Ot.prp. nr. 11 (2007-2008)

Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (­styrket stilling for fornærmede og etterlatte)

Til innholdsfortegnelse

9 Nye rettigheter for fornærmede og etterlatte

9.1 Oppsummering av begrepsbruk og ulike grupper av rettighetshavere

Før gjennomgangen av hvilke nye rettigheter som bør innføres, kan det være grunn til å oppsummere de ulike gruppene av rettighetshavere og forskjellige grunnlag for prosessuelle rettigheter som er gjennomgått i kapittel 7 og 8 foran.

Det går – både etter gjeldende rett og etter departementets forslag – et hovedskille mellom rettigheter knyttet til et sivilt krav (borgerlige rettskrav jf. straffeprossloven kapittel 29, terminologien endres til sivile krav fra 1. januar 2008 jf. tvisteloven § 37-3 nr. 78) som fremmes i forbindelse med straffesaken, og rettigheter knyttet til posisjonen som fornærmet eller etterlatt i selve straffe­saken. For rettigheter på grunnlag av sivile krav, se 9.1.1 nedenfor. For rettigheter knyttet til selve straffesaken, er det nødvendig å skille mellom ulike grupper av fornærmede og etterlatte, se 9.1.2 nedenfor.

9.1.1 Rettigheter på grunnlag av sivile krav

Sivile krav kan etter gjeldende rett fremmes av den som er fornærmet ved handlingen, men også andre skadelidte samt etterlatte. Etter straffeprosessloven § 3 fjerde ledd regnes alle som fremmer krav, som fornærmet i vid forstand. Alle som fremmer sivile krav i forbindelse med straffesaken, er gitt rett til underretning om påtaleavgjørelser, dokumentinnsyn mv. for å kunne ivareta sine interesser knyttet til det sivile kravet.

I tillegg kommer at den som velger å fremme det sivile kravet selv etter straffeprosessloven § 428, får status som part og har fulle partsrettig­heter knyttet til behandlingen av kravet i straffe­saken. Dette innebærer blant annet fulle proses­suelle rettigheter under hovedforhandlingen, som rett til å holde innledningsforedrag, stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, føre egne bevis, prosedere og nedlegge påstand. Rettighetene er knyttet til det sivile kravet, men siden forutsetningen for å fremme sivile krav etter straffeprosess­loven § 3 er at kravet har sprunget ut av den handlingen som straffesaken gjelder, vil temaet for det sivile kravet og straffesaken i stor grad være sammenfallende. For en nærmere fremstilling av fornærmedes rettsstilling ved fremme av sivile krav, se utredningen kapittel 3.5 side 63 flg., kapittel 12 side 204 flg. og nedenfor i kapittel 11.

Adgangen til å fremme krav etter straffeprosessloven § 428 er ikke brukt så ofte i praksis. Departementet foreslår at sivile krav i saker med bistandsadvokat alltid skal fremmes etter straffeprosessloven § 428 med det resultat at fornærmede får fulle partsrettigheter i saken på dette grunnlaget. I flesteparten av saker med bistandsadvokat vil det som regel være aktuelt å fremme krav på erstatning eller oppreisning. Forslaget til endring vil derfor medføre at den praktiske hovedregelen i saker med bistandsadvokat vil være at fornærmede har fulle prosessuelle rettigheter på grunnlag av straffeprosessloven § 428.

9.1.2 Rettigheter knyttet til selve straffe­saken

9.1.2.1 Fornærmede

Den fornærmede i snever forstand, det vil si den som er direkte utsatt for den straffbare handlingen og som er innehaver av den interessen som straffebudet beskytter (se 7.4 foran), har etter gjeldende rett enkelte rettigheter knyttet til sin posisjon som fornærmet i straffesaken. Den fornærmede har blant annet rett til underretning om påtaleavgjørelser, klagerett og dokumentinnsyn og i visse tilfeller rett til bistandsadvokat.

Departementet foreslår at det innføres en ny gruppe av fornærmede som gis særlig styrkede rettigheter. Disse rettighetene foreslås forbeholdt de fornærmede med bistandsadvokat. Utvalget kalte denne gruppen «fornærmede med særlige rettigheter». Departementet mener det er bedre å bruke betegnelsen «fornærmede med bistandsadvokat » siden det er bistandsadvokatoppnevningen som utløser de særlige rettighetene. Om hvilke sakstyper som gir rett til bistandsadvokat, se 7.2 foran.

For rettigheter knyttet til straffesaken, er det altså to grupper av fornærmede: (Vanlige) fornærmede og fornærmede med bistandsadvokat.

9.1.2.2 Etterlatte

Gjeldende regler gir enkelte prosessuelle rettigheter til den som hadde foreldreansvar eller var verge for noen under 18 år som er død som følge av en straffbar handling. Dette omfatter for eksempel rett til bistandsadvokat, rett til underretning om påtaleavgjørelser, dokumentinnsyn osv.

Departementet foreslår at også andre etterlatte bør ha prosessuelle rettigheter i tilnytning til straffesaken. Gruppen av etterlatte med prosessuelle rettigheter foreslås utvidet til å omfatte ektefelle, registrert partner eller samboer, barn og foreldre av avdøde i alle saker der noen er død som følge av en straffbar handling, se 8.3 foran. Kretsen av etterlatte med rettigheter er definert i forslaget til § 93 a annet ledd første punktum. Når uttrykket «etterlatte» er brukt andre steder i departementets lovforslag, betyr dette de etterlatte som er nevnt i forslaget til § 93 a annet ledd første punktum. Utvalget brukte betegnelsen «alle etterlatte» for å uttrykket det samme.

Fordi rettighetene etter forslaget tilkommer en større krets av etterlatte, er det i visse tilfeller nødvendig å begrense rettighetene til én av de nevnte persongruppene, se 8.4 foran. I disse tilfellene brukes uttrykket «etterlatte i lovbestemt rekkefølge », jf. forslaget til straffeprosessloven § 93 a annet ledd annet punktum. Rettighetene tilkommer da den av de etterlatte som står først i lovens oppregning. Var avdøde gift, er det altså ektefellen som får de prosessuelle rettighetene i disse tilfellene. Utvalget brukte betegnelsen «etterlatte i prioritert rekkefølge» for å uttrykke det samme.

I tillegg er det slik at visse rettigheter er forbeholdt etterlatte som har fått oppnevnt bistandsadvokat. Disse omtales som «etterlatte med bistandsadvokat» . I utvalgets forslag var de omtalt som «etterlatte med særlige rettigheter». Om hvilke etterlatte som kan få oppnevnt bistandsadvokat, se 8.5 foran.

For etterlatte er det altså tre grupper av rettighetshavere – etterlatte, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og etterlatte med bistandsadvokat.

9.2 Eget kapittel i straffeprosessloven om fornærmede og etterlatte

I gjeldende rett regulerer straffeprosessloven kapittel 9 a rett til advokat for fornærmede og etterlatte og inneholder ellers bestemmelser om bistands­advokatens oppnevning, oppdrag og godtgjørelse. Kapittel 8 omhandler siktede, og kapittel 9 forsvareren. Det er ikke et eget kapittel i straffeprosessloven som omhandler fornærmede eller etterlatte og deres rettigheter.

Utvalget har foreslått å opprette et eget kapittel 8 a i straffeprosessloven om fornærmede og etterlatte for å synliggjøre dem i loven og tydeliggjøre deres rettigheter, se utredningen kapittel 9.2 side 133-134. Utvalget viser til at loven har egne kapitler om påtalemyndigheten og siktede og også om fornærmedes advokat. I kapittelet foreslås det inntatt hovedbestemmelser om fornærmede og etterlatte, mens reglene om saksbehandlingen, for eksempel om avhør av fornærmede, fortsatt bør stå der de systematisk hører til i loven.

høringsinstanser uttaler seg direkte om dette forslaget, men de som gjør det, støtter utvalgets forslag. Dette gjelder Borgarting lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Barneombudet , JURK og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress .

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og høringsinstansenes syn, se forslag til kapittel 8 a i straffeprosessloven. Et eget kapittel i loven bidrar til å synliggjøre fornærmede og etterlatte og deres rettigheter. Fordi lovforslaget skiller mellom ulike grupper av fornærmede og etterlatte, er det dessuten sentralt å ha klare og samlede definisjoner i loven av hvem som er omfattet av de ulike gruppene.

Departementet er enig med utvalget i at kapittelet bør inneholde definisjoner og bestemmelser om varsel til rettsmøter, rett til å være til stede i rettsmøter, møte- og forklaringsplikt, rett til informasjon og godtgjørelse. Øvrige regler om saks­behandlingen foreslås inntatt der de systematisk hører hjemme.

9.3 Rett til konsultasjon med advokat før anmeldelse

9.3.1 Gjeldende rett

I medhold av rettshjelploven § 7 tredje ledd har Justisdepartementet iverksatt særlige rettshjelpstiltak for personer som er blitt utsatt for voldtekt (straffeloven § 192) og for menneskehandel (straffeloven § 224), jf. rundskriv G-12/2005. Tilbudet innebærer at det gis advokatbistand inntil tre timer i voldtektssaker og inntil fem timer i menneskehandelsaker for å vurdere om forholdet skal anmeldes. Bistanden skal gis som fritt rettsråd uten behovsprøving og uten at det skal betales egenandel.

9.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at alle fornærmede i sakstyper som gir rett til bistandsadvokat gis krav på en kostnadsfri konsultasjon med advokat for å vurdere anmeldelse, se utredningen kapittel 11.2.2 side 180-181. Utvalget foreslår at en slik rett lovfestes i rettshjelploven § 11 som fritt rettsråd uten behovsprøving eller egenandel.

I saker der en person kan være omkommet som følge av en straffbar handling, vil etterforsking normalt iverksettes uavhengig av om forholdet anmeldes eller ikke. På denne bakgrunn har utvalget ikke foreslått å innføre en rett til kostnadsfri konsultasjon før anmeldelse for etterlatte.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag har fått støtte av et stort flertall av instansene som har uttalt seg om dette spørsmålet. Dette gjelder Rogaland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Oslo politidistrikt , Politidirektoratet , Advokatforeningen , DIXI Ressurssenter for voldtatte , JURK , Kontoret for voldsoffererstatning , Krisesentersekretariatet , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Rogaland statsadvokatembeter tar opp at det kan være en vanskelig kontrolloppgave for den som skal attestere slike salærkrav fra en advokat.

Agder statsadvokatembeter er skeptiske til forslaget og uttaler:

«Fornærmedes interesser kan være en annen en[n] rettssamfunnets interesse i saken. Rettssamfunnets interesse er at alvorlige saker blir etterforsket og iretteført. Fornærmedes interesse kan i noen tilfeller være å slippe unna ubehaget ved å fremstå i prosessen.

Det er grunn til å tro at politiet og påtalemyndigheten er blant dem som er best kvalifisert til gi fornærmede informasjon om hva som er straffbart, gi informasjon om rettigheter og plikter under saken og utsikten til domfellelse i saken. Hvis nevnte instanser ved samtale med fornærmede får mistanke om straffbart forhold vil det lett utløse en plikt til å etterforske uavhengig av fornærmedes anmeldelse fordi aktuelle alvorlige saksfelt er undergitt ubetinget offentlig påtale. Dette kan skape uttrygghet hos fornærmet med vaklende anmeldelsesvilje. [...]

Det er grunn til å tro at oppklaring av en rekke alvorlige straffesaker har blitt initiert av en polititjenestemanns råd til en nølende fornærmet om å anmelde saken.

Sett fra fornærmedes ståsted kan det anses som mest «trygt» at det iverksettes bistandsadvokatordning som foreslått. Forslaget innebærer etter mitt skjønn en viss fare for at enda flere alvorlige straffesaker innen vold og sedelighet vil forbli uanmeldt og uoppklart. Jeg tror flere advokater med kunnskap om fornærmedes belastninger i enkelte typer sedelighetssaker vil anse fornærmede best tjent med å la være å anmelde saken. Dette er i så fall alvorlig både fordi de aktuelle sakstyper er prioritert av politiet og påtalemyndigheten, og fordi gjerningsmennene kan være serieforbrytere som det er nødvendig å stanse så raskt som mulig for å verne samfunnet. Jeg er derfor i adskillig tvil om en slik bistandsadvokatordning bør innføres. Hvis forslaget går gjennom bør det forutsettes at den aktuelle bistandsadvokat har stor integritet og betydelig kompetanse innen fagfeltet.»

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre rett til kostnadsfri konsultasjon med advokat før anmeldelse i saker som omfattes av bistandsadvokatordningen, men begrenser forslaget til saker som er omfattet av forslaget til straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a og b. Denne retten bør lovfestes, se endringsforslag til rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6. Nettopp i denne typen saker, hvor fornærmedes person og forklaring står sterkt, vil belastningen ved en straffesak kunne være stor. Det kan være viktig for fornærmede å ha en nøytral og profesjonell samtalepartner som også kan vurdere ulike juridiske aspekter ved saken, for eksempel foreldelse, bevisspørsmål mv. Dette kan også spare politi og påtalemyndighet for arbeid. Disse hensynene gjør seg ikke like sterkt gjeldende i saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred, jf. forslaget til straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav c. I de fleste av disse sakene vil det normalt ikke være det samme nære forholdet mellom fornærmede og tiltalte som ofte vil være tilfellet for saker som nevnt i forslaget til straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a og b. Bevissituasjonen vil ofte også være annerledes. Sakene vil dessuten ofte bli etterforsket av politiet på eget initiativ, slik at det ikke er behov for den fornærmede å vurdere nærmere om saken bør anmeldes eller ikke. Dette vil typisk være tilfellet i saker om utelivsvold mv.

Departementet er enig med Agder statsadvokatembeter i at det er i samfunnets interesse at straffbare handlinger blir etterforsket og iretteført. Det er imidlertid ikke gitt at en konsultasjon med en advokat vil resultere i færre anmeldelser. Tvert i mot kan det være slik at flere som mener seg utsatt for lovbrudd, men som er redde for ikke å bli trodd, kan få trygghet til å anmelde etter en samtale med advokat. Som Agder statsadvokatembeter er inne på, kan en henvendelse til politiet føles mer forpliktende i retning av anmeldelse – noe som også kan resultere i at terskelen for å ta kontakt blir tilsvarende høyere.

9.4 Under etterforskingen

9.4.1 Informasjonsrettigheter

9.4.1.1 Generell informasjonsplikt for politi og påtalemyndighet

Etter gjeldende rett skal politiet ved første gangs avhør av fornærmede orientere om vedkommendes rettigheter. Informasjonspliktens nærmere utstrekning avhenger av den enkelte fornærmedes rettigheter. For eksempel har politiet bare plikt til å informere om bistandsadvokat til de fornærmede som har krav på advokatbistand. For en nærmere redegjørelse for informasjonsplikten vises det til utredningen kapittel 3.1.5.4 på side 30 flg.

Utvalget legger til grunn at det er behov for regler som bedre ivaretar fornærmedes og etterlattes behov for informasjon. På denne bakgrunn har utvalget foreslått en fanebestemmelse om fornærmedes og etterlattes krav på informasjon om sine rettigheter og sakens utvikling og fremdrift, se utredningen kapittel 9.5.2.1 side 135-136 og 10.5.2 side 172.

Retten til å bli informert om sine rettigheter i straffesaken skal etter forslaget tilkomme alle fornærmede og etterlatte. Retten til å bli løpende informert om sakens utvikling og fremdrift er i utgangspunktet forbeholdt fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge. Andre fornærmede skal informeres ved behov.

Bestemmelsen er ment supplert av og spesifisert i regler om saksbehandlingen i loven og påtaleinstruksen. Utvalget foreslår for eksempel regler om at fornærmede som hovedregel skal informeres om at den anmeldte er avhørt, at fornærmede skal informeres før pressekonferanser, varsles om rekonstruksjoner og underrettes om varetektsfengsling, fengslingsforlengelse og løslatelse ved visse typer lovbrudd.

Utvalget understreker at forslagene forutsetter ressurstilførsel til politi og påtalemyndighet slik at informasjons- og kontaktarbeidet overfor fornærmede og etterlatte ikke fører til lengre saksbehandlingstid.

Utvalget beskriver flere steder i utredningen hvordan den mentale og følelsesmessige situasjonen som fornærmede og etterlatte befinner seg i, kan gjøre at de ikke er i stand til å ta til seg muntlig informasjon. På denne bakgrunn foreslår utvalget en regel som gir fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge krav på skriftlig informasjon, jf. utredningen kapittel 9.5.2.2 side 136 og kapittel 10.5.2 side 172. Utvalget foreslår videre at fornærmede og etterlatte skal kunne utpeke en stedfortreder som på deres vegne skal kunne utøve retten til innsyn og motta informasjon fra politi og påtalemyndighet, se utredningen kapittel 9.5.2.3 side 137 og kapittel 10.5.2 side 172. For å bedre kontakten mellom fornærmede og etterlatte og strafferettsapparatets aktører, går utvalget inn for at det bør oppnevnes en kontaktperson i politiet for fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. utredningen kapittel 9.5.2.3. side 136-137 og kapittel 10.5.2. side 172.

Forslaget om en generell informasjonsplikt for politiet og påtalemyndigheten har fått bred støtte i høringen . Følgende instanser har uttrykt støtte til forslaget: riksadvokaten , Trøndelag statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Oslo politidistrikt , Advokatforeningen , Barneombudet , DIXI Ressurssenter for voldtatte , JURK , Kontoret for voldsoffererstatning, Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond, Kvinnefronten, Landsforeningen for voldsofre, Norges Kvinne- og Familieforbund , Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Politihøgskolen , Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo og Støttesenter mot Incest – Oslo .

I tillegg har Agder lagmannsrett , Det nasjonale statsadvokatembetet og Forsvarergruppen av 1977 gitt generell støtte til utvalgets forslag om å styrke fornærmedes og etterlattes rett til innsyn og informasjon under etterforskingen. Forsvarergruppen påpeker imidlertid at informasjonsretten ikke må gå på bekostning av en effektiv saksbehandling.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er av den oppfatning at politiets plikt til å informere – både om gangen i en straffesak generelt og om den angjeldende sak – bør omfatte alle fornærmede.

Flere høringsinstanser slutter seg til utvalgets bemerkninger om ressurstilførsel. Fra riksadvokatens uttalelse gjengis:

«Den store og ressurskrevjande utfordringa er i fyrste rekkje den regelfesta retten til informasjon gjennom heile etterforskingsfasen, og som skal utøvast gjennom ein oppnemnd kontaktperson i politiet. Sjølv om behovet for informasjon vil variere, er det all grunn til å tru at denne retten i praksis vil vera tidkrevjande og leggje ikkje lite beslag på ressursane til politiet. Skal ein slik rett instruksfestas – og det bør den – må ein også vera førebudd på å setje av tid til å lytte, forklare og svare på alle dei spørsmål eller innspell som den krenkte eller dei etterlatne har. Er ikkje det mogleg på grunn av konkurrerande oppgåver og prioriteringar, vil tiltaket lett verke motsett av det som var føremålet. Konklusjonen er at denne informasjonsretten bør innførast og at den må følgjast opp med tilstrekkelege ressursar. Skjer ikkje det, er det som utvalet uttrykkjer det, betre å la det vera.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet understreker viktigheten av språklig tilrettelegging av informasjon. Enkelte grupper fornærmede kan også ha behov for mer detaljert informasjon om rettssystemet.

Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening understreker at en regel om at fornærmede og etterlatte skal holdes orientert om sakens utviking og fremdrift, ikke må innebære forsinkelser i den normale informasjonsflyten til mediene i straffesaker, og at forslaget ikke må gå på bekostning av allmennhetens informasjonsbehov.

Forslaget om å oppnevne kontaktperson i politiet har fått støtte av Vestfold politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , JURK , Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Norges Kvinne- og Familieforbund , Politihøgskolen og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Trøndelag statsadvokatembeter foreslår i stedet at kontaktpersonen kan være en person uten politifaglig bakgrunn, og viser til prosjektet «Støttesenter for fornærmede i straffesaker». Landsforeningen for voldsofre mener en slik kontaktperson ikke nødvendigvis må være tilknyttet politiet, og viser til at noen ofre har dårlige relasjoner til politiet.

Trøndelag statsadvokatembeter , Politidirektoratet , Barneombudet , Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress og Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo støtter uttrykkelig forslaget om utarbeidelse av skriftlig informasjon. Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress mener at materialet bør deles ut til alle fornærmede.

Utvalgets forslag om å gi fornærmede og etterlatte adgang til å utpeke en stedfortreder synes ikke kommentert av høringsinstansene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en fanebestemmelse om rett til informasjon, se forslag til straffeprosessloven § 93 e. Behovet for informasjon er sterkt fremhevet av personene som utvalget snakket med, jf. kapittel 7 i utredningen og også i flere høringsuttalelser. Det etterlyses både generell informasjon om saksgangen og konkret informasjon om fremdriften i egen sak.

Rett til informasjon er også understreket i flere internasjonale instrumenter, for eksempel i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk artikkel 31 nr. 1 bokstav a som pålegger partene å sikre at ofrene får informasjon om den generelle fremdriften i etterforskingen eller rettsforfølgningen.

En rett til å bli holdt løpende orientert om sakens utvikling og fremdrift er også nylig lovfestet i Danmark og er foreslått i Sverige, se henholdsvis 3.3 og 3.2 foran.

Alle fornærmede og etterlatte bør etter departementets mening ha rett til generell informasjon om sine rettigheter i saken. Slik informasjon kan gis en standardisert form og vil derfor fordre en begrenset ressursbruk.

Etter departementets syn vil det føre for langt å gi alle fornærmede rett til å bli holdt løpende orientert om sakens utvikling og fremdrift på politiets initiativ. Som utvalget peker på, må informasjonsplikten tilpasses sakens alvor og betydning for fornærmede og hensynet til politiets og påtalemyndighetens arbeidsbyrde. I en del saker, som for eksempel sykkeltyveri, butikknaskeri og lignende, vil fornærmede regelmessig ikke ha behov for slik informasjon. Departementet går på denne bakgrunn inn for å la retten til å holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift tilkomme fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge.

Departementet foreslår imidlertid, som utvalget, at øvrige fornærmede skal informeres etter behov. Det må foretas en konkret vurdering av om fornærmede eller etterlatte må antas å ha behov for den aktuelle informasjonen. Dette kan innebære at informasjon som politi eller påtalemyndighet eller loven bare plikter å gi til fornærmede med bistandsadvokat, også bør gis til andre fornærmede. Forslaget til straffeprosessloven § 93 e regulerer dessuten bare hvilken informasjon politi og påtalemyndighet skal gi på eget initiativ. Dersom fornærmede eller etterlatte henvender seg til politiet eller påtalemyndigheten med konkrete spørsmål, bør disse besvares uavhengig av plikten til å gi informasjon etter straffeprosessloven § 93 e.

Unntak fra informasjonsplikten i straffeprosessloven § 93 e bør etter departementets syn gjelde der hensynet til etterforskingen eller andre hensyn gjør det utilrådelig. Det må her foretas en konkret vurdering av behovet for hemmelighold.

Departementet vil vurdere om utvalgets forslag om rett til skriftlig informasjon, stedfortreder og kontaktperson bør følges opp med endringer i påtaleinstruksen. Utvalgets forslag kan gjennomføres også innenfor gjeldende regelverk – det er ikke nødvendig med endringer i påtaleinstruksen for at politiet skal gi skriftlig informasjon, oppnevne kontaktperson eller at fornærmede utpeker en stedfortreder. Flere politidistrikter praktiserer allerede ordninger med kontaktpersoner. Det er også foreslått bevilget penger til dette tiltaket i St.prp. nr. 1 (2007–2008), se nærmere nedenfor i kapittel 12.

Departementet foreslår også, som utvalget, å innføre en spesialbestemmelse om at de som rammes av avsperring av åsted mv. skal informeres om muligheten for å bringe spørsmålet om opprettholdelse av dette tiltaket inn for retten. Det vises til utredningen kapittel 9.5.8 side 144 og endringsforslaget til straffeprosessloven § 216.

9.4.1.2 Klargjøring av straffeprosessloven § 61 c om unntak fra taushetsplikt

Etter gjeldende rett har politi og påtalemyndighet taushetsplikt om personlige forhold, drifts- og forretningshemmeligheter og opplysninger som det er nødvendig å holde hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken, jf. straffeprosessloven § 61 a. Unntak fra taushetsplikten er gitt i straffeprosessloven §§ 61 b og 61 c. Det følger av straffeprosessloven § 61 c første ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter og ellers for dem opplysningene direkte gjelder. I litteraturen synes det å være enighet om at fornærmede må anses som part etter denne bestemmelsen, se utredningen kapittel 9.5.2.1 side 135 med videre henvisninger.

Utvalget foreslår at det skal klargjøres i loven at politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffeprosessloven § 61 a ikke er til hinder for å gjøre opplysninger kjent for fornærmede og etterlatte eller deres representanter, se utredningen kapittel 9.5.2.1 side 135-136 og kapittel 10.5.2 side 172. Forslaget er generelt og gjelder alle fornærmede, ikke bare fornærmede med bistandsadvokat, og for etterlatte som nevnt i utkastet til § 93 a annet ledd.

For å forhindre spredning av taushetsbelagte opplysninger, foreslår utvalget at slike opplysninger skal kunne gis med pålegg om taushetsplikt.

I høringen har utvalgets forslag fått støtte fra Trøndelag statsadvokatembeter , Politihøgskolen , Det nasjonale statsadvokatembetet og Kvinnefronten .

Fra Politihøgskolens uttalelse gjengis:

«Av tiltak foreslått i etterforskingsfasen, vil vi særlig fremholde som nyttig forslaget om at politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt overfor disse personene [fornærmede og etterlatte] oppheves. Dette vil gjøre det vesentlig enklere for politiet å forholde seg til fornærmede og etterlatte på en slik måte at de ikke får følelsen av å være «uvedkommende» i behandlingen av saken. Utvalget nevner (på s. 135) at det allerede etter gjeldende rett trolig gjelder unntak fra taushetspliktreglene overfor fornærmede, fordi fornærmede i denne sammenheng må regnes som «part» i forhold til unntaksregelen i strpl. § 61 c første ledd. Det vil imidlertid være en stor fordel om loven uttrykkelig sier at taushetsplikten ikke gjelder.»

Oslo politidistrikt ber departementet vurdere å innarbeide en reservasjon slik at etterforskningsmessige hensyn kan begrunne begrenset eller utsatt innsyn i taushetsbelagt materiale. Fra uttalelsen gjengis følgende:

«Opphevelse av taushetsplikt overfor fornærmede er et vanskelig spørsmål. De aktører som i dag har tilgang til informasjon uhindret av taushetsplikten er (bortsett fra siktede) er profesjonelle aktører som antas å kunne håndtere taushetsbelagte opplysninger på en forsvarlig måte. Usikkert om fornærmede vil kunne gjøre dette på samme måte. De grunnene som er anført til støtte for fornærmedes rett til taushetsbelagt informasjon er imidlertid vektige.

Det kan tenkes situasjoner hvor etterforskningsmessige hensyn tilsier at fornærmede ikke gis innsyn i etterforsknings­materialet før på et senere tidspunkt. I noen saker vil det være en klar etterforskningsmessig fordel om fornærmede ikke kjenner til siktedes/vitners politiforklaringer når hun/han selv forklarer seg. Det vil være lettere for politiet å imøtegå påstander om [at] fornærmede har tilpasset sin forklaring hvis fornærmede har forklart seg uten kjennskap til andre forklaringer.»

