasjonal faggruppe for etterforskningsledelse fra 2019 beskrev som ett av ti forbedringsområder mangelen på oversikt over kompetanse, tilgjengelighet og ressurser innenfor etterforskningsledelse i politidistriktene. Definisjonen av hvem som var etterforskningsleder, varierte i distriktene, og det rådet usikkerhet om hvilken erfaring og kompetanse den enkelte etterforskningsleder hadde. Det manglet også oversikt over om det fantes beredskapsordninger for påtalefaglig etterforskningsleder (PÅL) og politifaglig etterforskningsleder (PEL), hvilket utstyr og lokaliteter politidistriktene hadde, og hvilke andre kritiske etterforskningsressurser politidistriktene hadde til utøvelsen av faget (analyse, avhørere, dataetterforskere mv.).

Faggruppen anbefalte at det utvikles et system for nivådeling for etterforskningsledelse i politidistriktene. Nivådelingen gjennomføres ved at politidistriktene ut fra forhåndsdefinerte parametere rapporterer hvilket nivå de er på fra 1 (høyest) til 3 (lavest) innen områdene organisatorisk struktur, kompetanse, utstyr og kapasitet.70 Utvikling av et slikt system vil kreve at politiet utreder og definerer hvilke kriterier som skal ligge til grunn for nivåplasseringen. Faggruppen mente et slikt system ville synliggjøre politidistriktenes behov. Videre vil systemet bidra til å sikre god kvalitet og forutsigbar etterforskningsledelse i distriktene.

Utvalget er enig i at det bør utvikles et system som gir en oversikt over politidistriktenes kapasitet og kompetanse til å drifte store og komplekse etterforskninger. Dette tiltaket bør for øvrig ses i sammenheng med forslaget i punkt 13.2.4.7 nedenfor.

13.2.4.7 Krav om at Kripos konsulteres i drapssaker med ukjent gjerningsperson

I drapssaker med ukjent gjerningsperson viser erfaring at det er avgjørende med solid kompetanse hos dem som settes til å etterforske saken. Sammenlignet med de fleste andre land er det i Norge få saker hvert år hvor det er mistanke om forsettlig drap, og hvor gjerningspersonen samtidig er ukjent. Det innebærer at politidistriktenes erfaring med slike saker varierer. Kripos er Norges nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet og har riksdekkende ansvar som etterforsknings-, påtale- og bistandsenhet for visse saker om organisert og annen alvorlig kriminalitet, jf. påtaleinstruksen § 37-1 første ledd. Kripos har spisskompetanse og omfattende erfaring innen disse saksområdene som andre enheter og politidistrikter ikke nødvendigvis har. Kripos’ primære oppgave er samtidig å gi bistand til og samvirke med øvrige deler av politiet.

I perioden 2021–2024 var det 119 drapssaker.71 Antall saker per år har økt betydelig i perioden. Mens det var 22 saker i 2021, hadde tallet økt til 38 i 2023 og 30 i 2024. Det er store forskjeller i antall drapssaker per politidistrikt. Ca. 50 prosent av drapssakene i perioden har skjedd i Oslo, Sør-Øst og Øst politidistrikt, mens fire politidistrikter har hatt fem eller færre drapssaker. Kripos har gitt taktisk bistand (i form av etterforskningsledelse, operativ kriminalanalyse, avhør eller rekonstruksjon) i ca. 25 prosent av drapssakene i perioden. Kripos ga kriminalteknisk stedlig bistand (blant annet i forbindelse med åstedsundersøkelser og obduksjoner) i over halvparten av sakene og kriminaltekniske laboratorieundersøkelser (blant annet av fottøyspor, fingeravtrykk, verktøyspor og DNA) i ca. 90 prosent av sakene.

I perioden 1990–2024 var det 41 uoppklarte drap.72 Dette er saker hvor det etter lengre tids etterforskning verken er noen siktet, tiltalt eller domfelt. Seksjonen for alvorlige, uløste saker i Kripos (cold case-enheten) har blitt anmodet om saksgjennomgang og bistand i ni av disse.73 Representanter for Kripos har i samtaler med utvalget opplyst at grunnene til at politidistriktene ikke ber om bistand, er sammensatte. Én mulig årsak er et ønske om å «klare seg selv». En annen er sterk eierskapsfølelse hos påtalejuristene i distriktet. En tredje grunn er at Oslo politidistrikt har en egen cold case-enhet for alvorlige, uløste saker. Utvalget antar at de to førstnevnte årsakene også kan bidra til å forklare hvorfor politidistriktene ikke i større grad anmoder Kripos om bistand i nye drapsetterforskninger.

Utvalget mener at Kripos’ rolle ved etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsperson bør konsolideres og styrkes. Utvalget foreslår derfor et nytt tredje punktum i påtaleinstruksen § 37-4 tredje ledd:

«I saker hvor det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger overtredelse av straffeloven § 275, og gjerningspersonen er ukjent, skal politimestrene kontakte enheten og gi en orientering om saken og de ressurser politidistriktet har tilgjengelig.»

Formålet med konsultasjonsplikten er at det tidlig etableres kontakt mellom Kripos og politidistriktet i drapssaker hvor gjerningspersonen er ukjent. Dette vil kunne skape økt bevisstgjøring om hvilken bistand Kripos kan yte i den enkelte sak, og senke terskelen for å inngi anmodninger om bistand. Etter omstendighetene vil opplysningene som gis gjennom underretningen, kunne danne grunnlag for at Kripos ber om å overta saken i medhold av § 37-4 andre ledd.

13.2.5 Tiltak for å sikre kravet til objektivitet i påtalemyndigheten

13.2.5.1 Innledning

Temaet i det følgende er hvilke tiltak som bør iverksettes for å styrke etterlevelsen av objektivitetskravet innen påtalemyndigheten. I punkt 13.2.5.2 vises det til eksempler på manglende overholdelse av objektivitetskravet i påtalemyndigheten. Et sentralt virkemiddel som motvirker ubevisste brudd på objektivitetskravet, er at det etableres mekanismer som fremmer kontroll med politiets etterforskning. I punkt 13.2.5.3 understreker utvalget betydningen av å klargjøre rollefordelingen mellom påtalemyndighet og politi ved etterforskning. I punkt 13.2.5.4 foreslår utvalget at det i hvert fall i visse alvorlige saker bør være mer enn én tjenesteperson i påtalemyndigheten på hvert nivå som involveres i spørsmålet om hvorvidt det skal tas ut tiltale. Utover kontrollmekanismer er det viktig med konkret metodikk og arbeidsmetoder for å forebygge bekreftelsesfeller. I punkt 13.2.5.5 understreker utvalget betydningen av en metode for objektiv og rasjonell bevisvurdering. I punkt 13.2.5.6 peker utvalget på behovet for forskning og metodeutvikling om bevisvurdering i påtalemyndigheten.

13.2.5.2 Påtalemyndighetens etterlevelse av objektivitetskravet

Det finnes eksempler på at kravet til objektivitet ikke har blitt overholdt av påtalemyndigheten. Flere granskninger har funnet brudd på objektivitetskravet hos påtalemyndigheten.74 Brudd på objektivitetskravet hos påtalemyndigheten kan skje på to hovedmåter: ved at påtalemyndigheten selv ikke evner å opptre objektivt, eller ved at påtalemyndigheten ikke evner å avdekke at etterforskningen som er gjennomført, ikke overholder objektivitetskravet.

Ved straffeforfølgningen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken avdekket ikke påtalemyndigheten at politiet under etterforskningen hadde havnet i bekreftelsesfellen. At politiet ikke foretok en tilstrekkelig analyse av sakens teledataopplysninger, kan skyldes at etterforskerne hadde havnet i en slik felle. Det er også holdepunkter for at påtalemyndigheten selv gikk i bekreftelsesfellen. Da telebeviset ble belyst i sin fulle bredde under hovedforhandlingen, endret det ikke påtalemyndighetens vurderinger av bevissituasjonen og skyldspørsmålet. I stedet lanserte aktoratet i prosedyren spekulative teorier med sikte på å svekke bevisets betydning. Utvalget har påpekt flere svakheter ved denne tilnærmingen.75

Flere av påtalejuristene som ble intervjuet av arbeidsgruppen bak Bergwall-rapporten, understreket at «man må kunne stole på politiet».76 Etter å ha vist til forskning på straffesaker der uskyldige dømmes, som underbygger at det ikke er ond vilje fra aktørene som er det primære problemet, bemerket arbeidsgruppen:

«I lys av denne kunnskapen synes det – og i alle fall i dag – noe naivt når påtalemyndighetens representanter velger å støtte seg til den etablerte oppfatningen om at (norsk/svensk/skandinavisk) politi er ‘til å stole på’. I et bevisvurderingsperspektiv er det som regel ikke det relevante spørsmålet. Påtalemyndigheten rolle i bevisvurderingen er den samme uavhengig av om etterforskeren er til å stole på eller ikke. Utsagnet indikerer at juristene ikke fullt ut har forstått, eller i hvert fall ikke tar tilstrekkelig høyde for, hvor stor påvirkning og hvor store utslag ulike former for bekreftelsesfeller kan gi. Etter å ha studert uriktige domfellelser i Nederland fremhevet Van Koppen (2007, s. 58) dette poenget: ‘We do not distrust the police and the prosecution enough’.»77

Utvalget vil understreke at tilliten til politiets etterforskning ikke må bli så sterk og uforbeholden at det går ut over den kontroll som overordnet påtalemyndighet skal utføre i saker hvor de etter loven skal ta stilling til tiltalespørsmålet. Når straffeprosessloven legger avgjørelsen av tiltalespørsmålet til overordnet påtalemyndighet, følger det av loven at denne myndigheten må gjøre selvstendige vurderinger av tiltalespørsmålet, herunder en vurdering av bevisene opp mot beviskravet.

13.2.5.3 Rollefordelingen mellom påtalemyndighet og politi

Utvalget mener at det er viktig å sette søkelyset på rollefordelingen mellom påtalemyndighet og politi ved etterforskning. Etter straffeprosessloven § 225 første ledd har påtalemyndigheten det overordnede ansvaret for etterforskningen, mens utførelsen av etterforskningen hører under politiet. Se punkt 13.2.4.3 foran.

Straffeprosessloven § 67 første ledd slår fast at «politiet» har kompetanse til å etterforske og reise siktelse i alle straffesaker. Med «politiet» forstås påtalemyndigheten i politiet. I de tilfeller påtalemyndigheten i politiet også har kompetanse til å avgjøre tiltalespørsmålet, jf. straffeprosessloven § 67 andre ledd, vil det for alle praktiske formål ikke være noen formell distanse mellom den som leder etterforskningen, og den som tar stilling til tiltalespørsmålet. Professor Ørnulf Øyen har uttalt:

«Temaet uavhengighet har også en side mot interne spørsmål innen påtalemyndigheten. Ett internt perspektiv omhandler hvilke dobbeltroller en person i påtalemyndigheten bør kunne ha. I hvilken grad kan for eksempel én og samme person både lede etterforskningen og ta stilling til saken på påtalestadiet uten at målet om en uavhengig påtale blir skadelidende? Vil en person som aktivt har ledet etterforskingen av en omfattende sak, og som gjennom rollen har truffet en rekke beslutninger om taktiske valg (hvordan bevissikringen skal skje, hvem som skal siktes og hvorfor mv.), uten videre ha tilstrekkelig distanse til bevisene og rettsspørsmålene i saken på påtalestadiet?»78

Påtalemyndighetens rolle som både leder av etterforskningen og den som tar stilling til tiltalespørsmålet, er omtalt av riksadvokaten i et skriv som oppstiller forventninger til rollen som påtalefaglig etterforskningsleder (PÅL). Under overskriften «Nærhet og tilstrekkelig avstand» uttales følgende:

«Ordningen med en integrert påtalefunksjon fremgår forutsetningsvis av straffeprosessloven kap. 6, og legger til rette for et nært og godt samspill mellom PÅL og PEL/etterforskerne. Tilhengerne trekker gjerne frem at det høyner kvaliteten og effektiviteten i etterforskingen, samt øker muligheten til å føre en effektiv legalitetskontroll med politiets virksomhet. Kritikerne har gjerne pekt på at ordningen med en integrert påtalemyndighet kan utfordre objektiviteten som følge av et for sterkt eierskap til straffesakene, med fare for å gå i bekreftelsesfellen. Det ligger et visst spenningsforhold i det å både skulle være en involvert og engasjert leder som samhandler tett med etterforskerteamet, men som også evner å opprettholde nødvendig avstand, for på den måten å sikre et objektivt perspektiv på sakens beviseligheter. Hvorledes man ser på seg selv og sin egen rolle, vil i vesentlig grad kunne påvirke oppgaveløsningen, sammen med ytre omstendigheter som mangel på fysisk nærhet og egnede lokaler. Det er neppe mulig, og kanskje heller ikke nødvending, med en skarp avgrensning av hvor PÅLs ansvar slutter og PELs ansvar begynner når det kommer til den taktiske ledelsen av etterforskingen. PÅL blir ikke inhabil av å jobbe tett med etterforskere i sak, men skal ha et bevisst forhold til den grunnleggende rollefordelingen, og respektere denne. Idealet er en engasjert, aktiv og tilstedeværende påtalejurist, som samtidig anerkjenner PELs kompetanse og viktige rolle i en etterforsking.»79

Utvalget er enig med riksadvokaten i at det ligger et spenningsforhold i rollen som påtalefaglig etterforskningsleder. Spenningsforholdet er tydeligst i de tilfeller hvor påtaleansvarlig både skal lede etterforskningen og avgjøre tiltalespørsmålet, uten at overordnet påtalemyndighet er involvert.

Riksadvokaten har i kvalitetsrundskrivet understreket at objektivitetskravet ikke medfører at påtalemyndigheten skal innta en fjernere rolle under etterforskningen.80 Påtalemyndigheten skal tvert imot være fremskutt og integrert i etterforskningen. Den enkelte må imidlertid være bevisst de mekanismer som erfaringsmessig kan svekke objektiviteten:

«Behovet for tiltak som reduserer faren for feil som følge av manglende objektivitet må vurderes systematisk og konkret i den enkelte sak. I denne vurderingen skal det blant annet ses hen til hvor alvorlig saken er, hvor kompleks den er, om det er atypiske trekk ved det antatte hendelsesforløpet eller den antatte gjerningsperson, om saken til tross for stor innsats fortsatt fremstår som uoppklart eller uten spor, om den gjelder et mistenkelig dødsfall, saknet person, eller vold eller seksuelle overgrep mot barn, om det er benyttet skjulte tvangsmidler, om det har vært fengsling over tid uten utvikling i etterforskingen og om domstolen har avslått påtalemyndighetens begjæring om tvangsmidler. Kompenserende tiltak kan være en forsterket linjebehandling, bistand fra Kripos eller et annet politidistrikt, og ikke minst saksmøte med statsadvokaten. Statsadvokaten skal, når man forhåndsvarsles om en sak, selv vurdere om det er grunn til å be om et slikt møte.»81

Utvalget slutter seg til det som her sies.

13.2.5.4 Mer enn ett par øyne på tiltalespørsmålet

Effektiv og uavhengig kontroll er et sentralt virkemiddel for å avdekke bekreftelsesfeller og andre forhold som svekker objektiviteten i etterforskningen. Fordelingen av tiltalekompetanse mellom de ulike nivåene i påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven §§ 65–67, innebærer at de mest alvorlige straffesakene skal undergis selvstendige påtalevurderinger på hvert nivå. Riksadvokaten har understreket at alle nivåer i påtalemyndigheten som behandler en sak, skal foreta en grundig, selvstendig og samvittighetsfull gjennomgang av det foreliggende bevismaterialet.82 Det heter videre:

«Ved bevisvurderingen handler det ikke bare om å være kritisk til eksisterende eller manglende informasjon i det endelige beslutningsgrunnlaget, men også – og kanskje i enda større grad – å være spørrende og kritisk til prosessen hvor bevisene sikres. Mangler ved prosessen, eller manglende notoritet om den, påvirker verdien av bevisene. Bevissthet om dette er en forutsetning for å kunne oppfylle kravet om objektivitet og opplysning av saken som ligger i straffeprosessloven §§ 55 og 226.»

At det skal foretas selvstendige og reelle påtalevurderinger på det enkelte nivå, sikrer velfunderte avgjørelser og bidrar til å motvirke bekreftelsesfeller og sementering av feil. Riksadvokaten har påpekt at muntlige diskusjoner og interne bevisnotater o.l. kan være nyttige, men at de ikke kan erstatte en selvstendig gjennomgang av bevismaterialet i saken. Det må derfor velges en arbeidsform som legger til rette for selvstendige vurderinger, for eksempel slik at man i mer krevende saker vurderer å gjennomgå saksdokumentene før man leser eventuelle interne notater som inneholder andres vurderinger av det foreliggende bevismaterialet.

Utover det som er sagt, mener utvalget at det bør vurderes å stilles krav om at mer enn én person i påtalemyndigheten på det enkelte nivå bør involveres i de mest alvorlige straffesakene. Dette er ordningen ved Riksadvokatembetet, hvor en statsadvokat forbereder saken i «første hånd». En ordning med mer enn ett par øyne på tiltalespørsmålet er særlig aktuelt i store og alvorlige saker hvor det har vært en grad av ytre press mot etterforskningen, og tiltalespørsmålet skal avgjøres på grunnlag av en omfattende politietterforskning. Prinsippet med mer enn ett par øyne når det skal tas viktige avgjørelser, er velkjent fra andre samfunnsområder, eksempelvis helsevesenet og industrien, og det er heller ikke uvanlig at prinsippet praktiseres i forbindelse med risikovurderinger i private rettstvister.

13.2.5.5 Behov for metode for objektiv og rasjonell bevisvurdering

Utvalgets inntrykk – basert på gjennomgang av dokumenter og samtaler med en rekke informanter – er at det er ulike tilnærminger til bevisvurdering i påtalemyndigheten. Hos enkelte er det en tendens til at bevisvurdering oppfattes som noe subjektivt og intuitivt. Hvorfor man vurderer bevis slik man gjør, unndrar seg da en forklaring. Bevisresultatet kan ikke forklares mer presist enn at det er et resultat av en samlet helhetsvurdering av bevisene.

Arbeidsgruppen som gransket norsk politis og påtalemyndighets behandling av straffesakene mot Sture Bergwall i 2015, observerte noe av det samme:

«I et kunnskapsperspektiv er det derfor tankevekkende at påtalemyndighetens egen bevisvurdering fortsatt fremstår som en erfaringsbasert øvelse, preget av individuelle løsninger. Det normative ideal er at godt, påtalemessig skjønn skal prege vurderingene og beslutningene med det (nå) kodifiserte objektivitetsprinsippet som rettesnor. Hvordan påtalejuristene rent praktisk bør gå frem, hvilken systematikk som bør følges for å sikre best resultat, finnes det imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om. I sin doktoravhandling konkluderer Jerkø (2015) med at jusstudiet ikke tilbyr studentene opplæring i bevisvurdering, noe som (blant annet) skaper en praksis preget av skjønn og magefølelse. Vi vet med andre ord svært lite om hvordan norske påtalejurister faktisk vurderer bevis.»83

Etter utvalgets oppfatning øker en slik tilnærming til bevisvurdering risikoen for at objektivitetskravet kan komme i spill ved at bekreftelsesfeller og andre psykologiske tankefeil ikke motvirkes.

Riksadvokaten har i sitt kvalitetsrundskriv tatt til orde for en operasjonalisering av beviskravet.84 I rundskrivet presiseres beviskravet gjennom å oppstille krav til en overordnet strukturering av bevisvurderingen:

«Den tradisjonelle måten å formulere beviskravet på – at all rimelig tvil skal komme den siktede til gode – kan operasjonaliseres ved å oppstille et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis den siktede er skyldig. Denne tilnærming ble til illustrasjon lagt til grunn i riksadvokatens henleggelsesbeslutning i en mordbrannsak fra 2009 (R 3739/09-63): ‘Det samlede etterforskingsresultatet i saken har ikke gitt opplysninger som på en utvetydig måte knytter siktede til noen av brannstedene. En kan ikke med tilstrekkelig sikkerhet utelukke alternative gjerningsmenn. […] Etterforskingen har dessuten frembrakt opplysninger som ikke uten videre synes forenlige med at siktede er gjerningsmann. Blant annet er det gjort et sporsøk med politihund fra ett brannsted til et annet, som ikke passer godt med siktedes bevegelsesmønster og de observasjoner som er gjort.’»85

Utvalget mener metoden som formuleringen i kvalitetsrundskrivet gir opphav til, gjør bevisvurderingen mer ensartet, objektiv, rasjonell, forklarbar og etterprøvbar enn det som er tilfelle ved den mer tradisjonelle tilnærmingen. Fremgangsmåten er et viktig virkemiddel for å forebygge at objektivitetskravet kommer i spill, og at bekreftelsesfeller oppstår. Det anbefales derfor at metoden følges konsekvent i påtalemyndigheten. Som utvalget kommer tilbake til i punkt 13.3 og 13.4, foreslår utvalget å lovfeste både det strafferettslige beviskravet og den operasjonaliseringen av kravet som følger av kvalitetsrundskrivet.

Praktiseringen av beviskravet har nær sammenheng med objektivitetskravet. Som fremhevet av riksadvokaten kan det utledes av kravet til objektivitet at det må utvises åpenhet for å vurdere alternative hypoteser og innfallsvinkler. Dette må skje på et hvert trinn av saken, også under en pågående etterforskning:

«Selv om etterforsking skal være målrettet, tilsier kravet til objektivitet at det på et hvert trinn under saken må utvises både evne og vilje til å vurdere den fra ulike innfallsvinkler og hypoteser. Alle bevis som innhentes må undergis faglige og kritiske vurderinger, og det må utvises åpenhet for nye opplysninger samt vilje til å revurdere tidligere teorier og oppfatninger. Arbeidet skal ikke låses i én hypotese og rettes inn mot å få denne bekreftet uten blikk for andre forklaringer. Det må tvert imot letes aktivt etter holdepunkter i faktum som kan peke mot alternative og konkurrerende forklaringer. Eventuelle innvendinger mot eller avvikende synspunkter om etterforskingen eller saksbehandlingen for øvrig skal ikke bare tolereres, men etterlyses, og møtes med anerkjennelse, åpenhet og konstruktive tiltak. Dette stiller krav til profesjonalitet og videreutvikling av en politi- og påtalekultur som verdsetter åpenhet og upartiskhet.»86

13.2.5.6 Forskning og metodeutvikling om påtalemyndighetens bevisvurdering

Som utvalget har påpekt ovenfor, har norsk politi siden begynnelsen av 2000-tallet arbeidet systematisk med tiltak for å styrke objektiviteten i etterforskning og forebygge at bekreftelsesfeller oppstår. Det gjelder særlig i forbindelse med gjennomføring av avhør, men i den senere tid har tematikken også fått oppmerksomhet innen fagområdet etterforskningsledelse.

Tilsynelatende har det ikke være samme vekt på systematisk arbeid innen påtalemyndigheten.87 Arbeidsgruppen bak Bergwall-rapporten påpekte følgende i sine anbefalinger:

«Politiet har innledet arbeidet med å utvikle teori og metodikk egnet til å stimulere uskyldspresumpsjonen og etterforskernes åpne sinn. Metodikken er fundert i forskning og gjeldende rettsprinsipper. Den kunnskapsstyrte utviklingen må stimuleres. Før påtalemyndigheten tar tilsvarende grep, vil straffesaksbehandlingen aldri nå sitt potensial.

Derfor må det tas initiativ til å stimulere forskning rettet inn mot påtalemyndighetens bevisvurderinger, med særlig fokus på kognitive forenklingsstrategier og hvordan disse påvirker bevisvurderingene. En naturlig forlengelse er hvilke mottiltak som er egnet, og eventuelt mindre egnet, til å identifisere og nøytralisere uheldig (ubevisst) påvirkning.»88

Arbeidsgruppen anbefalte at det ble utlyst et doktorgradsstipend om påtalejuristers bevisvurdering, og at det ble gjennomført empiriske undersøkelser basert på norske straffesaker. Utvalget kan ikke se at dette har blitt fulgt opp i løpet av de ti årene som har gått siden rapporten ble publisert.89

Utvalget støtter i all hovedsak arbeidsgruppens betraktninger. Det er grunn til å understreke at riksadvokatens presisering og operasjonalisering av beviskravet i kvalitetsrundskrivet fra 2018 er et viktig tiltak som bidrar til en mer objektiv, rasjonell og etterprøvbar bevisvurdering. Behovet for forskning, kompetanseheving og metodeutvikling for bevisvurdering innen påtalemyndigheten er likevel til stede. Siden det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker, er det også klart at en styrking av kvaliteten i påtalemyndighetens bevisvurdering i stor grad vil påvirke domstolenes bevisvurdering, se punkt 13.2.6 nedenfor.

13.2.6 Tiltak for å sikre kravet til objektivitet i domstolene

13.2.6.1 Innledning

Temaet i det følgende er etterlevelsen av objektivitetskravet i domstolene. Behovet for tiltak begrunnes nærmere i punkt 13.2.6.2. I punkt 13.2.6.3 henviser utvalget til tiltak i utredningen som vil styrke etterlevelsen av objektivitetskravet i domstolene, blant annet gjennom å forebygge bekreftelsesfeller.

13.2.6.2 Objektivitetskravet og domstolene

Kravet om at dommere opptrer objektivt og nøytralt, kommer generelt til uttrykk i domstolloven § 55 tredje ledd:

«En dommer er uavhengig i sin dømmende virksomhet. En dommer skal utføre sin dommergjerning upartisk og på en måte som inngir alminnelig tillit og respekt.»

Krav om objektivitet og nøytralitet følger også av Grunnloven § 95, som fastslår at enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Strukturelt kan det dessuten utledes av maktfordelingsprinsippet i Grunnloven at domstolene skal opptre nøytralt og objektivt. Den fremskutte posisjonen anklageprinsippet har i norsk straffeprosess (straffeprosessloven § 63), og reglene som regulerer forholdet mellom tiltalebeslutning og dom (straffeprosessloven § 38), er også utslag av dette.

Tradisjonelt har det vært lagt vekt på at politiet kan havne i bekreftelsesfellen under etterforskningen av straffbare forhold. At bekreftelsesfellen også kan oppstå i domstolene, er imidlertid på det rene.

Et forhold som gjør at domstolene kan være særlig utsatt for bekreftelsesfellen, er at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker. De fleste dommeres første møte med straffesaken er påtalemyndighetens tiltalebeslutning. Tiltalebeslutningen beskriver det straffbare forholdet som påtalemyndigheten mener tiltalte er skyldig i.90 Siden påtalemyndigheten har bevisbyrden, er det påtalemyndigheten som presenterer bevisene i retten, og som derved har den førende rollen ved bevisførselen. Forsvarerens oppgave er i hovedsak å påvise svakheter i den bevisførselen som presenteres av påtalemyndigheten. Forsvareren har imidlertid på langt nær samme ressurser til rådighet som politiet og påtalemyndigheten. Utvalget understreker at det ikke i seg selv er en svakhet ved vårt prosessystem at påtalemyndigheten har bevisbyrden og den styrende rollen ved bevisføringen. Den iboende ubalansen i prosessen og de begrensede ressurser forsvarer har til disposisjon, innebærer imidlertid at det er essensielt at retten er seg bevisst disse forholdene ved bevisvurderingen.

Domstolene har som utgangspunkt en plikt til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Kontroll med påtalemyndighetens opplegg kan også utøves ved å innhente sakens dokumenter under saksforberedelsen eller under selve hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven §§ 274 a og 295. I praksis vil domstolene likevel ofte være en relativt passiv mottaker av bevisførsel fra påtalemyndigheten. Risikoen er derfor til stede for at ubevisste brudd på objektivitetsprinsippet i form av bekreftelsesfeller hos politiet og/eller påtalemyndigheten ikke avdekkes av domstolene. Et eksempel er domstolsbehandlingen i Baneheia-saken.91 Andre eksempler er Liland-saken92 og Fritz Moen-saken.93

13.2.6.3 Tiltak for å styrke kravet til objektivitet i domstolene

Utvalget mener at det viktigste tiltaket for å forebygge bekreftelsesfellen, og i så stor grad som mulig å sikre en objektiv og nøytral vurdering av bevis i domstolene, er at det etableres tydeligere rettslige rammer for bevisvurderingen, blant annet gjennom å lovfeste det strafferettslige beviskravet og det overordnede formålet for bevisvurderingen (punkt 13.3 og 13.4). I tillegg bør begrunnelseskravet skjerpes ved domfellelse (punkt 13.5.3). Domstolene bør også være seg bevisst plikten i straffeprosessloven § 294 til å sørge for at sakens faktum er tilstrekkelig opplyst før bevisførselen avsluttes (punkt 13.5.2). Andre tiltak som forventes å forebygge bekreftelsesfeller og styrke objektivitetskravet, er at dommere gis noe mer opplæring i bevisvurdering (punkt 13.4.5.3), og at det gis klarere rammer for meddommeres deltakelse i straffesaker (punkt 13.6).

13.3 Lovfesting og konsekvent håndheving av beviskravet i straffesaker

13.3.1 Innledning

Beviskravet er den mest grunnleggende regelen ved behandling av straffesaker. Kravet skal motvirke uriktige domfellelser. Begrunnelsen for kravet er at «konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye større enn en uriktig frifinnelse».94 Konsekvent håndheving av beviskravet er nødvendig for i så stor grad som mulig å forhindre at uskyldige blir straffedømt. I punkt 13.3.2 redegjør utvalget for hvorfor beviskravet i straffesaker bør lovfestes. I punkt 13.3.3 gis det en nærmere redegjørelse for lovforslaget.

13.3.2 Lovfesting av beviskravet i straffesaker

Det er på det rene at Viggo Kristiansen ble uriktig domfelt. Utvalget har identifisert flere svakheter ved byrettens bevisvurdering. Hvis bevisene hadde blitt forsvarlig vurdert, og det strenge beviskravet i straffesaker hadde blitt håndhevet, ville Kristiansen etter utvalgets syn ikke blitt domfelt. Det er ikke mulig å vite hvorfor juryen svarte ja på skyldspørsmålet ved behandlingen i lagmannsretten, selv om lagmannens rettsbelæring kan gi en viss indikasjon. Ut fra det faktum at Kristiansen ble domfelt, holdt opp mot de bevisene som ble ført for den dømmende rett, finner utvalget at det er nærliggende at det strenge beviskravet i straffesaker ikke ble lagt til grunn, og/eller at bevisvurderingen var uforsvarlig. I kapittel 10 redegjøres det nærmere for årsakene til at Kristiansen ble uriktig dømt.

Utvalget har merket seg at det synes å være en forholdsvis utbredt oppfatning, særlig blant forsvarere, om at det strenge beviskravet i straffesaker ikke håndheves konsekvent i strafferettspleien i dag. Utvalget viser i den forbindelse til spørreundersøkelsen utvalget har gjennomført blant medlemmer i Advokatforeningens forsvarergruppe, se kapittel 14. Det fremgår av undersøkelsen at nesten 80 prosent av de som svarte, opplever det slik at «beviskravet praktiseres ulikt, avhengig av sakstype». Blant sakstypene hvor dette angivelig forekommer, dominerer saker om seksuallovbrudd, og i noen grad voldssaker. Over 70 prosent av dem som mener at beviskravet anvendes ulikt på ulike saksområder, opplever det slik at bevisterskelen i praksis ligger lavere enn ellers i seksuallovbruddssaker. Nesten 70 prosent av respondentene mener videre å ha opplevd tilfeller hvor deres klient ble domfelt utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring.

Resultatene fra utvalgets undersøkelse er i stor grad sammenfallende med en lignende undersøkelse som ble publisert av Anders Bratholm og Ulf Stridbeck i 1998.95 Undersøkelsen ble gjort blant 125 forsvarere og gjaldt i hovedsak erfaringer fra forsvarerarbeid i perioden 1986–1995. Et av spørsmålene som ble stilt, var i hvilken utstrekning tiltalte etter forsvarerens oppfatning var straffedømt uten bevismessig dekning. Det var 92 prosent som opplyste at de hadde vært forsvarer i saker hvor klienten var domfelt selv om beviskravet ikke var oppfylt. 117 forsvarere besvarte spørsmålet. Respondentene ga uttrykk for en utbredt skepsis til domstolenes bevisvurdering.96 Respondentene var også kritiske til politiets og påtalemyndighetens evne til å vareta kravet til objektivitet.97 Når det gjelder spørsmålet om beviskravet, oppsummerer forfatterne funnene slik:

«Det stilles ofte for lave beviskrav til domfellelse ved seksualisert vold mot barn og voksne, annen vold, narkotikasaker og trafikksaker (bortsett fra promillekjøring), mens det stilles for høye beviskrav for domfellelse ved økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet.»98

Utvalget har gjennom samtaler med forskjellige aktører fått inntrykk av at mange mener beviskravet i straffesaker ikke håndheves konsekvent. Dette antas særlig å være tilfelle i saker hvor det oppleves som samfunnet «krever» domfellelse i en straffesak, og i sakstyper hvor det er politisk påtrykk for å oppnå flere domfellelser. Det siste gjelder typisk saker om seksuallovbrudd, hvor fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet ofte utgjør det sentrale beviset i saken, men kan også gjelde andre typer straffesaker hvor det oppstår et stort press mot rettssystemet i retning av domfellelse.

Utvalget vil understreke at konsekvent håndheving av beviskravet i straffesaker er avgjørende for i så stor grad som mulig å forhindre at uskyldige blir straffedømt. Hvis dette svikter, hjelper det ikke med andre solide rettssikkerhetsgarantier innen straffeprosessen, strafferetten og strafferettssystemet for øvrig.

På denne bakgrunn har utvalget kommet til at beviskravet i straffesaker bør lovfestes i straffeprosessloven. At den viktigste regelen ved straffesaksbehandling – beviskravet – fremgår av loven, har en viktig symbolsk og pedagogisk funksjon. Rettspleien vil med en lovfesting få et felles rettslig referansepunkt for drøftelser og diskusjon. Utvalget har vanskelig for å se at det foreligger avgjørende motargumenter. Det kan nevnes at Straffeprosessutvalget i 2016 gikk inn for at beviskravet skulle tas inn i sitt forslag til ny straffeprosesslov.99 Høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, var gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste kravet.100

Utvalget foreslår på denne bakgrunn en ny § 305 a i straffeprosessloven, hvor første og andre ledd lyder:

«For straffansvar kreves at faktum er bevist ut over enhver rimelig tvil.

Beviskravet i første ledd kan bare være oppfylt dersom det samlet sett

• a) foreligger opplysninger i saken som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og

• b) ikke foreligger opplysninger som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er skyldig.»

En nærmere redegjørelse for ulike sider ved lovforslaget er gitt nedenfor. Det vises også til spesialmerknaden i punkt 16.2.

13.3.3 Nærmere om utvalgets lovforslag

13.3.3.1 Beviskravet har konstitusjonelt vern

Det følger av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) praksis at det strenge beviskravet i straffesaker er et sentralt aspekt av uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.101 Uskyldspresumsjonen fremgår også av Grunnloven § 96 andre ledd. Høyesterett har lagt til grunn at Grunnloven § 96 andre ledd «grunnlovsfester innholdet i […] EMK artikkel 6 nr. 2».102 Det medfører at det strenge beviskravet som følger av EMK artikkel 6 nr. 2, ikke kan endres av lovgiver, med mindre Grunnloven § 96 andre ledd endres. Å senke beviskravet for skyldspørsmålet i straffesaker vil være utenkelig i en rettsstat.103

13.3.3.2 Beviskravets anvendelsesområde

I lovforslagets første ledd uttrykkes det strenge beviskravet. Utvalget mener, på samme måte som Straffeprosessutvalget, at beviskravet skal praktiseres enhetlig for samtlige vilkår for straff.104 Utvalget mener det ikke er grunn til å videreføre en slik nyansering av beviskravet for subjektive forhold som er uttrykt i rettspraksis, se blant annet Rt. 1998 s. 1945 (s. 1947). Utvalget mener det strafferettslige beviskravet – som innebærer at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode – også må gjelde for tvil knyttet til faktum ved avgjørelsen av spørsmålet om hvorvidt gjerningspersonen var tilregnelig. I tråd med dagens praksis bør hovedregelen videre være at også enhver rimelig tvil om faktiske omstendigheter av betydning for straffutmålingen skal komme den tiltalte til gode, når disse omstendighetene knytter seg til den begåtte handlingen. Hensynene bak det strafferettslige beviskravet gjør seg i utgangspunktet gjeldende på tvers av en prosessrettslig sondring mellom skyld- og straffespørsmål. Beviskravet bør også komme til anvendelse når straffansvar legges til grunn eller forutsettes ved påtalevedtak.105

13.3.3.3 Krav om at faktum er bevist utover enhver rimelig tvil (første ledd)

Erfaring har vist at det er krevende å presisere og utdype på generelt nivå hva som ligger i at faktum skal være bevist ut over enhver «rimelig» tvil.106 Formuleringen er en oversettelse av det angloamerikanske uttrykket «proved beyond reasonable doubt».107 I Miles mot USA uttalte den føderale amerikanske høyesterett: «Attempts to explain the term ‘reasonable doubt’ do not usually result in making it any clearer to the minds of the jury.»108 En engelsk dommer har uttalt:

«I have never yet heard any court give a satisfactory definition of what is a ‘reasonable doubt’, and it would be very much better if that expression was not used. Whenever a court attempts to explain what is meant by it, the explanation tends to result in confusion rather than clarity. It is far better, instead of using the words ‘reasonable doubt’ and then trying to say what is reasonable doubt, to say to a jury: ‘You must not convict unless you are satisfied by the evidence given by the prosecution that the offence has been committed’».109

Det nærmeste man kommer en presisering av det strafferettslige beviskravet, er etter utvalgets syn at for å avsi fellende dom må retten være sikker på og overbevist om at det faktum som ligger til grunn for dommen, er riktig.110 Virkelighetsfjern, irrasjonell, hypotetisk, kunstig og oppkonstruert tvil rokker ikke ved en sikkerhet og overbevisning om straffskyld.111

Utvalget foreslår å operasjonalisere beviskravet gjennom å oppstille krav til struktureringen av bevisvurderingen, jf. forslagets andre ledd. Det vises til utvalgets vurderinger i punkt 13.3.3.4 nedenfor. Etter utvalgets vurdering bør en være tilbakeholden med ytterligere generelle presiseringer av beviskravet. Det strafferettslige beviskravet bør ikke forsøkes angitt i prosent.112 Hovedgrunnen er at det ved bevisvurderingen naturligvis ikke er mulig å angi verken hvor mange prosent et enkelt bevis gir uttrykk for, eller hvor mange prosent det samlede bevisbildet utgjør. I tillegg kommer at brøkregning og prosent refererer seg til en konkret størrelse.

