Del 3
Landgranskinger

9 Bangladesh

9.1 Innledning

Adopsjonsforum bisto med å gjennomføre totalt 110 adopsjoner fra Bangladesh til Norge i perioden 1973–1981.1 Dette utgjør rundt 0,5 prosent av utenlandsadopsjonene til Norge gjennom formidlere. Over halvparten av adopsjonene fra Bangladesh ble gjennomført i perioden før Adopsjonsforum hadde formidlingstillatelse (se punkt 7.5).

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

Utvalget har videre kjennskap til at noen nordmenn også gjennomførte uavhengige adopsjoner fra Bangladesh, men har ikke lykkes med å bringe på det rene hvor mange dette gjelder.2

Formidlingsperioden fra Bangladesh var forholdsvis kort. Dette skyldes primært økende politisk og religiøs motstand, som endte med at bangladeshiske myndigheter selv stanset utenlandsadopsjoner i 1982.

Bangladesh er et av landene hvor selve adopsjonsbevillingen har blitt gitt i Norge. Tilnærmet alle barna reiste til Norge med eskorter.

9.2 Generell informasjon og historikk

Bangladesh ligger i Sør-Asia og er omkranset av India på alle kanter, med unntak av et lite grenseområde mot Myanmar i sørøst. Det offisielle språket er bengali, og dominerende religioner er islam (89 prosent) og hinduisme (10 prosent).3 Landet er et av verdens tettest befolkede, samtidig som det regnes som underutviklet og fattig.4 I tillegg ligger Bangladesh utsatt til for naturkatastrofer, og landet rammes jevnlig av blant annet flommer og sykloner.5 I 1974 brøt det ut hungersnød, blant annet som følge av flom og politiske vansker, og mange ble internflyktninger i landet.6

Etter å ha vært underlagt britisk kolonisering som en del av India ble Bangladesh i 1947 en del av Pakistan. Etter borgerkrigen i 1971, hvor India til slutt intervenerte og bidro til en avslutning, ble Bangladesh proklamert som en uavhengig republikk. Seksuelle overgrep som ledd i krigføringen var en faktor som fikk betydning for adopsjonsvirksomheten (se punkt 9.2). I løpet av de ni månedene den væpnede konflikten pågikk, skal de pakistanske styrkene ha voldtatt flere hundre tusen bengalske kvinner.7 Barn utenfor ekteskap var i utgangspunktet forbundet med et betydelig sosialt stigma, og soldatbarnas utseende gjorde situasjonen særlig krevende for overgrepsofrene som ble gravide. Adgang til adopsjon ble innført av myndighetene i 1972 som en mulig løsning på dette sosiale problemet.8

Etter frigjøringen fikk Bangladesh i 1972 egen forfatning og ble med dette et parlamentarisk demokrati. Militæret har imidlertid spilt en betydelig rolle i politikken, og det politiske bildet har vært preget av stor uro, kupp og attentater.9 Landets første statsminister ble drept i et militærkupp i 1975. Generalmajoren som da overtok makten, ble også drept i et forsøk på et militærkupp i 1981. Demokratisk styresett ble først gjeninnført i 1991.10

I 1983 levde over en tredjedel av befolkningen i ekstrem fattigdom.11 Arrangerte ekteskap og barneekteskap var vanlig, og Unicef oppgir at i 1970 var 77 prosent av kvinnene gift før de fylte 15 år og 93 prosent før de fylte 18 år.12

Bangladesh har i perioder blitt ansett som et av verdens mest korrupte land.13 Korrupsjon ble fremhevet som et stort problem i 1970-årene.14 Rettsvesenet har vært underbemannet, og lønnsnivået for offentlige tjenestemenn har vært lavt. Bestikkelser er og har vært utbredt for å få fortgang i byråkratiske prosesser.15

Norge anerkjente Bangladesh som selvstendig stat 4. februar 1972. Fra 1973 tilbød Norge varebistand, og det ble besluttet at Bangladesh skulle være et hovedsamarbeidsland for utviklingshjelp. I 1975 opprettet Norad et eget kontor i Dhaka, og de utnevnte samtidig en fast representant som ble stasjonert der. Dette kontoret ble i 1996 oppgradert til en fullverdig ambassade. Frem til dette var det ambassaden i New Delhi som var sideakkreditert til landet. Bangladesh opprettet på sin side ambassade i Stockholm i 1972 med sideakkreditering til Norge.16

9.3 Regelverk og adopsjonsprosedyre

Utvalget har begrensede muligheter til å foreta en selvstendig utredning av regelverk og praksis fra andre land i 1970- og 80-årene (se metodekapittelet punkt 3.3). Den følgende beskrivelsen av regelverk og adopsjonsprosessen i Bangladesh bygger på fremstillinger i andre lands granskingsrapporter, dokumenter fra norske myndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner, Justisdepartementet og Sosialdepartementet) og dokumenter innhentet fra Adopsjonsforum. Det tas forbehold om unøyaktigheter.

Etter frigjøringskrigen i 1971 oppsto det en utfordring knyttet til de mange uønskede graviditetene etter overgrep fra soldatene (se punkt 9.2). Til tross for at dette var i strid med islamsk skikk, åpnet bangladeshiske myndigheter derfor opp for både abort og adopsjon.17 Det rettslige grunnlaget for nasjonal og internasjonal adopsjon ble gitt i en lov/presidentordre fra 1972 med tittelen Bangladesh Abandoned Children (Special Provision) Order 1972.18 Det var bare frigivelsen til adopsjon, nærmere bestemt en vergemålsoverføring, som skulle gjennomføres i Bangladesh, og selve adopsjonen måtte derfor skje i adoptivforeldrenes hjemland.

I 1972 ble det videre startet et eget Inter Country Child Adoption Program (ICCAP), og det ble etablert et offentlig barnehjem for adopsjon i Dhaka, Inter Country Adoption Center (ICAC). ICCAP var administrativt underlagt sosialdepartementet, Social Welfare, og samlokalisert med dette.19 Beslutningsmyndigheten i enkeltsaker – godkjenningen av adoptivsøkere og senere overføring av vergemål til disse – lå til Social Welfare og måtte signeres personlig av direktøren. Økonomisk ble ICCAP etter hvert selvfinansiert blant annet grunnet inntekter fra de offentlige adopsjonsgebyrene.20

Utvalget bemerker at beskrivelsene som går frem i ulike kilder, tyder på at aktørene ikke alltid var bevisst skillet mellom ICCAPs og Social Welfares oppgaver og ansvar, og at det derfor noen steder er upresist angitt hvem som rent faktisk gjorde hva.21 Ettersom ICCAP var underlagt Social Welfare, har vi ikke funnet det avgjørende for utvalgets vurderinger å utrede de organisatoriske detaljene. I det følgende benytter vi de betegnelsene som går frem av kildene, men det tas med dette forbehold om noe unøyaktige angivelser av disse forholdene.

I utgangspunktet ble adopsjonsprogrammet opprettet for å bistå med å plassere de barna som var unnfanget etter overgrep fra utenlandske soldater under frigjøringskrigen i 1971. Imidlertid ble funksjonen utvidet, og de fortsatte med adopsjonsformidling også av andre barn som var abandoned. Barn som kunne adopteres som abandoned, omfattet frem til 1978 både barn som var reelt foreldreløse/forlatt, og barn som var født utenfor ekteskap.22 I 1978 ble adopsjonsregelverket strammet noe inn, og regjeringen vedtok at det bare var reelt foreldreløse/forlatte barn som kunne adopteres.23

I utgangspunktet var det bare barn som bodde på det offentlige barnehjemmet (ICAC) som kunne adopteres, men etter hvert tillot man også adopsjoner fra andre institusjoner, såkalte outside center. Adoptivforeldrenes søknad og selve vergemålsoverføringen måtte likevel godkjennes gjennom ICCAP og signeres av direktøren for Social Welfare. De fleste barna som ble adoptert til Norge, skal ha kommet fra ICAC.24 Ti barn skal ha kommet fra Moder Theresa-barnehjemmet Shishu Bhavan (Missionaries of Charity), og noen få kom trolig fra andre steder.25

I 1976 vedtok sosialdepartementet Guide Lines for the Processing Agencies of Inter Country Child Adoption Program. I retningslinjene går blant annet følgende frem:

• Utenlandske adopsjonsformidlere (adoption agency) måtte søke om tillatelse fra Social Welfare for virksomheten sin, og det ble normalt bare gitt én slik tillatelse per mottakerland. Det var «preferable» at søknader om adopsjon gikk gjennom formidlere og ikke kom direkte til myndighetene fra søkere.

• Dersom barna kom fra andre institusjoner enn ICCAP, ble formidleren pålagt å legge ved en detaljert sosialhistorie om barnet når saken skulle behandles.

• Et adopsjonsgebyr på 2000 BDT (ca. 600–700 kroner i 1978)26 måtte innbetales til ICCAP før direktøren for Social Welfare signerte vergemålsoverføringen til adoptivsøkerne.

• Det skulle skrives oppfølgingsrapporter om barna innen sju dager etter at adopsjonen var gjennomført i mottakerlandet, og deretter hvert kvartal i tre år.

Utvalget har ikke funnet noen nærmere beskrivelser av selve frigivelsesprosessen i det norske arkivmaterialet. Landkontakt 3 oppga i intervju med utvalget at man i Norge ikke hadde kjennskap til denne delen av prosessen, da overføring av vergemålet fra de opprinnelige foreldrene til ICCAP / Social Welfare (eventuelt privat barnehjem) var gjennomført før Adopsjonsforums representanter kom i kontakt med barna.

I den nederlandske granskingsrapporten går det frem at i de tilfellene hvor foreldrene var kjent, måtte disse signere (eventuelt med fingeravtrykk) en Declaration of Relinquishment.27 I utvalgets gjennomgang av adopsjonsmappene som er innhentet fra Bangladesh, ligger det i flere av sakene et dokument hvor mor frasier seg foreldreansvaret, men ingen erklæring fra far. I sakene gjennom ICCAP overførte dette dokumentet vergemålet til Social Welfare / ICCAP, men nevnte ikke adopsjon eksplisitt.28 ICCAP utstedte deretter et Certificate of Abandonment som skulle følge saken sammen med samtykkedokumentet.29 I dette fremgikk det at foreldre(/mor) hadde sagt fra seg «her guardianship and all other claim over the child, in favour of this organisation». I tilfeller hvor foreldre var døde/ukjente ble det også opprettet et Certificate of Abandonment, men da uten samtykkedokument.30

Slik utvalget forstår det, var det etter dette den oppnevnte vergen som hadde den fulle beslutningsmyndigheten i spørsmål som gjaldt barnets videre omsorgssituasjon. Barnets opprinnelige foreldre(/mor) ble dermed ikke direkte involvert i spørsmålet om utenlandsadopsjon.31

I forbindelse med en foreløpig tildeling av barnet til adoptivsøkere skulle myndighetene avertere i avisen etter pårørende, også i sakene hvor mor hadde samtykket til vergemålsoverføring.32 Man måtte deretter vente i ti dager før man kunne gå videre med prosessen.

I den danske Ankestyrelsens rapport blir det imidlertid vist til at en fransk sykepleier i 1981 uttalte at averteringen ikke hadde noen egentlig funksjon, ettersom foreldrene og andre pårørende som regel verken kunne lese eller kjøpte aviser.33 Interessegruppen for adopterte fra Bangladesh har videre opplyst at de er kjent med to tilfeller (én adopsjon til Norge og én til Sverige) hvor slike avisutklipp har blitt funnet, men hvor informasjonen som ble gitt, viste seg ikke å stemme. Utvalget har ikke hatt anledning til selv å undersøke disse enkeltsakene.

Fra søkernes side beskriver Adopsjonsforum at adopsjonsprosessen foregikk som følger:34

• Godkjenning av søkere: Først måtte adoptivsøkernes dokumenter godkjennes av ICCAP og signeres av direktøren i Social Welfare. Dersom søkerne ikke ble godkjent, ble søkermappen levert tilbake til utenlandskontakten med merknader om eventuelle mangler ved dokumentene.

• Matching: Når søkerne var godkjent, henvendte utenlandskontakten seg til ICAC (eventuelt andre barnehjem med aktuelle barn). Barn ble deretter (foreløpig) matchet med søkere, og ICCAP ble informert om dette.35 Det skulle da averteres etter pårørende i ti dager.

• Fullføring av prosessen: Dokumentet som overførte vergemålet til adoptivforeldrene, Transfer of Guardianship of Abandoned Child for adoption, ble undertegnet av direktøren i sosialdepartementet. Barnet kunne deretter få utstedt pass.

• Adopsjonsbevillingen ble gitt i Norge etter ankomst ved at foreldrene sendte inn (kopi av) barnets pass og vergeoppnevnelsen. Deretter måtte det søkes om statsborgerskap.

Adopsjonsarbeidet i Bangladesh ble gradvis vanskeligere mot slutten av 1970-årene. Dette skyldtes blant annet politisk og religiøs motstand og dessuten hyppig utskiftning av sosialministere.36 Dette førte til flere midlertidige stanser, og i 1979 ble ICCAP lagt ned. Nedleggelsen førte til utfordringer når det gjaldt å få godkjent nye søkere, og når det gjaldt å få nødvendige signaturer på dokumentene/vergemålsoverføringen for barna som allerede var tildelt til godkjente søkerpar. I 1982 ble loven/presidentordren som tillot utenlandsadopsjon, opphevet.37

9.4 Gransking i andre mottakerland

Adopsjoner fra Bangladesh har blitt undersøkt i flere mottakerland, herunder Nederland (2021), Danmark (2022) og Sveits. Disse landene adopterte alle barn gjennom (blant annet) Terres des Hommes’ barnehjem.

Mellom 1973 og 1982 ble det gjennomført 495 adopsjoner fra Bangladesh til Nederland. I granskingsrapporten fra 2021 vises det til flere ulike problematiske forhold knyttet til adopsjonsvirksomheten. En nederlandsk kvinne som arbeidet i frelsesarmeen, skal i 1970-årene blant annet ha beskyldt den nederlandske formidleren BIA for å kreve mer penger fra adopsjonssøkerne enn det adopsjonene faktisk kostet. I 1977 ble en britisk lege oppsøkt av to kvinner som hevdet at ansatte ved barnehjemmet Terres des Hommes hadde lurt dem ved å overtale dem til å oppgi barna sine under falske lovnader om mat, klær og utdanning, men at barna siden hadde forsvunnet fra barnehjemmet. Etter egne undersøkelser mente legen å ha avdekket at minst hundre barn hadde forsvunnet fra en flyktningleir og blitt adoptert til utlandet, og at flere sentrale personer i adopsjonssystemet var innblandet i dette, herunder direktøren for Social Welfare. Han varslet deretter både den nederlandske adopsjonsformidleren, mediene og nederlandske myndigheter om funnene. En granskingskomité ble nedsatt i Bangladesh for å undersøke forholdene. De konkluderte med at beskyldningene var grunnløse.38 Legen ble utvist fra landet, men han holdt fast ved anklagene. De nederlandske myndighetene var kjent med forholdene, men iverksatte ingen egne undersøkelser av dette.

Ankestyrelsen (sentralmyndigheten for adopsjon) i Danmark har også undersøkt adopsjoner fra Bangladesh og publiserte sin rapport i januar 2022.39 I perioden 1975–1982 ble det formidlet 196 adopsjoner fra det danske barnehjemmet Terre des hommes i Bangladesh til Danmark. Foranledningen til Ankestyrelsens undersøkelser var at direktøren for barnehjemmet Terres des Hommes ble eksplisitt nevnt i den nederlandske rapporten i forbindelse med ulovlig adopsjonsvirksomhet. Ankestyrelsen så på generelle dokumenter fra justisdepartementet og adopsjonsmyndighetene og gikk gjennom 26 enkeltsaker fra perioden 1975–1977. Den danske rapporten konkluderer med at sparsomme opplysninger i enkeltsaker gjør at det ikke er mulig å avdekke de konkrete omstendighetene rundt hver enkelt adopsjon. De finner likevel at forholdene i Bangladesh innebar en risiko for at det kunne oppstå uetiske og ulovlige forhold, og som en generell konklusjon skriver de blant annet følgende:

Efter nutidige standarder for international adoptionsformidling har der utvivlsomt ikke været tilstrækkelige sikkerhedsforanstaltninger i det bangladeshiske adoptionssystem i perioden 1975-82, eller i den danske formidling til at sikre, at barnets bedste var det styrende princip i den enkelte adoption. Dette kommer blandt andet til udtryk ved, at der ikke eksisterede tilstrækkelig regulering af international adoption, og at der generelt er sparsomme oplysninger i de konkrete adoptionssager om bl.a. barnets baggrund og frigivelse. Samtidig var der i den pågældende periode ingen regulering af pengestrømmene forbundet med adoptionerne, hvilket kan have skabt en uhensigtsmæssig incitamentsstruktur.40

Når det gjelder Terres des Hommes, konkluderer de med at personen som det var reist anklager mot, ikke var den danske direktøren (slik det indikeres i den nederlandske rapporten), men at det dreide seg om kontaktpersonen til Terres des Hommes Danmark i Bangladesh.

I den sveitsiske rapporten utarbeidet av forskere fra ZHAW går det frem at det ble adoptert 170 barn fra Bangladesh til Sveits mellom 1970 og 1999, de fleste før 1981.41 Beskrivelsene av uregelmessigheter knyttes også her i stor grad til adopsjoner gjennom Terres des Hommes. I tillegg gis det flere eksempler på private adopsjoner og søkere som på ulike måter forsøkte å omgå det ordinære adopsjonssystemet.

9.5 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Adopsjonsformidlingen fra Bangladesh ligger langt tilbake i tid (1973–1981), gjaldt en avgrenset periode (ni år) og omfatter forholdsvis få adopsjoner (110, det vil si ca. 0,5 prosent av alle utenlandsadopsjoner til Norge gjennom formidler). Tilgangen på kilder har vært noe begrenset. Både offentlige arkiver og formidlernes arkiver fremstår generelt mindre komplett så langt tilbake i tid. Formidlingen fra Bangladesh foregikk også før Adopsjonsforums sekretariat ble opprettet, noe som har betydning for arkivsituasjonen.

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Bangladesh har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i punkt 3.6.3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger er gjennomgått, og et mediesøk og et begrenset litteratursøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir (Rådet for internasjonale adopsjoner), Riksarkivet (Sosialdepartementet og Justisdepartementet) og Utenriksdepartementet. Utvalget har også gjennomgått Adopsjonsforums fysiske arkiver.

Utvalget har hatt møter og skriftlig kontakt med Interessegruppen for adopterte fra Bangladesh, som har bistått utvalget med innhenting av informasjon. Interessegruppen har delt dokumentsett fra 13 adopterte, hvorav 10 inneholder dokumenter som er innhentet fra Bangladesh. I tillegg har gruppen samlet og oversendt ulike arbeidsdokumenter – for eksempel kommunikasjon mellom adoptivforeldre og Adopsjonsforum.42

Utvalget har gjennomført intervju med én adoptert og hatt skriftlig kommunikasjon med andre. To adopterte har oversendt videoer der opprinnelig mor forteller sin historie.

Utvalget har gjennomgått 16 enkeltsaker fra Bangladesh fra norske offentlige arkiver.43

9.6 Adopsjonene til Norge

9.6.1 Innledning

Bangladesh var et av de første landene hvor Adopsjonsforum etablerte et kontaktnettverk og bisto med gjennomføring av adopsjoner. Totalt bisto Adopsjonsforum med å gjennomføre 110 adopsjoner fra Bangladesh mellom 1973 og 1981. De fleste adopsjonene ble gjennomført mellom 1975 og 1979, og disse årene ble det adoptert 16–21 barn årlig.

Adopsjonsforum fikk formidlingstillatelse i 1978, og adopsjonene frem til dette regnes formelt som uavhengige, selv om de fremgår i Adopsjonsforums statistikk (se punkt 6.2.2).

9.6.2 Organiseringen av adopsjonsarbeidet fra Bangladesh

Som beskrevet i punkt 7.5 var arbeidet til Adopsjonsforum drevet av frivillige frem til 1982. Utenlandskontaktene i opprinnelseslandet var ofte norske statsborgere som var på kortere eller lengre opphold i landet, og landkontakten i Norge var som regel en adoptivforelder som selv hadde adoptert fra landet. Siden vervene var ulønnet og mange hadde andre fulltidsjobber, var det mer utskiftning de første årene enn det man ser fra 1980-årene og utover.

Mellom 1976 og 1981 var det for Bangladeshs del likevel stabilt, med samme landkontakt i Norge og utenlandskontakt i Bangladesh. Sistnevnte var en kvinne i førtiårene som hadde innvandret til Bangladesh fra Myanmar (den gang Burma) og slått seg ned i landet sammen med familien sin. Hun var utdannet bibliotekar.

Oversikt over landkontakter i Norge

• 1973–1974: landkontakt 1 (norsk mann)

• 1974–1976: landkontakt 2 (norsk mann)

• 1976–1981: landkontakt 3 (norsk kvinne)

Oversikt over utenlandskontakter i Bangladesh

• 1973–1974: utenlandskontakt 1 (norsk mann, lege)

• 1975–1976: utenlandskontakt 2 (norsk kvinne)

• 1976–1977: utenlandskontakt 3 (norsk kvinne) og utenlandskontakt 4 (burmesisk kvinne)

• 1977–1981: utenlandskontakt 4 (se ovenfor)

De aller første adopsjonene (i 1973 og 1974) fra Bangladesh til Norge ble formidlet gjennom en norsk lege i Bangladesh. Noen av disse barna ble kanalisert til adopsjon gjennom Røde Kors.44 Barna som kom i denne perioden, blir av Adopsjonsforum beskrevet som syke og underernærte, og ett barn døde kort tid etter ankomst i Norge.45 I motsetning til i en del andre asiatiske land (for eksempel Indonesia og Sri Lanka) kunne vergemålet for barna overføres til de norske adoptivforeldrene uten at disse møtte opp fysisk. Adopsjonsforum mente det ikke var tilrådelig at foreldre selv reiste til Bangladesh for å hente barna, og barna reiste derfor nesten utelukkende til Norge med ledsager/eskorte.46

Ifølge en intern oppsummering fikk Adopsjonsforum etter hvert et godt samarbeid med ICCAP, som sto for tildelingen av barn, og med Social Welfare, som signerte dokumenter. Tidvis tok særlig prosessene med å få de nødvendige signaturene (for godkjenning av adoptivsøkere og overføring av vergemål) fra Social Welfare lang tid, men utover 1975 og 1976 blir det beskrevet at prosessen «gled lettere».47

Utvalget har ikke funnet beskrivelser av hvordan arbeidet med tildeling av barn til ulike søkere/formidlingsorganisasjoner foregikk i praksis. Tidligere landkontakt 3 (1976–1981) beskrev i intervju med utvalget at det de første årene var mange barn å velge mellom på det offentlige barnehjemmet ICAC, og at utenlandskontakten i praksis mer eller mindre kunne velge ut barn basert på adoptivforeldrenes ønsker. Det var imidlertid flest jentebabyer som ble levert på barnehjemmene, og guttene som var tilgjengelige for adopsjon, var normalt noe eldre. Ut fra beskrivelser i andre lands granskinger forstår utvalget det slik at det etter hvert ble større «konkurranse» om de frigitte barna og lengre ventetid på tildeling, men vi har ikke funnet ytterligere informasjon om hvordan dette påvirket adopsjonsarbeidet til Adopsjonsforum. Adopsjonsforum samarbeidet for øvrig også noe med det private Moder Theresa barnehjemmet Shishu Bhavan, og ti barn skal ha blitt formidlet derfra mellom 1974 og 1981.48

Adopsjonsforums landkontakt 3 (1976–1981) var på flere reiser til Bangladesh. Under intervju med utvalget beskrev hun forholdene på det offentlige barnehjemmet ICAC som svært dårlige. Mange av barna lå på gulvet med en tøyfille til bleie, pleierne var svært unge, og det var ingen som egentlig matet barna – flaskene ble bare forsøkt støttet opp ved siden av dem på gulvet. Hun viste også bilder fra barnehjemmet som illustrerte forholdene.

Som et tiltak for å forbedre omsorgsvilkårene for barna fikk utenlandskontakt 2 (1975–1976) i stand en avtale med ICAC om at barn som var tildelt norske søkere, kunne flyttes til barnehjemmet Terres des Hommes for videre pleie frem til dokumentene var klare.49 Dette var noe dyrere enn å la barna bli værende på det offentlige barnehjemmet, men Adopsjonsforum vurderte situasjonen slik at det var verdt de ekstra kostnadene, ettersom barnas helsetilstand ble merkbart bedre.50

I lys av funnene i den danske og nederlandske rapporten finner utvalget grunn til å kommentere koblingen mellom Terre des Hommes og adopsjonene til Norge noe nærmere.51 Det presiseres i den sammenheng at de samtidige kildene utelukkende uttrykker at barn som skulle adopteres til Norge ble plassert på Terre des Hommes som en mellomstasjon. Dette går frem av ulike rapporter fra Adopsjonsforum fra 1970-årene og tidlig i 1980-årene og av opplysninger om prosessen i Adopsjonsforums søknad til myndighetene om godkjenning av kontaktperson i 1978.52 Utvalget kan ikke se noen grunn til at Adopsjonsforums samtidige beskrivelser og dokumentasjon av denne prosessen ikke skulle være korrekt.53 Selv om Terre des Hommes i noen tilfeller er nevnt i barnas dokumenter er det så vidt utvalget er kjent med, dermed ingen norske søkere som fikk tildelt barn direkte fra dette barnehjemmet.54 Utvalget finner det derfor lite sannsynlig at barna som ble adoptert til Norge har vært direkte innblandet i det sakskomplekset som den britiske legen varslet om, og som er omtalt i den danske og den nederlandske rapporten.55

Samarbeidet med Terre des Hommes ble avsluttet når utenlandskontakt 4 overtok ansvaret for norske søkere i Bangladesh i 1977. I stedet for å flytte tildelte barn til dette barnehjemmet valgte hun å ta barna hjem til seg selv for å sørge for pleie og oppfølging. I intervju med utvalget forteller tidligere landkontakt 3 (1976–1981) at utenlandskontakten hadde et beundringsverdig engasjement for barna hun ivaretok. Flere av barna som ble frigitt for adopsjon var svake og syke og krevde mye oppfølging.56 Videre fortalte landkontakten at utenlandskontaktens mann var en forholdsvis velstående forretningsmann, og at de bodde i en villa i et av de bedre strøkene i Dhaka.57 For utenlandskontakten ble adopsjonsarbeidet en måte å sysselsette seg på etter hvert som hennes egne barn ble voksne, og hun fikk ingen økonomisk kompensasjon for dette. Den tidligere landkontakten presiserte at utenlandskontakten ikke hadde noe behov for penger, og at det heller ikke var tilstrekkelig penger i omløp i adopsjonsarbeidet til å skape noe økonomisk insentiv. I en reiserapport fra 1978 beskrives arbeidet til utenlandskontakt 4 slik:

2 av soverommene var fast innredet til barnerom for barn som var kommet fra barnehjem etter at de var tatt ut til adopsjon for norske foreldre. NN [utenlandskontakt 4] tar som kjent hånd om barna mens papirene blir gjort klare i departementet. Hun sørger for legeundersøkelser, medisiner og kost som kan gjøre dem sterkere for reisen. Da vi kom til Dacca delte 4 spedbarn et soverom. NN1, NN’s [Utenlandskontakt 4] 22 årige sønn sov sammen med spedbarna, og sørget for stell og mat kl. 24, kl. 3 og kl. 6. I rommet ved siden av sov 5 barn i alderen 1 ½ til 4 år.

Tre kvinner hjalp til med barna og vask av tøy om dagen. NN [utenlandskontakt 4], hennes mann eller eldste sønn sørget alltid for at melkeblandingene ble riktig blandet, og at barna fikk det de skulle ha. Vi har hele tiden visst hvilken innsats familien gjør døgnet rundt for de barna som skal til Norge, men å oppleve det var noe annet. […] De gjør en fantastisk uegennyttig innsats.

Til dekning av utgifter som melk, mat, medisiner, legetilsyn og kost og lønn til de tre kvinnene får de 25 taka (en Taka kr 0.35) pr barn pr dag.

Rundt huset er en hage hvor barna kan komme ut å leke. De får ellers for en stor del gå fritt i huset.58

Totalt for de ni barna som bodde der på denne tiden, fikk utenlandskontakten og hennes familie dermed 6750 BDT, eller rundt 2300 NOK, i måneden.59 I tillegg til alle faktiske utgifter knyttet til barna, skulle dette dekke lønn til tre ansatte kvinner.60 Til tross for at både utenlandskontaktens og hennes sønns engasjement tilsynelatende tilsvarte (minst) en fulltidsstilling for dem begge, var det ingen av dem som selv mottok noen form for fast lønn.61 Ettersom det ble betalt en fast pris per barn per dag, kan det ikke utelukkes at totalsummen i noen tilfeller oversteg de reelle utgiftene for hvert barn. Utvalget finner det likevel sannsynlig at det i så tilfelle må være snakk om relativt begrensede beløp. Sett i lys av at familien stilte både egen bolig og arbeidskraft til disposisjon døgnet rundt, er det heller ikke urimelig dersom overskytende midler i den aktuelle størrelsesordenen tilfalt utenlandskontakten.

Når det gjelder de økonomiske forholdene i Norge, opererte Adopsjonsforum tidlig med en solidarisk utgiftsfordeling etter land. I forkant av adopsjonen ga man adoptivsøkerne et anslag over kostnadene for en adopsjon. Ved årsslutt foretok man en utregning for hvert land, hvor man fordelte utgiftene på alle søkerne som hadde gjennomført en adopsjon fra det landet.62 Etter dette krevde Adopsjonsforum enten inn et ekstragebyr, eller de betalte tilbake overskytende midler. Alle adoptivforeldrene betalte dermed det samme, uavhengig av om noen av barna ble lenger i fosterhjem eller hadde høyere utgifter til medisinsk oppfølging eller eskortereiser enn andre. I starten tok man bare betalt for reelle utgifter, mens det rundt 1976 i tillegg ser ut til å ha blitt innført et administrasjonsgebyr per adopsjon.63 For Bangladeshs del går det frem i landkontaktens årsrapport fra 1975 at kostnaden per adopsjon etter endelig utregning ble ca. 6000 kroner.64 I et brev til adoptivsøkere fra Adopsjonsforums landkontakt, trolig fra høsten 1977, er kostnaden anslått til 6900 kroner.65 Av dette var 1000 kroner administrasjonsgebyr til Adopsjonsforum Norge, mens 5900 var adopsjonsutgifter. Administrasjonsgebyret ble – slik utvalget forstår det – brukt til å dekke ulike driftsrelaterte kostnader, herunder kontorutgifter og arbeidsreiser.66

Som vist mottok verken Adopsjonsforums representant i Norge eller i Bangladesh noen økonomisk kompensasjon for arbeidet sitt. Adopsjonsgebyret skulle dekke følgende utgifter:67

• adopsjonsgebyr til myndighetene (600–800 kroner)68

• saksomkostninger og administrative utgifter i Dhaka

• opphold i fosterhjem og medisinsk oppfølging (ca. 9 kroner per dag i 1978)69

• reise til Norge for barnet med ledsager/eskorte

9.6.3 Gjennomgang av enkeltsaker og særlige merknader knyttet til barnas bakgrunn og identitet

Utvalget har til sammen gjennomgått i underkant av tretti enkeltsaker fra Bangladesh. Dette utgjør rundt en fjerdedel av alle adopsjonene til Norge som Adopsjonsforum bisto med mellom 1973 og 1981. I ti saker som er sendt inn av adopterte, har utvalget fått tilgang til dokumenter som er innhentet fra Bangladesh, mens de resterende sakene primært dreier seg om dokumenter fra norske arkiver. I tillegg har flere adopterte gitt utfyllende opplysninger om saken sin, blant annet etter egne søk og/eller gjenforening med sin opprinnelige familie.

I det følgende vil det bli gitt en kort beskrivelse av funn som er gjort i forbindelse med enkeltsaksgjennomgangen. Det vil også bli gitt noen særlige merknader knyttet til opplysningene som går frem om de adoptertes identitet og bakgrunn.

Som nevnt innledningsvis ble alle adopsjonene fra Bangladesh gjennomført i Norge etter norsk rett. Etter utvalgets syn var det i slike saker norske myndigheters plikt å sikre at vilkårene i den norske adopsjonsloven var oppfylt (se kapittel 27). Imidlertid går det frem av saksbehandlingen at adopsjonsbeslutningen i disse sakene er fattet på et svært tynt grunnlag. De eneste dokumentene om barna som norske myndigheter har etterspurt i disse sakene, ser ut til å være barnets bangladeshiske pass samt vergemålsoverføringen til adoptivforeldrene. Utover personopplysninger inneholder disse dokumentene ingen informasjon om barnets bakgrunn. Som beskrevet ovenfor indikerer utvalgets undersøkelser at verken Adopsjonsforum eller norske myndigheter hadde noen inngående kjennskap til frigivelsesprosessen i Bangladesh, og myndighetene kunne dermed etter utvalgets syn heller ikke på generelt grunnlag anta at disse vilkårene var innfridd.

Videre fremgår det i ulike kilder at opplysningene i dokumentene som fulgte barna, ikke alltid var korrekte, og at norske myndigheter var klar over dette. Utvalget har sett flere eksempler på at adoptivforeldrene som hadde adoptert fra Bangladesh, fikk aksept for å endre barnets fødselsdato blant annet fordi barnet åpenbart var yngre enn det som fremgikk av dokumentene fra Bangladesh. I et brev fra Adopsjonsforum som er adressert til «fylkesmannens kontorer», fremgår også følgende opplysninger:

Myndighetene i Bangladesh ser heller ikke ut til å ta dette med datoer spesielt høytidelig. Landets innbyggere har heller ingen personnummer. Det hender at et barn dør eller blir trukket tilbake for adopsjon i den perioden papirer blir gjort klare i departementet. Et annet barn som blir frigitt for adopsjon, og som samsvarer noenlunde i alder med papirene som er gjort klare, kan bli sendt i stedet.70

Interessegruppen for adopterte fra Bangladesh har videre redegjort for flere tilfeller hvor utreise og adopsjon skal ha blitt gjennomført på bakgrunn av dokumenter som i realiteten tilhørte andre barn. Utvalget har ikke selv anledning til å verifisere enkelthistoriene, men basert på beskrivelsene og dokumentasjonen som er mottatt, finner vi ikke grunn til å betvile at dette har forekommet i enkelte adopsjoner fra Bangladesh. Flere adopterte har fortalt til utvalget at den store usikkerheten rundt eget opphav og egen bakgrunn utgjør en stor belastning.

Utvalget har ikke grunnlag for å uttale seg om omfanget av slike feil. Det er på det rene at flere adopterte har lykkes med å spore opp opphavet sitt basert på opplysningene i norske og bangladeshiske arkiver. At opplysningene i mange tilfeller dermed er riktige, indikerer at det ikke har vært noen konsekvent praksis å forfalske opplysninger om barnets opphav. De dokumenterte tilfellene av prosesser som er gjennomført på bakgrunn av uriktig informasjon om det aktuelle barnet, indikerer likevel at systemet for kontroll av opplysninger og dokumenter i Bangladesh ikke var tilstrekkelig. Videre går det frem at norske myndigheter har vært klar over og aksepterte risikoen for at det fantes slike feil i frigivelsesdokumentene som lå til grunn for adopsjonsbeslutningen.

Utvalget har ikke selv intervjuet opprinnelige mødre/foreldre fra Bangladesh. Gjennom adopterte som har blitt gjenforent med mødrene sine, har utvalget likevel mottatt opplysninger som tilsier at disse ikke fikk tilstrekkelig informasjon og veiledning da de overlot vergemålet for barnet. Adopsjon var heller ikke omtalt i dokumentet de signerte. Én mor har blant annet fortalt at hun trodde barnet skulle få skolegang og en god oppvekst på barnehjemmet, og at hun ikke visste noe om at barnet kunne bli sendt til utlandet. Hun oppsøkte barnehjemmet flere ganger og ville hente barnet, men fikk til slutt beskjed om at barnet var borte.71 Historier som går frem i dokumentmappene fra Bangladesh, og som blir fortalt av mødre som har blitt gjenforent med norske adoptivbarn, indikerer også at mange var i en svært vanskelig situasjon da de ga fra seg barnet. Flere mødre var tenåringer (ned mot 13 år), svært fattige og/eller manglet et nettverk som var villig til å hjelpe dem med å ivareta barna. Utvalget kjenner ikke til hjelpetiltak som bisto kvinner i slike situasjoner, og legger til grunn at mange opplevde at de ikke hadde noe annet reelt valg enn å overlate barnet til andre. Basert på ordlyden i vergemålsoverføringen og opprinnelige mødres forklaringer legger utvalget også til grunn at flere ikke forsto at konsekvensen av å signere det aktuelle dokumentet var at barna kunne bli adoptert til utlandet.

9.7 Muligheten til å få informasjon om biologisk opphav

Informasjonen om adopterte fra Bangladesh som er arkivert i norske arkiver, er svært begrenset, og utvalget anser muligheten til å identifisere biologisk opphav basert på denne informasjonen som liten.

Som det går frem ovenfor, finnes det imidlertid også dokumentsett / egne mapper i Bangladesh for de aller fleste adopsjonssakene.72 Utvalget har vært i kontakt med en adoptert som har vært sentral i innhentingen av slike mapper. Ifølge vedkommende er det en utfordring at de lokalt ansatte ved det offentlige arkivet i Bangladesh ikke har kapasitet til fortløpende å dele informasjon med organisasjoner eller offentlige myndigheter i andre land. Til nå har vedkommende derfor selv personlig måttet møte opp og kopiere mappene til 26 norskadopterte som har gitt fullmakt til dette.

Utvalget anser det som svært sårbart at de adoptertes muligheter til å hente ut sin egen adopsjonsmappe i Bangladesh avhenger av en privatperson. Ut fra sin kontakt med de lokalt ansatte ved arkivet antar vedkommende at det vil være mulig å få overført adopsjonsmappene i sin helhet til Norge. Utvalget anbefaler at Bufdir undersøker muligheten for en slik overføring, da det vil gjøre det vesentlig lettere for de adopterte dette gjelder, å få innsyn i viktig informasjonen om seg selv.

I tillegg til utfyllende informasjon om bakgrunnen for adopsjonen inneholder flere av disse mappene opplysninger som vil gjøre det mulig å identifisere opprinnelige foreldre. Ifølge de lokalt ansatte ved arkivet i Bangladesh vil det i rundt halvparten av de 26 uthentede sakene være lett å spore opp den adoptertes biologiske familie. Utvalget er også kjent med at flere har lykkes med dette etter å ha fått innsyn i mappen.

Formidlingsarbeidet i den aktuelle perioden ble i praksis utført av enkeltpersoner, og etter det utvalget forstår, har noen av disse fremdeles oversikter/opplysninger som kan knyttes til enkeltsaker. Utvalget anbefaler at Bufdir undersøker disse forholdene nærmere og sikrer at all relevant informasjon som angår enkeltpersoner, blir innhentet og lagt i de offentlige arkivene.

9.8 Utvalgets vurderinger av samarbeidet med Bangladesh

Det ble formidlet adopsjoner fra Bangladesh til Norge i perioden 1973–1981. I denne perioden var landet preget av ettervirkninger av krig, et høyt nivå av kriminalitet og korrupsjon, stor politisk uro og hyppige utskiftninger i den politiske ledelsen. I tillegg ble landet rammet av naturkatastrofer, og en vesentlig del av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. Det var stor nød i Bangladesh i denne perioden, og behovet for alternativ omsorg for barn var stort. Utenlandsadopsjon var et forholdsvis nytt fenomen, og både nasjonalt og internasjonalt bar feltet preg av å være en ad hoc-løsning på et sosialt og humanitært problem heller enn å være et resultat av inngående prinsipielle diskusjoner. Vilkårene for å gjennomføre adopsjon og regelverket for økonomiske disposisjoner i adopsjonsarbeidet var forholdsvis lite utviklet både i Norge og internasjonalt.

Selv om reglene knyttet til internasjonal adopsjon ikke i samme grad som i dag var formalisert i konvensjoner, hadde Stortinget i 1977 gitt enstemmig tilslutning til flere grunnleggende prinsipper. Utvalget kan ikke se at norske myndigheter gjorde noen konkret vurderinger av i hvilken grad disse prinsippene kunne ivaretas ved adopsjoner fra Bangladesh, eller av hvilke risikoer som eksisterte med hensyn til den krevende situasjonen i landet, før de ga forhåndssamtykke til adoptivsøkere (fra rundt 1973) og deretter ga Adopsjonsforum formidlingstillatelse i 1978.73 Dette mener utvalget er kritikkverdig.

Adopsjonen av barn fra Bangladesh ble gjennomført i Norge og var dermed underlagt vilkårene i den norske adopsjonsloven av 1917. Adopsjonsbevillingen ble imidlertid gitt utelukkende basert på barnets pass og en vergeoppnevnelse fra Bangladesh. Norske myndigheter hadde utover dette ingen opplysninger om barnets bakgrunn eller den konkrete frigivelsesprosessen, og de hadde dermed ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt vilkårene i adopsjonsloven og andre prinsipper for internasjonal adopsjon var oppfylt i den enkelte sak. Blant annet hadde myndighetene ikke grunnlag for å vurdere om subsidiaritetsprinsippet var overholdt, om eventuelle opprinnelige foreldre hadde samtykket eller hvorvidt adopsjon ville være til gagn for barnet. Utvalget har ikke sett dokumentasjon som tyder på at norske adopsjonsmyndigheter vurderte muligheten for å innhente mer informasjon før vedtaket ble gjort, eller at de gjorde noen forsøk på dette. Utvalget mener det mangelfulle beslutningsgrunnlaget var kritikkverdig, særlig i perioden frem til 1978 da adopsjonene ble gjennomført som uavhengige adopsjoner.

Bangladesh er et land som i 1970-årene ble regnet som svært korrupt. Utvalget bemerker at det faktum at det fantes korrupsjon i noen deler av samfunnet, ikke nødvendigvis betyr at adopsjonssystemet var berørt (se punkt 4.2). Utvalget kan ikke se at norske myndigheter gjorde vurderinger av hvorvidt korrupsjon var et forhold som hadde betydning for forsvarligheten av adopsjonsarbeidet.

Utvalget har for øvrig ikke funnet opplysninger om eller beskrivelser av pengeoverføringer som tyder på at det har blitt betalt bestikkelser i forbindelse med adopsjonene til Norge. Landkontakt 3 oppga til utvalget at hun bare ved én anledning, mot slutten av adopsjonsperioden, opplevde at en myndighetsperson ba om en irregulær kompensasjon for å behandle dokumentene til Adopsjonsforums søkere. Utenlandskontakt 4 var da helt klar på at dette ikke var aktuelt. Utenlandskontakt 4 hadde forklart for landkontakt 3 at dersom man ga litt én gang, ville de bare kreve mer neste gang. I den omtalte situasjonen fortalte landkontakt 3 til utvalget at hun måtte reise uten barna.

Adopsjonsgebyret på 2000 BDT (600–700 kroner) var regulert i offentlige retningslinjer og skulle blant annet finansiere driften av ICCAP. Utover dette skulle de rundt 6000 kronene som adoptivsøkerne (per 1977) betalte, dekke både kost og losji for barna, medisinske utgifter, hjemreise med eskorte og administrative kostnader i Bangladesh.74 Utvalget har ikke sett fullstendige regnskaper for enkeltadopsjoner eller totalregnskapet («felleskassen») for Bangladesh, og i ettertid er det uansett vanskelig å etterprøve kostnadsfordelingen. 6000 norske kroner var et betydelig beløp i slutten av 1970-årene, men utvalget har ikke funnet indikasjoner på at midlene gikk til annet enn dekning av reelle og legitime utgifter. Basert på generell kjennskap til byråkratiske prosesser i land med høy grad av korrupsjon, kan det likevel være en risiko for at det kan ha blitt krevd «gebyrer» som ikke var offentlig regulert. Totalkostnaden for de norske søkerne anses imidlertid ikke som så stor at eventuelle disponible midler kan ha utgjort vesentlige beløp. Det bemerkes også i den sammenheng at kostnaden for norske søkere rundt 1976 var betydelig lavere enn for eksempel i Danmark, hvor adoptivsøkerne måtte betale 9500 danske kroner til Terres des Hommes per adopsjon.75

Adopsjonsforums utenlandskontakt mellom 1976 og 1981 flyttet etter hvert regelmessig de tildelte barna hjem til seg selv, slik at disse ble ivaretatt av hennes familie. Utvalget mener det lå en potensiell risiko i at hun på denne måten hadde en dobbeltrolle og mottok økonomisk kompensasjon basert på hvor mange barn som ble tildelt norske søkere. Slike økonomiske insentiver er egnet til å skape risiko for at barnets beste ikke er det styrende hensynet i adopsjonsprosessen. Basert på informasjonen om hvordan dette fungerte i praksis, finner utvalget likevel ikke grunn til å tro at ordningen i dette tilfellet ga økonomisk utbytte av betydning. Utvalget legger til grunn at hovedformålet var å sikre barna bedre omsorg og oppfølging enn det som ble gitt på barnehjemmene. Opplysninger som går frem i Adopsjonsforums rapporter, tyder også på at det var et grep som fikk positive følger for barnas helse og velferd. Utvalget har ikke funnet opplysninger som tyder på at utenlandskontakten og hennes familie hadde noe vesentlig økonomisk utbytte av adopsjonsvirksomheten, eller at fosterhjemsordningen ble misbrukt for personlig vinning.

I den nederlandske rapporten går det frem at en britisk lege i 1977 varslet om en illegal adopsjonsvirksomhet, som blant annet involverte direktøren i Social Welfare. Denne direktøren signerte blant annet vergemålsoverføringen i samtlige adopsjonssaker i perioden han var oppnevnt, også for barna som ble adoptert til Norge. Varslingssaken var imidlertid konkret knyttet til barn fra en flyktningleir som ble adoptert gjennom organisasjonen Terre des Hommes. Utvalget finner det som vist lite trolig at barn som ble adoptert til Norge, hadde direkte tilknytning til dette sakskomplekset. Utvalget har derfor ikke prioritert noen selvstendig utredning av disse forholdene, men viser til det som går frem i den danske og den nederlandske rapporten. Utvalget mener at varslingssaken i alle tilfeller underbygger det generelle inntrykket av et usikkert adopsjonssystem med få kontrollmekanismer.

Både den opprinnelige frigivelsen av barn til adopsjon, godkjenningen av adoptivsøkere og overføringen av vergemålet for barnet var i Bangladesh lagt til en sentralisert institusjon som var opprettet med det formål å formidle internasjonale adopsjoner. Sammenlignet med forhold i andre opprinnelsesland i 1970-årene (f.eks. Vietnam og Indonesia), finner utvalget at adopsjonsprosessen i Bangladesh fremstår forholdsvis ryddig. Myndighetene var direkte involvert i den enkelte adopsjonen, og hadde anledning til å føre en viss kontroll. Adopsjonsmappene som er bevart i arkivene i Bangladesh indikerer også en relativt godt dokumentert prosess i de fleste tilfeller. At det finnes opplysninger som gjør at opprinnelig familie formodentlig lett kan identifiseres i halvparten av (de 26 hittil uthentede) saksmappene i Bangladesh, fremstår i den sammenheng som positivt.76

Systemet hadde likevel noen klare svakheter. Manglende register over befolkningen, herunder fødsler, hindret for eksempel effektiv kontroll av identiteten til barna og personene som overlot dem til myndighetene eller private barnehjem. Utvalget forstår det videre slik at mødrene i liten grad ble tilbudt noen form for hjelp eller veiledning i forbindelse med beslutningen om å oppgi barnet, og at de i noen tilfeller ikke forsto hva dette innebar. Enkelte av tiltakene som ble gjort for å sikre prosessen – som annonsering i aviser – fremstår også å ha vært en formalitet med begrenset funksjon, fordi foreldre og andre pårørende høyst sannsynlig verken kunne lese eller kjøpte aviser. Gjennomgangen av enkeltsaker viser også at flere barn ble adoptert basert på dokumenter som inneholdt uriktig informasjon om alder og/eller identitet.

Adopsjonsformidlingen fra Bangladesh startet på et tidspunkt da retningslinjer og praksis for slik virksomhet var forholdsvis lite utviklet både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig var Bangladesh på dette tidspunktet preget av store humanitære utfordringer, og adopsjoner ble brukt som en måte å ivareta barn som hadde behov for omsorg, på. Utvalget mener dette er forhold som må tas i betraktning når det gjelder graden av kritikk som rettes mot de ansvarlige aktørene. Utvalget mener likevel at norske myndigheter burde gjort mer inngående undersøkelser og stilt strengere krav til adopsjonsvirksomheten. Det pekes særlig på at norske myndigheter fattet adopsjonsbeslutninger på et svært tynt grunnlag, og at de var kjent med at dokumentasjonen som fulgte barna, i flere tilfeller ikke var korrekt.

9.9 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved å vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Bangladesh, både hos bangladeshiske og norske aktører.

• Situasjonen i Bangladesh var av flere grunner uoversiktlig, og systemet der var ikke egnet til å sikre effektiv kontroll av identiteten til barna og personene som overlot disse til myndighetene eller private barnehjem.

• Opprinnelige mødre fikk i liten grad hjelp eller veiledning i forbindelse med beslutningen om å overlate barnet til et barnehjem, og de har ikke alltid forstått at signeringen av vergemålsoverføringen til barnehjemmet kunne føre til at barnet ble adoptert utenlands.

• Adopsjonene ble gjennomført i Norge, basert på vergemålsoverføringen fra barnehjemmet til adoptivforeldrene og barnets bangladeshiske pass. Norske myndigheter hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om vilkårene i adopsjonsloven og andre prinsipper for internasjonal adopsjon var oppfylt i den enkelte sak

• Norske myndigheter har vært klar over og aksepterte risikoen for uriktige opplysninger om barnas bakgrunn og identitet i frigivelsesdokumentene som lå til grunn for adopsjonsbeslutningen.

  Adopsjonene fra Bangladesh ble gjennomført i en periode da retningslinjene og prinsippene for utenlandsadopsjon var forholdsvis lite utviklet. Dette er forhold som må tas i betraktning når det kommer til graden av kritikk som rettes mot de ansvarlige aktørene. Utvalget mener likevel at norske myndigheter kunne og burde gjort mer inngående undersøkelser av forsvarlighet av adopsjonen, og stilt strengere krav til virksomheten.

10 Brasil

10.1 Innledning

Det er formidlet totalt 473 adopsjoner fra Brasil til Norge i perioden (1972)1990–2013. Adopsjoner har blitt formidlet gjennom InorAdopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn. Dette utgjør 2,3 prosent av alle utenlandsadopsjonene til Norge som er formidlet gjennom en organisasjon. Adopsjonene fordeler seg slik på formidlerne:

• InorAdopt (1990–2013): 439 adopsjoner

• Adopsjonsforum (1972 + 1992–2002): 28 adopsjoner77

• Verdens Barn (1996–2000): 6 adopsjoner

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og formidlernes statistikker (se punkt 3.5)

InorAdopt står for formidlingen av 92 prosent av adopsjonene fra Brasil. I det følgende har utvalget derfor valgt primært å fokusere på deres formidlingsvirksomhet. Arkivmateriale fra samtlige organisasjoner er imidlertid gjennomgått, og utvalget benytter blant annet beskrivelser av adopsjonssystemer og regelverk fra Adopsjonsforum og Verdens Barn for å supplere materialet som er innhentet fra InorAdopt og norske myndigheter. På grunn av kildesituasjonen (se punkt 10.5.2) er det særlig oppstarten av arbeidet og den tidlige adopsjonsvirksomheten utvalget har vurdert.

I tillegg til adopsjoner gjennom formidler er utvalget kjent med at det har forekommet noen uavhengige adopsjoner, men har ikke noen komplett oversikt over dette.78

Norske adopsjonsmyndigheter var på tilsynsreiser i Brasil i 1991, 1994, 1999 og 2009. I tillegg har representanter fra norske adopsjonsmyndigheter ved flere anledninger deltatt på konferanser i Brasil.

10.2 Generell informasjon og historikk 79

Brasil er det største landet på det søramerikanske kontinentet og det femte største på verdensbasis. I 2024 passerte befolkningstallet 212 millioner, hvorav rundt halvparten er av europeisk herkomst, mens resten primært er av afrikansk og/eller blandet herkomst. Brasil har også en mindre urbefolkning som utgjør under 0,5 prosent av innbyggertallet. Kristendom er den dominerende religionen, og 65 prosent regnes som katolikker og 22 prosent som protestanter. Det offisielle språket er portugisisk.

Brasil er en føderal republikk som består av 27 delstater, inkludert det føderale distriktet som omfatter hovedstaden Brasilia. Landet var et militærdiktatur frem til 1985. Da ble militærdiktaturet styrtet, og landet fikk et demokratisk styresett. Bakgrunnen for de politiske omveltningene var blant annet store økonomiske problemer, høy utenlandsgjeld, økende forskjeller mellom fattige og rike og hyperinflasjon. I 1994 fikk man bedre kontroll over inflasjonen, og de siste tiårene har landet hatt en kraftig økonomisk vekst. Brasil er en stor råvareeksportør og regnes som den niende største økonomien i verden (2019). Det er imidlertid fremdeles store økonomiske forskjeller internt i landet, til tross for utjevningstiltak i 2000-årene. I 1990 levde 24 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom, i 2021 hadde tallet sunket til 6,1 prosent.80

Brasil har i perioder hatt høy grad av korrupsjon. Transparency International ga i 1995 landet en score på 2,7 på en skala fra 0 til 10, hvor 0 er svært korrupt, mens 10 er ikke-korrupt. Norge hadde til sammenligning en score på 8,6 samme år.81 I 2012 var forholdene noe bedret, og Brasil fikk en score på 43 poeng på en skala fra 0 til 100.82

Brasils nåværende grunnlov ble vedtatt i 1988, og den regulerer blant annet rettssystemet. Den dømmende makten har økonomisk og administrativ autonomi og består av føderale og delstatlige domstoler samt noen særdomstoler. Det føderale systemet omfatter en konstitusjonell domstol, en høyesterett og fem regionale domstoler. Delstatene har etter grunnloven selv ansvar for å organisere sine interne rettssystemer, men følger også for det meste en hierarkisk struktur med lokale underretter og delstatlige overretter samt visse særdomstoler. Egne barnedomstoler har fattet avgjørelser blant annet i barneverns- og adopsjonssaker, men det har vært mulig å anke avgjørelsene (se nedenfor). For øvrig har brasilianske dommere en mer aktiv inkvisitorisk rolle enn det som er vanlig i norske domstoler.83 I en FN-rapport fra 2005 nevnes flere utfordringer knyttet til domstolene, blant annet lav tillit som følge av korrupsjonssaker, diskriminering av visse grupper, lav kvinneandel, generelle ressurs- og kapasitetsproblemer og forekomst av vold og trusler mot dommere og andre rettslige aktører.84

Norge har hatt diplomatiske forbindelser med Brasil siden 1905, og i 1911 ble den første norske representasjonen i Rio de Janeiro etablert.85 Ambassaden ble flyttet til Brasilia i 1972. I tillegg til ambassaden har Norge etablert konsulater i noen delstater.

10.3 Regelverk og adopsjonsprosedyre

Utvalget har hatt begrensede muligheter til å foreta en selvstendig utredning av andre lands historiske regelverk og praksis (se punkt 3.3). Den følgende beskrivelsen av regelverk og adopsjonsprosessen i Brasil bygger på fremstillinger i andre lands granskingsrapporter, dokumenter fra norske myndigheter og dokumenter innhentet fra InorAdopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn.

Selv om loven som regulerer adopsjon, har vært lik for hele landet, har retningslinjer og praksis variert noe mellom de ulike delstatene. I tillegg har de lokale barnedomstolene også arbeidet etter noe ulike retningslinjer. Utvalget utreder ikke detaljene i dette, men trekker frem noen relevante særordninger for aktuelle delstater/domstoler underveis i kapittelet. Det bemerkes ellers at over 80 prosent av de totalt 439 adopsjonene som InorAdopt har formidlet fra Brasil, ble gjennomført i delstaten São Paulo, som derfor vil bli særlig vektlagt.86

I den nederlandske granskingsrapporten fra 2021 beskrives rettstilstanden frem til 1990 som uoversiktlig, og formidlere meldte i denne perioden at «[t]he changing requirements, rules and procedures of the Brazilian authorities make it very difficult to provide precise information about the state of affairs regarding adoption in Brazil».87

Frem til 1979 var det bare nasjonale adopsjoner som ble regulert i brasiliansk lov. Utenlandsadopsjoner ble gjennomført privat, uten overoppsyn fra myndighetene. Ved en ny barnelov i 1979 ble det imidlertid innført retningslinjer også for utenlandsadopsjon. Loven oppstilte et skille mellom svake og sterke adopsjoner.88 Når det gjaldt svake adopsjoner var det tilstrekkelig med en notarialbekreftelse, mens sterke adopsjoner måtte behandles i barnedomstolene (Juizado de Menores) og krevde mer dokumentasjon.89 Det var bare barn som formelt var erklært forlatt av barnedomstolen som kunne adopteres til utlendinger.90 Den eldre lovgivningen ble imidlertid ikke opphevet ved 1979-loven, og mange advokater fortsatte å tilby private adopsjoner til utlendinger uten å involvere domstolene, mot gebyrer som kunne ligge på 10 000 USD per barn.91 I tillegg til disse adopsjonene ble en rekke familieforhold i 1970- og 80-årene etablert ulovlig ved at utenlandske par registrerte brasilianske barn som sine egenfødte.92

I 1990 sluttet Brasil seg til barnekonvensjonen og inkorporerte denne i nasjonal rett. Utenlandsadopsjoner ble da i større grad lovregulert, gjennom lov nr. 8069 fra 13. juli 1990 (Statute of the Child and Adolescent) artikkel 39 til artikkel 51. Loven trådte i kraft fra oktober dette året. Med denne loven ble også tidligere regelverk opphevet, og private adopsjoner ble ulovlige. De fleste adopsjonene til Norge (94 prosent) ble formidlet etter denne lovendringen.93

Sentralt i loven av 1990 var blant annet at alle adopsjoner til utlandet skulle være sterke, som vil si at båndene til barnas opprinnelige familie ble endelig brutt (artikkel 41). Adopsjonsbeslutningen skulle fattes av en domstol, og det skulle utstedes en ny fødselsattest hvor adoptivforeldrene sto oppført som barnets foreldre (artikkel 47). I tillegg ble det innført krav om en samværsperiode i Brasil på minst 15 døgn for barn under to år og 30 døgn for eldre barn før adopsjonen kunne fullføres (artikkel 46).

I en rapport knyttet til Statens adopsjonskontors reise til São Paulo i 1991 står det at de statlige organene med ansvar for de politiske føringene for landets barnevern (Centro Brasileiro da Infância e da Adolescência, CBIA) samt organisasjonen for de statlige barnehjemmene (Fundacão Estadual do Bem-Estar do Menor, FEBEM) bar preg av stadige politiske utskiftninger.94 Det reelle barnevernet var derfor de lokale barnedomstolene.95 Disse domstolene var sentrale i hele formidlingsperioden.96 São Paulo, da med rundt 20 millioner innbyggere, var i 1991 delt inn i elleve barnevernsdistrikt. Barnedomstolen i hvert av disse distriktene ble ledet av en barnedommer, som hadde det overordnede ansvaret for barnevernssakene. I de største distriktene var det flere dommere med egne porteføljer. Ved hver av domstolene var det også oppnevnt en representant for påtalemyndigheten,97 en procurador eller corrador. Påtalemyndigheten skulle representere og ivareta barnets interesser. Representantene samarbeidet med dommerne om å forberede barnevernssaker, men kunne også anke avgjørelsene fra barnedomstolen inn for en høyere instans.

I rapporten står det at alle barn som ble plassert på barnehjem av foreldre, politi eller domstolene, ble registrert ved sin lokale barnedomstol. I det største distriktet i São Paulo var det anslagsvis 10 000–12 000 nye saker per år, fordelt på fire dommere.

Barnedomstolen var ikke en ordinær domstol, men et sammensatt barnevernsorgan. I reiserapporten fra 1991 står det at en sosialavdeling i domstolen (sosialarbeidere og psykologer) fulgte opp barnevernssakene og hadde som sin primære oppgave å hjelpe vanskeligstilte familier, blant annet med tanke på tilbakeføring av barn. Barnedommeren og sosialavdelingen hadde videre et tett samarbeid i adopsjonssaker.

Fra rundt 1990 ble det på delstatsnivå gjort administrative endringer som førte til en viss sentralisering av adopsjonsarbeidet. I 1987 ble den første delstatlige adopsjonskomiteen CEJA (Comissões Estaduais Judiciarias de Adoção) opprettet i delstaten Paraná. I løpet av 1990-årene innførte de fleste andre delstater et slikt (eller lignende) organ.98 Disse organene overtok det overordnede ansvaret for adopsjon, men organiserte seg ulikt. Etter et nasjonalt CEJA-møte i 1998 skrev en representant fra Verdens Barn følgende:

Under presentasjonen viste det seg at det var store ulikheter mellom hvordan de ulike CEJA jobber i praksis. Bla. forskjell på om CEJA i utenlandsadopsjonssaker godtar privatpersoner eller bare organisasjoner. Alle CEJA følger en prioriteringsliste etter søknadens ankomst til sekretariatet. (Land som Italia og Frankrike adopterer eldre barn (over 5 år) og barn med handikap. Derfor har de langt de fleste adopsjonene.)

Cejaene presenterte også noe ulike administrative prosedyrer. Noen lot organisasjon/ person selv reise ut og lokalisere barn. Andre jobbet kun sentralt og hadde lokale CEJA som meldte inn til dem om adopterbare barn. St. Catarina og Parana hvor vi jobber har et sentralt prinsipp, hvor de får melding om barn fra lokale CEJA. De godtar kun organisasjoner i utenlandsadopsjoner. Også antall medlemmer av CEJA varierer noe fra delstat til delstat.99

I São Paulo ble CEJA opprettet i 1992. Den største praktiske forskjellen fra tidligere var ifølge InorAdopt at adoptivsøkere nå måtte godkjennes og registreres av den delstatlige adopsjonskomiteen før de kunne tildeles barn. Frigivelsen av barn, matchingen og selve adopsjonsbeslutningen ble imidlertid stort sett fremdeles gjort av de lokale barnedomstolene. I 2000 beskriver InorAdopt prosessen slik:100

Når et barn er frigitt for adopsjon sender den lokale barnedomstol v/ dommeren beskjed til CEJA(I) om dette. CEJA(I) indikerer hvilke godkjente søkerpar som de finner passende for det konkrete barnet. Barnet blir alltid først forsøkt plassert i brasilianske familier før utenlandske søkere blir aktuelle. Den avgjørende beslutningen om hvilken familie som blir tildelt barnet ligger hos den lokale dommeren som vil rådføre seg med det tekniske personale (sosialarbeider og psykolog) dog uten å være bundet av dette. På dette tidspunkt blir foreningens representant kontaktet av dommeren.101

Brasil ratifiserte Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon i mars 1999. Norske adopsjonsmyndigheter (Statens ungdoms- og adopsjonskontor) var på tilsynsreise samme vår. Den viktigste praktiske konsekvensen av ratifiseringen som nevnes i deres reiserapport, er at de utenlandske adopsjonsformidlerne nå måtte godkjennes av landets sentralmyndighet (Autoridade Central Administrativa Federal, Secretaria Especial dos Humanos). Tidligere hadde denne godkjenningen vært lagt til delstatene. Delstatene – som langt på vei hadde vært selvstyrte på adopsjonsfeltet – skulle også i større grad kontrolleres og samordnes.102

Den brasilianske adopsjonsloven ble revidert 3. august 2009.103 Endringen som hadde størst praktisk betydning for utenlandsadopsjoner, var at et barn skulle oppholde seg maksimalt i to år på institusjon før det skulle fattes en beslutning om hvorvidt barnet kunne adopteres, eventuelt tilbakeføres til foreldrene. Dette førte til en raskere frigivelsesprosess og potensielt til at flere yngre barn ble tilgjengelig for adopsjon. Barn som var plassert i et program for familie- eller institusjonsplassering, skulle få situasjonen sin vurdert av den lokale domstolen minst én gang hver sjette måned. Det var bare i tilfeller hvor det var «beviselig i barnets eller ungdommens beste interesse, tilbørlig begrunnet av rettsmyndigheten», at barnet skulle bli boende lenger på barnehjem».104 Det ble også forbudt for adopsjonsformidlere å være i direkte kontakt med personer som var ansvarlige for «institusjonelle mottaksprogrammer for barn eller familier» uten autorisasjon fra rettsmyndighetene.105

Fra brasiliansk side har det ikke vært noen utgifter knyttet til selve adopsjonen, og verken barnehjemmene eller domstolene har krevd særskilte gebyrer. Fra oppstarten i 1989 ble InorAdopt pålagt av dommerne å signere en erklæring i hver enkelt sak om at de ikke skulle benytte seg av advokat.106 Dette var fordi advokater på dette tidspunktet kunne reise barnevernssaker på egen hånd, og man fryktet at en form for godtgjørelse til de opprinnelige foreldrene kunne inngå i advokathonoraret.107

10.4 Gransking i andre land og andre kjente forhold

Adopsjoner fra Brasil har blitt gransket av Nederland, og er omhandlet i den sveitsiske arkivstudien. I det følgende vil funnene i disse rapportene bli oppsummert. Det bemerkes at mange av de irregulære forholdene det her pekes på, fant sted i 1970- og 1980-årene, altså før det ble startet formidlingsvirksomhet til Norge. Noen hendelser fra 1990-årene er likevel også nevnt i rapportene. I tillegg har utvalget funnet flere beskrivelser av at brasiliansk politi har etterforsket saker knyttet til internasjonal adopsjon.

Fra 1970-årene til 2008 ble det adoptert rundt 1400 barn fra Brasil til Nederland. De første offentlig registrerte adopsjonene ble gjennomført i 1973, men i granskingsrapporten går det frem at det også kom noen barn før dette.108 Nederlandske medier har siden tidlig i 1970-årene rapportert om mulige irregulære forhold ved adopsjonene fra Brasil, herunder handel med barn og «trafficking».

De avdekkede forholdene blir i rapporten illustrert ved tre sakskomplekser. Det første er en sak fra 1971 hvor et par som ønsket å adoptere, fikk registrert et brasiliansk barn som sitt eget ved hjelp av en brasiliansk myndighetsperson med nederlandske aner og en nederlandsk diplomat.109 Det andre sakskomplekset ble også utløst av et (kjent infertilt) ektepar som etter et opphold i Brasil i 1981 forsøkte å registrere et barn som sitt egenfødte. Saken utløste en større politietterforskning, som blant annet avdekket adoptivforeldre som betalte store donasjonsbeløp for å slippe adopsjonskøene, og 43 konkrete tilfeller av concealment of status. Gjennom etterforskningen ble flere personer mistenkt for å ha formidlet ulovlige adopsjoner, men påtalemyndigheten konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig bevis til å ta ut tiltale mot noen enkeltpersoner. Sakene fikk heller ingen konsekvenser for de involverte adoptivforeldrene.110 Det tredje sakskomplekset strekker seg fra 1985 til 1994 og omhandler det som i denne perioden var utstrakte rykter i internasjonale medier om «trafficking» av barn, blant annet med sikte på utnyttelse til seksuelle formål og organhandel. I ett konkret tilfelle viste det seg imidlertid at en slik mistanke skyldtes en misforståelse, og en undersøkelse av det nederlandske justisdepartementet i 1994 viste at barna som var adoptert til Nederland, var ved god helse og vokste opp hos adoptivforeldrene sine.111

Konklusjonen i den nederlandske rapporten er blant annet som følger:

The intercountry adoption practice between Brazil and the Netherlands was characterised by large-scale, systematic abuses. There is concrete and documented evidence of document forgery, concealment of status, fraud and corruption. Child theft and trafficking also occurred.112

I den sveitsiske rapporten utarbeidet av forskere fra ZHAW går det frem at man har funnet jevnlige medieoppslag om «adopsjonsskandaler» og «trafficking» fra Brasil fra slutten av 1970-årene til 1990-årene.113 I en artikkel fra 1987 beskrives en advokat som i flere år plasserte barn ulovlig til adopsjon (også til Sveits) mot et beløp på 8000 USD per barn. Fra 1970- og 1980-årene beskrives det også flere saker hvor sveitsiske par skal ha «adoptert» ved å overta nyfødte barn og oppgi dem som egenfødte gjennom falske fødselsregistreringer.

De sveitsiske myndighetsrepresentantene mente at det var opp til domstolen i Brasil å kontrollere lovligheten i adopsjonene, og selv om myndighetene/ambassaden gjennom mediene og korrespondanse hadde kunnskap om det som foregikk, grep de ikke inn på noen systematisk måte. En navngitt sveitsisk adopsjonsformidler ble omtalt i brasilianske etterforskningsrapporter, mistenkt for å ha vært involvert i handel med barn.

I tillegg til forholdene som er beskrevet i de overnevnte rapportene, har utvalget funnet omtale av flere nasjonale mediesaker, granskinger og etterforskninger i Brasil. Professor Claudia Fonseca beskriver blant annet dette i en artikkel fra 2002, hvor hun undersøker årsakene til nedgangen i utenlandsadopsjoner fra landet.114 Her går det blant annet frem at brasilianske myndigheter iverksatte en parlamentarisk gransking i 1988 knyttet til handel med barn. I 1991 ble det videre iverksatt en omfattende politietterforskning mot dommere, advokater og offentlige tjenestemenn i delstaten Paraiba, noe som førte til at det ble tatt ut siktelse mot nærmere femti personer.115 I 1998 ble det stor medieoppmerksomhet rundt en barnedommer i Jundiai i São Paulo, som skulle ha fradømt over to hundre mødre foreldreretten på det som ble påstått å være utilstrekkelig grunnlag, og som i samarbeid med en italiensk formidler medvirket til at barna ble adoptert til utlandet. Utvalget er ikke kjent med at det skal ha blitt adoptert barn til Norge gjennom den aktuelle domstolen.116

I en reiserapport fra 1993 nevner Verdens Barn at «korrupsjonsskandalene i sammenheng med utenlandske adopsjoner» førte til at programmet på arbeidsreisen ble noe justert.117 Utvalget er ikke kjent med hvilke konkrete saker det siktes til.

En adoptert som utvalget har intervjuet, videreformidlet informasjon fra en brasiliansk advokat om at man i Brasil har begynt å bli oppmerksom på adopsjonssaker tilbake i tid hvor prosessen har gått svært raskt.

Utvalget har ikke funnet omtaler som tyder på at offentlige etterforskninger i Brasil har omfattet adopsjoner til Norge eller aktører som har vært sentrale for disse, og har ikke prioritert en nærmere utredning av disse sakskompleksene.118

10.5 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

10.5.1 Generelt om landundersøkelsen

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Brasil har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i punkt 3.6.3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger er gjennomgått, og et mediesøk og et begrenset litteratursøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir, Barne- og familiedepartementet, Riksarkivet og Utenriksdepartementet. Utvalget har også gjennomgått de fysiske og digitale arkivene til InorAdopt og Adopsjonsforum og det fysiske arkivet til Verdens Barn.119

På bakgrunn av antallet adopsjoner de tre organisasjonene har formidlet (se punkt 10.1) har utvalget prioritert en grundigere gjennomgang av InorAdopts arkiver enn de to andre formidlernes arkiver.

Utvalget har gjort en systematisk gjennomgang av 24 enkeltsaker fordelt på hele formidlingsperioden. Utvalget har gjennomført intervju med én adoptert, og formidlingen har vært tema i intervjuer med representanter for InorAdopt, Bufdir, Statens ungdoms- og adopsjonskontor og Barne- og familiedepartementet.

10.5.2 Særlige merknader knyttet til arkivsituasjonen

Utvalget finner grunn til å bemerke at InorAdopts arkiver fremstår forholdsvis fragmenterte og ufullstendige. Det vises blant annet til at utvalget bare har funnet rapporter fra en håndfull arbeidsreiser til Brasil, primært fra før 2000.120 I de fysiske og digitale arkivene finnes det videre svært lite kommunikasjon mellom InorAdopt og ansatte/samarbeidspartnerne i Brasil.

Når det gjelder reiserapporter, har ansatte opplyst til utvalget at de ikke har hatt noen fast praksis med å skriftliggjøre denne typen informasjon. Fordi InorAdopt er og har vært en liten organisasjon (sammenlignet med de andre formidlerne), har informasjonsoverføringen heller basert seg på løpende dialog mellom kollegaene i sekretariatet, og man har primært orientert hverandre muntlig i etterkant av reiser. Detaljene i den daglige driften har videre vært sekretariatets ansvar, og man har derfor heller ikke ansett det som nødvendig å utforme skriftlige rapporter til fremleggelse for styret. Også her har informasjonen primært blitt formidlet gjennom muntlige orienteringer.121 Ifølge tidligere daglig leder skal det ha eksistert noen flere referater og rapporter fra reisene enn dem som nå er bevart i InorAdopts fysiske og digitale arkiv.122 Utvalget legger til grunn at InorAdopt verken har hatt faste rutiner for å skrive reiserapporter etter arbeidsreiser eller for å arkivere disse for ettertiden.

Når det gjelder generell kommunikasjon med utenlandskontakter og eventuelt andre samarbeidspartnere i Brasil, ser det heller ikke ut til at InorAdopt har hatt systemer eller rutiner for å arkivere dette. Utvalget antar at deler av denne kommunikasjonen vil kunne inneholde personopplysninger og derfor kan ha blitt regnet som et enkeltsaksdokument heller enn som et generelt samarbeidsdokument. Denne typen kommunikasjon er imidlertid heller ikke funnet på de gjennomgåtte enkeltsakene i Bufdirs arkiver.

Kildesituasjonen har konsekvenser ved at den avgrenser utvalgets mulighet til å granske landsamarbeidet. Utvalgets vurderinger og konklusjoner må i stor grad baseres på kommunikasjon funnet hos norske myndigheter, InorAdopts styrereferater og informasjon om mer generelle forhold knyttet til adopsjonsarbeidet i Brasil. Dette materialet er mest utfyllende tidlig i perioden, da det var mye kommunikasjon knyttet til oppstarten av arbeidet.

For Brasil er det også betydelige mangler i arkivmaterialet i adopsjonsmyndighetenes arkiver. Utvalget har ikke funnet noen rapport fra norske adopsjonsmyndigheters (Statens adopsjonskontor) tilsynsreise i 1994.123 Videre mangler det en rekke dokumenter om saken som gjelder de første formidlingstillatelsene til InorAdopt, hos Barne- og familiedepartementet.124

10.6 Adopsjoner til Norge

10.6.1 Innledning

Som nevnt har utvalget primært valgt å se på adopsjonsformidlingen gjennom InorAdopt. Når det gjelder de mer generelle trekkene ved adopsjonssystemet i Brasil, har imidlertid også materiale fra de andre formidlerne blitt benyttet for å belyse noen forhold. Utvalgets vurderinger vil imidlertid primært være knyttet til InorAdopts formidlingsarbeid og norske myndigheters kontroll og tilsyn med dette.

Som nevnt i punkt 10.5.2 er InorAdopts arkivmateriale imidlertid noe mangelfullt/ufullstendig, og utvalget har ikke funnet tilstrekkelig kildegrunnlag for å gi en helhetlig kronologisk fremstilling av adopsjonsformidlingen deres fra Brasil. Visse forhold anses likevel som så godt dokumentert at det er grunnlag for å gi en vurdering, og nedenfor gis en beskrivelse og vurdering av følgende:

• oppstarten av adopsjonsformidlingen til Brasil og norske myndigheters kunnskap og vurderinger i tiden frem til 1991 (punkt 10.6.2–10.6.3)

• klager på og kritikkverdige forhold ved InorAdopts virksomhet de første årene (punkt 10.6.4–1.6.50)

• det brasilianske systemet for tildeling av barn til adopsjon (punkt 10.6.6–10.6.7)

Utvalget bemerker at vi har begrensede muligheter til å undersøke de delene av adopsjonsprosessen som har foregått i Brasil. Utvalget har ikke mottatt henvendelser, funnet varsler til norske myndigheter eller sett medieomtale av konkrete adopsjoner fra Brasil til Norge der det hevdes å ha forekommet noe ulovlig i forbindelse med frigivelse av barn eller adopsjonsprosessen.

10.6.2 Oppstarten av adopsjonsformidlingen fra Brasil

10.6.2.1 Prosessen i forkant av den første formidlingstillatelsen i 1989

I forbindelse med sonderinger fra Adopsjonsforum tok Rådet for internasjonale adopsjoner allerede i 1978 kontakt med Utenriksdepartementet for å få bistand til å innhente opplysninger om (utenlands)adopsjoner fra Brasil. I svaret fra ambassaden i Brasilia går det frem at adopsjoner forekom i Brasil, og at det ble regnet som en sivilrettslig handling som ikke var underlagt offentlig godkjenning – det var en avtale mellom adoptivforeldrene og barnets opprinnelige foreldre.125 Dersom barnet var forlatt, kunne barnedomstolen tre inn som barnets representant.126 I slike saker fikk man dermed til en viss grad kontrollert om vilkårene for adopsjon var til stede.

Ambassaden hadde videre kontaktet en jurist i den aktuelle domstolen i Brasilia for ytterligere informasjon om adopsjoner til utlandet. Gjennom denne kontakten kom det for det første frem at adopsjoner til utlandet var et svært ømtålig tema ettersom det kunne bli tolket som et tegn på at Brasil ikke kunne løse sine egne sosiale problemer. Det eksisterte derfor ingen formelle avtaler om adopsjon mellom Brasil og andre land, og man advarte mot å ta dette opp med politiske myndigheter. Videre gikk det frem at det forekom et «ikke helt ubetydelig antall» utenlandsadopsjoner, men at domstolene hadde taushetsplikt, så man hadde ikke noen statistikk på hvor mange dette gjaldt. I prinsippet var det samme regler for utlendinger og brasilianere som ønsket å adoptere. De «etiske problemstillingene» gjorde likevel at det var få utlendinger som fikk godkjent adopsjon fra barnedomstolene.127 I Brasilia kunne det ifølge ambassaden bli snakk om en håndfull adopsjoner til utlandet de nærmeste årene – men bare dersom det ikke var noe publisitet rundt dette.

Ambassaden ga deretter en beskrivelse av hvordan norske ektepar kunne gå frem for å få tildelt et barn i Brasil. Sjansen ville være størst dersom man for eksempel på en ferie oppsøkte en domstol personlig. Det ble også presisert at adopsjoner bare ville la seg gjøre dersom

[…] disse foretas i begrenset antall og uten publisitet. Det er i denne sammenheng meget viktig at den adgangen som det her er redegjort for, ikke publiseres og heller ikke spres gjennom medlemssirkulærer og lignende. Dr. NN ved ‘Juizado de Menores’ i Brasilia la stor vekt på at eventuell informasjon i Norge bare må bli gitt i brev direkte til utvalgte ektepar som antas å ville følge opp en slik henvendelse.128

Utvalget har ikke kunnet bringe på det rene hvor mange adopsjoner som ble gjennomført utenom formidler til Norge mellom 1978 og 1989 (det vil si før den første formidlingstillatelsen ble gitt), men kjenner til at dette forekom.129

I mars 1988 kontaktet Sosialdepartementet Utenriksdepartementet angående et mulig adopsjonssamarbeid med Brasil.130 Bakgrunnen ser ut til å være at både InorAdopt og Verdens Barn hadde sendt søknader om formidlingstillatelse i 1987, og at Sosialdepartementet ønsket en uttalelse fra brasilianske myndigheter i forbindelse med behandlingen av disse. I mai samme år forelå det et svar fra den norske ambassaden adressert til de to departementene. Der går det frem at ambassaden hadde gjort undersøkelser med tanke på en mulig oppstart av adopsjonssamarbeid.131

Ambassaden skrev da at adopsjon (fremdeles) var et sensitivt tema, og at det eksisterte få regler for dette. De hadde imidlertid hatt møte med det brasilianske utenriksministeriet og var i en prosess for å utrede hvorvidt en adopsjonsavtale kunne være aktuelt. I den forbindelse ønsket brasilianske myndigheter å se eksempler på adopsjonsavtaler som Norge hadde inngått med andre land. I det samme brevet nevnes det at det har forekommet tilfeller av «barnesmugling», og brevet avsluttes med følgende bemerkning:

Ambassaden nevner for øvrig at det ofte forekommer tyveri av barn i Brasil. En avis her i Brasilia brakte således for et par måneder siden en artikkel om en brasiliansk advokat som var arrestert, mistenkt for å ha smuglet ca. 100 barn ut av landet. Virksomheten var blitt oppdaget ved en ren tilfeldighet da advokaten hadde glemt sin dokumentmappe på et offentlig sted i Nord-Italia.132

Et eksempel på en bilateral adopsjonsavtale (mellom Norge og Filippinene) ble videreformidlet, men 12. september 1988 meldte ambassaden at det fremdeles ikke hadde skjedd noen utvikling i saken. Den aktuelle brasilianske byråsjefen hadde gitt uttrykk for at han personlig mente det var lite trolig at myndighetene ønsket å inngå noen slik avtale, og at han frarådet oppstart av adopsjoner fra norsk hold uten at en slik avtale var på plass. Bakgrunnen for motviljen var blant annet opinionens holdning til utenlandsadopsjon, og at en slik avtale formodentlig ville oppfattes som om myndighetene foretrakk utenlandsadopsjon fremfor nasjonale plasseringer.

I en oppdatering fra ambassaden 30. september skriver de at de de siste fem dagene hadde tatt kontakt med det brasilianske utenriksministeriet tre ganger for å få svar i saken, men «frykter at det vil ha negative følger dersom man intensiverer purringen».133

Den 12. oktober 1988 sendte ambassaden nok en oppdatering til Utenriksdepartementet. I denne beskrives de daværende prosedyrene for adopsjon og nok en samtale med det brasilianske utenriksministeriet. I samtalen ga den brasilianske ekspedisjonssjefen blant annet uttrykk for at han ikke så noen viktig rolle for formidlingsorganisasjoner i adopsjonsprosedyren i Brasil. Videre står det:

Ambassaden er for sitt vedkommende tilbøyelig til å mene at mangelen av sentrale offentlige organer (f.eks. på delstatsnivå) i adopsjonsprosedyren i Brasil gjør det relativt lett for enkelte hensynsløse personer å drive tyveri av barn til utlandet. Det kan være vanskelig å se hvordan en organisasjon som er basert i Norge og har liten eller kanskje ingen fast representasjon i dette veldige land, skal være sikker på å oppdage og unngå alle slike tilfeller

Ofte blir barna utstyrt med gyldige pass, som vedkommende adopsjonsadvokat skaffer fra lokale politistasjoner. Det skal være en lukrativ virksomhet. Ifølge pressen skal enkelte brasilianske advokater ha mottatt over 10.000 dollar fra de Forente Stater og noen vesteuropeiske land for blonde barn som blir sendt dit. (Norge har aldri vært nevnt.) Straffen for slik virksomhet er i praksis forbløffende liten. En advokat i Brasilia ble tiltalt for en rekke tilfeller for knapt ett år siden. Hans straff ville ifølge pressen bli bare ca. to års fengsel. Tilfellet gir ambassaden grunn til å tro at den ulovlige virksomhet vil fortsette.134 [original utheving]

I november meldte ambassaden at de hadde mottatt et formelt svar på henvendelsen, men at dette primært var en beskrivelse av gjeldende prosedyrer, og at det ikke tok opp spørsmålet om en adopsjonsavtale.135

Sosialdepartementet besluttet å la saken ligge i bero, og i brev til InorAdopt i desember 1988 skrev de følgende:

Vi viser til søknad om godkjenning for adopsjonsformidling fra Brasil.

Ingen norsk adopsjonsforening har i dag godkjenning for adopsjonsformidling fra Brasil. Sosialdepartementet har derfor bedt Utenriksdepartementet undersøke muligheten for adopsjon med brasilianske myndigheter. Det er spurt om muligheten for adopsjon av barn til Norge, og bedt om brasilianske myndigheters syn på frigivelsen av barn for adopsjon i Norge, samt hvilke regler de eventuelt ønsker skal følges.

Av det materiale som nå foreligger må vi anse det på det rene at brasilianske myndigheter ikke er innstilt på noen medvirkning til adopsjon. Ambassaden gjør oss oppmerksom på at utenlandsadopsjoner er et meget sensitivt spørsmål i brasiliansk opinion, på grunn av at det ofte forekommer tyveri av barn i Brasil. […]

Med så vidt lite betryggende forhold, og når avgiverlandets myndigheter ikke ønsker å medvirke til adopsjonsformidlingen, antar Sosialdepartementet at det vil by på store problemer å få betryggende rutiner for frigivelse av barn for adopsjon fra Brasil.

Sosialdepartementet finner etter dette at det ikke er forsvarlig å gi godkjenning for adopsjonsformidling på nåværende tidspunkt.

Sosialministeren har imidlertid fått opplyst at utenriksministeren planlegger et offisielt besøk i Brasil våren 1989, og at han vil forsøke å ta opp saken med brasilianske myndigheter. Vi ser det derfor slik at vi nå bør avvente situasjonen, og behandlingen av søknaden stilles derfor i bero.136

Kommunikasjonen mellom InorAdopt og Sosialdepartementet fortsatte skriftlig og i et møte.137 En stortingsrepresentant kontaktet også Sosialdepartementet og sosialministeren på InorAdopts vegne, med en henstilling om å godkjenne formidlingssøknaden.138

I februar sendte sosialministeren et notat til utenriksministeren med en henstilling om at han måtte ta opp spørsmålet om en adopsjonsavtale under sitt planlagte besøk i Brasil denne våren.139 Utenriksministeren svarte (i mars) at han gjerne tok opp spørsmålet, men at det offisielle besøket var blitt utsatt til sent 1989 eller tidlig 1990.140

Utover denne dialogen har utvalget ikke funnet spor av at det ble innhentet ny informasjon eller gjort ytterligere vurderinger av forsvarligheten knyttet til oppstart av adopsjonsarbeid fra Brasil. I et internt notat i Sosialdepartementet fra juni 1989 går det imidlertid frem at man hadde:

[…] fått beskjed om at statsråden [Tove Strand Gerhardsen] ønsker å gi InorAdopt formidlingsrett for Brasil. Utkast til godkjenningsbrev er satt opp i samsvar med dette.141

I tråd med denne beslutningen fikk InorAdopt (og Verdens Barn) tillatelse til å gjennomføre fem prøvesaker fra Brasil 4. juli 1989.142 Da Utenriksdepartementet ble kjent med tillatelsen, reagerte de negativt.143

10.6.2.2 Norske myndigheters kunnskap på tidspunktet for formidlingstillatelse

Sosialdepartementet ga som nevnt formidlingstillatelse til å gjennomføre fem såkalte prøvesaker sommeren 1989. Av kommunikasjonen mellom fagmyndigheten (Statens adopsjonskontor), departementet og InorAdopt det følgende året går det imidlertid frem at norske myndigheter manglet oversikt over flere sentrale forhold ved det brasilianske adopsjonssystemet da tillatelsen ble gitt. Dette vil bli beskrevet i det følgende.

Etter å ha fått innvilget formidlingssøknaden gikk InorAdopt i gang med å organisere adopsjonsarbeidet. I august søkte de blant annet om å få godkjent en norsk kvinne med base i São Paulo som deres utenlandskontakt.144 I forbindelse med behandlingen av denne søknaden fikk Statens adopsjonskontor tilsendt delstatens retningslinjer for adopsjon, og de ble da oppmerksom på at barnedomstolene i São Paulo forutsatte en fosterhjemsplassering i ett år før adopsjonsbevillingen ble gitt. I fosterhjemsperioden krevde den brasilianske barnedomstolen jevnlige oppfølgingsrapporter utformet av en lokal helse-/sosialmyndighet. I 1989 var det en lignende seks måneders «prøveperiode» ved adopsjoner fra Filippinene og Thailand. Erfaringen tilsa imidlertid at det i praksis var vanskelig å få de lokale sosialkontorene i Norge til å forplikte seg til å utforme de nødvendige rapportene. Da kravet til fosterhjemsperiode ble oppdaget, sendte derfor Statens adopsjonskontor et brev til departementet med spørsmål om en slik ordning ga grunnlag for en revurdering av formidlingstillatelsen som var gitt.145

Statens adopsjonskontor ser med bekymring på en ordning med en obligatorisk fosterhjemsplassering i ett år som kan strekke seg over langt lengre tid der hvor sosialkontorene ikke makter å følge opp forpliktelsene med rapportering. I prinsippet forutsettes også at barnet skal returneres til Brasil på fosterforeldrenes bekostning hvis rapporten ikke er tilfredsstillende for brasilianske myndigheter med hensyn til barnets tilpasning i familien.

Før godkjenning gis for foreningens utenlandskontakter, gjør vi departementet oppmerksom på forholdet og ber opplyst om dette gir grunn til revurdering av departementets tillatelse.146

Departementet og Statens adopsjonskontor diskuterte saken på et møte.147 Av Sosialdepartementets håndskrevne og noe stikkordspregede notat fra møtet går det frem at ulike alternativer ble drøftet:

• 1. tilbaketrekking av godkjenning neppe aktuelt

• 2. Vi støtter SAK – ikke godkjenne utenlandskontakten m. slike regler

• 3. el. Bør de få prøve seg – se hvordan det virker i praksis

  Kreve at brasilianske mynd. modifiserer seg.

  Prinsipalt galt med tilbakesending

  […]

  Kan ikke styre[?] av avgiverlandet kan kreve ungene tilbake.

  Gi ungene de nødv. rettigheter?

  Konkl. Godkj. saken

I et internt notat om utformingen av et svarbrev til Statens adopsjonskontor skrev byråsjefen i departementet følgende:

I møte i Statens ad.ktr. 4/10 inntok jeg det standpunkt at de ikke er aktuelt å trekke den gitte godkjenning tilbake […] Vi ble derfor enig om at dept. i brevet til SAK burde gi uttrykk for norske myndigheters syn at barn må få bli her – selv om ting går skjevt. Tilbakesending er ikke en aktuell problemstilling ‘som system’. Jeg foreslår derfor at vi ikke kommer nærmere inn på den del av brevet som gjelder spm. om godkjenning. Det kan lett skape trøbbel senere.148

Departementets svarbrev til adopsjonskontoret var som følger:

Sett fra norske myndigheters side er det beste vern for barna at de snarest mulig får den trygghet som ligger i en adopsjon. En adopsjonsprosess som kan føre til at et barn blir tatt tilbake til avgiverlandet kan vanskelig aksepteres. Vi ber Statens adopsjonskontor om å ta hensyn til disse opplysningene ved godkjenning av foreningens kontakter i Brasil.149

Brevet fra departementet ble sendt til InorAdopt. På bakgrunn av undersøkelser gjort av utenlandskontakten holdt InorAdopt frem flere grunner til at ordningen i praksis ikke ville skape problemer. For det første oppga dommerne i São Paulo at muligheten for at barnet måtte returneres var «‘en papirregel’ som aldri hadde kommet til anvendelse».150 Regelen var først og fremst myntet på tilpasningen når det gjaldt eldre barn, og siden det primært var barn under skolealder som var aktuelle for adopsjon til Norge, var dette mindre aktuelt. Til sist holdt InorAdopt frem at dommerne de hadde kontakt med, hadde «tiltro til den norske godkjenningsprosedyren av adoptivsøkerne at denne var så grundig at regelen ikke ville komme til anvendelse».151

På bakgrunn av denne redegjørelsen fikk InorAdopt godkjent kontaktpersonen sin og tillatelse til å gjennomføre prøvesaker fra São Paulo. InorAdopt ble imidlertid selv pålagt å sikre at oppfølgingsrapportene i fosterhjemstiden ble utformet som forutsatt av brasilianske myndigheter:

På bakgrunn av den erfaring Statens adopsjonskontor har med adoptivbarn fra utlandet som skal fosterhjemsplasseres over tid før de tillates adoptert, og da på grunnlag av rapporter utstedt av sosialkontorene på søkernes hjemsted, må vi pålegge foreningen å innhente tilsagn fra sosialkontoret om at de påtar seg denne oppgaven. D.v.s. at de også påtar seg å utferdige rapportene til den fastsatte tid, slik at en ikke risikerer at fosterhjemstiden blir utvidet ut over det året som er fastlagt.152

InorAdopt satte i gang arbeidet, og allerede i februar 1990 sendte de inn en rapport om de fem prøvesakene samtidig som de søkte om generell formidlingstillatelse.153 Ansvaret for adopsjon var da flyttet fra Sosialdepartementet til det nyopprettede Familie- og forbrukerdepartementet. Selv om flere av barna hadde kommet til Norge, var ingen av adopsjonene endelig fullført på grunn av kravet om fosterhjemsplassering. Den vanlige praksisen til norske myndigheter var å forsikre seg om at adopsjonene faktisk kunne og ble gjennomført, før det ble gitt en generell tillatelse. I dialog med Statens adopsjonskontor utvidet likevel departementet den midlertidige tillatelsen til 1. april 1991, men avgrenset tillatelsen oppad til ytterligere 20 saker.154

Utover våren fortsatte dialogen med InorAdopt om en generell formidlingstillatelse. I den forbindelse oversendte InorAdopt rapporter om ytterligere saker og utfyllende informasjon om prosedyren i Brasil.155 På et formøte mellom departementet og fagmyndigheten (Statens adopsjonskontor) før et møte med InorAdopt ble følgende punkter særlig fremhevet:

Tillatelsen til adopsjonsformidling på Brasil ble gitt på tross av negativ innstilling fra UD.

Sos.dep. brev av 13.10.89 anmodet SAK om å ta de vanskelige forhold med i beregningen ved godkjenning av utenlandskontakt.

Norske myndigheters oppgave er primært kontroll med at alle adopsjoner skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med norske og utenlandske lover og regler. (Vår oppgave er ikke å sørge for et størst mulig antall barn fra utlandet.)156

31. august 1990 ble departementet kontaktet av InorAdopt, som spurte om de kunne foreta en ad hoc-utvidelse av tillatelsen og legge til ytterligere ett barn:

InorAdopt ved NN henvendte seg 31. august d.å. pr. telefon til departementet med forespørsel om å få utvide antallet prøvesaker fra 20 til 21. Departementet ga i telefonsamtale samme dag godkjenning til denne utvidelsen.

Departementet vil presisere at godkjenningen er gitt på grunnlag av de spesielle omstendighetene som forelå i denne saken. Søknaden gjaldt et spesielt barn som ble tatt hånd om av InorAdopts representant, og som kunne reise til Norge samme dag.

Departementet vil videre understreke at en slik godkjenning er en enkeltstående hendelse, og at de vilkår som tidligere er gitt for behandling av foreningens søknad om utvidelse fremdeles står fast. InorAdopt vil derfor ikke kunne påregne ytterligere utvidelse av prøvesakene før en sak er endelig sluttført.157

12. september 1990 informerte Statens adopsjonskontor departementet om at InorAdopt nå hadde sendt inn papirer som dokumenterte at den første adopsjonen var fullført i Brasil. Dokumentene som var forelagt, var reisetillatelser, vergeoppnevnelse, original fødselsattest og en fødselsattest som var utstedt i adoptivforeldrenes navn. Det fulgte ikke med noen dokumenter fra domstolen, og Statens adopsjonskontor bemerket at InorAdopt hadde opplyst om at dette skyldtes at domstolene «ikke gir fra seg kopi av domspremissene».158

I starten av september 1990 hadde Statens adopsjonskontor imidlertid også hatt et møte med InorAdopt og en brasiliansk delegasjon av blant annet barnedommere. I dette møtet gikk det for det første frem at alle adopsjoner til utenlandske statsborgere var «‘simple’, d.v.s. svak, uten at det ble presisert hva det innebærer»159 (InorAdopt hadde imidlertid tidligere forklart at man måtte regne selve fosterhjemsplasseringen som en svak adopsjon, men at det endelige adopsjonsvedtaket tilsvarte en sterk adopsjon.)160 For det andre gikk det frem at adopsjonssaken ble avsluttet ved at en ny fødselsattest ble utstedt i adoptivforeldrenes navn, og at det var «opp til den enkelte dommer om domspremissene skal utleveres». Det tredje og ifølge Statens adopsjonskontor viktigste som kom ut av møtet, var imidlertid opplysningen om den nye loven som var vedtatt, og som skulle iverksettes 12. oktober 1990. I møtet ble det antydet at loven ville medføre at alle de påbegynte adopsjonene med fosterhjemsplasseringer kunne gjennomføres umiddelbart.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke dokumenter som kunne og skulle innhentes, går det frem at fagmyndigheten (Statens adopsjonskontor) etterspurte dommene. Utvalget har gjennomgått ti enkeltsaker fra 1990 og 1991, og i samtlige av disse ligger det ved et dokument fra domstolen. Det er likevel uklart for utvalget hvorvidt man faktisk lykkes med å innhente disse i samtlige saker, jf. følgende beskrivelser i september 1991:

Det var litt vanskelig å få gehør i Brasil for at vi måtte ha domsdokumenter i tillegg til den nye fødselsattesten med adoptivforeldrenes navn innført som foreldre. Det ser nå ut til at det kravet er akseptert ved de fleste domstoler.161

I 1993 søkte InorAdopt om å utvide det geografiske området til også å omfatte delstatene Santa Catarina og Paraiba. Som nevnt i punkt 10.4 hadde det i 1991 foregått en omfattende politietterforskning knyttet til adopsjonsvirksomhet i Paraiba. Nærmere femti advokater, dommere og andre offentlige tjenestemenn ble siktet i saken. Verken søknaden fra InorAdopt eller tillatelsen fra Statens adopsjonskontor nevner disse forholdene.162

10.6.3 Utvalgets vurdering av oppstarten av adopsjonsarbeidet fra Brasil

Utvalget vurderer det som positivt at norske myndigheter aktivt involverte Utenriksdepartementet og ambassaden i Brasil da de skulle vurdere eventuelle formidlingstillatelser fra landet, og at det var en videre dialog direkte mellom ambassaden og brasilianske myndigheter. Et slikt samarbeid er egnet til å gi et bedre beslutningsgrunnlag.

Utvalget mener imidlertid at norske adopsjonsmyndigheter ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til de opplysningene og vurderingene som kom frem i kommunikasjonen med ambassaden og Utenriksdepartementet. Ambassaden ga tydelig uttrykk for at adopsjonssystemet i Brasil på dette tidspunktet var uoversiktlig og ukontrollert, og at det var opplysninger om omfattende ulovlig virksomhet forbundet med adopsjoner til utlandet. I tillegg fremstår det som om brasilianske myndigheter gjennomgående har vært negative til utenlandsadopsjon generelt og adopsjonssamarbeid med Norge mer spesielt. Utenriksdepartementet uttrykte også selv at de var negativt innstilt til adopsjonsarbeid i Brasil, både før og etter at tillatelsen ble gitt.163

I tillegg til at utenrikstjenestens eksplisitte advarsler var knyttet direkte til Brasil, har utvalget merket seg at søknaden om formidlingstillatelse ble behandlet parallelt med den kjente «adopsjonsskandalen» i Ecuador, som også omfattet adopsjoner til Norge (se kapittel 14). Ettersom forholdene som ambassaden i Brasil advarte mot, hadde mange likhetstrekk med det sakskomplekset som var avdekket i Ecuador, mener utvalget at norske adopsjonsmyndigheter burde vist større varsomhet og gjort grundigere undersøkelser før de tillot adopsjonsformidling fra landet. De burde blant annet ha gjennomført en grundigere gjennomgang og vurdering av de involverte aktørene og prosedyrene for frigivelse av barn.

Utvalget kan ikke se at norske adopsjonsmyndigheter gjennomførte noen slik utredning av forholdene i Brasil før de tillot blant annet en nyetablert formidler med begrenset erfaring å gjennomføre såkalte prøvesaker fra landet. Inntrykket underbygges av etterfølgende korrespondanse hvor det går klart frem at myndighetene ikke hadde oversikt over prosessen: Norske myndigheter kjente blant annet ikke til kravet om fosterhjemsplassering ved enkelte domstoler/delstater, og fagmyndigheten (Statens adopsjonskontor) hadde ikke oversikt over hvilke dokumenter man måtte forvente at fulgte en lovlig gjennomført adopsjon i Brasil, før den første saken skulle registreres i Norge ett år etter at barnet kom til landet. Det ser dessuten ut til at verken myndighetene eller InorAdopt kjente til den nye loven som ble vedtatt i Brasil i juli 1990, og som skulle settes i kraft i oktober samme år, men at de ble informert om loven av en brasiliansk delegasjon som tilfeldigvis besøkte Norge i september dette året. Myndighetene later også til å ha vært uvitende om den omfattende politietterforskningen som foregikk i delstaten Paraiba kort tid før InorAdopts geografiske utvidelse til dette området ble godkjent i 1993, noe de trolig kunne fått kjennskap til dersom de hadde gjort selvstendige undersøkelser. Utvalget mener at norske adopsjonsmyndigheters saksutredning ikke var forsvarlig, jf. forvaltningsloven § 17.

Utvalget mener det er kritikkverdig at norske myndigheter på bakgrunn av statsrådens beslutning tillot gjennomføring av såkalte prøvesaker fra Brasil sommeren 1989, og at de relativt kort tid etter fulgte opp med flere utvidelser av denne tillatelsen. Det fremstår klart at det var politisk motstand i Brasil mot utenlandsadopsjoner, at norske myndigheter hadde liten kjennskap til de rettslige prosedyrene i Brasil, og at det var utbredte problemer og irregulære forhold knyttet til adopsjonsvirksomhet i landet. Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene ikke gjorde grundige nok vurderinger av de risikoene som utenrikstjenesten pekte på.

Utvalget mener videre at Statens adopsjonskontor ikke skulle ha overlatt til en privat formidlingsorganisasjon å sikre at adoptivsøkernes lokale sosialkontor påtok seg å utforme de nødvendige oppfølgingsrapportene. InorAdopt hadde selv ingen myndighet til å pålegge sosialkontorene en slik oppgave, og de hadde heller ingen maktmidler dersom rapportene etter et forhåndstilsagn fra sosialkontoret likevel uteble. Manglende rapporter ville potensielt medføre at barna fra Brasil ble værende i en uavklart situasjon i Norge over lang tid. Det fremstår også vilkårlig med et system som skapte risiko for at adoptivsøkere som ellers var kvalifisert og godkjent for adopsjon, måtte trekke søknaden sin fordi det lokale sosialkontoret ikke hadde vilje eller kapasitet til å gi en slik forsikring. Utvalget mener departementet og Statens adopsjonskontors holdning i dette spørsmålet utgjorde en kritikkverdig ansvarsfraskrivelse med hensyn til forpliktelsene brasilianske myndigheter krevde av norske myndigheter for å adoptere barn til Norge. Departementet burde fulgt opp disse forpliktelsene, for eksempel ved å utrede mulighetene for å pålegge kommunene å utarbeide nødvendige rapporter. Dersom norske adopsjonsmyndigheter ikke selv kunne påta seg ansvaret for at slike rapporter ble utarbeidet i tråd med de brasilianske kravene, burde de etter utvalgets syn heller ikke gitt tillatelse til å formidle barn fra Brasil til Norge.

Utvalget mener det er grunn til å stille spørsmål ved den muntlige tillatelsen departementet ga InorAdopt til å gjennomføre ytterligere én adopsjon til Norge. Utvalget har ikke identifisert denne enkeltsaken og vet derfor ikke hvordan prosessen foregikk.164 Tilsynelatende har det likevel her blitt gjennomført en prosess hvor tildeling, aksept av barn, gjennomføring av adopsjon i domstolen og utstedelse av utreisetillatelse ble gjennomført på én og samme dag. Utvalget mener dette fremstår som en lite forsvarlig prosess både for adoptivforeldre og barn, noe departementet også burde ha reagert på.

10.6.4 Klager og kritikkverdige forhold ved InorAdopts virksomhet de første årene

De første årene oppsto det flere situasjoner hvor det ble rettet kritikk mot InorAdopts virksomhet både fra egne søkere og fra norske myndigheter. Statens adopsjonskontor tok flere ganger opp slike forhold i kommunikasjonen med InorAdopt. I det følgende vil noen av hovedtrekkene i denne kritikken bli beskrevet nærmere. Utvalgets vurdering av forholdene går frem i punkt 10.6.5.

For det første reagerte Statens adopsjonskontor på InorAdopts fremgangsmåte i forbindelse med tildelinger av barn. Bakgrunnen for at dette ble tatt opp med InorAdopt i et eget brev, var blant annet at et søkerpar tidlig i prosessen hadde kontaktet adopsjonskontoret for å påskynde godkjenningen i Norge i den tro at de allerede var tildelt barn av barnedomstolen i Brasil. Et annet par hadde fortalt at InorAdopt skulle sende de «foreløpige dokumentene» i saken deres til Brasil i påvente av behandlingen hos norske myndigheter. Statens adopsjonskontor påpekte overfor InorAdopt at de ikke kunne foreta seg noe i Brasil med hensyn til søkerne før alle godkjenninger var klare i Norge, og presiserte dessuten at alle saker hvor barnet/barna falt utenfor rammene i forhåndssamtykket, skulle «forelegges Statens Adopsjonskontor før søkerne blir spurt om de kan tenke seg å adoptere det».165 I sitt tilsvar avviste InorAdopt at søkerne var blitt forespeilet det de hadde hevdet overfor adopsjonskontoret, og de mente det hele skyldtes misforståelser i forbindelse med at en saksbehandler hadde forhørt seg om hvor langt søkerne var kommet i sin prosess.166

For det andre går det frem at InorAdopt, i arbeidet med å skaffe søkere til den nystartede adopsjonsvirksomheten, tilsynelatende ikke hadde formidlet de norske og brasilianske kravene til adopsjonssøkere tilstrekkelig klart. Blant annet hadde flere søkerpar som var eldre enn normal aldersramme for adopsjon, og/eller som ikke hadde et tilstrekkelig langt ekteskap/samboerskap bak seg, henvendt seg til Statens adopsjonskontor med klare forventninger om å få adoptere og vist til at InorAdopt hadde gitt dem et «løfte om hjelp».167 Statens adopsjonskontor presiserte derfor overfor InorAdopt behovet for klare retningslinjer for alle parter. I sitt tilsvar skrev InorAdopt blant annet at

[d]et skaper en del unødvendige «vansker» at søkerne oppfatter informasjonen fra InorAdopt på annen måte enn den gis. Vi vil tro det er et kjent fenomen for SAK at søkerne som oftest er svært labile følelsesmessig og oppfatter informasjon «på sin egen måte».168

For det tredje viste det seg å være en rekke tilfeller hvor søkere følte seg presset eller forledet til å adoptere barn som ikke samsvarte med det de i utgangspunktet var blitt forespeilet eller var forberedt på. Ved ett tilfelle hadde for eksempel et søkerpar fått bekreftet at det ville være mulig å adoptere et barn fra Brasil i aldersspennet 0–2 år. Senere hadde imidlertid daværende daglig leder i InorAdopt ringt dem ved minst fem anledninger og på en – ifølge søkerne – svært ubehagelig måte forsøkt å presse dem til å utvide søknaden til å omfatte eldre barn, blant annet ved å trekke motivasjonen deres for adopsjon i tvil. Søkerne opplevde dette som svært belastende og valgte til slutt å trekke seg fra den videre prosessen.169

Videre fikk ikke adoptivforeldre tilsendt bilder ved tildeling de første årene, og informasjonen de fikk om barnet og barnets helse, var begrenset og kom i stor grad fra InorAdopts egne ansatte. Dette førte til en rekke klager, noe Statens adopsjonskontor tok opp i et brev til InorAdopt i juni 1992. Der holdt de frem seks konkrete saker fra de første formidlingsårene (fem fra Brasil og én fra Argentina) der det muntlig og/eller skriftlig var fremsatt klager.170 De presiserte også at dette ikke var en fullstendig liste. Flere av søkerne hadde blant annet vist til at de hadde fått mangelfulle helseopplysninger om barna, uriktige beskrivelser av barnas utseende og manglende informasjon om kostnader på hentereisen. Dette gjorde at de følte seg lite forberedt da de møtte barnet i Brasil, også på omfanget av omsorgsoppgaven som ventet. I InorAdopts tilsvar beskrev de prosedyrene sine, som var under utvikling, og videre:

Vi vil på det sterkeste avvise den insinuasjonen om at InorAdopt skulle holde tilbake opplysninger for å få plassert barn. Dette ville ingen tjene på – aller minst de barna som kunne risikere å få nye foreldre som ikke ønsket dem.171

Ett år tidligere, i august 1991, hadde styreleder og to ansatte i InorAdopt imidlertid hatt et møte med Statens adopsjonskontor om samarbeidsproblemer med daværende daglig leder. InorAdopts representanter opplyste da for det første om at det mot slutten av 1990 hadde blitt oppdaget uregelmessigheter knyttet til daglig leders regnskapsføring. Det var samtidig andre utfordringer:

Andre problemer enn de finansielle, var at daglig leder lovet søkerne tildelinger og frister som ingen kunne overholde. Så var det opp til NN [ansatt] å forklare/ bortforklare situasjonen, samtidig som lojalitet skulle ivaretas overfor overordnet. Bl.a. ble hun pålagt å ikke gi fullstendige opplysninger om barnas tilstand/farge før søkerne reiste ut for å hente dem.172

Daglig leder var på dette tidspunktet sykemeldt og sluttet i InorAdopt i løpet av 1991.173

Også etter dette later det imidlertid til at forholdet mellom myndighetene og InorAdopt tidvis var noe anspent. Dette går blant annet frem i den ovennevnte kommunikasjonen i 1992. Fra 1995 finnes det videre et klagebrev fra InorAdopt på det de oppfattet som «negative uttalelser om barn fra Brasil» fra en ansatt i Statens adopsjonskontor.174 Bakgrunnen for klagen var sosialrapporten til et søkerpar som ifølge interne notater fra Statens adopsjonskontor var svært mangelfull. Ansvarlig på adopsjonskontoret hadde kontaktet den kommunale saksbehandleren for å drøfte disse manglene, og denne hadde deretter videreformidlet til adoptivsøkerne det som ble oppfattet som en svært negativ holdning til brasilianske barn. Interne notater fra adopsjonskontoret inneholder følgende forklaring fra den som ble anklaget for å spre negative holdninger:

Jeg tok – som vanen er – først kontakt med saksbehandler pr. tlf. Hun het NN. Til henne, som til alle som ikke helt forstår alvoret i utenlandsadopsjon, spurte jeg om hun var klar over at barn som er adoptert fra utlandet er barn tatt under omsorg i sitt hjemland, som regel p.g.a. omsorgssvikt. De er å sammenligne med norske barnevernsbarn i så måte, og at det derfor er all grunn til å være realistiske i utredningen av slike saker. Sannsynligvis har jeg ikke presisert at dette ikke bare gjelder barn fra Brasil. Dette var ingen «fortrolighet» mellom saksbehandler og meg, men jeg pleier å si at det ikke er nødvendig å skremme søkerne, men at saksbehandler skal ha god innsikt for å kunne stille de riktige spørsmålene.

Jeg har aldri sagt: «Har dere ikke nok barnevernssaker i XX [kommune]».

Jeg forsøker im. å forebygge ved å si at det er all grunn til å ta denne sakstypen alvorlig. Det er forebyggende barnevern og et sosialkontor kan ikke se bort fra at de får saken igjen som en barnevernssak om det ikke er påpasselig. […]

Greit for så vidt med kritikk, så får man være lydhør og rette seg deretter. Hva jeg har lært av disse brevene er at jeg må være ekstra påpasselig med å uttrykke meg i mer generelle vendinger.

Ofte føler jeg meg meget urettferdig behandlet. Andre ganger er det utvilsomt noe i kritikken. I dette tilfellet har jeg tydeligvis ikke presisert nok det generelle. Men vi har også å gjøre med en såret saksbehandler, som har fått vite at arbeidet må gjøres bedre.175

Saken ble drøftet med InorAdopt på telefon, og det fremstår som om man kom til en forståelse mellom Statens adopsjonskontor og InorAdopts daværende daglige leder. I denne samtalen ble det imidlertid referert til en annen situasjon knyttet til oppførselen til et styremedlem på et kontaktmøte.176

Hun [daglig leder i InorAdopt] ga uttrykk for at hun var flau og lei seg over den direkte personkritikken og at hennes styremedlem (som gjennom sine uttalelser viste hvor lite han kan) ikke lenger får møte på kontaktutvalgsmøter nettopp av den grunn.177

I forbindelse med en annen sak i 1995 – som behandles nærmere i punkt 10.6.6 – uttrykte nestlederen i Statens adopsjonskontor en viss oppgitthet over InorAdopt i et internt notat: «Noen ørkesløs prosedering med InorAdopt om saken må unngås.»178

10.6.5 Utvalgets vurderinger knyttet til klager og kritikkverdige forhold ved InorAdopts virksomhet de første årene

Systemet for adopsjon må være forsvarlig fra første sak, uavhengig av om det er tale om såkalte prøvesaker. Adopsjonsformidling er en virksomhet med inngripende virkninger både for barn og adoptivsøkere. Organisasjoner kan derfor ikke få tillatelse til å sette i gang arbeidet før de har et forsvarlig system og rutiner på plass. Utvalget mener det er svært begrenset hvilke avvik myndighetene kan og bør akseptere, også i en oppstartsfase. Summen av misforståelser og klager på mangelfull og villedende informasjon fra søkere indikerer at InorAdopt de første årene ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og rutiner til å drive adopsjonsformidling.

Utvalget har forståelse for at det er krevende for en organisasjon å ha alle rutiner på plass ved oppstart, og at arbeidet vil forbedres når organisasjonen får mer erfaring. For eksempel gjelder dette presisjonen i formuleringer i informasjon til og kontakt med (potensielle) adoptivsøkere. Ettersom en adopsjon er en irreversibel handling med store konsekvenser for dem det gjelder, kan man likevel ikke fire på kravene om forsvarlig saksgang, for eksempel ut fra hensyn til at formidleren er uerfaren.

Utvalget mener det er særlig kritikkverdig at daglig leder bevisst ga uriktige opplysninger og holdt tilbake relevant informasjon om barnas alder og deres fysiske og psykiske helse, og at hun instruerte andre ansatte til å gjøre det samme. Dette skapte uriktige forventninger hos adoptivsøkerne, både i oppstarten av prosessen og etter tildelingen av konkrete barn. Det er også kritikkverdig at hun forledet eller presset søkere til å adoptere barn med andre omsorgsbehov enn det de i utgangspunktet var forberedt på. Utvalget mener at dette økte risikoen for komplikasjoner og vansker i omsorgssituasjonen betraktelig. En del av barna som ble adoptert fra Brasil, hadde særlige omsorgsbehov, noe som gjorde dem ekstra sårbare. Utvalget mener fremgangsmåten med å holde tilbake informasjon om barna klart var i strid med hensynet til barnets beste, noe InorAdopt også selv senere uttrykte.

InorAdopt var en forholdsvis ny formidlingsorganisasjon, og oppstarten var preget av samarbeidsproblemer både internt og med adopsjonsmyndighetene. Utvalget mener dette stilte større krav til myndighetskontroll. Utvalget har sett flere brev hvor Statens adopsjonskontor påpeker uheldige forhold ved organisasjonen, men uten at dette synes å ha fått ytterligere konsekvenser. Utvalget mener at norske myndigheters kontrolltiltak ikke var tilstrekkelige.

Utvalget mener at det i utgangspunktet var et positivt grep at norske myndigheter avgrenset formidlingstillatelsen de første årene, først til et visst antall prøvesaker og deretter til et avgrenset tidsrom. I lys av de mange misforståelsene og klagene mener utvalget likevel at myndighetene burde ha vært enda mer restriktive. Blant annet mener utvalget at adopsjonsmyndighetene ikke skulle ha tillatt InorAdopt å hente over tjue barn til Norge som fosterbarn før man hadde fått bekreftet at adopsjonen av disse barna faktisk lot seg gjennomføre.

10.6.6 Det brasilianske systemet for tildeling av barn til adopsjon

I beskrivelsen av det brasilianske regelverket for utenlandsadopsjon i punkt 10.3 går det frem at adopsjonsarbeidet til en viss grad ble sentralisert ved opprettelsen av de delstatlige adopsjonskomiteene CEJA. InorAdopt beskrev prosessen med tildeling av barn slik i søknaden om formidlingstillatelse i 2000:

Når et barn er frigitt for adopsjon sender den lokale barnedomstol v/ dommeren beskjed til CEJA(I) om dette. CEJA(I) indikerer hvilke godkjente søkerpar som de finner passende for det konkrete barnet. Barnet blir alltid først forsøkt plassert i brasilianske familier før utenlandske søkere blir aktuelle. Den avgjørende beslutningen om hvilken familie som blir tildelt barnet ligger hos den lokale dommeren som vil rådføre seg med det tekniske personale (sosialarbeider og psykolog) dog uten å være bundet av dette. På dette tidspunkt blir foreningens representant kontaktet av dommeren.179

Slik prosessen beskrives her, ser den etter utvalgets syn ut til å inneholde flere sikkerhetsmekanismer når det gjelder å sikre barnets interesser i adopsjonsprosessen. For det første skulle alle barn være formelt frigitt til adopsjon før adopsjonsprosessen ble igangsatt. For det andre sikret prosessen at prinsippet om subsidiaritet ble ivaretatt ved at brasilianske familieplasseringer ble forsøkt før utenlandsadopsjon ble ansett som et aktuelt alternativ. For det tredje ville alle godkjente søkere fra alle land komme i betraktning for adopsjon gjennom CEJAs rolle i prosessen med å peke på aktuelle søkerpar. Dette sikret både at barna ble tildelt de best egnede foreldrene, og at den endelige beslutningstakeren (barnedommeren) i liten grad kunne påvirkes til å tildele barn til særskilte organisasjoner eller søkere. Det samme gjelder opplysningen om at det først var etter at barnedommeren hadde bestemt seg for hvilke søkere som skulle bli tilbudt å adoptere barna, at formidleren og dommeren var i kontakt om det konkrete barnet.

Beskrivelser som utvalget finner av arbeidsmetodene og praksisen som de ulike aktørene fulgte, ser imidlertid ut til å avvike noe fra den tildelingsprosedyren som InorAdopt skisserer som hovedregel i søknaden om formidlingstillatelse. Utvalget vil her trekke frem noen eksempler på opplysninger som indikerer at prosessene ikke alltid fulgte den skisserte prosedyren, og peke på noen risikomomenter knyttet til dette. Opplysningene er hentet fra beskrivelser fra både InorAdopt, Verdens Barn og Adopsjonsforum og gjelder primært 1990-årene.

Det første unntaket fra hovedregelen i tildelingsprosedyrer går frem i samme søknadsrubrikk som sitatet ovenfor.

I de tilfeller der det ikke finnes godkjente familier for konkrete barn, for eksempel eldre barn, søsken eller barn med helseproblemer kan dommeren kontakte representanten for å undersøke om der kan være aktuelle familier for disse barna.180

Det norske forhåndssamtykket gjaldt som regel ett eller to barn opp til 5 år. Mange av barna som ble frigitt for utenlandsadopsjon i Brasil, var imidlertid del av større søskengrupper, eldre barn og barn med helseutfordringer og/eller andre særlige omsorgsbehov.181 For å adoptere disse barna måtte norske søkere få en særskilt godkjenning av norske myndigheter.182 Siden mange av barna ikke kunne tildeles direkte til norske søkere, antar utvalget at det i realiteten skjedde relativt ofte at barnedommeren og InorAdopts utenlandskontakt hadde direkte kontakt om mulig adopsjon av konkrete barn.