Barneombudet mener at det heller bør presiseres i påtaleinstruksen kapittel 3 at taushetsplikten ikke er til hinder for å informere fornærmede, etterlatte eller deres representanter siden de mener dette allerede fremgår av lovteksten. Videre etterlyser ombudet en avklaring av om også barn som er fornærmede eller etterlatte skal få tilgang til taushetsbelagte opplysninger, eller om det skal være en gradering etter alder.

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter går imot utvalgets forslag. Fra uttalelsen gjengis:

«Fornærmede vil i mange tilfeller ha behov for opplysninger fra etterforskingen som er taushetsbelagt. Forslaget om å oppheve taushetsplikten for politi og påtalemyndighet har derfor gode grunner for seg. For fornærmede vil imidlertid situasjonen fort kunne bli den at det ut­øves sterkt press fra siktede og media for å få tak i opplysningene. Fornærmede kan derfor komme i en meget ubehagelig situasjon. Dette kan dreie seg om rene trusler eller tilbud om penger. Man kan fort se for seg en situasjon hvor fornærmede hadde vært bedre tjent med ikke å ha fått de taushetsbelagte opplysninger. Ved en innføring av de foreslåtte regler vil også de fornærmede som ikke har mottatt slike opplysninger kunne bli utsatt for press. For eksempel kriminelle miljøer og pågående pressefolk vil på leting etter opplysninger søke kontakt med fornærmede. Slike situasjoner unngår man når fornærmede ikke har adgang til slik informasjon.»

I tilknytning til forslaget om at politiet og påtalemyndigheten skal kunne forby at informasjonen gis videre, etterlyser Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter en klargjøring av konsekvensene dersom forbudet overtres.

Departementet er enig med utvalget i at det kan være grunn til å presisere i loven at taushetsplikten ikke gjelder i forhold til fornærmede eller etterlatte, jf. forslaget til § 61 c første ledd nr. 1. Selv om det i juridisk teori er lagt til grunn at fornærmede etter gjeldende rett må oppfattes som part etter straffeprosessloven § 61 c første ledd, vil en slik lovendring være med på å understreke fornærmedes og etterlattes tilknytning til saken. Videre kan det, slik Politihøgskolen peker på, lette informasjonsarbeidet. Det bemerkes at unntaket fra taushetsplikten også skal gjelde overfor mindreårige fornærmede og etterlatte. Departementet forutsetter at mindreårige fornærmede eller etterlatte bistås av vergen og eventuelt bistandsadvokaten ved utøvelse av innsynrett og ved informasjon fra politi og påtalemyndighet.

Til Oslo politidistrikts innvending om at det kan være en etterforskningsmessig fordel om fornærmede ikke kjenner til siktedes/vitners politiforklaringer når vedkommende selv forklarer seg, bemerker departementet at unntak fra taushetsplikten bare gir politiet en adgang , ikke en plikt , til å gi ut informasjon. Fornærmedes og etterlattes rett til informasjon reguleres av fanebestemmelsen i forslaget til § 93 e annet ledd og reglene om dokumentinnsyn i straffeprosessloven § 242, jf. 9.4.2. nedenfor.

Departementet foreslår, som utvalget, at fornærmede og etterlatte og deres representanter kan pålegges taushetsplikt når de får opplysninger som er undergitt taushetsplikt, se forslag til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 61 c tredje ledd. Overtredelse av taushetsplikt kan straffes etter straffeloven § 121 dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelse kan få slik følge.

9.4.2 Dokumentinnsyn

9.4.2.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 242 har fornærmede og den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a annet ledd første og annet punktum, rett til på begjæring å gjøre seg kjent med sakens dokumenter på nærmere bestemte vilkår. Den samme rettigheten tilfaller etterlatte som har status som fornærmet fordi de fremmer sivile krav, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd. Vilkårene for dokumentinnsyn er de samme som for mistenkte. For en nærmere redegjørelse for innsynsretten, vises det til utredningen kapittel 3.1.5.6. side 31-32.

Etter straffeprosessloven § 242 tredje ledd har den mistenkte rett til å bringe nektelse av innsyn inn for retten til avgjørelse. Tilsvarende rett er ikke gitt til fornærmede eller den som hadde foreldreansvaret eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum. Det er reist spørsmål om straffeprosessloven § 242 tredje ledd kan anvendes analogisk for disse persongruppene, se Robberstad: Bistandsadvokaten: ofrenes stilling i straffesaker, 2. utgave (2003) side 143-144.

9.4.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener kretsen av innsynsberettigede bør utvides til også å gjelde etterlatte i prioritert rekkefølge, men presiserer at foreldre som ikke lever sammen bør kunne utøve innsynsretten hver for seg, jf. utredningen kapittel 10.5.3 side 172-173.

Videre foreslår utvalget at det gjøres klart i loven at også fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge skal ha rett til å få avslag på begjæring om dokumentinnsyn prøvd for retten, jf. utredningen kapittel 9.5.3 side 138 og 10.5.3 på side 173. Forslaget omfatter alle fornærmede, ikke bare fornærmede med bistandsadvokat. For øvrig foreslår utvalget en teknisk presisering ved at bistandsadvokaten nevnes uttrykkelig ved siden av fornærmede og etterlatte.

9.4.2.3 Høringsinstansenes syn

I høringen er det bare Advokatforeningen som har uttalt seg om utvalgets forslag om å utvide kretsen av innsynsberettigede. Foreningen støtter forslaget.

Politidirektoratet, Barneombudet , Dommerforeningen og Kvinnefronten støtter utvalgets forslag om å gi fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge adgang til rettslig prøving av avslag på dokumentinnsyn. Dommerforeningen bemerker at dette trolig bare vil være aktuelt i et fåtall saker.

9.4.2.4 Departementets vurdering

Departementet går som utvalget inn for at også etterlatte bør ha rett til dokumentinnsyn. At etterlatte gis rett til innsyn er i tråd med den generelle utvidelsen av kretsen som får prosessuelle rettigheter.

Et særlig spørsmål er om retten til dokumentinnsyn bør gis til flere etterlatte eller bare én representant utpekt etter lovens rekkefølge. Departementet er enig med utvalget i at det kan være en belastning for den ene representanten å måtte videreformidle informasjonen til andre etterlatte, men hensynet til personvernet tilsier at kretsen av innsynsberettigede begrenses i størst mulig grad. Det vil også være ressurskrevende for politiet om et stort antall personer skulle kunne begjære innsyn. Departementet går på denne bakgrunn inn for at innsynsrett bør tilkomme etterlatte i lovbestemt rekkefølge, jf. forslaget til straffeprosessloven § 242 første ledd første punktum.

Departementet er videre enig med utvalget i at bistandsadvokaten bør nevnes uttrykkelig ved siden av fornærmede og etterlatte i straffeprosessloven § 242 første ledd første punktum. Tilføyelsen er rent pedagogisk begrunnet siden advokaten i alle tilfeller kunne ha utøvd retten på fornærmedes eller etterlattes vegne.

Adgangen til å få avslag på begjæring om dokumentinnsyn prøvd for retten bør etter departementets syn utvides til også å gjelde fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Det er ingen grunn til å behandle fornærmede og etterlatte annerledes enn mistenkte i denne sammenhengen. Selv om straffeprosessloven § 242 tredje ledd muligens kan anvendes analogisk for denne persongruppen, mener departementet at rettigheten bør fremgå uttrykkelig av lovteksten, jf. forslaget til endring i straffeprosessloven § 242 tredje ledd.

9.4.3 Etterforskingens innhold

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede og etterlatte noen formell rett til å bidra aktivt under etterforskningen.

Utvalget går ikke inn for å gi fornærmede eller etterlatte en rett til å kreve gjennomført bestemte etterforskingsskritt, men utvalget mener likevel fornærmede og etterlatte etter omstendighetene bør gis adgang til å bidra mer aktivt under etterforskingen.

Uvalget foreslår å instruksfeste at fornærmede og etterlatte under avhør skal spørres om bevis som kan bidra til å oppklare saken.

I saker om alvorlige integritetskrenkelser tar utvalget videre til orde for at det – på bistandsadvokatens anmodning – skal gjennomføres et avhør av fornærmede for å belyse konsekvensene av lovbruddet for vedkommende, se utredningen kapittel 9.5.4 side 139.

Ingen høringsinstanser har gått inn for at fornærmede og/eller etterlatte skal kunne kreve gjennomført etterforskningsskritt. Det nasjonale statsadvokatembetet og Politidirektoratet støtter uttrykkelig utvalget i at fornærmede eller etterlatte ikke bør gis en slik rettighet. Det nasjonale statsadvokatembetet understreker at politi og påtalemyndighet står nærmest til å vurdere hvilke etterfors­kingsskritt som bør gjennomføres, og at etterfors­kingen er en formålsstyrt prosess hvor faglige avveininger ikke sjelden krever en mindre omfattende etterforsking enn hva mange fornærmede ønsker.

Slik departementet ser det, bør fornærmede eller etterlatte ikke kunne kreve gjennomført bestemte etterforskingsskritt. Politiet og påtalemyndigheten må ut fra politifaglige og rettslige vurderinger avgjøre hvordan etterforskingen skal gjennomføres.

Forslagene om at fornærmede under avhør skal spørres om bevis som kan bidra til å oppklare saken og at det skal gjennomføres et avhør for å belyse konsekvensene av lovbruddet for fornærmede vil bli vurdert i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen. Departementet understreker at det ikke er noe i veien for at dette gjøres innenfor gjeldende regelverk. Utvalgets forslag er i stor grad bare en instruksfesting av den praksis som følges i dag.

9.4.4 Rettsmøter under etterforskingen

9.4.4.1 Rett til å være til stede

Etter gjeldende rett bestemmes fornærmedes og etterlattes rett til å være til stede under rettsmøter av den alminnelige regelen i domstolloven § 124 første ledd om at rettsmøter som hovedregel er offentlige. Fornærmede og etterlatte er ikke i loven gitt noen særstilling i så måte. Når saken går for lukkede dører, har bare de som «har med saken å gjøre» krav på å være til stede, jf. domstolloven § 127. Retten har imidlertid mulighet til å gi slik adgang også for andre.

Bistandsadvokaten regnes som å ha med saken å gjøre etter domstolloven § 127og har krav på å være til stede. Det er omstridt om fornærmede som ikke har partsstatus skal omfattes av henvisningen til dem som har med saken å gjøre, se drøftelsen i Robberstad: Mellom tvekamp og inkvisisjon: Straffeprosessens grunnstruktur belyst ved fornærmedes stilling (1999) side 263 flg.

Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede i alle rettsmøter under etterforskingen, innbefattet rettsmøter som foregår for lukkede dører, med mindre særlige grunner taler mot det, jf. utredningen kapittel 9.5.5.1. side 139-140 og kapittel 10.5.5. side 173. Dette gjelder også i de tilfellene der saken etter straffeprosesslovens bestemmelser skal gå for lukkede dører og med pålegg om taushetsplikt for de tilstedeværende, se utredningen kapittel 3.1.8.1 side 36 for en nærmere oversikt over disse reglene.

Forbeholdet for særlige grunner er ment som en snever unntaksregel. Utvalget nevner at regelen kan være aktuell for eksempel dersom tunge personvernhensyn taler for å begrense kretsen av de som får være tilstede samtidig som det som skjer i retten ikke har stor betydning for fornærmede eller etterlatte.

Også etterforskingstaktiske hensyn kan tale for at fornærmede ikke bør være til stede under rettsmøtet. Retten har etter gjeldende rett mulighet til å utvise fornærmede eller etterlatte etter straffeprosessloven § 245 første ledd første punktum, jf. tredje punktum under forklaringen til et vitne eller siktede dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Det samme gjelder under behandling av en begjæring om anonym vitneførsel eller når et anonymt vitne avhøres, jf. straffeprosessloven § 245 første ledd annet punktum jf. tredje punktum.

Etter straffeprosessloven § 245 annet ledd skal siktede eller noen annen som har partsrettigheter som har måttet forlate rettssalen etter første ledd, gjøres kjent med det som er forhandlet i vedkommendes fravær når hun eller han igjen er til stede. Det er etter gjeldende rett tvilsomt i hvilken utstrekning fornærmede anses som «noen annen som har partsrettigheter». For å sikre at også fornærmede og etterlatte får slik informasjon dersom de må forlate salen, foreslår utvalget å innta en henvisning til fornærmede og etterlatte i straffeprosessloven § 245 annet ledd første punktum.

Utvalgets flertall – alle unntatt Stabell – foreslår at retten ved avhør av etterlatte kan treffe beslutning om at siktede eller andre skal forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til de etterlatte tilsier det.

Utvalget foreslår dessuten å innarbeide henvisninger til fornærmede og etterlatte i straffeprosessloven § 245 tredje ledd som sier at retten under særegne forhold ved kjennelse helt kan utelukke siktede og hans private forsvarer dersom og så lenge det er grunn til å frykte for at etterforskingens øyemed ellers ville bli utsatt for fare, eller hensynet til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat tilsier det.

I høringen har følgende instanser støttet forslaget om at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører: Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett , Nordmøre tingrett , Trondheim tingrett , ­Trøndelag statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , Kvinnefronten, Norges Kvinne- og Familieforbund , Norsk Kvinnesaksforening og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Dommerforeningen er skeptisk til forslaget. Fra uttalelsen gjengis:

«Dommerforeningen har forståelse for de tanker som ligger bak forslaget, og har merket seg at tilstedeværelse kan nektes når «særlige grunner» taler mot, noe som er ment å være en snever unntaksregel (side 140). Rettsmøter under etterforskningen vil i praksis vanligvis gjelde fengsling og rettslige avhør. Forslaget kan tenkes å ha negative konsekvenser når det gjelder den praktiske gjennomføringen av slike rettsmøter. Antallet mennesker som omfattes kan bli stort, siden rett til tilstedeværelse også foreslås gitt «alle etterlatte» – avdødes ektefelle/samboer, myndige barn og foreldre (jf. utkastet til ny § 93a i straffeprosessloven). Det kan være både ubehagelig og tidkrevende å skulle treffe beslutning om helt eller delvis å nekte fornærmede/pårørende å være til stede.

Det er andre løsninger som her kan overveies.

For det første kan man endre domstolloven § 127 som gjelder adgangen til å la andre være til stede, ved å ta inn «fornærmede» - ev. «og etterlatte» (nærmere definert) - før «hvis særlige grunde». Hvis dette kombineres med en uttalelse i proposisjonen om at fornærmede regulært bør kunne få være til stede, er fornærmedes stilling styrket og rettens arbeid forenklet.

For det andre bør det overveies om det er tilstrekkelig å gi slik rett bare til fornærmede personlig. For de etterlattes del er det vel i første rekke behovet for å være orientert om hva som skjer i saken som kan begrunne tilstedeværelse, og dette kan ivaretas gjennom informasjon fra politiet og påtalemyndigheten. Begrenser man adgangen til bare fornærmede, vil for øvrig en endring i samsvar med forslaget være lite betenkelig.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om hvorvidt fornærmede og etterlatte som har måttet forlate rettssalen etter straffeprosessloven § 245 første ledd bør gjøres kjent med det som er forhandlet i vedkommendes fravær, eller om adgangen til å utelukke fornærmede og etterlatte fra rettsmøter i særlige tilfeller.

Departementet foreslår som utvalget at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede i alle rettsmøter under etterforskingen, også de som går for lukkede dører, se forslag til domstolloven § 127 nytt annet og tredje punktum. Deres sterke tilknytning til saken tilsier at de som hovedregel bør ha mulighet til å overvære alle rettsmøter. Departementet har vurdert om rettigheten bør begrenses til å gjelde fornærmede eller fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Slik departementet ser det, har imidlertid flere etterlatte en legitim interesse i å kunne være tilstede i rettsmøter. Departementet har forståelse for at antall personer som er til stede under rettsmøtet kan ha visse praktiske konsekvenser. På den annen side dreier det seg om et begrenset antall saker, og det vil trolig høre til sjeldenhetene at det møter opp en stort antall personer. Med mindre saken går for lukkede dører, har de etterlatte uansett rett til å være til stede etter hovedregelen om at rettsmøter er offentlige.

Departementet går inn for at også fornærmede og etterlatte skal gjøres kjent med det som er forhandlet i deres fravær i de tilfellene retten har pålagt vedkommende å forlate rettssalen i medhold av straffeprosessloven § 245 første ledd tredje punktum. På denne bakgrunn går departementet inn for å innta en uttrykkelig henvisning til fornærmede og etterlatte i straffeprosessloven § 245 annet ledd første punktum.

Departementet støtter utvalgets flertall i at retten ved avhør av etterlatte bør kunne treffe beslutning om at siktede eller andre skal forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til de etterlatte tilsier det. Slik beskyttelse er i dag gitt til den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum, og forslaget er i tråd med den generelle utvidelsen av kretsen av etterlatte med rettigheter.

Slik departementet ser det, bør også straffeprosessloven § 245 tredje ledd første punktum – om rettens adgang til å utelukke siktede og hans private forsvarer hvis og så lenge det er grunn til å frykte for at etterforskingens øyemed ellers ville bli utsatt for fare, eller hensynet til rikets sikkerhet eller til fremmed stat tilsier det – inneholde en henvisning til fornærmede og etterlatte. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, jf. kravet om at det må foreligge «særegne forhold». Retten til å utelukke fornærmede og etterlatte er en naturlig følge av at deres rett til å være til stede i rettsmøtene utvides. Bestemmelsen har sin motsats i straffeprosessloven § 242 første ledd fjerde punktum om adgangen til å nekte dokumentinnsyn.

9.4.4.2 Varsel til rettsmøter

Etter gjeldende rett blir ikke fornærmede eller etterlatte orientert om rettsmøter med mindre de blir innkalt som vitner.

Utvalget drøfter i utredningen kapittel 9.5.5.2 side 140 og kapittel 10.5.5 side 173 om fornærmede eller etterlatte bør ha krav på varsel om rettsmøter under etterforskingen. Utvalget kommer til at en generell varslingsregel om rettsmøter under etterforskingen til alle fornærmede og etterlatte vil føre for langt. I stedet foreslår utvalget at bistandsadvokaten så vidt mulig bør varsles om møtet, jf. utredningen kapittel 9.5.5.2. side 140 og kapittel 10.5.5 side 173.

Trøndelag statsadvokatembeter, Asker og Bærum politidistrikt, Politidirektoratet, Barne­ombudet og Kvinnefronten har støttet utvalgets forslag. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Asker og Bærum politidistrikt bemerker at det bør utarbeides rutiner for å sikre en automatisk gjennomføring av slike rettigheter.

Departementet finner at det vil føre for langt å pålegge politiet å varsle alle fornærmede og etterlatte om rettsmøter under etterforskingen. Det må antas at fornærmede i en del saker vil ha liten interesse i å få slikt varsel. Det foreslås derfor at bistandsadvokaten skal varsles så langt det lar seg gjøre, jf. forslaget til straffeprosessloven § 243 annet ledd. Bistandsadvokatens rett til varsel om rettsmøter følger også generelt av endringsforslaget til straffeprosessloven § 107 c annet ledd. For fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat innebærer dette at de varsles om rettsmøter gjennom sin bistandsadvokat jf. også forslaget til straffe­prosessloven § 93 b. Andre fornærmede eller etterlatte vil ikke få informasjon om retts­møtet gjennom dette forslaget. Departementet minner imidlertid om forslaget i straffeprosess­loven § 93 e annet ledd om skjerpet informasjonsplikt for politi og påtalemyndighet. Dette inne­bærer at også etterlatte uten bistandsadvokat – i lovbestemt rekkefølge – skal holdes orientert om hva som skjer under etterforskningen. Det samme gjelder fornærmede uten bistandsadvokat i den utstrekning det er behov for slik informasjon.

Rettsmøter, typisk om fengsling, kan etter omstendighetene være viktige begivenheter som de fornærmede og etterlatte kan ønske å bli informert om. Politi og påtalemyndighet bør derfor vurdere å informere fornærmede og etterlatte også utenom de tilfeller de har krav på dette. Fornærmede og etterlatte som ikke har krav på å bli holdt løpende orientert, bør uansett få tilsvarende informasjon hvis de henvender seg til politiet eller påtalemyndigheten på eget initiativ.

9.4.4.3 Aktive prosessuelle rettigheter under rettsmøtet

Etter gjeldende rett har fornærmede eller etterlatte ikke rett til å komme med opplysninger og begjæringer eller til å stille spørsmål til siktede, vitner og andre som forklarer seg i rettsmøter under etterforskningen.

Utvalget går ikke inn for å tilkjenne fornærmede og etterlatte slike rettigheter, verken i fengslingsmøter eller i rettslige avhør, jf. utredningen kapittel 9.5.5.3. side 141 og kapittel 10.5.5. side 173. For så vidt gjelder fengslingsmøter , mener utvalget at det kunne ha vært en fordel å la fornærmede forklare seg, men de prosessøkonomiske ulempene anses likevel utslagsgivende. Når det gjelder rettslige avhør , mener utvalget at det ikke er grunn til å gi fornærmede og bistandsadvokaten sterkere stilling enn ved politiavhør. I slike avhør har fornærmede og bistandsadvokaten verken rett til å være til stede eller til å stille spørsmål.

I høringen har Agder lagmannsrett, Nordmøre tingrett, Politidirektoratet og Kvinnefronten støttet at fornærmede og etterlatte ikke bør gis aktive prosessuelle rettigheter under rettsmøtet.

Politidirektoratet uttaler i denne sammenheng:

«Vi er enige med utvalget om at prosessøkonomiske hensyn må veie tyngst i vurderingen av hvorvidt fornærmede skal gis anledning til å forklare seg i tilknytning til fengsling av siktede. En slik ubetinget rett for fornærmede ville kunne føre til en betydelig større tidsbruk på fengslingsmøtene. Vi er således enig i forslaget om at verken fornærmede eller bistandsadvokaten skal ha rett til å uttale seg om fengslingsspørsmålet eller til å påkjære rettens avgjørelse om dette. Retten kan likevel, dersom den finner det ønskelig for å opplyse saken bedre, be om at fornærmede avgir forklaring.

Likeledes støtter vi utvalget i at det ikke er grunnlag for å gi fornærmede anledning til å stille spørsmål til siktede og vitner i forbindelse med rettslige avhør, når de ikke gis anledning til det i forbindelse med politiavhør.»

Ingen instanser har tatt til orde for å gi fornærmede og etterlatte aktive prosessuelle rettigheter under rettsmøtet.

Departementet er enig med utvalget i at fornærmede og etterlatte ikke bør gis aktive prosessuelle rettigheter under rettmøtene. Det vises til utvalgets begrunnelse. Departementet understreker at det ikke er noe i veien for at retten likevel anmoder fornærmede om å avgi forklaring eller spør om fornærmede har noe å tilføye.

9.5 Særlig om avhør av mindreårige

9.5.1 Dommeravhør

9.5.1.1 Aldersgrensen

Etter gjeldende rett skal vitner under 14 år i saker om seksuallovbrudd som hovedregel avhøres ved dommeravhør, jf. straffeprosessloven § 234 annet ledd og § 239. Fornærmede regnes som vitner i denne sammenheng. Samme fremgangsmåte kan brukes der vitnet i en sak om seksuallovbrudd er psykisk utviklingshemmet eller har en «tilsvarende funksjonssvikt», og i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det. Når det er foretatt slikt dommeravhør, skal retten normalt unnlate å innkalle vitnet under eventuell hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 298. Om de nærmere reglene om dommeravhør, se utredningen kapittel 9.5.6 side 141-143.

Utvalget foreslår enstemmig at aldersgrensen for når avhør skal skje ved dommeravhør, heves fra 14 til 16 år, se utredningen kapittel 9.5.6 på side 142. Fra utvalgets drøftelser gjengis:

«Barn og unge som har vært utsatt for slike forbrytelser er ofte traumatiserte og sårbare. Det er viktig at de så snart som mulig kan legge overgrepene bak seg og komme videre i livet. Det kan gå flere år fra anmeldelse til saken er endelig avgjort i rettsapparatet. Gjentatte avhør i retten i en periode av livet som er viktig for barnets eller den unges personlige utvikling, kan føre til ytterligere traumatisering og alvorlige psykiske skadevirkninger. Hensynet til siktedes forsvar og muntlighetsprinsippet taler riktignok mot en senket aldersgrense. Avspilling av dommeravhør fratar siktede muligheten til å avhøre vitnet direkte for den dømmende rett. Den dømmende rett fratas også muligheten til selv å stille spørsmål til vitnet. Disse hensynene er tungtveiende, men må etter utvalgets syn vike for de meget sterke hensyn som taler for at aldersgrensen settes opp. Hensynet til siktedes forsvar må ivaretas ved forsvarerens rett til å overvære avhøret og til å få stilt spørsmål til fornærmede, jf. ovenfor.

Som i dag bør alderen på ethvert trinn av saken være avgjørende, slik at ungdommer som er avhørt ved dommeravhør, men som fyller 16 år før hovedforhandlingen, vil måtte forklare seg som vitne under hovedforhandlingen. Utvalget understreker at forslaget ikke er til hinder for at unge under 16 år som ønsker det, i samråd med verge gis anledning til å forklare seg i retten. I en slik vurdering vil viktige momenter være fornærmedes alder og modenhet, samt hvor belastende det antas å være for fornærmede å forklare seg i retten. Det bør også tas i betraktning at det er en alminnelig erfaring at det umiddelbare beviset er det beste.»

Et stort flertall av høringsinstansene støtter utvalgets forslag om å heve aldersgrensen for bruk av dommeravhør til 16 år. Dette gjelder Barne- og likestillingsdepartementet , Agder lagmannsrett , Rogaland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Politi­direktoratet , Advokatforeningen , Barneombudet , Krise­sentersekretariatet , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening , Redd Barna og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Agder lagmannsrett uttaler:

«Vi er under en viss tvil enig i forslaget under punkt 9.5.6 om å heve aldersgrensen for dommeravhør til 16 år. Vi har erfaring for at det kan være en svært stor belastning for enhver som er fornærmet i sedelighetssaker å måtte avgi forklaring i retten, ikke minst i den store forsamling i lagrettesaker. Det er også en vesentlig tilleggsbelastning å måtte møte på ny for lagmannsretten. På den annen side er bevisverdien av et direkte avhør vesentlig bedre enn et dommeravhør. Vi legger vekt på at unge under 16 år som ønsker det, gis anledning til å forklare seg i retten. Det er for øvrig fortsatt et problem at den tekniske kvaliteten på dommeravhør ofte er for dårlig, slik at man må benytte utskriften av avhøret som supplement. Dette er ikke akseptabelt.»

Rogaland statsadvokatembeter mener dommeravhøret også bør kunne tre i stedet for forklaring i tilfeller der barnet fyller 16 år før hovedforhandling. Trøndelag statsadvokatembeter mener dommeravhør også bør foretas i saker der fornærmede er over 16 år, men er sterkt psykisk skadet, for eksempel suicidal. Barneombudet og Redd Barna mener prinsipalt at aldersgrensen bør være 18 år, men at det skal være frivillig å vitne under hovedforhandlingen fra 16 år.

Advokatforeningen foreslår at når barnet fyller 16 under sakens gang, bør opptaket fra dommeravhøret avspilles i retten og fornærmede bare innkalles for supplerende spørsmål.