Beviskravet har to dimensjoner: Den ene er at den som treffer beslutningen om straffskyld, subjektivt (psykologisk) er sikker, trygg og overbevist om straffskyld. Dette kan kalles beviskravets subjektive dimensjon. Den andre dimensjonen er at straffskyld må kunne underbygges og forklares med rasjonell argumentasjon.113 Det kan hevdes at beviskravet og bevisvurdering befinner seg i et spenningsfelt mellom objektivisme og subjektivisme, mellom henholdsvis rasjonalitet og psykologi.114

Som oftest vil det være sammenfall mellom en subjektiv, psykologisk overbevisning og det at en konklusjon om straffskyld kan underbygges og forklares med rasjonell argumentasjon. Utvalget vil likevel understreke at en forutsetning for at beviskravet er oppfylt, er at det lar seg underbygge og forklare med rasjonell argumentasjon. Dette medfører at presiseringer av beviskravet som henspiller på psykologi og subjektive forhold hos beslutningstakeren, bør unngås.115 Grunnen er at slike formuleringer kan skyve rasjonalitetsdimensjonen i bakgrunnen. Som eksempler på presiseringer som henspiller på den subjektive dimensjonen av beviskravet, kan nevnes å appellere til hva bevisbedømmeren ut fra sin samvittighet mener er riktig, hva bevisbedømmeren føler er riktig, at det må være en bevisvurdering som bevisbedømmeren «får sove om natten av» (eller at bevisresultatet ikke må fremkalle annen psykologisk uro), å appellere til bevisbedømmerens intuisjon, magefølelse osv. Tas formuleringene på ordet, er det bare ved å ta feil av sine egne følelser eller ved å trosse sin psykologiske tilstand at bevisbedømmeren kan anvende beviskravet feil.116 Etter utvalgets vurdering vil subjektivt innrettede presiseringer av beviskravet, til fortrengsel for en rasjonell, objektivisert og forklarbar terminologi, kunne øke risikoen for at man havner i bekreftelsesfellen.

Slik utvalget ser det, vil behovet for subjektivt innrettede presiseringer av beviskravet bli betydelig redusert dersom forslaget om å oppstille krav til struktureringen av bevisvurderingen følges opp (punkt 13.3.3.4).

13.3.3.4 Krav til strukturering av bevisvurderingen som operasjonaliserer beviskravet (andre ledd)

Beviskravets positive og negative side

I lovforslagets andre ledd konkretiseres beviskravet gjennom å oppstille krav til hvordan bevisvurderingen skal struktureres. Det oppstilles et positivt (bokstav a) og et negativt krav (bokstav b). Kravene gjenfinnes i riksadvokatens kvalitetsrundskriv fra 2018, hvor det uttales følgende:

«Det er en sammenheng mellom bevisvurderingen og det strafferettslige beviskrav. Beviskravet kan presiseres gjennom krav til en overordnet strukturering av bevisvurderingen, der bevisene ikke bare skal vurderes under den antakelse at mistenkte er skyldig, men også i lys av hypoteser om hendelsesforløp som innebærer at vedkommende ikke er skyldig.

Den tradisjonelle måten å formulere beviskravet på – at all rimelig tvil skal komme den siktede til gode – kan operasjonaliseres ved å oppstille et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis den siktede er skyldig. Denne tilnærming ble til illustrasjon lagt til grunn i riksadvokatens henleggelsesbeslutning i en mordbrannsak fra 2009 (R 3739/09-63): ‘Det samlede etterforskingsresultatet i saken har ikke gitt opplysninger som på en utvetydig måte knytter siktede til noen av brannstedene. En kan ikke med tilstrekkelig sikkerhet utelukke alternative gjerningsmenn. […] Etterforskingen har dessuten frembrakt opplysninger som ikke uten videre synes forenlige med at siktede er gjerningsmann. Blant annet er det gjort et sporsøk med politihund fra ett brannsted til et annet, som ikke passer godt med siktedes bevegelsesmønster og de observasjoner som er gjort.’

Generelt vil en slik operasjonalisering av beviskravet invitere bevisbedømmeren til å forklare bevisene, både enkeltvis og samlet, under ulike hypoteser.»117

Utvalget tiltrer det som her sies. Den operasjonalisering av beviskravet som gjøres her, gir en konkretisering av en litt diffus meningsstørrelse – «rimelig tvil» – i form av mer håndfaste kriterier som utpeker en fremgangsmåte for å ta stilling til enkelttilfeller. Slik kobles beviskravet og bevisvurderingen tettere sammen.118 I stedet for å presisere beviskravet ved hjelp av generelle formuleringer av hva som ligger i «rimelig tvil», utpekes en metode for bevisvurderingen som tjener til å operasjonalisere og konkretisere beviskravet. Kjernen i metoden er å trosse intuisjonen ved at momenter må forklares i motsatt retning av førsteinntrykket. Metoden er slik godt egnet til å motvirke bekreftelsesfeller og tunnelsyn. At bevisbedømmeren må vurdere bevissituasjonen i ulike perspektiver, fremmer en rasjonell vurdering av styrker og svakheter ved bevisene som foreligger i saken, jf. HR-2025-458-A avsnitt 28 og 29.

Beviskravets positive side: Bevisvurderingen tar utgangspunkt i en uskyldshypotese, som må tilbakevises

Det positive kravet om at det samlet sett må være bevis i saken som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig, er inntatt i første ledd bokstav a. Startpunktet for vurderingen av om beviskravet er oppfylt, er å oppstille en hypotese om at siktede er uskyldig. Etter at uskyldig-hypotesen er etablert, blir spørsmålet om det finnes eventuelle opplysninger – hver for seg eller i kombinasjon – som i alle fall tilsynelatende skaper problemer for uskyldig-hypotesen. Men i stedet for ukritisk å legge til grunn at opplysningene taler for skyld, skal man anstrenge seg for å forklare disse bevisene i samsvar med at siktede er uskyldig. Man skal altså undersøke om de opplysningene som i utgangspunktet synes å stride mot uskyldig-hypotesen, likevel kan forklares i samsvar med denne. Spørsmålet blir kort sagt om opplysningene har en realistisk forklaring i samsvar med uskyldig-hypotesen.119

Hvis uskyldig-hypotesen skal gjendrives, må det foreligge opplysninger som er «vanskelig å forklare» hvis siktede er uskyldig. Det må forstås som at man ikke klarer å komme opp med en realistisk forklaring på opplysningene i samsvar med siktedes uskyld.120 Foreligger det en realistisk forklaring, er ikke det positive kravet oppfylt. Tiltalte må da frifinnes.

Å ta utgangspunkt i vurderingen av om beviskravet er oppfylt i en hypotese om at siktede er uskyldig, er i samsvar med, og operasjonaliserer, uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Om innholdet i EMK artikkel 6 nr. 2 har EMD uttalt:

«Paragraph 2 (art. 6-2) embodies the principle of the presumption of innocence. It requires, inter alia, that when carrying out their duties, the members of a court should not start with the preconceived idea that the accused has committed the offence charged […].»121

At det ikke ukritisk legges til grunn at bevis taler for skyld, men gjøres anstrengelser for å forklare bevisene i samsvar med at siktede er uskyldig, følger rasjonelt av utgangspunktet som uskyldspresumsjonen etablerer. Lovforslagets andre ledd bokstav a gir altså uskyldspresumsjonen en helt fremskutt posisjon når det skal klarlegges om beviskravet er oppfylt.

Beviskravets negative side: Finnes det opplysninger som truer tesen om straffskyld?

Dersom det ikke finnes en realistisk forklaring som lar seg forene med uskyldig-hypotesen, må man gå videre til det negative kravet, som er at «det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis den siktede er skyldig», jf. lovforslagets andre ledd bokstav b. Beviskravets negative side medfører altså at man må oppstille en hypotese om at tiltalte er skyldig, og deretter identifisere eventuelle opplysninger som skaper problemer for denne hypotesen.

Finnes det slike opplysninger, skal man forsøke å forklare disse på en måte som er både realistisk og i samsvar med at tiltalte er skyldig.122 Den negative siden av beviskravet vil i praksis ofte fungere som en «sikkerhetsventil» og en kompletterende test av om beviskravet er oppfylt. At det foreligger opplysninger som er «vanskelige å forklare» i samsvar med at siktede er skyldig, er synonymt med at det foreligger rimelig tvil, jf. lovforslagets første ledd.

I relasjon til Baneheia-saken kan det såkalte telebeviset illustrere hvilken funksjon skyldig-hypotesen har. Kolflaath uttaler:

«Gitt metoden som følger av Kvalitetsrundskrivet, blir det neste da å identifisere eventuelle bevis som tilsynelatende skaper problemer for den hypotesen at Kristiansen er skyldig. Og her kommer mobilbeviset inn som et gjenstridig problem. Kort fortalt går mobilbeviset ut på at det i den tiden da de straffbare handlingene antas å ha blitt begått, var innkommende og utgående trafikk på Kristiansens mobiltelefon via en basestasjon som etter alt å dømme ikke dekket åstedet. Byretten forsøker i dommen å forklare mobilbeviset i samsvar med skyldig-hypotesen, uten å lykkes. I kraft av å være noe nær et absolutt utelukkelsesbevis innebærer mobilbeviset at det negative kravet i den todelte konkretiseringen av beviskravet i Kvalitetsrundskrivet ikke er oppfylt.»123

Nærmere om operasjonaliseringen av beviskravet

Å stille opp og teste uskyldig-hypotesen og komplettere testen av bevisene opp mot skyldig-hypotesen gir etter utvalgets vurdering beviskravet klart mer substans enn en henvisning til en «samlet helhetsvurdering» av om faktum er bevist «ut over enhver rimelig tvil». Dette reduserer behovet for å presisere og komme formuleringen «rimelig tvil» så nær inn på livet som mulig. Etter utvalgets oppfatning kan siktedes rettssikkerhet ikke varetas gjennom et strengt beviskrav alene, men vil i vel så stor grad avhenge av at slutningene fra bevismaterialet fremstår som rasjonelle.124

For utvalget fremstår det lite kontroversielt å la uskyldspresumsjonen angi startpunktet for og retningen på rettens bevisvurdering, jf. lovforslagets andre ledd bokstav a.125 Dersom uskyldig-hypotesen tilsynelatende ikke står seg, er det tilsvarende ukontroversielt som et supplement å oppstille en skyldig-hypotese, for så å undersøke om det finnes bevis eller opplysninger som er vanskelig å forene med denne, jf. lovforslagets andre ledd bokstav b. Fremgangsmåten ble introdusert i riksadvokatens kvalitetsrundskriv i 2018 og har dermed fått virke i praksis en stund. Som det fremgår av sitatet øverst i dette punktet, benyttet riksadvokaten metoden i en konkret sak så tidlig som i 2009.

Utvalget har videre merket seg at metoden i kvalitetsrundskrivet i dag omtales i opplæringsprogrammet for nye dommere og dommerfullmektiger som arrangeres av Domstoladministrasjonen. Det finnes også nylige eksempler på at metoden benyttes ved domskriving i norske domstoler.126 Nylig anbefalte også Høyesterett bruk av fremgangsmåten fra kvalitetsrundskrivet, men uten å gi pålegg om at metoden alltid skal brukes, jf. HR-2025-458-A avsnitt 28 til 30:

«Domstolens behandling av en straffesak skjer med utgangspunkt i tiltalen, som presenterer hendelsesforløpet i et perspektiv der tiltalte er skyldig. Retten bør imidlertid også vurdere bevissituasjonen i motsatt perspektiv ved å stille seg følgende spørsmål: Er det mulig å forstå bevisene slik at tiltalte er uskyldig? Hvis dette fremstår som en realistisk mulighet ut fra det samlede bevisbildet, må tiltalte frifinnes.

I beslutningsteori er det pekt på at en slik tilnærming reduserer risikoen for det som betegnes som bekreftelsesfeller eller ‘tunnelsyn’. Disse teoriene fremhever at dersom bevisene bare vurderes ut fra en hypotese om at tiltalte er skyldig, oppstår fare for feilslutninger. Det kan – på grunn av ubevisste psykologiske mekanismer – føre til at bevis som i seg selv er nøytrale eller tvetydige, ved at de også kan passe med et hendelsesforløp hvor tiltalte er uskyldig, blir bedømt slik at de underbygger straffeskyld, mens bevis som isolert sett kan tale mot straffeskyld, kan bli bortforklart eller tillagt liten vekt i den samlede bevisvurderingen.

Hvordan retten tilnærmer seg bevisene i den enkelte sak, må likevel tilpasses det konkrete bevisbildet. Det er ikke grunnlag for å si noe generelt om hvordan retten skal gå frem.»

Også i standardverket som benyttes ved de juridiske lærestedene i faget straffeprosess, rettes søkelyset mot hypotesebasert bevisvurdering:

«Retten må som et første hovedperspektiv være seg bevisst mulige frifinnende faktum. Det faktum som påtalemyndigheten anfører i tiltalen, siktelsen eller en begjæring, er bare ett av de hendelsesforløp som kan tenkes på et abstrakt plan. Alle tenkelige hendelsesforløp er i prinsippet relevante for retten i bevisvurderingen. Bevisvurderingen er ikke betryggende med mindre dommeren anstrenger seg for å tenke ut og teste de frifinnende hendelsesforløp som kan tenkes ut fra siktedes anførsler, bevissituasjonen i saken og egen livserfaring. Når retten f.eks. tar stilling til skyldspørsmålet, må en dommer være seg bevisst alle de alternative frifinnende hendelsesforløp som kan tenkes, herunder frifinnende faktum som tiltalte ikke har anført. Beviskravet er bare oppfylt hvis ethvert frifinnende hendelsesforløp kan utelukkes som en realistisk mulighet.»127

Oppsummert mener utvalget at lovfestingen av operasjonaliseringen av beviskravet vil bidra til en mer objektiv og rasjonell bevisvurdering sammenlignet med relativt vage presiseringer av hva som ligger i «rimelig tvil». En slik tilnærming reduserer betydningen av psykologiske feilkilder i bevisvurderingen, og vil på sikt bidra til flere materielt riktige avgjørelser av skyldspørsmålet.

13.4 Lovfesting og økt vektlegging av sentrale prinsipper for bevisvurdering

13.4.1 Innledning

I punkt 13.4.2 redegjøres det overordnet for hva som ligger i «fri bevisvurdering». I punkt 13.4.3 tas det til orde for å lovfeste det overordnede formålet for bevisvurderingen. En nærmere redegjørelse for lovforslaget gis i punkt 13.4.4. I punkt 13.4.5 foreslås det å styrke opplæringen i bevisvurdering som gis til jusstudenter, dommere, dommerfullmektiger, påtalejurister og forsvarere.

13.4.2 Overordnet om fri bevisvurdering

Frem til midten av 1800-tallet, og i flere hundre år tidligere, opererte norsk prosessrett med regelstyrt – eller legal – bevisvurdering. Blant annet hadde Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) av 1687 regler for bedømmelse av bevis, hvor man skilte mellom hva som var henholdsvis tilstrekkelige og utilstrekkelige bevis. Innenfor kategorien utilstrekkelige bevis skilte man mellom halvt bevis, mer enn halvt bevis og mindre enn halvt bevis. Et annet eksempel er at man hadde en regel om at verdien av to vitnebevis til sammen alltid utgjorde summen av to like deler.

Prinsippet om legal bevisvurdering ble etter hvert utsatt for kritikk i europeiske rettssystemer. Kritikken nådde også norsk rett. Ved straffeprosessloven av 1887 ble norsk straffeprosess modernisert i samsvar med grunnprinsippene fra opplysningstiden. Blant annet ble prinsippet om fri bevisvurdering lovfestet i straffeprosessloven av 1887 § 349:128

«Afgjørelsen [af, hvad der er at anse som bevist,] træffes efter fri Overbevisning paa Grundlag af en samvittighetsfuld Prøvelse af de fremførte Bevisligheder.»

En tilsvarende bestemmelse ble ikke tatt inn i straffeprosessloven av 1981, fordi det ble ansett selvsagt.129 Det er sentralt at termen «fri bevisbedømmelse» ble brukt for å markere forskjellen fra den legale bevisvurdering og fremheve motsetningen mellom disse to vesensforskjellige måtene å forholde seg til bevisvurdering på.130 Formålet med bruken av termen «fri» bevisvurdering var (og er) derimot ikke å gi uttrykk for at bevisvurderingen var (eller er) totalt fri.

I teorien er det fremholdt at Francis Hagerup trolig var den første norske teoretiker som bygget en helhetlig bevisrett rundt prinsippet om fri bevisvurdering.131 Om bevisvurdering av vitnebevis uttalte Francis Hagerup blant annet:

«Hvilken vægt dommeren vil tillægge et vidnesbyrd, er overensstemmende med den frie bevisbedømmelses grundsætning overladt til hans frie skjøn […]. Han kan ligesaavel bygge paa et enkelt vidnes prov som sætte en flerhed af vidners udsagn ud af betragtning, ligesaavel tillægge et ubeediget som et beediget prov afgjørende betydning. Imidlertid er dette ligesaalidt for vidnebedømmelsen som for bevisbedømmelsen overhovedet ensbetydende med, at alt her beror paa den rene, subjektive vilkaarlighed. Dommeren vil ogsaa her have at gjøre sig rede for de objektive grunde, der efter en almengyldig maalestok kan antages at have betydning for et vidnesbyrds værd. I almindelighed kan man henføre disse grunde til tvende klasser, eftersom de paavirker vidnets vilje eller dets evne til at give en rigtig fremstilling. Hvad den første angaar, afhenger den dels af vidnets almindelige moralske karakter dels af den særlige fristelse, som forklaringens gjenstand og dennes betydning for vidnet eller dets paarørende kan indeholde til at fravige sandheden […]. I begge henseender vil indholdet af vidnets forklaring kunne bidrage til at udelukke antagelse af bevidst usandhed, nemlig naar den aabenbart er i strid med vidnets eller dets paarørendes interesser eller til gunst for vidnets avindsmand.

Hvad vidnets evne til at give en korrekt fremstilling angaar, beror den nærmere paa følgende momenter: a) iagttagelsesevnen, b) erindringen, c) gjengivelsesevnen. I alle tre henseender kan patologiske forstyrelser gjøre sig gjældende (hallucinationer, sygelig svækket hukommelse, sygelig ophidset fantasi). Men det er meget langt fra, at de normale menneskers evne i de nævnte retninger betegner en konkret maalestok. Den er underkastet betydelige individuelle variationer efter vidnets alder, dannelsesgrad, intelligens, indsigt og sakkyndighed. Det er f.ex. klart, at et vidnesbyrd om de symptomer, der ledsagede en persons død, vil have en ganske anden vægt, naar det udgaar fra en læge, end naar forklaringen afgives af et barn, der aldrig før har staaet ved et dødsleie.»132

Selv om vitnebevisets vekt ifølge Hagerup var overlatt til den frie bevisvurdering, er det samtidig klart at bevisvurderingen ikke er helt fri, i betydningen «overlatt til den enkelte bevisbedømmers subjektive vilkårlighet». Alminnelige, objektive erfaringssetninger skulle være styrende for bevisvurderingen. Sitatet viser at formålet med fri bevisvurdering var å skape en distanse fra den inntil da gjeldende legale bevisvurdering. Det er verdt å merke seg at Hagerup gir anvisning på treffende alminnelige, objektive normer, som gjelder den dag i dag for bevisvurdering av vitneforklaringer.

Det er også i dag klart at bevisvurderingen ikke er helt fri.133 I HR-2025-458-A uttaler Høyesterett:

«Prinsippet om fri bevisvurdering […] innebærer at det er opp til den dømmende rett å vurdere hvilken vekt som skal legges på de enkelte bevisene som er ført, og om bevisene samlet sett gir tilstrekkelig grunnlag for å domfelle. Retten er med andre ord ikke bundet av lovregler om for eksempel hvilken vekt enkelte typer bevis skal gis. Retten er heller ikke forpliktet til å følge en bestemt fremgangsmåte i bevisvurderingen, men kan tilpasse den til bevissituasjonen i den enkelte sak.

Mens beviskravet er strengt normert, er altså fremgangsmåten for å sikre at kravet håndheves, i utgangspunktet overlatt til rettens skjønn. Dette bygger på en grunntanke om at retten best kan finne frem til sannheten i den enkelte sak hvis bevisvurderingen ikke er båndlagt ved regler, jf. Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, 2009 side 165.

Bevisvurderingen er likevel ikke helt ubundet av normer. Et grunnleggende krav er at retten går frem på en betryggende måte som, i lys av den høye bevisterskelen som gjelder, er godt egnet til å sikre et riktig resultat. Dommerne kan ikke bygge på magefølelse, intuisjon eller ureflektert synsing, men må gjøre en samvittighetsfull, forstandig og rasjonell vurdering av bevisene. I straffeprosessloven 1887 var dette uttrykt i § 349 andre punktum, som fremhevet at avgjørelsen skulle treffes ‘paa Grundlag af en samvittighedsfuld Prøvelse af de fremførte Bevisligheder’. En tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn i dagens straffeprosesslov, men det er fortsatt gjeldende rett. Bevisvurderingen skal altså være fornuftsbasert, og ikke følelsesstyrt.»134

Høyesterett fremhever deretter at også uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 2, har konsekvenser for hvordan domstolen bør nærme seg bevisene i saken: Det bør ikke søkes etter bekreftelse på en forhåndsoppfatning om at tiltalte er skyldig. Selv om tiltalen tar utgangspunkt i et perspektiv der tiltalte er skyldig, bør retten også vurdere bevissituasjonen i motsatt perspektiv og stille seg spørsmålet om bevisene kan forstås slik at tiltalte er uskyldig.135 Det heter videre i dommen:

«I beslutningsteori er det pekt på at en slik tilnærming reduserer risikoen for det som betegnes som bekreftelsesfeller eller ‘tunnelsyn’. Disse teoriene fremhever at dersom bevisene bare vurderes ut fra en hypotese om at tiltalte er skyldig, oppstår fare for feilslutninger. Det kan – på grunn av ubevisste psykologiske mekanismer – føre til at bevis som i seg selv er nøytrale eller tvetydige, ved at de også kan passe med et hendelsesforløp hvor tiltalte er uskyldig, blir bedømt slik at de underbygger straffeskyld, mens bevis som isolert sett kan tale mot straffeskyld, kan bli bortforklart eller tillagt liten vekt i den samlede bevisvurderingen.

Hvordan retten tilnærmer seg bevisene i den enkelte sak, må likevel tilpasses det konkrete bevisbildet. Det er ikke grunnlag for å si noe generelt om hvordan retten skal gå frem.»136

Lignende synspunkter på prinsippet om fri bevisvurdering gjenfinnes i andre rettssystemer. Den svenske høyesterett – Högsta domstolen – har uttalt:

«Den fria bevisprövningen innebär inte att värderingen av den åberopade bevisningen är helt överlämnad åt domstolens skönsmässiga bedömning. Endast rationella skäl får inverka på bedömningen. Analysen ska vara objektivt grundad och utföras strukturerat. Domstolens överväganden och slutsatser ska redovisas i domskälen på ett sätt som gör det möjligt för läsaren av domen att följa hur prövningen har genomförts. Högsta domstolen har i olika avgöranden diskuterat bl.a. hur och i vilken ordning som bevisningen bör prövas i olika situationer.»137

Den tyske forfatningsdomstolen har på samme måte uttalt (norsk oversettelse):

«Selv om bevisvurderingen i henhold til loven er ‘fri’, det vil si at det ikke finnes lovfestede regler for hvordan den skal foretas […], har rettspraksis fra delstatenes øverste rettsinstanser utfra de erfaringssetninger som er fremkommet gjennom vitenskapelige undersøkelser, særlig innenfor kriminalistikk, rettsmedisin og vitnepsykologi, utviklet grunnprinsipper for bevisvurderingen og redegjørelsen for denne i domspremissene. Dersom disse ikke overholdes, kan det føre til at dommen oppheves i en ankesak. Dette gjelder særlig for bevissituasjoner som – også iht. den tyske forfatningen – stiller strengere krav til bevisvurderingen, som f.eks. vurdering av et vitnes forklaring som omhandler annenhånds informasjon.»138

13.4.3 Lovfesting av det overordnede formålet for bevisvurderingen

Utvalget har gjennomført samtaler med mange aktører som var involvert i behandlingen av Baneheia-saken mot Viggo Kristiansen, og med andre som til daglig arbeider i strafferettspleien. Når temaet «uriktig domfellelse og bevisvurdering» drøftes, er det særlig to forhold utvalget har merket seg:

For det første synes en del reelt sett å mene at fri bevisvurdering innebærer at det ikke finnes noen regler, normer eller retningslinjer for bevisvurderingen. En følge er at dersom den kompetente personen eller det kompetente kollegiet har gjennomført en bevisvurdering og konkludert, er utfallet per definisjon korrekt.

For det andre er det en utbredt oppfatning at når bevisbedømmeren skal komme til et bevisresultat, er det styrende en konkret helhetsvurdering basert på en fri vurdering av bevisene. Denne helhetsvurderingen bygger blant annet på subjektive forhold, som intuisjon og en indre overbevisning om hva som er det rette utfallet.139

En oppfatning om at bevisvurderingen er helt fri, og at det er tilstrekkelig å vise til at bevisresultatet er basert på en subjektivt preget samlet vurdering av bevisene, er i strid med gjeldende rett. Som påvist i punkt 13.4.2 ovenfor ble termen «fri bevisvurdering» ikke innført fordi bevisvurderingen skulle være fullstendig fri, men for å klargjøre at systemet med legal bevisførsel var forlatt.

Det har alltid vært et grunnkrav til bevisvurderingen at bevis skal bedømmes grundig og samvittighetsfullt og i lys av alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger som fremmer sannhet. En lovfesting av dette vil medføre at loven tydelig gir uttrykk for hva som er formålet med bevisvurderingen: å komme frem til den materielle sannhet, nærmere bestemt hva som rent faktisk har skjedd. Å fremheve at formålet med bevisvurderingen er å finne den materielle sannhet, leder tanken hen til en mer objektiv størrelse enn en subjektivt innrettet samlet helhetsvurdering av bevisene hvor formålet med bevisbedømmelsen ikke uttrykkes. Lovfestingen tydeliggjør også at bevisvurderingen ikke er helt fri og opp til hver enkelt bevisbedømmers rent subjektive oppfatning.

Utvalget mener rene henvisninger til «fri bevisvurdering» og «samlet helhetsvurdering», uten at formålet for bevisføringen fremheves og presiseres, i for stor grad legger til rette for en inntrykksbasert bevisbedømmelse hvor psykologiske feilkilder får fritt spillerom. Manglende bevissthet og kunnskap om relevante alminnelige erfaringssetninger ved bevisvurdering som fremmer sannhet, innebærer i seg selv en risiko for uriktige domfellelser. Det gjelder særlig for legdommere, som ikke har samme kunnskap og erfaring innen bevisvurdering som fagdommere. En lovfesting vil kunne bidra til en mer ensartet bevisvurdering blant ulike bevisbedømmere, redusere risikoen for at bekreftelsesfeller oppstår, og gjøre det lettere for ankeinstansen å overprøve vurderingene. Forslaget vil også kunne øke kvaliteten på bevisvurderingene som gjøres.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at følgende bestemmelse inntas i tredje ledd i forslaget til ny § 305 a i straffeprosessloven:

«Bevis skal vurderes grundig og samvittighetsfullt og i samsvar med alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger som fremmer sannhet.»

13.4.4 Nærmere om utvalgets lovforslag

13.4.4.1 Den materielle sannhet som mål og grunnprinsipp for bevisvurderingen

Den materielle sannhets prinsipp er blitt beskrevet av Høyesterett som en bærebjelke i straffeprosessen.140 Hovedformålet med straffeprosessen er å få klarlagt sannheten. Prinsippet går ut på at skrevne og uskrevne regler og retningslinjer for behandlingen av straffesaker må utformes slik at avgjørelser treffes på grunnlag av det som faktisk har skjedd, med andre ord sannheten. Prinsippet skal altså vareta rettssikkerhetshensyn, nærmere bestemt hensynet til et materielt riktig resultat.141 Det er derfor selvsagt at formålet med bevisvurdering i straffesaker er å få klarlagt den materielle sannhet.142

Det strenge strafferettslige beviskravet («in dubio pro reo») kan anses som en modifikasjon av eller innhugg i den materielle sannhets prinsipp, som gjøres ut fra hensynet til å unngå at uskyldige straffedømmes.143 I straffesaker er sannhetsidealet knyttet til å oppnå materielt riktige domfellelser, ikke materielt riktige frifinnelser.144 Grunnen er at konsekvensene av en uriktig fellende dom anses mye mer alvorlige enn en uriktig frifinnelse.145 Ved å senke beviskravet til sannsynlighetsovervekt ville man statistisk sett kommet nærmere materielt riktige avgjørelser i straffesaker. Dette er imidlertid uakseptabelt, siden det ville medføre at risikoen for at uskyldige dømmes, ville økt.146 Formålet med beviskravet i straffesaker er å eliminere risikoen for usannhet til skade for tiltalte.

Straffeprosessutvalget vurderte også en lovfesting av regler for bevisvurderingen. Utvalget viste til at dette var gjort for sivile saker i tvisteloven § 21-2 første ledd, som lyder slik: «Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygge på.» Utvalget ønsket imidlertid ikke å bruke uttrykket «fri» i tilknytning til bevisvurderingen. Grunnen var at ordet gir assosiasjoner som ikke er helt treffende for de krav som stilles til vurderingene som skal foretas. At vurderingen er «fri», betyr som nevnt ovenfor ikke at den som vurderer bevisene, kan velge sine metoder eller fastsette bevisverdi ut fra ren intuisjon. Poenget er bare at vedkommende er fri fra legale bevisregler. Deretter uttalte utvalget:

«Til grunn for prinsippet om fri bevisvurdering ligger idealet om sannhetssøken, slik det blant annet er uttrykt i domstolloven §§ 141, jf. 100, som fastslår at enhver meddommer skal avkreves forsikring om at vedkommende ‘vil gi vel agt paa alt, som forhandles i retten, og at han vil dømme saaledes, som han vet sandest og rettest at være efter loven og sakens beviseligheter’. Vurderingen av bevismaterialet må således skje på en helhetlig måte, ved bruk av rasjonelle metoder, og vedkommende må gjennomføre sine vurderinger samvittighetsfullt, ha tenkt nøye gjennom bevisene og gjort bruk av sin egen fornuft.»147

Straffeprosessutvalget foreslo en egen lovbestemmelse om bevisvurdering i lovutkastets § 7-5, som har overskriften «Bevisvurdering og beviskrav»:

«Avgjørelsen av om et faktisk forhold skal legges til grunn som tilstrekkelig underbygget, skal treffes etter en samlet vurdering av bevisene i lys av alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger. For straffansvar kreves bevis utover enhver rimelig tvil.»148

Om hva som menes med «alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger», uttales i spesialmerknadene:

«Med ‘alminnelige’ erfaringssetninger og kjensgjerninger siktes det til kunnskap som er alminnelig utbredt. Slike forhold krever ikke bevis, ettersom de ikke er tvilsomme og er kjent for alle, eller i det minste lett tilgjengelige. Kravet til at erfaringssetninger og kjensgjerningene skal være ‘alminnelige’, markerer at det skal avgrenses mot slike forhold som kun en begrenset krets har kunnskap om. Skal det bygges på spesielle erfaringssetninger eller spesielle kjensgjerninger i bevisvurderingen, skal disse bevisføres slik at de inngår som en del av ‘bevisene’ som undergis en ‘samlet vurdering’.»149

Utvalget kan slutte seg til det som her sies av Straffeprosessutvalget, men har kommet til at det bør foreslås en ordlyd som i større grad fremhever sannhetsformålet som det grunnleggende formålet med bevisvurderingen. Det er også grunn til å understreke bevisbedømmerens plikt til å vurdere bevisene samvittighetsfullt. Det foreslås derfor at vurderingen av bevisene skal skje «grundig og samvittighetsfullt og i samsvar med alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger som fremmer sannhet», jf. forslaget til ny § 305 a tredje ledd i straffeprosessloven.

Henvisningen til alminnelige kjensgjerninger i forslaget viderefører gjeldende rett om såkalte vitterlige kjensgjerninger.150 Dette er forhold som kan tas i betraktning selv om de ikke er bevisført under hovedforhandlingen i samsvar med straffeprosessloven § 305. At slike forhold kan trekkes inn i bevisvurderingen uten at det er forhandlet om det, er ordningen etter tvisteloven, se tvisteloven § 21-2 tredje ledd. I Rt. 2012 s. 65 avsnitt 110 heter det:

«Straffeprosessloven § 305 innebærer at man ikke skal bygge på bevis som ikke har vært ført under rettsforhandlingen, og som dermed ikke har vært gjenstand for mulighet for kontradiksjon. Vitterlige kjensgjerninger kan retten imidlertid bygge på, jf. prinsippet i tvisteloven § 21-2 tredje ledd, som normalt må gjelde tilsvarende i straffeprosessen.»

Bruken av alminnelige erfaringssetninger er grunnleggende under bevisvurderingen. En bevisvurdering skjer ikke i et vakuum og forutsetter i betydelig grad bruk av alminnelige erfaringssetninger. Uttrykket «erfaringssetning» peker mot at vurderingen av opplysningene skal skje på bakgrunn av erfaringer om sammenhenger mellom fenomener. Dommeren må ha et minimum av bevissthet rundt når og hvordan alminnelige erfaringssetninger brukes i en konkret bevisvurdering. I forbindelse med en omtale av rammene for lagmannens rettsbelæring for lagretten har Andenæs uttalt:

«Lagmannen må holde seg til det som er kommet frem i retten, han kan ikke trekke inn nytt stoff (jf. § 305). Men det hører til hans oppgave å gi lagretten del i alminnelige erfaringer om verdien av et bevismiddel, f.eks. om barns troverdighet som vitner, hvilken vekt man kan legge på utsagn om kjørehastigheter, eller på et vitnes bestemte erklæringer om å kjenne igjen en person. Slike alminnelige erfaringssetninger står i en annen stilling enn bevisstoffet i den konkrete sak (jf. Rt. 1972 s. 1077), se s. 1081).»

I punkt 13.4.4.2 omtales alminnelige erfaringssetninger av betydning for vurdering av forklaringer avgitt av vitner, siktede og fornærmede. Forpliktelsen til å vurdere bevis på rasjonelt vis omtales nærmere i punkt 13.4.4.3.

13.4.4.2 Om vurdering av vitneforklaringer mv.

Innledning

Forklaringer anses ofte som det viktigste beviset i straffesaker.151 Det finnes omfattende forskning om vitnebeviset, også i et bevisvurderingsperspektiv. Nedenfor presenteres noen sentrale erfaringssetninger av betydning for vurdering av slike bevis.

Om muligheten for å vurdere et vitnes troverdighet og pålitelighet

I saker om seksuelle overgrep vil det ofte være tilfelle at tiltalte og fornærmede har avgitt uforenlige forklaringer om hendelsesforløpet. I slike saker foreligger ikke nødvendigvis andre avgjørende bevis, slik at det står «ord mot ord». Om denne bevissituasjonen har Høyesterett uttalt i Rt. 2011 s. 641 avsnitt 28:

«I saker som gjelder seksuelle overgrep, er det ikke uvanlig at tiltalte og fornærmede har motstridende forklaringer om hva som har skjedd. Det er heller ikke uvanlig at det ikke foreligger andre bevis i saken. Domstolen må i slike tilfeller som utgangspunkt ha anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering.»152

Utvalgets inntrykk er at underordnede domstoler ofte har vist til uttalelsen i Rt. 2011 s. 641 som ledd i begrunnelsen for å domfelle.153 Utvalget har samtidig inntrykk av at mange opplever uttalelsen som problematisk. I utvalgets spørreundersøkelse om praktiseringen av beviskravet (se kapittel 14) svarte 66 prosent av forsvarerne at de var enten «helt uenig» eller «delvis uenig» i Høyesteretts utsagn om at det bør være anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering i ord mot ord-sakene. Om lag 70 prosent av respondentene mente videre å ha opplevd tilfeller hvor deres klient ble dømt utelukkende på grunnlag av fornærmedes forklaring. Blant disse oppga 85 prosent å ha opplevd slike domfellelser i seksuallovbruddsaker. Med andre ord mente over halvparten av respondentene (ca. 59 prosent) at de hadde hatt minst én seksuallovbruddsak der klienten ble dømt utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring.154 Samlet sett etterlater undersøkelsen et klart inntrykk av at det er en forholdsvis utbredt oppfatning blant forsvarere om at beviskravet ikke praktiseres strengt nok i seksuallovbruddsaker.155

Med «troverdighetsvurdering» sikter Høyesterett i sitatet foran til en vurdering av om det kan festes lit til tiltaltes og fornærmedes forklaringer om hva som har skjedd. «Troverdighet» brukes dermed i vid betydning.156 Det er imidlertid to hovedgrunner til at et vitneutsagn kan være beheftet med feil og mangler: Den ene er at det kan skorte på vitnets vilje til å forklare seg riktig, det vil si at vitnet bevisst avgir en feilaktig eller mangelfull forklaring. Dette er det vanlig å anse som et spørsmål om vitnet er troverdig (viljen til sannhet). Troverdighet relaterer seg altså til spørsmålet om vitnet i alminnelighet anses som sannferdig. Den andre grunnen til at det kan være feil eller mangler ved vitneutsagn, har sammenheng med svakheter ved vitnets evne til å avgi korrekte og fullstendige forklaringer om forhold tilbake i tid. Kan man stole på at det vitnet forteller, stemmer overens med det som faktisk skjedde? Svakhetene relaterer seg til mangler og begrensninger ved vitnets iakttakelsesevne, hukommelsesevne og gjengivelsesevne. Spørsmålet i slike tilfeller er om det aktuelle vitneutsagnet er pålitelig (evnen til sannhet). For enkelhets skyld vil den vide betydningen av «troverdighet» benyttes i det følgende.