Utvalget har i utgangspunktet ingen prinsipielle innvendinger mot en slik fremgangsmåte og anser dette som en fornuftig prosedyre for å finne egnede hjem til barn med særlige omsorgsbehov. Sammenholdt med andre opplysninger (se nedenfor) illustrerer imidlertid praksisen en mer direkte og åpen dialog mellom barnedommere og utenlandskontakter enn det InorAdopts beskrivelse av tildelingsprosedyren tilsier. Som det vil fremgå nedenfor, mener utvalget at slik direkte dialog om potensielle adoptivbarn innebar en potensiell risiko for feil i forbindelse med frigivelsen til adopsjon.

Utvalget har i den sammenheng merket seg at formidlernes beskrivelser av utenlandskontaktens rolle og oppgaver i Brasil i stor grad dreide seg om å knytte kontakter og synliggjøre formidlerens tilstedeværelse, både overfor de lokale barnedommerne og dem som satt i delstatskomiteene.

I en intern reiserapport fra InorAdopt i 1991 fremgår for eksempel følgende:

Jeg så dessuten ved selvsyn at vårt nåværende opplegg er mangelfullt med hensyn til oppsøkende virksomhet ved domstolene. En god del av tildelingene skjer faktisk ved at man befinner seg personlig tilstede når en krisesituasjon oppstår, og man kan yte praktisk og faktisk hjelp der og da […]

På Vara de Santo Amaro og Vara de Pinheiros [domstoler] har vi fremdeles relativt godt fotfeste og slik jeg oppfatter situasjonen burde det være mye å hente her dersom representantene legger opp sitt arbeid tilsvarende.183

I arbeidsinstruksen til InorAdopts utenlandskontakt i Brasil fra henholdsvis 1991 og 2002 går følgende frem:

Medarbeideren skal i sitt engasjement for InorAdopt drive oppsøkende virksomhet på domstoler og institusjoner med det for øye å nå frem til barn som kan tilbys en ny fremtid og en ny familie i Norge gjennom adopsjon.184 [1991]

The representative must keep up regular contact with relevant authorities, in order to promote Norway and Norwegian adoption applicants as a good alternative for the children being given away for adoption, so that through an adoption they can be offered a future and a family in Norway.185 [2002]

I en reiserapport fra InorAdopt fra 1996 heter det videre blant annet at «NN [utenlandskontakt] kjenner barnevernsmyndighetene i São Paulo og har en fin dialog med dem. Hun nyter stor respekt og klarer ‘å få hjem’ flest barn.»186

Også i Adopsjonsforums reiserapporter beskrives det hvordan man reiste rundt og oppsøkte barnedomstoler/barnedommere personlig for å informere om organisasjonen, vise frem et såkalt «skrytealbum» fra tidligere adopsjoner og drøfte muligheten for et eventuelt adopsjonssamarbeid.187 Flere ganger endte slike besøk i dialog om konkrete barn som kunne være aktuelle for adopsjon til Norge, og i noen tilfeller ble det umiddelbart satt i gang papirarbeid for å ordne dette.188

Det går videre frem i ulike dokumenter at det var vanlig at formidlerne inviterte til og betalte lunsjer og middager for myndighetspersoner, og at både formidlere og foreldre på hentereise i første halvdel av 1990-årene hadde med gaver til barnedommerne som hadde ansvar for deres sak(er). I en reiserapport fra Verdens Barn i 1993 står det at

[d]ommerne […] var meget forsiktige med å ha møte med oss, dette p.g.a. korrupsjonsskandalene i sammenheng med utenlandske adopsjoner. Middagene ble kansellert av dem, og vi bestemte oss for ikke å levere gaver til dommerne – dette for å hindre ev. misforståelser.189

Det går altså frem at Verdens Barn opprinnelig hadde planer om å gi gaver til dommerne, og utsagnet kan tolkes dithen at dette var vanlig praksis. Middager og lunsjer med barnedommere/myndighetspersoner blir også gjentatte ganger nevnt av InorAdopt, og tidligere daglig leder bekreftet at man på utenlandsreiser gjerne samlet barnedommerne til en middag på kvelden etter å ha hatt møter på dagtid.190

Når det gjelder InorAdopts praksis med gaver, står følgende i et referat fra et av Statens adopsjonskontors interne kontormøter:191

NN [nestleder SAK] tok videre opp spørsmålet om gaver fra InorAdopts søkere til adopsjonsmyndigheter i Brasil. InorAdopts svar er ikke fullt ut tilfredsstillende sett fra myndighetenes ståsted. Det bør ved nytt brev til InorAdopt fra vår side presiseres at SAK anser det som lite ønskelig at adoptivsøkere har med gaver – uansett størrelse – til myndighetspersoner som skal avgjøre deres adopsjonssøknad. Saken bør tas ned gjennom et slikt brev. Noen ørkesløs prosedering med InorAdopt om saken må unngås.192

Beskrivelsen forstås som at det var vanlig at også adoptivsøkerne hadde med gaver til myndighetspersoner/barnedommerne i forbindelse med adopsjonen. InorAdopt oppga imidlertid at det utelukkende var snakk om mindre suvenirer, og at gaven først ble gitt etter at saken var avsluttet.193 Praksisen med gaver opphørte etter at Statens adopsjonskontor tok opp dette.194

Utvalget mener på generelt grunnlag at det er betenkelig at formidlingsorganisasjoner og adoptivsøkere har gitt gaver til personer med ansvar for deres adopsjonssak(er). Utvalget har forståelse for at det kan eksistere visse kulturelle forventninger til gaver og felles måltider, men mener likevel at slike ordninger har en viss iboende risiko for bestikkelser og korrupsjon. Utvalget har imidlertid ikke funnet tegn på at det var snakk om ekstravagante måltider eller større gaver.

Utvalget mener at systemet i for tildelinger i Brasil – også etter at CEJA-ene ble opprettet – fremstår noe sårbart, blant annet med tanke på muligheter for å påvirke dommerens valg av adoptivforeldre. Det fremstår å ha vært en risiko for at andre hensyn enn barnets beste kunne bli styrende for tildelingene, blant annet basert på personlige relasjoner. Denne måten å arbeide på kommer i liten grad frem i formidlernes søknader om formidlingstillatelse, hvor bare de formelle prosedyrene beskrives. Selv om formidlernes fremgangsmåte for å bygge relasjoner med dommerne tidvis fremstår noe betenkelig, har utvalget ikke funnet opplysninger som tyder på at de på en utilbørlig måte har forsøkt å påvirke dommere til å tildele barn til deres organisasjon eller andre beslutninger i enkeltsaker.

I tillegg til at representantene for formidlerne har hatt personlig kontakt med domstolene og CEJA, ser det ut til at de i noen tilfeller har vært i direkte kontakt med barnehjemmene.195 Barnehjemmene ser på sin side ut til å ha hatt en viss rolle når det gjelder å henlede barnedomstolens oppmerksomhet mot barn som var aktuelle for adopsjon. Ved å ha kontakt med konkrete barnehjem kunne formidlerne dermed både gi en påminnelse om at adopsjon var et alternativ for noen barn, og dessuten få kjennskap til barn som var aktuelle for adopsjon før frigivelsesprosessen ble igangsatt.

Det første eksempelet som skal trekkes frem angående dette, er hentet fra Statens adopsjonskontors reiserapport i 1991. Dette landbesøket ble foretatt før CEJA var opprettet i São Paulo, og det var formelt sett opp til barnedomstolen å velge ut adoptivforeldre og foreta matching med konkrete barn. Likevel går det frem av denne rapporten at de private barnehjemmene selv til en viss grad kunne påvirke hvilke søkere som ble tildelt barn:

Det er dommerne som har det avgjørende ordet ved plassering av barn for adopsjon. Påtalemyndigheten kan altså påklage avgjørelsen, men også barnehjemmene har en viss innflytelse på hvor barna sendes, særlig når de skal adopteres til utlandet. De private barnehjemmene kan ikke annet enn å prioritere de land som sørger for midler til driften.196

Til tross for at den endelige beslutningen lå til barnedomstolen, går det altså frem at det var mulig å påvirke andelen av tildelinger gjennom økonomisk støtte til barnehjem. Representanten fra Statens adopsjonskontor ser ikke ut til å ha reagert på disse opplysningene, men har ansett det som en naturlig konsekvens av behovet for finansiering.

Også i Adopsjonsforums reiserapporter finnes det indikasjoner på at formidlerne hadde anledning til å ha direkte kontakt og samarbeide med enkelte barnehjem. Blant annet går det gjentatte ganger frem at Adopsjonsforums representanter besøkte barnehjem og fikk presentert barn som potensielt kunne være «aktuelle for Norge», uten at det går frem at barnedomstolene hadde vært involvert i noen form for tildeling.197 Utvalget har ikke funnet opplysninger om at norske formidlere skal ha gitt økonomisk støtte til de barnehjemmene de adopterte fra, men direkte kontakt og relasjoner til barnehjem ser altså også i noen tilfeller ut til å kunne øke sjansene for tildelinger.

Utvalget mener generelt at det er problematisk at barn i noen tilfeller tilsynelatende kunne bli tildelt søkere basert på økonomisk støtte fra adopsjonsformidlere. Selv om utvalget ikke finner spor av pengetransaksjoner knyttet til tildelingen av hvert enkelt barn (i motsetning til blant annet i Colombia, se kapittel 12), mener utvalget generelt at muligheten for økonomiske insentiver i adopsjonsprosessen øker risikoen for at det enkelte barnets beste ikke blir det avgjørende. Utvalget presiserer at vi ikke er kjent med at InorAdopt (eller de andre norske formidlerne) skal ha inngått avtaler om finansiering med barnehjem i Brasil hvor det bodde barn som var aktuelle for adopsjon.198

Et annet forhold, som blant annet går frem av InorAdopts formidlingssøknad i 1997, er at noen barnedommere hadde som praksis å tildele barn til adoptivsøkere før frigivelsesprosessen var fullført. Dette førte til at det i noen tilfeller kunne ta inntil tolv måneder etter tildelingen før adoptivsøkerne kunne reise til Brasil og hente barna. Bakgrunnen for praksisen var ifølge InorAdopt at «man fra domstolenes side ønsket å være sikre på at barnet hadde foreldre når saken var ferdig».199 InorAdopt oppgir imidlertid i søknaden at de hadde tatt opp saken med de aktuelle domstolene og «forklart at det er en stor psykisk belastning for familiene å vite om et konkret barn i så lang tid før adopsjonen kan gjennomføres». De hadde deretter «blitt lovet at det i fremtiden ikke blir tildelt barn før saken er ferdigbehandlet, eller nesten ferdig».200

I tillegg til belastningen dette kunne påføre de kommende adoptivforeldrene, mener utvalget at det utgjorde et risikomoment at domstolene på denne måten forskutterte utfallet av en ikke-prøvd sak, som slik kunne bli styrende for den videre prosessen.

10.6.7 Vurdering av det brasilianske systemet for tildeling av barn til adopsjon

Utvalget mener at praksisen som er beskrevet ovenfor, indikerer at det var svakheter ved det brasilianske adopsjonssystemet som kunne utgjøre en risiko når det gjaldt å sikre at barnets beste var det overordnede hensynet i den enkelte adopsjonssak. Utvalget mener at behovet for å ha kontakt og relasjoner med de lokale og delstatlige barnedomstolene og adopsjonskomiteene utgjorde et slikt risikomoment. Det førte blant annet at søkere potensielt kunne bli valgt ut som foreldre til spesifikke barn ut fra utenlandskontaktens relasjon med de lokale organene heller enn søkernes egenskaper. Samtidig anerkjenner utvalget at vedvarende kontakt og tillit mellom formidlerrepresentanten og barnedomstolene kan være nødvendig, for eksempel i saker hvor man i større grad må samarbeide for å finne egnede foreldre til barn med særlige behov.

Når det gjelder de økonomiske sidene ved arbeidet, mener utvalget at det på generelt grunnlag er problematisk at det var mulig å påvirke antall tildelinger ved å gi økonomisk støtte til barnehjem. Utvalget er ikke kjent med at norske formidlere har gitt denne typen støtte. Utvalget mener likevel at norske myndigheter burde ha undersøkt informasjonen nærmere da de fikk opplysninger om praksisen på tilsynsreisen i 1991.

Utvalget mener også på generelt grunnlag at praksisen med å spandere måltider og gi gaver til personer med beslutningsmyndighet i adopsjonssakene, utgjør et risikomoment. Grensen mellom rent symbolske gaver og bestikkelser kan være uklar, og praksisen kan misbrukes. Utvalget har imidlertid ikke funnet beskrivelser som gir grunnlag for å mistenke at norske formidlere eller søkere i Brasil har overtrådt grensen. Det bemerkes også at praksisen med at søkere ga gaver til barnedommere, bare pågikk noen få år og ble avsluttet i midten av 1990-årene.

Utvalget mener at er problematisk at noen barn ble matchet med søkere før frigivelsesprosessen var fullført, og før de opprinnelige foreldrene var fradømt foreldreansvaret. Utvalget mener at norske myndigheter skulle ha blitt informert om denne praksisen straks InorAdopt ble klar over den, og at myndighetene skulle ha reagert på denne informasjonen da de ble gjort oppmerksom på det.

10.7 Utvalgets samlede vurdering

10.7.1 Innledning

Som det fremgår i punkt 10.4, er det internasjonalt avdekket flere irregulære forhold i forbindelse med utenlandsadopsjoner fra Brasil. De mest alvorlige forholdene som omtales av mediene og i andre lands granskingsrapporter, gjelder imidlertid adopsjoner som ble gjennomført i 1970- og 80-årene, og/eller adopsjoner utenfor det ordinære systemet med behandling i barnedomstolene. Utvalget har på sin side ikke mottatt henvendelser eller avdekket konkrete opplysninger som tilsier at frigivelse og adopsjon av barn som har blitt formidlet til norske søkere gjennom InorAdopt eller de to andre norske formidlerne, har skjedd på ulovlig grunnlag.

Utvalgets overordnede vurdering er videre at det i løpet av formidlingsperioden skjedde en positiv utvikling i Brasil med hensyn til systemet for og kontrollen av adopsjonspraksisen. Dette gjelder både ved lovendringen i 1990, opprettelsen av delstatlige adopsjonskomiteer utover i 1990-årene, sentralisert kontroll og økt tilsyn i forbindelse med ratifiseringen av Haagkonvensjonen i 1999 og lovendringen i 2009 som forbød direkte kontakt mellom adopsjonsformidlere og institusjoner uten forutgående tillatelse fra myndighetene.

De lokale barnedommerne har hatt en sentral rolle i barnevernet og adopsjonsarbeidet i Brasil i hele perioden. Utvalget mener det er positivt at uavhengige domstoler er involvert i adopsjonsprosessen. Samtidig har barnedommerne i Brasil hatt en omfattende rolle i frigivelsen av barn til adopsjon, og som nevnt i punkt 10.4 finnes det kjente eksempler på at dommere har blitt anklaget for å misbruke makten sin, blant annet til å frigi barn til utenlandsadopsjon på uriktig grunnlag. Utvalget er ikke kjent med slike anklager mot dommere involvert i adopsjoner til Norge.201 Barnedommerne var også helt fra starten omgitt av et større barnevernsapparat, med et sosialteam som kom med anbefalinger i enkeltsaker, og en representant fra påtalemyndigheten som kunne anke avgjørelsen dersom vedkommende mente denne ikke var i barnets interesse. Etter hvert ble også adopsjonspraksisen samordnet og kontrollert av delstatlige og nasjonale organer.

Selv om det ikke er avdekket konkrete ulovligheter knyttet til adopsjoner til Norge, mener utvalget at systemet med adopsjoner fra Brasil inneholder visse risikomomenter knyttet til ulike avgjørelser i prosessen. Utvalget mener videre at norske myndigheters kunnskap og kontroll har vært mangelfull. I det følgende vil noen særlige forhold bli kommentert nærmere.

10.7.2 Risikofaktorer knyttet til opprinnelige foreldres samtykke

Som nevnt ovenfor har alle adopsjonene som er formidlet til Norge gjennom en godkjent formidlingsorganisasjon, blitt behandlet av brasilianske barnedomstoler. Det var en forutsetning at domstolene i forkant av en adopsjon fattet en beslutning som fratok de opprinnelige foreldrene foreldreansvaret. Dette kunne skje både med foreldrenes samtykke og gjennom en tvungen barnevernssak.

Selv om utvalget er kjent med at det på ulike tidspunkt har blitt fremsatt påstander om uriktige frigivelsesprosesser ved visse domstoler i Brasil (se punkt 10.4), har utvalget ikke mottatt eller avdekket konkret informasjon som tilsier at frigivelsesprosessene i adopsjonene til Norge har vært uriktige, eller at de opprinnelige foreldrenes samtykker ikke har vært gyldige.202 Utvalget presiserer samtidig at vi har svært begrenset mulighet til å ettergå eller vurdere riktigheten av prosesser som er gjennomført i Brasil, og at vi bare har gjennomgått et begrenset antall enkeltsaker.

Til tross for landets økonomiske utvikling var Brasil i formidlingsperioden et land preget av fattigdom, og som nevnt i punkt 10.3 kunne saksmengden per barnedommer være svært stor. Basert på ressursene og kapasiteten i det brasilianske barnevernssystemet antar utvalget at det foreligger en viss generell risiko for at ikke alle opprinnelige foreldre har fått tilstrekkelig hjelp og/eller veiledning i forkant av en adopsjon.203 Utvalget viser også til ordningen med at enkelte dommere tidlig i 1990-årene gjennomførte en form for forhåndstildeling av barn før frigivelsesprosessen var fullført. Når et konkret barn var blitt «lovet bort», kan dette potensielt ha ført til et press i retning av frigivelse, noe som også kan ha forplantet seg til et press på foreldrene om å samtykke til omsorgsovertakelse. Utvalget har imidlertid ikke kjennskap til tilfeller der disse risikofaktorene har materialisert seg i irregulær praksis i adopsjoner til Norge.

10.7.3 Forbudet mot vederlag/profitt ved adopsjoner

Det har ikke påløpt utgifter til det offentlige eller blitt gitt faste donasjoner til barnehjem i forbindelse med adopsjoner fra Brasil.204 InorAdopt har heller ikke benyttet advokat i forbindelse med adopsjonene.205

Utvalget mener at praksisen med å gi gaver (frem til midten av 1990-årene) og spandere måltider på dommere og myndighetspersoner med beslutningskompetanse i adopsjonssaker var betenkelig, da dette generelt kan skape usikkerhet med hensyn til grensen for korrupsjon. Utvalget anser det imidlertid som sannsynlig at det bare har vært tale om mindre utgifter og symbolske gaver, og er ikke kjent med at det skal ha forekommet noen form for rene økonomiske transaksjoner. Utvalget har ikke funnet spor av at man gjennom gaver eller måltidsinvitasjoner på en utilbørlig måte har forsøkt å påvirke utfallet i konkrete adopsjonssaker, eller at noen aktører har hatt en urettmessig økonomisk vinning i forbindelse med adopsjonene fra Brasil til Norge.

Utvalget mener videre at det er et positivt trekk ved det brasilianske adopsjonssystemet at det ikke har vært krevd betalinger i forbindelse med ulike steg i adopsjonsprosessen. Utvalgets undersøkelser av andre land tilsier at det er vanskelig å føre tilstrekkelig kontroll med at det som i utgangspunktet blir presentert som legitime gebyrer og donasjoner i adopsjonsprosessen, bygger på reelle utgifter og/eller går til tiltenkte formål. Det kan ikke utelukkes at det kan forekomme korrupsjon og bestikkelser uavhengig av slike transaksjoner, men utvalget mener likevel på generelt grunnlag at en adopsjonsprosess uten pengeoverføringer gir færre muligheter til urettmessig vinning.

10.7.4 Særlige merknader om etteradopsjonstiltak, vurdert opp mot profilen til adoptivbarna fra Brasil

Barna som er adoptert fra Brasil til Norge, har hatt ulik profil og inkluderer også spedbarn. En større andel av barna som ble formidlet til adopsjon fra Brasil til Norge, har imidlertid vært barn med særlige omsorgsbehov. Barna var i gjennomsnitt eldre på adopsjonstidspunktet enn adoptivbarn fra de fleste andre opprinnelsesland, og mange kom i søskengrupper og/eller hadde helseutfordringer.206 Man har videre vært kjent med at flere hadde opplevd grov omsorgssvikt eller andre traumer forut for adopsjonen.

Utvalget mener at det er svært viktig å sikre eldre barn og barn med særlige omsorgsbehov tilstrekkelig hjelp og bistand med å bearbeide tidligere opplevelser og med å tilpasse seg sin nye situasjon når de kommer til Norge. Som det går nærmere frem i kapittel 30, har det fra myndighetenes side imidlertid ikke vært iverksatt særskilte etteradopsjonstiltak for enkeltadopterte, heller ikke for denne gruppen. Når det gjelder Costa Rica – hvor adoptivbarna til Norge har hatt en profil som ligner profilen til barna fra Brasil – stilte Adopsjonsforum selv som krav at adoptivsøkerne skulle lære seg et minstemål av barnas morsmål (spansk) i forkant av adopsjonen.207 Et tilsvarende krav om å lære språket (portugisisk) har ikke vært stilt til par som har søkt om å adoptere barn fra Brasil. Behov for særlig oppfølging og traumebehandling kan i prinsippet gjelde adopterte fra alle land, og utvalget gir en mer helhetlig vurdering av etteradopsjonstiltakene i Norge i kapittel 30. I lys av de særegne forholdene knyttet til adopsjon fra Brasil vil utvalget likevel fremheve at praksisen med å hente barn med høy risiko for traumer som er i en alder hvor de har utviklet språk til Norge – uten samtidig å sørge for at de har mulighet til å uttrykke seg og/eller bearbeide traumene på sitt eget språk – etter utvalgets syn er særlig kritikkverdig.

10.7.5 Subsidiaritetsprinsippet

Det brasilianske adopsjonssystemet har helt siden oppstarten av adopsjonsformidlingen til Norge i 1990 inneholdt et prinsipp om omsorgsrekkefølge, og nasjonal adopsjon av barnet har blitt prioritert over utenlandsadopsjon.208 Av ulike beskrivelser fremstår det også for utvalget som om de brasilianske barnedommerne har vært opptatt av å følge dette prinsippet i praksis, selv om det i mindre grad går eksplisitt frem av dokumentene i enkeltadopsjoner tidlig i formidlingsperioden.209 Tiden som skulle brukes til undersøkelser og arbeid med en eventuell tilbakeføring til opprinnelig familie eller nasjonal adopsjon, er også oppgitt som en av årsakene til at barn som har blitt adoptert til utlandet fra Brasil, i gjennomsnitt har vært eldre enn barn fra mange andre land.210

Rundt 2008 intensiverte brasilianske myndigheter også arbeidet med nasjonale adopsjoner. Registeret over nasjonale søkere og barn som var frigitt til adopsjon, som tidligere bare hadde vært delstatlig, ble da gjort nasjonalt. Dette medførte en økt sannsynlighet for at barn kunne plasseres nasjonalt.211 Så langt utvalget har kunnet bringe på det rene, har det brasilianske systemet for å undersøke muligheten for nasjonal plassering av hvert enkelt barn vært forholdsvis godt sammenlignet med systemet i andre opprinnelsesland utvalget har undersøkt. Utvalget antar likevel at ressurssituasjonen i det offentlige barnevernet er en faktor som kan ha begrenset omfanget av undersøkelser av alternative plasseringer for barna. At det først i 2008 ble opprettet et nasjonalt adopsjonsregister, har også vært en svakhet i systemet, da barn – slik utvalget forstår det – bare har vært forsøkt plassert i egen delstat før dette. Selv om det eksisterer en viss risiko for at ikke alle nasjonale alternativer har blitt vurdert i hvert enkelt tilfelle, har ikke utvalget funnet grunnlag for å mene at praksisen lå utenfor det akseptable. Det følger også av Haagkonvensjonens Guide to Good Practice fra 2008 at kravet om subsidiaritet må fortolkes noe relativt:

The Convention refers to «possibilities» for placement of a child in the State of origin. It does not require that all possibilities be exhausted. This would be unrealistic; it would place an unnecessary burden on authorities; and it may delay indefinitely the possibility of finding a permanent home abroad for a child.212

Utvalget har ikke identifisert spesifikke risikomomenter knyttet til subsidiaritetsprinsippet som norske myndigheter eller adopsjonsformidlerne burde undersøkt nærmere.

10.7.6 Norske myndigheters kontroll og tilsynsvirksomhet

Når det gjelder adopsjonsarbeidet i Brasil, har utvalget særlig vurdert forholdene knyttet til oppstarten. Utvalget mener det er grunn til å kritisere norske myndigheter på flere punkter.

Det er positivt at adopsjonsmyndighetene involverte utenrikstjenesten da de vurderte oppstart av adopsjonsformidling fra Brasil. Utvalget mener likevel at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til de opplysningene og advarslene som kom frem i denne dialogen. Dette gjelder blant annet informasjon om at det var avdekket omfattende ulovligheter knyttet til utenlandsadopsjon til andre europeiske mottakerland. Utvalget kan ikke se at adopsjonsmyndighetene i tilstrekkelig grad vurderte eller tok hensyn til de risikofaktorene som ambassaden i Brasilia pekte på.

I tillegg til at utenrikstjenesten stilte seg kritisk til adopsjonsvirksomhet i landet, var det andre forhold som talte mot å tillate dette. For det første var Norge allerede involvert i en adopsjonsskandale i Ecuador, og forholdene som var avdekket i Ecuador, lignet på de problematiske forholdene som ambassaden advarte mot i Brasil. For det andre kom søknaden fra en ny og uerfaren formidlingsorganisasjon.213

Utvalget finner at utredningen som norske myndigheter foretok, ikke var tilstrekkelig til å gjøre en forsvarlig vurdering av adopsjoner fra Brasil, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd. Korrespondanse mellom InorAdopt, fagmyndighet og departement de første årene etter 1989 viser at norske myndigheter manglet kjennskap til og informasjon om sentrale deler av adopsjonsprosessen. Det ser også ut til at myndighetene ikke har hatt kjennskap til en større «adopsjonsskandale» som fant sted kort tid før InorAdopt fikk formidlingstillatelse fra samme region i Brasil. Utvalget mener det er kritikkverdig at norske myndigheter på bakgrunn av statsrådens beslutning tillot gjennomføringen av såkalte prøvesaker sommeren 1989, og at de fulgte opp med å gi tillatelse til ytterligere adopsjoner før disse var gjennomført i Brasil.

Utvalget mener at Statens adopsjonskontor ikke skulle ha overlatt til en privat formidlingsorganisasjon å sikre at adoptivsøkernes lokale sosialkontor påtok seg å utforme de nødvendige oppfølgingsrapportene. Frem til Brasil vedtok en ny adopsjonslov i 1990 var slike rapporter et vilkår for å gjennomføre adopsjonen etter ett års fosterhjemsplassering. Dersom de brasilianske kravene til slike rapporter ikke ble fulgt, kunne konsekvensen for det enkelte barn dermed potensielt ha vært alvorlige.

10.7.7 Risikofaktorer knyttet til private organisasjoner som adopsjonsformidlere

Utvalget finner at formidlingsvirksomheten i Brasil belyser ulike risikofaktorer knyttet til private organisasjoner som adopsjonsformidlere.

For det første var det i oppstarten flere adoptivforeldre som klaget på mangelfull og villedende informasjon både om adopsjonsprosessen og om tildelte barn. Formidlerne har spilt en avgjørende rolle når det gjelder å veilede og forberede potensielle adoptivforeldre i adopsjonsprosessen. De mange klagene på InorAdopt de første årene av driften, illustrerer at kompetansen og holdningene til de som satt med ansvaret, utgjorde en sårbarhet.

Utvalget mener det er en risiko knyttet til hvilken informasjon private formidlingsorganisasjoner velger å videreformidle til myndighetene. Dette gjelder i enkeltsaker, men også i forhold som gjelder den daglige driften og arbeidsmetoder i utlandet. Utvalget mener blant annet at InorAdopts beskrivelse av tildelingsprosedyren og CEJAs rolle i denne prosedyren i formidlingssøknadene fremstår misvisende.

10.7.8 Om muligheten til å få kunnskap om biologisk opphav og retten til statsborgerskap

Adopterte fra Brasil har forholdsvis gode muligheter til å få kunnskap om sitt biologiske opphav. En stor andel adopsjoner fra Brasil er saker hvor opprinnelige foreldre frivillig eller etter vedtak fra barnedomstolen har måttet overlate omsorgen for barnet til det offentlige. I disse tilfellene vil de opprinnelige foreldrenes navn fremgå i frigivelsesdokumentene. Også fra Brasil finnes det imidlertid tilfeller hvor barnets bakgrunn er ukjent.214 Hvorvidt de opprinnelige foreldrenes navn, når dette er kjent, går frem av selve adopsjonsdokumentet fra domstolen, varierer mellom ulike domstoler og ulike tidsperioder. Utvalget bemerker derfor at det ikke alltid er slik at navnet fremgår i dokumentene som er oppbevart i norske myndighetsarkiver, og at adopterte i noen tilfeller derfor må søke innsyn i Brasil for å få kjennskap til dette.

Ifølge brasiliansk rett har adopterte krav på å få kunnskap om sitt biologiske opphav dersom slik informasjon finnes. Myndighetene plikter å arkivere slik informasjon i 50 år, men særlig de eldre arkivene kan i praksis være noe mangelfulle. Adopterte som ønsker opplysninger om bakgrunnen sin, kan henvende seg til adopsjonsmyndigheten (CEJA) i den delstaten hvor adopsjonen er gjennomført.215

Ifølge en adoptert utvalget har snakket med, har Brasil et forholdsvis velutviklet system for utlevering av adopsjonsdokumenter i enkeltsaker. Prosessen kan ta opp mot ett år, men man kan sende én samlet henvendelse til myndighetene for å få tilgang til alle dokumenter knyttet til adopsjonssaken, og der er mulig å få oppdateringer underveis i prosessen.

Adopterte fra Brasil har også rett til å gjenopprette sitt brasilianske statsborgerskap.

10.8 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved å vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Brasil, både hos brasilianske og norske aktører.

• Utvalget har ikke mottatt henvendelser eller avdekket konkrete opplysninger som tilsier at frigivelse og adopsjon av barn som har blitt formidlet til norske søkere gjennom InorAdopt eller de to andre norske formidlerne har skjedd på ulovlig grunnlag.

• I Brasil dekket formidlerne bare mindre administrative kostnader, og det var ikke donasjoner eller andre gebyrer knyttet til selve adopsjonene. Etter utvalgets vurdering reduserer dette risikoen for urettmessig økonomisk vinning i tilknytning til adopsjonsvirksomheten.

• Utvalget antar at ressurssituasjonen i det brasilianske barnevernssystemet har medført en viss generell risiko for at ikke alle opprinnelige foreldre har fått tilstrekkelig hjelp og/eller veiledning i forkant av en adopsjon, og i noen grad har begrenset undersøkelser av alternative plasseringer for barna nasjonalt.

• Utvalget finner at utredningen norske myndigheter gjorde før oppstarten av adopsjonsvirksomhet fra Brasil, ikke var tilstrekkelig til å gjøre en forsvarlig vurdering av adopsjoner fra Brasil, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd.

• Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene ikke tok tilstrekkelig hensyn til de opplysningene og advarslene som kom frem i dialogen med utenrikstjenesten før oppstarten av adopsjonsvirksomhet fra Brasil.

• Utvalget mener at det er kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter ikke selv sikret at det lokale sosialkontoret i den kommunen barnet ble bosatt i etter adopsjon til Norge, utferdiget oppfølgingsrapportene som brasilianske myndigheter krevde for å gjennomføre adopsjonen (frem til Brasil fikk ny adopsjonslov i 1990).

  Utvalget fremhever at praksisen med å hente barn med høy risiko for traumeproblematikk til Norge i en alder hvor man kan forvente et utviklet språk, uten samtidig å sikre dem mulighet til å uttrykke seg og/eller bearbeide opplevelsene på sitt eget språk, er særlig kritikkverdig.

11 Chile

11.1 Innledning og avgrensning

Det er formidlet totalt 314216 adopsjoner fra Chile til Norge i perioden 1985–2016. Alle er formidlet gjennom Adopsjonsforum, som er den eneste norske organisasjonen som har hatt formidlingstillatelse for Chile.

Formidlingsperioden overlapper med perioden for Pinochets militærdiktatur (1973–1990).

Chilenske myndigheter har gjennomført egne undersøkelser av adopsjoner som fant sted i denne perioden (både nasjonale adopsjoner og utenlandsadopsjoner), og har konkludert med at det har forekommet systematiske rettighetsbrudd på feltet.217 Praksisen med å ta barn fra mødre (ofte unge, fattige, uten familienettverk og fra urfolksgrupper) var utbredt under militærdiktaturet og fant også sted etter 1990.

Det pågår for tiden en strafferettslig etterforskning av adopsjonssaker i Chile, der en betydelig andel saker gjelder adopsjoner til Sverige. Også et mindre antall adopsjoner til Norge er omfattet av denne etterforskningen.

I slutten av 1980-årene og starten av 1990-årene formidlet Adopsjonsforum adopsjoner nesten utelukkende gjennom samme domstol for mindreårige (Juzgado de Letras de Menores, heretter barne- og ungdomsdomstolen) i byen Temuco. Denne domstolen hadde tidligere stått for svært mange av adopsjonene til Sverige, og prosedyrene ved domstolen har stått i fokus både i den chilenske etterforskningen og i den svenske granskingen.

Chile fikk en ny adopsjonslov i 1999 og ratifiserte da Haagkonvensjonen 1993. Før adopsjonsloven av 1999 ble adopsjoner fra Chile gjennomført ved at barna fikk adoptivforeldrene oppnevnt som verge og en utreisetillatelse, før selve adopsjonen ble fullført i Norge etter norsk lov. I perioden 1988–1999 var dette prosedyren chilensk adopsjonslov la opp til. Før 1988 var ikke utenlandsadopsjoner regulert i chilensk lov.

På grunn av disse forholdene har utvalget konsentrert undersøkelsene sine rundt oppstarten av adopsjonene fra Chile og på perioden frem til Chile vedtok en ny adopsjonslov i 1999, med hovedvekt på perioden 1985–1995.

11.2 Generell informasjon og historikk

Chile er en demokratisk republikk i Sør-Amerika som er delt inn i 15 administrative regioner.218 I 2022 hadde landet 19,8 millioner innbyggere, hvorav 12,8 prosent identifiserte seg som urfolk. Chile er tradisjonelt katolsk (74 prosent i 1995, 57 prosent i 2013). Spansk er det dominerende språket, og i tillegg finnes en rekke mindre språk (mapudungun, quechua, aymara mv.). Bare 13 prosent av befolkningen bor i dag på landsbygda.

I gjennomsnitt føder chilenske kvinner i dag 1,8 barn. I 1950-årene var gjennomsnittet 5 barn per kvinne. Spedbarnsdødeligheten ligger i dag på 6,6 per 1000 fødte barn. Før 2017 var det totalforbud mot abort. I 2006 ble nødprevensjon lovlig.219

President, kongress og ordførere velges hvert fjerde år. Rettsvesenet er ifølge grunnloven uavhengig av den lovgivende og den utøvende makten, men presidenten og senatet har en rolle i å velge eller godkjenne dommere til høyesterett og lavere instanser.220

Chile regnes i dag som et av de mest stabile og velstående landene i Latin-Amerika, med lite korrupsjon, lav analfabetisme, relativt gode levekår og lite fattigdom sammenlignet med andre land i regionen.221 Gjennomsnittsinntekten per innbygger er blant de høyeste i Latin-Amerika, men Chile er også et av landene med størst økonomisk ulikhet i verden. Fattigdommen i Chile har likevel sunket fra å omfatte 38,9 prosent av befolkningen i 1990 til 8,6 prosent i 2017. I 2010 ble landet medlem av OECD.

Norge har hatt diplomatisk tilstedeværelse i Chile gjennom den norske ambassaden i Santiago i hele formidlingsperioden. I adopsjonssaker hadde ambassaden en rådgivende rolle i forbindelse med de første formidlingssøknadene, og i tillegg var ambassaden på ulike tidspunkt involvert i å etablere samarbeid med chilenske barnevernsmyndigheter.

11.2.1 Nyere politisk historie

Chile ble uavhengig fra spansk kolonivelde i 1810 og bygget en nasjonalstat.222 Landet utviklet seg gradvis mot økonomisk og politisk stabilitet i perioden frem til 1970-årene. I 1970 vant Salvador Allende valget og startet en rekke sosialistiske reformer.

I 1973 ble imidlertid regjeringen avsatt ved et militærkupp ledet av general Augusto Pinochet, som styrte landet gjennom militærdiktatur frem til 1990. Under diktaturet ble mange opposisjonelle arrestert, torturert og sendt i konsentrasjonsleirer, eller de forsvant på andre måter. Pinochet hadde et sterkt etterretningsvesen som bidro til undertrykkelsen.

Etter kuppet ble den økonomiske politikken drastisk forandret i nyliberal retning. Arbeidsløshet, inflasjon og sosial nød fulgte samt en gjeldskrise i starten av 1980-årene. Statlige utgifter og sosiale investeringer ble redusert. Militærdiktaturet fremmet et konservativt syn på familieliv og morskap, og abort ble kriminalisert.

I løpet av 1980-årene vokste opposisjonen seg bredere, og i 1986 førte et attentatforsøk på Pinochet til unntakstilstand. Også det moderne borgerskapet som hadde vokst frem under regimet, mente diktaturet var en belastning. I 1987 lot Pinochet flere eksilpolitikere vende hjem for å drive moderat opposisjonspolitikk. I 1988 ble det holdt folkeavstemning om å forlenge diktaturet frem til 1996. Dette ble nedstemt, og Pinochet ble presset til å avholde demokratisk valg i 1989, som han tapte. Sentrums-venstre-koalisjonen Concertación kom da til makten og styrte landet frem til 2010. Den økonomiske politikken ble imidlertid i hovedsak videreført. Selv om han tapte valget, fortsatte Pinochet som øverstkommanderende for hæren frem til 1998.

Etter at en folkeavstemning over et nytt grunnlovsforslag i 2022 ble nedstemt, er det fremdeles grunnloven av 1980, innført under militærdiktaturet, som er gjeldende.

11.2.2 Nærmere om rettsvesenet og historisk kontekst

Chiles juridiske system følger en sivilrettslig tradisjon. Rettsvesenet har hovedsakelig tre nivåer samt ulike spesialiserte domstoler. Øverste rettsinstans er Høyesterett. Under Høyesterett ligger de regionale ankedomstolene (Corte de Apelaciones), som behandler anker fra domstoler i første instans. Førsteinstansdomstolene kalles Juzgados og finnes i et stort antall på distriktsnivå. Disse er spesialisert innenfor ulike rettsområder, som familie-, straffe- og sivilsaker, samt andre typer juridiske spørsmål. Hver domstol ledes av en enkelt dommer og en dommersekretær/hjelpedommer. Organisatorisk ligner rettssystemet et statsbyråkrati, der dommere trer inn på det laveste nivået og arbeider seg oppover.223

Før moderniseringen av rettsvesenet i 2000-årene var barne- og ungdomsdomstolene i Chile ansvarlige for saker som involverte mindreårige, både i sosiale og strafferettslige sammenhenger. Domstolenes tilnærming er siden kritisert for å ha vært paternalistisk, altså at de la større vekt på «beskyttelse» enn rettssikkerhet. Dommerne hadde stor skjønnsmessig myndighet til å bestemme over barn og unges fremtid uten en reell kontradiktorisk prosess, og barn kunne plasseres i institusjoner uten en formell rettssak, bare basert på dommerens vurdering.224 Etter det utvalget har fått opplyst av aktører i Chile, var stillingene som barne- og ungdomsdommer gjerne besatt av kvinner, og de var ikke spesielt høytlønnede.

I Chile pågår det som nevnt en strafferettslig etterforskning av adopsjoner, der noen av sakene etterforskes som straffbare forhold som har sammenheng med militærdiktaturet. Mange av sakene som etterforskes, har imidlertid ikke noen slik sammenheng (se punkt 11.4.1.2).

Gjennomføringen av den strafferettslige etterforskningen må forstås i lys av flere reformer som det chilenske strafferettssystemet har gjennomgått. Tidligere fulgte systemet en inkvisitorisk modell, hvor dommere hadde en aktiv rolle i etterforskningen. Utpekte dommere, kjent som undersøkelsesdommere (Juez del crimen), hadde ansvar for å samle bevis, avhøre vitner og gi innstilling om tiltale, som deretter kunne fattes av en statsadvokat. Undersøkelsesdommerens rolle var en slags blanding av en norsk etterforskningsleder og dommer. Systemet ble modernisert mellom 2000 og 2005, og Chile gikk over til en akkusatorisk straffeprosess, der politi og aktor leder etterforskningen, mens domstolene sikrer rettssikkerheten, vurderer bevisene og avgjør skyldspørsmålet. Saker som gjelder straffbare forhold begått før reformen, behandles imidlertid av det tidligere systemet, og etterforskningen av adopsjoner ledes derfor av en dommer i ankedomstolen (Corte de Apelaciones), med tittelen ministro.225

11.3 Utviklingen av adopsjonsregulering og -prosedyrer i Chile

Ulike lover regulerte adopsjoner i Chile før 1965, men fellestrekkene for disse var at adopsjonene var svake, det vil si at den adopterte beholdt en tilknytning til sin opprinnelige familie.

I 1965 kom det en ny adopsjonslov (lov nr. 16 346) som var virksom frem til starten av 1988. Loven av 1965 innebar en sterk adopsjon der alle rettslige bånd til opprinnelig familie ble brutt. Loven krevde at opplysninger som kunne knytte adoptivbarnet til dets opprinnelige familie, skulle destrueres.226 Involverte instanser var barne- og ungdomsdomstolene og folkeregistermyndigheten. Forvaltningsfullmakter ble ikke tillagt noen organer innenfor statsforvaltningen, men i stedet vokste det frem en rekke private institusjoner og aktører som arbeidet med adopsjoner fra ulike utgangspunkt, som sosialrådgivere, advokater, leger, jordmødre, prester og andre.227

Loven av 1965 krevde at barn skulle være under adoptivsøkernes omsorg i minst to år før adopsjon kunne finne sted.228 For barn over 7 år var prøvetiden fire år. Hensikten med prøvetiden var å vurdere om adopsjonen ville være til barnets beste. Adopsjon kunne være aktuelt for barn som var overgitt av foreldrene, som var foreldreløse, for barn som hadde ukjente foreldre eller dersom barnet var barn av en av søkerne (stebarnsadopsjon).

Loven av 1965 regulerte ikke utenlandsadopsjoner. Likevel ble mange barn i 1970- og 80-årene brakt ut av Chile for å adopteres i utlandet.229 Til dette formålet ble det benyttet en annen lov enn adopsjonsloven, en lov av 1967 som regulerte mindreåriges beskyttelse (lov nr. 16 618). Prosedyren ved adopsjoner til Norge i denne perioden var at barne- og ungdomsdomstolen i regionen der barnet bodde, oppnevnte adoptivsøkerne som verge og ga barnet utreisetillatelse.230 Barna kunne så reise ut enten med en eskorte (med fullmakt) eller sammen med adoptivsøkerne. Deretter ble adopsjonsbevilling gitt i Norge og etter norsk adopsjonslov. De chilenske lovreglene om vergemål var imidlertid ikke utarbeidet med henblikk på utenlandsadopsjoner.231 Etter chilensk lov i denne perioden skal det også ha vært mulig for barnets opprinnelige foreldre å samtykke til barnets utreise bare overfor en notar. Dette skal ha ført til mange utreiser og uavhengige adopsjoner til ulike mottakerland som chilenske myndigheter ikke hadde kontroll over.232

En særskilt regulering av utenlandsadopsjoner kom ikke før i 1988 da lov nr. 18 703 om regler for adopsjon av mindreårige trådte i kraft fra 10. mai. Denne loven regulerte både nasjonale adopsjoner (svake og sterke) og prosessen for barns utreise fra Chile med henblikk på adopsjon i utlandet. Ved sterk (nasjonal) adopsjon måtte barnet ha vært under adoptivsøkernes omsorg i minst ett år før adopsjon kunne finne sted. Barnets bakgrunnsopplysninger skulle nå bevares hos den chilenske folkeregistermyndigheten (Registro Civil).eu

Når adopsjonssøkerne var utenlandske, la den nye loven opp til at adopsjonsbevillingen skulle gis i mottakerlandet, slik praksis hadde vært tidligere. Prosessen fungerte slik at adopsjonssøkere reiste til Chile og møtte i barne- og ungdomsdomstolen tilknyttet barnets bosted for å skrive under på adopsjonssøknaden. Som etter tidligere regelverk oppnevnte retten deretter søkerne som verger og ga barnet utreisetillatelse, men nå med hjemmel i adopsjonsloven (lov nr. 18 703) artikkel 39–46.

Ifølge loven var det bare barn som var foreldreløse, hadde ukjente foreldre eller var forlatte (abandonado), som kunne gis utreisetillatelse med henblikk på adopsjon i utlandet. Forlatte barn måtte først erklæres som sådanne av retten i henhold til reglene i loven. Et barn kunne erklæres forlatt dersom det ikke hadde fått personlig, emosjonell eller økonomisk omsorg fra foreldrene i ett år (eller seks måneder for barn under 2 år), eller dersom foreldrene hadde overgitt det til en offentlig eller privat institusjon med en klar intensjon om at de ville fritas fra sine rettslige forpliktelser overfor barnet. Også dersom omsorgen for barnet var blitt overlatt til tredjepart og dette hadde vart i minst ett år (eller seks måneder for barn under 2 år), skulle barnet antas å være forlatt.233

Servicio Nacional de Menores (SENAME), chilensk barnevern, ble opprettet i 1979. Etter adopsjonsloven av 1988 fikk SENAME en rolle i adopsjonsprosessen ved at de skulle ta imot alle søknader fra utlandet samt gi en uttalelse til domstolen. SENAME skulle vurdere om det fantes chilenske foreldre som kunne adoptere barnet, og de kunne også gi en uttalelse til domstolen om det var tilrådelig at barnet forlot landet.234 I praksis ble mye av forarbeidet til en adopsjon gjort av sosialarbeidere tilknyttet de lokale barne- og ungdomsdomstolene.235

Etter at adopsjonen hadde funnet sted i mottakerlandet, skulle det chilenske utenriksdepartementet motta bevillingen i kopi og deretter underrette den chilenske folkeregistermyndigheten, slik at adopsjonen ble registrert i Chile. Ifølge SENAMEs direktør, som i 2019 forklarte seg for den chilenske parlamentariske undersøkelseskommisjonen (se punkt 11.4.1.1), ble dette bare gjort i ca. 500 saker totalt, noe som betyr at et stort antall barn som ble adoptert, etter mottakerlandenes rett i dag fremdeles har dobbel identitet: «[D]e er chilenere i Chile og eksisterer som sådan, men samtidig har de en annen identitet i utlandet».236 Dette kan skape problemer for dem når de reiser til Chile, men etter det utvalget har fått opplyst, er ikke dette nødvendigvis et tegn på en uregelmessig eller ulovlig adopsjon.

Chile ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1990. I SENAME ble det samtidig etablert et program for å fremme nasjonale adopsjoner. I tillegg overtok SENAME administrasjonen av barnehjemmet Casa Nacional del Niño.237

I 1992 ga ankedomstolen i Santiago en generell instruks til barne- og ungdomsdomstolene om prosedyrer knyttet til mindreåriges reise til utlandet med henblikk på adopsjon. Hensikten med instruksen var å reagere på «irregulariteter observert i noen barnedomstoler i provinsene» samt å klargjøre eksisterende tvil om anvendelsen av adopsjonsloven av 1988.238 Instruksen understreket blant annet kravet i loven om at foreldre eller foresatte skulle varsles personlig når retten hadde mottatt søknad om adopsjon av barnet. Var foreldre eller foresatte ikke kjent, skulle to notiser publiseres i en nasjonal avis. Foreldre eller foresatte hadde deretter 15 arbeidsdager på å melde seg for retten.239 Instruksen understreket også subsidiaritetsprinsippet.

I 1999 ratifiserte Chile Haagkonvensjonen 1993, og samme år trådte den nye chilenske adopsjonsloven i kraft (lov nr. 19 620). I motsetning til tidligere ble nå utenlandsadopsjoner gjennomført i Chile, og barnet reiste ut av landet som adoptert. Bare barnevernsmyndigheten (SENAME og siden Mejor Niñez, som i 2021 ble sentralmyndighet) samt autoriserte aktører kunne befatte seg med deler av adopsjonsprogrammet. Det ble etablert sentrale registre for barn som var aktuelle for adopsjon, og for mulige adoptivforeldre. Adopsjonsprosessen ble todelt. Den første delen avgjør adopterbarhet, og den andre er selve adopsjonsprosessen.240 Begge avgjørelser fattes av en familiedommer (Juzgado de Familia). Et barn kan erklæres adopterbart dersom foreldre eller verge ikke er «fysisk eller moralsk» kvalifisert til å ta vare på barnet, eller ikke har gitt barnet «personlig eller finansiell oppmerksomhet» i to måneder (eller 30 dager for barn under 1 år), eller dersom foreldre eller verge har overgitt barnet til en tredjepart med en klar intensjon om å fritas fra sine forpliktelser overfor barnet, eller dersom barnet er forlatt på offentlig sted.241 Loven presiserer at foreldres mangel på økonomiske ressurser ikke er en tilstrekkelig grunn til å erklære et barn adoptertbart.242

11.3.1 Søk etter opprinnelse

Utvalget fikk under landbesøk i Chile opplyst at adopterte som søker sin opprinnelse, kan kontakte sentralmyndigheten i Chile, Mejor Niñez, som skal gi støtte og rådgivning til adopterte i prosessen. Basert på hvilken informasjon den adopterte har, leter sentralmyndigheten etter den opprinnelige familien i ulike registre. Finner de relevante dokumenter, går de gjennom disse sammen med den adopterte. Dette kan gjøres ved videomøte, men den adopterte må selv sørge for tolk dersom det er behov for det. På dette stadiet deles bare fornavnet til de opprinnelige foreldrene med den adopterte, med mindre fullt navn allerede går frem av dokumentene den adopterte har. Ønsker den adopterte å gå videre etter å ha sett dokumentene, vil Mejor Niñez formidle ønske om kontakt. Dette gjøres som regel ved et fysisk besøk til den opprinnelige familien. Dersom den opprinnelige familien takker nei til kontakt, venter Mejor Niñez en gitt periode før de spør igjen. Sier den opprinnelige familien fremdeles nei, lukker de saken. Hvis den opprinnelige familien ønsker kontakt, begynner Mejor Niñez gjenforeningsprosessen. Dersom Mejor Niñez mistenker at det dreier seg om en irregulær adopsjon, sendes saken til politiet og den strafferettslige etterforskningen. Mejor Niñez oppga i oktober 2024 at de de siste 21 årene hadde fått totalt 980 henvendelser fra adopterte i utlandet, og at antall henvendelser var stigende.

Barn som adopteres til utlandet fra Chile, mister ikke sitt chilenske statsborgerskap.243

11.4 Undersøkelser av adopsjoner fra Chile

11.4.1 Offentlige undersøkelser i Chile

11.4.1.1 Parlamentarisk undersøkelseskommisjon, 2018–2019

I november 2018 satte det chilenske parlamentet ned en undersøkelseskommisjon. Formålet var å avdekke statlige myndigheters handlinger i forbindelse med uregelmessigheter ved adopsjoner. Utredningen omhandlet både nasjonale og internasjonale adopsjoner. Rapporten ble avgitt i 2019.244

Under landbesøket til Chile i oktober 2024 møtte utvalget lederen for undersøkelseskommisjonen, kongressmedlem Boris Barrera, som redegjorde for foranledningen til kommisjonen, kommisjonens arbeid og konklusjoner og utfall av arbeidet.

Kommisjonen ble initiert av Barrera etter at han hadde blitt kontaktet av organisasjonen Hijos y Madres del Silencio. Før organisasjoner og mediene siden 2014 mer aktivt arbeidet med å synliggjøre problematikken var irregulære adopsjoner ifølge Barrera «en hemmelighet alle kjente til», men som ingen kjente omfanget av.245 Hensikten med kommisjonen var å undersøke hva som hadde vært og var statens, herunder barnevernets, helsemyndigheters, justismyndigheters mv., ansvar for hendelsene. Kommisjonen på tretten personer ble satt sammen av personer fra ulike politiske partier, med samme forholdsmessige partirepresentasjon som i parlamentet.

Kommisjonen hentet inn vitnemål fra ulike ansvarlige instanser som hadde vært involvert i hendelsene, og berørte.

Kommisjonens konklusjoner var enstemmige, bortsett fra at ett medlem tok dissens på ett punkt. Rapporten ble også stemt over i kongressen, og den ble nesten enstemmig vedtatt. Det må derfor kunne legges til grunn at det i Chile var en bred, tverrpolitisk enighet om rapportens konklusjoner, som i hovedsak er som følger (jf. undersøkelseskommisjonens rapport, punkt V):

Det legges til grunn som et faktum at uregelmessige og/eller ulovlige adopsjoner, herunder krenkelse av grunnleggende rettigheter, fant sted i Chile i perioden 1950–2000. Dette beskrives som en tilbakevendende praksis, som forekom på bakgrunn av manglende rettslig regulering, utilfredsstillende forhold på sykehusene, ukorrekt fødselsregistrering og grupper som i en koordinert innsats tok initiativ til å fjerne barn fra sine familier, særlig fra kvinner i en sårbar situasjon. Mødrene var ofte fattige, uten nettverk og enslige, de hadde i noen tilfeller mange barn, og de bodde i landlige distrikter.

Ulike metoder ble ifølge rapporten benyttet. Den mest utbredte var å gi moren inntrykk av at barnet var avgått ved døden. Moren fikk ikke se barnet og mottok verken fødselserklæring, fødselsattest eller dødsattest. Etter det som ble beskrevet for undersøkelseskommisjonen, medvirket mange personer til denne praksisen: helsepersonell, paramedisinske medarbeidere, folkeregistermyndigheten samt organisasjoner som med en koordinert innsats utenfor sykehusene sto for arbeidet med å overdra barna til familier som deretter ble deres adoptivforeldre. Praksisen var tilsynelatende en innbringende forretning for «mafialignende organisasjoner» som i lange perioder utnyttet manglende lovgivning når det gjaldt adopsjon av barn til utlandet.246

Rapporten slår fast at bortføring av barn var en praksis som fant sted både før og etter Pinochets militærdiktatur. Blant annet forklarte en mor som vitnet for undersøkelseskommisjonen, at hun i 1992 ble dopet ned under fødselen, men at hun husker at hun fødte en datter, og at barnet gråt. Barnet ble deretter tatt fra henne, hun fikk ikke se det igjen og ble siden fortalt at barnet var dødt og gitt til vitenskapen.

Det påpekes at flere mediesaker i Chile i 1960- og 70-årene om organiserte grupper som var involvert i arbeidet med ulovlig handel med nyfødte barn, ikke ble tilstrekkelig fulgt opp av staten.247

Rapporten sier seg enig i anførselen fra det chilenske menneskerettighetsinstituttet om at det ikke hersker noen tvil om at den «overordnede og systematiske praksis, som har vært knyttet til barnas forsvinning, utgjør en forbrytelse mot menneskeheten».248

Rapporten inneholder også vitnemål fra fagpersoner som beskriver det ideologiske og politiske landskapet som preget synet på barnevern og adopsjon: Fra 1978 implementerte man i Chile en nasjonal barneplan (Plan Nacional de la Infancia), forvaltet av det chilenske justisdepartementet, som introduserte en ny oppfatning av barn i «uregelmessige situasjoner», hovedsakelig forstått som noe fattigdomsrelatert. En betydelig økning i adopsjoner var en egen målsetting for denne barnepolitikken, og det ble etablert en offentlig bevegelse som skulle støtte adopsjonstanken. I denne perioden ble det blant annet publisert avisannonser der dommere fra barne- og ungdomsdomstoler og andre myndighetspersoner i Chile offentlig oppfordret til adopsjon, både nasjonalt og internasjonalt. I en annonse som beskrives sto det: «Du kan adoptere en chilener på to eller tre dager.» Ifølge vitnemål gjengitt i rapporten ledet denne politikken til en praksis som la vekt på å «fjerne fattige barn og barn fra fattige familier», gjerne gjennomført med en politisk-ideologisk overbevisning om at man reddet fattige barn.249 Praksisen ble drevet frem av funksjonærer, sosialrådgivere, dommere og fagpersoner, både i private og offentlige organisasjoner.

Vitnemål i rapporten beskriver også hvordan aktørene inngikk i nettverk, hvor særlig sosialrådgivere, medarbeidere i helsevesenet og funksjonærer ved domstolene spilte en nøkkelrolle som «oppsamlere» (captadores). Disse konsentrerte seg gjerne om unge, enslige mødre mellom 14 og 17 år, der fedrene ikke var til stede og støtten fra familien var begrenset. Selve oppsamlingen kunne finne sted enten under graviditeten, like etter fødselen eller på barnehjem hvor sosialrådgiverne for eksempel tilbød mødrene avlastning så de kunne få jobbet, og deretter fjernet barna etter de var innskrevet på institusjonen.250

Oppsamlingsmekanismen ble ifølge vitnemål fra historiker Karen Alfaro Monsalve så utbredt at den i 1979 munnet ut i en veiledning til sosialrådgivere om hvordan de skulle gå frem for å få tak i unge, enslige mødre i en sårbar posisjon og få dem til å overgi barna sine til adopsjon.251 Flere av personene som medvirket, har i medieintervjuer gitt uttrykk for at de mener at det de gjorde lå innenfor lovens rammer, og at de bidro til å redde fattige barn i en kontekst der Chile gjennomgikk en av landet verste økonomiske kriser i moderne tid.252

Rapporten kan ikke fastslå det nøyaktige omfanget av de ulovlige adopsjonene, noe som primært skal skyldes mangel på statlig registrering. Organisasjonen Hijos y Madres del Silencio opplyste at 10 000 personer har tatt kontakt med dem og erklært at de er ofre for ulovlig adopsjon.253

Rapporten anbefalte blant annet at private organisasjoner skulle utelukkes fra behandling av adopsjonssaker, nasjonalt og internasjonalt, og kom med anmodninger om å forbedre systemet for å søke etter biologisk slekt samt om å øke tilførselen av ressurser til den pågående strafferettslige etterforskningen av adopsjoner (se nedenfor).

11.4.1.2 Strafferettslig etterforskning i Chile

Det pågår også (2026) en strafferettslig etterforskning i Chile som omhandler irregulære adopsjoner.

Allerede i 2014 satte etterforskningspolitiet i Chile (Policía de Investigaciones de Chile, PDI) i gang undersøkelser etter anmeldelser av tilfeller hvor barn skulle ha blitt tatt fra offentlige sykehus og enkelte private klinikker.254 Etter ca. to år med undersøkelser av enkeltsaker konstaterte PDI at det var noen navn – på jordmødre, leger og en sosialrådgiver – som gikk igjen i mange av sakene.

I 2017 ble det på initiativ fra enheten som etterforsket menneskerettighetsbrudd under diktaturet, og som ble ledet av daværende dommer i appelldomstolen (ministro de la Corte de Apelaciones) Mario Carroza, satt ned en egen arbeidsgruppe som skulle gjøre intervjuer, innhente fakta og få et overblikk over hva som hadde foregått i forbindelse med de irregulære adopsjonene. Ifølge vitnemål fra PDI kunne PDI i 2018, etter å ha beslaglagt og systematisert større mengder dokumenter, generelt konkludere med hva som hadde skjedd.255

I sakene som hadde blitt undersøkt, var det identifisert et mønster som ifølge PDI først opptrådte i hovedstadsregionen, men som siden gjentok seg i andre regioner, primært mot sør.256 Mønsteret var som følger:

• En familie tok kontakt med en sosialrådgiver, en advokat eller en organisasjon for at disse skulle hjelpe dem med å finne et barn.

• Barn som var gjenstand for interesse, var typisk barn av sårbare mødre.

• Mange ganger sa man til mødrene at barna hadde dødd ved fødselen. Foreldrene fikk ikke utlevert noen dokumentasjon på dette, og de fikk ikke vite hvor det døde barnet deres befant seg eller var begravet. Kanskje fikk de forklart at barnets kropp var blitt gitt til vitenskapen.

• Pleiemødre (guardadoras) tok seg av barnet før det ble flyttet til en privatperson eller organisasjon som tok seg av det inntil saksbehandlingen var ferdig og det kunne reise ut av landet under vergemål eller beskyttelsesforanstaltning.

• Sosialrådgiverne skrev i mange tilfeller rapporter som var notorisk ukorrekte, med informasjon om at barnet var forlatt, eller at mor var rusmisbruker. På denne bakgrunn avsa domstolen beslutning og erklæring om beskyttelsestiltak.

• Ofte ble også barnets identitet endret ved at man ikke brukte barnets opprinnelige fødselserklæring til registrering, men i stedet registrerte barnet med tilstedeværelse av to vitner.

• Deretter reiste barna ut av Chile med henblikk på adopsjon i utlandet.257

PDI hadde i 2019 opplysninger om ca. 8000 saker fra domstolene, men forventet at ikke alle dreide seg om uregelmessige eller ulovlige adopsjoner. I tillegg hadde PDI i 2018 mottatt 168 direkte anmeldelser samt ca. 350 anmeldelser som allerede lå hos Carroza.258

Den parlamentariske undersøkelseskommisjonen anbefalte i 2019 at flere ressurser skulle tildeles etterforskningen med henblikk på å forbedre og effektivisere den, slik at de mer enn 8000 sakene kunne undersøkes.259 Sommeren 2019 ble etterforskningen delt i to: én del som etterforsker brudd på menneskerettighetene under diktaturet, og én annen som etterforsker adopsjonsvirksomheten fra 1970-årene og fremover.260 Dommer Jaime Balmaceda Errázuriz ble utnevnt til å lede sistnevnte etterforskning og hadde denne stillingen frem til sommeren 2024. Balmaceda tok ikke ut tiltale mot noen i løpet av sin periode. I et intervju med chilensk presse i mars 2024 oppga han at han hadde undersøkt 650 av 1114 saker og henlagt samtlige, enten på bevisets stilling eller fordi personene som virket mest involvert i eventuelle straffbare handlinger, nå var døde. Av samme grunn var sakene ofte svært vanskelige å etterforske. Balmaceda hevdet i tillegg at det å forlede en mor til å tro at barnet hennes var dødfødt, ikke var straffbart.261 Etter denne påstanden ble Balmacedas ledelse kritisert fra flere hold, blant annet fra det chilenske menneskerettighetsinstituttet.262

I juli 2024 overtok dommer Alejandro Aguilar Brevis som leder for etterforskningen.263

En nyhetssak i chilensk presse fra august 2024 opplyste om at offentlige registre ved domstolen viste at 1187 saker inngikk i etterforskningen. Av disse var 648 henlagt, men de kan gjenåpnes dersom nytt bevismateriale tilsier det, og 539 var fremdeles under etterforskning.264

Under utvalgets landbesøk til Chile i oktober 2024 møtte vi etterforskningsteamet og dommer Aguilar. Utvalget fikk en redegjørelse om enkeltdeler av etterforskningen og en beskrivelse av noen av hypotesene det ble arbeidet med. Det ble bekreftet at et mindre antall saker om barn som hadde reist til Norge med henblikk på norsk adopsjon, inngår i etterforskningen. Etterforskningsteamet hadde ikke anledning til å dele ytterligere informasjon om sakene med oss på det daværende tidspunktet.

I juni 2025 utstedte den chilenske strafferettslige etterforskningen den første tiltalen. Fem personer ble tiltalt for ulike forhold, deriblant barnebortføring (sustracción de menores). En av de tiltalte var en tidligere dommer ved barne- og ungdomsdomstolen i San Fernando som ble begjært utlevert fra Israel. Etterforskningen har kommet til at det i starten av 1980-årene fantes et nettverk i San Fernando bestående av advokater, prester fra den katolske kirke, medlemmer av sosiale organisasjoner, helsemyndigheter og en dommer, som lokaliserte barn av ressurssvake mødre og formidlet barna til adopsjon til utenlandske par mot en betaling på opptil 50 000 USD.265 Nettverket skal ha presset mødrene til å overlate barna sine i midlertidig omsorg, og deretter ble tiltaket, uten foreldrenes viten, gjort endelig og omgjort til adopsjon.266 Forholdene regnes som forbrytelser mot menneskeheten.267

Den chilenske strafferettslige etterforskningen har opplyst til utvalget at dette sakskomplekset ikke er knyttet til de etterforskede sakene som gjelder barn kommet til Norge.268

Etterforskningen var i juni 2025 i Temuco hvor den innhentet vitneforklaringer fra berørte parter.269

11.4.1.3 Rapport fra Chiles nasjonale menneskerettighetsinstitutt

I årsrapporten for 2023 fra Chiles nasjonale institutt for menneskerettigheter (Instituto Nacional de Derechos Humanos, INDH) vies et helt kapittel til irregulære adopsjoner. Der står det at barn i perioden fra 1960-årene til 1990-årene kunne bli hentet både fra helseinstitusjoner og fra statlige beskyttelsessentre, og det antas at hundrevis av barn ble formidlet via organisasjoner som Casa Nacional del Niño og Corporación para la Nutrición Infantil (CONIN). Ifølge rapporten ble to hovedmetoder benyttet for å få barna ut av landet: Enten overførte en domstol foreldreansvaret til en tredjepart som deretter samtykket til utenlandsadopsjon, eller så ble det utstedt en falsk dødsattest, slik at adoptivforeldrene kunne registrere barnet som sitt biologiske barn – enten i sitt eget land eller i Chile – med forfalskede dokumenter.

INDH fastslår at de ulovlige adopsjonene kan klassifiseres som ulike former for kriminalitet, inkludert bortføring, menneskehandel, seksuelle overgrep og tvungne forsvinninger.

Rapporten kritiserer den chilenske staten for ikke å ha anerkjent de berørte som ofre for brudd på menneskerettighetene, herunder retten til identitet, personlig integritet, juridisk personlighet, familieliv, navn, nasjonalitet og personlig frihet. I stedet har ansvaret blitt overlatt til sivilsamfunnsorganisasjoner med begrensede ressurser.

INDH kommer med ni anbefalinger, blant annet å fortsette den strafferettslige etterforskningen, å opprette en sannhetskommisjon, å gi full kompensasjon til ofrene, å gjenoppta arbeidet med en genetisk database og å sikre at adopterte får rett til sine opprinnelige foreldres nasjonalitet og kan overføre denne til egne barn.270

11.5 Undersøkelser i andre mottakerland

11.5.1 Danmark

I april 2021 offentliggjorde Ankestyrelsen, den danske sentralmyndigheten, et notat om formidlingen fra Chile til Danmark i årene 1978–1988. Foranledningen til utarbeidelsen av notatet var en henvendelse fra seks personer som var adoptert fra Chile i 1978 og 1979, som mistenkte ulovligheter i forbindelse med sin egen adopsjon. Etter innledende vurderinger som viste at det var grunnlag for mistankene, ble Ankestyrelsen bedt om å iverksette generelle undersøkelser. I notatet fra disse undersøkelsene er det formidlingsorganisasjonen AC Børnehjælp, som sto for majoriteten av adopsjonene fra Chile til Danmark mellom 1977 og 1995, som står i fokus.

Undersøkelsene besto av en analyse av chilenske adopsjonsaktiviteter på generelt nivå i perioden 1978–1988 (basert på arkivmateriale, formidlingstillatelser, den chilenske undersøkelseskommisjonens rapport og lovverket i perioden) samt en gjennomgang av 31 enkeltsaker. Ankestyrelsens vurdering var at eventuelle ulovlige forhold ved adopsjoner fra Chile til Danmark særlig finner sted i tiden før den nye adopsjonsloven trådte i kraft i 1988.

Ankestyrelsen fant at det ikke kunne avvises at adopsjonsformidlingen fra Chile til Danmark i den undersøkte perioden var forbundet med ulovligheter. I vurderingen ble det lagt vekt på den parlamentariske undersøkelseskommisjonens rapport, det mangelfulle rammeverket for adopsjoner fra Chile til utlandet i perioden samt indikasjoner på uregelmessigheter i enkeltsakene. Ankestyrelsen nevnte blant annet følgende forhold:

• Det foregikk også «private» adopsjoner til Danmark (her forstått som adopsjoner der AC Børnehjælp samarbeidet med en sosialrådgiver og tidligere ansatt ved Casa Nacional del Niño, som bisto dem med å gjennomføre adopsjoner fra Chile), som den danske formidlerens kontaktperson ble instruert om ikke å nevne for det chilenske justisdepartementet.

• I 1982 mottok danske adopsjonsmyndigheter en orientering fra AC Børnehjælp, som hadde fått opplysninger om at Casa Nacional del Niño hadde et dårlig rykte i det chilenske justisdepartementet på grunn av adopsjonsformidling til USA som hadde tiltrukket seg myndighetenes oppmerksomhet.

• Det chilenske parlamentet henvendte seg i 1999 til det sivilrettslige direktoratet i Danmark for å få opplysninger om tolv chilenske adoptivbarn som kom til Danmark mellom 1973 og 1980. Henvendelsen gjaldt blant annet en sak fra 1978, der biologisk mor hadde hatt sine tre barn på Casa Nacional del Niño. Da hun senere henvendte seg til barnehjemmet, var det yngste barnet borte. Mor mente barnet var blitt stjålet.

• Noen barn var tildelt Danmark før de var reelt matchet med danske søkere.

• Den danske formidlerens kontaktperson i Chile har vært undersøkt av den strafferettslige etterforskningen i Chile.

• Barnas fødselsattester mangler i flere tilfeller navn på biologiske foreldre, og i flere tilfeller står barna oppført med de danske adopsjonssøkernes etternavn.

• Det er av sakenes rettsavgjørelser ikke mulig å fastslå om de opprinnelige foreldrenes samtykke var informert.

11.5.2 Sverige

Chile er et av den svenske granskingskommisjonens prioriterte land. I juni 2025 offentliggjorde de sin rapport. Det har blitt adoptert over 2200 barn fra Chile til Sverige, hvorav de aller fleste (2021) har blitt formidlet gjennom den svenske adopsjonsformidleren Adoptionscentrum i perioden 1973–1992. De høyeste adopsjonstallene i Sverige var fra 1976–1986.

I rapporten konkluderer kommisjonen med at det har forekommet uregelmessigheter (oegentligheter) i adopsjoner fra Chile til Sverige i hele perioden der Adoptionscentrum formidlet adopsjoner fra Chile, herunder bortføring av barn, fravær av frivillig og informert samtykke fra opprinnelige foreldre, feilaktige opplysninger om barnas bakgrunn og årsaken til at de var blitt tilgjengelige for adopsjon, samt avvik fra den internasjonale adopsjonsprosessen. Denne perioden overlapper med perioden da adopsjoner ble formidlet til Norge. Videre fant kommisjonen at svenske myndigheter og adopsjonsorganisasjoner aksepterte prosedyren og handlet på måter som vanskeliggjorde, og i noen tilfeller umuliggjorde, en vurdering av om en adopsjon var til barnets beste.

Rapporten peker særskilt på at det har forekommet adopsjoner til Sverige der de opprinnelige foreldrene har blitt fortalt at barnet deres var dødt. Det har forekommet at barn har blitt overlatt til midlertidig ivaretakelse på sykehus eller barnehjem og siden blitt adoptert til Sverige. Det har også forekommet at mor har blitt presset til å samtykke til adopsjon, at hun har signert på et samtykke uten å forstå hva dette innebar, eller at andre enn mor har overlatt barnet for adopsjon.

Kommisjonen peker på at måten Adoptionscentrums arbeid i Chile var organisert på – Adoptionscentrum ansatte sosialarbeidere som utredet barnas sosiale situasjon for de chilenske barne- og ungdomsdomstolene – medførte en åpenbar risiko for interessekonflikt. Sosialarbeidere ansatt av Adoptionscentrum kunne dermed legge til rette for adopsjoner formidlet av samme aktør. Videre peker kommisjonen på at svenske adopsjonsmyndigheter var lite aktive i sitt tilsyn med formidlingen og lot den pågå uten reelt eksternt innsyn.

Ifølge rapporten var det Adoptionscentrum som, i samarbeid med det chilenske justisdepartementet, utviklet ordningen med at chilenske domstoler oppnevnte de blivende adoptivforeldrene som verger for barnet, slik at barnet deretter kunne bringes til Sverige og adopteres der. I mange tilfeller ble adopsjonen aldri registrert i Chile.

Kommisjonen peker også på at prosessene i mange tilfeller var raske, og det kunne gå kort tid fra barnet ble gjort tilgjengelig for adopsjon til det kom til Sverige. Kommisjonen mener det burde vært åpenbart for de involverte svenske aktørene at dette utgjorde en stor risiko for at barnets beste ikke kunne utredes tilstrekkelig.

Kommisjonen peker videre på at svenske domstoler, til tross for at barna ble adoptert etter svensk adopsjonslov, ikke sikret at det fantes samtykke til adopsjonen fra barnas foreldre.

I rapporten går det frem at barna i noen tilfeller ble registrert med et svensk navn i de chilenske offisielle registrene før de svenske adoptivsøkerne ble oppnevnt som verger for barna.

Videre estimerer kommisjonen at omtrent halvparten av barna som ble adoptert fra Chile til Sverige, kommer fra urfolksgrupper, men at ingen steg ble tatt for å sikre deres rett til identitet, kultur og språk.

Øvrige opplysninger og vurderinger fra den svenske kommisjonens rapport som har relevans for formidlingen fra Chile til Norge, vil bli behandlet i redegjørelsen og diskusjonen som følger.

11.5.3 Sveits og Nederland

I en sveitsisk rapport fra 2023 som er utarbeidet av forskere fra ZHAW Zurich University of Applied Sciences, beskrives adopsjonsformidlingen fra Chile til Sveits.271 Den første innreisetillatelsen for barn fra Chile til Sveits kom i 1976, men de fleste barna kom til Sveits mellom 1985 og 1991, da antallet registrerte innreisetillatelser lå på mellom 32 og 52 årlig. Rapporten peker på at få medieoppslag i Chile om problematiske forhold knyttet til adopsjoner ble fanget opp av den sveitsiske ambassaden i 1970- og 80-årene, selv om andre dokumenter tilsa at de var godt kjent med menneskerettighetssituasjonen i landet. Fra begynnelsen av 1990-årene begynte ambassaden å fange opp flere kritiske artikler i chilensk presse om diktaturet og problematiske utenlandsadopsjoner. Arkiver i den sveitsiske ambassaden viser også at private aktører eller organisasjoner i Chile i starten av 1990-årene forsøkte å annonsere i sveitsiske aviser om hvor lettvint det var med adopsjoner fra Chile.272 Den eneste ulovlige adopsjonen fra Chile til Sveits som er identifisert i rapporten, omhandler en uavhengig adopsjon.

Den nederlandske granskingskommisjonens rapport fra 2021 har ikke et eget kapittel om adopsjoner fra Chile, men kommisjonen screenet adopsjoner fra landet før og etter 1998. I en tabell over «signs of abuses» i ulike land er «missing personal data/documents», «document forgery» «maladministration», «fraud and corruption», «concealment of status», samt «child trafficking» kategorisert som «occasionally identified» i Chile. «Child theft» er kategorisert som «structurally identified», og «baby farms» er av ukjent forekomst.273

11.6 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Utvalgets undersøkelser av Chile har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i kapittel 3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger samt undersøkelser og rapporter fra ulike aktører i Chile er gjennomgått (se punkt 11.4 og 11.5), og litteratursøk og mediesøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført.

Videre er alle søknader om formidling fra landet og formidlingstillatelser gjennomgått samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir, Barne- og familiedepartementet, Riksarkivet og Utenriksdepartementet. Utvalget har også fått tilgang til Adopsjonsforums fysiske arkiver og digitale fellesområder.

Utvalget har innhentet innspill fra ulike aktører og har gjennomført flere intervjuer og møter som har omhandlet adopsjoner fra Chile. Vi har utvekslet erfaringer med den svenske granskingskommisjonen, gjennomført et møte med den svenske organisasjonen for adopterte fra Chile i Sverige, Chileadoptions.se, og mottatt forslag til intervjukandidater fra Adopsjon i endring. Det er gjennomført et møte og intervju med en adoptert fra Chile til Norge og intervju med fem tidligere ansatte i Adopsjonsforum (basert i Norge eller i Chile) som har omhandlet adopsjoner fra landet. Utvalget har også snakket med en adoptivforelder i Norge som har adoptert fra Chile. Utvalget har møtt ti personer fra opprinnelige familier i Chile som vet eller lurer på om deres barn eller slektninger er adoptert til utlandet. Utvalget har også intervjuet en nåværende barne- og familiedommer basert i Temuco.

Det er gjennomgått 61 enkeltsaker i perioden 1987–2010, hvorav 49 er fra før Chile ratifiserte Haagkonvensjonen 1993 om internasjonale adopsjoner i 1999. Utvalget av enkeltsaker har vært strategisk og fleksibelt (se punkt 3.6.3). Enkeltsaksgjennomgangen og vurderinger knyttet til denne omtales nærmere i punkt 11.7.3, 11.7.6 og 11.8.

Fra 14.–20. oktober 2024 var en delegasjon fra utvalget og sekretariatet i Chile for å gjennomføre møter og intervjuer med ulike aktører:274

• den norske ambassaden i Santiago

• organisasjonene Nos Buscamos og Hijos y Madres del Silencio og sistnevntes kontaktperson i Temuco

• historiker og forsker på irregulære adopsjoner, professor Karen Alfaro Monsalve

• det chilenske menneskerettighetsinstituttet (INDH)

• de svenske og danske ambassadørene til Chile

• tidligere ansatte i Adopsjonsforum i Chile:

  • to tidligere utenlandskontakter i Chile

  • tidligere juridisk representant for Adopsjonsforum i Chile

  • leder for den parlamentariske undersøkelseskommisjonen om adopsjoner, Boris Barrera

  • leder for den strafferettslige etterforskningen av irregulære adopsjoner, Alejandro Aguilar

  • det chilenske utenriksdepartementets menneskerettighetsambassadør, Tomas Pascual

  • sentralmyndigheten for adopsjoner i Chile, Mejor Niñez

  • seks opprinnelige mødre og fire søsken til barn som familiene vet eller har grunn til å tro at ble adoptert til utlandet fra Temuco på ulovlig eller uregelmessig vis (møtet ble arrangert av Hijos y Madres del Silencio i samarbeid med Universidad Autónoma de Chile i Temuco)

11.6.1 Redegjørelser fra opprinnelige familier

Dette er noen av opplevelsene som familiene i Temuco delte med utvalget:

• En mor som ikke kunne forsørge barna sine, hadde plassert barna hos besteforeldrene sine mens hun arbeidet, som igjen hadde plassert dem hos barnas far. Deretter tok retten over barna. Moren prøvde iherdig å få barna tilbake, men ble avvist av retten og av barnehjemmet. Mor opplevde seg truet av barne- og ungdomsdommeren i Temuco. Hun ble på et tidspunkt bedt om å signere noe hun trodde var et dokument for å få barna tilbake. Da hun på ny henvendte seg til barnehjemmet, ble hun avvist og kalt for en prostituert. Siden fikk hun vite av en ansatt ved barnehjemmet at barna var gitt til et utenlandsk søkerpar for adopsjon. Mor var ung, enslig, fattig og av urfolksopprinnelse. Dette hendte i begynnelsen av 1980-årene.

• En mor ble overført til sykehuset i Temuco for å føde et barn ved hastekeisersnitt. På vei inn til operasjonssalen ba en lege henne signere på et blankt papir. Hun ble ikke forklart hvorfor, annet enn at det var livsnødvendig. Mor fødte et levende barn med lyst hår og blå øyne, hun ammet barnet og var ved siden av kuvøsen i mange dager. Da hun skulle skrives ut, var barnet borte. En pleier fortalte henne at barnet hadde dødd, og at sykehuset skulle ordne med papirarbeidet. Hun fikk aldri se barnet igjen. Mor følte seg sårbar, hun var svekket og alene. Mannen hennes hadde spurt etter henne på det første sykehuset, men hadde ikke fått beskjed om at hun var flyttet til Temuco. Kvinnen er av urfolksopprinnelse og hadde flere barn fra før. Mors gjenværende datter fortalte at de ikke ante at barnet kanskje var stjålet før i 2018, da de hørte om lignende saker i området. Først da begynte de å lete. De sjekket med folkeregistermyndigheten og fant noe informasjon, men med feil dato. De oppsøkte kirkegården der barnet skulle ha blitt begravet, og spurte etter papirer på om kirkegården mottok barnet, og de etterspurte papirer fra sykehuset, men opplevde å bli avvist alle steder. Mor har meldt saken inn til den strafferettslige etterforskningen og ber til Gud om å få vite hva som har skjedd. Mor frykter hun har signert adopsjonspapirer uten å være klar over det, og er redd for hva barnet i dag tror om henne. Hun ønsker bare å vite om barnet lever og har det bra. Hun tenker på barnet ustanselig og drømmer om det om natten. Dette hendte året før Adopsjonsforum begynte å få tildelt barn fra domstolen i Temuco.

• En mor fortalte at hun få dager etter fødselen, da hun tok med barnet til en helsesjekk i Temuco, ble oppsøkt av en kvinne i legefrakk som mente at barnet hadde store helseproblemer og måtte tas med til hovedsykehuset i Temuco. Moren dro derfor dit, hvor den samme kvinnen tok med barnet inn på et undersøkelsesrom mens mor måtte vente utenfor. Tiden gikk, mor banket på døren, men ingen åpnet. Til sist tilkalte hun vaktene, og politi kom til stedet. Det viste seg at undersøkelsesrommet hadde en annen dør, og at barnet var borte. Kvinnen som hadde tatt barnet, ble etterlyst i mediene og av politiet, men barnet forble borte. En ansatt ved politiet forklarte moren senere at etterforskningen måtte stanse fordi offentlige tjenestemenn var involvert. Skissetegninger av kvinnen som tok barnet, har kastet mistanke mot en sosialarbeider som jobbet for barne- og ungdomsdomstolen i Temuco. Mor hadde flere barn og er av urfolksopprinnelse. I 2019 meldte hun saken inn til den strafferettslige etterforskningen i Chile. Dette hendte året etter at Norge begynte å motta barn fra domstolen i Temuco.

• En mor fra landsbygda utenfor Temuco ble tatt inn til hovedsykehuset grunnet komplikasjoner under fødselen. Tre dager etter fødselen ble hun fortalt at barnet var dødt, men hun mottok ikke noen dødsattest og fikk ikke se barnet. Alt hun fikk, var en fødselsattest. Dette hendte i starten av 1980-årene. I 2014 begynte mor å stille spørsmål da hun hørte om lignende saker. Et av mors gjenværende barn fortalte utvalget at mor nå er alderssvekket og bare ønsker å få noen svar. Mor har tatt en DNA-test i håp om å finne barnet igjen og få vite hva som skjedde.

• En mor fortalte at hennes tante hadde passet hennes 1 måned gamle baby mens hun selv besøkte onkel på landsbygda. Da mor kom tilbake, sa tanten at barnet var med slektninger i Temuco. Mor lette etter barnet der, men fant det ikke. Barnets far var fra en fremstående familie, og mor tror at tanten og barnefaren arrangerte barnets forsvinning. Ved hjelp av DNA-testing har mor og barn blitt gjenforent. Barnet ble adoptert til Sverige, der familien ble fortalt at barnet hadde blitt forlatt i en park.

• En mor fortalte at hun ble overtalt til å gi fra seg barnet sitt, som var mye sykt. Mor var da 17 år. En sosialarbeider fra sykehuset hadde sagt at den eneste måten barnet ville få et godt liv på, var at moren adopterte det bort. Hun hadde også truet moren med at moren ville komme i fengsel dersom barnet ble sykt igjen. Mor var redd, også for å miste sine andre barn. Hun turte ikke ta med de andre barna sine til sykehuset etter dette i frykt for å miste dem. Mor ble gjenforent med barnet da barnet var i førtiårene. Barnet hadde blitt adoptert til Sverige.

• En bror til flere barn som ble borte, fortalte at en dag kom det politi og en sosialarbeider til huset der han og familien bodde. De tok to av søstrene hans. Noen måneder senere tok de også hans bror på 2 år og en baby på 9 måneder. Mor og far motsatte seg dette, men ble slått av politiet. Etter dette fikk de ingen informasjon om barna igjen. Familien forsøkte å lete etter barna, men fant dem ikke. De oppsøkte politiet, men ble kastet på dør med diskriminerende kommentarer. Familien er fra en urfolksgruppe, de var fattige, og foreldrene kunne ikke lese og skrive. Det ene barnet ble adoptert til Sverige og har siden blitt gjenforent med familien i Chile. Mors navn fremgår ikke av adopsjonspapirene, og gjenforeningen skjedde via DNA-testing. I rettsavgjørelsen til den adopterte fra Chile skal det stå at mor er en «alkoholisert mapuche» uten noen opplevelse av tilknytning til barnet. Broren sa: «Den psykologiske smerten vi har lidd er umulig å forstå for noen andre enn de som har opplevd den selv.» Han håper på en form for rettferdighet og handling fra chilenske myndigheter.

Opplysninger fra adopterte, opprinnelige familier og organisasjoner har gitt viktige innspill til utvalgets undersøkelser og vurderinger.

11.7 Adopsjoner til Norge fra Chile

11.7.1 Innledning og nærmere om avgrensning

Det er formidlet 314275 adopsjoner fra Chile til Norge i perioden 1985–2016, altså gjennomsnittlig ca. 10 barn i året i løpet av disse 30 årene. Adopsjoner fra Chile utgjør ca. 1,5 prosent av alle adopsjoner formidlet til Norge. I Norge er det bare formidlingsorganisasjonen Adopsjonsforum som har hatt formidlingsrett for Chile.

Det er ellers opplysninger som tyder på at uavhengige adopsjoner til Norge fra Chile kan ha vært av et visst omfang.276

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

Et særtrekk ved adopsjonene fra Chile er at samarbeidet ble etablert og godkjent samtidig som Chile var et militærdiktatur og det internasjonale samfunnet hadde kjennskap til omfattende menneskerettighetsbrudd i landet. Utvalget har derfor hatt et særlig fokus på oppstarten av adopsjonsformidlingen fra Chile og hvilke vurderinger og undersøkelser som da ble gjort.

Interne undersøkelser i Chile og funn og konklusjoner derfra har ellers vært styrende for utvalgets fokus (se punkt 11.4.1.1 og 11.4.1.2). Et sentralt forhold er at den chilenske barne- og ungdomsdommeren i Temuco som Adopsjonsforum samarbeidet med fra 1980-årene og frem til midten av 1990-årene, og som sto for nærmere hundre av de første adopsjonene fra Chile til Norge, har fått beskyldninger om at hun har begått straffbare og uetiske handlinger. Beskyldningene har vært fremmet både i chilensk presse,277 i det chilenske parlamentet278 og i vitnemål gjengitt i den parlamentariske rapporten,279 og hun har også vært gjenstand for oppmerksomhet i den strafferettslige etterforskningen. Utvalget har derfor undersøkt hvorvidt det var noe ved Adopsjonsforums samarbeid med dommeren i Temuco som Adopsjonsforum og norske myndigheter burde reagert på, reagert annerledes på eller sørget for grundigere undersøkelser av. I tillegg vurderer utvalget risikoen for feil eller uetiske eller ulovlige forhold i forbindelse med adopsjoner til Norge i perioden.

Som i utvalgets andre landundersøkelser har indikasjoner på ulovlige og uetiske forhold og/eller omfanget av systemsvakheter vært styrende for prioriteringene, men det har også hatt betydning hva det er mulig for utvalget å finne nærmere ut av.

I det følgende vil det bli gitt en kronologisk gjennomgang av sentrale forhold knyttet til formidlingen fra Chile. Deretter følger en nærmere vurdering av enkelte funn og en samlet vurdering av formidlingen fra landet.

11.7.2 Oppstarten av adopsjonsformidlingen fra Chile til Norge (1978–1990)

I august 1979 søkte Adopsjonsforum Sosialdepartementet om å få gjennomføre noen prøvesaker fra Chile. Adopsjonsforum opplyste at det til da bare hadde vært et par uavhengige adopsjoner til Norge fra landet, men at det var annerledes i Sverige, hvor det i 1978 ble adoptert 200 chilenske barn. Adopsjonsforum hadde fått hjelp fra svenske Adoptionscentrum til å opprette kontakt med Casa Nacional del Niño (et da privatdrevet barnehjem) i Santiago.280 Adoptionscentrum hadde ifølge Adopsjonsforum beskrevet arbeidet i Chile som følsomt.281 Adoptionscentrum trodde ikke at det ville bli aktuelt med like mange barn i årene som kom, og de opplyste at «interessen for adopsjon av babyer er økende innenlands [i Chile]».282

Allerede i 1978 hadde norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) begynt å undersøke forholdene rundt adopsjoner fra Chile. I august 1978 mottok de fra den norske ambassaden i Santiago en kopi av chilenske lovregler om adopsjon283 samt adopsjonsreglementet til Casa Nacional del Niño, det private barnehjemmet i Santiago. Av reglementet fremgår følgende: «Søknader mottas utelukkende for barn over 2 år. (Tilgjengelige mindre barn blir absorbert av chilenske søkere).»284 Videre står det:

Barnet forlater landet med en oppfostringstillatelse for prøvetiden som Juzgado de Menores (barnedomstolen) gir de fremtidige adoptivforeldre. Chilensk lovgivning tilbetror først adopsjon etter to års opphold i hjemmet til adoptivforeldrene, under kontroll av et sosialkontor.

I desember 1979 snakket norske adopsjonsmyndigheter med en chilensk representant på en adopsjonskonferanse i Colombia og fikk opplyst følgende:

Chile foreskriver 2 års fosterhjemsplassering for barn 0-6 år, og 4 års fosterhjemsplassering for barn 6 år og eldre. Barna sendes til utlandet med gyldig vergeoppnevnelse på adoptivforeldrene. Etter fosterhjemstiden må adoptantene og barnet returnere til Chile for å få adopsjonen gjennomført.285

Etter å ha mottatt Adopsjonsforums søknad i 1979 kontaktet norske adopsjonsmyndigheter også svenske og danske myndigheter for å innhente opplysninger om deres erfaringer med adopsjoner fra landet. Svarene viste at prosessen for adopsjoner fra Chile var ulik i de to landene. Via Adopsjonsforum fikk norske adopsjonsmyndigheter opplyst at «adopsjon av chilenske barn i Sverige gjennomføres ifølge svensk lov ved at sakene tas opp for Tingsretten på samme måte som ved adopsjon av barn fra India som også kommer til landet som fosterbarn». Videre skrev Adopsjonsforum at i Sverige gjennomføres adopsjonene «innen ett år fra barnets ankomst», og at «Chile har ikke hatt noe å bemerke til denne fremgangsmåten».286 Adoptionscentrum opplyste også direkte til norske myndigheter at adopsjon til utlandet ikke kunne gjennomføres i Chile ettersom loven foreskriver en toårig prøvetid. Men ifølge informasjon mottatt fra det chilenske utenriksdepartementet som svar på en anmodning i en enkeltsak, anses en adopsjon av en chilensk statsborger utført i en svensk domstol også som gyldig i Chile.287

Fra Danmark fikk norske myndigheter opplyst at adoptivforeldre søkte om dansk statsborgerskap til barnet umiddelbart etter ankomst til Danmark, for deretter å adoptere barnet etter dansk rett. Underretting om adopsjonen ble så sendt til domstolen i Chile.288

På bakgrunn av svarene ba norske adopsjonsmyndigheter Justisdepartementet ta stilling til om chilenske barn kunne adopteres til Norge på samme vis som i Sverige og Danmark.289

Justisdepartementet svarte at man måtte ha sikkerhet for at den norske adopsjonen ville bli tillagt gyldighet i Chile, jf. adopsjonsloven § 29 første ledd.290 Justisdepartementet fant det ikke hensiktsmessig å ta spørsmålet opp med chilenske myndigheter på dette tidspunktet ettersom den norske adopsjonslovens regler om internasjonale adopsjoner var under revisjon. Justisdepartementet bemerket imidlertid følgende:

Da Chile har adopsjonsinstitutt, finner man ikke å kunne gi chilenske barn norsk statsborgerskap så snart de kommer hit til landet for deretter å gjennomføre adopsjonen.291

Adopsjonsforums søknad om formidlingstillatelse ble deretter satt i bero hos Sosialdepartementet.292

I januar 1984 søkte Adopsjonsforum igjen om formidlingstillatelse for Chile. De søkte også om godkjenning av en utenlandskontakt i Chile. I formidlingssøknaden nevnte de ingenting om de politiske forholdene i landet, og mesteparten av søknadsbrevet beskriver hvor viktig Chile hadde vært som opprinnelsesland for adopsjoner til Sverige. Det ble igjen opplyst at barn fra Chile ikke ble adoptert i Chile, men at «vedkommende domstol i Chile som behandler adopsjonssaken gir sin tillatelse til at barnet bringes til adoptivforeldrenes hjemland, for så å adopteres der».293

Utenlandskontakten som ble søkt godkjent, var en chilensk advokat som hadde bodd i Norge fra 1978 til 1984, men som nylig hadde flyttet tilbake til Chile. Adopsjonsforum skrev at de var overbevist om at kontaktens syn på adopsjoner harmonerte med norske myndigheters, og at utenlandsadopsjoner bare skulle vurderes for barn «som ikke kan skaffes mulighet for å vokse opp i en stabil familiesituasjon i Chile». Adopsjonsforum opplyste at kontakten var politisk opposisjonell. Derfor var hun

selvfølgelig forberedt på meget grundige undersøkelser omkring barnets bakgrunn i hvert enkelt tilfelle. Dette er spesielt viktig i Chile, da det tidligere har forekommet at barn av fengslede er blitt adoptert bort mot foreldrenes vilje.294

Utenlandskontakten hadde ifølge Adopsjonsforum selv tatt kontakt med Adopsjonsforum før hun reiste tilbake til Chile i 1984. Hun hadde tidligere erfaring fra adopsjonsfeltet ettersom hun i flere år hadde arbeidet ved domstolen for mindreårige i Santiago, før hun kom til Norge med sin mann som var politisk flyktning. Som referanse oppga Adopsjonsforum blant annet Norges tidligere ambassadør til Chile. Søknaden beskrev ikke konkret hvordan kontakten skulle finne frem til adopterbare barn, utover at hun skulle «arbeide gjennom» Casa Nacional del Niño og barnedomstolen i Santiago.295

Etter å ha mottatt søknaden sendte norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner), som var ansvarlig for å forberede Sosialdepartementets avgjørelse i saken, en forespørsel til den norske ambassaden i Chile. Rådet for internasjonale adopsjoner uttrykte usikkerhet om «forholdene i Chile og på tilrådeligheten av slik virksomhet der på nåværende tidspunkt», og nevnte «rykter» om at «chilenske barn, tatt fra fengslede mødre, har vært ført til Bolivia og adoptert derfra utenlands». Rådet for internasjonale adopsjoner ba ambassaden om en uttalelse om situasjonen generelt i Chile og om tilrådeligheten av å starte adopsjonsformidling derfra.296

Ambassaden i Santiago bekreftet at det i løpet av de siste årene hadde vært «enkelte skandaler i forbindelse med adopsjon i utlandet av barn fra Chile». Ambassaden oppga å ha konsultert den kirkelige hjelpeorganisasjonen Fundación de Ayuda Social de las Iglesias Cristianas, som mente det var lite trolig at barn hadde blitt tatt fra fengslede til Bolivia og adoptert utenlands. Ambassaden nevnte derimot at en chilensk dommer hadde flyktet utenlands etter å ha blitt beskyldt for å ha mottatt flere tusen dollar for hvert samtykke til adopsjon, og at det forekom «dels andre former for svikt i kontrollsystemet». Ambassaden mente likevel at både Casa Nacional del Niño og domstolen for mindreårige i Santiago var «seriøst arbeidende institusjoner», og kunne ikke se «at det skulle knytte seg politiske eller andre betenkeligheter mot adopsjonsformidling foretatt gjennom disse instanser og i samsvar med chilensk lovgivning for øvrig». Rådet for internasjonale adopsjoner fikk også tilsendt oppdatert informasjon om chilensk adopsjonslovgivning.297

Rådet for internasjonale adopsjoner kontaktet i tillegg referansen til den ansøkte kontaktpersonen, Norges tidligere ambassadør til Chile (1975–1982), som ga vedkommende «sin uforbeholdne anbefaling». Han oppga å kjenne både henne og hennes familie godt. Norske adopsjonsmyndigheter konsulterte også den daværende norske ambassadøren til Chile under sin informasjons- og inspeksjonsreise til Latin-Amerika våren 1984 (som ikke gikk til Chile).298

Da Rådet for internasjonale adopsjoner behandlet søknaden, fant de «ingen adopsjonsmessig faglige betenkeligheter ved å gi tillatelse» til prøvesaker.299 I juni 1984 ga Sosialdepartementet Adopsjonsforum formidlingstillatelse til å gjennomføre inntil fem prøvesaker fra Chile.300

I mars 1985 orienterte Adopsjonsforum Sosialdepartementet om at det første barnet hadde kommet til Norge i februar 1985. De forklarte at rettsavgjørelsen var en «vergeoppnevnelse med henblikk på gjennomføring av adopsjon her i landet etter norsk lov», og mente dette var «i tråd med informasjon vi hadde fått på forhånd, nemlig at barn fra Chile […] skal adopteres i mottagerlandet».301

I august 1985 søkte Adopsjonsforum om godkjenning av en ny utenlandskontakt i Chile. Den chilenske juristen Adopsjonsforum først hadde fått godkjenning for, hadde reist tilbake til Norge etter ett år i Chile. Derfor søkte Adopsjonsforum om godkjenning av en sosialarbeider bosatt i Santiago, som skulle fungere som utenlandskontakt og holde kontakt med «aktuelle offentlige og kristne barnevernsinstitusjoner». For dette skulle hun motta 100 USD per sak. Sosialarbeideren var anbefalt av en chilensk advokat – en «omgangsvenn av familien» til den første utenlandskontakten – som nå skulle ta seg av de juridiske sidene av prosessen.302

Norske adopsjonsmyndigheter ga en midlertidig godkjenning av sosialarbeideren som utenlandskontakt for inntil fem prøvesaker.303

I mars 1987 søkte Adopsjonsforum om tillatelse til å utvide antall prøvesaker fra Chile til totalt 15 saker. Her beskrev de at arbeidet hadde gått trått: De hadde fått noen tildelinger som «ikke hadde ført til noe», og «negative artikler i pressen i løpet av 1986 har vanskeliggjort arbeidet». Adopsjonsforum hadde imidlertid følelsen av at dette ville endre seg. Søknaden om utvidelse ble innvilget.304

I oktober 1987 søkte Adopsjonsforum om godkjenning av den chilenske advokaten nevnt ovenfor («omgangsvennen») som juridisk representant i Chile. Adopsjonsforum skrev at utenlandskontakten (sosialarbeideren) de søkte om godkjenning for i august 1985, hadde sluttet etter et halvt år, men at advokaten hadde fulgt opp sakene i Chile siden. Adopsjonsforum opplyste igjen at advokaten var en kullkamerat av den første utenlandskontakten i Chile og hadde vært ansatt i barne- og ungdomsdomstolen i Santiago i fire år, samt i arbeidsdirektoratet, før han startet privat praksis. Han besøkte Norge i 1987 i forbindelse med en eskortereise og møtte representanter for norske adopsjonsmyndigheter. Advokaten hadde i flere år ført adopsjonssaker for to kanadiske organisasjoner (Terres des Hommes og Operation Pax), og i tillegg hadde han ført åtte adopsjonssaker for Adopsjonsforum i Chile. På spørsmål om «måten kontakten vil gå frem på for å finne frem til aktuelle barn», samt hvilket geografisk område kontakten ville dekke, og hvilke institusjoner som ville være involvert,305 ble følgende opplyst:

Vår foreslåtte juridiske representant har direkte forbindelse med [dommeren] i Barne- og ungdomsdomstolen i byen Temuco, som vi allerede har fått flere barn gjennom. Han har også direkte kontakt med dommere i Punta Arenas og Concepción.306

I intervju med utvalget under landbesøket til Chile i oktober 2024 fortalte den juridiske representanten at det ikke var tilfelle at han kjente dommeren i Temuco fra før. Utvalget har siden funnet korrespondanse der det går frem at dommeren i Temuco begynte å samarbeide med Adopsjonsforum fordi Adoptionscentrums representant i Chile anbefalte og gikk god for Adopsjonsforum overfor dommeren. Kontakten med dommeren ser ut til å ha blitt initiert ved at en representant fra Adopsjonsforum Norge, den første chilenske utenlandskontakten og den chilenske juridiske representanten besøkte dommeren.307

Adopsjonsforum opplyste videre i søknaden fra 1987 at den juridiske representanten mottok 1000 USD per sak. Når det gjaldt adopsjoner fra Santiago, opplyste de at en sosionom gjorde «mesteparten av ‘fotarbeidet’ under [juridisk representants] ledelse». Hun mottok et månedlig honorar på 300 USD.308

Statens adopsjonskontor godkjente advokaten som Adopsjonsforums juridiske representant i Chile.309

I mai 1988 leverte Adopsjonsforum en rapport om de første 13 sakene fra Chile. Her beskrev de adopsjoner gjennomført i Santiago og i Temuco. I Santiago hadde en sosialarbeider kontakt med «el Hogar de Menores» og Corporación para la Nutrición Infantil (CONIN), som ifølge Adopsjonsforum ble kontrollert av SENAME. Adopsjonsforum opplyste at «domstolene forlanget full dokumentasjon på hvorfor barnet bør frigis for adopsjon», inkludert sosialrapporter for barnet og barnets foreldres familie. Prosessen varte i tre måneder og ble avsluttet ved at dommeren ga godkjenning til utreise og til at barnet ble adoptert i Norge. Når det gjaldt adopsjoner fra Temuco og omegn, skrev Adopsjonsforum at deres juridiske representant hadde kontakt med barne- og ungdomsdommeren i Temuco, som de siste ti årene hadde jobbet med utenlandsadopsjoner, og som «arbeidet med adopsjonsorganisasjoner som Adoptionscentrum og andre institusjoner fra Belgia, Frankrike og Italia». Hun ble presentert som en som kjemper for at utenlandsadopsjoner skal anerkjennes som et alternativ for forlatte barn. Adopsjonsforum opplyste at i mars 1987 ble de første barna fra Temuco tildelt norske familier.

Adopsjonsforum informerte om at den juridiske prosessen i Temuco var en «foster-godkjennelse i forbindelse med adopsjon til utlandet». Prosessen fungerte slik at Adopsjonsforums juridiske representant sendte de norske familienes dokumenter til dommeren i Temuco, som bestemte hvilken familie som skulle få adoptere «det barn som er klart for adopsjon. Barnet har fått forlatterklæring av dommeren, eller er blitt levert av sin mor som har undertegnet forlatterklæringen». Adoptivsøkerne reiste så til Temuco og samtalte med dommeren, som tillot at de besøkte barnet på barnehjemmet. Etter et nytt møte mellom adoptivforeldrene og dommeren, ble prosessen avsluttet ved at det ble gitt tillatelse til at barnet reiste som fosterbarn og ble adoptert i Norge. Hele prosessen skulle ta ti dager, og adoptivforeldrene måtte belage seg på et ca. tre ukers opphold i Chile. Samtlige barn fra Temuco kom via barnehjemmet Hogar Mama Augusta, som ble beskrevet som et «barnehjem subsidiert av staten». Adopsjonsforum opplyste videre at den nevnte dommeren hadde vært i Norge og møtt norske adopsjonsmyndigheter.310

Den nye adopsjonsloven av 1988 (lov nr. 18 703), som hadde trådt i kraft ti dager før Adopsjonsforums rapport er datert, nevnes ikke av Adopsjonsforum i rapporten.

Juni 1988 søkte Adopsjonsforum om generell tillatelse til å formidle barn fra Chile.311 Statens adopsjonskontor forberedte saken og skrev til Sosialdepartementet at «[s]å langt det er mulig å bedømme en situasjon ut fra nevnte rapport og de personlige konferanser kontoret har hatt med chilenske medarbeidere, vil dette kontor anbefale at Adopsjonsforum får fornyet sin tillatelse fra Sosialdepartementet til adopsjonsformidling av barn fra Chile».312

I oktober 1988 foretok Statens adopsjonskontor en reise til Chile. Målet med reisen var å få en grundigere forståelse for lovverket og prosessen rundt adopsjon samt å møte relevante aktører. Ut fra reiserapporten ser ikke den politiske situasjonen i landet ut til å ha vært noe tema under reisen. Under besøket møtte norske adopsjonsmyndigheter SENAME, og de besøkte et barnehjem nær Santiago. I Temuco møtte de dommeren i Temuco og en dommer i appellretten, og de besøkte barnehjemmet Hogar Mama Augusta.

Norske adopsjonsmyndigheter fikk under reisen opplyst av SENAME at «etterspørselen etter barn [er] enorm», både i Chile og fra utlandet, men at chilenere normalt ønsket adopsjon av barn under 2 år som «lignet familien». De fikk også forklart at reglene for adopsjon tidligere var strenge, noe som hadde medført ulovlig utførsel av barn «som det ble betalt høye summer for». Den nye loven åpnet for mer fleksibilitet, slik at chilenske myndigheter nå håpet å unngå ulovlig adopsjonsformidling.313

I Temuco fikk norske adopsjonsmyndigheter opplyst at mye av forarbeidet i en adopsjonssak ble foretatt av sosialarbeidere ved den lokale domstolen, før saken ble sendt til SENAME. Domstolen fikk deretter saken tilbake med anbefaling til rettsavgjørelse.314

I november 1988 hadde Sosialdepartementet ennå ikke ferdigbehandlet Adopsjonsforums søknad om generell formidlingstillatelse for Chile (utover prøvesakene), og Statens adopsjonskontor skrev på ny til departementet. Her understreket de at de under den nylig gjennomførte kontrollreisen til Latin-Amerika fikk et «meget godt inntrykk» både av den juridiske representanten og av dommeren i Temuco, samt at besøkte barnehjem «ga inntrykk av å arbeide etter gode prinsipper».315

Sosialdepartementet ga i slutten av desember 1988 tillatelse til adopsjonsformidling fra Chile i inntil tre år.316

I løpet av 1989 ble det formidlet 25 adopsjoner fra Chile til Norge. Dette er det høyeste antallet adopsjoner på ett år formidlet fra Chile til Norge.

I januar 1990 sendte den norske ambassaden i Santiago en nyhetsartikkel fra den chilenske avisen La Segunda til Statens adopsjonskontor og Adopsjonsforum. Artikkelen beskrev Chile som en viktig eksportør av barn til adopsjon i Europa. En advokat ble sitert på at det med den nye lovgivningen var vanskeligere for chilenere å adoptere et barn enn det var for utenlandske par. Videre inneholdt den uttalelser fra direktøren for SENAME om at lovgivningen i Chile hadde hull: Selv om SENAME skulle koordinere og utføre tekniske og administrative handlinger for å hjelpe domstolene med å fatte avgjørelser i adopsjonssaker, var det fremdeles, i henhold til chilensk lovgivning, nok at en opprinnelig mor signerte en erklæring foran en notar om at en navngitt person kunne bringe hennes barn til utlandet.317 SENAME hevdet at de ikke hadde oversikt over hvor mange barn som ble sendt til andre land på denne måten, og de visste heller ikke hvordan det gikk med dem, om de ble adoptert i utlandet eller ikke. Følgende sitat er hentet fra avisartikkelen:

Det er kjent at det er personer, advokater eller ikke, som gjennomfører disse prosedyrene. Systemet er lovlig, men umoralsk. Når en mindreårig gjennom domstolene eller med den tekniske rapporten til SENAME gis til adopsjon til et utenlandsk par, handler det om å ivareta barnets fremtid. […]. I andre tilfeller er det ganske enkelt en virksomhet der folk til og med tar betalt på forhånd for å gjøre papirarbeidet. Deretter ser de etter kvinner med få ressurser eller unge enslige kvinner som er gravide, og de tilbyr dem penger […] i bytte mot barnet.318

I artikkelen opplyste SENAME at rundt 900 barn årlig ble oppgitt til adopsjon i Chile. De avkreftet at utenlandske familier ble prioritert fremfor chilenske, og mente at de aldri tildelte friske spedbarn til utenlandske søkere.319

Det fremgår ikke av ambassadens oversendelse hva i artikkelen de ønsket å gjøre Adopsjonsforum og norske adopsjonsmyndigheter oppmerksomme på. Ifølge Adopsjonsforum fulgte imidlertid adopsjonene til Norge den prosessen som SENAME i artikkelen presenterte som den korrekte. Utvalget har imidlertid ikke funnet informasjon som tilsier at kritikken mot Chiles manglende overholdelse av subsidiaritetsprisnippet ble fulgt opp av norske adopsjonsmyndigheter.

11.7.3 Enkeltsaker 1987–1991

Utvalget har undersøkt totalt 36 enkeltsaker fra årene 1987–1991.320 I det følgende vil noen kjennetegn og særegenheter ved disse sakene bli presentert.

Objektive forhold:

• 32 av sakene er fra Temuco og signert dommeren i Temuco (28) eller én av to hjelpedommere ved samme domstol (4).

• I sakene fra Temuco er det seks saker der barnet var under 4 uker ved rettsavgjørelsen i Chile, seks saker der barnet var mellom 4 og 8 uker, og tolv saker der barnet var mellom 9 og 16 uker ved rettsavgjørelsen. Majoriteten av sakene fra Temuco (24 av 32) dreier seg altså om nyfødte eller svært små barn.

• Mors navn er oppgitt i alle rettsavgjørelsene, iblant også fars navn, men det varierer om mors alder og adresse/bostedskommune er oppgitt.

• Bare én sak har ukjente foreldre. Denne er ikke fra Temuco.

• I minst tjue av sakene har barna urfolksopprinnelse (det kan i realiteten være flere ettersom bakgrunnen ikke alltid er kommentert i rettsavgjørelsen), og dette oppgis da som en årsak til at innenlandsadopsjon ikke har vært mulig. Formuleringen «Grunnet araukansk herkomst har det ikke vært mulig å anbringe barnet i chilensk familie» går igjen.

• I 16 av de undersøkte sakene (alle fra Temuco) står det i rettsavgjørelsen at mor kom gravid til retten for å søke om vernetiltak for barnet hun skulle føde. I 8 av disse oppgis det i tillegg at mor jobbet som hushjelp. I saker der mors alder er oppgitt, var hun ofte ung (under 21 år i 7 av de undersøkte sakene).

Inntrykk som rettsavgjørelsene etterlater om vurderingene:

• Rettsavgjørelsene fra Temuco har en særegen språkdrakt som i flere tilfeller omtaler opprinnelig mor/familie og mors/familiens levekår i ordelag som fremstår nedsettende. Rettsavgjørelsene antyder i flere tilfeller en kobling mellom fattigdom og manglende moralske, kulturelle eller sosiale kapasiteter som forsørger:321

  • «Barnets mor er foreldreløs og bor på landet […] og lever i ytterste fattigdom. Barnemoren viser tydelig tegn på at hun er sosialt og kulturelt tilbakestående, slik det kan ventes når man lever i ekstrem fattigdom» (sak fra 1988, Temuco).

  • Mor «fremviser en meget lav intelligens-koeffisient. Familien bor i et kondemnert hus, overbefolket og uhygienisk» (sak fra 1989, Temuco).

  • Om en mor som jobbet som hushjelp, og som ifølge rettsavgjørelsen hevdet at hun ikke hadde økonomisk anledning til å ta seg av barnet sitt, står det: «Moren er i god form og hennes IQ er under normalen. […] Hun virker likegyldig overfor barnet […] og selv om det ble gjort forsøk på å rette på dette, førte det ikke frem» (sak fra 1991, Temuco).

  • En rettsavgjørelse beskriver at mor bodde hjemme med sine to brødre. Boligen «er av tørket leire, uten gulv eller vinduer», i rettsavgjørelsen står det videre at mor «virker helt likegyldig overfor [barnets] fremtid» (sak fra 1991, Temuco).

  Forhold knyttet til saksopplysning og dokumentkontroll i Norge:

• Alle rettsavgjørelsene viser til underlagsdokumenter (for eksempel om samtykke fra mor, sosialrapport om mor og mors familie eller rapport med vurdering av om innenlandsadopsjon var mulig) som ikke er vedlagt adopsjonssaken i Norge. Det har derfor ikke vært mulig for norske myndigheter å kontrollere/vurdere disse dokumentene når de har gitt adopsjonsbevilling.

• I tolv av sakene vi har undersøkt, var barnet under 2 måneder ved chilensk rettsavgjørelse om vergeoppnevnelse og utreisetillatelse. Etter datidens norske adopsjonslov var det et krav at foreldres samtykke til adopsjon ikke kunne gis før to måneder etter at barnet er født.322

  • På én slik sak ligger det en post-it-lapp rettet til lederen av Statens adopsjonskontor hvor en saksbehandler peker på dette forholdet: «Her er et barn frigitt for adopsjon før 2 mnd er gått. Hva gjør vi i forhold til adopsjonsloven § 7,2». Lederen for adopsjonskontoret svarte på baksiden av post-it-lappen: «Det er et prinsipielt viktig spørsmål til reisen – ordinært er jo dette en norsk adopsjon, men siden vi legger til grunn en chilensk frigivelse (og egentlig også en adopsjon) må vi kunne se bort fra at chilensk lov og norsk lov ikke er helt samsvarende.» Lappen er datert 27. april 1989.

Tilsynelatende selvmotsigelser innad i dokumentene:

• I flere saker der mor, ifølge rettsavgjørelsen, hadde møtt frem gravid og søkt om vernetiltak for sitt ufødte barn, og ofte også bekreftet beslutningen etter fødselen, og mors navn og eventuelt også adressen hennes var kjent, ble likevel barnet fødselsregistrert (Certificado de Nacimiento) uten at navnet på de opprinnelige foreldrene fremgår av registreringen.323

• Ifølge en rettsavgjørelse kom mor gravid til retten og ønsket adopsjon. Hun møtte i retten på ny etter fødselen for å bekrefte ønsket. Fødselsregistreringen viser at barnet ble ført inn i folkeregisteret som «født utenfor ekteskap av foreldre som ikke har møtt opp for å registrere [barnet]» (sak fra 1991, Temuco).

• I to slike saker fikk barnet i tillegg et typisk norsk fornavn (og chilensk etternavn) i den chilenske fødselsregistreringen. I oversettelsen av den ene rettsavgjørelsen heter det: «Det fremgår av fødselsattest [her menes trolig fødselsregistrering] at barnet er fødselsregistrert som [to norske fornavn, to chilenske etternavn], illegitim sønn av ikke fremmøtte foreldre» (sak fra 1988, Temuco). I den andre saken står det i rettsavgjørelsen at mor møtte frem på ny etter fødselen og erklærte av den fremlagte fødselsattesten at hun hadde født og ønsket å overlevere barnet til retten. Barnet er innført i «det civile fødselsregister» med (norsk fornavn, chilensk etternavn), «illegitimt barn av ikke fremmøtte foreldre» (sak fra Temuco, 1988).

• I mange av sakene (23) er kopi av barnets fødselsregistrering (Certificado de Nacimiento) fra Chile vedlagt. Det går ikke frem av kopien hvem som registrerte barnet, og i de tilfellene der rettsavgjørelsen oppgir at mor skal ha registrert barnet, går ikke dette frem av registreringen (ikke signatur, ikke kopi av mors eventuelle ID, e.l.). Fødselsregistreringen er i flere saker (11) datert på samme dag eller én dag før eller etter rettsavgjørelsen om vergeoppnevnelse og utreisetillatelse.

Saker som gjør at det reises spørsmål om rollen og fremferden til Adopsjonsforums juridiske representant:

• I en sak der barnet skal ha vært lagt inn på CONIN med underernæring, står det i rettsavgjørelsen at Adopsjonsforums juridiske representant kom til retten «for å søke om å få angjelde mindreårige erklært for å være i forlatt tilstand». Søknaden «fremsettes av ham i egenskap av å være representant i Chile for Adopsjonsforum». Det står ingenting om hvordan Adopsjonsforums representant hadde fått kjennskap til dette barnet (sak fra Temuco, 1990).

• Utvalget har sett to saker der barnet virket tiltenkt konkrete norske adoptivsøkere fra et tidlig tidspunkt:

  • I en sak der mor selv skal ha samtykket i retten til at hun ønsket å overgi barnet sitt til adopsjon, fremgår det av rettsavgjørelsen at mor ønsket at barnet skulle gå til et spesifikt, navngitt, norsk søkerpar (sak fra Santiago, 1988).

  • I en sak der mor skal ha kommet gravid og søkt om vernetiltak for barnet hun skulle føde, har hun ifølge rettsavgjørelsen selv registrert barnet, og det fremgår av fødselsregistreringen at hun har gitt barnet et norsk fornavn (sak fra 1988, Temuco).

    På spørsmål fra utvalget i oktober 2024 kunne Adopsjonsforums daværende juridiske representant i Chile ikke redegjøre for hvordan slike adopsjoner fant sted.

Sak som gjør at det reises spørsmål om frigivelsesprosessen:

• I en sak oppgis det i rettsavgjørelsen at et barn ble født ved sykehuset i Temuco og tre dager senere sendt til barneavdelingen ved et annet sykehus uten at moren viste seg der. Mor skal ha oppgitt en adresse der hun ikke var kjent, og mor ble ikke funnet. Mors navn er oppgitt i rettsavgjørelsen, men ikke fødselsdatoen hennes. Det går ikke frem om det ble annonsert etter familie i aviser, slik loven krevde. Barnet var drøye 5 måneder ved rettsavgjørelsen om vergeoppnevnelse i Chile (sak fra 1988, Temuco).

Disse funnene vurderes i punkt 11.8.

11.7.4 Adopsjonsformidlingen etter diktaturets fall (1990–1999)

Som nevnt i punkt 11.2.1 ble spørsmålet om diktaturets forlengelse nedstemt i en folkeavstemning i oktober 1988. I desember 1989 ble det avholdt president- og kongressvalg som Pinochet tapte. Han gikk deretter av i mars 1990, men fortsatte som øverstkommanderende for hæren fram til 1998.

I oktober 1991 reiste to ansatte fra Adopsjonsforum Norge til Chile.324 Den første dagen møtte de direktøren for SENAME og sjefen for SENAMEs juridiske avdeling. Om møtet skrev Adopsjonsforum:

Vi informerte om Adopsjonsforum, de var litt reserverte og lovet ingenting. […] Vi skal holde kontakten med SENAME sentralt, sjøl om vi ikke venter resultater av dette arbeidet med det første.

