Del 2
Etterforskningen og tiltalen

3 Etterforskningen av Baneheia-saken i 2000–2001

3.1 Sammendrag

Forsvinningen, leteaksjonen og funnet av jentene

Om kvelden fredag 19. mai 2000 forsvant åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen under en badetur i tjernet 3. Stampe i turområdet Baneheia i Kristiansand. Det ble igangsatt en omfattende leteaksjon, som ledet til at jentene ble funnet døde to dager senere, søndag 21. mai. Obduksjonene viste at begge jentene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, og at de hadde blitt drept med kniv.

Jakten på gjerningspersonen sommeren 2000

Gjennom sommeren 2000 ble det gjennomført en omfattende etterforskning av Kristiansand politidistrikt, med teknisk og taktisk bistand fra Kripos. Innledningsvis ble det opprettet et tipsmottak og gjennomført rundspørring blant beboerne i områdene rundt Baneheia. Samlet kom det inn 1793 tips i løpet av etterforskningen. Rundspørringen omfattet totalt 990 samtaler, herunder samtaler med 21 år gamle Viggo Kristiansen og 19 år gamle Jan Helge Andersen. Videre ble det innledningsvis innhentet opplysninger om tilreisende til Kristiansand i form av togtrafikk, hotellovernattinger, passasjerlister fra ferger mv. Det ble også gjennomført avhør av jentenes foreldre og steforeldre og venner av foreldrene. Venninner av jentene og andre personer som kjente jentene gjennom skole og fritidsaktiviteter, ble også avhørt.

Blant annet på bakgrunn av observasjoner av jentene i Baneheia ble gjerningstidspunktet antatt å være mellom kl. 19.00 og 20.00 fredag 19. mai. Gjennom sommeren brukte politiet store ressurser på å kartlegge alle bevegelser og observasjoner i Baneheia om ettermiddagen og kvelden 19. mai. Politiets kartleggingsarbeid ledet til identifisering av ca. 250 personer som hadde vært i Baneheia i det aktuelle tidsrommet. Kun noen få personer forble uidentifisert. Politiet jobbet gjennom sommeren med å identifisere de ukjente personene, blant annet ved å engasjere fantomtegnere.

Politiet gjennomførte også registersøk opp mot tidligere straffedømte personer som ble ansett som moduskandidater, og vurderte om disse var aktuelle for avhør. Politiet undersøkte videre om drapene kunne ha sammenheng med drapssaker i andre land, blant annet nylige saker i Tyskland, Nederland og England, og det ble undersøkt om Baneheia-drapene kunne ha blitt begått av Thomas Quick. Politiet sjekket også personer med tilknytning til den såkalte Syretoppen – en kolle på sentrumsiden av Baneheia som var et populært tilholdssted for narkomane.

Politiets kartlegging av bevegelser i Baneheia og øvrige undersøkelser resulterte i flere hundre såkalte alibikandidater, det vil si personer som hadde vært i området, og som måtte sjekkes ut av saken. Det ble igangsatt et «alibiprosjekt» for dette formålet. I denne sammenheng ble det gjennomført mer enn 1000 avhør. Alibiprosjektet avdekket ingen vesentlige hull i alibikandidatenes alibier. Politiet sto etter hvert igjen med noen titalls personer som ikke var sjekket ut av saken, hvorav noen i ulik grad ble ansett som mistenkte. Andersen og Kristiansen var blant disse.

I møte hos Kripos 16. juni ble det bestemt at Kripos’ gjerningsmannsprofileringsgruppe skulle lage en gjerningsmannsprofil i Baneheia-saken. Hensikten med en gjerningsmannsprofilanalyse er å gi innspill til taktiske og tekniske etterforskningsskritt der etterforskerne står fast i en etterforskning og kan ha nytte av alternative innfallsvinkler. Pågripelsene av Andersen og Kristiansen 13. september samme år førte til at arbeidet med profilen ikke ble sluttført.

Gjennom sommeren gjennomførte politiet en rekke tekniske undersøkelser, hovedsakelig av elektroniske og biologiske spor, men også av kniver og knivslirer, kjemiske spor, fottøyavtrykk og fingeravtrykk. Sporprøver sikret fra åstedet og obduksjonen, klesplagg mv. ble løpende sendt til Rettsmedisinsk institutt (RMI) for DNA-undersøkelser av eventuelle biologiske spor.

I perioden frem til oktober 2000 innhentet politiet trafikkdata fra teleoperatørene Telenor, Telenor Mobil og Netcom knyttet til totalt 234 mobilnumre og 75 fasttelefonnumre. Politiet innhentet videre opplysninger om bankkortbruk og kontobevegelser fra en rekke ulike banker samt opplysninger om annen kortbruk (busskort, Trumf-kort, bensinkort mv.). Det ble ikke innhentet stedsspesifikke teledata i form av basestasjonstrafikk for Baneheia og områdene rundt, selv om dette var teknisk mulig. Formålet med innhentingen av elektroniske spor synes å ha vært å kontrollere forklaringer gitt i avhør, blant annet forklaringene til de såkalte alibikandidatene.

Under etterforskningen brukte politiet betydelige ressurser på å lete etter kniven eller knivene som var brukt under drapene. Blant annet ble det foretatt søk med metalldetektor i terrenget og i små vann og pytter i Baneheia. Både 2. og 3. Stampe ble dessuten undersøkt med dykkere under leteaksjonen. Også søppel fra søppeldunker og innholdet i toalettene i Baneheia ble undersøkt.

Etterforskningen rettet mot Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen

Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen var to blant flere personer som ble etterforsket parallelt i perioden frem til pågripelsene 13. september 2000.

Både Andersen og Kristiansen ble påtruffet under rundspørringen mandag 22. mai. Her fikk de spørsmål om egne bevegelser fredag 19. mai, hvem de hadde vært sammen med, og hva de hadde hatt på seg. Andersen forklarte at han 19. mai var hos Kristiansen sammen med to andre kamerater, Eivind Loland og Espen Bakke, og at de satt på trappen utenfor Kristiansens bolig hele kvelden. Andersen anslo at han var hos Kristiansen fra kl. 20.00 til kl. 24.00. Han forklarte at han var hjemme og dusjet i tidsrommet fra ca. kl. 20.30 til kl. 20.45. Kristiansen forklarte på sin side at han kom hjem fra jobb ca. kl. 11.00, og at han var hjemme («hjemme i og ved huset») til ca. kl. 19.30, da Andersen kom på besøk. Deretter satt de på trappen utenfor til ca. kl. 23.30/23.45. Det fremkom ikke av rundspørringsskjemaene om de fikk direkte spørsmål om hvorvidt de hadde vært i Baneheia.

Politiet fikk tidlig inn flere tips om Andersen og Kristiansen gjennom rundspørringen og tipsmottaket. Fire tips gjaldt observasjoner av Andersen i Baneheia torsdag 18. mai, dagen før drapene. Ifølge den ene tipseren skal det ha sett ut som Andersen holdt på å «tørne». En annen tipser opplyste om at det var en «kikker» i området, og at han hadde hørt rykter om at det var Kristiansen. Politiet fikk også tips fra en 25-årig kvinne om at Kristiansen hadde «kikket på henne ved leggetid», og at hun hadde anmeldt forholdet. Hun forklarte også at Kristiansen hadde atferdsproblemer. Anmeldelsen ledet i sin tid til at politiet opprettet sak, men forholdet («kikkersaken») ble den gangen henlagt på bevisets stilling. For øvrig fikk politiet et tips om to unge menn som pleide å leke krig, hang i trærne og kledde seg ut som soldater. Tipseren oppga senere at disse to var Andersen og Kristiansen.

Som følge av tipsene ble Kristiansen og Andersen avhørt av politiet henholdsvis 4. og 5. juni. Kristiansen forklarte at han var hjemme fredag 19. mai i tiden mellom kl. 18.00 og kl. 21.00, og at Andersen kom på besøk ca. kl. 19.30. Andersen forklarte på sin side at han hadde vært på løpetur med utgangspunkt i parkeringsplassen på Svarttjønn fra kl. 18.00, og at han etter løpeturen kom hjem til Kristiansen kl. 19.30. Ifølge Andersen var det avtalt løpetrening med Heimevernsungdommen, der Andersen var aktiv, denne kvelden. Ingen av de andre hadde imidlertid møtt opp, og Andersen løp derfor alene.

I avhøret 4. juni samtykket Kristiansen til at politiet kunne innhente opplysninger om mobilbruk. Politiet innhentet utgående mobiltrafikk for Kristiansen og flere andre personer, i det vesentlige for tidsperioden fra 19. mai kl. 08.00 til 20. mai kl. 08.00. Oversikten som politiet mottok, viste blant annet at Kristiansen kvelden 19. mai hadde sendt to tekstmeldinger, kl. 18.57 og kl. 19.37, og at han hadde en utgående telefonsamtale kl. 20.19. Samtalen hadde gått over basestasjonen EG_A. Det fremgikk ikke av oversikten hvilken basestasjon tekstmeldingene hadde gått over.

I løpet av juni avhørte politiet fedrene til Andersen og Kristiansen samt flere personer med tilknytning til Heimevernsungdommen. I et av disse avhørene kom det frem at Heimevernsungdommen ikke hadde løpetrening i Baneheia på fredager, slik Andersen hadde forklart. Avhøret ledet til at Andersen ble avhørt på nytt 4. juli. Andersen fikk spørsmål om løpeturen 19. mai og om sine bevegelser 18. mai. Andersen forklarte igjen at han løp fra parkeringsplassen ved Svarttjønn ca. kl. 18.15. Han forklarte nå at Heimevernsungdommen sjelden løper i Baneheia på fredager, men at han tok sjansen på å møte opp. Han forklarte at han ikke kunne sykle til Jegersberg, der fredagstreningen var, fordi sykkelen var punktert. Ved å møte opp i Baneheia kunne han i alle fall si at han hadde trent, oppga Andersen i avhøret.

I dagene frem til 14. juli fikk politiet flere opplysninger som styrket mistanken mot Andersen og Kristiansen. Sommeren 2000 tok politiet opp igjen den henlagte «kikkersaken», og 11. juli ble det gjennomført et avhør av den 25-årige kvinnen. Da hun var inne til avhør, innga kvinnen et tips i Baneheia-saken som ble ført på et eget tipsskjema. Tipset gjaldt en observasjon som var gjort av en arbeidskollega av kvinnens kjæreste. Arbeidskollegaen, Leonard Hovden, hadde fortalt kvinnen at han fredag 19. mai i Baneheia observerte to gutter på mellom 18 og 20 år som «han la merke til».

Politiet avhørte Hovden samme kveld, 11. juli 2000. Han forklarte at han 19. mai var på løpetur med en kamerat i Baneheia fra kl. 18.00. Oppmøtet var kl. 17.50 på parkeringsplassen ved Svarttjønn. Hovden forklarte at han akkurat hadde parkert bilen, da en person på ca. 18–20 år kom syklende forbi på en gul og rød offroadsykkel med dempere både foran og bak. Personen syklet forbi bommen inn mot Svarttjønn. Etter kort tid kom personen tilbake sammen med en annen gutt, også han ca. 18–20 år. Hovden forklarte videre at begge guttene gikk forbi ham og stilte seg i skråningen på nordsiden av parkeringsplassen. Hovden forklarte at han alltid pleier å legge bilnøkkelen på bilens bakhjul mens han er på løpetur, men at han ikke turte dette så lenge guttene sto og så på ham. Det endte derfor med at Hovden løp med bilnøkkelen i hånden.

Hovdens observasjon styrket politiets mistanke mot Andersen og Kristiansen. Kristiansen hadde i politiavhør 4. juni forklart at han eide en rød, svart og gul DBS Mountain Bike. Dersom det var Andersen og Kristiansen som Hovden hadde observert på parkeringsplassen, tydet det på at Kristiansen forklarte seg ufullstendig om hvor han befant seg 19. mai. Verken Andersen eller Kristiansen hadde tidligere forklart at de hadde møttes ved Svarttjønn 19. mai, ca. en time før jentene forsvant.

En annen opplysning som styrket mistanken mot Andersen, var vitnet Kristen Gislefoss’ observasjon i Baneheia 19. mai. Allerede 22. mai kl. 00.10 – noen timer etter at jentene ble funnet døde – tipset Gislefoss politiet om en observasjon han hadde gjort i Baneheia ca. kl. 17.30 fredag 19. mai. Han forklarte at han gikk tur i Baneheia mellom kl. 17.30 og 18.30. Ved Fant Olsens stykke så han en mannsperson på ca. 18–20 år. Mannen var litt kraftig, gikk i vanlige klær og hadde mørkt, kortklipt hår. Senere møtte Gislefoss på den samme personen i lysløypa mellom Fant Olsens stykke og Bånetjønn. Gislefoss ble avhørt 26. mai 2000 og utdypet da observasjonen. Han opplyste i avhør at han ville kunne kjenne igjen personen på foto. Hvis mannen Gislefoss observerte, var Andersen, tydet det på at Andersen hadde vært lengre tid i Baneheia enn han hadde forklart i avhør, og at han ikke var der kun for å trene med Heimevernsungdommen kl. 18.00. Den 13. juli ble Gislefoss avhørt på nytt. Han ble vist et ark med ti bilder. Han plukket straks ut Andersen som den personen han hadde sett i Baneheia 19. mai, og ga uttrykk for at han var helt sikker.

Den 14. juli 2000 ble Andersen og Kristiansen avhørt både i «kikkersaken» og i Baneheia-saken. Begge ble først avhørt om «kikkersaken», før avhørene gled over til å handle om Baneheia-saken. Bakgrunnen for avhørene var de nye opplysningene fra vitnene Leonard Hovden og Kristen Gislefoss. I avhørene fikk politiet bekreftet at Andersen og Kristiansen hadde møttes ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 fredag 19. mai 2000. Politiet satt dermed på opplysninger om at Andersen og Kristiansen hadde vært sammen både i forkant og i etterkant av drapene på jentene.

I avhøret 14. juli forklarte Kristiansen uoppfordret at det var noe han hadde glemt å si i forrige avhør. Kristiansen forklarte at han for noen uker siden hadde møtt på en person som hadde vært leder for en ungdomsklubb han tidligere hadde vært med i (vitnet Per Egil Rødsvik), som kom bort til ham og spurte om han hadde vært til avhør i Baneheia-saken. Kristiansen hadde svart at både han og Andersen hadde vært i avhør. Rødsvik skal da ifølge Kristiansen ha sagt: «Ja, jeg så jo dere der oppe den dagen.» Rødsvik siktet da til at han hadde møtt på Andersen og Kristiansen på lekeplassen ved Svarttjønn, og at de hadde slått av en prat der. Kristiansen oppga i avhøret at han trodde at dette møtet hadde skjedd på torsdag 18. mai, ikke fredag 19. mai. Ettersom Rødsvik hadde gjort ham oppmerksom på at de hadde møttes 19. mai, ønsket han å fortelle dette til politiet.

Kristiansen forklarte videre at han fredag 19. mai hadde låst seg ute av boden. Andersen hadde ekstranøkkel, og Kristiansen ringte derfor hjem til Andersens hustelefon for å få tak i ham. Kristiansen snakket med faren til Andersen, som opplyste at sønnen hadde dratt hjemmefra for å delta på løpetrening med Heimevernsungdommen i Baneheia. Kristiansen forklarte at han hev seg på sykkelen og traff Andersen ved lekeplassen på Svarttjønn. Der ble de sittende og prate i 10–15 minutter, og det var der vitnet Rødsvik møtte dem. Derfra gikk Kristiansen og Andersen hver sin vei.

Politiet konfronterte deretter Kristiansen med at de mente å ha andre opplysninger om hvor han traff Andersen. Antakelig refererte politiet her til opplysningene fra Leonard Hovden, som hadde sett en person på 18–20 år sykle inn forbi bommen til Svarttjønn på en gul og rød offroadsykkel. På spørsmål fra politiet om Kristiansen ikke hadde vært lenger inn i Baneheia enn til bommen, svarte Kristiansen: «Jo det stemmer, det var ikke ved bommen jeg traff Jan Helge.» Kristiansen forklarte videre at da han kom syklende opp mot bommen, så han ikke Andersen der. Han fortsatte derfor inn til nordenden av 3. Stampe, der han heller ikke så Andersen. Da han snudde og syklet tilbake, så han Andersen på østsiden av Svarttjønn. De tok følge tilbake forbi bommen til lekeplassen, hvor de satt da de møtte Rødsvik.

Andersen forklarte i sitt avhør først uoppfordret at han møtte Kristiansen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn, og at han satt på bommen da Kristiansen kom syklende. Han uttalte at han selv aldri var innenfor bommen. Grunnen til at Andersen ikke hadde forklart dette tidligere, var ifølge ham at han først husket det da Kristiansen fortalte ham om møtet med Rødsvik. Først etter at politiet hadde konfrontert ham med Hovdens observasjon, forklarte Andersen at de hadde møttes ved selve Svarttjønn, innenfor bommen.

I etterkant av avhørene 14. juli var det diskusjoner innad i etterforskningsledelsen om hvorvidt Andersen og Kristiansen skulle pågripes. Kriminalsjef Arne Pedersen tok til orde for at de skulle pågripes, men møtte motstand fra de andre i etterforskningsledelsen, som mente det ikke forelå tilstrekkelige bevis for å gå til et slikt skritt. Det ble derfor ingen pågripelse på dette tidspunktet.

I andre halvdel av juli og i august ble det foretatt enkelte etterforskningsskritt med sikte på å kontrollere opplysninger som kom frem i avhørene 14. juli. For øvrig avtok politiets etterforskning rettet mot Andersen og Kristiansen. Det var fortsatt stor etterforskningsaktivitet knyttet til andre spor i saken i denne perioden.

Gjennombruddet: DNA-treff på Andersen. Politiet pågriper Andersen og Kristiansen

Gjennombruddet i etterforskningen kom da politiet fikk et DNA-resultat fra et hår funnet på åstedet. Politiet fant håret i vegetasjon fra skogbunnen på drapsstedet. Håret ble overlevert Rettsmedisinsk institutt (RMI) for DNA-undersøkelse. RMI lyktes med å fremskaffe en mannlig DNA-profil. Profilen var ukjent i den forstand at den ikke fantes i politiets registre.

Politiet fikk melding om DNA-funnet torsdag 10. august 2000. Dette ledet til at politiet tok blodprøver av letemannskaper og polititjenestemenn som hadde vært på åstedet før sporsikringen. Enkelte mannlige medlemmer av ofrenes familier avga også blodprøve. Ingen av disse personenes DNA-profil passet med håret som var funnet. Politiet antok derfor at håret kom fra gjerningspersonen, og det ble besluttet å ta referanseprøver av menn som ikke var sjekket ut av saken. Til sammen 25 personer som hadde vært i politiets søkelys, samtykket til å avlegge referanseprøver. Kristiansen og Andersen var blant disse. Referanseprøvene ble tatt i perioden 29.–31. august og ble 1. september sendt til RMI for sammenligning med DNA-profilen til håret fra åstedet.

Mandag 11. september 2000 fikk etterforskningsledelsen beskjed fra RMI om at de sannsynligvis hadde oppnådd et DNA-treff mellom håret funnet på åstedet og Andersen. I påvente av endelig identifikasjon ble både Andersen og Kristiansen satt under spaning av politiet.

Politiet fikk endelig bekreftelse på DNA-treffet på formiddagen onsdag 13. september og gikk deretter umiddelbart til pågripelse av både Andersen og Kristiansen.

Andersens tilståelse

I første avhør etter pågripelsen forklarte Andersen at Kristiansen hadde drept «den eldste jenta» og voldtatt begge jentene. Selv hadde han blitt truet på livet til å drepe «den minste jenta». Han nektet for selv å ha begått seksuelle overgrep mot jentene.

I forkant av avhøret hadde Andersen blitt foreholdt fra avhører at politiet var sikre på at han var en av gjerningspersonene. Det ble opplyst om at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet som stemte med Andersens DNA-profil. Andersen ble også spurt om «han selv kunne være et slags offer i saken […] i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – hadde vært den mest aktive på åstedet».

Etterforskningen etter pågripelsene

Andersens tilståelse førte til at etterforskningen skiftet karakter og ble mer ensrettet, se utvalgets vurderinger i punkt 4.15. Tyngdepunktet i etterforskningen gikk nå over til å knytte Kristiansen til ugjerningene, samtidig som det i liten grad ble foretatt etterforskningsskritt til Kristiansens gunst.

Andersen ble senere avhørt elleve ganger utover høsten 2000. I alle avhørene fastholdt Andersen i hovedtrekk sin forklaring om Kristiansens rolle – at han var initiativtaker og pådriver, at han drepte den eldste jenta og forgrep seg på begge, og at Kristiansen tvang Andersen til å drepe den yngste jenta. I avhør 26. oktober endret Andersen forklaring til at Kristiansen også tvang ham til å begå et seksuelt overgrep mot det som «mest sannsynlig» var den eldste jenta. Endringen kom etter at Andersen dagen før, via sin forsvarer, ble konfrontert med det politiet mente var biologiske spor. I avhør 12. desember konfronterte politiet Andersen med at de mente at det var funnet DNA fra to menn på den yngste jenta, ikke den eldste. Andersen endret da igjen forklaring til at det var den yngste jenta han hadde blitt tvunget til å begå overgrep mot.

Også Kristiansen ble avhørt etter pågripelsen 13. september. Han nektet enhver befatning med voldtektene og drapene. I avhøret fastholdt Kristiansen i hovedtrekk sin forklaring slik den fremkom i avhøret av 14. juli 2000. Kristiansen fastholdt i all hovedsak sin forklaring også i avhør 16., 21., 25. og 27. september. Politiet ga i avhørene tidlig uttrykk for at de ikke fant Kristiansens forklaring troverdig.

Politiet gjennomførte ellers nye avhør av de siktedes familier og av deres omgangskrets. I løpet av september og oktober avhørte politiet også flere personer i nabolaget på Eg som hadde hatt ubehagelig opplevelser med Kristiansen og Andersen i form av kikking, sjikanering, slibrigheter mv. De fleste episodene gjaldt Kristiansen.

Etter pågripelsene innhentet politiet for første gang opplysninger om inngående mobiltrafikk for Kristiansens Telenor-nummer. Telenor ble bedt om å gi opplysninger om Kristiansens inngående trafikk fra 5. mai 2000 til 2. juni 2000 og om hans utgående trafikk seks måneder tilbake i tid. Politiet innhentet også informasjon om trafikkdata knyttet til Kristiansens og Andersens NetCom-numre. Politiet mottok trafikkdata fra Telenor 20. september og fra NetCom 21. september.

Opplysningene fra Telenor viste at Kristiansen fredag 19. mai kl. 18.55 og kl. 19.24 hadde mottatt to tekstmeldinger, og at begge meldingene hadde gått over basestasjonen EG_A. Det viste seg også at to tekstmeldinger politiet allerede var kjent med, de to utgående tekstmeldingene kl. 18.57 og kl. 19.37, hadde gått over samme basestasjon. Selv om politiet allerede 15. juni hadde mottatt en oversikt over Kristiansens utgående mobiltrafikk, var det ikke i dette dokumentet oppgitt hvilken basestasjon de utgående tekstmeldingene hadde hatt innslag på. Fra 20. september 2000 satt politiet altså på opplysninger om til sammen fire tekstmeldinger som hadde gått over basestasjonen EG_A: kl. 18.55 (innkommende), kl. 18.57 (utgående), kl. 19.24 (innkommende) og kl. 19.37 (utgående). I tillegg var det en utgående telefonsamtale kl. 20.19.

Den mottatte oversikten ble ikke lagt inn i sakens dokumenter og var derfor ikke tilgjengelig for forsvarerne og trolig heller ikke for påtalemyndigheten. Undersøkelser for å avklare EG_As dekningsområde ble ikke foretatt. Slike undersøkelser ble først foretatt under hovedforhandlingen i byretten i mai 2001.

Nye anklager mot Kristiansen om seksuelle overgrep

I avhør 22. september forklarte Andersen at han for flere år siden hadde observert Kristiansen forgripe seg på en jente i nabolaget. Ut fra beskrivelsen klarte politiet raskt å identifisere den fornærmede. Jentas mor ble avhørt 28. september, og politiet hadde dagen etter en samtale med jenta. En formell anmeldelse ble inngitt 3. oktober, og i dommeravhør 6. oktober bekreftet jenta at det hadde funnet sted overgrep. I avhør 11. oktober erkjente Kristiansen straffskyld for til sammen fem overgrep mot jenta. Den 16. oktober ble Kristiansen også anmeldt for overgrep mot jentas lillebror. Ifølge anmeldelsen hadde gutten etter at saken mot søsteren ble tema, betrodd seg til moren om at Kristiansen hadde begått overgrep også mot ham. Kristiansen ble konfrontert med den nye anklagen i avhør 17. oktober, men nektet da for å ha forgrepet seg på gutten. Dommeravhør av gutten ble gjennomført 25. oktober. Den 6. november 2000 tok politiet ut tilleggssiktelse mot Kristiansen for å ha begått overgrep mot de to barna.

DNA-undersøkelser ved Universitetet i Santiago de Compostela

Under obduksjonene 23. og 24. mai 2000 ble det sikret sporprøver fra forskjellige steder på kroppen til ofrene. Ettersom obduksjonen viste at ofrene hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, var det aktuelt for Rettsmedisinsk institutt (RMI) å undersøke om noen av sporprøvene inneholdt sædceller. Det ble utført en såkalt forprøving, der RMI blant annet laget mikroskopiutstryk fra enkelte av sporprøvene. I mikroskopet observerte RMI et fåtall sædceller i fire av utstrykene. I utstryket fra prøven C-25 (ytre endetarm, Sløgedal Paulsen) ble det observert én sædcelle, i B-22 (ytre skjede, Sørstrønen) to sædceller, i B-24 (ytre anus, Sørstrønen) fem sædceller og i B-25 (indre anus, Sørstrønen) én sædcelle. Epitelceller, det vil si overflateceller fra for eksempel hud eller slimhinner, ble også observert i alle de fire utstrykene.

Ekstrakter laget fra sporprøvene ble analysert ved RMI i henhold til standard metode for testing av autosomalt DNA. Autosomalt DNA er det arvestoffet som finnes i de 22 kromosomparene som ikke er kjønnskromosomer (X og Y). Ved disse undersøkelsene oppnådde RMI kun resultater i samsvar med jentenes DNA-profiler. Etterforskningsledelsen besluttet derfor i samråd med RMI at prøvematerialet skulle leveres til Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania for videre undersøkelser. USCs oppdrag var å utføre Y-kromosomanalyse av prøvematerialet fra de fire prøvene der det var observert sædceller i mikroskop. Bare menn har Y-kromosomer. Y-kromosomanalyse vil derfor kunne gi informasjon om det mannlige bidraget i en prøve. I 2000 var metodene for Y-kromosomanalyse fremdeles på forskningsstadiet, det vil si at de ikke var internasjonalt validert eller rutinemessig tatt i bruk ved analyseinstituttene rundt om i verden. RMI satt ikke selv på nødvendig kompetanse til å gjennomføre slike undersøkelser. På denne tiden var USC blant de få forskningsmiljøene i verden som ble ansett for å ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre Y-kromosomanalyser.

USC mottok åtte prøveeksemplarer fra RMI for videre undersøkelse. Fire av dem var ekstrakter som var laget ved RMI (prøvene 1–4), men USC oppnådde ingen analyseresultater fra disse. De øvrige prøveeksemplarene var vattpinnerester fra hver av prøvene C-25, B-22, B-24 og B-25 (prøvene 5–8). Fra vattpinnerestene laget USC sine egne ekstrakter, som deretter ble analysert. Resultatene som USC senere rapporterte til RMI, var basert på de egenproduserte ekstraktene.

USC avga sin skriftlige rapport 23. november 2000. Allerede 25. oktober ble imidlertid RMI muntlig orientert om de foreløpige analyseresultatene. Bakgrunnen var at etterforskningsledelsen overfor RMI hadde etterlyst status for DNA-analysene. De foreløpige analyseresultatene ble videreformidlet muntlig til politiet 25. oktober. For utvalget er det uklart hvordan rettsgenetikerne ved USC fremstilte de foreløpige DNA-resultatene overfor RMI. Utvalget har heller ikke lykkes i å avdekke hva som nøyaktig ble sagt da RMI videreformidlet funnene til politiet. At politiet fikk en uriktig forståelse av DNA-resultatene, er imidlertid på det rene.

Både overfor forsvarerne 25. oktober og på pressekonferanse 26. oktober fremholdt politiet at det var sikret biologisk materiale av samme type som Kristiansen har, og at dette knyttet Kristiansen til åstedet og handlingene. På pressekonferansen ble det også uttalt at prøvene med 100 prosent sannsynlighet knyttet Kristiansen til åstedet. Det viste seg senere at politiet ikke hadde dekning for disse påstandene.

Etterforskningens avsluttende fase

Etter at politiet mottok de foreløpige resultatene fra USC, ble saken regnet som oppklart. Kripos forlot Kristiansand, og etterforskningen gikk inn i en avsluttende fase. Igangsatte tekniske undersøkelser ble avsluttet, og politiet begjærte sletting av sikrede («fryste») trafikkdata. De eneste etterforskningsskrittene som ble foretatt i denne perioden, var de rettspsykiatriske undersøkelsene av Andersen og Kristiansen, se punkt 3.8.8.

Tiltalebeslutningen

Kristiansand politidistrikt innstilte 25. januar 2001 på tiltale overfor Andersen og Kristiansen og oversendte saken til Agder statsadvokatembeter. Tirsdag 30. januar sendte statsadvokaten saken videre til riksadvokaten med innstilling om at det skulle tas ut tiltale. Tiltale mot Andersen og Kristiansen ble tatt ut 16. februar 2001.

3.2 Forsvinningen og leteaksjonen

3.2.1 Forsvinningen

Stine Sofie Sørstrønen ble født 10. mai 1992 og var åtte år gammel på gjerningstidspunktet. Stine Sofies foreldre, Jostein Sørstrønen og Ada Sofie Austegard, var skilt. I 2000 var Jostein Sørstrønen bosatt på Grim i Kristiansand, mens Ada Sofie Austegard var bosatt i Grimstad. Stine Sofie bodde til daglig med sin mor i Grimstad, men hadde helgesamvær med sin far i Kristiansand. Stine Sofie gikk på Vik skole i Grimstad.

Lena Sløgedal Paulsen ble født 14. mai 1990 og var ti år gammel da drapene skjedde. Også Lenas foreldre, Arne Bernt Paulsen og Klara Sløgedal, var skilt. I 2000 var både Arne Bernt Paulsen og Klara Sløgedal bosatt i Kristiansand. Arne Bernt Paulsen var bosatt på Grim, mens Klara Sløgedal var bosatt på Vige. Lena bodde annenhver uke hos hver av sine foreldre. Lena gikk på Fagerholt skole i Kristiansand.

Jentenes fedre, Jostein Sørstrønen og Arne Bernt Paulsen, var naboer i en flermannsbolig i Eidsvollsmann Mørchs gate på Grim, og det var slik Stine Sofie og Lena kjente hverandre.

Fredag 19. mai 2000 var både Stine Sofie og Lena hos sine fedre på Grim. Arne Bernt Paulsen hadde denne fredagen en avtale med noen venner på Flekkerøy, og Lena skulle derfor overnatte hos Stine Sofie.1 Ca. kl. 18.30 gikk Stine Sofie og Lena for å bade i 3. Stampe i turområdet Baneheia. Baneheia ligger nordvest for Kristiansand sentrum og består av skog, turstier og tjernene kalt 1., 2. og 3. Stampe. Nabolaget Grim, der jentenes fedre bodde, ligger vest for Baneheia. Nabolaget Eg, der Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen bodde, ligger nordøst for Baneheia.

Jostein Sørstrønen ble etter hvert bekymret fordi jentene ikke kom tilbake. Fra ca. kl. 20.00 gikk han opp i Baneheia for å lete etter jentene. Etter å ha lett etter dem i Baneheia og på Grim2 ringte han til politiet kl. 22.10.3

Kilde: Oslo politidistrikt.

3.2.2 Leteaksjonen

Etter å ha mottatt melding om at jentene var savnet, ble en politipatrulje sendt til Jostein Sørstrønen på Grim.4 Søket etter jentene ble innledet ved at en politibetjent søkte i Baneheia med hund fra ca. kl. 23.00.5 Søket gikk langs vestsiden av 2. Stampe og rundt 3. Stampe.6 To andre politibetjenter søkte samtidig langs stiene i Baneheia på sykkel.7 En politipatrulje ble også sendt til sentrumsområdet Kvadraturen i Kristiansand for å lete etter jentene der.8

Hovedredningssentralen i Sør-Norge ble varslet kl. 00.00. Taxisentralen i Kristiansand ble gitt en beskrivelse av jentene kl. 00.20. Kl. 00.45 ble Røde Kors orientert og bedt om å møte i Baneheia med letemannskaper.9 Kl. 01.55 hadde 30 personer fra Røde Kors ankommet, og det ble opprettet en kommandosentral på parkeringsplassen ved Svarttjønnveien på Eg-siden av Baneheia.10 Utover natten søkte hjelpemannskapene langs stiene i Baneheia. På grunn av mørket var det ikke mulig å gå manngard11 i terrenget utenfor stiene. Ca. kl. 03.45 rykket parkvesenet ut for å slå på lysene i lysløypa.12

Kl. 03.50 ble Hovedredningssentralen i Sør-Norge bedt om å bistå med helikopter med varmesøkende kamera. Helikoptersøk startet kl. 05.45 og omfattet terrenget i Baneheia, de tre stampene, Bånetjønn og Bervannet.

Lørdag morgen ble flere letemannskaper innkalt. Kort tid etter deltok ca. 120 personer i søket, hovedsakelig fra Røde Kors og roverspeidere13 samt flere orienteringsløpere.

Politiet gjennomførte avhør av jentenes familier for å få klarhet i omstendighetene rundt forsvinningen.14 Det kom frem at jentene ikke hadde forsvunnet før, at det ikke hadde skjedd noe spesielt den siste tiden som skulle tyde på at noe var galt, at begge jentene var i godt humør da de gikk for å bade, at de ikke hadde penger med seg, at det ikke var noen åpenbare steder jentene skulle gått til, og at alle tenkelige personer jentene kunne vært hos, var kjent med at de var savnet. Det fremkom videre at begge jentene var sosiale, utadvendte og ikke redde for å prate med voksne og fremmede. Jentenes signalement ble skrevet ut på papir og delt ut til letemannskapene lørdag 20. mai, sammen med to bilder av jentene.15 Signalementet så på dette tidspunktet slik ut:

«Stina Sofie Sørstrømmen [sic]

8 år

f 100592

Bor:

Eidsvollmanns Mørchsvei […], Grim

tlf. 38071357, 99602[…]

Iført: Blå caps, grønn regnjakke, hvit bukse, hvit/sorte sandaler

Lena Sløgedal Paulsen

10 år

f 140590

Bor:

Eidsvollmann Mørchsvei […], Grim

tlf. 38078529

Iført: Rød vindjakke, sort bukse, hvit skjorte med sorte armer, sorte sandaler.

Begge hadde badetøy i en pose:

Blå badedrakt med hvite striper

Gul bikini med mønster.»16

Et ti kvadratkilometer stort område ble definert som søksområde, avgrenset i sør av Kvadraturen, i vest av Setesdalsveien, i øst av elven Otra og i nord av hoppbakken på Krossen. Kjerneområdet var stampene.17 Kl. 11.00 ble helikoptersøket avsluttet uten resultat.18 Samtidig lette personer fra Røde Kors i nabolaget på Grim. Letemannskapene gikk manngard i områdene rundt Stampe-tjernene, og kanoer og dykkere ble satt inn i søket. Tunnelene under Baneheia ble også undersøkt.19

Natt til søndag ble det satt ut ni lytteposter som rapporterte jevnlig til kommandosentralen.20 Hver av dem hadde med seg hund fra Norske Redningshunder.21

Søndag morgen ble letingen etter jentene ytterligere intensivert. Fra ca. kl. 07.00 deltok Heimevernet med 226 personer.22 På det meste deltok flere hundre personer i søket etter jentene i løpet av søndagen.23 Hovedredningssentralen var negative til fortsatt leting med helikopter, og i stedet ble det satt inn en klatregruppe for å søke i vanskelige partier i terrenget. Videre ble det iverksatt finsøk ved Bervannet, seks hundeekvipasjer lette i Ledningedalen, Havnevesenet søkte ved utløpet av Grimsbekken, en motorbåt kjørte langs elvebredden i Otra, og forsterkede dykkermannskaper lette i 1., 2. og 3. Stampe.24

Søndag formiddag ble jentenes signalement korrigert, utfylt med flere detaljer og skrevet inn i en politirapport:

«Stine Sofie Sørstrønen, f. 100592.

8 år, ca. 125 cm, slank legemsbygning, rak holdning, brunt halvlangt hår med kort lugg, glatt hårstruktur, oval ansiktsform, brune øyne, gyllenbrun hudfarge.

Iført: Blå caps med påskrift ‘Troll B’ i gullskrift, grønn/blå regnjakke med gul stripe på skuldrene, spraglete blå/turkis silketopp med lyseblå silkefrynser nederst, hvite linbukser, sandaler med tjukk sort såle og hvite/søl stropper.

Sølvsmykke med bamse – påskrift ‘Min beste venn’,

Dialekt: Grimstad/Evje. (kan og snakke Kristiansandsdialekt)

Lena Sløgedal Paulsen, f. 140590.

10 år, ca. 140 cm. kraftig kroppsbygning, rak holdning, lys blondt halvlangt hår, glatt hårstruktur, rund ansiktsform, lys hud, blå øyne.

Iført: Hvit caps, rød/burgunder vindjakke med hette, t-skjorte med lange armer, sort på bryst og rygg, hvite armer med sorte kinesiske skrifttegn, sorte bukser (vindjakkestoff), med strikk i livet og i bunn av beina, sort nye sandaler.

Dialekt: Kristiansandsdialekt.

Jentene bar på en plastpose da de forlot hjemmet.

Innhold: En bikini (knallgul og orange), en blå badedrakt med hvite striper i sidene, to badehåndklær, det ene var lyse blått/lilla med 5 store grå delfiner og sort kant rundt håndkleet, det andre var rødt/rosa, en brusflaske, 1,5l, med gul brus (Siesta).»25

Leteaksjonens gjennombrudd kom sent søndag ettermiddag. Kl. 17.03 registrerte politiet funn av blodig tøy i en demning ca. 50 meter vest for 2. Stampe, se punkt 3.2.3 nedenfor. Området rundt funnstedet ble raskt sperret av med polititape. Kl. 20.10 registrerte politiet funn av to lik omtrent 40 meter fra stedet der klærne ble funnet.26 Likene var dekket til med kvister, se punkt 3.2.4.

Det var oppholdsvær i hele perioden fra jentene forsvant til de ble funnet.27

Kilde: Oslo politidistrikt.

3.2.3 Funnet av jentenes badetøy mv.

Søndag 21. mai mellom kl. 16.30 og 17.00 oppdaget en frivillig at noen dotter med mose var dyttet inn i en åpning i en demning, ca. 40 meter fra stedet jentene senere ble funnet. Da han tok ut mosedottene, så han tøy inne i åpningen. Han gikk da for å finne andre letemannskaper og for å få gitt beskjed til kommandosentralen. Ved 3. Stampe møtte han på en annen frivillig fra Røde Kors, som satt på badebryggen ved 3. Stampe og passet på dykkerutstyret til dykkerne som søkte i 3. Stampe. De to frivillige gikk sammen tilbake til funnstedet. De tok med seg en plastpose fra bryggen der den frivillige fra Røde Kors hadde sittet. Plastposen hadde blitt brukt av dykkerne til å oppbevare brusflasker i. Det var sølt litt brus i posen, og den var også tilflekket av ketchup.28 Tilbake på funnstedet trakk de frivillige tøyet ut fra åpningen i demningen. De fant to capser, et par sandaler, to håndklær, en blå badedrakt, en bikinitruse og en bikinioverdel.29 Da de trakk tøyet ut av demningen, oppdaget de at noe av tøyet (den ene capsen30) var tilgriset av blod. De puttet tøyet i plastposen og gikk deretter til kommandosentralen og leverte tøyet.31

Håndteringen av funnet av ofrenes badetøy drøftes nærmere i punkt 4.2.4.

3.2.4 Funnet av jentene

Funnet av jentenes klær førte til at politiet og Heimevernet sperret av et område i en 100–200 meters radius rundt demningen der klærne ble funnet.32 Mannskaper fra Heimevernet ble utplassert rundt avsperringen for å hindre folk i å komme inn i sperreområdet, og det ble besluttet at stedet skulle gjennomsøkes med politihund. Kl. 20.00 var søket i ferd med å starte. Få minutter senere ble jentene funnet av Stein Axel Borgersen, sjef for Agder Heimevernsdistrikt 07. Borgersen befant seg på en kolle sørvest for demningen da han hørte en lyd og gikk ut i terrenget for å undersøke. På vei tilbake la han merke til en kvist- og løvhaug som virket påfallende. Kvistene som stakk ut fra haugen, så ut som de nylig var brukket av. Han løftet på kvistene og så en fot som var iført en sort sandal. Borgersen varslet umiddelbart kommandosentralen om hva han hadde sett.33 I politiets stabsjournal er funnet av jentene registrert søndag 21. mai 2000 kl. 20.10.

Likene av jentene ble funnet på bakken inne i et tett krypfurukratt. Liket av Stine Sofie Sørstrønen lå på ryggen. Delvis på siden av og over hodet og overkroppen på Sørstrønen lå liket av Lena Sløgedal Paulsen. Likene var dekket til av 25 einerkvister, én eikekvist, løv, barnåler og jordsmonn.34 Stedet der likene ble funnet, ligger i luftlinje ca. 75 meter vest for turstien som går langs vestsiden av 2. Stampe. Stedet var naturlig avgrenset i terrenget i form av bergnabber og kratt, og områdets størrelse var ca. 15 × 25 meter. På oversiden av området var det en myr.35 Det var mulig å ta seg inn til åstedsområdet fra flere kanter. Blant annet var det stier og tråkk til en bergnabb på østsiden og ned til turstien på sørsiden. På vestsiden var det tett, men ikke ugjennomtrengelig kratt. Det var ikke innsyn til åstedsområdet fra turstien. Høydeforskjellen mellom turstien ved 2. Stampe og åstedsområdet er ca. 10 meter.36

Politiet påviste to forskjellige steder i terrenget hvor kvister var kuttet av, ett ca. 13 meter sør for funnstedet, og ett omtrent 20 meter nordøst. Antallet avkuttede kvister stemte overens med antallet kvister som dekket likene.

Ti meter fra funnstedet påviste politiet et område av skogbunnen som var rotet til og blodtilsølt. Det var blod på lyng og visne blader, og i tillegg hadde blod trukket ned i bakken. Politiet konkluderte med at dette var selve drapsstedet.

Sørstrønen hadde på seg truse, mørk bukse med strikk i livet, solliv/bikinitopp, langermet genser festet omkring halsen, og en ytterjakke som var åpen. Genserermene var løst knyttet med en dobbelknute i nakken. Resten av genseren lå løst over ansiktet. Liket hadde en skade i halsen som det hadde blødd fra, og klærne var tilsølt av blod.

Sløgedal Paulsen hadde på seg hvit linbukse, flerfarget topp, rød ytterjakke, sokker og sandaler. Buksen satt på kroppen på vanlig måte, men en snor i linningen var ikke knyttet igjen. Jakken var ikke lukket og lå delvis over bakhodet. Også Sløgedal Paulsens klær var tilsølt med blod.37

Jentene hadde delvis på seg hverandres klær. Sørstrønen hadde på seg Sløgedal Paulsens solliv/bikinitopp, genser og bukse. Sløgedal Paulsen hadde på seg Sørstrønens flerfargede topp og hvite linbukse.38 Det var en skjæreskade i toppen som Sløgedal Paulsen hadde på seg. Skjæreskaden i toppen korresponderte med stikkskaden hun hadde i brystet, noe som tyder på at hun hadde på seg Sørstrønens topp da hun ble stukket.

3.3 Undersøkelse av åstedet og obduksjoner

3.3.1 Gjennomføringen av åstedsundersøkelsen

Søndag 21. mai på kvelden ble Kripos varslet om likfunnet per telefon og anmodet om både teknisk og taktisk bistand.39 Kripos ankom Kristiansand natt til mandag 22. mai. Undersøkelsene på åstedet ble foretatt i perioden 22. til 24. mai. Det var vakthold rundt området fra søndag kveld og frem til undersøkelsene var avsluttet. Undersøkelsene ble foretatt av politiførstebetjentene Gøran Dyvesveen, Tom Luka og Egil Singelstad fra Kripos. Fra Kristiansand politidistrikt deltok politiavdelingssjef Tor Arild Berge og politiførstebetjent Lars Gustav Engemyr. Fra Mandal politistasjon deltok politiførstebetjent Gunnstein Kallhovd.40 Åstedsundersøkelsen ble vanskeliggjort av at området var tråkket ned av letemannskaper under leteaksjonen, og av at det begynte å regne på kvelden 23. mai og frem til morgenen 24. mai.41 Åstedet ble fotografert og filmet. Likene ble båret ut mandag 22. mai og fraktet til Oslo for obduksjon.

Det var ingen rettsmedisiner i Kripos’ team på åstedet. Det ble ikke oppdaget at jentene var utsatt for seksuelle overgrep før under obduksjonen.

3.3.2 Gjennomføringen av obduksjonene

Likene ble obdusert 23. og 24. mai 2000 ved Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet i Oslo. Det var professor dr.med. Torleiv Ole Rognum og førsteamanuensis dr.med. Åshild Vege som foretok obduksjonene, med assistanse fra preparant Eldar Vangen. Underlivsundersøkelsene ble foretatt av førsteamanuensis dr.med. Kari Ormstad 24. mai 2000, med assistanse fra preparant Ole Grime og med Rognum og Vege til stede. Grunnen til at underlivsundersøkelsene ble gjennomført en dag senere, var at Ormstad – som hadde jobbet mye med seksuelle overgrep mot barn og derfor skulle foreta disse undersøkelsene – ikke var i Oslo 23. mai.42 Politiførstebetjent Per Angel fra Kripos var til stede for å fotografere både 23. og 24. mai 2000. Den rettsmedisinske kommisjon hadde ingen bemerkninger til obduksjonsrapportene.43

Rapporten fra obduksjonen av Lena Sløgedal Paulsen har slik sammenfatning og konklusjon:

• «1. Av tegn til ytre vold er det påvist 2 stikklesjoner på halsen og en tredje stikklesjon ved høyre ribbebue:

  Lesjon 1: 121,5 cm over fotsålen og 2 cm til høyre for midtlinjen sees en 1,8x0,6 cm stor lesjon med skarpe kanter og noe blodlevring i randen. Nedad er det en 1 mm bred, gulorange rand med misfarging av huden. Lesjonen danner begynnelsen på en stikk-kanal som forløper forfra og bakover 45° oppover og 10° mot høyre. Lesjonen er ca 6 cm dyp.

  Lesjon 2: 2 cm nedenfor lesjon 1 og 1,5 cm til høyre for midtlinjen finnes en 1,5x0,7 cm stor tverrgående lesjon i huden. Kanten er litt ujevn og det er noe gulbrun misfarging innad mot midtlinjen. Den gulbrune sonen nedad er 3 mm bred. Lesjonen danner begynnelsen på en stikk-kanal som forløper forfra og bakover 45° oppover og 10° mot høyre. Lesjonen er ca 7 cm dyp. Det er betydelig blødning i halsens bløtdeler under stikklesjonene og den høyre halspulsåren er skåret tvers over i høyde med nedre begrensning av strupehodet. Også i den høyre halssamleåren er det en defekt som måler 7x3mm. Det er mye blødning langs blodkarene ned mot mellomrommet mellom lungene.

  Lesjon 3: 97,5 cm ovenfor fotsålen, litt til høyre for midtlinjen, er det en gapende rundoval lesjon i huden som måler 4,4x2,7 cm. Hudkanten er skarpskåren og nedover mot høyre forløper et 4,3 cm langt skarpskårent risp i huden. Lesjonen går gjennom brystveggen og overskjærer bruskdelen av 7. ribben inn mot brystbenet. Fra lesjonen i brystveggen går det 2 stikk-kanaler: en hovedstikklesjon forfra og bakover, 30 oppover og 20° mot venstre. Denne lesjonen er ca 11 cm dyp og går tvers gjennom leveren. På undersiden av leveren er det 2 små lesjoner, noe som tyder på at kniven har vært trukket ørlite grann tilbake og så stukket inn på nytt.

  Den andre stikk-kanalen fra hudlesjon 3 forløper gjennom mellomgulvsfestet og inn i høyre brysthule og høyre lunges overlapp. Stikklesjonen i lungen er 1,8 cm dyp. Lungen er ikke sammefallen, men stor og opp-pustet. Det er påfallende lite blødning i forbindelse med stikklesjon 3. Det er ikke blod i brysthulen og knapt i bukhulen.

  For øvrig er det hudavskrap, overfladiske risp, trykkmerker og områder med blålig-brun misfarging i ansikt, på skuldre, bryst, armer, i venstre flanke samt på lår og knær.

  I skjedeinngangen er det rifter og småblødninger. I endetarmsåpningen er det også rifter fortil og baktil. Videre er det områder med blålig misfarging på innsiden av begge lår.

• 2. Det er ved obduksjonen ikke påvist sykelige forandringer.

• 3. Det ble ikke påvist etylalkohol i blod eller urin. I perifert blod ble det heller ikke påvist narkotiske stoffer eller legemidler. Resultat av analyser foretatt av materiale fra avdødes hud vil bli presentert i egen rapport fra seksjon for biologiske spor.

• 4. Døden antas å skyldes de påviste stikklesjoner i halsen med overskjæring av halspulsåren på høyre side. P.g.a. beskjeden blødning kan stikklesjonene i magen/brystet ha vært tilført etter døden eller umiddelbart før døden. Undersøkelse av kjønnsorganer og endetarm viser jomfruhinne med fersk bristning og endetarmsåpning med en helt overfladisk og en noe dypere fersk bristning. Skadene er forenlige med seksualovergrep.

• 5. Basert på opplysninger i politirapport og obduksjonsfunn er dødsdato satt til 19. mai om kvelden.»44

I sammenfatningen ovenfor er knivlesjonene detaljert beskrevet, mens øvrige tegn på vold og tegn på seksuelt overgrep er beskrevet summarisk. Obduksjonsrapporten gir i tillegg en detaljert beskrivelse av øvrige tegn på vold og seksuelle overgrep.45 I rapporten nevnes 27 øvrige skader som ifølge obdusenten er tegn på vold, og fem øvrige skader som obdusenten mener er tegn på seksuelle overgrep.

Ved obduksjonen av Sløgedal Paulsen ble det sikret følgende avstryk:46

• innside av kinnene (C-21)

• tungeryggen (C-22)

• ytre skjede (C-23)

• indre skjede (C-24)

• ytre endetarm (C-25)

• indre endetarm (C-26)

• misfarging på innsiden av høyre lår (C-27)

• misfarging på innsiden av venstre lår (C- 28)

• høyre underarm (C-29)

• venstre armhule (C-30)

• venstre kinn (C-31)

• høyre tykklegg (C-32)

• bakre omslagsfold – fornix (C 36 a + b)

• endetarmsåpning (C-37)

• livmorhalsen (C-38)

Prøvene C-21 til og med C-32 er sannsynligvis sikret 23. mai, mens prøvene C-36a, C-36b, C-37 og C-38 trolig er sikret 24. mai.47

Det ble i tillegg tatt vevsprøver av misfarget hud på innsiden av venstre lår (C-39), høyre lår (C-40) og venstre armhule (C- 42). Det ble også tatt neglavklipp og -avskrap og sikret løse hår på hender/kropp under obduksjonen.48

Rapporten fra obduksjonen av Stine Sofie Sørstrønen har slik sammenfatning og konklusjon:

• «1. Av tegn til ytre vold er det fortil på halsen, 104 cm over fotsålen, 3 cm ovenfor halsgropen og 1,5 cm til høyre for midtlinjen, påvist en halvmåneformet stikklesjon som måler 2x0,8 cm. Fra denne går det en stikk-kanal forfra bakover, 45° oppover og 20° mot høyre. Kanalen passerer halspulsåren og halssamlevenen på høyre side uten å skade disse og fortsetter i dybden mellom tverrtaggene på 5. og 6. halsvirvel, slik at halsvirvelpulsåren (a. vertebralis) er helt overskåret. Det er rikelig blødning i bløtvevet på høyre side av halsen.

  For øvrig er det overfladiske hudavskrap, risp og blåmerker i ansiktet, på kroppen, armer og ben. Det er små blåmerker på innsiden av begge lår og det er rødlig misfarging i slimhinnen i bakre fold av skjedeinngangen og fire rifter i fremre del av endetarmsåpningen.

• 2. Det er ved obduksjonen ikke påvist sykelige forandringer.

• 3. Ved kjemisk undersøkelse ble det ikke påvist etylalkohol i blod eller urin. I perifert blod er det ikke narkotiske stoffer eller legemidler.

  Resultatet av prøver tatt fra hudoverflaten sammenfattes i egen rapport fra sporseksjonen ved Rettsmedisinsk institutt.

• 4. Døden antas å skyldes forblødning fra skjærelesjonen i halsen. Spesiell undersøkelse av underliv og endetarm viser skjedevegg med lokal irritasjon av uklar art; ikke holdepunkt for mekanisk skade. Dessuten jomfruhinne med lett kronisk irritasjonstilstand, men ingen overbevisende tegn på skade. I endetarmsåpningen er det ferske, vitale bristninger i slimhinnen og underliggende blødninger i muskulaturen. Funnene viser at det har skjedd et seksuelt overgrep, antagelig med penetrasjon av endetarmsåpningen.

• 5. Basert på opplysninger i politirapport og obduksjonsfunn er dødsdato satt til 19.05.00.»49

På samme måte som for Sløgedal Paulsen er knivlesjonene detaljert beskrevet i sammenfatningen, mens øvrige tegn på vold og tegn på seksuelt overgrep er mer summarisk beskrevet. Selve obduksjonsrapporten gir en detaljert beskrivelse av øvrige tegn på vold og seksuelle overgrep.50 I rapporten nevnes 24 øvrige skader som ifølge obdusenten er tegn på vold, og fire øvrige skader som obdusenten mener er tegn på seksuelle overgrep.

Ved obduksjonen av Sørstrønen ble det sikret følgende avstryk:51

• innside venstre lår (B-13)

• innside høyre lår (B-14)

• høyre skinnelegg (B-16)

• utad høyre kne (B-17)

• innsiden av leppene (B-18)

• innsiden av kinnene (B-19)

• tungen (B-20)

• utsiden av leppene (B-21)

• ytre skjede (B-22)

• indre skjede (B-23)

• ytre endetarmsåpning (B-24)

• indre endetarmsåpning (B-25)

• misfarging/blåmerke høyre lår/hofte (B-26)

• misfarging/blåmerke venstre lår/hofte (B-27)

• smuss innside venstre lår (B-28)

• bakre omslagsfold – fornix (B-31)

• endetarmsåpning (B-32)

• ytre del av endetarmen (B-33)

Prøvene B-13 til og med B-28 er sannsynligvis sikret 23. mai, mens prøvene B-31, B-32 og B-33 sannsynligvis er sikret 24. mai.52

Det ble i tillegg tatt vevsprøver av misfarget hud på innsiden av venstre lår (B-30). Det ble også tatt neglavklipp og -avskrap og sikret løse hår på hender/kropp under obduksjonen.53

3.3.3 Kripos’ åsteds- og undersøkelsesrapport

Kripos utarbeidet en åsteds- og undersøkelsesrapport i to deler.54 I del 1 redegjøres det for hvilke undersøkelser som er gjort, og for hvilket materiale som er sikret, på og rundt åstedet og likene av Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i perioden 22. mai til 24. mai 2000. I del 2 redegjøres det for hvilke undersøkelser som er gjort, og for hvilket materiale som er sikret, ellers i etterforskningen.55 I tillegg presenteres resultatene fra samtlige undersøkelser, og det gis et sammendrag og en konklusjon.

Det sikrede materialet fra undersøkelsene i perioden 22. til 24. mai, herunder materiale sikret ved obduksjonene, ble registrert etter følgende system:

• A-: fra åstedet

• B-: fra liket av Stine Sofie Sørstrønen

• C-: fra liket av Lena Sløgedal Paulsen

• D-: fra området med avkuttede einerkvister sør for åstedet

• E-: klær mv. funnet i demning

• F-: fra området med knekket bjørk nord for åstedet

• G-: fra området med avkuttede einerkvister øst for åstedet

• H-: diverse materiale

Det sikrede materialet fra de øvrige undersøkelsene ble registrert etter følgende system:

• H-: diverse materiale (i tillegg til H-materiale sikret mellom 22. og 24. mai, jf. ovenfor)

• K-: diverse materiale sikret i forbindelse med leteaksjonen etter jentene

• L-: diverse materiale sikret i forbindelse med leteaksjonen etter jentene

• M-: diverse materiale sikret i forbindelse med leteaksjonen etter jentene

• N-: diverse materiale sikret i forbindelse med leteaksjonen etter jentene

• O-: diverse materiale beslaglagt 15. juli 2000 fra Viggo Kristiansen

• P-: diverse materiale innlevert til Kristiansand politidistrikt

• R-: fra Viggo Kristiansens bopel

• S-: fra «bunkeren» (Viggo Kristiansens arbeidsbod)

• T-: klær fra Jan Helge Andersen

• U-: fra Jan Helge Andersens bopel

3.4 Jakten på gjerningspersonen sommeren 2000

3.4.1 Organiseringen av etterforskningen

Kristiansand politidistrikt varslet Kripos om funnet av jentene og anmodet om teknisk og taktisk bistand om kvelden søndag 21. mai.56 En gruppe fra Kripos ankom Kristiansand allerede natt til mandag 22. mai.

Fra starten besto etterforskningsledelsen av kriminalsjef Arne Pedersen som påtaleansvarlig jurist, politiavdelingssjef Magne Storaker som lokal etterforskningsleder, politiførstebetjent Asbjørn Hansen som etterforskningsleder for Kripos-etterforskerne og politiinspektør Ragnar Ringvoll som personalansvarlig. Kriminalsjef Arne Pedersen ledet etterforskningen både formelt og reelt og var ansvarlig for håndteringen av pressen.

Etterforskningen ble langt på vei organisert i tråd med Kripos’ daværende modell for organisering av etterforskningen i drapssaker med ukjent gjerningsmann.57 Etterforskningsteamet besto i initialfasen av mange titalls etterforskere fra Kristiansand politidistrikt og Kripos. Gjennom sommerferien 2000 var det 14 etterforskere som jobbet med saken.58 Daglige parolemøter ble avholdt med hele etterforskningsteamet. Etterforskningsledelsen hadde i tillegg faste møter hver kveld og hver morgen etter parolemøtet. Etterforskningsteamet fikk tildelt arbeidsoppgaver av ledelsen, og arbeidet ble organisert i ulike prosjekter gjennom våren og sommeren.

I artikkelen «Udåden i Baneheia» i Nordisk kriminalkrønike fra 2003 beskriver Arne Pedersen og Magne Storaker etterforskningen slik:

«Saken gikk over fire måneder, og i løpet av denne tiden ble det satset enormt med ressurser. Samtlige ved kriminalavdelingen ble engasjert i startfasen, og i tillegg ble ansatte fra de andre driftsenhetene i politidistriktene innkalt. Det ble rundt hundre ansatte engasjert i saken, og av disse var det mellom femti og seksti som hadde fått konkrete etterforskningsoppgaver. Etter hvert ble det etablert et fast etterforskningsteam bestående av rundt tretti etterforskere som kontinuerlig jobbet i saken. Dette teamet arbeidet gjennomgående fra kl. 08.00 til sent på kvelden/natten til saken ble løst. De syv første ukene ble det også arbeidet i helgene for at ferieavviklingen i all hovedsak kunne gå som planlagt med oppstart i juli måned.»59

Etterforskningsteamet benyttet datasystemet R:Base, som var et ledelsesverktøy der man kunne registrere aktuelle opplysninger fra avhør, som personer, kjøretøy osv. Videre kunne man registrere aktuelle arbeidsoppgaver elektronisk. Verktøyet gjorde det mulig å holde kontroll på utførte oppgaver, oppgaver under arbeid og politiets vurderinger, noe som sikret notoritet over etterforskningen.

Organiseringen av etterforskningen drøftes nærmere i punkt 4.4.

3.4.2 Rundspørring

Politiet gjennomførte innledningsvis i etterforskningen en rundspørring blant beboerne i områdene rundt Baneheia. Totalt ble 520 samtaler gjennomført på Grim-siden,60 240 samtaler på Eg-siden61 og 230 samtaler på sentrumsiden.62 Omtrent 70 prosent av samtalene ble gjennomført 22. og 23. mai 2000. De resterende samtalene ble i hovedsak gjennomført mellom 24. mai og 31. mai 2000.

Politiet fylte ut et eget skjema for alle samtalene. Det foreligger totalt 1006 nummererte rundspørringsskjemaer. I tillegg ble et fåtall samtaler protokollert på baksiden av andres rundspørringsskjemaer. I 2000 ble rundspørringsskjemaene organisert i fire fysiske permer merket nr. 1 til 4, med løpenummer på hvert skjema fra R-1 til R-1006. Rundspørringsskjemaene ble digitalisert i forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen i 2021.63

Rundspørringsskjemaene ble fortløpende lest av politiførstebetjent Jan Robert Edvardsen. Antatt viktig informasjon ble videreformidlet til etterforskningsledelsen.64

3.4.3 Tips fra publikum

Politiet gikk tidlig ut i pressen og ba om tips fra publikum.65 Det kom inn totalt 1793 tips i løpet av hele etterforskningen i 2000. Tipsene ble skrevet ned for hånd på tipsskjemaer. Skjemaene ble organisert i fire fysiske permer med nr. 5 til 8, og tipsnummer 001 til 1793. Tipsskjemaene ble digitalisert i forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen i 2021.66

Den 9. juni 2000 utlyste en privatperson en dusør på én million kroner for nye avgjørende tips. Fristen ble satt til 30. juni 2000. Utlysningen av dusøren ledet til en rekke nye tips i saken.67 Ingen av tipsene var imidlertid avgjørende for sakens utvikling, og dusøren ble ikke utbetalt.68

Politiet samarbeidet med Fædrelandsvennen og samlet i løpet av etterforskningen totalt inn ca. 300 000 kroner til Lenas og Stine Sofies Minnefond. Også her ble det lovet dusør for tips som kunne bidra til oppklaring av saken. I desember 2000 besluttet politiet å utbetale totalt 40 000 kroner til fire tipsere som hadde navngitt Viggo Kristiansen og/eller Jan Helge Andersen i etterforskningens innledende fase.69 Tipserne fikk 10 000 kroner hver.

3.4.4 Kartlegging av tilreisende til Kristiansand

Politiet tok høyde for at gjerningsmannen kanskje ikke bodde i Kristiansand. Politiet innhentet derfor opplysninger om blant annet togtrafikk, hotellovernattinger, passasjerlister fra ferger og overvåkningsvideoer fra bensinstasjoner.70

3.4.5 Avhør av jentenes familier og bekjente

Politiet gjennomførte avhør av jentenes foreldre og steforeldre, venner av foreldrene, venninner av jentene samt andre personer med relasjoner til jentene gjennom skole og fritidsaktiviteter.71

3.4.6 Kartlegging av bevegelser og observasjoner i Baneheia

Politiet brukte store ressurser på å kartlegge alle bevegelser og observasjoner i Baneheia knyttet til ettermiddagen og kvelden fredag 19. mai 2000. Alle som hadde vært i Baneheia 19. mai, ble oppfordret til å melde seg for politiet. Dette førte først til at ca. 100 personer meldte seg. De som meldte seg, ble fotografert72 og fikk spørsmål om hvordan de hadde gått kledd, hvem de hadde vært med, hvor de hadde bevegd seg, og hvem de hadde sett.73 Opplysningene ble så brukt overfor andre vitner. Ved å gjennomføre et stort antall avhør fikk politiet etter hvert kartlagt og identifisert de aller fleste bevegelsene i Baneheia i det aktuelle tidsrommet. Arbeidet ledet til identifisering av omtrent 250 personer.74 Kun noen få personer forble uidentifisert. Politiet jobbet gjennom sommeren 2000 med å identifisere de gjenværende ukjente personene, blant annet ved å engasjere fantomtegnere. Fantomtegningene ledet til at flere av de ukjente personene ble identifisert.75

Kartleggingsarbeidet ble i hovedsak foretatt av analytiker Siri Stedje fra Kripos. Hun leste alle avhør og plottet tidspunkter og observasjoner inn i et Excel-skjema, som deretter ble konvertert til en tidslinje.76 Tidslinjen ble skrevet ut og hengt opp i politiets kontorer. Tidslinjen ble jevnlig oppdatert. Utvalget har fått opplyst at teledata, herunder basestasjonstrafikk, ikke ble brukt i forbindelse med kartleggingsprosjektet. Se punkt 3.4.13 nedenfor om innsamling av elektroniske spor.

3.4.7 Fastsettelse av sannsynlig drapstidspunkt

Flere personer observerte Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia fredag 19. mai 2000. De ble sett på vei til 3. Stampe ca. kl. 18.35.77 Den siste sikre observasjonen ble gjort av to mannlige høyskolestudenter som badet ved badebrygga ved sørenden av 3. Stampe samtidig som jentene fra ca. kl. 18.40 til ca. kl. 18.50. Da mennene kom til badebrygga ca. kl. 18.40, var den ene av jentene på vei ut i vannet, mens den andre ikke hadde kommet seg ut i vannet ennå.78 Da mennene gikk fra stedet ca. kl. 18.50, var den ene av jentene kommet opp av vannet, mens den andre var på vei opp.79 Flere vitner kommenterte at det var stille på badebrygga etter kl. 19.00.80 Jostein Sørstrønen gikk etter hvert for å se etter jentene. Han ankom badebrygga litt over kl. 20.00, men da var ikke jentene der eller på stiene mellom 3. Stampe og Grim.81

På denne bakgrunn ble det lagt til grunn at jentene ble ført til åstedet en gang mellom kl. 19.00 og kl. 20.00, antakelig nærmere 19.00.

3.4.8 Undersøkelse av moduskandidater og andre særlige spor

Politiet fikk sommeren 2000 inn en rekke tips om mistenkelige observasjoner og personer. Politiet gjennomførte også registersøk knyttet til tidligere straffedømte personer som ble ansett som moduskandidater, og vurderte om disse var aktuelle for avhør. Videre undersøkte politiet om Baneheia-drapene kunne ha sammenheng med drapssaker i andre land, blant annet nylige saker i Tyskland, Nederland og England.82 Det ble også undersøkt om Baneheia-drapene kunne ha blitt begått av Thomas Quick.83

Lengst sør i Baneheia mot Kvadraturen ligger det en kolle som ble kalt «Syretoppen». Navnet skyldes at kollen var et populært tilholdssted for narkomane. Personer med tilknytning til miljøet ble avhørt, og deres bevegelser ble kartlagt.84 Det viste seg at en av personene som hadde oppholdt seg på «Syretoppen» 19. mai 2000, tidligere var dømt for et drap begått i 1987. Han slapp ut fra soning høsten 1999. Denne personen var inne til avhør 23. mai og 27. mai 200085 og ble omtalt i pressen.86 Han ble ansett som det mest aktuelle sporet inntil det kom frem at han hadde alibi for drapstidspunktet: Politiet klarte å oppdrive en kassarull fra Rema 1000 i Tordenskjolds gate, der det fremgikk et kjøp som stemte overens med detaljer gitt av mistenkte i avhør. Kassarullen viste at kjøpet ble gjennomført kl. 19.18, altså midt i det tidsrommet voldtektene og drapene fant sted, jf. punkt 3.4.7.87

Politiet undersøkte også en annen drapsdømt mann som var på rømmen fra Ila fengsel i perioden 9. mai 2000 til 22. juni 2000.88

Politiet samlet inn navn og informasjon på personer som var under behandling i psykiatrien i Kristiansand. Det ble innhentet navnelister fra ulike avdelinger på Vest-Agder sentralsykehus, institusjoner i Kristiansand, hjemmesykepleien, rusomsorgen, bofellesskap samt enkelte psykiatriske institusjoner og rusinstitusjoner ellers i Agder.89 Det ble kartlagt hvor personene hadde oppholdt seg 19. mai 2000.90 Blant annet hadde to mannlige pasienter fra psykiatrisk avdeling ved Vest-Agder sentralsykehus rømt fra lukket avdeling 19. mai på kvelden og returnert neste morgen. Det viste seg imidlertid at pasientene ikke rømte før kl. 22.50 fredag kveld, for sent til å kunne være involvert i ugjerningene i Baneheia, jf. punkt 3.4.7.91

Politiet brukte også tid på en herretruse (A-16) som hang i et tre fem meter fra åstedet. Det viste seg imidlertid etter hvert at den ikke hadde noe med drapene å gjøre: En deltaker i terrengløpet Terrengkarusellen92 hadde hengt fra seg trusa etter å ha gjort sitt fornødne i nærheten av det som dagen etter ble åstedet i Baneheia-saken.93

3.4.9 Alibiprosjektet

Politiets undersøkelser resulterte i flere hundre såkalte alibikandidater, det vil si personer som hadde vært i området, og som måtte sjekkes ut av saken. Det ble igangsatt et «alibiprosjekt» for dette formålet. I denne sammenheng ble det gjennomført omfattende undersøkelser og omtrent tusen avhør.94 Alibiprosjektet avdekket ingen vesentlige hull i alibikandidatenes alibier. Politiet sto etter hvert igjen med noen titalls personer som ikke var sjekket helt ut av saken. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen var blant disse.

3.4.10 Gjerningsmannsprofilering

I møte hos Kripos 16. juni 2000 ble det bestemt at Kripos’ gjerningsmannsprofileringsgruppe skulle utarbeide en gjerningsmannsprofil i Baneheia-saken. Gruppen hadde tilgang til relevante deler av sakens dokumenter og foretok 5. juli 2000 en befaring på åstedet. Gruppen avholdt flere arbeidsmøter der representanter for etterforskningsledelsen, åstedsgranskerne og Rettsmedisinsk institutt deltok.95

Hensikten med en gjerningsmannsprofilanalyse er å gi innspill til taktiske og tekniske etterforskningsskritt der etterforskerne står fast i en etterforskning og kan ha nytte av alternative innfallsvinkler. Pågripelsene av Andersen og Kristiansen 13. september 2000 førte derfor til at arbeidet med gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken ikke ble ferdigstilt.96 Profilutkastet ser ikke ut til å ha blitt sendt til etterforskningsteamet i Kristiansand og ble derfor heller ikke lagt inn i sakens dokumenter.

Gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken omtales nærmere i punkt 4.8.

3.4.11 Søk etter drapsvåpenet i Baneheia

Politiet brukte store ressurser på å lete etter kniven eller knivene som ble brukt i forbindelse med de straffbare handlingene. Blant annet ble det foretatt søk med metalldetektor i terrenget og i små vann og pytter i Baneheia. Både 2. og 3. Stampe ble dessuten undersøkt av dykkere under leteaksjonen. Søppel fra søppeldunker og innholdet i toalettene i Baneheia ble også gjennomgått.

Politiet engasjerte etter hvert firmaet Centra Consult til å søke etter drapsvåpenet i vannene i Baneheia med spesialutstyr, herunder undervannskamera. Centra Consult søkte først i 2. Stampe fra torsdag 15. juni.97 Fredag 16. juni fant de to kniver, og tirsdag 20. juni fant de ytterligere én kniv.98 Ingen av disse viste seg å være drapsvåpenet. Fra 21. juni til 3. juli ble det søkt i 3. Stampe, og fra 3. juli til 5. juli ble det søkt i Svarttjønn.99 Den 13. juli ble søket gjenopptatt i Svarttjønn og 2. Stampe i områder der det ikke tidligere var søkt.100 Den 14. og 15. juli ble det søkt i Kristianiafjorden.101 Søkene i 3. Stampe, Svarttjønn og Kristianiafjorden var uten resultater.

3.4.12 Undersøkelse av søppel mv.

På tidspunktet for drapene var det 15 søppeldunker i Baneheia. Parkvesenet samlet normalt inn søppelsekkene via to innkjøringsruter: rute vest med innkjøring vest for Baneheia (søppeldunker sør for 3. Stampe) og rute øst med innkjøring øst for Baneheia (søppeldunker nord for 3. Stampe). Det befant seg ni søppeldunker langs rute øst og seks dunker langs rute vest.102 Innsamlingen av søppelsekkene skjedde vanligvis på mandager og fredager. På grunn av politisperringene fikk ikke parkvesenet samlet inn søppelet som planlagt mandag 22. mai 2000. Sperringene ble først fjernet onsdag 24. mai.

Da politisperringene ble fjernet, hadde parkvesenet ikke fått beskjed fra politiet om å ta vare på søppelet i Baneheia. Torsdag 25. mai hentet parkvesenet søppelet fra rute øst. Sekkene ble kastet i en container på parkvesenets stasjon på Lund i Kristiansand. De ni sekkene ble kastet på toppen av annet søppel som allerede lå i containeren. Først på ettermiddagen torsdag 25. mai ble parkvesenet kontaktet av politiet, som ba dem om å ta vare på søppelet fra Baneheia og merke sekkene med hvilken søppeldunk de var hentet fra. Parkvesenet plukket da sekkene fra rute øst ut igjen fra containeren. En ansatt i parkvesenet har i avhør forklart at han var 90 prosent sikker på at han tok ut de riktige sekkene. Grunnen er at han fant bananskall og merkebånd fra terrengløpet Terrengkarusellen som foregikk i Baneheia torsdag 18. mai, og fordi sekkene han plukket opp igjen, var halvfulle. Ettersom innsamlingen allerede hadde skjedd, lot det seg ikke gjøre å merke hvilken søppeldunk den enkelte søppelsekk hadde tilhørt.

Søppelet fra rute vest ble hentet fredag 26. mai 2000. Søppelet ble plassert i garasjen på parkvesenets stasjon på Lund. Sekkene fra rute øst og rute vest ble holdt atskilt, men heller ikke sekkene fra rute vest ble merket med hvilken søppeldunk de hadde tilhørt.103

I avhør har den ansatte fra parkvesenet forklart at politiet ga beskjed om at de skulle komme og undersøke søppelet i løpet av noen dager. Ifølge denne personen kom likevel ikke politiet i løpet av de første dagene. Vedkommende purret derfor etter hvert overfor politiet om at de skulle komme og undersøke søppelet.104

Søppelet fra Baneheia ble undersøkt av politiet 30. mai. Følgende materiale ble sikret fra søppelsekkene:105

• 1. div. papirer, bl.a. blad fra Evangeliesenteret, O-kart med en oppmerket rute

• 2. fire filmbokser (tomme)

• 3. en tomeske sigaretter av merket «Prince»

• 4. en tomboks øl, av merket «Warsteiner»

• 5. en tom ølboks av merket «CB»

• 6. en halvannen liters tomflaske, sitronbrus av merket «Eldorado»

• 7. snoranordning til soveposetrekk (olivengrønt)

• 8. en halvannen liters flaske innpakket i avispapir. Tape utenpå

• 9. to rødrusskort merket «[personnavn]»

• 10. to engangssprøyter med blod

• 11. tom plastbærepose merket «REMA»

• 12. tom plastbærepose merket «Narvesen»

• 13. tom plastbærepose merket «Shell»

• 14. tom plastbærepose merket «Spar»

• 15. 2 stk. plastbæreposer merket «Rimi»

Det viste seg at Spar-plastposen (nr. 14) var den samme posen som Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen hadde hatt med seg da de gikk for å bade.106 Etter politiets gjennomgang ble gjenværende søppel kastet.

Tirsdag 13. juni 2000 ble innholdet i de tre toalettene i Baneheia undersøkt, uten at det ble funnet noe av interesse for saken.107

Politiets arbeid med å sikre søppel i Baneheia drøftes nærmere i punkt 4.3.4.

3.4.13 Innsamling og bruk av elektroniske spor

3.4.13.1 Politiets formål med å innhente elektroniske spor

Formålet med innhentingen av elektroniske spor i Baneheia-etterforskningen synes å ha vært å kontrollere forklaringer gitt i avhør, blant annet forklaringene til de såkalte alibikandidatene, jf. punkt 3.4.9. Elektroniske spor ser derimot ikke ut til å ha blitt brukt systematisk i arbeidet med å kartlegge bevegelser i Baneheia, jf. punkt 3.4.6.108

Siden politiets formål med innhentingen av elektroniske spor var å kontrollere forklaringene til enkeltpersoner som allerede var i politiets søkelys, ble kun personspesifikke teledata innhentet. Formålet var ikke å identifisere ukjente personer som kunne være involvert. Stedsspesifikke teledata i form av basestasjonstrafikk for Baneheia og områdene rundt ble derfor ikke innhentet.

3.4.13.2 Personspesifikke teledata og elektroniske spor

I perioden fra juni til oktober 2000 innhentet politiet trafikkdata fra teleoperatørene Telenor, Telenor Mobil og Netcom knyttet til totalt 234 mobilnumre og 75 fasttelefonnumre.109 Politiet innhentet også opplysninger om bankkortbruk og kontobevegelser fra en rekke ulike banker.110 Det ble også innhentet informasjon om bruk av elektroniske busskort, bonuskort, spillerkort i Norsk Tipping, Trumf-kort, Hydro Texaco-kort, Statoil-kort og Esso-kort.111

Innhentingen av trafikkdata fra Telenor bygget på samtykke fra personene det gjaldt. Netcom stilte derimot krav om rettslig kjennelse. Politiet innhentet slike kjennelser når det var nødvendig.112

Den første anmodningen om utlevering av mobildata ble sendt til Telenor Mobil 7. juni 2000.113 Politiet ba om opplysninger om utgående samtaler, tidspunkt, varighet, hvem det ble ringt til, og hvilke basestasjoner samtalene ble ført over i tidsperioden 19. mai 2000 kl. 08.00 til 20. mai 2000 kl. 08.00. En rekke tilsvarende anmodninger ble deretter sendt i løpet av sommeren 2000.

Majoriteten av anmodningene til Telenor Mobil på dette stadiet av etterforskningen gjaldt kun utgående trafikk. Bakgrunnen for dette var at utgående og inngående trafikk lå lagret i to ulike systemer hos Telenor Mobil. Det medførte merarbeid for Telenor Mobil å besvare anmodninger om inngående trafikk, som igjen ledet til større kostnader for politiet.114 For enkelte personer anmodet likevel politiet om å få utlevert inngående trafikk allerede 13. juni 2000.115

For fasttelefonnumre og mobilnumre med Netcom-abonnement ble det anmodet om både utgående og inngående trafikk. Dette hadde sammenheng med at utgående og inngående trafikk for fasttelefonnumre og mobilnumre med Netcom-abonnement lå lagret i samme system og derfor ikke skapte det samme merarbeidet og merkostnadene som numre med Telenor Mobil-abonnement.

I oversikten over trafikkdata som politiet mottok fra teleoperatørene, fremgikk det hvilken basestasjon trafikken hadde gått over. Politiet undersøkte imidlertid gjennomgående ikke hvor de ulike basestasjonene hadde sine dekningsområder. Etter det utvalget har fått opplyst, kan en årsak til dette være at politiet var kjent med basestasjonenes omtrentlige plassering og derfor ikke så behov for noen nærmere fastlegging av dekningsområdene.

Det er på det rene at politiet var klar over at teleoperatøren kunne gi en nærmere beskrivelse av dekningsområdet til en bestemt basestasjon. Ved én anledning ba politiet om opplysninger om enkelte basestasjoners plassering og/eller dekningsområde. Den 9. august 2000 ble det sendt en anmodning fra politiet til Telenor Mobil med forespørsel om «geografisk plassering og i noen tilfeller, dekningsområde» for Telenors basestasjoner Noneskardsnuten, Melby-B og Kristiansand 8A. For basestasjonene Noneskardsnuten og Melby-B skrev politiet at «politiet antar at denne ikke ligger i selve Kristiansand. Dersom det er tilfelle er det tilstrekkelig å få opplyst kommune / stedsnavn for plassering». For Kristiansand 8A skrev politiet at det «for denne stasjonen er […] ønskelig å få opplyst hvilket geografisk område den primært betjener». Tilbakemeldingen var at basestasjonen Noneskardnuten lå i Kvinesdal, at Melby_B var plassert «i låve v/E6 før Olavsgård, retning fra Oslo», og at Kristiansand_8A lå i Baneheia og hadde dekning Kristiansand sentrum-øst.116

Det fremgår ikke direkte av straffesaksdokumentene hva som var grunnen til at disse basestasjonene ble undersøkt nærmere. De aktuelle basestasjonene fremgår imidlertid av oversikter over mobiltrafikken til enkeltvitner. Utvalget legger til grunn at dekningsområdet til de nevnte basestasjonene ble klarlagt for å kontrollere forklaringene til disse vitnene. Antakelig har politiet ikke vært klar over hvor de nevnte basestasjonene befant seg, og henvendte seg derfor til Telenor for å kunne plassere vitnene i eller utenfor Baneheia.

3.4.13.3 Stedspesifikke teledata ble ikke innhentet

I løpet av etterforskningen innhentet ikke politiet basestasjonstrafikk for basestasjonene som dekket Baneheia og områdene rundt, selv om dette var teknisk mulig. Politiet fremmet heller ikke begjæring om å «fryse» basestasjonstrafikken. Under hovedforhandlingen mot Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen i mai 2001 ble det tematisert om basestasjonen EG_A dekket åstedet og områdene i umiddelbar nærhet. Ettersom lagringstiden for basestasjonstrafikken da var utløpt, var trafikken ikke lenger tilgjengelig.

3.4.13.4 Frysing av kun fasttelefontrafikk

Politiet anmodet 29. mai 2000 Telenor om å «fryse»117 fasttelefontrafikk for perioden fredag 19. mai 2000 kl. 12.00 til lørdag 20. mai kl. 12.00.118 Bakgrunnen for henvendelsen var at lagringstiden for fasttelefontrafikk kun var ti døgn, slik at verdifull informasjon kunne gå tapt for politiet. Tilsvarende «frysing» ble ikke anmodet om for mobiltrafikk. Lagringstiden for mobiltrafikk var imidlertid tre til seks måneder avhengig av type abonnement.119 Utvalget har fått opplyst at siden det ikke var tilsvarende prekært å sikre mobiltrafikk som fasttelefontrafikk, kan politiet ha vurdert det slik at man skulle ta stilling til behovet for frysing av mobiltrafikk på et tidspunkt nærmere utløpet av lagringstiden. Det er likevel på det rene at det aldri ble anmodet om frysing av mobiltrafikk.120 Da lagringstiden utløp 19. november 2000, var Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen pågrepet, og politiet hadde mottatt en muntlig orientering om DNA-resultatene fra Spania. Som utvalget vil komme tilbake til i punkt 3.8.7, ble saken da regnet som oppklart. Ettersom politiet allerede hadde innhentet Andersens og Kristiansens mobiltrafikk, kan det for politiet ha fremstått unødvendig å fryse mobiltrafikk knyttet til andre personer.

3.4.14 DNA-undersøkelser

Sporprøver sikret fra åstedet og obduksjonene, klesplagg mv. ble løpende sendt til Rettsmedisinsk institutt (RMI) for DNA-undersøkelser. Samlet ble det innsendt 14 prøver fra åstedet, 38 prøver fra Stine Sofie Sørstrønen, 43 prøver fra Lena Sløgedal Paulsen, 13 prøver fra badetøy mv. som ble funnet i demningen samt 26 diverse andre prøver.121 Foruten analysen av ett hårfunn på åstedet, som er nærmere omtalt i punkt 3.6.1, ble det ikke gjort avgjørende funn ved analysene utført ved RMI. I fire av prøvene sikret fra jentenes underliv under obduksjonen ble det imidlertid observert sædceller i mikroskopiutstryk. Det ble besluttet at prøvene skulle sendes til Universitetet i Santiago de Compostela i Spania for analyse av eventuelle mannlige bidrag i prøvene, såkalt Y-kromosomanalyse. Se punkt 3.8.6 for en nærmere omtale av disse undersøkelsene.

3.4.15 Øvrige tekniske undersøkelser

Utover innsamling av elektroniske spor og DNA-undersøkelser gjennomførte politiet en rekke andre tekniske undersøkelser, herunder av kniver og knivslirer, kjemiske spor, fottøyavtrykk og fingeravtrykk. For en nærmere gjennomgang av hvilke undersøkelser som ble gjennomført, se punkt 4.10.

3.5 Etterforskningen rettet mot Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen før pågripelsene

3.5.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for etterforskningsskrittene rettet mot Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i perioden frem til pågripelsene 13. september 2000. Utvalget finner grunn til å understreke at straffesaksdokumentene viser at etterforskningen i hele denne perioden var bred. Andersen og Kristiansen var to av flere personer og spor som ble etterforsket parallelt i denne perioden.

3.5.2 De første tipsene om Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen

Våren og sommeren 2000 mottok politiet åtte tips som navnga og omhandlet Jan Helge Andersen og/eller Viggo Kristiansen, eller det som trolig var dem. I tillegg til at politiet mottok tips om Andersen og Kristiansen direkte fra publikum, ble Andersen og/eller Kristiansen, eller det som trolig var dem, omtalt i seks samtaler under rundspørringen.122

I rundspørringssamtale 22. mai opplyste en tipser om at det var en «kikker» i området, og at han hadde hørt rykter om at det var Kristiansen.123

Den 23. mai fikk politiet et tips fra en kvinne om at hennes sønn, som kjente Andersen, hadde observert Andersen i Baneheia torsdag 18. mai, dagen før drapene. Ifølge kvinnen hadde sønnen tenkt at det så ut som at Andersen holdt på å «tørne».124 Sønnen ble avhørt 24. mai. Han bekreftet møtet og at Andersen virket «nedfor». Sønnen hadde vært på løpetur sammen med en kamerat i Baneheia da de møtte på Andersen rundt kl. 19.40. Både han og kameraten kjente Andersen fra Heimevernsungdommen.125

Den 23. mai nevnte en tipser både Andersen og Kristiansen i sin rundspørringssamtale.126 Han fortalte at han hadde hørt fra sin nabo at naboen hadde sett Andersen sitte på huk under et halvtak ved 3. Stampe torsdag 18. mai. Naboen ble avhørt 29. mai og bekreftet episoden. Hun hadde møtt på Andersen da hun gikk tur mellom kl. 21.30 og 22.00.127 Tipseren nevnte også at Kristiansen hadde psykiske problemer, og at han hadde «vært på Eg», det vil si Vest-Agder sentralsykehus.

Den 23. mai fikk politiet også tips om to unge menn som pleide å leke krig, henge i trærne og kle seg ut som soldater.128 Den 2. juni ble det klart at disse to var Andersen og Kristiansen.129

Den 21. og 22. mai fikk politiet også inn to andre tips som gjaldt observasjoner av det som trolig var Andersen, i Baneheia torsdag 18. mai.130 Det ene tipset beskrev en person som tipseren reagerte på, som satt på huk under et halvtak ved toalettet ved 3. Stampe. Observasjonen skjedde mellom kl. 21.00 og 22.00. Først 4. juli 2000 ble det klart at personen var Andersen.131 Det andre tipset beskrev en «underlig mannsperson» som «sto mellom toalett og fjell», og det «så ut som han sto der for å observere et eller annet». Observasjonen skjedde mellom kl. 21.30 og 22.30.