Omfattende forskning viser at bevisbedømmere, profesjonelle så vel som lekpersoner, vanskelig kan vurdere om en vitneforklaring er sannferdig alene ved å iaktta vitnets fremferd, kroppsspråk og væremåte. I det norske standardverket om vitnepsykologi uttaler Magnussen at forskningen er entydig:

«Evnen til å skille mellom løgnaktige og sannferdige forklaringer på grunnlag av hvordan avsender fremtrer, er katastrofalt dårlig; prestasjonene ligger gjennomgående meget nært et statistisk tilfeldighetsnivå. Og nokså uventet for mange av oss viser de fleste studier fra Europa og USA at det heller ikke er forskjell mellom erfarne politietterforskere og lekfolk […]. Det er ingen forskjell i evnen til å identifisere løgn/sannhet fra ukjente versus kjente avsendere (familie og venner). Forsøk i opptrening av etterforskere i å se etter tegn på løgn synes heller ikke å øke denne ferdigheten i noen betydelig grad og, antagelig enda mer uventet, voksne deltageres evne til å identifisere løgnaktige forklaringer avgitt av barn er ikke bedre enn deres vurderinger av forklaringer avgitt av voksne […].

Det er også i disse studiene en gjennomgående slagside mot sannferdighet, vi tror i utgangspunktet på hva folk forteller og identifiserer flere forklaringer som sannferdige enn som usannferdige […].»157

Forskningen viser også at bevisbedømmere i liten grad er i stand til å avdekke ut fra vitnemålet i seg selv om vitnet ubevisst forklarer seg feilaktig eller ufullstendig. Det er på det rene at den menneskelige hukommelse er ufullstendig, selektiv, påvirkelig og foranderlig. Også vitnets formidlingsevne kan være begrenset. Vitneforklaringer vil derfor ofte være beheftet med feil og mangler, selv om det ikke skorter på viljen til å snakke sant. Forskningen tyder på at det er krevende å vurdere hvor nøyaktig en vitneforklaring er alene på grunnlag av forklaringens innhold eller ytre faktorer ved vitnet. Det er også grunn til å være forbeholden med å legge vekt på vitnets egen sikkerhet med hensyn til at han eller hun husker riktig. Om en forklaring stemmer med virkeligheten eller ikke, må derfor i første rekke vurderes ved å holde forklaringen opp mot andre opplysninger og bevis i saken.158

Etter utvalgets syn bør det på denne bakgrunn utvises forsiktighet med å straffedømme en tiltalt alene på grunnlag av fornærmedes forklaring. Det er i alle tilfeller behov for en nærmere presisering av hvilke momenter som det er relevant å vektlegge i en vurdering av troverdighet.

Nylig kom Høyesterett med generell veiledning om hvilke krav som må stilles til bevisvurderingen i voldtektssaker hvor fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet er det sentrale beviset i saken, jf. HR-2025-458-A. Saken gjaldt anke over domfellelse i sak om seksuell omgang med en som var ute av stand til å motsette seg handlingen – såkalt sovevoldtekt. Domfellelsen i saken bygget i stor grad på fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet.

Partenes argumentasjon i saken ble lagt opp bredt og prinsipielt. Forsvareren gjorde gjeldende at det som et generelt utgangspunkt ikke er forsvarlig å straffedømme en tiltalt alene på grunnlag av tiltaltes forklaring, og viste til forskning om utfordringer og feilkilder som gjør seg gjeldende når troverdighet skal vurderes. Om forsvarerens argumentasjon heter det videre i dommen:

«Etter forsvarerens mening er troverdighet i seg selv et uklart begrep som kan misforstås i retning av å åpne for en mer følelsesstyrt vurdering av om forklaringen er riktig. Det må derfor – anføres det – alltid stilles krav om tilleggsbevis for å kunne domfelle. Hvis ikke er det risiko for at domfellelser blir basert på en rent subjektiv oppfatning av hvem som virker mest tillitvekkende.»159

Høyesterett kom på denne bakgrunn med følgende presiseringer av rettens adgang til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering:

«For det første: Troverdighetsvurderinger foretas ikke isolert, men inngår som del av skyldvurderingen, der det strenge strafferettslige beviskravet gjelder. Vurderingstemaet er derfor ikke hvem retten tror på eller fester størst lit til. For at retten skal kunne konkludere med straffeskyld, må fornærmedes forklaring ikke etterlate noen rimelig tvil om at tiltalte er skyldig. Dommen i Rt-2011-641 gir ikke uttrykk for noe annet.

For det andre: Vitnepsykologisk forskning viser at ytre faktorer ved en person, slik som fremtoning, kroppsspråk og måte å snakke på, gir et usikkert grunnlag for å bedømme om en forklaring er sannferdig. Det er derfor grunn til å vise forsiktighet med å trekke inn slike faktorer i troverdighetsvurderingen. Det sentrale i troverdighetsvurderingen bør være innholdet i forklaringen, og ikke det inntrykket den som forklarer seg, gir i retten. Dette er også fremhevet av den svenske høyesterett – Högsta domstolen – i dom inntatt i NJA 2010 side 671, avsnitt 8. Jeg viser i tillegg til det jeg tidligere har sagt om at bevisvurderingen skal være rasjonell, og ikke styrt av magefølelse eller intuisjon. […]

Jeg vil for det tredje understreke at fornærmedes forklaring, så langt det er mulig, må etterprøves ved at retten sammenholder den med andre bevis som kan være egnet til å svekke eller styrke den. Forklaringen vil sjelden stå alene, heller ikke i «ord mot ord»-saker. Den vil nær sagt alltid suppleres av annen bevisførsel, for eksempel knyttet til omstendigheter i tidsrommet før og etter hendelsen, selv om det ikke foreligger andre bevis om selve overgrepssituasjonen. Dette var også tilfelle i Rt-2011- 641, der lagmannsrettens dom ble opphevet fordi det ikke gikk frem av domsgrunnene at fornærmedes forklaring var blitt vurdert opp mot et annet sentralt bevis.

Etter min mening kan det imidlertid ikke oppstilles generelle og bestemte krav om tilleggsbevis i denne sakstypen, slik forsvareren har argumentert for. Rent bortsett fra at det ikke er mulig å si noe helt allmenngyldig om behovet for bevis fordi sakene er forskjellige, ville slike føringer vanskelig la seg forene med prinsippet om fri bevisvurdering.»160

Oppsummert påpekte Høyesterett at en forklaring må vurderes ut fra forklaringens innhold og forhold til sakens øvrige bevis, og at det bør utvises forsiktighet med å bedømme troverdighet ut fra ytre faktorer. Det ble også understreket at det strenge strafferettslige beviskravet gjelder fullt ut. Høyesterett avviste at det var grunnlag for å oppstille generelle og bestemte krav til tilleggsbevis for å kunne domfelle.

Utvalget mener de nevnte presiseringene er verdifulle.161 Det kan være grunn til å gå noe nærmere inn på Högsta domstolens dom i NJA 2010 s. 671, som også nevnes i Høyesteretts dom.162 Den tiltalte i saken hadde blitt domfelt for en rekke seksuell overgrep mot fornærmede i perioden 2003 til 2005. Högsta domstolen fremhever en rekke momenter som relevante ved bedømmelsen av troverdighet i seksuallovbruddsaker:

«För fällande dom i mål om sexualbrott krävs, liksom i brottmål i övrigt, att domstolen genom den utredning som har lagts fram finner det ställt utom rimligt tvivel att den tilltalade har gjort sig skyldig till det som läggs honom till last. En trovärdig utsaga från målsäganden kan, i förening med vad som i övrigt har framkommit i målet, vara tillräcklig för en fällande dom […].

Vid bedömningen av utsagan finns det ofta anledning att lägga vikt främst vid sådana faktorer som avser innehållet i berättelsen som sådan, exempelvis i vad mån den är klar, lång, levande, logisk, rik på detaljer, påvisat sanningsenlig i viktiga enskildheter samt fri från felaktigheter, motsägelser, överdrifter, svårförklarliga moment, konstansbrister, dåligt sammanhang eller tvekan i avgörande delar. Däremot ställer det sig många gånger svårt att bedöma utsagan med ledning av det allmänna intryck som målsäganden ger eller av icke-verbala faktorer i övrigt.»163

Dommen gir også veiledning der tiltalen omfatter seksuallovbrudd som ikke er nærmere spesifisert:

«När, som i detta mål, åtalet omfattar ett obestämt antal gärningar som inte har individualiserats i gärningsbeskrivningen måste prövningen av skuldfrågan ske med beaktande av att den tilltalade i praktiken kan ha begränsade möjligheter att förebringa någon annan motbevisning än sådan som avser målsägandens allmänna trovärdighet. Den bristande individualiseringen utesluter inte en fällande dom […], men gör att stränga krav bör upprätthållas när det gäller bevisföringen. Det är i sådana fall bl.a. särskilt angeläget att åklagaren tydligt redovisar vad som är avsett att bevisas med varje enskilt bevis och på vilket sätt som det angivna bevistemat har samband med gärningspåståendet.»164

Utvalget mener at dommen gir uttrykk for viktige erfaringssetninger for bevisvurderingen i situasjoner hvor det ikke foreligger andre bevis av betydning enn tiltaltes og fornærmedes forklaringer. Dette har overføringsverdi til norske forhold.

Også Tysklands føderale høyesterett, Bundesgerichtshof (BGH), har uttalt seg om hvilke krav som stilles til bevisvurderingen i slike tilfeller. Jansen har sammenfattet tysk rettspraksis på området slik (norsk oversettelse):

«Dersom rettens overbevisning om at tiltalte er gjerningspersonen, utelukkende bygger på forklaringen til aktoratets eneste vitne uten at det foreligger andre indisier mot tiltalte, så skal det iht. den faste rettspraksisen i Tysklands føderale høyesterett for sivile saker og straffesaker (BGH) stilles strenge krav til hvordan en dommer ved den domstolen som avgjør bevisspørsmålet, kommer frem til sin overbevisning. En dommer ved en slik domstol må være bevisst på at troverdigheten til dette vitnets forklaringer må vurderes særskilt siden egne utsagn vedrørende sakens forhold i slike tilfeller gir tiltalte få forsvarsmuligheter. Det er dermed særlig viktig med en grundig helhetsvurdering.»165

Om kravet til bevisvurdering i tilfeller der man i realiteten ikke har andre bevis enn fornærmedes og tiltaltes forklaringer, har BHG uttalt (norsk oversettelse):

«I tilfeller der det – som her vedrørende samtykke til den seksuelle handlingen – foreligger påstand mot påstand, er det nødvendig at domstolen som behandler bevisspørsmålet, foretar en særskilt grundig helhetsvurdering av alle forhold […]. Ut fra domspremissene må det fremgå at retten har tatt i betraktning alle forhold som kan påvirke avgjørelsen. Ut fra domspremissene må det dessuten fremgå at de enkelte bevisresultatene ikke bare ble vurdert isolert, men at de ble gjort til del av en omfattende helhetsvurdering. Det er fremfor alt nødvendig med en nøyaktig innholdsanalyse og en grundigst mulig kontroll av hvordan forklaringen i tiltaltes disfavør har blitt til, en vurdering av hvilket motiv som kan slås fast for forklaringen, og en prøving av hvor konsistent opplysningene legges frem, samt hvor detaljerte og plausible de er […].»166

BGH har som følge av de strenge kravene til bevisvurdering i slike situasjoner stilt skjerpede krav til begrunnelsen for rettens bevisvurdering.167

Etter utvalgets vurdering må en forklaring fremstå som klar og tydelig i kjernen av det tiltalen gjelder, for at den alene skal kunne danne grunnlag for en domfellelse. For å kunne prøve troverdigheten av en forklaring er det generelt av betydning at vedkommende forklarer seg så detaljert som mulig om tiltaltes handlinger og omstendighetene omkring. Dette gir domstolen mulighet for å vurdere om det er god indre sammenheng i forklaringen, om den virker selvopplevd, og om erindringen om det som har skjedd, fremstår pålitelig. Er det ikke uvesentlige mangler ved forklaringen, og den utgjør det hovedsakelige beviset i saken, er det betenkelig å la forklaringen danne grunnlag for domfellelse i en straffesak. Dette er naturligvis ikke ensbetydende med at fornærmede har forklart seg uriktig. Poenget er snarere at forklaringen ikke oppfyller de kvalitetskriteriene som må stilles til det hovedsakelige beviset for domfellelse i en straffesak.

Utvalget viser i denne forbindelse til sitt forslag om å skjerpe begrunnelseskravet for fellende dommer, jf. punkt 13.5.3.3.

Om vitnebevis avgitt av informanter og medtiltalte

I Rt. 1995 s. 1295 var spørsmålet om en politiforklaring avgitt av en medtiltalt kunne leses opp i hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 297. Den medtiltalte var avgått ved døden ca. en uke før hovedforhandlingen. Ved vurderingen av om politiforklaringen kunne leses opp, tilla førstvoterende det «en viss betydning at han var siktet i saken, noe som generelt svekker tilliten til ham».168

Magnussen og Teigen påpeker at statistikk fra USA viser at usannferdige forklaringer fra kriminelle informanter har bidratt til en rekke feilaktige dommer i alvorlige straffesaker de siste tiår. I opp mot en femtedel av sakene som senere er gjenåpnet og endt med frifinnelse, har falske informantforklaringer vært det fellende beviset.169 Artikkelen viser til et stort volum med forskning på informanter og medtiltalte som vitner i straffesaker. Forfatterne uttaler avslutningsvis:

«Vitnepsykologisk forskning har avdekket en rekke forhold som kan bidra til at kriminelle informanters usannferdige forklaringer blir vurdert som troverdige. Selv eksperter klarer ikke å skille mellom sannferdige og usannferdige vitner med utgangspunkt i hvorledes de fremtrer; et løgnaktig vitne kan fremstå som overbevisende. Det eksisterer en generell ‘slagside’ i retning av å tro på påstander som fremsettes, fremfor å tvile på dem, og blandingen av sannferdige og usannferdige opplysninger maskerer tvilsomme forklaringer og styrker denne tendensen. Informantens uttrykte ønske om ‘å gjøre opp for seg’ tas lett for god fisk og overskygger inkonsistente elementer i forklaringene. I tillegg kommer fordeler for den som bidrar til å felle andre kriminelle, og den moralske gevinst i å ha noen man kan dele skylden med, som ofte overses av retten, som på sin side kan komme til å tro i meste laget på muntlige opplysninger som fører til en mer fullstendig ‘oppklaring’ av saken.»170

Om betydningen av at en forklaring er detaljert og fastholdes uten avvik

En oppfatning om bevisvurdering som går igjen i rettsavgjørelser, er at det styrker forklaringens vekt hvis fornærmede eller et vitne har forklart seg detaljert om de begivenheter eller forhold som skal bevises. Det er også vanlig å anta at forklaringens bevisverdi styrkes ytterligere av at vitnet fastholder forklaringen uten avvik i senere avhør eller i andre sammenhenger.

Utvalget finner grunn til å påpeke at disse oppfatningene må modifiseres med bakgrunn i vitnepsykologisk forskning. Når det gjelder detaljgraden i en vitneforklaring, er det på det rene at den menneskelige hukommelse er ufullstendig og ufullkommen. Det er variasjoner fra individ til individ og fra begivenhet til begivenhet. Noen begivenheter er lettere å huske korrekt enn andre. Likevel må det tas i betraktning at tidspunkter, angivelse av avstander, syns- og hørselsinntrykk, spesifikke detaljer mv. ikke fester seg i hukommelsen som et videoopptak. Etter hvert som tiden går, vil hukommelsen jevnt over kunne svikte. Direkte feilerindringer kan også oppstå. Svært detaljerte forklaringer kan i lys av dette etter forholdene fremstå som tvilsomme.171

Det er også grunn til å modifisere synspunktet om at det styrker en forklarings vekt at vitnet kan gjenta den uten avvik. Dette skyldes igjen at den menneskelige hukommelse er feilbarlig og ufullstendig. Hukommelsen omkring klokkeslett, hvor man oppholdt seg, hvem man snakket med, begivenhetenes rekkefølge mv., kan endre seg. Det er ikke gitt at et vitne som ønsker å fortelle sannheten, er i stand til å gjengi nøyaktig samme forklaring som vitnet har avgitt tidligere. Det er da heller ikke unaturlig at et vitne må korrigere sin forklaring når vitnet blir konfrontert med at det husker feil om detaljer, for eksempel hva klokken var da vitnet befant seg på et visst sted. Bevisbedømmere må på denne bakgrunn være forsiktige med å ta slike endringer som bevis på løgn. Magnussen og Teigen har uttalt:

«Vi regner […] med at den som snakker sant, skal være konsistent og si det samme hver gang. Men når folk lyver, er de ofte flinke til å gjenta seg selv, de trenger ikke la seg distrahere av detaljer som den ærlige kanskje kommer på i ettertid, alt etter situasjonen. Da kan man lett bli mistrodd av en rett som bruker konsistens som en enkel heuristikk til å vurdere sannhet.»172

Dersom to personer bringes inn til avhør om en kriminell handling, og den ene har vært delaktig i handlingen og befunnet seg på åstedet på det aktuelle tidspunkt, mens den andre ikke har det, møter de to til avhørene med helt forskjellig utgangspunkt. Den skyldige vil ha hatt muligheten til å forberede seg på hvilke spørsmål han kan få, og hvilke svar som vil være best egnet til å fremstille ham som uskyldig, eventuelt bare delvis skyldig. Den skyldige vil dermed ha kunnet øve seg kognitivt på avhørssituasjonen og hva som gagner hans interesser for å minimere mistanken mot ham. Den andre personen, som ikke har vært på åstedet og ikke har hatt noe med saken å gjøre, møter til sammenligning uforberedt – ikke bare i kognitiv, men også i psykologisk forstand – og vil dermed kunne ha problemer med å huske korrekt og svare presist og dekkende på spørsmål av typen «hvor var du og hva gjorde du angitt dato på angitte tidspunkt?» Denne personen vil kunne fremstå som mer nervøs og usikker, og med mindre grad av konsistens i forklaringen, enn den skyldige, grunnet dennes muligheter til å forberede og planlegge avhørssituasjonen.

En fallgruve som dermed åpner seg, og som det er særlig om å gjøre at de som foretar og evaluerer avhørene, er oppmerksomme på, er at konsistensen hos den første personen vurderes å styrke troverdigheten hans, men den andre personen fremstår med svekket troverdighet grunnet inkonsistenser, selvmotsigelser, «huller» i hukommelsen mv., ettersom feilerindringene oppfattes som løgn.

Som fremstillingen foran viser, er imidlertid ikke konsistens et sikkert tegn på at vitnet har avgitt en sannferdig og korrekt forklaring, og mangel på konsistens tyder ikke nødvendigvis på at vitnet har løyet. Det kan forholde seg omvendt. Etter utvalgets syn har dette poenget gyldighet utover Baneheia-saken.

Øvrige retningslinjer for vurderinger av vitnebevis

En sentral retningslinje ved vurderinger av vitnebevis er at «nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges», har særlig kvalitet og vekt og normalt vil tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.173 Motsatt vil det som oftest være grunn til å legge mindre vekt på vitneopplysninger som er gitt lang tid etter begivenheten, og som muligens står i motstrid med eller endrer bildet som mer begivenhetsnære bevis gir. Som Høyesterett har uttrykt det: «Slike forklaringer kan lett være påvirket av konflikten og de impliserte partenes interesse i utfallet av saken, og for de fleste gjelder at hukommelsen ikke blir bedre etter hvert som tiden går.»174

En beslektet retningslinje er at en vitneforklaring fra en person som direkte har observert en hendelse eller begivenhet, generelt må tillegges større vekt enn en forklaring fra et vitne som har blitt fortalt hva som skjedde av en person som selv gjorde direkte observasjoner («hearsay»).

Hvilken tilknytning vitnet har til hendelsen og til tiltalte og fornærmede, kan også ha betydning for bevisvurderingen. Nærstående er som utgangspunkt unntatt forklaringsplikten for vitner, jf. straffeprosessloven § 122. Grunnen er at vitnet skal slippe å velge mellom å sanksjoneres for ikke å avgi vitneforklaring og å avgi en vitneforklaring som er til ugunst for tiltalte. Dersom et nærstående vitne likevel forklarer seg, må det ved bevisvurderingen tas høyde for den lojalitet som normalt er mellom nærstående.

Der et vitne har avgitt en politiforklaring, men ikke møter i retten, vil opplesning av forklaringen normalt tillegges mindre vekt enn om vitnet forklarte seg umiddelbart for den dømmende rett. Begrunnelsen for dette er at retten og partene da ikke gis anledning til å krysseksaminere vitnet.

Hvordan vitnet er blitt avhørt, har også betydning for bevisvurderingen. Dersom vitnet er stilt ledende spørsmål, er det en alminnelig kjensgjerning at forklaringen har mindre vekt enn hvis uttalelsene fremkommer gjennom en fri forklaring.

13.4.4.3 Om kravet til rasjonell bevisvurdering

Prinsippet om fri bevisvurdering og en sannhetssøkende bevisvurdering innebærer en plikt til å vurdere bevisene på rasjonelt vis.175

Et eksempel på svikt i rasjonalitet er selvmotsigelser. Avgjørelsen i Rt. 2001 s. 989 gjaldt en domfellelse for uaktsomt drap med motorvogn. Det springende punktet i saken var om bilføreren hadde hatt mulighet til å avbryte en forbikjøring. Det var på det rene at bilen hadde fått en skrens. Lagmannsretten hadde imidlertid beskrevet det påfølgende hendelsesforløpet på to ulike måter. Den første beskrivelsen lød: «Til tross for det fortsatte han forbikjøringen, og fikk deretter nok en skrens slik at bilen skar over høyre kjørefelt ut av veien.» Denne uttalelsen kunne forstås slik at lagmannsretten mente bilføreren kunne avbrutt forbikjøringen etter den første skrensen. I den andre beskrivelsen het det imidlertid: «Han fikk først en liten skrens ved at bilens bakpart beveget seg mot venstre og da han fortsatte forbikjøringen, mens han skulle rette opp bilen fikk han en skrens mot høyre og skar ut av veien på høyre side.» Høyesterett mente den siste uttalelsen kunne forstås slik at bilen hadde fått en kontraskrens da den ble rettet opp, og at tiltalte ikke hadde hatt mulighet til å avbryte forbikjøringen før dette skjedde. Avgjørelsen ble opphevet, med følgende begrunnelse:

«Premissene kan således synes å være innbyrdes motstridende, iallfall etterlater de uklarhet ved hvorledes lagmannsretten har bedømt de faktiske forhold på dette sentrale punktet.»176

Det finnes også andre eksempler fra rettspraksis på at selvmotsigelser eller uklarheter som tilsier selvmotsigelser, innebærer at det stilles et krav om rasjonalitet ved bevisvurdering.177

Et annet eksempel på svikt i rasjonalitet er hvis bevisbedømmeren velger ikke å ta i betraktning bevis som er ført, forutsatt at disse gjelder forhold som ikke er uten betydning for dommens innhold.

Et tredje eksempel på svikt er hvis bevisvurderingen fremstår som inkoherent. Om dette skriver Graver:

«Det er koherens mellom lignende forklaringer som forklarer likartede forhold. Men hvis man forklarer likartede forhold med forskjellige typer av forklaringer, så er det inkoherens mellom de to. Dette er det som man i dagligtalen ofte kritiserer med uttrykket ‘å snu kappen etter vinden’. Treholtsaken gir et eksempel på dette. Treholt var tiltalt for spionasje både til fordel for Sovjet og i forhold til Irak. Når det gjaldt den kontakten han beviselig hadde hatt: med sovjeterne, forklarte Treholt denne med sin sterke tro på at en avspenning i øst-vest-forholdet var ønskelig, og at mest mulig personlig kontakt med sovjetiske tjenestemenn var et egnet middel til å fremme dette målet. Kontakten med Irak kunne vanskelig forklares på denne måten, og her innrømmet Treholt at han hadde brutt taushetsplikten som ledd i utførelse av ‘konsulentoppdrag’ for irakisk etterretning. Det at han ga to så vidt forskjellige forklaringer på sin opptreden i forhold til henholdsvis Sovjetunionen og Irak svekket koherensen i hans forklaring av sakens omstendigheter, og dermed troverdigheten av den.»178

13.4.5 Mer opplæring i bevisvurdering

13.4.5.1 Innledning

Etter utvalgets syn bør det være et mål at alle bevisbedømmere har grunnleggende og oppdatert kunnskap om ulike sider ved bevisvurdering. I standardverket i faget straffeprosess som brukes ved de juridiske lærestedene, er dette uttrykt slik:

«En grundig vurdering av pålitelighet og troverdighet forutsetter at retten er seg bevisst hvilke faktorer som i alminnelighet påvirker påliteligheten av bestemte bevis og troverdigheten til personer som forklarer seg. Dommere, særlig fagdommere, må derfor ha en viss oversikt over hva forskning viser om pålitelighet og troverdighet. Forskning innen vitnepsykologi har skapt økt innsikt om hva som påvirker påliteligheten av vitneprov, herunder påliteligheten av vitners observasjoner, påliteligheten av et vitnes hukommelse, hvilken betydning lav alder har for påliteligheten av vitneprov og hvilke faktorer som i liten grad påvirker troverdigheten til et vitne. Forskning har også skapt økt innsikt om hva som påvirker påliteligheten av en tilståelse. Et visst kjennskap til forskningsbasert viten er også nødvendig for å kunne vurdere påliteligheten av realbevis og holdbarheten av sakkyndige vurderinger, bl.a. påliteligheten av DNA-bevis og hva et DNA-bevis kan si noe om, og holdbarheten av rettspsykiatriske vurderinger. En grundig vurdering av troverdighet og pålitelighet forutsetter også at retten er seg bevisst ulike fallgruver knyttet til egen intuisjon, egne forventninger, sannsynlighetsvurderinger mv. Dommere, særlig fagdommere, må ha en viss oversikt over hva forskning viser om ulike fallgruver.»179

Utvalget kan i det vesentlige slutte seg til det som her sies. I punkt 13.4.5.2 redegjøres det for hvilken opplæring i bevisvurdering som i dag tilbys studenter, polititjenestepersoner, påtalejurister, dommere og advokater. I punkt 13.4.5.3 kommer utvalget med enkelte anbefalinger.

13.4.5.2 Opplæring – status i dag

Bevisvurdering vies i dag liten oppmerksomhet i det juridiske profesjonsstudium. Innføring av et obligatorisk emne om bevisvurdering har med jevne mellomrom vært foreslått ved de juridiske lærestedene, men har av ulike grunner ikke blitt en realitet.180

Ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen dekkes bevisvurdering i faget straffeprosess i pensumboken over vel syv sider.181 Temaet har heller ingen stor plass i undervisningen. Bevisvurdering blir også noe omtalt i faget ex.phil.

Ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo dekkes bevisvurdering i faget strafferett og straffeprosess (JUS4213) i hovedsak på samme måte som i Bergen. I faget metode og etikk (JUS4111) dekkes bevisvurdering i pensumboken over elleve sider. I tillegg tilbyr Universitetet i Oslo to spesialemner (valgfag) på ti studiepoeng som har vekt på ulike sider av bevisvurdering: rettslig bevisteori (JUS5501) og rettspsykologi (PSY4315). Sistnevnte fag er et samarbeid mellom Det juridiske fakultet og Psykologisk institutt.

Ved Det juridiske fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet dekkes bevisvurdering i faget straffeprosess som ved de andre fakultetene.

Ved Politihøgskolens bachelorutdanning av polititjenestepersoner er bevisvurdering i samsvar med prinsippene for hypotesedrevet etterforskning godt innarbeidet i alle tre studieår. Formålet med metodikken er å sikre kravet til objektivitet i etterforskningen. Hypotesedrevet metodikk for bevisinnhenting og -vurdering er derfor en vesentlig komponent i utdanningsforløpet.

Politihøgskolen har lenge tilbudt en utdanning for politiets påtalejurister. Utdanningen er obligatorisk for alle nyansatte påtalejurister i politiet og må bestås for å få tildelt utvidet påtalekompetanse. Studiet er inndelt i fire temaer, som samlet gir grunnleggende kompetanse innenfor de sentrale ansvarsområder for påtalejuristene.182 Objektivitetskravet står helt sentralt i utdanningen og er gjennomgående i de ulike temaene, som en rød tråd. Det samme gjelder bevisvurdering. Det er derfor vanskelig å anslå hvor mange timer som er viet akkurat til disse temaene. Fra 2022 har utdanningen bestått av tre fysiske samlinger på fem dager hver (ca. 60 timer). I tillegg legges det opp til egenstudier i form av blant annet litteraturstudier, digitale leksjoner og arbeidskrav.

Politihøgskolen tilbyr også et kurs i videreutdanning i påtalefaglig etterforskningsledelse. Dette er et studium for erfarne påtalejurister som skal settes i stand til å fylle rollen som påtalefaglig etterforskningsleder (PÅL) i prioriterte, alvorlige og komplekse straffesaker. Også i dette studiet omtales bevisvurdering inngående.

Bevisbedømmelse og objektivitetsplikten var hovedtema på de elleve regionale påtalemøtene som ble avholdt i perioden mars til november i 2023. Møtene arrangeres av de regionale statsadvokatembetene med bistand av Riksadvokatembetet, og det er en forutsetning at samtlige politijurister deltar. Opplegget i 2023 besto av en kombinasjon av plenumsinnlegg fra statsadvokater fra Riksadvokatembetet og fremvisning av filmede intervjuer av fagpersoner, med påfølgende gruppediskusjoner som ble ledet av statsadvokater og erfarne politiadvokater. I forkant av møtet sendte Riksadvokatembetet ut en dokumentsamling til samtlige deltakere, som inneholdt relevant fagmateriale og rettsavgjørelser. Riksadvokatembetet mottok i etterkant gode, til dels svært gode, tilbakemeldinger på temaet og opplegget.

Domstoladministrasjonen har etablert et opplæringsprogram for nye dommere. Introduksjonsprogrammet har fem moduler. Undervisningen gis i form av forelesninger og gruppearbeid. På modul 4, som varer tre dager, behandles emner innen beslutnings- og vitnepsykologi, i tillegg til at det gis undervisning om domsskriving og andre spørsmål. Det gis en forelesning på to timer om vitnepsykologi og en forelesning på to timer om kognitive tankefeil. På modul 5, som også går over tre dager, er det en bolk om bevisbedømmelse, som behandles i forbindelse med temaet domskonferanser i straffesaker. Det arrangeres domskonferanse som rollespill basert på bevisførsel som vises på film. Det er lagt inn en forelesning på 30 minutter hvor temaet er strukturering av bevisbedømmelsen. I tillegg er det en forelesning på 45 minutter om domskonferansens formål og form. Temaet domsskriving og begrunnelse og temaet domskonferanse og bevisbedømmelse er også gjennomført som egne økter økt på de årlige dommerseminarene for alle dommere i videreutviklingsfasen. Disse temaene behandles også på introduksjonsprogrammet for dommerfullmektiger, som bare går over to moduler.

Bevisvurdering er ikke et eget tema på Advokatkurset, som er obligatorisk for alle som skal ha advokatbevilling, men foredragsholderne på kurset er tidvis inne på temaet. Det anslås at det brukes ca. 10 til 15 minutter på forhold som direkte gjelder bevisvurdering i straffesaker. Utvalget er ikke kjent med at det ut over dette er et organisert undervisningsopplegg i bevisvurdering for advokater som tar på seg oppdrag som forsvarere i straffesaker.

13.4.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår at opplæringen i bevisvurdering styrkes i masterstudiet i rettsvitenskap. Undervisningen bør legges mot slutten av studiet. Det er hensiktsmessig at faget legges i tilknytning til gjennomføringen av fagene straffeprosess og sivilprosess. Et obligatorisk emne vil erfaringsmessig stimulere flere studenter til å skrive masteravhandling innen tematikken. De juridiske lærestedene bør videre sikre at det gis mulighet til fordypning i form av spesialemner.

Utvalget mener videre at forskningsmiljøene som fokuserer på ulike aspekter av bevisvurdering, bør styrkes. Det gjelder ikke minst innen medisin (herunder rettsgenetikk og rettspatologi), psykologi/psykiatri, kriminologi mv. Bevisvurdering er et fagovergripende tema.

Utvalget har gjennomgått undervisningen som gis ved Politihøgskolen, og har hatt dialog med fagansvarlige. Utvalget mener at Politihøgskolen gir et godt undervisningstilbud innen bevisvurdering på bachelorutdanningen. Den obligatoriske utdanningen for personer som ansettes i påtalemyndigheten i politiet, er grundig og implementerer bevisvurdering på en god måte. Bevisvurdering er et tverrvitenskapelig fagfelt, hvor det på enkelte områder skjer en rask utvikling. Politihøgskolen bør vurdere om det skal tilbys undervisning som gir oppdatering av grunnutdanningene.

Også på statsadvokatnivå bør det være opplæring i bevisvurdering. Det bør vurderes om nyansatte i Den høyere påtalemyndighet som ikke tidligere har vært igjennom Politihøgskolens utdanning, skal pålegges å gjennomføre den.

Opplæring i bevisvurdering og rettspsykologi bør styrkes vesentlig i domstolene. Dommerfullmektiger bør i hovedsak gis den samme undervisningen som embetsdommere. Det bør vurderes å tilby oppfølgende undervisning, særlig innen fagfelt hvor utviklingen skjer raskt, for eksempel DNA.

Også meddommere bør gis et visst minimum av opplæring innen bevisvurdering, de rettslige rammene for gjennomføringen av bevisvurdering, samt en kort innføring i hva rollen som legdommer går ut på. Hvis utvalgets forslag i punkt 13.6 om å gi klarere rammer for meddommeres deltakelse i straffesaker gjennomføres, vil et slikt opplæringsopplegg bidra til oppdatering av meddommernes kunnskaper.183

Utvalget mener videre at det bør etableres et undervisningsopplegg for advokater som arbeider som forsvarere i straffesaker.

Etter utvalgets syn bør Domstoladministrasjonen, påtalemyndigheten og Advokatforeningen vurdere å samarbeide om et felles opplegg for opplæring i bevisvurdering, hvor både dommere, påtalejurister og forsvarere deltar. Et slikt opplegg bør komme i tillegg til den opplæring som er nevnt foran.

13.5 Økt oppmerksomhet om straffeprosessuelle rammer for bevisvurdering

13.5.1 Innledning

I det følgende vil utvalget drøfte straffeprosessuelle rammer for bevisvurdering som står sentralt for å sikre et materielt riktig resultat i straffesaker. I punkt 13.5.2 gjøres enkelte presiseringer av domstolenes plikt til å sørge for et tilstrekkelig bevisgrunnlag etter straffeprosessloven § 294. I punkt 13.5.3 fremheves betydningen av klare domsgrunner, herunder en presis beskrivelse av bevisresultatet. Utvalget foreslår å skjerpe kravene til begrunnelsen for bevisresultatet ved domfellelse.

13.5.2 Straffeprosessloven § 294: Bevisgrunnlaget må være tilstrekkelig før bevisvurderingen gjennomføres

Straff er statens sterkeste og mest inngripende virkemiddel.184 Derfor fremgår det av Grunnloven at alle tre statsmakter skal være involvert ved ileggelse av straff. Stortinget gir lover som beskriver hvilken atferd som er kriminalisert, jf. Grunnloven § 75 flg., og det stilles strenge krav til presisjon ved utforming av straffelovgivning, jf. legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96 første ledd. Det følger av sistnevnte bestemmelse at det er domstolene som ilegger straff.185 Det er den utøvende makt – nærmere bestemt påtalemyndigheten – som fremmer straffekravet overfor domstolene, jf. Grunnloven § 3.

Et sentralt aspekt av maktfordelingsprinsippet er at de ulike statsmaktene fører en uavhengig kontroll med hverandres myndighetsutøvelse. Uavhengig kontroll bidrar til at det treffes materielt riktige avgjørelser i rettsstaten. Uavhengig kontroll er også en sentral mekanisme for å forebygge bekreftelsesfeller.186

Straffeprosessloven § 294 fastsetter:

«Retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst. I dette øyemed kan den beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen.»

Retten gis her et selvstendig ansvar for å sørge for at sakens faktum er tilstrekkelig klarlagt før bevisvurderingen gjennomføres. Plikten i straffeprosessloven § 294 er derfor omtalt som kravet til et robust bevisgrunnlag og beviskravets robusthetsdimensjon.187 Overordnet kan det uttrykkes som at det som hovedregel ikke må finnes noen relevante «løse tråder» (bevis som kan fremstå som relevante) før bevisvurderingen gjennomføres. Unntak må oppstilles hvis det er umulig eller svært ressurskrevende å fremskaffe beviset. I slike tilfeller vil antakelig ofte ikke det strenge beviskravet i straffesaker være oppfylt.