Følgende instanser har gått imot forslaget om å heve aldersgrensen til 16 år: riksadvokaten , Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter og Nordland statsadvokatembeter . Disse instansene fremhever at det umiddelbare beviset er det beste og at dommeravhør ikke gjør det mulig å stille spørsmål som blir aktualisert ved tiltaltes forklaring eller andre opplysninger som fremkommer under sakens gang.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten er ikkje samd i framlegget om å auke aldersgrensa for domaravhøyr. Ved den nye straffeprosesslova av 22. mai 1981, gjekk ein, som kjent, motsett veg og senka den frå 16 til 14 år. Skal ein endre igjen, bør det springe ut av reelle behov og etter at dei ulike omsyn er vurdert opp mot kvarandre. Den personlege forklaringa i retten vil normalt vera eit betre bevis, enn avspeling av eit videooptak. Det gjeld også for den krenkte. Ved å vera til stades i retten, vil vedkomande kunne ta til motmæle mot påstandar som vert set fram og oppklåre mistydingar. Videoopptaket er der, og kan ikkje korrigerast. Ein er sjølvsagt på det reine med at mange unge kjenner det som ei påkjenning å forklare seg i retten om personlege og kjenslevare hendingar. Men utvalet synes å trekkje det for langt når dei legg til grunn at det å gje forklaring fleire gonger eller å møte i retten «kan føre til ytterligere traumatisering og alvorlige psykiske skadevirkninger» for unge i denne aldersgruppa. Riksadvokaten er ikkje kjend med undersøkjingar eller forsking som støtter opp under at det verkeleg er slik. Tvert i mot kan ein ikkje sjå bort frå at nokon opplever det som ei lette å få fortelje si «historie» direkte til dei som skal avgjere saka».

Riksadvokaten viser til at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal følge opp evalueringsrapporten «Dommeravhør og observasjon av barn» fra 2004 og at en av oppgavene til arbeidsgruppen er å vurdere behovet for endringer i regelverket om dommeravhør. Riksadvokaten anbefaler derfor at forslag om endring av straffeprosessloven § 239 venter til den varslede rapporten er klar.

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener at det i stedet for dommeravhør bør overveies å gi fornærmede mellom 14 og 16 år en ubetinget rett til å forklare seg uten tiltalte til stede.

Nordland statsadvokatembeter foreslår at hovedregelen for gjennomføring av dommeravhør er 14 år, men at retten i spesielle tilfeller kan beslutte at eldre barn/ungdommer også kan forklare seg i dommeravhør dersom særlige hensyn tilsier det. De peker på forholdet til den strafferettslige lavalderen, som er 15 år. De ber om nærmere undersøkelse av hvor mange saker per år som hevingen vil få betydning for, og hvilke konkrete skadevirkninger som inntreffer for de berørte ungdommene, før endringen gjennomføres.

Domstoladministrasjonen peker i sin høringsuttalelse på at endringen av aldersgrensen til 16 år vil kunne føre til økt arbeidsbelastning for domstolene, som igjen kan få betydning for domstolenes saksavviklingstid.

Departementet har kommet til at aldersgrensen bør heves til 16 år. Barn som utsettes for seksuelle overgrep, er en særlig sårbar gruppe fornærmede. Det er etter departementets mening liten tvil om at ventetiden frem mot en hovedforhandling og vissheten om at de må forklare seg for retten, i mange saker vil være en tung belastning og kan bidra til at traumene fra overgrepet opprettholdes. Departementet vil foreløpig ikke foreslå å innføre frister for påtaleavgjørelse eller berammelse av hovedforhandlingen i slike saker, se 9.6.4 og 9.7.6 nedenfor. Ved dommeravhør blir forklaringen sikret slik at barna slipper å få sin forklaring trukket i tvil på grunn av tidsforløpet eller på grunn av nyanseforskjeller mellom forklaring avgitt til politiet og under hoved- eller ankeforhandling.

Departementet viser også til at Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk understreker i artikkel 30 nr. 1 og 2 at etterforsking og strafforfølging må gjennomføres på den måten som er best for barnet og som ikke forverrer barnets traume.

Artikkel 35 om avhør av barnet sier at partene ved lovgivning eller på annen måte må treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at alle avhør av offeret, eller eventuelt vitneavhør av barn, kan tas opp på video, og at slike videoavhør kan godtas som bevis under rettsforhandlingene, i samsvar med bestemmelsene i intern rett. Formålet med bestemmelsen er å beskytte barn mot mulig tilleggstraumatisering som følge av strafforfølgningen.

Aldersgrensen i Europarådets konvensjon er 18 år, men partene er gitt fleksibilitet i den nærmere gjennomføringen av forpliktelsen, blant annet slik at bruken av videoavhør under rettsforhandlingene kan bero på barnets alder, tilgangen på spesialisert personale, hensynet til en effektiv strafforfølgning mv. Det er etter departementets oppfatning ikke nødvendig å heve aldersgrensen for bruk av dommeravhør generelt for å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen, men en heving av aldersgrensen til 16 år vil bidra til å styrke gjennomføringen av konvensjonsbestemmelsens formål.

Departementet har forståelse for de mothensyn som er fremhevet av høringsinstansene, særlig knyttet til at det umiddelbare beviset er det beste. Dette er et grunnprinsipp for vår straffeprosessordning. Det vil også være til barnets beste at dens forklaring ikke unødig svekkes, for eksempel ved at det ikke er mulig å stille oppklarende spørsmål basert på forhold som kommer frem under hovedforhandlingen. Dette kan imidlertid også innvendes mot gjeldende ordning med dommeravhør av barn under 14 år – hvor man har funnet at hensynet til skånsom behandling av barnet veier tyngre. Departementet mener at også barn mellom 14 og 16 år bør få samme beskyttelse. Aldersgrensen på 16 år er også sammenfallende med den seksuelle lavalder, slik at man med dommeravhørsordningen vil dekke de fleste tilfeller av seksuelle overgrep mot barn.

Departementet er likevel enig med riksadvokaten i at noen fornærmede vil kunne føle det viktig nettopp å møte i retten og å forklare seg direkte til dem som skal avgjøre saken. Som utvalget mener derfor departementet at fornærmede mellom 14 og 16 år bør kunne forklare seg under hovedforhandlingen hvis de ønsker det og at de bør gjøres kjent med denne retten. Departementet vil vurdere å fastsette nærmere regler om informasjon til fornærmede om denne muligheten i påtaleinstruksen.

Som utvalget mener også departementet at alderen på ethvert trinn av saken er avgjørende, slik at ungdommer som er avhørt ved dommeravhør, vil måtte forklare seg som vitne under hovedforhandlingen.

Den nedsatte arbeidsgruppens gjennomgang av erfaringer med dommeravhør vil kunne gi nyttig informasjon som kan føre til en ny vurdering av regelverket omkring dommeravhør.

Det vises for øvrig til forslaget til endring i straffeprosessloven § 234 annet ledd og § 239 første ledd og til merknadene til bestemmelsen.

9.5.1.2 Fristen for dommeravhør

Etter gjeldende rett skal avhør foretas innen to uker etter at anmeldelse er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere, jf. straffeprosessloven § 239 fjerde ledd.

Utvalgets flertall – alle unntatt utvalgets leder og Vignes – foreslår at fristen for dommeravhør reduseres fra to uker til én uke. Fra utvalgets drøftelse i kapittel 9.5.6 side 142-143 gjengis:

«Utvalget er kjent med at fristen ikke sjelden oversittes. Av hensyn til avhørets bevisverdi, er det viktig at barnet avhøres så raskt som mulig etter hendelsen eller etter at barnet har betrodd seg til voksne. Ventetiden fra saken anmeldes til dommeravhøret gjennomføres kan være vanskelig for mange. Hvis foreldre eller andre snakker med barnet om hva som har skjedd før barnet har forklart seg i dommeravhør, kan det oppstå usikkerhet om dette kan ha påvirket innholdet av barnets forklaring. Av hensyn til troverdigheten av barnets forklaring i dommeravhør frarådes derfor ofte de foresatte å snakke med barnet om hva som har skjedd eller å la barnet få snakke med psykolog eller annen terapeut før dommeravhøret er holdt.

Det kan være uheldig for barnet og vanskelig for foreldrene hvis barnet må vente i lengre tid med å snakke om saken med sine nærmeste eller med terapeut. Barnet kan føle seg avvist av foreldrene og lukke seg. For å unngå langvarige psykiske skader, kan det være viktig å komme i terapi raskt. Særlig i akutte saker, for eksempel der barnet nylig er misbrukt av en fremmed eller nylig har betrodd seg til noen om et pågående misbruk fra nærstående, bør derfor dommeravhør holdes meget raskt, og helst innen få døgn. I andre saker kan det være tale om en mistanke som har utviklet seg over tid om at et barn blir misbrukt, for eksempel av nærstående, men uten at barnet har betrodd seg til noen. I slike saker kan det være viktig både for dommeravhørets kvalitet og for etterforskingen at dommeravhøret blir grundig forberedt og koordinert med andre etterforskingsskritt, slik som pågripelse av mistenkte, ransaking av mistenktes bolig osv. Det kan være viktigere å ha nok tid til forberedelse enn at dommeravhøret kommer meget raskt.

Et samlet utvalg mener at avholdelse av dommeravhør må prioriteres. Om nødvendig må andre gjøremål i politiet og retten utsettes.

Utvalgets flertall, alle unntatt lederen og Vignes, foreslår at fristen reduseres til én uke fra anmeldelse, se endringsforslag til straffeprosessloven § 239 fjerde ledd. Flertallet viser til de hensyn som er nevnt ovenfor og mener det er behov for å markere at dommeravhør må prioriteres. En frist på to uker er for lang i de akutte sakene. Flertallet er vel kjent med at en kortere frist kan skape praktiske vanskeligheter både for domstolene, politiet og påtalemyndigheten, også fordi hevingen av aldersgrensen vil innebære at det må foretas flere dommeravhør. Flertallet mener likevel at grunnene som taler for en kortere frist er mer tungtveiende. Domstolene og politi og påtalemyndighet må om nødvendig utsette andre gjøremål, eventuelt forskyve dommeravhøret til etter vanlig kontortid. Hensynet til de saker der det er behov for en mer omfattende forberedelse, er etter flertallets syn tilstrekkelig ivaretatt ved lovens unntaksbestemmelse om at dommeravhør kan holdes senere hvis særlige grunner tilsier det. Om nødvendig må det også tilføres ytterligere ressurser.

Mindretallet mener at gjeldende frist på to uker bør beholdes. Det vises for det første til at mange av sakene erfaringsmessig ikke er akutte i den forstand at saken kommer opp umiddelbart etter et overgrep eller ved at barnet gir en umiddelbar og fullstendig beretning om overgrep som ligger tilbake i tid. Ikke sjelden utvikler sakene seg over tid ved at barnet kommer med antydninger om at det har vært utsatt for overgrep, for eksempel gjennom tegninger på skolen, bemerkninger til en lærer eller til noen nærstående, gjennom at barnet forteller om sårhet nedentil osv. Etter mindretallets syn vil det være uheldig om en anmeldelse i slike tilfeller skal utløse en så kort frist som en uke. Mindretallet er bekymret for at realiteten vil bli, om en så kort frist innføres, at nye anmeldelser prioriteres på bekostning av andre overgrepssaker mot barn. Er fristen bare en uke, kan avhøret bli for dårlig forberedt, slik at det må foretas et nytt avhør senere. Det er i mange tilfelle behov for å koordinere tidspunktet for avhøret med andre tiltak, for eksempel innbringelse av den mistenkte, ransaking og beslag. Det er ofte vanskelig å finne et tidspunkt så raskt som passer for alle aktørene. En kortere frist forutsetter også ressurstilførsel. Etter det opplyste foretas avhør ved Barnahus på Island i gjennomsnitt innen 17 dager, noe som der oppleves som betryggende. Mindretallet understreker at det er enig i at akutte saker må prioriteres og at avhør i slike saker bør foretas innen få dager.»

Et stort flertall av høringsinstansene har støttet utvalgets mindretall i at dagens frist på to uker bør beholdes. Dette gjelder blant annet: Agder lagmannsrett , Trondheim tingrett , riksadvokaten , Agder statsadvokatembeter , Hordaland statsadvokatembeter , Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter , Det nasjonale statsadvokatembetet , Asker og Bærum politidistrikt , Rogaland politidistrikt , Vestfold politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , Dommerforeningen, Domstolsadministrasjonen , Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Redd Barna .

Dommerforeningen foreslår at det i stedet presiseres i straffeprosessloven § 239 fjerde ledd at avhøret skal foretas snarest mulig.

Støttesenter mot Incest – Oslo støtter utvalgets flertallsforslag om å redusere fristen til én uke.

Departementet er enig med utvalget i at avhør av barn må foretas på en måte som er mest mulig skånsom mot barnet. Det er også verdt å nevne at Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk i artikkel 35 forplikter partene til å sikre at barnet avhøres uten unødig forsinkelse etter at forholdene er rapportert til kompetente myndigheter. Partene er også generelt forpliktet etter artikkel 30 til å sikre at etterforsking og strafforfølgning skjer i samsvar med barnets beste og ikke forverrer barnets traume.

Departementet kan slutte seg til det samlede utvalgets argumentasjon for at dommeravhør bør foretas så raskt som mulig. Betenkelighetene ved å redusere fristen til en uke som utvalgets mindretall og høringsinstansene har pekt på, veier imidlertid tyngre. Departementet har særlig lagt vekt på hensynet til å sikre at dommeravhøret er grundig forberedt, slik at gjentatte avhør av barnet kan unngås.

Departementet er etter dette blitt stående ved at den gjeldende fristen på to uker bør videreføres. Departementet understreker at to uker er en lengstefrist. Sakene bør behandles så raskt som mulig. Departementet finner det unødvendig å presisere dette i loven. I de akutte sakene som utvalget peker på, der barnet nylig er misbrukt eller har betrodd seg til noen om et pågående misbruk fra nærstående, bør dommeravhør avholdes meget raskt.

9.5.1.3 Sakstyper

Etter gjeldende rett brukes dommeravhør primært i saker om seksuallovbrudd. Etter straffeprosessloven § 239 annet ledd kan dommeravhør brukes også i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det.

Utvalget tar til orde for at dommeravhør bør brukes i alle saker der det vil være en særlig påkjenning for barnet å vitne i saken eller barnet bør skånes for belastningen ved gjentatte avhør, se utredningen kapittel 9.5.6 på side 142. Som eksempel nevnes tilfeller der barn skal forklare seg i en sak der det er mistanke om at barnet har vært utsatt for fysisk mishandling, eller barnet har vært vitne til vold i nære relasjoner eller andre traumatiske hendelser.

Ingen høringsinstanser har kommentert utvalgets synspunkter direkte. Redd Barna synes imidlertid å ta til orde for bruk av dommeravhør i alle saker der barn under 18 år er utsatt for integritetskrenkelser.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter.

9.5.2 Fritak for forklaringsplikt for mindreårige?

9.5.2.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet er at barn har samme vitneplikt som voksne, jf. straffeprosessloven § 108 og at de samme unntak for forklaringsplikt gjelder for dem. Nært slektskap med siktede gir fritak for vitneplikt, jf. straffeprosessloven § 122. Siktedes pårørende skal slippe å komme i en situasjon hvor de må velge mellom å lyve i retten eller å bidra til at siktede blir straffet.

Det har ikke vært gitt egne lovregler om hvordan bestemmelsen skal praktiseres for barn. Straffeprosessloven har heller ingen generelle regler om hvem som skal utøve mindreårige fornærmedes prosessuelle rettigheter, jf. foran i 7.6.

Spørsmålet ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2005 s. 1293. Problemstillingen i den konkrete saken var hvorvidt to barn på seks og åtte år skulle underrettes om muligheten for fritak for forklaringsplikt og selv ta stilling til om muligheten skulle benyttes. Høyesteretts flertall på fire dommere konkluderte med at barna skulle gjøres kjent med fritaksretten, men at settevergen skulle ta standpunkt til om barna skulle gi forklaring. Mindretallet tolket straffeprosessloven § 122 innskrenkende, slik at barna ikke kunne påberope seg fritaksrett og at heller ingen andre kunne utøve fritaksrett på barnas vegne. Saken er nærmere omtalt i utredningen kapittel 3.2.4 side 45 og kapittel 9.5.7 side 143.

9.5.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at fritaksregelen i straffeprosessloven § 122 for vitneplikt ikke skal gjelde ved avhør av barn under 12 år, se utredningen kapittel 9.5.7 side 143-144. Utvalget foreslår videre at barn mellom 12 og 16 år skal orienteres om fritaksretten og gis anledning til å komme med sine synspunkter, men at dommeren skal avgjøre om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring. Vergen bør også høres om sitt syn på saken. Utvalget har sitert og sluttet seg til følgende fra mindretallets votum i Rt. 2005 s. 1293:

«Etter mitt skjønn er den beste løsning at spørsmålet om fritaksrett overhodet ikke er noe tema, når så små barn som i denne sak skal avhøres som ledd i en straffeprosessuell etterforsking. Jeg kan ikke se at barn på dette alderstrinnet har forutsetninger for å overskue konsekvensene av å benytte eller ikke benytte en rett til fritak for vitneplikt. Dette gjelder hva enten barnet har stilling som fornærmet, som i en incestsak, eller eventuelt er et indirekte offer for straffbare krenkelser som én av foreldrene kan ha gjort seg skyldig i mot den annen. Det er ikke tilfredsstillende at en verge, eventuelt setteverge, treffer avgjørelsen på barnets vegne. Vedkommende vil riktignok ha bedre forutsetninger enn barnet for å se rekkevidden av spørsmålet om å benytte fritaksretten. Men mye vil i så fall bero på settevergens subjektive syn og personlige verdipreferanser, som i spørsmål av denne karakter vil variere meget. Den dypere begrunnelsen for fritaksretten må være at den er en personlig rett, som berører følelser mellom mennesker i nære familierelasjoner. Mye går tapt når utenforstående skal treffe avgjørelsen.»

9.5.2.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett,Trøndelag statsadvokatembeter og Kvinnefronten støtter utvalgets forslag.

Trøndelag statsadvokatembeter viser til egen erfaring med at barn som er innstilt på å vitne blir forvirret og til slutt ikke avgir forklaring når de får spørsmål om de er villige til å vitne i sak mot for eksempel en overgriper i slektskapsforhold.

Agder lagmannsrett er enig i at det ikke bør være noen fritaksrett for barn under 12 år. Lagmannsretten mener det hadde vært ønskelig om det ikke var noen mellomkategori hvor noen må ta standpunkt til spørsmålet om fritaksplikt på barnets vegne, og i hvert fall bør denne mellomkategorien gjøres minst mulig. Barn over 14 år bør etter lagmannsrettens mening selv avgjøre om de vil forklare seg, selv om aldersgrensen for dommeravhør heves til 16 år. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom aldersgrensen for dommeravhør og når de kan ta stilling til spørsmålet om fritaksrett. For barn mellom 12 og 14 støtter Agder lagmannsrett at retten bør treffe avgjørelsen av om barnet skal forklare seg etter at barnet har fått uttale seg.

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler at gode grunner kan tale for at små barn som er fornærmet i en sak ikke skal måtte forholde seg til en fritaksrett, men mener at spørsmålet muligens kan stille seg noe annerledes der barnet ikke er fornærmet, men vitne til en nær slektnings lovbrudd. Departementet etterlyser også en nærmere vurdering av forslaget i forhold til barnekonvensjonen artikkel 12 om barns rett til medvirkning.

Støttesenter mot Incest- Oslo ønsker å gå lenger enn utvalgets forslag og mener fritak for vitneplikt ikke bør gjelde for noen aldersgrupper av barn.

Departementet har mottatt et brev fra Stine Sofies Stiftelse datert 16. oktober 2006 som er bedt behandlet som høringssvar på Fornærmedeutvalgets utredning. Stiftelsen støtter utvalgets forslag. Vedlagt brevet følger en oppsummering av en undersøkelse KRIPOS sendte ut til politiet om deres erfaringer med straffeprosessloven § 122 etter Høyesteretts kjennelse i 2005.

Trondheim tingrett , Nordland statsadvokatembeter , Barneombudet , Forsvarergruppen av 1977 og Redd Barna går imot utvalgets forslag.

Fra Barneombudets uttalelse gjengis:

«Barneombudet har fått tilbakemeldinger om at Høyesteretts avgjørelse gir forskjellig praksis i Norge i dag. Det er uheldig at dommere tolker avgjørelsen forskjellig og det vil gi barn ulike muligheter/rettigheter i disse sakene. Det er derfor behov for klarere regler på området.

Å informere barn om muligheten for fritak fra forklaringsplikten, kan være komplisert fordi det er vanskelig å forstå hvilke konsekvenser et vitneutsagn kan ha. Diskusjonen er også komplisert fordi barnets rett til å uttale seg og barnets generelle rett til beskyttelse for konsekvensen av uttalelsen kan være motstridende. Dessuten kan det handle om påtalemyndighetens behov for bevis i en straffesak der barnet er fornærmet, slik at barnets vitnemål blir avgjørende [for] tiltalen.

Bruk av fritaksretten krever at barnet forstår hva et vitnemål innebærer og denne innsikt må barnet få før det kan uttale seg. Etter FNs barnekonvensjon artikkel 12 kreves det ikke at barnet forstår konsekvensen av sine uttalelser. Barneombudet mener det generelt er viktig at barn ikke blir presset til å uttale seg.

Det er nødvendig med spesialbestemmelser for barn i forhold til barnas alder. Barneombudet mener barn bør informeres om fritaksretten gjennom en samtale i dommeravhøret. Intervjuer må ha god erfaring og dommerne som overvåker må ha god kunnskap om hvordan det er å snakke med barn. Samtalen om fritaksrett må komme i sammenheng med den innledende samtalen av dommeravhøret. Det er viktig at spørsmålet stilles gjennom samtalen på en barnevennlig måte. Avhører må ha god barnefaglig kompetanse og lang erfaring. Barnet må selv kunne påvirke hvordan samtalen utvikler seg. Samtalen må legges til rette etter barnets modenhet og alder.

Det er viktig at avhører danner seg et inntrykk [av] om barnet vil si noe eller ikke.

Barneombudet mener samtalen om fritaksrett må foretas av den samme personen som foretar dommeravhør av barnet, men at det er verge/setteverge som bestemmer om barnet skal benytte seg av fritaksrett.

Barneombudet mener det skal være dommeren som treffer avgjørelsen om barnet har gitt uttrykk for fritaksrett. Barn bør informeres om fritaksrett etter alder og modenhet. For de yngste barna – under 5 år, skal det kanskje ikke gjelde noen fritaksrett. Eventuelt at det åpnes for en vurdering etter barnets modenhet og alder.»

Redd Barna viser til at forslaget fratar barn en rett andre mennesker har og uttaler:

«Barnet er et eget rettssubjekt på linje med en voksen. Å vitne mot ens nærmeste er ikke enklere for barn enn for voksne. Avgjørelsen må tas av barnet selv eller vergen. Avveiningen av hvem som skal foreta vurderingen må gjøres på samme måte som ellers hvor man foretar en vurdering av barnets alder og modenhet. Det forutsettes at myndighetene sikrer at barnet får tilpasset informasjon, og kan ta stilling til avgjørelsen på egne premisser slik [barnekonvensjonen] artikkel 12 forutsetter for retten til å bli hørt. Informasjon og vurdering av forklaringsplikten kan være en del av dommeravhøret.»

9.5.2.4 Departementets vurdering

Departementet har som utvalget kommet til at det ikke bør gjelde noen fritaksrett for barn under 12 år. Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å la dommeren avgjøre om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring, men foreslår i stedet at barn over 12 år selv skal ta stilling til om de ønsker å påberope seg fritaksretten eller ikke.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, og som foretas av blant annet domstoler og lovgivende organer.

Både fritaksrett og forklaringsplikt kan hver for seg være til det beste for barnet på ulike måter. På den ene siden kan det sies å være til barnets beste at det skal slippe å bli tvunget til å forklare seg mot en nærstående. For eksempel kan man tenke seg en sak der barnet har vært vitne til at far har utøvd vold mot mor. Det kan da virke urimelig om barnet skal være nødt til å forklare seg når mor har rett til å la være. I mange saker der barn er vitne til eller utsatt for en straffbar handling begått av en nærstående, vil det være slik at barnets forklaring er det helt avgjørende beviset. Det kan være en tung belastning for barn å vite at de på denne måten har bidratt til at en nærstående blir straffet.

På den annen side kan det være en stor påkjenning for barnet å måtte velge om det skal forklare seg mot en nærstående eller ikke, og at det vil være til deres beste å slippe en slik lojalitetskonflikt. Det kan også reises spørsmål om hvorvidt barnet har forutsetninger for å ta stilling til valget. Det er ikke utenkelig at barnet lett vil la seg påvirke av hva det tror er forventet av det, og at valget vil bli foretatt ut fra antagelser om slike forventninger i stedet for ut fra hva barnet selv ønsker.

Det kan også være at barnet tidligere har blitt utsatt for press om hemmelighold eller trusler fra tiltalte, og at dette vil bli utslagsgivende for om det ønsker å forklare seg eller ikke.

Det kan også være vanskelig for barnet å forstå innholdet i regelen om fritak fra forklaringsplikt, og dette kan skape usikkerhet og tvil hos barnet i avhøret.

Videre kan det argumenteres for at det i mange saker der barnet selv har vært utsatt for overgrep fra en nærstående, objektivt sett vil være til barnets beste at det forklarer seg, slik at overgrepet kan stoppes og overgriperen kan straffes.

De sistnevnte hensynene har særlig stor vekt i tilfeller der barnet selv er fornærmet. Hvis barnet kun er vitne til en straffbar handling foretatt av en nærstående, kan de ha mindre vekt. Også i slike tilfeller, for eksempel hvis barnet er vitne til vold, kan likevel barnet komme i en vanskelig lojalitetskonflikt.

Departementet er enig i at barn i utgangspunktet bør ha de samme rettighetene som voksne. På den annen side kan barns utviklingsnivå og særlige behov for beskyttelse tilsi andre løsninger enn for voksne.

Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at fritaksretten ikke bør gjelde for barn under 12 år. Det har vært vurdert hvorvidt regelen bør begrenses til fornærmede under 12 år, slik at fritaksretten skal gjelde for mindreårige vitner som ikke er fornærmede. Som påpekt foran kan avveiningen av de ulike hensynene slå forskjellig ut etter hvorvidt barnet er fornærmet eller bare et vitne. Ytterpunktene er der barnet utsettes for overgrep fra foreldre eller besteforeldre og der barnet er vitne til at noen av dem stjeler i en butikk. Også situasjoner der barn er vitne til straffbare handlinger kan imidlertid være meget alvorlige, for eksempel i saker om vold i nære relasjoner eller der søsken blir utsatt for seksuelle overgrep. I slike tilfeller vil ikke situasjonen være særlig annerledes enn for barn som er fornærmet. På denne bakgrunn har departementet kommet til at det ikke bør skilles mellom mindreårige fornærmede og andre vitner. I den grad det vil virke urimelig om barn skal være pålagt å forklare seg i saker om andre typer straffbare handlinger begått av nærstående, bør det vurderes i det enkelte tilfellet om barnet i det hele tatt bør avhøres som vitne.