I rundspørringssamtale 27. mai fortalte en 25-årig kvinnelig nabo at Kristiansen tidligere hadde «kikket på henne ved leggetid», at dette var blitt anmeldt, og at Kristiansen hadde blitt tatt på fersken. Hun nevnte også at Kristiansen hadde atferdsproblemer.132

I tillegg til de tre ovenfor nevnte rundspørringssamtalene, der Kristiansen og Andersen ble navngitt, fikk politiet inn tre ikke-navngitte tips om dem ved rundspørringen:

• I samtale 22. mai fortalte en kvinne at hun for ca. to år siden ble utsatt for blotting av en person som trolig bodde på Eg. Først i avhør 26. september 2000, etter pågripelsen, forklarte hun at hun mistenkte at det var Kristiansen som hadde blottet seg for henne. Hun forklarte da også at både Andersen og Kristiansen hadde kikket på henne.133

• I samtale 23. mai fortalte en tipser om to personer på ca. 20 år, kledd i grønne militærbukser, som ved flere anledninger hadde ertet små jenter og hatt en oppførsel som han reagerte på. Tipseren ble avhørt og utdypet sine observasjoner i avhør 24. mai 2000.134

• I samtale 23. mai fortalte en tipser at han hadde ringt inn et tips på to personer som bor i Egstien. Disse personene hadde mobbet ham, skreket til ham og gjort en «nazihilsen». Han fortalte videre at guttene kledde seg ut med masker/finlandshetter, lagde veisperringer mv.135

3.5.3 Andersens og Kristiansens forklaringer under rundspørringen 22. mai 2000

Både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen ble påtruffet under rundspørringen i området rundt Baneheia.

Andersen ble påtruffet 22. mai 2000 kl. 17.40 i sitt hjem i Andreas Kjærs vei. Andersen forklarte at han fredag 19. mai var hos Kristiansen sammen med to andre kamerater, Eivind Loland og Espen Bakke, og at de satt på trappen utenfor Kristiansens bolig hele kvelden. Andersen anslo at han var der fra kl. 20.00 til kl. 24.00. Han forklarte at han var hjemme og dusjet i tidsrommet fra ca. kl. 20.30 til kl. 20.45. Det er notert følgende fra samtalen med Andersen:

«Var hos kamerat, Viggo Kristiansen 22 år – bor Egstien (6?). Eivind Loland 17 år; og Espen Bakke 17 år var også der. De satt på trappa til Egstien hele kvelden. Jan Helge var iført grønn feltbukse og blå/hvit genser, Gikk dit ca 2000 – hjem like før 2400. Var hjemme og dusjet ca kl 2030–2045.»136

Kristiansen ble påtruffet 22. mai kl. 21.45 i sitt hjem i Egstien 2. Kristiansen forklarte at han kom hjem fra jobb ca. kl. 11.00, og at han var hjemme til ca. kl. 19.30, da Andersen kom på besøk, og at de satt på trappa utenfor huset til ca. kl. 23.30/23.45. Det er notert følgende fra samtalen med Kristiansen:

«Kom hjem fra jobb fredag 19/5 ca kl. 1100. Var hjemme i og ved huset til kl. 1930. Da kom kamerat Jan Helge Andersen og de ble sittende på trapp utenfor til ca kl. 2330–2345. Foreldrene kom hjem ca kl. 2400.»137

Det fremkommer ikke av rundspørringsskjemaene om Andersen og Kristiansen fikk direkte spørsmål om hvorvidt de hadde vært i eller ved Baneheia fredag 19. mai.

3.5.4 Avhør av Kristiansen 4. juni 2000 og påfølgende alibikontroll

3.5.4.1 Avhør av Kristiansen 4. juni 2000

Viggo Kristiansen ble avhørt som alibikandidat 4. juni 2000.138 I avhøret står det:

«Vitnet forklarer at han var hjemme fredag 19.05.00 i tiden kl. 1800–2100. Hans foreldre var hjemme i samme tidsrom. […]

Han fikk besøk samme dag – ca. kl. 1930 – av forannevnte kamerat Jan Helge Andersen. De satt på trappa utendørs og snakket sammen om alt mulig. Blant annet om militæret, bestilling av paintballutstyr fra USA og om militæruniformer. Han vet ikke om Jan Helge Andersen hadde vært i Baneheia tidligere på dagen.

Vedkommende gikk fra vitne – hjemme – ca. kl. 2030. Jan Helge Andersen skulle hjem og dusje. Jan Helge Andersen kom tilbake til vitne – samme fredag 19.05.00. – ca. kl. 2100.

Foreldrene til vitne gikk en spasertur fra bopel, ca. kl. 2200. Etter denne tid var vitne barnevakt hjemme på vegne av sine foreldre for sin nevø […]. I tiden samme dag – omkring kl. 2215 fikk han besøk av: Espen Bakke […] og Eivind Loland […]»

Videre forklarte Kristiansen at han hadde hørt rykter gjennom sin kusine om en pasient ved Vest-Agder sentralsykehus, kalt Elvis, som hadde vært «småfrekk i kjeften med stygge ord ovenfor småjenter».139

Kristiansen samtykket til at politiet kunne innhente opplysninger om mobilbruk.

3.5.4.2 Avhør av Espen Bakke og Eivind Loland 4. juni 2000

Umiddelbart etter avhøret av Viggo Kristiansen 4. juni ble Espen Bakke og Eivind Loland avhørt for å kontrollere Kristiansens forklaring.140 Bakke og Loland bekreftet at de kom på besøk til Kristiansen på kvelden 19. mai. Bakke mente å huske at de gikk til Kristiansen ca. kl. 21.00, mens Loland mente å huske at de gikk dit ca. kl. 22.00. Loland forklarte videre at de gikk hjem igjen etter kort tid fordi det ble kaldt. I et senere avhør forklarte Bakke at de ikke fikk komme inn i huset fordi Kristiansen satt barnevakt for nevøen sin, som sov.141

3.5.4.3 Avhør av Andersen 5. juni 2000

Den 5. juni 2000 ble Jan Helge Andersen avhørt. Det fremgår av avhøret at hensikten var å utføre en alibikontroll av Viggo Kristiansen.142 Andersen forklarte at han møtte opp til løpetrening med Heimevernsungdommen på parkeringsplassen ved Svarttjønn 19. mai kl. 18.00, og at han løp derfra kl. 18.15. Videre justerte Andersen tidspunktet for når han kom hjem til Kristiansen, sammenlignet med det han oppga under rundspørringen 22. mai, da han hadde sagt at klokken var 20.00. Han forklarte nå at han straks så på sin klokke da han kom frem til Kristiansen, og at den viste kl. 19.30. I avhøret står det:

«Vitne følte seg frisk i bena – da han møtte til løpstrening – den 19.05.00 kl. 1800. Selv om andre ikke møtte – valgte han å ta seg en løpetur alene fra nevnte parkeringsplass. Han løp derfra kl. 1815. Løpeturen gikk nordover langs Egsjordene og mot baksiden av sentralsyskehuset [sic] og videre i nordvestlig retning mot Bærvannet. Fra Bærvannet snudde han og løp samme vei tilbake og hjem til Viggo Kristiansen i Egsveien. Hos Viggo så han straks på sin klokka [sic] som viste – 1930. […]

Viggo var på dette tidspunkt – kl. 1930 – hjemme. Foreldrene til Viggo var også hjemme.»

Andersen forklarte videre at han etter hvert dro hjemom en halvtimes tid for å dusje, og at kameratene Espen Bakke og Eivind Loland kom ca. 15 minutter etter at han var kommet tilbake til Kristiansen:

«Vitne var hos Viggo en times tid. Han husker ikke nå hva de snakket om. Men de satt sammen på trappa på utsiden av deres hus. Etter denne tid gikk vitne alene hjem – like ved – og dusjet. Var hjemme en halv times tid.

Vitne gikk tilbake til Viggo ca. kl. 2130. De var sammen resten av kvelden hjemme hos Viggo. Foreldrene gikk ut. Viggo passet sin lille nevø – ca. 3 år.

Etter at vitne hadde vært der ca. 15 minutter kom Espen Bakke og Eivind Loland. Viggo hadde rett før ringt etter dem. Espen svarte at de var hjemme. Det vil si at Eivind var hos Espen. Espen og Eivind var sammen med vitne og Viggo en halv times tid. Vitne og Viggo var sammen til kl. 2300–2330. Da gikk vitne hjem.»

Også Andersen forklarte seg om personen kalt Elvis:

«Vitne kan tenke seg en person som blir kalt for ‘Elvis’ som er truende til litt av hvert. Han er selv redd for å møte ‘Elvis’ som bor på psykiatrisk sykehus på Eg. Foreldre til småbarn jager ‘Elvis’ bort fra barna. Vitne har hørt at ‘Elvis’ har sagt at han vil ha med seg barn hjem og at han er ‘grov i kjeften’.»

3.5.4.4 Avhør av Svein Kristiansen 13. juni 2000

Den 13. juni 2000 ble far til Viggo Kristiansen, Svein Kristiansen, avhørt som ledd i alibikontrollen av Viggo Kristiansen.143 Han forklarte blant annet følgende:

«Vitnet sier han var ved huset hele ettermiddagen / kvelden. […]

Vitnet og kona tok en liten spasertur til byen ca. kl. 2200. Svigerdatteren var på besøk hos en venninne og sønnen Trond var bortreist. Det ble da til at Viggo skulle se etter barnebarnet. Vitnet er usikker på om en kamerat av Viggo – Jan Helge også var i huset, men mener å huske at han satt på trappa da de gikk mot byen. De kom hjem fra byen ca. kl. 2330. […]

Vitnet kan ikke si med hundre prosent sikkerhet at han har sett Viggo og Jan Helge hele tiden men har registrert at de var der denne ettermiddagen / kvelden. […]

Vitnet har ikke registrert at atferden til sønnen har forandret seg etter de to jentene ble funnet drept i Baneheia.»

3.5.4.5 Innhenting av Viggo Kristiansens utgående mobiltrafikk

I avhøret 4. juni samtykket Kristiansen til at politiet kunne innhente opplysninger om mobilbruk. Den 7. juni sendte politiet anmodning til Telenor Mobil om utgående mobiltrafikk for en rekke personer, herunder Kristiansen, for perioden 19. mai kl. 08.00 til 20. mai kl. 08.00. Det ble bedt om tidspunkt, varighet, hvem det var ringt til, og hvilke basestasjoner trafikken gikk over.144 Politiet mottok dette 15. juni.145 Den 25. juni skrev politiførstebetjent Geir Filseth en egenrapport om Kristiansens utgående mobiltrafikk.146 I rapporten ble trafikkdataene inntatt i en tabell, se figur 3.3.147

Kilde: Rapport 3. mai 2001, jf. dok. 07,04,10.

Som det fremgår av figur 3.3, er feltet for basestasjon blankt for de utgående tekstmeldingene. Det ble ikke på dette tidspunkt gjort undersøkelser for å klarlegge hvilken basestasjon tekstmeldingene hadde gått over. Derimot ble det foretatt en identifisering av mottakerne av Kristiansens utgående mobiltrafikk. I rapport 12. juli 2000 ble følgende mottakere identifisert:

«93864[…] – Jan Helge Andersen, […], 4615 Kristiansand.

95360[…] – IKKE OPPFØRT – Telenor abonnement.

92450[…] – […], 4635 Kristiansand.

97534[…] – [18 år gammel kvinne], Teland, 4640 Søgne.

90678[…] – […], 4615 Kristiansand.

90739[…] – […], 4638 Kristiansand.»148

Personen som mottok de to tekstmeldingene som ble sendt fra Kristiansens mobiltelefon kl. 18.57 og kl. 19.37 fredag 19. mai, var en 18 år gammel kvinne. Hun ble senere avhørt, jf. punkt 3.5.12.4.

3.5.5 Nye tips om Kristiansen og Andersen 5. og 14. juni 2000

Den 5. juni 2000 fikk politiet et tips om at Jan Helge Andersen angivelig tidligere var anmeldt for å ha tatt med seg en jente opp i Baneheia, og at han og Viggo Kristiansen fant på «rare ting».149 Tipseren utdypet tipset i telefonsamtale med en etterforsker 14. juli. På spørsmål om hva hun mente med at Andersen og Kristiansen fant på rare ting, forklarte hun at de var medlemmer av Heimevernet og ofte gikk kledd i militæruniformer, og at de lusket rundt i heia og skremte folk.150

Tipset om at Andersen angivelig tidligere var anmeldt for å ha tatt med seg en jente opp i Baneheia, ble fulgt opp først i oktober 2000. Politirapporten som oppsummerte undersøkelsene, ble lagt i straffesakens nulldokumenter.151 Se nærmere om politiets oppfølging av dette tipset i punkt 4.9.2.

Den 14. juni fikk politiet tips om at Andersen og Kristiansen hadde vært veldig anonyme etter drapene, i motsetning til før, da de «vrimlet» rundt hele tiden.152

3.5.6 Kontroll av Andersens forklaring gitt i avhør 5. juni 2000

3.5.6.1 Avhør av personer fra Heimevernsungdommen 19. og 20. juni 2000

Den 19. juni 2000 avhørte politiet leder av Heimevernsungdommen i Gimle heimevernsområde 304 i Kristiansand.153 Han ble blant annet spurt om det var løpetrening i Baneheia fredag 19. mai. Til dette svarte han at han ikke visste, og at politiet i stedet måtte spørre idrettsinstruktøren i Heimevernsungdommen.

Politiet snakket med idrettsinstruktøren på telefon 20. juni.154 Han forklarte at trening med Heimevernsungdommen var på onsdager kl. 18.00 i Baneheia og på fredager kl. 17.00 på Jegersberg. Onsdagstreningen var løping i Baneheia med fremmøte på parkeringsplassen ved Svarttjønn, mens fredagstreningen for det meste var styrketrening i Gimlehallen eller andre aktiviteter på Jegersberg. Idrettsinstruktøren kunne bare huske at det hadde vært løpetrening i Baneheia på en fredag én gang i 2000, trolig i april.

3.5.6.2 Avhør av Jan Andersen 21. juni 2000

Den 21. juni 2000 ble Jan Helge Andersens far, Jan Andersen, avhørt.155 I avhøret fikk Jan Andersen blant annet spørsmål om Jan Helges engasjement i Heimevernsungdommen, når og hvordan Heimevernsungdommen trener, og hva Jan Helge gjorde fredag 19. mai 2000. I avhøret står det:

«På spørsmål om han så når Jan Helge dro for å trene og om hva han hadde på seg, svarer vitnet at han tror at Jan Helge gikk for å trene mellom klokken 1700 og 1800 en gang. ‘Jeg er ikke så sikker’, sier han, og han kan ikke tidfeste dette nærmere.

Vitnet mener at Jan Helge hadde på seg en mørk lang treningsbukse, joggesko uvisst merke og en hvit eller grå t-skjorte.

Vitnet ble videre spurt om Jan Helge fortalte hvor han skulle og om hvem han skulle trene sammen med. Han forklarer at Jan Helge sa at han skulle ut og trene, og at han skulle springe til Bærvannet. Vitnet fikk forståelse av at Jan Helge skulle løpe sammen med HV og noen fra kajakklubben. De pleier å trene sammen.

Neste gang han så sønnen var ved 1930-tiden. Vitnet sier at han ikke er helt sikker [på] disse klokkeslettene, men han husker at Jan Helge kom hjem rundt de tider en gang. Jan Helge spiste litt mat og dusjet før han dro ned til Wiggo. Vitnet forklarer at Jan Helge fortalte at det ikke var andre på treningen, men at han allikevel hadde løpt en tur til Bærvannet alene. Jan Helge fortalte at noe hadde gått galt med avtalen om treningen, men detaljer rundt dette kjenner ikke vitnet til. Han sier imidlertid at oppmøtet på treningen kan variere fra 2–3 til mange flere. Dette har Jan Helge fortalt.»

3.5.7 Avhør av Andersen 4. juli 2000

Den 4. juli ble Jan Helge Andersen avhørt på nytt, uten at Viggo Kristiansen ble avhørt samtidig.156 Andersen ble konfrontert med opplysningene som fremkom i avhørene av personer fra Heimevernsungdommen 19. og 20. juni. Andersen forklarte igjen at han løp fra parkeringsplassen ved Svarttjønn ca. kl. 18.15. Andersen forklarte i korte trekk videre at Heimevernsungdommen sjelden løper i Baneheia på fredager, men at han likevel tok sjansen på å møte opp. Han forklarte at han ikke kunne sykle til Jegersberg fordi sykkelen var punktert. Ved å møte opp i Baneheia kunne han i alle fall si at han hadde trent.

Andersen endret tilsynelatende forklaring sammenlignet med det han forklarte 5. juni. I avhør 5. juni er det protokollert at han forklarte at det vanligvis er løpetrening i Baneheia hver onsdag og fredag. I avhør 4. juli forklarte han at det sjelden er løpetrening i Baneheia på fredager, men at han tok sjansen på å møte opp.

Under dette avhøret ble Andersen fotografert.

3.5.8 Avhør av fornærmede i «kikkersaken» 11. juli 2000

I rundspørringssamtale 27. mai 2000 fortalte en kvinnelig nabo at Viggo Kristiansen hadde kikket på henne ved leggetid, og at dette var blitt anmeldt.157 Anmeldelsen ledet i sin tid til opprettelse av en sak hos politiet, men forholdet ble henlagt.158 Sommeren 2000 opprettet politiet ny sak om det samme forholdet.159 Den 11. juli 2000 ble kvinnen avhørt.160 I avhøret forklarte kvinnen at hun tidligere bodde i første etasje i Andreas Kjærs vei, og at hun da hadde en veranda som lå ca. to og en halv meter over bakken. I 1998 og 1999 opplevde hun at en person gjentatte ganger klatret opp på verandaen og kikket på henne på kveldstid.

Første hendelse fant sted 17. mai 1998. Hun la merke til det som så ut som en jernstang som ble stukket inn vinduet. Vinduet sto låst med sikkerhetslås på ytterste hakket, og gardinene var trukket for. Hun oppfattet det som om jernstangen ble brukt for å få gardinene til siden. Da kvinnen ropte at personen skulle gå vekk, forsvant jernstangen med én gang, og hun hørte at personen hoppet ned fra verandaen.

Neste hendelse fant sted høsten 1998 i september/oktober. Da kvinnen skulle legge seg og trekke for gardinene, så hun at det sto en mann i militærklær på verandaen. Også denne gangen forsvant personen da hun ropte at han skulle gå vekk. Politiet ble kontaktet i etterkant av begge disse hendelsene. Etter episoden i september/oktober 1998 la kvinnen merke til den samme personen på verandaen en rekke ganger. Hun anslo at han sto der til sammen ti ganger.

En kveld i januar 1999 la kvinnen merke til fotspor i snøen utenfor verandaen, og hun så en person stå under en gatelykt i militærklær. Hun ringte da til politiet, som ved hjelp av hund fulgte sporene tilbake til Viggo Kristiansens bod. Kristiansen nektet for at han hadde kikket på noen. Politiet fant imidlertid militærklær i boden som var våte av snø. Kristiansen opplyste da at klærne var brukt av Jan Helge Andersen tidligere på kvelden.161 Saken ble henlagt på bevisets stilling. Kristiansens navn sto nevnt i henleggelsesbrevet.162

Kvinnen forklarte videre at etter henleggelsen – i tiden fra januar til mars 1999 – begynte Kristiansen å gå rundt huset hennes i stedet for å gå opp på verandaen. Hver gang hun møtte på ham, viste han fingeren, lagde kyssemunn eller pekte på henne og latet som han skjøt henne med fingeren. Kristiansen skal også ha brølt og bannet til henne.

3.5.9 Nye opplysninger om Andersens og Kristiansens bevegelser 19. mai 2000 mv.

3.5.9.1 Nytt tips fra fornærmede i kikkersaken om Leonard Hovdens observasjoner 19. mai 2000

I forbindelse med avhøret i den såkalte kikkersaken 11. juli, jf. punkt 3.5.8 ovenfor, innga den fornærmede kvinnen (heretter kalt «fornærmede») også et tips i Baneheia-saken, som ble ført på et eget tipsskjema. Tipset gjaldt Leonard Hovdens observasjoner 19. mai 2000. Denne observasjonen skulle vise seg å bli sentral for politiets videre mistanke mot Andersen og Kristiansen:

«I forbindelse med avhør av [fornærmede] i sak Kr. Sand jnr. 547/99, sier hun at en arbeidskollega av hennes kjæreste hadde ringt inn et tips til politiet om at han den dagen jentene ble drept, befant seg i Baneheia rundt kl. 1900. Han som det gjelder heter Leonard Hovden, tlf. […] og jobber på Selmer.

Leonard har fortalt [fornærmede] at han da observerte 2 gutter i 18 – 20 årene som ‘han la merke til’. [Fornærmede] visste ikke hva som lå i det. Leonard har ringt inn dette tipset, men han hadde bare blitt ‘avfeid’ av politimannen han hadde snakket med. [Fornærmede] vet ikke om Leonard ringte inn tipset før eller etter at det ble kjent at jentene var drept. Hun vet heller ikke hvor i Baneheia Leonard har vært, eller hvor han hadde observert de 2 guttene.

Leonard syntes han hadde blitt dårlig behandlet da han ringte inn tipset, og har derfor ikke tatt seg bryet med å ringe igjen. Han er imidlertid uproblematisk å snakke med politiet, dersom politiet tar kontakt. Det er Leonard selv som har bedt [fornærmede] nevne dette.»163

Avhøret av kvinnen varte fra kl. 12.05 til kl. 15.25. Politiet innkalte Leonard Hovden til avhør samme kveld.

3.5.9.2 Avhør av Leonard Hovden 11. juli 2000

Den 11. juli 2000 om kvelden avhørte politiet Leonard Hovden.164 Han forklarte at han fredag 19. mai var på løpetur med en kamerat i Baneheia fra kl. 18.00. Oppmøte var kl. 17.50 på parkeringsplassen ved Svarttjønn. Hovden forklarte at han akkurat hadde parkert bilen da en person på ca. 18–20 år kom syklende forbi på en gul og rød offroadsykkel med dempere både foran og bak. Personen syklet forbi bommen inn mot Svarttjønn. Etter kort tid kom personen tilbake sammen med en annen gutt, også han ca. 18–20 år. Hovden forklarte videre at begge guttene gikk forbi ham og stilte seg i skråningen på nordsiden av parkeringsplassen. Hovden forklarte at han alltid pleier å legge bilnøkkelen på bilens bakhjul mens han er på løpetur, men at han ikke turte dette så lenge guttene sto og så på ham. Det endte derfor med at Hovden løp med bilnøkkelen i hånden.

Hovden ble vist en fotomontasje av bilder, men kunne ikke plukke ut Jan Helge Andersen eller Viggo Kristiansen.

3.5.10 Nye avhør av personer med tilknytning til Heimevernsungdommen

Den 11. juli 2000 kl. 18.15 avhørte politiet på nytt en bekjent av Andersen fra Heimevernsungdommen – samme person som hadde observert Andersen under en løpetur i Baneheia 18. mai, og som hadde ment at det så ut som Andersen var «nedfor» og «holdt på å tørne», jf. punkt 3.4.2.165 Han fikk diverse spørsmål om Heimevernsungdommen, knivbruk mv. Videre utdypet han møtet med Andersen i Baneheia 18. mai. Han forklarte at han var på en løpetur med en kamerat da de møtte på Andersen. Andersen satt på en stubbe, med hodet i hendene. Han forklarte at Andersen virket lite snakkesalig og litt «utenfor». Han forklarte videre at han ikke kunne huske at det hadde vært løpetrening i Baneheia på en fredag i løpet av våren 2000.

Noen dager senere, 15. juli kl. 18.15, avhørte politiet kameraten som også hadde vært med på løpeturen og møtt på Andersen. Han bekreftet at Andersen hadde virket «nedstemt». Han forklarte videre at Andersen hadde sagt til dem at han ikke hadde fått lærlingplass til høsten, og at han var den eneste i klassen som ikke hadde fått det. Vitnet forklarte at det var mulig at Andersen var «litt deppet for dette».166

Den 12. juli avhørte politiet på nytt leder av Heimevernsungdommen i Gimle heimevernsområde 304 i Kristiansand.167 I avhøret ble han spurt om knivbruk i Heimevernsungdommen, og om hvilke kniver Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen hadde. Han ble også stilt en del spørsmål om Kristiansens tid i Heimevernsungdommen. På spørsmål svarte lederen at Andersen ikke hadde nevnt for ham at han hadde møtt opp på parkeringsplassen på Svarttjønn i stedet for Jegersberg fredag 19. mai 2000.

3.5.11 Kristen Gislefoss’ observasjon av Andersen i Baneheia 19. mai 2000

Allerede 22. mai kl. 00.10 – noen timer etter at jentene ble funnet døde – tipset et vitne, Kristen Gislefoss, politiet om en observasjon han hadde gjort i Baneheia ca. kl. 17.30 fredag 19. mai.168 Han forklarte at han gikk tur i Baneheia mellom kl. 17.30 og 18.30. Ved Fant Olsens stykke så han en mannsperson på ca. 18–20 år. Mannen var litt kraftig, gikk i vanlige klær og hadde mørkt, kortklipt hår. Senere møtte Gislefoss på den samme personen i lysløypa mellom Fant Olsens stykke og Bånetjønn.169 Gislefoss ble avhørt 26. mai 2000 og utdypet sin observasjon.170 Han opplyste i avhør at han ville kunne kjenne igjen personen på foto. Han oppga ellers i avhøret at han var meget interessert i friluftsliv og gikk tur i Baneheia tre ganger i uken, helst mandag, onsdag og fredag.

Den 13. juli ble Gislefoss avhørt på nytt.171 Han ble forevist et ark med ti bilder. Han plukket straks ut Andersen som den personen han hadde sett i Baneheia 19. mai, og ga uttrykk for at han var helt sikker.

3.5.12 Avhør av Kristiansen og Andersen 14. juli 2000 og påfølgende kontroll

3.5.12.1 Oversikt

Som det fremgår foran, fikk politiet tidlig en rekke tips om at Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen hadde en generelt avvikende oppførsel, herunder at de lekte krig, hang i trærne og kledde seg ut som soldater.172 Videre fikk politiet opplysninger gjennom tips og avhør om at Kristiansen hadde kikket på en kvinnelig nabo,173 og at Andersen var observert i Baneheia 18. mai, herunder tips om at det så ut som at han «holdt på å tørne».174

Den 14. juli 2000 ble Andersen og Kristiansen avhørt i både kikkersaken og i Baneheia-saken. Begge ble først avhørt i kikkersaken, før avhøret gled over i et avhør i Baneheia-saken. Bakgrunnen for avhørene var at politiet nå satt på opplysninger fra vitnet Kristen Gislefoss som tydet på at Andersen forklarte seg uriktig om sine bevegelser fredag 19. mai.175 Videre satt politiet på opplysninger fra vitnet Leonard Hovden om at han hadde sett to gutter på parkeringsplassen på Svarttjønn 19. mai ca. kl. 18.00. Hovden beskrev sykkelen som en gul og rød offroadsykkel. Kristiansen hadde i sitt avhør 4. juni forklart at han hadde en rød, svart og gul DBS Mountain Bike. Hvis disse to personene var Andersen og Kristiansen, tydet det på at Kristiansen forklarte seg ufullstendig om hvor han var 19. mai, og at begge forklarte seg ufullstendig om hvilken kontakt de hadde hatt med hverandre denne ettermiddagen.

I avhørene fikk politiet bekreftet sin mistanke om at Andersen og Kristiansen hadde møttes ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 fredag 19. mai 2000. Politiet fikk dermed vite at Andersen og Kristiansen hadde vært sammen både før og etter drapene.

Politiets plan hadde vært at avhørene skulle resulterte i siktelse og pågripelse av begge.176 I etterkant av avhørene argumenterte Pedersen for at Andersen og Kristiansen skulle pågripes. Pedersen møtte imidlertid motstand fra de andre i etterforskningsledelsen, som mente at det ikke forelå tilstrekkelige bevis for å gå til et slikt skritt. Det ble derfor ingen pågripelse på dette tidspunktet.177

3.5.12.2 Nærmere om avhørene av Viggo Kristiansen 14. juli 2000

Avhør av Viggo Kristiansen i kikkersaken

Den 14. juli, fra kl. 12.30 til 19.30, ble Viggo Kristiansen avhørt i saken som gjaldt kikking på en kvinnelig nabo.178 I avhøret hadde Kristiansen status som siktet. Han var villig til å forklare seg uten forsvarer til stede. I avhøret ble Kristiansen stilt en rekke spørsmål om sin bakgrunn og oppvekst, omgangskrets, vennskapet med Jan Helge Andersen, om han kjente noen av barna i Eg-området, hvilke klær han og Andersen pleide å gå med, sitt forhold til Heimevernsungdommen mv. Videre ble han bedt om å redegjøre for sin kjennskap til den kvinnelige naboen. I avhøret står det:

«Siktede sier han ikke kjenner navnet. På spørsmål om han har vært i Andreas Kjærs vei nr. 53, sier siktede at det må være der han forsøkte å hogge ned et pæretre. Siktede ble gjort kjent med at det er adressen han skal ha vært og kikket på ei jente. Siktede sier at det er mange som tar feil av han og Jan Helge. Dessuten er det flere som går i uniform på Eg. Siktede ble fortalt at det han nå er i ferd må å si ikke høres troverdig ut. Siktede ble gjort kjent med at han har blitt observert da han hoppet ned fra [fornærmedes] veranda.

Siktede sier han nå har bestemt seg for å legge kortene på bordet. Siktede angrer fryktelig på det han har gjort. Siktede var ikke klar over at jenta het [fornærmedes navn] før politifolkene som var på besøk hos han den 15.1.99 sa navnet hennes.»

Kristiansen forklarte seg deretter om kikkingen og erkjente straffskyld for dette.

Avhør av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken

Kristiansen ble avhørt i Baneheia-saken fra kl. 19.15 til 23.30.179 I avhøret hadde han status som vitne. Han ble først bedt om å redegjøre for hva han gjorde 18. mai, og ble deretter bedt om å redegjøre for sin kjennskap til Baneheia. Til sist ble han bedt om å redegjøre for hva han gjorde fredag 19. mai. Han fortalte da uoppfordret at han hadde møtt Andersen ved Svarttjønn rundt kl. 18.00 denne dagen. I avhøret står det:

«Vitnet ble bedt om på nytt å redegjøre for hva han gjorde den 19.5.00. Vitnet sier uoppfordret at det var noe han glemte forrige gang han var i avhør. For noen uker siden møtte vitnet en som som [sic] var hjelpeleder på noe som het Onsdagsklubben da vitnet var 13–14 år gammel. Vitnet kan ikke huske hva han heter. Personen kom bort til vitnet og spurte om han hadde vært i avhør i Banehei-saken. Vitnet fortalte at han og Jan Helge har vært i avhør. Personen sa noe slikt som: ‘Ja jeg så jo dere der oppe den dagen’. Vitnet sa bare ja, men skjønte ikke hva mannen mente, fordi vitnet ikke kunne huske at han var i Baneheia den dagen. Vitnet gikk og tenkte på det, og nevnte det for Jan Helge.

Jan Helge og vitnet begynte å snakke om dette. Vitnet trodde at de hadde truffet denne karen på torsdag. Neste dag kom Jan Helge til vitnet og sa at det var fredag de hadde møtt mannen fra Onsdagsklubben. Vitnet hadde låst seg ute fra verkstedsbua denne dagen. Han ringte derfor opp til Jan Helge, og traff hans far, Jan Andersen, som fortalte at Jan Helge hadde gått ut for å løpe med HV’en. Vitnet ringte nr. 38020857 fra vitnets egen mobiltelefon.

På spørsmål om når vitnet ringte og snakket med Jan Helges far, sier vitnet at den var ca. kl. 1800 da han ringte, kanskje noen minutter før, ‘men det vet dere vel, for jeg samtykket i at dere skulle få utskrift’, sier vitnet. Vitnet ble gjort kjent med at det ikke vises ut fra aktiviteten på hans mobiltelefon at han ringte til Jan Helge like før kl. 1800. Vitnet sier at det skjønner han ingenting av, fordi han er helt sikker på at han ringte. Vitnet kan ikke skjønne annet enn at han da må ha brukt hustelefonen.180

Vitnet hev seg på sykkelen og traff Jan Helge ved Svarttjønnveien 10, rett ved en lekepark. Jan Helge satt der og ventet på sin løpetrener. De ble sittende på dette gjerdet og snakke 10–15 minutter. Det var der de satt da de møtte personen fra Onsdagsklubben.

Vitnet tror de snakket med han fra Onsdagsklubben i et par minutter, men kan ikke huske om hva. Derfra gikk de hver sin vei.»

Kristiansen ble videre konfrontert med at politiet mente å ha andre opplysninger om hvor han traff Andersen. Som det fremgår foran i punkt 3.5.12.1, hadde Hovden gitt en beskrivelse av sykkelen til personen som han observerte komme syklende inn forbi bommen mot Svarttjønn. Beskrivelsen stemte overens med Kristiansens beskrivelse av sin sykkel i avhør 4. juni. I avhøret 14. juli 2000 står det videre:

«Vitnet ble gjort kjent med at deres bevegelser som han har beskrevet nå ikke helt stemmer med de opplysningene politiet har fra andre. På spørsmål om vitnet ikke var lengre inn i heia enn til bommen, sier vitnet: ‘Jo det stemmer, det var ikke ved bommen jeg traff Jan Helge’.

Da vitnet kom syklende opp mot bommen, så han ikke Jan Helge der. Vitnet fortsatte derfor inn til nordenden av 3. stampe der han heller ikke så Jan Helge. Vitnet snudde og syklet tilbake. Da han kom til Svarttjønn på østsiden, sto Jan Helge der. De tok følge, og gikk bort til bommen der vitnet tidligere har forklart at de satt da mannen fra Onsdagsklubben kom.

Som vitnet tidligere har forklart, så dro Jan Helge for å jogge, mens vitnet dro rett hjem. Vitnet gikk inn i bua, der han smurte sykkelen foran og bak, og pumpet luft i demperene.»

Når det gjelder tidspunktet for når Andersen kom til Kristiansen senere på kvelden, står det:

«Vitnet tror klokken kunne ha vært ca. 1930 da Jan Helge kom fra Baneheia. Vitnet antar at klokken var 1930 da Jan Helge kom, fordi han så på klokka da Jan Helge gikk for å dusje. Da var klokken 2030. Vitnet antar at de satt og snakket en times på trappa på huset og leste et blad som heter US Cavallery, mens de snakket om å bestille amerikanske uniformer og paint – ball utstyr. […]

På spørsmål om hvordan Jan Helge var da han kom til vitnet kl. 1930, sier vitnet at Jan Helge var stille og rolig. Han var litt svett i panna, men pustet stille og rolig. ‘Det virket nesten som han hadde spasert’, sier vitnet. Jan Helge fortalte at han hadde vært i Bymarka opp mot Bærvannet, uten at han utdypet det nærmere.»

Mot slutten av avhøret ble Kristiansen foreholdt sin utgående mobiltrafikk fredag 19. mai:

«Vitnet ble bedt om å redegjøre for følgende telefonutskrifter:

Kl. 1221 ringte han 93864[…]. Vitnet sier at det er Jan Helge sin mobiltelefon. Vitnet kan ikke huske hva de snakket om, men utelukker ikke at han la beskjed på svareren at Jan Helge måtte ringe når han kom hjem.

Kl. 1510 ringte han til 95360[…]. Vitnet husker ikke hvem som har dette nummeret. Han sjekket derfor numrene han har lagret. Det viser seg at det er nummeret til egen mobilsvarer.

Kl. 1511 ringte han 92450[…]. Vitnet husker at det er Morten Hansen. Vitnet ringte og spurte om han skulle på byen i løpet av helgen.

Kl. 1513, ringte han på nytt mobilsvareren.

Kl. 1957 [skal være 18.57] sendte han tekstmelding til 97534[…]. Vitnet husker ikke hvem som har nummeret, men tror det er nummeret til broren. Vitnet ble gjort kjent med at nummeret tilhører ei jente som heter [jentas navn]. Vitnet sier det er ei jente som han har småflørter litt med over telefonen. Vitnet tror han spurte om hun skulle på byen i løpet av helgen. På spørsmål om hvor vitnet var da han sende meldingen, sier han at han enten var i bua, eller rett utenfor.

Kl. 1937 sendte vitnet en ny melding til [jentas navn]. På spørsmål om hva han skrev da, sier han at han trolig skrev I must have been born under a lucky star to find a girl as nice as you are. I will follow the rainbow to its end if you promisse to forever be my freind [sic]. Dette er en frase vitnet har hentet ned fra Internett. Han er ikke sikker på om det var den meldingen han sendte, men tror det.

Kl. 2019 ringte han til Espen Bakke, som han tidligere har forklart seg om.

Vitnet ble gjort kjent med at [han] sendte nok en tekstmelding til [jentas navn] enda senere på kvelden. Vitnet husker ikke hva det var, men tipper det var en melding av samme kategori som tidligere.»

Til slutt fikk Kristiansen spørsmål om hvorfor ikke han og Andersen meldte seg for å lete under leteaksjonen. Til dette svarte Kristiansen at «han ikke helt vet det, ‘de gjorde det bare ikke’, uten at det var noen spesiell grunn til det».

3.5.12.3 Nærmere om avhørene av Jan Helge Andersen 14. juli 2000

Avhør av Jan Helge Andersen i kikkersaken

Jan Helge Andersen ble avhørt i kikkersaken 14. juli 2000 fra kl. 15.00 til 16.15.181 Andersen ble avhørt som vitne. Andersen forklarte at han hadde vært på besøk hos Kristiansen, men akkurat var gått hjem da politiet oppsøkte Kristiansen på bopel 15. januar 1999. I avhøret benektet Andersen at noen av dem hadde drevet med kikking denne kvelden. Det fremgår av avhøret at Andersen ble gjort kjent med en politirapport datert 15. januar 1998 (skal være 1999),182 der det fremgår at politiet fulgte spor fra den kvinnelige naboens bopel til Kristiansens bod, og at Kristiansen nektet for at han hadde drevet med kikking. Av rapporten fremgår det videre at politiet fant militærklær i boden som var våte av snø, og at Kristiansen opplyste til politiet at klærne var brukt av Andersen tidligere på kvelden. Andersen benektet at han hadde gått med militærklær denne kvelden. Han forklarte videre at Kristiansen hadde gått med en oransje kjeledress, men at det var mulig at Kristiansen hadde byttet til militæruniform og oppsøkt kvinnens bopel etter at Andersen hadde dratt fra Kristiansen. I avhøret står det:

«Vitnet ble spurt om hvorfor Wiggo ville legge skylden på vitnet. Han svarte at han egentlig ikke visste det, men det er nærliggende å tro at Wiggo ønsket å unnslippe selv.

Vitnet ble spurt om det ikke fremstår ‘litt sløvt’ å kaste skylden på hans beste kamerat. Han svarte at ‘jo, jeg synes det er jævlig sløvt, og dette har jeg ikke visst om’.

Vitnet ble spurt om hvem som er ‘sjef’ av Wiggo og vitnet. Han svarte ‘det er ubetinget Wiggo, og slik har det alltid vært!’. ‘Jeg bare dilter etter’.

Vitnet ble spurt om ikke det i lengden kunne være tungvint og fælt at Wiggo dominerte forholdet. Han forklarte at ‘jeg syntes også det var fælt en stund, og jeg begynte å bli lei av dette. Etter hvert har jeg lært bedre å si fra’.»

Videre forklarte Andersen i avhøret at han og Kristiansen tidligere kunne patruljere rundt i Eg-området. Planen var da å snike seg rundt uten å bli sett. Dette holdt de på med i et halvt års tid når de ikke hadde noe annet å gjøre. I avhøret står det:

«Når de da kom til et hus, så ønsket de å gå frem forskriftsmessig. Det vil si at de skilte lag, og gikk hver sin veg rundt huset. Det var alltid Wiggo som forklarte hva vitnet skulle gjøre. Det hendte da at de også gikk over verandaer som lå på bakkeplan. At man da prøvde å kikke inn, var helt naturlig. Dette måtte man gjøre uten selv å bli sett. Det har imidlertid aldri vært i vitnets tanker at man skulle se kvinner, eller lignende som kledde av seg.

Vitnet så aldri folk som var avkledd. Han syntes ikke noe særlig om å ‘glo’ inn gjennom vinduene til folk. Wiggo gikk imidlertid så mye lenger enn vitnet, og vitnet skjønte etter hvert at Wiggo likte å se folk som var avkledd.

Bopel til forn. inngår i patrulje-området. Vitnet har vært med rundt hennes hus, men Wiggo har da aldri vært på hennes veranda.

Vitnet vet imidlertid at Wiggo ved flere anledninger har vært på verandaen til fornærmede for å kikke. Dette har Wiggo selv fortalt til vitnet. Han har ikke sagt hva han har sett av fornærmede. Wiggo har imidlertid sagt at han har obs. andre som har vært nakne. Han vet ikke hvem dette er, men det dreier seg om damer.

Siktede sier at han ikke vet hvorfor Wiggo har denne tendensen. Han la til at ‘det er så mye rart med Wiggo’.»

Avhør av Jan Helge Andersen i Baneheia-saken

Andersen ble samme dag avhørt i Baneheia-saken fra kl. 16.30 til 23.20.183 Andersen ble avhørt som vitne. Dette avhøret utviklet seg noenlunde på samme måte som avhøret av Kristiansen. Andersen forklarte uoppfordret at han møtte Kristiansen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn. Først ved konfrontasjon forklarte han at de møttes ved selve Svarttjønn, forbi bommen ved parkeringsplassen. I avhøret står det:

«Vitnet spaserte altså fra bopel og opp til park.plassen v/Svarttjønn. Han møtte ingen kjente som han kan huske.

Han ble værende på park.plassen frem til kl. 1815. Han satt på bommen, men så kom plutselig Wiggo. Wiggo kom syklende. Han forklarte til vitnet at han hadde låst seg ut av bua. Idet vitnet selv har nøkkel til bua, så ville altså Wiggo låne vitnets nøkkel. Wiggo hadde snakket med vitnets far, og på den måten fått rede på at vitnet hadde gått opp til Svarttjønn.»

Deretter forklarte Andersen at de hadde møtt lederen for Onsdagsklubben og snakket noen minutter med ham. Kristiansen hadde møtt denne mannen igjen ved en senere anledning, og det var først da han og Kristiansen hadde kommet på at de møtte ham fredag 19. mai. Videre forklarte Andersen:

«Vitnet mener at de satt ca. 5 minutter på lekeplassen. Klokka var ant. 1805 da Wiggo gikk. Han syklet så hjem.

Vitnet forklarte at han selv aldri var innforbi bommen på Svarttjønn.

Vitnet ventet så i drøyt 5 minutter. Han hadde allerede bestemt seg for å løpe selv om ingen kom, og derfor gjennomførte han dette.

Da Wiggo syklet derfra, avtalte de at vitnet skulle komme ned når han var ferdig.»

Etter at Andersen hadde blitt konfrontert med at vitnet Leonard Hovden hadde observert Kristiansen sykle forbi bommen inn mot Svarttjønn, for deretter å komme tilbake med en annen person, forklarte han:

«Vitnet uttalte ‘jo, det stemmer – jeg var nemlig lenger inne enn jeg først forklarte. Jeg var ca. 10 meter innforbi bommen – jeg hadde labbet rundt Svarttjønn’. ‘Det er der jeg har gjort feil – jeg har forklart meg galt der’. ‘Det er jeg faen meg villig til å stå i en rettssal å si’.»

Andersen ble videre foreholdt at han i rundspørringen oppga at han ikke hadde vært i Baneheia, men bare hos Kristiansen hele kvelden. Til dette svarte Andersen at han mente at han hadde opplyst dette til politimannen som stilte spørsmål under rundspørringen, men at vedkommende bare var ute etter perioden etter kl. 19.00.

Andersen ble også foreholdt vitnet Kristen Gislefoss’ observasjoner av ham i Baneheia fredag 19. mai 2000, jf. punkt 3.5.11. Til dette svarte Andersen at det ikke kunne stemme, og at Gislefoss må ha sett ham dagen før, torsdag 18. mai på kvelden, da han gikk tur i Baneheia. Når det gjaldt observasjonen i lysløypen, uttalte Andersen: «‘jeg har aldri vært i den del av Baneheia som Gislefoss beskriver fredag den [19. mai]. Gislefoss må ta feil.’»

3.5.12.4 Avhør av kvinnen som Kristiansen sendte tekstmeldinger til fredag 19. mai

Mens Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen satt i avhør 14. juli 2000, avhørte politiet den 18 år gamle kvinnen som Kristiansen hadde sendt to tekstmeldinger til kl. 18.57 og kl. 19.37 fredag 19. mai.184 I avhøret forklarte kvinnen blant annet:

«Vitnet ble gjort kjent med at politiet har fått utskrift av Viggos mobiltelefontrafikk fra den 19.mai i år. Vitnet kan ikke huske om hun fikk meldinger av Viggo denne dagen. Men hun husker at hun i mai fikk både tekstmeldinger og at Viggo ringte henne. Vitnet ble gjort kjent med at hun har fått tekstmeldinger den 19.5 klokken 1857, 1937 og klokken 2109.

Vitnet kan ikke huske disse meldingene. Men hun er helt sikker på at meldingene lød som de alltid gjør. Han skrev antaklig at han var glad i henne eller noe lignende. Det er det eneste han skriver. Vitnet ville husket det dersom Viggo hadde skrevet noe helt annet. […]

Vitnet mener hun var hjemme både torsdag 18. og fredag 19. mai. Vitnet er nesten sikker på dette fordi hun var ute på onsdagskvelden. Hun pleier ikke gå ut flere kvelder etter hverandre.

Vitnet tror hun den 19. mai på kvelden satt sammen med [navn på to personer] på rommet sitt da hun fikk tekstmeldingene fra Viggo. Vitnet husker ikke hva han skrev, men hun tror som sagt det var som han pleier. Vitnet mener hun skrev noe tilbake, antakelig spurte hun hvordan det gikk med han. Vitnet mener han svarte på det senere på kvelden. Vitnet mener han svarte at alt stod bra til. Vitnet kan ikke huske noe annet.»

Kvinnen samtykket til at politiet kunne innhente opplysninger om mobilbruk. Den 2. august 2000 sendte politiet anmodning til Telenor Mobil om å få utlevert utgående mobiltrafikk for perioden 19. mai kl. 08.00 til 21. mai kl. 24.00.185 Det ble ikke bedt om inngående mobiltrafikk. Politiet mottok oversikten fra Telenor Mobil 3. august 2000.186 Utskrift av kvinnens mobiltrafikk er inntatt i en egenrapport datert 24. august 2000, hvor det blant annet fremgår at kvinnen fredag 19. mai sendte en tekstmelding kl. 18.54.05.187

3.5.12.5 Avhør av Per Egil Rødsvik 14. juli 2000

Mannen som Kristiansen og Andersen beskrev som «leder for Onsdagsklubben», var 46 år gamle Per Egil Rødsvik. Rødsvik, som hadde vært på joggetur i Baneheia fredag 19. mai mellom kl. 17.07 og 17.52, ble avhørt av politiet allerede 25. mai 2000.188 I dette avhøret nevnte han ikke at han hadde møtt Kristiansen og Andersen på lekeplassen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn. Bakgrunnen for dette var at Rødsvik ikke anså lekeplassen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn som en del av Baneheia, men heller som del av nærområdet på Eg.189

Etter at Andersen nevnte lederen for Onsdagsklubben i sitt avhør 14. juli,190 ble Rødsvik identifisert og avhørt samme kveld fra kl. 19.25 til kl. 20.45.191 I avhøret står det:

«Rapportskriver spurte vitnet om han møtte noen etter at han var ferdig med løpeturen fredag den 19.5.00.

Vitnet forklarte at han møtte 2 gutter når han var på vei bort til en kamerat som bodde i Svarttjønnv. 16. Vitnet hadde sin sykkel stående utenfor Svarttjønnv. 16. Vitnet møtte de 2 guttene ved lekeplassen ved p – plassen til Svarttjønn. Guttene satt på lekeplassen når vitnet kom.

Vitnet forklarte at han kjente de 2 guttene fra Domkirkens barneklubb der vitnet var leder i ca. 3 – 4 år. Guttene gikk som barn i denne klubben og det var for ca. 7 år siden. Vitnet forklarte at guttene nå var ca. 18 – 19 år gamle og at han trodde at den ene het Trond og den andre het Jan et eller annet. Vitnet forklarte at Jan hadde 2 fornavn, men han kunne ikke huske navnet. […]

Rapportskriver spurte vitnet om han kunne huske hvordan guttene gikk kledd.

Vitnet forklarte at han ikke kunne huske hvordan de gikk kledd. Vitnet var ikke helt sikker, men han lurte på om de hadde en sykkel som var ‘fancy’ med demper foran. Vitnet kunne ikke huske det helt sikkert, men det var mulig at han fikk prøve sykkelen på plassen.

Vitnet forklarte at han traff Trond når han var hjelpemann på søppelbilen i Kongensgt, utenfor sykehjemmet. Vitnet forklarte at dette sannsynligvis var i uke 24 eller 26. Vitnet forklarte at det ikke var i uke 25 fordi han da var bortreist. Vitnet husket at han sa til Trond: ‘Husker du den fredagen vi møttes, det var den fredagen det skjedde’. Vitnet forklarte at han sa at han hadde meldt seg hos politiet. Vitnet spurte Trond om han hadde hørt noe. Vitnet forklarte at han mente at Trond sa at han hadde vært til avhør.»

3.5.12.6 Undersøkelse av radiosendinger 19. mai 2000 kl.19.00.

Kristiansen forklarte i avhøret i Baneheia-saken 14. juli 2000 at han gikk tilbake til boden og oppholdt seg der etter at han hadde fått nøklene av Andersen. Han forklarte at han hørte nyhetene kl. 19.00, hvor han trodde det ble nevnt en ulykke:

«Vitnet husket at han hørte nyhetene på radio klokken 1900. Vitnet er litt usikker på om det var P4 eller Radio 1. Vitnet husker ikke hva nyhetene handlet om, men han tror det var nevnt en eller annen ulykke. Vitnet kan ikke huske hvor den hadde skjedd. Vitnet husker heller ikke hvilken type ulykke det var snakk om.»

Politiet undersøkte hvilke nyheter som ble omtalt på P4 og Radio 1 fredag 19. mai 2000 kl. 19.00.192 Det viste seg at to saker fra P4-nyhetene kl. 19.00 kunne defineres som ulykker:

• «Ras og flom i Nord-Norge»

• «Brann i et våpenlager utenfor St. Petersburg som har medført en rekke eksplosjoner. Våpenlageret tilhører den russiske hæren brenner fortsatt, og det er fare for spredning til en landsby i nærheten.»

Politiet fant ut at Radio 1 sendte nyheter i samsending med NRK Dagsrevyen. Av nyhetene på Dagsrevyen kunne følgende regnes som en ulykke:

• «Ras i Finnmark – i Langfjord i Alta er 100 m av E6 rast ut, deriblant en bro. Det blir undersøkt om folk kan være tatt av raset.»

3.5.13 Ransaking av Kristiansens bod mv. 14. juli 2000

Mens Andersen og Kristiansen satt i avhør 14. juli, ble Kristiansens bod og soverom ransaket. Det var kikkersaken som ble brukt som grunnlag for ransakingen.193 Politiet gjorde ni ulike beslag i boden, herunder av dametruser, løspupper og en stresskoffert med diverse porno. Politiet fant også to morakniver som ble fotografert, men ikke beslaglagt.194 I tillegg beslagla politiet søppelet fra Kristiansens soverom for gjennomgang.195 Det fremgår videre av listen over sikret materiale i «Åsteds- og undersøkelsesrapport – del 2» at politiet beslagla en kniv med brunt treskaft og brun lærslire (O-2).196 Det er uklart hvorfor denne kniven ikke fremgår av ransakingsrapporten. I et notat 17. juli 2000 skrev politiavdelingssjef Magne Storaker: «På forespørsel til siktede om å få ‘låne’ en kniv han hadde på rommet, med henblikk på sammenligning i Baneheisaken, var dette greit for siktede.»197 Kniven ble derfor trolig ansett som et «lån» og ikke et beslag. Det er uklart hvorfor politiet ikke også lånte de to nevnte moraknivene.

Det ble ikke fremsatt begjæring om ransaking for forhørsretten, og utvalget kan ikke se at det forelå forutgående samtykke fra Kristiansen til ransakingen. jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Kriminalsjef Arne Pedersen besluttet selv ransaking, presumtivt med hjemmel i straffeprosessloven § 197 andre ledd, som gir påtalemyndigheten adgang til å treffe beslutning om ransaking når det er «fare ved opphold».

3.5.14 Innhenting av mobiltrafikk knyttet til Andersen

Den 8. august 2000 mottok politiet Jan Helge Andersens inn- og utgående mobiltrafikk for perioden 18. mai 2000 kl. 08.00 til 20. mai 2000 kl. 08.00. Oversikten viste ingen aktivitet i det tidsrommet da drapene fant sted.

3.5.15 Innhenting av fasttelefontrafikk knyttet til Andersen og Kristiansen

Politiet sendte 2. august 2000 en anmodning til Telenor om utlevering av inn- og utgående trafikk for Jan Helge Andersens fasttelefonnummer 38020[…] (registrert på hans mor, Berit Andersen) i perioden 19. mai 2000 kl. 08.00 til 20. mai 2000 kl. 08.00.198 Politiet mottok opplysningene 8. august 2000.199

Politiet anmodet 25. august 2000 Telenor om å få utlevert inn- og utgående trafikk for Viggo Kristiansens fasttelefonnummer 38023[…] (registrert på hans far, Svein Kristiansen) for perioden fra 19. mai 2000 kl. 08.00 til 20. mai 2000 kl. 08.00. Politiet mottok fasttelefontrafikken 31. august 2000.200 Det fremgår av denne at det fant sted en samtale fra Viggo Kristiansens fasttelefon til Jan Helge Andersens fasttelefon 19. mai 2000 kl. 17.47.55.201 Samtalen hadde en varighet på ett minutt og 20 sekunder.202

3.5.16 Politiet fokuserer på andre spor

Med unntak for de etterforskningsskrittene som ble foretatt for å kontrollere opplysningene som kom frem i avhørene 14. juli 2000, avtok etterforskningen rettet mot Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i andre halvdel av juli og i august 2000. Det var fortsatt stor aktivitet opp mot andre spor i denne perioden. Andersen og Kristiansen forble imidlertid på politiets liste over hovedmistenkte.203

3.6 Gjennombruddet: DNA-treff på Jan Helge Andersen

3.6.1 DNA-profil fra hår funnet på åstedet

Som beskrevet i punkt 3.4.14 sikret politiet en rekke sporprøver fra åstedet og ofrene, inkludert biologiske spor som ble gjenstand for senere DNA-undersøkelser. Blant annet gjennomgikk politiet en kvadratmeter med skogbunn fra åstedet (beslag A-1-1). Her fant politiet et hår (beslag A-1.1.1) på ca. 3 cm med rot. Håret ble overlevert Rettsmedisinsk institutt for videre undersøkelser, og instituttet lyktes med å fremskaffe en mannlig DNA-profil fra håret. Profilen fantes ikke i politiets registre.

Politiet fikk melding om DNA-resultatet torsdag 10. august 2000. Dette førte til at politiet tok blodprøver av letemannskaper og polititjenestemenn som hadde vært på åstedet før sporsikringen.204 Enkelte mannlige medlemmer av ofrenes familier måtte også avgi blodprøve. Ingen av disse personenes DNA passet med håret som var funnet. Politiet antok derfor at håret kunne komme fra gjerningsmannen, og det ble besluttet å ta referanseprøver av menn som ikke var sjekket taktisk ut av saken.

3.6.2 Andersen og Kristiansen avlegger epitelprøver

Til sammen 25 personer som hadde vært i politiets søkelys samtykket til å avlegge epitelprøver fra munnhulen. Blant disse var Kristiansen og Andersen.205 Prøvene ble tatt i perioden 29.–31. august 2000, og ble 1. september 2000 levert til Rettsmedisinsk institutt for sammenligning med DNA-profilen til håret fra åstedet.206

3.6.3 DNA-treff på Andersen

Mandag 11. september 2000 fikk etterforskningsledelsen beskjed fra Rettsmedisinsk institutt om at de sannsynligvis hadde oppnådd et DNA-treff mellom håret funnet på åstedet og Jan Helge Andersen. I påvente av endelig identifikasjon ble både Andersen og Kristiansen spanet på av politiet.207 Politiet ventet å få beskjed onsdag 13. september på formiddagen.

De pårørende ble i et informasjonsmøte 12. september 2000 orientert om at politiet var tilnærmet sikre på at en gjerningsmann var identifisert, og at også en annen person var involvert.208 Pågripelsesbeslutningene mot Andersen og Kristiansen er datert 12. september 2000. Onsdag 13. september 2000 ca. kl. 11.00 fikk politiet endelig bekreftelse fra Rettsmedisinsk institutt om at DNA-treffet gjaldt Andersen. Politiet gikk da umiddelbart til pågripelse av både Andersen og Kristiansen.

Resultatet bygget på en analyse av standard autosomal DNA. Autosomal DNA er det arvestoffet som finnes i de 22 kromosomparene som ikke er kjønnskromosomer (X og Y). Analysen ga resultater for ti av elleve markører, som alle sammenfalt med Andersens DNA-profil. Dette innebar at Rettsmedisinsk institutt med tilstrekkelig grad av sikkerhet kunne konstatere at håret stammet fra Andersen. Konklusjonen i Rettsmedisinsk institutts rapport av 14. september 2000 lyder slik:

«Håret mrk. A-1.1.1.2 lot seg type i 10 av 11 systemer ved PCR-undersøkelsen, og DNA-typen ble sammenholdt med typeresultatene for referanseprøvene. Håret er av samme DNA-type som referanseprøve mrk. V-006 sikret fra Jan Helge Andersen fnr. 17018147343.

Referanseprøven V-006 er undersøkt to uavhengige ganger med samme resultat.»209

3.7 Pågripelsene 13. september 2000

3.7.1 Gjennomføringen av pågripelsene

Jan Helge Andersen ble pågrepet på egen bopel 13. september 2000 kl. 11.35.210 I politirapporten fra pågripelsen står det:

«Det var siktedes far, Jan Andersen, som åpnet opp inn til leiligheten fra gangen. Han ble forklart at det var fra politiet, og ble spurt om hvor sønnen oppholdt seg. Han pekte på en dør, og sammen med [politibetjentene] Jørgensen og Aurebekk gikk jeg inn her. Dette var et soverom, og på sengen her lå siktede. Siktede virket overrasket, han lå delvis under dynen og var iført underbukse og en sort t-shirt. Han ble påsatt håndjern uten at det ble sagt annet enn at vi var fra politiet. Under pågripelsen ringte siktedes mobiltelefon, som lå på bordet helt inntil sengen ved hodeputen. Denne telefonen ble ikke besvart. Videre stod det et formentlig salonggevær bak kortenden av sengen ved hodeputen.

Siktede ble forevist beslutningen i sakens anledning og leste denne. Han spurte om Viggo også var tatt. Han fikk svar fra meg om at vi ikke ville snakke sak, men at dersom han ønsket å si noe til oss, så kunne han det.

Siktede ble kledd på en joggebukse som lå på gulvet i soverommet. […] Han fikk videre velge ut et par joggesko som stod i gangen, og ble tatt på disse. Etter dette ble han tatt med ut og transportert inn til pkm. Under denne transporten spurte siktede igjen om også Viggo var tatt, men ble forklart at han ikke ville få svar på noe i sakens anledning.»211

Pågripelsesbeslutningen som Andersen ble forevist, hadde slikt grunnlag:

«Fredag 19 mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, drepte han sammen med Viggo Kristiansen ved bruk av kniv Lena Sløgedal Paulsen f. 14.05.90 og Stina [sic] Sofie Sørstrønen f. 10.05.92, samt deltok i voldtekt av jentene.»212

Pågripelsen var tilsynelatende begrunnet med alle de spesielle pågripelsesvilkårene:

«Pågripelsen begrunnes med unndragelsesfare/begrunnes med bevisforspillelsesfare/antas påkrevd for å hindre siktede i å begå ny straffbar handling.»

Det sto en salongrifle av typen Merlyn cal. 22 mod. 25 N med kikkertsikte bak hodeenden på sengen til Andersen. Det var skarpe skudd i magasinet, og magasinet sto i våpenet.213

Viggo Kristiansen ble pågrepet på sin arbeidsplass kl. 11.45 samme dag.214 I politirapporten fra pågripelsen står det:

«Siktede satt alene i ett av rommene som ikke er ferdigstilt hvor han spiste lunsj. Han var alene i rommet.

Vi legitimerte oss og forklarte at han var pågrepet av politiet. Han spurte umiddelbart hva det gjaldt og fikk da beskjed om at vi ville gjøre han kjent med grunnlaget for pågripelsen ute i bilen.

Siktede ble plassert i den sivile bilen sammen med pb. Aadal, pok. J. K. Eriksen og undertegnede. Beslutningen om pågripelse og ransaking av hans bopel ble lest opp av undertegnede.

Siktede reagerte med å si følgende på en kald og rolig måte:

‘Jeg visste det ville skje’. ‘Er dere klar over at dere tar feil personer’. ‘Jeg sier ikke noe før jeg har snakket med en advokat’. ‘Er Jan Helge også tatt’.

Siktede fikk ikke svar på sine spørsmål. Han ble kjørt inn til pkm. av Eriksen, Aadal og rapp.skr. Siktede ble inkvirert og satt i arrest i celle 1.»215

Pågripelsesbeslutningen som Kristiansen ble forevist, hadde slikt grunnlag:

«Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, drepte han sammen med Jan Helge Andersen ved bruk av kniv Lena Sløgedal Paulsen f.14.05.90 og Stina [sic] Sofie Sørstrønen f. 10.05.92, samt deltok i voldtekt av jentene.»216

Pågripelsen av Kristiansen var på samme måte som for Andersen begrunnet med alle de spesielle pågripelsesvilkårene:

«Pågripelsen begrunnes med unndragelsesfare/begrunnes med bevisforspillelsesfare/antas påkrevd for å hindre siktede i å begå ny straffbar handling.»217

3.7.2 Ransaking og beslag

I etterkant av pågripelsene ble både Andersen og Kristiansen personransaket.218 Videre ble det gjennomført ransakinger av Andersens bopel med tilhørende boder og garasje,219 familien Andersens bil,220 Kristiansens bopel med tilhørende kjeller,221 Kristiansens arbeidsbod222 og Kristiansens garderobeskap på arbeidsplassen.223 Også familien Kristiansens hytte på Svensholmen, gård i Kvinesdal og båt i Nodeviga ble ransaket.224

Det ble gjort en rekke beslag under ransakingene. Hos Kristiansen ble det blant annet tatt beslag i to morakniver, en Nokia mobiltelefon, en DBS offroadsykkel, en filofax, diverse pornoblader og -utklipp, 22 pornografiske filmer, 54 andre filmer, diverse militærklær, samt en ufremkalt film med 24 bilder av Kristiansen i seksuell omgang med seg selv inne på toalettet ved Fant Olsens stykke.225

Hos Andersen ble det blant annet tatt beslag i en tollekniv med treskaft, en Ericsson mobiltelefon, pocketbøker med sexnoveller, en kortstokk med pornografiske bilder, diverse pornofilmer, et pornoblad, diverse militærklær og kamuflasjestifter.226

Det ble ikke fremsatt begjæring om ransaking for forhørsretten, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Kriminalsjef Arne Pedersen besluttet selv ransaking, presumtivt med hjemmel i § 197 andre ledd, som gir påtalemyndigheten adgang til å treffe beslutning om ransaking når det er «fare ved opphold».

3.8 Etterforskningen etter pågripelsene

3.8.1 Avhør av Andersen etter pågripelsen

3.8.1.1 Politiets uformelle samtale med Andersen før tilståelsen

Jan Helge Andersen ble avhørt av politiet etter pågripelsen 13. september 2000. I forkant av avhøret, mens de ventet på at hans forsvarer, Ben Fegran, skulle ankomme, tilsto Andersen overfor avhører at han hadde drept «den minste jenta». Andersen forklarte at Viggo Kristiansen hadde drept «den eldste jenta» og voldtatt begge jentene.

Andersen tilsto etter at han fikk opplyst av avhører at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet, at dette materialet stemte overens med hans DNA, og at politiet derfor var sikre på at han var en av gjerningsmennene. Videre ble Andersen spurt om «han selv kunne være et slags offer i saken, i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet.»

Den uformelle samtalen var ikke nevnt i avhørsrapporten eller i rapportskrivers merknader til denne. Da avhøreren dagen etter gjorde kriminalsjef Arne Pedersen oppmerksom på forglemmelsen, ble han bedt om å utarbeide en rapport om det som hadde skjedd. I egenrapport 14. september heter det:

«Andersen forklarte at han helst ville snakke med en advokat – ved å treffe advokaten. […] Det endte da opp med at Andersen valgte adv. Ben Fegran.

Fegran skulle komme med en gang. I mellomtiden snakket jeg med Andersen. Jeg forklarte for Andersen at politiet nå visste at han var en av gjerningsmennene. Jeg opplyste også Andersen om hvilke fordeler han kunne ha av å legge kortene på bordet.

Jeg opplyste ham videre om at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet, og at dette materiale stemte overens med Andersens DNA-profil. Han ble derfor gjort kjent med at vi var sikre på at han vare en av gjerningsmennene.

Andersen ble dessuten spurt om han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet.

Da jeg kom inn på dette emnet, så var det tydelig at Andersen fikk noe å tenke på. Vi snakket litt frem og tilbake om Andersens og Kristiansens forhold – det var ikke tvil om at Kristiansen var den ‘sterke’ – den som bestemte.

Jeg spurte så om hva Andersen hadde gjort på åstedet. Han forklarte da at han hadde drept den minste jenta, og at det var Kristiansen som hadde drept den eldste. Jeg spurte da om Andersen på nåværende tidspunkt var villig til å avgi en formell forklaring på det. Han svarte ja.

Jeg opptok derfor en kort forklaring på det som Andersen da uttalte. Han forklarte nemlig at han hadde drept den minste jenta, mens det var Kristiansen som drepte den eldste. Andersen hevdet videre at det var Viggo som hadde forgrepet seg på jentene.

Da avhøret var ferdig, så var adv. Ben Fegran kommet.»227

En nærmere vurdering av politiets uformelle samtale med Andersen gis i punkt 4.5.3.

3.8.1.2 Andersens første tilståelsesavhør

Som det fremgår av avhørers egenrapport, var Andersen villig til å avgi en formell forklaring om tilståelsen han nettopp hadde kommet med. Avhører gjennomførte deretter et kort formelt avhør av Andersen, fortsatt uten at forsvarer Ben Fegran var til stede. Avhøret foregikk mellom kl. 12.15 og kl. 13.15. I avhørsrapporten står det:

«Siktede ble gjort kjent med siktelsen. Han ble spurt om han hadde forstått den?

Han forklarte at han hadde forstått den.

Siktede forklarte at han ønsker å avgi en uforbeholden tilståelse.

Siktede erkjenner at han drepte den ene av jentene med kniv. Siktede drepte den minste av jentene. Han erkjenner ikke noe overgrep mot noen av dem.

Siktede forklarte at det var hans kamerat Viggo Kristiansen som drepte den andre jenta – den eldste av jentene. Det var også Viggo som forgrep seg på begge jentene.»228

3.8.1.3 Andersens andre tilståelsesavhør

Etter at forsvarer Ben Fegran ankom, ble det samme dag gjennomført enda et avhør av Andersen. I dette avhøret forklarte Andersen seg i detalj om saken.229 Avhøret varte fra kl. 14.24 til kl. 23.45.

Andersens forklaring var i korte trekk at han og Kristiansen gikk sammen fra parkeringsplassen ved Svarttjønn og inn i Baneheia, hvor de møtte jentene og lokket dem med til åstedet. Videre forklarte han at Kristiansen var initiativtaker og pådriver i voldtektene og drapene som fulgte. Selv satt han passiv med ryggen til mens Kristiansen voldtok begge jentene. Andersen forklarte videre at Kristiansen drepte den eldste jenta (Lena Sløgedal Paulsen), og at Kristiansen tvang ham til å drepe den yngste jenta (Stine Sofie Sørstrønen).

I avhøret forklarte Andersen at drapene ikke var planlagte. Andersen hadde gått til Svarttjønn for å trene med Heimevernsungdommen, da Kristiansen kom syklende. Kristiansen hadde låst seg ute av boden og ville låne Andersens reservenøkkel. Etter å ha fått nøkkelen foreslo Kristiansen at de gikk en tur i Baneheia, fordi de andre fra Heimevernsungdommen ikke møtte opp. Ifølge Andersen ble Kristiansens sykkel låst og stående støttet opp mot bommen inn mot Svarttjønn.

Andersen forklarte seg videre om ruten de tok inn i Baneheia, og at de etter hvert tok av fra stien og inn i terrenget vest for 3. Stampe for å lete etter mulige teltplasser. Ifølge Andersen lette de etter teltplass i ca. 15 minutter i dette området. Deretter gikk de ned på en sti som går langs vestsiden av 2. Stampe. Ifølge Andersen gikk de så i retning 3. Stampe. Her møtte de på jentene, som gikk fra 3. Stampe og i retning Grim.

Uten forvarsel til Andersen skal Kristiansen ha begynt å prate til jentene. Kristiansen fant opp en historie om at katten hans hadde fått kattunger i skogen, og spurte om jentene kunne hjelpe til med å flytte dem. Det sa jentene ja til. Kristiansen ledet jentene opp i skogen mot det som senere ble åstedet. Andersen gikk bakerst.

Plutselig tok Kristiansen frem en kniv og sa: «Hvis dere ikke gjør slik jeg sier, så dreper jeg dere.» Kristiansen voldtok deretter først den yngste jenta (Sørstrønen) og deretter den eldste jenta (Sløgedal Paulsen). Kristiansen bandt et plagg rundt hodet på den ene jenta mens han voldtok den andre. Mens dette pågikk, satt Andersen med ryggen til et stykke unna. Andersen var tydelig på at han ikke hadde noe med de seksuelle overgrepene å gjøre. Han tok ikke av seg klærne på åstedet, men han «pisset» på nøyaktig samme sted som jentene senere ble gjemt. På spørsmål forklarte han at han ikke hadde «pisset» på selve drapsstedet.

Etter å ha voldtatt den eldste jenta (Sløgedal Paulsen) drepte Kristiansen henne med knivstikk i halsen og magen.

Dette kom uventet på Andersen, og han reagerte med å gå hurtig bort til Kristiansen og dytte ham kraftig i skulderen med begge hender mens han sa: «Hva faen er det du holder på med?» Det oppsto deretter en krangel mellom Andersen og Kristiansen, og Kristiansen ba Andersen drepe den minste jenta (Sørstrønen). Andersen nektet å gjøre det. Da skal Kristiansen ha sagt at «[h]vis du ikke dreper jenta, så dreper jeg både deg og jenta». Kristiansen skal ha holdt kniven i retning mot Andersens mage. Andersen ønsket ikke å ta imot kniven, men tok den etter hvert imot. Andersen drepte deretter Sørstrønen med et knivstikk i halsen.

Kniven som ble brukt, var ifølge Andersen en tollekniv med blått håndtak. Etter drapene ble kniven vasket i en pytt i nærheten av åstedet. De vasket også hendene sine i denne pytten. Kristiansen tok med seg kniven, og Andersen vet ikke hva som skjedde med den videre.

Andersen forklarte videre at de skjulte likene. Den yngste jenta ble lagt oppå den eldste jenta da de flyttet og dekket til likene. Deretter tok Kristiansen med seg posen med jentenes badetøy mv. Innholdet i posen ble plassert i en åpning i en demning i nærheten av åstedet, og åpningen ble dekket til med mose. Kristiansen tok deretter posen med seg. Andersen forklarte at ingen av dem benyttet hansker.

Andersen og Kristiansen gikk hver sin vei tilbake til Kristiansens bopel. Andersen gikk en omvei via Fant Olsens stykke. Kristiansen gikk stien vest for 3. Stampe via bommen ved Svarttjønn for å hente sin sykkel.

Andersen forklarte at de ikke snakket om hva de eventuelt skulle si til politiet, utover at de ikke skulle si hva som hadde skjedd. Det var ingen spesiell grunn til at Espen Bakke og Eivind Loland ble spurt om å komme på besøk senere på kvelden.

Andersen så på klokken da han kom hjem til Kristiansen etter drapene. Klokken var da 19.25. Han vet dette sikkert fordi han husker at han så på sin klokke. Etter å ha blitt spurt om han kan ha sett feil på klokken, ettersom tidsforløpet syntes svært raskt, forklarte Andersen at han muligens kan ha tatt feil. Klokken kan ha vært 20.25.

Andersen dro hjem fra Kristiansen rundt midnatt, og han la seg da til å sove. Han fikk imidlertid ikke sovet så mye, men lå våken og tenkte på det som hadde skjedd.

I avhøret forklarte Andersen at han var sikker på at Kristiansen hadde med seg sin egen mobiltelefon i Baneheia. Når det gjaldt spørsmålet om Kristiansen brukte mobiltelefonen, forklarte Andersen først at han ikke trodde det. Andersen forklarte at han trodde at han ville ha husket det dersom Kristiansen hadde brukt mobiltelefonen. Han forklarte videre at han trodde bestemt at Kristiansen ikke kan ha brukt telefonen mens de var på åstedet, men at han var usikker på om Kristiansen kunne ha brukt telefonen mens de var på vei inn i skogen.

3.8.1.4 Senere avhør av Andersen

Jan Helge Andersen ble avhørt en rekke ganger utover høsten 2000. Avhørsrapportene er datert 18., 20., 22., 24. og 27. september, 6., 11., 17. og 26. oktober, 1. november og 12. desember.230 I alle avhørene fastholdt Andersen i hovedtrekk sin forklaring om at Viggo Kristiansen var initiativtaker og pådriver, at Kristiansen drepte den eldste jenta (Lena Sløgedal Paulsen) og forgrep seg på begge, og at Kristiansen tvang Andersen til å drepe den yngste jenta (Stine Sofie Sørstrønen).

I avhør 18. september forklarte Andersen seg i hovedtrekk om de samme temaene som i avhøret 13. september. I tillegg forklarte han at det ikke var bevisst at de lot være å fortelle politiet at de hadde møtt vitnet Rødsvik ved parkeringsplassen ved Svarttjønn fredag 19. mai. Andersen forklarte at de hadde glemt dette møtet, og at de først ble klar over dette etter at Rødsvik gjorde Kristiansen oppmerksom på møtet en gang de to hadde møttes tilfeldig i etterkant av drapene.231

I avhør 20. september forklarte Andersen seg ytterligere i detalj om stien opp til åstedet, overgrepene, drapene samt flyttingen av likene. Andersen ble også spurt hvor han sto da han «pisset» på det som senere ble skjulestedet. Han forklarte da at han sto i utkanten av skjulestedet og «pisset» i østlig retning ut fra selve skjulestedet.

I avhør 22. september ga Andersen ytterligere detaljer om drapene, tildekkingen av likene, vask av hender og kniv, håndteringen av jentenes plastpose med badetøy mv. samt returen fra åstedet. Med grunnlag i Andersens forklaring ble Andersens og Kristiansens bevegelser i Baneheia tegnet inn på et kart, som Andersen undertegnet, se figur 3.4. Videre opplyste Andersen at han natten etter drapene skrev ned hva som skjedde på drapsdagen, i et dokument på sin PC. Senere skal han jevnlig ha skrevet i dette dokumentet. Siste gang han skrev i dokumentet var 15. juli 2000. Han forklarte at han hadde gjemt dokumentet bak søppelkasseikonet eller et annet ikon på PC-en. I dette avhøret nevnte Andersen også at han tidligere hadde observert Kristiansen forgripe seg på en jente i nabolaget.232 Forklaringen ledet til at Kristiansen ble etterforsket for dette forholdet, og at politiet tok ut tilleggssiktelse 6. november 2000, jf. punkt 3.8.5.

Kilde: Vedlegg til avhør 22. september 2000 (dok. 06,02.10, jf. dok. 18,04,06).

I avhør 24. september 2000 forklarte Andersen seg om tiden etter drapene. Han forklarte seg om dusjingen samme kveld, om timene de satt på trappa til Kristiansen, om lørdag 20. mai, søndag 21. mai og sommeren 2000, herunder om en ferietur til Danmark sammen med Kristiansen i månedsskiftet juli/august.

Videre endret Andersen forklaring med hensyn til at han og Kristiansen hadde avtalt en alibihistorie. I motsetning til avhøret 13. september 2000, da Andersen forklarte at verken han eller Kristiansen hadde snakket om hva de skulle si til politiet, forklarte Andersen nå at han og Kristiansen søndag 21. mai var blitt enige om at Andersen skulle si til politiet at han hadde løpt til Bervannet 19. mai, og at de skulle si at klokken var 19.30 da han kom hjem til Kristiansen etter løpeturen. Andersen ble da konfrontert med at han i rundspørringen 20. mai ikke nevnte noen slik tur til Bervannet. Andersen svarte da at politimannen som stilte spørsmål under rundspørringen, bare var opptatt av hvor Andersen hadde vært etter kl. 19.30. Andersen forklarte videre at han etter rundspørringen gikk bort til Kristiansen og fortalte hva han var blitt spurt om. Kristiansen ble avhørt i rundspørringen senere samme dag.233

Andersen fikk videre spørsmål om dagboken han skrev på sin PC. Han forklarte at han brukte ca. en time på skrivingen samme kveld/natt som drapene, og at det ble ca. fire sider.

I avhøret ble Andersen også foreholdt at Kristiansen sendte to SMS-er, kl. 18.57 og kl. 19.37. Andersen forklarte da at han ikke kunne huske at Kristiansen hadde brukt mobiltelefonen.

I avhør 27. september 2000 svarte Andersen på diverse spørsmål fra avhører om kniven som ble brukt. Videre ble Andersen konfrontert med omstendigheter som avhører ga uttrykk for at var påfallende, herunder tekstmeldingene. Det er utvalgets forståelse at det her siktes til SMS-ene som Kristiansen sendte kl. 18.57 og kl. 19.37. Andersen ble også spurt om hvordan han kunne fortsette å tilbringe tid med Kristiansen etter drapene, herunder å dra til Danmark med ham. Til dette svarte Andersen at han var redd for hva Kristiansen kunne gjøre dersom han «skjønte at noe var i gjære». I avhøret forklarte Andersen for første gang at de, før de møtte jentene på stien, hadde observert to barn som badet fra et utsiktspunkt i terrenget.

I avhør 6. oktober 2000 fikk Andersen spørsmål om sin oppvekst, sin tid i Heimevernsungdommen og sitt forhold til Kristiansen. Han samtykket også til å delta på en rekonstruksjon i Baneheia.

I avhør 11. oktober gjennomgikk politiet beslag i saken. På spørsmål fra politiet om hvorfor han var i besittelse av pornografiske filmer, svarte Andersen at filmene tilhørte Kristiansen, og at Kristiansen hadde bedt ham oppbevare dem.

Den 25. oktober 2000 fikk politiet muntlig orientering fra Rettsmedisinsk institutt om de foreløpige resultatene av DNA-undersøkelser ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Det fremgår av en politirapport at Kristiansens forsvarer Tore Pettersen ble orientert om funnene samme dag.234 Det finnes ingen tilsvarende rapport om at Andersens forsvarer Ben Fegran ble orientert. Utvalget viser imidlertid til Stavanger Aftenblads gjengivelse av politiavdelingssjef Geir Olaf Hansens forklaring for byretten 3. mai 2001:

«20. oktober [skal være 25. oktober] er Fegran på besøk i fengslet og forteller Jan Helge at politiet har biologiske spor i saken. Fegran ringer da politiet for å fortelle at Jan Helge ville forklare seg mer.

Geir Hansen: – I det neste avhøret fortalte Jan Helge at han var blitt truet av Viggo til å forgripe seg mot en av jentene, og at han var blitt rispet av Viggo. Hans forklaring satt langt inne.»235

Det fremgår videre av Hansens merknad til avhør av Andersen 26. oktober 2000 at Hansen 25. oktober ca. kl. 20.00 ble kontaktet av Ben Fegran, som nettopp hadde avsluttet et besøk hos Andersen i fengselet. Andersen skal da, like før Fegran skulle avslutte besøket, ha sagt til Fegran at han skal ha blitt truet av Kristiansen til å forgripe seg på den eldste jenta, det vil si Lena Sløgedal Paulsen).236

Etter utvalgets oppfatning er det grunn til å tro at Andersen kom med disse opplysningene etter å ha blitt orientert om de foreløpige resultatene fra DNA-undersøkelsene ved USC i Spania. Det er uklart akkurat hvilken informasjon Andersen fikk på dette tidspunktet. Det er imidlertid grunn til å tro at Andersen fikk beskjed om at det var funnet biologisk materiale som knyttet ham til et seksuelt overgrep, men ikke hvilken jente materialet var funnet på. Utvalget baserer dette på at forsvarer Ben Fegran først to dager senere etter ble bedt om å ta opp med Andersen at blandingsmaterialet var funnet på den minste jenta (Sørstrønen), ikke den eldste jenta (Sløgedal Paulsen), se nedenfor.

I avhør 26. oktober 2000 forklarte Andersen følgende om eget overgrep:

«Siktede forklarte at ‘grunnen til at jeg ikke har sagt det før …… Var at jeg trengte litt tid til å huske akkurat det …… det var så lite av det jeg husket’.

Jeg vet ikke hvor det passer inn …… altså hvor det passer inn i hele episoden …… det kan jeg ikke huske …… på et eller annet tidspunkt da vi var på åstedet …… så kom Viggo bort til der jeg ikke …… da var det jo det samme som …… samme trusselen som da jeg måtte drepe den ene jenta …… at hvis jeg ikke gjorde som han sa, så ville han ta livet av meg også …… jeg skulle kanskje ha sagt dette før …… men Viggo rispet meg med kniven …… i underarmen …… i høyre underarm …… dere kan kanskje se merke ennå (viste frem underarmen) …… det ble kanskje som et katteklor …… det begynte ikke å blø …… dette var faktisk første gang i episoden på åstedet at jeg fryktet for mitt liv …… for å si det sånn …… da gikk jeg opp til jenta som lå der, og Viggo fulgte etter …… han hadde kniven i hånda …… og da tok jeg ned buksa …… og jenta lå der akkurat da …… og Viggo hadde antakelig holdt på med henne før dette …… for det var en liten blodflekk eller et lite sår, for å si det sånn …… mellom skrittet og ræva (vagina og analåpningen) …… jeg så på Viggo, og han stod bare og gliste …… jeg var borte i jenta …… med pikken …… det var kort tid jeg var borte i henne …… det var bare snakk om et sekund …… så tok jeg et eller annet fra siden …… og tørket vekk på kuken …… og da har du grunnen til at jeg gikk og dusjet etterpå …… og så gikk jeg tilbake og satt meg der jeg har vist …… og det var derfor jeg reagerte da du (rapportskriver) spurte om jeg var homo …… for da jeg satte meg igjen, så spurte Viggo om jeg var homo, og det var første gangen noen hadde spurt om dette …… det var bare dette …… og resten fortsetter som i de andre avhørene …… nå er det ikke noe mer jeg kan hjelpe dere med, for å si det sånn.»

På politiets spørsmål om hvorfor han ikke hadde opplyst om eget overgrep tidligere, forklarte Andersen at han ikke visste hvilken jente han hadde forgrepet seg på, og at han heller ikke visste hvor overgrepet passet inn i hendelsesforløpet. Andersen forklarte seg vagt med hensyn til hvilken jente han hadde forgrepet seg på. Han forklarte at det mest sannsynlig var «den eldste jenta» – den jenta Kristiansen drepte.

Den 27. oktober 2000 tok avhører kontakt med forsvarer Ben Fegran per telefon. Avhører opplyste at USC kunne ha funnet biologisk materiale som var en sammenblanding av to personer. Materialet var imidlertid funnet på den yngste jenta, ikke den eldste. Fegran ble altså gjort oppmerksom på at det ikke var funnet biologisk materiale fra Andersen på den eldste jenta. Fegran ble bedt om å ta dette opp med Andersen. Om dialogen med Fegran skrev avhører følgende i en merknad til avhøret av Andersen 1. november 2000:

«Fredag den 27.10.00 kontaktet jeg adv. Ben Fegran pr. tlf.

Fegran fikk vite følgende: Opplysninger fra Bente Mevåg på Rettsmedisinsk institutt kan tyde på at ekspertene fra Spania kan ha funnet en ‘sammenblanding’ av 2 personer i det biologiske materiale på jentene. Det fremkom videre at dette gjaldt biologisk materiale som var sikret på den minste jenta. De spanske ekspertene ville jobbe videre med materiale.

Adv. Fegran ble anmodet om å ta dette opp med siktede J.H. Andersen.

Adv. Fegran var villig til å ta dette opp med Andersen man. den 30.10.00. Han ønsket å ta dette opp personlig med ham – ikke pr. tlf.

Adv. Fegran fikk også vite at politiet stiller seg tvilende til deler av siktedes forklaring.

Adv. Fegran ringte meg mandag den 30.10. om kvelden. Han opplyste at han hadde overbrakt opplysningene til siktede Andersen, men jeg oppfattet Fegran slik at siktede Andersen ikke hadde kommet med nye opplysninger vedr. dette.»237

I avhør 1. november 2000 fastholdt Andersen innholdet i sine tidligere avgitte politiforklaringer. Han fikk imidlertid flere kritiske spørsmål. Andersen ble ikke direkte konfrontert med at det biologiske materialet som kunne stamme fra ham, var funnet på den yngste jenta. Han ble imidlertid spurt om han fastholdt at det var den eldste jenta som han berørte med sin penis. Da svarte Andersen følgende:

«jeg tror det var den eldste …… det sa jeg forrige gang også …… men jeg var usikker forrige gang også …… det er jeg fortsatt.»

I avhør 12. desember 2000 ble Andersen direkte konfrontert med at «sæd av samme type som siktedes DNA er påvist». Andersen ble videre spurt om han hadde befatning med begge jentene eller bare den ene. Andersen svarte da at han bare hadde hatt befatning med én jente. På spørsmål om hvilken jente han hadde hatt befatning med, svarte Andersen at han ikke ante.

I samme avhør ble Andersen fortalt at «sæd av samme type som siktedes DNA» var påvist i skjeden og endetarmen på den minste jenta, og at «sæd av samme type som Viggos DNA» var påvist i samme jente. Han fikk opplyst at politiet derfor antok at to personer måtte ha forgrepet seg på den minste jenta. Andersen uttalte da følgende:

«jeg vet at begge to har vært borte i den ene jenta …… så da har jeg fått svar på at det var den første jenta (altså den minste) …… og biten faller på plass.»

Etter dette ble altså Andersens forklaring at han hadde blitt truet til å forgripe seg på den yngste jenta, det vil si Stine Sofie Sørstrønen.

3.8.1.5 Rekonstruksjon 17. oktober 2000

Den 17. oktober 2000 ble det gjennomført rekonstruksjon i Baneheia.238 Foruten Andersen var følgende personer med: politiførstebetjent Asbjørn Hansen, politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen, statsadvokat Edward Dahl, kriminalsjef Arne Pedersen, forsvarer Tore Pettersen, forsvarer Ben Fegran, politiavdelingssjef Magne Storaker, politiførstebetjent Jon-André Nilsen, spesialmedarbeider Eva Marit Gaukstad (figurant for Stine Sofie Sørstrønen), politibetjent Anita Kleveland (figurant for Lena Sløgedal Paulsen), politibetjent John Repstad (figurant for Viggo Kristiansen), politiavdelingssjef Tor Arild Berge og politiførstebetjent Lars Engemyr. Viggo Kristiansen ønsket ikke å delta.