Selv om det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, skal altså retten utøve en kontrollfunksjon overfor påtalemyndigheten når det gjelder klarleggingen av det faktiske grunnlaget for bevisvurderingen. Finner retten at det bevisbildet som er presentert av påtalemyndigheten, er utilstrekkelig, har retten en undersøkelsesplikt. At retten har en undersøkelsesplikt sett opp mot påtalemyndighetens bevisførsel, viser at straffeprosessen ikke er en rendyrket partsprosess. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 294 modifiserer anklageprinsippet og er et utslag av den offentlige interesse i at straffedommer så vidt mulig blir riktige.188

Det nærmere innholdet i rettens plikt til å sørge for at straffesaken er tilstrekkelig opplyst, er presisert i rettspraksis. Rekkevidden av rettens undersøkelsesplikt beror på en helhetsvurdering, hvor en rekke momenter er relevante. I Rt. 2008 s. 605 uttales følgende:

«Retten har etter § 294 en selvstendig plikt til å sørge for at nødvendige opplysninger blir innhentet. Dette gjelder selv om partene måtte mene at ytterligere opplysning av saken ikke er nødvendig, men desto mer dersom partene er uenige om behovet eller muligheten – typisk når politiet motsetter seg å innhente opplysninger tiltalte ønsker fremlagt. Rekkevidden av rettens plikt etter § 294 beror på sakens omstendigheter, med det generelle bevisbilde som utgangspunkt for vurderingen. Et sentralt moment er hvor alvorlig saken er. I tillegg vil det kunne ha betydning om opplysningene gjelder et viktig punkt i saken, om de antas å være til tiltaltes gunst, og om de kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås.»189

Som det fremgår, er det et moment om opplysninger som vurderes innhentet, antas å være til tiltaltes gunst. Rettens ansvar for sakens opplysninger gjelder likevel også opplysninger som antas å være til skade for tiltalte. I Rt. 2013 s. 905 heter det:

«Det sentrale formålet med bestemmelsen er å forhindre uriktig domfellelse. Dette tilsier at det vil være en grunnleggende forskjell mellom rettens plikt til å sørge for sakens opplysning til gunst og til skade for tiltalte. Retten har således et særlig ansvar når det er tale om opplysning til tiltaltes gunst. Det skal dessuten mer til for at en forsømmelse fra rettens side fører til opphevelse når dette er til skade for tiltalte enn hvor det er til tiltaltes gunst.»190

Høyesterett kom likevel til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke var blitt innhentet bevis som viste seg å være til skade for tiltalte.191 Utvalget vil til dette påpeke at det, etter at et bevis er innhentet og vurdert, som regel ikke er vanskelig å ta stilling til om beviset er til gunst eller skade for tiltalte. Før beviset faktisk foreligger, er det imidlertid ofte ikke like innlysende om det vil være til gunst eller ugunst.

Som sitatet fra Rt. 2008 s. 605 viser, er det et relevant moment ved vurderingen av rettens undersøkelsesplikt om beviset «kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås». Utvalget understreker at uttalelsen må tolkes i samsvar med det overordnede formålet med straffeprosessloven § 294, som er å sikre materielt riktige avgjørelser av straffesaker. Utvalget leser uttalelsen slik at den ikke kan tas til inntekt for at hensynet til en hurtig og kostnadseffektiv prosess kan rettferdiggjøre at retten unnlater å sørge for innhenting av bevis som kan være relevante for avgjørelsen av skyldspørsmålet i en alvorlig straffesak.192 Hvis det foreligger en rimelig mulighet for at beviset er relevant for bevisvurderingen av skyldspørsmålet i en alvorlig straffesak, må beviset innhentes, med mindre det fremstår som umulig eller svært krevende. Unnlater retten å innhente et bevis fordi det er for ressurskrevende, samtidig som det er en rimelig mulighet for at beviset er relevant for skyldspørsmålet, bør utfallet av bevisvurderingen som regel bli frifinnelse.

13.5.3 Klarere og mer presise domsgrunner

13.5.3.1 Innledning

Utvalget mener korrekt etterlevelse av straffeprosesslovens krav til utformingen av domsgrunnene kan bidra til å redusere risikoen for uriktige domfellelser. I punkt 13.5.3.2 fremheves betydningen av en presis beskrivelse av bevisresultatet. I punkt 13.5.3.3 går utvalget inn for å skjerpe kravene til begrunnelsen for bevisresultatet ved domfellelse.

13.5.3.2 Viktigheten av en presis beskrivelse av bevisresultatet

Straffeprosessloven § 40 første ledd første punktum lyder slik:

«Når siktede domfelles, skal domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen.»

I dette ligger at retten må gjøre rede for alle de faktiske omstendighetene som er nødvendige for å domfelle, både de objektive og subjektive vilkårene, jf. HR-2025-1237-A avsnitt 32. Begrunnelseskravet knytter seg til det saksforholdet som danner grunnlag for dommen, altså det saksforholdet som tiltalen gjelder. Rettens subsumsjon under skyldspørsmålet må bygge på dette faktumet.

Beviskravet for å stemme for domfellelse er at faktumet som danner grunnlaget for tiltalen, er bevist ut over enhver rimelig tvil. Beviskravet gjelder bare faktiske forhold med umiddelbar rettslig betydning (rettsfakta), typisk forhold av direkte betydning for vurderingen av tiltaltes skyld. I en tiltale skal det faktiske grunnlaget bestå av rettsfakta som svarer til vilkårene i det aktuelle straffebudet.193

Av dette følger det at faktum i saken som er unødvendig for å ta stilling til vilkårene for straff, ikke omfattes av kravene til beskrivelse i § 40 første ledd første punktum. Bestemmelsen krever ikke at faktum som i tid ligger før forholdet i tiltalen, beskrives. Det samme gjelder faktum som i tid ligger etter forholdet i tiltalen. Heller ikke andre omstendigheter ved hendelsesforløpet, som ikke er relevant opp mot det straffebud som er angitt i tiltalen, må beskrives. Det er ingen rettskilder som krever at retten beskriver forhold som ikke er relevante i relasjon til tiltalen.

Utvalgets inntrykk er at domstolene, på tross av lovens krav, ikke sjelden finner det hensiktsmessig å gi utførlige beskrivelser av faktiske forhold uten relevans for vurderingen av skyldspørsmålet. Berg uttaler:

«Etter at temaet for saken er angitt, bør den straffbare handling plasseres i en større sammenheng. En fortelling skal skrives. Det er naturligvis et skjønnsspørsmål både hvor langt man skal gå tilbake i tid, og hvor langt frem man skal føre begivenhetsforløpet. Saker om vold på byen starter gjerne med et vorspiel og ender på legevakta. Saker om familievold starter med det første møtet og ender på krisesenteret. Denne delen av faktumbeskrivelsen bør være helt nøytral. I praksis består en slik gjennomgang dels av vitterlige kjensgjerninger, dels av generelle formuleringer som likevel er presise nok for sitt formål. Ikke noe av dette skal bevises utover rimelig tvil, men det er selvfølgelig ikke noe i veien for å si noe om hva man bygger på av opplysninger.»194

Utvalget viser til at faktumbeskrivelsen i tiltalen skal være kortfattet, jf. straffeprosessloven § 252 første ledd nr. 4. Rettens beskrivelse av bevisresultatet skal være «bestemt og uttømmende», jf. § 40 første ledd første punktum. Dommen må vise at både de objektive og subjektive vilkårene for straff etter det aktuelle straffebudet er oppfylt. Hvor utførlig bevisresultatet må beskrives, avhenger av hvilket straffebud som det dømmes etter. At tiltalte har utvist forsett, kan normalt beskrives meget kort, mens rettens beskrivelse av faktum må være mer utførlig der straffebudet legger opp til en skjønnsmessig vurdering, for eksempel av om tiltalte handlet utilbørlig eller rettsstridig, eller om det foreligger uaktsom overtredelse av straffebudet.195 Det faktum retten legger til grunn som bevisresultat, må ikke være nøyaktig det samme som det som fremgår av tiltalen. Retten må ikke gå utenfor det «forhold» tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelsen i tiltalen med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter, jf. straffeprosessloven § 38 første ledd.196

Utvalget er innforstått med at det i visse tilfeller vil være hensiktsmessig i noen grad å beskrive faktum som ligger utenfor saksforholdet som er grunnlag for dommen. Utvalget understreker imidlertid at i den grad dette gjøres, må retten være klar over, og tydelig vise i domspremissene, hvilket faktum som legges til grunn som bevisresultat, og som retten mener er bevist ut over enhver rimelig tvil.

Utvalget vil peke på farene som kan ligge i at retten setter seg fore å beskrive en mer eller mindre konsistent fortelling, først og fremst risikoen for såkalt forføreriske narrativer.197 I tillegg til disse farene kan et manglende skille mellom faktum som er relevant for bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og faktum som ikke er det, bidra til å svekke beviskravet som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti.198

Utvalget er også kjent med at retten i enkelte tilfeller i domspremissene gir utfyllende referater av hva som er fremkommet under bevisførselen, eksempelvis hva vitner har forklart. En grunn til å gjengi slike referater kan være bevissikring.199 Når tingretten beskriver hva sentrale vitner har forklart, gir det ankeinstansen bedre informasjon om hva som kom frem under bevisførselen enn om slike referater ikke inntas. Under hoved- og ankeforhandling skal det som utgangspunkt foretas opptak av forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige, men den praktiske hovedregelen har frem til nå vært at det ikke tas slike opptak.200 Det foretas heller ikke transkribering av det som sies. Når retten gjengir sentrale deler av eksempelvis vitneforklaringer i domsgrunnene i referats form, vil det ofte være ankedomstolens eneste informasjon om innholdet i den umiddelbare bevisførselen i underinstansen. Slik informasjon kan være verdifull når lagmannsretten tar stilling til om en anke skal fremmes, jf. straffeprosessloven § 321.

Utvalget viser til at straffeprosessloven § 40 første ledd første punktum ikke krever at retten i domsgrunnene gjengir referater fra bevisførselen. Når retten skal begrunne bevisresultatet ved domfellelse, jf. § 40 fjerde ledd, vil det kunne være behov for å gjengi deler av bevisførselen, for eksempel (deler av) tiltaltes, fornærmedes og vitners forklaringer. Siktemålet med § 40 fjerde ledd er imidlertid å forklare hvorfor retten kom til bevisresultatet, og det vil derfor gjennomgående ikke være nødvendig å innta fullstendige referater. Gjengivelse av bevisførselen bør i stedet begrenses til det som er nødvendig for å begrunne bevisresultatet. Det vil ellers være en risiko for at rettens begrunnelse blir uklar.

Lange gjengivelser av forklaringer i domspremissene kan også føre til at dommene blir unødvendig omfattende. Straffeprosessutvalget har uttalt:

«Et annet eksempel [på overflødig begrunnelsespraksis] er at tingrettene ofte tar inn i dommen lange referater av forklaringene fra tiltalte og de mest sentrale vitnene, uten at dette knyttes til rettens begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Dette gjør at dommene svulmer opp, og er unødvendig for å oppfylle formålet med begrunnelsen.»201

Innføring av lyd- og bildeopptak av bevisførselen i første instans vil medføre at behovet for å dokumentere forklaringer i domspremissene langt på vei faller bort. Notoritetshensynet vil da ikke lenger gjøre seg gjeldende i samme grad, og retten kan konsentrere seg fullt ut om å gi en presis beskrivelse av bevisresultatet og begrunnelse for bevisvurderingen i tråd med det som følger av straffeprosessloven § 40.202

13.5.3.3 Skjerping av begrunnelseskravet ved domfellelse

Straffeprosessloven § 40 fjerde ledd lyder slik:

«Domsgrunnene skal i alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering».

Bestemmelsen kom inn i loven i forbindelse med innføringen av to-instansreformen i 1993. I stedet for skjerpede regler om protokollasjon av bevisførselen – slik To-instansutvalget hadde gått inn for – foreslo departementet å skjerpe kravene til domsgrunner i alle meddomsrettssaker.203 Bestemmelsen ble avgrenset til meddomsrettssaker, fordi plikten til å begrunne bevisresultatet vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ikke var aktuell for saker behandlet med jury i lagmannsretten. Siden jurysystemet ble opphevet med virkning fra 1. januar 2018, har henvisningen til meddomsrettssaker langt på vei mistet sin funksjon. Etter ordlyden gjelder bestemmelsen heller ikke ved forenklet pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), hvor vurderingstemaet dels er om siktede i rettsmøtet har avgitt en «uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger», dels om den forenklede behandlingsformen er «betenkelig».

I forarbeidene er kravet i straffeprosessloven § 40 fjerde ledd beskrevet slik:

«Retten skal først og fremst redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende for bevisvurderingen. Hvor omfattende det er grunn til å redegjøre for bevisvurderingen, vil variere fra sak til sak. Det kreves ikke at retten gir en detaljert beskrivelse.»204

Høyesterett har uttalt at det sentrale er at det «må fremgå hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn».205 I HR-2025-1237-A avsnitt 34 heter det:

«Kravene til domsgrunnene må forstås i lys av formålet med begrunnelsen, som særlig er å «sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, etterprøvbarhet og en effektiv rett til overprøving», jf. plenumsdommen i Rt-2009-750 avsnitt 35. Det innebærer at begrunnelsen må være tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve om lovanvendelsen er riktig – både når det gjelder anvendelsen av beviskravet og de enkelte straffbarhetsvilkårene.»

Etter gjeldende rett kreves det derimot ikke at domsgrunnene viser at retten har vurdert bevissituasjonen i ulike perspektiver, for eksempel gjennom drøftelser av om det også er mulig å forstå bevisene slik at tiltalte er uskyldig, jf. HR-2025-458-A avsnitt 31. Dersom den alternative forståelsen av bevisene utgjør et sentralt punkt i saken, vil det imidlertid forholde seg annerledes:

«Bare når den alternative forståelsen av bevisene utgjør et springende – det vil si sentralt – punkt i saken som ellers vil bli stående uforklart, må det gis en særskilt begrunnelse, jf. straffeprosessloven § 40 fjerde ledd slik bestemmelsen er forstått i rettspraksis.»

Oppsummert har domsgrunnene i straffesaker som formål å sikre en «reell og samvittighetsfull vurdering» av skyld- og reaksjonsspørsmålet. I tilknytning til skyldspørsmålet må retten forklare hvorfor det strafferettslige beviskravet er oppfylt. I tillegg skal domsgrunnene sikre at domstolens bevisvurdering er etterprøvbar. Dette kan også uttrykkes som at domfelte og allmennheten skal kunne etterprøve de vurderinger som ligger til grunn for domfellelsen.206 Domsgrunnene skal videre sikre en effektiv rett til overprøving i ankeinstansen.207 Kravene til domsgrunner har altså som overordnet formål å sikre et materielt riktig resultat, herunder å forhindre uriktige domfellelser. Dersom rettens begrunnelser er mangelfulle eller utilstrekkelige, varetas ikke disse sentrale formålene.

Utvalget mener det er ønskelig å skjerpe kravene til rettens begrunnelse for bevisresultatet ved domfellelse. Utvalget mener at den mest hensiktsmessige måten å realisere de nevnte formålene på er å knytte kravet til begrunnelse av bevisresultatet opp mot beviskravet og den foreslåtte operasjonaliseringen av beviskravet.208

Utvalget foreslår etter dette at straffeprosessloven § 40 fjerde ledd gis følgende ordlyd:

«Domsgrunnene skal angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. Ved domfellelse skal domsgrunnene vise at det samlet sett foreligger opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og at det ikke foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er skyldig. Kravene gjelder ikke ved pådømmelse etter § 248.»

Det foreslås å fjerne den nåværende henvisningen til saker som har vært behandlet med meddomsrett, siden jurysystemet er avskaffet. Endringen vil klargjøre at dommer i foreleggsaker uten meddommere, jf. straffeprosessloven § 276 første ledd andre punktum, omfattes av begrunnelseskravet. Det er ingen grunn til at slike saker skal være unntatt. Ettersom den foreslåtte regelen passer mindre godt for tilståelsessaker, er det presisert at den ikke gjelder saker som pådømmes etter straffeprosessloven § 248.

Etter utvalgets vurdering vil det foreslåtte begrunnelseskravet i de fleste saker som ender med domfellelse, ikke medføre særlig ekstraarbeid for domstolen. Reelt sett kreves det bare at retten dokumenterer at den har gjennomført bevisvurderingen i samsvar med uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 2, og ellers grunnleggende prinsipper og retningslinjer som fremmer den materielle sannhet.

Utvalget mener lovforslaget ikke medfører store endringer sammenlignet med dagens rettstilstand. Også i dag praktiseres begrunnelseskravet relativt.209 Det er klart at en domfellelse som resulterer i lovens strengeste straff, ofte krever en mer utførlig redegjørelse for bevisvurderingen enn en domfellelse som går ut på ileggelse av en mindre bot. Mellom disse ytterpunktene vil kravene til begrunnelse variere. Videre fremgår det av rettspraksis at den konkrete bevissituasjonen påvirker kravene til begrunnelse. Dersom saken reiser et «springende punkt» i bevisvurderingen, kan retten som nevnt foran ikke forbigå det i begrunnelsen for bevisresultatet.210 Med «springende punkt» menes forhold som har vært avgjørende for rettens bevisresultat.211 Dersom en alternativ forståelse av bevisene utgjør et sentralt punkt i saken, må det gis en særskilt begrunnelse også etter gjeldende rett, jf. HR-2025-458-A avsnitt 31 som er sitert foran.

Pedersen påpeker at Høyesteretts avgjørelser om fastlegging av kravene til begrunnelse av bevisresultatet er uklare og ikke helt konsekvente.212 Utvalget tiltrer denne vurderingen. Dertil kommer at Høyesteretts perspektiv i disse avgjørelsene er om begrunnelsen i konkrete saker er så mangelfull at det er begått en saksbehandlingsfeil. Praksisen er dermed ikke så godt egnet når det skal lovgis om kravene til begrunnelse av bevisresultatet.

Etter lovforslaget skal retten vise «hvorfor» det samlet sett er opplysninger som det er vanskelig å forklare dersom siktede er uskyldig, og «hvorfor» det ikke foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare dersom tiltalte er skyldig. Det kreves ikke en gjennomgang og vurdering av samtlige bevis som har vært ført for retten. Begrunnelsen vil være tilstrekkelig når domfelte og andre får en forklaring på hvorfor retten har funnet det som beskrives i tiltalen, bevist ut over enhver rimelig tvil. Se spesialmerknaden til bestemmelsen i punkt 16.2 for nærmere veiledning.

Det følger av det som er sagt, at det må gis en nærmere omtale av opplysninger som har vært avgjørende for rettens bevisresultat. Motstridende opplysninger må som den klare hovedregel omtales i begrunnelsen, og det må påvises hvorfor disse ikke medfører frifinnelse. Dette er i tråd med formålene bak begrunnelseskravet og ellers grunnleggende idealer om rasjonalitet hos den dømmende virksomhet.213

Utvalget mener forslaget til skjerping av begrunnelsesplikten, sammenholdt med forslaget om å lovfeste beviskravet i straffesaker,214 vil legge til rette for en viss normering av begrunnelsen for bevisvurderingen. Formålet er å sikre at uskyldspresumsjonen og beviskravet håndheves konsekvent.

Utvalget har i punkt 13.4.4.2 knyttet enkelte merknader til bevisvurderingen i situasjoner hvor det ikke foreligger andre bevis av betydning enn tiltaltes og fornærmedes forklaringer. I slike tilfeller kreves det en særlig aktpågivenhet ved bevisvurderingen, og det må gis en grundig og fyllestgjørende begrunnelse.

13.6 Klarere rammer for meddommeres deltakelse i straffesaker

13.6.1 Informasjon om rettslige rammer før hovedforhandlingen

Utvalget har merket seg at det er noe ulik praksis hva gjelder hvor mye tid som settes av til å informere meddommere om de rettslige rammer for straffesaksbehandlingen i domstolene, samt hvilken informasjon som gis. Utvalget vil i det følgende nøye seg med å gi enkelte overordnede anbefalinger. Synspunktene bør ses i sammenheng med utvalgets anbefalinger i punkt 13.4.5.3 og nedenfor i punkt 13.6.2.

Formålet med å gi meddommere informasjon som nevnt er at meddommerne skal settes i stand til å gjennomføre dommervervet på en forsvarlig måte. For å oppnå formålet må meddommere før hovedforhandlingen gis informasjon om det som står i tiltalebeslutningen, og om hva som er tiltalebeslutningens funksjon i straffesaken. Videre bør administrator gjennomgå bevisoppgaven, eventuelt også skriftlige bevis i dokumentutdraget av sentral betydning. Etter utvalgets syn bør det også gis grunnleggende informasjon om bevisbyrden i straffesaker, det strafferettslige beviskravet, uskyldspresumsjonen og grunnleggende prinsipper for bevisvurdering. Dersom beviskravet og sentrale retningslinjer for bevisvurdering lovfestes i tråd med utvalgets forslag, vil en kort orientering om disse reglene være tilstrekkelig. Det bør også fremheves at alle dommere er bundet av loven.

Meddommere bør også gis en orientering om de mest sentrale reglene for gjennomføringen av hovedforhandlingen, slik som bevisumiddelbarhetsprinsippet. Det bør forklares at det kun er de bevis som presenteres i retten, som kan tas i betraktning, jf. straffeprosessloven § 305. Meddommere bør også gis kort informasjon om de ulike aktørenes roller ved gjennomføringen av hovedforhandlingen, blant annet hva som skiller rollen som fagdommer fra meddommerrollen. Videre bør det gjøres klart at man ikke skal snakke om saken uten at alle dommerne er samlet, og at dommere har taushetsplikt om visse opplysninger, jf. domstolloven § 63 a.

De nevnte opplysningene er særlig viktig å gi til meddommere som tjenestegjør for første gang eller har begrenset erfaring med rollen. Rettens administrator må vurdere konkret i hvilken grad denne type opplysninger skal gis til mer erfarne meddommere.

13.6.2 Domskonferansen i straffesaker

Domskonferansen i straffesaker er i liten grad rettslig regulert. Straffeprosessloven § 31 første ledd lyder slik:

«Har retten flere medlemmer, skal den holde rådslagning og stemmegivning for stengte dører før dom blir avsagt, såfremt de ikke straks blir enige om avgjørelsen.»215

Loven bygger på at det er rettens leder som leder forhandlingene, stiller spørsmålene og teller opp stemmene, jf. § 32 første ledd. Fagdommeren som leder konferansen, er dermed både tilrettelegger og beslutningstaker.

De øvrige reglene om domskonferansen i loven (§§ 32 til 37) er i hovedsak voteringsregler. I tillegg har naturligvis straffeprosesslovens øvrige regler implikasjoner for hva som er tillatt under konferansen. Dette gjelder for eksempel straffeprosessloven § 305, som angir at «[v]ed avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen».

Ettersom domskonferansen går for lukkede dører, og det ikke føres referat fra møtet, har den blitt betegnet som et «ugjennomsiktig ledd i prosessen».216 Domskonferansen har antakelig av disse grunner vært lite diskutert i juridisk teori.217 De vide rettslige rammene for gjennomføringen av rådslagningen innebærer også at det finnes relativt lite rettspraksis som belyser kravene som gjelder. I stedet har det vært en tendens til at domskonferansen i stor grad har blitt ansett som et dommeretisk anliggende.218

I det praktiske rettsliv gjennomføres domskonferanser på nokså forskjellige måter.219 Det er ikke gitt nærmere retningslinjer for gjennomføringen av konferansen eller i hvilken rekkefølge dommerne skal stemme. Juryutvalget drøftet om det burde gis nærmere retningslinjer for gjennomføringen, men var delt i synet på spørsmålet.220 Lagrettefraksjonen (fem av ti medlemmer) mente det var behov for nærmere regler, og det ble gitt et utkast til instruksjon. Formålet var å legge til rette for en best mulig diskusjon og «sikre ensartet praksis for denne avgjørende delen av prosessen». Meddomsrettsfraksjonen mente det ikke var påvist noe behov for retningslinjer utover det som fremgår av straffeprosessloven kapittel 5 og regler om god dommerskikk. Departementet var i hovedsak enig i dette, og lagrettefraksjonens forslag er derfor ikke fulgt opp.221

Professor Eivind Kolflaath ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen har arbeidet mye med ulike problemstillinger knyttet til juridisk bevisbedømmelse og holder foredrag om domskonferanser og bevisbedømmelse på de nasjonale introduksjonsprogrammene for norske embetsdommere og dommerfullmektiger. Kolflaath mener de mest sentrale hensynene når det gjelder fagdommernes opptreden overfor meddommerne i domskonferansen, dreier seg om meddommernes autonomi og integritet, om juridisk akseptable premisser og om betryggende bevisbedømmelse.222

Autonomi- og integritetshensynet innebærer at meddommeren ikke skal utsettes for hersketeknikker, urimelig press eller annen utilbørlig påvirkning. Meddommerne er imidlertid ikke fritatt fra å begrunne sine standpunkter eller tåle kritiske spørsmål. Hensynet til at avgjørelsen bygger på juridisk akseptable premisser, innebærer at fagdommeren har et særlig ansvar for at eventuelle juridiske villfarelser hos meddommerne oppdages og korrigeres. Hensynet til betryggende bevisbedømmelse springer ut av den materielle sannhets prinsipp og innebærer at helhetsvurderinger bør være strukturerte og balanserte og ikke basert på magefølelse og ureflektert intuisjon. Samlet sett trekker disse hensynene i retning av at domskonferansen ikke bare er en ren registrering av synspunkter, men også har et kvalitetssikringsformål. Det ligger i dette at også fagdommerens foreløpige standpunkter bør kvalitetssikres, ikke bare meddommernes synspunkter. For å oppnå kvalitetssikring må det skje en reell diskusjon.

Som fremhevet av Kolflaath har domskonferansen potensial som en arena for kollektiv systematisk bevisanalyse som kan redusere betydningen av psykologiske feilkilder, herunder bekreftelsesfellen («confirmation bias»). En forutsetning er at rettens leder tilfører rådslagningen en struktur som legger til rette for systematisk resonnering om bevisene og sakens faktum. Dette kan skje på ulike måter, blant annet ved å gjennomgå hendelsesforløpet kronologisk fra begynnelse til slutt, diskutere straffebestemmelsene vilkår for vilkår eller drøfte ett og ett bevis. En annen mulighet er at diskusjonen om bevisbedømmelsen er hypotesedrevet, det vil si at man drøfter én hypotese om gangen. Et eksempel på en hypotesedrevet metode er den operasjonalisering av beviskravet som angis i riksadvokatens kvalitetsrundskriv fra 2018.223

Kolflaath advarer mot rådslagning i form av gjensidige overbevisningsforsøk.224 Disse kan være drevet vel så mye av et ønske om å vinne diskusjonen som av sannhetssøken, og den som vinner diskusjonen, har ikke nødvendigvis truffet best. Det er i denne sammenheng et poeng at fagdommerens autoritet kan føre til at meddommere ukritisk slutter seg til fagdommernes konklusjoner.225 Rådslagning i form av gjensidige overbevisningsforsøk forutsetter dessuten at man faktisk har inntatt et standpunkt, hvilket favoriserer dommere som bestemmer seg tidlig. Undersøkelser viser at fagdommere oftere enn meddommere har en klar oppfatning tidlig i domskonferansen.226 Overbevisningsforsøk favoriserer dessuten utvilsomt «den taleføre, listige og/eller autoritære dommer». En annen innvending er at hvis alle dommerne er enige når domskonferansen starter, vil det ikke skje noen etterprøving av standpunktene i tråd med kvalitetssikringsformålet.

For å vareta kvalitetssikringsformålet foreslår Kolflaath i stedet at rettens leder skiller tydelig mellom tilretteleggerrollen og beslutningstakerrollen og prioriterer førstnevnte så langt ut i domskonferansen som mulig:

«Min egen oppfatning er at rettens leder i utgangspunktet bør vente med å tre inn i beslutningstakerrollen til diskusjonen om skyldspørsmålet nærmer seg slutten. Veksling frem og tilbake mellom de to rollene stiller svært høye krav til at han eller hun kommuniserer tydelig hvilken rolle vedkommende til enhver tid befinner seg i. […] Jo lenger rettens leder forblir i tilretteleggerrollen, desto større mulighet er det for å realisere domskonferansens potensial som arena for bevisanalyse. Når rettens leder går over til å argumentere for eget standpunkt, vil rådslagningen gjerne skifte karakter på en måte som ikke så lett lar seg reversere.»227

Utvalget er i det vesentlige enig i Kolflaaths syn på domskonferansen. Etter utvalgets syn bør gjennomføringen av domskonferansen skje på en måte som best mulig varetar funksjonsfordelingen mellom fagdommere og meddommere, som igjen skal sikre et materielt riktig resultat. Samspillet mellom fagdommere og meddommere bør gjenspeile og ta hensyn til at de har ulike roller.

Fagdommere har juridisk utdanning og solid juridisk erfaring som er relevant ved straffesaksbehandling. Det har ikke meddommere. I tillegg har fagdommerne jevnt over langt mer erfaring innen bevisbedømmelse. Det ligger også en naturlig autoritet i rollen som fagdommer. Disse forskjellene kan føre til at fagdommernes vurderinger av saken kan få klart større innvirkning på domsresultatet enn synspunktene meddommerne inntok ved begynnelsen av domskonferansen.228 Utvalget mener ikke med dette at fagdommere på noen måte bevisst går inn for å ta kontroll over domskonferansen på en utilbørlig måte. Dette skjer trolig bare helt unntaksvis. Det er imidlertid grunn til å tro at en del meddommere bevisst eller ubevisst vil anse det tryggest å innta samme standpunkt som fagdommeren. Det gjelder også for fagdommerens bedømmelse av bevisene. Dersom meddommere ukritisk slutter seg til fagdommerens konklusjoner, er det uheldig i lys av domskonferansens kvalitetssikringsformål.229

Hovedbegrunnelsen for at meddommere deltar i straffesaker, er at de har en viktig funksjon ved bevisvurderingen, altså når det gjelder å ta stilling til sakens faktum. Deltakelsen er ikke begrunnet med at meddommerne har samme kompetanse innen strafferett og straffeprosess som fagdommerne. Som påvist foran har rettens leder et særlig ansvar for at avgjørelsen bygger på juridisk akseptable premisser. Denne formen for påvirkning, som kan anses som et utslag av fagdommerens veiledningsplikt, er klart ønskelig. Meddommere må avlegge forsikring om å «gi vel agt paa alt, som forhandles i retten, og at han vil dømme saaledes, som han vet sandest og rettest at være efter loven og sakens beviseligheter», jf. domstolloven § 100 første ledd. Meddommerne er altså bundet av lovgivningen, og kan ikke utøve dømmende virksomhet basert på hva de mener er rimelig dersom dette er i strid med loven.230 Meddommere er dessuten – på samme måte som fagdommerne – bundet av at bevisvurderingen har som mål å frembringe den materielle sannhet, og må forholde seg til alminnelig anerkjente retningslinjer for bevisvurdering.

Utvalget mener det ikke er ønskelig å etablere for stivbente regler for domskonferansen. Det er stor forskjell på straffesaker, og rammene for gjennomføringen bør ikke være til hinder for å tilpasse domskonferansen til den enkelte sak.231 Det aller viktigste er å sikre en reell diskusjon, og at rettens leder strukturer domskonferansen på en måte som legger til rette for en systematisk bevisgjennomgang.

Domskonferansen bør som regel innledes med at rettens leder redegjør for beviskravet i straffesaker og påtalemyndighetens bevisbyrde. De straffeprosessuelle rammene for bevisvurderingen bør også presenteres, særlig regelen om dommerne bare kan bygge på de bevis som er ført under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 305. Det bør gis opplysninger om alminnelig anerkjente prinsipper for bevisbedømmelsen hvor det fremstår som relevant. Dette vil gi meddommerne de nødvendige straffeprosessuelle og strafferettslige rammene for bevisvurderingen som skal foretas. Det bør gjøres klart at meddommerne ikke er bundet av rettens leders syn på bevisspørsmålene, og at de er forpliktet til å gjøre seg opp sin egen mening.

Rettens leder bør deretter ta ansvar for at det skjer en felles gjennomgang av saken, hvor meddommerne kommer til orde. Rettens leder må styre og strukturere diskusjonen. Det kan være hensiktsmessig at rettens leder starter med å oppsummere sakens springende punkter – både faktisk og rettslig. En slik gjennomgang bør være objektiv, systematisk og oversiktlig. Formålet er å trekke opp en ramme for den påfølgende diskusjonen mellom dommerne.232 Som nevnt kan saksgjennomgangen gjøres på ulike måter. Dersom utvalgets forslag til ny § 305 a i straffeprosessloven blir vedtatt, vil det imidlertid være naturlig at regelen får en sentral plass i gjennomgangen og diskusjonen.

Utvalget mener som Kolflaath at rettens leder så lenge som mulig bør avstå fra å gi uttrykk for sin egen mening om skyldspørsmålet og de faktiske tvistepunktene i saken.233 Har rettens leder inntatt et standpunkt, bør han helst legge dette til side og prioritere tilretteleggerrollen fremfor beslutningstakerrollen så langt ut i domskonferansen som mulig. Ettersom fagdommerens syn kan ha sterk innflytelse på meddommerne, bør meddommerne som den klare hovedregel få uttale seg om skyldspørsmålet først.234

Ofte vil det kunne være flere sentrale punkter under skyldspørsmålet som må diskuteres. I så fall kan det være behov for at fagdommeren i noen grad veksler mellom rollen som møteleder og beslutningstaker. Hvert sentrale tvistetema vil kunne diskuteres med innlegg fra dommerne før man går videre til neste tema. Rettens leder bør også her vente med å dele eget standpunkt til etter at meddommerne har kommet til orde.

Endelig nevner utvalget at det er essensielt at det settes av tilstrekkelig tid til gjennomføringen av domskonferansen. Tidspress kan motvirke kvalitetssikring. Lagrettefraksjonen i Juryutvalget foreslo at det burde legges inn tilstrekkelig med pauser under rådslagningen, og at det også burde være en pause før voteringen.235 Dette fremstår som fornuftig, i hvert fall i de større sakene. I lagmannsretten kan det for å sikre en strukturert diskusjon også vurderes å benytte en talerliste som føres av rettens leder.236

13.7 Sikring av notoritet og forsvarlig lagring av bevis

13.7.1 Innledning

Utvalget mener at forsvarlig håndtering og lagring av bevis er et viktig tiltak for å forhindre uriktige domfellelser. I punkt 13.7.2 går utvalget inn for at kravet til notoritet under etterforskningen tas inn i straffeprosessloven. I punkt 13.7.3 foreslås det å gi klarere regler for politiets håndtering og lagring av bevismateriale. I punkt 13.7.4 fremmes et forslag om å utvide og klargjøre politiets adgang til å oppbevare beslaglagte bevismidler etter at saken er avsluttet. Lyd- og bildeopptak av forhandlingene i straffesaker drøftes til sist i punkt 13.7.5. Utvalget går inn for at det skal tas opptak av forhandlingene i alle straffesaker. Opptakene bør oppbevares så lenge at de kan brukes i forbindelse med behandlingen av en eventuell begjæring om gjenåpning av straffesaken.

Oppbevaring av biologisk materiale – herunder spormateriale for DNA – behandles særskilt i punkt 13.9.

13.7.2 Lovfesting av kravet til notoritet under etterforskningen

Straffeprosessloven inneholder ikke en generell bestemmelse om krav til notoritet om hva som er foretatt under etterforskningen. Det er imidlertid på det rene at det gjelder et generelt krav til dokumentasjon.237 Utslag av kravet finnes i flere enkeltbestemmelser, blant annet i § 230 femte ledd om rapporter fra politiavhør og § 197 tredje ledd om skriftlige beslutninger om ransaking.

Om kravet til notoritet under etterforskningen uttales følgende i riksadvokatens kvalitetsrundskriv:

«De etterforskingsskritt og påtalemessige avgjørelser som fattes gjennom etterforskingen og den øvrige saksbehandlingen, må sikres notoritet. Dette gjøres først og fremst gjennom skriftlige rapporter og skriftlige beslutninger, jf. straffeprosessloven § 197 tredje ledd. Riksadvokaten vil særlig understreke behovet for notoritet om prosessuelle spørsmål og resultatene av bevisinnhenting, oppbevaring og håndtering av reelle bevismidler (gjenstander, tekniske og biologiske spor) samt sakshåndtering, vurderinger, kommunikasjons- og informasjonsutveksling med andre aktører og beslutninger av ulik art (polititaktiske og påtalemessige).»238

Straffeprosessutvalget foreslo i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov at notoritetskravet inntas uttrykkelig i loven:

«Slik utvalget vurderer det, er det en mangel ved gjeldende lov at den ikke oppstiller et generelt og uttrykkelig krav til dokumentasjon av etterforskingen, og det kan ikke utelukkes at fraværet av uttrykkelig regulering er en medvirkende årsak til manglende bevissthet om og etterlevelse av gjeldende notoritetskrav.»239

Baneheia-utvalget mener også at tiden er moden for en lovfesting av det generelle dokumentasjonskravet. Baneheia-saken gir flere eksempler på mangelfull dokumentasjon fra politiets side, og det er utvalgets inntrykk at notoritetskravet heller ikke i dag alltid respekteres i praksis. En uttrykkelig lovregulering vil trolig bidra til at kravet etterleves i større grad.

Etter dette foreslår utvalget at det inntas et nytt femte ledd i straffeprosessloven § 226 om at etterforskningen skal dokumenteres. Kravet innebærer at opplysninger som ikke er sikret på annen måte, skal nedtegnes.

13.7.3 Klarere regler for håndtering og lagring av bevis

Straffeprosessloven § 207 fastslår at beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås, og at det så vidt mulig skal gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse.240

Riksrevisjonen har flere ganger rettet kritikk mot politiets behandling og oppfølging av beslag, sist ved revisjonen i 2016.241 Kritikken bygget blant annet på at beslag ikke befant seg der politiets datasystemer anga at de skulle være, og at det var mangler ved den overordnede styringen på området. I en del tilfeller manglet det dokumentasjon på at kravene i straffeprosessloven var fulgt. Et annet kritikkpunkt var at det var få adgangsbegrensninger til rom hvor beslag midlertidig oppbevares.