Barn over 12 år bør etter departementets mening selv få ta stilling til om de ønsker å forklare seg eller ikke. På denne måten unngår man å etablere en mellomkategori der noen må ta stilling til spørsmålet om fritaksrett eller forklaring på barnets vegne. Er barnet først i stand til å forstå spørsmålet og foreta et valg, bør det også selv få ta avgjørelsen i et tilfelle som dette.

Erfaringene fra dommeravhør som det vises til i brevet fra Stine Sofies Stiftelse, synes å vise at barn på 12 år normalt forstår hva som ligger i regelen. Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom aldersgrensen for når barn skal forklare seg i dommeravhør, og når de kan ta stilling til om de vil forklare seg eller ikke. I de saker der avhøret foretas som dommeravhør bør det etter departementets oppfatning være avhørspersonen, ikke dommeren, som forklarer regelen for den mindreårige.

9.6 Ved påtaleavgjørelse

9.6.1 Informasjon

Etter gjeldende rett har fornærmede krav på underretning om påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet, jf. nærmere utredningen kapittel 3.1.6.1 side 32-33. Påtalemyndighetens oppfyllelse av underretningsplikten er en forutsetning for at klageretten skal være reell. Dersom etterforskingen avsluttes med avgjørelse om forelegg, skal fornærmede likevel bare varsles når det er vedtatt forelegg med bestemmelse om at siktede skal betale erstatning, jf. påtaleinstruksen § 20-7.

Utvalget går inn for at bestemmelsen endres, slik at det gis underretning om vedtatt forelegg til alle fornærmede som har inngitt anmeldelse.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.

Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

9.6.2 Fornærmedes og etterlattes syn på tiltalespørsmålet

Etter gjeldende rett er ikke påtalemyndigheten forpliktet til å innhente fornærmedes eller etterlattes syn før tiltalespørsmålet avgjøres.

Utvalget mener det bør være påtalemyndighetens eneansvar å ta endelig stilling til hvilke straffbare handlinger som skal bringes inn for retten, idet påtalemyndigheten er best egnet til å avgjøre på samfunnets vegne om det er tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag for å reise straffesak. Utvalget har vurdert om fornærmede og etterlatte bør gis en formalisert rett til å bli hørt før tiltalespørsmålet avgjøres, men har ikke funnet tilstrekkelig behov for en slik regel, se utredningen kapittel 9.6 side 145 og kapittel 10.6 side 174.

I høringen har Agder lagmannsrett, Politidirektoratet og Kvinnefronten støttet utvalgets forslag.

Politidirektoratet uttaler i denne sammenheng at:

«Direktoratet gir sin tilslutning til den vurdering utvalget gir av spørsmålet om fornærmede bør gis en formalisert rett til å bli hørt før tiltalespørsmålet avgjøres. Vi er således enige med utvalget når det [...] konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig behov for en slik uttrykkelig regel og at det vil føre for langt å pålegge påtalemyndigheten å innhente fornærmedes syn i alle saker. Det vil, på samme måte som i dag, ikke være noe i veien for at fornærmede (evt ved bistandsadvokaten) gir uttrykk for sitt syn på tiltalespørsmålet overfor påtalemyndigheten.»

Ingen høringsinstanser har tatt til orde for at fornærmede og etterlatte bør gis en formalisert rett til å bli hørt.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger. En plikt til å innhente fornærmedes og etterlattes syn ville føre til økt arbeidsbelastning for påtalemyndigheten uten at det er dokumentert et sterkt behov for å innføre en slik rett. Det er imidlertid ikke er noe i veien for at fornærmede og etterlatte – enten selv eller gjennom sin bistandsadvokat – gir uttrykk for sitt syn på tiltalespørsmålet overfor påtalemyndigheten, eller at påtalemyndigheten ber om deres syn.

9.6.3 Klagerett

Etter gjeldende rett kan en rekke av påtalemyndighetens avgjørelser påklages til nærmeste overordnet påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 59 a. Riksadvokatens vedtak kan imidlertid ikke påklages, jf. § 59 a første ledd siste punktum. Heller ikke klageinstansens vedtak i klagesaken kan påklages, jf. § 59 a fjerde ledd.

Klageretten gjelder alle som kan sies å ha «rettslig klageinteresse». Dette antas å omfatte fornærmede og etterlatte. Spørsmål om klagerett på vedtak om soningsutsettelse er omtalt i 9.13.1.

Fornærmede og etterlatte har klagerett over vedtak om henleggelse, påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg og utferdigelse av tiltalebeslutning. Begrepet «henleggelse» omfatter også beslutning om ikke å iverksette etterforskning. Også utenfor anvendelsesområdet for § 59 a kan det tenkes at det er grunn til å ta klager under behandling i kraft av det alminnelige overordningsforholdet, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 4/2002.

Utvalget foreslår å endre straffeprosessloven § 59 a slik at det uttrykkelig fremgår at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge har rett til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser. Selv om disse fornærmede og etterlatte anses å ha rettslig klageinteresse også etter gjeldende rett, mener utvalget at pedagogiske hensyn taler for at de nevnes særskilt som klageberettigede.

Utvalget foreslår dessuten å gi fornærmede med bistandsadvokat klagerett over siktelsens innhold når en sak fremmes som tilståelsessak etter § 248. Videre går utvalget inn for å innføre klagerett over påtalemyndighetens beslutning om å nekte å ta med i straffesaken krav etter § 3 mot siktede fra den direkte skadelidende. Disse forslagene er omtalt nærmere i henholdsvis kapittel 9.9 og 11.3 nedenfor.

I høringen har utvalgets forslag om særskilt å nevne fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge som klageberettigede fått støtte fra Asker og Bærum politidistrikt og Kvinnefronten .

Departementet legger til grunn at fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge anses klageberettigede etter gjeldende rett på avgjørelser av påtalespørsmålet, og anser det ikke nødvendig med lovendring. Utvalgets forslag om endring av § 59 a på dette punktet videreføres derfor ikke. Dette med­fører ingen endringer i gjeldende rett. Andre etterlatte kan klage i den utstrekning de har «rettslig klageinteresse».

9.6.4 Frist for påtaleavgjørelse når fornærmede er under 18 år

Etter gjeldende rett skal det i saker der den mistenkte var under 18 år på handlingstiden, tas avgjørelse i påtalespørsmålet innen seks uker etter at det er en mistenkt i saken, jf. straffeprosessloven § 249.

Utvalget foreslår at det skal gjelde tilsvarende frist for å avgjøre påtalespørsmålet i saker der fornærmede med krav på bistandsadvokat var under 18 år på handlingstidspunktet, jf. utredningen kapittel 9.6. side 145-146. Forslaget er begrunnet med at saken og ventetiden kan være en betydelig påkjenning, både for barnet og dets nærmeste.

Følgende høringsinstanser støtter utvalgets forslag: Barne- og likestillingsdepartementet , Asker og Bærum politidistrikt , Oslo politidistrikt , Advokatforeningen , Barneombudet , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Kvinnefronten og Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening .

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler:

«Ved integritetskrenkelser representerer lang saksbehandlingstid en ekstra belastning. Barn har et annet tidsperspektiv enn voksne, og barn som er utsatt for alvorlige integritetskrenkelser representerer en meget sårbar gruppe, som fortjener særlig omsorg og oppmerksomhet i rettsvesenet.»

Asker og Bærum politidistrikt konstaterer at lovendringen vil kreve økt ressurstilførsel, mens Barneombudet påpeker at fristen ikke må gå på bekostning av arbeidet med tiltalebeslutningen.

Følgende høringsinstanser går imot utvalgets forslag: Agder lagmannsrett, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter,Rogaland statsadvokatembeter og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Agder lagmannsrett viser til at mange fornærmede under 18 år forklarer seg ved dommeravhør og anfører at belastningen knyttet til tidsforløpet i slike tilfeller neppe er større enn hva som er typisk for voksne ofre for alvorlige integritetskrenkelser. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress peker på at dersom slike frister skal overholdes, kan det føre til forsinkelse i arbeidet med andre saker der det kan være vel så viktig for offeret at avgjørelsen kommer hurtig.

Riksadvokaten bemerker at:

«... sakene det her gjeld høyrer alle til dei sentralt prioriterte, jf. dei årlege mål- og prioriteringsrundskriva frå riksadvokaten. I det ligg eit krav om rask sakshandsaming, men også om høg kvalitet. Sakene er ofte kompliserte og krev ein omfattande etterforskingsinnsats [...] Dersom politiet og påtalemakta kjenner seg tvungne til å gå på akkord eller «kutte hjørner» på grunn av tidspresset har ein oppnådd nøyaktig det motsette av det som er den berande tanken i innstilling, rettsvern og rettstryggleik for den enkelte. [...] Riksadvokaten er samd i at lang sakshandsamingstid er eit problem. Men det må gripast fatt i på ein annen måte».

Agder lagmannsrett og riksadvokaten peker videre på at hensynene som ligger til grunn for en fristregel når siktede er under 18 år, ikke gjør seg gjeldende for så vidt gjelder unge fornærmede. Fra riksadvokatens uttalelse hitsettes:

«Det er ikkje treffande når utvalet synes å vise til tilsvarande fristregel når sikta er under 18 år. Grunngjevinga for den regelen er at den unge lovbrytaren gjennom ein rask og kontant reaksjon forstår alvoret og ikkje involverar seg i ny kriminalitet. Her er det heilt andre ting som står på spell, fyrst og fremst at saka vert oppklåra og at gjerningspersonen vert stilt til ansvar.»

Hordaland statsadvokatembeter anfører at utvalget legger for stor vekt på at det dreier seg om et begrenset antall saker:

«Saksantallet er kanskje ikke så stort i forhold til summen av anmeldte forbrytelser, men det dreier seg gjennomgående om saker som krever en omfattende og grundig etterforskning. I forhold til om det er hensiktsmessig med en fristregel, er det mer nærliggende å sammenligne med saker der siktede sitter i varetekt [enn saker der siktede er under 18 år]. For slike saker er det ikke fastsatt noen frist for å treffe påtalevedtak, men det gjelder som kjent frister for iretteføring etter at tiltale er utferdiget. Samme løsning bør velges for saker der fornærmede er under 18 år.»

Agder statsadvokatembeter peker på at det både er fordeler og ulemper forbundet med en slik frist:

«... det har vært problematisk for politidistriktene å opprettholde etablerte frister i voldssaker og saker mot yngre gjerningsmenn. Det må derfor nøye vurderes om tiden er moden for nok en frist. Etter mitt skjønn gir problemene med å nå allerede fastsatte frister signaler om kapasitetsproblemer totalt sett, hvilket taler mot å innføre nok en frist. Hvis man skal innføre nok en frist må flere ressurser gis politiet og påtalemyndigheten. I motsatt fall vil lett andre høyt prioriterte saker med andre fornærmede ytterligere trekke ut i saksbehandlingstid. Som jeg tidligere har pekt på er det mitt inntrykk at mange fornærmede i alvorlige saker er opptatt av saksbehandlingstiden, og fristregler for denne kategori yngre fornærmede vil være et skritt i riktig retning, forutsatt tilstrekkelig ressurstilgang.»

Departementet er enig med utvalget i at det er viktig at saker hvor fornærmede er under 18 år, prioriteres. Selv om hensynene som taler for en fristregel ikke er identiske med begrunnelsen for fristregelen for mindreårige siktede, er det vektige hensyn som tilsier en rask behandling. Barn og unge som er utsatt for slike lovbrudd, er ofte i en særlig sårbar situasjon. Ofte vil tiltalte være en person i familien eller som står dem nær. Av hensyn til barnets familiesituasjon eller andre relasjoner kan det være viktig at saken blir avklart så raskt som mulig. Mange fornærmede har dessuten uttalt at det føles som om livet settes på vent så lenge saken pågår. For barn og unge som er i en viktig ut­viklingsperiode i livet, kan det være svært viktig at de kan få lagt saken bak seg så fort som mulig.

Artikkel 30 nr. 3 i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk pålegger partene å påse at etterforsking og strafforfølgning av saker på dette området prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.

Det er imidlertid ikke nødvendig å innføre frister for at slike saker skal prioriteres. Saker der fornærmede er under 18 år, tilhører, slik riksadvokaten peker på, saker som allerede skal prioriteres. I mange av sakene hvor fornærmede er under 18 år, vil det dessuten være foretatt dommeravhør slik at fornærmedes forklaring er sikret, og ventetiden dermed blir mindre belastende.

Det avgjørende for departementets standpunkt er faren for at en frist vil medføre at etterforskingens kvalitet blir skadelidende, slik flere høringsinstanser har fremhevet. I tillegg kommer ressursmessige hensyn. Innføringen av en frist vil lett kunne føre til forsinkelse i arbeidet med andre saker som etter sin art også bør prioriteres høyt.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke nå foreslå noen frist for å ta ut tiltale i saker der fornærmede er under 18 år. Det understrekes likevel at tungtveiende hensyn taler for at slike saker behandles og avgjøres så fort som mulig. Departementet vil følge med på saksbehandlingstiden i disse sakene og utelukker ikke at innføring av frister vil bli vurdert på nytt dersom saksbehandlingstiden ikke er tilfredsstillende.

9.7 Forberedelse til hovedforhandling

9.7.1 Underretning om tiltale mv.

Etter gjeldende rett skal påtalemyndigheten underrette fornærmede og den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum, om at det er tatt ut tiltale og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 264 a første og fjerde ledd og påtaleinstruksen § 25-8. Bestemmelsen gjelder også etterlatte som har fremmet sivile krav, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd.

Utvalget foreslår at retten til underretning utvides til også andre etterlatte, men i prioritert rekkefølge.

I høringen har Asker og Bærum politidistrikt og Kvinnefronten støttet utvalgets forslag. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Departementet er enig med utvalget i at etterlatte i lovbestemt rekkefølge bør underrettes om at det er tatt ut tiltale og at de kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter, se endringsforslaget til straffeprosess­loven § 264 a første ledd. Dette er i tråd med den generelle utvidelsen av kretsen av etterlatte som gis prosessuelle rettigheter.

9.7.2 Innspill til bevisoppgave

Etter gjeldende rett har fornærmede ikke adgang til å føre egne bevis i straffesaken. Fornærmede er heller ikke gitt noen formalisert rett til å uttale seg om bevisoppgaven eller komme med innspill på forhånd om hvilke bevis som bør føres. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at fornærmede henvender seg til påtalemyndigheten med slike innspill eller at påtalemyndigheten spør fornærmede eller bistandsadvokaten om det er bevis som ønskes ført.

Fornærmede som selv fremmer sivile krav har partsstilling for behandlingen av det sivile kravet, jf. straffeprosessloven § 428. I disse tilfellene har fornærmede adgang til å føre bevis under hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår å lovfeste en rett for fornærmede med særlige rettigheter til å komme med innspill til bevisoppgaven, jf. utredningen kapittel 9.7.2 side 146. Forslaget er begrunnet i hensynet til sakens opplysning. Fornærmede kan etter utvalgets syn ha viktige innspill om hvilke bevis som bør føres. For det tilfellet at påtalemyndigheten avslår å føre beviset, foreslår utvalget at fornærmede gis adgang til å bringe spørsmålet for retten til avgjørelse.

Utvalgets flertall – alle unntatt Austegard – mener at etterlatte ikke bør gis samme rettighet, jf. kapittel 10.7 side 174. Flertallet fremhever at etterlatte ikke har samme tilknytning til saken som fornærmede og gjennomgående ikke vil ha samme mulighet til å bidra til sakens opplysning som fornærmede. Mindretallet, Austegard, mener på sin side at en slik rettighet kan være en viktig garanti for at bevis som påtalemyndigheten har oversett, kommer frem under hovedforhandlingen.

I høringen har følgende instanser støttet forslaget om å gi fornærmede med særlige rettigheter rett til å komme med innspill til bevisoppgaven: Agder lagmannrett, Borgarting lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Asker og Bærum politidistrikt, Politidirektoratet, Advokatforeningen, Barneombudet, Dommerforeningen, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo.

Trøndelag statsadvokatembeter bemerker følgende:

«Endringen vil medvirke til ytterligere opplysning av saken. Allerede i dag praktiseres det at bistandsadvokaten foreslår ytterligere bevisførsel, noe som nesten alltid etterkommes av påtalemyndigheten. At dette lovfestes understreker [...] en aktivitetsplikt ovenfor bistandsadvokaten og fornærmede for å medvirke til opplysning av saken når den bringes inn for domstolen.»

Nordmøre tingrett, Oslo politidistrikt, Forsvarergruppen av 1977 og JURK mener at fornærmede ikke bør ha adgang til å foreslå ytterligere bevisføring. Nordmøre tingrett uttaler i denne forbindelse:

«Det er påtalemyndigheten som har best kontroll over og erfaring med de ulike hensyn som skal komme frem her, og det vil virke både uheldig, formalistisk og forsinkende med regler om at forberedende dommer under saksforberedelsen skal avgjøre tvister mellom påtalemyndigheten og fornærmet om bevistilbud. Her kommer også inn motforestillingene om å påføre aktoransvar på fornærmede.»

Fra høringsuttalelsen til Oslo politidistrikt gjengis:

«Når det gjelder fornærmedes synspunkter vedrørende bevisførsel mener Oslo politidistrikt at påtalemyndigheten bør lytte til fornærmede, men at påtalemyndigheten alene bør treffe beslutninger om dette. Unødvendig bevisførsel vil være ressurskrevende og kunne rote til aktors pedagogiske opplegg.

Hvis fornærmede skulle gis rettigheter i forhold til bevisførselen, vil det nødvendigvis også medføre et visst (opplevd) ansvar som kan være uheldig. Hvis retten frifinner i en voldtektssak så bør det være politiets ansvar alene. Fornærmede bør ikke føle noe medansvar for dette ved at det skapes en forventning om at han/hun skal være medansvarlig for bevistilbudet.»

JURK bemerker at

«det ikke [bør] bli for mange innblandinger fra fornærmede eller etterlatte, da dette kan påvirke påtalemyndighetene. Samfunnet må kunne stole på at påtalemyndighetene utfører sine oppgaver slik de er tiltenkt.»

Departementet foreslår som utvalget at det bør lovfestes en rett for fornærmede med bistandsadvokat til å foreslå supplerende bevisføring og at avslag kan bringes inn for retten.

Forslaget ivaretar fornærmedes behov for å komme med innspill til bevisførselen og styrker på denne måten sakens opplysning. Så lenge det ikke er aktuelt å gi full partsstilling til fornærmede, er det naturlig at fornærmede ikke utarbeider en egen bevisoppgave for straffekravet, men henvender seg til påtalemyndigheten med en anmodning om bevisførsel. Dette gjøres i vid utstrekning også i dag. En lovfesting av fremgangsmåten understreker likevel fornærmedes legitime interesse i å bidra til sakens opplysning. Departementets forslag gir videre fornærmede en mulighet til å få overprøvd påtalemyndighetens vurdering.

Departementet viser til at Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk i artikkel 31 nr. 1 c pålegger partene å sikre at ofrene har mulighet for å bli hørt, å legge frem bevis og å velge hvordan deres synspunkter, behov og interesser skal legges frem og vurderes, direkte eller gjennom et mellomledd – på en måte som er forenlig med de prosessuelle reglene i intern rett.

Konvensjonsbestemmelsen innebærer neppe noe krav om at fornærmede skal ha rett til å føre egne bevis, jf. også henvisningen til interne prosessuelle regler. Forslaget om å lovfeste og formalisere fornærmedes rett til å foreslå supplerende bevisførsel vil etter departementets syn bidra til å styrke oppfyllelsen av konvensjonsbestemmelsen og dens intensjoner.

Departementet antar at det vil høre til sjeldenhetene at spørsmålet bringes inn for retten, men mener at denne muligheten kan bidra til å sikre at fornærmede blir hørt. Det minnes om at fornærmede i disse tilfellene alltid vil ha bistandsadvokat. Bistandsadvokaten vil kunne føre dialogen med påtalemyndigheten og også forklare fornærmede hvorfor påtalemyndigheten ikke ønsker å føre et bestemt bevis og vurdere hensiktsmessigheten av å bringe et slikt avslag inn for retten til avgjørelse.

Departementet er enig med utvalget i at situasjonen for fornærmede og etterlatte kan være ulik og at hensynene som taler for å lovfeste en rett til å foreslå supplerende bevisførsel kan veie tyngre for fornærmede enn etterlatte. For eksempel vil etterlatte sjeldnere ha vært vitne til selve handlingen og av den grunn ha et mindre sterkt grunnlag for å bidra til sakens opplysning.

Departementet er likevel kommet til at også etterlatte med bistandsadvokat bør gis denne rettigheten. For det første taler rettstekniske og pedagogiske hensyn for at det ikke etableres alt for mange ulike regelsett. Det er en fordel om de prosessuelle rettighetene for fornærmede og etterlatte er de samme i saker der det er oppnevnt bistandsadvokat, slik at skillet mellom regelsettene går etter hvorvidt det er oppnevnt bistandsadvokat eller ikke. For det annet kan også etterlatte ha grunnlag for å bidra til sakens opplysning og ha synspunkter om bevisførsel som bør tas i betraktning. Også i disse tilfellene vil bistandsadvokatens veiledning og vurdering avverge at uoverensstemmelser om bevisførsel unødig bringes inn for retten til avgjørelse.

Se nærmere forslaget til § 264 a nytt annet ledd og merknaden til bestemmelsen.

9.7.3 Dokumentinnsyn

Når tiltale er tatt ut, reguleres fornærmedes og etterlattes innsynsrett av straffeprosessloven § 264 a. Etter § 264 a første ledd har fornærmede en ubetinget rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen, og etter annet ledd har vedkommende også rett til innsyn i sakens øvrige dokumenter i den grad det kan skje uten skade eller fare for sakens behandling ved retten eller for tredjeperson. Begrensningen gjelder imidlertid ikke dokumenter som er av betydning for avgjørelsen av sivile krav når dette fremmes etter straffeprosessloven § 428.

Innsynsretten i første og annet ledd gjelder tilsvarende for den som hadde foreldreansvaret eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a annet ledd første og annet punktum, jf. straffeprosessloven § 264 a fjerde ledd. Det samme gjelder for etterlatte som har status som fornærmet fordi de fremmer sivile krav, jf. straffeprosessloven § 3.

Utvalget foreslår å utvide kretsen av innsynsberettigede til også å omfatte etterlatte i prioritert rekkefølge, se utredningen kapittel 10.7 på side 174. Videre går utvalget inn for å oppheve regelen om at dokumentinnsyn kan nektes dersom det kan volde skade eller fare for sakens behandling ved retten, se utredningen kapittel 9.7.4 side 146-147. Utvalget mener det ikke er behov for en slik begrensning. Regelen om at innsyn kan nektes hvis det kan medføre skade eller fare for tredjemann, foreslås derimot videreført.

I høringen støttet Agder lagmannsrett og Kvinnefronten utvalgets forslag. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Departementet viderefører utvalgets forslag om å utvide kretsen av innsynsberettigede til også å omfatte etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Departementet går videre inn for å oppheve regelen om at dokumentinnsyn kan nektes hvis det kan volde skade eller fare for sakens behandling ved retten. Forarbeidene forutsetter at innsyn skal kunne nektes etter dette alternativet når det er fare for at innsyn vil kunne svekke bevisverdien av fornærmedes vitneutsagn under hovedforhandlingen, jf. Ot.prp. nr. 33 (1993-94) side 11-12 og side 52. Bekymringen er at fornærmede gjennom å lese egen og andres forklaringer før hovedforhandling skal tilpasse sin forklaring i retten, eller kunne beskyldes for det. Begrensningen er kritisert i juridisk teori, se Robberstad: Mellom tvekamp og inkvisisjon: straffeprosessens grunnstruktur belyst ved fornærmedes stilling (1999) side 287-288. Robberstad hevder at synspunktet i prinsippet kan anvendes i alle saker, og at det er vanskelig å angi hvilke hensyn som tilsier at det skal gjøres unntak i det konkrete tilfellet. Departementet er enig i disse synspunktene og viser til at heller ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. Departementet går på denne bakgrunn inn for å oppheve dette unntaket fra innsynsretten.

Regelen i § 264 a annet ledd om at innsynsretten kan begrenses av hensyn til skade eller fare for tredjemann foreslås videreført. Unntaket er begrunnet i politiets behov for å skjule identiteten til politiets kilder og hensynet til sikkerheten til vitner og andre.

Se endringsforslag i straffeprosessloven § 264 a tredje ledd og merknaden til bestemmelsen. Se også 9.4.2.4 foran om innsynsretten på etterforskingsstadiet.

9.7.4 Varsel om hovedforhandlingen

Etter gjeldende rett skal retten underrette påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten om tidspunktet for hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 275 første ledd. Vitner blir innkalt til hovedforhandlingen gjennom vitnestevning, som bør forkynnes senest tre dager før rettsmøtet, jf. straffeprosessloven § 110 første ledd.

Hvis fornærmede benytter seg av retten til selv å fremme sivile krav, jf. straffeprosessloven § 428, skal vedkommende innkalles til hovedforhandling som part. I saker der påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet på fornærmedes vegne, jf. straffeprosessloven § 427, er det etter gjeldende rett uklart om fornærmede skal varsles om hovedforhandlingen når vedkommende ikke innkalles som vitne.

Utvalget har vurdert om det bør innføres en alminnelig regel om at fornærmede skal varsles om hovedforhandlingen, men går ikke inn for en slik regel, se utredningen kapittel 9.7.5 side 147-148. Spørsmålet har bare praktisk betydning for fornærmede som ikke har bistandsadvokat hvis de ikke skal forklare seg og ikke har fremmet sivile krav etter straffeprosessloven § 428.

På den ene side peker utvalget på at det i utgangspunktet bør være en naturlig konsekvens av å anmelde et forhold at man senere får vite hva som skjer i saken og at en alminnelig varslingsplikt vil kunne virke positivt på den alminnelige tilliten til rettsvesenet. På den annen side viser utvalget til at saker hvor fornærmede ikke blir innkalt som vitne i første rekke vil gjelde vinningslovbrudd og at det trolig er svært få fornærmede i denne kategorien som ønsker å være til stede under hovedforhandlingen.

Utvalget går heller ikke inn for å innføre en regel som pålegger retten å varsle fornærmede i tilfeller det fremmes krav etter straffeprosessloven § 427. Det vises til at det i hovedsak vil være forsikringsselskaper mv. som fremmer krav etter denne bestemmelsen uten selv å være vitne i saken. Etter utvalgets syn har denne gruppen neppe behov for varsel om hovedforhandling.

Utvalget foreslår imidlertid at etterlatte i prioritert rekkefølge varsles om hovedforhandlingen, uavhengig av om de skal vitne eller fremme krav. Utvalget viser til at etterlatte i mange tilfeller har en sterk interesse i å kunne følge hovedforhandlingen, både for å vite mest mulig om hva som skjedde med avdøde og for å kunne følge på nært hold hvordan saken gjennomføres.

Agder lagmannsrett, Politidirektoratet og Kvinnefronten har støttet utvalgets forslag.

Agder statsadvokatembeter ber departementet vurdere å innføre en plikt til å varsle fornærmede om hovedforhandling, men mener at det ikke bør ha prosessuelle virkninger dersom slik varsling ikke lar seg gjennomføre.

