Del 3
Domstolsbehandlingen

6 Hovedforhandling og dom i Kristiansand byrett

6.1 Sammendrag

Hovedforhandlingen i Baneheia-saken ble gjennomført over 18 rettsdager på tinghuset i Kristiansand i perioden 23. april til 25. mai 2001. Det ble ført 49 vitner, i tillegg til at retten mottok forklaringer fra tre sakkyndige fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) og fire rettspsykiatrisk sakkyndige. Det ble gjennomført befaring i Baneheia.

Både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen avga forklaringer som i hovedsak var i tråd med tidligere avgitte politiforklaringer. Andersen forklarte at Kristiansen hadde vært hovedmann og pådriver for ugjerningene. Ifølge Andersen hadde Kristiansen begått overgrep mot begge jentene og drept Lena Sløgedal Paulsen. Kristiansen hadde videre truet Andersen på livet med kniv til å forgripe seg mot og deretter drepe Stine Sofie Sørstrønen. Kristiansen benektet enhver befatning med ugjerningene. Han forklarte at han i det aktuelle tidsrommet hadde vært hjemme i Egstien, i og ved arbeidsboden sin nedenfor huset.

Bevisføringen om DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela ble av aktoratet og sannsynligvis også av retten oppfattet slik at resultatene ga en sikker bekreftelse på at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn.

Underveis i hovedforhandlingen kom det frem at det var sendt og mottatt fire tekstmeldinger fra Kristiansens mobiltelefon i det antatte tidsrommet for ugjerningene, og at disse meldingene hadde gått over basestasjonen EG_A. Etter begjæring fra Kristiansens forsvarer anmodet politiet Telenor om å foreta tekniske målinger for å avklare dekningsområdet for EG_A. Målingene viste at det ikke var mulig å oppnå dekning fra EG_A på åstedet eller i nærliggende områder. Målingene viste på den andre siden at det var god dekning fra EG_A ved Kristiansens hjem i Egstien.

For øvrig ble det ført flere vitner som forklarte seg om observasjoner av Andersen og/eller Kristiansen torsdag 18. og fredag 19. mai 2000. Det ble også ført en rekke vitner som forklarte seg om de tiltaltes karakter og atferd og om relasjonen mellom Andersen og Kristiansen.

Aktor la ned påstand om 21 års fengsel og ti års sikring for både Andersen og Kristiansen. Andersens forsvarer argumenterte for at Andersen måtte frifinnes for medvirkning til drapet på Sløgedal Paulsen, og at Andersens drap på Sørstrønen ikke hadde skjedd med overlegg. Andersen kunne heller ikke holdes medansvarlig for Kristiansens voldtekter av jentene. Som følge av Andersens tilståelse, og at han handlet under tvang fra Kristiansen, antydet forsvareren at straffen for Andersens del burde settes til 10 års fengsel. Kristiansens forsvarer argumenterte for at påtalemyndigheten ikke hadde ført tilstrekkelig bevis for at Kristiansen hadde begått voldtekter og drap i Baneheia 19. mai 2000. Han la ned påstand om frifinnelse.

Ved Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 ble Kristiansen domfelt i henhold til tiltalen. Retten la til grunn at Kristiansen var hovedmann og initiativtaker til ugjerningene i Baneheia. Straffen ble fastsatt til 21 års fengsel og ti års sikring. I tillegg til forholdene som var knyttet til Baneheia-saken, ble Kristiansen også dømt for seksuallovbrudd mot to andre mindreårige fornærmede samt fredskrenkelser mot en annen voksen fornærmet.

Andersen ble domfelt for drapet på Sørstrønen og medvirkning til voldtekter av Sløgedal Paulsen og Sørstrønen. Han ble frifunnet for medvirkning til drapet på Sløgedal Paulsen, og retten konkluderte med at drapet på Sørstrønen ikke hadde skjedd med overlegg. Straffen for Andersen ble fastsatt til 17 års fengsel. I formildende retning så retten hen til Andersens tilståelse, og at hans subjektive skyld – idet han hadde valgt å bøye av for press – var av en noen annen karakter enn Kristiansens.

De to tiltalte ble i tillegg dømt til å betale oppreisning og annen erstatning til de fornærmede. For Andersens del var kravene begrenset til å gjelde Sørstrønens etterlatte.

6.2 Innledning

6.2.1 Utvalgets kilder

Hovedforhandlingen i Kristiansand byrett ble ikke tatt opp på lyd og bilde. Det foreligger heller ikke andre lydopptak eller noe offisielt referat.1 Kildesituasjonen er dermed ikke ideell, og utvalget har vært henvist til å bygge på rettsboken, avisreferater, samtaler, sakens dokumenter og notater fra aktører og personer som fulgte hovedforhandlingen.2

6.2.2 Rettssakens aktører mv.

Hovedforhandlingen ble gjennomført på tinghuset i Kristiansand i perioden 23. april til 25. mai 2001. På grunn av sakens alvor ble retten satt med to fagdommere og tre meddommere.3 Fagdommere var sorenskriver Jørn Ree (formann) fra Mandal tingrett og sorenskriver Harald Jølle fra Lyngdal tingrett.4

Aktor var førstestatsadvokat Edward Dahl ved Agder statsadvokatembeter. Advokatene Tore H. Pettersen og Svein A. Hagen var Viggo Kristiansens forsvarere. Forsvarer for Jan Helge Andersen var advokat Ben Fegran.

Som bistandsadvokater møtte advokat Ivar Sveen for Klara Sløgedal og Arne Bernt Paulsen, advokat Anne Kristine Bohinen for Ada Sofie Austegard og advokat Marit Thorvaldsen for Jostein Sørstrønen. Advokat Børre Eskedahl var bistandsadvokat for de fornærmede etter tiltalepost IV til VI.

Andersen erkjente delvis straffskyld etter tiltalebeslutningen.5 Kristiansen erkjente ikke straffskyld for forholdene som vedrørte Baneheia-saken (tiltalepost I–III) samt tiltalepost IV. For post V og VII erkjente han straffskyld.

Under forhandlingene førte partene til sammen 49 vitner. Retten mottok også forklaringer fra tre sakkyndige fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) og fire rettspsykiatrisk sakkyndige. Både Andersen og Kristiansen avga forklaring. Retten gjennomførte en befaring i Baneheia, inkludert åstedet.

6.2.3 Oversikt over rettssaken

I tabell 6.1 nedenfor gis en kortfattet oversikt over hva som skjedde de enkelte rettsdagene.

6.3 Sentrale punkter i bevisføringen mv.

6.3.1 Innledning

Utvalget vil i de neste punktene gjøre rede for hvordan enkelte av sakens sentrale bevis ble ført i byretten. Ved utvelgelsen er det sett hen til de delene av bevisføringen som er særlig relevante i lys av utvalgets mandat. Når ikke alle sider av bevisføringen rekonstrueres i detalj, skyldes det også sakens betydelige omfang.

I punkt 6.3.2 gjøres det rede for aktors innledningsforedrag. I punkt 6.3.3 og 6.3.4 gir utvalget en deskriptiv oversikt over hva som kom frem under Jan Helge Andersens og Viggo Kristiansens rettslige forklaringer. I punkt 6.3.5 omtales føringen av DNA-bevisene. I punkt 6.3.6 omtales bevisførselen knyttet til obduksjonsrapportene. Tema i punkt 6.3.7 er teledatabeviset og den nye etterforskningen som politiet utførte under byrettsbehandlingen. I punkt 6.3.8 og 6.3.9 behandles andre sentrale vitner og vitneførsel om Andersens og Kristiansens karakter og atferd.

6.3.2 Aktors innledningsforedrag

Aktor holdt sitt innledningsforedrag mandag 23. april 2001, først fra kl. 11.13 til kl. 12.00, og deretter fra kl. 12.40 til kl. 12.55.

NTB har gjengitt følgende fra aktors innledning til saken:

«Aktor i saken, førstestatsadvokat Edward Dahl, beskrev i sin innledning to kamerater som hadde mange felles interesser. I mai i fjor møtte de to jenter i Baneheia. I dette øyeblikket startet et samvirke som ender med at to små jenter dør.

– De styrker hverandre gjensidig i det som skjer, hevdet Dahl. Han fester ingen lit til Andersens forklaring om at han ikke har vært med på de seksuelle overgrepene mot jentene, men tror ham når han sier han var med på drapene. På samme måte tror han på Andersens forklaring om at Kristiansen var med på drapene. […]

I innledningsforedraget kom ikke påtalemyndigheten nærmere inn på hvem av de to tiltalte i Baneheia-drapene som skal ha gjort hva under drapene.

I sine forklaringer har Andersen og Kristiansen gitt svært forskjellige versjoner av hva som skal ha skjedd. Mens Andersen har erkjent delvis skyld for voldtektene og drapene av de to småjentene, nekter Kristiansen for i det hele tatt å ha vært i Baneheia sammen med Andersen den aktuelle kvelden.

– Forholdet mellom de to tiltaltes forklaringer er noe spesielt, men ikke mer spesielt enn vi kjenner fra andre saker, sa aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, i sitt innledningsforedrag.

Påtalemyndigheten fester ikke lit til Kristiansens forklaring når han nekter for å ha vært på åstedet og dermed også nekter for å ha hatt noen rolle knyttet til voldtekt og drap.

– Men vi er heller ikke overbevist om at Andersen snakker sant på alle punkter angående sin egen rolle, la aktor til. […]

Dahl gikk i sitt innledningsforedrag grundig gjennom de ulike tiltalepunktene i saken. Han valgte imidlertid ikke å gå inn på hvem som skal ha gjort hva under drapene.

– På bakgrunn av at deres forklaringer står steilt mot hverandre, går jeg ikke nærmere inn på hva som konkret skjedde. Vi legger til grunn at begge var til stede, men holder åpnet hvordan rangforholdet mellom de to var. Slik likestilles de når de skal avgi forklaring, sa Dahl. […]

Deretter sa aktor at påtalemyndigheten mener at de to tiltalte har styrket hverandre gjensidig under voldtekten og drapene:

– Påtalemyndigheten legger til grunn, og tar sikte på å bevise, at fra det tidspunkt de to jentene ble tatt med opp fra stien ved 2. Stampe til åstedet for ugjerningen, så startet et samvirke mellom de tiltalte som gjør begge skyldige. De styrker hverandre gjensidig i hva som skjer der oppe, både i voldtektene og drapene, sa Dahl under sitt innledningsforedrag før lunsjpausen som varte fra klokka 12.00 til 12.40.

Etter pausen gikk aktor inn på de tiltalepunktene som kun gjelder for Viggo Kristiansen.»6

6.3.3 Andersens forklaring

Jan Helge Andersen avga forklaring 23. til 25. april 2001. Andersen fastholdt i store trekk sin forklaring slik denne etter hvert hadde fremkommet i politiavhør. Han startet sin forklaring 23. april etter lunsj, ca. kl. 13.00.7 I korte trekk forklarte han seg slik: Den 19. mai 2000 hadde han gått til Svarttjønn for å trene med Heimevernsungdommen, da Kristiansen kom syklende. Kristiansen hadde låst seg ute av boden og ville låne Andersens reservenøkkel. Etter å ha fått nøkkelen foreslo Kristiansen at de skulle gå en tur i Baneheia, fordi de andre fra Heimevernsungdommen ikke hadde møtt opp til treningen. Ifølge Andersen ble Kristiansens sykkel låst og stående støttet opp mot bommen inn mot Svarttjønn. De to gikk deretter sammen fra parkeringsplassen ved Svarttjønn og inn i Baneheia, der de blant annet lette etter teltplass. På et tidspunkt fikk de øye på jentene fra et utsiktspunkt i terrenget. Deretter møtte de jentene på stien langs 2. Stampe.

Ifølge Andersen sa Kristiansen til jentene at han hadde en katt som hadde rømt hjemmefra. Katten hadde fått kattunger, og spørsmålet var om de to jentene kunne tenke seg å være med å flytte kattungene.8 Det ville de gjerne, og på denne måten fikk Kristiansen lokket med seg jentene til åstedet. Videre forklarte Andersen:

«[…] Viggo gikk først, med de to småjentene ved siden av seg. Selv kom han etter, men måtte stoppe å tisse. Da han var ferdig med det, gikk han etter og så da at Viggo hadde en kniv bak ryggen sin.

– Da jeg så kniven begynte jeg å vurdere hva han egentlig hadde tenkt å gjøre. Tanken streifet meg at han kanskje ville forgripe seg på dem. Men jeg var ikke hundre prosent sikker, sa Jan Helge Andersen.»9

Om det videre hendelsesforløpet forklarte Andersen:

«– Viggo tok kniven fram og ba jentene kle av seg. Han holdt kniven bare 10-15 centimeter fra jentene. Han var skarp og befalende, sa Andersen.

Han bekreftet også at Viggo Kristiansen hadde truet med å drepe dem, dersom de ikke etterkom anmodningen hans om å kle av seg.

Hva jentene sa, kunne ikke Andersen presis huske. Men de stilte noen spørsmål både om sin egen situasjon og om kattene de skulle være med og finne.»10

På spørsmål fra aktor om hvorfor han ikke grep inn, forklarte Andersen følgende:

«– Redselen tok overhånd, svarte Andersen.

– Det er litt vanskelig å skjønne hvorfor du var så redd. Han var jo kameraten din, kommenterte aktor.

– Han var plutselig blitt en annen person, svarte Andersen og sa at han var redd for hva Viggo kunne gjøre med ham dersom han bare stakk av.»11

Ifølge Andersen skal Kristiansen, etter selv å ha forgrepet seg på den ene jenta, truet Andersen til å begå overgrep:

«– Det ble en diskusjon. Han rispet meg med kniven på underarmen, fortalte Andersen.»12

Rettsdagen ble avsluttet kl. 15.20.13

Den 24. april fortsatte aktor sin utspørring av Andersen. Andersen forklarte seg detaljert om hendelsene på åstedet, herunder overgrepene og drapene.14 Andersen var klar på at Kristiansen var initiativtaker og hovedmann. Selv satt han passiv med ryggen til mens Kristiansen voldtok begge jentene. Videre ble Andersen truet av Kristiansen med kniv til å forgripe seg på den yngste jenta (Stine Sofie Sørstrønen). Andersen forklarte videre at Kristiansen uten forvarsel drepte den eldste jenta (Lena Sløgedal Paulsen), og at Kristiansen tvang ham til å drepe den yngste jenta (Sørstrønen).

Andersen forklarte at han reagerte da Kristiansen uten forvarsel drepte Sløgedal Paulsen:

«Ifølge forklaringen han ga for retten, stakk Kristiansen Lena med kniv i halsen og i magen bare kort tid etter at de to hadde misbrukt jentene.

– Jeg dyttet ham bort slik at han gjorde kollbøtte, og spurte hva faen han holdt på med, sa Andersen i retten. Han kunne ikke gi aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, noen god forklaring på hvorfor han ikke hadde grepet inn tidligere, til tross for at han skjønte at Kristiansen kunne komme til å drepe jentene.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde noe før, heller ikke hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde da det skjedde, sa Andersen.

Andersen sa at han og Kristiansen etter dette begynte å krangle.

– Viggo tok kniven og holdt den i siden på meg, og sa at jeg skulle drepe den andre. Han ville jeg skulle drepe den andre jenta, slik at han fikk et tak på meg. Da kunne jeg ikke fortelle noe uten å fortelle hva jeg selv hadde gjort, sa han.

Det var Stine Sofie Sørstrønen (8) Viggo Kristiansen ifølge kameratens forklaring ønsket at Andersen skulle drepe.

– Jeg sa nei. Da fikk jeg beskjed om at det enten ble henne eller oss begge. Da tok jeg imot kniven, forklarte Andersen.»15

Andersen forklarte videre at han deretter ble truet av Kristiansen til å drepe Stine Sofie Sørstrønen:

«Rolig og tilsynelatende uanfektet fortalte Jan Helge Andersen seg detaljert om selve drapshandlingene. Om presset fra kameraten Viggo Kristiansen, om tanker som fløy rundt i hodet på ham selv før selve drapshandlingen og om mulige utveier fra situasjonen. Han fant ingen.

– Jeg tenkte hva faen er det jeg holder på med, og hvorfor Viggo hadde satt meg i denne situasjonen, fortalte Andersen, før han fortsatte:

– Det gnistret i øynene på Viggo.»16

Andersen forklarte videre at de skjulte likene. Den yngste jenta ble lagt oppå den eldste jenta da Andersen og Kristiansen flyttet og dekket til likene. Deretter tok Kristiansen med seg posen med jentenes badetøy mv. Posen ble tømt i en demning i nærheten av åstedet, før Kristiansen tok posen med seg.17 Andersen hadde ingen forklaring på hvorfor jentene ble funnet delvis iført hverandres klær.18

Andersen fikk spørsmål om de utgående tekstmeldingene fra Kristiansens telefon kl. 18.57 og 19.37:

«Så du Viggo bruke mobiltelefonen på åstedet, lød et av spørsmålene fra førstestatsadvokat Dahl stilte Andersen i retten i går:

– Det er mulig at han gjorde det mens jeg hugget kvister for å dekke til de døde jentene, svarte Andersen. Han hadde ikke lagt merke til at kameraten sendte tekstmeldinger fra åstedet, men la til at Kristiansen er ‘ekstrem på mobiltelefonbruk’, og at han skriver meldingene kjapt.»19

Andersen forklarte seg videre om tiden etter drapene. Andersen forklarte at han vurderte å melde seg for politiet, men at Kristiansen da skal ha sagt Andersen da måtte ta på seg all skyld selv.20

Han forklarte også at han, samme kveld som drapene, skrev ned alt som hadde skjedd i et dokument på PC-en sin:

«– Jeg la dokumentet i søppelbøtta på maskinen. Da jeg senere forsøkte å legge inn noen spill, hadde jeg en opprydning. Jeg tror dokumentet har blitt borte i den forbindelse, sa Andersen.»21

Ifølge Andersen skulle Kristiansen ha vært paranoid i perioden etter drapene:

«Jeg måtte ringe ham på mobiltelefonen hvis jeg skulle på besøk til ham, selv om jeg også hadde fått låne nøkkelen til huset. Han sluttet helt å svare på hjemmetelefonen. Mobiltelefonen tok han bare hvis det var et kjent nummer som ringte. Gardinene var trukket for hele dagen. Han begynte å bli redd, var skikkelig nervøs og hadde helt ‘noia’ (paranoid), sa Andersen i går.»22

Avslutningsvis under aktors eksaminasjon forklarte Andersen at han er overbevist om at Kristiansen vil fastholde sin forklaring i byretten:

«– Jeg blir veldig overrasket om han tilstår. Jeg kjenner ham godt nok til å vite at han er sterk nok til å holde ut, sa Andersen. […]

– Han bør stå til rette for det han har gjort, og ta straffen sin, sa Andersen før aktor avsluttet sin utspørring av ham tirsdag.»23

Det fremgår av pressereferatene at aktor var skeptisk til Andersens forklaring når det gjaldt egen involvering i overgrepene og drapene. Andersen ble konfrontert med opplysninger som påtalemyndigheten mente underbygget at han ikke hadde forklart seg sannferdig:

«Påtalemyndigheten tror ikke drapstiltalte Jan Helge Andersen har fortalt alt han vet om Baneheia-drapene. Tirsdag ble han konfrontert med dette av aktor.

Andersen fortalte detaljert om overgrepene da han igjen inntok vitneboksen i Kristiansand byrett tirsdag. En av aktors, førstestatsadvokat Edward Dahl, strategier i saken er å bevise at Andersen var mer delaktig i handlingene enn det han har gitt uttrykk for. Tirsdag konfronterte Dahl Andersen med funn som påtalemyndigheten mener underbygger dette.

– Jeg oppfatter det slik at du prøvde å gjøre situasjonen lettere for deg selv. Var det ikke slik, da, spurte Dahl under sin eksaminasjon.

– Nei, slik var det ikke, svarte Andersen.»24

Det fremgår ikke klart hvilke opplysninger Andersen ble konfrontert med, men utvalget antar at det er tale om de forholdene som aktor senere trakk frem i prosedyren som forhold som reduserte Andersens troverdighet, jf. punkt 6.4.7.

Mot slutten av rettsdagen 24. april, ca. kl. 13.30,25 startet Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, sin utspørring av Andersen. Andersen ble bedt om å beskrive seg selv. Advokat Fegran ba også om en beskrivelse av Kristiansen slik Andersen kjente ham før ugjerningene i Baneheia:

«Andersen omtalte Kristiansen som en grei kamerat, og fortalte at de to hadde felles interesser innen friluftsliv, militæret og sykling.

– Vi gikk sammen hver dag, og som oftest var det bare oss to, sa Andersen.

Han beskrev også Kristiansen som hyggelig og grei, men stor i kjeften til tider.

– Han skjelte ofte ut folk han ikke likte, sa han i retten.

Andersen mener at hendelsen i Baneheia har vist en side av Viggo Kristiansen som er annerledes enn den kameraten han kjente fra før.»26

Advokat Fegran spurte om det var noe Andersen kunne gjort annerledes:

«Hadde jeg hatt valget nå, hadde jeg satt meg ned på kne, blottet strupen og latt ham stikke.

Jan Helge Andersen påsto at han hadde redsel for kameraten helt fra han så kniven på åstedet og helt til ungdommene ble arrestert 13. september.

– Hva har du vært redd for? spurte Fegran.

– Viggo, svarte Andersen spontant.

– Jeg har sett ham drepe en gang, svarte Andersen.

– Trodde du han kunne tatt livet av deg?

– Det tviler jeg ikke på.

Hva gjorde du for å unngå Viggo?

Jeg jobbet så mye som mulig. Jeg tok alle de ekstravaktene jeg kunne få, sa Andersen og viste til sin jobb som passasjervert i Color Line. […]

Forsvarer Fegran påpekte at han og Kristiansen hadde dratt på ferietur til Danmark etter drapene. Han undret seg over at Andersen ikke hadde unngått dette. Da svarte Andersen:

– Så langt tenkte jeg ikke.»27

Advokat Fegran fortsatte sin utspørring da retten ble satt igjen dagen etter, 25. april. Fegran brukte utspørringen til å forsøke å vise hvordan bristene i Andersens forklaring kunne forklares. Blant annet spurte Fegran hvorfor Andersen ikke grep inn da han hadde kniven i hånden:

«– Hvorfor grep du ikke inn mot det som skjedde? Da du hadde kniven i hånden, hadde du vel overtaket? Spurte Fegran.

Til svar fikk han at Andersen hadde lekesloss med Viggo Kristiansen flere ganger før, også med kniv. Da hadde Kristiansen klart å få kniven vekk fram ham.»28

Mot slutten av Fegrans utspørring ble Andersen spurt om Kristiansen hadde hatt kjærester:

«– Ja, noen stykker. Men det er ingen andre enn han selv som har sett dem … bortsett fra ei, og hun var en god del år yngre enn ham, sa Andersen.»29

Selv forklarte Andersen at han hadde hatt én kjæreste, en gang på ungdomsskolen.

Ca. en og en halv time før lunsj 25. april startet Kristiansens forsvarer, advokat Tore Pettersen, sin utspørring av Andersen. Pettersen spurte Andersen hva som i detalj skjedde den første timen etter pågripelsen.30Andersen forklarte blant annet:

«– Jeg lå og sov da politiet kom stormende inn døra, sa Andersen i retten. Bak sengekanten sto en salongrifle.

– Pass opp for våpenet sa de. Jeg prøvde å stå opp, men de dyttet meg tilbake og satte på meg håndjern. Så ble jeg vist arrestordren og kjørt bort, sa Andersen.

I det første avhøret med politietterforsker og avhørsleder Geir Hansen fikk Andersen vite at politiet hadde funnet et hår på åstedet i Baneheia som stammet fra ham.

– Først nektet jeg plent, men da han sa noe om at jeg selv kunne være et offer i saken, og at det var best både for meg og familien at jeg tilsto, ble jeg nesten på gråten. Jeg tilsto etter at Hansen hadde sagt dette om ‘offer’. Det gjorde et ganske stort inntrykk på meg, sa Andersen.»31

Videre stilte Pettersen spørsmål til Andersen om tiden i Heimevernsungdommen, herunder om Andersens rolle som lagfører. Det fremkom også at Andersen hadde lært kamuflasjeteknikk, som Andersen bekreftet at han brukte i forbindelse med drapene i Baneheia.32

Advokat Pettersen stilte også spørsmål til dagboken som Andersen hevdet å ha skrevet natten etter drapene:

«Dette var 14. juli, og Andersen ble avhørt som vitne. Etter avhøret dro han hjem og la dagboka i søppelbøtta på PC’en. Senere ble den ifølge Andersen slettet helt. Dette skal ha skjedd ved en feil i forbindelse med installasjon av spill.

Dagbok-notatene hadde Andersen skrevet bare kort tid etter tragedien i Baneheia. I dagboka hadde han blant annet beskrevet de to jentene, Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10).

Da Viggo Kristiansens forsvarer Tore H. Pettersen eksaminerte Andersen onsdag, klarte Andersen ikke å huske detaljer fra dagbok-notatene.»33

Rettsdagen ble avsluttet 14.45.

Andersen avga tilleggsforklaringer 9. mai og 22. mai, jf. punkt 6.5.

6.3.4 Kristiansens forklaring

Viggo Kristiansen avga forklaring 26. og 27. april 2001. Kristiansen fastholdt i store trekk sin forklaring slik den fremkom i avhøret 14. juli 2000 og i senere avhør etter pågripelsen 13. september 2000:

Fredag 19. mai rundt kl. 18.00 hadde han låst seg ute av arbeidsboden. Han ringte derfor hjem til Jan Helge Andersen, ettersom han visste at Andersen hadde ekstranøkkel. Kristiansen snakket da med Andersens far, som opplyste at sønnen var dratt til Baneheia for å delta på løpetrening med Heimevernsungdommen. Kristiansen visste at oppmøte til treningen i Baneheia var ved Svarttjønn. Han syklet derfor dit i håp om å nå Andersen før treningen begynte. Da Kristiansen ikke så Andersen ved bommen ved Svarttjønn, syklet han videre innover til nordenden av 3. Stampe, før han snudde og syklet tilbake mot Svarttjønn. På vei tilbake traff han Andersen på østsiden av Svarttjønn, og de to gikk sammen forbi bommen, via parkeringsplassen og til lekeplassen like nedenfor. Der ble de sittende og prate en stund. Mens de oppholdt seg ved lekeplassen, møtte de vitnet Per Egil Rødsvik, som de kjente fra tidligere.

Etter dette syklet Kristiansen hjem, hvor han tilbrakte tid i arbeidsboden, blant annet med vedlikehold av sykkelen. Han var fortsatt hjemme da Andersen kom på besøk noe senere på kvelden.

På ett sentralt punkt endret Kristiansen forklaring i byretten sammenlignet med det han hadde forklart overfor politiet i avhør: Kristiansen aksepterte at det ikke kunne stemme at Andersen kom hjem til ham kl. 19.30. Kristiansen forklarte i stedet i retten at Andersen må ha kommet til ham kl. 20.15:

«– Tidligere har du sagt at Andersen kom ned til deg klokken 19.30. Nå sier du 20.15. Dette blir veldig mye annerledes, kommenterte Dahl.

– Ja, jeg vet det, jeg har bommet noe forferdelig på noen tidspunkter, erkjente Kristiansen.

Han innrømmet at han hadde rettet på flere tidsangivelser underveis, etter å ha blitt konfrontert med opplysninger fra politiet. Han har også rotet med angivelser for hva som skjedde etter at Andersen kom ned til ham på trappa.

– Er det slik at du tilpasser forklaringene dine til opplysninger politiet kommer med?

– Ja det er nok slik, bekreftet Kristiansen. Han hevdet at politiet ved flere anledninger hadde presset ham til å si ting han ikke var sikker på.»34

Aktors utspørring av Kristiansen startet med at han fikk spørsmål om relasjonen til Andersen.35 Deretter fikk han spørsmål om hendelsesforløpet i Baneheia-saken, men ga ingen forklaring om dette temaet, under henvisning til at han ikke hadde vært til stede:

«Dette kan jeg ikke svare på. Jeg var ikke til stede, svarer Viggo Kristiansen på alle spørsmål knyttet til Baneheia-drapet.»36

Kristiansen fikk blant annet spørsmål om DNA-sporene på åstedet, som påtalemyndigheten mente at kunne stamme fra ham. Til dette svarte Kristiansen at han ikke hadde noen forklaring på dette, ettersom han ikke hadde vært til stede i Baneheia.37

For øvrig gjentok Kristiansen svarene «Det er helt feil» og «Det kan jeg ikke svare på» på flere av aktors spørsmål.38

Kristiansen fikk spørsmål om hvorfor Andersen skulle ha snakket ham feilaktig inn i saken. Til dette svarte Kristiansen:

«– Jan Helge må hate meg for ett eller annet jeg har gjort, sier Viggo Kristiansen som forklaring på hvorfor Jan Helge Andersen har dratt ham med seg i tilståelsen av Baneheia-drapene. […]

På forhånd hadde aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, spurt om han hadde noen tanker om hvorfor Andersen har forklart seg som han har gjort.

– Det har jeg ingen forklaring på. Jeg må tydeligvis ha gjort ham noe som er utilgivelig, sa Kristiansen.»39

Videre fikk Kristiansen spørsmål om sine utgående tekstmeldinger 19. mai 2000 kl. 18.57 og 19.37. Kristiansen forklarte at han sendte disse meldingene utenfor boden og mens han satt på trappa og røyket.40 Aktors utspørring om tekstmeldingene ledet til at forsvarer Tore Pettersen reiste spørsmål om hvorvidt basestasjonsinformasjon kunne gi nærmere svar på hvor Kristiansen befant seg da tekstmeldingene ble sendt, jf. punkt 6.3.7.

Kristiansen hadde vansker med å forklare seg om anklagen som gjaldt fem overgrep mot en jente i nabolaget i tidsrommet 1994–1996. Aktor endte derfor opp med å lese opp Kristiansens politiforklaringer:

«Viggo Kristiansen hadde store problemer med å forklare seg om disse overgrepene, og det endte med at aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, måtte lese opp politiforklaringen for retten. Da aktor leste opp detaljene fra denne saken, bøyde Kristiansen hodet fremover og strigråt.»41

Mot slutten av rettsdagen 26. april fikk Kristiansen spørsmål fra forsvarer Tore Pettersen om sin oppvekst. Kristiansen forklarte blant annet at han ble mye mobbet, spesielt på ungdomsskolen, og at han etter å ha fått psykologhjelp klarte å kontrollere sinnet sitt bedre. Ifølge Kristiansen var det to–tre år siden siste raseriutbrudd.42

Andersens forsvarer, Ben Fegran, begynte så vidt sin utspørring av Kristiansen, før rettsdagen ble avsluttet før tiden fordi Kristiansen var sliten.43

Fegran fortsatte sin utspørring da retten ble satt igjen dagen etter, 27. april. Han konfronterte Kristiansen med sprik i politiforklaringene. Til dette svarte Kristiansen:

«Versjonene har sikkert vært forskjellige. Men jeg har ment det samme hele tiden […].»44

For øvrig ga Kristiansen følgende svar på mange av spørsmålene fra Fegran:

«‘Jeg kan ikke huske’, ‘akkurat det kan jeg ikke svare på’, ‘det kan jeg ikke forklare’ og ‘det vil jeg ikke kommentere her i retten’ […].»45

Kristiansen nektet å svare på spørsmål om nakenbilder av ham som ble beslaglagt av politiet etter pågripelsen. Tross Kristiansens protester fikk Fegran legge frem disse bildene for retten.46

Kristiansens forklaring ble avsluttet til lunsj. Etter lunsj var det befaring i Baneheia resten av rettsdagen, uten at Andersen eller Kristiansen var til stede. Det aktuelle området i Baneheia ble sperret av, mens pressen fikk være med på «behørig avstand».47 I rettsboken heter det:

«Retten foretok befaring av åstedet i Baneheia. Foruten rettens medlemmer deltok aktor, forsvarerne, bistandsadvokatene Bohinen og Thorvaldsen samt de sakkyndige. De tiltalte ønsket ikke å være til stede. Politiavdelingssjef Geir Hansen påviste de nærmere forhold på åstedet ut fra tiltalte Andersens forklaring under rekonstruksjonen.»48

Om befaringen rapporterte NTB følgende:

«Klokken 12.40 fredag kom rettens medlemmer til åstedet i Baneheia i Kristiansand der Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) ble voldtatt og drept 19. mai i fjor.

Duskregn og tåke la den ellers så idylliske Baneheia i et dystert slør da rettens medlemmer og et tjuetall journalister og fotografer gikk innover stien langs Svarttjønn og 3. Stampe. I det ulendte terrenget noen steinkast fra badevannet fikk retten selv se området der Jan Helge Andersen (20) har forklart at han og Viggo Kristiansen (21) tok livet av de to småjentene. […]

Det ulendte terrenget var på forhånd sperret av, og pressen ble holdt på behørig avstand mens retten gikk gjennom krattet der jentene ble drept og skjulestedet der de ble funnet 21. mai.

Til tross for at området ligger like ved stien, er stedet godt skjermet.

Stedet er omgitt av fjellknatter og mye vegetasjon. Andersen har forklart at han satt bare få meter fra Viggo Kristiansen da kameraten drepte Lena Sløgedal Paulsen. Få meter unna, halvt gjemt under trær og busker, ble jentene funnet. De var dekket av grener fra einerbusker som Andersen har forklart han fant like nedenfor. Inntrykket retten har fått fra stedet vil blant annet være viktig når de skal vurdere om Jan Helge Andersen kunne ha kastet kniven slik at Viggo Kristiansen ikke hadde funnet den igjen. […]

Anført av rettens administrator, sorenskriver Jørn Ree, startet rettens medlemmer sin befaring på parkeringsplassen ved Svarttjønn, like ved hjemmene til de to tiltalte.

På grunn av regn og kaldt vær var forholdene langt fra ideelle for en befaring i Baneheia fredag. I stedet for å gå stien på vestsiden av 3. Stampe, slik de tiltalte skal ha gjort 19. mai i fjor, valgte Ree den lettere stien på østsiden. Stien førte dem til 3. Stampe og badeplassen der jentene badet før de ble drept.

De to forsvarerne, Tore H. Pettersen og Ben Fegran, kom for sent til befaringens start, og tok først igjen følget like før de kom til åstedet.

Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen var ikke med på fredagens befaring, ettersom de ikke ønsket dette selv. Heller ingen av de pårørende var med på befaringen, som ble avsluttet ved 13-tiden.»49

6.3.5 DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela

6.3.5.1 Innledning

Overingeniør og daværende seksjonsleder ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) Bente Mevåg var oppnevnt som sakkyndig for byretten og avga forklaring 2. mai 2001. Forklaringen varte i omtrent halvannen time.50

Mevåg forklarte seg om de rettsgenetiske undersøkelsene i saken, både de som var utført ved RMI, og de som var utført ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC) i Spania. Hovedrapporten fra RMI 22. januar 2001 ble dokumentert i forkant av forklaringen. USCs rapport 23. november 2000 og RMIs norske oversettelse av denne fulgte som vedlegg til hovedrapporten. Siden det var undersøkelsene utført ved USC som ble sentrale for domfellelsen av Kristiansen, vil utvalgets redegjørelse for bevisføringen av DNA-bevisene i all hovedsak knyttes til disse.

Den sakkyndige ved RMI var ikke kjent med underlagsmaterialet – elektroferogrammene – til USCs rapport. Hun gjorde dermed ingen selvstendig vurdering av analysene. Utvalget forstår det slik at den sakkyndiges rolle var ment å være begrenset til å oversette og formidle USCs resultater.

For å kunne gjøre nærmere rede for hvilke opplysninger som konkret fremkom under den sakkyndiges forklaring, har utvalget gjennomgått det tilgjengelige pressematerialet som omtaler forklaringen. Opplysninger som fremkommer i avisartiklene, er sammenholdt med notater fra journalist Eirik Vigsnes, som var til stede i rettssalen, og med notater fra Kristiansens forsvarer Svein A. Hagen. Gjennomgangen nedenfor er ingen uttømmende oversikt over samtlige avisartikler, men gir etter utvalgets syn et dekkende og tilstrekkelig bredt bilde av pressedekningen. I punkt 6.3.5.4 vil utvalget knytte enkelte merknader til bevisføringen.

6.3.5.2 Oppklaring av politiets første feiltolkning av prøve C-25

Under den sakkyndiges forklaring kom det frem at resultatet fra prøve C-25 (Lena Sløgedal Paulsen, ytre endetarm) – som politiet overfor pressen og forhørsretten hadde hevdet med sikkerhet knyttet Kristiansen til handlingene – var vesentlig svakere enn antatt. Dette er omtalt i en rekke avisartikler, for eksempel i VG 3. mai 2001, der det fremgår:

«Da overingeniør Bente Mevåg forklarte seg som sakkyndig i retten i går, sa hun at hele 54,6 % av norske menn har samme type markør på Y-kromosomet som det rettsmedisinerne fant. Viggo Kristiansen ‘kan ikke utelukkes’ å være opphavet til det biologiske funnet.

– Han kan ikke utelukkes, lenger kan vi ikke gå, sa Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt.

I Kristiansand byrett var det tydelig overraskelse over at de spanske DNA-ekspertene ikke med større sikkerhet kunne knytte Kristiansen til ugjerningen, eller helt sikkert slå fast at det hadde vært to menn på stedet. Da dommer Jørn Ree forsto hvor lite resultatene innebar, spurte han inngående om det faktisk var sikkert at det var to menn som hadde etterlatt seg biologisk materiale. Han spurte også om den konkrete tilknytningen til Kristiansen.»51

Dommerens spørsmål til den sakkyndige er nærmere omtalt i artikkel fra Agderposten 3. mai 200, der det fremgår:

«Administrator overrasket

Deretter leser Mevåg konklusjonen fra de spanske rettsmedisinerne – en konklusjon hun selv har oversatt. Der heter det om funnene at ‘det er mulig at det er fra to menn og at ingen av de to mistenkte kan utelukkes’. Så sier hun at ‘type 10’, som altså inngår i Viggo Kristiansens DNA-type, finnes hos 54,6 prosent av alle norske menn.

Det går et lite sus av forundring gjennom retten, særlig blant journalistene.

Administrator Jørn Ree griper selv ordet før han gir det videre til forsvarerne. Han er tydelig overrasket når han spør:

– De prøver som viser at det skal være Viggo – de sier faktisk bare at det ikke er noe i veien for at det er Viggo?

– Ja.

Så spør Ree om ‘type 11’, som Jan Helge Andersen har, er like vanlig som ‘type 10’, men dette er Mevåg usikker på.

– Men det som står i konklusjonen er bare at ingen av dem kan utelukkes?

– Ja.

– Og det er det vi vet?

– Ja.

– Det vi egentlig kan si er at det er to menn?

– Ja, lenger enn det kan du egentlig ikke trekke det.

– Er det sikkert at det er to menn?

Bente Mevåg venter litt før hun svarer:

– Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har erfaring fra denne prøveteknikken som er brukt. Men de sier det, og de er vanligvis veldig forsiktige i sine uttalelser.

– Hvordan sier de det? Hvordan uttrykker de seg?

Her bryter Viggo Kristiansens forsvarer, Tore H. Pettersen, inn og viser til konklusjonen i rapporten fra spanjolene. Det er tydelig at Jørn Ree er i ferd med å stille en spørsmålsrekke Pettersen er meget fornøyd med. Ree blar selv i rapporten fram til konklusjon. Han leser. Så sier han:

– Der står det at det er mulig det er fra to menn.

– Men du må lese argumentasjonen, sier Mevåg.

Så leser hun selv fra konklusjonen: ‘Det passer med en blanding av to menn, men det er vanskelig å beregne dette resultatet.’

– Og det er egentlig der vi står? spør Ree med en stemme preget av overrasket undring.

– Ja, sier Bente Mevåg.

Så legger hun til:

– Jeg har aldri prøvd å selge dette for noe annet enn det er.

Det er stille i retten. Ree har avsluttet sin lange spørsmålsrekke og Tore H. Pettersen har et tilfreds uttrykk i ansiktet. Så legger Mevåg til enda en ting:

– Dette har vært sporprøver med meget lite DNA og DNA av dårlig kvalitet.»52

6.3.5.3 Øvrig medieomtale av den DNA-sakkyndiges forklaring

NTB refererte slik fra Mevågs forklaring 2. mai 2001:

«Overingeniør Mevåg konkluderer med at DNA-funn av sædrester kun viser at de tiltalte i Baneheia-drapene ikke kan utelukkes som gjerningsmenn. Ut fra prøvene har rettsmedisinerne heller ikke kunnet knytte Jan Helge Andersen til voldtekten av Lena Sløgedal Paulsen, selv om Kripos i sin sluttrapport skriver at begge mennene har utført voldtekt og drap på begge jentene.

Mevåg la fram en detaljert gjennomgang av fremgangsmåten ved DNA-analysene. Disse viser med overveiende sannsynlighet at to menn med DNA av samme type som Andersen og Kristiansen har stått bak voldtekten av Stine Sofie Sørstrønen.»53

Av artikkel i Bergens Tidende 2. mai 2001 fremgår blant annet følgende:

«Rettsmedisinerne slår fast at det må ha vært to menn på åstedet i Baneheia 19. mai i fjor. […] I Kristiansand byrett var det overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt som forklarte seg som sakkyndige vitne onsdag. Rettsmedisinere i Spania har konkludert med at prøver funnet på yngste jenta viser at det var to menn som forgrep seg mot henne. Prøver fra den eldste jenta gir spor bare fra en mann. […]

Bente Mevåg: – Sædvæske er også blant annet undersøkt. Ved første analyse fikk vi først bare frem jentenes egen DNA. Vi gjorde en henvendelse til et rettsmedisinsk institutt i Santiago i Spania hvor det på forskningsbasis er nyere teknikk i bruk. Teknikken er ikke rutinemessig tatt i bruk ennå.

Det sakkyndige vitnet fra Rettsmedisinsk Institutt sa at analysen fra Spania viser at prøvene tatt fra den ene jenta kommer fra to menn. Verken Kristiansen eller Andersen kan utelukkes. At det er to menn, er et absolutt resultat.54 På den andre jenta er det DNA-analyser som bare kan tilbakeføres til en mann.

Sorenskriver Ree: – Kan jeg tolke dette slik at det ikke er noe i veien for at det kan være Viggo Kristiansen som prøvene stammer fra?

Bente Mevåg: – Ja, prøvene utelukker ham ikke.

Sorenskriver Ree: – Hva med den andre jenta?

Bente Mevåg: – Der kan Andersen utelukkes fordi det ikke er spor etter ham.

Overingeniøren sier at det ikke utelukkende er sædrester som har dannet grunnlaget for konklusjonene til rettsmedisinerne. Andre funn gir også mulighet for å gi DNA-typing.»55

I Aftenpostens artikkel 3. mai 2001 fremgår det at Kristiansens forsvarer stilte den sakkyndige spørsmål om holdbarheten av analyseresultatene:

«Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen, ville vite om metoden og resultatene var til å stole på.

– Spanjolene har interessert seg for og har brukt to år på å jobbe spesielt med det mannlige DNA, altså Y-kromosomet. Med ny maskin og annen teknikk har de på dette området kommet lenger enn andre forskningsmiljøer, sa Mevåg og mente de har dekning for sin konklusjon. Hun ville likevel ikke ‘selge’ påvisningen av DNA fra to menn som noe mer enn den er verdt:

– Spanjolene tolker sitt resultat som at det var to menn på åstedet, men her er det grunnlag for diskusjon. To analyser av samme prøve viser to menn, én viser én mann og to er negative, påpekte hun. Totalt ble det påvist fire sædspor på ofrene. De spanske forskerne fikk treff på tre prøver, hvorav en blandingsprøve som kan knyttes til begge de tiltalte og to som kan knyttes til Kristiansens DNA-gruppe.

– Det er uklart om DNA-beviset forskerne klarte å spore, stammer fra sæd eller annet biologisk materiale. Det gir ikke analysen svar på. Grunnen til at prøvematerialet ikke var bedre, var bl.a. at ofrene ble funnet først nær to døgn etter drapene.»56

NRK skrev blant annet:

«‘It’s possible’, heter det i rapporten.

– Det er DNA fra to menn, og hverken den ene eller den andre av de to tiltalte kan utelukkes, konkluderte overingeniør Mevåg om sædanalysene. Andersens forsvarer, Ben Fegran, fikk Mevåg til å medgå at funnene kan vise DNA fra slimhinner, og ikke nødvendigvis fra sæd.

– Så du kan ikke si sikkert at det er funnet sæd fra Jan Helge Andersen?

– Nei. Bare at det er funnet DNA av samme type som han har, svarte Mevåg.»57

Flere referenter la til grunn at den sakkyndiges vitnemål styrket Andersens forklaring. I artikkel 3. mai 2001 trakk Aftenposten følgende slutninger:

«Også rettsmedisinerne som forklarte seg for retten i går, styrker Andersens forklaring. DNA-sporene utelukker nemlig ikke at Viggo Kristiansen er skyldig. Men det biologiske funnet som DNA-analysen er bygget på, var i så dårlig forfatning at det ikke lot seg gjøre å lage en fullstendig profil.

Dermed fremstår ikke saken som så sikker som politiet kunne tolkes da nyheten om det biologiske sporet mot Kristiansen sprakk i fjor høst. Men spanske forskere ved universitetet i Santiago de Compostela har påvist at både Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens DNA-typer passer med de sparsomme funn av biologisk materiale.

De spanske forskerne har klart det overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt betegner som en bragd: De skilte ut det mannlige kromosomet i biologisk materiale fra de seksuelle overgrepene. Spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna. Dette inngår i påtalemyndighetens beviskjede sammen med bl.a. andre funn på åstedet, rettsmedisinernes beskrivelse av forbrytelsen, vitneobservasjoner, Andersens forklaring og Kristiansens mange motstridende forklaringer. […]

Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk Institutt forklarte at de på en ‘DNA-tråd med 11 punkter’ bare har funnet ett punkt som kan analyseres, men nok til å typebestemme DNA-funnet.

– Vi kan sammenligne med blodprøver. Rundt halvparten av den norske befolkning har blodtype A. Viggo Kristiansen har til sammenligning en type DNA som er like vanlig i befolkningen, sa Mevåg.

På grunn av lite DNA i sporprøvene og DNA av dårlig kvalitet var arbeidet med å identifisere materialet vanskelig. Dermed kunne ikke ekspertene bryte ned arvematerialet til individnivå, de har bare gruppen.

Likevel fremhevet overingeniør Mevåg verdien av DNA-funnet.

– Det er dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen har vært på åstedet som en ukjent person, sa Mevåg.»58

Adresseavisen la til grunn at Andersens forklaring «sto sterkere enn noen sinne», og skrev:

«DNA-materialet som knytter Viggo Kristiansen til Baneheia-drapene er tynt, men tekniske funn på ofrene styrker tiltalen mot 21. åringen.

Mer enn halvparten av norske menn har samme DNA-profil som de som er påvist i sæd på de to drapsofrene, konkluderte Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk Institutt i retten i går.

Isolert sett er DNA-beviset derfor ikke tilstrekkelig til å kunne knytte den drapstiltalte Viggo Kristiansen (21) til åstedet og handlingene.

– Det eneste vi kan fastslå med sikkerhet er at ingen av de to tiltalte kan utelukkes som opphavsmenn til det biologiske materialet som ble funnet på drapsofrene, sa Mevåg. […]

På den ene av jentene er det påvist sædrester fra to menn, og begge tiltalte har DNA-profiler som passer. Den andre jenta hadde sæd fra en mann, og her passer kun den ene av de to tiltalte, nemlig Viggo Kristiansen. Men problemet er at over halvparten av norske menn har samme DNA-mønster.

Ifølge sivilingeniør Bente Mevåg er det kun to sikre konklusjoner som kan trekkes av DNA-resultatene fra sæd som ble produsert i Spania:

– For det første at det har vært to menn på åstedet. For det andre at det DNA-materialet som er funnet på begge jentene, ikke utelukker Kristiansen som opphavsmann, og at det som er funnet på den ene av jentene ikke utelukker Andersen.»59

6.3.5.4 Utvalgets merknader til bevisføringen om DNA-resultatene

En samlet gjennomgang av pressematerialet som omhandler den sakkyndiges vitnemål, etterlater et klart inntrykk av at vitnemålet ble oppfattet slik at Universitetet i Santiago de Compostelas (USCs) analyser sikkert konstaterte to menn i form av to gjerningsmenn. Antakelig brukte den sakkyndige selv ordet «menn» og ikke «gjerningsmenn», men kildematerialet gir grunn til å tro at tilhørerne ikke har vært, eller blitt gjort, tilstrekkelig oppmerksomme på forskjellen.60 Det er nærliggende å anta at også dommeren hadde gjerningsmenn for øye da han stilte spørsmålet om det var sikkert at det dreide seg om to menn. Ifølge Agderposten fikk dommeren til svar fra den sakkyndige at «[USC] sier det, og de er vanligvis veldig forsiktige i sine uttalelser».61

Som det fremgår av punkt 4.7.5, kunne det ikke utledes av USCs rapport at resultatene måtte stamme fra gjerningsmenn. Utvalget har også merket seg at det synes å ha blitt en diskusjon blant aktørene om ordlyden «mulig» i USCs konklusjon om prøvene B-22 og B-25. USCs konklusjon står i et visst spenningsforhold til sitatet fra den sakkyndige om at «to menn er et absolutt resultat», slik det er angitt i artikkel i Bergens Tidende og i Vigsnes’ notater.

I flere av avisartiklene ble det videre lagt til grunn at DNA-funnene stammet fra sædceller, og at det dreide seg om sæd fra to ulike menn. Samtidig fremgår det av andre artikler at det ble opplyst om at det var uklart hvilket cellemateriale funnene stammet fra, da analysen ikke ga svar på dette. Det foreligger dermed i noen grad motstrid i opplysningene som er referert. Utvalget legger til grunn at det uklare celleopphavet ble opplyst om fra den sakkyndige, men at opplysningen – gitt den omfattende feilrefereringen – kan ha fått en relativt begrenset plass i bevisførselen.62 Utvalget viser også til at politiet tidligere hadde opplyst til pressen og forhørsretten at det dreide seg om DNA-funn i sædrester, noe som kan ha innvirket på journalistenes fortolkninger av sakkyndigforklaringen.

Det fremgår også av avisartiklene at journalistene trakk direkte slutninger om hendelsesforløpet på åstedet ut fra den sakkyndiges forklaring om DNA-resultatene. Blant annet opplyste Aftenposten at «spanjolene mener å kunne konstatere at to menn misbrukte det ene av barna», NTB viste til at «prøvene viser at to forskjellige menn står bak voldtekten av Stine Sofie Sørstrønen», mens Adresseavisen skrev at det «ifølge Mevåg» var «sikkert» at DNA-resultatene «fra sæd» viste at det hadde vært «to menn på åstedet». Selv om avisartiklene i det vesentlige trekker i samme retning om hva som kunne utledes fra den sakkyndiges forklaring, kan det neppe konkluderes med at hun uttrykkelig uttalte seg slik som journalistene har beskrevet. I utgangspunktet fremstår det som lite plausibelt at den sakkyndige skal ha formidlet hva USC skal ha ment om hendelsesforløpet på åstedet, antall overgripere mv. Dette er forhold som går utover hva en rettsgenetiker har forutsetninger og kompetanse til å uttale seg om, og som faller utenfor sakkyndigoppdraget.

Det er vanskelig vite sikkert hvilke opplysninger som har forankring i den sakkyndiges vitnemål, og hva som må tilskrives journalistenes egne fortolkninger. For eksempel fremgår det av Vigsnes’ notater at en av fagdommerne ba den sakkyndige «kommentere Kripos’ konklusjon om at begge [jentene] er seksuelt misbrukt av to menn». Den sakkyndige skal da, i henhold til Vigsnes’ notater, ha svart at det er «ingenting i vår rapport som sier to menn på begge».63 Forutsatt at den sakkyndige er korrekt sitert i Vigsnes’ notater, er uttalelsen egnet til å gi inntrykk av at Rettsmedisinsk institutt mente at den ene jenta var seksuelt misbrukt av to menn.

Avisartiklene gir samlet sett et bilde av at det ikke forelå usikkerhet om holdbarheten av premisset om to gjerningsmenn. Dette tyder på at svakhetene ved DNA-resultatene, og hvordan disse påvirket bevisverdien av dem, i liten grad ble berørt i vitnemålet.64 I det minste tilsier det at referentene ikke oppfattet at eventuelle svakheter var av sentral betydning. Da Kristiansens forsvarer stilte spørsmål «om metoden og resultatene var til å stole på», fikk han ifølge Aftenposten til svar fra den sakkyndige at USC hadde kommet langt i sin forskning, hadde annen teknikk og ny maskin og hadde «dekning for sin konklusjon».65 Forsvarerne selv oppfattet den sakkyndige slik at hun mente «det var sikrere at det var to menn, enn at resultatet fra analysene var korrekt».66 At heller ikke forsvarerne i større grad fanget opp relevante usikkerhetsmomenter ved resultatene – som objektivt sett forelå, jf. punkt 4.7.5 – tyder på at de mest sannsynlig i liten grad ble berørt i sakkyndigforklaringen. Dette gjelder særlig spørsmålet om hvorvidt analyseutslagene kunne skyldes andre forhold enn at de stammet fra gjerningsmenn, samt betydningen av den oppgitte likelihood ratio (LR) på 1,8 i denne sammenheng.67

Aftenposten refererte at den sakkyndige «fremhevet» at det var «dobbelt så sannsynlig at Viggo Kristiansen [hadde] vært på åstedet som en ukjent person». I den grad den sakkyndige er sitert riktig, kan uttalelsen ha vært egnet til å bidra til misforståelser om bevisvekten. Den oppgitte LR ga i dette tilfellet uttrykk for sannsynligheten for å oppnå DNA-resultatet hvis sporet stammet fra Kristiansen, dividert med sannsynligheten for å oppnå DNA-resultatet hvis sporet stammet fra en tilfeldig, ukjent person. Med andre ord sa ikke LR noe om sannsynligheten for at Kristiansen hadde vært på åstedet, og det siterte gir dermed uttrykk for en gal gjengivelse av hva som kan utledes av en LR-beregning. Videre fremstår formuleringen «dobbelt så sannsynlig» uheldig i denne sammenhengen, dersom anslaget ikke samtidig ble satt inn i rett tallkontekst av den sakkyndige.

Det er på det rene at den sakkyndige opplyste om at det dreide seg om lite spormateriale, av dårlig kvalitet, men kildene gir ikke holdepunkter for at det samtidig ble opplyst om hvilken betydning dette kunne ha for bevisverdien av resultatene for straffesaken. Videre foreligger det ikke kildemateriale som tilsier at det fremkom at den høysensitive analysemetoden som ble benyttet, i seg selv økte risikoen for å se feilutslag eller kontamineringsutslag fra små mengder DNA i analysen.68 Utvalget kan ikke utelukke at disse forholdene i noen grad ble berørt av den sakkyndige, men det er ikke omtalt i de avisartiklene og notatene som utvalget har gjennomgått, og det ble heller ikke fanget opp av forsvarerne.

Når det gjelder omtale av kontamineringsrisiko spesielt, er det eneste skriftlige sporet av dette å finne i journalist Eirik Vigsnes’ notater. Han har notert følgende fra forklaringen til den sakkyndige i forbindelse med utspørringen fra advokat Pettersen: «Forurenset materiale en feilkilde. Derfor flere undersøkelser.» Ut fra sammenhengen er det nærliggende å forstå sitatet slik at det omhandler risikoen for den type laboratorieforurensning som kan oppstå i selve analyseprosessen, og som i vesentlig grad kan elimineres ved å foreta flere uavhengige analyserepetisjoner på det samme prøvematerialet.69 Dette omhandlet dermed kun en avgrenset del av problemstillingen og tok ikke for seg muligheten for at selve sporprøven kunne inneholde DNA fra andre enn gjerningsmenn.70

Det forhold at samtlige journalister videreformidlet et galt inntrykk av hva som direkte kunne utledes av DNA-bevisene, gir holdepunkter for at også andre aktører, inkludert dommerne, kan ha misoppfattet bevisføringen på dette punktet. Byrettens senere dom underbygger dette, se punkt 7.4.6.

6.3.6 Gjennomgangen av obduksjonsrapportene

Obdusentene i saken, professor Torleiv Ole Rognum og førsteamanuensis Kari Ormstad, forklarte seg 2. mai 2001.71

NTB refererte slik fra Rognums forklaring:

«Forklaringen som Jan Helge Andersen har avgitt om drapene kan være forenlig med funn som rettsmedisinerne har gjort.

– Med de forbehold som jeg har tatt, så er forklaringen hans forenlig med funnene, sa professor dr. med. Torleiv Rognum fra Rettsmedisinsk institutt.»72

Aftenposten gjenga vitnemålet slik:

«Obdusenten, professor Torleiv Rognum forklarte retten om dødsårsak og øvrige skader på de to pikene. Han ble grundig avhørt om hvilken kniv som kan ha blitt benyttet, sammenholdt med funnene som ble gjort på ofrene. Han utelukket ikke at det ble brukt en Mora-kniv med et 9,2 cm langt blad, slik Jan Helge Andersen har beskrevet.

Rognum ga en forbeholden støtte til Andersens forklaring av hvordan drapene ble utført, bl.a. at det kun ble brukt én kniv.

Andersen har forklart at hans medtiltalte drepte først, og siden truet ham til å drepe.

– En kan likevel ikke se bort fra at det ble brukt to kniver, sa Rognum.

Professoren sa videre at han hadde stusset over at det var lik fremgangsmåte bak begge drapene.

Dette fikk aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl til å bemerke at dette kunne være tilfeldigheter som ikke var så lett å forklare. Dette sa professor Rognum seg enig i.»73

Adresseavisen la til grunn at Rognums og Ormstads forklaringer «styrket Andersens forklaring betydelig»:

«Det innebærer at Kristiansen sitter fastere i klisteret. Begge de to sakkyndige rettsmedisinerne, Torleiv Rognum og Kari Ormstad, konstaterte i retten i går at både overgrepene og drapene kan ha vært begått på den måten Andersen har fortalt politiet.

– Det kan ha skjedd tilnærmet slik Andersen har forklart, bekreftet Rognum. Han fikk full støtte fra sin kollega, Ormstad.

Når det gjelder spørsmålet om seksuelle overgrep så er Andersen hittil ikke blitt trodd av påtalemakten. Andersen har hele tiden hevdet at han ikke fullbyrdet noen voldtekt av den ene jenta, men at han kun såvidt var borti henne med uerigert kjønnsorgan.

I går fastslo ekspertene at dette ikke behøver å være en bløff fra Andersens side.

Ormstad fortalte at DNA-profilen som kan knytte Andersen til et overgrep, ikke nødvendigvis er fra sæd. Den kan også stamme fra slimhinnen. Disse kan overføres ved lett berøring.

På den bakgrunn framstår Jan Helge Andersens versjon av hva som skjedde som mer troverdig. Hvorfor skulle Jan Helge Andersen lyve om Kristiansens medvirkning, når han ellers i stor grad forteller sannheten?»74

I NTBs oppsummering ble det lagt til grunn at de rettsmedisinske forklaringene støttet opp om viktige deler av Andersens forklaring:

«Rettsmedisinerne som vitnet i retten onsdag, støtter opp om viktige deler av Jan Helges forklaring, en forklaring som er aktors viktigste bevis mot Viggo Kristiansen. Aktor Edward Dahl har få tekniske bevis mot Viggo Kristiansen.

DNA-analysene av de biologiske funnene fra drapsstedet knytter Kristiansen til drapene, men er ikke endelige bevis for at han er en av gjerningsmennene.

Desto viktigere er derfor Jan Helge Andersens forklaring, og hans troverdighet. Onsdag bekreftet rettsmedisinerne at Andersens forklaring kan stemme med de funnene som er gjort under obduksjonen av de to småjentene. […] Beskrivelsen av hvordan drapet ble utført, stemmer godt overens med de funnene som ble gjort under obduksjonen, forklarte professor ved Rettsmedisinsk institutt, Torleiv Rognum i Kristiansand byrett onsdag.

Enkelte detaljer tyder på at deler av handlingsforløpet kan ha vært annerledes, men Andersens forklaring kan også være riktig, mente han.

Andersens forklaring om hvordan han selv drepte Stine Sofie Sørstrønen stemmer ikke helt med funnene som Rognum har gjort.

Hans kollega, førsteamanuensis Kari Ormstad, mener på sin side at sårene jenta er påført som kan stemme med Andersens forklaring.

Kari Ormstad støttet også Andersens forklaring angående hans delaktighet i de seksuelle overgrepene. Han har forklart at han ble truet til å voldta Stine Sofie Sørstrønen, men at han ikke klarte å gjennomføre overgrepet.

Sædvæske som kan stamme fra Andersen er funnet på den 8 år gamle jenta. Dette kan være avsatt på den måten Andersen har forklart for retten, mener Ormstad.

– Forklaringen er forenelig med funnene, sa Ormstad. Hun ville ikke gå så langt som å si at det var statistisk sannsynlig.

Professor Torleiv Rognum mener også at gjerningsmennene kan ha brukt en tilsvarende kniv som Jan Helge Andersen har beskrevet i sin forklaring. Andersen har opplyst at jentene ble drept med en Mora-kniv med et knivblad som er nesten åtte cm langt.»75

6.3.7 Teledata

6.3.7.1 Nye opplysninger om Kristiansens mobilbruk

Under aktors utspørring av Viggo Kristiansen 26. april 2001 ble han foreholdt at han sendte tekstmeldinger 19. mai 2000 kl. 18.57 og 19.37.76 Om Kristiansens forklaring om de utgående tekstmeldingene skrev Fædrelandsvennen:

«Mens Andersen sier at Kristiansen låste sykkelen til bommen og at de gikk sammen innover i Baneheia for å lete etter en teltplass, fastholder Kristiansen at han fikk nøklene og syklet hjem igjen til Egsstien 2. Her installerte han seg i bua hvor han begynte å ‘mekke’ på sin nyinnkjøpte terrengsykkel. Kristiansen sa han kun var ute av bua en gang like før klokken 19. Da sendte han en tekstmelding til ei jente fra Søgne, en forhåndslagret kjærlighetserklæring. Like før klokken 19.30 forlot han bua og satte seg på trappa utenfor rekkehuset, hentet seg en kopp kaffe og tente en røyk. Klokken 19.37 sendte han en ny tekstmelding til den samme jenta. Denne gangen spurte han om hun skulle på byen i helgen. Aktor tror Kristiansen sendte disse to meldingene fra Baneheia, og ikke fra Egsstien 2.»77

Aktors utspørring om tekstmeldingene ledet til at forsvarer Tore Pettersen reiste spørsmål om basestasjonsinformasjon kunne gi svar på hvor Kristiansen befant seg da tekstmeldingene ble sendt. Dette ledet til at politiet skrev en ny rapport 3. mai 2001 om hva som kunne utledes av Kristiansens mobiltrafikk. Av rapporten fremgår det:

«Oversikten over innkommende anrop til Kristiansens mobiltelefon har noen registreringer som ikke finnes på oversikten over utgående anrop fra telefonen. For ettermiddagen / kvelden den 19.5. er dette følgende:

• Innkommende anrop kl. 18:55:59 – ikke oppgitt hvem som foretok anropet eller varighet – registrert over basestasjon benevnt som EG_A.

• Innkommende anrop kl. 19:24:50 – ikke oppgitt hvem som foretok anropet eller varighet – registrert over basestasjon benevnt som EG_A.

• Innkommende anrop kl. 21:22:54 – ikke oppgitt hvem som foretok anropet eller varighet – registrert over basestasjon benevnt som EG_A.

Ifølge Inger Berit Kristiansen er disse anropene etter all sannsynlighet ikke ordinære anrop til Kristiansens mobiltelefon, men tekstmeldinger som er sendt til telefonen hans. I likhet med tekstmeldingene som ble sendt fra Kristiansens mobiltelefon kl. 18:57 og kl.19:37, viser registreringene 18:55:59, 19:24:50 og 21:22:54 at Kristiansens mobiltelefon til disse tidspunktene var innenfor dekningsområdet til basestasjon benevnt som EG_A. På forespørsel opplyste Kristiansen at de sistnevnte registreringene ikke sier noe om- eller når tekstmeldingene ble lest, bare når de ble sendt til Kristiansens mobiltelefon.

Med bakgrunn i det ovennevnte er det utvilsomt at Kristiansens mobiltelefon har vært innenfor dekningsområdet til basestasjon benevnt som EG_A da det ble sendt og mottatt tekstmeldinger kl. 18:55:59, 18:57:34, 19:24:50, 19:37:39, og 21:22:54.»78

Dette var første gang aktor, forsvarerne og dommerne ble gjort kjent med at det også hadde vært inngående trafikk på Kristiansens mobiltelefon i det antatte tidsrommet for de straffbare handlingene. I tillegg ble de for første gang gjort kjent med at alle tekstmeldingene hadde gått over basestasjonen EG_A.

Opplysningene ble mottatt hos politiet allerede 20. september 2000, men ble aldri lagt inn i sakens dokumenter, jf. punkt 4.6.4. Om dette fremgår det av rapporten:

«Etter mottak av den nye informasjonen om bruk av Kristiansens mobiltelefon med anropsnummer 9015 3375 ble den gjennomgått av meg. Min vurdering av informasjonen var at det ikke fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der. Med bakgrunn i det, og at en utskrift med alle trafikkdata for Kristiansens mobiltelefon ville omfattet ca. 80 sider, valgte jeg ikke å dokumentere denne informasjonen i saken.»79

En samlet oversikt over Kristiansens inngående og utgående mobiltrafikk 19. mai 2000 ble fremlagt i Kristiansand byrett 15. mai 2001, se figur 6.1.

Kilde: Rapport 3. mai 2001, jf. dok. 07,04,10.

6.3.7.2 Telenors brev om basestasjon EG_As dekningsområde

Av politiets rapport 3. mai 2001 fremgår det:

«På spørsmål fra meg om hvilket område basestasjon EG_A dekker, svarte [Inger Berit] Kristiansen at det er informasjon hun ikke besitter. Kristiansen lovte imidlertid å ta kontakt med vedkommende i Telenor Mobil som har denne informasjonen, og at Kristiansand pd. v/Magne Storåker blir meddelt dette.»80

I telefaks til politiet 9. mai 2001 skrev Audun Tollum-Andersen, sikkerhetssjef i Telenor Mobil:

«EG_A dekker:

På vestsiden av OTRA:

Egsveien fra krysset Anders Kjærsvei og til Vest Agder Sentralsykehus.

Hele Anders Kjærs vei

Egshaugen, Dovreveien, Svarttjønnveien og videre til Svarttjønn og 3-dje Stampe

Krogstien, Krogsveien, Solbergveien.

For å si mere nøyaktig hvor langt den dekker inn i Baneheia må det målinger til.

På østsiden av OTRA:

Sødal Terasse, Smiedalen, Kalkveien, Ringlebekkveien, Knausveien, Kvemveien, Lyngveien og Skogveien.

Brinken, Kokleheia, Påskeberget.

Toridalsveien fra ca. krysset Bernt Holms vei og til ca. Bomstasjonen

Nøyaktig hvor langt den dekker Inn mot Høyskolen i Agder (Gimlemoen) bør sjekkes nærmere ved målinger.»81

Telenor kunne altså svare omtrentlig hvor EG_A hadde sitt dekningsområde, men det krevdes målinger for å avklare nøyaktig hvor langt inn i Baneheia dekningen strakk seg.

De nye opplysningene ledet til at forsvarer Tore Pettersen ved brev til politiet 11. mai 2001 begjærte ytterligere etterforskning i saken. Han anmodet (1) om at det «klarlegges hvilke andre basestasjoner som kan dekke Baneheiaområdet», og (2) om at det «blir iverksatt målinger slik at man kan få en nøyaktig avgrensing av dekningsområdet for basestasjonen EG_A sett i forhold til drapsåstedet».82 I brev av samme dato begjærte Pettersen også ytterligere vitneforklaringer for byretten.83

6.3.7.3 Telenors dekningsmålinger i Baneheia

Pettersens begjæring ble umiddelbart fulgt opp gjennom at politiet anmodet Telenor om å klarlegge det nærmere dekningsområdet for EG_A. Det ble utført målinger 11., 14., 15. og 22. mai 2001. Representanter fra politiet deltok på målingene 11. og 14. mai 2001. Det foreligger likevel ingen egenrapporter eller lignende fra politiets side om målingene. Det finnes heller ingen skriftlig anmodning fra politiet om hvilke undersøkelser som skulle gjøres, eller annen skriftlig korrespondanse mellom politiet og Telenor som omhandler oppdraget. Telenors dokumentasjon for målingene – i form av rapporter og logger over målingene – synes heller ikke å ha blitt innhentet av politiet og lagt inn i sakens dokumenter på daværende tidspunkt. Det er med andre ord ingen form for notoritet om denne delen av etterforskningen i de opprinnelige straffesaksdokumentene. Som utvalget vil komme tilbake til i punkt 9.2, utgjorde dette et brudd på dokumentasjonsplikten.

Telenors interne saksdokumenter ble imidlertid tatt vare på for ettertiden. Utvalget har derfor bygget på disse ved beskrivelsen av denne delen av etterforskningen.

For det første har utvalget bygget på en rapport fra 22. mai 2001 som inneholder kommentarer til målingene, enkelte visualiseringer av målerutene, trafikkstatistikk mv. («PowerPoint-rapporten»). Dokumentet ble ikke fremlagt for domstolen og synes heller ikke å ha blitt oversendt eller innhentet av politiet på daværende tidspunkt. Rapportens viktigste funksjon synes å ha vært å tjene som grunnlag for de Telenor-ansattes muntlige forklaringer for byretten og senere lagmannsretten. Enkelte bilder fra den ble fremvist i forbindelse med vitneforklaringene, og et kart over det sannsynlige dekningsområdet for EG_A ble fremlagt for byretten.84 Selve PowerPoint-rapporten kom imidlertid først inn i saksdokumentene i forbindelse med gjenåpningsprosessen. Det skjedde ved at advokat Sigurd Klomsæt fikk den oversendt fra Telenor 11. august 2009 i forbindelse med Viggo Kristiansens første gjenåpningsbegjæring, se punkt 11.3.2.14.

For det andre har utvalget innhentet et ytterligere internt dokument fra Telenor. Dokumentet har tittelen «Målerapport Dekningsmåling Baneheia, Kristiansand» og er datert 23. mai 2001 («Word-rapporten»). Så vidt utvalget kan bedømme, har dette dokumentet kun vært tilgjengelig for Telenor frem til det ble overlevert til utvalget i desember 2023.