I sitt svar til Riksrevisjonen uttalte Justis- og beredskapsdepartementet at de gjennom styringsdialogen ville følge opp at Politidirektoratet ivaretok sin ledelse og kontroll av politidistriktene og særorganene. Det ble også vist til at Politidirektoratet allerede hadde truffet tiltak som rettet opp svakhetene, herunder ved å revidere og innskjerpe rundskriv, rutiner og instrukser på området.242

Riksadvokaten understreker i sitt kvalitetsrundskriv fra 2018 at det for å opprettholde nødvendig tillit til etterforskningsarbeidet «ikke [må] etterlates tvil om bevis er innhentet og oppbevart på en korrekt måte».243 Det påpekes også at en «tilfredsstillende håndtering av beslag forutsetter gode systemer for sikring og registrering av det enkelte beslag, samt formålstjenlige arkivfunksjoner». I alvorlige saker må kvalifisert personell, som kriminalteknikere, stå for sikring og granskning av åsted og bevis, og konsultasjon av Kripos eller andre særlig kvalifiserte sakkyndige bør vurderes. Rundskrivet angir på generelt grunnlag at beslag «skal oppbevares på en måte som sikrer tilgjengelighet, men også slik at konfidensialitet og integritet blir ivaretatt».

En nærmere regulering av politiets håndtering av beslag er gitt i Politidirektoratets rundskriv 1. oktober 2010.244 Rundskrivet ble sist oppdatert 19. juni 2017, i kjølvannet av kritikken fra Riksrevisjonen. Det fremgår av rundskrivet punkt 2.4 at hver beslaglagt gjenstand skal «merkes slik at saksnummer, beslagsnummer, siktedes navn og fødselsnummer samt tid og sted for beslaget fremgår». I tillegg skal eierens navn og adresse «så vidt mulig» oppgis. En beslagsrapport skal utferdiges så snart som mulig og undertegnes av den som har foretatt beslaget, samt av et vitne som har overvært beslaget. Beslagsrapporten skal inneholde en «utførlig beskrivelse» av gjenstandene som beslaglegges, og en «nøyaktig angivelse» av antall gjenstander. Det må fremgå «klart» hvor gjenstandene er funnet, og opptegnelsen må være «systematisk og ryddig».

Rundskrivet angir videre at beslaglagte gjenstander i samme sak om mulig skal oppbevares samlet, og at beslag skal behandles og oppbevares på en måte som ikke forringer hensikten med beslaget, jf. punkt 2.6. Gjenstandene skal oppbevares i et avlåst særskilt beslagsrom, med mindre dette er umulig på grunn av gjenstandens størrelse og beskaffenhet. Færrest mulig ansatte skal gis tilgang til rommet, og det skal føres en protokoll som til enhver tid viser hva som befinner seg der. Punkt 4 fastslår at politimesteren er ansvarlig for nødvendige rutiner og kontrollsystemer som sikrer at beslag håndteres i samsvar med regelverket. Det skal gjennomføres kontroll minst to ganger i året.

Våren 2022 ble det etablert et nasjonalt lager for spor og beslag ved Gardermoen i Oslo. Lageret skal romme spor og beslag fra politidistrikter og særorgan i avsluttede eller uoppklarte saker med en strafferamme på seks år eller mer. Lageret rommer 2500 kvadratmeter og er utstyrt med kjølerom, fryserom og spesialsikrede rom som sikrer at kvaliteten til spor og beslag ikke forringes ved lagring over flere år. Politidirektoratet har opplyst at etableringen er en del av en bredere gjennomgang og videreutvikling av beslagsområdet i etterkant av Riksrevisjonens rapport.

Det er på det rene at ikke alle former for innhenting og sikring av bevis skjer gjennom reglene om beslag i straffeprosessloven kapittel 16. Ofte vil de alminnelige reglene om etterforskning, granskning og ransaking gi hjemmel for innhentingen av beviset. Forholdet mellom beslagsinstituttet og øvrige rettsgrunnlag for bevisinnhenting er grundig omtalt i riksadvokatens brev 26. juni 2024 om retningslinjer om realbevis i straffesaker.245 Som nevnt i brevet kan veiledning søkes i at hovedformålet med beslagsreglene er å regulere adgangen til inngrep i den private eiendomsretten. Et beslag innebærer i realiteten at den beslaget tas hos, mister den faktiske og juridiske rådigheten over tingen. Om det er behov for å benytte beslagsreglene, vil dermed i stor grad bero på om bevissikringen har karakter av å være inngrep i eiendomsretten.

Riksadvokaten har understreket at det må «sørges for god notoritet, med nøyaktig opptegning og merking samt angivelse av det rettslige grunnlaget», uavhengig av hvilket rettsgrunnlag som ligger til grunn for bevisinnhentingen.246 Utover dette overordnede direktivet finnes det imidlertid ikke lovregler, forskrifter eller sentrale retningslinjer som regulerer lagring av bevismateriale som ikke er tatt i beslag. Reglene i straffeprosessloven § 207 og Politidirektoratets rundskriv 1. oktober 2010 gjelder etter sin ordlyd bare for ting som er beslaglagt i medhold av straffeprosessloven kapittel 16.

Etter utvalgets vurdering behandles beslag i dag på en mer betryggende måte enn da Riksrevisjonen kritiserte politiets praksis i 2016. For reelle bevismidler som ikke er tatt i beslag, men som er innhentet på annet rettsgrunnlag, mangler det imidlertid fortsatt detaljerte bestemmelser og retningslinjer for håndtering, lagring og saksbehandling. Utvalget anser dette som betenkelig. Av hensyn til sakens opplysning må bevis – uavhengig av hvilket rettsgrunnlag som ligger til grunn for innhentingen – behandles og lagres på en måte som ikke svekker bevisenes informasjonsverdi.

Straffeprosessutvalget foreslo i 2016 å lovfeste en alminnelig plikt til å innhente og behandle bevis på en forsvarlig måte, jf. lovutkastet § 7-1 tredje ledd:

«Bevis skal innhentes og behandles på en måte som sikrer og bevarer bevisenes pålitelighet.»

Plikten omfatter etter forslaget også krav til aktørenes oppbevaring og lagring av bevismateriale og gjelder uavhengig av rettsgrunnlaget som er anvendt ved innhentingen av bevisene. Straffeprosessutvalget mente at nærmere regler om lagring burde inntas i forskrift,247 og ga følgende begrunnelse:

«Formentlig er det grunn til å gi nærmere regler om lagring av bevismateriale, herunder etter sakens avslutning. Slike regler må nødvendigvis bli svært konkret innrettet etter type bevismiddel samt inneholde en rekke bestemmelser om temaer som sletting eller destruksjon av bevis, tilgang til bevis og tilhørende saksbehandlingsregler. Reglene vil kreve en detaljeringsgrad som gjør at det er lite hensiktsmessig å plassere dem blant bevisreglene i en straffeprosesslov.

Utvalget har ikke den nødvendige oversikt over eller innsikt i de spørsmål som kan oppstå, og som fortjener regulering, og henstiller departementet om å utforme en forskrift til straffeprosessloven med regler om lagring av bevis. Et slikt arbeid bør skje i samspill med berørte myndigheter og interessenter, særlig politiet, påtalemyndigheten og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.»248

Straffeprosessutvalgets forslag er foreløpig ikke fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet.

Baneheia-utvalget er enig med Straffeprosessutvalget i at man bør lovfeste en alminnelig plikt til å oppbevare bevis på en forsvarlig måte, og at nærmere bestemmelser om lagring av bevismateriale fortrinnsvis bør reguleres i forskrift. Et alternativ til forskriftsregulering er å gi nærmere retningslinjer om lagring av bevis som tilsvarer Politidirektoratets rundskriv 1. oktober 2010 om behandling av beslag i straffesaker. For at nye regler skal fungere tilfredsstillende i praksis, er det – som også Straffeprosessutvalget påpeker – viktig at berørte myndigheter, herunder Kripos, Riksadvokatembetet, Politidirektoratet og Gjenopptakelseskommisjonen, trekkes inn i arbeidet og gis anledning til å komme med innspill.

Det vises til forslaget til ny § 226 a i straffeprosessloven i punkt 16.1 og spesialmerknaden til bestemmelsen i punkt 16.2.

13.7.4 Utvidelse av adgangen til å oppbevare beslag etter sakens avslutning

13.7.4.1 Innledning

I punkt 13.7.4.2 gis det en fremstilling av gjeldende rett om adgangen til å oppbevare beslag etter at straffesaken er endelig avgjort. Utvalgets vurderinger og forslag til endringer gis i punkt 13.7.4.3.

13.7.4.2 Gjeldende rett

Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken, jf. straffeprosessloven § 203. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede. Utrykket «ting» er omfattende og refererer til alt som kan tas hånd om av politiet for de beslagsformål loven anerkjenner, det vil si for å nyttiggjøres som bevis, for å inndras eller for å utleveres til fornærmede.249 Blant annet omfattes løsøre, fast eiendom, biologisk materiale, dokumenter, elektronisk lagrede opplysninger og domenenavn.250

Utrykket «ting» gir ingen avgrensning av når beslagsinstituttet må tas i bruk. De samme bevismidlene vil i mange tilfeller kunne innhentes av politiet på annet rettsgrunnlag, jf. punkt 13.7.3 foran. Veiledning kan søkes i at hovedformålet med beslagsreglene er å regulere adgangen til inngrep i den private eiendomsretten. Riksadvokaten har i brev 26. juni 2024 fremholdt:

«Sammenhengen mellom de ulike reglene om bevisinnhenting tilsier […] at hvorvidt det er nødvendig å anvende reglene om beslag, særlig vil avhenge av om bevissikringen har karakter av inngrep i eiendomsretten eller retten til besittelse av andres eiendom. Hvis dette ikke er tilfelle, må det antas at de alminnelige reglene om etterforsking og gransking, samt reglene om ransaking, i stor utstrekning vil gi tilstrekkelig hjemmel for bevisinnhentingen.»251

Selv om bevisinnhentingen ikke utgjør et inngrep i eiendomsretten, er det ikke noe i veien for å benytte beslagsreglene såfremt vilkårene ellers er oppfylt. I så fall vil straffeprosessloven kapittel 16 om beslag regulere behandlingen av beviset, herunder adgangen til å opprettholde beslaget etter at saken er avsluttet.

Enhver som rammes av et beslag, kan straks eller senere få spørsmålet om hvorvidt beslaget skal opprettholdes, brakt inn for retten, jf. straffeprosessloven § 208. Påtalemyndigheten skal gjøre vedkommende kjent med denne retten. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Retten kan prøve alle sider av saken, herunder om beslaget er uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Bortfaller behovet for beslaget før saken er endelig avgjort, skal det heves av påtalemyndigheten eller retten, jf. straffeprosessloven § 213 første ledd. Dette kan være aktuelt når vilkårene for beslag ikke lenger er til stede, eller hvis behovet for bevissikring er ivaretatt på annen måte, jf. påtaleinstruksen § 9-5 andre ledd.252

Adgangen til å opprettholde beslag etter at saken er endelig avgjort, er regulert i straffeprosessloven § 213 andre ledd:

«For øvrig faller beslaget bort når saken er endelig avgjort. Retten kan bestemme at beslag av bevismidler skal opprettholdes også etter at det foreligger rettskraftig dom i saken, såfremt og så lenge det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet eller andre særlige forhold tilsier det.»

Straffesaken er «endelig avgjort» ved rettskraftig dom eller når forelegg er vedtatt. Der saken er henlagt av påtalemyndigheten, er saken endelig avgjort når omgjøringsfristen etter straffeprosessloven § 75 andre ledd og muligheten for omgjøring etter klage, jf. straffeprosessloven § 59 a, er utløpt.253 Adgangen etter straffeprosessloven § 213 andre ledd andre punktum til å opprettholde beslag av bevismidler etter at saken er endelig avgjort, gjelder kun ved rettskraftig dom.

Alternativet om at «det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet», er åpenbart oppfylt når det er varslet at saken vil bli begjært gjenåpnet. Etter omstendighetene kan det også være grunn til å forvente gjenåpningssak ut fra den aktuelle bevissituasjonen og påstander som har vært fremsatt i saken. Alternativet om at «andre særlige grunner tilsier» opprettholdelse av beslaget, er en særlig unntaksregel for tilfeller hvor utlevering kan gripe inn i klart beskyttelsesverdige interesser.254

Straffeprosessloven § 213 andre ledd andre punktum om opprettholdelse av beslaget etter at det foreligger rettskraftig dom, var en nyvinning da straffeprosessloven ble vedtatt. I forarbeidene uttales følgende om regelens anvendelsesområde:

«Det er her først og fremst tenkt på at muligheten for gjenopptakelse av en rettskraftig avgjort sak kan gjøre det betenkelig å utlevere viktige bevismidler i saken, men også andre særlige forhold kan tilsi en opprettholdelse av beslaget. Forutsetningen må da være at tingen ikke kan inndras. Det gjelder f.eks. et drapsvåpen tilhørende tredjemann […]. Kanskje ville det være støtende om eieren skulle ha anledning til å gjøre seg nytte av at tingen var brukt som drapsvåpen, og kanskje er det i offentlig interesse at tingen bevares for ettertiden på grunn av sakens historiske interesse. – Hvis opprettholdelsen av beslaget har karakter av ekspropriasjon, kan det ytes erstatning etter regelen i utk. § 426. – Man har ansett det unødvendig å si uttrykkelig at retten kan sette frist for varigheten av beslag etter annet ledds annet punktum.»255

Som det fremgår av sitatet, er adgangen aktuell for bevismidler som ikke kan inndras. En ting som er beslaglagt med sikte på inndragning, må gjøres opp i tilknytning til den endelige avgjørelsen av saken, jf. Rt. 1990 s. 713.

Når beslaget oppheves, skal tingen straks utleveres til den berettigede, jf. straffeprosessloven § 214. Normalt vil dette være den fornærmede eller den personen beslaget ble tatt hos. Riksadvokaten har i brev 26. juni 2024 gitt uttrykk for at plikten må forstås med enkelte presiseringer:

«Endelig bemerkes at selv om et beslag faller bort når saken henlegges, kan gjenstanden etter omstendighetene holdes tilbake på annet grunnlag. Plikten til utlevering etter straffeprosessloven § 214 forutsetter dessuten at noen har interesse av å motta tingen. Eierløse gjenstander og ting som berørte personer åpenbart ikke har noen interesse av å få utlevert, må det således antas at politiet kan beholde, når det etter sakens art og forholdene ellers er grunn til det. I tvilstilfelle må spørsmålet avklares med den som kan ha krav på utlevering.»256

Straffeprosessloven kapittel 16 – herunder §§ 213 og 214 om heving, videre oppbevaring og utlevering – gjelder bare ting som er tatt i beslag. For andre bevismidler og straffesaksopplysninger reguleres spørsmålet om videre oppbevaring av politiregisterloven og politiregisterforskriften.257 For det første følger det av politiregisterforskriften §§ 25-1 til 25-3 at straffesakens dokumenter skal oppbevares også etter at saken er avsluttet, jf. punkt 13.9.4. Lagringsplikten er evigvarende.258 Videre fastslår politiregisterforskriften § 45-18 at spormateriale for DNA kan oppbevares «så lenge det finnes hensiktsmessig», jf. punkt 13.9.3. Dette gjelder både i oppklarte og uoppklarte saker. Andre opplysninger i straffesaker enn de som er nevnt foran, reguleres av politiregisterloven § 50.259 Første ledd fastslår at opplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen, jf. punkt 13.9.4. Bestemmelsen hjemler oppbevaring av opplysninger også etter at saken er avsluttet, i den grad det er grunn til det i lys av reglene om gjenåpning av dommer eller gjenopptakelse av straffeforfølgningen.

Riksadvokaten har i brev 26. juni 2024 til politidistriktene og statsadvokatembetene gitt enkelte retningslinjer for når det kan være grunn til å vurdere videre oppbevaring av realbevis etter at saken er endelig avgjort. Direktivene gjelder også for ting som er tatt i beslag. Fra brevet siteres:

«Riksadvokaten understreker igjen viktigheten av at det i alvorlige straffesaker vurderes nøye om det er grunnlag – herunder behov – for videre oppbevaring av realbevis, etter at saken er avsluttet. Grunnlaget for videre oppbevaring vil avhenge av en rekke ulike omstendigheter og må vurderes konkret i hver enkelt sak. En finner derfor ikke grunn til å gi nærmere føringer om kriterier mv. for når videre oppbevaring bør finne sted. Saker der noen er død som følge av en mulig straffbar handling og andre saker om alvorlig integritetskrenkelse tilhører imidlertid kjerneområdet for saker der spørsmålet om videre oppbevaring alltid skal vurderes. Det forutsettes at statsadvokatene i samarbeid med politidistriktene og særorganene etablerer gode rutiner for å behandle spørsmål om oppbevaring av realbevis i avsluttede straffesaker, i tråd med det ovenstående.»260

13.7.4.3 Utvalgets vurderinger

Som fremstillingen foran viser, vil det rettslige grunnlaget for videre oppbevaring av bevismidler og opplysninger etter at straffesaken er avsluttet, kunne variere. Det er knapt grenser for hvilke ting og gjenstander som kan tas i beslag. Om det er nødvendig å bruke beslagsreglene eller ikke, vil primært bero på om bevissikringen har karakter av å være inngrep i den private eiendomsretten. Uavhengig av dette benyttes beslagsinstituttet i stor utstrekning ved innhenting og oppbevaring av bevis i straffesaker. Utformingen av reglene om beslag har derfor stor betydning.

Videre oppbevaring av beslaglagte bevismidler etter at straffesaken er endelig avgjort, reguleres av straffeprosessloven § 213 andre ledd. Adgangen er – som nevnt over i omtalen av gjeldende rett – aktuell for bevismidler som ikke kan inndras. Utvalget mener at regelen i § 213 andre ledd i større grad bør tilpasses dagens behov for bevissikring og foreslår enkelte lovendringer i tråd med dette. Utvalgets inntrykk er at bestemmelsen i svært liten grad anvendes i praksis.261 Det er derfor et mål i seg selv at regelen gjøres praktikabel. Utvalget går dessuten inn for enkelte justeringer av bestemmelsen for å ivareta hensynet til den som rammes av beslaget.

Utvalget mener for det første at påtalemyndigheten og ikke domstolen bør gis den primære beslutningskompetansen etter bestemmelsen.262 Den som rammes, skal til gjengjeld gjøres kjent med at spørsmålet om hvorvidt beslaget skal opprettholdes, kan kreves brakt inn for retten, jf. straffeprosessloven § 208. Etter forslaget vil spørsmålet bare bli brakt inn for domstolen når den som rammes av beslaget, ønsker en rettslig prøving. Dette vil gjøre prosessen mer effektiv enn etter dagens ordning. Forslaget vurderes som rettssikkerhetsmessig forsvarlig, ettersom behovet for rettslig kontroll først og fremst gjør seg gjeldende når det er tvist om hvorvidt beslaget skal opprettholdes.

For det andre bør adgangen til å beslutte videre beslag etter at saken er endelig avgjort, ikke være avgrenset til saker hvor det foreligger rettskraftig dom. Etter omstendighetene bør beslag også kunne opprettholdes når saken er henlagt med endelig virkning, såfremt det er grunn til å anta at det kan bli spørsmål om gjenopptakelse av forfølgningen, jf. straffeprosessloven § 74. Utvalget har i denne forbindelse sett hen til at de ovennevnte reglene i politiregisterloven og politiregisterforskriften ikke stenger for å beholde bevismateriale i slike tilfeller. Etter utvalgets syn bør reguleringen i beslagstilfellene være tilnærmet likeartet, med mindre avvik kan begrunnes i særlige hensyn. At beslagsreglenes hovedformål er å regulere adgangen til inngrep i den private eiendomsretten, eventuelt retten til å besitte andres eiendom, må i denne sammenheng vektlegges. Dette er annerledes for bevis som innhentes i medhold av andre rettslige grunnlag. Ved den konkrete vurderingen må derfor behovet for videre oppbevaring av bevismidlene avveies mot de konkrete ulempene som inngrepet i eiendomsretten innebærer for rettighetshaveren, jf. straffeprosessloven § 170 a.

For det tredje mener utvalget at vilkåret «det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet», er et lite formålstjenlig kriterium. Hovedgrunnlaget for gjenåpning er nettopp at det kommer frem nye bevis eller omstendigheter, noe som kan være vanskelig å forutse. I en del tilfeller vil gjenåpningsbegjæringer kunne komme overraskende på påtalemyndigheten, kanskje mange år etter at dommen ble rettskraftig. Kriteriet gir dessuten anvisning på skjønnsmessige vurderinger som kan sprike fra ett politidistrikt til det neste.

Etter utvalgets vurdering er det en fordel å ha et kriterium som er felles for gjenåpning av rettskraftige dommer (straffeprosessloven kapittel 27) og henlagte saker hvor det kan bli spørsmål om forfølgningen skal tas opp på ny (straffeprosessloven § 74). Gode grunner taler dessuten for at adgangen til videre oppbevaring ikke er for snever. Etter utvalgets endringsforslag kan beslag av bevismidler opprettholdes også etter at saken er avsluttet, «når det er grunn til det i lys av reglene om gjenåpning i kapittel 27 eller gjenopptakelse av forfølgingen i § 74, eller når andre særlige forhold tilsier det», jf. forslaget til endring av straffeprosessloven § 213 andre ledd.

For det fjerde bør det fremgå eksplisitt av loven at det kan settes en frist for varigheten av beslaget. Beslutninger om å opprettholde beslag vil i mange tilfeller innebære inngrep i eiendomsretten, eventuelt retten til å besitte andres eiendom, og det er ønskelig å motvirke beslag som i praksis er «evigvarende». At det settes en frist for varigheten av beslaget, markerer tydelig at eiendomsretten til tingen ikke er overdratt med endelig virkning. Påtalemyndigheten eller retten bør kunne beslutte forlengelse av fristen. Viser det seg før utløpet av fristen at det ikke lenger er behov for bevismidlet, skal beslaget heves, jf. straffeprosessloven § 213 første ledd, jf. § 170 a.

Utvalget mener for det femte at loven bør synliggjøre at erstatning skal ytes når det fremstår som rimelig, sml. straffeprosessloven § 448. Erstatning vil være aktuelt når beslaget forventes å være særlig langvarig, men også der opprettholdelsen har karakter av ekspropriasjon, jf. NUT 1969:3 s. 256.

Det vises til forslaget til endring av straffeprosessloven § 213 andre ledd med spesialmerknad, se punkt 16.1 og 16.2.

13.7.5 Lyd- og bildeopptak av forhandlinger i straffesaker

13.7.5.1 Innledning

Lyd- og bildeopptak av domstolsbehandlingen av norske straffesaker har vært tema i en rekke rapporter og utredninger de siste tiårene. I punkt 13.7.5.2 gjør utvalget rede for gjeldende rett. En fremstilling av tidligere prøveprosjekter, regelverksarbeid og status for innføring av opptak i norske domstoler gis deretter i punkt 13.7.5.3. Utvalgets vurderinger og anbefalinger presenteres til sist i punkt 13.7.5.4.

13.7.5.2 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 23 skal det under hoved- og ankeforhandling foretas opptak av forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige. Retten kan i tillegg beslutte at det skal tas opptak av andre deler av forhandlingene og under andre rettsmøter.263 Eventuelle opptak skal inntas i rettsboken og arkiveres sammen med saken, jf. straffeprosessloven § 23 sjette ledd.264 Dette innebærer at opptakene inngår i materialet som ankeinstansen har tilgjengelig under ankesilingen.265

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 23 ble endret ved lov 22. juni 2018 nr. 79, og er utformet etter mønster av den tilsvarende regelen i tvisteloven § 13-7.266 Etter § 23 andre ledd kan opptak unnlates dersom retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak, eller hvis forklaringene inntas i rettsboken. Dette tilsvarer unntaksregelen i tvisteloven § 13-7 andre ledd. Har retten ikke utstyr for lyd- og bildeopptak, men bare utstyr for lydopptak, skal det i stedet tas lydopptak.

Til tross for at lovens hovedregel er at det skal gjøres opptak i straffesaker, har den praktiske hovedregelen til nå vært at det ikke tas opptak. Bakgrunnen er at de færreste domstoler inntil nylig har hatt nødvendig opptaksutstyr. Den nevnte unntakshjemmelen har altså vært benyttet i meget stor utstrekning.

Før lovendringene i 2018 var det ikke lovfestet at forklaringer avgitt under hoved- og ankeforhandlingen skulle dokumenteres ved opptak eller nedtegnelse i rettsboken.267 En rekke arbeidsgrupper og utvalg har over tid og i ulike sammenhenger tatt til orde for at innholdet i rettslige forklaringer bør dokumenteres i større grad, særlig i form av utvidet bruk av opptak. En kortfattet oversikt over tidligere utredninger og forslag er gitt i NOU 2016: 24 punkt 6.5.3.2 s. 171.268

Endringene i straffeprosessloven § 23 kom på bakgrunn av et forslag fra Straffeprosessutvalget.269 Utvalget foreslo at lyd- og bildeopptak fra forhandlingene i straffesaker skulle være obligatorisk. Om de sentrale argumentene for forslaget uttalte utvalget:

«Den faglige tilrådningen i offentlige utredninger og arbeidsgrupperapporter har gjennom flere tiår vært at det i større utstrekning enn i dag bør sikres dokumentasjon av innholdet i rettslige forklaringer. I sivile saker er hovedregelen at det skal tas opptak av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling. Argumentene for lyd- og bildeopptak er knyttet til de grunnleggende hensynene til rettssikkerhet, effektivitet og tillit til straffesaksbehandlingen […].

Utvalget mener at dokumentasjon av forhandlingene er verdifullt og bør sikres. For det første får man da helt sikker informasjon om hva som er forklart, noe som på ulikt vis vil styrke hensynet til saksopplysning og effektivitet. Av særlig betydning er at slike opptak kan benyttes når det skal tas stilling til om en anke skal fremmes, og at opptakene gir mulighet for gjenbruk av opplysningene ved en eventuell ankebehandling. […] Det vil videre ligge en besparelse i at man ikke alltid vil måtte gjennomføre en fullstendig ny hovedforhandling dersom det er begått en saksbehandlingsfeil som leder til opphevelse av dommen, men som ikke hefter ved eller kan ha påvirket bevisførselen. Endelig nevnes at opptak av forhandlingene dersom de arkiveres også etter rettskraftig dom, vil være verdifullt for en eventuell sak om gjenåpning.»270

Departementet sluttet seg til Straffeprosessutvalgets vurderinger og fremhevet i tillegg at opptak antas å motvirke uønsket prosessatferd og falske og tilpassede forklaringer.271

Straffeprosessutvalgets forslag bygde på en forutsetning om at det fantes nødvendig utstyr i alle rettssaler, og utkastet åpnet derfor ikke for å unnlate opptak med henvisning til domstolens manglende utstyr.272 Denne siden av utvalgets forslag ble ikke fulgt opp av departementet, som mente det var behov for en unntakshjemmel som svarte til den i tvisteloven. Departementet understreket at opptak burde gjennomføres i domstoler der det var mulig, og så «ingen overbevisende grunn til å avvente innføringen av en regel om opptak i straffesaker inntil nødvendig utstyr er på plass i alle domstoler».273

Departementet ønsket heller ikke å følge opp forslaget om at forklaringer skulle nedtegnes dersom det ikke ble tatt opptak. For departementet var det avgjørende at nedtegning i stor grad ville legge bånd på domstolenes ressurser, og at en plikt til nedtegning heller ikke fulgte av tvisteloven. Departementet uttalte videre:

«Etter departementets syn ivaretas behovet for dokumentasjon når det ikke tas opptak gjennom adgangen retten har til å føre forklaringer inn i rettsboken etter tvisteloven § 13-8 og straffeprosessloven § 21. Departementet utelukker likevel ikke at spørsmålet vil bli vurdert annerledes i forbindelse med oppfølgingen av Straffeprosessutvalgets forslag eller når rettssalene etter hvert utstyres slik at hovedregelen i praksis blir at det tas opptak.»274

Straffeprosessutvalget foreslo at opptak av forklaringer avgitt for tingretten «som regel» skulle spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør i annen instans, forutsatt at «hensynet til forsvarlig saksopplysning ikke taler mot det», jf. lovutkastets § 10-9 andre ledd. Departementet mente imidlertid at det var ønskelig å legge til rette for en utprøving, slik at man på tilfredsstillende måte «kunne ta stilling til om og eventuelt hvordan en slik gjenbruksordning bør innføres i norsk rett».275 Det ble derfor foreslått en hjemmel til å fastsette i forskrift at forklaringer som er tatt opp i første instans, skal spilles av i utpekte domstoler i annen instans. Forskriftshjemmelen fremgår av straffeprosessloven § 331 femte ledd:

«Kongen kan i forskrift gi regler om at opptak foretatt etter § 23 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det. Kongen kan gi nærmere regler om avspilling i forskrift.»

Nærmere regler om avspilling av opptak i ankeforhandlingen er gitt i forskrift 28. september 2018 nr. 1471 § 6. Bestemmelsen fastsetter at lyd- og bildeopptak276 av forklaringer i hovedforhandlingen skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaringer i ankeforhandlingen. Unntak kan gjøres dersom «hensynet til forsvarlig saksbehandling taler mot det». Bestemmelsen gjelder bare for de domstoler Domstoladministrasjonen bestemmer.277

13.7.5.3 Prøveordninger, regelverksarbeid og status for utrulling

Siden 2016 har Domstoladministrasjonen hatt en prøveordning med lyd- og bildeopptak i daværende Nord-Troms tingrett278 og Hålogaland lagmannsrett. Et formål med prøveordningen har vært å kartlegge konsekvensene av en eventuell innføring av lyd- og bildeopptak ved alle landets domstoler. Prøveordningen var begrenset til opptak av forklaringer under hoved- og ankeforhandling. Gjenbruk av opptakene ble ikke prøvd ut.279

I april 2018 ble prøveordningen organisert som et prosjekt og utvidet til å omfatte avspilling av opptak av forklaringer fra tingrettene under en eventuell ankeforhandling. I februar 2019 ble daværende Jæren tingrett280 og Gulating lagmannsrett inkludert i prosjektet. Hovedformålet med prosjektet var å skaffe til veie et kvalifisert beslutningsgrunnlag for bred videreføring av ordningen med opptak i retten og gjenbruk av opptakene i annen instans når nødvendige ressurser ble tildelt.

En sluttrapport fra prosjektet ble endelig oversendt Justis- og beredskapsdepartementet 3. juli 2023.281 Rapporten fremhever at erfaringene med bruk av opptak i retten i all hovedsak er gode, men at det praktiske rundt gjennomføringen av opptakene kan være krevende for dommerne å utføre ved siden av øvrige arbeidsoppgaver. Konklusjonen er at det er behov for videreutvikling av de tekniske løsningene før opptak kan gjennomføres som en alminnelig ordning i domstolene. Det anbefales også endringer i regelverket for lagring, innsyn og deling av opptak.

Etter prosjektgruppens syn er det på området for lagring og deling av rettsopptakene at prøveordningen med opptak i retten har kommet kortest. Ettersom opptaksordningen vil generere store mengder data, er det behov for hensiktsmessige lagringsløsninger før ordningen kan allmenngjøres. Det må også vurderes hvor lenge opptak i ulike saker minimum bør oppbevares, herunder for å være til hjelp under en eventuell sak om gjenåpning. For straffesakene fremhever gruppen at det ikke gjelder en gjenåpningsfrist, men at det «likevel [kan] være grunn til å vurdere om det er behov for å oppbevare alle opptak i straffesaker for alltid, både ut fra et prosessuelt og et arkivfaglig perspektiv». Prosjektgruppen fremhever generelt at nytteverdien av opptakene bør veies mot kostnadene som påløper ved langs tids lagring. Det uttales også:

«For å unngå at kostnadene ved lagring av hindrer en bred utrulling av ordningen med opptak i retten, kan man vurdere å begrense lagringspliktens varighet. Det viktigste er å sørge for at det under hovedforhandling foretas opptak av parts- og vitneforklaringer, som oppbevares fram til saken er rettskraftig avgjort. Det er i denne perioden at opptakene har aller størst verdi, også av rettssikkerhetshensyn.»282

På bakgrunn av anbefalingene i sluttrapporten satte Domstoladministrasjonen i 2023 i gang et ytterligere prøveprosjekt i form av et samarbeid med Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Etter etableringen ble Nord-Troms og Senja tingrett, Sør-Rogaland tingrett og Hålogaland lagmannsrett engasjert i prosjektet. Prosjektet har to hovedmål: For det første skal det prøves ut en antatt fremtidsrettet teknisk løsning for opptak av lyd og bilde fra rettsmøter og en ordning for strømming, lagring, deling og gjenbruk av opptakene. Løsningen må være brukervennlig og egnet til å bli innført i alle domstoler. I tillegg skal prosjektet vurdere behovet for og eventuelt fremme forslag til nødvendige regelverksendringer. Prosjektbeskrivelsen angir at det må «tas stilling til om det er hensiktsmessig med opptak av part og vitneforklaring i tråd med gjeldende regelverk, eller om det av rettssikkerhetsmessige hensyn bør tas opptak av hele hovedforhandlingen». Det skal videre gis en anbefaling om hvor lenge opptak skal lagres, eventuelt om det skal differensieres ut fra sakstyper.

En utredning om mulige regelverksendringer ble oversendt Justis- og beredskapsdepartementet 15 august 2024.283 Rapporten drøfter argumenter for og imot at det skal foretas opptak av rettsforhandlingene i sin helhet eller kun av parts- og vitneforklaringer, men tar ikke endelig stilling til spørsmålet. Videre anbefales det at bevaringstiden for opptak bør begrenses og at lagringstiden bør kunne differensieres for ulike sakstyper. Det ble ikke utarbeidet konkrete forslag til lagringstid for ulike sakstyper, men regelverksteamet pekte på at relevante hensyn var «hensynet til gjenopptakelse sett opp mot ressursene som kreves for å kunne lagre opptaket».284 Rapporten påpeker også en rekke endringsbehov knyttet til gjennomføring av opptak, bearbeidelse og etterbehandling av opptak, innsynsrett, offentlighet og arkivering. I oktober 2024 fremholdt departementet at flere av temaene som berøres i rapporten, krever ytterligere utredning, og at forslagene i rapporten ville bli vurdert på et senere tidspunkt.285 Den gjeldende reguleringen ble – med ett unntak – ansett å gi et tilstrekkelig grunnlag for utrullingen av opptaksutstyr til domstolene.286

I statsbudsjettet for 2024 ble det bevilget 15 millioner kroner for å legge til rette for lyd- og bildeopptak i domstoler over hele landet.287 Regjeringen har uttalt at alle domstoler i løpet av 2025 skal ha minimum ett rettssted i hver rettskrets med utstyr som gjør det mulig å ta opptak.288 I det reviderte nasjonalbudsjettet for 2024 ble det bevilget ytterligere 6,5 millioner kroner til utrulling av utstyr, slik at det skal kunne gjøres opptak ved alle landets rettssteder.289 Domstolenes driftsbudsjett ble også økt med 25 millioner kroner til stabil og sikker drift av IT-systemer i domstolene.

Bevilgningen på 6,5 millioner kroner ble videreført og gjort permanent fra og med 2025.290 I budsjettproposisjonen for 2026 heter det:

«Målet er at den tekniske løysinga gradvis skal rullast ut i domstolane, og at tingrettane skal vere i stand til å gjere opptak av rettsforhandlingar i minimum éin rettssal per rettsstad. Løyvinga skal nyttast til å kjøpe inn og utplassere utstyr i alle domstolar. Deretter skal midlane nyttast til å gjennomføre nødvendig drift, forvaltning og utskifting av dette utstyret etter kvart som det når si tekniske levetid. Regjeringa har i perioden frå 2022 til og med 2025 prioritert lyd- og bildeopptak i domstolane, og det er til saman løyva 38 mill. kroner til formålet i perioden.

Tiltaket vil bidra til å auke rettstryggleiken ved at det blir enklare å ettergå forklaringar som er gitt i tingretten. Det vil òg effektivisere saksbehandlinga i andre rettsinstans ved gjenbruk av opptaka og vitneforklaringar òg gjenbrukas slik at sårbare vitne kan skjermast ved ankesaker.»291

13.7.5.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget slutter seg seg til de sentrale argumentene for bruk av opptak i retten som gjennom en årrekke er fremsatt av en rekke arbeidsgrupper og utvalg, herunder Liland-utvalget,292 Moen-utvalget293 og Straffeprosessutvalget.294

Fra 2018 fremgår det av straffeprosessloven § 23 at det under hoved- og ankeforhandling i straffesaker skal tas opptak av forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige. At loven oppstiller en opptaksplikt for domstolene, er et betydelig fremskritt. Den rommelige unntaksbestemmelsen i andre ledd, som åpner for at opptak kan unnlates når domstolene mangler nødvendig utstyr, er imidlertid blitt lovens praktiske hovedregel – slik som i sivile saker. Fortsatt tas det gjennomgående ikke opptak av forhandlingene i straffesaker, med unntak for domstolene som er involvert i ulike prøveordninger, se punkt 13.7.5.3. På dette området skiller Norge seg fra sine naboland og de fleste land i Europa. Etter utvalgets vurdering er det viktig at nødvendig finansiering kommer på plass snarest mulig, slik at domstolenes opptaksplikt blir reell.