Adopsjonsforum møtte også en ansatt i SENAME som hadde ansvaret for alle barnehjem i Chile. Hun delte tilgjengelig statistikk om at 18 000 barn var under SENAMEs omsorg [det er uklart om dette er antall barn på institusjon eller for eksempel barn med en aktiv sak], og at 10 000 av disse burde vært omplassert. Adopsjonsforum skrev at den ansatte mente at Adopsjonsforum «kunne jobbe med enkeltsaker gjennom SENAME forutsatt at vi [juridisk representant] jobber med forlatt-erklæringen for barnet. Vi regner ikke med at vi vil få direkte tildelinger gjennom SENAME sentralt – foreløpig.» Her kan det synes som om SENAME la opp til at den juridiske representanten skulle spille en rolle i prosessene for å få barn erklært forlatt. En lignende prosess fremgår også av noen av enkeltsakene utvalget har sett (der den juridiske representanten kom til retten «for å søke om å få angjelde mindreårige erklært for å være i forlatt tilstand», se punkt 11.7.3). Dette står i motstrid med hva Adopsjonsforum opplyste om i søknaden om formidlingstillatelse i 1992 (se nedenfor). Den interne reiserapporten konkluderte slik:

Vi har gjort forsøk på å nærme oss SENAME sentralt – og sjøl om vi ikke har blitt overstrømmende mottatt, så er det i alle fall etablert en kontakt – med ledelsen der. Ambassaden forsøker etter beste evne å støtte dette arbeidet. Det var også lærerikt og nyttig i forhold til hvordan SENAME virker som system. Dessuten synes det klart at korrupsjon er utbredt – og at dette er satt i system i deler av organisasjonen. Dette er viktig å vite for det fortsatte arbeidet.

Hva korrupsjonen gikk ut på, og hvordan Adopsjonsforum ville forholde seg til dette, er ikke nevnt.325

I mars 1992 søkte Adopsjonsforum om forlenget formidlingsrett for Chile. Her beskrev de hvordan Adopsjonsforums juridiske representant i landet hadde «ivaretatt utenlandskontakt-funksjoner» etter at sosialarbeideren som skulle hatt denne rollen, sa opp sin stilling ved årsskiftet 1986/87.326 Adopsjonsforum erkjente at det «prinsipielt» ikke var en «god løsning at en advokat fungerer som utenlandskontakt», men påpekte at de hadde følt seg «helt trygge på adopsjonene som er gjennomført, idet barna har kommet fra det offentlige barnevernet, og har vært frigjort for adopsjon før Adopsjonsforums representant har kommet inn i bildet».327 Som beskrevet i punkt 11.7.3 har utvalget sett enkeltsaker som eksemplifiserer det motsatte, og det samsvarer heller ikke med øvrige opplysninger om prosessen, som dem fra SENAME nevnt ovenfor, samt opplysninger som vil bli presentert nedenfor.

Adopsjonsforum forklarte videre at deres første utenlandskontakt i Chile igjen ønsket å bosette seg i Chile etter å ha arbeidet i Norge og for Adopsjonsforum i nærmere sju år. Selv om hun var advokat, opplyste Adopsjonsforum at hun ikke ville føre sakene for domstolene, men ha en «ren utenlandskontakt-rolle». De søkte om godkjenning for dette.

Adopsjonsforum opplyste at virksomheten deres i Chile hadde vært konsentrert om Temuco og samarbeidet med den lokale barnedomstolen og domstolens leder. I tillegg hadde de hatt noen få tildelinger direkte gjennom SENAME i Santiago. Adopsjonsforum meldte også om fallende tall fra Chile, noe de tilskrev mangelen på en egen utenlandskontakt, men hovedsakelig «administrative endringer i barnevernet». Endringene inkluderte lovendringer, prosessendringer «og en utbredt skepsis til internasjonal adopsjon i det nasjonale barnevernet». Skepsisen kom dels fra direkte ulovligheter som inkluderte «mye handel med små barn», og som det jevnlig ble rapportert om i pressen, dels fra en praksis i en «gråsone» hvor adopsjoner skjedde uten tilstrekkelig innsyn og kontroll fra myndighetene.

Adopsjonsforum håpet å få flere kontakter i landet, men søkte i første omgang om fortsatt tillatelse til å formidle barn «fra det offentlige barnevernet i Temuco (med Villarica) og Santiago».328

Søknaden nevnte ingenting om korrupsjonen i SENAME som Adopsjonsforum hadde fått inntrykk av under forrige arbeidsreise til landet.329

Norske adopsjonsmyndigheter godkjente utenlandskontakten.330

I tråd med innstillingen fra adopsjonsmyndigheten ga Barne- og familiedepartementet Adopsjonsforum fornyet tillatelse frem til april 1995.331

I juli 1992 skrev dommeren i Temuco to brev til Adopsjonsforum Norges leder der hun etterspurte den juridiske representantens godkjenning til å jobbe i Chile. Dommeren informerte som følger:

For øyeblikket har vi praktisk talt ingen nyfødte, ettersom det er mange chilenske par på venteliste. Det er imidlertid alltid tilfeller av forlatte barn [niños en situación de abandono], som krever tilsvarende forespørsel til en advokat. Av denne grunn ble disse sakene alltid henvist til Adopsjonsforum, ettersom det var det eneste senteret hvis representant i Chile var en advokat.

Dommeren ønsket å vite om Adopsjonsforum ønsket å fortsette samarbeidet med domstolen. Brevet bekrefter inntrykket av at det i denne perioden var påkrevd med handling fra en advokat for å få et barn erklært forlatt.

I oktober 1992 foretok landansvarlig i Adopsjonsforum Norge en arbeidsreise til Chile. Hun hadde fått denne rollen etter å ha jobbet som dokumentbehandler i noen år. Vedkommende hadde ingen spesiell landkompetanse om Chile før hun fikk denne rollen.332

I den interne reiserapporten står det at landansvarlig og utenlandskontakten reiste til Temuco, der de besøkte barnehjemmet COD Belen og fikk «se og ta bilder av to barn som er tiltenkt foreldre i Norge, men ikke tildelt ennå». De møtte også et tredje barn som var «tiltenkt» foreldre i Norge.333

I byen Viña del Mar besøkte de et barnehjem som sa seg villig til å samarbeide med Adopsjonsforum, «men de trenger pengestøtte» ettersom de var private og ikke mottok støtte fra SENAME. Landansvarlig skrev at Adopsjonsforums utenlandskontakt skulle «ta kontakt med dommeren, og høre om det kan tildeles barn gjennom domstolen». Ifølge reiserapporten fra Adopsjonsforum hadde landkontakten også en «lang samtale» med den juridiske representanten. Der ble det tatt opp at det var et problem at norske søkere i flere tilfeller hadde måttet utsette reisen, og at flere hadde «ventet veldig lenge på frigjøring».334 Dette tyder altså på at barn i denne perioden kunne bli tildelt (eller «tiltenkt») spesifikke foreldre/formidlingsorganisasjoner før de var formelt frigjort for adopsjon. En slik prosess beskrives ikke i Adopsjonsforums søknader om formidling/kontaktpersoner til norske adopsjonsmyndigheter.

11.7.4.1 Lån fra Adopsjonsforum til dommeren i Temuco

Referatet fra arbeidsreisen i 1992 inneholder opplysninger om at Adopsjonsforums juridiske representant hadde gitt dommeren i Temuco et «lån». Landansvarlige og representanten diskuterte hva de skulle gjøre med dette, og de kom frem til at «det lureste ville være at ledelsen i AF sender henne [dommeren] en påminnelse og evnt. forslag til hvordan tilbakebetaling kan foregå».335

I en faks til Adopsjonsforum i november 1992 skrev utenlandskontakten at hun hadde kalt inn den juridiske representanten til «møte om regnskapet». Videre skrev hun følgende:

Når det gjelder situasjonen [med dommeren i Temuco] ble den tatt med henne under mitt besøk i Temuco den 17.08.1992. Jeg mener at jeg har gjort alt hva jeg kunne for å få saken i orden. Som du sikkert vet har [juridisk representant] aldri våget å kunngjøre A.F.s holdning om dette til [dommeren]. På selve møtet fremstilte jeg saken i to avsnitt: a) Kravet om tilbakebetaling av lånet …og b) Avklaring av situasjonen etter hun ikke benyttet pengene for flybilletter som A.F. har sendt til henne. For punkt a) foreslo jeg en plan for nedbetaling av lånet. Dette skulle hun drøfte med hennes mann og kontakte deretter [juridisk representant]. For punkt b) foreslo jeg et kompromiss fra [dommeren] om å avsette ny dato for reise og deltakelse på den neste Chiletreff (1993), eller refusjonen av billettenes beløp til A.F. Saken vil jeg igjen ta med [juridisk representant] i morgen.336

Det fremstår her som om det for det første var ting ved den juridiske representantens regnskap som måtte håndteres. For det andre fremstår det som om dommeren i Temuco hadde fått et lån fra Adopsjonsforum, trolig via den juridiske representanten (se nedenfor). For det tredje fremstår det som om dommeren hadde mottatt et reiseforskudd (som hun ikke hadde benyttet seg av).

I en faks fra Adopsjonsforums ledelse i Norge til utenlandskontakten i Chile noen måneder senere nevnes lånet igjen:

Vedrørende problemene med å ordne opp i de økonomiske forholdene vis-à-vis [juridisk representant] og [dommeren i Temuco], så tar vi til etterretning at du mener det ikke er mer du kan gjøre. Selv om du har vært innom disse problemene i flere faxer, ville vi sette pris på om du kan lage et spesielt notat til revisor og landsstyret. Disse allerede i fjor ble informert om problemene, og dette nødvendigvis kommer opp også i forbindelse med 1992-regnskapet. Gjerne med konkret forslag om hva som kan gjøres.337

I en ny faks til Adopsjonsforums ledelse i Norge skrev utenlandskontakten at det var vanskelig å få dommeren i Temuco til å tilbakebetale lånet, til tross for at hun hadde henvendt seg til både dommeren og den juridiske representanten flere ganger. Hun ga uttrykk for at hun fryktet at det ville få konsekvenser for arbeidet med adopsjoner i landet dersom Adopsjonsforum presset for hardt på dette:

NN [landansvarlig i Adopsjonsforum Norge] (og sannsynligvis ledelsen) har fått ganske mange opplysninger hvor jeg informerte om mine handlinger og krav til [tidligere juridiske representant] og alternativer, inkludert det mest drastiske. Det samme i forholdet til [dommeren i Temuco] (fra og med fax Nr.58 17.08.92) [denne har utvalget ikke funnet]. Alle disse krav har jeg stilt mange ganger; på spansk og både vennlig og formelt. Dessuten, har jeg løpende informert A.F. når disse handlingene var resultatløse slik at løsningene måtte finnes i evt. avgjørelser som var over mitt kompetanseområde. Dette fordi dette naturligvis innebar alvorlige konsekvenser for hele vårt engasjement i Chile. [Dommeren i Temuco] er f.eks. nylig valgt som president av Barnedomstolenes Dommeres Forbund. På fax 58 har jeg informert dere om en siste handling med [dommeren]. Jeg har ikke til nå fått noe reaksjon, tross mange henvendelser gjennom [juridisk representant] og telefon.338

Utvalget har etterspurt og søkt etter det nevnte notatet om lånet som utenlandskontakten ble bedt om å skrive til landsstyret, men har ikke funnet det. Imidlertid har utvalget funnet dette i Adopsjonsforums styreprotokoll fra året før:

Styret bemerket at vår advokat i Chile har innvilget et reiseforskudd til en dommer i Temuco, Chile i forbindelse med seminaret vi arrangerte høsten 1990. Dommeren deltok ikke på dette arrangementet og reise ble følgelig uaktuelt. Styret mener at vår advokat er ansvarlig for dette, og beløpet føres som ordinært reiseforskudd – inntil det er gjort opp. Til orientering.339

Beløpets størrelse er ikke nevnt.

Utvalget har snakket med personer som ifølge dokumentene vi har sett, hadde kjennskap til lånet og reiseforskuddet (daværende landansvarlig, daværende utenlandskontakt og den juridiske representanten). Alle oppga at de ikke husket noe om dette.

Det har ikke vært mulig for utvalget å klargjøre om lånet og reiseforskuddet ble tilbakebetalt eller ei.

11.7.4.2 Nedgang i adopsjoner og tilbud om støtte med tildelinger som forutsetning

Mot slutten av 1993 sendte utenlandskontakten en rapport til Adopsjonsforum om adopsjoner fra Chile. Her forklarte hun hvordan hennes ankomst til Chile (i 1992) hadde sammenfalt med en «stor skandale» som berørte en domstol i Santiago-området og den andre domstol fra Santiago.340 I juni 1993 samlet ankeretten i Santiago seg om en Resolucion Acordada, som utenlandskontakten beskrev som «en slags kjennelse for orientering til de dommere fra barnedomstoler i Santiago og omegn». Innføringen av acordada hadde komplisert pågående adopsjonsprosesser, som ble forlenget, med lengre frister for omprøvinger og «tyngre» behandling. Dommere som før var mer selvstendig med hensyn til lovfortolkning, måtte nå følge «oppskriften» fra acordada, forklarte hun, og dette hadde gjort dommere og funksjonærer «veldig forsiktige»:

Internasjonale adopsjoner falt dramatisk de første 6 måneder etter min ankomst. Dette grunnet en sterk begrensning av utreisetillatelser fra de dommere som normalt benytter seg av denne ressurs.

Utenlandskontakten presenterte utviklingen som «overmoralisering», men mente også at endringen fylte «en del behov for forskrifter» sammenlignet med tidligere, og at prosessen var mer forutsigbar og sikker nå. Det var også positivt at Adopsjonsforum ville bli «mindre avhengig av enkelte dommere og steder (som eks. Temuco)» fremover.341

Til tross for at situasjonen i Chile syntes mer tungvint enn før og noe anstrengt, fortsatte Adopsjonsforum å satse på landet. I mars 1993 søkte de om godkjenning av en ny samarbeidspartner i Chile, Consejo de Defensa del Niño (CDDN). Dette ble beskrevet som en privat stiftelse med tre hovedsatsinger: forebyggende arbeid opp mot «risikobarn», drift av barnehjem for barn mellom 3 og 18 år og arbeid med fosterhjemsplassering for yngre barn. Stiftelsen ble driftet fra Santiago, men med ulike tiltak spredt utover landet. Adopsjonsforum oppga at stiftelsen var godkjent av chilenske myndigheter, og at den hadde gjennomført adopsjoner siden 1989.342

Norske adopsjonsmyndigheter ga tillatelse til samarbeidet.343

I november 1993 informerte Adopsjonsforums sekretariatsleder norske adopsjonsmyndigheter om at det fortsatt var

vanskelig å gjennomføre adopsjoner i Chile. Selv når SENAME har tildelt barn med spesielle behov nøler domstolene med å la sakene passere. Kombinasjonen av utilstrekkelige lovbestemmelser og stadige avisskriverier om handel med barn har gjort at barnevernsdommerne er meget skeptiske selv til de mest velbegrunnede adopsjonssakene.344

I juli 1994 søkte Adopsjonsforum om regodkjenning av utenlandskontakten i Chile. Her gjentok Adopsjonsforum problemene med å få gjennom adopsjoner fra Chile:

Stadige rapporter i pressen om advokater som tjener store penger på grå (eller sorte) adopsjoner har bidratt til at det har blitt vanskeligere å gjennomføre også helt legale adopsjoner som tar utgangspunkt i barnas behov og interesser. En del av landets barnedommere nekter å avsi dom i internasjonale adopsjonssaker, mens andre bruker urimelig lang tid på sakene. Det kan virke som det blant dommerne er en redsel for at rask saksbehandling vil bli tolket som om man er for positivt innstilt til internasjonal adopsjon, eller at det kan skape mistanke om at man har mottatt bestikkelser. […] Bak problemene ligger en mangelfull adopsjonslovgivning som gir uklare anvisninger for dommere og andre impliserte.

Adopsjonsforum opplyste videre at de de siste par årene hadde holdt seg til kontakten sin i Temuco, i tillegg til SENAME i Santiago. De opplyste videre at utenlandskontakten nå ville føre saker i retten for Adopsjonsforum, med unntak av dem i Temuco. Månedslønnen hennes ble derfor økt fra 1200 USD til 1800 USD.345

I et notat til landsstyret fra Adopsjonsforums sekretariatsleder ble det redegjort for økningen i lønnen:

[utenlandskontakten] er nå vår best betalte utenlandskontakt […] Styret gikk i sin tid med på dette, fordi [vedkommende] er så godt kvalifisert for den type arbeid hun gjør i Chile. Som en som har bodd mange år i Norge var det selvsagt også rimelig at hun hadde tilnærmet ‘norske’ lønnsforventninger […] Dersom hun overtar advokatarbeidet er det etter vårt syn rimelig at hun får øket sin månedslønn i betraktelig grad, f.eks. 50 % til USD 1.800,-.346

I et internt notat ga en ansatt ved norske adopsjonsmyndigheter uttrykk for at det var betenkelig at utenlandskontakten også skulle føre sakene for domstolen, og vedkommende påpekte at de visste lite om hva utenlandskontakten gjorde i Chile. Den ansatte mente likevel at det ikke skulle være «noe stort problem» forutsatt at chilenske myndigheter godtar ordningen, og «så lenge det er det chilenske barnevernet som finner frem til barna. Det er vel så selvsagt at de gjør det, at det ikke skulle være nødvendig å si noe om det i brevet til Af».347

I mai 1994 ble landsstyret i Adopsjonsforum presentert for et forslag om at Adopsjonsforum skulle gi en fast månedlig støtte til stiftelsen Fundación para Assistencia Legal de la Familia (FALF) i Chile. Dette var en stiftelse som tilbød fri rettshjelp i familierettslige spørsmål gjennom rådgivningssentre i Santiago og andre byer, og som dermed fanget opp en del forlatte barn som de plasserte i faste fosterhjem de hadde rekruttert.348 Stiftelsen hadde nylig blitt skilt ut fra CDDN og hadde blitt forespurt av SENAME om å overta ansvaret for «800 forlatte og foreldreløse barn i hovedstadsområdet». FALF var avhengig av utvidet ekstern finansiering for å kunne si ja, og sekretariatet i Adopsjonsforum foreslo i sitt notat til landsstyret at Adopsjonsforum skulle tilby FALF

en månedlig støtte på f.eks. USD 2.500, med start i juli d.å., og at vi forplikter oss for et halvt år av gangen. Selv om vi ikke kan knytte dette til noen konkrete ‘krav’ om tildelinger, må det selvsagt ligge en forventning om at vi blir en prioritert samarbeidspartner for FALF, og at vi vil få tildelt så mange barn at det blir en rimelig uttelling pr. barn.349

Etter noen sammenligninger med kostnadsnivået i andre opprinnelsesland skrev sekretariatsleder at «jeg [vil] løselig antyde at vi nok helst bør ha en 12-15 tildelinger i året for at vi på sikt skal kunne rettferdiggjøre den foreslåtte ordningen».350

I et internt notat fra en reise til Chile i september 1994 (hvor Adopsjonsforum deltok på norske adopsjonsmyndigheters kontrollreise, se under) skrev Adopsjonsforums daglige leder imidlertid at ordningen ikke ble noe av:

Som landsstyrets medlemmer vil huske, var det aktuelt at FALF skulle overta ansvaret for 800 barn som var i SENAMEs varetekt. I den forbindelse vedtok landsstyret at Adopsjonsforum skal gi en fast månedlig støtte. FALF måtte imidlertid si nei til overtagelse av disse barna, da den støtten chilenske myndigheter tilbød var så beskjeden at FALF ikke ville ha mulighet for å skaffe til veie tilstrekkelige midler. Dermed har selvsagt vårt tilbud om støtte falt vekk.351

I september 1994 foretok norske adopsjonsmyndigheter en kontroll- og informasjonsreise til blant annet Chile.352 I møte med SENAME fikk de opplyst at SENAME mottok alle adopsjonssøknader og foresto matchingen før saken gikk til domstolen for avgjørelse (vergeoppnevnelse med sikte på adopsjonsbevilling i Norge). Om prosessen skrev norske adopsjonsmyndigheter at «beslutning om nasjonal/internasjonal adopsjon [tas] av barnedommer, etter innstilling fra SENAME, mens selve vergeoppnevningen gis av sivil barnedommer. Barnedomstolen er underlagt Høyesterett, og står m.a.o. over SENAME i kompetanse i forhold til domstolen».353 Av Adopsjonsforums interne reiserapport fra samme reise går det derimot frem at SENAME oppga at barnedommere ikke var direkte pålagt å sende «sine» adopsjonssaker til SENAME til gjennomsyn/uttalelse, men at SENAME «regnet med» at de aller fleste var innom dem.354

Når det gjelder samfunnsforhold, nevner norske adopsjonsmyndigheters reiserapport Chiles økonomiske vekst i senere år, at den politiske situasjonen var stabilisert, men at det fremdeles satt «mange Pinochet-utnevnte senatorer i Senatet». Det nevnes også at «fra Norge har Chile mottatt spesielle bevilgninger til repatriering av flyktninger og til hjelpeprosjekter (ca. 90 millioner kroner gjennom UD) bl.a. for utsatte ungdomsgrupper».355

I november 1994 sendte Adopsjonsforum ut kvartalsinformasjon om Chile til søkere, hvor de forklarte at «frigjøringen av barna etter at de er tildelt» fremdeles tok lang tid, og at de måtte regne med et halvt års ventetid før de fikk beskjed om at det nærmet seg en avslutning.356

I mai 1995 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingstillatelse for Chile.357 De oppga at åtte av de ti barna som ble adoptert fra Chile i 1994 og så langt i 1995, var fra Temuco.

Statens adopsjonskontor forberedte saken og oversendte den til Barne- og familiedepartementet. Her beskrives det hvordan arbeidet i Chile ifølge Adopsjonsforum hadde vært vanskelig, men at kontrollen i Chile hadde blitt bedre, og at det hadde kommet strengere retningslinjer for «private adopsjoner», slik at antallet på sistnevnte hadde sunket fra «ca. 1020 i 1989 til 280 i 1994». Om det nye lovforslaget til adopsjonslov, skrev de:

I og for seg har det ikke budt på problemer å gi adopsjonsbevilling i Norge på grunnlag av chilensk vergeoppnevning i disse sakene, men det må likevel anses som en fordel at landets egne myndigheter tar standpunkt til om forutsetningene for en adopsjon er til stede før barnet forlater landet med sine adoptivforeldre.358

Adopsjonsforums tillatelse ble forlenget ut 1997.359

I juni 1995 reiste Adopsjonsforums sekretariatsleder til Chile. Her reiste han til Temuco med advokaten som tidligere fungerte som juridisk representant. Advokaten «har fortsatt som vår advokat for sakene i Temuco med omland […] delvis fordi han kjente forholdene godt der, men også fordi [dommeren i Temuco], som i 22 år var barnedommer i Temuco, ønsket å fortsette samarbeidet med ham».360 I Temuco besøkte de COD Belén, der alle barn fra Temuco hadde kommet fra de siste årene. De besøkte også CONIN samt [dommeren] på hennes kontor:

[Dommeren] har vært en av Chiles mest fremtredende forkjempere for internasjonal adopsjon som alternativ til institusjonalisering. I perioder har hun vært i hardt vær for sine synspunkter på dette området. I forlengelse av sitt embede som barnedommer, har [dommeren] også gjort en stor innsats for hjemløse ungdommer i Temuco, gjennom en egen stiftelse som hun fortsatt er leder for. Chile-klubben har støttet denne stiftelsen.

Stiftelsen det dreier seg om, er trolig Corporación Renacer, som er nevnt også i andre dokumenter utvalget har funnet hos Adopsjonsforum.361 Utvalget har ikke kunnet klargjøre hvor mye støtte som har tilfalt denne stiftelsen fra Chile-klubben eller eventuelt fra Adopsjonsforum.

Reiserapporten beskriver deretter hvordan dommeren i Temuco ved starten av 1995 gikk inn i en høyere stilling og ikke lenger arbeidet med adopsjonssaker.

11.7.4.3 Nærmere om frigivelsesprosessen

Sommeren 1997 viser korrespondanse mellom Adopsjonsforum Norges landkontakt og Adopsjonsforums utenlandskontakt i Chile at landkontakten ikke hadde full oversikt over prosessen i Chile:

Jeg tror aldri jeg blir ekspert på prosessen i Chile. Jeg synes stadig at det er forandringer, så derfor spør jeg (sikkert for nte gang) om jeg har forstått det riktig.362

I en faks fra utenlandskontakten til Adopsjonsforum Norge senere samme år beskrives en prosess for frigivelse og varsling av opprinnelige foreldre som reiser flere spørsmål om fremgangsmåten og rollen til Adopsjonsforums utenlandskontakt. Utenlandskontakten fortalte her om en «slitsom» reise til Temuco-området i forbindelse med en konkret sak, og hun beskrev misnøye med den nye dommeren i området:

Jeg møtte dommer [NN] i en slags spesiell audiens ang. [navn på barn], med fattige resultater. Hun [dommeren] er dessverre veldig ukompetent og latterlig forsiktig i sine handlinger. Dette grunnet bl.a. en adopsjonsskandale som rulles i T.V. disse dager (private adopsjoner fra Puerto Montt området). […] [Dommeren] mente hele tiden at vi ikke burde bekymre oss overfor [barnets] sak, og at vi burde være tålmodige og vente på notifiseringen av moren, som sikkert skulle føres i de nærmeste dager (hun hadde egentlig rett, men [dette var] fordi vi ‘ordnet’ saken i terreng, som fortelles videre). Hun nektet å akseptere min søknad om tillatelse for reise utenlands med sine adoptivforeldre før den personlige notifisering var et faktum).

Utenlandskontakten skrev videre at hun hadde reist til to ulike byer i den hensikt «å ‘fiske’ moren og ‘frakte’ henne direkte til Latauros domstol (det er klart ikke en advokatsyssel, men men)…uten flaks…». Utenlandskontakten fortalte at hun deretter hadde hatt «en veldig ‘unormal’ samtale» med en løytnant fra Carabineros (den nasjonale, militært organiserte politistyrken) som, «så hyggelig, lovet meg å få moren [til å] møte i domstol denne mandag, under arrestasjon hvis dette var nødvendig. Han overholdt sitt ord, slik at moren – fikk jeg vite, møtte i domstolen i går».363

Slik utvalget forstår denne faksen, fremstår det her som om Adopsjonsforums utenlandskontakt forsøkte å overtale dommeren i en konkret adopsjonssak til å innvilge utreise før opprinnelig mor var behørig varslet, og da dette ikke lyktes, selv forsøkte å finne moren for å bringe henne til domstolen, og da dette heller ikke lyktes, fikk ordnet det slik at chilensk militærpoliti brakte moren til retten.

I september 1997 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingsrett for Chile. Søknaden ga ingen inngående redegjørelse om frigivelsesprosessen, men beskrev hvordan nedgangen i adopsjoner fra Chile etter 1990 hadde sammenfalt «med at Sveriges og Norges status som foretrukne samarbeidspartnere for domstolen i byen Temuco ble svekket». Adopsjonsforum oppga at utenlandskontakten også tok seg av «de juridiske dokumentene i den enkelte adopsjonssak», med unntak av adopsjoner i Temuco, som fremdeles ble håndtert av den juridiske representanten.364

I Barne- og familiedepartementets arbeid med søknaden går det frem at norske adopsjonsmyndigheter ikke hadde den chilenske adopsjonsloven oversatt til engelsk, men bare en spansk utgave fra 1988.365

Søknaden ble innvilget, men departementet ba om at Adopsjonsforum sendte en oppdatert og oversatt utgave av den chilenske adopsjonsloven. Tillatelsen ble forlenget ut 1999.366

Mangel på oversatt lovgivning er ikke påpekt av norske myndigheter ved tidligere behandlinger av søknader om formidlingsrett fra Chile.

11.7.5 Kort om formidlingen etter 1999

Som nevnt i punkt 11.3 trådte en ny adopsjonslov i Chile i kraft 26. oktober 1999, og utenlandsadopsjoner ble deretter gjennomført i Chile og etter chilensk rett. Landet ratifiserte samme år Haagkonvensjonen 1993.

I søknad om fornyet formidlingstillatelse fra november 1999 opplyste Adopsjonsforum at Santiago nå hadde passert Temuco i antall formidlinger. Utenlandskontakten fikk fremdeles USD 1800 i måneden, mens advokaten fikk 2000 USD per sak. Adopsjonsforum mente dette var moderate kostnader.

Generelt utover i 2000-årene ble barna som ble formidlet fra Chile, eldre, eller de inngikk i søskengrupper og/eller hadde spesielle omsorgsbehov.

Representanter fra SENAME besøkte Norge i september 2008 etter invitasjon fra Bufdir. Adopsjonsforum betalte reise og losji for to personer.367

Norske myndigheter foretok i 2009 en ny informasjons- og kontrollreise.

Den siste adopsjonen ble formidlet fra Chile i 2016, og samarbeidet ble avsluttet av Adopsjonsforum i 2020 fordi de fikk få tildelinger, og fordi de tildelingene de fikk, som regel måtte gjennom Faglig utvalg for adopsjonssaker / Faglig rådgivende utvalg og der ble avslått.

Utvalget er kjent med at en konkret adopsjon til Norge på 2000-tallet har vært gjenstand for oppmerksomhet i Chile. Utvalget har sett sakens dokumenter, men ikke funnet grunn til å kommentere den nærmere.

Utvalget er også kjent med at Adopsjonsforum på 2000-tallet fikk kritikk fra norske adopsjonsmyndigheter for saksbehandlingsfeil de skal ha gjort i formidlingen av en adopsjon av barn med særskilte omsorgsbehov. Utvalget har ikke funnet forhold ved behandlingen av denne saken som tilsier en nærmere redegjørelse og vurdering i vår rapport.

Det har i senere tid blitt publisert nyhetsreportasjer i Chile som peker på problematiske praksiser i forbindelse med utenlandsadopsjoner utover på 2000-tallet. I en artikkel går det frem at Chiles barneombud for perioden 2018–2023 kritiserte flere mangelfulle prosesser der opprinnelige foreldre hadde blitt fratatt foreldreretten og barna ble frigitt til adopsjon.368 All den tid adopsjoner fra Chile til utlandet etter 2004 ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser i Chile, er det ikke mulig for utvalget å uttale seg nærmere om risikoen for feil i denne perioden. Utvalget har som nevnt prioritert undersøkelser av tiden frem til 1995. Se for øvrig neste punkt om gjennomganger av enkeltsaker, som også inkluderer tiden til og med 2010.

11.7.6 Enkeltsaker 1993–2010

Utvalget har sett på 24 saker etter 1992.369 I det følgende vil det bli redegjort for noen trekk ved disse sakene.

Barna er gjennomgående mye eldre enn tidligere ved rettsavgjørelsen: Av sakene undersøkt i denne perioden er det yngste barnet 6 måneder ved rettsavgjørelse i Chile, men i flertallet av sakene (17 av 24) er barnet 2 år eller eldre.

Barnas bakgrunn har også blitt mer variert: De kan ha blitt funnet av politiet, bodd lenge på institusjon og/eller kommet fra vanskelige familiesituasjoner preget av rus eller misbruk.

Også to av sakene undersøkt etter 1992 er fra Temuco, og de følger det tidligere beskrevne mønsteret der mor jobbet som hushjelp, var ugift og kom gravid for å søke om vernetiltak for sitt ufødte barn. Disse er de yngste barna i sakene undersøkt etter 1992.

I fire av sakene (alle fra før 2000) er barnets foreldre ukjente. Disse er ikke fra Temuco. Det fremgår av rettsavgjørelsene at foreldre og familie er søkt etter i aviser.

Etter at Haagkonvensjonen trådte i kraft i Chile i 1999 og adopsjonene deretter ble gjennomført i Chile, inneholder rettsavgjørelsene som sendes til Norge, mindre informasjon om bakgrunnen for adopsjonen enn tidligere. Disse rettsavgjørelsene ligner mer på de man ser for eksempel fra Colombia.

Omtrent samtlige saker undersøkt fra 2010 omhandler barn fra familier med rusproblematikk. Informasjonen som ble sendt på forhånd til Adopsjonsforum og adoptivsøkerne, er svært detaljert, især når det gjelder medisinske og sosiale forhold. Prosessen som førte til at barnet ble frigitt til adopsjon, er som regel beskrevet i tildelingsrapporten fra SENAME, men inkluderer ikke for eksempel konkrete datoer for når foreldre eller verge ble varslet (eller forsøkt varslet) om frigivelsen til adopsjon. Tildelingsrapportene inkluderer i noen tilfeller fulle navn, fødselsdato og ID-nummer på foreldre, søsken og besteforeldre.

Sakene fra 2010 gir inntrykk av at det ble gjort et grundig arbeid med å forberede barna på adopsjon, som traumebearbeiding og ulike forberedelser på å komme til en ny familie.

Arbeidet med subsidiaritet er som regel vanskelig for utvalget å vurdere i de senere enkeltsakene, da rettsavgjørelsene stort sett er oversatt bare i form av et sammendrag. I den spanske versjonen av rettsavgjørelsen kan det stå en setning om at SENAME ikke har funnet interesserte chilenske adoptivsøkere. Forsøk på å finne nasjonale løsninger (utover løsninger innad i familien) er ikke beskrevet i tildelingsrapporten i sakene utvalget har sett.

Utvalget bemerker at det i en sak fra 2000-tallet mangler chilensk rettsavgjørelse, selv om det går frem av dokumenter på saken at den har blitt sendt inn. Rettsavgjørelsen kan være feilarkivert eller tapt i norske arkiver (selv om den trolig vil kunne gjenfinnes i chilenske).

11.8 Vurderinger

Den følgende diskusjonen og vurderinger er delt inn i fire hovedspørsmål:

• 1. Var norske myndigheters undersøkelser forsvarlige før de tillot adopsjoner fra Chile?

• 2. Var den løpende kontrollen fra norske adopsjonsmyndigheter forsvarlig?

• 3. Har Adopsjonsforum handlet forsvarlig i forbindelse med formidlingen fra Chile?

• 4. Hvilke indikasjoner er det på ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med adopsjoner fra Chile til Norge?

11.8.1 Var norske myndigheters undersøkelser forsvarlige før de tillot adopsjonsformidling fra Chile?

Som redegjort for i punkt 11.7.2 uttrykte norske adopsjonsmyndigheter usikkerhet og tvil om situasjonen i Chile da Adopsjonsforum søkte om formidlingstillatelse i 1984. De tillot likevel først fem og etter hvert femten prøvesaker og avventet rapport. Norske myndigheter hentet inn vurderinger fra utenrikstjenesten og forhørte seg om erfaringer fra andre land i Norden. De sjekket utenlandskontaktens referanser, de innhentet lovgivningen og forsøkte å få klarhet i prosedyrene. De foretok også en tilsynsreise i oktober 1988 (på dette tidspunktet hadde riktignok nærmere tretti barn allerede reist ut med henblikk på adopsjon i Norge), før Sosialdepartementet i desember 1988 ga en generell treårig formidlingstillatelse. Spørsmålet er likevel om undersøkelsene som ble gjort, var tilstrekkelige.

11.8.1.1 Om undersøkelsene av chilensk rettsvesen og politiske forhold

Den norske ambassaden i Santiago opplyste i 1984 at det fantes korrupte dommere og «svikt i kontrollsystemene» (punkt 11.7.2), men utvalget har ikke funnet noe som tyder på at norske adopsjonsmyndigheter undersøkte (eller ba ambassaden undersøke) nærmere hva dette konkret innebar.

Ambassaden mente i 1984 at Casa Nacional del Niño og domstolen i Santiago var pålitelige institusjoner. Norske adopsjonsmyndigheter fikk, så langt utvalget kan se, ikke eksplisitte opplysninger om andre samarbeidspartnere før i oktober 1987, da Adopsjonsforum i søknad om godkjenning for den juridiske representanten opplyste at vedkommende jobbet i Temuco, og at de allerede hadde mottatt flere barn derfra. Samarbeidet med domstolen i Temuco var med andre ord etablert før det ble søkt om godkjenning for det, og det kan hevdes at Adopsjonsforum dermed ikke ga norske adopsjonsmyndigheter anledning til å undersøke kontakten før adopsjonene var i gang.

Imidlertid kunne norske adopsjonsmyndigheter utledet at dette samarbeidet var opprettet ut fra informasjonen i enkeltsakene som de ga bevilling for, men utvalget har ikke funnet noe som tyder på at norske adopsjonsmyndigheter gjorde selvstendige undersøkelser av disse samarbeidspartnerne før tilsynsreisen høsten 1988, for eksempel ved å kontakte ambassaden eller en av landets mange menneskerettighetsorganisasjoner.

Som nevnt var Chiles tidligere ambassadør til landet (1975–1982) oppgitt som referanse til den første søknaden om utenlandskontakt i 1984. Han ble også konsultert før Adopsjonsforum fikk generell tillatelse i desember 1988, da han var tilbake i landet i sin andre periode som ambassadør (1988–1992). Denne diplomaten engasjerte seg sterkt for landets politiske fanger og bidro til å få mange hundre ut av landet. Diplomaten hadde en strategi som er blitt beskrevet som det stille diplomati. I motsetning til for eksempel den svenske ambassadøren, som kort tid etter at Pinochet kom til makten, ble utvist fra landet på grunn av sin sterke opposisjon til regimet, jobbet den norske ambassadøren med å etablere relasjoner til generalene og lederne for juntaen. I senere intervjuer har ambassadøren og daværende norsk utenriksminister opplyst at ambassadøren ikke nevnte menneskerettigheter eller brukte begrepet politiske fanger i møter med juntaen, men heller tilbød seg å hjelpe dem med vanskelige fanger ved å sende dem til Norge.370 Strategien fungerte tilsynelatende godt, men den var også avhengig av at de tilfellene der disse utreisende fikk politisk asyl i Norge, ikke burde etterfølges av mye oppmerksomhet eller høylytt kritikk av regimet.371 Dette var på linje med Norges generelle politiske linje under diktaturet, som innebar et fortsatt handelssamarbeid og ingen offisielle sanksjoner mot landet. Det er mulig at strategien førte til at offentligheten i mindre grad fikk kjennskap til den politiske og menneskerettslige situasjonen i landet enn den ellers kunne ha fått.372

En annen mulig problemstilling er hvorvidt norske utenriksmyndigheter på et tidspunkt kan ha betraktet et velfungerende adopsjonssamarbeid som et redskap for å fremme en viss grad av diplomatiske forbindelser med regimet – og i forlengelsen av dette om dette kunne tenkes å ha betydning for håndteringen av saker knyttet til politiske fanger. Utvalget har ikke funnet indikasjoner på at en slik strategisk kobling faktisk ble etablert. Imidlertid har historiker Karen Alfaro Monsalve beskrevet hvordan adopsjoner fra og med 1978 ble fremmet av det chilenske militærregimet og benyttet som et ledd i landets omdømmebygging og som et utenrikspolitisk virkemiddel.373 På bakgrunn av regimets politiske bruk av adopsjoner i andre lands relasjoner til Chile kan det ikke utelukkes at også det norske adopsjonssamarbeidet ble påvirket av politiske hensyn, selv om dette ikke nødvendigvis var eksplisitt erkjent av norske aktører på det tidspunktet. Utvalget har ikke funnet indikasjoner på at norske myndigheter vurderte eller var seg bevisst muligheten for en slik sammenheng da de inngikk et adopsjonssamarbeid med regimet.

Uavhengig av spørsmålet om eventuelle diplomatiske overveielser melder det seg også et spørsmål om hvilket kunnskapsgrunnlag norsk utenrikstjeneste faktisk hadde om forholdene i de chilenske regionene.

Ifølge Ankestyrelsens rapport (se punkt 11.5.1) fikk danske adopsjonsmyndigheter i 1982 opplyst at Casa Nacional del Niño hadde et dårlig rykte – altså to år før den norske ambassaden i Santiago gikk god for institusjonen overfor norske adopsjonsmyndigheter (se punkt 11.7.2).

I februar 1988 rapporterte norske medier om en FN-rapport som hevdet at menneskerettighetssituasjonen i Chile var blitt betydelig forverret det siste året, blant annet gjennom nye former for undertrykkelse og terror.374 FN-rapporter fra 1987 og 1988 dokumenterte omfattende og grove brudd på menneskerettighetene.375 Utvalget har ikke kunnet fastslå om norske adopsjonsmyndigheter ble kjent med disse rapportene eller tok dem i betraktning i behandlingen av søknader om formidlingstillatelser.

I 1988 og 1989 ble Justisdepartementet kritisert for å ha et for snevert kildetilfang i sin vurdering av menneskerettighetsbrudd i Chile. Dette skjedde i forbindelse med at rundt to tusen chilenere søkte politisk asyl i Norge, men ble vurdert som ikke reelt forfulgte.376 Norske myndigheter baserte avgjørelsen på informasjon fra utenrikstjenesten, som igjen hentet sine vurderinger fra enkelte menneskerettighetsorganisasjoner i Chile. Ifølge advokater som selv reiste til Chile, ga disse organisasjonene et ufullstendig bilde.377

I en dom fra Oslo byrett i 1989, hvor 13 asylavslag ble vurdert, ble det vist til en Amnesty-rapport fra 1987. Rapporten må anses som en samtidig og relevant kilde til vurderingen av situasjonen i Chile på det tidspunktet. Rapporten beskrev blant annet hvordan hemmelige grupper knyttet til sikkerhetsstyrkene opererte ustraffet, trakasserte og terroriserte sivilbefolkningen og skapte en generell atmosfære av frykt. Videre sto det at «[d]omstolene unnlot konsekvent å ta hensyn til bevis som ble lagt frem på vegne av ofre for overgrep mot menneskerettigheter», samt at dommere, rettsfunksjonærer og domstoler som på ulikt vis motsatte seg regimet, mottok trusler, fikk sakene sine overført til militære domstoler eller fikk avgjørelsene sine omgjort av en høyere rettsinstans.

Dommen gjengir også vitnemål som hevdet at lederne for organisasjonene som norske utenriksmyndigheter benyttet som kilde til kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i landet, «hadde mangelfull oversikt over den såkalte ‘skitne’ forfølgelse» (den tilfeldige og terrorbaserte), og at personer som ble utsatt for overgrep, kunne komme i en farligere stilling ved å henvende seg til organisasjonene enn ved å la være. Det ble også hevdet at organisasjonene ikke var like godt representert i de ulike regionene, og at flere fryktet at organisasjonene var innfiltrert av regimets folk.378

Videre fremgår det av den svenske granskingskommisjonens rapport at det i tiden da Adopsjonsforum begynte sitt arbeid i Chile, var store bekymringer i Adoptionscentrum om forholdene i Chile. I en reiserapport fra Adoptionscentrum fra 1985 står det at stadig flere i Chile «tjäna stora pengar» på barn fra Chile, blant annet advokater og leger, og at sosialarbeidere ved Casa Nacional del Niño skal ha bedrevet direkte oppsøkende virksomhet mot gravide eller kvinner som nettopp hadde født.379 I en reiserapport fra Adoptionscentrum i 1989 går det frem at var helt umulig å arbeide med adopsjoner uten å benytte seg av kostbare advokater som arbeidet «mer eller mindre snyggt».380 I en reiserapport fra 1990 skal to av dommerne som Adoptionscentrum samarbeidet med, ha sluttet og «slagit sig på adoption i stället». Rapportskriveren mente at adopsjoner i Chile på dette tidspunktet «är lika med barnhandel».381 Samme år konstaterte Adoptionscentrum at adopsjonene fra Chile var preget av gjennomgripende korrupsjon: «Alla tog emot pengar och barn var en handelsvara. Även Sename tog emot pengar», og skal ha vært «helt klar över hur barnhandlen gick till». Bekymringene ble formidlet fra Adoptionscentrum til den svenske ambassaden i Chile.382

Utvalget har ikke funnet dokumentasjon på at disse bekymringene ble kommunisert til Adopsjonsforum eller norske adopsjonsmyndigheter, eller at norske adopsjons- eller utenriksmyndigheter etterspurte opplysninger fra Adoptionscentrum eller svensk utenrikstjeneste om deres erfaringer utover det som er beskrevet i punkt 11.7.2.

I utvalgets mediesøk har vi også funnet ytterligere indikasjoner på at norske myndigheters vurderinger av situasjonen i landet før de inngikk adopsjonssamarbeid, var mangelfull. Særlig én avisartikkel er av interesse for adopsjonsformidlingen fra Chile i denne perioden: En artikkel i VG fra august 1988 handler om en chilensk mor som har fått avslag på asyl og frykter utsending. Hun frykter at datteren hennes på 1 år da vil tas fra henne og adopteres bort fordi barnet er født utenfor ekteskap og dette ikke er moralsk akseptert i Chile.383

Utvalget har ikke funnet noe som tyder på at informasjon som dette ble vurdert av norske adopsjonsmyndigheter.

Til sist kan det tilføyes at det ikke så ut til å spille inn på vurderingen om å gi en ordinær formidlingstillatelse at SENAME, under norske adopsjonsmyndigheters reise til landet i oktober 1988, opplyste at etterspørselen etter barn fra Chile var enorm (se punkt 11.7.2).

11.8.1.2 Om vurderinger av praksis ved adopsjoner fra Chile

Som redegjort for i punkt 11.3 og 11.7.2 er et vesentlig forhold ved den første formidlingen fra Chile at norske myndigheter tillot en praksis som på dette tidspunktet ikke var i henhold til chilenske lovregler om adopsjon. Minst 15 barn kom til Norge før lov nr. 18 703, som regulerte utenlandsadopsjoner, trådte i kraft i 10. mai 1988.

Selv om norske myndigheter i 1979 fikk opplyst (fra den svenske formidleren Adoptionscentrum) at chilenske myndigheter godtok praksisen med vergeoppnevnelse og utreisetillatelse, er dette et forhold som tilsier at norske adopsjonsmyndigheter skulle utvist særskilt aktsomhet. Det samme gjelder landets politiske situasjon som militærdiktatur samt opplysninger fra ambassaden om svikt i kontrollsystemet for adopsjoner og kjente eksempler på korrupte dommere som håndterte adopsjonssaker.

Et sentralt spørsmål for norske adopsjonsmyndigheter før det ble gitt tillatelse til prøvesaker, var, som beskrevet i punkt 11.7.2, hvordan disse konkret skulle gjennomføres. Justisdepartementet avviste kontant at barna kunne gis norsk statsborgerskap og deretter adopteres (etter modell fra Danmark), all den tid Chile hadde en adopsjonslovgivning. Dette mener utvalget var en god vurdering. Imidlertid tillot norske adopsjonsmyndigheter den svenske modellen med vergeoppnevnelse og utreisetillatelse før bevilling ble gitt i Norge. Utvalget har ikke funnet spor av at norske adopsjonsmyndigheter drøftet eller problematiserte at praksisen ikke var i samsvar med chilensk adopsjonslov.

I den svenske granskingskommisjonens rapport pekes det på at det var Adoptionscentrum og det chilenske justisdepartementet som sammen utviklet denne modellen for de internasjonale adopsjonene, og som dermed la til rette for at man kunne omgå kravet om to til fire års prøvetid før en adopsjon kunne gjennomføres, slik chilensk adopsjonslov krevde. Den svenske kommisjonen beskriver dette som en omgåelse av loven for å kunne gjennomføre raskere adopsjoner.384

I møte med chilenske sentralmyndigheter i oktober 2024 fikk utvalget opplyst at det ikke er helt avklart hvorvidt praksisen med vergemål og utreisetillatelse (før loven som regulerte dette kom i 1988) var ulovlig eller ei. Flere aktører i Chile omtalte praksisen som en gråsone, blant annet en nåværende dommer ved domstolen i Temuco som utvalget intervjuet i desember 2024. Hun mente det var grunn til å kritisere utenlandske myndigheter for å ha tillatt et system for adopsjoner som ikke fulgte av chilenske lovregler om adopsjon. Hun beskrev praksisen med vergeoppnevnelse og utreisetillatelse som irregulær: Før mai 1988 hadde man ikke anledning til å oppnevne en verge for dette formålet, og det var ikke dette loven var laget for. Hun mente også at det var bekymringsfullt i de tilfellene der saksbehandlingen gikk veldig fort, og at dette reiser spørsmål om hvordan Adopsjonsforums juridiske representant fikk vite om barna. Når sakene tok så kort tid, måtte barna ha vært tiltenkt et konkret foreldrepar kanskje allerede før fødselen, mente dommeren, noe som igjen reiser spørsmål om frigivelsesprosessen og om de opprinnelige foreldrenes samtykke var reelt.

Et forhold som muligens taler mot tolkningen om at praksisen var en gråsone, er at loven som kom i 1988, la opp til en lignende praksis og derfor kan anses som en implisitt godkjenning av systemet som hadde eksistert, men riktignok med mer statlig kontroll (se punkt 11.3).

11.8.1.3 Samlet vurdering av oppstarten

Samlet sett vurderer utvalget at norske adopsjonsmyndigheter ikke gjorde grundige nok vurderinger av om det var forsvarlig å gi formidlingstillatelse til adopsjon fra Chile – særlig med tanke på at det var et militærdiktatur med en betydelig grad av korrupsjon, politisk undertrykkelse og alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Norske myndigheter var i kontakt med Sverige og Danmark, som hadde funnet det forsvarlig å adoptere fra landet. Imidlertid var norske adopsjonsmyndigheter uansett forpliktet til å foreta en grundig og selvstendig vurdering. Chile befant seg i en ekstraordinær situasjon med omfattende og dokumenterte brudd på grunnleggende menneskerettigheter, som etter flere samtidige kilder virket inn på rettsvesenet på ulikt og uforutsigbart vis. Videre hadde norske adopsjonsmyndigheter informasjon om at det var svikt i kontrollsystemet knyttet til adopsjoner, og at det fantes korrupte adopsjonsdommere, uten at utvalget kan se at dette ble nærmere undersøkt eller vurdert.

Også de vurderingene som ble gjort av de chilenske adopsjonsreglene før de første tillatelsene (til prøvesaker) ble gitt, mener utvalget var mangelfulle: Norske adopsjonsmyndigheter tillot på dette tidspunktet et system for adopsjoner som ikke fulgte av chilensk adopsjonslovgivning.

Videre har utvalget dokumentert at selv om bevilling ble gitt i Norge og etter norsk adopsjonslov, behandlet norske adopsjonsmyndigheter ikke sakene i samsvar med alle kravene i norsk adopsjonslovgivning, herunder samtykkefrist (se punkt 11.7.3 og 11.8.2).

I lys av de opplysningene og indikasjonene norske myndigheter hadde om problematiske forhold i Chile, og med tanke på at prosessen for utenlandsadopsjon var på siden av chilensk adopsjonslovgivning, kan norske myndigheters saksbehandling ved de første tillatelsene (til prøvesaker) ikke anses å ha oppfylt kravet til forsvarlig saksutredning etter forvaltningsloven § 17.

Utvalget mener videre at norske adopsjonsmyndigheter ikke gjorde en forsvarlig vurdering av rettssikkerheten og de politiske og sosiale forholdene i landet da den generelle tillatelsen til formidling ble gitt i desember 1988. Etter utvalgets syn var det ikke forsvarlig å gi formidlingstillatelse for Chile på det tidspunktet dette ble gitt.

11.8.2 Var norske adopsjonsmyndigheters kontroll med formidlingen og enkeltsaker god nok?

Det er flere forhold ved formidlingen fra Chile etter oppstarten som norske myndigheter burde reagert på.

Som beskrevet i punkt 11.8.1 opplyste ikke Adopsjonsforum norske adopsjonsmyndigheter om at de hadde begynt et samarbeid med domstolen i Temuco før i søknaden fra oktober 1987. Dette kunne imidlertid utledes fra informasjonen i enkeltsakene som gikk til Statens adopsjonskontor for bevilling fra og med desember 1986.385

I punkt 11.7.3 ble ulike kjennetegn og særegenheter ved et utvalg enkeltsaker fra den tidlige perioden gjennomgått. Utvalgets vurdering er at det er flere forhold som norske adopsjonsmyndigheter burde reagert på eller reagert annerledes på under dokumentkontrollen i enkeltsaker.

Som beskrevet ble adopsjonsbevillingen gitt i Norge og etter norsk adopsjonslov frem til 1999. Adopsjonssaken skulle behandles etter norsk lov, jf. adopsjonsloven av 1986 § 18 første ledd. I tilfeller der adopsjonen vedtas i Norge av norske myndigheter etter norsk rett, stilles det vesentlig strengere krav til norske myndigheters saksbehandling enn der en adopsjon som allerede er gjennomført i utlandet etter opprinnelseslandets rett, søkes anerkjent i Norge (se kapittel 27).

Etter adopsjonsloven § 7 krevdes samtykke fra foreldre, eller i særskilte tilfeller fra verge, for å kunne gjennomføre adopsjonen. Videre kunne ikke foreldre gi samtykke til adopsjon før to måneder etter at barnet var født, jf. § 7 andre ledd.

Som beskrevet i punkt 11.7.3 har utvalget funnet ut at norske adopsjonsmyndigheter så bort fra kravet i den norske adopsjonsloven om at det måtte gå to måneder fra fødsel til foreldres samtykke kunne gis. Kravet var åpenbart ikke oppfylt i mange saker, hvor den chilenske rettsavgjørelsen som beskriver samtykket, er datert tidligere enn to måneder etter fødselen.

Problemstillingen er omtalt i et internt «notat» på en post-it-lapp i en av disse enkeltsakene (se punkt 11.7.3). Der skriver lederen av Statens adopsjonskontor at norske myndigheter måtte kunne se bort fra at chilensk lov og norsk lov ikke er helt samsvarende, siden avgjørelsen i Norge bygger på «en chilensk frigivelse (og egentlig også en adopsjon)».

Det er til en viss grad forståelig at det i praksis kunne være problematisk for norske myndigheter å anvende kravene til samtykke i den norske adopsjonsloven når en domstol i Chile hadde fattet en avgjørelse om vergeoppnevnelse og utreise med henblikk på adopsjon og barnet på tidspunktet for sakens behandling allerede ville være i Norge hos sin nye familie.

I forarbeidene til adopsjonsloven av 1986 ble det drøftet om vilkåret om at samtykke til adopsjon ikke kan gis før to måneder etter fødselen, skulle få anvendelse i utenlandsadopsjonssaker.386 I den forutgående høringen hadde Verdens Barn argumentert for at dette kravet ikke burde gjelde i utenlandsadopsjonssaker. Adopsjonsforum og Rådet for internasjonale adopsjoner gikk ikke imot forslaget, men påpekte at vilkåret i praksis ville bli umulig å kontrollere for utenlandsadopsjoner. Justisdepartementet opprettholdt imidlertid forlaget og skrev at det «i prinsippet» også vil gjelde utenlandsadopsjoner. Videre skrev departementet at det «[a]t det i praksis kan være vanskelig med noen sikker kontroll av kravet for utenlandsadopsjonene, får man heller akseptere».

Både lovens ordlyd og forarbeidene gir en klar anvisning på at samtykkekravet i den norske adopsjonsloven av 1986 også gjaldt i utenlandsadopsjonssaker som ble avgjort i Norge. At kravet i en del saker kan ha vært vanskelig å kontrollere, er nok riktig, men dette gjaldt ikke de aktuelle sakene fra Chile, der det gikk klart frem av de oversendte dokumentene at samtykket ble gitt før det var gått to måneder etter fødselen. Ved behandlingen av de aktuelle sakene skulle derfor Statens adopsjonskontor ha sørget for at det ble innhentet nye samtykker som var avgitt senere enn to måneder etter fødselen.

Det er klart at myndighetene ville kommet i en vanskelig situasjon dersom de ikke fikk inn noe nytt samtykke som oppfylte lovens krav, og barnet allerede bodde i Norge hos nye foreldre. Slike problemer kunne imidlertid vært forbygget ved å kommunisere det norske kravet til formidleren og til chilenske myndigheter og domstoler.

Etter utvalgets syn var norske adopsjonsmyndigheters manglende håndhevelse av kravene i den norske adopsjonsloven ved vedtak om adopsjon særlig kritikkverdig. På systemnivå representerer dette en alvorlig svikt: Situasjonen kunne og burde vært unngått dersom gjeldende regelverk hadde blitt etterlevd med nødvendig aktsomhet. Utvalget har ikke funnet spor av forsvarlige risikovurderinger knyttet til praksisen. Et slikt fravær av risikobevissthet må også ses i lys av Norges folkerettslige forpliktelser, herunder FNs barnekonvensjon, som Norge ratifiserte i 1991, hvis grunnleggende prinsipper – som barnets beste (artikkel 3) og rett til beskyttelse mot ulovlig adskillelse fra sine foreldre (artikkel 9) – allerede var anerkjent som rettslige standarder i perioden det her er tale om.

Utvalget vil videre påpeke at norske adopsjonsmyndigheter hadde begrensede muligheter til å selvstendig vurdere om kravene i den norske adopsjonsloven var oppfylt, for eksempel om samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret (§ 7), ettersom rettsavgjørelsene som ble sendt til Norge, mangler underlagsdokumenter. Utvalgets undersøkelser tyder på at det ikke var praksis hos norske myndigheter å kreve slike underlagsdokumenter ved adopsjoner fra noen land, men dette skulle vært gjort for å ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag der avgjørelsen om adopsjon ble tatt i Norge.

Utvalget mener også det er kritikkverdig at selvmotsigelser i dokumentene ikke ble reagert på eller nærmere undersøkt. Det ble heller ikke vurdert om alle påkrevde prosedyrer forut for vergeoppnevnelse og utreisetillatelse i Chile (som at foreldre skulle varsles når det ble søkt om adopsjon for barnet) var gjennomført. At norske adopsjonsmyndigheter ikke hadde en tilgjengelig oversettelse av den chilenske adopsjonslovgivningen eller annen relevant lovgivning før i 1998, er illustrerende for den manglende kontrollen av at adopsjonsprosessen ble korrekt gjennomført.

Utvalget vurderer videre at norske adopsjonsmyndigheter skulle reagert på at adopsjonene fra starten av 1986 og frem til sommeren 1992 kom i stand via en advokat som jobbet mer eller mindre alene i Chile.387 Advokaten fant selv (eller ved hjelp av en sosialarbeider som jobbet for ham) frem til barn som kunne adopteres, og fikk betalt per adopsjon. Dessuten jobbet han nesten utelukkende med adopsjoner fra Temuco, hvor han ifølge Adopsjonsforum (i søknad om godkjenning 15. oktober 1987) hadde en «direkte forbindelse» til én bestemt dommer. Heller ikke det at advokaten selv, ved minst ett tilfelle, søkte retten om «å få angjelde mindreårige erklært for å være i forlatt tilstand» (sak fra 1990), førte til reaksjoner fra norske adopsjonsmyndigheter, for eksempel i form av nærmere spørsmål om hvordan den juridiske representanten fikk kjennskap til barnet og barnets situasjon. Dette er noe norske adopsjonsmyndigheter burde vært opptatt av, gitt at skandalen med advokat Moncayo fra Ecuador ble kjent i Norge i januar 1989 og norske myndigheter satte store ressurser inn i oppfølgingen av saken (jf. kapittel 14).

Utvalget har ikke funnet spor av at slike vurderinger ble gjort eller problematisert.

Utvalget mener også det er påfallende at rettsavgjørelsenes ofte nedsettende karakteristikk av barnas opprinnelige familie og den ofte svært hurtige saksbehandlingen ikke førte til at norske adopsjonsmyndigheter gjorde nærmere undersøkelser, for eksempel om frigivelsesprosessen eller barnas familiebakgrunn. Det ble heller ikke satt spørsmålstegn ved at barnets fødselsattest i noen tilfeller var utstedt etter rettsavgjørelsen om vergeoppnevnelse.

I tillegg kommer det forhold at Chile frem til 1990 var et militærdiktatur. Men også etter 1990 kom det jevnlig opp saker i chilenske medier om skandaler knyttet til adopsjonsformidlingen til utlandet – informasjon som også tilfløt norske adopsjonsmyndigheter. Gitt alle disse forholdene skulle norske myndigheter etterspurt mer dokumentasjon i enkeltsakene enn utvalgets gjennomgang av saker indikerer at ble gjort.

Utvalget har heller ikke sett at norske adopsjonsmyndigheter gjorde en vurdering av den juridiske representantens honorarnivå på 1000 USD per sak i 1987.388

Utvalget er også kritisk til at norske adopsjonsmyndigheter i 1994 uttrykte liten kjennskap til hva utenlandskontakten i Chile faktisk gjorde, og at kontakten likevel ble godkjent uten at det, så langt utvalget kan se, ble etterspurt mer informasjon (se punkt 11.7.4.2).

Samlet sett mener utvalget at norske adopsjonsmyndigheters løpende kontroll med formidlingen fra Chile hadde vesentlige mangler, særlig i dokumentkontrollen før det ble gitt adopsjonsbevilling. Utvalget mener det hvilte et særskilt ansvar på norske adopsjonsmyndigheter å kontrollere dokumentene når de selv ga bevilling, og når de valgte å gi tillatelse til adopsjonssamarbeid med et militærdiktatur.

11.8.3 Har Adopsjonsforum handlet forsvarlig i forbindelse med formidlingen fra Chile?

Som beskrevet i punkt 11.7 var det flere forhold som Adopsjonsforum unnlot å informere norske adopsjonsmyndigheter om, eller som de direkte feilinformerte om.

Under Adopsjonsforums arbeidsreise til Chile i 1991 fikk de ansatte inntrykk av at korrupsjonen i SENAME var omfattende og gjennomgripende, men de unnlot å opplyse om dette i søknaden om fornyet formidlingstillatelse i 1992.389

I 1992-søknaden erkjente Adopsjonsforum det prinsipielt problematiske ved at én advokat finner barn og fører sakene, men de presiserte at barna var «frigjort for adopsjon før Adopsjonsforums representant har kommet inn i bildet». Som beskrevet i punkt 11.7.3 og 11.8.2 har utvalget funnet eksempler på det motsatte.

Adopsjonsforums ledelse i Norge ble, som beskrevet i punkt 11.7.4, fra 1992 holdt løpende orientert om enkelte forhold som ble ansett som problematiske knyttet til organisasjonens juridiske representant i landet – deriblant om et lån og et reiseforskudd han ga til dommeren i Temuco, som Adopsjonsforum fikk majoriteten av sine første 100 tildelinger i Chile fra.

Utvalget har spurt den juridiske representanten som ga lånet og reiseforskuddet, samt de to som fungerte som henholdsvis Adopsjonsforums utenlandskontakt i Chile og Adopsjonsforums landkontakt i denne perioden, om mer opplysninger om lånet og forskuddet, men samtlige oppga å ikke huske sakene. Omfattende arkivsøk hos Adopsjonsforum har ikke gitt mer informasjon om beløpets størrelse eller andre forhold rundt det.

Utvalget mener at et lån fra Adopsjonsforum (via en advokat som drar økonomisk fordel av å få tildelinger) til en dommer som både var ansvarlig for å erklære barn adopterbare, og som besluttet hvilket foreldrepar barnet skulle tildeles skapte en betydelig risiko for korrupsjon i adopsjonsprosessen og at økonomiske hensyn kunne gå på bekostning av hensynet til barnets beste. I tillegg skapte det en økt risiko for at kravene til informert samtykke og subsidiaritetsprinsippet kunne bli brutt.

Utvalget har ikke funnet dokumentasjon som viser hvorvidt lånet og reiseforskuddet ble tilbakebetalt. Det ble heller ikke, så langt utvalget kan se, informert om lånet og reiseforskuddet til norske adopsjonsmyndigheter, slik utvalget mener Adopsjonsforum burde gjort. Den juridiske representanten fortsatte å føre et mindre antall saker for Adopsjonsforum frem til 2002, og muligens også noe lenger.390

Utvalget er kritisk til at Adopsjonsforum lot en advokat hvis honorering var direkte avhengig av antall gjennomførte adopsjoner, operere så tilsynelatende selvstendig i perioden 1986–1992. Sett i lys av skandalen med advokat Moncayo i Ecuador (som ble arrestert i 1989, og der Adopsjonsforum offentlig gikk ut og vedkjente dette systemets sårbarheter391) burde Adopsjonsforum endret måten de gjennomførte adopsjonene i Chile på i løpet av denne perioden.

Det er også utvalgets vurdering at Adopsjonsforums samarbeid med dommeren i Temuco samlet sett er kritikkverdig. Det å i stor grad basere et adopsjonssamarbeid på én enkelt dommer innebar en høy grad av personavhengighet, svekket garantiene for nøytral og etterprøvbar saksbehandling og økte faren for vilkårlighet, uformelle nettverk og i verste fall korrupsjon. Modellen i seg selv innebar betydelige rettssikkerhetsmessige svakheter og manglet nødvendige institusjonelle garantier for forsvarlig og etterprøvbar adopsjonsformidling.

Utvalget mener videre at tilbudet til FALF i 1994 var kritikkverdig. Som beskrevet i punkt 11.7.4 foreslo Adopsjonsforum en støtte på 2500 USD i måneden til denne institusjonen, og Adopsjonsforums vurdering var at denne støtten kunne forsvares dersom institusjonen tildelte Adopsjonsforum 12–15 barn årlig. Utvalget mener dette la opp til et system med risiko for at institusjonen ble økonomisk avhengig av å adoptere bort barn – at økonomiske hensyn kunne gå på bekostning av hensynet til barnets beste – samt for at kravene til informert samtykke og subsidiaritetsprinsippet kunne blitt brutt. At tilbudet ble trukket da FALF sa nei til å overta omsorgen for de 800 barna, viser tydelig at dette ikke var et hjelpeprosjekt som var uavhengig av antall adopsjoner.

Utvalget merker seg også at Adopsjonsforum Norge lot sine utenlandskontakter i Chile operere svært selvstendig, også etter 1992, og at Adopsjonsforum Norge hadde lite kontroll med arbeidet som ble gjort. Det er kritikkverdig at Adopsjonsforum Norge ikke sørget for å ha solid kunnskap om frigivelsesprosessen i Chile, og at organisasjonen heller ikke, så langt utvalget kan se, reagerte på eller videreformidlet til norske adopsjonsmyndigheter at utenlandskontakten i ett tilfelle opptrådte åpenbart uetisk for å fremskynde erklæringen om forlatthet (se punkt 11.7.4.3).

Samlet sett mener utvalget at Adopsjonsforum opptrådte kritikkverdig og utviste dårlig skjønn ved å foreslå eller akseptere flere ordninger med åpenbare risikoer for ulovlige og/eller irregulære adopsjoner.

11.8.4 Hvilke indikasjoner er det på ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med adopsjoner fra Chile til Norge?

Som beskrevet i punkt 11.4 og 11.5 er det gjennomført flere undersøkelser av adopsjoner i Chile, både av adopsjoner under militærdiktaturet og av senere adopsjoner. Den parlamentariske granskingen viser at det nå er tverrpolitisk konsensus om at det eksisterte profittmotiverte nettverk som på ulike måter fjernet barn fra sine mødre og formidlet dem til utlandet. Alle de offentlige aktørene utvalget snakket med på reisen i Chile, la også disse konklusjonene til grunn som riktige, med unntak av den strafferettslige etterforskningen, som ikke ønsket å uttale seg om dette før deres arbeid var over. Imidlertid har tiltalen som ble tatt ut i 2025, lagt til grunn de samme forholdene (se punkt 11.4.1.2).

Funnene i de chilenske undersøkelsene underbygger at det skjedde mange ulovlige adopsjoner, og at ulovlighetene kunne være svært grove. Det ulovlige scenarioet som beskrives som vanligst, var at barnet ble fratatt mor i forbindelse med fødselen, mens mor blir fortalt at barnet var dødfødt.

Utvalgets undersøkelser gir grunn til å tro at slike adopsjoner også kan ha skjedd til Norge.

Utover lånet til dommeren i Temuco og et forholdsvis høyt stykkprishonorar til Adopsjonsforums juridiske representant har ikke utvalget grunnlag for å vurdere i hvilken grad profitt var et viktig motiv i formidlingen fra Chile til Norge. Det er derimot flere forhold som tyder på at ideologiske, herunder eugeniske, motiver kan ha hatt stor betydning og skapt risiko for feil, ulovligheter og straffbare forhold i forbindelse med adopsjoner til Norge.

Som beskrevet var barna som ble adoptert fra Temuco, hovedsakelig spedbarn med urfolksbakgrunn. Urfolksgrupper i Chile har, som mange andre steder, blitt utsatt for diskriminering og forfølgelse, og det er grunn til å tro at myndighetenes holdninger til urfolk var spesielt negative under diktaturet.

Blant annet har Chileadoptions.se tilsendt utvalget hemmeligstemplede dokumenter fra det chilenske militærstyret fra 1974, som referer et møte i Junta de Gobierno om problemet med «mindreårige i uregelmessige situasjoner». Her beskrives dette som et «ekstraordinært alvorlig problem» som omfattet 650 000 unge. Videre står det at av disse 650 000 var det 65 000 som kom fra «dyrelaget» (la capa animal) av befolkningen. Disse beskrives som unge uten tilgang til utdanning eller helsehjelp. Foreldrene var «akkurat som barna eller verre», men fortsatte likevel å få barn som «heldig- eller uheldigvis» overlevde spedbarnsdødelighetsstadiet. Videre står det at «disse barna, som lever under undermenneskelige forhold, er ekte små dyr [som] ofte ikke forstår vårt språk eller våre skikker», og som fører til ungdomskriminalitet samt er «en grobunn for marxisme». Omfattende institusjonalisering ble presentert som løsningen.392 Fra 1978 ble adopsjoner fremmet som en del av den nasjonale barneplanen i Chile (se punkt 11.4.1.1).

Historiker Karen Alfaro Monsalve har ved flere anledninger understreket viktigheten av det ideologiske motivet for handlingene knyttet til de irregulære og ulovlige adopsjonene i Chile.393 I samtale med utvalget viste hun til intervjuer hun hadde foretatt med sosialarbeidere som inngikk i adopsjonsnettverkene, og som trodde de gjorde «noe heroisk for regimet» og noe godt, men der gode intensjoner ofte var ispedd rasisme og fordommer.

Adopsjonene til Norge, både under militærdiktaturet og etterpå, ble muliggjort gjennom barne- og ungdomsdomstolene i landet. Et sentralt spørsmål er derfor i hvilken grad domstolene og rettsvesenet i Chile var uavhengige, eller i hvilken grad og hvordan de var påvirket av forhold og politikk ført under diktaturet.

Personen som var Adopsjonsforums utenlandskontakt i 1984, landansvarlig i perioden 1985–1992 og deretter utenlandskontakt fra 1992 og fremover, var som nevnt en chilensk advokat hvis ektemann hadde sittet fengslet under militærdiktaturet. Denne advokaten mente at rettssystemet i Chile fungerte som før, til tross for diktaturet.394 Dette var også Adopsjonsforums oppfatning i 1980-årene, og den norske ambassaden i Santiago gikk også god for domstolen i Santiago.

Nyere forskning på temaet har nyansert denne forståelsen. Det er blant annet fremmet argumenter om at institusjonelle forhold – både struktur og ideologi – ved rettssystemet i Chile førte til at dommere under diktaturet overordnet forsterket og legitimerte den autoritære politikken som ble ført under Pinochet. I utgangspunktet var dommerne lært opp til å være apolitiske. Imidlertid er det blitt hevdet at det hierarkiske systemet, der en dommers karriere bestemmes av dommerne over en i systemet, førte til at det var tryggere å legge seg på sin overordnedes linje. Chilensk høyesterett var i stor grad støttende til Pinochet, og denne støtten fortsatte også etter 1990.395

Utover slike institusjonelle forhold hadde dommeren i Temuco, etter det utvalget har fått opplyst, flere forbindelser til sentrale personer i militærdiktaturet. Blant annet skal hun ha arbeidet som juridisk rådgiver for CORDAM, en institusjon som drev ulike tiltak og tilbud for barn, og som var ledet av konen til general Mendoza, et medlem av militærstyret. Videre hadde Pinochets kone, Lucia Hiriart de Pinochet, ansvar for et titalls institusjoner som jobbet med barn og barnevern, som barnehjem, barnehager og spedbarnshjem, og sentre for underernærte barn, som CONIN. Alle disse institusjonene var kontrollert av sivilmilitære institusjoner, og ofte jobbet konene til høytrangerte militæroffiserer der som frivillige. Ifølge historiker Karen Alfaro Monsalve tjente disse stedene to formål: De var instrumentelle i å fjerne barn fra foreldre vurdert som uegnede, og siden de var organisert som private stiftelser, kunne de også motta donasjoner.

Holder man disse opplysningene opp mot informasjonen i enkeltsakene, særlig sakene fra Temuco i perioden 1987 frem til 1995 – med nedsettende beskrivelser av fattige mødre med urfolksbakgrunn – mener utvalget det er sannsynlig at dommeren i Temuco helt eller delvis delte noen av militærstyrets fordommer mot urfolk og tanken om at adopsjon kunne være en løsning på dette «problemet».

Som beskrevet både av etterforskningspolitiet i Chile (PDI), forskere og i diverse medieartikler fra Chile om de irregulære og ulovlige adopsjonene er det mest fremtredende fellestrekket i situasjoner der mødrene på ulikt vis ble fratatt sine barn, at kvinnene var svært unge, ugifte, fattige og ellers i sårbare situasjoner. De kunne være ofre for overgrep, hadde ikke familie som støttet dem, eller jobbet langt borte fra familien. Noen kunne heller ikke lese og skrive.396 Som beskrevet fantes det fra slutten av 1970-årene konkrete retningslinjer om hvordan sosialarbeidere skulle gå frem for å overtale slike kvinner til å gi fra seg barna sine.397 Karen Alfaro Monsalve, som har snakket med over hundre kvinner i slike situasjoner, medga at det også er eksempler på mødre som ga fra seg sine barn til adopsjon av kjærlighet, og som ønsket om å gi dem et bedre liv. I andre tilfeller skal kvinnene ha blitt lurt, manipulert, villedet, presset, truet eller løyet til.398

Som beskrevet jobbet Adopsjonsforums juridiske representant mer eller mindre alene i Chile fra 1986 til 1992, og vedkommende ble honorert etter antall adopsjoner. Den svenske granskingskommisjonen skriver at den svenske aktøren opplevde seg nedprioritert i forbindelse med tildelinger da Adopsjonsforums juridiske representant begynte å jobbe i Temuco.399 Adoptionscentrums representant i Chile mistenkte at dette ikke var tilfeldig, men at det handlet om at Adopsjonsforums juridiske representant på ulike vis innyndet seg hos dommeren.400

Holder man disse opplysningene opp mot informasjonen i enkeltsakene utvalget har undersøkt – med udokumenterte samtykker, selvmotsigelser innad i dokumentene (som at barnet ble fødselsregistrert med ukjente eller ikke-fremmøtte foreldre, selv om det går frem at mor registrerte barnet eller søkte om vernetiltak for sitt ufødte barn og bekreftet ønsket etter fødselen) og prosesser som i noen tilfeller gikk svært fort – mener utvalget at risikoen for feil eller ulovligheter ved adopsjoner fra Temuco i perioden 1986–1995 er høy. Dette gjelder både brudd på kravet om informert samtykke fra de opprinnelige foreldrene, subsidiaritetsprinsippet og forbudet mot urettmessig økonomisk vinning.

Utvalget er kjent med at Adopsjonsforums juridiske representant, Adopsjonsforums utenlandskontakt fra 1992 og dommeren i Temuco har blitt avhørt i forbindelse med den strafferettslige etterforskningen i Chile. Utvalget har gjennom Chileadoptions.se fått tilsendt utskrifter av et avhør av dommeren. Her hevdet hun at hun aldri gjorde noe galt. Hun ble videre konfrontert med en høy levestandard og midler på 185 millioner pesos (i dag drøye 2 millioner norske kroner) som skal ha tilfalt en konto hun disponerte. Hun nektet for dette og hevdet at hun bare mottok donasjoner fra utlandet på «relativt små beløp» som gikk til «hjelpeprogrammer administrert av retten». Dommeren fra Temuco døde i 2023.

11.8.4.1 Om omfanget av mulig problematiske adopsjoner til Norge

Som nevnt har det funnet sted om lag hundre adopsjoner fra Temuco til Norge i perioden 1987–1995. Utvalget har ikke grunnlag for å slå fast at det foreligger feil i alle disse adopsjonene, men vurderer risikoen for feil som høy.

Det ble videre gjennomført mellom tolv og tjue utreiser for adopsjon i Norge fra Chile før loven som regulerte utenlandsadopsjoner, trådte i kraft 10. mai 1988. Flere aktører i Chile mente at disse befant seg i en juridisk gråsone.

Utvalget har fått bekreftet at et mindre antall adopsjoner til Norge inngår i den strafferettslige etterforskningen, og at 75 prosent av de «norske» sakene er fra Temuco.

Utvalget er kjent med tre saker der adopterte fra Chile til Norge har funnet igjen sin opprinnelige familie. I den ene saken hevder den opprinnelige moren, som da var mindreårig, at hun ble tvunget av sin egen mor til å adoptere bort barnet. I den andre saken fikk den adopterte inntrykk av at moren, som hadde vært mindreårig og ikke kunne lese eller skrive, ikke fullt ut hadde forstått hva som foregikk (verken graviditet, fødsel eller adopsjon), og at avgjørelsen om adopsjon hovedsakelig hadde ligget hos den adoptertes morfar i den opprinnelige familien. I den tredje saken har den opprinnelige moren fortalt at graviditeten var resultat av et overgrep, at hun ble tvunget til å ta keisersnitt og påført bind for øynene og deretter fratatt barnet før hun fikk se det. Siden ble hun fortalt at barnet var dødfødt.401 Alle de tre sakene er fra Temuco og omland.

Utvalget har sett dokumentene i den sistnevnte saken, og i rettsavgjørelsen vises det til følgende bilag:

• bilag om mor som skal ha møtt frem gravid og erklært at hun søker vernetiltak for sitt ufødte barn

• melding fra sykehuset til retten om at et barn er født, og at det ble straks gitt ordre til innlevering av barnet til ammesentral

• bilag som viser at retten ble satt på sykehuset for å forhøre mor, som erklærte at hun ratifiserte erklæringen hun tidligere hadde gitt

• sosialrapport om barnets mor og familie

• rapport om at det ikke er mulig å få anbrakt barnet til en av de chilenske ekteparene på venteliste grunnet barnets araukanske opprinnelse

• bilag som viser at barnet er innført i sivilregisteret som «uekte datter av ikke fremmøtte foreldre».

Ingen av disse bilagene fulgte med rettsavgjørelsen da den ble sendt til Norge. Saken er signert en hjelpedommer i barne- og ungdomsdomstolen i Temuco.

I en samlet vurdering mener utvalget at risikoen for feil og ulovligheter ved adopsjoner fra Temuco frem til 1999, var høy. Risikoen anses som størst i perioden 1987–1995.

Også adopsjoner fra andre deler av landet er forbundet med risiko for feil og ulovligheter, spesielt i perioden frem til 1999.

Utvalget har identifisert én adopsjon til Norge hvor barnet skal ha blitt tatt fra moren ved fødselen med påstand om at det var dødfødt. Under landbesøket i Chile fikk utvalget høre flere troverdige vitnebeskrivelser av slike saker som ble behandlet i domstolen i Temuco og avgjort av dommeren Adopsjonsforum samarbeidet med. Etter utvalgets syn er det derfor betydelig risiko for at flere adopsjoner kan ha skjedd til Norge som følge av straffbare handlinger i Chile.

Det er også utvalgets vurdering at det er en høy risiko for at barn har blitt adoptert til Norge som følge av andre prosesser som ikke sikret fritt, informert samtykke fra opprinnelige foreldre. Dette kan blant annet ha skjedd gjennom overtalelse, press eller villedelse fra offentlige tjenestepersoner. Risikoen anses som størst i perioden frem til 1999.

11.9 Oppsummering

Utvalgets undersøkelser har konsentrert seg om oppstarten av adopsjonene fra Chile og på perioden frem til Chile vedtok en ny adopsjonslov i 1999, med hovedvekt på perioden 1985–1995.

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert, og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Chile, både hos chilenske og norske aktører:

• Utvalget mener at norske adopsjonsmyndigheter ikke gjorde grundige nok vurderinger av om det var forsvarlig å gi formidlingstillatelse til adopsjon fra Chile, særlig med tanke på at landet var et militærdiktatur med en betydelig grad av korrupsjon, politisk undertrykkelse og alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

• Utvalget mener at norske adopsjonsmyndigheters vurderinger av de chilenske adopsjonsreglene før de første tillatelsene (til prøvesaker) ble gitt, var mangelfulle: Norske adopsjonsmyndigheter tillot på dette tidspunktet et system for adopsjoner som ikke fulgte av chilensk adopsjonslovgivning.

• Utvalget mener at norske adopsjonsmyndigheter ikke gjorde en forsvarlig vurdering av rettssikkerheten og de politiske og sosiale forholdene i landet da den generelle tillatelsen til formidling ble gitt, i desember 1988. Etter utvalgets syn var det ikke forsvarlig å gi formidlingstillatelse for Chile på det tidspunktet dette ble gitt.

• Utvalget mener at norske adopsjonsmyndigheters løpende kontroll med formidlingen fra Chile hadde vesentlige mangler, særlig i dokumentkontrollen før det ble gitt adopsjonsbevilling i Norge (frem til 1999). Utvalget vil fremheve at norske myndigheter hadde et særskilt ansvar for å kontrollere dokumentene når de selv ga bevilling.

• Utvalget mener at Adopsjonsforum opptrådte kritikkverdig og utviste dårlig skjønn ved å foreslå eller akseptere flere ordninger med åpenbare risikoer for ulovlige og/eller irregulære adopsjoner.

• Utvalget mener det er sannsynlig at dommeren i Temuco som Adopsjonsforum samarbeidet med, helt eller delvis delte noen av militærstyrets fordommer mot urfolk og tanken om at adopsjon kunne være en løsning på dette «problemet».

• Utvalget har identifisert én adopsjon til Norge hvor barnet skal ha blitt tatt fra moren ved fødselen med påstand om at det var dødfødt. Saken er fra Temuco.

• Utvalget mener at risikoen for at det har skjedd straffbare handlinger, ulovligheter eller andre feil ved adopsjoner fra Temuco i perioden 1987–1995, er høy. Dette gjelder både brudd på kravet om informert samtykke fra de opprinnelige foreldrene, subsidiaritetsprinsippet og forbudet mot urettmessig økonomisk vinning. Også adopsjoner fra andre deler av landet er forbundet med risiko for feil og ulovligheter, spesielt i perioden frem til 1999.

12 Colombia

12.1 Innledning

Det er formidlet totalt 4096 adopsjoner fra Colombia til Norge i perioden 1972–2025. I Norge er det bare formidlingsorganisasjonen Adopsjonsforum som har hatt formidlingstillatelse for Colombia. Adopsjonsforum fikk tillatelsen fra Sosialdepartementet 19. mai 1978, men oppgir å ha formidlet 153 adopsjoner fra Colombia fra 1972 til og med 1978.402 Formidlingen organisasjonen sto for gjennom sin opplysningsvirksomhet i 1970-årene, var fra norske myndigheters hold en kjent og tilsynelatende tolerert praksis.403

Se tabell 12.2 for en mer detaljert oversikt over adopsjoner formidlet fra Colombia.

Adopsjonssystemet i Colombia har historisk sett vært (og er fremdeles) delt mellom adopsjoner som går gjennom det statlige barne- og familievernet, Instituto Colombiano de Bienestar Familiar (ICBF), og adopsjoner som går gjennom private institusjoner med spesiell autorisering fra colombianske myndigheter til å gjennomføre adopsjoner.404 Det har ikke vært adopsjoner til Norge fra noen av de private institusjonene etter 2006 (se punkt 12.7.4).

12.2 Avgrensning

Dette landkapittelet vil ta for seg adopsjoner fra Colombia til Norge fra begynnelsen av 1970-årene og frem til i dag. Hovedvekten vil ligge på perioden 1990–2006. Utvalgets arbeid er i hovedsak tilbakeskuende, og det er ikke utvalgets oppgave å utrede om dagens adopsjoner fra Colombia skal fortsette. Det er Bufdirs, og eventuelt departementets, oppgave å vurdere de enkelte løpende landtillatelsene etter reglene i adopsjonsloven.405 Størstedelen av utvalgets undersøkelser har vært konsentrert om tiden frem til 2006, med mer begrensede utredninger av dagens system, blant annet i forbindelse med utvalgets landbesøk (se punkt 12.6). Kapittelet omhandler adopsjoner både gjennom ICBF og de private institusjonene, men størst vekt legges på sistnevnte på grunn av spesielle forhold som knytter seg til formidlingen gjennom de private institusjonene. Kapittelet er avgrenset til adopsjoner gjennom adopsjonsformidler.

I det følgende vil først generell, relevant informasjon om landet bli presentert. Deretter gis en oversikt over det colombianske rettssystemet i dag og adopsjonsprosedyren historisk og i dag. Så følger en redegjørelse om utviklingen av norsk formidling fra landet, med særlig vekt på formidling gjennom de private institusjonene. Utvalgets vurdering av konkrete forhold er lagt inn i redegjørelsen (se punkt 12.7.1.2, 12.7.2.2, 12.7.3.5, 12.7.4.4 og 12.7.4.6). Til sist kommer en oppsummering og samlet vurdering av funnene (se punkt 12.8 og 12.9).

12.3 Generell informasjon

Colombia er et av Latin-Amerikas mest folkerike land, med ca. 52 millioner innbyggere (2023).406 Ca. 92 prosent tilhører den katolske kirke, og det offisielle språket er spansk. Landet er en demokratisk republikk som er inndelt i 32 administrative departementer samt hovedstadsdistriktet.407

Colombia har vært sterkt preget av interne konflikter og femti års borgerkrig (1966–2016) mellom myndigheter, paramilitære grupper og regjeringskritiske opprørsgrupper. I perioder har landet hatt den høyeste voldsraten i verden, og i lengre perioder har menneskerettighetene hatt et svakt vern.408

Ifølge Verdensbanken lever 39,3 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Colombia er også et av landene som scorer høyest når det gjelder ulik fordeling av land og økonomiske ressurser.409 Colombia hadde i 2021 ca. 8 millioner internt fordrevne.410 Colombia har også en betydelig befolkning bestående av flyktninger fra Venezuela (2,9 millioner i oktober 2022).411 I tillegg til strukturell fattigdom, væpnede konflikter og intern fordrivelse er landet utsatt for naturkatastrofer, som orkaner, flom, jordskred, jordskjelv og vulkanutbrudd.

I 2024 plasserte Transparency Internationals korrupsjonsindeks Colombia på 92. plass av totalt 180 land, med en score på 39 av 100 (der 0 tilsier «highly corrupt»).412 Til sammenligning ligger Norge på 5. plass med en score på 81. I 1995, som er det første året indeksen ble laget, var Colombias score på 3,44 (av 10).413 I 2000 lå den på 3,2 (av 10),414 og i 2012 lå den på 36 (av 100). Transparency International fremhever behovet for økt åpenhet i landets politiske system, mer uavhengighet i tilsynsorganer og rettssystemet og beskyttelse for varslere.415 En oversikt fra World Justice Project peker på et særlig problem med offentlige tjenestepersoner i den lovgivende makten som benytter sin stilling til privat fortjeneste.416 På RSFs World Press Freedom Index fra 2025 lå Colombia på 115. plass av 180 land.417

Fødselsraten i Colombia lå i 2022 på 1,7 fødsler per kvinne. I 1972 lå den på 4,9, og siden har den sunket jevnlig.418 Før 2006 var det totalforbud mot abort i landet, og ethvert forsøk på å avbryte et svangerskap var straffbart, med en strafferamme på tre års fengsel for mor og lege.419 I 2006 ble totalforbudet vurdert som grunnlovsstridig,420 og abort ble tillatt under spesifikke omstendigheter. I 2022 ble abort opp til 24. svangerskapsuke tillatt uten særskilt grunn.421

Norge er representert i Colombia ved ambassaden i Bogotá, og diplomatiske forbindelser med landet strekker seg tilbake til 1935.422 Fra 1912 til 1960 var Norge representert ved konsul. Fra 1961 ble stasjonen omdannet til ambassade.423 Fra 1968 til 2000 ble norsk diplomatisk tilstedeværelse besørget gjennom andre ambassader i regionen, som i Caracas, og med et kongelig generalkonsulat i Bogotá. I 2001 ble det igjen etablert en norsk ambassade i landet, som har vært i drift siden, med unntak av om lag ett år rundt 2011. I 2012 ble den gjenåpnet da norsk diplomati tok en sentral rolle i fredsprosessen mellom den colombianske regjeringen og FARC som ledet frem til fredsavtalen undertegnet i 2016.424

12.4 Adopsjoner fra Colombia – en oversikt

Colombia har vært et av de største opprinnelseslandene til utenlandsadopsjon på verdensbasis. Fra 1980 til 1989 var det det tredje største opprinnelseslandet globalt. Fra 1980 til 1989 ble det gjennomført gjennomsnittlig 1484 utenlandsadopsjoner fra landet årlig. I tillegg var Colombia i 1989 landet med det tredje høyeste nivået av utenlandsadopsjoner målt opp mot antall fødsler. I 1998 var det landet med det sjuende høyeste nivået.425 I deler av 1990-årene og i perioden 2003–2019 var det det femte største opprinnelseslandet. Fra 2010 til 2015 er det en markant nedgang i utenlandsadopsjoner fra landet, fra 1815 til 522.426 De siste ti årene har det vært flere innenlandsadopsjoner enn utenlandsadopsjoner fra Colombia.427

12.4.1 Bakgrunnen for utenlandsadopsjoner fra Colombia

Etter andre verdenskrig opplevde landet en befolkningsvekst som førte til omfattende migrasjon inn til byene og en økende fattig, urban befolkning. I 1965 bodde halvparten av befolkningen i byer og over 30 prosent av befolkningen var under 25 år.428 Forskere på feltet har pekt på at økende fattigdom, manglende byinfrastruktur, illegale aborter, «uekte» barn, forlatte barn og gatebarn ble ansett som store sosiale problemer.429 De beskriver at statens løsninger inkluderte bedre befolkningskontroll, blant annet gjennom offentlig finansierte prevensjonsprogrammer. Den katolske kirken mente imidlertid at familieplanlegging og opprettholdelsen av en sosial og moralsk orden var kirkens ansvar, ikke statens. Kirken engasjerte seg i saken ved å fremheve den moralske betydningen av foreldreansvar. Denne diskursen ble tatt opp av staten, og i kombinasjon med globale endringer i synet på barn, barndom og barns rett til beskyttelse dannet dette grunnlaget for statlige skiller mellom ansvarlige og uansvarlige foreldre.430 Det var i denne politiske og kulturelle konteksten at det statlige barne- og familievernet, Instituto Colombiano de Bienestar Familiar (ICBF), som har om lag de samme funksjonene som norsk barnevern, ble etablert i 1968.431

Ifølge flere av disse forskerne432 økte antallet adopsjoner til utlandet fra Colombia i et sosialt, religiøst og politisk landskap der adopsjon ble sett på som et ønsket alternativ til praksiser som (illegale) aborter og prevensjonsbruk samt som en løsning på sosiale problemer (som forlatte barn, gatebarn og barn som var ofre for uansvarlige foreldre).

12.4.2 De private adopsjonsinstitusjonene

Et kjennetegn ved den colombianske adopsjonsreguleringen er at systemet har vært todelt. Adopsjoner har blitt administrert både gjennom ICBF, som har om lag de samme funksjonene som norsk barnevern, og gjennom private institusjoner som er autorisert av colombianske myndigheter til å administrere adopsjoner.

Åtte private institusjoner har hatt en slik godkjenning: Fundación Centro para el Reintegro y Atención del Niño (CRAN), Fundación para la Asistencia de la Niñez Abandonada (FANA), Los Pisingos, Casa de la Madre y el Niño og Ayúdame (alle i Bogotá), Chiquitines (i Cali) og Casita de Nicolás og Casa de Maria y el Niño (i Medellín). Det har blitt adoptert barn til Norge fra alle de private institusjonene, med mulig unntak av Ayúdame.433 Enkelte av disse institusjonene er eldre enn ICBF434 og ble etter det utvalget har fått opplyst, etablert og drevet av personer fra innflytelsesrike familier i Colombia.435 Flere ble etablert som mødrehjem, altså hjelpetiltak for gravide kvinner, der kvinnene kunne bo og motta medisinsk og annen hjelp dersom de vurderte adopsjon.

Barnehjemmene til de private institusjonene har vært kjent for å holde høy standard og være godt bemannet.436 Ledelsen ved institusjonene godkjente selv adopsjonssøkere og tildelte også barn. Institusjonene har jevnt over tatt høye gebyrer (kalt donasjoner, men de har i prinsippet vært obligatoriske) for hver adopsjon. Norge stanset formidlingen fra private institusjoner i 2006.

Formelt skal driften av de private institusjonene kontrolleres av ICBF, i senere år blant annet gjennom en representant fra ICBF som sitter i styret. ICBF gir i dag toårige tillatelser og har inspeksjoner før tillatelsen fornyes. Ting tyder likevel på at det har vært en noe komplisert prosess for colombianske myndigheter å få adekvat kontroll over disse institusjonene og føre tilsyn med dem, blant annet med de økonomiske aspektene knyttet til adopsjonsformidlingen.437

De private institusjonene samordnet størrelsen på donasjonene de krevde (jf. Tabell 12.1). Utover i 1990-årene inngikk de også et mer formelt samarbeid for å beskytte interessene sine.438 I interne reiserapporter beskrev Adopsjonsforum flere eksempler på at institusjonene bedrev påvirkning opp mot arbeid med adopsjonslovgivningen i landet.439 En tidligere ansatt i Adopsjonsforum har i intervju med utvalget beskrevet hvordan lederen for adopsjonsvirksomheten i ICBF opplevde å bli skjøvet ut og fikk en annen stilling da vedkommende rettet et kritisk søkelys mot de private institusjonene.

Vi mangler sikre tall for formidlingen til Norge gjennom de private institusjonene fra før 1990. I perioden 1990–2006 utgjør adopsjonene til Norge fra private institusjoner 756 av totalt 2154, altså ca. 35 prosent av adopsjonene formidlet fra Colombia til Norge i denne 16-årsperioden.

12.5 Oversikt over adopsjonsprosedyren

12.5.1 Rettssystemet i Colombia

Colombias rettssystem er basert på sivilrettslige tradisjoner og europeiske juridiske prinsipper. Systemet er organisert i tre statsmakter, den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, som er uavhengige av hverandre.

Den colombianske grunnloven av 1991 markerer et vendepunkt i landets juridiske historie ved å styrke menneskerettighetene, beskytte urfolks autonomi og anerkjenne miljørettigheter. Grunnloven innførte også acciones de tutela, som gir enkeltpersoner mulighet til å kreve sine grunnlovsfestede rettigheter direkte i retten. I tillegg til generelle domstoler har Colombia spesialiserte domstoler, blant annet familiedomstoler (Juzgados de Familia).440

Familiedomstolene er spesialiserte organer innenfor det sivile rettssystemet og er opprettet for å håndtere saker som krever ekspertise innenfor familiedynamikk og barns velferd. De har en sentral rolle i familierettslige saker, som skilsmisse, spørsmål om foreldrerett, barnebidrag, beskyttelse av barns rettigheter og adopsjon. Det er familiedomstolene som har ansvaret for å godkjenne adopsjoner i henhold til colombiansk lov og internasjonale konvensjoner.

I adopsjonssaker samarbeider familiedomstolene med ICBF. Prosessen inkluderer følgende:

• Vurdering av barnets status: Domstolen kontrollerer at det foreligger dokumentasjon på at barnet er juridisk tilgjengelig for adopsjon, det vil si at barnets opprinnelige foreldre er ukjente, at de har frasagt seg foreldreansvaret, eller at de er fratatt foreldreansvaret.

• Godkjenning av adoptivforeldre: Domstolen kontrollerer at adoptivforeldre oppfyller de juridiske og etiske kravene som stilles i Colombia.

• Juridisk godkjenning: Når alle krav er oppfylt, gir familiedomstolen den endelige godkjenningen av adopsjonen, og barnet får rettslig status som barn av adoptivforeldrene.

12.5.2 Adopsjonsprosessen i det colombianske rettssystemet 441

I dag er adopsjonsprosessen i Colombia delt inn i en administrativ og en juridisk del. Når det gjelder utenlandsadopsjoner, omfatter den administrative delen en vurdering av adoptivsøkernes egnethet, barnets frigivelse til adopsjon og matchingen av barn med adoptivsøkere. Den juridiske delen omfatter innlevering av adopsjonssøknad til domstolen og rettsavgjørelse.

Adopsjoner er i dag regulert av Código de la Infancia y la Adolescencia (barne- og ungdomsloven) av 2006 (lov nr. 1098).

Før dette ble adopsjoner regulert av Código del Menor (lov om mindreåriges rettigheter) av 1989 (dekret nr. 2737).

Colombia signerte Haagkonvensjonen 1993 1. september 1993 og ratifiserte den i nasjonal lovgivning 13. juli 1998. Den trådte i kraft fra 1. november 1998. ICBF er sentralmyndighet.442

Colombia ratifiserte FNs barnekonvensjon 28. januar 1991.443

12.5.2.1 Adopsjonsprosessen før 1989

Før 1975 beskrives adopsjonssystemet i Colombia som uregulert.444 Adopsjoner kunne gjennomføres uten domstolenes involvering, ved en notar som registrerte barnet under nytt navn. Ingen av partene behøvde bistand fra en advokat. Det ble ikke ført tilsyn med formidlingen, og adopsjoner ble ikke registrert sentralt. Dokumentasjon om adopsjoner ble bare oppbevart på notarkontorene rundt i landet. Den nederlandske granskingsrapporten mener at systemet skapte en risiko for forfalskning av barnets papirer. Bare notaren vurderte barnets papirer og sikret barnets identitet.

Fra 1975 ble adopsjoner underlagt statlig kontroll.445 Den nederlandske granskingsrapporten skriver at heretter kunne barn bare oppgis til adopsjon gjennom ICBF (som sikret dokumentasjon i form av foreldres ID-kort, registrering på registerkontor, avgjørelse fra domstol og opprinnelige foreldres samtykke/frigivelseserklæring), og bare domstolene hadde myndighet til å treffe avgjørelse om adopsjon.446 Ifølge Adopsjonsopplysning (senere Adopsjonsforum)447 foregikk imidlertid prosessen i 1975 ved de offentlig godkjente private institusjonene slik at adoptivsøkernes dokumenter ble presentert direkte til de private institusjonene, som i samråd med sin egen advokat, lege og sosialarbeider tildelte søkerne et barn. Etter at søkerne hadde samtykket, gikk saken til domstolen. Verken andre lands granskinger eller dokumenter utvalget har funnet, bringer på det rene om sakene til de private institusjonene også gikk via ICBF.

I 1981 ble regelverket skjerpet.448 ICBF-søknader kunne tidligere gå direkte til regionskontorene, men skulle nå gå gjennom ICBF sentralt. Søknadene ble deretter sendt til ICBFs lokale kontorer for tildeling og gjennomføring av adopsjon i en lokal familiedomstol. Søknadene til de godkjente private institusjonene ble fremdeles sendt direkte til institusjonene. Regionale ICBF og domstolen kunne gi tillatelse til at barnet forlot landet før endelig rettsavgjørelse om adopsjon. De opprinnelige foreldrene kunne likevel påklage rettsavgjørelsen. For at klagen skulle bli tatt til følge, måtte de for eksempel kunne påvise at samtykket ikke var informert. De måtte også godtgjøre at de kunne forsørge barnet og hadde kapasitet til å ha omsorg for det.

12.5.2.2 Adopsjonsprosessen 1989–2006 449

Barneloven Código del Menor, Nr. 2737 av 27. november 1989, hjemlet vernetiltak for mindreårige i irregulære situasjoner. Lovens femte seksjon, artiklene 88–128, omhandler adopsjon. Adopsjon er her definert som et vernetiltak. Adopsjon skjedde ved dom i retten etter en administrativ prosess (artikkel 96). Colombianske søkere skulle foretrekkes over utenlandske (artikkel 107).

Etter denne loven hadde verken ICBF eller de private institusjonene anledning til å forlange direkte eller indirekte kompensasjon for tildeling fra adoptivsøkerne (artikkel 125). I den samme bestemmelsen slås det fast at foreldre ikke kan kompenseres for å overgi barn til adopsjon, og at de heller ikke skulle presses til å samtykke til slik overgivelse.

Ved bemyndigelsen til private institusjoner ble det forutsatt at disse ikke hadde økonomisk vinning for øye og var underlagt myndighetenes kontroll. ICBF kunne kreve fullt innsyn i institusjonenes regnskaper, arkiver og dokumenter (artikkel 127) og skulle ha en representant i styret til institusjonene (artikkel 120).

Frigivelseserklæring eller samtykke skulle følge søknaden om adopsjon til domstolen (artikkel 105). Barn under 18 år måtte være erklært forlatt, alternativt måtte foreldre eller defensor de familia (advokat ansvarlig for adopsjonsprosessen)450 ha gitt fullmakt til adopsjon (artikkel 92). Et eventuelt samtykke til adopsjon fra dem som hadde foreldreansvaret, skulle gis personlig overfor defensor de familia, som skulle orientere om virkningene av adopsjon (artikkel 94). Etter en måned var samtykket ugjenkallelig (artikkel 94, første ledd). Samtykke til adopsjon for ufødte barn ville ikke vært gyldige (artikkel 95).

Når en bemyndiget, privat institusjon hadde innhentet samtykke fra foreldre, ble domstolen forelagt samtykket, legeattest, institusjonens lisens samt erklæring om at den påtok seg godkjenning og tildeling. I møte med en dommer ved en barnedomstol fikk norske adopsjonsmyndigheter451 opplyst at i saker der barn oppgis av sine opprinnelige mødre, som ved de private institusjonene, skulle ICBFs defensor de familia likevel påse at barnet var frigitt på rett grunnlag (artikkel 108).

ICBFs regionale kontorer hadde ansvar for den administrative frigivelsesprosessen i barnevernssakene. ICBF la frem en sosialrapport med en begrunnelse av hvorfor barnet ikke kunne leve sammen med foreldrene, og en vurdering av egnet omsorgstiltak samt fødselsattest.

På en reise til landet fikk norske adopsjonsmyndigheter452 opplyst at ICBF ville annonsere etter opprinnelige foreldre eller andre omsorgspersoner i større aviser dersom de ikke var kjent. Dersom ingen meldte seg innen seks måneder, kunne det tas avgjørelse om frigivelse til adopsjon. Denne ble presentert for domstolen og ville etter gitte tidsfrister bli kunngjort dersom den forvaltningsrettslige saksbehandlingen ble vurdert å oppfylle lovens krav. Deretter kunne ICBF starte arbeidet med å finne nye foreldre til barnet.

I rapporten fra norske adopsjonsmyndigheters tilsynsreise fra 2001 står det at domstolen utstedte «forlatterklæring». I lovteksten (artikkel 41) står det imidlertid at defensor de familia fattet avgjørelsen. Frigivelse skjedde før barnet ble tildelt adoptivforeldre.

Når det gjelder tildelingen av barn, kom det nye retningslinjer 5. juli 1994 (Resolución nr. 1267 av 1994).453 Disse førte til at godkjenningen av søknader ble sentralisert, og gjorde at man fikk en samlet oversikt over frigitte barn, men tildelingen av barn skulle fortsatt skje på regionnivå. Bakgrunnen for endringene skal ha vært et ønske om å rasjonalisere saksbehandlingen samt å hindre muligheten for korrupsjon nedover i systemet.454 Ved de private institusjonene var det fremdeles én og samme komité som behandlet søknadene og tildelte barn.

Adopsjonsforum avgjorde455 om norske søknader skulle sendes til ICBF eller til en privat institusjon.

I henhold til den colombianske barneloven art. 105 og 106 krevde retten følgende dokumenter for å godkjenne adopsjonen:

• samtykke til adopsjonen, hvis nødvendig

• fødselsattester

• frigivelseserklæring eller godkjenning av adopsjon

• positiv uttalelse fra defensor de familia basert på intervjuer med søkerne og en undersøkelse av dokumentene med autorisert anbefaling

• attest fra ICBF om skikkethet

• attest fra institusjonen om barnets tilpasning til søkerne

• ICBFs attest med driftstillatelse til institusjonen barnet bor i

• attest fra organisasjon eller myndighet om oppfølging inntil barnet får statsborgskap i mottakerland

• personlig formulert søknad om adopsjon

• politiattest og vigselattest for adoptivforeldrene og forhåndssamtykke fra norske myndigheter

Alle dokumenter måtte være notarialbekreftede i henhold til colombianske krav. I et møte mellom norske adopsjonsmyndigheter og en familiedommer i 2001 ble det opplyst at dommerne ikke gikk dypt inn i søkernes egnethet.

Etter en dom i høyesterett (T-510 av juli 2003) ble kravene til samtykke skjerpet. Etter denne dommen må det gå minst 20 dager etter fødselen før samtykke kan gis, deretter må det gå ytterligere 30 dager før det er endelig gyldig. Samtykket skulle videre ikke være gyldig uten at storfamilien, inkludert far, var kjent med situasjonen. Spesielt utpekte familieforsvarere skulle ta imot samtykke.456

12.5.2.3 Adopsjonsprosessen fra 2006 til i dag

I 2006 ble lovverket om adopsjon skjerpet ved innføringen av den colombianske barne- og ungdomsloven, som fortsatt er gjeldende. Fra 2006 ble det ikke lenger mulig for adoptivforeldre å donere til barnehjem de adopterte fra. Både representanter fra Adopsjonsforum og fra ICBF som utvalget møtte i Colombia, fremstilte endringene som kom med 2006-loven, som et vannskille. Utvalget har ikke kunnet bringe på det rene hva de største endringene besto i, men det er klart at forbudet mot vederlag strammes til i lovens artikkel 74 gjennom et absolutt forbud mot donasjoner fra enkeltpersoner eller utenlandske institusjoner til colombianske institusjoner som motytelse for å gi fra seg barn eller ungdom til adopsjon.

Defensorías de Familia er enheter underlagt ICBF med ansvar for å garantere og gjenopprette rettighetene til barn og ungdom. Ved kontorene til Defensorías de Familia skal det være tverrfaglige team bestående av minst en psykolog, en sosionom, en ernæringsfysiolog og en advokat. For å bli en defensor de familia457 må man være advokat med gyldig lisens og ha plettfri vandel og dokumentert, relevant etterutdanning.

Dersom et barn eller en ungdom står i en situasjon der rettighetene deres er truet eller krenket, skal myndighetene varsles. Defensor de familia avgjør da om det skal startes en PARD-prosess. PARD står for Proceso Administrativo de Restablecimiento de Derechos og er en administrativ prosess for å gjenopprette rettighetene til barn og ungdommer dersom disse har blitt krenket eller er truet.

I PARD-prosessen har defensor de familia inntil 6 måneder på å avgjøre om barnet skal reintegreres i familien sin. Perioden kan forlenges to ganger, slik at fristen kan bli opptil 18 måneder totalt. Dersom det ikke er mulig å reintegrere barnet i familien, blir barnet frigitt til adopsjon. Bruken av fosterhjem anses bare som en midlertidig løsning.

Det er defensor de familia som gjennomfører og signerer vedtak om adoptabilidad, altså at barnet er kvalifisert for adopsjon i samsvar med lovverket (artikkel 82 i lov 1098/2006). Ved vedtak om adoptabilidad brytes alle juridiske bånd til barnets opprinnelige foreldre.

Barnets frigivelse til adopsjon er med andre ord primært en administrativ prosess. Denne administrative avgjørelsen kan bringes inn for retten, for eksempel av opprinnelige foreldre som motsetter seg frigivelsen. For at de opprinnelige foreldrene skal ha en reell mulighet til å få prøvd frigivelsen rettslig, må de være gjort kjent med familieforsvarerens avgjørelse om frigivelse til adopsjon. Bufdir har fått opplyst fra ICBF og fra en dommer ved en familiedomstol i Bogotá at de opprinnelige foreldrene varsles om datoen for høringen om fratakelse av foreldreansvar og frigivelse til adopsjon gjennom offentlige oppslag på det lokale sonesenteret458 – men bare i én dag. Det sendes ikke brev, og det gjøres ingen telefonhenvendelser. Det samme gjelder varselet om selve beslutningen om frigivelse til adopsjon og de opprinnelige foreldrenes klagemuligheter. Bufdir fikk opplyst at dette er i tråd med reglene om forkynning i sivile saker.459

Ulike aktører i Colombia opplyste til Bufdir under deres tilsynsreise i 2025 at gratis rettshjelp til foreldre med barn i PARD-prosess i prinsippet er tilgjengelig gjennom ombudsmannen. Det er imidlertid usikkert hvor kjent tilbudet er, hva omfanget av bistanden man eventuelt kan få, er, og hvordan tilgjengeligheten er i ulike deler av landet.460

Når det gjelder forlatte barn, blir det videre et spørsmål om hvilke tiltak ICBF gjør for komme i kontakt med foreldrene. I tillegg til avisannonser opplyser informanter fra et ICBF-regionskontor at det i dag gis informasjon i radioprogrammer. Og dersom ICBF vet i hvilket område familien bor, vil man forsøke å oppsøke familien. Det psykososiale teamet er ute i felten og leter etter familien ved å snakke med naboer og andre i lokalsamfunnet. Dersom dette ikke lykkes, kan man henge opp plakater på stolper, og man kan bruke etterlysninger over politi- og militærradio. Også andre strategier som å snakke med erkebiskopen i området kan bli brukt. Utvalget er ikke kjent med om alle disse tiltakene for å finne familien til forlatte barn gjennomføres i alle regioner, og hvor lenge dette har vært praktisert.

Etter frigivelse leter ICBF regionalt etter colombianske familier som kan adoptere. Dersom det ikke lykkes, undersøkes det med ICBF sentralt. Neste steg er å finne utenlandske adoptivforeldre. Sentralmyndigheten vil sende forslag på to til tre familier til regionskontoret, som avgjør hvilken familie som skal få tilbud om å adoptere barnet. Ved utenlandsadopsjon vil colombianere som bor utenlands, prioriteres fremfor utenlandske familier.

En dom i 2011 ble forstått slik at den påla ICBF å søke etter slektninger av barn i PARD-prosessen helt opp til sjette slektsledd.461 Kravet medførte en markant nedgang i antall barn som ble erklært adopterbare.462 Dette førte i 2015 til en endring,463 og kravet ble deretter ble å søke etter «plassering i et familiemiljø».464

Fra 2013 må utenlandske søkere være åpne for å adoptere barn med særlige omsorgsbehov, barn eldre enn 6 år og 11 måneder eller søskengrupper på flere enn to der den eldste er minst 6 år.465

12.6 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Colombia har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i punkt 3.3.6.3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger og informasjon fra International Social Service er gjennomgått, og litteratursøk og mediesøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir, Barne- og familiedepartementet, Riksarkivet og Utenriksdepartementet. Utvalget har også fått tilgang til Adopsjonsforums fysiske arkiver og digitale fellesområder.

En særskilt utfordring med undersøkelsene er at det er stor variasjon i hvor mye skriftlig materiale som gjenfinnes i arkivene. Spesielt fra de to første tiårene med formidling (1970–1990) fant utvalget langt mindre skriftlig materiale enn for senere perioder.

Utvalget har i sine undersøkelser gjennomført flere møter og intervjuer som har omhandlet adopsjoner fra Colombia. Adopsjonsforum har redegjort for landsamarbeidet på et utvalgsmøte, og organisasjonene Adopsjon i endring, UTAD og Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia har også fått presentere sine innspill på et utvalgsmøte. I tillegg er det gjennomført flere møter med Adopsjon i endring, UTAD, og Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia der Colombia har vært et tema. Det er også gjennomført flere møter med den svenske granskingskommisjonen, blant annet for å utveksle erfaringer og informasjon om adopsjoner fra Colombia. Det er gjort intervjuer med adopterte fra Colombia til Norge (fire)466 og adoptivforeldre som har adoptert fra Colombia (to),467 samt med tidligere ansatte i Adopsjonsforum som har jobbet med landet (to). Når det gjelder sistnevnte gruppe, er det en utfordring at flere av de tidligere ansatte i Adopsjonsforum som har jobbet med Colombia, ikke lenger lever eller av ulike grunner ikke har vært tilgjengelige for samtale med utvalget.

Utvalget har mottatt en rekke skriftlige henvendelser og informasjon fra organisasjoner (Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia, Adopsjon i endring, UTAD, Positiv Adopsjon og Adopsjon Norge) og åtte enkeltpersoner (adopterte, adoptivforeldre og tidligere ansatte i Adopsjonsforum) som har ønsket å bidra til granskingen av adopsjoner fra Colombia. Alle henvendelser har blitt systematisert, og flere har ført til intervjuer og/eller møter. I tillegg har utvalget bedt ulike organisasjoner om innspill til relevante intervjuobjekter i Norge og i Colombia.

Fra 7. til 13. oktober 2024 var en delegasjon468 fra utvalget og sekretariatet i Colombia for å gjennomføre møter med følgende aktører:

• organisasjonene Plan Angel, ASFADDES og Armando Armero

• den norske ambassaden i Bogotá

• colombianske adopsjonsmyndigheter:

  • ICBF Bogotá: leder for adopsjonskomité samt sosialarbeider, psykolog, koordinator og defensor de familia fra adopsjonskomité

  • ICBF Santander: leder for adopsjonskomité

  • ICBFs sentrale adopsjonsavdeling: nestleder for adopsjonsavdelingen og tre psykologer

• Adopsjonsforums ansatte i Bogotá: juridisk representant, jurist, regnskapsfører og rådgiver

• tre tidligere ansatte eller tidligere oppdragstakere for Adopsjonsforum i Colombia469

• en av de private institusjonene og et barnehjem (besøk og møte med ledelsen)

• tre tidligere ansatte fra en av de private institusjonene, inkludert en tidligere bestyrer for et av mødrehjemmene

• sju opprinnelige foreldre hvis barn var blitt adoptert til

• en forskergruppe innenfor rettsvitenskap og en gruppe på seks adopterte fra Colombia til mange ulike land

Det er gjennomgått 82 enkeltsaker i perioden 1976–2020. 53 av sakene er fra perioden før Colombia ratifiserte Haagkonvensjonen i 1998, og 29 er fra perioden etter.470 Enkeltsaker fra tiden før 1988 ligger arkivert hos ulike statsforvaltere og er derfor ressurskrevende å innhente. I tillegg har utvalget sett gjennom materialet i Barnearkivet hos Bufdir for 31 saker fra perioden 1982–1985. Utvalget av enkeltsaker har vært strategisk og fleksibelt (se punkt 3.6.5). Enkeltsaksgjennomgangen og vurderinger knyttet til denne omtales nærmere i punkt 12.9.4.

Adopsjonsformidling fra Colombia beskrives i granskingsrapporter fra Nederland, Danmark, Sveits, Frankrike og Sverige. Rapporten fra Nederland undersøker forhold i perioden 1973–2018. Den sveitsiske rapporten ser på forhold mellom 1970-årene og 1990-årene. Rapporten fra den danske Ankestyrelsen undersøker perioden før 1975 og årene 1985–1986. Rapporten fra den svenske granskingskommisjonen vurderer forhold fra 1972 til i dag.

Funn og forhold fra disse rapportene som er av betydning for adopsjoner fra Colombia til Norge, vil bli behandlet i den følgende beskrivelsen og der disse er relevant.

12.7 Adopsjonsformidlingen fra Colombia til Norge

I det følgende vil det bli gitt en kronologisk redegjørelse om utviklingen i formidlingen fra Colombia fra 1970-årene og frem til 2006, med særlig vekt på forhold knyttet til de private institusjonene. Også norske adopsjonsmyndigheters kontroll- og tilsynsvirksomhet vil bli beskrevet, inkludert tillatelser og landbesøk. Utvalgets vurderinger av funnene kommer fortløpende og er markert med egne underoverskrifter.

12.7.1 Begynnelsen på den organiserte adopsjonsformidlingen, 1970–1980

Rundt 1971 viser flere dokumenter i ulike myndighetsarkiver at det var en økende interesse fra norske par for å adoptere barn fra Colombia. Generalkonsulatet i Bogotá rapporterte om «mange forespørsler»,471 og under en konferanse i september 1971 meldte Sosialdepartementet om en generell økende interesse, og de nevnte at Colombia var et land Adopsjonsopplysning (som var navnet til Adopsjonsforum til 1975) nå jobbet opp mot. De hadde blant annet en prøvesak på gang der, som, hvis den var vellykket, trolig ville føre til flere adopsjoner fra landet.472 Sosialdepartementet uttrykte tvil om hvordan de skulle forholde seg til sakene fremover, og om forsvarligheten. De hadde henvendt seg til utenrikstjenesten og til Norges Røde Kors for bistand.

Norges Røde Kors gjorde det raskt klart at de ikke ønsket å påta seg noen form for adopsjonsformidling. De mente at barn burde hjelpes der de er, men kunne gjennom sin kontakt med International Social Service bistå med vurderinger av forsvarligheten av forholdene. International Social Service uttalte i juli 1972 at ICBF ikke hadde noen konkrete barn tilgjengelig for utenlandsadopsjon, og organisasjonen mente generelt at det juridiske rammeverket i landet ikke var godt nok.473

Generalkonsulatet i Bogotá ba en colombiansk advokat (ansatt i et forsikringsselskap der den norske generalkonsulen var sjef) om å sette opp noen generelle retningslinjer for hvordan adoptivsøkerne skulle gå frem, og informerte om at advokaten var villig til å yte formell bistand i adopsjonssaker. Generalkonsulatet sa seg også villig til å finne personer som kunne bringe barna til Norge.474

I et brev fra desember 1971 til generalkonsulatet i Bogotá skriver advokaten at han tok et honorar på 5000 pesos (ca. 245 USD) per sak, ikke inkludert «protokollisering av dommen, utferdigelse av dokument som gir adoptivforeldrene retten til barnet, pass og flybillett». Videre mente han at to av de fremste institusjonene med rett til å adoptere barn var La Casa de la Madre y el Niño, en privat institusjon, og Beneficiencia de Cundinamarca, som lå under ICBF.475

I 1975 søkte Adopsjonsopplysning om formidlingsrett for adopsjon av barn fra blant annet Colombia.476 De nevnte stor pågang fra par som ønsket å adoptere, som den primære årsaken til søknaden. De mente en formidlingstillatelse ville gjøre prosessen enklere for søkerne og styrke utenlandskontaktenes posisjon i opprinnelseslandene. De beskrev prosedyren for adopsjoner fra Colombia. Her nevnes det at Adopsjonsopplysnings utenlandskontakt ville henvende seg enten til ICBF eller til et av de private barnehjemmene.477 For adopsjoner gjennom ICBF skulle saken ta ca. fire måneder, men Adopsjonsopplysning skrev at myndighetene i Colombia «tillater og ønsker» tidligere utreise. For adopsjoner gjennom de private institusjonene ble barnet på barnehjemmet inntil adopsjonssaken var gjennomført.478 I Norge skulle familiene følges opp av landkontakten når det gjaldt både det praktiske og det medisinske. Familiene ble bedt om å avlevere en rapport til Adopsjonsopplysning om barnets helse, tilpasning, utgifter ved adopsjonen, med mer.

Søknaden fra Adopsjonsopplysning ble stilt i bero da adopsjonsformidling var under utredning i Sosialdepartementet.479

I en oversikt fra Adopsjonsforum datert mai 1976 oppga de nå å ha kontaktpersoner i Cali, Cúcuta, Manizales og Bogotá. I sistnevnte by oppga de at de benyttet ICBFs advokater til å føre adopsjonssakene i tillegg til rådgivning fra advokaten generalkonsulatet anbefalte i 1971.

I desember 1977 søkte Adopsjonsforum på nytt om tillatelse til å drive adopsjonsformidling,480 og 19. mai 1978 ga Sosialdepartementet Adopsjonsforum en tillatelse uten tidsavgrensning til å formidle adopsjoner fra blant annet Colombia, under forutsetning av at utenlandskontaktene ble godkjent av Rådet for internasjonale adopsjoner.481

Som beskrives nærmere i punkt 25.3.3.2 ble rådets godkjenninger av utenlandskontaktene gitt med begrenset varighet, og de måtte fornyes med jevne mellomrom. I praksis ble dermed vurderingene av forsvarligheten av landsamarbeidet etter den første formidlingstillatelsen fra departementet foretatt av organet som godkjente utenlandskontaktene og samarbeidspartnerne. Først var dette Rådet for internasjonale adopsjoner, senere overtok Statens adopsjonskontor fra januar 1987.