Telenors første målinger ble utført 11. mai 2001. Fra Telenor deltok ingeniørene Dag Magne Hinna og Terje Øie. Fra politiet deltok politiavdelingssjef Magne Storaker. I PowerPoint-rapporten er målingene denne dagen beskrevet slik:

«Målingene ble foretatt med telefoner med kanaldisplay på stedet som politiet anså som sentrale i saken. Målinger (oppringninger) ble foretatt på åstedet og på flere aktuelle utsiktspunkter. Vi fikk ikke inn EG-A på noen stedet bortsett fra på ett av utsiktspunktene lengst mot EG. Her var EG_A svakt inne på nabolisten, men flere andre celler var mye sterkere. Først når vi var ca. 200m før parkeringsplassen ved Svarttjønn ble det tatt handover til EG-A.»85

Som det fremgår av rapporten, fikk Telenor ikke inn EG_A på åstedet eller andre steder som politiet utpekte som relevante. EG_A kom imidlertid svakt inn på en såkalt naboliste på et utsiktspunkt lengst mot Eg. Dette innebærer i praksis at en mobiltelefon typisk ikke ville koblet seg opp mot EG_A, men i stedet automatisk valgt en av basestasjonene med sterkere signal. At såkalt handover først skjedde ca. 200 meter før parkeringsplassen, innebærer at en mobiltelefon først på dette punktet ville koblet seg automatisk over til EG_A, som den basestasjonen med best signal i området.86

Enkelte ytterligere opplysninger fremgår av Word-rapporten. Det fremgår der at målingene startet klokken 13.00 og varte i to timer og femten minutter. Videre heter det:

«Vi var innom flere sentrale steder og målte ved hjelp av vanlig mobiltelefon Nokia 7110 m/kanaldisplay sw versjon 4.88. Vi tok hele tiden nye oppkall og registrerte hvilke basestasjoner vi kom på og hvilke feltstyrker vi hadde. (Dette ble deretter lagret i Exell-regneark). Disse resultatene førte til at vi ble bedt om videre målinger mandag 14. mai.»87

På politiets anmodning foretok Telenor nye målinger i to ulike seanser 14. mai 2001. Denne gangen benyttet Hinna og Øie seg av måleutstyret Compaq Armada M700 PC med Tems Investigation målesoftware, Ericsson R320 temstelefon samt GPS Garmin 12XL.88 Politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen deltok fra politiets side under de første målingene denne dagen. Av PowerPoint-rapporten fremgår det:

«Målingene startet på parkeringsplassen ved Svarttjønn og ruten vi målte ble anvist av politiet. Denne ruten ble foretatt med oppkoblet telefon. Se bilde 3. Vi hadde kun EG_A ett lite stykke for den gav handover til andre celler nede i Kvadraturen. På åstedet og på andre aktuelle steder prøvde vi å ‘tvinge’ måletelefonen over på EG_A uten å lykkes noen gang. Vi foretok også målinger i området Egstien 2 A som er hjemmet til den siktede Viggo. Se bilde 4. På ettermiddagen foretok vi (Dag Magne og Terje) en målerute med telefonen i IDLE (ikke oppkoblet). Se bilde 7. Resultatet fra denne målerunden bekreftet tidligere målinger at EG_A ikke dekker åstedet eller på de andre aktuelle stedene. Bilde 8 viser et område hvor vi hang på Eg_A i IDLE, men som det kommer fram er dette innenfor området som vi har angitt som dekningsområdet til EG_A.»89

Det fremgår av Word-rapporten at de første målingene denne dagen, der Hansen deltok, startet klokken 11.30 og varte i tre timer. Videre fremgår det av rapporten:

«[…] Geir Hansen fra Kristiansand politikammer [ble] med og vi gikk opp hele ruten fra Eg (siktedes bolig) og veien som politiet mener de drapstiltalte hadde gått, basert på vitneutsagn fra en av de tiltalte. […]

Målinger i tale (d.v.s. oppringt), ikke låst til noen stasjon d.v.s. normal bruk av nettet. (vedlegg 3).

På måling 1 kjørte vi oppkall mot tlf. nr. 23 88 88 90 som er P4’s sending. Disse målingene ble så logget i Tems Investigation programmet og visualisert på pc-skjermen direkte, både hvor vi var (på kartet i sanntid), hvilken stasjon vi hang på, feltstyrken den hadde og feltstyrken på andre aktuelle basestasjoner. Nabostasjonene er mange i Baneheia og på det meste målte vi 15 stasjoner som var sterke nok til å få decodet BSIC og BCCG (d.v.s. være sterke nok til at det ble registrert med navn og frekvens av måleutstyret).»90

Målingene på ettermiddagen 14. mai 2001 startet klokken 16.00. De varte i halvannen time og foregikk uten politiet til stede. Om disse målingene fremgår det av Word-rapporten:

«På måling 2 kjørte vi måling i IDLE og logget også her på hvilke base vi hang på og hvilke andre mulige baser det var og hvilken feltstyrke de hadde. Vi fikk også her tegnet ruten vi gikk på PC’en direkte.»91

Den 15. mai 2001, på formiddagen, ble det foretatt ytterligere målinger av Hinna og Øie, denne gangen sammen med dekningsdirektør i Telenor, Bjørn Amundsen. Målingene denne dagen er beskrevet slik i PowerPoint-rapporten:

«På denne turen ble telefonen til Bjørn Amundsen logget av driftspersonalet for Kristiansand BSC1. Vi var igjen på åstedet og flere av de samme stedene som vi hadde målt før, og vi fikk heller ikke inn EG_A ved disse målingene/testene.»92

Av Word-rapporten fremgår det at målingene denne dagen varte i én time.93 Det fremgår ikke hvilken telefontype Amundsen benyttet, men Amundsen har opplyst at han brukte en Nokia-telefon – mest sannsynlig samme modell som Kristiansens telefon.94

I PowerPoint-rapporten er det også inntatt oppsummerende kommentarer til de samlede målingene:

«Målerutene er anvist og gått opp sammen med Politiet.

Målingene viser at sannsynligheten for at innkomne/utgående samtaler/meldinger skal gå over EG-A er størst i område fra nordlige delen av 3’de stampe (ref. oversiktsbilde) via Svarttjønn, Egsområdet (inkludert Egstien 2a).

I det aktuelle tidsrommet 19.05.00 er det ikke registrert uregelmessigheter i Telenor Mobils nett og heller ingen sperr.

Det har fra 19.05.00 og frem til i dag ikke blitt foretatt større endringer i Nettstrukturen som skulle tilsi at målingene i dag ikke er representative.»95

Endelig fremgår det av rapporten at det var god kapasitet i mobilnettet på tidspunktet for drapene.96

Det følger av Telenors dokumentasjon at det også ble foretatt ytterligere målinger 22. mai 2001. Dette var etter at samtlige Telenor-ansatte hadde avgitt forklaring for byretten. Resultatene fra disse målingene ble derfor ikke fremlagt under hovedforhandlingen. Utvalget legger til grunn at de ekstra målingene ble foretatt fordi dekningsdirektør Bjørn Amundsen ønsket en ytterligere sikkerhet for resultatene, blant annet for å stadfeste at det heller ikke var mulig å sende og motta tekstmeldinger via EG_A i de aktuelle områdene.

Målingene 22. mai 2001 ble utført av avdelingsingeniør Terje Øie alene og er beskrevet slik i PowerPoint-rapporten:

«Jeg (Terje Øie) foretok en ny test etter anmodning fra Bjørn Amundsen. Da låste jeg min telefon på Kanal 25 (BCCH-kanalen til EG_A) og gikk fra parkeringsplassen ved Svarttjønn. Jeg sendte tekstmeldinger ved jevne mellomrom. Jeg fikk sendt tekstmeldinger inn til området der vi har satt strek for dekningsområdet til EG_A. Jeg prøvde å sende tekstmeldinger på flere steder innover mot åstedet, men jeg fikk ikke sendt meldinger. Jeg fikk heller ikke sendt noen tekstmeldinger på selve åstedet. På veg tilbake fra åstedet fikk jeg inn tekstmeldinger, rapporter på meldinger jeg hadde sendt og meldinger fra de jeg hadde sendt til. Disse meldingene kom inn når jeg kom i området hvor vi satte streken for dekningsområdet. Se bilde 9.

Jeg synes at alle målingene vi har foretatt bygger sterkt under konklusjonen ‘at det er lite sannsynlig at Telefonen (simkortet) var på åstedet når de aktuelle meldingene ble send/mottatt’.»97

Av Word-rapporten fremgår det at målingene denne dagen ble utført med telefontypen Nokia 7110 med kanaldisplay, og at de varte i halvannen time.98

Endelig fremgår det av Word-rapporten at dekningskartet for EG_A ble tegnet opp etter at de to første målingene (11. og 14. mai) var utført, og at det ble lagt inn en viss margin ved angivelsen av dekningsgrensene:

«Etter måling 1 og 2 ble dekningskartet for EG_A tegnet opp og vi la inn noe margin, d.v.s la inn noe usikkerhet slik at dekningskartet viser noe bedre dekning mot Baneheia og drapsstedet enn det vil klarte å måle oss til.

Målingene den 11, 14, og 15 mai består i ca. 4,5 timer med lagrede data på den bærbare PC’en, og disse kan når som helst tas frem og bearbeides og visualiseres.»99

Selv om advokat Pettersen i sin begjæring presiserte at han også ønsket klarlagt hvilke andre basestasjoner som dekket Baneheia-området, er ikke dette konkret gjort rede for i den skriftlige dokumentasjonen. Det fremgår at Telenor fikk inn signaler fra en rekke andre basestasjoner – på det meste ble det målt femten stasjoner som var sterke nok til at de ble registrert av måleutstyret – men det fremgår ikke hvilke stasjoner det dreide seg om.100 Det foreligger som nevnt ingen skriftlig anmodning eller mandat fra politiet til Telenor, og det er nærliggende å anta at politiet ikke anmodet spesielt om at det ble gjort rede for basestasjonene som faktisk dekket området.

6.3.7.4 Muntlig bevisføring om målingene

Bjørn Amundsen og Terje Øie avga forklaringer for byretten på ettermiddagen 15. mai 2001.101 Amundsen presenterte resultatene fra målingene og viste frem et flyfoto der det sannsynlige dekningsområdet var markert. Øie redegjorde for hvordan målingene hadde blitt utført. Det fremkom at det fastsatte dekningsområdet for EG_A ikke omfattet åstedet eller nærliggende områder, og at Telenor la til grunn at det var lite sannsynlig at mobiltelefonen hadde befunnet seg på eller i nærheten av åstedet da tekstmeldingene ble sendt og mottatt.

Av Dagbladets artikkel «Mobilbombe i Baneheia» fremgår det:

«Som nest siste vitne sprang Telenors eksperter en bombe i Baneheia-saken. Basestasjonen som Viggo Kristiansens mobiltelefon kommuniserte med på drapskvelden dekker ikke åstedet i Baneheia, viser nye målinger fra Telenor.

Telenor har i går og i dag foretatt målinger i Baneheia for å se om basestasjon Eg A, som mottok og sendte flere tekstmeldinger som skulle til Viggos mobil drapskvelden, faktisk dekker åstedet.

Telenor Mobils dekningssjef Bjørn Amundsen la fram et kart som viste et dekningsområde for Eg A. Dette området inkluderer ikke åstedet i Baneheia.

– Det er overveiende sannsynlig at sim-kortet har befunnet seg i dette området, sa Amundsen.

Han har i dag gjennomført målinger på åstedet selv, og så og si i alle tilfeller gikk samtalene gjennom en stasjon på Odderøya, i andre enden av sentrum. Et par samtaler gikk via Caledonien like ved. Ingen av samtalene gikk gjennom Eg A.

– Vi har ikke greid å henge på Eg A i dette området, sa Amundsen.

– Selv om vi faktisk låste en av telefonene på Eg A greide vi ikke vi å sette opp en samtale over den basestasjonen når vi var i dette området.»102

I VGs artikkel «Viggos mobiltelefon neppe brukt i Baneheia» fremgår det at Telenor-vitnene oppga at målingene var representative også for drapstidspunktet:

«Telenors egne logger viser også at ingen av basestasjonene i området var ute av drift på drapsdagen.

Det er heller ikke gjort endringer i dekningsstrukturen i Kristiansand siden ifjor sommer. […]

Ekspertene fra Telenor Mobil utelukker at været eller atmosfæriske forstyrrelser kan ha hatt noen innvirkning på målingene.»103

Telenor-representantene synes også i noen grad å ha redegjort for hvilke basestasjoner som hadde dekning på åstedet og det øvrige området som ble undersøkt. Utvalget viser til artikkelen det er sitert fra ovenfor, og til NTBs referering 15. mai 2001, der det fremgår:

«Amundsen forklarte for Kristiansand byrett at dette området dekkes av en rekke andre stasjoner, blant annet Odderøya, Caledonien og Telenors bygg ved Baneheia. Men han klarte ikke sende via stasjonen på Eg, forklarte han.»104

I forsvarers prosedyrenotater er det angitt at Telenor hele tiden fikk inn basestasjonene «Odderøya», «Caledonien» og «Baneheia».105 Journalist Eirik Vigsnes har notert følgende i sine notater fra Amundsens vitnemål 15. mai 2001:

«Odderøya og Caledonien går igjen + Telenors bygg ved inngangen til Baneheia.»106

Sikkerhetssjef i Telenor Mobil, Audun Tollum-Andersen, avga forklaring 21. mai 2001, som siste vitne i hovedforhandlingen.107 I forklaringen hans kom det i hovedsak frem at de utførte undersøkelsene tilsa at Kristiansens mobiltelefon var påslått på tidspunktet for de innkommende meldingene, herunder ved mottak av meldingen kl. 19.24. Dagbladet refererte slik fra forklaringen:

«Rettssaken tok i går formiddag en ny og svært dramatisk vending. I et telefonintervju fortalte sikkerhetssjef Audun Tollum-Andersen at Telenor Mobil har analysert samtaledataene på nytt. Teleselskapets tekniske ekspertise mener bestemt at Kristiansens mobiltelefon var påslått, i bruk og ikke kan ha vært på åstedet i tidsrommet da jentene ble mishandlet og drept. Det har ikke framkommet noen indikasjoner på at Kristiansen hadde lagt mobiltelefonen igjen hjemme på drapskvelden.»108

Telenors dekningskart ble fremlagt for byretten 21. mai 2001, se figur 6.2.109

Kilde: PowerPoint-presentasjon Telenor, mai 2001, jf. dok. 07,04,15.

6.3.8 Andre sentrale vitner

6.3.8.1 Politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen

Politiavdelingssjef Geir Olaf Hansen avga vitneforklaring 3. mai.110 Han forklarte seg om avhørene av Jan Helge Andersen. Om den uformelle praten med Andersen og det første tilståelsesavhøret, der Andersen snakket Viggo Kristiansen inn i saken, forklarte Hansen:

«– Jan Helge [var] rolig og behersket da han kom inn på kontoret 13. september. Han var kjent med siktelsen, og ble også gjort kjent med sine rettigheter. Han sa at han ikke hadde noe med saken å gjøre. Jan Helge ble gjort kjent med at politiet hadde biologiske spor fra åstedet, men han ville fortsatt ikke å si noe. Han ønsket advokat. Mens vi ventet på advokaten snakket vi videre. Jeg antydet at han muligens også kunne være et slags offer i saken. Da fikk han et annet ansiktsuttrykk. Det skjedde noe med ham, og han begynte nesten å grine. Jeg spurte da hva han hadde gjort på åstedet. Da svarte han nokså umiddelbart at det var han som hadde drept den minste jenten, og at Viggo hadde drept den andre. I mellomtiden var det kommet en advokat. Jeg spurte da om han var villig til formelt å forklare seg, og det var han villig til. I det formelle avhøret gjentok han at han hadde drept den minste jenten, at Viggo hadde drept den andre, og at de hadde forgrepet seg på jentene.»111

Hansen ble utfordret av Kristiansens forsvarere på hvorfor han hadde spurt om Andersen var et offer i saken:

«Advokat Hagen (forsvaret for Viggo Kristiansen): – Hvorfor spurte du om han kunne være offer i saken?

Geir Hansen: – Jeg visste at det var kommet en del opplysninger i saken, og at Viggo på en måte var sjefen. Tenkte at det kunne være at Viggo hadde ledet an, og at Jan Helge dermed var et slags offer. Det var ikke et unaturlig spørsmål.»112

Om Andersens videre forklaring om hendelsesforløpet forklarte Hansen:

«– Første dag avgav han en utrolig forklaring. Jeg stilte spørsmål om dette virkelig var sant. Han holdt imidlertid på sin forklaring, og rekonstruksjonen bekreftet han sin troverdighet. Vi tok ham ikke i direkte løgn under avhørene i startfasten, sa Hansen.»113

Hansen forklarte videre at han anså Andersens forklaring som troverdig:

«– Gjennom flere avhør – og rekonstruksjon – holdt Andersen fast på sin forklaring, og det synes jeg styrker hans troverdighet, sa Hansen da han vitnet i Kristiansand byrett torsdag. […]

Geir Hansen fortalte at Andersen aldri vek fra den forklaringen han ga i det første avhøret. For hvert avhør kom det nye opplysninger som var utfyllende, men aldri motstridende, mener Hansen.

Andersen tegnet detaljerte skisser fra åstedet som etterforskeren mener stemmer godt overens med Andersens forklaring om at han var passiv tilskuer til overgrepene mot jentene.

Selv om Andersen ikke tilsto at han hadde vært med på overgrepene mot ei av jentene før han ble konfrontert med biologiske funn ‘som var til analyse’, mener etterforskeren at forklaringen er troverdig.»114

Hansen ga også en beskrivelse av hvordan han oppfattet Andersen:

«Avhørslederen mener at Andersen ‘kan være vanskelig å lese’ – men han kunne likevel gi en utfyllende beskrivelse av hvordan han oppfattet 20-åringen.

– Han var veldig grei. Rolig og naturlig, og svarte på alle spørsmål. Han medvirket og samarbeidet. Men han snakker stort sett med samme stemmeleie, og han sier lite ved kroppsspråk. Han viste dessuten lite tegn til anger. Det virket ikke som om han tok hele alvoret inn over seg, sa Hansen.

Etterforskeren la til at Andersen tok til tårene to ganger. Det var da han forklarte seg om overgrepet på den yngste jenta.

Etterdilter Jan Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, ville vite om Andersen noen gang rakket ned på Viggo Kristiansen i avhør.

– Nei, ikke i det hele tatt, svarte Hansen. Men det kom klart fram at Viggo Kristiansen var sjefen.

Hansen underbygde dermed bildet Andersen tegner av seg selv som en etterdilter etter Kristiansen. Andersen hevder at kameraten truet ham til å begå overgrep og drap på den ene av jentene.

Advokat Svein Arne Hagen, som er medforsvarer for Viggo Kristiansen, fikk på sin side fram at Andersen ikke sa noe i det første avhøret om at Kristiansen hadde truet ham i Baneheia. Det kom først fram i senere avhør.»115

6.3.8.2 Kristen Gislefoss

Kristen Gislefoss avga vitneforklaring 7. mai.116 Han forklarte seg om sin observasjon av Jan Helge Andersen 19. mai i forkant av drapene:

«Han bet seg merke i Andersen, fordi Andersen stod og speidet etter noe spesielt i heia. Gislefoss anslår klokken til å ha vært ca 17.40, med et kvarters usikkerhetsmargin.

Han var dessuten ganske sikker på tidspunktene i sin forklaring, fordi han skulle hjem og se et TV-program som begynte 18.40 denne dagen. En telefonutskrift bekrefter dessuten at han var hjemme litt før klokken 18.30. […]

Vitnet kan bli viktig for aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, fordi han plasserer Jan Helge Andersen på et annet sted i Baneheia denne fredagskvelden, enn det Andersen selv har forklart til politiet og i retten.

– Jeg stoppet opp fordi jeg lurte på hva han så etter. Han speidet liksom intenst inn i skogen, i retning 3. stampe, forklarte Gislefoss i Kristiansand byrett mandag.

Han forteller at han så Andersen et sted mellom Svarttjønn og Fant Olsens stykke, som ligger nord i Baneheia. Andersen benekter at han har vært innover ved Fant Olsens stykke fredag 19. mai.»117

Gislefoss fortalte også at han så Andersen en gang til, om lag ti minutter senere.

NTBs gjengivelse av Gislefoss’ vitnemål viser at påliteligheten av observasjonen var et tema:

«Ga signalement

Allerede i det første avhøret med politiet, en uke etter drapene, ga Gislefoss et signalement av den unge mannen.

Signalementet stemmer over ens med Andersen, og aktor gjorde et poeng ut av at turgåeren på dette tidspunkt ikke hadde sett noen bilder av de nå drapssiktede mennene.

Gislefoss mente i det første avhøret at han skulle kunne kjenne igjen Andersen fra fotografi, noe han også gjorde i et nytt avhør 13. juli.

Tvil om nøyaktighet

Jan Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, gikk hardt inn på Gislefoss, fordi detaljer i hans forklaring i retten ikke stemmer med det han har sagt i politiavhør. Blant annet dreier det seg om hvorvidt han gikk langs en sti eller langs en lysløype før han traff Jan Helge Andersen, og det er også tvil om nøyaktig hvor han mener å ha sett Andersen.

Gislefoss forklarte dette med at minnet nok kan svekkes noe over tid, men han holdt fast ved hovedpunktet i forklaringen, nemlig at han hadde sett Andersen omtrent på de angitte stedene og til de aktuelle tidspunktene.»118

6.3.8.3 Leonard Hovden

Leonard Hovden avga vitneforklaring 8. mai.119 Han forklarte seg om observasjonen av Andersen og Kristiansen på parkeringsplassen ved Svarttjønn 19. mai 2000 ca. kl. 17.50:

«Leonard Hovden (36) la ut på en joggetur fra omtrent samme sted klokka 18.00, sammen med en kamerat som vitnet mandag.

Hovden la merke til de to på parkeringsplassen ved Svarttjønn, og fikk en følelse av at han ble iakttatt. Derfor tok han bilnøklene med seg på joggeturen.

Joggeturen ble avsluttet klokka 19.20, og da så han ingen av de to drapstiltalte. Han så heller ikke sykkelen til Kristiansen, noe han ville ha husket fordi sykkelen var så spesiell.»120

Hovden forklarte at han tøyde ut ved bommen, og at han ville husket det dersom han hadde sett sykkelen:

«– Jeg tøyde ut mot bommen. Jeg kunne ikke unngått å ha sett sykkelen hvis den hadde vært der. Jeg ville husket det i dag hvis jeg hadde sett den, slo en 36 år gammel jogger fast i retten i går.»121

Hovden forklarte videre hvorfor han var sikker på at han hadde sett sykkelen hvis den sto ved bommen:

«36-åringen fortalte i går at han og kameraten la ut på løpeturen klokken 18.00. Som ivrig jogger er han nøye med å ta tida når joggeturen starter og slutter. Han er nærmest helt sikker på at det ikke stod noen sykkel der da han kom tilbake fra joggetur klokken 19.20 denne fredagen. Grunnen til at han er så sikker i sin sak, er at han la spesielt merke til den gule, røde og svarte sykkelen til Kristiansen før løpeturen.

Så de kom

36-åringen kom til parkeringsplassen ved Svarttjønn klokken 17.50 og ventet ti minutter på løpskameraten. Mens han ventet, så han Kristiansen og Andersen:

– En person på sykkel kom nede fra Egsområdet og syklet inn i Baneheia, forbi bommen og til venstre mot 3. Stampe. To-tre minutter etter kom han i retur i følge med en annen som kom gående ved siden. De passerte meg og stoppet 20-30 meter unna der jeg satt i bilen. Sykkelen la jeg merke til. Den var ny og så veldig stilig ut, fortalte 36-åringen i går.»122

Kilde: Politirapport, «Illustrasjoner», 29. september 2001, jf. dok. 07,09,24.

6.3.8.4 Per Egil Rødsvik

Per Egil Rødsvik avga vitneforklaring 8. mai.123 Han forklarte seg om observasjonen av Andersen og Kristiansen på lekeplassen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn 19. mai 2000 ca. kl. 18.00:

«47 år gamle Per Egil Rødsvik kjente igjen Andersen fra en kristelig barneklubb, og fra senere møter. Han stoppet opp ved lekeplassen like utenfor Baneheia på Eg-siden, og snakket med Andersen og Kristiansen.

Rødsvik kjente også igjen Kristiansen, selv om han først forvekslet ham med et annet tidligere medlem av barneklubben. Han snakket med guttene etter sin joggetur, som var ferdig klokken 17.52.

Han prøvde også sykkelen til Kristiansen, ‘mest for å være gem’. Det var gøy å se en helt ny og så fin sykkel.

Rødsvik la til at han senere passerte på nedsiden av plassen ved 18.30-tiden. Da kastet han et blikk oppover, uten å se noe til dem.»124

6.3.8.5 Helge Aasli

Helge Aasli, som var leder av Heimevernsungdommen i Gimle heimevernsområde 304 i Kristiansand, avga vitneforklaring 8. mai.125

Han forklarte seg om aktiviteter i Heimevernsungdommen, og om Andersens og Kristiansens deltakelse. Forsvarer Pettersen stilte blant annet spørsmål om kamuflasjetrening:

«– Som et ledd i patruljetjenesten kommer det også inn kamuflering av ansikt, bekledning og det å gjemme seg best mulig i terrenget. Og det å kamuflere telt i terrenget, svarer HV-lederen.»126

I tillegg fikk Aasli spørsmål om treningstider og -sted for Heimevernsungdommen.127

6.3.8.6 Turid Kristiansen

Turid Kristiansen, Viggo Kristiansens mor, avga vitneforklaring 4. mai.128

I tillegg til å forklare seg om Kristiansens oppvekst fikk hun spørsmål fra forsvarer om hun så eller hørte sønnen sin i perioden fra kl. 18 til ca. kl. 20 fredag 19. mai 2000. Til dette svarte hun:

«– Jeg synes jeg hørte lyder fra ham utenfor flere ganger, men helt sikkert kan jeg ikke si det.»129

Hun forklarte at hun hørte to telefonsamtaler Kristiansen hadde ved 18-tiden og «etter Dagsrevyen».130

6.3.9 Vitneførsel om Kristiansens og Andersens karakter og atferd 131

I løpet av hovedforhandlingen ble det ført flere vitner som tilhørte Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens familie og omgangskrets, samt vitner som hadde blitt utsatt for kikking, sjikanering mv. av Kristiansen. Flere vitner forklarte seg også om forholdet mellom Kristiansen og Andersen.

6.4 Aktors prosedyre i byretten

6.4.1 Oversikt

Mandag 21. mai 2001 kl. 12.15 fikk aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, ordet til prosedyre. Innlegget var ferdig neste dag kl. 13.17.132

Utvalgets redegjørelse for prosedyrens innhold bygger på tilgjengelige avisreferater og de detaljerte notatene til advokat Svein Hagen og journalist Eirik Vigsnes, som begge var til stede under prosedyren. Utvalget gjengir ikke de delene av prosedyren som omhandler post IV–VII i tiltalen.

I prosedyren fremhevet Dahl at det måtte anses bevist utover enhver rimelig tvil at Kristiansen og Andersen hadde opptrådt som beskrevet i tiltalen. Han nedla påstand om 21 års fengsel kombinert med ti års sikring for begge.

6.4.2 Objektive bevis nok for domfellelse

Ifølge notater fra forhandlingene redegjorde aktor først for det strafferettslige beviskravet. Han forklarte også at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden.

Førstestatsadvokaten uttalte med styrke at de objektive bevisene i saken – han grupperte disse i seks ulike punkter – i seg selv var så sterke at retten trygt kunne domfelle både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, selv for det tilfellet at ingen av dem hadde avgitt noen rettslig forklaring.

Aktor fastslo at Andersens forklaring om hva som skjedde på åstedet, ikke kunne motbevises av påtalemyndigheten. Han pekte på at de objektive bevisene i saken i grove trekk støttet forklaringen. For eksempel hadde obdusentene forklart at skadene på jentene var forenlige med det Andersen hadde forklart. Førstestatsadvokaten presiserte at en eventuell tvil om Andersens rolle måtte komme ham til gode.

Fra aktors innlegg gjenga NRK følgende:

«Selv om forklaringene til de to drapstiltalte i Baneheia-saken står mot hverandre, mener aktor at det er nok andre objektive bevis til at de kan dømmes etter tiltalene.

– Det er påtalemyndigheten som skal bevise at de tiltalte er skyldige. Det gjelder også her, selv om denne saken på mange måter er spesiell. Og enhver rimelig tvil skal komme de tiltalte til gode. Det sa aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, innledningsvis i sin prosedyre mandag.

Bevisene

– Når man har to forklaringer som står så steilt mot hverandre som i denne saken, er det likevel vanskelig å legge til grunn all tvilen. For begge de to tiltalte kan ikke snakke sant her, fortsatte aktor, som deretter gikk over til å kommentere de bevisene som ikke stammer fra de tiltalte, men fra personer som ikke har særinteresser.

– Det jeg skal påvise, er at disse objektive eller ‘sikre’ bevisene i seg selv er så sterke, at de i seg selv ville medført domfellelse for begge de tiltalte, selv om de ikke hadde forklart seg i retten, sa aktor Dahl.

– Disse bevisene forteller at det er de to tiltalte som er gjerningsmennene, men ikke hvem som har gjort hva. Det som kommer i tillegg, er i første rekke Jan Helge Andersens forklaring, fordi han forteller om hva som skjedde på åstedet. Hans objektive forklaring kan vi ikke motbevise, sa Edward Dahl, som mente forklaringen derfor må legges til grunn så langt den kan kontrolleres. Aktor mente likevel at Andersen på flere punkter forklarer seg uriktig.

Seks punkter

Han grupperte de objektive bevisene i seks punkter.

• HÅRET, som ble funnet på drapstedet, og DNA-analysert til å tilhøre Jan Helge Andersen. Det knytter ham til åstedet og til handlingene.

• VITNEUTSAGN, som sier at cirka kl. 18.00 så befant de to tiltalte seg ved Svarttjønn. Senere på kvelden satt de to sammen på trappen hos Kristiansen. De har altså vært sammen før og etter handlingene. Jentene ble sett i live cirka klokken 18.50.

• MANGLENDE ALBI. Ingen av de to har alibi for tidspunktene for drapene. Selv om det er kommet fram nye opplysninger om tekstemedlingene til og fra Kristiansens telefon.

• TO GJERNINGSMENN. Det er to jenter som er voldtatt og drept. Funn på åstedet peker også mot to. Men det viktigste er DNA-funn, som tyder på DNA fra to ulike menn, som kan være de to. Hvis en legger til grunn Jan Helge Andersens forklaring, er det nærliggende å regne med at Kristiansen var den andre.

• MODUS. Viggo Kristiansen har tidligere begått seksuelle overgrep mot barn. Det må regnes som et bevis at en person har begått voldtekt mot små barn før. Det er ikke ofte det skjer.

• SKADENE PÅ OFRENE. Skadene på jentene og sædfunnene viser voldtekt og drap, slik det er beskrevet i tiltalene.»133

Ifølge Stavanger Aftenblad sa aktor innledningsvis i prosedyren dette om DNA-funnene og mobilbeviset:

«De tiltalte har ikke alibi for drapstidspunktet. Vi vet at de var sammen før og etter. Tekstmeldingene til og fra Kristiansens mobiltelefon er ikke noe alibi. Handlingene på åstedet tilsier at det var to personer. Begge jentene ble voldtatt og drept. DNA-funnene viser at det er spor etter to menn. Det er et godt og tungt bevis.134 Hvis det legges til grunn opp mot Andersens forklaring må vi spørre hvem den andre var? Det er på det rene at Kristiansen ikke kan utelukkes basert på DNA-funnene.»135

6.4.3 Var handlingene planlagte?

Aktor uttalte også at Andersen hadde forklart seg uriktig om egne bevegelser før kl. 18.00 på drapsdagen. Kristen Gislefoss’ «meget troverdige» vitnemål underbygget dette. Dahl mente også at Andersens oppførsel i Baneheia torsdag 18. mai var påfallende. Han erkjente imidlertid at påtalemyndigheten ikke kunne føre tilstrekkelig bevis for at ugjerningene hadde vært planlagt.

Ifølge Aftenposten sa aktor:

«Aktor trakk blant annet frem det faktum at Jan Helge Andersen ble sett i Baneheia både 18. mai – dagen før drapene – og dagen etter, på andre steder og tidspunkter enn hva han selv har forklart.

– Politiet var interessert i 18. mai fordi mye talte for at dette kunne ha vært planlagt. Jan Helge Andersen var i Baneheia 18. mai, og til et vitne sa han han ventet på noen. Hvem ventet han på? Kan det ha vært Viggo Kristiansen? Vi vet at Lena Sløgedal Paulsen var der og badet sammen med en annen venninne da. Jeg reiser spørsmålsstillingen for å vise hvor farlig det er å stole på Jan Helge Andersen, sa Dahl.»136

Fra aktors prosedyre refererte NTB videre:

«Aktor i Baneheia-saken mener at det finnes flere ‘merkelige ting’ som kan tyde på at barnedrapene var grundigere planlagt enn det påtalemyndigheten har lagt til grunn i tiltalen.

Blant annet mener førstestatsadvokat Edward Dahl at selve åstedet kan peke i retning av grundig planlegging, og ikke tilfeldigheter:

– Retten har ved befaring selv sett hvor avgrenset og isolert åstedet ligger. Kan man tenke seg et bedre egnet sted for voldtekt og drap, spurte Dahl.

Han pekte også på flere andre forhold som han mener kan underbygge påstanden om at drapene var grundig planlagt.

– Andersen er observert i nærheten av Baneheia dagen før drapene, og han var unnvikende da et vitne spurte ham om noe. Vi vet også at de to kikket ned på jentene da de badet. Vi vet ikke om dette var en rekognosering, men noe merkelig er det, sa Dahl.»137

6.4.4 Forholdet mellom de tiltalte

Om forholdet mellom Kristiansen og Andersen sa aktor ifølge Stavanger Aftenblad:

«Viggo Kristiansen har vært den førende. Han har vært rastløs, hyperaktiv. Andersen med sin rolige og sedate måte å opptre på, vært tilstede og sikkert hatt underholdningsverdi i det Viggo Kristiansen har funnet på. Andersen har ikke vært så interessert i å ta en konflikt med Viggo Kristiansen. Han lot Viggo kjøre det hele med sine påfunn, og vist den holdningsløshet som en av de sakkyndige har påpekt. Men Andersen har ikke alltid føyet seg. Under bevisførselen er det vist til at Andersen kunne få sin vilje.

Vi har ikke hørt om vold utført av Viggo mot Jan Helge. Aldri hørt om trusler eller knivbruk mot Jan Helge. Retten har fått et godt grunnlag for å vurdere hvordan det rent faktisk og psykologisk fungerte mellom kameratene.»138

6.4.5 Andersens medvirkningsansvar

Aktor redegjorde deretter for Andersens strafferettslige ansvar:

«Viggo Kristiansen har vært hovedmannen, og Andersen medhjelperen i saken. Medvirkning i strafferetten er når en person styrker den andre (hovedmannen) i det han gjør eller skal gjøre. Det gis et bidrag til hovedmannen. I juridisk språkbruk styrker den ene den andres forsett. En slik medvirkning og et slikt bidrag kan skje på to måter. Rent fysisk kan det skje ved at det skaffes innbruddsverktøy eller drapsvåpen, en holder mens den andre voldtar. Gjerningsmannen blir hjulpet. Det kan også medvirkes psykisk gjennom en støtte til handlingen. En kan holde vakt under et innbrudd. Man kan nikke samtykkende og la være å gripe inn. I denne saken foreligger det både fysisk og psykisk medvirkning fra Jan Helge Andersens side i forhold til drapet på den eldste jenta. Som regel er medvirkningen aktiv, men den kan også skje gjennom passivitet. Det er sjeldnere og ikke den vanlige medvirkningshandlingen. Utgangspunktet er at den som er passiv har medvirket. Passivitet kan medføre straffeansvar. Ansvar opptrer når det er en rettslig, faktisk og moralsk plikt til å gripe inn.

Det er påtalemyndighetens hovedsynspunkt at når Jan Helge Andersen ble med Viggo og jentene inn i skogen og opp til åstedet, og vitende om hva som kom til å skje, – nemlig voldtekt og misbruk av barn – bidrar han når han vet at kattungehistorien er usann. Ved å bli med på ferden starter har han et ansvar for den farlige situasjonen jentene bringes i. Andersen får i hvert fall en plikt til å handle når det går opp for ham etter hvert at de ikke bare skal voldtas, men også drepes. Når han ikke gjør noe, og ikke protesterer eller griper inn, signaliserer Andersen at han er med og gjennom sin passivitet medvirker til de straffbare handlingene.

Førstestatsadvokat Dahl fortsatte sin prosedyre med å gjennomgå en rekke rettsavgjørelser hvor medvirkningen er definert av domstolene.»139

6.4.6 Skeptisk til de tiltaltes forklaringer

Aktor understreket overfor retten at man ikke kunne stole på noen av de tiltaltes forklaringer, som han mente nøye måtte vurderes mot andre bevis i saken. Han mente Andersen ikke fortalte den fulle sannheten om sin egen rolle i saken. Aktor festet imidlertid lit til at Kristiansen hadde vært med på ugjerningene i samsvar med det Andersen hadde fortalt til politiet.

Ifølge Fædrelandsvennen sa aktor dette i retten:

«Dahl oppfordret retten til å behandle forklaringene til begge de to tiltalte med betydelig skepsis. Han viste til at disse står steilt mot hverandre.

– Begge de to tiltalte kan ikke snakke sant. Minst en av dem må snakke usant. I stedet for å henge seg opp i tvilsvurderinger omkring dette, må retten konkret vurdere bevisene mot hver enkelt, sa Dahl.

Og selv om det er slik i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode, vil det ifølge Dahl ikke være mulig å gi begge to uttelling for tvil i Baneheia-saken.

– For Andersen slår det gunstigst ut om man legger avgjørende vekt på hans forklaring. Men det er verst for Kristiansen, som blir hovedmannen bak det hele. Skulle man i stedet velge å legge vekt på Kristiansens forklaring, vil Andersen bli sittende med hele ansvaret alene, eller sammen med en ukjent tredje person, påpekte Dahl.

Medskyldig

Aktor signaliserte i går med all tydelighet at han vil ha begge to dømt for både overgrepene og drapene. Han er sikker på at Kristiansen bløffer når han sier han ikke hadde noe med barnedrapene å gjøre. Han tror Andersen snakker sant når han sier at Kristiansen var med på det, og at Kristiansen var pådriveren.

Men lenger rekker ikke aktors tro. Når det gjelder Andersens forklaring om hva han selv tenkte og gjorde på åstedet, er Dahl overbevist om at Andersen holder noe skjult.

– Enten pynter Andersen bevisst på sin egen delaktighet, eller så husker han ikke alt, eller så husker han feil, konstaterte Dahl. Han tror blant annet ikke på historien om at Andersen handlet under en så sterk trussel fra sin kamerat.

– Mye tyder på at Andersen skjuler seg bak en redsel som det ikke er grunnlag for, sa Dahl. Han mener at Andersen juridisk sett ble medskyldig i begge overgrepene og drapene fra det tidspunkt han var med på å lokke jentene bort fra stien og opp i skogen. I hvert fall ble han det fra det øyeblikk han så Kristiansen trekke kniven.

– Andersen medvirket til kameratens to voldtekter og den ene drapet fordi han ikke grep inn på et tidspunkt da han måtte skjønne hvor det bar, konkluderte Dahl.»140

At aktor ikke trodde på deler av Andersens forklaring, fremgår også av en artikkel i Aftenposten 22. mai 2001:

«– Jan Helge Andersen har en tilforlatelig måte å forklare seg på. Det har han lurt andre med, retten må være på vakt mot å bli lurt, var noe av det aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, sa da han innledet sin prosedyre i barnedrapssaken i går.

Dahls utgangspunkt var å invitere rettens seks medlemmer til å legge til grunn noe av det den ene tiltalte, Jan Helge Andersen, har forklart om selve ugjerningene på åstedet i Baneheia. Hva mannen har forklart om sin egen rolle, hva han har sagt om det han har tenkt og gjort og hva som foranlediget handlingene, mener Dahl man skal være forsiktig med å tro på.

– Andersen kan lyve, og han har løyet i avhør før. Bare tenk på alibiavtalen han inngikk med medtiltalte Viggo Kristiansen. Den holdt han seg til gjennom hele fjor sommer. I avhør løy han så godt at ingen kunne si ‘dette er gjerningsmannen’, advarte Dahl i retten i går.»141

6.4.7 Forhold som reduserer Andersens troverdighet

Aktor fastslo i sin prosedyre at Andersen på flere punkter hadde forklart seg uriktig om saken. Allerede i de første politiavhørene hadde han nektet enhver befatning med saken. Etter pågripelsen valgte han å legge noen kort på bordet, men han sa ingenting om egne overgrep, eller om at han hadde blitt rispet i armen av Kristiansen. Først halvannen måned senere erkjente han seksuelt overgrep mot den ene av jentene, men han uttrykte at han var usikker på hvilken av jentene det dreide seg om. Videre sa Andersen først at han «så vidt» berørte Stine Sofie Sørstrønen med sin ikke-erigerte penis. Senere rettet han dette til at han «la press på». Aktor mente Andersen hadde opptrådt både beregnende og taktisk i sine politiforklaringer, og han advarte retten mot å bli lurt.

At jentene søndag 21. mai 2000 ble funnet i hverandres klær, uten at noe i Andersens forklaring kunne forklare klesbyttet, mente aktor også var påfallende. Enten hadde jentene byttet klær etter badingen, eller så forklarte Andersen seg usant om hendelsesforløpet. At jentene hadde byttelånt klær, hadde ikke skjedd tidligere, påpekte aktor, som tilføyde at jentene hadde forskjellig kroppsstørrelse og vekt. Videre var det ikke korrekt, slik Andersen hadde forklart, at liket til Sørstrønen ble plassert oppå liket til Sløgedal Paulsen på åstedet. I henhold til åstedsundersøkelsen var det omvendt. Førstestatsadvokaten fant det også påfallende at politiet ikke hadde klart å finne spor av «dagboken» som Andersen mente befant seg på egen PC.

Aktor minnet også om at vitnet Kristen Gislefoss før kl. 18.00 fredag 19. mai 2000 hadde truffet Jan Helge Andersen ved Fant Olsens stykke. Andersen hadde speidet inn i skogen da Gislefoss så ham. Noe senere hadde Gislefoss truffet Andersen ved Bånetjønn. Disse observasjonene var i strid med Andersens forklaring. Andersens bevegelser i Baneheia 18. mai 2000 var også mistenkelige, mente aktor.

Aktor avsluttet for dagen kl. 14.44.142 Retten ble deretter hevet.143

6.4.8 Andersen handlet med overlegg

Tirsdag morgen fortsatte aktor sin prosedyre. Han redegjorde nå for påtalemyndighetens syn på skyldspørsmålet. Førstestatsadvokaten fastslo at det var bevist utover enhver rimelig tvil at Jan Helge Andersen var skyldig etter tiltalen.

Fra denne delen av prosedyren refererte Aftenposten:

«Påtalemyndigheten er ikke i tvil om straffskylden når det gjelder Jan Helge Andersen, og aktor gikk grundig til verks for å begrunne sitt standpunkt. At Andersen, slik han selv har forklart, vurderte situasjonen før drapene, men uten å gjøre noe for å redde pikene, påkalte harme hos aktor.

– Det er en hån mot jentene og mot all rettsfølelse dersom en person skal unnlate å handle i en slik situasjon, for deretter å gå fri.

Det faktum at Andersen har forklart at han ante og visste hva som skulle skje, mener Dahl beviser forsett og overlegg i sine handlinger – eller mangel på handlinger.

– Jan Helge Andersen visste hva Viggo hadde i tankene. At han ble på stedet mens Kristiansen voldtok, var en stilltiende aksept. Gjennom sin passivitet var han en moralsk støtte for Viggo Kristiansen mens sistnevnte gjennomførte voldtektene.

Da det kom til Andersens egne ugjerninger, var Dahl klar på at det lå forsett og overlegg i drapet på Stine Sofie Sørstrønen.

– Han hadde tid til å tenke, og forklarer selv at han gjorde det. Likevel tok han i mot kniven fra Viggo Kristiansen og drepte jenta. Han hadde andre valg, han kunne kastet kniven eller stukket den i maven på Kristiansen. En overveielse fører frem til drapet på piken, sa Dahl.»144

Aktor mente Andersen tidlig forsto hva Sløgedal Paulsen og Sørstrønen hadde i vente. NTB opplyste:

«Jan Helge Andersen visste at de to jentene ville bli misbrukt allerede da Viggo Kristiansen fortalte jentene at de skulle få se kattunger, hevder aktor.

Aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, fortsatte sin prosedyre i Kristiansand byrett tirsdag. Ved å gjennomgå hendelsesforløpet fra de to tiltalte møtte jentene i Baneheia, prøver han å bevise at Jan Helge Andersen ikke var så passiv som han har fortalt.

– Jan Helge visste at kattehistorien var et påskudd for å få jentene med seg. Samtidig hadde han sett Viggo forgripe seg på ei jente noen år tidligere. Tanken på hva som ville skje med de to jentene sammen med Viggo i skogen må jo ha slått ham, sa aktor.

– Ved at Jan Helge tok dette standpunktet, var jentenes skjebne forseglet. De var sjanseløse, sa Dahl.»145

6.4.9 Bevisene mot Kristiansen

Bevisene mot Viggo Kristiansen var neste punkt i aktors prosedyre. Førstestatsadvokaten minnet retten om de objektive bevisene i saken. Disse var spesielt viktige overfor Kristiansen siden han hadde nektet for å ha vært på åstedet. I tillegg hadde retten hørt Andersens forklaring om at Kristiansen hadde vært med på ugjerningene, hvilket aktor anså som en «riktig og sann forklaring»:

«– DNA-håret knytter Andersen til handlingene og Viggo som deltaker. De to var sammen kort tid før og kort tid etter drapene. Viggo ikke har alibi. Dernest DNA-beviset om at det var to gjerningsmenn på åstedet, slik Jan Helge har fortalt. Dernest at Viggo tidligere har begått utuktige handlinger, og etter mitt skjønn voldtekt, mot andre mindreårige barn.

Disse objektive og nøytrale bevis taler for seg selv, sa Dahl.

Et bevis er Jan Helge Andersens forklaring om at Viggo var med. Denne opplysningen om at Viggo var gjerningsmann sammen med ham er en riktig og sann forklaring. Jan Helge Andersen ga opplysninger til politiet som ingen andre enn politiet visste om, og som ikke hadde vært omtalt i mediene. Andersen beskriver drapene av den eldste jenta som samsvarer med det rettsmedisinerne har fortalt. Det beste beviset er at politiet fant en genser hvor armene var knyttet løst, en opplysning som ingen kjente til. Slett ikke Jan Helge Andersen.»146

Notater fra forhandlingene bekrefter at aktor fastslo at Andersens politiforklaring om drapet på Sløgedal Paulsen var forenlig med funn fra obduksjonen, særlig det at Sløgedal Paulsen var påkledd da hun ble drept. At en genser var knyttet løst rundt hodet til Sørstrønen, samsvarte også med funnene på åstedet. Dette var en detalj som politiet bevisst hadde hemmeligholdt. Endelig fremhevet førstestatsadvokaten at funnet av jentenes klær i demningen var i samsvar med det Andersen hadde forklart.

Aktor understreket at Andersen ikke hadde noe motiv for å forklare seg usant om at bestekameraten Kristiansen hadde deltatt i ugjerningene:

«Hvis vi tenker oss tanken av at Jan Helge Andersen var alene?

Hvorfor forklarer da Jan Helge Andersen at Viggo var med? Hvilket motiv skulle Andersen ha for å legge skylden på bestekameraten sin? Vi har ikke hørt om dype motsetninger mellom de to. Noen ganger har de kranglet og vært fra hverandre et par dager før alt har ordnet seg igjen. Det er ikke noe som tyder på at Jan Helge Andersen skulle påføre bestekameraten sin lovens strengeste straff. Selv har ikke Viggo Kristiansen noen teori om hvorfor kameraten skal påføre ham all skyld. Dette er spørsmål som må stilles for å vurdere sannhetsgehalten i Andersens forklaring.»147

Aktor pekte på at Kristiansen flere ganger hadde endret forklaring, hvilket reduserte hans troverdighet og knyttet ham til drapshandlingene. Ifølge Stavanger Aftenblad uttrykte aktor seg som følger:

«Kristiansens forklaringer til politiet og retten er forandret utallige ganger underveis. For eksempel hvor lenge han var i bua. Han innrettet seg etter hva politiet sa om klokkeslett. Han skiftet og justerte forklaringer under avhørene. Han la seg helt flat for politiet. Han forklarte ikke sannheten i første avhør. Vil en uskyldig person la seg lede og påvirke slik Viggo Kristiansen gjorde?

Han har gitt tre-fire forskjellige forklaringer om hvor han traff Jan Helge Andersen 19. mai. Det er ganske påfallende. Han kan forsøke å vri seg unna gjennom avtalt alibi. Kristiansen sier at Andersen kom til ham klokka 19.30. I retten sier han at Andersen kom 20.15 eller enda senere. Til politiet forklarer han at Andersen var på løpetur, og han selv delvis var i bua og delvis hjemme. Kristiansen forklarer at kameraten skulle løpe til Bånetjønn. I en annen forklaring gikk løpeturen til Bervannet. I retten sier han begge deler for å gardere seg.

Alibiavtalen ble inngått straks etter drapene, – og drøftet dagen etterpå. Innholdet i alibiavtalen var at Viggo skulle ha vært i bua, og at Andersen skulle ha vært på løpetur. Begge forklaringene stemmer overens når de blir gitt til politiet. Telefonsamtalene til vennene mener jeg mener er et forsøk på å skaffe seg alibi. Når de inviterte kameratene først kommer spør Viggo hva vennene egentlig vil.»148

Førstestatsadvokaten minnet så rettens medlemmer om at Andersen hadde forklart at Kristiansen ble paranoid i tiden etter drapene:

«Jan Helge sier at Viggo fikk ‘noia’. Gardinene måtte trekkes foran. Han møtte ikke opp hos politiet. Andersen måtte ringe til ham før han kom på besøk.

Hvis vi stiller oss litt åpne til dette spørsmålet; er dette oppspinn fra Andersens side for å legge skylden på Kristiansen? Kan det tenkes at alt dette er oppspinn fra Andersens side for å velte skylden over på kameraten?»149

Aktor kom deretter inn på sakens «støttebevis» – særlig Kristiansens forhold til seksualitet og pornografi:

«Det finnes også støttebevis, for eksempel Viggo Kristiansens interesse for pornografi og seksualitet. Vi får et inntrykk av at han er sexfiksert. Det er noe som tyder på at Viggo Kristiansen er i 1. divisjon når det gjelder interessen for pornografi, noe beslaget av kvinneklær og dukker viser.

Kristiansen gråt i retten i forbindelse med gjennomgangen av overgrepene mot en mindreårig jente.

Jeg vet ikke hvorfor han gråt. Om det var anger eller en gråt over egen situasjon, eller om det var flaut, eller hva det var. Det vet jeg ikke. Men, det understøtter etter mitt skjønn at han har et noe vanskelig forhold til seksualitet.

Jeg tror aldri jeg har møtt en tiltalt som har vært så redd for å svare konkret på ufarlige spørsmål. Han hadde åtte forskjellige formuleringer som svar på ufarlige spørsmål. Svarene var for eksempel ‘det kan jeg ikke utdype’, ‘det vil jeg ikke kommentere’, ‘det er vanskelig å si’, ‘det er flaut’.

Åpenbart kommer svarene hans slik fordi det er vanskelig å gi en troverdig forklaring på hva som skjedde på bakgrunn av det Andersen har fortalt.»150

Aktor nevnte også Kristiansens samtale med et jevnaldrende vitne før pågripelsen, hvor han skal ha uttalt at han trodde at det var to gjerningspersoner. Aktor erkjente imidlertid at også mange andre hadde spekulert om Baneheia-saken.

6.4.10 Mobilbeviset og sykkelen

Aktor tok deretter for seg det såkalte mobilbeviset. Spørsmålet var om tekstmeldingene på Viggo Kristiansens mobiltelefon skapte forstandig tvil om at han hadde begått drapene og voldtektene i Baneheia.

Aktor erkjente at mobilbeviset hadde en bevisverdi, men mente opplysningene ikke ga noe alibi. Før han kom inn på betydningen av de enkelte tekstmeldingene, fant han grunn til å redegjøre for hva man visste om hendelsesforløpet, samt hvilke opplysninger som var mer usikre. Ifølge Stavanger Aftenblad uttalte aktor:

«Bruken av mobiltelefon er neppe dramatisk, men har en bevisverdi. Det samme gjelder sykkelen til Viggo som er observert ved bommen på Svarttjønn klokken 18.

Verken politiet eller påtalemyndighet vet når drapene ble begått, bortsett fra tidspunktet mellom klokka 19 og 20. Det er ikke nødvendig å vite nøyaktig klokkeslett. Det avgjørende er om retten er klar over at det fant sted omtrent på denne tid. På bakgrunn av nøytrale vitner kan vi legge til grunn at de tiltalte var sammen cirka klokka 18 på parkeringsplassen ved Svarttjønn. Hva de gjorde etterpå har vi ingen nøkterne og objektive opplysninger om. Bare Jan Helge Andersens forklaring. Ingen har sett de tiltalte i Baneheia. Vi vet at jentene ble sett i live cirka klokken 18.50. Ingen vet når de var ferdige å bade. Ingen vet når de gikk hjem. Vi vet derfor ikke klokkeslettet når Viggo og Jan Helge møtte jentene.

Viggo har under hele etterforskningen holdt på at Jan Helge kom tilbake fra løpeturen klokken 19.30. Det var hovedpoenget i alibiavtalen. Så kan vi tenke tanken av at 19.30 var et viktig tidspunkt for begge to. Skjedde drapet akkurat da? 19.30 var viktig for begge for å unndra seg straffen.

En annen nøytral informasjon er telefonen fra Viggo til kameratene klokka 20.19. Både denne telefonen og samtalen senere med kameratene var viktig for Viggo i arbeidet med å dekke seg.

Telenors målinger av dekningsområdet i forrige uke viser at mobildekningen går et par hundre meter fra åstedet.

Jan Helge Andersen sier også at han ikke har sett Viggo bruke mobiltelefonen på åstedet. En tvil skal komme tiltalte til gode.»151

Ifølge Dagbladet lanserte aktor tre ulike forklaringer på tekstmeldingene som var forenlige med at Kristiansen var skyldig:

«Aktor sa at han godtok Telenor Mobils opplysninger og at man må legge dekningsområdet fra basestasjonen Eg A til grunn.

Mobilbeviset er skjæret i sjøen for påtalemyndighetens indisierekke mot Kristiansen. Aktor innrømmet at tidsproblematikken ikke var klarlagt:

– I en slik sak vil man ikke fullt ut kunne klarlegge alle fakta. Det er heller overraskende å få alle bitene til å falle på plass, sa Dahl. Han ga i sin prosedyre tre muligheter for hvordan mobilbeviset kan passe inn i et hendelsesforløp.»152

Disse tre teoriene ble trukket frem av aktor:

Den første muligheten var at tekstmeldingen kl. 18.57 kunne ha blitt sendt mens Kristiansen fortsatt var innenfor dekningsområdet til EG_A-senderen. Meldingen kl. 19.24 kan ha blitt mottatt på vei hjem etter drapene – da Kristiansen på nytt kom inn i EG_As dekningsområde. Dette ga 27 minutter til rådighet for å begå ugjerningene som var nevnt i tiltalen. Ifølge Stavanger Aftenblad uttalte aktor:

«Tekstmelding nummer en er registrert klokka 18.57, og kan være sendt mens de valset rundt i Baneheia innenfor dekningsområdet til Eg A. Så ble jentene truffet, voldtatt og drept. Melding nummer to klokka 19.24 kom da Viggo var ferdig med voldtektene og drapene og på vei hjem fra åstedet og innenfor dekningsområdet.»153

Det andre alternativet var at Kristiansen en kort periode kunne ha forlatt åstedet og bevegd seg inn i dekningsområdet til EG_A mens Andersen dekket til likene. Mens Kristiansen befant seg innenfor dekningsområdet, mottok han en tekstmelding kl. 19.24. Etter å ha sendt meldingen kl. 19.37 forlot han så dekningsområdet og returnerte til åstedet. Aktor erkjente at man ikke visste hvor Kristiansen hadde vært mens han var borte, eller hvorfor han hadde valgt å forlate åstedet.154 Stavanger Aftenblad siterte aktor slik:

«Melding nummer en ble sendt mens de vandret rundt innenfor dekningsområdet. Jentene ble voldtatt og drept. Viggo Kristiansen forlater stedet mens Jan Helge Andersen dekker til åstedet, slik Andersen selv har forklart. Hvis Viggo har beveget seg så langt at han har vært innenfor dekningsområde, kan han ha mottatt og sendt tekstmeldinger. Deretter kan han ha returnert til åstedet.»155

Den tredje mulige forklaringen var at ugjerningene skjedde på et senere tidspunkt enn tiltalen la til grunn. Etter møtet ved Svarttjønn kan de tiltalte ha plassert Kristiansens sykkel i «bua», og først på et senere tidspunkt dratt til Baneheia hvor de møtte jentene. Dette ville ifølge aktor forklare både tekstmeldingene og mangelen på vitneobservasjoner av Kristiansens sykkel. Samtalen kl. 20.19, som gikk over EG_A-senderen, kan ha blitt gjennomført mens Kristiansen var på vei hjem etter drapene.

Stavanger Aftenblad siterte aktor slik:

«Så må man spørre om Jan Helge forklarer seg riktig om sykkelen som stod parkert ved bommen på Svarttjønn. Kan de ha gått ned igjen til bua med sykkelen før de gikk inn i Baneheia. Kan drapene også ha skjedd etter klokka 19.37 når den siste tekstmeldingen blir sendt, og at Viggo kort tid etter drapene ringer kameratene sine klokka 20.17?

I en sak som dette klarer vi ikke å klarlegge alle fakta. Vi får ikke alle bitene til å falle på plass. Ikke minst i denne saken hvor de to tiltalte sloss mot hverandre, og hvor en av de to ikke snakker sant.

Det kan også tenkes at det skråsikre vitnet som så Viggos sykkel ved bommen på Svarttjønn klokka 18 tar feil. Vi vet at de skråsikre vitnene er de som oftest tar feil.»156

Aktor oppsummerte bevissituasjonen mot Viggo Kristiansen slik:

«Min konklusjon er at Viggo Kristiansen er hovedmannen bak både voldtektene og drapene. Han har vært drivkraften og motoren i det som skjedde. Handlingene fra Viggos side var at her skulle jentene voldtas og drepes for at de ikke skulle kunne løpe hjem å fortelle hva som hadde skjedd. Det bevistilbud som påtalemyndigheten har levert gjennom disse ukene er så overbevisende og overveldende at de to spørsmålstegn som foreligger om mobiltidspunktene og sykkelen ikke rokker ved at Viggo er gjerningsmannen og er skyldig.»157

6.4.11 Straffutmåling og påstand

Mot slutten av prosedyren redegjorde aktor for påtalemyndighetens syn på straffutmålingen. For både Kristiansen og Andersen ble det nedlagt påstand om 21 års fengsel kombinert med ti års sikring.

Fra aktors straffutmålingsprosedyre refererte Aftenposten:

«Førstestatsadvokat Edward Dahl la ned påstand om 21 års fengsel og ti års sikring i lukket anstalt for begge de tiltalte, Viggo Kristiansen (21) og Jan Helge Andersen (20) da han avsluttet sin sluttprosedyre i går. Han mente drapene på Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble begått med overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter.

– De skjerpende omstendighetene er så selvsagte i denne saken. Jentene var sjanseløse og fullstendig prisgitt de to tiltalte. Det handler om drap på to jenter på åtte og ti år, som begge skjønte hva som foregikk. Dette er en hjerteskjærende behandling av barn, og vitner om følelsesmessig fravær og mangel på empati, sa Dahl.

Knusende dom

To dager før sin egen 22-års fødselsdag fikk Viggo Kristiansen, gjennom aktors totalt fem timer lange prosedyre, servert knusende beskrivelser av seg selv og de handlinger han står tiltalt for.

Både mannens forhold til seksualitet, hans personlighetsavvik, som av rettspsykiaterne er karakterisert som nesten ikke reparerbart, hans aggresjon og begrensede intellektuelle evner ble vektige argumenter for aktor da han prosederte å ilegge Kristiansen lovens strengeste straff og i tillegg ti års sikring i lukket anstalt.

– Det er ikke formildende omstendigheter i denne saken, i alle fall ikke for Viggo Kristiansen. Han er hovedmannen og pådriveren for voldtekt og drap på to små barn. Allerede oppe i skogen hadde Kristiansen bestemt seg for overgrep, han visste hva han skulle gjøre. Da Viggo Kristiansen drepte Lena Sløgedal Paulsen så raskt og effektivt, viser det forsettet og overlegget i handlingen. Drapene og voldtektene ble begått uten følelser for ofrene, sa aktor. […]

– En tikkende bombe

Førstestatsadvokat Edward Dahl brukte ikke lang tid på å underbygge påstanden om lovens strengeste straff for Viggo Kristiansen. Han mener de grufulle handlingene, slik Jan Helge Andersen har beskrevet dem, taler for seg selv.

Argumentene for 21 års fengsel mener han er flere, selv om ett av følgende tre normalt skal være nok til å oppfylle lovens strengeste straff:

• Drapene må være begått med overlegg.

• Drapene må være begått for å skjule en annen forbrytelse, eller unndra seg straff.

• Drapene må være begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

– I denne saken er alle tre krav innfridd, argumenterte aktor.

Avslutningsvis karakteriserte han Viggo Kristiansen på følgende måte for å illustrere gjentagelsesfaren: – Han er og blir en tikkende bombe. Samfunnet må ha kontroll på en slik person også etter at han har sonet sin straff.

Jan Helge Andersen (20) fikk også hard medfart av aktor i gårsdagens prosedyre. Han betegnet 20-åringen som en med så store personlighetsavvik at han må holdes i sikring også etter ferdigsonet dom.

– Når det gjelder gjentagelsesfare, forholder det seg annerledes med Andersen enn med Kristiansen. Andersen, med sin holdningsløshet og mangel på empati, er ikke en tikkende bombe. Han er en drivende mine, hvis jeg holder meg til den terminologien. Hva skjer når han en dag treffer en annen av Viggo Kristiansens kaliber? En kan si at risikoen for det er liten, men den er der. Tør samfunnet ta den sjansen? […]

Gjenopprette balanse

Før aktor nedla påstand, minnet han retten om hensikten med straff. Ved siden av de preventive sidene, vektla Dahl en annen funksjon som gjelder spesielt i denne saken.

– En streng straff kan gjenopprette balansen mellom rett og urett. Den kan gjenopprette balansen mellom jentenes krav på et videre liv og den urett som ble påført dem. Derfor blir straffen en symbolhandling både for de tiltalte og de pårørende. I tillegg skal almenhetens forbitrelse imøtekommes, sa aktor.»158

Aktor nedla påstand i eget påstandsskriv, som ble fremlagt for retten. Påstandsskrivet hadde følgende innhold:

• «1. Jan Helge Andersen f. 17.01.81 dømmes for to forbrytelser mot str.l. § 233, første og annet ledd, to forbrytelser mot str.l. § 192, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213 og to forbrytelser mot strl. § 195, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213, alt sammenholdt med strl. § 62, 1. ledd, til en straff av fengsel i 21– tjueen – år med fradrag for utholdt varetekt med til sammen 251 – tohundreogfemti – dager (13.9.00 –22.5.01).

• 2. Påtalemyndigheten bemyndiges til for et tidsrom av inntil 10 – ti – år å benytte sikringsmidler nevnt i str.l. § 39 nr. 1 a–f overfor Jan Helge Andersen.

• 3. Viggo Kristiansen f. 24.05.79 dømmes for to forbrytelser mot str.l. § 233, første og annet ledd, to forbrytelser mot str.l. § 192, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213, to forbrytelser mot str.l. § 195, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213, en forbrytelse mot strl.l. § 195 første ledd, annet straffalternativ og annet ledd, jfr. § 213, en forbrytelse mot str.l. § 195 første ledd, første straffalternativ og annet ledd, en forbrytelse mot str.l. § 192, første ledd, første straffalternativ og en forseelse mot str.l. § 390 a, alt sammenholdt med str.l. § 62, 1 .ledd, til en straff av fengsel i – 21– tjueen – år med fradrag for utholdt varetekt med til sammen 251 – tohundreogfemti – dager (13.9.00 – 21.05. 01).

• 4. Påtalemyndigheten bemyndiges til for et tidsrom av inntil 10 –ti– år å benytte sikringsmidler nevnt i str.l. § 39 nr. 1 a–f overfor Viggo Kristiansen.»159

6.5 Andersens tilleggsforklaring etter aktors prosedyre

Andersen avga, etter initiativ fra forsvarer Fegran, en tilleggsforklaring 22. mai etter aktors prosedyre. I prosedyren hadde Kristiansens mobiltrafikk vært tema. Kristiansen sendte og mottok fire SMS-er over basestasjonen EG_A, som ifølge Telenor ikke hadde dekning på eller i nærheten av åstedet. Etter prosedyren fikk Andersen ordet og forklarte at Kristiansen av og til hadde mobilen i sykkelveska. Andersen hadde tidligere forklart at sykkelen sto låst til bommen ved parkeringsplassen ved Svarttjønn. Bommen var innenfor dekningsområdet for basestasjonen EG_A. NTB refererte følgende:

«Under saken er det blitt reist tvil om hvor mobilen til Viggo Kristiansen befant seg da ugjerningene ble begått, og det var aktors prosedyre som gjorde at Andersen igjen inntok vitneboksen.

– Har det hendt at Viggo har plassert mobilen på sykkelen? spurte hans forsvarer, advokat Ben Fegran.

– Ja, når vi var ute og syklet. Da festet han den i salvesken, svarte 20-åringen.

Han kunne ikke si om kameraten hadde festet mobilen der den dagen, eller om han i det hele tatt hadde hatt mobilen med seg.

Eksperter fra Telenor Mobil har fastslått at Kristiansens mobil befant seg innenfor basestasjon Eg A på flere sentrale tidspunkt drapskvelden.»160

Fra Andersens vitnemål rapporterte Fædrelandsvennen:

«Spørsmålet om hvor mobiltelefonen til Viggo Kristiansen var da barnedrapene ble begått, kan være såre enkel. Ifølge Jan Helge Andersen hadde kameraten ofte mobiltelefonen liggende i sykkelveska under setet.

Andersens forsvarer, Ben Fegran, fikk sin klient i vitneboksen i går for å si noe om mobiltelefonen. Tidligere har Andersen sagt i retten at han ikke hadde sett at Viggo Kristiansen hadde med seg mobiltelefonen denne dagen.

– Han hadde den gjerne liggende i sykkelveska under setet når vi var ute på lengre turer. Om den lå der denne dagen, vet jeg ikke, sa Jan Helge Andersen.»161

I spalten «Rettssaken fra time til time» i Fædrelandsvennen samme dag heter det:

«13.32. Retten settes. Advokat Fegran vil gjerne ha Jan Helge Andersen i vitneboksen. Andersen svarer på spørsmål om hvor Kristiansen pleide å ha mobiltelefonen når han var ute og syklet. Andersen sa at den var i saltaska under setet på sykkelen. Han kan ikke konkret si at den var der 19. mai i fjor, men for Kristiansens advokat var nok ikke dette noe hyggelig med tanke på ‘mobilbeviset’. Andersen sier at han så ingen mobiltelefon på turen. – Neeei, svarte Pettersen på spørsmålet om han hadde noen spørsmål til Andersen.»162

6.6 Bistandsadvokatenes innlegg

Bistandsadvokatene fikk ordet til prosedyre om erstatningskravene tirsdag 22. og onsdag 23. mai. For de etterlatte etter post I–III i tiltalen ble det fremmet krav om oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven. Oppreisningsbeløpene ble påstått fastsatt etter rettens skjønn. Bistandsadvokatene antydet at oppreisningsbeløpet burde settes til 500 000 kroner. For en av de etterlatte ble det fremsatt krav om erstatning for tapte utgifter med 92 313 kroner, mens det for en annen ble krevet erstatning for tapt arbeidsinntekt med 288 000 kroner.163

For de to fornærmede etter post IV–VI i tiltalen ble det fremmet krav om at Viggo Kristiansen skulle betale oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 200 000 og 150 000 kroner.

6.7 Advokat Ben Fegrans prosedyre i byretten

6.7.1 Innledning

Jan Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, startet sin prosedyre onsdag 23. mai kl. 10.00. Innlegget varte til ca. kl. 15.30.164

NTB rapporterte følgende fra innledningen av prosedyren:

«– Det er et spørsmål om troverdighet, sa drapssiktede Jan Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran. Så gikk han løs på oppgaven med å bygge opp troverdigheten for sin klient, og samtidig bryte ned troverdigheten til Viggo Kristiansen.

Man kan ikke slik aktor legger opp til, velge å tro på bare deler av Jan Helge Andersens forklaring. Enten så er den riktig, eller så er den det ikke, mener Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran.

Han hevder at Andersens forklaring er korrekt, og at dette stemmer med de faktiske bevisene som er lagt fram i saken. Ingen av de tekniske funnene strider mot det Andersen har forklart, hevder Fegran.»165

6.7.2 Var Kristiansen med på drapene i Baneheia?

Advokat Fegran hevdet i sin prosedyre at det var usannsynlig at en annen person enn Viggo Kristiansen hadde utført handlingene i tiltalen sammen med Andersen. Ifølge Fædrelandsvennen uttalte han:

«– Hvis Viggo Kristiansen ikke har noe med drapene å gjøre, skulle Jan Helge ha funnet en annen mann? En som aldri noen har sett eller hørt? En som har samme DNA-type som Viggo? En som følte samme tiltrekning mot barn? En som Jan Helge traff like etter at han gikk fra Viggo ved Svarttjønn? En som etter ugjerningene forduftet i det store intet? Det blir – for å si det litt flåsete – slik som alle kjærestene til Viggo. Det er ingen som har sett dem, sa Fegran.»166

Advokat Fegran listet opp 19 momenter som underbygget at Andersen snakket sant om at Kristiansen var hovedmann:

«For Fegran er det helt avgjørende at Viggo Kristiansen nagles til overgrepene og drapene. Han ramser opp forhold som han mener styrker Andersens troverdighet. Fegran mener også dette avslører Kristiansen som overgriper og drapsmann:

• Ingen tekniske funn står i motstrid til Andersens forklaring. Det gjelder både DNA-funn for begge og obduksjonen.

• Fegran sår tvil om en vitneforklaring aktor har stor tiltro til. Andersen er av vitnet observert to ganger. Fegran mener det er usikkerhet rundt tid og sted og at forklaringen ikke beviser at Andersen har forklart seg uriktig.

• Kristiansen har ikke alibi. Mobiltelefonutskriftene er heller ikke i strid med det Andersen har forklart. Fegran tror at mobilen kan ha vært i sykkelveska. Hadde Kristiansen vært i bua på drapstidspunktet, ville han som en ivrig mobilbruker ha svart på den inngående meldingen klokken 19.24.

• Det er spor etter to gjerningsmenn på ofrene. Andersen ville risikert å miste enhver troverdighet hvis en hadde fått en fullstendig DNA-profil av en annen type enn Kristiansens.

• Andersen har overhode ikke noe motiv for å trekke med bestekameraten hvis dette ikke var sant. De var ikke uvenner på drapstidspunktet.