Under rekonstruksjonen ble 37 situasjoner gjenskapt og fotografert med utgangspunkt i Andersens forklaring – fra han og Kristiansen observerte to badende barn fra en kolle i nærheten av åstedet og frem til de skilte lag i et stikryss.

Under rekonstruksjonen var Andersen usikker på hvilken vei de tok fra stien og inn på åstedet. Det fremgår av protokollen fra rekonstruksjonen at Andersen ble så usikker på dette at han først måtte gå inn på selve åstedet, for så å gå motsatt vei ut på stien. I avhør senere samme dag som rekonstruksjonen ga han uttrykk for at den ruten han viste under rekonstruksjonen, var den riktige.239 Det fastholdt han også i avhør 26. oktober 2000.240

Under rekonstruksjonen forklarte Andersen seg også annerledes fra tidligere avhør med hensyn til hvor han urinerte på åstedet. I avhør 20. september forklarte han at han sto i utkanten av gjemmestedet og «pisset» i østlig retning ut fra selve gjemmestedet. Under rekonstruksjonen forklarte han at han sto i motsatt ende av gjemmestedet og «pisset» inn i selve gjemmestedet. Andersen ble konfrontert med dette i avhøret 26. oktober 2000.241 Til dette svarte han at han hadde urinert som forklart i avhør 20. september, og at han muligens sto feil under rekonstruksjonen ettersom det var kuttet en del greiner på åstedet.

Under rekonstruksjonen brukte Andersen betegnelsen «knivan», altså «kniv» i flertall. Andersen ble konfrontert med dette i avhør 1. november 2000. Ifølge Andersen var «knivan» et uttrykk han brukte mye i Heimevernsungdommen, og han mente at det var feil av ham å bruke flertallsformen under rekonstruksjonen – han mente kun å omtale én kniv.242

3.8.1.6 Kontroll av Andersens opplysninger i avhør

Undersøkelser vedrørende dagbok på Andersens PC

I avhøret 22. september 2000 forklarte Jan Helge Andersen at han natten etter drapene skrev ned hva som skjedde på drapsdagen, i et dokument på PC-en. Han skrev i ca. en time, og det ble ca. fire sider. Senere skrev han jevnlig i dette dokumentet frem til 15. juli. Han forklarte at han hadde gjemt dokumentet bak søppelkasseikonet eller et annet ikon på PC-en. Politiet forsøkte å finne dette dokumentet på Andersens PC, uten å lykkes. Andersen ble bedt om å skrive ned ord og setninger som han hadde skrevet i dagboken.243 Han skrev følgende på et ark:

«TIL PC or og setninger som er Brukt

or

Dag Bok, VIGGO, Kniv, Jentan, forgrepsegpå, Kniv stik, drapsted, Blo, Nei, tanker,

genser, Jake, Kepser, Posen, pyt, tur, løpe, Sykel, Låne, nøkler, Bua, Føler, pule,

Setninger

Hva faen er det du gjør.

VIGGO Ber meg drepe den minste jenta.

Dreper ikke du Ho Så dreper Jeg Dei og jenta.

På dete tidsponkt er Kniven Blodig.

Det er Ho eller dere Bege

Få røva i gir.

hjelp meg og løft henne vekk.»

Andersens PC ble speilkopiert og gjennomgått av Økokrim.244 Det fremgår ikke eksplisitt av rapporten fra gjennomgangen at Andersens dagbok ikke ble funnet. Det fremgår imidlertid av avhøret av Andersen 1. november 2000 at undersøkelsene var resultatløse:

«Han ble spurt om det virkelig er riktig at han har skrevet inn på sin PC hva som skjedde fredag den 19.5. – dette fordi ekspertene, bl.a. Økokrim, stiller seg undrende til at man ikke kan finne ‘bruddstykker’ vedr. dette, når man søker gjennom hans PC.»245

Politiet avhørte Andersens fetter, som hadde hjulpet ham med å slette filer på PC-en for å gjøre plass til nye spill:

«Vitnet vet ikke hvor mange ganger han har hjulpet Jan Helge med dette i sommer, men det var ganske ofte. Hver gang Jan Helge kjøpte et nytt spill, måtte de slette et annet.

Vitnet forklarer at når han sletter ting fra dataen bruker han ikke Windowsprogrammene som ligger i maskinen. Vitnet gjør det på sin egen måte. Han går inn i hver mappe og sletter alt, mappe for mappe. Dette fører til at ingenting blir igjen og maskinen får bedre kapasitet og arbeider raskere. Det som blir slettet på denne måten kan med andre ord aldri finnes igjen.

Vitnet forklarer at han kan vise dette for politiet hvis det er nødvendig.

Vitnet forklarer at han kun har fått beskjed av Jan Helge om å slette spill. Han har aldri, som han vet selv, slettet andre ting. Men det som kan ha skjedd er at noe av det Jan Helge har skrevet har ligget ‘bak’ et spill og så blitt slettet i samme slengen. Vitnet sjekker ikke alltid hva som ligger i hver mappe/fil han sletter. Vitnet forklarer at han tror det ligger en logg på maskinen til Jan Helge der det står hva som er gjort og når det er gjort. Vitnet tror man kan finne ut noe mer om hva som er gjort, hvis man går inn på denne filen, Loggfil for Windows.»246

Undersøkelser av risp/arr på armen til Andersen

I avhør 26. oktober 2000, i forbindelse med at Andersen for første gang – etter å ha blitt konfrontert med DNA-funn – forklarte at han hadde blitt tvunget av Kristiansen til å begå seksuelt overgrep, nevnte Andersen at Kristiansen hadde rispet ham i underarmen med kniven. Dagen etter, 27. oktober, ble Andersen undersøkt av politilege Anton Rodahl. I rapporten fra Rodahl står det:

«Ovennevnte ble begjært undersøkt av undertegnede fredag 27/10/00.

Mer bestemt ønsket man en vurdering av et arr han har på hø underarm. Undersøkelsen ble utført på mitt kontor.

Det aktuelle er et knapt synlig rett streket arr som måler ca 65 millimeter i lengde. Lokalisert temmelig midt på underarmen, volart, og i lengderetning.

Arret var meget tynt og var helt blek. Det var ingen rubor og jeg finner ikke indurert vev. Ingen skorpe. Hud beveger seg helt fritt i forhold til underliggende vev. Ved inspeksjon av andre arr, synes det ikke som om han har særlig tendens til keloid. Han har hatt pirquetprøve tidligere på samme underarm, men det er ikke merke etter disse.

Det er ikke mulig å si noe om tidspunktet for skade som ga dette arret, annet enn at det må være mer enn noen uker gammelt. Når det gjelder dybde, synes skaden å ha trengt gjennom til underhuden, men heller ikke dypere.»247

Kort tid før hovedforhandlingen i byretten i april 2001 avhørte politiet også Andersens mormor om rispet. Foranledningen var at en nabo av mormoren kontaktet politiet og fortalte at mormoren hadde fortalt til ham at hun hadde observert et risp på armen til Andersen like etter at drapene fant sted.248 Da politiet avhørte mormoren, viste det seg imidlertid at hun ikke selv hadde sett dette, men hørt det fra Andersens mor.249

Annen kontroll av Andersens forklaring

I tillegg til de ovennevnte etterforskningsskrittene som ble foretatt for å kontrollere Andersens forklaring, gjennomførte politiet en rekonstruksjon 17. oktober 2000, jf. punkt 3.8.1.5. Under rekonstruksjonen forklarte Andersen seg delvis annerledes enn i sine tidligere politiforklaringer.

Andersens forklaring ledet i begrenset grad til ytterligere DNA-undersøkelser, teledataundersøkelser eller andre tekniske undersøkelser. Politiet brukte videre i liten grad resultatene fra de tekniske undersøkelsene i saken til å konfrontere Andersen i avhør. Et unntak var DNA-undersøkelsene fra Universitetet i Santiago de Compostela, som ble brukt til å kontrollere Andersens forklaring om hvilken av jentene han forgrep seg på. Dette førte til at Andersen endret forklaring, jf. punkt 3.8.1.4.

3.8.2 Avhør av Kristiansen etter pågripelsen

3.8.2.1 Kristiansen nekter straffskyld i avhør 13. september 2000

Viggo Kristiansen ble avhørt 13. september 2000 fra kl. 16.30, det vil si at avhøret startet ca. to timer etter at avhøret av Jan Helge Andersen startet, og mer enn fire timer etter at Andersen tilsto overfor politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen.250

Kristiansen erkjente ikke straffskyld etter siktelsen og forklarte innledningsvis følgende:

«Han forklarer videre at han kjenner til, via sin forsvarer, at Jan Helge Andersen har tilstått å ha vært med under drapene på jentene i Baneheia.

Siktede forklarer at han ble meget overrasket over det han hørte, og han sier også at han aldri kunne tro at Jan Helge kunne gjøre noe slikt.»

Da Kristiansen ble foreholdt at rapportskriveren ikke fant hans forklaring troverdig siden Andersen hadde forklart at han hadde vært delaktig i drapene, forklarte Kristiansen:

«Det jeg forteller er sannheten og dersom Jan Helge vil dra med uskyldige så dømmer dere en uskyldig mann.»

I avhøret fastholdt Kristiansen i hovedtrekk sin tidligere forklaring, slik den fremkom i avhør 14. juli 2000: Fredag 19. mai rundt kl. 18.00 hadde han låst seg ute av boden. Han ringte derfor hjem til Andersen, ettersom han visste at Andersen hadde ekstranøkkel. Kristiansen snakket da med faren til Andersen, som opplyste at sønnen var dratt for å delta på løpetrening med Heimevernsungdommen.

Kristiansen visste at oppmøte til treningen var ved Svarttjønn. Han syklet derfor dit i håp om å nå Andersen før treningen begynte. Da Kristiansen ikke så Andersen ved bommen ved Svarttjønn, syklet han videre innover til nordenden av 3. Stampe, så snudde han og syklet tilbake mot Svarttjønn. På vei tilbake traff han Andersen på østsiden av Svarttjønn, og de to gikk sammen tilbake forbi bommen og til lekeplassen like nedenfor. Der ble de sittende og prate en stund. Mens de oppholdt seg ved lekeplassen, møtte de på vitnet Per Egil Rødsvik, som de kjente fra tidligere. Deretter syklet Kristiansen hjem, hvor han tilbrakte tid i boden, blant annet med vedlikehold av sykkelen. Han var fortsatt hjemme da Andersen kom på besøk noe senere på kvelden.

3.8.2.2 Senere avhør av Kristiansen

Viggo Kristiansen ble avhørt en rekke ganger utover høsten 2000: 16., 21., 25. og 27. september samt 11., 12. og 17. oktober.251

I avhørene 16., 21., 25. og 27. september fastholdt Kristiansen hovedtrekkene i sin forklaring. På detaljnivå var det imidlertid enkelte unøyaktigheter og feil. På den ene siden husket han plutselig ting som han ikke tidligere hadde forklart, og på den andre siden var det ting som han tidligere hadde forklart seg om, som han senere ikke husket. Kristiansen forklarte også enkelte ting i avhør som ikke kunne stemme ut fra objektive holdepunkter. Se punkt 5.5.3 for enkelte eksempler.

Tema i avhørene 11. og 12. oktober var de nye anklagene mot Kristiansen for overgrep mot en jente i nabolaget. Kristiansen erkjente straffskyld for fem overgrep mot jenta. Avhøret 17. oktober gjaldt ytterligere nye anklager mot Kristiansen for overgrep mot en gutt i samme nabolag. Han erkjente ikke straffskyld for overgrep mot gutten. For mer informasjon om anklagene se punkt 3.8.5.

Den 25. og 26. oktober 2000 gikk politiet ut med opplysninger om at det forelå et DNA-treff som med 100 prosent sikkerhet knyttet Kristiansen til åstedet og handlingene. Etter dette ønsket ikke Kristiansen å stille til nye avhør. Håndteringen av DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela behandles nærmere i punkt 3.8.6.

3.8.2.3 Kontroll av Kristiansens opplysninger i avhør

Det er få spor i sakens dokumenter av at politiet gjorde undersøkelser med sikte på å bekrefte opplysningene Kristiansen ga i avhør. Det mest nærliggende etterforskningsskrittet ville vært å analysere Kristiansens telefontrafikk i det kritiske tidsrommet fra ca. kl. 19.00 til 20.00 fredag 19. mai 2000. Det var i dette tidsrommet politiet antok at jentene var blitt voldtatt og drept. Som utvalget kommer tilbake til i punkt 4.6, var det nærliggende gjøre det som var mulig for å finne ut hvor Kristiansen befant seg da han mottok og sendte de fire tekstmeldingene kl. 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37. Slike undersøkelser ville gitt sterk støtte til Kristiansens forklaring.

I stedet fremgår det av dokumentene at politiet søkte forklaringer på hvordan mobiltrafikken kunne være forenlig med Kristiansens deltakelse. Den 25. september 2000 avhørte politiet en bekjent av Kristiansen, som Kristiansen noen ganger hadde kjøpt mobiltelefon av. Han ble stilt en rekke spørsmål som synes å være foranlediget av Viggo Kristiansens utgående mobiltrafikk i tidsrommet voldtektene og drapene fant sted:

«På spørsmål om Viggo er flink med telefoner så opplyste vitnet at han noen ganger ringer til vitnet og spør om hjelp vedr. mobiltelefoner. Det kan være hjelp i forbindelse med diverse innstillinger med mer. På spørsmål om vitnet vet om Viggo har kjennskap til samtaleutskifter, sporing, sperring av sim kort, sperring av telefon, med mer så regner vitnet med at Viggo kjenner noe til dette. Han mener at de har snakket om sperring av simkort og sperring av mobiltelefon men de har ikke snakket om sporing, samtaleutskrifter, basisstasjoner med mer. Han vet derfor ikke hvor mye Viggo kjenner til dette. Vitnet opplyste at Viggo klarer seg med mobiltelefonen som folk flest, dvs. at de kan bruke den til å ringe samt sende melding.

På spørsmål om han vet om Viggo sender tekstmeldinger så opplyste vitnet at han har fått en melding i ny og ne uten at han kan si noe antall. På spørsmål hva slags melding han har fått opplyste han at det stort sett er vas. Viggo har aldri skrevet noe om Baneheisaken i meldingene. På spørsmål hvor lang tid det tar å sende en tekstmelding dersom den er lagret på telefonen så opplyste vitnet at det burde gå greit innen 30 sekunder.»252

Det ble også gjort enkelte andre undersøkelser for å kontrollere Kristiansens forklaring. I avhør 13. september 2000253 hadde Kristiansen nevnt at han hadde funnet en snekkerkniv med blått håndtak på Støleheia søppelfylling etter barnedrapene. Dette skal ha skjedd mens han var på jobb på søppelbil sammen med en kollega. Politiet avhørte kollegaen 15. september 2000. Kollegaen forklarte at han ikke kunne huske at Viggo hadde funnet en kniv på søppelfyllingen. Kollegaen var «nesten 100 % sikker» på at han ikke hadde sett Kristiansen finne en kniv på Stoleheia. Han kunne imidlertid ikke utelukke det helt.254

3.8.3 Nye vitneavhør

3.8.3.1 Nye avhør av de siktedes familie

Etter pågripelsene gjennomførte politiet nye og omfattende avhør av familien til Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Andersens foreldre, Jan Andersen255 og Berit Andersen256, ble avhørt over tre dager, 21., 22. og 26. september. I tillegg ble Andersens søster avhørt 27. september.257 Tema i avhørene av foreldrene var blant annet Andersens oppvekst og skolegang, jobb, interesser, relasjoner til ulike personer, forholdet til jenter, pornografi, kniver og Andersens forhold til sannheten. Avhørene gjaldt også Baneheia-saken og tiden etterpå samt en gjennomgang av beslag.

Både Jan Andersen og Berit Andersen forklarte at Viggo Kristiansen hadde vært «paranoid den siste tiden», og at det hadde vært hyppig telefonkontakt mellom ham og sønnen. På spørsmål om dette var noe de hadde tenkt på før eller etter pågripelsen, forklarte Berit Andersen at det var noe hun hadde tenkt på etter pågripelsen. Det fremkom også at foreldrene hadde merket en endring hos Jan Helge i form av at han hadde begynt å lese aviser nøye sammenlignet med tidligere, og at han holdt seg mer inne på rommet enn normalt. Om fredag 19. mai 2000 forklarte Jan Andersen:

«Vitnet husker at Viggo ringte hjem til vitnet like etter at Jan Helge hadde gått til treningen. Han kan ikke si nøyaktig når Viggo ringte, men antar at det kan ha vært i løpet av den første halvtimen etter at Jan Helge hadde gått ut. Viggo spurte etter Jan Helge fordi han hadde låst nøklene til bua inne i bua. Viggo kan også ha sagt at han hadde mistet nøklene, men vitnet tror at han sa at han hadde låst dem inne.

Vitnet fortalte at Jan Helge var gått for å trene med HVU i Baneheia. Viggo svarte da at han skulle ta seg en tur og kikke etter Jan Helge.»258

Viggo Kristiansens foreldre, Svein Kristiansen259 og Turid Kristiansen260, ble avhørt over to dager 21. og 24. september 2000. I tillegg ble Viggo Kristiansens brødre, Trond Kristiansen261 og Morten Kristiansen,262 avhørt henholdsvis 22. september og 5. oktober 2000. Videre ble Kristiansens inngiftede onkel Mårten Bergstøl avhørt.263 Det samme ble Mårten Bergstøls bror, Rune Bergstøl.264

De nevnte familiemedlemmene ble stilt lignende spørsmål som ved avhørene av Andersens familie. Det viste seg at Viggo Kristiansen gjennom store deler av oppveksten hadde slitt med atferdsproblemer og et voldsomt temperament. For eksempel fremgår det:

«Dette med å ødelegge inventar i huset ble etterhvert et veldig stort problem for familien. Han sparket bl.a i stykker et rekkverk i trappene. Dette foregikk over flerre dager, han sparket flere ganger i rekkverket og ødela rekkverket nede i hovedfeste. Han kunne også bli så sint at han slo i veggen med hendene.

Dette førte til at han 3 ganger knakk fingrene. Vitnet husker at han for en tid siden hadde slipt opp gulvene og skiftet tak i stuen. Viggo kastet da kniver i taket for å prøve å få dem til å sitte fast i taket. Med det til følge at de ramlet ned og sto fast i gulvet. Han ødela deler av både taket og gulvet. Vitnet måtte pusse opp både taket og gulvet som følge av dette. Slik ødela han flere gjenstander i huset. Han skar bl.a med kniv i en skinnstol som vitnet har arvet, og ødela denne. […]

Vitnet husker en gang at vitnet og Viggo kranglet. Han var full av frustrasjon og kjeftet og bannet etter vitnet. Brått så tok han frem en kniv og kastet denne etter faren. Kniven traff ikke. Vitnet tror ikke at han kastet for å skade han, men for på en måte å markere ett eller annet. Vitnet husker at han da samlet sammen knivene han hadde og la disse ned i kjelleren.»265

De siste årene hadde det imidlertid vært en positiv utvikling. Utfordringene var verst i perioden 1994–1995. I november og desember 1994 var Kristiansen innlagt i 21 dager ved BUP på Vest-Agder sentralsykehus.266 Innleggelsen ledet til at Kristiansen fikk diagnosen MBD.267

Ingen av de avhørte hadde registrert noen atferdsendring hos Kristiansen etter fredag 19. mai 2000. De hadde heller ikke lagt merke til at Kristiansen hadde hyppigere kontakt med Andersen. Samtlige bemerket at det var uforståelig for dem at Kristiansen kunne begå drapene.

Kristiansens mor, Turid Kristiansen, forklarte at hun hadde hørt stemmer utenfor hjemmet i tidsrommet kl. 19.00 til 21.30 fredag 19. mai:

«På et eller annet tidspunkt etter at [sønnen Tronds ektefelle] var gått for å besøke venninnen, husker vitnet at hun åpnet kjøkkenvinduet og spurte Viggo om han ville se etter [Viggos nevø] mens hun og Svein gikk en tur til byen. I skrivende stund klarer ikke vitnet å huske når hun rettet forespørselen til Viggo. Men hun husker at Jan Helge, Viggo, Espen Bakke og Eivind Loland var utenfor i det hun spurte Viggo om å sitte barnevakt. […]

I tidsrommet mellom kl. 1900 og 2130 mener vitnet å huske at hun hørte stemmer utenfor hele tiden. Videre sier hun, ‘om det er ønsketenkning – eller om det faktisk var slik tør jeg ikke å si.’ Vitnet har ikke lagt merke til når Espen og Eivind ankom. På et eller annet tidspunkt registrerte hun bare at det var blitt flere stemmer utenfor.»268

Kristiansens onkel, Mårten Bergstøl, forklarte at han hadde god kontakt med Kristiansen. Han forklarte at Kristiansens oppførsel hadde bedret seg de siste årene. Samtidig fortalte han om en skremmende hendelse som involverte Kristiansen:

«Vitnet forklarer at han selv ble truet med kniv av Viggo for noen år siden. Vitnet husker ikke nøyaktig når dette var, men han mener det må ha vært da Viggo var omkring 16 år. Det var i den perioden Viggo var veldig vanskelig, men etter at han hadde vært innom sykehuset.

Vitnet forklarer at det var en mørk kveld vitnet kom hjem. Vitnet ble stoppet utenfor av Viggo. Vitnet forklarer at forut for dette hadde vitnet og Viggo hatt en kontrovers som hadde vart i ca 2 mnd. […]

Mens vitnet og Viggo stod utenfor begynte de å prate. Det ble høyere og høyere ordbruk mellom dem. Plutselig tok Viggo frem en kniv, en Morakniv, og satte den rett mot brystet til vitnet. Den var helt inntil klærne til vitnet. Viggo skjelte og smelte, han truet med alt. At han skulle ta livet av vitnet og han skulle ta [vitnets sønn] m.m.

Masse tanker raste gjennom hodet til vitnet. Han tenkte på om han skulle slå, men han klarte ikke det. Vitnet forklarer at Viggo virket helt ‘gal’. Spesielt i øynene virket han rar. Det kunne kanskje se ut som om han gikk på ‘speed’ (selv om han ikke gjorde det).

Vitnet tror Viggo holdt kniven mot brystet hans i 1 ½ minutt. Vitnet pratet og pratet for om mulig få Viggo til å ‘våkne’. Han bad også Viggo få vekk kniven. Viggo svarte igjen hele tiden, han pratet høyt. Men han tok ikke vekk kniven, han holdt den mot brystet til vitnet hele tiden. Like plutselig trakk Viggo kniven tilbake. Han gikk fra stedet, antakelig ned i bua si, bunkersen. Det var stort sett der Viggo søkte tilflukt.»269

3.8.3.2 Avhør av de siktedes omgangskrets og bekjente

Innledning

Etter pågripelsen gjennomførte politiet en rekke avhør av Kristiansens og Andersens omgangskrets og bekjente, henholdsvis 36 og 4 avhør. Utvalget vil i det følgende trekke frem noen av opplysningene som fremkom i disse avhørene.

Avhør av Kristiansens omgangskrets og bekjente

I avhørene av Kristiansens omgangskrets og bekjente kom det frem at Kristiansen hadde slitt med hyperaktivitet og mye sinne i oppveksten, som blant annet kom til uttrykk ved at han skjelte ut personer i sin omgangskrets, i tillegg til naboer og andre tilfeldige personer. Flere personer forklarte seg om episoder der Kristiansen skal ha kommet med ukvemsord og lignende.

Samtidig var det flere personer som ga Kristiansen et godt skussmål, der han ble beskrevet som blant annet snill, omtenksom, hjelpsom, pliktoppfyllende, og det ble uttrykt at det var uforståelig at han kunne ha begått drapene i Baneheia.270 En kvinnelig nabo forklarte:

«På spørsmål hvordan Viggo er opplyste hun at han er ‘godgutten’ hennes. […] Vitnet fortalte at hun kjenner Viggo på godt og vondt.

Viggo har aldri gjort henne noe vondt foruten at han har skapt noen konflikter. Hun opplyste at hun føler at han er blitt mye misforstått pga. hyperaktivitet. Han framtrer som en hard person men når en kommer under huden på ham så er han er kjærlig og snill gutt. Hun har opplevd ham som aggressiv og verbalt krass uten at han har lagt hånd på henne eller sønnen. Hun har aldri vært redd for ham.»271

Det fremkom også at «Viggo ble mer og mer normal etter hvert som han ble eldre. Vitnet ville ikke beskrive Viggo som umoden – slik han hadde oppført seg den siste tiden».272

Et vitne, en felles bekjent av Andersen og Kristiansen, tok av eget tiltak kontakt med politiet og ga uttrykk for at pressen ga en uriktig fremstilling av Kristiansen:

«[Vitnet] forklarte at han kontaktet politiet fordi han mener at Viggo Kristiansen er uskyldig. Han kjenner ikke igjen Viggo som det ‘monsteret’ han er blitt fremstilt som i media. Vitnet mener at han er kapabel til å gi et riktig bilde av Viggo og hans forhold til Jan Helge. Vitnet mener at han kjenner Viggo bedre enn de aller fleste. Ut fra det bildet vitnet vil gi, mener han at det utvilsomt vil fremgå at Viggo ikke kan ha drept de to jentene. […]

Vitnet sier at ut i fra hans kjennskap til Viggo så er det en umulighet at Viggo kan ha begått drapene. Vitnet ønsker å presisere at han på ingen måte kan gi Viggo alibi for handlingen, men så lenge det ikke forefinnes bombesikre bevis, så klarer han ikke å tenke seg Viggo som en drapsmann.

Viggo er en enkel person. Han er ikke teoretisk anlagt. Viggo bryr seg mye om sine medmennesker som han har rundt seg.

Vitnet mener at man fort merker om en person er ondskapsfull eller ikke. Vitnet beskriver Viggo som en snill person som er en glede å ha rundt seg. Vitnet har aldri tenkt på Viggo som ondskapsfull og det er man nødt til å være for å kunne utføre en slik handling.»273

Det fremkom videre i avhørene av Kristiansens bekjentskapskrets at han da han var 18 år gammel, hadde en kjæreste som var tolv år gammel. I avhør forklarte jenta at det kun var «kyssing og klining, det var ikke noe annet som skjedde». Ifølge henne hadde Kristiansen en gang blitt spurt om han og kjæresten hadde «ligget sammen». Kristiansen skulle da ha svart at kjæresten var for ung til at de kunne ligge sammen.274

Det fremkom videre i avhørene av Kristiansens bekjentskapskrets at Kristiansen ved gjentatte anledninger gjennom sommeren 2000 hadde snakket om Baneheia-saken. Et vitne hadde møtt på Kristiansen og Andersen lørdag 20. mai 2000, mens leteaksjonen fremdeles pågikk. Kristiansen skal da ha uttalt at «[d]e leter helt opp ved Bærvannet, de har jo aldri gått så langt».275 Et annet vitne forklarte at Kristiansen, i løpet av sommeren 2000, blant annet skal ha uttalt «[j]eg håper at det er en gamling som har gjort det», «det er helt sykt det som hadde skjedd», og «at hvis han hadde fått tak på de som hadde ‘gjort det’ så skulle han drepe de».276 Et ytterligere vitne som hadde pratet med Kristiansen om Baneheia-saken, forklarte at Kristiansen snakket om saken på en naturlig og normal måte, og at han aldri prøvde å vri samtalen over på noe annet.277

Det var flere vitner som forklarte at Kristiansen hadde snakket med dem om at han hadde vært inne til avhør i Baneheia-saken. Kristiansen skal blant annet ha sagt at han var forbannet på politiet fordi de hadde trukket ham inn i saken, og at politiet nok ønsket å avhøre ham fordi han hadde vært borti politiet en del fra tidligere, og fordi «han og Jan Helge jo er rampeguttene på Eg».278

Et vitne møtte på Kristiansen da han var på vei hjem fra avhøret 14. juli. Kristiansen skal da ha fortalt at han hadde vært i et langt avhør hos politiet, og at han følte at «politiet nesten mistenkte han og Jan Helge for drapene».279 Samme kveld skal Kristiansen også ha ringt til en annen person og vært opprørt da han fortalte om avhøret. Personen skal da ha invitert Kristiansen til en pågående fest hjemme hos seg. Kristiansen skal ha kommet til festen og skal da ha fortalt mer om avhøret. Kristiansen skal ha fortalt at «han hadde sittet 12–14 timer i avhør og at ‘politiet kun hadde stilt 5–6 spørsmål som de hadde vridd og vendt på’».280 Også en annen deltaker på festen fikk med seg at Kristiansen snakket om Baneheia-saken:

«Viggo ga uttrykk om at han visste mye om saken. Han hadde ivertfall en klar teori om hvordan de hadde skjedd da jentene ble misbrukt og drept. På spørsmål hva han sa om dette opplyste hun at da vitnet hadde sagt at hun trodde det måtte ha vært en bekjent av jentene som hadde lokket de opp på åstedet da jentene ikke ville ha gått på en slik avsides plass. Til det hadde Viggo sagt at han var sikker på at det måtte ha vært to personer som hadde gjort dette da det var lett for to personer å ta dem med seg jentene. Det hadde ikke vært noe problem med å ta med seg to kraftløse personer slik som jentene. Dersom jentene hadde skreket kunne en da bare holde over munnen på jentene slik at de ikke ble hørt. Han hadde sagt at det hadde vært mye for en person å ta med seg to personer. Han sa også at så lenge jentene var seksuelt misbrukt så hadde det vært vanskelig for en person å misbruke en samtidig som en skulle holde kontroll over den andre. […]

Viggo opplyste at han hadde vært i avhør i Baneheisaken. Han sa dette mange ganger og virket stolt av dette. Han sa ikke noe om hvorfor han hadde vært i avhør. Vitnet spurte heller ikke om dette. Vitnet fikk inntrykk av at Viggo kjente noen som jobbet med saken da han visste og hadde så mange meninger om saken. Hun fikk ett godt inntrykk av Viggo, og hun oppfattet ham som intelligent.»281

Dagen før pågripelsene skal Kristiansen ha sagt at «[i] morgen kommer DNA-en», og at da ville han og Jan Helge gå til avisen for å forklare hvordan de var blitt behandlet av politiet.282 Kristiansen skal ha sagt noe lignende til Rune Bergstøl:

«Vitnet husket at Viggo ved flere anledninger hadde vært sinna på politiet fordi at politiet hadde vært på hans rom, inne i bua og fordi politiet hadde tatt fra ham noen kniver. Viggo hadde sagt at ‘den dagen de jæklene ble tatt som hadde gjort dette, så skulle han gå til avisen og fortelle hvor ille politiet hadde behandlet ham’.»283

For øvrig fremkom det av avhørene av Kristiansens omgangskrets at Andersen diltet etter Kristiansen, at de var som «erteris», og lignende beskrivelser.284

Avhør av Jan Helge Andersens omgangskrets og bekjente

Det ble gjennomført fire avhør av personer i Andersens omgangskrets. Av opplysninger av relevans for Baneheia-saken fremkom det her at Andersen ble ansett som en ledertype i Heimevernsungdommen.285 Andersen ble beskrevet som en «militærfreak», som skal ha sagt at «hans største ønske var å komme inn i krigen for å drepe noen».286 Et annet vitne beskrev Andersen som «til de grader asosial»:

«Vitnet kjenner også Jan Helge. De har også kjent hverandre siden de var barn og gikk i samme klasse i de 6 første skoleårene. Jan Helge har aldri vært noen nær venn av vitnet og han har ikke snakket med han i løpet av de siste 2 årene.

‘Jan Helge har vært til de grader asosial og jeg har ingen problemer med å forstå at Jan Helge kan ha drept jentene’, sier han. Han kan også ha dratt med seg Viggo inn i saken fordi Viggo var den største tryggheten Jan Helge hadde i tilværelsen. Vitnet antar at Jan helge kan ha følt seg alene da han ble tatt og at han derfor var nødt til å ha Viggo med seg. ‘Viggo har vært Jan Helges talerør,’ sier han.

Dette er noe vitnet har observert.

Vitnet har også reagert på Jan Helges syn på jenter. I følge vitnet så har han ikke hatt begreper på hvordan han skal forholde seg til jenter. Vitnet mener også at Jan Helge har hatt sterke seksuelle drifter.»287

Videre fremkom det at Andersen hadde en kjæreste i seks måneder da han var ca. 13 år, og at hun beskrev ham som «den snilleste gutt på jord» og uttalte at det var uforståelig at han hadde vært med på drapene. Hun forklarte også at Andersen diltet etter Kristiansen.288

Nye avhør av Espen Bakke og Eivind Loland

Etter pågripelsene gjennomførte politiet nye avhør av Espen Bakke og Eivind Loland. Begge forklarte at de ikke hadde lagt merke til noe spesielt når det gjaldt Kristiansen og Andersen i tiden etter drapene. Begge hadde imidlertid reagert på oppførselen til Kristiansen og Andersen da de hadde kommet hjem til Kristiansen fredag kveld 19. mai 2000. Bakke forklarte:

«Etter litt spurte vitnet om de kunne ‘stikke inn i huset’. Viggo svarte da at det kunne de ikke, pga han passet nevøen sin og da ville han våkne. De spurte videre om de skulle finne på noe annet. Vitnet husker at de nesten ikke svarte, vitnet fikk ikke noen respons tilbake. Vitnet husker at han ikke reagerte noe spesielt på dette. Men han husker at han sa til Eivind at ‘så sprø de virket i dag’. Eivind svarte da at det er typisk for Viggo og Banos.»289

Loland forklarte:

«Vitnet husker at de syntes at de oppførte seg dumt. Først at de ringte til dem, og så at de ikke ville snakke med dem. Vitnet ble litt irritert over oppførselen.»290

3.8.3.3 Avhør av personer utsatt for kikking, sjikanering mv.

I løpet av september og oktober 2000 avhørte politiet flere personer som hadde hatt ubehagelige opplevelser med Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen – særlig med Kristiansen. En kvinne beskrev at Kristiansen og flere andre gutter hadde kikket på henne gjennom vinduet.291 To andre kvinner forklarte at både Kristiansen og Andersen hadde kikket på dem.292 I tillegg til kikkingen skal den ene kvinnen ha fått en maskinskrevet lapp med slibrigheter festet under vindusviskeren på bilen. Se også avhør av fornærmede i den såkalte kikkersaken i punkt 3.5.8. Andre beskrev sjikanering293 og slibrigheter294 fra hovedsakelig Kristiansen.

3.8.4 Innhenting av ytterligere teledata knyttet til Kristiansen og Andersen

Etter pågripelsene innhentet politiet for første gang både utgående og inngående mobiltrafikk for Viggo Kristiansens Telenor-nummer. Politiet innhentet utgående trafikk seks måneder tilbake i tid fra 18. september og inngående samtaler fra 5. mai 2000 til 2. juni 2000. For Kristiansens og Andersens Netcom-nummer ble det anmodet om inn- og utgående trafikk for perioden 18. mars 2000 til 18. september 2000, det vil si også her for seks måneder tilbake i tid.

Politiet mottok trafikkdata fra Telenor 20. september og fra Netcom 21. september. Opplysningene fra Telenor viste at Kristiansen fredag 19. mai kl. 18.55 og kl. 19.24 hadde mottatt to tekstmeldinger, og at begge hadde hatt innslag på basestasjon EG_A. Det viste seg også at de to utgående tekstmeldingene kl. 18.55 og kl. 19.37 hadde gått over samme basestasjon. Selv om politiet allerede 15. juni hadde mottatt opplysninger om Kristiansens utgående mobiltrafikk, var det ikke i denne oversikten oppgitt hvilken basestasjon de utgående tekstmeldingene hadde slått inn på. Fra 20. september 2000 satt politiet altså på opplysninger om til sammen fire tekstmeldinger fredag 19. mai som alle hadde gått over basestasjonen EG_A: kl. 18.55 (innkommende), 18.57 (utgående), 19.24 (innkommende) og 19.37 (utgående).

Den mottatte oversikten ble ikke lagt inn i straffesaksdokumentene og var derfor ikke tilgjengelig for forsvarerne og trolig heller ikke for påtalemyndigheten. Ifølge den ansvarlige politiførstebetjentens rapport 3. mai 2001 skyldtes dette at opplysningene ble vurdert som mindre relevante:

«Etter mottak av den nye informasjonen om bruk av Kristiansens mobiltelefon med anropsnummer 9015 3[…] ble den gjennomgått av meg. Min vurdering av informasjonen var at det ikke fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der. Med bakgrunn i det, og at en utskrift med alle trafikkdata for Kristiansens mobiltelefon ville omfattet ca. 80 sider, valgte jeg ikke å dokumentere denne informasjonen i saken.»295

I tillegg til de nye opplysningene om mobiltrafikk 19. mai viste oversikten også aktivitet på Kristiansens Telenor-nummer torsdag 18. mai, blant annet i tidsrommet hvor Andersen var observert alene i Baneheia.

Som nevnt i punkt 3.5.15 mottok politiet 31. august 2000 en oversikt over både inn- og utgående trafikk for Viggo Kristiansens fasttelefonnummer 38023[…] (registrert på Svein Kristiansen) for perioden fra 19. mai kl. 08.00 til 20. mai kl. 08.00. Oversikten viste at det fredag 19. mai var to samtaler mellom fasttelefonen og et ukjent nummer (38063[…]) kl. 17.19 og kl. 18.53. Etter pågripelsen henvendte politiet seg til nummeropplysningen 180 og fikk opplyst at det ikke var registrert noen abonnent på det aktuelle nummeret. Dette ledet til at politiet 15. september 2000 sendte en anmodning til Telenor om å identifisere abonnenten.296 Det viste seg at nummeret tilhørte samboeren til Viggo Kristiansens bror Morten Kristiansen. Morten Kristiansen ble i avhør 5. oktober 2000 stilt spørsmål om samtalene. Til dette svarte han:

«Han kan ikke huske disse samtalene. Han vet ikke om det er han eller hans samboer som har ringt. Han vet heller ikke hvorfor de har ringt men antar at det kanskje har noe med besøket på lørdag 20.5.00 å gjøre. Vitnet ble gjort kjent at det var en lengre og en kort samtale som ble ringt. Han kan fremdeles ikke huske noe rundt dette. Han vet heller ikke hvem de evt. snakket med.»297

Det er på denne bakgrunn uklart hvem hos familien Kristiansen som hadde samtalene. Dersom det var Viggo Kristiansen som hadde samtalen kl. 18.53, ville det gitt ham alibi for ugjerningene i Baneheia.

Den 4. oktober 2000 anmodet politiet om å få utlevert ytterligere trafikkdata fra fasttelefonnumrene til de to siktede for perioden 19. mai til 15. september 2000.298 Politiet ba også om å få trafikkdata for Espen Bakkes mobiltelefon for 19. mai.299 Denne er inntatt i egenrapport datert 6. oktober 2000.300

De siste teledataene som er dokumentert mottatt av politiet, er Kristiansens og Andersens teledata mottatt den 20. og 21. september 2000. Etter pågripelsene vurderte politiet det som «hensiktsløst å rekvirere ytterligere elektroniske spor, eller å dokumentere allerede mottatt informasjon».301

3.8.5 Kristiansen anklages for nye seksuelle overgrep

I avhør 22. september 2000 forklarte Jan Helge Andersen at han for flere år siden hadde observert Viggo Kristiansen forgripe seg på en jente i nabolaget. Ut fra beskrivelsen klarte politiet raskt å identifisere den fornærmede.302 Jentas mor ble avhørt 28. september 2000,303 og politiet hadde dagen etter en samtale med jenta.304 En formell anmeldelse ble inngitt 3. oktober.305 Den 6. oktober ble det gjennomført et dommeravhør av jenta, der hun bekreftet at det hadde funnet sted overgrep.306 Kristiansen ble gjort kjent med anklagen om overgrep mot jenta gjennom sin forsvarer og tilsto overfor ham.307 I avhør 11. oktober erkjente han straffskyld for til sammen fem overgrep mot jenta.308

Den 16. oktober ble Kristiansen også anmeldt for overgrep mot jentas lillebror. Ifølge anmeldelsen hadde gutten betrodd seg til moren om at Kristiansen hadde begått overgrep også mot ham.309 Kristiansen ble konfrontert med den nye anklagen i avhør 17. oktober, men nektet da for å ha forgrepet seg på gutten.310 Dommeravhør av gutten ble gjennomført 25. oktober.311 Samme dag ble det kjent for pressen at Kristiansen ville bli siktet for seksuelle overgrep mot en mindreårig jente.312

Politiet tok 6. november ut tilleggssiktelse mot Kristiansen for å ha begått overgrep mot de to barna:

«I. Straffeloven § 192, 1. ledd, 2. straffalternativ,

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie, eller medvirket til dette,

jfr. straffeloven § 195, 1. ledd, 2. straffalternativ og 2. ledd,

for å ha hatt utuktig omgang, nemlig samleie, med et barn under 14 år, eller medvirket til dette, og den fornærmede som følge av handlingen har omkommet eller fått betydelig skade på legeme eller helse, eller den skyldige tidligere har vært straffet etter denne paragraf eller etter § 192, eller handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, eller den er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

I perioden 1994–1996 på Egsområdet i Kristiansand, ved en rekke anledninger, tvang han med seg [jentas navn og fødselsdato], til avsidesliggende plasser, holdt henne fast i armene og/eller tvang henne ned på bakken og slikket henne i kjønnsåpningen og/eller stakk en finger inn i kjønnsåpningen hennes, gned sin erigerte penis i kjønnsåpningen hennes og prøvde å trenge inn med penis.

II. Straffeloven § 195, 1. ledd, 2. straffalternativ,

for å ha hatt utuktig omgang, nemlig samleie, med et barn under 14 år, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

I tidsrommet 1995–1996 på Egsområdet i Kristiansand, stakk han sin penis i munnen til [guttens navn og fødselsdato] og tvang [guttens navn] til å ta sin egen penis i munnen.

III. Straffeloven § 227, 1. straffalternativ,

for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Til tid og på sted som nevnt under post II, uttalte han til [guttens navn] at han skulle drepe ham om han fortalte noen om de beskrevne overgrepene. Handlingene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos fornærmede.»313

Et ytterligere dommeravhør av gutten ble gjennomført 7. januar 2001. Bakgrunnen var at han overfor sin mor skal ha betrodd seg om flere overgrep enn det han opplyste om i første dommeravhør.314

3.8.6 DNA-undersøkelser ved Universitetet i Santiago de Compostela

3.8.6.1 Sikring av prøvene C-25, B-22, B-24 og B-25

Under obduksjonene 23. og 24. mai 2000 ble det sikret sporprøver fra forskjellige steder på kroppene til ofrene. Prøvene ble deretter levert til analyseseksjonen ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) for videre undersøkelser av biologiske spor. Fire av prøvene skulle få stor relevans for den videre etterforskningen. Disse var

• C-25 (vattpinne med avstryk fra ytre endetarm, Sløgedal Paulsen)

• B-22 (vattpinne med avstryk fra ytre skjede, Sørstrønen)

• B-24 (vattpinne med avstryk fra ytre anus, Sørstrønen)

• B-25 (vattpinne med avstryk fra indre anus, Sørstrønen)

De fire prøvene ble mest sannsynlig sikret tirsdag 23. mai 2000, se punkt 3.3.2. Til stede på obduksjonssalen denne dagen var Torleiv Ole Rognum (patolog/obdusent), Åshild Vege (patolog/obdusent), Eldar Vangen (preparant315) og Per Angel (politiførstebetjent ved Kripos).316 Prøvetakingen foregikk slik at q-tipslignende vattpinner ble strøket over de ulike områdene for å sikre det som måtte være av biologiske spor. Det var sannsynligvis Åshild Vege som foretok selve avstrykene, men de øvrige tilstedeværende var med og bisto på ulike måter under undersøkelsene.

3.8.6.2 Håndteringen av de fire prøvene ved Rettsmedisinsk institutt (RMI)

Ved obduksjonene ble det konstatert at begge ofre var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det var derfor aktuelt for Rettsmedisinsk institutt (RMI) å undersøke om prøvene inneholdt sædceller. Dette gjaldt flere prøver enn C-25, B-22, B-24 og B-25, men i lys av det videre saksforløpet har utvalget avgrenset redegjørelsen til disse fire prøvene.

RMI gjorde først en såkalt forprøving for hver av prøvene. Til forprøvingen benyttet RMI et utklipp fra hver av vattpinnene, såkalte forprøvingsdeler, som ble oppbevart i reagensrør med væske. Forprøvingen innebar i dette tilfellet å gjøre indikasjonstester for sædvæske og å lage utstryk som skulle observeres i mikroskop.317 Da RMI undersøkte mikroskopiutstrykene fra de fire prøvene, observerte de enkelte sædceller i hvert av utstrykene. I C-25 ble det observert én sædcelle, i B-22 to sædceller, i B-24 fem sædceller og i B-25 én sædcelle. Epitelceller, det vil si overflateceller fra for eksempel hud eller slimhinner, ble også observert i alle prøvene.318 Etter at forprøvingen var ferdigstilt, ble reagensrørene, også omtalt som forprøvingsrørene, fryst ned. Vattpinneutklippene som lå i forprøvingsrørene, var dermed ikke gjenstand for noen etterfølgende DNA-analyse i år 2000, verken ved RMI eller ved Universitetet i Santiago de Compostela.319

Etter at forprøvingen var gjennomført, gjorde RMI nye utklipp fra vattpinnene. Disse utklippene ble brukt til å lage ekstrakter som skulle bli gjenstand for DNA-analyser. Ekstrakter er reagensrør med væske som inneholder ekstrahert DNA fra sporprøvene. Å ekstrahere betyr i denne sammenheng å hente ut DNA fra cellekjernen. RMI ekstraherte de tre B-prøvene i to fraksjoner – én epitelfraksjon og én sædfraksjon. Formålet med denne ekstraksjonsmetoden er å søke å adskille cellene og på den måten øke sannsynligheten for å oppnå analyseresultater fra de bestemte celletypene. Samtidig gir ikke metoden noen garanti for at et DNA-resultat med sikkerhet stammer fra en bestemt celletype.320 Hvis mengden sædceller i sporprøven er veldig liten, kan dessuten en sædfraksjon inneholde en betydelig andel DNA fra andre celler.321

Prøve C-25 ble, i motsetning til de tre B-prøvene, bare ekstrahert med metoden for epitel/blod og ikke med metoden for sæd.322 Utvalget kjenner ikke til den konkrete årsaken til at C-25 ble behandlet annerledes enn B-prøvene, men har fått opplyst at det kan skyldes at det var lite cellemateriale i prøven.

Ekstraktene ble deretter analysert ved RMI i henhold til standard metode for testing av autosomalt DNA. Autosomal DNA er det arvestoffet som finnes i de 22 kromosomparene som ikke er kjønnskromosomer (X og Y). Ved disse undersøkelsene oppnådde RMI kun resultater i samsvar med jentenes DNA-profiler. Dette skyldtes trolig at de kvinnelige bidragene i prøvene dominerte og dermed overskygget det mannlige bidraget i analysen.

3.8.6.3 Videre undersøkelser av de fire prøvene ved Universitetet i Santiago de Compostela

Etterforskningsledelsen besluttet i samråd med Rettsmedisinsk institutt (RMI) at prøvene skulle leveres til Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania for videre undersøkelser. USCs oppdrag var å utføre Y-kromosomanalyse av prøvematerialet fra de fire prøvene. Bare menn har Y-kromosomer. Y-kromosomanalyse vil derfor kunne gi informasjon om det mannlige bidraget i en prøve, uavhengig av om det kvinnelige bidraget ellers dominerer. I 2000 var metodene for Y-kromosomanalyse fremdeles på forskningsstadiet, det vil si at de ikke var internasjonalt validert eller rutinemessig tatt i bruk ved analyseinstituttene rundt om i verden. Ifølge RMI var det i 2000 særlig to forskningsmiljøer som ble ansett for å ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre Y-kromosomanalyser: USC i Spania og Universitetet i Leiden i Nederland.

I saksmappen til Baneheia-saken, som fortsatt er tilgjengelig hos Oslo universitetssykehus, (OUS) har utvalget funnet enkelte dokumenter som kaster lys over leveringen av prøvematerialet til det spanske laboratoriet. I et håndskrevet notat datert 31. august 2000 fremgår det at «rester av vp + prep» fra prøve C-25, B-22, B-24 og B-25 er «sendt til Spania (med Bente M)».323 Utvalget legger til grunn, også basert på andre kilder, at overleveringen av prøvematerialet ble gjort personlig. Utvalget har videre undersøkt hva som konkret menes med «rester» av vattpinner. OUS har opplyst at det var det som gjensto av pinnene med mulig resterende vatt på etter at RMI hadde gjort utklipp til forprøving og ekstraksjon, jf. punkt 3.8.6.2.

I et internt saksnotat datert 27. september 2000 fremgår det at referanseprøver fra de mistenkte Andersen og Kristiansen hadde blitt sendt til USC for sammenligning.324 I det som ser ut til å være et følgebrev til forsendelsen, stilet til professor Angel Carracedo, fremgår det:

«Enclosed are mouth swabs collected from suspect Jan Helge Andersen born 170181 and Viggo Kristiansen born 240479, marked v-006 and v-048 respectively. From earlier agreement made with Bente Mevåg I am forwarding these samples to be used as reference samples in analytical results obtained from samples forwarded to your institute September this year.»325

I rapporten fra USC 23. november 2000 er det samlede mottatte prøvematerialet nærmere beskrevet og kan sammenfattes slik:

• Den 15. august 2000 mottok USC mikroskopiutstrykene fra prøvene C-25, B-22, B-24 og B-25.326

• Den 5. september 2000 mottok USC til sammen åtte prøver. Prøve 1–4 var ekstrakter laget ved RMI fra hver av de fire prøvene.327 Prøve 5–8 var en vattpinnerest fra hver av de originale sporprøvene.

• Den 3. oktober 2000 mottok USC referanseprøvene fra Kristiansen og Andersen.

USC undersøkte ekstraktene som var laget ved RMI (prøvene 1–4), men oppnådde ingen analyseresultater fra disse. Fra vattpinnerestene (prøvene 5–8) laget USC sine egne ekstrakter, som deretter ble analysert. Resultatene som USC senere rapporterte til RMI, var basert på de egenproduserte ekstraktene. Utvalget vil redegjøre nærmere for USCs undersøkelser i punkt 3.8.6.5.

3.8.6.4 Politiets formidling av USCs foreløpige analyseresultater

Universitetet i Santiago de Compostela (USC) avga sin skriftlige rapport 23. november 2000. Allerede 25. oktober 2000 ble imidlertid Rettsmedisinsk institutt (RMI) muntlig orientert om de foreløpige analyseresultatene.328 Utvalget har fått opplyst at bakgrunnen var at etterforskningsledelsen overfor RMI etterlyste en statusrapport. De foreløpige analyseresultatene ble muntlig videreformidlet av RMI til politiet 25. oktober 2000.329

For utvalget er det uklart hvordan rettsgenetikerne ved USC fremstilte de foreløpige DNA-resultatene overfor RMI. Utvalget har heller ikke lykkes med å avdekke hva som nøyaktig ble sagt da RMI videreformidlet funnene til Kristiansand politidistrikt. At politiet fikk en uriktig forståelse av DNA-resultatene, er imidlertid på det rene. Utvalget vil i punkt 4.7 behandle disse spørsmålene mer inngående.

Da politiet 25. oktober 2000 fikk innsikt i de foreløpige resultatene, kontaktet de straks Kristiansens forsvarer Tore Pettersen. En politiførstebetjent redegjorde for dialogen i rapport 26. oktober 2000:

«Onsdag den 25.10.00 ble Tore H. Pettersen, (Viggo Kristiansens forsvarer/ jan) informert av pas Magne Storåker og undertegnede om at biologiske funn fra åstedet i Baneheia stemmer overens med siktede Viggo Kristiansens DNA-profil, og at de også knytter han til de handlinger han er siktet for. Pettersen fikk ingen øvrige detaljer.

Vi fortalte i denne forbindelse at vi naturlig nok ønsket nye avhør av siktede Kristiansen. Noe senere samme dag snakket jeg med Pettersen på ny og han fortalte at han hadde meddelt siktede de nye opplysningene, men han (V.K) ønsket allikevel ikke å gå i nye avhør. Pettersen opplyste også at han ville snakke med Kristiansen neste morgen.

Torsdag den 26.10.00 klokken 1110 snakket jeg med Tore H. Pettersen på telefon, og han fortalte at Kristiansen heller ikke nå ønsket å gå i nye avhør.»330

Politiet avholdt 26. oktober 2000 en pressekonferanse om DNA-resultatene fra USC, der kriminalsjef Arne Pedersen blant annet uttalte:

«I dag så har vi fått bekrefta at vi har fått sikra biologisk materiale av samme type som Viggo Kristiansen har. Det er det resultatet som vi foreløpig har fått ifra Spania. Det innebærer da at Viggo Kristiansen er knytta til åstedet og handlingene gjennom det materialet som vi har sikra.»331

Pedersen ble sitert slik av NRK:

«Pedersen sier prøvene med 100 prosent sannsynlighet knytter 21-åringen til åstedet. Det er ikke en tradisjonell DNA-profil. Det er et vanskelig materiale. Resultatene kom da prøvene ble analysert i Spania, etter at norske eksperter måtte gi opp. Ifølge Pedersen er resultatene unike i rettssammenheng.»332

Pressekonferansen førte til mange oppslag i landets aviser neste dag. Også andre enn politiet uttalte seg, blant andre Bente Mevåg ved RMI. I Dagbladet 27. oktober 2000 er hun sitert slik:

«Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt sier til Dagbladet at materialet fra Baneheia-saken har vært vanskelig å jobbe med. – Vi er kjempefornøyde med resultatene. Det er en faglig tilfredsstillelse å ha gjort de rette valgene, sier Mevåg.»333

Fædrelandsvennen siterte kriminalsjef Pedersen slik 28. oktober 2000:

«Kriminalsjef Pedersen sier til Fædrelandsvennen at det for politiet ikke lenger foreligger et behov for nye avhør av Kristiansen. Behovet for en tilståelse fra Kristiansen er etter politiets oppfatning blitt mindre viktig. – Med det siste biologiske beviset anser vi saken for oppklart. Nå blir det opp til Kristiansen å ta kontakt dersom han har noe mer å fortelle oss.»334

Den 31. oktober 2000 fikk forsvarer Tore Pettersen nye opplysninger fra etterforskningsledelsen. Han ble nå informert om at det var sikret «sæd på åstedet av samme DNA-type som Viggo Kristiansen har». Politiavdelingssjef Magne Storaker redegjorde for kontakten med Pedersen i en rapport samme dag:

«Tirsdag den 31.10.00 besluttet politiinspektør Arne Pedersen at adv. Pettersen skulle gjøres kjent med hva slags biologisk funn som var gjort på åstedet, og som kunne knytte siktede Viggo Kristiansen til åsted og handlingene.

Jeg ble enig med adv. Pettersen om et møte på hans kontor kl. 1340. Adv. Pettersen fikk fortalt at det var sikret sæd på åstedet av samme DNA – type som Viggo Kristiansen har. Jeg forklarte videre at funnet kunne knytte Viggo Kristiansen direkte til handlingene på åstedet. Videre gjorde jeg ham kjent med at politiet foreløpig ikke ønsket å utdype om funnet var gjort på begge jentene eller bare på en av dem.

Adv. Pettersen spurte om når det ville foreligge en skriftlig rapport på dette. Jeg forklaret at alle undersøkelser ikke var avsluttet ennå, og at det derfor ville gå ennå en tid før det foreligger en endelig rapport.

Adv. Pettersen skulle ha et møte med Viggo Kristiansen i kveld, og ville da informere ham om dette.»335

Da Kristiansand forhørsrett 7. november 2000 besluttet at varetektsfengslingen av Kristiansen skulle forlenges med åtte uker, viste retten blant annet til at det var funnet sædrester med en DNA-profil som svarte til Viggo Kristiansen. Varetektsfengslingene av Kristiansen omtales nærmere i punkt 3.9.

Kristiansand politidistrikt hadde 13. november 2000 et møte med førstestatsadvokat Edward Dahl om status for etterforskningen. I et oversiktsnotat utarbeidet av krimteknikerne til møtet ble DNA-funnene fra USC beskrevet slik:

«Sæd sikret i liket av Lene [sic] Sløgedal Paulsen har samme DNA som siktede Viggo Kristiansen og evt. hans (mannlige) søsken, far, onkel, bestefar m.v. og deres søsken.»336

Utvalget legger til grunn at beskrivelsen gir uttrykk for politiets forståelse av DNA-funnet i prøve C-25 medio november 2000. Beskrivelsen tilsier at politiet var av den uriktige oppfatning at DNA-funnet sikkert stammet fra sæd, og at det dreide seg om en fullverdig Y-profil, sammenfallende med Viggo Kristiansens farslinje.

3.8.6.5 USCs rapport 23. november 2000

Universitetet i Santiago de Compostela (USC) avga sin skriftlige rapport om DNA-undersøkelsene 23. november 2000. Undersøkelsene og testresultatene er grundig beskrevet i rapporten.337

Først undersøkte USC mikroskopiutstrykene som Rettsmedisinsk institutt (RMI) hadde laget fra forprøvingsdelen. I likhet med RMI observerte USC et fåtall sædceller. Deretter analyserte USC ekstraktene RMI hadde laget (prøve 1–4) med ulike fremgangsmåter, men oppnådde ingen resultater fra disse. Dette fremgår av tabell 2 i rapporten, jf. figur 3.5.

Fra prøvene 5–8 (vattpinnerestene) laget USC egne ekstrakter, som deretter ble gjenstand for analyser. Rapporten beskriver ikke hvorvidt USC forsøkte å skille ulike celletypene fra hverandre ved såkalt differensiell ekstraksjon, men USC har i senere tid, i brev til Oslo politidistrikt 21. desember 2021, beskrevet at dette ble gjort. I brevet fremgår blant annet:

«The DNA in the sperm cell fraction can be extracted with organic and non-organic procedures. We used phenol-chloroform for this.

We cannot guarantee that all male DNA comes just from sperm cells and not from male epithelial cells. The method simply increases the likelihood of obtaining a DNA profile from the sperm fraction.»338

Ekstraktene fra prøve 5–8 (vattpinnerestene) ble analysert på følgende måte:

«Analysis of all the samples for the Y-STRs DYS391 and DYS319. These systems were selected because of their small size and efficiency in the amplification. Amplified products were analyzed in an automatic sequencer (ABI-377)»339340

Det ovennevnte betyr at USC ved analysene av prøve 5–8 (vattpinnerestene) analyserte spesifikt for Y-markørene DYS391 og DYS319 i separate tester. En markør er i denne sammenheng et bestemt område på Y-kromosomet. Utvalget har fått opplyst at USC valgte denne fremgangsmåten fordi enkeltmarkøranalysene var de mest sensitive analysene tilgjengelige på denne tiden.341

Ved analysene av prøvene 5–8 for markørene DYS391 og DYS319 benyttet USC ulikt antall amplifiseringssykluser. Amplifiseringssykluser er i rapporten omtalt som «cycles of PCR». Amplifisering betyr oppformering, og PCR står for «polymerase chain reaction». Kort fortalt innebærer PCR-teknikken at man lager millioner av kopier av bestemte DNA-sekvenser. På denne måten kan man oppnå tilstrekkelig cellemateriale til å utføre vellykkede analyser av det som i utgangspunktet er ørsmå mengder biologisk materiale.

Konkret om utførelsen av DYS391-analysene fremgår det av rapporten:

• «• First amplification: normal conditions with 30 cycles and Taq polymerase

• • All the other amplifications with 35 cycles of PCR and Taq Gold Polymerase.»342

Å øke antall amplifiseringssykluser innebærer at rettsgenetikeren øker sensitiviteten i analysen, i den hensikt å oppnå resultater. Den beskrevne metodebruken, det vil si økningen fra 30 til 35 sykluser, er i rapporten omtalt som «low copy number strategies» (LCN-betingelser). Metoden innebar en kjent økt risiko for å se feilutslag (artefakter) og kontamineringsutslag fra små mengder DNA i analyseresultatene.343

Enkelte av DYS391-analysene ga tolkbare resultater, mens samtlige av DYS19-analysene var negative. USC oppnådde bare resultater ved bruk av 35 amplifiseringssykluser, det vil si LCN-betingelser.

I tillegg analyserte USC for SNP-markøren344 SRY-2627, med resultat for allel C i tre av prøvene. Allel C deles av 95 prosent av den europeiske befolkningen, og resultatet inngikk derfor ikke i USCs konklusjoner, jf. nedenfor.

Samtlige av USCs resultatene er inntatt i tabell 3 i rapporten, se figur 3.6.

I rapportens avsluttende merknader – «Discussion» og «Conclusion» – fremgår følgende:

«DISCUSSION

In addition to the samples analyzed some microscopical slides were observed (references KL208/00, KL 210/00) and some spermatozoids (heads) were although observed in a very small amount. Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as is the case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments.

Working on the hypothesis that one or two of the suspects had committed the crime we concentrated our efforts on the DYS391 system.

Sample C25 (number 8) was always consistent with a DYS391 type 10, which is compatible with V048 (sample 10) but not with V006 (sample 9). That is to say that if the sample belongs to one of the suspects it must belong to suspect V048. Sample B24 is negative. Samples B22 and B25 are difficult samples, the intensity of the amplification is low but it is clear that there is a male component in both samples. The results are compatible with a mix of DNA from two men of type 10 and 11, but it is difficult to estimate a probability for this assertion.

One Y chromosome SNP (SRY-2627) was successfully analyzed in samples (swabs) B22, B25 and C25 and in the suspects [samples 9 (V006) and 10 (V048)]. In all the swabs samples as well as in the suspects the Allele C was found. However, the frequency of the allele C is very high in Europeans (0.95). New investigations on newly reported Y chromosome SNPs are currently being carried out.

CONCLUSIONS

First. There is male DNA in samples C25, B22 and B25 which is compatible with the spematozoa findings in the microscopical examination

Second. DYS391 type 10 found in the sample C25 is compatible with the suspect V048 but not with suspect V006. The frequency of the allele 10 in the Norvegian population is 0.546. The likelihood ratio is 1.8315 (Probability of the DNA evidence if the suspect left the male DNA divided by the probability of the DNA evidence if some other person left the male DNA equal to 1.8315)

Third. It is possible that samples B22 and B25 have a contribution from two different males and neither of the suspects can be excluded as contributors to these samples.»

USCs rapport ble oversatt til norsk av Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt. Den oversatte versjonen, som ikke er datert, inneholder enkelte unøyaktigheter og tilføyelser sammenlignet med originalrapporten. Se den nærmere redegjørelsen i punkt 4.7.3.2. Utvalget har særlig merket seg at USCs metodebeskrivelse om «low copy number strategies» er uriktig gjengitt.

3.8.6.6 Politiets oppfølgning av rapporten fra USC

Tirsdag 12. desember 2000 kl. 09.00 ble USCs rapport gjennomgått i et møte mellom forsvarer Tore Pettersen og representanter for etterforskningsledelsen. Samme dag kl. 10.00 ble det avholdt et tilsvarende møte med forsvarer Ben Fegran. I forkant av møtene hadde politiavdelingssjef Magne Storaker hatt en samtale med Bente Mevåg «for å få en bedre forståelse av innholdet i USCs rapport». Forsvarerne ble bedt om å formidle rapportens innhold til sine klienter og avklare om de var villige til å stille i nye politiavhør. Kontakt med Andersen ble opprettet like etter møtet, og Andersen ble avhørt samme dag. Kristiansen ønsket derimot ikke å forklare seg ytterligere.345

Politiet omtalte utad USCs rapport som en foreløpig rapport. I politiets påtegning til fengslingsmøtet 3. januar 2001 står det:

«I tillegg vises det til at politiet nå har mottatt en foreløpig rettsmedisinsk rapport fra undersøkelse av sædceller sikret under obduksjonen av de to drapsofrene. Det konkluderes foreløpig med at det er påvist DNA av samme type som hos mistenkte (betegnet som V048), jfr. dok. 03,09. I tillegg er det funnet et ‘blandingsmateriale’ som også er forenelig med begge de to mistenktes DNA-typer, og det arbeides videre med denne analysen.»346

USCs rapport ble også omtalt som foreløpig i politiets innstilling til statsadvokaten om tiltale 25. januar 2001:

«Politiet har ikke mottatt sluttrapporten fra analysene utført av de spanske rettsmedisinerne og det arbeides fortsatt med sædmateriale som er forenelig med begge de siktedes DNA. Rapporten vil bli ettersendt så snart den foreligger.»347

I en artikkel fra NRK 5. april 2001 står det:

«Den endelige rapporten fra spanske sakkyndige om DNA-spor etter drapene i Baneheia har ennå ikke kommet til Kristiansand.

Et foreløpig analyseresultat ble oversendt i oktober, og dette skal ha knyttet den tiltalte Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep på ei av jentene.

Forsvarer Tore H. Pettersen sier til Fædrelandsvennen at han avventer den endelige rapporten før han bestemmer om han vil innstevne spanske sakkyndige som vitner under rettssaken.»348

Til tross for hva som fremgår ovenfor, ble det ikke avgitt noen tilleggsrapport eller «endelig» rapport fra USC i forkant av byrettsbehandlingen. Rapporten som ble lagt frem og gjennomgått i byretten, var altså den fra 23. november 2000. Utvalget har fått opplyst at det ikke ble gjort ytterligere undersøkelser fra USCs side i tidsperioden frem til hovedforhandlingen, og at rapporten ikke ble ansett som «foreløpig» fra USCs side. Nye analysemetoder var imidlertid under utvikling, og det var muligens dette politiet siktet til. Nye analyser ved USC ble først gjennomført året etter, jf. rapport 20. desember 2001, jf. punkt 8.4.5.3.349

3.8.6.7 Rettsmedisinsk institutts hovedrapport 22. januar 2001

Rettsmedisinsk institutt avga 22. januar 2001 hovedrapport i Baneheia-saken. Rapporten gir en beskrivelse av samtlige beslag og sporprøver som hadde blitt mottatt og undersøkt av instituttet som ledd i etterforskningen. Om DNA-undersøkelsene heter det:

«Få sædceller, henholdsvis to, fem og en, kunne påvises i prøvene B-22 (ytre skjede), B-24 (ytre anus) og B-25 (indre anus) sikret fra Stine Sofie Sørstrønen, mens en sædcelle kunne påvises i prøve C-25 (ytre endetarm) fra Lena Sløgedal Paulsen. Prøvene er undersøkt i Spania ved Universitetet i Santiago de Compostela m.h.p. Y-kromosom-spesifikke markører. I henhold til rapport av 23.11.00 er det påvist DNA av mannlig opprinnelse i prøvene B-22, B-25 og C-25. DNA i prøve C-25 er av samme type som Viggo Kristiansen for de foreliggende typeresultatene (to markørene), mens det i prøvene B-22 og B-25 kan være DNA fra to menn og ingen av de mistenkte kan utelukkes som bidragsytere.

For det øvrig undersøkte materialet, er det ikke påvist DNA av samme type som noen av de mistenkte i prøver fra de avdøde eller på deres klær. Det er heller ikke påvist DNA av samme type som noen av de avdøde på klær/beslag fra de mistenkte.

Hår mrk. A-1.1.1.2 fra området A-1 som tidligere er funnet å være av samme DNA-type som Jan Helge Andersen jmfr. rapport av 14.9.00, er også av samme mitokondrielle DNA-type som ham.»350

Utvalgets vurderinger av rapporten fremgår i punkt 4.7.3.3.

3.8.6.8 Åsteds- og undersøkelsesrapport del 2 – 23. januar 2001

I politiets åstedsrapport 23. januar 2001 ble DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela beskrevet slik:

«Sæd påvist i Lena kan stamme fra Viggo Kristiansen.

Sæd påvist i Stine kan ikke utelukkes å stamme fra både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen.»351

I rapporten ble det konkludert med at jentene var «seksuelt misbrukt av 2 menn».352 Krimteknikerne som forfattet rapporten, har senere opplyst til Oslo politidistrikt at denne konklusjonen baserte seg på DNA-resultatene.

3.8.7 Etterforskningen går inn i en avsluttende fase

Etter at politiet mottok de foreløpige resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela i Spania, ble saken regnet som oppklart.353 Kripos forlot Kristiansand, og etterforskningen gikk inn i en avsluttende fase. Igangsatte tekniske undersøkelser ble avsluttet, og politiet begjærte sletting av fryste trafikkdata.354

Det er illustrerende at begjæringen om sletting av fryste teledata (fasttelefontrafikk) er sendt 27. oktober 2000, bare to dager etter at politiet mottok den muntlige redegjørelsen om DNA-resultatene. I begjæringen heter det:

«I forbindelse med etterforsking av Kristiansand politidistrikts sak 4896/00 (Baneheia-saken) har Telenor etter anmodning fra politiet og pålegg fra forhørsretten tatt vare på trafikkdata i SenTax fra Kristiansand for perioden 19. – 20.5.00. Fordi etterforsking av saken nå antas å være inne i en avsluttende fase, og det ikke vil være behov for utlevering av ytterligere trafikkdata, er det heller ikke nødvendig å ta vare på ovennevnte trafikkdata. Politiet har således ingen innvending mot at trafikkdataene slettes.»355

Et møte mellom etterforskningsledelsen og statsadvokat Edward Dahl ble avholdt 13. november 2000. Det ble her besluttet at en rekke igangsatte etterforskningsskritt ikke skulle fullføres. Blant annet ble det bestemt at innsamlede fiber ikke skulle undersøkes nærmere. Videre ble undersøkelsen av bærehåndtakene fra plastposen som jentene hadde med seg, ikke gjennomført «pga. utviklingen i saken».356

I møte mellom Oslo politidistrikt og Kripos 26. april 2021 i forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen av Kristiansens sak, uttalte Kripos at det kunne se ut til at undersøkelser knyttet til kniver ble avsluttet før de var ferdige.357

3.8.8 Rettspsykiatriske undersøkelser

3.8.8.1 Rettspsykiatrisk undersøkelse av Jan Helge Andersen

Den 20. oktober 2000 ble overlege Olaf Bakke og lege Tor Gamman, begge spesialister i psykiatri, oppnevnt som sakkyndige av retten for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse av Jan Helge Andersen. De avga sin erklæring 8. januar 2001.358

De sakkyndige gjennomgikk sakens dokumenter, gjennomførte en rekke samtaler med Andersen og innhentet komparentopplysninger og helseopplysninger. Gamman snakket med Andersen 30. oktober, 13. november, 4. desember og 18. desember 2000. Bakke snakket på sin side med Andersen fem ganger i perioden fra oktober 2000 til januar 2001. Det ble også gjennomført en rekke supplerende undersøkelser av Andersen,blant annet:359

• Montgomery–Asberg Depression Rating Scale (MADRS), hvor skalaen gir resultat mellom 0 og 60. I rapporten heter det at «MADRS er ingen diagnostisk test på depresjon, men gir en god gradering dersom det foreligger eller et mål på ulike depressive og andre symptomer.» Andersen fikk en total score på 9, noe som indikerte «svært lite symptomer».

• SCID-II intervju som viste «høye, signifikante scores på antisosial og schizoid personlighetsforstyrrelse». SCID-II (Structured Clinical Interview for DSM-IV Axis II Disorders) er et strukturert klinisk intervju som brukes for å bedømme personlighetsforstyrrelser.

• WAIS (Wechsler Adult Intelligence Scale), en evnetest som brukes for å målte kognitiv funksjon og intellektuell kapasitet hos voksne og eldre. Andersen fikk som resultat en total IQ på 84, det vil si i underkant av normalområdet. Verbal IQ ble målt til 88 og utførings-IQ til 96.

• Hares reviderte psykopatiskala (PCL-R), som er et verktøy som brukes for å vurdere psykopatiske trekk og atferdsmønstre. Andersen fikk en score på 5,6, som er innenfor normalen.

• TPQ (Tridimensional Personality Questionnaire), en personlighetstest som måler tre dimensjoner av personligheten. Samlet sett ble Andersens personlighet vurdert som normal. I rapporten heter det: «Resultatene tyder ikke på merkbart avvikende personlighet. Inntrykket omkring stahet er også moderat, kanskje litt over gjennomsnittet. Selvstendighet mv og sosiale ferdigheter synes alminnelig, ideelt engasjement lavt (også vanlig i denne alderen). Personer med dårlig sosial tilpasning, asosiale trekk eller gjentatte kriminelle handlinger viser vanligvis et betydelig mer avvikende bilde.»

De sakkyndige vurderte Andersen opp mot den daværende straffeloven (1902) § 44, som lød slik: «En handling er ikke straffbar, når gjerningsmannen ved dens foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs.» Etter den daværende bestemmelsen i straffeloven § 39 var det dessuten en forutsetning for idømmelse av sikring av tilregnelige lovbrytere at lovbruddet var begått «i bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus», «under en forbigående nedsettelse av bevisstheten», eller at vedkommende hadde «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner».360 Det hørte dermed også til de sakkyndiges oppgave å vurdere om slike tilstander forelå.

De sakkyndige konkluderte med at Andersen ikke var sinnssyk på gjerningstidspunktet eller i observasjonstiden. Videre konkluderte de med at Andersen ikke led av bevisstløshet eller forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på gjerningstidspunktet. De mente han heller ikke led av varig svekkede sjelsevner.

De sakkyndige kom imidlertid til ulike konklusjoner når det gjaldt spørsmålet om Andersen hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.361 Gamman konkluderte med at Andersen hadde mangelfullt utviklede sjelsevner, og la vekt på følgende:

«Sikre, signifikante svar ved SCID II-intervju som taler for personlighetsavvik, se tidligere i erklæringen. Dette tilfredsstiller kriteriene for diagnose ICD10 F61 Personlighetsforstyrrelse, blandet type.

Det legges vekt på det tydelige avviket sosialt i form av sjenert tilbakeholdenhet som mange vitner beskriver. Den sakkyndige er heller ikke sikker på at Obs har vært fullt ut åpenhjertig i sin beskrivelse av seg selv som person, konferer spriket mellom lederfunksjon (lagleder) i HV og passiv rolle i forhold til den medsiktede.

Den sakkyndige legger videre vekt på de hendelser og handlinger som Obs har deltatt i i foreliggende sak, slik dette fremgår av hans forklaringer.

Videre legges vekt på hans gradvise innrømmelse av faktiske handlinger og hans tendens til å ‘skylde på’ den medsiktede Viggo Kristiansen. Samlet sett og alle sikre forhold tatt i betraktning, mener den sakkyndige at konklusjonen riktigst blir at det forligger mangelfullt utviklede sjelsevner.»362

Bakke konkluderte på sin side med at Andersen ikke hadde mangelfullt utviklede sjelsevner, og vektla følgende:

«Beskrivelsene som foreligger av Obs fra tallrike vitner taler for en relativt normal fungering i de fleste vanlige situasjoner i livet. Flertallet av supplerende undersøkelser er i overensstemmelse med dette.

Den sakkyndige har som utgangspunkt at de sakkyndige må være meget tilbakeholden med å trekke inn antatte faktiske forhold / de påklagede handlingene i en sak som dette. Selv om det foreligger en omfattende forklaring fra Obs, og selv om deler av innholdet i denne synes utvilsomt, er hendelsene ikke rettslig avklart og kan derfor ikke ansees av den sakkyndige som faktum før retten har tatt stilling til dem.

Dersom de påklagede handlingene allikevel tas i betraktning, betinger heller ikke disse nødvendigvis et alvorlig personlighetsavvik. Det er kjent fra krig, fangeleire osv, at normale personer kan begå drastiske, grusomme og sosialt fordømte handlinger, gitt at situasjonen er spesiell nok. Dette kan omfatte en grad av tvang eller at vedkommende har ‘gitt Djevelen lillefingeren’ – dvs allerede har gått med på noe av handlingene og dermed gjort retrett vanskelig eller risikabelt, eller andre forhold.

Samlet sett finner ikke den sakkyndige, i livshistorie eller supplerende undersøkelser av Obs, grunnlag for diagnoser som faller inn under samlebegrepet ‘mangelfullt utviklede sjelsevner’. Spesielt finnes ikke tilstrekkelige holdepunkter for diagnose innen området personlighetsforstyrrelser.»363

Den rettsmedisinske kommisjon uttalte 9. februar 2001 følgende til den rettspsykiatriske erklæringen:

«Den Rettsmedisinske Kommisjons psykiatriske gruppe innser at det er vanskelig å vurdere personlighetsforstyrrelser hos en så ung mann som observanden. Vi er imidlertid tilbøyelige til å støtte den sakkyndige Gammans vurdering, så observanden har vist såpass utpregete umodne trekk og adferdsproblemer i oppveksten.»364

Brevet fra Den rettsmedisinske kommisjon førte til at Bakke 8. mars 2001 avga en tilleggserklæring.365 Om behovet for en tilleggserklæring skrev han:

«De sakkyndige er av den oppfatning at det er vesentlig for Retten, om mulig å motta entydige råd i dette spørsmålet. En reell uenighet skal selvsagt legges frem. Da de sakkyndige imidlertid legger til grunn de samme regler og kriterier for vurderingene, synes det å være særlig viktig å utelukke enhver tvil om det faktiske grunnlaget for denne, dvs skaffe frem en entydig og pålitelig beskrivelse av Obs’s personlighetstrekk og adferdsmønstre.

Jeg mente at dette ville være mulig gjennom utvidede og gjentatte vurderinger av Obs, kombinert med ytterligere beskrivelse av ham fra utenforstående. Dette arbeidet ble derfor gjennomført av undertegnede og er nå avsluttet. Det redegjøres i denne tilleggserklæringen for de nye opplysninger som nå er fremkommet.

Deretter gjennomføres en ny diskusjon av spørsmålet om avvik i sjelsevnene. Jeg mener det er mest korrekt å legge dette frem på denne måten, slik at Rettsmedisinsk kommisjon kan få anledning til å vurdere spørsmålet om avvik i sjelsevnene på ny, i lys av nye informasjoner. Partene i saken bør også ha dette i dokumentert form før rettsforhandlingene.»366

Bakkes tilleggserklæring ble forelagt Gamman, som vurderte det som mest hensiktsmessig å avvente ytterligere vurderinger og en eventuell endring av konklusjon til erklæringen ble avgitt for retten. Begge de sakkyndige var enige om at den endelige konklusjonen først ville foreligge under hovedforhandlingen, etter at tiltalte og vitner var hørt og andre forhold belyst.367

Som grunnlag for tilleggserklæringen gjennomførte Bakke nye samtaler med Andersen 4. februar, 7. februar og 14. februar. Videre innhentet han ytterligere komparentopplysninger og foretok to supplerende undersøkelser:

• IOWA Personality Disorder Screen (IPDS), et screeningsinstrument for personlighetsforstyrrelser, hvor resultatene talte for at det ikke forelå noen personlighetsforstyrrelse.

• Et nytt SCID-II-intervju, hvor resultatene denne gang ikke ga holdepunkter for noen personlighetsforstyrrelse. Det fremkom imidlertid «en kjent tilbøyelighet til taushet og tilbakeholdenhet i samvær med andre».

Den 16. januar 2001 forelå også resultatene fra personlighetstesten MMPI-2 (Minnesota Multiphasic Personality Inventory-2), som ble gjennomført i desember 2000.368 Resultatene var ikke klare da den rettspsykiatriske erklæringen ble avgitt 8. januar 2001, men Bakke kunne ta hensyn til dem da han skrev sin tilleggserklæring. MMPI-2 er en standardisert og selvadministrert personlighetstest, som består av 567 utsagn, der observanden skal ta stilling til utsagnene ved å svare «riktig» eller «galt».

Ifølge psykolog Egil Launes, som administrerte testen, var Andersens MMPI-2-profil «moderat hevet i forhold til normale profiler, og indikerer moderate innslag av psykiske problemer eller ubehag». Resultatene viste også at Andersens skåret lavt på «sosial ansvarlighet» ved at han «[v]iser liten ansvarlighet for egen atferd, og mangler ansvarsfølelse overfor sosiale grupper og normer».

I tilleggserklæringen konkluderte Bakke på nytt med at Andersen ikke led av mangelfullt utviklede sjelsevner. Han bemerket at grunnlaget for konklusjonen var «betydelig styrket gjennom de omfattende tilleggsundersøkelser som er gjennomført». Avslutningsvis i tilleggserklæringen heter det:

«Den sakkyndige vil etter dette holde fast ved at det avviket som foreligger er meget moderat og langt fra kvalifiserer for konklusjonen ‘mangelfullt utviklede sjelsevner’. Jeg opprettholder derfor min konklusjon [i] hovederklæringen uendret.»

3.8.8.2 Rettspsykiatrisk undersøkelse av Viggo Kristiansen

Den 20. oktober 2000 ble professor Kjell Noreik og professor og overlege Jofrid Alice Nygaard oppnevnt av retten for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse av Viggo Kristiansen. De avga sin erklæring 31. desember 2000.369

De sakkyndige gjennomgikk sakens dokumenter og gjennomførte en rekke samtaler med Kristiansen. Videre innhentet de komparentopplysninger og helseopplysninger, blant annet Kristiansens journal fra Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Vest-Agder Sentralsykehus. Nygaard hadde samtaler med Kristiansen 7., 17. og 18. november 2000, mens Noreik snakket med Kristiansen 27. november og 11. desember 2000. Erklæringen tyder på at det ikke ble foretatt supplerende undersøkelser av Kristiansen i samme omfang som overfor Andersen, jf. punkt 3.8.8.1. Rapporten viser imidlertid til en IQ-test Kristiansen hadde tatt da han var 13 år, der verbal IQ ble vurdert til 71, utførings-IQ til 100 og total IQ til 83.370

De sakkyndige konkluderte i erklæringen med at Kristiansen ikke var sinnssyk på gjerningstidspunktet. Videre fant de at Kristiansen ikke led av bevisstløshet, forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på gjerningstidspunktet eller varig svekkede sjelsevner. De sakkyndige konkluderte imidlertid med at Kristiansen hadde mangelfullt utviklede sjelsevner, med følgende begrunnelse:

«Ved vurdering av hans sjelsevner vil de sakkyndige legge til grunn at han har hatt betydelige problemer med å tilpasse seg vanlig skolegang. I en fase hadde han hyppige raserianfall der han ødela gjenstander i hjemmet og han provoserte og plaget mindre barn i nærmiljøet. I forbindelse med dette kom han til undersøkelse og behandling, og han fikk diagnostisert en MBD lidelse midt i tenårene. Diagnosen ble stillet under opphold i Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Han har blitt oppfattet som en einstøing allerede i barneårene, mest fornøyd med å være adskillig alene. Han har foretrukket å leke med yngre barn. Han har hatt betydelige vansker med å tilpasse seg under frivillig HV tjeneste, men han har etter hvert har kommet seg i vanlig arbeid og synes å ha tilpasset seg noe bedre.

Under noe tvil vil de sakkyndige oppfatte han til å ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse, da vel mest sannsynlig en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, F 60. 3 men hvor det også kommer inn umodne trekk. Den aggressive holdning han i faser har vist, kan oppfattes som et uttrykk for et lavt selvbilde og være et ledd i denne personlighetsforstyrrelse.

Skulle han bli funnet skyldig etter hovedtrekkene i siktelsen, forsterkes denne oppfatning betydelig, og da vil vi uten tvil oppfatte han som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner hvor det kommer inn betydelige aggressive trekk.»371

Den 2. februar 2001 uttalte Den rettsmedisinske kommisjon følgende til den rettspsykiatriske erklæringen:

«Erklæringen burde ha vært bedre komprimert. Man har ingen bemerkninger til de kliniske opplysningene og konklusjonen.»372

3.9 Nærmere om varetektsfengslingen av Viggo Kristiansen frem til hovedforhandling

3.9.1 Rettsmøtet 14. september

Viggo Kristiansen ble varetektsfengslet første gang ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 14. september 2000.373

Politiet begjærte varetektsfengsling i åtte uker. I begjæringen ble det ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ble begjært en lengre fengslingsperiode enn lovens hovedregel på fire uker, jf. straffeprosessloven § 185. Det fremgår av rettsboken at Kristiansen møtte og avga forklaring:

«Siktede forklarte at han ikke har gjort det som fremgår av siktelsen.

Han traff Jan Helge Andersen om kvelden den 19. mai 2000, først kl. 1800. De to snakket sammen før de skiltes noe senere. Jan Helge skulle på en løpetur, noe han gjorde. Siktede gikk til en bod der han skrudde på en sykkel. Jan Helge kom tilbake etter løpeturen som tok ca, 1 time. De snakket da sammen på trappa til siktede før Jan Helge gikk for å dusje ca. kl. 20 – 20.15.

Jan Helge var tilbake ca. kl. 20.30 og de satte seg på trappa og pratet igjen. Der satt de to frem til det kom et par kamerater ca. kl. 22.00/22.30. De to gikk ca kl. 23.00 og siktede gikk inn til seg selv fordi han var barnevakt.

Rundt kl. 23-23.30 kom familien til siktede hjem, og siktede var da hjemme og innendørs resten av kvelden og natta.

Siktede regner Jan Helge som ‘bestekompis’ og de har holdt sammen i årevis […]»

Kristiansen godtok åtte uker varetektsfengsling av hensyn til etterforskningen.

Kristiansen ble varetektsfengslet frem til 9. november 2000. Forhørsretten kom til at det var skjellig grunn til mistanke mot Kristiansen, og la avgjørende vekt på Jan Helge Andersens forklaring samt det som ble oppfattet som endringer i Kristiansens forklaring i rundspørringen og senere avhør. Forhørsretten mente videre at det forelå bevisforspillelsesfare. Forhørsretten tok ikke stilling til om det var gjentakelsesfare.

3.9.2 Rettsmøtet 7. november 2000

Fengslingsperioden ble forlenget ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 7. november 2000.374

Politiet begjærte videre varetektsfengsling i tolv uker. I begjæringen er det ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ble begjært en lengre fengslingsperiode enn lovens hovedregel på fire uker, jf. straffeprosessloven § 185. I politiets begjæring står det:

«Politiet har også fått bekreftet fra Rettsmedisinsk Institutt v/avd.sjef Bente Mevåg at det i forbindelse med analyser av biologisk materiale som analyseres i Spania, har kommet positiv bekreftelse på at sæd funnet i et av barna stemmer med siktedes DNA. Dette knytter siktede med 100% sikkerhet til åstedet og de straffbare handlingene som ble begått mot barna. Siktede har avgitt flere politiforklaringer, hvor han holder fast ved det opprinnelige konstruerte alibiet som begge de siktede var enige om før pågripelsene, til tross for at han er kjent med at medsiktede Andersen har forlatt dette og har tilstått at de begge er gjerningsmennene […]. Han har heller ikke kunnet gi et alibi utover det konstruerte.»375

Kristiansen møtte til rettsmøtet, men fikk tillatelse fra retten til å forlate møtet. Han avga ikke forklaring. Forsvarer begjærte på vegne av Kristiansen at han skulle løslates. Forsvarers anførsler i rettsmøtet er gjengitt i rettsboken:

«Angående hovedsiktelsen anførte forsvarer således at mistanken rettet mot siktede, i hovedsak bygger på medsiktedes politiforklaringer som imidlertid flere ganger er endret på vesentlige punkter. Således er det i dag relevant å spørre hvorvidt medsiktede overhodet er troverdig, eller om han kun posisjonerer seg ved å søke å skyve fokus vedrørende de straffbare handlinger over på siktede.

Angående de tekniske bevis som påtalemyndigheten har påberopt seg til støtte for hovedsiktelsen, bemerket forsvarer at det pr. dags dato ikke foreligger annet enn muntlige opplysninger om at laboratoriet i Spania har funnet sæd på en av de fornærmede, som har en DNA-profil som stemmer overens med siktedes DNA-profil. Inntil det foreligger mer håndfaste bevis i form av en analyserapport eller lignende, vil retten etter forsvarers mening måtte se bort i fra disse opplysningene.»