I Adopsjonsforums søknad om godkjenning av kontakter i Colombia datert 26. april 1979 skrev de at alle adopsjoner gikk gjennom ICBF. Når det gjaldt prosedyren, skrev de at ICBF behandlet søknaden i en adopsjonskomité, som også sørget for utvelgelsen av barnet, og at adoptivsøkerne om regel måtte være til stede i retten for rettsavgjørelsen om adopsjon. Videre skrev de at adopsjonen måtte være endelig avsluttet før barnet forlot landet.

Når det gjaldt adopsjoner fra Bogotá, oppga Adopsjonsforum at de samarbeidet med den samme colombianske advokaten som tidligere. Adopsjonsforum skrev videre at inntil 1975 ble barn i Bogotá frigitt enten fra barnehjem underlagt ICBF eller fra private barnehjem, men at det fra 1975 bare ble mulig å adoptere barn gjennom de private institusjonene. Årsaken til dette nevnes ikke. Barna fra private barnehjem i Bogotá kom «i all overveiende grad fra det private barnehjemmet ‘Casa de la Madre y el Niño’». Imidlertid skrev Adopsjonsforum at forholdene ved disse institusjonene skulle ha blitt «så usikre og til dels så suspekte» at Adopsjonsforum valgte å avslutte virksomheten i byen. I 1978 mente den lokale advokaten at forholdene ved Casa de la Madre y el Niño igjen var forsvarlige. Adopsjonsforum lot vurderingen av hvilke barnehjem i byen de burde samarbeide med, være opp til ham: «Adopsjonsforum ønsker å ha kontakt med de barnehjem i Bogotá som [advokaten] til enhver tid finner det betryggende å arbeide med.»482

I Adopsjonsforums søknad fra 1979 om godkjenning av kontakter beskriver de ellers formidling fra Cali, Popayán og Manizales siden 1974, fra Cúcuta og Norte de Santander siden 1975 og fra Pereira siden 1976.

I 1979 foretok Rådet for internasjonale adopsjoner en reise til blant annet Colombia.483 Adopsjonsforums landkontakt var med på hele reisen. De møtte generaldirektøren for ICBF og underdirektøren som ledet adopsjonsavdelingen. Disse «medga villig at de for tiden var avhengige av de mange private barnehjemmene […] men hadde liten kontroll over deres virksomhet».484 ICBF ga uttrykk for et ønske om at alle adopsjoner skulle gå gjennom ICBF og være gratis, men at de per nå manglet ressurser. Reiserapporten beskriver at ved adopsjon til utlandet reiste barna ut med pass, utreisetillatelse og foreldreoppnevnelse, mens endelig dom inkludert utstedelse av adopsjonsdokumenter ble ettersendt.

Norske adopsjonsmyndigheter besøkte også Los Pisingos, FANA og Casa de la Madre y el Niño485 og CRAN. I reiserapporten står det at norske adoptivsøkere hadde kunnet adoptere direkte fra Los Pisingos uten å gå gjennom Adopsjonsforum, samt at mange barn hadde blitt adoptert fra FANA til Norge. Når det gjelder Casa de la Madre y el Niño, nevner reiserapporten kort de uklare økonomiske forholdene som gjorde at Adopsjonsforum brøt kontakten, men at ting ble ryddigere etter at datteren til den forrige lederen tok over. CRAN beskrives som ny institusjon, etablert for ett år siden av en datter av en tidligere colombiansk president. Datteren var opprinnelig en av FANAs grunnleggere. Både FANA og Los Pisingos ønsket selv å utføre matchingen.

Norske adopsjonsmyndigheter reiste også til Cali, hvor det private barnehjemmet Chiquitines ligger. Her vakte det oppstandelse blant Chiquitines advokater at ICBF, i møte med norske adopsjonsmyndigheter, hadde uttrykt ønske om at alle adopsjonssøknader skulle sendes til ICBF, som deretter ville distribuere dem blant advokatene. Norske adopsjonsmyndigheter foreslo for Adopsjonsforum at de som før skulle sende søknadene sine direkte til advokaten de samarbeidet med, men også underrette ICBF om disse sakene.

Under denne reisen fremstår prosedyrene for adopsjoner som markant forskjellige fra prosedyrene slik de beskrives i Adopsjonsforums søknad om godkjenning av kontaktnett fra 26. april 1979: Barna reiste ikke ut med endelig rettsavgjørelse om adopsjon, ikke alle adopsjoner gikk gjennom ICBF, og matchingen ble også foretatt direkte av enkelte av de private institusjonene.

5. mai 1980 søkte Adopsjonsforum igjen om godkjenning av representanter og institusjoner i landet. De søkte om godkjenning for CRAN, Los Pisingos og ICBF i Medellín. I søknaden oppga de at kostnadene ved adopsjoner fra CRAN lå på 1350 USD og inkluderte «advokat, legaliseringer, pass, etc.». CRAN benyttet en advokat «assosiert med» ICBF. Kostnadene ved adopsjoner fra Los Pisingos lå på «omtrent det samme» som hos CRAN. Adopsjonsforum opplyste også at barnehjemmet selv valgte ut aktuelle søkere. Her benyttet de barnehjemmets egen advokat. Adopsjoner gjennom ICBF Medellín var gratis, og man betalte bare et advokathonorar på 400 USD.

I samme søknad uttrykte Adopsjonsforum interesse for en godkjenning for FANA og Casa de la Madre y el Niño. Om FANA skriver de at institusjonen ble stiftet i 1972. Den samarbeidet med land som Sverige, Nederland og USA. Advokatutgifter lå på 800 USD. I tillegg kom en «fast donasjon» på 1800–2000 USD. De opplyste imidlertid at noen av Adopsjonsforums medlemmer hadde blitt bedt om en donasjon på opptil 5000 USD. Adopsjonsforum beskrev kostnadene ved institusjonen som «svært høge».

Casa de la Madre y el Niño ble beskrevet som den eldste institusjonen med formidlingsrett i Colombia. Den skulle ha høy standard og formidlet ca. 400 adopsjoner årlig til forskjellige land. Den hadde et nett med fostermødre tilknyttet institusjonen. Adopsjonsforum kjente ikke nøyaktig kravet til donasjoner, men «regner med at det muligens vil ligge på samme linje som ‘FANA’». Adopsjonsforum opplyste at institusjonen, under en adopsjonskongress i regi av ICBF i 1979, fikk «skarpe reaksjoner fra flere hold» fordi de nektet å la barnets fødselsattest inngå i saksdokumentene ved en eventuell adopsjon, da de forpliktet seg til å holde mors identitet ukjent for adoptivforeldrene. De hadde også egen fødeavdeling. Diskusjonen under kongressen handlet om hvorvidt mødre følte seg presset til å gi fra seg barna. Ifølge Adopsjonsforum uttrykte ICBF at de ikke hadde god nok kontroll med institusjonen, som var eldre enn ICBF.

I søknaden fra 1980 pekte Adopsjonsforum på at det hadde forekommet, og fremdeles forekom, mange «private» [her menes trolig uavhengige486] adopsjoner fra disse to institusjonene, også blant Adopsjonsforums medlemmer. Det kan virke som om Adopsjonsforum antydet at det til tross for innsigelsene de var åpne om (høye donasjoner og potensielt press på mødre), ville vært bedre om Adopsjonsforum tok over formidlingen til Norge fra institusjonene enn at den foregikk i uregulerte former. Det er uklart for granskingsutvalget hvordan et eventuelt press på mødrene vil kunne blitt forminsket ved formidling gjennom Adopsjonsforum.

Norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) skriver i et notat datert 6. juni 1980 at de med henvisning til reiserapporten fra 1979 foreslår å godkjenne CRAN, Los Pisingos og ICBF Medellín som kontaktnett samt å gi en begrenset godkjenning for FANA og Casa de la Madre y el Niño for inntil fem prøvesaker fra hver.487

12.7.1.1 Opplysninger om en adopsjonsskandale i Bogotá

Den 31. juli 1981 har norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) registrert en henvendelse som trolig har blitt videresendt til dem fra en av de norske formidlingsorganisasjonene. Dette var opprinnelig en henvendelse fra svenske Adoptionscentrum og handlet om det som ble beskrevet som en adopsjonsskandale i Colombia. Saken gjaldt en tidligere ICBF-ansatt advokat som også hadde jobbet for to av de autoriserte barnehjemmene i Colombia (som etter hvert skal ha sluttet å bruke ham, da han behandlet sakene sine på en mangelfull måte). Mannen skulle gjennom sitt tidligere arbeid ha fått tilgang til navn og adresselister til adopsjonssøkere fra blant annet Sverige og tatt direkte kontakt for å formidle barn privat til disse. Adoptionscentrum skrev at Sveriges ambassade i Colombia rapporterte at virksomheten skal ha pågått i fire år, og advokaten som var pågrepet, skal ha erkjent formidling av 300–500 barn til USA, Sverige, Frankrike og Spania for en betaling på mellom 7500 og 15 000 USD per barn. Han skal ha samarbeidet med et par klinikker i en fattig, sørlig del av Bogotá, der mødre skal ha blitt fortalt at barna deres var dødfødte. Gjennom samarbeidspartnere ved et notariat i Bogotá og i domstolsvesenet skal advokaten ha ordnet med falske fødselsbevis og annen nødvendig dokumentasjon. Også en av advokatens sekretærer var pågrepet for medvirkning. Advokaten var i tillegg tiltalt for ett forsøk på kidnapping.

Advokaten skulle ifølge Adoptionscentrum ha jobbet for ICBF i et par år i midten av 1970-årene. ICBF fikk i 1979 kjennskap til noen tilfeller av barnehandel som advokaten formidlet, og de skal ha kontaktet sikkerhetspolitiet og bedt dem undersøke virksomheten hans. Ifølge Sveriges ambassade mente ICBF at det var sterke mistanker om at minst fem advokater til hadde drevet med lignende virksomhet. Adoptionscentrum skrev at de selv hadde snakket med ICBFs direktør som bekreftet det inntrufne og sa at advokaten innrømmet forholdene. Adoptionscentrum mente at komplekset var avgrenset til uavhengige adopsjoner (adopsjoner utenom formidlingsorganisasjoner).

Den sveitsiske granskingsrapporten fra 2023 beskriver også denne saken.488 Her har historikerne funnet en rapport i sveitsiske føderale justisarkiver fra september 1981. Rapporten var basert på nyhetsartikler som beskrev modus i saken, men påpekte at artiklene kunne inneholde motstridende informasjon. Ifølge rapporten skal barn ha blitt tatt fra mødre ved to klinikker i fattige, sørlige bydeler. En kvinne som utga seg for å være en annen, registrerte barnet i offentlige registre. De samme notarene og den samme advokaten gikk igjen i alle registreringene. Advokaten hadde agenter i USA, Frankrike, Spania og Sverige som fant adoptivsøkere, hvorpå den falske moren, nå registrert som barnets biologiske mor, signerte frigivelseserklæringen. Notaren sertifiserte dokumentet. I tillegg skulle tre av fem barnedomstoler i Bogotá ha vært involvert. Justismyndighetene i Sveits ba den sveitsiske ambassadøren melde ifra om det i løpet av etterforskningen skulle vise seg at noen av disse barna hadde kommet til Sveits.489

Andre og senere nyhetssaker knytter advokaten til de private barnehjemmene Casa de la Madre y el Niño og FANA,490 men det er uklart om forbindelsen viser til oppdrag han hadde ved barnehjemmene før forholdene han ble anholdt for, begynte.

I 1980-årene ble saken omtalt også i norske medier, og norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) kom med en uttalelse. De sa at advokaten var ukjent for dem, og at det var «nesten utelukket» at barn som var adoptert fra Colombia til Norge, «er stjålet fra mødrene og solgt på ‘svartebørs’».491 De viste til at alle kontakter involvert i adopsjoner fra Colombia måtte være godkjent av norske myndigheter (se punkt 25.3.3.2),492 og til norske adopsjonsmyndigheters årlige reiser til opprinnelsesland for å holde oppsyn med virksomheten. Norske adopsjonsmyndigheter uttalte også at «adopsjon fra Colombia tillates kun gjennom foreningen ‘Adopsjonsforum’». Norske adopsjonsmyndigheter nevnte ikke at uavhengige adopsjoner hadde vært akseptert frem til 1. januar 1981.493

Denne uttalelsen står i kontrast til hva Adopsjonsforum selv hadde forklart til norske myndigheter om «suspekt» formidling fra Bogotá på slutten av 1970-årene, inkludert et ikke ubetydelig antall uavhengige adopsjoner.

I februar 1982 mottok norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) en forespørsel fra Socialdepartementet i Sverige som i kjølvannet av skandalen undersøkte behovet for å regulere utenlandsadopsjonene til landet ytterligere. Sverige hadde på dette tidspunktet langt flere uavhengige adopsjoner enn Norge. I sitt svar til Sverige ga norske adopsjonsmyndigheter en oversikt over det totale antallet utenlandsadopsjoner i perioden 1970–1981 og hvor mange som hadde foregått utenom en formidlingsorganisasjon. For hvert av årene i perioden 1976–1979 ligger andelen uavhengige utenlandsadopsjoner fra alle opprinnelsesland til Norge på henholdsvis ca. 14, 27, 25 og 8 prosent.494 Denne perioden ligger delvis forut for Adopsjonsforums formidlingstillatelse, slik at alle adopsjoner fra Colombia per definisjon var uavhengige før 19. mai 1978. Det er ikke mulig ut fra tallmaterialet å finne ut hvor mange barn som har kommet til Norge utenom Adopsjonsforums/Adopsjonsopplysnings kontaktnett, og dette gir ikke grunnlag for å bekrefte eller avkrefte om noen adopsjoner til Norge kan være en del av det nevnte sakskomplekset.495

Utvalget har i enkeltsaksgjennomgangen sett én sak fra 1970-årene der adopsjonen ble formidlet via Casa de la Madre y el Niño og der en av de tiltalte, og siden frikjente, notarene undertegnet enkelte av sakens dokumenter.

12.7.1.2 Vurdering av norske myndigheters respons

Utvalget vurderer det slik at den eneste måten norske adopsjonsmyndigheter kunne forsikret seg om at saken ikke omfattet barn adoptert til Norge, ville være å opprette direkte kontakt med ICBF og/eller etterforskningen i Colombia og eventuelt også foreta en gjennomgang av alle enkeltsaker som gikk utenom en formidlingsorganisasjon fra 1975 til 1980. Da kunne de ha undersøkt om noen av navnene på de impliserte personene går igjen i uavhengige adopsjoner til Norge. Utvalget har vurdert den informasjonen vi har hatt tilgjengelig. Det går ikke frem av utvalgets arkivgjennomgang at norske myndigheter tok slike initiativ,496 og utvalget legger til grunn at det ikke ble gjort. Slik utvalget ser det, burde norske myndigheter gjort dette. Det tillegges vekt at også Adopsjonsforum hadde gitt uttrykk for betenkeligheter ved formidlingen fra Bogotá i perioden.497

12.7.2 Flere adopsjoner og økte donasjoner, 1980–1990

I mai 1982 reiste representanter fra norske adopsjonsmyndigheter igjen til Colombia.498 Anledningen var at landet hadde fått nye retningslinjer for adopsjoner til utlandet (se punkt 12.5.2.1). Bare adopsjonssøknader sendt via godkjente organisasjoner skulle nå aksepteres. Søknader sendt gjennom privatpraktiserende advokater skulle ikke aksepteres. Det er nærliggende å tolke dette som en skjerping av rutinene som kom som følge av saken nevnt ovenfor.

Norske adopsjonsmyndigheter besøkte de private barnehjemmene Ayúdame og CRAN samt to barnehjem under ICBF. Norske adopsjonsmyndigheters inntrykk etter reisen var at tilbakeføring av barn til opprinnelige foreldre var et overordnet mål både hos private institusjoner og ICBF. Deretter ble innenlandsadopsjon vurdert og til sist utenlandsadopsjon. Følgelig var barna som gikk til utenlandsadopsjon, stadig oftere eldre barn, søskengrupper eller barn med særlige omsorgsbehov.

I søknad om regodkjenning av kontaktnettet datert 26. oktober 1984 skrev Adopsjonsforum at de fleste barn adoptert til Norge kom via ICBF. De hadde mottatt barn fra hele 16 ulike regioner. Adopsjonsforum søkte også om regodkjenning for adopsjoner gjennom CRAN, FANA og Los Pisingos, der CRAN hadde stått for de fleste adopsjonene fra private institusjoner de siste to årene. Adopsjonsforum skrev videre at det for alle de tre institusjonene nå var «et fast gebyr» på 2500 USD, som også inkluderte advokathonorar. Adopsjonsforum presiserte at de private institusjonene «har colombianske myndigheters tillatelse […] er under kontroll av myndighetene, og adopsjonssakene går gjennom retten på vanlig måte».

I et notat datert 5. november 1984 foreslo norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner) å godkjenne kontaktnettet: «RIA har tidligere stilt seg noe skeptisk til de private organisasjonene i Bogota», de mente gebyret var høyt, men at «omkostningene ved adopsjon gjennom disse nå er mer oversiktlige». Regodkjenning ble gitt for to år.

I 1984 reiste norske adopsjonsmyndigheter på en ny informasjons- og inspeksjonsreise til Colombia.499 Adopsjonsforums sekretariatsleder var også med på reisen. Formålet skal blant annet ha vært å undersøke mulighetene og interessen for adopsjonsavtaler med landet. Sosialdepartementet hadde uttrykt ønske om at formidlingen skulle bli regulert ved skriftlige avtaler med myndighetene i de respektive opprinnelseslandene. ICBF uttrykte at de var interessert i en avtale. De fortalte også at en sak som gjaldt to adoptivbarn som hadde blitt returnert fra USA etter to år, hadde ført til offentlig og politisk motvilje mot adopsjoner, og at det var flere som ønsket en stans av all utenlandsadopsjon. ICBF ønsket derfor mer rapportering om hvordan det gikk med barna og deres rettighetssituasjon i mottakerlandene. Norske adopsjonsmyndigheter tok på sin side opp et problem med seks saker som gjaldt barn som hadde reist til Norge, men som etter to år ennå ikke var ferdigbehandlet i colombiansk rett.

I 1986 søkte Adopsjonsforum om samarbeid også med et privat barnehjem i Medellín500 og fikk godkjenning for dette.501

I søknad om godkjenning av kontaktnett datert 23. juni 1987 opplyste Adopsjonsforum om at de private institusjonene hadde økt gebyret til 3500 USD. De søkte også om godkjenning av en egen utenlandskontakt som bare skulle jobbe opp mot de private institusjonene, og fikk godkjenning for denne.502

I 1988 reiste Statens adopsjonskontor (som hadde overtatt funksjoner fra Rådet for internasjonale adopsjoner, se punkt 6.4) til Colombia for å føre kontroll med adopsjonsformidlerne og innhente informasjon fra landets myndigheter. Programmet var lagt opp av generalkonsulatet, og det ble gjennomført møter med ICBF samt besøk til barnehjemmene CRAN, FANA og Los Pisingos.

Under reisen opplyste ICBF at det ikke hadde skjedd noen endringer i adopsjonsprosessen i løpet av de siste sju årene, men at en ny lov var på trappene. Hensikten med loven var å forenkle papirarbeidet, men forsterke myndighetenes kontroll, blant annet ved at rettsavgjørelse om adopsjon skulle avsies innen 30 dager,503 og ved at ingen barn skulle få reise ut av landet uten rettskraftig rettsavgjørelse. Besøkene til barnehjemmene falt på en offentlig fridag og begrenset seg til å beskue lokalene. Fra CRAN skal det ifølge reiserapporten ha blitt adoptert «mange» barn til Norge, fra Los Pisingos «en rekke» og fra FANA noe færre.504

12.7.2.1 Saker uten rettskraftig rettsavgjørelse om adopsjon

I løpet av 1980-årene og frem til begynnelsen av 1990-årene var det et problem for norske adopsjonsmyndigheter at det kunne ta lang tid før en rettsavgjørelse om adopsjon ble ettersendt fra Colombia. Norske adopsjonsmyndigheter var heller ikke sikre på om rettsavgjørelsene de mottok fra Colombia, var rettskraftige. I flere saker gikk det mange år før rettsavgjørelsen kom og adopsjonen kunne bli registrert i Norge.505 Justisdepartementet uttrykte i interne dokumenter506 noe frustrasjon over at ulike fylkesmenn sendte inn forespørsler om readopsjon507 i Norge på bakgrunn av overleverings- og utreisedokumenter og ikke rettsavgjørelser om adopsjon. I et brev fra CRAN datert 30. januar 1984 går det frem at CRAN mente at noen av sakene handlet om at enkelte barnedommere i Bogotá trenerte sakene.

Utvalget har funnet en enkeltsak fra midten av 1980-årene der Justisdepartementet anmoder fylkesmannen om å gi adopsjonsbevilling «da det ikke ser ut som om de endelige adopsjonsdokumenter vil komme fra Colombia».508 Dokumentene fra Colombia i denne saken i omfatter en kopi av barnets colombianske pass og utreisetillatelse fra ICBF samt dokumenter fra en av de private institusjonene med kort informasjon om barnets bakgrunn og helse. Navnet til de opprinnelige foreldrene går ikke frem av dokumentene. Barnet ble adoptert i Norge uten at det foreligger noen rettsavgjørelse om adopsjon fra Colombia i saksdokumentene i Norge.

Problemet med manglende rettskraftige rettsavgjørelser fra Colombia ble tatt opp under norske adopsjonsmyndigheters reise til landet i 1988. Her spurte de ICBF «hvordan colombianske myndigheter ville stille seg til at colombianske barn i Norge blir adoptert etter norsk lov når adopsjonsdokumentene fra Colombia ikke kom innen rimelig tid». ICBF mente at dette var umulig, men var ikke klar over problemet med manglende rettsavgjørelser og ba om å få oversendt en liste over barn som etter to år i Norge ikke hadde fått endelige rettsavgjørelser om adopsjon.

I norske adopsjonsmyndigheters arkiver har vi funnet en del senere korrespondanse om dette problemet. Etter reisen i 1988 skrev norske adopsjonsmyndigheter følgende til ICBF:509

Under vårt besøk tok vi også opp spørsmålet om når en colombiansk adopsjonsdom er rettskraftig. Enkelte dommer vi får oversendt for registrering i vårt adopsjonsregister inneholder en erklæring om rettskraft, andre mangler en slik erklæring. I sistnevnte tilfelle har den manglende rettskrafterklæring kunnet la seg reparere av en utskrift fra fødselsregisteret som viser at adoptivforeldrene er innført som barnets foreldre. Dette er for oss tilfredsstillende dokumentasjon for at dommen er rettskraftig. Men av og til mangler også denne utskrift fra fødselsregisteret. […] Under våre samtaler om dette problemet fikk vi forståelsen av at domsdokumentet ikke ble skrevet ut før dommen er rettskraftig. Med andre ord skulle selve utsendelsen av domsdokumentet til adoptivforeldre i seg selv bety at dommen er rettskraftig. En skriftlig bekreftelse fra colombianske myndigheter om dette vil gjøre det mulig for oss å registrere en rekke saker som ligger her i påvente av dokumentasjon for at dommen er rettskraftig.

I nytt brev til ICBF i februar 1989 skrev norske adopsjonsmyndigheter at Adopsjonsforum hadde laget en liste over saker med manglende dommer og oversendt den til ICBF. De ba fortsatt om en avklaring av når en dom er rettskraftig, og beskrev de ulike variantene av påstemplinger, og ba om en skriftlig bekreftelse på at en rettsavgjørelse som var sendt til foreldrene, betød at den var rettskraftig.510

I 1991 skrev Adopsjonsforum at problemet med at de endelige adopsjonsdokumentene blir forsinket, var løst, da det var kommet nye retningslinjer som medførte at familiene nå reiste til Colombia da adopsjonssaken ble påbegynt, og oppholdt seg der mellom fire og åtte uker til prosessen var avsluttet.511

12.7.2.2 Vurdering av praksisen med utreise uten rettskraftig rettsavgjørelse

Utvalget mener det er uheldig at norske myndigheter aksepterte en praksis som innebar en uavklart juridisk situasjon for barn som kom til Norge. For noen ble denne situasjonen langvarig, og det er eksempler på saker der den strakk over to og tre år. Dette kunne skapt komplikasjoner i situasjoner der spørsmålet om hvem som har foreldreansvar, har betydning. Fra colombiansk hold ble praksisen begrunnet med at det ble ansett som barnets beste å komme raskest mulig til sine fremtidige adoptivforeldre. Samtidig innebar praksisen en risiko for situasjoner som ikke var til barnets beste (for eksempel at adopsjonen ble bestridt i Colombia og det kom krav om retur etter flere år i Norge), og som ikke synes godt nok vurdert av norske adopsjonsmyndigheter.

Praksisen kunne medføre en risiko for at adopsjoner kunne bli gjennomført i Norge uten tilstrekkelig bekreftelse på en endelig colombiansk rettsavgjørelse, og utvalget har funnet ett eksempel på dette. Utvalget mener dette er kritikkverdig.

Etter reisen i 1988 gir imidlertid norske adopsjonsmyndigheter inntrykk av å være nøye på dette området. Utvalget anser det som et eksempel på god praksis at norske adopsjonsmyndigheter tok opp spørsmålet med ICBF. Da de fikk et tydelig avslag på spørsmålet om de kunne gjennomføre/registrere adopsjonen i Norge uten endelig colombiansk rettsavgjørelse, ser det ut til at norske myndigheter respekterte dette.

12.7.2.3 Armero-katastrofen i 1985

Armero-katastrofen var et massivt jordskred etter et vulkanutbrudd den 13. november 1985 som førte til at mer enn 23 000 personer i byen Armero omkom.

Basert på informasjon i den nederlandske granskingsrapporten har den danske sentralmyndigheten (Ankestyrelsen) gjennomført en undersøkelse av adopsjoner fra Colombia til Danmark blant annet i forbindelse med Armero-katastrofen.

Ankestyrelsen skriver at det skal være sterke indikasjoner på at mer enn 400 barn ble atskilt fra foreldrene sine, og at flere av dem siden ble adoptert både innenlands og til utlandet. Barna ble flyttet til mottakssentre rundt omkring i landet og adoptert bort både gjennom lovlige og potensielt ulovlige kanaler. Ettersom registreringskontorenes opptegnelser ved katastrofen hadde gått tapt, kunne en person som møtte på tinglysingskontoret sammen med tre vitner, få registrert et barn som sitt eget.

Mødre og andre familiemedlemmer har senere fortalt at de har sett videoopptak fra katastrofen på nyhetene, der deres egne barn ble reddet ut fra jordskjelvområdet, men at barna siden forsvant. Andre har forklart at de fant igjen barna sine på ulike av ICBFs barnehjem, men at de likevel ikke fikk dem tilbake:

Mannen min overlevde, men tre av barna våre forsvant. Vi trodde ikke at de lå begravd under ruinene eller var døde. Vi fikk senere vite at mange barn var blitt tatt til barnehjem i området. Vi lette gjennom alle. I Ibagué fant vi Alfonso. Vi så ham leke på gårdsplassen ved et barnehjem. Vi fikk ikke komme inn og fikk beskjed om at gutten vi pekte på, het Fernando. Vi hadde mistet alt som kunne bevise at han var vår sønn. Bestyreren tillot ikke et møte. Mannen min forsøkte å forklare henne at Alfonso, som på det tidspunktet var ti år gammel, ville vite hvem foreldrene hans var og ville kjenne oss igjen – at han ville huske oss så snart han så oss – men de ville ikke høre og sendte oss bort. Våre forsøk var forgjeves; hun ville ikke gi oss en sjanse. Da vi prøvde igjen på et senere tidspunkt, fikk vi beskjed om at han var blitt internasjonalt adoptert.512

Siden 2012 har stiftelsen Armando Armero513 jobbet med å gjenforene familier som kom fra hverandre etter katastrofen, blant annet gjennom DNA-tester. Armando Armero mener at myndighetene og ICBF kan ha fjernet relevant dokumentasjon i sakene. Ifølge Ankestyrelsen var det i 2022 fastslått at mer enn seksti barn ble utenlandsadoptert mens foreldrene var i live.

Ankestyrelsen peker på at formidlingsorganisasjoner i Danmark var klar over katastrofen og donerte større beløp til ICBFs hovedkontor øremerket overlevende barn. Barna ble plassert på to ICBF-barnehjem i Medellín og Bogotá som formidlere i Danmark samarbeidet direkte med (hvilke er ikke oppgitt). Det ble forespeilet at adopsjonssaker ville dra ut på grunn av andre mer akutte oppgaver. Likevel ble det i 1986 adoptert langt flere barn til Danmark enn i 1985 (65 vs. 26). Ankestyrelsen ser at flere saker fra midten av 1980-årene mangler essensielle dokumenter, noe som kan indikere uregelmessigheter. De har besluttet å fortsette undersøkelsene av saker fra denne tidsperioden.

Katastrofen fikk stor internasjonal oppmerksomhet. I en sak i VG fra 1985 i kjølvannet av Armero-katastrofen uttalte ICBF at de ikke letter på rutinene eller fremskynder frigivelses- eller godkjenningsprosessene for utenlandsadopsjoner.514

I motsetning til formidlingen til Danmark sank antallet adopsjoner fra Colombia til Norge i 1985 og 1986, men det steg betydelig fra 1987 og holdt et høyt nivå frem til 1993, da det begynte å synke. Vi ser altså ikke den samme umiddelbare økningen i adopsjonstall som i Danmark, men det er uklart hva økningen i 1987 skyldes.

I utvalgets gjennomgang av enkeltsaker har vi vurdert om det er mulig å si noe om hvorvidt barna som ble adoptert til Norge, kan ha kommet fra Armero. De 15 første sakene fra 1987 ble bestilt fra Bufdirs arkiver med henblikk på å undersøke dette, men 12 av sakene vi mottok for dette året, viste seg bare å inneholde forhåndsgodkjenninger av adoptivsøkere. Imidlertid har vi gjennomgått 2 saker fra 1988, 1 sak fra 1987 og 11 fra 1986. I disse rettsavgjørelsene om adopsjon står det som regel hvor og når barnet er født, men det er generelt sparsomt med informasjon om barnets bakgrunn. Det kan for eksempel stå at barnet ble funnet «gatelangs», og at foreldrene ble etterlyst i ulike medier (en adopsjon fra 1986). Det kan stå at barnet ble «inkludert i adopsjonsprogrammet på grunn av morens uansvarlighet» (en adopsjon fra 1988), eller at mor har overgitt barnet, for eksempel til en av de private institusjonene (en adopsjon fra 1986). Utvalgets undersøkelser om hvilke muligheter adopterte fra Colombia har til å få kunnskap om sin egen opprinnelse, beskrives nærmere i punkt 12.9.4.

Ifølge Armando Armero var det særlig til Bogotá og Ibaqué at barn ble brakt etter katastrofen, før de derfra kunne bli adoptert bort. Utvalget har ikke hatt ressurser til å se nærmere på flere enkeltsaker som gjelder adopsjoner til Norge fra de to regionene i den aktuelle perioden for å undersøke om noen av dem kan være knyttet til katastrofen, og det er uansett tvilsomt om dokumentene alene vil kunne gi et svar eller en indikasjon på dette.

Det kan for øvrig nevnes at utvalget, i møte med en av de private institusjonene i Colombia, fikk opplyst at alle de private institusjonene fikk forbud mot å ta imot barn fra andre regioner etter Armero-katastrofen.

12.7.3 Økt ventetid og avtaler om forhåndsbetaling av adopsjonsdonasjoner, 1990–1999

I 1991 (5. mars 1991 og 3. september 1991) søkte Adopsjonsforum om godkjenning av utenlandskontakter og kontaktnett. To utenlandskontakter skulle jobbe opp mot ICBF. De hadde fremdeles en egen koordinator for adopsjoner fra de private institusjonene. Adopsjonsforum oppga at utenlandskontaktene mottok en grunnlønn på 500 USD med «visse tillegg». Fremdeles var det flest adopsjoner gjennom ICBF (i 1990 142 av 188 barn totalt).515 Av de private institusjonene samarbeidet Adopsjonsforum nå med Los Pisingos, CRAN og FANA i Bogotá samt med Casa de Maria y el Niño og Casita de Nicolas i Medellín. De nevner at CRANs bestyrer hadde besøkt Norge for noen år siden, og at samarbeidet med Los Pisingos hadde tatt seg opp igjen (det skal ha vært «mange» adopsjoner derfra til Norge på slutten av 1970-årene, men ganske få på starten av 1980-årene). Også bestyrerne ved Los Pisingos og FANA har besøkt Norge siden forrige søknad, og alle skal ha møtt norske adopsjonsmyndigheter. De obligatoriske donasjonene lå fremdeles på 3500 USD for alle de private institusjonene, med unntak av Casita de Nicolas, som ikke ønsket donasjoner. Advokathonorar lå på mellom 500 og 900 USD per sak.

Norske adopsjonsmyndigheter (Statens adopsjonskontor) godkjente (11. mars 1991) nye utenlandskontakter og kontaktnett. De skrev at «innbefattet i godkjenningen er en aksept av den donasjon på US$ 3.500 […] Donasjonen tilsvarer vel den gjennomsnittlige kostnad for et barns opphold ved institusjonen. Vi ber foreningen tilse at slike donasjoner ikke øker utover et eventuelt øket kostnadsnivå i landet, slik at det ikke kan bli tale om kjøp og salg av barn». Honoraret for advokatbistand ba de også foreningen om å «følge med» på.

I referat fra en arbeidsreise som Adopsjonsforum tok til Colombia i oktober 1992, nevnes det at CRAN «sliter med økonomiske problemer».

I 1993 (23. desember 1993) søkte Adopsjonsforum om regodkjenning av kontaktnettet. Når det gjaldt de private institusjonene, skrev Adopsjonsforum at de har diskutert donasjonene med andre nordeuropeiske formidlere på et møte og forsikret seg om at beløpene de betaler, ligger på samme nivå. De bemerket imidlertid at donasjonene fra nordamerikanske og søreuropeiske adoptivsøkere sannsynligvis var høyere. Donasjonene hadde økt for flere av de private institusjonene siden forrige søknad (se tabell 12.1).

I Adopsjonsforums rapport fra en arbeidsreise til landet sommeren 1993 skrev de at det var «ingen tvil om at intensjonen bak endringen [omleggingen i ICBF] er at man skulle kunne gjøre flere adopsjoner pr. år». Videre skrev de at representanter fra Chiquitines og FANA skulle besøke Norge i løpet av høsten.

Reiserapporten har i tillegg et notat som bare er rettet mot daglig leder, ment til «internt bruk og diskusjon». Her står det at «[m].h.t. de private adopsjonsinstitusjonene så er det nok snart helt tvingende nødvendig å øke donasjonen enkelte steder – dersom vi skal fortsette samarbeidet». Ifølge notatet gjaldt dette både CRAN, FANA og Los Pisingos. Det står at Adopsjonsforum hadde fått flere tildelinger etter at de betalte en donasjon på 4200 USD til CRAN. Den ansatte skrev videre: «[D]ersom man ønsker å fortsette arbeidet med casas (?) så burde man kanskje vurdere ny særordning igjen????[sic.]». «Særordning» viser til at søkerne selv betalte den påkrevde donasjonen mot en reduksjon i grunnbeløpet som alle adoptivsøkere betalte til Adopsjonsforum.516 Videre foreslås det at Adopsjonsforum skulle bidra til FANAs nybygg.

Våren 1994 kom representanter fra Los Pisingos til Norge, og høsten 1994 kom representanter fra CRAN.

Høsten 1994 reiste Statens adopsjonskontor på kontroll- og informasjonsreise til Colombia. Programmet ble lagt opp i samarbeid med Adopsjonsforums koordinator i Bogotá. To representanter fra Adopsjonsforum Norge deltok også på reisen. I et møte oppga ICBF at det årlig mottas totalt 3500 søknader om adopsjon. Av 2600 barn tilgjengelige for adopsjon gikk 30 prosent til utenlandsadopsjon, og de la økende vekt på nasjonale adopsjoner. Det ble understreket at adopsjoner var et barnevernsvirkemiddel. ICBF uttrykte skepsis til de private institusjonene og de høye donasjonene, men mente colombianske myndigheter vanskelig kunne få bukt med dem. Én slik institusjon skulle være under etterforskning, men ikke en av dem Adopsjonsforum samarbeidet med. De private institusjonenes lisenser ble fornyet hvert femte år. De mottok ikke offentlig støtte, men ICBF kunne plassere barn der. De fleste barn som kom inn under ICBFs beskyttelse på dette tidspunktet, ble opplyst å være forlatte barn mellom 6 og 8 år og med fysiske eller psykiske utfordringer. FANA ble også besøkt. Dette blir beskrevet som den største private adopsjonsformidleren i Colombia. De hadde 150 ansatte og huset 150–160 barn i alderen 0–12 år. FANA ble etablert i 1972 og hadde siden 1979 drevet et mødrehjem for gravide som kunne huse mellom 40 og 50 gravide kvinner. Det ble nevnt at tildelinger fra de private institusjonene i noen tilfeller skjedde muntlig mellom institusjonene og Adopsjonsforum. Norske adopsjonsmyndigheter mente de burde være skriftlige.

I Adopsjonsforums referat fra reisen heter det: «Vi vil spesielt nevne at hun [ny leder for ICBF] ga uttrykk for at de var interessert i å ‘holde et øye med’ donasjonene ved de private barnehjemmene. Det ble opplyst at et sted var under gransking.» I referatet står det også at Adopsjonsforum var engstelige for colombianske skattemyndigheter. Adopsjonsforum var i ferd med å formalisere kontoret i Bogotá, men dette tok tid, da det blant annet krevde en vedtektsendring hos Adopsjonsforum sentralt.

I januar 1995 dro en representant fra Adopsjonsforum Norge til Colombia, primært for å delta på innvielsen av FANAs nye senter. Dette ble markert med et flere dager langt program som, i likhet med senteret selv, ble beskrevet som svært påkostet. Adopsjonsforums representant skrev at «her er det ikke spart på noe», og antydet at ressursene «kunne vært brukt på en måte som kommer flere barn til gode». Adopsjonsforums interne reiserapport beskriver også et eget møte med de utenlandske adopsjonsformidlerne der FANA informerte om at de nå ville «trenge mer støtte». De hadde nå 200 ansatte, og omsetningen i 1994 var på mer enn 2 millioner USD. I 1995 ville de trolig trenge mer enn 3 millioner USD «for å få hjulene til å gå rundt». Adopsjonsforum antok at noe trolig ville dekkes inn av salget av tomten det opprinnelige senteret lå på.

I mai (19. mai 1995) informerte Adopsjonsforum norske adopsjonsmyndigheter om at de hadde fått godkjent og registrert Bogotá-kontoret hos colombianske myndigheter og dermed var en «juridisk person» i Colombia. Alt som gjaldt kontoret og personalet, ville bli regulert av colombiansk lov, inkludert spesifikke krav til regnskap m.m.

12.7.3.1 Indikasjoner på uregelmessigheter i adopsjoner gjennom ICBF

I juni 1995 fikk norske adopsjonsmyndigheter517 en henvendelse fra adopsjonsmyndighetene i Sverige (Nämden för intenationella adoptionsfrågor) om en sak der en colombiansk bestemor ønsket å få tilbake et barnebarn som var adoptert til Sverige. Datteren og barnebarnet skal ha blitt bortført og forsvunnet. Barnebarnet ble siden funnet på gaten og tatt hånd om av ICBF. Pårørende ble etterlyst i dagspressen uten at noen meldte seg, og barnet ble adoptert. Siden meldte bestemoren seg og saksøkte ICBF for bortføring.518 Nämden för internationella adoptionsfrågor ønsket å vite om det hadde vært tilsvarende saker ved adopsjoner til Norge.

Norske adopsjonsmyndigheter svarte (26. juni 1995) at de ikke kjente til noen lignende saker mellom Colombia og Norge. De hadde et generelt inntrykk av at adopsjonsarbeidet i landet ble drevet «svært seriøst og profesjonelt», at ICBF hadde «kontroll og oversikt over hver enkelt adopsjonssak, og kontrollerer de statlige – og til dels de private – barnehjemmene». Norske adopsjonsmyndigheter mente at systemene og rutinene i Colombia «med årene har blitt bedre, sikrere og stadig mer betryggende, og landet er i dag blant våre mest ‘problemfrie’ samarbeidsland». De vedgikk at de ikke kunne «garantere» at det aldri hadde forekommet uregelmessigheter i adopsjonssaker fra Colombia til Norge, eller at det ikke kan ha vært begått feil i saksbehandlingen, men fremhevet sikkerheten ved adopsjoner til Norge ved å vise til at adopsjoner utenom godkjent formidler praktisk talt ikke var tillatt, og at selve adopsjonen ble gjennomført ved rettskraftig dom i Colombia før barnet fikk forlate landet.

Saken ble også omtalt i norske medier, blant annet ved et innslag på Dagsrevyen.519 Adopsjonsforum reagerte på saken i brev til NRK med kopi til norske adopsjonsmyndigheter (7. juli 1995). De mente innslaget i Dagsrevyen var tendensiøst og ensidig. Adopsjonsforum var mer opptatt av at barn kunne miste muligheten til å få en familie fordi ICBF brukte for lang tid på prosessen.

I Norge er en sak der ICBF ble anklaget for noe lignende, kjent i forbindelse med en adopsjon fra ca. 1990. Saken fikk en del medieomtale i 2006.520 Da saken ble kjent, hevdet en colombiansk mor at hun hadde levert inn sin 1 år gamle sønn til ICBF for å få avlastning på grunn av sin vanskelige økonomiske situasjon, at hun besøkte ham jevnlig, men at hun en dag brått fikk vite at sønnen var adoptert bort. Ifølge Adopsjonsforum hadde moren fått «medhold i en forvaltningsklage mot ICBF. Hun ble tilkjent erstatning, men denne dommen ble senere opphevet av høyere rettsinstans».521 Adoptivforeldrene hevder på sin side at de fikk beskjed om at den opprinnelige moren hadde ombestemt seg vedrørende adopsjon flere ganger i løpet av prosessen. Utvalget har ikke sett nærmere på sakens dokumenter.

Utvalget har fått opplysninger om andre lignende forhold knyttet til adopsjoner til Norge, for eksempel en adopsjon fra 1980-årene der den opprinnelige moren i møte med sitt voksne barn forteller at hun trodde hun leverte barnet til et midlertidig opphold på et barnehjem mens hun søkte arbeid, og at hun aldri samtykket til noen adopsjon. Den adopterte har delt saksdokumenter som vedkommende har mottatt etter å ha bedt om innsyn hos ICBF, barnehjemmet, den sivile domstolen i Colombia samt Adopsjonsforum og norske myndigheter, med utvalget. Det ligger ikke noe samtykke til adopsjon i disse dokumentene. I saken ligger en erklæring fra ICBF om at barnet er forlatt («Resolución por medio de la cual se declara el total estado de abandono al menor [barnets navn]»), og at barnet var en kandidat for adopsjon. Uken etter avgjørelsen signerte den da 20 år gamle moren et dokument hvor det sto at hun var varslet om «forlatterklæringen», og at hun fraskrev seg retten til å anke denne avgjørelsen til ICBF.522 Moren har forklart at hun ikke forsto hva hun skrev under på, og hevder barnet ble tatt fra henne mot hennes vilje.

Utvalget har i enkeltsaksgjennomgangen (i «Barnearkivet») funnet en sak der opplysninger som kom frem i 2000-årene, viser at en adopsjon som ble gjennomført i 1983, bygget på uriktige opplysninger. I sakens dokumenter ble barnets colombianske fostermor oppført som barnets biologiske mor. Fostermoren hadde ønsket å adoptere barnet, som var blitt overlatt til henne av den opprinnelige moren, som var hjemløs. Fostermoren kjente ikke den opprinnelige morens navn. ICBF tillot ikke at fostermoren adopterte barnet, men gjennomførte en adopsjon til Norge. Ved den administrative og rettslige behandlingen av adopsjonen i Colombia ble fostermoren oppført som biologisk mor.523

Utvalget er også kjent med enkeltadopsjoner til Norge, de fleste i 1980-årene, der det foreligger åpenbare feil i barnas dokumenter, eller der utredningen av barnets situasjon ikke har vært god nok, eller der det ikke har blitt gjort nok for å finne igjen barnets opprinnelige familie.524

Det er i 2000- og 2010-årene kommet frem opplysninger om en rekke saker fra både 1980-, 1990- og 2000-årene der ICBFs utredning av barnas bakgrunn og familiens situasjon fremstår mangelfull (se også punkt 12.7.2.3). I 2012 ble den colombianske dokumentarserien Niños made in Colombia vist. Serien viste blant annet at internt fordrevne i Colombia som henvendte seg til ICBF for bistand, i noen tilfeller kunne bli fratatt barna sine, som senere ble adoptert til utlandet.525 Det danske tv-programmet Sporløs har også undersøkt flere saker knyttet til adopsjoner gjennom ICBF i 1980-, 1990- og 2000-årene.526 De undersøkte sakene reiser tvil om ICBFs rutiner for å utrede barnas og familiens bakgrunn, samt om ICBFs praksis for å vurdere grunnlaget for omsorgsovertakelser og frigivelse til adopsjon. Svenske journalister har også undersøkt adopsjoner fra Colombia til Sverige, og de presenterer blant annet en sak der to barn ble kidnappet fra familien sin med flere vitner tilstede. Barna kom senere i ICBFs omsorg, og ble siden ble adoptert til utlandet med dokumenter som uriktig påsto at mor var psykisk utviklingshemmet.527

Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia har videre gjort utvalget oppmerksom på at det finnes en rekke grupper i sosiale medier der et stort antall colombianske foreldre søker etter barn som skal ha blitt adoptert til utlandet, ofte på det foreldrene hevder er uriktig grunnlag.528 Sakene er fra flere ulike tiår, og Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia anfører at det samlede omfanget av saker med mangelfulle utredninger, tvilsom praksis, feil i dokumentasjon og motstridende fortellinger gjenspeiler systematiske feil og svikt i det colombianske barnevernssystemet.

Den svenske granskingsrapporten konkluderer også med at det har funnet sted adopsjoner fra Colombia til utlandet med mangelfull dokumentasjon om barnas bakgrunn og om hvordan barna ble gjort tilgjengelige for adopsjon. Granskingen peker blant annet på at enkelte rettssaker knyttet til adopsjonsvedtak førte til at forfatningsdomstolen (Corte Constitucional) i Colombia gjennomførte en undersøkelse av ICBFs arbeid som konkluderte med at ICBF ikke hadde undersøkt barnas bakgrunn grundig nok før barna ble erklært tilgjengelige for adopsjon.529 Den svenske granskingen har også sett flere eksempler på feil i barnas dokumentasjon ved adopsjon til Sverige.530

Rettighetsgruppen for adopterte fra Colombia har også gjort utvalget oppmerksom på at en nyhetsartikkel fra 1999 i den colombianske avisen El Especador som omtaler en undersøkelse av ICBF i Bogotá utført av Procuadiría General de la Nación, en tilsyns- og disiplinærmyndighet. Kontrollen avdekket omfattende rot og feil i barnas saksmapper og manglede undersøkelser av barnas bakgrunn. ICBFs direktør bekreftet i saken at kontoret i Bogotá befant seg i «strukturell administrativ krise», og at de manglet ansatte.531 Utvalget har ikke funnet dokumentasjon eller informasjon om at norske myndigheter eller Adopsjonsforum var kjent med nyhetssaken og undersøkelsen fra 1999.

Så vidt utvalget kan se, hadde norske adopsjonsmyndigheter i 1995 heller ikke kunnskap om slik kritikk mot ICBF. Informasjonen de ga til Sverige, var derfor riktig basert på den kunnskapen de da hadde.

Risikofaktorer knyttet til de opprinnelige foreldrenes samtykke drøftes nærmere i punkt 12.8.1, mens risikofaktorer knyttet til frigivelsesprosessen omtales i punkt 12.9.3.

12.7.3.2 Konflikter mellom ICBF og de private institusjonene

I november 1995 reiste to ansatte i Adopsjonsforum Norge til Colombia.532 Formålet var å møte ICBF for å ta opp det lave antallet adopsjoner dette året. ICBF opplyste at de hadde 3000 godkjente søkere fra ulike land, og at ventetiden var blitt svært lang. I reiserapporten står det at det var «vesentlig at begge våre koordinatorer [ved Bogotákontoret] gjør seg sterkt gjeldende hos DVA [adopsjonsavdelingen hos ICBF sentralt] i forhold til våre ICBF-saker og øver påtrykk». Det ble nevnt at Adopsjonsforums søkermasse besto «nesten kun» av familier som er godkjent for adopsjon av ett barn i alderen 0–2 år, og at det gjorde situasjonen «presset» ettersom de da sto «i en usedvanlig lang kø» av søkere fra andre land og av colombianske familier som også ønsket å adoptere små barn. Når det gjaldt de private institusjonene, ble det nevnt at «leder for ICBF nasjonalt mer eller mindre åpent har gått til kamp mot de private formidlingsinstitusjonene». Dette året hadde Adopsjonsforum fått få tildelinger fra FANA, noe representanten knyttet til «donasjonsspørsmålet». Representanten skrev at «vår situasjon overfor denne institusjonen må diskuteres».

I desember 1995 søkte Adopsjonsforum om regodkjenning av kontaktnettet for adopsjoner fra Colombia.533 Adopsjonsforum forklarte i søknaden at nedgangen i adopsjonstallet fra landet skyldtes sentraliseringen i ICBF, som hadde møtt motstand fra regionskontorer og ført til at regionene ikke rapporterte inn så mange frigitte barn til ICBF sentralt som de kunne, og ressursmangelen i ICBFs adopsjonsavdeling. Videre var ICBF blitt pålagt å realitetsbehandle alle private adopsjonssøknader på lik linje med søknader sendt gjennom godkjente formidlere. Dette hadde ført til merarbeid hos ICBF, da de mottok mange hundre private søknader fra land som Spania. Adopsjonsforum hadde inntrykk av at det var «flere om barna», og at det generelt virket som om ICBF i større grad prioriterte de søreuropeiske landene.534

Adopsjonsforum skrev at antallet barn fra ICBF til norske søkere hadde blitt halvert siden 1993, mens antallet barn fra de private institusjonene hadde ligget mer stabilt. Samtidig hadde gjennomsnittsalderen på barna som kom til Norge, blitt stadig lavere. Det kom 36 barn i alderen 0–1 år i 1993 og 53 barn i denne alderen i 1995. Adopsjonsforum mente dette kunne forklares med en nedgang i søskenadopsjoner. Både trenden med yngre barn og nedgangen i søskenadopsjoner ble forklart med en økning i andelen adopsjoner fra de private institusjonene. Denne økningen, mente Adopsjonsforum, var igjen et resultat av at norske adopsjonsmyndigheter hadde innført en strengere praksis når det gjaldt godkjenning av foreldre for adopsjon av søsken og eldre barn.

Adopsjonsforum nevnte også at daværende leder for ICBF var «spesielt negativ» til de private institusjonene, og at sju av institusjonene hadde inngått et samarbeid for å beskytte interessene sine. Adopsjonsforum understreket at ICBF førte tilsyn med driften av de private institusjonene. «Adopsjonsforum betrakter derfor disse adopsjonene som like trygge som adopsjoner gjennom det offentlige barnevernet.»

Adopsjonsforum skrev at de private institusjonene «tar inn faste, relativt høye, adopsjonsgebyrer eller donasjoner», og at nivået nå var høyere enn «noe annet sted Adopsjonsforum formidler barn fra», men mente dette burde ses i lys av institusjonenes høye standard og mangel på offentlig støtte.

Norske adopsjonsmyndigheter regodkjente kontaktnettet, men ba om at gebyr-/donasjonsutviklingen ved de private institusjonene skulle følges nøye, og at større endringer skulle innrapporteres.535

I mars 1996 reiste en ansatt ved Adopsjonsforum Norge til Colombia. ICBF hadde ved årsskiftet fått en ny leder. I reiserapporten ble det forklart at den forrige lederen «stod for en del endringer som ikke alltid ble like godt mottatt – blant annet i forhold til de private adopsjonsinstitusjonene». Adopsjonsforum hadde nå inntrykk av at et nytt «satsingsområde» for ICBF var å klargjøre barns juridiske status etter at de var kommet under barnevernets myndighet. FANA, CRAN og Los Pisingos ble besøkt. Adopsjonsforums representant skrev at de var preget av usikkerheten rundt hva som ville bli ICBFs policy overfor de private institusjonene, samt av et forslag til deler av en ny barnevernslov som lå i kongressen. Adopsjonsforum skriver at lovforslaget ble oppfattet som en «trussel» mot de private institusjonenes «eksistens som fremtidige adopsjonsformidlere», og at det fra samtlige private institusjoner ble «drevet en sterk lobby-virksomhet for å få lovforslaget utsatt».

I september 1996 reiste sekretariatsleder i Adopsjonsforum til Colombia. FANA ble besøkt. I reiserapporten bemerkes det at selv om den nye lederen opplevdes som mer sympatisk, var det slik at «veldig mye dreier seg om penger på FANA». Adopsjonsforum skrev at de hadde markert at det ikke var «noe særlig mer å hente i Norge», og antok at dette var en medvirkende årsak til reduksjonen av barn fra FANA til Adopsjonsforum fra 1994 (ti barn) til 1996 (tre barn). Adopsjonsforum skrev at «[d]et har også i mer enn ett år versert rykter om at FANA er under etterforskning på grunnlag av beskyldninger om at de ‘selger barn’». Adopsjonsforum knyttet dette til det nye senteret som «sender et altfor klart signal om at det har vært betydelige summer i omløp der». Adopsjonsforum mente beskyldningene var urettferdige og skrev at de ikke var i tvil om at donasjonene hadde gått til oppbygging av institusjonene, men at de likevel valgte å «ligge lavt» i samarbeidet fremover. FANA hadde nå måttet redusere staben til 95 ansatte.

Også i denne reiserapporten nevner Adopsjonsforum de private institusjonenes lobbyvirksomhet mot ICBFs ønske om å frata institusjonene muligheten til å drive egen adopsjonsformidling, «noe som ville bety en økonomisk katastrofe for dem, siden adopsjonsdonasjonene er ryggraden i deres økonomi». Adopsjonsforum beskrev institusjonsledernes kontaktnett som «formidabelt» og at «faren nå er avverget». I Adopsjonsforums møte med ICBF ble organets ressursproblemer igjen nevnt. ICBF var blant annet underlagt en ansettelsesstopp. Saken fra Sverige (se punkt 12.7.3.1) skulle ha ført til at de nå brukte «noe mer tid på frigivelsesprosessen for forlatte barn». Adopsjonsforum fikk også statistikk fra ICBF som viste at prosentandelen adopsjoner som gikk til colombianske ektepar, sank fra 1994 til 1995. De private barnehjemmene i Bogotá ble besøkt, og i reiserapporten står det at CRAN hadde mottatt 2000 USD i gave fra Adopsjonsforum (til innkjøp av en minibuss for rullestolbrukere). CRAN skal ellers ha nevnt at de hadde økonomiske problemer på grunn av en generell nedgang i «overlatte» barn. Det bodde bare tre kvinner på mødrehjemmet nå. Oppsummeringsvis skrev Adopsjonsforum at situasjonen for Colombia var «bekymringsfull».

12.7.3.3 Forhåndsbetaling til CRAN og ønske om forhåndsbetaling fra Los Pisingos

Sommeren 1997 reiste sekretariatsleder og to ansatte fra Adopsjonsforum Norge til Colombia, blant annet på bakgrunn av et initiativ sammen med den nederlandske adopsjonsformidleren NICWO. De skulle samarbeide om en økonomisk «redningsaksjon» for CRAN. Årsaken til de økonomiske problemene skulle være fallende inntekter på grunn av nedgangen i adopsjoner (mot en normal på 110–120 i året hadde de 66 adopsjoner i 1996). I tillegg nevnes det i reiserapporten uvanlig mange tilfeller av kvinner som bor på mødrehjemmene og ombestemmer seg med hensyn til adopsjon.

Ifølge reiserapporten skal avtalen NICWO og Adopsjonsforum inngikk med CRAN, være beskrevet i et eget notat som gikk til Adopsjonsforums landsstyre.536 Den skisseres også i reiserapporten: «[I]deen er altså at NICWO og vi forhåndsbetaler donasjoner for ventede barn. Fra starten av betaler hver formidler USD 50 000, som avregnes ved at det for hver av de første 15 tildelingene i løpet av første avtaleår betales USD 3000 i stedet for det normale USD 5000 i donasjon. Forhåndsbetalingen trappes gradvis ned i løpet av en treårsperiode».537

I Adopsjonsforums møte med ICBF nevnte ICBF igjen kapasitetsproblemer, både sentralt og regionalt. I Adopsjonsforums møte med Los Pisingos ble det klart at de ønsket seg en lignende avtale som CRAN, ikke på grunn av økonomiske problemer, men fordi colombianske myndigheter reagerte på at det ble gitt donasjoner i forbindelse med den enkelte adopsjon. Det skisseres at Los Pisingos to ganger i året vil be om et større donasjonsbeløp fra hver av sine samarbeidspartnere, og at dette beløpet skal «være basert på anslag over antall tildelinger i det kommende halvåret». Videre står det at «utenom det vanlige regnskapet, som de [Los Pisingos] skal presentere for myndighetene, skal man ha et internt – eller snarere ‘bilateralt – regnskap med hver av de utenlandske samarbeidspartnerne». Adopsjonsforum sa til Los Pisingos at de «ikke regner med at dette blir problematisk for oss». NICWO var derimot «mer negativ» til denne ordningen, og Adopsjonsforums leder lurte på om dette kunne gi Adopsjonsforum en fordel. Konklusjonen etter reisen var at «det blir antagelig nye rekorder for CRAN og Los Pisingos».

I august 1997 reiste to ansatte ved Adopsjonsforum Norge til Colombia. Ifølge reiserapporten slet FANA fremdeles økonomisk. Los Pisingos varslet at de ville endre det «økonomiske konseptet for donasjoner» fra høsten av, jf. forrige reise.

12.7.3.4 Norske adopsjonsmyndigheter ber om redegjørelse om økonomi

I september 1997 sendte norske adopsjonsmyndigheter en henvendelse til Adopsjonsforum hvor de ba Adopsjonsforum redegjøre for ulike økonomiske forhold ved driften, inkludert donasjoner og formålet med disse.538 Adopsjonsforum forklarte i svaret sitt (13. oktober 1997) at donasjonene dekket kostnader knyttet til det enkelte adoptivbarn, og i noen tilfeller var det også en «generell subsidiering av institusjonens virksomhet». All den tid Adopsjonsforum bare samarbeidet med «offentlige og godkjente private institusjoner som drives på ideell og non-profit basis», var de trygge på at donasjonene ble brukt som intendert.

Norske adopsjonsmyndigheter ba også Adopsjonsforum redegjøre for hvordan og til hvem donasjonsbeløpene ble betalt. Adopsjonsforum forklarte at de stort sett gikk gjennom utenlandskontaktene. For Colombias del ble det utstedt ferdige sjekker i Norge som «blir overlevert etter hvert som tildeling skjer». Forhåndsbetalingen til CRAN ble ikke nevnt.

I Adopsjonsforums svar var det vedlagt et skjema som ga en oversikt over utgiftene i utlandet. Her skrev Adopsjonsforum at donasjonene til de private institusjonene var «akseptert» av Colombianske myndigheter: «Vi regner en donasjon som akseptert når myndighetene har regnskapsinnsyn, og ikke har kommet med kritiske merknader.» Adopsjonsforum nevnte ikke at de hadde kjennskap til at Los Pisingos planla et «bilateralt» regnskap som ikke skulle presenteres for colombianske myndigheter. På norske adopsjonsmyndigheters spørsmål om utenlandskontaktenes godtgjørelse skrev Adopsjonsforum at «enkelte av våre utenlandskontakter mottar noe penger utover månedslønnen. Det kan være betaling for oversettelse/tolkning, eller for hjelp til søkere utover det som er naturlig – og avtalt – del av utenlandskontaktens arbeid». Adopsjonsforum nevnte ikke bonusordningen de hadde med utenlandskontakter på 100 USD per adopsjon over 30 per år (se nedenfor).

I september 1997 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingstillatelse for Colombia.539 Her redegjorde de for underbemanningen i ICBF og for regionenes skepsis til at matchingen ble gjort sentralt. Når det gjaldt de private institusjonene, oppga Adopsjonsforum at de hadde «trappet ned samarbeidet med FANA noe, og prioritert de to andre barnehjemmene i Bogota». De nevnte også at den nye ledelsen i ICBF, i motsetning til den forrige, syntes at de private institusjonene utgjorde et «positivt supplement» til det offentlige. Adopsjonsforum beskrev hvordan donasjonene hadde økt, men nevnte ikke forhåndsbetalinger eller avtalen de har inngått med CRAN. Når det gjaldt lønnsforhold, oppga de at kontorlederens månedslønn var på 2120 USD, at saksbehandleren fikk 1320 USD, og at tre andre ansatte fikk mellom 410 og 780 USD i måneden. Kontaktpersoner/tolker i ulike regioner fikk 150 USD per familie de assisterte.

I saksdokumenter knyttet til norske adopsjonsmyndigheters vurdering av søknaden uttrykkes det bekymring over kostnadsutviklingen ved de private institusjonene: «Ikke i noe annet land foreningen er godkjent for er utgiftene så høye.»540 Men det bemerkes også at man ifølge svenske adopsjonsmyndigheter betalte tilsvarende i Sverige. Norske adopsjonsmyndigheter godkjente kontaktnettet (18. desember 1997) og ba Adopsjonsforum «fortsatt nøye følge med på kostnadsutviklingen og innrapportere større endringer i løpet av gyldighetsperioden».541

I februar 1998 henvendte norske adopsjonsmyndigheter seg til Adopsjonsforum og ba blant annet om en redegjørelse om den lange ventetiden i Colombia og for «om det gjennomgående er forskjell i alder mellom barn formidlet via ICBF i forhold til barn fra private barnehjem, eventuelt hvorfor».542 Adopsjonsforum svarte (11. mars 1998) om de private institusjonene at «barn som formidles fra casas [de private institusjonene] er i stor grad født av unge, enslige kvinner som har oppholdt seg på mødrehjem under svangerskapet», og som velger adopsjon som løsning på en vanskelig situasjon. De oppga at opprinnelige mødre hadde 30 dagers angrefrist etter de undertegnet erklæringen om at de ønsket å adoptere bort barnet sitt. Deretter kunne barnet adopteres. Barna som kom via ICBF, var hovedsakelig forlatte barn eller barn der barnevernet hadde blitt koblet inn på grunn av omsorgssvikt eller lignende. I slike tilfeller tok frigivelsesprosessen lengre tid. Adopsjonsforum oppga også at det nå var Adopsjonsforum som avgjorde om en søknad skal sendes til ICBF eller til en privat institusjon.

I mai 1998 reiste to ansatte i Adopsjonsforum Norge til Colombia, hovedsakelig for å ansette en ny koordinator for de private institusjonene. En annen koordinator hadde nå ansvaret for alle ICBF-adopsjoner.

I september 1998 reiste sekretariatslederen i Adopsjonsforum Norge til Colombia. Ifølge reiserapporten ga han Los Pisingos en sjekk på 3000 USD i gave i forbindelse med institusjonens 30-årsjubileum. Det samme fikk CRAN i anledning deres 20-årsjubileum. Det nevnes at Los Pisingos nå var det private barnehjemmet i Colombia som formidlet flest adopsjoner. FANA hadde fremdeles økonomiske problemer og ga uttrykk for håp om at Adopsjonsforum kunne øke donasjonene. Adopsjonsforums sekretariatsleder fikk også vite at «ICBFs nye nasjonale direktør er gift med en niese av Rosa [en av grunnleggerne] på Los Pisingos», og han håpet dette betydde at det «ikke blir noe nytt stormløp mot casaene [de private institusjonene]».

I et notat til Adopsjonsforums landsstyre fra 1998 (u.d.) om kontoret i Bogotá sto det at Adopsjonsforums koordinatorer i Bogotá siden 1980-årene hadde fått en bonus på 100 USD for hver adopsjon de var ansvarlige for utover antallet 30 per år, i tillegg til grunnlønnen. Koordinatorene i Bogotá hadde også mottatt 150 USD per familie de hjalp, det samme beløpet som lokale medhjelpere hadde mottatt andre steder i Colombia. Begge bonusordningene hadde nå blitt foreslått fjernet av landsstyret. Disse ordningene er, så vidt utvalget kan se, aldri blitt rapportert til norske adopsjonsmyndigheter. Noen av de ansatte hadde i tillegg hatt en ekstrainntekt knyttet til oversettelse av adopsjonsdokumenter. I notatet står det at selv uten oversettelsesinntekten skal ordningene ha ført til at en av de ansatte ved Bogotá-kontoret på et tidspunkt var «klart høyest avlønnet av samtlige ansatte i Adopsjonsforum». I notatet beskrives diverse grep Adopsjonsforum hadde igangsatt for å få kontroll på kostnadsnivået ved Bogotá-kontoret.

I juli 1999 reiste to ansatte fra Adopsjonsforum Norge til Colombia. Chiquitines, den private institusjonen Adopsjonsforum samarbeidet med i Cali, hadde nå etablert mødrehjem, etter tillatelse fra ICBF. Ifølge reiserapporten hadde den private institusjonen Adopsjonsforum samarbeidet med i Medellín, Casita de Nicolas, bedt Adopsjonsforum om hjelp, og Adopsjonsforum tilbød å «hjelpe dem på samme måte som vi har gjort med noen andre colombianske organisasjoner». Adopsjonsforum tilbød et lån på 15 000 USD som skulle tilbakebetales over to år, mot et løfte om å få tildelt sju barn i løpet av perioden. Casita de Nicolas’ styre takket nei til dette. Adopsjonsforum besøkte mødrehjemmet til Casa de Maria y el Niño, som da huset 15 gravide kvinner. I møte med CRAN gikk de gjennom «tildelingslisten vår for å se hvor mange [tildelinger/barn] vi manglet». CRAN fortalte at styret hadde bestemt seg for å fornye avtalen med Adopsjonsforum. I møte med FANA kom det frem at bestyreren hadde vært på besøk i Norge og takket for oppholdet. Representanten skrev følgende i reiserapporten: «Jeg må si det som det er, jeg presset [direktøren] til å tildele et barn til vår eldste familie på Fana, og det gikk.»

12.7.3.5 Vurdering av ordningen med forhåndsbetalingen for donasjoner

Oppsummeringsvis kjennetegnes formidlingen i 1990-årene av en økning i andelen adopsjoner som skjedde gjennom de private institusjonene. Denne dreiningen hadde flere årsaker: ICBFs interne omlegginger medførte færre adopsjoner til alle land, og i tillegg prioriterte ICBF søkere fra andre land enn Norge. Også norske myndigheters skjerpede praksis når det gjaldt godkjenning av adoptivforeldre for adopsjoner av søsken, eldre barn og barn med særlige omsorgsbehov, ser ut til å ha spilt en rolle.

Ettersom de private institusjonene ble viktigere for formidlingen til Norge og utgjorde en stadig større andel av adopsjonene fra landet, inngikk Adopsjonsforum flere avtaler som utvalget mener kan ha ført til en risiko for at det ved tildelinger og ved driften av de private barnehjemmene ble tatt hensyn som gikk på tvers av det primære hensynet ved adopsjoner – hensynet til barnets beste. Dette kan for eksempel ha ført til at mødre i en sårbar situasjon i større grad ble presset til å gi fra seg barna sine, og til at subsidiaritetsprinsippet ble utfordret ved at utenlandske familier ble prioritert fremfor nasjonale søkere.

Det går frem av materialet at relasjonen mellom Adopsjonsforum og CRAN i 1997 påvirkes av en gjeldsdynamikk der CRAN «skylder» Adopsjonsforum barn, noe Adopsjonsforum ser ut til å «purre» på i møter med institusjonen.543 Sett i lys av at disse avtalene ble inngått med institusjoner som også drev mødrehjem for gravide kvinner i sårbare situasjoner, kunne dette skape risiko for press som utfordret kravene til informert samtykke.544 Se også punkt 12.8.1.

Utvalget vurderer det som positivt at norske adopsjonsmyndigheter i 1997 og 1998 stilte spørsmål om formidlernes økonomi og andre forhold knyttet til formidlingen fra Colombia. Utvalget konstaterer likevel at det var begrenset hva Adopsjonsforum valgte å dele med norske myndigheter om avtalene de hadde inngått. Norske adopsjonsmyndigheter hadde eksplisitt pålagt Adopsjonsforum å innrapportere større endringer i forbindelse med donasjonene (i regodkjenning av kontaktnett 10. januar 1996), og forhåndsbetalingene kan vanskelig forstås som noe annet enn en større endring. Norske myndigheter hadde også stilt konkrete spørsmål om de økonomiske forholdene rundt driften (10. september 1997). Adopsjonsforum valgte likevel å ikke opplyse om avtalene om forhåndsbetalingene i svaret sitt (13. oktober 1997) eller i søknaden om godkjenning av kontaktnett i Colombia (26. september 1997), ei heller om bonusordninger for ansatte knyttet til antall adopsjoner.545 De ga mangelfull informasjon når de skrev at colombianske myndigheter hadde «akseptert» donasjonene og hadde «regnskapsinnsyn»,546 da Adopsjonsforum på dette tidspunktet hadde informasjon om at Los Pisingos planla en betalingsstruktur som de ikke ville gi colombianske myndigheter kjennskap til.

Utvalget mener det er sannsynlig at Adopsjonsforum var klar over at norske myndigheter ville reagert på ordningene med forhåndsbetaling, og bevisst valgte ikke å gi informasjon om dem. Utvalget mener dette var særlig kritikkverdig. Etter 1. desember 1999 utgjør dette også et brudd på vilkårene for formidlingstillatelsen deres.547

Det er videre tydelig at også Adopsjonsforums representanter – til tross for at Adopsjonsforum hevdet overfor norske myndigheter at donasjonene ble brukt som intendert – iblant synes at de private institusjonenes pengebruk var betenkelig, noe som for eksempel kom tydelig frem i forbindelse med FANAs jubileumsfeiring i 1995 (se punkt 12.7.3).

Utvalget merker seg også at Adopsjonsforum i flere tilfeller betalte reiser til Norge for ansatte/ledere ved de private institusjonene, og at dette i noen tilfeller så ut til å sette Adopsjonsforum i en sterkere forhandlingsposisjon for å få tildelinger til sine søkere (se punkt 12.7.3.5, siste avsnitt). Dette kunne medføre risiko for at andre hensyn enn barnet beste var det styrende ved tildelinger og arbeid med subsidiaritet. Se også punkt 12.8.

12.7.4 Haagkonvensjonen ratifiseres i begge land og formidlingen fra de private institusjonene avsluttes, 1999–2006

Den 1. november 1998 trådte Haagkonvensjonen i kraft i Colombia, og i juli 1999 mottok norske adopsjonsmyndigheter en henvendelse fra ICBF som informerte om at adopsjonsavdelingen ved ICBF var valgt til sentralmyndighet.548 ICBF bekreftet navnene på de åtte institusjonene som var godkjente for å arbeide med adopsjoner, og skrev at «de offentlige myndigheter garanterer seriøsiteten og ansvarsfølelse hos de private organisasjonene i arbeidet med utvelgelse og forberedelse av adoptivsøkerne og med oppfølgingen av barnet og dets foreldre etter adopsjonen». Norske adopsjonsmyndigheter bekreftet (27. august 1999) på sin side at Adopsjonsforum hadde tillatelse til å formidle adopsjoner fra Colombia, og at «foreningen driver sitt arbeid uten økonomisk vinning og er bemannet med personer som ved sin etiske standard og sin utdannelse eller erfaring er kvalifisert til å arbeide med internasjonale adopsjoner».

16. september 1999 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingstillatelse for Colombia. Det fremgikk av søknaden at Barne- og familiedepartementet (i brev av 16. oktober 1999) hadde kommet med noen retningslinjer for hvordan søknadene nå skulle utformes. Når det gjaldt de private institusjonene, ble det igjen nevnt at myndighetene førte streng kontroll med dem, og at Adopsjonsforum hadde all grunn til å tro at donasjonene ble brukt slik de var intendert. Adopsjonsforum skrev at trenden med synkende adopsjoner via ICBF fortsatte, mens antall adopsjoner fra de private institusjonene holdt seg stabilt. 55 prosent av barna var under 1 år ved ankomst til Norge i 1998. Adopsjonsforum forklarte at det var barna fra de private institusjonene som bidro til den høye andelen spedbarn. De bemerket at 10 prosent av barna som kom til Norge i starten av 1990-årene, var over 5 år gamle, mens det ikke kom noen over 5 år i 1998.

I forbindelse med denne søknaden kontaktet norske adopsjonsmyndigheter den norske ambassaden i Venezuela og ba om en vurdering av situasjonen i Colombia.549 De viste til flere nyhetssaker i norske medier som beskrev kaotiske tilstander i landet, med høyt voldsnivå, økonomisk krise, korrupsjon og tap av myndighetskontroll i store deler av landet. De ønsket utenrikstjenestens vurdering av om det var forsvarlig å fortsette med adopsjonsformidlingen fra landet. Ifølge kommunikasjon mellom Statens ungdoms- og adopsjonskontor og Barne- og familiedepartementet (15. oktober 1999) skal førstnevnte ha mottatt reaksjoner fra Adopsjonsforum på de norske adopsjonsmyndighetenes henvendelse. Adopsjonsforum mente det var en «overreaksjon» å involvere ambassaden.

Ambassaden i Caracas svarte (6. desember 1999) at situasjonen var meget vanskelig: Stadig flere sivile ble fordrevet fra sine hjem, og landet skulle ha ca. 1,5 millioner internt fordrevne, korrupsjonen var omfattende, også innenfor rettsvesenet, og frihet for straffeforfølgelse var et stort problem. Ambassaden skrev at «de fleste» de har vært i kontakt med, oppfattet de private institusjonene som «meget seriøse organisasjoner», men at det kunne være nødvendig med mer inngående undersøkelser. ICBF ble ifølge ambassaden ansett for å være fri for korrupsjon. Ambassaden så ikke noen grunn til å anbefale at adopsjoner fra Colombia ble stanset. Norske adopsjonsmyndigheter godkjente søknaden til Adopsjonsforum (12. januar 2000).

Utvalget vurderer det som positivt at norske adopsjonsmyndigheter tok initiativ til selvstendige undersøkelser av forholdene i landet.

Adopsjonsforum søkte (5. desember 1999) om å få bruke en av de ansatte i sekretariatet, en ikke-autorisert oversetter, til å oversette rettsavgjørelsesdokumenter fra landet, men norske adopsjonsmyndigheter avslo dette,550 da de prinsipielt mente dette burde gjøres av en autorisert translatør. De skrev at de kunne åpne for unntak, men mente at personer som skulle oversette juridiske dokumenter, burde ha en viss juridisk kompetanse.

12.7.4.1 Forhåndsbetaling til Los Pisingos

I juli 2000 reiste en ansatt fra Adopsjonsforum Norge til Colombia. Ifølge reiserapporten fikk Adopsjonsforum i møte med Los Pisingos vite at stiftelsen hadde bestemt at adopsjonsformidlere som jobbet med dem, skulle betale donasjonene på forhånd. De ble enige om at Adopsjonsforum, fra 1. januar 2001, skulle overføre donasjoner til Los Pisingos to ganger i året. De skulle ta utgangspunkt i fjorårets tildelinger. Kom det færre tildelinger enn antatt, skulle beløpet overføres til neste periode. CRAN skrev under på en fornyelse av samarbeidsavtalen for en ny periode. Det opplyses om at både Los Pisingos og FANA nå hadde mange barn. Adopsjonsforum knyttet dette til den dårlige situasjonen landet generelt befant seg i.

14. januar 2001 skal Adopsjonsforum ha sendt en oversikt over utenlandskostnadene i 19 land for år 2000 til norske adopsjonsmyndigheter. Her ble det opplyst om en overføring av 2 750 000 NOK i donasjoner til barnehjem i Colombia.551 Donasjonene lå på 6000 USD per adopsjon, som var de høyeste donasjonene i forbindelse med et adopsjonssamarbeid blant samtlige norske formidlere.

12.7.4.2 Norske adopsjonsmyndigheters informasjons- og tilsynsreise i 2001

I mars 2001 reiste norske adopsjonsmyndigheter (Statens ungdoms- og adopsjonskontor) på en informasjons- og tilsynsreise til Colombia. Også en ansatt i Barne- og familiedepartementet var med som observatør. Formålet med reisen var å innhente mer informasjon om samarbeidet med de private institusjonene og arbeidet deres med mødre som vurderte å frigi sine barn til adopsjon. Statens ungdoms- og adopsjonskontor forklarte i reiserapporten at de nå prioriterte arbeidet med utenlandskostnader generelt og donasjoner spesielt. Årsaken lå i «en økende bevissthet gjennom blant annet Haagsamarbeidet». Norske adopsjonsmyndigheter fikk bistand fra det honorære konsulatet i Bogotá til reiseplanleggingen. De møtte sentralmyndigheten, en familiedommer, tre private og en offentlig institusjon. Denne gangen ble det tatt et bevisst valg om å avvikle møtene med sentralmyndigheten uten Adopsjonsforum til stede.552

Ifølge norske adopsjonsmyndigheters reiserapport ga sentralmyndigheten i Colombia uttrykk for at de ønsket at adopsjoner bare skulle gå gjennom staten, og at «[de private] institusjonenes gode posisjon og store innflytelse preger samarbeidet med tilsynsmyndigheten». Når det gjaldt donasjoner, konstaterte ICBF «norsk aksept av systemet, og utfordret oss i forhold til vår rolle». Samtidig understreket ICBF at de private institusjonene gjorde «nyttige, forebyggende samfunnsoppgaver», og at «pengebruken synes fornuftig». I rapporten står det at det i møte med ICBF «ble opplyst at donasjonene ikke er regnskapspliktige for institusjonene».

Norske adopsjonsmyndigheter bemerket i reiserapporten at Los Pisingos, ifølge Adopsjonsforum, hadde en konto i utlandet til å motta donasjoner på. Norske adopsjonsmyndigheter fikk også bekreftet fra en av de private institusjonene at innenlandske adopsjonssøkere betalte mindre per adopsjon enn utenlandske.

ICBF opplyste at de hadde 1000 søkere som ventet på tildeling av barn under 6 år. Det var ingen ventetid for barn over 6 år, søskengrupper eller barn med særlige omsorgsbehov. Totalt ble det årlig adoptert opp mot 1500 barn. Halvparten av barna ble adoptert til utenlandske søkere.

Under reisen snakket norske adopsjonsmyndigheter med de private institusjonene om mødrehjemmene de drev. De fikk forklart at kvinnene henvendte seg direkte til institusjonene når de vurderte adopsjon. Endelig overgivelse av barna kunne ikke foretas før en måned etter fødselen. Mødre skulle motta rådgivning og støtte fra sosialarbeider, psykolog og lege. De private institusjonene understreket at mødrene ikke ble utsatt for press, men at de måtte forlate institusjonen dersom de valgte å beholde barnet. CRAN oppga at 20 til 30 prosent av kvinnene tilknyttet mødrehjemmene valgte å beholde barnet sitt.

Ved besøk hos CRAN fikk norske adopsjonsmyndigheter kjennskap til at institusjonen i «en kritisk fase» mottok et «lån i form av forskudd»553 fra Adopsjonsforum. Ved FANA bemerket norske adopsjonsmyndigheter at institusjonen fremsto som «med god økonomi», og ved Los Pisingos opplevde de «en lite imøtekommende holdning». I tillegg mente norske adopsjonsmyndigheter at det ga grunn til bekymring at institusjonen skulle ha donasjonene overført direkte til konto i tredjestat. Samtidig påpekte de at institusjonen hadde «ICBFs seriøsitetsgaranti med godkjenning etter Haagkonvensjonens artikkel 12 om nødvendig tillatelse fra myndighetene».

Norske adopsjonsmyndigheter skrev at deres inntrykk fra reisen var at de private institusjonene vanskelig kunne drive tilfredsstillende utelukkende med offentlige tilskudd, og at det derfor hadde utviklet seg en kultur med donasjoner. Samtidig hadde landet etablert systemer for å unngå vinning i forbindelse med adopsjoner. Norske adopsjonsmyndigheter (Statens ungdoms- og adopsjonskontor) fant likevel at «det kan være grunn til å vurdere noe strengere vilkår for videre samarbeid med de private».

12.7.4.3 Klagesaken om formidling fra de private institusjonene

18. september 2001 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingstillatelse for Colombia. Av interne dokumenter knyttet til saksbehandlingen554 fremgår det at norske adopsjonsmyndigheter hadde hatt et eget møte med Adopsjonsforum555 om donasjonene til de private institusjonene. Der skal Adopsjonsforum ha forklart at donasjonene dekket programmer også for barn som ikke ble adoptert bort. Norske adopsjonsmyndigheter hadde en intern diskusjon556 om hvorvidt de skulle stanse adopsjoner fra de private institusjonene, eller om de skulle gi Adopsjonsforum sjansen til å komme med mer detaljerte opplysninger om systemet først. Norske adopsjonsmyndigheter jobbet samtidig med en henvendelse til ICBF der de rettet søkelys mot ordningen med obligatoriske donasjoner.

3. mai 2002 fornyet norske adopsjonsmyndigheter (Statens ungdoms- og adopsjonskontor) formidlingstillatelsen for adopsjoner gjennom det statlige barnevernet til utgangen av 2004. Samtidig ble det gitt tillatelse til å formidle adopsjoner fra private institusjoner, men med begrensning i tid til 31. desember 2002. Årsaken norske adopsjonsmyndigheter oppga, var at finansieringen av institusjonenes virksomhet utover adopsjonsformidling gjennom en obligatorisk donasjon kom i konflikt med Haagkonvensjonens bestemmelser (artikkel 32). Videre oppga de at sammenvevingen av adopsjonskostnader per adopsjon med donasjon som forutsetning, kom i konflikt med norske regler om vilkårene for formidling. De viste til forskrift av 30. november 1999 om krav til organisasjon som formidler barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon. Forskriften fastsatte krav om at formidlingsorganisasjoner skulle holde årsregnskapet og årsmeldingen for adopsjonsformidling og annen virksomhet atskilt. Norske adopsjonsmyndigheter ba Adopsjonsforum «finne en løsning på samarbeidet med de aktuelle institusjonene som ikke er basert på obligatorisk og samtidig uspesifiserte donasjoner knyttet til hver enkelt adopsjon». Videre ba de om at neste søknad spesifiserte utgiftene til henholdsvis adopsjonsformidling og annen virksomhet. Norske adopsjonsmyndigheter ba Adopsjonsforum om så raskt som mulig å avklare om de private institusjonene kunne akseptere en annen ordning. Hvis de ikke kunne dette, forutsatte norske adopsjonsmyndigheter at Adopsjonsforum ikke sendte nye søknader om tildelinger til disse.

Adopsjonsforum klaget på vedtaket (27. mai 2002) og sendte en lang redegjørelse om klagen (31. mai 2002). I redegjørelsen står det at Adopsjonsforum mente at avgjørelsen var et brudd på samarbeidsforpliktelser som følger av at begge land har ratifisert Haagkonvensjonen. Donasjonen var knyttet til «et integrert, faglig høyverdig, program for gravide kvinner og til selve barnehjemsdriften», og økningen i donasjoner hadde vært mindre enn økningen i Adopsjonsforums samlede adopsjonsutgifter. Donasjonene stred ikke mot Haagkonvensjonen eller norske regler, selv om beløpet dekket mer enn rene adopsjonsutgifter, siden mødreprogrammene var «et enhetlig program». Alle de private institusjonene «fører spesifiserte, reviderte regnskap i henhold til landets regnskapslovgivning, og presenterer dem for myndighetene». De mente det ikke var norske adopsjonsmyndigheters oppgave å føre dobbeltkontroll med godkjente institusjoner i en annen kontraherende stat. Haagkonvensjonens artikkel 32 andre ledd557 burde ikke leses «fundamentalistisk», da dette ikke var i samsvar med intensjonen bak artikkelen. Adopsjonsforum mente at intensjonen var at «det skal være mulig å kreve dekning av utgifter ‘in excess of the real costs of a specific adoption’».558 Donasjonene kunne ses som en etisk forpliktelse adoptivforeldre har til å støtte private institusjoner som ivaretar barnevernsfunksjoner i stater med mindre utbyggede velferdsstater, så lenge det ikke «tillates å influere på frigivelsesprosessen og praktiseringen av subsidiaritetsprisnippet». Norske adopsjonsmyndigheters (Statens ungdoms- og adopsjonskontor) snevre tolkning, om den fikk bre om seg, ville føre til nedleggelse og nedskalering av en rekke gode tilbud i både privat og offentlig regi. Adopsjonsforum avsluttet slik:

Adopsjonsforum er stolt over sitt samarbeid med noen av de private barnehjemmene i Colombia. Vi er glade for at våre adopsjonsgebyrer bidrar til at disse institusjonene kan opprettholde helhetlige mødreprogrammer av høy kvalitet. Vi er enige med institusjonene i at hovedmålsettingen skal være at kvinnene som får beskyttelse blir i stand til å beholde barna, og vi synes det er utmerket at våre innbetalinger er med å betale kostnadene også for de kvinner som velger å beholde barna.

Det fremgår av interne notater hos norske adopsjonsmyndigheter559 at det ifølge Barne- og familiedepartementet ble gjort forsøk på å politisere saken blant adoptivsøkere, og at vedtaket hadde «skapt en del støy».

Norske adopsjonsmyndigheter ga (4. juli 2002) Adopsjonsforum forlengelse til og med 30. juni 2003 for formidlingstillatelsen fra de private institusjonene. 6. juli 2002 sendte norske adopsjonsmyndigheter et brev til ICBF der de informerte om situasjonen og ba om en eventuell oppklaring av informasjon som de fikk på forrige landbesøk, blant annet at donasjonene ikke ble inntektsført i institusjonenes regnskaper på en slik måte at det var mulig for ICBF å få oversikt over hvor store beløpene var, og hva de ble brukt til. De ba ICBF tilkjennegi sitt syn på donasjonene.

23. september 2002 sendte ICBF et brev til Adopsjonsforum der de ba om opplysninger om samarbeidet med de private institusjonene, herunder detaljer om kostnadene som påløp norske søkere når de adopterte et barn fra de private institusjonene, om donasjonene ble gitt direkte fra søkerne eller gjennom Adopsjonsforum, og om donasjonene var frivillige, eller om det var etablert et fast beløp per adopsjon og i så fall hvor stort det var, og hvilken prosedyre som ble fulgt ved overføringen av beløpet.

15. oktober 2002 reiste en representant fra Adopsjonsforum Norge til Colombia og hadde med seg svaret fra Adopsjonsforum til ICBF. Svaret var et seks sider langt dokument der Adopsjonsforum ville «se på de historiske linjer og vurdere vårt samarbeid med colombianske casas i relasjon til vårt samarbeid med institusjoner i andre land» og opp mot Haagkonvensjonen. Adopsjonsforum presenterte her donasjonene som «frivillige», men «omforente» og «normerte». De forklarte at de i samtlige land de jobbet, hadde en «mangeårig praksis» som gikk ut på at de ga donasjoner til private institusjoner fordi «en ikke kan forvente at en privat barnevernsinstitusjon i et relativt fattig land skal kunne finansiere driften ved hjelp av midler fra offentlige kilder». Adopsjonsforum vedgikk at donasjonene lå på et høyt nivå, men at dette måtte ses opp mot kvaliteten på tjenestene som ytes. Mye plass benyttes til å rose de private institusjonenes «brennende engasjement for de mest utsatte» og deres utmerkede mødre- og barnevern. Adopsjonsforum mente det ville vært «tragisk dersom henvendelsen fra norske myndigheter skulle resultere i at dette viktige arbeidet blir vanskeliggjort eller umuliggjort». Videre opplyste de at det «for to av institusjonene overføres midler periodisk, mens det for de to andre overføres i takt med tildeling». For å understreke donasjonenes frivillige karakter skrev Adopsjonsforum at de trodde at dersom Adopsjonsforum for eksempel «var i en vanskelig økonomisk situasjon, og ba om å få betale en lavere, eller ingen, donasjon, tror vi faktisk at våre samarbeidspartnere ville ha forståelse for dette».

I Adopsjonsforums interne dokumenter tegnes imidlertid et annerledes bilde av spørsmålet om donasjoner, som for eksempel at det ville være «helt tvingende nødvendig» å øke donasjonene (Adopsjonsforums interne reiserapport 1993), og at «veldig mye dreier seg om penger» ved enkelte av de private institusjonene (Adopsjonsforums interne reiserapport 1996). Det står også i motsetning til hva som antydes i Adopsjonsforums brev til ICBF i 2005 (se nedenfor).

Under reisen i oktober 2002 hadde Adopsjonsforum møte med CRAN, som sa de gjerne ga en redegjørelse om hvordan donasjonene ble benyttet. CRAN ønsket å fortsette den eksisterende avtalen de hadde hatt med Adopsjonsforum de siste årene. Det nevnes også i Adopsjonsforums reiserapport at de private institusjonene opplevde problemer med den nye direktøren for ICBF i Bogotá og en ny politikk der ICBF «ønsker/krever at alle biologiske mødre skal ha mulighetene til å holde sine barn og også amme dem før den endelige bestemmelsen om adopsjon tas». I møte med ICBF fikk Adopsjonsforum vite at ICBF var inne i en omorganiseringsperiode etter valget, og at de ennå ikke kjente den nye direktøren for ICBF sin holdning til adopsjoner. I møte med ICBF Bogotá fikk de vite at de nye samtykkereglene også innebar å innhente opplysninger om biologisk far.

Det tok lang tid før ICBF svarte på henvendelsen norske adopsjonsmyndigheter sendte i juli 2002. Norske adopsjonsmyndigheter forlenget derfor tillatelsen (4. april 2003) til å formidle fra de private institusjonene nok en gang. De informerte samtidig Adopsjonsforum om at de ville ta stilling til klagen dersom ICBF ikke hadde svart innen utgangen av juni 2003. I september 2003 hadde ICBF fremdeles ikke svart. Norske adopsjonsmyndigheter hadde i mellomtiden involvert den norske ambassaden i Bogotá for å få fortgang i saken. 18. september 2003 ble Adopsjonsforums klage på beslutningen om begrenset formidlingstillatelse oversendt fra underliggende organ (Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen) til Barne- og familiedepartementet. I kommunikasjon til både adoptivsøkere og adopsjonsformidlerne forklarte norske adopsjonsmyndigheter at spørsmålet om uspesifiserte donasjoner var av prinsipiell viktighet, og at de var glade for at de nå ville få en avklaring som ville sette presedens. Norske adopsjonsmyndigheter nevnte at de særlig ønsket en avklaring av hvorvidt «systemet i Colombia er innenfor eller utenfor det som tillates i Haagkonvensjonen og i forskriften som regulerer foreningenes virksomhet (spesielt når det gjelder kravet til åpenhet, kravet til regnskapsføring, og kravet til at forholdet mellom de direkte adopsjonskostnadene og andre utgifter (f.eks. hjelpearbeid) må være mulig å ta rede på og holde oversikt over)».

I brev til norske adopsjonsmyndigheter skrev Adopsjonsforum at de ved et eventuelt avslag vurderte dette som «en god sak for rettslig prøving».560 Adopsjonsforum uttrykte at de også syntes det var beklagelig at ICBF ikke hadde svart på norske adopsjonsmyndigheters henvendelse, og at dette var «et tegn på at dette er en vanskelig nøtt for ICBF og den colombianske stat». Adopsjonsforum var bekymret for at en «virkelighetsfjern» holdning til adopsjonskostnadene ville sabotere «overordnede målsettinger, slik at: – flere foreldreløse og forlatte barn blir avskåret fra muligheten for å få en ny familie; – flere fattige og marginaliserte kvinner blir nødt til å velge abort; – barnevernet blir ytterligere svekket i land som allerede er hardt presset på dette området».561

Adopsjonsforum sendte siden (11. november 2003) Barne- og familiedepartementet et tillegg til klagen, der de forklarte at ifølge opplysninger de hadde fått, handlet stillheten fra ICBF om at de nå var inne i en grundig evaluering av de private institusjonene. Det ryktes også at man ville innføre en angrefrist for opprinnelige mødre. De mente videre at norske adopsjonsmyndigheters besøk til de private institusjonene under reisen i 2001 av den nye ICBF-ledelsen hadde blitt tolket som utidig innblanding i deres ansvarsområder. Adopsjonsforum meldte også om at det ikke var fattet vedtak i Haag som forbyr at «utgifter til hjelpeprogram» dekkes av adopsjonsgebyrene. I Haags spesialkommisjonsmøte i 2000 skal det ha blitt foreslått fire begrensninger på slike donasjoner: at summen skal være fastsatt og varslet på forhånd, at intendert bruk av donasjonen skal være klar, at overføringen må kunne registreres og gjøres rede for, og at oversikten over slike inntekter og hvordan de benyttes, skal fremgå i detalj av regnskapene.562

Adopsjonsforum skrev (5. desember 2003) til Barne- og familiedepartementet at det «for tiden foregår en utstrakt møtevirksomhet mellom institusjonene og ICBF», og at de regnet med at dette ville munne ut i konkrete regler for institusjonene med hensyn til donasjoner og i endringer i institusjonenes «økonomiske rutiner og arbeidsmåter».

3. desember 2003 svarte ICBF omsider norske adopsjonsmyndigheter. I brevet skrev de at de private institusjonene

er virksomheter organisert som ‘non-profit’ virksomheter og de har ikke mulighet til å be om, fastsette eller foreslå en obligatorisk donasjon eller vederlag fra dem som har til hensikt å søke om adopsjon. Videre skal de mulige donasjonene som de autoriserte institusjonene mottar for å utvikle sine adopsjonsprogram være basert på givernes gavmildhet, og institusjonene kan derfor ikke forlange og heller ikke foreslå en donasjon, da dette vil være i strid med donasjonens juridiske karakter.

Dette brevet ble også oversendt Barne- og familiedepartementet,563 som (16. desember 2003) likevel tok Adopsjonsforums klage til følge. Departementet fant i likhet med Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen at de høye donasjonene ga grunn til bekymring, men hadde «kommet til at det i denne omgang vil være et for omfattende tiltak å stanse Adopsjonsforums adopsjonsformidling gjennom de aktuelle private institusjonene i Colombia». Departementet mente at de vanskelige spørsmålene som saken reiste, «best kan løses ved et aktivt samarbeid mellom sentralmyndighetene etter Haagkonvensjonen», og at mulighetene til samarbeid ikke var blitt «prøvet fullt ut» i saken. Departementet så også hen til at både svenske og danske adopsjonsformidlere fremdeles formidlet adopsjoner fra de private institusjonene.

Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen reagerte på at brevet fra ICBF, sendt 3. desember 2003, ikke var nevnt i Barne- og familiedepartementets vedtak, og sendte en e-post til departementet (17. desember 2003) med spørsmål om de hadde mottatt det. Av intern kommunikasjon i Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (5. januar 2004) går det frem at departementet bekreftet at de var kjent med brevet. Barne- og familiedepartementet skal ha uttrykt muntlig til Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen at det nå virket som om ICBF omsider tok tak i problemstillingen omkring donasjonene og gjorde noe med det.

7. januar 2004 fornyet dermed Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen Adopsjonsforums formidlingstillatelse gjennom de private institusjonene, men ba Adopsjonsforum følge med på utviklingen hva angikk donasjonene. Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen viste til ICBFs brev om at de private institusjonene ikke hadde anledning til å be om, fastsette eller foreslå en obligatorisk donasjon, og skrev at de forutsatte at videre samarbeid med de private institusjonene ville foregå i samsvar med de rammene som ICBF redegjorde for i brevet.

12.7.4.4 Vurdering av Barne- og familiedepartementets vedtak

Utvalget mener at det er en mangel at departementet ikke kommenterte ICBFs brev (3. desember 2003) i vedtaket (16. desember 2003) der klagen vedrørende formidling fra de private institusjonene ble tatt til følge.

Barne- og familiedepartementet la vekt på at de private institusjonene var godkjente av ICBF, og at det måtte være ICBFs ansvar å eventuelt trekke tillatelsen. I utgangspunktet fremstår dette som et forståelig standpunkt. Samtidig var det ingenting i ICBFs brev som antydet at de nå tok mer aktivt tak i problemstillingen. På dette tidspunktet var ICBFs angivelig økte kontroll noe bare Adopsjonsforum opplyste om, noe som kan tyde på at Barne- og familiedepartementet la for stor vekt på Adopsjonsforums informasjon og vurderinger i saken. Adopsjonsforum ga mangelfull informasjon når de hevdet at ICBF førte strengt tilsyn med de private institusjonene, samtidig som de hadde opplysninger om at for eksempel Los Pisingos hadde et donasjonssystem som de bevisst holdt skjult for colombianske myndigheter (jf. det «bilaterale» regnskapet beskrevet i Adopsjonsforums interne reiserapport fra 1997), og at Adopsjonsforums donasjoner ble satt direkte inn på kontoer i tredjestat.

Sett i lys av hva ICBF hadde uttrykt overfor Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (at de ønsket en anledning til å ta tak i donasjonene), kan departementets vedtak forstås som at departementet her satte en stopper for et initiativ ICBF hadde bedt om fra norske adopsjonsmyndigheter. Imidlertid er det uklart i hvilken grad Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen formidlet det som så ut til å være ICBFs posisjon i saken, tydelig nok til departementet. Samtidig var en representant fra departementet selv med på informasjons- og tilsynsreisen i 2001.

Involverte i saken i Barne- og familiedepartementet som utvalget har snakket med, husker ikke vedtaket. Det går for øvrig frem av det skriftlige materialet at saken fikk en del oppmerksomhet, både i form av enkelthenvendelser til Barne- og familiedepartementet og Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen og i mediene. Utvalget har gått gjennom postjournalen til Barne- og familiedepartementet i den aktuelle perioden. Etter at klagesaken ble sendt over fra Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen til departementet, var det flere enkelthenvendelser om adopsjoner fra private institusjoner i Colombia (elleve henvendelser i løpet av åtte dager fra 1. oktober 2003).

Saken ble også omtalt i mediene.564 Etter departementets vedtak hadde Vårt Land (10. januar 2004) følgende oppslag: «Dåvøy-ja til adopsjon.» Her står det at Barne- og familiedepartementet ikke hadde funnet indikasjoner på at det var snakk om kjøp og salg av barn, og at «[s]tatsråden [Laila Dåvøy] gler seg over det høge adopsjonstalet for fjoråret; nest best etter toppåret i 2002. Dåvøy rosar dei mange nordmennene som vel å bli adoptivforeldre til barn som ikkje har mor og far. Ho hadde gjerne sett at adopsjonsstøtta frå staten hadde auka».

Statsrådens uttalelse kan sies å illustrere den generelle politiske holdningen til utenlandsadopsjon i Norge på denne tiden. Hvilken betydning de politiske føringene hadde for feltet, omtales nærmere i kapittel 8, mens punkt 12.8.4 gir en samlet vurdering av norske myndigheters kontroll- og tilsynsvirksomhet.

12.7.4.5 Avslutningen på samarbeidet med de private institusjonene

14. september 2004 søkte Adopsjonsforum om fornyet formidlingstillatelse for Colombia. Så langt i 2004 hadde antallet adopsjoner fra de private institusjonene sunket betraktelig, fra femti–seksti per år de siste sju årene til bare fem i 2004. Adopsjonsforum hadde i kommunikasjon til norske adopsjonsmyndigheter antydet at de private institusjonene «straffer» Norge for henvendelsen fra norske adopsjonsmyndigheter.

I november 2004 reiste norske adopsjonsmyndigheter (Bufdir)565 på en informasjons- og tilsynsreise til Colombia. Formålet med reisen var blant annet å diskutere donasjonene med ICBF og drøfte mulige løsninger.

Bufdir besøkte Los Pisingos, CRAN og FANA. Direktøren for Los Pisingos hadde fungert i denne rollen i to år.566 Los Pisingos ga uttrykk for at ICBF hadde styrket samarbeidet med de private institusjonene. Institusjoner som nå aksepterte at ICBF plasserte barn hos dem, måtte også forplikte seg til å følge retningslinjene for statlige barnehjem. Los Pisingos presenterte nedgangen i adopsjoner fra de private institusjonene som en generell trend.567 Noe av forklaringen handlet om at det var kommet nye krav til når samtykke til adopsjon kunne gis.568 Bufdir oppfattet institusjonene slik at de ønsket å påvirke arbeidet med ny lovgivning og retningslinjer, for eksempel slik at høyesterettsdommen (T-510 av juli 2003)569 kunne tolkes annerledes. Antallet kvinner på Los Pisingos’ mødrehjem skal ha sunket fra 435 i 2001 til 235 i 2004. De fikk opplyst at 52 prosent av kvinnene som ble tatt opp i programmet, endte med å adoptere bort barnet sitt.

I møte med CRAN fikk norske adopsjonsmyndigheter inntrykk av at ICBF ennå ikke hadde gitt retningslinjer for institusjonene vedrørende donasjoner. Her besøkte de også mødrehjemmet, som oppga at ca. 40 prosent av mødrene valgte å beholde barnet sitt. Fattigdom ble oppgitt som hovedårsaken til at kvinnene måtte gi fra seg barnet sitt. FANA mente at høyesterettsdommen la større vekt på barnets rett til å vokse opp i egen familie enn kvinners rett til selvbestemmelse, og institusjonen lot fremdeles kvinnene være anonyme, det vil si at navnet deres ikke ville fremgå av barnets dokumenter.

I møte med ICBF fikk Bufdir vite at ICBF nå førte et tettere tilsyn med de private institusjonene, blant annet foranlediget av høyesterettsdommen nevnt ovenfor. ICBF gjentok at institusjonene ikke kunne kreve betaling for adopsjonsarbeidet de utførte, og at å fastsette krav om en fast sum per adopsjon ikke var i samsvar med begrepet donasjon, som de anså som en frivillig gave. ICBF sa at dersom de private institusjonene kunne klargjøre hvilke utgifter de hadde til det enkelte barn, ville dette være en ordning som også ICBF kunne akseptere. Alle øvrige donasjoner måtte være helt frivillige.

I møte med en defensor de familia fikk Bufdir opplyst at mødrehjemmene ved de private institusjonene måtte utarbeide tre rapporter om mødrene: en fra under graviditeten, en fra fødselen og en 20 dager etter fødselen. Det måtte fremgå hvilket arbeid institusjonene hadde gjort for å sette moren i stand til å forstå sin egen situasjon og bli klar over hva en adopsjon innebærer. Også familieforsvareren mente at fattigdom var det vanligste motivet for adopsjon.

14. januar 2005 ga Bufdir Adopsjonsforum fornyet tillatelse til adopsjonsformidling i samarbeid med ICBF. Når det gjaldt de private institusjonene, mente Bufdir at de ikke kunne ta stilling til Adopsjonsforums søknad (14. september 2004) om formidling derfra før spørsmålet om donasjoner var løst. De viste til dialogen med ICBF om saken. I et møte mellom Bufdir og Adopsjonsforum i januar 2005 skal Bufdir ha gjort det klart at hvis den totale summen fra Adopsjonsforum og adoptivsøkerne skulle komme til å ligge på 6000 USD per adopsjon, vil dette bli ansett som en fortsettelse av et donasjonssystem som verken Bufdir eller ICBF kunne akseptere.570

Adopsjonsforum tok da saken til landsstyret, som behandlet denne på et møte (4. mars 2005). I notatet til landsstyret (28. januar 2005) går det frem at Los Pisingos nå hadde «kommet med et ‘ønske’/krav» om en fast månedlig støtte (uavhengig av antall adopsjoner) på 1500–2000 USD fra sine utenlandske samarbeidspartnere. Adopsjonsforum skrev til landsstyret at norske myndigheter kunne akseptere at Adopsjonsforum dekket reelle faste utgifter per måned per barn og med utgangspunkt i ICBFs offisielle satser. «Det overskytende av den ‘frivillige donasjonen’ må så dekkes av den aktuelle familien som adopterer.» Adopsjonsforum la med andre ord opp til at man fremdeles måtte betale 6500 USD som de private institusjonene nå krevde, men at det var adopsjonssøkerne selv som måtte dekke mesteparten av dette beløpet. Adopsjonsforum spurte landsstyret om de kunne godkjenne at Adopsjonsforum gikk bort fra prinsippet om likedeling av utgifter.

Adopsjonsforum informerte (4. april 2005) Bufdir om landsstyrets tilslutning til en «delingsmodell for donasjoner». Bufdir ga da (4. juli 2005) fornyet tillatelse til adopsjon fra de private institusjonene, under forutsetning av at «det faste beløpet som betales ved hver enkelt adopsjon, ikke overstiger NOK 3 500 pr. måned». De minnet om at Adopsjonsforum var forpliktet til å informere om endringer som kunne ha innvirkning på tillatelsen.

I et referat fra et ledermøte i Adopsjonsforum (9. august 2005) går det frem at CRAN fra 2006 «vil kreve US$ 9.000 som ‘frivillig’ ekstra bidrag per barn». Adopsjonsforum mente da at beløpet CRAN krevde, ikke var akseptabelt og ville utforme et brev til institusjonen om dette.571

3. september 2005 rettet ICBF på ny en henvendelse til Adopsjonsforum der ICBF ba Adopsjonsforum redegjøre for samarbeidene med de private institusjonene, om donasjonene og hvordan de ble overført. Adopsjonsforums svar denne gangen (9. september 2005) står i kontrast til svaret de ga ICBF i 2002. Adopsjonsforum opplyste om størrelsen på donasjonene og at donasjonene til Los Pisingos og CRAN ble overført til bankkontoer i amerikanske banker. De forklarte også om forhåndsbetalingen til Los Pisingos og CRAN. Adopsjonsforum fortalte at CRAN hadde varslet at donasjonene fra og med 2006 ville ligge på 9000 USD. Adopsjonsforum var ikke sikre på om samarbeidet med de private institusjonene ville fortsette fordi Bufdirs betingelse var «at hver familie må ta ansvar for å betale direkte for sin adopsjon», og dette innebar at Adopsjonsforum ikke kunne fortsette med forhåndsbetalingene for adopsjonene.572

I mars 2006 sendte ICBF en ny henvendelse til alle juridiske representanter i Colombia for akkrediterte organisasjoner og internasjonale adopsjonsformidlere (27. mars 2006) der de ba dem redegjøre for donasjonene og hvor og hvordan de ble overført. Adopsjonsforum svarte at CRAN og Los Pisingos hadde hevet donasjonene til 9000 USD, at Adopsjonsforum bare dekket utgifter til barnets opphold direkte, mens det resterende ble betalt direkte av adopsjonssøkerne.573

I juni 2006 (22., 23. og 26. juni) kontaktet imidlertid Adopsjonsforum Bufdir. De informerte om at det nå pågikk en offisiell gransking av de private institusjonene i Colombia, at donasjonene skal ha vært diskutert i den colombianske nasjonalforsamlingen, og at Adopsjonsforum her skal ha blitt nevnt. Adopsjonsforum mente «det mest korrekte er at Bufdir ber om at samarbeidet mellom casas og Norge suspenderes inntil videre – mens det pågår en gransking av økonomien mv.».

Bufdir sendte da (28. juni 2006) et brev til ICBF der de redegjorde for situasjonen. De viste til møter med ICBF både i Colombia i 2004 og i Norge i 2005 samt til samtaler i Haag i september 2005, og til at Bufdir hadde hatt «lignende bekymringer» som ICBF om Adopsjonsforums samarbeid med de private institusjonene. Direktoratet beskrev hvordan systemet med fastsatte donasjoner så ut til å ha fortsatt til tross for at Bufdir i samråd med ICBF hadde gitt Adopsjonsforum beskjed om at det ikke var anledning til dette. Bufdir uttrykte også overraskelse over at donasjonene til to private institusjoner ble overført direkte til kontoer i tredjestat. Samtidig tok Bufdir Adopsjonsforum i forsvar og mente at deres nåværende åpenhet var «praiseworthy», og at Bufdir selv kunne vært klarere i sin formidlingstillatelse. Bufdir informerte om at de suspenderte samarbeidet inntil etterforskningen var avsluttet og utfallet kjent, og presiserte at de håpet dette ikke ville påvirke Adopsjonsforums samarbeid med ICBF.

I e-poster (29. og 30. juni 2006) til andre nordiske sentralmyndigheter informerte Bufdir om utviklingen. Her skrev de at Adopsjonsforum «nok har opplevd det som ubehagelig å være blant de organisasjonene som er blitt nevnt i debatten i nasjonalforsamlingen», og at de private institusjonene ifølge Adopsjonsforum «benekter at rammene rundt adopsjonsformidlingen har vært slik Adopsjonsforum har beskrevet det i sine svarbrev til ICBF». Adopsjonsforum skal også ha sagt til Bufdir at organisasjoner i andre land hadde konsultert med de private institusjonene før de besvarte henvendelsene fra ICBF, og «blitt enige med disse i hvordan svaret skulle utformes». Bufdir fortalte at det nå var ansatte i Adopsjonsforum som var skeptiske til systemet med de private institusjonene, og som mente det var naturlig at offentlige myndigheter overtok ansvaret for alle utenlandsadopsjoner.

En tidligere ansatt ved Adopsjonsforums Bogotá-kontor som utvalget har snakket med, husker at Adopsjonsforum ble svært upopulære etter at brevet deres til ICBF ble lest opp i kongressen, og at de private institusjonene ikke ønsket å samarbeide med Adopsjonsforum etter dette eller tildele flere barn til norske familier. Den tidligere ansatte mente at det var redsel for de private institusjonene som gjorde at man tidligere begrenset informasjonen til myndighetene om samarbeidet, i tillegg til redselen for å miste arbeid. Vedkommende mener ellers at de private institusjonene gjorde godt arbeid, og at Adopsjonsforums motiver for å gi donasjoner ikke var feil, selv om donasjonene aldri burde vært gitt.

12.7.4.6 Vurdering av avslutning på samarbeidet med de private institusjonene

Utvalget har i samtaler med tidligere ansatte i Adopsjonsforum forsøkt å få klarhet i de interne prosessene i Adopsjonsforum som gjorde at de besvarte ICBFs henvendelse i 2005 så annerledes enn i 2002. Dette har vi imidlertid ikke fått noen avklaring på. Tidsmessig faller dette sammen med et skifte i Colombia i retning av et tettere samarbeid mellom ICBF og de private institusjonene og av et økt tilsyn med dem. I intervju med utvalget presenterte Adopsjonsforums daværende leder (som tiltrådte i 2005) ICBFs henvendelse som noe Adopsjonsforum åpenbart måtte svare ærlig på.

At Adopsjonsforum informerte norske adopsjonsmyndigheter om utviklingen i Colombia med hensyn til de private institusjonene, vurderes som positivt. Det overordnede inntrykket når all tilgjengelig dokumentasjon ses i sammenheng, er likevel at Adopsjonsforum i den aktuelle perioden tilpasset informasjonen de delte med myndigheter (i begge land) etter situasjonen. Utvalget vurderer det som sannsynlig at Adopsjonsforum forsto at Bufdir og ICBF i 2005 ville motsatt seg en ordning der den samlede summen som ble utbetalt til de private institusjonene per adopsjon, fremdeles lå på mellom 6000 og 9000 USD, og utvalget er kritisk til at Adopsjonsforum la opp til et system der donasjonene i praksis fortsatte uten norske myndigheters kunnskap.

12.8 Samlet vurdering av formidlingen fra de private institusjonene i Colombia

Utvalget mener at Adopsjonsforums samarbeid med de private institusjonene var innrettet og utviklet seg på en måte som bidro til å gjøre institusjonene økonomisk avhengige av å adoptere bort barn, og som skapte en risiko for at økonomiske hensyn ble styrende for barnehjemmets drift, og slik kunne gå på bekostning av hensynet til barnets beste. De økonomiske insentivene ga risiko for brudd på blant annet kravene til informert samtykke, subsidiaritetsprinsippet og forbudet mot urettmessig økonomisk vinning ved adopsjoner.

Selv om utvalget her peker på risikoer ved samarbeidene med de private institusjonene, har utvalget ikke grunnlag for å si noe sikkert om forekomsten av feil eller ulovligheter i enkeltadopsjoner fra de private institusjonene. Utvalget har ikke grunnlag for å anslå i hvor stor andel av adopsjonene fra de private institusjonene det kan ha forekommet feil eller ulovligheter, eller for å slå fast hvor stor risikoen har vært for feil i ulike perioder.

12.8.1 Risikofaktorer knyttet til opprinnelige foreldres samtykke

Utvalget har blitt gjort kjent med flere enkelthistorier knyttet til opphold på mødrehjem ved de private institusjonene i Colombia der mødre skal ha blitt urettmessig fratatt sine barn, som siden har blitt adoptert til utlandet, blant annet til Norge.574 Historiene er vanskelige å verifisere. Utvalget har sett flere eksempler på at opprinnelige foreldre har undertegnet et samtykke til adopsjon, men at foreldrene i ettertid forklarer at de ikke forsto hva de samtykket til, eller at samtykket ble gitt under press. Dette gjelder ikke bare adopsjoner gjennom de private institusjonene, men også gjennom ICBF (jf. beskrivelsene av enkeltsaker i punkt 12.7.3.2). Det er mange faktorer som kan føre til at et samtykke ikke er informert og fritt. I noen tilfeller kan opprinnelige foreldre ha undertegnet en samtykkeerklæring som likevel ikke er gyldig fordi de ikke har fått opplyst hva de samtykker til, for eksempel når foreldre tror de samtykker til at barnet skal ivaretas av en barnevernsinstitusjon, og ikke forstår at dette kan innebære adopsjon, eller at de ikke har fått opplyst hva en adopsjon er. Samtykke kan heller ikke sies å være gyldig hvis det er basert på uriktig informasjon, for eksempel at barnet skal ha en helsetilstand som innebærer at kostbare behandlinger er nødvendig for barnets liv eller helse. I andre tilfeller kan man stille spørsmål ved samtykkets frivillighet. Dette kan for eksempel være når opprinnelige foreldre i en sårbar situasjon utsettes for overtalelse, manipulasjon, sosial fordømmelse og isolasjon, eller regelrette trusler om økonomiske eller andre konsekvenser dersom de ikke samtykker. I andre tilfeller er samtykket ikke informert, for eksempel når personer i en utsatt posisjon ikke får hjelp til å få oversikt over sine reelle valgmuligheter.

En bekymring har vært at kvinner på mødrehjemmene ble møtt med krav om å betale for oppholdet sitt dersom de valgte å ikke adoptere bort barna sine. Dette er nevnt i en forskningsartikkel av Hoelgaard575 samt av enkelte private aktører utvalget møtte i Colombia. En tidligere ansatt ved norske adopsjonsmyndigheter tok også opp dette i intervju med utvalget. Det er inntrykket til vedkommende at dette skal ha vært tilfellet ved samtlige mødrehjem ved samtlige institusjoner tilbake til starten av samarbeidet, og skal ha utgjort en tvangssituasjon for kvinnene. En slik ordning fremgår imidlertid ikke av det skriftlige materialet etter informasjons- og tilsynsreisene til norske adopsjonsmyndigheter.

Som beskrevet (se punkt 12.7.1) skal Adopsjonsforum selv ha informert norske adopsjonsmyndigheter om at ICBF i slutten av 1970-årene mistenkte press på de gravide kvinnene ved Casa de la Madre y el Niños mødrehjem. I den nederlandske granskingsrapporten fremgår det også at kontaktpersonen til den nederlandske adopsjonsformidleren i midten av 1970-årene advarte mot Casa de la Madre y el Niño, hvor barn angivelig ble frigitt vilkårlig og irregulært.576 En sentral person hos Adopsjonsforum i Norge som utvalget har snakket med, tror også det er «helt reelt at det har foregått ulike typer svindel» i forbindelse med adopsjoner i Colombia,577 som at «mødre har blitt vist døde barn og er blitt fortalt usanne historier». Vedkommende mener likevel det er vanskelig å si noe om omfanget, og finner det usannsynlig at slike ting kan ha foregått systematisk og over tid uten at noen har oppdaget det, især utover i 2000-årene, hvor inntrykket til vedkommende er at ICBF hadde god kontroll. Nåværende og tidligere ansatte ved private institusjoner i Colombia som utvalget har snakket med, fastholder at press og betalingskrav ikke forekom.

Ansatte ved ICBF som utvalget har snakket med, mener at det kan være situasjoner der mødre enten ikke har forsonet seg med livsvalgene sine eller ikke velger eller orker å fortelle hele sannheten om omstendighetene rundt adopsjonen når de gjenforenes med sine voksne barn – for eksempel for å skåne barna. Så vidt utvalget bekjent er det ikke gjennomført solide og omfattende undersøkelser av disse forholdene i Colombia. Det er heller ikke mulig for utvalget å konkludere i slike enkeltsaker. Det er likevel av betydning at beskrivelser av ulike former for press på mødre til å gi samtykke til adopsjon, samt beskrivelser av mødre som skal ha blitt fortalt at deres barn var dødfødte, eksisterer i et ikke ubetydelig antall.

Etter hva utvalget har fått opplyst, var mødrene ved mødrehjem ofte unge, enslige kvinner, gjerne fra dårlige kår og uten støtte fra familien sin. De kan ha befunnet seg i situasjoner preget av frykt og skam og med økonomiske og medisinske problemer. Utvalget har også møtt en mor som fortalte at hun var mindreårig da hun bodde på mødrehjemmet, og at familien hennes samtykket til adopsjon mot hennes vilje. Det kan hevdes at personer i sårbare situasjoner bør tilbys særskilte tiltak for å sikre fritt informert samtykke.

Videre tillegges det vekt at samtlige utvalget snakket med i Colombia som har eller har hatt en tilknytning til ICBF, understreket de åpenbare risikoene som knyttet seg til ordningen med private institusjoner som driver mødrehjem og er avhengig av høye donasjoner ved hver enkelt adopsjon for å finansiere driften. Samtlige utvalget snakket med i Colombia som har eller har hatt en tilknytning til ICBF, ga uttrykk for at systemet aldri burde eksistert. Ansatte ved ICBF ga også uttrykk for at det først var ved lovendringen i 2006 at ICBF «tok eierskap» til reguleringen av de private institusjonene.

Selv om det er vanskelig å med sikkerhet ta stilling til om og i hvilken grad det ble utøvd press mot mødrene, vurderer utvalget at systemet hadde iboende og betydelige risikoer for utilbørlig press på mødrene, og at barn kunne bli adoptert bort uten at mødrenes samtykke var frivillig og informert.

12.8.2 Forbudet mot vederlag/profitt ved adopsjoner

Som beskrevet i punkt 12.7 var donasjonene til de private institusjonene et vilkår for tildelinger fra dem helt tilbake til 1980. Som vist i Tabell 12.1 steg donasjonene gradvis utover 1980- og 1990-årene, og i 2006 lå de høyeste donasjonskravene på 9000 USD per tildeling.

De høye donasjonene var et tema mellom norske og colombianske adopsjonsmyndigheter578 og mellom Adopsjonsforum og norske adopsjonsmyndigheter fra begynnelsen av den organiserte formidlingen fra Colombia.579 Som beskrevet uttrykte norske adopsjonsmyndigheter skepsis til ordningen allerede i 1984, og de anmodet Adopsjonsforum om å følge med på kostnadsutviklingen ved de private institusjonene i 1996 og 1997, samt om å «innrapportere større endringer». I 1998 ba Barne- og familiedepartementet underliggende organ om en vurdering av forholdene i Colombia.