• Andersen sier han skrev ned det som skjedde på sin PC. Politiet kan ikke utelukke at det skjedde.

• Politiavdelingssjef Geir Hansen har avhørt Andersen i 80 timer. Sakkyndige doktor Olaf Bakke i 15 timer. De har ikke klart å påvise feil i forklaringen til Andersen.

• Kristiansen ble ikke overrasket da han ble pågrepet av politiet på jobb. – Hvem ville oppføre seg slik hvis han uberettiget hadde blitt sikret for en slik forbrytelse? Kristiansen er som kjent ikke den som er snau med kommentarene når det ikke passer.

• Kristiansen er veldig opptatt av politiets etterforskning og funn i saken. Han sa 12. september til Andersen at ‘vi må nyte den siste kvelden sammen’.

• De to snekret et gjensidig alibi. De holdt på det inntil de ble foreholdt at det ikke kunne stemme. Andersen la alt på bordet kort etter at han ble pågrepet.

• Kristiansen har gjentatte ganger forklart seg uriktig. Han har justert tidspunktet etter hvert som han blir forholdt ting fra politiet.

• Kristiansen ville ikke forklare mer for politiet etter at DNA-funnet kom. – Hvis han er uskyldig, hvorfor skulle han ikke ønske å bidra til å oppklare dette?

• – Kristiansens forklaring i retten bar preg av at han ikke ville forklare seg, unnlot å svare, var unnvikende på de aller fleste spørsmål.

I tillegg viser Fegran andre opplysninger om Kristiansen:

• Forholdet de to imellom: Kristiansen dominerende. Andersen diltende bak.

• Kristiansen opptatt av ekstrem pornografi, sammen med beslag av sexhjelpemidler og nakenbilder tatt av ham selv i en svært så kompromitterende situasjon.

• Kikkingen overfor en kvinne som han har tilstått.

• Andre trusselepisoder med kniv.

• Andre vitners beskrivelse gir et skremmebilde av ham, blant annet en ‘usedvanlig grad av hensynsløshet og aggressivitet’.

• Han har tidligere har tidligere [sic] begått svært alvorlige overgrep mot barn. Det er brukt samme modus for det som har skjedd i Baneheia; lokke og true.»167

Som nevnt ovenfor tok advokat Fegran til orde at meldingene på Viggo Kristiansens mobiltelefon ikke ga noe alibi. Fegran lanserte en teori om at mobiltelefonen befant seg i sykkelvesken på Kristiansens sykkel da tekstmeldingen kl. 19.24 ble mottatt. NTB rapporterte:

«Fegran la fram en teori om at tekstmeldingen klokka 19.24 ikke ble besvart umiddelbart, noe man kunne vente fra den aktive mobilbrukeren, fordi Kristiansen ikke var ved telefonen. Han var på drapsstedet, slik Jan Helge Andersen har forklart. Derimot sendte Kristiansen tekstmeldinger klokken 18.57 og 19.37.

– Det er mer enn tilstrekkelig tid, dessverre for de to jentene, til å begå disse drapene og være tilbake ved Svarttjønn, påpekte Fegran.

Han viste også til Andersens forklaring fra tirsdag, om at mobiltelefonen til Kristiansen kan ha ligget i en veske under sykkelsetet.

Og ikke minst: Dersom Kristiansen hadde visst at meldingen som er registrert inn klokken 19.24, ja så ville han ha fortalt politiet om denne meldingen for dermed å skaffe seg alibi.»168

Ifølge notater fra forhandlingene hadde Fegran mindre tiltro til aktors tredje mulige forklaring på mobiltrafikken, altså at drapene og overgrepene skjedde mellom kl. 19.37 og 20.19.

6.7.3 Skyldspørsmålet for Andersens del

Når det gjaldt hva Andersen kunne dømmes for, argumenterte Fegran for at Andersen måtte frifinnes for medvirkning til drapet på Lena Sløgedal Paulsen, og at Andersens eget drap på Stine Sofie Sørstrønen ikke skjedde med overlegg. Han kunne heller ikke holdes medansvarlig for Kristiansens overgrep:

«Mens aktor fastholdt at Andersen ble medskyldig i alt det som skjedde på åstedet, allerede da han ble med Kristiansen og jentene opp i heia, tok Fegran det motsatte standpunkt.

– Andersen hadde ingen anelse om hva Viggo hadde i tankene. Først da han så kniven i Viggo hånd skjønte han at noe galt kunne skje. Men han bidro ikke på noen måte til det Viggo så foretok seg, hevdet Fegran.

At det blir reagert moralsk på at Andersen valgte å sitte passiv med ryggen til da Kristiansen forgrep seg på de to jentene, hadde Fegran forståelse for.

– Men det foreligger verken fysisk eller psykisk medvirkning. Dersom retten kjenner Andersen skyldig i medvirkning går den ut over gjeldende rett på dette området, fastholdt Fegran.

Han avviste også at Andersen har medansvar for Kristiansens drap på Lena Sløgedal Paulsen.

Drapet skjedde brått, og Andersen hadde ingen mulighet til å forutse det. Han satt dessuten for langt unna til at han kunne avverge drapet, sa Fegran. […]

Når det gjaldt Andersens drap på Stine Sofie Sørstrønen, vedgikk han at det ligger helt på grensen til å være et overlagt drap. Andersen har i retten innrømmet at han veide for og imot da han fikk kniven fra sin kamerat med ordre om å drepe.

– Det var det dummeste han kunne sagt, men Andersen er ærlig. Likevel må vi ta i betraktning at han selv var truet på livet, og at han var handlingslammet av redsel. Han var i en tilstand der han ikke maktet å overveie sin handling, sa Fegran.»169

Fegran la vesentlig vekt på at Andersen hadde handlet under trusler fra Kristiansen. NTB refererte følgende fra prosedyren:

«– At Jan Helge ikke forsøkte å hive kniven så lang vekk som mulig da han fikk den av Viggo, er forferdelig vanskelig å fatte. Det er en gåte, sier hans forsvarer Ben Fegran.

– Dette er det punktet i tragedien i Baneheia som er vanskeligst å forstå. Men retten skal ta utgangspunkt i Jan Helges situasjonen der og da, understreket Fegran i sin prosedyre.

Jan Helge Andersen hevder han ble beordret av kameraten Viggo Kristiansen til å forgripe seg på og drepe den ene av jentene. Kristiansen skal ha stukket en kniv i siden på Andersen, og sagt ‘det er enten hun, eller dere begge’.

– Det er vanskelig å si noe om tanker i gjerningsøyeblikket. Men det var ikke tomme trusler Viggo kom med, og Jan Helge visste at Viggo var fysisk sterkere. Jan Helge er kort og godt livredd i den situasjonen, sa Fegran.»170

6.7.4 Straffutmålingen

Til sist i prosedyren uttalte advokat Fegran seg om straffutmålingen og antydet at straffen, gitt pådømmelse av ett drap og ett overgrep, burde settes til 10 års fengsel. Fædrelandsvennen refererte slik fra denne delen av prosedyren:

«– Min påstand blir at Andersen er skyldig i et forsettlig drap, og et overgrep, fastslo Fegran i prosedyren sin onsdag. Han antydet at 10 års fengsel er et riktig straffenivå. Han mener Andersen har krav på nedsatt straff både fordi han ble truet til å begå handlingene, fordi han tilsto, og fordi han kun var 19 år da det skjedde.

Fegran avviste blankt at det er grunnlag for å ilegge Andersen noen form for sikring.

– De kravene loven stiller for å ilegge sikring er ikke til stede i forhold til Andersen, sa Fegran. Han viste til at han ikke tidligere har vært voldelig, eller begått overgrep.

Dersom skulle finne Andersen skyldig i å ha vært medansvarlig også for Kristiansens overgrep og drap, som tiltalen lyder på, antyder Fegran en straff på rundt 15 års fengsel. […] Fegran gikk sterkt i rette med aktors påstand om at også Andersen må ha lovens maksimumsstraff, 21 års fengsel og 10 års sikring. Han fastholdt at det vil være grovt urettferdig dersom Andersen får samme straff som hovedmannen bak overgrepene og drapene, Viggo Kristiansen (22).

Det var Kristiansen som tok initiativet til å lokke jentene av gårde. Han startet overgrepene, drepte, og tvang Andersen med kniv til å begå overgrep og drap.

– Den eneste grunnen til at Andersen handlet som han gjorde, var truslene fra Kristiansen. Andersen var livredd, sa Fegran.

Han trakk også fram at Andersen tilsto samme dag som han ble pågrepet, og at han i sterk grad bidro til å oppklare saken.

– Det vil strid mot den allmenne rettsfølelsen dersom det ikke blir et skille i straffen mellom de to, sa Fegran.»171

Advokat Fegran nedla påstand om at Jan Helge Andersen frifinnes for tiltalens post I a, II b, III b og for øvrig anses på mildeste måte.172

6.8 Advokat Tore H. Pettersens prosedyre i byretten

6.8.1 Oversikt

Fredag 25. mai 2001 kl. 09.00 fikk Viggo Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen, ordet til prosedyre. Like før kl. 13.50 ble forhandlingene erklært avsluttet og saken tatt opp til doms.173

Redegjørelsen for prosedyrens innhold bygger på advokat Pettersens prosedyremanus for byretten og et utvalg tilgjengelige avisartikler. Utvalget har også konsultert papirene til journalist Eirik Vigsnes, som var til stede under prosedyren og skrev detaljerte notater.

Utvalget finner ikke grunn til å gjengi de delene av Pettersens prosedyre som gjelder de øvrige postene i tiltalen (post IV–VII).

6.8.2 Advarte mot forhåndsdømming

Advokat Pettersen begynte sitt innlegg med å understreke at drapene på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen var en dyp tragedie, og at det etter hvert oppsto et folkekrav om at politiet måtte løse saken:

«– Da Lena og Stine Sofie ble borte i Baneheia og da de ble funnet drept, stod vi overfor en tragedie. Det vekker stor medfølelse hos foreldrene, fordi det er en tragedie å miste et barn. Baneheiasaken har fattet stor interesse fra norsk presse

Handlingene i Baneheia vekker avsky. Det har vært skrevet at det har senket seg en uhyggestemning over Baneheia og Kristiansand etter drapene. Da pikene ble begravet deltok hele landsdelen i sorgen.

Det var lenge uløst hvem som voldtok og drepte jentene. Etter hvert oppstod det et krav om at politiet måtte løse saken, og sørge for at den eller de som var skyldig i disse handlingene ble tatt og måtte svare for ugjerningene.»174

Pettersen fremholdt at rettsprosessen skal kunne tåle et kritisk lys i etterkant, og advarte mot forhåndsdømming. Han ba rettens medlemmer være seg bevisst hvilke oppfatninger de hadde dannet seg på forhånd. Pettersen viste også til risikoen for at man ubevisst legger vekt på bevisførsel som passer inn i bildet man hadde dannet seg, mens opplysninger som passer dårlig, tillegges mindre vekt:

«Når dere som sitter ved dommerbordet har kommet frem til det tidspunkt hvor dere skal trekke dere tilbake og avgjøre saken, må jeg minne dere om at den prosessen vi gjennomfører i rettssalen, og den dere skal utføre, skal tåle et kritisk lys i ettertid. Dere må i ettertid, når dere tenker tilbake, vise at avgjørelsen er tatt ut fra rettssystemets vanlige regler og basert på det som har skjedd her i retten.

Som forsvarer for Viggo Kristiansen er dette viktig for meg å understreke.

Videre må jeg minne om at medieoppmerksomheten som saken har hatt medførte at det neppe er noen i denne sal som ikke hadde en oppfatning av saken på forhånd, – også av skyldspørsmålet. De fleste er vel opptatt av at Viggo Kristiansen er skyldig. Faren ved en slik forutinntatt holdning er at man mer eller mindre ubevisst tolker det som har skjedd i retten inn i den oppfatning den enkelte hadde på forhånd. Det betyr at bevisførselen tolkes inn i det bildet den enkelte har hatt før saken begynte. Det som ikke passer inn blir forbigått, – eller ikke vektlagt.

Det er derfor særlig viktig at retten er særlig opptatt av holdningen før saken startet, og hvilken innvirkning det har på dere når dere har hørt bevisførselen som vi har vært gjennom.»175

Pettersen påpekte at det nå var retten som opplevde et stort press for å få en fellende dom mot Kristiansen, men at dommerne ikke kunne tillate seg å senke det strafferettslige beviskravet:

«Baneheiasaken har vist oss opprørende handlinger. Det er viktig at de skyldige blir dømt. Politiet har hatt et press på oppklaring av saken. Nå hviler presset på domstolen.

En frifinnelse av Viggo Kristiansen vil være for vond til å bli akseptert av folk. Da vil vi bli stående igjen med mange ubesvarte spørsmål. Men, det kan ikke påvirke retten, som ikke [k]an senke terskelen for bevis.

Enhver tvil skal komme den tiltalte til gode.

Jeg mener at på langt nær er den forstandige tvil oppfylt for Viggo Kristiansens side.»176

Pettersen uttalte at domstolen i en så alvorlig straffesak som Baneheia-saken måtte være tilnærmet 100 prosent sikker på at den tiltalte har begått handlingene i tiltalen. Når Viggo Kristiansen nektet straffskyld, kunne det være at det var fordi han er uskyldig, understreket han. Han ba retten om ikke å se bort fra denne muligheten. Pettersen minnet om at påtalemyndigheten hadde bevisbyrden for at den tiltalte var skyldig etter tiltalen, og at tiltalte ikke var pålagt å føre bevis for sin uskyld.

6.8.3 Andersens forklaring

Advokat Pettersen gjennomgikk deretter bevissituasjonen i saken. Han trakk frem forklaringen til Jan Helge Andersen som det sentrale beviset i påtalemyndighetens sak mot Viggo Kristiansen. Bergens Tidende siterte ham slik:

«For å avgjøre om Viggo Kristiansen skal dømmes for overgrep og drap, må det klarlegges hva som rent faktisk har skjedd.

Andersens forklaring går ut på at Viggo Kristiansen er hovedmannen og har gjennomført både overgrep og drap. Viggo selv sier at han ikke var til stede.

Viggo har forklart at han var hjemme i boden da drapene fant sted. Skal retten dømme ham, må det bygges på bevis presentert i retten og som har gjort retten sikre på at Viggo Kristiansen har deltatt.

Det er først og fremst Jan Helge Andersens forklaring som er det sentrale bevis.»177

Ifølge forsvareren var forklaringen beheftet med så store svakheter – blant annet var den i strid med en rekke objektive forhold – at den ikke kunne anvendes som bevis for å domfelle Kristiansen.

Pettersen viste til at aktor hadde vært skeptisk til Andersens forklaring, men at aktor hadde valgt å tro Andersen på at Kristiansen var involvert i Baneheia-saken, blant annet fordi han hadde forklart seg om detaljer ved hendelsesforløpet som stemte med funn på åstedet. Pettersen påpekte at dette ikke ga noen veiledning:

«Aktor har nevnt at Jan Helge Andersen i sin forklaring kan ha løyet eller ikke husker alt. Det legges videre vekt på fra aktor at han mener Andersen snakker sant når han forklarer at Viggo var med i Baneheia.

Momenter i denne sammenheng er at den eldste jenten var påkledd da hun ble drept. Videre at Viggo kvittet seg med klærne til jentene ved å gjemme disse. Dette gir imidlertid ingen veiledning i spørsmålet om man kan stole på Jan Helge.

Jan Helge Andersen har vært på stedet og forklart hva som skjedde. Det binder ikke Viggo Kristiansen til åstedet. Forklaringen til Andersen kan derfor ikke legges til grunn som bevis for å dømme Viggo.»178

Forsvareren stilte seg tvilende til aktors påstand om at Andersen og Kristiansen hadde inngått en alibiavtale, som gikk ut på at begge skulle forklare overfor politiet at Andersen kom til Kristiansen kl. 19.30 på kvelden:

«Jan Helge har forklart seg meget omfattende for politiet gjennom 80 timer, blant annet om en inngått alibiavtale. Andersen nektet for å ha vært i Baneheia da han ble avhørt som vitne i saken. Alibiavtalen ble ifølge Jan Helge inngått dels på vei ut av Baneheia etter drapene. Dagen etter på tur til Bervannet ble alibiavtalen utfylt og fikk flere detaljer, forteller Andersen.

Under rundspørringen forklarte Jan Helge Andersen at han ikke […] kom til Viggo Kristiansen klokken 19.30, men klokken 20. Allerede 22. mai holder han seg ikke til alibiavtalen da han blir utspurt av politiet.»179

Pettersen fremhevet at Andersen nok hadde avgitt en detaljert og omfangsrik forklaring, men at den tydelig hadde blitt tilpasset de bevis som Andersen hadde blitt kjent med under etterforskningen. Advokaten viste til at det underveis hadde skjedd en glidning i Andersens forklaring:

«Jan Helge Andersen ble pågrepet 13. september. Da nektet han først for drapene i Baneheia. Det var først da DNA-profilen ble lagt frem, at han tilstod. Utgangspunktet var at han forklarte at han hadde drept den ene av jentene, og hadde hatt en svært passiv rolle ellers. I denne fasen av etterforskningen ga ikke Andersen noe uttrykk for at han hadde begått seksuelle overgrep mot noen av jentene. Det går halvannen måned før han kommer med dette. Bevegelsen i forklaringen kommer på bakgrunn av at det blir kjent at det foreligger ytterligere biologisk materiale som knytter ham til ugjerningene. Det Andersen forklarer er i det nedre området av det vi kan kalle for seksuell omgang. Han sier at han blir truet til å begå disse handlingene av Viggo.

Jeg mener det er tull og konstruert forklaring at han ikke husket hvilken av jentene han hadde forgrepet seg mot.

Den psykiatrisk sakkyndige Tor Gamman mente at Andersens forklaring virket søkt. Det må vi legge vekt på, nettopp fordi Gamman er sakkyndig.»180

NTB siterte på sin side Pettersen slik:

«– Men han sa ingenting om at han forgrep seg på den ene jenta før det forelå DNA som knyttet ham til et slikt overgrep. Jan Helge sier han holdt tilbake dette fordi han var usikker på hvem av jentene han forgrep seg på. Jeg mener dette bare er tull, og en konstruert forklaring, hevdet Pettersen.»181

Forsvareren mente Andersens uttalelse under pågripelsen hadde sammenheng med at begges navn var nevnt i beslutningen, som ble opplest for ham, og at utsagnet derfor ikke var påfallende. Ifølge NTB sa Pettersen:

«– Da Jan Helge ble pågrepet, spurte han umiddelbart om også Viggo var pågrepet. Dette er blitt tolket som et bevis på at Viggo var med i Baneheia. Men på pågripelsesordren som Jan Helge fikk se, sto også navnet til Viggo. Jeg mener det er grunnen til at han spurte som han gjorde, sa Pettersen i byretten i Kristiansand.»182

Forsvareren gikk i rette med aktors påstand om at det ikke var presentert noe motiv for at Andersen urettmessig skulle angi sin gode venn. Pettersen mente at politiet hadde gitt Andersen en «redningsplanke»:

«– Aktor har hevdet at det taler mot Viggo at han ikke har presentert noe motiv for at Jan Helge har utpekt kameraten som medskyldig. Jeg er ikke enig i at Jan Helge Andersen ikke har motiv for å forklare seg slik han har gjort. Når vi ser på prosessen fra pågripelsen av Jan Helge Andersen og transporten ned til politikammeret, nekter han for å ha vært i Baneheia og voldtatt jentene. Så sier politietterforskeren innledningsvis at politiet visste at Jan Helge var en av gjerningsmennene. Han sa også at politiet hadde sikret spor fra åstedet som var i overensstemmelse med Andersens DNA-profil. Politimannen låser Andersen til åstedet. Etter en tid tilstår Andersen, og forklarer at han har vært passiv på åstedet. I denne samtalen blir Jan Helge servert en redningsplanke som kan hjelpe ham ut av situasjonen et langt stykke på vei.»183

Ifølge Aftenposten sa Pettersen deretter:

«– Dere er forpliktet til å vurdere om redningsplanken er hans motiv for å trekke inn min klient. For meg er det innlysende at Andersen slik forsøker å redde sitt eget skinn.

Så stilte Pettersen spørsmål ved om det virkelig er så utrolig at Andersen slik ofret sin beste venn. Han ga selv svaret.

– Jeg vil minne om at den psykiatrisk sakkyndige Tor Gamman mener Andersen har mangelfullt utviklede sjelsevner. Han sier også at Andersen er holdningsløs, normløs og mangler empati. Da er dette mer forståelig, sa Kristiansens forsvarer.»184

Pettersen viste også til at advokat Ben Fegran i sin prosedyre hadde stilt spørsmål om hvorfor Andersen skulle forklare seg på denne måten. Pettersen mente svaret ga seg selv, all den tid Fegran hadde antydet en straff på 10 år for egen klient. Dette var en reduksjon på 11 år sammenlignet med maksstraffen på 21 år.

6.8.4 Kristiansens forklaring

Advokat Pettersen fremholdt i sin prosedyre at forskjellene i Kristiansens ulike forklaringer var å anse som detaljer, og at det var grunn til å tro at Kristiansen hadde svart så godt han kunne. Der Kristiansen hadde unnlatt å svare eller svart unnvikende i retten, var det på spørsmål som gjaldt seksualitet og svært personlige forhold. Advokat Pettersen fremholdt også at det var feil at Kristiansen ikke reagerte under pågripelsen, slik advokat Fegran hadde hevdet. Bergens Tidende siterte Pettersen slik:

«Advokat Fegran har gjort et poeng av at Viggo ikke reagerte under pågripelsen. Det er ikke riktig. Viggo sa at de pågrep uriktig person, og at han ville snakke med en advokat.

Viggo har forklart at han var i boden da drapene ble begått. På en del punkter har han forklart seg forskjellig både til politiet og i retten. Aktor har tatt dette frem som et moment som skal svekke Viggo Kristiansens troverdighet. Jeg tror Viggo har svart så godt han har kunnet gjennom mange og lange avhør, også her i retten. Viggo har nektet å svare på spørsmål, særlig på spørsmål i retten fra advokat Fegran. Det var spørsmål av svært personlig art med et samlet pressekorps tilstede. Det er blitt gravd i hans seksualitet med pressen tilstede. Jeg minner om at jeg ba om lukket rett da Kristiansen skulle forklare seg, men fikk ikke gehør for det.»185

Advokaten mente at man ved bedømmelsen av forklaringen også måtte ta i betraktning Kristiansens dårlige ordforståelse og svake konsentrasjonsevne.

Pettersen oppfordret retten til ikke å se bort fra den mulighet at Kristiansen var uskyldig, og vurdere hans forklaring ut fra dette. Advokaten minnet om at 19. mai 2000 for Kristiansen var som en hvilken som helst annen dag, og at de færreste vil kunne rekapitulere mange detaljer fra helt alminnelige dager. Retten måtte dessuten ikke tape av syne at Kristiansen hadde en MBD-diagnose (minimal brain dysfunction) og hadde hatt en svært vanskelig barndom og ungdomstid.

6.8.5 Mobilbeviset

Advokat Pettersen behandlet dernest mobiltrafikken på Viggo Kristiansens mobiltelefon, som han understreket var uforenlig med Jan Helge Andersens forklaring om hendelsesforløpet. Han viste til at samtlige tekstmeldinger var registrert på EG_A-senderen, som ikke dekket åstedet, og at Andersen ut fra egen forklaring ikke hadde sett eller hørt Kristiansen sende eller motta tekstmeldinger mens de var sammen.

Pettersen mente det ikke brakte inn noe nytt at Kristiansen av og til hadde sin mobiltelefon i en sykkeltaske på sykkelen, slik Andersen hadde oppgitt i sin tilleggsforklaring etter aktors prosedyre. Han oppfattet nemlig at Andersen ikke hadde sett sykkeltasken på sykkelen denne dagen. Ut fra Andersens forklaring var det heller ikke holdepunkter for at Kristiansen hadde vært borte fra åstedet i en lengre periode.

Pettersen kommenterte deretter tekstmeldingene i det kritiske tidsrommet. Han minnet om at Andersen hadde forklart at han og Kristiansen ca. kl. 18.15 gikk innover i Baneheia fra parkeringsplassen ved Svarttjønn. Dette var ikke mulig å forene med SMS-en som ble mottatt kl. 18.55, og meldingen som ble sendt kl. 18.57. Begge meldingene hadde gått over EG_A-senderen, som kun dekket nordenden av 3. Stampe – altså et godt stykke unna åstedet. Andersens forklaring om at guttene rotet rundt i terrenget for å finne en teltplass rett før møtet med jentene, kunne derfor heller ikke være riktig. Mobiltrafikken foregikk på et tidspunkt som lå tett opp til møtet med jentene dersom Andersens forklaring ble lagt til grunn. At Kristiansen skal ha mottatt og brukt tid på å sende tekstmeldinger i dette tidsrommet, passet dessuten overhodet ikke inn i Andersens forklaring.

Ifølge Dagbladet uttalte forsvareren:

«– De to tekstmeldingene som er gått inn og ut fra Viggos mobil rundt klokka 19.00, torpederer etter min mening Jan Helges forklaring fullstendig. Det er ikke forenlig. Det er heller ingen grunn til å tro at andre enn Viggo har brukt mobiltelefonen, sa Pettersen.»186

Pettersen viste deretter til at Kristiansens mobiltelefon hadde mottatt en SMS kl. 19.24 som også var registrert over basestasjonen EG_A. Det var ikke holdepunkter for at denne tekstmeldingen var feilregistrert, eller for at mobiltelefonen hadde vært avslått. Kl. 19.37 ble det sendt en ny tekstmelding, som i likhet med de øvrige gikk over EG_A. Forsvareren mente mobiltrafikken samlet sett var uforenlig med Andersens forklaring, og at den styrket Kristiansens forklaring om at han var hjemme da drapene skjedde. Han understreket at det neppe var mulig å gjennomføre handlingene i tiltalen mellom kl. 18.57 og 19.24, eventuelt mellom kl. 18.57 og 19.37.

Dagbladet siterte Pettersen slik:

«– Er det mulig å utføre den handlingen Andersen har forklart seg om på 25 eller 40 minutter? Da retten var på befaring i Baneheia, brukte den rundt en time på å gå inn og ut fra parkeringsplassen. Det illustrerer at det ikke er mulig, sa Pettersen, som avfeide aktors forsøk på å forskyve tidspunktet for drapene.»187

Aktors anførsel om at drapene kan ha blitt begått mellom 19.37 og 20.19, mente Pettersen var å anse som «ren spekulasjon». Teorien var «sterkt i strid» med de siste observasjonene av jentene og kunne ikke legges til grunn uten ytterligere bevisføring. Retten burde i så fall høre forklaringene til de to guttene som badet samtidig som jentene, og det måtte belyses nærmere når faren til Stine Sofie Sørstrønen begynte å lete etter jentene. Uansett forutsatte aktors teori at handlingene i tiltalen ble begått innenfor et tidsrom på ca. 40 minutter, noe som var lite sannsynlig. Pettersen tilføyde at en eventuell teori om at Kristiansen skal ha tilpasset seg EG_As dekningsområde for å oppnå alibi, falt på sin egen urimelighet.

6.8.6 Kristiansens sykkel. Morens vitnemål

Advokat Pettersen minnet retten om at Andersen hadde forklart at Kristiansen låste sykkelen ved bommen ved Svarttjønn før de sammen hadde gått inn i Baneheia. Selv om sykkelen hadde et svært karakteristisk utseende, hadde imidlertid ingen vitner observert den – heller ikke personer som tøyde ut ved bommen i det kritiske tidsrommet. Dessuten var det ingen vitneobservasjoner av Kristiansen i Baneheia mellom kl. 18.00 og 20.00. Det mest sentrale vitnemålet var fra Leonard Hovden, som hadde merket seg sykkelen da han skulle ta seg en løpetur ca. kl. 18.00, men ikke kunne se den da han returnerte kl. 19.20 og tøyde ut ved bommen. Dagbladet siterte Pettersen slik:

«– Dette torpederer Jan Helges forklaring om at Viggo var med i heia og satte fra seg sykkelen. Har noen sett Viggo i heia mellom klokka 18.00 og 20.00? Ingen, fortsatte han […]»188

Pettersen viste også til vitnemålet fra Kristiansens mor, som i rettssalen uttalte at hun synes å ha hørt ham utenfor huset «hele tiden», men at hun ikke kunne vite om sønnen faktisk befant seg der. Uansett trakk morens uttalelse i retning av at Kristiansen var hjemme på Eg da voldtektene og drapene fant sted, mente Pettersen, som anså moren som troverdig. Ifølge NTB uttalte han:

«– Da moren vitnet, gjorde hun ikke noe spesielt for å berge sønnen. Hun pyntet ikke på noe. Selv om hennes uttalelser ikke gir noe fullgodt alibi, må det legges vesentlig vekt på dette, sa advokat Tore H. Pettersen i sin prosedyre.»189

6.8.7 Funn av blodig plastpose i søppelsekk med bananskall

Videre gjorde Pettersen oppmerksom på at politiet i en søppelsekk hadde funnet en plastpose merket «Spar» som inneholdt blodspor. Dette var den samme plastposen som jentenes klær skal ha blitt oppbevart i, før tøyet ble gjemt i demningen. Utenom den blodige plastposen inneholdt søppelsekken nesten bare bananskall. Torsdag 18. mai hadde det vært et terrengløp med start- og målområde ved Fant Olsens stykke, og dette indikerte at den aktuelle søppelposen stammet fra en søppelkasse i området. Ettersom politiets arbeid med å sikre søppel fra forskjellige steder i Baneheia hadde vært mangelfullt, kunne man imidlertid ikke vite dette sikkert.

Advokaten minnet retten om det Andersen hadde forklart om Spar-posen og ruten guttene hadde tatt ut av Baneheia: Etter at jentenes klær ble gjemt i en åpning i demningen, skal Kristiansen ifølge Andersen ha krøllet posen sammen og lagt den i sin egen lomme. Deretter skal Kristiansen ha forlatt Baneheia i retning mot Svarttjønn, mens Andersen selv skal ha gått over Fant Olsens stykke. Hvis man la til grunn at søppelposen kom fra Fant Olsens stykke, slik mye tydet på, indikerte dette at det var Andersen og ikke Kristiansen som hadde kvittet seg med den blodige plastposen. I så fall hadde Andersen forklart seg usant om forholdet, noe som svekket hans troverdighet.

6.8.8 Observasjoner av Andersen i Baneheia

Forsvareren trakk også frem at vitnet Kristen Gislefoss hadde observert Andersen på drapsdagen ca. kl. 17.40 ved Fant Olsens stykke og ved stien opp mot Bånetjønn ca. kl. 17.50. Ettersom vitnemålet sto i motstrid til Andersens forklaring, svekket det hans troverdighet. I tillegg mente advokat Pettersen at det var grunn til å stille spørsmål ved hva Andersen gjorde i Baneheia dagen før drapene, altså torsdag 18. mai 2000. Dagbladet siterte Pettersen slik:

«– Det svekker hans troverdighet. Hva gjorde han der? Så han etter noen andre? Skulle han treffe noen andre? Og hva gjorde egentlig Jan Helge i Baneheia dagen før drapene?»190

6.8.9 Jentene funnet i hverandres klær. Likenes plassering

For Pettersen var det også et poeng at Andersen hadde forklart at jentene ikke på noe tidspunkt hadde vært avkledd samtidig. At de ble funnet i hverandres klær, svekket derfor i høy grad hans forklaring. Ettersom jentenes vekt og høyde var såpass forskjellig, var det mindre sannsynlig at de hadde byttelånt klær.

Videre viste Pettersen til at Andersens forklaring om plasseringen av likene – at Stine Sofie Sørstrønen ble lagt over Lena Sløgedal Paulsen – ikke stemte med funnene på åstedet. I motsetning til hva Andersen hadde forklart, var det Sløgedal Paulsen som lå øverst da jentene ble funnet. Forsvareren uttalte at et slikt avvik var egnet til å rokke ved hele Andersens forklaring om hendelsesforløpet, også opplysningen om at Sløgedal Paulsen hadde blitt drept først.

6.8.10 Andersens forklaring om egne seksuelle overgrep

Pettersen minnet retten om at det hadde gått halvannen måned etter pågripelsen før Andersen fortalte politiet at han selv hadde begått overgrep, og at dette først skjedde etter at han ble konfrontert med DNA-funn. Videre hadde Andersen endret forklaring om hvilken av jentene han hadde begått overgrep mot, noe som ble unnskyldt med at han hadde vært usikker på hvilken av jentene det dreide seg om. Forsvareren mente dette ikke sto til troende, all den tid jentene var svært ulike i høyde og kroppsvekt. Forsvareren ga uttrykk for at disse endringene i vesentlig grad svekket Andersens troverdighet.

6.8.11 Hendelsesforløpet i seg selv lite troverdig

Advokat Pettersen fremhevet at det også var andre aspekter ved Jan Helge Andersens forklaring som man kunne sette spørsmålstegn ved, selv om forholdene ikke kunne kontrolleres mot objektive fakta. At Andersen passivt skal ha sittet og hørt på mishandlingen av jentene, fremsto både søkt og merkelig, særlig ettersom knivtrusselen fra Kristiansen inntraff senere. Før dette hadde Kristiansen angivelig kun sendt Andersen et sint blikk. Forsvareren minnet retten om at Andersen var lagfører i Heimevernet og vant til å gi andre ordre. Han viste også til at Andersen overfor de sakkyndige rettspsykiaterne hadde uttrykt at Kristiansen nok kunne fremsette trusler, men at han bare «har det i kjeften» og ikke turte å gå i slåsskamp. Kristiansen hadde dessuten ikke truet Andersen de siste årene.

At Kristiansen og Andersen hadde vært sammen før og etter drapene, mente forsvareren enkelt kunne forklares med at Kristiansen faktisk hadde låst seg ut av boden og hadde behov for det ekstra nøkkelsettet som Andersen var i besittelse av. Det var dermed også mest naturlig å tenke seg at Kristiansen deretter returnerte til sin låste bod med de lånte nøklene. Da Andersen kom hjem til Kristiansen etter drapene, kan dette ha vært for å få tilbake nøklene, mente Pettersen.

6.8.12 Kristiansens atferd etter drapene. Betydningen av hans karakter og personlighet

Advokat Pettersen mente at det ikke var holdepunkter for at Kristiansen skal ha fremstått som nervøs i tiden etter drapene, slik Andersen hadde forklart. Påstanden om at Kristiansen skal ha stilt krav om å bli varslet per telefon før besøk, var ikke underbygd med bevis – for eksempel økt telefontrafikk i tiden etter drapene. Heller ikke Kristiansens mor hadde lagt merke til noen avvikende atferd.

Pettersen mente det talte til Kristiansens fordel at han dagen før pågripelsen – overfor en kvinnelig nabo – ga uttrykk for at den bebudede DNA-analysen ville sjekke ham ut av saken. Kristiansen hadde ifølge vitnet fremstått som oppriktig og ærlig. Det var ingen grunn til å tro at dette var noe spill fra Kristiansens side, uttalte forsvareren.

At Kristiansen hadde delt sin mening om hva som kunne ha skjedd i Baneheia-saken, på en fest med en jevnaldrende kvinne, kunne ikke tillegges noen betydning, mente Pettersen. Kristiansen hadde ikke sagt noe i denne samtalen som indikerte at han var en drapsmann. Vitnet hadde selv uttalt at «alle» hadde en mening eller teori om Baneheia-saken. At Kristiansen hadde kjennskap til og synspunkter på saken, var i lys av den omfattende medieoppmerksomheten helt naturlig.

Pettersen mente at det var «farlig» å legge vekt på opplysninger om Kristiansens karakter – for eksempel hans interesse for pornografi – ved vurderingen av om han hadde vært involvert i overgrepene og drapene i Baneheia. Han advarte mot justismord og pekte på Liland-saken. Ifølge NTB sa han:

«– Liland ble dømt på indisier og fordi han var en noe spesiell person. Han fikk saken gjenopptatt, og ble frifunnet. Det er farlig å legge vekt på hvordan en person er, påpekte Viggo Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen, i sin prosedyre.

Han pekte på flere forhold som han mener er negative for Kristiansen, men som ikke bør vektlegges. Dette gjelder hans atferd i nabolaget, hans sjikanering av kvinner og seksuelle tilbøyeligheter. – Det er farlig å legge vekt på dette. Mitt råd til retten er: Ikke gjør det, sa Pettersen.»191

6.8.13 Bevisverdien av DNA-analysene fra Universitetet i Santiago de Compostela

Pettersen advarte retten mot å vektlegge DNA-analysene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) og understreket at resultatene ikke utpekte Viggo Kristiansen som gjerningsperson. Han fremhevet også at den benyttede analysemetoden var på forskningsstadiet og ikke tatt i bruk rutinemessig noe sted i verden. NTB opplyste:

«Advokat Tore H. Pettersen gikk til frontalangrep mot DNA-analysene som er foretatt i Spania. Han minnet om at analysemetoden kun er på forskningsstadiet, og så langt han vet, brukes metoden ikke rutinemessig noe sted i verden.

– Resultatet er også usikkert fordi DNA-lenken var svært ufullstendig, sa Pettersen. Han gjorde også et poeng av at 54 prosent av den norske mannlige befolkning har tilsvarende DNA-type som den som ble gjenfunnet av de spanske ekspertene.

Man må også være varsom med å legge til grunn konklusjonen fra den spanske analysen om at to menn har vært på ferde på åstedet. Heller ikke dette er helt sikkert, mener Pettersen.

– Skal retten være på sikker grunn, kan man kun si at disse analysene ikke utpeker Viggo Kristiansen som gjerningsmann, sa Pettersen.»192

Pettersen minnet om at den sakkyndige fra Rettsmedisinsk institutt i sin rettslige forklaring hadde gitt uttrykk for at man måtte være «svært varsom» med å legge resultatene fra Spania til grunn, men «at det var sikrere at det var to menn enn at resultatet fra analysene var korrekt». Ettersom den sakkyndige ikke hadde uttrykt seg sterkere enn som så, fremholdt Pettersen at retten burde være varsom med å konkludere med at det var to menn.

Videre uttalte Pettersen at USCs rapport anga at fordi cellematerialet var svært lite, måtte analysene gjentas flere ganger. Det var ikke oppnådd samme resultat for noen av prøvene ved fem uavhengige analyseforsøk. Pettersen manet derfor til tilbakeholdenhet med å vektlegge resultatene.

6.8.14 Obdusentenes vitnemål og øvrige tekniske bevis

Dernest viste Pettersen til at både advokat Fegran og førstestatsadvokat Dahl hadde hevdet at obdusentene støttet Andersens forklaring. Pettersen ba retten huske hva de rettssakkyndige faktisk hadde sagt i rettssalen: Kari Ormstad hadde uttrykt at Andersen hadde kommet med en «rimelig forklaring», mens Torleiv Ole Rognum om stikkskaden til Stine Sofie Sørstrønen hadde sagt at man «kan ikke utelukke at det har skjedd slik Jan Helge har fortalt». Obdusentenes utsagn ga Andersens forklaring en svært begrenset støtte, mente Pettersen. Han minnet også om at Rognum i retten forklarte at han spontant tenkte at det måtte være samme gjerningsmann da han først observerte stikkskadene, ettersom stikkene og stikkretningen indikerte at fremgangsmåten måtte ha vært lik. Aftenposten refererte slik:

«Forsvareren sa Andersen kan ha utført udåden alene eller sammen med en annen, ukjent person. Han minnet om at en av de rettsmedisinsk sakkyndige som sin første innskytelse mente drapshandlingene var utført av en og samme person.»193

Pettersen minnet også om at drapsvåpenet ikke var funnet, selv om man hadde analysert knivene til Kristiansen. Kniven Andersen hadde beskrevet, samsvarte ikke med noen kniv som Kristiansen eide. Heller ikke andre tekniske spor – som de svarte merkene på ofrenes lår – knyttet Kristiansen til drapene.

6.8.15 Forsvarer ba om frifinnelse for voldtekt og drap i Baneheia

Pettersen avsluttet sin prosedyre med å understreke at påtalemyndigheten «på ingen måte» hadde ført bevis for at Viggo Kristiansen hadde vært med på voldtekt og drap i Baneheia 19. mai 2000. Han nedla på denne bakgrunn påstand om frifinnelse. Ifølge NTB sa han:

«– Det er ikke nok bevis til domfellelse, understreket Pettersen. Han viste til at flere deler av Jan Helge Andersens forklaring som knytter hans 22 år gamle kamerat til drapene, ikke er troverdig. De objektive bevisene som aktor har lagt fram, er heller ikke tilstrekkelig til domfellelse.

– Dømmer man Viggo Kristiansen, senker man kravene til bevis, påpekte Pettersen i Kristiansand byrett fredag. Han la til at selv om både opinion og presse krever at noen dømmes for drapene, kan ikke Viggo Kristiansen dømmes.»194

Ifølge rettsboken ønsket verken aktor eller forsvarer replikk. Forhandlingene ble deretter erklært avsluttet og saken tatt opp til doms. Retten meddelte at rettsmøte for domsavsigelse var berammet til fredag 1. juni. 2001 kl. 13.00.195

6.9 Kristiansand byretts dom 1. juni 2001

6.9.1 Oversikt

Kristiansand byrett avsa dom fredag 1. juni 2001. Viggo Kristiansen ble dømt for overlagt drap og voldtekter av begge de fornærmede i henhold til tiltalens post I til III. Jan Helge Andersen ble dømt for drapet på Stine Sofie Sørstrønen samt medvirkning til Kristiansens voldtekter av jentene. Han ble frikjent for drapet på Lena Sløgedal Paulsen, jf. post I a. Viggo Kristiansen ble også domfelt for forholdene i tiltalens post IV–VII.

Kristiansen ble idømt fengsel i 21 år og sikring for et tidsrom av ti år. For Andersen konkluderte retten med at fengsel i 17 år uten sikring var en passende straff.

Utvalget har nedenfor valgt å sitere de relevante delene av domspremissene.

6.9.2 Bevisvurderingen i Baneheia-saken

Retten konkluderte som nevnt med at det var bevist utover enhver rimelig tvil at Viggo Kristiansen sammen med Jan Helge Andersen utførte voldtektene og drapene i Baneheia (tiltalen post I–III).

De relevante delene av domspremissene siteres i sin helhet:

«Rettens bemerkninger:

Retten legger ved bevisvurderingen til grunn at enhver rimelig tvil med hensyn til faktum skal komme de tiltalte til gode.

Tiltalens post I – III:

Lena Sløgedal Paulsen, f. 14.05.1990, og Stine Sofie Sørstrønen, f. 10.05.1992, ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand om kvelden fredag den 19. mai 2000.

Baneheia er et turområde beliggende like nord for Kristiansand sentrum. Både på østsiden og vestsiden av Baneheia er det utbygd med boligfelt. På østsiden ligger bl.a. Egsområdet hvor de to tiltalte bor, og på vestsiden Grimsområdet hvor de fornærmedes fedre har bolig. Foreldrene til de fornærmede bor ikke sammen, og den 19. mai 2000 var de to fornærmede hos sine fedre på Grim. Fra Grimsområdet går det stier inn i Baneheia, noe det også gjør fra Egsområdet. I selve Baneheia er det videre flere mindre vann. Blant disse er 1., 2. og 3. Stampe, samt Svarttjønn. Noen av disse vannene benyttes som badeplass av befolkningen i de omkringliggende områder.

Ut fra den bevisføring som har vært i saken, finner retten det bevist at de to fornærmede forlot boligområdet på Grim ca. kl. 18.30 den 19. mai 2000 for å bade på en anlagt badeplass i sørenden av ‘3. Stampe’. Mens de oppholdt seg der ble de observert av de to tiltalte fra en fjellknaus som ligger ca. 50 m i luftlinje mot vest fra badeplassen. Retten legger til grunn at de tiltalte etter å ha observert de to jentene gikk fra denne fjellknausen og ned til en sti som leder fra 3. Stampe til Grim. På denne stien møtte de to tiltalte de fornærmede som da var på vei hjem etter å ha avsluttet badingen ca. kl. 19.00. Jentene ble av de tiltalte lokket med inn på en sti som leder opp mot et avsidesliggende område. Dette skjedde ved at tiltalte Kristiansen henvendte seg til de to jentene og spurte om de kunne hjelpe til med å finne en katt med kattunger som angivelig skulle befinne seg et stykke utenfor stien. De to jentene ble på denne måten ført inn til et sted som ligger et stykke unna stiene i området. Dette stedet er skjermet for innsyn ved at det ligger noe høyere enn stiene som går i nærheten, samtidig som det også er skjult av kraftig vegetasjon.

Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at de to fornærmede i saken, Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen, etter å ha vært ført inn til dette stedet først ble voldtatt for deretter å bli drept. Dette skjedde ved at de to fornærmede ble truet på livet med kniv av Viggo Kristiansen til å ta av seg buksene. De to jentene trakk bukser og truser ned til knehøyde før Kristiansen beordret dem til å kle på seg igjen. De to ble deretter ført litt til sides, 4-5 m unna, hvor de ble plassert inntil noe tett vegetasjon, samt en liten fjellskrent, noe som gjorde det vanskelig for jentene å løpe fra stedet. Der knyttet Kristiansen en genser eller jakke foran ansiktet til Lena Sløgedal Paulsen og plasserte henne på bakken. Etterpå tok han Stine Sofie Sørstrønen med seg tilbake til stedet hvor de to jentene like før hadde blitt truet til å kle av seg. Der beordret Kristiansen Stine Sofie Sørstrønen til på ny å kle av seg, noe hun gjorde. Deretter fullbyrdet Kristiansen voldtekt av Stine Sofie Sørstrønen ved at han førte sin penis inn i hennes endetarmsåpning og også gjorde forsøk på å trenge inn i hennes skjede, slik dette fremgår av tiltalebeslutningens post II litra a).

Mens denne voldtekten skjedde, satt tiltalte Andersen ifølge egen forklaring på en stein noen få meter unna. Han har forklart at han oppfattet det som skjedde, men at han det meste av tiden satt med ryggen til da voldtekten fant sted.

Etter at Kristiansen hadde fullbyrdet voldtekten av Stine Sofie Sørstrønen reiste han seg opp og gikk bort til Andersen. Andersen har forklart at det kom til et oppgjør mellom de to og at Kristiansen truet ham med kniv til å forgripe seg seksuelt på Stine Sofie Sørstrønen, som på dette tidspunkt lå naken på bakken. Andersen har opplyst at han ble påført et risp med kniv i armen av Kristiansen under dette oppgjøret og at han etterpå gikk bort til fornærmede. Der tok han av seg buksa og la seg oppå Stine Sofie Sørstrønen. Han har forklart at hun lå på ryggen med bena ut til siden og at han førte sin penis, som ifølge hans egen forklaring ikke var erigert, inn mot hennes kjønnsorgan. Han har også forklart at han presset mot hennes kjønnsorgan med sin penis, men at han ikke trengte inn og at penis gled ned mot hennes endetarmsåpning. Etter dette reiste han seg angivelig opp, og Kristiansen forgrep seg på ny på fornærmede ved å gjenoppta den utuktige omgangen med henne.

Noe etterpå avsluttet Kristiansen overgrepet mot Stine Sofie Sørstrønen og de to reiste seg begge opp. Fornærmede kledde på seg og tiltalte Kristiansen bandt en jakke eller genser for ansiktet til fornærmede, som ble plassert på bakken ved siden av stedet hvor voldtekten hadde funnet sted. Kristiansen gikk deretter bort til Lena Sløgedal Paulsen som satt på det ovenfor beskrevne stedet 4-5 m unna, og hentet henne bort til stedet hvor voldtekten av Stine Sofie Sørstrønen hadde funnet sted. Han beordret Lena Sløgedal Paulsen til å kle av seg. Han førte deretter penis og en eller flere fingre inn i hennes skjede og endetarmsåpning. Han fullbyrdet således voldtekt av henne slik det fremgår av tiltalebeslutningens post II litra b).

Retten finner det ikke tvilsomt at Kristiansen gjennomførte de to voldtektene etter først å ha truet de to fornærmede på livet ved bruk av kniv. Voldtektene omfattet samleie og skjedde med forsett. Han blir således å dømme i samsvar med tiltalens post II a) og b) og III a) og b).

Etter at Kristiansen hadde fullbyrdet voldtekten kledde han på seg og det samme gjorde Lena Sløgedal Paulsen. Da hun var ferdig, la Kristiansen hånden på hodet hennes for å føre henne bort mot stedet hvor den andre fornærmede satt. Han tok samtidig frem en kniv som han først holdt bak på ryggen. Uten nærmere forvarsel tok han hånden som han holdt på hodet og flyttet ned foran munnen til Lena Sløgedal Paulsen. Deretter stakk han henne to ganger i halsen og en gang i magen/brystet med kniven i den hensikt å ta livet av henne. Dette førte til at halspulsåren på høyre side ble skåret over slik at hun kort tid senere døde.

Retten finner det ikke tvilsomt at dette drapet fra Kristiansens side skjedde etter at han først hadde overveid hva han skulle gjøre med fornærmede. I og med at han ikke på noe tidspunkt hadde gjort forsøk på å skjule sin identitet er det svært sannsynlig at han hadde til hensikt å ta livet av de to fornærmede fra første stund av etter at disse først var blitt voldtatt. Mens overgrepene fant sted, hadde Kristiansen god tid til å overveie hva han skulle gjøre, og retten legger til grunn at selve drapet på Lena Sløgedal Paulsen skjedde etter forutgående overveielse fra hans side, slik det fremgår av tiltalens post I a). Formålet med drapet var videre å skjule for omverdenen voldtektene som hadde skjedd, og Kristiansen ville således ta livet av fornærmede for å unndra seg straff. Måten drapet skjedde på, som ble utført på en 10 år gammel forsvarsløs pike, hadde karakter av ren likvidering av fornærmede. Det skjedde således under særdeles skjerpende omstendigheter. Kristiansen blir derfor å dømme i overensstemmelse med tiltalens post I a), idet både subjektive og objektive vilkår for straffellelse i samsvar med tiltalen på dette punkt er til stede.

Tiltalte Andersen har forklart at han ikke var forberedt på at Kristiansen skulle ta livet av Lena Sløgedal Paulsen. Han har forklart at Kristiansen satte seg på huk ved siden av Lena Sløgedal Paulsen mens hun ble lagt ned på bakken etter å ha vært tildelt de nevnte knivstikk. Andersen har forklart at han da umiddelbart reiste seg opp fra steinen han satt på og gikk mot Kristiansen, som han dyttet over ende samtidig som han spurte: ‘Hva fa’en holder du på med?’ Deretter reiste Kristiansen seg opp og det oppstod en krangel mellom de to som endte med at Kristiansen holdt kniven inn mot siden av kroppen til Andersen og krevde at Andersen skulle ta livet av Stine Sofie Sørstrønen. Hun satt like ved siden av med et tøystykke foran ansiktet. Andersen har forklart at han først ikke var villig til å gjøre dette, men på grunn av trusselen fra tiltalte Kristiansen ga han etter og var villig til å ta livet av henne.

Retten legger til grunn at Andersen deretter fikk overlevert kniven fra Kristiansen. Med denne utførte han drapet på Stine Sofie Sørstrønen ved at han stakk henne i halsen en gang med den samme kniven og skar derved over halsvirvelpulsåren slik at hun kort tid senere døde. Da dette skjedde lå Stine Sofie Sørstrønen på ryggen. Tiltalte Kristiansen holdt henne i bena mens Andersen satt ved siden av henne i skulderhøyde da knivstikket ble utført. Knivstikket i halsen på fornærmede Sørstrønen ble av Andersen utført i den hensikt at han ville ta livet av henne.

Umiddelbart etter at drapene var utført ble de to fornærmede gjemt under noen greiner fra krypfuru som vokser like ved åstedet for voldtektene og drapene. Til å skjule likene ble det videre kuttet en del einerkvister, i alt 25 stk., fra vegetasjon i nærheten. Med disse kvistene ble likene godt skjult før øvrige spor ble fjernet ved at det ble strødd gammelt løv og annet nedfall fra trærne over området.

Etter at sporene på åstedet var skjult tok de tiltalte med seg de fornærmedes badetøy og caps og en brusflaske disse hadde hatt med seg. Badetøyet og capsene ble skjult i steinene til en eldre tørrlagt demning like i nærheten, mellom noen steiner, og tildekket med mose. De to tiltalte skilte deretter lag med avtale om å møtes noe senere utenfor Kristiansens bopel. Bæreposen badetøyet hadde blitt båret i av de fornærmede ble senere kastet i en søppeldunk et annet sted i Baneheia av en av de tiltalte, og det samme gjaldt brusflasken som de fornærmede hadde hatt med seg. Noe senere møttes de tiltalte utenfor boligen til Kristiansen, sannsynligvis noe etter kl. 20.00.

----

Da de fornærmede ikke kom hjem som avtalt i løpet av kvelden, ble disse meldt savnet til politiet. Ettersøking av de to jentene ble foretatt i løpet av samme kveld og da disse ikke ble funnet ble søkene etter hvert intensivert utover helgen. Søndag ettermiddag ble badetøyet som var gjemt i demningen funnet, og kort tid senere fant man også likene av de to fornærmede.

Fra politiets side ble det satt inn store ressurser på å oppklare saken. Den 13. september 2000 foretok man pågripelse av de to tiltalte. Tiltalte Andersen erkjente i første politiavhør etter kort tid at han hadde utført drapet på ‘den yngste av de to fornærmede’, dvs. Stine Sofie Sørstrønen. Han erkjente ikke å ha hatt utuktig omgang med noen av jentene. Senere forklarte han i politiavhør, noe han gjentok i retten, at han under trussel om selv å bli drept forgrep seg på fornærmede Sørstrønen. Han hevdet likevel at han ikke hadde samleie med henne, slik dette er beskrevet ovenfor. I den forklaring tiltalte Andersen ga redegjorde han imidlertid i detalj for det som skjedde på åstedet. Han forklarte hvordan de to fornærmede ble lokket med av Kristiansen. Han forklarte videre hvordan voldtektene ble utført og hvordan drapene senere ble gjennomført. Retten finner at den sammenhengende forklaring tiltalte Andersen har gitt med hensyn til det som skjedde i all hovedsak er korrekt, dog slik at han ikke er like troverdig når det gjelder eget overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen.

Når det gjelder ovennevnte hendelsesforløp, legger retten til grunn at dette kan samsvare med rettsmedisinsk undersøkelse av de to fornærmede foretatt av sakkyndige som arbeider ved Rettsmedisinsk Institutt, professor dr.med. Torleiv Ole Rognum og førsteamanuensis Kari Ormstad. Deres konklusjon etter undersøkelser av de to fornærmede er i overensstemmelse med den gjerningsbeskrivelse som ovenfor er gjengitt, og som også tiltalebeslutningen bygger på. Det forhold at de fornærmede først ble voldtatt og deretter drept på den måten som er beskrevet av tiltalte Andersen er forenlig med de funn som rettsmedisinerne har gjort.

Det ble videre på åstedet gjort en del funn. Bl.a fant politiet et hår med rot som stammet fra et menneske. Dette håret var festet til noe blod som var avsatt på et blad. Analyse av dette håret ga en full DNA-profil som er i overensstemmelse med DNA fra tiltalte Andersen. Det er således sikkert at han var på åstedet da drapene ble utført. På de to fornærmede ble det videre tatt prøver hvor det ble funnet sædceller. Disse sædcellene hadde imidlertid ligget for lenge til at det var mulig å foreta en fullstendig DNA-analyse. Da man gjorde forsøk på å analysere prøvene som var tatt fra de to fornærmede, klarte man ikke å få frem en DNA-profil annet enn på celler som stammet fra de fornærmede selv. Ved Rettsmedisinsk Institutt tok man imidlertid kontakt med spanske rettsmedisinere ved universitet i Santiago de Compostela hvor man har forsket særskilt på DNA-analyse på y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge overingeniør Bente Mævåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn. Man fikk likevel ikke noen fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om. De rettsmedisinske funnene viser imidlertid at det er funnet DNA i skjede og endetarm på Stine Sofie Sørstrønen forenlig med begge de to tiltalte, samtidig som det også er funnet DNA i endetarmsåpning på Lena som ikke er i overensstemmelse med DNA fra Jan Helge Andersen, men som passer med Viggo Kristiansen. Det skal for øvrig bemerkes at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert, og som stemmer med DNA fra Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn. Det er likevel et poeng at analysen er i overensstemmelse med tiltalte Andersens forklaring hvoretter begge forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, mens kun tiltalte Kristiansen gjorde dette på Lena Sløgedal Paulsen.

Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokaliseringen av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.

I tillegg til ovenstående vektlegger retten ved bevisvurderingen at de to tiltalte ca. kl. 18.00 den 19. mai ble observert sammen ved Svarttjønn av en rekke vitner som har vært ført for retten. De tiltalte ble videre observert sammen senere på kvelden noe før kl. 21.00 av andre. I tiden mellom disse tidspunktene, da drapene og voldtektene ble begått, har tiltalte Andersen forklart at de to var sammen. Kristiansen har derimot benektet dette og har forklart at han var alene i sin arbeidsbod utenfor hans bopel fra ca. kl. 18.00 til Andersen kom fra joggetur noe etter kl. 20.00. Kristiansen har ikke noe alibi for dette tidsrom utover utskrifter fra bruk av hans mobiltelefon, noe retten kommer tilbake til nedenfor.

Retten fester avgjørende lit til Andersens forklaring om at han var sammen med Kristiansen i det aktuelle tidsrom. De to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken.

Ved bevisvurderingen må det også tillegges vekt at tiltalte Kristiansen tidligere har forgrepet seg seksuelt på barn. Han er riktignok ikke dømt for dette før, men retten viser til drøftelsen av tiltalens post IV til VI nedenfor. Det er videre et påfallende trekk ved Kristiansen at han foruten en særlig sterk interesse for pornografi, synes å ha spesielle seksuelle tilbøyeligheter.

Tiltalte Kristiansen har som allerede nevnt forklart at han etter å ha snakket med Andersen ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 den 19. mai gikk hjem og oppholdt seg i sin arbeidsbod. Der var han frem til Andersen kom tilbake fra joggetur, angivelig noe etter kl. 20.00. Det har ikke vært ført noen vitner som kan bekrefte Kristiansens forklaring på dette punkt. Imidlertid er det fremlagt en utskrift fra Telenor som viser bruken av Kristiansens mobiltelefon i det aktuelle tidsrom. Av denne fremgår det at han kl. 18.55 mottok en tekstmelding og selv sendte en kl. 18.57. Disse to meldingene gikk over basestasjonen Eg-A. Primærdekningsområdet for denne basestasjonen dekker området nord for åstedet, vel 300 m fra dette. Målinger foretatt av Telenor over dekningsområdet for Eg-A senderen viser at man på åstedet ikke fikk kontakt med denne og at man måtte til nordenden av 3. Stampe før en vanlig mobiltelefon slår inn på denne senderen, dvs. innenfor det som er beskrevet som primærdekningsområdet. Etter de opplysninger retten har fått seg forelagt, bekrefter dette at da mobiltelefonen mottok en tekstmelding kl. 18.55 og senere sendte en melding kl. 18.57 så befant telefonen seg innenfor dekningsområdet for Eg-A senderen, dvs. et stykke nord for det som har vært åstedet for handlingene tiltalens post I – III bygger på. Senere er det mottatt en tekstmelding til samme mobiltelefon kl. 19.24 og sendt en tekstmelding kl. 19.37. Også disse to meldingene er gått over Eg-A senderen. Neste gang mobiltelefonen er i aktivitet er kl. 20.19 i forbindelse med at Kristiansen ringer til to venner, vitnene Bakke og Loland, som Kristiansen inviterte på besøk, etter rettens vurdering åpenbart for å skaffe seg alibi.

Aktor har til denne mobiltelefonbruken vist til at det ikke er noe i veien for at de to tiltalte frem til noe før kl. 19.00 befant seg innenfor det som har vært dekningsområdet for Eg-A senderen. Etter dette har de beveget seg frem mot åstedet og senere kommet i kontakt med de to fornærmede og gjennomført voldtektene og drapene på disse. Tiltalte Andersen har forklart for politiet og i retten at han ikke på noe tidspunkt observerte Kristiansens mobiltelefon og derfor heller ikke registrerte at denne ble brukt mens ugjerningene fant sted. Han har imidlertid forklart at tiltalte Kristiansen, etter at drapene var utført, en periode var borte fra åstedet uten at Andersen visste hvor Kristiansen var. Det er etter rettens vurdering ikke noe i veien for at Kristiansen på det tidspunktet beveget seg over til det som har vært dekningsområdet for Eg-A senderen. Andersen har forklart at Kristiansen til tider oppbevarte mobiltelefonen i en veske under setet på sykkelen, han ved 18-tiden angivelig hadde parkert ved bommen ved Svarttjønn. Dersom denne telefonen har vært oppbevart innenfor dekningsområdet og telefonen var påslått vil den ha registrert inn tekstmeldingen som ble mottatt kl. 19.24 via Eg A-senderen. Har Kristiansen i perioden han var borte fra åstedet returnert til sykkelen, har han eventuelt kunnet besvare denne henvendelsen kl. 19.37 før han igjen tok seg tilbake til åstedet og hjalp til med å fjerne spor. Andre alternativ er at ugjerningene ble begått i tidsrommet mellom kl. 19.00 og 19.37, eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra.

Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk. Fra Telenors side er det videre opplyst at man ikke ser at det vil være praktisk mulig å foreta ytterligere undersøkelser som kan utdype dette. Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at tiltalte Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»196

6.9.3 Andersens strafferettslige ansvar

Retten fant at Jan Helge Andersen gjennom sin opptreden medvirket til Viggo Kristiansens voldtekter av Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. Retten frifant ham imidlertid for medvirkning til drapet på Sløgedal Paulsen. Han ble dømt for drapet på Sørstrønen, men retten fant at han ikke handlet med overlegg.

Fra byrettens domspremisser siteres følgende:

«Tiltalen bygger på at voldtektene av de to fornærmede ble utført av Viggo Kristiansen og at Andersen har medvirket til disse. Advokat Fegran har på vegne av Andersen anført at han ikke kan dømmes for medvirkning til Kristiansens voldtekter og at han i stedet skal dømmes for egen utuktig handling overfor Stine Sofie Sørstrønen, som da ikke innebærer samleie.

Etter rettens vurdering har tiltalte Andersen medvirket til voldtekt av de to jentene. Etter hans egen forklaring kom Kristiansens initiativ overfor de to fornærmede på stien helt overraskende på ham. Han fulgte imidlertid med da disse ble ledet frem mot åstedet. Etter rettens vurdering ble det senest ved jentenes ankomst til åstedet klart for Andersen at de skulle misbrukes seksuelt da de med kniv ble truet til å kle av seg. Da de to jentene forstod hva som skulle skje, spurte de ifølge Andersen Kristiansen om de senere ville kunne få barn. På dette tidspunkt var det like åpenbart for Andersen, som det var for de fornærmede, at disse skulle misbrukes seksuelt.

Andersen har forklart at han satte seg med ryggen til da Stine Sofie Sørstrønen ble voldtatt. Han overhørte videre at hun hadde vondt da voldtekten fant sted. Etter rettens vurdering er det ikke tvilsomt at han ved sin tilstedeværelse, og ved ikke å gripe inn, indirekte var med på å styrke Kristiansen i hans forsett på å utføre voldtekt av fornærmede, noe Andersen forstod. Ved at Andersen satt på steinen har han reelt sett fungert som vakt over den andre fornærmede, Lena Sløgedal Paulsen, samtidig som han også ville observert om andre tilfeldigvis skulle komme til stedet. Det at Lena Sløgedal Paulsen ikke forsøkte å rømme mens Kristiansen voldtok Stine Sofie Sørstrønen, kan være med på å underbygge dette.

Det som likevel er avgjørende for rettens vurdering av medvirkningsspørsmålet er det forhold at Kristiansen, etter å ha voldtatt Stine Sofie Sørstrønen, ville at tiltalte Andersen også skulle forgripe seg på henne. Andersen har forklart at Kristiansen på det tidspunkt truet ham med kniv til å foreta overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen. Opplysninger om denne angivelige volden fra Kristiansens side kom først frem 1½ måned etter at Andersen var pågrepet og etter at det forelå biologiske spor som bekreftet at også Andersen hadde forgrepet seg på en av jentene. Retten finner det usannsynlig at det på dette tidspunkt ble utøvd alvorlig, livstruende vold fra Kristiansens side overfor Andersen. Andersen kunne etter rettens vurdering på dette tidspunkt løpt fra stedet uten å sette seg selv i fare. Da tiltalte Andersen derfor forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen skjedde dette fra hans side frivillig. Det er videre på det rene at Kristiansen etter dette på ny forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, og at han fortsatte voldtekten av henne. På dette tidspunkt hadde således også Andersen forgrepet seg på henne, og retten finner det åpenbart at Andersen derfor medvirket til Kristiansens videre voldtekt av fornærmede ved at han styrket Kristiansen i hans forsett senest fra dette tidspunkt. Dette medvirkningsansvaret omfatter også det senere overgrepet overfor Lena Sløgedal Paulsen, slik at Andersen skal dømmes for medvirkning til begge de voldtektene Kristiansen utførte, jf tiltalens post II litra a) og b).

Hvorvidt Andersen selv hadde samleie med fornærmede Stine Sofie Sørstrønen eller om han bare berørte hennes kjønnsorgan og endetarmsåpning med sin penis slik han selv har forklart, er etter rettens vurdering vanskelig å ta stilling til. Det er ifølge rettsmedisinerne ikke noe i veien for at Andersen forklarer seg riktig til tross for de DNA sporene som er funnet. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger derfor retten Andersens egen forklaring om hva som skjedde til grunn. Det er likevel på det rene at Andersen i det minste medvirket både objektivt og subjektivt til Kristiansens voldtekt av de to fornærmede. Han blir derfor å dømme i overensstemmelse med tiltalebeslutningen på disse to punkter.

Det er videre på det rene at de to fornærmede på tiden da ugjerningene fant sted var under 14 år. Stine Sofie Sørstrønen var nettopp fylt 8 år og Lena Sløgedal Paulsen 10 år. De to tiltalte blir derfor også å dømme i overensstemmelse med tiltalebeslutningens post III.

Når det gjelder drapet på Lena Sløgedal Paulsen, har Andersen forklart at dette kom overraskende på ham. Han har som ovenfor redegjort for, opplyst at han reagerte umiddelbart da han ble klar over at Kristiansen tildelte Lena Sløgedal Paulsen stikk med kniven i halsen og i magen. Forutsetningen for at Andersen skal kunne dømmes for medvirkning til dette drapet er at det også fra hans side foreligger forsett med hensyn til drapet. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode kan retten ikke se bort ifra den mulighet at Andersen på dette punkt har forklart seg riktig. Selv om Kristiansens trussel med kniv noe tidligere innebar at Andersen burde forstå at denne også ville kunne bli brukt, var det i situasjonen ikke noe som tilsa at han vurderte dette som overveiende sannsynlig. Fra aktors side er det vist til at man under enhver omstendighet må kunne konstatere at det foreligger forsett etter den såkalte ‘positive innvilgelsesteori’. På bakgrunn av Andersens reaksjon da han ble klar over hva som fant sted, hvoretter han umiddelbart sprang bort til Kristiansen og dyttet ham overende og spurte om hva han holdt på med, finner retten ikke at en slik form for forsett kan konstateres. Snarere tvert imot legger retten til grunn at Andersens reaksjon viser det motsatte. Aktor har ved vurdering av medvirkningsansvaret vist til flere dommer, bl.a. avgjørelser inntatt i Rt-1995-355 og Rt-1995-1228. Den første gjelder medvirkning til drap utført under et ran og den andre medvirkning til drap under en flykapring. Når medvirkeren i de to avgjørelsene ble dømt, fremgår det av begge avgjørelser at Høyesterett vektla at medvirkeren ikke på noen måte forsøkte å hindre det som skjedde eller på annen måte ta avstand fra dette. I nærværende sak skal det bemerkes at Andersen umiddelbart reagerte slik han selv har forklart og tok avstand fra det som hadde skjedd ved å puffe Kristiansen bort fra Lena Sløgedal Paulsen. Å dømme Andersen for medvirkning til dette drapet blir derfor etter rettens vurdering å strekke medvirkningsansvaret for langt og tiltalte Andersen blir derfor å frifinne for dette drapet som Kristiansen utførte.

Etter det første drapet har Andersen, som ovenfor beskrevet, fremholdt at det kom til et oppgjør mellom ham og Kristiansen. Dette ført [sic] til at Kristiansen til slutt truet Andersen med at han ville drepe både Andersen og Stine Sofie Sørstrønen med mindre Andersen selv drepte Sørstrønen. Andersen har forklart at han godtok å drepe henne og at han fikk overlevert kniven for å gjennomføre drapet. Han har forklart at han på dette tidspunkt overveide hva han skulle gjøre, om han skulle forsøke å berge sitt eget liv eller om han skulle gjøre som Kristiansen sa. For retten fremstår det som klart at Andersen på dette tidspunkt hadde muligheten til både å løpe fra stedet og kaste kniven, slik at det i praksis ville bli umulig for Kristiansen å finne denne igjen i den tette vegetasjonen som fantes like i nærheten. Eventuelt kunne han selv overmannet Kristiansen for på denne måten å stoppe ham i hans forsett på å ta livet av Stine Sofie Sørstrønen. Etter overveielse valgte imidlertid Andersen å gjennomføre drapet, slik som ovenfor beskrevet.

Ut fra Andersens egen forklaring er det på det rene at han gjennomførte drapet med forsett. Tiltalen omfatter også det forhold at drapet skal ha blitt gjennomført med overlegg og med det formål å unndra seg straffen for voldtekten av fornærmede. Retten finner det ikke tvilsomt at da Andersen gjennomførte drapet på Stine Sofie Sørstrønen, var dette med det formål at han ville unndra seg straffen for voldtekten som like før hadde funnet sted. Retten legger videre til grunn at tiltalte hadde muligheten til å veie for og imot med hensyn til spørsmålet om han skulle gjennomføre drapet slik Kristiansen krevde. Han har videre forklart at han overveide dette. Han har på den annen side forklart at han hadde problemer med å tenke rolig og at tankene for gjennom hodet.

Etter rettens vurdering er det ikke grunnlag for å legge noe annet enn Andersens forklaring til grunn med hensyn til hva han tenkte på i denne situasjonen. Det forutgående drapet på Lena Sløgedal Paulsen og det etterfølgende oppgjøret med Kristiansen har etter all sannsynlighet skapt sterk sinnsbevegelse hos Andersen. Selv om han i en slik sinnsstemning har vurdert de ulike alternativ han hadde og etter overveielse valgte å utføre drapet, så er det ikke denne form for overlegg strl. § 233, 2. ledd tar sikte på å ramme. Som fremholdt av professor Andenæs i ‘Alminnelig strafferett’, (4. utgave side 223), kreves det at man har tid og anledning til ‘rolig overveielse’. Andersen hadde i beste fall et par minutter til rådighet i en sterk opphisset stemning, og selv om han ‘veide for og imot’ som han selv har forklart, finner retten ikke at dette bør bedømmes som ‘overlagt drap’ i lovens forstand. Drapet skjedde imidlertid i den hensikt å unndra seg straff for en forbrytelse, jf ovenfor. Det ble videre utført på en forsvarsløs 8 år gammel pike, og det foreligger derfor særdeles skjerpende omstendigheter, jf strl. § 233, 2. ledd, siste punktum. Tiltalte Andersen blir derfor å dømme i samsvar med tiltalens post I b), dog slik at drapet ikke skjedde med overlegg fra hans side.