Departementet mener at fornærmede som utgangspunkt bør bli varslet om hovedforhandlingen. Slikt varsel vil etter gjeldende rett bli gitt til alle fornærmede som skal forklare seg (gjennom innkalling som vitne), som har bistandsadvokat eller som fremmer sivile krav etter straffeprosessloven § 428. De som ikke vil få varsel om hovedforhandlingen er fornærmede uten bistandsadvokat, som ikke skal vitne og som ikke fremmer sivile krav etter § 428. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å innføre en særlig varslingsregel for disse tilfellene. Departementet legger til grunn at dette i praksis vil gjelde mindre alvorlige lovbrudd eller andre typer fornærmede, eksempelvis forsikringsselskap. Det minnes for øvrig om fanebestemmelsen om informasjonsplikt, jf. forslaget til straffeprosessloven § 93 e. Selv om plikten for politi og påtalemyndighet til på eget initiativ å holde fornærmede løpende orientert om sakens utvikling og fremdrift er begrenset til fornærmede med bistandsadvokat, skal også andre fornærmede informeres etter behov. Informasjon om hovedforhandling kan etter omstendighetene være noe politi og påtalemyndighet bør informere om hvis fornærmede ikke får vite om hovedforhandlingen på annen måte. Det er heller ikke noe i veien for at fornærmede selv tar kontakt med politi, påtalemyndighet eller domstoler for å få vite tidspunktet for hovedforhandlingen. Alle fornærmede vil ha fått underretning om at det er tatt ut tiltale i saken, jf. straffeprosessloven § 264 a.

For etterlatte mener departementet det kan være grunn til å utvide varslingsplikten noe. Etterlatte vil gjennomgående være interessert i å bli orientert om sakens utvikling og å kunne følge hovedforhandlingen. Fordi etterlatte sjeldnere enn fornærmede vil bli innkalt som vitner, foreslår departementet, i tråd med utvalgets forslag, en plikt for påtalemyndigheten til å gi etterlatte i lovbestemt rekkefølge underretning om tidspunkt og sted for hovedforhandlingen, om de ikke varsles på annen måte. Slikt varsel vil være gitt dersom de som skal vitne, har bistandsadvokat eller fremmer sivile krav etter straffeprosessloven § 428.

9.7.5 Bevisopptak

Etter gjeldende rett skal vitner som hovedregel forklare seg direkte for den dømmende rett. Etter straffeprosessloven § 270 kan det likevel holdes bevisopptak forut for hovedforhandling når et vitne er fritatt for møteplikt på grunn av lang reiseavstand, beviset ikke kan føres under hovedforhandlingen uten uforholdsmessig ulempe eller utgift, eller det er fare for at beviset ellers kan gå tapt eller verdien av det forringet. I slike tilfeller forklarer vitnet seg for tingretten på vitnets bosted. Underretning om begjæring om bevisopptak og om selve bivisopptaket er regulert i straffeprosessloven § 271. Etter gjeldende regler blir verken fornærmede eller etterlatte eller bistandsadvokaten varslet om dette.

Utvalget foreslår at bistandsadvokaten skal underrettes om begjæring om bevisopptak. Fornærmede vil dermed få varsel om begjæringen gjennom sin bistandsadvokat, se utredningen kapittel 9.7.6 side 148 og kapittel 10.7 på side 175. Etterlatte med bistandsadvokat skal etter forslaget varsles på samme måte. Selv om fornærmede som fremmer erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 skal anses som part i saken og skal underrettes etter straffeprosessloven § 271, foreslår utvalget at dette presiseres i lovteksten.

Utvalget foreslår dessuten en generell regel om at bistandsadvokaten skal varsles om og ha rett til å være til stede i rettsmøter, inkludert bevisopptak.

Videre foreslår utvalgets flertall at fornærmedes bistandsadvokat skal ha rett til å stille spørsmål til vitner, sakkyndige og tiltalte under bevisopp­taket. Et mindretall , Stabell, mener at bistands­advokaten ikke bør gis slik rett, mens et annet mindretall , Austegard, mener at retten til å stille spørsmål også burde gjelde etterlattes bistandsadvokat.

I høringen har Agder lagmannsrett og Kvinnefronten støttet utvalgets forslag om at bistandsadvokaten skal underrettes om begjæring om bevisopptak og varsles om og ha rett til å være tilstede i rettsmøtet. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Barneombudet støtter at fornærmede gjennom bistandsadvokaten skal ha rett til å stille spørsmål.

Departementet går som utvalget inn for at bistandsadvokaten skal varsles om at bevisopptak er begjært, jf. forslag til endringer i straffeprosessloven § 271 første ledd. Av pedagogiske hensyn foreslår departementet også å presisere at fornærmede som fremmer erstatningskrav selv etter § 428, har krav på slik underretning.

Det foreslås også at bistandsadvokatens skal varsles om selve bevisopptaket, jf. straffeprosessloven jf. endringsforslaget til straffeprosessloven § 243 annet ledd og henvisningen i § 271 annet ledd. Videre foreslår departementet at bistandsadvokaten skal ha rett til å være til stede under bevisopptaket, jf. forslaget til § 244 første ledd nytt annet punktum og henvisningen i § 271 annet ledd. Det samme følger av forslaget til straffeprosessloven § 107 c annet ledd.

Bevisopptak tas opp til bruk under hovedforhandlingen. Departementet foreslår at fornærmede og etterlatte gjennom sin bistandsadvokat skal ha rett til å stille spørsmål under hovedforhandlingen, se nærmere punkt 9.8.5.3 nedenfor og begrunnelsen der. Departementet foreslår at det samme skal gjelde ved bevisopptak. Se nærmere forslaget til endring av straffeprosessloven § 271 annet ledd nytt annet punktum og merknadene til bestemmelsen.

9.7.6 Frist for å beramme hovedforhandling når fornærmede er under 18 år

Etter gjeldende rett gjelder det visse frister for berammelse av hovedforhandling, blant annet slik at saker der siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått skal behandles innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten og innen åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling (straffeprosessloven § 275 annet ledd). Ellers gjelder at hovedforhandlingen skal avholdes så snart som mulig.

Utvalgets flertall – alle unntatt Stabell – foreslår at det innføres en tilsvarende frist i saker der fornærmede (med krav på bistandsadvokat) var under 18 på tidspunktet da handlingen ble begått. Flertallet viser til at det er tale om et begrenset antall saker per år, og at slike saker vil være en betydelig påkjenning både for barnet og dets nærmeste.

Mindretallet , Stabell, er enig i at det er viktig at slike saker behandles raskt, men går imot å innføre en frist for å beramme hovedforhandling. Han viser til at slike frister lett fører til at andre saker tar lengre tid, selv om flertallets forutsetning om ressurstilførsel oppfylles. I tillegg vil en så kort frist som her foreslås, gjøre det vanskelig å opprettholde prinsippet om det frie forsvarervalg.

Flertallet antar på sin side at konsekvensene for det frie valget av forsvarer og bistandsadvokat vil bli begrensede. Flertallet viser til at det er tale om et forholdsvis lite antall saker og at det vil være mange advokater som kan påta seg oppdraget. Det anføres videre at hensynet til at tiltalte kan velge nøyaktig den advokat vedkommende ønsker må vike for de tunge hensyn som gjør seg gjeldende for denne gruppen av svært sårbare fornærmede.

I høringen har følgende instanser tatt til orde for å innføre en fristregel der fornærmede (med krav på bistandsadvokat) var under 18 på tidspunktet da handlingen ble begått: Barne- og likestillingsdepartementet, Hordaland statsadvokatembeter, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Advokatforeningen, Barneom­budet, DIXI Ressurssenter for voldtatte, Kvinnefronten, Norges Kvinne- og Familieforbund og Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening.

Ikke alle de nevnte høringsinstansene er enige i utvalgets utforming av fristregelen. Fra Hordaland statsadvokatembeters uttalelse gjengis:

«Etter vårt syn bør fristregelen «spisses» slik at de saker der det er viktigst å få en rask iretteføring, faktisk lar seg gjennomføre raskt. Dersom for mange saker omfattes av fristregelen vil ikke fristregelen være effektiv. For statsadvokatenes del vil om lag halvparten av aktoratene falle inn under den foreslåtte regel. I tillegg kommer de saker som fra før er fristsak som følge av at tiltalte er varetektsfengslet. Etter vårt syn vil fristregler som medfører at oppmot 2/3 av statsadvokatenes aktorater skal være fristsak være vesentlig mer ressurskrevende enn det utvalget anslår.»

På denne bakgrunn foreslår Hordaland statsadvokatembeter at fristregelen bare skal gjelde når fornærmede er under 18 år da anmeldelse ble inngitt og det er aktuelt å avhøre fornærmede som vitne under hoved- og/eller ankeforhandling. Også Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener at regelen bare bør gjelde når fornærmede skal forklare seg som vitne i retten.

Følgende høringsinstanser går imot flertallets forslag om å innføre en fristregel: Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Agder statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Forsvarergruppen av 1977 og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Agder lagmannsrett uttaler:

«Behandlingsfristen må i tilfelle begrunnes med at belastningen som spesifikt knytter seg til tidsforløpet fra tiltalebeslutning til endelig dom er vesentlig større for kriminalitetsofre under 18 år enn for dem som er eldre. Vi tviler på at det er tilfelle når man tar hensyn til at en stor del av gruppen forklarer seg én gang ved dommeravhør, mens mange voksne ofre for voldtekt og andre alvorlige integritetskrenkelser vil måtte møte og forklare seg både ved sakens behandling i tingretten og lagmannsretten.»

Borgarting lagmannsrett er enig i at saker om alvorlige integritetskrenkelser overfor mindreårige fornærmede av hensyn til fornærmede og de pårørende bør avvikles så raskt som mulig, men uttaler at en så kort frist som den foreslåtte vil medføre en begrensning i det frie forsvarervalget for den siktede i saken. Lagmannsretten viser til at det er tale om alvorlige saker hvor tiltalte risikerer streng straff, og at det i slike tilfeller er betenkelig å sette retten til det frie forsvarervalg til side. Borgarting lagmannsrett foreslår at det i stedet innføres en rett for fornærmede i slike saker til at hovedforhandling og ankeforhandling gjennomføres «snarest mulig».

Fra uttalelsen til Agder statsadvokatembeter gjengis:

«På det tidspunktet forbrytelsen som utløser en fristsak begås [...] har statsadvokaten [...] ofte allerede berammet andre saker i det tidsrom det kan bli aktuelt å iretteføre fristsaken. Når det dukker opp en fristsak forrykkes altså køen av berammede saker. Konsekvensen blir da at vedkommende statsadvokat er nødt til å finne ny aktor til den andre saken eller utsette den. Førstnevnte løsning er ressurskrevende og uheldig fordi mange av sakene krever omfattende forberedelser for aktor, og den nye aktoren må bruke tid på å sette seg inn i saken. Sistnevnte løsning er svært uheldig for retten, forsvareren, fornærmede og vitner i den allerede berammede saken som må utsettes. [...] Det er mitt bestemte syn at påtalemyndigheten med dagens bemanning ikke har tilstrekkelige beredskapsressurser for ytterligere fristsaker [og at] iverksettelse av berammingsfrister som foreslått vil kreve en bemanningsøkning i påtalemyndigheten.»

Departementet er enig med utvalget i at saker om alvorlige integritetskrenkelser med mindreårige fornærmede bør behandles så raskt som mulig. Det vises til synspunktene foran i 9.6.4.

Høringsinstansene har pekt på vektige argumenter mot å innføre en frist for å beramme hovedforhandling når fornærmede er under 18 år. Innføringen av en slik regel vil være svært ressurskrevende, og selv om påtalemyndigheten og domstolene tilføres ressurser, vil denne type frister lett føre til at andre saker tar lengre tid. I tillegg kan en slik frist ha konsekvenser for prinsippet om det frie forsvarervalg.

I et stort antall av saker med fornærmede under 18 år vil fornærmede dessuten være avhørt ved dommeravhør, jf. 9.5.1.1 foran hvor det foreslås at aldersgrensen for bruk av dommeravhør heves til 16 år. Departementet oppfordrer også til at dommeravhør brukes i andre saker enn seksuallovbrudd der det er grunn til det. At fornærmede i saker hvor det er foretatt dommeravhør i utgangspunktet ikke skal forklare seg under hovedforhandlingen, vil kunne redusere belastningene ved ventetiden noe – selv om lang saksbehandlingstid i verste fall kan føre til at fornærmede likevel må forklare seg under hovedforhandlingen.

På bakgrunn av de konsekvenser som innføring av frister har for domstolene, påtalemyndigheten og advokatene og ikke minst for andre saker – både straffesaker og sivile saker – går ikke departementet nå inn for å innføre ytterligere frister for berammelse av hovedforhandling.

Saker med fornærmede under 18 år må imidlertid gis prioritet innenfor gjeldende regelverk. Departementet viser i den forbindelse til at Europarådets konvensjon om beskyttelse av seksuelt misbruk og seksuell utnytting av barn i artikkel 30 nr. 3 pålegger partene å påse at etterforsking og strafforfølgning av denne typen saker prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.

Departementet vil, som nevnt foran i 9.6.4, følge nøye med på saksbehandlingstiden og utelukker ikke en ny vurdering av spørsmålet om å innføre frister dersom saksbehandlingstiden ikke er tilfredsstillende.

9.7.7 Saksforberedende møter

Etter gjeldende rett kan retten innkalle til rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av visse spørsmål, blant annet om å avvise saken, om plikt til å avgi vitneforklaring, om et vitne skal forklare seg anonymt, om siktede eller andre skal pålegges å forlate rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt, og om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og med referatforbud, jf. straffeprosessloven § 272. Hvis fornærmede eller etterlatte har bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten få anledning til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som gjelder fornærmede, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd.

Utvalget foreslår at bistandsadvokaten skal varsles om alle rettsmøter, jf. utkast til endring i straffeprosessloven § 107 c annet ledd. Fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat vil etter forslaget derfor få varsel om rettsmøtet gjennom sin advokat. I de tilfellene fornærmede og etterlatte har bistandsadvokat, foreslår utvalget videre at spørsmål om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate rettssalen når et vitne eller medsiktet blir avhørt, om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og om forhandlingen om erstatningskravet skal utsettes til straffesaken er pådømt, så vidt mulig skal avgjøres før hovedforhandling, jf. utredningen kapittel 9.7.7 på side 149. Etter utvalgets syn vil det være en fordel for retten, fornærmede og partene å få avklart disse spørsmålene før hovedforhandlingen.

Følgende høringsinstanser støtter utvalgets forslag: Agder lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Barneombudet og Kvinnefronten .

Trøndelag statsadvokatembeter går imot forslaget og uttaler:

«Da disse beslutningene er gjenstand for kjæremål, med kjæremålsfrister, kan en avgjørelse det ikke er enighet om, medføre utsettelse av planlagt hovedforhandling. Dette er svært uheldig spesielt med tanke på fornærmede. På mange måter er det enklere at tvisten skjer under hovedforhandling, hvor avgjørelsen er prosessledende kjennelser som kun kan anvendes i en saksbehandlingsanke og eventuell ankeforhandling.

En er derfor uenig i at en innfører en oppfordring om beslutning i disse sakene før hovedforhandling.

Dersom utvalgets forslag opprettholdes bør lovgiver endre kjæremålsfristene spesielt for spørsmål fremsatt under saksforberedende møte, mellom rettsinstansene. Ellers kan siktede ved sin forsvarer få utsatt hovedforhandlinger, bare ved å fremsette de «riktige» prosessuelle begjæringer etter strpl. § 172.»

Departementet er enig med utvalget i at prosessuelle spørsmål bør søkes avklart så tidlig som mulig. Dette gjelder særlig spørsmål om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate rettssalen når fornærmede forklarer seg og om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører, jf. straffeprosessloven § 272 første ledd henholdsvis bokstav f og g. Disse spørsmålene kan ha stor følelsesmessig betydning for fornærmede. Departementet er også enig i at spørsmålet om pådømmelsen av sivile krav skal utsettes etter straffeprosessloven § 431, jf. forslag til ny bokstav h i straffeprosessloven § 272 første ledd, bør avklares så ­tidlig som mulig siden dette kan ha betydning for forberedelsene til hovedforhandlingen.

Departementet foreslår som utvalget å lovfeste at spørsmål som nevnt i straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav f til h i saker med bistandsadvokat (også for etterlatte) skal søkes avklart før hovedforhandlingen, se forslaget til straffeprosessloven § 272 nytt femte ledd. Forslaget gjelder direkte bare saker der fornærmede og etterlatte har bistandsadvokat. Dette er likevel ikke til hinder for at slike spørsmål ved behov bør søkes avklart før hovedforhandlingen også i andre sakstyper, for eksempel i voldssaker der fornærmede ikke har krav på bistandsadvokat. I slike tilfeller vil det være påtalemyndigheten som har ansvaret for å vurdere om det er spørsmål som bør avklares på forhånd.

9.7.8 Samtale med aktor

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte en formalisert rett til å møte aktor før hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser og etterlatte i prioritert rekkefølge gis en rett til å møte aktor før hovedforhandlingen når vedkommende ber om det. Et møte med aktor på forhånd kan bidra til å skape trygghet og til å redusere belastningen ved å avgi forklaring i retten. Videre kan et slikt møte benyttes til å avklare problemstillinger og gjennomgå spørsmål som gjelder fornærmede og som aktor må ha et syn på.

I høringen har forslaget fått støtte fra Agder lagmannsrett , Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter , Oslo politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , Kvinnefronten, Norges Kvinne- og Familieforbund og Norsk Krisesenter­forbund .

Statsadvokatembetene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og i Nordland mener at også aktor bør kunne initiere et slikt møte.

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har dessuten pekt på at det kan være store geografiske avstander mellom fornærmedes bosted og aktors kontorsted. I den forbindelse etterlyses en klargjøring av hvor møtet skal finne sted.

Barneombudet mener barn bør ha mulighet til samtale med aktor i alle saker – selv om Barneombudet prinsipalt ønsker at avhør av personer under 18 år skal skje ved dommeravhør.

Departementet ser verdien i at fornærmede i visse tilfeller gis rett til et møte med aktor før hovedforhandlingen, og vil følge opp utvalgets forslag gjennom endringer i påtaleinstruksen. Det understrekes imidlertid at det ikke er nødvendig med endringer i regelverket for at slike møter kan iverksettes. Departementet er kjent med at slike samtaler i en del sammenhenger tilbys også i dag. Det er også foreslått bevilget budsjettmidler til slike møter, jf. nedenfor i kapittel 12 om økonomiske og administrative konsekvenser.

9.8 Hovedforhandling

9.8.1 Fornærmedes rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen og tidspunktet for fornærmedes forklaring

9.8.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett innledes hovedforhandlingen med opplesning av tiltalebeslutningen, jf. straffeprosessloven § 289 første ledd. Deretter får aktor ordet til et kort innledningsforedrag, og forsvareren kan få ordet til korte bemerkninger i tilknytning til det aktor har sagt, jf. straffeprosessloven § 289 annet og tredje ledd. Etter dette får tiltalte mulighet til å forklare seg.

Fornærmede skal som regel ikke være til stede under hovedforhandlingen før vedkommende selv har forklart seg, jf. straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum. Fornærmede får derfor bare vite hva tiltalte har forklart under hovedforhandlingen dersom noen av aktørene uttrykkelig gjengir tiltaltes forklaring under eksaminasjonen av fornærmede. De deler av tiltaltes forklaring som ikke refereres for fornærmede kan derfor ikke imøtegås. Begrensningen i retten til å være til stede gjelder ikke i saker der fornærmede fremmer krav etter straffeprosessloven § 3 jf. § 428.

9.8.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget har kommet til at det er behov for endringer i regelverket om fornærmedes stilling under hovedforhandling. Fra utredningen kapittel 9.8.1.1 side 150 gjengis:

«Det naturlige utgangspunkt for fornærmede er at saken gjelder en straffbar handling som er begått mot ham eller henne. Men det mange opplever i retten er en sak hvor tiltalte står mot påtalemyndigheten, og de selv er redusert til et vitne. Mange fornærmede synes det er urimelig at tiltalte har en sterkere prosessuell stilling enn de selv har i en sak som i høy grad berører dem og som de har inngående kunnskap om. Fra fagpersoner er det fremholdt overfor utvalget at disse forskjellene av mange fornærmede i volds- og sedelighetssaker, oppleves som en fortsettelse av den maktesløshet de opplevde under overgrepssituasjonen, og at dette forsterker den traumatiserende virkningen av overgrepet. [...]Utvalget har i samtaler med fornærmede, bistandsadvokater og fagpersoner fått opplyst at mange fornærmede synes det er en ekstra belastning å måtte forklare seg uten å vite hva tiltalte har sagt i retten. En del fornærmede opplever det som urettferdig og krenkende at tiltalte gis anledning til å høre og kommentere deres forklaring i retten, mens de selv verken har rett til å høre tiltaltes forklaring eller til å kommentere den. Noen fornærmede reagerer på at de først under prosedyren, eller etter at dom var avsagt, ble kjent med detaljer i tiltaltes forklaring i retten som de mener er uriktige. Det kan dreie seg om forhold som fornærmede ville ønsket å imøtegå i sin forklaring eller å få tilbakevist ved å stille spørsmål til tiltalte eller vitner. Særlig vanskelig oppleves situasjonen hvis de fornærmede i ettertid får vite at tiltalte har kommet med ufordelaktige opplysninger om dem for å svekke deres troverdighet som de ikke fikk anledning til å imøtegå. Noen fornærmede ønsker også å kunne uttale seg om forklaringer fra vitner.

Enkelte fornærmede har også opplevd det som vanskelig å ikke kunne korrigere misforståelser om faktum under hovedforhandlingen. Utvalget har for eksempel fått beskrevet en sedelighetssak der fornærmede mener aktor i prosedyren gjenga hennes forklaring uriktig. Fornærmede hadde beskrevet flere overgrep, mens aktor anførte at det bare dreide seg om ett overgrep, noe som ble lagt til grunn i dommen. »

Utvalget mener det er en absolutt forutsetning for å styrke fornærmedes stilling, at fornærmede gis anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen, se utredningen kapittel 9.8.3.1 side 152. For å gi fornærmede rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen uten å komme i konflikt med straffeprosessloven § 129 om at vitner ikke skal overvære forhandlingene før egen forklaring, foreslår utvalget at fornærmede skal forklare seg før tiltalte, se utredningen kapittel 9.8.3.2 side 152-153.

Forslaget gjelder alle fornærmede i tradisjonell forstand – ikke bare fornærmede med bistandsadvokat. Derimot omfatter det ikke andre skadelidte som kan fremme krav etter straffeprosessloven § 3. Om tidspunktet for etterlattes forklaring, se 9.8.2 nedenfor.

Utvalget peker på at det kan gi fornærmede økt trygghet å få lov til å være til stede i retten før egen forklaring og at det også vil kunne bidra til økt forståelse av utfallet i saken. Videre argumenterer utvalget for at det er mer logisk at retten får høre fornærmedes forklaring før tiltaltes forsvar mot anklagen. Utvalget peker også på at fornærmede forklarer seg før tiltalte i Sverige og Finland og at det ikke synes å være innvendinger mot forklaringsrekkefølgen der.

Utvalget mener det er vanskelig å bedømme hvorvidt det å snu rekkefølgen vil innvirke på tiltaltes posisjon. Fra utredningen kapittel 9.8.3.2 side 153 gjengis:

«Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt tiltaltes posisjon svekkes eller styrkes ved at fornærmede forklarer seg først. Etter dagens regler vet tiltalte hva fornærmede har forklart til politiet gjennom innsyn i dokumentene. Etter u[t]valgets forslag vil tiltalte før egen forklaring også ha hørt fornærmedes rettslige forklaring. Dette kan tenkes å være en fordel. På den annen side vil tiltaltes spillerom for tilpasninger til fornærmedes rettslige forklaring ofte være begrenset siden tiltalte som regel har gitt en eller flere politiforklaringer som kan leses opp ved avvik. Det kan videre hevdes at dagens ordning gir tiltalte mulighet til å fremstå med større troverdighet siden tiltalte i dag tilsynelatende forklarer seg helt uavhengig av fornærmedes forklaring. Men dette synspunktet svekkes av at i alle fall rettens profesjonelle aktører er klar over at tiltalte forklarer seg med kunnskap om fornærmedes politiforklaringer.

En motforestilling mot at fornærmede forklarer seg først kan være at det kan skape en psykologisk slagside som det kan være tungt for tiltalte å rette opp når tiltalte først slipper til etter aktors innledningsforedrag og fornærmedes forklaring. Dette forsterkes hvis det er flere fornærmede som forklarer seg før tiltalte om det samme straffbare forholdet, eller om like­artede forhold. På den annen side kan det sies at det i slike tilfelle kan være en fordel for tiltalte å gi sin fremstilling etter de fornærmedes forklaring slik at tiltalte kan gi en samlet imøte­gåelse av de anklager som er fremført for retten.»

Der det er flere fornærmede i samme sak, mener utvalget at de ikke bør være til stede i retten før de selv har forklart seg.

9.8.1.3 Høringsinstansenes syn

Flere instanser har støttet at fornærmede bør gis anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen, og særlig under tiltaltes forklaring. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett , Nordmøre tingrett , Trondheim tingrett , riksadvokaten , Agder statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Kvinnefronten , Norsk Krisesenterforbund, Norges Kvinne- og Familieforbund og Støttesenter mot Incest – Oslo . Bare Forsvarergruppen av 1977 synes å ha innvendinger mot at fornærmede skal kunne være til stede under tiltaltes forklaring fordi de mener det vil redusere dommernes oppmerksomhet om tiltaltes forklaring.

Når det gjelder forslaget om å snu rekkefølgen på fornærmedes og tiltaltes forklaring, er høringsinstansene delt. Blant høringsinstansene som uttaler seg eksplisitt om forslaget, gir følgende instanser støtte til utvalgets forslag om at fornærmede bør forklare seg før tiltalte:

Agder statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter , Det nasjonale statsadvokatembetet , ØKOKRIM , Asker og Bærum politidistrikt , Oslo politidistrikt , Advokatforeningen , Barneombudet , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Norsk Krisesenterforbund , Norges Kvinne- og Familieforbund , Redd Barna , Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Følgende høringsinstanser mener rekkefølgen på forklaringene bør være som i dag: Borgarting lagmannsrett , Nordmøre tingrett , Trondheim ting­rett , riksadvokaten , Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter , Rogaland statsadvokatembeter , Dommerforeningen og Forsvarergruppen av 1977 .

I Agder lagmannsrett er dommerne delt. Fra uttalelsen gjengis:

«En gruppe [...] er enig i utvalgets forslag og finner rekkefølgen naturlig. Det vil bidra til et mer effektivt avhør av tiltalte. Det er dessuten en fordel at man unngår at aktor og forsvarer under tiltaltes forklaring stadig må foreholde ham opplysninger fornærmede har gitt i anmeldelse eller politiforklaringer før fornærmede har forklart seg for retten.

De som er uenige eller tvilende til utvalgets forslag begrunner dette særlig med symbolvirkningen ved at det skapes et uheldig inntrykk av at straffesaken er en partsprosess mellom fornærmede og tiltalte. Fornærmede bør uansett kunne være til stede fra starten og høre tiltaltes forklaring.»

Fra uttalelsen til Borgarting lagmannsrett, som ønsker å beholde dagens rekkefølge, gjengis følgende:

«Enkelte tiltalte vil nok oppleve det som en fordel å få forklare seg etter den fornærmede. De vil føle at de får bedre anledning til å forsvare seg mot anklagen. Det bemerkes at et enstemmig utvalg har gått inn for denne endringen. Borgarting lagmannsrett er likevel i tvil om hvordan en slik endring vil slå ut, og om den bør gjennomføres. Loven kan endres slik at fornærmede får adgang til å være til stede uten at det samtidig foretas endringer i rekkefølgen av forklaringene under hovedforhandlingen.