Størrelsen på donasjonene og at det ikke var tydelig hva de gikk til, lå i kjernen av klagesaken om formidling fra de private institusjonene (se punkt 12.7.4.3). Som vist hevdet Adopsjonsforum at donasjonene gikk til oppbygging av institusjonene, mens et mer nyansert inntrykk kommer frem i Adopsjonsforums interne kommunikasjon og egne reiserapporter.

Bakgrunnen for at utvalget har sett nærmere på de økende donasjonene og pengestrømmen til de private institusjonene, er forbudet mot urettmessig vinning ved adopsjon. Forbudet finner vi blant annet i barnekonvensjonen 1989 artikkel 21 bokstav c, som pålegger statene å «sikre at utenlandsadopsjon ikke fører til utilbørlig økonomisk fortjeneste for dem som har medvirket ved adopsjonen».580

Også i colombiansk lovgivning har det vært bestemmelser som forbyr vederlag for adopsjoner. Etter barneloven av 1989581 hadde verken ICBF eller de private institusjonene anledning til å forlange direkte eller indirekte kompensasjon for tildeling fra adoptivsøkerne. I loven av 2006 ble forbudet ytterligere strammet til.582

I den nederlandske granskingsrapporten583 gis det en beskrivelse av hvordan den private institusjonen Los Pisingos i 2013 kom i medias søkelys grunnet en sak om økonomisk mislighold. ICBF trakk tilbake institusjonens lisens, barnehjemmet måtte stenge i seks måneder, og adopsjonsprogrammet ble lagt ned. 2,3 millioner USD ble funnet overført til bankkontoer blant annet i Panama og på Caymanøyene. Riksadvokaten i Colombia fant at flere av stiftelsens kontorer hadde operert uten tilsyn, med fiktiv fakturering og ubetalte regninger. Direktøren skal i sju år ha overført flere tusen amerikanske dollar månedlig til en konto i London.584

Nåværende leder for den aktuelle institusjonen bekreftet i møte med utvalget at det hadde vært en rekke uregelmessigheter. Selv om det ikke er mulig å generalisere ut fra denne saken, illustrerer den risikoen for utilbørlig vinning forbundet med de høye donasjonene.

Utvalget mener at de høye donasjonene ga en klar risiko for brudd på forbudet mot utilbørlig vinning, selv om det er vanskelig å fastslå i hvilken grad risikoen materialiserte seg. Utvalget mener også at Adopsjonsforum burde kommunisert tydelig til norske adopsjonsmyndigheter at donasjonene til to private institusjoner ble overført direkte til kontoer i en tredjestat. Etter 1. desember 1999, da forskrift om krav til organisasjon som formidler barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon585 trådte i kraft, må en slik unnlatelse anses som et brudd på Adopsjonsforums opplysningsplikt overfor norske myndigheter etter forskriftens § 10. Særlig kritikkverdig er det at Adopsjonsforum ga mangelfull informasjon om forhåndsbetaling av donasjoner til norske myndigheter på direkte forespørsel (se punkt 12.7.3.6). Se ellers punkt 12.8.4 for en vurdering av norske adopsjonsmyndigheters håndtering knyttet til donasjonene.

12.8.3 Subsidiaritetsprinsippet

Som redegjort for i punkt 5.4.5 innebærer subsidiaritetsprinsippet at utenlandsadopsjon bare skal velges når varige omsorgsløsninger for barnet i hjemlandet ikke er aktuelle. Primært skal barn få vokse opp hos sine foreldre. Dersom dette ikke lar seg gjøre, skal det søkes etter alternativer i øvrig familie. Dernest skal muligheten for varige plasseringer hos andre familier i hjemlandet vurderes. Utenlandsadopsjon skal bare velges dersom ingen av disse alternativene er aktuelle.

I kapittelet er det redegjort for flere forhold som kan medføre risiko for at subsidiaritetsprinsippet ikke er blitt ivaretatt i alle saker ved adopsjoner fra private institusjoner. Et vesentlig forhold er sammenkoblingen mellom mødrehjem og privat adopsjonsinstitusjon.586 Det er nærliggende at institusjonene var avhengige av adopsjonssamarbeid med utlandet for å finansiere virksomheten sin. Dette illustreres også av Adopsjonsforums argumentasjon overfor norske myndigheter om at donasjoner måtte aksepteres for å finansiere de viktige tilbudene som institusjonene ga. Kombinasjonen av mødrehjem og privat adopsjonsinstitusjon kunne gi insentiver i retning av adopsjon heller enn at mødrene ble satt i stand til å beholde barna sine. Utenlandske adoptivsøkere betalte også etter alt å dømme mer enn innenlandske søkere, for eksempel i form av at de utenlandske adopsjonsformidlerne ga store donasjoner til institusjonene.587 Dette kan også ha gitt insentiver for å prioritere utenlandske søkere.588

En annen svakhet er at når kvinnene var innskrevet på et mødrehjem, ble de ansett å være i en prosess der de vurderte adopsjon. Mødrehjemmene var ikke et tilbud for kvinner som hadde bestemt seg for å beholde barna, men som likevel trengte et sted å bo, helseoppfølging og fødselshjelp. Dette har utvalget fått opplyst i intervju med tidligere ansatte ved en av disse institusjonene. Hjemmene var for kvinner som var usikre på om de kunne beholde barna sine, og som derfor vurderte adopsjon, og for kvinner som allerede hadde bestemt seg for å adoptere bort barna. På den ene siden kan dette indikere at samtykkene til adopsjon som kvinner på disse mødrehjemmene ga, var nettopp informert (se punkt 12.8.1). På den andre siden var det slik at dersom en mor bestemte seg under svangerskapet for å ikke adoptere bort barnet sitt, måtte hun flytte ut. Bestemte hun seg etter fødselen for ikke å ville adoptere bort barnets sitt, ville hun og barnet ikke lenger motta hjelp fra mødrehjemmet. Dette synes i liten grad å legge til rette for ivaretakelse av subsidiaritetsprinsippet.

12.8.4 Norske myndigheters kontroll- og tilsynsvirksomhet

Donasjonene til de private institusjonene ble problematisert fra norske og colombianske myndigheters hold helt fra slutten av 1970-årene. Likevel tok det flere tiår (se punkt 12.7.4.2. og 12.7.4.3) før norske adopsjonsmyndigheter tok aktive grep for å få til en endring. I 1980-årene uttrykte de bekymring, og i 1990-årene anmodet de Adopsjonsforum om å følge med på utviklingen og rapportere om endringer, men aksepterte at adopsjoner fra de private institusjonene forutsatte store, uspesifiserte donasjoner. Etter at Norge ratifiserte Haagkonvensjonen, ser man at norske adopsjonsmyndigheter tok sterkere initiativ for å finne en løsning på spørsmålet om donasjonene. De gjennomførte tilsynsreiser (i 2001 og 2004) og gikk i dialog med ICBF om en løsning begge lands sentralmyndigheter kunne enes om (se beskrivelsen i punkt 12.7.4). Dette vurderer utvalget som positivt. Donasjonene fortsatte imidlertid også etter at ICBF i 2003 skrev at det ikke var anledning til å kreve dem, og frem til samarbeidet med de private institusjonene ble avsluttet i 2006. Dette skyldes både at Barne- og familiedepartementet tok Adopsjonsforums klage til følge (se punkt 12.7.4.3), og at Adopsjonsforum ikke rettet seg etter føringene de fikk fra norske adopsjonsmyndigheter (se punkt 12.7.4.5).

Utvalget merker seg at norske adopsjonsmyndigheter fikk opplysninger om at donasjoner til de private institusjonene i noen tilfeller overføres direkte til kontoer utenfor Colombia, allerede i 2001, men ikke ser ut til å ha agert på denne kunnskapen. Når de igjen i 2006 fikk kjennskap til at donasjoner var blitt overført direkte til kontoer i tredjestat, beskrives dette som en overraskelse for dem (se punkt 12.7.4.5). Utvalget stiller seg kritisk til at norske myndigheter ikke gjorde undersøkelser av informasjonen de fikk i 2001 om at Adopsjonsforum overførte donasjoner til noen av de private institusjonene direkte til kontoer i en tredjestat.

Utvalget merker seg også at Barne- og familiedepartementet i sin klagebehandling (se punkt 12.7.4.3) vurderte det som for inngripende å avslutte samarbeidet med de private institusjonene, til tross for den informasjonen som da forelå om donasjonene til dem, og til tross for at Adopsjonsforum hadde hatt over ett år589 på å finne en annen ordning med de private institusjonene. Utvalget mener informasjonen fra ICBF burde vært omtalt og vurdert i departementets vedtak av 16. desember 2003. Se også punkt 12.7.4.4 for utvalgets merknader til denne saken.

12.8.5 Risikofaktorer knyttet til private organisasjoner som adopsjonsformidlere

På et mer overordnet plan viser gjennomgangen av formidlingen fra de private institusjonene flere svakheter ved at systemet i stor grad er tillitsbasert, og at en privat organisasjon med offentlig tillatelse har en egeninteresse i at adopsjoner fortsetter. Som beskrevet i punkt 12.7.3.3–12.7.3.5 var informasjonen Adopsjonsforum valgte å dele med norske myndigheter, mangelfull på viktige områder. Granskingsutvalget vurderer det som alvorlig at den private organisasjonen har holdt tilbake informasjon om økonomiske forhold som kunne innebære økt risiko for at andre hensyn enn barnets beste ble det viktigste ved adopsjoner. Til tross for at norske adopsjonsmyndigheter stilte flere relevante spørsmål til Adopsjonsforum om økonomiske forhold og donasjonene, fikk de så langt utvalget kan se, ikke korrekt og fullstendig informasjon om dette. Utvalget mener at de mangelfulle opplysningene fra Adopsjonsforum i noen tilfeller utgjorde brudd på den opplysningsplikten590 til norske myndigheter som var en forutsetning for organisasjonens formidlingstillatelse (se punkt 12.7.3.5 og 12.7.4.6).

Gjennomgangen har også vist at det kunne oppstå en konkurransesituasjon mellom private formidlere fra forskjellige mottakerland om å få tildelinger (som beskrevet i punkt 12.7.3.3). I slike situasjoner er det en risiko for at grensene for hva som vurderes som etisk forsvarlig, forskyves – for eksempel ved Adopsjonsforums forhåndsbetaling for tildelinger fra CRAN og Los Pisingos.

Se kapittel 24 for en generell vurdering av dette temaet.

12.8.6 Om mulighet til kunnskap om biologisk opphav

Enkelte kilder tyder på at adoptivforeldre fikk mer og bedre opplysninger om barnets bakgrunn fra de private mødrehjemmene, både om forhold under svangerskapet, om barnets helse og om årsakene til at barnet ble gitt til adopsjon. Dette opplyses i enkelte henvendelser fra privatpersoner sendt til Barne- og familiedepartementet i forbindelse med klagesaken i 2003 (se punkt 12.7.4.3). De enkeltsakene utvalget har sett fra de private institusjonene, dokumenterer ikke at det er gitt slik informasjon,591 men dette utelukker ikke at det kan ha blitt gitt informasjon som ikke fremgår av saksdokumentene i Bufdirs arkiver.

Som beskrevet i punkt 12.7.4.5 var praksis hos noen av de private institusjonene å holde mors identitet skjult også etter at det kom lovbestemmelser i 2003 som satte krav til at barnets familie var kjent med at barnet skulle adopteres bort.

I enkeltsaksgjennomgangen utvalget har foretatt, ser vi for eksempel at det foreligger mer informasjon i en adopsjonssak som har gått gjennom ICBF tidlig i 1980-årene (dokumentene inkluderer navn på opprinnelig mor og kopi av barnets originale fødselsregistrering), enn en adopsjonssak som har gått gjennom en privat institusjon fra andre halvdel av 1980-årene (navn på opprinnelig mor står ikke i dokumentene). Se ellers punkt 12.9.4.

12.9 Adopsjoner gjennom ICBF

12.9.1 Innledning

Etter 2006 har alle adopsjoner fra Colombia til Norge gått gjennom ICBF-systemet. Fra og med 2007 utgjør dette totalt 598 adopsjoner. Utvalgets undersøkelser av formidlingen fra Colombia i nyere tid er som beskrevet mer begrenset enn undersøkelsene opp mot tidligere perioder. Som redegjort for i punkt 12.2 har utvalget konsentrert seg om perioden 1990–2006, med vekt på adopsjoner fra de private institusjonene.

I det følgende vil det pekes på noen utfordringer ved adopsjonssystemet i Colombia i dag og i tidligere perioder, slik det blant annet ble presentert for utvalget av kilder i Colombia og Norge.

Barnevernssystemet i Colombia er annerledes enn det norske systemet. En åpenbar forskjell er vesentlige ulikheter i tilgjengelige ressurser i folkerike Colombia sammenlignet med Norge. Dette har betydning for hvilke tiltak barnevernet har og har hatt til rådighet for å hjelpe barn og deres foreldre. Som vist i gjennomgangen (punkt 12.7) er manglende ressurser hos ICBF et tema som går igjen og redegjøres for blant annet i flere av Adopsjonsforums interne reiserapporter og i søknader om godkjenning av kontaktnett. Barnevernssystemet i Colombia er også vesentlig annerledes organisert enn i Norge, og med en ulik tilnærming til spørsmålet om hvilke omsorgsløsninger som skal velges for barna, samt opprinnelige foreldres rettigheter.

12.9.2 Subsidiaritetsprinsippet

Barnevernsprosessen i Colombia bygger i dag på et prinsipp om at dersom et barn er eller har vært utsatt for en krenkelse av sine rettigheter, skal barnevernsprosessen bidra til å gjenopprette dem. Gjennom den såkalte PARD-prosessen opereres det med faste frister for barnevernets arbeid og for avgjørelsene som skal tas i denne forbindelse. Dette er beskrevet ovenfor i punkt 12.5.2, hvor det fremgår at etter maksimalt 18 måneder må barnevernet ta stilling til om barnet skal tilbakeføres til sine foreldre eller erklæres som adopterbart – avgjørelse om adoptabilidad. I løpet av denne perioden må foreldrene bli i stand til å utøve god omsorg for barna sine. I intervjuer som ble gjennomført av utvalget i Colombia, ga samtlige opprinnelige foreldre som hadde fått barna tatt ut av hjemmet av barneverntjenesten (i perioden 1991 til 2007), uttrykk for at de ikke ble tilbudt hjelpetiltak, men møtt med krav de måtte innfri, gjerne krav om en bedre økonomisk situasjon enn foreldrene hadde:

Jeg fikk besøke dem, men klarte ikke å oppfylle ICBFs krav om arbeid og bolig. De sa at jeg hadde samtykket til adopsjonen. […] ICBF sa at jeg måtte betale dem 70 000 pesos og ha egen bolig med møbler, et eget rom til barnet og visse luksusgjenstander. […] Vi hadde ikke bolig og ingen stabil økonomisk situasjon. Jeg hadde allerede mine to andre barn. De ville ikke gi meg datteren tilbake, og sa at de ville ta fra meg de andre barna for å gi dem bort til adopsjon. De sa at jeg ikke lenger ville få besøke datteren min dersom jeg ikke betalte dem penger hver måned.592

Det er også vesentlig at det colombianske systemet både tidligere og nå opererer med adopsjon og tilbakeføring som de to alternativene. Mens plassering i fosterfamilie er det hyppigst anvendte barneverntiltaket innenfor norsk barnevern, anses dette i Colombia bare som et midlertidig tiltak. Hvis barnet ikke kan tilbakeføres til sin opprinnelige familie, og det ikke finnes adoptivforeldre til barnet i Colombia, velges utenlandsadopsjon fremfor varig fosterhjemsplassering innenlands. En person som har hatt ulike roller i forbindelse med tilrettelegging for hentereiser og adopsjoner i Colombia, forklarte overfor utvalget at barna i flere av sakene var sterkt knyttet til sine fosterforeldre – og omvendt – og at det derfor var mye hjemlengsel hos barna den første tiden under hentereisen. I en artikkel om subsidiaritetsarbeidet i Colombia i 1980- og 1990-årene hevdes det at fosterforeldre ikke ble gitt anledning til å adoptere barna, selv om de ønsket dette og hadde god tilknytning til barna.593 Dersom disse fosterforeldrene er skikket til å ha varig omsorg for barna, kan det oppstå spørsmål om det å nekte dem å adoptere barna og i stedet velge utenlandsadopsjoner, er i strid med subsidiaritetsprinsippet.

Det er imidlertid ikke slik at adopsjoner fra et land som ikke har varige fosterhjemsplasseringer som en del av sitt tiltaksapparat, vil vurderes å være i strid med subsidiaritetsprinsippet i Haagkonvensjonen. Fosterhjemsordninger er kostbare, og land som har behov for å adoptere barn til utlandet, kjennetegnes nettopp av at de ikke har tilstrekkelige ressurser til å kunne tilby denne typen løsninger for barna. Det følger også av Haagkonvensjonens Guide to Good Practice fra 2008 at kravet til subsidiaritet må fortolkes noe relativt:

The Convention refers to «possibilities» for placement of a child in the State of origin. It does not require that all possibilities be exhausted. This would be unrealistic; it would place an unnecessary burden on authorities; and it may delay indefinitely the possibility of finding a permanent home abroad for a child.594

12.9.3 Risikofaktorer knyttet til frigivelse til adopsjon

Som beskrevet i punkt 12.5.2.3 er det i dag ingen automatikk i at spørsmålet om barnet kan adopteres, prøves i retten. Adoptabilidad-erklæringen utstedes administrativt, av defensor de familia. Det er de opprinnelige foreldrene som eventuelt må kreve en rettslig prøving. Dersom barnet er forlatt, er det derfor ingen rettslig prøving av spørsmålet om adopterbarhet. Det samme gjelder i saker om omsorgssvikt, dersom foreldrene ikke krever en rettslig prøving. Som beskrevet er det heller ikke klart i hvilken grad fri rettshjelp er tilgjengelig for foreldre som ønsker å overprøve adoptabilidad-erklæringen (se punkt 12.5.2.3).

Flere opprinnelige foreldre som utvalget møtte i Colombia, forklarte seg om forhold som tilsier at prosessen forut for adopsjonen ikke har vært tilstrekkelig, og at de ikke har blitt tilbudt hjelp. En opprinnelig mor som var mindreårig da hun fødte sine barn, forklarte:

Noen naboer i nærmiljøet kontaktet dem [ICBF]. De sa at moren var svært ung og bestemoren eldre. Begge barna ble tatt av ICBF fra bestemoren fordi jeg var ung og uten arbeid. ICBF kom og tok dem. […] Vi fikk besøke barna, og ICBF var til stede under alle besøkene. Deretter begynte de å redusere samværene fra tre ganger i uken til én gang i uken. De fikk oss til å undertegne et dokument og sa: «Vennligst signer dette dokumentet slik at fostermoren kan ha barna lenger enn det som opprinnelig var avtalt.» I dag forstår jeg at jeg trolig undertegnet et dokument der jeg samtykket til adopsjon. Det var svært tungt da jeg fikk beskjeden om at barna skulle gis bort til adopsjon. […] Det har satt dype spor i meg. Familien min ble ikke ansett som egnet av ICBF. Jeg følte meg forferdelig, var knust, og jeg husker da jeg tok farvel med dem for siste gang. Mitt fire år gamle barn sa til meg: «Ikke gråt, jeg skal komme og lete etter deg når jeg blir stor.» Jeg husker disse ordene. De er det store underet jeg har i min sjel. Barna visste allerede da at de kom til å bli skilt fra hverandre. Jeg ønsker å finne barna. Dette er min drøm. At de får høre min historie, aksepterer meg og ser meg. Å kunne fortelle dem hvor høyt jeg elsket dem. […] Jeg fikk ikke noe hjelp fra ICBF. Bare tolv besøk totalt, og så ble dokumentet presentert.595

Under sin tilsynsreise i 2025 fikk Bufdir opplyst fra myndighetene i Colombia at de bare varsler opprinnelige foreldre om dato for høring om fratakelse av foreldreansvar, og at barnet skal frigis til adopsjon gjennom oppslag på veggen på det lokale sonesenteret. Selve avgjørelsen om frigivelse varsles på samme måte (se punkt 12.5.2.3). Bufdir mener at:

Rett og reelle muligheter til å reise innsigelser mot og angripe vedtak fra myndighetene som innebærer at barn tas ut av biologisk familie […] er fundamentale rettigheter i norsk og internasjonal rett, som må være oppfylt i saker hvor et barn adopteres bort uten samtykke og alle juridiske bånd til den biologiske familien brytes.596

Utvalget støtter denne vurderingen og mener dette må anses som en alvorlig svakhet ved det colombianske adopsjonssystemet. Slik varslingssystemet beskrives, er det lite egnet til å sikre at opprinnelige foreldre får kjennskap til høringen og avgjørelsen om frigivelse for adopsjon. Hvis opprinnelige foreldre ikke er kjent med varslene, mister de muligheten til å delta på eller komme med innspill til høringen, og til å bringe avgjørelsen inn for domstolen. Dette er svært uheldig med tanke på barnets og de opprinnelige foreldrenes rettigheter.

Dersom barnet er forlatt, kan det være avgjørende for forsvarligheten av adopsjonen hva barnevernet har gjort for å søke etter opprinnelig slekt. Flere av mediesakene i Norge om adopsjoner fra Colombia har handlet om at barnet ble kidnappet, blant annet av andre familiemedlemmer. I noen av sakene ble barnet transportert til en annen del av landet før det ble overlatt til eller funnet av ICBF. Videre har utvalget fått opplyst av personer som tidligere har arbeidet i ICBF, at det før moderne informasjonsteknologi var «nesten umulig» å finne igjen familien til barn som var kommet bort fra familien sin, selv om lovens pålegg om annonsering etter pårørende i mediene med videre ble fulgt. Dette kan ha medført en risiko for at barn som hadde foreldre i Colombia som ønsket å ha omsorg for dem, likevel ble adoptert til utlandet. Armero-katastrofen er et kjent eksempel på dette.

Som nevnt i punkt 12.3 har Colombia vært, og er fremdeles, et land med et høyt antall internt fordrevne, og med en betydelig flyktningbefolkning. Også i dag har det blitt stilt spørsmål om det gjøres nok fra ICBFs side for å finne frem til opprinnelig familie. ICBF fremhevet i møter med utvalget at flertallet av adopsjonssaker de behandler, er barnevernssaker der barnet er tatt ut av hjemmet grunnet omsorgssvikt, ikke saker om forlatte barn. Imidlertid har Colombia en vesentlig befolkning fra Venezuela (se punkt 12.3). I en nyere sak stanset Bufdir en adopsjon til Norge fordi man mente at colombianske myndigheter ikke hadde gjort nok til å søke etter barnets opprinnelige familie i Venezuela.597

Ansatte i ICBF som utvalget snakket med i Colombia, forklarte at det kunne være store forskjeller i arbeidsbyrden til ulike defensores de familia. I folkerike regioner kan en defensor de familia ha ansvar for flere hundre saker samtidig, noe som kan ha innvirkning på hvor godt hver enkelt sak kan utredes i løpet av de 18 månedene ICBF har tilgjengelig før avgjørelse om tilbakeføring eller adopsjon må tas. Samtidig ble det understreket at prosessen er rigorøs, at det ikke er anledning til å «hoppe over» steg i prosessen, og at det finnes sikkerhetsmekanismer som skal sikre at stegene er fulgt.

12.9.4 Adoptertes mulighet til kunnskap om biologisk opphav

En kritikk av adopsjonssystemet i Colombia som har blitt fremmet i media i senere år, er at det (særlig i adopsjoner i 1970–1990-årene) kan være vanskelig for adopterte å få kunnskap om biologisk opphav.598 Dette er også understreket i intervjuer utvalget har gjort med personer som ble adoptert i 1970- og 1980-årene. Videre har en adoptivforelder utvalget har snakket med, og som adopterte i denne perioden, forklart at vedkommende fikk svært få opplysninger om barnets biologiske opphav og bakgrunnen for adopsjonen, og at dette var normalt på denne tiden.

Det har også kommet flere enkelthenvendelser til granskingsutvalget fra adopterte fra Colombia som tematiserer vanskeligheter med å få kunnskap om biologisk opphav. Problemene som påpekes, er mangelen på informasjon i adopsjonsdokumentene, mangel på hjelp fra norske adopsjonsformidlere (for eksempel en oversikt over lokale barnehjem ICBF har samarbeidet med i ulike perioder), mangel på respons fra ICBF når man legger inn en søknad om innsyn i egen sak, lang saksbehandlingstid, ufullstendige saksmapper og dokumenter som ikke lar seg gjenfinne. Også den nederlandske granskingsrapporten peker på at adopsjonsarkiver generelt er vanskelig tilgjengelig i Colombia, at rutinene for arkivering har vært utilstrekkelige, dokumenter mangler, lite er digitalisert, saker kan ligge ulike steder i landet, og ICBFs kapasitet til å bistå i søk er begrenset.599

I utvalgets enkeltsaksgjennomgang kan det konstateres en markant utvikling i informasjonen som finnes i dokumentene som sendes til Norge. Av de 43 sakene utvalget har sett på i perioden frem til 1999, ligger det stort sett en rettsavgjørelse fra Colombia om adopsjon og en ny fødselsregistrering i Colombia som følger av rettsavgjørelsen. Rettsavgjørelsene kjennetegnes ved at de er svært korte om bakgrunnen for adopsjonen og bare viser til underlagsdokumenter (som tidligere forlatt-/frigivelses-erklæring) som ikke er sendt til Norge. De er noe mer detaljerte når det gjelder de norske foreldrene. Navn på opprinnelige foreldre er ikke oppgitt verken i rettsavgjørelsene eller de nye fødselsregistreringene.600 Det er som regel ikke mulig å si noe om barnet kommer gjennom ICBF eller et privat barnehjem (i noen tilfeller er et barnehjem nevnt i rettsavgjørelsen). Det er generelt lite å si om barnets bakgrunn, arbeid med subsidiaritet eller informert samtykke basert på dokumentene som ligger til grunn for registrering av adopsjonen i Norge. I alle sakene vi har sett på, går det mer enn tolv uker mellom fødsel og adopsjon (med ett unntak, der det bare tar 5 uker). Noen saker kan ha mer informasjon – for eksempel en sosialrapport, medisinske vurderinger eller en avgjørelse om omsorgsovertakelse.

I de 26 sakene fra og med 1999 (etter at Colombia ratifiserte Haagkonvensjonen) er det ingen stor endring i utformingen av rettsavgjørelsen av adopsjon. Den inneholder fremdeles lite informasjon om bakgrunnen for adopsjon, arbeid med subsidiaritet eller prosessen frem mot forlatt/adoptabilidad-erklæring. Imidlertid ligger det langt mer informasjon i dokumentene som har gått til adoptivforeldre via Adopsjonsforum, og som siden har blitt sendt til norske adopsjonsmyndigheter for arkivering: Her ligger ofte sosialrapport (som kan inkludere navn på opprinnelige foreldre og årsak til adopsjon), arbeid med subsidiaritet kan være beskrevet (eksempelvis at ICBF har lett etter slektninger, men ikke funnet dem), opprinnelig fødselsattest ligger ofte på saken (i samtlige saker fra og med 2003), og disse inkluderer med få unntak navn på opprinnelig mor. Erklæring som frigir barnet til adopsjon, foreligger i alle saker fra og med 2003.

Fra 1999 er opprinnelig mors navn stort sett oppgitt i dokumentene som følger med til Norge.

Sammenligner man saker fra de private institusjonene med saker fra ICBF i perioden 1999 til 2005, er det generelt mer informasjon om barnets bakgrunn i sistnevnte, men dette følger trolig også av at disse barna som regel er eldre, og at det oftere dreier seg om barnevernssaker.

I saker etter 2009 er det oftere at hele barnets saksmappe fra ICBF er sendt til Adopsjonsforum, og kan utgjøre over 100 sider. Samlet sett går det altså an å lese mye mer ut fra dokumentene fra 2009 og utover, men informasjonen som ligger til grunn for norske myndigheters registrering av adopsjonen, er ikke nevneverdig endret i løpet av hele den undersøkte perioden. Det er likevel sannsynlig at norske myndigheter i senere år har sett mer av denne informasjonen forut for adopsjonen, gitt at nyere saker oftere er saker som skal godkjennes av faglig rådgivende utvalg for adopsjonssaker.

I intervjuer som utvalget har gjennomført med adopterte fra Colombia, og personer som jobber med gjenforeninger i Colombia, understrekes det at prosessen med å få kunnskap om biologisk opphav kan være vanskelig, både økonomisk og psykologisk. Adopterte som ønsker å finne opprinnelige foreldre, kan streve med språk- og kulturbarrierer og ende opp med å betale store summer for kjøp av bistand og tjenester fra privatpersoner i et tilsynelatende uregulert marked. Dette er en utfordring som undersøkelser i andre land også har fremhevet.601 Se ytterligere omtale om dette temaet i kapittel 29.

12.9.4.1 Opprinnelig families mulighet til informasjon om barna

Ifølge den nederlandske granskingsrapporten har opprinnelig familie ikke juridisk rett til informasjon om adopsjonssaken etter at adopsjonen har funnet sted, selv om omstendighetene rundt adopsjonen var uklare.602

Dette var en problemstilling som ble reist av de opprinnelige foreldrene utvalget har snakket med i Colombia. De fortalte at ICBF ikke hadde gitt dem noe informasjon om hvor barna deres havnet, og hvordan det gikk med dem etter at de ble frigitt til adopsjon. I flere tilfeller hadde de ikke fått vite om barna er i fosterfamilier, om de ble adoptert innenlands eller utenlands, og heller ikke om søsken ble plassert sammen eller atskilt.

Se punkt 29.7 for utvalgets vurderinger av spørsmål knyttet til opprinnelige foreldres innsyn i norske arkiver.

12.9.5 Utvalgets vurderinger av adopsjoner gjennom ICBF

Det er utvalgets vurdering at risikoen for feil ved adopsjoner gjennom ICBF har vært til stede gjennom hele formidlingsperioden, blant annet grunnet ressursmangel i ICBF til å gjøre en tilstrekkelig utredning av barnets bakgrunn og familiens situasjon. Utvalget legger her vekt på opplysninger om arbeidsbyrden til defensores de familia i nåtid og tidligere. Det legges også vekt på redegjørelser fra opprinnelige foreldre som utvalget møtte i Colombia. Videre vektlegges omfanget av kjente saker fra 1980- og 1990-årene med påståtte feil i adopsjonsprosessene. I tillegg baserer utvalget seg på konkrete funn i enkeltsaksgjennomgangen, deriblant et tilfelle av dokumentforfalskning hos ICBF i 1980-årene (jf. 12.7.3.1). Dette inkluderer saken der en colombiansk fostermor i den administrative og rettslige behandlingen av adopsjonen i Colombia ble oppført som biologisk mor til tross for at ICBF hadde opplysninger som tilsa at dette ikke var tilfelle.

Som beskrevet har utvalget ikke foretatt en grundig utredning av dagens adopsjonssystem i Colombia (jf. punkt 12.2). Basert på enkeltforhold, fremstår risikoen for feil som mindre i dag enn i 1970-, 1980- og 1990-årene. Dette dreier seg for det første om konkrete lovendringer, som redegjort for i punkt 12.5.2. For det andre har det skjedd store forbedringer i informasjonsteknologi, blant annet internett, som har økt muligheten til å finne igjen opprinnelig familie i tilfeller der barn er kommet vekk fra den og fraktet til andre deler av landet. Videre har det skjedd endringer i adopsjonsprosessen, som at ICBF siden 1994 har hatt en sentralisert oversikt over alle frigitte barn, jf. 12.5.2.2. Utvalget mener imidlertid (jf. 12.9.3) at hvordan opprinnelig familie varsles om høring og avgjørelse om frigivelse må anses som en alvorlig svakhet ved det colombianske adopsjonssystemet.

Utvalget merker seg at det først er i de siste årene at norske adopsjonsmyndigheter har skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om prosessen i Colombia frem til avgjørelse om frigivelse, og siden adopsjon, fattes. I rapporten fra tilsyns- og informasjonsreisen til Colombia i 2017, beskrives prosesser og prosedyrer som leder frem til frigivelsen langt mer inngående enn ved tidligere reiser.603 I Bufdirs vedtak om formidlingstillatelse fra 2025, er ytterligere detaljer klargjort. Utvalget mener det er kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter fra 1970-årene og frem til 2017 har vist begrenset interesse for og hatt begrenset kunnskap om denne prosessen, spesielt i saker som ikke bygger på opprinnelige foreldres samtykke.

12.10 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved å vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert, og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort. Utvalget skal også se på pengeoverføringer til utlandet.

I tråd med disse føringene har utvalget lagt hovedvekten av undersøkelsene om Colombia på Adopsjonsforums formidling fra de private institusjonene, grunnet spesielle forhold forbundet med denne formidlingen, deriblant høye, obligatoriske donasjoner knyttet til hver enkelt adopsjon.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Colombia, både hos colombianske og norske aktører:

• Utvalget mener at Adopsjonsforums samarbeid med de private institusjonene var innrettet og utviklet seg på en måte som bidro til å gjøre institusjonene økonomisk avhengige av å adoptere bort barn for å få donasjoner. Dette skapte en risiko for at økonomiske hensyn kunne gå på bekostning av hensynet til barnets beste, og ga risiko for brudd på blant annet kravet om informert samtykke, subsidiaritetsprinsippet og forbudet mot urettmessig økonomisk vinning ved adopsjoner.

• Utvalget er kritisk til avtalene om forhåndsbetaling som Adopsjonsforum inngikk med noen av de private institusjonene, og som innebar risiko for at andre hensyn enn barnets beste kunne bli styrende i hver enkelt adopsjon.

• Utvalget er også kritisk til at Adopsjonsforum over lengre tid ikke var helt åpne om disse avtalene overfor norske adopsjonsmyndigheter.

• Utvalget er videre kritisk til hvordan norske adopsjonsmyndigheter i flere tilfeller unnlot å reagere på informasjon de fikk, både om mulighet for feil ved adopsjoner fra Bogotá til Norge i slutten av 1970-årene (jf. punkt 12.7.1.2), og om at donasjoner til private institusjoner i starten av 2000-årene i noen tilfeller ble overført direkte til kontoer i tredjeland (jf. punkt 12.8.4), som burde gitt grunn for ytterligere undersøkelser.

• Utvalget mener at risikoen for feil i adopsjoner gjennom ICBF har vært til stede gjennom hele formidlingsperioden, blant annet fordi ICBF ikke har hatt ressurser til å utrede barnets bakgrunn og familiens situasjon tilstrekkelig.

• Utvalget mener (jf. 12.10.3) at hvordan opprinnelig familie varsles om høring og avgjørelse om frigivelse, må anses som en alvorlig svakhet ved det colombianske adopsjonssystemet.

• Utvalget mener det er kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter frem til 2017 har vist begrenset interesse for og hatt begrenset kunnskap om saksprosessen i Colombia frem til beslutning om frigivelse og senere adopsjon blir truffet, spesielt i adopsjonssaker som ikke bygger på opprinnelige foreldres samtykke.

13 Costa Rica

13.1 Innledning

Det er formidlet totalt 101 adopsjoner fra Costa Rica til Norge i perioden 1975 til 1992. I Norge er det bare organisasjonen Adopsjonsforum som har hatt formidlingstillatelse for Costa Rica. Tillatelsen ble gitt av Sosialdepartementet 9. september 1979, men Adopsjonsforum oppgir å ha formidlet enkelte adopsjoner fra Costa Rica før dette, en i 1978 og fire i 1979.604 I tillegg hjalp Adopsjonsforums utenlandskontakt til med to adopsjoner fra landet til norske familier i 1975.605

Costa Rica har ikke vært et stort land i internasjonal adopsjonssammenheng,606 ei heller for Norges del. Adopsjonsforum omtalte adopsjonene fra landet som et «nisjetilbud»: Barna som var tilgjengelig for internasjonal adopsjon, var som regel eldre og/eller søskenflokker. I tillegg tillot landet en noe høyere alder på søkerne enn flere andre land.607 Adopsjoner fra Costa Rica utgjør 0,5 prosent av alle adopsjoner formidlet til Norge fra utlandet.

En vedvarende svakhet/risiko ved reguleringen av adopsjoner i Costa Rica er at det er tillatt med såkalte «direkte» adopsjoner (adopción directa). Dette er en adopsjonsform der adoptivforeldre og opprinnelige foreldre/verge inngår en direkte avtale om overføring av foreldreretten, uten involvering av barnevernsmyndigheter, men som likevel må godkjennes og stadfestes av familiedomstolen for å være gyldig.608

Ifølge Adopsjonsforum ble imidlertid samtlige adopsjoner til Norge gjennom dem formidlet i samarbeid med det offentlige barnevernet i landet, Patronato Nacional de la Infancia (PANI), og ikke som «direkte» adopsjoner.609 Adopsjonene gjennom Adopsjonsforum kom som oftest i stand etter at opprinnelige foreldre var blitt fratatt foreldreansvaret for barna. Opprinnelige foreldre har dermed ikke nødvendigvis samtykket til adopsjonene. Etter costaricansk regelverk var dette heller ikke et krav, dersom barna var erklært «forlatt» (abandono) etter administrativ prosess (jf. 13.4.3.2).

Adopsjonene gjennom det offentlige barnevernet var kostnadsfrie, men i perioder lå avgifter og gebyrer i forbindelse med legalisering av ulike søknadsdokumenter i landet på mellom 600 og 700 USD per adopsjonssak (se 13.5.3).

Adopsjonene som ble formidlet fra Costa Rica til Norge, var som nevnt i hovedsak adopsjoner av eldre barn, søskenflokker eller barn med særlige omsorgsbehov. Årsakene til dette kan ha vært at Costa Rica gjennom hele formidlingsperioden prioriterte nasjonale omsorgsløsninger fremfor internasjonal adopsjon. Eldre barn, søskenflokker og barn med særlige omsorgbehov var det vanskeligere å finne nasjonale søkere til. I tillegg kan det ha vært få friske spedbarn tilgjengelige for adopsjon gjennom det offentlige barnevernet fordi det fantes aktører i Costa Rica som kanaliserte disse inn i direkte adopsjoner, etter sigende forbundet med store vederlag til mellomledd/advokater og kanskje også til opprinnelige foreldre (se 13.7).610

Adopsjoner fra Costa Rica har ikke vært gransket i andre mottakerland. Derimot har utvalget funnet referanser til interne undersøkelser i Costa Rica (se 13.7).611 I tillegg finnes det mediesaker som vitner om problemer knyttet til adopsjoner fra landet og PANI i nyere tid, men dette gjelder forhold lenge etter Adopsjonsforum avsluttet sin formidling fra landet.612

Adopsjonsforum hadde gjennom hele formidlingsperioden den samme utenlandskontakten i Costa Rica, en norsk kvinne bosatt i landet, som til Adopsjonsforum og norske myndigheter oppga å bare samarbeide med det nasjonale barnevernet.613

13.1.1 Avgrensning

Utvalget er blitt gjort kjent med fire adopsjonsprosesser fra Costa Rica til Norge (med til sammen ni barn) der det hevdes å foreligge feil og/eller ulovligheter. Feilene og ulovlighetene handler både om mangler ved forhåndsgodkjenningsprosessen i Norge og om forhold knyttet til prosessen forut for adopsjonene i Costa Rica. Det er reist tvil om hvorvidt barna ble erklært forlatt på korrekt grunnlag, og hvorvidt det ble forsøkt godt nok å finne nasjonale løsninger for barna før utenlandsadopsjon ble vurdert. Temaet forhåndsgodkjenning behandles samlet i kapittel 26. I landundersøkelsene av Costa Rica har utvalget hatt spesielt fokus på hva Adopsjonsforum og norske adopsjonsmyndigheter visste om prosessen i Costa Rica forut for adopsjonen, og om Adopsjonsforum eller norske adopsjonsmyndigheter fikk signaler om eller indikasjoner på at costaricanske barnevernsmyndigheter jobbet på uforsvarlig, uetisk eller ulovlig vis. Utvalget har videre undersøkt om det finnes indikasjoner på problemer med korrupsjon knyttet til adopsjonsprosessen i løpet av formidlingsperioden, eller lignende problemer som kunne påvirket adopsjonsformidlingen fra Costa Rica til utlandet. Utvalget har sett på systemet for formidlinger til Norge fra landet generelt og vurdert om det lå risikoer eller svakheter i dette.

13.2 Generell informasjon og historikk

Costa Rica ligger i Mellom-Amerika og er en demokratisk republikk på størrelse med Finnmark fylke. Befolkningstallet er på cirka 5,1 millioner, hvorav majoriteten er av europeisk eller blandet opphav. Det finnes også minoriteter med afrikansk opprinnelse eller med opphav i urbefolkning. Landet er inndelt i sju provinser, og de fleste bor i dag i urbane strøk. Spansk er offisielt språk og katolisisme er den største religionen.614

Området som i dag er Costa Rica, var bebodd av mayaer da europeerne koloniserte Amerika. Fra 1600-tallet var landet under spansk styre, og i 1838 ble det selvstendig. Etter et omstridt presidentvalg brøt det i 1948 ut en borgerkrig som varte i 44 dager. I 1949 trådte en ny grunnlov i kraft, landets militærvesen ble oppløst, og kvinner fikk stemmerett. Etter dette har samtlige presidentskifter funnet sted gjennom frie og demokratiske valg, og landet har fremstått som Latin-Amerikas mest stabile demokrati. Utøvende makt er lagt til en folkevalgt president, valgt for fire år. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling på 57 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år.615

Landets øverste domstol er Høyesterett, som består av 22 dommere. Disse velges av nasjonalforsamlingen. Foruten Høyesterett finnes det fire appelldomstoler samt et antall førsteinstansdomstoler med kompetanse til å behandle straffesaker og sivile saker. Det eksisterer også særdomstoler med spesialisert jurisdiksjon. Utnevning av dommere til de lokale domstolene foretas av Høyesteretts øverste råd, som består av fem medlemmer.616

Økonomisk har Costa Rica tradisjonelt basert seg på eksport av jordbruksvarer. I siste halvdel av 1970-årene sank prisene på disse varene, samtidig som oljeprisen steg. Dette svekket økonomien i landet kraftig og førte til økt arbeidsledighet og handelsunderskudd. Siden 1990 har økonomien bedret seg, men fra år 2000 har de sosioøkonomiske forskjellene i Costa Rica økt, og i dag regnes omtrent én av fem costaricanere som fattig. Turisme og servicesektoren det viktigste for landets BNP og sysselsetting.617

Ifølge Transparency International ligger landets korrupsjonsindeks i dag på 58 (av 100).618 Siden 1949 har landet tatt flere sentrale steg for å bekjempe korrupsjon, inkludert arbeid for å få en mer stabil og profesjonalisert offentlig forvaltning, og lover mot ulovlig berikelse i forbindelse med offentlige embeter. I 1990-årene ble det likevel avslørt et titalls større korrupsjonsskandaler som involverte presidenter, visepresidenter og/eller ministere.619

Mulighetene til abort har vært og er fremdeles svært begrensede i Costa Rica. Abort er tillatt for å bevare mors liv og fysiske helse, men i alle andre tilfeller er det ulovlig.620 Tilgang til prevensjonsmidler har imidlertid generelt vært god helt siden slutten av 1960-årene.621

Fødselsraten i landet ligger i dag på 1,66 fødsler per kvinne. I 1975 lå den på 3,8, i 1985 på 3,51 og i 1992 på 3.622

Norge har hatt diplomatiske forbindelser med landet siden 1939. Det fantes en norsk ambassade i landet fra 1985 til 1997. Før dette ble Norges diplomatiske forbindelser håndtert av Norges ambassade i Mexico (fra 1947). Etter 1997 ble ansvaret for Costa Rica lagt under ambassaden i Nicaragua.623

13.3 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Utvalget har gjennomgått alle søknader om formidlingstillatelse og om godkjenning av kontaktpersoner, samt alle godkjenninger og formidlingstillatelser for landet. Norske adopsjonsmyndigheters reiserapporter om landet har blitt gjennomgått. Det er gjennomført arkivsøk hos norske adopsjonsmyndigheter (i arkivene til Justisdepartementet, Sosialdepartementet, Rådet for internasjonale adopsjoner og Statens adopsjonskontor).

Utvalget har også fått tilgang til Adopsjonsforums fysiske arkiver og har hentet ut relevant informasjon om formidlingen fra landet herfra.

Det er gjort søk i historiske nyhetsdatabaser etter nyhetssaker som omhandler adopsjoner fra landet. Utvalget har videre innhentet informasjon om adopsjoner fra landet fra ulike eksterne kilder, som ISS og HCCH, samt søkt etter rapporter og artikler om adopsjoner fra landet i ulike databaser for forskningslitteratur.

Utvalget har bedt om innsyn og fått tilsendt fra det costaricanske nasjonalarkivet referatene fra en parlamentarisk undersøkelseskommisjon som arbeidet fra 1989 til 1991 med å undersøke «handel med barn for adopsjon i utlandet og barns forsvinning» (jf. 13.7).

Via organisasjonen UTAD har utvalget blitt satt i kontakt med en costaricansk jurist med erfaring fra adopsjonssaker fra landet, som har gitt en muntlig redegjørelse for den rettslige utviklingen av internasjonale adopsjoner fra landet fra 1950-årene og frem til i dag.

Utvalget har mottatt henvendelser fra fire personer som er adoptert fra Costa Rica, og har gjennomført samtaler med samtlige. Vi har også intervjuet en opprinnelig mor hvis barn ble adoptert til Norge (jf. 13.3.1).

Det er gjort en gjennomgang av 33 enkeltsaker fra Costa Rica i Bufdirs arkiver, altså ca. 32 prosent av samtlige adopsjoner formidlet fra landet til Norge (se 13.6).

13.3.1 Redegjørelser fra adopterte og opprinnelig familie

13.3.1.1 Adoptert søskenpar i 1980-årene

Et adoptert søskenpar som kom til Norge i 1980-årene, har funnet igjen opprinnelig familie i Costa Rica. De adopterte har reagert på forskjeller mellom hva adoptivforeldre fikk opplyst, og hva den opprinnelige familien forteller om omstendighetene rundt adopsjonen. Adoptivforeldrene skal ha fått opplyst at mor var mindreårig da hun fikk sitt første barn, mens hun i virkeligheten var i tyveårene. Opprinnelig mor mener også at det er feil i fødselsdatoene i de adoptertes papirer.

I Costa Rica bodde de adopterte med en besteforelder og annen storfamilie i flere år. Opprinnelig familie har forklart at det var konflikter mellom opprinnelig mor og besteforelderen, noe som førte til at mor i en periode forsvant. Da hun kom tilbake, var barna borte. Opprinnelig mor har forklart hun aldri fikk vite noe mer, til tross for at hun oppsøkte ulike barnehjem.

De adopterte husker å ha blitt plassert i et uegnet fosterhjem i Costa Rica, og siden på et barnehjem, før de ble adoptert av et norsk søkerpar. De vet lite om hva som skjedde i prosessen forut for adopsjonen, og forespørsler til PANI om å få innsyn i egen sak har ikke ført frem.

Barnehjemmet de bodde på, har heller ikke kunnet frembringe mer informasjon, heller ikke nødvendige helseopplysninger om vaksiner og gjennomgåtte operasjoner som de adopterte har minner om.

Opprinnelig familie har ingen minner om at PANI var i kontakt med dem og undersøkte forholdene i familien. Ingen i familien visste at barna var blitt adoptert til Norge. Særlig var dette tungt for et eldre søsken, som ikke forsto hvor småsøsknene ble av.

Alle barna som opprinnelig mor fikk i ettertid, har hun beholdt omsorgen for, og disse beskriver henne som en omsorgsfull mor.

De adopterte fant igjen opprinnelig familie ved å kontakte en prest i Costa Rica som foretok søk i lokale registre. Gjennom dette fikk de navnet på et søsken som de siden fant på Facebook.

13.3.1.2 Adoptert i 1980-årene

En annen adoptert, som kom til Norge i 1980-årene sammen med et søsken, og som også har funnet igjen opprinnelig familie, reagerer også på forskjeller mellom hva opprinnelig familie forteller, og hva adoptivforeldrene ble forklart.

Adopsjonsforums utenlandskontakt skal ha beskrevet at mor var rusbruker, kriminell og utsatte barna for omsorgssvikt. Opprinnelig mor skal derimot ha forklart at hun var fra et annet land i Latin-Amerika, og at hun en gang ble pågrepet og fengslet grunnet manglende lovlig opphold i Costa Rica. I denne perioden ble barna passet av en bekjent, og det var denne som leverte barna hos PANI. Da mor kom ut av fengselet, forsøkte hun å finne barna, men fikk ingen informasjon fra PANI. Mor var redd barna var døde.

Den adopterte har sammen med sin opprinnelige mor hatt et møte med PANI hvor de gjennomgikk dokumentene i saken. Den opprinnelige moren avviste da flere av opplysningene i PANIs dokumenter om hennes daværende livssituasjon. Hun mente at dokumentene hos PANI var konstruert for å gjøre barna adopterbare. I dokumentene den adopterte fikk tilgang til hos PANI, går det frem at opprinnelig mors kjæreste ønsket å ta vare på barna med hjelp av sin øvrige familie. Imidlertid ble barna likevel adoptert. I møtet med den adopterte og hennes opprinnelige mor, skal PANI ha vedgått at prosessen frem til adopsjonen ikke var tilstrekkelig. De anerkjente at det ikke var gjort nok for å undersøke om barna kunne bli værende i Costa Rica.

Den adopterte fant igjen opprinnelig familie ved å kontakte en advokat som var nevnt i dokumentene. Han oppga navn på opprinnelig mor til den adopterte.

Familien i Costa Rica består av flere søsken, både eldre og yngre, som har vokst opp hos tanter, fedre og annen slekt. Søskenforholdet beskrives som godt og nært, og for den adopterte til Norge oppleves det som sårt og vanskelig å ha blitt adskilt fra dette.

13.3.1.3 Redegjørelse fra adoptert i 1980-årene og opprinnelig familie

En adoptert fra Costa Rica som kom til Norge i 1980-årene, har også funnet igjen opprinnelig familie.

Den adopterte har delt følgende redegjørelse med utvalget, basert på forklaring fra den adoptertes tante, som også bekreftes av øvrig familie i Costa Rica:

Vi budde […] saman med mor, søsken, tante [NN] og søskenbarn. Mor var på arbeid som hushjelp […] Det kom 2 persona på døra som forklarer at dei er frå Pani og lurer på kvar mor er. [Tanten] seie at ho er på arbeid, men kan ikkje redegjere for eksakt adresse. Ho sender dei større barna ut og dei spring for å gøyme seg. Vi tre var att, då vi var små. Personane vil ha oss med fordi mor ikkje er tilstade. Eg er lita (baby) og [tanta] er redd eg skal bli skada, ho vurderer at det er for farleg å halde meg att. Systra mi på då 5 år ser på og er redd og vil sjå kva som skjer, ho følg ikkje med søskenbarna som er større. Tante [NN] held att [to eldre søsken] og det oppstår ein fysisk kamp. Tante [NN] blir lagt ned på golvet og dei tek med seg oss tre barna til mor, systra henna. Etterpå reiser mor og bestemor til barneheimen for å hente oss […]. Når dei finn oss, blir det bekrefta at vi er der, men dei får ikkje hente oss. Umiddelbart vart vi flytta til hovudstaden San José. Bestemor engasjerer advokat, men til ingen nytte. Vi vart og etterlyst i avisa.

Utvalget har gjennomført intervju med den opprinnelige moren. Hun har forklart at hun fikk opplysninger om hvilket barnehjem barna befant seg på, men at hun aldri fikk møte dem igjen. Hun fikk heller ikke vite hvilket land barna ble adoptert til. Opprinnelig mor mente prosessen gikk raskt, kanskje bare et halvt år fra barna ble fratatt henne, til de ble adoptert. Hun fikk vite at hun ikke fikk barna tilbake fordi hun ikke hadde et eget hjem.

Tapet av barna påvirket hele familien, især opprinnelig mor. Opprinnelig mor fikk etter få år et nytt barn. Dette barnet ble ikke fratatt moren. Moren oppgir at hun aldri sluttet å kjempe for barna, hun oppsøkte en rekke ulike instanser, men dette førte ikke frem.

Den adopterte fikk kontakt med opprinnelig familie ved å reise til Costa Rica og oppsøke folkeregisteret, hvor de fant en håndskreven oppføring om den adopterte og om kommunen som opprinnelig mor var registrert bosatt i. Via et lokalt legekontor i denne kommunen fikk den adopterte adressen til sin mor i Costa Rica og fikk dermed kontakt.

Den adopterte har søkt innsyn i saksdokumentene sine hos norske adopsjonsmyndigheter og hos PANI og delt alle dokumentene med utvalget. Det går frem av dokumentene at norske adopsjonsmyndigheter registrerte adopsjonen og returnerte dokumentene til adoptivforeldrene uten å ta kopi av rettsavgjørelsen om adopsjon fra Costa Rica. Adoptivforeldrene har ikke gjort dokumentene tilgjengelige for den adopterte. Det er derfor ikke mulig for den adopterte eller for utvalget å vurdere på hvilket grunnlag en adopsjon er registrert i Norge. Dokumentene fra PANI inneholder hovedsakelig informasjon om de norske søkerne og gir ikke opplysninger om prosessen som ledet frem til at barna ble erklært forlatt.

Den adopterte lever med et stort savn etter familien i Costa Rica og ønske om å få endret familietilknytning tilbake til sin opprinnelige familie og å få opphevet adopsjonen fra Costa Rica. Den adopterte anfører at dette er en krevende og kostbar prosess med usikkert utfall i Norge.

Opplysninger fra adopterte, opprinnelige familier og organisasjoner har gitt viktige innspill til utvalgets undersøkelser og vurderinger.

13.4 Oversikt over adopsjonsprosedyren

13.4.1 Lovregulering

Adopsjonene fra Costa Rica til Norge ble regulert av Costa Ricas familielov av 1974.624

Loven ga blant annet bestemmelser om krav til adoptivsøkerne (artikkel 100–102), prosessregler om saksgangen (artikkel 103–113) og regler om effektene av enkel (artikkel 114–121) og full adopsjon (artikkel 122–126).

Dersom barnet var umyndig, krevdes det samtykke fra de som hadde myndighet over barnet (som foreldre eller verge) i samsvar med godkjenning fra domstolen.

Hvis barnet var erklært foreldreløst eller forlatt (en administrativ prosess som PANI sto ansvarlig for, se punkt 13.4.3.2), kunne derimot representanten for PANI godkjenne adopsjon i samsvar med domstolens avgjørelse (artikkel 103). I slike tilfeller var det med andre ord ikke noe krav om å forsøke å innhente samtykke fra opprinnelige foreldre til adopsjonen.

Adoptivsøkere måtte søke om godkjenning fra domstolen før adopsjonsdokumentet kunne utstedes. Domstolen skulle «ta hensyn til» det som var til barnets beste i hver konkret sak – også når alle juridiske krav var oppfylt for at adopsjonen skulle finne sted (artikkel 105).625

Adopsjonen skulle tinglyses og skrives inn i folkeregisteret, og var juridisk gyldig fra denne dag (artikkel 104 og 106).

Loven sa at et utdrag av adopsjonsdokumentet burde offentliggjøres i Costa Ricas juridiske bulletin. Enhver kunne deretter protestere skriftlig overfor folkeregisteret innen en 15 dagers frist fra kunngjøringen (artikkel 108).

Når fristen var utløpt uten innvendinger, skulle den godkjente adopsjonen skrives inn i fødselsregisteret og foreldrenes navn skiftes ut. Den nye fødselsattesten burde inneholde en henvisning til den adoptertes opprinnelige fødselsattest. Hvis man innen fristen mottok innvendinger, skulle folkeregisteret sende saken tilbake til domstolen for avgjørelse (artikkel 109) etter retningslinjer gitt av Costa Ricas lov om sivile rettshandlinger.

Costa Rica undertegnet, ratifiserte og satte i kraft FNs barnekonvensjon i 1990. Haagkonvensjonen for internasjonale adopsjoner ble signert i 1995 og trådte i kraft fra 1. februar 1996.626

I dag reguleres adopsjoner i Costa Rica av Costa Ricas familielov av 1974 (Nr. 5476) med senere endringslover (lov nr. 7538 av 1995 og lov nr. 9064 av 2012), av barne- og ungdomsloven av 1998 (lov nr. 7739), av PANIs lov (nr. 7648) av 1996 og av ulike forskrifter, hvorav den første ble utstedt i 1994.627

13.4.2 Det nasjonale barnevernsorganet

Det nasjonale barnevernsorganet, Patronato Nacional de la Infancia (PANI), ble opprettet i 1930 som en del av landets sosialdepartement, med mål om å beskytte og fremme barns moralske, intellektuelle, fysiske og sosiale utvikling. Etter borgerkrigen i 1948 fikk PANI formell uavhengighet gjennom grunnloven av 1949, og gikk siden gjennom flere endringer.

Fra 1974 fikk PANI en sentral rolle i sosialpolitikken, som følge av vedtakelsen av familieloven og opprettelsen av et fond for sosial utvikling og familieytelser (Fondo de Desarrollo Social y Asignaciones Familiares), som finansierte sosiale programmer og direkte støtte til familier.

I 1980-årene endret PANI sin organisasjonsstruktur. Tjenestene ble desentralisert og delt inn etter geografiske områder, noe som skulle åpne for mer lokal tilpasning i arbeidet.

Etter at adopsjonene til Norge ble avsluttet i 1992, har PANI vært igjennom flere reformer som ikke omtales her.628

13.4.3 Adopsjonsprosessen

13.4.3.1 Prosessen for norske søkere

Norske søkere som ønsket å adoptere fra landet, måtte sende norsk forhåndssamtykke og andre nødvendige dokumenter (vigselsattest, dåpsattester, helseattester, politiattester, inntektsattester, tre anbefalinger, sosialhistorie, egenerklæring og fotografier) til PANI, samt et utfylt søknadsskjema – alle i spansk oversettelse.629Adopsjonsforums utenlandskontakt sto som regel for oversettelsen,630 og tok alle dokumenter til legalisering hos costaricansk UD.631

Etter at dokumentene var registrert hos PANI, ble de behandlet av en kommisjon, som – dersom søkerne ble godkjent – førte dem inn på en venteliste. Prosessen tok ca. 3–4 måneder. Når et barn ble tilgjengelig, tok PANI (eventuelt via sitt plasseringsutvalg, som ble opprettet i 1982632) kontakt med Adopsjonsforums utenlandskontakt, som vurderte om barnet passet til den aktuelle familien ut fra opplysninger hun hadde mottatt. Dersom utenlandskontakten mente matchen var passende, ble Adopsjonsforum Norge informert, og adoptivsøkere ble bedt om å bekrefte om de ønsket å gå videre med adopsjonen.633

Når søkerne ga sitt samtykke, kunne selve adopsjonshandlingen igangsettes. Som regel ble det da gitt fullmakt til Adopsjonsforums utenlandskontakt til å underskrive dokumentasjon på vegne av søkerne, som ble sendt fra PANI til domstolen. I løpet av noen uker utstedte retten deretter et «edikt» (offentlig kunngjøring) av adopsjonen. 15 dager etter utløpt kunngjøring kunne rettsavgjørelse avsies, med mindre det kom innsigelser.634

Domstolens behandling av søknad om adopsjon var enkel og lite tidkrevende – den undersøkte at alle rettslige vilkår var oppfylt, men kunne gå imot PANIs innstilling.635 Det var familiedomstolene som fattet vedtak i adopsjonssaker. Disse fantes det to av i hovedstaden San José.636

Minst én av adoptivsøkerne måtte møte opp i Costa Rica.637 Under oppholdet møtte foreldrene først PANI-funksjonær, eventuelt sosialarbeider eller psykolog, og besøkte barnet på barnehjemmet. Etter at foreldrene hadde møtt barnet, dro de til domstolen for å underskrive at de var enige i adopsjonshandlingen.638

En tilvenningsperiode (fra én til flere dager) ble gjennomført før barnet kunne tas med av foreldrene. Selve adopsjonsdommen kunne komme alt fra 1 til 10 dager etter oppmøtet, og da skulle dommen registreres i sivilregisteret. Først deretter kunne ny fødselsattest i barnets nye navn utstedes (noe som også kunne ta noen dager).639

Adopsjonsforums utenlandskontakt oppga i 1982 at «før» kunne barn reise ut av Costa Rica på sitt opprinnelige navn, og at adopsjonen kunne ferdigstilles etter utreise, men PANI hadde senere gjort det klart at adopsjonen skulle være endelig før barnet forlot landet.640

Til slutt ga PANI og migrasjonsmyndighetene formell utreisetillatelse for barnet.641

Etter ankomst til Norge skulle det sendes to oppfølgingsrapporter til PANI.642

13.4.3.2 Prosessen på barnets side

Ettersom adopsjonene som ble formidlet til Norge, hovedsakelig var av barn som var blitt tatt under barnevernets omsorg og administrativt erklært forlatt (abandono), er det relevant å undersøke hva prosessen for dette var i Costa Rica i perioden 1975–1992. I de norske arkivene utvalget har undersøkt, foreligger det lite informasjon om dette. Det går heller ikke frem at norske adopsjonsmyndigheter stilte inngående spørsmål om dette.

I en fagbok om adopsjon fra 1995, fremstilles prosessen på følgende vis:

Egne lovregler spesifiserte prosedyren som skulle følges for å erklære et barn forlatt.643 Første steg innebar å initiere en undersøkelse av barnets situasjon. En grense på 30 dager, med mulighet for 15 dagers forlengelse var satt til å komme med en anbefaling av hva barnets status skulle være. Anbefalingen kunne være å lukke saken eller tilby veiledning til barnets omsorgspersoner.644

Fagboken fremhever at konseptet om å være «forlatt» i Costa Rica inkluderer at barnas emosjonelle og materielle behov ikke møtes:

The families of those children who are neglected or abandoned have living conditions which do not offer an opportunity for adequate development of the child. Even if the situation is only one of ‘involuntary neglect’, the negative effects for the child is the same. The parents not only lack economic resources, but also emotional resources which would enable them to assist their children.645

I fagkapittelet, som er skrevet av to psykologer, deriblant en som tidligere var ansatt i PANIs adopsjonsavdeling, fremheves det at omsorgssvikt fremfor alt fant sted i familier med lav inntekt, med aleneforsørgere med lav utdannelse og uten egen bolig.646

Dersom omsorgssvikten forverres, eller iverksatte veiledningstiltak ikke ga ønsket effekt, kunne det anbefales at barnet ble erklært forlatt. På et hvilket som helst punkt i prosessen kunne det også fattes avgjørelse om at barnet midlertidig skulle plasseres i alternativ omsorg. Barnet ble erklært forlatt ved administrativ prosess, og avgjørelsen kunne påklages.647 Det fremgår ikke av beskrivelsen når eller hvordan omsorgspersonene varsles om avgjørelsen.

Etter et barn ble erklært forlatt, ville fagpersoner gi en anbefaling om barnets videre plassering. Alternativene i 1995 inkluderte beredskapshjem, barnehjem, fosterhjem i barnets lokalsamfunn, nasjonal adopsjon og utenlandsadopsjon. PANI avgjorde deretter barnets plassering.648

Barn som skulle bli adoptert, tilbrakte venteperioden i føradopsjonssentre (private eller offentlige), hvor de fikk spesiell forberedelse på adopsjonen og hjelp til å bearbeide tap av opprinnelig familie.649

I 1995 var det retningslinjer om at bare barn over 4 år var aktuelle for utenlandsadopsjon, med unntak for søskengrupper eller barn med særlige omsorgsbehov.650 Fagboken presenterer statistikk som viser at andelen søknader om adopsjoner fra nasjonale versus utenlandske søkere endret seg i perioden 1985–1990. Mens cirka 27 prosent av søknadene i 1985 var nasjonale, var andelen steget til 58 prosent i 1990.651

13.5 Adopsjonsformidling fra Costa Rica til Norge

13.5.1 Oppstarten av formidlingen fra Costa Rica

Under en konferanse i Puerto Rico i 1976 fikk Adopsjonsforum kontakt med en person ved de costaricanske sosialmyndighetene og i januar 1977 brukte de denne kanalen for å forhøre seg om muligheten for adopsjoner til Norge. Som følge av dette ble et samarbeid innledet.652

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

I søknad om formidlingstillatelse fra september 1978 oppga Adopsjonsforum at alle adopsjoner i landet gikk gjennom landets nasjonale barnevernsmyndighet, Patronata de la Infancia (PANI), som Adopsjonsforum skulle gjennomføre adopsjonene i samarbeid med.653

Adopsjonsforum oppga i formidlingssøknaden fra 1978 at adopsjoner i landet var kostnadsfrie, og at utenlandskontakten ikke mottok lønn for sitt arbeid. Bare utgifter til legaliseringer, oversettelser og utgifter til barnets pass og pleie påløp, samt hentereisen.654 Etter hvert ble kostnadene knyttet til ulike oversettelser og legaliseringer høyere (se 13.5.3).

Adopsjonsforums utenlandskontakt var en norsk kvinne bosatt i Costa Rica, gift med en costaricansk elektroingeniør. Kvinnen fungerte som utenlandskontakt for Adopsjonsforum fra juni 1977 og hadde også vært «privat kontakt» for to norske familier som adopterte fra landet i 1975. Kvinnen fungerte også som utenlandskontakt for den svenske adopsjonsformidleren Adoptionscentrum.

Dokumentasjon utvalget har funnet i Adopsjonsforums arkiver viser at utenlandskontakten fikk dekket utgifter i forbindelse med arbeidet. Regnskap med kvitteringer og bilag ble levert til og kontrollert av Adopsjonsforum Norge. Mot slutten av 1980-årene, og kanskje også tidligere, fikk utenlandskontakten et mindre vederlag for arbeidet, blant annet i form av en årlig bonus knyttet til antall adopsjoner.655 Dette var fast praksis for Adopsjonsforums honorering av utenlandskontakter på denne tiden, og ble blant annet forklart med at dette var kompensasjon for merarbeid i forbindelse med hentereiser. Utenlandskontakten tjente etter etter hvert også noe på å innlosjere adoptivfamilier på hentereise. Videre var hun statsautorisert translatør og fikk et vederlag for å oversette adopsjonsdokumenter til og fra spansk.

Som nevnt i punkt 13.4.3, måtte minst én av adoptivsøkerne komme til landet for å hente barnet. Adopsjonsforum oppga at adopsjonen måtte være endelig avsluttet før barnet forlot landet.656

I søknaden fra 1978 opplyste Adopsjonsforum at de krevde at søkerne hadde eller tilegnet seg spanskkunnskap før hentereisen, da barna som var tilgjengelige for adopsjon, som regel var over fire år.657

Rådet for internasjonale adopsjoner anbefalte i oktober 1978 å gi formidlingstillatelse,658 og den ble gitt av Sosialdepartementet 11. september 1979. I tillatelsen står det også at utenlandskontakten ble godkjent av Rådet for internasjonale adopsjoner 26. september 1978.659 Adopsjonsforums formidlingsvirksomhet begynte imidlertid allerede før søknaden om formidling ble sendt, noe Adopsjonsforum informerte norske adopsjonsmyndigheter om i søknaden fra 1978, samt i brev til Rådet for internasjonale adopsjoner 29. august 1978,660 og som myndighetene tilsynelatende aksepterte.

13.5.2 Sentrale forhold fra adopsjonsformidlingen 1978–1992

I september 1979 reiste norske adopsjonsmyndigheter til Costa Rica.661 Via konsulen i landet fikk de møte med en høyesterettsdommer, samt med direktøren for PANI og lederen for adopsjonsavdelingen. Ifølge reiserapporten var et viktig formål for møtet å informere om norske forhold og norsk adopsjonsprosess. Via Adopsjonsforums utenlandskontakt møtte de også formannen for hovedstyret til PANI. I tillegg besøkte de to barnehjem.

Etter besøket besøkte formannen for hovedstyret i PANI Norge og var til stede under et møte i det norske Plasseringsutvalget. Siden ble et lignende utvalg i Costa Rica opprettet.662 I starten av 1980-årene skriver Adopsjonsforums utenlandskontakt til Adopsjonsforum Norge om også andre omorganiseringer, og at PANI nå hadde mål om at det ikke skulle ta mer enn fire måneder fra et barn ble levert inn til PANI til det kunne frigis til adopsjon, hvis det ikke var muligheter for at barnet kunne flytte hjem igjen.663

I 1982 ble Adopsjonsforums utenlandskontakt invitert med i en «hjelpegruppe», som jobbet for å finne foreldre til barn som av ulike grunner var vanskelig å få adoptert bort. I «hjelpegruppen» satt blant annet formannen for hovedstyret, PANIs direktør, sjefen for adopsjonsavdelingen i PANI, en koordinator for barnehjem, og andre representanter for adopsjonsorganisasjoner i USA.664

I 1982 reiste norske adopsjonsmyndigheter igjen til Costa Rica.665 De møtte PANI og besøkte barnehjem. Hos PANI fikk de en redegjørelse for saksgangen ved frigivelse av barn, tildeling til adoptivforeldre og rettsapparatets funksjon. De fikk opplyst at bare barn over fire år vurderes for utenlandsadopsjon, men at unntak gjøres for «vanskelig plasserbare» barn. PANI informerte om at det ikke var et krav at alle adopsjoner gikk gjennom dem, men at «i praksis» gjorde de det.666

Om frigivelsesprosessen fikk norske adopsjonsmyndigheter opplyst følgende:

• Det finnes to måter å bli erklært forlatt på: etter søknad fra en enkeltperson, eller etter søknad fra en barnevernsinstitusjon, evt. fra PANI.

• Forlatterklæringen er en administrativ avgjørelse som tas av PANI sentralt eller et «provinskontor».

• Etter ytret ønske om forlatterklæring forsøker en først å hjelpe barnets familie, så undersøke om det finnes fjernere slektninger som kan ta seg av barnet. Hvis dette ikke finnes, erklæres det forlatt.

• Avgjørelsen kan påklages til høyere instans.

• Barnet går så via et diagnostikksenter til et barnehjem.

• Foreldre kan også fratas foreldremyndighet dersom det er til barnets beste. Avgjørelsen kan i likhet med forlatterklæringen påklages til høyere instanser.

• Forlatterklæringsprosessen tar som regel 3 til 6 måneder.667

Om matchingen fikk norske adopsjonsmyndigheter under samme reise opplyst at denne ble foretatt av det nyopprettede Consejo de Reubicación de Menores, med representanter fra blant annet PANI, en barnerettsadvokat, en psykolog, og en representant fra institusjonen der barnet bodde. Det fantes ingen køordning, barnets behov bestemte matchingen. Innenlandske løsninger skulle prioriteres. Det var et absolutt krav at begge adoptivsøkere kom til landet og oppholdt seg der minst i fjorten dager. Psykologer og sosialarbeidere observerte hvordan kontakten med barnet utviklet seg.668

I 1982 uttrykte Adopsjonsforums utenlandskontakt misnøye med kravet fra domstolen i Costa Rica om stempelmerking av alle dokumenter fra utlandet. Kostnadene til legaliseringer steg fra 40–50 USD i 1978 til 600–700 USD i 1982.669

I 1984 reiste norske adopsjonsmyndigheter til landet for tredje gang. Formålet for reisen var å undersøke mulighetene for en adopsjonsavtale med landet. De møtte med PANI, hvor de blant annet fikk opplyst at mer enn 90 prosent av de barna som var under PANIs omsorg, var tatt fra sin familie på grunn av «manglende omsorg». Tilbakeføring til familie og nasjonale løsninger var fremdeles prioritert før utenlandsadopsjon ble vurdert, men dersom «en fosterhjemsplassering innenlands mislykkes, kan barnet umiddelbart frigis for adopsjon utenlands». Fremdeles var det hovedsakelig eldre barn, søskengrupper eller barn med særlige omsorgsbehov som var aktuelle for utenlandsadopsjon.670

I 1984 opplyste Adopsjonsforum i søknad om regodkjenning av kontaktnett at Adoptionscentrum hadde besluttet å trekke seg ut av landet, fordi de ikke hadde søkere til barna som var tilgjengelige for adopsjoner der. De oppga at alt i alt var det cirka 50 barn fra Costa Rica som ble plassert hos foreldre i utlandet årlig.671

I 1984 var det interne diskusjoner i Adopsjonsforum om en mulig overenskomst mellom PANI og Costa Rica-klubben, ved Adopsjonsforums utenlandskontakt som stedlig representant. Det forelå et utkast til en avtale der Costa Rica-klubben skulle betale månedslønn inkludert sosiale utgifter til en «husmor» i et mindre barnehjem (maksimalt ti barn) i Barva de Heredia. Barna i hjemmet skulle være søskengrupper og erklært forlatt. PANI skulle gi teknisk assistanse til behandling, etablering av endelig omsorgsløsning og oppfølging av barna, samt en månedlig sum til hvert barn.672

Utvalget har ikke kunnet bringe på det rene om denne avtalen kom i stand, ei heller om det forelå en avtale eller var underforstått at barna ved dette hjemmet skulle bli tildelt norske søkere. Avtalen er ikke nevnt i senere søknader om formidling eller om godkjenning av kontaktnett.

I 1986 tok det lønnede sekretariatet til Adopsjonsforum Norge over ansvaret for landet og ivaretok heretter kontakten med søkerne og utenlandskontakten.673

I forbindelse med etableringen av Statens adopsjonskontor i 1987, ser det ut til at kontoret henvendte seg til UD for å få bistand til å innhente og/eller ajourføre någjeldende lover og regler for adopsjonsformidling fra blant annet Costa Rica. Ambassaden i Costa Rica sendte over en oversikt som de oppga var «utarbeidet vederlagsfritt for Ambassaden av Adopsjonsforums Utenlandskontakt i Costa Rica».674

I redegjørelsen beskriver utenlandskontakten prosessen kronologisk og forholdsvis detaljert, men uten henvisninger til relevante lovtekster og reguleringer. Redegjørelsen inneholder ikke opplysninger om prosessen for å erklære et barn forlatt.675

I 1988 reiste norske adopsjonsmyndigheter til Costa Rica for fjerde gang. De møtte PANI og besøkte tre barnehjem. PANI etterspurte flere søknader fra Norge, mens det fra norsk side ble forklart at de hadde forholdsvis få søkere som ønsket så store barn eller søskengrupper. PANIs direktør mente det måtte være mulig å frigi yngre barn også til utlandet. Nok en gang ble en adopsjonsavtale mellom landene diskutert. Norske adopsjonsmyndigheter fikk opplyst at adoptivforeldre ga en «frivillig gave» til et av barnehjemmene hvor PANI plasserte barn, men som ikke mottok offentlig støtte. Gaven var på 100 USD.676

I 1989 fremgår det av intern kommunikasjon i Adopsjonsforum at det var noen motsetninger mellom en domstol i Costa Rica og PANI. I en konkret adopsjonssak til ønsket dommeren å kalle inn opprinnelig mor til å gi samtykke etter at adoptivsøkerne hadde «skrevet på» (her menes trolig at de hadde signert på adopsjonshandlingen), men PANI klaget på dette og vant frem med klagen.677 Utvalget har ikke funnet ytterligere informasjon om hvorfor dommeren ønsket å innhente mors samtykke, hvis saken dreide seg om omsorgsovertakelse, eller hvorfor PANI motsatte seg dette, hvis det var en samtykkesak.

Fra 1991 får Adopsjonsforum en advokat i Costa Rica som bistår søkerne med den juridiske delen av prosessen. Advokaten mottar et honorar på ca. 700 USD per sak.678

13.5.2.1 Nyhetssak om problematiske adopsjoner

I september 1991, plukket den norske ambassade i Costa Rica opp en nyhetsartikkel i den tyske avisen Der Spiegel (nr. 28, 1991), som omhandlet påstander om salg av adoptivbarn fra Costa Rica. Ambassaden forela saken for Adopsjonsforums utenlandskontakt i landet, som igjen tok kontakt med PANI. Utenlandskontakten publiserte siden en kronikk i en costaricansk avis for å oppklare eventuelle misforståelser om arbeidet Adopsjonsforum bedrev.

Ambassaden sendte et skriv til UD og ba om at ansvarlig departement og norske adopsjonsorganisasjoner ble gjort kjent med artiklene.679 UD tok så kontakt med norske adopsjonsmyndigheter og ba om en redegjørelse for hvor mange barn som er adoptert til Norge de siste årene.680

Artikkelen i Der Spiegel handlet om mødre i Costa Rica som hadde blitt kontaktet av ulike aktører med forespørsel om å selge sine barn. Artikkelen oppga også tall over adopsjoner til utlandet gjennom PANI, som i 1989 lå på 144 og var mer enn dobbelt så høyt som tidligere år, i tillegg ble det hevdet at det fant sted «tusenvis» av de direkte adopsjonene. Videre ble det vist til en parlamentarisk undersøkelseskommisjon om handel med barn (se 13.7), hvis kommisjonsleder ble sitert på at landet var blitt et «eldorado» for internasjonal adopsjon, gjennom de «direkte» adopsjonene. Artikkelen navnga en konkret advokat i landet, hvis kontor lå rett ovenfor landets største barnesykehus. Advokaten oppga å ta 3500 USD for en adopsjon.681

I redegjørelsen til ambassaden fra Adopsjonsforums utenlandskontakt medga hun at det fantes advokater som tjente gode penger på direkte adopsjoner, men ikke i det store antallet artikkelen hevdet. Ifølge statistikken hun hadde fått fra PANI var det i 1986 totalt 386 adopsjoner, hvorav 230 gikk gjennom PANI og 156 var direkte adopsjoner. 322 var nasjonale adopsjoner og 64 var til utlandet. I 1989 var det 526 adopsjoner totalt, 350 gjennom PANI og 176 direkte. 377 var nasjonale, 149 var til utlandet. Utenlandskontakten mente økning i utenlandsadopsjoner handlet om landets stadig vanskeligere økonomiske situasjon og et stadig stigende antall av større søskengrupper de ikke fikk plassert nasjonalt.682

I samarbeid med Adopsjonsforum Norge sendte norske adopsjonsmyndigheter en liste til UD over antall barn adoptert til Norge fra Costa Rica gjennom Adopsjonsforum. Adopsjonsforum oppga at samtlige var tildelt de norske familiene via PANI, og sluttført med rettsavgjørelse i Costa Rica.683

13.5.2.2 Avslutningen av formidlingen fra Costa Rica

Det siste barnet formidlet til adopsjon gjennom Adopsjonsforum fra Costa Rica kom i 1992.

I 1992 viser brev fra Adopsjonsforums utenlandskontakt at hun møtte PANI for å «prøve å presse enda mer på å få en tildeling» til Adopsjonsforums søkere som ønsket å adoptere fra landet.684 Utvalget har også funnet lignende formuleringer i tidligere brev. I 1992 ser det også ut som det ble gitt tillatelse fra PANI til at barna kunne reise ut med sine foreldre før alle dokumenter forelå i Costa Rica.685

I 1993 søkte Adopsjonsforum om regodkjenning av formidlingstillatelse for landet, samtidig som de skrev at de hadde nedprioritert landet grunnet lang ventetid. Adopsjonsforum informerte PANI om at de inntil videre ikke ville sende flere søknader til landet, men at de eventuelt kunne forsøke å finne søkere til konkrete forespørsler. For første gang nevner Adopsjonsforum i søknad til norske adopsjonsmyndigheter problemet med de direkte adopsjonene, og at mange saker går utenom PANI.686 Norske adopsjonsmyndigheter ga godkjenning ut 1994.687

I 1994 søkte Adopsjonsforum igjen om fornyet formidlingstillatelse fra landet. De håpet å kunne gjenoppta samarbeidet om landet ratifiserte Haagkonvensjonen, som de signerte i 1993.688 Norske adopsjonsmyndigheter ga fornyet godkjenning for kontaktnettet ut 1995.689

I 1995 meldte Adopsjonsforums utenlandskontakt til Adopsjonsforum Norge at prosessen med å erklære et barn som forlatt – som tidligere hadde blitt håndtert av PANIs juridiske avdeling – var blitt påklaget til Høyesterett. Som følge av dette måtte alle slike erklæringer heretter besluttes av domstolene. Utenlandskontakten påpekte at domstolene verken hadde tilstrekkelig personell eller erfaring til å håndtere disse sakene, og at dette hadde utviklet seg til en «enorm flaskehals» i adopsjonsprosessen. Hun konstaterte samtidig at antallet adopsjoner i landet nå var svært lavt.690

I 2000 informerte norske adopsjonsmyndigheter Adopsjonsforum om at de ikke lenger hadde tillatelse til å formidle adopsjoner fra Costa Rica, ettersom de ikke hadde søkt om fornyelse.691

13.6 Enkeltsaksgjennomgang

Utvalget har sett 33 enkeltsaker fra Costa Rica i perioden 1979–1991.

I 31 saker foreligger rettsavgjørelse om adopsjon fra Costa Rica, som regel både i kopi og i oversettelse (25 saker). I fire saker foreligger bare oversettelsen av rettsavgjørelsen. I to saker ligger det ingen utenlandske dokumenter. Disse har trolig blitt returnert til adoptivforeldrene etter at adopsjonen ble registrert i Norge, uten at norske myndigheter tok kopi.692

I 31 av sakene fremgår det at det var PANI som ga sitt samtykke til adopsjonen, i flere tilfeller samtykket også institusjonen som barnet bodde på. Ingen opprinnelige foreldre var part i sakene utvalget har sett. Dette var heller ikke påkrevd etter regelverket dersom barna var erklært forlatt ved administrativ prosess.

I 29 av sakene inneholder rettsavgjørelsen om adopsjon fra Costa Rice informasjon om at barnet var administrativt erklært forlatt. Dato for denne avgjørelsen er som regel inkludert (i 26 saker sett). Perioden mellom et barn er erklært forlatt og det blir adoptert ligger i disse sakene på mellom fem måneder og tre år. Det vanligste er mellom 8 og 14 måneder (18 saker).

I 32 av sakene utvalget har sett, var barna over ett år ved adopsjon. I én sak var barnet ca. 10 måneder. De fleste barna var imidlertid 2 år (8 saker) eller eldre (21 saker).

I bare tre saker foreligger det informasjon om navn på opprinnelige foreldre. I saker som utvalget har gjennomgått fra Costa Rica fra og med 1981, foreligger dette ikke. Imidlertid fremgår barnas opprinnelige navn, og når det følger med en nyutstedt fødselsattest (17 saker) inneholder denne opplysninger om hvor barna er født (sted, evt. også sykehus). Ifølge regelverket burde den nye fødselsattesten inneholde en henvisning til den originale. Utvalget kan ikke konkludere sikkert om så er tilfelle i sakene utvalget har sett.

Sakene er enten behandlet i 1. eller 2. familiedomstol i San José, eller i 7. sivildomstol i San José. De samme tre dommerne går igjen i mange av sakene (21).

Dokumenter knyttet til registreringssaken kjennetegnes altså ved at de inneholder lite informasjon om opprinnelig familie og bakgrunnen for adopsjonene.

I «Barnearkivet» kan det imidlertid foreligge mer informasjon. «Barnearkivet» inneholder dokumenter adopsjonsformidlerne overleverte til Bufdir etter 1998 (jf. punkt 29.3.1.1). Her kan det ligge psykologiske rapporter om barna fra barnehjemmet, sosialrapport fra PANI om barna, brev fra utenlandskontakten som beskriver barnas bakgrunn og ofte hvorfor de ble erklært forlatt. I noen saker beskriver utenlandskontakten også hvilke nasjonale omsorgsløsninger som ble forsøkt, før barna ble gitt til utenlandsadopsjon. I noen saker kan det i tillegg ligge brev fra barna til sine fremtidige adoptivforeldre, skrevet før adopsjonen.

Det fremgår av dokumentasjon i «Barnearkivet» at det i flere av sakene har vært personer i Costa Rica som har ønsket å overta omsorgen for barna, slik som besteforeldre, opprinnelig far og steforeldre, men at PANI av ulike grunner har sagt nei til dette. Årsakene kunne være at man ikke ønsket å splitte opp søskengrupper med nære bånd, eller at de aktuelle omsorgspersonene ble vurdert som uegnet.

Dokumentasjonen inneholder også flere eksempler på at Adopsjonsforum utenlandskontakt beskriver at hun «presser på» hos PANI for å få tildelinger til Adopsjonsforums søkere.

13.6.1 Dokumenter fra utlandet

To adopterte fra Costa Rica har tatt kontakt med utvalget og delt kopier av dokumenter de har fått innsyn i hos PANI. Den ene saken inneholder ikke ny informasjon om prosessen fram til at den adopterte ble erklært forlatt (jf. 13.3.1.3). Den andre saken inneholder langt mer informasjon om prosessen på barnet side til og med adopsjonen. Etter hva utvalget kan se, ble det i denne saken anbefalt at barna ble erklært forlatt bare seks dager etter at PANI opprettet sak om barna. Ulike personer i barnas lokalmiljø og slekt ble kontaktet, men undersøkelsene og vurderingene av disse personenes mulighet, ønske og evne til å ha omsorg for barna fremstår ikke veldig grundige. Etter litt under tre måneder ble det gjort to utlysninger i avisen om at barna ville bli erklært forlatt. Deretter ble forlatterklæringen gjort cirka to måneder etter utlysningen. I erklæringen står det at opprinnelige foreldre skulle få avgjørelsen forkynt og at de hadde tre arbeidsdager fra forkynnelsen til å påklage vedtaket. Det går frem at vedtaket ble utlyst i avisen den påfølgende måned og gjort endelig cirka tre måneder etter dette. Barna ble deretter adoptert av norske søkere ca. åtte måneder senere.

13.7 Granskinger i andre land og i Costa Rica

Etter det utvalget er kjent med, er det ikke gjennomført granskinger av adopsjoner fra Costa Rica i andre mottakerland.

Det har vært foretatt minst én undersøkelse av adopsjoner i Costa Rica i perioden for formidling til Norge: en parlamentarisk undersøkelseskommisjon som arbeidet fra 1989 til 1991 for å undersøke «handel med barn for adopsjon i utlandet og barns forsvinning» (Comisión Especial para que investigue el tráfico de menores para la adopción en el exterior y la desaparición de niños).

Utvalget etterspurte referatene fra kommisjonen fra det costaricanske nasjonalarkivet og har fått dem tilsendt.693

Her går det frem at hovedmålet til kommisjonen er å gjennomgå adopsjonsloven og å undersøke forsvinninger av barn og adopsjoner til utlandet.

I referatene beskrives det hvordan utenlandske familier betalte opprinnelige foreldre store summer før fødselen og deretter gjennomførte en formelt korrekt direkte adopsjon i domstolen. Dette ble karakterisert som salg av barn, selv om alt juridisk ser «i orden» ut. Tidligere PANI-ansatte vitnet om advokater som aktivt oppsøkte gravide kvinner. Det understrekes at selve kriminaliteten lå i at betalingene ble kamuflert. Det fantes aldri dokumenter som eksplisitt viste at en mor hadde mottatt penger for å overgi barnet sitt. Det nevnes også en sak der en kanadisk kvinne utga seg for å være et nyfødt barns biologiske mor. I dette tilfelle varslet en costaricansk sykepleier, og kvinnen ble fengslet.

Det foreslås lovgivning som skulle styrke barns rettsvern, inkludert en revisjon av familielovgivningen om direkte adopsjoner og etablering av nye straffebestemmelser mot falske fødselsregistreringer.

Det er utvalgets vurdering at undersøkelseskommisjonen primært omhandler problemet med direkte adopsjon av spedbarn. Den er således ikke relevant for adopsjonsformidlingen til Norge, som i alle saker utvalget har sett, gikk gjennom PANI og hovedsakelig omhandlet eldre barn som ble adoptert på bakgrunn av at PANI administrativt hadde erklært dem forlatt.

Som beskrevet (se punkt 3.5) har utvalget ikke sikre tall for uavhengige adopsjoner. Fra 1981 ble imidlertid norsk forhåndsgodkjenning til adopsjon utstedt med forbehold om at formidling måtte skje gjennom godkjent organisasjon. Utvalget er ikke kjent med at det før 1981 fant sted direkte adopsjoner til norske adoptivsøkere fra Costa Rica.

13.8 Utvalgets funn og samlet vurdering

Utvalget har ikke gjort funn i sine undersøkelser som indikerer at det fantes vesentlige kritikkverdige forhold på systemnivå knyttet til Adopsjonsforums formidling fra landet. Prosessen for selve adopsjonene som ble formidlet i samarbeid med det offentlige barnevernet var transparent og uten spesielle økonomiske insentiver som kunne påvirke adopsjonsprosessen uheldig. Selv om utenlandskontakten fikk en godtgjørelse fra Adopsjonsforum knyttet til antall adopsjoner, fremstår ikke denne som uforholdsmessig stor. Utvalget har ikke funnet indikasjoner på at det forelå urettmessig vinning eller brudd på forbudet mot vederlag/profitt ved adopsjoner fra Costa Rica til Norge.

Utvalget mener videre det er positivt at Adopsjonsforum stilte som et krav at søkerne hadde eller tilegnet seg spanskkunnskap før hentereisen, da barna tilgjengelig for adopsjon som regel var over fire år (jf. 13.5.2).

En svakhet ved systemet for formidling til Norge er likevel at norske adopsjonsmyndigheter og Adopsjonsforum Norge tilsynelatende hadde begrenset innsikt i og kontroll over hvordan prosessen på barnets side forut for adopsjonene i Costa Rica foregikk. Kontakten mellom utenlandskontakten og Adopsjonsforum Norge virker ikke å ha vært spesielt hyppig, og det samlede inntrykket er at utenlandskontakten holdt i det meste uten at Adopsjonsforum Norge var involvert eller hadde kontroll og innsyn i hvordan arbeidet faktisk ble gjennomført, herunder om nødvendige rettssikkerhetsgarantier ble ivaretatt. Dette illustreres ved at det først var i 1986 at ansvaret for Costa Rica ble lagt til Adopsjonsforum Norges lønnede sekretariat. Før dette var det et medlem i Adopsjonsforum som utførte arbeidet som landkontakt hjemmefra og på frivillig basis (se kapittel 7).

Norske adopsjonsmyndigheter (Rådet for internasjonale adopsjoner og Statens adopsjonskontor) gjennomførte fire kontrollreiser i perioden 1979–1988. Rapportene fra disse reisene er ikke veldig detaljerte, og et hovedformål ved flere reiser ser ut til å ha vært å undersøke mulighetene for å etablere en adopsjonsavtale med landet. Norske adopsjonsmyndigheter virket på denne tiden ikke særskilt opptatt av prosessen som ledet opp til at barna administrativt ble erklært forlatt av PANI. Gitt at en betydelig andel av barna som ble adoptert fra Costa Rica til Norge ble adoptert etter en omsorgsovertakelsesprosess, er det kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter ikke skaffet seg grundig informasjon om stegene i denne prosessen og det rettslige grunnlaget for den og ikke gjorde en vurdering av forsvarligheten i denne prosessen før de tillot et adopsjonssamarbeid med landet.

Utvalget har ikke selv kunnet gjøre en nærmere vurdering av forsvarligheten av frigivelsesprosessen på systemnivå for barn som ble adoptert gjennom PANI i de ulike periodene for formidling til Norge. Redegjørelser fra adopterte som har fått kontakt med opprinnelig familie, indikerer imidlertid at prosessen har vært mangelfull i flere enkeltsaker.

Subsidiaritetsprinsipittet ser i de costaricanske adopsjonene som gikk via PANI, ut til å ha vært forholdsvis godt ivaretatt fra et tidlig tidspunkt, i hvert fall på regelverksnivå. Utvalget har imidlertid sett enkeltsaker der der familiemedlemmer har uttrykt ønske om omsorg for barna, men at PANI har gått i mot dette (jf. 13.6). Som beskrevet er utvalget kjent med en sak der PANI, i et møte i 2023 med en som ble adoptert til Norge mot slutten av 1980-årene, selv medga at prosessen før adopsjonen så ut til å ha vært mangelfull, og at ikke nok hadde blitt gjort for at den adopterte skulle få bli i Costa Rica (jf. 13.3.1.2).

En costaricansk jurist som utvalget har snakket med, og som har arbeidet med familierett og menneskerettigheter siden 1990-årene, har forklart at det i 1970-årene fantes en oppfatning i staten om at adopsjon var en løsning på fattigdomsproblematikk og forlatte barn. Juristen har forklart at det finnes en rekke avisartikler i costaricansk presse om familier som i 1980- og 1990-årene ble lurt eller tvunget til å gi sine barn fra seg, eller at barn ble gitt til adopsjon uten at det forelå en forlatterklæring eller at det var skrevet rapport om familiens bakgrunn. Juristen anførte at PANI i 1970- og 1980-årene stod forholdsvis fritt til å handle ut fra eget skjønn i adopsjonssaker. Fra juristens eget arbeid med å bistå kvinner i sårbare situasjoner i Costa Rica i 1990-årene og utover, har hun opplevd at PANIs prosesser har hatt mangler. Hun mener det har eksistert fordommer knyttet til klasse, fattigdom og aleneforsørgere.694 Dette underbygges også av forklaringer fra adopterte og opprinnelige foreldre. Disse kildene indikerer at det kan være en risiko for at at holdninger i det costaricanske barnevernet overfor personer fra lavere sosioøkonomiske lag og aleneforsørgere har medvirket til mangelfulle prosesser.

13.8.1 Om adoptertes mulighet til å få kunnskap om opprinnelse

Som beskrevet (jf. 13.6) foreligger det med få unntak ikke navn på opprinnelige foreldre i rettsavgjørelsen om adopsjon eller de andre dokumentene som ble sendt til Norge. Adopterte til Norge har i flere tilfeller likevel lykkes å finne opprinnelig familie gjennom eget initiativ og ulike strategier. Noen adopterte har også fått innsyn i dokumenter om adopsjonen hos PANI, hvor det i noen tilfeller ligger mer informasjon. Andre har opplevd at PANIs arkiver fremstår ufullstendige.

Ifølge Costa Ricas sentralmyndighet inngår tilgang til opplysninger om opprinnelse i tjenestene som ytes av adopsjonsavdelingen i PANI. Dette omfatter både veiledning og informasjon, lokalisering av saksmapper, gjennomgang av registreringsopplysninger, formidling av informasjon med bistand av psykologisk støtte, samt ytterligere oppfølging i tråd med søkerens behov. PANI har opplyst at det statistisk sett fremsettes svært få forespørsler om slike søk per år, med et årlig gjennomsnitt på to til tre.695

Ifølge Costa Ricas familielov kan folkeregisteret når det gjelder utlevering av dokumentopplysninger i saker som gjelder barn, bare utlevere eller attestere sammenhengen mellom to registreringsoppføringer etter rettslig pålegg eller etter uttrykkelig anmodning fra PANIs direktorat.696

I utvalgets enkeltsaksgjennomgang har vi sett eksempler på adopsjonssaker der det helt mangler dokumenter fra Costa Rica i norske adopsjonsarkiver, da disse har blitt returnert til adoptivforeldrene etter adopsjonen ble registrert/det ble gjennomført readopsjon i Norge. Dette vitner om en kritikkverdig praksis hos norske adopsjonsmyndigheter, som kan ha den konsekvens at det er svært vanskelig for adopterte å få sikker kunnskap om eget opphav og omstendighetene rundt adopsjonen, i tilfeller hvor adoptivforeldre ikke har gjort dokumentene tilgjengelige. Manglende dokumenter i norske arkiver er et problem som også forekommer i adopsjonssaker fra andre land, og utvalget omtaler dette i punkt 29.3.1.3.

13.9 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert, og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Costa Rica, både hos costaricanske og norske aktører:

• Utvalget har ikke gjort funn i sine undersøkelser som indikerer at det fantes vesentlige kritikkverdige forhold på systemnivå knyttet til Adopsjonsforums adopsjonsformidling fra landet.

• En betydelig andel av barna som ble adoptert fra Costa Rica til Norge ble adoptert etter en omsorgsovertakelsesprosess. Derfor er det kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter ikke skaffet seg grundig informasjon om stegene i denne prosessen og det rettslige grunnlaget for den og ikke gjorde en vurdering av forsvarligheten i denne prosessen før de tillot et adopsjonssamarbeid med landet.

  Opplysninger fra ulike kilder indikerer at det kan være en risiko for at at holdninger i det costaricanske barnevernet overfor personer fra lavere sosioøkonomiske lag og aleneforsørgere har medvirket til mangelfulle prosesser.

14 Ecuador

14.1 Innledning

Totalt er det adoptert 185 barn fra Ecuador til Norge gjennom Adopsjonsforum i perioden mellom 1976 og 2004.697 I tillegg kan det være adoptert noen barn til Norge fra Ecuador utenom formidlingsorganisasjon.698

Utvalget har valgt å særlig konsentrere sine undersøkelser av adopsjoner fra Ecuador rundt den såkalte Moncayosaken, som fikk mye oppmerksomhet i norsk presse i 1989, og som også har vært omtalt i flere avisartikler i 2023 og 2024. Saken gjaldt advokaten Jorge Roberto Moncayo, som var en av Adopsjonsforums kontaktpersoner i Ecuador, og som hadde en sentral rolle i deres formidling av adopsjoner derfra i 1980-årene. Han ble arrestert av ecuadoriansk politi i januar 1989 og siktet for flere ulovlige adopsjoner, blant annet til Norge. Utvalget har undersøkt Adopsjonsforums etablering av samarbeidet med Moncayo og Adopsjonsforums og norske myndigheters oppfølging av sakene med tilknytning til Moncayo etter at skandalen ble avdekket.

Undersøkelser av øvrige forhold har måttet begrenses av prioriteringsgrunner, blant annet hensett til at antallet adopsjoner fra Ecuador utgjør mindre enn én prosent av det totale antallet utenlandsadopsjoner.

14.2 Generell informasjon og historikk

Ecuador ligger nordvest i Sør-Amerika. Landet har rundt 18 millioner innbyggere, hvorav rundt 72 prosent har en blanding av urfolksopprinnelse og europeisk opprinnelse. Spansk er offisielt språk, og rundt 68 prosent av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke.699

Ecuador er en enhetsrepublikk hvor presidenten er statsoverhode og regjeringssjef.700 Landet har et sivilrettslig rettssystem og baserer seg hovedsakelig på bindende, skriftlige lover, mens presedenser fra rettsavgjørelser har mindre betydning. Ecuadors grunnlov er fra 2008. Før dette gjaldt grunnloven fra 1998, som etterfulgte grunnloven av 1979.

Domstolsystemet i Ecuador består av høyesterett (Corte Nacional de Justicia), provinsdomstoler og ulike tribunaler og underordnede domstoler.701 Flere domstoler er spesialisert – blant annet er det egne barnedomstoler.702

Ecuador ble innlemmet i det spanske koloniveldet på midten av 1500-tallet og fikk sin selvstendighet i 1830.703 I kjølvannet av løsrivelsen fra Spania oppsto en langvarig konflikt med Peru om landområder i Amazonas, som først ble endelig avsluttet ved en fredsavtale i 1998. Det siste hundreåret har vært preget av politisk ustabilitet, med flere militærkupp og økonomiske kriser. Ecuador har hatt sivilt styre siden 1979, men har vært politisk ustabilt med hyppige maktskifter. Det var først ved maktskiftet i 2007 at urolighetene ble dempet, og landet gikk inn i en mer stabil periode. De senere årene har det vært uroligheter blant annet knyttet til konflikter med kriminelle gjenger. Som følge av konflikter med organiserte narkotikagjenger er det i dag delvis unntakstilstand i flere provinser.704

Ecuador regnes i dag som et mellominntektsland, men stor internasjonal gjeld og sterk avhengighet av oljepriser skaper fremdeles økonomiske utfordringer og usikkerhet. Til tross for sosiale tiltak de siste tiårene, lever fremdeles mer enn en femtedel under fattigdomsgrensen og manglende tilgang på rent vann utgjør en stor helserisiko for mange. I 1986 var 34 prosent av barna i Ecuador underernært, mot 14 prosent i 2005.705

Basert på internasjonale undersøkelser er det et visst omfang av korrupsjon i Ecuador. Det første året Ecuador var en del av Transparency Internationals korrupsjonsindeks, var i 1998. Da var landet rangert som nr. 77 av de 85 landene i indeksen, med en score på 2,3 av 10. Til sammenligning var Norge nr. 8 med en score på 9,0. I 2004, som var det siste året med adopsjoner fra Ecuador til Norge, var landet nr. 112 av 146 land i indeksen, med en score på 2,4. I 2024 var landet nr. 115 av 180 stater, med en score på 34 av 100 (Norges score var 84).

I World Justice Projects indeks for «rule of law» var Ecuador i 2024 rangert som nr. 97 av 142 land, med en score på 0,46 på en skala fra 0 til 1.706 Det første året indeksen har resultater fra Ecuador var i 2015, da landet ble nr. 78 av 102 land med en score på 0,47. Indeksen har 8 delkriterier. I 2015 fikk Ecuador en score på 0,46 for fravær av korrupsjon, 0,53 for fundamentale rettigheter og 0,44 for sivile rettigheter (tilgang på rettssystemet mv.).

Ecuador har ikke hatt noen norsk ambassade, men landet har i ulike perioder falt under ansvaret til ambassader andre land, som Chile, Colombia og Venezuela.

14.3 Fremveksten av utenlandsadopsjoner

De første utenlandsadopsjonene fra Ecuador skjedde i 1969.707 Bakgrunnen for dette var blant annet en økt migrasjon til byene, som hadde sammenheng med at store grunneiere fikk mindre kontroll over den fattige urbefolkningen. Dette gjorde fattigdom blant barn mer synlig i samfunnet, samtidig som det i den vestlige verden var en økning i antallet som ønsket å adoptere. Adopsjonstallene økte utover i 1970- og 1980-årene, til 21 i 1973 og 166 i 1988.708

Noen forskere har beskrevet en utvikling hvor adopsjoner ble påvirket av markedsmekanismer. Leifsen (2009) beskriver situasjonen slik:

Transnational adoption of the 1970s and the 1980s was an economy of care transformed; children continued to be circulated from orphanages, facilitated by adoption mediators and formally legalized through specific public institutions. But mediators tended now to be lawyers who operated in direct cooperation with foreign adoption agencies, and without established bilateral government agreements. Furthermore, the priceless value of the circulated child came into focus because it could generate a price and a surplus. Lawyers received compensation for their services in the form of honoraria, donations, and coverage of costs, and these compensations were increasingly difficult to completely detach from the logic of the market and from concrete market transactions.

Som i flere andre land kan regler om og holdninger til abort ha hatt betydning for antallet barn som adopteres. Abort har vært ulovlig i Ecuador i over hundre år, lenge også uavhengig av om svangerskapet var en følge av voldtekt.709 Først i 2021 ble abort lovlig i slike tilfeller. Straffebestemmelsen har imidlertid i varierende grad blitt håndhevet.710

14.4 Adopsjonsprosedyrene

Redegjørelsen for utviklingen i Ecuadors regelverk for adopsjoner ut av landet er basert på redegjørelser for regelverk funnet under arkivsøk hos Adopsjonsforum og norske myndigheter, samt på artikler av Leifsen (2009), Fieweger (1991)711 og Simon (2004).712 Utvalget har ikke tatt sikte på å utarbeide en helhetlig redegjørelse for reglene i formidlingsperioden, men beskriver større endringer. En mer fullstendig redegjørelse har heller ikke vært nødvendig for de vurderingene vi har gjort.

• Ecuador har hatt lovgivning om adopsjon siden i alle fall rundt 1950. Adopsjonsinstituttet innebar ikke «sterk» adopsjon fra starten av, da ikke alle bånd til opprinnelig familie ble brutt.713 Dette ble først innført i 1992.

• I 1975 ble det gitt egne regler om adopsjoner ut av landet. Reglene omfattet blant annet krav til dokumentasjon om adoptivforeldrene og krav til rapportering om barnet etter adopsjonen.

• En ny barnelov (Código de menores) ble gitt i 1976, med enkelte endringer i reglene om adopsjon.

• Nye regler om adopsjon ble gitt ved et presidentdekret i 1981. Der ble særlig kravene til oppfølging av adoptivforeldre etter adopsjonen skjerpet.

• I perioden etter Moncayosaken i 1989 (beskrevet nedenfor) ble det foretatt flere endringer:

  • I 1990 ble FNs barnekonvensjon ratifisert.

  • I et presidentdekret i 1990 ble det gitt mer detaljerte retningslinjer om adopsjon både innenlands og ut av landet. Det regulerte blant annet krav til samtykket fra foreldrene og vilkårene for å anse et barn som forlatt, samt krav til jevnlig rapportering om adoptivbarnets tilstand. Alle adopsjonssøknader skulle fra 1990 behandles av en sentralmyndighet, det nyopprettede UTA (Unidad Tecnica de Adopciones).

• I 1992 ble barneloven (Código de menores) endret for å tilpasses barnekonvensjonen. Reglene om adopsjon ble forbedret og det ble innført full adopsjon.714

• Ecuador var det sjette landet som ratifiserte Haagkonvensjonen 1993, 7. september 1995.

• Fra 2003 reguleres adopsjonsfeltet av ny lov om barn og ungdom (Código de la Niñez y Adolescencia).

I 1980 beskriver Adopsjonsforum adopsjonsprosessen slik i søknad om godkjenning av kontakter i Ecuador:715

Når et lite barn er aktuelt for adopsjon til Norge, velger bestyrerinnen for barnehjemmet/sosialarbeideren ved fødehjemmet ut den familie de synes passer best for det angjeldende barn. Institusjonen beholder en komplett mappe med kopier av søkernes dokumenter.

Adopsjonsorganisasjonene er gjort kjent med at alle barn over 3 år, alle syke og/eller handicappede barn og alle søskenpar må matches av RIA’ s Plasseringsutvalg.

Adopsjonsorganisasjonene besørger barnet innskrevet i Folkeregisteret og sørger for formell tillatelse til at det norske ekteparet adopterer barnet ved et brev stilet til Presidenten ved Domstol for Mindreårige, etter at barnet har vært utlyst i pressen med tanke på å finne frem til slektninger eller eventuelle ecuadorianske adoptivforeldre.

Adopsjonsorganisasjonene sørger også for å få barnet grundig legeundersøkt. En av organisasjonenes advokater presenterer så alle sakens dokumenter sammen med en søknad om adopsjon for Domstol for Mindreårige. Domstolen avsier sin kjennelse og autoriserer barnets utreise fra Ecuador. Adopsjonsorganisasjonen ordner til slutt identifikasjonskort og pass og søker om utreisetillatelse hos emigrasjonsmyndighetene.

I Ecuador har det i hele formidlingsperioden vært egne domstoler for barn som har hatt ansvaret for den endelige avgjørelsen om adopsjon. Frem til 1998 var imidlertid barnedomstolene en del av den utøvende makt og ikke det ordinære domstolssystemet.716

Frem til endringene i barneloven i 1992 besto barnedomstolssystemet av 31 tverrfaglig sammensatte domstoler for mindreårige, med tre ankedomstoler og en nasjonal barnedomstol, som skal ha vært et administrativt organ uten avgjørelsesmyndighet.717 Utenlandsadopsjoner ble behandlet av ankedomstolen i Quito.718

Det er imidlertid klart at det i alle fall fra tidlig i 1980-årene også var andre offentlige aktører enn barnedomstolen som var involvert i adopsjonssaker. I dokumenter om de få enkeltsakene om adopsjon til Norge som ble behandlet i første halvdel av 1980-årene fremgår det at disse adopsjonene først ble vurdert av barnedomstolen, så behandlet av det ecuadorianske sosialdepartementet, før barnedomstolen til sist tok den endelige avgjørelsen.719 I oversettelser av dokumenter fra enkeltsaker i 1987 og 1988 fremgår det at adopsjonene var anbefalt av «barnevernsnemnda».720

Vi har også fått opplysninger om at barnedomstolen hadde sosialarbeidere, som gikk igjennom søknadsdokumentene og ga en anbefaling om den aktuelle adoptivfamiliens egnethet. Det kan være at disse var en del av «barnevernsnemnda», omtalt i avsnittet ovenfor.721

Av enkeltsakene vi har gjennomgått fra slutten av 1980-årene, går det dessuten frem at adopsjonsprosedyren varierte ut fra om barnet hadde kjente eller ukjente foreldre. Dersom barnet var forlatt var det en egen prosess for å frigi barnet for adopsjon, som ble avgjort i barnedomstolen. I slike saker var det et krav om å søke etter slektninger i pressen før domstolen tok stilling til frigivelsen.722

I tilfeller der foreldrene var kjent, synes prosessen å ha vært noe enklere og raskere. Det var imidlertid krav om samtykke, og en vurdering av adopsjonen fra barnevernsnemnda, før domstolen tok stilling.723

14.5 Adopsjoner til Norge

Det ble formidlet 185 adopsjoner til Norge fra Ecuador gjennom Adopsjonsforum mellom 1976 og 2004. Adopsjonsforum hadde tillatelse fra norske myndigheter til å formidle adopsjoner fra Ecuador fra 1978 til 2005. Tolv av disse adopsjonene er registrert som formidlet i 1976 og 1977, altså før Adopsjonsforum fikk formidlingstillatelse. «Formidlingen» organisasjonen sto for i 1970-årene gjennom sin opplysningsvirksomhet var kjent for norske myndigheter, som tilsynelatende tolererte praksisen.724

Ecuador er nr. 16. på listen over land med flest adopsjoner til Norge, og står for ca. 0,9 prosent av utenlandsadopsjoner til Norge. I enkelte perioder har Ecuador likevel vært et sentralt adopsjonsland. I årene med flest adopsjoner (1992 og 1993) var Ecuador landet med tredje flest adopsjoner gjennom Adopsjonsforum, og Norge var et av de landene som adopterte flest barn fra Ecuador.725

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

Ecuador var omfattet av den første formidlingstillatelsen Adopsjonsforum fikk 19. mai 1978. Tillatelsen hadde ingen angivelse av varighet, og det ble ikke ansett å være behov for fornyelse.726 I tillatelsen ble det imidlertid forutsatt at Adopsjonsforums utenlandskontakter (samarbeidspartnerne i aktuelle land) skulle godkjennes av Rådet for internasjonale adopsjoner innen ett år.

Rådets godkjenninger av utenlandskontaktene ble gitt begrenset varighet og måtte fornyes med jevne mellomrom. I praksis ble dermed vurderingene av forsvarligheten av landsamarbeidet etter den første formidlingstillatelsen fra departementet foretatt av organet som godkjente utenlandskontaktene og samarbeidspartnerne. Først var dette Rådet for internasjonale adopsjoner (RIA), senere overtok Statens adopsjonskontor (SAK) da det ble opprettet i januar 1987.

I de første tolv årene etter formidlingstillatelsen var det flere utskiftninger av kontaktpersoner og samarbeidspartnere. Fra høsten 1989 og frem til 2005 hadde Adopsjonsforum derimot samme kontaktperson, men det varierte hvilke barnehjem og institusjoner hun samarbeidet med. Kontaktpersonene og samarbeidspartnerne ble godkjent av norske myndigheter.

Noen av de sentrale institusjonene Norge samarbeidet med, er følgende:

• Barnehjemmet Amparo y Hogar i Quito, som bare jobbet med barn som skulle adopteres, fra 1980 til 1986. Lederen for dette barnehjemmet var en av Adopsjonsforums kontaktpersoner i Ecuador i første halvdel av 1980-årene.

• Barnehjemmet San Vincente de Paul i Quito.

• Barnehjemmet FANN i byen Guyanquil

Norske adopsjonsmyndigheter har foretatt flere reiser og kontrollbesøk til Ecuador. På åttitallet har vi funnet opplysninger om følgende reiser:

• mai 1982: RIA727

• mars 1983: RIA728

• 1988: SAK729

De to siste adopsjonene fra Ecuador gjennom Adopsjonsforum er registrert i 2004. Søknad om forlengelse av formidlingstillatelsen utover 2005 ble avslått av Bufdir, blant annet fordi det var få tildelinger, bare to i den toårsperioden den siste formidlingstillatelsen gjaldt.730 I avslaget ble det blant annet vist til at det med så få adopsjoner var en lang og usikker ventetid for søkerne, som ofte var resultatløs, samt at det var kostnadskrevende å opprettholde et lokalt nettverk sett opp mot antallet adopsjoner. Avslaget var nok i stor grad påvirket av opplysninger Adopsjonsforum sendte Bufdir i etterkant av søknaden, som tilsa at det var dårlige utsikter for nye tildelinger fra Ecuador.731

14.6 Stans i adopsjoner etter medieoppslag

I Ecuador har saker om utenlandsadopsjon flere ganger ført til store medieoppslag i nasjonal presse. Tre av disse sakene fikk stor betydning for adopsjonsformidlingen til Norge, blant annet gjennom midlertidige opphold i adopsjoner til Norge. To av sakene involverte adopsjoner til Norge.

Den første saken er fra 1981 og gjaldt et italiensk foreldrepar som hadde mishandlet et adoptivbarn.732 Dette medførte først en stans i adopsjoner, før det ble gitt nye retningslinjer for utenlandsadopsjoner. Selv om den formelle stansen ikke varte lenge, ble det vanskelig å gjennomføre utenlandsadopsjoner i årene etterpå, og i perioden frem til 1986 ble det ikke tildelt noen nye barn til norske adoptivforeldre. Arbeidet med å fullføre adopsjonene av fem barn tildelt norske foreldre før den midlertidige stansen ble ikke ferdig før i 1986. Deler av denne prosessen beskrives nærmere nedenfor.

Den andre saken er den nevnte Moncayosaken, som er sentral for utvalgets undersøkelser og omtales nedenfor. Adopsjonsforums advokat og kontaktperson i Ecuador, Roberto Moncayo, ble i 1989 arrestert og siktet for ulovlige adopsjoner, og saken fikk stor medieoppmerksomhet både i Norge og Ecuador. Skandalen førte til flere endringer i Ecuadors regelverk for adopsjoner og noen måneders stans i adopsjoner til Norge. Norge brukte imidlertid omfattende ressurser over flere år på oppfølging av en adopsjon knyttet til denne skandalen.

Den tredje saken gjelder to TV-programmer om adopsjoner til Norge, som ble sendt på ecuadoriansk TV i mai 1996 og januar 1997. I Adopsjonsforums rapport om programmene til Statens Adopsjonskontor opplyses det at i det første programmet ble det fremsatt flere grunnløse påstander om adopsjoner til Norge, knyttet til en fosterfamilie med tre barn som ble påstått å være et ulovlig hjem for barn.733 At påstandene skal ha vært grunnløse, ble ifølge Adopsjonsforum bekreftet gjennom politiets etterforskning. Det andre programmet skal ha kombinert utdraget fra det første programmet med beskyldninger om at barn som ble adoptert til Norge, ble brukt som «reservedeler i forbindelse med organtransplantasjon».

I et internt notat fra Barne- og familiedepartementet fremgår det at Adopsjonsforum ikke på eget initiativ informerte norske myndigheter om det første TV-programmet, noe departementet omtalte som kritikkverdig.734 I departementets brev til Adopsjonsforum 15. februar 1997 forutsatte departementet at Adopsjonsforum ikke skulle sende nye søknader til Ecuador før norske myndigheter ga klarsignal om dette, og påpekte samtidig «nødvendigheten av at foreningen raskt informerer adopsjonsmyndighetene dersom det skjer endringer som kan ha betydning for gjennomføringen av adopsjoner i land foreningen formidler barn fra». Etter 1997 er det ikke registrert adopsjoner til Norge før i 2001.735

14.7 Granskinger i andre land

Utvalget er ikke kjent med granskinger av adopsjoner fra Ecuador foretatt av andre mottakerland. Vi er heller ikke kjent med at Ecuador selv har foretatt noen gransking av adopsjoner ut av landet, utover de rapportene/undersøkelsene som nevnes i punkt 14.6.

14.8 Oversikt over utvalgets undersøkelser

Undersøkelsen av adopsjoner fra Ecuador har bestått i arkivsøk, intervjuer, mediesøk og innhenting av forskningslitteratur. Intensiteten og perioder for de enkelte undersøkelsene er tilpasset antallet adopsjoner fra landet til Norge og tidsrommene det har vært størst risiko og kjente saker med feil eller ulovligheter.

Det er funnet materiale av interesse i arkivene til Bufdir, Barne- og familiedepartementet, Utenriksdepartementet, flere statsforvaltere og hos Riksarkivet. I dette materialet har utvalget både gått igjennom generelle dokumenter om adopsjoner fra Ecuador og et utvalg enkeltsaker. Enkeltsakgjennomgangen har vært begrenset til perioden fra 1982 til 1989, men utvalget har også sett på noen få enkeltsaker fra perioden fra 1989 til 1995.736 Avgrensingen i tid er gjort fordi det var denne perioden advokat Roberto Moncayo jobbet for Adopsjonsforum med formidling av barn til Norge.

Totalt har vi gjennomgått 31 enkeltsaker fra perioden. Vi har bare sett på dokumentene som ligger i saken om registrering av adopsjonen hos det daværende Statens adopsjonskontor, eller hos statsforvalteren (saker registrert før 1986). Dokumentgjennomgangen har hatt som formål å få et innblikk i hvordan sakene ble behandlet i Ecuador og i Norge, samt å vurdere hvilken kunnskap enkeltsaksbehandlingen kunne gi Statens adopsjonskontor om adopsjonene fra Ecuador.

Utvalget har gjennomført 5 intervjuer særlig rettet mot adopsjoner fra Ecuador, men har også tatt opp spørsmål knyttet til saker derfra i andre intervjuer. I tillegg har utvalget hatt et møte med Esben Leifsen, om hans forskning på adopsjoner fra Ecuador.

Videre har utvalget foretatt mediesøk i Nasjonalbibliotekets base og har gått igjennom en stor mengde avisartikler. De fleste artiklene gjelder Moncayosaken fra 1989, som antakelig er det sakskomplekset knyttet til utenlandsadopsjoner som har fått mest oppmerksomhet i norsk presse.737

14.9 Funn

14.9.1 Samarbeidet med barnehjemmet Amparo y Hogar

14.9.1.1 Redegjørelse for samarbeidet

Barnehjemmet Amparo y Hogar ble i mars 1980 godkjent av RIA som samarbeidsparter for Adopsjonsforum.738 I søknaden om godkjenning opplyses det at barnehjemmet er godkjent av Ecuadorianske myndigheter og at det har egen tillatelse til å drive adopsjonsformidling.739 Lederen for hjemmet og dets advokat ble godkjent som henholdsvis kontaktperson og advokat for Adopsjonsforum.

Fra 1981 ble adopsjonsarbeidet i Ecuador svært vanskelig som følge av saken nevnt i punkt 14.6, hvor et adoptivbarn fra Ecuador skal ha blitt mishandlet av sine adoptivforeldre i Italia. Selv om den formelle stansen som ble innført, ikke varte lenge, ble det vanskelig å gjennomføre utenlandsadopsjoner i årene etterpå, og i perioden frem til 1986 ble det ikke tildelt noen nye barn til norske adoptivforeldre. Skepsis mot adopsjoner i denne perioden bidro til at arbeidet med å fullføre adopsjonene av flere barn tildelt norske søkere før den midlertidige stansen, tok svært lang tid. Noen av disse barna kom fra Amparo y Hogar. Noen av adopsjonene som var stoppet opp ble først gjennomført i 1984, mens de siste ikke ble gjennomført før i 1986.

Adopsjonsforum satte inn store ressurser for å fullføre disse adopsjonene. Blant annet ble det foretatt flere reiser til Ecuador hvor sakene ble tatt opp, i hovedsak av Adopsjonsforums ansatte, men også av representanter for RIA og Justisdepartementet.740

I perioder var Adopsjonsforum svært frustrerte over manglende fremdrift og uklarheter om hvordan sakene lå an. Flere ganger ga kontaktene i Ecuador uttrykk for at det ville løse seg snart, og Adopsjonsforum hadde blant annet under en reise i mars 1983 håp om kunne å ha med seg noen av barna hjem. Det skulle imidlertid gå svært lang tid før adopsjonene ble gjennomført.