Kristiansen ble varetektsfengslet i åtte uker, ikke tolv som begjært, frem til 4. januar 2001. Forhørsretten kom til at det var skjellig grunn til mistanke. I kjennelsen står det:

«Retten har ved sin bevisvurdering angående hovedsiktelsen lagt særskilt vekt på de tekniske funn som er gjort i saken. Herunder at det er funnet sædrester på den ene fornærmede, med en DNA-profil tilsvarende siktedes.

I anledning forsvarers anførsler om at disse opplysningene pr. dags dato ikke er bekreftet i et offisielt dokument fra det spanske laboratoriet som har foretatt de tekniske undersøkelsene og analysene, bemerker retten at dette klarligvis ikke er til hinder for at opplysningene kan vektlegges ved vurderingen om siktede skal underlegges fortsatt varetektsarrest.

Retten bemerker således at det nettopp ofte vil være betegnende for en straffesak som fortsatt er under etterforskning, at bevisene ikke vil kunne fremlegges på en tilsvarende fullstendige måte som under den senere hovedforhandlingen. Imidlertid er det klart at også bevis som er mer foreløpige i sin form, kan hensyntas av retten.

At de i enkelte tilfeller vil måtte vektes på annen måte enn bevis i sin endelig form, er et annet spørsmål.

I nærværende sak er imidlertid de tekniske undersøkelsene som påtalemyndigheten har opplyst om, fullført. Således er det ikke grunn til å tro at konklusjonene som er trukket som følge av undersøkelsene, vil endres/revurderes på et senere tidspunkt. Det er videre nødvendigvis disse konklusjonene som først og fremst er av interesse for dagens bevisvurdering i anledning den fremsatte fengslingsbegjæring. Ikke hvilken form konklusjonene pr. i dag er fremlagt i. Endelig bemerker retten at den ikke har grunnlag for å betvile at påtalemyndigheten har gitt korrekte opplysninger om resultatet av de tekniske undersøkelsene som er foretatt.»

Videre la retten, som tidligere, vekt på Andersens forklaring om Kristiansens delaktighet og det som ble oppfattet som endringer i Kristiansens forklaringer i rundspørringen og avhør. Retten kom videre til at det var skjellig grunn til mistanke for tilleggssiktelsen som gjaldt seksuelle overgrep mot to barn i nabolaget på Eg.376 Forhørsretten kom til at det fremdeles var bevisforspillelsesfare. Forhørsretten tok ikke stilling til om det var gjentakelsesfare.

3.9.3 Rettsmøtet 3. januar 2001

Fengslingsperioden ble ytterligere forlenget ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 3. januar 2001.377

Politiet begjærte videre varetektsfengsling i åtte uker. I begjæringen er det ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ble begjært en lengre fengslingsperiode enn lovens hovedregel på fire uker, jf. straffeprosessloven § 185. I politiets begjæring står det:

«I tillegg vises det til at politiet nå har mottatt en foreløpig rettsmedisinsk rapport fra undersøkelse av sædceller sikret under obduksjonene av de to drapsofrene. Det konkluderes foreløpig med at det er påvist DNA av samme type som hos mistenkte (betegnet som V048), jfr. dok. 03,09. I tillegg er det funnet et ‘blandingsmateriale’ som også er forenlig med begge de to mistenktes DNA-typer, og det arbeides videre med denen analysen.»378

Denne gangen var begjæringen ikke begrunnet med bevisforspillelsesfare, men gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 3, subsidiært rettshåndhevelsesarrest, jf. straffeprosessloven § 172. Om vilkårene for rettshåndhevelsesarrest står det i begjæringen:

«Subsidiært begjæres fengsling etter straffeprosesslovens § 172, idet det samlet sett foreligger bevis som medfører særlig grad av mistanke. Det vises til at siktede i all hovedsak har tilstått de seksuelle overgrepene beskrevet under post I i tilleggssiktelsen, at medsiktede Jan Helge Andersen har forklart seg i detalj om siktedes handlinger i Baneheia, samt at det nå foreligger skriftlig materiale fra rettsmedisinere i Spania som bekrefter at sædceller funnet i drapsofrene er av samme type som siktedes DNA. Samtlige forhold i siktelsene har en strafferamme på mer enn 10 års fengsel.»

Kristiansen møtte ikke til rettsmøtet.

Aktors anførsler om mistankegrunnlaget i rettsmøtet er gjengitt i rettsboken:

«I forhold til hovedsiktelsen viste aktor også til den foreliggende rapporten fra laboratoriet i Santiago de Compostela i Spania som viser at siktede med sikkerhet har etterlatt sitt genetiske fingeravtrykk på minst ett av drapsofrene. Dessuten viser rapporten at det på det andre drapsofferet er funnet biologisk blandingsmateriale som er forenlig så vel med siktedes som med Jan Helge Andersens DNA-type.»

Også forsvarers anførsler i rettsmøtet er gjengitt i rettsboken:

«Hva sistnevnte forhold angår foreligger det sparsommelige bevis på at siktede har vært innblandet. Det påpekes således at medsiktede Jan Helge Andersen har hatt alt å vinne på å dra siktede med seg inn i saken etter at Andersen selv bl.a. først fikk vite av politiet at han selv var mistenkt i saken som følge av biologiske funn på åstedet. Videre viste forsvarer til at Jan Helge Andersen flere ganger i løpet av saken har endret forklaringen sin. Således bør retten ikke tillegge det avgjørende vekt at Andersen har forklart at siktede var ‘hjernen’ bak forbrytelsene omtalt i hovedsiktelsen. Tvert imot fremstår Andersens forklaring som lite troverdig som følge av Andersens egen stilling i saken.

Hva angår DNA-analysene som er foretatt hefter det etter forsvarers syn betydelig tvil ved disse bl.a. da kun en markør er blitt gjort til gjenstand for nærmere analyser ved det spanske laboratoriet i Santiago de Compostela. Videre er blandingsmaterialet som er funnet på det ene drapsofferet ikke ferdig analysert og alle foreløpige slutninger vedrørende dette materialet, er således av klart begrenset verdi.»

Kristiansen ble varetektsfengslet i åtte uker, frem til 1. mars 2001. Forhørsretten tok ikke stilling til om det forelå gjentakelsesfare. I stedet kom forhørsretten til at vilkårene for rettshåndhevelsesarrest var oppfylt. I kjennelsen står det følgende om mistankegrunnlaget:

«Retten har ved sin konkrete vurdering av bevisene angående hovedsiktelsen post II og III bl.a. lagt adskillig vekt på de funn av biologisk materiale som er gjort på åstedet. Herunder særlig at det er funnet sædrester på det eldste drapsofferet som – i følge rapport fra Instituto de Medicinal legal, Universidade de Santiago de Compostela av 23. november 2000, har en DNA-profil tilsvarende siktedes. De rettsmedisinske undersøkelsene på dette punkt er etter hva som er opplyst fullførte, og det foreligger således ikke gjenstående analysearbeid hva dette materialet angår.

Foruten ovennevnte funn av siktedes genetiske fingeravtrykk på det eldste av drapsofrene, har retten også vektlagt at det er gjort funn av et biologisk blandingsmateriale (sæd) også på det andre og yngste drapsofferet. Sistnevnte materiale er etter hva som er opplyst pr. dags dato ikke ferdiganalysert av ovennevnte spanske laboratoriumet som bistår under etterforskningen. Imidlertid viser de foreløpige analysene som er gjennomført at også dette blandingsmateriale er forenlig med siktedes DNA-type, foruten en DNA-type tilsvarende Jan Helge Andersens. […]

Ovennevnte forklaring fra medsiktede Andersen må også holdes opp mot at siktede på flere punkter har forklart seg uklart og selvmotsigende til politiet, i tillegg til at han nekter ethvert kjennskap til overgrepene og drapene i Baneheia. Også etter at han ble forelagt de biologiske spor funnet på åstedet – og senere analyser av disse – har siktede fastholdt sin opprinnelige forklaring til politiet. Sistnevnte er en forklaring Jan Helge Andersen har gått fra etter å ha innrømmet at den – i samråd med siktede – ble fabrikkert som et alibi før pågripelsen.

At siktede på ovennevnte måte heller ikke har gjort forsøk på å forklare hvorfor hans genetiske ‘fingeravtrykk’ i form av sæd er funnet på et av drapsofrene – men fortsatt ensidig benytter seg av sin rett til å nekte å forklare seg – taler heller ikke i favør siktede og hans versjon av hva som skjedde 19. mai 2000.»

Det ble ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ble ilagt en lengre fengslingsperiode enn lovens hovedregel på fire uker, jf. straffeprosessloven § 185.

3.9.4 Rettsmøtet 27. februar 2001

Fengslingsperioden ble ytterligere forlenget ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 27. februar 2001.379 Politiet begjærte videre varetektsfengsling frem til hovedforhandlingens oppstart 23. april 2001.380

Kristiansen samtykket til videre varetektsfengsling. Kjennelsen ble avsagt ved kontorforretning. Kristiansen ble varetektsfengslet i tråd med politiets begjæring. Forhørsretten viste i hovedsak til vurderingen av vilkårene for rettshåndhevelsesarrest i kjennelsen 3. januar 2001.

3.10 Tiltalebeslutningen 16. februar 2001

Kristiansand politidistrikt innstilte 25. januar 2001 på tiltale overfor Andersen og Kristiansen og oversendte saken til Agder statsadvokatembeter.381 Tirsdag 30. januar sendte statsadvokaten saken videre til riksadvokaten.382 Førstestatsadvokat Edward Dahl uttalte 3. februar følgende til Fædrelandsvennen:

«– Jeg kan bekrefte at jeg […] oversendte mitt forslag i påtalespørsmålet til Riksadvokaten […]. Dahl understreker at han har brukt mye mer enn ei uke på å sette seg inn i den svært omfattende drapsetterforskningen. – Jeg har fått tilsendt saksdokumenter helt siden i fjor høst, og har holdt meg oppdatert underveis […].»383

I påtegning 15. februar 2001 ba riksadvokaten om at det ble tatt ut tiltale mot Andersen og Kristiansen.384 Tiltale ble tatt ut av Statsadvokatene i Agder dagen etter, 16. februar 2001.385 En nærmere redegjørelse for saksbehandlingen av tiltalen er gitt i punkt 5.3.

Andersen og Kristiansen ble tiltalt for overtredelse av følgende straffebud:

«I. Straffelovens § 233, første og annet ledd

for med overlegg og i hensikt å skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, å ha forvoldt en annens død, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, eller å ha medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

a. Fredag 19. mai 2000 i tidsrommet ca. kl. 19.00–20.00 i Baneheia i Kristiansand, etter forutgående overveielser og/eller for å skjule eller unndra seg straffen for voldtektene beskrevet i post II a) og b), drepte han 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen under særdeles skjerpende omstendigheter, eller medvirket til dette. Hun ble stukket to ganger i halsen og en gang i magen/brystet med en kniv hvor blant annet halspulsåren på høyre side ble skåret over slik at hun døde.

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

b. Fredag 19. mai 2000 i tidsrommet ca. kl. 19.00–20.00 i Baneheia i Kristiansand, etter forutgående overveielser og/eller for å skjule eller unndra seg straffen for voldtektene beskrevet i post II a) og b), drepte han 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen under særdeles skjerpende omstendigheter, eller medvirket til dette. Hun ble stukket i halsen med en kniv hvor halspulsåren ble skåret over slik at hun døde.

II. Straffelovens § 192, første ledd, annet straffalternativ, jf. § 213

for ved vold eller ved å fremkalle alvorlig frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgang var samleie, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

a. Fredag 19. mai 2000 i tidsrommet ca. kl. 19.00–20.00 i Baneheia i Kristiansand, truet han Stine Sofie Sørstrønen, født 10. mai 1992, med en kniv og beordret henne til å kle av seg og førte deretter penis inn i hennes endetarmsåpning og forsøkte å trenge inn i skjeden hennes, eller medvirket til dette.

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

b. Fredag 19. mai 2000 i tidsrommet ca. kl. 19.00–20.00 i Baneheia i Kristiansand, truet han Lena Sløgedal Paulsen, født 14. mai 1990, med en kniv og beordret henne til å kle av seg og førte deretter penis og/eller en eller flere fingre og/eller en gjenstand inn i hennes skjede og endetarmsåpning, eller medvirket til dette.

III Straffelovens § 195, første ledd, annet straffalternativ, jf. § 213

for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, og den utuktige omgang var samleie, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

a. Til tid og sted som under post II a), forholdt han seg slik som der nærmere beskrevet overfor Stine Sofie Sørstrønen, født 10. mai 1992.

nr. 1 Andersen og nr. 2 Kristiansen

b. Til tid og sted som under post II b), forholdt han seg slik som der nærmere beskrevet overfor Lena Sløgedal Paulsen, født 14. mai 1990.

IV. Straffeloven § 195, første ledd, annet straffalternativ og annet ledd, jf. § 213.

for å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og den utuktige omgang er likestilt med samleie, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år, og det har skjedd gjentatte overgrep.

Grunnlag:

nr. 2 Kristiansen:

Ved flere anledninger i tidsrommet desember 1994 til juli 1995 på bopel i Egstien 2 og utendørs i Egsområdet i Kristiansand, førte han penis inn i munnen til [guttens navn og fødselsdato].

V. Straffelovens § 195, første ledd, første straffalternativ og annet ledd

for å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år, og det har skjedd gjentatte overgrep.

Grunnlag:

nr. 2 Kristiansen:

Ved flere anledninger i tidsrommet 24. mai 1994 til desember 1996 i Egsområdet i Kristiansand, gned han penis mot kjønnsorganet til [jentas navn og fødselsdato], og/eller stakk en finger inn i skjeden hennes og/eller slikket henne i skrittet.

VI. Straffelovens § 192, første ledd, første straffalternativ

for ved vold eller ved a fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang, eller å ha medvirket til dette.

Grunnlag:

nr. 2 Kristiansen:

Til tid og på sted som nevnt under post V, grep han ved flere anledninger tak i armen til [jentas navn og fødselsdato], og tvang henne med seg til avsidesliggende steder, hvor han kledte henne naken nedentil, holdt henne fast og forholdt seg slik som nærmere beskrevet under post V.

VII. Straffelovens § 390 a

for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd, å ha krenket en annens fred, eller a ha medvirket til dette.

Grunnlag:

nr. 2 Kristiansen:

I tidsrommet mai 1998–januar 1999 i Andreas Kjærsvei 53 i Kristiansand, klatret han ved en rekke anledninger opp på altanen utenfor soverommet til [kvinnens navn] og kikket inn – hvilket var plagsomt og skremmende og krenket [kvinnen]s fred.»

I tiltalebeslutningen står det videre:

«Straffelovens § 62, 1. ledd får anvendelse.

Fornærmede har begjært offentlig påtale, jf. pkt. VII. Også almene hensyn krever offentlig påtale.

Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om sikringsbemyndigelse i medhold av straffelovens § 39 nr. 1 a – f for et tidsrom av inntil 10 år for begge de tiltalte.

Det tas videre forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning (solidaransvar) overfor de tiltalte med kr 300.000,– til hver av Lena Sløgedal Paulsen’s foreldre, og kr 300.000,– til hver av Stine Sofie Sørstrønen’s foreldre.

I tillegg tas det forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning overfor nr. 2 – Kristiansen med kr 200.000,– til [jentas navn] og med kr 150.000,– til [guttens navn].

Tiltalebeslutningens post I – V er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten.

Kristiansand, den 16. februar 2001.»

I forbindelse med ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett endret aktor tiltalebeslutningen slik at forbeholdet om å påstå sikringsbemyndigelse i medhold av straffeloven § 39 nr. 1 a ble erstattet av følgende:

«For nr. 2 – Viggo Kristiansen tas det forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om forvaring i medhold av straffeloven § 39 c) nr. 1, jf. § 39 e) med en tidsramme på 21 – tjueen – år og påstand om minstestraff.»386

4 Vurdering av etterforskningen

4.1 Innledning

I dette kapittelet vil utvalget vurdere politiets etterforskning i Baneheia-saken, med særlig vekt på etterforskningen rettet mot Viggo Kristiansen. Tiltalen mot Kristiansen vurderes i kapittel 5.

Det følger av utvalgets mandat at formålet med granskningen blant annet er å finne årsakene til at Kristiansen ble uriktig dømt, og å identifisere eventuelle læringspunkter for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden. For å oppnå dette formålet er det nødvendig med en grundig gjennomgang av alle sider av straffesaken mot Kristiansen i Baneheia-saken, også på etterforskningsstadiet. Utvalget skal i henhold til mandatet særlig klarlegge og vurdere «kvaliteten i politiets etterforskning» og «politiets organisering og organisasjonskultur, herunder sammensetning av etterforskningsteam og samhandlingsklima». Også politiets samarbeid med høyere påtalemyndighet og eksterne aktører og sakkyndige skal klarlegges, og det skal vurderes om politiet og påtalemyndigheten oppfylte sin plikt til å sørge for at saken ble tilstrekkelig opplyst.

I det følgende vil utvalget vurdere ulike sider ved etterforskningen i Baneheia-saken. I punkt 4.2 drøftes enkelte aspekter av politiets arbeid under leteaksjonen. I punkt 4.3 vurderes spørsmål knyttet til åstedsundersøkelsen og obduksjonene. Punkt 4.4 omhandler organiseringen av etterforskningen. Politiavhørene av de to siktede er tema i punkt 4.5. Etterforskningen av teledata og DNA vurderes i henholdsvis punkt 4.6 og 4.7. Gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken omtales i punkt 4.8. Øvrig taktisk og teknisk etterforskning drøftes i henholdsvis punkt 4.9 og 4.10. I punkt 4.11 vurderes pågripelsen av Kristiansen 13. september 2000. I punkt 4.12 drøftes politiets og påtalemyndighetens uttalelser til pressen under etterforskningen, og i punkt 4.13 gis en generell omtale av pressedekningen under etterforskningen. Punkt 4.14 omhandler politiets bruk av såkalte nulldokumenter. I punkt 4.15 gis en sammenfatning av de mest sentrale funnene og enkelte overordnede betraktninger om etterforskningen.

4.2 Leteaksjonen

4.2.1 Innledning

I utgangspunktet faller politiets undersøkelser i forsvinningssaker utenfor det formelle etterforskningsbegrepet.387 Utvalget har likevel valgt å behandle enkelte avgrensede spørsmål i tilknytning til leteaksjonen i Baneheia-saken.

I punkt 4.2.2 vurderes organiseringen av leteaksjonen. I punkt 4.2.3 er problemstillingen om funnet av ofrenes brusflaske under leteaksjonen burde vært håndtert annerledes av politiet. Spørsmålet i punkt 4.2.4 er om politiet kan kritiseres for de frivilliges håndtering av funnet av ofrenes badetøy.

4.2.2 Organiseringen av leteaksjonen

Da Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen forsvant, ble det på kort tid mobilisert svært mange frivillige, og det ble gjort omfattende søk, jf. punkt 3.2. Ofrene lå imidlertid godt skjult i terrenget og ble funnet først etter ca. to døgn. Det er på det rene at de frivillige søkte i området hvor ofrene lå skjult. Hadde ofrene blitt funnet tidligere, ville det økt sjansen for å sikre flere og bedre spor, jf. punkt 4.3.3.

Under leteaksjonen ble det søkt etter to levende personer. Det er klart nok at dette påvirket måten frivillige og hjelpemannskaper søkte i terrenget på. Ved søk etter døde personer vil terrenget finsøkes grundigere enn når det søkes etter levende personer. Enkelte har stilt spørsmål ved om leteaksjonen burde vært innrettet annerledes, slik at det ble søkt etter antatt døde personer på et tidligere tidspunkt.388

Utvalget har ikke funnet dekning for påstanden om at det var feil at det innledningsvis ble søkt etter to levende barn eller mobilisert en stor gruppe frivillige letemannskaper for å dekke et stort søkeområde i Baneheia, Ravnedalen og bymarka. Tvert imot fremsto det som en riktig vurdering å prioritere livreddende innsats i akuttfasen, gitt størrelsen på søkeområdet og alminnelige erfaringer om savnede barns bevegelser. Etter utvalgets vurdering var leteaksjonen velorganisert og grundig.

4.2.3 Håndteringen av funnet av ofrenes brusflaske

Da Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen fredag 19. mai 2000 dro for å bade, hadde de blant annet med seg en halvfull halvannenliters brusflaske. Allerede natt til lørdag 20. mai ble det som antakelig var samme brusflaske, funnet nær åstedet og levert inn til kommandosentralen ved Svarttjønn. Brusflasken ble likevel ikke ansett som et relevant funn før tirsdag 23. mai.

Dersom politiet hadde forstått at det var jentenes brusflaske som var blitt levert inn, ville området omkring funnstedet sannsynligvis blitt finsøkt, og det er grunn til å tro at likene ville blitt funnet tidligere. I så fall ville politiet trolig kunnet sikret flere og bedre biologiske spor. Ved åstedsundersøkelser har antall timer og dager siden gjerningstidspunktet stor betydning for kvaliteten på sporene som sikres, jf. punkt 4.3.3. Åstedet ville sannsynligvis heller ikke blitt tråkket ned under den omfattende leteaksjonen lørdag og søndag, med fare for at situasjonsspor og andre spor gikk tapt.

Håndteringen av jentenes brusflaske har vært et tema som har vært oppe i flere sammenhenger, og som enkelte har nevnt i samtale med utvalget. Utvalget har derfor funnet grunn til å knytte noen bemerkninger til spørsmålet.

Utvalget vil først nærmere redegjøre for de faktiske forhold: Tidlig lørdag morgen gikk jentenes fedre Jostein Sørstrønen og Arne Bernt Paulsen sammen til Baneheia for å lete videre etter jentene. Også Sørstrønens tolv år gamle sønn var med. Etter en stund fant de en halvannenliters brusflaske av typen Siesta i terrenget vest for 2. Stampe, bare noen meter fra det som senere ble identifisert som åstedet. Som nevnt foran var dette antakelig samme brusflaske som jentene hadde brakt med seg på badeturen. I senere politiavhør nevnte Jan Helge Andersen en halvannenliters brusflaske med gulaktig innhold. Han skal ha satt denne til side da han ryddet opp på åstedet.389

Jostein Sørstrønen og sønnen leverte brusflasken til operativ uteleder ved kommandosentralen på parkeringsplassen ved Svarttjønn. Brusflasken ble ikke ført inn i Røde Kors’ aksjonslogg som et funn.390 I stedet ble den lagt på panseret på en tjenestebil og senere lagt inn i bilen. Etter hvert ble flasken flyttet fra tjenestebilen til et hjørne i teltet på kommandosentralen sammen med annet søppel.391

I avhør har utelederen som mottok flasken, forklart at han forsto Jostein Sørstrønen slik at flasken bare var ment som et eksempel på flasken som jentene hadde med seg. Hvis det hadde kommet frem i samtalen med Sørstrønen at det sannsynligvis var akkurat denne flasken jentene hadde brakt med seg, ville han sørget for at funnstedet umiddelbart ble sperret av.392 Tidligere under leteaksjonen skal utelederen ha fått beskjed om at jentene hadde med seg en brusflaske av ukjent merke:

«En av de tilstedeværende sa at de hadde tatt med seg en brusflaske i posen men at den var av ukjent merke. Vitnet vet ikke hvem som sa dette. De sa at det var en 1 ½ liters brusflaske. På forespørsel om de sa noe om flasken var full opplyste vitnet at det kom fram da eller senere at den var halvfull.»393

Lederen for Kristiansand Røde Kors Hjelpekorps, som overhørte samtalen mellom utelederen og Jostein Sørstrønen, oppfattet at Sørstrønen var usikker på om det var en slik brusflaske jentene hadde hatt med seg.394 Lederen har i avhør forklart at alle funn som ble levert inn til kommandosentralen, ble sjekket opp mot jentenes signalement.395 Søket lørdag morgen var imidlertid særlig rettet mot jentene og jentenes klær. Det ble funnet mye skrot og flasker i Baneheia, noe som etter hans oppfatning medførte at brusflasken ikke ble vurdert som særlig viktig på dette tidspunktet.396

Etter at likene ble funnet og de pårørende ble gjort oppmerksomme på funnstedet, kommenterte de at det var der de hadde funnet brusflasken.397 Om formiddagen 23. mai fikk politiet bekreftet at det fortsatt lå en halvannenliters brusflaske av typen Siesta i teltet ved kommandosentralen. Senere samme dag ble Arne Bernt Paulsen og Jostein Sørstrønen kontaktet for å få klarhet i hvor brusflasken ble funnet.398 Den 2. juni påviste de funnstedet overfor politiet.399

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å rette kritikk mot politiet eller andre for håndteringen av brusflaskefunnet. Hva som ble sagt da brusflasken ble levert inn til kommandosentralen, er noe uklart, men alt tyder på at Sørstrønen uttrykte usikkerhet med hensyn til om det var samme flaske som jentene hadde brakt med seg. Det har han også selv opplyst i avhør.400 Av betydning i denne sammenheng er det også at politiet trolig ikke visste at jentenes brusflaske var av merket «Siesta». Utvalget kan på denne bakgrunn vanskelig se at politiet opptrådte uforsvarlig. Det at brusflasken ikke ble viet særlig oppmerksomhet av politiet, kan også forklares med at man på dette stadiet lette etter to levende jenter, og at det var funnet mange andre flasker og gjenstander i Baneheia.

4.2.4 Håndteringen av funnet av ofrenes badetøy

Søndag 21. mai 2000 ble jentenes badetøy og enkelte andre gjenstander funnet av frivillige letemannskaper i en demning like ved åstedet, se punkt 3.2.3. Etter å ha varslet kommandosentralen om funnet ble gjenstandene lagt i en brukt og tilgriset plastpose som de frivillige hadde med seg. Funnet ledet til at området rundt funnstedet ble sperret av.401 Kort tid etter ble likene av jentene oppdaget.

Håndteringen av funnet av jentenes badetøy har – i likhet med håndteringen av funnet av brusflasken, se punkt 4.2.3 – vært et tema som har vært oppe i flere sammenhenger, og som enkelte har nevnt i samtale med utvalget. Utvalget har derfor funnet grunn til å knytte noen bemerkninger til håndteringen.

Fra et sporsikringsperspektiv er det på det rene at funnet ble håndtert på en uheldig måte. Dette skyldes dels at biologiske spor etter gjerningspersonen kan ha gått tapt, dels at spor fra posen eller de frivillige kan ha smittet over på badetøyet eller de øvrige gjenstandene. Riksadvokaten nedsatte i januar 2000 en arbeidsgruppe som særlig skulle vurdere etterforskning av drapssaker der gjerningsmannen i startfasen er ukjent. Arbeidsgruppen avga sin rapport 29. april 2002. Om politiets ansvar for frivillige letemannskapers håndtering av funn under leteaksjoner står det i rapporten:

«Et spørsmål som kan oppfattes som følsomt, er i hvilken utstrekning politiet under en leteaksjon skal instruere letemannskaper om grunnleggende sporsikring i tilfelle forsvinningen skyldes en forbrytelse. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at bevisverdien av funn gjort under en leteaksjon, som viste seg å være en drapssak, i alle fall er blitt forringet på grunn av håndteringen av det. Det kan være at det i ettertid ikke lar seg påvise hvor funnet er gjort, eller det kan ha blitt håndtert på en slik måte at muligheten for å finne tekniske eller biologiske spor er blitt redusert eller ødelagt. Det kan være en oppgave for det enkelte politidistrikt å sørge for en viss grunnleggende opplæring hos det frivillige letemannskap som sedvanlig bistår politiet under leteaksjoner, og å sørge for at de nødvendige instrukser blir gitt i tilknytning til den aktuelle aksjon.»402

Utvalget har fått opplyst at politiet generelt ga de frivillige letemannskapene grunnleggende instruksjoner om håndtering av funn. Instruksen var at eventuelle funn skulle merkes, men ikke røres. Både funn og funnsted skulle meldes inn til kommandosentralen, og politiet ville deretter oppsøke stedet og sikre funnet på en forsvarlig måte.

Ettersom flere hundre frivillige deltok i det som var en omfattende leteaksjon, er det imidlertid ikke gitt at samtlige fikk like god opplæring. De fleste letemannskapene hadde ingen tidligere erfaring med sporsikring og kan ikke sidestilles med fagkyndige eller profesjonelle. Dette øker i seg selv risikoen for misforståelser og feilkommunikasjon, uten at det nødvendigvis er grunnlag for å klandre noen for dette.

For utvalget er det uklart hvilken konkret veiledning og opplæring de to frivillige personene som fant badetøyet, hadde fått. Det er heller ikke klart hvilke instrukser kommandosentralen ga da de frivillige varslet om funnet i demningen.

Utvalget har etter dette ikke funnet grunnlag for kritikk mot politiet eller andre som følge av håndteringen av badetøyet.

4.3 Åstedsundersøkelse, sporsikring og obduksjoner

4.3.1 Oversikt

Utvalget vil i dette punktet drøfte om åstedsundersøkelsen, sporsikringen og obduksjonene overholdt kvalitetsmessige mål. Som følge av nedbørsfare ble en privat presenning brukt til å dekke over åstedet. I hvilken grad dette er kritikkverdig, drøftes i punkt 4.3.2. I punkt 4.3.3 vurderes det om spor fra ofrene burde ha blitt sikret tidligere. I punkt 4.3.3 drøftes politiets arbeid med å sikre søppelet i Baneheia.

4.3.2 Bruken av en privat presenning over åstedet

Natt til mandag 22. mai spente politiet opp en presenning over åstedet som følge av varsel om nedbør. En politibetjent fikk i oppdrag å få tak i en presenning som kunne beskytte åstedet, men fant ingen på politikammeret. Politibetjenten dro derfor hjemom for å hente en presenning som gjennom flere vintre hadde dekket en fritidsbåt. Noen år tidligere hadde presenningen også blitt brukt til å oppbevare jord.403

Tre av sporene sikret fra åstedet viste seg senere å være tilført åstedet ved oppspenningen av presenningen: A-5 og A-8 (bjørkebark fra området ved hodeenden på likene) samt F-2 (greiner fra knekt bjørk).404 Utvalget har ikke grunnlag for å konkludere med at oppspenningen av presenningen har forurenset åstedet utover de tre nevnte sporene. Dette kan imidlertid heller ikke utelukkes.

Presenningen innebar utvilsomt en risiko for forurensning, og valget om å bruke den til å dekke åstedet var derfor uheldig fra et sporsikringsperspektiv. Ved vurderingen bør det imidlertid ses hen til hva som ellers kunne blitt resultatet: Regn over åstedet kunne ført til at viktige spor gikk tapt. I lys av dette fremstår politibetjentens valg om å beskytte åstedet med sin private presenning som en pragmatisk beslutning tatt under tidspress. En annen sak er at det på systemnivå må kunne forventes at politiet er forberedt på at det kan oppstå behov for å sikre et utendørs åsted mot regn, sludd og snø.

4.3.3 Burde spor fra ofrene vært sikret tidligere?

Sporprøvene fra ofrene ble sikret dels under obduksjonene tirsdag 23. mai og dels under underlivsundersøkelsene onsdag 24. mai. Når det gjelder sporprøvene som ble sikret fra Stine Sofie Sørstrønen, ble prøvene B-13 til og med B-30 sannsynligvis sikret 23. mai, mens prøvene B-31, B-32 og B-33 sannsynligvis ble sikret 24. mai.405 Når det gjelder sporprøvene som ble sikret fra Lena Sløgedal Paulsen, ble prøvene C-21 til og med C-31 sannsynligvis sikret 23. mai, mens prøvene C-36a, C-36b, C-37 og C-38 sannsynligvis ble sikret 24. mai.406 De fire prøvene som ble sendt til Universitetet i Santiago de Compostela i Spania, var B-22 (ytre endetarm), B-24 (ytre anus), B-25 (indre anus) og C-25 (ytre endetarm). Alle disse ble sannsynligvis sikret 23. mai, ca. tre og et halvt døgn etter at jentene døde, og ca. ett og et halvt døgn etter at de ble funnet.

Utvalget legger til grunn at jentene ble båret ut og sendt til obduksjon så raskt som det lot seg gjøre ut fra forholdene. Jentene ble funnet søndag 21. mai på kvelden, og Kripos ankom Kristiansand natt til mandag 22. mai. Jentene ble båret ut i løpet av mandagen, etter at Kripos hadde fotografert og filmet åstedet. Obduksjonen og sporsikringen fant deretter sted tirsdag 23. mai, med unntak av de innvendige underlivsundersøkelsene, som skjedde onsdag 24. mai. Ideelt skulle også underlivsundersøkelsene blitt gjennomført 23. mai, men dette lot seg ikke gjøre, fordi førsteamanuensis dr.med. Kari Ormstad, som var ansvarlig for å gjennomføre disse undersøkelsene, ikke var i Oslo denne dagen, jf. punkt 3.3.2. Underlivsundersøkelsene av Sløgedal Paulsen og Sørstrønen fant sted henholdsvis kl. 07.15 og kl. 08.15 den 24. mai.407

Det har generelt stor betydning hvor lang tid det tar før sporsikring finner sted. Biologisk materiale brytes ned av bakterier, samtidig som det er utsatt for kjemisk nedbrytning. Prosessene fremskyndes av økt temperatur, fuktighet og UV-stråling fra direkte sollys.408 Antall timer og dager siden gjerningstidspunktet har dermed stor betydning for kvaliteten av sporene som sikres.

At det gikk ca. tre og et halvt døgn fra jentene døde, til sporsikringen fant sted, kan ha bidratt til at de sakkyndige ikke kunne tidfeste dødstidspunktet nøyaktig. Obdusent Torleiv Ole Rognum har overfor Oslo politidistrikt i 2021 uttalt at dersom det hadde blitt tatt prøver av øyevæsken til jentene rett etter at de var funnet, altså på åstedet, kunne dette ha gitt et mer nøyaktig svar.409

Det foreligger ingen dokumentasjon på at det ble foretatt sporsikring eller andre undersøkelser av jentene på åstedet. Det er heller ingen dokumentasjon på at det var lege eller rettsmedisiner til stede på åstedet. Utvalget har fått opplyst at Oslo politidistrikt har vært i kontakt med flere personer under sin etterforskning i 2021, uten at noen har kunnet bekrefte eller avkrefte dette. Hadde det vært en lege eller rettsmedisiner til stede, har det imidlertid formodningen for seg at det hadde vært spor av dette i saksdokumentene.

Et spørsmål som har blitt reist, er om en lege eller rettsmedisiner burde blitt tilkalt til åstedet for å gjøre nærmere undersøkelser, for eksempel med tanke på fastsettelse av dødstidspunkt og sporsikring på åstedet.410 Etter utvalgets syn var det et klart faglig behov for at dette ble gjort i mai 2000. I rapporten fra utvalget som gransket Liland-saken, avgitt i 1996, gis denne anbefalingen:

«I alle fall ved mistanke om alvorlige straffbare forhold bør liket undersøkes av en rettsmedisiner før det bringes bort fra åstedet. Dette må gjelde selv om det er lege til stede på et tidligere tidspunkt. Det vil være politiet som må sørge for at rettsmedisineren blir tilkalt. I så fall vil det være hensiktsmessig at vedkommende rettsmedisiner er til stede under den påfølgende obduksjonen.»411

Riksadvokatens arbeidsgruppe om etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann kom i 2002 med en lignende anbefaling:

«En nærliggende årsak til at en rettsmedisiner bør tilkalles til åstedet, er mulighet for å observere de ytre omstendigheter; åstedets beskaffenhet kan gi informasjon av betydning for å fastslå dødsårsak. Står man uten rettsmedisiner til åstedet, vil politiets sikring av åsted blant annet ved videoopptak og fotografering kunne gi nødvendige opplysninger, jf. også at en kriminaltekniker fra åstedet vil være til stede under obduksjon.»412

Tilkalling av lege eller rettsmedisiner til åstedet var ikke praksis de fleste steder i år 2000. Den nevnte arbeidsgruppen gjennomførte en spørreundersøkelse der samtlige politidistrikter ble tilskrevet og stilt ulike spørsmål knyttet til organiseringen av etterforskningen i drapssaker. Et av spørsmålene var: «Blir rettsmedisiner tilkalt til åstedet før avdøde fjernes?» Undersøkelsen ga følgende resultat:

«Svar: 8 av 54 politidistrikter svarer at de bruker rettsmedisiner på åstedet i alle saker. Ytterligere 4 politidistrikter svarer at de bruker rettsmedisiner ut fra en konkret vurdering. De øvrige har ingen fast praksis vedrørende dette.»413

Utvalget har på denne bakgrunn ikke funnet grunnlag for kritikk mot politiet for at det ikke var en lege eller rettsmedisiner til stede på åstedet. Selv om det bare i begrenset grad avhjelper behovet, hører det med til bildet at ofrene ble filmet og fotografert på åstedet.

Utvalget har fått opplyst at det heller ikke i dag er faste rutiner for rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet. I punkt 13.10 tar utvalget til orde for at det gjennomføres tiltak som sikrer slike undersøkelser i drapssaker.

4.3.4 Mangelfull sikring av søppel i Baneheia

Utvalget har i punkt 3.4.12 omtalt politiets arbeid med å sikre innholdet i søppelkassene i Baneheia. På grunn av politiets håndtering av søppelet kunne det ikke med sikkerhet fastslås hvilke søppelsekker som tilhørte de ulike søppelkassene.

I en av søppelsekkene fant politiet en plastpose merket «Spar», hvor det senere ble påvist blod fra ett av ofrene og fingeravtrykk fra den ene jentas far.414 Det var derfor all grunn til å tro at dette var posen som jentene hadde med seg hjemmefra. Fordi politiet ikke hadde merket de innsamlede søppelsekkene, kunne man ikke vite sikkert hvilken søppeldunk posen hadde blitt funnet i. Dette er av betydning fordi Jan Helge Andersen forklarte til politiet at Viggo Kristiansen tok med seg selve posen etter å ha gjemt jentenes badetøy i demningen øst for åstedet. Ifølge Andersen skal Kristiansen ha gått stien på vestsiden av 3. Stampe via Svarttjønn og hjem til huset i Egstien. Selv skal Andersen ha gått til Kristiansens bopel via Fant Olsens stykke nord for Svarttjønn.

Det er visse holdepunkter for at jentenes Spar-pose stammer fra en søppeldunk ved Fant Olsens stykke. Da politiet undersøkte partiet med søppelsekker der Spar-posen ble funnet, fant de store mengder bananskall. Torsdag 18. mai, dagen før drapene, var det et terrengløp som startet og endte ved Fant Olsens stykke. Deltakerne skal ha spist et stort antall bananer. I en politirapport om søppelundersøkelsene står det:

«Vi undersøkte først det ene partiet. Dette ble, slik jeg erindrer, først opplyst å være innsamlet fra øst for stampene. Fra dette partiet ble det så langt jeg kan huske ikke sikret noe av interesse. Muligens var der en plastbærepose merket ‘SHELL’. Dette er imidlertid usikkert.

Da vi gikk i gang med undersøkelse av det andre partiet oppdaget vi at noen av sekkene inneholdt store mengder bananskall. Dette gjorde at fikk mistanke om at partiene var byttet om slik at det første partiet måtte være det som stammet fra sørsiden av 3. stampe. (Det er kjent at da ‘Terrengkarusellen’ ble avviklet den 18.5., hadde deltakerne tilhold på ‘Fant Olsens jorde’, og at det herunder ble fortært en mengde med bananer). Jeg mener å huske at det var mens Teigland nevnte at ‘her er det nesten bare bananskall’ at jeg fant bæreposen som var merket ‘SPAR’.»415

Dersom politiet hadde merket søppelsekkene og med sikkerhet kunne fastslå at plastposen stammet fra en søppeldunk ved Fant Olsens stykke, ville det hatt betydning for påliteligheten av Andersens forklaring om at det var Kristiansen som tok med seg plastposen og kastet den. Muligheten til å konfrontere Andersen med de nevnte opplysningene ble delvis forspilt som følge av de mangelfulle søppelundersøkelsene. Etter utvalgets syn var dette uheldig.

4.4 Organisering og samhandlingsklima

Utvalget skal særlig klarlegge og vurdere «politiets organisering og organisasjonskultur, herunder sammensetning av etterforskningsteam og samhandlingsklima», se mandatets første strekpunkt. Også påtalemyndighetens rolle under etterforskningen skal klarlegges og vurderes, jf. tredje strekpunkt.416

I punkt 3.4.1 har utvalget kort redegjort for organiseringen av etterforskningen. Som der nevnt var etterforskningen i Baneheia-saken organisert i tråd med Kripos’ daværende modell for etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann. En av Kripos’ kjerneoppgaver er å gi landets politidistrikter taktisk og teknisk etterforskningsbistand i drapssaker. Bistand gis etter anmodning fra det lokale politidistriktet. I henhold til modellen ble den taktiske etterforskningsledelsen i alminnelighet lagt til utrykningsleder fra Kripos, mens stedlig politimester var ansvarlig for ledelsen av etterforskningen. Dette var ment å sikre at politidistriktet dro nytte av den spesialkompetanse Kripos har om etterforskning av drapssaker, ettersom denne type politiarbeid stiller høye krav til nivået på informasjonsinnhentingen.417

Formålet med Kripos-modellen var å sikre en bred etterforskning som oppklarte saken så snart som mulig. I arbeidsgrupperapporten Etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsmann fra 2002 står det:

«Grunnholdningen bak organiseringen av den etterforskingsmodell som Kripos tar sikte på å anvende, er å etablere en arbeidsform som ivaretar en bred etterforsking, samtidig som man er i stand til å fange opp informasjon som kan lede til en rask oppklaring. I de kompliserte drapssaker er det ofte lite å bygge på av konkrete opplysninger i startfasen. I mange tilfeller har det lokalt foregått etterforsking uten resultater. Det oppfattes som viktig at aktuelle spor ikke tar all oppmerksomhet, men at man samtidig greier å holde bredden. Denne modellen har Kripos på grunnlag av erfaring utviklet over tid. Den er tilpasset store informasjons- og dokumentmengder, og den bør slik Kripos ser det, være retningsgivende for hvordan organisasjonen bygges opp på alle plan.»418

Avhengig av sakens størrelse reiste det normalt to til tre taktiske etterforskere fra Kripos i tillegg til utrykningslederen. Når tjenestepersonene fra Kripos ankom, ble det vanligvis holdt et orienteringsmøte med ledelsen i det lokale politidistriktet hvor tema var ansvarsforhold, ressursbruk og mediehåndtering. For å sikre kontinuitet for det tilfelle at Kripos skulle trekke seg ut av saken, ble det vanligvis utnevnt en lokal taktisk etterforskningsleder som hadde lokalkunnskap om geografiske forhold og tjenestepersonell. Majoriteten av etterforskerne var fra det lokale politidistriktet.

Kripos-modellen stilte strenge krav til etterforskningsledelsen, som ble forventet å ha oversikt og kontroll over alle innsamlede opplysninger. Påtaleansvarlig jurist, taktisk etterforskningsleder fra Kripos og lokal taktisk etterforskningsleder inngikk i ledelsen sammen med eventuelle andre politiledere. En overordnet påtalemessig styring og ledelse av etterforskningen ble ansett som viktig, og tidligere erfaring som påtaleansvarlig i drapssaker med ukjent gjerningsmann var en fordel. Om ledelsens ansvar for etterforskningen oppgir den nevnte arbeidsgrupperapporten:

«I Kripos’ modell for organisering av etterforsking vektlegges det at den taktiske etterforskingsleder, og den øvrige etterforskingsledelse, skal ha oversikt og kontroll over opplysningene. Opplysningene danner grunnlag for den løpende fordeling av arbeidsoppgaver og ikke minst for systematisering av etterforskingen og de valg som til enhver tid må gjøres i prioriteringen av etterforskingsgjøremål. En effektiv registrering, systematisering og flyt av informasjonen er derfor sentral. […]

Etterforskingslederen disponerer mannskapene, utarbeider og setter ut konkrete arbeidsoppgaver, leder paroler og vurderer, sammen med den som har ansvaret for mediehåndteringen, hvilke opplysninger som skal offentliggjøres mv. Det vil ofte foreligge opplysninger som egner seg for dialog og drøftelse med den øvrige etterforskningsledelse.»419

De ovennevnte retningslinjene og prinsippene var også styrende for etterforskningen i Baneheia-saken. Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen fungerte som taktisk etterforskningsleder, mens kriminalsjef Arne Pedersen fra Kristiansand politidistrikt var påtaleansvarlig jurist og mediekontakt. Politiavdelingssjef Magne Storaker var lokal taktisk etterforskningsleder. Daglige parolemøter ble avholdt med hele etterforskningsteamet, hvor ledelsen orienterte om utviklingen i etterforskningen og fordelte arbeidsoppgaver. Videre hadde etterforskningsledelsen faste møter hver morgen og kveld hvor de gikk gjennom opplysningene som var samlet inn, og diskuterte strategi og veivalg. Som følge av etterforskningens størrelse ble det også opprettet en rekke underprosjekter. Ulike arbeidsoppgaver, for eksempel sikring av elektroniske spor, ble lagt til utvalgte nøkkelpersoner.

Utvalgets overordnede inntrykk er at etterforskningen våren og sommeren 2000 var velorganisert og effektiv. Som utvalget kommer tilbake til senere, er det imidlertid grunn til å være kritisk til den delen av etterforskningen som var særskilt rettet mot Viggo Kristiansen, særlig etter pågripelsen av ham 13. september 2000. Se utvalgets avsluttende betraktninger om etterforskningen i punkt 4.15.

Etterforskningen var underlagt en tydelig påtalemessig styring og ledelse ved kriminalsjef Arne Pedersen. At det overordnede ansvaret for etterforskningen ligger hos påtalemyndigheten, er i samsvar med straffeprosesslovens system og Kripos-modellen. De mest sentrale avgjørelsene ble likevel i praksis tatt av den samlede etterforskningsledelsen. Diskusjonen i ledelsen om hvorvidt man skulle gå til pågripelse av de siktede i midten av juli 2000, hvor Pedersen ble nedstemt, illustrerer at den påtaleansvarlige ikke rådet grunnen alene. I etterforskningsledelsen var man ellers stort sett enige om de overordnede veivalgene.

Kriminalsjef Arne Pedersen fikk tidlig ansvaret for all kontakt med mediene. Dette var i tråd med Kripos-modellens anbefaling om at én person – som regel den påtaleansvarlige – ble gitt ansvaret for å uttale seg til pressen.420 Når rollen som pressekontakt ofte ble tildelt den påtaleansvarlige, skyldes det at vedkommende normalt har gode forutsetninger for å vurdere hvilke opplysninger som kan frigis uten å skade etterforskningen. Utvalget har derfor ikke noen innvendinger mot ansvarsfordelingen. En annen sak er at utvalget er kritisk til flere av politiets konkrete uttalelser til pressen, se punkt 4.12.

Utvalgets klare oppfatning er at samhandlingsklimaet mellom etterforskningsledelsen og etterforskningsgruppen i Baneheia-saken var godt, og at samarbeidet mellom Kripos og Kristiansand politidistrikt fungerte tilfredsstillende. Utvalget baserer disse vurderingene på saksdokumentene og samtaler med personer som tok del i etterforskningen av Baneheia-saken. Ledelsen beskrives i all hovedsak i positive vendinger. For eksempel omtales kriminalsjef Arne Pedersen gjennomgående som en tydelig og autoritativ, men rettferdig leder som evnet å lytte til andres innspill. Etterforskningsteamets behov for jevnlige oppdateringer ble i all hovedsak oppfylt gjennom parolemøtene.

Utvalgets inntrykk er at arbeidsmiljøet i etterforskningsgruppen var godt. Tidvis var likevel etterforskernes arbeidsbelastning betydelig. I perioder arbeidet etterforskerne fra kl. 08.00 til sent om kvelden eller utpå natten samt i helgene. For enkelte utgjorde det dessuten en psykisk belastning å forholde seg til de straffbare handlingene som skjedde på åstedet. På forsommeren 2000 fikk deltakerne i etterforskningsteamet med ektefeller og samboere psykologveiledning og tilbud om enkeltsamtaler. Utvalgets hovedinntrykk er like fullt at de fleste opplevde det som meningsfullt og givende å ta del i etterforskningen. Det er illustrerende at enkelte deltakere har beskrevet misnøye blant dem som ikke ble utpekt til å være med i etterforskningsteamet.

Utvalget har gjennomgått arbeidsmiljøundersøkelser ved Agder politidistrikt421 for perioden 2007–2022 og har merket seg at det har vært en del personkonflikter i politidistriktet. Det har ikke latt seg å gjøre å finne arbeidsmiljøundersøkelser for tidligere år. En del av konfliktene synes å ha sammenheng med organisatoriske endringer som først ble iverksatt etter Baneheia-saken. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at noen av disse forholdene virket inn på etterforskningen av Baneheia-saken.

4.5 Politiavhør

4.5.1 Innledning

Jan Helge Andersens og Viggo Kristiansens politiforklaringer kom til å spille en sentral rolle i Baneheia-saken. I punkt 4.5.2 drøfter utvalget om politiavhørene av de to siktede burde vært sikret med lyd- og bildeopptak, eventuelt kun lydopptak. Politiets uformelle samtale med Andersen etter pågripelsen vurderes i punkt 4.5.3. I punkt 4.5.4 er temaet politiets bruk av DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela overfor de siktede. Rekonstruksjonen av Andersens forklaring vurderes i punkt 4.5.5. Avhørene av Viggo Kristiansen drøftes i punkt 4.5.6.

4.5.2 Mangel på lyd- og bildeopptak eller lydopptak

Det foreligger ikke lyd- og bildeopptak eller lydopptak av politiforklaringene til Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. Ettersom avhørene heller ikke ble ikke transkribert, kan man ikke vite nøyaktig hvilke spørsmål som ble stilt fra politiets side. Avhørsrapportene oppsummerer timevis med avhør, og bare enkelte deler av de siktedes utsagn er nedtegnet ord for ord. Ved å sammenholde lengden på avhørene med teksten i avhørsrapportene er det grunn til å tro at større deler av dialogen ikke er gjengitt.

Riksadvokaten besluttet i rundskriv nr. 2/2016 om politiavhør at lydopptak «så vidt mulig» skal benyttes ved alle avhør.422 Lyd- og bildeopptak skal så vidt mulig benyttes ved avhør av fornærmede, mistenkte og siktede i sedelighetssaker, alvorlige voldssaker og familiesaker. Reservasjonen «så vidt mulig» tar særlig sikte på situasjoner hvor det av tekniske grunner er umulig eller svært vanskelig å gjøre opptak, eller hvor den som avhøres, nekter å gi forklaring hvis det gjøres opptak. Det forutsettes i rundskrivet at alle politidistriktene har nødvendig utstyr og kompetanse.

Utvalget vil i det følgende vurdere om politiet opptrådte kritikkverdig da man unnlot å sikre de siktedes politiforklaringer med lyd- og bildeopptak eller kun lydopptak. Ved vurderingen tas det utgangspunkt i situasjonen i år 2000. Adgangen til bruk av lydopptak er i dag regulert i påtaleinstruksen § 8-16.423 Ved årtusenskiftet var bestemmelsen plassert i § 8-13. Bestemmelsens første ledd hadde da som nå slik ordlyd:

«Ved politiavhør av mistenkt eller vitne kan lydopptak foretas når det finnes hensiktsmessig.»

Riksadvokaten ga i skriv 22. desember 1999 enkelte retningslinjer for politiets bruk av lydopptak ved politiavhør:

«Særlig ved omfattende eller sentrale forklaringer kan det være grunn til å overveie lydopptak av avhøret, jf. påtaleinstruksen § 8-13. Dersom politiet mener det er hensiktsmessig å gjøre opptak, men siktede nekter å forklare seg dersom avhøret tas opp, bør dette tas inn i rapporten, eventuelt med en kort gjengivelse av siktedes begrunnelse.»424

Som det fremgår, ble det ikke oppstilt retningslinjer for politiets skjønnsutøvelse utover en henvisning til forklaringens viktighet og omfang. I januar 2000 nedsatte riksadvokaten en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsperson. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 29. april 2002. Om vurderingstemaet etter påtaleinstruksen § 8-13 uttalte arbeidsgruppen:

«Det er opp til politiet selv å vurdere om det i den konkrete sak er hensiktsmessig å foreta lydopptak av en forklaring. Ved vurderingen av hensiktsmessigheten legges det vekt på sakens alvor, viktigheten av forklaringen, om det ligger an til for eksempel tilståelse, om det gjelder kritiske faser i forklaringen til en siktet eller et sentralt vitne, om det foreligger mistanke om falsk forklaring eller anklage, hensynet til etterforskingens effektivitet osv.»425

Arbeidsgruppen gjennomførte en spørreundersøkelse blant politidistriktene som viste at bare 2 av 54 politidistrikter hadde egnet utstyr for lyd- og bildeopptak eller lydopptak.426 Gjeldende praksis er beskrevet slik i rapporten:

«Ved Kripos benytter de fleste etterforskere i dag lydopptak ved avhør av mistenkte/siktede og ved sentrale vitneavhør. I Oslo politidistrikt tas slike avhør opp både på video og lyd. Med unntak av Nordmøre politidistrikt, er det ikke vanlig med lydopptak i de andre politidistriktene. Det er ingen tradisjon for å benytte verken lyd- eller videoopptak under etterforsking med unntak av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn under 14 år.»427

I drapssaker anbefalte arbeidsgruppen bruk av video- og lydopptak ved sentrale avhør av både mistenkte, siktede og vitner. Et minimum var at det burde tas lydopptak. Om fordelene med lydopptak står det i rapporten:

«Lydopptak av et politiavhør vil kunne ha større bevisverdi enn en gjengivelse av forklaringen i en politirapport. Opptaket viser på hvilken måte forklaringen er fremkommet og gjengir forklaringen i dens fulle detaljrikdom. En politirapport er en komprimert utgave av forklaringen. Det er etter arbeidsgruppens oppfatning ikke tvil om at det kan være en fordel, at viktige forklaringer tas opp på lyd. Ikke sjelden blir tilståelser trukket tilbake på et senere tidspunkt, eller det hevdes at det som er gjengitt i politirapporten, er misvisende. Et lydopptak av avhøret vil gi påtalemyndigheten og eventuelt domstolen et selvstendig grunnlag for å vurdere tilståelsens ekthet og bevisverdi. Det hender heller ikke så sjelden at en tiltalt under hovedforhandlingen hevder at han tilsto under etterforskingen fordi han ble gitt løfter, presset eller utsatt for trusler.»428

Etter utvalgets oppfatning ville det vært en betydelig fordel dersom politiforklaringene til Andersen og Kristiansen var sikret med lyd- og bildeopptak, eventuelt kun lydopptak. Andersens forklaring var bærebjelken i straffesaken mot Kristiansen. Opptak ville kastet lys over omstendighetene rundt Andersens tilståelse etter pågripelsen 13. september 2000 og gitt verdifull informasjon om hvordan hans forklaring utviklet seg i politiavhørene utover høsten.

Påtalemyndigheten anførte at Kristiansen i de første politiavhørene løy om egne bevegelser på drapsdagen.429 At Kristiansen forklarte seg forskjellig om diverse detaljer i ulike politiavhør, bidro til å forsterke mistanken. Dersom politiavhørene hadde vært sikret med lyd- og bildeopptak, ville det gitt innsikt i avhørssituasjonen og hvilke opplysninger som var utelatt i avhørsrapportene, muligens fordi rapportskriver anså dem som irrelevante på avhørstidspunktet.430 Bruk av opptak ville også klargjort hvilke spørsmål som ble stilt, og hvordan de ble besvart, slik at eventuelle misforståelser raskt kunne blitt oppklart. Aktørene ville dessuten fått en mulighet til å føre kontroll med om det hadde funnet sted press eller annen utilbørlig opptreden fra politiets side. I tillegg ville Kristiansens språkforståelse, kroppsspråk og mimikk blitt belyst.

Forsker og avhørsekspert Ivar Fahsing, som i 2024 analyserte Kristiansens politiavhør på oppdrag fra Oslo statsadvokatembeter, har i sin sakkyndige analyse skrevet:

«Det ble ikke foretatt lydopptak eller videoopptak av noen av politiavhørene av Viggo Kristiansen, eller Jan Helge Andersen, i den såkalte Baneheia-saken. Dette var heller ikke en etablert praksis i norsk politi på det tidspunktet. Det ble heller ikke foretatt samtidig fullstendig transkribering av avhørene (dvs. ordrett utskrift av alle spørsmål som ble stilt og alle svar som ble gitt). Avhørsprotokollene fra avhørene med Kristiansen gir et sammendrag av mange timers utspørring ved 12 ulike anledninger, fra første rundspørring foretatt den 22.5-00 til siste avhør som siktet den 17.10-00. Førsteinntrykket er at det generelt er god kvalitet i rapportskrivingen sett med datidens øyne. Det er en såvidt god notoritet og man kan danne seg et inntrykk av hvordan avhørene her foregått og hvem som i grove trekk har sagt hva. Det er likevel få detaljer om nøyaktig hvordan spørsmål ble stilt, og bare noen av svarene er gjengitt ord for ord. Hvor korrekte de ordrette gjengivelser er vet man heller ikke så lenge det ikke ble gjort opptak. Denne måten å protokollere politiavhør på var helt vanlig før, men er for lengst foreldet […].»431

Utvalget mener at det også i 2000 var grunn for politiet til å overveie bruk av lyd- og bildeopptak eller lydopptak av politiforklaringene til de to siktede. Viktigheten av forklaringene sammenholdt med Baneheia-sakens betydelige alvor var tungtveiende momenter i denne forbindelse. At Kripos var tungt involvert i etterforskningen, trakk i samme retning. Utvalget har imidlertid sett hen til at politiet i Kristiansand opptrådte i tråd med vanlig praksis for politiavhør i år 2000. Ut fra en samlet vurdering har utvalget derfor ikke funnet grunnlag for kritikk på dette punktet.

4.5.3 Politiets uformelle samtale med Andersen etter pågripelsen

4.5.3.1 Oversikt

Jan Helge Andersen ble pågrepet 13. september 2000. Andersen ble gjort kjent med sine rettigheter i forbindelse med at politiet ønsket å avhøre ham, herunder at han hadde rett til å la seg bistå av en advokat på ethvert trinn av saken. Andersen ønsket dette. Advokat Ben Fegran ble kontaktet og kunne angivelig komme med én gang.

Mens de ventet på at advokat Fegran skulle komme, hadde den ansvarlige avhøreren en uformell samtale med Andersen, se punkt 3.8.1.1. I samtalen ble Andersen presentert følgende:

• Andersen fikk opplyst at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet, og at dette materialet stemte overens med Andersens DNA-profil. Han ble derfor gjort kjent med at politiet var sikre på at han var en av gjerningsmennene.

• Andersen fikk opplyst hvilke fordeler han kunne ha av å legge kortene på bordet.

• Andersen ble «spurt om han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen […] kunne ha vært den mest aktive på åstedet.»

• Andersen ble spurt hva han hadde gjort på åstedet. Han forklarte da at han hadde drept den minste jenta, at det var Kristiansen som hadde drept den eldste, og at det var Kristiansen som hadde forgrepet seg seksuelt på jentene. Han ble spurt om han var villig til å avgi en formell forklaring, og svarte ja.

Det ble deretter opptatt en kort forklaring i samsvar med det Andersen hadde fortalt. Da avhøret var ferdig, hadde advokat Fegran kommet.

I rapportskrivers merknad til det formelle tilståelsesavhøret 13. september 2000 ble ikke den uformelle samtalen i forkant av avhøret nevnt.432 Da kriminalsjef Arne Pedersen ble oppmerksom på det som hadde skjedd, ga Pedersen beskjed om at avhører skulle skrive en egenrapport om samtalen. Dette ble gjort dagen etter.433

I det følgende vil utvalget vurdere om politiets handlemåte var i strid med gjeldende rett på det aktuelle tidspunktet. En fremstilling av regler og praksis som gjaldt i år 2000, gis først i punkt 4.5.3.2. Utvalgets vurdering følger deretter i punkt 4.5.3.3.

4.5.3.2 Regelverk og praksis i år 2000

Gjennomføringen av politiavhør av mistenkte er regulert i straffeprosessloven §§ 230, 232 og 233. Utfyllende regler er gitt i påtaleinstruksen kapittel 8. Reglene var i år 2000 i hovedsak likelydende som i dag.

Før avhøret skal mistenkte gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg, jf. § 232 første ledd. Velger han å forklare seg, skal han oppfordres til å forklare seg sannferdig, jf. § 232 andre ledd. Siktede skal gjøres kjent med sin rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham, jf. § 94 første ledd og påtaleinstruksen § 8-1 andre ledd.

Straffeprosessloven § 232 andre ledd andre punktum fastslår at § 92 om rettslig avhør av siktede gjelder tilsvarende for politiavhør av mistenkte. Begge paragrafer har stått uendret siden vedtakelsen av straffeprosessloven i 1981. Paragraf 92 lyder:

«Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold siktelsen gjelder. Siktede skal gis anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.

Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Det samme gjelder midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøringen må ikke ta sikte på å trette ut siktede. Han skal gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.»

Som det fremgår, forutsetter loven at den mistenkte så vidt mulig skal gi en sammenhengende redegjørelse for det aktuelle forholdet, jf. også påtaleinstruksen § 8-2 andre ledd.434 Regelen har lange historiske røtter. Straffeprosessloven 1887 fastholdt at avhøret av siktede «bør rettes paa at faa en saavidt muligt fuldstændig, umiddelbar og sammenhængende Fremstilling af Sagen».435 I praksis innebærer dette at den avhørte først skal gi en sammenhengende forklaring og deretter skal svare på enkeltspørsmål.

En sammenhengende forklaring kan også omtales som en fri forklaring. Et kjennetegn er at forklaringen avgis med mistenktes egne ord og på mistenktes egne premisser – mistenkte velger selv ut faktorene han eller hun vil redegjøre for. I starten er avhørerens rolle begrenset til å oppfordre mistenkte til å redegjøre for sin eventuelle kjennskap til saken. Mistenkte skal på dette stadiet i utgangspunktet ikke avbrytes eller foreholdes bevis. Ettersom rammen for den frie forklaringen er «det forhold saken gjelder», kan det imidlertid etter forholdene være nødvendig at avhører styrer mistenkte ved bruk av spørsmål. Hvis siktede nekter ethvert kjennskap til det aktuelle lovbruddet, er det avhørerens oppgave å stille spørsmål om det som ønskes belyst. Hvilke spørsmål som stilles, og hvor åpne spørsmålene skal være, beror på om siktede har vært avhørt tidligere, hvilket stadium saken befinner seg i, bevissituasjonen og siktedes kjennskap til saksdokumentene.436

Det fremgår av straffeprosessloven § 232 andre ledd, jf. § 92, at politiet har forbud mot å bruke «løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang» som ledd i avhøret. Forbudet mot bruk av løfter innebærer at siktede ikke kan forespeiles mildere behandling, for eksempel en reduksjon av siktelsen, hvis vedkommende tilstår eller gir andre viktige opplysninger, jf. påtaleinstruksen § 8-2 fjerde ledd. Polititjenestepersoner har ikke kompetanse til å gi løfter av denne karakter. Det er også «klart at siktede ikke kan loves lempeligere behandling hvis han røper en medskyldig», jf. NUT 1969:3 s. 189. I forarbeidene til påtaleinstruksen fremheves det at slike løfter kan «få andre meget uheldige følger, f.eks. at mistenkte fremsetter falsk anklage mot andre for selv å komme i et bedre lys ved straffutmålingen i egen sak».437 I 2000 var løfteforbudet imidlertid ikke til hinder for at siktede kunne gis generell informasjon om at domstolene ved straffutmålingen legger vekt på en uforbeholden tilståelse.438

Forbudet mot uriktige opplysninger i straffeprosessloven § 92, jf. § 232 andre ledd, omfatter blant annet såkalte kaptiøse eller fangende spørsmål, jf. påtaleinstruksen § 8-2 tredje ledd: «Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte.»439 Kaptiøse eller fangende spørsmål er «spørsmål som er utformet for å lure eller lokke frem et svar på noe som det ikke spørres direkte om, typisk ved en uttalt forutsetning som fordres bekreftet ved svar på spørsmålet (‘Har De sluttet å slå Deres kone?’)».440

At etterforskeren og mistenkte hadde en uformell samtale før avhøret begynte, var ikke ulovlig i år 2000. Riksadvokaten fremhevet i et rundskriv fra 1953 at det ikke var noe i veien for at etterforskeren «fører en alminnelig samtale med mistenkte før han skrider til det egentlige avhør. Denne fremgangsmåten kan undertiden endog være nødvendig for å komme på talefot med vedkommende person eller for å oppnå dennes tillit».441 En forutsetning var imidlertid at samtalen ikke skulle dreie seg om sakens realiteter.442 Hvis mistenkte kom med utsagn som hørte inn under avhøret, måtte mistenkte straks gjøres oppmerksom på sine rettigheter i medhold av straffeprosessloven § 232. Uttalelsene fra 1953 ble gjentatt i riksadvokatens rundskriv om etterforskning fra 1999, hvor det presiseres at alt som forklares om realiteten i saken, som hovedregel skal nedfelles i et formelt avhør.443

I rapporten Etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsmann fra 2002 fremheves det at en forutgående uformell samtale ikke bør vare for lenge eller omhandle forhold som vedrører saken. Om politiets praksis på denne tiden heter det:

«Arbeidsgruppen er kjent med at det er varierende praksis i politidistriktene hvorvidt det gjennomføres samtaler med mistenkte/siktede før det formelle avhør. Ved de større politidistriktene er det nå større bevissthet på å begrense uformell kontakt utenom selve avhørssituasjonen. Kripos gjennomfører i dag såkalte ‘uformelle samtaler’ utenfor den formelle avhørssituasjonen kun i den utstrekning som anses nødvendig for å etablere en god kommunikasjonsprosess. Det legges også vekt på å begrense kontakten mellom avhører og mistenkte/siktede utover selve avhørssituasjonen mest mulig. […] I de fleste drapssaker med ukjent gjerningsmann, bistår Kripos det lokale politidistrikt både taktisk og teknisk. Det medfører at den standard Kripos har, følges i disse sakene.»444

Frem til 2001 fikk politietterforskere begrenset opplæring i avhørsmetodikk.445 Norsk avhørsmetodikk var i praksis erfaringsbasert og tilståelsesfokusert.446 Læringen var i stor grad basert på «prøve og feile»-metoden, og individuelle teknikker ble videreformidlet i graderte undervisningsmanualer og via mer uformell kollegalæring. Et sitat fra en intern opplæringsmanual i politiet fra 1990-tallet er illustrerende for praksis: «Hver etterforsker har sin individuelle stil å gjennomføre avhørene på […]. Det finnes en rekke forskjellige veier å gå under et avhør, og det underlige er at mange vil føre til målet – tilståelsen.»447 Mangelen på sentrale føringer og kompetansekrav ble kritisert i den nevnte arbeidsgrupperapporten fra 2002:

«Den taktiske etterforsker har til alle tider vært mer eller mindre selvlært – erfaring har blitt ansett som kompetanse. […] Det er tankevekkende at det på dette område, som åpenbart er et felt som krever særlig dyktighet, ikke gjennom videreutdanning gis tilbud eller stilles formelle og reelle krav til de som skal foreta avhør.»448

I 2024 fikk avhørseksperten Ivar Fahsing i oppdrag fra Oslo statsadvokatembeter å foreta en sakkyndig analyse av Viggo Kristiansens politiforklaringer. Et av punktene i mandatet var å gi en kortfattet redegjørelse for utviklingen av faglige standarder for politiavhør fra år 2000 og frem til i dag. I rapporten fremheves følgende:

«Før politiet var mottakelige for kritisk forskning og metoder basert på forskningsbasert kunnskap, plukket unge etterforskere opp teknikker, tips og vink fra sine eldre kolleger. Dette var teknikker som de erfarne mente fungerte etter en lang karriere, etter tips igjen fra sine eldre kolleger og forbilder. Teknikkene var ikke del av en større metodikk. De bar ikke preg av omforent, testet og relevant kunnskap. Den baserte seg på myter, stereotypier og ulike personlige erfaringer.»449

Ifølge Fahsing var avhørsteknikkene som tidligere ble brukt, ikke utslag av «ond vilje», men av holdninger som var dypt forankret i politiet:

«Det er viktig å presisere at vi i Norge ikke har grunnlag for å hevde at manipulasjon eller tilståelsesteknikker ble brukt med ‘ond vilje’ eller mot bedre vitende. Trangen til å forfølge den initiale mistanke og en sterk skyldpresumsjon var dypt forankret i politiets tankesett. Dette er identifisert de fleste steder i verden hvor forskere har sett på politikultur. I mangel på innsikt om fare for påvirkning og risiko for falske tilståelser var det allment akseptert at mange skyldige vil nekte i begynnelsen, men de vil la seg knekke om du bare overbeviser dem om at det er i deres egen interesse om de samarbeider med politiet og tilstår. Dette kunne gjøres på to måter – enten ved å manipulere dem og skape en allianse (minimerer alvoret) eller ved å skremme dem og overdrive bevisene og konsekvensen av å nekte (maksimaliser alvoret). Likevel handlet det neppe om bevisste forsøk på å få uskyldige dømt, men snarere et kollektivt tankesett der ubevisste, kognitive forenklingsstrategier (bekreftelsesfeller) som ble dyrket og møtte liten motstand. Det var politiets oppgave å finne det som talte for skyld, mens det å komme med motargumenter ble overlatt til den mistenkte og hans forsvarer.»450

Om bruken av såkalte uformelle samtaler skriver Fahsing:

«Det var også vanlig at politiet skapte en utenomrettslig arena for påvirkning. Dette ble kalt for ‘uformelle samtaler’. Det tok ofte form av alt fra vekkelsesmøter til beinharde kryssforhør. Da løste det seg ofte før selve avhøret begynte og det var en tanke om at det var best for alle parter. Selv om de fleste som drev med dette nok ville benektet det er det i dag ingen tvil om at de ‘uformelle samtalene’ i realiteten var avhør. Dette ble endelig slått fast av Høyesterett etter avhørene av ‘fetteren’ i Birgitte-saken.451 Han ble avhørt hver dag i over to uker uten at det ble protokollert et ord.»452

Fahsing fremhever at det først var mot slutten av 1990-tallet at utviklingen mot en mer moderne avhørsteknikk tok til i Norge. Vendepunktet var kritikken av avhørene av «fetteren» i den nevnte Birgitte-saken:

«Det avgjørende vendepunktet var den ovenfor nevnte ‘Birgitte-saken’. 17 år gamle Birgitte Tengs ble i 1995 funnet seksuelt misbrukt og drept rett i nærheten av sitt hjem på Karmøy. Nesten to år etter drapet ble hennes fetter siktet, og etter en rekke lange avhør tilsto han drapet. Han trakk senere tilbake tilståelsen, men ble likevel dømt i tingretten. I lagmannsretten ble han frikjent i straffesaken etter at to fremtredende forskere fra England mente avhørsmetodikken avhører hadde benyttet seg av var manipulerende og stikk i strid med tilgjengelig forskning. […] De to britiske forskerne anså både fremgangsmåten og tilståelsen som fullstendig upålitelig. For norsk politi- og påtalemyndighet ble ‘Birgitte-saken’ en vekker. Det måtte altså en rettsskandale til for at norsk politi skulle bli klar over at det fantes fagfolk utenfor politiet som hadde en mer solid kompetanse enn dem selv om deres kanskje viktigste verktøy – politiavhøret. Dette ble startskuddet for innføringen av moderne intervju- og avhørsmetodikk i norsk politi. Erfarne drapsetterforskere tok spesialistutdanninger ved førende engelske universiteter og lærte samtidig av politiet i England og Wales. Den første moderne avhørsutdanningen i Norge begynte på Kripos og i Oslo Politidistrikt i 2001. Det vil si rett etter den såkalte Baneheia-saken.»453

Som Fahsing påpeker, var det først etter etterforskningen av Baneheia-saken – i 2001 – at det ble etablert en moderne avhørsutdanning for norsk politi.454 Som følge av Birgitte-saken var det imidlertid i 2000 større bevissthet enn få år tidligere om behovet for at politiets avhørsmetoder sikrer en pålitelig informasjonsinnsamling.

4.5.3.3 Utvalgets vurdering

Utvalget konstaterer at avhører i den uformelle samtalen med Andersen 13. september 2000 kom inn på sakens realiteter. Samtalen var derfor ikke en «alminnelig samtale» for å etablere en god kommunikasjonsprosess. Selv om egenrapporten oppgir at Andersen fikk opplest sine rettigheter før gjennomføringen av samtalen, er fremgangsmåten for øvrig i strid med straffeprosesslovens ordning.

Andersen hadde overfor avhører gitt uttrykk for at han i en slik alvorlig sak ville rådføre seg med en forsvarer, slik han hadde rett til etter straffeprosessloven §§ 94 og 98. Et eventuelt avhør skulle forutsetningsvis først gjennomføres etter at Andersen hadde fått anledning til å snakke med advokaten. Politiets valg om å innlede en formløs samtale om realitetene i saken fremstår som en omgåelse av Andersens ønske om å rådføre seg med sin forsvarer og gjennomføre avhøret med denne til stede.

Når en slik samtale likevel fant sted, var det på den andre siden riktig av avhører å nedfelle forklaringen i et formelt avhør og utarbeide en egenrapport om samtalen som hadde vært forut for avhøret.455 Det er på grunn av denne rapporten at det finnes notoritet rundt innholdet i samtalen med Andersen.

Etter utvalgets syn var politiets avhørsmåte også i strid med påbudet om at avhøret skulle «skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold siktelsen gjelder», jf. straffeprosessloven § 92 første ledd, jf. § 232 og påtaleinstruksen § 8-2 andre ledd. Ettersom Andersen hadde forklart seg detaljert i vitneavhør om hva han foretok seg på drapsdagen, kan ikke utvalget se at det var galt at han tidlig ble konfrontert med at politiet satt på biologisk materiale som tilsynelatende knyttet ham til åstedet. Etter dette burde han imidlertid fritt fått kommentere politiets funn. Før Andersen fikk mulighet til dette, ble han gjort kjent med politiets teori om at han var en av gjerningsmennene. Han fikk også spørsmål om Viggo Kristiansen kunne ha vært den mest aktive på åstedet, og om Andersen selv var et slags offer i saken. Dette var såkalte kaptiøse (fangende) spørsmål, som forutsatte at det var to gjerningspersoner i saken, og at de to gjerningspersonene var Andersen og Kristiansen. Dessuten ble det gjennom spørsmålsstillingen antydet at hovedmannen var Kristiansen, mens Andersen hadde en medvirkerrolle. Spørsmålene var suggestive og innbød klart til svar i en bestemt retning. Slik utvalget ser det, var politiets opptreden i strid med forbudet mot å gi uriktige opplysninger i § 92 andre ledd, jf. § 232 og påtaleinstruksen § 8-2 tredje ledd.

Etter at politiet i samtalen uttrykte at de visste at Andersen var en av gjerningsmennene, ble han informert om «hvilke fordeler han kunne ha av å legge kortene på bordet». Avhørers egenrapport er taus om hvilke fordeler som ble trukket frem i samtalen. Om politiet gikk lenger enn å gjøre Andersen oppmerksom på at en uforbeholden tilståelse tillegges vekt ved domstolenes straffutmåling, fremgår ikke. Utvalget mangler dermed tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om politiet overholdt forbudet i loven mot å bruke løfter som ledd i avhøret, jf. straffeprosessloven § 92 andre ledd, jf. § 232 og påtaleinstruksen § 8-2 fjerde ledd.

Oppsummert var politiets handlemåte klart i strid med reglene i straffeprosessloven og riksadvokatens retningslinjer i år 2000.

Under gjenåpningsprosessen innhentet Kristiansens forsvarer en sakkyndig vurdering av politiavhørene av Andersen. Utredningen er skrevet av professor i rettspsykologi Gísli Guðjónsson, som er kjent internasjonalt for sitt arbeid med avhørsmetoder og falske tilståelser, blant annet som sakkyndig vitne i Birgitte Tengs-saken i Gulating lagmannsrett i 1998. I Guðjónssons rapport hevdes det at avhørene av Andersen har svakheter «which are likely to have permanently contaminated the entire case from initial police statements to court outcome».456 Guðjónsson er kritisk til at Andersen ble gjort oppmerksom på at politiet trodde det var to gjerningsmenn, ettersom en slik opplysning var svært ledende og iscenesatte en forklaring fra Andersen som involverte Kristiansen:

«Mr Andersen’s DNA had been found on the crime scene so he was clearly implicated in the case and in the first instance it should have been a matter of ascertaining his role in the murders and sexual assault (i.e. he should have been encouraged to give a free account of his actions, rather than a minimization technique).

By asking Mr Andersen if he could have been a victim in the case, and Mr Kristiansen being ‘the most active person at the crime scene’, he was instigating a mind set in Mr Andersen where he could justifiably minimise his role in the crime, distance himself from the crime, and place all the blame on Mr Kristiansen, including having committed the sexual assault on both girls and forced Mr Andersen to kill the younger girl.

This style of questioning is extremely risky and casts serious doubt on the credibility of any subsequent statements Mr Andersen made in the case. Knowing he was solidly linked to the case via DNA, he had been provided with a golden opportunity to minimise and marginalise his role in the case, an opportunity he apparently subsequently capitalised on.»457

I rapporten ser Guðjónsson politiets avhørsmetoder i sammenheng med Andersens psykologiske profil,458 som han anser forenlig med en person som er uvillig til å påta seg ansvar for egne handlinger og legger skylden på andre:

«The minimization technique is likely to have fed into Mr Andersen’s response strategy of denial, minimization, and external attribution of blame (i.e. blaming the offences on Mr Kristiansen and claiming that he was coerced to take part in murdering the younger girl and sexually abusing one of the girls), which is likely to have contaminated Mr Andersen’s confessions and the compromised the integrity of the entire case. […] [I]t is the combination of Mr Andersen’s personality traits and context that is likely to have resulted in this determination and persistence in distancing himself from the crimes and placing all the blame on Mr Kristiansen.»459

Utvalget kan i det vesentlige slutte seg til den sakkyndiges vurderinger. At Andersen ble gitt slike opplysninger, er egnet til å svekke påliteligheten av forklaringen som deretter ble avgitt. Ved å foreholde ham opplysningene ble det i realiteten lagt til rette for at Andersen kunne forklare seg i samsvar med politiets egen teori, noe som faktisk også skjedde. Hva Andersen ellers hadde forklart, er ikke mulig å vite. I Gulating lagmannsretts dom 30. juni 2025 er dette uttrykt slik:

«Det å gi slike opplysninger til, og lansere slike teorier overfor en siktet i forkant av første avhør etter en pågripelse, var klart i strid med god avhørsskikk også i 2000. Fremgangsmåten er klart egnet til å reise tvil om påliteligheten av den etterfølgende forklaringen til Jan Helge Andersen. Det er påfallende samsvar mellom de føringer Jan Helge Andersen i realiteten fikk i samtalen med politiavdelingssjef Hansen, og slik Jan Helge Andersen beskrev og fortsatt beskriver hendelsene i Baneheia 19. mai. Han ble tvunget til å begå overgrep. Han ble tvunget til å drepe. Viggo Kristiansen initierte alt som skjedde, og var den mest aktive på åstedet.»460

Det er ikke vanskelig å forestille seg det massive presset Andersen må ha følt etter pågripelsen. Det må ha fremstått klart for ham at han sto overfor både straff og stor sosial fordømmelse. Å legge skyld på Kristiansen ville innebære at han ikke ville stå alene til ansvar. Dersom han bekreftet politiets teori om at Kristiansen var hovedmann, mens han selv var et slags offer, ville det ytterligere redusere hans ansvar i saken.

Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse i voldtekt og drap ble sentral for straffeforfølgelsen av Kristiansen i Baneheia-saken. Forklaringen medførte at saken langt på vei ble regnet som oppklart, også når det gjaldt Kristiansens deltakelse. Dette fikk stor betydning for den videre etterforskningen, som etter dette først og fremst handlet om å knytte Kristiansen til drapene og voldtektene, jf. punkt 3.8. At Andersen forklarte seg slik han gjorde, var også avgjørende for at Kristiansen ble domfelt, all den tid forklaringen var bærebjelken i påtalemyndighetens sak mot Kristiansen.

4.5.4 Politiets bruk av DNA-resultatene overfor de to siktede

Utvalget vil i det følgende knytte enkelte kommentarer til politiets bruk av DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) overfor Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen høsten 2000.

Andersen forklarte i avhør 13. september 2000, samme dag som han ble pågrepet, at Viggo Kristiansen forgrep seg på begge jentene, og at han selv ikke begikk overgrep. Denne forklaringen fastholdt Andersen i avhørene utover september og oktober. I avhør 26. oktober endret Andersen forklaring til at han ble truet av Kristiansen til å begå overgrep mot én av jentene. I dette avhøret forklarte Andersen seg vagt med hensyn til hvilken jente han hadde forgrepet seg på – han forklarte at det «mest sannsynlig» var den eldste jenta (Lena Sløgedal Paulsen). Endringen skjedde etter at politiet fikk en muntlig redegjørelse fra Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt om de foreløpige resultatene fra DNA-undersøkelsene ved USC 25. oktober 2000.

Som utvalget redegjør for i punkt 3.8.1.4, fremgår det av en politirapport at Kristiansens forsvarer Tore Pettersen ble orientert om de foreløpige resultatene fra Spania 25. oktober 2000.461 Det finnes ingen tilsvarende rapport om at Andersens forsvarer Ben Fegran ble orientert på samme måte. Det er imidlertid god grunn til å anta at Fegran – via politiet eller gjennom andre kanaler – må ha blitt gjort kjent med opplysningene. Det fremgår nemlig av politiavdelingssjef Geir Olaf Hansens merknad til avhøret av Andersen 26. oktober 2000 at Hansen kvelden før, 25. oktober, ca. kl. 20.00, var blitt kontaktet av Ben Fegran, som nettopp hadde besøkt Andersen i fengselet. Andersen skal da, like før Fegran skulle avslutte besøket, ha sagt til Fegran at han skal ha blitt truet av Kristiansen til å forgripe seg på den eldste jenta.462 Det virker sannsynlig at Andersen kom med disse opplysningene etter at Fegran orienterte ham om de foreløpige resultatene, se punkt 3.8.1.4. Det er uklart nøyaktig hvilken informasjon Andersen fikk på dette tidspunktet. Det er imidlertid grunn til å tro at Andersen fikk beskjed om at det var funnet biologisk materiale som knyttet ham til overgrep, men ikke hvilken av jentene materialet var funnet på.

Den 27. oktober 2000, dagen etter at Andersen forklarte i avhør at han var blitt truet av Kristiansen til å begå overgrep mot det som mest sannsynlig var den eldste jenta, tok politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen kontakt med forsvarer Ben Fegran per telefon. Hansen fortalte Fegran at det spanske laboratoriet kunne ha funnet biologisk materiale som kunne være en sammenblanding av to personer, men at dette ble funnet på Stine Sofie Sørstrønen, det vil si den yngste jenta. Hansen ba Fegran ta dette opp med Andersen. Tilbakemeldingen fra Fegran var at Andersen ikke kom med nye opplysninger.463

I avhør 1. november 2000 ble ikke Andersen direkte konfrontert med at politiet mente at det biologiske materialet som kunne stamme fra ham, var funnet på den yngste jenta (Sørstrønen). Andersen ble imidlertid spurt om han fastholdt at det var den eldste jenta han berørte med penis. Andersen svarte da at han trodde det var den eldste jenta han hadde forgrepet seg på, men at han fortsatt var usikker.464

I avhør 12. desember 2000 endret Andersen forklaring til at det var den minste jenta (Sørstrønen) han hadde forgrepet seg på. Endringen skjedde etter at politiet hadde mottatt den skriftlige rapporten fra det spanske laboratoriet, og etter at Andersen ble konfrontert med at «sæd av samme type som [Andersen]s DNA» var påvist i skjeden og endetarmen på den minste jenta, mens «sæd av samme type som Viggos DNA» var påvist på den eldste jenta. Andersen ble fortalt at politiet derfor mente at to personer måtte ha forgrepet seg på den minste jenta. Som følge av dette aksepterte Andersen at det måtte ha vært den yngste jenta han hadde forgrepet seg på.465

Det er verdt å merke seg at DNA-resultatene fra USC i 2000 var for usikre til å knytte Andersen til seksuelle overgrep, se punkt 4.7.3.1. For det første var «sæd av samme type som [Andersen]s DNA» en uriktig gjengivelse av resultatene i rapporten fra USC, da rapporten ikke fastslo at analysefunnene stammet fra sæd. For det andre var analyseresultatene som kunne implisere Andersen, angitt med betydelige forbehold og gitt konklusjonsgraden «possible». Andersen ble derfor reelt sett på uriktig grunnlag ledet til å tilstå seksuelle overgrep og senere til å endre forklaring med hensyn til hvilken av jentene han forgrep seg på.

I tillegg til det ovennevnte har utvalget også innvendinger til måten politiet konfronterte Andersen med de nye opplysningene på. Politiet burde konfrontert ham i avhør, fremfor å gjøre dette via hans forsvarer, slik som ble gjort 27. oktober. Det er på det rene at Andersens endring av forklaring på et så viktig punkt, og måten endringen skjedde på, svekket forklaringens bevisverdi. Dersom politiet planløst presenterer bevis for den mistenkte, vil det generelt øke sannsynligheten for at en skyldig mistenkt, med intensjoner om å unndra seg straffansvar, finner en plausibel forklaring som er tilpasset beviset.466 Etter utvalgets syn var det ikke grunnlag for senere å hevde slik det ble gjort, uten forbehold, at Andersens forklaring stemte overens med politiets forståelse av DNA-bevisene, nemlig at to menn hadde forgrepet seg på Stine Sofie Sørstrønen.

Som nevnt foran ble Kristiansens forsvarer Tore Pettersen orientert av politiet 25. oktober 2000 om de foreløpige analyseresultatene fra USC. Politiet oppfattet at DNA-resultatene med sikkerhet knyttet Kristiansen til åstedet. Som det fremgår av punkt 3.8.6.4, ble Kristiansen deretter informert om disse resultatene via sin forsvarer. Dette førte til at Kristiansen ikke ville forklare seg ytterligere i Baneheia-saken.

Etter utvalgets syn burde DNA-resultatene vært presentert for både Kristiansen og Andersen i politiavhør, slik at politiet kunne fått deres umiddelbare reaksjoner. Det er uklart hvorfor politiet valgte å presentere DNA-resultatene utenfor avhør og via de siktedes forsvarere. Det er i denne sammenheng påfallende at politiet holdt pressekonferanse om DNA-resultatene 26. oktober 2000, allerede dagen etter at de mottok den muntlige redegjørelsen om DNA-resultatene, og før de mottok selve rapporten. Utvalget har vanskelig for å se hva som skulle være den etterforskningstaktiske begrunnelsen for en slik fremgangsmåte. Se nærmere om pressekonferansen i punkt 3.8.6.4.

4.5.5 Mangelfull rekonstruksjon av Andersens forklaring

Den 17. oktober 2000 gjennomførte politiet en rekonstruksjon i Baneheia, med Jan Helge Andersens medvirkning, jf. punkt 3.8.1.5. Under rekonstruksjonen ble 37 situasjoner gjenskapt og fotografert. Rekonstruksjonen omhandlet situasjoner på og i nærheten av åstedet i henhold til Andersens forklaring, fra tidspunktet de to siktede skal ha observert to barn som badet fra en kolle i terrenget nær åstedet, og frem til de siktede skal ha skilt lag i et stikryss etter drapene.