For Andersens vedkommende blir han således å bedømme som hovedmann når det gjelder dette drapet, mens Kristiansen straffes som medvirker, idet hans medvirkning var både forsettlig og overlagt. Kristiansen blir således å dømme i overensstemmelse med tiltalebeslutningens post I litra b.»197

6.9.4 Kort om de øvrige forholdene i tiltalen

Tiltalte Viggo Kristiansen ble også domfelt for de seksuelle overgrepene mot de to fornærmede i henhold til tiltalebeslutningens post IV, V og VI. Disse overgrepene skulle ha skjedd i perioden 1994–1996, da Kristiansen var 15–17 år gammel. Retten fant at «såvel de subjektive som objektive vilkår er til stede». Dette måtte gjelde selv om forholdet i post IV ikke var erkjent av Kristiansen.

Retten fant det også bevist utover enhver rimelig tvil at Kristiansen i en periode fra mai 1998 til januar 1999 opptrådte plagsomt og skremmende overfor en nabo og krenket hennes fred slik det fremgikk av tiltalebeslutningens post VII, jf. straffeloven 1902 § 390 a. Retten viste til at Kristiansen hadde erkjent straffskyld for forholdet.

6.9.5 Straffutmålingen

Kristiansand byrett konkluderte med at Viggo Kristiansen skulle idømmes lovens strengeste straff – 21 års fengsel. Jan Helge Andersen ble på sin side idømt 17 års fengsel. Om straffutmålingen heter det i dommen:

«Ved straffeutmålingen legger retten til grunn at voldtekten av de to fornærmede og de etterfølgende drapene på disse, jf tiltalens post I – III, representerer kriminalitet som uten tvil kvalifiserer for lovens strengeste straff. Det er ikke mulig å forestille seg den frykt og de lidelser de to fornærmede gjennomgikk før disse til slutt døde. Det fremstår for retten som åpenbart at situasjonen hvor de tiltalte voldtok Stine Sofie Sørstrønen, mens Lena Sløgedal Paulsen satt ved siden av med et tøyplagg foran øynene, har vært ekstremt belastende. På tilsvarende måte satt Stine Sofie Sørstrønen etterpå og overhørte først voldtekten av Lena Sløgedal Paulsen og senere drapet på henne, før de to tiltalte hadde et oppgjør seg imellom om hvem som skulle ta livet av henne. Selv om voldtekt og drap i seg selv er svært alvorlige handlinger, representerer det som her skjedde så hjerteløse og råe handlinger at drapene klart må anses å være begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Umiddelbart etter at drapene var gjennomført har de tiltalte videre opptrådt målbevisst og nærmest upåvirket av det som hadde skjedd. De har tatt seg tid til å skjule sporene på åstedet, og da de kort tid etterpå møttes på trappa utenfor boligen til Kristiansen, kontaktet de venner etter all sannsynlighet for å sikre seg alibi. I dagene og tiden som fulgte har de videre i påfallende liten grad latt seg prege av det som hadde skjedd. Når man derfor vurderer både handlingene i Baneheia, samt de tiltaltes opptreden i tiden etterpå, bekrefter dette rettens inntrykk av at de tiltalte i liten grad synes å ha tatt inn over seg alvoret i de handlinger de nå dømmes for.

Tiltalte Kristiansen skal videre dømmes for overgrep mot to andre barn. Disse overgrepene er i seg selv svært alvorlige. Det er ikke dokumentert at de fornærmede har fått varige skader som følge av handlingene. Ut fra det som er fremkommet i retten er det likevel klart at overgrepene i ikke ubetydelig grad har preget oppveksten for de to fornærmede i den tiden disse varte. Faren for at overgrepene skal føre til betydelige problemer senere i livet er videre klart til stede.

Når det gjelder forholdet i tiltalens post VII, er dette noe som isolert sett kan virke relativt uskyldig. Det er likevel på det rene at tiltalte Kristiansens oppførsel var såvidt ekstrem og målrettet at fornærmede fikk store problemer på grunn av dette. Forholdet illustrerer videre godt den hensynsløse atferd som synes å ha preget tiltalte Kristiansens oppførsel over lang tid.

I formildende retning nevner retten at Kristiansen har erkjent overgrepene i tiltalens post V, noe som erfaringsmessig er av stor betydning for en fornærmet i en slik situasjon. Videre bemerker retten at tiltalte var ung da overgrepene i tiltalens post IV til VI foregikk.

Under saken er det kommet frem at Kristiansen selv i en årrekke ble utsatt for mobbing under oppveksten. Han hadde store atferdsproblemer fra tidlig barndom, noe som i sterk grad har preget hans oppvekst. Først i ungdomsskolealder fikk han effektiv hjelp i sammenheng med at han fikk diagnosen ADHD. Han avsluttet imidlertid skolegangen et par år før forholdene i Baneheia fant sted og fungerte svært bra ifølge det opplyste etter at han kom ut i arbeidslivet. I hvilken grad hans vanskelige oppvekst likevel har preget hans personlighet er det i dag ikke mulig å si noe om, men slike individuelle hensyn vil likevel i en sak av denne karakter få helt underordnet betydning.

Ut fra en samlet vurdering av forholdet finner retten at straffen bør utmåles til lovens strengeste straff, 21 års fengsel for Kristiansen.

Når det gjelder straffeutmålingen for tiltalte Andersen, skal han dømmes for medvirkning til voldtekt på to mindreårige jenter, jf tiltalens post II og III. Videre skal han dømmes på drapet på Stine Sofie Sørstrønen, jf tiltalens post I litra b).

Andersen har i sine forklaringer for politiet, og også for retten fremholdt at Kristiansen tok initiativet til ugjerningene uten at de to hadde snakket om dette på forhånd. Han har videre fremholdt at Kristiansen truet ham til å gjennomføre utuktig omgang med Stine Sofie Sørstrønen slik som ovenfor beskrevet, dog uten at han selv hadde samleie med henne. Han har videre forklart at han foretok drapet etter først selv å ha vært truet på livet om han ikke gjennomførte dette. I og med at Kristiansen ikke har villet erkjenne noen befatning med forholdet, har retten ikke mottatt opplysninger som verken kan bekrefte eller avkrefte den fremstilling Andersen her har gitt. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, må retten derfor legge Andersens forklaring til grunn ved straffeutmålingen overfor ham.

Andersens forsvarer har vedrørende straffeutmålingen vist til det prinsipp som kommer til uttrykk i strl. § 56 nr. 1 litra b), hvoretter straffen kan nedsettes når handlingen er begått ‘under tvang eller overhengende fare’. Videre er det vist til strl. § 58, hvor det heter at hvor flere har samvirket om en straffbar handling, kan straffen settes ned for en medvirker som har handlet ut fra sin ‘afhængige Stilling’. Han har også vist til strl. § 59, 2. ledd som trådte i kraft i mars 2001, hvoretter det ved straffeutmålingen kan tillegges vekt at en skyldig har avgitt tilståelse i saken, noe som er en lovfesting av et kjent straffeutmålingsmoment.

Retten legger til grunn at når det gjelder den subjektive skyld for Andersens vedkommende, er denne av en noe annen karakter enn for Kristiansen. Ut fra forholdet mellom de to tiltalte er det rimelig å anta at Kristiansen har vært initiativtaker og hovedmann. Når Andersen likevel har valgt å bøye av for press og har gjennomført de ugjerninger han skal straffes for, kan det etter rettens vurdering være rimelig å ta et visst hensyn til dette. Det bør videre vektlegges at Andersen har avgitt en tilståelse i saken, noe som i vesentlig grad har bidradd til å oppklare denne og også nærmere få brakt på det rene hva som skjedde.

Ut fra disse hensyn finner retten at straffen passende kan utmåles til fengsel i 17 år for hans vedkommende.»198

6.9.6 Sikring

Aktor hadde lagt ned påstand om at begge de tiltalte skulle ilegges sikring, jf. straffeloven 1902 § 39 nr. 1 a til f.199 Kristiansand byrett konkluderte med at det kun var grunnlag for å benytte sikringsmidler mot Kristiansen. Byretten begrunnet reaksjonsfastsettelsen som følger:

«Fra aktors side er det nedlagt påstand om at påtalemyndigheten skal bemyndiges til å benytte sikringsmidler overfor begge de tiltalte nevnt i strl. § 39 nr. 1 a–f for et tidsrom av inntil 10 år.

Retten har oppnevnt professor dr.med. Kjell Noreik og professor dr.med. Jofrid Alice Nygaard som rettspsykiatrisk sakkyndige overfor Viggo Kristiansen. De har avgitt erklæring med slik konklusjon:

• ‘1. Vi anser ikke Viggo Kristiansen som sinnssyk og vi antar ikke at han var sinnssyk, bevisstløs eller led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tidspunktene for de påklagde handlinger.

• 2. Vi anser han som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Denne konklusjon vil bli betydelig forsterket om han blir funnet skyldig etter hovedtrekkene i tiltalen.

• 3. Vi anser ham ikke som en person med varig svekkede sjelsevner.’

De sakkyndige har fulgt deler av hovedforhandlingen og har også avgitt forklaring for retten. De har begge fastholdt sin konklusjon hvoretter Kristiansen blir vurdert som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. De sakkyndige har vurdert Kristiansen til å ha et markert personlighetsavvik. De har vist til at han har hatt store sosiale tilpasningsproblemer, og at han har en aggressivitet i forhold til andre som skaper store problemer. Han har videre en umoden seksualitet.

Den rettsmedisinske kommisjon har ikke hatt bemerkninger til de kliniske opplysningene i erklæringen og til konklusjonen.

Retten legger de sakkyndiges vurdering av Kristiansen til grunn for avgjørelsen og at han således har mangelfullt utviklede sjelsevner, noe som er et vilkår for å idømme sikring, jf strl. § 39.

Videre er det et vilkår for sikring at det også foreligger kvalifisert gjentakelsesfare for nye straffbare forhold ved en senere løslatelse etter soning av fengselsstraff. Retten legger til grunn at Kristiansens asosiale atferd og hans evnenivå, samt umodenhet og aggresjon ikke er forhold som vil endres i nevneverdig grad, selv etter et langt fengselsopphold. Det vil etter rettens vurdering foreligge kvalifisert fare for nye straffbare handlinger av tilsvarende karakter som det han nå dømmes for, selv etter soning av en lang fengselsstraff.

På denne bakgrunn finner retten at påtalemyndighetens påstand om sikringsbemyndigelse bør tas til følge, og at sikringsbemyndigelsen også bør omfatte samtlige sikringsmidler slik som begjært.

Sikringspåstanden blir etter dette å ta til følge og tidsrammen settes til 10 år som begjært.

Retten har videre oppnevnt overlege Olaf Bakke, spesialist i psykiatri, samt lege Tor Gamman, spesialist i psykiatri, til å vurdere Jan Helge Andersen. Disse har i en felles erklæring konkludert som følger:

• ‘1. Observanden var ikke sinnssyk på tiden for de påklagde handlinger. Han har ikke vært sinnssyk i observasjonstiden.

• 2. Observanden led ikke av bevisstløshet eller forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagde handlinger.

• 3. Sakkyndige Bakke: Observanden lider ikke av mangelfullt utviklede sjelsevner.

• 4. Sakkyndig Gamman: Observanden lider av mangelfullt utviklede sjelsevner.

Observanden lider ikke av varig svekkede sjelsevner.’

De sakkyndige har således konkludert ulikt med hensyn til spørsmålet om hvorvidt Andersen har ‘mangelfullt utviklede sjelsevner’. Dette har ført til at overlege Bakke har avgitt en tilleggserklæring hvor han fastholder sin tidligere vurdering.

Den rettsmedisinske kommisjon som har fått oversendt både den felles erklæringen og tilleggserklæringen fra overlege Bakke, kommenterte først den felles erklæringen fra Bakke og Gamman. Det heter her i kommisjonens uttalelse:

‘Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe innser at det er vanskelig å vurdere personlighetsforstyrrelse hos en så ung man [sic] som observanden. Vi er imidlertid tilbøyelige til å støtte den sakkyndige Gammans vurdering, så observanden har vist såpass utpregede umodne trekk og adferdsproblemer i oppveksten.’

I anledning tilleggserklæringen fra den sakkyndige Bakke har den rettsmedisinske kommisjonen uttalt:

‘Vi kan ikke se at tilleggserklæringen inneholder opplysninger som gir grunnlag for at kommisjonen endrer standpunkt. Som vi anførte i vårt brev av 9.2.01, finner vi den sakkyndige Gammans konklusjon vedrørende observandens sjelsevner den mest sannsynlige.’

Retten legger til grunn at også Andersen i lovens forstand har mangelfullt utviklede sjelsevner, men at dette ligger i det nedre sjikt for hva som kvalifiserer for en slik betegnelse. Når det gjelder gjentakelsesfaren for hans vedkommende, er det ikke sannsynliggjort at han har den tilsvarende umodenheten som preger Kristiansen. Det har vært anført at Andersen vil kunne gjenta tilsvarende handlinger dersom han kommer under innflytelse av tilsvarende personer som Kristiansen. Retten finner dette å være en noe søkt problemstilling. Hensett til at han idømmes en lang fengselsstraff, finner retten ikke å kunne konstatere at det foreligger slik kvalifisert gjentakelsesfare når han en gang løslates at det bør idømmes sikring. Begjæring om sikringsbemyndigelse for Andersens vedkommende tas derfor ikke til følge.»200

6.9.7 Erstatningskravene

Retten tilkjente 200 000 kroner i oppreisningserstatning for hver av de etterlatte foreldrene i henhold til tiltalen post I–III. Retten viste til at «saken har vært særlig gruoppvekkende med betydelige konsekvenser for de etterlatte selv, både når det gjelder sosial fungering, psykisk helse og arbeidsevne». Byretten fant det «ikke tvilsomt at det oppreisningsbeløp som fastsettes i nærværende sak bør ligge i det øvre sjikt som kan fastsettes under hensyntagen til den norm Høyesterett gir anvisning på».201 En av foreldrene fikk videre tilkjent erstatning for direkte utlegg i anledning saken med 55 238 kroner. En annen fikk tilkjent erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med 288 000 kroner.

Ansvaret for å betale erstatning og oppreisning til foreldrene til Sørstrønen ble pålagt de tiltalte som solidaransvar. Ansvaret for betaling av oppreisning til Sløgedal Paulsens foreldre ble derimot pålagt Kristiansen alene, ettersom Andersen hadde blitt frifunnet for drapet på henne. At beviskravene for straffekravet og erstatningskravet er forskjellige, endret ikke rettens synspunkt.

For de to fornærmede etter post IV til VI fastsatte retten oppreisningsbeløpet til henholdsvis 100 000 og 50 000 kroner.

6.9.8 Domsslutningen

Domsslutningen lød slik:

• «1. Viggo Kristiansen, f. 24.05.1979, dømmes for 2 forbrytelser mot strl. § 233, 1. og 2. ledd, 2 forbrytelser mot strl. § 192 første ledd, 2. straffalternativ jf § 213, 2 forbrytelser mot strl. § 195 1. ledd, 2. straffalternativ jf. § 213, 1 forbrytelse mot strl. § 195, 1. ledd, 2. straffalternativ og 2. ledd jf. § 213, 1 forbrytelse mot straffeloven § 195 første ledd, 1. straffalternativ og annet ledd, 1 forbrytelse mot strl. § 192, 1. ledd, 1. straffalternativ og 1 forseelse mot strl. § 390 a, alt sammenholdt med strl. § 62 1. ledd til en straff av fengsel i 21 – tjueen år – med fradrag for utholdt varetekt med til sammen 261 – tohundreogsekstien – dager.

• 2. Påtalemyndigheten bemyndiges for et tidsrom av inntil 10 – ti – år å benytte sikringsmidler nevnt i strl. § 39 nr. 1 a–f overfor Viggo Kristiansen.

• 3. Jan Helge Andersen, f. 17.01.1981, frifinnes for 1 forbrytelse mot strl. § 233, 1. og 2. ledd.

• 4. Jan Helge Andersen dømmes for 1 forbrytelse mot strl. § 233, 1. og 2. ledd, 2 forbrytelser mot strl. § 192 1. ledd, 2. straffalternativ jf § 213, og 2 forbrytelser mot strl. § 195 1. ledd, 2. straffalternativ jf § 213, alt sammenholdt med strl. § 62 1. ledd til en straff av fengsel i 17 – sytten – år med fradrag for utholdt varetekt med tilsammen 261 – tohundreogsekstien – dager.

• 5. Sikringsbemyndigelse gis ikke overfor Jan Helge Andersen.

• 6. Viggo Kristiansen dømmes til å betale oppreisning til Klara Sløgedal med kr 200.000,-, – kronertohundretusen 00/100–.

• 7. Viggo Kristiansen dømmes til å betale oppreisning til Arne Bernt Paulsen med kr 200.000,-, – kronertohundretusen 00/100–.

• 8. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen dømmes til å betale oppreisning til Ada Sofie Austegard med kr 200.000,-, – kronertohundretusen 00/100 –, samt erstatning med kr 55.238,-, – kronerfemtifemtusentohundreogtrettiåtte 00/100 –.

• 9. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen dømmes til å betale oppreisning til Jostein Sørstrønen med kr 200.000,-, – kronertohundretusen 00/100 –, og erstatning for tapt arbeidsinntekt med kr 288.000,-, – kronertohundreogåttiåttetusen 00/100 –.

• 10. Viggo Kristiansen dømmes til å betale oppreisning til [fornærmede under post V og VI] med kr 100.000,- – kroneretthundretusen 00/100 –.

• 11. Viggo Kristiansen dømmes til å betale oppreisning til [fornærmede under post IV] med kr 50.000,-, – kronerfemtitusen 00/100 –.

• 12. Oppfyllelsesfristen for beløpene i post 6 til 11 er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

• 13. Saksomkostningsansvar idømmes ikke.»202

7 Vurdering av hovedforhandlingen i Kristiansand byrett

7.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende vurdere enkelte sider ved straffesaksbehandlingen i byretten. I punkt 7.2 knyttes enkelte kommentarer til påtalemyndighetens opptreden i rettssaken. Forsvarernes arbeid vurderes i punkt 7.3. I punkt 7.4 vil utvalget gi en vurdering av Kristiansand byretts dom 1. juni 2001, hvor Viggo Kristiansen ble domfelt.

7.2 Vurdering av påtalemyndighetens opptreden

7.2.1 Innledning og rettslige rammer

Utvalget vil i det følgende gi en vurdering av påtalemyndighetens opptreden i byretten. Utvalgets merknader er knyttet til aktors prosedyre, som er ment å være en nærmere begrunnelse for påtalemyndighetens syn på skyld- og straffespørsmålet basert på det som har kommet frem under bevisførselen i retten.

Påtalemyndigheten har en objektivitetsplikt på alle stadier av saken, også under hovedforhandlingen og prosedyren.203 En annen sak er at rollefordelingen mellom aktor og forsvarer under forhandlingene kan lede til at påtalemyndighetens årvåkenhet i praksis blir noe mindre enn på etterforskningsstadiet og ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet.204 Det er imidlertid ikke tvilsomt at påtalemyndigheten i siste instans skal bidra til å sikre en materielt riktig dom, og at aktor derfor må gripe inn i tiltaltes favør dersom det skulle være behov for det. Forholdene under hovedforhandlingen kan endre seg, og påtalemyndigheten må utvise åpenhet om forhold til gunst for tiltalte under hele straffesaksbehandlingen.205 Påtalemyndigheten har en bevisføringsplikt, og objektivitetsplikten krever bevisførsel både til skade og til gunst for tiltalte.206

Et selvsagt utslag av objektivitetsplikten er at aktor ikke legger skjul på det han eller hun mener er formildende omstendigheter eller svakheter ved sentrale bevis.207 Straffekravet kan dessuten ikke opprettholdes dersom aktor finner at det ikke er bevismessig grunnlag for det, for eksempel ved tvil om bevisene holder til domfellelse.208 Påtalemyndigheten plikter selvsagt også å følge straffeprosessloven, herunder § 305 om at det «[v]ed avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen». Objektivitetsplikten er samtidig ikke til hinder for et aktivt og engasjert aktorat dersom bevissituasjonen og aktors overbevisning gir grunnlag for det. Det er naturligvis heller ikke i strid med objektivitetsplikten at aktor kommer med skyldkonstateringer på dette stadiet av saken.209

7.2.2 Utvalgets vurdering

Aktor i Baneheia-saken argumenterte i prosedyren for at Jan Helge Andersen snakket sant om Viggo Kristiansens deltakelse i ugjerningene, og om at Kristiansen hadde vært initiativtaker og hovedmann. Samtidig argumenterte aktor for at Andersen i vesentlig grad underspilte sin egen rolle i handlingene, og at han burde dømmes for overlagt drap på Stine Sofie Sørstrønen og medvirkning til overlagt drap på Lena Sløgedal Paulsen. Det vises til redegjørelsen for prosedyrens innhold i punkt 6.4. Utvalget er ikke kjent med hvorvidt riksadvokaten, som tok ut tiltalen, ga instrukser eller råd om den nærmere gjennomføringen av aktoratet.

Utvalget har merket seg at aktor gjentatte ganger i prosedyren uttrykte sterk skepsis til deler av Andersens forklaring. Han fremholdt at Andersen hadde forklart seg usant om flere sentrale forhold, og hevdet at Andersen hadde opptrådt både beregnende og taktisk. Retten ble av denne grunn oppfordret til å vokte seg mot å bli lurt.210 I lys av den betydelige skepsis som ble uttrykt fra aktors side til flere deler av Andersens forklaring, er det vanskelig å forstå at aktor ikke så noen grunn til å trekke i tvil den delen av forklaringen som gjaldt Kristiansens rolle. At Andersen snakket usant om egen rolle, samtidig som han fortalte den fulle sannheten om Kristiansens rolle, var isolert sett vanskelig å forene.

Når det gjelder Kristiansens delaktighet i de straffbare handlingene, argumenterte aktor for at tekniske bevis støttet opp under Andersens forklaring. Sentralt i denne sammenheng var påtalemyndighetens uriktige oppfatning om at DNA-bevisene sikkert beviste to gjerningsmenn, jf. punkt 6.4.2, men også andre forhold ble trukket frem. Etter utvalgets syn var deler av aktors argumentasjon i denne forbindelse lite treffende. Et hovedpoeng for aktor var at Andersen hadde gitt opplysninger til politiet som stemte med tekniske funn, men som ingen andre enn politiet visste om. Blant annet gjaldt dette opplysninger om hvordan Kristiansen hadde drept Sløgedal Paulsen, som stemte med obduksjonsfunnene, og at Sørstrønen, i tråd med Andersens forklaring om Kristiansens handlinger, ble funnet med en genser knyttet foran ansiktet. Denne type opplysninger underbygget utvilsomt at Andersen selv hadde vært til stede, men var i liten grad egnet til å belyse at det var Kristiansen – og ikke Andersen – som hadde utført handlingene Andersen forklarte seg om.

Samtidig var det andre funn på åstedet som passet dårlig med Andersens forklaring, men som ikke ble tatt i betraktning på samme måte under aktors argumentasjon om Kristiansens tilstedeværelse. Dette gjaldt for eksempel at jentene ble funnet iført hverandres klær, til tross for Andersens forklaring om at de hadde kledd på seg selv og aldri var avkledd samtidig. Det samme gjelder det forhold at Sløgedal Paulsen ble funnet delvis liggende oppå Sørstrønen, til tross for Andersens forklaring om at Sløgedal Paulsen hadde blitt slept til funnstedet først av Kristiansen alene. Utvalget mener en slik forskjellsbehandling var uheldig. Uoverensstemmelsene pekte mot et annet hendelsesforløp enn det Andersen hadde forklart seg om, men ledet ikke til at aktor stilte spørsmål ved om Andersen kunne ha forklart seg uriktig om Kristiansens handlinger.

Det som er sagt foran, gjelder også for håndteringen av det såkalte sykkelbeviset. Aktor tok til orde for at det «skråsikre» vitnet som ikke hadde sett sykkelen da han tøyde ut inntil bommen, kunne huske feil. Eventuelt kunne Andersen og Kristiansen ha gått tilbake til arbeidsboden med sykkelen før de gikk inn i Baneheia.211 Den sistnevnte teorien hadde ikke støtte i verken Andersens forklaring eller øvrige bevis og fremsto dermed som spekulasjon.

Prosedyren inneholder flere eksempler på at aktor spekulerte til Kristiansens ugunst. Flere forhold som isolert sett underbygget og støttet Kristiansens forklaring, ble fremstilt som betydningsløse eller søkt forklart med alternative teorier som ikke hadde grunnlag i bevisføringen. Det tydeligste eksempelet er aktors håndtering av telebeviset. I tråd med bevisføringen la aktor til grunn at basestasjonen EG_A ikke hadde dekning på åstedet eller i nærliggende områder. Samtidig lanserte han flere teorier for hvordan mobilbruken likevel kunne være forenlig med at Kristiansen var skyldig. Samtlige av aktors teorier hadde i liten grad dekning i bevisføringen, og de sto i direkte motstrid til Andersens versjon av hendelsesforløpet.

Det følger av straffeprosessloven § 304 første ledd at bevisførselen må være gjennomført før partene får ordet til prosedyre. Dette innebærer blant annet at det – bortsett fra vitterlige kjensgjerninger – under prosedyren ikke er adgang til å påberope faktiske forhold som ikke har vært omfattet av bevisførselen.212 I tråd med dette utgangspunktet mener utvalget at de alternative hypotesene – som ikke hadde dekning i bevisene som ble ført for retten – skulle vært gjenstand for etterforskning, bevisføring og kontradiksjon før de eventuelt ble benyttet som argumenter for Kristiansens skyld.213 En nærmere utredning av hypotesene ville avdekket at samtlige av dem var lite realistiske.214

Det ble fra påtalemyndighetens side ikke utforsket om det var DNA-resultatene – og ikke telebeviset – som kunne ha en alternativ forklaring enn den påtalemyndigheten la til grunn. Det er nærliggende å anta at premisset om to gjerningsmenn ble styrende for påtalemyndighetens argumentasjon, inkludert forsøkene på å innplassere telebeviset i bevisbildet. Aktors argument om at Andersen ikke hadde noe motiv for å trekke Kristiansen uriktig inn i saken, er også lettere å forstå i en kontekst styrt av dette premisset: Dersom handlingene sikkert ble begått av to gjerningsmenn, var det i liten grad holdepunkter for at Andersen beskyttet en annen, ukjent gjerningsmann. Uten dette premisset faller argumentet om manglende motiv på sin egen urimelighet.

Endelig har utvalget merket seg aktors utsagn om anvendelsen av beviskravet, slik det ble referert i Fædrelandsvennen 22. mai 2001:

«Og selv om det er slik i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode, vil det ifølge Dahl ikke være mulig å gi begge to uttelling for tvil i Baneheia-saken.

– For Andersen slår det gunstigst ut om man legger avgjørende vekt på hans forklaring. Men det er verst for Kristiansen, som blir hovedmannen bak det hele. Skulle man i stedet velge å legge vekt på Kristiansens forklaring, vil Andersen bli sittende med hele ansvaret alene, eller sammen med en ukjent tredje person, påpekte Dahl.»215

Til dette kan det påpekes at det strafferettslige beviskravet gjelder fullt ut for den enkelte tiltalte. Samtlige tiltalte i en straffesak har krav på en objektiv og individuell vurdering av om straffskyld er bevist utover enhver rimelig tvil. Dette kan by på visse utfordringer i en straffesak med to tiltalte hvis forklaringer står mot hverandre på alle punkter, men er like fullt en rettsikkerhetsgaranti som aktoratet plikter å overholde. Forutsatt at aktor er korrekt sitert, er utsagnet egnet til å forsterke inntrykket av at Kristiansens sak ikke ble underlagt en tilstrekkelig objektiv og individuell vurdering fra påtalemyndighetens side.

Etter utvalgets syn rokket telebeviset ved antakelsen om Kristiansens straffskyld i en slik grad at det burde ledet til en kritisk gjennomgang av den samlede beviskjeden, herunder gyldigheten av premisset om to gjerningsmenn. Telebeviset burde også ledet til en ny gjennomgang av påliteligheten av Andersens forklaring. Det dreide seg ikke om en hvilken som helst «løs tråd», men om et bevis som med høy grad av sannsynlighet plasserte Kristiansen på et annet sted enn åstedet og nærliggende områder i det kritiske tidsrommet.

Slik saken lå an da bevisføringen var avsluttet, mener utvalget at beviskravet ikke var oppfylt for Kristiansens vedkommende. Dette underbygges av at aktor så grunn til å argumentere for mulige alternative hendelsesforløp i prosedyren som verken hadde støtte i bevisføringen eller fremsto som plausible. Sentralt i denne forbindelse var at samtlige teorier stred mot Andersens forklaring, som var «bærebjelken» i påtalemyndighetens sak mot Kristiansen.

Etter utvalgets syn hadde påtalemyndigheten i realiteten bare to handlingsalternativer som ville vært i overensstemmelse med objektivitetsplikten: Det første alternativet var å be om en utsettelse av saken for å gjennomgå beviskjeden på nytt og utføre eventuell ny etterforskning. Det ville for eksempel vært mulig å foreta en fornyet vurdering av DNA-beviset og Andersens forklaring i lys av de nye teledataopplysningene, og det kunne vært innhentet en annenhåndsvurdering av telebeviset. Påtalemyndighetens andre alternativ var å nedlegge påstand om frifinnelse eller frafalle tiltalens post I–III for Kristiansens del. Ettersom telebeviset først ble belyst i full bredde helt mot slutten av hovedforhandlingen, og en rekke spørsmål fremsto som uavklarte, antar utvalget at en begjæring om utsettelse av saken ville vært det mest nærliggende.

7.3 Vurdering av forsvarernes arbeid

Under hovedforhandlingen synes strategien til Viggo Kristiansens forsvarere å ha vært å forsøke å rokke ved de sentrale leddene i påtalemyndighetens beviskjede, med særlig vekt på Jan Helge Andersens forklaring. Målet var å få frem at forklaringen ikke var troverdig eller pålitelig.

At dekningsområdet til basestasjonen EG_A ble tematisert under hovedforhandlingen, var forsvarernes fortjeneste. Ved brev 11. mai 2001 begjærte advokat Tore Pettersen ytterligere etterforskning i form av målinger som nøyaktig avgrenset dekningsområdet til EG_A. Han ba også om at det ble avklart hvilke andre basestasjoner som dekket Baneheia-området. Telebeviset ble et vendepunkt i saken, og forsvarerne gjorde på dette punkt et viktig arbeid med å fremskaffe et bevis som talte i favør av Kristiansen.

Innholdet i advokat Pettersens prosedyre er gjengitt i punkt 6.8. Ettertiden har vist at forsvarers argumenter i all hovedsak var både relevante og treffende. Utvalget konstaterer at det er få spor av forsvarers argumentasjon i byrettens domspremisser. Dette gjelder selv om momentene som ble trukket frem, klart foranlediget en nærmere drøftelse. Se utvalgets vurderinger i punkt 7.4.

Under prosedyren foretok advokat Pettersen en detaljert gjennomgang av Andersens forklaring, som han omtalte som lite troverdig, søkt og selvmotsigende. Han påpekte at forklaringen stred mot en rekke objektive funn, for eksempel Kristiansens mobiltrafikk, likenes plassering, at jentene var iført hverandres klær da de ble funnet, og at ingen vitner hadde sett sykkelen som Kristiansen ifølge Andersen skulle ha låst inntil bommen ved Svarttjønn. Advokat Pettersen viste også til at Andersen ikke bare løy i avhør om at han selv hadde begått seksuelle overgrep, men også endret forklaring om hvilken jente han begikk overgrep mot. Han gjorde retten oppmerksom på at disse tilpasningene først ble gjort etter at Andersen ble konfrontert med resultatene av politiets tekniske etterforskning. Advokat Pettersen trakk også frem at Andersen ble gitt en «redningsplanke» av politiet i den uformelle samtalen i forkant av tilståelsesavhøret. På denne måten fikk Andersen mulighet til å legge skylden på Kristiansen og fremstille seg selv som et offer.

I prosedyren ba advokat Pettersen retten om å ta hensyn til at DNA-analysene fra Universitetet i Santiago de Compostela ikke pekte ut Kristiansen som gjerningsperson, men bare ga utslag på én markør som deles av 54 prosent av den mannlige befolkningen. Siden metoden var på forskningsstadiet og ikke rutinemessig var tatt i bruk noe sted i verden, anførte han at analyseresultatene måtte tolkes med varsomhet. Muligheten for at prøvene kunne være kontaminert, synes ikke å ha blitt nevnt av Pettersen i prosedyren, men ser heller ikke ut til å ha blitt viet særlig oppmerksomhet under bevisføringen, se punkt 6.3.5.4.

Samlet sett har ikke utvalget noe å utsette på forsvarernes arbeid under hovedforhandlingen.

Utvalget har ellers merket seg at Kristiansens forsvarere i ettertid har blitt kritisert for å ha manglet en offensiv mediestrategi. Grunnlaget for kritikken synes å være at forsvarerne underveis burde korrigert misvisende opplysninger fra påtalemyndigheten i større grad enn det som faktisk ble gjort.216

Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere angir at en forsvarer ikke skal ta initiativ til medieomtale med mindre klienten ønsker det, og at bruken av pressen ellers må styres ut fra det som tjener klientens interesser.217 Innenfor disse rammene har forsvareren et betydelig spillerom. Vurderingen av hvor mye tid som bør brukes på medieutspill, kan påvirkes av en rekke forhold, blant annet forsvareroppdragets rammebetingelser og den enkelte forsvarers forutsetninger og personlige egenskaper. Normalt vil det være forsvarlig å prioritere saksforberedelse foran mediehåndtering.

Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for å rette kritikk mot forsvarernes opptreden overfor mediene. Det hører med til bildet at advokat Pettersen holdt en grundig prosedyre som redegjorde for en rekke forhold til Kristiansens gunst, jf. foran. Han korrigerte i denne forbindelse langt på vei de uriktige opplysningene som hadde fremkommet i pressen.

7.4 Vurdering av byrettens dom

7.4.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende foreta en vurdering av byrettens dom. I punkt 7.4.2 presiseres rammene for vurderingen. I punkt 7.4.3 vurderer utvalget byrettens bevisvurdering av Kristiansens forklaring. I punkt 7.4.4 er temaet byrettens vurdering av telebeviset. I punkt 7.4.5 ser utvalget nærmere på byrettens vurdering av Andersens forklaring. Byrettens vurdering av DNA-resultatene er tema i punkt 7.4.6. I punkt 7.4.7 gis en sammenfatning av utvalgets vurderinger.

7.4.2 Rammene for vurderingen av byrettens dom

7.4.2.1 Utvalgets mandat

Utvalgets mandat angir at granskningen skal omfatte håndteringen av saken hos alle aktører som har vært involvert, herunder også domstolene. Mandatet presiserer videre:

«En gransking av domstolenes rolle i straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken må ikke innebære en overprøving av domstolenes avgjørelser i strid med det konstitusjonelle og grunnlovfestede prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans. For utvalget vil dette bety at granskningen ikke skal omfatte Borgarting lagmannsretts frifinnende dom av 15. desember 2022. Utvalget skal ved granskningen for øvrig se hen til domstolenes, påtalemyndighetens og Gjenopptakelseskommisjonens uavhengige roller.»218

I henhold til mandatet er det bare Borgarting lagmannsretts frifinnende dom av 15. desember 2022 som ikke skal være omfattet av utvalgets granskning. Dommen er rettskraftig, og en granskning av den kunne lett fått karakter av en overprøving i strid med prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans, jf. også Grunnloven § 88. Prinsippet er derimot ikke til hinder for at utvalget gjør en vurdering av de opprinnelige domfellelsene av Kristiansen i 2001 (byrettens dom) og 2002 (lagmannsrettens dom) knyttet til tiltalepost I–III (Baneheia-saken). Gjenopptakelseskommisjonen besluttet gjenåpning av denne delen av straffesaken i 2021. Påtalemyndigheten la senere ned påstand om frifinnelse, og Borgarting lagmannsrett avsa frifinnelsesdom 15. desember 2022. Avgjørelsene er dermed allerede overprøvd og står ikke lenger ved lag.

Også ut over det konstitusjonelle vernet er det et ideal at de øvrige statsmaktene ikke handler på en måte som kan sette domstolenes eller øvrige organers uavhengighet i spill. Formålet med kravet om uavhengighet er i hovedsak at organene ikke skal kunne påvirkes av politiske hensyn, utenforliggende hensyn og utilbørlig press når de treffer avgjørelser i enkeltsaker. Disse formålene slår ikke til for utvalgets granskning av domstolenes, påtalemyndighetens og Gjenopptakelseskommisjonens håndtering av Baneheia-saken, ettersom samtlige saker i dette sakskomplekset nå er avsluttet. I tillegg kommer at utvalget, for å kunne foreta en grundig granskning av saken i samsvar med mandatet, på et generelt og prinsipielt plan verken kan eller bør anlegge en begrenset prøving av organenes befatning med saken. En annen sak er at andre forhold, som manglende opplysninger om faktiske forhold som ligger langt tilbake i tid, kan tilsi en viss tilbakeholdenhet i enkelte sammenhenger.

Domstolenes rolle var en nødvendig betingelse for at Kristiansen ble domfelt i Baneheia-saken.219 Sett i ettertid er det klart at domstolene dømte Kristiansen til tross for at han var uskyldig. Det må legges til grunn at de gjorde dette ut fra en overbevisning om at han var skyldig. For at utvalget skal kunne besvare mandatets overordnede spørsmål om årsakene til at Kristiansen ble uriktig dømt, må utvalget gjennomføre en grundig vurdering av domstolenes bevisvurderinger så langt dette lar seg gjøre.220

7.4.2.2 Utgangspunkter for utvalgets vurdering

Byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet er begrunnet. Etter loven stilles det ikke særlig strenge krav til domstolenes begrunnelse for bevisvurderingen, verken da byretten domfelte Kristiansen, eller i dag. Det fremgår av straffeprosessloven § 40 fjerde ledd at domsgrunnene i saker som er behandlet med meddomsrett, skal angi «hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Kravet om begrunnelse av bevisvurderingen ble tatt inn i bestemmelsen i 1993. I forarbeidene til bestemmelsen heter det:

«Retten skal først og fremst redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende for bevisvurderingen. Hvor omfattende det er grunn til å redegjøre for bevisvurderingen, vil variere fra sak til sak. Det kreves ikke at retten gir en detaljert beskrivelse.»221

Kravet om at retten må redegjøre for bevisvurderingen, har som formål å gjøre det klart for domfelte og allmennheten hvorfor vedkommende er dømt. Redegjørelsen skal videre sikre at domstolen har gjennomført en samvittighetsfull og rasjonell vurdering av bevisene i saken, slik at ankedomstolen, sakens aktører og andre settes i stand til å vurdere om bevisbedømmelsen er riktig og forsvarlig.

Premissene i dommen gir en forklaring på hvorfor byretten kom til det resultatet som den gjorde. Domsgrunnene er derfor et naturlig utgangspunkt for utvalgets vurdering av hva som var det avgjørende for bevisvurderingen, og om bedømmelsen av bevisene var riktig og forsvarlig. Utvalgets mandat er imidlertid som nevnt ikke begrenset til en isolert «prøving» av om domsgrunnene tilfredsstilte kravene i straffeprosessloven § 40. Det innebærer at utvalget også har vurdert byrettens vurderinger og konklusjoner i lys av hvilke bevis som rent faktisk ble ført for den dømmende rett, uavhengig av hvordan og hvorvidt beviset er omtalt i domsgrunnene.

Utvalgets kunnskap om bevisføringen fra andre kilder enn domsgrunnene har bidratt til å kaste lys over det som står – og ikke står – i dommen. Det foreligger ikke lyd- og bildeopptak eller lydopptak fra forhandlingene, og det er ikke gitt at medienes dekning nødvendigvis alltid gir et presist og dekkende bilde av det som foregikk. Ved å sammenholde ulike kilder har utvalget likevel dannet seg et forholdsvis godt bilde av bevissituasjonen som forelå på domstidspunktet. I forrige kapittel har utvalget redegjort for bevisføringen i byretten basert på kildene utvalget har hatt tilgjengelig, jf. punkt 6.3. Det er også gitt omfattende fremstillinger av aktørenes prosedyrer, jf. punkt 6.4, 6.7 og 6.8. Samlet sett har derfor utvalget hatt relativt gode forutsetninger for å vurdere byrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet. Dette gjelder også spørsmålet om hvorvidt det strafferettslige beviskravet var oppfylt da byretten dømte Kristiansen i samsvar med tiltalen.

Ved vurderingen av byrettens dom har utvalget vært bevisst på at byretten fikk presentert bevisene gjennom umiddelbar bevisføring med mulighet for krysseksaminasjon og kontradiksjon. Som utgangspunkt må det derfor utvises en viss tilbakeholdenhet når domstolenes bevisvurdering etterprøves. Betydningen av å se og høre forklaringer som avgis direkte for den dømmende rett, må imidlertid ikke overdrives, særlig når dommen selv eller øvrige kilder gir et relativt entydig bilde av hva som har blitt sagt eller kommet frem under forklaringen. Forskningen er klar på at det er svært vanskelig – om ikke umulig – å avsløre løgn og uriktige forklaringer på grunnlag av atferdsobservasjon (kroppsspråk, holdning, talemåte, stressnivå, humør mv.).222

7.4.3 Byrettens vurdering av Kristiansens forklaring

Viggo Kristiansens forklaring er omtalt to ganger i byrettens dom, begge ganger i form av en deskriptiv og begrenset sammenfatning av Kristiansens forklaring om egne bevegelser omkring drapstidspunktet. Etter å ha vist til at Jan Helge Andersen har forklart at Kristiansen var sammen med ham da voldtektene og drapene ble begått, viser retten til Kristiansens forklaring på følgende måte:

«Kristiansen har derimot benektet dette og har forklart at han var alene i sin arbeidsbod utenfor hans bopel fra ca. kl. 18.00 til Andersen kom fra joggetur noe etter kl. 20.00. Kristiansen har ikke noe alibi for dette tidsrom utover utskrifter fra bruk av hans mobiltelefon, noe retten kommer tilbake til nedenfor.»223

En nokså tilsvarende omtale er inntatt rett i forkant av byrettens drøftelse av telebeviset:

«Tiltalte Kristiansen har som allerede nevnt forklart at han etter å ha snakket med Andersen ved Svarttjønn ca. kl. 18.00 den 19. mai gikk hjem og oppholdt seg i sin arbeidsbod. Der var han frem til Andersen kom tilbake fra joggetur, angivelig noe etter kl. 20.00. Det har ikke vært ført noen vitner som kan bekrefte Kristiansens forklaring på dette punkt.»224

Utover dette omtales ikke Kristiansens forklaring i domspremissene. Utvalget bemerker at det følger av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis om uskyldspresumsjonen at retten «when carrying out their duties, the members of a court should not start with the preconceived idea that the accused has committed the offence charged; the burden of proof is on the prosecution, and any doubt should benefit the accused».225 En praktisk konsekvens av uskyldspresumsjonen og bevisbyrde- og beviskravsreglene er at tiltaltes forklaring skal legges til grunn der denne fremstår som plausibel og utelukker straffskyld, med mindre den utvilsomt kan tilbakevises ved hjelp av andre bevis. Det følger av dette at retten alltid må gjøre en samvittighetsfull vurdering av om tiltaltes forklaring kan være riktig, herunder om den støttes av øvrige bevis i saken.

Utvalget har merket seg at det er få spor av en slik tilnærming til beviskravet i byrettens dom. Kristiansen hadde gjennom hele prosessen, herunder i hovedforhandlingen, nektet for å ha vært med på ugjerningene. I denne situasjonen mener utvalget at det er en svakhet at retten ikke har gjort nærmere rede for sin bevisvurdering av Kristiansens forklaring. Det burde vært gjort nærmere rede for hvorfor forklaringen fullt ut kunne tilbakevises som usann, da dette basert på det øvrige bevisbildet utgjorde et springende punkt i bevisvurderingen.

Selv om det ble stilt forholdsvis beskjedne krav til rettens begrunnelse for bevisvurderingen i 2001, mener utvalget at det kan stilles spørsmål om den begrensede direkte bevisvurderingen av Kristiansens forklaring var i strid med straffeprosessloven § 40. Det vises til at Kristiansen ble dømt som hovedmann for svært alvorlige lovbrudd til lovens strengeste straff. Den kortfattede omtalen av Kristiansens forklaring kan indikere at rettens bevisvurdering ikke ble utført tilstrekkelig grundig, og at rimelig tvil ikke kom Kristiansen til gode.

Utvalget har merket seg at byretten ved bevisvurderingen av Andersens forklaring til sammenligning korrekt bygget på at tiltaltes forklaring må legges til grunn, med mindre det er klart at den er uriktig:

«Hvorvidt Andersen selv hadde samleie med Stine Sofie Sørstrønen eller om han bare berørte hennes kjønnsorgan og endetarmsåpning med sin penis slik han selv har forklart, er etter rettens vurdering vanskelig å ta stilling til. Det er ifølge rettsmedisinerne ikke noe i veien for at Andersen forklarer seg riktig til tross for de DNA sporene som er funnet. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger derfor retten Andersens egen forklaring om hva som skjedde til grunn.»226

Det samme ble gjort av byretten i forbindelse med straffutmålingen:

«Andersen har i sine forklaringer for politiet, og også for retten fremholdt at Kristiansen tok initiativet til ugjerningene uten at de to hadde snakket om dette på forhånd. Han har videre fremholdt at Kristiansen truet ham til å gjennomføre utuktig omgang med Stine Sofie Sørstrønen slik som ovenfor beskrevet, dog uten at han selv hadde samleie med henne. Han har videre forklart at han foretok drapet etter først selv å ha vært truet på livet om han ikke gjennomførte dette. I og med at Kristiansen ikke har villet erkjenne noen befatning med forholdet, har retten ikke mottatt opplysninger som verken kan bekrefte eller avkrefte den fremstilling Andersen her har gitt. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, må retten derfor legge Andersens forklaring til grunn ved straffeutmålingen overfor ham.»227

Tilsvarende formuleringer og vurderinger fremgår derimot ikke noe sted i byrettens vurdering av Kristiansens forhold. I den grad byretten fant det sannsynlig – men likevel ikke tilstrekkelig sikkert – at Andersen underspilte egen rolle, forklarte seg usant om knivtrusselen mv., skulle denne tvilen kommet Kristiansen til gode ved vurderingen av hans forhold. Kristiansen ble likevel dømt som hovedmann og initiativtaker, i vesentlig grad basert på Andersens forklaring om hendelsesforløpet.

Utvalget påpeker for øvrig at det er uttalelser i domsgrunnene som klart er til Kristiansens ugunst, og hvor retten ikke har forklart hvorfor det angitte faktumet taler for at Kristiansen er skyldig. Et eksempel er følgende uttalelse, som fremsettes i forbindelse med vurderingen av telebeviset:

«Neste gang mobiltelefonen er i aktivitet er kl. 20.19 i forbindelse med at Kristiansen ringer til to venner, vitnene Bakke og Loland, som Kristiansen inviterte på besøk, etter rettens vurdering åpenbart for å skaffe seg alibi.»228

Retten bruker her et sterkt uttrykk – «åpenbart» – uten at slutningen er nærmere begrunnet. At Kristiansen ringte Bakke om kvelden 19. mai, var ikke i seg selv et bevis for at Kristiansen hadde vært med på ugjerningene. Det kan ha vært flere andre grunner til at Kristiansen ringte Bakke kl. 20.19 enn for å skaffe seg alibi. Oppringningen og det etterfølgende besøket ga uansett ikke Kristiansen noe alibi for tidspunktet for ugjerningene, som er fastlagt til en gang mellom ca. kl. 19.00 og 20.00. Se utvalgets omtale av dette bevismomentet i punkt 5.5.5.

Opplysningene som er gjengitt i byrettens dom, gir etter utvalgets syn et feilaktig inntrykk av at det ikke fantes bevis som støttet Kristiansens forklaring. Foruten telebeviset, som utvalget drøfter særskilt nedenfor i punkt 7.4.4, var det flere forhold som isolert sett underbygget forklaringen og plausibiliteten i forklaringen.229 At Kristiansen ville ha tak i Andersen som hadde ekstranøkler til arbeidsboden, hadde støtte i telefonoppringningen til Andersens fasttelefon kl. 17.47 og forklaringene fra Andersens far og Andersen selv. At Kristiansen deretter oppsøkte Baneheia med dette for øye, var også støttet av forklaringen til Andersens far, som på telefonen opplyste til Kristiansen at Andersen hadde dratt til Svarttjønn/Baneheia for å trene med Heimevernsungdommen.

At Kristiansen kun var noen minutter inne i selve Baneheia, var på sin side støttet av forklaringen til Leonard Hovden, som observerte Kristiansen på sykkel på vei inn i Baneheia rett før kl. 18.00, og Kristiansen og Andersen sammen på vei tilbake til parkeringsplassen like etter. Kristiansens forklaring om at han returnerte til boden etter å ha fått nøklene fra Andersen og slått av en prat med ham, fremsto videre i seg selv som plausibel, gitt Kristiansens formål med turen. Formålet var som kjent å hente nøkler til arbeidsboden han hadde låst seg ute fra. Med dette bakteppet fremsto det i utgangspunktet mindre plausibelt at Kristiansen, i stedet for å dra hjem, ba med seg Andersen inn i Baneheia og etter hvert organiserte voldtekt og drap av to små jenter. At Kristiansen ikke etterlot sykkelen ved bommen og gikk inn i Baneheia, stemte godt overens med Hovdens forklaring om at Kristiansens sykkel – som han tidligere hadde lagt merke til – ikke sto ved bommen da han tøyde ut inntil den ca. kl. 19.20 til 19.30.

Utvalget mener på denne bakgrunn at byrettens vurdering av Kristiansens forklaring var mangelfull. Det må anses som en svakhet ved byrettens dom at Kristiansens forklaring generelt ble viet liten oppmerksomhet, og at flere bevis som støttet Kristiansens forklaring, verken ble nevnt eller vurdert i domsgrunnene. Dette var bevis som ble ført umiddelbart for den dømmende rett, med mulighet for krysseksaminasjon og kontradiksjon. Domsgrunnene etterlater i det hele tatt et inntrykk av at uskyldspresumsjonen i liten grad ble tillagt vekt ved vurderingen av Kristiansens forklaring.

7.4.4 Byrettens vurdering av telebeviset

Etter å ha vist til Kristiansens forklaring og påpekt at det ikke var noen vitner som kunne bekrefte at han oppholdt seg i arbeidsboden på tidspunktet for ugjerningene, omtaler retten Kristiansens mobiltrafikk på følgende måte:

«Imidlertid er det fremlagt en utskrift fra Telenor som viser bruken av Kristiansens mobiltelefon i det aktuelle tidsrom. Av denne fremgår det at han kl. 18.55 mottok en tekstmelding og selv sendte en kl. 18.57. Disse to meldingene gikk over basestasjonen Eg-A. Primærdekningsområdet for denne basestasjonen dekker området nord for åstedet, vel 300 m fra dette. Målinger foretatt av Telenor over dekningsområdet for Eg-A senderen viser at man på åstedet ikke fikk kontakt med denne og at man måtte til nordenden av 3. Stampe før en vanlig mobiltelefon slår inn på denne senderen, dvs. innenfor det som er beskrevet som primærdekningsområdet. Etter de opplysninger retten har fått seg forelagt, bekrefter dette at da mobiltelefonen mottok en tekstmelding kl. 18.55 og senere sendte en melding kl. 18.57 så befant telefonen seg innenfor dekningsområdet for Eg-A senderen, dvs. et stykke nord for det som har vært åstedet for handlingene tiltalens post I – III bygger på. Senere er det mottatt en tekstmelding til samme mobiltelefon kl. 19.24 og sendt en tekstmelding kl. 19.37. Også disse to meldingene er gått over Eg-A senderen. Neste gang mobiltelefonen er i aktivitet er kl. 20.19 i forbindelse med at Kristiansen ringer til to venner, vitnene Bakke og Loland, som Kristiansen inviterte på besøk, etter rettens vurdering åpenbart for å skaffe seg alibi.

Aktor har til denne mobiltelefonbruken vist til at det ikke er noe i veien for at de to tiltalte frem til noe før kl. 19.00 befant seg innenfor det som har vært dekningsområdet for Eg-A senderen. Etter dette har de beveget seg frem mot åstedet og senere kommet i kontakt med de to fornærmede og gjennomført voldtektene og drapene på disse. Tiltalte Andersen har forklart for politiet og i retten at han ikke på noe tidspunkt observerte Kristiansens mobiltelefon og derfor heller ikke registrerte at denne ble brukt mens ugjerningene fant sted. Han har imidlertid forklart at tiltalte Kristiansen, etter at drapene var utført, en periode var borte fra åstedet uten at Andersen visste hvor Kristiansen var. Det er etter rettens vurdering ikke noe i veien for at Kristiansen på det tidspunktet beveget seg over til det som har vært dekningsområdet for Eg-A senderen. Andersen har forklart at Kristiansen til tider oppbevarte mobiltelefonen i en veske under setet på sykkelen, han ved 18-tiden angivelig hadde parkert ved bommen ved Svarttjønn. Dersom denne telefonen har vært oppbevart innenfor dekningsområdet og telefonen var påslått vil den ha registrert inn tekstmeldingen som ble mottatt kl. 19.24 via Eg A-senderen. Har Kristiansen i perioden han var borte fra åstedet returnert til sykkelen, har han eventuelt kunnet besvare denne henvendelsen kl. 19.37 før han igjen tok seg tilbake til åstedet og hjalp til med å fjerne spor. Andre alternativ er at ugjerningene ble begått i tidsrommet mellom kl. 19.00 og 19.37, eller at Andersen ikke forklarer seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra.

Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk. Fra Telenors side er det videre opplyst at man ikke ser at det vil være praktisk mulig å foreta ytterligere undersøkelser som kan utdype dette. Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at tiltalte Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»230

Som det fremgår av det siterte, la byretten til grunn at basestasjon EG_A ikke hadde dekning på åstedet, og at dekningsgrensen gikk ved nordenden av 3. Stampe, vel 300 meter fra åstedet. Dette var i tråd med Telenors konklusjoner. Utvalget har merket seg at byretten unnlot å nevne at telebeviset dermed isolert sett støttet Kristiansens forklaring om at han oppholdt seg i og ved arbeidsboden ved hjemmet i Egstien 2, et område som lå godt innenfor dekningsområdet til EG_A. Byrettens beskrivelse og drøftelse av telebeviset illustrerer likevel at det var tale om et bevis som byretten hadde vansker med å forene med hypotesen om at Kristiansen var skyldig.

Slik utvalget ser det, lider byrettens vurdering av telebeviset av flere alvorlige svakheter. I det følgende vil det bli nærmere redegjort for disse. Et hovedproblem med vurderingen er at byretten forsøkte å svekke bevisets betydning ved å spekulere i alternative forklaringer for hvordan mobilbruken kunne være forenlig med at Kristiansen var skyldig. Byretten fremsatte i den forbindelse tre ulike teorier:

• Den første teorien var at det, slik aktor hadde påpekt, ikke var noe «i veien for» at de to tiltalte befant seg i dekningsområdet for EG_A noe før kl. 19, før de deretter beveget seg mot åstedet og senere påtraff jentene. Videre var det ikke noe «i veien for» at Kristiansen, i perioden han hadde vært borte fra åstedet, hadde beveget seg inn i dekningsområdet til EG_A og sendt meldingen kl. 19.37. Dersom mobiltelefonen lå påslått i sykkelvesken, var dette også forenlig med meldingen som ble mottatt via EG_A kl. 19.24.

• Den andre teorien var at ugjerningene ble begått i tidsrommet mellom klokken 19.00 og 19.37.

• Den tredje teorien var at Andersen ikke hadde forklart seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet.

Byrettens tre teorier bygget dels på de mulige forklaringene for mobilbruken som aktor og advokat Fegran hadde trukket frem i sine prosedyrer, og dels på rettens egne betraktninger. Felles for byrettens teorier var at de i liten eller ingen grad hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisføring og kontradiksjon. Bevisbedømmelsen skal bare bygge på informasjon som er kommet til uttrykk gjennom bevisføringen, jf. straffeprosessloven § 305. Etter utvalgets syn skulle retten, dersom den vurderte å bygge på teoriene, sørget for at det faktiske grunnlaget for dem ble undersøkt, og eventuelt utsatt saken i dette øyemed, jf. straffeprosessloven § 294.

Betenkelighetene ved rettens fremgangsmåte ble forsterket ved at teoriene i seg selv led av flere bevismessige svakheter og ikke løste den uforenligheten som forelå. Den første teorien bygget på at Kristiansen og Andersen frem til kl. 18.57 hadde oppholdt seg innenfor dekningsområdet for EG_A.231 Det var muligens ikke noe «i veien» for dette isolert sett. Det passet imidlertid dårlig med hendelses- og tidsforløpet retten ellers hadde lagt til grunn som bevist. Teorien var i strid med Andersens forklaring om hvor de tiltalte hadde gått og oppholdt seg i tidsrommet før de påtraff jentene, som retten anslo å ha skjedd ca. kl. 19.00. Hvordan forflytningen fra dekningsområdet til møtestedet kunne skje på noen få minutter, ble heller ikke forsøkt underbygd av byretten. Dessuten fantes det objektive holdepunkter for når jentene forlot badebryggen, som ikke virker å ha blitt tatt i betraktning.

Den øvrige delen av byrettens første teori hadde til formål å forklare den innkommende tekstmeldingen kl. 19.24 i dekningsområdet for EG_A. Mens aktors forslag i prosedyren232 bygget på at ugjerningene var ferdige en viss tid før dette tidspunktet, slik at Kristiansen (og hans mobiltelefon) hadde rukket tilbake til dekningsområdet innen kl. 19.24, fremsatte byretten en annen potensiell forklaring. Byretten bygget i stedet på at Kristiansen kunne ha lagt igjen telefonen i sykkelvesken ved bommen, og at han på et tidspunkt etter drapene – men før de var ferdige med sporskjulingen – hadde beveget seg fra åstedet til bommen. Der kunne han så ha sendt tekstmeldingen kl. 19.37 via EG_A, før han dernest returnerte til åstedet. Byretten søkte å underbygge teorien med at Andersen hadde forklart at Kristiansen en periode «var borte» fra åstedet, og at Kristiansen «til tider» oppbevarte mobilen i en sykkelveske festet på sykkelen. Forklaringen fra Andersen om sykkelvesken ble for øvrig initiert av Andersens forsvarer etter aktors prosedyre.

Også denne hypotesen var lite forenlig med faktumet byretten ellers hadde bygget på og funnet bevist. Bommen lå ca. 540 meter i luftlinje og ca. 900 meter i stilengde fra åstedet, og teorien forutsatte dermed at Kristiansen hadde hatt et lengre fravær – rundt 15–20 minutter – fra åstedet. Utvalget kan ikke se at det var holdepunkter i Andersens forklaring for et så langt fravær, og det kan heller ikke ses noen rasjonell begrunnelse for hvorfor Kristiansen, samtidig som sporskjulingen foregikk, plutselig skulle ha lagt i vei mot bommen for å sjekke mobilen og besvare tekstmeldinger han muligens kunne ha fått. Det er ingen holdepunkter for at Kristiansen, som neppe satt på kunnskap om dekningsområdet til de ulike basestasjonene som omfattet Baneheia, kunne ha gjort dette for å skaffe seg alibi. Gitt et scenario hvor Kristiansen var hovedmann og pådriver for svært alvorlige straffbare handlinger, fremsto teorien om et lengre fravær dessuten som svært lite plausibel.

Utvalget bemerker for øvrig at informasjonen Andersen ga om sykkelvesken, var helt generell og ikke ga konkret støtte til byrettens teori.233 Forklaringen gikk ut på at det særlig var når de var ute på lengre sykkelturer at mobilen ble oppbevart i sykkelvesken, og Andersen visste dessuten ikke om telefonen hadde ligget der 19. mai 2000.234 Det var dermed ikke ført bevis for at Kristiansen hadde oppbevart mobilen i vesken, eller for at vesken i det hele tatt var festet til sykkelen på det aktuelle tidspunktet.235 Retten tok heller ikke i betraktning under denne teorien at verken sykkelen eller Kristiansen var observert ved bommen i det angitte tidsrommet.

Utvalget har endelig merket seg at sammenhengen mellom første og andre del av byrettens teori forutsatte at Kristiansen ikke bare hadde vært så vidt innenfor dekningsgrensen da han sendte tekstmeldingen kl. 18.57, men at han måtte ha vært ved bommen, ytterligere ca. 300 meter innenfor dekningsgrensen, for å kunne legge mobilen i sykkelvesken etter å ha sendt meldingen. Med andre ord forutsatte teorien en forflytning som tidsmessig fremsto lite plausibel. Videre er det lite sannsynlig at han fra dette området kunne ha observert jentene, herunder at de dro fra badebryggen, og hvilken vei de tok. Jentene gikk i retning Grim, som er i motsatt retning av Svarttjønn.

Den andre teorien innebar at retten la til grunn at ugjerningene kunne ha blitt begått mellom kl. 19.00 og 19.37, det vil si at handlingene kunne ha startet noe tidligere og hatt et raskere forløp enn det retten ellers hadde bygget på og funnet bevist ut fra Andersens forklaring. Utvalget har merket seg at byretten ikke redegjorde for hvordan tekstmeldingen mottatt kl. 19.24 passet inn i denne teorien. Om retten mente at Kristiansen hadde telefonen med seg, måtte hele hendelsesforløpet ha utspilt seg mellom kl. 18.57 og 19.24. Det måtte også tas høyde for tiden det tok å bevege seg frem og tilbake mellom dekningsgrensen og åstedet, noe som innebar at det måtte ha tatt svært kort tid – maksimalt rundt 15 minutter – å møte og lokke jentene, begå ugjerningene og dernest rydde åstedet.

Dersom retten forutsatte at telefonen også under denne teorien lå i sykkelvesken, måtte den samtidig tatt høyde for at bommen lå enda lenger unna åstedet enn dekningsgrensen. Dette snevret inn tidsrommet for når ugjerningene kunne ha startet, idet Kristiansen ikke kunne ha forlatt bommen før etter kl. 18.57. Kristiansen måtte videre ha forlatt åstedet senest kl. 19.30 – og beveget seg raskere enn normal gange – for å ha hatt mulighet til å rekke tilbake til bommen for å sende tekstmeldingen kl. 19.37. I realiteten ga denne teorien dermed et handlingsrom på maksimalt rundt 20 minutter til å møte og lokke jentene til åstedet, voldta, drepe, kutte kvister, skjule likene mv. Teorien syntes heller ikke å ha blitt avstemt med verken Andersens forklaring eller de objektive holdepunktene for når jentene forlot badebryggen. Sannsynligvis forlot jentene badebrygga rett før kl. 19.00, og Andersen hadde som nevnt forklart seg om et vesentlig annet tids- og hendelsesforløp.

Den tredje teorien var at Andersen ikke hadde forklart seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe «retten ikke [så] bort ifra». Hvilke forhold retten siktet til, som samtidig skulle kunne gi plausible forklaringer på mobilbruken i EG_A-området, fremgår ikke av domspremissene. Denne teorien fremsto dermed som nokså intetsigende. For øvrig sto dette alternativet i et visst spenningsforhold til den troverdighet og pålitelighet Andersens forklaring om hendelsesforløpet ble tillagt av byretten i øvrige deler av dommen.

Etter å ha presentert de tre alternative hypotesene som angivelig kunne forklare mobilbruken, bemerket byretten:

«Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk. Fra Telenors side er det videre opplyst at man ikke ser at det vil være praktisk mulig å foreta ytterligere undersøkelser som kan utdype dette.»236

Dette utsagnet i dommen indikerer at byretten var innforstått med at de ulike teoriene ikke ga fullgode svar, og at telebeviset i realiteten ble stående uforklart i det samlede bevisbildet. Sitatet etterlater videre et inntrykk av at byretten forutsatte at det måtte foreligge en eller annen «naturlig» forklaring på mobilbruken, men uten at dette angivelig lot seg undersøke nærmere fra Telenors side.

Utvalget har innhentet bevismaterialet som ble presentert for den dømmende rett, og sammenholdt dette med tidsnære avisartikler og notater fra hovedforhandlingen, se punkt 6.3.7. Utvalget har også gjennomført samtaler med personene som avga vitneforklaring for byretten for å presentere og belyse telebeviset. Essensen i bevisføringen var at Telenors gjentatte målinger, inkludert målinger med den såkalte låsetesten, viste at det ikke var mulig å oppnå dekning over EG_A-senderen på åstedet eller øvrige steder politiet mente Kristiansen hadde befunnet seg i det aktuelle tidsrommet. Det var ikke holdepunkter for at Telenors undersøkelser var mangelfulle eller uriktige, eller at Kristiansens mobiltelefon hadde tekniske avvik eller mangler som påvirket hvilken basestasjon den slo inn på. At andre enn Kristiansen selv hadde brukt mobiltelefonen, var det heller ingen holdepunkter for. Endelig hadde ikke Telenor avdekket forhold som skulle tilsi at målingene ikke var representative også for dekningsforholdene på drapsdagen.

Etter utvalgets syn er det ikke tvilsomt at telebeviset på den ene siden ga klar støtte til Kristiansens forklaring om hvor han hadde oppholdt seg, og på den andre siden klart talte imot at Kristiansen hadde vært på åstedet og avsatt sitt DNA på ofrene. Det var tale om et bevis som langt på vei utelukket at Kristiansen var skyldig.

Etter utvalgets vurdering medførte telebeviset at Kristiansens forklaring ikke kunne utelukkes utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Gitt bevisets karakter – et objektivt, teknisk bevis som kunne belyse hvor den tiltalte hadde oppholdt seg på det antatte gjerningstidspunktet – var det et bevis som etter en rasjonell vurdering skulle vært tillagt stor vekt. Endelig skulle det blitt holdt opp mot andre forhold som isolert sett underbygget Kristiansens forklaring, herunder det såkalte sykkelbeviset. Utvalget konstaterer at slike betraktninger er fraværende i byrettens samlede bevisvurdering, hvor det i stedet kort slås fast:

«Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene, som etter rettens vurdering bekrefter utover enhver rimelig tvil at tiltalte Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I – III.»237

7.4.5 Byrettens vurdering av Andersens forklaring

Byrettens dom er utformet slik at det ikke går noe klart skille mellom hva som er en ren gjengivelse av Andersens forklaring, og hva som utgjør «det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen» mot Kristiansen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd. Utvalget mener domsgrunnene likevel må forstås slik at byretten fant det alt vesentlige av Andersen forklaring om hendelsesforløpet bevist. I dommen heter det:

«Retten finner at den sammenhengende forklaring tiltalte Andersen har gitt med hensyn til det som skjedde i all hovedsak er korrekt, dog slik at han ikke er like troverdig når det gjelder eget overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen.»238

Om Andersens «troverdighet» med hensyn til Kristiansens deltakelse uttaler byretten:

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Andersen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokaliseringen av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.

I tillegg til ovenstående vektlegger retten ved bevisvurderingen at de to tiltalte ca. kl. 18.00 den 19. mai ble observert sammen ved Svarttjønn av en rekke vitner som har vært ført for retten. De tiltalte ble videre observert sammen senere på kvelden noe før kl. 21.00 av andre. I tiden mellom disse tidspunktene, da drapene og voldtektene ble begått, har tiltalte Andersen forklart at de to var sammen. Kristiansen har derimot benektet dette og har forklart at han var alene i sin arbeidsbod utenfor hans bopel fra ca. kl. 18.00 til Andersen kom fra joggetur noe etter kl. 20.00. Kristiansen har ikke noe alibi for dette tidsrom utover utskrifter fra bruk av hans mobiltelefon, noe retten kommer tilbake til nedenfor.

Retten fester avgjørende lit til Andersens forklaring om at han var sammen med Kristiansen i det aktuelle tidsrom. De to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken.

Ved bevisvurderingen må det også tillegges vekt at tiltalte Kristiansen tidligere har forgrepet seg seksuelt på barn. Han er riktignok ikke dømt for dette før, men retten viser til drøftelsen av tiltalens post IV til VI nedenfor. Det er videre et påfallende trekk ved Kristiansen at han foruten en særlig sterk interesse for pornografi, synes å ha spesielle seksuelle tilbøyeligheter.»239

Utvalget mener at byrettens vurdering av Andersens forklaring, slik den kommer til uttrykk i domsgrunnene, lider av flere svakheter. For det første er det vanskelig å forstå at byretten fant bevismessig grunnlag for å slå fast at hele den samlede forklaringen om «det som skjedde i all hovedsak [var] korrekt». Denne delen av bevisvurderingen er heller ikke begrunnet nærmere utover en etterfølgende henvisning til at forklaringen om hendelsesforløpet kunne samsvare med obduksjonsfunnene.

Etter utvalgets syn var det flere forhold ved Andersens forklaring som fremsto lite plausible og burde foranlediget en nærmere drøftelse av den samlede forklaringens bevisverdi. Dette gjelder særlig den delen av Andersens forklaring som gikk ut på at han for det meste skal ha sittet med ryggen til på en stein, og kun hadde utført straffbare handlinger – i form av seksuelle overgrep og drap – fordi han ble truet på livet med kniv av Kristiansen. Det er også en påfallende mangel på indre sammenheng mellom den beskrevne trusselsituasjonen og den etterfølgende forklaringen om et tilsynelatende omforent og koordinert sporskjulingsarbeid, hvor Andersen var den mest aktive. I denne sammenheng kan det også nevnes at Andersen to ganger senere samme kveld frivillig oppsøkte Kristiansen hjemme, hvor de kikket i militærblader, drakk øl og sosialiserte med andre.

Slik utvalget ser det, burde Andersens forklaring i større grad blitt sett i sammenheng med og holdt opp mot Kristiansen forklaring. Kristiansen hadde oppgitt et i seg selv plausibelt formål med å oppsøke Baneheia denne kvelden – å hente ekstranøkler til arbeidsboden som han hadde låst seg ute fra – som langt på vei kunne kontrolleres av øvrige bevis, se punkt 7.4.3. For Andersens vedkommende forelå det derimot holdepunkter for at han forklarte seg uriktig om egne bevegelser i Baneheia forut for møtet med Kristiansen ved Svarttjønn. Utvalget viser til vitnet Gislefoss’ observasjoner av personen han utpekte som Andersen, i Baneheia ca. kl. 17.40 og 17.50.240 I forlengelsen av dette burde byretten vurdert plausibiliteten i Andersens forklaring om at Kristiansen

• i stedet for å dra hjem for å låse opp arbeidsboden, kom på andre tanker og ville ha med Andersen inn i Baneheia for å «valse» rundt og se etter teltplass

• deretter igangsatte svært alvorlige straffbare forhold, som han tok sjansen på at Andersen ville være med på, eventuelt kunne presses til å være med på

• også tilfeldigvis hadde tatt med seg en kniv da han dro for å møte Andersen for å få tak i nøklene til arbeidsboden

Byretten var videre kjent med at Andersens forklaring hadde endret seg etter hvert som han ble foreholdt politiets teorier og bevis, og at han gjennomgående hadde forklart seg på en måte som reduserte hans rolle i ugjerningene. Dette ble fremhevet av Kristiansens forsvarere, men også i stor grad av aktor. Det er på det rene at slike forhold generelt sett er egnet til å svekke bevisverdien av en forklaring.