Av interne dokumenter hos Adopsjonsforum fremgår det at de etter hvert ble svært misfornøyde med barnehjemmet Amparo y Hogars innsats. Dette fremgår blant annet av et internt notat fra RIA fra 1986 og i referater fra landansvarlige i Adopsjonsforum sine telefonsamtaler med en samarbeidspartner i Ecuador.741 I det interne referatet fremgår det at Adopsjonsforum mente at lederen for barnehjemmet og barnehjemmets tidligere advokat direkte hadde motarbeidet adopsjonene. Dette kan ha bidratt til at de fem barna ble værende i årevis på barnehjem etter tildelingen, uten å få avklart den varige omsorgssituasjonen.

I en samtale mellom lederen for Amparo y Hogar og Adopsjonsforums landansvarlige i 1984 om forhold knyttet til ett av barna, skal barnehjemmets leder ifølge landansvarliges referat ha foreslått å sende et annet barn til Norge i navnet til den som var i adopsjonsprosess.742 Den videre samtalen beskrives slik:

De norske myndigheter aksepterer ikke slikt, og Adopsjonsforum gjør ikke slikt, sa jeg. Hun insisterte, og jeg insisterte bestemt men høflig tilbake. Hun syntes å akseptere hva jeg hadde sagt.

Våren 1985 får Adopsjonsforum opplysninger om at sjefen for barnedomstolen mente at Amparo y Hogar hadde et dårlig rykte ved domstolen.743 Videre var det mye å utsette på de ansvarlige for Amparo y Hogars arbeid med å sørge for de nødvendige dokumentene i forbindelse med adopsjoner. Det opplyses blant annet at barn som var søkt adoptert til Canada fortsatt manglet adopsjonsdokumenter fire år etter at de hadde reist dit.

To artikler i Bergens Tidende 3. og 4. mars 1989 omtaler Amparo y Hogar. I artiklene går det frem at advokaten til barnehjemmet (ikke den samme som i 1980 ble godkjent av RIA) var arrestert mistenkt for barnehandel. En dame som ikke fikk den lovede betalingen fra advokaten for å erklære et barn som sitt eget, hadde anmeldt ham. Både hun og advokaten ble ifølge avisen arrestert, og barnehjemmet ble tømt for barn. Både styrelederen for barnehjemmet og bestyrerinnen var ettersøkt. Utvalget har ikke funnet informasjon om sakens utfall og om noen fra Amparo y Hogar ble straffet.

Utvalget har også fått opplysninger om Amparo y Hogar fra utvalgets intervju med professor Farith Simon. Da han var jusstudent i 1980-årene, gjennomgikk han en rekke adopsjonssaker og laget en rapport om suspekte forhold som gikk igjen i en del av sakene, og hvor de samme personene og institusjonene gikk igjen.744 Denne rapporten var et av grunnlagene for etterforskningen og arrestasjonene i Moncayosaken, som beskrives nedenfor. Ifølge Simon var Amparo y Hogar en av to institusjoner som gikk igjen i de suspekte sakene han fant. Leifsen nevner også Amparo y Hogar som en aktør med flere ansatte som var involvert i ulovlighetene som ble etterforsket i Moncayosaken.745

Utvalget har ikke funnet spor av samarbeid mellom Adopsjonsforum og Amparo y Hogar etter at alle adopsjonene som var tildelt i 1980 og 1981, var ferdigstilt i 1986.

14.9.1.2 Vurdering av samarbeidet med Amparo y Hogar

På bakgrunn av den generelle informasjonen utvalget har funnet om barnehjemmets opptreden, mener vi det er en risiko for at det kan foreligge feil i adopsjoner til Norge fra Amparo y Hogar i 1980-årene. Informasjonen som gir grunnlag for mistanke om uregelmessigheter, stammer imidlertid fra perioden fra midten av 1980-årene og frem til 1989, og var ikke tilgjengelig da samarbeidet ble med barnehjemmet ble inngått av Adopsjonsforum og godkjent av Rådet for internasjonale adopsjoner i 1980.

14.9.2 Moncayosaken

14.9.2.1 Innledning

Moncayosaken er en kjent adopsjonsskandale rundt Adopsjonsforums advokat og kontaktperson i Ecuador, Roberto Moncayo, som ble arrestert i Ecuador i 1989. Saken har vært mye omtalt i norske medier, både da den først ble kjent i 1989 og i 2023, rundt perioden da det ble besluttet å oppnevne et granskingsutvalg.

Utvalget har vurdert flere sider ved saken. I det følgende deles vurderingene inn i inngåelsen av samarbeidet med Moncayo (14.9.2.2–14.9.2.3) og oppfølgingen av saken etter arrestasjonen i 1989 (14.9.2.4–14.9.2.7).

14.9.2.2 Adopsjonsforums samarbeid med advokat Roberto Moncayo frem til 1989

Moncayo ble først foreslått som advokat for Adopsjonsforum i november 1982 av deres kontaktperson i Ecuador, lederen på barnehjemmet Amparo y Hogar.746 Bakgrunnen for forslaget var at advokaten Adopsjonsforum samarbeidet med på dette tidspunktet ikke hadde klart å få ferdigbehandlet adopsjonene til barn som var tildelt norske foreldre i 1980 og 1981. Adopsjonsforum ønsket naturlig nok fortgang i sakene, og den norske konsulen opplyste at han hadde inntrykk av at Moncayo var en «efficient and aggressive lawyer».747 Advokaten fikk oppdraget rundt årsskiftet 1982–1983.748

Adopsjonsforums daglige leder og en ansatt fra RIA møtte Moncayo da de var på reise til Ecuador i mars 1983. I referatet fra besøket skriver daglig leder at de hadde hørt at han var pågående og effektiv, men at han i møtet hadde en meget behagelig og lavmælt atferd. I møtet ble det avtalt at Moncayo skulle få 800 USD per sak for arbeidet med å sluttføre adopsjonene.749

Adopsjonsforums landansvarlige fikk dessuten senere gode skussmål om Moncayo av en ecuadoriansk kvinne som var gift med en norsk mann, og som bisto dem i Ecuador. I brev 5. desember 1983 skriver hun at Moncayo «[t]akket være sin ærlighet og dyktighet har et meget godt navn som advokat. Han tar ikke unødvendige sjanser, uansett hva saken dreier seg om».

Til tross for at Moncayo opprinnelig var optimistisk tok det flere år før alle de forsinkede tildelingene ble gjennomført, til stor frustrasjon for Adopsjonsforum og søkerne. Ut fra dokumenter fra Adopsjonsforum synes den svært lange behandlingstiden å ha vært forårsaket dels av motvilje mot utenlandsadopsjoner hos myndighetene etter adopsjonssaken i 1981, hvor et adoptivbarn ble mishandlet av italienske adoptivforeldre, og dels av at enkeltpersoner motarbeidet adopsjonene.750

Først i 1986 kom de siste av barna tildelt i 1980 og 1981 til Norge. Mens den siste av disse sakene var i ferd med å ferdigstilles i Ecuador, fikk Adopsjonsforum tilbud om formidling av flere barn via Moncayo. Tilbudet kom via kvinnen Adopsjonsforum samarbeidet med som tidligere hadde gitt Moncayo gode skussmål. Moncayo ønsket å være Adopsjonsforums advokat, og hadde seks barn tilgjengelig som var klare for adopsjon. Ett av disse barna var opplyst å være en gutt på to måneder som bodde hjemme hos ham, mens de fem andre var mellom 3 og 8 år og bodde hos nonner. Dersom Norge ikke ville ha dem ville de bli adoptert til USA.751

Adopsjonsforum tok 14. april 1986 kontakt med RIA for å drøfte tilbudet fra Moncayo. En uke senere hadde sekretariatsleder i RIA drøftet saken med Sosialdepartementet, og ga et muntlig tilsagn om tillatelse til 4–5 prøvesaker med Moncayo som kontaktperson i Ecuador.752 Saken ble så behandlet i Adopsjonsforums hovedstyre 12. mai, og i brev til Moncayo 16. mai 1986 skriver Adopsjonsforum at de ønsker et videre samarbeid med ham.

Ifølge avtalevilkårene Adopsjonsforum tilbød Moncayo i brevet 16. mai skulle han opptre som Adopsjonsforums «agent and lawyer». De økonomiske vilkårene som ble tilbudt var 800 USD per adopsjon, og dekning av kostnadene ved helsehjelp, kost og losji, reisedokumenter etc. Adopsjonsforum uttrykte blant annet følgende forventninger til ham:

• Adopsjonsforum will have to receive concrete offers from you.

• As a minimum we need certain basic information:

• The children’s age and sex.

• An outline of their medical and physical condition

• The children must, of course, be ready for adoption

Videre fremgår det av brevet at de fleste søkerne fra Norge ønsker seg små barn, helst så små som mulig.

Etter gjennomføring av prøvesakene fikk Adopsjonsforum i november 1987 tillatelse fra SAK til å fortsette formidlingen med Moncayo som kontaktperson og advokat.753 I AFs søknad om videre godkjenning av Moncayo blir det opplyst at de oppfattet ham som en person med godt renommé som de kunne stole 100 prosent på. Videre vises det til at han har en CV med ansvarsfulle verv, blant annet som statssekretær. De opplyste at barna enten ville komme fra forskjellige barnehjem i Ecuador eller var i fosterhjem med Moncayo som oppnevnt verge. Moncayo sto for kontakten med institusjon/fosterhjem, slik at han i tillegg til å føre sakene i retten skulle ivareta de typiske «utenlandskontaktfunksjonene». Honoraret hans var på 2000 USD per adopsjon.754

Høsten 1988 var SAK på reise til Ecuador sammen med Adopsjonsforum. De hadde møter med domstolen, Moncayo og en annen advokat Adopsjonsforum samarbeidet med (hvis kone senere overtok som kontaktperson). Det fremgår ikke noe om Moncayo utover at han gjorde et godt inntrykk og fremsto som engasjert i sakene.755

Moncayo formidlet i alt 13 barn til Norge i perioden fra han ble Adopsjonsforums kontaktperson til han ble arrestert i januar 1989; tre barn (til to familier) i 1987, åtte barn (til sju familier) i 1988 og to barn (til to familier) i 1989.

14.9.2.3 Utvalgets vurdering av samarbeidet med Moncayo frem til januar 1989

Vurderingen av samarbeidet med Moncayo gjelder perioden da han fungerte som Adopsjonsforums kontaktperson, fra 1986 til januar 1989. Utvalget har ikke funnet noe grunnlag for å komme med merknader om den forutgående perioden hvor han var engasjert med å sluttføre tidligere tildelinger.

Spørsmålet her er særlig om Adopsjonsforum foretok tilstrekkelige undersøkelser før de inngikk et samarbeid med Moncayo som kontaktperson. Videre er spørsmålet om myndighetene756 foretok tilstrekkelige undersøkelser før de godkjente hans rolle som kontaktperson. Ved vurderingen av kravene til saksutredning før godkjenning av en kontaktperson i den aktuelle perioden må det ses hen til RIAs retningslinjer for hvilke opplysninger som skal følge søknader om godkjenning av kontaktpersoner.757

Kravene til myndighetenes saksutredning ved enkeltvedtak var på det aktuelle tidspunktet (og er i dag) regulert i forvaltningsloven § 17 første ledd, hvor det står at forvaltningen skal «påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». I praksis er utredningsplikten relativ, og vil blant annet variere ut fra sakens karakter og hva som er nødvendig for å avgjøre den.758

Ved vurderingen av saksutredningen har utvalget sett hen til at samarbeidet med Moncayo hadde vart i noen år da han ble godkjent som utenlandskontakt, at både Adopsjonsforum og RIA hadde møtt ham og at det forelå minst én god muntlig referanse. Dette ga et visst vurderingsgrunnlag, men flere forhold tilsier at dette ikke var tilstrekkelig.

Adopsjonsforum hadde informasjon om ulike typer problematiske forhold i adopsjonsarbeidet i Ecuador, som etter utvalgets oppfatning tilsa stor varsomhet ved vurderingen av hvem de skulle samarbeide med i landet. Blant annet hadde de erfaring med at saker kunne stanse opp over flere år i byråkratiet av uforklarlige grunner.

Videre hadde Adopsjonsforum informasjon om kritikkverdige forhold hos to av deres tidligere kontaktpersoner – lederen for barnehjemmet Amparo y Hogar og barnehjemmets advokat.

Lederen for barnehjemmet foreslo ved ett tilfelle å bytte identiteten på et barn, ved å sende et annet barn til Norge i stedet for, og i navnet til, et av barna som var i prosess i Ecuador og var tildelt norsk søker.759 Adopsjonsforum sa klart nei til forslaget.

Adopsjonsforum var også som nevnt over kjent med kritikken av Amparo y Hogar fra lederen av barnedomstolen, som gikk på alvorlige mangler ved arbeidet med å sørge for nødvendige dokumenter ved adopsjoner. Utvalget er ikke kjent med om informasjonen om Amparo y Hogar ble gitt videre til RIA.

Selv om de forholdene som påpekes i avsnittene ovenfor, ikke direkte gjelder Moncayo, ga de indikasjoner på at det forelå en betydelig risiko for uregelmessige forhold ved adopsjoner i Ecuador på den tiden, som også knyttet seg til Adopsjonsforums tidligere landkontakter. Dette tilsa at Adopsjonsforum burde gjøre grundigere undersøkelser før valg av samarbeidspartnere.

Innholdet i det muntlige tilbudet om å fortsette samarbeidet med Moncayo i 1986 burde også gitt grunnlag for større varsomhet, da tilbudet innebar at Moncayo fikk en annen rolle enn tidligere. Han skulle ikke bare gjøre juridisk arbeid knyttet til gjennomføringen av adopsjoner, men fant også selv frem til barn som ble tilbudt for adopsjon. Det fremgikk også at han hadde et spedbarn som skulle adopteres, boende hjemme hos seg selv.

Ifølge RIAs retningslinjer for godkjenning av utenlandskontakter skulle foreningene blant annet innhente informasjon om hvordan kontakten skulle gå frem for å finne frem til aktuelle barn. Adopsjonsforum fulgte ikke opp dette, da de ikke ga noen informasjon om hvordan Moncayo skulle finne aktuelle barn. Opplysninger om dette ble heller ikke etterspurt av RIA eller SAK. Myndighetene skulle bedt om en nærmere redegjørelse for dette, og om hvorfor Moncayo i 1986 skal ha hatt en to måneder gammel baby boende hjemme hos seg selv som var klar for adopsjon.

Ut fra dokumentasjonen utvalget har funnet virker det klart at verken RIAs behandling av søknaden om godkjenning i 1986 eller SAKs behandling av videreføringen av godkjenningen oppfylte kravene som måtte stilles til saksutredningen etter forvaltningsloven § 17. Selv om Adopsjonsforum ikke direkte omfattes av forvaltningsloven, er det klart at de på selvstendig grunnlag burde undersøkt nærmere hvordan Moncayo skulle finne frem til adopterbare barn. Det er kritikkverdig at det ikke ble gjort grundigere undersøkelser av dette.

14.9.2.4 Straffeforfølgningen av Moncayo

Arrestasjonen av Moncayo i Ecuador i januar 1989 ble slått stort opp i både norske og ecuadorianske medier. Han ble arrestert sammen med flere andre, siktet for å ha bortført barn med formål om adopsjon. I forbindelse med arrestasjonen besluttet ecuadorianske myndigheter å suspendere alt adopsjonsarbeid i påvente av en gjennomgang.

Etterforskningen av saken i Ecuador tok lang tid. Moncayo ble så vidt utvalget har fått opplyst tiltalt, men vi har ikke entydig informasjon om sakens utfall. I intervjuet med Farith Simon fikk vi opplyst at det var flere rettsprosesser, og at det endte med at Moncayo flyttet ut av landet og først kom tilbake da saken var foreldet. Disse opplysningene stemmer med en artikkel på VGs nettsider der det står at Moncayo ble frifunnet i første instans, men at saken ble anket, før han flyttet til USA etter at påtalemyndighetene hadde anket dommen.760 VGs metoderapport om saken til SKUP-konferansen opplyser derimot at Moncayo ble dømt i førsteinstans, før han anket og forlot landet.761 I et notat fra ambassaden i Chile 5. januar 2000 er det opplyst at Moncayo ble dømt og sonet en straff i Ecuador før han flyttet til USA. Utvalget har anmodet Ecuadors judisielle myndigheter om opplysninger om sakens utfall, men har ikke fått svar.

Skandalen førte til flere reformer i adopsjonssystemet i Ecuador. I 1990 ble FNs barnekonvensjon ratifisert og et presidentdekret samme år ga nye retningslinjer om blant annet krav til samtykke og vilkår for å anse et barn som forlatt. Formidling utenom godkjente adopsjonsformidlere ble forbudt, og det ble opprettet en ny sentralmyndighet for adopsjoner.

14.9.2.5 Adopsjonsforums og norske myndigheters generelle oppfølging av Moncayosaken fra januar 1989

Både Adopsjonsforum og norske myndigheter satte inn store ressurser på oppfølgingen av saken da det ble kjent at Moncayo var arrestert. På anmodning fra Adopsjonsforum sendte norske myndigheter to representanter til Ecuador.762 En av disse var Norges daværende ambassadør i Chile (heretter ambassadøren), som skulle vise seg å bli en sentral aktør i Norges og Adopsjonsforums oppfølging av saken gjennom de påfølgende årene.763 Den andre var en regionrådgiver i utenrikstjenesten.

Oppdraget de utsendte diplomatene fikk, var blant annet å så langt som mulig klarlegge relevante omstendigheter, for å forhindre at ecuadorianske myndigheter fattet beslutninger som var til skade for norske interesser.764 De ble videre bedt om å forsikre ecuadorianske myndigheter om at saken tas meget alvorlig fra norsk side.

Utsendingene holdt møter med sentrale myndighetspersoner i landet, herunder utenriksministeren, presidentens kone, generaldirektøren for barnevernet, stedfortrederen til presidenten i barnedomstolen, en viseminister i sosialdepartementet, samt lederen for etterforskningen av Moncayosaken.765 Både den norske sosialministeren, Tove Strand Gerhardsen, og utenriksministeren, Thorvald Stoltenberg, sendte etter hvert brev til sosialministeren i Ecuador.766 I brevet fra sosialministeren ble det blant annet takket for håndteringen av den vanskelige situasjonen og pekt på at det ville være hensiktsmessig med en nærmere avtale om fremtidige adopsjoner.

Adopsjonsforum leide inn en ecuadoriansk advokat for å hjelpe til. Hans oppdrag er beskrevet å ha vært å «ivareta Adopsjonsforums interesser (navn og rykte) i saken».767 Daglig leder og andre fra Adopsjonsforum foretok flere reiser til Ecuador. Daglig leder sendte jevnlig rapporter om saken til berørte adoptivforeldre og myndigheter. I en av de første rapporten til familiene som hadde adoptert gjennom Moncayo, 10. februar 1989, fremhever han at situasjonen er usikker, men kommer med følgende «educated guesses» om saken:

• «Det er fortsatt en klar mulighet for at ingen av de 13 barna som er kommet hjem til Norge er kidnappet.»

• Dersom det likevel skulle vise seg å være «sterke indikasjoner» på kidnapping(er) er han tilbøyelig til å tro at (1) det ikke er sikkert at man finner frem til de biologiske foreldrene og (2) at det ikke nødvendigvis vil komme et absolutt krav om tilbakeføring selv om man finner disse.

• Det er sannsynlig at prosessen mot Moncayo og kvinnen ville trekke ut i langdrag.

• «At ‘tiden er på vår side’ virker klart – for hver uke som går svekkes nok sjansene for at vi noen gang får oppleve hele den årsaksrekken som må ligge bak et absolutt krav om tilbakeføring av et barn, og akseptasjonen av det kravet fra en norsk domstols side.»

De norske avisoppslagene om Moncayosaken ble færre utover i 1989, ettersom saken trakk ut og det ikke kom noe særlig ny informasjon. Norge prøvde aktivt å forhandle om en adopsjonsavtale på myndighetsnivå. Dette førte ikke frem, men det ble fra ecuadoriansk side åpnet for adopsjoner til Norge igjen allerede sommeren 1989, og Statens adopsjonskontor godkjente arbeid med nye adopsjoner i brev til Adopsjonsforum 12. oktober 1989.768 Det ble etter hvert inngått en samarbeidsavtale om adopsjoner mellom Adopsjonsforum og sosialdepartementet i Ecuador.

I Adopsjonsforums daglige leders statusrapport fra 21. desember 1989 varsler han at Adopsjonsforum er trygge på at alle barn adoptert til Norge får bli i landet:

Hva som er realitetene i denne saken er det fortsatt vanskelig å vite. Det er slett ikke alle i Ecuador som er overbevist om at rettsaken [straffesak mot Moncayo] – når (eller hvis) den kommer – vil avdekke hva som virkelig har skjedd.

Uansett: det er opplagt at tiden har arbeidet for familiene som har fått barn hjem gjennom Dr. Moncayo, enten de bor i Norge, England eller Italia. Sjansene for at det skal komme utleveringskrav, som i sin tur blir tatt til følge av de respektive mottagerlands myndigheter, er nå meget små. Vi som har jobbet med saken i Adopsjonsforum føler oss nå helt trygge på at samtlige barn som gjennom Moncayo ble adoptert av norske familier, vil forbli i Norge.

Saken kommer sånn sett til å få en «lykkelig slutt» for de 11 ekteparene og 13 barna dette gjelder. Alikevel vet vi at denne saken har hatt tragediens dimensjoner for alle som kunne frykte at de var berørt av anklagene om stjålne barn. Vi vet at uvissheten har vært vond å leve med for dere alle….

14.9.2.6 Forhandlinger om krav om oppheving av en av adopsjonene

Det var særlig én av adopsjonene gjennom Moncayo som fikk mye oppmerksomhet i Norge. Adopsjonen var gjennomført i barnedomstolen i Ecuador i oktober 1988, og barnet kom til Norge i november samme år.

Dagbladet omtalte adopsjonen i flere oppslag i slutten av februar 1989.769 Et barn skulle ha blitt kidnappet 23. mars 1988 og adoptert til Norge høsten samme år. Den opprinnelige moren hadde gått til sak for å få opphevet adopsjonen, med bistand av advokat Julio Prado, som også var hennes arbeidsgiver og leder av den latinamerikanske menneskerettighetsorganisasjon ALDHU.

Moren uttalte til Dagbladet: «uansett om jeg er fattig er hun mitt barn. Det er ikke rettferdig at jeg ikke skal få mitt barn tilbake». Advokat Prado fortalte til avisen at moren var veldig glad i datteren sin og at de måtte få henne tilbake til Ecuador så raskt som mulig.

I august 1989 var det rettsforhandling i saken i Ecuador. Ambassadøren var til stede og avga en rapport om forhandlingene til Utenriksdepartementet (UD) 15. september 1989. Rettsmøtet skal ha blitt holdt uten at advokat Julio Prado møtte opp. Den ecuadorianske advokaten Adopsjonsforum hadde engasjert for å bistå med Moncayoskandalen, omtalt som «forsvarsadvokat» i ambassadørens rapport, holdt imidlertid et innlegg i rettsforhandlingene. Der fremhevet han blant annet at retten måtte ta hensyn til barnets interesser. Ambassadøren skriver i rapporten at han mener det er «muligheter» for at adopsjonen ikke blir annullert. Et slikt resultat også var ambassadørens mål. Dette fremgår av at han opplyste å ha anmodet generalsekretæren i den latinamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen ALDHU om å overtale Prado til å trekke tilbake sitt krav om annullering av adopsjonen fordi «dette ville være til fordel for barnet».

I ambassadørens rapport 15. september 1989 fremgår det også at ALDHU og sosialdepartementet i Ecuador hadde bedt Norge om økonomisk støtte til et hjelpeprosjekt.

Adopsjonsforum stilte seg positive til å støtte ett slikt hjelpeprosjekt, og i brev til Utenriksdepartementet 23. november 1989 opplyser de at de kan være villige til å dekke mellom 2000–4000 USD. Det norske Sosialdepartementet stilte seg også positive til at norske myndigheter støtter prosjektet, og omtalte slik støtte som en «naturlig oppfølging» av arbeidet ambassadøren hadde gjort overfor ecuadorianske myndigheter. Departementet mente imidlertid at det var en forutsetning for å gi støtte at det «kunne presenteres på en måte som utelukker at det kan oppfattes at bistanden er gitt for at Norge skal få gjenytelser i form av å bli prioritert når det gjelder barn til adopsjon».770

I mai 1990 ga UD tilsagn om å støtte hjelpeprosjektet i regi av ALDHU og det ecuadorianske sosialdepartementet med 150 000 kroner.771 Adopsjonsforum støttet også prosjektet med 4000 amerikanske dollar. Prosjektet hadde som mål å forbedre forlatte barns situasjon.772 Midlene fra UD ser ut til å ha blitt utbetalt til ALDHU i november 1990.773

Det tok lang tid før det kom noen konklusjoner fra rettsforhandlingene i Ecuador om opphør av den omstridte adopsjonen. Først i en rapport fra ambassaden i Santiago fra juni 1990, kommer det frem at dom hadde falt i saken.774 Der heter det at dommen «skal gå i norsk favør». Bakgrunnen for resultatet skal blant annet ha vært at kravet om annullering stammet fra en barnevernsinspektør, som ikke hadde myndighet til å kreve dette. Videre opplyses det at dommen ennå ikke var offentliggjort. Begrunnelsen for dette beskrives slik:

Grunnen skal være at dommen automatisk vil bli vurdert av neste instans «Corte de menores» [den nasjonale barnedomstolen775] hvor Dr. Julio Prado visstnok skal ha satt i gang en omfattende lobby-virksomhet for å få annullert adopsjonen.

Man var derfor opptatt av å få nøytralisert Prados lobbyvirksomhet, og deretter offentliggjøre dommen på et opportunt øyeblikk.

Man kan derfor ikke forvente at dommen vil bli offentliggjort før nærmere jul.

I august 1990 var presidenten i den nasjonale barnedomstolen og en «supervisor general» fra samme domstol på besøk i Norge, som Adopsjonsforums gjester.776 Under besøket møtte de blant annet adoptivfamilien og adoptivbarnet, og hadde et møte med Statens adopsjonskontor. I møtet med SAK kom det frem at saken om annullering lå på domstolspresidentens bord, og laget en del hodebry for ham. I SAKs referat fra møtet fremgår det at det ble luftet alternative løsninger fra gjestenes side, som gikk ut på at man måtte komme i en forhandlingsposisjon med moren. Ifølge notatet ble det lansert alt fra at moren skulle inviteres til Norge for å se hvor bra barnet hadde det, til å dekke søsknenes utdanninger eller å gi et pengebeløp til moren.

I etterkant av dommernes besøk til Norge sendte generalsekretæren i ALDHU et forslag til løsning på saken til ambassadøren.777 Forslaget var opplyst å være utformet etter uformell kontakt med presidenten i den nasjonale barnedomstolen. Det går frem at presidenten i barnedomstolen, etter å ha besøkt barnet i Norge, mente det ville være til det beste for barnet å bli i Norge. Også morens advokat (Prado) var åpen for å forhandle frem en løsning, som kunne bestå av å gi utdanningsstipender til barnets søsken. Denne støtten kunne kanaliseres gjennom ALDHU.

Forslaget blir drøftet i en orientering fra Adopsjonsforums daglige leder til hovedstyret i foreningen 23. november 1990. Der fremgår det at daglig leder hadde drøftet spørsmålet om en kompensasjon til moren i et møte i Ecuador med advokat Prado og presidenten for barnedomstolen. De ecuadorianske aktørene i møtet regnet det som helt klart at 1) barnet var stjålet og 2) adoptert bort til familien i Norge. Lederen i Adopsjonsforum skriver til styret at det er en «klar sannsynlighet» for at begge deler var riktig, men at ingen av delene kan «regnes som bevist».

I orienteringen fremgår det at ingen av deltakerne på møtet i Ecuador mente situasjonen var Adopsjonsforums feil, men de skal ha påpekt at Adopsjonsforums advokat visste om de faktiske forholdene, og at Adopsjonsforum «indirekte må føle ansvar for det som kan ha skjedd». Møtet i Ecuador endte med at Adopsjonsforums leder lovte å fremme forslag om en kompensasjon på rundt 15 000 USD, som forutsatte at saken om annullering av adopsjonen i Ecuador ble trukket.

I orienteringen til styret anbefalte daglig leder å gi en slik kompensasjon, blant annet fordi dette ville bety en endelig løsning for adoptivfamilien. Videre pekes det på belastningen saken har vært for utenlandskontakten, og risikoen for at hun ville slutte, samt på at Norge hadde opparbeidet seg en posisjon som et veldig godt ansett mottakerland hos adopsjonsmyndighetene i Ecuador og at det ville være synd om de måtte avslutte adopsjonssamarbeidet eller få adopsjonsmulighetene betydelig redusert.

Utenriksdepartementet la løsningsforslaget fra ALDHU om utdanningsstipender frem for Statens adopsjonskontor, som 3. desember 1990 kom med en klar anbefaling til Barne- og familiedepartementet.778 I anbefalingen går det frem at Adopsjonsforum var forespurt om å dekke mellom 15 000 og 25 000 USD, og at de var villige til dette dersom myndighetene gikk med på det. Anbefalingen fra SAK gikk ut på at verken norske myndigheter eller adopsjonsformidlere burde involvere seg i en slik løsning, fordi verken norske myndigheter eller adopsjonsformidlere «må innblandes i noe som vil kunne oppfattes som kjøp og salg av barn». Departementet sluttet seg til denne innstillingen i brev 17. januar 1991, og ba SAK instruere Adopsjonsforum om å ikke utbetale den foreslåtte pengesummen. Adopsjonsforum svarte at ingen kompensasjon var gitt og ingen avtaler inngått.779 Videre var de fornøyde med «den klare og utvetydige rettesnor» de hadde fått, som de «selvsagt» ville rette seg etter.

I et møte hos Barne- og familiedepartementet 10. juni 1991, hvor også SAK og ambassadøren var til stede, blir spørsmålet om økonomisk støtte til familien i Ecuador drøftet på nytt. I SAKs interne referat/notat fra møtet fremgår det at ambassadøren mente at en «legalistisk» løsning nok ville føre til en utleveringssak med medieoppslag med videre, og han foreslo heller en «latinamerikansk løsning».780 Ambassadøren mente at man kunne komme til en ordning ved å opprette et fond disponert av ALDHU, og at midler derfra kunne gå til barnets familie i Ecuador – «uten at norske myndigheter eller for den saks skyld Adopsjonsforum ble informert om dette». I møtet ble det vist til Barne- og familiedepartementets og SAKs tidligere standpunkt, men også opplyst at departementet måtte se nærmere på forslaget i samråd med SAK. Etter møtet med ambassadøren skisserte den tilstedeværende ekspedisjonssjefen fra departementet en løsning «til nærmere vurdering» som beskrives slik i SAKs notat fra møtet:

[D]epartementet skriver et brev til SAK og presiserer at prinsippet fortsatt må være å holde linjene klare når det gjelder det med kjøp og salg av barn, men at departementet for sitt vedkommende ikke har noen innsigelser mot at [ambassadøren] lager en «pakkeløsning» for å få en endskap på denne saken – en løsning som på ingen måte involverer norske myndigheter …………… [sic.]

I departementets brev til SAK 17. juni 1991 følges dette opp. Først gjentas det riktignok at verken norske myndigheter eller adopsjonsformidlere må innblandes i kjøp og salg av barn. Men videre opplyses det blant annet at departementet «vil se det som svært positivt dersom ambassadør […] fortsetter sitt arbeid i forhold til ecuadorianske myndigheter, slik at det kan oppnås en løsning av saken gjennom diplomatiske kanaler».

Innholdet i møtet hos Barne- og familiedepartementet synes å ha vakt skepsis hos UD, noe som fremgår av UDs interne dokumenter.781 Vurderingene der ender imidlertid med at UD gir ambassadøren en instruks, hvor han anmodes om å fortsette arbeidet med å finne en løsning på saken, men hvor det samtidig står at «[d]epartementet finner dog å måtte understreke at en eventuell løsning ikke må ha preg av kjøp og salg av barn».782

Med dette mandatet arbeidet ambassadøren videre med å finne en løsning. I desember 1991 snakket han med Julio Prado i Santiago, og få dager senere fikk han en faks fra Prado med forslag om et prosjekt i regi av ALDHU, og som han håpet norske myndigheter ville støtte.783 Ved årsskiftet 1991/1992 gikk ambassadøren av med pensjon, og UD opplyser at han etter dette ikke hadde noen rolle som representant for norske myndigheter i utlandet.784 Han fortsatte imidlertid arbeidet med å forhandle med Prado, og vil i det følgende fortsatt kalles «ambassadøren».

Av et brev til Utenriksdepartementet 10. mars 1992 fremgår det at Adopsjonsforum hadde besluttet å støtte prosjektet med 15 000 USD og søkte om at departementet skulle dekke en tilsvarende sum. Ifølge brevet skulle prosjektet hjelpe en gruppe vanskeligstilte barn i en bestemt provins, og tok sikte på å bidra til at barn fra fattige familier skulle få skolegang. Prosjektet kostet 30 000 USD for tre år og omfattet 25 barn mellom 5 og 18 år. UD innvilget søknaden i sin helhet i 10. april 1992.785

Det ble så inngått en samarbeidsavtale mellom Adopsjonsforum og ALDHU 14. april 1992, som signeres av Julio Prado, ambassadøren og Adopsjonsforums representant i Ecuador. I korrespondanse mellom ambassadøren og Prado i mai 1992 diskuteres det hvordan de skulle gå frem for å trekke saken om oppheving av adopsjonen.786 Da saken ble bekreftet trukket i faks fra Prado 22. juni 1992, svarte ambassadøren med en faks 24. juni hvor han takket for nyhetene og informerte om at 15 000 USD hadde blitt overført samme dag.

I september 1992 sendte Prado en faks til ambassadøren hvor han skrev at han synes moren i Ecuador burde få et hus.787 Han vedla en tegning av huset og opplyste at byggingen allerede var igangsatt.

I daglig leders oppdatering til landsstyret i Adopsjonsforum om «Moncayo-saken» 12. mars 1993 opplyste han at ambassadøren på et tidspunkt (som ikke oppgis) fremforhandlet en overenskomst som innebar at norsk UD og Adopsjonsforum støttet et prosjekt drevet av «Prados menneskerettsorganisasjon», mot at barnet forble i Norge. I orienteringen tok daglig leder opp Prados forespørsel om et hus til moren. Daglig leder omtalte dette som en «fortsatt utpressing», men opplyste likevel at han hadde blitt enig med ambassadøren om at de kunne «vurdere å akseptere visse uformelle ‘omprioriteringer’ innenfor den prosjektstøtte som allerede er gitt».

I Adopsjonsforums brev til UD sommeren 1994 med rapport om arbeidet i prosjektet så langt omtales ikke husbyggingen i klartekst, men det fremgår at «det bevilgede beløp er stort sett gått til anskaffelse av lokaler som er hensiktsmessige for å få gjennomført prosjektet». Dette virker som en fordekt måte å omtale byggingen av huset til barnets familie på. Det fremgår også at deler av midlene hadde gått til andre formål, blant annet var det holdt en rekke ulike kurs med sikte på at familier selv skulle kunne bekoste skolegang. I tråd med prosjektavtalen ble den siste halvdelen av de tildelte prosjektmidlene på 30 000 USD overført fra Adopsjonsforum i desember 1994.788

I korrespondanse mellom Adopsjonsforum og BFD i 2001, og i et samtalereferat fra samme periode, bekreftes det at det ble bygget et hus til barnets familie, som skal ha stått ferdig i november 1993.789

I 1996 reiste Julio Prado med kone til Oslo fra Genève, og Adopsjonsforumdekket 54 000 kroner av kostnadene ved Norgesbesøket.790 Utvalget er ikke kjent med hva som var bakgrunnen for at Adopsjonsforum dekket reisen, men vi vet at de etter hvert anså Prado som en viktig støtte for dem i Ecuador.791

I 1998/99 henvendte den norske adoptivfamilien seg til Adopsjonsforum og etter hvert også til Statens adopsjonskontor og Barne- og familiedepartementet.792 De ønsket å finne ut hva som hadde skjedd, og de ønsket å opprette kontakt med moren i Ecuador. Etter dialog med Adopsjonsforum, departementet og Julio Prado fikk familiene i Norge og Ecuador dekket flere kostnader av ulik karakter for å sørge for at barn og opprinnelig mor kunne møtes og etablere kontakt. Støtten ble gitt over noen år, og det ble gjennomført flere reiser i perioden frem til barnet fylte 18 år. Under denne kontakten ble det tatt en DNA-test som bekreftet det biologiske slektskapet. Etter at barnet fylte 18 år ble det ikke gitt noe mer støtte.

Adoptivforeldrene har opplyst til utvalget at de fikk begrenset med informasjon etter januar 1989 og mens forhandlingene om adopsjonen påløp, og at den informasjonen de fikk, i stor grad var muntlig. Etter gjenforeningen har adoptivforeldrene og den adopterte opplevd det som en belastning at den adoptertes opprinnelige familie i Ecuador har mistenkt at adoptivforeldrene selv har betalt en kompensasjon for adopsjonen. De er derfor usikre på om familien i Ecuador har fått tydelig nok informasjon om at det var norske myndigheter og Adopsjonsforum som dekket den kompensasjonen som ble gitt.

14.9.2.7 Utvalgets vurdering av myndighetenes og Adopsjonsforums oppfølging av Moncayosaken etter januar 1989

Generelt om fokus for norske myndigheters innsats

Da arrestasjonen av Moncayo ble kjent, satte både Adopsjonsforum og norske myndigheter inn mye ressurser på saken. Utvalget stiller spørsmål ved hvordan disse ressursene ble brukt, både innledningsvis og etter hvert.

Fokuset for arbeidet fremstår for utvalget først og fremst å ha vært å begrense sakens skadevirkninger for Norges og Adopsjonsforums omdømme, samt etter hvert å sørge for at adopsjonssamarbeidet kunne fortsette. Videre virker det som om det raskt var et klart mål at barna som var adoptert til Norge, skulle kunne forbli her i landet.

I flere dokumenter fremgår det at norske myndigheter og Adopsjonsforum anså barnets beste som et sentralt argument i vurderingen av disse sakene. Vi har ikke funnet dokumenter hvor dette er drøftet nærmere, men det virker som om det ble lagt til grunn at det var barnas beste å få bli i Norge, uavhengig av om de skulle vise seg å ha kommet hit som følge av en kidnapping. Vi har ikke funnet spor av drøftelser knyttet til opprinnelige foreldres rettsikkerhet.

Utvalget mener at dersom et barn er kidnappet eller frarøvet foreldrene, må utgangspunktet være at det skal gjenforenes med sine foreldre. I dag vil en slik plikt kunne følge av barnekonvensjonens artikkel 8 nr. 2, som lyder: «Dersom et barn ulovlig blir fratatt sin identitet helt eller delvis, skal partene yte egnet bistand og beskyttelse med henblikk på hurtig gjenoppretting av hans eller hennes identitet».793 Imidlertid kan vurderingen av barnets beste tilsi et annet resultat enn gjenforening dersom det har gått lang tid og barnet har etablert seg hos adoptivforeldrene.

Etter utvalgets syn burde norske myndigheter i vesentlig større grad vært opptatt av å få klarhet i om det forelå straffbare handlinger som kunne gi grunn til å reversere adopsjonene, og av å påskynde vurderingen av dette i Ecuador. Det hadde gått kort tid siden flere av adopsjonene ble gjennomført da Moncayosaken ble avdekket i januar 1989. Det er ikke funnet spor av at myndighetene eller Adopsjonsforum selv aktivt vurderte om de kunne ha en plikt til å sørge for tilbakeføringer. Vurderingene som ble foretatt gikk snarere på risikoen for at ecuadorianske myndigheter og domstoler kunne komme til et slikt resultat, og at Moncayosaken trakk ut i tid ble sett på som positivt av Adopsjonsforum – «tiden er på vår side», skrev daglig leder i sitt orienteringsbrev 10. februar 1989.

Vurdering av forhandlingene om kravet om opphevelse av en av adopsjonene

Da det i februar 1989 i Ecuador ble opprettet en sak om opphevelse av en av adopsjonene gjennom Moncayo, var det bare fire måneder siden denne adopsjonen var behandlet av barnedomstolen i Ecuador. Av hensyn til barnet var det da viktig med en rask avklaring av om påstandene om kidnapping var riktige og hadde betydning for adopsjonen. Adopsjonsforum og norske myndigheter inntok imidlertid en forsvarsposisjon, og avventet den langvarige behandlingen av saken i Ecuador.

Da rettsforhandlingen ble avholdt i august 1989, holdt Adopsjonsforums advokat et innlegg hvor han argumenterte mot opphevelse av adopsjonen. Norske myndigheters utsendte, ambassadøren, gjorde også fremstøt for å overbevise morens advokat om å trekke saken.

Under den videre oppfølgingen av saken ble det brukt store ressurser på å opprettholde gode forbindelser til aktørene i Ecuador. Blant annet inviterte som nevnt Adopsjonsforum presidenten for domstolen som hadde ansvaret for ankebehandlingen av saken om opphevelse av adopsjonen til Norge, og bekostet reise og opphold. Under besøket møtte de også norske myndigheter. Dekningen av reisen virker tvilsomt vurdert ut fra dagens norske habilitetskrav, selv om Adopsjonsforum nok kan ha ment at retten kunne ha nytte av å se hvordan barnet hadde det i Norge.

Støtten som ble gitt fra Utenriksdepartementet (150 000 NOK) og Adopsjonsforum (4000 USD) til menneskerettighetsorganisasjonen ALDHU i 1990 synes i stor grad å ha hatt som formål å sørge for generell godvilje hos ecuadorianske myndigheter. Vi har ikke funnet informasjon som viser at det var avtalt at disse midlene skulle ha noen betydning for adopsjonen som var begjært opphevet. Likevel må det påpekes at støtten ble gitt til et prosjekt i regi av menneskerettighetsorganisasjonen hvor morens advokat var president, og at organisasjonens anmodning om støtte først kom opp i samme periode som rettforhandlingene om opphevelse pågikk, høsten 1989.

Når det gjelder støtten på 30 000 USD som ble gitt fra UD og Adopsjonsforum til det andre prosjektet i regi av ALDHU, og som ble avtalt sommeren 1992, er det klart at dette var en kompensasjon for at kravet om opphevelse av adopsjonen ble trukket. Gitt den dialogen Adopsjonsforum hadde hatt med myndighetene om en mulig kompensasjon til moren i Ecuador siden høsten 1990, og at ambassadøren var helt sentral i forhandlingene, legger utvalget til grunn at Utenriksdepartementet må ha vært klar over innholdet i avtalen og hva støtten gikk til. I hvilken grad Barne- og familiedepartementet og Statens adopsjonskontor var klar over utbetalingene og hva de gikk til, er mer usikkert, men de må uansett anses for å ha åpnet for en slik løsning gjennom diskusjonene i møtet 10. juni 1991 og de etterfølgende føringene som ble gitt. Slik referatet fra dette møtet er formulert, virker det også som om det kan ha vært meningen at departementet og Statens adopsjonskontor ikke skulle bli orientert, for å unngå at de ble ansvarliggjort for utbetalingen av penger.

Den løsningen man endte med i den omstridte adopsjonen, var i realiteten mer eller mindre den samme som SAK og departementet rundt årsskiftet 1990/91 uttalte at Adopsjonsforum ikke måtte involvere seg i fordi det kunne oppfattes som kjøp og salg av barn.

Ved vurderingen av myndighetenes opptreden er det sentralt at de synes å ha vært motivert av å forhindre en opphevelse av adopsjonen og av å unngå flere medieoppslag og skandaler. Til tross for at det under forhandlingene må ha fremstått som klart sannsynlig at barnet var kidnappet, noe Adopsjonsforums daglige leder selv la til grunn i sin styreorientering 23. november 1990, fremgår det ikke av dokumentene utvalget har sett på, at det ble foretatt noen vurdering av om det kunne være mer riktig å legge til rette for en retur av barnet.

En kidnapping utgjør et klart brudd på barnets og foreldrenes grunnleggende menneskerettigheter, for eksempel retten til familieliv, jf. den europeiske menneskerettighets-konvensjonen artikkel 8 og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 16. En adopsjon som er muliggjort gjennom kidnapping av barnet, vil dessuten være nærliggende å anse for å ikke ha rettsvirkninger i Norge, jf. bestemmelsen om såkalt ordre public i adopsjonsloven (§ 20 i adopsjonsloven av 1986 som gjaldt på det aktuelle tidspunktet). Bestemmelsen innebærer at utenlandske adopsjoner ikke gjelder her i riket dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden. Vurderingen må foretas konkret og vil blant annet avhenge av tiden som er gått.

Det at norske myndigheter aksepterte et løsningsforslag som gikk ut på å betale penger for å unngå et krav om å returnere et kidnappet barn, er kritikkverdig av flere grunner. For det første er og har det vært et grunnleggende prinsipp i utenlandsadopsjon at barnets beste skal være det overordnede hensynet og at ingen aktører skal ha en utilbørlig økonomisk fortjeneste på adopsjonen, slik det senere ble uttrykt i barnekonvensjonen artikkel 21.794 Avgjørelser om adopsjon skal ikke påvirkes av et vederlag, da dette vil kunne gi grunnlag for salg av barn.

Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge 8. januar 1991 og var således en del av Norges folkerettslige forpliktelser da avtalen om kompensasjon ble inngått. Etter barnekonvensjonens artikkel 35 skal partene «treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre bortføring og salg av eller handel med barn til noe som helst formål og på noen som helst måte». Konvensjonsbestemmelsen om adopsjon i artikkel 21 pålegger statene å treffe «alle egnede tiltak for å sikre at utenlandsadopsjon ikke fører til utilbørlig økonomisk fortjeneste for dem som har medvirket ved adopsjonen».

Etter utvalgets syn var avtalen om utbetaling av prosjektstøtte mot at kravet om annullering ble trukket, i strid med de grunnleggende prinsippene om at adopsjoner skal avgjøres ut fra barnets beste, og at ingen skal ha noen utilbørlig økonomisk fortjeneste. Bruddet på disse prinsippene er alvorlig.

Den støtten som ble gitt til familiene i Norge og Ecuador fra Adopsjonsforum og Barne- og familiedepartementet rundt år 2000, har imidlertid utvalget ikke funnet noen grunn til å kritisere, da den ikke hadde sammenheng med resultatet i adopsjonssaken. Hensikten var å kompensere for den skaden som allerede var påført, og å sørge for at mor og datter fikk en mulighet til å gjenopprette en relasjon.

14.9.2.8 Feil og ulovligheter i sakene formidlet fra Moncayo

I utvalgets mandat er det beskrevet som en hovedproblemstilling for utvalget å avdekke om det har skjedd ulovligheter ved adopsjoner til Norge.

Utvalget mener det er sannsynlighetsovervekt for at den ene adopsjonen som ble krevd opphevet, var et resultat av en kidnapping. Dette følger av moren i Ecuador sin forklaring, som har vært konsistent over mange år, og støttes blant annet av opplysninger om at en person skal ha innrømmet å ha foretatt kidnappingen i et politiavhør. Adopsjonsforums daglige leder har i et notat til organisasjonens styre beskrevet det som sannsynlig at barnet ble kidnappet, selv om de utad har argumentert for at det er usikkert hva som skjedde.

Det har ikke vært mulig å bringe på det rene om de øvrige 12 adopsjonene til Norge i Moncayosaken var en del av den strafferettslige etterforskningen i Ecuador. Utvalget har imidlertid fått opplysninger fra intervjuer med adopterte om at også flere av disse adopsjonene har svært alvorlige feil.795 Dette dreier seg blant annet om bruk av falske mødre til å samtykke til adopsjon og om bruk av trusler overfor opprinnelige foreldre. I rapporten som Farith Simon skrev forut for etterforskningen var også Moncayo et navn som gikk igjen i adopsjoner som virket suspekte. I intervju med utvalget bekreftet han at Moncayo var en sentral person i de ulovlige sakene. At det kan legges til grunn at Moncayo formidlet et barn som var kidnappet, uten at dette ble fanget opp i behandlingen av adopsjonssaken i Ecuador eller i Norge, medfører risiko for at det var lignende forhold i noen av de øvrige sakene.

Utvalget kan imidlertid ikke med sikkerhet konkludere om hva som har skjedd i den enkelte av de øvrige 12 sakene formidlet gjennom Moncayo, blant annet fordi det faller utenfor vårt mandat å utrede enkeltsaker.

14.9.3 Donasjoner til barnehjemmet FANN

Problematikken rundt donasjoner til private barnehjem, som særlig er behandlet i kapittelet om adopsjoner fra Colombia, gjorde seg også gjeldende for et barnehjem Norge har adoptert fra i Ecuador, FANN i byen Guayaquil.

Dette barnehjemmet var godkjent samarbeidspartner/utenlandskontakt for Adopsjonsforum fra 1980 til 1994, men 7 barn derfra var formidlet før dette, sannsynligvis via andre kontakt-personer.796 I 1992 og 1993 ble henholdsvis 5 og 6 barn adoptert til Norge fra FANN.

I søknaden om fornyelse av landkontaktene i Ecuador i 1994,797 opplyser Adopsjonsforum at FANN i grove trekk drives som de colombianske «casas» (se punkt 12.4.2), med faste donasjoner per tildelt barn som den viktigste finansieringskilden for barnehjemmet. Da FANN høsten 1993 opplyst at de forventet at donasjonene ble økt fra 1500 USD til 5000 USD, og at det i tillegg til dette påløp advokatkostnader med 2000 USD per adopsjon, besluttet Adopsjonsforum å avslutte samarbeidet med dem inntil videre.

I søknaden ga de følgende nærmere begrunnelse for å avslutte samarbeidet:

Når vi sier nei til å betale en donasjon av den nevnte størrelsesorden, er det ikke bare av rent økonomiske grunner. Vi mener at beløpet er så høyt at det ikke står i rimelig samsvar med barnehjemmets standard og de utgifter institusjonen har på det enkelte barn. Selv om vi aksepterer at en fast donasjon til et barnehjem også dekker utgifter til barn som ikke kan adopteres, til evt. andre sosiale programmer som drives, samt generelle driftsutgifter, er det en grense for hvor langt vi synes det er moralsk riktig å gå. Vi vil understreke at vi ikke mistenker at penger blir brukt til utenforliggende formål. FANN har et ønske om å starte barnehjem både i Quito og Cuenca, og vi regner med at det foregår en ganske vesentlig fondsoppbyggelse i den forbindelse.

Vi vet at det i offentlige barnevernskretser er en utbredt skepsis til FANN, og et medlem av nasjonalforsamlingen har offentlig rettet beskyldninger mot institusjonen. Det snakkes åpent og kritisk om de høye donasjonene. Selv om det kanskje kan være et element av «misunnelse» i dette, har vi trukket den konklusjon at det vil være best for vårt gode samarbeid med offentlige adopsjonsmyndigheter, og med de kristne og statlige barnehjemmene, at vi avslutter vårt samarbeid med FANN. Under andre omstendigheter kan det eventuelt bli aktuelt å gjenoppta samarbeidet, men vi ser ingen umiddelbare muligheter for dette.

Utvalget merker seg at Adopsjonsforum selv tok initiativet til å avslutte samarbeidet. Det er uklart for utvalget om donasjonene til FANN, eller den beskrevne skepsisen til denne institusjonen i Ecuador, hadde vært drøftet med SAK tidligere. Det er mulig dette er omtalt ved fornyelsen av godkjenninger i 1992, men korrespondensen knyttet til dette har vi hittil ikke funnet i våre arkivsøk.

Selv om motivet for å avslutte samarbeidet dels beskrives å være hensynet til forholdet til samarbeidet med andre institusjoner og offentlig adopsjonsmyndigheter i Ecuador, er det positivt at Adopsjonsforum her selv tok initiativ til å avslutte et samarbeid som følge av økte donasjoner.

14.10 Oppsummering

Utvalgets undersøkelser har konsentrert seg om Moncayosaken, men vi har også sett noe på enkelte andre forhold fra 1980-årene og første halvdel av 1990-årene.

Hovedfunnene er:

• Det er en risiko for at det kan foreligge feil i adopsjoner til Norge fra Amparo y Hogar i 1980-årene.

• Da advokat Roberto Moncayo i 1986 ble godkjent som Adopsjonsforums kontaktperson i Ecuador, skulle myndighetene og Adopsjonsforum ha bedt om en nærmere redegjørelse for hvordan han skulle finne barn som kunne adopteres. At dette ikke ble gjort, var et brudd på adopsjonsmyndighetenes utredningsplikt etter forvaltningsloven.

• Etter at Moncayo ble arrestert, burde norske myndigheter i vesentlig større grad vært opptatt av å få klarhet i om det forelå straffbare handlinger som kunne gi grunn til å reversere noen av adopsjonene, og av å påskynde vurderingen av dette i Ecuador.

• Det er kritikkverdig at norske myndigheter aksepterte et løsningsforslag som gikk ut på å betale penger for å unngå et krav om å returnere et kidnappet barn. Dette er i strid med de grunnleggende prinsippene om at adopsjoner skal avgjøres ut fra barnets beste, og at ingen skal ha noen utilbørlig økonomisk fortjeneste. Bruddet på disse prinsippene er alvorlig.

15 Etiopia

15.1 Innledning

I perioden 1991–2015 formidlet Adopsjonsforum totalt 693 adopsjoner fra Etiopia til Norge. Dette utgjør 3,4 prosent av alle utenlandsadopsjonene til Norge. I tillegg er det adoptert flere barn utenom formidlingsorganisasjon, blant annet av nordmenn som har vært langtidsbosatt i Etiopia.798

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

Det aktive formidlingsarbeidet i Etiopia foregikk over en periode på 25 år. Utvalget har besluttet å se på hele formidlingsperioden, men har særlig prioritert perioden fra rundt år 2000 og frem til avslutningen i 2015. Dette valget skyldes ulike forhold. For det første forekom det rundt tusenårsskiftet en stor økning i antall adopsjonsaktører, og det totale adopsjonsvolumet fra landet. I mediene, forskning og andre mottakerlands granskinger pekes det på at det i kjølvannet av større «etterspørsel» etter adoptivbarn forekom mange uregelmessigheter på utenlandsadopsjonsfeltet.799 For det andre er utvalgets tilgang til informasjon bedre for denne perioden. Det skriftlige kildematerialet – blant annet i Adopsjonsforums interne arkiv – fremstår mer komplett senere i formidlingsperioden,800 og på utvalgets landbesøk var det primært ansatte og andre aktører som var aktive etter 2000, som var mulig å møte.

Utvalget har særlig hatt fokus på Adopsjonsforums økonomiske disposisjoner i Etiopia, og på hvordan de kan ha påvirket adopsjonsarbeidet. Forhold som er undersøkt nærmere, omfatter avlønning av utenlandskontakter, fadderprosjekt og bistandsavtaler med samarbeidsbarnehjem.

15.2 Generell informasjon og historikk 801

Etiopia ligger på Afrikas horn, øst i Afrika. Landet har 107 millioner innbyggere og er Afrikas nest mest folkerike land. Det finnes rundt 100 språk og 80 ulike etniske grupper i Etiopia, hvorav de fire største – oromoer, amharer, somaliere og tigrayer – utgjør rundt tre fjerdedeler av befolkningen. Kristendom (62 prosent) og islam (34 prosent) er de dominerende religionene.

Etiopia har vært en føderalstat siden 1995. Det formelle statsoverhodet er presidenten, men statsministeren er den reelle politiske lederen.802 Landet består i dag av tolv regionalstater og to bystater. Regionalstatene (killil) er inndelt i ulike administrative soner (zone), distrikt, (woreda) og nabolag (kebele).803 Hver kebele og dennes administrative leder (kebele manager) har ansvar for en rekke oppgaver knyttet til blant annet helse og skole, og en av hovedoppgavene er å ha oversikt over innbyggerne.

I tiårene før 1991 var Etiopia preget av borgerkrig, som resulterte i opprettelsen av Eritrea som selvstendig stat i 1993. I 1998 brøt det på nytt ut krig mellom Etiopia og Eritrea, og denne varte til 2000. Mellom 1991 og 2019 – altså tilnærmet hele perioden det har blitt formidlet adopsjoner til Norge – ble landet styrt av samme koalisjonsparti, Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF). Valgene i denne perioden har blitt regnet for å være manipulert og ufrie av utenlandske observatører.804 Blant annet som følge av flere tiårs undertrykking av politisk opposisjonsvirksomhet har den politiske situasjonen i Etiopia også de siste årene vært svært turbulent.

Etiopia er et jordbrukssamfunn og klassifisert som et lavinntektsland. Ifølge FN levde over 2/3 av befolkningen i ekstrem fattigdom i 1995, i 2004 hadde dette sunket til nærmere 1/3.805 I 2022 mottok fremdeles nesten en fjerdedel av befolkningen matvarehjelp. Etiopiske kvinner føder i snitt fem barn hver, og 40 prosent av befolkningen er under 15 år. I 2012 rapporterte UNICEF at det var 4,5 millioner foreldreløse barn i Etiopia, rundt 20 prosent av disse grunnet HIV/AIDS.806 Det finnes tiltak for foreldreløse barn på de ulike administrative nivåene, men i 2014 beskrev ISS at myndighetene manglet oversikt over problemet, og at avgrensede ressurser vanskeliggjorde utviklingen av et tilfredsstillende og uniformt barnevern. I de tilfellene hvor barn har hatt behov for alternative omsorgsordninger, har dette i stor grad måtte ivaretas av private organisasjoner.807

Etiopias sentraliserte administrasjon vokste frem rundt starten av 1900-tallet, og større kodifikasjonsarbeid ble gjort i 1950- og 60-årene. I dag regnes landet i utgangspunktet som del av civil law-tradisjonen. Den juridiske metoden er imidlertid lite distinkt, noe som blant annet er en følge av at profesjonaliseringsgraden innenfor juriststanden lenge har vært lav. Domstolene består av et tredelt instanssystem både på føderalt nivå og på statlig nivå. I tillegg til det ordinære domstolssystem, har man imidlertid også andre anerkjente rettslige og kvasi-rettslige konfliktløsningsmekanismer, herunder religiøse, administrative og sosiale domstoler og tribunal.808

Etiopia er, og har vært, et land med betydelig korrupsjon. Transparancy International ga i 2012 landet en score på 33 poeng på en skala fra 0–100, hvor 0 er svært korrupt, mens 100 er ikke korrupt.809 Til sammenligning fikk Norge dette året en score på 85.

Norge har hatt ambassade i Addis Abeba siden 1991.810

15.3 Utenlandsadopsjoner fra Etiopia – en overordnet oversikt

15.3.1 Utenlandsadopsjoner i praksis

I Etiopia er det lange tradisjoner for at barn av ulike årsaker oppfostres av andre enn egne foreldre. Denne typen omsorgsovertakelse førte imidlertid ikke til noe brudd i båndene med opprinnelig familie, og såkalt ‘sterk adopsjon’ var dermed et konsept som først ble innført med utenlandsadopsjoner.811

Særlig fra 1970-årene har det forekommet adopsjoner av barn til utenlandske statsborgere. Dette dreide seg langt på vei om misjonærer, medisinsk personell og andre bistandsarbeidere som tok til seg barn under oppholdet sitt i landet, eller formidlet kontakt med potensielle adoptivforeldre i hjemlandet.812 I slutten av 1970-årene stanset militærregimet all utenlandsadopsjon i over fem år, etter at det var avdekket at et adoptivbarn hadde blitt seksuelt misbrukt av sin adoptivfar i et europeisk land. Det var først i forbindelse med tørke- og hungersnødkatastrofen i 1980-årene at det igjen ble åpnet for utenlandsadopsjoner, og praksisen tok seg gradvis opp igjen.813

I 1998 brøt det ut krig mellom Etiopia og Eritrea, uten at dette førte til noen stans i internasjonale adopsjoner, heller ikke til Norge. Tidligere leder i Statens ungdoms- og adopsjonskontor har i intervju med utvalget fortalt at de i Statens ungdoms- og adopsjonskontor var kritiske til fortsatt å tillate adopsjoner mens krigen pågikk, og at de i et møte med departementet ga uttrykk for at formidlingstillatelsen burde trekkes tilbake til man fikk oversikt over situasjonen. Ifølge lederen i Statens ungdoms- og adopsjonskontor avfeide imidlertid departementet dette. Lederen ble selv «rystet» over denne tilbakemeldingen, men innrettet seg.814 Han trodde ikke at Statens ungdoms- og adopsjonskontor sine vurderinger i dette tilfellet ble skriftliggjort, og utvalget har heller ikke funnet spor av dette. Daværende ekspedisjonssjef i departementet oppga i intervju med utvalget at han ikke kunne huske dette møtet eller en slik diskusjon.

Mot slutten av 1990-årene, og særlig i andre halvdel av 2000-årene var det en ekspansiv vekst i antall utenlandsadopsjoner fra Etiopia.815 Den økende interessen fra vestlige land for adopsjoner fra både Etiopia og andre afrikanske land ses gjerne i sammenheng med samtidige innstramminger i utenlandsadopsjoner i andre opprinnelsesland som tidligere hadde frigjort mange barn for adopsjon.816 Mellom 2003 og 2008 økte antall adopsjonsformidlere i landet fra ca. 20 til ca. 70.817

Den store veksten i antall aktører førte etter hvert til en uheldig konkurransesituasjon, noe som skal omtales nærmere i punkt 15.7.4. Etter hvert rettet etiopiske myndigheter mer oppmerksomhet mot ulike uregelmessigheter ved adopsjonsarbeidet, og på bakgrunn av dette besluttet de i 2018 å legge ned totalforbud mot utenlandsadopsjoner. Adopsjonsforum avsluttet adopsjonsarbeidet i Etiopia tre år før denne stansen, og de siste barna kom til Norge i 2015.

Forbudet i 2018 førte til en brå nedgang i utenlandske aktørers økonomiske støtte til både private og offentlige barnehjem og hjelpeorganisasjoner.818 På dette tidspunktet hadde mange lokale aktører etablert seg og tok imot barn mer eller mindre utelukkende med henblikk på utenlandsadopsjon. De drev uten noe form for offentlig støtte, og var dermed avhengig av den inntekten samarbeidet med utenlandske adopsjonsformidlere hadde gitt dem. Da forbudet mot utenlandsadopsjon ble vedtatt, ble mange av institusjonene nedlagt, og på kort tid måtte en stor mengde barn flyttes til de stadig mer overfylte offentlige barnehjemmene. Samtidig mistet også de offentlige barnehjemmene den økonomiske støtten fra adopsjonsformidlere, og hadde problemer med å lønne sine ansatte. Dette fikk svært dramatiske følger, og dødsraten på barnehjemmene økte markant. Under utvalgets landbesøk fikk vi opplyst at det på én dag, noen måneder etter stansen, ble hentet ut 50 døde barn fra det offentlige barnehjemmet Kebebe Tsehay i Addis Abeba. Mange av disse barna hadde ligget døde i flere dager, fordi kapasiteten ved barnehjemmet var fullstendig sprengt.

15.3.2 Kjent problematikk angående adopsjoner fra Etiopia

I dette punktet skal noen av utvalgets funn knyttet til den generelle utviklingen på adopsjonsfeltet fra rundt år 2000 og fremover beskrives. Dette er forhold som ikke er særskilt knyttet til adopsjoner til Norge, men som utvalget mener er en viktig kontekst for vurderingen av hvorvidt adopsjonssamarbeidet med Etiopia var forsvarlig. Informasjonen er basert på mediesaker, forskningsrapporter, andre lands granskingsrapporter og informasjon innhentet på utvalgets landbesøk i januar/februar 2025. Det er særlig indikasjoner på problematiske forhold knyttet til økonomiske transaksjoner, informert samtykke og irregulære praksiser for frigivelse av barn som her vil bli trukket frem.

Fra slutten av 1990-årene, og særlig i siste halvdel av 2000-årene, var det en ekspansiv vekst i antall utenlandsadopsjoner fra Etiopia. Antallet barn adoptert til utlandet økte i følge noen kilder med mer enn 500 prosent på sju år fra 2003 til 2010.819 Lovverket i Etiopia gjorde det i utgangspunktet forholdsvis enkelt å etablere seg som adopsjonsformidler. Myndighetene gjorde utover i 2000-årene flere grep for å bedre kontrollen med aktørene, blant annet ved å innføre krav om godkjenning av adopsjonsorganisasjoner som ideelle organisasjoner. Fra 2000 til 2010 var det likevel en kraftig vekst i antallet utenlandske formidlerorganisasjoner i landet, og i 2010 var det over 70 slike. Amerikanske adopsjonsbyråer økte alene fra ett i 2000 til 22 i 2010.820 Etter en lovendring i 2000 var det i praksis de lokale barnehjemmene/organisasjonene som sto for tildeling av barn til de utenlandske organisasjonene, som deretter selv langt på vei tok ansvar for å matche barnet med foreldre, innhente nødvendige dokumenter og få selve saken opp for domstolen. Adopsjonsformidlere var derfor avhengig av et godt kontaktnett blant de lokale aktørene for å få tildelt barn til adopsjoner gjennom sin organisasjon. Mange lokale aktører brukte denne beslutningsmyndigheten som et middel til å skaffe penger til barnehjem og andre prosjekter, og utover 2000-årene virker det å ha vært fast praksis å kreve økonomisk støtte for å inngå samarbeid med utenlandske formidlere.821 Det kunne være tale om høye gebyrer per barn, større enkeltdonasjoner, eller faste månedlige beløp. For å opprettholde samarbeidet og den økonomiske støtten, ble barnehjemmene på sin side avhengige av å ha en jevn strøm av barn som kunne frigis til adopsjon.

Forskeren Daniel Hailu publiserte i 2017 en artikkel basert på intervjuer med 54 informanter med «firsthand knowledge of and experience on various issues related to institutional care in and intercountry adoption from Ethiopia», gjennomført i perioden 2009–2012.822 Her gjengir han informanters erfaringer og kjennskap til en rekke irregulære forhold knyttet til frigivelse, tildeling og adopsjon av barn. Disse forholdene knyttes i stor grad opp til problematiske strukturer og insentiver som fulgte av samarbeidet mellom de lokale aktørene og de utenlandske adopsjonsformidlerne. Selv om materialet artikkelen bygges på, er innhentet i en begrenset periode rundt 2010, legger utvalget til grunn at praksisene som beskrives, hadde utviklet seg over tid, og også fortsatte etter dette. Elvira C. Loibl leverte i 2019 en doktorgradsavhandling i kriminologi, hvor hun blant annet beskriver tilfeller hvor ulike typer irregulariteter har blitt avdekket i adopsjoner fra Etiopia fra 2004 og fremover.823

Både Hailu og Loibl beskriver hvordan egne «agenter» ble betalt for å finne barn som kunne frigis til adopsjon. Dette kunne bestå i å lokalisere foreldreløse barn, men også i å gå i dialog med vanskeligstilte foreldre om de «mulighetene» som lå i adopsjon. På lokalt plan – hvor sentrale steg i frigivelsesprosessen fant sted – eksisterte det ifølge Hailu gjerne nettverk av sosialarbeidere, politi og andre offentlige tjenestemenn som bidro med å underbygge historier og utstede dokumenter (på uriktig grunnlag), slik at barnet ble gjort «adopterbart».

Det beskrives hvordan agenter i noen tilfeller overtalte foreldre til å gi opp barna, for eksempel gjennom å appellere til deres ønske om å gi barnet en god fremtid. Det forekom også at agentene kom med falske lovnader, som at foreldrene ville kunne holde kontakt med barnet, at barnet ville returnere til Etiopia etter skolegang, eller man viste til historier om opprinnelige familier som hadde fått økonomisk støtte av adoptivfamilien.824

Når barnets bakgrunn var kjent, var regelen at tre vitner måtte møte i retten og stadfeste barnets behov for omsorgsovertakelse. Hailu peker på at dette i realiteten ikke sikret riktig faktum i saken, fordi det kulturelt ville bli sett på som familie og naboers plikt å understøtte hverandres historie, uavhengig av om den var sann. På utvalgets landbesøk fortalte også en opprinnelig mor til utvalget at hennes tante hadde fått to andre vitner til å understøtte uriktige opplysninger i en slik frigivelsesprosess, før barnet hennes ble adoptert (trolig) til Norge.825

I tillegg beskriver Hailu det som kalles staged abandoning. Dette gikk ut på at barnas omsorgspersoner gjorde avtale om hvor og når et barn skulle forlates, med en person som skulle «finne» barnet. Avtalen kunne også gjelde hvilken polititjenesteperson barnefunnet skulle rapporteres til: Den politibetjenten som fikk slike saker bestemte selv hvor barnet skulle plasseres til midlertidig omsorg, og slik var det mulig for agentene som arrangerte en staged abandoning å sikre at barnet kom til «riktig» barnehjem. Selv om i alle fall noen av de involverte aktørene var kjent med foreldrenes identitet, ble barnet registrert som forlatt og med ukjent bakgrunn. Da kunne frigivelsesprosessen bli enklere, særlig i de tilfellene der begge foreldre var i live og det etiopiske regelverket krevde gode grunner for å frasi seg omsorgen.

Utvalget fikk også høre om ulike varianter og konsekvenser av staged abandoning på sitt landbesøk i januar/februar 2025. Flere kilder bekreftet da uavhengig av hverandre at denne praksisen var godt kjent i adopsjonsmiljøet. Selv om etiopisk lovgivning åpner for at foreldre kan samtykke til adopsjon, har vilkårene – som det vil gå nærmere frem i punkt 15.4 – for å kunne si fra seg foreldreansvaret variert mellom ulike perioder, og prosedyren for dette krevde en del innsats fra foreldrene. Regelverket – og hvordan det har blitt oppfattet – har ført til at noen foreldre har unnlatt å kontakte myndighetene direkte, og heller har forlatt barna for eksempel på et offentlig sted, på/ved en institusjon, eller hos privatpersoner. Siden det har vært, og/eller har blitt oppfattet som, straffbart å forlate barnet sitt på andre måter enn gjennom de regulerte prosedyrene, har foreldre i liten grad kunnet angre eller forsøke å få tilbake barna i etterkant uten frykt for straffeansvar.826 I noen tilfeller kan privatpersoner og adopsjonsaktører ha oppgitt uriktig eller mangelfull informasjon om barnets bakgrunn også for å beskytte foreldrene.

I intervjuer foretatt under utvalgets landbesøk i Etiopia fremgikk det at flere adopsjonsaktører – inkludert flere jurister – opplevde det vestlige adopsjonsinstituttet med «sterk adopsjon» som problematisk. Mange familier har ikke forstått at alle bånd til familien blir brutt ved en internasjonal adopsjon. Informasjon om at de adopterte kunne ta kontakt etter at de har fylt 18 år har i flere tilfeller blitt oppfattet som at de kom til å gjøre det, og at de ville returnere til Etiopia. To advokater med lang erfaring innen adopsjon viste til etiopiske lovregler som sier at familiebåndene ikke brytes ved adopsjon, og mente det var problematisk at mottakerlandene ikke respekterte dette. Loibl viser på samme måte til en studie gjennomført av organisasjonen Against Child Trafficking, og skriver:

As it turned out, the relinquishing parents did not often understand the Western concept of adoption that implied a permanent end to the parent-child relationship. Many were promised to receive updates about their children and expected them to return home once they had finished school.827

En opprinnelig mor som ble intervjuet under utvalgets landbesøk fortalte at hun kjente til flere familier som hadde adoptert bort barn. Hennes oppfatning var at de som ikke fikk kontakt med barna igjen, angret på adopsjonen. De som hadde blitt gjenforent – som henne selv – var mer positive. En direktør i barnevernet fortalte til utvalget på samme reise at en av hovedgrunnene til stansen i 2018 var opprinnelige foreldre som ikke fikk kontakt med barna etter adopsjonen, og som klaget til myndighetene.

Bestemmelsen i den etiopiske adopsjonsloven som sier at båndene ikke ble brutt ved internasjonal adopsjon (se punkt 15.4) ble tatt opp av norske adopsjonsmyndigheter overfor etiopiske myndigheter på tilsynsreise i 2003. Representanten fra ministeriet forklarte da at dette sjelden kom på spissen, fordi så mye som 95 prosent av barna som ble adoptert utenlands, hadde ukjent opphav.828 Han forsikret også om at man aldri ville gi konkret informasjon til biologisk familie om barnet, hvem som var adoptivforeldre, hvor de bodde, og så videre. Norske adopsjonsmyndigheter er ikke referert å ha stilt ytterligere oppfølgingsspørsmål til dette.829

En annen offentlig kjent indikasjon på problematiske forhold ved adopsjonsformidlingen, er at kvinnen som var direktør ved det offentlige barnehjemmet i Addis Abeba Kebebe Tsehay mellom 2010 og 2016 ble mistenkt for korrupsjon og trafficking av barn. Utvalget fikk opplyst på sitt landbesøk at direktøren rømte til Kenya da hun ble kjent med mistankene. Før hun reiste, skal hun ha brent dokumenter fra barnehjemmet.

15.4 Adopsjonsprosedyren og rettslig regulering

Adopsjonsinstituttet i Etiopia har vært lovregulert siden 1960 (i Civil Code), og senere revidert i 2000 (Revised Family Code). I tillegg til disse lovene, har ulike direktiver og retningslinjer hatt betydning. Flere omorganiseringsprosesser hos adopsjonsmyndighetene og domstolene har også påvirket saksgang og krav i adopsjonsprosessen. Etiopia ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991, men er ikke tilsluttet Haagkonvensjonen fra 1993. I 2002 ratifiserte Etiopia også The African Charter on the Rights and Welfare of the Child.830

Utvalget har begrensede ressurser til å utrede andre lands lovverk og rettsutvikling, og det tas derfor forbehold om unøyaktigheter (se metodekapittel, punkt 3.3). I det følgende vil det bli redegjort for den overordnede rettslige utviklingen av adopsjonsfeltet i Etiopia. Utredningen er basert på lover, direktiver, retningslinjer og praksiser som utvalget har funnet omtalt og gjengitt i ulike kilder hos Adopsjonsforum, norske myndigheter og i andre lands granskinger.

Da de første adopsjonene til Norge ble formidlet i 1991, var dette med primær hjemmel i Civil Code fra 1960. Loven skilte ikke mellom nasjonale og internasjonale adopsjoner. På et grunnleggende nivå skulle adopsjon bare tillates dersom det var «good reasons» som tilsa det, og adopsjonen «offers advantages for the adopted child».831 For adopsjon av barn under 15 år skulle det inngås en adopsjonskontrakt mellom adoptivforeldre og barnets verge, som måtte godkjennes av en domstol.832 Loven oppstilte dessuten visse krav til adoptivforeldrene.833

Etter 1960-loven måtte de opprinnelige foreldrene til barnet samtykke til adopsjonen, dersom de var i live og kjent.834 Dersom én eller begge foreldrene var døde, kunne vedkommendes nærmeste slektninger eller et familieråd samtykke til adopsjonen i deres sted.835

Etter at det igjen ble åpnet for adopsjoner etter stansen rundt 1980, vedtok MOLSA i 1982 nye «[d]irectives for the adoption of ethiopian children».836 En viktig administrativ endring som fulgte av direktivet, var opprettelsen av en «Adoption Comittee» i Ministry of Labour and Social Affairs (MOLSA), bestående av fem medlemmer og et sekretariat. Komiteen skulle føre tilsyn med adopsjonsfeltet, samt foreslå endringer for å håndtere eventuelle problemer. De fikk også mandat til å utforme «internal rules». I enkeltsaker om adopsjon var komiteen ansvarlig for å vurdere og akseptere hver enkelt adopsjonsforespørsel. De skulle blant annet kontrollere at adoptivsøkerne fremla de dokumentene som var påkrevd – før komiteens sekretariat la saken frem for domstolen. I enkeltsakene utvalget har gjennomgått fra 1990-årene, er det også en representant fra myndighetene som har signert adopsjonskontrakten som ble inngått med adoptivforeldrene. Det var domstolen som avgjorde adopsjonssaken, men den prøvde ikke de sosialfaglige sidene ved saken, bare om rettslige vilkår var oppfylt.837

Et annet sentralt vilkår som ble innført etter gjenåpningen i 1980-årene, var at utenlandsadopsjon bare kunne gjennomføres i tilfeller hvor barnets foreldre var døde eller forsvunnet. Et slikt vilkår er beskrevet i dokumenter fra både norske Adopsjonsforum, svenske Adoptionscentrum, samt i rapporten fra norske adopsjonsmyndigheters (Statens adopsjonskontor) tilsynsreise i 1995.838 Utvalget har ikke funnet henvisning til noen skriftlig rettskilde som regulerte dette. Det legges likevel til grunn at det i praksis var et krav om reell foreldreløshet da Adopsjonsforum startet sin formidlingsvirksomhet i 1991.839 Vilkåret beskrives nærmere i rapporten fra tilsynsreisen i 1995, hvor det går frem at barnet måtte erklæres foreldreløst/forlatt av en lokal domstol før det kunne frigis for adopsjon. Dersom foreldrene var døde, skulle lokale myndigheter forsøke å kontakte barnets slektninger for en eventuell omsorgsovertakelse. Før et barn kunne erklæres forlatt – også der det ble funnet alene – skulle det ifølge reiserapporten settes inn annonser i hovedstadsavisene med en frist for foreldre eller andre omsorgspersoner til å melde seg. Politiet var også involvert og tok avhør av involverte aktører.

Alle utenlandsadopsjoner ble gjennomført i Addis Abeba. Barn som i distriktene som var aktuelle for utenlandsadopsjon, ble derfor som regel overført til et offentlig eller privat barnehjem i hovedstaden etter at den lokale domstolen hadde erklært dem forlatt.840

I forbindelse med Etiopias ratifisering av FNs barnekonvensjon ble det i 1991 gitt noen presiseringer og tilleggsregler til direktivet fra 1982, men uten at det førte til vesentlige endringer.

Enkelte omorganiseringer i 1990-årene fikk innvirkning på adopsjonsprosessen. I februar 1995 ble ansvaret for behandling av enkeltsakene overført fra ministeriet (MOLSA) til et nyopprettet underliggende organ, Children and Youth Affairs Organization (CYAO).841 I Adopsjonsforums søknad om formidlingstillatelse fra 1996 beskrives også en omstrukturering/sammenslåing av domstolene i Addis Abeba som førte til lengre behandlingstid i enkeltsaker.842

Tidligere regler om adopsjon ble i stor grad videreført i Revised Family Code i 2000, men med noen vesentlige endringer. For det første fikk barnehjemmene større myndighet, ved at de «may give any child under their custody to adopters».843 I enkeltsakene etter 2000 er det derfor barnehjemmene selv – som regel private – som signerte adopsjonskontrakten og sto som part i retten, og ikke representanter for adopsjonsmyndigheten slik som tidligere. Adopsjonsmyndighetene skulle likevel få forelagt hver enkelt sak, og deres «opinion» skulle følge saken. I praksis måtte dermed hver adopsjon fremdeles godkjennes av de etiopiske adopsjonsmyndighetene.844

Den andre større endringen i saksgangen var at domstolen fikk en mer aktiv rolle. Der domstolsbehandlingen tidligere i stor grad hadde bestått av en kontroll av at de nødvendige dokumentene og forutsetningene for adopsjon forelå, la den nye loven opp til at de i større grad skulle gjøre en selvstendig vurdering. Domstolene kunne blant annet kreve ytterligere undersøkelser dersom de fant saken for lite opplyst. Det ble også lovfestet at domstolene kunne se bort fra myndighetenes «opinion» og avslå adopsjonen dersom de mente dette ikke ville være i barnets interesse.845

I kjølvannet av lovendringen i 2000 vedtok MOLSA både nye retningslinjer (2001) og et nytt direktiv (2002) som omhandlet adopsjonsfeltet.846 Når det gjelder frigivelsen av barn for utenlandsadopsjon, ble det i retningslinjene punkt 2.3.3 innført unntak fra regelen om at foreldrene måtte være døde eller forsvunnet; barn kunne også adopteres internasjonalt dersom offentlig myndighet fastslo at foreldrene hadde en dødelig sykdom («terminally ill») eller var sinnslidende.847 I praksis ser det ut til å ha skjedd en gradvis oppmyking av disse kravene utover i 2000-årene, i den forstand at opprinnelige foreldre lettere kunne oppgi barna sine til adopsjon dersom de ikke kunne eller ville ha omsorg for dem, for eksempel grunnet økonomiske problemer.848 I den svenske granskingsrapporten går det frem opplysninger om at man fra rundt 2005 tillot at foreldre overga barn direkte til politiet.849

I direktivet fra 2002 reguleres videre akkreditering av formidlingsorganisasjoner og barnehjem, som lå under MOLSA/MOWA frem til 2010, og deretter under Ministry of Federal Affairs, Charity and Societies Agency (CSA).850

I 2008 kom det videre et nytt direktiv fra MOWA, som da hadde overtatt ansvaret for adopsjon, og i 2009 nye retningslinjer. I direktivet fra 2008 gikk man bort fra den tidligere begrensningen på hvilke barn som kunne adopteres utenlands, og aksepterte at foreldre kunne samtykke til adopsjon dersom relevant myndighetsorgan bekreftet «that situations do not allow the child to be brought up in the family and that the child cannot be supported by the alternative children care programs».851 Videre ble adopsjonssaken behandlet i to runder i domstolen i Addis Abeba. I første runde ble spørsmålet om frigivelse behandlet, og opprinnelige foreldre / personene som overlot barnet, måtte møte og bekrefte at de sto ved avgjørelsen om å gi fra seg omsorgen. Dersom barnet var forlatt, ble dokumenter og rapporter fra lokale/regionale myndigheter gjennomgått. I andre rettsrunde måtte adoptivforeldre møte personlig og bekrefte ønske om adopsjon, og den endelige beslutningen om dette ble fattet.852

I samme direktiv ble den tidligere forventningen om at utenlandske adopsjonsformidlere støttet bistandsprosjekter omgjort til en forutsetning for å få fortsette virksomheten.853

Fra 2011 begynte etiopiske myndigheter å gjøre tiltak for å redusere antall adopsjoner. Blant annet begrenset de antall adopsjonssaker som kunne behandles i retten hver dag. Innstrammingene kom som en reaksjon på stadig flere rapporter om uregelmessigheter i adopsjoner fra landet. Det ble også innført en domstolprosess med to rettsmøter, hvor det første omhandlet barnets situasjon og frigivelse til adopsjon, og det andre om adoptivforeldrenes egnethet og villighet til å adoptere barnet. I 2013 og 2014 innførte myndighetene også strengere krav til dokumentasjon, blant annet for å dokumentere barnets bakgrunn og mangel på alternativ omsorg nasjonalt.854

I 2013 ble et amerikansk par fengslet for å ha forårsaket sin adoptivdatters død, og for å ha mishandlet adoptivsønnen sin. Dette skapte sterke reaksjoner i Etiopia og utløste en debatt om utenlandsadopsjon. Antallet utenlandsadopsjoner fra Etiopia skal ha blitt redusert med 90 prosent dette året. Etiopisk lovgivende myndighet argumenterte for at etiopiske barn burde vokse opp i sitt hjemland, med sitt språk og sin kultur. Rettighetsgrupper mente på sin side at landets adopsjonssystem ga risiko for utnytting og menneskehandel.855 9. januar 2018 ble det gjort en lovendring av det etiopiske parlamentet som avsluttet ordningen med utenlandsadopsjoner fra Etiopia.856 Etter dette er det bare etiopiske borgere som er bosatt utenlands som kan adoptere ut av landet.857

15.5 Undersøkelser i andre mottakerland

Etiopia har vært tema i flere andre granskinger i mottakerland.

Nederland har adoptert 1091 barn fra Etiopia. I den nederlandske granskingen i 2021 ble landet ikke gransket inngående, men det ble utført en screening. I sin skjematisering av abuses har den nederlandske granskingskomiteen for Etiopia markert Document forgery, Maladministration, Fraud and corruption og Concealment of status som Structurally identified, mens missing personal data/documents er markert som occasionally identified. Hva disse konklusjonene bygger på fremgår ikke av rapporten.858

I Flandern (Belgia) var blant annet nyhetsoppslag knyttet til adopsjoner fra Etiopia en foranledning til deres undersøkelser av adopsjonspraksis.859 Mellom 1981 og 2019 ble 1534 barn adoptert fra Etiopia til Belgia, og Etiopia var det største opprinnelseslandet for adopsjoner til Belgia i tiåret 2010–2019. I den historisk-sosiale delen av undersøkelsen blir det i hovedsak vist til funn i forskning og saker avdekket av media. Man viser blant annet til dokumentforfalskning, manglende kontroll av transaksjoner, og uetiske forhold ved frigivelse av barn for adopsjon.860

I den franske oversikten over litteratur og bibliografi nevnes også noen større internasjonale mediesaker om Etiopia.861

I den svenske granskingsrapporten fra 2025 vises det til flere kritikkverdige forhold ved adopsjoner fra Etiopia.862 Først gjengis hovedfunn fra blant annet ulike artikler og forskningsrapporter. Når det gjelder det svenske adopsjonsarbeidet mer konkret, er fokuset på adopsjonene i 1970-årene, og særlig uavhengige/private adopsjoner – som utgjorde en vesentlig andel av adopsjoner til Sverige. Det trekkes blant annet frem som et kritikkpunkt at mange barn kom til Sverige som fosterbarn, og at det kunne gå flere år før adopsjonssaken deres ble fullført. Videre ble en etiopisk mann som hadde bistått i en rekke adopsjoner til Sverige, både private og gjennom den svenske formidleren Adoptionscentrum, pågrepet og fengslet i 1977, blant annet mistenkt for økonomisk kriminalitet i forbindelse med adopsjonsvirksomheten.863 Kommisjonen mener videre at organiseringen av arbeidet medførte flere risikoer for «oegentligheter». Blant annet skal flere barn som ble formidlet til adopsjon hatt foreldre i live, men likevel mangler det dokumenterte samtykker i saksdokumentene.864 Det tas også opp at mange opprinnelige foreldre ikke forsto hva en adopsjon innebar.865 Informasjonen som fremgår om barna i adopsjonssakene er svært mangelfull, og mangler blant annet beskrivelser av hvilke tiltak som ble gjort for en eventuell nasjonal plassering.866 Informasjonen som fremgår av dokumentene er også upålitelig, og det ble avdekket flere feil, særlig i adopsjonssaker fra 1970-årene.867

Adopsjonskommisjonen trekker også frem at det var problematisk at Adoptionscentrum måtte gi bistand til lokale prosjekter for å få tillatelse av etiopiske myndigheter til å formidle adopsjoner. Selv om bistands- og adopsjonsarbeidet var adskilte virksomheter i Etiopia, fremheves det at praksisen kunne medføre risiko for at barn ble frigitt til adopsjon på feil grunnlag.868 Adopsjonskommisjonen viser til at svenske myndigheter fortsatte å gi autorisasjon til adopsjoner fra Etiopia frem til 2015, selv om det var flere signaler om uregelmessigheter.869

15.6 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Etiopia har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i punkt 3.6.3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger og informasjon fra ISS er gjennomgått, og litteratursøk og mediesøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått, samt dokumentasjon og korrespondanse i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir og Barne- og familiedepartementet, Riksarkivet og Utenriksdepartementet. Utvalget har hatt tilgang til Adopsjonsforums fysiske arkiver og digitale fellesområder. Utvalget har gransket informasjonsflyten mellom Adopsjonsforums lokalt ansatte i Etiopia og hovedkontoret i Oslo.

Utvalget har i sine undersøkelser gjennomført flere møter og intervjuer som har omhandlet adopsjoner fra Etiopia. Adopsjonsforum har redegjort for landsamarbeidet på et utvalgsmøte. Organisasjonen UTAD har også presentert sine innspill knyttet til landet på et utvalgsmøte. Adopsjoner fra Etiopia har dessuten vært tema på møtene med den svenske granskingskommisjonens sekretariat, hvor man blant annet har utvekslet erfaring og informasjon knyttet til landundersøkelsene. Adopsjoner fra Etiopia har vært tema i intervjuer med ansatte i adopsjonsmyndigheten (SAK/SUAK/Bufdir) og Barne- og familiedepartementet.

Det har blitt gjennomført intervjuer med adoptivforeldre (5), ansatte i Adopsjonsforum som har jobbet med landet (3), og styreledere i formidlingsperioden (2). Utvalget har ikke mottatt enkelthenvendelser eller innmeldte saker fra adopterte fra Etiopia. Utvalget har likevel snakket med og fått innspill fra adopterte (4) fra landet gjennom UTAD og samtaler med mindreårige / unge adopterte. Utvalget kontaktet Etiopiaklubbens Facebook-administratorer våren 2024, som delte et innlegg på Facebook med oppfordring til å kontakte utvalget. En rekke adoptivforeldre meldte seg etter dette, og utvalget intervjuet flere av disse. I ett av sakskompleksene har utvalget intervjuet både adoptivmor, adoptivbarn og opprinnelig familie.

Utvalget har gjennomgått i overkant av 150 enkeltsaker i Bufdirs arkiv.870 Utvalget av enkeltsaker har vært strategisk og fleksibelt, jf. punkt 3.6.5 Se ellers punkt 15.7.4 for mer informasjon om enkeltsaksgjennomgangen og vurderinger som knytter seg til denne.

Fra 28. januar til 2. februar 2025 var en delegasjon fra utvalget og sekretariatet i Etiopia for å gjennomføre besøk, møter og intervjuer med ulike aktører:871

• den norske ambassaden i Addis Abeba

• Tidligere ansatte i Adopsjonsforum Etiopia:

  • utenlandskontakt i Etiopia (2004–2015). Vedkommende var tidligere ansatt i MOLSA (1980- og 90-årene), og ble spurt om begge roller

  • barnehjemsbestyreren på transitthjemmet Debab

  • regnskapssekretæren på transitthjemmet Debab

  • to sjåfører (Amba/Debab)

  • barnepasser (Amba/Debab)

• to advokater med lang erfaring innen adopsjon

• direktør i barnevernet

• det offentlige barnehjemmet Kebebe Tsehay

• organisasjonen Shamida Ethiopia

• to opprinnelige mødre, en far og en søster.

15.7 Adopsjonsformidlingen fra Etiopia til Norge

15.7.1 Innledning

I juni 1990 søkte både Verdens Barn og Adopsjonsforum om tillatelse til å formidle barn fra Etiopia.872 Departementet godkjente begge søknadene og innvilget hver av foreningene tillatelse til å gjennomføre fem prøvesaker.873 I januar 1994 informerte imidlertid Verdens Barn departementet om at de ikke hadde lykkes med å skaffe en utenlandskontakt, og at de hadde lagt adopsjonssamarbeid med Etiopia på is.874 De ba derfor om at formidlingstillatelsen for Etiopia opphørte, noe departementet etterkom.875

Det er dermed bare Adopsjonsforum som i praksis har formidlet adopsjoner fra Etiopia til Norge, og det er deres arbeid som vil bli beskrevet i det følgende. Norske adopsjonsmyndigheter var på tilsynsreise i Etiopia i 1995 (SAK) og 2003 (BUFA). Bufdir var også representert på en adopsjonskonferanse i Addis Abeba i 2012.876

Den videre fremstillingen av adopsjonssamarbeidet følger en dels kronologisk og dels tematisk oppbygning, og er delt inn i tre hoveddeler. Den første delen (punkt 15.7.2 og 15.7.3) gjelder etableringen av arbeidet, og samarbeidet med Adopsjonsforums første utenlandskontakt, som varte fra 1991 til 2004. Utenlandskontakten var også leder for transittbarnehjemmet Children’s Amba (se nærmere nedenfor), hvor de fleste av barna som fikk tildelt norske adoptivforeldre i denne perioden oppholdt seg frem til adopsjonen ble gjennomført. I denne delen fokuserer utvalget særlig på de økonomiske sidene ved samarbeidet med utenlandskontakten.

Den andre delen (punkt 15.7.4 og 15.7.5) behandler utviklingen i adopsjonsarbeidet i 2000-årene og omorganiseringen av Adopsjonsforums arbeid i Etiopia i 2004, da de byttet utenlandskontakt, og etablerte et eget transittbarnehjem (Gooble) Debab. Her vil det særlig fokuseres på Adopsjonsforum og deres lokalt ansattes arbeid for å få tildelt og frigitt barn for adopsjon, blant annet ved å inngå økonomiske samarbeidsavtaler med lokale organisasjoner.

Den tredje delen (punkt 15.7.6 og 15.7.7) omhandler et av Adopsjonsforums hjelpeprosjekter i Etiopia, Søskenprosjektet. Dette prosjektet ble startet rundt 1999 for å støtte foreldreløse søsken av barn adoptert til Norge, men utviklet seg etter hvert til også å bli et støtteprogram for foreldre og familier. Utvalget vil særlig belyse i hvilken grad prosjektet ga foreldre og andre omsorgspersoner økonomiske insentiver til å adoptere bort barn.

15.7.2 Adopsjonsarbeidet 1990–2004

15.7.2.1 Oppstarten av den organiserte adopsjonsformidlingen

Adopsjonsforums arbeid med å organisere adopsjonsformidling fra Etiopia ble startet etter en internasjonal adopsjonskonferanse i Milano i mars 1990. På konferansen hadde representanter fra Adopsjonsforum kommet i kontakt med en underdirektør i MOLSA,877 som ifølge Adopsjonsforums daglige leder «stilte seg svært positiv til et adopsjonssamarbeid med Norge gjennom Adopsjonsforum».878 I juni sendte Adopsjonsforum derfor søknad til departementet der de ba om tillatelse til å gjennomføre noen prøvesaker fra landet og orienterte om at de arbeidet med å finne en utenlandskontakt. Tillatelse til inntil fem prøvesaker ble innvilget i juli, med forbehold om at Adopsjonsforum først fant en utenlandskontakt og fikk den godkjent av Statens adopsjonskontor.879

Adopsjonsforum hadde noen utfordringer med å finne en egnet utenlandskontakt.880 Etter hvert fikk de likevel foreslått en kandidat fra den samme underdirektøren i MOLSA som Adopsjonsforum hadde vært i kontakt med på konferansen i Milano året før. Dette var en kvinne i slutten av trettiårene med bachelor i sosiologi. Hun hadde flere års arbeidserfaring fra forskjellig hjelpearbeid i tilknytning til barn, og hadde på dette tidspunktet stilling som administrator ved et franskfinansiert barnehjem, Le Toukul. I søknaden om godkjenning av kontaktpersonen opplyses det at hun blant annet hadde erfaring fra adopsjonsarbeid gjennom å ha bistått flere belgiske familier med adopsjoner, men at hun ikke ville være utenlandskontakt for andre organisasjoner enn Adopsjonsforum.881

Utenlandskontakten ble godkjent, og prøvesakene gjennomført. I mai 1992 sendte Adopsjonsforum en redegjørelse til norske adopsjonsmyndigheter om arbeidet så langt, og søkte om en generell/ordinær formidlingstillatelse.882 Søknadsbehandlingen ble forberedt av fagmyndigheten (Statens adopsjonskontor), som i oversendelsen av saken til departementet, bemerket at dokumentene i prøvesakene fra Etiopia hadde blitt funnet å være i korrekt stand, slik at adopsjonene kunne registreres i Adopsjonsregisteret.883 Adopsjonsforum fikk en generell tillatelse til å formidle barn fra Etiopia i to år, hvor de også ble bedt om å sende en ny redegjørelse for erfaringene fra arbeidet ved utløpet av perioden.884 Formidlingstillatelsen ble senere fornyet en rekke ganger – for to år av gangen i perioden frem til 2002, og for tre år av gangen fra og med 2003 og frem til avslutningen i 2015. Utvalgte deler av søknadene og tillatelsene blir trukket frem i det følgende.

15.7.2.2 Organiseringen av adopsjonsarbeidet

Selv om utenlandskontakten ifølge den opprinnelige søknaden bare skulle arbeide for Adopsjonsforum, fortsatte hun med å bistå den belgiske adopsjonsformidleren Sourires d’Enfants. I formidlingssøknad i 1994 opplyser Adopsjonsforum at hun var fungerende utenlandskontakt for begge organisasjoner. I et internt notat fra Barne- og familiedepartementet blir det bemerket at dobbeltrollen «ikke er så bra av hensyn til lojalitet»,885 men ordningen ble likevel akseptert. Frem til 2004 samarbeidet disse to organisasjonene om enkelte prosjekter gjennom utenlandskontakten – blant annet hadde de et felles fosterhjem/transitthjem – men samarbeidet var «ikke tett og preget av åpenhet».886

De første årene ble barn som skulle adopteres til Norge boende på det opprinnelige barnehjemmet frem til avreise. Barna kunne bli hentet av adoptivforeldrene, eller bli eskortert til Norge av en av Adopsjonsforums ansatte. Når barnet var tildelt Adopsjonsforum, overtok organisasjonen normalt det økonomiske ansvaret for å dekke livsopphold frem til adopsjonen var gjennomført.

Å la barna bli boende på de lokale barnehjemmene var ofte dyrt, samtidig som forholdene der var dårlige.887 Adopsjonsforum arbeidet derfor en stund for å rekruttere lokale fosterfamilier. Med unntak av én kvinne, oppgis det i en reiserapport å ha vært vanskelig å finne familier som var egnet.888 I 1994 gikk Adopsjonsforum derfor sammen med Sourires d’Enfants om å leie et hus i Addis som skulle fungere som kontor for utenlandskontakten, samtidig som det skulle være et utvidet fosterhjem for barn som skulle adopteres til Norge og Belgia. Det var utenlandskontakten som sto ansvarlig for driften, og mot et månedlig honorar tok hun imot barn som ventet på adopsjon, primært til Norge og Belgia, men også til andre land.889 Huset ble omtalt som Yeligosh Amba eller Childrens Amba, som begge betyr «barnehjem». I Adopsjonsforums korrespondanse og dokumenter er navnet ofte forkortet til bare Amba, noe som derfor også gjøres i det følgende.890

Etter hvert ble stadig flere barn boende på Amba, og i praksis ble dette til et transitthjem for barn som skulle adopteres, frem til prosessen var sluttført. Som vi vil komme tilbake til i punkt 15.7.4.3, ble barna imidlertid gjerne overflyttet til hjemmet før de ble matchet med konkrete foreldre, slik at overføringen i praksis utgjorde en pre-tildeling til organisasjonene. Overflyttingen av barna gjorde den medisinske oppfølgingen lettere, samtidig som man frigjorde kapasitet på de lokale barnehjemmene. Selv om intensjonen hadde vært å opprette en form for utvidet fosterhjem, ble Amba etter hvert drevet som et ordinært barnehjem, med ansatte som arbeidet på skift. I 1995 flyttet de inn i nye lokaler. Etter dialog med myndighetene ble Amba i 1998 formelt omsøkt og godkjent som et barnehjem av etiopiske myndigheter, da under navnet Adopted Childrens Amba. Adopsjonsforum og belgiske Sourires d’Enfants sto da som ansvarlige for driften, mens utenlandskontakten ble stående som «manager». I Adopsjonsforums interne reiserapport fra 1998 – som beskriver godkjenningen – bemerkes det at «[m]yndighetene er veldig tilfreds med denne modellen, og ser gjerne at andre land også bygger opp tilsvarende modell».891

Fra 1997 økte antallet adopsjoner til Norge fra i overkant av 20 årlig til rundt 40.892 Økningen førte til et stort arbeidspress på utenlandskontakten, og Adopsjonsforum valgte å også ansette utenlandskontaktens yngre bror, som var utdannet sykepleier. Han skulle avlaste utenlandskontakten og overta som daglig leder på Amba.893 Som det går frem nedenfor, fungerte dette imidlertid ikke etter planen, og i praksis fortsatte utenlandskontakten som leder av både transitthjemmet og adopsjonsarbeidet.

Økningen i antall adopsjoner førte også til at kapasiteten på transitthjemmet ble presset, og i år 2000 valgte man å flytte barnehjemmet på nytt.894 Denne gangen ble Amba flyttet til en eiendom som utenlandskontakten og hennes ektemann eide.895 Adopsjonsforum innvilget samtidig et lån på 15 000 USD til utenlandskontakten som hun skulle benytte til oppussing/oppgraderinger av barnehjemmet. Lånet skulle nedbetales gjennom fratrekk i husleie (se nærmere om dette under punkt 15.7.2.4).

Utenlandskontakten hadde et stort kontaktnett og en etablert posisjon i adopsjonsmiljøet, noe som medførte at Adopsjonsforum fikk tildelt mange barn. Til tross for økningen i antall adopsjonsaktører fra slutten av 1990-årene var Adopsjonsforum (ifølge dem selv) den enkeltorganisasjonen som formidlet flest adopsjoner fra Etiopia i 2002.896

Som nevnt i punkt 15.4 skjerpet myndighetene kravene til adopsjonsorganisasjoner i 2002, blant annet gjennom krav om akkreditering av adopsjonsaktører. Adopsjonsforum hadde en periode utfordringer med å få nødvendig godkjenning fra Ministry of Justice, primært på grunn av utenlandskontaktens sammenblandede roller.897 De fikk opplyst at samme person ikke kunne være utenlandskontakt for mer enn én formidler av gangen. Det var heller ikke tillatt at man blandet privat og offentlig virksomhet, og utenlandskontakten kunne ikke stå som utleier av transitthjemmet samtidig som hun representerte en adopsjonsorganisasjon.898 Det var derfor nødvendig med en større omlegging av driften for å fortsette arbeidet.

Adopsjonsforum gikk i gang med de nødvendige omstruktureringene. Blant annet var planen at Adopsjonsforum skulle si opp utenlandskontaktens bror, og at han skulle ta over som utenlandskontakt for Sourires d’Enfants, mens utenlandskontakten fortsatte å jobbe for Adopsjonsforum. Av årsaker som skal beskrives nærmere nedenfor i punkt 15.7.2.3 og 15.7.2.4, ble det imidlertid vanskelig å fortsette å arbeide med utenlandskontakten, og det endte med at Adopsjonsforum avsluttet samarbeidet med henne og – etter en overgangsperiode – også Amba.

15.7.2.3 Samarbeidet med utenlandskontakten

Av samtidige dokumenter og gjennom intervju / skriftlig dialog med tidligere ansatte i Adopsjonsforum fremgår det at de norske ansatte hadde begrenset innsikt i og kunnskap om hvordan utenlandskontakten gikk frem for å få tildelt barn til organisasjonen, og hvordan frigivelsesprosessen foregikk i praksis. Det blir vist til at det var utenlandskontaktens ansvar å finne frem til «adopterbare» barn, og ordne med de nødvendige prosessene i Etiopia. Sentrale personer i Adopsjonsforum har uttalt til utvalget at man stolte på at utenlandskontakten fulgte reglene, og at man hadde høy tillit til det arbeidet vedkommende utførte.899

Imidlertid finner utvalget i Adopsjonsforums interne reiserapporter beskrivelser av en rekke forhold som gjør det relevant å stille spørsmål ved om Adopsjonsforum faktisk hadde høy tillit til kontaktpersonen, om denne tilliten i så tilfelle var velfundert, og om organiseringen av arbeidet var forsvarlig. Utvalget vil derfor beskrive noen funn knyttet til dette samarbeidet og komme med en vurdering av dette.

De første årene blir arbeidet i Etiopia beskrevet som positivt og stabilt i formidlingssøknader og i interne reiserapporter.900 Utenlandskontakten blir beskrevet som pålitelig, lett å samarbeide med, og en som hadde god kontakt med etiopiske myndigheter. I Adopsjonsforums reiserapporter opplyses det at hun fikk svært gode skussmål av adopsjonsmyndighetene i Etiopia, og det var som nevnt også disse som hadde anbefalt henne i første omgang.901

Med unntak av noen mindre irritasjonsmomenter – som at utenlandskontakten ikke møtte til alle avtaler og noen ganger var vanskelig å få kontakt med – fremstår dermed både arbeid og samarbeid første halvdel av 1990-årene å ha fungert godt. Fra 1997 finner man imidlertid stadig mer kritikk mot utenlandskontakten i Adopsjonsforums reiserapporter. Dette sammenfaller både med en økning i antall adopsjoner til Norge, og at adopsjonsmyndighetene i Etiopia ble omorganisert. I Adopsjonsforums interne reiserapporter opplyses det at arbeidet opp mot myndighetene ble vanskeligere, og at den nye lederen for ministeriets adopsjonsavdeling skapte problemer.902 Under tilsynsreisen til norske adopsjonsmyndighetet (BUFA) i 2003 informerte Adopsjonsforums landkontakt om store samarbeidsproblemer og manglende tillit til denne lederen, og hun knyttet ham til flere uregelmessige praksiser i det etiopiske adopsjonsarbeidet.903

Når det gjelder utenlandskontakten selv, nevnes det for det første flere ganger i Adopsjonsforums reiserapporter at engasjementet og omsorgen for barna hun hadde ansvar for, ikke lenger var like tilfredsstillende. Ved et besøk i 1997 bemerkes det at hun ikke lenger hadde kontroll på barna som bodde på Amba, og ikke kunne huske hvem alle var.904 Som tidligere nevnt, var det mange barn og trangt om plassen på Amba frem til de flyttet i 2000.905 Også etter dette tas det imidlertid opp at de hygieniske forholdene ved barnehjemmet var dårlige, og at «våre tilnærmelser til temaet snarere blir tatt ille opp enn å inspirere til forbedringer».906

For det andre går det frem at utenlandskontakten ikke rettet seg etter føringer knyttet til dokumentering av barnas bakgrunnshistorier:

Ellers er det mye slurv angående barnas bakgrunn. Stort sett får vi informasjon fra barnehjemmet vårt om at alt er «unknown», og ikke rent sjelden finnes det likevel informasjon som kan bety mye for barnet senere. Her er det vanskelig å få gehør […]. Rutinene bør forbedres på dette området og mitt inntrykk er at myndighetene forstår problemstillingen, men at kontakten vår ikke ser det som så viktig, eller rett og slett synes det er litt for mye bryderi å skrive ned alt sammen i rapporten som følger med tildelingen. Dette hadde vi til dels ganske heftige diskusjoner på.907

For det tredje går det gjentatte ganger frem at ansettelsen av utenlandskontaktens bror ikke fungerte som forventet, og at det var stadige konflikter og intriger mellom ham og utenlandskontakten. Ulike representanter fra Adopsjonsforum tok opp dette, og gikk i dialog med utenlandskontakten og hennes bror ved sine besøk, uten at det ser ut til at det førte til noen løsning. Ved en reise i 2002 bemerkes for eksempel følgende:

Samarbeidet mellom NN [utenlandskontakten] som er AFs representant i Etiopia og hennes assistent NN [utenlandskontaktens bror] er heller ikke tilfredsstillende. Jeg skal ikke komme inn på årsaken til det, men det er opplagt at det handler mye om posisjon, innflytelser og tilgang til god inntekt.908

For det fjerde går det direkte og indirekte frem av reiserapportene at utenlandskontakten og den norske landkontakten hadde flere uenigheter knyttet til synet på korrupsjon i adopsjonssystemet. Som nevnt i punkt 15.3.2 var det fra årtusenskiftet et økende antall adopsjonsaktører i landet, og det oppsto mistanker om at noen av disse betalte for å få tildelt flere barn og/eller få saker raskt gjennom systemet. Dette kjente også Adopsjonsforum til. I en intern reiserapport fra juli/august 2000 står det blant annet at «[k]orrupsjon påvirker arbeidssituasjonen og kan bli et økende problem for oss som ikke vil være med på ‘galoppen’».909

På den samme arbeidsreisen ble utfordringene knyttet til økende korrupsjon også tatt opp med utenlandskontakten:

Korrupsjon er et stort og sterkt økende problem i alle ledd i statsapparatet og også i regionene i Etiopia.

NN [utenlandskontakten] ba oss forstå dette da lønningene er så lave!!

Jeg er redd vi kommer til å få sterkere press fremover, og har derfor brukt mye tid på å snakke med NN [utenlandskontakten] og NN [utenlandskontaktens bror] om disse tingene. De er godt informert om våre holdninger.910

Adopsjonsforum ser slik ut til å ha vært kjent med problematikken og ga i forbindelse med dette klart uttrykk for sin holdning til dette overfor sine lokalt ansatte. Året etterpå oppsto det likevel på nytt uenigheter, denne gangen knyttet til blant annet om Adopsjonsforum kunne og skulle invitere en navngitt dommer på norgesbesøk. Fra reiserapporten fremgår det:

Domstolen:

Man kan i Etiopia velge hvilken dommer/domstol man vil bruke, selv om man ut fra adresse «sogner» til bestemte rettslokaler. Kontakten har følgelig funnet frem til en dommer som er villig til å samarbeide på «hennes» premisser, dog med visse krav.

Han har ifølge vår kontakt lenge bedt om å bli invitert til Norge. Dette er ifølge kontakten viktig for videre godt samarbeid. Det ble derfor bestemt etter henstilling fra kontakten, at invitasjonen skulle leveres til dommeren i løpet av min reise i Etiopia. Dette var etter min vurdering et dårlig «sjakktrekk» og førte til visse uenigheter mellom undertegnede og kontakten. En regel i MOLSA (Ministry of Labour and Social Affairs) er nemlig at vi ikke kan invitere navngitte personer, men bare sender åpen invitasjon. Dette ville kontakten ignorere fordi hun har lovet dommeren en invitasjon.

MOLSA:

Det dukket opp en del «forviklinger» og ikke minst misnøye fra adopsjonsseksjonen i MOLSA da de ble forelagt invitasjonen, og kontakten informerte om at AF ville invitere en navngitt dommer. Dette førte til at kontakten ville sitte på invitasjonen en stund. Vi ble av MOLSA bedt om å lage en ny invitasjon uten navn, mens kontakten ikke ønsket at vi skulle gjøre det. Hun mente hun skulle klare å ordne opp og at dommeren må få reise. Hun ville derfor ta opp dette etter at jeg hadde reist tilbake til Norge, uten min innblanding*. Det er mye som fortsatt er uklart for undertegnede og jeg synes det er vanskelig å få ordentlig informasjon. Det snakkes mye «rundt grøten», og det er ikke akseptert at man stiller for direkte spørsmål. Jeg føler meg imidlertid ikke komfortabel med utvikling i saken og måten den er blitt håndtert på.

Det var viktig under mitt opphold å presisere både overfor kontakten og myndighetene at Adopsjonsforum ikke under noen omstendigheter kan kjøpe seg «goodwill» i forhold til barnehjem, slik den amerikanske organisasjonen har gjort.

*I løpet av tiden som har gått etter denne reisen har vi fått beskjed om å sende en åpen invitasjon til MOLSA. De har bestemt at to personer som ikke arbeider med adopsjoner skal få reise. Hensikten med reisen skal være å sjekke at barn adoptert i norske familier har det bra og blir godt tatt vare på.911

I forbindelse med omleggingen av arbeidet i 2004 gir en «situasjonsrapport» ytterligere informasjon om utenlandskontakten.912 Dette gjelder blant annet utenlandskontaktens økonomiske forhold, noe som vil bli beskrevet nærmere under punkt 15.7.2.4. Rapporten tyder på at den generelle tilfredsheten med utenlandskontaktens arbeid hadde vært nedadgående i flere år:

• «Det har dessverre svært lenge vært en kjensgjerning at oppfølging og informasjon, samt samarbeidsvilje fra vår kontakt NN har vært mangelfull og av ‘varierende kvalitet’».

• «Det bør også understrekes at det over flere år har vært tilbakevendende diskusjoner knyttet til vår kontakt i Etiopia. Flere ansatte har vært på eskorte-/arbeidsreise til Etiopia, og har kunnet bidra i diskusjonene.»

• «Det bekreftes også at det snakkes og går en del rykter om vår kontakt i Etiopia. Andre forhold913 som vi måtte ha kjennskap til eller ønsker å stille spørsmålstegn ved er ikke tatt med i denne rapporten.»

I en rapport etter en reise i november/desember 2005, altså året etter at samarbeidet formelt ble avsluttet, finner man beskyldninger mot utenlandskontakten fra nye lokalt ansatte i AF.914 Ulike personer mente blant annet at hun ødela for Adopsjonsforum ved å be barnehjem om ikke å gi dem barn, at hun ga dårlige råd til Adopsjonsforums nye utenlandskontakt, og at hun var korrupt. I håndskrevet notat fra Adopsjonsforum (trolig fra et møte på samme reise) datert 6. desember 2005, står det videre blant annet: «NN [initial til tidligere utenlandskontakt] ‘Betaler for barn’ til Belgia. Ber om ‘Håndpenger’ som ikke skal regnskapsføres».

Utvalget har ikke funnet dokumentasjon som tyder på at norske adopsjonsmyndigheter på noe tidspunkt ble informert om utfordringene og/eller om mistillit knyttet til utenlandskontaktens arbeid. I søknad om formidlingstillatelse fra september 2002 (siste søknad før bytte av kontaktperson) beskrives samarbeidet slik:

Slik vi ser det er det ingen særlige problemer knyttet til vår kontaktpersons arbeid. Hun kjenner landet og «systemet» godt, og gjør det vi forutsetter hun skal gjøre.915

15.7.2.4 Særlig om lønn og annen kompensasjon 1990–2004

Et sentralt prinsipp i adopsjonsarbeid er at ingen skal ha urettmessig økonomisk vinning i forbindelse med adopsjonene. Prinsippet skal blant annet sikre at hensynet til barnets beste er det bærende hensyn både i den enkelte adopsjon, og i adopsjonsarbeid mer generelt. Prinsippet gjelder for alle involverte parter og aktører.916

Adopsjonsforums første utenlandskontakt og hennes nære familie fikk etter hvert svært gunstige økonomiske ordninger i forbindelse med adopsjonsarbeidet. Utvalget mener summen av ulike inntekter, honorar og kompensasjoner til slutt nådde et nivå som oversteg en rimelig kompensasjon for utført arbeid jf. Haagkonvensjonen 1993 artikkel 32, og aktualiserer spørsmål om utilbørlig økonomisk fortjeneste jf. barnekonvensjonen artikkel 21 d). Utvalget presiserer at selv om Etiopia ikke har ratifisert Haagkonvensjonen, la norske myndigheter selv til grunn at det bare skulle gjennomføres adopsjoner fra land hvis lovverk og praksis var i tråd med de grunnleggende prinsippene konvensjonen oppstiller.917

I det følgende skal de ulike økonomiske ordningene beskrives.

Lønn/honorar

I søknad om formidlingstillatelse 26. februar 1991 blir det oppgitt at kontakten skulle få lønn på mellom 300 og 400 USD per måned, i tillegg til å få dekke alle utgifter hun måtte ha i forbindelse med adopsjonsarbeidet. I løpet av de 13 årene samarbeidet varte, økte den månedlige utbetalingen vesentlig.

De månedlige utbetalingene omtales vekselvis som lønn og honorar i ulike beskrivelser fra Adopsjonsforum. Utvalgets forståelse av samarbeidet, er at utenlandskontakten ikke ble direkte ansatt av Adopsjonsforum, men at hun drev sin egen virksomhet. Hun fikk en fast kompensasjon som utenlandskontakt, i tillegg til at hun fakturerte Adopsjonsforum / ba om refusjon for ulike utgifter.918

I 1992, året etter avtaleinngåelsen, fremgår det av et brev fra Adopsjonsforum til utenlandskontakten at hun har bedt om økt kompensasjon.919 I brevet beskrives godtgjørelsene Adopsjonsforums utenlandskontakter i andre land fikk, og at svært få hadde en månedslønn på over 500 USD. I brevet gikk Adopsjonsforum likevel med på å øke utenlandskontaktens lønn til 600 USD per måned med umiddelbar virkning, og det fremgår at hun i tillegg har fått 0,25 USD per kilometer hun kjørte i nødvendige ærend. Dessuten ble hun lovet ytterligere lønnsøkning etter hvert som det forelå flere saker i Etiopia: Når adopsjonssakene oversteg åtte skulle lønnen økes til 800 USD, og når de oversteg tolv, til 1000 USD per måned.920

I 1994 hadde beløpet steget til 1000 USD. Det kom da reaksjoner på lønnsnivået fra flere hold. For det første mottok Adopsjonsforum i april 1994 et brev fra den belgiske foreningen Sourires d’Enfants, som utenlandskontakten også arbeidet for. De uttrykte mistro til at Adopsjonsforum kunne ha gått med på en slik sum:

She told us she would like to work only for you and us and said you proposed to pay her a monthly salary of 1000 $ …. Is this possible? I just started laughing, and told her: «if this is true, then they are just crazy! You know this is to much!»921

Styret for den belgiske foreningen hadde på sin side i 1994 avtalt en sum på 400 USD i måneden.922 De foreslo at de to formidlerne skulle holde kontakten angående lønnsnivå uten utenlandskontaktens viten, slik at hun ikke kunne «‘play’ with both of us».923

I et internt notat fra Barne- og familiedepartementets behandling av fornyelsen av formidlingssøknaden i 1994 fremgår det at det også fra norsk myndighetshold var en oppfatning om at lønnsnivået var høyt:924

Jeg har ingen merknader til denne godkjenningssaken bortsett fra en ting. Utenlandskontakten benyttes også av en belgisk forening. Jeg ser for meg at dette ikke er så bra av hensyn til lojalitet. Kontakten er dessuten svært bra lønnet, 1000 USD pr. mnd. + dekning av husleie.925

Det er ikke funnet korrespondanse som viser at dette synspunktet ble videreformidlet til Adopsjonsforum.

Lønnen til utenlandskontakten fortsatte å øke de neste årene. I søknad om formidlingstillatelse i 1996 skriver Adopsjonsforum at lønnen fremdeles er 1000 USD per måned, men at en «viss justering av honoraret er nå til vurdering».926 I søknad om formidlingstillatelse 1998 går det frem at honoraret er økt til 1200 USD per måned.927 I formidlingssøknader fra 2000 og 2002 oppgis lønnen fremdeles å være 1200 USD.928 I en intern situasjonsrapport fra Adopsjonsforum fra 2004 oppgis imidlertid lønnen da å ha økt til 1400 USD i måneden.929 På dette tidspunktet fikk kontakten dessuten også utbetalt 750 USD månedlig til dekking av reiseutgifter i tillegg til flere andre adopsjonsrelaterte inntekter, se nærmere nedenfor.

Utvalget er kjent med at det er store variasjoner i lønnsnivået i Etiopia, og at ansatte i internasjonale organisasjoner normalt har en langt høyere lønn enn ansatte i lokale virksomheter. På utvalgets landbesøk fikk vi likevel opplyst fra flere kilder at 1400 USD i 2004 måtte regnes som en svært høy månedslønn. Til sammenligning nevnes det også at Adopsjonsforums nye utenlandskontakt fra 2004 – som må anses svært godt kvalifisert etter en årrekke i høye stillinger i departementet / den etiopiske adopsjonsmyndigheten – fikk 8000 ETB i måneden, da tilsvarende ca. 930 USD. Det vil si at han fikk ca. 2/3 av tidligere utenlandskontakts honorar.930

Andre inntektskilder for utenlandskontakten og ektemannen som stammet fra adopsjonsarbeidet

Som beskrevet ovenfor bodde tildelte barn på foster-/transitthjemmet Amba frem til avreise til sine respektive mottakerland. Dette hjemmet ble administrert av utenlandskontakten.931 Fra 2000 var selve huset både eid og drevet av utenlandskontakten (og hennes ektemann).932 Driftsutgiftene, som husleie og lønn til ansatte, ble delt 50/50 mellom Adopsjonsforum og Sourires d’Enfants.

Utenlandskontakten selv oppgir Adopsjonsforums del av husleien å være 1790 ETB per måned (ca. 200 USD) i perioden 2001–2004 (se nedenfor om dette).