Rekonstruksjonen 17. oktober 2000 omfattet ikke Andersens forklaring om bevegelsene inn til og tilbake fra åstedet. Det ble heller ikke fokusert på tidsbruk. En slik rekonstruksjon ble gjennomført først 21. desember 2001, i forkant av ankeforhandlingen, og da etter begjæring fra Kristiansens forsvarer, jf. punkt 8.3.5. Rekonstruksjonen skjedde da bare delvis med Andersens medvirkning, ettersom han ikke ønsket å gå tilbake til åstedet enda en gang. Etter utvalgets syn burde politiet allerede på etterforskningsstadiet – før hovedforhandlingen i byretten – tatt initiativ til en mer omfattende rekonstruksjon, som tok for seg forklaringen om hele hendelsesforløpet, inkludert tidsbruken. En slik rekonstruksjon ville vært godt egnet til å kontrollere opplysninger gitt av Andersen i avhør. Resultatene kunne også ha vært sammenholdt med politiets kartlegging av bevegelser i Baneheia. Det er uklart hvorfor rekontruksjonen som ble utført på etterforskningsstadiet, ikke omhandlet hele det forklarte hendelsesforløpet.

4.5.6 Avhørene av Viggo Kristiansen

I forbindelse med straffesaken mot Jan Helge Andersen for drapet på Lena Sløgedal Paulsen i 2024 innhentet Oslo statsadvokatembeter en sakkyndig gjennomgang av avhørene av Viggo Kristiansen fra 2000. Gjennomgangen ble foretatt av forsker Ivar Fahsing ved Politihøgskolen. De to første punktene i mandatet lød slik:

• «1, I relasjon til oppdraget bes det om en kortfattet redegjørelse for utviklingen av faglige standarder for politiavhør fra år 2000 frem til i dag.

• 2, Det bes om en vurdering av politiets avhør av Viggo Kristiansen i forbindelse med den opprinnelige etterforskningen i årene 2000 til 2001. Vurderingen bes gjort opp mot datidens og dagens faglige standarder. Avhørssituasjonen bes blant annet vurdert opp mot fengslingen (fra 13. september 2000), restriksjoner i forbindelse med denne og evt. øvrige forhold som kunne være egnet til å påvirke gjennomføringen.»467

Fahsing avga sin rapport 5. mars 2024.468 Utvalget finner det hensiktsmessig å gjennomgå vurderingen av mandatets punkt 2, som gjelder avhørene av Viggo Kristiansen. Besvarelsen av mandatets punkt 1 er omtalt i punkt 4.5.3.2.

I rapporten bemerker Fahsing innledningsvis at det ikke ble foretatt lyd- og bildeopptak av noen av politiavhørene.469 Av den grunn er det ikke mulig å vite akkurat hva som foregikk i avhørene. Analysen er derfor begrenset til det som fremgår av avhørsrapportene. I rapporten heter det:

«Førsteinntrykket er at det generelt er god kvalitet i rapportskrivingen sett med datidens øyne. Det er en såvidt god notoritet og man kan danne seg et inntrykk av hvordan avhørene har foregått og hvem som i grove trekk har sagt hva. Det er likevel få detaljer om nøyaktig hvordan spørsmål ble stilt, og bare noen av svarene er gjengitt ord for ord. Hvor korrekte de ordrette gjengivelser er vet man heller ikke så lenge det ikke ble gjort opptak.»470

Fahsing bemerker også generelt at rapportenes lengde, holdt opp mot tidspunktene for avhøret, tyder på at det ikke ble brukt mye tid på såkalte uformelle samtaler, og at det ser ut til at det var regelmessige pauser i avhørene. Det påpekes videre at det ikke er tegn til korreksjoner eller rettelser under opplesning og vedtak av avhørene, og at «[f]raværet av slike korreksjoner gjør at man kan spekulere i om Kristiansen faktisk har fått med seg alt det han skrev under på».471

Ifølge Fahsing er avhørene av Kristiansen preget av urealistiske forventninger til den menneskelige hukommelse. Han påpeker samtidig at denne type kunnskap ikke var utbredt i norsk politi på dette tidspunktet:

«Det som preger så og si alle avhørene av Kristiansen er en tilsynelatende overdreven tro på den menneskelige evne til å huske og gjenfortelle det som i dagliglivet fremstår som relativt uvesentlige detaljer. Det er ikke normalt å huske alle detaljer for alt vi gjør. Vi kan huske litt av dette, men å huske alt er rett og slett ikke mulig. Det er selvsagt forståelig at politiet ønsker så detaljerte forklaringer som mulig, men i avhørene virker det som at de gradvis krever at Kristiansen skal komme med flere detaljer ettersom tiden går. Dette er naturligvis stikk i strid med hvordan vårt minne fungerer. Det blir verre og verre å huske detaljer etter hvert som tiden går. […]

Når disse detaljene forsvinner, øker naturlig nok faren for sammenblanding og påvirkning. Dette skjer spesielt i møter med andre, som i politiavhør, hvor vi ikke ønsker å framstå som om vi ikke husker noe. Vi vil derfor ha en tendens til ubevisst å inkludere detaljer som vi har hentet andre steder fra – eksempelvis fra media, som et resultat av et ledende spørsmål eller fra en slags normal forventning vi har til slike situasjoner. Det er viktig å understreke at den type vitnepsykologisk kunnskap ikke var vanlig i norsk politi på dette tidspunkt og det preger etter mitt syn alle avhør i denne saken. Det er ingen tegn til moderne standarder i noen av avhørene. Rapportene fra avhørene fremstår som normalt gode og de viser at avhørene er preget av en manglende innsikt i farene ved bruk av ledende spørsmål kombinert med en overdreven tro på hva mennesker kan huske. Antagelig preget dette fraværet av god avhørsmetodikk de aller fleste avhør i norsk politi på denne tiden.»472

Etter å ha gjennomgått Kristiansens vitneavhør, det vil si rundspørringen 22. mai 2000 og avhørene 4. juni, 14. juli og 29. august, fremheves det at avhørene var faglig svake etter både nåtidens og datidens målestokk:

«Oppsummert kan man si at vitneavhørene av Kristiansen holdt en svak faglig standard spesielt målt mot dagens metodikk og krav til dokumentasjon, kjennskap til vitnepsykologi og farer med å stille ledende spørsmål. Dersom det var slik at politiet på dette tidspunktet i saken satt på kontrollerbare opplysninger (eksempelvis fra mobiltelefonutskrifter) så kunne det å ha gitt noen innspill fra disse under avhørene ha hjulpet Kristiansen til å komme på flere detaljer fra det aktuelle tidsrom. Dette er ikke uvanlig å gjøre for å hjelpe vitner å sette seg tilbake i tid når man det har gått lang tid siden hendelsen, men det ble altså ikke gjort i denne saken. De første avhørene og rundspørringen var nok også ganske svake målt mot datidens standard. Dette fordi de ikke var grundige nok når det kom til å dokumentere hvorvidt Kristiansen tok forbehold når han forklarte at han var hjemme, eller ved hjemmet om ettermiddagen den 19.5-00. Som nevnt over, er dette av sentral betydning all den tid han bor så vidt nært Baneheia og det stedet andre vitner skal ha observert ham den aktuelle dagen.»473

Kristiansens politiavhør etter pågripelsen,474 da han hadde status som siktet, gjennomgås også i den sakkyndige analysen. Fahsing konkluderer med at kvaliteten på siktedeavhørene er langt unna dagens standard for avhørsmetodikk, og at de bærer preg av at politiet fullstendig hadde låst seg til en skyldhypotese:

«Målt opp mot dagens avhørsmetodikk er kvaliteten på avhørene tilsynelatende så langt unna dagens standard som det mulig å komme. Først og fremst fordi det ikke er gjort noen lyd- eller bildeopptak som viser nøyaktig hva som ble sagt i avhørene. Deretter fordi det helt fra første stund virker som politiet fullstendig har låst seg til en hypotese om skyld som hovedsakelig ser ut til å springe ut fra Andersens tilståelse. Denne tilståelsen ble inngitt på to falske premiss som politiet introduserte for Andersen. Nemlig at det var to gjerningsmenn i saken og at Kristiansen hadde presset Andersen til å medvirke. Politiet bruker dermed en forklaring fra Andersen som de selv i betydelig kan ha påvirket innholdet i som en slags fasit og et våpen i avhørene av Kristiansen. […]

I fraværet av andre bevis bidro politiet selv til å skape en tilståelse som deretter ble brukt mot Kristiansen. Målt mot datidens standard var dette naturligvis helt feil og så ille at det nesten er vanskelig å forstå at de ikke så det selv. Jeg velger å tro at årsaken til at det skjedde var at de involverte ikke forsto verken problemet med, eller omfanget av, det de gjorde. De involverte handlet sannsynligvis i god tro, men det presset de utsatte Kristiansen for er nedslående sett i lys av erfaringene man burde ha tatt med seg fra den frikjennende dommen i saken mot fetteren i Birgitte-saken. Spesielt Kripos-etterforskerne burde derfor visst bedre. Selv om det ikke er noen grunn til å hevde at politiet drev med manipulasjon eller et direkte urent spill mot Kristiansen er det likevel skremmende å se hvilket ensidig press de utsatte han for.»475

I sin endelige oppsummering påpeker Fahsing at alle avhørene av Kristiansen lider under en rekke alvorlige svakheter, målt opp mot anbefalt metodikk og gjeldende nasjonale direktiv for god etterforskning. Når det gjelder de innledende vitneavhørene, fremhever Fahsing at disse manglet det nødvendige detaljeringsnivået og dermed ikke var brukbare som bevis i de oppfølgende avhørene av Kristiansen. Han konkluderer med at variasjonene i detaljer og presisjon i Kristiansens ulike forklaringer faller innenfor det som må anses som normale avvik i et vitnepsykologisk perspektiv.476

Når det gjelder siktedeavhørene etter pågripelsen, fremhever Fahsing at disse var påfallende ensrettede og tilsynelatende hadde som eneste mål å presse frem en tilståelse som var i samsvar med Andersens forklaring:

«Siktetavhørene av Kristiansen hadde tilsynelatende bare et mål – nemlig å presse frem en tilståelse som bekreftet […] Andersens forklaring. En forklaring som sannsynligvis var sterkt preget av politiets egen teori om Andersen om ufrivillig hjelpemann og Kristiansen som hovedmann. Det var så vidt jeg vet ingen støtte for denne teorien i de tilgjengelige bevis fra åstedet, men til tross for dette virker det som om både avhørerne og etterforskningsledelsen hadde en nærmest blind tro på at Andersens tilståelse var sann. Dermed ble alt Kristiansen sa løgn. De som var satt til å avhøre Kristiansen var sannsynligvis selv under press. Dette begrunnes først og fremst i at jeg aldri har sett avhør hvor den mistenkte så tidlig, tydelig og hyppig blir beskyldt for ren løgn og at dette forekommer så tydelig av avhørsprotokollene. Det fremstår derfor klart at politiet hadde utviklet et tunnelsyn som sannsynligvis ble forsterket av et usedvanlig høyt oppklaringspress. På den annen side er avhørsrapportene gode. Avhørene virker heller ikke manipulative eller preget av skitne triks. Han hadde forsvarer tilstede under alle avhør og det kan ha vært avgjørende for at han ikke bukket under for presset. Politiet manglet fellende bevis, men ingen tvil synes å komme den mistenkte til gode. Tvert imot, avhørene av Kristiansen fremstår som påfallende ensrettet og pågående – også tatt i betraktning at dette foregikk i år 2000.»477

Fahsing konkluderer med at politiets opptreden overfor Kristiansen var klart i strid med overordnede regler på straffeprosessens område:

«En slik praksis innebærer naturligvis åpenbare brudd på objektivitetsplikten og uskyldspresumsjonen som er forankret i Grunnlovens § 96, EMK art. 6, straffeprosessloven §§ 226 tredje ledd og 55 a fjerde ledd. Dette er slett ikke nye, eller perifere, rettsprinsipper. Etter frifinnelsen av fetteren i Brigitte-saken ble nettopp objektivitetsplikten understreket i Riksadvokatens første mål og prioriteringsskriv for etterforskning utgitt i 1999. Året før Baneheia-drapene. Dette burde således ha vært godt kjent for alle som drev med politietterforskning i Norge. Målt mot dagens praksis er avhørene klart i strid med all opplæring i norsk politi, alle rundskriv fra Riksadvokaten og den gjeldende standard for avhør i Europa utarbeidet av Europarådets torturkomite – CPT […].»478

Utvalget kan i det vesentlige slutte seg til Fahsings synspunkter og mener det er grunn til å konkludere med at den faglige kvaliteten på avhørene av Kristiansen var lav – også ut fra den standard som gjaldt i år 2000. Overordnet må avhør gjennomføres på en måte som overholder uskyldspresumsjonen og objektivitetsplikten, herunder regelen i straffeprosessloven § 226 tredje ledd om at dersom en bestemt person er mistenkt, «skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». Disse reglene ble ikke overholdt ved avhørene av Kristiansen.

Utvalget er også enig i at avhørene etter pågripelsen klart bærer preg av at politiet hadde låst seg til en hypotese om at Kristiansen var skyldig. Dette viser seg blant annet ved at en rekke avvik i forklaringen ble tolket som løgn, selv om avvikene for det meste dreide seg om detaljer fra det som for Kristiansen må ha vært forholdsvis trivielle og dagligdagse hendelser.479

4.6 Teledata mv.

4.6.1 Bakgrunn og oversikt

Utvalget vil i det følgende gjennomgå og vurdere politiets innsamling og analyse av teledata og elektroniske spor under etterforskningen av Baneheia-saken.

Innledningsvis er det grunn til å understreke at det har funnet sted en betydelig teknologisk utvikling siden år 2000. Elektroniske spor har med tiden fått en langt større plass i etterforskningen av alvorlige straffesaker. Ved årtusenskiftet fantes det ikke et formelt utdanningstilbud om bruk av elektroniske spor i etterforskning, og heller ikke noe offisielt læreverk for hvordan elektroniske spor skulle behandles. Rutiner varierte fra politidistrikt til politidistrikt. Etterforskere med kunnskap om teledata og elektroniske spor tilegnet seg i stor grad kunnskapen gjennom egeninteresse og praktisk arbeid. Samtidig er det på det rene at teledata rutinemessig ble innhentet og brukt i etterforskning av drapssaker der Kripos var involvert.480 Utvalget er kjent med at teledataopplysninger ble brukt aktivt i etterforskningen av andre drapssaker med ukjent gjerningsperson fra samme tidsperiode, for eksempel i Orderud-saken fra 1999, Birgitte Tengs-saken fra 1995, Tina Jørgensen-saken fra 2000 og Trude Espås-saken fra 1996.

I punkt 4.6.2 vurderes det om Viggo Kristiansens inngående mobiltrafikk burde vært innhentet i forkant av pågripelsen 13. september 2000. I punkt 4.6.3 er spørsmålet om basestasjon EG_As dekningsområde burde vært klarlagt tidligere. Om teledataopplysningene som Telenor oversendte 20. september 2000, skulle vært inntatt i sakens dokumenter, vurderes i punkt 4.6.4. Politiets behandling av Kristiansens mobiltrafikk dagen før drapene, torsdag 18. mai, er tema i punkt 4.6.5. Om politiet burde innhentet basestasjonstrafikk fra basestasjoner i nærheten av Baneheia, drøftes i punkt 4.6.6. Politiets manglende innhenting av Kristiansens bankkortopplysninger kommenteres kort i punkt 4.6.7. En sammenfatning av utvalgets vurderinger knyttet til politiets etterforskning av teledata og elektroniske spor i Baneheia-saken gis i punkt 4.6.8.

4.6.2 Kristiansens inngående mobiltrafikk ble ikke innhentet før pågripelsen

Den 15. juni 2000 mottok politiet Kristiansens utgående mobiltrafikk i perioden 19. mai kl. 08.00 til 20. mai kl. 08.00. Trafikken var knyttet til Kristiansens «hovedtelefon», med Telenor-abonnement. Kristiansen hadde i politiavhør samtykket til at politiet innhentet slike opplysninger. Kristiansen eide også en mobiltelefon med Netcom-abonnement, som var lagret som «Viggo 2» i adresseboken til hovedtelefonen.481 Mobiltrafikken fra Netcom-telefonen ble imidlertid ikke innhentet på dette tidspunktet.

Etter pågripelsen 13. september 2000 innhentet politiet ytterligere teledata knyttet til Kristiansen.482 Fra Telenor mottok politiet for det første Kristiansens utgående mobiltrafikk for 18. september 2000 og seks måneder tilbake i tid. Politiet fikk dermed tilgang til vesentlig større mengder utgående mobiltrafikk enn de allerede satt på. For det andre fikk politiet tilgang til Kristiansens inngående mobiltrafikk for perioden 5. mai 2000 til 2. juni 2000.483 Dette var første gang politiet fikk kunnskap om Kristiansens innkommende trafikk. Også for Kristiansens Netcom-telefon innhentet politiet utgående og inngående mobiltrafikk.

Årsaken til at politiet i utgangspunktet kun ba om oversikter over utgående trafikk fra Telenor Mobil, er beskrevet slik i egenrapport 3. mai 2001, som ble utarbeidet av Kripos-etterforskeren som var ansvarlig for teledata:

«Fordi det for Telenor Mobil påløper mye merarbeid med å skaffe til veie informasjon om innkommende anrop, og dette er relativt kostbart for politiet, valgte en under etterforskingen før pågripelse av Kristiansen og Jan Helge Andersen å ikke innhente slik informasjon for noen vitner.»484

Det beskrevne «merarbeid[et]» som var forbundet med utlevering av inngående mobiltrafikk, hadde sammenheng med at dataene fra ut- og inngående trafikk var lagret i to forskjellige systemer hos Telenor Mobil.485 De få gangene politiet ba om å få utlevert inngående trafikk fra Telenor Mobil, fikk de imidlertid dette i løpet av et par dager.

Når det i egenrapporten hevdes at det ikke ble innhentet inngående mobiltrafikk for noen vitner før pågripelsene av Andersen og Kristiansen, er ikke det helt korrekt: Politiet innhentet allerede i juni 2000 både utgående og inngående mobiltrafikk for til sammen fire vitner, jf. punkt 3.4.13.2.486 Basert på saksdokumentene synes det imidlertid ikke å ha blitt innhentet inngående trafikk fra Telenor Mobil for andre enn disse vitnene forut for pågripelsene av Andersen og Kristiansen.

Etter utvalgets syn var det rimelig å forvente at politiet også innhentet Kristiansens inngående mobiltrafikk fra Telenor Mobil før pågripelsen. En pågripelse har dramatiske konsekvenser for den det gjelder. At politiet skaffer seg en fullstendig oversikt over den mistenktes telefontrafikk før man går til et så alvorlig skritt, er derfor ikke urimelig. Kristiansen hadde allerede gitt samtykke til at politiet kunne innhente mobiltrafikk. Politiet visste at Kristiansen fredag 19. mai 2000 hadde sendt tekstmeldinger kl. 18.57 og 19.37, og det var naturlig å undersøke om han også hadde mottatt tekstmeldinger eller telefonsamtaler i det aktuelle tidsrommet. Kristiansen var ingen hvilken som helst alibikandidat, men en person som etterforskningsledelsen i midten av juli diskuterte om skulle pågripes og siktes for voldtekt og drap. Dette talte for å uttømme tilgjengelige tekniske etterforskningsskritt i forkant av pågripelsen.

4.6.3 Basestasjon EG_As dekningsgrenser ble ikke klarlagt under etterforskningen

Oversikten 15. juni 2000 over Kristiansens utgående mobiltrafikk i perioden 19. mai kl. 08.00 til 20. mai kl. 08.00 viste ikke hvilken basestasjon tekstmeldingene kl. 18.57 og 19.37 hadde gått over. Basestasjonstrafikk fremkom imidlertid for telefonsamtalene. Oversikten viste at samtlige telefonsamtaler denne dagen hadde gått over basestasjonen EG_A.487 Om denne basestasjonen heter det i Gulating lagmannsretts dom 30. juni 2025:

«Telenor hadde en rekke basestasjoner i Kristiansand i mai 2000. En av disse var EG A. Basestasjonen EG A hadde én celle og antennen var montert på et hustak i Egshaugen på Eg. Antennen hadde retning ca. 90 grader bort fra Baneheiaområdet. Antenneretningen begrenset den effektive ut-effekten av signalene mot Baneheia med mellom 10 til 25 dB.»488

Selv om Kristiansen i avhør 14. juli 2000 forklarte at han var hjemme da han sendte tekstmeldingene, ble det ikke på dette tidspunktet gjort noen undersøkelser fra politiets side for å avklare om dette kunne være riktig. Hadde politiet rettet en henvendelse til Telenor og spurt hvilken basestasjon meldingene var tilknyttet, ville henvendelsen sannsynligvis blitt besvart i løpet av kort tid. Det var jevnlig kontakt mellom politiet og Telenor i denne perioden, og Telenor hadde gjennomgående rask responstid på politiets henvendelser.

Som nevnt foran fikk politiet 20. september en utvidet oversikt over Kristiansens utgående og inngående mobiltrafikk. Det kom nå frem at Kristiansens mobil også hadde mottatt to tekstmeldinger – henholdsvis kl. 18.55 og 19.24 fredag 19. mai. I motsetning til oversikten 15. juni inneholdt dokumentet opplysninger om basestasjonen for både de utgående tekstmeldingene kl. 18.57 og 19.37 og de inngående meldingene kl. 18.55 og 19.24. Det viste seg at samtlige meldinger hadde slått inn på basestasjonen EG_A. Etter utvalgets syn burde dette ledet til at politiet gjennomførte etterforskningsskritt som tok sikte på å klargjøre grensene for basestasjonens dekningsområde. Slike undersøkelser skjedde først under hovedforhandlingen i byretten i mai 2001.

I byretten forklarte Kristiansen på nytt at han var hjemme da han sendte meldingene kl. 18.57 og 19.37. Det ble da reist spørsmål fra forsvarers side om det var mulig å finne ut av hvor Kristiansen befant seg.489 I rapport 3. mai 2001 er det redegjort for politiets undersøkelser. Konklusjonen er at Kristiansens mobiltelefon «utvilsomt» hadde vært innenfor dekningsområdet til «basestasjon benevnt som EG_A» da tekstmeldingene ble sendt og mottatt.490 Som ledd i undersøkelsene var den ansvarlige politiførstebetjenten i kontakt med Telenor. Telenor kunne i grove trekk skissere EG_As dekningsområde, men for å slå fast nøyaktig hvor langt dekningsgrensene strakk seg inn i Baneheia, måtte det foretas målinger.491 Politirapporten 3. mai 2001 og Telenors angivelse av EG_As antatte dekningsområde ledet til at Kristiansens forsvarere 11. mai 2001 begjærte at det ble foretatt dekningsundersøkelser i Baneheia.492 Resultatet av dekningsundersøkelsene var at EG_A ikke hadde dekning på åstedet eller i omkringliggende områder hvor Andersen forklarte at han og Kristiansen hadde gått eller oppholdt seg i forkant av ugjerningene.493

Etter utvalgets oppfatning må det anses som en betydelig svakhet ved politiets etterforskning at man ikke tidligere foretok undersøkelser for å klargjøre hvor Kristiansen befant seg på tidspunktet for tekstmeldingene kl. 18.55 (inngående), 18.57 (utgående), 19.24 (inngående) og 19.37 (utgående). For etterforskerne var det tidlig klart at jentene måtte ha blitt voldtatt og drept i tidsrommet mellom kl. 19.00 og 20.00, jf. punkt 3.4.7. En analyse av Kristiansens mobiltrafikk i dette relativt avgrensede tidsrommet var et nærliggende etterforskningsskritt, særlig ettersom Kristiansen i politiavhør bestemt ga uttrykk for at han ikke hadde noe med voldtektene og drapene å gjøre, men hadde oppholdt seg i arbeidsboden. Slike undersøkelser var egnet til å kontrollere Kristiansens forklaring om hvor han befant seg, og kunne enten styrket eller svekket mistanken mot ham. Etter utvalgets syn burde undersøkelsene vært foretatt kort tid etter at politiet mottok den utvidede oversikten fra Telenor 20. september.

Det er holdepunkter i etterforskningsdokumentene for at flere i politiet festet seg ved Kristiansens mobiltrafikk. I avhør 21. september 2000 ble Kristiansen på nytt foreholdt deler av sin utgående mobiltrafikk 19. mai 2000. Han fikk spørsmål om han husket sin mobilbruk den dagen, hvilken kunnskap han hadde om mobiltelefoner generelt, om han kunne sende tekstmeldinger over Internett, og om han visste at teledata kunne sjekkes av politiet. Det fremgår ikke av avhøret om han ble stilt spørsmål om sin inngående mobiltrafikk, til tross for at politiet hadde mottatt slike opplysninger dagen i forveien, jf. punkt 3.8.4.

Når det gjelder Jan Helge Andersen, ble han i politiavhør 24. september 2000 foreholdt at Kristiansen hadde sendt to SMS-er, henholdsvis kl. 18.57 og 19.37. De inngående meldingene kl. 18.55 og 19.24 nevnes derimot ikke i avhørsrapporten. Mot slutten av politiavhøret 27. september fikk Andersen opplyst at det er «ting i saken som er påfallende, bla treningsturen med HV, spor funnet på åstedet, tekstmeldingene, osv. osv.». Etterforskerne som avhørte de siktede, reagerte muligens mest på at det var merkelig å sende tekstmeldinger midt i en drapshandling, og at Andersen ikke hadde sett Kristiansen bruke mobiltelefonen på åstedet. Om etterforskerne kjente til de inngående tekstmeldingene og innslagene på basestasjonen EG_A, er uklart. Dersom det er korrekt at sentral etterforskningsinformasjon ikke ble videreformidlet til politibetjentene som sto for avhørene, må det karakteriseres som svært uheldig.

For utvalget er det i utgangspunktet vanskelig å forstå hvorfor basestasjon EG_As dekningsområde ikke ble klarlagt under etterforskningen. En forklaring som har blitt fremsatt i ettertid, er at politiet den gang la til grunn at basestasjonen dekket Baneheia og åstedet. Utvalget har merket seg at det finnes to forskjellige forklaringer på hvordan denne oppfatningen skal ha oppstått. Den ene versjonen er at Kripos-etterforskeren som hadde ansvar for teledata, fikk opplyst fra de lokale politietterforskerne at basestasjonen EG_A lå i, eller dekket, Baneheia.494 Den andre versjonen, som kriminalsjef Arne Pedersen formidlet til pressen i september 2002, er at Telenor ga etterforskerne en slik beskjed muntlig per telefon. Pedersen skal ha uttalt:

«– Telenors opptreden i saken har vi ikke vært særlig fornøyd med. På et tidlig tidspunkt fikk vi klar beskjed om at det var (basestasjon) Eg A som dekket området. Det var ingen tvil fra Telenors side, men i ettertid vet vi at de snudde rundt, sier kriminalsjef Arne Pedersen til P4.»495

Utvalget konstaterer at begge versjoner står i et visst spenningsforhold til politiets rapport 3. mai 2001, som etterlater et inntrykk av at basestasjon EG_As dekningsområde ikke tidligere hadde vært tematisert. Det samme gjør opplysningene Adresseavisen refererte fra Kripos-etterforskerens forklaring for byretten i mai 2001:

«Det var mangelfullt utført etterforskningsarbeid fra politiets side som førte til at undersøkelsene om dekningsforholdene for mobiltelefoner i Baneheia ikke ble foretatt før de siste dagene. De siste målingene ble foretatt av Telenor i går, samme dag som resultatet ble framlagt i retten.

Politiførstebetjent Geir Filseth i Kripos, som har gjennomført telefonetterforskningen i saken, vedgikk i retten mandag at de ikke hadde gjort jobben grundig nok. Blant annet hadde de kun sjekket utgående samtaler fra Kristiansens mobiltelefon drapsdagen, og ikke inngående trafikk. Dessuten var ikke dekningsforholdene på drapsstedet sjekket.»496

Dersom Telenor muntlig hadde opplyst at EG_A dekket Baneheia og åstedet, ville det i utgangspunktet vært naturlig å omtale dette i rapporten 3. mai 2001 og i forklaringen for byretten. En opplysning av denne karakter burde dessuten vært nedtegnet i en egenrapport som fremgikk av straffesaksdokumentene. Utvalget har merket seg at Telenor har bestridt at de noen gang har gitt slik informasjon muntlig.497 For det tilfelle at lokale politietterforskere opplyste at EG_A dekket åstedet, burde informasjonen uansett åpenbart blitt ettergått og kontrollert. Det er imidlertid ikke holdepunkter i straffesaksdokumentene for at dette har skjedd. Det er på det rene at politiet, ved skriftlige anmodninger til Telenor Mobil, gjorde undersøkelser opp mot enkelte andre basestasjoner, men altså ikke EG_A, jf. punkt 3.4.13.2. Endelig viser utvalget til at dersom det var slik at politiet mente EG_A dekket Baneheia og åstedet, ville det ha vært naturlig å anse mobiltrafikken som et bevis som knyttet Kristiansen til åstedet. Mobiltrafikken ble imidlertid aldri brukt på denne måten av politiet.

4.6.4 Teledataopplysningene ble ikke lagt inn i straffesakens dokumenter

Da politiet 20. september 2000 mottok en utvidet oversikt over Kristiansens mobiltrafikk, ble informasjonen ikke lagt inn i sakens dokumenter. I politiets rapport 3. mai 2001 gis følgende begrunnelse:

«Etter mottak av den nye informasjonen om bruk av Kristiansens mobiltelefon med anropsnummer 9015 3[…] ble den gjennomgått av meg. Min vurdering av informasjonen var at det ikke fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der. Med bakgrunn i det, og at en utskrift med alle trafikkdata for Kristiansens mobiltelefon ville omfattet ca. 80 sider, valgte jeg ikke å dokumentere denne informasjonen i saken.»498

Straffeprosessloven § 242 fastsetter at «[m]istenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter». Ved avgrensningen av hva som inngår i «sakens dokumenter», må det tas utgangspunkt i dokumentfortegnelsen. Dette er imidlertid bare et utgangspunkt, ettersom det «sier seg selv at bevismateriale av betydning ikke kan holdes utenfor innsynsretten utelukkende ved at det ikke føres i dokumentfortegnelsen», jf. Rt. 2004 s. 1642. Er dokumentet frembrakt ved etterforskningen av saken, hører det til «sakens dokumenter». Hva som skal føres i dokumentfortegnelsen, må ses i sammenheng med reglene om påtalemyndighetens rapporterings-, protokollerings- og journalføringsplikt og reglene i arkivforskriften.

Slik utvalget ser det, gjaldt disse rettslige utgangspunktene i all hovedsak også ved årtusenskiftet, jf. høyesterettsavgjørelsene inntatt i Rt. 1991 s. 1142, Rt. 1993 s. 1121 og Rt. 1993 s. 1077. I den sistnevnte avgjørelsen uttalte Høyesterett at det er «uten videre klart at straffeprosessloven § 242 sentralt tar sikte på dokumenter som inneholder opplysninger og bevis vedrørende selve saksforholdet i vid forstand». I en artikkel om mistenktes rett til dokumentinnsyn fra 2000 uttaler Kjell V. Andorsen:

«Utgangspunktet er et såkalt enhetlig dokumentbegrep, og politiet kan ikke på et skjønnsmessig grunnlag unnta enkelte dokumenter for for eksempel fremleggelse i retten, se Rt. 1993 s. 1121 – langt mindre la være å føre inn enkelte dokumenter i dokumentlisten. Det siste vil kunne være et straffbart forhold, for eksempel etter strl. § 325 (grov uforstand i tjenesten). Under arbeidet med gjenopptakelsessaken i relasjon til Fredrik Fasting Torgersen kom det frem at en rekke dokumenter, herunder vitneforklaringer, visstnok ble holdt utenom selve saken i forbindelse med hovedforhandlingen i daværende Eidsivating lagmannsrett i 1958, og at verken Torgersen eller hans forsvarer noen gang fikk kjennskap til eller innsikt i disse dokumentene. Slikt er i tilfelle alvorlig og representerer et grovt brudd mot kontradiksjonsprinsippet, enten Torgersen er skyldig eller uskyldig.»499

Utvalget finner det på denne bakgrunn klart at teledataoversikten 20. september burde vært tatt inn i sakens dokumenter. Oversikten inneholdt opplysninger om Kristiansens inngående mobiltrafikk, som inntil 20. september 2000 ikke var kjent. Videre fremgikk opplysninger om hvilken basestasjon både utgående og inngående mobiltrafikk hadde slått inn på. Dette tilsier at det var all grunn til å innta dokumentet. Oversikten var åpenbart ikke et internt dokument som kunne unntas fra innsyn.500 Etter utvalgets syn var det en klar feilvurdering av politiet å legge til grunn at den utvidede oversikten ikke inneholdt «nye opplysninger av vesentlig betydning for saken». At informasjonen tvert imot var høyst relevant, kom senere klart frem i byretten og lagmannsretten.

At teledataoversikten ikke ble lagt inn i sakens dokumenter, førte til at forsvarer mistet muligheten til å bruke informasjonen i forsvaret for Kristiansen i forkant av tiltalebeslutningen og hovedforhandlingen. Hadde forsvarer hatt tilgang til oversikten, kunne han allerede i september 2000 krevd at politiet foretok nærmere undersøkelser av basestasjon EG_As dekningsområde. Hadde de nevnte teledataopplysningene inngått i straffesaksdokumentene, ville det også vært mulig for påtalemyndigheten å beslutte ytterligere etterforskningsskritt og ta informasjonen i betraktning ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. Det kan ikke utelukkes at saken ville tatt en annen vending som følge av dette.

At teledatautskriften var på ca. 80 sider, tilsier ikke at dokumentasjon av opplysningene kunne unnlates. Et nærliggende alternativ var å dokumentere et uttrekk av mobiltrafikken fra det mest relevante tidsrommet, noe som ble gjort for flere andre vitner. Som et minimum burde det vært utarbeidet en egenrapport som redegjorde for at opplysningene fantes, slik at forsvarerne eller påtalemyndigheten fikk mulighet til å be om den fullstendige oversikten.

4.6.5 Mobiltrafikken torsdag 18. mai 2000 ble ikke analysert

Den utvidede teledataoversikten som politiet mottok 20. september, omfattet også Kristiansens mobiltrafikk fra dagen før Baneheia-drapene, torsdag 18. mai 2000. Oversikten viser at Kristiansen hadde flere både inngående og utgående samtaler denne dagen, hvorav de fleste gikk over basestasjonen EG_A. Denne informasjonen var ny for politiet.

Under etterforskningen i 2000 kom det frem at Jan Helge Andersen hadde blitt observert i Baneheia alene om kvelden torsdag 18. mai. Andersen ble observert både mellom kl. 19.00 og 20.00 og mellom kl. 21.00 og 22.00. Selv om det ikke fantes tilsvarende observasjoner av Kristiansen, mente politiet og påtalemyndigheten at han kunne ha vært i Baneheia sammen med Andersen denne kvelden.501 Kristiansens mobiltrafikk ble likevel ikke nærmere undersøkt for å avklare om teorien stemte.

Da Oslo politidistrikt avhørte Kristiansen i oktober 2021, etter gjenåpningen, ble han for første gang foreholdt sin mobiltrafikk fra torsdag 18. mai 2000 og spurt om telefonsamtaler han hadde hatt med navngitte personer om ettermiddagen og kvelden.502 Kristiansen kunne relatere navnene til at han spilte bedriftsfotball på fotballaget til Agder Motor, der onkelen hans jobbet, og oppga at samtalene kunne ha skjedd i den forbindelse. Etterforskerne i Oslo politidistrikt kontaktet deretter Agder bedriftsidrettskrets og ba om terminlister og eventuelle resultatlister for 2000, for å se om det var mulig å finne dokumentasjon på at Agder Motor spilte fotballkamp denne datoen. Det viste seg at Kristiansen hadde spilt kamp på Hæstadsletta kunstgress i Høvåg 18. mai 2000 kl. 19.20.503 Kristiansen oppga ikke i avhørene fra 2000 at han hadde spilt fotball denne dagen, sannsynligvis fordi han ikke husket det.504

Dersom politiet i forbindelse med etterforskningen i 2000 hadde foretatt lignende undersøkelser som Oslo politidistrikt, ville det i betydelig grad svekket hypotesen om at de to siktede var sammen i Baneheia kvelden før drapene.505 Utvalget finner det uheldig at en slik analyse først ble utført etter gjenåpningen i 2021.

4.6.6 Basestasjonstrafikk ble ikke innhentet

Under etterforskningen i 2000 innhentet politiet ikke trafikkdata fra basestasjonene som dekket Baneheia og områdene rundt. Det er på det rene at basestasjonstrafikken kunne vært brukt aktivt i arbeidet med å kartlegge personers bevegelser i Baneheia og kontrollere angivelser av klokkeslett i vitneforklaringer. Ved å sammenholde vitneforklaringer med basestasjonstrafikk ville politiet fått et godt grunnlag for å vurdere hvilke basestasjoner som dekket Baneheia-området fredag 19. mai 2000. Da dekningsforholdene på åstedet ble et tema i byretten, var basestasjonstrafikken slettet og ikke lenger tilgjengelig.506

For utvalget er det uklart hvorfor ikke basestasjonstrafikk ble innhentet. I forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen i 2021 bekreftet Kripos-etterforskeren som hadde ansvaret for teledataetterforskningen, at han også i 2000 var kjent med at basestasjonstrafikk kunne innhentes. Han kunne ikke huske hvorfor politiet unnlot å gjennomføre et slikt etterforskningsskritt, men regner det som sikkert at spørsmålet ble diskutert og vurdert. I et skriv til Oslo politidistrikt nevner han flere mulige årsaker til at opplysningene ikke ble innhentet, blant annet at politiet gjennom teleoperatørene hadde tilgang til informasjonen de behøvde:

«En svært nærliggende årsak til ikke å innhente baseutskrift kan ha vært at vi mens saken var under aktiv etterforsking fikk tilgang til de dataene vi ba om fra teleoperatørene. Jeg er temmelig sikker på at [Asbjørn] Hansen og jeg (eventuelt også etter avklaring med lokal ledelse) ‘hadde på dagsordenen’ at spørsmål om innhenting av baseutskrift fra det som måtte bli ansett som aktuelle basestasjoner skulle tas opp til nærmere vurdering dersom/når en nærmet seg tidspunktet for når teleoperatørene iht. sine rutiner kom til å slette dataene.»507

Som utvalget har påpekt foran, kan det til dette innvendes at innhenting av basestasjonstrafikk på et tidlig stadium i etterforskningen ville gitt politiet et verdifullt verktøy i arbeidet med å kartlegge bevegelser og observasjoner i Baneheia, se punkt 3.4.6. Politiet fikk raskt oversikt over de fleste personene som hadde oppholdt seg i Baneheia, men ikke alle, og måtte engasjere fantomtegnere for å identifisere de siste personene som var observert i Baneheia.

En annen mulig grunn til at basestasjonstrafikk fra Baneheia-området ikke ble innhentet i 2000, er ifølge den ansvarlige Kripos-etterforskeren at man muligens var bekymret for å motta store mengder irrelevante teledataopplysninger:

«Selv om både ‘Baneheia-saken’ og ‘Trude Espås-saken’ var drapssaker med ukjent(e) gjerningsperson(er), skilte de seg vesentlig fra hverandre ved at Geiranger er et geografisk begrenset område uten nevneverdig gjennomgangstrafikk. Kristiansand er en relativt stor by og hvor E39 er anlagt ca. 5 – 600 meter fra stedet ofrene ble funnet drept.

Med forbehold om informasjon i svar på de to neste spørsmålene, er det sannsynlig at en ved å innhente basestasjonstrafikk for Baneheia, også ville innhentet trafikkdata for en mengde telefoner som enten hadde vært benyttet i kjøretøy som passerte Kristiansand, eller som hadde befunnet seg i nord-vestre del av Kristiansand eller området vest for byen. Dersom en f.eks. hadde innhentet data fra aktuelle basestasjoner for 2 timer før drapene skjedde og frem til 1 time etter, tror jeg en ville sittet med en svært omfattende mengde med data som det ville vært svært arbeidskrevende å behandle videre for å kunne nyttiggjøre seg informasjonen i dem på samme måte som var målsettingen da vi innhentet baseutskrift i ‘Trude Espås-saken’.»508

Utvalget finner grunn til å bemerke at politiet ikke kunne vite omfanget av irrelevante trafikkdata før basestasjonstrafikken faktisk var innhentet. Selv om basestasjonstrafikken hadde inkludert irrelevante trafikkdata, kunne den dessuten vært sortert på telefonnummer og blitt koblet til enkeltpersoner. Dataene kunne derfor uansett blitt brukt til å kontrollere tidspunkter for bevegelser og observasjoner knyttet til personer som man ut fra andre opplysninger visste hadde oppholdt seg i Baneheia.

4.6.7 Kristiansens bankkortbruk ble ikke innhentet

Viggo Kristiansen hadde bankkort fra Spareskillingsbanken.509 Basert på sakens dokumenter er det ikke holdepunkter for at politiet innhentet opplysninger om hans kortbruk og kontobevegelser. Straffesaksdokumentene viser at dette ble gjort for en rekke andre personer. Etter utvalgets syn var innhenting av slike opplysninger et nærliggende etterforskningsskritt, selv om Kristiansens egen forklaring ikke inneholder opplysninger som tilsier at han hadde brukt kortet. Kristiansens bankkortbruk kunne blant annet avdekket om han hadde foretatt noen mistenkelige innkjøp. Forutsatt at Kristiansen benyttet kortet torsdag 18. eller fredag 19. mai 2000, kunne bruken også belyst hans bevegelser i løpet av disse dagene. Utvalget nevner i denne forbindelse at en venn av Kristiansen mente å ha sett ham på Statoil-stasjonen i Elvegata i Kvadraturen fredag 19. mai rundt kl. 20.00, selv om kameraten samtidig også uttrykte usikkerhet om dagen observasjonen skulle ha skjedd. Et annet vitne hadde samme dato sett en ung mann på offroadsykkel på vei fra Eg i retning Statoil-stasjonen ca. kl. 19.20, jf. punkt 4.9.3.

4.6.8 Avsluttende betraktninger

Utvalget finner ikke grunnlag for å kritisere politiets generelle bruk av teledata i den brede etterforskningen, herunder at basestasjonstrafikk ikke ble innhentet for basestasjoner som dekket Baneheia. Ved vurderingen er det sett hen til at praksis knyttet til bruk av teledata i etterforskning var varierende i år 2000. Riktignok ville basestasjonstrafikk trolig vært et effektivt verktøy for å kartlegge personbevegelser og kontrollere tidspunkter i vitneforklaringer. Politiet klarte imidlertid langt på vei å oppnå det samme gjennom et stort antall vitneavhør og bruk av personspesifikke trafikkdata. Det er på det rene at basestasjonstrafikk for basestasjoner som dekket Baneheia, også kunne belyst hvor EG_A hadde sitt dekningsområde, samt bidratt til å avklare hvilke basestasjoner som faktisk dekket åstedet. Dette var imidlertid en problemstilling som først ble aktualisert i byretten i mai 2001, og det var da for sent å innhente basestasjonstrafikk.

Derimot er det grunn til å rette kritikk mot politiets bruk av teledata i etterforskningen som var særskilt rettet mot Viggo Kristiansen. Når en bestemt person er mistenkt, «skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham», jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd. At Kristiansens mobiltrafikk fredag 19. mai og torsdag 18. mai ikke ble tilstrekkelig undersøkt og analysert, er derfor kritikkverdig. Dette gjelder særlig etter at Kristiansen i midten av september 2000 ble pågrepet og satt i varetekt. Ved å foreta nærmere undersøkelser av mobiltrafikken som allerede hadde blitt innhentet fra Telenor, kunne politiet kontrollert Kristiansens forklaring om at han oppholdt seg i og ved arbeidsboden i Egsveien da drapene skjedde. Om mistanken mot ham ville blitt styrket eller svekket, kunne man naturligvis ikke vite på forhånd. Det er også kritikkverdig at teledata mottatt fra Telenor 20. september 2000 i strid med straffeprosessloven ikke ble lagt inn i sakens dokumenter.

Etter utvalgets syn tilsier Kripos’ involvering i Baneheia-saken at det måtte kunne forventes mer av politiets teledatahåndtering, se punkt 4.6.1. Straffesaksdokumentene inneholder flere eksempler på at teledata ble brukt på en god måte opp mot enkelte mistenkte og vitner i etterforskningen, men altså ikke overfor Kristiansen. Dette tyder på at det ikke var mangel på kunnskap om bruk av teledata i etterforskningsteamet. Politiets mangelfulle undersøkelser av Kristiansens mobiltrafikk må på denne bakgrunn anses som et klart brudd på objektivitetsplikten.

4.7 DNA-bevisene

4.7.1 Oversikt

Utvalget vil i det følgende vurdere politiets etterforskningsmessige håndtering av DNA-undersøkelsene som ble utført ved Universitet i Santiago de Compostela i Spania. Som ledd i denne vurderingen vil utvalget gjøre nærmere rede for rammene for de spanske undersøkelsene (punkt 4.7.2), resultatene fra undersøkelsene (punkt 4.7.3) samt politiets oppfølgning og tolkning av resultatene i etterforskningsfasen (punkt 4.7.4). Avslutningsvis vil utvalget foreta en samlet vurdering av politiets etterforskning knyttet til DNA-resultatene (punkt 4.7.5).

4.7.2 Rammene for DNA-undersøkelsene ved Universitetet i Santiago de Compostela

4.7.2.1 Beslutningen om å sende prøvene til Universitetet i Santiago de Compostela (USC)

Som redegjort for i punkt 3.8.6.2 observerte Rettsmedisinsk institutt (RMI) noen få sædceller i fire av sporprøvene fra jentenes underliv.510 Observasjonene ble gjort i mikroskopiutstrykene RMI laget fra deler av sporprøvene, de såkalte forprøvingsdelene. Ved de etterfølgende analysene av DNA-ekstraktene fikk RMI kun utslag på jentenes DNA-profiler. Det er ikke uvanlig at det kvinnelige DNA-bidraget i en sporprøve kan «dominere» og dermed overskygge et eventuelt mannlig bidrag. Særlig kan dette forekomme der DNA-mengden er liten og av degradert kvalitet, slik tilfellet var i denne saken.

Løsningen ble dermed å forsøke å analysere det mannlige bidraget i prøvene ved såkalt Y-kromosomanalyse. Bare menn har Y-kromosomer, og Y-profiler nedarves uten endringer (med unntak av mutasjoner) fra far til sønn. En mann har derfor samme Y-profil som sin far, bror, sønn og øvrige mannlige slektninger i ubrutt farslinje. Informasjonen har dermed ikke samme individualiserende kraft som autosomalt DNA,511 men er egnet til å gi informasjon om et eventuelt mannlig bidrag i en sporprøve.512 Av denne grunnen er Y-kromosomanalyse ofte aktuelt ved etterforskning av blant annet seksuallovbrudd.

RMI utførte ikke selv Y-kromosomanalyse i 2000, og det ble derfor på et tidspunkt, trolig i løpet av sommeren 2000, besluttet at prøvene skulle sendes til Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Utvalget har ingen innvendinger til beslutningen om å sende prøver til utlandet eller til beslutningen om å tildele oppdraget til USC. Utvalget legger til grunn at USC var ett av få institutter som utførte Y-kromosonanalyser på dette tidspunktet. For politiet var det naturligvis avgjørende å forsøke å analysere det mannlige bidraget RMI hadde påvist i mikroskopiutstrykene fra prøvene.

Det er likevel av betydning at det var velkjent at analysemetoden som skulle anvendes, fremdeles var på forskningsstadiet, og at resultater fra Y-kromosomanalyser aldri tidligere hadde blitt brukt som bevis ved iretteføring av norske straffesaker.513 USC tok videre i bruk såkalte «low copy number»-betingelser (LCN-betingelser), som innebar at de benyttet seg av en vesentlig mer sensitiv analyseteknikk enn standard metode. Disse forholdene tilsa etter utvalgets syn en særlig årvåkenhet fra aktørene med hensyn til hva som sikkert kunne utledes av eventuelle resultater, blant annet om hvilke usikkerhetsmomenter og feilkilder man måtte være oppmerksom på ved bruken av bevisene. Utvalget vil komme nærmere tilbake til dette nedenfor i punkt 4.7.5.

4.7.2.2 Mandat og oppdragsgiver. Manglende notoritet om kontakten med USC

Det finnes ikke skriftlig materiale i straffesaksdokumentene som omhandler beslutningen om å sende prøvemateriale til Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Utvalget har fått opplyst at kontakten mellom politiet og Rettsmedisinsk institutt (RMI) i det alt vesentlige foregikk muntlig – først og fremst per telefon, men også i form av enkelte fysiske møter. Det er grunn til å tro at også beslutningen om å sende prøvemateriale til USC ble tatt muntlig, og at denne beslutningen ble tatt i samråd mellom etterforskningsledelsen og RMI.

Utover rapportene fra USC, som er stilet til RMI, foreligger det ingen skriftlig korrespondanse mellom politiet og USC i straffesaksdokumentene. Utvalget legger til grunn at det heller ikke var noen muntlig kontakt mellom politiet og USC, og at all dialog – herunder tildeling av oppdraget – foregikk via RMI. Dialogen mellom USC og RMI var også i hovedsak muntlig, og det er dermed svært begrenset notoritet om denne delen av etterforskningen. Verken politiet eller påtalemyndigheten synes å ha vært involvert i dialogen om de rettgenetiske undersøkelsene i særlig grad.

Det finnes ikke noen skriftlig anmodning eller mandat fra politiet til USC i straffesaksdokumentene. Dette utgjør et brudd med påtaleinstruksen § 12-1, som gjaldt med tilsvarende ordlyd i 2000. Av bestemmelsen fremgår det at «dersom det blir aktuelt å søke bistand hos sakkyndige utenfor politiet til bruk for etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 148, skal oppdragets formål og omfang angis skriftlig».

Det er påtalemyndigheten som har det overordnede ansvaret for etterforskningen og politiet som utfører den.514 Påtalemyndighetens ansvar omfatter også samtlige sakkyndige undersøkelser som foretas under etterforskningen, og påtalemyndigheten plikter å påse at sakkyndigarbeidet skjer på tilfredsstillende måte.515 Selv om verken påtalemyndigheten eller politiet i særlig grad var involvert i kontakten med USC, er det altså ikke tvilsomt hvem som var den reelle oppdragsgiveren og den ansvarlige for undersøkelsen. Til tross for dette ble det valgt en modell der USC opptrådte som en underleverandør av RMI, med RMI som et bindeledd mellom politiet og USC.

Etter utvalgets syn kan en slik modell ha bidratt til manglende bevissthet om hvem som var ansvarlig for den sakkyndige undersøkelsen og for kvalitetssikringen av informasjonen som senere ble lagt til grunn om DNA-resultatene. Valget av modell medvirket trolig også til misforståelsene som senere oppsto om resultatene. Manglende bevissthet om ansvarsforholdene og forutsetningene for undersøkelsen – kombinert med manglende mandat og mangelfull kunnskap om DNA hos politi og påtalemyndighet – kan videre ha ledet til at relevante spørsmål ikke ble stilt og besvart.

Utvalget er gjort kjent med at «underleverandørmodellen» ikke lenger benyttes i dag. I dag utføres rettsgenetiske undersøkelser i straffesaker kun etter skriftlig anmodning fra politiet direkte til den utførende sakkyndiginstitusjonen. I de tilfeller hvor det gis bistand fra Oslo universitetssykehus i forbindelse med politiets anmodninger om undersøkelser i utlandet, er bistanden som regel begrenset til veiledning og råd om institutter som har kompetanse til å utføre de undersøkelser som politiet ønsker. Videre oppfølgning, resultatformidling mv. foregår alltid direkte mellom politiet og den utførende sakkyndiginstitusjonen.

4.7.2.3 Manglende referanseprøver fra andre enn de siktede

Med «referanseprøver» menes personprøver som skal sammenlignes med en DNA-profil fra et biologisk spor. Profilen kan være avsatt av en gjerningsperson, men den kan også være avsatt av en person som ikke har noe med den straffbare handlingen å gjøre.516 Avsetning av DNA kan for eksempel skje ved kontakt mellom fornærmede og andre i forkant av handlingen, eller det kan skje i etterkant av handlingen – for eksempel ved avsetning fra åstedsgranskere, obdusenter, laboranter eller andre som har vært involvert i sporsikringen eller håndteringen av sporprøvene. DNA-avsetning som skjer i etterkant av den straffbare handlingen, omtales gjerne som kontaminering eller forurensning av sporet.

Utvalget legger til grunn at det også i år 2000 forelå kunnskap om risikoen for kontaminering,517 og at det av denne grunn var vanlig praksis å undersøke et analyseresultat opp mot andre personer som potensielt kunne ha avsatt DNA på en fornærmet eller på et åsted. Også den gang ble det derfor regelmessig innhentet referanseprøver – også omtalt som eliminasjonsprøver – fra andre enn potensielle mistenkte. Professor Torleiv Ole Rognum uttalte i brev til Oslo politidistrikt 2. februar 2022:

«Eliminasjonsprøver er en del av den rettsgenetiske utredningen. Derfor har Seksjon for rettsgenetikk hatt DNA prøve fra meg og alle andre obdusenter siden tidlig på 1990-tallet. Utelukkelse av mulig kontaminasjon fra ansatte ved avdeling for rettsmedisin er en del av den rutinen.»518

Risikoen for å observere analyseutslag som skyldes kontaminering av sporet, er større ved bruk av den høysensitive analysemetoden som USC benyttet seg av enn ved standard metode, se punkt 4.7.2.4 nedenfor.

Til tross for det ovennevnte synes verken etterforskningsledelsen eller RMI å ha løftet frem problemstillingen om hvorvidt andre enn gjerningspersonen(e) kunne ha avsatt DNA i prøvene som skulle undersøkes. Dette illustreres av at USC kun ble bedt om å sammenligne resultatene sine med referanseprøver fra Andersen og Kristiansen. Dette sto i klar kontrast til undersøkelsene RMI selv utførte, hvor det ble innhentet en lang rekke referanseprøver fra blant andre familiemedlemmer, polititjenestepersoner og andre personer med tilknytning til saken.519 I lys av de rutiner som ellers forelå ved RMI, kan utvalget vanskelig se noen rasjonell begrunnelse for at resultatene fra USC ikke ble sammenlignet med andre enn Andersen og Kristiansen.

Under Oslo politidistrikts etterforskning etter gjenåpningen i 2021 kom det frem at minst ti menn som hadde hatt befatning med åstedet eller jentene, har allel 10 i Y-markøren DYS391, det vil si allelet som passet med Kristiansen og ble tatt til inntekt for en annen gjerningsmann enn Andersen. Dette gjaldt blant andre obdusenten, de to preparantene som bisto under obduksjonene, flere personer som deltok i åstedssikringen, og faren til en av jentene.520 Dette er ikke et spesielt overraskende funn, idet USC oppga i rapporten at allel 10 i Y-markøren DYS391 deles av 54,6 prosent av den mannlige norske befolkningen.521 Det var dermed statistisk sett å forvente at en stor andel av de som avga referanseprøve, ville ha dette allelet og derfor være forenlig med analyseresultatene fra USC. Dersom det i år 2000 hadde blitt foretatt en sammenligning med øvrige relevante referanseprøver, ville det imidlertid kunne bidratt til å synliggjøre problemstillingen for andre aktører i saken. Selv om problemstillingen synes oversett av etterforskningsledelsen, kunne den – dersom det klart fremgikk at referanseprøver fra blant andre obdusenten og preparantene også var forenlige med analyseresultatene – muligens blitt grepet fatt i av Den høyere påtalemyndighet, forsvarerne og senere domstolen.

4.7.2.4 Analysemetoden i USCs undersøkelser

Av rapporten fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) 23. november 2000 fremgår det at samtlige analyseresultater ble oppnådd ved bruk av en høysensitiv analysemetode, i rapporten omtalt som «low copy number strategies» (her omtalt som «LCN-analyser»).522 Metoden avvek fra standard analysemetode og var forbundet med flere kjente usikkerhetsfaktorer. Det er i seg selv ikke problematisk at metoden ble benyttet, men den fordret ekstra varsomhet fra rettsgenetikeren ved tolkningen av analysene. I tillegg fordret den særlig varsomhet fra straffesaksaktørene, i første omgang politiet, ved vurderingen av om det kunne påvises en sikker sammenheng mellom DNA-sporene og den straffbare handlingen.

Metoden USC benyttet, ble introdusert i de rettsgenetiske miljøene mot slutten av 1990-tallet. Den innebærer kort fortalt at man ved analyser av svært små mengder biologisk materiale tar i bruk et høyere antall amplifiseringssykluser – det vil si kopierer DNA-sekvensene flere ganger – enn ved standard metode. Hensikten er å oppnå en tilstrekkelig mengde DNA til å utføre en vellykket analyse. Mengden DNA øker eksponentielt med antall amplifiseringssykluser, samtidig som sensitiviteten av analysen øker desto flere sykluser som anvendes. Antall sykluser kan imidlertid ikke økes ubegrenset. Dette skyldes at kopieringsprosessen på et tidspunkt vil forringe kvaliteten på analysematerialet i så stor grad at det ikke er mulig å oppnå tolkbare resultater.523

Fordelen ved metoden USC benyttet, var altså at den økte sensitiviteten innebar økt sjanse for vellykket analyse av svært små mengder spormateriale. Ulempen var at den samtidig innebar hyppigere forekomst av tekniske analysefeil (artefakter). I tillegg innebar kombinasjonen av økt sensitivitet og lite og eventuelt degradert spormateriale en forhøyet risiko for at analysen ville detektere små mengder DNA, enten fra laboratoriet eller fra andre kilder, som ikke hadde noen sammenheng med den straffbare handlingen.524 Kontamineringsutslag fra små mengder DNA kan vise seg i form av enkeltalleler og ikke fullstendige profiler fra eventuelle kontamineringskilder. I slike tilfeller vil det sjelden være mulig å avgjøre om utslaget stammer fra en gjerningsmann eller en kontamineringskilde.

I en vitenskapelig publikasjon om LCN-analyser fra 2001 heter det blant annet: «Because of the extreme sensitivity of detection, background level DNA and DNA from casual contact may and will be detected. Thus, LCN typing cannot be used for exculpatory purposes.»525 Det fremgår også at «the tissue source of the DNA cannot be inferred».526 I en annen publikasjon fra 2001 fremgår det: «If the potential origins of DNA profiles cannot be identified, it does not necessarily follow that they are relevant to this case, since transfer of cells can occur as a result of casual contact.»527

Professor i rettsvitenskap Ragna Aarli ga i 2011 en sammenfatning av usikkerhetsmomentene som gjør seg gjeldende ved bruk av LCN-analyser i straffesaker, som inkluderte de analysetekniske utfordringene og faren for kontaminasjon. Hun oppsummerer slik:

«Fullstendige profiler og delprofiler fra lavkopi-DNA kan likevel ha en viss informasjonsverdi i straffesaken. Sakkyndige må imidlertid påpeke usikkerhetsmomentene knyttet til slike analyseresultater og at profiler fremstilt [fra] lavkopi-DNA heller ikke kan tjene som sikre utelukkelsesbevis for mistenkte. Det er heller ikke mulig å typebestemme hvilke celler DNA-molekylene i slike prøver stammer fra […]. Relevansen av slike marginale spor vil være ekstra usikker.»528

Aarlis sammenfatning bygger i det vesentlige på de samme publikasjonene fra 2000 og 2001 som utvalget har vist til foran, og usikkerhetsmomentene må antas å ha vært kjent i de rettsgenetiske fagmiljøene på den tiden etterforskningen og den senere iretteføringen av Baneheia-saken pågikk.529 Utvalget legger til grunn at usikkerhetsmomentene forbundet med den økte sensitiviteten ved LCN-analyser også var kjent ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) på daværende tidspunkt. Utvalget finner konkret støtte for dette i et brev fra RMI 23. mai 2001 til et politidistrikt som på daværende tidspunkt etterforsket en drapssak med ukjent gjerningsmann.530

Det er ingen skriftlige holdepunkter i straffesaksdokumentene som tilsier at politiet under etterforskningen var kjent med, eller gjorde seg kjent med, at den benyttede analysemetoden innebar en økt risiko for å se feilutslag eller kontamineringsutslag uten relevans for straffesaken.

4.7.3 Resultatene av DNA-undersøkelsene ved USC

4.7.3.1 USCs rapport 23. november 2000

Innholdet i rapporten fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) fra 23. november 2000 er mer utførlig behandlet under punkt 3.8.6.5. Nedenfor gis en kort oversikt over hovedinnholdet i rapporten. Det gis også en forklaring på de funn som lå til grunn for konklusjonene.

• USC observerte, i likhet med Rettsmedisinsk institutt (RMI), et fåtall sædceller i mikroskopiutstrykene de mottok fra instituttet. Når det i konklusjonen angis at funn av mannlig DNA er «compatible» («forenlig») med observasjonen av sædceller, er det disse utstrykene det siktes til. Konklusjonen er riktig, men betyr ikke annet enn det som står – at det er forenlig, i motsetning til uforenlig. For øvrig er det ingen direkte sammenheng mellom mikroskopiutstrykene og analyseresultatene, da det verken var utstrykene eller sædcellene som sådan som ble analysert. Det fremgår ikke av rapporten at resultatene stammer fra sædceller.

• USC oppnådde ingen resultater fra ekstraktene fra prøvene som ble laget ved RMI. USC laget imidlertid egne ekstrakter fra vattpinnerestene de hadde fått overlevert fra de respektive prøvene.

• Det var kun analysene utført spesifikt på Y-markøren DYS391 som ga resultater, og som lå til grunn for USCs konklusjoner. Rapporten angir at resultatene ble oppnådd ved bruk av «low copy number»-betingelser.

• Resultatet fra C-25 i DYS391 – allel 10 – ble oppgitt som et sikkert analyseresultat, idet resultatet hadde latt seg repetere fire av fem ganger. Det ble opplyst at resultatet var forenlig med Kristiansen, men ikke med Andersen. Konklusjonen ble angitt med en likelihood ratio531 på 1,8, og det ble opplyst om frekvensen av allel 10 i den mannlige norske befolkningen (54,6 prosent). Forutsatt at det var korrekt av USC å utelukke at resultatet kunne skyldes feilutslag (artefakter), er denne konklusjonen riktig. Et sikkert analyseresultat er imidlertid ikke ensbetydende med at funnet har sammenheng med den straffbare handlingen og må stamme fra en gjerningsmann.

• Resultatene fra prøve B-22 og B-25 ble angitt med betydelige forbehold, både i premissene (i avsnittet «discussion») og i konklusjonen. Premissene anga at det var klart at det var en mannlig komponent i begge prøver, men at det var vanskelige prøver. De var «compatible» («forenlige») med en blanding av to menn med henholdsvis allel 10 og 11 i DYS391, men det var vanskelig å beregne noen sannsynlighet for resultatet. Konklusjonen var at det var «possible» («mulig») at prøvene hadde bidrag fra to ulike menn, og at verken Kristiansen eller Andersen kunne utelukkes som bidragsytere. Utvalget presiserer – muligens unødvendig – at «mulig» er en meget svak konklusjonsgrad. Det var ingen gal konklusjon fra rettsgenetikerne, men den må i bevismessig sammenheng forstås med de vesentlige forbehold som er oppgitt.

Utvalgets gjennomgang ovenfor viser at det ikke heftet faktiske feil ved den spanske rapporten. Den gjenga hvilke prøver som hadde vært gjenstand for testing, og hvordan de respektive prøvene hadde blitt testet. Det ble videre gitt en adekvat beskrivelse av metodebruken. Rapporten inneholdt også de konklusjoner USC fant det forsvarlig å trekke etter sammenligning med de to referanseprøvene som de hadde mottatt. Rapporten anga ikke at funnene måtte stamme fra gjerningsperson(er). Dette er et spørsmål en rettsgenetiker, hvis oppgave er å utføre DNA-analyser, verken kan eller skal besvare.

Utvalget har merket seg at det fremgår av rapporten at USC arbeidet etter en hypotese om at «one or two of the suspects had committed the crime».532 Generelt bør rettsgenetiske sakkyndige ikke arbeide etter hypoteser som knytter seg til skyldspørsmålet. Spørsmålet om skyld faller utenfor sakkyndigoppdraget, og en rettsgenetisk analyse kan aldri alene gi svar på om et DNA-funn stammer fra en gjerningsperson. I lys av utformingen av USCs konklusjoner er det imidlertid ingen holdepunkter for at hypotesen påvirket USCs tolkning av analysene.

4.7.3.2 Feil i den norske oversettelsen av USCs rapport

Den engelskspråklige rapporten fra USC ble oversatt til norsk av Rettsmedisinsk institutt (RMI). Rapporten inneholder enkelte feil og unøyaktigheter, og utvalget vil knytte noen kommentarer til disse.

For det første er det i den engelske versjonen særskilt påpekt:

«Concerning the DNA samples analyzed, it is important to clarify that when using low copy number strategies, as is the case, the only way to be absolutely sure of a result is by repetition of independent experiments.»533

I den norske versjonen er setningen feilaktig oversatt slik:

«I forbindelse med de utførte analysene er det viktig å understreke at for at et resultat skal anses som sikkert ved typing av prøver med lite cellemateriale/DNA, som i denne saken (få sædceller), må analysen gjentas flere uavhengige ganger.»534

Betegnelsen «low copy number strategies» er en beskrivelse av metoden som ble benyttet ved analysene, jf. punkt 4.7.2.4. Det synes vitenskapelig uomstridt at det, på grunn av sensitiviteten, knyttet seg økt usikkerhet til denne metoden i forhold til standard metode. Blant annet innebar den en økt risiko for å detektere DNA-utslag uten relevans for den straffbare handlingen. At den norske oversettelsen ikke gjenga metodebeskrivelsen korrekt, var uheldig. Analysemetoden var en relevant omstendighet ved vurderingen av robustheten og bevisverdien av analyseresultatene. Resultatene var svake i utgangspunktet, men metodebruken gjorde dem enda svakere.

USCs beskrivelse av metodebruken er i den norske oversettelsen i stedet feilaktig gjengitt som «ved typing av prøver med lite cellemateriale/DNA, som i denne saken (få sædceller)». Dette kan etterlate et inntrykk av at det var sædcellene som sådan som var testet. Utvalget anser det som sannsynlig at dette kan ha bidratt til politiets sikre oppfatning om at resultatene stammet fra sæd. Selv om USCs rapport oppga at DNA-funnene var forenlige med observasjoner av sædceller på mikroskopiutstryk, var dette ikke ensbetydende med at DNA-resultatene stammet fra sæd, se punkt 4.7.3.1. I realiteten var det ingen nødvendig sammenheng mellom de observerbare sædcellene og analyseresultatene, ettersom USCs analyse ikke bygget på mikroskopiutstrykene som var laget ved RMI og oversendt derfra, men på ekstrakter som de spanske sakkyndige laget fra vattpinnerester som fulgte med forsendelsen. Prøvene kunne også inneholde DNA fra andre celletyper, for eksempel epitelceller.

Også andre unøyaktigheter i oversettelsen kan ha bidratt til en uriktig forståelse av USCs rapport. For det første er ordet «compatible» i konklusjonens første punkt oversatt til «stemmer overens med», i stedet for å bruke det mer nærliggende «forenlig». Den valgte formuleringen kan gi inntrykk av en sterkere kobling mellom analysematerialet og mikroskopiutstrykene laget ved RMI enn det var grunnlag for. For det andre er gjengivelsen av konklusjonen om prøve C-25 ikke noen egentlig oversettelse, men en omskrivning. USCs konklusjon lyder slik:

«Second. DYS391 type 10 found in the sample C25 is compatible with the suspect V048 but not with suspect V006. The frequency of the allele 10 in the Norvegian population is 0.546. The likelihood ratio is 1.8315 (Probability of the DNA evidence if the suspect left the male DNA divided by the probability of the DNA evidence if some other person left the male DNA equal to 1.8315).»

Dette er gjengitt slik i den norske oversettelsen:

«DNA i prøve C25 er av samme type som mistenkt V048 (DYS319 type 10). Frekvensen av allel 10 i den norske befolkningen er 0,546. ‘Likelihood ratio’ er 1,8315 (d.v.s sannsynligheten for dette resultatet hvis DNA stammer fra den mistenkte dividert med sannsynligheten for at DNA stammer fra en ukjent, er 1,8315).»

Formuleringen om at «DNA […] er av samme type» som Kristiansen, var etter utvalgets syn uheldig ved omtale av en så vidt begrenset delprofil som i dette tilfellet. For en leser med begrenset faglig innsikt, som ikke kjenner til betydningen av likelihood ratio og antall markører som til sammen danner en DNA-profil, er formuleringen egnet til å villede. Funnet kan oppfattes som sterkere knyttet til Kristiansen enn det var grunnlag for. Til sammenligning bruker Oslo universitetssykehus i dag formuleringen «DNA av samme type» kun i tilfeller der det foreligger profilsammenfall med såkalt sterk konklusjonsgrad, hvor det anslagsvis er mer enn en milliard ganger mer sannsynlig å oppnå DNA-resultatet hvis den relevante personens DNA er i prøven, enn dersom en tilfeldig persons DNA er i prøven.

Endelig bemerker utvalget at også forklaringen av likelihood ratio-brøken er galt gjengitt i den norske rapporten, idet riktig gjengivelse skulle vært at likelihood ratio angir «sannsynligheten for dette resultatet hvis DNA stammer fra den mistenkte dividert med sannsynligheten for dette resultatet hvis DNA stammer fra en ukjent». Forskjellen har betydning fordi en likelihood ratio-beregning ikke gir svar på den faktiske sannsynligheten for hvem DNA-resultatet stammer fra, men sannsynligheten for å oppnå resultatet i analysen forutsatt at sporet stammer fra en bestemt person i motsetning til en tilfeldig person.535

4.7.3.3 Ufullstendig gjengivelse av DNA-resultatene i hovedrapporten fra Rettsmedisinsk institutt

I hovedrapporten fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) 22. januar 2001 er DNA-resultatene fra USC gjengitt slik:

«[…] DNA i prøve C-25 er av samme type som Viggo Kristiansen for de foreliggende typeresultatene (to markørene), mens det i prøvene B-22 og B-25 kan være DNA fra to menn og ingen av de mistenkte kan utelukkes som bidragsytere.»536

Utvalget har ingen innvendinger til presentasjonen av resultatene B-22 og B-25 i hovedrapporten. Derimot mener utvalget, som påpekt i punkt 4.7.3.2, at utlegningen av resultatet fra C-25 som «DNA […] av samme type» som Kristiansen var egnet til å villede leseren. I hovedrapporten fra RMI var risikoen for feiltolkning og misforståelser dessuten større, fordi angivelsen av frekvens i befolkningen og likelihood ratio, som var sentrale størrelser i denne sammenheng, ble utelatt fra teksten. Utvalget ser ikke bort fra at dette kan ha medvirket til en fortsatt feiltolkning av prøveresultatet på dette stadium av saken.537

Rapporten henviser videre til at det er gjort funn i to markører. Utvalget legger til grunn at den andre markøren det er tale om (i tillegg til Y-markøren DYS391), er SNP-markøren SRY-2627.538 Resultatet fra denne («C») var imidlertid ikke en del av grunnlaget for USCs konklusjon, da det i premissene i rapporten er beskrevet at 95 prosent av den europeiske befolkningen, inkludert både Andersen og Kristiansen, har allel C i markøren SRY-2627.539 Det er uklart hvorfor RMI valgte å innta dette resultatet i sin hovedrapport, ikke minst når instituttet samtidig utelot å nevne de øvrige 95 prosent som har samme type.

Samlet sett er det utvalgets syn at hovedrapporten gjengir resultatet fra prøve C-25 på en ufullstendig og misvisende måte. Gjengivelsen avvek fra originalkilden, og det kom ikke godt nok frem hvor svakt DNA-resultatet var. Selv om aktørene i straffesaken også hadde tilgang til originalrapporten fra USC, kan det ikke utelukkes at flere har forholdt seg til sammendraget i den norske hovedrapporten. I det minste er det nærliggende at aktørene har sett de to dokumentene i nær sammenheng og derfor fått et inntrykk av at resultatet var sterkere knyttet til Kristiansen enn hva som var tilfellet.

Utvalget har innhentet et tidligere utkast til hovedrapporten fra den interne saksmappen ved Oslo universitetssykehus. Redegjørelsen for prøve C-25 har i utkastet, som er udatert, følgende ordlyd:

«Det ble påvist sædceller i prøve merket C-25(endetarm). DNA i prøve C25 er av samme type som mistenkt Viggo Kristiansen (DYS319 type 10). Frekvensen av allel 10 i den norske befolkningen er 0,546. «Likelihood ratio» er 1,8315 (d.v.s sannsynligheten for dette resultatet hvis DNA stammer fra den mistenkte dividert med sannsynligheten for at DNA stammer fra en ukjent, er 1,8315). Se rapport fra Santiago de Compostela datert 23. November 2000.»540

Utkastet viser at redegjørelsen ble endret før den endelige rapporten 22. januar 2001 ble sluttført. Endringen gikk ut på at det ble vist til en ytterligere markør. Videre ble henvisningene til frekvens i befolkningen og likelihood ratio fjernet. Utvalget kjenner ikke til bakgrunnen for endringene som ble gjort, men konstaterer at de medførte redusert presisjon og informasjonsverdi.

4.7.4 Politiets oppfølgning og tolkning av DNA-resultatene

4.7.4.1 Hva var årsakene til at politiet feilinformerte om DNA-resultatene?

Den 25. oktober 2000 fikk etterforskningsledelsen muntlig rapportering fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) om foreløpige resultater fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Som omtalt i punkt 3.8.6.4 ledet dette til at etterforskningsledelsen neste dag orienterte pressen om at det var kommet DNA-funn som med sikkerhet knyttet Kristiansen til åsted og overgrep. Disse opplysningene var uriktige.

Uriktige opplysninger ble også gitt til forhørsretten i forbindelse med spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling. Ved fengslingsforlengelsen av Kristiansen 7. november 2000 ble resultatet fra prøve C-25 presentert som en «positiv bekreftelse på at sæd funnet i et av barna stemmer med siktedes DNA», og at dette knyttet siktede «med 100% sikkerhet til åstedet og de straffbare handlingene som ble begått mot barna».541 Det var verken riktig at funnet knyttet Kristiansen til handlingene, eller at det kunne fastslås at funnet stammet fra sæd. Forhørsretten la imidlertid disse opplysningene til grunn og la vesentlig vekt på dem i sin vurdering av mistankegrunnlaget, se punkt 3.9.2. Til anførslene fra forsvarer om manglende skriftlig dokumentasjon for funnet uttalte forhørsretten at den ikke hadde «grunnlag for å betvile at påtalemyndigheten har gitt korrekte opplysninger om resultatet av de tekniske undersøkelsene som er foretatt».542

Utvalget har vurdert årsakene til at etterforskningsledelsen uttalte seg uriktig om DNA-resultatene til forsvarerne, pressen og forhørsretten. Utvalget legger til grunn at etterforskningsledelsen i denne perioden reelt var av den oppfatning at prøve C-25 med sikkerhet knyttet Kristiansen til åstedet og de straffbare handlingene. Utvalget har dermed ikke funnet holdepunkter for at etterforskningsledelsen bevisst ga uriktig informasjon. Ved denne vurderingen har utvalget bygget på opplysninger fra sentrale personer i etterforskningsledelsen, som underbygges av tidsnær dokumentasjon. Beskrivelsen av funnet i oversiktsnotatet til møtet med statsadvokaten 13. november 2000 tilsier at etterforskningsledelsen feilaktig trodde at det var funnet en fullverdig Y-profil (på mannlig slektslinje) som sikkert stammet fra sædceller. At funnet ble presentert i samme termer som hårfunnet fra Andersen, som faktisk utgjorde et sikkert profilsammenfall, underbygger at dette var politiets forståelse på daværende tidspunkt.543

Utvalget har videre vurdert hva som ledet til feiltolkningen av prøve C-25. Det helt konkrete innholdet i opplysningene fra RMI til politiet 25. oktober 2000 er for utvalget ikke mulig å fastslå. Det foreligger en politirapport som beskriver at resultater hadde blitt formidlet fra RMI, men ingen beskrivelse av hva RMI konkret formidlet.544 På dette punkt mener utvalget at politiet burde sørget for bedre notoritet. Innholdet i samtalen med RMI burde i det minste vært nedfelt i en egenrapport og gjort tilgjengelig for forsvarerne. I arbeidsgrupperapporten Etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsmann fra 2002 uttales følgende:

«[E]rfaringer fra etterforsking av drapssaker de senere år [viser] at politiet har behov for muntlig kontakt med den sakkyndige forut for at undersøkelsen er ferdig for å få signaler om det resultat som kan forventes. Ikke minst gjelder det undersøkelser som foretas ved Rettsmedisinsk institutt for analyse av biologiske spor med sikte på å få frem en DNA-profil av en mulig gjerningsmann. Dette har ikke blitt oppfattet som problematisk. Det går ofte noe tid før de skriftlige resultatene fra RMI er klare. I den grad slike foreløpige svar er styrende for etterforskningsmessige disposisjoner eller benyttes som grunnlag for tvangsmidler, tilsier hensynet til notoritet og muligheten for kontroll, at de aktuelle spørsmål og svar nedfelles i en egenrapport fra den som har mottatt disse.»545

Manglende notoritet omkring denne type muntlige opplysninger vil ikke sjelden medføre at det i ettertid oppstår tvil om hva som er blitt sagt. Dette ble også tilfellet i Baneheia-saken. Allerede under hovedforhandlingen i mai 2001 fremkom det uenighet mellom politiet og RMI om hvem som måtte bære ansvaret for feiltolkningen.

I en artikkel i Dagbladet 3. mai 2001 opplyste daværende politimester i Kristiansand politidistrikt Ansten Klev at politiet i oktober 2000 «ble informert om at DNA-beviset mot Kristiansen var langt sterkere enn det som nå er avdekket».546 I en artikkel i Fædrelandsvennen 4. mai 2001 er Sissel Rogde, daværende leder ved RMI, sitert slik:

«Rogde avviser både at de spanske rettsmedisinerne har feiltolket sine egne resultater, og at Rettsmedisinsk institutt i Oslo har feiltolket spanjolene. Hun mener det er politiet i Kristiansand som har bommet. – Dette er et fagfelt medarbeiderne ved Rettsmedisinsk institutt behersker meget godt. Det samme kan man ikke si om politiet. Vi opplever ofte at politiet har for lite kunnskap om hva DNA er i rettsmedisinsk sammenheng. Rogde åpner likevel for at det hele kan skyldes en misforståelse, og at kommunikasjon mellom politiet i Kristiansand og Oslo ikke var god nok.»547

Som det fremgår, skyldte politiet og RMI på hverandre i 2001. Utvalgets inntrykk er at synspunktene om dette synes å være de samme i dag.

Utvalget legger til grunn at feiltolkningen mest sannsynlig ble forårsaket av utilstrekkelig og uklar kommunikasjon mellom aktørene, uten at det er mulig å sikkert fastslå hvem som bærer hovedansvaret. Utvalget kan ikke utelukke at USC var uklare i sin muntlige kommunikasjon med RMI, og at misforståelsen dermed i første omgang oppsto der.548 Omtalen av funnet i notatet til møtet med statsadvokaten 13. november 2000, hvor RMI også deltok, gir en viss støtte til dette synet.549 Mest av alt illustrerer feiltolkningen som oppsto, den betydelige risiko som foreligger ved denne type muntlig kommunikasjon, i dette tilfellet via flere ledd og dertil om helt sentrale forhold. Pressen og forhørsretten la informasjonen ukritisk til grunn, og Kristiansens forsvarer hadde ingen reell mulighet til å avdekke eller imøtegå feilinformasjonen. Utvalget er kritisk til at politiet presenterte funnet forbeholdsløst til pressen, forsvarerne og forhørsretten, uten at det forelå noen skriftlig rapport, og uten at det var gjort noen tilstrekkelig kvalitetssikring av opplysningene i forkant.

Utvalget konstaterer at feiltolkningen av prøve C-25 fikk store konsekvenser for den videre etterforskningen. Saken ble i det alt vesentlige ansett oppklart fra politiets side, og store deler av etterforskningsteamet reiste fra Kristiansand. Nær sagt ingen ytterligere etterforskning i Baneheia-saken ble foretatt, og saken gikk inn i en avslutningsfase, jf. punkt 3.8.7. Det er nærliggende å anta at feiltolkningen kan ha bidratt til at annen etterforskning ikke ble fulgt opp, inkludert analyser av Kristiansens teledata.

4.7.4.2 Politiets oppfølgning av USCs rapport

Det første spor av Universitetet i Santiago de Compostelas (USCs) rapport 23. november 2000 i straffesaksdokumentene er i en egenrapport 19. desember 2000, hvor det fremgår at kriminalsjef Arne Pedersen og politiavdelingssjef Magne Storaker tirsdag 12. desember hadde møter med forsvarerne Tore Pettersen og Ben Fegran. Hensikten med møtene «var en gjennomgang av DNA-rapport fra Universitetet i Santiago». Det fremgår at Storaker i forkant av møtene hadde hatt en samtale med Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt «for å få en bedre forståelse av innholdet i rapporten».550 Senest på dette tidspunktet må det ha blitt klart for politiet at det ikke forelå et fullverdig DNA-treff på Kristiansen, og at de derfor hadde feilinformert pressen og forhørsretten om DNA-resultatene.551 Dette ledet likevel ikke til at politiet korrigerte feilinformasjonen overfor pressen. Etter utvalgets syn burde dette blitt gjort. Det dreide seg om vesentlig feilinformasjon, som i betydelig grad hadde bidratt til pressens og allmennhetens oppfatning om at Kristiansen sikkert var skyldig. I stedet ble Pedersen sitert slik om DNA-funnene i Fædrelandsvennen 18. desember 2000:

«– Det er funnet klare indikasjoner på at to personer er inne i bildet her. Det er ingen indikasjoner på at dette er fra noen andre enn de to siktede.»552

Feiltolkningen ble heller ikke tilstrekkelig korrigert overfor forhørsretten. I fengslingsbegjæringen 29. desember 2000 viste aktor (Pedersen) til at det var funnet DNA av «samme type» som Kristiansen, uten at det samtidig ble nevnt at det dreide seg om en så vidt begrenset delprofil at den var forenlig med 54,6 prosent av norske menn. DNA-funnet ble videre brukt til å begrunne fengsling etter straffeprosessloven § 172, såkalt rettshåndhevelsesarrest, som krever tilståelse eller andre forhold som «i særlig grad styrker mistanken». Det ble anført at «det nå foreligger skriftlig materiale fra rettsmedisinere i Spania som bekrefter at sædceller funnet i drapsofrene er av samme type som siktedes DNA».553

Forhørsrettens gjengivelse av aktors muntlige argumentasjon i kjennelsen 3. januar 2001 underbygger at DNA-funnene fremdeles ble oppfattet som vesentlig sterkere enn de reelt sett var. I kjennelsen heter det:

«I forhold til hovedsiktelsen viste aktor også til den foreliggende rapporten fra laboratoriet i Santiago de Compostela i Spania som viser at [Kristiansen] med sikkerhet har etterlatt sitt genetiske fingeravtrykk på minst ett av drapsofrene. Dessuten viser rapporten at det på det andre drapsofferet er funnet biologisk blandingsmateriale som er forenlig så vel med siktedes som med Jan Helge Andersens DNA-type.»554

I kjennelsen la forhørsretten særlig vekt på «at det er funnet sædrester på det eldste drapsofferet som – ifølge rapport fra Instituto de Medicinal legal, Universidade de Santiago de Compostela av 23. november 2000 – har en DNA-profil tilsvarende siktedes».555 Videre ble det vektlagt at det var «gjort funn av et biologisk blandingsmateriale (sæd) også på det andre og yngste drapsofferet». I tillegg uttales følgende:

«At siktede på ovennevnte måte heller ikke har gjort forsøk på å forklare hvorfor hans genetiske ‘fingeravtrykk’ i form av sæd er funnet på et av drapsofrene – men fortsatt ensidig benytter seg av sin rett til å nekte å forklare seg – taler heller ikke i favør siktede og hans versjon av hva som skjedde 19. mai 2000.»556

Det ovennevnte viser at forhørsretten fremdeles la til grunn at det var funnet en fullverdig DNA-profil fra Kristiansen som stammet fra sæd.

Kristiansens forsvarer, Tore Pettersen, synes å ha vært den eneste som stilte spørsmål ved holdbarheten av DNA-resultatene under etterforskningen. Forsvarers innvendinger er gjengitt slik i rettsboken til fengslingsmøtet 3. januar 2001:

«Hva angår DNA-analysene som er foretatt hefter det etter forsvarers syn betydelig tvil ved disse bl.a. da kun en markør er blitt gjort til gjenstand for nærmere analyser ved det spanske laboratoriet i Santiago de Compostela. Videre er blandingsmaterialet som er funnet på det ene drapsofferet ikke ferdig analysert og alle foreløpige slutninger vedrørende dette materialet, er således av klart begrenset verdi.»557

Det ble ikke tatt stilling til forsvarers innvendinger i forhørsrettens kjennelsesgrunner. Innvendingene synes heller ikke å ha ledet til ytterligere undersøkelser om holdbarheten eller forståelsen av DNA-resultatene fra politiets side.

4.7.4.3 Politiets forståelse av DNA-resultatene ved avslutningen av etterforskningen

Selv om den opprinnelige misforståelsen om prøve C-25 ble avdekket internt i politiet etter at de mottok den engelskspråklige rapporten fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC), hadde politiet fremdeles ikke en korrekt forståelse av resultatenes bevisverdi ved etterforskningens avslutning. Politiet la til grunn at DNA-sporene med sikkerhet stammet fra sædceller og dermed måtte være avsatt i forbindelse med de seksuelle overgrepene. Dette fremkommer ved flere anledninger i straffesaksdokumentene samt i presseuttalelser. Politiet hadde med andre ord ikke tilstrekkelig kunnskap om hvilke deler av prøvematerialet som var analysert ved USC, herunder at det ikke kunne konstateres noen sikker sammenheng mellom sædcellene i mikroskopiutstrykene og cellematerialet som hadde gitt utslag i analysen. Generelt synes det å ha vært liten bevissthet om at DNA-utslag i et biologisk spor kan stamme fra andre kilder enn fra gjerningspersonen. Korrigeringen av den opprinnelige feiltolkningen synes dermed ikke å ha fått noen avgjørende betydning for politiets syn på beviset, idet de la til grunn at resultatet under enhver omstendighet sikkert viste en annen gjerningsmann enn Andersen.

Når det gjelder resultatene fra B-prøvene fra Stine Sofie Sørstrønen (B-22 og B-25), legger utvalget til grunn at politiet ved den muntlige rapporteringen i oktober ble gjort kjent med at dette var usikre resultater. Det ble ikke opplyst om dem på pressekonferansen 26. oktober 2000, de ble ikke nevnt i notatet til møtet med statsadvokaten 13. november, og det ble tatt forbehold om dem overfor forhørsretten i fengslingsmøtene. Etter å ha mottatt den skriftlige rapporten, der USC konkluderte med en «mulig» blandingsprofil, uttalte etterforskningsledelsen til pressen 18. desember likevel at det var «klare indikasjoner» på «to personer», og «ingen indikasjoner» på at sædrestene stammet fra andre enn de to siktede.558 Konklusjonen i åstedsrapporten 23. januar 2001 var at jentene var «seksuelt misbrukt av 2 menn», og krimteknikerne har opplyst at dette ble sluttet ut fra DNA-resultatene.

Etter utvalgets syn er det klart at USCs rapport 23. november 2000 ikke ga grunnlag for sikre slutninger om resultatene fra B-prøvene, verken med hensyn til om det dreide seg om to menn eller to gjerningsmenn. At noe er «mulig», kan i høyden strekkes til at det ikke var uforenlig med politiets hypotese.