I dette tilfellet er det også klart at retten var kjent med opplysningene Andersen hadde fått fra avhører i forkant av det første avhøret etter pågripelsen. Politiet informerte Andersen om at de hadde sikre bevis for at Andersen var en av gjerningsmennene, og spurte ham om det ikke kunne være slik at Kristiansen hadde vært den mest aktive på åstedet, og at Andersen selv kunne være et slags offer. Disse opplysningene kan ha gitt Andersen ideen om å fremstille seg selv nettopp som han gjorde i det påfølgende politiavhøret – som et offer for Kristiansen. I sin prosedyre omtalte advokat Pettersen samtalen som en «redningsplanke».241 Utvalget finner denne karakteristikken treffende.

Utvalget understreker at det ofte bør utvises forsiktighet med å benytte en medtiltalts forklaring som et bevis av vekt ved vurderingen av om en annen tiltalt er skyldig.242 Begrunnelsen er at en medtiltalt etter omstendighetene kan ha en egeninteresse i å benytte sin forklaring til å redusere egen skyld og legge ansvar over på andre medtiltalte. Etter utvalgets syn slo begrunnelsen for å utvise slik forsiktighet i stor grad til i denne saken: Andersen hadde en klar egeninteresse i å forklare seg uriktig og legge skylden på Kristiansen. Politiet hadde dessuten langt på vei lagt til rette for en forklaring som pekte ut Kristiansen som hovedmann. Med andre ord forelå det konkrete omstendigheter som var egnet til å svekke bevisverdien av forklaringen. At byretten ikke gikk nærmere inn på disse forholdene i domsgrunnene, men i stedet oppga at det «ikke [var] mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken», er vanskelig å forstå.

Det er naturligvis ikke slik at enhver medtiltalt forklarer seg usant om andre medtiltalte. De omstendigheter utvalget har påpekt ovenfor, fordrer imidlertid at retten gjør en grundig vurdering av påliteligheten av forklaringen. Pålitelighet relaterer seg til forklaringens sannhetsverdi og innebærer at retten, i den grad det er mulig, må vurdere om forklaringen samsvarer med øvrige bevis i saken av mer objektiv karakter. I byrettens dom er påliteligheten til Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse reelt sett kun «kontrollert» mot byrettens oppfatning av DNA-bevisene. At de to var sett sammen rundt kl. 18.00 og noe før kl. 21.00, slik byretten også trakk frem i bevisvurderingen, var i liten grad egnet til å kontrollere om de også var sammen under ugjerningene og i tidsrommet rett i forkant.243 Det samme gjelder argumentene om at de to var svært gode venner, at Kristiansen for noen år tilbake hadde begått overgrep, og at han angivelig hadde en «særlig sterk interesse for pornografi» og «spesielle seksuelle tilbøyeligheter».

Bevis som var godt egnet til å kontrollere Andersens pålitelighet, men som var mindre forenlige med Andersens forklaring, synes på den andre siden ikke å ha blitt tatt i betraktning av byretten. Mens sykkelbeviset ikke er nevnt i dommen, har byretten en lengre drøftelse av telebevisets innplassering i bevisbildet. Drøftelsen av telebeviset skjedde imidlertid ikke som ledd i noen pålitelighetsvurdering av Andersens forklaring. I stedet forlot byretten Andersens forklaring og fremsatte tre alternative hendelsesforløp, hvor telebeviset ble forsøkt innplassert. Utvalget har merket seg at samtlige teorier passet dårlig med forklaringen som retten innledningsvis i dommen hadde lagt til grunn at «i all hovedsak [var] korrekt», og som ellers ble tillagt avgjørende vekt ved vurderingen av Kristiansens forhold. Den siste teorien gikk eksplisitt ut på at «Andersen ikke forklarer seg seg korrekt om alle ting som skjedde på åstedet, noe retten ikke ser bort ifra». Dette fremstår som inkonsistent med vurderingen av Andersens forklaring for øvrig, og innebærer at det i realiteten er uklart hvilket faktum byretten bygget på ved domfellelsen av Kristiansen.

Ved vurderingen av Andersens straffskyld kom byretten etter en lengre drøftelse til at Andersen måtte frifinnes for drapet på Sløgedal Paulsen, og at han ikke handlet med overlegg ved drapet på Sørstrønen. I drøftelsene er det blant annet vist til prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, og at retten derfor ikke kunne se bort fra at Andersens forklaring var riktig. En slik tilnærming var naturligvis riktig når det gjelder rettens vurdering av Andersens forhold. Mer problematisk er det at Andersens forklaring, slik den ble lagt til grunn av byretten, også synes å ha tjent som utgangspunkt for vurderingen av Kristiansens forhold.

Domsgrunnene etterlater et inntrykk av at tvilen som kom Andersen til gode, også fikk en direkte virkning for hendelsesforløpet som ble funnet bevist for Kristiansens vedkommende. Andersens beskrivelse av Kristiansens rolle og handlinger trekkes ikke på noe tidspunkt i tvil i domsgrunnene. Utvalget har i den forbindelse merket seg at Kristiansens rolle i hendelsesforløpet gjennomgående er omtalt deskriptivt i domsgrunnene, nærmest som et uomstridt faktum, selv om den fullt ut bygget på Andersens forklaring.244 Sammen med behandlingen av telebeviset, som i realiteten satte den samme forklaringen til side, indikerer dette vesentlig svikt ved byrettens bruk av Andersens forklaring som bevis mot Kristiansen.

Utvalget har også merket seg at byretten på ett punkt tilsynelatende fant grunnlag for å se bort fra Andersens forklaring. I forbindelse med spørsmålet om Andersen skulle dømmes for medvirkning til voldtekt av Sørstrønen, uttalte byretten:

«Det som likevel er avgjørende for rettens vurdering av medvirkningsspørsmålet er det forhold at Kristiansen, etter å ha voldtatt Stine Sofie Sørstrønen, ville at Andersen også skulle forgripe seg på henne. Andersen har forklart at Kristiansen på det tidspunkt truet ham med kniv til å foreta overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen. Opplysninger om denne angivelige volden fra Kristiansens side kom først frem 1½ måned etter at Andersen var pågrepet og etter at det forelå biologiske spor som bekreftet at også Andersen hadde forgrepet seg på en av jentene. Retten finner det usannsynlig at det på dette tidspunkt ble utøvd alvorlig, livstruende vold fra Kristiansens side overfor Andersen. Andersen kunne etter rettens vurdering på dette tidspunkt løpt fra stedet uten å sette seg selv i fare. Da Andersen derfor forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen skjedde dette fra hans side frivillig.»245

Konklusjonen om at dette overgrepet skjedde «frivillig», er imidlertid ikke konsistent med det som sies et annet sted i dommen. Ved straffutmålingen la byretten til grunn at det aktuelle overgrepet hadde skjedd etter forutgående trusler fra Kristiansen:

«Andersen har i sine forklaringer for politiet, og også for retten fremholdt at Kristiansen tok initiativet til ugjerningene uten at de to hadde snakket om dette på forhånd. Han har videre fremholdt at Kristiansen truet ham til å gjennomføre utuktig omgang med Stine Sofie Sørstrønen slik som ovenfor beskrevet, dog uten at han selv hadde samleie med henne. Han har videre forklart at han foretok drapet etter først selv å ha vært truet på livet om han ikke gjennomførte dette. I og med at Kristiansen ikke har villet erkjenne noen befatning med forholdet, har retten ikke mottatt opplysninger som verken kan bekrefte eller avkrefte den fremstilling Andersen her har gitt. Ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, må retten derfor legge Andersens forklaring til grunn ved straffeutmålingen overfor ham.»246

Et annet eksempel som etterlater et inntrykk av mangel på indre sammenheng i vurderingene, er byrettens drøftelse av Andersens straffskyld for drapet på Sørstrønen. Byretten la på dette punktet til grunn Andersens forklaring om at drapet skjedde etter et forutgående «oppgjør» mellom de tiltalte etter drapet på Sløgedal Paulsen, som endte med at Kristiansen truet Andersen med kniv til å drepe Sørstrønen. Dersom Andersen ikke adlød, ville Kristiansen ifølge Andersen drepe både ham og Sørstrønen. Denne opptakten mente retten «etter all sannsynlighet hadde skapt sterk sinnsbevegelse hos Andersen», slik at han ikke kunne anses for å ha handlet med overlegg. Samtidig fant retten det «ikke tvilsomt» at Andersen gjennomførte drapet «med det formål at han ville unndra seg straffen for voldtekten som like før hadde funnet sted». Det er ikke innlysende at disse motivene lar seg forene med hverandre, noe som påkaller en nærmere drøftelse. En slik drøftelse finnes imidlertid ikke i byrettens dom.247

7.4.6 Byrettens vurdering av DNA-resultatene

Om DNA-analysene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) la byretten følgende til grunn:

«På de to fornærmede ble det videre tatt prøver hvor det ble funnet sædceller. Disse sædcellene hadde imidlertid ligget for lenge til at det var mulig å foreta en fullstendig DNA-analyse. Da man gjorde forsøk på å analysere prøvene som var tatt fra de to fornærmede, klarte man ikke å få frem en DNA-profil annet enn på celler som stammet fra de fornærmede selv. Ved Rettsmedisinsk Institutt tok man imidlertid kontakt med spanske rettsmedisinere ved universitet i Santiago de Compostela hvor man har forsket særskilt på DNA-analyse på y-kromosomer. Man foretok en rekke tester på denne måten og fikk ifølge overingeniør Bente Mævåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn. Man fikk likevel ikke noen fullstendig DNA-profil, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om identiteten til de to mennene dette dreier seg om. De rettsmedisinske funnene viser imidlertid at det er funnet DNA i skjede og endetarm på Stine Sofie Sørstrønen forenlig med begge de to tiltalte, samtidig som det også er funnet DNA i endetarmsåpning på Lena som ikke er i overensstemmelse med DNA fra Jan Helge Andersen, men som passer med Viggo Kristiansen. Det skal for øvrig bemerkes at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert, og som stemmer med DNA fra Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn. Det er likevel et poeng at analysen er i overensstemmelse med tiltalte Andersens forklaring hvoretter begge forgrep seg på Stine Sofie Sørstrønen, mens kun tiltalte Kristiansen gjorde dette på Lena Sløgedal Paulsen.

Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene. Videre støttes Andersens forklaring når det gjelder lokaliseringen av DNA fra ham bare på Stine Sofie Sørstrønen, og ikke på Lena Sløgedal Paulsen.»248

Som det fremgår av sitatet, tok byretten utgangspunkt i at det ble funnet sædceller i enkelte av prøvene. Det fremgår ikke direkte av det siterte at byretten la til grunn at sædcellene var kilden for DNA-sporene, men noe alternativt kildeopphav ble ikke drøftet. Slik utvalget ser det, gir dette visse holdepunkter for å anta at byretten kan ha forutsatt en direkte sammenheng mellom sædcellene og DNA-sporene og dermed uten videre lagt til grunn at sporene var handlingsrelevante og avsatt av gjerningspersoner. Selv om det fremkom under bevisføringen at resultatene kunne stamme fra andre celletyper enn sædceller, var det likevel et flertall av tilstedeværende journalister som ikke fanget opp dette og refererte til at det sikkert dreide seg om sæd fra to menn, se punkt 6.3.5.4.

Dersom byretten var oppmerksom på at resultatene kunne stamme fra andre celletyper enn sædceller, må det legges til grunn at byretten ikke var bevisst på at det uklare kildeopphavet kunne ha betydning for bevisverdien av DNA-sporene. Mens en hvilken som helst annen person nødvendigvis ikke kunne ha avsatt sædceller i sporprøvene, stiller det seg annerledes for epitelceller. At celleopphavet ikke ble problematisert nærmere, må derfor anses som en svakhet ved byrettens bevisvurdering knyttet til DNA-resultatene.

Med henvisning til den sakkyndiges vitnemål la byretten deretter til grunn at det var «sikkert» at det var celler fra to forskjellige menn i prøvene. Denne slutningen må – slik den er formulert – nødvendigvis også ha omfattet prøvene B-22 (Sørstrønen, ytre skjede) og B-25 (Sørstrønen, indre anus). Som påpekt tidligere brukte USCs rapport konklusjonsgraden «possible» om tolkningen av analysefunnene i disse prøvene.249 Med andre ord var det mulig at prøvene viste celler fra to forskjellige menn, det vil si verken sikkert eller mest sannsynlig. Byrettens slutning hadde dermed ikke forankring i USCs rapport og burde ikke blitt tillagt nevneverdig vekt i bevisvurderingen. Utvalget har likevel en viss forståelse for at den muntlige bevisføringen ble oppfattet slik byretten gir uttrykk for, jf. punkt 6.3.5.4.

Formålet med en DNA-analyse er å finne kilden til et biologisk spor. Analysen sier i seg selv ikke noe om når eller hvordan sporet er avsatt. Om sporet er avsatt i forbindelse med den straffbare handlingen, eller om det kan tenkes alternative forklaringer på sporet, er et sentralt bevisspørsmål som den rettsgenetiske analysen normalt ikke gir svar på. Spørsmålet hører derimot naturlig inn under rettens bevisvurdering. Det er domstolenes oppgave å ta stilling til relevansen av sporet for straffesaken, ikke rettsgenetikerens. Byretten synes ikke å ha vært tilstrekkelig bevisst på dette. Retten synes forutsetningsvis å ha lagt til grunn at DNA-spor fra to menn var ensbetydende med to gjerningsmenn, ettersom det i domsgrunnene ikke tas stilling til spørsmålet om handlingsrelevans. I så fall dreier det seg om den samme feilslutningen som utvalget mener gjør seg gjeldende for politiets og påtalemyndighetens tilnærming til DNA-bevisene.

For sikkert å kunne fastslå at et DNA-spor knytter seg til den straffbare handlingen og er avsatt av gjerningsmannen, må alternative forklaringer på sporet kunne utelukkes. At resultatet fra prøve C-25 (Sløgedal Paulsen, ytre endetarm) var oppgitt med en likelihood ratio så lav som 1,8, er sentralt i denne sammenheng.250 Tallet gir uttrykk for DNA-bevisets egenvekt og indikerte et tilnærmet nøytralt bevis for hypotesen om at sporet stammet fra Viggo Kristiansen. I realiteten var det dermed tale om et bevis nær sagt uten bevisverdi for straffesaken. Når et DNA-funn ikke gir noen rimelig grad av sikker identifikasjon, og celletypen heller ikke kan identifiseres, lar det seg vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorvidt funnet står i årsakssammenheng med den straffbare handlingen. At prøvene stammet fra intime steder på ofrene, utelukket ikke at DNA-funnene kunne stamme fra andre kilder enn gjerningmannen.251 Utvalget nevner også at bruken av en høysensitiv analysemetode innebar økt risiko for å se feilutslag eller kontamineringsutslag i analysen. Endelig kan det nevnes at USCs analyser av RMIs ekstrakter ikke hadde gitt resultater ved USC.252

Dersom de nevnte forholdene hadde blitt tatt i betraktning av byretten, ville konklusjonen nødvendigvis måtte bli at DNA-resultatene fra USC isolert sett hadde svært lav bevisverdi. Resultatene kunne stamme fra én eller flere gjerningsmenn, men også fra en DNA-kilde uten sammenheng med den straffbare handlingen. På tilsvarende måte kunne allel 10 stamme fra Kristiansen, men også fra et stort antall andre menn – og ikke nødvendigvis gjerningsmenn. I denne sammenheng må det også tillegges betydning at telebeviset klart talte imot at funnet stammet fra Kristiansen.

Domspremissene viser at byretten anså DNA-resultatene som et «vesentlig» bevis når den vurderte Andersens forklaring om Kristiansens rolle. Byrettens tolkning av DNA-resultatene støttet Andersens forklaring om at handlingene ble begått av to gjerningsmenn. Tolkningen passet videre med Andersens forklaring om hvem av gjerningsmennene som hadde begått overgrep mot hvilken jente. Etter utvalgets oppfatning er det holdepunkter for at svakhetene ved DNA-resultatene – og deres betydning for resultatenes bevisverdi – i for liten grad ble berørt i den muntlige bevisføringen, se punkt 6.3.5.4. Utvalget anser det som sannsynlig at dette har medvirket til byrettens oppfatning om hva som sikkert kunne utledes av DNA-resultatene.

7.4.7 Samlet om byrettens dom

Utvalget har foran påpekt flere svakheter og mangler ved byrettens dom i Baneheia-saken. En av de mest sentrale svakhetene er den knappe vurderingen av Viggo Kristiansens egen forklaring. Dommen inneholder ingen vurdering av forklaringens plausibilitet, herunder hvordan forklaringen passet med øvrige bevis i saken, se punkt 7.4.3. I lys av uskyldspresumsjonen skulle Kristiansens forklaring ha tjent som utgangspunkt for rettens vurdering av skyldspørsmålet og vært vurdert i lys av øvrige bevis. Det ville i så fall ha blitt klart at flere opplysninger støttet forklaringen, ikke minst telebeviset, som langt på vei utelukket Kristiansen som gjerningsmann.

Byretten tok i stedet utgangspunkt i Andersens forklaring, som dannet grunnlaget for byrettens samlede vurdering av skyldspørsmålet for begge de tiltalte. Ut fra domsgrunnene går det ikke noe klart skille mellom hva som er gjengivelse av Andersens forklaring, og hva som utgjør «det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen» mot Kristiansen («bevisresultatet»).253 Fremgangsmåten innebærer at Andersens forklaring, med alle dens detaljer, synes å ha blitt lagt til grunn ved avgjørelsen av skyldspørsmålet for Kristiansen. Dette virker også å gjelde for de deler av Andersens forklaring hvor byretten lot tvilen komme Andersen til gode. I lys av uskyldspresumsjonen og det strafferettslige beviskravet er denne fremgangsmåten problematisk. Utvalget mener den valgte tilnærmingen er egnet til å skape tvil om det ble foretatt en tilstrekkelig individuell og forsvarlig vurdering av spørsmålet om straffskyld.

Under bevisføringen kom det frem at Andersens forklaring led av en rekke svakheter, som både hver for seg og samlet var egnet til å svekke dens bevisverdi, se punkt 7.4.5: Dels var forklaringen preget av mangel på plausibilitet og indre sammenheng, dels passet den dårlig med forklaringer fra vitner og telebeviset. Det var også holdepunkter for at Andersen hadde tilpasset sin forklaring etter hvert som han fikk ny informasjon, noe byretten påpekte da den kom inn på Andersens overgrep mot Stine Sofie Sørstrønen. Byretten var også kjent med omstendighetene rundt Andersens tilståelse etter pågripelsen, herunder hvilke opplysninger som ble gitt av politiet i den uformelle samtalen forut for avhøret.

Etter utvalgets syn burde det ovennevnte ledet til en grundigere vurdering av troverdigheten og påliteligheten av Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse. At byrettens dom inneholder til dels uklare og skiftende synspunkter på Andersens motiver for overgrepet og drapet på Sørstrønen, tyder i seg selv på en svikt i bevisvurderingen. Det samme gjelder for byrettens tre teorier om hvordan telebeviset kunne passe inn i det øvrige bevisbildet, all den tid samtlige av dem passet dårlig med Andersens versjon av hendelsesforløpet, som domfellelsen av Kristiansen ellers bygget på.

DNA-resultatene i saken ble mest sannsynlig forstått slik at de ga en sikker bekreftelse på at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn, jf. punkt 7.4.6. Denne tolkningen var objektivt sett ikke korrekt. Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse ble i realiteten kun kontrollert mot dette premisset, og byretten anså det som et «vesentlig» bevis. DNA-resultatene var imidlertid så svake at de praktisk talt var uten bevisverdi for straffesaken, også i relasjon til spørsmålet om antall gjerningsmenn. Utvalget har likevel en viss forståelse for at bevisføringen ble oppfattet slik byretten la til grunn, jf. punkt 6.3.5.4.

Uavhengig av rettens oppfatning av DNA-resultatenes bevisverdi var det etter bevisføringen klart at telebeviset med tyngde talte mot at Kristiansen var gjerningsmann og kunne ha avsatt sitt DNA på ofrene. Etter utvalgets syn var telebeviset et bevis som etter en rasjonell vurdering skulle blitt tillagt stor vekt. Det var tale om et objektivt, teknisk bevis som på den ene siden ga vesentlig støtte til Kristiansens forklaring om hvor han hadde oppholdt seg på gjerningstidspunktet, og som på den andre siden var helt uforenlig med Andersens forklaring. Det var ingen holdepunkter for at det heftet feil ved Telenors målinger.

Slik utvalget ser det, er vurderingen av telebeviset den største svakheten i byrettens dom, jf. punkt 7.4.4. I stedet for å fastslå det relativt åpenbare utgangspunktet – at beviset støttet Kristiansens forklaring og svekket påliteligheten av Andersens forklaring – presenterte byretten tre alternative teorier for hvordan telebeviset kunne være forenlig med at Kristiansen var skyldig. Felles for teoriene var at de i liten eller ingen grad hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisføring og kontradiksjon. Ingen av teoriene ga uansett noen fyllestgjørende svar. Telebeviset ble dermed i realiteten stående uforklart, noe domsgrunnene klart viser.

Under henvisning til vurderingen av de «øvrige bevisene» i saken, som mobiltelefonbruken ifølge byretten ikke «endre[t] på», la retten til grunn at det var «bekrefte[t] utover enhver rimelig tvil at tiltalte Kristiansen sammen med tiltalte Andersen utførte voldtektene og drapene nevnt i tiltalebeslutningens post I–III». Byretten oppga ikke uttrykkelig hvilke bevis som var utslagsgivende i den samlede vurderingen. Ut fra domsgrunnene er det imidlertid nærliggende å anta at det var Andersens forklaring sammenholdt med DNA-bevisene som ble tillagt avgjørende vekt.254

Utvalget mener at byretten – i en situasjon hvor det tilsynelatende forelå en sikker bekreftelse på to gjerningsmenn, men samtidig et teknisk bevis som på det nærmeste utelukket én av de to tiltalte – enten skulle ha frifunnet Kristiansen eller utsatt saken og sørget for supplerende bevisføring, jf. straffeprosessloven § 294. Domfellelse av Kristiansen i en slik situasjon var under enhver omstendighet ikke i tråd med beviskravet i straffesaker, som er at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.

8 Ankeforhandling og dom i Agder lagmannsrett

8.1 Sammendrag

Ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett ble gjennomført over 19 rettsdager på tinghuset i Arendal i perioden 7. januar til 7. februar 2002. Det ble ført 49 vitner, herunder fire sakkyndige vitner. Videre mottok retten forklaring fra syv rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble gjennomført befaring i Baneheia.

Både Andersen og Kristiansen avga forklaringer. Bevisførselen var ellers så å si den samme som i byretten. En forskjell fra byrettsbehandlingen var at påtalemyndigheten hadde innhentet en ny vurdering av dekningsforholdene i Baneheia fra selskapet Teleplan. For øvrig ble det ført flere vitner som forklarte seg om observasjoner av Andersen og/eller Kristiansen 18. og 19. mai 2000. Det ble også ført flere vitner om de tiltaltes karakter og atferd.

Aktor anførte at Teleplans rapport og vitnemål var forenlig med at EG_A kunne ha hatt dekning på åstedet på drapsdagen. Kristiansens forsvarere bestred at dette var en rimelig tolkning av Teleplans konklusjoner, og anførte at det kun var en teoretisk mulighet.

På samme måte som i byretten ble DNA-bevisene av aktoratet forstått slik at de ga en sikker bekreftelse på at ugjerningene var begått av to gjerningsmenn. En tilsvarende oppfatning ble lagt til grunn av førstelagmannen i rettsbelæringen.

Lagretten fant Kristiansen skyldig i alle forhold i tiltalebeslutningen som vedrørte Baneheia-saken.

Den 1. januar 2002 trådte det i kraft nye regler om forvaring som erstattet bestemmelser om såkalt sikring. Endringene omfattet tidligere begåtte handlinger som ble pådømt etter ikrafttredelsen, forutsatt at vilkårene for sikring var oppfylt. I medhold av de nye reglene la aktor ned påstand om 21 års forvaring med en minstetid på 10 år for Kristiansen. Kristiansens forsvarer, Tore Pettersen, la ned prinsipal påstand om at Kristiansen skulle frifinnes.

Ved Agder lagmannsretts dom 13. februar 2002 ble Kristiansen dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 10 år. Andersen ble dømt til 19 års fengsel, to år mer enn i byretten.

Kristiansen anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen. Andersen anket over straffutmålingen. Kjæremålsutvalget besluttet 24. april 2002 at Andersens anke skulle fremmes for Høyesterett. Kristiansen anke ble ikke tillatt fremmet, og lagmannsrettens dom ble dermed rettskraftig for Kristiansens vedkommende. Ved Høyesteretts kjennelse 26. august 2002 ble Andersens anke forkastet. Straffen på 19 års fengsel ble dermed stående.

8.2 Innledning

8.2.1 Utvalgets kilder

Det ble ikke gjort opptak av ankeforhandlingen, og utvalget er – som ved gjennomgangen av hovedforhandlingen i byretten255 – henvist til å bygge på rettsboken, straffesaksdokumentene, avisreferater, intervjuer og notater fra aktørene.256

8.2.2 Rammene for ankeforhandlingen og rettssakens aktører

Både Kristiansen og Andersen anket byrettens dom. Kristiansens anke gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalepostene knyttet til Baneheia-saken (post I, II og III) samt post IV.257 Anken gjaldt i tillegg straffeutmålingen, sikringsspørsmålet og erstatningskravene. Andersens anke gjaldt straffutmålingen. Påtalemyndigheten godtok dommen mot Kristiansen, men anket dommen mot Andersen for så vidt gjaldt straffutmålingen.258 Ved beslutning 25. juni 2001 henviste Agder lagmannsrett ankene til ankeforhandling.

Ankeforhandlingen i Baneheia-saken ble gjennomført på tinghuset i Arendal i perioden 7. januar til 7. februar 2002. Fagdommere i saken var førstelagmann Asbjørn Nes Hansen, lagdommer Åse Berg og lagdommer Erik Holth.

Ved ankeforhandlingens oppstart ble det trukket ut ti lagrettemedlemmer og to varamedlemmer. Etter avslutningen av bevisførselen ble to av lagrettemedlemmene trukket ut til ikke å være med på avgjørelsen av skyldspørsmålet. Foruten lagrettens ordfører ble tre andre lagrettemedlemmer trukket ut til å være med på reaksjonsfastsettelsen.259

Aktor var førstestatsadvokat Edward Dahl ved Agder statsadvokatembeter. Advokatene Tore H. Pettersen og Svein A. Hagen var Viggo Kristiansens forsvarere. Forsvarer for Jan Helge Andersen var advokat Ben Fegran.

Som bistandsadvokater møtte advokat Ivar Sveen for Klara Sløgedal og Arne Bernt Paulsen, advokat Børre Eskedahl for Ada Sofie Austegard og den fornærmede etter post IV og advokat Marit Thorvaldsen for Jostein Sørstrønen.

Både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen avga forklaring. Retten gjennomførte en befaring på åstedet. Under forhandlingene førte partene 49 vitner, herunder fire sakkyndige vitner. I tillegg ble det avgitt forklaring fra syv rettsoppnevnte sakkyndige, hvorav tre innen rettsmedisin fra Rettsmedisinsk institutt, én sakkyndig innen dekningsforhold fra Teleplan og tre sakkyndige innen rettspsykiatri.

8.2.3 Gangen i en lagrettesak

I Agder lagmannsrett gikk Baneheia-saken som en lagrettesak, også kalt jurysak.260 Etter daværende straffeprosesslov § 352 ble lagmannsretten satt med lagrette når det var anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og anken gjaldt straff for forbrytelse som etter loven kunne medføre fengsel i mer enn 6 år.

I lagrettesaker var avgjørelsesmyndigheten delt mellom tre juridiske dommere (retten) og ti lagrettemedlemmer (lagretten/juryen). Det var lagretten som avgjorde skyldspørsmålet i saken ved å svare ja eller nei på konkrete spørsmål om tiltaltes skyld. Spørsmålene ble stilt av rettens leder og bygde på tiltalen. I forkant av at lagretten avsa sin skyldkjennelse, holdt rettens leder en rettsbelæring til lagretten, som var et foredrag med oppsummering av viktige bevis, og hvor det ble gitt veiledning om rettsspørsmål.261

I tillegg til at lagretten avgjorde skyldspørsmålet, deltok et utvalg av lagrettens medlemmer ved reaksjonsfastsettelsen sammen med fagdommerne. I tillegg til lagrettens ordfører ble tre av lagrettemedlemmene valgt ved loddtrekning.262

8.2.4 Oversikt over rettsdagene

8.3 Forberedelse til ankeforhandlingen og ny etterforskning

8.3.1 Oversikt

Politiet foretok enkelte nye etterforskningsskritt i perioden mellom hovedforhandlingen og ankeforhandlingen. Av størst betydning var innhentingen av en ny sakkyndigrapport knyttet til Viggo Kristiansens mobilbruk og dekningsområdet for EG_A, jf. punkt 8.3.2. Det ble videre foretatt et nytt avhør av Jan Helge Andersen, jf. punkt 8.3.3. På begjæring fra Kristiansens forsvarer ble det også foretatt en ny rekonstruksjon i Baneheia med vekt på tidsbruken til og fra åstedet, jf. punkt 8.3.4. Øvrige etterforskningsskritt omtales i punktene 8.3.5–8.3.7.

8.3.2 Ny sakkyndigrapport om Kristiansens mobilbruk

8.3.2.1 Oppnevning av ny sakkyndig

Den 29. juni 2001 sendte politiet begjæring til Kristiansand forhørsrett om oppnevning av sakkyndig i medhold av straffeprosessloven § 138. Begjæringen ble fremsatt «for å få en uavhengig faglig vurdering» av Kristiansens mobiltrafikk. Arbeidet – som ble utført av Telenor – ble beskrevet slik i begjæringen:

«Det har både under rettssaken, og etter at dom falt i saken, vært reist spørsmål ved sannsynlighetsberegningene presentert fra Telenor Mobils side. Representantene som forklarte seg for retten har ikke teknisk bakgrunn, og det har heller ikke vært foretatt dyptgående analyser eller beregninger fra Telenors side som har inkludert eventuelle tekniske avvik i dekningsgraden for Eg A basestasjon den aktuelle kvelden, jf. forhold som tas opp i forslaget til mandat for de sakkyndige.»263

I den videre begrunnelsen for begjæringen heter det:

«Når saken skal behandles på nytt i lagmannsretten, vil det på nytt bli reist tvil om betydningen av Kristiansens mobiltelefonbruk drapskvelden, og det bør således foretas uavhengige faglige undersøkelser av eksperter som med større grad av sikkerhet kan trekke konklusjoner om dekningsområdet for basestasjonen, selv om byretten i dommen konkluderer med at uklarhetene på dette området ikke har endret på vurderingen av de øvrige bevisene som førte til at retten ikke fant at det forelå rimelig tvil om at Kristiansen var skyldig i henhold til tiltalebeslutningen. Adv. Pettersen har også forutsatt at det foretas ytterliggere sakkyndige undersøkelser vedrørende dekningsområdet for Eg A basestasjon.»264

Det fremgår at Kristiansens forsvarer ikke hadde hatt innvendinger til valg av sakkyndig eller til mandatet. Seniorkonsulent Inge Aslak Halsan Schøyen i konsulentfirmaet Teleplan AS, som allerede hadde sagt seg villig til å påta seg oppdraget, ble oppnevnt av forhørsretten 3. juli 2001.265

Om selskapet Teleplan heter det i rapporten som senere ble utarbeidet:

«Teleplan er blant verdens ledende, private konsulentselskaper innen telekom, media- og informasjonsteknologi. Våre konsulenter utfører rådgivnings- og systemutviklingstjenester for aktører i det Europeiske telekommunikasjon, media og informasjonsteknologi markedet. Vi har også en betydelig virksomhet rettet mot forsvarssektoren og offentlig sektor.»266

8.3.2.2 Teleplans mandat

Den 11. oktober 2001 avga Teleplan sin rapport, Dekningsstudie for Baneheiasaken.

Bakgrunn og mandat er gjengitt på side 6 i rapporten og lyder slik:

«1 Introduksjon

I forbindelse med Baneheiasaken i Kristiansand har det vært knyttet stor usikkerhet rundt mobiltelefontrafikken på Viggo Kristiansens mobiltelefon på drapstidspunktet. Teleplan har i den forbindelse blitt bedt om å bistå med en uavhengig granskning omkring dette. Dette dokumentet gir derfor en analyse av mobiltelefontrafikken til Viggo Kristiansen i det aktuelle tidsrommet og gir en vurdering som følge av analysen på hvorvidt Kristiansen befant seg i det aktuelle området i det gitte tidsrommet.

1.1 Mandat

Teleplan er blitt bedt om å utføre en uavhengig granskning av mobiltelefontrafikken knyttet til Viggo Kristiansens mobiltelefon i forbindelse med Baneheia saken i Kristiansand. Rammene for denne aktiviteten er definert gjennom et mandat fra Kriminalsjef Arne Pedersen ved Kristiansand Politidistrikt som følger:

• 1. Dekningsområdet for EG A basestasjon i Kristiansand kontrolleres opp mot telefontrafikk (tekstmeldinger) mottatt til – og sendt fra – Viggo Kristiansens mobiltelefon fredag 19.05.00 i tidsrommet fra kl. 18:50 til kl. 20:40. Det må søkes avklart om dekningsområdet innbefatter drapsåstedet, eventuelt hvor dekningsgraden går i forhold til åstedet.

  • 2. Hvilke faktorer kan ha influert på dekningsområdet fra EG A herunder bes undersøkt:

  • a) Atmosfæriske forhold

  • b) Mulige koblinger mellom mobiltelefonen og bruk av Internett

• c) Såkalt ‘heng’ i baseområdet, og om dette kan ha influert på dekningsgraden.

• 3. Kontroll av basestasjon EG A for de tre tekstmeldingene til/fra Viggo Kristiansens mobiltelefon i ovennevnte tidsrom. Herunder ønskes avklart om mobiltelefonen måtte vært slått på for at aktuell melding skulle bli registrert som mottatt kl. 19:24. Om mulig ønskes det også utredet hvor mobiltelefonen sannsynligvis må ha befunnet seg i det kritiske tidsrom.

• 4. Viggo Kristiansens mobiltelefon (og SIM-kort) kontrolleres i den utstrekning dette har betydning for å få nærmere klarlagt mobildekningen fra basestasjon i det aktuelle tidsrommet.»267

8.3.2.3 Teleplans konklusjoner

Konklusjonene fremgår av sammendraget på side 4 og 5 og lyder slik:

«På bakgrunn av de utførte analysene konkluderer Teleplan med følgende:

• Det er overveiende sannsynlig at Viggo Kristiansen, eller rettere sagt hans GSM-telefon med SIM-kort registrert på ham, har mottatt en SMS-melding klokken 19:24:50 den 19.05.00 og at telefonen har vært slått på.

• Viggo Kristiansen mottok SMS-meldingen 19:24:50 den 19.05.00 via Telenor Mobils basestasjon EG_A. Hans telefon og SIM-kort befant seg derfor innenfor dekningsområdet for EG_A slik det var på det aktuelle tidspunktet.

• Med basestasjonsnettet konfigurert slik det var i august 2001, da Teleplans målinger og analyser ble foretatt, anses det ikke for sannsynlig at dekningsområdet for EG_A omfatter åstedet. Avstanden fra åstedet til estimert cellegrense for EG_A er anslagsvis 150–400 meter i luftlinje. Dette er presentert i form av et kart i rapportens Figur 12.

• Dekningsvurderingen beskrevet i det foregående punkt bygger helt og fullt på data fra august måned 2001. En rekke forhold kan ha bidratt til at dagens dekningsforhold er forskjellige fra dekningsforholdene 19. mai 2000, da ugjerningene ble begått.

• Teleplan har vurdert atmosfæriske forhold og mulige koblinger mellom mobiltelefonen og bruk av Internett til å ha neglisjerbar påvirkning på dekningsområdet. Imidlertid betrakter Teleplan forandringer i nettverkskonfigurasjonen i form av fysiske forandringer i nettet, ny softwarefunksjonalitet, nye softwarereleaser, samt nye parameterinnstillinger for basestasjonene, som en stor usikkerhetsfaktor. Forandringer i nettverkskonfigurasjonen siden 19.05.00 vil kunne ha påvirket dekningsområdet for EG_A.

• På grunn av at det ikke finnes tilgjengelige data med en fyllestgjørende beskrivelse av nettverkskonfigurasjonen den 19.05.00 er det ikke mulig å konstatere hvordan dekningen var på dette tidspunktet. Det er dermed heller ikke mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til stasjonen EG_A den 19.05.00.

• Konklusjonene er basert på målinger og analyser foretatt av Teleplan samt innhentede data fra Telenor Mobil og utstyrsleverandøren Ericsson.»268

Teleplan utarbeidet et dekningskart, se figur 8.1.269

Kilde: Dekningsstudie for Baneheia-saken, jf. dok. 07,04,14.

8.3.2.4 Teleplans målinger

Av rapporten fremgår det at Teleplan foretok til sammen 18 målinger i Baneheia i perioden 21.–24. august 2001. Området som ble testet, ble anvist av politiavdelingssjef Magne Storaker fra Kristiansand politidistrikt. Teleplan benyttet måleutstyr av typen «TEMS Investigation», som måler blant annet signalstyrke, signalkvalitet fra basestasjonen og såkalte handover-kommandoer.270

Det ble gjennomført ni tester med testtelefonen i «Active mode» (der en samtale er koblet opp) og to tester i «Idle Mode» (der mobilen er påslått, men ingen samtale pågår). Videre ble det gjort enkelte målinger med «scanning»-funksjon (hvor man på forhånd definerer hvilke basestasjoner en vil registrere signalstyrken på), og det ble gjort forsøk på målinger ved «låsing» til basestasjonen EG_A.271 Ved slik «låsing» er det bare mulig for telefonen å koble seg til den valgte basestasjonen.

8.3.2.5 Teleplan lyktes ikke med å utføre «låsetestene»

Testene som knyttet seg til låsing («låsetestene»), ble, ifølge rapporten, påvirket av en ny og interfererende celle fra en annen basestasjon. Med «interfererende celle» menes at den aktuelle basestasjonen (cellen) avga signaler på samme kanal/frekvens som EG_A. Denne forstyrrelsen medførte at Teleplan ikke kunne skille mellom signalene fra EG_A og den interfererende cellen sørvest for 3. Stampe, som omfattet åstedet og nærliggende områder. Testene lot seg derfor ikke gjennomføre etter hensikten. Om dette fremgår det i rapporten:

«Teleplan gjorde en rekke forsøk på å låse mobilen på EG_A for å verifisere om det var mulig å overføre SMS til og fra EG_A på forskjellige områder på og i nærheten av åstedet. Disse målingene var imidlertid ikke mulige å gjennomføre, på grunn av et interfererende signal fra den nye cellen VESTRE_STRG 13_C i området sørvest for 3. Stampe. Det var derfor heller ikke mulig å kontrollere om EG_A overlappet andre dominerende celler i små begrensede området rundt åstedet. Det er mulig at EG_A har overlappende dekning og er dominerende celle på små hull langt borte fra basestasjonen. Dette kan være tilfelle på høydedrag som har ‘Line of Sight’ til basestasjonen, eller det kan være spesielle bølgeutbredningsforhold, f.eks. refleksjoner, som gjør at EG_A kan være dominerende på helt begrensede områder.

Eneste mulighet til å avdekke denne typen overlappende dekning er å allokere rene frekvenser til de signaler som skal verifiseres. I praksis betyr dette at cellen VESTRE STRG 13_C må settes ut av drift eller flyttes til en annen frekvens. Dette kan bare gjøres av operatøren (Telenor Mobil), og det var derfor ikke mulig for Teleplan å foreta måling av overlappende dekning.

Et slikt forsøk vil kunne bekrefte om det er mulig å sende eller motta en SMS melding med en TEMS testtelefon på åstedet. Dette innebærer imidlertid fortsatt store usikkerhetsmomenter med tanke på forskjellig parameterinnstillinger og forskjeller i hvilke celler som dekket området. Dessuten er interferensnivået forandret da det er nye frekvenser implementert på cellene i området.»272

Teleplan vurderte deretter hvilke konklusjoner som eventuelt kunne trekkes ut fra en hypotetisk «låsetest» med basestasjonen VESTRE_STRG 13_C ute av drift. I den forbindelse ble de to alternative utfallene av testen beskrevet:

• «• Om den støyende cellen slås av kan en testtelefon låses på EG_A, og det kan slås fast om det er tilstrekkelig signal til å kunne overføre en SMS mellom EG_A og åstedet. En slik verifisering vil imidlertid ikke forandre Teleplans analyse og konklusjon. Dette fordi det er forholdet i signalstyrke mellom de forskjellige basestasjoner på åstedet som er avgjørende for lokaliseringen, og ikke om det er tilstrekkelig signal fra EG A. Under de utførte målinger ble det påvist at det er flere basestasjoner som har høyere signalnivå enn EG A på åstedet.

• • Om den støyende cellen er slått av, og det ikke kan verifiseres at en SMS overføring mellom EG_A og åstedet er mulig, beviser ikke dette at det er umulig. Usikkerhetsfaktorer i propagasjonsforhold, svakheter i testutstyr og forandringer i nettet fra 19.05.00 er fortsatt gjeldende og en SMS-overføring 19.05.00 kan derfor ikke utelukkes selv om det ikke lykkes med å overføre en SMS på åstedet i august 2001.»273

I det første punktet beskrives situasjonen dersom Teleplan ved «låsetesten» hadde oppnådd tilstrekkelig signal fra EG_A til å overføre en tekstmelding. Selv om signalet hadde vært tilstrekkelig, kunne Teleplan likevel ikke konkludert med at en tekstmelding – i en reell situasjon uten «låsing» – faktisk hadde blitt overført via EG_A. Årsaken til dette er at mobiltelefonen – i valget mellom flere basestasjoner – hadde knyttet seg til den som hadde sterkest signal i det aktuelle området.

I det andre punktet beskrives situasjonen dersom Teleplan ved «låsetesten» ikke hadde oppnådd tilstrekkelig signal fra EG_A til å overføre en tekstmelding. I denne situasjonen anga Teleplan at usikkerhetsfaktorer i propagasjonsforhold,274 svakheter i testutstyr samt forandringer i nettet fortsatt ville gjøre seg gjeldende, og at det derfor ikke kunne utelukkes at en tekstmelding på åstedet faktisk kunne ha blitt overført via EG_A fredag 19. mai 2000.

Det fremgår av rapporten at også scanningtestene sør for 3. Stampe ble påvirket av den interfererende cellen.275

8.3.2.6 Teleplans konklusjon om dekningsområdet til EG_A

De manglende målingene påvirket likevel ikke Teleplans konklusjon om dekningsområdet for basestasjon EG_A. I likhet med Telenor kom Teleplan til at det ikke var sannsynlig at EG_A hadde dekning på åstedet.276 Konklusjonen bygget i det vesentlige på de faktiske målingene Teleplan hadde lyktes med å utføre:

«Disse målingene har vært den viktigste indikator på hvor stort dekningsområdet til EG_A er. Målinger i ‘Active Mode’ og ‘Idle Mode’ er blitt vurdert likt, og analyse av handover har i tillegg vært med på å danne grunnlaget for estimat av dekningsområde og cellegrenser.»277

Teleplan avgrenset imidlertid konklusjonen til kun å gjelde på målingstidspunktet, det vil si i august 2001. For drapstidspunktet konkluderte Teleplan med at «[f]orandringer i nettverkskonfigurasjonen siden 19.05.00 vil kunne ha påvirket dekningsområdet for EG_A». Siden det ikke fantes «tilgjengelige data med en fyllestgjørende beskrivelse av nettverkskonfigurasjonen den 19.05.00», var det heller «ikke mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til stasjonen EG_A den 19.05.00».278

Som det fremgår ovenfor, holdt Teleplan det videre for mulig at EG_A «har overlappende dekning og er dominerende celle på små hull langt borte fra basestasjonen», for eksempel på «høydedrag som har ‘Line of Sight’ til basestasjonen», eller som følge av «spesielle bølgeutbredningsforhold, f.eks refleksjoner».279

Rapporten inneholdt ingen vurdering av hvor sannsynlig det var at de omtalte endringene i nettstrukturen kunne ha påvirket – mer konkret utvidet – dekningsområdet, eller på hvilken måte en slik påvirkning eventuelt kunne ha skjedd. Rapporten inneholdt heller ingen støtte til eller avkreftelse av hypotesen om overlappende dekning og EG_A som dominerende celle i områder langt borte fra basestasjonen. Siden Teleplan ikke lyktes med å utføre målinger der de låste telefonen til EG_A, som beskrevet ovenfor, kunne de heller ikke undersøke muligheten for at noe slikt hadde skjedd. De manglende målingene bidro dermed til at Teleplan holdt slike muligheter åpne.

8.3.2.7 Sammenligning med Telenors målinger

Teleplan forsøkte å utføre tilsvarende målinger som Telenor gjorde i mai 2001, jf. punkt 6.3.7.3. En vesentlig forskjell på målingene var imidlertid at Telenor – i motsetning til Teleplan – ikke ble forstyrret av interferens og dermed lyktes med å gjennomføre de såkalte låsetestene. Testene viste at det ikke var tilstrekkelig signal fra EG_A til verken å ringe eller sende tekstmeldinger på åstedet eller andre nærliggende områder på den anviste ruten. Ruten var gått opp av politiet og bygget på Jan Helge Andersens forklaring, se punkt 6.3.7.3.

Resultatene fra Telenors «låsetester» medførte dermed at flere av usikkerhetsmomentene som ble trukket frem av Teleplan, i realiteten langt på vei kunne elimineres. I tillegg hadde Telenor fastslått at det ikke hadde skjedd endringer på EG_A eller i den øvrige nettstrukturen som kunne tilsi at målingene i mai 2001 ikke var representative også for drapstidspunktet.

8.3.3 Nytt avhør av Jan Helge Andersen

Den 9. august 2001 ble det gjennomført et nytt avhør av Andersen, der temaet blant annet var uttalelsene hans i byretten om at Kristiansen pleide å oppbevare mobiltelefonen sin i en sykkelveske:

«Siktede ble gjort kjent med at han under rettssaken opplyste at Viggo pleide å oppbevare mobiltelefonen sin i en sykkeltaske på sykkelen. Han ble spurt om han kunne utdype dette? Han uttalte ‘helst når vi var ute og syklet i skogen, så pleide han å oppbevare telefonen i sykkelveska’. Han forklarte at sykkelveska er festet fast til setet – under setet – og man kan altså ta sykkelveska av og på som man vil. Som regel pleide veska å være festet til sykkelen, men det hendte også at veska lå i bua. Sykkeltaska kan tas hurtig av og på. […]

Siktede ble spurt om Viggo hadde sykkelveska på sykkelen den aktuelle dag (19.5.), så svarte siktede ‘det tør jeg ikke si’. Han la til at Rødsvik muligens kunne huske det – Rødsvik prøvde jo sykkelen.

‘Jeg er bortimot sikker på at jeg ikke så noen mobil da vi var inne i skogen, men det er vanskelig å huske’. […]

Siktede uttalte at Viggo kunne oppbevare både mobiltelefon, lommebok, røyk, og lignende i denne sykkeltaska.

Han ble spurt om andre kjenner til at Viggo hadde en slik sykkeltaske. Han uttalte ‘jeg regner med at de fleste ungdommene på Eg kjenner til det’.

Siktede ble gjort kjent med at den siste observasjonen av jentene var ca. 1855 – videre ble han gjort kjent med at Viggo har mottatt en tekstmelding kl. 1924 – som Viggo ikke besvarte. Siktede ble spurt om han tror at de kan ha vært ‘midt oppe i handlingene’ kl. 1924.

Han uttalte ‘jeg vet ikke. …jeg så jo ikke på klokka… det tør jeg ikke svare på’.

Han ble spurt om hvor lenge Viggo kan ha vært borte fra åstedet. Han forklarte ‘3-4-5 minutter, men det er jeg veldig usikker på’.

Han ble spurt om han er helt sikker på at Viggos sykkel var parkert opp til den aktuelle bom på Svarttjønn. Han uttalte at han var helt sikker på det, men han var litt usikker på om den ble låst fast til selve bommen. Han la til at dersom den ikke ble låst fast til bommen, så kan jo noen ha flyttet sykkelen – og plassert sykkelen for eksempel i skogkanten.»280

8.3.4 Ny rekonstruksjon med vekt på tidsbruk

Den 10. desember 2001 begjærte forsvarer Tore Pettersen ytterligere etterforskningsskritt i form av en rekonstruksjon. Pettersen ønsket at rekonstruksjonen skulle fokusere på tidsbruk knyttet til ruten de to tiltalte skal ha gått til og fra åstedet 19. mai 2000 i henhold til Jan Helge Andersens forklaring. Pettersen begrunnet begjæringen slik:

«Jan Helge Andersen har gitt en detaljert forklaring om sine bevegelser i Baneheia den 19.05.2000. Jan Helge Andersen har deltatt i rekonstruksjon av det som skjedde på drapsåstedet. Han har imidlertid ikke deltatt i rekonstruksjonen av sine bevegelser inn til og tilbake fra drapsåstedet, og det er heller ikke i regi av politiet gjennomført noen rekonstruksjon når det gjelder dette.

Jeg tillater meg å be om at det foretas rekonstruksjon hvor en legger vekt på å få fram det tidsforbruket som er brukt fra parkeringsplassen ved Svarttjønn og inn til drapsåstedet og deretter fra drapsåstedet og ut av Baneheia. Domfelte Andersen bør bes om å gå ruten Andersen tidligere har forklart at han og Viggo Kristiansen gikk den aktuelle kvelden.

Det bes videre om at tidsforbruket tas i forhold til etappen fra P-plass Svarttjønn til beregnet dekningsgrense for Eg A senderen (slik denne er beregnet av Telenor), til stedet han forklarte at de tok av fra hovedstien til 3. stampe, til utsiktspunkt mot 3. stampe, til område hvor Andersen forklarte at de ‘rotet’ rundt, til møtested med jentene og til åstedet. Videre bes det om at det tas tid fra åstedet til gjemmested for klær og til stedet hvor Andersen har forklart at de gikk hver sin veg ut fra Baneheia.

Dersom Jan Helge Andersen ikke ønsker å medvirke til ovenstående, ber jeg om at ruten gås av politiet med tidtaking basert på kartet som er vedtatt som Jan Helge Andersens forklaring av 22.9.2000 dok 06.02.10.»281

Rekonstruksjonen ble gjennomført 21. desember 2001. Andersen medvirket kun delvis. Han ønsket ikke å gå nærmere inn mot åstedet enn til utsiktspunktet der han og Kristiansen observerte jentene mens de badet. Rekonstruksjonen med Andersens medvirkning omfattet derfor bare tre etapper:

• fra parkeringsplassen ved Svarttjønn og frem til beregnet dekningsgrense for EG_A (3 minutter og 2 sekunder)

• fra beregnet dekningsgrense for EG_A til stedet der Andersen forklarte at han og Kristiansen tok av fra hovedstien inn mot 3. Stampe og inn i terrenget mot åstedet (5 minutter og 10 sekunder

• fra hovedstien og inn til utsiktspunktet der Andersen forklarte at han og Kristiansen hadde observert jentene (1 minutt og 55 sekunder)

Etappene er tegnet inn i et vedlegg til rapporten fra rekonstruksjonen, se figur 8.2.282

I tråd med begjæringen fra Pettersen fortsatte rekonstruksjonen uten Andersen etter utsiktspunktet. Følgende etapper ble gått opp uten Andersens medvirkning:

«Fra utsiktspunkt mot 3. Stampe til hvor Jan Helge Andersen forklarte at de ‘rotet’ rundt.

alt. 1: 4 min og 36 sek

alt. 2: 2 min og 26 sek

Fra stedet de ‘rotet’ rundt til møtested med jentene.

alt. 1: 3 min og 14 sek

alt. 2: 3 min og 10 sek

Fra møtested med jentene og til åstedet

2 min og 46 sek.

Fra åsted og til gjemmested for klær

41 sek

Fra gjemmested for klær og til sted hvor siktede Andersen har forklart at de gikk hver sin veg ut av Baneheia.

2 min og 50 sek»283

8.3.5 Undersøkelser av Kristiansens sykkelveske

Jan Helge Andersens opplysninger om sykkelvesken til Viggo Kristiansen ledet til at politiet 13. august 2001 ransaket arbeidsboden til Kristiansen på nytt, beslagla den aktuelle sykkelvesken284 og sendte den til undersøkelse ved Rettsmedisinsk institutt (RMI).

Forundersøkelsen med luminol, en indikasjonstest for blod, hadde gitt utslag to steder på vesken. To deler ble deretter skåret ut og analysert. DNA-analysene ga ingen resultater. I rapporten fra RMI 13. desember 2001 lyder konklusjonen slik:

«Bitene K-2.1 og K-2.2 fra veska K-2 ble sikret etter undersøkelsen med luminol ga utslag. Materialet er videre undersøkt m.h.p. blod. Prøver mrk. a materiale fra glidelås på utskåret bit og b tråd fra søm i glidelås sikret fra biten K-2.2 og tre prøver fra bit K-2.1; a og b utklippet prøver fra rødbrunt materiale, samt vattpinne med materiale sikret fra dette mrk. c, ga positiv reaksjon ved testing med forprøvningsmiddel for blod.

Alle prøvene ble forsøkt typebestemt til tross for at målbare mengde humant DNA kun ble påvist for prøve K-2.2b. Ingen av prøvene lot seg imidlertid typebestemme. Prøver som har vært luminol-behandlet kan være vanskelige å typebestemme.»285

Den ene biten – K-2.1 – ble undersøkt på nytt av RMI mot slutten av januar 2002, det vil si under ankeforhandlingen. Årsaken var, slik NTB gjenga, at man ønsket å undersøke andre deler av prøven som ikke hadde vært kjemisk påvirket av luminol. NTB skrev:

«Under rettsmedisinernes forklaringer for en uke siden, kom det fram at nye blodspor funnet på Kristiansens sykkelveske ikke hadde latt seg identifisere. Sykkelveska ble først undersøkt etter at saken var avsluttet i byretten, fordi Andersen der forklarte at Kristiansen ofte la mobiltelefonen sin i sykkelveska.

Fordi flekkene ble behandlet med et spesielt stoff, som kan påvise at det er blod, ble flekkene kjemisk påvirket slik at DNA-analyse ikke er mulig.

Denne uka gjør rettsmedisinerne nye forsøk på å finne flekker som ikke ble utsatt for denne kjemiske behandlingen. I så fall er det duket for nye DNA-analyser av blodet.»286

De nye DNA-undersøkelsene ga ikke resultater. Rapporten fra RMI 28. januar 2002 lyder slik:

«Biten K-2.1, del av veska med påsydd borelås, ble i ettertid undersøkt på nytt ved at sømmen til borelåsen ble tatt opp. Materiale fra den delen av tråden som ga positiv reaksjon med forprøvningsmiddel for blod (tetrabase), mrk. K-2.1 c, er forsøkt typebestemt (PCR). Prøven lot seg imidlertid ikke typebestemme.

Fordi hele trådbiten ble brukt ved typebestemmelsen, ble prøver sikret med hensyn på artsbestemmelse fra hullene i sømmen på borelåsen og det korresponderende området på nylonbiten som den tetrabasepositive tråden ble sikret fra. Disse prøvene indikerte ikke nærvær av blod eller humant materiale. Det er imidlertid usikkert om prøvene inneholdt cellemateriale (neg. reaksjon m.h.p. blod) og resultatene kan derfor ikke vektlegges.»287

8.3.6 Rettspsykiatrisk tilleggserklæring om Kristiansen

I forkant av ankeforhandlingen i lagmannsretten ble det utarbeidet en rettspsykiatrisk tilleggserklæring om Viggo Kristiansen. Erklæringen er datert 12. desember 2001.288 Bakgrunnen var at nye regler om utilregnelighet og innføring av særreaksjonen forvaring ville tre i kraft 1. januar 2002.289 De nye reglene omfattet tidligere begåtte handlinger som ble pådømt etter ikrafttredelsen.

Sikringsinstituttet ble med andre ord erstattet av forvaringsinstituttet 1. januar 2002. Ettersom det var aktuelt for påtalemyndigheten å legge ned påstand om forvaring i medhold av straffeloven (1902) § 39 c, var det ønskelig å få de sakkyndiges syn på forvaringsspørsmålet.290

De rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige som hadde undersøkt Kristiansen i forbindelse med forhandlingene i byretten, hadde på denne bakgrunn nye samtaler med Kristiansen. Kjell Noreik snakket med Kristiansen 20. november 2001, mens Jofrid Alice Nygaard snakket med Kristiansen 7. og 8. desember 2001.

Om fremtidig risiko uttalte de sakkyndige:

«Når det gjelder framtidig risiko, har obs. hele tid, – både i politiavhør, under samtaler med de sakkyndige og under byrettens behandling av saken, benektet å ha begått de mest alvorlige handlinger han er tiltalt for. Han synes på flere vis – som ikke har med aktuelle sak å gjøre – å ha noe manglende innsikt for egne reaksjoner og atferd, og han [sic] selvforståelse er noe mangelfull. Han synes å ha en viss tendens til å fremstille seg i noe gunstigere lys enn andre oppfatter han. Dette kan være et hinder for hans sosiale tilpasning – uavhengig av om han blir dømt eller ikke i aktuelle sak. Denne mangel på selvinnsikt vil også være et hinder for at psykologisk–psykiatrisk behandling av han i vesentlig grad vil endre hans væremåte. Hans intelligensnivå vil også være et problem i så måte.

Som et sammendrag kan vi trekke fram at hans tidlige mistilpasning med mulig voldsbruk, hans ustabilitet i skolegang, og hans personlighetsforstyrrelse er forhold i hans bakgrunn som kan være faktorer for framtidig vold. Det samme kan hans mangelfulle innsikt og at han nok i liten grad er innstillet på og kan behandles for sitt avvik. Når det gjelder hans evne til å håndtere risiko for vold i framtiden, har han ikke levd i et miljø preget av rus og vold, og han synes å ha støtte i familie og bekjente. Han har heller ikke selv hatt problemer med bruk av rusmidler.»291

Med henvisning til de nye reglene om tilregnelighet slo de sakkyndige fast at «etter de nye lovregler vil vi konkludere med at [Kristiansen] ikke var psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden og at han heller ikke var psykotisk på tiden for vår undersøkelse av han».292

8.3.7 Annen etterforskning

Av annen etterforskning mellom byrettsbehandlingen og ankeforhandlingen kan nevnes følgende:

• Den 21. desember 2001 påviste vitnet Kristen Gislefoss stedene der han skal ha observert Jan Helge Andersen i Baneheia 19. mai 2000.293

• Universitetet i Santiago de Compostela gjennomførte ytterligere DNA-analyser. Analysene ga ingen resultater, jf. rapport 20. desember 2002.294

• I forkant av ankeforhandlingen fikk politiet innlevert et brev med seksualisert innhold som en kvinne på Eg mottok i 1997. Kvinnen leverte brevet til politiet fordi hun tenkte at det kunne ha relevans for Baneheia-saken. Håndskriften ble analysert opp mot referansetekster skrevet av Viggo Kristiansen. Konklusjonen var at brevet kunne være skrevet av Kristiansen, men at materialet inneholdt så få karakteristiske detaljer og trekk at det ikke var grunnlag for en sikker konklusjon.295

• På bakgrunn av opplysninger som fremkom under ankeforhandlingen, ble det beslaglagt lakk hos Viggo Kristiansen 15. januar 2002.296 Bakgrunnen var at det i prøve C-40 (Sløgedal Paulsen, høyre lår) var funnet en sort partikkel som kunne være sort maling eller lakk.297 Etter begjæring fra Kristiansens forsvarer ble det også tatt beslag i lakk hos Jan Helge Andersen 28. januar 2002.298 Utvalget forstår politiets rapporter slik at det ble besluttet å ikke utføre nye undersøkelser av den beslaglagte lakken, fordi tidligere undersøkelser ved Forensic Science Northern Ireland var uten resultater.299

8.4 Sentrale punkter i bevisføringen mv.

8.4.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende gjøre rede for påtalemyndighetens innledningsforedrag og for hvordan enkelte av sakens sentrale bevis ble ført i lagmannsretten.

I punkt 8.4.2 omtales først aktors innledningsforedrag. I punkt 8.4.3 og 8.4.4 gir utvalget deretter en oversikt over Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens forklaringer i lagmannsretten. I punkt 8.4.5 behandles DNA-bevisene, mens telebeviset er tema i punkt 8.4.6. Gjennomgangen av obduksjonsrapportene omtales i punkt 8.4.7 Andre sentrale vitner og vitneførsel om Kristiansens karakter og atferd behandles i henholdsvis punkt 8.4.8 og 8.4.9.

8.4.2 Aktors innledningsforedrag

Utvalgets redegjørelse for aktors innledningsforedrag i lagmannsretten bygger først og fremst på notater mottatt fra aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, som er sammenholdt med tilgjengelige avisreferater.

Aktor fikk ordet til innledningsforedrag 7. januar 2002, noe over kl. 10.00. Han ga en oversikt over saken og rammene for ankeforhandlingen, herunder hvilke spørsmål det lå til lagretten å ta stilling til. Ettersom påtalemyndigheten hadde godtatt byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet for Jan Helge Andersen, forklarte aktor at lagretten ikke skulle ta standpunkt til Andersens rolle i saken – lagrettens oppgave knyttet seg utelukkende til Viggo Kristiansens forhold. Deretter redegjorde aktor overordnet om sakens faktum og nevnte hvilke bevis som ville bli ført.

Om Kristiansens mobiltelefonbruk i tidsrommet da ugjerningene fant sted, opplyste aktor at det under byrettsbehandlingen hadde oppstått usikkerhet om denne. Han forklarte at det som følge av dette hadde blitt utarbeidet en sakkyndigrapport fra selskapet Teleplan AS, som etter påtalemyndighetens oppfatning hadde brakt klarhet i problemstillingene. Etter påtalemyndighetens syn viste Teleplans rapport at Kristiansens mobilbruk var «fullt ut forenlig» med at han hadde utført voldtektene og drapene. Stavanger Aftenblad refererte blant annet slik fra aktors redegjørelse:

«Mobilbruken er fullt ut forenlig med at Viggo Kristiansen har utført drapene, sa førstestatsadvokaten i sitt innledningsforedrag. […]

Målet er å bringe usikkerheten ut av verden, sa Dahl i retten.

Dahl erkjente at det hadde skapt usikkerhet om mobildekningen i Baneheia da saken var til behandling i byretten.

Det ble reist spørsmål både ved dekningen, om han hadde [mobilen] med seg eller om han hadde den plassert i sykkelvesken på sykkelen som var parkert ved Svarttjønn, sa Dahl.

Men om innholdet i Teleplans rapport vil ikke aktor si annet om det konkrete innholdet enn at det støtter aktoratets sak.»300

Aktor redegjorde deretter for de to tiltalte og deres relasjon, før han kom inn på hendelsesforløpet påtalemyndigheten selv fant bevist, og som aktor skulle påvise overfor lagretten. Hendelsesforløpet aktor presenterte for lagretten, bygget fullt ut på Andersens forklaring, slik denne var lagt til grunn av byretten. Stavanger Aftenblad skrev i den forbindelse:

«Aktor la også mer vekt på gjerningsbeskrivelsen med basis i den forklaringen Jan Helge Andersen gav i byretten og som ble lagt til grunn for dommen mot de to kameratene.»301

Aktor oppga at påtalemyndighetens syn var at Andersens forklaring om Kristiansens deltakelse og rolle var korrekt, og at påtalemyndigheten la til grunn at Kristiansen var hovedmann og pådriver for voldtektene og drapene. Han varslet at han ville nedlegge påstand om 21 års forvaring for Kristiansen.

I forsvarer Tore Pettersens merknader til aktors innledningsforedrag påpekte Pettersen blant annet at han var svært uenig med aktor i at Teleplans rapport var negativ for Kristiansen. Tvert imot mente han at den styrket Kristiansens sak.302 NRK rapporterte følgende:

«Det blir åpen strid i retten om tolkingen av resultatene i den siste ekspertrapporten om Viggo Kristiansens mobilbruk. Et par timer etter at aktor hadde lagt til grunn at rapporten fra firmaet Teleplan ikke kan brukes for å gi Kristiansens alibi, så hevdet Kristiansens forsvarer det motsatte. Da forsvarer Tore Pettersen tok ordet til sitt første innlegg, ga han juryen blant annet klar beskjed om at han oppfatter Teleplans rapport på en helt annen måte enn aktor, førstestatsadvokat Edvard Dahl.»303

8.4.3 Kristiansens forklaring

Kristiansen avga forklaring 7. og 8. januar 2002.304 Kristiansen fastholdt i store trekk sin forklaring slik denne fremkom i avhøret 14. juli 2000 og i senere avhør etter pågripelsen 13. september 2000 samt i byretten, jf. punkt 6.3.4.305 I motsetning til i byretten var det nå Kristiansen som forklarte seg først. I sin frie forklaring fastholdt han at han ikke hadde noe med Baneheia-drapene å gjøre:

«Allerede første rettsdag i Agder lagmannsrett ble Kristiansens troverdighet satt på en kraftig prøve. Lavmælt, men med klar røst fortalte han sin historie til rettens medlemmer, en historie som i korte trekk går ut på at han ikke var med på overgrepene og drapene i Baneheia.

Han redegjorde for hvordan han hadde møtt sin kamerat, Jan Helge Andersen, i utkanten av Baneheia kort tid før drapene fant sted fredag 19. mai 2000. Kristiansen fastholdt at han satte kursen hjemover til bua si på Eg klokken 18.30, mens kameraten dro alene inn i Baneheia.»306

På spørsmål om hvilke tanker han gjorde seg om domfellelsen i byretten, svarte han:

«–Det har e’ i grunnen ingen kommentar te’.»307

Aktor brukte mye tid under utspørringen på det påtalemyndigheten mente var selvmotsigelser og endringer i Kristiansens forklaringer:

«Tilsynelatende upåvirket av sakens alvor, men med klar røst, svarte Kristiansen ofte ‘Altså, dette kan jeg ikke si så nøyaktig’ og ‘Du, det tør jeg ikke svare på’ da han ble bedt om å forklare sprik i forklaringene om bevegelser, tidspunkter og om knivsamlingen i bua hans.»308

Aktor spurte blant annet om hvorfor ikke Kristiansen fortalte i rundspørringen 22. mai 2000 at han hadde syklet opp til Baneheia i 18-tiden:

«Førstestatsadvokat Edward Dahl spurte blant annet hvorfor han som vitne kort tid etter drapene ikke opplyste at han hadde vært inne i Baneheia denne kvelden.

– Nei, jeg gjorde i grunnen ikke det. Jeg tenkte ikke over det.

– Hvorfor ikke det? Du må jo ha husket at du var i Baneheia den samme kvelden som to jenter ble myrdet der?

– Nei, jeg gjorde i grunnen ikke det, gjentok Kristiansen, og la til at intervjuet som politifolk på rundspørring i bydelen Eg hadde foretatt, gikk ‘så sabla fort’.

– Men heller ikke i et senere vitneavhør, 4. juni, nevnte du noe om at du hadde vært i Baneheia. Hvorfor gjorde du ikke det, fortsatte Dahl.

– Jeg husker best de rutinemessige tingene jeg gjør.

– Husket du på det tidspunktet ikke at du hadde vært i Baneheia og heller ikke ved Svarttjønn?

– Nei, svarte Viggo Kristiansen.»309

Ellers fikk Kristiansen en rekke spørsmål om videofilmer, bilder og brev med seksuelt innhold.310

Kristiansens forsvarer, Tore Pettersen, fikk Kristiansen til å snakke om sin vanskelige oppvekst, med mobbing, krangling med faren, ikke fullført skolegang, psykologtimer og medisinering på grunn av ADHD.311

Andersens forsvarer, Ben Fegran, startet sin utspørring av Kristiansen 8. januar etter lunsj. Presseoppslag beskriver utspørringen som et «hardkjør»:

«Etter vel 40 minutters utspørring fra Jan Helge Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, måtte Viggo Kristiansen ha en røykepause for å roe seg litt.

Agder lagmannsrett hadde nettopp kommet sammen etter en lengre lunsjpause da Fegran startet utspørringen, og fortsatte hardkjøret mot Kristiansen med en gang han var tilbake i vitneboksen.

– Du fører spørsmålene inn i munnen på meg, og setter dem i vrangstrupen på meg. Jeg får ikke tid til å svare, sa Kristiansen.

Han klaget over store konsentrasjonsproblemer.

– Hjelper det med en pause, spurte advokat Ben Fegran.

– Ja, kanskje det vil roe deg også, svare [sic] Kristiansen. […]

Han hadde da vært gjennom rundt ti minutter med terping på tidspunktet da Jan Helge Andersen gikk for å dusje drapskvelden. Utspørringen fikk Kristiansen ut av fatning. Han tok seg til hodet flere ganger, og var tydelig sliten. Han fikk fem minutters pause til å roe seg litt.»312

Fegran stilte også Kristiansen en rekke spørsmål om hans interesse for pornografi:

«– Det gidder jeg ikke svare på, gjentok Viggo Kristiansen flere ganger da Jan Helge Andersens forsvarer ville spørre ham ut om hans interesse for pornografi. […]

– Alle de spørsmålene der er jeg ikke interessert i å svare på. Jeg føler jeg har svart nok, sa Kristiansen aggressivt.»313

Kristiansen avga også tilleggsforklaring på slutten av rettsdagen 10. januar, etter Andersens forklaring, jf. punkt 8.4.4 nedenfor. Aktor påpekte at Kristiansen nå hadde hørt Andersen forklare seg om det som skjedde fredag 19. mai 2000, og lurte på om Kristiansen hadde en kommentar. Kristiansen skal ha svart slik:

«Det er jo helt absurd hvordan han klarer å komme med det han sier. Det er helt uforståelig for meg hvordan han kan si det […].»314

NRK har gjengitt dialogen mellom aktor og Kristiansen slik:

«– Har du noe å si til innholdet, ville Dahl vite.

– I grunnen så vet jeg ikke hva jeg skal si, svarte Kristiansen.

– Du har ikke noe å si, undret Dahl.

– I grunnen så har jeg ikke det. Det er helt uforståelig for meg at han kan si det, svarte Kristiansen igjen. […]

Dahl understreket at dette er andre gang Kristiansen hører forklaringen til Andersen og at forklaringen kan føre til at Kristiansen dømmes.

– Har du noen forklaring på hvorfor Andersen snakker usant, lurte Dahl.

– Nei, ingen.

– Ingen ide om hvorfor, prøvde Dahl igjen.