Hadde man hatt opptak fra rettsforhandlingene i Baneheia-saken, ville det hatt betydning på flere måter. Eventuelle opptak ville særlig vært verdifullt ved behandlingen av Viggo Kristiansens ulike gjenåpningsbegjæringer. Et sentralt spørsmål i gjenåpningsprosessen var hvorvidt den DNA-sakkyndige i retten ga uttrykk for at det forelå sikre bevis for to gjerningspersoner, og i hvilken utstrekning mulige feilkilder og kontaminasjonsrisiko ble berørt under rettsforhandlingene. Da Gjenopptakelseskommisjonen vurderte disse forholdene i forbindelse med Kristiansens siste gjenåpningsbegjæring, var den henvist til å konsultere mer eller mindre presise avisreferater om hva som ble formidlet i retten. Det sier seg selv at dette er betenkelig på et teknisk område som DNA, hvor risikoen for misforståelser og feiloppfatninger er overhengende. Opptak ville til sammenligning gitt sikker informasjon om bevisføringen.

Det er også på det rene at opptak gir domstolene et bedre beslutningsgrunnlag ved en eventuell ny behandling av saken etter gjenåpning. Dersom det hadde eksistert opptak fra domstolsbehandlingen i 2001–2002, kunne disse vært avspilt i forbindelse med behandlingen av den gjenåpnede straffesaken mot Jan Helge Andersen i Sør-Rogaland tingrett i 2024 og Gulating lagmannsrett i 2025. I stedet måtte mange vitner forklare seg om forhold som lå 25 år tilbake i tid. Opptak ville også kommet til nytte dersom påtalemyndigheten – i stedet for å nedlegge påstand om frifinnelse – hadde ment at det var grunnlag for videre forfølgning av Viggo Kristiansen etter gjenåpningen av dommen mot ham.

Et annet eksempel fra Baneheia-saken er forsvarer Tore Pettersens anke over saksbehandlingen i lagmannsretten, hvor det ble påberopt at lagmannens gjennomgang av telebeviset og DNA-beviset i rettsbelæringen var ufullstendig og misvisende.295 Hadde det eksistert et opptak av rettsbelæringen, kunne Høyesterett ha vurdert lagmannens utsagn i sammenheng. Siden rettsbelæringen kaster lys over bevisføringen i retten og lagrettens vurdering av bevisene, ville sikre opplysninger om innholdet i foredraget også hatt betydning ved gjenåpningsvurderingen.

Endelig er det grunn til å nevne at opptak av rettsforhandlingene naturligvis også ville hatt stor nytteverdi for granskningen av Baneheia-saken. Mangelen på sikre kilder om hva som foregikk i forhandlingene, har bydd på visse utfordringer. Notoritet om rettsforhandlingene er dermed også hensiktsmessig i et læringsperspektiv.

Stortinget har i senere tid bevilget betydelige midler til oppgradering av teknisk utstyr i domstolene, herunder opptaksutstyr. Regjeringen har gitt uttrykk for at det skal kunne tas opptak ved samtlige av landets rettssteder i 2025, og at utrullingen av opptaksløsningen vil starte høsten 2025. Dette er utvilsomt en positiv utvikling. Utvalget vil samtidig understreke at opptak ikke må begrenses til de største straffesakene, ettersom behovet for bevissikring også er til stede i mellomstore og små saker. Målet bør være at det foretas opptak av hoved- og ankeforhandlingen i alle straffesaker. Dette forutsetter i praksis at de aller fleste rettssaler som er i bruk, må ha nødvendig utstyr.

For tiden pågår det et arbeid i departementet med å utrede nødvendige lovendringer, se punkt 13.7.5.3 foran. Utvalget vil i den forbindelse anbefale at det tas opptak av rettsforhandlingene i sin helhet, og ikke bare av parts- og vitneforklaringer. En slik ordning er i tråd med Straffeprosessutvalgets forslag og har prinsipielle og praktiske fordeler.296 Sikker informasjon om aktors innledningsforedrag og partenes prosedyreinnlegg kan ha betydning i flere sammenhenger, og kanskje særlig ved en eventuell begjæring om gjenåpning. Etter gjeldende rett beror det på rettens skjønn om andre deler av forhandlingene skal tas opp, jf. straffeprosessloven § 23 første ledd andre punktum. Utvalget kan ikke se at det gjør seg gjeldende noen avgjørende motforestillinger mot en hovedregel om at det tas opptak av alle deler av forhandlingene.

Utvalget vil også understreke at det er viktig at opptak oppbevares så lenge at de kan brukes i forbindelse med en eventuell begjæring om gjenåpning. I straffesaker gjelder det ingen tidsfrist for gjenåpning.297 Utvalget mener at opptak i straffesaker som utgangspunkt bør oppbevares frem til gjenåpning for alle praktiske formål er utelukket. For mindre alvorlige saker kan en kortere oppbevaringstid vurderes, men også for slike saker er det ønskelig at opptakene oppbevares i en del år etter rettskraftig dom. For de mest alvorlige straffesakene – slik som drapssaker – bør opptakene oppbevares for alltid.298

Ettersom det pågår et arbeid med å revidere regelverket i forbindelse med utrullingen av opptaksutstyr til domstolene, fremmer utvalget ikke konkrete forslag til lovendringer.

13.8 DNA i straffesaksbehandlingen

13.8.1 Innledning

Bevisføring om DNA sto sentralt i Baneheia-saken og bidro til at Viggo Kristiansen ble uriktig domfelt. Utvalget foreslår på denne bakgrunn flere læringspunkter og tiltak om bruk av DNA ved etterforskning og som bevis i straffesaker.

I punkt 13.8.2 understrekes behovet for solide nasjonale fagmiljøer. I punkt 13.8.3 påpekes behovet for etablering av klare og tilgjengelige retningslinjer for hvordan DNA-analyser gjennomføres. I punkt 13.8.4 anbefaler utvalget at det utarbeides et standardisert mandat for rettsgenetiske undersøkelser til bruk i strafferettspleien. I punkt 13.8.5 drøftes rapportering og presentasjon av DNA-bevis i straffesaker. I punkt 13.8.6 foreslås et opplæringsprogram om bruk av DNA-bevis i straffesaker.

I punkt 13.9 drøftes ulike sider ved oppbevaring av spormateriale for DNA og annet biologisk materiale ved analyseinstitusjonene.

13.8.2 Solide nasjonale fagmiljøer

Norge har to nasjonale fagmiljøer for gjennomføring av analyse av DNA i strafferettspleien. Det første av disse er Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (OUS). Avdelingen er en del av Klinikk for laboratoriemedisin. Seksjonen har ansvar for rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker mottatt fra politidistrikter sør for Trøndelag. Det andre fagmiljøet er Rettsgenetisk Senter (RGS) i Tromsø. Til forskjell fra Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker, som er en del av OUS og dermed del av helsevesenet, er Rettsgenetisk senter en del av UiT – Norges arktiske universitet – og dermed del av universitetssektoren.

Utvalget har hatt flere møter med Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker og fått informasjon om hvor mange som er ansatt ved seksjonen, og om hvilke arbeidsoppgaver som utføres av hvem. Utvalget har fått opplyst at det per 19. juni 2025 er ca. 60 ansatte ved seksjonen. Av disse er det ti ansatte, hvorav to under opplæring, som inngår i en sakkyndiggruppe. Medlemmene av sakkyndiggruppen har kompetanse til og ansvar for å gjøre de endelige vurderingene, underskrive sakkyndigrapporter og møte i retten som sakkyndig. Hver av medlemmene gjennomfører oppdrag som sakkyndige i retten i straffesaker ca. 1–2 ganger per måned.

Utvalget har fått opplyst at seksjonen gjennomfører alle typer DNA-undersøkelser. I 2024 behandlet seksjonen 5631 saker. I noen helt få tilfeller har seksjonen ikke tatt oppdrag fra påtalemyndigheten på grunn av sakens art og karakter. I disse tilfellene kan seksjonen gi råd om hvilke fagmiljøer som kan kontaktes for å få utført analyser. Den såkalte «underleverandørmodellen», hvor seksjonen opptrer som et bindeledd mellom politiet og den eksterne analyseinstitusjonen og presenterer andre sakkyndiges analyseresultater i retten, benyttes imidlertid ikke. Utvalget har i punkt 4.7.5 påpekt at det var uheldig at daværende Rettsmedisinsk institutt inntok en slik rolle i Baneheia-saken. Utvalget støtter nåværende praksis hvor den ansvarlige sakkyndige selv presenterer funnene i retten. Denne prosedyren motvirker uklare ansvarsforhold ved at det tydeliggjøres hvem som har stått for den sakkyndige undersøkelsen. Presentasjonen av funnene vil normalt også bli mer presis.

Bakgrunnen for opprettelsen av Rettsgenetisk senter (RGS) i Tromsø er Stortingets vedtak fra 2008 om å etablere et nytt offentlig DNA-analyselaboratorium ved UiT, som et supplement til daværende Rettsmedisinsk institutt i Oslo. De første årene drev senteret primært med utdanning, forskning og kompetanseoppbygging. I 2018 vedtok Stortinget at RGS skal levere DNA-analyser til politiet og bevilget senere driftsmidler til dette. Fra 1. juni 2024 ble nye IT-løsninger satt i drift, slik at RGS kan levere analyser til politiet på samme måte som Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker i Oslo. Fra mars 2025 dekker RGS alle politidistriktene fra Trøndelag og nordover, noe som utgjør ca. 15 prosent av alle rettsgenetiske oppdrag i Norge. Senteret tilbyr også mulighet for en fornyet vurdering («second opinion») i spesielle saker. I dag har RGS til sammen 13 ansatte.

Utvalget mener at det er en fordel at det finnes flere offentlige rettsgenetiske laboratorier med akademisk forankring som utfører DNA-analyser i straffesaker. Dette gir et bredere rettsgenetisk kompetansemiljø i Norge, øker analysekapasiteten, styrker rekrutteringen av kvalifisert fagpersonell og innebærer at politiet kan forholde seg til mer enn én aktør. Det vil heller ikke være nødvendig å gå til utlandet for å få en fornyet uavhengig sakkyndig vurdering. En eventuell ny vurdering vil dessuten være norskspråklig. I sum vurderes alt dette som positivt for rettssikkerheten.

Utvalget viser samtidig til at fagmiljøet i Oslo er vesentlig større enn ved RGS i Tromsø. Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker vil på landsbasis ha ansvaret for ca. 85 prosent av alle DNA-analyseoppdrag og dermed ha et betydelig større erfaringsgrunnlag enn RGS. Utvalget har klarlagt at det er ulike systemer og prosedyrer for gjennomføring av DNA-analyser i ulike land, og at det også er ulikheter når Norge sammenlignes med de øvrige nordiske landene. Utvalget ser det som en klar fordel at systemer og prosedyrer for DNA-analyser er like i fagmiljøene i Norge. Det gjelder særlig i de tilfeller det gjennomføres mer krevende analyser av lite DNA-materiale, blandingsprofiler og delprofiler hvor det ikke lykkes å identifisere alle 23 markører, samt i tilfeller der flere av de nevnte forholdene opptrer i kombinasjon. Analyseresultatene bør også kommuniseres på en sammenfallende måte. Det bør kreves at det er støtte i laboratorienes valideringer og verifiseringer for alle sakkyndige valg som gjøres. Det er også fordelaktig at de norske fagmiljøene opprettholder et nært faglig samarbeid når det gjelder metodeutvikling og forskning.

Utvalget finner grunn til å nevne at Avdeling for rettsmedisinske fag ved OUS og RGS har utarbeidet en felles retningslinje for utførelse av rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker. Dokumentet er datert 30. mai 2023.299 I de påfølgende punktene vil utvalget knytte enkelte merknader til innholdet i retningslinjen.

13.8.3 Etablering av klare retningslinjer for gjennomføring av DNA-analyser

Utvalget har gjennomgått felles retningslinje for utførelse av rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker 30. mai 2023 utarbeidet av Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus (OUS) og Rettsgenetisk senter (RGS) i Tromsø. Sammenlignet med tilsvarende retningslinjer i andre land det er naturlig å sammenligne seg med, mener utvalget at retningslinjene er lite detaljerte.

I retningslinjene punkt 3 uttales det at retningslinjene «tar utgangspunkt i» internasjonale anbefalinger og retningslinjer for rettsgenetiske undersøkelser utgitt av European Network of Forensic Science Institutes (ENFSI), Scientific Working Group on DNA Analysis Methods (SWGDAM), International Society of Forensic Genetics (ISFG) og Forensic Science Regulator (Storbritannia).300

Utvalget har gjennomgått materialet som det her vises til. Samlet sett er det tale om meget grundige og detaljerte retningslinjer for all virksomhet som drives ved et rettsgenetisk laboratorium. Utvalget har forståelse for at det ikke kan utarbeides altomfattende, offentlig tilgjengelige retningslinjer for gjennomføring av DNA-analyser. Det er imidlertid vesentlig at både offentligheten og aktører i strafferettspleien gis informasjon om hvordan DNA-analyser gjennomføres, og hva slike analyser innebærer. Ved utformingen av retningslinjene må man finne et balansepunkt mellom hensynene til klarhet og tilgjengelighet og andre hensyn. Det er i denne forbindelse nærliggende å se hen til tilsvarende retningslinjer i andre land, slik som Danmark og Tyskland.

På denne bakgrunn anbefaler utvalget at OUS og RGS utarbeider felles retningslinjer for gjennomføring av DNA-analyser i straffesaker som møter de behovene utvalget har pekt på, samtidig som det gis et visst rom for laboratorieinterne vurderinger og tilpasninger. Hvor internasjonale retningslinjer og anbefalinger ikke følges, bør det tydelig markeres og begrunnes. Utvalget antar at retningslinjene vil kunne komme til nytte når det skal utarbeides opplæringsmateriell om DNA (se punkt 13.8.6).

13.8.4 Klargjøring av rollefordeling og mandatutforming

Den sakkyndiges rolle ved bruk av DNA-bevis i straffesaker er å presentere analysefunn, vurderinger og konklusjoner for aktørene, det vil si politi, påtalemyndighet, advokater og domstoler. Sakkyndigoppdraget er begrenset til dette. Sakkyndigoppdraget skal gjennomføres objektivt og nøytralt. Den sakkyndige skal naturligvis ikke gjøre vurderinger av om tiltalte er skyldig eller uskyldig.301 Det er rettens oppgave.

De internasjonale retningslinjene og anbefalingene for rettsgenetiske analyser som er nevnt i det foregående, er temmelig detaljerte. Det gjelder særlig retningslinjene for hvordan analysen skal presenteres for mottakerne. For eksempel er det regulert hvordan det skal gis uttrykk for usikkerhet ved gjennomføring av analyser.302 Det er detaljert regulert hvordan vurdering og tolking av resultater skal (og ikke skal) gjøres.303 Disse retningslinjene vil være styrende og klargjørende for rollefordelingen mellom den sakkyndige og de øvrige aktørene ved bruk av DNA-bevis i straffesaker.

I norsk rett er utarbeidelse av mandat fra oppdragsgiver et sentralt redskap for å avklare hva den sakkyndige skal uttale seg om. Straffeprosessloven § 142 a slår fast:

«Retten fastsetter skriftlig mandat om hva den sakkyndige skal utrede. Også eventuelle endringer i mandatet fastsettes skriftlig. Retten kan pålegge påtalemyndigheten, forsvareren eller bistandsadvokaten å utarbeide forslag til mandat eller til endring i mandatet. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om utformingen av mandat og eventuelt tilleggsmandat.»

Straffeprosessloven § 148 regulerer påtalemyndighetens adgang til å søke bistand hos sakkyndige.304 Bestemmelsens fjerde punktum lyder: «Påtalemyndigheten fastsetter mandat i samsvar med § 142a […] med mindre det er stor fare for at etterforskningen vil lide ved opphold.»305 Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 10. desember 2010 nr. 76. Regelen har sin bakgrunn i at utvalget som gransket Fritz Moen-saken, foreslo at det burde lovfestes at både retten og politiet/påtalemyndigheten pålegges å utforme skriftlig mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige.306

Det finnes begrenset kildemateriale som belyser hva et mandat for en rettsgenetisk analyse bør inneholde. I 2014 utarbeidet Dommerforeningen, riksadvokaten, Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen i samarbeid retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene.307 Retningslinje 7 har anbefalinger om hva et mandat bør opplyse om: hva den sakkyndige skal uttale seg om, hvilken metode den sakkyndige skal benytte, hvilke fakta den sakkyndige skal bygge på, at den sakkyndige bør gi uttrykk for tvil og hva som er årsaken til tvilen, samt oppdragets omfang og frist. Disse generelle retningslinjene er naturlig nok ikke tilpasset gjennomføring av rettsgenetiske analyser, og flere av punktene passer mindre godt for slik bruk. For eksempel er det ikke naturlig at politi/påtalemyndighet og domstoler tar stilling til hvilken metode som skal benyttes. Videre må det ved utforming av mandater for rettsgenetiske analyser utvises bevissthet og en viss tilbakeholdenhet med tanke på hvilke fakta om saksforholdet i straffesaken som meddeles laboratoriet som skal gjennomføre den rettsgenetiske undersøkelsen.

I riksadvokatens kvalitetsrundskriv heter det generelt om utformingen av mandat for sakkyndiges arbeid:

«Mandatet skal utformes skriftlig og klart angi hvilke tema og spørsmål man ønsker utredet med tidsfrister for arbeidet. Det må sikres notoritet også over eventuelle endringer i mandatet og enhver kommunikasjon mellom politi og påtalemyndighet og den sakkyndige. De sakkyndige må videre gis tilstrekkelig informasjon om saken, slik at de blir kjent med de foreliggende utfordringer og oppdragets omfang […].»308

Utvalget mener det er sentralt at mandatet som ligger til grunn for gjennomføring av rettsgenetiske analyser, avklarer og tydeliggjør rollefordelingen mellom den sakkyndige og de øvrige aktørene ved bruk av DNA-bevis i straffesaker.

Utvalget foreslår at det etableres en permanent arbeidsgruppe som – i tillegg til oppgavene som angis i punkt 13.8.5 nedenfor – utarbeider et standardisert mandat for rettsgenetiske undersøkelser til bruk i strafferettspleien. Gruppen bør ha medlemmer fra de rettsgenetiske miljøene i Norge (Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker, Rettsgenetisk senter og Den rettsmedisinske kommisjon), politiet, påtalemyndigheten, forsvarersiden og domstolene. Standardiserte mandater for sakkyndige uttalelser finnes på andre områder innen strafferettspleien.309 Et standardisert mandat bør utformes i samsvar med internasjonale retningslinjer og anbefalinger, og der slike retningslinjer ikke følges, bør det tydelig angis og begrunnes. Ved utformingen bør det ses hen til Tilregnelighetsutvalgets forslag til forskrift om sakkyndiges mandat.310 Tilregnelighetsutvalgets utkast til standardmandat for psykiatrisk sakkyndige kan ha overføringsverdi på strukturelt nivå.311

13.8.5 Rapportering og presentasjon av DNA-analyser i straffesaker

Som nevnt har Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (heretter OUS) og Rettsgenetisk Senter (RGS) ved Universitet i Tromsø utarbeidet felles retningslinjer for utførelse av rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker. Under overskriften «Utarbeidelse av rettsgenetisk sakkyndige uttalelser» står det:

«For alle oppdrag utarbeides en sakkyndig uttalelse til oppdragsgiver. Uttalelsen skal skrives slik at konklusjonen av undersøkelsene er forståelig for mottakere og brukere av uttalelse. Rettsgenetiske uttalelser bør utformes i tråd med de generelle anbefalinger som er utarbeidet av Den rettsmedisinske kommisjonen og arbeidsgruppen nedsatt av Dommerforeningen, Riksadvokaten, Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen.

Uttalelsene skal minimum inneholde følgende punkter:

• Adressat

• Saksinformasjon, som et minimum angis anmeldt forhold, saksnummer og navn på impliserte

• Oversikt over mottatt spormateriale samt personprøver/personprofiler

• Beskrivelse av mandatet

• Konklusjon av undersøkelsene. Beregninger som er benyttet for bevisvektig [sic] av et DNA-resultat oppgis dersom de er utført, da fortrinnsvis med referanse til fastsatt verbal skala.

• Beskrivelse av materiale og foretatte undersøkelser, samt resultater.»312

Utvalget understreker at det er viktig at den sakkyndige uttalelsen utformes slik at konklusjonen av undersøkelsene er forståelig for mottakere og brukere av uttalelsene. OUS har meddelt til utvalget at når DNA-beviset presenteres for retten, tilstreber de sakkyndige å forklare metoder, undersøkelser, funn og konklusjoner i tråd med vanlig språkbruk. Det legges også vekt på å være nyansert og gi uttrykk for usikkerhet og tvil når det er grunn til det.

Utvalget er innforstått med at bevis som hovedregel skal presenteres «umiddelbart» for den dømmende rett i tråd med bevisumiddelbarhetsprinsippet. Det kan tilsi at utdypende, presiserende og nyanserende informasjon gis av den sakkyndige i retten. Utvalget mener likevel at sakkyndigrapporten bør inneholde alle opplysninger av betydning for rettens vurdering av DNA-beviset. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har i et høringssvar til et utkast til retningslinjer fremholdt at «[i]ntet bør være underforstått og alle konklusjoner bør beskrives eksplisitt. Erklæringen skal i utgangspunktet være selvforklarende og kunne leses og forstås uten ytterligere bistand».313 Utvalget slutter seg til dette og viser til retningslinjene til European Network of Forensic Science Institutes (ENFSI), hvor det heter:

«The expert shall not give opinions on matters that were not addressed in their report(s). There may be cases where matters are raised in cross examination, which are developed as a result of issues that have occurred during the trial, and which may need to be considered by the expert. If an opinion is given or interpretations made fall outside the scope of the accreditation, or is outside the scope of his/her expertise, then this is stated as such by the scientist. Where there has been good case management, it is rare to give an opinion that is not available in the report.»314

I visse tilfeller bør den skriftlige rapporten inneholde en nærmere redegjørelse for begrunnelsen for konklusjonen. Rapporten bør også gi uttrykk for usikkerhet når det er grunn til det, og forklare hvorfor usikkerhet foreligger. Slike opplysninger vil ha stor verdi for påtalemyndigheten, politiet og forsvarerne under saksforberedelsen før hovedforhandlingen. Å innta slike opplysninger kan også være ressursbesparende, ettersom aktørene da slipper å kontakte det rettsgenetiske miljøet for nærmere avklaringer. Å nedfelle disse forholdene skriftlig sikrer også notoritet og sørger for at alle aktører kan forholde seg til de samme opplysningene. Utvalget antar at en nærmere begrunnelse for konklusjonen og en redegjørelse for usikkerheten ved analysen særlig vil være aktuelt i tilfeller hvor det er gjennomført krevende og komplekse analyser.315

Retningslinjene angir at «[b]eregninger som er benyttet for bevisvektig [sic] av et DNA-resultat oppgis dersom de er utført, da fortrinnsvis med referanse til fastsatt verbal skala». I en note opplyses det: «OUS og RGS skal utarbeide felles retningslinjer for rutinemessig bruk av LR-verdier/verbalskala i rapportene.»

Likelihood ratio (LR) er et statistisk mål som vekter sannsynligheten for å observere et DNA-resultat gitt to konkurrerende og gjensidig utelukkende hypoteser. Disse hypotesene omtales ofte som «aktoratets hypotese» og «forsvarets hypotese». LR forteller hvor mange ganger mer sannsynlig det er å observere DNA-resultatet dersom det undersøkte DNA-et stammer fra en bestemt person (for eksempel mistenkte) i forhold til en tilfeldig person. LR-skalaen går fra 0 via 1 (nøytralt) og opp til milliarder.316 Jo mer LR overstiger 1, desto mer vil resultatet tale for at det undersøkte DNA-et stammer fra den mistenkte (aktors hypotese) i forhold til den tilfeldige personen (forsvarers hypotese). Tallverdien forteller imidlertid ikke i seg selv hva sannsynligheten er for at det undersøkte DNA-et faktisk stammer fra den mistenkte. Ved denne vurderingen må sakens øvrige omstendigheter tas i betraktning, herunder om det foreligger opplysninger som tilsier at det undersøkte DNA-et ikke kan stamme fra den mistenkte.317 En annen sak er at en høyere LR vil innebære at det er mer sannsynlig at DNA-et faktisk stammer fra vedkommende person enn om LR er lavere. Vurderingene må likevel holdes atskilt fordi retten – ved vurderingen av faktisk sannsynlighet – alltid må se DNA-resultatet i lys av det man ellers vet om personens mulighet til å være opphav til sporet.

Bruk av LR-verdier har i lang tid vært den tilrådde standarden i European Network of Forensic Science Institutes (ENFSI) retningslinjer:

«The value of the findings shall be provided in the form of a likelihood ratio, where the findings are considered given two alternative propositions that represent the positions of the prosecution and the defense as known.»318

Videre fremgår følgende om bruk av verbal evaluering av funnene:

«The likelihood ratio may be accompanied with a verbal equivalent expression [sic] the value of the findings. However, the verbal scale shall not be used without an accompanying order of magnitude of the LR value […]. Verbal equivalents are necessarily subjective and different verbal scales have been proposed. It is above all a matter of convention.»319

Bruk av LR-verdier ved rapportering av DNA-analyser har vært i bruk en årrekke i land som det er naturlig å sammenligne seg med, slik som Danmark, Sverige, Storbritannia og Tyskland. Utvalget har fått informasjon om at innføring av LR-verdier også har vært diskutert i lengre tid i Norge, men at OUS først nylig, fra og med 1. mai 2024, innførte rutinemessig rapportering av LR-verdier for alle utførte sammenligninger.320 RGS har benyttet LR-verdier for bevisvekting siden det første oppdraget for Troms politidistrikt i oktober 2022.

Utvalget understreker at det er en fordel at OUS og RGS kommuniserer bevisvekting i form av LR på en sammenfallende måte. Utvalget har fått opplyst at det i dag er slik at OUS opererer med LR-verdier på opptil mer enn én milliard, mens RGS begrenser LR-verdien til én million. Samtlige verdier som beregnes over én million, rapporteres som «mer enn 1 000 000» ved RGS.

Utvalget er kjent med at ulike laboratorier og ulike land har ulik praksis for rapportering av LR-verdier, herunder for maksimalverdiene som benyttes. RGS’ praksis samsvarer med blant annet dansk og svensk praksis, mens laboratorier i blant annet Nederland og Storbritannia rapporterer verdier opptil mer enn én milliard, slik OUS gjør.321 Den rettsmedisinske kommisjons (DRK) syn er at grensen bør settes til én million. DRK har i brev 18. oktober 2023 til blant annet Domstoladministrasjonen, Advokatforeningen og riksadvokaten advart mot å operere med «astronomisk» høye LR-verdier, fordi «den praktisk anvendelige verdi alltid [vil] være begrenset av risikoen for sjeldne biologiske/genetiske forhold, feilregistrering, forurensing, forbytting av prøver og andre fenomener som kan være alternative forklaringer på et DNA-profilsammenfall». Retten bør derfor alltid være oppmerksom på at slike alternative forklaringer aldri helt kan utelukkes. I lys av DRKs begrunnelse, og sett hen til praksis i Danmark og Sverige, er det utvalgets syn at også OUS bør vurdere å operere med en maksimal LR-verdi på én million.

Utvalget har foran påpekt noen hovedpunkter som står sentralt ved presentasjon av DNA-bevis i straffesaker. Temaet er imidlertid omfattende. I ENFSIs retningslinjer behandles emnene «assessment of results and interpretation» og «presentation of results» over til sammen 21 sider. Det presenteres 17 prinsipper for hvordan rettsgenetiske analyser skal (og ikke skal) presenteres i retten, som utdypes med kommentarer og eksempler.322 I tillegg til ENSFI 2022 finnes det en god del andre internasjonale retningslinjer og anbefalinger. I flere land er det også utarbeidet nasjonale retningslinjer.

Utvalget har i punkt 13.8.4 foran foreslått at det etableres en permanent arbeidsgruppe som består av representanter fra de rettsgenetiske miljøene i Norge (OUS, RGS, DRK), politiet, påtalemyndigheten, forsvarersiden og domstolene. Arbeidsgruppen bør gis i oppdrag å utforme nasjonale retningslinjer for bruk og presentasjon av DNA-bevis i straffesaker og senere oppdatere disse ved behov. Retningslinjene bør praktiseres likt ved de norske analyseinstitusjonene.

13.8.6 Opplæring om bruk av DNA-bevis

Etter at det er utarbeidet nye og mer detaljerte felles retningslinjer for gjennomføring av rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker, jf. punkt 13.8.3, og etter at den foreslåtte permanente arbeidsgruppen har utarbeidet nasjonale retningslinjer for bruk og presentasjon av DNA-bevis i straffesaker, jf. punkt 13.8.4 og 13.8.5, mener utvalget at rettens aktører må gis opplæring på området. Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (OUS) bør gis en ledende rolle i undervisningen.

Påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaker. Påtalemyndighetens tjenestepersoner bør derfor gis grundig opplæring i grunnleggende rettsgenetikk og bruk av DNA som bevis i straffesaker. Forsvarere bør gis samme opplæring.

Det kan reises spørsmål om også dommere bør få slik opplæring. På den ene side følger det av straffeprosessloven § 305 at når domstolen skal avgjøre hva som er bevist, «tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen». I tillegg kan retten bygge på såkalte vitterlige kjensgjerninger selv om de ikke har vært bevisført, jf. Rt. 2012 s. 65 avsnitt 110. Detaljert kunnskap om rettsgenetikk og DNA er klart ikke vitterlige kjensgjerninger. At retten ikke kan benytte kunnskap den besitter, men må forholde seg til bevisene som er ført, kan tilsi at man bør være varsom med å gi dommere opplæring om bevismidler. En slik betraktningsmåte blir imidlertid noe snever og formalistisk. At en dommer er gitt undervisning om et tema, betyr ikke at dommeren samtidig vil ta i betraktning forhold som ikke har vært bevisført under hovedforhandlingen. Utvalget ser det slik at grunnleggende kunnskap hos dommere om rettsgenetikk og bruk av DNA-analyser som bevis i straffesaker vil sette dommere bedre i stand til å stille riktige spørsmål og til å vurdere bevisverdien av DNA-bevis som føres i retten. Også dommere bør derfor gis samme opplæring som påtalemyndigheten.

13.9 Oppbevaring av spormateriale for DNA og annet biologisk materiale

13.9.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende vurdere ulike sider ved oppbevaring av biologisk materiale ved analyseinstitusjonene. I punkt 13.9.2 er spørsmålet om biologisk materiale som har vært grunnlag for DNA-analyser, skal destrueres. Oppbevaring av spormateriale for DNA er tema i punkt 13.9.3. I punkt 13.9.4 drøftes oppbevaring av annet biologisk materiale, for eksempel vevsblokker og vevssnitt. I punkt 13.9.5 påpekes behovet for bedre oversikt og notoritet over biologisk materiale ved OUS.

13.9.2 Destruering av materiale som har vært grunnlag for DNA-analyser

Det norske DNA-registeret består av et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister, jf. politiregisterloven § 12 første ledd. Formålet med registeret er å bidra til å oppklare kriminalitet ved å legge til rette for sammenligning av DNA-profiler til identifiseringsformål i strafferettspleien.

Behandling av biologisk materiale som har vært grunnlag for DNA-analyser, er særskilt regulert i politiregisterforskriften § 45-18 første ledd:

«Biologisk materiale som har vært analysegrunnlag for DNA-profiler skal destrueres så snart registrering av profilen har funnet sted eller formålet med undersøkelsen er oppnådd, jf. straffeprosessloven § 158 annet ledd.»

Forskriftsbestemmelsen regulerer først og fremst behandlingen av biologisk materiale som er innhentet i medhold av straffeprosessloven § 158.323 Lovbestemmelsen hjemler innhenting av biologisk materiale med sikte på å gjennomføre DNA-analyse i form av spytt- og celleprøver fra munnhulen, jf. femte ledd. I praksis tas prøven ved å stryke en vattpinne mot slimhinnen på innsiden av munnhulen. Det som skal destrueres etter forskriftens § 45-18 første ledd, vil altså typisk være vattpinnen med spytt og munnhuleceller.

Databehandleravtale 25. februar 2019 mellom Kripos og Oslo universitetssykehus (OUS) om rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker324 inneholder følgende instrukser for oppbevaring og sletting av biologisk materiale for DNA-analyse:

«Det biologiske materialet som har vært gjenstand for undersøkelser, skal destrueres i henhold til politiregisterforskriften § 45-18, nærmere bestemt slik:

• Biologisk materiale som har vært grunnlag for personprofiler (identitetsprofiler og etterforskningsprofiler) skal destrueres så snart registrering av profilen har funnet sted, eller formålet med undersøkelsen er oppnådd.

• Biologisk materiale som har vært grunnlag for referanseprofiler, destrueres når formålet med undersøkelsen er oppnådd.

Biologisk materiale fra spor (ekstrakter) skal oppbevares ved OUS inntil oppdragsgiver eller Kripos gir beskjed om at materialet skal destrueres. Dette gjelder både for oppklarte og uoppklarte saker.»

Felles for både identitetsprofiler325 og etterforskningsprofiler326 er at det biologiske materialet skal destrueres så snart disse profilene er registrert i DNA-registeret. For referanseprofiler327 skal både analyseresultatet og det biologiske materialet tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd, jf. straffeprosessloven § 158 andre ledd annet punktum.328Dette vil i praksis skje så snart personen er sjekket opp mot spor på åstedet, og det er utelukket at sporet stammer fra vedkommende, jf. Ot.prp. nr. 19 (2006–2007) s. 32.

At det biologiske materialet ikke kan oppbevares videre etter at DNA-analysen er registrert eller formålet med undersøkelsen er oppnådd, beror på et bevisst lovgivervalg. Problemstillingen ble drøftet av DNA-utvalget i NOU 2005: 19 punkt 6.8 side 55–56, som var delt i synet på spørsmålet. Et flertall på tre utvalgsmedlemmer gikk inn for at materialet kunne oppbevares videre. Departementet var imidlertid av en annen oppfatning. I Ot.prp. nr. 19 (2006–2007) punkt 5.2.2 s. 24 uttales følgende:

«Spørsmålet om det biologiske materialet skal oppbevares, aksentuerer avveiningen mellom personvernhensyn og effektivitetshensyn.

Departementet ser at oppbevaring er hensiktsmessig av praktiske og økonomiske grunner. Det er sannsynlig at den teknologiske utviklingen går såpass raskt at markørene som fastlegger identiteten kan gå fra 11 til 12 eller 13 om ikke altfor mange år. At flere land synes å bygge ut registeret med ytterligere markører, kan også tyde på at det blir vanskeligere å utnytte registrene tilstrekkelig effektivt dersom hvert land opererer med et ulikt antall markører. Utviklingen følger internasjonale standarder, som ikke kan begrenses gjennom nasjonal lovgivning. Dette betyr at verdien av et register basert på 11 markører kan bli redusert.

På den andre siden har oppbevaring av biologisk materiale klare personvernmessige implikasjoner. Det foreligger en potensiell misbruksfare, for eksempel i tilknytning til genforskning mv. Lovgiver vil i fremtiden også kunne beslutte at materialet kan anvendes til andre formål. Oppbevaring kan derfor skape usikkerhet hos de registrerte i forhold til hva opplysningene vil kunne bli brukt til i fremtiden. Det må også tas i betraktning at det kan medføre økte kostnader å oppbevare alle prøvene på en sikker måte.

For departementet har de personvernmessige og kostnadsmessige hensynene vært avgjørende i avveiningen. Departementet går derfor ikke inn for å oppbevare det biologiske materialet etter at profilen er registrert. […] Dersom det er behov for prøver etter dette tidspunktet, må det innhentes nye.»

Utvalget finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå endringer i gjeldende rett. Ved vurderingen er det sett hen til at Norge i dag – i likhet med de fleste andre land i Europa – opererer med 23 DNA-markører. Behovet for å oppgradere DNA-registeret i tråd med den teknologiske utviklingen er derfor redusert sammenlignet med tidligere. Slik utvalget ser det, bør hensynet til personvernet da tillegges avgjørende vekt.

13.9.3 Oppbevaring av spormateriale for DNA

Politiregisterforskriften § 45-18 andre ledd regulerer hvor lenge spormateriale for DNA-analyse kan oppbevares:

«Spormateriale kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig.»

Bestemmelsen ble endret i juni 2016 for å gjøre det klart at spormateriale fra både oppklarte og uoppklarte saker kan oppbevares i medhold av bestemmelsen.329 Bestemmelsen fastsatte tidligere at «[s]pormateriale som antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig». Den tidligere ordlyden kunne tolkes i retning av at spormateriale i oppklarte saker alltid måtte tilintetgjøres, slik at valget av henleggelseskode (for eksempel «intet straffbart forhold») var avgjørende for om materialet skulle oppbevares eller ikke.330 En adgang til å oppbevare biologisk spormateriale kan være formålstjenlig også etter at saken er avsluttet, dels som følge av en eventuell begjæring om gjenåpning (straffeprosessloven kapittel 27), dels på grunn av reglene om gjenopptakelse av forfølgningen (straffeprosessloven §§ 224 og 226, jf. § 74).

Regelen i politiregisterforskriften § 45-18 andre ledd sikrer at nye analyser av spormaterialet kan foretas når den teknologiske utviklingen gjør det mulig. OUS vil ikke alltid lykkes med å frembringe en fullverdig DNA-profil fra det oversendte materialet, men ofte vil det være igjen materiale som kan danne grunnlag for nye undersøkelser.