Utvalget tilføyer at det fremgår av politiets innstilling om tiltale 25. januar 2001 at undersøkelsene av «sædmateriale» fra B-prøvene ikke var ferdigstilt, og at man ventet på en sluttrapport.559 Det kom imidlertid ingen ny rapport fra USC i forkant av hovedforhandlingen, og det ble heller ikke foretatt ytterligere undersøkelser fra USCs side på dette tidspunktet.560 Det er uklart hvorfor politiet likevel fant grunnlag for å vektlegge disse funnene. Etter utvalgets syn hadde resultatene fra B-prøvene ingen reell bevisverdi for straffesaken, verken i relasjon til Kristiansen eller Andersen.

4.7.5 Samlet vurdering av etterforskningen knyttet til DNA-resultatene fra USC

Det er utvalgets overordnede syn at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) ikke burde vært tillagt nevneverdig bevismessig vekt ved vurderingen av om Viggo Kristiansen var delaktig i de straffbare handlingene i Baneheia-saken. Ut fra dagens rettsgenetiske kunnskapsnivå er dette klart nok. Verken politiet eller rettsgenetikerne bærer noe ansvar for at analysemetodene var vesentlig mindre utviklet i 2000 enn de er i dag. Også ut fra datidens kunnskapsnivå er det imidlertid holdepunkter for å konkludere med at DNA-resultatene ble tillagt en bevismessig vekt det ikke var grunnlag for.

De bevismessige svakhetene ved DNA-resultatene kan oppsummeres i fire hovedpunkter:

• Bare én markør i DNA-tråden hadde gitt treff i analysene, og resultatet fra prøve C-25 var oppgitt med en likelihood ratio (LR) lik 1,8 og samsvarte med over 50 prosent av norske menn.

• Det var kun «mulig» at resultatene fra prøve B-22 og B-25 inneholdt DNA fra to menn – altså en meget svak konklusjonsgrad.

• Det var ikke påvist at resultatene måtte stamme fra sædceller, da det ikke forelå noen sikker sammenheng mellom cellene påvist i mikroskopiundersøkelsene og analyseresultatene.

• Samtlige resultater var oppnådd ved bruk av en høysensitiv analysemetode («low copy number»-betingelser), med kjent økt risiko for å se feilutslag (artefakter) og utslag som skyldes kontaminasjon.

Disse fire forholdene, som i det alt vesentlige kunne utledes direkte fra USCs rapport, innebar at det i realiteten ikke kunne trekkes noen sikre slutninger om hvem som hadde avsatt DNA-sporet, eller hvorvidt sporet var handlingsrelevant. Resultatene talte dermed verken for eller imot at Kristiansen var gjerningsmann, eller for at det var mer enn én gjerningsmann. Når et DNA-resultat er for svakt til å benyttes til identifikasjon, og celletypen heller ikke kan fastslås, vil det i praksis ikke være mulig å utelukke – med noen rimelig grad av sikkerhet – at det kan dreie seg om utslag fra DNA-kilder uten sammenheng med den straffbare handlingen. En likelihood ratio på 1,8 angir en tilnærmet nøytral bevisvekt og gir dermed i seg selv en klar indikasjon på hvor svakt resultatet var.561

Etter utvalgets vurdering var politiets tilnærming til DNA-beviset preget av en forenklet og uriktig tilnærming til hva som kan utledes av en DNA-analyse isolert sett. I korte trekk kan det konstateres at politiet ikke var tilstrekkelig bevisst på de nevnte svakhetene og hvordan disse svakhetene påvirket bevisverdien. Dypest sett har dette antakelig sammenheng med mangelfull kunnskap om DNA generelt og analyseprosessen spesielt. Det er ikke nødvendigvis kritikkverdig i seg selv at kompliserte tekniske bevis misforstås av straffesaksaktørene. Mangel på egen kunnskap fordrer imidlertid et desto større krav til aktsomhet ved tilnærmingen til denne type bevis. Som påvist foran var det i dette tilfellet flere forhold som tilsa en særlig varsomhet.

Utvalget viser også til at de sakkyndige tok i bruk metoder som var nye i det rettsgenetiske miljøet. Under disse forutsetningene hadde politiet en særlig plikt til å behandle beviset med varsomhet, herunder sørge for å klargjøre hva DNA-resultatene kunne gi sikre svar på. Utvalget finner det på denne bakgrunn særlig kritikkverdig at resultatet fra prøve C-25 på misvisende og forbeholdsløst vis ble kommunisert til pressen og deretter forhørsretten høsten 2000, uten at det forelå noen skriftlig rapport, eller tilstrekkelig kvalitetssikring av opplysningene. Opplysningene ble heller ikke tilstrekkelig korrigert etter at politiet mottok den skriftlige rapporten fra USC.

Hvilket ansvar Rettsmedisinsk institutt (RMI) bærer for politiets feilslutninger om DNA-resultatene, er det for utvalget vanskelig å si noe sikkert om. Hvilke opplysninger som til enhver tid ble gitt fra RMI om resultatene, er uklart, da kommunikasjonen med politiet i det alt vesentlige var muntlig. Som utvalget har påpekt tidligere, kan det ikke utelukkes at også den sakkyndige fra RMI opprinnelig misforsto styrken i resultatet fra prøve C-25. Mest sannsynlig skyldes imidlertid politiets feiltolkning uklar kommunikasjon mellom aktørene, uten at det er mulig å slå fast hvem som bærer hovedansvaret for dette. Det kan heller ikke utelukkes at USC var uklare i sin kommunikasjon med RMI, sett i lys av at kommunikasjonen for begge parter foregikk på et fremmedspråk. Det er under enhver omstendighet klart at politiets uriktige forståelse av bevisverdien av DNA-resultatene fikk store uheldige konsekvenser for den videre etterforskningen.

Når det gjelder samhandlingen mellom RMI og politiet etter at den skriftlige rapporten fra USC forelå, er det på det rene at politiet i desember 2000 rådførte seg med RMI «for å få en bedre forståelse av innholdet i rapporten».562 Det er heller ikke i denne forbindelse mulig å fastslå hva som ble sagt. Én mulighet er at svakhetene ved beviset ikke ble fullgodt kommunisert fra RMIs side. En annen er at politiet ikke fullt ut forsto informasjonen som ble gitt fra RMI. Uansett kan det konstateres at politiet ikke så behov for å gjennomføre oppfølgende undersøkelser av DNA-resultatene. Som påvist i punkt 4.7.4.3 synes politiet på dette stadiet fortsatt å ha vært av den oppfatning at resultatene med sikkerhet stammet fra sædceller og derfor kunne knyttes til de straffbare handlingene.

Utvalget holder det for sannsynlig at RMIs uriktige oversettelse av den spanske rapporten kan ha medvirket til, eventuelt bidratt til å opprettholde, politiets mangelfulle forståelse av DNA-resultatene, herunder oppfatningen om at resultatene med sikkerhet stammet fra sædceller. Den ufullstendige gjengivelsen av DNA-resultatene i RMIs hovedrapport 22. januar 2001 var også egnet til å skape et inntrykk av at resultatene var sterkere enn det som faktisk var tilfellet.

Utvalget har merket seg at de spanske sakkyndige aldri ble konsultert av politiet, selv om de var nærmest til å forklare seg om metodebruken og andre forhold av betydning for politiets videre arbeid. Utvalget finner at modellen som ble valgt – der RMI fungerte i en uklar og uformell rolle som mellommann og formidler – var klart uheldig. Modellen var egnet til å skape forvirring om de reelle ansvarsforholdene og bidro til en unødvendig distanse mellom politiet og de egentlige sakkyndige. Modellen medførte også risiko for misforståelser og informasjonstap.

4.8 Gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken

4.8.1 Innledning

Gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken har vært tema i samtlige av Viggo Kristiansens gjenåpningsbegjæringer siden 2010563 samt i Kristiansens sivile søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen i 2010–2012. Gjerningsmannsprofilen ble ikke fremlagt for Kristiansand byrett i 2001 eller for Agder lagmannsrett i 2002.

Formålet i det følgende er å klarlegge omstendighetene rundt arbeidet med profilen under etterforskningen. På grunnlag av rettstilstanden i 2000–2002 vil utvalget også vurdere om gjerningsmannsprofilen skulle vært inntatt i straffesakens dokumenter, jf. straffeprosessloven §§ 242 og 264.

4.8.2 Kripos’ gjerningsmanns- profileringsgruppe

I september 1995 nedsatte Kripos en intern arbeidsgruppe for å vurdere om det skulle utvikles et bistandstilbud med gjerningsmannsprofilering. I januar 1996 anbefalte arbeidsgruppen at det ble opprettet en gjerningsmannsprofileringsenhet (GMP-gruppen) hos Kripos.564 Ved brev 29. mai 1996 ga Justis- og politidepartementet sin tilslutning til etableringen, såfremt den kunne skje uten organisatoriske endringer og innenfor gjeldende økonomiske rammer.565 GMP-gruppen besto av kriminaltekniker Per Magne Iversen og psykolog Brit Røisli, i tillegg til minst én taktisk etterforsker. Det varierte hvem som deltok som taktiker.

Årene 1997 og 1998 var en kompetansebyggende fase for gruppen, og fra januar 1999 var den operativ. Selv om GMP-gruppen var operativ fra 1999, var arbeidet preget av manglende ressurser til kompetanseheving, reisevirksomhet og avsatt tid som medlemmene av gruppen fikk anledning til å bruke på arbeidet. I perioden 1. juni 2001 til 1. juni 2002 ble det etablert et prosjekt, atferdsrettet åstedsanalyse, med tilførsel av nødvendige ressurser.566 Evalueringen av prosjektet konkluderte med at det var ønskelig at metoden ble implementert videre med visse modifikasjoner, og at bruksområdet ble utvidet til å omfatte flere sakstyper.567 Det er uklart for utvalget hvor lenge Kripos hadde atferdsrettet åstedsanalyse som et bistandstilbud, men ut fra utvalgets undersøkelser legges det til grunn at gruppen var operativ i alle fall frem til 2004.

4.8.3 Arbeidet med gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken

I møte hos Kripos 16. juni 2000 bestemte politiinspektørene Knut Holen og Arne Bjørkås at GMP-gruppen skulle utarbeide en gjerningsmannsprofil i Baneheia-saken. Gruppen besto på dette tidspunktet av kriminaltekniker Per Magne Iversen, psykolog Brit Røisli og taktisk etterforsker Anders Frøysaa.

Gjerningsmannsprofilrapporten i Baneheia-saken angir at «[a]rbeidet skulle være en prøvesak for gruppen».568 Det er imidlertid på det rene at gruppen var forbi sin kompetansebyggende fase. Profileringsarbeidet var med andre ord ordinært politiarbeid for gruppen, ikke et opplæringsprosjekt.569

GMP-gruppen hadde tilgang til relevante deler av straffesakens dokumenter og foretok en befaring på åstedet 5. juli 2000. Gruppen hadde flere arbeidsmøter, hvor representanter for etterforskningsledelsen, åstedsgranskerne og Rettsmedisinsk institutt deltok.570 Ifølge psykolog Brit Røisli, som var medlem av gruppen, var gjerningsmannsprofilen i ferd med å bli ferdigstilt da pågripelsene av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen fant sted 13. september 2000. Ifølge Røisli gjensto det bare ca. to til tre dager før rapporten skulle legges frem for etterforskningsledelsen i Kristiansand.571

Utvalget har fått opplyst at GMP-gruppen reiste til Kristiansand i august og presenterte sine foreløpige vurderinger for etterforskningsledelsen. De nærmere omstendighetene knyttet til denne orienteringen er noe uklare for utvalget. Om etterforskningsledelsen ble gjort kjent med GMP-gruppens vurdering om at én gjerningsmann hadde begått de straffbare handlingene i Baneheia-saken, er uvisst. På et tidspunkt var GMP-gruppen også i Sverige for å diskutere profilen med den svenske gjerningsmannsprofileringsgruppen.572

Som følge av pågripelsene av Andersen og Kristiansen ble gjerningsmannsprofilen aldri ferdigstilt.573 Den uferdige gjerningsmannsprofilen ble heller ikke oversendt etterforskningsteamet i Kristiansand, men forble i Kripos’ datasystem. Politiet i Kristiansand hadde derfor ikke noen foranledning til å legge utkastet til rapport inn i sakens dokumenter. Ettersom utkastet ikke ble lagt inn i sakens dokumenter, ble ikke gruppens vurderinger kjent for forsvarerne under etterforskningen og domstolsbehandlingen av Baneheia-saken.574 Det er heller ikke holdepunkter for at Agder statsadvokatembeter eller Riksadvokatembetet var kjent med profilen da påtalespørsmålet skulle avgjøres.

Kristiansens psykolog i Ila fengsel og forvaringsanstalt, Atle Austad, var venn med Brit Røisli da hun jobbet med gjerningsmannsprofilen i 2000, og visste at politiet hadde arbeidet med en slik profil.575 Austad gjorde Kristiansen oppmerksom på at han trodde det fantes en gjerningsmannsprofil i saken. Advokat Sigurd Klomsæt, som bisto Kristiansen med å få gjenåpnet straffesaken, klarte omsider å få tak i et udatert utkast, etter at han i slutten av juni 2010 oppsøkte Kripos og ba om å få se gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken.576 Kripos utleverte den udaterte versjonen 20. august 2010.577 I oversendelsesbrevet heter det:

«I forbindelse med ulike anførsler og påstander som i sommer har vært fremsatt i korrespondansen hertil, valgte Kripos å kontakte politipersonell som kunne tenkes å vite noe om påståtte eksisterende (underslåtte) rapporter fra Baneheiaetterforskningen. Konklusjonen er (fortsatt) at ingen har kjennskap til at det skal ha blitt anmodet om – eller utferdiget – noen rapport vedrørende atferdsrettet åstedsanalyse i relasjon til Baneheiadrapene.

Nevnte henvendelser resulterte imidlertid i at en av våre pensjonerte kriminalteknikere, Per Magne Iversen, fant frem til et notat og en presentasjon han hadde liggende. […]

Både under henvisning til at dokumentene innholdsmessig er ukontroversielle, men også for å understreke at politiet ikke har noe å ‘skjule’ i denne saken, anser Kripos det både hensiktsmessig og uproblematisk å utlevere dem.»

Det er dette udaterte og ikke-ferdigstilte rapportutkastet som senere ble tema i Kristiansens gjenåpningsbegjæringer og i det sivile søksmålet for Oslo tingrett i 2011. Utvalget har ikke grunn til å tro at det finnes en mer oppdatert versjon.

4.8.4 Hovedkonklusjonene i det udaterte profilutkastet

Det udaterte utkastet konkluderer med at det var én gjerningsmann i Baneheia-saken. Dette ble begrunnet med «[s]vært lik drapsmetode og seksuelle handlinger utført på jentene. I tillegg situasjonsspor på åstedet etter kun en person». Det påpekes videre at det var tilfeldig at Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen var ofrene denne kvelden, og at dette støtter antakelsen om én gjerningsmann.

For øvrig inneholder profilen følgende antakelser om gjerningsmannen:

• Gjerningsmannens alder anslås til å være mellom 30 og 40 år.

• Gjerningsmannen er antakelig en intelligent og sosialt kompetent mann som på overflaten kan virke snill og vennlig. Dette er trolig grunnen til at han greide å oppnå jentenes tillit og fortrolighet.

• Han er tilsynelatende «normal», men opplever seg selv som mislykket og er en «underyter» i arbeidslivet. Han har et ryddig, «greit» utseende og tilsvarende hjem. Han har trolig både bil og arbeid.

• Gjerningsmannen «kan ha en høy grad av psykopatiske trekk», ettersom han bevarte en kontrollert sinnsstemning gjennom voldtektene og drapene. GMP-gruppen vurderer dette som «særdeles påfallende».

• Han har begått kriminelle handlinger tidligere og har tidligere seksuell erfaring. Han kan ha vært i parforhold med høyt konfliktnivå. Han er fysisk sterk.

• Gjerningsmannen er organisert og har tvangsmessige trekk. Dette gjenspeiles i det ryddige åstedet. Han tok med seg drapsvåpenet til og fra åstedet, etterlot få spor og utviste en høy grad av kontroll over ofrene.

• Han var ikke ruset på alkohol eller narkotika og har ingen misbrukshistorie.

• Gjerningsmannen er kjent i Baneheiaområdet og har tilknytning til Kristiansand.

• Han er vant med å ferdes i naturen. Han er også vant med å bære og bruke kniv.

• Han hadde i starten trolig et annet formål, men kontakten med jentene utviklet seg til et seksuelt overgrep der han tok deres liv for å unngå konsekvensene (straff, tap av anseelse mv.).

• Det foreligger ingen tegn på unødvendig aggresjon eller vold, realitetsbristende atferd og/eller seksuelle perversjoner.

• Gjerningsmannen er trolig en «situasjonell pedofil» som symbolsk bearbeider konflikter med voksne kvinner ved å begå overgrep mot barn. Jentene var derfor tilfeldige ofre som var «på feil sted til feil tid».

• Det antas at gjerningsmannen har deltatt i leteaksjonen eller inngitt tips i saken.

4.8.5 Utvalgets vurdering

Som nevnt i punkt 4.8.3 førte pågripelsene av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen til at gjerningsmannsprofilen ikke ble ferdigstilt. Rapportutkastet ble derfor heller aldri oversendt fra Kripos til Kristiansand politidistrikt. Utvalget har ikke gjort funn som tyder på at etterforskningsteamet i Kristiansand bevisst unngikk å få gjerningsmannsprofilen oversendt, eller at de på annen måte bevisst har unndratt profilen fra straffesakens dokumenter. Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunn til å rette kritikk mot etterforskningsteamet i Kristiansand.

Etter utvalgets vurdering er det heller ikke grunnlag for å kritisere gjerningsmannsprofileringsgruppen for ikke å ha ferdigstilt og oversendt profilen etter pågripelsene av Andersen og Kristiansen 13. september 2000. At profileringsarbeidet ble avsluttet da politiet ikke lenger sto fast i etterforskningen, var i overensstemmelse med formålet med arbeidet og etablerte rutiner.578

At gjerningsmannsprofiler ikke ble lagt inn i straffesakens dokumenter, synes også å ha vært fast praksis. Utvalget har fremskaffet enkelte ferdigstilte gjerningsmannsprofiler i andre saker, hvor det allerede på profilens forside er angitt at dokumentet ikke skal vedlegges straffesaken.579 Det er med andre ord grunn til å tro at gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken uansett ikke ville blitt lagt inn i sakens dokumenter, selv for det tilfelle at den hadde blitt ferdigstilt og sendt til Kristiansand politidistrikt.

Hensikten med en gjerningsmannsprofilanalyse er først og fremst å gi innspill til taktiske og tekniske etterforskningsskritt der etterforskerne står fast i en etterforskning og kan ha nytte av alternative innfallsvinkler. Der politiet har pågrepet de antatte gjerningspersonene, er behovet for gjerningsmannsprofileringsgruppens innspill ikke lenger til stede. Formålet med analysen er ikke å underbygge eller svekke mistanken mot en person som allerede er siktet. En gjerningsmannsprofil er med andre ord et utpreget internt dokument som ikke er ment brukt som bevis i en senere straffesak.

At «interne dokumenter» faller utenfor saksdokumentbegrepet i straffeprosessloven § 242 og derfor kan unntas fra innsyn, er på det rene. For eksempel har mistenkte og hans forsvarer ikke rett til innsyn i oversikts- og sammendragsrapporter utarbeidet i anledning saken, jf. Rt. 1995 s. 935. Det er heller ikke rett til innsyn i innstillinger fra underordnet til overordnet påtalemyndighet, jf. Rt. 1993 s. 1077. I sistnevnte avgjørelse ble det lagt avgjørende vekt på påtalemyndighetens behov for å arbeide internt og uforstyrret med egne vurderinger før det tas beslutninger som meddeles utad, og at det ville være uheldig om innsynsreglene skulle tvinge påtalemyndigheten til andre arbeidsformer. Høyesterett trakk en parallell til partsinnsynsreglene i forvaltningsloven, hvor det gjøres unntak for dokumenter utarbeidet for egen saksforberedelse (organinterne dokumenter). Siktedes interesse i å få innsyn i påtalemyndighetens foreløpige standpunkter var ikke av en slik karakter at de kunne oppveie de motstående hensynene som gjør seg gjeldende.

I rettspraksis er det lagt til grunn at også andre dokumenter av rent intern karakter, som korrespondanse, notater og taktiske vurderinger, ikke behøver å tas inn i saksdokumentene. Se for eksempel Borgarting lagmannsretts kjennelse i RG 1998 s. 922, hvor korrespondanse og notater innen Politiets overvåkningstjeneste (POT)580 og mellom POT og påtalemyndigheten ble unntatt fra innsyn under henvisning til at de var interne arbeidsdokumenter.581 I avgjørelsen heter det:

«Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at såkalte interne arbeidsdokumenter, dvs. korrespondanse, notater (herunder samle- eller oversiktsnotater) m.v. innen POT og mellom POT og påtalemyndigheten faller utenfor hva forsvareren skal gis innsyn i. Som fremholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1993-1077 (s. 1081) er de reelle hensyn som er avgjørende for siktedes innsynsrett langt på vei de samme som ligger bak regelen i forvaltningsloven § 18 annet ledd. […] Interne beslutningsprosesser innen overvåkingstjenesten er følgelig unntatt fra innsyn. Dels gjelder dette den interne vurdering i den enkelte instans av hvor man står i etterforskingen og hvilke skritt som videre bør foretas, dels foreleggelse for andre – eventuelt overordnede – organer med anmodning om bistand eller oppfølgning.»

De nevnte rettsavgjørelsene ble avsagt før Baneheia-saken ble etterforsket i 2000–2001, og må anses som gjeldende rett. En presisering er imidlertid at slike interne dokumenter ikke kan inneholde faktiske opplysninger av betydning for den siktedes forsvar som ikke også fremgår av saksdokumentene. Dersom det interne dokumentet inneholder slik informasjon, skal det gis innsyn i opplysningene. Etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 gjelder innsynsretten i utgangspunktet alle opplysninger som kan være relevante for siktedes forsvar, uansett om materialet taler for eller imot siktede, og uavhengig av om opplysningenes legges frem som bevis, jf. Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) dom 16. februar 2000 Rowe og Davis mot Storbritannia og EMDs dom 16. desember 1992 Edwards mot Storbritannia. I begge dommer er det uttalt at EMK artikkel 6 nr. 1 krever «that the prosecution authorities disclose to the defence all material evidence in their possession for or against the accused».582

Gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken er et analyseprodukt som bygget på faktiske opplysninger som allerede fantes i straffesaksdokumentene, særlig åstedsundersøkelsen, obduksjonsrapportene og ulike tekniske undersøkelser. Utkastet gjengir ikke relevante faktiske opplysninger som de siktede ikke hadde tilgang til gjennom andre dokumenter.583 Når det gjelder GMP-gruppens foreløpige vurderinger og arbeidshypoteser, herunder konklusjonen om én gjerningsmann, har disse i utgangspunktet karakter av å være opplysninger utarbeidet for intern bruk.584 Slike vurderinger er normalt unntatt fra innsyn, ettersom det ellers er en risiko for at politiet blir unødig tilbakeholdne med å foreta inngående vurderinger skriftlig. Det er også en fare for at innsyn i denne type interne beslutningsprosesser vil føre til mindre åpenhet i vurderingene som foretas.585 Det minnes i denne sammenheng om at formålet med gjerningsmannsprofiler primært er å komme med innspill til den videre etterforskningen.

Utvalget ser samtidig at flere reelle hensyn taler for at gjerningsmannsprofilen burde vært tatt inn i sakens dokumenter – i hvert fall på et senere tidspunkt.586 Spørsmålet om én eller to gjerningspersoner ble et sentralt bevistema i Baneheia-saken, og fra påtalemyndighetens side ble det argumentert med at funnene på åstedet, samt det faktum at det var to ofre, tilsa at det var to gjerningspersoner, se aktors prosedyre i punkt 6.4. At GMP-gruppen – på grunnlag av en analyse av åstedet og sakens karakter – mente handlingene ble begått av én gjerningsmann, var åpenbart av interesse for forsvarerne, som dermed kunne utfordret aktors argumentasjon. Det er også et moment at gruppens medlemmer var uavhengige av det ordinære etterforskningsteamet og kunne skilte med betydelig erfaring og psykologfaglig kompetanse, slik at profilen i noen grad kunne sammenlignes med en ekstern sakkyndig analyse. Etter utvalgets vurdering vil det da være best i samsvar med objektivitetsplikten at dokumentet inntas i straffesaksdokumentene. Siden profilen aldri ble ferdigstilt, forfølger ikke utvalget denne problemstillingen nærmere.

4.9 Øvrig taktisk etterforskning

4.9.1 Innledning

Under etterforskningen av Baneheia-saken ble det igangsatt en rekke taktiske etterforskningsskritt, se blant annet punkt 3.4.2–3.4.9. Utvalget har funnet grunn til å fremheve enkelte mangler ved denne etterforskningen. I punkt 4.9.2 påpekes manglende oppfølging av enkelte tips, mens manglende oppfølging av enkelte vitneforklaringer trekkes frem i punkt 4.9.3.

4.9.2 Manglende oppfølging av enkelte tips

Den 5. juni 2000 fikk politiet tips om at Jan Helge Andersen angivelig tidligere var anmeldt for å ha tatt med seg en jente opp i Baneheia, jf. punkt 3.5.5.587 Politiet fulgte opp tipset i oktober 2000. Politirapporten som oppsummerer undersøkelsene, ble lagt i straffesakens nulldokumenter.588

Tipseren ble avhørt 12. oktober 2000.589 I avhøret forklarte tipseren at hendelsen hadde skjedd for ca. syv år siden (da Andersen var rundt tolv år gammel), og at det skal ha vært en konfrontasjon mellom jentas foreldre og Andersens foreldre. Tipseren hadde hørt disse ryktene fra en bekjent. Politiet kontaktet vedkommende, som fortalte at hun hadde hørt at Andersen, sammen med en kamerat, hadde tatt med seg en jente opp i Baneheia, tatt ned buksene hennes og stukket pinner opp i underlivet hennes. Jenta hadde kommet gråtende hjem til sin mor.

Politiet identifiserte både jenta og moren, men ingen av dem ble kontaktet av politiet. Den 19. oktober 2000 oppsøkte derimot politiet Andersens foreldre, som stilte seg uforstående til at det skulle ha vært en konfrontasjon med jentas foreldre. De uttalte at de aldri hadde hørt om hendelsen. Den 23. oktober 2000 kontaktet politiet Barnevernsvakten for å høre om de hadde fått melding om episoden. Andersen var ikke registrert med noen notater. Politiets registre ble også sjekket, uten treff.

Både jenta og moren ble først avhørt i forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen av straffesaken mot Viggo Kristiansen.590 Moren bekreftet da episoden og mente den fant sted på påskeaften i 1989 (da Andersen var åtte år gammel). Ifølge moren skal datteren ha vært ute og lekt med en kamerat da Andersen dukket opp. Andersen skal først ha sendt kameraten vekk. Deretter skal Andersen ha fått jenta til å ta penisen hans i munnen.

Etter utvalgets syn burde det påståtte offeret blitt oppsøkt allerede i oktober 2000. I lys av anklagens alvor var det ikke tilstrekkelig å foreta enkelte registersøk og gjennomføre en samtale med Andersens foreldre. Det tilføyes at undersøkelsene burde ha vært dokumentert i sakens ordinære dokumentlister og ikke i nulldokumentene.

4.9.3 Manglende oppfølging av enkelte vitneobservasjoner

Det finnes enkelte opplysninger i straffesaksdokumentene som isolert sett trekker i retning av at Viggo Kristiansen kan ha vært på Statoil-stasjonen i Elvegata i Kvadraturen fredag 19. mai 2000 i tidsrommet da drapene fant sted. I avhør 4. oktober 2000 forklarte vitnet Kristian Landmark at han var på kino 19. mai 2000, og at han i den forbindelse hentet ut billettene på Statoil-stasjonen i Elvegata. Han forklarte videre at han mente å ha snakket med Kristiansen på Statoil-stasjonen, og at dette skal ha vært rundt kl. 20.00. Landmark var ikke sikker på om det var denne dagen han møtte Kristiansen på Statoil-stasjonen, og presiserte i avhøret at samtalen med Kristiansen kan ha skjedd en annen dag. Landmark var imidlertid sikker på at det var denne datoen han var på kino.591

Av interesse i denne sammenheng er at et annet vitne oppga å ha observert en syklist med offroadsykkel, blå overdel og gul hjelm komme syklende fra Eg og i retning Statoil-stasjonen 19. mai 2000 ca. kl. 19.20. Dette vitnet hadde vært i familieselskap frem til kl. 19.00. Han var sikker på klokkeslettet, da han var opptatt av å komme tidlig hjem denne kvelden. Da vitnet kjørte opp Egsveien i retning Svarttjønn, observerte han følgende:

«Vitnet kjørte deres bil, en Volvo, 240, 84 mod., hvit av farge, og skistativ på taket. Han kjørte opp Egsveien, i det han skulle kjøre opp til venstre mot Svartjønn, så han en syklist, som kom kjørende ned Egsveien mot vitnet. Han beskrev syklisten, som ung og sprek, ca 25-30 år, husket at han var iført en gul sykkelhjelm, mente han var iført blå overdel. Han hadde stor fart, og mente sykkelen var en off road, husker ikke farge. Han anslår tidspunktet til ca kl. 1920, fredag 19.5.00.»592

Denne beskrivelsen kan stemme med Kristiansen. Observasjonen er gjort i Kristiansens nabolag, Kristiansen hadde offroadsykkel, og det fremgår av rundspørringsskjemaet fra 22. mai 2000 at han hadde på seg en blå ytterjakke 19. mai. Videre skal Kristiansen ha eid en gul hjelm.593

Kristiansen har ikke forklart at han var på Statoil 19. mai 2000, eller at han var ute og syklet mellom kl. 19.00 og 20.00 denne datoen. Det kan tilsi at vitnet Landmark husket feil om hvilken dag han møtte Kristiansen på Statoil, og at den observerte syklisten var en annen person. Det kan imidlertid ikke helt utelukkes at Kristiansen hadde glemt en eventuell svipptur til Statoil i tiden han oppholdt seg i og ved arbeidsboden, på samme måte som han glemte at han noe tidligere samme dag hadde syklet til Svarttjønn for å hente Andersens reservenøkler til boden.594 Under enhver omstendighet hadde det vært nærliggende å undersøke Kristiansens bankkortbruk opp mot denne mulige observasjonen, jf. punkt 4.6.7. Det hadde også vært naturlig å sjekke eventuelle overvåkningsvideoer fra Statoil-stasjonen.595

4.10 Øvrig teknisk etterforskning

4.10.1 Innledning

Under etterforskningen av Baneheia-saken ble det igangsatt en rekke øvrige tekniske undersøkelser, i tillegg til analyse av teledata og DNA-undersøkelser, se punkt 3.4.15. Dette gjelder blant annet undersøkelser av kniver og knivslirer, kjemiske undersøkelser og undersøkelser av fiber, fottøyavtrykk og fingeravtrykk. I det følgende knyttes det noen nærmere bemerkninger til disse undersøkelsene. En del av undersøkelsene ser ut til å ha blitt avsluttet før de var ferdigstilt. Dette synes å ha hatt sammenheng med sakens utvikling, det vil si pågripelsene av de to siktede, Andersens tilståelse og politiets oppfatning av DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela.

Etterforskningen knyttet til kniver og knivslirer behandles i punkt 4.10.2. Kjemiske undersøkelser omtales i punkt 4.10.3, mens politiets vurdering av situasjonsspor behandles i punkt 4.10.4. Undersøkelser av fiber behandles i punkt 4.10.5. I punkt 4.10.6 og 4.10.7 omtales undersøkelsene av henholdsvis fottøyavtrykk og fingeravtrykk. En sammenfatning og vurdering gis i punkt 4.10.8.

4.10.2 Kniver og knivslirer

Totalt ble det beslaglagt 17 kniver og to tomme knivslirer i løpet av etterforskningen i 2000. Ti av knivene og én av de tomme knivslirene ble sikret under ransakingen hos Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen etter pågripelsene 13. september 2000.596 De resterende syv knivene og én tom knivslire ble enten innlevert til politiet eller funnet ved søk.597 To av disse syv knivene, samt knivsliren, ble levert inn til politiet fra utenforstående. Tre kniver ble funnet ved Centra Consults søk i 2. Stampe, én ble funnet ved Bervannet og én ble funnet på bakken i nærheten av Kristiansens bod.598

Utover dette fikk politiet enten melding om eller innlevert flere kniver og én knivslire – uten at disse ble ført opp som beslag:

• Den 1. juni 2000 fikk politiet melding om en knivslire som lå liggende i et sluk ved Gartnerløkka i Kristiansand. Politiet rykket ut og så at knivsliren var synlig gjennom rillene i sluket, men det var ikke mulig å nå den fordi rillene var for tette. Knivsliren ble ikke sikret.599

• Den 1. september 2000 fikk politiet innlevert en kniv som var funnet i Baneheia på nordøstsiden av 2. Stampe, ca. 15 meter fra stien og i nærheten av en orienteringspost. Kniven ble ikke ført opp som beslag.600

• Den 18. september 2000 fikk politiet innlevert en kniv fra en melder som forklarte at kniven hadde dukket opp i baksetet på bilen. Melderen antok at noen hadde kastet kniven inn i bilen via en åpen takluke. Kniven ble ikke ført opp som beslag.601

• Den 6. november 2000 fikk politiet innlevert en kniv fra en ansatt på Gjenbrukssentralen der Kristiansen tømte avfall i forbindelse med jobben han hadde på søppelbil. Melderen hadde funnet kniven på gjenbrukssentralen i nærheten av der blant andre Kristiansen angivelig pleide å vaske søppeldunker og søppelbiler. Kniven ble ikke ført opp som beslag.602

• Den 9. mai 2001 fikk politiet melding om funn av en kniv i Baneheia høsten 2000 som «lignet på kniven som ble vist på TV». Av politioperativt system fremgår det at en patrulje rykket ut for å hente kniven. Kniven ble ikke ført opp som beslag.603

Følgende undersøkelser ble foretatt av de beslaglagte knivene og knivslirene:604

• Ingen av knivene ble fotografert, bortsett fra kniven S-3, som ble beslaglagt i Kristiansens bod.605

• Kun 13 av 17 kniver ble tatt mål av. De to knivslirene ble det ikke tatt mål av.606

• Kun åtte kniver og begge knivslirene ble undersøkt for fingeravtrykk.607

• Alle 17 kniver ble sendt til Kripos for undersøkelse opp mot skjæresporene i einerkvistene som dekket til likene og opp mot skjærespor i Lena Sløgedal Paulsens ribbein. Bare tolv av knivene ble imidlertid undersøkt.608 Sammenligningen mellom skjæresporene i einerkvistene ble vurdert å være forenlig med at kvistene var kuttet med samme kniv. Av de tolv knivene som ble undersøkt, konkluderte Kripos med at skjæresporene kunne være avsatt med kniven S-3, altså den som var sikret fra Kristiansens bod. Det ble ikke påvist overensstemmende detaljer mellom de undersøkte knivene og skjæresporet i Lena Sløgedal Paulsens ribbein.

• De fem knivene som ble sendt til Kripos, men ikke undersøkt, var H-8, H-10 (to kniver), H-14 og H-18. Det var ulike grunner til at disse knivene ikke ble undersøkt. H-8 var sendt til Agder politidistrikt fra Trondheim etter at den ble tatt i beslag hos en person som var siktet for drapsforsøk, men som hadde tilhold på Sørlandet da drapene i Baneheia fant sted. Det ble påvist blod på denne kniven som var forenlig med drapsforsøket i Trondheim, og den ble ansett uaktuell med tanke på videre undersøkelser. H-10 (to kniver) hadde sterkt rustangrep og bar preg av å ha ligget for lenge i 2. Stampe til å være aktuelle.609 H-14 og H-18 ble utelukket taktisk fordi de ikke var forenlige med Jan Helge Andersens beskrivelse av drapsvåpenet. Andersen opplyste at det aktuelle drapsvåpenet var en morakniv med blått plastskaft, mens H-14 og H-18 hadde brunt treskaft.610

• I en intern anmodning 23. november 2000 fremkom det at knivene H-20, O-2, S-2 og S-3 ble vurdert som mest aktuelle med bakgrunn i utseende og eierforhold.611

I møte mellom Oslo politidistrikt og Kripos 26. april 2021, i forbindelse med etterforskningen etter gjenåpningen, forklarte Kripos at det kunne se ut til at undersøkelser knyttet til kniver ble avsluttet før de var helt ferdigstilte.612

4.10.3 Kjemiske undersøkelser

I forbindelse med obduksjonene av ofrene ble det sikret vevsprøver av misfarget hud på innsiden av Lena Sløgedal Paulsens venstre lår (C-39), høyre lår (C-40) og venstre armhule (C-42) samt innsiden av Stine Sofie Sørstrønens venstre lår (B-30). Samtlige av disse vevsprøvene ble sendt til Forensic Science i Nord-Irland for sammenligning med referanseprøver.613 Vevsprøven C-42 er imidlertid ikke omhandlet i rapportene fra Forensic Science og ble derfor trolig aldri analysert.614

Undersøkelsene konkluderte med at avsetningene på de ulike vevsprøvene var identiske. Det ble også konkludert med at avsetningene inneholdt et «løsemiddelbasert system», uten at man klarte å identifisere hvilket produkt det dreide seg om. I tillegg ble det i prøve C-40 (Sløgedal Paulsen, høyre lår) funnet en sort partikkel som kunne være sort maling eller lakk. Ettersom det ikke var tilsvarende misfarging på klærne som jentene var iført, ble det antatt at avsetningene hadde smittet av direkte på hud.

Avsetningene på vevsprøvene ble sammenlignet med referanseprøver fra moringskjettingene fra badebryggen ved 3. Stampe, hvor jentene badet før de ble drept, men konklusjonen var at det ikke var av samme type.615 Videre ble avsetningene sammenlignet med referanseprøver fra beslag tatt i Viggo Kristiansens bolig og bod: fett fra fettpresse (R-7.1), sykkelolje (R-7.2), olje fra to oljeflasker (R-7.3 og R-7.4), fett fra isboks (R-7.5), avskrap fra sykkelgaffel (S-1.1), avskrap fra sykkelkjede (S-1.2) samt avskrap fra sykkelkjede tatt i beslag på Jan Helge Andersens bopel (U-9.1).616 Til sist ble avsetningene sammenlignet med referanseprøver av to bokser med Humbrol hobbymaling, lakkprøve fra sykkel DBS Intruder og lakkprøve fra sykkel DBS Bomber.617

Søndag 21. mai 2000 ble det i forbindelse med leteaksjonen funnet en vaier på bergnabben ved åstedet (H-11). Vaiere som ledes gjennom vaierstrømpe, er som regel innsatt med et fett-/oljelag. Denne vaieren ble sendt til Kripos for undersøkelser 22. juni 2000. Den 14. august 2000 ble det skrevet anmodning om undersøkelse av vaieren opp mot avsetningene. Undersøkelsen ble aldri gjennomført. Det antas at dette har sammenheng med sakens utvikling, det vil si pågripelsene av Andersen og Kristiansen, og at man derfor ikke anså undersøkelsen som nødvendig.618

Også bærehåndtakene fra plastposen jentene hadde med seg (H-6.1.6), ble klippet av og sendt til undersøkelse opp mot avsetningene på jentenes lår, men undersøkelsen ble ikke gjennomført «pga. utviklingen i saken», det vil si pågripelsen av Andersen og Kristiansen.619

4.10.4 Situasjonsspor

Det foreligger ingen dokumentasjon på vurderinger av situasjonsspor på åstedet.620 Det er også mangelfull dokumentasjon knyttet til vurderinger av blodspor. Slike analyser kunne blitt brukt til å kontrollere Jan Helge Andersens forklaring med hensyn til hendelsesforløpet på åstedet. Videre kunne slike analyser bidratt til å opplyse spørsmålet om handlingene ble begått av én eller to gjerningsmenn.

4.10.5 Fiber

Fiber ble sikret fra åstedet, fra jentenes klær og fra innsiden av likplasten.621 Av disse fibrene ble alle unntatt A-1.1.2, A-11.1 og B-11.1 sendt til Rettsmedisinsk institutt. Det var imidlertid bare trusen til Stine Sofie Sørstrønen (B-15) som ble undersøkt.622

Den 13. november 2000 ble det avholdt et møte mellom etterforskningsledelsen og statsadvokat Edward Dahl, der det ble bestemt at det ikke skulle gjøres noen fiberundersøkelser av det sikrede materialet. Begrunnelsen er angitt slik i åstedsgranskernes hjelpedokument til vitnemålet for retten:

«Det er ikke foretatt undersøkelse av fiber. Dette er også noe som det ble oppnådd enighet om på det tidligere nevnte møtet i Kr.sand 13.11.00. I korte trekk kan en si at vi har lite med fiber, og vi har lite opplysninger om hva vi ev. skal sammenligne de med. Vi har selvsagt jentenes klær som ev. kunne utelukke noen, og vi har under hånden fått opplysninger om en bukse og et par sko som J. H. Andersen var iført under drapene. Vi vet ikke hva Viggo Kristiansen var iført, slik at vi ikke vet om noen av de klærne vi har mottatt, og som er opplyst å tilhøre ham, er blitt benyttet av ham på åstedet. Konklusjonen blir derfor at det hele er temmelig usikkert, og dette kombinert med at slike undersøkelser antagelig hadde måttet bli sendt til utlandet, gjorde at det ble bestemt at det ikke skulle foretas nærmere undersøkelser av fiber.»623

4.10.6 Fottøyavtrykk

Det ble funnet spor på jentenes klær som ble tolket til å kunne være fottøyavtrykk. Det gjelder spor på B-8 (Stine Sofie Sørstrønens ytterjakke), spor avsatt i formentlig blod på B-12 (Sørstrønens bukse) og spor på C-19 (Lena Sløgedal Paulsens bukse).624 De mulige fottøyavtrykkene ble fotografert og kopiert i målestokk 1:1. Sporene ble sammenlignet med skoene til Sørstrønen, som ble funnet i demningen (E-7), og med skoene Sløgedal Paulsen var iført (C-43). Det ble ikke påvist noen overensstemmelse.625

I løpet av etterforskningen sommeren 2000 ble det beslaglagt en rekke fottøy. Fottøyavtrykkene ble undersøkt opp mot fottøy tilhørende to alibikandidater (K-2 og K-1), men det ble ikke påvist noen overensstemmelse.

Under ransakingene overfor Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen etter pågripelsen 13. september 2000 hadde politiet med fotografier av de mulige fottøyavtrykkene. Fotografiene ble fortløpende sammenlignet med fottøyet politiet fant under ransakingen. Det ble tatt beslag i 15 ulike par sko hos Kristiansen (R-6.1–R-6.11 og S-4–S-6) og ett par sko hos Andersen (T-1). Av disse ble kun S-4 sendt inn til Kripos for sammenligning med fotografiene av sporene på B-8, B-12 og C-19. Det øvrige fottøyet ble vurdert som ikke aktuelle.626 Det ble ikke påvist entydig overensstemmelse med hensyn til type sålemønster, men det ble påvist mulig overensstemmelse mellom enkelte fragmenter av avtrykk B-12 og sålene og prøveavtrykk avsatt med S-4.627

Kripos’ konklusjon var at man hadde mulige fottøyspor, men at det ikke kunne slås fast at noen av disse stammet fra det beslaglagte fottøyet.

4.10.7 Fingeravtrykk

Det ble gjort fingeravtrykksundersøkelser av 26 av beslagene i saken og sikret enkelte fingeravtrykk, henholdsvis

• på Spar-posen som jentene hadde med seg (H-6.1)

• på en halvannenliters brusflaske merket «Siesta», som antakelig er den flasken jentene hadde med seg (H-7)

• på en blå plastpose som inneholdt 12 kroner, en kniveske og en kvittering (H-2)

• på et ark funnet i en postkasse tilhørende kommunen628

Undersøkelsene viste at fingeravtrykkene på Spar-posen og brusflasken stammet fra Stine Sofie Sørstrønens far.629 Bærehåndtakene fra plastposen (H-6.1.6) ble deretter klippet av og sendt til andre typer undersøkelser. Bærehåndtakene ble først forsøkt undersøkt for DNA, men ga ikke resultater. Håndtakene ble deretter sendt til undersøkelse opp mot avsetningene på jentenes lår, jf. punkt 4.10.3. Undersøkelsen ble imidlertid ikke gjennomført «pga. utviklingen i saken», det vil si pågripelsene av Andersen og Kristiansen.630

Beslaget H-2 ble utelukket taktisk fordi kvitteringen viste at kniven ble kjøpt dagen etter at jentene forsvant.631

Det ble også påvist fingeravtrykk på et brev mottatt av Sløgedal Paulsens far. Det ble ikke gjort treff i fingeravtrykkregisteret på dette fingeravtrykket.632

4.10.8 Sammenfatning og vurdering

Som gjennomgangen foran viser, må flere av de tekniske undersøkelsene karakteriseres som mangelfulle, blant annet fordi undersøkelsene ble avsluttet før de var ferdigstilt.633 At undersøkelsene ikke ble ferdigstilt, synes å ha hatt sammenheng med sakens utvikling, det vil si pågripelsen av de to siktede, Andersens tilståelse og DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela, som politiet oppfattet som et fellende bevis mot Kristiansen. Ettersom Kristiansen nektet for å ha deltatt i ugjerningene, var det etter utvalgets oppfatning all grunn til å sluttføre undersøkelser og etterforskningsskritt som muligens kunne gi flere svar i saken.

Utvalget har også merket seg at noen kniver ble utelukket taktisk fordi de ikke var forenlige med Jan Helge Andersens beskrivelse av drapsvåpenet. Dette må anses som uheldig. Etter utvalgets syn måtte det tas høyde for at Andersen ikke hadde fortalt den fulle sannheten om det som skjedde på åstedet, blant annet om hvilken kniv som ble brukt.

4.11 Pågripelsen av Viggo Kristiansen

Onsdag 13. september 2000 fikk politiet bekreftelse fra Rettsmedisinsk institutt om at DNA-treffet fra et hår funnet i skogbunnen på åstedet stammet fra Jan Helge Andersen, se punkt 3.6. Politiet gikk da umiddelbart til pågripelse av både Andersen og Viggo Kristiansen, se punkt 3.7.

Det har vært reist spørsmål om hvorvidt kravet til skjellig grunn til mistanke var oppfylt da politiet besluttet å pågripe Kristiansen.634 Kort tid etter pågripelsen kom Andersen med en forklaring som impliserte Kristiansen i saken. Slik utvalget ser det, var kravet til skjellig grunn fra dette tidspunktet klart oppfylt for Kristiansens vedkommende. Problemstillingen i det følgende er derfor om mistankekravet var oppfylt også før Andersen kom med sin tilståelse.635

Mistanken mot Kristiansen var basert på at Andersen og Kristiansen var observert sammen både før og etter drapene fredag 19. mai 2000, og at begge hadde forklart seg uriktig i avhør. Det hadde også kommet inn en rekke tips om avvikende og påfallende oppførsel, særlig fra Kristiansens side.

De første dagene etter drapene mottok politiet tips om at Kristiansen og Andersen hadde en generelt avvikende oppførsel, herunder at de lekte krig, hang i trærne og kledde seg ut som soldater.636 Videre fikk politiet opplysninger gjennom tips og avhør om at Kristiansen hadde kikket på en kvinnelig nabo,637 og at Andersen var observert i Baneheia 18. mai, herunder tips om at det så ut som at han «holdt på å tørne».638 Det er uklart om politiet så de navngitte observasjonene av Andersen i sammenheng med de ikke-navngitte observasjonene av ham i Baneheia 18. mai.639

Fra 13. juli 2000 satt politiet på opplysninger som tydet på at Andersen forklarte seg uriktig om sine bevegelser fredag 19. mai.640 Videre satt politiet på opplysninger fra vitnet Leonard Hovden om at han hadde sett to gutter på parkeringsplassen på Svarttjønn 19. mai ca. kl. 18.00. Hovden beskrev sykkelen som en gul og rød offroadsykkel. Kristiansen hadde i sitt avhør 4. juni forklart at han hadde en rød, svart og gul DBS Mountain Bike. Dersom Andersen og Kristiansen var de to guttene som Hovden hadde observert på parkeringsplassen, tydet det på at også Kristiansen forklarte seg uriktig om hvor han befant seg 19. mai. Det ville i så fall innebære at begge hadde forklart seg uriktig om sin omgang med hverandre denne ettermiddagen. Dagen etter, 14. juli, ble begge kalt inn til parallelle politiavhør.

I avhørene 14. juli 2000 fikk politiet bekreftet sin mistanke om at Andersen og Kristiansen hadde møttes ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 fredag 19. mai 2000. For politiet ble det nå klart at Andersen og Kristiansen hadde forklart seg objektivt sett uriktig om sine bevegelser 19. mai 2000, og at de hadde vært sammen både i forkant og i etterkant av drapene. Politiet synes å ha vært av den oppfatning at Kristiansens og Andersens uriktige forklaringer i politiavhør var bevisste, og at de hadde samkjørt sine forklaringer til politiet.641

Da politiet fikk DNA-treff på Andersen i september 2000 og med det mente å kunne knytte ham til åstedet, ble de nevnte omstendighetene avgjørende for at kravet til skjellig grunn ble ansett oppfylt også for Kristiansen. Utvalget kan ikke se at dette var en uforsvarlig vurdering fra påtalemyndighetens side på dette tidspunktet.

4.12 Politiets og påtalemyndighetens uttalelser til pressen under etterforskningen

4.12.1 Innledning

Baneheia-saken er en av de mest omtalte straffesakene i norsk rettshistorie. Drapene hadde betydelig allmenn interesse, og mediene rapporterte jevnlig om etterforskningens fremdrift sommeren og høsten 2000. Politiet og påtalemyndigheten var pressens klart viktigste kilde til informasjon.642

Utvalget vil i det følgende gi en vurdering av politiets meddelelser til pressen under etterforskningen. Først gis en generell fremstilling av regelverket i 2000 (punkt 4.12.2). Deretter vil utvalget ta for seg enkelte konkrete uttalelser høsten 2000 og gi en vurdering av disse (punkt 4.12.3).

4.12.2 Normer som regulerte politiets og påtalemyndighetens uttalelser til pressen i 2000

I 2000 fremgikk de sentrale reglene om politiets og påtalemyndighetens utlevering av straffesaksopplysninger til allmennheten av straffeprosessloven og påtaleinstruksen.643 En rekke utfyllende retningslinjer var gitt i riksadvokatens rundskriv 12. februar 1981, del II – nr. 1/1981.

En av politiets oppgaver er å gi allmennheten nøktern og saklig informasjon om alvorlige kriminelle handlinger. Politiet er et offentlig organ med kunnskap om hendelser av stor interesse, og det forventes at politiet deler informasjon om konkrete saker. At politiet informerer om at straffbare handlinger avdekkes og straffes, bidrar til at straff virker allmennpreventivt. Politiet vil gjennom utspill i mediene også kunne få tips og opplysninger av betydning for etterforskningen.

Et utvalg som ble nedsatt av riksadvokaten og Advokatforeningen for å gi felles veiledende normer for uttalelser til offentligheten på etterforskningsstadiet, uttalte i 2001:

«Politiets informasjonsoppgave i straffesaker er ikke lovregulert på den måten at det finnes positive lovregler som angir innholdet i oppgaven eller i hvilke tilfeller politiet skal gi informasjon. […] Reglene om taushetsplikt setter skranker for hva politiet kan gi av informasjon, men det er klart at det ikke foreligger noen plikt til å gi informasjon om alt som ikke er taushetsbelagt. Det er vanskelig å gjengi innholdet av, og grensene for, informasjonsoppgaven, og det er en rekke hensyn å ta. Blant annet må – i tillegg til taushetsplikten – personvernhensyn (til offer, vitner eller mistenkt), hensynet til oppklaring av saken, etterforskningens effektivitet, domstolenes upartiskhet og allmennhetens tillit til aktørene i straffesaker vektlegges.»644

Det er særlig taushetspliktsreglene som setter skranker for hva politiet og påtalemyndigheten kan dele av opplysninger i en straffesak. Slik var det også i år 2000. Utgangspunktet er at personer ansatt i politiet og påtalemyndigheten plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det de i straffesaker får vite om «noens personlige forhold», jf. den daværende bestemmelsen i straffeprosessloven § 61 a første ledd nr. 1. De fleste opplysningene det vil være aktuelt å dele i en straffesak, gjelder «noens personlige forhold». Dette omfatter i utgangspunktet også opplysning om at en bestemt person er anmeldt eller mistenkt for en straffbar handling, med mindre informasjonen er alminnelig kjent, jf. nedenfor. Taushetsplikten gjelder også for andre opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak er nødvendig å holde hemmelig, jf. daværende § 61 a andre ledd.

Taushetsplikten er i utgangspunktet vidtrekkende. En rekke unntak fra taushetsplikten fantes imidlertid i de tidligere bestemmelsene i §§ 61 b og 61 c.645 Politiet kunne blant annet dele opplysninger «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. daværende § 61 b nr. 3. Taushetsplikten var heller ikke til hinder for at «statsadvokaten, politimesteren eller den disse gir fullmakt, gir allmennheten informasjon om straffesaker i samsvar med regler gitt av riksadvokaten», jf. daværende § 61 c nr. 8. De eneste reglene som var gitt av riksadvokaten på dette området, var det tidligere nevnte rundskrivet fra 1981. Omfanget av taushetsplikten var dermed på denne tiden avhengig av innholdet i et rundskriv fra riksadvokaten, som inneholdt flere relativt vage og skjønnsmessige normer.646

Rundskrivet punkt IV inneholdt nærmere regler om politiets og påtalemyndighetens opplysninger til offentligheten. I punkt IV nr. 3 ble det gitt et påbud som var særlig rettet mot uttalelser som gis på etterforskningsstadiet:

«Meddelelser og opplysninger til offentligheten må være strengt refererende og gitt i en nøktern form uten vurderende kommentarer.»647

Opplysninger kunne også gis for å «medvirke til en saklig og nøktern reportasje og omtale i massemedia om strafforfølging og behandling av straffesaker», jf. rundskrivet punkt IV nr. 4. Samme sted heter det at informasjon kunne gis for å «korrigere uriktigheter eller usanne rykter som er egnet til å skade omdømmet til noen person […] eller for å skape nødvendig balanse i en omtale». Spørsmålet om slike opplysninger skulle gis, skulle i begge sammenhenger skje under «hensyntagen til personvern og mulig uheldige virkninger for den videre etterforskning og saksbehandling».

Den alminnelige oppfatningen ved årtusenskiftet var at påtalemyndighetens tjenestemenn i sine uttalelser til mediene var underlagt en tilnærmet absolutt sannhetsplikt. I rapporten Statsadvokatene og mediene fra 16. februar 2001 heter det:

«Det må slås fast som det helt klare utgangspunkt at det politi og påtalemyndigheten sier skal være sant. Om unntak kan tenkes er et vanskelig spørsmål og kan under enhver omstendighet bare være aktuelt å vurdere i ekstreme situasjoner og da etter nødrettslige betraktninger.»648

Påtalemyndighetens offentlige omtale av straffesaker før skyldspørsmålet er avgjort, kan etter omstendighetene krenke uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Bestemmelsen slår fast at «[e]nhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Etter Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis er det sentrale spørsmålet om utsagnet gir uttrykk for en skyldkonstatering.649 Ved bedømmelsen må både ordvalg og kontekst tillegges betydning, jf. EMDs dom 10. februar 1995 Allenet de Ribemont mot Frankrike og EMDs dom 10. oktober 2000 Daktaras mot Litauen. EMD uttaler i sistnevnte avgjørelse:

«The Court recalls that the presumption of innocence enshrined in Article 6 § 2 of the Convention is one of the elements of a fair criminal trial required by Article 6 § 1. It will be violated if a statement of a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he is guilty before he has been proved so according to law. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning to suggest that the official regards the accused as guilty […] In this regard the Court emphasises the importance of the choice of words by public officials in their statements before a person has been tried and found guilty of an offence.

Moreover, the principle of the presumption of innocence may be infringed not only by a judge or court but also by other public authorities […] including prosecutors. […]

Nevertheless, whether a statement of a public official is in breach of the principle of the presumption of innocence must be determined in the context of the particular circumstances in which the impugned statement was made […].»650

Påtalemyndigheten måtte etter dette være varsom med å gi uttrykk for at en siktet er skyldig, før skyldspørsmålet var endelig avgjort. Ved vurderingen vil det kunne ha betydning om utsagnene er avgitt i en kontekst utenfor selve straffesaksbehandlingen, for eksempel i en pressekonferanse.651

Oppsummert hørte det til politiets og påtalemyndighetens informasjonsoppgave i Baneheia-saken å gi pressen strengt refererende opplysninger i en nøktern form uten vurderende kommentarer og uten skyldkonstateringer.

4.12.3 Vurdering av politiets og påtalemyndighetens uttalelser under etterforskningen

Under etterforskningen av Baneheia-saken fikk kriminalsjef Arne Pedersen ansvaret for all mediekontakt, se punkt 4.4. At politiet opptrådte samlet utad overfor pressen gjennom én talsperson, var i tråd med Kripos’ daværende modell for etterforskning i drapssaker med ukjent gjerningsmann og fremsto som et fornuftig valg.652 Av hensyn til etterforskningen var det også riktig å sette inn tiltak for å hindre lekkasjer til pressen.653 Når én talsperson representerer politiet utad, er det imidlertid desto viktigere at vedkommende opptrer saklig, nøkternt og objektivt, og at opplysningene som formidles, er korrekte.

I dagene etter pågripelsen av Kristiansen 13. september 2000 ble innholdet i avhørene av Andersen og Kristiansen gjengitt i pressen. Til Aftenposten 14. september er Arne Pedersen sitert slik:

«Mens den ene forklarer i detalj hva de gjorde, og inkluderer kameraten på en overbevisende måte i forbrytelsen, stiller den andre seg helt på sidelinjen. De er jo nære venner, og jeg ser ingen grunn til at den som nå har tilstått, forklarer seg feilaktig om den andres deltagelse […].»654

Pedersen gir her uttrykk for en vurdering av sannhetsgehalten i de siktedes politiforklaringer, der Andersens forklaring vurderes som klart mer troverdig enn Kristiansens. I tillegg til å være vurderingspreget og unødvendig polemisk bærer uttalelsen preg av å være en skyldkonstatering.

I et intervju med TV 2 15. september 2000 uttalte Pedersen at det bare var et tidsspørsmål før Viggo Kristiansen «sprekker».655 Uttalelsen er vurderingspreget og polemisk og kunne med fordel vært unngått.

Den 20. september 2000 hadde Fædrelandsvennen en artikkel med overskriften «Slår beina under Kristiansens forklaring». I artikkelen siteres Pedersen slik:

«– Det er vanskelig å feste lit til en forklaring som går ut på at ingen av de to var i Baneheia drapskvelden, når den ene av dem har tilstått. Det blir temmelig meningsløst, sier kriminalsjef Arne Pedersen.

Han håper at Kristiansen i morgen velger å gi en fullstendig forklaring om det som skjedde i Baneheia i tidsrommet fra klokken 18.00 til 21.00 fredag 19. mai i år.»656

Etter utvalgets syn ga Pedersen her en misvisende fremstilling av Kristiansens forklaring i politiavhør. Kristiansen fastholdt ikke i avhør at Andersen ikke kunne ha vært i Baneheia og begått drapene. Tvert imot syntes Kristiansen å akseptere Andersens deltakelse, selv om han også uttrykte overraskelse over at Andersen kunne begå slike handlinger. Kristiansen forklarte at han hadde møtt Andersen ved Svarttjønn i 18-tiden, før han selv gikk hjem mens Andersen dro på løpetur. Andersen kan følgelig meget vel ha vært i Baneheia ut fra Kristiansens forklaring. Kristiansen fastholdt riktignok i avhør at han trodde Andersen kom hjem til ham ca. kl. 19.30. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at Kristiansen forsøkte å gi Andersen alibi for handlinger som sistnevnte hadde tilstått. En nærliggende forklaring er at Kristiansen husket klokkeslettet feil.

Den 20. september 2000 hadde VG en sak med overskriften «Forklaringen sprekker», hvor blant annet følgende fremgikk:

«Etterforskerne av drapene på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen kan ikke fatte at Viggo Kristiansen fortsatt nekter medvirkning.

En del av Viggo Kristiansens forklaring oppfattes nærmest som surrealistisk:

– Han gir fortsatt kameraten (medsiktede Jan Helge Andersen) alibi for gjerningstidspunktet, til tross for at han har tilstått. Det blir jo ganske meningsløst, sier kriminalsjef Pedersen.

Viggo Kristiansen opprettholder de forklaringene han ga som vitne i saken, da han og kameraten Andersen ga hverandre alibi. Selv om 19-åringen har avlagt tilståelse.

– Han avslører seg sterkt på kroppsspråket og detaljer stemmer ikke med det han tidligere har forklart, sier en etterforsker til VG.»657

Uttalelsen om at Kristiansen forsøkte å gi Andersen alibi, hadde etter utvalgets oppfatning mangelfull dekning i politiforklaringene, se punkt 5.5.4. Det eneste Kristiansen forklarte i avhør, var at Andersen kom hjem til ham etter løpeturen, og at han mente å huske at klokken da var 19.30. Utover at begge de siktede hadde oppgitt et tidspunkt som trolig ikke var korrekt, var det på tidspunktet for uttalelsen ikke holdepunkter i avhørene for at Andersen og Kristiansen hadde avtalt et alibi knyttet til klokkeslettet 19.30. Tvert imot forklarte Andersen i avhør 18. september 2000 at verken han eller Kristiansen hadde snakket om hva de eventuelt skulle si til politiet, utover at de ikke skulle fortelle hva som hadde skjedd. Det kan også nevnes at Andersen oppga et avvikende klokkeslett – 20.00 – i rundspørringen 22. mai 2000. Først i avhør 24. september 2000, flere dager etter Pedersens uttalelse, forklarte Andersen at de søndag 21. mai hadde inngått en alibiavtale.658

Omtalen av Kristiansens forklaring som «meningsløs» er klart vurderingspreget. Det samme gjelder den anonyme etterforskerens uttalelse om Kristiansens kroppsspråk.

Den 27. september 2000 hadde VG en sak med overskriften «Politiet håper på tilståelse i dag», hvor det står:

«Vi er ikke interessert i å høre på at han forklarer seg om en historie vi ikke mener stemmer i det hele tatt. Det er slutt på det nå. Nå vil vi konfrontere ham med en del av det vi sitter med, og dersom han vil endre forklaring, tar vi imot den. Gjør han ikke det, så stopper vi å avhøre ham, sier kriminalsjef Arne Pedersen til VG.»659

Utsagnet tyder på en forutinntatt holdning, hvor det nærmest tas for gitt at Kristiansen har deltatt i de straffbare handlingene. Utvalget kan vanskelig se at uttalelsen er i tråd med objektivitetskravet og normene for uttalelser til pressen som omtales i punkt 4.12.2.

Den 26. oktober 2000 ble det avholdt en pressekonferanse der Arne Pedersen slo fast at Viggo Kristiansen med 100 prosent sikkerhet kunne knyttes til åstedet og drapshandlingen, se punkt 3.8.6.4. Pedersen ble sitert slik av NRK:

«– Vi har i dag fått bekreftet at vi har biologisk materiale som knytter 21-åringen til åstedet og drapshandlingen, opplyste kriminalsjef Arne Pedersen i Kristiansand politidistrikt på en pressekonferanse i Kristiansand torsdag ettermiddag. Siktede er konfrontert med politiets funn, men han har ikke ønsket å forklare seg om saken, sa Pedersen. […]

Av hensyn til avhørene vil ikke Arne Pedersen si nøyaktig hva slags biologisk materiale som er analysert, og hvor på åstedet det stammer fra. Men Pedersen sier prøvene med 100 prosent sannsynlighet knytter 21-åringen til åstedet. Det er ikke en tradisjonell DNA-profil. Det er et vanskelig materiale. Resultatene kom da prøvene ble analysert i Spania, etter at norske eksperter måtte gi opp. Ifølge Pedersen er resultatene unike i rettssammenheng.»660

Uttalelsen om at prøvene med 100 prosent sannsynlighet knyttet Kristiansen til åstedet, må utvilsomt anses som en skyldkonstatering. Senere viste det seg at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela var svært svake og ikke var egnet til å identifisere Kristiansen eller implisere ham i de straffbare handlingene. Politiets overdrevne tro på DNA-resultatenes bevisverdi medførte at saken ble regnet som oppklart, jf. punkt 3.8.7. De uriktige uttalelsene ble aldri korrigert i pressen, jf. punkt 4.7.4.2. Feiltolkningen ble først kjent i offentligheten da Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt forklarte seg for byretten.

Under etterforskningens tidlige fase samarbeidet politiet med Fædrelandsvennen om å samle inn totalt ca. 300 000 kroner til Lena og Stine Sofies Minnefond, jf. punkt 3.4.3. Det ble lovet dusør for tips som kunne medvirke til oppklaring av saken. Den 22. desember 2000 hadde Fædrelandsvennen et oppslag om at det ble utbetalt totalt 40 000 kroner til fire tipsere som hadde navngitt Kristiansen og/eller Andersen i etterforskningens innledende fase. Tipserne fikk 10 000 kroner hver. Det var politiet som besluttet at det skulle utbetales dusør, med følgende begrunnelse:

«Vi har foretatt en grundig analyse av disse opplysningene og hva slags vekt de kan tillegges. Vår konklusjon er at de bidro til at etterforskerne satte søkelys på de rette personene på et relativt tidlig stadium i etterforskningen, sier kriminalsjef Arne Pedersen til Fædrelandsvennen.»661

Ved å utbetale dusør på 40 000 kroner med henvisning til at tipsene bidro til at etterforskerne satte søkelys på «de rette personene», ga Pedersen etter utvalgets syn uttrykk for en skyldkonstatering.

Oppsummert ble det etter pågripelsene 13. september 2000 fremsatt flere uttalelser fra politiets side som enten var faktisk uriktige, misvisende, polemiske eller vurderingspregede. Utvalget kan vanskelig se at normene i riksadvokatens rundskriv del II – nr. 1/1981 punkt IV nr. 3 ble etterlevd i disse tilfellene. Noen uttalelser synes også å ha vært i strid med EMDs praksis om uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 ved at de ga uttrykk for skyldkonstateringer. Utvalget har ikke funnet eksempler på at normene som behandles i punkt 4.12.2, ble overtrådt før pågripelsene av de to siktede.

4.13 Pressedekningen under etterforskningen

4.13.1 Innledning

Det faller i utgangspunktet utenfor utvalgets mandat å vurdere pressens rolle i Baneheia-saken. Samtidig skal utvalget finne årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt. Utvalget vil derfor knytte enkelte kommentarer til medienes dekning.

Pressedekningens omfang og innhold omtales først i punkt 4.13.2. Pressedekningens konsekvenser, herunder dens mulige betydning for domfellelsen av Kristiansen, vurderes deretter i punkt 4.13.3.

4.13.2 Pressedekningens omfang og innhold

Når det gjelder omfanget og innholdet av medienes dekning, legger utvalget til grunn pressens egne gjennomganger av dekningen i Baneheia-saken. Norsk Presseforbund og Fritt Ord har publisert en kritisk gjennomgang av pressedekningen.662 I tillegg har flere redaksjoner gjennomgått sin egen dekning av Baneheia-saken, blant annet TV 2,663 VG664 og Fædrelandsvennen.665 NRKs dekning av Baneheia-saken ble behandlet i møte i Kringkastingsrådet 20. april 2023.

Norsk Presseforbunds og Fritt Ords rapport består av fire deler. For det første inneholder rapporten en kvantitativ innholdsanalyse utarbeidet av medieanalysebyrået Retriever (kapittel 1). For det andre er det inntatt tilbakemeldinger fra redaksjonene i Aftenposten, Agderposten, Dagbladet, Fædrelandsvennen, NRK, TV 2 og VG og Radio P4 (kapittel 2). For det tredje inneholder rapporten en såkalt forskeranalyse fra Kjersti Thorbjørnsrud av pressens dekning av Baneheia-saken (kapittel 3). Thorbjørnsruds analyse er basert på Retrievers kvantitative innholdsanalyse og redaksjonenes tilbakemeldinger samt intervjuer med journalister, advokater og andre. I kapittel 4 har en gruppe pressefolk identifisert mulige læringspunkter for fremtidige saker.

Innholdsanalysen fra Retriever omfatter dekningen til Aftenposten, Agderposten, Dagbladet, Fædrelandsvennen, NRK, NRK Sørlandet, TV 2 og VG. Analysen gjør det klart at pressedekningen var omfattende, særlig rett etter at jentene ble funnet døde 21. mai 2000, etter pågripelsene i september 2000 (282 oppslag i september) samt i forbindelse med hovedforhandlingen i april og mai 2001 (henholdsvis 201 og 187 oppslag) og ankeforhandlingen i januar og februar 2002 (henholdsvis 282 og 260 oppslag). I perioden fra oktober 2000 til mars 2001 var det totalt 176 oppslag. I perioden fra juni til desember 2001 var det totalt 116 oppslag. Politiet var den klart mest benyttede kilden.666 Pressedekningen i perioden fra drapene fant sted, og til ankeforhandlingen var ferdig i februar 2002, oppsummeres slik i rapporten:

«I mediedekningen av Baneheia-saken fra drapene finner sted i mai 2000 til slutten av ankesaken i februar 2002, er politiet den største premissleverandøren. I løpet av det første året stammer brorparten av all informasjon knyttet til etterforskningen av saken, fra politiet. Særlig i forbindelse med dekningen av avhørene av mennene og DNA-beviset skaper mediedekningen der politiet er hovedkilde, et bilde av at Viggo Kristiansen som skyldig i overgrepene og drapene. I disse oppslagene fremkommer det sjelden kilder som balanserer dette bildet av Kristiansen. På grunn av et stort oppklaringsbehov er politiet under press for å finne gjerningspersonen(e), og Arne Pedersen blir en sentral skikkelse og kilde i saken.

I tillegg til politiet er Andersens forsvarer Ben Fegran og lokalsamfunnet kilder som pressen bruker hyppig i fremstillingen av Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. Det danner seg i første fase et bilde av Andersen som en ‘etterdilter’, og Viggo Kristiansen som en aggressiv ledertype.

I omtalen av rettssaken har journalistene et stort spillerom når det gjelder hvilke sider ved rettssaken som belyses og presenteres for leserne, lyttere og seere. Kristiansens oppførsel og væremåte er spesielt gjenstand for kritisk medieomtale, mer enn Andersen.»667

Tilbakemeldingene fra redaksjonene i Aftenposten, Agderposten, Dagbladet, Fædrelandsvennen, NRK, TV 2 og VG og Radio P4 ga naturlig nok noe ulike funn. Redaksjonene har vektlagt ulike faser og elementer i sine evalueringer og vurderinger. Til tross for forskjellene i tilbakemeldingene pekes det blant annet på følgende hovedtrekk: «Det ble tidlig en etablert sannhet at [Viggo Kristiansen] var skyldig.»668

Kjersti Thorbjørnsrud konkluderer slik i sin forskeranalyse av pressens dekning av Baneheia-saken:

«Opplevelsen av unntakstilstand etter drapet på to små jenter i Baneheia, gjorde at journalistene som dekket saken i liten grad hadde en kritisk tilnærming til etterforskning og rettssak. Det bidro til at ett dominerende narrativ satte seg og at Viggo Kristiansen ble forhåndsdømt og utsatt for etiske overtramp i pressen.»669

Konklusjonene i Norsk Presseforbunds og Fritt Ords rapport synes forenlige med funnene i de enkelte redaksjonenes egne gjennomganger. Fædrelandsvennen peker i sin rapport på at det var en stor overvekt av saker som bygget opp under at Kristiansen var skyldig.670 I sin oppsummering av hva som kunne vært gjort annerledes, skiller TV 2 mellom ytre faktorer, som TV 2 ikke kunne rå over, og interne faktorer, som tilsier at TV 2 burde og kunne handlet annerledes. Av ytre faktorer pekes det blant annet på følgende:

«Politiet fikk i stor grad fortelle den historien de ønsket. Arne Pedersen skal ifølge våre kilder for eksempel ha fortalt usannheter, som at det fantes fullstendig DNA på Viggo Kristiansen. Dette eksempelet førte til flere saker der TV 2 meldte dette. Journalister er i stor grad prisgitt at den informasjonen som kommer fra politiet, stemmer, og har i mange tilfeller ingen mulighet til å ettergå tekniske bevis.»671

Av interne faktorer pekes det blant annet på følgende:

«Selve drapshandlingene og overgrepene blir aldri beskrevet, og det blir heller ikke detaljene i Andersens forklaring. Begrunnelsen er at befolkningen skulle spares for dette, og dette var en avgjørelse tatt av TV 2s nyhetsledelse. I dette presseetiske hensynet mistet man også journalistikk på hvordan drapene ble begått, og hvem som kunne stå bak. Det ble ikke formidlet hvor DNA ble funnet, hvordan drapene. skjedde, og annen viktig informasjon som ville åpnet seernes forståelse av hva som faktisk skjedde. At saken opplevdes som så klar uten at detaljer som kunne by på tvil ble formidlet, gjorde nok at mange seere i mange år ble sittende med et inntrykk av at Viggo Kristiansen var skyldig.»672

4.13.3 Pressedekningens konsekvenser

Det følger av straffeprosessloven § 305 at «[v]ed avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen». Norske fagdommere er trent til å se bort fra informasjon de får om saker gjennom pressen. Det er likevel en fare for at dommere ubevisst farges av opplysninger som kommer frem i pressen. Lekdommere har dessuten ikke den samme treningen som fagdommerne på dette området.673

Pressens egne gjennomganger av pressedekningen viser at politiets og påtalemyndighetens uttalelser, sammenholdt med mangelen på andre kilder som kunne tjent som korrektiver, ledet til en ensretting av pressedekningen i Viggo Kristiansens disfavør. Etter utvalgets syn er det grunnlag for å si at Kristiansen ble forhåndsdømt gjennom pressedekningen. Det er imidlertid vanskelig å si noe sikkert om hvilken betydning forhåndsdømmingen av Kristiansen fikk for den uriktige domfellelsen av ham.674

Pressedekningen var av en slik karakter at utvalget mener at det kan stilles spørsmål ved om Kristiansen fikk en rettferdig rettergang, jf. den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Negativ presseomtale kan etter omstendighetene medføre at den siktede ikke får en rettferdig rettergang. Terskelen er imidlertid høy. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har slått fast at en «virulent press campaign can adversely affect the fairness of a trial by influencing public opinion, and consequently, jurors called upon to decide the guilt of an accused».675 Noen av faktorene som kan utledes av EMDs praksis, er blant annet tiden som går fra presseomtalen til rettssaken, om presseomtalen er «attributable, or informed by, the authorities», og om presseomtalen «influenced the judges or the jury and thus prejudiced the outcome of the proceedings».676

Presseomtalen av Kristiansens person startet i september 2000 og pågikk mer eller mindre sammenhengende frem til hovedforhandlingen i byretten i april og mai 2001.677 Utvalget mener at pressedekningen i Baneheia-saken, slik pressen selv har fremstilt denne, klart var «virulent» når det gjaldt Kristiansen. Videre bygget presseomtalen i stor grad på opplysninger fra politiet og påtalemyndigheten.678 I hvilken grad dekningen rent faktisk påvirket dommerne eller juryen, er imidlertid som sagt usikkert.

4.14 Bruk av nulldokumenter

I etterforskningen av Baneheia-saken ble det produsert svært mange dokumenter som ble kategorisert som nulldokumenter («0-dokumenter»).679 Såkalte nulldokumenter er dokumenter som føres utenfor straffesakens ordinære dokumentlister, og som av den grunn ofte ikke er tilgjengelige for forsvarerne. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt. 2001 s. 1521 betegnes nulldokumenter som «dokumenter som opprettes under etterforskningen, men som antas å være uten selvstendig interesse som saksdokument».

I riksadvokatens rundskriv om etterforskning fra 1999, som altså kom før Baneheia-saken, gis følgende retningslinjer om nulldokumenter:

«Det kan i omfattende saker – typisk ved etterforsking av saker med ukjent gjerningsmann hvor alle bevegelser på et bestemt sted eller i et bestemt tidsrom kartlegges – være hensiktsmessig å skille ut dokumenter politiet oppfatter som lite relevante, for eksempel fordi et vitne som er avhørt ikke har kommet med opplysninger av betydning. Også slike dokumenter anses i alminnelighet som saksdokumenter og skal ikke føres som ‘0-dokumenter’, men i sakens ordinære dokumentlister. Om ønskelig kan dokumentene tas inn som et særskilt hoveddokumentnummer. I forbindelse med begjæring om bruk av tvangsmidler skal retten, om slike dokumenter ikke vedlegges, gjøres oppmerksom på at det finnes ytterligere dokumenter som på anmodning overlates retten. Forsvareren skal gis kopi/utlån også av slike dokumenter i samsvar med de alminnelige innsynsregler, jf. straffeprosessloven §§ 242 og 264 og påtaleinstruksen kap. 16. Det bør regelmessig sørges for notoritet for at forsvareren har mottatt dokumentene, for eksempel ved kvittering.»680

Selv om politiet mener dokumenter som nevnt er lite relevante, skal de altså ifølge retningslinjene likevel i alminnelighet anses som saksdokumenter og føres i sakens ordinære dokumentlister.

Bruken av nulldokumenter i Baneheia-saken synes å stride mot riksadvokatens retningslinjer. Rapporter fra et stort antall avhør og samtaler ble lagt i nulldokumentene. Av disse gjelder omtrent tusen avhør alibikontroll av personer som var i politiets søkelys. Flere avhør gjelder også observasjoner og bevegelser i Baneheia.

Utvalget vil også trekke frem at politirapporten som oppsummerte undersøkelsene av tipset om at Andersen angivelig tidligere var anmeldt for å ha tatt med seg en jente opp i Baneheia, ble lagt i nulldokumentene, jf. punkt 4.9.2.681

Det er uklart for utvalget om, og i så fall på hvilken måte, forsvarerne ble gjort oppmerksom på at nulldokumentene eksisterte. Utvalget har kontaktet Kristiansens forsvarere fra den gang, og ingen av dem kan huske at nulldokumenter var et tema. De kan heller ikke huske å ha blitt gitt et innholdsregister over nulldokumenter. Det er imidlertid vanskelig, så mange år senere, å slutte sikkert fra dette at forsvarerne ikke ble gjort oppmerksom på dokumentenes eksistens eller fikk dokumentene til gjennomsyn. Utvalget har ikke funnet grunn til å forfølge dette nærmere, da det uansett er grunnlag for å konkludere med at bruken av nulldokumenter synes å stride med riksadvokatens retningslinjer.

4.15 Sammenfatning og avsluttende betraktninger

Utvalget har i de foregående punktene gitt sin vurdering av ulike sider ved etterforskningen av Baneheia-saken. I dette punktet gis en sammenfatning av de mest sentrale funnene og enkelte overordnede betraktninger.

Etterforskningen av Baneheia-saken var svært omfattende, og det ble satt inn betydelige ressurser fra politiets side for å få oppklart saken så snart som mulig. Utvalget har lite å utsette på politiets arbeid i startfasen og gjennom sommeren 2000. Det overordnede inntrykket er tvert imot at etterforskningen i denne perioden var bred, effektiv og velorganisert. Store mengder informasjon ble innhentet gjennom tips, rundspørring, avhør og alibiundersøkelser. Etterforskningen ble organisert i tråd med den velprøvde Kripos-modellen for etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsperson. Informasjonsinnsamlingen fikk dermed fra starten en hensiktsmessig innretning.

Jakten på gjerningsmannen pågikk for fullt gjennom sommeren 2000. I løpet av sommeren identifiserte politiet en rekke potensielle kandidater, men de fleste ble raskt sjekket ut av saken. Etter hvert som tiden gikk uten at saken ble oppklart, økte presset på politiet. Fra starten av juli var Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen blant politiets mest sentrale mistenkte, og det dannet seg en oppfatning i etterforskningsledelsen om at Andersen og Kristiansen måtte vurderes som en enhet. Mistanken mot dem bygget særlig på en oppfatning om at guttene hadde løyet om egne bevegelser på drapsdagen og forsøkte å skjule for politiet at de hadde vært i Baneheia. En rekke tips hadde også kommet inn om påfallende oppførsel fra de to guttene. I midten av juli var det diskusjoner i etterforskningsledelsen om det var grunnlag for å pågripe guttene, men konklusjonen var at det manglet tilstrekkelige bevis for å gå til et så alvorlig skritt. Utvalget mener dette var en riktig vurdering basert på bevissituasjonen som da forelå.

Inntil medio september forfulgte politiet en rekke andre spor og mistenkte i tillegg til Kristiansen og Andersen. Etter utvalgets vurdering var dette både naturlig og riktig. At det etterforskes bredt og foretas undersøkelser rettet mot andre muligheter selv om det foreligger opplysninger som peker i retning av én eller flere bestemte gjerningspersoner, er i samsvar med kravet til objektivitet i etterforskningen.682

Fra midten av juni arbeidet en gruppe medarbeidere fra Kripos med en gjerningsmannsprofil, men pågripelsene av de siktede i september førte til at rapporten aldri ble ferdigstilt og oversendt etterforskningsledelsen i Kristiansand. Senere viste det seg at utkastet konkluderte med at handlingene var verket til én gjerningsmann. En gjerningsmannsprofilanalyse er først og fremst ment å gi innspill til taktiske og tekniske etterforskningsskritt når etterforskerne står fast og kan ha nytte av alternative innfallsvinkler. At arbeidet med slike profiler ble avsluttet når politiet ikke lenger sto fast i etterforskningen, og at profilene ikke ble inntatt i sakens dokumenter, var i tråd med gjeldende rutiner og formålet med arbeidet. Utvalget har ikke gjort funn som tilsier at profilutkastet i strid med straffeprosessloven bevisst ble unndratt fra sakens dokumenter.

Gjennombruddet i etterforskningen kom da Andersens DNA-profil ble identifisert på et hårstrå funnet i skogbunnen på åstedet. Dette var et resultat av godt etterforskningsarbeid. Funnet ledet til at Andersen og Kristiansen, som begge hadde avlagt spyttprøve, ble pågrepet 13. september 2000. Det har vært reist spørsmål om det var grunnlag for å pågripe Kristiansen samtidig med Andersen, men utvalget kan i lys av bevissituasjonen på det aktuelle tidspunktet ikke se at beslutningen var uforsvarlig.

Andersen forklarte i første avhør etter pågripelsen at han hadde drept den ene jenta, men at Kristiansen hadde vært initiativtaker og hovedmann. Han forklarte videre at Kristiansen hadde truet ham på livet til å delta i ugjerningene. I en forutgående uformell samtale ble Andersen foreholdt at politiet var sikre på at han var en av gjerningspersonene, og han ble spurt om «han selv kunne være et slags offer i saken – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen […] kunne ha vært den mest aktive på åstedet». Politiets egen teori om hva som hadde skjedd på åstedet, ble altså delt med Andersen før han avga forklaring som siktet. Politiet handlet med dette i strid med reglene om gjennomføring av politiavhør og forhøyet risikoen for at Andersen forklarte seg uriktig om hendelsesforløpet. I realiteten ble det lagt til rette for at Kristiansen uriktig kunne trekkes inn i saken. Ved å gripe denne «redningsplanken» kunne Andersen minimere egen rolle og muligens oppnå lavere straff og redusert sosial fordømmelse. Utvalget slutter seg til professor Gisli Guðjónssons vurdering av at avhørsmetoden politiet benyttet, har svakheter som sannsynligvis «permanently contaminated the entire case from initial police statements to court outcome».

Andersens tilståelse førte til at etterforskningen skiftet karakter og ble betydelig mer ensrettet enn den hadde vært tidligere. Informasjonsinnsamlingen i denne perioden bærer preg av at politiet låste seg til en hypotese om skyld. Tyngdepunktet i etterforskningen gikk nå over til å knytte Kristiansen til drapene og voldtektene, og det ble i liten grad utført etterforskningsskritt som var til hans gunst. Hypoteser om alternative hendelsesforløp ble ikke undersøkt nærmere. Muligheten for at Andersen kunne ha begått de straffbare handlingene alene, synes ikke å ha blitt tatt på alvor av politiet.

Forskeren og avhørseksperten Ivar Fahsing, som i 2024 analyserte Kristiansens politiavhør på oppdrag fra Oslo statsadvokatembeter, har uttalt at avhørerne og etterforskningsledelsen virker å ha vært preget av «en nærmest blind tro på at Andersens tilståelse var sann». Resultatet ble at nærmest alt Kristiansen sa, ble oppfattet som løgn. Fahsing mener de som var satt til å avhøre Kristiansen, sannsynligvis selv var under press, og begrunner dette med at han «aldri har sett avhør hvor den mistenkte så tidlig, tydelig og hyppig blir beskyldt for ren løgn og at dette forekommer så tydelig av avhørsprotokollene». Han vurderer det som «klart at politiet hadde utviklet et tunnelsyn som sannsynligvis ble forsterket av et usedvanlig høyt oppklaringspress». Dette er også utvalgets inntrykk.

Kriminalsjef Arne Pedersen, som var påtaleansvarlig jurist, hadde ansvaret for all mediekontakt under etterforskningen. De sentrale reglene om politiets og påtalemyndighetens utlevering av straffesaksopplysninger til allmennheten stilte krav om saklig og nøktern opptreden overfor mediene. Det forelå også praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som ga uttrykk for at skyldkonstateringer før skyldspørsmålet var endelig avgjort, kunne utgjøre en krenkelse av uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Utvalget har ikke funnet eksempler på at disse normene ble overtrådt før pågripelsene av Andersen og Kristiansen 13. september 2000. Fra og med dette tidspunkt ble det imidlertid fremsatt en rekke uttalelser som var faktisk uriktige, misvisende, polemiske eller vurderingspregede. Enkelte av utsagnene ga også uttrykk for skyldkonstateringer.

At politiet havnet i en bekreftelsesfelle, kan ha vært en medvirkende årsak til at Kristiansens mobiltrafikk ikke ble viet særlig oppmerksomhet under etterforskningen. Allerede i juni var politiet klar over at Kristiansen på dagen for drapene hadde sendt to tekstmeldinger kl. 18.57 og 19.37. Politiet identifiserte mottakeren og stilte Kristiansen spørsmål om tekstmeldingene i politiavhør. Kristiansen fikk blant annet spørsmål om hvor han befant seg da han sendte den førstnevnte meldingen, og oppga da at han hadde vært i, eller rett utenfor, arbeidsboden i Egstien. Det ble imidlertid ikke iverksatt ytterligere undersøkelser av mobiltrafikken på daværende tidspunkt. Inngående mobiltrafikk ble ikke innhentet, og det ble heller ikke avklart hvilken basestasjon tekstmeldingene hadde gått over.

Etter pågripelsene i september innhentet politiet ytterligere opplysninger om Kristiansens mobilbruk fra Telenor Mobil. Nå kom det frem at Kristiansens mobiltelefon på drapskvelden også hadde mottatt to tekstmeldinger – henholdsvis kl. 18.55 og 19.24. Til sammen hadde altså Kristiansens mobil mottatt eller sendt fire meldinger (kl. 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37) på tidspunkter som lå tett opp til eller overlappet med tidsrommet for de straffbare handlingene i siktelsen. Den nye oversikten fra Telenor Mobil viste dessuten at samtlige meldinger hadde slått inn på basestasjon EG_A.