– Nei, svarte Kristiansen.

Dahl spurte også om det var uvennskap mellom de to som skulle tilsi at Andersen ville forklare seg slik.

– Altså …vi kranglet aldri så mye, sa Kristiansen – og la til: – Jeg skjønner ikke hvorfor han forklarer seg slik.»315

8.4.4 Andersens forklaring

Jan Helge Andersen avga forklaring 9. og 10. januar 2002. Den 9. januar 2002 ble Andersen eksaminert av rettens administrator Asbjørn Nes Hansen og aktor Edward Dahl om hendelsesforløpet 19. mai 2000. Også Andersen fastholdt sin forklaring slik denne fremkom i politiavhør etter pågripelsen og i byretten. NTB har blant annet gjengitt følgende fra Andersens forklaring:

«Fredag 19. mai 2000 startet som en helt vanlig dag, fortalte drapsdømte Jan Helge Andersen da ankesaken etter barnedrapene i Baneheia fortsatte i Arendal onsdag. Han startet med å fortelle at han så en Dennis-film da han kom hjem fra skolen, før han gikk på HV-trening.

Deretter ble dagen alt annet enn normal. Andersen fortalte i detalj, men med en monoton, nølende og usikker stemme hva som skjedde i Baneheia da Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) ble voldtatt og drept i Baneheia 19. mai 2000.

Alvoret satte sitt preg på retten: Den bakgrunnsstøyen et 70-talls mennesker vanligvis avgir – selv om de er ‘stille’ – forsvant gradvis og ble til dørgende taushet etter hvert som den drapsdømte 20-åringen avdekket detaljene slik han mener å huske at det skjedde.

Med mødrene på første rad og Andersens egne pårørende to og en halv meter lenger bak, forklarte 20-åringen seg i store trekk i samsvar med den versjonen han ga til byretten i Kristiansand, der han ble dømt til 17 års fengsel for ugjerningene.

Som i byretten, fremstilte Andersen sin tidligere bestekamerat Viggo Kristiansen som hovedmann, den førende og den som truet ham til å begå ugjerningene. […]

Rettens administrator, førstelagmann Asbjørn Nes Hansen stilte flere kritiske spørsmål som Andersen fikk problemer med å gi troverdige svar på. – Det må da ha vært en nokså spesiell situasjon da, med to ukjente småjenter som ble med dere opp i skogen for å se på noen kattunger som ikke eksisterte, spurte førstelagmann Asbjørn Nes Hansen blant annet. Dommeren undret seg også over at Andersen kunne bli sittende på en stein med ryggen til, mens Kristiansen ifølge Andersen forgrep seg, uten å snu seg og uten å få med seg så mye av det som skjedde. – Mmmmm, jeg har den evnen at når noe skjer som jeg ikke liker, eller når jeg får kjeft eller noe, så klarer jeg å stenge det ute, svarte Andersen. Aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, mener at Andersen pynter på sin egen situasjon i sine forklaringer. Dette bar også eksaminasjonen preg av.

– Du holdt tilbake ditt eget forsøk på overgrep. Hvorfor fortalte du ikke dette til politiet, ville Dahl vite.

– Jeg visste ikke 100 prosent sikkert hvem av jentene det var.

– Var ikke det rart, når du ville legge kortene på bordet?

– Jeg ville først finne ut av det selv, svarte 20-åringen, som flere ganger fikk problemer med å forklare sin ‘passive’ rolle. […]

Andersen er ikke overrasket over at Kristiansen blånekter for barnedrapene i Baneheia. Han oppfordrer likevel kameraten til å tilstå.

– Det er han som må sitte inne med det. Det er han som blir revet opp innvendig, sa Andersen i lagmannsretten.

Da Dahl spurte ham hva han syntes om at Kristiansen nekter skyld, var 20-åringen klar. Han bør tilstå, mente Andersen.

– Jeg vet hvor mye det tok på innvendig. Jeg merket det allerede i første avhør. Det lettet bare å få prate om det, sa Andersen. […]

Andersen skammer seg fordi han ga etter på åstedet. Han er lei seg for å ha latt seg true til å forgripe seg på den ene jenta.

– Hadde situasjonen vært der om igjen, ville jeg satt meg ned, blottet strupen og latt ham ta livet av meg. Slik føler jeg det i dag, fortalte Andersen.»316

Andersen fikk blant annet spørsmål om Kristiansens mobiltelefonbruk under hendelsesforløpet, men kunne ikke umiddelbart svare på disse:

«– Det er lenge siden. Litt må en vel ha lov til å glemme, sukket Jan Helge Andersen da klokken nærmet seg 15.30 i går ettermiddag – etter flere timer i vitneboksen. Akkurat da kunne han ikke svare umiddelbart på spørsmålet om hvilke tanker han har gjort seg om de tekstmeldingene som er sendt fra Viggos mobiltelefon.

– Utrolig hvor mye du husker, synes jeg, var aktor Edward Dahls spontane verbale skulderklapp til sitt kronvitne i barnedrapssaken.»317

For øvrig forklarte Andersen seg noe ulikt fra byretten på enkelte punkter:

«På ett punkt var han upresis, nemlig når han så ‘faenskapsblikket’ til Viggo Kristiansen første gang og skjønte at det var alvor. I byretten sa han at det var nede på stien da de traff jentene. I går sa han først under førstelagmann Asbjørn Nes Hansens utspørring at det var på åstedet han så Kristiansens kullsvarte øyne for første gang. Senere på dagen sa aktor hva Andersen hadde sagt i politiavhør.

– Står det der, er det riktig, sa Andersen.

Han sa i går at han kom til Viggo Kristiansens bopel klokken 20.30 etter ugjerningen. I byretten oppgav han tidspunktet til 20.15.»318

På spørsmål om hvor Kristiansen satte fra seg sykkelen sin da de gikk inn i Baneheia, forklarte Andersen:

«– Han satte sykkelen inntil bommen, på siden av skiltet som er midt på bommen, forklarte Andersen og viste høyre side. Han svarte også bekreftende på at Viggo Kristiansen låste sykkelen ved bommen.

Andersen understreket hvor sikker han er på plasseringen av sykkelen ved å si at han ikke kan huske at Kristiansen har satt fra seg sykkelen slik før:

Nes Hansen lurte på om sykkelen kunne være satt i området rundt bommen, men til det ristet Andersen på hodet.»319

Andersens forsvarer, Ben Fegran, startet sin utspørring da retten ble satt 10. januar. Utspørringen varte i ca. en time.320 Fegran klargjorde innledningsvis for retten at Andersen slet med å huske mange detaljer fra drapskvelden.321 Andersen forklarte seg blant annet om tiden etter drapene, deriblant at han hadde forsøkt å unngå Kristiansen fordi han var redd for ham:

«Etter drapene har Andersen gått med en konstant frykt for den tidligere bestevennen, fortalte han i Agder lagmannsrett torsdag. Han tok en rekke ekstravakter på jobb for å unngå Kristiansen, men ville ikke bryte vennskapet med ham.

– Hvis han ikke lenger følte seg trygg på meg, kunne han sikkert tatt livet av meg, sa Andersen, som understreket at redselen for 22-åringen fortsatt er der.

– Jeg er redd for at han skal ta meg fordi jeg sladret om hele denne saken, fortalte Andersen.

– Hva mener du med det? spurte hans forsvarer, advokat Ben Fegran.

– At han skal gi meg bank.

– Men har han gitt uttrykk for å ville det?

– Nei, men jeg er redd fordi jeg vet hvordan det går med folk som er redd Viggo i Egsområdet. Da har du han skrikende rundt deg hele tiden, sa 20-åringen.»322

Kristiansens forsvarer, Tore Pettersen, startet sin utspørring på formiddagen 10. januar:

«Pettersen tok for seg hele beskrivelsen som Andersen har gitt i retten, og begynte tidfestingen av hver episode.

– Hvor lang tid brukte dere på turen opp i Baneheia?

– Hvor lang tid tok det fra dere møtte jentene til dere var ved åstedet?

– Hvor lang tid brukte Viggo Kristiansen på overgrepet mot den første jenta, spurte Pettersen.

På de fleste av spørsmålene måtte Jan Helge Andersen svare at han ikke husket. I disse tilfellene tok Pettersen fram forklaringene fra politiavhørene og påpekte at det med 20-åringens tidsangivelser må ha tatt mer enn 40 minutter fra han gikk inn i Baneheia til han gikk ut igjen den kvelden de to småjentene ble drept.»323

Under Pettersens utspørring om tidsbruk ble han avbrutt av rettens administrator:

«– Jeg har en følelse av at Andersen gir løse anslag, og at det ikke gir noen verdi å fortsette, sa rettens administrator, førstelagmann Asbjørn Nes Hansen, irettesettende. Pettersen fikk likevel lov til å fortsette.»324

Videre spurte Pettersen hvorfor ikke Andersen tilsto sitt eget overgrep samtidig som han tilsto drapet:

«Andersen har tidligere fortalt at han ikke ville si noe, fordi han først måtte finne ut hvem av jentene det var han forgrep seg på. Dette gikk Viggo Kristiansens forsvarer, Tore H. Pettersen, inngående inn på under sin utspørring av 20-åringen i Agder lagmannsrett torsdag.

– Hvorfor fortalte du ikke om overgrepene?

– Fordi jeg visste ikke hvem av dem jeg hadde forgrepet meg på. Jeg trodde først det var den eldste.

– Hvorfor trodde du det?

– Det vet jeg ikke. Jeg husket ikke ansiktene deres.

– Er det ikke en annen årsak til at du forklarer deg uklart om hvorfor du ikke tilsto?

– Nei, bare at jeg ikke husker.

Pettersen viste så til Andersens politiforklaringer, der han hadde beskrevet hvordan jentene så ut og hvordan de var kledd.»325

Andersen avga også tilleggsforklaringer med kommentarer til bevisførselen flere ganger, 11., 18., 25. og 30. januar.326

8.4.5 DNA-bevisene fra Universitetet i Santiago de Compostela

8.4.5.1 Innledning

Som for byretten var det rettsoppnevnt sakkyndig Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt som forklarte seg om DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela. Hun avga først forklaring 15. januar 2002 og deretter supplerende forklaring 31. januar 2002. Bakgrunnen for at hun avga tilleggsforklaring, var at Universitetet i Santiago de Compostela hadde utført nye DNA-undersøkelser av spormaterialet. Disse undersøkelsene hadde ikke gitt resultater.

8.4.5.2 Den sakkyndiges forklaring 15. januar 2002

Utvalget vil i det følgende sitere en rekke avisartikler som kaster lys over innholdet i den sakkyndiges forklaring og hvordan forklaringen ble oppfattet av de tilstedeværende.

NTB omtalte den sakkyndiges forklaring slik:

«Overingeniør Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk institutt ble presset hardt av advokat Tore H. Pettersen da hun la fram DNA-analysene fra hår, blod og sæd som er funnet på åstedet. […]

Mot Viggo Kristiansen finnes det ikke andre tekniske bevis enn en DNA-analyse som ikke utelukker ham som gjerningsmann, men som samtidig slår fast at to forskjellige gjerningsmenn forgrep seg.

Mevåg opplyste i Agder lagmannsrett at analysene er gjort ved universitetet i Santiago de Compostela, hvor forskerne tok i bruk nye fremgangsmåter for å kartlegge den vanskelig identifiserbare DNA-strukturen. Advokat Pettersen stilte flere spørsmål om faren for at prøver kan forurenses på laboratoriet, før han gikk løs på troverdigheten til de spanske forskerne. Han fikk til svar at de regnes som ledende på sitt felt. Pettersen fikk deretter bekreftet at fremgangsmåten ikke var benyttet tidligere.

– Men det er kjente teknikker som ble benyttet, forklarte Mevåg.

På et siste avklarende spørsmål fra dommer Asbjørn Nes Hansen, slo Mevåg fast at DNA-analysene fra Spania utvilsomt viser at to gjerningsmenn gjennomførte overgrepene.»327

Adresseavisen refererte følgende:

«Lagmannsretten fikk også høre en detaljert gjennomgang fra overingeniør Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk Institutt. Hun er DNA-ekspert.

Hennes konklusjoner er at det ble funnet et hår på åstedet som hadde DNA-match med Jan Helge Andersen. Blant de mange andre DNA-funn som ble analysert, delvis i Norge og delvis ved et spansk rettsmedisinsk institutt, viser konklusjonene at det på den ene jenta ble funnet DNA-spor fra to menn, og at verken Viggo Kristiansen eller Jan Helge Andersen kan utelukkes. På den andre jente ble det funnet DNA-spor fra en mann, og disse sporene utelukker Jan Helge Andersen, men ikke Viggo Kristiansen.»328

Ifølge Dagbladet var den sakkyndige overrasket over at det ikke var funnet konkrete spor etter gjerningsmennene:

«Overingeniør Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt bekreftet i retten i går at det ikke finnes bevis som knytter Kristiansen til voldtektene og drapene i Baneheia. Derimot er det heller ingen bevis som utelukker Kristiansen som gjerningsmann.

– Det var ren uflaks at det ikke er funnet spor etter gjerningsmennene. Jeg kan ikke fatte at det går an å begå slike handlinger uten å sette spor. Derfor må sporene være der, uttalte Mevåg etter sitt vitneprov.»329

Også Adresseavisen 15. januar 2002 la til grunn at det fremkom at to menn hadde begått overgrep:

«Det sakkyndige vitnet forklarte at det er funnet spor som viser at to menn har forgrepet seg på den ene jenta, og en mann på den andre. Prøvene viser at verken Viggo Kristiansen eller Jan Helge Andersen kan utelukkes. Det avgjørende sporet var et hårstrå som ga en full DNA-match med Jan Helge Andersen. […]

På spørsmål fra Kristiansens forsvarer forklarte Mevåg hvorfor det ble sendt prøver til analyse i Spania.

Bente Mevåg: – Det er godt samarbeid i Europa, det er ulike ressursmuligheter og ulik belastning ved de rettsmedisinske laboratoriene. Noen har bedre tilgang enn andre på forskningsressurser, særlig prøver hvor det er mye DNA fra en kvinne blandet med DNA fra menn. Vi har mye å gjøre på Rettsmedisinsk Institutt, og det spanske instituttet hadde mulighet for å hjelpe oss, fordi de også er kommet relativt langt i sin forskning på området. Det spanske instituttet er et vel ansett laboratorium, fortalte Mevåg. – Instituttet analyser også prøver fra andre land.

Hun opplyste at det ikke var noen rutineundersøkelse som spanjolene hjalp Rettsmedisinsk Institutt med. – Denne typen undersøkelse var tidligere ikke utført. Det tekniske som gjøres er likt overalt, men det er noen rutiner som er spesielle og som spanjolene kan.»330

I samme retning gikk Aftenposten:

«Ekspertene kan ikke fastslå at Viggo Kristiansen har vært på åstedet, men sædprøver fra ofrene viser at en med samme DNA-type, altså en form for sekkebetegnelse, forgrep seg.»331

I NTBs omtale av Pettersens senere prosedyre kom det frem at Pettersen hadde stilt spørsmål om hvorvidt prøvene kunne være forurenset, og angivelig fått til svar at bare kvinner hadde hatt med prøvene å gjøre:

«Pettersen gikk til frontalangrep mot DNA-beviset, og beskrev metodene som ’forskningsbasert’. Han gikk også langt i å antyde muligheten for at DNA-prøvene av sæd kan ha blitt forurenset, til tross for at rettsmedisiner Bente Mevåg i sin forklaring tidligere under ankesaken fremholdt at bare kvinner har hatt med prøvene å gjøre.

Dette har også juryen hørt, og flere av de edsvorne reagerte med å sette seg langt tilbake i stolen, legge armene i kors og trekke på smilebåndet under Pettersens angrep på DNA-beviset.»332

8.4.5.3 Fremleggelse av tilleggsrapport fra Universitetet i Santiago de Compostela

Universitetet i Santiago de Compostela (USC) utførte nye analyser mot slutten av 2001 og avga rapport 20. desember 2001.333 Utvalget har fått opplyst at bakgrunnen for de nye undersøkelsene var at USC hadde utviklet metoder for å analysere nye områder (markører) på Y-kromosomet. Det fremgår av rapporten at det var prøvene 5–8 (ekstraktene laget fra vattpinnerestene fra prøve B-22, B-24, B-25 og C-25) som ble analysert på nytt. USC forsøkte å analysere for åtte ytterligere markører,334 hvorpå samtlige analyser ga negative resultat.

Rapporten ble fremlagt for lagmannsretten 30. januar 2002 og NTB skrev samme dag:

«Spanske DNA-eksperter har den siste tiden gjort nye forsøk på å identifisere sæd som ble funnet på de to jentene. Det har de ikke klart. Dermed har retten et DNA-bevis som kun viser at det var to gjerningsmenn og at ingen av de tiltalte kan utelukkes.

– Nå har det spanske laboratoriet forsøkt seg på andre deler av DNA-tråden, uten å finne noe. Hva det betyr, får enhver spekulere i, sier Pettersen.

Hans taktikk er trolig å så tvil om holdbarheten av den tidligere konklusjonen.

– Jeg finner grunn til å stille spørsmål til den rettssakkyndig oppnevnte Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk institutt, all den tid denne siste rapporten er lagt fram etter at hun vitnet her i lagmannsretten, sier Pettersen.

Rettsforhandlingene i Agder lagmannsrett starter torsdag morgen med et telefonavhør av Mevåg, dersom dette er praktisk mulig.»335

Fremleggelsen av tilleggsrapporten ledet til at den sakkyndige, på forsvarers anmodning, avga supplerende forklaring per telefon 31. januar 2002, i forkant av aktors prosedyre. Det synes ikke å foreligge avisartikler eller andre kilder som omtaler innholdet i den sakkyndiges supplerende forklaring.

8.4.5.4 Utvalgets merknader til bevisføringen om DNA-resultatene

I lys av redegjørelsen ovenfor legger utvalget til grunn at bevisførselen om DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela forløp omtrent som i byretten. På samme måte som i byretten er det vanskelig å angi noe klart skille mellom hva som uttrykkelig ble sagt av den sakkyndige, og hva som må tilskrives journalistenes egne fortolkninger av forklaringen. Refereringen viser likevel at samtlige journalister oppfattet forklaringen slik at DNA-resultatene sikkert viste at handlingene måtte være begått av to gjerningsmenn. Utvalget trekker særlig frem NTBs omtale av spørsmålsstillingen fra førstelagmann Asbjørn Nes Hansen, hvor den sakkyndige, på et siste «avklarende spørsmål», skal ha slått fast at «DNA-analysene fra Spania utvilsomt viser at to gjerningsmenn gjennomførte overgrepene».336

Aviskildene tilsier at spørsmålet om hvorvidt prøvene kunne være forurenset – og dermed ikke var noe sikkert bevis for en gjerningsmann nummer to – i noen grad ble søkt belyst av Kristiansens forsvarer. Opplysningene som fremgår av NTBs omtale av Pettersens prosedyre, herunder at jurymedlemmene skal ha «[trukket] på smilebåndet», gir imidlertid i liten grad holdepunkter for at den sakkyndige kan ha gitt en fyllestgjørende og tilstrekkelig bred redegjørelse for denne problemstillingen under bevisføringen. I samme retning trekker den oppfatning som ble lagt til grunn om DNA-resultatene av førstelagmannen i rettsbelæringen, jf. punkt 8.7.

8.4.6 Teledata

8.4.6.1 Oversikt

De teledatakyndige forklarte seg for lagmannsretten 16. januar 2002. Inge Schøyen fra selskapet Teleplan AS, som var rettsoppnevnt sakkyndig, avga forklaring først. Dernest fikk retten høre forklaringene fra Telenor-representantene Bjørn Amundsen, Terje Øie og Audun Tollum-Andersen, som alle var sakkyndige vitner ført av forsvarer. Samtlige teledatakyndige var til stede under hverandres forklaringer. Til stede var også Tom Smedby, Schøyens overordnede i Teleplan.337 Teleplans rapport, Dekningsstudie i Baneheia-saken, ble dokumentert i forkant av forklaringene. Det sentrale bevistemaet som ble belyst under forklaringene, var dekningsområdet til EG_A, det vil si om denne basestasjonen dekket åstedet og omkringliggende områder på drapsdagen 19. mai 2000.

Utvalget har ikke funnet avisartikler eller andre kilder som omhandler Øies og Tollum-Andersens vitnemål for lagmannsretten. Gjengivelsen nedenfor vil derfor konsentreres om forklaringene til Schøyen og Amundsen.

8.4.6.2 Forklaringen fra Inge Schøyen (Teleplan)

NTB refererte slik fra Inge Schøyens forklaring om dekningsområdet til basestasjonen EG_A:

«Denne basestasjonen viste seg ikke å dekke åstedet da Teleplan gjennomførte nye målinger i Baneheia august 2001, et resultat som samsvarer med de målingene Telenor la fram i byretten i Kristiansand i fjor.

Dette gir imidlertid ikke noe sikkert mobilalibi for Kristiansen, fordi en rekke forhold kan ha påvirket sendeforholdene drapsdagen.

– Min konklusjon er at det ikke er mulig å fastslå om åstedet var innenfor dekningsområdet til Eg A fredag 19. mai 2000, sa Schøyen mens juryen noterte oppmerksomt.

Ifølge påtalemyndigheten ble jentene lurt med opp fra stien, voldtatt, drept og skjult innenfor tidsrommet klokken 19 og 20. Ifølge Schøyen er det flere endringer i tiden etter 19. mai 2000, som trolig har påvirket og som kan ha endret dekningsområdet:

• * Det er registrert en rekke endringer i utstyret på sendenettet i Kristiansand.

• * Det er lagt til og tatt bort basestasjoner.

• * Software som styrer radiofunksjonaliteten i området er endret.

• * Mottakerforholdene varierer og kan påvirkes av varierende lokale forhold. […]

Pettersen fikk blant annet fram at fordi senderen peker nordover, er signalene vest mot Baneheia svakere.

Han fikk også fram at teoretiske beregninger viser at det ikke var dekning for Eg A på åstedet, dersom man utelukker andre sendere som kan påvirke og forstyrre signalene.

Schøyen understreket flere ganger at dette var teoretiske beregninger.

Målingene som ble gjort i august 2001, viser at Eg A nådde fra 400 til 150 meter i luftlinje fra åstedet.»338

NRK refererte at det var motstrid mellom Teleplan og Telenors vurderinger:

«Det er umulig å se hvordan dekningsforhold for mobiltelefon var i Baneheia 19. mai 2000, kvelden da Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen ble drept. Det forklarte senioringeniør ved Teleplan A/S, Inge Skøyen, til Agder Lagmannsrett i formiddag. Dette er i strid med forklaringen til Telenor i Kristiansand byrett i fjor. Telenor mente å kunne underbygge at mobiltelefonen til Viggo Kristiansen ikke kunne ha vært på åstedet da de to jentene ble drept. Det er klart at Kristiansens mobiltelefon mottok en tekstmelding klokken 19.24.»339

Andre medier, som Teknisk Ukeblad, ga uttrykk for at Teleplan og Telenor var relativt samstemte i vurderingene, men at de hadde ulik begrepsbruk om usikkerhetsmomentene:

«Teleplan og Telenors eksperter er slett ikke så uenige om mobiltelefondekningen i Baneheia og dermed om muligheten for at drapstiltalte Viggo Kristiansen kan ha brukt telefonen.

Begrepsbruken til Teleplan og Telenor om usikkerhetsmomentene er forskjellige. Mens Teleplan ikke vil konkludere rundt sannsynligheten, bruker Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen begrepet ‘lite sannsynlig’ at basestasjon Eg_A hadde dekning i Baneheia på drapstidspunktet 19. mai 2000.»340

8.4.6.3 Forklaringen fra Bjørn Amundsen (Telenor)

Bjørn Amundsen forklarte seg etter Schøyen 16. februar 2002. NTB refererte slik fra forklaringen hans:

«– Det er liten sannsynlighet for at det noen gang kan ha vært dekning på åstedet fra Eg A, men vi holder muligheten åpen. Vi kan ikke utelukke dette, sa dekningsdirektør Amundsen.

Han forklarte at endringer i atmosfæriske forhold kan påvirke dekningen. Han nevnte et fly i lav høyde, eller en lang rekke trailere, som eksempel på noe som kan speile telesignalene slik at man får et kortvarig dekningsområde utenfor det primære dekningsområdet.»341

NRK beskrev at Amundsen la frem en skisse som viste hvordan Telenor hadde planlagt dekningsområdet for denne basestasjonen:

«Det primære dekningsområdet (skyteområdet) fra EG_A er i motsatt retning enn Baneheia, forklarte Amundsen.»342

Den videre spørsmålstillingen fra Kristiansen forsvarer og aktoratet er referert slik i NRKs artikkel:

«Viggo Kristiansens forsvarer, Tore H. Pettersen, ville vite om Telenor har foretatt endringer med basestasjonene i Kristiansand etter 19. mai 2000.

– Vi har gjort endringer i kapasiteten i Kristiansand, men vi har ikke foretatt endringer på Eg-A. Skyteretningen til Eg-A er identisk med hva den var den 19. mai 2000, sa Amundsen.

Om dekningsområdet til Eg-A viste Amundsen til et kart, som Telenor har utarbeidet, og som fysisk viser grensene for dekningsområdet til Eg-A. På kartet ligger åstedet syd for dekningsområdet. Om dette sa Amundsen følgende:

– Vi er ikke bastante på å si at dette er den definitive streken, men vi har ikke klart å gjenskape en situasjon som gjør at Eg-A slår inn fra åstedet. Vi kan ikke utelukke at det har skjedd, men vi har ikke klart å gjenskape denne situasjonen.

Aktor, statsadvokat Edward Dahl, ville gjerne vite hvorfor Schøyen fra Teleplan A/S mener det er umulig å si noe om dekningen i Baneheia 19. mai 2000, mens Amundsen sier det er lite sannsynlig at Eg-A kan ha dekket åstedet denne dagen.

– Grunnen til at vi sier at det er lite sannsynlig, er at Eg-A ikke er endret etter 19. mai 2000. Dersom du skrudde av alle basestasjoner i Kristiansand, vil Eg-A sannsynligvis ikke ha dekning på drapsstedet, svarte Amundsen.

– Men du forstår at det er forskjell, når du sier det er lite sannsynlig at det har vært dekning på åstedet, mens Schøyen sier det er umulig å si noe om dette, understreket aktor.

– Dette er bare forskjellige ordformuleringer, begynte Amundsen før aktor avbrøt:

– Jojo, men det er ganske bevisst ordbruk. Vil du si at du er enig med Schøyen i hans konklusjon, undret aktor.

– I grove trekk er det ingen merkbar forskjell på rapportene. Vi bruker bare forskjellige ord, fastholdt Amundsen.

– Men når Schøyen sier at han ikke kan ha noen formening…, prøvde Dahl seg.

– Da er han enda mer forsiktig enn det vi har vært, svarte Amundsen.343

I en artikkel i Stavanger Aftenblad 16. januar 2002 fremgår følgende om Amundsens forklaring:

«Telenor og firmaet Teleplan er stort sett enige om dekningsmulighetene. Bare ordbruken skiller de to i forklaringen av mobiltelefondekningen i Baneheia, sa Telenordirektør Bjørn Amundsen. […]

Advokat Pettersen: – Var det gjort endringer fra 19. mai i 2000 frem til rettssaken i Kristiansand i april/mai i fjor?

Amundsen: – Dekningsområdet for Eg A er ikke endret i den perioden.

Advokat Pettersen: – Kan du si noe om at det å endre andre basestasjoners rekkevidde kan påvirke Eg As rekkevidde?

Amundsen: – Grensen for hvor Eg A er dominerende kan bli mer flytende i forhold til dekningen. Det er lite sannsynlig at Eg A dekker det området som er åstedet. Vi kan ikke utelukke at det kan skje, men vi har ikke klart å gjenskape en slik situasjon.

Dekningsdirektøren viste til at en telefonsamtale er låst til basestasjonen Eg A, uten mulighet for kontakt med andre basestasjoner. Mens telefonen var låst ble det ikke oppnådd kontakt fra åstedet.

Førstestatsadvokat Dahl: – Hva kan du si om muligheten for at Eg A kan dekke åstedet i mai 2000?

Amundsen: – Det er lite sannsynlig at Eg A har dekket åstedet 19. mai 2000, men vi kan ikke utelukke det.

Førstestatsadvokat Dahl: – Du har hørt at Teleplan sier at det kan ha vært dekning, og det ikke kan ha vært dekning?

Amundsen: – Vi har vel ikke så forskjellig konklusjon. Verken Telenor eller Teleplan utelukker muligheten. Vi holder muligheten åpen for at det kan ha vært atmosfæriske forhold.

Det er ingen signifikante forskjeller i rapporten til Teleplan og de konklusjoner vi har trukket, sa Amundsen.»344

8.4.6.4 Tilleggsforklaring fra Inge Schøyen (Teleplan)

Ifølge NTB justerte Inge Schøyen sin forklaring underveis i bevisførselen:

«Seniorkonsulent Schøyen justerte sin forklaring under utspørringen onsdag. Først fortalte han at avstanden mellom Eg A-senderens dekningsområde og åstedet er cirka 400 meter.

Men så la han inn en overlappings-sone på 150 meter hvor andre sendere også slår inn. Deretter fortalte han at grensene er flytende, og at sonen kunne variere med ytterligere 150 meter. I så fall er grensen for hvor langt senderen på Eg kunne nå, svært nær området der drapene ble begått.»345

Ifølge journalist Ole Dag Kvamme skjedde justeringen fra Schøyen mot slutten av Bjørn Amundsens vitnemål, etter at Schøyen selv hadde bedt om ordet. Schøyen påpekte, ifølge Kvamme, at «dette er teoretisk, og vi har ikke klart å gjenskape slike forhold».346

VG omtalte den nye beregningen fra Schøyen som en «teori», som ikke hadde støtte i de faktiske målingene av dekningsområdet:

«Teleekspert Inge Schøyen har gjort en matematisk beregning som viser at Viggo Kristiansen kan ha stått like ved åstedet da han brukte mobiltelefon drapskvelden.

Men teorien støttes ikke av de mange omfattende målingene som er gjort av dekningsområdet til basestasjon Eg A i Baneheia.

Juryen i Agder lagmannsrett må ta stilling til denne innfløkte blandingen av teori og praksis for å avgjøre om Kristiansen er skyldig eller ikke.

Teleplan har teoretisk og matematisk beregnet at det overlappende dekningsområdet mellom basestasjonene Eg A og Tinnheia kan dekke så langt sør som ved badeplassen i 3. Stampe, der jentene sist ble sett. Teleplan forskjøv dermed dekningsområdet tett inntil åstedet. Nyheten slo overraskende ned i retten.

– Fra det overlappende dekningsområdets yttergrenser kan det også finnes dekning i opptil 150 meter, sa seniorkonsulent Inge Schøyen i Teleplan.

– Da er vi nærmest på åstedet, kommenterte rettens administrator, Asbjørn Nes-Hansen.

– Ja, det er korrekt, sa Schøyen.

Dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor Mobil opplyser at de aldri gjorde en tilsvarende undersøkelse.

– Vi har målt den faktiske dekningen, men hadde nok kommet til et tilnærmet likt resultat som Teleplan hvis overlappende dekning skulle vært målt, sier Amundsen.»347

Teorien ble også omtalt av Aftenposten 17. januar 2002:

«Muligheten for at Viggo Kristiansens mobiltelefon kan ha hatt dekning over basestasjonen Eg A ved åstedet, er til stede. Men den er høyst teoretisk.

Selv om den er aldri så teoretisk og usannsynlig så fikk retten servert muligheten for at Viggo Kristiansens mobil hadde dekning tett opptil åstedet. Seniorkonsulent Inge A. Schøyen i selskapet Teleplan har som rettsoppnevnt sakkyndig gransket mobildekningen i Baneheia. Hans konklusjon er todelt:

Det er umulig å si noe sikkert om hvordan dekningen var den 19. mai 2000, den kvelden Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble drept. Det finnes en teoretisk mulighet for at en kan ha dekning i området. Mye skal klaffe. Dersom de rette forutsetninger er til stede, er det altså teoretiske muligheter for å oppnå mobildekning over basestasjonen Eg A bare kort avstand fra åstedet.

Årsaken til at Eg A kan sende ut over sitt mest sannsynlige dekningsområde, har blant annet å gjøre med en rekke faktorer knyttet til andre basestasjoner i området. Det som da skjer er at et såkalt grensecelle-område, altså et område hvor flere basestasjoners dekning overlapper hverandre, strekker seg ned i retning åstedet. I tillegg mener ekspertene at dette området igjen kan tøyes pluss minus 100–150 meter hver vei. Forutsetter man at en utvider dette området med 150 meter, er man farlig nær selve stedet der pikene ble mishandlet og drept om kvelden 19. mai 2000.

– Hvorvidt disse faktorene var til stede den aktuelle dagen, kan ingen si. Jeg sier bare at det er en mulighet, sa Schøyen i Agder lagmannsrett i går. […]

Også dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor Mobil støtter konklusjonene fra Teleplan-eksperten. – Vi er enige, men bruker litt andre ord. Konklusjonene til Schøyen kan jeg slutte meg til. […]

– Dette kommer fortsatt til å være et poeng i min prosedyre. Det er forskjell på teori og praksis, var alt forsvarer Tore H. Pettersen ville si. Det han sikter til er at Telenor, tross mange målinger, aldri har klart å etablere kontakt med Eg A i nærheten av åstedet. Selv om de har forsøkt å ‘låse’ mobilutstyret fast til Eg A, har de aldri lykkes med å få kontakt på eller nær åstedet. Pettersen vil hevde at teoretiske beregninger bør vektlegges mindre. Det sakkyndige vitnet fra Teleplan har både bekreftet at sannsynligheten for at Kristiansens telefon hadde dekning i området er svært liten, samtidig som han altså åpnet for muligheten.»348

8.4.7 Gjennomgang av obduksjonsrapportene

Obdusentene Torleiv Ole Rognum og Kari Ormstad avga forklaringer 15. januar 2002. Stavanger Aftenblad skrev følgende om forklaringene:

«Professorene Torleiv Rognum og Kari Ormstad forklarte seg begge om obduksjonen av de to småjentene. De opplyste at jentene var drept med kniv, og at begge hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.

Både Ormstad og Rognum bekreftet at den forklaring som Jan Helge Andersen har gitt i retten om hvordan overgrepene og drapene skjedde, er forenlig med de funn som rettsmedisinerne har gjort. Begge har noen forsiktige forbehold, men la til at forklaringen til Andersen kan passe inn.»349

NRK refererte slik:

«Professor Rognum demonstrerte selv for juryen hvordan jentene ble stukket i hjel. Han stilte spørsmål ved detaljer i Jan Helge Andersens forklaring om hvordan jentene ble drept. Rognum sa at stikkskadene tydet på et noe annet forløp enn det Andersens forklarte, men understreket at Andersens forklaring også kunne være riktig. […]

En av Viggo Kristiansens forsvarere, Svein Arne Hagen, stilte en rekke spørsmål til Rognum i etterkant av obduksjonsgjennomgangen. Mange av spørsmålene gikk ut på å svekke Jan Helge Andersen forklaring av hva som skjedde på åstedet.

Kan du si noe om antall gjerningsmenn, spurte Hagen.

– Nei, det kan vi vel ikke si, bortsett fra at det er to ofre som kan løpe fritt, svarte Rognum, før han ble avbrutt av Hagen.

– Vi er ikke interessert i noe annet enn om du kan si noe om antall gjerningsmenn. Kan du det, gjentok Hagen.

– Nei, det kan jeg ikke, svarte Rognum.

– Hva tenker dere om at knivstikkene er så likt utført, spurte Hagen.

– Vi stusset litt på stereotypien i stikkene, sa Rognum. Og fortsatte:

– De var veldig like.

– Hva tenkte dere om det, ville Hagen vite.

– Vi tenkte kanskje at noen har sett denne måten å stikke på et sted, svarte Rognum.

Jan Helge Andersens forsvarer, Ben Fegran, ville vite om det var noe i Andersens forklaring som ikke kunne stemme med patologenes funn.

– Nei, svarte Rognum, og viste til at det var tvil om forklaringen på et par punkter, men at drapene kunne være utført slik Andersen har forklart.»350

Agderposten skrev følgende:

«Ifølge Rognum ble de to jentene knivstukket med nesten nøyaktig samme teknikk. Dette kan tyde på at samme gjerningsmann sto bak begge drapene, men Rognum utelukker heller ikke at drapene skjedde slik Jan Helge Andersen har hevdet i sin forklaring.

– Teknikken som er blitt benyttet må noen ha sett et sted, mente Rognum.

Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen har tidligere forklart at de har sett mange krigsfilmer sammen.

På direkte spørsmål fra Andersens forsvarer, advokat Ben Fegran, konkluderte Rognum med at Andersens forklaring i retten er forenlig med de funn som er gjort på de to jentene. Men Rognum understreket samtidig at han, som han selv uttrykte det, ‘har stusset over’ deler av Andersens forklaring når det gjelder Viggo Kristiansens angivelige drap på Lena Sløgedal Paulsen.»351

8.4.8 Andre sentrale vitner

Som i byretten ble vitnene Geir Olaf Hansen, Kristen Gislefoss, Leonard Hovden og Per Egil Rødsvik ført for lagmannsretten. Se om vitnemålene for byretten i punkt 6.3.8. Utvalget har ikke funnet kilder som tyder på at disse vitnene forklarte seg annerledes enn de gjorde i byretten. Rødsvik forklarte seg imidlertid om ytterligere ett møte med Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen: Rødsvik skal ha møtt på Andersen og Kristiansen i forbindelse med at de hadde avgitt DNA-prøve i slutten av august 2000.352 Ifølge Rødsvik skal Kristiansen da ha sagt at han dro hjem til bestemoren sin 19. mai, etter møtet med Rødsvik ved Svarttjønn i 18-tiden:

«Samme dag som Andersen og Kristiansen hadde vært inne til DNA-test hos politiet, møtte 45-åringen de to. Kristiansen fortalte da at han hadde dratt rett til bestemoren sin i 18-tiden drapskvelden. Der hadde han lagt seg til å sove.

– Det har jeg også fortalt til politiet, men de vil ikke engang tro på min egen bestemor, skal Kristiansen ha fortalt til den 45 år gamle ungdomslederen.»353

Videre ga Kristiansens mor en noe endret forklaring for lagmannsretten sammenlignet med byretten. I tillegg til å forklare seg om Kristiansens oppvekst forklarte hun i byretten at hun hørte to telefonsamtaler Kristiansen hadde ved 18-tiden og «etter Dagsrevyen».354 I lagmannsretten forklarte moren derimot at hun mente å ha hørt Kristiansen snakke i telefonen ved 19-tiden:

«Ved 19-tiden drapskvelden mener Viggo Kristiansens mor at hun hørte sønnen snakke i mobiltelefon utenfor huset. Dette har ikke kommet fram tidligere.

Mobilsamtalen som hun forklarte om i Agder lagmannsrett onsdag, er heller ikke dokumentert i samtaleutskrifter fra mobiloperatøren. Likevel sto moren fast på at hun hørte sønnen snakke i mobiltelefonen ute på gårdsplassen like før Dagsrevyen.

– Dette har du ikke forklart i politiavhør 21. september, bemerket aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl. […]

Kristiansens mor holdt imidlertid fast på sitt, og var dessuten sikker på at hun hadde forklart dette til politiet i avhøret to dager etter at sønnen ble pågrepet. Hun sa hun var trett og sliten da hun leste gjennom og skrev under på avhøret.

I sin forklaring i Arendal tinghus bekreftet moren en annen opplysning hun har gitt i et politiavhør, om at hun så sønnen og medtiltalte Jan Helge Andersen komme gående opp bakken til huset like før klokken 19.

– Dette er jo omtrent samme tidspunkt, spurte rettens administrator, førstelagmann Asbjørn Nes Hansen.

– Jeg beklager altså, men jeg kan ikke huske, sa Viggo Kristiansens mor da.»355

Hun forklarte også at hun mente å ha hørt sønnen i og rundt hjemmet i perioden 18.00 til 19.30. Hun presiserte samtidig at det kunne være ønsketenkning:

«På spørsmål fra Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen, sa 22-åringens mor at hun hørte sønnen gå inn og ut av huset, fra klokken 18 til 19.30, altså i samme tidsrom som Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og drept i Baneheia 19. mai 2000.

– Jeg mener han fløy ut og inn av huset. Men om det er ønsketenkning eller ikke, det tør jeg ikke si, sa moren i vitneboksen onsdag.

– Har det sammenheng med at dette tidspunktet er spesielt viktig for Viggo? spurte aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl. – Nei, jeg innbiller meg at det er fordi det var slikt han pleide å gjøre.»356

8.4.9 Vitneførsel om Kristiansens karakter og atferd

I likhet med hovedforhandlingen i byretten ble det under ankeforhandlingen ført flere vitner som tilhørte Viggo Kristiansens og Jan Helge Andersens omgangskrets, samt vitner som hadde blitt utsatt for kikking, sjikanering mv. av Kristiansen. Flere vitner forklarte seg også om forholdet mellom Kristiansen og Andersen.

8.5 Aktors prosedyre om skyldspørsmålet

8.5.1 Oversikt

Torsdag 31. januar 2002 kl. 10 fikk aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, ordet til prosedyre. Prosedyren varte i ca. tre timer.357

Den følgende redegjørelsen bygger i det vesentlige på aktors prosedyremanus, som han har overlevert til utvalget i forbindelse med granskningen. I tillegg har utvalget bygget på et utvalg tilgjengelige avisartikler.

8.5.2 Innledning

Aktor innledet prosedyren med å forklare at saken var spesiell og omfattende, men at det ikke var en spesielt vanskelig sak å avgjøre for lagretten. Deretter redegjorde han for prinsippene om at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for tiltaltes skyld, og at enhver rimelig og forstandig tvil må komme den tiltalte til gode.

Temaene for prosedyren grupperte aktor i fem hoveddeler, der han skulle påvise

• at Andersen forklaring var bærebjelken i saken, og at den var troverdig

• at Kristiansen var tatt i en lang rekke løgner til politiet

• at tekniske og medisinske funn styrket Andersens forklaring

• at øvrige bevis også styrket Andersens forklaring

• at Kristiansens personlighet samsvarte med handlingene som var begått358

Samlet ville disse punktene lede frem til aktors hovedkonklusjon – at Kristiansen var skyldig.

Aktor tok også opp at lagretten ikke ville få svar på alle detaljer og spørsmål om hendelsesforløpet, men at dette ikke trengte å rokke ved lagrettens overbevisning om at Andersen snakket sant, og at Kristiansen var den andre gjerningsmannen. Stavanger Aftenblad siterte aktor slik om dette 31. januar 2002:

«Det kan være at Jan Helge Andersen ikke husker alt og en hver detalj riktig. Vi må også huske på at det han har husket og prøver å huske ofte er detaljer fra hendelser fra en situasjon under betydelig psykisk press. Alle detaljer går ikke inn, og det må vi akseptere og leve med. Min påstand er at Andersen forklarer seg subjektivt sett sant hele tiden. Vitner kan også huske feil.»359

For å illustrere en praktisk tilnærming til beviskravet brukte aktor en «puslespillmetafor»: Når man legger et puslespill, kommer man etter hvert til et punkt hvor man er sikker på hva bildet forestiller, for eksempel en båt. Men om det mangler så mange brikker at man er i tvil om det er en båt eller en bil – da er man kommet i tvil. Anvendt på den konkrete saken trakk aktor frem at selv om man for eksempel ikke vet hvorfor jentene hadde byttet tøy, hvorfor Lena Sløgedal Paulsen ble funnet oppå Stine Sofie Sørstrønen, til tross for at Andersen forklarte at Sløgedal Paulsen ble flyttet til skjulestedet først, eller hvor Kristiansen sendte tekstmeldingene fra, kunne man likevel være overbevist om hovedmotivet – at Kristiansen var hovedmannen bak voldtektene og drapene.

Innledningsvis gjorde aktor det også klart at påtalemyndigheten la til grunn at det på drapsdagen hadde vært dekning på åstedet eller i umiddelbar nærhet, slik at mobilbruken var forenlig med Kristiansens deltakelse. Han viste til at det av Teleplans rapport fremgikk at man ikke kunne fastslå om det var dekning eller ikke på drapsdagen 19. mai 2000. Når øvrige bevis tilsa at det var klart at Kristiansen voldtok og drepte jentene omtrent mellom kl. 1900 og 20.00, var det dermed også bevist at det måtte ha vært dekning fra EG_A.

8.5.3 Andersens forklaring

Aktor fremholdt at Jan Helge Andersens forklaring var sakens viktigste bevis og selve bærebjelken i saken mot Kristiansen. Han viste til at det i realiteten bare var ett hovedspørsmål lagretten måtte ta stilling til: Snakker Andersen sant når han sier at Kristiansen var sammen med ham?

Andersens troverdighet sto sentralt i denne delen av prosedyren. Aktor la til grunn at Andersen bare hadde løyet én gang, om sitt eget overgrep, men siden hadde holdt seg til samme forklaring.

Stavanger Aftenblad siterte aktor slik 31. januar 2002:

«Vi kan nok forstå at han holdt sitt eget overgrep tilbake. Han har gitt en forklaring på dette. Da han til slutt forklarte seg til politiet om sitt overgrep visste han ikke noe om DNA-undersøkelsen.

Siden har Andersen gitt den samme forklaring om hva som skjedde drapskvelden helt fra pågripelsen og til behandlingen av saken i lagmannsretten. Andersen leste ikke noen av sine forklaringer før behandlingen i lagmannsretten. Det sier mye om at det han har fortalt er selvopplevd.»360

Ifølge aktor hadde Andersen bare vært usikker på to punkter i hendelsesforløpet: hvor han og Kristiansen kom ned på stien, og hvor de møtte jentene. Dette ble Andersen først sikker på i forbindelse med rekonstruksjonen.

Aktor gikk dernest over til å behandle Andersens tilståelse. Ifølge prosedyremanuset omtalte han måten politiet oppnådde tilståelsen på – det vil si den forutgående samtalen der Andersen blant annet ble spurt om han kunne være et slags offer, i den forstand at Kristiansen var den mest aktive på åstedet – som «dyktig politiarbeid». Om aktors videre argumentasjon om dette skrev Stavanger Aftenblad:

«Tilståelsen fra Andersen kom fordi Geir Hansen trykket på den riktige knappen ved å spør[re] om det var flere ofre i denne saken? Straks etter dette utsagnet tilstod Andersen at han hadde drepte den ene, Viggo den andre, og at Viggo forgrep seg mot begge. Denne forklaringen gav Andersen 17 års fengsel. Det er den beste garantien for at han har forklart seg riktig. Det er ikke så vanskelig å forstå ham når han sier at han vil ikke sitte alene med alt ansvaret for det som skjedde.»361

Deretter fremholdt aktor at det viktigste spørsmålet lagretten måtte stille seg, var hvorfor Andersen skulle fremsette en falsk anklage mot Kristiansen. Aktor påpekte at påtalemyndigheten ikke kunne se noe motiv – de var bestekamerater og hang sammen som «erteris», de hadde ikke mange andre og var nok viktige for hverandre. Aktor viste også til at Kristiansen ikke hadde hatt noen kommentarer til innholdet i Andersens forklaring, bortsett fra at det var absurd. Stavanger Aftenblad siterte aktor slik:

«De to var bestekamerater og hang alltid sammen. De hadde hverandre, men ikke så mange andre kamerater. Begge var avhengige av hverandre der de surret rundt på Egsområdet sammen. Hvorfor skulle den ene bestekameraten ønske å ramme den andre? Selv har ikke Kristiansen noen kommentar til Andersens forklaring som rammer ham, og at han selv er dømt til 21 års fengsel. Er Jan Helge Andersen i stand til å servere en usann historie om Viggo Kristiansen slik han har gjort i retten?»362

Aktor tilføyde at Andersen tilsynelatende ikke hadde hatt noe ønske om å gjøre det verre for Kristiansen enn det allerede var. Andersen kunne for eksempel ha sagt at knivrispet fra Kristiansen på Andersens arm var påført med vilje, men det gjorde han ikke – han sa at det skyldtes veiving med kniven.

Aktor argumenterte deretter for at Andersens forklaring kunne kontrolleres og bekreftes av de øvrige bevis i saken. Dette begrunnet han blant annet med følgende opplysninger:

• Opplysningen om at Andersen bare begikk overgrep mot én jente. Dette stemte med at det var funnet DNA fra to menn i prøver fra Stine Sofie Sørstrønen, mens Andersens DNA var utelukket i prøve fra Lena Sløgedal Paulsen.

• Opplysningen om at Sørstrønen fikk knyttet en genser for øynene. Dette ble holdt hemmelig overfor mediene, nettopp for å teste sannheten i en eventuell tilståelse.

• Opplysningen om at Kristiansen stakk Sløgedal Paulsen i halsen og magen. Dette ble også holdt hemmelig av politiet.

• Opplysningene om at Kristiansen plukket opp lyng og busker og kastet det over likene. Krimteknikerne hadde bekreftet at likene var dekket av skogbunn.

• Opplysningene om at Kristiansen «vippet» klærne ut av posen da de ble plassert i demningen. Det var bekreftet av at klærne ble funnet uten posen, og posen ble senere funnet i søpla.

På enkelte punkter medga aktor at det var uklarheter i Andersens forklaring. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om hvorfor jentene var ikledd hverandres klær da de ble funnet. I tillegg var det uklart hvorfor Sløgedal Paulsen lå over Sørstrønen dersom Sløgedal Paulsen, slik Andersen hadde forklart, ble slept bort først. Til dette uttalte aktor at det hadde vært rart dersom Andersens forklaring stemte ned til den minste detalj, og at uklarhetene under enhver omstendighet ikke rokket ved at Kristiansen var gjerningsmann.

Andre uklarheter var etter aktors syn lettere å forklare. Andersen hadde for det første forklart seg om en «dagbok» han hadde skrevet etter drapene, som politiet ikke hadde gjenfunnet på PC-en hans. Aktor mente «dagboken» ganske sikkert var overskrevet av nye spill som Andersen hadde lagt inn på PC-en, og at forholdet uansett ikke kunne rokke ved straffskylden til Kristiansen. For det andre benektet Andersen å ha vært på de to stedene vitnet Gislefoss mente å ha observert ham alene før kl. 18.00 19. mai 2000. Aktor uttalte at Gislefoss antakelig husket feil, og at forholdet uansett ikke kunne rokke ved Kristiansens straffskyld.

Aktor avsluttet denne delen av prosedyren med å stille spørsmålet om det fantes noe alternativ til Andersens forklaring om at Kristiansen deltok. Aktor mente det ikke forelå noe alternativ og resonnerte på følgende måte:

«Er det et alternativ at Jan Helge Andersen har gjort dette alene? Det ble funnet DNA fra to menn. Dernest er Jan Helge utelukket fra overgrepet mot den ene jenta.

Kan det ha vært en tredjeperson inne i bildet? Hvem kan det i så tilfelle være, og hvordan har denne personen kommet inn i bildet?

Jan Helge må jo ha truffet denne ukjente personen etter at han skal ha forlatt Viggo ved parkeringsplassen, og siden gå[tt] med Jan Helge og blitt drapsmann. Og denne ukjente må ha hatt kniv og Jan Helge må ha en god grunn til å holde denne mannen skjult.

Jeg ser at dette bare blir hypotetisk og særlig besnærende. Det er ingen andre kandidater i venneflokken, sa statsadvokat Dahl.»363

8.5.4 Kristiansens forklaring

Om Viggo Kristiansens forklaring og troverdighet uttalte aktor at Kristiansen hadde «løyet katastrofalt dårlig», noe som ifølge aktor viste at han hadde noe å skjule. Han trakk frem følgende eksempler på «usannheter» fra Kristiansen:

• I de to første politiavhørene sa ikke Kristiansen at han hadde truffet Andersen ved Svarttjønn. Deretter sa han at han hadde låst seg ute og lette etter Andersen ved Svarttjønn.

• Kristiansen forklarte først til politiet at han hadde ringt til Andersens far fra mobiltelefonen. Da han ble foreholdt at dette ikke stemte med telefonutskriften, forklarte han at det var fra fasttelefonen.

• I den første politiforklaringen om møtet med Andersen forklarte Kristiansen at han traff Andersen ved lekeparken. I den neste forklaringen forklarte han at han syklet innenfor bommen og inn til 3. Stampe.

• Kristiansen forklarte først at han fikk nøklene på utsiden av bommen, mens han senere forklarte at han fikk nøklene ved benkene på innsiden av bommen.

I henhold til Stavanger Aftenblad trakk aktor følgende slutning fra de to sistnevnte punktene: «Viggo Kristiansen hadde nemlig ikke noe ønske om å bli observert eller plassert innenfor bommen drapskvelden.»364

Andre eksempler på usannheter fra Kristiansens side var ifølge aktor:

• Kristiansen forklarte først til politiet at han ringte vitnet Espen Bakke 21.00–21.30. Telefonutskriften viser imidlertid at han ringte 20.19.

• I rundspørringen forklarte Kristiansen at han hadde hatt på seg sort T-skjorte og blå treningsbukse. Opplysningene om bekledningen ble senere endret til hvit T-skjorte og arbeidsbukse.

• Kristiansen forklarte at han hadde funnet en blå kniv med stopper på søppelfyllingen, som han skal ha vist til en kollega. Kollegaen har avvist dette.

• Kristiansen forklarte at han la den angivelige kniven i verktøykassen, og at kniven lå der frem til han ble pågrepet. Det lå imidlertid ingen slik kniv i verktøykassen, verken i juli 2000 eller ved pågripelsen i september 2000.

• Kristiansen sa til vitnet Rødsvik at han hadde sovet hos bestemoren drapskvelden og natten, mens Andersen hadde løpt i Baneheia. Til politiet og i retten forklarte han at han var i boden og hjemme.

• Da politiet ville foreholde Kristiansen DNA-resultatene, nektet han å forklare seg og forklarte seg heller ikke senere.

Aktor erkjente at det hadde vært vanskeligere å ta Kristiansen i direkte usannheter i lagmannsretten. Stavanger Aftenblad siterte aktor slik:

«Det var vanskeligere å ta ham i usannheter her i lagmannsretten. Han har erfaring og trening nå. I lagmannsretten var han omtrentlig og usikker. Men også i lagmannsretten kom han med en forklaring som åpenbart var uriktig. Han sier at han ikke visste hvilken sykkel han brukte da han syklet inn i Baneheia. Det tror jeg er uriktig, fordi han helt åpenbart må ha brukt den nye sykkelen.»365

Ifølge samme avis henvendte aktor seg til lagretten etter gjennomgangen og stilte følgende spørsmål:

«Hvilket inntrykk sitter lagretten igjen med av Kristiansen etter disse ukene i retten? Hvordan vurderer lagretten de to tiltalte opp mot hverandre? Hvem snakker sant? Lagretten må gjøre en sammenligning.»366

8.5.5 Kriminaltekniske og rettsmedisinske bevis

Når det gjaldt kriminaltekniske funn, viste aktor til at Kristiansens forsvarer trolig ville gjøre et poeng ut av politiets mange undersøkelser som ikke hadde resultert i noen bevis mot Kristiansen. Aktor advarte lagretten mot å vektlegge dette og fremholdt at lagretten måtte bygge vurderingen på bevisene som faktisk var blitt fremskaffet. Stavanger Aftenblad gjenga aktor slik:

«Aktor sa at mye er gjort fra politiets side i Baneheiasaken uten at det er sikret bevis. Han minner om at ingen må gå i den fella å tro at mye arbeid med lite resultat tyder på manglende bevis. Dette er ikke poenget. Lagretten skal vurdere de bevis som politiet har lagt frem, og ikke vurdere det arbeid som har vært fånyttes. Eventuelle manglende bevis forteller ikke noe om Kristiansens uskyld.

Denne etterforskningen har vist at retningen ikke peker noen annen vei enn mot Kristiansen og Andersen.»367

Aktor fremholdt deretter mulige årsaker til at politiet ikke hadde lyktes med å fremskaffe flere tekniske bevis, og ble om dette sitert slik av Stavanger Aftenblad:

«Kristiansen har vært dyktig og heldig. Han hadde to dagers forsprang på politiet. Han var nøye med å gjemme likene som den praktiske mannen han er.

Han hadde tid til å kvitte seg med kniven, kaste eller vaske klær. Dernest hadde han fire måneders forsprang på politiet før gjennombruddet i etterforskningen kom. I denne perioden kunne han planlegge sitt alibi.

Oppklaringen av saken kom fordi Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk Institutt klarte å finne spor fra åstedet. Fire måneders ordinær etterforskning hadde ikke ført til noe annet enn at de to tiltalte var mistenkt.

Politiet finner ikke bevis uten å lete.

I denne saken er det ingen alternativ gjerningsmann.»368

Når det gjaldt rettsmedisinske funn i saken, mente aktor at disse tilsa at Andersen snakket sant. Aktor fremholdt at obdusent Rognums forklaring var at obduksjonsfunnene var forenlige med forklaringen Andersen hadde gitt om voldtektene og drapene. Ifølge aktor var ingen i stand til å lyve om et slikt hendelsesforløp, for deretter å få det bekreftet av obduksjonen. Obdusent Ormstads forklaring om skadene i ofrenes underliv måtte videre anses som sikre bevis for hvordan Kristiansens voldtekter hadde foregått.

Aktor fremholdt deretter at det viktigste – det avgjørende – beviset for at det hadde vært to gjerningsmenn, var DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela. For det første ble det funnet DNA fra to menn i prøver tatt fra Stine Sofie Sørstrønen. Selv om det dreide seg om dårlig spormateriale, fikk man ved én av analysene påvist DNA fra to forskjellige menn – allel 10 og allel 11 – som kunne stamme fra de to tiltalte. Aktor anførte at dette var en meget viktig kontroll av Andersens forklaring, da DNA-funnene stemte overens med Andersens forklaring om at begge misbrukte Sørstrønen, og funnene kunne stamme fra de to tiltalte. I tillegg stemte Andersens forklaring med funn av DNA fra kun én mann – allel 10 – i prøve fra Lena Sløgedal Paulsen. Dette funnet kunne stamme fra Kristiansen, men ikke fra Andersen. Funnet i denne prøven viste derfor at det måtte ha vært to gjerningmenn. Dette stemte videre overens med Andersens forklaring om at han kun forgrep seg mot den ene jenta.

8.5.6 Personlighet som en gjerningsmann

I redegjørelsen for Viggo Kristiansens personlighet hevdet aktor at Kristiansen var sexfiksert, og viste til at han abonnerte på porno, tok bilder av seg selv i spesielle positurer, drev med kikking, kom med slibrige kommentarer på gaten mv. Ifølge Fædrelandsvennen 1. februar 2002 «beskrev Dahl et lite fordelaktig bilde av Kristiansen» som person.

Bergens Tidende siterte aktor slik:

«Førstestatsadvokat Dahl: – Vi har fått et inntrykk av Viggo og hans forhold til seksualitet. Han har vært sexfiksert. Det får så være at han har hatt mange pornoblader. Men det er spesielt at han tok bilder av seg selv naken og at han kom med slibrige kommentarer til kvinner på Eg.»369

Fædrelandsvennen beskrev den videre argumentasjonen fra aktor slik:

«Han karakteriserte ham som gatas skrekk som kom med slibrige bemerkninger og plaget kvinner i nabolaget.

– Viggo Kristiansen har sagt at han var mer sexfiksert enn andre. Hans seksualitet hadde et meget spesielt tilsnitt og var problematisk. Han har sagt at han følte hat, men at det vonde inne i ham forsvant da han kikket på kvinner på Eg, noe han har erkjent, sa Dahl.

– Vi kan legge til grunn at han tidligere har voldtatt en pike 7–8 år, sa Dahl og viste til dommen fra byretten.

– Jeg anser det også bevist at han har foretatt seksuelle overgrep mot en liten gutt, som kan likestilles med samleie. Vi vet at han lokket gutten med leker. De to jentene som ble drept ble lokket med kattunger, sa Dahl, som også kommenterte at Kristiansen virket påfallende lite berørt av saken.»370

Aktor tok deretter opp at Kristiansen fikk «noia» etter Baneheia-drapene:

«Jan Helge måtte ringe til Viggo før han kom hjem til ham og ringte på. Viggo var redd for politiet, og måtte alltid se hvem som ringte på døra før han lukket opp.»371

Han stilte så spørsmålet «Kan vi få tegnet et bedre bilde av en voldtektsmann som dreper ofrene etterpå»? Ifølge Fædrelandsvennen lot han svaret «henge i luften».372

«Oppå alt dette», fremholdt aktor, kom vurderingene fra de rettspsykiatrisk sakkyndige. Om dette skrev Fædrelandsvennen:

«[Aktor] viste til at de rettspsykiatrisk sakkyndige Noreik og Nygaard har gjort sine observasjoner av Kristiansen som om han ikke er gjerningsmann i Baneheia-saken. De antar en alvorlig personlighetsforstyrrelse som innebærer dårlig impulskontroll, svingende stemninger, mangelfull kontroll av eksplosiv atferd, kranglete, konfliktsøkende og umoden.»373

Bergens tidende siterte aktor slik:

«‘Alvorlig personlighetsforstyrrelse’ sier de psykiatrisk sakkyndige om Kristiansen uavhengig av hva han har gjort eller ikke gjort i Baneheia. Dårlig impulskontroll, manglende kontroll av eksplosiv adferd, konfliktsøkende, umoden og kranglete. De legger til at Kristiansen har vært påfallende uberørt av Baneheiasaken. Hans diagnose ADHD gjør at han har noe å slite med.»374

8.5.7 Andre bevis og indisier

Aktor gikk deretter over til øvrige bevis og indisier i relasjon til skyldspørsmålet, herunder at de tiltalte ble sett sammen før og etter drapene, Kristiansens telefonoppringning til kameraten Espen Bakke kl. 20.19 og Kristiansens tidligere seksuallovbrudd. Fra denne delen av prosedyren refererte Bergens Tidende slik:

«Hva vet vi om hvor Viggo var ettermiddagen drapsdagen og hvem var han sammen med?

Han var ved Svarttjønn klokka 18 drapsdagen. En time før jentene blir voldtatt og drept, var altså Viggo Kristiansen i nærheten. Etter voldtekten og drapene satt han på trappa hjemme da kameratene kom på besøk.

Hvem vet vi Viggo var sammen med før og etter drapene? Jo, den ene drapsmannen fra Baneheia, Jan Helge Andersen som allerede er dømt for voldtekt og drap. Hva sier denne drapsmannen om Viggo? Jo, at han var sammen med Viggo fra Svarttjønn og at de to var sammen om overgrepene og drapene.

Vitner har forklart at ingen har sett dem i nærheten av åstedet. Det blir nok et poeng for forsvareren.

Ingen har hørt noe. Mange har spasert i området. Og igjen skyldes det dyktighet, eller så har de hatt utrolig flaks. Men det at ingen har sett dem sier ingen ting. Det sier i hvert fall ikke noe om Viggo. Ingen har heller sett Jan Helge Andersen. Og han vet vi har vært med på voldtektene og drapene. Er det dyktighet så har i hvert fall Jan Helge Andersen trening i å skjule seg. Antakelig har de hatt flaks.

Mitt poeng er at manglende observasjon av de to i Baneheia ikke er noe bevis for uskyld.

Det er påfallende at Viggo Kristiansen ringer og inviterer kameratene hjem til seg. Når de to kommer blir Viggo irritert, selv om de var invitert. Den ene kameraten mener Viggo virket rar. Her forsøker Viggo Kristiansen å skaffe seg et alibi. Da kameratene kom hadde Viggo oppnådd det han ville, og sendte kameratene hjem. Dette er ikke noe bevis, men et indisium.»375

Aktor trakk også frem undersøkelsene knyttet til Kristiansens sykkelveske samt merker avsatt av et løsemiddelbasert produkt på innsiden av jentenes lår,376 men bemerket at disse ikke hadde gitt resultater av noen særlig bevismessig betydning. Det samme gjaldt knivundersøkelsene, som etter aktors syn hadde «liten bevisverdi». Ifølge aktor hadde Kristiansen trolig kastet drapskniven, på samme måte som han hadde kastet posen jentenes klær hadde blitt fraktet fra åstedet i, og sikkert også klærne han hadde hatt på seg.

Aktor viste endelig til rekonstruksjonen, som han mente underbygget det Andersen hadde forklart. Aktor stilte spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt hadde vært mulig for Andersen å forklare seg om Kristiansens rolle på denne måten dersom alt var løgn.

8.5.8 Telebeviset

Aktor fremholdt at påtalemyndigheten la til grunn at Kristiansen hadde hatt mobiltelefonen med seg inn i Baneheia på drapsdagen, og at tekstmeldingene ble sendt fra åstedet eller områdene i nærheten. Han oppfordret lagretten til å legge dette til grunn.

Ifølge aktor kunne Kristiansen ha sendt meldinger ved flere anledninger uten at Andersen så det, for eksempel da de lette etter teltplass, under overgrepene mens Andersen satt med ryggen til, da Andersen kuttet grener og Kristiansen en periode var borte, eller etter at de skilte lag. Stavanger Aftenblad siterte aktor slik:

«– Viggo Kristiansen sier at når han har en tekstmelding lagret i telefonen tar det ikke lang tid å få sendt den. Det var tilfellet for den ene meldingen som ble sendt drapskvelden. Andersen har forklart til politiet 13. september at han var sikker på at Viggo hadde med seg mobiltelefonen inn i Baneheia. Han sier også at Kristiansen har hatt tid og anledning til å sende meldinger mens de var i Baneheia, blant annet da de rotet rundt for å finne teltplass. Viggo kan ha sendt melding fra åstedet, eller da Jan Helge var i ferd med å dekke til likene. Påtalemyndigheten legger til grunn at disse meldingene ble sendt ved noen av disse anledningene […].»377

Påtalemyndighetens syn var, slik aktor så det, forenlig med konklusjonen til den rettsoppnevnte sakkyndige, Inge Schøyen i Teleplan. Aktor viste til at Schøyen hadde konkludert med at det var umulig å si noe om dekningen 19. mai 2000.

NTB refererte slik:

«Vi legger til grunn at tekstmeldingene er sendt fra åstedet eller i nærheten. Dette er forenelig med konklusjonen i rapporten fra de sakkyndige, sa Dahl.»378

Aftenposten refererte slik:

«Det såkalte mobilsporet, altså tvilen omkring dekning via basestasjonen Eg A på og rundt åstedet, berørte aktor bare såvidt. Han ba retten se bort fra det, og forklarte hva det sakkyndige vitnet fra selskapet Teleplan hadde forklart i retten: – Det er mulig det har vært dekning der. Det er alt vi bør vite.»379

Aktor viste også til usikkerhetsmomentene Schøyen hadde pekt på: endringer i basestasjonoppsettet siden drapstidspunktet, forandringer i softwareinnstillinger, ny funksjonalitet samt varierende mottakerforhold. Videre viste aktor til at lagretten selv hadde sett hvor nærme åstedet man kom med Schøyens dekningskart, og at det også kunne legges til en ytterligere tilleggsmargin utover det sydlige dekningsarealet på kartet.

Aktor understreket at Schøyen var lagrettens rådgiver, som de trygt kunne støtte seg til. Han var åpenbart meget godt kvalifisert, med utdannelse fra USA. I henhold til Stavanger Aftenblad uttalte aktor:

«Jeg understreker at den sakkyndige fra firmaet Teleplan ble oppnevnt av retten, og er dermed lagrettens formelle rådgiver. Han skal være den som rettleder domstolen. Det er ikke aktoratets vitne, men en oppnevnt sakkyndig.»380

Om Telenors undersøkelser påpekte aktor blant annet at de to hovedvitnene ikke hadde teknisk utdannelse. Det forundret ham at Telenor hadde sendt teknisk ukyndige personer til å gi vitneprov som skulle måles opp mot den rettsoppnevnte sakkyndige. Nettavisen oppfattet det slik at aktor «gjorde et stort nummer [av] at Teleplans mann hadde bedre teknisk utdannelse enn Telenors vitner».381

Fædrelandsvennen skrev om dette 1. februar 2002:

«Aktor Edward Dahl sa i retten i går at han var overrasket over at Telenor sendte vitner til Baneheia-saken som ikke hadde teknisk bakgrunn, bortsett fra en Bravida-ansatt fra Kristiansand.

– Det synes som om Telenor-vitnene hang noe igjen i de bastante uttalelsene de kom med tidligere i saken og var bundet av det, sa Dahl.

Han understreket at firmaet Teleplan er rettens sakkyndige og ikke var politiets vitne.

– Grovt sett er Teleplan og Telenor enige, sa Dahl. Og enigheten går på at de ikke kan si noe sikkert om dekningsforholdene i Baneheia 19. mai 2000.»382

I lys av det ovennevnte konkluderte aktor med at mobilbruken var forenlig med at Kristiansen var den andre personen på åstedet. Han fremholdt at dersom lagmannsretten så langt var overbevist om at Kristiansen var skyldig, var ikke mobilbruken og Teleplans konklusjon egnet til å rokke ved denne overbevisningen.

8.5.9 Kristiansens sykkel og morens vitnemål

Aktor tok deretter opp betydningen av bevisførselen knyttet til Viggo Kristiansens sykkel, som ifølge Jan Helge Andersen hadde blitt låst inntil bommen før de gikk inn i Baneheia. Aktor fremholdt at sykkelen meget vel kunne ha stått der, slik Andersen hadde forklart. Han oppfordret lagretten til å se bort fra vitnemålet til Leonard Hovden, som hadde uttalt i retten at han var sikker på at det ikke sto noen sykkel der da han tøyde ut ved bommen ca. kl. 19.20. Ifølge aktor kunne ingen i september 2000, og langt mindre januar 2002, si noe sikkert om hvorvidt det sto en sykkel ved bommen eller ikke. Aktor mente at dette ikke er forhold man legger merke til når man jogger eller går kveldstur.

I Fædrelandsvennen 1. februar 2002 ble aktors argumentasjon gjengitt slik:

«Aktor Edward Dahl brukte flere minutter i prosedyren på et vitne som skråsikkert i lagmannsretten har fortalt at sykkelen til Viggo Kristiansen ikke stod ved bommen, slik Jan Helge Andersen har forklart. Dahl mente vitnet ikke bør vektlegges.

– Vitnet sa i avhør i september 2000 at han ikke var sikker. Han sa at ‘etter så lang tid kan jeg ikke utelukke det’. Da hadde det gått fire måneder. Nå har det gått ett år og 8 måneder, og han er skråsikker. Vitnet sa også at avhøret ble gjort da han var veldig trøtt. Det viste seg å være tatt litt over klokken tolv på formiddagen. Han finner på en unnskyldning, sa Dahl.»383

Kristiansens mor hadde uttalt i vitnemålet sitt for lagmannsretten at hun ca. kl. 19.00 fredag 19. mai hørte Kristiansen snakke i mobiltelefonen utenfor hjemmet i Egstien. Aktor viste til at hun ikke ga disse opplysningene i politiforklaringen sin, og at opplysningene heller ikke var i samsvar med telefonutskriften til Kristiansen. Han rådet lagretten til å se bort fra dette.