Utvalget argumenterer for fordeler ved å la fornærmede forklare seg først i utredningen pkt. 9.8.3.2. Borgarting lagmannsrett er enig i at det er en pedagogisk fordel at fornærmede forklarer seg først fordi tiltalebeslutningen på den måten blir utdypet og forklart allerede i innledningen. Fornærmedes forklaring er i mange tilfeller sakens utgangspunkt. Hvis tiltalte forklarer seg først vil tiltalebeslutningen normalt bli motsagt før retten har hørt noen av de andre bevisene. Det er imidlertid liten tvil om at fornærmede ved å forklare seg først vil kunne sette sterkere preg på saken. Når retten ikke kjenner noen av motargumentene, er den også mest åpen og lettest påvirkelig.»

Riksadvokaten og Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter uttrykker bekymring for at en endring i rekkefølgen vil gi tiltalte muligheter til å tilpasse sin forklaring. Fra riksadvokatens uttalelse gjengis:

«Ein ser gode grunnar for at den krenkte ynskjer å vera til stades i si «eiga» sak og høyre forklaringa til tiltalte. Når riksadvokaten finn det vanskeleg å slutte seg til framlegget utan atterhald, heng det saman med ei viss uro for at tiltalte skal kunne tilpasse si forklaring og derved svekke vitneprovet til den krenkte. Gjennom reglane om dokumentinnsyn er både tiltalte og den krenkte kjent med kvarandres forklaringer. Men ved den munnlege forklaringa i retten kan det lett koma fram nyansar som skaper unødig tvil dersom tiltalte velgjer å utnytte dei til eigen fordel. Ein ser heller ikkje bort frå at ein absolutt regel, kan virke som ei tvangs­trøye, både for den krenkte som ikkje ynskjer å forklare seg før tiltalte og med omsyn til kva som er den høvelege rekkjefølgja i den konkrete saka. Ei mellomløysing kunne vera at den krenkte som hovudregel skal forklare seg fyrst, men at retten kan vedta ei anna rekkjefølgje dersom omsynet til den krenkte eller sakas opplysning tilseier det.»

Fra uttalelsen til Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter gjengis:

«Regelmessig endrer den tiltalte sin forklaring i lagmannsretten fra den som ble avgitt i ting­retten og på en slik måte at forklaringen er tilpasset den forklaringen tiltalte hørte fornærmede gi i første instans. En del av forklaringen på den langt høyere frifinnelsesprosent i sedelighetssaker i lagmannsretten må antas å ligge her.

Det tiltalte skal svare på er påtalemyndighetens anklage, utformet i tiltalen. Det har derfor vært helt naturlig at tiltalte forklarer seg først og før den egentlige bevisførselen. Det er vanskelig å følge utvalgets påstand om at dette skal være ulogisk. Ved å la fornærmede forklare seg først kan det fort bli detaljer fra fornærmedes forklaring tiltalte imøtegår og forklaringen dreier seg vekk fra grunnlagsbeskrivelsen i tiltalen.»

Nordland statsadvokatembeter, som tiltrer utvalgets forslag, uttaler:

«Vi er enige med utvalget i at det er viktig å gi de fornærmede som ønsker det, adgang til å være til stede under hele rettsmøtet. I tillegg vil en slik ordning gi en pedagogisk fordel, jf NOU s 152-153. Faktisk har vi opplevd flere tilfeller der den tiltalte har uttalt i retten at han finner det unaturlig å forklare seg før fornærmede, idet han hevder at ingen ting har skjedd.»

Fra uttalelsen til Oslo politidistrikt, som også støtter utvalgets forslag, gjengis:

«Forslaget om å la fornærmede forklare seg først er godt. Ofte vil avhøret av tiltalte være en konfrontasjon med politiets (og fornærmedes) oppfatning av hva som har hendt. Da er det hensiktsmessig å ha hørt hele fornærmedes forklaring først, slik at konfrontasjonen ikke bare må skje i forhold til det som fremkommer i innledningsforedraget (hvor aktoratet har meget begrensede muligheter til å gjengi detaljer fra fornærmedes politiforklaringer). En annen positiv side av dette er at fornærmede kan være tilhører under resten av saken.»

Advokatforeningen, som også er enig i utvalgets forslag, uttaler:

«Forslaget om at fornærmede skal forklare seg før tiltalte, er sentralt, og vil være i samsvar med eksisterende ordning i Sverige og Finland. Advokatforeningen støtter at en endring i rekkefølgen for avgivelse av forklaring i retten slik utvalget foreslår, vil gi en mer logisk oppbygging av hovedforhandlingen. Forslaget er vesentlig for å styrke ivaretakelsen av fornærmedes interesser. Forslaget vil slik Advokat­foreningen ser det ikke medføre redusert rettssikkerhet for tiltalte. I en del saker vil endring av rekkefølgen kunne styrke sakens opplysning.»

9.8.1.4 Andre nordiske land

I Sverige forklarer fornærmede seg før tiltalte – uavhengig av om vedkommende har sluttet seg til straffesaken som part eller ikke. Fra utredningen kapittel 4.2.3.2 side 72 gjengis:

«Fornærmede forklarer seg før tiltalte. I Stockholms tingsrätt anså de dette som naturlig ettersom det er fornærmedes forklaring som er sakens utgangspunkt. Også representantene for Riksåklagaren var fornøyde med å få fornærmedes versjon først. De oppfattet det slik at heller ikke advokatene hadde noe å innvende mot rekkefølgen i forklaringene.

Advokatene som utvalget snakket med, hadde delte meninger om hvilken betydning det hadde for tiltalte at fornærmede forklarer seg først. De var enige i at det kunne bli tungt for tiltalte å «snu» oppfatningen av hendelsesforløpet som ble lagt gjennom fornærmedes forklaring. På den annen side kan det være en fordel for tiltalte å kjenne fornærmedes versjon av hendelsesforløpet før vedkommende selv forklarer seg.»

Også i Finland forklarer fornærmede seg før tiltalte. Gangen i hovedforhandlingen er beskrevet i utredningen kapittel 4.3.3.3, side 76:

«Saken begynner med at aktor leser opp tiltalebeslutningen. Deretter fremsetter fornærmede eventuelle krav. Tiltalte gir et kort tilsvar til tiltalen og eventuelle krav fra fornærmede. Deretter følger partenes saksfremstillinger i rekkefølgen aktor, fornærmede og tiltalte. Så kommer selve bevisførselen, med fornærmedes forklaring først, etterfulgt av tiltaltes forklaring og av vitneforklaringer. Til slutt kommer partenes sluttprosedyrer, i rekkefølgen aktor, fornærmede og tiltalte. »

I Danmark lyder retsplejeloven § 863 første stk som følger:

«§ 863. Bevisførelsen indledes med, at rettens formand spørger, om tiltalte er villig til at afgive forklaring. I bekræftende fald bestemmer formanden, på hvilket tidspunkt under bevisførelsen forklaringen skal afgives.»

Retten kan altså bestemme tidspunktet for tiltaltes forklaring – for eksempel slik at fornærmede skal forklare seg først. Den altoverveiende praktiske fremgangsmåte er imidlertid at tiltalte forklarer seg først.

Justitsministeriets Strafferetsplejeudvalg avga i 2006 betænkning nr. 1485 om forurettedes processuelle retsstilling i straffesager, jf. 3.3 foran. Det danske utvalget har – med henvisning til den norske utredningen – drøftet hvorvidt det bør innføres en ordning der fornærmede forklarer seg før tiltalte. Utvalget foreslår ikke en slik løsning, heller ikke at de fornærmede skal kunne være til stede under tiltaltes forklaring før de selv har forklart seg. Det danske utvalget legger særlig vekt på bevistekniske forhold, nærmere bestemt risikoen for tilpasning av forklaringer.

Island synes rekkefølgen å være som i Norge, altså at tiltalte forklarer seg først og at fornærmede ikke har anledning til å overvære rettsforhandlingene før egen forklaring.

9.8.1.5 Departementets vurdering

Fornærmede med bistandsadvokat skal forklare seg før tiltalte

Departementet har kommet til at fornærmede med bistandsadvokat som hovedregel bør forklare seg først. Departementet har særlig lagt vekt på at en slik endring kan bidra til å styrke fornærmedes stilling uten at det svekker siktedes rettssikkerhet. Videre er departementet enig med utvalget i at en slik rekkefølge kan ha pedagogiske fordeler. Fornærmedes forklaring utgjør i de aller fleste tilfellene utgangspunktet for straffesaken, og det er mest naturlig at retten presenteres for hva som hevdes passert før den hører forsvaret mot anklagen. Dette er støttet av flere høringsinstanser og ble også vist til av personer som utvalget snakket med i Sverige og Finland.

Enkelte høringsinstanser har pekt på praktiske problemer med å snu rekkefølgen i saker der det er mange fornærmede. Dette bør imidlertid ikke være et argument i seg selv mot å snu rekkefølgen, men bør heller tas i betraktning ved utforming av regelen.

Når det gjelder forholdet til tiltalte, er departementet enig i at det kan være en fordel for tiltalte å høre den samlede anklagen før egen forklaring. Det er altså ikke slik at en endring av rekkefølgen på tiltaltes og fornærmedes forklaring ubetinget kan sies å svekke tiltaltes posisjon.

På den annen side vil en slik fordel for tiltalte kunne utgjøre en tilsvarende ulempe for påtalemyndigheten, slik riksadvokaten og enkelte statsadvokatembeter har pekt på i høringen, slik at hensynet til en effektiv strafforfølgning kan være et argument mot å snu rekkefølgen.

Mot å snu forklaringene har utvalget og flere høringsinstanser videre påpekt at det kan skape en psykologisk slagside dersom fornærmede forklarer seg først. Tiltaltes forklaring kan i større grad bli holdt opp mot fornærmedes forklaring i stedet for å bli vurdert selvstendig. Departementet er enig i at dette kan være et sentralt hensyn mot å snu rekkefølgen på forklaringene. Hvilken rekkefølge forklaringer blir presentert i, kan tenkes å ha en viss betydning for hvordan de blir bedømt, men dette har nok særlig betydning der man utsettes for ensidige inntrykk av noe varighet før motforestillinger presenteres. I dette tilfellet kommer forklaringene rett etter hverandre slik at rekkefølgeeffekten vil ha mindre betydning.

For å motvirke at retten får et for ensidig inntrykk før tiltalte forklarer seg, kan det tenkes at forsvarerens mulighet til å kommentere aktors innledningsforedrag burde benyttes i noe større utstrekning enn i dag.

Det er vanskelig å ha noen sikker oppfatning av den taktiske betydningen av rekkefølgen på fornærmedes og tiltaltes forklaringer. Dette bekreftes også av høringen. Retningsgivende for valget bør derfor ikke først og fremst være antakelser om taktiske fordeler eller ulemper, men om det er mulig å styrke fornærmedes posisjon uten å svekke tiltaltes rettigheter. Reformen som følge av Fornærmedeutvalgets utredning har nettopp som formål å styrke fornærmedes rettigheter der dette kan gjøres uten å komme i konflikt med andre grunnleggende prosessuelle hensyn.

Departementet vil dessuten understreke at det ikke er noe krav etter internasjonale forpliktelser at tiltalte skal forklare seg først. Det avgjørende i forhold til tiltaltes forsvar, er særlig at hans rett til kontradiksjon og eksaminasjon ikke svekkes. At fornærmede forklarer seg først, vil ikke svekke tiltaltes muligheter til å forsvare seg mot anklagen. I Sverige og Finland forklarer fornærmede seg først uten at dette synes å by på problemer for tiltaltes forsvar.

Departementet har derfor kommet til at fornærmede i visse saker bør forklare seg før tiltalte. Departementet foreslår at regelen i første omgang begrenses til saker med bistandsadvokat. Dette gir mulighet til å prøve ut ordningen i noen saker.

Departementet foreslår videre at regelen ikke utformes absolutt. Det er behov for å åpne for en viss fleksibilitet siden bevissituasjonen og andre forhold kan variere fra sak til sak. Samtidig er det viktig med forutberegnelighet og likeartet praksis.

Departementet foreslår at regelen utformes slik at fornærmede med bistandsadvokat som hovedregel skal forklare seg først. Dersom påtalemyndigheten i en sak mener at det er best å fravike den normale forklaringsrekkefølgen (som etter forslaget vil være at fornærmede forklarer seg først), vil det være naturlig at dette angis i bevisoppgaven. Om tiltalte protesterer, må retten ta stilling til forklaringsrekkefølgen. Dette bør i så fall gjøres under forberedelsen til hovedforhandlingen.

Dersom det er flere fornærmede i samme sak, bør løsningen være at tiltalte forklarer seg etter hver fornærmet, slik ordningen er i svensk og finsk rett. De fornærmede i slike saker bør heller ikke være til stede under forhandlingen før egen forklaring.

Se forslag til ny § 289 a første ledd og merknaden til bestemmelsen.

Rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen for andre fornærmede

Siden utvalgets forslag om at fornærmede skulle forklare seg før tiltalte gjaldt alle fornærmede, oppsto det etter utvalgets forslag ingen konflikt med straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum om at vitner som hovedregel ikke bør være til stede under forhandlingene før de selv her avhørt under hovedforhandlingen.

Departementet foreslår at bare fornærmede med bistandsadvokat skal forklare seg før tiltalte. Andre fornærmede skal fortsatt forklare seg etter tiltalte. Departementet mener likevel at alle fornærmede bør ha anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen, også under tiltaltes forklaring, uavhengig av tidspunktet for egen forklaring. Departementet viser til den sterke interessen fornærmede har i å kunne være til stede under hele hovedforhandlingen. Retten til tilstedeværelse er en forutsetning for utøvelsen av andre prosessuelle rettigheter, som for eksempel rett til å stille spørsmål til tiltalte. Hensynene bak straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum, at vitner ikke skal kunne tilpasse sine forklaringer til det som blir forklart av andre, har ikke like stor vekt overfor fornærmede som for vanlige vitner siden fornærmede har hatt rett til innsyn i dokumentene gjennom hele straffesaksbehandlingen. Fornærmede vil også normalt ha avgitt forklaring under etterforskingen som kan leses opp dersom fornærmede endrer forklaring under hovedforhandlingen etter å ha hørt tiltaltes forklaring i retten.

Se endringsforslag til straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum og merknad til bestemmelsen.

9.8.2 Etterlattes rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen og tids­punktet for etterlattes forklaring

Etter gjeldende rett gjelder hovedregelen i straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum om at vitner ikke skal overvære forhandlingen før de selv er avhørt under hovedforhandlingen også for etterlatte.

Når etterlatte forklarer seg, skjer dette gjerne på et nokså sent stadium i bevisførselen. Hvis det ikke gjøres unntak, kan regelen i straffeprosess­loven § 129 dermed forhindre de etterlatte i å følge store deler av hovedforhandlingen. For etterlatte som selv fremmer krav etter straffeprosessloven § 428, gjelder ikke begrensningen i retten til å være til stede. Retten kan også ellers tillate at etterlatte overhører forhandlingene før egen forklaring.

Utvalget foreslår at etterlatte som hovedregel ikke skal forklare seg før tiltalte, men at de likevel skal kunne være til stede under hele hovedforhandlingen. Fra utredningen kapittel 10.8.1 side 175 gjengis:

«Utvalget foreslår i punkt 9.8.3.2 at fornærmede skal forklare seg før tiltalte og dermed gis rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen, selv om vedkommende skal vitne i saken. Utvalget er kommet til at også etterlatte som hovedregel bør få være til stede under hele hovedforhandlingen uavhengig av om de skal vitne. Normalt vil det ikke være naturlig å la etterlatte forklare seg først på samme måte som den fornærmede. Etterlatte vil sjelden kjenne til hendelsesforløpet på en måte som gjør det naturlig at deres forklaring er den første. På den annen side gjør nettopp det typiske innholdet i etterlattes eventuelle forklaringer (hvordan handlingen har virket inn på dem, spørsmål om fornærmedes personlighet, vaner, handlemåter og lignende) at det ikke er samme betenkeligheter ved å la etterlatte høre på andre vitneforklaringer før de selv vitner. Utvalget foreslår derfor at avdødes ektefelle eller samboer, foreldre og myndige barn gis rett til å være tilstede under hele hovedforhandlingen. Retten bør imidlertid, etter en konkret vurdering av bevissituasjonen, kunne bestemme at de etterlatte skal forklare seg før tiltalte, se forslag til annet ledd i ny § 289 a i straffeprosessloven.»

Advokatforeningen og Kvinnefronten støtter forslaget om at etterlatte bør få være til stede under hele hovedforhandlingen, og at de etterlatte kan gis anledning til å få forklare seg før tiltalte.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter, se endringsforslag til straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum og forslag til ny § 289 a tredje ledd i straffeprosessloven.

9.8.3 Utvisning av tiltalte under forklaringene

Etter gjeldende rett kan retten beslutte at tiltalte eller andre personer i visse tilfeller skal forlate rettssalen mens et vitne – herunder fornærmede og etterlatte – blir avhørt. Straffeprosessloven § 284 første ledd første punktum jf. fjerde punktum fastsetter at retten kan beslutte dette såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Etter straffeprosessloven § 284 første ledd femte punktum kan retten ved avhør av fornærmede eller et vitne under 18 år beslutte at tiltalte eller andre skal forlate rettssalen også dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede eller vitnet tilsier det.

Fornærmede og vitner under 18 år er altså gitt en sterkere rett til å forklare seg uten tiltalte til stede. Det kreves ikke i disse tilfellene at tiltaltes tilstedeværelse kan innebære at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Det samme gjelder etter sjette punktum ved avhør av den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum.

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår en utvidelse av kretsen av etterlatte som skal gis dette sterkere vernet. Forslaget er i tråd med utvalgets generelle synspunkter på hvilke etterlatte som bør gis styrkede rettigheter. Utvalgets mindretall , Stabell, mener at det ikke er behov for en slik utvidelse av straffeprosessloven § 284. Stabell mener at hensynet bak regelen – belastningen ved å møte tiltalte i retten – ikke i samme grad gjør seg gjeldende overfor etterlatte som ikke direkte har opplevd den handlingen som straffesaken gjelder.

høringsinstanse r har uttalt seg direkte om denne problemstillingen. Advokatforeningen støtter utvalgets flertallsforslag, mens Agder lagmannsrett og Forsvarergruppen av 1977 støtter utvalgets mindretall.

Departementet mener det er viktig at regelverket ikke gjøres unødig komplisert med mange forskjellige avgrensninger av rettighetshavere i ulike bestemmelser.

Utvalget har foreslått et system der avgrensningen av etterlatte blir bestemt generelt for hele straffeprosessloven. Departementet er enig i en slik lovteknisk løsning, og foreslår derfor at kretsen av etterlatte er den samme i straffeprosessloven § 284.

9.8.4 Victim impact statement

Utvalget foreslår å lovfeste at fornærmede og etterlatte med særlige rettigheter, det vil si de (fornærmede og etterlatte) som har bistandsadvokat, skal gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av den handlingen som straffesaken gjelder (såkalt victim impact statement), uavhengig av om det fremmes erstatningskrav, se utredningen kapittel 9.8.4 side 154. En slik uttrykkelig rett finnes ikke i gjeldende rett .

I høringen får forslaget støtte av et stort flertall av de instansene som uttaler seg spesifikt om dette spørsmålet. Dette gjelder Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Trøndelag stats­advokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Asker og Bærum politidistrikt, Barneombudet, Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Norges Kvinne- og Familieforbund og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Flere instanser mener at denne retten bør gjelde for alle fornærmede – ikke bare fornærmede med særlige rettigheter. Dette gjelder Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Det nasjonale statsadvokatembetet peker på at det bør presiseres at regelen også gjelder i ankesaker med lagrette, altså i forklaringen under skyldspørsmålet. En annen løsning vil medføre at fornærmede må forklare seg to ganger.

Bare Oslo politidistrikt går imot innføringen av en slik regel. Oslo politidistrikt mener en slik regel virker noe anstrengt og at innholdet bør kunne fremkomme ved gode spørsmål fra retten og aktoratet.

Departementet er enig med utvalget i at fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat bør få anledning til å forklare seg om virkningene av den handlingen som straffesaken gjelder. En slik forklaring bør imidlertid ikke ses uavhengig av deres øvrige forklaringer i saken. I de tilfellene fornærmede og etterlatte forklarer seg for retten – enten som vitne eller som part dersom det fremmes erstatningskrav – bør en redegjørelse for hvordan lovbruddet har påvirket dem inngå som en del av forklaringen. Som påpekt at Oslo politidistrikt vil en slik forklaring fremkomme hvis retten og aktoratet stiller de riktige spørsmålene. Bistandsadvokaten vil også kunne bidra i denne sammenheng.

Fornærmede med bistandsadvokat vil som den store hovedregel forklare seg for retten. Unntak gjelder for fornærmede som forklarer seg ved bevisopptak, men i slike tilfeller antar departementet at vedkommende sjelden ønsker å møte i retten for å avgi forklaring om virkningene av lovbruddet.

Spørsmålet kommer på spissen for etterlatte som ikke fremmer erstatningskrav og som heller ikke avhøres som vitne i straffesaken. Departementet ser at denne personkretsen kan ha behov for å forklare seg om hvordan den straffbare handlingen har påvirket dem, og foreslår å innføre en rett til «victim impact statement» i slike tilfeller, se forslag til ny § 303 a i straffeprosessloven. Når noen har mistet livet som følge av en straffbar handling, har de etterlatte blitt hardt rammet, og slik departementet ser det bør ikke retten til å forklare seg om virkningene av lovbruddet avhenge av om etterlatte har bistandsadvokat. Ut fra prosessøkonomiske hensyn foreslår departementet likevel at kretsen av rettighetshavere begrenses til å gjelde etterlatte i lovens rekkefølge.

Når departementet går inn for at virkningene av lovbruddet i utgangspunktet skal fremgå som en del av vitneforklaringen, følger det at regelen også gjelder i ankesaker med lagrette, altså i forklaringen under skyldspørsmålet. For etterlatte som ikke skal vitne, men bare forklare seg om virkningene av lovbruddet, blir det opp til retten å fastsette tidspunkt for forklaringen.

9.8.5 Prosessuelle rettigheter under bevisførselen

9.8.5.1 Utgangspunkter

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte prosessuelle rettigheter knyttet til bevisførselen om straffekravet. Fornærmede og etterlatte som fremmer sivile krav etter straffeprosessloven § 428, får imidlertid formell partsstatus med fulle partsrettigheter knyttet til det sivile kravet. Dette innebærer rett til å holde innledningsforedrag, til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, til å føre egne bevis, prosedere og til å nedlegge påstand. For en nærmere fremstilling av rettsstillingen når kravet fremmes etter straffeprosessloven § 428, se utredningen kapittel 3.5 side 63 flg.

Utvalgets flertall, alle unntatt Stabell, foreslår at fornærmede med bistandsadvokat skal gis prosessuelle rettigheter i tilknytning til bevisførselen.

Flertallet mener at fornærmedes interesse i at saken blir best mulig opplyst også her bør ivaretas ved at fornærmede gis prosessuelle rettigheter. Mindretallet , Stabell, mener at fornærmede ikke bør ha slike rettigheter i tilknytning til bevisførselen. Han mener at formålet med slik bevisførsel bare kan være å ivareta fornærmedes ønske om at tiltalte skal kjennes skyldig og eventuelt idømmes en straff.

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, har kommet til at etterlatte med bistandsadvokat ikke bør gis utvidede prosessuelle rettigheter knyttet til bevisførselen. Mindretallet , Austegard, mener etterlatte med bistandsadvokat bør gis de samme rettighetene som fornærmede med bistandsadvokat. Fra utvalgets utredning kapittel 10.8.3 side 176-177 gjengis:

«Utvalgets flertall, alle unntatt Austegard, mener at de etterlatte ikke bør gis rett til å stille spørsmål til tiltalte og vitner, til å kommentere vitneførselen underveis eller å komme med en sluttreplikk. I motsetning til de fornærmede, har de etterlatte normalt ikke vært direkte vitner til handlingen, og de har derfor ikke særlige forutsetninger for å bidra til sakens opplysning. De etterlattes troverdighet blir heller ikke angrepet eller reist tvil om på samme måte som for de fornærmede. Prosessøkonomiske hensyn taler i disse sakene med større tyngde mot at saken belastes med prosesshandlinger fra en part som ikke har noe krav som domstolene skal ta stilling til. Flertallet har imidlertid forståelse for at de etterlatte kan ønske å imøtegå bevisførsel som er egnet til å skade avdødes omdømme. Flertallet foreslår derfor at etterlatte i prioritert rekkefølge gis rett til å forklare seg om bevisførsel knyttet til avdødes omdømme og at bistandsadvokaten gis rett til å stille spørsmål knyttet til dette tema.

Utvalgets mindretall, Austegard, mener at etterlatte med bistandsadvokat bør gis samme rettigheter under hovedforhandlingen som det utvalget foreslår for fornærmede med særlige rettigheter. Noen etterlatte setter seg grundig inn i saken og har også synspunkter på etterforskingen eller på bevisføringen i retten. Enkelte etterlatte har gitt uttrykk for at de har gitt innspill av faktisk og rettslig karakter som aktor har benyttet, og som har hatt betydning for dommen i saken. Noen etterlatte har opplevd aktor som dårlig forberedt, uengasjert eller uerfaren, og har ønsket å kunne supplere bevisførselen.

Flertallet har forståelse for at noen etterlatte kan ønske å bidra sterkere under iretteføringen av saken. I praksis bør dette kunne løses gjennom uformell kontakt mellom de etterlatte, eventuelt gjennom bistandsadvokaten, og aktor.»

Et stort flertall av høringsinstansene støtter utvalgets forslag om å gi fornærmede med bistandsadvokat visse prosessuelle rettigheter i tilknytning til bevisførselen.

Få høringsinstanser har direkte kommentert spørsmålet om etterlatte med bistandsadvokat bør gis samme rettigheter som fornærmede med bistandsadvokat. Bare Nordland statsadvokatembeter støtter eksplisitt en generell avgrensning til fornærmede.

Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond mener etterlatte bør ha samme rettigheter som fornærmede. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress støtter i sin uttalelse at etterlatte gjennom bistandsadvokaten skal gis anledning til å stille spørsmål på linje med fornærmede.

Departementet er enig i at fornærmede med bistandsadvokat bør gis prosessuelle rettigheter under hovedforhandlingen uavhengig av om det fremmes erstatningskrav eller ikke. Som utvalgets flertall mener departementet at det avgjørende er fornærmedes tilknytning til saken og legitime interesse i at saken blir best mulig opplyst.

Noen fornærmede ønsker av forskjellige grunner ikke å fremsette erstatnings- eller oppreisningskrav. Enkelte har gitt uttrykk for at dette vil være «skitne penger» for dem, eller at de ikke ønsker «å få betalt» for det de har vært gjennom. Noen er også bekymret for at omverdenen skal oppfatte det som at de går til sak «for pengenes skyld». Hvorvidt de fornærmede ønsker å kreve oppreisning eller erstatning eller ikke, bør ikke være utslagsgivende for hvilke kjernerettigheter de bør ha under hovedforhandlingen.