Opplysningene om Kristiansens mobiltrafikk hadde åpenbart stor bevisverdi, ettersom den var egnet til å kontrollere Andersens og Kristiansens forklaringer om hva de hadde foretatt seg i det kritiske tidsrommet. Opplysningenes betydning ble imidlertid ikke oppfattet av politiet, som til overmål ikke la den nye Telenor-oversikten inn i straffesaksdokumentene fordi det ikke «fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der». Denne beslutningen var klart i strid med straffeprosessloven og ledet til at verken forsvarerne eller påtalemyndigheten fikk satt seg inn i informasjonen. Dekningsområdet til basestasjon EG_A ble på denne bakgrunn ikke avklart under etterforskningen. Hadde opplysningene blitt lagt inn i straffesakens dokumenter i tråd med lovens ordning, mener utvalget at det ikke kan utelukkes at saken ville tatt en annen vending.

Neste store veiskille i etterforskningen kom i slutten av oktober. Den 26. oktober orienterte etterforskningsledelsen pressen om at det var funnet biologiske bevis som med 100 prosent sikkerhet knyttet Kristiansen til åstedet og drapshandlingene. Senere viste dette seg å være langt fra sannheten. DNA-resultatene var tvert imot svært svake og ikke egnet til å identifisere Kristiansen eller implisere ham i handlingene. Dagen i forveien hadde Rettsmedisinsk institutt (RMI) muntlig orientert politiet om de foreløpige DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Dette bygget på muntlige opplysninger som RMI selv hadde fått fra de spanske sakkyndige. Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon for hva som ble sagt i disse samtalene. Utvalget legger til grunn at politiets feiltolkning mest sannsynlig var et resultat av uklar kommunikasjon mellom aktørene, uten at det er mulig å fastslå hvem som bærer hovedansvaret. Tilsvarende uriktige opplysninger om DNA-resultatene ble formidlet til forhørsretten som tok stilling til om det var grunnlag for fortsatt varetektsfengsling av Kristiansen. Forhørsretten la stor vekt på disse opplysningene.

Politiets overdrevne tro på DNA-resultatenes bevisverdi fikk negative konsekvenser for den videre etterforskningen. Saken ble i det alt vesentlige ansett oppklart og gikk inn i en avslutningsfase. Kripos reiste også fra Kristiansand. Etter dette ble det i liten grad foretatt ytterligere etterforskning i saken. Det ble også besluttet at flere påbegynte tekniske undersøkelser ikke skulle ferdigstilles.

Den skriftlige rapporten fra USC ble trolig mottatt av politiet 11. eller 12. desember. På dette tidspunktet må det ha fremstått klart for politiet at de hadde feilinformert pressen og forhørsretten om DNA-resultatene. Rapportens innhold var ikke i samsvar med det politiet hadde formidlet. Dette ledet likevel ikke til at politiet korrigerte sine tidligere uttalelser. Etter utvalgets vurdering burde dette vært gjort. Det dreide seg om vesentlig feilinformasjon som var egnet til å styrke en allerede etablert oppfatning om at Kristiansen hadde begått de straffbare handlingene. At politiet hadde gitt uriktige opplysninger om DNA-beviset, ble først kjent for allmennheten under hovedforhandlingen.

Selv om den opprinnelige misforståelsen var forlatt, mente politiet ved etterforskningens avslutning at DNA-resultatene måtte anses som sikre bevis for at handlingene var begått av to gjerningsmenn. Dette var det ikke bevismessig dekning for. Som nevnt i punkt 4.7.5 kan de bevismessige svakhetene ved DNA-beviset oppsummeres slik:

• Bare én markør i DNA-tråden hadde gitt treff i analysene, og resultatet fra prøve C-25 var oppgitt med en likelihood ratio lik 1,8 og samsvarte med over 50 prosent av norske menn.

• Det var kun «mulig» at resultatene fra prøve B-22 og B-25 inneholdt DNA fra to menn – altså en meget svak konklusjonsgrad.

• Det var ikke påvist at resultatene måtte stamme fra sædceller, da det ikke forelå noen sikker sammenheng mellom cellene påvist i mikroskopiundersøkelsene og analyseresultatene.

• Samtlige resultater var oppnådd ved bruk av en høysensitiv analysemetode («low copy number»-betingelser), med kjent økt risiko for å se feilutslag (artefakter) og utslag som skyldes kontaminasjon.

Disse fire forholdene, som i det alt vesentlige kunne utledes direkte fra USCs rapport, innebar at det i realiteten ikke kunne trekkes noen sikre slutninger om hvem som hadde avsatt DNA-sporet, eller hvorvidt sporet var handlingsrelevant. Resultatene talte dermed verken for eller imot at Kristiansen var gjerningsmann, eller for at det var mer enn én gjerningsmann. Når et DNA-resultat er for svakt til å benyttes til identifikasjon, og celletypen heller ikke kan fastslås, vil det i praksis ikke være mulig å utelukke – med noen rimelig grad av sikkerhet – at det kan dreie seg om utslag fra DNA-kilder uten sammenheng med den straffbare handlingen. En likelihood ratio på 1,8 angir en tilnærmet nøytral bevisvekt og gir dermed i seg selv en klar indikasjon på hvor svakt resultatet var.

Det kan konstateres at politiet ikke var tilstrekkelig bevisst på de nevnte svakhetene og hvordan disse påvirket bevisverdien. Dette har trolig sammenheng med mangelfull kunnskap om DNA generelt og analyseprosessen spesielt. Det er ikke nødvendigvis kritikkverdig i seg selv at kompliserte tekniske bevis misforstås av aktørene. Mangel på egen kunnskap fordrer imidlertid desto større krav til aktsomhet og årvåkenhet ved tilnærmingen til denne type bevis. I dette tilfellet var det flere forhold som tilsa at det var behov for å klarlegge den reelle bevisverdien av resultatene. Utover de fire forholdene som er nevnt foran, kan det fremheves at metodene var nye i de rettsgenetiske miljøene.

Utvalget har begrenset innsikt i kommunikasjonen mellom politiet og RMI. Denne foregikk i det alt vesentlige muntlig. For utvalget er det derfor uklart om politiets uriktige forståelse skyldes at svakhetene ved beviset ikke ble fullgodt kommunisert fra RMI, eller at politiet misforsto det som ble sagt. Det fremstår imidlertid som sannsynlig at RMIs uriktige oversettelse av USCs rapport kan ha medvirket til eller bidratt til å opprettholde politiets mangelfulle forståelse, herunder oppfatningen om at resultatene sikkert stammet fra sædceller. Også RMIs hovedrapport 22. januar 2001 var egnet til å skape et inntrykk av at resultatene var sterkere enn det som faktisk var tilfellet.

Etter utvalgets syn var det uheldig at ikke politiet konsulterte de spanske sakkyndige direkte. Dette var særlig påkrevet fordi DNA-resultatene var fremskaffet ved bruk av metoder som var nye i det rettsgenetiske miljøet, og RMI ikke selv hadde erfaring med metodene. Rettsgenetikerne ved USC var de nærmeste til å belyse metodebruk og andre forhold ved analysene. I stedet fikk RMI en vagt definert og uformell formidlerrolle som var egnet til å skape uklarhet om de reelle ansvarsforholdene.

Oppsummert var det betydelige svakheter ved etterforskningen rettet mot Kristiansen og Andersen i Baneheia-saken. For utvalget synes det klart at de enkelte medlemmene i etterforskningsledelsen var personlig overbevist om at Kristiansen var skyldig i samsvar med siktelsen og tiltalen. Desto viktigere er det da at politiet bevarer et åpent sinn og innretter etterforskningen på en måte som sikrer at uskyldspresumsjonen og objektivitetsplikten blir overholdt, herunder også regelen i straffeprosessloven § 226 tredje ledd om at dersom en bestemt person er mistenkt, «skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». Etter utvalgets vurdering lyktes ikke politiet med dette i straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen.

5 Vurdering av tiltalen mot Viggo Kristiansen

5.1 Innledning

Det kan utledes av utvalgets mandat at granskningen skal omfatte påtalemyndighetens beslutning om å reise tiltale mot Viggo Kristiansen. Dels skal utvalget klarlegge hvilken kunnskap påtalemyndigheten hadde da påtalevedtaket ble truffet, dels skal det vurderes om lovregler, retningslinjer og prinsipper som var gjeldende i den relevante tidsperioden, ble etterlevd av påtalemyndigheten, og om det ble utøvd et forsvarlig skjønn innenfor rammen av disse normene.

I punkt 5.2 omtales de rettslige rammene som står sentralt ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. I punkt 5.3 redegjøres det for saksbehandlingen av tiltalen. I punkt 5.4 gis en oversikt over bevissituasjonen på tiltaletidspunktet, slik den fortonet seg for påtalemyndigheten i februar 2001. Kristiansens politiforklaringer er tema i punkt 5.5. I punkt 5.6 foretas en kritisk gjennomgang av Jan Helge Andersens politiforklaringer etter pågripelsen i september 2000. Behandlingen av DNA-resultatene på påtalestadiet vurderes i punkt 5.7, mens teledata behandles i punkt 5.8. Et viktig spørsmål er i hvilken grad påtalemyndigheten var kjent med sakens teledataopplysninger og betydningen av disse før tiltale ble reist. I punkt 5.9 vurderes det om åstedsspor og de straffbare handlingenes karakter trakk i retning av én eller flere gjerningspersoner. Karakterbevis og støttebevis drøftes i punkt 5.10. I punkt 5.11 sammenfatter utvalget sine vurderinger.

5.2 Rettslige utgangspunkter og problemstilling

Ved påtalemyndighetens vurdering av om det er grunnlag for å reise tiltale, gjelder de samme strenge beviskrav som for fellende dom, jf. Rt. 2015 s. 65 (avsnitt 27).683 Dette innebærer at enhver rimelig tvil skal komme siktede til gode. Slik var også rettstilstanden da tiltalen i Baneheia-saken ble tatt ut 16. februar 2001. I riksadvokatens rundskriv nr. 2/2001 av 23. januar 2001 heter det:

«Påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffeskyld for å ta ut tiltale, og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.»

Mens det første kravet innebærer at påtalemyndigheten må foreta en selvstendig vurdering av om det strafferettslige beviskravet er oppfylt, knytter det siste vilkåret seg til mulighetene for å føre bevis. Dersom avgjørende bevis ikke vil kunne føres, skal tiltale ikke utferdiges selv om påtalemyndigheten er overbevist om mistenktes skyld.684 Praktiseringen av beviskravet har nær sammenheng med objektivitetskravet, som fremgår av straffeprosessloven § 55 andre ledd og § 226 tredje ledd.685

Riksadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale når det gjelder lovbrudd som kan straffes med fengsel inntil 21 år, herunder saker om drap, jf. straffeprosessloven § 65. I praksis fremmer påtalemyndigheten i politiet innstilling til statsadvokaten, som i sin tur avgir en innstilling som oversendes riksadvokaten.686 Ofte vil det være statsadvokaten som skal aktorere saken, som skriver innstillingen. Aktoratet under hoved- og ankeforhandlingen skal føres av en statsadvokat, jf. straffeprosessloven § 76 tredje ledd. Både påtalemyndigheten i politiet, statsadvokaten og riksadvokaten har derfor befatning med tiltalespørsmålet, men det er bare riksadvokaten som har tiltalekompetanse. For statsadvokaten og riksadvokaten vil vurderingen av tiltalespørsmålet primært foretas på grunnlag av et studium av straffesakens dokumenter. Når det er grunn til det, for eksempel fordi det er svakheter og mangler ved bevissituasjonen, kan statsadvokaten eller riksadvokaten beordre ytterligere etterforskning før tiltalespørsmålet avgjøres.

Tiltalebeslutningen mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken var datert 16. februar 2001. Utvalget vil i det følgende vurdere om avgjørelsen om å ta ut tiltale var i samsvar med det strafferettslige beviskravet og øvrige krav som stilles til påtalemyndigheten. Ved vurderingen tas det utgangspunkt i de bevis og opplysninger som var tilgjengelig på tiltaletidspunktet, og som påtalemyndigheten var eller burde vært kjent med.

5.3 Saksbehandlingen av tiltalen i Baneheia-saken

Torsdag 25. januar 2001 oversendte Kristiansand politidistrikt straffesaken til Agder statsadvokatembeter med forslag om at Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen skulle settes under tiltale for drap og voldtekt mot Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia.687

Ut fra det utvalget har fått opplyst, utarbeidet ikke politiet et internt bevisnotat for å lette statsadvokatens arbeid med å få oversikt over saken. Høsten 2000 hadde imidlertid aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, flere møter med etterforskningsledelsen. Han hadde også tilgang til en ajourført kopisak og fikk dermed oversendt nye saksdokumenter fra politiet. Utvalget legger derfor til grunn at aktor var godt kjent med saken før politiets innstilling forelå.

Fredag 26. januar fikk riksadvokaten tilsendt et internt notat og en foreløpig bevisoppgave. I det interne notatet opplyste aktor:

«Originaldokumentene skal være oversendt til dere den 26.1.01 direkte fra politiet.

Jeg regner med at innstillingen min blir sendt i løpet av noen dager/en uke – har hele tiden hatt ajourført kopisak så jeg trenger ikke så lang tid på resten. […]

Jeg kommer til å innstille på overlagt drap og voldtekt for begge de siktede for begge jentene (samvirke). Dette mener jeg har dekning i Jan Helges forklaring også slik den foreligger nå. Jeg kommer imidlertid ikke til å stole på den forklaring han har gitt, han har holdt tilbake mye underveis og så vel politiet som jeg tror ikke han har forklart seg sannferdig. Han kan meget vel bagatellisere sin egen rolle. Det samme mener den ene sakkyndige underhånden. Situasjonen kan fort endre seg i hovedforhandlingen, spesielt dersom Viggo velger å forklare seg om hva som skjedde. Min foreløpige strategi er å basere saken minst mulig på Jan Helges forklaring innledningsvis og bare forholde meg til de objektive bevisene. De må derfor tiltaltes for det samme. Dersom dere har et annet syn på dette, ber jeg om å få beskjed slik at jeg kan få kommentere dette.

Vedlegger en foreløpig bevisoppgave med dok.henvisninger (ikke fullstendig) slik at tilgangen til bevisene forhåpentligvis blir lettere. […]

Denne ekspedisjonen er ment som en hjelp dersom dere finner å kunne påbegynne behandlingen før endelig innstilling ankommer.»

Tirsdag 30. januar 2001 ble saken oversendt fra Agder statsadvokatembeter til riksadvokaten.688 I påtegningen innstilte førstestatsadvokat Dahl på at det skulle tas ut tiltale mot Andersen og Kristiansen for drap og voldtekt i Baneheia.

Ved påtegning 15. februar 2001 beordret riksadvokaten at det skulle tas ut tiltale i tråd med statsadvokatens innstilling.689 Neste dag ble det reist tiltale mot Andersen og Kristiansen.690

Utvalget kan ikke se at saksbehandlingstiden i Den høyere påtalemyndighet var uforsvarlig kort. Den svært raske saksbehandlingen i Agder statsadvokatembeter kan forklares med at førstestatsadvokat Dahl hadde tilgang til en ajourført kopisak og dermed løpende fikk oversendt nye etterforskningsdokumenter. At førstestatsadvokaten påbegynte saksforberedelsene lenge før innstillingen fra Kristiansand politidistrikt forelå, er på det rene.

Det er heller ikke noe å utsette på saksbehandlingstiden hos Riksadvokatembetet. Det tok 16 dager fra Agder statsadvokatembeter oversendte sin innstilling, til riksadvokaten beordret tiltale. Ettersom riksadvokaten fikk oversendt saksdokumentene direkte fra politiet allerede 26. januar,691 kan dessuten arbeidet med tiltalen ha blitt påbegynt noen dager før den endelige innstillingen forelå. Dette kan ikke anses som uforsvarlig raskt. På det aktuelle tidspunktet var det selv i alvorlige drapssaker ikke vanlig å bruke mer enn et par uker for å ta stilling til påtalespørsmålet.692

Utenom det interne notatet er det lite skriftlig materiale som viser hvordan statsadvokaten og riksadvokaten bedømte bevisene på tiltaletidspunktet i februar 2001. En sentral kilde er imidlertid aktors uttalelser under den påfølgende domstolsbehandlingen i Kristiansand byrett i april/mai 2001. Det er nærliggende å tro at aktor mente omtrent det samme om sakens beviser da tiltalen ble tatt ut, som under hovedforhandlingen, med mindre det er holdepunkter for noe annet. Utvalget er kjent med at det var en viss uformell kontakt mellom påtaleansvarlig jurist i politiet og aktor, men har begrenset informasjon om hva som muntlig ble kommunisert ved disse anledningene.

5.4 Overordnet om bevissituasjonen på tiltaletidspunktet

5.4.1 Tidspunktet for de straffbare handlingene og Andersens og Kristiansens bevegelser før og etter

Påtalemyndigheten har helt frem til dag lagt til grunn at Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen ble voldtatt og drept i Baneheia mellom kl. 19 og 20 fredag 19. mai 2000.693 Dette var oppgitt i tiltalebeslutningen 16. februar 2001 samt i de tidligere siktelsene. Også utvalget legger denne tidsrammen til grunn. Selv om tidsrammen fremstår rimelig sikker, er det grunn til å presisere at det er uklart nøyaktig hvor lang tid som gikk med til de straffbare handlingene og tildekkingen av åstedet.

Tidfestingen av de straffbare handlingene bygger særlig på vitneobservasjoner av Sørstrønen og Sløgedal Paulsen ved badebrygga ved 3. Stampe i tiden fra kl. 18.35 til kl. 18.50. Da jentene sist ble observert, badet de fortsatt. En rekke vitner har kommentert at de ikke la merke til noen på badebrygga etter kl. 19.00. Dette tilsier at jentene dro hjemover fra badebrygga omtrent kl. 19.00 eller kort tid i forveien. Siden åstedet bare befinner seg et lite stykke sørvest for badebrygga, er det grunn til å tro at jentene kort tid etter møtte gjerningspersonen.

Det er ikke omstridt at Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen møttes ved Svarttjønn i 18-tiden fredag 19. mai 2000. Kristiansen syklet ca. kl. 18.00 forbi bommen ved Svarttjønn og til nordenden av 3. Stampe, der han snudde. På vei tilbake skal han ha sett Andersen på østsiden av Svarttjønn, og de tok følge forbi bommen ved parkeringsplassen og til lekeplassen.694 Der møtte de kort tid etter Per Egil Rødsvik, som de snakket med i 5–10 minutter. Rødsvik dro deretter for å besøke en venn som bodde i nærheten. Da han kom tilbake til lekeplassen 20 minutter senere, ca. kl. 18.30, kunne han ikke se Andersen eller Kristiansen. Det foreligger ingen sikre vitneobservasjoner av de tiltalte i Baneheia etter dette.

Det er heller ikke tvilsomt at Andersen og Kristiansen var sammen også etter at drapene og voldtektene i Baneheia var begått. Det nøyaktige tidspunktet for når Andersen kom hjem til Kristiansen, er uklart. Det meste taler imidlertid for at Andersen var hos Kristiansen i Egstien da sistnevnte ringte kameraten Espen Bakke kl. 20.19.695 Dette tilsier at de straffbare handlingene var avsluttet før kl. 20.

5.4.2 Kort om påtalemyndighetens syn på bevisene

I det følgende gis en kortfattet oversikt over de viktigste bevisene som forelå på tiltaletidspunktet i februar 2001, med særlig vekt på hvordan bevisbildet fremsto fra påtalemyndighetens ståsted.696

Da tiltalen mot Viggo Kristiansen ble tatt ut, synes de viktige bevisene å ha vært Jan Helge Andersens forklaring sammenholdt med DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Det fantes ingen tekniske bevis som direkte knyttet Kristiansen til de straffbare handlingene. Påtalemyndigheten var imidlertid av den oppfatning at DNA-resultatene fra USC ga grunnlag for en sikker konklusjon om to gjerningspersoner.697 Dette underbygget Andersens forklaring om at Kristiansen hadde vært delaktig i ugjerningene, ettersom det ikke var holdepunkter for at noen andre hadde vært involvert. Det ble ikke ansett tvilsomt at Andersen selv var en av gjerningspersonene. Andersen hadde tilstått, og det var funnet et hår på åstedet som stemte med hans DNA. Forklaringen inneholdt også detaljer som bare en gjerningsperson kunne vite.

Påtalemyndigheten hadde en klar formening om at Andersen bevisst underspilte sin egen rolle i de straffbare handlingene. Dette har støtte i aktors interne skriv til riksadvokaten fredag 26. januar 2001, hvor han fremholdt at Andersen «meget vel [kan] bagatellisere sin egen rolle». Aktors skepsis til påliteligheten av Andersens forklaring var fremtredende under hovedforhandlingen i Kristiansand byrett i april og mai 2001.698

Ved bevisvurderingen ble det vektlagt at Andersen og Kristiansen hadde vært sammen både før og etter drapene. At begge utvilsomt hadde vært sammen i Baneheia i 18-tiden på drapsdagen, ble også tillagt stor betydning. Kristiansens forklaring om at han hadde befunnet seg hjemme da drapene skjedde, ble av flere grunner ikke ansett som troverdig. Påtalemyndigheten mente Kristiansen forsøkte å skjule at han hadde oppholdt seg i Baneheia i forkant av drapene, og de innledende politiforklaringene til Kristiansen og Andersen ble tolket som forsøk på å opprettholde en felles fiktiv alibihistorie.

Utover de nevnte bevismomentene ble det lagt vekt på at Kristiansen var en såkalt moduskandidat. Bakgrunnen var at han var siktet for seksuell omgang med to barn under 14 år i perioden 1994–1996. Han tilsto overgrep mot én av de fornærmede. Videre erkjente han gjentatte ganger å ha kikket på en voksen kvinne mens han sto på hennes veranda og derved krenket hennes fred. At Kristiansen hadde utvist plagsom og grenseoverskridende oppførsel i nabolaget på Eg, ble også tillagt betydning. Påtalemyndigheten festet seg også ved vennskapsrelasjonen mellom Kristiansen og Andersen. Vitneavhør tydet på at Kristiansen var den dominerende part i vennskapsforholdet, mens Andersen ble ansett som en «etterdilter», uten egne meninger.

Da tiltalen ble tatt ut i februar 2001, var påtalemyndigheten ikke kjent med det såkalte telebeviset i dets fulle bredde. Politiet hadde riktignok innhentet de relevante teledataene fra Telenor, men materialet var verken lagt inn i sakens dokumenter eller tilstrekkelig analysert. Undersøkelser av dekningsområdet til basestasjonen EG_A ble først foretatt under hovedforhandlingen i byretten i mai 2001. Etter alt å dømme var påtalemyndigheten derfor ukjent med den reelle bevisverdien av tekstmeldingene som ble sendt og mottatt fra Kristiansen mobiltelefon rundt drapstidspunktet. Som utvalget kommer tilbake til i punkt 5.8, kan det likevel reises spørsmål om påtalemyndigheten – ut fra de opplysningene som faktisk forelå i saksdokumentene – burde beordret ytterligere etterforskning knyttet til Kristiansens mobiltrafikk.

5.4.3 Opplegget videre

Utvalget vil i det følgende foreta en analyse av sakens beviser med utgangspunkt i de opplysninger som var tilgjengelige på tidspunktet for tiltalen. Først vurderes det enkelte bevis eller bevismoment særskilt. Utvalget begynner med å vurdere Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens respektive forklaringer (punkt 5.5 og 5.6). Deretter foretas en vurdering av sakens øvrige beviser, herunder DNA-resultatene og teledataopplysningene (punkt 5.7 til 5.10). Utvalget vil til slutt gi en sammenfatning av sine vurderinger og konkludere i spørsmålet om hvorvidt det var i samsvar med det strafferettslige beviskravet å reise tiltale mot Kristiansen for forholdene i Baneheia-saken (punkt 5.11).

5.5 Viggo Kristiansens forklaring

5.5.1 Innledning

I punkt 5.5.2 gjengis hovedinnholdet i Viggo Kristiansens forklaring i Baneheia-saken. I punkt 5.5.3 vurderes det om forklaringen i utgangspunktet var å anse som plausibel. I punkt 5.5.4 er spørsmålet om det er holdepunkter for at Kristiansen forklarte seg i tråd med en fiktiv alibihistorie etter avtale med Jan Helge Andersen. I punkt 5.5.5 vurderes det om Kristiansens oppringning av en kamerat kl. 20.19 drapskvelden ble gjort for å skaffe alibi. En oppsummering av utvalgets vurderinger gis i punkt 5.5.6.

5.5.2 Forklaringen i hovedtrekk

Viggo Kristiansen har konsekvent nektet for å ha tatt del i voldtekt og drap av Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen. Siden avhøret 14. juli 2000, hvor han ble avhørt som vitne, har Kristiansen forklart at han fredag 19. mai rundt kl. 18.00 låste seg ute av arbeidsboden som lå like ved familiens bolig. Ettersom også Jan Helge Andersen hadde nøkler til boden, ringte han hjem til Andersen for å få tak i det ekstra nøkkelsettet. Andersens far opplyste at sønnen var på løpetrening med Heimevernsungdommen. Siden Kristiansen visste at oppmøtestedet i Baneheia var ved Svarttjønn, bestemte han seg for å sykle dit.

Da Kristiansen ankom bommen ved parkeringsplassen på Svarttjønn, kunne han ikke se Andersen. Kristiansen passerte bommen og syklet til nordenden av 3. Stampe, men fant fremdeles ikke Andersen. På veien tilbake så han imidlertid Andersen stå på østsiden av Svarttjønn, og de tok følge forbi bommen til en lekeplass et lite stykke unna. Der satt de på et gjerde og pratet i minst 10–15 minutter. Mens de satt og pratet, møtte de Per Egil Rødsvik, som var tidligere leder for en ungdomsklubb både Andersen og Kristiansen hadde vært med i.

Etter dette syklet Kristiansen hjem, mens Andersen angivelig skulle jogge. Den neste tiden oppholdt Kristiansen seg i arbeidsboden, hvor han blant annet smurte sykkelen og pumpet luft i demperne. Senere på kvelden kom Andersen på besøk, og de satte seg ut på trappen utenfor huset til Kristiansen for å lese militærblader. I politiavhørene høsten 2000 anslo Kristiansen at tidspunktet for Andersens besøk var ca. kl. 19.30 eller noe før. På et tidspunkt dro også Andersen hjemom for å dusje. Klokken 20.19 ringte Kristiansen kompisen Espen Bakke, som da var sammen med Eivind Loland, og spurte om de ville komme på besøk. Da begge kom noe senere, satt Andersen og Kristiansen igjen på trappen.

5.5.3 Var Kristiansens forklaring plausibel?

Det strafferettslige beviskravet, som må være oppfylt før tiltale kan tas ut, innebærer i praksis at Viggo Kristiansens forklaring om at han ikke tok del i de straffbare handlingene, må kunne utelukkes. Etter utvalgets vurdering er det i seg selv plausibelt at Kristiansen dro hjem etter å ha fått nøklene fra Jan Helge Andersen. Kristiansens formål med turen var da oppfylt, og Andersen skulle angivelig på joggetur.

Kristiansens forklaring om at han hadde låst seg ute av boden og dro til Svarttjønn for å få tak i Andersens ekstra nøkkelsett, underbygges av forklaringene fra både Andersens far og Andersen selv. Verken Andersen eller Kristiansen har noen gang hevdet at de hadde en avtale om å møtes på forhånd. Kristiansens samtale med Andersens far bekreftes av telefonlogg fra Kristiansens fasttelefon som viser at Kristiansen ringte kl. 17.47. Det er intet som tyder på at Kristiansen visste hvor Andersen var før denne samtalen.

At Andersen og Kristiansen hang sammen på lekeplassen ved Svarttjønn, støttes av Per Egil Rødsvik, som i politiavhør 14. juli 2000 forklarte at det er «mulig at han fikk prøve sykkelen på plassen». At Kristiansen deretter syklet tilbake til arbeidsboden, støttes av vitnemålet til Leonard Hovden, som skal ha tøyd ut ved bommen kl. 19.20, uten å legge merke til noen sykkel. Dette passer ikke med Andersens forklaring om at Kristiansen hadde låst sykkelen inntil bommen, se punkt 5.6.7.

Utvalget nevner også at Kristiansen i politiavhørene sommeren og høsten 2000 hele veien fastholdt hovedtrekkene i sin forklaring, i motsetning til Andersen.699

Til tross for det ovennevnte er det på det rene at Kristiansen ikke ble vurdert som troverdig av politiet og påtalemyndigheten. Dette har delvis sammenheng med at Kristiansen ble ansett for å ha holdt tilbake opplysninger ved rundspørringen og i første politiavhør om at han hadde truffet Andersen ved Svarttjønn fredag 19. mai. Utvalget vil i punkt 5.5.4 vurdere om det er dekning for en slik oppfatning.

En annen grunn til at Kristiansen ikke ble oppfattet som troverdig, er at politiet og påtalemyndigheten mente han hadde blitt tatt i en rekke «usannheter» da han forklarte seg for politiet. Under domstolsbehandlingen viste aktor til en rekke eksempler, blant annet følgende:700

• Kristiansen fastholdt konsekvent i politiavhørene at Andersen kom hjem til ham ca. kl. 19.30 eller noe før. Dette var i strid med det Andersen fortalte etter pågripelsen om tidspunktet da han kom til Kristiansen. Tidspunktet var også vanskelig å forene med andre saksopplysninger.

• Kristiansen forklarte i juli 2000 at han hadde ringt til Andersens far fra mobiltelefonen. Da han ble foreholdt at dette ikke stemte med telefonutskriften, forklarte han at han må ha brukt hustelefonen.701

• Kristiansen opplyste i juli 2000 at Andersen etter den påståtte løpeturen fredag 19. mai fortalte at «han hadde vært i Bymarka opp mot Bærvannet, uten at han utdypet dette nærmere». I september forklarte Kristiansen derimot at Andersen «fortalte at han hadde løpt i området rundt Bånetjønn».702

• Kristiansen hevdet i september 2000 at han hadde ringt Espen Bakke mellom kl. 21.00 og 21.30. Han husket dette fordi telefonsamtalen skal ha skjedd etter at moren hadde spurt ham om å sitte barnevakt.703 Telefonloggen viste imidlertid at samtalen med Bakke hadde vært kl. 20.19.

• Kristiansen forklarte i et avhør i september 2000 at han trodde at han fikk nøklene fra Andersen før de satte seg på tregjerdet ved lekeplassen. I et senere avhør samme måned fortalte han at han ikke husket når han fikk nøklene av Andersen, «men han tror at han fikk nøklene ved benkene ca 50–100 meter på innsiden av bommen på Svarttjønn».704

Da saken gikk for retten, anførte aktor at disse «usannhetene» viste at Kristiansen hadde noe å skjule. Til dette vil utvalget innvende at den menneskelige evnen til å huske detaljer fra dagligdagse hendelser langt tilbake i tid er høyst begrenset. Forsker og politioverbetjent Ivar Fahsing, som i 2024 foretok en sakkyndig analyse av Kristiansens politiavhør, har uttalt:

«Det som preger så å si alle avhørene av Kristiansen er en tilsynelatende overdreven tro på den menneskelige evne til å huske og gjenfortelle det som i dagliglivet fremstår som relativt uvesentlige detaljer. Det er ikke normalt å huske alle detaljer for alt vi gjør. Vi kan huske litt av dette, men å huske alt er rett og slett ikke mulig. Det er selvsagt forståelig at politiet ønsker så detaljerte forklaringer som mulig, men i avhørene virker det som at de gradvis krever at Kristiansen skal komme med flere detaljer etter hvert som tiden går. Dette er naturligvis stikk i strid med hvordan vårt minne fungerer. Det blir verre og verre å huske detaljer etter hvert som tiden går.»705

Som Fahsing har påpekt, var denne type vitnepsykologisk kunnskap neppe særlig utbredt i politiet ved årtusenskiftet. Utvalget mener likevel at det falt på sin egen urimelighet at samtlige av de opplistede forholdene ble tolket som løgn. Det er for eksempel vanskelig å se at Kristiansen skulle ha hatt noe å vinne på å forklare seg uriktig om at oppringningen av Andersens far hadde skjedd fra mobiltelefonen og ikke hustelefonen. Det samme gjelder det at Kristiansen trodde oppringningen til Espen Bakke skjedde senere enn kl. 20.19. Påstanden om at Kristiansen skal ha løyet om dette, er for øvrig ikke konsistent med oppfatningen om at oppringningen «åpenbart» skjedde for å skaffe alibi.706

Under domstolsbehandlingen hevdet aktoratet også at det var påfallende at Kristiansen på et tidspunkt ikke lenger ønsket å forklare seg overfor politiet. Dette skjedde da politiet ville foreholde Kristiansen DNA-resultatene fra Universitet i Santiago de Compostela i Spania i oktober 2000. At Kristiansen fra dette tidspunktet nektet å forklare seg, var ifølge aktor et tegn på at han hadde noe å skjule.

Fahsing mener imidlertid at det kan tenkes andre årsaker til at Kristiansen ikke lenger ønsket å la seg avhøre av politiet:

«Dette kan politiet ha tolket som at han har noe å skjule og derfor ikke vil snakke mer med dem. Det kan stemme, men sett i et kommunikasjonsteoretisk perspektiv kan det også skyldes at på grunn av det ensidige kjøret mot en teori i saken opplevde Kristiansen at han ikke ble hørt. […] Når en samtalepartner uansett hva du sier virker fullstendig fastløst i en teori og ikke lytter til din teori oppleves det som frustrerende og meningsløst. En slik følelse av manglende grunnlag for dialog kan godt være forklaring på hvorfor Kristiansen ikke ønsket å stille i nye avhør.»707

Utvalget mener dette er en mer plausibel forklaring enn at Kristiansen hadde noe å skjule. Sett i ettertid er det for øvrig klart at DNA-resultatene ikke knyttet Kristiansen til de straffbare handlingene.

5.5.4 Hadde Kristiansen og Andersen en alibiavtale?

Før avhøret 14. juli 2000 opplyste ikke Viggo Kristiansen politiet om at han hadde truffet Jan Helge Andersen ved Svarttjønn fredag 19. mai. Etter påtalemyndighetens oppfatning var denne utelatelsen bevisst. Påtalemyndighetens syn var at Kristiansen forsøkte å opprettholde et fiktivt alibi som han og Andersen hadde avtalt.

Dette synspunktet ble fremmet både overfor domstolene (inkludert forhørsretten) i perioden 2000–2002 og i forbindelse med behandlingen av Kristiansens begjæringer om gjenåpning i perioden 2008–2021. Det er all grunn til å tro at påtalemyndigheten var av samme oppfatning ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet.

Bevisverdien av Kristiansens (og Andersens) innledende politiforklaringer er ikke berørt i dommene fra Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett. En samlet Gjenopptakelseskommisjon uttalte imidlertid i februar 2021:

«Kommisjonen mener at det er grunn til å være skeptisk til Viggo Kristiansens politiforklaringer. Disse kan bære preg av at Kristiansen forsøker å opprettholde en alibihistorie, som han har avtalt med Andersen, og at han må justere denne etter hvert som han mottar ny informasjon.»708

Utvalget vil i det følgende vurdere om det var dekning for påstanden om at Kristiansen og Andersen samkjørte sine forklaringer til politiet. For å ta stilling til dette spørsmålet er det nødvendig å foreta en nokså detaljert gjennomgang av rundspørringene og de tidlige politiavhørene.709

Ved rundspørringen 22. mai 2000 oppga Kristiansen at han hadde kommet hjem fra jobb i ellevetiden og oppholdt seg «i og ved huset» frem til Andersen kom hjem til ham kl. 19.30. Kristiansen nevnte imidlertid ikke at han hadde truffet Andersen ca. kl. 18.00 ved Svarttjønn tidligere samme dag. Som utvalget kommer tilbake til nedenfor, er forholdet i utgangspunktet egnet til å vekke mistanke. Heller ikke i politiavhøret 4. juni 2000 fortalte Kristiansen om møtet med Andersen ved Svarttjønn. Han fastholdt imidlertid at Andersen kom hjem til ham kl. 19.30. Det fremgår av avhøret at Kristiansen opplyste at han ikke visste hvorvidt Andersen hadde vært i Baneheia tidligere på dagen.

Det ovennevnte må ses i sammenheng med at heller ikke Andersen opplyste at han hadde møtt Kristiansen ved Svarttjønn i 18-tiden i de første politiavhørene. Under rundspørringen 22. mai forklarte Andersen at han dro til Kristiansen i Egstien fredag 19. mai kl. 20.00. Han sa imidlertid ingenting om at han hadde vært i Baneheia tidligere på dagen. Først i politiavhøret 5. juni fortalte Andersen at han hadde møtt opp ved Svarttjønn kl. 18.00 for å løpe med Heimevernsungdommen. Han nevnte imidlertid ikke at han hadde truffet Kristiansen. I samme avhør justerte Andersen tidspunktet for da han kom på besøk til Kristiansen. Han oppga nå at han hadde kommet kl. 19.30.

Utvalget har forståelse for at påtalemyndigheten undret seg over at Kristiansen verken i rundspørringen 22. mai eller i politiavhøret 4. juni oppga at han hadde møtt Andersen i Baneheia. At også Andersen unnlot å opplyse om møtet, var egnet til å forsterke mistanken om at de to hadde noe å skjule. I utgangspunktet kan utvalget derfor slutte seg til Oslo statsadvokatembeter:

«Det at ingen av de to, verken i rundspørringen eller i første avhør, nevnte at de hadde møttes ved Svarttjønn, kan utvilsomt fremstå som avtalt spill og er egnet til å svekke tilliten til Kristiansens forklaring. Når heller ikke Andersen nevnte møtet til tross for at han forklarte at han hadde vært ved Svarttjønn rundt tidspunktet, underbygget han Kristiansens forklaring, noe som var egnet til å skjule det faktum at de to var sammen i og ved inngangen til Baneheia i tiden før ugjerningene. Forholdet fremstår i utgangspunktet påfallende og egnet til å rette mistanke mot Kristiansen.»710

Det må i denne sammenheng tas i betraktning at Kristiansen kort tid etter at jentene forsvant fredag 19. mai, fikk vite om den pågående leteaksjonen av sine foreldre. Han var også klar over at jentene ble funnet søndag ettermiddag. Påtalemyndigheten må ha undret seg over at Kristiansen tre dager etter drapene ikke klarte å redegjøre for sine bevegelser på drapsdagen. Om dette forholdet uttalte riksadvokaten i oktober 2022:

«Samme dag som jentene forsvant, fikk Kristiansen vite at det var iverksatt leting etter de to, jf. avhør 4. juni 2000 […]. Påfølgende dag pågikk dessuten en omfattende leteaksjon, blant annet ved bruk av helikopter. Det ville ikke vært unaturlig om Kristiansen i forbindelse med dette gjorde seg noen tanker om egne bevegelser fredag 19. mai, og at han i så fall ville vært i stand til å huske og redegjøre for dette til politiet ved rundspørringen 22. mai.»711

Til dette vil utvalget innvende at det er usikkert hvilke konkrete spørsmål som ble stilt under rundspørringen. For eksempel ble det tilsynelatende ikke stilt noen oppfølgingsspørsmål om hva Kristiansen mente med at han hadde vært «hjemme i og ved huset». Det er uvisst om Kristiansen ble spurt direkte om han hadde oppholdt seg i Baneheia, og det er heller ikke klart hvilke tidspunkter det ble spurt om. Detaljnivået i en rundspørring er begrenset sammenlignet med et vanlig politiavhør, og det bør derfor utvises forsiktighet med å utlede for mye av hvilke opplysninger som er protokollert og ikke. I utgangspunktet stiller dette seg annerledes for politiavhøret 4. juni, men da hadde det på den andre siden gått over to uker siden de straffbare handlingene.

Først i avhøret 14. juli 2000 opplyste Kristiansen om møtet med Andersen ved Svarttjønn i 18-tiden. Da Kristiansen ble bedt om å redegjøre for hva han gjorde fredag 19. mai, fortalte han uoppfordret at det var noe han hadde glemt forrige gang han var i avhør: For noen uker siden hadde han møtt vitnet Per Egil Rødsvik, som gjorde ham oppmerksom på at de hadde truffet hverandre ved Svarttjønn fredag 19. mai. Kristiansen forklarte at han tidligere hadde trodd møtet med Rødsvik hadde skjedd dagen i forveien, altså torsdag. At han hadde forvekslet dagene, forsto han først etter å ha snakket med Andersen.

Noe senere i samme avhør oppga Kristiansen at det var ved lekeplassen ved Svarttjønn han hadde truffet Andersen, og at det var der de satt da de møtte Rødsvik. Da politiet konfronterte Kristiansen med vitneobservasjoner som tilsa at han hadde vært innenfor bommen ved Svarttjønn, altså lenger inn i Baneheia, erkjente han at han hadde syklet til nordenden av 3. Stampe, før han snudde og syklet tilbake. På tilbakeveien hadde han truffet Andersen på østsiden av Svarttjønn. De hadde tatt følge forbi bommen og bort til lekeplassen, hvor de kort tid etter traff vitnet Rødsvik. Andersen dro deretter angivelig for å jogge, mens Kristiansen dro hjem.

Også Andersen forklarte i politiavhør samme dag uoppfordret at han hadde møtt Kristiansen ved Svarttjønn i 18-tiden fredag 19. mai. Dette kom han på etter at Kristiansen fortalte at han hadde møtt vitnet Rødsvik i byen. Utviklingen i avhøret har likhetstrekk med Kristiansens avhør. Av særlig interesse er det at også Andersen måtte konfronteres med vitneobservasjoner før han opplyste at han hadde møtt Kristiansen innenfor bommen ved Svarttjønn. Tidligere i avhøret hadde Andersen sagt at han hadde sittet på bommen da han møtte Kristiansen. Det er verdt å merke seg at Andersen uttrykkelig oppga at han ikke hadde vært innenfor bommen.

Utvalget mener at likhetene mellom Andersens og Kristiansens tidlige politiforklaringer er av en slik karakter at det er naturlig at det – i hvert fall innledningsvis – ble reist spørsmål om Kristiansen hadde forklart seg bevisst uriktig overfor politiet. En rekke omstendigheter trekker imidlertid i motsatt retning og er vanskelig å forene med at det forelå en alibiavtale. Disse forholdene vil bli gjennomgått nedenfor.

For det første kan det påpekes at Andersen og Kristiansen under rundspørringen forklarte seg ulikt om når Andersen ankom Egstien kvelden 19. mai. I henhold til Andersens politiforklaring 24. september avtalte de søndag 21. mai hva de skulle si til politiet, og ble enige om å si at Andersen kom hjem til Kristiansen kl. 19.30. Til tross for dette oppgir Andersen et avvikende klokkeslett – kl. 20.00 – under rundspørringen mandag 22. mai, dagen etter at den påståtte alibiavtalen ble inngått. Dette passer dårlig med at Andersen og Kristiansen skal ha samkjørt forklaringene sine.712

Fra og med avhøret 5. juni opplyste Andersen at klokken var omtrent 19.30 da han kom hjem til Kristiansen i Egstien. Da Andersen i politiavhør 13. september, etter å ha tilstått, fortsatt oppga klokkeslettet 19.30, ble han konfrontert med at «tidsforløpet synes å være svært raskt», og at det fra politiets ståsted synes «vanskelig å rekke å gjøre alt dette innen så kort tid». På dette tidspunktet kunne man forventet at Andersen opplyste om den påståtte alibiavtalen. I stedet forklarte han følgende:

«Siktede forklarer at han muligens kan ta feil. Muligens kan klokka ha vært 2025 da han kom til Viggo. Han er usikker på dette.»

For det andre oppga Andersen i avhør 13. september at «verken han eller Viggo hadde snakket særlig sammen om hva de evt. skulle si til politiet – annet enn at de ikke skulle si hva som hadde skjedd». Dette står i motstrid til Andersens politiforklaring 24. september 2000, hvor han fortalte om alibiavtalen som ble inngått søndag 21. mai.713 Det er ikke lett å forstå hvorfor Andersen skulle ha noen interesse av å utelate dette i avhøret 13. september. Forholdet trekker i retning av at det ikke forelå noen alibiavtale, og at Andersen i stedet tilpasset seg Kristiansens forklaring om klokkeslettet 19.30, som han i mellomtiden hadde fått rede på.

For det tredje fremholdt Andersen i politiavhør 18. september 2000 – etter å ha tilstått at han var delaktig i drapene – at han og Kristiansen ikke hadde inngått en avtale om å unnlate å fortelle at de hadde truffet Rødsvik:

«Siktede ble spurt om det var bevisst at verken han eller Viggo opprinnelig hadde fortalt at de møtte Rødsvik den aktuelle dag. Siktede svarte at det ikke var bevisst. Verken Viggo eller siktede hadde husket på at de møtte ham den aktuelle dag. Det var først da Viggo tilfeldig møtte Rødsvik – at Rødsvik fortalte han hadde møtt siktede og Viggo i Baneheia.»

Det er verdt å merke seg at Andersen her underbygger Kristiansens forklaring om at han hadde blandet sammen datoene. På dette stadiet hadde Andersen ingen grunn til å forklare seg uriktig om dette. Tvert imot kunne han ha mye å tjene på å forklare at de i fellesskap bevisst hadde holdt tilbake opplysninger.714

For det fjerde er det ikke ensbetydende med løgn at Kristiansen i avhøret 14. juli måtte konfronteres med vitneobservasjoner før han erkjente at han hadde vært innenfor bommen ved Svarttjønn. Oslo statsadvokatembeter har uttalt:

«For Kristiansens del kan det muligens forklares ved at det er kort vei fra bommen ved Svarttjønn, forbi Svarttjønn og til nordenden av 3. Stampe, og at han syklet opp og snudde og bare var kort tid innenfor bommen, mens de for det meste av tiden satt ved lekeplassen på nedsiden av parkeringsplassen, der de også snakket med vitnet Rødsvik. Videre kan det anføres at det i seg selv ville være nokså ufarlig å skulle innrømme at han hadde vært innenfor bommen noen minutter som beskrevet, i forhold til drapene som skjedde en times tid senere.»715

I denne forbindelse kan det også pekes på at Kristiansen og Andersen, før de ble konfrontert med at politiet satt på andre opplysninger, forklarte seg ulikt om hvor de møttes ved Svarttjønn: Mens Kristiansen forklarte at de møttes ved lekeplassen, sa Andersen at de møttes ved bommen. Avstanden mellom disse to stedene er 75–100 meter, avhengig av hvilken ende av lekeplassen det måles fra. Dette indikerer at de ikke i detalj hadde avtalt hva de skulle si. Dessuten er det ikke holdepunkter for at Kristiansen i avhøret positivt uttrykte at han ikke hadde vært lenger inn i Baneheia enn til bommen. Dette stiller seg annerledes for Andersens vedkommende, som før konfrontasjonen uttrykkelig sa at han ikke hadde vært innenfor bommen.

Utvalget finner også her grunn til å minne om at den menneskelige evnen til å huske detaljer svekkes etter hvert som tiden går, særlig dersom detaljene knytter seg til tilsynelatende dagligdagse, normale hendelser eller episoder. Avhøret 14. juli ble foretatt nesten to måneder etter drapene. Feil, unøyaktigheter og sammenblandinger må forventes når politiet stiller spørsmål om forhold som ligger så langt tilbake i tid.

For det femte forklarte Kristiansen i avhøret 14. juli at Andersen, da han kom hjem til ham etter den påståtte løpeturen, var «litt svett i panna, men pustet stille og rolig», og at det «virket nesten som han hadde spasert». Uttalelsene står i et spenningsforhold til den fiktive alibihistorien om at Andersen hadde vært på joggetur i bymarka. For utvalget er det ikke lett å forstå hvorfor Kristiansen skulle undergrave denne historien overfor politiet. Kristiansen nevnte for øvrig ikke Andersens løpetur under rundspørringen 22. mai eller i første avhør 4. juni.

For det sjette ga den påståtte alibihistorien reelt sett verken Andersen eller Kristiansen alibi for store deler av det kritiske tidsrommet. Flertallet i Gjenopptakelseskommisjonen har om dette uttalt:

«Det er også på det rene at de domfelte ved å forklare at de ikke var sammen fra klokken 18 og helt frem til de møttes ved bua til Viggo Kristiansen, ikke har forsøkt å gi hverandre alibi gjennom å forklare at de begge oppholdt seg i bua. Dette selv om det ikke forelå noen opplysninger i saken som tydet på at noen av dem var observert i Baneheia – eller for så vidt utenfor bua – i den kritiske perioden.»716

Etter en samlet vurdering finner utvalget at det på påtalestadiet ikke var tilstrekkelige holdepunkter i Kristiansens og Andersens politiforklaringer for å konkludere med at det forelå en alibiavtale.717 Slik utvalget ser det, var det heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at Kristiansen forklarte seg bevisst uriktig til politiet.718

5.5.5 Ringte Kristiansen en kamerat drapskvelden for å skaffe alibi?

Det er ikke tvilsomt at Viggo Kristiansen fredag 19. mai kl. 20.19 ringte kameraten Espen Bakke, som da var hjemme og så film sammen med Eivind Loland. Kristiansen lurte på om de ville finne på noe, og inviterte begge over til ham.

Ifølge Bakke gikk de bort til Kristiansen kl. 21.00, mens Loland anslo at klokken var ca. 22.00, eventuelt 23.00.719 Da de kom frem, satt både Kristiansen og Jan Helge Andersen på trappen ved utsiden av huset og drakk øl. Verken Kristiansen eller Andersen skal ha vært særlig vennlige eller snakkesalige, og Bakke og Loland skal ha følt seg oversett. Besøket ble derfor nokså kortvarig. Bakke har uttalt at de var der i til sammen 10 minutter. Loland tror på sin side at besøket kan ha vart i 30 minutter.

Frem til gjenåpningen av Kristiansens sak i februar 2021 argumenterte påtalemyndigheten konsekvent med at Bakke og Loland ble kontaktet for å oppnå alibi. Synspunktet ble også fremmet overfor Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002. I byrettens dom fastslås det at invitasjonen «åpenbart» ble foretatt for å skaffe alibi. Dette samsvarer med anførslene til aktor i prosedyren. Det er nærliggende å anta at aktor var av samme oppfatning da tiltalebeslutningen ble reist.

Etter gjenåpningen skiftet påtalemyndigheten standpunkt. I september 2022 skrev Oslo statsadvokatembeter:

«At Bakke og Loland gikk derfra uten å følge seg velkommen, kan tolkes som en indikasjon på at nettopp alibibygging var motivet. Samtidig er det også mange andre grunner til at de to gikk forholdsvis kort tid etter at de kom dit. De kom bort en god stund etter at Kristiansen hadde spurt dem, og Kristiansen kan ha oppfattet at de da ikke var så interessert, eller stemningen kan ha endret seg litt av andre årsaker. De fikk ikke lov av Kristiansen til å trekke innendørs, for på det tidspunktet var Kristiansen barnevakt for sin nevø mens foreldrene gikk kveldstur, og nevøen måtte ikke vekkes. I det hele tatt kan forutsetningene ha vært annerledes enn på tidspunktet da Kristiansen ringte. Vitnenes oppfatning av dette møtet og Kristiansens og Andersens opptreden kan også ha blitt farget av det de senere fikk vite under pågripelsene.

Vi er enig med retten i at dersom både Kristiansen og Andersen skal ha begått ugjerningene i Baneheia, kunne det være grunn til å tro at denne oppringningen kort tid etter var for å skaffe et slags alibi. Vi mener derimot at det ikke er grunnlag for å snu på argumentet: At Kristiansen ringte Bakke om kvelden den 19. mai, er ikke i seg selv et bevis som taler for at han har vært med på ugjerningene. Her skal også legges til at Andersen i avhør, dok. 06,02,11 s. 5, har forklart at han ikke visste om kontakten med Bakke og Loland skal ha hatt noe med alibibygging å gjøre.»720

Utvalget kan i det vesentlige slutte seg til disse vurderingene. Et ytterligere moment er at Kristiansen – i motsetning til Andersen – ikke omtalte besøket under rundspørringen 22. mai 2000. Videre nevnte ikke Kristiansen i avhøret 4. juni at han ringte Bakke kl. 20.19, selv om han oppga at Bakke og Loland senere på kvelden hadde kommet på besøk. Han oppga derimot at han ikke husket om han denne dagen hadde brukt mobiltelefonen etter arbeidstid. Dersom Kristiansen var opptatt av å skaffe alibi, ville det vært grunn til å forvente at han fortalte politiet mer om kontakten med Bakke og Loland.

Som Oslo statsadvokatembeter påpeker, er det i denne forbindelse også interessant at Andersen i politiavhør 24. september, på direkte spørsmål om hvorvidt Loland og Bakke var med i alibiplanene, svarte at han ikke visste.721 Dersom alibibygging var det reelle formålet med oppringningen og den påfølgende invitasjonen, har det formodningen mot seg at Kristiansen ikke delte planen med Andersen. Utvalget viser til at Andersen sannsynligvis var hos Kristiansen da sistnevnte ringte Bakke kl. 20.19.

Samlet sett mener utvalget at telefonoppringningen og den påfølgende invitasjonen av Bakke og Loland ikke har noen selvstendig bevisverdi. Dette var også tilfelle da tiltalespørsmålet skulle avgjøres i februar 2001.

5.5.6 Oppsummering

Viggo Kristiansen har konsekvent nektet for å ha noe med overgrepene og drapene i Baneheia å gjøre. Etter utvalgets vurdering var Kristiansens forklaring om at han dro hjem etter å ha fått Jan Helge Andersens ekstra nøkkelsett, i seg selv plausibel. Forklaringen underbygges også av andre opplysninger i saken.

Utvalget mener påtalemyndigheten ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at Kristiansen bevisst holdt tilbake opplysninger om at han hadde møtt Andersen ved Svarttjønn 19. mai. Det var heller ikke dekning for synspunktet om at oppringningen av kameraten Espen Bakke ble gjort for å skaffe alibi.

Problemstillingen i det følgende er om det likevel var grunnlag for å utelukke Kristiansens forklaring med bakgrunn i den øvrige bevissituasjonen.

5.6 Jan Helge Andersens forklaring

5.6.1 Innledning

Jan Helge Andersens forklaring var bærebjelken i påtalemyndighetens sak mot Viggo Kristiansen. Utvalget vil i det følgende vurdere bevisverdien av Andersens forklaring i lys av bevissituasjonen som forelå på tiltaletidspunktet. Det vil i denne forbindelse bli vurdert om forklaringen passet med øvrige saksopplysninger.

I punkt 5.6.2 gjengis hovedinnholdet i Andersens forklaring i etterkant av pågripelsen 13. september 2000. Forhold som styrket troverdigheten og påliteligheten av forklaringen, omtales kort i punkt 5.6.3. I punkt 5.6.4 gis det eksempler på at forklaringen til Andersen ble tilpasset nye tekniske bevis han ble gjort kjent med. Hvorvidt forklaringen er forenlig med spor funnet på åstedet, drøftes i punkt 5.6.5. I punkt 5.6.6 vurderes det om hendelsesforløpet Andersen beskriver, fremstår som plausibelt. I punkt 5.6.7 omtales vekten av det såkalte sykkelbeviset. Om handlingene kan ha vært planlagt, drøftes i punkt 5.6.8. I punkt 5.6.9 drøftes det om Andersen hadde et motiv for å trekke Kristiansen inn i saken. En oppsummering av utvalgets vurderinger gis til sist i punkt 5.6.10.

5.6.2 Forklaringen i hovedtrekk

Jan Helge Andersen har helt siden pågripelsen hevdet at han utførte ugjerningene i Baneheia sammen med Viggo Kristiansen, men at Kristiansen var initiativtaker og hovedmann og truet Andersen på livet til å delta i ugjerningene.

Andersens forklaring begynner med at han fredag 19. mai 2000 rundt kl. 17.45 dro til Baneheia for å trene med Heimevernsungdommen. Ved Svarttjønn møtte han Kristiansen, som hadde låst seg ute av boden sin og ønsket å låne Andersens reservenøkler. De satt en stund ved en lekeplass og snakket med Per Egil Rødsvik, som begge kjente fra tidligere. Siden ingen fra Heimevernsungdommen hadde møtt til trening, foreslo Kristiansen at de skulle gå en tur sammen i Baneheia. Før de dro, låste Kristiansen sykkelen sin inntil bommen på parkeringsplassen ved Svarttjønn.

Ifølge Andersen gikk de på nordsiden av Svarttjønn og fulgte lysløypa vestover mot Grim. Ved enden av en lang slette tok de til venstre og gikk sørover mot åstedet via diverse mindre stier. Fra en høyde vest for åstedet skal de ha observert to barn som badet på badeplassen ved 3. Stampe. Etter å ha valset rundt i området på leting etter teltplass i 10–15 minutter gikk de ned på hovedstien sør for åstedet og spaserte nordover i retning 3. Stampe. Få minutter senere møtte de jentene på stien. Kristiansen lokket med seg jentene ved å spørre om de kunne hjelpe til med å flytte noen kattunger. Jentene fulgte dem deretter bort til åstedet. Andersen registrerte at Kristiansen hadde med seg kniv, som i starten ble holdt skjult for jentene.

Andersen har i politiavhør forklart seg i detalj om voldtektene og drapene som deretter skjedde, se punkt 3.8.1. Andersens historie er i korte trekk at Kristiansen var den klart mest aktive på åstedet, og at han selv for det meste forholdt seg passiv. Blant annet satt han med ryggen til da Kristiansen voldtok jentene etter tur. Mens den ene jenta ble voldtatt, satt den andre jenta med bind foran øynene og ventet. Lenge benektet Andersen at han selv hadde forgrepet seg seksuelt på jentene. I oktober 2000 erkjente han imidlertid å ha berørt den ene jentas underliv med sin penis, se punkt 5.6.4. Penisen var ikke erigert, og han hadde ikke samleie eller sædavgang. Andersen hadde motvillig gjennomført overgrepet etter at Kristiansen truet ham til det med kniv. I politiavhør var Andersen ikke sikker på hvilken av jentene han hadde forgrepet seg på, men han antok at det var den eldste (Lena Sløgedal Paulsen). I desember 2000 endret Andersen forklaring og hevdet nå at det var den yngste av jentene (Stine Sofie Sørstrønen) han hadde forgrepet seg på. Endringen kom etter at politiet konfronterte Andersen med at de hadde funnet biologisk materiale som knyttet ham til seksuelle overgrep, se punkt 5.6.4.

Da Kristiansen drepte den eldste jenta (Sløgedal Paulsen), kom dette som en overraskelse på Andersen, som gikk bort til Kristiansen og dyttet ham kraftig i skulderen. Dette ledet til en krangel som endte med at Kristiansen med kniv truet Andersen til å utføre drapet på den yngste jenta (Sørstrønen). Andersen ble fortalt at hvis han ikke drepte jenta, ville Kristiansen drepe både ham og jenta. Kristiansen rakte ham deretter kniven og beordret Sørstrønen til å legge seg ned på bakken. Andersen satte seg på kne over beina til Sørstrønen. Med begge hender stakk han kniven i halsen hennes, før han umiddelbart trakk den ut igjen. Få minutter etter døde hun. Mens hun fortsatt levde, fjernet Andersen genseren som var knyttet rundt hodet hennes. Han så da at hun smilte til ham, før hun snudde seg og kikket bort på sin døde venninne. Før hun døde, ga hun uttrykk for at det var vanskelig å puste.

Mens Andersen var opptatt med Sørstrønens dødskamp, slepte Kristiansen liket av Sløgedal Paulsen bort til et kratt like ved. Liket ble dyttet under stammene til noen krypfuruer. Sammen bar de Sørstrønen bort til krypfurukrattet, hvor hun ble liggende delvis oppå Sløgedal Paulsen. Andersen skar deretter einerkvister som likene ble dekket til med. Mens Andersen kuttet kvister, la Kristiansen blader og lyng over jentene.

Kristiansen og Andersen vasket hendene sine i en vannpytt noen få skritt unna gjemmestedet hvor likene ble plassert. Kristiansen vasket drapskniven i det samme vannet. Jentenes badetøy og skyggeluer ble gjemt mellom steinene i en gammel demning rett ved åstedet og tildekket med mosedotter.

Etter at de kom inn på hovedstien vest for bukta i 3. Stampe, skilte de lag. De ble enige om at Andersen skulle ta seg ut av Baneheia samme vei som de hadde kommet, mens Kristiansen skulle gå stien på vestsiden av 3. Stampe. De avtalte at Andersen skulle komme hjem til Kristiansen noe senere, hvilket han gjorde. I avhøret 13. september 2000 oppga Andersen at klokken da var 19.30, men at han var usikker på dette, og at den kan ha vært 20.25. Der oppholdt han seg resten av kvelden, med unntak av en kort tur hjemom for å dusje.

5.6.3 Forhold som underbygget Jan Helge Andersens forklaring

Flere forhold underbygget Jan Helge Andersens forklaring og bidro til at han ble oppfattet som troverdig for så vidt gjelder spørsmålet om Kristiansens deltakelse i ugjerningene, se punkt 5.4.2. Viktigst er at påtalemyndigheten tolket DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela slik at de ga sikre bevis for at det var to gjerningsmenn, se punkt 5.7. Denne feilaktige tolkningen ga sterk støtte til Andersens forklaring om at Viggo Kristiansen deltok i voldtektene og drapene. Det er nærliggende å anta at andre forhold dermed i bakgrunnen. Det må ha fremstått helt usannsynlig for påtalemyndigheten at Andersen skulle ha begått voldtektene og drapene sammen med en ukjent tredjeperson, for så å legge skylden på Kristiansen. Dette forklarer langt på vei hvorfor påtalemyndigheten uttrykte skepsis til det Andersen fortalte om egen rolle på åstedet, men samtidig ikke var i tvil om at Kristiansen hadde tatt del i de straffbare handlingene.

En annen grunn til at Andersen ble oppfattet som troverdig og pålitelig, i alle fall for så vidt gjelder Kristiansens deltakelse i ugjerningene, er at påtalemyndigheten mente Andersen og Kristiansen i de innledende politiavhørene forklarte seg i samsvar med en gjensidig alibiavtale. Oppfatningen om at Kristiansen forsøkte å skjule at han hadde vært i Baneheia drapskvelden, styrket Andersens forklaring om at Kristiansen hadde vært på åstedet. Utvalget har i punkt 5.5.4 konkludert med at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at det forelå en alibiavtale. Utvalget har samtidig en viss forståelse for at de innledende forklaringene ble ansett som mistankepådragende.

De nevnte forholdene må sammenholdes med at Kristiansen ikke hadde alibi på drapstidspunktet.722 Ingen hadde observert Kristiansen i det kritiske tidsrommet fredag 19. mai mellom kl. 19.00 og 20.00, da han forklarte at han oppholdt seg i og rundt arbeidsboden. Riktignok forklarte Kristiansens mor, Turid Kristiansen, i avhør 21. september 2000 at hun mente å huske at hun hørte stemmer utenfor hele tiden i perioden mellom kl. 19.00 og 21.30. Turid Kristiansen la imidlertid til at hun ikke turte å si om dette var ønsketenkning, eller om det faktisk var slik. Etter utvalgets syn ga ikke denne forklaringen noe sikkert alibi.

Dertil kommer at Andersen og Kristiansen ble observert sammen både før og etter de straffbare handlingene i tiltalen. Vitnene Leonard Hovden og Per Egil Rødsvik observerte Andersen og Kristiansen sammen på parkeringsplassen ved Svarttjønn 19. mai 2000 ca. kl. 18.00, det vil si ca. en time før jentene forsvant fra badebrygga ved 3. Stampe. Andersen og Kristiansen ble også observert sammen på trappen hjemme hos Kristiansen om kvelden fredag 19. mai, etter at drapene skjedde. Dette ga en viss støtte til Andersens forklaring om at de var sammen også i tidsrommet da drapene ble begått.

At Andersen trakk bestekompisen sin inn i en drapssak, må også ha gjort et visst inntrykk. Som Oslo statsadvokatembeter har påpekt, taler momentet isolert sett med styrke for at de to begikk de straffbare handlingene sammen.723 At Kristiansen ble oppfattet som en moduskandidat som kunne være kapabel til å begå ugjerningene i Baneheia, er i denne sammenheng også relevant. Det vises særlig til at Kristiansen tilsto å ha begått seksuelle overgrep mot en jente på 7–9 år da han selv var 15–17 år gammel.

Etter pågripelsen 13. september 2000 og frem til byrettsbehandlingen i april 2001 avga Andersen forklaring for politiet 13 ganger. Utover endringene som omtales i punkt 5.6.4 nedenfor, forklarte Andersen seg nokså konsistent om sentrale deler av hendelsesforløpet, blant annet om møtet med jentene, Kristiansens rolle, drapene, tildekkingen av åstedet og turen hjemover.724 Påtalemyndigheten kunne ikke konsultere lydopptak fra avhørene og måtte forholde seg til avhørsrapportene. Det var derfor ikke mulig for påtalemyndigheten å vurdere måten informasjonen fremkom på, herunder hvordan spørsmålene ble stilt og svarene formulert. Basert på avhørsrapportene fremstår Andersens forklaringer som detaljerte og tilsynelatende troverdige, uten umiddelbare og klare logiske brister. Dette har trolig bidratt til at han har blitt oppfattet som troverdig.

5.6.4 Andersen endret sin forklaring på flere vesentlige punkter

Jan Helge Andersen har flere ganger – både før og etter tilståelsen – endret sin forklaring på flere vesentlige punkter. I det følgende vil utvalget gi en redegjørelse for de mest sentrale endringene.

Under rundspørringen 22. mai 2000 nevnte Andersen ikke at han hadde vært i Baneheia fredag 19. mai 2000. Derimot fortalte han at han hadde vært hjemme hos Viggo Kristiansen fra ca. kl. 20.00 til like før kl. 24.00.

I avhør 5. juni 2000 fortalte Andersen at han hadde møtt opp til løpetrening med Heimevernsungdommen ved parkeringsplassen på Svarttjønn kl. 18.00. Siden ingen andre møtte til treningen, løp han en tur alene i bymarka i nordvestlig retning mot Bærvannet. Han oppga nå at han hadde kommet til Kristiansen kl. 19.30, altså ikke kl. 20.00.

Først i avhøret 14. juli 2000 opplyste Andersen at han den aktuelle dagen hadde møtt Kristiansen ved Svarttjønn. At møtet med Kristiansen hadde skjedd innenfor bommen ved parkeringsplassen, kom først frem etter at politiet konfronterte ham med at vitnet Leonard Hovden hadde sett begge komme gående derfra. I lys av den senere tilståelsen er det grunn til å tro at Andersen forsøkte å skjule for politiet at han hadde vært i Baneheia drapskvelden for å unndra seg straffeforfølgning.

I første avhør etter pågripelsen 13. september 2000 erkjente Andersen at han hadde vært på åstedet i Baneheia sammen med Kristiansen. Han tilsto at han hadde drept den yngste jenta, men at dette hadde skjedd som følge av drapstrusler fra Kristiansen. Utover dette hadde han for det meste forholdt seg passiv under hendelsesforløpet. Kristiansen hadde forgrepet seg på begge jentene og drept den eldste. Andersens tilståelse kom etter at Andersen i en uformell samtale i forkant av avhøret fikk opplyst at politiet hadde funnet hans DNA på åstedet og var sikre på at han var en av gjerningsmennene. Politiet lanserte også en teori om at Andersen «var et slags offer», og at Kristiansen hadde vært den mest aktive på åstedet. At Andersen ble gitt slike opplysninger, er utvilsomt egnet til å svekke påliteligheten av forklaringen som deretter ble gitt.725

Som nevnt i punkt 5.6.2 hevdet Andersen i de første avhørene etter pågripelsen at han ikke hadde begått noen form for seksuelle overgrep, og at det bare var Kristiansen som hadde forgrepet seg på jentene. Halvannen måned etter pågripelsen, i avhør 26. oktober 2000, erkjente imidlertid Andersen han hadde forgrepet seg på den ene av jentene.726 Overgrepet hadde bestått i at han hadde vært «borte i jenta […] med pikken». Ifølge Andersen var penisen hans ikke erigert, og han hadde ikke hatt samleie eller utløsning. Kristiansen hadde med kniv truet ham til å begå overgrepet. Andersen forklarte seg vagt om hvilken av jentene han hadde forgrepet seg på, men mente at det «mest sannsynlig» var den eldste jenta, det vil si Lena Sløgedal Paulsen. På politiets spørsmål om hvorfor han ikke hadde fortalt om overgrepet tidligere, svarte Andersen at han «ikke visste hvem (hvilken jente) han gjorde det mot, og at han visste heller ikke hvor det passet inn i hendelsesforløpet».

Den nye forklaringen kom etter at Andersen fikk presentert de foreløpige DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela, se punkt 3.8.1.4. Andersen fikk opplyst at politiet hadde funnet biologisk materiale som knyttet ham til seksuelle overgrep. Hvilken av de to jentene som hans DNA var funnet på, fikk han imidlertid neppe vite innen han avga forklaringen.

Andersen ble i avhør 12. desember 2000 konfrontert med at hans DNA var funnet i sæd i endetarmen til Stine Sofie Sørstrønen («den yngste jenta»).727 Andersen endret da forklaring til at det var henne han hadde forgrepet seg på. Han visste ikke hvor nær penisen hans hadde vært fornærmedes anus, men antok at penisen kunne ha glidd ned nedenfor selve skrittet. Andersen fastholdt at han ikke hadde hatt samleie, og var sikker på at han ikke hadde forgrepet seg på begge jentene.

Etter utvalgets vurdering er det lite troverdig at Andersen ikke skal ha vært klar over hvilken jente han forgrep seg på. Jentene var svært ulike i størrelse og vekt og var ikke vanskelig å skille fra hverandre. Verdt å merke seg i denne forbindelse er at Andersen tilsynelatende ikke var i tvil om at han drepte Sørstrønen («den yngste jenta»). Andersen var altså fullt i stand til å se forskjell på jentene. At Andersen var i stand til å huske hvilken jente han drepte, men ikke hvilken jente han forgrep seg på kort tid i forveien, er det vanskelig å feste lit til.728 Etter utvalgets vurdering trekker dette klart i retning av at Andersen har fortalt en konstruert historie. Dertil kommer at et seksuelt overgrep mot et mindreårig barn er en dramatisk hendelse som er egnet til å feste seg i hukommelsen.729 Psykologisk forskning underbygger at spesielle og dramatiske opplevelser huskes bedre enn trivielle og hverdagslige hendelser.

At Andersen erkjente å ha begått seksuelle overgrep først etter å ha blitt konfrontert med det politiet mente var DNA-funn, svekker bevisverdien av hans forklaring. Det fremstår heller ikke som troverdig at overgrepet har skjedd på den måten Andersen har beskrevet. Om Andersens skiftende forklaringer omkring de seksuelle overgrepene har Oslo statsadvokatembeter påpekt:

«Fra innledningsvis å ha løyet og benektet overgrep erkjente han, konfrontert med påståtte DNA-funn, bare en berøring med penis mot underliv. […] Hans vage forklaringer har også vært tilpasningsdyktige overfor nye opplysninger. Da politiet mente å ha funnet DNA fra ham på den yngste jenta, kunne han endre forklaring i tråd med dette. I motsatt ville han jo ut fra tidligere forklaringer mest sannsynlig ha forgrepet seg på begge jentene.»730

Det siterte peker mot et sentralt aspekt ved Andersens forklaringer: Andersen synes å ha hatt en velutviklet evne til å tilpasse sin forklaring til nye tekniske bevis som han ble gjort kjent med under saksgangen. Dette demonstrerte Andersen også under forhandlingene i Kristiansand byrett i mai 2001, da han opplyste at Kristiansen noen ganger oppbevarte mobiltelefonen sin i en taske på sykkelen sin. Dette skjedde da det såkalte telebeviset ble et tema i retten, se punkt 6.5.

Et annet eksempel på det som kan fremstå som en strategisk tilpasning, er Andersens forklaring om at han urinerte på åstedet. Forklaringen ble avgitt mens han fortsatt nektet for å ha begått noe seksuelt overgrep. Da Andersen i avhør 13. september 2000 fikk spørsmål om han hadde vært involvert i overgrepene, og om han hadde kledd av seg mens han var på åstedet, nektet han for begge deler. Før Kristiansen forgrep seg på jentene, hadde Andersen imidlertid «pisset» på stedet hvor likene senere ble tildekket og gjemt. Mye tyder på at Andersen var klar over at politiets DNA-treff på ham stammet fra et hår funnet på åstedet, ettersom mediene hadde skrevet om dette. Urineringshistorien ga en tilsynelatende realistisk forklaring på funnet av hans sekundærhår som ikke impliserte at han var involvert i de seksuelle overgrepene. At Andersen ga ulike forklaringer om hvilket sted urineringen foregikk, gir imidlertid grunn til å tro at hendelsen aldri fant sted. I avhør 20. september 2000 ble Andersen spurt om hvor han sto da han urinerte på det som senere ble skjulestedet. Han forklarte da at han sto i utkanten av skjulestedet, ved føttene til jentene, og «pisset» i østlig retning ut fra selve skjulestedet. Under rekonstruksjonen 17. oktober 2000, da Andersen skulle vise hvor han sto da han urinerte, stilte han seg imidlertid opp i motsatt ende av skjulestedet, ved hodene til jentene, og «pisset» inn i selve skjulestedet.

5.6.5 Forklaringen stemmer delvis ikke med funn på åstedet

Jan Helge Andersens politiforklaringer inneholdt opplysninger som var forenlige med funn på åstedet, men ukjente for allmennheten. Politiet fant for eksempel en genser med løst knyttede armer rundt halsen på Stine Sofie Sørstrønen. Dette stemte med opplysningen om at Viggo Kristiansen hadde knyttet en genser rundt hodet hennes, slik at hun ikke kunne se hva som foregikk. Andersens beskrivelse av drapet på Lena Sløgedal Paulsen passet også med stikkskadene som ble funnet på liket. Dette underbygget at Andersen hadde vært til stede, og knyttet ham til voldtektene og drapene i Baneheia. Opplysningene var imidlertid i liten grad egnet til å belyse hvorvidt Kristiansen hadde vært på åstedet.

Andre deler av Andersens forklaring passet dårlig med situasjonsspor funnet på åstedet. Dette ga grunn til å tvile på at Andersen fortalte den fulle sannheten om hva som hadde skjedd.

For det første avdekket obduksjonene en rekke skader, sår og merker som ikke forklares av Andersens beskrivelse av hendelsesforløpet, se punkt 3.3. Liket av Sørstrønen hadde blant annet en blødning i munnen og flere gulbrune merker i ansiktet som var forenlige med stump vold, mens liket av Sløgedal Paulsen hadde en rekke risp, hudavskrap og blålige misfarginger. At Andersen ikke forklarte seg om voldsutøvelse fra Kristiansen, kan delvis forklares med at han satt med ryggen til mens overgrepene skjedde. Det er likevel påfallende at Andersens historie ikke gir noe svar på når og hvordan jentene ble påført de nevnte skadene.731 Han forklarte for eksempel ikke at han hadde hørt lyder som er forenlig med at jentene ble utsatt for vold. Utelatelsen av slike elementer kan tyde på at Andersen har fortalt en konstruert historie.

For det andre ble jentene funnet delvis iført hverandres klær, uten at Andersens historie gir en realistisk forklaring på dette. Legger man til grunn Andersens forklaring, var aldri jentene nakne samtidig. Jentene var såpass ulike i størrelse at det ikke var naturlig for dem å bytte klær frivillig.732 Samtidig tyder mye på at klesbyttet skjedde mens jentene fortsatt var i live. Sløgedal Paulsen ble trolig drept mens hun hadde på seg Sørstrønens topp, ettersom toppen hadde en skjæreskade som korresponderte med stikkskaden som Sløgedal Paulsen hadde i brystet, se punkt 3.2.

For det tredje ga ikke Andersens historie noen forklaring på hvorfor Sløgedal Paulsen ble funnet liggende delvis over Sørstrønen. Andersen forklarte at liket av den eldste jenta (Sløgedal Paulsen) ble flyttet til skjulestedet først, og at liket av den yngste (Sørstrønen) deretter ble flyttet og delvis lagt oppå den eldste.733 Da Kristiansen slepte liket av Sløgedal Paulsen bort til skjulestedet, sto Andersen ved siden av Sørstrønen, som han akkurat hadde stukket i halsen med kniv. Under Sørstrønens dødskamp så Andersen vekselvis på henne og bort på Kristiansen.734 Da Kristiansen kom tilbake, ble Andersen bedt om hjelp til å flytte liket av Sørstrønen bort til skjulestedet. Andersens forklaring om likenes plassering har derfor nær sammenheng med hans versjon av hendelsesforløpet. Også dette forholdet indikerer at Andersen fortalte en konstruert historie.

5.6.6 Flere forhold ved det påståtte hendelsesforløpet er påfallende

Utvalget mener flere aspekter av Jan Helge Andersens historie om hendelsesforløpet er påfallende. Andersen har forklart at handlingene ikke var planlagte, og at møtet med jentene på turstien var tilfeldig. Da Viggo Kristiansen fortalte historien om kattungene, lurte Andersen på hva han ville med jentene. Kristiansen ga ham et «jævlig blikk» da han spurte hva som foregikk, og han skjønte da at det ikke nyttet å spørre. Ettersom Andersen tidlig la merke til at Kristiansen hadde med seg en kniv som ble holdt skjult for jentene, forsto han at noen kunne bli skadet. Da Kristiansen brukte kniven til å true jentene til å kle av seg, fryktet Andersen at det hele kunne ende med at jentene ble voldtatt og drept.

I lys av dette bakteppet finner utvalget det oppsiktsvekkende at Andersen ikke foretok seg noe for å stanse det som var i ferd med å skje med jentene. Han forsøkte ikke å stanse Kristiansen eller redde jentene, og flyktet heller ikke fra åstedet for å varsle eller tilkalle hjelp. I stedet ble han sittende med ryggen til mens Kristiansen voldtok jentene. Grunnen var at han ikke ønsket å se hva som foregikk.735 Om dette aspektet ved Andersens forklaring har Gulating lagmannsrett uttalt:

«På dette tidspunktet i Jan Helge Andersen sin forklaring hadde han angivelig – med unntak av et ‘jævlig blikk’ fra Viggo Kristiansen – verken blitt truet til å være til stede eller til å delta. Hvis det som deretter skjedde faktisk var noe Jan Helge Andersen ikke ønsket eller tok avstand fra, er det vanskelig å forstå at han ikke i det minste bare løp vekk. Det er desto mer vanskelig å feste lit til forklaringen om at han i stedet satte seg ned med ryggen til det han forsto var overgrepshandlinger, og verken sa noe, påkalte hjelp eller grep inn for å forsøke å stanse overgrepene.»736

Utvalget vil også trekke frem omstendighetene rundt drapet på Stine Sofie Sørstrønen. Legges Andersens forklaring til grunn, ble drapet utført av Andersen som følge av knivtrusler fra Kristiansen. Før dette hadde Andersen blitt truet med kniv til å forgripe seg på henne. Ifølge Andersen var det imidlertid bare én kniv på åstedet. Før drapet på Sørstrønen ble kniven overlatt til Andersen, slik at Kristiansen ikke lenger var i besittelse av den. Det er vanskelig å forstå at Andersen i denne situasjonen lot seg presse til å bli drapsmann. På dette tidspunktet hadde Andersen en rekke valgmuligheter, blant annet å kaste kniven inn i skogen så langt han kunne, eventuelt prøve å flykte (med eller uten Sørstrønen) eller tilkalle hjelp. Han kunne også forsøkt å overmanne eller kontrollere Kristiansen ved hjelp av kniven eller andre midler. Det må her tas i betraktning at Kristiansen fysisk sett var betydelig mindre enn Andersen.737 Gitt disse handlingsalternativene er det vanskelig å forstå at Andersen i stedet valgte å drepe en åtte år gammel jente. Utvalget mener at dette tyder på at hendelsesforløpet var annerledes enn det Andersen fortalte.738

Utvalget fester heller ikke lit til at Sørstrønen skal ha smilt til Andersen rett etter at han stakk henne i halsen. Andersen har forklart at han etter stikket fjernet genseren hun hadde foran øynene, slik at hun skulle forstå at han var der for henne. Grunnen var at han ikke ønsket at hun skulle være alene. Denne delen av forklaringen er svært lite troverdig og virker motivert av et ønske om å fremstille drapshandlingen i et best mulig lys.739 Som Gulating lagmannsrett har påpekt: «I realiteten beskriver Jan Helge Andersen seg her som et offer. Han ble tvunget til å drepe og ville vise drapsofferet medfølelse. Forklaringen er søkt, og gir et inntrykk av en oppkonstruert minimalisering av egen rolle.»740

Dersom de ulike elementene i Andersens forklaring ses i sammenheng, er essensen at han ble truet på livet av Kristiansen til å begå de straffbare handlingene i tiltalen. For øvrig opptrådte han passivt. Etter utvalgets syn er dette ikke troverdig. Det vises til riksadvokatens vurdering fra oktober 2022, som også hadde gyldighet da tiltalespørsmålet skulle avgjøres i februar 2001:

«Etter riksadvokatens vurdering lider Andersens forklaring på flere sentrale punkter av svakheter både hva gjelder indre sammenheng og plausibilitet og ikke minst samsvar med andre opplysninger i saken.

Forklaringen om hendelsesforløpet på åstedet og egen rolle i handlingene bærer allerede på overflaten preg av ansvarsfraskrivelse. Andersen plasserer seg selv på sidelinjen og i sin kjerne innebærer forklaringen at alt han gjorde var et direkte resultat av knivtrusler fra Kristiansen. Dette fremstår i seg selv lite troverdig. I tillegg kommer at Andersen har forklart seg skiftende om de seksuelle overgrepene, herunder om når i hendelsesforløpet han selv forgrep seg mot en av jentene.»741

Etter utvalgets syn er det også underlig at Kristiansen plutselig og uten forvarsel skulle ha bestemt seg for å voldta to jenter mens han og Andersen gikk tur sammen i Baneheia, uten at Andersen var tiltenkt noen rolle eller informert på forhånd. Også formålet med turen i Baneheia virker oppkonstruert. Om dette har Gulating lagmannsrett uttalt:

«I lys av forklaringen til Jan Helge Andersen om at han og Viggo Kristiansen ikke hadde konkrete planer om å telte, verken den 19. mai eller seinere, og at Viggo Kristiansens ærend opp til Baneheia var å få nøkkelen til bua han hadde låst seg ute fra, og han selv skulle ta en løpetur, fremstår forklaringen om at de to på Viggo Kristiansens initiativ tok en spasertur og lette etter teltplass som oppkonstruert.

Jan Helge Andersens forklaring om at han bare ‘diltet etter’ Viggo Kristiansen da han – uten at det hadde vært tema – lurte jentene opp i skogen med en historie om kattunger, fremstår bemerkelsesverdig. I avhør 13. september 2000 forklarte Jan Helge Andersen at han ‘skjønte ingenting’ og spurte Viggo Kristiansen hva som foregikk. Han lot være å si mer fordi Viggo Kristiansen satte et ‘jævlig blikk’ i ham. Han skal heller ikke ha sagt noe da Viggo Kristiansen truet jentene til å kle av seg.»742

Utvalget kan slutte seg til det som her sies. Det kan tilføyes at det fremstår som usannsynlig at Kristiansen skulle ønske å ha Andersen til stede som en passiv observatør til ugjerningene. En slik fremgangsmåte ville medført stor risiko for Kristiansen ved at Andersen ble vitne til det som foregikk. En slik risiko ville vært unødvendig for Kristiansen å ta dersom det ikke var avtalt på forhånd at Andersen skulle ha noen rolle i ugjerningene. Kristiansen kunne i et slikt scenario heller ikke vite med sikkerhet at Andersen ville opptre som en passiv observatør i stedet for å yte motstand eller rømme og varsle. Å holde to livredde småjenter i sjakk ved hjelp av en kniv kombinert med psykologisk overtak, er én ting. Å kontrollere to småjenter og en ikke-informert og i utgangspunktet ikke-medvirkende kamerat med samme midler er et helt annet regnestykke.

Andersens forklaring om Kristiansens mobiltelefon vurderes også som påfallende.743 Andersen fortalte i avhør 13. september 2000 – samme dag som pågripelsen – at han var sikker på at Kristiansen hadde med seg mobiltelefon i Baneheia. Det fremgår ikke av avhøret hvorfor Andersen var sikker på dette. Det var imidlertid kjent at Kristiansen sendte to SMS-er, kl. 18.57 og 19.37. Dersom man legger Andersens forklaring til grunn, må Kristiansen ha sendt i alle fall den første, og sannsynligvis også den andre, SMS-en mens de to var sammen i Baneheia. Andersen forklarer imidlertid aldri i politiavhørene at Kristiansen hadde mobiltelefonen fremme. Det kan naturligvis ikke utelukkes at Kristiansen har brukt telefonen uten at Andersen har merket det. Forholdet svekker likevel i noen grad påliteligheten av Andersens forklaring.

Også Andersens etterfølgende opptreden er egnet til å så tvil om hvorvidt han har avgitt en sann forklaring. Samme kveld som drapene skal Andersen og Kristiansen ha tilbrakt tid sammen på trappen utenfor hos Kristiansen, hvor de drakk øl og leste militærblader.744 En slik oppførsel fra Andersens side er vanskelig å forene med at Kristiansen nettopp hadde truet ham på livet til å delta i svært alvorlige straffbare handlinger.745

I henhold til sin egen forklaring skal Andersen natten etter drapene ha skrevet ned hva som skjedde på drapsdagen, i et dokument på PC-en. Han forklarte senere at han brukte ca. en time på skrivingen, og at dokumentet ble rundt fire sider. Andersen skal deretter jevnlig ha skrevet i dette dokumentet. Siste gang han skrev i dokumentet, var 15. juli 2000. Denne opplysningen ledet til at Andersens PC ble undersøkt av politiet og av Økokrim. Dokumentet ble imidlertid aldri funnet, se punkt 3.8.1.6. Også dette gir grunn til å tvile på om Andersens forklaring er sannferdig.

5.6.7 Ingen har sett Viggo Kristiansens sykkel stå låst ved bommen

Det er på det rene at Viggo Kristiansen syklet til Svarttjønn rundt kl. 18.00 fredag 19. mai 2000. Jan Helge Andersen har i avhør etter pågripelsen forklart at Kristiansen låste sin iøynefallende offroadsykkel og plasserte den inntil bommen ved Svarttjønn. Dette ble gjort like før de bevegde seg inn i Baneheia, hvor de senere møtte jentene og utførte ugjerningene. Sykkelen skal ifølge Andersen ha vært godt synlig:

«Siktede er imidlertid helt sikker på at Viggo satte sykkelen oppetter bommen – langs med bommen – ut mot parkeringsplassen. Sykkelen stod godt synlig.»746

At ingen vitner kan underbygge at sykkelen sto ved bommen i det aktuelle tidsrommet, er i denne sammenheng interessant.747 Minst 30 personer passerte bommen én eller flere ganger mellom kl. 18.00 og 20.00. Noen av disse tøyde til og med ut ved bommen mens sykkelen skal ha stått der.748 Avhørene av disse personene ble imidlertid i all hovedsak foretatt i mai og juni 2000, da Kristiansens sykkel ikke var et tema for politiet. Andersens forklaring om at Kristiansen hadde låst sykkelen inntil bommen, kom først i avhøret 13. september. Vitnene ble derfor ikke stilt direkte spørsmål om sykkelen, og de hadde ingen spesiell grunn til å oppgi en slik observasjon i sine frie forklaringer.

I september 2000 ble enkelte av vitnene spurt om de kunne huske om det sto en sykkel inntil bommen. Ingen av dem hadde noe minne om dette.749 Det må her tas i betraktning at vitnene ble spurt om observasjoner som var gjort flere måneder tilbake i tid. At en sykkel sto parkert inntil en bom ved inngangen til et beferdet turområde, er neppe en type opplysning som de fleste vil huske lang tid etterpå. At ingen vitner kunne huske sykkelen, er derfor ikke ensbetydende med at den ikke var der.