Fædrelandsvennen siterte aktor slik:

«Mor til Viggo Kristiansen forsøkte å gi sønnen alibi. Hun var vitne til at Viggo ringte til Jan Helge. Klokka 19 hørte hun at Viggo ringte med mobiltelefonen. I lange avhør til politiet har hun ikke fortalt noe om dette til politiet. Selv har hun brukt begrepet ønsketenkning. Det er lett å forstå. Dessuten viser utskriften fra Viggos mobiltelefon at forklaringen til moren ikke kan vektlegges.»384

8.5.10 Avslutning

Aktor avsluttet prosedyren med å vise til en sammenfatning av hovedpunktene, som ble oppsummert som følger:

• Andersen forklaring er bærebjelken, og den er troverdig.

• Kristiansen er tatt i en lang rekke løgner overfor politiet.

• De tekniske og medisinske funnene styrker Andersens forklaring.

• Øvrige bevis i saken styrker Andersens forklaring.

• Kristiansens personlighet svarer til de utrolige handlingene som er begått.

• Noen spørsmål står uten sikre svar, herunder mobilbruken, men dette rokker ikke ved hovedbildet – at Kristiansen er den andre gjerningsmannen.

8.6 Forsvarers prosedyre om skyldspørsmålet

8.6.1 Oversikt

Fredag 1. februar 2002 kl. 09.00 fikk forsvarer Tore Pettersen ordet til prosedyre. Prosedyren varte hele rettsdagen, frem til kl. 15.10. Utvalgets redegjørelse for prosedyrens innhold bygger i det vesentlige på tilgjengelige avisreferater.

8.6.2 Andersens forklaring

Advokat Pettersen innledet prosedyren med å trekke frem at Viggo Kristiansen var forhåndsdømt i pressen. Han viste til et fjernsynsinnslag som ble sendt under byrettens behandling, der en journalist hadde beskrevet de tiltalte som «upåvirkede, følelsesløse og uten anger»:

«– Hvordan kan en vise anger for noe en ikke har gjort, spurte Pettersen.»385

Bergens Tidende beskrev Pettersens redegjørelse for innslaget slik:

«Advokat Tore Hilding Pettersen ga juryen en formaning om å se bort fra all forhåndsomtale når spørsmålet om Viggo Kristiansens skyld skal vurderes. […]

Advokat Tore Hilding Pettersen: – […] Denne beskrivelsen ble gitt andre dag under byrettsforhandlingene, og før bevisførselen var påbegynt. […]

Reporteren hadde ikke noe innblikk i sakens dokumenter eller beviser, og etter min oppfatning har da journalisten vist at han tok et forhåndsstandpunkt til saken. Han var ikke den eneste journalisten som har tatt standpunkt. Ut fra et rettssikkerhetsmessig ståsted er dette et farlig standpunkt.

Det er farlig ikke å være objektiv. Ideelt sett, ut fra rettssikkerhetsmessige betraktninger, skulle lagretten egentlig stilt med blanke ark uten forhåndskunnskap om saken. I denne saken er det en umulighet. Det skyldes medieomtalen både før og under byrettsbehandlingen. Å sette sammen en jury uten forhåndskunnskap er en umulighet. Dere som sitter her nå, sa Pettersen henvendt til juryen, visste ikke at dere skulle sitte i juryen da saken var til behandling i byretten.

– Jeg regner med at det har påvirket dere som samfunnsbevisste mennesker. Derfor stilles det ekstra store krav til dere. Saken skal utelukkende bedømmes ut fra det dere har hørt i lagmannsretten. Jeg sier dette fordi dere skal være klar over at dere har en vanskelig jobb som dere må ta alvorlig.

Viggo Kristiansen har en alvorlig tiltale hengende over seg, og kan risikere lovens strengeste straff. Dere må være bevisst på at et standpunkt ikke styres av forhåndskunnskapen om saken.»386

Pettersen minnet lagretten på at overbevisningen deres måtte bygge på de bevis som hadde blitt lagt fram i retten, ikke på magefølelse eller spekulasjoner. NRK siterte Pettersen slik:

«– Dere skal heller ikke la dere påvirke av antipatier mot de to tiltalte, understreket Kristiansens forsvarer. Pettersen sa at saken er grusom. Den er en dyp tragedie for foreldrene til de to jentene. – Men til tross for dette, er bevisbyrden den samme. Saken blir ikke mindre tragisk ved en feilaktig dom. Etter mitt syn har aktor ikke klart å føre bevis for at Viggo Kristiansen er skyldig. Det finnes ikke et eneste teknisk bevis. Det eneste som knytter Viggo Kristiansen til åstedet og drapene er Jan Helge Andersens forklaring, understreket Pettersen.»387

Pettersen fremholdt deretter at Andersen åpenbart hadde et motiv for å trekke Kristiansen inn i saken:

«Aktor har vært opptatt av hvilket motiv Jan Helge Andersen kan ha hatt for å trekke Viggo Kristiansen inn i saken.

– Etter mitt syn er det ikke nødvendig å lete etter andre motiv enn å redde sin egen fremtid for Jan Helge Andersen. Han visste at Viggo ble pågrepet samme dag. Det fremgikk av pågripelsesbeslutningen som han fikk se under arrestasjonen. Jan Helge Andersen nektet all skyld før det ble fremlagt et ugjenkallelig DNA-bevis om at han hadde vært på åstedet. På det tidspunkt hadde han en alvorlig anklage mot seg. Da etterforskeren ga ham stikkordet offer, grep Andersen tak i dette. I denne saken er det ikke aktuelt å lete etter et hevnmotiv. Det er ikke uvanlig at flere tiltalte i samme straffesak skylder på hverandre.»388

Videre tok Pettersen opp at forklaringen til Andersen i liten grad var etterprøvd av aktor i lagmannsretten. Om dette refererte Dagbladet:

«– Aktor har ikke vært opptatt av å etterprøve Andersens forklaring, slik han gjorde i byretten, sukket Pettersen. Derfor tok han selv på seg oppgaven:

– At medtiltalte Jan Helge Andersen har forklart seg om detaljer som bare en gjerningsmann kan vite, tilsier nemlig ikke at han også snakker sant om Kristiansen, mener forsvareren.

– Jan Helge Andersen har jo vært der. Kanskje han til og med har gjort det alene. At disse detaljene stemmer, er ikke noe bevis mot Kristiansen, slo han fast.»389

I samme artikkel fra Dagbladet fremgår det at Pettersen gikk til angrep på Andersens troverdighet:

«Pettersen angrep Jan Helge Andersens troverdighet med fokus på endrede forklaringer, hans merkelige oppførsel i dagene før og etter drapene og nedtoningen av hans egen delaktighet.

– Jan Helge har bare sittet med ryggen til og stirret ut i skogen uten å gjøre noe som helst. Det syns jeg er helt utrolig, sa Pettersen.»390

Ifølge NRK tegnet han et bilde av Andersen som en «19 år gammel ‘ung mann’ som var lagfører i Heimevernet og som ikke var en etterdilter».391

Om den påståtte alibiavtalen argumenterte Pettersen for at denne var konstruert av Andersen etter pågripelsen. NTB refererte i den forbindelse:

«Jan Helge Andersen konstruerte forklaringen om alibi etter at han ble pågrepet, mener forsvareren til medtiltalte Viggo Kristiansen.

Jan Helge Andersen justerte flere ganger alibiet som han skal ha konstruert sammen med Viggo Kristiansen, påpekte advokat Tore H. Pettersen i sin prosedyre fredag. Han mener mye tyder på at Andersen fant på historien etter at han ble pågrepet.

Ifølge Andersens forklaring til politiet samme dag han ble pågrepet, avtalte han med Kristiansen hva de skulle si dersom de måtte forklare seg for politiet. Kristiansen skulle være hjemme ved bua, mens Andersen skulle ha tatt en treningstur i Baneheia.

– Dette ville ført Jan Helge rett inn i politiets søkelys. Det er etter min mening påfallende, la Pettersen til. Han viste til at Andersen ifølge alibiavtalen skulle kommet til Kristiansens hjem klokken 19.30. Under rundspørringen 22. mai 2000 forklarte Jan Helge Andersen at han kom til Kristiansen klokken 20.00.

– Er det riktig at de har avtalt et alibi? Jeg tror dette er noe han har funnet på etterpå, konstaterte advokat Pettersen.»392

8.6.3 Telebeviset

I henhold til NTB brukte advokat Pettersen «lang tid» på å gjennomgå telebeviset. Han anførte at de fire tekstmeldingene, som alle hadde slått inn på basestasjon EG_A, «langt på vei» ga Kristiansens alibi på drapstidspunktet. Ifølge NTB uttalte Pettersen:

«– Det er ikke påvist at det er mulig å få dekning på åstedet for den telefoni som Viggo Kristiansen har utført. Tidspunktene for tekstmeldingene og dekningsområdet for sendemasten er ikke forenlig med Jan Helge Andersens forklaring. Dette må dere ha med dere som et viktig argument, jeg vil nesten si som et alibi for Viggo Kristiansen, sa Pettersen til juryen.»393

Nettavisen fremholdt at Pettersen «angrep aktors slutning om at det må ha vært dekning på åstedet ‘fordi Viggo Kristiansen var der med mobilen’». Ifølge avisen uttalte forsvareren:

«– Det er en klar feilslutning, sa Pettersen og henvendte seg til juryen:

– Mobiltelefonbruken er uforenlig med Jan Helge Andersens forklaring. Teleplan har åpnet for en teoretisk mulighet for at åstedet kan ligge innenfor dekningsområdet. Men det har ikke vært mulig å påvise at Eg A dekker åstedet. Det er også slik at Teleplan har gitt uttrykk for at det mest sannsynlig ikke er slik at Eg A dekke[t] åstedet. Jeg minner igjen om beviskravet, rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, enhver rimelig og forstandig tvil, sa Pettersen. […]

Pettersen legger vekt på at Eg A-senderen ikke har dekning på eller rundt åstedet, i motsetning til 11 andre basestasjoner i Kristiansand. Men Viggo Kristiansen har vitterlig mottatt og sendt tekstmeldinger rundt tidspunktene for drapene.

– Dette viser rett og slett at Viggo Kristiansen ikke har vært på stedet, og at Jan Helge Andersens forklaring derfor ikke stemmer, lød budskapet til advokat Tore H. Pettersen.

– Viggo Kristiansen møtte Jan Helge Andersen ved Svarttjønn, og dro så hjem til bua, sa Pettersen i sin prosedyre.»394

Stavanger Aftenblad oppsummerte Pettersens argumentasjon om telebeviset slik:

«Aktor har ikke klart å føre bevis for at det er dekning for mobiltelefonen i eller ved åstedet. Ingen av dem som har gjort forsøk på å få inn Eg A-senderen på åstedet eller i nærheten har fått dette til. Telenor har forsøkt flere ganger uten å lykkes. Teleplan har forsøkt å få inn Eg A-senderen på åstedet eller i nærheten uten å lykkes. Aktor sier at Teleplan åpner for en teoretisk mulighet for dekning. Dette er bare en teoretisk mulighet. Det har i praksis aldri vært dekning til åstedet fra Eg A. Trafikken på Viggos mobiltelefon er ikke forenlig med historien til Jan Helge om det som skjedde i Baneheia. […] Mobilen er et alibi for Kristiansen, sa Pettersen.»395

8.6.4 Kristiansens forklaring

Advokat Pettersen viste til at Viggo Kristiansen ved pågripelsen fremholdt at politiet hadde tatt feil person, og at Kristiansen hele veien hadde holdt fast ved at han var hjemme og i arbeidsboden i tidsrommet for drapene:

«Advokat Pettersen: – Viggo Kristiansen utbrøt allerede under pågripelsen til politiet at er dere klar over at dere tar feil person? Viggo sa ‘Jeg visste det ville skje’, fordi han har vært gjennom flere avhør, og følt seg mistenkt i saken. Han har følt seg forfulgt og mistenkt av politiet.

Uttrykket ‘jeg visste det ville skje’ er ingen tilståelse. Det var et uttrykk for den frustrasjon han følte seg [sic] og ved at han følte seg forfulgt av politiet i tiden etter 19. mai frem til arrestasjonen. Vi må huske at han ble siktet for kikking midt på sommeren og ble avhørt om dette. Samtidig ble det gjennomført en omfattende ransaking i bua hans 13. juli.

Dere må også ta standpunkt til hvor Viggo var om kvelden 19. mai. Selv har Viggo forklart at han var hjemme og i bua. Han har holdt fast ved denne forklaringen i alle avhør som er gjennomført.»

Han tok deretter opp at Kristiansen har forsøkt å forklare seg så godt han kan, og anmodet lagretten om å ta hensyn til hans MBD-diagnose (minimal brain dysfunction) og konsentrasjonsproblemer ved vurderingen av forklaringen hans:

«Det har vært detaljer som er til å stusse over i forklaringene til Viggo. Jeg tror Viggo Kristiansen har forklart seg så godt som mulig hos politiet.

Vi må ha i mente at her i retten har han forklart seg med et stort pressekorps tilstede. Jeg tok opp spørsmålet om lukkede dører for at Viggo Kristiansen skulle kunne forklare seg bedre. Vi må ta hensyn til at det er vanskelig for Kristiansen å forklare seg med så mange mennesker rundt seg.

Tiltalte i en straffesak kan avslå å svare på spørsmål. Viggo Kristiansen har sittet i vitneboksen og gitt svar på de spørsmål han har fått så godt som han kan. […]

Viggo Kristiansen har en dårlig ordforståelse. Dere må også ta hensyn til Kristiansens konsentrasjonsproblemer når dere vurderer unøyaktighetene i hans forklaring. Hva husker dere fra 4. januar i år, tre dager før rettssaken begynte. Det kan være en god test.

Dere må også ta hensyn til hans MBD når dere vurderer hans forklaring. Han er litt bråkjekk og tenker ikke alltid gjennom det han sier. Det er et utslag av hans MBD.

Aktor har gjort et poeng av at Kristiansen ikke ville la seg avhøre mer da DNA-analysene kom. Så vidt jeg forstod aktor var dette problematisk for Kristiansen, og at han derfor trakk seg unna avhør.

Husk at det som skjedde var at politiet gikk ut med at de hadde fått en DNA-profil. Dette var ikke riktig. Polititjenestemannen fra Kripos som avhørte Viggo sa at politiet tok munnen for full. Det var skvært gjort. Tenk dere den situasjonen at Viggo er uskyldig. Da var det ikke rart at han sa nei til flere avhør.»396

8.6.5 DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela

Advokat Pettersen hevdet at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela ikke kunne tjene som sikre bevis for to gjerningsmenn. Han anførte at resultatet som passet med Kristiansen, kunne skyldes forurensning. Nettavisen siterte Pettersen slik:

«– Analysemetoden brukes ikke rutinemessig noe sted. Prøvene kan ha blitt forurenset, og lagretten må være forsiktig med å legge til grunn at det i det hele tatt var to menn til stede.»397

Stavanger Aftenblad omtalte argumentasjonen til Pettersen slik:

«Det mest dristige argument fra Viggo Kristiansens forsvarer var hans anbefaling til juryen om å se bort fra DNA-funnene som er gjort på åstedet og senere analysert. De biologiske funnene har vært til analyse både på Rettsmedisinsk Institutt og ved et tilsvarende institutt i Spania. Da Baneheia-saken var til behandling i byretten anbefalte han retten å være tilbakeholden med å bruke de funn som var gjort, og som konkluderer med at det er biologiske spor etter to menn på den ene av de drepte jentene. I lagmannsretten nærmest underkjente Pettersen analyseresultatet, og trakk også frem muligheten for at de biologiske sporene kan ha blitt forurenset. I langt sterkere grad enn i byretten la Pettersen all skyld på Andersen. Viggo Kristiansens forsvarer antydet at Andersen kunne ha vært alene om drapene.»398

Også NTB omtalte Pettersens «angrep» på DNA-bevisene:

«Pettersen gikk til frontalangrep mot DNA-beviset, og beskrev metodene som ‘forskningsbasert’. Han gikk også langt i å antyde muligheten for at DNA-prøvene av sæd kan ha blitt forurenset, til tross for at rettsmedisiner Bente Mevåg i sin forklaring tidligere under ankesaken fremholdt at bare kvinner har hatt med prøvene å gjøre.

Dette har også juryen hørt, og flere av de edsvorne reagerte med å sette seg langt tilbake i stolen, legge armene i kors og trekke på smilebåndet under Pettersens angrep på DNA-beviset.»399

VG refererte slik fra denne delen av prosedyren:

«Jan Helge Andersen har dratt med seg Viggo Kristiansen inn i barnedrapssaken fordi han vil redde sitt eget liv og fremtid.

Det hevder forsvarer Tore H. Pettersen, som mener Andersen kan ha drept og voldtatt de to småjentene i Baneheia alene.

Pettersen mener DNA-undersøkelsene som viser at to menn var på åstedet, ikke er til å stole på. Det kom oppsiktsvekkende frem under Pettersens avsluttende prosedyre i Agder lagmannsrett i går.

Pettersen brukte ikke dette som argument under byrettens behandling i fjor, og han har heller ikke brakt det frem som tema under bevisførselen i ankesaken.

Jeg åpner for at det bare kan ha vært en person med på gjerningen, sier Tore H. Pettersen til VG.»400

Fædrelandsvennen rapporterte slik:

«Tore Pettersen forsøker seg med en ‘spansk en’ for å slå beina under DNA-beviset som knytter en person med Viggo Kristiansens DNA-type til åstedet. […] Tore H. Pettersen fremhevet flere forhold som svekker DNA-resultatet:

– Det dreier seg både om systemet og andre faktorer på utsiden. På universitetet i Spania driver de forskning, og resultatet har kommet som følge av slik forskning. I retten er det ikke lagt frem noe som viser at resultatet er kvalitetssikret. De har heller ikke fått treff på alle forsøkene. Vi vet ikke om prøvene er tatt ut og behandlet under sterile forhold. Et nys fra en person som jobber med det, kan kanskje være nok til å forurense prøven slik at det ikke er riktig resultat som foreligger, sa Pettersen etter prosedyren.

Til lagretten sa han dette om mulig forurensning av materiale som ble DNA-testet eller om muligheten for at det har skjedd en viss etterprøving av resultatene:

– Det er ikke min oppgave å bevise at det er gjort slik, men dere må ha det med som en usikkerhetsfaktor […]. Man kan ikke uten videre legge til grunn [fra] det tekniske resultatet at det egentlig er to menn som har lagt igjen sin DNA-kode på åstedet, sa Pettersen.»401

8.6.6 Vitnemålet fra Kristiansens mor

Om vitnemålet fra Viggo Kristiansens mor viste advokat Pettersen til at moren hadde forklart at hun så og hørte sønnen snakke i mobiltelefon utenfor kjøkkenvinduet omkring drapstidspunktet. Ifølge NRK uttalte Pettersen:

«– Hun sa klart ifra i retten at hun er usikker. Men sett i sammenheng med annen bevisførsel her i retten, mener jeg dere ikke kan se bort fra at moren kan ha sett og hørt Viggo på utsiden av huset ved syvtiden.»402

8.6.7 Sykkelbeviset

Advokat Pettersen viste til at Viggo Kristiansen, ifølge Jan Helge Andersen, skulle ha satt fra seg sin «meget spesiell[e]» sykkel inntil bommen ved inngangen til Baneheia, men understreket at «ingen har sett denne sykkelen». Dernest gikk Pettersen inn på at Kristiansen – dersom Andersen fortalte sannheten – nødvendigvis også måtte ha hentet sykkelen sin ved bommen, men at ingen hadde observert ham i den forbindelse. Ifølge NRK uttalte Pettersen:

«– Det er ingen som har sett ham ved bommen, ingen som har sett ham på vei hjem fra bommen på sin spesielle sykkel. Dette må dere ta med inn i juryrommet, formante Pettersen til juryen.»403

8.6.8 Andre forhold

Advokat Pettersen trakk også frem at det var funnet fingeravtrykk på plastposen som inneholdt jentenes klær som ikke var fra Kristiansen, og at etterforskningen ikke hadde klart å identifisere et hårstrå som ble funnet i en gren der jentene ble funnet. I tillegg påpekte han at politiet hadde gjort en rekke undersøkelser som ikke hadde ledet til noen bevis mot Kristiansen.404

8.7 Lagmannens rettsbelæring

Den 5. februar 2002, fra ca. kl. 09.00 til 09.50, avga førstelagmann og rettens administrator Asbjørn Nes Hansen sin rettsbelæring til jurymedlemmene. I rettsboken heter det: «Rettens formann gjennomgikk saken og dens bevisligheter og forklarte spørsmålene og de rettssetninger som skulle legges til grunn for lagrettens svar.»405

Ettersom ankeforhandlingen ikke ble tatt opp på lyd eller protokollert, kan ikke utvalget med sikkerhet vite nøyaktig hva som ble sagt. Flere medier omtalte imidlertid rettsbelæringen relativt utførlig.

Stavanger Aftenblad refererte slik fra førstelagmannens foredrag:

«Ærede lagrette! Det er vanligvis et relativt kort foredrag fra rettens formann i forbindelse med straffesaker i lagmannsretten, men denne gang blir foredraget noe lengre enn vanlig på grunn av den omfattende bevisføringen. Saken reiser få rettslige tvilsspørsmål. Min oppfatning av de rettslige spørsmål er bindende for juryen, det vil si at det jeg sier om hvordan lovens skal forstås, er bindende for juryen. Min vurdering av bevisene er ikke bindende, men rådgivende. Det er juryen som alene bestemmer. Den objektive bevisvurderingen er viktig i denne saken, sa Nes Hansen. […]

Førstelagmannen gikk deretter gjennom de ti spørsmålene som er stilt til juryen, og videre til prinsippene for bevisvurderingen.

Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen: – Vi har en fri bevisvurdering i norsk rett. Hvor stor vekt bevisene skal ha avgjøres av tyngden på det enkelte bevis. En vitneforklaring er et tungt bevis. Det er den reelle vekten av bevisene skal som skal være avgjørende. Bevisene må også ses i sammenheng og veies mot hverandre.

Bevisvurderingen skal bygges på det som er kommet frem i retten. I denne saken er det særlig grunn til å minne om dette. Det noen har lest eller hørt om saken tidligere skal ikke telle med. Viggo Kristiansen skal ikke dømmes verken hardere eller mildere enn etter de bevis som er kommet frem i retten. Det er påtalemyndigheten som skal føre bevis for at den tiltalte er skyldig. Den tiltalte skal ikke føre bevis for sin uskyld. Det strafferettslige tvilsspørsmålet er også viktig. Den rimelige og fornuftige tvilen skal komme tiltalte til gode, ikke den oppkonstruerte og teoretiske tvilen. Til slutt blir det en samlet avveining og vurdering. Er dere overbevist om at Kristiansen er skyldig, skal det svares ja. […]

Det jeg sier nå er min mening og min veiledning, og er ikke bindende for dere. […] Når det gjelder Baneheiasaken har det vært en svært omfattende bevisvurdering. Nå må det sorteres ut hva som er vesentlig og relevant. Den hele og fulle historie om hva som skjedde får vi nok ikke. Men det dere skal avgjøre er om Kristiansen er skyldig eller ikke. De vesentlige bevis er etter min mening forklaringen til Andersen. Den må ligge i bunn av saken. Spørsmålet er om forklaringen er troverdig. Det kan være nyttig å ta utgangspunkt en del uomtvistelige forhold. De to småjentene forlot badeplassen mellom klokka 18.45 og 19. Jentene ble misbrukt seksuelt før de ble knivdrept. Det gikk kort tid med til overgrepene og drapene, 5 til 15 minutter. Andersen var på åstedet. Han har tilstått dette, og det er funnet DNA-bevis på åstedet knyttet til Andersen. Undersøkelsene fra Spania utelukker Andersen fra et av de seksuelle overgrep, men ikke Kristiansen. Det er klart at Andersen og Kristiansen gikk mye sammen, både før og etter drapene. Stort sett var det bare de to som var sammen.

Hvis vi ser bort fra forklaringen til mor til Kristiansen, er det ingen vitneobservasjoner av de to tiltalte etter at lederen for onsdagsklubben forlater guttene ved lekeplassen ved Svarttjønn frem til kameratene kommer på trappa til Kristiansen senere på kvelden. Mor til Viggo Kristiansen sier at hun har hørt sønnen ringe i mobiltelefonen. Dette ble ikke forklart til politiet, og ingen telefonutskrifter kan bekrefte denne samtalen. Hvem var den andre gjerningsmannen hvis det ikke var Viggo Kristiansen? Var det en annen som Andersen tilfeldig traff? Hårfunnet på åstedet er bare spekulasjoner. Mangelen på andre sannsynlige alternativ er ikke et bevis på Kristiansens skyld. Mangelen på alternativ gjerningsmann er likevel noe som må tas med i vurderingen av bevisene. […]

Forklaringen til Andersen kan i store trekk sammenheng avstemmes mot det som er funnet på åstedet. Dere må også bygge på de inntrykk dere har fått av Andersens troverdighet i retten og gjennom forklaringen til politibetjent Geir Hansen.

Påfallende er det at Kristiansen ikke opplyste at han hadde vært i Baneheia ved utspørring og vitneavhør. Først 14. juli forteller han dette. Jeg minner om den omfattende bevisføringen om porno, kikking, plagsom opptreden mot folk og voldelige tendenser fra Kristiansens side. Han kunne få et helt spesielt uttrykk i øynene, noe Andersen har forklart at Kristiansen hadde under drapene i Baneheia. De sakkyndige har forklart om hans manglende evne til å takle sitt sinne. Jeg minner også om at Kristiansen er domfelt for overgrep mot en jente.

Mobilbeviset og sykkelbeviset må vurderes mot de øvrige bevis. Når det gjelder sykkelen som Andersen forklarer at Kristiansen satte fra seg ved bommen. Det er påfallende at vitner oppfatter hva de har sett så forskjellig fra politiforklaringen frem til retten. I politiforklaringen var ikke et vitne så sikker på om sykkelen stod ved bommen. Nå var han skråsikker. Når det gjelder mobiltelefonbruken har den rettsoppnevnte sakkyndige opplyst at slik basestasjonen Eg A var konfigurert i mai 2000 kunne det være mobildekning til åstedet. Kartet som er lagt frem fra den sakkyndige viser muligheten for at dekningsgrensene var tøyelige. Hvis dere etter en samlet vurdering mener at Kristiansen er gjerningsmann svarer dere ja. Hvis ikke svarer dere nei, sa lagmannen før han ba juryen trekke seg tilbake.»406

Samme journalist skrev også en komprimert versjon i Bergens tidende samme dag:

«Førstelagmannen sa i sin veiledende vurdering av bevisene at Jan Helge Andersens forklaring må ligge i bunn for den oppfatning juryen må ha om hva som skjedde i Baneheia. Han overlot til juryen om den ville oppfatte Andersen som troverdig, men henviste selv til Andersens forklaring i retten og den oppfatning politiavdelingssjef Geir Hansen har gitt av Andersen. Hansen har klart gitt utrykk [sic] for at Andersen er troverdig.

Førstelagmannen etterlot heller ingen tvil om at det må ha vært to menn på åstedet. Nesten i samme åndedrett nevnte han at Kristiansen mangler alibi for tre avgjørende timer drapskvelden. […]

Vitneforklaringen til hans mor nærmest avviste lagmannen fordi det hun fortalte i retten aldri er nevnt for politiet og ikke stemmer med telefonutskriftene.

Det svært omtalte mobilbeviset avklarte førstelagmannen ved å henvise til den mulighet det var i mai 2000 for å oppnå kontakt med mobilsenderen Eg A fra eller i nærheten av åstedet.

Lagmannen var også opptatt av uoverensstemmelser i en vitneforklaring om Kristiansens sykkel var ved bommen på Svarttjønn drapskvelden eller ikke. Nes Hansen syntes det var påfallende at vitnet som i retten med skråsikkerhet mente sykkelen stod der, i en politiforklaring kort etter drapene var høyst usikker.

I rettsbelæringen streifet lagmannen også innom Kristiansens interesse for porno, hans kikking på kvinner, hans verbale utrop mot kvinner på Eg og at han er domfelt for overgrep mot en liten jente.»407

Utvalget viser også til andre mediers gjengivelse av rettsbelæringen. NTB refererte slik:

«Tvilen som Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen sådde fredag, ble langt på vei punktert av rettens formann, førstelagmann Asbjørn Nes Hansen, da han holdt sin rettsbelæring tirsdag. […]

Fredag sådde forsvarer Pettersen tvil om det kunne ha vært to gjerningsmenn på åstedet, da han blant annet beskrev DNA-analysene fra Spania som ‘forskningsbasert’.

– Basert på de rettsoppnevnte sakkyndige må en regne å ha sikre biologiske bevis for at det var to gjerningsmenn i Baneheia, sa Nes Hansen. […]

– Saken mot Kristiansen står og faller på om Andersens forklaring holder når den samholdes med de andre bevisene, sa Nes Hansen.

Han sa også at selv om juryen ikke tror på Andersens forklaring om hans egen rolle på åstedet, så kan den likevel tro på Andersens forklaring om Kristiansens rolle.

– Det er stort samsvar mellom Andersens forklaring og de tekniske bevisene. Og han knytter Kristiansen til denne handlingen. Dere må vurdere dette, etter de inntrykk dere har fått av Andersen her i retten og bevisene som er lagt fram, sa Nes Hansen.

Om Kristiansen sa han:

– Dere har også sett ham her i retten. Jeg er overbevist om at også dette er nyttig når dere skal vurdere skyldspørsmålet. Nes Hansen la til at det er ‘påfallende’ at Kristiansen lenge holdt skjult at han var i Baneheia drapskvelden. […]

Dommeren brukte ikke lang tid på å drøfte mobilbeviset, som Pettersen mener gir Kristiansen alibi for drapstidspunktet. Nes Hansen slo fast at rapporten fra de rettsoppnevnte sakkyndige åpner for at åstedet drapskvelden kan ha vært innenfor dekningsområdet til sendemasta på Eg.

– Dere må vurdere dette ut fra en helhetsvurdering av alle bevisene, sa førstelagmannen. […]

Førstelagmann Nes Hansen mente at juryen også må legge vekt på at Andersen og Kristiansen var mye sammen i tiden før og etter drapene. Han viste videre til at det er sikre vitneobservasjoner av de to ved inngangen til Baneheia 19. mai 2000 klokka 18 om kvelden, og at neste sikre observasjon av de to sammen er klokka 21. Ingen har sett de to, alene eller sammen, i mellomtiden – da drapene ble begått.

Han sa at mangel på alternative gjerningsmenn ikke nødvendigvis betyr at Kristiansen er skyldig, men at det i denne sammenhengen er en avgjørende bakgrunn for vurderingen som juryen skal foreta.

Indirekte ba han juryen se bort fra vitnemålet fra Kristiansens mor, som mener å ha sett sønnen på gårdstunet klokka 19 drapskvelden. Og det uidentifiserte hårstrået på åstedet beskrev han som ‘spekulasjoner’.»408

Av Aftenpostens artikkel fremgår det:

«Gjennom foredraget til førstelagmannen kom det klart frem at han vurderer bevisene mot Kristiansen som holdbare.

– Den hele og fulle sannhet om hva som skjedde i Baneheia får vi nok ikke. Det dere skal ta stilling til er om Viggo Kristiansen er skyldig etter tiltalen. Det viktigste beviset i saken er forklaringen fra Jan Helge Andersen. Spørsmålet er om den er troverdig, og om Kristiansen kan dømmes for hva Andersen forklarer. […]

Førstelagmannen ba juryen legge seg på minnet at DNA-funnene på de to drapsofrene taler sitt klare språk: At det var to gjerningsmenn på åstedet, og at den ene var Jan Helge Andersen. – Vi må stille spørsmålet hvem var den andre gjerningsmannen om det ikke var Viggo Kristiansen. Det åpner for en rekke spekulasjoner, og det at det er mangel på alternativer, beviser ikke skyld for Kristiansen, sa han. Han understreket likevel at de to unge mennene var sett sammen ved foten av Baneheia klokken 18 drapskvelden, en times tid før drapene, og ved Kristiansens bolig klokken 20.30. […]

Vitnemålet fra Kristiansens mor, som i retten hevdet hun så sønnen sin utenfor huset mens han snakket i telefonen klokken 19 ble av førstelagmannen nærmest avvist. – Dette er opplysninger som ikke er fremkommet tidligere, og telefonutskrifter viser ingen samtaler rundt dette tidspunktet, sa Nes Hansen. Han anmerket også at Jan Helge Andersens forklaring så godt som til fulle stemmer overens med de tekniske funnene på åstedet og på ofrene. Han sa at 21-åringen gjennom en detaljert forklaring knytter Viggo Kristiansen til åstedet.

– Når det gjelder Kristiansens forklaringer er det påfallende at han ikke med en gang nevnte at han hadde vært i Baneheia drapskvelden, sa han. Også Viggo Kristiansens oppførsel i rettssalen berørte rettens formann.

– Dere har observert oppførselen hans i retten. Kan den kaste lys over saken, spurte han. Viggo Kristiansen har flere ganger overrasket retten og tilhørerne med arrogant og bråkjekk oppførsel. Ikke en gang overfor drapsofrenes nærmeste pårørende, som har fulgt forhandlingene i lagmannsretten, har han dempet sin måte å være på.»409

NRK skrev følgende:

«Dere må fristille dere fra alt dere har lest og hørt om Baneheiasaken. Synspunkt fra folk og media skal selvfølgelig ikke legges til grunn, belærte dommeren juryen, og poengterte at det er bevisene som kommer frem i retten som skal legges til grunn. Og påtalemyndigheten må ha bevist tilstrekkelig, at Kristiansen har gjort det. Den rimelige, ‘forstandige’ tvilen skal komme tiltalte til gode, understreket førstelagmann Nes Hansen, som deretter omtalte bevisene, ut fra sine synspunkter. – Og de er ikke bindende for dere, sa han til jurymedlemmene. […]

– Den hele og fulle historien om det som skjedde i Baneheia får vi nok aldri. Det dere skal avgjøre er om Viggo Kristiansen er straffeskyldig etter tiltalen, sa dommeren og trakk frem det han mener er det viktigste: Forklaringen fra Jan Helge Andersen. – Saken står og faller på om denne forklaringen, sammenfalt med de andre bevisene i saken, kan regnes som troverdig, sa Nes Hansen. – Det må regnes som vitterlig at Jan Helge Andersen var på åstedet, og er gjerningsmann. Ikke bare har han forklart det selv, men det er også funnet et hår fra ham der, sa Nes Hansen og la til at det likevel også er det eneste sikre tekniske bevis mot tiltalte i saken. Han mener likevel det er sikre nok bevis for at det har vært en gjerningsmann til, ut fra DNA-analyser av sædfunn på jentene. […]

Dommeren trakk så frem at de to tiltalte gikk mye sammen, men at det ikke er observasjoner av dem innenfor tiden rundt drapene. Men de er sett sammen ved inngangen til Baneheia like før, og hjemme hos Kristiansen like etterpå. – Når en tar som utgangspunkt at Jan Helge Andersen ikke var alene som gjerningsmann, må en stille spørsmål om hvem den andre var, dersom det ikke var Viggo Kristiansen, sa dommeren, som la til at det ville bli spekulasjoner å trekke inn en alternativ gjerningsmann. Dette gjelder også spørsmålet om hvem som er opphavet til et ikke identifisert hårstrå fra åstedet. Han sa at juryen selv fikk bedømme troverdigheten til Jan Helge Andersen i retten. […]

– Når det gjelder forklaringen til Viggo Kristiansen synes jeg det er påfallende at han først lot være å forklare i politiavhør, at han hadde vært ved Baneheia med Jan Helge Andersen, sa Nes Hansen, som også trakk frem forklaringene om Viggo Kristiansens ‘svarte øyne’ når han ble sint, og annen spesiell adferd hos ham. I tillegg til de sakkyndiges forklaringer om hans eksplosive temperament.

– Dersom en utfra det jeg har nevnt, mener at det er tunge ting som taler mot Kristiansen, må en også trekke frem det som taler for ham, sa Nes Hansen og viste til ‘sykkelbeviset’ og ‘mobilbeviset’. – Når det gjelder sykkelen som Kristiansen etter Jan Helge Andersens forklaring skal ha satt fra seg ved bommen til Baneheia, er det påfallende at et vitne har forklart at han ikke så den der på denne tiden. […]

– Når det gjelder Viggo Kristiansens mobiltelefonbruk denne kvelden, så har dere sikkert i minne den omfattende bevisfremføringen, sa Nes Hansen, som likevel konstaterte at etter hans mening har en ikke fullgode opplysninger ut fra de sakkyndiges forklaringer. Han understreket derfor usikkerheten om målingene av inngående og utgående trafikk til Kristiansens sim-kort.

– Konklusjonene er det hver og en av dere som skal trekke, sa førstelagmann Nes Hansen avslutningsvis til juryen. Etter å ha fått en redegjørelse om det praktiske ved avstemningen, trakk juryen seg deretter tilbake for å diskutere seg frem til en kjennelse.»410

8.8 Lagrettens kjennelse

Juryen trakk seg tilbake 5. februar 2002 kl. 09.55. Kl. 13.21 meldte NTB at Viggo Kristiansen ble kjent skyldig for voldtekt og drap i Baneheia-saken. Juryen svarte «ja, med flere enn seks stemmer» på alle spørsmål som gjaldt Baneheia-saken. Kristiansen ble frifunnet for forholdet omhandlet i spørsmål 9 og 10, som gjaldt post IV i tiltalebeslutningen. Retten – fagdommerne – la lagrettens kjennelse til grunn for dommen i saken.

Spørsmålene som ble stilt, var følgende:

«1. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i å ha forvoldt en annens død, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, drepte han 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen ved å stikke henne to ganger i halsen og en gang i magen/brystet med en kniv hvor blant annet halspulsåren på høyre side ble skåret over slik at hun døde.

2. TILLEGGSSPØRSMÅL

(Dette spørsmål skal bare besvares dersom 1. spørsmål er besvart med ja. Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er handlingen beskrevet under 1. spørsmål utført med overlegg og/eller i hensikt å skjule en annen forbrytelse og/eller unndra seg straffen for en sådan, nemlig for å skjule eller unndra seg straffen for voldtektene beskrevet under 5. og 6. spørsmål?

3. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket til dette, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, drepte han 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen ved å stikke henne i halsen med en kniv hvor halsvirvelpulsåren ble skåret over slik at hun døde, eller medvirket til dette.

4. TILLEGGSSPØRSMÅL

(Dette spørsmål skal besvares dersom 3. spørsmål er besvart med ja. Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er handlingen beskrevet under 3. spørsmål utført med overlegg og/eller i hensikt å skjule en annen forbrytelse og/eller unndra seg straffen for en sådan, nemlig for å skjule eller unndra seg straffen for voldtektene beskrevet under 5. og 6. spørsmål?

5. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i ved vold eller ved å fremkalle alvorlig frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgangen var samleie, eller å ha medvirket til dette, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, truet han Stine Sofie Sørstrønen, født 10. mai 1992, med en kniv og beordret henne til å kle av seg og førte deretter penis inn i hennes endetarmsåpning og presset penis mot skjeden hennes, eller medvirket til dette.

6. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i ved vold eller ved å fremkalle alvorlig frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgangen var samleie, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Fredag 19. mai 2000 om kvelden i Baneheia i Kristiansand, truet han Lena Sløgedal Paulsen, født 14. mai 1990, med en kniv og beordret henne til å kle av seg og førte deretter penis og/eller en gjenstand inn i hennes skjede og/eller endetarmsåpning.

7. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn G stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, og den utuktige omgangen var samleie, eller å ha medvirket til dette, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Til tid og på sted som nevnt under 5. spørsmål, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor Stine Sofie Sørstrønen, født 10. mai 1992, eller medvirket til dette.

8. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, og den utuktige omgangen var samleie, ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor?

Til tid og på sted som nevnt under 6. spørsmål, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor Lena Sløgedal Paulsen, født 14. mai 1990.

9. HOVEDSPØRSMÅL

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stenuner.)

Er tiltalte Viggo Kristiansen skyldig i å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og den utuktige omgangen er likestilt med samleie, ved at han forholdt som beskrevet nedenfor?

Ved en eller flere anledninger i tidsrommet høsten 1994 til høsten 1995 på bopel i Egstien 2 og/eller utendørs i Egsområdet i Kristiansand, førte han penis inn i munnen til […].

10. TILLEGGSSPØRSMÅL

(Dette spørsmål skal bare besvares dersom 9. spørsmål er besvart med ja. Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Har Viggo Kristiansen gjentatte ganger forholdt seg som beskrevet i 9. spørsmål overfor et barn under 10 år?»411

8.9 Straffutmålingsprosedyrer

8.9.1 Aktors straffutmålingsprosedyre

Aktor fikk ordet til prosedyre om straffutmålingen 6. februar ca. kl. 12.45. Han la ned påstand om lovens strengeste straff, 21 års forvaring, for Viggo Kristiansen. NTB refererte slik fra straffutmålingsprosedyren:

«Drapene på småjentene i Baneheia er begått under særdeles skjerpende omstendigheter og for å skjule voldtektene. Det kvalifiserer til lovens strengeste straff, mener aktor.

Høyesterett har fastsatt hvilke kriterier som må til for at et drap skal kunne føre til en dom på 21 års fengsel, og to av disse er til stede i Baneheia-saken, prosederte aktor Edward Dahl i Agder lagmannsrett onsdag.

Tirsdag ble Viggo Kristiansen kjent skyldig i voldtekt og drap på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10). Aktor mener at Kristiansen må dømmes til 21 års forvaring.»412

Konkret om aktors begrunnelse for forvaringsstraffen refererte NTB slik:

«– Jeg tror ikke vi skal ha for store forhåpninger om at Kristiansen kan forandre seg, sa aktor, og viste til de rettsoppnevnte sakkyndige, professorene Kjell Noreik og Jofrid Alice Nygaard.

Noreik fortalte retten at gjentagelsesfaren er betydelig, både for voldsovergrep og seksualovergrep. Psykiaterne mener dessuten at Kristiansen har pedofile tendenser, i tillegg til at han er en person med alvorlig emosjonelt ustabil personlighetsavvik med klare umodne trekk, forsterket med avvikende sjelsevner og en betydelig aggressivitet.

– En tidsbestemt straff er derfor ikke tilstrekkelig. Samfunnet kan ikke risikere at Kristiansen muligens slipper ut på prøve etter 12 års soning, sa Dahl.»413

For Jan Helge Andersen la aktor ned påstand om 21 års fengsel. NTB refererte slik fra aktors argumentasjon for påstanden:

«Jan Helge Andersen har anket straffeutmålingen på 17 års fengsel fra byretten, og har erkjent skyld. Aktor mener at denne straffen må skjerpes.

– Det er åpenbart at drapene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Vi snakker om drap på barn etter at barna er voldtatt. Det i seg selv er så spesielt av vi snakker om skjerpende omstendigheter. Måten jentene ble drept på er også skjerpende, sa aktor.

Førstestatsadvokaten understreket at straffen må være slik at den blir akseptert blant folk flest.

– Det er et poeng å straffe slik at folk forstår det, sa Dahl.

Han gjorde også et poeng ut av Andersens og Kristiansens ‘totale mangel på empati’.

– Vi har hørt om anger etterpå, men mangel på følelser viste seg der oppe i Baneheia, understreket aktor.

– Jan Helge Andersen hadde valget, og han valgte. Han kunne ha forhindret voldtektene og drapene. Han kunne ha forsøkt å hjelpe jentene og gjøre noe med situasjonen da han så at Kristiansen tok fram kniven. Men han valgte å bli i sin vante rolle som medhjelper for Viggo Kristiansen. Stiller vi ikke Andersen til ansvar for dette, så har vi kastet altfor mye på båten, sa Dahl.

Jan Helge Andersen har selv forklart at han ble tvunget til å drepe.

– Det vil jeg ikke legge spesielt mye vekt på, sa aktor.

– Og da Andersen fikk kniven av Kristiansen, hadde han alle muligheter til å forhindre det som videre skjedde. Men hans manglende evne til å forstå hvordan et annet menneske har det, topper seg her – etter det allerede uforståelige at han har hørt på voldtektene. Enda mer ufattelig er det at han så dreper, sa aktor.

Han gjorde også et poeng av at Andersen flyttet på en brusflaske for å komme bedre til.

– I den grad det finnes formildende omstendigheter, er det bare i svært beskjeden grad, og ikke tilstrekkelig til at det kan redusere lovens strengeste straff, sa Dahl.»414

Aktors formelle påstand lød slik:

• «1. I Kristiansand byretts dom av 1. juni 2001 mot Jan Helge Andersen gjøres den endring at straffen settes til 21 – tjueen – års fengsel. Til fradrag i straffen går 365 dager for utholdt varetekt. […]

• 2. Viggo Kristiansen f. 24.05.79 dømmes i medhold av str.l. § 39 c) nr. 1 jfr. § 39 e) til 21 – tjueen – års forvaring for to forbrytelser mot str.l. § 233, første og annet ledd, to forbrytelser mot str.l. § 192, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213, to forbrytelser mot str.l. § 195, første ledd, annet straffalternativ jfr. § 213 og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved Kristiansand byretts dom av 1.6.01, alt sammenholdt med str.l. § 62, første ledd. Minstestraffen settes til 10 – ti – år. Til fradrag i straffen går 513 dager for utholdt varetekt. […]

• 3. Viggo Kristiansen frifinnes for en forbrytelse mot str. § 195, første ledd, første straffalternativ jfr. 2. ledd.»415

8.9.2 Forsvarer Tore Pettersens straffutmålingsprosedyre

Viggo Kristiansens forsvarer, Tore Pettersen, fikk ordet til straffutmålingsprosedyre torsdag 7. februar kl. 09.00. Han argumenterte med at straffen burde settes lavere enn 21 års fengsel, og hevdet at det ikke var grunnlag for å idømme forvaring:

«Det Viggo Kristiansen har gjort, betyr ikke at han må få lovens strengeste straff, mener forsvareren.

– Lovens strengeste straff med 21 års fengsel må spares til de aller mest grusomme handlinger. Det er ikke tvil om at handlingene i Baneheia var opprivende. Men det kan være andre handlinger som [er] mer grusomme, sa Viggo Kristiansens forsvarer, advokat Tore H. Pettersen, i sin prosedyre om straffeutmåling for 22-åringen torsdag.

Også ut fra allmennpreventive hensyn vil det holde med en streng straff som ligger under 21 år, prosederte Pettersen.

Kristiansens forsvarer mener at barnedrapsmannen og overgriperen bør få sone i fengsel og ikke idømmes forvaring.

– Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å si at Kristiansen må i forvaring. Men om dere gjør det, så vil det være tilstrekkelig med mindre enn 21 år, fordi forvaringsinstituttet åpner for å vurdere forlengelse, sa Pettersen.

Han la også vekt på at Kristiansen ikke er tidligere straffedømt.

Pettersen unnlot å legge ned påstand om et bestemt antall år, men understreket at han mente at det ville være tilstrekkelig med mindre enn 21 år, enten dommen ble fengsel eller forvaring.»416

Forsvarers formelle påstand lød slik:

• «1. Viggo Kristiansen frifinnes for forbrytelse mot straffelovens § 195, første ledd annet straffalternativ og 2. ledd jf § 213.

• 2. Viggo Kristiansen behandles så mildt som mulig.

• 3. Ved eventuell soning gis Viggo Kristiansen et fradrag for utholdt varetekt på 513 dager.»417

8.9.3 Forsvarer Ben Fegrans straffutmålingsprosedyre

Jan Helge Andersens forsvarer, Ben Fegran, fikk ordet etter advokat Pettersen. Han la ned påstand om at Andersen anses på mildeste måte. Fegran argumenterte for en betydeligere lavere straff enn 21 års fengsel for Andersens vedkommende:

«Forsvareren antydet at en straff på 12–13 års fengsel vil være passelig, fordi Andersens tilståelse har vært avgjørende for oppklaringen og dommen mot Kristiansen.

I tillegg skal Andersen ha rabatt fordi han ble presset og truet, og fordi han var i et avhengighetsforhold til Kristiansen, prosederte Fegran i retten.»418

Saken ble tatt opp til doms torsdag 7. februar 2002 klokken 11.15.

8.10 Lagmannsrettens dom 13. februar 2002

8.10.1 Oversikt

Agder lagmannsrett avsa dom onsdag 13. februar 2002. I dommen ble det fastsatt straff for handlingene som juryen hadde funnet Viggo Kristiansen skyldig i. Lagmannsretten avgjorde også straffutmålingsankene som gjaldt Jan Helge Andersen.

8.10.2 Straffutmålingen for Kristiansen

Viggo Kristiansen ble idømt forvaring i 21 år med en minstetid på ti år. Lagmannsretten begrunnet straffutmålingen slik:

«Lagretta har svara ja på spørsmål 1 til 8, og nei på spørsmål 9. Retten – fagdomarane – har lagt avgjerda frå lagretta til grunn for domen i saka.

Viggo Kristiansen blir etter dette dømd for to brotsverk mot straffelova § 233 fyrste og andre ledd, to brotsverk mot straffelova § 192 fyrste ledd andre straffalternativ, jf. § 213, og to brotsverk mot straffelova § 195 fyrste ledd andre straffalternativ, jf. § 213. Han blir frifunnen for tiltale om eit brotsverk mot straffelova § 195 fyrste ledd andre straffalternativ og andre ledd; jf. § 213.

For bevisførsla om straffutmålinga gjorde lagmannsretten vedtak om at forhandlinga om dei borgarlege rettskrava mot båe dei tiltala skal utsetjast til dess straffesaka er pådømd.

Straffesaka blei teken opp til doms 7. februar 2002.

Lagmannsretten – fagdomarane og fire lagrettemedlemer – skal fastsetje straff for dei handlingane Viggo Kristiansen er funnen skuldig i av lagretta, saman med dei tilhøva der skuldspørsmålet er rettskraftig avgjort ved byrettsdomen. Vidare skal lagmannsretten – med den same samansetjinga – avgjere straffutmålingsankane som gjeld Jan Helge Andersen.

Med omsyn til dei faktiske omstenda som blir lagde til grunn for straffutmålinga i høve til Viggo Kristiansen, har lagmannsretten desse merknadene:

Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen blei valdtekne og drepne i Baneheia i Kristiansand om kvelden 19. mai 2000. Dei to jentene – 8 og 10 år gamle – hadde vore og bada i 3. Stampe, som er eit vatn i Baneheia. På veg attende til bustadområdet Grim – der fedrane deira bur – møtte jentene dei to tiltala, og blei av Viggo Kristiansen lokka opp i ein meir avsidesliggjande del av terrenget.

Det blir lagt til grunn at både Stine Sofie og Lena blei valdtekne av Viggo Kristiansen, og at Jan Helge Andersen medverka til dette og sjølv forgreip seg seksuelt på Stine Sofie slik han har forklara i byretten og lagmannsretten. Etter at Viggo Kristiansen hadde valdteke Lena, drap han henne ved å knivstikke henne tre gonger, og Stine Sofie blei deretter knivstukken og drepen av Jan Helge Andersen.

Byretten har i sin dom på side 6–10 i domsutskrifta gjort nærare greie for den faktiske hendingsgangen. Lagmannsretten held seg til det som er sagt i desse domsgrunnane om dei faktiske omstenda, ettersom dette òg er dekkjande etter den bevisførsla som har vore ved ankeforhandlinga.

Lagmannsretten legg såleis til grunn at Viggo Kristiansen har bore seg åt som nemnt i tiltalepost II a. og b. og post III a. og b. når det gjeld valdtektene og den utuktige omgangen i form av samlege. I høve til post II b. blir det lagt til grunn at det skjedde inntrenging av penis både i skjede og endetarmsopning. Når det gjeld drapa, blir Viggo Kristiansen dømd som hovudmann i høve til tiltalepost I a – drapet på Lena, og som medverkar ved post Ib– drapet på Stine Sofie.

Lagretta har svara ja på tilleggsspørsmåla som knyter seg til drapshandlingane. Det blir lagt til grunn for straffutmålinga at Viggo Kristiansen utførde drapet på Lena og medverkinga til drapet på Stine Sofie med overlegg, og for å skjule eit anna brotsverk, dvs. valdtektene, og for å unndra seg straffa for desse, jf. straffelova § 233 andre ledd fyrste punktum. Det er tale om overlagt drap ettersom Viggo Kristiansen hadde tid til å tenkje gjennom kva han ville gjere med jentene etter å ha valdteke dei, og så må ha teke avgjerd om å drepe dei slik det blei gjort. Føremålet med drapa var tvillaust å skjule valdtektene og unndra seg straffa for desse.

Lagmannsretten legg til grunn for straffutmålinga at drapa skjedde under ‘særdeles skjerpende omstendigheter’, jf. straffelova § 233 andre ledd andre punktum. Jentene blei drepne etter at dei fyrst hadde blitt valdtekne på ein opprørande og brutal måte, og drapa bar preg av ei rein avretting. Drap på born under slike omstende er uvanleg hjartelause og fråstøytande handlingar. Viggo Kristiansen har ved handlingane bore seg åt på ein målmedviten måte, og har vist eit fast forsett like frå han lokka jentene opp i skogen med å seie at dei skulle leite etter ein katt med kattungar, og til dess lika blei bortgøymde og tildekte og spor på åstaden fjerna etter drapa.

Ved fastsetjinga av straff for Viggo Kristiansen legg lagmannsretten til grunn at han har vore initiativtakar, pådrivar og hovudmann ved utføringa av dei forferdelege handlingane som domfellinga gjeld.

Kvar av dei krenkte har blitt utsett for den svære påkjenning det har vore å måtta høyre den andre bli valdteken og ynke seg over at det gjorde vondt. Lena må ha gjort seg sine tankar om kva som ville skje med henne medan Stine Sofie blei valdteken. Etter at Lena var drepen, må Stine Sofie ha høyrt krangelen mellom dei tiltala om kven som skulle drepe henne. Jan Helge Andersen har forklara at ho tok etter armen til Lena og seinare såg bort på henne. Ho har då trulegvis skjøna at Lena var død. Som byretten har nemnt i sin dom, er det ikkje mogeleg å tenkje seg den frykt og dei lidingar som dei to jentene gjekk gjennom før dei til slutt døydde.

Viggo Kristiansen har ved handlingane i Baneheia vist ein fullstendig mangel på innleving i situasjonen for andre menneske. Han har gjort seg skuldig i valdtekter og drap under slike omstende at det ut frå allmennpreventive omsyn tvillaust må reagerast med den strengaste straffa i lova. Straffutmålinga skal som for nemnt og gjelde dei tilhøva som er rettskraftig avgjorde av byretten, nemleg tiltalepostane V, VI og VII. Alvorlegast her er domfellinga for fleire tilfelle av utuktig omgang med og valdtekt av ei jente som var i alderen 7–9 år då overgrepa skjedde,

Lagmannsretten kan ikkje sjå at det er noko straffminkande omstende i denne saka. Det skal likevel nemnast at Viggo Kristiansen har vedgått overgrepet i post V i tiltalen, og det kan ha letta situasjonen for jenta som blei misbrukt. Men dette momentet kan ikkje få noko utslag når straffutmålinga òg skal omfatte barnedrapa i Baneheia. Det som har kome fram om problema Viggo Kristiansen har hatt under oppvekst og skulegang, og om at han fekk diagnosen ADHD, er omstende som ved straffutmålinga i denne saka må kome heilt i bakgrunnen.

Dei rettspsykiatrisk sakkunnige som har observert Viggo Kristiansen, har i sine skriftlege fråsegner, som Den rettsmedisinske kommisjonen ikkje har hatt merknader til, kome til at han mest sannsynleg har ei emosjonelt ustabil personlegdomsforstyrring, der det òg kjem inn umogne trekk. Han har òg ein intelligens som ligg i nedre området av det normale. I tilleggsfråsegna heiter det m.a.:

‘Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er omtalt som et avvik kjennetegnet ved tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende og vedkommende har tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det er også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende atferd.’

Dei sakkunnige har i tilleggsfråsegna understreka at Viggo Kristiansen etter deira oppfatning har eit alvorleg personlegdomsavvik.

Dei sakkunnige har forklara seg ved ankeforhandlinga. Dei har halde fast ved vurderingane i dei skriftlege fråsegnene, og har halde fram at dei etter at skuldspørsmålet er avgjort mot Viggo Kristiansen er visse på at han har eit personlegdoms-avvik som nemnt. Med større visse kan dei no òg oppfatte han å ha pedofile tendensar, noko som heng saman med dei umogne trekka hans.

Dei sakkunnige har halde fram at Viggo Kristiansen har ein mangel på sjølvinnsikt som kan vere til hinder for at behandling vil betre tilstanden hans. Det er ikkje visst at ei behandling jamvel over lang tid vil kunne føre til endring. Dei sakkunnige meiner det er nærliggjande fare for nye seksualbrotsverk eller valdshandlingar eller ein kombinasjon av desse i framtida.

Aktor har sett fram påstand om at det skal gjevast dom på forvaring for Viggo Kristiansen, jf. den nye føresegna i straffelova § 39 c, og at tidsramma skal setjast til 21 år og at det blir fastsett ei minstetid på 10 år, jf. § 39 e.

Med bakgrunn i dei handlingane som Viggo Kristiansen blir dømd for, og ut frå det dei sakkunnige har halde fram om det alvorlege personlegdomsavviket hans, er lagmannsretten komen til at ei tidsavgrensa straff ikkje kan reknast tilstrekkeleg til å verne samfunnet. Ein nemner at det ved forvaring er heimel i lova for å forlengje tidsramma for forvaringa ved dom, og spørsmålet om den dømde skal setjast fri på prøve før tida er ute, vil ved forvaring avgjerast av domstolane dersom påtalemakta og kriminalomsorga ikkje er samde, jf. straffelova § 39 e og § 39 f.

Lagmannsretten legg til grunn at Stortinget ved si førehaving av tilrådinga frå Justisnemnda i Innst.O.nr.34 (1996–1997) har føresett at det kan reagerast med forvaringsdom ved dei mest alvorlege lovbrota òg, og viser til saksutgreiinga i rundskriv nr. 4/2001 frå Riksadvokaten pkt. VI.

Vilkåret i straffelova § 39 c nr. 1, 1. punktum er tvillaust oppfylt, ettersom Viggo Kristiansen no blir dømd for to drap og fleire alvorlege seksualbrotsverk. Lova krev vidare at det skal vere nærliggjande fare for nye brotsverk av det slaget som er nemnt i 1. punktum. Ved farevurderinga blir det lagt vekt på at Viggo Kristiansen blir dømd for svært alvorlege valds- og seksualbrotsverk som har skjedd ved fleire høve, både den utuktige omgangen og valdtektene i 1994–96, jf. post V og VI i tiltalen, og dei seinare valdtektene og drapa i Baneheia. Ein viser til det som er nemnt tidlegare om den kaldblodige og målmedvitne måten barnedrapa blei utførde på. Når det gjeld åtferda og den sosiale og personlege funksjonsevna til Viggo Kristiansen, viser ein elles til det dei rettspsykiatrisk sakkunnige har halde fram.

Lagmannsretten legg til grunn at det er ein kvalifisert gjentakingsfare som går på valds- og seksualbrotsverk, og er komen til at det bør gjevast dom på forvaring.

Tidsramma for forvaringa blir sett til 21 år, jf. straffelova § 39 e fyrste ledd 1. punktum. Minstetid for forvaringa blir sett til 10 år, jf. andre ledd. Ein har ved desse avgjerdene teke utgangspunkt i at det elles ville ha blitt reagert med fengsel i 21 år, og viser elles til det dei sakkunnige har halde fram om kor vanskeleg mottakeleg Viggo Kristiansen er for behandling, og at behandlinga må bli langvarig.

Straffa er elles fastsett under omsyn til straffelova § 62 fyrste ledd. Den tiltala har krav på eit varetektsfrådrag som blir opplyst å vere på 519 dagar.»419

8.10.3 Straffutmålingen for Andersen

Lagmannsretten skjerpet straffen for Jan Helge Andersen til fengsel i 19 år. Det ble gitt følgende begrunnelse for straffutmålingen:

«Lagmannsretten går så over til å fastsetje straffa for Jan Helge Andersen.

Når det gjeld domen mot han, er det som nemnt berre anka over straffutmålinga.

For skuldspørsmålet sin del er saka mot Jan Helge Andersen rettskraftig avgjord ved domen frå byretten. Jan Helge Andersen er dømd for medverking til valdtektene av og den utuktige omgangen med Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen, og for forsettleg drap på Stine Sofie. Han er derimot frifunnen for medverking til drapet på Lena. Når det gjeld drapet på Stine Sofie, er han frifunnen for tiltale om overlegg, men dømd for å ha drepe henne med det føremålet å skjule valdtektene og unndra seg straffa for desse.

Ved straffutmålinga tek lagmannsretten utgangspunkt i den omtalen av den faktiske hendingsgangen som byretten har gjeve på side 6–10 i domsutskrifta. Denne er òg av lagmannsretten lagd til grunn for straffastsetjinga for Viggo Kristiansen.

I domsgrunnane på side 14–16 i utskrifta har byretten gjort greie for grunnlaget for domfellinga for dei seksuelle overgrepa, og ein viser til dette. Vidare viser ein til domsgrunnane på side 17–18 i utskrifta, som gjeld domfelling for drapet på Stine Sofie. Det høyrer likevel til straffespørsmålet å avgjere om drapet skjedde under ‘særdeles skjerpende omstendigheter’, jf. straffelova § 233 andre ledd 2. punktum, og det kjem lagmannsretten attende til.

Som nemnt tidlegare byggjer lagmannsretten på at Viggo Kristiansen har vore pådrivar og hovudmann bak ugjerningane i Baneheia. Ved straffutmålinga for Jan Helge Andersen må det leggjast vekt på at hans medverking må reknast å ha vore ein avgjerande føresetnad for at Viggo Kristiansen kunne forgripe seg på dei to mindreårige jentene slik han gjorde.

Jamvel om han ikkje kunne vite kva tankar Viggo Kristiansen hadde då borna blei lokka opp i skogen, måtte Jan Helge Andersen i det minste då Viggo Kristiansen tok fram kniven og gav ordre til jentene om å kle av seg, vite at dei skulle misbrukast seksuelt. I denne situasjonen valde Jan Helge Andersen passivitet i staden for å gripe inn i hendingsgangen og prøve å hindre at jentene blei valdtekne.

Etter å ha blitt truga av Viggo Kristiansen, forgreip Jan Helge Andersen seg òg på Stine Sofie, jamvel om han ikkje gjekk så langt som den andre. Byretten har ved si avgjerd av skuldspørsmålet lagt til grunn at det ikkje var tale om alvorleg, livstrugande vald frå Viggo Kristiansens side overfor Jan Helge Andersen ved dette høvet, jf. domsutskrifta side 15. Dette er lagmannsretten samd i.

Den alvorlegaste handlinga som Jan Helge Andersen blir dømd for, er drapet på Stine Sofie. Jamvel om han var i ein tankemessig svært kaotisk situasjon etter valdtektene og drapet på Lena, må han likevel reknast å ha hatt eit reelt val då han fekk overgjeve kniven frå Viggo Kristiansen. Ein kan ikkje sjå anna enn at Jan Helge Andersen då hadde fleire utvegar han kunne ha prøvt for å hindre nok eit drap, jf. byrettens merknader om dette på side 17 i domsutskrifta.

Men Jan Helge Andersen valde å gje etter for press, og drap Stine Sofie. Måten drapet skjedde på, ved at han sette seg ned og stakk kniven i halsen hennar, medan Viggo Kristiansen sat over beina hennar og heldt armane fast, er grufull og opprørande, og tyder på ein grunnleggjande mangel på innleving i hennar situasjon. For Jan Helge Andersens del òg må dette drapet tvillaust reknast å ha skjedd under ‘særdeles skjerpende omstendigheter’.

Lagmannsretten er av den meining at dei alvorlege handlingane Jan Helge Andersen er dømd for, i utgangspunktet kvalifiserer for fengsel i 21 år. Valdtekt og drap på born slik det her har skjedd, er så alvorleg at dei allmennpreventive omsyna med tyngd talar for ein slik reaksjon. Tap av born under så tragiske omstende er òg ei overlag treumatisk påkjenning for foreldra, og vil ha langvarige konsekvensar for dei, jf. forklaringa til det sakkunnige vitnet, psykolog Elin Hordvik.

Ved straffutmålinga er det likevel omstende som kan tale for å gå noko under maksimumsstraffa.

Lagmannsretten nemner fyrst at ein ikkje kan sjå at det er nemnande grunn til å redusere straffa med den grunngjevinga at Jan Helge Andersen skulle ha handla under tvang eller overhengande fare, jf. for så vidt straffelova § 56 nr. 1 bokstav b, som forsvararen har vist til. Ein nemner særleg at Jan Helge Andersen ikkje kan seiast å ha vore i ein eigentleg tvangssituasjon då han etter å ha fått hand om kniven valde å drepe Stine Sofie. Det omstendet at Viggo Kristiansen må reknast å ha vore hovudmannen, fører likevel til – som byretten har nemnt på side 22–23 i domsutskrifta – at Jan Helge Andersens straffeskuld er av ein noko annan karakter, og at det ved straffutmålinga kan vere rimeleg å ta eit visst omsyn til dette.

Det viktigaste momentet som dreg straffa noko ned under maksimumsstraffa, er det omstendet at Jan Helge Andersen vedgjekk valdtektene og drapa etter at han var pågripen 13. september 2000. Han medverka dermed avgjerande til ei oppklaring av saka, og til at hovudmannen Viggo Kristiansen blir dømd. Det fylgjer av den nye føresegna i straffelova § 59 andre ledd, som gjeld i saka her, at for den som har vedgått utan atterhald, skal retten ta dette ‘i betraktning’ ved straffutmålinga.

Ut frå førearbeida til lovendringa må det byggjast på at føremålet har vore å leggje større vekt på tilståingar enn etter tidlegare straffutmålingspraksis, jf. t.d. Ot.prp.nr.81 (1999–2000) side 33, 2. spalte nedst med framhald på side 34, og side 36, 2. spalte midten.

Ved den konkrete straffastsetjinga for Jan Helge Andersen har lagmannsretten delt seg i eit fleirtal og eit mindretal.

Fleirtalet, lagdomar Berg og lagrettemedlemmene Berit Nilsen, Kåre Nilsen og Åsmund Næss, har kome til at det blir lagt tilstrekkeleg vekt på dei straffminkande momenta ved å setje straffa til fengsel i 19 år, og røystar for det. Fleirtalet vil nemne at tilståinga kom fyrst fire månader etter drapet, og etter at Jan Helge Andersen hadde fått vite at det var funne biologiske bevis i saka. Tilståinga som galdt hans eige seksuelle overgrep mot Stine Sofie, kom endå seinare på hausten. I fleire avhøyr utover sommaren 2000 hadde Jan Helge Andersen nekta for å ha hatt noko med barnedrapa å gjere.

Mindretalet, fyrstelagmann Nes Hansen, lagdomar Holth og lagrettemedlem Rita Johnsen, har kome til at det ikkje er eit openbert mishøve mellom dei strafflagde handlingane og ei straff på fengsel i 17 år som fastsett av byretten, jf. straffeprosesslova § 344, og røystar difor for å forkaste både anken frå påtalemakta og anken frå Jan Helge Andersen. Mindretalet legg vekt på at den tilståinga Jan Helge Andersen kom med etter pågripinga, og som han på eit punkt nær har halde fast på seinare, har hatt så mykje å seie for oppklaringa av saka at det må kome klart til uttrykk i straffutmålinga. Utan forklaringa frå Jan Helge Andersen hadde det snautt vore fellande bevis for å døme hovudmannen Viggo Kristiansen. Dei etterlatne og samfunnet har gjennom hans forklaring fått vite kva som i hovudtrekk skjedde i Baneheia om kvelden 19. mai 2000.

Etter røystinga ovanfor blir det gjort den endring i byrettens dom mot Jan Helge Andersen at straffa blir sett til fengsel i 19 år. Det er opplyst at han gjekk over på føregripen soning den 14. september 2001, og han har då krav på eit varetektsfrådrag på 365 dagar.

Domen er gjeven med slik dissens som det er gjort greie for ovanfor.»420

8.10.4 Domsslutningen

Domsslutningen lød slik:

«I sak nr. 01-00980 M:

• 1. Viggo Kristiansen, fødd 24. mai 1979, blir dømd for to brotsverk mot straffelova § 233 fyrste og andre ledd, to brotsverk mot straffelova § 192 fyrste ledd 2. straffalternativ, jf. § 213, og to brotsverk mot straffelova § 195 fyrste ledd 2. straffalternativ, jf. § 213, og for dei tilhøva som er rettskraftig avgjorde ved Kristiansand byretts dom frå 1. juni 2001, alt samanhalde med straffelova § 62 fyrste ledd, til forvaring i 21 – tjueein – år, jf. straffelova § 39 c nr. 1, jf. § 39 e. Minstetida for forvaringa blir sett til 10 – ti – år. Til frådrag i straffa kjem 519 – femhundreognitten – dagar for varetektsfengsel.

• 2. Viggo Kristiansen blir frifunnen for tiltale om eit brotsverk mot straffelova § 195 fyrste ledd 2. straffalternativ og andre ledd, jf. § 213.

I sak nr. 01-00981 M:

I Kristiansand byretts dom, domsslutninga pkt. 4, blir det gjort den endringa at straffa for Jan Helge Andersen blir sett til fengsel i 19 – nitten – år. Varetektsfrådraget er på 365 – trehundreogsekstifem – dagar.»421

8.11 Erstatningskravene

Erstatningskravene ble utsatt til egen forhandling i lagmannsretten 14. og 15. februar 2002. Viggo Kristiansens anke omfattet samtlige av erstatningskravene knyttet til Baneheia-saken. De etterlatte foreldrene hadde videre begjært ny behandling av oppreisningskravene mot Jan Helge Andersen og fremmet krav om menerstatning. Lagmannsretten behandlet i tillegg oppreisningskravet mot Kristiansen fra fornærmede under post IV, hvor Kristiansen var blitt frifunnet for straffekravet.

Lagmannsretten avsa dom om erstatningskravene 25. februar 2002.422 Som i byretten tilkjente lagmannsretten 200 000 kroner i oppreisningserstatning for hver av de etterlatte foreldrene i henhold til tiltalen post I–III. En av foreldrene fikk i tillegg tilkjent menerstatning med 215 000 kroner samt erstatning for direkte utlegg i anledning saken med 55 238 kroner. En annen fikk tilkjent menerstatning med 135 000 kroner samt erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med 288 000 kroner. En tredje fikk tilkjent menerstatning med 200 000 kroner. Ansvaret for å betale kravene til Stine Sofie Sørstrønens foreldre ble pålagt de tiltalte som solidaransvar. Ansvaret for å betale kravene til Lena Sløgedal Paulsens foreldre ble pålagt Kristiansen alene.

Kristiansen ble videre dømt til å betale oppreisningserstatning med 40 000 kroner til fornærmede under post IV i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten fant at det var «klar sannsynlighetsovervekt» for at Kristiansens forsettlig hadde forholdt seg slik som beskrevet i post IV, og vilkårene for oppreisningserstatning ble dermed ansett å være til stede.