I tillegg til selve barnehjemmet, drev utenlandskontakten og hennes svigerfamilie også (fra ukjent år) et gjestehus hvor det ifølge BUFA var vanlig at adoptivforeldre bodde på hentereisen. Å bo her kostet 40 USD per natt.933 I 2003 ble det adoptert 46 barn bare til Norge. Selv om noen få barn fremdeles reiste til Norge med eskorte, og noen familier valgte andre alternativer, hadde utleievirksomheten potensial til å generere et betydelig beløp. Dersom man legger til grunn at 25 familier bodde 10 dager hver på gjestehuset, utgjør dette for eksempel 10 000 USD.

Gave og to rentefrie lån

I 1998 ønsket utenlandskontakten å kjøpe en ny bil, blant annet til bruk i adopsjonsarbeidet. I brev av 8. juli 1998 tilbød Adopsjonsforum å subsidiere bilkjøpet med 9000 USD. De anslo dette til å dekke ca. en tredjedel av en ny Toyota Corolla, som utenlandskontakten formodentlig hadde forespeilet at hun ønsket å kjøpe. Samtidig innvilget de et rentefritt lån på 9000 USD som kunne økes ved behov. Lånet skulle nedbetales med et trekk i månedslønn på 250 USD. I en faks 22. oktober samme år, ba utenlandskontakten Adopsjonsforum å overføre 20 000 USD, hvorav 11 000 var lån, og 9000 «donation». Hun informerte samtidig om at hun hadde besluttet å kjøpe en noe større bil, som kostet 43 000 USD. I tillegg til gaven og lån til bilkjøpet, økte Adopsjonsforum kompensasjon for kjøreutgifter fra 0,25 USD til 0,3 USD per km.934

I forbindelse med flytting av transitthjemmet til utenlandskontaktens eiendom i 2000, ble det som nevnt ovenfor inngått avtale om et nytt rentefritt lån fra Adopsjonsforum. Dette lånet var på 15 000 USD (ca. 125 000 ETB) og skulle brukes på en oppgradering av det «nye» Amba.935 Det ble overført 5000 USD i oktober 2000, og 10 000 USD i februar 2001. Avtalen var at lånet skulle nedbetales gjennom husleien, slik at Adopsjonsforum ikke skulle betale sin del av den månedlige leien frem til lånet var innfridd. Da samarbeidet ble avsluttet i 2004 regnet utenlandskontakten en husleie på 1790 ETB per måned, og at det derfor gjensto 53 703 ETB.936 Adopsjonsforum la på sin side til grunn en husleie på 1500 ETB per måned, og kom til at restbeløpet var 70 500 ETB.937

Utenlandskontaktens bror

Som nevnt ovenfor ble det i 1998 bestemt at det skulle ansettes en assistent for å avlaste utenlandskontakten. Adopsjonsforum ansatte da utenlandskontaktens bror, som var utdannet sykepleier. I 1998 går det frem at han skulle motta 250 USD i måneden, og fra 2000 ble dette økt til 500 USD.938 Til sammenligning fikk sykepleieren som ble ansatt på Adopsjonsforums nye transitthjem i 2005, en månedslønn på 1420 ETB, tilsvarende ca. 165 USD.939

Ved en arbeidsreise i 2001 ble det tatt opp at utenlandskontaktens bror også ønsket å kjøpe en bil. Sommeren 2002 ble det inngått avtale om et rentefritt lån på 10 000 USD til dette formålet.940 Lånet skulle nedbetales gjennom trekk i månedslønn, slik at lønnen ble 350 USD mot tidligere 500 USD. Imidlertid skulle han samtidig få 150 USD i kompensasjon hver måned for bruk av bilen i adopsjonsarbeid, med betingelse om at han selv dekket drivstoff og andre utgifter. Selve utbetalingen ble dermed ikke endret. Når samarbeidet ble avsluttet i 2004 gjensto det ifølge Adopsjonsforum 7525 USD av lånet.941 Etter en arbeidsreise i 2005 konstaterte Adopsjonsforums daværende styreleder at:

Det synes klart at vi ikke vil få tilbake pengene vi mener å ha til gode hos NN. [utenlandskontaktens bror]. Videre så er det vår oppfatning at vi ikke vinner noe på å forfølge saken i Addis Abeba. NN1 [AFs advokat] skulle således informere NN [utenlandskontaktens bror] skriftlig om dette.942

Skatteunndragelse, kjøregodtgjørelse og overfakturering for transportutgifter

Som beskrevet ovenfor ble samarbeidet med utenlandskontakten av ulike grunner vanskeligere, og i 2004 ble det klart at Adopsjonsforum ønsket å avslutte dette. I forbindelse med en arbeidsreise i februar/mars i 2004 blir det i en intern situasjonsrapport beskrevet flere kritikkverdige forhold knyttet til utenlandskontaktens økonomiske forhold.943

For det første opplyses det at kontaktpersonen bare hadde rapportert rundt en fjerdedel (370 USD per måned) av inntekten sin fra Adopsjonsforum (1400 USD per måned) til etiopiske skattemyndigheter. Det ble på denne reisen bekreftet av Adopsjonsforums etiopiske advokat at slik skatteunndragelse kunne straffes med flere års fengsel.

For det andre vises det i situasjonsrapporten til at kontakten hadde en «svært høy månedlig kjøregodtgjørelse». I stedet for betaling per kilometer, går det frem at hun (fra ukjent tidspunkt) hadde fått et fast beløp i måneden fra Adopsjonsforum for å dekke transportutgifter. Adopsjonsforums landkontakt påpekte at summen tilsvarte et gjennomsnitt på «17 mil pr. dag i arbeids medfør».944 I et senere referat går det frem at det konkrete beløpet var 750 USD per måned.945 Til sammenligning fikk den nye kontaktpersonen fra 2004 en månedlig transportgodtgjørelse på 800 ETB, tilsvarende ca 93 USD.946

I tillegg til kjøregodtgjørelsen, vises det til i situasjonsrapporten at bruken av drosje ved Amba var svært høy. Adopsjonsforum refunderte summer som tilsvarte kjøring i mer enn åtte timer per dag, seks dager i uken. I tillegg fikk utenlandskontakten dekket tilsvarende beløp fra Sourires d’Enfants.

Situasjonsrapportens omtale av disse punktene avsluttes slik:

Dessverre er det ikke mulig å få til en god dialog om disse forholdene. Økonomiske forhold er gjennom flere år forsøkt tatt opp ved ulike anledninger, uten at man har oppnådd annet enn gradvis høyere krav om lønn og kompensasjon for utgifter av ulike slag.

Adopsjonsforum har i tillegg også fra 01.01.04 akseptert å betale helseforsikring og livsforsikring pålydende USD 90,- pr. mnd.947

15.7.3 Utvalgets vurdering av adopsjonsarbeidet 1990–2004

Frem til 1991 var Etiopia et militærdiktatur. Norske myndigheter innvilget formidlingstillatelse for Etiopia i 1990. Generelt mener utvalget at det er betenkelig å innlede adopsjonssamarbeid med land med militærdiktatur.948 Utvalgets undersøkelse har imidlertid ikke avdekket konkrete kritikkverdige forhold knyttet til Adopsjonsforums formidlingsarbeid i første del av 1990-årene.

Utvalget finner flere indikasjoner på uregelmessigheter og problematiske forhold i andre halvdel av 1990-årene. Fra 1997 finner man i Adopsjonsforums interne reiserapporter stadig omtale av komplikasjoner og uenigheter i samarbeidet med myndighetene. Det nevnes at det er større «etterspørsel» og færre barn som er tilgjengelig for adopsjon, og at myndighetspersoner i Etiopia reagerte på at det var for mange utenlandske adopsjonsaktører som etablerte seg. I tillegg hadde korrupsjon blitt et synlig problem i adopsjonsarbeidet. Lovendringene fra 2000 ga videre private aktører mer makt i adopsjonsprosessen. Slik utvalget vurderer det, tilsa denne utviklingen høy aktsomhet i adopsjonsarbeidet, og løpende risikovurderinger fra Adopsjonsforums og norske myndigheters side.

På den ene siden finner utvalget at Adopsjonsforum hadde en intensjon om legitim drift. I reiserapportene går det frem at det eksplisitt har blitt uttrykt overfor både utenlandskontakt og andre at Adopsjonsforum skulle følge alle regler, og for eksempel ikke aksepterte å betale for «goodwill» hos private aktører. Beskrivelsene og samtalene som er gjengitt i reiserapportene viser en bevissthet rundt problemet med bestikkelser og korrupsjon, og en klar holdning til at dette ikke var akseptert praksis for Adopsjonsforums arbeid.

På den andre siden går det frem at Adopsjonsforum i praksis hadde liten kontroll over hvordan utenlandskontakten jobbet for å få tildelt barn til deres organisasjon. Samtidig nevnes det i reiserapportene stadig flere kritikkverdige forhold som ga grunn til bekymring, og som klart talte for at det ikke var grunn til å opprettholde en uforbeholden tillit til det arbeidet hun utførte. For det første ser man et økende antall konfliktpunkt mellom utenlandskontakten og Adopsjonsforums norske landkontakt, for eksempel knyttet til dokumentasjon av barnas bakgrunn, forhold på barnehjemmet med mer. Beskrivelsen i situasjonsrapporten fra 2004 indikerer blant annet at man i lengre tid har vært kjent med at utenlandskontakten holdt tilbake viktig informasjon, og at hun kom med stadig nye krav om økt økonomisk kompensasjon. Håndteringen hennes av forholdet til en konkret samarbeidsvillig dommer, herunder invitasjonen av ham til Norge, viser at hun opererte utenfor rammene av det gjeldende regelverket, og tilsynelatende også utenfor Adopsjonsforums føringer. Adopsjonsforum valgte imidlertid å fortsette samarbeidet i flere år, til tross for utenlandskontaktens opptreden.

Utvalget finner det kritikkverdig at Adopsjonsforum fortsatte å samarbeide med utenlandskontakten til tross for flere bekymringsverdige forhold ved avtalebetingelsene med henne og det de visste om hennes opptreden og faglige og etiske holdninger. I denne situasjonen er det særlig kritikkverdig at de overfor norske myndigheter fortsatt uttrykte tillit til utenlandskontakten, og at de ikke informerte om hele omfanget av de økonomiske ordningene. Adopsjonsforum var på det rene med forekomsten og omfanget av korrupsjon og bestikkelser i det etiopiske adopsjonssystemet rundt tusenårsskiftet, og at lokale aktører brukte sin rolle i tildelingsprosessen som et middel for økonomisk berikelse. I lys av dette mener utvalget at det var særlig kritikkverdig å overlate sentrale deler av prosessen med tildelingen og frigivelse av barn til en utenlandskontakt som tilbakeholdt informasjon, hadde uforholdsmessig høy lønn og betydelige økonomiske interesser knyttet til adopsjonsvirksomheten, som bare delvis så ut til å dele Adopsjonsforums etiske holdninger, og som i liten grad rettet seg etter Adopsjonsforums føringer og anbefalinger.

Utvalget er videre kommet til at den økonomiske kompensasjonen til utenlandskontakten samlet sett var så høy at den var i strid med prinsippet om utilbørlig økonomisk vinning i barnekonvensjonen artikkel 21 d, og forbudet mot urimelige høye godtgjørelser i Haagkonvensjonen artikkel 32 nr. 3. Det vises da blant annet til størrelsen på fast honorar, kjøregodtgjørelser, refusjoner av (delvis fiktive) utgifter, husleie, personlig forsikring, inntekt fra losjering av foreldre på hentereise, rentefrie lån og gaven på 9000 USD til kjøp av ny bil.

De avdekkede forholdene som fremgår i den interne situasjonsrapporten fra 2004, tyder videre på at Adopsjonsforum ikke hadde tilstrekkelig oversikt over utenlandskontaktens disponering økonomiske midler fra organisasjonen. Sett i sammenheng med utenlandskontaktens øvrige fremtreden,949 mener utvalget det er en risiko for at penger fra Adopsjonsforum kan ha blitt regnskapsført uriktig av utenlandskontakten og brukt til berikelse av seg selv og nær familie og/eller ureglementerte transaksjoner i forbindelse med adopsjonsarbeidet. Det vises særlig til at Adopsjonsforum, i tillegg til billån og en betydelig kjøregodtgjørelse, i 2004 dekket taxiutgifter i en størrelsesorden som skal ha tilsvart taxikjøring 8 timer per dag 6 dager i uka, samtidig som utenlandskontakten fikk tilsvarende taxidekning av den belgiske adopsjonsformidleren.

Utvalget finner det kritikkverdig at verken departement eller norske sentralmyndigheter reagerte på konkrete opplysninger de mottok om adopsjonsarbeidet, blant annet på BUFAs tilsynsreise i 2003. Dette gjelder for eksempel muntlig informasjon fra Adopsjonsforum om at en sentral person i adopsjonsavdelingen i MOLSA var involvert i ulovlige adopsjoner. Det gjelder også opplysninger om utenlandskontaktens sammenblandede roller som kontaktperson for flere foreninger, og den private utleievirksomheten tilknyttet adopsjonsarbeidet.

15.7.4 Adopsjonsarbeidet 2004–2015 og tildeling/frigivelse av barn til adopsjon

15.7.4.1 Innledning

Den følgende fremstillingen er delt i fire deler. For det første gis det i punkt 15.7.4.2 kort oppsummering av de praktiske forholdene knyttet til Adopsjonsforums formidlingsarbeid etter omorganiseringen i 2004.

I punkt 15.7.4.3 beskrives adopsjonsarbeidet nærmere, og særlig prosessen med å få tildelt og frigitt barn til adopsjon.

I punkt 15.7.4.4 behandles avtaler Adopsjonsforum inngikk med lokale barnehjem/organisasjoner om adopsjonssamarbeid og økonomisk støtte.

I punkt 15.7.4.5 omtales ett konkret tilfelle hvor utvalget har avdekket feil i forbindelse med frigivelsen av et barn til adopsjon.

15.7.4.2 Organiseringen etter 2004

I forbindelse med avslutningen av samarbeidet med den første utenlandskontakten gjennomførte Adopsjonsforum i 2004 en større omorganisering av arbeidet i Etiopia. Adopsjonsforum opprettet sitt eget transitthjem – Gooble Debab (heretter Debab). Adopsjonsforum sto selv som arbeidsgiver for alle ansatte, i motsetning til den tidligere situasjonen ved Amba hvor utenlandskontakten hadde ansvar for dette.

Adopsjonsforum leide lokaler og tilrettela disse for å fungere som et barnehjem.950 Ansatte ved Amba – sykepleiere, sjåfører, barnepassere og rengjørere – fikk selv velge om de ønsket å fortsette ved Amba, eller å følge med over til Debab. Adopsjonsforum fikk hjelp av et rekrutteringsbyrå til å ansette ny utenlandskontakt, barnehjemsbestyrer og regskapssekretær.951 Den nye utenlandskontakten hadde bakgrunn fra MOLSA, hvor han hadde vært ansvarlig for adopsjonsavdelingen fra slutten av 1980-årene til midten av 1990-årene. Han hadde dermed god kjennskap til regelverket og systemet for adopsjon.

Under granskingsutvalgets landbesøk til Etiopia ble det gjennomført intervjuer med seks av Adopsjonsforums arbeidstakere fra Debab.952 To av disse arbeidet tidligere for Amba. De ansatte beskrev Adopsjonsforum som en god og ryddig arbeidsgiver, og Debab som et godt sted for barn. Av de som tidligere arbeidet på Amba, ble det oppgitt at både lønn og arbeidsvilkår ble betydelig forbedret etter bytte av arbeidsgiver. I tillegg ble forholdene for barna beskrevet som svært gode; selve huset ble godt tilpasset bruken som barnehjem, og Adopsjonsforum sparte ikke på noe når det gjaldt mat og medisinsk oppfølging av barna.953

De ansatte presiserte i tillegg at Adopsjonsforum var svært tydelige og strenge når det gjaldt å følge alle regler. Blant annet beskrev de et system hvor man førte streng kontroll med alle utlegg, for å sikre seg mot irregulære og udokumenterte betalinger.

I 2011 strammet etiopiske myndigheter inn hvor mange adopsjonssaker domstolene kunne behandle hver dag, og etter dette ser man en tydelig nedgang i adopsjoner til Norge fra Etiopia. Fra 2010 tok Adopsjonsforum bare inn andre- og tredjegangs søkere.954 I desember 2012 valgte man å legge ned Debab, og Adopsjonsforum beskriver at ventetiden på både frigivelse av barn og annet dokumentarbeid tok stadig lengre tid.955 Adopsjonsarbeidet fortsatte i tre år til, frem 2015. De siste årene var det utenlandskontakten, den tidligere barnehjemsbestyreren og regnskapssekretæren som ledet arbeidet. Barna bodde da på lokale barnehjem frem til avreise, og ble fulgt opp der gjennom besøk fra Adopsjonsforums ansatte.956

Våren 2015 ble den utfordrende situasjonen i Etiopia tema i korrespondanse og møte mellom Adopsjonsforum og Bufdir.957 Adopsjonsforum informerte om at de hadde stoppet å tildele barn til søkere, og gikk mot en avslutning av formidlingsarbeidet etter at de siste sakene var avsluttet. I brev 22. juli informerte Adopsjonsforum om at alle sakene var avsluttet, og at de arbeidet med avvikling. I brev 28. oktober informerte de på nytt om status. I dette brevet fremgår det blant annet:

Det gjennomføres fortsatt adopsjoner til organisasjoner som tilsynelatende ikke har problemer med pengebruk. Da det ble kjent at Adopsjonsforum i sommer planla å avvikle virksomheten, mottok vi bl.a. et tilbud om samarbeid. Der ble det sagt helt tydelig at vi kunne få flere barn og fullføre prosessene raskt hvis vi ikke hadde økonomiske begrensninger. Dette bekrefter nettopp den uheldige utviklingen vi har sett i Etiopia, og dette er en sterkt medvirkende årsak til at vi ikke fant å kunne fortsette arbeidet.

I 2016 ble samtlige dokumenter Adopsjonsforum hadde i Etiopia angående barn adoptert til Norge, overført til Adopsjonsforums hovedkontor, og deretter overlevert til Bufdir. Bakgrunnen for dette var at man etter dialog med etiopiske myndigheter mente at det var stor risiko for at dokumentene ville bli ødelagt dersom de skulle oppbevares i Etiopia, grunnet manglende rutiner for arkivering.958 Utvalget har gjennomgått noen mapper/enkeltsaker fra dette «Etiopiaarkivet». Innholdet i mappene varierer, men omfatter i flere tilfeller dokumenter som ikke har ligget på adopsjonssaken i Norge, og som for eksempel kan gjelde helse, informasjon om oppholdet på transitthjemmet, og i noen tilfeller dokumenter fra frigivelsesprosessen. En del av dokumentene foreligger bare på amharisk, og utvalget har hatt begrenset mulighet til å undersøke disse.

15.7.4.3 Tildeling og frigivelse av barn til adopsjon etter 2000

Som beskrevet ovenfor var den vanlige prosedyren at barn som var forlatt/overgitt, først ble plassert på et privat eller offentlig barnehjem. Dersom det ikke lykkes å gjenforene barnet med familie eller finne andre nasjonale omsorgsalternativer, kunne barnet etter en fastsatt prosedyre frigis for internasjonal adopsjon. Etter 2000 var det barnehjemmet eller organisasjonen hvor barnet tilhørte som kunne tildele frigitte barn til formidlere/ adoptivsøkere, før saken ble fremmet for myndigheter for godkjenning, og oversendt domstolen for endelig beslutning. Adopsjonsforum og andre adopsjonsformidlere var dermed avhengige av å samarbeide med lokale barnehjem og organisasjoner for å få tildelt barn til sine søkere.

Som nevnt hadde Adopsjonsforums nye utenlandskontakt lang erfaring innen adopsjon, og god kjennskap til regelverket og involverte instanser. Imidlertid var det første gangen han jobbet for en adopsjonsformidler, og han hadde ikke den samme erfaringen eller nettverket som den tidligere utenlandskontakt når det gjaldt å få tildelt barn til organisasjonen. Samtidig var det i disse årene en ekspansiv vekst i antall adopsjonsformidlere i Etiopia, og dermed en økende «konkurranse» om adopterbare barn.959 I Adopsjonsforums reiserapporter fra årene etter utenlandskontaktbyttet ser man en gjentatt bekymring – både hos lokalt ansatte og de ansatte i Norge – knyttet til å få tildelt tilstrekkelig antall barn.

I en intern rapport fra en eskortereise høsten 2005 beskrives situasjonen nærmere:960

NN [utenlandskontakten] mener det er 3 hovedgrunner til at vi har få barn for adopsjon via Debab. Den ene er at andre land «betaler mer for barna», dvs at de betaler mer for transport/ godtgjørelse for barna som kommer fra distriktet. De [Adopsjonsforums ansatte ved Debab] har tidligere blitt lovet barn som ikke kom. Det viste seg at de hadde blitt gitt til en annen organisasjon som hadde betalt bedre. Den andre grunnen er at vi ikke tar store barn. Andre land aksepterer mye eldre barn enn oss. Den tredje og kanskje viktigste grunnen er at vi går etter boken dvs. ikke er korrupte som de fleste andre. Han tar ikke barn som ikke har papirene i orden. Disse sender han tilbake eller takker nei til å ta imot

Fra samtale med barnehjemsbestyreren gjengis følgende i rapporten:

Hun fortalte videre at de ansatte ved flere anledninger hadde kommet med barn som kunne være aktuelle for Debab, men at NN [utenlandskontakt] ikke hadde tatt imot dem fordi han mente papirene ikke var gode nok. Etter å ha forsøkt å hjelpe til med å skaffe barn til Debab har de nå gitt opp […]

Rapporten beskriver også en samtale om dette med en av vaktene på Debab:

Han fortalte også at han hadde forsøkt å hjelpe til med å skaffe barn til Debab, men at NN [utenlandskontakt] aldri var fornøyd med de papirene de kom med, så barna måtte leveres tilbake.

Slik utvalget forstår Etiopias adopsjonsregulering fra 2000, var det de lokale barnehjemmene som skulle foreta (den foreløpige) matchingen med adoptivsøkere.961 Slik matching kunne først foretas når barnet var formelt frigitt til adopsjon.

I praksis foregikk imidlertid ikke prosessen alltid slik. For det første ser det ut til at de lokale barnehjemmene ikke tildelte barnet direkte til adoptivsøkere, men i første omgang «pretildelte» barna til en formidlerorganisasjon som hadde passende søknader inne (med tanke på alder, søskengodkjenning o.l.).

Selv om adopsjonskontrakten til slutt ble signert av en representant for det lokale barnehjemmet, og matchingen ble formelt godkjent av etiopiske adopsjonsmyndigheter, ser det dermed ut til å være Adopsjonsforum selv som i realiteten sto for matching av barna med adoptivsøkere med riktig godkjenning. Etter at adoptivforeldrene aksepterte tildelingen, ble saken fremmet for adopsjonsmyndighetene og deretter domstolen. I en beskrivelse knyttet til matching-rutiner i ulike land, går følgende frem om denne prosessen:

Barna matches ikke direkte til bestemt familie. Vi mottar henvendelse om konkrete barn. Henvendelse kommer via vår representant og ikke direkte fra myndighetene eller samarbeidende institusjoner.962

I Adopsjonsforums tilfelle ble barn også flyttet til transitthjemmet før tildeling/matching med adoptivsøkere var godkjent av adopsjonsmyndighetene.963 I et referat fra et møte med en representant fra det etiopiske ministeriet skriver adopsjonsforums representant:964

Barnehjemmene er ansvarlige for barna som er frigitt til adopsjon frem til saken er godkjent i retten. Det er imidlertid ikke noe i veien for at barnehjemmene gjør avtaler med transit-hjemmene om at de overtar den daglige omsorgen for barnet når det frigis til adopsjon.965

Sett i sammenheng med forrige sitat forstår utvalget det slik at det her snakk om frigitte barn, som ikke nødvendigvis var matchet med noen spesifikk familie.

For det andre skjedde likevel også overføringen til transitthjemmet i noen tilfeller før frigivelsesprosessen var gjennomført.966 En tidligere ansatt ved Debab har i samtale med utvalget opplyst at noen barn ble flyttet til transitthjemmet før de var formelt frigitt for adopsjon av medisinske årsaker. Dette var i tilfeller hvor man antok at barnet ville bli frigitt, men hvor man så at barnets medisinske behov ikke ble tilstrekkelig ivaretatt på det opprinnelige barnehjemmet.

Videre har utvalget i enkeltsaksgjennomgangen funnet en rekke enkeltsaker etter 2000 (både før og etter bytte av kontaktperson) hvor det oppgis at barnet aldri har bodd på noe lokalt barnehjem («no orphanage involved»). I årene 2005 og 2006 gjelder dette rundt 40 prosent av de gjennomgåtte sakene. I disse tilfellene ser barna ut til å komme direkte til transitthjemmet enten gjennom sosialarbeidere eller andre myndighetspersoner/-organer i ulike regioner, eller – i noen få saker – direkte fra barnas opprinnelige foreldre eller familie. Det går ikke eksplisitt frem hvorvidt frigivelsesprosessen for disse barna var påbegynt eller fullført innen overflyttingen fant sted. I noen tilfeller blir det imidlertid beskrevet å ha gått svært kort tid – i ett tilfelle så lite som to dager – fra barnet ble funnet forlatt i en annen region, til det ankom Debab. Det legges derfor til grunn at overflyttingen av en del av disse barna til transitthjemmet bygget på en ren antakelse om at de kom til å bli frigitt for adopsjon.

En tidligere ansatt ved Debab presiserte i samtaler med utvalget at selv om noen barn kom mer eller mindre direkte til Debab, måtte papirarbeidet alltid gå igjennom de korrekte kanalene. I praksis betydde dette at man måtte fremskaffe nødvendige frigivelsesdokumenter fra lokale myndigheter og domstol (dersom dette ikke allerede var gjort), inngå en adopsjonskontrakt mellom barnets etiopiske verge (lokalt barnehjem/ organisasjon med tillatelse til slik virksomhet) og adoptivforeldrene (utenlandskontakten signerte etter fullmakt), innhente uttalelse fra adopsjonsmyndigheten, og fremme saken for domstolen. Som nevnt i punkt 15.4 var det etter lovendringen i 2000 det lokale barnehjemmet hvor barnet bodde som hadde det formelle ansvaret for barnet, og som derfor skulle signere adopsjonskontrakten og representere barnet i retten.

Man var dermed avhengig av samarbeid med et lokalt barnehjem/en lokal organisasjon som kunne opptre som verge for barnet for å få gjennomført adopsjoner. I de sakene hvor det var «no orphanage involved» ser man at det primært er to organisasjoner som går igjen som part i adopsjonskontrakt og rettsavgjørelse; Berhane Hiwot og HOREB Children Helping Organization.

Utvalget har funnet begrensede opplysninger om disse organisasjonenes virksomhet, men har sett beskrevet at Berhane Hiwot sommeren 2005 drev et nylig åpnet barnehjem for barn opp til fem år.967 Samarbeidet med HOREB Children Helping Organization, er omtalt i en reiserapport fra Adopsjonsforum våren 2005, som inneholder en beskrivelse av et møte med organisasjonen. Et av samtaletemaene for møtet var «[å] samarbeide med hensyn til undertegning av adopsjon kontrakt». Videre står følgende i reiserapporten:

Både NN [utenlandskontakt] og jeg [avdelingsleder AF] var noe forundret over denne organisasjonens drift. Det finnes verken konkrete arbeidsprogram eller prosjektbeskrivelser. Likevel har denne organisasjonen fått en offisiell tillatelse fra myndighetene om å jobbe for bl.a. plassering av barn til adopsjon.968

Utvalget forstår det slik at begge disse organisasjonene drev hvert sitt barnehjem, og at de var godkjent av etiopiske myndigheter som lokal aktør med ansvar for tildeling av barn i adopsjonsøyemed. I papirene til noen av barna som har blitt adoptert til Norge gjennom Berhane Hiwot og HOREB, indikeres det at de har bodd en tid på barnehjemmet før de ankom Debab. I majoriteten av saker hvor disse organisasjonene har representert barnet, står det imidlertid «no orphanage involved», noe utvalget tolker som at barna ikke har bodd på noe annet barnehjem enn Adopsjonsforums transitthjem. Organisasjonen som står som part i adopsjonssaken har dermed tilsynelatende hatt svært lite eller ingenting å gjøre med barna i praksis. Barn som ble representert av disse to organisasjonene utgjør rundt halvparten av adopsjonene til Norge de første årene etter bytte av utenlandskontakt.

Et annet spørsmål som utvalget har sett på, er hvilken bakgrunn barn som ble frigjort for adopsjon til Norge hadde. Som nevnt forutsatte regelverk og praksis i 1990-årene at det bare var foreldreløse barn som kunne frigjøres for adopsjon. I tillegg til barn hvor foreldrene i utgangspunktet var kjente (men døde eller forsvunnet) omfattet dette såkalte «hittebarn». Begrepet omfatter i denne sammenhengen barn som hadde blitt (eller ble oppgitt å være) funnet forlatt, og hvor man ikke hadde noe kunnskap om bakgrunnen deres. Beskrivelsene i Adopsjonsforums søknader om formidlingstillatelser fra 2002 til 2008 indikerer at det skjedde en utvikling hvor stadig flere av barna som ble frigitt for adopsjon hadde kjent bakgrunn. Formuleringen i søknaden om hvilken andel av barna som var «hittebarn», endret seg gradvis. I 2002 gjaldt dette «de aller fleste», i 2005 «de fleste», mens det i søknaden fra 2008 står at «mange av» barna var «hittebarn».

Utvalget har gjennomgått ca. 150 enkeltsaker fra Etiopia, noe som utgjør i overkant av 20 prosent av adopsjonene som ble formidlet til Norge. Sakene er valgt strategisk, ved at utvalget har bedt om de første gjennomførte sakene fra bestemte år. For noen år har det imidlertid blitt sett på flere saker enn for andre år, og statistikken er derfor mer og mindre komplett i ulike perioder.969 I om lag halvparten av de gjennomgåtte sakene har utvalget funnet opplysninger om barnas bakgrunn som viser at opprinnelige foreldre var kjent. De fleste opplysningene om barnas bakgrunn finner man i Barnearkivet (se punkt 29.3.1).970 Disse papirene er ikke en del av selve adopsjonssaken/registreringssaken hos norske myndigheter, men er dokumenter om barnet og dets bakgrunn som adopsjonsformidleren har samlet, og som senere er ettersendt til Bufdir for at de skal legges i barnas saksmappe. I Barnearkivet ligger først og fremst en del helseopplysninger, men også en barnerapport (child report), utarbeidet av Adopsjonsforums utenlandskontakt eller andre lokalt ansatte. I noen perioder finnes det visse opplysninger om barnets bakgrunn også i avgjørelsen fra domstolen, men primært er den følgende statistikken utarbeidet på bakgrunn av de opplysningene som går frem av barnerapporten. I mange tilfeller er opplysningene som gis om barnets bakgrunn svært sparsomme, og i noen tilfeller fremstår de mangelfulle og/eller selvmotsigende.971 Dette gjelder både før og etter bytte av kontaktperson i 2004. Selv om det fremgår opplysninger som indikerer at man hadde kjennskap til barnets opphav, betyr det derfor ikke nødvendigvis at det er mulig å identifisere foreldrene i dag.

Kilde: Utvalgets enkeltsaksgjennomgang

Som søylediagrammet viser, har det gjennom hele perioden blitt adoptert barn til Norge hvor det finnes opplysninger om barnets bakgrunn.972 Utvalget har gjennomgått færre saker tidlig i perioden, og statistikken kan av den grunn være noe skeiv. Likevel legger utvalget til grunn at en betydelig andel av barna som har blitt adoptert til Norge gjennom hele formidlingsperioden har hatt kjent bakgrunn.

Utvalget er ellers kjent med flere saker hvor det står i adopsjonspapirene at foreldrene er døde/forsvunnet, men hvor de i ettertid har dukket opp og har blitt koblet til konkrete barn. Blant annet har utvalget sett henvendelser fra opprinnelig mor i en sak hvor barnet i adopsjonsdokumentene er oppgitt å være funnet forlatt. En adoptivforelder har også opplyst til utvalget at opprinnelig mor på adopsjonstidspunktet var oppgitt å være forsvunnet, men senere kom tilbake. På utvalgets landbesøk møtte vi videre en opprinnelig mor som fortalte at hun hadde overlatt barnet sitt til en tante. Tanten hadde senere levert barnet på et barnehjem, hvor hun oppga uriktig navn på mor, og sammen med to andre avla hun falske vitnemål om barnets bakgrunn, slik at barnet kunne frigis til adopsjon. Da mor noen år senere kontaktet barnehjemmet, fikk hun vite at barnet hadde blitt adoptert til Norge. Utvalget har ikke hatt anledning til å utrede disse konkrete sakene nærmere, men basert på opplysningene mener utvalget at det er høy risiko for at barn kan ha blitt adoptert til Norge etter staged abandoning slik dette er beskrevet i punkt 15.3.2.

Av barna med kjent bakgrunn ser man videre en markant utvikling når det gjelder foreldrenes rolle. Frem til 2000 er det – i tråd med den rettslige reguleringen om foreldreløse barn – ingen foreldre involvert i frigivelsen til adopsjon. Fra og med lovendringen i 2000 ser man imidlertid en økende trend til at foreldrene selv er involvert i overgivelsen av barna.973

Kilde: Utvalgets enkeltsaksgjennomgang

Selv om det er en gradvis økende trend utover i 2000-årene, ser man en ytterligere endring etter 2008, hvor det fremgår i rettsavgjørelsen om adopsjon at opprinnelige foreldrene også selv har møtt i retten. Dette henger trolig sammen med regelverksendringene dette året, som i større grad åpnet for å overgi barnet til adopsjon (se punkt 15.4).

15.7.4.4 Adopsjonsforums økonomiske avtaler med barnehjem fra 2006

Som beskrevet i punkt 15.3 økte både det totale adopsjonsvolumet og antall adopsjonsaktører i Etiopia betraktelig utover i 2000-årene. Samtidig beskrives det av en rekke aktører at dette førte til en «konkurransesituasjon», hvor penger ble avgjørende for å få tildelt barn og få gjennomført adopsjoner.974

I Adopsjonsforums interne reiserapporter fra 1999 og fremover beskrives det hvordan etablering av stadig nye adopsjonsaktører medførte færre barn til deres organisasjon. I tillegg nevnes ulike «adopsjonsskandaler» og mistanker om korrupsjon.975

Etter 2000 fikk de lokale barnehjemmene utvidet ansvar for tildeling av barn, se punkt 15.4. Mange ble mer selektive i valg av utenlandske samarbeidspartnere, og begynte å stille krav om at utenlandske formidlere måtte inngå faste avtaler om økonomisk støtte for å få tildelt barn. Et voksende antall private barnehjem ble etablert og innrettet mer eller mindre som rene «adopsjonsbarnehjem», hvor barn ble ivaretatt utelukkende med henblikk på adopsjon. I AFs reiserapport fra januar 2005 beskriver landkontakten utviklingen slik:

Adopsjonssituasjonen: I løpet av 2004 ble totalt ca. 1400 barn adoptert fra Etiopia. Mange av barna er adoptert til Spania, USA, Frankrike og Italia. Adopsjonssituasjonen er egentlig mindre oversiktlig enn på lenge, og det er med en viss bekymring man tenker fremover. Det er mulig for en organisasjon å skrive kontrakt med private barnehjem om samarbeid og tildelinger av barn. Dette forutsetter at det private barnehjemmet får noe tilbake, i form av penger til forskjellige prosjekter, eller til å dekke ‘foster care’ utgifter.

Flere av disse barnehjemmene insisterer på at barna skal bo der inntil de hentes av sine foreldre. Vi ble fortalt at det bl.a. var begrunnet i at de kan få tilført mer penger til driften. På det stedet vi var innom fikk vi på spørsmål klart svar: «de som betaler mest, får mest». Dette stedet, Almaz Children and Family Support Organization (AFSCO) ønsket å tegne kontrakt med AF. De hadde et ambisiøst prosjekt som de ønsket å realisere de nest tre årene, og var avhengig av «inntekter» fra adopsjon.

Missionary of Charity, som vi tidligere har fått mange barn fra, sier også at de vil beholde barna til de blir hentet av sine adoptivforeldre. De private stedene har mange barn.

De offentlige barnehjemmene på den andre siden, får nesten ikke barn. Flere av dem var «tomme». Dette ønsket vi også å finne ut av, men ingen har noen god forklaring på hvorfor politiet ikke bringer barna til de offentlige barnehjemmene, men til de private. Det kan synes som om det er for dårlig styring i fht. frigivelse for adopsjon, og at myndighetene ikke klarer å styre virksomheten, etter lovendring for tre år siden.

MOLSA ble kontaktet da vi ønsket å drøfte situasjonen vedr. utviklingen i fht. internasjonal adopsjon. Deres syn på saken var klar – noen av de private barnehjemmene ser ut til å fungere som «transit homes» og ikke vanlige barnehjem.976 Det bekrefter langt på vei det vi fikk høre fra ACFSO.

MOLSA lovet å ta tak i dette, og det planlegges en såkalt «workshop» der problemene skal drøftes nærmere. De er nødt til å innlede et samarbeid med MOJ, og forhåpentligvis vil man kunne endre situasjonen på sikt.

Beskrivelsene viser at Adopsjonsforum hadde kunnskap om det de selv omtaler som en bekymringsverdig utvikling. De tok på eget initiativ kontakt med MOLSA for å drøfte situasjonen. Temaet ble også fulgt opp i møter med MOLSA og MOJ (Ministry of Justice) da avdelingsleder for Afrika og Asia besøkte Etiopia i mars 2005.

I et internt notat fra Adopsjonsforum fra desember 2005 går følgende frem:

ANDRE AKTØRER:

Noen private barnehjem (bl.a. Missionaries of Charity) har bestemt at barna skal være hos dem i alle fall frem til saken har vært oppe til rettslig høring.

Dette gjør bl.a. at disse barna er en inntektskilde for barnehjemmene som forlanger denne løsningen.

Her ligger mye av kjernen til de problemene som har oppstått etter at MOLSA i 2000 (tror det var da) ga større frihet til den enkelte adopsjonsforening ved at det ble mulig å «kjøpe seg kontakter» ved de private barnehjemmene. Dette førte raskt til dårlig kontroll og mangelfull oversikt over hva som forgikk. En rekke nye organisasjoner kjøpte seg bl.a. goodwill hos Missionaries of Charity (Spania, USA for å nevne noen).

Flere mindre privatdrevne barnehjem har også «skodd» seg på internasjonal adopsjon. Prisen er til dels meget høy for å få barn fra disse stedene.

Her har både vi og NN [utenlandskontakt] en klar oppfatning – vær kritisk og styr unna.

PLANER OM ENDRING:

Det har etter omleggingen i 2000 blitt mer og mer uoversiktlig, og korrupsjon har tatt helt av i Etiopia generelt. «Snusket» har blitt mer synlig og til slutt har myndighetene vel innsett at noe må gjøres.

Det ble i sommer satt ned en gruppe bestående av representanter fra myndighetene, politi, barnehjem, adopsjonsorganisasjoner, sosialarbeidere etc. som skulle gå gjennom hele feltet internasjonal adopsjon. Det kommer trolig forslag om endringer og nye retningslinjer i kjølvannet av dette arbeidet.977

I reiserapportene fra første halvdel av 2000-årene går det dermed frem en tydelig motvilje og skepsis til å inngå avtaler med private barnehjem om økonomisk støtte for å sikre seg tildelinger. Gradvis endret imidlertid Adopsjonsforum denne holdningen, og fra 2006 begynte de selv å inngå avtaler med flere ulike private barnehjem og organisasjoner, noe som skal beskrives nærmere i det følgende. Den økonomiske støtten ble regnet som en adopsjonskostnad, og ble finansiert av adopsjonsgebyret fra adoptivsøkerne.978 Utvalget har ikke hatt anledning til å se på alle samarbeidspartnerne. Dette er et utvalg av de som fremstår å ha vært mest sentrale.

2006–2007 Senaye Ethiopian Association

I en reiserapport fra oktober 2006 nevnes det at Adopsjonsforum har blitt bedt om å bidra økonomisk til et prosjekt, drevet av en organisasjon som ble opprettet i april 2006, Senaye Ethiopian Association (SEA). Organisasjonen var godkjent av Ministry of Justice, og drev blant annet et barnehjem. Videre heter det i reiserapporten at:

Ved å bistå med hjelp i fht. utstyr, husleie og lignende kan vi motta barn frigitt for adopsjon. Da det er slik man i stor grad jobber i Etiopia i dag, ser dette interessant ut, da budsjettet er rimelig og fornuftig.979

Utvalget har bare sett begrenset dokumentasjon knyttet til dette samarbeidet. I brev datert 29. juni 2007 til SEA, opplyser imidlertid Adopsjonsforum at de ønsker å støtte organisasjonen med 65 000 ETB for 2007.980

I forbindelse med en samling av utenlandske formidlere (Adoption Service Provider Organization) ble det rundt 2011 utarbeidet en liste hvor de ulike medlemsorganisasjonene hadde meldt inn sine samarbeidspartnere i Etiopia, og skrev en kort «observation» til hver av disse. Adopsjonsforum oppga der at de samarbeidet med SEA i 2006–2007. Under «observation» skriver de: «Lack of communication. Demanding for money/ capacity building program. Little transparancy».981

Utvalget har ikke funnet dette samarbeidet omtalt i korrespondanse med norske myndigheter.

2008–2013 Kingdom Vision International (KVI) og Faya

Fra januar 2008 fremgår det igjen i reiserapportene at Adopsjonsforum så behov for å inngå samarbeidsavtaler med private barnehjem for å få tildelt flere barn:

Det må jobbes mer med å finne flere «samarbeidspartnere» slik at vi eventuelt kan få opp antall forespørsler til Norge. AF er ikke konkurransedyktige sammenlignet med land som Spania, USA og Frankrike, men vi bør kunne få opp antall forespørsler noe (i 2007 ankom det 33 barn). Så langt ser det lyst ut med antall tildelinger som vil komme utover våren, men NN [utenlandskontakt] medgir at vi har hatt «flaks» og at vi trenger flere bein å stå på. Enighet om at han skal prioritere og forsøke å finne samarbeidsmuligheter i andre regioner, og eventuelt se om vi kan klare å utvide vårt virkefelt. I første omgang er det snakk om Gonder (Amhara Region) og eventuelt Jimma og Awassa (Oromia Region). NN [utenlandskontakt] og NN [barnehjemsbestyrer] har en stor kontaktflate som vi bør kunne benytte oss av.

Problemet ved å forsøke å utvide vårt «virkefelt», er at det forventes at vi bidrar økonomisk i forhold til barnehjemmene vi innleder samarbeid med. Dette da økonomien er svært knapp og de er helt avhengige av bidrag for å kunne eksistere. Uten økonomiske bidrag taper AF i «konkurransen» med andre land. Dette drøftet vi også for et år siden.982

På arbeidsreise i oktober 2008 hadde blant annet Adopsjonsforums landansvarlig og utenlandskontakt møter med to nystartede ideelle organisasjoner: Faya og KVI (Kingdom Vision International). Begge organisasjonene drev barnehjem, samtidig som de drev/ planla andre hjelpeprosjekter. På en håndskrevet lapp blant papirene knyttet til den følgende avtaleinngåelsen med disse står følgende:

• 40% of monthly expenc. expect. minimum

• More payment more children

• Can place children before the paperwork is finished983

I en e-post 11. februar 2009 bekrefter Adopsjonsforum overfor utenlandskontakten at de kunne tilby en månedlig støtte til organisasjonene KVI på 25 900 ETB (40 prosent av de budsjetterte utgiftene til barnehjemmet) og Faya på 20 000 ETB (50 prosent) de følgende seks månedene.984 Utenlandskontaktene ble bedt om å informere barnehjemmene og inngå avtaler så snart som mulig.

Samarbeidet med Faya skal beskrives nærmere under punkt 15.7.6 om søskenprosjektet, og i det følgende retter vi derfor primært fokuset på KVI.

Etter et halvt år måtte avtalen med KVI fornyes, og i september 2009 mottok Adopsjonsforum et brev hvor KVI blant annet opplyste om at de siden mars hadde plassert 12 barn gjennom Adopsjonsforum, og at «The common effort we have made so far can clearly show that we can do better in order to achieve more results in our next partnership period.»985 Videre skrev de at de hadde avsluttet samarbeidet med en annen organisasjon grunnet problemer i styret deres, og dermed hadde anledning til å plassere enda flere barn gjennom Adopsjonsforum. KVI forventet å få støtte til ulike prosjekter, og ba om en 100–150 prosent økning i månedlig budsjett. KVI ville da være «ready to place as many children as possible for the coming Ethiopian year».

I et håndskrevet notat fra utenlandskontakten datert 18. september tegnes et noe annet bilde av samarbeidet: Adopsjonssamarbeidet som skulle ha startet i februar kom først i gang i mai, og bare 4 saker var faktisk avsluttet, mens 6 var (dels tidlig) i prosess. To seks år gamle gutter hadde blitt foreslått, men ikke blitt funnet familie til, og ett tiltenkt barn hadde blitt returnert til opprinnelig mor. Tre av barna hadde også kommet til KVI via Adopsjonsforum selv, gjennom et annet samarbeid. Videre skriver han:

In general I am not happy by their request & the number of children placed to us, b/c they have many more children & better capacity than FAYA.

Adopsjonsforum fortsatte likevel samarbeidet. I november 2009 økte den økonomiske støtten til 32 500 ETB per måned,986 og i 2010 til 40 000 ETB per måned.987

Adopsjonsforum omtalte støtten slik i søknad om formidlingstillatelse i 2011:

Adopsjonsforum har siden 2009 gitt en fast månedlig støtte til administrasjon og drift av barnehjemmene til Faya og KVI.

Faya har i 2011 fått ETB 32.500 pr. måned

KVI har i 2011 fått ETB 40.000 pr. måned

Støtten gis uavhengig av antall adopsjoner og det er ikke knyttet noen betingelser til støtten ut over at dette skal sikre barna best mulig omsorg988

I brev 13. september 2011 til Adopsjonsforum opplyste KVI at de ikke hadde fått frigitt så mange barn (de hadde «referred» fire i 2011), blant annet fordi etiopiske myndigheter fokuserte mer på nasjonal adopsjon og fosterhjemsplassering. De kommer likevel med lovnader om at Adopsjonsforum snart vil bli tildelt flere barn, og forsikret om at de arbeidet hardt for dette. De ba samtidig om at støtten ble økt så mye som mulig.

I forbindelse med fornyelse av avtalen i 2012 oversendte KVI et forslag til kontrakt. I kontrakten ble de to partenes forpliktelser listet opp. Under Adopsjonsforums forpliktelser ble det foreslått det at donasjonene skulle økes til 80 000 ETB per måned. Under KVI sine forpliktelser var følgende punkt satt opp:

KVI commits itself to propose orphan and vulnerable children (infants and very young toddlers or children under the age of 3) for at least 24 proposed adoptive families in the project period through AF representative

I svaret fra Adopsjonsforum ble det informert om at de ikke hadde anledning til å øke støtten til mer enn 53 000 ETB per måned. Videre ble følgende tatt opp:

It is further required that the first bullet point under ‘Duties of Kingdom Vision International’ is changed, with no direct ‘promise’ of number of children. It is not ethically correct to link this agreement to any direct number of adoptions, since this could be interpreted as a ‘price’ for the adoption of children […] [original utheving]

I avtalen som ble signert 13. mars 2012, er punktet endret til:

KVI commits itself to propose orphan and vulnerable children (infants and very young toddlers or children under the age of 3) among the children who are in the KVI orphanage sites through AF. The number of children to be available for Adoption during the agreement period may not be known. The number shall vary depending on the availability of children for this program and the proposal of families through Adoption Forum.

I 2013 avsluttet Adopsjonsforum samarbeidet med både KVI (fra 1. november) og Faya (fra 1. oktober) med to likelydende brev.989 Begrunnelsen som ble gitt i dette brevet var:

Due to different circumstances, Adopsjonsforum’s financial problems and very few children placed for adoption to Norwegian families for the last two years ([KVI:] six in 2012 and none in 2013 / [Faya:] four in 2012 and three in 2013), we regret deeply to inform you that we have to stop further cooperation […]

2014–2015 Biftu og Tikuret

I 2014 inngikk Adopsjonsforum samarbeidsavtaler med to nye barnehjem, Biftu (mars) og Tikuret (september). I likhet med avtalene med KVI og Faya forpliktet Adopsjonsforum seg til å yte en månedlig støtte på henholdsvis 208 000 ETB til Biftu og 101 000 ETB til Tikuret. Biftu og Tikuret forpliktet seg på sin side blant annet til å tilrettelegge for adopsjoner.

I søknad om formidlingstillatelse 2014 beskrives støtten til disse to organisasjonene slik:

Adopsjonsforum gir en fast månedlig støtte til begge samarbeidspartnerne.

Biftu: pr. mnd. ca. ETB 208 000 (ca NOK 64 500)

Tikuret: pr. mnd. ca. ETB 101 000 (ca NOK 31 600)

Støtten gis uavhengig av antallet adopsjoner. Støtten skal bidra til at alle barna tilknyttet sentrene får best mulig omsorg og utviklingsmuligheter.

Ettersom Adopsjonsforum avsluttet adopsjonssamarbeid i Etiopia i 2015, ble disse avtalene likevel kortvarige. Avtalen med Tikuret ble sagt opp i mars 2015, med virkning fra 20. april.990 Avtalen med Biftu ble sagt opp i juni 2015 med umiddelbar virkning.991 Brevene er forholdsvis likelydende, og også overfor disse organisasjonene ble avslutningen begrunnet med at man hadde fått få barn og at adopsjonsprosessen tok for lang tid: «It is no longer within our financial abilities to continue a large program in the country when few adoption processes are being completed».

Adopsjonsforums merknader

Etter foreleggelse av faktagrunnlaget (se punkt 3.6.11) kom Adopsjonsforum med følgende skriftlige merknad om den økonomiske støtten som ble gitt til samarbeidsbarnehjem:

Med den store tilstrømmingen av nye organisasjoner og økning i antall adopsjoner fra begynnelsen av 2000-tallet ble det åpenbart en lite ønskelig «konkurranse» om adopsjonene. Antallet adopsjoner til Norge falt fra et nivå på 46/47 i året (2003–2004) til 15 i 2012. Det var åpenbart at en del av de nye aktørene brukte mye penger, og det er også i ettertid avslørt minst en organisasjon der familier ble tilbudt penger for å gi fra seg barn.

Etter intern diskusjon gikk Adopsjonsforum med på å støtte enkelte barnehjem som vi hadde fått et positivt inntrykk av. Disse var drevet av ideelle og religiøse organisasjoner som virket genuint opptatt av barns velferd, og der penger ikke var hovedmotivet for å drive med barnehjem. Det hører med at vi i disse årene også besøkte en del organisasjoner/institusjoner som vi ikke ønsket å samarbeide med ut fra et inntrykk av at de enten hadde rene økonomiske motiver eller virket useriøse i sitt arbeid.

Støtten til barnehjem kan sees som støtte til barnas omsorg og oppfølging, og barn som ikke kunne adopteres nøt også godt av støtten. Samtidig er det viktig å nevne at nesten alle barnehjem i Etiopia er drevet uten offentlig støtte, og kostnader til personale, lokaler, vann/strøm, mat, medisinsk oppfølging osv. må dekkes av gaver og frivillige bidrag. Det var alltid slik at vi ikke skulle koble støtten til et konkret antall adopsjoner, men det lå implisitt at uten adopsjoner ville vi ikke ha økonomi til å fortsette støtten.

Adopsjonsforum kan kritiseres for at kutt i støtte på kort varsel utsatte institusjonene for et problem og at barna ble skadelidende. Samtidig var det dialog og uformelle varsler som ble gitt om hvordan Adopsjonsforums støtte var usikker på sikt.

15.7.4.5 Forfalsking av bakgrunnshistorie

I årene etter utenlandskontaktskiftet oppsto det på et tidspunkt en spesiell situasjon ved transitthjemmet Debab i forbindelse med en konkret adopsjonssak. Utvalget baserer primært sin forståelse av hendelsesforløpet på to e-poster fra en av Adopsjonsforums lokalt ansatte i Etiopia til landkontakten i Norge.992 Utvalget har gjennomgått enkeltsaksdokumentene, korrespondanse og styrepapirer fra perioden, og saken har vært tema i intervjuer med tidligere styreleder og ansatte i Adopsjonsforum i både Norge og Etiopia.

Adopsjonssaken gjaldt et barn man hadde tatt imot på Debab fra en annen region i Etiopia. Dokumentasjon på frigivelse manglet på dette tidspunktet, men man antok at dette ville bli ordnet. De ansatte på Debab forsøkte gjentatte ganger å fremskaffe de nødvendige papirene fra riktige myndigheter, men da det nærmet seg ett år siden overføringen, forsto de at dette ikke ville lykkes. For å løse situasjonen inngikk de lokalt ansatte derfor en avtale med en kvinne og en Kebele i Addis. Avtalen gikk ut på at kvinnen skulle ta hånd om barnet midlertidig og oppgi til de lokale myndighetene at hun hadde funnet barnet forlatt.993 Med bistand fra Kebelen fikk man slik utstedt de dokumentene som var nødvendig for å frigi barnet til adopsjon, og barnet ble returnert til Debab.

Barnet ble deretter tildelt et norsk søkerpar. Omtrent en måned før adopsjonen ble gjennomført ser imidlertid Adopsjonsforums landkontakt ut å ha blitt oppmerksom på det som hadde skjedd, og etterspurte mer informasjon. I en e-post fra den lokalt ansatte til landkontakten ved Adopsjonsforums kontor i Norge forklares det at man hadde valgt en slik løsning fordi barnets bakgrunn uansett var ukjent, og at det ikke var et alternativ å sende ham tilbake.

Det skrives videre:

It will be very hard to tell other people that we have formulated a false document. This will make people to loose their confidence on us.

as professional people we have to be carefull about what we have to tell or write. I think we have to stick to what is written. NN [barnet] has not any event that needs to be told in [his/hers] one year stay with us, [he/she] is healty, has good development.

Barnet ble tildelt et norsk søkerpar, og adopsjonen ble gjennomført en måneds tid etter e-postutvekslingen. Adopsjonen ble så vidt utvalget kan se gjennomført på bakgrunn av historien om at barnet nylig var funnet forlatt i Addis. Den lokale organisasjonen Berhane Hiwot undertegnet adopsjonskontrakten, og står som part i rettsavgjørelsen. I barnerapporten fra Debab er det oppgitt en ankomstdato på transitthjemmet rundt tre måneder før adopsjonen, noe som stemmer overens med den konstruerte historien. I andre interne dokumenter (helserapport / logg fra Debab) går det imidlertid frem at barnet var langt yngre da det ankom transitthjemmet, og hadde bodd der i over et år.

Utvalget har forelagt saken i intervju med daværende styreleder og ansatte i Adopsjonsforum. Den lokalt ansatte oppga i intervju med utvalget at hun ikke kunne huske en slik sak. Daværende daglig leder opplyser at han var kjent med denne saken, men at det så vidt som han kunne huske, var landansvarlig som fikk oppgaven med å følge dette opp. Daglig leder har presisert overfor utvalget at ansvaret likevel lå hos ham. Utvalget har ikke funnet informasjon som tyder på at Adopsjonsforums styre ble orientert, og tidligere styreleder opplyste i intervju med utvalget at han ikke kunne huske å ha blitt gjort kjent med saken. Forholdet ser ikke ut til å ha fått noen konsekvenser internt i Adopsjonsforum, verken i Norge eller for de involverte ansatte i Etiopia. Verken norske eller etiopiske myndigheter ble orientert om saken.

15.7.5 Utvalgets vurdering av adopsjonsarbeidet 2004–2015 og tildeling/ frigivelse av barn til adopsjon

Utvalget finner at systemet for tildeling og frigivelse av barn i Etiopia, særlig etter lovendringen i 2000 som ga de private aktørene en større rolle, innebar flere svakheter og risikoer som krevde høy aktsomhet for å kunne drive forsvarlig adopsjonsarbeid i landet.

For det første var tildelingen av barn til ulike organisasjoner svært avhengig av personlige kontakter og nettverk. Systemet synes å ha medført betydelig risiko for at bekjentskap og gjensidige ytelser sto mer sentralt enn hensynet til barnets beste når barnet skulle tildeles organisasjon/foreldre. Adopsjonsforum – både i Norge og fra utenlandskontaktens side – ser i den forbindelse i utgangspunktet ut til å ha vært svært bevisst på at de skulle følge regelverket. De betalte blant annet ikke gebyrer til barnehjem utover dokumenterte utgifter for hvert enkelt barn, og utenlandskontakten (fra 2004) blir oppgitt å være svært restriktiv ved ikke å ta imot barn hvor papirene ikke var i orden. Dette var trolig hovedårsaken til at Adopsjonsforum hadde vanskeligheter med å finne samarbeidspartnere, og ble tildelt færre barn. Det bemerkes i den sammenheng at antall adopsjoner til Norge viser en svakt synkende trend utover i 2000-årene, samtidig som det totale antallet adopsjoner fra Etiopia økte markant.

Utvalget legger til grunn beskrivelsene om at Adopsjonsforum drev langt mer restriktivt enn mange andre utenlandske organisasjoner i disse årene. Blant annet gjelder dette betaling av udokumenterte gebyrer i forbindelse med enkelttildelinger fra private barnehjem. Utvalget mener også økonomistyringen etter opprettelsen av Debab reduserte risikoen for at det ble betalt noen form for skjulte gebyrer til private aktører og/eller myndighetspersoner i forbindelse med tildelinger og frigivelse av barn til adopsjon.

På andre områder finner utvalget imidlertid flere kritikkverdige forhold knyttet til adopsjonsarbeidet i denne perioden. Den svært uheldige utviklingen på feltet i Etiopia gjorde det gradvis vanskeligere for aktører som ønsket å drive legitimt. Selv om Adopsjonsforum på flere områder synes å ha vært en mer bevisst og lovlydig aktør enn enkelte andre organisasjoner i perioden, er dette ikke tilstrekkelig for å akseptere praksisen. Virksomhetens forsvarlighet må vurderes på selvstendig grunnlag opp mot grunnleggende prinsipper innenfor adopsjonsarbeid, og ikke ut fra hvilke risikoer og feil som forekom hos andre tilsvarende aktører.

Adopsjonsforum fortsatte driften til tross for de klare svakheter og risikoer som eksisterte og utviklet seg innenfor det etiopiske adopsjonssystemet. Likevel har utvalget ikke funnet dokumenterte rutiner eller risikovurderinger knyttet til de utfordringene som her er beskrevet. Utvalget mener derfor at Adopsjonsforum ikke var tilstrekkelig bevisst på utfordringene og/eller aksepterte en for stor risiko.

Adopsjonsforum valgte i utstrakt grad å ta imot barn på transitthjemmet før frigivelsesprosess og matching var gjennomført. I flere tilfeller ble barna i praksis plassert på et transitthjem for barn som skulle adopteres til utlandet, kort tid etter at deres opprinnelige omsorgssituasjon var brutt, for eksempel ved at de ble funnet forlatt, eller foreldrene selv overga dem. Dette tyder på at adopsjon til utlandet ble ansett som førstevalg, og at det i disse tilfellene ikke ble undersøkt eller gjort reelle forsøk på gjenforening med foreldre eller plassering hos annen opprinnelig familie, eventuelt andre nasjonale alternativer. Dette strider blant annet mot subsidiaritetsprinsippet. Det var en svakhet i det etiopiske adopsjonssystemet at slik praksis var akseptert, noe Adopsjonsforum burde ha vært bevisst. Praksisen var i strid med blant annet barnekonvensjonen artikkel 21, og Adopsjonsforum skulle derfor gjort norske myndigheter oppmerksom på dette i søknader om formidlingstillatelse.

Muligheten for at ansatte på barnehjemmet selv kunne «finne» barn for adopsjon, innebar videre en økt risiko for at frigivelses/adopsjonsprosesser ble igangsatt på uriktig grunnlag, noe som skal behandles nærmere i punkt 15.7.6 og 15.7.7. Adopsjonsforum skulle ikke ha akseptert denne måten å kanalisere barn til organisasjonen på. Utvalget mener i forlengelsen av dette at det er betenkelig at Adopsjonsforum aksepterte at relativt nyetablerte organisasjoner som i realiteten hadde lite eller ingenting med barna å gjøre i praksis, representerte barna i adopsjonskontrakten og i domstolen. Adopsjonsforums representant var etter møte med en av disse selv «noe forundret over denne organisasjonens drift», og at de hadde fått tillatelse til å drive adopsjonsvirksomhet.994

Utvalget anser videre at Adopsjonsforums avtaler med ulike private organisasjoner/ barnehjem var i strid med prinsipper knyttet til økonomiske transaksjoner i adopsjonsarbeid, jf. blant annet barnekonvensjonen 21 d. Selv om Adopsjonsforum motsatte seg at det ble skrevet et konkret antall tildelinger i avtalen med KVI, mener utvalget at både denne og de tilsvarende avtalene med andre organisasjoner åpenbart bygget på en felles forståelse og intensjon om at størrelsen på Adopsjonsforums økonomiske bidrag ville ha konsekvenser for antall tildelte barn («more payment, more children»). Adopsjonsforum ser ved inngåelsen av disse avtalene ut til å ha innsett at slike ordninger var nødvendige for å opprettholde adopsjonsarbeidet, da det «er slik man i stor grad jobber i Etiopia i dag». Etter utvalgets syn burde denne innsikten ha ledet til at Adopsjonsforum avsluttet sitt arbeid i Etiopia, heller enn at de selv ble en del av det de få år tidligere også selv anså som ikke-akseptable ordninger.

Utvalget mener Adopsjonsforum ga uriktig informasjon til norske myndigheter da de i formidlingssøknadene skrev at det ikke var knyttet noen betingelser til denne støtten, og at den ble gitt uavhengig av antall adopsjoner. Utvalget vurderer det som sannsynlig at Adopsjonsforum forsto at norske adopsjonsmyndigheter ville motsatt seg en avtale om økonomisk støtte som samtidig forpliktet lokale organisasjoner å tildele barn til Adopsjonsforum, og at dette var årsaken til at de ga uriktig informasjon.

Utvalget finner det samtidig kritikkverdig at norske myndigheter ikke i større grad fulgte opp de opplysningene som ble gitt i formidlingssøknadene både i 2008 og i 2011 om at Adopsjonsforum støttet samarbeidsorganisasjoner/barnehjem med større månedlige pengebeløp. Denne form for direkte pengestøtte til lokale organisasjoner er etter utvalgets syn egnet til å skape et økonomisk avhengighetsforhold mellom lokale organisasjoner og adopsjonsaktører, noe også norske myndigheter burde ha vært bevisst risikoen for, og kontrollert grundigere. Det vises i den forbindelse til at det allerede i 2000 forelå en enstemmig anbefaling fra Special Commission ved Haagkonferansen:

Receiving countries are encouraged to support efforts in countries of origin to improve national child protection services, including programmes for the prevention of abandonment. However, this support should not be offered or sought in a manner which compromises the integrity of the intercountry adoption process, or creates a dependency on income deriving from intercountry adoption. In addition, decisions concerning the placement of children for intercountry adoption should not be influenced by levels of payment or contribution. These should have no bearing on the possibility of a child being made available, nor on the age, health or any characteristic of the child to be adopted.995 [utvalgets utheving]

Utvalget finner det kritikkverdig at Adopsjonsforum ensidig og på kort varsel avsluttet den økonomiske støtten til samarbeidspartnerne sine når det ble klart at adopsjonstallene – av ulike grunner – ble for lave.996 Det legges til grunn at mange lokale organisasjoner/ hjelpeprosjekter i Etiopia både ble etablert på bakgrunn av slik støtte, og var avhengig av denne for å opprettholde virksomheten. Selv om denne typen avhengighet av inntekter fra adopsjonsarbeid i seg selv i utgangspunktet ikke skulle forekomme, jf. sitatet over, vil det etter utvalgets syn hvile et stort etisk ansvar på de utenlandske organisasjonene som likevel inngikk slike avtaler. Utvalget er ikke kjent med hvilke direkte konsekvenser Adopsjonsforums beslutning om brått å trekke seg fra avtaler/prosjekter fikk for barn (og andre) som ble understøttet av de respektive organisasjonene. Utvalget har imidlertid ikke funnet dokumentasjon på at det ble foretatt risikovurderinger før pengestøtten ble avsluttet. Generelt mener utvalget at atferden med å forplikte seg til større regelmessige pengebeløp for så på kort varsel å trekke seg ut, er potensielt svært problematisk. Adopsjonsforum bidro etter utvalgets syn til en praksis som medfører risiko for situasjoner som beskrevet i punkt 15.3.1, hvor det fikk dramatiske konsekvenser da private aktører mistet inntekten, og brått måtte overlate et stort antall barn til det offentlige barnevernssystemet, som ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å ivareta disse.

Utvalget mener det er positivt at Adopsjonsforum selv valgte å avslutte arbeidet i Etiopia da de ikke lenger anså adopsjonsarbeidet som forsvarlig. Imidlertid fremstår det for utvalget som om vurderingene om forsvarlighet og eventuell avslutning først for alvor ble aktualisert da utfordringene med å få tildelt barn og gjennomført tilstrekkelig antall adopsjoner ble så store at det uansett ikke var mulig å opprettholde virksomheten. Utvalget finner det klart at Adopsjonsforum hadde hatt kunnskap om den uheldige utviklingen i lang tid, og vurderingene rundt forsvarlighet av arbeidet og beslutningen om å avslutte dette kom etter utvalgets syn for sent. Adopsjonsforum burde informert og involvert norske adopsjonsmyndigheter langt tidligere. Den første skriftlige beretningen som utvalget har funnet fra Adopsjonsforum til norske myndigheter der den uheldige utviklingen i Etiopia beskrives i klartekst, kommer i det i punkt 15.7.4.2 siterte brevet 28. oktober 2015, altså etter at arbeidet er avsluttet.997 Daværende daglig leder opplyste til utvalget at det også var en viss muntlig dialog med Bufdir rundt disse forholdene.998 Bufdir var også representert på en adopsjonskonferanse i Addis Abeba om adopsjon fra afrikanske land i 2012, hvor ulik problematikk var tema.999 Utvalget mener likevel dette er forhold som klart skulle ha vært rapportert og beskrevet i den formelle kommunikasjonen. Utvalget finner at manglende varsel til norske myndigheter om disse forholdene var et brudd på formidlingstillatelsen.

Utvalget mener videre at norske myndigheter ikke selv gjorde tilstrekkelige grep for å sikre forsvarligheten ved adopsjonene til Norge utover i 2010-årene, da det internasjonalt ble avdekket flere uregelmessigheter ved adopsjonsarbeidet i Etiopia.

Ifølge daværende avdelingsleder i Bufdir, fulgte man situasjonene og intensiverte oppmerksomheten, blant annet i forbindelse med formidlingssøknader. Han mente dette hadde en preventiv effekt, siden Adopsjonsforum var klar over at de kunne miste tillatelsen dersom de ikke opptrådte ryddig. Utvalget har ellers ikke funnet dokumentasjon på hva denne ekstra oppmerksomheten konkret besto i, og saksbehandleren som behandlet søknadene, kunne i intervju med utvalget ikke huske hvorvidt det ble gjennomført noen ekstra kontroll.

Utvalget finner at saken som er omtalt i punkt 15.7.4.5, hvor Adopsjonsforums lokalt ansatte i Etiopia bevisst igangsatte en prosess for å få frigitt et barn basert på uriktige opplysninger utgjør alvorlige brudd på flere regler og prinsipper. Utvalget legger til grunn at forfalskning av dokumenter også i Etiopia vil utgjøre et lovbrudd. Den uriktige fremstillingen av barnets bakgrunnshistorie medførte at domstolens vurderinger av hvorvidt grunnleggende adopsjonsrettslige prinsipper – herunder samtykke og subsidiaritet – var ivaretatt, ble foretatt på feil grunnlag. Utvalget mener den bevisste forfalskningen er et svært alvorlig forhold.

Utvalget vurderer videre at reaksjonen til Adopsjonsforums ledelse i Norge ikke sto i forhold til alvorlighetsgraden i saken. Det er kritikkverdig at Adopsjonsforums styre ikke ble informert, og at de avdekkede forholdene ikke fikk noe internt etterspill i organisasjonen eller for de involverte partene. Utvalget mener videre det var et klart brudd på Adopsjonsforums formidlingstillatelse at de ikke varslet norske myndigheter om saken. Etiopiske myndigheter skulle også ha blitt informert.

En sentral person i Adopsjonsforum – som ikke selv var involvert / husker å ha blitt gjort kjent med saken, men som fikk den forelagt under intervju med utvalget – antok at intensjonene bak handlingen trolig var gode, og at man valgte en pragmatisk løsning i en vanskelig situasjon for barnets skyld.1000 Utvalget har forståelse for at konsekvensene for barnet potensielt var en varig «limbo»-tilværelse. Risikoen og implikasjonene som ligger i å akseptere / medvirke til å konstruere forfalskede opplysninger/dokumenter for å gjøre barn adopterbare er likevel svært alvorlige, og det kan under ingen omstendighet aksepteres at prosedyrene tilsidesettes ved adopsjonsformidlerens interne vurdering av det enkelte barnets beste, uten rådføring med etiopiske og norske myndigheter.

Utvalget vurderer det som positivt og proaktivt at Adopsjonsforum sammen med Bufdir – grunnet bekymringer om arkiveringsrutiner – valgte å overføre Adopsjonsforums lokale arkivmateriale fra Etiopia til Norge. Utvalget fikk på sitt landbesøk i januar/februar 2025 opplyst at det fremdeles mangler et tilfredsstillende arkivsystem i Etiopia, og at adopterte vil ha problemer med å få utlevert dokumenter der. Overføringen til Norge har derfor trolig bedret adopterte sin mulighet til informasjonstilgang. Etter hva utvalget har fått opplyst, har Bufdir frem til nylig (2024) ikke regelmessig lagt ved dokumentene fra Etiopiaarkivet når adopterte har søkt om innsyn, ettersom de var av den oppfatningen at Etiopiaarkivet var duplikat av den norske mappen. Det var først da utvalget under sine arkivsøk påpekte at dette ikke var tilfellet, at praksis ble endret. Dette mener utvalget er uheldig, ettersom adopterte da likevel ikke har fått tilgang til all tilgjengelig informasjon om seg selv og sin adopsjon.

15.7.6 Søskenprosjektet

15.7.6.1 Innledende merknader

I det følgende vil utvalget gjennomgå forhold knyttet til et av Adopsjonsforums hjelpeprosjekter i Etiopia. Bakgrunnen for at dette prosjektet trekkes særskilt frem, er at utvalget mener det var innrettet på en måte som medførte en betydelig risiko for at man i forkant av adopsjonsprosessen kunne skape forventninger hos opprinnelige foreldre eller andre slektninger/omsorgspersoner om økonomisk kompensasjon ved bortadopsjon av ett eller flere barn. Utvalget har også funnet dokumentert at slike insentiver i noen tilfeller ble gitt.

15.7.6.2 Overordnet om prosjektet

Søskenprosjektet var et hjelpeprosjekt organisert av norske foreldre som hadde adoptert barn fra Etiopia, og ble startet i 1998/99.1001 Bakgrunnen for prosjektet var at den daværende etiopiske adopsjonsmyndigheten (CYFAD) ved noen konkrete tilfeller hadde bedt Adopsjonsforum om å understøtte gjenværende søsken av barn som var adoptert til Norge.1002 Fra norsk side organiserte man støtten som et fadderprosjekt, og inkluderte etter hvert automatisk alle gjenværende søsken til barn adoptert til Norge. Prosjektet ble finansiert ved rekruttering av faste givere, blant annet gjennom Etiopiaklubben og Adopsjonsforums nettsider.1003

I utgangspunktet ble hjelpeprosjekter som dette driftet av frivillige, uavhengig av Adopsjonsforums styre og sekretariat. Adopsjonsforum arrangerte likevel årlige samlinger for prosjektledere og fikk forelagt prosjektrapporter og regnskap. Søskenprosjektets leder satt i styret til Adopsjonsforum i flere år. Adopsjonsforum oppga også prosjektet som et av «sine» bistandsprosjekter i samtlige formidlingssøknader for Etiopia mellom 2000 og 2011. Frem til 2009 var det Adopsjonsforums etiopiske utenlandskontakt og barnehjemsbestyrer som administrerte prosjektet lokalt.

Formålet med prosjektet var å sikre at søsken som (i hovedsak grunnet alder) ikke selv kunne adopteres til utlandet, skulle ha midler til livsopphold, og få mulighet til skolegang i Etiopia. Etter etiopisk rett var det som vist i punkt 15.4 frem til 2001 i utgangspunktet ikke tillatt å adoptere bort barn til utlandet dersom én eller begge foreldrene fremdeles var i live. Utgangspunktet var derfor at barna som ble inkludert i prosjektet, var foreldreløse, ofte uten omsorgspersoner. I praksis ble støtten gitt ved utbetaling av en fast månedlig sum i kontanter. Midlene ble utlevert av Adopsjonsforums lokalt ansatte representant, og mottakerne signerte på at pengene var overlevert. Overlevering skjedde primært ved at støttemottakerne selv møtte opp på transitthjemmet / Adopsjonsforums kontor. I noen tilfeller – hvor mottakerne bodde lengre unna – foregikk utbetalingen via overføringer til lokal bank, eller ved at representanten selv reiste for å møte dem.1004 Etter hvert som barna ble voksne, gikk de ut av prosjektet, men en del fikk også bistand i en overgangsfase, for eksempel i forbindelse med å skaffe seg bolig eller etablere seg i jobb.1005

Frem til 2004 ble innrullering og utbetalinger administrert av Adopsjonsforums første utenlandskontakt / leder for transittbarnehjemmet Amba. Da Adopsjonsforum avsluttet samarbeidet med henne og opprettet sitt eget transittbarnehjem, Gooble Debab, fortsatte den første utenlandskontakten å administrere utbetalingene for de søsknene som var innlemmet i prosjektet frem til 2004, mens barnehjemsbestyreren på Debab fikk ansvar for nye søsken som ble lagt til etter 2004.1006 I 2009 ble ansvaret igjen flyttet. Dette året inngikk Adopsjonsforum som tidligere nevnt et samarbeid med barnehjemmet Faya i Nazret. Faya tok da også over søskenprosjektet og inkluderte raskt en rekke nye barn i dette. I 2010 suspenderte Adopsjonsforum imidlertid samarbeidet med Faya – av årsaker som fremgår nedenfor – og omorganiserte deretter søskenprosjektet. Ansvaret ble gitt til en annen av samarbeidspartnerne – Kingdom Vision International (KVI, se punkt 15.7.4.4) – og gradvis omgjort til et «family empowerment»-program.

15.7.6.3 Norske myndigheters kunnskap om prosjektet

Som vist ble søskenprosjektet startet i 1998/99. Adopsjonsforum informerte norske myndigheter om prosjektet i formidlingssøknaden i 2000. Det ble da beskrevet slik:

Vi har et mindre, fadderbasert «søskenprosjekt», som yter bistand til eldre søsken av barn som er adoptert til Norge. Dette dreier seg om foreldreløse barn/ungdommer, som bor alene, mer eller mindre uten voksentilsyn. Barna har tak over hodet, men mangler ellers det meste. De får generell økonomisk bistand samt støtte til å fullføre skolegang. Også evt. uforutsette utgifter som medisin/legebehandling vil dekkes etter behov. Målet er at de skal få en utdannelse som gjør at de på litt sikt vil bli selvhjulpne.

I søknaden fra 2002 beskrives prosjektet slik1007:

Et fadderskapsprosjekt i Etiopia ble startet i 1998. Tanken bak prosjektet er å yte bistand til barn som har søsken adoptert til Norge. (I Etiopia er det ikke uvanlig at noen i en søskenflokk blir adoptert bort, mens de eldste blir værende). Styret ved barnehjemmet er ansvarlig for oppfølging av prosjektet sammen med kontaktpersonen. Det er for tiden 29 barn i prosjektet.

I 2003 var BUFA på tilsynsreise i Etiopia, og fikk blant annet besøke noen deltakere i søskenprosjektet, og skriver følgende om dette i rapporten:

Søskenprosjektet i Etiopia drives med godkjenning av Adopsjonsforums hjelpearbeidsutvalg. Det er noen ildsjeler blant dem som har adoptert barn fra Etiopia som står for den praktiske driften av prosjektet. Adopsjonsforum sentralt er ansvarlig for finansieringen. Også Etiopiaklubben har fra tid til annen innsamlingsaksjoner til prosjektet. Prosjektet yter økonomisk støtte til søsken av barn som er adoptert til Norge, og som selv ikke kan adopteres, for eksempel fordi de er for gamle. For det meste dreier det seg om eldre søsken som bor sammen med andre søsken, besteforeldre, tanter, onkler eller annen familie, eller hos venner. Pengene brukes til livsopphold og skolegang for disse barna/ ungdommene.

På vei tilbake fra Arba Minch tirsdag 23. september var det avtalt å besøke noen søstre i NN, en liten by like sør for Addis Ababa. Det hadde skjedd en misforståelse og disse søsknene var ikke hjemme da vi banket på. Det var her tale om to jenter på 12–14 år som bodde sammen med en søster på ca. 20. Så vidt vi forstod skulle den eldste jenta påbegynne universitetsstudier. Vi fikk et inntrykk av området der søsknene bodde og huset deres sett fra utsiden. Området var fattigslig og preget av slum.

Vi fikk seinere en avtale fredag 26. september med en bestemor og et søskenpar, jente på 13 og gutt på 14 år som ble støttet av prosjektet. Disse barna hadde to yngre brødre og to kusiner som var adoptert til Norge. Vi ble vel tatt imot hos denne familien. Grunnet støtten gjennom prosjektet har bestemor og barna nå økonomi nok til å disponere hele huset sitt (som er svært lite etter vår målestokk, men rent og trivelig), mens de tidligere leide ut et rom for å klare å dekke leien. Barnas skolegang er også sikret.

[…] pr september 2003 var det 46 barn som mottok støtte fra Søskenprosjektet.

I formidlingssøknader i 2005 og 2008 blir informasjonen i søknaden fra 2002 så å si ordrett gjentatt, men antall barn som omfattes av prosjektet, angis i begge søknader å være 50.

I formidlingssøknaden fra 2011 står det følgende:

Et fadderprosjekt («søskenprosjektet») i Etiopia startet i 1999. Tanken var at prosjektet skal støtte barn som har søsken adoptert til Norge. I Etiopia er det ikke uvanlig at noen i en søskenflokk blir adoptert bort, mens de eldste blir værende. Barna som fikk støtte var primært barn uten foreldre i live. Vår tidligere representant er ansvarlig for de eldste barna i prosjektet.

Det er for tiden noe i overkant av 50 barn i prosjektet, som primært gir støtte til utdanning, helse og sosiale forhold. Det kom mange nye barn inn i programmet i 2010 – særlig gjennom Faya, som også overtok ansvaret for å følge opp de fleste nye barna. Flere av barna har imidlertid foreldre i live, og prosjektet legges nå om. KVI er hyret inn for å gi familiene hjelp med å starte egen virksomhet som kan gi dem regelmessig inntekt framfor å sponse skolegang mv. for deres barn.

I formidlingssøknaden fra 2014 blir verken søskenprosjektet eller det nye prosjektet nevnt.

15.7.6.4 Søskenprosjektet før 2009

Det skal her pekes på noen sammenhenger mellom søskenprosjektet og adopsjonsarbeidet før 2009.

Da søskenprosjektet ble startet opp mot slutten av 1990-årene, var det som nevnt bare foreldreløse barn som kunne adopteres til utlandet. Barnas foreldre måtte dermed enten være døde, ukjente, eller ikke mulige å finne / oppnå kontakt med.

Søskenprosjektets utgangspunkt var å understøtte gjenværende søsken som manglet omsorgspersoner. Som det går frem i punkt 15.7.4.3, skjedde det imidlertid en utvikling utover 2000-tallet hvor barna som ble formidlet til Norge i stadig større grad var oppgitt til adopsjon av egne foreldre. Alle gjenværende søsken til barn adoptert til Norge fikk tilbud om støtte fra prosjektet – også hvor foreldrene var i live.

Ansvarlige for prosjektet – både lokalt i Etiopia og i Norge – har opplyst til utvalget at foreldre først ble gjort kjent med prosjektet etter at barnet var frigitt til adopsjon, og at støtten først ble utbetalt etter at barnet var kommet til Norge. Ettersom barna allerede var i en frigivelsesprosess når utenlandskontakten fikk kunnskap om dem, kunne søskenprosjektet ifølge dem dermed ikke skape insentiver for å samtykke til adopsjon.

Utvalgets undersøkelser viser at det som hovedregel ser ut til å være korrekt at Adopsjonsforums representanter først kom i kontakt med barna etter at disse var kommet på et lokalt barnehjem, og/eller var i en frigivelsesprosess for adopsjon. Likevel finnes det som vist i punkt 15.7.4.3 flere saker hvor det er eksplisitte opplysninger om at Adopsjonsforums utenlandskontakt eller andre ansatte ved barnehjemmet har vært i direkte kontakt med foreldre som av ulike årsaker ikke har vært i stand til å forsørge barna sine, og at barna deretter har blitt adoptert til Norge gjennom Adopsjonsforum.

Utvalget har intervjuet adoptivforeldre som adopterte barn fra Etiopia mellom 2000 og 2008, og som under hentereise og/eller senere har vært i kontakt med opprinnelig familie. Flere adoptivforeldre oppga at de hadde fått inntrykk av at det lå forventninger om kompensasjon til grunn for beslutningen om å adoptere bort ett eller flere av barna. Noen av disse opprinnelige familiene har fått støtte fra søskenprosjektet. På landbesøket i Etiopia fikk utvalget også bekreftet slike tilfeller av en av Adopsjonsforums lokalt ansatte. Vedkommende fortalte blant at hun selv hadde informert en enslig mor som hadde vansker med å forsørge barna sine om muligheten til økonomisk støtte. Hun hadde bedt mor om å overgi det yngste barnet til adopsjon gjennom Debab («please give us the smallest one»), slik at det ble lettere for moren å arbeide, og hun kunne motta støtte for eldre gjenværende barn. Det yngste barnet ble adoptert til Norge. Den ansatte fortalte videre at hun personlig kjente til 4–5 familier fra den samme landsbyen som hadde adoptert bort barn via Adopsjonsforum – flere av disse kom fremdeles (i 2025) og etterspurte nyheter om barna når hun besøkte slektningene sine der. I et annet tilfelle hadde de to yngste barna blitt adoptert til Norge, og familien hadde mottatt støtte slik at de eldre søsknene fikk en god utdannelse i Etiopia. Den ansatte ga uttrykk for at hun var stolt over å ha bidratt til dette, og oppfattet det som positivt for alle involverte.

Etter hvert som flere barn med (minst) en forelder i live ble adoptert bort, ble også flere av støttemottakerne i Søskenprosjektet denne type familier. Ved utvalgets landbesøk fortalte bestyreren av Debab (leder av prosjektet mellom 2004–2009) at slik vedkommende husket det, var det bare barn med foreldre i live som ble med i søskenprosjektet:

If they did not have a living parent, they would not be in the sibling project. Who would collect the money?

Bestyreren sitt inntrykk blir et stykke på vei bekreftet av en rapport fra 2008 om prosjektets andre del (altså de som ble med etter 2004), hvor sju av tretten støttemottakere var barnas mødre, og én var bestemor. Men fem søskengrupper ser altså ut til å ha blitt representert av andre enn familiemedlemmer, blant annet en sosialarbeider.

15.7.6.5 Særlig om søskenprosjektet administrert av Faya fra 2009–2010

I 2009 inngikk Adopsjonsforum som vist i punkt 15.7.4.4 en samarbeidsavtale om adopsjon med barnehjemmet Faya. Faya var en lokal organisasjon med eget barnehjem i Nazret som i utgangspunktet drev ulike program for HIV-smittede, men også formidlet barn for adopsjon. I forbindelse med en søknad til AFs styre om å øke støtten til organisasjonens prosjekter beskrives det slik av landansvarlig:

Organisasjonen ble primært etablert for å bistå hiv-positive barn, men har også utviklet et adopsjonssamarbeid med oss, fordi det også kommer andre barn til barnehjemmet organisasjonen driver.1008

I forbindelse med at man etablerte adopsjonssamarbeid og inngikk avtaler om drifts- og prosjektstøtte, overtok Faya samtidig ansvaret for den delen av søskenprosjektet som barnehjemsbestyreren på Debab til da hadde administrert. En større gruppe barn ble inkludert i de årene Faya administrerte prosjektet; i 2008 oppgis det at 53 personer nås av prosjektet, i 2010 har antallet økt til 70 barn.1009 I slutten av 2010 ble samarbeidet med Faya midlertidig suspendert, og søskenprosjektet omorganisert etter at Adopsjonsforum ble oppmerksom på problematiske forhold i hvordan prosjektet ble driftet. Disse forholdene skal beskrives nærmere her.

Slik utvalget har forstått hendelsesforløpet, mottok Adopsjonsforum i november 2010 et varsel fra en adoptivforelder. I samtaler med lederen av Faya på en tilbakereise, hadde adoptivforelderen fått et klart inntrykk av at lederen fant det uproblematisk å oppsøke fattige og vanskeligstilte foreldre med tilbud om økonomisk støtte dersom de adopterte bort noen av barna sine.1010 Landkontakten og en annen medarbeider, som tilfeldigvis var på en arbeidsreise i Etiopia på dette tidspunktet, ser deretter ut til å ha brakt opp temaet på et møte med Faya. I reiserapporten fremgår det at:

En rekke uheldige omstendigheter ble oppdaget rett før og under møtet. Dette resulterte i at vi umiddelbart valgte å gi beskjed om å stanse prosjektet i sin nåværende form. Det vurderes som svært ‘skadelig’ at søskenprosjektet slik det nå er organisert faktisk kan kobles til adopsjoner. […] Det ble i etterkant av møtet vurdert som svært usikkert å fortsette samarbeidet med Faya slik deres syn på adopsjonsformidlingen fremstod.1011

I en rapport knyttet spesifikt til bistandsarbeidet i Etiopia fra den samme arbeidsreisen går følgende frem:

Møte med FAYA

Det blir usikkerhet rundt hvorvidt det under rådgivningssamtaler med familier som vurderer å gi opp et barn for adopsjon, blir informert om søskenprosjektet og at man kan bli en del av det når man har gitt fra seg et barn. Dersom dette er tilfelle kan søskenprosjektet bli en katalysator for familier til å gi opp barna sine for adopsjon. Når vi tar dette opp med FAYA sier de selv at de ikke gir informasjon på forhånd. De sier videre at for de fleste familier er adopsjon «first option». Bistandskoordinator og saksbehandler understreker at adopsjon alltid skal være «last option» uavhengig av familiesituasjonen og at det er vårt ansvar og sikre at foreldrene vet 100 % sikkert hva det betyr å adoptere bort barna sine, og om de vil dette.

Møte med KVI:

KVI sier vi har to utfordringer:

1) Ifølge KVI er det ikke lov å gi penger direkte til familier (cash in hand). Dersom dette oppdages kan ansatte lokalt i Adopsjonsforum Etiopia bli fengslet, også ansatte i KVI.

2) Søskenprosjektet kan linkes til trafficking fordi familier som adopterer bort barna sine automatisk blir innrullert i søskenprosjektet.

Anbefalinger:

Søskenprosjektet har utviklet seg i så farlig retning og er så nært koblet til adopsjon at faren for å bli koblet til trafficking er svært stor. Vi kan dessverre ikke motbevise at vi ikke allerede har vært involvert i saker da det er stor usikkerhet rundt frigivelsen av barn for adopsjon fra FAYA

[…]

Utfordringen er blant annet at familier kan gå til myndighetene og si vi har stoppet støtten dersom vi stopper direkte utbetalinger til familier. Vi er derfor nødt til å jobbe med disse familiene over en lengre periode for å forberede på de endringene som kommer.

[…]

Ifølge KVI er vi ikke blitt tatt på dette med cash in hand tidligere fordi vi er små, vi går stille i gangene og har ikke blitt sjekket. Vi er ikke en NGO, men alle NGO’er og adopsjonsorganisasjoner vil bli evaluert i 2011, med start ca februar.

Adopsjonsforum suspenderte samarbeidet med Faya umiddelbart på bakgrunn av de opplysningene som var kommet frem.1012 Det ble videre startet en omorganisering av søskenprosjektet med bistand fra en annen samarbeidspartner, den i sitatet nevnte KVI (Kingdom Vision International).1013 Det fremgår likevel at «[b]arn fra Faya som allerede er kommet til Debab kan forspørres familie i Norge etter at saken er gjennomgått nok en gang, og funnet OK».1014 Man gjenopptok også adopsjonssamarbeidet med Faya etter noen måneders suspensjon.1015

Utvalget har funnet to brev fra Adopsjonsforum hvor de informerer om prosjektomleggingen. Det første (10. desember 2010) ble distribuert til myndighetene / aktuelle samarbeidspartnere i Etiopia,1016 og det andre (19. januar 2011) til Bufdir. I begge brevene beskrives problematiske forhold opp mot samarbeidspartneren i Etiopia, men de alvorlige forholdene knyttet til organiseringen av søskenprosjektet blir i liten grad konkretisert.

I det første brevet, adressert til «whom it may concern», med den norske ambassaden i Addis Abeba i kopi, står følgende:

As a part of Adopsjonsforum’s work in Ethiopia, we have for many years supported orphaned and very poor children and their families with educational needs, etc. These are children that may be in need of support, and who for various reasons are not available for adoption.

In November 2010, the aid and development work of Adopsjonsforum was reviewed by two experienced members of our staff. They interviewed several actors and partners in Ethiopia in order to evaluate our activities. It appears that some of the work carried out are not fully in line with Ethiopian regulations, and need to be redesigned. A local NGO in Ethiopia will help us with these changes.

Adopsjonsforum will always follow and respect national legislation and government regulations in the country where we work. We have started a process to change some of our projects in Ethiopia – including a so-called «sibling project» supporting education of biological siblings of children that have been adopted to Norway. Mrs [NN] manager of the transit home Gooble Debab, and other persons working with such support has acted in good faith on our behalf, and will actively participate in the necessary adjustment of the redesigned project.1017

Det er ikke funnet noe svar på dette brevet. Utvalget kan ikke se at Bufdir fikk tilsendt dette brevet fra UD/ambassaden eller ble informert om innholdet.

Til Bufdir ble blant annet følgende opplyst:

I november 2010 gjennomførte Adopsjonsforum en reise til Etiopia. Adopsjonskonsulent NN og bistandskoordinator NN hadde møter med vår representant, myndigheter, samarbeidspartnere for adopsjon og bistand. Deres rapport er enda ikke behandlet av landsstyret i Adopsjonsforum, men peker på behov for forbedringer av både adopsjonssamarbeidet og bistandsarbeidet […]

Det er svake tradisjoner for nasjonale adopsjoner og fosterhjem i Etiopia. En av våre samarbeidspartnere – et barnehjem i Oromia region – framstilte internasjonal adopsjon som «første valg» for barn som kom til institusjonen. Adopsjonsforum valgte umiddelbart å suspendere adopsjonsarbeidet fra denne institusjonen inntil det er foretatt videre undersøkelser om hvordan adopsjonsarbeidet foregår der. Mens det tidligere ikke var lov for etiopiske foreldre å gi fra seg barn frivillig til adopsjon, ble dette tillatt etter regelendringer for en tid tilbake. Et økende antall barn i Etiopia er derfor frivillig overgitt til adopsjon av foreldre eller andre slektninger. Det er imidlertid usikkerhet rundt hvor god informasjon som gis til foreldrene/ slektningene om konsekvensene av internasjonal adopsjon. Det er også viktig å sikre at det ikke foregår noen tvilsomme økonomiske transaksjoner i samband med slike adopsjoner.1018

På saken hos Bufdir ligger det ikke dokumentasjon på at dette brevet ble besvart eller fulgt opp fra Bufdir sin side.

Adopsjonsforums styre fikk først forelagt reise- og bistandsrapportene på et styremøte i mars 2011. Det ble da besluttet å gjenoppta adopsjonssamarbeidet med Faya. Utvalget har ikke funnet dokumenter i Bufdirs arkiver som viser at myndighetene ble informert om at samarbeidet ble gjenopptatt.

15.7.7 Utvalgets vurdering av søskenprosjektet

I utgangspunktet ble søskenprosjektet drevet av foreldre, uavhengig av Adopsjonsforums styre og sekretariat. Utvalget finner likevel at det i realiteten ikke kan oppstilles noe egentlig skille mellom dette hjelpeprosjektet og adopsjonsarbeidet. For det første fikk Adopsjonsforum forelagt prosjektrapporter og regnskap, og hadde dermed et godt innblikk i arbeidet. For det andre oppga Adopsjonsforum prosjektet som et av sine bistandsprosjekter i samtlige formidlingssøknader for Etiopia mellom 2000 og 2011, og uttrykker dermed et visst eierskap til det. For det tredje var det stor overlapp mellom de personene som var involvert i adopsjonsarbeidet på den ene siden, og i søskenprosjektet på den andre: Prosjektets norske leder satt i styret til Adopsjonsforum i flere år. Lokalt i Etiopia var det dessuten frem til 2009 Adopsjonsforums barnehjemsbestyrer og (tidligere) utenlandskontakt som administrerte prosjektet. Siden ble ansvaret overlatt til samarbeidspartneren Faya, som også tildelte Adopsjonsforum barn til adopsjon. Selv om adopsjonsarbeidet og søskenprosjektet hadde separate regnskaper og (delvis) ulik ledelse i Norge, mener utvalget at det i alle tilfeller ikke var mulig for de som mottok støtten i Etiopia å skille mellom Adopsjonsforum som adopsjonsaktør, og den støtten de fikk utbetalt via søskenprosjektet. Adopsjonsforums ansatte og styre hadde både kunnskap om søskenprosjektet, og var aktive i utførelsen av dette. Utvalget finner det derfor klart at søskenprosjektet må ses i direkte sammenheng med adopsjonsvirksomheten til Adopsjonsforum i Etiopia.

Søskenprosjektet var som vist opprinnelig en respons på henvendelse fra etiopiske adopsjonsmyndigheter om å ivareta gjenværende søskengrupper, og var innrettet mot foreldreløse barn som var overlatt til seg selv. I disse tilfellene hadde ikke de som mottok støtten selv innvirkning på beslutningen om frigivelse til adopsjon. Eventuell forutgående kunnskap eller lovnader om økonomisk støtte var dermed ikke egnet til å påvirke adopsjonsprosessen på noe vis. Utvalget finner ikke grunnlag for å kritisere prosjektet slik det opprinnelig var tenkt og innrettet. Utvalgets kritikk er rettet mot hvordan søskenprosjektet utviklet seg og Adopsjonsforums manglende risikovurderinger av dette.

Utvalgets undersøkelser av enkeltsaker viser at nærmere halvparten av barna som ble adoptert via Adopsjonsforum, ble overlatt av slektninger eller andre voksne omsorgspersoner – etter hvert i stor grad av egne foreldre. Dette resulterte i at søskenprosjektet fra et tidlig tidspunkt i praksis var en ordning der de samme personene som var sentrale for barnets frigivelse til adopsjon i ettertid ble mottakere av en fast pengestøtte, ettersom de gjerne også hadde omsorgen for søsknene som fikk støtte.

I tilfeller hvor barn ble tildelt Adopsjonsform fra barnehjem i andre regioner, og/eller frigivelsesprosessen alt var i gang eller fullført før Adopsjonsforum kom i kontakt med barna, anser utvalget det for lite sannsynlig at kunnskap om søskenprosjektet har hatt noen innvirkning på omsorgspersonenes beslutning om å adoptere bort barn. Søskenprosjektets leder i Norge har oppgitt til utvalget at hans oppfatning var at alle barn ble tildelt Adopsjonsforum på denne måten, og at det derfor ikke var noen fare for at barn ble frigitt grunnet en forventing om støtte.

Som tidligere nevnt finnes det imidlertid dokumenterte tilfeller hvor barn kom til Debab direkte fra foreldre eller andre omsorgspersoner gjennom Adopsjonsforums utenlandskontakt eller andre ansatte ved transitthjemmet. Utvalget har sett eksempler på slike saker både før og etter bytte av utenlandskontakt i 2004. Samtidig hadde helt sentrale ansatte ved transitthjemmet ansvar for å innlemme nye deltakere i søskenprosjektet. Det eksisterer en klar risiko for at beslutningen til foreldre eller andre omsorgspersoner om å adoptere bort barn ble tatt etter at de ble gjort oppmerksom på muligheten for økonomisk støtte til gjenværende barn. Utvalget har også fått bekreftet tilfeller der dette skjedde.

Ingen av de tidligere ansatte eller involverte personer utvalget har vært i kontakt med – verken i Norge eller i Etiopia – har gitt uttrykk for at man før høsten 2010 var bevisst risikoen for at støtten skulle bli et økonomisk insentiv for å adoptere bort barn. Det ble heller ikke innført noen retningslinjer eller tiltak for å unngå dette. En av de lokalt ansatte har derimot overfor utvalget gitt uttrykk for at det var en vinn-vinn-situasjon, og hadde ikke betenkeligheter med å presentere dette som et «tilbud» til opprinnelige foreldre eller andre omsorgspersoner.

Utvalget er kommet til at Adopsjonsforum gjennom søskenprosjektet på en uetisk og utilbørlig måte har påvirket samtykke fra foreldre/omsorgspersoner til adopsjon, ved i praksis å gi økonomisk kompensasjon for å samtykke til adopsjon. Dette er i strid med blant annet Haagkonvensjonen artikkel 4 c nr. 3 (samtykke skal ikke være foranlediget av betaling), barnekonvensjonen 21 d (forbud mot utilbørlig økonomisk fortjeneste) og artikkel 3 i tilleggsprotokoll til barnekonvensjonen (forbud mot «improperly inducing consent»).1019 Utvalget har funnet indikasjoner på at det i enkelte tilfeller kan ha artet seg som «kjøp og salg» av barn.

Utvalget vurderer det å være et brudd på Adopsjonsforums formidlingstillatelse at de ikke informerte norske myndigheter om de forholdene som ble oppdaget knyttet til Faya og søskenprosjektet på arbeidsreisen i november 2010. Det er positivt at Adopsjonsforum reagerte umiddelbart på opplysningene de fikk, og suspenderte samarbeidet. Utvalget mener likevel at den videre håndteringen ikke sto i forhold til alvorlighetsgraden i det som var oppdaget. Utvalget mener Adopsjonsforum skulle ha konferert med norske og etiopiske myndigheter før de pågående adopsjonene fra dette barnehjemmet ble fullført, og før man gjenopptok samarbeid med Faya. At Adopsjonsforums ansatte internt gjorde en ekstra vurdering av samarbeidet og gjennomgang av de aktuelle enkeltsakene, var ikke et tilstrekkelig tiltak, og det er også uklart hva dette eventuelt innebar. I brevet som ble sendt til Bufdir 19. januar 2011, informerer Adopsjonsforum om at samarbeidspartneren deres ikke har veiledet opprinnelige foreldre tilstrekkelig, men nevner ikke opplysningene om at foreldre trolig hadde blitt orientert om søskenprosjektet / mulighet for økonomisk støtte før de samtykket til adopsjon. Det er ellers ikke funnet indikasjoner på at Adopsjonsforum drøftet saken med Bufdir før de gjenopptok samarbeidet med Faya.1020

Utvalget finner det også kritikkverdig og uforsvarlig at norske myndigheter ikke selv tok initiativ til å undersøke søskenprosjektet nærmere. Det vises til at Adopsjonsforum ga opplysninger om prosjektet i alle formidlingssøknader mellom 2000 og 2011, og at BUFA på tilsynsreisen i 2003 selv besøkte søskenprosjektdeltakere. Særlig opplysningen på tilsynsreisen om en storfamilie som i to omganger hadde adoptert bort barn via Adopsjonsforum, og derfor fikk støtte fra søskenprosjektet fremstår for utvalget som bekymringsfulle, og burde ha foranlediget nærmere undersøkelser. Brevet fra Adopsjonsforum (i kopi) til ambassaden 10. desember 2010 og til Bufdir 19. januar 2011, hvor de meldte fra om problematiske forhold ved adopsjonsarbeidet, ser heller ikke ut til å ha blitt fulgt opp. Dette er kritikkverdig.

Merknader knyttet til omfang av feil

Utvalgets undersøkelser gir ikke tilstrekkelig grunnlag for noen sikker konklusjon om antallet adopsjoner som har blitt gjennomført der det med utgangspunkt i søskenprosjektet har forekommet utilbørlig fremkalling av samtykke. Det er på det rene at dette har skjedd i flere tilfeller, selv om det i flertallet av adopsjonssakene fra Etiopia ikke kan ha forekommet. Selv om utvalget i utgangspunktet ikke tar stilling til omfang av feil og urett, finner vi at forholdet er av en slik art at det av hensyn til adopterte og deres familiers mulighet til å vurdere egen sak, er hensiktsmessig å si noe mer om hvilke saker risikoen har vært størst, og hvor den er fraværende.

En stor andel saker kan utelukkes av praktiske årsaker:

• Søskenprosjektet var i ordinær drift fra 1999 frem til inntaksstopp i slutten av 2010. Adopsjoner før og etter dette kan ikke kobles til søskenprosjektet.

• Utvalgets enkeltsaksgjennomgang viser at ca. halvparten av barna som er adoptert til Norge (i hele perioden) er registrert med ukjent opphav. Når barnets bakgrunn er (registrert som) ukjent, vil familien av naturlige årsaker ikke kunne innlemmes i søskenprosjektet, og kan heller ikke via dette ha blitt gitt økonomiske insentiver for å oppgi barnet.

• Det er videre bare et fåtall av barna som er adoptert til Norge, som har gjenværende søsken som har blitt del av søskenprosjektet. Til illustrasjon kan det nevnes at det ble formidlet 122 adopsjoner til Norge fra og med 2005 til og med 2008, mens det i prosjektrapporten i desember 2008 var oppgitt tretten støttemottakere/søskengrupper i den «nye delen» av prosjektet (fra bytte av kontaktperson i 2004).

Videre er det andre forhold som anses å begrense risikoen for at saken er omfattet av slike feil:

• Med unntak av adopsjonene via barnehjemmet Faya anses det lite sannsynlig at personer med kjennskap eller tilknytning til søskenprosjektet har hatt forutgående kontakt med familien til barn som har kommet fra andre regioner enn Addis Abeba.

De sakene hvor risikoen anses å være høyest for denne type feil, er etter dette saker hvor barnet har kjent opphav, gjenværende søsken, og i tillegg:

• har kommet direkte til Adopsjonsforums transitthjem fra opprinnelige foreldre/familie

eller

• kom til Adopsjonsforums transitthjem fra barnehjemmet Faya i perioden 2009–2010

Utvalget presiserer at selv om risikoen for feil må anses høyere i disse tilfellene, er dette ikke ensbetydende med at feil har forekommet. Det er ikke mulig å dokumentere hva som har blitt formidlet til foreldre på hvilket tidspunkt, og i den enkelte sak vil en klargjøring av dette måtte bero på de involvertes vitnemål.

Selv om foreldre/omsorgspersoner på en utilbørlig måte har blitt gitt økonomiske insentiver til å samtykke gjennom søskenprosjektet, utelukker ikke utvalget at det samtidig har foreligget andre og legitime grunner til adopsjon. Utvalget har dokumenterte eksempler på dette.

15.8 Sammenfatning av funn og samlet vurdering

15.8.1 Innledning

Utvalget mener at den generelle utviklingen på adopsjonsfeltet i Etiopia medførte gradvis større risiko for feil i adopsjonssakene. I det følgende vil utvalget gi sin oppsummering av hvilke typer feil som er avdekket, og hvilke risikofaktorer vi mener har gjort seg gjeldende i dette adopsjonsarbeidet.

15.8.2 Risikofaktorer og brudd knyttet til opprinnelige foreldres samtykke

Utvalget finner flere kritikkverdige forhold knyttet til de tilfellene hvor en eller begge av adoptivbarnas opprinnelige foreldre fremdeles var i live.

Både bestemmelser i den etiopiske loven og den allmenne forståelsen av slik omsorgsovertakelse var egnet til å gi opprinnelige foreldre et feilaktig inntrykk av hva en utenlandsadopsjon innebar. I tillegg er det eksempler på at enkelte adopsjonsaktører bevisst feilinformerte foreldre for å få dem til å samtykke til adopsjon. Selv om utvalget ikke har konkret kjennskap at sistnevnte har forekommet i forbindelse med adopsjoner til Norge, var store deler av adopsjonsprosessen underlagt lokale aktører, uten at Adopsjonsforum eller norske myndigheter hadde oversikt, eller mulighet til å kontrollere eller etterprøve hendelsesforløpet. Utvalget mener derfor det foreligger en betydelig risiko for at opprinnelige foreldre til barn adoptert til Norge har samtykket til adopsjon uten å ha vært innforstått med det absolutte relasjonsbruddet som en slik beslutning medførte.

Staged abandoning var et kjent fenomen i adopsjonsarbeidet i Etiopia. Dette er saker hvor barn som i utgangspunktet hadde kjent bakgrunn etter avtale ble overlatt til en aktør som i neste ledd skulle oppgi at barnet var funnet forlatt. Utvalget er kjent med to slike tilfeller (se punkt 15.7.4.3), og mener det er risiko for at dette har forekommet også i flere adopsjoner til Norge. Ved staged abandoning er det ikke dokumentert – og dermed ikke mulig å etterprøve – hvorvidt eventuelle opprinnelige foreldrene faktisk har samtykket til adopsjon, og om samtykket i så tilfelle var informert.

I noen tilfeller har opprinnelige foreldre/slektninger først tatt beslutningen om å adoptere bort ett eller flere barn etter at de ble gjort kjent med mulighet til å få økonomisk støtte til eventuelt gjenværende barn/søsken gjennom Adopsjonsforums søskenprosjekt. Å informere om mulighet for økonomisk støtte som er betinget av samtykke til adopsjon, utgjør en utilbørlig påvirkning av foreldrenes/slektningenes beslutning, og er et klart brudd på internasjonale konvensjoner. Adopsjonsforums organisering av prosjektet – der de samme ansatte/samarbeidspartnerne hadde ansvar for både adopsjoner og støtteutbetalinger – skapte stor risiko for denne type påvirkning. Norske myndigheter burde ha reagert på de opplysningene de mottok om søskenprosjektet.

15.8.3 Forbudet mot vederlag/profitt ved adopsjoner

Utvalget har kommet til at den økonomiske kompensasjonen til Adopsjonsforums første utenlandskontakt (1991–2004) samlet sett var av en slik størrelsesorden at den var i strid med prinsippet om utilbørlig økonomisk vinning i barnekonvensjonen artikkel 21 d og forbudet mot urimelige høye godtgjørelser i Haagkonvensjonen artikkel 32 nr. 3. Utvalget mener det er kritikkverdig at Adopsjonsforum ikke selv begrenset dette, eller rapporterte om totaliteten av de økonomiske forholdene til norske myndigheter. Det er samtidig særlig kritikkverdig at Adopsjonsforum i søknader beskrev at samarbeidet med utenlandskontakten fungerte godt og at de hadde høy tillit til henne, samtidig som interne dokumenter viser noe annet.

Fra 2006 inngikk Adopsjonsforum flere avtaler med ulike private organisasjoner/barnehjem. Utvalget mener det utvilsomt var en forståelse mellom partene om at størrelsen på Adopsjonsforums økonomiske bidrag ville ha konsekvenser for antall tildelte barn. Adopsjonsforum ga uriktig informasjon til norske myndigheter om forutsetningene for og vilkårene i avtalene. Avtalene var i strid med prinsipper knyttet til økonomiske transaksjoner i adopsjonsarbeid, jf. blant annet barnekonvensjonen 21 d.

Utvalget mener i forlengelsen av dette at det var kritikkverdig at Adopsjonsforum i flere tilfeller, ensidig og på kort varsel, trakk sin faste og betydelige støtte til drift av konkrete barnehjem og ulike hjelpeprosjekter.1021 Utvalget mener Adopsjonsforum sin opptreden på dette området var uansvarlig og uetisk, og i strid med prinsippene om urettmessig økonomisk vinning, jf. blant annet Haagkonvensjonen artikkel 8. Summen av alle adopsjonsformidlerne som drev slik «bistand» – det vil si støttet barnehjem og hjelpeprosjekter så lenge dette genererte (et tilstrekkelig antall) barn til adopsjon, og deretter trakk seg ut – må anses som direkte årsak til de fatale hendelsene på det offentlige barnehjemmet Kebebe Tsehay i Etiopia i månedene som fulgte stansen i 2018 (se punkt 15.3.1).

15.8.4 Subsidiaritetsprinsippet

Ansatte ved Adopsjonsforums samarbeidsbarnehjem Faya (2009–2013) oppga at utenlandsadopsjon var lagt frem som en «first option» for opprinnelige foreldre som hadde vansker med å ivareta barna sine. En slik praksis er klart i strid med subsidiaritetsprinsippet.

Utvalget har videre sett at barna i en større andel av adopsjonssakene, særlig fra årene rundt 2005, kom direkte til Adopsjonsforums transitthjem kort tid etter at den opprinnelige omsorgssituasjonen var brutt, uten først å ha bodd på et lokalt barnehjem. Transitthjemmet var ment for barn som skulle adopteres til utlandet, og det må derfor antas å foreligge en klar presumpsjon om slik adopsjon når et barn ble overført dit. Oppgaven til de ansatte på transitthjemmet besto også primært i å drive adopsjonsprosessen fremover, og det er uklart om det ble gjort undersøkelser/tiltak for å spore opp eventuelle opprinnelige foreldre og øvrig familie, eller finne alternative plasseringer i barnets nærmiljø. Utvalget mener prosessen medførte en risiko for at subsidiaritetsprinsippet ikke ble tilstrekkelig ivaretatt ved adopsjonene fra Etiopia.

15.8.5 Norske myndigheters kontroll og tilsynsvirksomhet

Norske adopsjonsmyndigheter behandlet formidlingssøknader, godkjente kontaktnettverk og var på tilsynsreise i Etiopia i 1995 (SAK) og 2003 (BUFA).

Utvalget finner flere kritikkverdige forhold knyttet til norske myndigheters kontroll og tilsynsvirksomhet.

Da adopsjonsarbeidet startet i 1991, var Etiopia et militærdiktatur. Generelt mener utvalget at det er betenkelig at norske myndigheter tillot adopsjonssamarbeid med land med militærdiktatur.1022

Et mindretall bestående av utvalgsmedlem Rudolf Christoffersen mener at det var særlig kritikkverdig av norske myndigheter å gi tillatelse til formidling av adopsjoner fra Etiopia i 1990. Landet var på dette tidspunkt et militærdiktatur. Rettsvesenet var politisk underlagt militæret, og de rettslige rammevilkårene i Etiopia gjorde det svært vanskelig å sikre forsvarlige prosesser. Det var høy risiko for alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter, svak rettssikkerhet grunnet korrupsjon i rettsvesenet, og fullstendig fravær av uavhengige robuste kontrollmekanismer. Dette medførte betydelig risiko for at andre hensyn enn barnets beste kunne bli styrende i adopsjonsprosessene.

Mellom 1998 og 2000 pågikk det en krig mellom Etiopia og Eritrea. Utvalget mener det kreves grundige undersøkelser og vurderinger for å skulle fortsette med adopsjoner i en slik situasjon. Daværende leder i Statens ungdoms- og adopsjonskontor opplyste i et intervju med utvalget at Statens ungdoms- og adopsjonskontors betenkeligheter med adopsjon i en slik situasjon ble fremsatt muntlig for departementet, men ble avfeid.1023 Utvalget har ikke funnet noe som tilsier at Statens ungdoms- og adopsjonskontor eller departementet foretok undersøkelser eller nærmere vurderinger i forbindelse med dette. Dette er kritikkverdig.

Et mindretall bestående av utvalgsmedlem Christoffersen mener at det også var særlig kritikkverdig at norske myndigheter ikke stanset adopsjonene fra Etiopia da det brøt ut krig mellom Etiopia og Eritrea i mai 1998.

På tilsynsreisen i 2003 informerte Adopsjonsforums landkontakt BUFA om ulike rykter og mistanker knyttet til en sentral person i adopsjonsavdelingen i MOLSA. Utover å notere denne informasjonen i en fotnote i reiserapporten, ser ikke BUFA ut til å ha gjort undersøkelser eller vurderinger av hvorvidt dette var forhold som påvirket forsvarligheten av å gjennomføre adopsjoner fra Etiopia. Utvalget mener det er kritikkverdig at norske myndigheter forholdt seg passive til informasjon av slik karakter, selv om det på dette tidspunktet var snakk om udokumenterte påstander.

Både i formidlingssøknader og på tilsynsreisen i 2003 fikk norske adopsjonsmyndigheter kjennskap til Adopsjonsforums «søskenprosjekt». Sett i sammenheng med at mange av adoptivbarna til Norge hadde kjent opphav og foreldre/slektninger i live, mener utvalget det er kritikkverdig at myndighetene ikke reagerte på prosjektet, og/eller avklarte nærmere hvordan dette var organisert. Det pekes særlig på at BUFA på tilsynsreisen i 2003 ble gjort kjent med at det i storfamilien til søskenprosjektdeltakere i to omganger hadde blitt adoptert bort barn via Adopsjonsforum.

Utvalget mener at norske myndigheter i større grad burde stilt spørsmål ved og undersøkt opplysningene i formidlingssøknadene om at Adopsjonsforum ga økonomisk støtte til barnehjemmene de fikk tildelt barn fra.

Utvalget mener norske myndigheter ikke gjorde tilstrekkelige undersøkelser og tiltak for å sikre forsvarligheten ved adopsjonene til Norge utover i 2010-årene, da det internasjonalt ble avdekket flere uregelmessigheter ved adopsjonsarbeidet i Etiopia.

15.8.6 Risikofaktorer knyttet til private organisasjoner som adopsjonsformidlere

Utvalget mener at adopsjonsvirksomheten fra Etiopia belyser flere risikofaktorer knyttet til private organisasjoner som adopsjonsformidlere.

Utvalget legger til grunn at de mange private organisasjonene som drev adopsjonsformidling i Etiopia utover i 2000-årene, skapte en konkurransesituasjon der de som betalte mest, fikk flest barn. Adopsjonsforum ble også selv en del av dette systemet ved å inngå økonomiske avtaler med private barnehjem/organisasjoner. Etiopiske myndigheter klarte ikke å få kontroll over de mange aktørene, og endte til slutt med å vedta en full stans.

Selv om Adopsjonsforum var kjent med problematiske forhold i Etiopia, unnlot de langt på vei å informere norske myndigheter om dette. Dette gjelder både generell kjennskap til korrupsjon og en problematisk konkurransesituasjon, men også alvorlige forhold knyttet til egne samarbeidspartnere og enkeltsaker.

Utvalget mener Adopsjonsforums interesse av å fortsette adopsjonsarbeidet ble prioritert fremfor en åpen dialog med norske og etiopiske myndigheter. For utvalget fremstår det som om Adopsjonsforum i flere tilfeller bevisst holdt tilbake sentral informasjon, blant annet for å unngå negative reaksjoner og konsekvenser for det videre adopsjonsarbeidet. Det vises her blant annet til at verken etiopiske eller norske myndighetene ble informert om:

• samarbeidsproblemer og mistanker knyttet til utenlandskontakten

• at et barn var blitt frigitt til adopsjon på bakgrunn av en forfalsket bakgrunnshistorie

• at avtalene om økonomisk støtte til barnehjem inneholdt vilkår om frigivelse av barn til adopsjon

• at noen foreldre (trolig) hadde fått tilbud om støtte fra søskenprosjektet før de tok beslutningen om adopsjon.

15.8.7 Om mulighet til kunnskap om biologisk opphav

I det følgende skal det beskrives hvilken mulighet adopterte fra Etiopia har til å få kunnskap om egen opprinnelse.

Som det fremgår ovenfor, har mange adopterte fra Etiopia (blitt registrert med) ukjent opphav. For barn som hadde kjent opphav er det varierende hvorvidt det fremgår navn på opprinnelige foreldre i adopsjonsdokumentene. I en del saker fremgår det navn på foreldre eller slektninger i dokumenter utarbeidet av Adopsjonsforums ansatte eller samarbeidspartnere, som har blitt lagt i Barnearkivet. I samtykkesaker etter 2008 fremgår også navn på den samtykkende forelderen som regel i avgjørelsen om adopsjon fra domstolen. I flere saker finnes imidlertid ikke navn på opprinnelige foreldre eller slektninger, selv om det på andre måter fremgår at barnets bakgrunn er kjent.

Det går frem av Adopsjonsforums interne dokumenter at opplysningene om barna ofte var mangelfulle, blant annet fordi utenlandskontakten ikke skrev ned kjent informasjon. Beskrivelsen underbygges også av utvalgets enkeltsaksgjennomgang, som viser at opplysninger i barnerapporten («child report») noen ganger er mangelfulle og tidvis selvmotsigende. Dette gjelder også saker hvor det på ulike måter fremgår at barnets bakgrunn/familie var kjent. Det er uklart hvor korrekt/presis informasjonen i disse barnerapportene er, og det er grunn til å tro at det i flere tilfeller har eksistert ytterligere opplysninger om barnets bakgrunn som ikke ble dokumentert. Dette begrenser de adoptertes mulighet til å identifisere sitt biologiske opphav.

For det andre mener utvalget det er risiko for at staged abandoning har forekommet i adopsjoner til Norge.1024 Dette betyr at barnets bakgrunnshistorie har gått tapt / ikke fremgår av dokumentene, selv om noen av de involverte aktørene har hatt kunnskap om hvor barnet kom fra. Utvalget har ikke grunnlag for å si noe om omfanget av dette, men mener det er risiko for at slike feil har forekommet. I de sakene hvor barn er (oppgitt å ha blitt) forlatt, er det i liten grad mulig å spore den adoptertes opprinnelse.

I forbindelse med avviklingen av adopsjonsarbeidet i Etiopia valgte Adopsjonsforum i samarbeid med Bufdir å overføre alle dokumenter fra Etiopia til Norge. I dette «Etiopiaarkivet» finnes det ytterligere bakgrunnsinformasjon og underlagsdokumenter fra en stor andel av adopsjonene som ble formidlet til Norge. Dette gjør at etiopiskadopterte i Norge har bedre mulighet enn adopterte fra mange andre land til å få innsyn i prosessen som ledet frem til adopsjon, samt andre beskrivelser knyttet til tiden i Etiopia. I noen tilfeller ligger det opplysninger i Etiopiaarkivet som kan bidra til å identifisere den adoptertes opprinnelige familie, selv om dette ikke fremgår av øvrige adopsjonsdokumenter. En del av dokumentene foreligger imidlertid bare på amharisk, og utvalget har ikke hatt ressurser til en systematisk gjennomgang av hva som ligger i disse mappene. Etter hva utvalget har fått opplyst, har Bufdir frem til nylig (2024) ikke regelmessig lagt ved dokumentene fra Etiopiaarkivet når adopterte har bedt om innsyn, ettersom de var av den oppfatningen at Etiopiaarkivet var duplikat av den norske mappen. Det var først da utvalget under sine arkivsøk påpekte at dette ikke var tilfellet, at praksis ble endret. Dette mener utvalget er uheldig.