Ett av vitnemålene har likevel større bevisverdi enn de øvrige. Kristiansens sykkel var som nevnt iøynefallende, og vitner har beskrevet den som «spesiell» og «fancy».750 Også vitnet Per Egil Rødsvik hadde merket seg den da han snakket med Kristiansen og Andersen ved lekeplassen. Vitnet Leonard Hovden, som så Kristiansen komme syklende til Svarttjønn rundt kl. 18.00, sa dette i politiavhør 11. juli 2000:

«Vitnet hadde akkurat parkert, da en gutt kom syklende forbi på en gul og rød offroadsykkel, med dempere både foran og bak. Det kan også ha vært noe svart på sykkelen, men det er vitnet usikker på. Han husker også at fargene var skarpe, og sykkelen så rimelig ny ut. […]

Gutten syklet forbi vitnet og fortsatt inn på veien mot 3. Stampe. Vitnet reagerte på dette, fordi det sto et sykling-forbudt skilt der. Vitnet mener det ikke kan ha tatt lengre tid enn et minutt eller to, før gutten på sykkel kom tilbake sammen med en annen gutt. Den andre gutten gikk til fots.»751

Hovden skulle på joggetur i Baneheia sammen med en kamerat. Mens han ventet på kameraten, opplevde han at guttene så på ham. Han turte derfor ikke legge bilnøklene på bakhjulet, slik som han pleide å gjøre:

«Begge guttene gikk forbi vitnet, og stilte seg i skråningen på nordsiden av parkeringsplassen. Vitnet bruker alltid å legge nøklene på bakhjulet, men turde ikke gjøre det så lenge disse guttene sto og så på han. På spørsmål om vitnet hørte guttene snakke, sier vitnet at de snakket, men ikke han hørte ikke hva de snakket om. Vitnet reagerte ikke på at de hadde annen dialekt enn sørlandsdialekt. Guttene beveget seg stille og rolig, og vitnet følte at de observerte hva vitnet gjorde, som på sin side tenkte at de skulle se hvor han la nøklene. […] Det hele endte med at vitnet løp med bilnøkkelen i handa.»

Hovden og løpekameraten løp deretter en lang tur i Bymarka og kom tilbake til parkeringsplassen ved Svarttjønn kl. 19.20. De tøyde da en stund ut ved bommen:

«Vitnet er rimelig sikker på at de kom til parkeringsplassen ved Svarttjønn klokken 1920, fordi de brukte 1 time og 20 min på runden. Det så vitnet på klokken fordi de tok tiden. De ble stående ved bommen og tøye ut i ca. 10 minutter.»

Etter utvalgets syn er det, dersom Andersens forklaring legges til grunn, påfallende at Hovden ikke la merke til offroadsykkelen mens han tøyde ut ved bommen, all den tid han før løpeturen hadde festet seg ved sykkelens spesielle utseende. Verdt å merke seg er det også at Hovden reagerte på væremåten til sykkelens eier – på et tidspunkt fryktet han at Kristiansen (og Andersen) ville kunne ta bilnøklene hans. Hadde sykkelen stått låst ved bommen, er det dermed all grunn til å tro at Hovden hadde lagt merke til den.

Først i avhør 22. september fikk Hovden direkte spørsmål om hvorvidt han kunne huske at det sto en sykkel på parkeringsplassen eller ved bommen da han kom tilbake fra løpeturen. Hovden svarte at han ikke trodde det, men at han var usikker på dette:

«Vitnet forklarte videre at han nå i ettertid visste at det var Viggo Kristiansen som han hadde sett på sykkelen før de tok løpeturen. Vitnet trodde ikke at den sykkelen som Viggo syklet på stod ved bommen eller p-plassen. Vitnet begrunnet dette med at han ‘trodde at han ville ha husket det’, hvis sykkelen stod der når de kom tilbake, dette fordi vitnet syntes at sykkelen ‘var spesiell’»752

Heller ikke Jan Arvid Nygård, som Hovden var på løpetur med, opplyste i avhør at det sto låst en sykkel inntil bommen mens de to tøyde ut.753 I avhør 22. september 2000 fikk Nygård direkte spørsmål om hvorvidt han husket noen sykkel ved bommen, men svarte da at han ikke kunne huske dette etter så lang tid.754

Etter dette mener utvalget at påtalemyndigheten hadde all grunn til å tvile på om Kristiansens sykkel faktisk sto låst ved bommen. Dette var egnet til å svekke påliteligheten av Andersens forklaring om hendelsesforløpet for øvrig.

Det er også grunn til å feste seg ved en annen side ved Andersens forklaring om sykkelen til Kristiansen: Andersen fortalte at Kristiansen gikk med sykkellåsen rundt livet, og at det klirret i nøkler da Kristiansen låste sykkelen. Dette passer dårlig med at Andersen også forklarte at nøklene til sykkellåsen hang på det samme knippet som nøklene til boden, altså nettopp det knippet som Kristiansen akkurat hadde låst inn i boden og dermed ikke hadde tilgang til.755 Det samme forklarte Kristiansen i avhør 16. september 2000.756 Dette svekker påliteligheten av Andersens forklaring om at Kristiansen skal ha låst sykkelen og plassert den inntil bommen ved Svarttjønn. Andersen synes selv å ha innsett at det var noe som ikke stemte, ettersom han uttalte:

«Siktede la til at det for ham nå ser ut til å ha vært ‘noe galt’ med dette – med dette mener han at han nå er i tvil om Viggo virkelig hadde låst inne nøklene – eller om han bare sa det. Uansett er han ikke helt klar over hvordan dette er. Det var ikke i siktedes tanker den gang å tenke over at det var noe rart at Viggo spurte ham om dette.»

For utvalget er det vanskelig å forstå hvorfor Kristiansen overfor både Andersen og Andersens far skulle konstruere en uriktig historie om at han hadde låst seg ute av boden og derfor trengte det ekstra nøkkelsettet. Det fremstår som atskillig mer sannsynlig at det er Andersens versjon av hendelsesforløpet som er oppkonstruert.

5.6.8 Grunnene til at Andersen var i Baneheia

Jan Helge Andersen har forklart at han dro til Svarttjønn noe før kl. 18.00 for å trene med Heimevernsungdommen (HVU). Før han dro hjemmefra, oppga han dette til faren sin.757 Da Viggo Kristiansen ringte familiens fasttelefon kl. 17.47, opplyste Andersens far at sønnen hadde dratt på løpetrening i Baneheia. Også til Kristiansen skal Andersen ha fortalt dette da de møttes.758 Da kameratene fra Heimevernsungdommen ikke dukket opp, bestemte de to, i henhold til Andersens forklaring, seg for å gå tur i Baneheia, hvor de en stund senere møtte jentene på vei hjem fra badeplassen ved 3. Stampe.

Det er flere forhold i saken som tilsier at Andersen ikke har fortalt sannheten om sitt formål med å dra til Baneheia den aktuelle dagen. Det er på det rene at det ikke ble avholdt løpetrening med Heimevernsungdommen i Baneheia denne fredagen. Løpetreningene i Baneheia var på onsdager, med fremmøte på Svarttjønn kl. 18.00.759 En gang i april hadde det vært løpetrening i Baneheia på en fredag, men utenom dette hadde ikke fredagstreningene foregått i Baneheia. I utgangspunktet var det også treninger på fredager, men disse var på Jegersberg og startet kl. 17.00. Ifølge HVU-leder Helge Aasli smuldret denne treningen opp utover våren av forskjellige grunner. Andersen møtte dermed både til feil sted og til feil tidspunkt.

Andersen har forklart at fredagstreningene normalt var på Jegersberg, men at det hendte de foregikk i Baneheia. På HVU-møte tirsdag 16. mai hadde Andersen glemt å spørre hvor treningen på fredag skulle være, og tok derfor sjansen på å stille opp ved Svarttjønn. Andersen hadde ikke trenerens telefonnummer og kunne derfor ikke kontakte ham for å avklare hvor treningen skulle være. Siden sykkelen hans hadde punktert, kom han seg uansett ikke til Jegersberg. Eneste alternativ var derfor å møte ved Svarttjønn. Da kunne han i alle fall si til de andre at han hadde møtt til trening.

Etter utvalgets vurdering er Andersens forklaring på oppmøtet i Baneheia noe påfallende. Særlig gjelder dette hvis den ses i sammenheng med observasjonen av Andersen som ble gjort av vitnet Kristen Gislefoss fredag 19. mai. Denne observasjonen er ikke forenlig med Andersens forklaring om hvor han oppholdt seg før møtet med Kristiansen. Andersen har forklart at han sto ved parkeringsplassen ved Svarttjønn og ventet på kameratene fra Heimevernsungdommen. For å fordrive tiden hadde han ved en anledning «labbet rundt Svarttjønn». Han har konsekvent nektet for å ha vært lenger nord i Baneheia.760

Fredag 19. mai ca. kl. 17.30 så imidlertid Gislefoss en ung mann ved Fant Olsens stykke (nord for Svarttjønn) som sto rett ved stien og «speidet inn i skogen». Det kunne virke som han «så etter noe eller noen». Gislefoss gikk videre, og en stund senere så han den samme mannen komme gående mot ham i retning Bånetjønn. Gislefoss anslår at han dro hjemmefra ca. kl. 17.00–17.15, ettersom han skulle være hjemme i tide til å se på et program på TV om felling av ulv kl. 18.40. Han pleide å bruke rundt én time på spaserturen. Det er på det rene at Gislefoss hadde en samtale fra sin fasttelefon kl. 18.23.761

I politiavhør ga Gislefoss en beskrivelse av den unge mannen som stemte godt med Andersens utseende:

«Vitnet anslår mannen/gutten til å være mellom 18–20 år. Han var barbert på hodet – nesten snauklipt. Han mener at han er mørkhåret opprinnelig. Vitnet anslår høyden til 170–175 cm. Han er veldig usikker på dette. Personen han så er litt kraftig og vitnet mener at han er litt lubben. Vitnet sier at han hadde brune øyne. Vitnet beskriver ansiktet hans som litt rundt. Han sier at han kunne være litt fyldig i ansiktet. Vitnet kan ikke si noe om personen hadde noen spesielle trekk i ansiktet.»762

Gislefoss trodde han hadde sett personen tidligere både i Baneheia og i sentrum. På fotokonfrontasjon 13. juli 2000 pekte Gislefoss umiddelbart ut bildet av Andersen og uttrykte at han var «helt sikker» på at det var personen han hadde sett. Utvalget mener at det er sannsynlig at det var Andersen som ble observert. Dette passer godt med at Viggo Kristiansen syklet forbi bommen og inn til enden av 3. Stampe uten å finne Andersen, og først på vei tilbake så ham ved Svarttjønn. I så fall har Andersen snakket usant om sine egne bevegelser i tidsrommet før møtet med Kristiansen.

Selv om det er grunn til å tro at Andersen har holdt tilbake opplysninger, er det umulig å vite sikkert hva som var Andersens hensikt med å dra til Baneheia. Det er imidlertid verdt å merke seg at hvis treningsavtalen med Heimevernsungdommen var en dekkhistorie, må den ha blitt planlagt i god tid forut for drapene. Da Andersen dro hjemmefra, fortalte han som nevnt til faren sin at han skulle på HVU-trening i Baneheia.

At Andersen og Kristiansen i fellesskap på forhånd planla voldtektene og drapene, er på den andre siden lite sannsynlig. Verken Andersen eller Kristiansen har forklart at de hadde en avtale om å møtes på forhånd, og det er ingenting som tilsier at Kristiansen visste hvor Andersen befant seg, forut for telefonsamtalen med hans far. Både før og etter pågripelsen har dessuten Andersen bekreftet Kristiansens historie om at han hadde låst seg ute av boden og ville ha tak i det ekstra nøkkelsettet. I den utstrekning ugjerningene var planlagt, var derfor neppe Kristiansen involvert.

Av interesse i denne sammenheng er at Andersen ble observert alene i Baneheia dagen før drapene, torsdag 18. mai. Andersen ble sett av flere personer på ulike tidspunkter og steder i Baneheia. Flere av tipserne reagerte da på Andersens væremåte, se punkt 3.5.2. Også dette underbygger et hendelsesforløp der Andersen opererte alene, og hvor ugjerningene kan ha vært planlagt noe tid i forveien. Utvalget har imidlertid ikke tilstrekkelige holdepunkter til å trekke noen konklusjoner på dette punkt.

5.6.9 Hvorfor trakk Andersen sin bestekamerat inn i saken?

Frem til gjenåpningen i februar 2021 argumenterte påtalemyndigheten med at Jan Helge Andersen ikke hadde noe motiv for å trekke sin beste venn inn i saken dersom Viggo Kristiansen faktisk var uskyldig. Det samme gjorde aktor overfor både Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002. I Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 uttaler byretten:

«Retten fester avgjørende lit til Andersens forklaring om at han var sammen med Kristiansen i det aktuelle tidsrom. De to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken.»763

Etter gjenåpningen skiftet påtalemyndighetens standpunkt. I oktober 2022 uttalte riksadvokaten:

«Det sier seg selv at Andersen kan ha hatt et motiv for å implisere Kristiansen i ugjerningen, idet han derved kunne oppnå redusert ansvar og straff. Det må i denne sammenheng også tas i betraktning at Andersen, forut for avhørene 13. september, ble foreholdt at politiet var ‘sikre på at han var en av gjerningsmennene’ og i forlengelsen spurt om han ‘kunne være et slags offer i saken’ – i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen – kunne ha vært den mest aktive på åstedet (dok. 06,02,14). Det kan ikke utelukkes at dette har bidratt til å øke risikoen for at Andersen kan ha forklart seg uriktig om hendelsesforløpet og egen rolle.»764

Også for utvalget er det åpenbart at Andersen hadde et motiv for å trekke Kristiansen inn i saken. Kjernen i Andersens forklaring er at hans straffbare atferd på åstedet skyldtes knivtrusler fra bestekompisen. Ved å forklare seg på denne måten kunne Andersen minimere egen rolle, redusere belastningen ved å stå alene til ansvar og ikke minst muligens oppnå lavere straff. For utvalget er det underlig dersom dette ikke var synbart for påtalemyndigheten ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. På generelt grunnlag bør man for øvrig være varsom med å feste lit til forklaringene til kriminelle informanter og medtiltalte i fravær av andre håndfaste bevis.765

At det var nettopp Kristiansen som ble trukket inn i saken, er ikke unaturlig. Forholdene lå i høy grad til rette for å forklare at Kristiansen var hovedmann og initiativtaker. Andersen var klar over at Kristiansen var blitt pågrepet samtidig, ettersom dette fremgikk av pågripelsesbeslutningen, og han visste dessuten at begge hadde vært i politiets søkelys gjennom sommeren. Under samtalen forut for avhøret 13. september 2000, etter pågripelsen, fikk han ikke bare vite at politiet var sikre på at han var en av gjerningspersonene, men også at politiet mistenkte Kristiansen for å ha vært den mest aktive på åstedet. Det ble også åpnet for at Andersen selv var «et slags offer». At Kristiansen i politiets øyne ikke hadde et sikkert alibi, må ha fremstått klart for Andersen. Etter utvalgets syn risikerte ikke Andersen stort ved å skylde på Kristiansen – utover ikke å bli trodd.766 Alternativet var i praksis å innrømme at han selv var eneste gjerningsmann.

Det har vært hevdet at det er vanskelig å forstå hvorfor ikke Andersen forklarte at Kristiansen hadde begått begge drapene, dersom han først skulle lyve om at kameraten var involvert.767 Til dette kan det innvendes at Andersens forklaring må forstås i lys av informasjonen han fikk presentert. Andersen ble som nevnt etter pågripelsen informert om at politiet hadde funnet hans DNA-profil på biologisk materiale fra åstedet, og at de var sikre på at han var en av gjerningsmennene.768 Som Oslo statsadvokatembeter har påpekt, kan Andersen ha tenkt at det var mer realistisk å komme unna med ett drap enn to. Det kan heller ikke utelukkes at Andersen innledningsvis oppfattet det som viktigere å distansere seg fra de seksuelle overgrepene enn å nekte for at han var involvert i drapshandlingene. Det kan også være at forklaringen hans rett og slett ikke var særlig gjennomtenkt.769

5.6.10 Oppsummering

At Jan Helge Andersens forklaring på vesentlige punkter led av betydelige svakheter, var klart allerede før tiltalen ble reist. Det svekket særlig påliteligheten at forklaringen ble endret på vesentlige punkter flere ganger, og at disse endringene gjennomgående bar preg av å være strategiske tilpasninger til nye tekniske bevis.

Påliteligheten av Andersens forklaring svekkes også av at han like etter pågripelsen – men før han formelt avga forklaring – ble gjort kjent med at hans DNA-profil var funnet på åstedet, og at politiet var sikre på at han var en av gjerningsmennene. Han ble også spurt om Viggo Kristiansen kunne ha vært den mest aktive på åstedet, og hvorvidt han selv i realiteten var et slags offer. Det må anses klart at den nevnte informasjonen kan ha påvirket den forklaring som Andersen deretter avga, se punkt 4.5.3.3.

Det er på det rene at deler av Andersens forklaring ikke var i samsvar med andre bevis og opplysninger i saken. Av særlig interesse er det at forklaringen bare delvis var forenlig med situasjonsspor på åstedet, herunder at jentene ble funnet i hverandres klær. At Kristiansen skal ha låst sykkelen sin inntil bommen ved Svarttjønn, passet dårlig med at Leonard Hovden ikke la merke til den da han tøyde ut ved bommen rundt kl. 19.20. At Andersen dro til Svarttjønn noe før kl. 18.00 for å trene med Heimevernsungdommen, passet også dårlig med at det ikke var trening i Baneheia denne dagen, noe det heller ikke pleide å være, og at Kristen Gislefoss angivelig skal ha observert ham ved Fant Olsens stykke rundt kl. 17.30 og noe senere i lysløypa i retning Bånetjønn.

Andersens historie inneholdt dessuten en rekke bemerkelsesverdige eller påfallende elementer. Essensen i Andersens forklaring er at Kristiansen truet ham på livet med kniv til å begå et drap og et seksuelt overgrep, og at han ellers for det meste satt med ryggen til. Dette fremstår i seg selv som lite plausibelt.

5.7 DNA-bevisene

Ved siden av Jan Helge Andersens forklaring var DNA-bevisene påtalemyndighetens viktigste kort i saken mot Viggo Kristiansen. Aktor anførte i både byretten og lagmannsretten at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) måtte anses som avgjørende bevis for at det var to gjerningsmenn i Baneheia-saken. Det ble hevdet at DNA-bevisene underbygget Andersens historie om Kristiansens rolle. Aktor fremholdt i denne sammenheng at resultatet fra prøve C-25 kun passet med Kristiansen og ikke Andersen, mens resultatene fra prøvene B-22 og B-25 passet med en blanding av dem begge.

Det finnes lite skriftlig materiale som kaster lys over hvordan påtalemyndigheten vurderte DNA-resultatene på påtalestadiet. Utvalget anser det imidlertid som sannsynlig at påtalemyndigheten – i hvert fall førstestatsadvokat Edward Dahl som aktorerte saken – var av samme oppfatning som under domstolsbehandlingen. Basert på samtaler med aktørene er det videre utvalgets inntrykk at DNA-bevisene ble tillagt betydelig vekt ved vurderingen av om Kristiansen skulle settes under tiltale. Påtalemyndigheten var skeptisk til store deler av Andersens forklaring, men synes i liten grad å ha tvilt på at Kristiansen faktisk hadde vært på åstedet.770 At DNA-bevisene hadde stor – muligens avgjørende – betydning for at det ble tatt ut tiltale, er forenlig med aktors interne notat til riksadvokaten 26. januar 2001, hvor han angir at strategien er «å basere saken minst mulig på Jan Helges forklaring innledningsvis og bare forholde meg til de objektive bevisene».771 Det er all grunn til å tro at DNA-bevisene var blant disse.

Utvalget vil understreke at påstanden om at DNA-resultatene ga grunnlag for en sikker konklusjon om to gjerningspersoner, ikke hadde dekning i USCs rapport. Som nevnt i punkt 4.7.5 kan de bevismessige svakhetene ved DNA-beviset oppsummeres slik:

• Bare én markør i DNA-tråden hadde gitt treff i analysene, og resultatet fra prøve C-25 var oppgitt med en likelihood ratio lik 1,8 og samsvarte med over 50 prosent av norske menn.

• Det var kun «mulig» at resultatene fra prøve B-22 og B-25 inneholdt DNA fra to menn – altså en meget svak konklusjonsgrad.

• Det var ikke påvist at resultatene måtte stamme fra sædceller, da det ikke forelå noen sikker sammenheng mellom cellene påvist i mikroskopiundersøkelsene og analyseresultatene.

• Samtlige resultater var oppnådd ved bruk av en høysensitiv analysemetode («low copy number»-betingelser), med kjent økt risiko for å se feilutslag (artefakter) og utslag som skyldes kontaminasjon.

Når det gjelder resultatet fra prøve C-25 (ytre endetarm, Sløgedal Paulsen), var funnet av allel 10 i Y-markøren DYS391 i rapporten oppgitt som et sikkert analyseresultat siden resultatet hadde latt seg repetere fire av fem ganger.772 Funnet var forenlig med Kristiansens DNA, men ikke med Andersens. Rapporten oppga at frekvensen av allel 10 i den mannlige norske befolkningen er 54,6 prosent, og det ble angitt en «likelihood ratio» på 1,8315.773 Dette nærmer seg et nøytralt bevis som verken taler for eller imot at Kristiansen var opphavsmann til sporet. Det sentrale poenget i denne sammenheng er at analysen ikke gir svar på om funnet stammet fra en gjerningsmann og dermed er handlingsrelevant.

Resultatene fra prøve B-22 og B-25 (henholdsvis ytre skjede og indre anus, Sørstrønen), som var forenlige med en blanding av DNA fra to menn som hadde henholdsvis allel 10 og 11 i DYS391-markøren, var i rapporten angitt med betydelige forbehold og en meget svak konklusjonsgrad. Konklusjonen var at det var «possible» («mulig») at prøvene hadde bidrag fra to ulike menn, og at verken Kristiansen eller Andersen kunne utelukkes som bidragsytere. At noe er «mulig», gir ikke grunnlag for å trekke sikre slutninger om et straffbart forhold.774

Selv om USCs rapport oppga at DNA-funnene var forenlige med observasjoner av sædceller på mikroskopiutstryk ved undersøkelser i mikroskop, var dette ikke ensbetydende med at DNA-resultatene stammet fra sæd. USCs analyse bygget ikke på mikroskopiutstrykene som var laget ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) og oversendt derfra, men på ekstrakter som de spanske sakkyndige laget fra vattpinnerester som fulgte med forsendelsen. Prøvene kunne også inneholde DNA fra andre celletyper, for eksempel epitelceller. Det var således ingen nødvendig sammenheng mellom de observerbare sædcellene og analyseresultatet.

Endelig kan det nevnes at low copy number-metoden som ble brukt, avvek fra standard analysemetode og var forbundet med en rekke kjente usikkerhetsfaktorer. Dette inkluderte hyppigere forekomst av tekniske analysefeil (artefakter) og en forhøyet risiko for å se kontamineringsutslag. Metoden er nærmere omtalt i punkt 4.7.2.4.

Etter dette kunne det ikke trekkes sikre slutninger om hvem som hadde avsatt DNA-sporene, eller hvorvidt sporene var handlingsrelevante. Ettersom treffene ikke hadde noen individualiserende kraft, og celletypen ikke kunne identifiseres, kunne det ikke utelukkes at utslagene stammet fra DNA-kilder uten sammenheng med de straffbare handlingene. Samlet sett måtte resultatene derfor anses tilnærmet nøytrale for så vidt gjelder spørsmålet om ugjerningene var begått av to gjerningsmenn.

Som nevnt foran tyder mye på at DNA-bevisene sto sentralt ved avgjørelsen av påtalespørsmålet. Dette tilsa i seg selv en særlig årvåkenhet fra påtalemyndighetens side. Det samme gjorde enkelte andre forhold. Resultater fra Y-kromosomanalyse hadde ikke tidligere blitt benyttet som bevis i norske straffesaker, og metodebruken var fremdeles på forskningsstadiet og ennå ikke internasjonalt validert. Funn som var oppnådd ved bruk av low copy number-metoden, hadde – så vidt utvalget vet – heller ikke vært ført som bevis i en straffesak tidligere, i alle fall ikke så svake resultater som i dette tilfellet. Det kan også nevnes at Kristiansens forsvarer reiste flere relevante innvendinger mot DNA-bevisene i fengslingsmøtet 3. januar 2001.775

For utvalget er det uklart i hvilken grad de nevnte svakhetene og usikkerhetsmomentene var fremme under behandlingen av tiltalespørsmålet. Det er for eksempel usikkert om risikoen for kontaminering – at funnene kunne stamme fra personer som ikke hadde noe med det straffbare forholdet å gjøre – ble vurdert og tatt i betraktning. Det samme gjelder muligheten for artefakter og andre feilkilder. Aktors uttalelser under den påfølgende domstolsbehandlingen gir ingen støtte for at problemstillingene var oppe under behandlingen av tiltalespørsmålet. Det etterlatte inntrykket er at relevante usikkerhetsmomenter og forbehold fikk liten plass i påtalemyndighetens analyse og tolkning av DNA-resultatene, men det er ikke mulig å vite dette sikkert. Det er imidlertid på det rene at resultatene ble tillagt en bevismessig vekt som det ikke var grunnlag for.

Det finnes lite skriftlig materiale om kommunikasjonen mellom påtalemyndigheten og Rettsmedisinsk Institutt (RMI). Hvilket ansvar RMI bærer for at relevante forhold ikke ble løftet frem av påtalemyndigheten, og hvor stort ansvar påtalemyndigheten selv må bære, er det således vanskelig å si noe sikkert om.

Utvalget har merket seg at de sakkyndige fra USC, som var de nærmeste til å belyse metodebruk og andre forhold ved analysen, ikke var oppført i påtalemyndighetens bevisoppgave og heller ikke vitnet i retten. Utvalget mener at dette var uheldig. Den sakkyndige fra RMI fikk i stedet en vagt definert formidlerrolle som var egnet til å skape uklarhet om de reelle ansvarsforholdene. Etter utvalgets vurdering burde påtalemyndigheten, som var reell oppdragsgiver, opprettet direkte dialog med USC. Dette var særlig påkrevet fordi DNA-resultatene var fremskaffet ved bruk av metoder som var nye i det rettsgenetiske miljøet, og fordi RMI ikke selv hadde erfaring med metodene.

5.8 Teledatabevisene

5.8.1 Innledning

Opplysninger om Viggo Kristiansens mobiltrafikk sto sentralt i Baneheia-saken. I punkt 5.8.2 er spørsmålet hvilken vekt Telenors og Teleplans rapporter om Kristiansens mobiltrafikk burde vært tillagt dersom de hadde foreligget allerede på påtalestadiet. I punkt 5.8.3 vurderes det i hvilken utstrekning teledataopplysningene var kjent for påtalemyndigheten da tiltalen mot Kristiansen ble reist i februar 2001. I forlengelsen av dette vurderes det om påtalemyndigheten burde handlet annerledes basert på opplysningene som faktisk forelå.

5.8.2 Teledatabevisenes betydning for påtalevurderingen

Først i byretten i mai 2001 kom teledatabevisenes reelle betydning frem: Fra Viggo Kristiansens mobiltelefon ble det drapskvelden sendt og mottatt fire tekstmeldinger, kl. 18.55 (innkommende), kl. 18.57 (utgående), kl. 19.24 (innkommende) og kl. 19.37 (utgående). Tekstmeldingene gjorde innslag på basestasjonen EG_A. Telenors målinger under forhandlingene fastslo at dekningsgrensen for EG_A gikk i nordenden av 3. Stampe. Basestasjonens sannsynlige dekningsområde omfattet derfor ikke åstedet. Derimot var Kristiansens bopel i Egsveien omfattet. Teledatabevisene ga dermed støtte til Kristiansens forklaring om at han på gjerningstidspunktet hadde oppholdt seg i arbeidsboden utenfor familiens bolig.

Kristiansen ble likevel domfelt i både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett. Aktor opprettholdt straffekravet, og verken byretten eller lagmannsretten tilla teledatabevisene avgjørende vekt. Som det fremgår av punkt 7.4.4, er utvalget kritisk til byrettens bevisvurdering. Hvordan lagmannsretten har resonnert, er det ikke mulig å vite, all den tid lagretten ikke begrunner sine avgjørelser.

Det er beklagelig at bevisverdien av teledataopplysningene ikke ble avdekket under etterforskningen, se punkt 4.6. Påtalemyndigheten ble dermed fratatt muligheten til å vurdere opplysningenes bevisverdi ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. Om det på tross av bevisene hadde blitt reist tiltale, er uvisst. At aktor ikke frafalt tiltalen mot Kristiansen da resultatet av Telenors målinger ble fremlagt i byretten, trekker i retning av at Agder statsadvokatembeter fortsatt hadde innstilt på tiltale. Det er imidlertid ikke gitt at dette ville blitt utfallet. Det er uklart hvordan riksadvokaten, som besitter tiltalekompetansen, ville bedømt spørsmålet.

Dersom teledataopplysningenes bevisverdi hadde kommet frem på et tidligere tidspunkt, er det grunn til å tro at dette ville påvirket etterforskningen på ulike måter. Antakelig ville Telenor foretatt tilsvarende målinger som under forhandlingene i byretten i mai 2001, med den vesentlige forskjell at målingene ville vært mer tidsnære. Utvalget anser det også som sannsynlig at forsvarerne ville begjært ulike etterforskningsskritt for å fastslå om Jan Helge Andersens forklaring var forenlig med teledatabevisene, særlig det Andersen fortalte om tidsbruken på åstedet og ruten de gikk i Baneheia til og fra åstedet.776 Dersom Andersen hadde introdusert teorien om at mobilen kunne ha ligget i sykkelvesken, samtidig som Kristiansen bevegde seg til og fra åstedet for å sende meldinger, kunne det i ro og mak vært undersøkt om dette var en realistisk mulighet.

Forutsatt at rapportene fra Telenor og Teleplan, eventuelt kun Telenors rapport, hadde foreligget før tiltalespørsmålet ble avgjort i februar 2001, er det utvalgets vurdering at det ikke ville vært grunnlag for å tiltale Kristiansen for Baneheia-drapene. Når teledatabevisene sammenholdes med sakens øvrige beviser, særlig Andersens forklaring, synes det klart at Kristiansens forklaring ikke kan utelukkes utover enhver rimelig tvil.

Utvalget kan på dette punkt fullt ut slutte seg til riksadvokatens vurderinger av teledatabevisene i påtegning 21. oktober 2022, som i det følgende gjengis:

«Hvilke undersøkelser og analyser av teledata som er gjennomført etter gjenåpningen er redegjort for i statsadvokatens innstilling side 3–4 og 13 flg. (dok. 01,96), der det blant annet fremgår at politiet «ikke [har] lyktes i å frembringe nye avgjørende bevis knyttet til teledata, hvoretter rapportene fra Telenor og Teleplan, og forståelsen av disse, fremdeles fremstår sentralt». […]

Ifølge Telenors rapport gikk sannsynligvis dekningsgrense for EG_A i nordenden av 3. Stampe (dok. 07,04,15). Det sannsynlige dekningsområdet strekker seg nordover fra dekningsgrensen og innbefatter blant annet Kristiansens bolig. Teleplan estimerte cellegrensen til å gå noe nærmere åstedet (dok. 07,04,14). Politiet er av den oppfatning at Telenors undersøkelser bør tillegges størst vekt, blant annet fordi det knytter seg usikkerhet til hvorvidt endringer i mobilnettet (utskifting av celler mv.) i tiden fra gjerningstidspunktet og frem til Teleplans undersøkelser i august 2001, kan ha påvirket målingene. Det er ikke holdepunkter for større nettverksendringer i tiden frem til Telenor gjennomførte sine undersøkelser i mai 2001.

Basert på opplysningene som foreligger, er det etter riksadvokatens vurdering nærliggende å anta at Kristiansens mobiltelefon befant seg innenfor det sannsynlige dekningsområdet for basestasjonen EG_A, slik dette er angitt i Telenor sin rapport, da de aktuelle meldingene ble mottatt og sendt. Dersom en legger dette til grunn, lar det seg vanskelig forene med Andersens forklaring om ruten han og Kristiansen gikk like før møtet med jentene […]. Området Andersen har beskrevet ligger utenfor det sannsynlige dekningsområdet for EG_A. Meldingen kl. 18.57.34 ble sendt tett opp til tidspunktet det må antas at jentene forlot badeplassen, dvs. ca. kl. 19.00. Andersens forklaring er således vanskelig å forene med at Kristiansens mobiltelefon befant seg innenfor dekningsområdet da meldingen ble sendt.

Heller ikke det Andersen har forklart om det som deretter skjedde, lar seg uten videre forene med telebevisene. Fra møtet med jentene – som må ha vært omkring kl. 19.00 eller like etter – til innkommende melding kl. 19.24.50, er det et tidsrom på ca. 25 minutter. Fratrukket tiden det må ha tatt å føre jentene fra møtestedet Andersen har oppgitt og til åstedet, og senere å ta seg fra åstedet til dekningsområdet, gjenstår antagelig ikke mer enn 15 minutter. Dette utgjør dermed en mulig tidsramme for Kristiansens eventuelle involvering på åstedet, forutsatt at han hadde telefonen med seg. Det er vanskelig å vurdere hvorvidt dette er tilstrekkelig tid til å utføre de handlingene som fant sted, men gitt hendelsesforløpet slik det er beskrevet av Andersen – de seksuelle overgrepene, drapene og skjulingen av spor – er det grunn til å stille spørsmål ved om en slik tidsramme er realistisk.

Hypotesene om at Kristiansen kan ha beveget seg til og fra mellom åstedet og dekningsområdet, herunder at han kan ha etterlatt mobiltelefonen i sykkelvesken ved bommen ved Svarttjønn, er etter riksadvokatens vurdering lite plausible og mangler dessuten støtte i bevisene. Det er vanskelig å se noen grunn til at Kristiansen skulle foreta slike bevegelser, og teorien om at telefonen lå igjen i sykkelvesken er dessuten – på grunn av meldingen som ble sendt kl. 18.57.34 – ikke forenlig med at Kristiansen var med og møtte jentene syd for 3. Stampe ca. kl. 19.00.

Riksadvokatens vurdering er på denne bakgrunn at teledatabevisene samlet sett er vanskelig å forene med Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse. Telebevisene trekker først og fremst i retning av at Kristiansen ikke var på åstedet i tidsrommet da de straffbare handlingene ble begått, og er forenlige med hans forklaring om at han i det aktuelle tidsrom oppholdt seg i arbeidsboden ved egen bopel.»777

5.8.3 Påtalemyndighetens kjennskap til teledataopplysningene

Utvalget vil i det følgende vurdere i hvilken utstrekning påtalemyndigheten var kjent med teledataopplysningene og bevisverdien av disse før tiltalebeslutningen ble tatt ut. I forlengelsen av dette vil utvalget vurdere om det er grunnlag for kritikk som følge av påtalemyndighetens opptreden.

Ved vurderingen må det ses hen til at avgjørelsen av tiltalespørsmålet primært skjer på grunnlag av et studium av straffesaksdokumentene. Det bør også nevnes at politiets og påtalemyndighetens kompetanse innen teledata og elektroniske spor var nokså begrenset sammenlignet med i dag. Politiets arbeid med teledata har gjennomgått en rivende utvikling siden årtusenskiftet. Også i 2000–2001 ble imidlertid teledata rutinemessig innhentet og brukt som ledd i etterforskningen av større drapssaker. At slike opplysninger etter forholdene kunne ha stor bevisverdi og stort oppklaringspotensial, var velkjent.

I Baneheia-saken var påtalemyndigheten på tidspunktet for avgjørelsen av tiltalespørsmålet utvilsomt kjent med den utgående trafikken som var registrert på Viggo Kristiansens mobiltelefon fredag 19. mai 2000. Politiet hadde mottatt denne informasjonen fra Telenor allerede 15. juni.778 Oversikten viste at det på drapsdagen var sendt tekstmeldinger kl. 18.57 og 19.37. Hvilken basestasjon disse meldingene hadde gått over, fremgikk ikke, men oversikten viste at samtlige telefonsamtaler denne dagen gjorde innslag på basestasjonen EG_A. Det er på det rene at politiet festet seg ved de nevnte tekstmeldingene, ettersom Kristiansen i politiavhøret 14. juli blant annet ble spurt hvor han befant seg da han skrev SMS-en kl. 18.57. Under hovedforhandlingen i byretten stilte aktor også spørsmål til Kristiansen om meldingene.

Selv om det er mer uklart, er det grunn til å tro at påtalemyndigheten også hadde kjennskap til at politiet i etterkant av pågripelsen hadde begjært innhentet ytterligere trafikkdata. Av sakens dokumenter fremgikk det at politiet ved faks 18. september 2000 ba Telenor utlevere opplysninger om Kristiansens utgående mobiltrafikk for seks måneder tilbake i tid, samt hans inngående trafikk for perioden 5. mai til 2. juni 2000.779 En slik begjæring var høyst betimelig, ettersom den inngående trafikken på Kristiansens mobiltelefon fredag 19. mai ikke hadde vært fremme tidligere. I forkant av denne forespørselen hadde Post- og teletilsynet – etter begjæring fra politiet – innvilget fritak fra taushetsplikten. Også dokumenter i tilknytning til denne prosessen var lagt inn i straffesaksdokumentene og dermed synlige for beslutningstakerne i påtalemyndigheten.

Telenor besvarte politiets henvendelse allerede 20. september. Det kom nå frem at Kristiansen hadde mottatt to tekstmeldinger, kl. 18.55 og 19.24, og at disse i likhet med meldingene kl. 18.57 og 19.37 hadde gått over basestasjonen EG_A. Dette var nye opplysninger som åpenbart hadde stor interesse. Den utvidede telefonutskriften fra Telenor ble likevel ikke lagt inn i straffesaksdokumentene, og det ble heller ikke utarbeidet en egenrapport som redegjorde for innholdet. Beslutningen om å unnlate å dokumentere opplysningene begrunnes slik i politiets rapport 3. mai 2001, som ble utarbeidet under hovedforhandlingen i byretten:

«Etter mottak av den nye informasjonen om bruk av Kristiansen mobiltelefon med anropsnummer 9015 3[…] ble den gjennomgått av meg. Min vurdering av informasjonen var at det ikke fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der. Med bakgrunn i det, og at en utskrift med alle trafikkdata for Kristiansens mobiltelefon ville omfattet ca. 80 sider, valgte jeg ikke å dokumentere denne informasjonen i saken.»780

Utvalget har ikke holdepunkter for at påtalemyndigheten på annen måte ble kjent med de nevnte teledataopplysningene, for eksempel i form av en muntlig beskjed eller lignende. Dermed legges det til grunn at beslutningstakerne på påtalestadiet ikke hadde kjennskap til Kristiansens inngående mobiltrafikk, det vil si meldingene kl. 18.55 og 19.24. At samtlige meldinger hadde gått over basestasjonen EG_A, var heller ikke kjent for påtalemyndigheten. Slik utvalget ser det, underbygger aktors opptreden i forhandlingene at påtalemyndigheten først fikk disse opplysningene under hovedhandlingen.

Basert på de opplysninger som forelå allerede på tiltalestadiet, er det like fullt utvalgets syn at påtalemyndigheten på enkelte punkter burde handlet annerledes. Etter utvalgets vurdering burde påtalemyndigheten forstått at plasseringen til Kristiansens mobiltelefon kunne ha vesentlig betydning for saken. Tidspunktet for SMS-ene kl. 18.57 og 19.37 lå tett opp til, eller overlappet med, det antatte gjerningstidspunktet. Basestasjonsdata var derfor åpenbart egnet til å kontrollere de siktedes forklaringer. Utvalget mener dette særlig var tilfelle for meldingen som ble sendt kl. 18.57, ettersom Jan Helge Andersen forklarte at de rundt dette tidspunktet befant seg i et område nær åstedet for å lete etter teltplass. Noe i forveien skal de fra en høyde vest for 3. Stampe ha observert to barn på badeplassen. Utvalget minner også om at Kristiansen i politiavhør 14. juli ble spurt hvor han befant seg da meldingen ble sendt, og at han da svarte at han var hjemme. Etter utvalgets vurdering hadde påtalemyndigheten, i siste instans riksadvokaten, derfor en klar foranledning til å beordre ytterligere etterforskning.

Telenor-oversikten 15. juni 2000 anga som nevnt ikke basestasjonsdata for tekstmeldingene som ble sendt fredag 19. mai. Dette var bare angitt for telefonsamtalene. Etter utvalgets vurdering burde påtalemyndigheten aktivt undersøkt om det lot seg gjøre å innhente slike opplysninger for tekstmeldingenes vedkommende. At det var mulig å fremskaffe basestasjonsdata også for SMS-ene, skulle vise seg senere.

Det er som nevnt grunn til å tro at påtalemyndigheten var kjent med at politiet etter pågripelsene hadde anmodet teleselskapene om å få utlevert flere teledataopplysninger. Påtalemyndigheten må i så fall også ha forstått at anmodningene sannsynligvis hadde blitt etterkommet, selv om dette ikke kunne leses ut av straffesaksdokumentene. Etter utvalgets vurdering burde påtalemyndigheten – senest før tiltalen ble reist – ha satt seg inn i det oversendte materialet. Dette kunne enkelt vært gjort ved at påtalemyndigheten henvendte seg til politiet for å få en skriftlig oppsummering av de relevante delene av materialet. Påtalemyndigheten hadde et selvstendig ansvar for å sette seg inn i opplysningene og kunne ikke nøye seg med en eventuell muntlig beskjed om at materialet ikke inneholdt noe av interesse.

Utvalget kan ikke utelukke at påtalemyndigheten led under den villfarelse at de allerede satt på en uttømmende oversikt over Kristiansens mobiltrafikk fredag 19. mai. Bakgrunnen er at det ikke fremkommer klart av Telenor-utskriften 15. juni at den bare gjaldt Kristiansens utgående trafikk, og dermed ga et ufullstendig bilde.781 Dette forklarer i så fall til dels påtalemyndighetens manglende interesse for de nye teledataopplysningene. Under enhver omstendighet burde imidlertid påtalemyndigheten studert materialet for å avdekke om det fantes nye opplysninger av interesse for tiltalespørsmålet. Det var ikke bare Kristiansens mobiltrafikk på drapsdagen som var interessant, men også trafikken dagen i forveien, torsdag 18. mai. I sin prosedyre i byretten spurte aktor retorisk om Andersen hadde avtalt å møte Kristiansen i Baneheia denne dagen, og antydet dermed at de i fellesskap kunne ha planlagt ugjerningene.782

Dersom påtalemyndigheten hadde sørget for å innhente de ovennevnte opplysningene, ville de fått rede på at tekstmeldingene hadde gått over basestasjonen EG_A. Dette burde i så fall ledet til at påtalemyndigheten ba politiet sørge for en nærmere avklaring av dekningsområdet. Det er på det rene at slike undersøkelser kunne vært utført ved enkle grep. Telenor satt allerede på opplysninger om EG_As omtrentlige dekningsområde, og det kunne i løpet av kort tid vært foretatt målinger som presiserte dekningsgrensene. Som kjent ble imidlertid dette først gjort under hovedforhandlingen i byretten.

Utvalgets overordnede inntrykk er at sakens teledataopplysninger ble viet påfallende lite oppmerksomhet på påtalestadiet. At påtalemyndigheten ikke satte seg dypere inn i teledatabevisene, må trolig delvis tilskrives mangel på kompetanse og kunnskap om denne type bevis. Den potensielle bevisverdien i opplysningene ble derfor oversett. Dette ble forsterket ved at heller ikke politiet synliggjorde og løftet frem problemstillingene. Konsekvensen ble at et svært viktig bevis ikke ble tatt i betraktning.

5.9 Åstedsspor og handlingenes karakter – én eller flere gjerningspersoner?

5.9.1 Innledning

Problemstillingen i det følgende er om det utover DNA-funnene fantes klare tekniske spor eller øvrige forhold som kastet lys over om det var én eller flere gjerningspersoner på åstedet. I Kripos’ åsteds- og undersøkelsesrapport – del 2, datert 23. januar 2001, konkluderes det med at ofrene ble misbrukt av to menn.783 Det er imidlertid ikke holdepunkter for at konklusjonen bygger på annet enn DNA-bevisene.

I punkt 5.8.2 vurderes det om likhetene mellom stikkskadene på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen indikerer én gjerningsmann. I punkt 5.8.3 vurderer utvalget om handlingenes karakter og omfang tilsier én eller flere gjerningspersoner.

5.9.2 Likheten mellom drapsmetodene

Obduksjonsrapportene 23. mai 2000 drøfter ikke i hvilken grad ofrenes skader er forenlige med én eller flere gjerningspersoner.784 Med bakgrunn i beskrivelsene av knivstikkskadene i rapportene har det imidlertid vært hevdet at de må ha vært påført av samme person.785 Lena Sløgedal Paulsen hadde på høyre side av halsen to knivstikk med en «stikk-kanal som forløper forfra og bakover 45 grader oppover og 10 grader mot høyre».786 De to lesjonene var henholdsvis seks og syv cm dype. I tillegg hadde Sløgedal Paulsen én eller to stikklesjoner i brystet. Også Stine Sofie Sørstrønen hadde en stikkskade på høyre side av halsen. Obduksjonsrapporten beskriver en «halvmåneformet stikklesjon» på ca. syv cm med en «stikk-kanal forfra bakover, 45 grader oppover og 20 grader mot høyre».787

Oppsummert hadde begge stikkskader i halsen som var omtrent like dype (6–7 cm), og med en stikkvinkel oppover (45 grader) som var identisk. Stikkvinkelen mot høyre var imidlertid noe forskjellig (henholdsvis 10 og 20 grader).

Kripos’ utkast til gjerningsmannsprofil – utarbeidet før DNA-resultatene kom – konkluderte med én gjerningsperson, se punkt 4.8. Dette ble begrunnet med «[s]vært lik drapsmetode og seksuelle handlinger utført på jentene. I tillegg situasjonsspor på åstedet etter kun en person».788 At drapsmetodene hadde påfallende likheter, var dermed noe Kripos’ gjerningsmannsprofileringsgruppe (GMP-gruppen) festet seg ved. Det fremgår ikke av profilutkastet om konklusjonene bygget på faglige vurderinger fra sakkyndige som ble formidlet underhånden. Det er imidlertid på det rene at GMP-gruppen hadde flere møter med legene som utførte obduksjonene. Som følge av pågripelsene av Andersen og Kristiansen 13. september 2000 ble rapporten aldri ferdigstilt, og det er ikke holdepunkter for at påtalemyndigheten fikk oversendt profilutkastet før tiltalen ble reist, se punkt 4.8.

Professor Torleiv Ole Rognum fra Rettsmedisinsk institutt utførte obduksjonene. I byretten gjenga Aftenposten at han hadde forklart at «han hadde stusset over at det var lik fremgangsmåte bak begge drapene».789 Ifølge samme avis uttrykte han samtidig en «forbeholden støtte til Andersens forklaring av hvordan drapene ble utført, bl.a. at det ble brukt én kniv». Førsteamanuensis Kari Ormstad, som assisterte Rognum under obduksjonen, fremholdt på sin side i byretten at Andersens forklaring om drapet på Sørstrønen var forenlig med funnene under obduksjonen.790

Etter gjenåpningen i 2021 ble stikkskadene på nytt tema. Det ble innhentet en ny sakkyndig erklæring som fulgte opp de opprinnelige obduksjonsrapportene og ga en mer utfyllende vurdering av skadebildet. Om betydningen av likheten mellom stikkskadene fremholdt Oslo statsadvokatembeter i september 2022:

«Til støtte for en hypotese om at det var én gjerningsperson, har det vært fremholdt bl.a. at knivstikket i halsen på de to jentene er så likt at det er nærliggende å anta at de ble forøvd av samme person. Etter vår oppfatning gir imidlertid ikke stikkskadene grunnlag for noen rimelig sikker antakelse om at de må ha vært påført av samme person. Riktignok er stikkvinkelen oppover omtrent identisk, men sideveis er den forskjellig (hhv. 10 % og 20 % mot høyre). De to jentene fikk også ulike skader; mens Lena fikk halspulsåren skåret tvers over, passerte stikk-kanalen halspulsåren på Stine Sofie, mens halsvirvelpulsåren lenger bak ble overskåret. Vi vet ikke om de ulike skadene skyldes at treffpunktet var ulikt, eller at stikkvinkelen var forskjellig. På Lena er det dessuten påvist to stikklesjoner i halsen (samt én eller to i brystet). Videre kan to personer selvsagt påføre nokså like stikk. Vi viser til rettsmedisinsk rapport dok. 16,03,10,02, der det på side 62 uttales at ‘skadenes utseende og karakter ikke gir grunnlag for å vurdere om de er påført av én eller flere gjerningspersoner’.»791

Utvalget tar til etterretning at skadenes utseende og karakter objektivt sett ikke gir grunnlag for å trekke sikre konklusjoner om antall gjerningspersoner. At forskjellige personer kan stikke med kniv på samme måte, er naturligvis korrekt. Muligheten for at den ene gjerningspersonen etterligner den andres drapsmetode, må her også tas i betraktning. Skadene kan dermed ikke i seg selv sikkert avklare om det var én eller to gjerningsmenn som sto bak de straffbare handlingene.

Sør-Rogaland tingrett, som i forbindelse med den gjenåpnede straffesaken mot Jan Helge Andersen i 2024 hørte forklaringene til de sakkyndige bak den nye rapporten, mente like fullt at likhetene var påfallende:

«Begge jentene ble drept med knivstikk i halsen. Måten jentene ble stukket på, har klare likhetstrekk. Stikkene er vinkelrett på halsen til jentene, og ikke på tvers av den. Retningen og vinkelen på stikkanalene er tilnærmet lik. Det skiller bare millimeter på at de samme pulsårene er kuttet over i halsen på Stine Sofie som i halsen på Lena. De sakkyndige ble spurt om hvor ofte de ser slike stikkskader. Professor Lars Uhlin-Hansen forklarte at det er vanlig med knivstikk på tvers av halsen, mens det er uvanlig med stikk vinkelrett på halsen. Ved hjelp av den siste metoden vil en lettere nå de store halspulsårene. En slik fremgangsmåte vil være mer effektiv dersom en ønsker å ta livet av noen. Som Uhlin-Hansen også var inne på, kan måten jentene er stukket på, indikere at det er samme gjerningsmann som har stukket dem. Dette er likevel ikke sikkert. Det kan også være to som har stukket, der den ene har sett hvordan den andre har gjort det. Eventuelt kan begge ha lest om eller sett den metoden på film. Likheten i måten det er stukket på, er etter rettens syn likevel påfallende.»792

Etter utvalgets syn fremstår likhetene som enda mer påfallende dersom de sammenholdes med det Andersen har forklart om drapene. I realiteten gir Andersen vidt forskjellige beskrivelser av de to drapene. Sørstrønen ble stukket av Andersen mens hun lå på ryggen. Drapet ble begått ved at Andersen holdt kniven i begge hender og presset knivbladet ned mot halsen hennes.793 Drapet på Sløgedal Paulsen skjedde derimot ved at Kristiansen stakk henne i halsen bakfra mens begge sto oppreist.

5.9.3 De straffbare handlingenes karakter og omfang

Før gjenåpningen hevdet påtalemyndigheten at de straffbare handlingenes omfang og karakter talte for flere enn én gjerningsmann. I 2019 uttalte Agder statsadvokatembeter i sitt tilsvar til Viggo Kristiansens siste gjenåpningsbegjæring:

«Valg av tid og sted for forbrytelsene, samt forbrytelsenes omfang og karakter, taler klart for at det var flere gjerningsmenn. Som beskrevet […] ovenfor ble forbrytelsene gjennomført i et område til en tid mange andre mennesker oppholdt seg i Baneheia. De fornærmede var unge – men risikoen for at de prøver å stikke av eller skrike etter hjelp må ha stått klart for de som iverksatte forbrytelsene. Forbrytelsene mot to jenter, og omfanget av arbeidet på åstedet/ fjerning av gjenstander etterpå taler med styrke for samvirke mellom flere gjerningsmenn.»794

Det er grunn til å tro at i hvert fall påtalemyndigheten i politiet var av samme oppfatning ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet i 2001. Det er noe uvisst om statsadvokaten og riksadvokaten la til grunn til det samme.795

Etter utvalgets syn kan det neppe trekkes slutninger om antall gjerningspersoner på grunnlag av at det var to ofre, eller som følge av at overgrepene skjedde i et område som lå i nærheten av beferdede turstier.796 Utvalget er dessuten ikke enig i at én gjerningsperson med kniv nødvendigvis ville avstått fra å begå de straffbare handlingene av frykt for at jentene ville rømme eller rope etter hjelp. Som Oslo statsadvokatembeter har påpekt, er det ikke gitt at en gjerningsperson vil overveie slike forhold på en rasjonell måte.797 Det må også tas høyde for at gjerningspersonen har planlagt på forhånd hvordan han skal passivisere ofrene, og er trygg på at han vil lykkes.

Utvalget er ikke enig i at de straffbare handlingene tyder på et samvirke mellom flere gjerningsmenn. Dersom man tar utgangspunkt i Jan Helge Andersens egen historie, gis en nokså overbevisende forklaring på hvordan én gjerningsmann kan ha klart å kontrollere to små jenter i tillegg til Andersen selv. Andersen forteller at jentene ble truet på livet av Kristiansen til å gjøre som han sa. Han beskriver også hvordan jentene etter tur fikk bind for øynene, mens den andre ble voldtatt.

Det er ikke mulig å vite sikkert hva som skjedde på åstedet. Andersen kan ha forklart seg uriktig om rekkefølgen i hendelsesforløpet og andre sentrale forhold.798 For utvalget er det likevel et poeng at Kristiansen er den helt dominerende aktøren i Andersens historie. Han er pådriver og initiativtaker. Til sammenligning er Andersens egen rolle påfallende passiv, og under store deler av hendelsesforløpet sitter han med ryggen til. Ellers observerer han stort sett bare det Kristiansen foretar seg. Når Andersen selv er nødt til å begå overgrep og drap, er det fordi Kristiansen med kniv truer ham til det. Denne påfallende mangelen på parallellhandling er påpekt av Sør-Rogaland tingrett:

«Det er også verdt å merke seg at det, ut fra forklaringen til Jan Helge Andersen, i svært liten grad ble handlet parallelt fra ham og Viggo Kristiansen. Utenom det han har forklart om flytting av Stine Sofie og tildekking av jentene/skjulingen av badeklærne, har én person handlet om gangen. Det vil si at Viggo Kristiansen har gjort alt mens Jan Helge Andersen satt med ryggen til, med unntak av det seksuelle overgrepet Jan Helge Andersen har innrømmet og drapet av Stine Sofie.»799

I Gulating lagmannsretts dom 30. juni 2025, hvor Andersen ble domfelt for drapet på Lena Sløgedal Paulsen, er det fremholdt at det ikke er grunnlag for antakelsen om at én gjerningsmann alene ikke kan kontrollere to barn. Lagmannsretten viste i denne sammenheng til forklaringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige, professor og psykologspesialist Annika Melinder, om at barn i likhet med voksne kan bli handlingslammet og gå i «frys».800 Dette kan ytterligere forsterkes dersom barnas øyne blir dekket til deler av tiden, slik tilfellet var i henhold til Andersens forklaring. Vennskap mellom ofrene kan videre føre til at lojalitetsfølelsen bremser fluktresponsen hos hver av dem. I dommen heter det videre:

«Lena og Stine Sofie var 8 og 10 år. De var gode venner. Det er nærliggende at de følte på en lojalitet til hverandre. Jentene må ha blitt svært redde da de først ble truet med kniv, og deretter etter tur fikk dekket til øynene og fratatt muligheten for å orientere seg ved hjelp av synssansen. Dette må ha blitt forsterket da de mest sannsynlig også overhørte overgrep bli utført mot den andre. Vi kjenner ikke detaljene om hvilke trusler eller på hvilken måte jentene faktisk ble passivisert. Uansett er det helt utvilsomt at de må ha følt på en stor frykt og hatt et svært høyt stressnivå.

Selv om Jan Helge Andersen av flere er beskrevet som tilbakeholden, er det ikke påvist noe som etter lagmannsrettens syn ville gjøre det vanskelig for ham å lokke eller true med seg to jenter på 8 og 10 år.»801

Det som her trekkes frem, må sammenholdes med at åstedsområdet var naturlig avgrenset i terrenget i form av bergnabber og kratt, uten innsyn fra turstien. Også dette kan ha gjort det krevende for to mindreårige jenter å rømme eller tilkalle hjelp.

En sak fra Oslo samme år har betydelige likhetstrekk med Baneheia-saken, men med den vesentlige forskjell at ofrene ikke måtte bøte med livet. En mann på 25 år voldtok tirsdag 20. juni 2000 to jenter på seks og syv år i et skogholt bak en skole på Romsås. Mannen hadde kommet i kontakt med jentene og blitt med dem inn i skogen, hvor han forgrep seg på dem. Det var kort avstand til områder hvor det befant seg mange mennesker. Da den eldste jenta skrek etter hjelp, holdt mannen hånden sin foran munnen hennes. Han truet med å drepe jentene dersom de ikke var stille, og tvang dem til å overvære voldtektene av hverandre. Mens mannen var opptatt med å voldta den eldste jenta, løp den yngste gråtende bort til en voksen dame som gikk tur med hunden sin i skogholtet. Dette førte til at mannen forsvant fra stedet. Gjerningsmannen ble ikke funnet, men sommeren 2016 ble han registrert i DNA-registeret som følge av en annen sak. Det viste seg at hans DNA stemte overens med spor av sædceller funnet i skrittet på det ene offeret. Ved Oslo tingretts dom 20. desember 2017 ble mannen dømt til fengsel i elleve år for voldtektene og enkelte andre lovbrudd.802

Etterforskningsledelsen var oppmerksomme på parallellene til Baneheia-saken og var sommeren 2000 i dialog med Oslo politidistrikt for å avklare om det kunne være en forbindelse mellom de to sakene. I en sak fra NTB 23. juni 2000 er påtaleansvarlig jurist Arne Pedersen gjengitt slik:

«Politiet ser det imidlertid ikke som veldig sannsynlig at det er samme gjerningsmann som har utført forbrytelsene i Kristiansand som i Oslo.

– Men vi kan ikke la være å se nærmere på sedelighetssaker der ofrene er unge jenter, sier kriminalsjef i Kristiansand, Arne Pedersen.»803

Etter utvalgets syn illustrerer Romsås-saken at det er fullt mulig for én voksen mann å kontrollere to mindreårige jenter ved hjelp av trusler og maktbruk. Dette må ha vært synbart for etterforskningsledelsen, som også må ha notert seg at overgrepene ble begått i kort avstand fra områder hvor mange ferdes. Til forskjell fra Baneheia-saken hadde ikke gjerningsmannen i Romsås-saken kniv. Åstedet i Baneheia-saken var dessuten ikke umiddelbart tilgjengelig fra stien, slik som i Romsås-saken.

Den uferdige gjerningsmannsprofilen i Baneheia-saken konkluderte som nevnt med at handlingene ble begått av én gjerningsmann, se punkt 4.8. Utover likheten i drapsmetodene viste GMP-gruppen til de seksuelle overgrepene, og til at det bare forelå situasjonsspor fra én person. Det er på det rene at gruppen var i kontakt med blant annet amerikansk politi om Baneheia-saken høsten 2000. Tilbakemeldingen var at de ikke hadde hatt lignende saker i USA. At etterforskningsledelsen var klar over dette, underbygges av et intervju med påtaleansvarlig jurist Arne Pedersen 29. september 2000:

«Det spesielle er at drapene er begått av to gjerningsmenn og at ofrene er to småjenter som ble utsatt for massive seksuelle overgrep før de ble knivdrept på en spesiell måte. Dagbladet er kjent med at flere internasjonale politienheter har vist interesse for saken etter pågripelsen av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Saken er rett og slett oppsiktsvekkende internasjonalt.

Kriminalsjef Arne Pedersen i Kristiansand sier at han ble overrasket da han fikk høre at helt parallelle handlinger aldri er begått verken i Europa eller i USA.

– Jeg var sikker på at vi ville finne slike saker i USA, sier Pedersen.

Men amerikansk politi har aldri vært borte i tilsvarende modus.

– Denne saken har faktisk vakt oppsikt også i USA, sier Pedersen.

– Vi har ikke ennå fått noen offisielle henvendelser fra internasjonalt politi. Derimot vet jeg at gjerningsmannsprofilgruppa i Kripos har kontakter med en del internasjonale politimiljøer. De har blant annet snakket med personell i FBI som har vist svært stor interesse for barnedrapene fordi de ikke, etter det jeg vet, har hatt noen tilsvarende saker der, sier kriminalsjefen.»804

Det norske analyseutkastet ble i en rapport datert 19. september 2010 vurdert av den pensjonerte FBI-agenten Gregg McCrary.805 McCrary er en anerkjent ekspert innen fagfeltet gjerningsmannsprofilering og ble engasjert av Kristiansens forsvarer i forbindelse med Kristiansens andre gjenåpningsbegjæring. I McCrarys rapport er konklusjonen den samme som i den norske profilen:

«The police profile indicates that a single offender is responsible. I concur that a lone offender is responsible for this crime. My conclusion is based primarily upon the consistent pattern of injuries, both fatal and non-fatal, inflicted upon the victims as well as the consistent manner in which they were sexually assaulted.»

Rapporten er tydelig på at drapssaker med flere gjerningspersoner og flere ofre sjelden forekommer, særlig dersom ofrene, som her, blir voldtatt og drept med kniv:

«Secondarily, multiple victim/multiple offender homicides are rare. For example, according to the Federal Bureau of Investigation, less than 2 % of the 14,180 homicides perpetrated in the United States in 2008 involved multiple victims and multiple offenders. Of those 14,180 homicides only 6, or 0.00042, were crimes in which the victims were raped and a knife or cutting instrument was used to murder them.»

Avslutningsvis nevner utvalget at det er vanskelig se at ryddingen av åstedet og kamufleringen av likene i seg selv gir holdepunkter for at det var to menn på åstedet. På dette punkt nøyer utvalget seg med å vise til Oslo statsadvokatembeter:

«Vi vet ikke hvor lang tid overgrepene og drapene tok, og dermed hvor mye tid som ‘var igjen’ til skjuling og tildekking, og vi kan ikke se at det skal være umulig for én person å få gjennomført en slik skjuling, der jentene ble flyttet ca. 10 meter fra drapsstedet og lagt under en krypfuru og deretter dekket til med avkuttede grener og skogbunnmateriale. Vi kan heller ikke se at det er forhold ved Andersens personlighet i seg selv som tilsier at ikke han skulle kunne klare en slik operasjon. Som nevnt var han lagfører i HV-ungdommen. Ikke minst har han erkjent å ha dekket dem til. I avhør […] har han forklart at han kuttet grener og dekket til jentene, og uttalt at ‘det er slik jeg gjør når jeg lager skyttergrav’.»806

5.10 Karakterbevis og støttebevis

5.10.1 Innledning

I det følgende vil utvalget drøfte bevisverdien av karakterbevis og støttebevis som har vært fremme i Baneheia-saken, og som kan ha blitt tillagt betydning ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. Under domstolsbehandlingen i 2001–2002 ble det ført en rekke bevis som var ment å belyse Viggo Kristiansens modus. I punkt 5.10.2 vurderes bevisverdien av opplysningene om Kristiansens karakter og atferd. Betydningen av det tette vennskapsforholdet mellom Kristiansen og Jan Helge Andersen drøftes særskilt i punkt 5.10.3. I punkt 5.10.4 vurderes betydningen av at Kristiansen og Andersen ikke deltok i leteaksjonen etter jentene. I punkt 5.10.5 drøftes bevisverdien av uttalelser de to siktede fremsatte da de ble pågrepet av politiet 13. september 2000.

5.10.2 Kristiansens karakter og atferd

Aktor anførte i både Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett at Viggo Kristiansen var en såkalt moduskandidat.807 Dette var dels fordi Kristiansen hadde begått seksuelle overgrep mot barn, og dels fordi han overfor voksne hadde utvist grenseoverskridende atferd, ofte med et seksuelt tilsnitt.808 Aktors overordnede budskap var at Kristiansens karakter og atferd var forenlig med en person som kunne begå overgrepene og drapene i Baneheia. Det forutsettes i det følgende at påtalemyndigheten hadde omtrent samme oppfatning på påtalestadiet.

Betegnelsen som moduskandidat kunne som nevnt tilskrives flere omstendigheter. Utover drapene og voldtektene i Baneheia-saken var Kristiansen siktet og senere tiltalt for gjentatte ganger å ha hatt seksuell omgang med en jente på 7–9 år i perioden 1994–1996, da han selv var 15–17 år gammel, se tiltalebeslutningen post V–VI. Kristiansen erkjente forholdene overfor politiet og i retten. Han ble domfelt i byretten og anket ikke til lagmannsretten. Kristiansen var også siktet og senere tiltalt for å ha hatt seksuell omgang med den fornærmedes yngre bror, se tiltalen post IV, men nektet straffskyld for dette. Kristiansen ble her domfelt i byretten, men ble etter anke til lagmannsretten frifunnet av lagretten. Senere ble han dømt til å betale erstatning til fornærmede.

Kristiansen ble i tillegg tiltalt for skremmende eller plagsom atferd overfor en kvinne ved at han en rekke ganger klatret opp på verandaen utenfor soveromsvinduet hennes og kikket inn, se tiltalen post VII. Han erkjente straffskyld for dette overfor politiet og retten og ble domfelt i samsvar med tiltalen.

I retten omtalte aktor Kristiansen som uvanlig sexfiksert og viste blant annet til at store mengder grov pornografi hadde blitt beslaglagt hos ham under pågripelsen, se punkt 3.7.2 og punkt 6.4.9. Det ble også ført en rekke vitner som forklarte at Kristiansen hadde kommet med seksualiserte slengbemerkninger til kvinner i nabolaget og for øvrig opptrådt plagsomt, se 6.3.9. En del av disse vitnene var oppført i den foreløpige bevisoppgaven som lå som vedlegg til det interne notatet som ble oversendt riksadvokaten 26. januar 2001, og det er derfor rimelig å anta at de utgjorde en del av bevisgrunnlaget for tiltalen. Det ble også vist til at de rettspsykiatrisk sakkyndige under tvil hadde kommet til at Kristiansen led av en alvorlig personlighetsforstyrrelse.809

Kristiansand byrett var enig med aktor i at de tidligere overgrepssakene og Kristiansens seksualiserte atferd hadde relevans for tiltalen i Baneheia-saken:

«Ved bevisvurderingen må det også tillegges vekt at tiltalte Kristiansen tidligere har forgrepet seg seksuelt på barn. Han er riktignok ikke dømt for dette før, men retten viser til drøftelsen av tiltalens post IV til VI nedenfor. Det er videre et påfallende trekk ved Kristiansen at han foruten en særlig sterk interesse for pornografi, synes å ha spesielle seksuelle tilbøyeligheter.»810

Utvalget har ikke innvendinger til at påtalemyndigheten tilla overgrepene i post IV til VI en viss bevisverdi i Baneheia-saken. At Kristiansen tidligere skulle ha forgrepet seg på små barn, var egnet til å underbygge at han også kunne være tilbøyelig til å utføre overgrepene i Baneheia-saken. Samtidig er det grunn til å understreke at ugjerningene i Baneheia var langt mer alvorlige: Før jentene ble drept, ble de utsatt for anale overgrep, og de hadde også sår og merker som var forenlig med stump vold. Til sammenligning var overgrepene som Kristiansen ble tiltalt for i post IV til VI, atskillig mindre brutale. De nevnte forholdene skal dessuten ha skjedd flere år før Baneheia-saken, da Kristiansen var mellom 15 og 17 år. Til tross for en svært bred etterforskning ble ikke Kristiansen mistenkt for å ha begått ytterligere overgrep.

Mindre opplagt er relevansen av deler av den øvrige vitneførselen om Kristiansens avvikende atferd i nabolaget. Det samme gjelder bevisføringen knyttet til beslaget av pornografiske videofilmer. At Kristiansen hadde utvist upassende oppførsel overfor voksne og var interessert i grov pornografi som viste voksne damer, hadde begrenset relevans for skyldspørsmålet i Baneheia-saken – altså om det kunne anses bevist utover enhver rimelig tvil at Kristiansen i lag med Andersen hadde voldtatt og drept to jenter på åtte og ti år fredag 19. mai 2000 mellom kl. 19.00 og 20.00. Om bevisverdien av de nevnte momentene har professor i rettsvitenskap Markus Jerkø fremholdt:

«Bevisverdien til momentene under karakterbeviset er presumptivt at de underbygger at Kristiansen har en personlighet som er kompatibel med forbrytelsene. Hans overgrep i ungdomsårene mot en ung jente sannsynliggjør at han var i stand til å begå mer alvorlige overgrep (men gir på ingen måte et sikkert bevis for dette). Etter å ha fått opplyst dette kan vi bli mer åpne for tanken om at han også begikk de handlinger han var tiltalt for. Men det er uklart hva det tilfører vurderingen om vi deretter også får informasjon om hvilke videofilmer han var i besittelse av, eller om det føres en rekke vitner som forklarer seg om hvor plagsomt han hadde opptrådt i nabolaget. Slik informasjon kan gjøre et sterkt emosjonelt inntrykk, men en rasjonell bevisbedømmer bør være oppmerksom på muligheten for at dette bare er ‘støy’ som hen må se forbi ved vurderingen av om den tiltalte er skyldig etter tiltalen.»811

Utvalget er langt på vei enig i disse betraktningene. Når karakterbevis mv. ikke har betydning for bedømmelsen av den foreliggende saken, eller betydningen av dem er uviss eller begrenset, bør påtalemyndigheten i lys av objektivitetsplikten utvise varsomhet. En grunn er at slik bevisføring, som har stor emosjonell slagkraft, kan bli tillagt uforholdsmessig stor vekt på bekostning av viktigere, «tekniske» bevis. Etter omstendighetene kan slik bevisføring også stride mot straffeprosessloven § 301, som regulerer bevisføring om tiltaltes gode eller dårlige vandel.812

5.10.3 Vennskapsrelasjonen mellom Kristiansen og Andersen

Også det tette vennskapsforholdet mellom Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen var tema i retten i 2001–2002. Det er ikke tvilsomt at de tilbrakte mye tid sammen i nærområdet på Eg og var godt kjent i Baneheia. Det er også klart at begge hadde stor interesse for militære forhold og friluftsliv. Aktor viste i byretten til at en rekke vitneutsagn underbygget at Kristiansen var den dominerende parten i forholdet, mens Andersen stort sett opptrådte passivt og sedat.813 At Kristiansen var den som bestemte når han og Andersen var sammen, hadde også dekning i deres egne forklaringer.

Det som antakelig ble underspilt den gangen, var at Kristiansen og Andersen naturligvis ikke alltid var sammen. Som følge av jobb og ulike fritidssysler – Andersen var blant annet lagfører i Heimevernsungdommen, mens Kristiansen var aktiv innen bedriftsfotball – tilbrakte de også en del tid fra hverandre.814 At Andersen gikk tur alene i Baneheia dagen før drapene, er for så vidt illustrerende.

Utvalget kan uansett vanskelig se at relasjonen mellom Andersen og Kristiansen i seg selv var et argument for at Kristiansen var skyldig, og kan på dette punkt slutte seg til Oslo statsadvokatembeter:

«Om dynamikken mellom dem når de var sammen, har flere, også Andersen og Kristiansen selv, påpekt at Kristiansen var sjefen blant dem. […] En slik rollefordeling kan for så vidt underbygge en hypotese om at Kristiansen også ville vært en hovedmann på åstedet, som Andersen har forklart. Vi kan imidlertid ikke se at den normale rollefordelingen mellom dem i seg selv er et bevis for at Kristiansen skal ha vært på åstedet og delaktig i de straffbare handlingene.»815

Dersom Andersen var i besittelse av en personlighet som utelukket at han var i stand til å begå drapene og voldtektene på egen hånd, ville argumentet muligens hatt mer for seg. Da tiltalespørsmålet ble vurdert i starten av 2001, var det imidlertid kjent at Andersen hadde erkjent å ha knivdrept den minste jenta, etter først å ha forgrepet seg seksuelt på henne.816 Andersen hevdet riktignok at han utførte disse handlingene under tvang, men detaljene i denne forklaringen fremsto som lite troverdige.817 Også påtalemyndigheten mente Andersen underdrev betydningen av egen rolle på åstedet. Det kan i denne sammenheng nevnes at Andersen under etterforskningen gjennomførte en personlighetstest hvor han skåret lavt på villighet til å ta ansvar for egen atferd.818

5.10.4 Manglende deltakelse i leteaksjonen

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen deltok ikke i leteaksjonen i Baneheia lørdag 20. og søndag 21. mai. En rekke vitner oppga i avhør at de vurderte dette som merkelig og påfallende. Før gjenåpningen var påtalemyndigheten av samme oppfatning. I et skriv til Gjenopptakelseskommisjonen i mai 2019 uttalte Agder statsadvokatembeter:

«Andersen og Kristiansens forhold til Baneheia, deres interesser, samt overfor nevnte vitneutsagn gjør det uforståelig at de ikke meldte seg til tjeneste i leteaksjonen – med mindre de hadde hatt befatning med forsvinningen av jentene.»819

I vedtaket 18. februar 2001 fremholdt Gjenopptakelseskommisjonen at Kristiansens manglende deltakelse i leteaksjonen måtte anses som et argument for straffskyld. Den samlede kommisjonen uttalte:

«Etter kommisjonens vurdering må opplysningene om Viggo Kristiansens manglende interesse for å delta i leteaksjonen tillegges vekt ved den samlede bevisvurderingen. Man sitter igjen med et bilde av Kristiansen som en person som er svært godt kjent i Baneheia, som har interesse for friluftsliv og militære ferdigheter og som ubetinget ville ha vist interesse for å delta i den storstilte leteaksjonen. Reaksjonsmønsteret hans er imidlertid mer forståelig dersom han hadde noe med ugjerningen å gjøre.»820

Hvilken vekt forholdet ble tillagt av påtalemyndigheten da påtalespørsmålet ble vurdert i januar og februar 2001, er usikkert. Under domstolsbehandlingen i 2001–2002 anførte ikke aktor at Kristiansens manglende deltakelse i leteaksjonen var et argument for straffskyld. Dette indikerer at aktor heller ikke la nevneverdig vekt på forholdet ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. Det er uklart hvordan riksadvokaten eller påtalemyndigheten i politiet i sin tid bedømte spørsmålet. Verken Kristiansand byrett eller Agder lagmannsrett omtaler forholdet i dommen.

I september 2022 fremholdt Oslo statsadvokatembeter at det at Kristiansen ikke var med på leteaksjonen etter jentene, vanskelig kunne tillegges vekt i den ene eller andre retningen:

«For det første kan man innvende at det hadde vært like påfallende om han faktisk hadde deltatt. Da kunne han hatt mulighet til å få kjennskap til hvor etterforskningen stod, og evt. spor fra ham på funnstedet ville lettere kunne bortforklares med at de stammet fra leteaksjonen. For det andre kan det være at Kristiansen ikke ønsket å innordne seg en slik organisert aksjon (vi vet at han tidligere hadde kommet på kant med autoriteter i HV-ungdommen), for det tredje kan han ha hatt andre planer, som at han på lørdagen var i byen med nevøen sin, og for det fjerde kan han ha blitt påvirket av Andersen til å la det være, for de to var sammen i perioder både lørdagen og søndagen. Det kan selvsagt også tenkes andre grunner.

Det som virker sikkert, er at Kristiansen og Andersen var en tur i Baneheia både lørdag og søndag, så Kristiansen var iallfall ikke redd for å oppsøke eller bli sett i området. At han lot være å delta i leteaksjonen i Baneheia den helgen, kan ha mange årsaker, og vi synes det er vanskelig å legge vekt på dette i den ene eller andre retningen.»821

Utvalget er enig i denne vurderingen og kan ikke se at det var grunnlag for å tillegge bevismomentet vekt i Kristiansens disfavør. Det er også grunn til å merke seg at de nevnte vitneutsagnene skriver seg fra politiavhør som ble foretatt etter pågripelsen 13. september, og at vitnene kan ha vært påvirket av dette.

5.10.5 Uttalelser ved pågripelsene

Da Jan Helge Andersen ble pågrepet 13. september, spurte han om Viggo Kristiansen også var tatt.822 Også Kristiansen stilte et lignende spørsmål under pågripelsen. I rapporten fra pågripelsen av Kristiansen heter det:

«Beslutningen om pågripelse og ransaking av hans bopel ble lest opp av undertegnede.

Siktede reagerte med å si følgende på en kald og rolig måte:

‘Jeg visste det ville skje’. ‘Er dere klar over at dere tar feil personer’. ‘Jeg sier ikke noe før jeg har snakket med en advokat’. ‘Er Jan Helge også tatt’.»823

Det er ikke holdepunkter for at statsadvokaten eller riksadvokaten la nevneverdig vekt på disse uttalelsene ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet. I Agder statsadvokatembeters skriv til Gjenopptakelseskommisjonen 15. mai 2019 gis det imidlertid uttrykk for at Kristiansens uttalelser var påfallende:

«Kristiansen trekker altså selv frem at politiet pågriper feil personer og spør om Jan Helge Andersen også er tatt uten at det opplyses om det er flere som mistenkes i saken.»

Utvalget kan vanskelig se at det var grunnlag for å tillegge uttalelsene noen bevisverdi. Kristiansens uttalelser må forstås i lys av at både Andersens og Kristiansens navn var oppgitt i pågripelsesbeslutningene som ble lest opp for dem. Det samme gjelder for så vidt også for Andersen. På dette stadiet var dessuten begge oppmerksomme på at de var i politiets søkelys, og at de i stor grad ble sett på som en enhet.824

5.11 Sammenfatning og konklusjon

Hovedproblemstillingen i inneværende kapittel er om tiltalen mot Viggo Kristiansen 16. februar 2001 var i samsvar med det strafferettslige beviskravet. Dette kan også formuleres som et spørsmål om hvorvidt Kristiansens straffskyld på påtalestadiet var bevist utover enhver rimelig tvil. Før spørsmålet besvares, vil utvalget sammenfatte sine vurderinger av bevissituasjonen i Baneheia-saken.

Kristiansens forklaring om at han var hjemme da drapene skjedde, var i utgangspunktet plausibel. Det strafferettslige beviskravet krever i praksis at forklaringen kan utelukkes ut over enhver rimelig tvil. Påtalemyndigheten var den gang overbevist om at Kristiansen og Jan Helge Andersen hadde samkjørt sine forklaringer til politiet, men etter utvalgets syn er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for dette. Det er på det rene at Kristiansens politiforklaringer inneholder en rekke unøyaktigheter, sammenblandinger og endringer om diverse detaljer. Dette må imidlertid forventes når politiet stiller detaljerte spørsmål om forhold som ligger langt tilbake i tid.

Andersens forklaring var bærebjelken i straffesaken mot Kristiansen. Legger man forklaringen til grunn, var Kristiansen både initiativtaker, pådriver og hovedmann. At Andersen selv gjennomførte et overgrep og et drap, skyldtes etter hans forklaring at Kristiansen truet ham med kniv. Allerede før tiltalen ble tatt ut, var det imidlertid klart at Andersens forklaring led av betydelige svakheter. Påliteligheten svekkes av at forklaringen gjentatte ganger ble endret på vesentlige punkter, særlig om overgrepene ofrene ble utsatt for. Endringene i forklaringen var gjennomgående strategiske tilpasninger til nye tekniske bevis som Andersen ble gjort kjent med under etterforskningen. Deler av forklaringen passet i tillegg dårlig med andre opplysninger i saken. Endelig inneholdt Andersens historie en rekke påfallende elementer som gjorde den lite plausibel. Se gjennomgangen av Andersens forklaring i punkt 5.6.

Påtalemyndigheten var langt på vei klar over svakhetene ved forklaringen og antok at Andersen bevisst hadde underspilt sin rolle i ugjerningene. Det er få holdepunkter for at Andersens påstander om Kristiansens deltakelse ble gjenstand for et tilsvarende kritisk søkelys. Dette gjelder selv om utsagnene om Kristiansens aktive rolle i de straffbare handlingene naturligvis hadde nær sammenheng med Andersens historie om egen passivitet på åstedet. Med nåtidens øyne kan dette synes noe paradoksalt. Sannsynligvis skyldes dette delvis at fremstillingen bekreftet en allerede etablert hypotese om at Andersen og Kristiansen hadde begått drapene sammen.

En annen grunn er at påtalemyndigheten oppfattet det slik at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) måtte anses som sikre bevis for at det var to gjerningsmenn. Denne oppfatningen ga sterk støtte til Andersens forklaring om at Kristiansen hadde deltatt i ugjerningene. Påstanden om to gjerningsmenn hadde imidlertid ikke dekning i USCs rapport: Dels var resultatene angitt med betydelige forbehold og en meget svak konklusjonsgrad. Dels ga analysen uansett ikke svar på om funnene stammet fra en gjerningsmann og dermed var handlingsrelevante. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom analyseresultatene og sædcellene som hadde blitt observert i mikroskop. Prøvene kunne inneholde DNA fra andre celletyper enn sæd, slik som epitelceller, og resultatene var forenlige med et stort antall norske menn. Det kunne derfor ikke utelukkes at utslagene stammet fra DNA-kilder uten sammenheng med de straffbare handlingene.

Resultater fra Y-kromosomanalyse hadde ikke tidligere blitt benyttet som bevis i norske straffesaker, og metodebruken var ennå ikke internasjonalt validert. Også resultater oppnådd med low copy number-metoden var noe nytt i norsk sammenheng. Dette tilsa en særlig årvåkenhet fra påtalemyndighetens side. På denne bakgrunn er det uheldig at sakkyndige fra USC ikke var oppført i påtalemyndighetens bevisoppgave, og at det ikke ble opprettet en direkte dialog mellom påtalemyndigheten og USC. Påtalemyndigheten forholdt seg i stedet utelukkende til den sakkyndige fra Rettsmedisinsk institutt (RMI), som ble tildelt en uformell formidlerrolle. Det foreligger lite skriftlig materiale som belyser hva som ble kommunisert fra den sakkyndiges side. For utvalget er det derfor uklart i hvilken utstrekning svakhetene ved DNA-resultatene ble løftet frem.

Utover påtalemyndighetens oppfatning av DNA-funnene var det på tiltaletidspunktet ingen åstedsspor eller situasjonsspor som med sikkerhet kunne avklare om det var én eller to gjerningsmenn. Heller ikke stikkskadene på ofrene var egnet til å si noe sikkert om dette, selv om likhetene fremstår som noe påfallende i lys av Andersens forklaring om drapsmetodene som ble brukt. Når det gjelder handlingenes omfang og karakter, vurderer utvalget det som klart at én voksen mann etter omstendighetene kan holde kontroll på to små jenter. Det er ikke mulig å vite sikkert hvordan hendelsene på åstedet utspilte seg.

Utvalget har ikke innvendinger til at de seksuelle overgrepene i post IV til VI i tiltalen ble tillagt en viss vekt ved vurderingen av skyldspørsmålet. For øvrig hadde imidlertid opplysningene om Kristiansens karakter og atferd begrenset relevans. Det samme gjelder Kristiansens manglende deltakelse i leteaksjonen. Felles for de nevnte bevismomentene er at de ikke i nevneverdig grad var egnet til å kaste lys over spørsmålet om Kristiansen tok del i de straffbare handlingene.

Utvalget er kritisk til at påtalemyndigheten ikke viet sakens teledataopplysninger større oppmerksomhet på påtalestadiet. At bevisverdien først ble belyst under hovedforhandlingen i byretten, var klart uheldig. Det er ikke holdepunkter for at påtalemyndigheten var klar over at det var sendt og mottatt til sammen fire tekstmeldinger fra Kristiansens mobiltelefon, og at samtlige av disse hadde slått inn på basestasjonen EG_A. Det er heller ingenting som tyder på at påtalemyndigheten hadde kjennskap til det sannsynlige dekningsområdet til denne basestasjonen. Opplysninger om de nevnte forholdene var ikke inntatt i straffesakens dokumenter.

Påtalemyndigheten var imidlertid klar over at det var sendt to tekstmeldinger, kl. 18.57 og 19.37, fra Kristiansens mobil drapskvelden. Kristiansen fikk spørsmål om de aktuelle meldingene i avhør. Påtalemyndigheten var trolig også kjent med at politiet hadde anmodet teleselskapene om å få utlevert ytterligere teledataopplysninger etter pågripelsene, blant annet Kristiansens inngående mobiltrafikk.

Politiet må bære mye av ansvaret for at spørsmål knyttet til teledata ikke ble løftet frem og etterforsket på en tilfredsstillende måte. Det er imidlertid klart nok at også overordnet påtalemyndighet hadde et ansvar for dette. Også i 2000–2001 var det velkjent at teledata etter forholdene kunne ha stor bevisverdi. Ut fra opplysningene som fantes om teledata i sakens dokumenter, burde overordnet påtalemyndighet bedt politiet om en nærmere redegjørelse og/eller beordret nye undersøkelser.

Utvalgets overordnede inntrykk er at påtalemyndigheten aldri vurderte Andersens forklaring om hendelsesforløpet i Baneheia-saken i lys av en antakelse om at Kristiansen ikke hadde vært på åstedet. Kristiansens forklaring om at han var hjemme da drapene skjedde, virker heller ikke å ha blitt vurdert i lys av en antakelse om at forklaringen var riktig, og at han faktisk var uskyldig. Dette synes å ha medført en nokså skjev og tendensiøs bevisbedømmelse. Opplysninger som ikke passet inn i bildet av Kristiansen som drapsmann, ble enten bortforklart eller ignorert, mens verdien av andre opplysninger ble overvurdert. Dette underbygges av at svakheter og mangler ved Andersens forklaring under hovedforhandlingen ble avfeid med at det i større saker alltid vil være ubesvarte spørsmål.825 Unøyaktigheter og sammenblandinger i Kristiansens forklaring om mindre viktige spørsmål ble derimot ansett som bevis på at han bevisst hadde fremsatt «usannheter».

Utvalget har i det foregående konkludert med at den påtalemessige behandlingen av sakens teledataopplysninger var lite tilfredsstillende. Det var uheldig at tiltalespørsmålet ble avgjort før et sentralt bevis var fullgodt belyst. Ytterligere undersøkelser ville vist at teledataopplysningene var forenlige med Kristiansens forklaring om at han i det aktuelle tidsrommet oppholdt seg hjemme. På tilsvarende måte ville det kommet frem at opplysningene var uforenlige med Andersens forklaring om hendelsesforløpet. Når det gjelder DNA-resultatene, kan det konkluderes med at påtalemyndigheten objektivt sett hadde en uriktig oppfatning om hva som kunne utledes av analyseresultatene. Ettersom utvalget ikke har innsikt i kommunikasjonen mellom påtalemyndigheten og RMI, er det imidlertid usikkert i hvilken grad påtalemyndigheten kan bebreides for dette.

Samlet sett mener utvalget at det må anses tvilsomt om det var grunnlag for å reise tiltale mot Kristiansen slik saken fremsto for påtalemyndigheten i februar 2001. Dersom det forutsettes at bevisverdien av sakens teledataopplysninger hadde blitt fullgodt belyst allerede på påtalestadiet, mener utvalget at kravet for å ta ut tiltale – at straff kan bevises utover enhver rimelig tvil – ikke ville vært oppfylt.