8.12 Anke til Høyesterett

Både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Andersen innga anke 15. februar 2002. I forsvarers støtteskriv 25. februar 2002 ble det i korte trekk anført at straffen var for strengt utmålt, ved at det i for liten grad var sett hen til Andersens tilståelse og at han hadde handlet i en tvangs- og trusselsituasjon. Det ble argumentert for at saken var av prinsipiell interesse fordi lagmannsrettens flertall – i strid med lovgivers intensjoner – i for liten grad hadde vektlagt den nylige lovendringen i straffeloven (1902) § 59 andre ledd, som forpliktet retten til å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning ved straffutmålingen.423

Kristiansen innga anke 25. februar 2002. Anken gjaldt saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Under saksbehandlingsanken ble det i hovedsak anført at førstelagmannens rettsbelæring var ufullstendig og misvisende når det gjaldt DNA-bevisene og telebeviset. Om behandlingen av DNA-bevisene anførte advokat Pettersen:

«I rettsbelæringen ga Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen uttrykk for at det var sikkert bevist at det var to gjerningsmenn. Dette ble bygget på forklaringen fra den sakkyndige forklaring fra Rettsmedisinsk Institutt Bente Mevåg. Hun uttalte seg om analysene foretatt i Spania og den behandling av prøvematerialet som ble foretatt der.

Det ble også opplyst under hovedforhandlingen at det var tatt ut en del av det prøvematerialet som ble sendt til analyse ved Universitetet i Santiago de Compostella [sic]. Det ble tatt ut fibere fra vattpinnene med pinsett for å kunne analysere dette i mikroskop. Faren for at dette skulle påvirke prøvematerialet som ble analysert i Spania ble ikke berørt av Førstelagmannen i hans rettsbelæring. Denne må således sies å være ufullstendig og dermed misvisende på dette punkt.»424

Om behandlingen av telebeviset anførte Pettersen:

«Et annet sentralt bevis i saken er det såkalte telebeviset. Førstelagmannens gjennomgang av dette beviset var også ufullstendig og dermed misvisende.

Viggo Kristiansen har mottatt og sendt tekstmeldinger med sin mobiltelefon kl 18.55, 18.57, 19.24 og 1937. Alle meldingene er ekspedert over Basestasjon Eg-A som ikke dekker drapsåstedet eller området i nærheten av dette. Bevisføringen under saken viste dette.

Det var oppnevnt sakkyndig i telekommunikasjon for å forklare om telefoni-virksomheten og dekningsgrenser for basestasjonene i området. Den sakkyndige ga i retten uttrykk for en teoretisk mulighet for at dekningsforeholdene kunne forskyve seg i forhold til de forhåndsplanlagte cellegrenser. Lagmannen ga i sin rettsbelæring uttrykk for at det kunne være dekning på åstedet dersom cellegrensene ble forskjøvet med ca 150–400 meter. Han unnlot å referere den opplysning som fremkom under bevisføringen om at det aldri var oppnådd kontakt med signaler fra Eg-A senderen på åstedet eller i nærheten av åstedet for drapene. Rettsbelæringen er således ufullstendig og derved misvisende på dette punkt.»425

Under lovanvendelsesanken ble det i hovedsak anført at uttalelser fra et lagrettemedlem i etterkant av domfellelsen viste at lagretten feilaktig ikke hadde latt tvil komme Kristiansen til gode. Vedlagt anken var en transkripsjon av et NRK-intervju der lagrettemedlemmet, på spørsmål om han hadde vært i tvil, blant annet uttalte:

«Ja det må jeg sei at jeg var og det var det vel ikke bare meg som var i juryen, uten at vi skal gå noe mer inn på åssen juryen her jobba. Men det er klart det var tvil for det var ikke tekniske bevis som knyttet Viggo Kristiansen til denne handlinga. Og då er der i sånn en alvorlig sak når du vet at hvis du her vil dømme vedkommende skyldig, så er det veldig alvorlige konsekvenser for den gutten det gjelder. Han vil nok få en veldig lang forvaring eller fengselsstraff så det gjorde det jo ekstra for å bruke uttrykket vanskelig då å være sikker på at mi gjorde det rette, ja.»426

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 24. april 2002 ble Andersens anke tillatt fremmet til behandling av Høyesterett, mens Kristiansens anke ikke ble tillatt fremmet.427 Lagmannsrettens dom ble dermed rettskraftig for Kristiansens vedkommende ved kjæremålsutvalgets beslutning.

Ved Høyesteretts kjennelse 26. august 2002 ble Andersens anke over straffutmålingen enstemmig forkastet, se Rt. 2002 s. 993. Dommen på 19 års fengsel ble dermed stående. I begrunnelsen viste førstvoterende til at det ikke forelå noen tvangssituasjon for Andersen, og at det ikke kunne få nevneverdige konsekvenser for straffutmålingen at Andersens skyld hadde en noe annen karakter enn Kristiansens. Førstvoterende var videre enig med lagmannsrettens flertall ved bedømmelsen av tilståelsesrabatten, og uttalte:

«Det begrenser vesentlig den vekt Andersens tilståelse av egne straffbare forhold kan tillegges, at tilståelsen først kom etter at det forelå bevis som med stor sikkerhet knyttet ham til åstedet. I denne situasjonen hadde han også en klar egeninteresse av å trekke inn Kristiansen for å unngå å bli belastet mer omfattende forbrytelser enn han hadde begått. Hans forklaring var imidlertid avgjørende for å få Kristiansen dømt. Og ut fra de hensyn som ligger bak straffeloven § 59 annet ledd må det få betydning ved straffutmålingen at saken gjennom Andersens tilståelse og forklaringer ble fullstendig oppklart.

Hensett til karakteren av de straffbare forhold og til de konkrete omstendigheter ved Andersens tilståelse og forklaringer, er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at straffen settes til fengsel i 19 år.»428

9 Vurdering av ankebehandlingen i Agder lagmannsrett

9.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende vurdere enkelte sider ved ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett. I punkt 9.2 vurderes etterforskningen av telebeviset som ble gjort i perioden mellom byrettens dom og ankeforhandlingen. I punkt 9.3 knyttes enkelte kommentarer til påtalemyndighetens opptreden i ankeforhandlingen. Forsvarernes arbeid vurderes i punkt 9.4. I punkt 9.5 gis enkelte bemerkninger til lagmannens rettsbelæring til lagretten. I punkt 9.6 og 9.7 behandles henholdsvis lagmannsrettens dom og Viggo Kristiansens anke til Høyesterett.

9.2 Vurdering av etterforskningen etter byrettens dom – telebeviset

Utvalget er enig i påtalemyndighetens vurdering av at Telenors konklusjoner om dekningsområdet for basestasjon EG_A, sammenholdt med byrettens håndtering av telebeviset i dommen, foranlediget ytterligere etterforskning med sikte på å opplyse saken på dette punktet. Utvalget er imidlertid kritisk til politiets og påtalemyndighetens tilnærming til problemstillingen, da den ikke skjedde tilstrekkelig objektivt og i henhold til straffeprosessloven § 226 tredje ledd.

Utvalget viser for det første til omtalen av Telenor i oppnevningsbegjæringen til forhørsretten, se punkt 8.3.2.1. Kriminalsjef Arne Pedersen uttrykte seg der kritisk til Telenors vurderinger og fremholdt blant annet at representantene angivelig manglet teknisk bakgrunn. Til dette bemerker utvalget at målingene ble utført av to ingeniører, Terje Øie og Dag Magne Hinna, som begge hadde tatt del i planleggingen og oppsettet av mobilnettet i Kristiansand. Bjørn Amundsen hadde vært dekningsdirektør for Telenors mobilnett siden 1994. Målingene var i tillegg knyttet til operatørens eget nettverk. Det er dermed vanskelig å se at det skulle være noe å utsette på kompetansen til de Telenor-ansatte. I tillegg peker utvalget på at de Telenor-ansatte var utenforstående og presumtivt objektive parter, uten noen egeninteresse i verken å måle eller forklare seg fordelaktig for Viggo Kristiansen.

Gitt omstendighetene er det likevel forståelig at påtalemyndigheten fant det nødvendig å innhente en ny vurdering av telebeviset. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved hvorfor politiet og påtalemyndigheten ikke samtidig fulgte opp Telenors undersøkelser i det videre arbeidet med saken. Etter utvalgets syn var det ingen rimelig grunn til å unnlate dette. Det er ingen holdepunkter i straffesaksdokumentene for at det var kontakt mellom politiet og Telenor i perioden etter byrettens dom, herunder i forkant av ankeforhandlingen. Det ble heller ikke sørget for notoritet i straffesaksdokumentene omkring Telenors undersøkelser i mai 2001, verken i form av egenrapporter eller ved innhenting av Telenors interndokumentasjon knyttet til undersøkelsene. Etter utvalgets syn skulle dette vært gjort. Det dreide seg om helt sentrale etterforskningsskritt som det var all grunn til å dokumentere i straffesaken.

Ettersom politiet eller påtalemyndigheten i realiteten ikke forholdt seg til Telenors undersøkelser i det videre arbeidet med saken, ble det aldri gjennomført en fyllestgjørende analyse og sammenligning av Teleplans og Telenors respektive funn, vurderinger og konklusjoner. Dette burde ha blitt gjort. En objektiv sammenligning ville vist at de to aktørene i det vesentlige hadde kommet til samme konklusjoner om det faktiske dekningsområdet for basestasjonen EG_A. Telenors målinger hadde med den såkalte låsetesten, som Teleplan selv ikke hadde lyktes med å utføre, dessuten eliminert flere av usikkerhetsmomentene som Teleplan omtalte i sin rapport.

Etter Telenors vurdering var målingene utført i mai 2001 representative også for dekningsforholdene drapskvelden fredag 19. mai 2000. At Teleplan ikke kunne konkludere på dette punktet, skyldes først og fremst at de ikke hadde fullstendige opplysninger om nettverkskonfigurasjonen på drapsdagen. Et naturlig oppfølgende etterforskningsskritt etter å ha mottatt rapporten fra Teleplan ville dermed vært å søke å avklare Teleplans angitte usikkerhetsmomenter og forbehold med Telenor, som var nettverksoperatøren og dermed den nærmeste til å svare på denne type spørsmål. At dette ikke ble gjort, er egnet til å skape et inntrykk av at politiet og påtalemyndigheten ikke så tilstrekkelig interesse i slike avklaringer.

Utvalget har merket seg at de Telenor-ansatte ikke var oppført i aktoratets bevisoppgave for ankeforhandlingen, men i stedet ble ført av Kristiansens forsvarere som sakkyndige vitner. Etter utvalgets syn er det vanskelig å forstå at aktoratet ikke så grunn til å føre Telenor-representantene som vitner.

For øvrig mener utvalget at Kristiansens mobilbruk i tiden før og etter drapene burde blitt gjennomgått og analysert i perioden etter byrettsbehandlingen og frem til lagmannsrettens behandling. Utvalget peker spesielt på at det under byrettsbehandlingen fremkom at det eksisterte 80 sider med teledata som ikke hadde blitt lagt inn i saken.429 Blant annet kunne mobilbruken belyst nærmere hvor Kristiansen hadde oppholdt seg på ettermiddagen og kvelden torsdag 18. mai 2000, samme kveld som Jan Helge Andersen ble observert alene i Baneheia av flere vitner.430

Til slutt nevner utvalget at dersom politiet innledningsvis i etterforskningen hadde innhentet basestasjontrafikk for basestasjonene som dekket Baneheia, kunne denne blitt sammenholdt med vitnebevegelser i Baneheia og derfor vært egnet til å belyse hvilke basestasjoner som dekket åstedet og omkringliggende områder på drapsdagen. Basestasjonstrafikken kunne på denne måten også vært egnet til å kvalitetssikre Telenors konklusjon om at målingene i mai 2001 var representative for drapsdagen.

9.3 Vurdering av påtalemyndighetens opptreden under ankeforhandlingen

Utvalget vil i det følgende knytte enkelte merknader til påtalemyndighetens opptreden i lagmannsretten. Det tas utgangspunkt i aktors prosedyre, som er ment å være en nærmere begrunnelse for påtalemyndighetens syn på saken basert på det som har kommet frem under bevisførselen i retten. På samme måte som i byretten er utvalget ikke kjent med hvorvidt riksadvokaten ga instrukser eller råd om utførelsen av aktoroppdaget.

Det var to vesentlige forskjeller mellom aktors argumentasjon for henholdsvis byretten og lagmannsretten, som utvalget vil redegjøre nærmere for i det følgende. Den første gjelder tilnærmingen til Jan Helge Andersens forklaring. Da tiltalen ble tatt ut, var påtalemyndigheten overbevist om at Andersen var skyldig og medskyldig i voldtekter og overlagte drap på jentene. I byretten argumenterte aktor med tyngde for at Andersen forklarte seg usant om sin passive rolle på åstedet. Han ba retten vokte seg mot å bli lurt.

Byretten la til grunn at «den sammenhengende forklaring tiltalte Andersen har gitt med hensyn til det som skjedde i all hovedsak er korrekt, dog slik at han ikke er like troverdig når det gjelder eget overgrep overfor Stine Sofie». Under henvisning til prinsippet om rimelig tvil ble Andersen frifunnet for å ha medvirket til drapet på Lena Sløgedal Paulsen. Byretten fant heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for sikkert å konstatere at Andersen hadde handlet med overlegg da han drepte Stine Sofie Sørstrønen.

Påtalemyndigheten anket ikke skyldspørsmålet for Andersens vedkommende. Da saken sto for lagmannsretten, forholdt aktor seg fullt ut til Andersens forklaring slik den var lagt til grunn av byretten og argumenterte for at forklaringen var troverdig og pålitelig på tilnærmet alle punkter. For utvalget er det vanskelig å se hvorfor påtalemyndighetens tidligere overbevisning om at Andersen hadde underspilt rollen sin, skulle ha endret seg kun som følge av byrettens dom. Aktors ankepåtegning til riksadvokaten underbygger at så ikke var tilfellet.431 Det endrede synet på Andersens forklaring fremstår dermed som strategisk, særlig i lys av at det kun var skyldspørsmålet for Kristiansens vedkommende som skulle behandles på nytt i lagmannsretten. Et slikt «strategiskifte» fra påtalemyndighetens side, hvor argumentasjonen i stor grad ble tilpasset i Kristiansens disfavør, var uheldig i lys av objektivitetsplikten og det strafferettslige beviskravet.

Prosedyren inneholder flere eksempler som illustrerer påtalemyndighetens endrede tilnærming til Andersens forklaring. For eksempel fremholdt aktor for lagmannsretten at Andersen opplevde et mareritt og handlet under «betydelig psykisk press». Derfor kunne det heller ikke forventes at han husket alt riktig, inkludert alle detaljer og tidsangivelser. Til sammenligning argumenterte aktor i byretten med at «mye tyder på at Andersen skjuler seg bak en redsel som det ikke er grunnlag for».432

I lagmannsretten mente aktor at vitnet Kristen Gislefoss mest sannsynlig husket feil når det gjaldt observasjonene av Andersen i Baneheia før kl. 18.00 fredag 19. mai 2000. I byretten hadde aktor derimot omtalt Gislefoss som et meget troverdig vitne. Når det gjelder dagboken Andersen oppga å ha skrevet på PC-en sin etter drapene, som politiet ikke hadde funnet spor av, argumenterte aktor i lagmannsretten for at denne ganske sikkert var overskrevet av nye spill, mens han i byretten fant forholdet «påfallende».

For å underbygge Andersens troverdighet trakk aktor også frem et forhold som ikke var korrekt, nemlig at Andersen uoppfordret hadde innrømmet et seksuelt overgrep før han fikk kjennskap til DNA-resultatene. Det er ikke holdepunkter for at aktor bevisst ga uriktig informasjon på dette punktet, men aktor burde undersøkt om påstanden faktisk stemte, før han omtalte forholdet i prosedyren.

På samme måte som for byretten argumenterte aktor for at Andersens forklaring om Kristiansen deltakelse kunne avstemmes og kontrolleres med åstedsfunn. Felles for disse funnene var at de reelt sett kun var egnet til å kontrollere Andersens forklaring om egen tilstedeværelse. Verdt å merke seg er også at aktor omtalte politiets uformelle samtale med Andersen i forkant av tilståelsen som dyktig politiarbeid, herunder at avhøreren hadde «trykket på de riktige knappene» ved å spørre om Andersen kunne være et offer. Disse uttalelsene er overraskende i lys av at fremgangsmåten også i 2000 var i strid med straffeprosessloven og riksadvokatens retningslinjer, se punkt 4.5.3.

Samtidig som aktor i lagmannsretten i stor grad argumenterte for at Andersen forklarte den fulle sannheten, ble det fremholdt at Kristiansen hadde «løyet katastrofalt dårlig». Utvalget har forståelse for at det innledningsvis vekket mistanke at Kristiansen først i politiavhøret 14. juli 2000 forklarte at han var en kort tur i Baneheia fredag 19. mai 2000. Samtidig ble også andre, nokså ubetydelige, forhold trukket frem som «løgner» fra Kristiansen. Dette gjaldt for eksempel at Kristiansen først hadde forklart at han ringte Andersens far fra mobiltelefonen, da det senere viste seg å være fasttelefonen, og at han ved én anledning oppga ikke å huske hvilken sykkel han hadde brukt da han syklet inn i Baneheia for å hente nøklene fra Andersen. Utvalget kan vanskelig se at disse forholdene hadde betydning for Kristiansens troverdighet i relasjon til skyldspørsmålet.

Den andre hovedforskjellen fra byretten er påtalemyndighetens håndtering av bevisføringen om Kristiansens mobiltrafikk. Essensen i bevisføringen i lagmannsretten var at verken Telenor eller Teleplan, etter gjentatte målinger, oppnådde dekning fra basestasjonen EG_A på åstedet eller på steder der Andersen hadde forklart at de hadde befunnet seg i forkant av ugjerningene. Teleplans rapport åpnet for at endringer i nettverkskonfigurasjonen mv. kunne ha påvirket dekningsforholdene siden drapsdagen, men det fremgikk av rapporten at dette ikke rent faktisk var undersøkt nærmere. I forlengelsen av dette åpnet Teleplan også for en teoretisk mulighet for at det estimerte dekningsområdet under visse forutsetninger kunne strekke seg nærmere åstedet enn først angitt, men understreket at det dreide seg om en matematisk teori som ikke var underbygget av de faktiske målingene, se punkt 8.4.6.4. Telenor, som var nettverksoperatøren, var derimot tydelig på at det ikke hadde blitt foretatt endringer siden drapsdagen som hadde påvirket dekningsområdet til EG_A. Heller ikke Telenor kunne utelukke dekning, men anså det som lite sannsynlig at det noen gang hadde vært dekning fra EG_A på åstedet. Samlet sett var det dermed i liten grad holdepunkter i bevisføringen for at målingene utført i mai og august 2001 ikke var representative for dekningsforholdene på drapstidspunktet.

I stedet for å se helhetlig og objektivt på de samlede teledataundersøkelsene fremhevet påtalemyndigheten de påpekte usikkerhetsmomentene og den teoretiske muligheten for dekning i prosedyren. Aktors hovedargument synes å ha vært at det «faktum» at Kristiansen tross alt hadde vært der, var et bevis for at det også hadde vært dekning i området på drapsdagen. Etter utvalgets syn var dette sirkelargumentasjon. Utvalget har også merket seg at påtalemyndigheten stilte spørsmål ved de Telenor-ansattes kompetanse og fremholdt at de manglet teknisk bakgrunn. Etter utvalgets syn var det imidlertid ikke grunnlag for å hevde at de Telenor-ansatte manglet kompetanse, jf. punkt 9.2.

Aktor forsøkte også å nøytralisere det såkalte sykkelbeviset under henvisning til vitnet Leonard Hovdens «skråsikkerhet». Grunnen var at aktor mente Hovden i politiavhørene hadde uttalt seg mer forbeholdent enn i lagmannsretten. Ifølge aktor kunne sykkelen meget vel ha stått ved bommen slik Andersen hadde forklart, og han fremholdt at det ikke er normalt å legge merke til slikt når man jogger eller går kveldstur. Utvalget kan vanskelig se at dette var en fullt ut etterrettelig og balansert fremstilling av Hovdens vitnemål. Som nevnt tidligere ble påliteligheten av vitnemålet styrket av flere forhold. Viktigst var at Hovden hadde lagt merke til sykkelen allerede før løpeturen, og at han tøyde ut inntil bommen i rundt ti minutter i tidsrommet sykkelen angivelig skulle ha stått der.

Samlet sett etterlater påtalemyndighetens prosedyre for lagmannsretten – som i byretten – et inntrykk av at skyldspørsmålet for Kristiansens del ikke ble underlagt en tilstrekkelig objektiv og individuell vurdering. På samme måte som i byretten ble opplysninger og bevis som isolert sett underbygget Kristiansens forklaring, gjennomgående søkt bortforklart eller avfeid som lite betydningsfulle.

Selv om påtalemyndigheten ga uttrykk for et annet syn på telebeviset i lagmannsretten, var bevissituasjonen nokså sammenfallende som i byretten. Realiteten var fortsatt den at telebeviset med stor grad av sannsynlighet plasserte Kristiansen på et annet sted enn åstedet eller omkringliggende områder i det kritiske tidsrommet. Dette gjelder også dersom Teleplans vitnemål tas i betraktning. Videre led Andersens forklaring av de samme svakhetene i lagmannsretten som den gjorde i byretten. I lagmannsretten ble imidlertid svakhetene ved forklaringen ikke fremhevet av påtalemyndigheten, slik de ble i byretten.

Slik saken lå an da bevisføringen var avsluttet, mener utvalget at det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt. Forholdene som ble trukket frem i forbindelse med aktors «puslespillmetafor», kan illustrere dette.433 Metaforen var ment å illustrere en praktisk tilnærming til beviskravet og gikk ut på at man ikke trenger å legge alle brikker i et puslespill for å være overbevist om hva hovedmotivet viser. Anvendt på Kristiansens sak mente aktor at det ikke endret bildet at man ikke visste hvorfor jentene hadde byttet tøy, hvorfor Sløgedal Paulsen lå oppå Sørstrønen da de ble funnet, til tross for at Andersen forklarte at Sløgedal Paulsen ble flyttet til skjulestedet først, eller hvor Kristiansen sendte tekstmeldingene fra.

Utvalget er kritisk til at omstendighetene rundt Kristiansens mobilbruk synes å ha blitt fremstilt på lik linje med de to øvrige ubesvarte spørsmålene. Etter utvalgets syn var spørsmålet om hvor Kristiansen befant seg da han sendte tekstmeldingene, en av de mest sentrale brikkene i puslespillet.

9.4 Vurdering av forsvarernes arbeid

På samme måte som ved vurderingen av forsvarernes arbeid under saksforberedelsen og hovedforhandlingen i byretten mener utvalget at det ikke er noe å utsette på forsvarernes arbeid under ankeforhandlingen. Utvalget viser til bemerkningene i punkt 7.3, som langt på vei er dekkende også for ankeforhandlingen.

Utvalget trekker særlig frem at advokat Tore Pettersen inngående etterprøvde Andersens forklaring. Som det fremgår av punkt 9.3, inntok påtalemyndigheten en vesentlig annen tilnærming til Andersens forklaring under ankeforhandlingen enn i byretten, og argumenterte for at forklaringen var troverdig og pålitelig på tilnærmet alle punkter. I en slik situasjon var det nødvendig at forsvarer var intensiv i sin utspørring av Andersen. Det kom også godt frem i forsvarers prosedyre at Andersens forklaring var lite plausibel og i strid med objektive bevis.

9.5 Vurdering av lagmannens rettsbelæring

Lagmannens gjennomgang av bevisene i lagrettesaker var regulert i den nå opphevede straffeprosessloven § 368 andre ledd, som hadde slik ordlyd:

«Rettens leder gjennomgår i et kort foredrag bevisene i saken og forklarer spørsmålene og de rettssetninger som skal legges til grunn.»

Den nærmere gjennomgangen og struktureringen av bevisforedraget var – innenfor relativt vide rammer – overlatt til lagmannens skjønn. For eksempel gjaldt det ikke noe forbud mot å gi uttrykk for eget syn på bevisspørsmålene, men det var heller ikke påbudt. I Rt. 2005 s. 1702 heter det om de rettslige rammene:

«Lagmannens plikt til å gjennomgå bevisene i saken skal først og fremst samle lagrettens oppmerksomhet omkring det vesentlige i forhold til de spørsmålene som skal besvares, og gi en ordnet oversikt over hovedpunktene i bevisførselen, jf. Andenæs, Norsk Straffeprosess (2000) side 54. Lagmannen har ingen plikt til å gi uttrykk for sitt eget syn på bevisene, men det er heller ikke noe til hinder for at han gjør det. Hvorvidt det skal gjøres, beror i høy grad på lagmannens eget skjønn. Det klare rettslige utgangspunkt er derfor at det ikke er en saksbehandlingsfeil at lagmannen har uttalt seg om bevisene, se særlig Rt-1972-1077 på side 1080.

Gjennom rettspraksis er det likevel stilt opp noen begrensninger. Uttalelsene må for det første ikke være misvisende, jf. blant annet Rt-1977-182 på side 184. Dernest – og det er dette som er temaet i vår sak – må de ikke innebære en utilbørlig påvirkning av lagretten. Om dette viser jeg til Rt-1977-182 på side 184 og Rt-1985-764 på side 768. Den sistnevnte avgjørelsen formulerer temaet som et spørsmål om det er godtgjort at lagretten har vært gjenstand for en form for påvirkning som ikke kan aksepteres. Også dette beror langt på vei på en skjønnsmessig vurdering. Det er på det rene at terskelen er høy.»

Utvalgets mandat er ikke begrenset til å vurdere om rettsbelæringen, i lys av rammene trukket opp av rettspraksis, var beheftet med mulige saksbehandlingsfeil som kunne ha ledet til opphevelse av dommen. Utvalget skal klargjøre årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt. Det har derfor vært nødvendig å foreta en bredere vurdering enn den rent rettslige. Utvalget har tatt utgangspunkt i gjengivelsene av lagmann Asbjørn Nes Hansens rettsbelæring i Baneheia-saken, som er sitert foran i punkt 8.7. Rettsbelæringen er gjengitt på nokså sammenfallende måte i de ulike medieoppslagene og gir i det vesentlige et entydig bilde av hva som ble sagt. Utvalget har på visse punkter også sammenholdt gjengivelsene i mediene med opplysningene om rettsbelæringen som fremgår av Viggo Kristiansens anke til Høyesterett, se punkt 8.12.434

Når rettsbelæringen leses i sammenheng, er det ikke tvilsomt at lagmannen ga uttrykk for sitt eget syn på bevisene, nærmere bestemt at bevisene i vesentlig grad talte for at Kristiansen var skyldig. Samtidig ga han klart uttrykk for at uttalelsene hans kun var veiledende, og at det var juryen alene som bestemte. Selv om lagmannen kunne ha gitt en mer nøktern beskrivelse av bevisbildet, og i større grad trukket frem bevis som isolert sett støttet Kristiansen forklaring, kan ikke utvalget se at lagmannens uttalelser var av en slik karakter at de innebar en utilbørlig påvirkning av lagretten.

Utvalget mener likevel at sentrale bevis ble misvisende fremstilt. For det første var det objektivt feil at det forelå sikre biologiske spor fra en annen gjerningsmann enn Jan Helge Andersen, og at DNA-resultatene utelukket Andersen fra et av de seksuelle overgrepene. Utvalget har imidlertid forståelse for at lagmannen kan ha oppfattet bevisføringen i den retningen, se punkt 8.4.5.

Mest kritisk er utvalget til lagmannens gjengivelse av bevisføringen om telebeviset. Utvalget kan selvsagt ikke utelukke at redegjørelsen var mer omfattende enn det som fremgår av avisartiklene referert under punkt 8.7. Når artiklene ses i sammenheng, og dessuten sammenholdes med Kristiansens anke til Høyesterett, gir de imidlertid holdepunkter for at lagmannen fremstilte dekningsforholdene som mer usikre og «tøyelige» enn bevisføringen om teledataopplysningene reelt sett ga grunnlag for.

Som utvalget har vist til i punkt 9.3, var essensen i den samlede bevisføringen om telebeviset at de sakkyndige var enige om at det var lite sannsynlig at EG_A hadde dekning på åstedet eller i områdene rundt, men at de ikke kunne utelukke det fullstendig, se også punkt 8.4.6. Avisartiklene som utvalget har sitert i punkt 8.4.6.3, viser at Telenor oppga at målingene gjort i mai 2001 var representative for dekningsforholdene på drapstidspunktet, og at de forklarte hva som lå til grunn for denne konklusjonen. Teleplan ga ikke uttrykk for noen direkte uenighet, men kunne ikke selv konkludere om dekningsforholdene på drapsdagen, fordi de ikke hadde innsikt i hvorvidt nettverksoperatøren (Telenor) hadde foretatt endringer i nettverkskonfigurasjonen mv. som kunne ha påvirket dekningsforholdene siden drapsdagen.

Avisartiklene som utvalget har sitert i punkt 8.4.6, gir videre klare holdepunkter for at den sakkyndige fra Teleplan understreket at «dekningsmuligheten» han åpnet for, dreide seg om en teoretisk mulighet som ikke hadde støtte i de faktiske målingene som Teleplan hadde foretatt.

Aftenposten skrev blant annet:

«Muligheten for at Viggo Kristiansens mobiltelefon kan ha hatt dekning over basestasjonen Eg A ved åstedet, er til stede. Men den er høyst teoretisk. Selv om den er aldri så teoretisk og usannsynlig så fikk retten servert muligheten for at Viggo Kristiansens mobil hadde dekning tett opptil åstedet […]. Det sakkyndige vitnet fra Teleplan har både bekreftet at sannsynligheten for at Kristiansens telefon hadde dekning i området er svært liten, samtidig som han altså åpnet for muligheten.»435

I VGs artikkel fremgikk følgende:

«Teleekspert Inge Schøyen har gjort en matematisk beregning som viser at Viggo Kristiansen kan ha stått like ved åstedet da han brukte mobiltelefon drapskvelden. Men teorien støttes ikke av de mange omfattende målingene som er gjort av dekningsområdet til basestasjon Eg A i Baneheia.»436

Basert på det ovennevnte er det holdepunkter for at lagmannen ikke redegjorde for bevisføringen om telebeviset på en tilstrekkelig fullstendig og balansert måte i rettsbelæringen. Mer konkret synes lagmannen å ha fremhevet usikkerhetsmomenter og det som etter bevisførselen ble fremstilt som en teoretisk mulighet for dekning, snarere enn å redegjøre helhetlig for de sakkyndiges samstemte konklusjoner om at de faktiske målingene tilsa at det var liten sannsynlighet for dekning fra EG_A på åstedet eller i omkringliggende områder. Utvalget viser i denne forbindelse til advokat Pettersens innvendinger til rettsbelæringen i anken til Høyesterett, hvor han uttalte følgende:

«Den sakkyndige ga i retten uttrykk for en teoretisk mulighet for at dekningsforeholdene kunne forskyve seg i forhold til de forhåndsplanlagte cellegrenser. Lagmannen ga i sin rettsbelæring uttrykk for at det kunne være dekning på åstedet dersom cellegrensene ble forskjøvet med ca 150–400 meter. Han unnlot å referere den opplysning som fremkom under bevisføringen om at det aldri var oppnådd kontakt med signaler fra Eg-A senderen på åstedet eller i nærheten av åstedet for drapene. Rettsbelæringen er således ufullstendig og derved misvisende på dette punkt.»437

Utvalget mener videre at innholdet og strukturen i rettsbelæringen indikerer at lagmannens egen bevisvurdering i stor grad led av de samme svakheter som utvalget har påpekt i relasjon til byrettens dom, både når det gjelder bevisvurderingen av Kristiansens forklaring, forhold som var egnet til å svekke Andersens pålitelighet, samt i form av nøytralisering av bevis som talte til Kristiansens fordel. Det er nærliggende å anta at den uriktige oppfatningen om sikre biologiske spor for to gjerningsmenn i vesentlig grad ble styrende for lagmannens strukturering av bevisforedraget, herunder også for den ubalanserte fremleggelsen av telebeviset.

9.6 Kort om lagmannsrettens dom

9.6.1 Lagrettens kjennelse

Basert på de fremlagte bevisene er det utvalgets syn at det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt i lagmannsretten. Det vises til utvalgets vurderinger av byrettens dom i punkt 7.4, sammenholdt med vurderingene i inneværende kapittel. Lagrettens kjennelse er imidlertid ikke begrunnet, og straffutmålingspremissene samsvarer ikke nødvendigvis med hvordan lagretten vurderte bevisene. Av disse grunner har ikke utvalget hatt foranledning til å gjøre noen nærmere vurdering av hvilke svakheter som forelå ved lagrettens vurderinger av skyldspørsmålet.

9.6.2 Domspremissene ved straffutmålingen

Lagmannsretten la ved straffutmålingen til grunn byrettens beskrivelse av faktum og bevisvurdering. I dommen henvises det til byrettens domsgrunner, som lagmannsretten fant dekkende også etter bevisførselen for lagmannsretten. Utvalget viser til svakhetene som er påpekt ovenfor om byrettens bevisvurderinger, jf. punkt 7.4, som i det vesentlige også gjør seg gjeldende for lagmannsrettens bevisvurdering under straffespørsmålet.

9.7 Høyesteretts behandling av Kristiansens anke

Å få en anke over dom behandlet av Høyesterett krever samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, som frem til 2008 het Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesterett er en prejudikatsdomstol, og instansens dømmende virksomhet sikter i første rekke mot å avklare retten og å utvikle den i et samvirke med lovgiver. Det følger av straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum at samtykke bare gis dersom «anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett». Anke til Høyesterett kan ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.

Anken fra Viggo Kristiansen gjaldt saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Nærmere bestemt ble det anført at DNA-bevisene og telebeviset var misvisende fremstilt i rettsbelæringen, og at det var anvendt et for lavt beviskrav. Siden kjæremålsutvalgets beslutning ikke er begrunnet, er det ikke mulig å vite hva kjæremålsutvalget konkret la vekt på da det ble besluttet at vilkårene for anketillatelse ikke var oppfylt. Det er utvalgets syn at Kristiansens anke ikke reiste spørsmål det var av prinsipiell betydning å få avklart, og at anken dermed ikke hadde betydning utover Kristiansens egen sak. Dette ble heller ikke anført i anken.

Av disse grunner er det nærliggende å anta at kjæremålsutvalget vurderte en eventuell anketillatelse ut fra spørsmålet om det av «andre grunner» var «særlig viktig» å få saken prøvd i Høyesterett. Dette alternativet er en sikkerhetsventil som er ment å fange opp mer åpenbar kvalitetssvikt i lagmannsrettene.438 Terskelen for å få anketillatelse på dette grunnlaget er derfor høy.

I dette tilfellet er det på det rene at rettsbelæringen ikke ble protokollert. Kjæremålsutvalget hadde heller ikke noen fullstendig oversikt over bevisføringen for lagmannsretten og dermed liten foranledning til å avdekke svakheter av en slik art som kunne gitt grunn til anketillatelse. Opplysningene som fremkom av intervjuet med det ene lagrettemedlemmet, kunne tolkes på flere måter, og de var trolig ikke i seg selv egnet til å gi begrunnet uro med hensyn til om lagretten hadde anvendt et for lavt beviskrav. Utvalget kan etter omstendighetene ikke se at det er grunnlag for å kritisere Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning om ikke å gi anketillatelse.

10 Årsaker til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt

10.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at «[f]ormålet med granskningen er å finne årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt».439 Utvalget vil i dette kapittelet sammenfatte sine synspunkter på dette overordnede spørsmålet.

Vurderingen av hva som utgjør en årsak til den uriktige domfellelsen, er skjønnsmessig. Utvalget har valgt å fremheve grunnene som fremstår som mest vesentlige i det samlede årsaksbildet. Utvalget har i de foregående kapitlene pekt på en rekke svakheter og mangler ved aktørenes håndtering av straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen, men det er langt fra alle disse som det er naturlig å betegne som vesentlige årsaker. Ofte vil det kunne være uklart hvilken betydning, om noen, forholdet har hatt for den uriktige domfellelsen. I fortsettelsen vil mer perifere forhold i liten grad bli omtalt.

Utvalget vil i det følgende først redegjøre for årsaker knyttet til domstolsbehandlingen, før det gis en omtale av årsaksforhold i forbindelse med påtale- og etterforskningsstadiet. Tyngdepunktet i den videre fremstillingen vil være på årsaksforhold som har sammenheng med brudd på sentrale normer og regler i straffeprosessen. En slik innfallsvinkel har støtte i mandatet, som angir at utvalget «skal vurdere om lov, forskrift, retningslinjer og prinsipper med videre som var gjeldende i den relevante tidsperioden ble etterlevd av aktørene, og om skjønnet som ble utøvd innenfor rammen av disse var forsvarlig». Felles for de mest sentrale årsakene er at de relaterer seg til svikt i bevisvurderingen og/eller mangelfull utredning.440 Den rollen kognitive tankefeil, særlig den såkalte bekreftelsesfellen, synes å ha spilt i beslutningsprosessene, vil kort bli omtalt.441

I punkt 10.2 drøfter utvalget hvilken betydning svikt i domstolenes bevisvurdering har hatt for den uriktige domfellelsen. I punkt 10.3 vurderes det hvilken rolle påtalemyndighetens opptreden i rettssakene kan ha spilt. Forhold i tilknytning til påtalemyndighetens vurdering av tiltalespørsmålet omtales i punkt 10.4. I punkt 10.5 drøftes i hvilken grad den uriktige domfellelsen skyldes svikt og mangler ved etterforskningen rettet mot Kristiansen. Betydningen av politiets uttalelser til pressen og medienes dekning vurderes i punkt 10.6. En oppsummering av utvalgets syn på årsaksspørsmålet gis til slutt i punkt 10.7.

10.2 Svikt i domstolenes bevisvurdering

10.2.1 Innledning

Den viktigste grunnen til den uriktige domfellelsen av Viggo Kristiansen er at han ble domfelt på for svake bevis. Basert på bevisene som faktisk ble ført for retten, var kravet om at straff skal bevises utover enhver rimelig tvil, ikke oppfylt. Dette gjelder i prinsippet uten hensyn til hva som skjedde under etterforskningen, og uavhengig av om det kan rettes kritikk mot politiets og påtalemyndighetens arbeid. Domstolenes bevisvurdering står dermed helt sentralt i årsaksbildet.

Utvalget vil først ta for seg bevisvurderingen i Kristiansand byretts dom 1. juni 2001 og deretter omtale ankebehandlingen i Agder lagmannsrett. I motsetning til i lagmannsrettens dom er byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet begrunnet. Dette gjør det mulig for utvalget å etterprøve om bevisvurderingen i dommen var forsvarlig og rasjonell. Opplysninger om bevisføringen fra andre kilder enn domsgrunnene har bidratt til å kaste lys over det som står – og ikke står – i dommen.

10.2.2 Byrettens bevisvurdering

Som utvalget har redegjort nærmere for i punkt 7.4, lider byrettens dom av alvorlige svakheter.442 Et påfallende trekk ved dommen er at Viggo Kristiansens forklaring knapt nok omtales. Når tiltalte har gitt en forklaring som utelukker straffskyld, skal denne som et utgangspunkt legges til grunn, med mindre den basert på øvrige bevis kan utelukkes ut over enhver rimelig tvil. Utvalget konstaterer at det er få spor av en slik tilnærming i byrettens dom. Det er ikke mulig å lese ut av domsgrunnene i hvilken utstrekning Kristiansens forklaring var underbygget av øvrige bevis.

I realiteten ble forklaringens pålitelighet understøttet av en rekke av bevisene som ble ført for retten. Kristiansens forklaring om at han hadde låst seg ute av boden og dro til Svarttjønn for å få tak i Andersens ekstra nøkkelsett, ble for eksempel underbygget av forklaringene fra Andersens far og Andersen selv og av en telefonutskrift som viste at samtalen med Andersens far hadde skjedd kl. 17.47. Det er ingenting som tyder på at Kristiansen visste hvor Andersen var før denne samtalen. At Kristiansen syklet tilbake til arbeidsboden, støttes av vitnemålet til Leonard Hovden, som skal ha tøyd ut inntil bommen ca. kl. 19.20 uten å se noen sykkel. Hovden hadde kort tid tidligere merket seg den aktuelle sykkelen. Dette passet dårlig med Andersens forklaring om at sykkelen ble låst inntil bommen. Også andre opplysninger og bevis støttet Kristiansens forklaring.443

Domspremissene viser at byretten i det alt vesentlige fant Andersens versjon av hendelsesforløpet bevist. Byrettens vurdering av forklaringen, slik den fremkommer i dommen, er imidlertid mangelfull. Flere aspekter ved Andersens historie var lite plausible og fordret en nærmere drøftelse av forklaringens bevisverdi. At Andersens egne straffbare handlinger fullt ut var et resultat av knivtrusler fra Kristiansen, var i seg selv lite troverdig. Det samme gjelder det forhold at Andersen skal ha sittet med ryggen til på en stein mens Kristiansen forgrep seg på jentene. Også omstendighetene rundt Andersens overgrep og drap på Stine Sofie Sørstrønen fremstår påfallende. Utvalget nevner også at forklaringen passet dårlig med en rekke øvrige bevis som ble ført for retten. Dette gjelder blant annet vitnemålet til Kristen Gislefoss, som skal ha observert Andersen på steder og tidspunkter som strider mot Andersens forklaring om hvor han var før drapene, men også det nevnte sykkelbeviset. Det er påfallende at ingen av disse forholdene er omtalt i domspremissene.

Det er på det rene at byretten var kjent med omstendighetene rundt Andersens tilståelse, og at han underveis hadde endret sin forklaring på flere vesentlige punkter. Dette er forhold som i vesentlig grad svekket forklaringens troverdighet, men som ikke omtales i dommen. Uttalelsen i dommen om at det «ikke [er] mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken», er vanskelig å forstå. Det synes åpenbart at Andersen hadde et motiv for å implisere Kristiansen i ugjerningene, ettersom han derved kunne redusere eget ansvar og muligens oppnå lavere straff.

Den største svakheten ved byrettens dom er likevel vurderingen av det såkalte mobilbeviset. Under hovedforhandlingen kom det frem at det fra Kristiansens mobiltelefon drapskvelden var sendt eller mottatt til sammen fire tekstmeldinger – kl. 18.55 (innkommende), kl. 18.57 (utgående), kl. 19.24 (innkommende) og kl. 19.37 (utgående) – som alle hadde slått inn på basestasjon EG_A. Med grunnlag i Telenors målinger la byretten til grunn at basestasjon EG_A ikke hadde dekning på åstedet, og at dekningsgrensen gikk ved nordenden av 3. Stampe, ca. 300 meter i luftlinje fra åstedet. Det sannsynlige dekningsområdet strakk seg nordover fra dekningsgrensen og omfattet blant annet Kristiansens bolig. Disse opplysningene var svært vanskelige å forene med Andersens forklaring om Kristiansen deltakelse og trakk i retning av at sistnevnte ikke hadde vært på åstedet i tidsrommet da de straffbare handlingene ble begått.

I stedet for å slå fast at mobiltrafikken støttet Kristiansens forklaring, søkte byretten å svekke bevisets betydning ved å lansere tre teorier som kunne tilsi at teledataopplysningene likevel var forenlige med at Kristiansen var skyldig. Felles for de tre teoriene var at de i liten eller ingen grad hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon. Som utvalget påpeker i punkt 7.4.4, var dessuten samtlige teorier lite plausible og manglet støtte i øvrige bevis. Dette gjelder særlig den første teorien om at mobiltelefonen lå i sykkelvesken ved bommen ved Svarttjønn, og at Kristiansen beveget seg til og fra åstedet og dekningsområdet. Utvalget kan ikke se noen rasjonell grunn til at Kristiansen skulle foreta slike bevegelser. Som følge av meldingen kl. 18.57 var teorien dessuten i strid med Andersens forklaring om hvor han og Kristiansen hadde oppholdt seg før de møtte jentene syd for 3. Stampe ca. kl. 19.00. Også de øvrige teoriene forutsatte at Andersens forklaring om hendelsesforløpet ikke kunne legges til grunn.

Byretten virker å ha innsett at ingen av teoriene ga fullgode svar, ettersom den avslutningsvis bemerket at det «for retten ikke [er] mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk». Deretter bemerket den at mobiltelefonbruken ikke endret på vurderingen av de øvrige bevisene, som utover enhver rimelig tvil bekreftet at Kristiansen utførte voldtektene og drapene som nevnt i tiltalen, men uten at synspunktet ble nærmere begrunnet. Telebeviset ble dermed i realiteten stående uforklart i det samlede bevisbildet. Utvalgets eget syn er at en rasjonell bedømmelse av telebeviset, sammenholdt med Kristiansens og Andersens forklaringer og det øvrige bevisbildet, ikke lot seg forene med en konklusjon om at Kristiansen var skyldig utover enhver rimelig tvil.

At byretten domfelte Kristiansen til tross for eksistensen av telebeviset, som på det nærmeste utelukket at han var til stede på åstedet, skyldes trolig at DNA-resultatene fra Spania – slik byretten tolket dem – ga sterk støtte til Andersens forklaring om at handlingene ble begått av to gjerningsmenn. Selv om det ikke fremgår direkte av dommen, er det visse holdepunkter for at byretten kan ha forutsatt en direkte sammenheng mellom de påviste sædcellene og DNA-resultatene. Uavhengig av dette tilsier domsgrunnene at byretten uten videre la til grunn at sporene var handlingsrelevante og måtte være avsatt av gjerningsmenn. Som utvalget påpeker i punkt 7.4.6, hadde ikke en slik tolkning av DNA-resultatene dekning i Universitetet i Santiago de Compostelas rapport, men utvalget har en viss forståelse for at bevisføringen ble forstått i denne retningen.

I realiteten var DNA-resultatene så svake at de var tilnærmet uten bevisverdi for straffesaken. Når et DNA-funn ikke gir noen rimelig grad av sikker identifikasjon, og celletypen heller ikke kan identifiseres, lar det seg vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorvidt funnet står i årsakssammenheng med den straffbare handlingen. At alternative kildeopphav og relevante usikkerhetsmomenter ikke er drøftet, er en svakhet ved dommen.

Etter utvalgets vurdering burde telebeviset i seg selv ledet til at retten vurderte muligheten for at DNA-resultatenes bevisverdi var mindre enn først antatt. I stedet var det betydningen av telebeviset – et langt sterkere bevis – som ble forsøkt svekket gjennom argumentasjonen i dommen. Disse forsøkene var spekulative og lite overbevisende, noe som i seg selv indikerer at beviskravet ikke var oppfylt i saken.

Uavhengig av byrettens forståelse av DNA-beviset hadde retten med telebeviset et teknisk bevis som på det nærmeste utelukket at Kristiansen kunne være skyldig. I en slik situasjon skulle byretten enten frifunnet Kristiansen eller sørget for supplerende bevisføring, jf. straffeprosessloven § 294. Å domfelle Kristiansen i denne situasjonen var ikke i tråd med det strafferettslige beviskravet og krav til forsvarlig og rasjonell bevisvurdering.

10.2.3 Ankebehandlingen

Kristiansen anket bevisvurderingen under skyldspørsmålet til lagmannsretten. Anken førte ikke frem. Ved Agder lagmannsretts dom 13. februar 2002 ble Kristiansen dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 10 år.444

Den største forskjellen mellom bevisføringen i byretten og lagmannsretten var at selskapet Teleplan hadde gjennomført nye dekningsmålinger. Bevisføringen om telebeviset i lagmannsretten viste at både Teleplans og Telenors representanter var enige om at det var svært lite sannsynlig at EG_A på gjerningstidspunktet hadde dekning på åstedet eller områdene rundt. Den sakkyndige fra Teleplan åpnet imidlertid for at det var en teoretisk mulighet for at mobiltelefonen kunne ha hatt dekning i området på drapsdagen. Dette hadde ikke støtte i noen av de foretatte målingene, hvor verken Teleplan eller Telenor hadde lykkes med å oppnå kontakt med EG_A-senderen på åstedet eller i nærheten av dette. Den teoretiske muligheten Teleplan åpnet for, var dels begrunnet i en matematisk beregnet «tilleggsmargin» for det estimerte – i motsetning til det faktisk målte – dekningsområdet.445 I tillegg påpekte Teleplan at de ikke visste om nettverksoperatøren (Telenor) i mellomtiden hadde foretatt endringer i nettet som kunne tilsi at Teleplans målinger i august 2001 ikke var representative for dekningsforholdene da drapene ble begått. Telenor ga på sin side uttrykk for at deres målinger fra mai 2001 var representative, og at det ikke hadde blitt foretatt endringer i nettet som hadde påvirket EG_As dekningsområde.

Basert på de fremlagte bevisene mener utvalget at det heller ikke i lagmannsretten var grunnlag for å domfelle Kristiansen. Lagrettens kjennelse er imidlertid ikke begrunnet, og straffutmålingspremissene samsvarer ikke nødvendigvis med hvordan lagretten vurderte bevisene. Den manglende begrunnelsen innebærer at det er vanskelig å vurdere kvaliteten på og holdbarheten av lagrettens bevisbedømmelse og betydningen av eventuelle svakheter for den uriktige domfellelsen.

Det er imidlertid grunn til å trekke frem at sentrale bevis ble misvisende fremstilt i lagmannens rettsbelæring for juryen. Utvalget kan ikke utelukke at dette har påvirket lagrettens bevisbedømmelse. Etter loven var formålet med foredraget å samle lagrettens oppmerksomhet om de sentrale spørsmålene i saken og gi en overordnet oversikt over hovedpunktene i bevisføringen. Etter praksis var det opp til lagmannens skjønn om han skulle gi uttrykk for sitt eget syn på bevisene.

Etter utvalgets vurdering redegjorde ikke lagmannen for bevisføringen om telebeviset på en tilstrekkelig balansert måte i rettsbelæringen. I stedet for å fremheve de sakkyndiges samstemte konklusjoner om hva som var det klart mest sannsynlige, ble det fokusert på den teoretiske muligheten for at det kunne ha vært dekning på åstedet på drapstidspunktet. Etter utvalgets vurdering ble dekningsforholdene fremstilt som mer usikre og tøyelige enn det reelt sett var grunnlag for ut fra bevisføringen.

Utvalget finner også grunn til å fremheve at det var objektivt feil å hevde at det forelå sikre biologiske spor fra en annen gjerningsmann enn Andersen. Utvalget har imidlertid en viss forståelse for at bevisføringen om DNA-beviset ble forstått i denne retningen. Det er grunn til å tro at premisset ble styrende for utformingen av rettsbelæringen, herunder det som ble fremhevet om telebeviset. Ved omtalen av sakens øvrige bevis bærer foredraget for øvrig preg av flere av de samme svakhetene som byrettens dom.

10.3 Påtalemyndighetens opptreden under rettssakene

Slik utvalget ser det, er påtalemyndighetens opptreden under rettssakene i Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002 én av flere årsaksfaktorer som bidro til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt.

Under hovedforhandlingen i byretten i april til mai 2001 ga påtalemyndigheten uttrykk for at Andersen i vesentlig grad underspilte den rolle han selv hadde spilt i de straffbare handlingene. Samtidig argumenterte påtalemyndigheten for at Andersen snakket sant om Kristiansens rolle. Utvalget er kritisk til at den delen av forklaringen som gjaldt Kristiansens deltakelse, ikke ble utsatt for et tilsvarende kritisk søkelys, ettersom den hadde nær sammenheng med Andersens historie om egen passivitet. At påtalemyndigheten ikke så noen grunn til å trekke i tvil denne delen av forklaringen, må trolig dels tilskrives det uriktige premisset om at DNA-resultatene sikkert tilsa to gjerningsmenn,446 dels at Andersens fremstilling bekreftet en allerede etablert hypotese om at Andersen og Kristiansen hadde begått drapene i fellesskap.

Som utvalget har påpekt i punkt 7.2, inneholder påtalemyndighetens prosedyre flere eksempler på at det spekuleres til Kristiansens ugunst. Omstendigheter som isolert sett underbygget Kristiansens forklaring, ble gjennomgående avfeid som betydningsløse eller søkt bortforklart. Et eksempel er omtalen av det såkalte sykkelbeviset. Utvalget er likevel mest kritisk til påtalemyndighetens håndtering av telebeviset, idet det ble fremmet en rekke teorier som i liten grad hadde dekning i bevisføringen, og som var vanskelige å forene med Andersens forklaring. Utvalget mener aktor skulle unnlatt å trekke inn alternative forklaringer på telebeviset som ikke hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon.

Da bevisføringen var avsluttet, mener utvalget at det var mest nærliggende å begjære utsettelse av saken for å besørge ytterligere etterforskning. Et alternativ var å nedlegge påstand om frifinnelse eller frafalle tiltalen. Etter utvalgets syn burde påtalemyndigheten ha forstått at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for domfellelse.

Under ankeforhandlingen i Agder lagmannsrett i starten av 2002 var påtalemyndigheten klart mindre skeptisk til Andersens forklaring enn i byretten et halvt år tidligere. Nærmere bestemt argumenterte aktor for at forklaringen var troverdig og pålitelig på tilnærmet alle punkter. Strategiskiftet må ses i sammenheng med at påtalemyndigheten ikke anket skyldspørsmålet for Andersens vedkommende, slik at det bare var for Kristiansen at skyldspørsmålet skulle behandles på nytt i lagmannsretten. Kristiansen hadde likevel krav på at rimelig tvil skulle komme ham til gode. I punkt 9.3 gis en rekke eksempler på at påtalemyndigheten i lagmannsretten tilpasset argumentasjonen i favør av Andersen og til ulempe for Kristiansen, til dels i direkte strid med tidligere uttalelser i byretten. Dette var uheldig i lys av objektivitetsplikten som påhviler påtalemyndigheten.

Påtalemyndighetens håndtering av bevisføringen om Kristiansens mobiltrafikk var den andre store forskjellen fra forhandlingene i byretten. Som nevnt i punkt 10.2.3 var essensen i bevisføringen i lagmannsretten at verken Telenor eller Teleplan hadde lyktes i å oppnå dekning fra EG_A på åstedet eller i områdene rundt. Teleplan åpnet imidlertid for at det var en teoretisk mulighet for at det kunne ha vært dekning på gjerningstidspunktet. I stedet for å vurdere de samlede undersøkelsene helhetlig og objektivt bygget påtalemyndigheten utelukkende på denne muligheten, selv om den var lite sannsynlig og ikke hadde dekning i noen av de foretatte målingene. Påtalemyndighetens argument om at Kristiansens tilstedeværelse på åstedet var et bevis for at det på drapsdagen hadde vært dekning, var sirkulært.

En grundig analyse og sammenligning av Telenors og Teleplans respektive funn og konklusjoner ville vist at de to aktørene hadde kommet til vesentlig samme konklusjoner om det faktiske dekningsområdet. Telenor hadde dessuten eliminert flere av usikkerhetsfaktorene som Teleplan omtalte i sin rapport, herunder gjennom den såkalte låsetesten. Telenors undersøkelser og konklusjoner ser imidlertid i liten grad ut til å ha blitt fulgt opp i det videre arbeidet med saken etter byrettsbehandlingen. Telenors representanter ble heller ikke oppført som vitner i aktoratets bevisoppgave. Det var ikke holdepunkter for at Telenors representanter manglet kompetanse og relevant teknisk bakgrunn, slik påtalemyndigheten antydet under forhandlingene, presumtivt for å redusere verdien av deres vitnemål.

10.4 Vurderingen av tiltalespørsmålet

Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet, som innebærer at domstolene selv ikke skal ta initiativ til straffeforfølgning.447 En forutsetning for den uriktige domfellelsen mot Viggo Kristiansen er dermed at påtalemyndigheten besluttet å ta ut tiltale mot ham.448

Kravet for å ta ut tiltale er at straff kan bevises utover enhver rimelig tvil.449 Slik saken fremsto for påtalemyndigheten i februar 2001, mener utvalget at det må anses tvilsomt om det var grunnlag for å reise tiltale mot Kristiansen. Tvilen knytter seg særlig til teledataopplysningene i saken. Dersom bevisverdien av sakens teledataopplysninger hadde vært fullgodt belyst allerede på dette tidspunktet, mener utvalget at kravet klart ikke ville vært oppfylt. Det er imidlertid holdepunkter for at påtalemyndigheten ikke var kjent med mobilbeviset i dets fulle bredde, herunder at til sammen fire tekstmeldinger som ble mottatt og sendt med Kristiansens mobiltelefon rundt drapstidspunktet, hadde gått over basestasjon EG_A. De aktuelle opplysningene var ikke inntatt i straffesaksdokumentene og var dermed ikke tilgjengelige for påtalemyndigheten.

Straffesaksdokumentene inneholdt imidlertid tilstrekkelige opplysninger til at overordnet påtalemyndighet burde bedt om en nærmere redegjørelse og/eller beordret nye undersøkelser knyttet til sakens teledataopplysninger. Det er på det rene at påtalemyndigheten var kjent med at det var sendt to tekstmeldinger (kl. 18.57 og 19.37) fra Kristiansens mobiltelefon.450 Disse overlappet med gjerningstidspunktet i tiltalen og var av betydelig interesse.451 Kristiansen hadde fått spørsmål om de nevnte meldingene i avhør, herunder hvor han befant seg da han sendte den første. Etter alt å dømme ville ytterligere etterforskning vist at mobiltrafikken var fullt forenlig med Kristiansens forklaring om at han var hjemme da drapene skjedde. At påtalespørsmålet ble avgjort før et viktig teknisk bevis var fullgodt belyst, er uheldig og utgjør en årsak til den uriktige domfellelsen.

Påtalemyndighetens oppfatning om at DNA-resultatene fra Universitetet i Santiago de Compostela (USC) med sikkerhet viste to gjerningsmenn, kan ha vært avgjørende for at det ble tatt ut tiltale.452 Denne tolkningen ga sterk støtte til Andersens påstand om at Kristiansen hadde deltatt i ugjerningene, ettersom det ikke var noe som tydet på at en ukjent tredjeperson hadde vært involvert. Overbevisningen ser ut til å ha vært så sterk at den overskygget de mange svakhetene i Andersens forklaring som påtalemyndigheten langt på vei var kjent med.

En rekke forhold ved DNA-resultatene tilsa en særlig årvåkenhet fra påtalemyndighetens side, blant annet at resultatene var oppnådd ved bruk av en høysensitiv analysemetode med kjent økt risiko for å se feilutslag (artefakter) og utslag som skyldes kontaminasjon. I tillegg var resultatene frembrakt ved metoder som var nye i det rettsgenetiske miljøet, og denne type resultater hadde ikke tidligere vært brukt som bevis i norske straffesaker.

For utvalget er det uklart i hvilken utstrekning svakhetene og usikkerhetsmomentene ved DNA-resultatene var fremme under behandlingen av tiltalespørsmålet. Det er imidlertid på det rene at påtalemyndighetens tolkning av DNA-resultatene objektivt sett var feil.453 Hvilket ansvar Rettsmedisinsk institutt (RMI), som fungerte som et bindeledd mellom politiet og USC, bærer for dette, og hvor stort ansvar påtalemyndigheten selv må bære, er det vanskelig å si noe sikkert om, all den tid det finnes lite skriftlig materiale som belyser hva som ble kommunisert. Utvalget mener under enhver omstendighet at påtalemyndigheten burde sørget for at de sakkyndige fra USC, som var de nærmeste til å belyse metodebruk og andre forhold ved analysen, forklarte seg under rettssaken. Det burde blitt opprettet en direkte dialog mellom påtalemyndigheten og USC. I stedet fikk RMI en utydelig formidlerrolle som var egnet til å skape uklarhet om de reelle ansvarsforholdene.

10.5 Mangler ved etterforskningen rettet mot Kristiansen

At Viggo Kristiansen ble uriktig domfelt, har også sammenheng med mangler ved politiets etterforskning av ham. Det er et grunnkrav til enhver etterforskning at den innrettes på en måte som ivaretar uskyldspresumsjonen og objektivitetsplikten. Når en bestemt person er mistenkt, «skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham», jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd.

Gjennom våren og sommeren 2000 gjennomførte Kristiansand politidistrikt en omfattende etterforskning, med teknisk og taktisk bistand fra Kripos. Det var et stort press på politiet for å oppklare saken. Utvalget har forståelse for at Andersen og Kristiansen, som var nære venner og tilbrakte mye tid sammen, etter hvert ble blant politiets mest sentrale mistenkte.454 Mistanken bygget særlig på en overbevisning om at de under rundspørringen og de første politiavhørene hadde lagt skjul på at de hadde vært sammen ved Svarttjønn, i utkanten av Baneheia, om lag en time før drapene skjedde.455 Det var også på det rene at de samme kveld hadde vært hjemme hos Kristiansen, noe som betydde at de hadde vært sammen både før og etter drapene. En rekke personer hadde dessuten tipset om grenseoverskridende og ubehagelig oppførsel fra de to. Kristiansen ble oppfattet som den sterke parten i vennskapsrelasjonen, mens Andersen ble ansett som mer av en «etterdilter».

Vendepunktet i etterforskningen kom da politiet fant et hårstrå på åstedet som viste seg å tilhøre Andersen. Før dette hadde det dannet seg en oppfatning i etterforskningsledelsen om at Andersen og Kristiansen langt på vei måtte vurderes som en enhet. Funnet førte til at Kristiansen ble pågrepet samtidig som Andersen 13. september 2000. Utvalget kan ikke se at pågripelsen i seg selv var utslag av en uforsvarlig vurdering.456 Utvalget er derimot kritisk til at Andersen i en uformell samtale før politiavhøret, før Andersens forsvarer hadde rukket å komme, ble foreholdt politiets teori om at han var en av gjerningsmennene, og at han selv kunne være et slags offer i saken, i den forstand at Kristiansen var den mest aktive på åstedet. Dette la til rette for at Andersen kunne forklare seg i samsvar med politiets teori, noe som faktisk også skjedde. Hva Andersen hadde forklart dersom han ikke hadde blitt foreholdt denne informasjonen, er ikke mulig å vite. Politiets opptreden var i strid med reglene om gjennomføring av politiavhør og kan ha vært en sentral årsak til at Kristiansen ble implisert i saken og senere uriktig dømt.457

Andersens tilståelse førte til at bekreftelsesfellen som politiet sannsynligvis allerede hadde havnet i når det gjaldt Kristiansens rolle, ble forsterket. Informasjonsinnsamlingen etter dette bærer preg av at etterforskningsledelsen hadde låst seg til en oppfatning om skyld, ettersom det i svært liten grad ble foretatt etterforskningsskritt til Kristiansens gunst. Politiet synes å ha vært helt overbevist om at Andersen snakket sant om Kristiansens deltakelse og virker aldri å ha vurdert muligheten for at Andersen kunne ha begått de straffbare handlingene alene. At etterforskningen fikk et ensidig preg i Kristiansens disfavør, er en vesentlig årsak til den uriktige domfellelsen.

Bekreftelsesfellen ble sannsynligvis ytterligere forsterket da Kristiansen ble anklaget for seksuelle overgrep mot en jente og en gutt i nabolaget. Kristiansen tilsto å ha begått overgrep mot jenta. At Kristiansen tidligere hadde begått seksuelle overgrep mot barn, var egnet til å underbygge at Kristiansen var en moduskandidat som også kunne være tilbøyelig til å utføre de seksuelle overgrepene i Baneheia-saken.458

Det mest graverende eksempelet på mangelfull etterforskning til Kristiansens gunst er politiets håndtering av hans mobiltrafikk. Etter pågripelsene i september 2000 ble det innhentet en omfattende oversikt over Kristiansens mobilbruk fra Telenor, som viste at det var sendt eller mottatt til sammen fire tekstmeldinger fra Kristiansens mobil som overlappet med det antatte gjerningstidspunktet.459 Den nye oversikten viste at samtlige meldinger hadde slått inn på basestasjon EG_A. Etter utvalgets syn lå det i dagen at opplysningene hadde vesentlig interesse. Under hovedforhandlingen i mai 2001 kom det frem at basestasjonens dekningsområde ikke omfattet åstedet.

Teledataopplysningenes bevisverdi ble imidlertid ikke oppfattet av politiet, som ikke la den nye oversikten inn i straffesaksdokumentene og heller ikke utarbeidet en egenrapport som oppsummerte innholdet. Dette skyldes politiets daværende oppfatning om «at det ikke fantes nye opplysninger av vesentlig betydning for saken der».460 Dette var en grov feilvurdering, som førte til at verken påtalemyndigheten eller forsvarene fikk anledning til å sette seg inn i materialet. Dersom opplysningene hadde kommet frem, er det grunn til å tro at dette ville påvirket etterforskningen, slik at saken kunne tatt en annen vending. Et nærliggende etterforskningsskritt ville vært å avklare basestasjonens dekningsområde gjennom målinger i terrenget. Slike målinger ville vært atskillig mer tidsnære enn de som senere ble foretatt under hovedforhandlingen. Den usikkerhet som påtalemyndigheten i lagmannsretten påberopte seg til Kristiansens ugunst, kunne dermed i stor grad vært eliminert. Det burde også vært foretatt nærmere undersøkelser med sikte på å avklare om Andersens forklaring var forenlig med Kristiansens mobiltrafikk.

Under etterforskningen ble det utført enkelte DNA-analyser ved Universitetet i Santiago de Compostela (USC). Den 25. oktober 2000 fikk etterforskningsledelsen muntlig rapportering fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) om de foreløpige analyseresultatene, som bygget på muntlige opplysninger RMI selv hadde fått fra de spanske sakkyndige. Neste dag ble pressen orientert om at det var funnet biologiske bevis som med 100 prosent sikkerhet knyttet Kristiansen til de straffbare handlingene. Senere ble det klart at dette var en helt uriktig fremstilling av resultatenes bevisverdi.461 Tilsvarende uriktige opplysninger ble også gitt til forhørsretten, som tok stilling til om det var grunnlag for fortsatt varetektsfengsling. Til anførslene fra forsvarer om manglende skriftlig dokumentasjon for funnet uttalte forhørsretten at den ikke hadde «grunnlag for å betvile at påtalemyndigheten har gitt korrekte opplysninger om resultatet av de tekniske undersøkelsene som er foretatt».462

Etter at politiet mottok de foreløpige resultatene fra USC, ble saken i det alt vesentlige regnet som oppklart. Kripos forlot Kristiansand, og etterforskningen gikk inn i en avsluttende fase. Igangsatte tekniske undersøkelser ble avsluttet før de ble fullført, og politiet begjærte sletting av fryste trafikkdata. Misforståelsen fikk dermed betydelige negative konsekvenser for den videre etterforskningen.

Da politiet mottok USCs skriftlige rapport i midten av desember 2000, ble de klar over at DNA-resultatene hadde langt lavere bevisverdi enn de hadde gitt uttrykk for til pressen og forhørsretten. Ettersom uttalelsene etter alt å dømme styrket en allerede etablert oppfatning om at Kristiansen var skyldig, burde opplysningene ha blitt korrigert utad. Utvalget er kritisk til at dette ikke ble gjort.

Ved etterforskningens avslutning var politiet av den oppfatning at DNA-resultatene sikkert viste at handlingene var begått av to gjerningspersoner. Heller ikke denne oppfatningen var det dekning for i analyseresultatene. De bevismessige svakhetene ved DNA-resultatene er oppsummert i punkt 4.7.5. Disse forholdene tilsa at det var behov for å klarlegge den reelle bevisverdien. For utvalget er det uklart om politiets uriktige forståelse skyldtes at svakhetene ved beviset ikke ble fullgodt kommunisert fra RMI, eller at politiet misforsto det som ble sagt. Utvalget anser det imidlertid som sannsynlig at RMIs oversettelse av USCs rapport, som på flere sentrale punkter var uriktig eller upresis,463 samt RMIs hovedrapport 22. januar 2001,464 kan ha bidratt til å skape et inntrykk av at resultatene var sterkere enn det som faktisk var tilfellet.

10.6 Politiets uttalelser til pressen og medienes dekning

Etter pågripelsene og frem til hovedforhandlingen kom politiet med flere uttalelser til pressen som enten var faktisk uriktige, misvisende eller vurderingspregede. Noen uttalelser hadde også karakter av å være polemikk opp mot innholdet i Viggo Kristiansens politiforklaringer. I punkt 4.12 har utvalget konkludert med at regelverket for politiets meddelelser til allmennheten ikke ble etterlevd, og at enkelte av uttalelsene trolig var i strid med uskyldspresumsjonen, slik den forstås i Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis.

Baneheia-saken er en av de mest omtalte straffesakene i norsk rettshistorie. Pressedekningen var svært omfattende, særlig på etterforskningsstadiet.465 Norsk Presseforbund og Fritt Ords egen evaluering av dekningen konkluderer med at politiet var den største premissleverandøren, og at det ble skapt et bilde i mediene av Viggo Kristiansen som skyldig i overgrepene og drapene. Kilder som kunne balansere dette bildet, fikk sjelden plass i oppslagene om saken.466

Det er usikkert hvilken betydning, om noen, pressens dekning av Baneheia-saken har hatt for den uriktige domfellelsen. Det følger av straffeprosessloven § 305 at rettens bevisbedømmelse bare skal bygge på informasjon som er kommet til uttrykk gjennom bevisføringen. Utvalget kan imidlertid ikke utelukke at det sterke inntrykket av skyld som ble etablert under etterforskningen, kan ha gjort dommerne til sårbare beslutningstakere og ubevisst farget deres bevisvurdering. Sett i ettertid kan det i hvert fall konstateres at Kristiansen ble domfelt til tross for at det ble ført bevis som etter en rasjonell vurdering tilsa at han ikke hadde oppholdt seg på åstedet da voldtektene og drapene fant sted.

10.7 Oppsummering

Utvalget har i dette kapittelet pekt på flere årsaker til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt. Flere av grunnene kan hver for seg ikke forklare den uriktige domfellelsen, men må anses som samvirkende årsaker.

Svikt ved domstolenes bevisbedømmelse er fremhevet som en særlig viktig årsaksfaktor. Dette skyldes utvalgets syn om at Kristiansen ble domfelt på for svake bevis. Basert på de fremlagte bevisene skulle aldri Kristiansen ha vært dømt for de straffbare handlingene i Baneheia-saken, verken i Kristiansand byrett eller Agder lagmannsrett. Domstolenes handlingsvalg var ikke forenlig med kravet om at straff skal være bevist utover enhver rimelig tvil.

I lys av anklageprinsippet har også påtalemyndighetens opptreden under rettssakene og dens vurderinger på påtalestadiet en sentral plass i årsaksbildet. Den mangelfulle etterforskningen til Kristiansens gunst har trolig også hatt stor betydning. Hadde sentrale normer i straffeprosessen i større grad blitt etterlevd, som uskyldspresumsjonen, objektivitetsplikten og regelen i straffeprosessloven § 226 tredje ledd, er det grunn til å tro at straffeforfølgelsen av Kristiansen ville blitt innstilt.

Utvalgets overordnede inntrykk er at mange av beslutningstakerne i saken havnet i en bekreftelsesfelle, som ser ut til å ha forplantet seg fra politiet, via påtalemyndigheten og til domstolene, muligens hjulpet av medienes ensidige dekning. I kapittel 13 foreslår utvalget en rekke læringspunkter og tiltak for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. I punkt 13.2 pekes det på mekanismer og tiltak som er egnet til å motvirke og forebygge bekreftelsesfeller i straffesaksbehandlingen.