Betegnelsen «spormateriale» omfatter prøvemateriale som er innhentet fra for eksempel gjenstander, beslag og på personer, typisk biologisk materiale som er sikret fra et åsted eller på fornærmede.331 Biologisk materiale som er innhentet etter straffeprosessloven §§ 157 og 158, er imidlertid ikke omfattet, jf. punkt 13.9.2 foran. Om skillet uttales det i NOU 2005: 19 punkt 6.8 s. 55:

«Utvalget er delt i synet på om det biologiske materialet kan oppbevares etter at analysen er gjennomført. I denne sammenheng forstår utvalget biologisk materiale slik at det er tale om det som er innhentet for å fastslå identiteten til den som er registrert. Spormateriale som er funnet og sikret på åsted eller offer, faller utenfor. Slikt materiale må oppbevares betryggende av politiet. Så lenge saken ikke er endelig avgjort kan materialet være sentrale bevis, og når saken er rettskraftig avgjort kan materialet få betydning ved eventuelle krav om gjenopptakelse. Utvalget mener at det ligger utenfor mandatet å gå nærmere inn på oppbevaring av slikt bevismateriale.»332

DNA-registeret inneholder et sporregister. Der kan det registreres opplysninger om personer med ukjent identitet når opplysningene antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak (sporprofiler), jf. politiregisterloven § 12 fjerde ledd. En sporprofil er en «DNA-profil som fremkommer som resultat av analyse av prøvemateriale innhentet fra for eksempel gjenstander, beslag og på personer», jf. politiregisterforskriften § 45-2 nr. 4.333 Ettersom registrene er gjensidig søkbare, kan sporprofiler sammenlignes med profiler i identitetsregisteret og etterforskningsregisteret, jf. forskriftens § 45-8.334

Databehandleravtalen 25. februar 2019 mellom Kripos og Oslo universitetssykehus gir i punkt 7.5 regler for oppbevaring av spormateriale:

«Biologisk materiale fra spor (ekstrakter) skal oppbevares ved OUS inntil oppdragsgiver eller Kripos gir beskjed om at materialet skal destrueres. Dette gjelder både for oppklarte og uoppklarte saker.»

Om beslag som er oversendt OUS, heter det i avtalen punkt 7.6:

«Beslag som er oversendt OUS i forbindelse med utførelsen av oppdrag, skal returneres til avsender når det ikke lenger foreligger oppdragsrelaterte behov. Vattpinner destrueres som hovedregel av OUS. Dersom annet beslag skal destrueres hos OUS, må dette avtales skriftlig mellom oppdragsgiver og OUS.»

Utvalgets forståelse er at det primært er ekstrakter fra spormateriale som lagres hos OUS, forutsatt at det fortsatt finnes materiale etter at undersøkelsen er gjennomført. Resten av materialet returneres normalt til politiet når oppdraget er utført. Dette kan være gjenstander med rester av spormateriale på (klær, redskaper mv.).

For å sikre en ensartet praksis anbefaler utvalget at det gis retningslinjer for videre oppbevaring av spormateriale for DNA ved sakens avslutning. Det bør i denne forbindelse tas stilling til om adgangen bør begrenses til saker med en viss strafferamme. I saker hvor noen er savnet, død eller alvorlig skadet, bør biologisk spormateriale beholdes også etter at saken er avsluttet, dersom materialet senere vil kunne ha bevismessig verdi. Utvalget antar at det bør skilles mellom ulike former for spormateriale.

Nærmere regler om videre oppbevaring av spormateriale for DNA vil kunne gis i ny forskrift eller nytt rundskriv om lagring av bevis mv., se punkt 13.7.3. Dersom forslaget ikke følges opp, anbefaler utvalget at riksadvokaten utarbeider konkrete retningslinjer for når oppbevaring i oppklarte saker anses «hensiktsmessig».

13.9.4 Oppbevaring av annet biologisk materiale

Politiregisterforskriften § 45-18 andre ledd regulerer utelukkende oppbevaring av spormateriale for DNA-analyse. Dette kan utledes av bestemmelsens forhistorie og plassering.335 For oppbevaring av annet biologisk materiale og annet spormateriale enn DNA reguleres spørsmålet om videre oppbevaring av politiregisterloven § 50 første ledd første og andre punktum:

«Opplysninger skal ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for formålet med behandlingen. Opplysningene skal slettes eller sperres, med mindre de skal oppbevares i henhold til lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv eller annen lovgivning.»

Riktignok gjelder de fleste av politiregisterlovens bestemmelser, herunder § 50, ikke for «opplysninger om gjenstand», jf. politiregisterloven § 3 femte ledd. Dersom opplysningene kan knyttes til person, og dermed ikke kun gjelder gjenstand, vil de imidlertid være å anse som personopplysninger som reguleres av § 50. Etter politiregisterloven § 2 nr. 1 er en personopplysning en «opplysning og vurdering som kan knyttes til fysisk person som kan identifiseres direkte eller indirekte».336

Forarbeidene til politiregisterloven angir at nødvendighetsvilkåret i § 50 «ikke [skal] tolkes så strengt at det er en absolutt forutsetning for saken at opplysningen lagres, men det kan heller ikke være tilstrekkelig at politiet finner det hensiktsmessig å oppbevare opplysningen. I utgangspunktet må det være et konkret og saklig behov for å behandle opplysningen», jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) s. 318. Om vurderingstemaet etter bestemmelsen har riksadvokaten fremhevet følgende:

«Vilkåret ‘nødvendig for formålet med behandlingen’ må i straffesaker forstås i lys av reglene i straffeprosessloven, jf. politiregisterloven § 5 første ledd nr. 1, som slår fast at ‘[i] den enkelte straffesak kan det behandles opplysninger i samsvar med reglene i straffeprosessloven’. Dette må innebære at all behandling – herunder oppbevaring – av opplysninger som er nødvendig etter reglene i straffeprosessloven, er tillatt. I utgangspunktet tilsier dette at det er adgang til oppbevaring, ikke bare så lenge etterforskingen pågår, men også etter at saken er avsluttet, i den grad det er grunn til det i lys av reglene om gjenopptakelse av forfølgningen (§§ 224 og 226, jf. § 74) eller om gjenåpning (kapittel 27).

Ifølge forarbeidene innebærer nødvendighetsvilkåret et krav om at det må være et ‘konkret og saklig behov’ for å behandle opplysningen. Når en straffesak avsluttes ved dom, synes det – på samme måte som for beslag, jf. punkt 3.2 over – nærliggende å knytte nødvendighetsvurderingen til spørsmålet om det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet eller om det foreligger andre særlige grunner til videre oppbevaring. Også når en sak avsluttes ved henleggelse må det antas at videre lagring vil kunne være tilstrekkelig begrunnet, dersom det er aktuelt å etterforske saken videre på saks- eller personnivå, eller det er grunn til å anta at det kan bli spørsmål om gjenopptakelse av etterforskingen.»337

Etter dette er utgangspunktet at annet biologisk materiale enn for DNA-analyse ikke kan oppbevares uten at det er påvist et konkret og saklig behov for det.338 Selv om kravene ikke er særlig strenge, er det en forutsetning at det er truffet en konkret beslutning av om det er grunn til å oppbevare materialet etter at saken er avsluttet. En automatisk og rutinemessig oppbevaring av denne typen materiale – uten at det er påvist et konkret og saklig behov – er neppe i tråd med loven.

Riksadvokaten og Oslo universitetssykehus inngikk i desember 2013 en databehandleravtale som regulerer hvordan OUS skal behandle og sikre personopplysninger knyttet til gjennomføringen av undersøkelser, analyser, uttalelser og sakkyndig bistand innen rettspatologi og klinisk rettsmedisin. Avtalen ble revidert i august 2022. Databehandleravtalen regulerer blant annet oppbevaring og destruering av biologisk materiale (typisk vevsblokker og vevssnitt) i tilknytning til rettsmedisinske obduksjoner og andre rettsmedisinske undersøkelser ved dødsfall. I databehandleravtalens punkt 3 fremheves det at «[h]umant biologisk materiale regnes som en personopplysning når dette er merket på en slik måte at prøvegiver kan identifiseres eller når materialet ledsages av opplysninger som kan identifisere denne».

Totalt gjennomføres omtrent 2300 rettsmedisinske obduksjoner hvert år i landet.339 Av disse utføres mellom 55 og 60 prosent ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (OUS). Formålet med obduksjonen er å avklare dødsårsak og fastslå dødstidspunkt. Eventuelle skader tolkes opp mot et antatt hendelsesforløp for å vurdere om de kan ha hatt betydning i dødsfallet. Under obduksjonene kan det hentes ut vevsblokker og -snitt fra den avdødes kropp. En vevsblokk lages ved at en vevsbit – for eksempel fra hjernen – tas ut, legges i fikseringsvæske og innstøpes i parafin. Fra vevsblokkene kan det skjæres tynne vevssnitt som legges på objektglass og farges.

Etter det utvalget har fått opplyst, oppbevarer Avdeling for rettsmedisinske fag vevsblokker og -snitt fra midten av 1920-tallet og fremover. I mai 2019 ble omfanget estimert til 90–100 hyllemeter. Materialet kan oppbevares i romtemperatur. Begrunnelsen for å ta vare på det biologiske materialet er at ny analyseteknologi benyttet på eldre materiale vil kunne gi nye svar, for eksempel om dødsårsak. Hvilke metoder som vil gi best diagnostikk i fremtiden, er uvisst. For sakene som er eldre enn 25 år, har OUS opplyst at det er den historiske og vitenskapelige verdien som veier tyngst.

Etter databehandleravtalen skal biologisk materiale som danner grunnlag for undersøkelser, analyser og vurderinger foretatt av OUS, i utgangspunktet vurderes på samme måte som straffesaksdokumenter.340 Om oppbevaring, sletting og destruksjon av prøvemateriale heter det i punkt 6.2:

«Dokumenter som oppbevares på vegne av politi og påtalemyndigheten, skal som hovedregel oppbevares ved OUS like lenge som politiet/påtalemyndigheten selv oppbevarer straffesaksdokumenter, dvs. 25 år (jf. påtaleinstruksen § 2-2 og arkivlovgivningen). Det som er sagt over om dokumenter, gjelder tilsvarende for eventuelle personopplysninger i saken som ikke er nedfelt i et dokument og for materiale (biologisk og annet) som anses som personopplysninger. Riksadvokaten kan beslutte at oppbevaringsperioden skal være kortere eller lengre. Beslutningen skal være skriftlig, datert og undertegnet.

Når oppbevaringsperioden utløper, slik at OUS ikke lenger har noe oppdrag om å oppbevare dokumenter på vegne av påtalemyndigheten, skal dokumentene overleveres Arkivverket i råd med reglene for slik overlevering og den praksis politiet/påtalemyndigheten fører. Dokumenter som ikke skal overleveres Arkivverket, og som heller ikke etter avtale skal returneres politiet/påtalemyndigheten skal slettes/tilintetgjøres med mindre OUS har selvstendig grunnlag for videre oppbevaring.»

Det må anses klart at biologisk materiale som vevsblokker og -snitt ikke omfattes av dokumentbegrepet i straffeprosessloven § 242, jf. politiregisterforskriften § 25-1. I utgangspunktet er det naturlig å tolke dokumentbegrepet i straffeprosessloven på samme måte som det informasjons- og teknologinøytrale begrepet i forvaltningsloven og offentleglova. I offentleglova § 4 er dokument definert som «ei logisk avgrensa informasjonsmengde som er lagra på eit medium for seinare lesing, lyding, framsyning eller overføring». Både kart, fotografier, skisser, film, lydopptak, elektronisk lagret informasjon og materiale fra kommunikasjonskontroll omfattes av saksdokumentbegrepet. Til sammenligning er det unaturlig å benevne vevsblokker og vevssnitt som dokumenter. Reglene om oppbevaring av straffesaksdokumenter i politiregisterforskriften kapittel 25 er dermed i utgangspunktet ikke anvendelige for biologisk materiale. Dette gjelder også politiregisterforskriften § 25-3 siste ledd, som angir at dokumenter i straffesaker skal overleveres Arkivverket i henhold til reglene som er fastsatt om dette.341

Arkivverket klargjorde i brev til OUS 25. juni 2019 at biologisk materiale etter deres oppfatning også faller utenfor dokumentbegrepet i arkivloven og dermed utenfor deres ansvarsområde. Videre oppbevaring hos Arkivverket er derfor ikke aktuelt:

«Dokumentbegrepet er teknologi- og informasjonsnøytralt, og utformet for å favne mer enn tradisjonell skrift på papir. Det er allikevel ikke uten rammer. Det er informasjonsmengden, ikke mediet, som skal være avgrenset. Et medium er et lagringsmiddel for informasjon. Når mediet er tilført informasjon blir det til et dokument.

Vevsprøvene som OUS ønsker å avlevere har uten tvil både rettslig og forskningsmessig verdi. Slik vi ser det oppfyller de imidlertid ikke vilkårene for å falle inn under definisjonen av dokument. Det faller dermed utenfor Arkivverkets ansvarsområde å motta vevsprøvene for bevaring og tilgjengeliggjøring som offentlig arkiv.»

Riksadvokaten har i brev 5. juni 2020 til Avdeling for rettsmedisinske fag ved OUS angitt at det er ønskelig at biologisk materiale fra rettsmedisinske undersøkelser oppbevares ved OUS også etter 25 år, ettersom politiet per i dag ikke har noe egnet sted for oppbevaring av biologisk materiale. Databehandleravtalen fra august 2022 gir dermed et noe misvisende bilde av nåværende praksis.

Utvalget vil understreke at databehandleravtalen ikke kan tas til inntekt for at riksadvokaten og OUS er av den oppfatning at vevsblokker og -snitt o.l. omfattes av dokumentbegrepet i straffeprosessloven og politiregisterforskriften. Det som står i retningslinjene, er bare at slikt materiale skal oppbevares «like lenge» som dokumenter, og at det som er sagt om dokumenter, gjelder «tilsvarende». I praksis blir imidlertid konsekvensen av retningslinjene at oppbevaringsspørsmålet ikke vurderes etter de riktige reglene.

Oppbevaring av biologisk materiale skal vurderes etter politiregisterloven § 50 første ledd første og annet punktum i den utstrekning det er tale om personopplysninger. At biologisk materiale fra obduksjoner og andre rettsmedisinske undersøkelser i utgangspunktet alltid skal beholdes hos OUS etter at saken er avsluttet – slik databehandleravtalen tilsynelatende legger opp til – oppfyller neppe kravet til konkret og saklig behov for lagring av opplysningene. Utvalget anbefaler at databehandleravtalen revideres, og at det utarbeides rutiner som er i overensstemmelse med føringene i politiregisterloven § 50. Følges forslaget om ny forskrift om lagring av bevis opp, se punkt 13.7.3, vil det kunne være aktuelt å gi nærmere regler om oppbevaring av denne typen materiale i forskriften.

13.9.5 Behov for bedre oversikt og notoritet ved OUS

Utvalget vil understreke betydningen av at det sikres notoritet over spormateriale (herunder ekstrakter mv.) og annet biologisk materiale som befinner seg hos Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (OUS). Utvalgets inntrykk er at OUS selv ikke alltid besitter en fullstendig oversikt over hvilket materiale som finnes i den enkelte straffesak. Dette vanskeliggjør politiets arbeid og gjør det langt mer krevende å vurdere om det skal gjøres ytterligere undersøkelser.

I Baneheia-saken oppsto det i 2009 spørsmål om det kunne gjøres nye DNA-analyser, jf. punkt 11.3.2.5. Det ble først gitt beskjed fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) om at det ikke fantes spormateriale i behold der, før det våren 2010 likevel ble gjenfunnet 199 DNA-ekstrakter på fryselageret, jf. punkt 11.3.2.10. RMI fant imidlertid ikke alt i 2010. Forprøvingsrørene som inneholdt originalt spormateriale, inkludert vattpinneutklipp fra flere sentrale prøver i saken, ble gjenfunnet og analysert først etter gjenåpningen i 2021, jf. punkt 11.12.3. Det er utvalgets forståelse at slikt originalmateriale ofte gir et bedre utgangspunkt for nye analyser enn gamle ekstrakter, ettersom det kan utføres ny DNA-ekstraksjon342 fra sporprøven og ekstraksjonsprosedyrene er blitt forbedret siden 2000. I Baneheia-saken fikk dermed manglende oversikt og notoritet uheldige konsekvenser, ved at viktig spormateriale ikke var inkludert i materialet som ble reanalysert i Sverige i 2010 og 2018. Det vises til utvalgets vurderinger i punkt 12.3.7.4.

Utvalgets inntrykk er at tilsvarende utfordringer også kan gjøre seg gjeldende i andre saker hvor det er aktuelt å utføre nye undersøkelser. Utvalget har vært i kontakt med representanter for politi og påtalemyndighet som opplever å mangle oversikt over hvilket spormateriale som er i behold hos OUS. Noen ganger viser det seg også at det finnes mer materiale enn det OUS gir uttrykk for innledningsvis.

De nevnte databehandleravtalene inneholder et likelydende punkt:

«OUS skal ha interne rutiner som sikrer at biologisk materiale, beslag og tilknyttede opplysninger til enhver tid er tilstrekkelig sikret, og at behandlingen er i tråd med kravene i politiregisterloven § 15 og politiregisterforskriften kapittel 40, jf. politiregisterloven § 18 annet ledd.»343

I databehandleravtalen fra august 2022 står i tillegg følgende:

«Opplysninger og materiale som kan knyttes til enkeltpersoner skal merkes og oppbevares slik at OUS har full sporbarhet for oppdrag for politi- og påtalemyndigheten og slik at dette ikke kan forveksles med prøver og dokumenter fra andre oppdragsgivere.»

Etter utvalgets vurdering er det ønskelig at det utarbeides detaljerte rutiner og retningslinjer som ivaretar hensynene til notoritet, sporbarhet og tilgjengelighet på en bedre måte enn i dag. Et sentral formål er å sikre at politiet innen rimelig tid gis oppdaterte og korrekte opplysninger om biologisk materiale som er i behold. En mulig løsning er et digitalt system hvor både politiet og OUS har umiddelbar tilgang.

Som ledd i arbeidet anbefaler utvalget at OUS foretar en gjennomgang av samtlige oppbevaringsrom, frysere mv. En slik opprydning bør etter utvalgets syn prioriteres høyt. Utvalget har fått opplyst at et slikt opprydningsarbeid er igangsatt ved OUS, men ikke ferdigstilt. Dersom ferdigstillelse av gjennomgangen ikke kan foretas innen rimelig tid innenfor gjeldende budsjettrammer, bør det bevilges midler til dette. OUS bør i den forbindelse få komme med sine innspill til de nærmere rammene for en slik bevilgning.

13.10 Rettspatologi i straffesaksbehandlingen

Drapene i Baneheia-saken ble begått fredag 19. mai mellom ca. kl. 19.00 og ca. kl. 20.00. De avdøde ble funnet søndag 21. mai 2000, noen få minutter etter kl. 20.00. Etter funnet ble likene liggende på åstedet frem til mandag 22. mai. Bakgrunnen for dette var behovet for sporsikring. Obduksjonene ble påbegynt tirsdag 23. mai og ferdigstilt dagen etter. Det er lite som tyder på at likene ble undersøkt av lege eller rettsmedisiner mens de befant seg på åstedet.344

Utvalget som gransket Liland-saken, ga i 1996 følgende anbefaling:

«I alle fall ved mistanke om alvorlige straffbare forhold bør liket undersøkes av en rettsmedisiner før det bringes bort fra åstedet. Dette må gjelde selv om det er lege til stede på et tidligere tidspunkt. Det vil være politiet som må sørge for at rettsmedisineren blir tilkalt. I så fall vil det være hensiktsmessig at vedkommende rettsmedisiner er til stede under den påfølgende obduksjonen.»345

Riksadvokatens arbeidsgruppe som vurderte etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann, kom i 2002 med en lignende anbefaling:

«En nærliggende årsak til at en rettsmedisiner bør tilkalles til åstedet, er mulighet for å observere de ytre omstendigheter; åstedets beskaffenhet kan gi informasjon av betydning for å fastslå dødsårsak. Står man uten rettsmedisiner til åstedet, vil politiets sikring av åsted blant annet ved videoopptak og fotografering kunne gi nødvendige opplysninger, jf. også at en kriminaltekniker fra åstedet vil være til stede under obduksjon.»346

Utvalget har i punkt 4.3.3 lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å kritisere politiet for at det ikke ble gjort en rettsmedisinsk undersøkelse av likene på åstedet, ettersom dette i år 2000 kun var vanlig praksis i enkelte politidistrikter.

Utvalget har hatt samtaler med personell fra Avdeling for rettsmedisinske fag (RMF) ved Oslo universitetssykehus (OUS). Utvalget fikk opplyst at det heller ikke i dag er faste rutiner for at rettsmedisiner gjør undersøkelser av lik på åsted hvor det er mistanke om at det er begått en straffbar handling mot avdøde. Ordningen ved avdelingen er at seksjonsleder for rettspatologi og klinisk rettsmedisin er tilgjengelig på mobiltelefon hele døgnet, stort sett året rundt. Politiet tar kontakt når det er behov for bistand, og rettspatologen gir da råd og veiledning over telefon. Rettspatologen rykker ut til et åsted ca. 2–3 ganger i løpet av et år. Det ble opplyst at det ofte vil være av stor verdi for de rettsmedisinske undersøkelsene som senere skal gjennomføres, at rettspatologen har vært til stede på åstedet. Dette er i samsvar med det som fremgår av den nevnte arbeidsgrupperapporten fra 2002.

Utvalget har fått opplyst at det er ressurshensyn som er grunnen til at det i dag fortsatt ikke er innarbeidede rutiner for undersøkelser av lik av kvalifisert rettsmedisiner på åstedet. Ved OUS er det i dag åtte personer som har kompetanse til å gjennomføre rettsmedisinske undersøkelser av lik (overlegekompetanse). Ved OUS gjennomføres det årlig ca. 1400 obduksjoner i forbindelse med mistenkelige dødsfall. Dette er en økning på ca. 50 prosent siden politireformen i 2015. Før dette lå antallet stabilt på ca. 900–1000 obduksjoner årlig. Overlegene som er satt til å utføre obduksjoner, har utover dette ansvaret også en rekke andre oppgaver som krever tid og arbeid.347

I senere tid har det blitt uttrykt bekymring for rekrutteringen til fagområdet rettsmedisin, herunder rettspatologi. Flere erfarne rettsmedisinere som utøver rettspatologitjenester i Norge, er i ferd med å passere eller har nylig passert pensjonsalder. Helsedirektoratet publiserte i 2020 en utredning av status og tiltak for å sikre kvalitet, rekruttering og tilgang på rettsmedisinsk kompetanse i Norge.348 Rapporten fremhever at det er for stor variasjon i kvaliteten på rettsmedisinsk arbeid, og at deler av landet mangler tilstrekkelig tilgang på rettsmedisinsk kompetanse. Det fremheves i rapporten som svært viktig at leger som utøver sakkyndig virksomhet, har solid kompetanse. Konsekvensene av mangelfull undersøkelse, sporsikring og dokumentasjon kan være store, både for offer og mistenkt gjerningsperson, og kan utgjøre et betydelig rettssikkerhetsproblem.349

En viktig årsak til den svake rekrutteringen er at det ikke er opprettet en egen spesialitet i rettsmedisin for leger. En annen grunn er at de regionale helseforetakene ikke prioriterer rettsmedisinske tjenester i tilstrekkelig grad. Flere rettsmedisinere har i pressen beskrevet et miljø som er preget av ressursknapphet, underbemanning og manglende satsing gjennom en årrekke. Daværende leder i Norsk Rettsmedisinsk Forening, professor Lars Uhlin-Hansen, uttalte 25. juli 2023 til TV 2 at rettsmedisin er inne i en alvorlig krise.350 På grunn av den store arbeidsmengden skal ledelsen ved OUS ha bedt riksadvokaten om hjelp til å redusere antall obduksjoner.

I Helsedirektoratets rapport fra 2020 oppsummeres innspill fra politidistriktene om tilgjengeligheten til rettspatologiske tjenester slik:

«Det er stor variasjon i tilgjengelighet til rettspatologiske tjenester mellom politidistriktene. Det opplyses at det i enkelte distrikter er svært sårbart, ett sted kun én til to som er tilgjengelige. Disse kontaktes ofte privat, også på kveldstid og i helger. Det mangler vaktordninger og påpekes også at det er behov for en beredskapsordning slik at en sikrer at det til enhver tid er tilgjengelige rettsmedisinere i landet.

Manglende tilgang til rettsmedisiner i eget politidistrikt kan medføre tidstap med tap av spor og dermed dårligere kvalitet på rettsmedisinske undersøkelser og -erklæringer. Det opplyses også at rettsmedisiner sjelden eller aldri er ute på åsted og at det i noen tilfeller kan innebære at man mister vesentlig informasjon.»351

Rapporten gjengir også innspill som har kommet fra andre aktører:

«I møte med Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og i referansegruppemøter har det kommet mange innspill på status og utfordringer innen rettspatologi. Lav rekruttering oppfattes som kritisk for fagområdet, ikke minst fordi flere av de mest erfarne rettspatologene snart nærmer seg pensjonsalder eller allerede har gått av med pensjon. Det oppleves å være interesse blant yngre leger for å jobbe med rettsmedisin, men allikevel vanskelig å rekruttere til et fagområde som ikke har en spesialitet som utdanningsmål. Kapasiteten til å utdanne yngre leger er også noe begrenset enkelte steder og mangler helt ved Universitetet i Bergen.

Manglende vaktordninger for rettspatologiske tjenester har i lang tid vært kompensert for ved at politiet kontakter leger som de kjenner, og at disse stiller opp på frivillig basis. Dette er et system som oppleves som lite forutsigbart, både for rekvirenter og rettsmedisinere, og er heller ikke en ordning som oppleves som attraktiv for nye rettsmedisinere. Det vises også til at store avstander kan gjøre det problematisk med åstedsundersøkelser og at det ikke alltid er rettsmedisiner tilgjengelig når det er et behov.

Generelt stor arbeidsmengde medfører at det tar lang tid å ferdigstille de rettspatologiske rapportene, noe som også medfører redusert verdi av rapportene og forsinkelser i politiets arbeid.»352

Prosjektgruppen bak rapporten anbefaler at de regionale helseforetakene gis i oppdrag å sørge for å bygge opp kapasitet innen rettsmedisinske tjenester gjennom oppdragsdokumentene. Prosjektgruppen anbefaler også å opprette en spesialitet i rettsmedisin for leger for å sikre at det stilles formelle krav til utøvelse av rettsmedisinske oppgaver på lik linje med de andre nordiske landene og mange europeiske land.353

Helse- og omsorgsdepartementet ga i mars 2024 Helsedirektoratet i oppdrag å gjenoppta arbeidet med å utrede etablering av en ny spesialitet i rettspatologi og klinisk rettsmedisin. Helsedirektoratet ble også bedt om å iverksette et arbeid med å standardisere innholdet i rettsmedisinsk kompetanse og etablere et opplæringstilbud i rettsmedisin rettet mot alle personellgrupper som deltar i denne typen arbeid.

I en utredning datert 31. januar 2025 kom Helsedirektoratet med følgende tilrådning i spørsmålet om opprettelse av egen spesialitet:

«Fagområdet rettsmedisin (rettspatologi og klinisk rettsmedisin) oppfyller etter en samlet vurdering de fastsatte kriteriene for opprettelsen av en spesialitet med offentlig spesialistgodkjennning. Det vil sikre en felles nasjonalt standardisert kompetanse på fagområdet slik man har i de andre nordiske landene og i flere land innen EU. Det er også nødvendig for å rekruttere og beholde leger i faget og for å sikre at det er tilgjengelig rettsmedisinsk kompetanse i hele landet.»354

Saken er nå til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet. Det er ventet at en avgjørelse er nært forestående.

Utvalget mener at det så raskt som mulig må sikres ressurser til å etablere og opprettholde et forsvarlig rettsmedisinsk miljø i Norge. Det viktigste enkeltstående tiltaket er å opprette en spesialisering innen rettsmedisin. Utvalget har merket seg at fagmiljøet i mange år har etterspurt en slik spesialisering,355 og at flere offentlige utvalg har gått inn for at rettsmedisin blir en egen spesialitet.356 Begrunnelsen er at rettsmedisin er et faglig krevende spesialområde med stor betydning for rettssikkerheten, og at en egen spesialitet i rettsmedisin/rettspatologi vil bedre rekrutteringen til faget. Utvalget anbefaler derfor at departementet følger opp Helsedirektoratets tilrådning. Etter utvalgets syn er det også positivt at det er igangsatt et arbeid med å etablere et opplæringstilbud og standardisere innholdet i rettsmedisinsk kompetanse, blant annet gjennom en standardisering og opplæring i hvordan rettsmedisinske erklæringer skal utformes.

Utvalget mener videre at det bør iverksettes tiltak som sikrer at det i hvert fall i drapssaker gjøres rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet. Dette bør skje ved at det etableres en regional beredskapsvaktsordning som sikrer at det til enhver tid er tilgjengelige rettsmedisinere for politidistriktene. Utvalget anbefaler at dette gjøres gjennom føringer i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene.

13.11 Påtalemyndighetens meddelelse av opplysninger til offentligheten

13.11.1 Rettslig utgangspunkt: taushetsplikt

I straffesaker er det påtalemyndigheten som leder etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 225 første ledd. Det er dermed påtalemyndigheten som har ansvaret for hvilke opplysninger som meddeles offentligheten under etterforskningen.

Utvalget mener at korrekt praktisering av reglene for påtalemyndighetens meddelelse av opplysninger til offentligheten kan bidra til å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. For mye, uriktig, ensidig eller unyansert informasjon om en straffeforfølgning kan føre til opinionsdanning i samfunnet som kan påvirke straffesakens aktører negativt. I ytterste konsekvens kan det lede til uriktige domfellelser. Massiv og ensidig omtale som tilkjennegir at siktede er skyldig, kan også medføre at uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2, samt retten til en upartisk domstol, jf. EMK artikkel 6 nr. 1, krenkes. Videre kan påtalemyndighetens meddelelse av opplysninger komme i strid med retten til privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Meddeler påtalemyndigheten for mange opplysninger til offentligheten, kan det også skade etterforskningens integritet og effektivitet. En side av dette er at brudd på taushetsplikten fra påtalemyndighetens side vil kunne resultere i at personer ikke vil forklare seg i straffesaken, eller eventuelt at vedkommende forklarer seg uriktig eller ufullstendig. Feilaktig praktisering av reglene kan også skade etterforskningen ved at bevis forspilles.

Med bakgrunn i dette er taushetsplikt utgangspunktet for påtalemyndighetens adgang til meddelelse av opplysninger til offentligheten. Påtalemyndighetens tjenestepersoner er underlagt taushetsplikt etter politiregisterloven § 23. Plikten omfatter å hindre at andre får adgang til eller kjennskap til det man i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold eller tekniske innretninger mv., jf. § 23 første ledd.357 Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som det av hensyn til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig, jf. § 23 andre ledd.

Også andre reguleringer bygger på utgangspunktet om taushetsplikt. Adgangen til dokumentinnsyn på etterforskningsstadiet er begrenset til mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte og bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 242 første ledd. Videre gjelder offentlighetsprinsippet bare for rettsmøter, jf. domstolloven § 124. Påtalemyndighetens virksomhet er dessuten unntatt fra virkeområdet til offentlighetsloven, jf. offentleglova § 2 fjerde ledd. I sum medfører dette at offentligheten har begrenset rett til innsyn i saksopplysninger som gjelder straffesaker.358

Etter EMK artikkel 8 har statene en positiv plikt til å organisere straffeprosessen på en måte som hindrer at konfidensielle opplysninger fra straffesaksbehandlingen lekkes til pressen.359 Å straffesanksjonere brudd på reglene om taushetsplikt er en måte å oppfylle den positive forpliktelsen på, jf. straffeloven § 209. Det kreves også at straffebudet følges opp med effektiv etterforskning og straffeforfølgning.360

13.11.2 Påtalemyndighetens adgang til meddelelse av opplysninger til offentligheten

Politiregisterloven § 34 regulerer unntak fra påtalemyndighetens taushetsplikt om opplysninger fra straffesak. Politiregisterforskriften § 9-8 inneholder også unntaksregler. Myndighetenes behandling av personopplysninger i relasjon til straffesaksbehandling – herunder meddelelser til offentligheten – utgjør inngrep i retten til privatliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Personopplysninger som har sammenheng med at personen er under straffeforfølgning, anses som sensitive personopplysninger. I slike tilfeller gir EMK artikkel 8 en styrket beskyttelse mot offentliggjøring av opplysningene.361 Politiregisterloven og politiregisterforskriften må tolkes i samsvar med EMK artikkel 8.

Lovbestemmelsen oppstiller i første ledd nr. 1 første punktum ulike legitime formål som kan begrunne offentliggjøring: hensynet til å vareta «straffeforfølgningens allmennpreventive virkning», hensynet til «offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen» og hensynet til å gi «saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse». Det siste formålet kan beskrives som allmennhetens legitime behov for informasjon om pågående straffeforfølgning. Første ledd nr. 1 andre punktum angir dessuten at det kan gis opplysninger med mål om å bidra til oppklaring av lovbrudd, jf. politiregisterloven § 26.

Utvalget er tvilende til om hensynet til allmennprevensjon kan være tilstrekkelig grunn for offentliggjøring av personopplysninger før siktede er rettskraftig domfelt. Etter uskyldspresumsjonen skal siktede anses som uskyldig inntil vedkommende er rettskraftig domfelt, jf. Grunnloven § 96 andre ledd, jf. EMK artikkel 6 nr. 2. Hvis tiltalte blir rettskraftig frifunnet, krever uskyldspresumsjonen at myndighetene utviser stor forsiktighet ved omtale av straffesaken.362 Det er derfor mye som taler for at hensynet til straffeforfølgningens allmennpreventive virkning ikke kan være et legitimt formål for offentliggjøring av personopplysninger før siktede er rettskraftig domfelt.

Det fremgår av politiregisterforskriften § 9-8 at opplysninger kan «utleveres til allmennheten i straffesak i en refererende og nøktern form uten vurderende kommentarer», forutsatt at det gjøres ut fra et av de legitime formålene som er nevnt i bestemmelsen. Etter bestemmelsens første ledd nr. 1 er et legitimt formål for offentliggjøring av personopplysninger å «medvirke til en saklig og nøktern reportasje og omtale i massemedia om strafforfølgning og behandling av straffesaker». Videre er det etter første ledd nr. 2 et legitimt formål å «korrigere uriktigheter eller usanne rykter og opplysninger som er egnet til å skade omdømmet til noen person, organisasjon, institusjon, virksomhet mv., eller […] å skape nødvendig balanse i en omtale». Disse to formålene relaterer seg til allmennhetens legitime behov for informasjon om pågående straffeforfølgning, og den omtaltes behov for å rydde usannheter eller upresis omtale av veien. Forskriften første ledd nr. 3 angir i tillegg at et legitimt formål vil være å «advare mot fare og […] å oppklare lovbrudd».

Endelig fastslår første ledd nr. 4 at det å «fremme alminnelig lovlydighet» er et legitimt formål for offentliggjøring. Etter utvalgets syn er det også tvilsomt om dette formålet er tungtveiende nok til at det kan tilsi offentliggjøring av personopplysninger før siktede er rettskraftig domfelt. Utvalget ser det slik at også offentliggjøring i disse tilfellene kan støte an mot uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

Etter utvalgets mening burde formålene som kan gi grunnlag for å meddele opplysninger til offentligheten, være samlet i politiregisterloven. Det burde presiseres at verken allmennprevensjon eller ønsket om å fremme alminnelig lovlydighet er legitime formål for meddelelse av personopplysninger til offentligheten før den impliserte personen er rettskraftig domfelt. Utvalget bemerker at bestemmelsen i alle tilfeller må tolkes slik at den er forenlig med EMK artikkel 8 og EMK artikkel 6 nr. 2.

Etter politiregisterloven § 34 første ledd nr. 1 må meddelelse av opplysninger til allmenheten være «nødvendig» for å nå de opplistede formålene. EMK artikkel 8 krever at påtalemyndighetens meddelelse av personopplysninger er «necessary in a democratic society». Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i Margari mot Hellas presisert at det gjelder et skjerpet nødvendighetskrav når påtalemyndigheten meddeler personopplysninger til offentligheten om straffesiktelser («strictly necessary»).363 Grunnen er at slike opplysninger anses som sensitive persondata:

«In this connection, the Court considers that the processing of personal data relating to criminal charges calls for enhanced protection because of the particular sensitivity of the data at issue […]. It is therefore of the utmost importance that when sensitive data are being published in the context of pending criminal proceedings or in the context of the investigation of criminal offences that those data accurately reflect the situation and the charges pending against an accused person, regard also being had to the observance of the presumption of innocence.»364

Utvalget understreker at formålet med meddelelse av personopplysninger til offentligheten er av stor betydning for vurderingen av om offentliggjøringen er strengt nødvendig.365 Det legitime formålet med offentliggjøringen kan være å advare samfunnet mot fare. Situasjonen kan være at påtalemyndigheten har sterke holdepunkter for at en bestemt person har begått flere grove forbrytelser, og at det er fare for at vedkommende begår nye alvorlige lovbrudd. I et slikt tilfelle er det klart at det kan være strengt nødvendig at påtalemyndigheten offentliggjør både navn og bilde av personen. Er derimot formålet med offentliggjøringen å ivareta allmennhetens generelle behov for informasjon om en pågående straffeforfølgning, vil vurderingen være vesensforskjellig.

Et sentralt moment ved vurderingen av om offentliggjøring vil være i tråd med politiregisterloven og EMK, er i hvilken grad det er mulig å holde personens identitet skjult når påtalemyndigheten offentliggjør opplysningene. Politiregisterloven § 34 første ledd nr. 2 slår fast:

«Opplysninger skal gis uten bruk av navn og andre identifiserende opplysninger, med mindre dette er nødvendig ut fra formålet, eller for å forhindre forveksling, eller opplysningene allerede er alminnelig kjent.»