Utvalget er videre kjent med at flere adoptivforeldre og adopterte har blitt kontaktet direkte av opprinnelig familie i Etiopia, blant annet via Facebook. Opprinnelig familie har da gjerne funnet frem til adoptivfamilien på bakgrunn av opplysninger de har fått tilgang til i et offentlig register i Etiopia, eller direkte fra oppfølgingsrapportene som adoptivfamiliene ble pålagt å sende jevnlig til Etiopia. Gjennom å henvende seg til barnehjemmet som barnet ble adoptert via, kunne familien, slik utvalget forstår det, få en generell oppdatering om barnet, og eventuelt få se bildene som lå ved adoptivforeldrenes rapporter. Imidlertid skulle opprinnelig familie ikke få tilgang til opplysninger som kunne identifisere adoptivbarnet eller adoptivfamilien i Norge.1025 Utvalget er likevel kjent med at opprinnelig familie i minst ett tilfelle har vært i besittelse av oppfølgingsrapporter som både inneholdt bilder som var tatt i Norge og adoptivfamiliens navn/kontaktinformasjon. Utvalget anerkjenner at en slik situasjon kan utgjøre en belastning for de adopterte og adoptivfamiliene dette gjelder, og at dette har vært en svakhet med prosessen. Ettersom eventuell utlevering av oppfølgingsrapporter og informasjon om adoptivfamilier i Etiopia er forhold som i liten grad har vært under norsk kontroll, tar utvalget likevel ikke videre stilling til dette.

15.9 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved å vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Etiopia, både hos etiopiske og norske aktører.

• Da adopsjonsarbeidet startet i 1991, var Etiopia et militærdiktatur. Generelt mener utvalget at det er betenkelig at norske myndigheter tillot adopsjonssamarbeid med land med militærdiktatur.

• Mellom 1998 og 2000 pågikk det en krig mellom Etiopia og Eritrea. Utvalget mener det er kritikkverdig at verken Statens ungdoms- og adopsjonskontor eller departementet gjorde undersøkelser eller nærmere vurderinger i forbindelse med dette.

• Utvalget mener at det foreligger en betydelig risiko for at opprinnelige foreldre til barn adoptert til Norge har samtykket til adopsjon uten å ha vært innforstått med det absolutte relasjonsbruddet som en slik beslutning medførte.

• Utvalget er kjent med to tilfeller av staged abandoning knyttet til barn som er adoptert til Norge, og mener det er risiko for at dette har skjedd også i flere saker.

• I noen tilfeller har opprinnelige foreldre/slektninger først tatt beslutningen om å adoptere bort barn etter at de ble gjort kjent med mulighet til å få økonomisk støtte til eventuelt gjenværende barn/søsken gjennom Adopsjonsforums søskenprosjekt. Dette utgjør en utilbørlig påvirkning av foreldrenes samtykke og er et brudd på grunnleggende adopsjonsrettslige prinsipper.

• Ansatte ved Adopsjonsforums samarbeidsbarnehjem Faya (2009–2013) oppga at utenlandsadopsjon var lagt frem som en «first option» for opprinnelige foreldre som hadde vansker med å ivareta barna sine. En slik praksis er i strid med subsidiaritetsprinsippet.

• Utvalget mener at praksisen med å flytte barn til Adopsjonsforums transitthjem før frigivelsesprosessen var fullført, medførte en risiko for at subsidiaritetsprinsippet ikke ble tilstrekkelig ivaretatt.

• Utvalget mener at den økonomiske kompensasjonen til Adopsjonsforums første utenlandskontakt (1991–2004) samlet sett var av en slik størrelsesorden at den var i strid med prinsippet om utilbørlig økonomisk vinning i barnekonvensjonen 1989 artikkel 21 d og forbudet mot urimelige høye godtgjørelser i Haagkonvensjonen 1993 artikkel 32 tredje ledd.

• Utvalget mener at avtalene om økonomisk støtte som Adopsjonsforum fra 2006 inngikk med private organisasjoner/barnehjem med ansvar for tildeling av barn for adopsjon, var i strid med prinsipper for til økonomiske transaksjoner i adopsjonsarbeid jf. blant annet barnekonvensjonen 1989 artikkel 21 d.

• Utvalget mener at det var kritikkverdig at Adopsjonsforum i flere tilfeller ensidig og på kort varsel trakk fast og betydelig støtte til drift av barnehjem og ulike hjelpeprosjekter.

• Utvalget mener det er kritikkverdig at norske adopsjonsmyndigheter ikke gjorde ytterligere undersøkelser etter informasjonen de mottok på tilsynsreisen i 2003. Dette gjelder både opplysninger om mistanker til en sentral myndighetsperson i Etiopia og opplysninger om Adopsjonsforums søskenprosjekt.

• Utvalget mener at norske myndigheter i større grad burde stilt spørsmål ved og undersøkt opplysningene i formidlingssøknadene om at Adopsjonsforum ga økonomisk støtte til barnehjemmene de fikk tildelt barn fra.

• Utvalget mener norske myndigheter ikke gjorde tilstrekkelige undersøkelser og tiltak for å sikre forsvarligheten ved adopsjonene til Norge utover 2010-årene, da det internasjonalt ble avdekket flere uregelmessigheter ved adopsjonsarbeidet i Etiopia.

16 Indonesia

16.1 Innledning

I perioden 1977–1983 ble det formidlet 155 adopsjoner fra Indonesia til Norge. Dette utgjør rundt 0,8 prosent av utenlandsadopsjoner til Norge gjennom formidler. Det er Adopsjonsforum som har stått for formidlingen. De bisto i gjennomføringen av adopsjoner både før og etter at de fikk formell formidlingstillatelse for landet i mai 1978, se nærmere i punkt 7.5.

Ankomne barn fordeler seg som vist i figur 16.1.

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og Adopsjonsforums statistikker (se punkt 3.5)

Formidlingsperioden fra Indonesia var forholdsvis kort, noe som blant annet skyldes at landet innførte nye regler for adopsjon i 1984, og med dette i praksis stengte for utenlandsadopsjon.1026

Formidlingsarbeidet var preget av den interne konflikten i Adopsjonsforum fra vinteren 1980/81, som blant annet førte til at en gruppering som hadde jobbet med adopsjoner fra Indonesia, trakk seg ut av organisasjonen og dannet den nye organisasjonen InorAdopt i august 1981. InorAdopt søkte deretter om (å overta) formidlingstillatelse i Indonesia, men fikk gjentatte avslag på dette fra norske myndigheter. I 1982 innførte norske myndigheter en midlertidig stans av adopsjoner fra Indonesia. Indonesiske myndigheter innførte selv full stans med virkning fra 1984.

Norske adopsjonsmyndigheter (RIA) var på kontrollreise i Indonesia i september 1980, i desember 1981 og i august 1983.

16.2 Generell informasjon og historikk

Indonesia er en republikk og verdens største øyrike, bestående av over 17 000 øyer. Adopsjonene til Norge er gjennomført fra landets mest folkerike øy, Java. Indonesia er (per 2023) verdens fjerde mest folkerike land. Det er om lag 300 ulike etniske grupper og over 700 språk i Indonesia. Nærmere 90 prosent av befolkningen er muslimer.1027

Frem til andre verdenskrig lå Indonesia under nederlandsk kolonistyre. Da Japan trakk seg ut av Indonesia etter okkupasjonen under andre verdenskrig, økte selvstyret. I de påfølgende tiårene var øyriket imidlertid preget av ulike politiske og militære konflikter. Mellom 1955 og 1999 ble det ikke avholdt frie valg, og i perioden 1966–1998 var landet et militærdiktatur.1028

Fra 1960-årene ble det gjort grep for å industrialisere landet.1029 Mellom 1970 og 1980 ble antallet fattige halvert, fra om lag 60 prosent av befolkningen i 1970, til i underkant av 30 prosent i 1980.1030 Indonesia har vært kjent som et av landene i verden med høyest grad av korrupsjon.1031

Rettspleien i Indonesia er en kombinasjon av kodifisert og sedvanebasert rett. Det eksisterer både religiøse og sekulære domstoler.1032

Norge har hatt ambassade i Indonesia siden 1971.1033

16.3 Regelverk og adopsjonsprosedyre

Utvalget har begrensede muligheter til å foreta en selvstendig utredning av indonesiske rettsregler fra 1970- og 80-årene, se nærmere under punkt 3.3. Den følgende beskrivelsen av regelverk og adopsjonsprosessen i Indonesia bygger på fremstillinger i andre lands granskingsrapporter, beskrivelser i norske myndighetsdokumenter (Rådet for internasjonale adopsjoner, Sosialdepartementet og Utenriksdepartementet), og i dokumenter innhentet fra Adopsjonsforum og InorAdopt. Det tas forbehold om unøyaktigheter.

Ved oppstarten av adopsjonssamarbeidet hadde ikke Indonesia lov eller annet regelverk som eksplisitt regulerte internasjonal adopsjon.1034 Før 1978 kunne barn adopteres både via domstolene og gjennom lokale Notarius Publicus. Så langt utvalget har funnet beskrevet, ble likevel alle adopsjoner til Norge behandlet av en domstol.1035 I et rundskriv fra det indonesiske justisdepartementet 24. februar 1978 ble det også bestemt at alle adopsjoner skulle behandles i domstolene. I samme rundskriv fremgikk det at adoptivforeldrene måtte møte personlig i retten, slik at eskortering av barn til mottakerlandene ikke var mulig.1036

Etter 1978 var adopsjonsprosessen som følger:1037

Det første steget i en adopsjonsprosess var fraskrivelse av foreldreansvaret. Dersom foreldre (mødre) ikke ønsket eller var i stand til å ta vare på et barn, kunne de henvende seg til en notar, og overdra vergemålet til et barnehjem eller en stiftelse.1038 Dersom barnet ble født på eller overlevert til en klinikk/ barnehjem, bisto gjerne personalet med det praktiske rundt denne prosessen. Mors signatur/fingeravtrykk var tilstrekkelig for frigivelse, det var ikke krav om personlig oppmøte hos notar.1039 Mor kunne imidlertid i prinsippet trekke tilbake samtykket frem til adopsjonen var formelt gjennomført.1040

Barnehjemmet innhentet nødvendige frigivelsesdokumenter og kontaktet en utenlandsk formidler, slik at denne kunne bistå med å matche barnet med mulige foreldre.1041 Adopsjonsformidleren hadde på sin side oversikt over godkjente foreldre, som kunne matches med barna.

For å gjennomføre adopsjonen måtte adoptivforeldrene selv reise til Indonesia.1042 Der fikk de overta barnet, og det skulle føres tilsyn i en sosialiseringsfase.1043 For å gjennomføre selve adopsjonen måtte adoptivforeldrene møte sammen med en advokat og/eller representanter for det ansvarlige barnehjemmet i en domstol, hvor adopsjonen formelt ble godkjent. De fleste adopsjonene til Norge ble formelt gjennomført i Jakarta, men mange barn hadde først blitt overflyttet dit fra andre regioner. Det var den indonesiske organisasjonen / barnehjemmet Yayasan Sayap Ibu – som hadde lokal godkjenning for internasjonale adopsjoner – som administrerte adopsjonene. Fra 13. august 1981 kom det imidlertid en instruks fra det indonesiske justisdepartementet som medførte at adopsjonssakene måtte behandles lokalt, der hvor barnet var født / hadde vært bosatt de siste seks måneder.1044 Man måtte dermed benytte andre samarbeidspartnere for barn i andre regioner enn Jakarta.

På norske adopsjonsmyndigheter (RIA) sin reise til Indonesia i 1980 fikk de selv overvære to adopsjonssaker til Norge da disse ble ført for retten i Jakarta. I rapporten står det beskrevet at dommeren stilte adoptivforeldrene flere spørsmål, og RIA bemerket at «[d]ommeren syntes å legge vekt på de samme spørsmål som vårt eget plasseringsutvalg gjør, og det var tydelig at dommeren forsøkte å forsikre seg om at barnets ve og vel var best mulig sikret».1045

Etter å ha gjennomført adopsjonen og ordnet med nødvendige reisedokumenter kunne barnet tas med til Norge.

I mars 1982 besluttet norske myndigheter en midlertidig stans av adopsjonene fra Indonesia.1046 Under et norgesbesøk i august dette året, ga representanter fra det indonesiske justisdepartementet uttrykk for at de ikke ønsket at flere barn ble adoptert.1047 Norge fikk imidlertid aksept fra det indonesiske sosialdepartementet til å fullføre fem påbegynte saker, (hvorav tilsynelatende bare tre ble gjennomført).1048 Med virkning fra 1. januar 1984 stanset indonesiske myndigheter selv utenlandsadopsjonene.1049

16.4 Granskinger i andre mottakerland

Adopsjon fra Indonesia har blitt gransket av Nederland (perioden 1973–1984) og Danmark (perioden 1976–1981), og er planlagt gransket av Tyskland.

Ifølge den nederlandske rapporten ble det i perioden 1973–1981 gjennomført over 3000 adopsjoner fra Indonesia til Nederland. Det relativt store volumet må tilskrives den historiske tilknytningen mellom landene, som følge av at Indonesia i en periode var en nederlandsk koloni. Flere nederlandske formidlerorganisasjoner var aktive i perioden, og i tillegg ble det gjennomført et stort antall adopsjoner gjennom privatpersoner. En kidnappingssak i 1981, hvor en jente hadde blitt adoptert til Nederland uten foreldrenes viten og samtykke, fikk stor oppmerksomhet i Nederland, og førte til en større debatt. Den nederlandske granskingen konkluderer med en rekke ulike former for abuses i forbindelse med adopsjoner fra Indonesia. Dette inkluderer kidnappinger, dokumentforfalskning, bedrageri og korrupsjon. Barn skal blant annet uriktig ha blitt registrert som foreldreløse,1050 og foreldre ble feilinformert før de samtykket til adopsjon.1051 I tillegg beskrives historier og mistanker om såkalte «baby farms», hvor privatpersoner tjente penger på å innlosjere fødende og adoptere bort barna deres.1052 Granskingsrapporten konkluderer med at nederlandske myndigheter var kjent med irregulære forhold fra 1977, men intervenerte ikke aktivt for å avverge dette.1053

Den danske undersøkelsen gjelder de rundt 50 adopsjonene som ble foretatt fra Indonesia til Danmark i perioden 1976–1981. Undersøkelsen er foretatt av den danske sentralmyndigheten (Ankestyrelsen). Rapporten er basert på saker fra justisministeriets og Adoptionsnævnets arkiver, dokumenter fra DanAdopt, samt 13 enkeltsaker. Det fremgår at private/uavhengige adopsjoner ikke har preget formidlingen, i motsetning til hva som var tilfellet for Nederland. Videre har det ikke blitt adoptert barn fra barnehjemmet Kasik Bunda og øya Biak som ble fremhevet i den nederlandske rapporten. Ankestyrelsen kunne ikke se at de danske kontaktpersonene samarbeidet med lokale mellommenn, og barna ble dermed ikke flyttet fra sted til sted før adopsjonen. Det ses eksempler på at kontaktpersonene har avsluttet samarbeid grunnet uetisk oppførsel fra ulike aktører. Ankestyrelsen konkluderer med at de tilgjengelige opplysningene overordnet sett ikke vitner om en prosess som har vært forbundet med ulovlig formidling, selv om adopsjonsprosessen var forholdsvis uregulert sett med nåtidens øyne.

16.5 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Adopsjonsarbeidet i Indonesia ligger langt tilbake i tid (1977–1983), gjaldt en avgrenset periode (7 år) og omfatter forholdsvis få adopsjoner (155, dvs. ca. 0,8 prosent av alle utenlandsadopsjoner til Norge). Utvalgets undersøkelser har vært noe begrenset av tilgang på tilgjengelige kilder, særlig informanter.

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Indonesia har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i punkt 3.6.3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger er gjennomgått, og et mediesøk og et begrenset litteratursøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått, samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir (RIA), Riksarkivet (Sosialdepartementet og Justisdepartementet) og Utenriksdepartementet. Utvalget har også gjennomgått Adopsjonsforums og InorAdopts fysiske arkiver.

Utvalget har gjennomført intervju med én adoptivmor som har henvendt seg til utvalget. Utover dette har vi ikke mottatt enkelthenvendelser angående adopsjoner fra Indonesia. Indonesia har vært tema i intervju med en tidligere ansatt i Adopsjonsforum som var sentral i siste fase av formidlingsarbeidet, samt en av personene som senere ble sentral i InorAdopt.

Utvalget har gjennomgått 17 enkeltsaker. Adopsjonssakene frem til 1987 ble saksbehandlet hos fylkesmennene, og adopsjonsdokumentene ligger derfor i dag i deres respektive arkiver. Det er noe varierende hvilke dokumenter som finnes i de offentlige arkivene, men den indonesiske rettsavgjørelsen om adopsjon ligger i samtlige saker utvalget har gjennomgått.1054

16.6 Adopsjoner til Norge

16.6.1 Innledning

Adopsjonsforum startet sonderinger for adopsjon fra Indonesia i midten av 1970-årene, og de første adopsjonene med deres bistand ble gjennomført i 1977. I toppårene 1980 og 1981 ble det gjennomført over 50 hvert år. Totalt bisto/formidlet Adopsjonsforum 155 adopsjoner fra Indonesia mellom 1977 og 1983. I punkt 16.6.2 skal den praktiske organiseringen av adopsjonsarbeidet disse årene beskrives nærmere.

Som nevnt innledningsvis, ble arbeidet fra 1981 og fremover preget av en intern konflikt mellom Adopsjonsforums styre og gruppen som arbeidet med adopsjonene fra Indonesia. Denne varte helt til norske myndigheter innførte en midlertidig stans i 1982, og Indonesia selv stanset adopsjoner fra landet fra 1984. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreta noen nærmere utredning av bakgrunnen for konflikten, eller å ta stilling til hvilken rolle ulike personer og grupperinger spilte i denne. Imidlertid ble det i forbindelse med omorganiseringen i 1981 avdekket og beskrevet flere kritikkverdige forhold som heftet ved adopsjonsarbeidet som hadde foregått frem til dette. I punkt 16.6.3 gir vi derfor en kort oppsummering av hvordan denne konfliktsituasjonen utspilte seg, før ulike uregelmessige forhold som ble avdekket beskrives nærmere. Norske myndigheters tilsyn er kort beskrevet i punkt 16.6.4. I punkt 16.7 gir utvalget sin vurdering av adopsjonsformidlingen fra Indonesia.

16.6.2 Organiseringen av adopsjonsarbeidet

Før Adopsjonsforum fikk sin første formidlingstillatelse – blant annet for Indonesia – i mai 1978, ble adopsjoner formelt sett ikke formidlet, men Adopsjonsforum bisto likevel søkere gjennom sitt opplysningsarbeid. Se nærmere om dette i punkt 7.5. Formidlingstillatelsen fra 1978 var tidsubegrenset, og Adopsjonsforum søkte derfor ikke om fornyelse av denne i formidlingsperioden. RIA måtte imidlertid godkjenne kontaktnettverket, og i den forbindelse ble det sendt nye søknader om godkjenning av utenlandskontakter og indonesiske samarbeidsorganisasjoner i 1979 og 1981, der også det generelle adopsjonsarbeidet beskrives nærmere.

Ettersom Adopsjonsforum først opprettet et lønnet sekretariat i 1981, var det frem til dette frivillige i Norge – gjerne med én primær landkontakt – som sto for formidlingen, samtidig som man hadde egne (frivillige) utenlandskontakter i opprinnelseslandet. De første årene var utenlandskontaktene primært norske statsborgere, ofte kvinner som fulgte sine ektemenn i forbindelse med deres arbeid i landet. Dette førte til at det var en noe større utskiftning av utenlandskontakter enn det man ser i senere perioder (i andre land).

Adopsjonsforums første utenlandskontakt ble engasjert i 1976 og var engelsk. Ettersom hun reiste hjem til England, overtok en norsk kvinne allerede tidlig i 1977.1055 I januar dette året ble det også inngått en avtale mellom Adopsjonsforum og stiftelsen Yayasan Sayap Ibu (YSI) i Jakarta.1056 YSI blir senere beskrevet som den eneste offentlig godkjente adopsjonsaktøren i Indonesia, og forble en sentral samarbeidspartner i hele formidlingsperioden.1057 Når frigitte barn i Jakarta-området ble tildelt Adopsjonsforums søkere bodde barna ofte allerede på YSI sitt barnehjem, eller de flyttet over dit i påvente av adopsjon.1058 Som det vil gå nærmere frem under, bisto imidlertid YSI etterhvert også med gjennomføringen av selve adopsjonsprosessen for barn fra andre regioner, uten at barnet bodde hos dem.

I tillegg til Jakarta, som ligger i vest på øya Java, ble det allerede i 1977 opprettet kontakt med institusjoner i Surabaya-området i øst på samme øy.1059 I søknaden om godkjenning av kontaktnettverk til norske myndigheter i 1979 nevnes følgende institusjoner i Surabaya:

• Frelsesarmeens barne- og mødrehjem Matahari Terbit

• barne- og fødehjemmet Siti Miriam (Zr. Marie Micheal BKJA Siti Miriam), senere også omtalt som «klinikken i Lawang»

• barne- og fødehjemmet Panca Dharma,1060 senere også omtalt som «klinikken i Sukorejo/ Pandaan»

I samme søknad går det frem at Adopsjonsforum hadde inngått avtale med en egen utenlandskontakt i Surabaya (heretter «Surabaya-kontakten»). Dette var en annen norsk kvinne, som hadde ansvar for å opprettholde kontakten med samarbeidspartnere og ivareta eventuelt tildelte barn på Øst-Java i tiden frem til adopsjon. Surabaya-kontakten hadde tett samarbeid med utenlandskontakten i Jakarta, ettersom det var sistnevnte som i hovedsak hadde ansvaret for å følge opp foreldre på hentereise og for gjennomføringen av selve adopsjonen i samarbeid med YSI.1061 Adopsjonsforum byttet utenlandskontakt i Jakarta i henholdsvis 1979 og 1981, begge var norske kvinner. Etter konflikten i 1981–82 fikk Adopsjonsforum nye utenlandskontakter i både Jakarta og Surabaya som begge var indonesere. Det ble imidlertid bare gjennomført fire adopsjoner etter det endelige bruddet med InorAdopt.

De fleste barna adoptert til Norge er oppgitt å ha blitt adoptert fra barne- og fødehjemmet Panca Dharma i Surabaya.1062 Gravide kvinner kunne bo på klinikken frem til fødsel, og få medisinsk hjelp av tilreisende leger. I de tilfellene hvor mor ikke kunne eller ønsket å beholde barnet, la klinikken til rette for adopsjon, og kontaktet den norske Surabaya-kontakten (eller en adopsjonsformidler fra et annet land).

I Adopsjonsforums søknad om godkjenning av kontaktnettverk i mai 1979 beskrives det at barn som ble adoptert til Norge fra Panca Dharma ble overført til Frelsesarmeens barnehjem, Matahari Terbit, før adopsjonen ble gjennomført ved en lokal domstol gjennom deres kontakter.1063 Fra 1980 skal imidlertid alle adopsjoner til Norge ha blitt gjennomført via YSI i Jakarta.1064 Surabaya-kontakten og hennes medhjelper – en norsk kvinnelig misjonær som var utdannet sykepleier – besøkte Panca Dharma for å følge opp de tildelte barna. I 1981 beskrives det at Surabaya-kontakten regelmessig flyttet barn tildelt norske søkere til det andre samarbeidsbarnehjemmet Siti Miriam i Lawang for videre pleie. Når adoptivforeldrene kom til Indonesia for å gjennomføre adopsjonen, ble barna hentet av representanter fra YSI på flyplassen i Surabaya. Dette ble gjerne gjort samme dag som barna skulle overleveres til adoptivforeldrene i Jakarta, slik at barna aldri bodde på barnehjemmet der.1065 Etter at adoptivforeldrene hadde overtatt barnet ble det gjennomført noen tilsyns-/oppfølgingsbesøk fra en ansatt ved YSI, før domstolsbehandlingen ble gjennomført. Adopsjonssaken ble ført i Jakarta, med bistand fra YSI.

Etter en regelendring høsten 1981 og omorganisering av Adopsjonsforums kontaktnettverk i 1981 ble sakene imidlertid igjen gjennomført i lokale domstoler.1066 Fra høsten 1981 ble det likevel bare gjennomført 15 adopsjoner til Norge fra Indonesia. De 11 første av disse var saker som var påbegynt av representanten som da var i gang med å stifte InorAdopt, men ble fullført av Adopsjonsforum.1067

16.6.3 Konflikten fra 1981 og ulike forhold som ble avdekket

16.6.3.1 Kort om selve konflikten

Fra høsten 1980 og utover 1981 ble forholdet mellom Adopsjonsforums hovedstyre og landkontakten/teamet for Indonesia stadig mer anstrengt. Høsten 1981 hadde dette utviklet seg til en åpen konflikt med forholdsvis omfattende mediedekning.1068 Fra landkontakten og hennes støttespillere sitt perspektiv, dreide uenigheten seg primært om at hovedstyret ikke i tilstrekkelig grad engasjerte seg i arbeidet på Indonesia. De mente videre at Adopsjonsforums styre lot byråkrati og fokus på papirarbeid gå foran barnas beste og effektiviteten i prosessene. Fra hovedstyrets side ble det derimot blant annet pekt på størrelsen på utgifter og mangelfull regnskapsføring for felleskassen for Indonesia.1069 Etter hvert som nye representanter fra Adopsjonsforum begynte å sette seg inn i / overta arbeidet med Indonesia oppsto det også uenigheter knyttet til forsvarligheten av det arbeidet som hadde blitt drevet. Det endte med at landkontakten og en rekke personer som var sentrale for arbeidet i Indonesia meldte seg ut av Adopsjonsforum, og i august 1981 stiftet de InorAdopt. Utenlandskontaktene og det eksisterende nettverket i Indonesia valgte i hovedsak å slutte seg til InorAdopt.1070

De neste årene var InorAdopt gjentatte ganger i kontakt med norske myndigheter blant annet gjennom søknader om å få (eller overta) formidlingstillatelse for Indonesia, men fikk avslag på dette.1071 Adopsjonsforum beholdt dermed tillatelsen, men grunnet bruddet med InorAdopt mistet de kontaktnettverket i Indonesia. Høsten 1981 var man derfor i den situasjonen at det var pågående adopsjonsprosesser i Indonesia som formelt var i Adopsjonsforums regi, men uten at de hadde fungerende utenlandskontakter der. Særlig oppsto det utfordringer i 12 saker, hvor barna (ifølge InorAdopt) allerede var tildelt Norge, men hvor prosessen mer eller mindre hadde stanset opp.

Adopsjonsforum, som på dette tidspunktet ble drevet av ulønnede frivillige, fikk bistand fra en kvinne som opprinnelig var indonesisk, men som hadde bodd i Norge i rundt ti år.1072 Sammen med et styremedlem i Adopsjonsforum og sekretariatslederen i RIA reiste hun i desember 1981 til Indonesia for å undersøke forholdene, og bistå med å få gjennomført påbegynte adopsjonsprosesser. I januar 1982 reiste den samme kvinnen ned igjen. De tidligere utenlandskontaktene var til en viss grad behjelpelige med de påbegynte prosessene, selv om situasjonen medførte noen komplikasjoner.1073 I løpet av de første månedene av 1982 var imidlertid adopsjon av 11 barn gjennomført. Det siste barnet døde før adopsjonen ble gjennomført. Moren til dette barnet hadde signert frigivelsesdokumenter, men var likevel usikker på hvorvidt hun ønsket å adoptere det bort. Adopsjonsforum hadde derfor avventet å matche barnet med norske søkere, og hadde informert mor om at de uansett utfall av avgjørelsen ville dekke barnets opphold på Siti Miriam.1074 Barnet døde imidlertid før situasjonen var endelig avklart. Det ble gitt motstridende opplysninger fra Adopsjonsforum og InorAdopt om hva som var dødsårsaken.1075

16.6.3.2 Forhold avdekket i forbindelse med konflikten

Under Adopsjonsforums reiser i desember 1981 og januar 1982 ble det avdekket en rekke alvorlige forhold som fikk dem til å stille spørsmål ved forsvarligheten av adopsjonsarbeidet som var blitt gjennomført til da. Adopsjonsforums beskrivelse av feil og mangler ved arbeidet til tidligere Indonesia-ansvarlige må til en viss grad leses i lys av den pågående konflikten, hvor det var i Adopsjonsforums interesse at InorAdopt ikke ble ansett skikket til å overta formidlingsarbeidet. I flere av rapportene fremgår det likevel forhold som utvalget finner det nødvendig å belyse.

Panca Dharma

Mye av kritikken av adopsjonsarbeidet i Indonesia som ble fremsatt av ulike aktører i 1981, dreide seg om fødehjemmet Panca Dharma.1076 Rundt 90 prosent av alle de indonesiske barna som ble adoptert til Norge, skal ha kommet via denne klinikken.1077

13. august 1981 fremsatte en indonesisk avis en rekke anklager mot Panca Dharma. Ekteparet som styrte klinikken, ble beskyldt for å bruke klinikken til å skjule en illegal virksomhet der de tilbød ulovlige aborter og adopsjon. Det ble beskrevet hvordan prostituerte kom til klinikken for å føde og reiste hjem med en pengesum – men uten barn. En informant hadde opplyst til avisen at det ikke var vanskelig å skaffe falske dokumenter, og at det kunne være snakk om store pengesummer. Avisen hevdet at utlendinger måtte betale 800 000 IDR per barn (tilsvarende 7500–8000 kroner).1078

Avisartikkelen ble plukket opp av norske medier, og både Adopsjonsforum og den nyetablerte foreningen InorAdopt uttalte seg flere ganger om forholdene på klinikken. Mens Adopsjonsforum mente det var god grunn for bedre kontroll med adopsjonene fra Indonesia generelt, og denne klinikken spesielt, avviste InorAdopt beskyldningene. InorAdopt mente at det var «spesielle krefter i Indonesia som prøver å gi barneklinikken et dårlig rykte», og viste til at utenlandskontaktene deres hadde besøkt klinikken jevnlig i flere år uten å ha oppdaget noe irregulært.1079

Under Adopsjonsforums besøk i Indonesia i desember 1981 og januar 1982 la de vekt på å undersøke forholdene på klinikken nærmere. Rapportene fra besøkene må vurderes i lys av den pågående konflikten. Rapportskriveren var engasjert av Adopsjonsforum, men hadde på dette tidspunktet ingen formell tilknytning til organisasjonen – utover personlig kjennskap til et styremedlem. Samtidig var rapportskriveren selv født og oppvokst i Indonesia, og hadde etter utvalgets syn særlig gode forutsetninger for å komme i kontakt med – og å forstå de ulike aktørene som hun møtte. Opplysningene må sammenholdes med andre kilder, men utvalget mener denne rapporten er sentral for å belyse forholdene ved Panca Dharma, og har derfor valgt å gjengi de relevante delene i sin helhet nedenfor. Utvalgets tilføyelser/forklaringer er markert med [klammer].

«Under mitt arbeid i Indonesia har jeg selv vært i Panca Dharma og møtt forskjellige personer for å få informasjon om de påstandene som var framsatt i indonesiske aviser.

Sukorejo ligger ca 40 km fra Surabaya og 45 km fra Malang. Klinikken (dette er hva vi her i Norge kaller en sykestue) ligger på landsbygda og det finnes ingen lege på stedet. Klinikken får legehjelp fra 2 distriktsleger fra Bangil (ca. 30 min. kjøring) og Pasuruan (ca. 40 min. kjøring) 2 ganger i uken.

Klinikken har avtale med Holland om leveranse av et visst antall barn i måneden (BIA Holland).1080 Etter forklaring av NN [advokat som bisto i sakene derfra] er det ca. 8 familier per måned som adopterer barn fra PD. Resten går til Sverige og Norge. Norge har fått et tilsagn på inntil 2 barn i uken (referat fra møte InorAdopt 24.8.81) og jeg har selv fått tilbud om 4 barn per måned. Nylig har også Italia fått barn fra klinikken.

Ved første besøk i desember, reagerte jeg på de hygieniske forholdene. I barnerommene luktet det sterkt av urin og avføring. Unger lå på laken som var kliss våte av urin (ved annet besøk var hygienen bedre og antall barn sterkt redusert).

Betjeningen måtte stryke tøyet på gulvet, fordi de manglet strykebrett. Det var tydelig underbemanning på klinikken. På grunn av stor tilgang på barn, var klinikken under ombygning. Det virker som om midlene ble brukt til bygningsmessige utvidelser og at de kom barna lite til gode.

Journaler (vekt, størrelse, legeundersøkelse etter fødsel osv.) fantes ikke for de barna som skulle sendes til Norge.

Ved andre besøk i januar, besøkte jeg innkvarteringsstedet for gravide mødre, som ligger vis-a-vis klinikken. Gravide kvinner kan komme tidlig til klinikken, få kost og losji, og bo på klinikken til barnet er født.

Hva er betenkelig ved dette?

Moren vil komme i en slags press-situasjon ved at hun bor, spiser og lever på klinikken frem til fødselen. Det gjør det vanskelig for moren å ev. ombestemme seg (klinikken har jo allerede betalt for henne i mndr.). I tillegg har det vist seg at papirene ofte har vært ferdige allerede 2-3 uker etter fødselen, noe som legger et ytterligere press på moren, og dermed gjør det enda vanskeligere om moren skulle allikevel ønske å beholde barnet.

I tillegg frister de Rp 50.000,- ved avreise. [I underkant av 500 NOK]

Eks: Historien om C [et barn som var tildelt Norge].

Ved første besøk i Indonesia i desember besøkte NN [styremedlem AF] og jeg klinikken Siti Miriam i Lawang. Der var bl.a. et lite barn på ca. 3 mndr som het C. Søster NN1 [pleier] og jordmoren NN2 fortalte oss at moren til C gråt hver gang hun besøkte barnet sitt, og moren var også interessert i å vite hvor barnet skulle adopteres til. Hun ga inntrykk at hun var knyttet til barnet. Derfor ba vi søster NN1 kontakte moren for å undersøke om hun ville beholde barnet. Vi foreslo også å ordne et fadderskap e.l.

Ved mitt andre besøk i januar sa søster NN1 at Cs mor hadde sagt til henne at hun ville «løse ut» barnet for å kjøpe det tilbake.

Hva mente hun med å kjøpe tilbake barnet? Hvilket økonomisk tak har PD på denne moren og andre?

Det har vist seg at kvinner strømmer til klinikken fra alle kanter (Madium, Jember osv.). HVORFOR?

Det er da lett å forstå at bestyrerinnen kan ‘garantere’ et visst antall barn per mnd. Det er egentlig bare å telle gravide kvinner.

Det er blitt forfalsket barne-dokumenter.

Norge hadde et ønske om å ta imot tvillinger til et foreldrepar. Da tvillinger tilfeldigvis senere ble født, døde den ene. En jente som var født på samme dag, tok ‘plassen’ til den døde ungen, og papirene ble fikset deretter. Moren til jenta undertegnet de falske papirene. (Forklaringen av bestyrerinnen i januar d.å., men i desember i fjor hadde hun en annen forklaring. Ref. første rapport).1081

På denne tiden hadde hjemmet ganske mange barn, og på denne måten fikk man sendt avgårde 2 barn samtidig. Har dette skjedd før?

På noen av barnas dokumenter viser det seg at medisinske/ physiologiske funn ikke stemmer overens med barnets angitte alder.

Bestyrerinnen på PD, fru IB, ga uttrykk for at hun ikke likte at barna ble transportert til klinikken i Lawang [Siti Miriam].

Eks.: Ved ett tilfelle døde et barn, allerede tildelt til norske foreldre, i Lawang [Siti Miriam]. NN [tidligere Surabaya-kontakt] forlangte et nytt barn uten å være villig til å betale omkostningene (Rp. 400.000) for dette. Hvorfor?

Foreldrene visste ikke om dette, og måtte evt. betale ekstra. NN [tidligere Surabaya-kontakt] hadde ansvar for barnet mens det var i Lawang og hadde dermed ansvar overfor foreldrene. Bestyrerinnen mente at barnet ikke ville dødd i Sukorejo [Panca Dharma], og var ergerlig fordi hun ‘tapte’ penger på å gi et nytt barn ‘gratis’.

Dette bekrefter på den ene siden at NN [tidligere Surabaya-kontakt] var klar over de dårlige hygieniske forholdene i Sukorejo, fordi alle barn som skulle til Norge, ble transportert til Lawang [Siti Miriam] for opphold før videresendelse til Jakarta.

På den annen side viser det at det er lettere for bestyrerinnen å ordne saken ‘internt’ i Sukorejo om barnet hadde dødd der. Når barn blir overflyttet, er papirene klare, mellommenn har fått sitt etc. Med andre ord, hun taper penger!

Fra klinikken i Lawang [Siti Miriam] er det gitt klart uttrykk for at de mislikte at klinikken ble brukt som transittsted for barn til Jakarta. NN [tidligere Surabaya-kontakt] ordnet dette ved å henvende seg til hovedbestyrerinnen for klinikken i Malang.

Lokalbefolkningen i Pandaan-distriktet har i løpet av desember måned reagert med demonstrasjon overfor virksomheten ved PD. Årsak til demonstrasjon: Det ble kjent av befolkningen i distriktet at PD bare drev utenlandsadopsjon, når en indonesier kom og ønsket å adoptere barn fra klinikken. Han ble avvist og dette vakte sterke reaksjoner.

En person som har hatt nær tilknytning til PD i mange år har bekreftet følgende:

Barna fra PD var nesten alle i dårlig helsetilstand, ikke som bestyrerinnen fru IB sa at ‘alle barna var i fin form’. Dette forklarer også hvorfor NN [tidligere Surabaya-kontakt] flyttet alle barn til klinikken i Lawang [Siti Miriam].

Et barn, ferdig tildelt til utlandet, døde. En erstatning ble snart funnet, men dette barnet var yngre og mindre og barnet ble matet i hjel [sic.] for å oppnå samme størrelse og vekt som det første barnet som døde. Bestyrerinnen ville evt. ha sluppet å bytte papirer om hun hadde lykkes.

Bestyrerinnen fru IB jobber rotete, derfor er det viktig at man har god kjennskap til hennes arbeidsmåte slik at man kan unngå forfalskning av papirer.

Opplysninger fra bestyrerinnen i Siti Miriam – Lawang: Barna fra PD var nesten alle i dårlig helsetilstand. Alle data og opplysninger om barna til Norge ble overlevert muntlig fra NN [tidligere Surabaya-kontakt], ikke skriftlig.

Hennes nabo henvendte seg til PD for adopsjon, som forlangte Rp. 700.000 for et barn. De ba om å få et barn for Rp. 400.000,- men ble avvist.

Klinikken i Sukorejo [PD] har dårlig rykte i distriktet. Hun har selv ingen lyst til å ha noen forbindelse med PD.

Opplysninger fra Yayasan Sayap Ibu i Jakarta:

Barna fra PD var nesten alle i dårlig helsetilstand. Mange av dem hadde behov for legehjelp med det samme de kom til Jakarta.

YSI har bedt om å få noen barn fra PD til innenlandsadopsjon, men var blitt nektet av fru IB. Hvorfor?

Søster NN, tidligere bestyrerinnen av Siti Miriam – Lawang mente at klinikken i Sukorejo ble drevet for business skyld.

Jeg kan bekrefte at hverken ind. myndigheter, bestyrerinner for barnehjem eller privatpersoner i Indonesia går god for PD. Indonesere selv ser på PD som business-sted.»

I rapporten trekkes det altså frem flere problematiske forhold, som for oversiktens skyld oppsummeres punktvis her, sammen med noen nyanseringer.

• Klinikken ble oppfattet som dårlig drevet, underbemannet og med dårlig hygiene. Flere andre institusjoner/personer som var i kontakt med barna fra Panca Dharma, bekreftet at helsetilstanden til mange av barna var dårlig.

  • I intervju med utvalget uttrykte kvinnen som skrev rapporten, at beskrivelsene fra 1982 av forholdene på Panca Dharma nok var gjort med «norske briller». Hun sammenlignet den med forholdene i Norge og ikke med tilsvarende klinikker i Indonesia.

• Det ble beskrevet to tilfeller hvor bestyrerinnen hadde eller hadde forsøkt å forfalske barnets bakgrunnshistorie og bytte identitet på barn, tilsynelatende for å unngå ekstra papirarbeid ved et annet barns død. I flere andre tilfeller stemte ikke opplysninger i papirene overens med de barna det gjaldt. Det manglet også dokumentasjon på helseopplysninger for barna som var tildelt Norge.

• De ble forklart fra tre ulike hold at barnehjemmet nektet lokale å adoptere barn, eventuelt forlangte en svært høy pris for dette.

• Det går frem at det ble betalt et gebyr på 400 000 IDR per barn, men at disse pengene tilsynelatende i liten grad kom barna til gode.

• Mødrene som valgte å adoptere bort barna sine, fikk en utbetaling på 50 000 IDR ved avreise. Én mor snakket i etterkant om å «kjøpe tilbake» barnet sitt, uten at det er klart hva som ble ment med dette.1082

  • I intervju med utvalget sa kvinnen som skrev rapporten, at denne godtgjørelsen også må ses i lys av indonesisk kultur. Hun forklarte at indonesere gjerne hadde en oppfatning av at man ikke setter like stor pris på noe man får gratis, som noe man har gitt en motytelse for. At mødrene fikk en pengesum i forbindelse med adopsjonen, ville dermed signalisere for dem at barna ville bli tatt godt vare på dit de kom.1083 I tillegg var de svært fattige og hadde ikke mulighet til å skaffe seg inntekt i perioden rundt fødsel.

• Flere beskyldte bestyrerinnen for å være profittmotivert og opptatt av penger.

  • I NRK-dokumentaren Gitt bort (2023) beskriver en tidligere pleier likevel at ekteparet som drev klinikken, først og fremst var opptatt av å hjelpe så mange kvinner som mulig og å redde barna. Det var et stort behov for bistand til ugifte mødre, og noen reiste langt for å få denne type hjelp. Pleieren fortalte også at ekteparet på et tidspunkt tok opp lån for å skaffe mat til alle de gravide kvinnene de innlosjerte.1084

Når det gjelder den økonomiske siden av adopsjonssamarbeidet, lå beløpet Adopsjonsforum betalte til Panca Dharma per barn, på rundt 400 000 IDR (tilsvarende rundt 4000 NOK) i 1981. Dette skal ha inkludert både oppholdsutgifter og en donasjon. Opplysninger knyttet til de siste 12 barna som ble tildelt før bruddet mellom InorAdopt og Adopsjonsforum, indikerer likevel at betalingen ikke var en dekking av reelle kostnader for tildelte barn, men var en forhåndsbetaling for kommende tildelinger:

I referatet fra Adopsjonsforums hovedstyremøte 15. desember 1981 kommer det frem flere opplysninger fra Adopsjonsforum og RIAs besøk i Indonesia høsten 1981:

Det ble under besøket avdekket hvordan adopsjonsarbeidet har vært drevet på Indonesia, det er sider ved dette arbeidet som har vært fullstendig ukjent for hovedstyret. Mye av oppmerksomheten er rettet mot barneklinikken i Pandaan [Panca Dharma]. Den tidligere landskontakten på Indonesia overførte i høst kr. 60000,-. Til Pandaan som forskudd. Dette beløpet skulle gjelde 12 barn. Ingen av barna har kommet til Norge og barnas identitet var neppe kjent da forskuddet ble overført. Den tidligere landskontakten på Indonesia hadde en muntlig avtale med Pandaan på to barn i uken.

På et senere styremøte blir opplysningene om størrelsen på det overførte forskuddet justert til kr 48 000 (tilsvarer 4000 NOK / ca. 400 000 IDR per barn).1085

Antakelsen om at pengeoverføringen ikke var knyttet til spesifikke barn, men var en form for «forhåndsbetaling» for tildelinger, underbygges av opplysninger i andre dokumenter. I et tilleggsnotat til InorAdopt sin formidlingssøknad oktober 1981 viser blant annet den tidligere landkontakten til tolv barn som var tildelt Norge, og oppgir kjønn, alder og/eller fornavn på dem. Samtlige er oppgitt å være født før august 1981.1086 Når adopsjonene til slutt ble fullført i januar/februar 1982, viser en oversikt fra Adopsjonsforum at barna i liten grad stemte overens med de InorAdopt hadde omtalt, da både navn og alder på en rekke av barna avvek: «For øvrig stemmer ikke de 12 barna som til slutt kom med de 12 barna det ble henvist til i InorAdopts søknad av 1.10.81. De fleste av de 12 barna er nemlig født i september 1981.»1087 InorAdopt forklarte avviket med at det ikke var uvanlig at barn man i utgangspunktet hadde fått tildelt ble byttet, for eksempel grunnet død eller at de opprinnelige foreldrene likevel beholdt dem.1088

Utvalget har funnet lite omtale av Panca Dharma i dokumenter fra norske myndigheter. I kommunikasjonen med ambassaden, ser ikke fødehjemmet ut til å ha blitt nevnt.1089

I reiserapporten fra RIA sitt besøk i 1980 sies følgende om klinikken:

Det er noe uklart hvordan midler skaffes til veie til driften. Pasientene betaler noe selv, noe går av adopsjonsgebyret som søkerne betaler (ca 100 dollars) og resten er sannsynligvis gaver.1090

I reiserapporten fra RIAs besøk 1.–12. desember 1981 fremgår følgende:

At fødehjemmet Pancha Dharma blant de 12 barna har «laget» tvillinger av to ikke-biologiske søsken er graverende, men neppe enestående i Indonesia. De fleste adoptivbarn i Norge kommer fra dette stedet og det har tidligere ikke vært grunn til å mistenke dem for forfalskninger av barnas papirer. Likevel vil det by på problemer å godkjenne stedet som samarbeidspartner for fremtidig adopsjonsformidlingsvirksomhet.

I et notat fra sekretariatet i RIA 15. januar 1982 gjentas det at man ikke tidligere har hatt grunn til mistanke om misligheter. Opplysningene som fremgikk i avisene, var vanskelig å ta stilling til, men det var klart at klinikken hadde utstedt falske papirer på de to «tvillingene». Det konstateres at Adopsjonsforum ikke vil fortsette samarbeidet med klinikken, men utover dette tas det ikke stilling til eller drøftes hvorvidt det kunne ha forekommet uregelmessigheter i flere av sakene. Det konkluderes senere i notatet med at «[d]et er helt klart at Adopsjonsforums tidligere Indonesiateam – nåværende tillitsvalgte i InorAdopt – har utført et godt arbeid med adopsjoner fra Indonesia».

I årsrapporten konkluderte RIA slik om Adopsjonsforum: «Videre ble det fremholdt at Adopsjonsforum ikke har brutt forutsetningen for sin tillatelse til formidling av barn fra Indonesia, og rådet kan derfor ikke anbefale at denne trekkes tilbake.»1091

Dokumentasjon, bakgrunn og identitet

Som det har blitt beskrevet over, ble de fleste barna som ble tildelt Adopsjonsforums søkere fra Panca Dharma raskt overflyttet til den andre samarbeidsklinikken Siti Miriam. I forbindelse med den over omtalte «tvilling-saken», fikk Adopsjonsforums representant også kjennskap til en annen praksis som skapte utfordringer.

På landbesøket i desember 1981 besøkte representanten Siti Miriam, hvor flere av barna som var tildelt Norge, oppholdt seg. De ansatte kunne da fortelle om en episode som hadde utspilt seg dagen i forveien av representantens besøk, som dreier seg om den over nevnte «tvilling-saken».

Moren til A hadde kommet til klinikken for å ta bilde av seg og barnet før det gikk til adopsjon. Da to barn (A og B) ble gitt henne ble hun hysterisk og nektet kjennskap til B («jeg har bare født ett barn»).

Søstrene hadde fått oppgitt av NN [tidligere Surabaya-kontakt] at det var tvillinger.

Som det går frem over, var det bestyrerinnen på Panca Dharma som hadde oppført de to som tvillinger, da en av de faktiske tvillingene døde. Tidligere Surabaya-kontakt hadde derfor trolig bare videreformidlet den informasjonen hun selv hadde fått.1092

Et annet sted i denne reiserapporten fikk Adopsjonsforums representant beskrevet av ansatte på Siti Miriam hvordan prosedyren var når barna ble overført til dem fra Panca Dharma.

NN [tidligere Surabaya-kontakt] hadde ikke med liste over barnas navn og fødselsdato. Dette ble notert på barnas kort etter NNs uttalelse. Barnas kort divergerte på enkelte punkt i forhold til den liste vi [AFs representanter] hadde fått. 2 barn på vår liste var ikke på klinikken. Pleiersken syntes kontakten med NN [tidligere Surabaya-kontakt] var vanskelig fordi hun snakket ‘uforståelig’ indonesisk og de snakket ikke (dårlig) engelsk.

Dette stemmer også overens med beskrivelsen fra januar 1982, som også er gjengitt over.

Opplysninger fra bestyrerinnen i Siti Miriam – Lawang: Barna fra PD var nesten alle i dårlig helsetilstand. Alle data og opplysninger om barna til Norge ble overlevert muntlig fra NN [tidligere Surabaya-kontakt], ikke skriftlig.

Barnas dokumenter fulgte dermed tilsynelatende ikke barna fra Panca Dharma til Siti Miriam. I InorAdopts beskrivelse av saksgangen fra høsten 1981 går det frem at barnas dokumenter ble sendt til utenlandskontakten i Jakarta, slik at denne kunne gå i gang med de administrative forberedelsene for adopsjonen.1093 Det er mulig at dette er bakgrunnen for at barnas papirer ikke fysisk fulgte barnet. Av beskrivelsen i Adopsjonsforums rapport fremstår det uansett som om barnas identitet og helsetilstand ikke ble dokumentert overfor Siti Miriam, men bare ble muntlig kommunisert og deretter ført opp i barnas «kort».

Når det gjelder barnas bakgrunn og mors identitet som fremgår av dokumentene fra Panca Dharma, er det også ytterligere opplysninger som underbygger at dette ikke alltid var korrekt. I dokumentarserien Gitt bort på NRK (2023) intervjues en pleier som tidligere jobbet på Panca Dharma. Hun fortalte da at flere av mødrene som fødte på klinikken, hadde falsk identitet og signerte med falske navn. I noen tilfeller førte man også opp pleieren sitt navn i adopsjonspapirene i stedet for mors.1094 Det går ikke frem hvem som signerte frigivelsesdokumentene i sistnevnte tilfelle. I intervju med utvalget opplyste også Adopsjonsforums representant at det var mulig å føre opp uriktige navn i dokumentene. Kvinner kunne av ulike grunner selv ønske at barnet ikke skulle kunne kobles til dem.

I alle enkeltsakene utvalget har sett hvor barna kom fra Panca Dharma, ligger det en samtykkeerklæring («Statement of Surrender of a Child»). Mor identifiseres likevel utelukkende ved et fornavn, alder og et stedsnavn. I saker hvor barnet kommer fra andre barnehjem, ser det ut til å være noe mer informasjon.

Mistanker knyttet til bestyrerinnen av barne- og mødrehjemmet Matahari Terbit

En av uenighetene mellom Adopsjonsforum og grupperingen som senere dannet InorAdopt, knyttet seg til beskyldninger mot et styremedlem i Adopsjonsforum som midlertidig overtok som landkontakt en kort periode (1 uke) i løpet av vinteren 1980–1981. Beskyldningene gikk blant annet ut på at styremedlemmet og ektefellen skulle ha opptrådt irregulært i forbindelse med en adopsjonsprosess fra Indonesia. Blant annet mente tidligere landkontakt at adopsjonen var «belastet» fordi ekteparet hadde hatt mye direkte kontakt med bestyrerinnen av Frelsesarmeens barne- og mødrehjem Matahari Terbit, major NN.1095 Den tidligere landkontakten (nå tillitsvalgt i InorAdopt) skulle blant annet ha ment at major NN hadde forfalsket opprinnelig mors underskrift.

Styremedlemmet ble først bedt om å trekke seg – noe han frivillig gjorde. I februar 1982 ble han imidlertid invitert tilbake inn i styret – da styret etter å ha vurdert saken på nytt konkluderte med at ekteparet ikke hadde gjort noe galt.1096

Beskyldningen ser likevel ut til å foranledige et økt fokus på major NN, og hennes rolle og opptreden i adopsjonsvirksomheten.

I brev til Adopsjonsforum datert i juli 1981, forteller svenske Adoptionscentrum om sine erfaringer med major NN. Bakgrunnen for brevet er oppgitt å være en forespørsel fra det over nevnte ekteparet, som ba om opplysninger for å avklare ryktene om major NN. Adoptionscentrum skriver at de har samarbeidet med Matahari Terbit og major NN i flere år. De hadde ikke fått så mange barn derfra, men hadde aldri hatt noen problemer med økonomi eller falske dokumenter. I juni 1980 fikk de likevel beskjed om at major NN hadde blitt flyttet til et annet barnehjem med større barn. På en reise i oktober 1980 fikk de høre at årsaken til at major NN var blitt flyttet til et annet barnehjem, var at hun hadde gjennomført adopsjoner for egen økonomisk vinning, først og fremst i samarbeid med Australia.

I september 1981 inviterte ekteparet selv major NN til Norge i forbindelse med hennes besøk i Nederland. Formålet var at hun skulle få treffe barna, og at de ønsket å forhøre seg nærmere om forholdene rundt egen adopsjon.

Da InorAdopt ble kjent med at major NN var i Norge, skrev de et brev til Adopsjonsforum der de formidlet hvilke «reservasjoner» de hadde vedrørende henne.1097 Ifølge InorAdopt var det mest alvorlige forholdet knyttet til bruk av forfalskede dokumenter i en norsk adopsjonssak.1098 Arbeidsgiveren skulle ha blitt kjent med dette, og major NN skulle derfor ha blitt flyttet til et annet barnehjem som bare hadde barn i alderen 7–17 år, og hvor adopsjon var utelukket. Arbeidsgiveren hennes hadde gitt ordre om at hun ikke fikk ha befatning med flere adopsjoner, men denne ordren hadde hun ifølge InorAdopt ikke fulgt.

Videre beskriver InorAdopt at flere barn som ble overført til Matahari Terbit under en klar forutsetning om at disse skulle adopteres til Norge, likevel hadde blitt tildelt andre land. Da de hadde spurt henne om dette, sa hun at barna var døde. InorAdopt hadde likevel kjennskap til at noen av disse barna befant seg i Sverige og Australia. Major NN skal også, ifølge InorAdopt, ha bedt foreldre om å «betale for tjenester av en størrelsesorden som var helt uakseptabel og for utgifter som ikke hadde funnet sted». Hun skulle også ha tildelt barn etter eget «forgodtbefinnende». Flere norske søkere ble stående i kø i inntil halvannet år, mens det gikk mange barn til andre land. InorAdopt trodde en grunn til dette kunne være at den norske utenlandskontakten førte strengere kontroll med utbetalinger enn i tilfeller der utenlandske formidlere bare hadde lokale samarbeidspartnere.

I et åpent brev fra den australske formidlerorganisasjonen ASIAC («To whom it may concern») i oktober 1981 blir beskyldningene derimot avvist. De benekter at major NN hadde beriket seg på adopsjonene, eller at australske foreldre har betalt større summer for adopsjoner.

På Adopsjonsforums reise i desember 1981 ble saken fulgt opp, og man innhentet synspunkt fra ulike parter. Etter reisen i januar 1982 konkluderte Adopsjonsforums representant med at både Matahari Terbit og Major NN hadde et godt rykte i Indonesia. Hun mente tidligere representanter / InorAdopt hadde brukt saken til «å fremme egen person og prestisje».

Sekretariatslederen i RIA, som var med på deler av reisen i 1981, instruerte likevel Adopsjonsforum om ikke å samarbeide noe videre med Major NN.1099 Utover denne instruksen, som bare kort er nevnt i Adopsjonsforums egen reiserapport, har utvalget ikke sett spor av at det ble gjort ytterligere vurderinger av dette samarbeidet fra norsk myndighetshold.

16.6.4 Norske myndigheter

RIA var på tilsynsreise til Indonesia i 1980 og 1983. I tillegg påla Sosialdepartementet RIA å sende en representant i desember 1981 for å få klarhet i forholdene rundt de 12 pågående adopsjonene.

På reisen i 1980 møtte representantene fra RIA flere sentrale aktører, både Adopsjonsforums samarbeidspartnere og representanter fra myndighetene.1100 I møtet med to direktører i sosialdepartementet ble det blant annet fremhevet at Indonesia på dette tidspunktet prioriterte økonomisk utvikling, men at den sosiale utviklingen ville følge etter. Når det gjaldt adopsjon var dette et «delikat» tema, og den ene av dem uttalte at «siden 80 % av befolkningen i Indonesia er muslimer, er adopsjon ikke tillatt eller ‘ikke-eksisterende’». Det ble understreket at selv om utenlandsadopsjon eksisterte i en «ikke ubetydelig utstrekning», gikk utviklingen mot en full stans. Fra referatet fremgår det videre at «[m]yndighetene er klar over at det handles med barn, og prøver å kontrollere dette».

I et senere møte med en direktør i justisdepartementet ble spørsmålet om en eventuell avtale mellom landene diskutert. Direktøren påpekte at det aldri hadde vært problemer med adopsjoner til Norge, men ga uttrykk for at utenlandsadopsjon generelt var et vanskelig tema. Den samme skepsisen gikk også frem i møte med fire representanter for sosialkomiteen i det indonesiske parlamentet: «We are not against adoption, but we have reluctance».

Da konflikten mellom InorAdopt og Adopsjonsforum eskalerte utover høsten 1981, ble norske myndigheter gjort oppmerksom på utfordringene med å gjennomføre de tolv påbegynte adopsjonene. Lederen av RIA ble som nevnt bedt av Sosialdepartementet om selv å reise til Indonesia i desember 1981 for å få klarhet i forholdene, og for å bistå i gjennomføringen.

På sin reise bisto hun med å få utlevert barnedokumenter fra de tidligere landkontaktene, og hadde flere møter med ulike aktører, herunder det indonesiske justisdepartementet, sosialdepartementet, emigrasjonsmyndighetene i Jakarta og Surabaya og flere private organisasjoner.1101 De fikk en avklaring av myndighetenes syn på hvordan adopsjoner til utlandet skulle gjennomføres og mulighetene for fortsatt formidling.

16.6.5 Adopsjonsarbeidet 1982–1983

Etter at de 11 adopsjonene som var påbegynt av personene tilknyttet InorAdopt var fullført, ble det bare gjennomført en håndfull adopsjoner til Norge fra Indonesia. Disse adopsjonene ser som nevnt ut til å ha skjedd etter dialog mellom norske og indonesiske myndigheter.1102

I forbindelse med norske myndigheters tilsynsreise til Asia høsten 1983 besøkte statssekretæren og ekspedisjonssjefen i Sosialdepartementet Indonesia. Det ble gjennomført møter med representanter fra det indonesiske justisdepartementet og sosialdepartementet, og i tillegg besøkte representantene Yayasan Sayap Ibu (YSI). Basert på informasjonen i disse møtene ble det konkludert med at «situasjonen ikke er slik at adopsjoner fra Indonesia til Norge bør gjenopptas på nåværende tidspunkt».1103

16.7 Utvalgets vurderinger av samarbeidet med Indonesia

Adopsjonssamarbeidet med Indonesia ligger forholdsvis langt tilbake i tid og gjelder et begrenset antall adopsjoner i et relativt kort tidsrom. Kildematerialet og personer utvalget har kunnet intervjue om forholdene, har vært noe begrenset. Utvalgets vurderinger og konklusjoner må ta høyde for kildesituasjonen. Samtidig mener utvalget at opplysninger som kommer frem, blant annet i forbindelse med konflikten mellom Adopsjonsforum og grupperingen som senere ble InorAdopt, gir tilstrekkelig informasjon til å identifisere flere ulike risikofaktorer og kritikkverdige forhold ved adopsjonsarbeidet fra Indonesia.

Norske myndigheter tillot uavhengige adopsjoner fra Indonesia fra 1977 og innvilget formidlingstillatelse fra landet i 1978. Landet var da et militærdiktatur. Generelt mener utvalget at det er betenkelig å innlede adopsjonssamarbeid med land med militærdiktatur.

Indonesia hadde ingen adopsjonslov i tiden det ble gjennomført adopsjoner til Norge. Utvalget mener det er betenkelig at norske myndigheter tillot adopsjoner fra et land hvor man manglet lovgivning for dette. Fra februar 1978 ble adopsjoner imidlertid regulert i et rundskriv fra justisdepartementet, hvor det fremgår at adopsjonene skulle behandles i domstolene. Selv om adopsjonssystemet til en viss grad ble regulert, var Indonesia likevel som nevnt et militærdiktatur, og var preget av omfattende korrupsjon blant annet i rettsvesenet. Utvalget legger til grunn at dette innebar en betydelig risiko for at rettsprosessene ikke var forsvarlige og pålitelige, og for at man ikke kunne stole på riktigheten av dokumenter. Denne risikoen må norske myndigheter ha vært klar over.

Det foreligger flere indikasjoner på at barnas rette identitet og bakgrunn ikke var tilstrekkelig dokumentert og kontrollert før adopsjonene fra Indonesia ble gjennomført. For det første beskriver den tidligere landkontakten mistanker om at en adopsjon til Norge fra barnehjemmet Matahari Terbit skjedde på grunnlag av falske papirer, og forfalskning av mors underskrift.1104 For det andre har en tidligere pleier på Panca Dharma fortalt at flere mødre brukte falske navn, og at sykepleiere noen ganger ble oppført som mor.1105 En representant for Adopsjonsforum opplyste også i intervju med utvalget at falske navn trolig kunne forekomme. For det tredje ble det av Adopsjonsforums representanter avdekket to tilfeller hvor bestyrerinnen på Panca Dharma byttet om på barns identitet, fordi et allerede tildelt barn døde. For det fjerde flyttet Adopsjonsforum barn mellom institusjoner uten at dokumenter knyttet til barnets identitet fulgte barnet.

I sum mener utvalget at de praktiske omstendighetene rundt frigivelsprosessen skapte betydelig risiko for at barns identitet bevisst eller på grunn av mangelfulle rutiner ble byttet om, at frigivelsesdokumenter ble forfalsket, eller at sentral informasjon om barna/barnas bakgrunn gikk tapt eller ble holdt skjult. Utvalget mener det er en klar svakhet i prosessen at barn ble flyttet mellom klinikker uten dokumentasjon. Dette skapte en betydelig risiko både når det gjelder forbytting av identitet og feil i helseopplysninger. Utvalget har ikke grunnlag for å si noe om omfanget av eventuelle feil, men på bakgrunn av disse forholdene mener vi at det er en risiko for at barn kan ha blitt adoptert til Norge på feil grunnlag / med uriktig identitet.

Utvalget mener det er kritikkverdig at Adopsjonsforum ikke tidligere reagerte på forholdene knyttet til frigivelsen, og ikke informerte myndighetene om mistanker om forfalskede dokumenter og muligheten for uriktige opplysninger. Videre mener utvalget at informasjonen RIA etter hvert fikk om forholdene ved Panca Dharma, blant annet «tvilling-saken», burde ha foranlediget sterkere reaksjoner og grundigere undersøkelser og tiltak fra norske myndigheters side. Myndighetene burde i større grad tatt initiativ for å avdekke hvorvidt det var skjedd feil eller uregelmessigheter i tidligere adopsjoner til Norge fra denne klinikken.

Utvalget mener at ordningen som skal ha blitt avtalt med Panca Dharma om et visst antall barn per organisasjon per uke og det utvalget tolker som en forhåndsbetaling, skapte en risiko for at andre hensyn enn barnets beste ble styrende i adopsjonsprosessen. Utvalget mener at denne typen forpliktelser for et barnehjem øker sannsynligheten for at det blir utøvd utilbørlig press på mødre for å samtykke til frigivelse av barna. Det er kritikkverdig at Adopsjonsforum inngikk denne form for avtaler.

Utvalget mener at det ikke var tilstrekkelig avklart hvorvidt mødrene til barna ga informerte og frivillige samtykker til adopsjon. I «tvilling-saken», hvor en død tvilling ble erstattet med et annet barn født samme dag, oppga bestyrerinnen at det var moren til det enslige barnet som hadde signert/samtykket til frigivelsen av «tvillingene». Likevel ble denne moren «hysterisk» da hun senere fikk overlevert to barn til å ta bilde med. Situasjonen tyder på at moren ikke selv var klar over at hun hadde undertegnet en samtykkeerklæring om frigivelse av to barn.1106

Det går videre frem at kvinner som fødte på Panca Dharma og som besluttet å adoptere bort barna sine, fikk utbetalt 50 000 IDR.1107 Utvalget mener at denne praksisen kunne medføre en utilbørlig og uetisk påvirkning av mødrenes beslutning om å gi fra seg et barn til adopsjon. At en mor i ettertid uttrykte et ønske om å «kjøpe tilbake» barnet sitt, indikerer at mødrene oppfattet det slik at de fikk en økonomisk kompensasjon i bytte mot barnet. Utvalget har ikke funnet informasjon om hvordan ordningen med utbetalinger foregikk i praksis, eller hvorvidt det ble stilt eksplisitte krav om tilbakebetaling fra kvinner som angret beslutningen om adopsjon. Utvalget mener likevel det er grunn til å tro at denne utbetalingen i praksis gjorde at det opplevdes vanskeligere for enkelte mødre å ombestemme seg om beslutningen om adopsjon.

Utvalget mener at prosessen for frigivelse av barna ikke i tilstrekkelig grad sikret frivillige og informerte samtykker fra opprinnelige foreldre. Det er kritikkverdig at norske myndigheter tillot adopsjoner fra et land uten tilstrekkelige mekanismer for å sikre at barna var frigitt på en lovlig og forsvarlig måte.

I reiserapporten til Adopsjonsforum nevnes det fra tre ulike hold at lokale personer hadde kontaktet Panca Dharma med ønske om å adoptere barn, men at dette ble avvist av bestyrerinnen der. Dersom det stemmer at indonesere ble avvist fordi man bare ville adoptere barn til utlandet, er det i strid med subsidiaritetsprinsippet som innebærer at barn først skulle forsøkes plassert innenlands før en eventuell utenlandsadopsjon. Subsidiaritetsprinsippet var på dette tidspunktet ikke konvensjonsfestet, men var likevel et sentralt prinsipp i den internasjonale debatten, og noe Stortinget i 1977 ga sin tilslutning til.1108

Utvalget mener det er positivt at Adopsjonsforum sendte representanter for å undersøke de mulig kritikkverdige forholdene høsten 1981, og for å sikre en lovlig gjennomføring av de påbegynte prosessene. Samtidig var det Adopsjonsforum selv som var ansvarlig for den praksisen de i ettertid beskrev som lite forsvarlig. Utvalget mener styret burde ha hatt tilstrekkelig innsikt i arbeidet til å gripe inn i disse forholdene tidligere.

Utvalget mener norske myndigheter gjorde noen positive grep etter hvert som situasjonen i Indonesia utviklet seg, og opplysninger om arbeidet kom frem. Det er positivt at Sosialdepartementet påla RIA sin representant selv å reise til Indonesia for å avklare regelverk og prosedyrer for eventuelt å fullføre de tolv påbegynte adopsjonene. Videre er det positivt at Sosialdepartementet i mars 1982 innførte en midlertidig stans av adopsjoner fra Indonesia, og deretter gikk i direkte dialog med indonesiske myndigheter om hvorvidt påbegynte saker kunne fullføres, og om det generelle formidlingsarbeidet eventuelt kunne gjenopptas. Utvalget mener imidlertid at norske myndigheter også tidligere burde ha opprettet en dialog med indonesiske myndigheter, for å sikre at adopsjonsarbeidet både ble ansett som forsvarlig og var ønskelig fra indonesisk side.

Adopsjonene fra Indonesia ble gjennomført sent i 1970-årene og tidlig i 1980-årene. Utvalget er på det rene med at mulighetene for kontroll, tilsyn og kommunikasjon var langt dårligere enn hva det har vært i nyere tid. Bevissthet og regelverk knyttet til økonomiske transaksjoner i forbindelse med adopsjonsarbeid var også mindre utviklet. Samtidig var landet preget av stor fattigdom og høy barnedødelighet. Det var mange mødre som var i en posisjon der det ikke var sosialt eller økonomisk mulig for dem å beholde barna, og behovet for alternativ omsorg var derfor stort. Videre legges det til grunn at landet hadde lite utbygget barneverns- og velferdssystemer. Utvalget mener at det umiddelbare behovet for å sikre sårbare barns velferd er et forhold som må tas med i betraktning når det skal vurderes hvilken aktsomhetsgrad som kreves i adopsjonsarbeid. Utvalget finner likevel at både Adopsjonsforum og norske myndigheter hadde anledning til å gjøre – og burde gjort – mer for å sikre at adopsjonene fra Indonesia var lovlige og forsvarlige. Det vises særlig til at Indonesia var et militærregime og var kjent for omfattende korrupsjon.

16.8 Om muligheten for adopterte å finne sitt biologiske opphav

Utvalget er kjent med ett tilfelle hvor en adoptert til Norge har lykkes i å gjenforenes med sin opprinnelige familie i Indonesia. I dette tilfellet hadde adoptivforeldrene imidlertid kontakter i Indonesia som kjente opprinnelig mor, og kunne videreformidle kontaktønsket.

Utvalgets undersøkelser, herunder gjennomgang av enkeltsaker, tilsier at adopterte fra Indonesia vil kunne møte utfordringer når det gjelder å finne sitt biologiske opphav. Opplysningene som fremgår i adopsjonsdokumentene om opprinnelig familie, er etter utvalgets erfaring begrenset, og vil ofte være utilstrekkelige for å identifisere opprinnelig mor. Det bemerkes her at det varierer hvor utfyllende opplysninger som er gitt om barnas bakgrunn, etter hvilket barnehjem barna opprinnelig kom fra. For barn adoptert fra Panca Dharma – som utgjør flesteparten av adopsjonene til Norge – er slike opplysninger sparsomme. Det er videre usikkert hvorvidt de opplysningene som finnes er pålitelige. Av ulike årsaker ønsket mange mødre å være anonyme, og tilsynelatende har sentrale aktører akseptert å bruke fiktive navn. Det er ikke klart om fiktive navn bare har forekommet der mor uttrykkelig selv har hatt ønske om å være anonym, eller om de involverte aktørene også har skrevet uriktige navn på mødre på eget initiativ. Utvalget har ikke grunnlag for å si noe om omfanget av praksisen, men finner det sannsynlig at opplysningene som er oppgitt om opprinnelig mor i frigivelsesdokumentene, ikke alltid vil være korrekte.

16.9 Oppsummering

Utvalgets mandat er å granske adopsjoner på systemnivå, blant annet ved å vurdere hvordan norske myndigheter har ført kontroll og tilsyn, hvordan behandlingen av enkeltsaker har vært innrettet, samt hvordan varsler om forhold som krevde oppfølging har blitt håndtert og hvilke vurderinger og tiltak som har blitt gjort.

I det følgende oppsummerer utvalget sentrale feil, mangler og risikofaktorer som er avdekket i adopsjonssamarbeidet med Indonesia, både hos indonesiske og norske aktører.

• I perioden da det ble gjennomført adopsjoner fra Indonesia, var landet et militærdiktatur. Generelt mener utvalget at det er betenkelig at norske myndigheter tillot adopsjonssamarbeid med land med militærdiktatur.

• Det er en risiko for at barn kan ha blitt adoptert til Norge på feil grunnlag eller med uriktig identitet. Opplysningene om mor i frigivelsesdokumentene er ofte mangelfulle, og det er sannsynlig at opplysningene ikke alltid er korrekte. Særlig gjelder dette adopsjonene fra klinikken Panca Dharma.

• Prosessen for frigivelse av barna har ikke i tilstrekkelig grad sikret frivillige og informerte samtykker fra opprinnelige foreldre.

• Avtalen som Adopsjonsforums representant inngikk med klinikken Panca Dharma om et visst antall barn i uken og forhåndsbetaling av et fast beløp per barn, medførte en risiko for at andre hensyn enn barnets beste ble styrende i adopsjonsprosessen.

• Norske myndigheter tok noen positive grep etter hvert som situasjonen i Indonesia utviklet seg og opplysninger om arbeidet kom frem. Blant annet var det positivt at de sendte en representant til landet, opprettet kontakt med indonesiske myndigheter og innførte en midlertidig stans. Utvalget mener likevel at myndighetene tidligere burde ha opprettet en direkte kontakt med indonesiske myndigheter.

• Adopsjonene fra Indonesia ble gjennomført i en periode da retningslinjer og prinsipper for utenlandsadopsjon var forholdsvis lite utviklet. Utvalget mener likevel at norske myndigheter kunne og burde gjort mer inngående undersøkelser av muligheten til å gjennomføre forsvarlige adopsjoner og stilt strengere krav til virksomheten.

17 Kina

17.1 Innledning

Fra midten av 1990-årene ble Kina et av de største opprinnelseslandene for internasjonal adopsjon.1109 En viktig årsak var Kinas ettbarnspolitikk, som medførte at et høyt antall jentebabyer ble forlatt, frem til en oppmykning av ettbarnspolitikken fant sted utover på 2000-tallet.1110

Kina er det tredje største opprinnelseslandet for adopterte til Norge. Det er formidlet totalt 3030 adopsjoner fra Kina til Norge, i perioden 1991–2017. Dette utgjør nærmere 15 prosent av alle adopsjoner formidlet til Norge. Tre organisasjoner har hatt formidlingstillatelse for Kina. Adopsjonsforum har formidlet flest, med 1454 adopsjoner totalt i perioden 1991–2017, deretter kommer Verdens Barn, med 1276 adopsjoner i perioden 1991–2017. InorAdopt har formidlet 300 adopsjoner i perioden 1999–2017.

Kilde: Tall hentet fra Bufdirs og formidlernes statistikker (se punkt 3.5)

De ulike adopsjonsformidlerne hadde ulike utenlandskontakter i Kina. I første halvdel av 1990-årene jobbet de også med ulike deler av det kinesiske statsapparatet, og i ulike provinser. Etter hvert ble imidlertid systemet i Kina sentralisert og mer strømlinjeformet. Det finnes derfor ingen vesentlige forskjeller mellom hvordan de ulike formidlerne etter hvert organiserte adopsjonsformidlingen fra Kina. På samme måte som andre formidlere og mottakerland, forholdt de seg til sentrale kinesiske myndigheter, som både godkjente utenlandske søkere og sto for tildeling av konkrete barn. Tildelingene kunne gjelde barn fra alle barnehjem i utenlandsadopsjonsprogrammet, og alle regioner.

Dette betyr at fra siste halvdel av 1990-årene kunne alt som er kjent om uetiske og ulovlige forhold knyttet til utenlandsadopsjoner formidlet fra Kina, i prinsippet også rammet adopsjoner til Norge. Undersøkelser av hva som generelt er rapportert om og kjent om slike uregelmessigheter er derfor sentralt for utvalgets vurderinger av formidlingen fra Kina. På den andre siden er detaljene i formidlingen knyttet til hver adopsjonsformidler noe mindre vesentlig enn i andre landundersøkelser.

Kina skiller seg fra mange andre opprinnelsesland i at det har en på verdensbasis prominent økonomisk og geopolitisk posisjon, i tillegg til å være et autoritært regime uten pressefrihet. Kinesiske myndigheter la etter hvert klare rammer for adopsjoner fra landet, og formidlere og andre lands myndigheter hadde liten anledning til å påvirke disse, eller få innsyn i sentrale deler av aktiviteten. Eksempelvis var det fra starten av høye offentlige gebyrer forbundet med ulike deler av prosessen i Kina, samt et krav/forventning om at hver adopsjon skulle medfølges av en donasjon på mellom 10 000 og 35 000 kroner til barnehjemmet som barnet bodde på. Imidlertid fikk norske myndigheter eller formidlerne begrenset kjennskap til hvordan midlene ble benyttet (jf. 17.5.2.1 og 17.5.6.2). I å tillate et adopsjonssamarbeid med Kina har man akseptert disse politiske og økonomiske rammene for adopsjonsformidlingen.

Utvalgets vurderinger og undersøkelser opp mot Kina har derfor fulgt to hovedproblemstillinger: Hvilke vurderinger har norske aktører og myndigheter gjort på ulike tidspunkt, med hensyn til forsvarligheten av systemet og risiko for ulovligheter? Hva er kjent om ulovlige og uetiske forhold knyttet til adopsjoner fra Kina, og er det indikasjoner på at slike forhold har omfattet adopterte til Norge?

17.2 Generell informasjon og nyere historie

Kina er en republikk i Asia og var lenge verdens mest folkerike land. I dag har Kina 1,4 milliarder innbyggere. I 1949 ble Kina gjenforent under en stabil sentralregjering da Folkerepublikken Kina ble opprettet med formann Mao Zedong som øverste leder.1111

Kina er i praksis en ettpartistat, med Kinas kommunistparti som det statsbærende partiet. Partilederen har tittelen generalsekretær, og siden 1992 har denne personen også vært president. Kommunistpartiet bestemmer politikken, mens staten gjennomfører den. Statsorganene har på alle nivåer parallelle partiorganer.1112

Det administrative systemet består av fem nivåer: provinser, prefekturer, fylker, kommuner og landsbyer. Kina har 22 provinser, fem autonome regioner og fire sentralstyrte byer. «Byer» omfatter ofte både urban kjerne og omliggende rurale områder. Minoritetsområder – som autonome regioner og enkelte prefekturer og fylker – har formelt visse kulturelle og politiske rettigheter.1113

Siden 2004 har det vært fastslått i Kinas grunnlov at staten skal respektere og beskytte menneskerettighetene. Likevel får landet kritikk fra organisasjoner og andre stater for alvorlige og systematiske brudd på flere av disse rettighetene. Ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten er sterkt begrenset, og både tradisjonelle og sosiale medier er underlagt statlig kontroll.1114 På World Press Freedom Index ligger Kina i dag på 178. plass av 180 land, over bare Eritrea og Nord-Korea.1115 I 2002, året indeksen ble etablert, lå landet på nest siste plass av 139 land.1116

Rettspleien i Kina er organisert gjennom et system av «folkedomstoler» på alle nivåer, med en øverste folkedomstol som øverste instans.1117 Dommere velges formelt av den nasjonale folkekongressen eller tilsvarende på lavere nivå.1118 Et parallelt system finnes for påtalemyndighetene, med det øverste folkets prokuratorembete som høyeste organ.1119

Ifølge ulike kilder er domstolene i Kina ikke uavhengige i samme forstand som i Norge og andre vestlige rettsstater, men inngår i et system der politiske myndigheter har betydelig innflytelse.1120 Det fremholdes blant annet at påtalemyndigheten har en sterk stilling i straffesaker, og at domstolenes rolle i slike saker kan være begrenset, mens dommernes handlingsrom i sivile saker i større grad gir rom for selvstendig vurdering.1121 Videre beskrives rettsvesenet som preget av strukturelle utfordringer, herunder utbredt korrupsjon og bruk av uformelle forbindelser.1122 Dommere utnevnes formelt av den nasjonale folkekongressen eller dens faste utvalg, med tilsvarende ordninger på lavere nivåer. Parallelt med domstolssystemet finnes et eget påtalemyndighetssystem, med Det øverste folkets prokuratorembete som øverste organ.1123

På Transparency Internationals korrupsjonsindeks har landet i dag en score på 43 (der 100 = ingen korrupsjon). Indeksen har data tilbake til 1995. Da lå Kina på 40. plass, med en score på 2,16 (av 10). I perioden med flest adopsjoner til Norge (2002–2005) lå landet på henholdsvis 59., 66., 71., og 78. plass, med en score på mellom 3,5, og 3,2 (den laveste i 2005).1124

Norge er representert i Kina ved ambassade i Beijing (etablert i 1985) og generalkonsulater i Shanghai og Guangzhou.1125

17.2.1 Ettbarnspolitikken (1979–2015)

Adopsjoner i og fra Kina var sterkt preget av ettbarnspolitikken, som ble introdusert av myndighetene i 1979 og varte frem til 2015. Ettbarnspolitikken ble innført som et tiltak for å bremse den raske befolkningsveksten og fremme økonomisk utvikling.1126

Frem til 1960-årene ble den kinesiske befolkningen oppfordret til å få mange barn, og befolkningstallet steg kraftig.1127 I 1970-årene begynte myndighetene derimot å oppfordre befolkningen til å gifte seg senere, og bare få to barn. Likevel mente kinesiske myndigheter at folketallet steg for fort, og i 1980 innførte myndighetene en grense på bare ett barn per familie.1128 Unntak fantes for etniske minoriteter, og fra slutten av 1980-årene fikk også de fleste par i rurale områder tillatelse til å få et barn til dersom deres første barn var en jente.1129 I 2016 ble grensen for alle familier økt til to barn, og i juli 2021 ble alle grenser fjernet.1130

Hvor strengt ettbarnsregelen ble håndhevet varierte mellom perioder, regioner og etter sosial status. Generelt var den strengere håndhevet i folketette områder. I mange tilfeller ledet den til harde sanksjoner, inkludert tvangsaborter, tvangssterilisering og tvangsbruk av prevensjonsmidler.1131 Familier som brøt med regelen, kunne bli ilagt store bøter og andre straffer. Politikken ble gjennomført blant annet ved hjelp av en sterk negativ insentivstruktur, der myndighetspersoner kunne bli straffet eller avsatt dersom det fant sted brudd på politikken innenfor deres ansvarsområde.1132 Barn født uten tillatelse, kunne bli nektet registrering i Hukou-systemet (et system for bostedskontroll1133). Denne registreringen var nødvendig for tilgang til helsehjelp, skolegang og arbeid, spesielt i urbane områder. Manglende registrering kunne vedvare inntil foreldrene betalte bøtene som ble ilagt som straff. Disse bøtene varierte over tid og sted. Ifølge noen kilder kunne de utgjøre 10–20 prosent av en families årlige inntekt, ifølge andre kunne de overstige en gjennomsnittlig årsinntekt.1134

På grunn av ettbarnspolitikken og en kulturell preferanse for guttebarn, førte politikken til at jenter ble forlatt eller gitt bort i stor skala.1135 I 1991 økte kinesiske myndigheter i tillegg straffene for den ganske utbredte praksisen med å ha et «uautorisert» barn boende hos seg, og dette førte til at rundt to millioner kinesiske barn, hovedsakelig jenter, ble overlatt til barnehjem.1136

Alt dette resulterte i en stor økning i antall foreldreløse jenter som ble gjort tilgjengelige for utenlandsadopsjon, særlig i 1990- og 2000-årene. Kina ble et av de største opprinnelseslandene for utenlandsadopterte barn i denne perioden. I 2005 estimerte FN at 11 230 barn ble adoptert til utlandet fra Kina.1137 Totalt ble minst 150 000 barn adoptert ut av Kina mellom 1992 og 2017.1138

17.3 Oversikt over utvalgets landundersøkelser

Granskingsutvalgets undersøkelser av adopsjonsformidlingen fra Kina har fulgt malen for landundersøkelser, som skissert i kapittel 3. Generell landinformasjon fra ulike kilder er innhentet. Andre mottakerlands granskinger og informasjon fra ISS er gjennomgått, og litteratursøk og mediesøk opp mot adopsjoner fra landet er gjennomført. Formidlingstillatelser og søknader om formidling fra landet er gjennomgått, samt dokumentasjon i tilknytning til disse. Det er gjort arkivsøk hos Bufdir, Barne- og familiedepartementet, Riksarkivet og Utenriksdepartementet. Utvalget har også fått tilgang til Adopsjonsforums, Verdens Barns og InorAdopts fysiske arkiver og digitale fellesområder.

Utvalget har i arbeidet med landundersøkelsene utvekslet erfaringer med den svenske granskingen og mottatt innspill fra Kinaforeningen. Utvalget har mottatt totalt to henvendelser fra adopterte fra Kina og gjennomført intervju med begge. I tillegg har vi snakket med tre adopterte fra Kina i forbindelse med møter med organisasjoner for adopterte og utvalgets arbeid med å hente inn innspill fra barn. Det er også gjennomført intervjuer med flere personer som har vært involvert i arbeidet med adopsjoner fra landet både hos norske myndigheter (7) og hos Adopsjonsforum (3), Verdens Barn (3) og InorAdopt (1).

Det er gjennomgått 22 enkeltsaker fra perioden 1991–2013. Se 17.6.3.1 for mer informasjon om enkeltsaksgjennomgangen og vurderinger som knytter seg til denne.

Adopsjoner fra Kina er gransket av Sverige (2025), og også omtalt i den nederlandske granskingsrapporten (2021). Den nederlandske granskingsrapporten slår fast at en rekke uregelmessigheter har blitt dokumentert i forbindelse med adopsjoner fra Kina. Den svenske granskingsrapporten konkluderer med at det var stor risiko forbundet med adopsjonsformidlingen fra Kina. Øvrige funn og forhold fra disse rapportene som er av betydning for adopsjoner fra Kina til Norge vil behandles i den følgende beskrivelsen og der disse ellers er relevant.

17.4 Oversikt over adopsjonsprosedyren i Kina

17.4.1 Lovreguleringer

Kina har en lang tradisjon for adopsjon som strekker seg tilbake til keisertiden (900–1800). Det var lenge vanlig at familier som ikke fikk en sønn, adopterte gutter, gjerne fra andre familiemedlemmer, for å fortsette den mannlige slektslinjen. Uformell nasjonal adopsjon eksisterer fremdeles i dag.1139

Da Kinas ekteskapslov trådte i kraft i 1981 kom de første lovreglene om adopsjon i Kina.1140 Før 1981 var det ingen formell regulering av adopsjoner eller lover om adopsjon i Kina. Men uformelle adopsjoner eller muntlig avtalte adopsjoner kunne likevel formaliseres gjennom å anskaffe et «Notarial Adoption Certificate», dersom notaren kunne konstatere at adopsjonen harmonerte med lokale praksiser og reguleringer.1141

Ifølge enkelte kilder, begynte Kina fra slutten av 1980-årene å tillate adopsjon til utenlandske borgere.1142 Etter økt etterspørsel fra utlandet i starten av 1990-årene om å adoptere barn fra Kina, kom Kinas adopsjonslov, som trådte i kraft 1. april 1992.1143 Loven ensrettet utenlandsadopsjonene og målet var å fjerne forvirring og korrupsjon som eksisterte på lokalt nivå.1144

1992-loven etablerte kriterier for hvem som kunne adopteres.1145 Dette gjaldt barn under 14 år som var foreldreløse (det vil si at begge foreldre var døde), forlatte (ukjente foreldre) eller dersom foreldre ikke kunne lokaliseres, eller ikke var i stand til å oppfostre dem grunnet «usedvanlige vanskeligheter» (dette gjaldt tilfeller der barnet hadde funksjonsnedsettelser1146). Ifølge loven kunne både verger, barnevelferdsinstitusjoner og foreldre oppgi barn til adopsjon.1147 Men den utbredte oppfatningen var og er at det ikke var lov å oppgi sitt barn til adopsjon i Kina. Prosessen for lovlig overgivelse fremstår derfor for utvalget som uklar.1148 Den daværende adopsjonsloven inneholdt også en bestemmelse om at den som forlater et spedbarn, skal ilegges bot, og dersom omstendighetene utgjør en straffbar handling, skal vedkommende etterforskes for et mulig strafferettslig ansvar.1149

Adopsjonen skulle registreres ved et «Civil Affairs Department». En skriftlig avtale mellom adoptivsøker og parten som friga barnet til adopsjon skulle undertegnes.1150 Ved utenlandsadopsjoner skulle adopsjonen også signeres av notar.1151 Dersom en av partene (opprinnelige eller adoptivforeldre) ønsket å hemmeligholde adopsjonen, skulle dette respekteres.1152 Kina er det eneste av de 12 prioriterte landene i utvalgets mandat som har denne formen for adopsjonsbeslutning: i de 11 øvrige landene var det en domstol som fattet beslutning om adopsjon, med unntak av de tilfellene der adopsjonsbevilling ble gitt i Norge (se kapittel 27).

Loven stilte også enkelte krav til adoptivsøkerne. De måtte være over 35 år, barnløse og i stand til å oppfostre barnet. Det var videre bare anledning til å adoptere ett barn. Ved adopsjon av barn med funksjonsnedsettelser eller foreldreløse barn ble det gjort unntak fra alderskrav, kravet om barnløshet og regelen om at man bare kunne adoptere ett barn.1153

Loven forbød kjøp og salg av barn og bortføring av barn til adopsjon. Loven gjorde det også forbudt å forlate et spedbarn og straffet dette med en bot på opptil 1000 kinesiske yuan (CNY, cirka 1000 NOK).1154

Fra november 1993 trådte den tilhørende forskriften i kraft.1155 Forskriften regulerte blant annet hvilke dokumentasjonskrav som ble stilt alt etter hvem som oppga barnet til adopsjon. Dersom en barnevernsinstitusjon oppga barnet til adopsjon, skulle det foreligge skriftlig dokumentasjon på at barnet var forlatt, at foreldre eller verge hadde blitt søkt etter, eller at foreldre var døde og at andre personer med forpliktelser overfor barnet samtykket til adopsjon. Dersom barnet hadde funksjonsnedsettelser, skulle dette dokumenteres av helseinstitusjon.1156

Forskriften regulerte også hvilke gebyrer det skulle betales for i forbindelse med adopsjonene og at det var anledning til å motta donasjoner.1157 Forskriften fastsatte at de kinesiske aktørene skulle kontrolleres av «the civil affairs department of the State Council».1158

I april 1999 ble loven endret for å bedre legge til rette for adopsjoner, også nasjonale. Alderskravet til søkerne ble senket til 30 år, og det ble åpnet for at familier med flere barn kunne adoptere også barn uten helseproblematikk.1159 Etter denne endringen skulle adopsjonen registreres ved «Civil Affairs Department». Notarialbekreftelse av adopsjonsrelasjonen var bare påkrevd dersom en av partene ønsket dette.1160

Kina signerte Haagkonvensjonen om internasjonale adopsjoner i 2000 og konvensjonen trådte i kraft fra 2006.1161 Kinas sosialdepartement («Ministry of Civil Affairs») ble sentralmyndighet, men de fleste oppgaver som fulgte av dette ble delegert til China Center of Adoption Affairs (CCAA), som i mars 2011 ble China Centre for Children’s Welfare and Adoption (CCCWA).

Adopsjonsloven er i dag erstattet med en ny Civil Code, som kom i 2021, der kapittel V omhandler familie- og adopsjonsanliggender.1162

I september 2024 stengte Kina for adopsjoner til utlandet. Dette ble begrunnet med at landet ønsket å prioritere nasjonale omsorgsløsninger.

17.4.2 Om adopsjonsprosedyren

17.4.2.1 Før adopsjonsloven trådte i kraft i april 1992

Prosessen for de første adopsjonene fra landet er ikke spesielt detaljert beskrevet i kildematerialet. Ut fra opplysningene i formidlingssøknadene fra formidlerorganisasjonene ble de første adopsjonene fra Kina til Norge ordnet på følgende måte:

Verdens Barn

Verdens Barn sendte søknadsdokumentene fra godkjente adoptivsøkere til utenlandskontakten, en norsk kvinne som bodde i Hongkong. Utenlandskontakten besørget oversettelse av dokumentene og tok dem med til barnehjem hun var i kontakt med i Nanjing-området. Partiets representant på barnehjemmet måtte være positiv til adopsjon og signere papirene. Adopsjonen måtte så godkjennes i kommunen der barnehjemmet lå, og av lokale myndigheter i distriktene. Deretter kunne man søke om kinesisk pass og utreisetillatelse for barnet ved den lokale politistasjonen. Når dette var gjort, ba man om at barnets fødsels-/registreringsnummer ved barnehjemmet ble slettet.1163

Det er ikke klart for utvalget hvem som tildelte barna. Trolig ble dette gjort av barnehjemmet. Det er heller ikke klart når matchingen ble gjort, men utvalget har vært i kontakt med personer adoptert i 1991 som har forklart at deres adoptivforeldre ikke fikk opplyst navn eller fødselsdato på barna før hentereisen. Foreldrene reiste selv til Kina og hentet barnet. De oppholdt seg ca. to uker i landet. Utenlandskontakten fungerte da som reiseleder og bisto søkerne i prosessen.1164 Det ble gitt bevilling for adopsjonen i Norge, på bakgrunn av «Notarial Certificate of Adoption» fra et offentlig notarkontor i Kina.

Adopsjonsforum

Adopsjonsforum sendte dokumentene til godkjente adoptivsøkere til «Division of Civil Affairs», «Department of Notarization», under justisdepartementet i Kina. De krevde norske adopsjonsmyndigheters forhåndsgodkjenning, samt sosialrapport, vigselsattest, fødselsattest, legeattest, arbeidsgiverattest og politiattest for søkerne. Dokumentene måtte oversettes i Norge, og legaliseres hos Notarius Publicus, UD, samt Kinas ambassade i Norge. Ble søkerne godkjent, sendte Department of Notarization siden et tildelingsforslag til Adopsjonsforum.1165

For barn bosatt utenfor Beijing ble adopsjonen avgjort i den aktuelle fylkesadministrasjonen, som så registrerte saken hos sentrale myndigheter.

Søkerne måtte selv reise til Kina for å hente barnet. Når søknaden var godkjent og barnets papirer kontrollert av Department of Notarization, kunne det søkes om kinesisk pass for barnet. Prosessen tok rundt ti dager.1166

Adopsjonsforum benyttet seg etter hvert av det statlige reisebyrået China Travel Service i forbindelse med familienes opphold og transport. Adopsjonsforum hadde lite kontakt med de enkelte barnehjemmene.1167

Også adopsjoner via Adopsjonsforum ble i begynnelsen sluttført ved at bevilling ble gitt i Norge. Norske adopsjonsmyndigheter (Statens adopsjonskontor) opplyste i mars 1991 til departementet at de behandlet dokumentene fra Kina som «frigivelsesdokumenter», og at barna ble adoptert etter norsk lov.1168 Praksisen ser ut til å ha opphørt rundt september 1992. Etter dette ble adopsjonen bare registrert i Norge, det ble ikke gitt norsk bevilling.

17.4.2.2 Adopsjoner etter 1. april 1992

I en rapport fra reise til Kina mot slutten av 1992, foretatt av norske adopsjonsmyndigheter (se 17.5.2) ble tildelings- og adopsjonsprosessen beskrevet på følgende vis: Organisasjoner godkjent av myndighetene i mottakerlandet sendte søknadsdokumentene til Kinas sosialdepartement, som gjennomgikk dem og sendte dem til provinskontorene. Her foregikk tildelingen av barna. Opplysninger om barnet ble sendt til adopsjonsformidleren. Når søkerne aksepterte tildelingen, utferdiget barnehjemmet en «agreement». På dette grunnlag reiste søkerne til Kina. Et skriftlig samtykke mellom barnehjemmet og foreldrene ble undertegnet. Søkerne dro så til et «Civil Affairs Bureau» for registrering i «Civilregisteret», deretter til Notarius Publicus, og pass utstedes.1169 Den norske ambassaden i Beijing var involvert ved å utstede visum til barnet.1170

Imidlertid fremgår det at Adopsjonsforum fortsatt fikk sine tildelinger fra Kinas justisdepartements «Department of Notarization» frem til China Center of Adoption Affairs (CCAA) ble operativt i juni 1996.1171

Mens Adopsjonsforum tidligere hadde betalt mindre per adopsjon enn Verdens Barn, ble donasjoner og avgifter forbundet med adopsjonen fra juni 1996 de samme for alle. Donasjoner til barnehjemmene ble standardisert til 3000 USD, og øvrige utgifter i Kina (registreringsavgift, passutstedelse, notarialbekreftelse, oversettelser, mv.) lå på ca. 1200 USD.

I 2009 steg donasjonskravet til ca. 5000 USD (35 000 RBN).1172

17.4.2.3 Etter Haagkonvensjonen trådte i kraft fra 2006

Adopsjonsprosessen på barnets side er ikke detaljert beskrevet i kildematerialet fra adopsjonsformidlerne eller hos norske myndigheter i 1990-årene, men forskriften fra 1993 (art. 6 [5]) fastsatte at barnehjem måtte fremvise dokumentasjon på at barnet var forlatt og at foreldre/verge var blitt søkt etter. Etter norske adopsjonsmyndigheters reise til Kina i 2006 (se 17.5.8.3), beskrives imidlertid prosessen på barnets side noe mer:

Når et barn ble funnet forlatt, plasserte politiet barnet på et barnehjem og igangsatte samtidig søk etter biologiske foreldre. Dersom foreldrene ikke meldte seg eller ble funnet innen 60 dager, ble det utstedt et dokument som formelt fastslo at barnet var etterlatt («Abandonment Certificate»).

Barnet forble på barnehjemmet, og da det nærmet seg ett år, ble det vurdert om det skulle bli værende eller inngå i program for innenlands- eller utenlandsadopsjon. Barnehjemmets ledelse fremmet forslag til lokale myndigheter under Kinas sosialdepartement om hvilke barn som var aktuelle for utenlandsadopsjon, og det var myndighetene som fattet den formelle beslutningen om frigivelse.

Når frigivelsesdokumentet forelå, ble opplysninger om barnet sendt til CCAA i Beijing. CCAA gjennomgikk dokumentasjonen for å kontrollere at den var tilstrekkelig, og la i så tilfelle til grunn at prosessen i provinsen hadde gått riktig for seg. CCAA valgte deretter adoptivfamilie og foreslo tildeling, som ble organisert gruppevis.

CCAA sendte melding om tildelingene til samarbeidende formidlerorganisasjoner i utlandet og ba om bekreftelse på om adoptivsøkerne aksepterte. Når dette var avklart, meldte adopsjonsformidleren tilbake til CCAA, som deretter avklarte med provinsen når adopsjonen kunne gjennomføres.

Familiene reiste til Kina og videre til den aktuelle provinsen til avtalt tidspunkt. De overtok omsorgen for barna sine så snart som mulig, vanligvis innen 24 timer etter ankomst. Overleveringen skjedde ikke på barnehjemmet, og familiene fikk ikke besøke institusjonene.

Adopsjonen ble gjennomført innen én til to dager etter at familiene hadde overtatt omsorgen for barnet. Adopsjonsbevillingen ble utstedt av et administrativt organ under «Department of Civil Affairs» og ble vanligvis notarialbekreftet, selv om dette ikke var et formelt gyldighetskrav.

Barna fikk deretter utstedt kinesisk pass og visum til Norge, samt norsk reisedokument for innreise til Norge. Familiene reiste så tilbake til Norge sammen med barnet.1173

17.4.2.4 Adopsjon av barn med spesielle behov ble fra 2009 formidlet via digitale databaser

Fra 2000 fremgår det at CCAA oppfordret formidlerorganisasjonene til å formidle barn med spesielle behov,1174 og i 2005 fikk Adopsjonsforum beskjed om at disse søkerne ville bli prioritert. Adopsjonsutgiftene ville også bli redusert i disse sakene.1175

Fra 2009 utgjorde barn med særlige omsorgsbehov omtrent halvparten av alle utenlandsadopsjoner fra Kina.1176 Samme år introduserte CCAA den digitale databasen Online Operational System for Special-Needs Program, som lisensierte internasjonale adopsjonsformidlere kunne koble seg til mot en avgift. Adopsjonsformidlerne fikk kryptert tilgang til informasjon publisert av barnehjem om barn tilgjengelige for adopsjon, inkludert navn, kjønn, fødselsdato, diagnose, hvordan barnet ble funnet, provins og barnehjem, samt bilder.1177

Når nye barn ble lagt ut i databasen, innhentet formidlerne en vurdering fra en rådgivende lege. Adopsjonsformidlerne la deretter ut anonymisert informasjon om barnet på sine nettsider. Adoptivsøkere kunne deretter melde sin interesse, og adopsjonsformidleren «låste» så barnet til familien som først tok kontakt. Deretter hadde familien en gitt frist (fra mars 2010 var denne 72 timer) til å skaffe seg en uttalelse fra lege, ta stilling til om de ønsket å søke om å adoptere det konkrete barnet og presentere en rehabiliteringsplan for barnet. Formidlerorganisasjonen sendte deretter søknaden til sentralmyndigheten i Kina, som fattet den endelige avgjørelsen. Adopsjonsformidlerne skulle ikke ha kontakt med barnehjemmene; all kommunikasjon skulle gå gjennom sentralmyndighetene. Søkerne måtte også fremlegge sin adopsjonssøknad om det konkrete barnet til Faglig Utvalg.1178 Programmet ble gjerne omtalt som «72-timersprogrammet».

Fra september 2010 ble også en spesialliste for «barn med spesielt fokus» introdusert, for barn som hadde stått lenge på nettlisten eller som kinesiske myndigheter antok at det var vanskelig å finne familie til. Her kunne adopsjonsformidlere «reservere» konkrete barn i tre måneder mens de forsøkte å finne søkere til barnet blant sine medlemmer.

CCCWA hadde fra 2011 en «bonusordning» der adopsjonsformidlere som formidlet adopsjoner av barn fra «spesielt fokus»-listen, kunne få ekstra tildelinger, enten fra «ikke-spesielt fokus» eller fra «spesielt fokus»-listen.1179

I 2013 ble systemet erstattet av Child Placement Information System for Intercountry Adoption (CPIS), administrert av CCCWA, for å ytterligere regulere og effektivisere internasjonale adopsjoner. CPIS inkluderte fortsatt barn med spesielle behov, og mottakerlandene kunne laste opp informasjon om adoptivfamilier, dokumenter og akkrediteringsbevis for formidlerne. Registrerte adoptivforeldre kunne søke om barn med «spesielt fokus» og «ikke-spesielt fokus», mens nye søkere bare kunne søke om barn med «spesielt fokus». Etter adopsjon ble oppfølgingsrapporter også lastet opp i systemet.1180

17.5 Adopsjonsformidlingen til Norge

17.5.1 De første tillatelsene – ulike samarbeidspartnere og adopsjonene gjennomføres i Norge

17.5.1.1 Verdens Barn

22. juni 1990 søkte Verdens Barn om formidlingstillatelse for Kina.1181 I tillegg til det som fremgår av punkt 17.4.2.1, ble det opplyst at Kina ikke hadde en adopsjonslov, men at Norges ambassadør i Beijing kunne hjelpe Verdens Barn med «et offentlig dokument vedr. adopsjon om nødvendig».1182

Det gis ikke nærmere informasjon i søknaden om hva slags dokument det er snakk om, og utvalget finner heller ikke annen skriftlig dokumentasjon på at norske adopsjonsmyndigheter stilte spørsmål om dette og i så fall hvilket svar de fikk.

Departementet ga i første omgang tillatelse til å gjennomføre 5 prøvesaker, betinget av at utenlandskontakten ble godkjent av Statens adopsjonskontor.1183 Godkjenning ble gitt 20. juli 1990.1184 Det fremgår at norske adopsjonsmyndigheter møtte utenlandskontakten før godkjenning ble gitt.1185

I februar 1991 redegjorde Verdens Barn for de første adopsjonene og søkte samtidig om generell godkjenning.1186 Denne ble gitt i april 1991, men var begrenset i tid til ut 1993 og bare for Nanjing-området.1187

Verdens Barn formidlet sine 16 første adopsjoner fra Kina i 1991. Samarbeidet kom i stand gjennom en norsk misjonær, født og oppvokst i Kina, som bodde i Hongkong og arbeidet for en kinesisk hjelpeorganisasjon: «Amity Foundation». Hun hadde selv adoptert et barn fra Kina og var ifølge Verdens Barn «villig til å gjøre en innsats» for barna som levde på barnehjem, der forholdene ble beskrevet som «forferdelige». Det ble i Verdens Barns søknad opplyst at Amity fikk utdelt prosjekter fra kinesiske myndigheter og jobbet blant annet med foreldreløse barn i Nanjing-området. Amity hadde tillatelse til å ta imot økonomisk støtte fra utlandet til sitt humanitære arbeid og var positive til utenlandsadopsjon.1188

I september 1991 reiste en representant fra Verdens Barn til Kina og hadde møter med en leder i Civil Affairs Department i Jiangsu. Lederen forklarte at 50 prosent av barnehjemmenes driftsutgifter ble dekket av staten, resten måtte skaffes til veie på annet vis. Verdens Barns representant besøkte et barnehjem Verdens Barn hadde fått tildelinger fra, og hvor Verdens Barn også hadde donert en kuvøse og annet medisinsk utstyr. Verdens Barn hadde en forståelse av at barnehjemmene hadde rett til å kreve en donasjon ved hver adopsjon.1189 Donasjoner lå fra starten av på 3000 USD (på denne tiden 21 000 NOK). Utenlandskontakten mottok 5000 kroner i månedslønn.1190

I tillegg hadde Verdens Barn ulike mindre bistandsprosjekter i Kina:

For å opprettholde vår goodwill med de lokale myndigheter trenger vi å bistå barnehjemmene med praktisk utstyr som senger, sengetøy, bleier, barneklær osv. Mål: 1992: ca. kr. 15 000,-.1191

I en intern rapport fra en hentereise i februar 1993 fremgår det at Verdens Barn i dette konkrete tilfellet hadde mottatt tildelinger direkte fra Jiangsu-provinsen, uten at sosialdepartementet i Beijing var informert om dette. Rapporten beskriver interne uklarheter vedrørende adopsjonssystemet, og at det var uklart om det var sosialdepartementet eller justisdepartementet som skulle ha hovedansvaret for utenlandsadopsjonene. Verdens Barn forholdt seg generelt til sosialdepartementet. I hentereiserapporten bemerkes det at «det ser ikke ut som om det er noe system i forhold til lokale og sentrale myndigheter». Sosialdepartementet i Beijing var videre forbauset over å høre at Verdens Barn hadde betalt så mye for legaliseringer og stempling av dokumenter i Jiangsu. Angående donasjoner sa sosialdepartementet at den enkelte institusjon kunne bestemme størrelsen på disse ut ifra hvor lenge barnet hadde oppholdt seg på institusjonen. Verdens Barn besøkte også et barnehjem i Wuxi, som hevdet at donasjonsbeløpet ikke kom barnehjemmet til gode, men gikk til Wuxis sosialavdeling som fordelte beløpet mellom ulike institusjoner i området etter behov. Barnehjemsbestyreren krevde derfor 500 USD ekstra per familie for utgiftene for barna. Verdens Barn gjorde derimot en utregning av hva de mente barnehjemmet hadde hatt av konkrete utgifter, og fikk bestyreren med på dette, selv om hun ikke ønsket å undertegne på skrivet Verdens Barn hadde utferdighet om dette.1192 Utvalget har ikke funnet informasjon om at denne rapporten ble delt med norske adopsjonsmyndigheter.

Redegjørelse fra adoptert fra den tidlige perioden

Utvalget har intervjuet en person som ble adoptert i løpet av den første perioden av formidlingen fra Kina, via Verdens Barn. Vedkommende har forklart at adoptivforeldre i gruppen som hentet barn sammen, har fortalt om ulike uregelmessigheter:

• Deler av prosessen ble utført bare etter at foreldrene hadde betalt hva de forsto som bestikkelser, blant annet til notaren. Utenlandskontakten var imot disse betalingene, men gikk til slutt med på dem.

• Usikkerhet hos utenlandskontakt om prosessen ville gå i orden, førte til hastverk da de skulle hente barna på barnehjemmet, og foreldrene våget eller ville derfor ikke stille spørsmål om barna (om vaner og preferanser eller om barnets bakgrunn og hvor det ble funnet e.l.) som de kanskje ellers ville gjort.

• Foreldrene kunne ikke huske å ha fått navn, fødselsdato eller bilde av barna før de reiste til Kina.

Den adopterte har videre forklart at hun fikk opplyst at barna viste tegn på understimulering, blant annet kunne den adopterte ikke snakke, stå eller krabbe, til tross for at hun trolig var over ett år ved adopsjonen.

17.5.1.2 Adopsjonsforum

Mens Verdens Barn forholdt seg til det kinesiske sosialdepartementet, jobbet Adopsjonsforum gjennom det kinesiske justisdepartementet.

I mars 1991 søkte Adopsjonsforum om formidlingsrett for Kina for Beijing og Hebei-provinsen.

I tillegg til å gi en prosessbeskrivelse (se 17.4.2.1), opplyste Adopsjonsforum om at selv om det ikke fantes en adopsjonslov i Kina, ville et lovforslag bli behandlet i Folkekongressen, og at dette allerede fungerte som en rettesnor. En av Adopsjonsforums saksbehandlere hadde i februar 1991 reist til Beijing, der hun møtte myndighetspersoner, hovedsakelig i justisdepartementet, og et statlig barnehjem i Beijing som huset 400 barn under 15 år. Ifølge Adopsjonsforum hadde «mange» på myndighetsnivå «et overraskende positivt syn» på utenlandsadopsjon, og ønsket samarbeid med Norge.1193

Statens adopsjonskontor anbefalte å tillate 10 prøvesaker og godkjente utenlandskontakten.1194 Departementet ga i april 1991 tillatelse til 10 prøvesaker fra Beijing, Hebei og Tianjin, og ba om en redegjørelse etter disse var gjennomført.1195

I oktober 1991 opplyste Adopsjonsforum at Division of Civil Affairs, Department of Notarization under justisdepartementet nå ønsket å være involvert i tildelingsprosessen, og at de tildelte barn også fra andre regioner enn de Adopsjonsforum hadde godkjenning for. Adopsjonsforum søkte om å få tillatelsen endret til å gjelde alle barn tildelt gjennom Department of Notarization i Beijing.1196 Norske adopsjonsmyndigheter ga godkjenning for dette.1197

Adopsjonsforums første adopsjon fant sted i oktober 1991, fra Nanchang i Jiangxi-provinsen. I mars 1992 reiste så fem familier for å hente sine tildelte barn. Samtlige av barna var jenter på mellom 3 og 8 måneder. Det oppsto et problem i disse fem sakene, da barnevernet lokalt ba om en donasjon på 3000 USD per adopsjon. Department of Notarization hadde imidlertid bedt Adopsjonsforum om ikke å betale noe lokalt. Adopsjonsforum kjente til at andre organisasjoner ga donasjoner på denne størrelsen, og mente det hadde blitt skapt en forventning om dette. Saken endte med at søkerne ikke betalte. Siden fikk Adopsjonsforum en regning fra Kinas justisdepartement for ulike utgifter (dokumentarbeid, barnas opphold, mv.), på totalt 1508 USD per adopsjon. I Kina brukte Adopsjonsforum det statlige turistorganet China Travel Service til å besørge transport, innkvartering og tolk for de reisende.1198

Adopsjonsforum fremhevet i søknaden om fortsatt formidlingsrett at Adopsjonsforum var den første utenlandske formidlerorganisasjonen som tok direkte kontakt med sentrale myndigheter fremfor å oppsøke enkelte barnehjem, og mente dette ble satt pris på fra sentralt hold.1199

Adopsjonsforum opplyste videre at til tross for en vedtatt adopsjonslov syntes det fortsatt uklart om det i fremtiden ville bli justisdepartementet eller sosialdepartementet i Kina som fikk det overordnede ansvaret for adopsjonsfeltet, og at det virket å være «en del usikkerhet om prinsipper og prosedyrer».1200

Adopsjonsforum fikk sin første generelle tillatelse for formidling i september 1992.1201

17.5.1.3 Norske myndigheters arbeid med de første tillatelsene

I arkivene til norske adopsjonsmyndigheter fremgår det ikke at det ble innhentet informasjon om landforhold og adopsjonsprosessen i Kina fra andre aktører enn adopsjonsformidlerne før de første tillatelsene til prøvesaker eller de generelle tillatelsene ble gitt.

Utvalget har funnet informasjon om et møte mellom norske adopsjonsmyndigheter og den kinesiske ambassade 25. juni 1991.1202 Hva som var diskusjonstemaet her, fremgår ikke av dokumentene.

I mars 1992 sendte ambassaden i Beijing Kinas nye adopsjonslov til adopsjonsmyndighetene.1203

I juli 1992 sendte ambassaden i Beijing en artikkel om adopsjonsloven til norske adopsjonsmyndigheter.1204 Her hevdes det at selv om sosialdepartementet i Kina mente at prosessen for utenlandsadopsjon var strengere og mer kompleks for utlendinger enn for kinesiske borgere som ønsket å adoptere, måtte kinesiske borgere vente lenge for å få adoptere kinesiske barn.1205

Utover dette har ikke utvalget funnet informasjon om vurderinger eller dokumentasjon som ble innhentet før eller rundt tiden da de første tillatelsene ble gitt. Utvalget har stilt spørsmål til tidligere ansatte ved norske adopsjonsmyndigheter om hvilke undersøkelser som ble gjort i forbindelse med formidlingstillatelse for nye land. Fra departementets side ble det fremhevet at kompetansen på landforhold lå hos underliggende organ, også da departementet ga formidlingstillatelsene, ettersom saken ble forberedt av underliggende organ, men at man gjerne prioriterte en reise til nye samarbeidsland.1206 Fra en ansatt ved underliggende organ ble det imidlertid hevdet at det generelt ikke var et sterkt fokus på arbeidet med formidlingstillatelsene. Dette var fordi det fra politisk hold var ønske om «flere barn og flere samarbeidsland». Flere ansatte i underliggende organ hadde inntrykk av at departementet plasserte terskelen for godkjenning lavere enn det Bufdir og forgjengere gjorde.1207 Hvor representative disse uttalelsene er for forhold i starten av 1990-årene, er imidlertid uvisst, ettersom utvalget mangler informanter som var involvert i arbeidet med formidlingstillatelser hos underliggende organ fra denne perioden.

17.5.1.4 Adopsjonene gjennomføres i Norge

Som beskrevet (17.4.2.1) behandlet norske adopsjonsmyndigheter i starten dokumentene fra Kina som frigivelsesdokumenter, og barna ble adoptert i Norge etter ankomst og etter norsk adopsjonslov.

Utvalget har sett tre saker gjennomført i Kina før den kinesiske adopsjonsloven trådte i kraft, og fire saker der det gis bevilling i Norge. Til grunn for bevillingen i Norge ligger følgende dokument fra Kina: Notarial Certificate of Adoption på kinesisk og i engelsk oversettelse. Dette er et dokument på én side som bekrefter at en adopsjon er gjennomført ved at sertifikatet er utstedt. Etter informasjon om adoptivsøkernes navn, fødselsdato og bosted, og barnets navn, fødselsdato og bosted, følger følgende formulering:

This is to certify that the Children’s Social Welfare Institute of [NN] city have agreed after, with the conjoints of the adoptive parents [NN1] and [NN2] have been volunteered to adopt the infant’s [NN3] as their adopt daughter, to be named as [NN4], this adoptive relationship has been established since the issuing date of the Notarial Certificate.

Dokumentet er stemplet og signert av en lokal notar. Ingen øvrige opplysninger om barnets bakgrunn og hvordan barnet kom til barnehjemmet, eller dokumenter som fødselsattest, medisinske rapporter eller sosialrapporter ligger på saken. Barna var henholdsvis 3, 11, 6, og 7 måneder ved adopsjonen.

17.5.2 Norske adopsjonsmyndigheters reise til Kina i desember 1992

I desember 1992 reiste norske adopsjonsmyndigheter til Kina.1208 De reiste til Nanjing og til Beijing. I Nanjing besøkte de et barnehjem for 250 barn, som Verdens Barn hadde fått flere tildelinger fra. De overvar også prosessen ved Civil Affairs Department i Nanjing, der dokumentene som ga adoptivsøkerne tillatelse til å gå videre i adopsjonsprosessen, ble utstedt. Søkerne betalte 150 USD, svarte på spørsmål, mottok bilde av sitt barn og undertegnet ulike dokumenter, deriblant adopsjonstillatelsen fra barnehjemmets sjef.

Norske adopsjonsmyndigheter fikk opplyst at det var kommet en instruks om at alle adopsjoner skal medfølges av en donasjon på mellom 2000 og 3000 USD til barnehjemmet. Kinesiske ektepar som adopterte, måtte gi tre månedslønner.

I Beijing møtte norske adopsjonsmyndigheter representanter fra justisdepartementet og sosialdepartementet, samt lederen for CCAA. Tildelings- og adopsjonsprosessen ble beskrevet (se 17.4.2.2), men kinesiske myndigheter varslet i møtet om at stadige endringer av systemet måtte forventes. Dette fordi utenlandsadopsjoner fra landet var et nytt fenomen. Norske adopsjonsmyndigheters oppsummering av reisen var følgende: «Vi sitter igjen med det inntrykk at ansvarsforholdet mellom departementene og mellom sentrale myndigheter og provinskontorene, ikke er endelig klarlagt».1209

17.5.2.1 Den norske ambassade i Beijing med spørsmål om donasjonene

Den norske ambassaden i Beijing fikk i etterkant tilsendt reiserapporten. I sin tilbakemelding til norske adopsjonsmyndigheter anbefalte de at siden regelverket for adopsjon var nytt og gjenstand for endringer, burde de norske formidlerorganisasjonene bare arbeide innen begrensede geografiske områder hvor de kunne opparbeide god kontakt med lokale institusjoner og myndigheter.1210

Ambassaden mente videre at «det må utvises stor forsiktighet fra norsk side ved adopsjon fra Kina». Dette fordi adopsjon var et vanskelig tema som ambassaden fryktet kunne lede til «en politisk belastning på forholdet» mellom landene. Ambassaden anbefalte norske adopsjonsmyndigheter å invitere en delegasjon fra Kina til Norge.1211

Videre hadde ambassaden spørsmål om donasjonene på 2000–3000 USD. De ville vite om disse fulgte av en bestemmelse i den nye loven, om bestemmelsen i så fall ble håndhevet konsekvent, om beløpet var gjenstand for forhandling i hvert enkelt tilfelle, til hvem betalingen ble foretatt, hvilken valuta som ble benyttet, og om den ble foretatt med kontanter.1212

Adopsjonsforum svarte følgende på spørsmålene fra ambassaden: Deres inntrykk var at det var Kinas sosialdepartement som oppfordret institusjonene til å kreve en så høy donasjon, og at Kinas justisdepartement snarere støttet Adopsjonsforum i at denne donasjonen ikke skulle betales. Dette hadde imidlertid ført til en del ubehag for søkerne på hentereise. Andre organisasjoner Adopsjonsforum var i kontakt med, betalte disse donasjonene. Adopsjonsforum hadde i stedet betalt drøye 2000 USD til justisdepartementet, per adopsjon, som da dekket både Notarius Publicus-avgift (205–250 USD), registreringsgebyr (150 USD), dokument- og passutstedelse (125–500 USD), barnets opphold (600–1050 USD), oversettelse (350–380 USD), politiklarering (100 USD) og donasjon (250–300 USD).1213

Verdens Barn opplyste i brev at de betalte donasjonen i USD, og at de «i stor utstrekning» hadde kunnet «være med på disponeringen av pengene», ved innkjøp av kuvøse, oppussing, nyansettelser, mv.1214

I mai 1993 hadde norske adopsjonsmyndigheter et møte med Verdens Barn angående donasjonene. Det ble opplyst at det ble gitt mellom 3000 og 5000 USD i donasjoner per adopsjon. Det ble kvittert for mottatt beløp og Verdens Barn ba samtidig om en underskrift på at barna var frivillig overgitt til adopsjon. Verdens Barn oppga at de forsøkte å påvirke til at donasjonene ble brukt til konkrete og synlige formål. Kinesiske provinsmyndigheter og Kinas sosialdepartement kjente til donasjonene, adoptivforeldrene gjorde det derimot ikke. I tillegg ble det betalt 800–1000 USD for passutstedelse, oversettelser og annet. De samlede utgiftene for en adopsjon fra Kina gjennom Verdens Barn kunne altså være opp til 6000 USD.1215 Ifølge Kinas statistiske årbok fra 1991, var en gjennomsnittlig årsinntekt i Kina i 1990 på 2140 CNY, etter datidens kurs drøye 440 USD.1216 En donasjon til et barnehjem på 5000 USD utgjorde altså drøye 11 gjennomsnittlige årslønner i Kina etter datidens kurs og lønnsnivå.1217