Departementet mener videre gode grunner kan tale for at også etterlatte bør få nyte godt av noen av de rettighetene som foreslås for fornærmede.

Utvalgets begrunnelse for å gi fornærmede prosessuelle rettigheter knyttet til bevisførselen i straffekravet, er som det fremgår foran i kapittel 9.8.7.1 dels knyttet til sakens opplysning, men også dels at den nære tilknytningen som fornærmede har til saken, og at «det er viktig for tilliten til de avgjørelser som treffes at alle berørte gis tilstrekkelig anledning til å delta i prosessen».

Departementet er enig med utvalget i at fornærmede rent faktisk som oftest vil ha en annen mulighet enn etterlatte til å opplyse saken siden de etterlatte normalt ikke har vært til stede under den handlingen som straffesaken gjelder. De andre hensynene som utvalget nevner, har imidlertid vekt også i forhold til etterlatte.

I tillegg taler rettstekniske og pedagogiske hensyn for en likebehandling av fornærmede og etterlatte: Det er som fremhevet tidligere et hensyn i seg selv at det ikke etableres for mange forskjellige prosessuelle spor for ulike typer saker. Det kan virke kompliserende om bistandsadvokatens kompetanse i retten skal variere etter hvorvidt klienten er fornærmet eller etterlatt.

Departementet foreslår etter dette at de prosessuelle rettighetene under bevisførselen skal tilkomme både fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat. Se nærmere om de enkelte rettighetene i 9.8.5.2 – 9.8.5.4 nedenfor.

9.8.5.2 Rett til å stille supplerende spørsmål

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede og etterlatte rett til å stille spørsmål under hovedforhandling, med mindre de fremmer sivile krav etter § 428.

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at bistandsadvokaten til fornærmede skal kunne stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, se utredningen kapittel 9.8.6.3, side 155-156. Flertallet understreker at det er tale om en rett til å stille supplerende spørsmål – etter at aktor og forsvareren har gjort seg ferdig med sine eksaminasjoner. Et mindretall , Stabell, mener generelt at fornærmede ikke bør gis slike rettigheter knyttet til bevisførselen om straffekravet, se 9.8.5.1 foran. Et annet mindretall , Austegard, mener at en slik rett også burde gis til etterlatte med bistandsadvokat, se 9.8.5.1 foran.

Et flertall av høringsinstansene støtter utvalgets flertallsforslag. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett , Agder statsadvokatem­beter , Hordaland statsadvokatembeter , Nordland ­statsadvokatembeter , Advokatforeningen , Barneombudet , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Dommerforeningen , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Norges Kvinne- og Familieforbund , Norsk Kvinnesaksforening , Redd Barna og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Følgende høringsinstanser går imot flertallets forslag:

Nordmøre tingrett , Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter , Politihøgskolen , Forsvarergruppen av 1977 og JURK .

Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond mener retten til å stille supplerende spørsmål også bør tilkomme etterlatte.

Departementet viderefører utvalgets forslag om at bistandsadvokaten bør kunne stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige. Departementet mener denne retten bør tilkomme bistandsadvokat for både fornærmede og etterlatte, jf. 9.8.5.1 foran. Fornærmede og etterlatte som fremmer erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 har allerede etter gjeldende regelverk en mulighet til å stille spørsmål som i praksis vil knytte seg til samme tema som det strafferettslige skyld- og straffespørsmålet. Adgangen til å stille spørsmål vil kunne bidra til å opplyse saken.

Departementet understreker at det er tale om supplerende spørsmål. Det er ikke meningen at bistandsadvokaten skal foreta noen repeterende utspørring av tiltalte eller vitner. Spørsmålsstillingen skjer under kontroll av dommeren. På denne bakgrunn antar departementet at forslaget heller ikke medfører noen forlengelse av saken.

Se for øvrig forslag til ny § 291 a i straffeprosessloven og merknaden til bestemmelsen.

9.8.5.3 Rett til å kommentere bevisførselen

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede og etterlatte rett til å kommentere bevisførselen.

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at fornærmede med særlige rettigheter skal gis samme adgang som tiltalte til å be om å få uttale seg etter vitneforklaringer og opplesning av skriftlige bevis, se utredningen kapittel 9.8.6.5 side 157-158. Fornærmede bør dessuten kunne be om å få uttale seg etter tiltaltes forklaring.

Begrunnelsen for forslaget er at fornærmede i denne typen saker som oftest kjenner saksforholdet meget godt og derfor har særlige forutsetninger for å bidra til sakens opplysning. Som for tiltalte er det opp til retten å avgjøre om anmodningen om å få uttale seg skal tas til følge. Et mindretall, Stabell, mener at fornærmede ikke bør gis slik rett. Behovet for bidrag til sakens opplysning ivaretas etter mindretallets mening godt nok ved fornærmedes egen forklaring og ved at aktor gis adgang til å stille tilleggsspørsmål til fornærmede. Et annet mindretall, Austegard, mener retten også bør tilkomme etterlatte med bistandsadvokat.

I høringen har flertallet av instansene som uttaler seg om dette spørsmålet, støttet flertallets forslag. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Agder statsadvokatembeter , Hordaland statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Norges Kvinne- og Familieforbund , Norsk Kvinnesaksforening og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress mener rettigheten bør tilkomme alle fornærmede, ikke bare fornærmede med bistandsadvokat.

Borgarting lagmannsrett er i tvil om fornærmede bør gis slik rett. Lagmannsretten mener hensynet til sakens opplysning er tilstrekkelig ivaretatt gjennom muligheten til å foreslå supplerende bevisførsel og til å stille spørsmål.

Dommerforeningen og Forsvarergruppen av 1977 har gått imot utvalgets forslag. Dommerforeningen mener at bistandsadvokaten heller i slike saker bør be om et supplerende avhør av fornærmede hvis det er sider ved bevisførselen fornærmede ønsker å uttale seg om.

Departementet viderefører utvalgets flertallsforslag, men foreslår i tillegg at rettigheten skal tilkomme etterlatte med bistandsadvokat, jf. 9.8.5.1 foran. Som for andre rettigheter forutsetter departementet at muligheten til å kommentere bevisførselen utøves under kyndig veiledning av bistandsadvokaten og ellers innenfor de rammer som retten setter.

Det vises til forslag til nytt annet og tredje punktum i straffeprosessloven § 303 og merknaden til bestemmelsen.

9.8.5.4 Rett til sluttbemerkning

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte noen rett til sluttreplikk.

Utvalgets flertall, alle unntatt Stabell, foreslår at fornærmede med særlige rettigheter skal ha rett til sluttreplikk på linje med tiltalte, se utredningen kapittel 9.8.6.5 side 157-158. Flertallet forutsetter at eventuell bruk av denne rettigheten utøves under veiledning av bistandsadvokaten. Et mindretall, Stabell, mener fornærmede ikke burde gis denne rettigheten. Et annet mindretall, Austegard, mener rettigheten også bør tilkomme etterlatte med bistandsadvokat.

Blant høringsinstansene som direkte har uttalt seg om forslaget, støtter følgende instanser utvalgets flertall: Agder lagmannsrett , Trondheim ­tingrett , Nordmøre tingrett , Agder statsadvokatembeter , Hordaland statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Barneombudet , Kvinnefronten, Norges Kvinne- og Familieforbund og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Bare Borgarting lagmannsrett og Forsvarergruppen av 1977 har gått imot flertallets forslag.

Flere av instansene påpeker at bestemmelsen må utformes mer presist slik at det fremgår at tiltalte skal ha siste ord. Fornærmedes eventuelle sluttreplikk må komme før tiltaltes.

Departementet går inn for at både fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat bør få anledning til en sluttbemerkning. Det forutsettes at rettigheten utøves under veiledning av bistandsadvokaten. Departementet er enig med høringsinstansene i at regelen bør utformes slik at det fremgår klart at tiltalte skal gis siste ord.

Se forslag til nytt tredje punktum i § 304 første ledd og merknadene til bestemmelsen.

9.8.5.5 Prosedyre over skyld- og straffespørsmålet

Etter gjeldende rett har ikke fornærmede eller etterlatte noen rett til selvstendig prosedyre over skyld- eller straffespørsmålet.

Utvalget har ikke foreslått at fornærmede eller etterlatte ved bistandsadvokaten skal gis noen rett til selvstendig prosedyre over det strafferettslige skyld- eller straffespørsmålet. Utvalget mener en slik rettighet vil bryte med prinsippet om at det er staten som strafforfølger, se utredningen kapittel 8.3, på side 127. I tilfeller der fornærmede eller etterlatte har fremmet sivile krav etter straffeprosessloven § 3 jf. § 428, vil tema for prosedyren for dette kravet ha mye til felles med tema for aktors prosedyre knyttet til straffekravet.

Ingen høringsinstanser synes å ha kommentert dette spørsmålet direkte.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår ikke en rett til selvstendig prosedyre over skyld- eller straffespørsmålet.

9.8.6 Rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål

Bistandsadvokaten skal etter gjeldende rett gis adgang til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd første punktum. Utvalget drøfter i utredningen om bistandsadvokaten også bør gis anledning til å uttale seg om spørsmål som ikke direkte angår fornærmede eller etterlatte, men som likevel kan ha betydning for deres rettsstilling, se utredningen kapittel 11.2.7 side 183. Som eksempel nevnes spørsmål om andre vitners forklaringsplikt, om opplesning av andre vitners eller tiltaltes politiforklaring, om anonyme vitner, om avskjæring av bevis osv. Utvalget viser til at slike spørsmål i noe videre forstand kan sies å angå fornærmedes og etterlattes interesse i at saken opplyses.

Fra utredningen kapittel 11.2.7 på side 183 gjengis:

«Utvalgets flertall, alle unntatt Austegard, er kommet til at fornærmedes interesse i å uttale seg om slike spørsmål må vike, og at bistandsadvokaten derfor fortsatt bare skal ha rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede og etterlatte. En regel som gir bistandsadvokaten rett til å uttale seg om alle prosessuelle spørsmål, vil ikke være forenlig med hovedsynspunktet om at det er aktor som på statens vegne fremmer straffekravet og som må ha den prosessuelle styring av saken på statens side. En slik generell bestemmelse vil også være prosessøkonomisk uheldig. For å skape større klarhet i hva bistandsadvokaten kan uttale seg om, kunne man tenkt seg en regel som gir anvisning på en konkret vurdering av hva som med rette kan anses å «angå fornærmede». Dette er imidlertid vanskelig å angi presist og utvalget går ikke videre med dette.

Utvalgets mindretall, Austegard, foreslår at bistandsadvokaten gis anledning til å uttale seg om alle prosessuelle spørsmål som oppstår under hovedforhandlingen. Avgjørelsen av prosessuelle spørsmål har som oftest direkte eller indirekte betydning for sakens opplysning. Fornærmede og etterlatte har derfor en legitim interesse i å få uttale seg. Austegard kan heller ikke se at en slik uttalerett vil krenke noen berettigede interesser.

Austegard foreslår dessuten at bistandsadvokaten gis utskytingsrett ved etableringen av lagretten på linje med aktor og forsvarer. Austegard viser til at forsvarerne i saker som gjelder overgrep mot barn ikke sjelden bruker utskytingsretten til å utelukke personer som har gode kunnskaper om barn, for eksempel lærere eller ansatte i barnevernet. Hvis bistandsadvokaten også gis utskytingsrett, vil skadevirkningene ved forsvarers utskytningsrett i noen grad bli redusert, ved at det maksimalt antall personer som forsvarer kan skyte ut vil bli gå ned fra tre til to lagrettemedlemmer. Utvalgets flertall mener i tråd med det som er sagt ovenfor om at aktor bør ha den prosessuelle styringen av straffesaken på statens vegne, at bistandsadvokaten ikke bør gis en slik rett.»

I høringen har Advokatforeningen støttet at bistandsadvokaten bør ha rett til å uttale seg om alle prosessuelle spørsmål under hovedforhandling, mens Agder lagmannsrett mener at bistandsadvokaten ikke burde gis slik rett og heller ingen utskytingsrett i lagrettesaker.

Departementet er enig i at fornærmede og etterlatte kan ha interesse i prosessuelle spørsmål selv om de ikke direkte angår deres egen rettsstilling. Denne mer indirekte interessen må veies mot hensynet til påtalemyndighetens ansvar for strafforfølgningen og effektivitetshensyn. Departementet har kommet til at bistandsadvokaten ikke bør gis en lovfestet rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som ikke direkte angår fornærmede eller etterlatte. Hva som angår fornærmede eller etterlatte, bør imidlertid ikke fortolkes for strengt. Også utenom de tilfeller der bistandsadvokaten har en lovfestet rett til å uttale seg, kan det dess­uten i noen sammenhenger være naturlig å høre bistandsadvokatens syn.

Departementet er enig med utvalgets flertall og Agder lagmannsrett i at bistandsadvokaten ikke bør gis utskytingsrett i lagrettesaker, og fremmer ikke forslag om det.

9.8.7 Godtgjørelse

Etter gjeldende rett har vitner krav på godtgjørelse, jf. lov 21. juli 1916 nr. 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. (vitnegodtgjørelsesloven) § 1 jf. §§ 2 og 5. Fornærmede og etterlatte har bare krav på godtgjørelse når de innkalles som vitne og for den tiden de vitner. I straffesaker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling har likevel den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede og som følger hovedforhandling krav på godtgjørelse som for vitner, jf. § 1 annet ledd. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og særlige forhold foreligger. Den som hadde foreldreansvaret eller var verge kan i stedet peke ut en annen person som kan fremme krav. Hvis bare én hadde foreldreansvaret eller var verge, kan vedkommende peke ut en annen person som også kan fremme krav.

Vitnegodtgjørelsesloven § 6 gir i dag rett til godtgjørelse for ledsager som vitnet trenger på grunn av «legemsfeil, sykdom, alder eller svakelighet». Videre har barnets foreldre eller en foresatt krav på godtgjørelse som for vitner når de ledsager barn under 16 år som vitner i retten, jf. straffeprosessloven § 128 annet ledd.

Utvalget foreslår enstemmig at fornærmede med bistandsadvokat skal gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen, jf. utredningen kapittel 9.8.7 side 158.

For godtgjørelse til etterlatte har utvalget delt seg i et flertall og mindretall. Flertallet – alle unntatt Kallerud og Stabell – mener at slik godtgjørelse burde gis til alle etterlatte som nevnt i forslaget til straffeprosessloven § 93 a og i tillegg avdødes søsken og steforeldre. Mindretallet – Kallerud og Stabell – mener slik godtgjørelse bare bør gis til etterlatte som nevnt i forslaget til straffeprosessloven § 93 a (ektefelle/samboer, myndige barn, foreldre) i prioritert rekkefølge. Det vises til utredningen kapittel 10.8.1 side 175–176.

Utvalget foreslår også utvidelser i retten til godtgjørelse for ledsagere . Utvalget foreslår å gi retten en skjønnsmessig adgang til i særlige tilfeller å dekke omkostninger til ledsager for fornærmede og etterlatte ved hovedforhandlingen, jf. utredningen kapittel 9.8.7 side 158.

Utvalget foreslår videre at den som har foreldreansvaret eller er verge for et barn skal kunne følge hovedforhandlingen med rett til godtgjørelse, selv om barnet ikke skal vitne. Forslaget er begrenset til saker hvor barnet har fått oppnevnt bistandsadvokat. Det foreslås at foreldrene i slike tilfelle også kan ha med en ledsager som gis rett til godtgjørelse.

Ingen høringsinstanser synes å ha innvendinger mot forslagene om økt godtgjørelse til fornærmede eller ledsager. Når det gjelder godtgjørelse til etterlatte, har bare Oslo politidistrikt eksplisitt støttet utvalgets flertallsforslag mens Asker og Bærum politidistrikt , Politidirektoratet og Forsvarergruppen av 1977 støtter utvalgets mindretallsforslag.

Slik departementet ser det, har fornærmede som har vært utsatt for en alvorlig integritetskrenkelse og etterlatte et legitimt behov for å følge hovedforhandlingen ut over egen vitneforklaring. Departementet er derfor enig med utvalget i at denne personkretsen bør gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen, jf. forslag til endringer i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd.

Når det gjelder kretsen av etterlatte som bør gis godtgjørelse som vitner, er departementet enig med utvalgets flertall. Departementet foreslår derfor at retten til godtgjørelse skal tilkomme alle etterlatte som nevnt i forslaget til straffeprosessloven § 93 a (ektefelle/samboer, myndige barn, foreldre) og i tillegg avdødes søsken og steforeldre. I vurderingen har departementet lagt avgjørende vekt på at familien i en slik situasjon bør kunne være samlet, uten hinder av omkostningene forbundet med deltakelsen.

Departementet foreslår videreført regelen i gjeldende § 1 annet ledd i.f. i vitnegodtgjørelses­loven om at den som hadde foreldreansvaret alene i saker der et barn under 18 år er død som følge av en straffbar handling kan peke ut en annen person som også kan kreve godtgjørelse som vitne. Det foreslås imidlertid den endring at retten ikke skal gjelde for verger. Dette er i samsvar med utvalgets og departementets generelle synspunkt på at vergen ikke bør inngå i kretsen av etterlatte med prosessuelle rettigheter, se 8.3.3 foran.

Departementet foreslår, i likhet med utvalgets flertall, ikke videreført regelen i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd tredje punktum om at den som hadde foreldreansvaret eller var verge i stedet kan peke ut en annen person som kan fremme krav. Det antas at det ikke er behov for en slik regel tatt i betraktning forslaget om utvidelse av kretsen av etterlatte som gis selvstendig rett til godtgjørelse for å følge hovedforhandlingen.

Departementet er også enig i utvalgets forslag om utvidelse av retten til godtgjørelse for ledsagere, se forslag til vitnegodtgjørelsesloven § 6 første ledd nytt annet punktum. Det foreslås en rett til godtgjørelse for ledsagere for vitner, fornærmede og etterlatte som nevnt i vitnegodtgjørelsesloven § 1 i tilfeller der de har hatt behov for ledsager av andre særlige grunner enn dem som er nevnt i vitnegodtgjørelsesloven § 6 første ledd første punktum (legemsfeil, sykdom, alder eller svakelighet). En slik regel vil åpne for at retten kan gi ledsageren for fornærmede og etterlatte i alvorlige straffesaker godtgjørelse uten at det er nødvendig å definere behovet som sykdom eller lignende.

I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile saker (tvisteloven) foreslo departementet endringer i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet punktum, for å gi ledsagere for barn, alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk utviklingshemmede samme rett til godtgjørelse som vitner. Lovendringen er vedtatt, og trer i kraft 1. januar 2008. Ledsagere for denne persongruppen vil imidlertid som regel ha krav på godtgjørelse også etter den vanlige regelen om ledsagere etter vitnegodtgjørelsesloven § 6. Forholdet til vitnegodtgjørelsesloven § 6 synes ikke vurdert i forarbeidene. Departementets forslag til en skjønnsmessig bestemmelse om godtgjørelse for ledsagere, vil også kunne dekke de tilfeller som lovendringen tar sikte på. Endringene i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet punktum som følge av tvisteloven § 37-3 nr. 6 foreslås derfor opphevet.

I saker hvor barn er tilkjent bistandsadvokat, bør foreldre eller vergen etter departementets syn gis økonomisk anledning til å følge hovedforhandlingen selv om barnet ikke skal vitne. Foreldrene har da ikke krav på godtgjørelse som ledsagere. Departementet støtter utvalgets forslag om å utvide retten til vitnegodtgjørelse i slike tilfeller, se forslag til § 6 nytt annet ledd. Bestemmelsen vil typisk komme til anvendelse der barnet er avhørt ved dommeravhør som spilles av i retten. Fordi en del av sakene med mindreårige fornærmede gjelder tilfeller der foreldrene eller en av dem er tiltalt, bør retten til godtgjørelse også tilfalle en oppnevnt verge. I denne sammenheng er derfor vergen gitt samme rettighet som de som har foreldreansvaret.

I tilfeller foreldre eller vergen gis godtgjørelse for å følge hovedforhandling uten at barnet skal vitne, foreslår departementet at de i særlige tilfeller skal ha rett til å ha med en ledsager som også gis rett til godtgjørelse. Bestemmelsen om ledsager i § 6 første ledd foreslås derfor gitt tilsvarende anvendelse. Dette vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor én har foreldreansvaret alene.

9.9 Saker som avgjøres ved tilståelsesdom

9.9.1 Gjeldende rett

Hvis siktede i saker om straffbare handlinger som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, innen retten avgir en uforeholden tilståelse som styrkes av øvrige opplysninger, kan saken pådømmes som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. Dette er en forenklet behandling hvor det ikke utferdiges tiltalebeslutning, ikke avholdes hovedforhandling og normalt ikke avhøres vitner. At saken fremmes som tilståelsessak har flere konsekvenser for fornærmedes rettsstilling. Fra utredningen kapittel 9.9.1 side 160 gjengis:

«I motsetning til hva som er regelen når det reises tiltale, har påtalemyndigheten ikke plikt til å underrette fornærmede om at påtalemyndigheten begjærer saken avgjort ved tilståelsesdom eller om at fornærmede har rett til å gjøre seg kjent med siktelsen.

Fornærmede har ikke rett til å klage til overordnet påtalemyndighet over påtalemyndighetens beslutning om å begjære saken pådømt ved tilståelsesdom eller over utformingen av siktelsen. Ved tiltale har fornærmede rett til å klage over utformingen av tiltalebeslutningen.

Siden de fornærmede ikke blir innkalt som vitne til rettsmøtet, får de normalt ikke vite at saken blir behandlet som tilståelsessak, eller når og hvor rettsmøtet blir holdt.

Ved tilståelsesdom er fornærmede avskåret fra å fremme erstatningskravet selv etter straffeprosessloven § 428 siden denne bestemmelsen bare gjelder når det holdes hovedforhandling i saken.

Det er uklart om fornærmede som har fremmet erstatningskrav gjennom påtalemyndigheten har krav på underretning om når og hvor rettmøtet holdes. I praksis gis ikke slik underretning.

Ved rettens avgjørelse av erstatningskravet gjelder et skjerpet beviskrav: Retten kan bare pådømme kravet i den utstrekning den finner det utvilsomt, jf. straffeprosessloven § 432 annet ledd.»

For en nærmere fremstilling av fornærmedes rettsstilling i saker som avgjøres ved tilståelsesdom, se utredningen kapittel 3.1.13 på side 41-42, og kapittel 9.9 side 160 flg.

9.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget har vurdert hvorvidt fornærmedes rettsstilling i saker som avgjøres ved tilståelsesdom, bør styrkes, for eksempel ved at fornærmede gis underretning om at påtalemyndigheten begjærer saken pådømt som tilståelsessak, rett til å gjøre seg kjent med siktelsen og eventuelt klagerett over siktelsens utforming og rett til varsel om rettsmøtet om behandling av saken.

Utvalget har kommet til at det av prosessøkonomiske grunner ikke vil være ønskelig å innføre slike rettigheter generelt i tilståelsessaker.

De fleste saker som pådømmes som tilståelsessak, som mindre vinningslovbrudd, er ikke av en slik art at fornærmede normalt vil ha behov for eller interesse i varsel eller klagerett.

I saker som omfattes av bistandsadvokatordningen, særlig volds- og sedelighetssakene, ser utvalget annerledes på det. I slike saker kan fornærmede ha sterkere interesser knyttet til sakens behandling og behov for styrkede rettigheter. Utvalget peker blant annet på at siktelsens utforming kan ha betydning for fornærmedes rett til erstatning eller oppreisning.

I disse sakene foreslår derfor utvalget at fornærmede skal underrettes om begjæringen om pådømmelse som tilståelssessak, gis anledning til å klage over at saken fremmes som tilståelsessak med den aktuelle siktelsen og rett til å varsel om rettsmøtet.

Underretning og klagerett over siktelsen vil medføre at fornærmede vil kunne klage over påtalemyndighetens subsumsjon eller over vurderingen av faktum på punkter som har betydning for valg av subsumsjon i disse sakene. Endringene foreslås gjennomført i straffeprosessloven § 59 a første og annet ledd og i påtaleinstruksen § 21-1 a.

Forslaget berører et begrenset antall saker siden de fleste sakstyper som gir rett til bistandsadvokat har en strafferamme eller karakter som utelukker pådømmelse som tilståelsessak.

En sak skal ikke pådømmes som tilståelsessak når retten finner det betenkelig, jf. straffeprosessloven § 248. Utvalget foreslår at det presiseres i straffeprosessloven § 248 at hensynet til fornærmedes interesser skal tas i betraktning ved rettens vurdering av om saken bør pådømmes som tilståelsessak. Det foreslås en tilsvarende bestemmelse i påtaleinstruksen § 21-1 om påtalemyndighetens vurdering av om den skal begjære saken pådømt som tilståelsessak.

Utvalget foreslår dessuten å utvide adgangen til å få pådømt sivile krav i alvorlige tilståelsesdomssaker, se nærmere nedenfor i 11.10.

9.9.3 Høringsinstansenes syn

Nordland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter , Oslo politidistrikt , Barneombudet og Kvinnefronten støtter utvalgets forslag om klagerett over siktelsens utforming.

Forsvarergruppen av 1977 støtter ikke forslaget, og uttaler:

«Igjen er det tale om å gi fornærmede rettig­heter direkte knyttet til straffekravet, som det etter Forsvarergruppens syn ikke er noen grunn til så lenge straffens formål er å tilgodese samfunnet og ikke den enkelte fornærmede.

Hovedinnvendingen mot forslaget på dette punkt er knyttet til hensynet til rask straffesaksavvikling, hvilket er særlig aktuelt i forhold til begjæringer om tilståelsesdom. Det vil være svært uheldig dersom klager fra fornærmede forhindrer en rask og effektiv pådømmelse – som tjener rettshåndhevelsen og strafferettens effektivitet – fordi den enkelte fornærmede ikke er fornøyd med siktelsens omfang eller strafforslaget.»

9.9.4 Departementets vurdering

Domstolene, politi og påtalemyndighet sparer betydelige ressurser på å avgjøre saker ved den forenklede behandlingen som bruk av tilståelsesdom representerer. Ordningen kan også medføre fordeler for den fornærmede, blant annet ved at saken kan berammes raskere og at fornærmede slipper belastningen ved å avgi vitneforklaringer. I tillegg kan den ansvarserkjennelse som ligger i en tilståelse ha stor betydning for offeret. Imidlertid vil den enkelte fornærmede også kunne ha interesse i at en sak ikke behandles som tilståelsessak.

Departementet slutter seg til utvalgets avveining av hensynet til prosessøkonomi og hensynet til den enkelte fornærmedes interesser og er enig i at det ikke bør innføres noen alminnelig rett til underretning, klage eller lignende i tilståelsessaker. Derimot bør fornærmede i saker med bistandsadvokat gis rett til underretning om påtalemyndighetens begjæring om pådømmelse av sak som tilståelsessak, klagerett og rett til varsel om rettsmøtet, se endringsforslag til straffeprosessloven § 59 a annet ledd nytt annet punktum og § 248 tredje ledd nytt annet punktum og nytt femte ledd.

Departementet understreker imidlertid at også fornærmede i andre saker etter omstendighetene kan ha behov for informasjon om påtalemyndighetens begjæring om pådømmelse etter straffeprosessloven § 248, og at påtalemyndigheten i slike tilfeller bør informere fornærmede, jf. forslaget til alminnelige informasjonsplikt i straffeprosessloven § 93 e.