Utvalget påpeker at det sjelden vil være tilstrekkelig å utelate siktedes navn for å oppnå anonymitet. Utvalget understreker at EUs direktiv om personopplysningsvern innen strafferettspleien366 artikkel 3 nr. 1 definerer en personopplysning som «any information relating to an identified or identifiable natural person (‘data subject’); an identifiable natural person is one who can be identified, directly or indirectly […]». Politiregisterlovens bestemmelser må tolkes i lys av direktivet. Europarådets konvensjon om beskyttelse av personopplysninger367 artikkel 2 a definerer personopplysninger som «any information relating to an identified or identifiable individual (‘data subject’)». I kommentarene til artikkelen uttales blant annet:

«‘Identifiable individual’ means a person who can be directly or indirectly identified. An individual is not considered ‘identifiable’ if his or her identification would require unreasonable time, effort or resources. Such is the case, for example, when identifying a data subject would require excessively complex, long and costly operations. The issue of what constitutes ‘unreasonable time, efforts or resources’ should be assessed on a case-by-case basis. For example, consideration could be given to the purpose of the processing and taking into account objective criteria such as the cost, the benefits of such an identification, the type of controller, the technology used, etc. Furthermore, technological and other developments may change what constitutes ‘unreasonable time, effort or other resources’».368

Videre uttales det:

«Data is to be considered as anonymous only as long as it is impossible to re-identify the data subject or if such re-identification would require unreasonable time, effort or resources, taking into consideration the available technology at the time of the processing and technological developments.»369

Den vide og formålsbestemte definisjonen av personopplysninger medfører at det ofte vil være vanskelig å oppnå tilstrekkelig anonymitet, slik at det ikke vil være tale om personopplysninger når påtalemyndigheten gir informasjon til offentligheten om straffesaken. Det er ikke tilstrekkelig å unnlate å nevne siktedes navn. Ved vurderingen av om opplysningene skal offentliggjøres, må påtalemyndigheten vurdere hvor enkelt det vil være for allmennheten å avdekke siktedes identitet ut fra de opplysningene som gis. Jo lettere det vil være å avdekke vedkommendes identitet, jo mer forsiktig må påtalemyndigheten være med å gi opplysningene. Dette gjelder særlig før saken er rettskraftig avgjort.

Selv om påtalemyndighetens meddelelse av personopplysninger til offentligheten anses strengt nødvendig, må det i tillegg gjøres en proporsjonalitetsvurdering. Hensynene som begrunner uskyldspresumsjonen, må tas i betraktning når det vurderes om opplysningene skal gis ut. Allmennhetens legitime behov for informasjon og påtalemyndighetens ytringsfrihet370 må veies mot siktedes rett til privatliv og uskyldspresumsjonen. I vurderingen er blant annet følgende momenter relevante:

«[T]he contribution to a debate of public interest, the degree of notoriety of the person affected, the subject of the news report, the prior conduct of the person concerned and the content, form and consequences of the publication.»371

EMD har videre lagt til grunn at artikkel 8 krever at den omtalte må gis visse prosessuelle rettigheter:

«Even though Article 8 of the Convention contains no explicit procedural requirements, it is important for the effective enjoyment of the rights guaranteed by this provision that the relevant decision-making process is fair and such as to afford due respect to the interests safeguarded by it. Such a process may require the existence of an effective procedural framework whereby an applicant can assert his or her rights under Article 8 under conditions of fairness […]. However, in the circumstances of the present case, the applicant had no opportunity either to be heard prior to the decision being taken or to apply for a review and put forward her arguments after the decision was taken.»372

Det kan altså trekke i retning av konvensjonsbrudd dersom den omtalte ikke har fått informasjon om at opplysningene vil bli offentliggjort før påtalemyndigheten deler dem med offentligheten. Utvalget mener at påtalemyndigheten som den klare hovedregel bør informere den aktuelle personen om offentliggjøring av personopplysninger før disse offentliggjøres. Hvis siktede ikke samtykker i offentliggjøring, vil det være et moment som taler mot at offentliggjøring av personopplysninger er proporsjonalt, og vice versa. Unntak fra hovedregelen om informering kan tenkes hvis det ikke er mulig eller svært vanskelig å komme i kontakt med vedkommende. I slike tilfeller må informasjon gis så snart som mulig i etterkant. Når påtalemyndigheten offentliggjør personopplysninger, bør det rutinemessig også informeres om klage- og søksmålsadgang, jf. politiregisterloven § 55 nr. 2 og § 57, og om rett til erstatning ved brudd på regelverket, jf. politiregisterloven § 56.

Etter utvalgets mening medfører de nevnte utgangspunktene etter EMK at påtalemyndigheten generelt må foreta relativt grundige vurderinger før personopplysninger i en straffesak meddeles til offentligheten.

13.11.3 Uskyldspresumsjonens grenser for omtale av straffesaker

EMK artikkel 6 nr. 2 etablerer grenser for offentlige myndigheters omtale av straffesaker før siktede er rettskraftig domfelt.373 Bestemmelsen slår fast at «[e]nhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». EMD har gitt følgende presiseringer:

«Turning to its related case-law, the Court reiterates that the presumption of innocence enshrined in Article 6 § 2 is one of the elements of a fair criminal trial required by Article 6 § 1 […] In its recent judgment of Allen v. the United Kingdom ([GC], no. 25424/09, ECHR 2013), the Grand Chamber reiterated that, viewed as a procedural guarantee in the context of a criminal trial, ‘the presumption of innocence imposes requirements in respect of, inter alia, … premature expressions by the trial court or by other public officials of a defendant’s guilt’ […]. The Court has previously held in this context that Article 6 § 2 aims at preventing the undermining of a fair criminal trial by prejudicial statements made in close connection with the proceedings. It not only prohibits the premature expression by the tribunal itself of the opinion that the person ‘charged with a criminal offence’ is guilty before he has been so proved according to law, but also covers statements made by other public officials about pending criminal investigations which encourage the public to believe the suspect guilty and prejudge the assessment of the facts by the competent judicial authority. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning suggesting that the court or the official regards the accused as guilty[…].»374

Senere i samme avgjørelse oppsummerer EMD sin praksis slik:

«[The] Court reiterates that the principle of the presumption of innocence will be violated if a judicial decision or a statement by a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he or she is guilty before that person has been proved guilty according to law. A fundamental distinction must be made between a statement that someone is merely suspected of having committed a crime and a clear declaration, in the absence of a final conviction, that an individual has committed the crime in question. In this connection the Court has emphasised the importance of the choice of words by public officials in their statements before a person has been tried and found guilty of a particular criminal offence […]. While the use of language is of critical importance in this respect, the Court has further pointed out that whether a statement of a public official is in breach of the principle of the presumption of innocence must be determined in the context of the particular circumstances in which the impugned statement was made […] Even the use of some unfortunate language may not be decisive when regard is had to the nature and context of the particular proceedings […].»375

Uskyldspresumsjonen forbyr som utgangspunkt at offentlige myndigheter, før skyldspørsmålet er avgjort, uttaler seg på en måte som innebærer en konstatering av at siktede er skyldig. EMD anlegger en formålsbestemt tilnærming: Utover klare skyldkonstateringer omfatter vernet også uttalelser som kan få offentligheten til å tro at siktede er skyldig. Vernet gjelder også før vedkommende formelt er mistenkt, og frem til rettskraftig dom.376 Skyldkonstateringer i aktors prosedyre og påstand under hoved- eller ankeforhandlingen er imidlertid et klart unntak.377 Det samme gjelder vedtak om påtaleunnlatelse og forelegg.378

Det finnes eksempler på praksis fra EMD hvor offentlige myndigheters ordbruk har vært uheldig, men der EMD likevel kommer til at uskyldspresumsjonen ikke er krenket. Dette gjelder imidlertid primært saker hvor et lands lovverk eller andre praktiske forhold medfører at domstoler eller andre myndigheter er tvunget til å gjøre prejudisielle vurderinger av straffskyld. Som eksempler kan nevnes saker hvor det har vært nødvendig å ta stilling til vedkommendes straffskyld i en straffesak mot en medsiktet,379 og sivile saker hvor vurderingen av personens straffskyld er nødvendig for å ta stilling til tvistekravet.380 Dette vil være andre situasjoner enn når myndighetene omtaler straffesaker i offentligheten, for eksempel i en pressekonferanse.

Utvalget vil understreke at påtalemyndigheten og andre offentlige myndigheter må forholde seg til den formålsbestemte fastleggingen av forbudet mot skyldkonstatering som er angitt i sitatene fra EMD ovenfor. Utvalget viser for øvrig til kravet etter EMK artikkel 8 om at myndighetenes offentliggjøring av personopplysninger i straffesaker ikke må gå lenger enn det som er «strengt nødvendig». Kravet vil ofte utgjøre en større begrensning på påtalemyndighetens omtale av straffesaker enn det som følger av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

14 Spørreundersøkelse om praktiseringen av beviskravet i norske domstoler

14.1 Om undersøkelsen

I samarbeid med Advokatforeningen avholdt utvalget i april 2024 en spørreundersøkelse om gjenåpningssystemet for straffesaker og praktiseringen av beviskravet i norske domstoler. Undersøkelsen ble sendt digitalt til alle medlemmer i Advokatforeningen som er registrert som forsvarere. Av totalt 680 registrerte forsvarere besvarte 177 delundersøkelsen som gjaldt beviskravet. Dette utgjør en svarprosent på 26.

Undersøkelsen om praktiseringen av beviskravet ble gitt i form av konkrete spørsmål med fastsatte svaralternativer. Denne innretningen ble valgt for å gi mulighet for å trekke statistiske slutninger om forsvarernes syn på de ulike spørsmålene. Det ble etterstrebet å stille åpne spørsmål uten fastlagte premisser for svarene. Noen av spørsmålene ble derfor utformet slik at de kun rettet seg mot respondenter som hadde svart «ja» på et foregående spørsmål. En slik innretning ble blant annet valgt for spørsmålene om hvordan praktiseringen av beviskravet varierer mellom ulike sakstyper, se punkt 14.2.2. Kun respondentene som svarte «ja» på om de opplevde det slik at beviskravet praktiseres forskjellig mellom ulike saksområder, fikk nærmere spørsmål om dette.

Ettersom spørsmålene ble gitt i form av fastsatte alternativer, var det nødvendig å operere med forenklede kategorier av ulike typer lovbrudd. De ulike lovbruddene ble inndelt i kategoriene «vold», «seksuallovbrudd», «økonomisk kriminalitet» og «narkotika».381 Det var klargjort at kategorien «økonomisk kriminalitet» også inkluderte vinningslovbrudd. For spørsmålene som omhandlet ulike typer lovbrudd, var det også mulig å krysse av for kategorien «andre sakstyper». Respondentene som krysset av på denne rubrikken, ble bedt om å spesifisere dette svaret ved fritekst.

Hovedfunnene fra undersøkelsen presenteres i det følgende. Spørsmålene og svarene er i tillegg inntatt i sin helhet som et elektronisk vedlegg til utredningen. Det vises for øvrig til omtalen av spørreundersøkelsen i utvalgets drøftelse av læringspunktene i punkt 13.3.2 og 13.4.4.2.

14.2 Hovedfunn

14.2.1 Den generelle etterlevelsen av beviskravet

Et sentralt formål med undersøkelsen var å se nærmere på hvordan forsvarere opplever at beviskravet i praksis etterleves i norske domstoler. Det første spørsmålet handlet om den generelle etterlevelsen av beviskravet. Spørsmålet var i hvilken grad personen «generelt» opplevde at «det strafferettslige beviskravet etterleves i norske domstoler». Svarfordelingen fremgår av figur 14.1.

Den generelle oppfatningen synes å være at beviskravet stort sett etterleves i relativt stor grad i norske domstoler, men at det samtidig finnes vesentlig rom for forbedring. Et stort flertall av respondentene svarte at beviskravet etterleves i enten «stor grad» (44 prosent) eller i «noen grad» (45 prosent). Samtidig var andelen som mente at beviskravet kun etterleves i «liten grad» (8 prosent), større enn andelen som mente at beviskravet etterleves i «meget stor grad» (3 prosent). Samlet sett mente et flertall av respondentene at beviskravet bare etterleves i «noen grad» eller i «liten grad» (totalt ca. 53 prosent).

14.2.2 Variasjon i praktiseringen mellom ulike sakstyper

Det andre spørsmålet i undersøkelsen handlet om variasjon i praktiseringen av beviskravet mellom ulike saksområder. Spørsmålet var om respondenten opplevde det slik at «beviskravet praktiseres ulikt, avhengig av sakstype». Svarfordelingen er inntatt i figur 14.2.

En stor andel mente at beviskravet praktiseres ulikt for ulike sakstyper (79 prosent). Bare 13 prosent av respondentene svarte «nei» på dette spørsmålet.

Respondentene som svarte «ja» på at praktiseringen av beviskravet varierer mellom sakstypene, ble bedt om å krysse av for eventuelle saksområder hvor de mente at «beviskravet i praksis ligger lavere enn ellers». Det var her mulig å krysse av for flere alternativer. Fordelingen av svarene fremgår av figur 14.3.

Blant de ulike sakstypene skilte seksuallovbrudd seg ut som området hvor klart flest av respondentene svarte at bevisterskelen i praksis ligger lavere enn ellers. Blant respondentene som svarte «ja» på at beviskravet praktiseres ulikt, mente om lag 72 prosent at beviskravet i praksis ligger lavere enn ellers ved pådømmelsen av slike lovbrudd. For de øvrige sakstypene («vold», «narkotika» og «økonomisk kriminalitet») var svarprosentene langt lavere og relativt like. Økonomisk kriminalitet var området hvor færrest av de spurte mente at beviskravet praktiseres lempeligere enn ellers (16 prosent).382 For voldssaker var svarandelen noe høyere (25 prosent).

En relativt stor andel mente også at beviskravet praktiseres lempeligere på andre enn de angitte saksområdene (38 prosent). Fritekstsvarene viser at det for «andre sakstyper» særlig var mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 282, som skilte seg ut. Blant 51 fritekstsvar var denne sakstypen nevnt i 18 svar.383 Også trafikksaker, herunder promillekjøring, ble nevnt i relativt mange svar (9 av 51 svar).

14.2.3 Bevisvurdering og domfellelse i «ord mot ord-saker»

Det tredje temaet i undersøkelsen var bevisvurdering og domfellelse i såkalte «ord mot ord»-saker – det vil si saker hvor det foreligger få tekniske bevis, og hvor domfelte og fornærmede har motstridende forklaringer. Det første spørsmålet gjaldt Høyesteretts uttalelser om slike bevissituasjoner i Rt. 2011 s. 641.384 Høyesterett uttalte i dommen (avsnitt 28):

«I saker som gjelder seksuelle overgrep, er det ikke uvanlig at tiltalte og fornærmede har motstridende forklaringer om hva som har skjedd. Det er heller ikke uvanlig at det ikke foreligger andre bevis i saken. Domstolen må i slike tilfeller som utgangspunkt ha anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering.»

Respondenten ble bedt om å svare på om han eller hun var «enig» eller «uenig» i uttalelsen om at domstolen i slike tilfeller må ha «anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering». Svaralternativene var gradert fra «helt enig» til «helt uenig». Se figur 14.4 for svarfordelingen.

Svarene viser at et stort flertall – nesten 2/3 av respondentene – var helt eller delvis uenige i uttalelsen (totalt ca. 66 prosent). Svaralternativet som fikk flest av avkrysninger, var «helt uenig» med 35 prosent av svarene. Kun 7 prosent var helt enige i uttalelsen.

Respondentene ble videre bedt om å svare på om de hadde opplevd tilfeller hvor deres klient «ble dømt utelukkende på grunnlag av fornærmedes forklaring». Det var kun mulig å svare «ja», «nei» eller «vet ikke» på spørsmålet. Se figur 14.5.

Et stort flertall av respondentene mente at de hadde opplevd slike tilfeller (69 prosent). Kun om lag en fjerdedel (24 prosent) svarte «nei» på spørsmålet.

Respondentene som svarte at de hadde opplevd at deres klient ble dømt utelukkende på grunnlag av fornærmedes forklaring, ble bedt om å krysse av for hvilke sakstyper dette gjaldt. Det var mulig å krysse av for flere alternativer. Se figur 14.6.

Seksuallovbrudd skilte seg ut med klart flest avkrysninger. Av respondentene som mente at de hadde opplevd domfellelse utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring, svarte 85 prosent at de hadde opplevd slike domfellelser i saker om seksuallovbrudd. En relativt stor andel av respondentene svarte også at de hadde opplevd slike domfellelser i voldssaker (42 prosent). Blant de øvrige sakstypene («narkotika» og «økonomisk kriminalitet») var andelen langt lavere (henholdsvis 5 prosent og 4 prosent).

Kun 17 prosent av respondentene som hadde opplevd domfellelse utelukkende på bakgrunn av fornærmedes forklaring, mente å ha opplevd slike domfellelser i «andre sakstyper». Blant disse skilte mishandling i nære relasjoner seg igjen ut i fritekstsvarene. Av 20 fritekstsvar ble denne sakstypen nevnt i 10 svar, altså halvparten.385

Respondentene som hadde opplevd domfellelse utelukkende på grunnlag av fornærmedes forklaring, fikk også spørsmål om hvor ofte de mente at domfellelse i slike «ord mot ord»-tilfeller forekom innen de ulike sakstypene de hadde krysset av for. Respondentene ble bedt om å rangere hyppigheten av slike domfellelser for den enkelte sakstypen fra «svært sjelden» til «svært ofte». Se figur 14.7.

Også på dette området skilte seksuallovbrudd seg ut, denne gang ved å være sakstypen hvor respondentene mente at domfellelse i «ord mot ord»-tilfeller forekom hyppigst. Blant respondentene som hadde opplevd domfellelse alene på bakgrunn av fornærmedes forklaring i seksuallovbruddsaker, svarte 13 prosent at dette skjedde «svært ofte» i slike saker, mens 36 prosent mente at det skjedde «ofte». Svaralternativet med flest avkrysninger var «noen ganger» med 45 prosent. Kun 5 prosent mente at slike domfellelser forekom «sjelden» i disse sakene. Ingen svarte at dette skjedde «svært sjelden».

Også for voldssakene mente respondentene at domfellelse i ord mot ord-tilfellene forekom relativt hyppig, men sjeldnere enn i seksuallovbruddsakene, se figur 14.8. Blant respondentene som hadde opplevd slike domfellelser i voldssaker, mente 4 prosent at dette skjedde «svært ofte», og 30 prosent at det skjedde «ofte». Også for denne sakstypen mente de fleste at slike domfellelser forekom «noen ganger» (46 prosent). Andelen som mente at det kun skjedde «sjelden» (16 prosent), var høyere enn for seksuallovbruddsakene (5 prosent). I tillegg mente 2 prosent av respondentene i denne gruppen at slike domfellelser bare forekom «svært sjelden» i voldssakene.386

15 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget foreslår i punkt 13.2 en rekke tiltak som er ment å sikre at kravet til objektivitet etterleves i politiet og påtalemyndigheten. Forslagene forventes ikke å ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser, med unntak for innføringen av sertifiseringskrav for avhørere og politifaglige etterforskningsledere. Utvalget vil presisere at sertifiseringsordningene må innrettes slik at de ikke får negative konsekvenser for politiets etterforskningskapasitet.

I punkt 13.3 foreslår utvalget å lovfeste beviskravet i straffesaker. Dette er langt på vei en kodifisering av gjeldende rett og vil ikke innebære nevneverdige merkostnader. Når det gjelder kravet til strukturering av bevisvurderingen, jf. lovforslagets andre ledd, mener utvalget at det vil synliggjøre og forenkle vurderingstemaene som bevisbedømmeren må være seg bevisst. Forslaget vurderes som godt egnet til å motvirke bekreftelsesfeller og tunnelsyn, og i den utstrekning tiltaket kan bidra til å forhindre uriktige domfellelser, vil de potensielle besparelsene kunne være betydelige.

Forslaget i punkt 13.4 om lovfesting av sentrale prinsipper for bevisvurderingen medfører neppe økt ressursbruk. Når det gjelder forslaget om å styrke opplæringen i bevisvurdering som gis til jusstudenter, dommere, dommerfullmektiger, påtalejurister og forsvarere, jf. punkt 13.4.5, antas det at eventuelle merkostnader vil kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

I punkt 13.5 drøftes sentrale straffeprosessuelle rammer for bevisvurdering. Utvalgets forslag om å skjerpe begrunnelseskravet ved domfellelse (punkt 13.5.3.3) vil neppe innebære særlig ekstraarbeid for domstolene i lys av krav og normer som allerede gjelder for bevisvurderingen i straffesaker, jf. HR-2025-458-A avsnitt 23–31. Som i dag vil det avgjørende være om sakens bevismessige problemstillinger er behandlet på en tilstrekkelig betryggende måte. Kravet om at det må godtgjøres at det foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig (det positive kravet), inviterer til en rasjonell vurdering av styrker og svakheter ved de enkelte bevisene. Kravet om at det ikke må foreligge opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er skyldig (det negative kravet), vil i mange saker kunne behandles kort.

Krav til notoritet og forsvarlig lagring av bevis er tema i punkt 13.7. Forslagene om å lovfeste kravet til notoritet under etterforskningen (punkt 13.7.2) og plikten til å oppbevare bevis på en forsvarlig måte (13.7.3) kodifiserer gjeldende rett og vil neppe i seg selv innebære økt ressursbruk. Hvorvidt utvalgets forslag om å gi en forskrift om lagring av bevismateriale vil medføre merkostnader, vil bero på utformingen av reglene – utvalget har ikke kommet med konkrete forslag til bestemmelser. Utvalget legger til grunn at departementet vil trekke inn berørte myndigheter i arbeidet med å utforme forskriften, slik som riksadvokaten, Kripos og Politidirektoratet, og at de økonomiske og administrative konsekvensene vil bli beregnet som ledd i en slik prosess.

Utvalget foreslår i punkt 13.7.4 å utvide politiets adgang til å oppbevare beslag etter sakens avslutning, jf. straffeprosessloven § 213 andre ledd. Det vil ha klare prosessøkonomiske fordeler at det er påtalemyndigheten og ikke domstolen som gis den primære beslutningskompetansen etter bestemmelsen. At beslag i visse tilfeller skal kunne opprettholdes i saker som er henlagt med endelig virkning, innebærer på den annen side en utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde. Adgangen til å opprettholde beslag i § 213 andre ledd brukes svært lite i praksis, og endringsforslagene er ment å gjøre hjemmelen mer praktikabel. Om forslaget faktisk vil lede til at politiet beholder bevismateriale i avsluttede saker i større grad enn i dag, er uklart.

Utvalget ser positivt på at det legges til rette for at det tas lyd- og videopptak i stadig flere norske rettssaler (punkt 13.7.5). Nylig ble det bevilget midler som sikrer utrulling av opptaksutstyr til samtlige av landets rettssteder, se punkt 13.7.5.3. Utvalget tar til orde for at opptak skal tas i alle straffesaker, og at opptakene skal oppbevares frem til gjenåpning for alle praktiske formål er utelukket. For tiden pågår det et arbeid i Domstoladministrasjonen og Justis- og beredskapsdepartementet med å revidere regelverket i forbindelse med utrullingen. Konsekvenser av ulike regelalternativer vil bli grundig utredet i den forbindelse.

I punkt 13.8 foreslår utvalget at det etableres en permanent arbeidsgruppe som utarbeider et standardisert mandat for rettsgenetiske undersøkelser og nye nasjonale retningslinjer for bruk og presentasjon av DNA-bevis i straffesaker. Videre foreslår utvalget at påtalemyndigheten, forsvarere og dommere skal gis opplæring om bruk av DNA-bevis, og at Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus (OUS) inntar en ledende rolle i denne forbindelse. Utvalget antar at de nevnte tiltakene vil kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

I punkt 13.9 vurderes ulike sider ved oppbevaring av biologisk materiale ved analyseinstitusjonene, og utvalget tar til orde for at det utarbeides mer presise retningslinjer for oppbevaring av spormateriale for DNA og annet biologisk materiale. Følges dette opp, vil det kunne få konsekvenser for hvordan saksbehandlingen ved slike beslutninger skal foregå, og for hvilket materiale som oppbevares. Dersom forslaget om ny forskrift om lagring av bevis følges opp, jf. punkt 13.7.3, vil det kunne gis nærmere regler om oppbevaring av slikt materiale i forskriften. Utvalget tar i punkt 13.9.5 til orde for at det opprettes et system som sikrer at politiet gis oppdaterte og korrekte opplysninger om biologisk materiale som finnes hos Oslo universitetssykehus (OUS), og at det også foretas en gjennomgang av samtlige oppbevaringsrom, frysere mv. Som utvalget viser til, er et slikt opprydningsarbeid igangsatt, men ikke ferdigstilt. Det bør bevilges midler til opprydningen dersom gjeldende budsjettrammer ikke er tilstrekkelige.

I punkt 13.10 foreslår utvalget at det gjennomføres tiltak som sikrer rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet i drapssaker, og at det etableres en spesialitet i rettsmedisin for å bedre rekrutteringen til faget. Disse forslagene har åpenbart en kostnadsside. Utvalget er kjent med at Helsedirektoratet har utredet begge tiltakene, og at Helse- og omsorgsdepartementet for tiden vurderer om de skal følges opp. Økonomiske og administrative konsekvenser vil bli utredet som ledd i denne prosessen.

De øvrige tiltakene i kapittel 13 har begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. I punkt 13.6 går utvalget inn for at det etableres klarere rammer for meddommeres deltakelse i straffesaker, og i punkt 13.11 gjøres det noen presiseringer av påtalemyndighetens adgang til å meddele opplysninger fra straffesaksbehandlingen til offentligheten. Forslagene vil i liten grad medføre økt ressursbruk.

16 Utvalgets lovutkast og merknader

16.1 Forslag til lovendringer

16.2 Merknader til de enkelte bestemmelsene i straffeprosessloven

Til § 40 fjerde ledd

Det vises til fremstillingen i punkt 13.5.3.3.

Fjerde ledd første punktum viderefører nåværende § 40 fjerde ledd. Henvisningen til saker som har vært behandlet med meddomsrett, er tatt ut. Avskaffelsen av juryordningen innebærer at denne avgrensningen i stor grad er overflødig. Endringen gjør det videre klart at foreleggsaker uten meddommere (§ 276 første ledd andre punktum) omfattes av bestemmelsen. Når det gjelder tilståelsessakene (§ 248), vises det til kommentarene til tredje punktum nedenfor.

Fjerde ledd andre punktum er nytt og skjerper kravene til begrunnelsen for bevisresultatet ved domfellelse. Dette er gjort ved å knytte kravet til den foreslåtte operasjonaliseringen av beviskravet, jf. forslaget til ny § 305 a med spesialmerknad. Domsgrunnene må få frem at det foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig (det positive kravet). Det er ikke nok å legge til grunn at opplysningene taler for skyld – det må godtgjøres at de aktuelle opplysningene vanskelig kan forklares i samsvar med en hypotese om at tiltalte er uskyldig. Er det positive kravet oppfylt, må domsgrunnene deretter vise at det ikke foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er skyldig (det negative kravet). I mange straffesaker vil dette vilkåret kunne utkvitteres helt kort – rett og slett fordi slike opplysninger ofte vil mangle. Dersom det finnes opplysninger som i hvert fall tilsynelatende skaper problemer for skyldig-hypotesen, er det imidlertid nødvendig at dommen behandler disse forholdene på en tilstrekkelig grundig måte. For at retten likevel skal kunne domfelle, må det påvises at opplysningene kan forklares på en måte som er både realistisk og i samsvar med hypotesen om at tiltalte er skyldig.

Fjerde ledd tredje punktum presiserer at tilståelsesdommer etter § 248 ikke må oppfylle kravene i første og andre punktum. Dette innebærer ingen endring sammenlignet med gjeldende rett. Problemstillingen i tilståelsessaker er om siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse i rettsmøte «som styrkes av de øvrige opplysninger», og om retten finner behandlingsformen «ubetenkelig» i det konkrete tilfellet. Dommeren foretar med andre ord ikke en bevisvurdering som er direkte knyttet til spørsmålet om skyld. Kravene i første og andre punktum passer derfor mindre godt.

Til § 213 andre ledd

Det vises til fremstillingen i punkt 13.7.4.

Andre ledd andre punktum er foreslått endret. Etter forslaget kan beslag opprettholdes «når det er grunn til det» i lys av reglene om gjenåpning og gjenopptakelse av forfølgningen i henholdsvis kapittel 27 og § 74, eller dersom «andre særlige forhold tilsier det». Ved vurderingen av om det er tilstrekkelig grunn til å beholde beslaget, må behovet for videre oppbevaring avveies mot de konkrete ulempene som inngrepet i eiendomsretten innebærer for rettighetshaveren, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Bestemmelsens anvendelsesområde er ikke avgrenset til saker hvor det foreligger rettskraftig dom. Beslag kan dermed også beholdes i saker som er henlagt med endelig virkning, såfremt det er grunn til å anta at det kan bli spørsmål om gjenopptakelse av forfølgningen, jf. straffeprosessloven § 74. Etter forslaget er det påtalemyndigheten, og ikke domstolen, som har den primære beslutningskompetansen. Den som rammes, skal imidlertid gjøres kjent med at spørsmålet om hvorvidt beslaget skal opprettholdes, kan kreves brakt inn for retten, jf. straffeprosessloven § 208.

Andre ledd nytt tredje punktum angir at det kan settes en frist for varigheten av beslaget. Påtalemyndigheten eller retten kan beslutte forlengelse av fristen. Viser det seg før utløpet av fristen at det ikke lenger er behov for bevismidlet, skal beslaget heves, jf. straffeprosessloven § 213 første ledd, jf. § 170 a.

Andre ledd nytt fjerde punktum bestemmer at erstatning skal ytes dersom det fremstår som rimelig. Erstatning vil være aktuelt når beslaget forventes å være særlig langvarig, men også der opprettholdelsen har karakter av ekspropriasjon, jf. NUT 1969:3 s. 256. Den beslaglagte tingens karakter og økonomiske verdi er sentrale momenter. Er rettighetshaveren ikke påført et økonomisk tap, skal erstatning ikke gis. Krav om erstatning som bygger på affeksjonsverdi, er det neppe heller grunn til å imøtekomme.387 Erstatning er heller ikke aktuelt når det vil virke støtende.

Til § 226 nytt femte ledd

Det foreslås et nytt femte ledd i straffeprosessloven § 226 som gir uttrykk for kravet til notoritet under etterforskningen. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 13.7.2. Bestemmelsen er utformet etter mønster av Straffeprosessutvalgets lovutkast § 13-5 tredje ledd. Se NOU 2016: 24 punkt 14.2.4.3 s. 306.

Femte ledd første punktum angir at etterforskningen skal dokumenteres. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett. Kravet til notoritet fremgår i dag av en rekke enkeltbestemmelser i straffeprosessloven, herunder § 230 femte ledd om rapporter fra politiavhør og § 197 tredje ledd om skriftlige beslutninger om ransaking.

Femte ledd annet punktum presiserer at alle «opplysninger av betydning» skal nedtegnes, med mindre opplysningene er sikret på annen måte. I utgangspunktet er kravet til notoritet strengt. Det beror imidlertid på et skjønn både hva som skal dokumenteres, og hvilken form for dokumentasjon som etter forholdene er tilstrekkelig. Et minimumskrav er at det dokumenteres hvilke undersøkelser som er foretatt, hva som var resultatet av undersøkelsene, og at lovens regler er overholdt. Som Straffeprosessutvalget har påpekt, vil også formålet med dokumentasjonskravet kunne gi veiledning, jf. NOU 2016: 24 s. 595. Det foreslåtte notoritetskravet er ikke ment å være et brudd med gjeldende retningslinjer og praksis for utarbeidelse av politirapporter, journalføring av korrespondanse, registrering og loggføring i politiets saksbehandlingssystemer.

Til ny § 226 a

Bestemmelsen er ny. Se drøftelsen i punkt 13.7.3. Første ledd svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 7-1 tredje ledd, mens andre ledd svarer til lovutkastet § 7-6. Se NOU 2016: 24 punkt 13.2.2.2 s. 257.

Første ledd angir at bevis skal innhentes og oppbevares på en måte som sikrer bevisenes pålitelighet. Med dette menes at håndteringen ikke må svekke bevisenes informasjonsverdi, se punkt 13.7.3.

Andre ledd åpner for å gi forskrift om lagring av bevis.

Til ny § 305 a

Bestemmelsen er ny. Første ledd lovfester det strenge beviskravet for straffansvar. Andre ledd presiserer og operasjonaliserer beviskravet, samtidig som det etableres en ramme og metode for bevisvurderingen. Bestemmelsens tredje ledd angir det overordnede formålet for enhver bevisvurdering, som er å klarlegge den materielle sannhet. Det vises til drøftelsene i punkt 13.3 og 13.4.

Første ledd fastslår at det for straffansvar kreves at faktum er bevist utover enhver rimelig tvil. Med «faktum» menes faktiske forhold med umiddelbar rettslig betydning (rettsfakta). Beviskravet skal praktiseres likt for samtlige straffbarhetsvilkår, også for tvil knyttet til faktum ved avgjørelsen av spørsmålet om hvorvidt gjerningspersonen på handlingstidspunktet hadde skyldevne, jf. straffeloven § 20. Det samme gjelder for bevistemaer av betydning for straffutmålingen, forutsatt at disse knytter seg til overtredelsens omfang, tiltaltes opptreden mv., jf. Rt. 2011 s. 654 (avsnitt 9 til 11). Se punkt 13.3.3.2. På grunn av bestemmelsens plassering i kapittel 22 om hovedforhandlingen gjelder den ikke direkte for vedtak om straffansvar som treffes av påtalemyndigheten. Det er imidlertid ikke tvilsomt at det strafferettslige beviskravet gjelder også for slike vedtak.

Andre ledd gir anvisning på en strukturering av bevisvurderingen som er egnet til å operasjonalisere det strenge beviskravet i straffesaker. På denne måten knyttes beviskravet og bevisvurderingen tettere sammen. Bestemmelsen oppstiller et positivt krav (bokstav a) og et negativt krav (bokstav b), som begge må oppfylles før straff kan idømmes. Kravene i andre ledd oppstiller minstekrav for å straffedømme. Etter omstendighetene vil rimelig tvil kunne foreligge til tross for at kravene er oppfylt, jf. formuleringen «kan bare». Forslaget bygger på riksadvokatens operasjonalisering av beviskravet i kvalitetsrundskrivet fra 2018.388 Det primære formålet med lovfestingen er å redusere risikoen for uriktige domfellelser. Se omtalen i punkt 13.3.

Etter bokstav a må det foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis den tiltalte er uskyldig. Kravet forutsetter at det først oppstilles en hypotese om at den tiltalte er uskyldig. Dette er i samsvar med utgangspunktet som følger av uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 2. Deretter må det identifiseres eventuelle opplysninger som i alle fall tilsynelatende kan være vanskelige å forklare i samsvar med hypotesen om at tiltalte er skyldig. Bevisbedømmeren må så vurdere om de aktuelle opplysningene kan forklares på en måte som er realistisk og i samsvar med uskyldig-hypotesen. Det kreves i denne forbindelse visse anstrengelser fra bevisbedømmerens side. Foreligger det en realistisk forklaring, er ikke det positive kravet oppfylt. Tiltalte må da frifinnes. Kan det ikke påvises noen realistisk forklaring, må bevisbedømmeren gå over til å vurdere det negative kravet (bokstav b).

Bokstav b krever at det ikke foreligger opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis den tiltalte er skyldig. Kravet innebærer at det må oppstilles en hypotese om at tiltalte er skyldig. På samme måte som foran må det deretter identifiseres eventuelle opplysninger som kan skape problemer for eller true skyldig-hypotesen. Dette kan være opplysninger eller bevis som tilsynelatende passer dårlig med at den tiltalte er gjerningspersonen. Bevisbedømmeren må så vurdere om opplysningene likevel har en realistisk forklaring i samsvar med skyldig-hypotesen. Tiltalte må frifinnes dersom en slik forklaring ikke kan oppdrives. Straff kan bare idømmes når vilkårene i både bokstav a og b er oppfylt.

Den foreslåtte bestemmelsen forutsetter at bevisbedømmeren vurderer opplysningene og bevisene i sammenheng, jf. uttrykket «samlet sett». Kravet om å se bevisene i sammenheng knytter seg både til bokstav a og b.389 Dette innebærer for det første at bevisene ikke kan vurderes isolert. Isolert sett vil et vitneutsagn muligens kunne forklares med at vitnet har tatt feil. Forklarer mange vitner det samme, kan imidlertid kombinasjonen av vitneforklaringene være vanskelig å forklare med at alle vitnene har tatt feil, i alle fall dersom samordning kan utelukkes. Dette gjelder selv om hvert enkelt av vitneutsagnene kan forklares på en slik måte. At opplysningene må vurderes i sammenheng, innebærer for det andre at forklaringene på ulike bevis under samme hypotese som utgjør elementer i et hendelsesforløp, ikke kan være innbyrdes uforenlige. Det kan for eksempel ikke i relasjon til ett bevis hevdes at gjerningspersonen ikke var til stede på åstedet, samtidig som et annet bevis forklares med at det forelå en nødverge- eller nødrettssituasjon. Forklaringene på de ulike bevisene må kunne forenes i et sammenhengende hendelsesforløp. For det tredje vil en eventuell overoppfyllelse av terskelen «vanskelig å forklare» i det ene kravet kunne påvirke terskelen i det andre kravet. Er det umulig å forklare et bevis i samsvar med uskyldig-hypotesen (bokstav a), vil det etter forholdene kunne heve terskelen noe for hvilke opplysninger som anses «vanskelig å forklare» i samsvar med skyldig-hypotesen (bokstav b).

Tredje ledd gjør det klart at bevisvurderingen ikke er helt fri. Bevisbedømmeren er som følge av formålet om å klarlegge den materielle sannhet forpliktet til å vurdere bevisene i saken grundig og samvittighetsfullt og i samsvar med alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger. Formuleringen «fremmer sannhet» i bestemmelsen skal tolkes i samsvar med at dommeren samvittighetsfullt må vurdere om bevismaterialet som er presentert for retten, oppfyller beviskravet.390 Se omtalen i punkt 13.4.4. Se også NOU 2016: 24 s. 573.