Saker hvor fornærmede har krav på bistandsadvokat utgjør en svært liten andel av forhold som avgjøres som tilståelsesdom, og prosessøkonomiske hensyn får da mindre betydning. Til gjengjeld vil behandlingen av saken som tilståelsesdom kunne ha stor betydning for fornærmede i disse tilfellene. Fornærmede kan for eksempel ønske å klage over påtalemyndighetens subsumsjon eller vurdering av faktum på punkter som har betydning for subsumsjonen. Det kan også være at siktedes tilståelse etter fornærmedes mening bare dekker deler av handlingen.

Departementet er enig med utvalget i at fornærmedes interesser skal tas i betraktning i vurderingen av om en sak bør behandles som tilståelsessak, men mener det ikke er nødvendig å lovfeste dette.

Utvalget har foreslått at siktede bør gis rett til forsvarer i saker der fornærmede fremmer sivile krav etter straffeprosessloven § 428 i tilståelses­saker, se nærmere om forslag til endringer i reglene om sivile krav i slike saker nedenfor i 11.10. Departementet mener siktede bør ha rett til forsvarer i alle tilståelsessaker der fornærmede har bistandsadvokat, uavhengig av om det fremmes sivile krav, se forslag til straffeprosessloven § 99 nytt annet ledd.

Etter straffeprosessloven § 248 tredje ledd skal siktedes forsvarer få anledning til å uttale seg før saken blir tatt opp til doms. Departementet foreslår at denne retten blir utvidet til å gjelde bistands­advokat i de saker der dette er aktuelt, jf. tredje ledd nytt annet punktum. Departementet forutsetter videre at bistandsadvokaten gis anledning til å stille supplerende spørsmål til tiltalte der dette er nødvendig for sakens opplysning, men anser det ikke nødvendig å lovfeste dette.

Saker der noen er omkommet som følge av en straffbar handling, vil sjelden oppfylle vilkårene for behandling som tilståelsessak. Det er derfor ikke nødvendig å gi tilsvarende rettigheter til etterlatte.

9.10 Underretning om og offentlig­gjøring av dommen

9.10.1 Underretning om dom

Etter gjeldende rett skal fornærmede, når navn og adresse er kjent, underrettes om domsresultatet og sin rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28, jf. påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd.

I utredningen er det opplyst at gjeldende rutine i politiet er at underretning etter § 26-3 først gis når dommen er rettskraftig, jf. utredningen kapittel 9.10 på side 165.

Utvalget foreslår at det innføres et nytt kapittel 28 A i påtaleinstruksen om underretning til fornærmede og etterlatte i lovens rekkefølge om rettskraftig dom.

Det er praksis for at bistandsadvokaten gjøres kjent med domsresultatet straks dom er avsagt, uansett om det er krevd erstatning eller ikke. Utvalget foreslås at det lovfestes uttrykkelig i straffeprosessloven § 43 fjerde ledd at retten skal meddele bistandsadvokaten dommen.

Utvalget foreslår videre at det lovfestes i straffeprosessloven § 43 fjerde ledd at retten skal sørge for at dommen blir meddelt alle fornærmede som har fått avgjort et sivilt krav i dommen, uansett om kravet er fremmet av fornærmede eller påtalemyndigheten.

Departementet er enig i at i hvert fall fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat bør ha underretning fra retten om domsresultatet i alle saker, se endringsforslag til straffeprosessloven § 43 fjerde ledd. Det samme gjelder alle fornærmede som har fått avgjort et sivilt krav i dommen. Det er ikke foreslått at dommen skal kunngjøres. Dette har sammenheng med systemet som foreslås innført for anke eller ny prøving av det sivile kravet, se 11.8 nedenfor.

Departementet mener at også andre fornærmede og etterlatte i mange tilfeller vil kunne ha behov for og en forventning om å bli underrettet om domsresultatet så snart som mulig, også før det er avklart om dommen er rettskraftig. Det minnes i den forbindelse om politiets og påtalemyndighetens alminnelige underretningsplikt etter forslaget til straffeprosessloven § 93 e. Departementet vil dessuten vurdere nærmere hvordan underretning om domsresultatet bør reguleres i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

9.10.2 Offentliggjøring

Etter gjeldende rett kan retten forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene, jf. domstolloven § 130 annet ledd. Slikt forbud gjelder ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.

Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge tilføyes i denne bestemmelsen, slik at de kan få beskjed før avgjørelsen offentliggjøres. Fra utvalgets merknad til lovutkastet på side 228 i utredningen gjengis:

«I saker om alvorlige integritetskrenkelser kan det være en belastning for fornærmede å bli kjent med domsresultatet gjennom mediene. Dette kan skape en følelse av å være fremmedgjort eller å bli behandlet uten respekt. Det samme gjelder for etterlatte. Fornærmede og etterlatte kan også ha behov for å forberede seg på andre måter på at rettsavgjørelsen blir gjengitt offentlig.»

I høringen har Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund i tilknytning til utvalgets forslag til ny § 7-6 i påtaleinstruksen om alminnelig informasjonsplikt til fornærmede og etterlatte understreket at dette ikke må forsinke den normale informasjonsflyten til mediene i straffesaker. De uttaler at forslaget ikke må gå på bekostning av allmenn­hetens informasjonsbehov, for eksempel opplysninger om forkynte tiltaler. Dette siste må antas å ha betydning også for utvalgets forslag til endring i domstolloven § 130 annet ledd.

Forslaget synes ellers ikke kommentert av høringsinstansene.

Departementet støtter utvalgets forslag, og viser til dets begrunnelse, se forslag til endringer i domstolloven § 130 annet ledd. Hensynet til fornærmede og etterlatte må i dette tilfellet gå foran allmennhetens informasjonsbehov. Det må dessuten forutsettes at fornærmede og etterlatte i slike tilfeller underrettes så raskt som mulig.

9.11 Anke i straffesaken

9.11.1 Selvstendig ankerett?

Fornærmede eller etterlatte har etter gjeldende rett ikke adgang til å anke en dom i straffesaken. Påtale­myndigheten har ingen plikt til å innhente fornærmedes synspunkt på spørsmålet om en sak skal ankes, men i praksis kan fornærmedes syn bli tillagt vekt hvis påtalemyndigheten vurderer å anke. Det vises til utredningen kapittel 9.11 side 165 flg. og kapittel 10.8.5 side 177–178.

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, mener at fornærmede eller etterlatte ikke bør ha rett til å anke over rettens avgjørelse, verken over skyld- eller straffespørsmålet. Etter flertallets syn bør det fremdeles tilligge påtalemyndigheten å ta endelig stilling til spørsmålet om anke.

Mindretallet , Austegard, går inn for at fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat skal gis rett til selvstendig anke over skyldspørsmålet . Mindretallet er enig med flertallet i at fornærmede eller etterlatte ikke skal ha rett til å anke over straff­utmålingen .

Et stort flertall av høringsinstansene støtter flertallets syn. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett , Nordmøre tingrett , Trondheim tingrett , riksadvokaten , Agderstatsadvokatembeter , Hordalandstatsadvokatembeter,Nordlandstatsadvokatembeter , Rogalandstatsadvokatembeter , Oslopolitidistrikt , Politidirektoratet , Advokatforeningen , Dommerforeningen, Kvinnefronten og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress .

DIXI Ressurssenter for voldtatte , Norsk Kvinnesaksforening og Støttesenter mot Incest – Oslo støtter utvalgets mindretall. Støttesenter mot Incest – Oslo mener den fornærmede også burde gis rett til å anke over straffutmålingen.

Departementet støtter flertallets syn og foreslår ikke å gi fornærmede eller etterlatte ankerett verken over skyldspørsmålet eller straffespørsmålet. Som fremhevet av utvalget og av flere høringsinstanser, er det imidlertid ikke noe i veien for at fornærmede eller dennes etterlatte gir uttrykk for sitt syn på spørsmålet, og at dette synet tas med i påtalemyndighetens vurdering av ankespørsmålet.

9.11.2 Underretning om anke og anke­behandling

Gjeldende rett inneholder ikke bestemmelser om underretning til fornærmede eller etterlatte om anke i straffesaken eller om anken henvises til behandling.

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om eventuell anke fra tiltalte eller påtalemyndigheten, se utredningen kapittel 9.11.2 på side 166.

I saker med sivile krav, foreslår utvalget at ankeinstansen skal underrette fornærmede dersom anken fremmes, se utredningen kapittel 12.9.2.3 side 212 om begjæring om ny behandling av sivile krav ved anke i straffesaken.

Utvalget foreslår også at fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge blir informert om tidspunktet for behandlingen av en sak i Høyesterett.

Agder lagmannsrett, Oslo politidistrikt Barneombudet, Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977, DIXI Ressurssenter for voldtatte Kvinnefronten og Norges Kvinne- og Familieforbund støtter utvalgets forslag. Forsvarergruppen av 1977 mener i tillegg at dommen bør forkynnes for fornærmede som har fremmet krav etter § 3 for å få et entydig utgangspunkt for ankefristen.

Departementet er enig i at fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte bør ha krav på underretning om anke i straffesaken og om berammelse av saken i Høyesterett. Det samme gjelder alle som har fremmet sivile krav. Også andre fornærmede kan ha interesse i å bli varslet om anke og om tidspunktet for sakens behandling i Høyesterett. Dette krever ikke lovendringer. Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen. Departementet viderefører utvalgets forslag om å ta inn i loven at påtalemyndigheten skal underrrette fornærmede som har fremmet krav etter § 3, om at dommen er anket og om innholdet i anken, se forslag til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 434 og merk­naden til bestemmelsen.

9.11.3 Bistandsadvokat ved ankebehandling?

Etter gjeldende rett skal bistandsadvokaten bistå «i saker om» overtredelse av nærmere angitte bestemmelser, jf. straffeprosessloven § 107 a første ledd. Etter ordlyden kan dette omfatte også begrenset ankeforhandling i lagmannsretten om for eksempel straffutmåling eller saksbehandlingen i en sak som nevnt i § 107 a.

Dersom fornærmede anker særskilt over avgjørelsen av erstatningskravet til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 435, er det lagt til grunn i teori og praksis at bistandsadvokatoppdraget også omfatter den sivile ankesaken. Det samme gjelder dersom Høyesterett behandler erstatningskravet i forbindelse med en anke i straffesaken, jf. § 434, se utredningen kapittel 11.2.9 på side 185 med videre henvisninger.

Utvalget viser til at det har inntrykk av at praksis for oppnevning av bistandsadvokat ved begrensede anker i lagmannsretten er usikker, men at det etter utvalgets lovforståelse ikke er nødvendig med lovendring på dette punkt. Etter utvalgets syn kan fornærmede ha behov for bistandsadvokat også ved behandlingen av begrensede anker i straffesaken. Fra utvalgets redegjørelse i kapittel 11.2.9 side 184–185 hitsettes:

«Skal fornærmede forklare seg for retten, bør bistandsadvokat oppnevnes på vanlig måte, også ved begrenset anke. Dette er først og fremst praktisk ved anker over straffutmålingen. Også anker over saksbehandlingen kan gjelde prosessuelle spørsmål som angår fornærmedes rettsstilling. Typisk vil dette gjelde spørsmål om fornærmedes forklaringsplikt, om fornærmede har gyldig forfall, om adgangen til å lese opp fornærmedes politiforklaring, om utvisning av tiltalte under fornærmedes forklaring, om lukkede dører og habilitetsspørsmål. I så fall bør det oppnevnes bistandsadvokat for fornærmede, og advokaten bør gis anledning til å uttale seg om spørsmålene. Det er sjelden at rene lovanvendelsesanker behandles i lagmannsretten, i alle fall i saker hvor det kan være aktuelt å oppnevne bistandsadvokat. Det kan imidlertid tenkes, i alle fall teoretisk, at en ren lovandelsesanke kommer til behandling i en bistands­advokatsak og at det er grunn til å oppnevne bistandsadvokat.

Oppnevning av bistandsadvokat for fornærmede i saker for Høyesterett reiser særlige problemstillinger. Dersom fornærmede anker særskilt over avgjørelsen av erstatningskravet til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 435, er det lagt til grunn i teori og praksis at bistandsadvokatoppdraget også omfatter den sivile ankesaken. Det samme gjelder dersom Høyesterett behandler erstatningskravet i forbindelse med en anke i straffe­saken, jf. straffeprosess­loven § 434.

Spørsmålet her er derfor om fornærmede også i tilfeller der Høyesterett ikke skal behandle erstatningskrav bør ha rett til bistandsadvokat i forbindelse med Høyesteretts behandling av anke i straffesaken. Anke til Høyesterett kan ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anker over saksbehandlingen kan som nevnt ovenfor reise spørsmål som har betydning for fornærmedes stilling. Utvalget mener derfor at det også for Høyesterett bør oppnevnes bistandsadvokat hvis anken gjelder prosessuelle spørsmål som angår fornærmedes rettsstilling. I tråd med det utvalget har sagt ovenfor om lovens ordlyd, er det ikke nødvendig med endringer i loven for dette forslaget. Rene anker over lovanvendelsen er mer praktisk i Høyesterett enn i lagmannsretten. Utvalget antar at disse ankene sjelden vil angå fornærmede på en slik måte at det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat, men det kan tenkes. Ved straff­utmålingsanker kan utvalget vanskelig se at det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat i Høyesterett.

Hvis Høyesterett også behandler erstatningsspørsmål, kan en anke over lovanvendelsen ha betydning for erstatningskravet. Som eksempel nevnes spørsmål om grensen mellom seksuell handling og seksuell omgang hvor det kan være naturlig å høre også bistandsadvokatens synspunkter.

Utenom de tilfellene hvor en anke over lovanvendelsen eller saksbehandlingen i straffesaken kan tenkes å angå fornærmede direkte, kan det være rimelig at bistandsadvokaten, i forlengelsen av oppnevnelsen for lagmannsretten, gis godtgjørelse for å følge saken i Høyesterett og veiledning til fornærmede eller etterlatte om sakens behandling og utfall. Dette gjelder også ved anker over straffutmålingen. Utvalget forutsetter at bistandsadvokatene gis en rimelig godtgjørelse for dette, men finner det ikke naturlig å foreslå nærmere regler om dette.»

Under høringen uttrykte Agder lagmannsrett enighet med utvalgets betraktninger om oppnevning av bistandsadvokat i begrensede ankesaker.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger når det gjelder oppnevning av bistandsadvokat ved begrenset anke i lagmannsrett og ved ankeforhandling i Høyesterett. Fornærmede og etterlatte kan ha behov for bistandsadvokat også i slike tilfeller. Som utvalget mener departementet at det ikke er nødvendig med noen ­lovendring for slik oppnevning ettersom straffeprosessloven § 107 a generelt henviser til «sak om» overtredelse av de oppregnede bestemmelsene. Denne henvisningen dekker også begrenset ankebehandling i lagmannsretten og ankeforhandling for Høyesterett. Departementet slutter seg videre til utvalgets synspunkter om at det også utenom tilfeller hvor en anke direkte angår fornærmede eller etterlatte, kan gis godtgjørelse for å følge saken i Høyesterett i forlengelsen av opp­nevnelsen for lagmannsretten.

9.12 Underretning om rettskraftig dom

Etter gjeldende rett skal fornærmede, når navn og adresse er kjent, underrettes om domsresultatet og sin rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28, se påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd. Som nevnt over i 9.10.1, er det opplyst i utredningen at gjeldende rutine i politiet er at underretning etter § 26-3 først gis når dommen er rettskraftig.

Utvalget foreslår at det innføres et nytt kapittel 28 A i påtaleinstruksen om underretning til fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge om rettskraftig dom, hvis de ikke har fått beskjed på annen måte. Beskjed på annen måte vil være gitt dersom det er pådømt erstatningskrav eller oppnevnt bistandsadvokat, jf. 9.10 foran og forslaget til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 43.

Barneombudet, DIXI Ressurssenter for voldtatte, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo er positive til de foreslåtte retningslinjene om underretning om rettskraftig dom.

Departementet vil vurdere utvalgets forslag i forbindelse med endringer i påtaleinstruksen.

9.13 Avgjørelser om straffegjennom­føring

9.13.1 Underretning om soningsutsettelser

Etter gjeldende rett kan fullbyrdelse av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende, når hans helsetilstand gjør fullbyrding utilrådelig eller når vektige grunner tilsier det, jf. straffeprosessloven § 459.

Etter straffeprosessloven § 59 a første ledd nr. 5 kan påtalemyndighetens vedtak om soningsutsettelser påklages til nærmeste overordnede påtalemyndighet. Det er uenighet i teorien om fornærmedes klagerett omfatter slike avgjørelser, se utredningen kapittel 3.1.6.2 side 33.

Utvalget foreslår at det tas inn en ny bestemmelse i straffeprosessloven om at påtalemyndigheten skal underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om at det er truffet vedtak om soningsutsettelse og i tilfelle hvor lenge. Utvalget foreslår videre at straffeprosessloven § 59 a endres slik at det uttrykkelig fremgår at bare domfelte, ikke fornærmede eller etterlatte, kan påklage avgjørelser om soningsutsettelser.

Politidirektoratet , DIXI Ressurssenter for voldtatte, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo , støtter utvalgets forslag om underretningsplikt. Ingen høringsinstanser synes å ha uttalt seg om forslaget om utrykkelig å begrense klageretten til domfelte.

Departementet viser til den nylige utvidelsen av regler om varsel til fornærmede og etterlatte om avgjørelser i forbindelse med straffegjennomføring omtalt i 9.13.2 nedenfor, og viderefører ikke utvalgets forslag om varsling om soningsutsettelser. Det vises til drøftelsen i 9.13.2.4 nedenfor.

Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om uttrykkelig å begrense klagerett på avgjørelser om soningsutsettelser til domfelte. Departementet er enig i at det sjelden vil være grunnlag for klage fra fornærmede eller etterlatte på vedtak om soningsutsettelse, men ønsker likevel ikke fullstendig å utelukke en slik klagemulighet i loven. Spørsmålet antas sjelden å være aktuelt. Det vises for øvrig til 9.13.3.2 nedenfor om klagerett over avgjørelser under straffegjennomføringen og til 9.6.3 ovenfor om klagerett på avgjørelser av påtalespørsmålet.

9.13.2 Underretning om avgjørelser under straffegjennomføring

9.13.2.1 Gjeldende rett

Etter straffegjennomføringsloven § 36 tredje ledd kan kriminalomsorgen varsle fornærmede eller de etterlatte på forhånd dersom det er av betydning for disse å få kjennskap til tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd for den domfelte. Det samme gjelder tidspunktet for løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 42 syvende ledd. Ved lov 29. juni 2007 nr. 83 om endringer i straffegjennomføringsloven og straffeloven (opplysningsplikt, vandelskrav og varsel til fornærmede mv.) ble det vedtatt utvidete varslingsregler til fornærmede og etterlatte. Reglene trådte i kraft 1. november 2007, jf. kgl.res. 12. oktober 2007.

Fornærmede eller dennes etterlatte kan etter denne endringen også varsles om tidspunktet for gjennomføring av straff utenfor fengsel (§ 16 sjette ledd), om frigang (§ 20 annet ledd), om at domfelte unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner (§ 40 åttende ledd) og om at den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden (§ 42 syvende ledd).

Varsel forutsetter i alle tilfellene at «det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte» å få denne kunnskapen. Dersom det fastsettes vilkår i forbindelse med de enkelte bestemmelsene, og disse direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte, skal varselet også omfatte informasjon om vilkårene. Det samme gjelder vilkår fastsatt ved løslatelse fra forvaring eller strafferettslige særreaksjoner (straffelov 1902 § 39 g femte ledd).

9.13.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at fornærmede og etterlatte kan ha behov for å bli varslet om avgjørelser i tilknytning til straffegjennomføringen. Fra utredningen kapittel 9.13.2 side 167 gjengis:

«For mange fornærmede i saker om vold, trusler og seksuallovbrudd er det viktig å få vite når domfelte blir satt inn til soning, å bli varslet om avgjørelser som innbærer at domfelte får ferdes utenfor fengslet under soningen og å bli varslet om tidspunktet for endelig løslatelse eller løslatelse på prøve. Noen er redde for represalier eller for at domfelte skal oppsøke dem. Andre føler frykt eller sterkt ubehag ved å påtreffe domfelte. De fornærmede kan ønske å ta forholdsregler mot å påtreffe domfelte eller mot å bli oppsøkt av ham eller henne, eller i alle fall å være mentalt forberedt på muligheten.

Noen vil kanskje hevde at det kan svekke muligheten for rehabilitering dersom domfelte vet at hver gang han eller hun får permisjon, frigang eller lignende får fornærmede beskjed. Etter utvalgets oppfatning burde ikke dette oppleves særlig tyngende for domfelte. I noen tilfeller kan det til og med tenkes at det kan være greit for domfelte å vite at fornærmede er forberedt. Under enhver omstendighet mener utvalget at fornærmedes behov her veier tyngre enn domfeltes.»

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at varslingsplikten burde utvides til å gjelde alle avgjørelser som innebærer at domfelte kan påtreffes utenfor fengselet uten følge, det vil si også ved overføring til mildere soningsformer, slik som soning i overgangsbolig eller utenfor fengselet. Videre mener utvalget at fornærmede og etterlatte må varsles dersom domfelte rømmer. I helt spesielle tilfeller bør det også åpnes for varsel om fremstilling med følge. Utvalget viser til at det kan være en stor psykisk belastning for fornærmede og etterlatte å møte domfelte. Det kan også være behov for varsel i tilfeller der fornærmede og fornærmedes familie lever på hemmelig sted eller under ny identitet.

9.13.2.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene støtter utvalgets forslag. Dette gjelder blant annet Agder statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , DIXI Ressurssenter for voldtatte , Kriminalomsorgen region nordøst , Kriminalomsorgen region sør,Kriminalomsorgen region øst , Kvinnefronten, Norges Kvinne- og Familieforbund og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Kriminalomsorgen region sør foreslår å utvide varslingsplikten til også å gjelde overføring til soning på institusjon, jf. straffegjennomføringsloven § 12, eller til sykehus, jf. § 13, og at institusjonen, ikke bare kriminalomsorgen, gis hjemmel til å varsle. Kriminalomsorgen region øst mener det bør legges inn opplysninger om fornærmede eller etterlatte i datasystemet, også om de ikke ønsker å bli varslet. Regionen forutsetter at spørsmålet om varsling ved fremstilling skal vurderes konkret ved den enkelte fremstilling, og peker på at varsling ikke alltid vil være mulig fordi det ofte besluttes på kort tid.

JURK er skeptisk til utvalgets forslag:

«JURK er usikker på om utvalgets forslag vil være riktig i forhold til fornærmede og dens muligheter til å legge forholdet bak seg. Videre mener JURK at domfelte ved soning får den straff som er påtenkt av samfunnet, og at varsling om domfeltes bevegelser kan sees som en ytterligere straff. Varsling bør kun benyttes i helt nødvendige tilfeller.»

9.13.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at det allerede er vedtatt en betydelig utvidelse av adgangen til å varsle de fornærmede og etterlatte om permisjoner, frigang mv. Et forhold som ble vektlagt i Ot.prp. nr. 15 (2006-2007) er at det ikke bør innføres varslingsregler som er mer inngripende overfor domfelte enn det som er strengt nødvendig for i rimelig grad å ivareta interessene til fornærmede eller dennes etterlatte.

Departementet finner ikke grunn til ytterligere å utvide varslingsreglene i straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelser om når kriminalomsorgen kan varsle, tas inn i en samlebestemmelse.

Spørsmålet om varsel ved overføring fra fengsel til overgangsbolig ble vurdert ved den nevnte lovendringen. Departementet uttalte da at det etter departementets syn ikke er behov for en slik regel. Domfelte vil forut for overføring til overgangsbolig i lengre tid ha hatt permisjoner og i noen tilfeller også frigang, og behovet for å varsle vil da være lite, se Ot.prp. nr. 15 (2006-2007) kapittel 4.4 side 17. Departementet vurderte samtidig hvorvidt det burde gis varsel om gjennomføring av straff i institusjon etter straffegjennomføringsloven § 12 (Ot.prp. nr. 15 (2006-2007) side 17:

«Straffegjennomføring i institusjon forutsetter et behov for behandling eller sosial- og arbeidstrening. Departementet finner det ikke tilrådelig å opplyse om dette. Varsling i slike tilfeller kan etter departementets oppfatning medføre at opplysninger om helseforhold blir gitt indirekte. Dette vil være et brudd på hovedregelen om taushetsplikt og således være et uforholdsmessig inngrep i forhold til fornærmede og dennes etterlattes behov for informasjon.»

Departementet fastholder de vurderinger som ble gjort i Ot.prp. nr. 15 (2006-2007). Departementet mener at det av samme grunner som nevnt foran heller ikke bør varsles ved overføring til sykehus for gjennomføring av straff, jf. straffegjennomføringsloven § 13 slik Kriminalomsorgen region sør foreslår i denne høringsrunden.

9.13.3 Klagerett over avgjørelser under straffegjennomføringen

9.13.3.1 Gjeldende rett

Klagerett for fornærmede eller dennes etterlatte i forbindelse med avgjørelser som gjelder domfeltes soning av straffen, er ikke uttrykkelig omtalt i straffegjennomføringsloven. Straffegjennom­føringsloven § 7 bestemmer at forvaltningsloven gjelder for kriminalomsorgens virksomhet med visse unntak. Etter forvaltningsloven § 28 kan enkeltvedtak påklages av en part «eller annen med rettslig klageinteresse.» Spørsmålet er om fornærmede eller dennes etterlatte har rettslig klageinteresse slik at de kan påklage avgjørelser om domfeltes soningsforhold.

I sak 07-016317TVI-OTIR/03 avsagt 7. september 2007 behandlet Oslo tingrett spørsmålet om Ada Sofie Austegard hadde klagerett på kriminalomsorgens vedtak om innvilgelse av permisjon til datterens drapsmann. Tingretten kom til at Austegard ble berørt tilstrekkelig nært og sterkt til at hun hadde «rettslig klageinteresse» i å få påklage to konkrete vedtak om permisjon.

Staten har anket avgjørelsen til lagmannsretten.

9.13.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget vurderte spørsmålet om hvorvidt det burde innføres en særskilt klagerett for fornærmede eller etterlatte over avgjørelser under straffegjennomføringen, men konkluderte med at slik klagerett ikke burde innføres. Fra utredningen kapittel 9.13.2 side 167 gjengis:

«Utvalget har vurdert om fornærmede ved avgjørelser om soning bør gis rett til å uttale seg på forhånd eller til å klage, men fremmer ikke forslag om det. En klage- eller uttalerett gir liten mening hvis ikke fornærmede også gis rett til dokumentinnsyn og rett til å bli kjent med begrunnelsen for vedtaket. Hensynet til domfeltes personvern medfører etter utvalgets syn at fornærmede ikke bør gis innsyn.»

9.13.3.3 Høringsinstansenes syn

Kriminalomsorgen – Kongsvinger fengsel antar at en utvidelse av plikten til å underrette fornærmede og etterlatte om avgjørelser under soning vil medføre at flere av disse vil kreve å ha rettslig klageinteresse i forhold til å ha klagerett på vedtaket, og anbefaler at departementet klargjør forholdet til forvaltningsloven § 28.

Ada Sofie Austegard har sendt Justisdepartementet gjenpart av klage 15. september 2006 over vedtak om permisjon for datterens drapsmann og bedt om at klagen behandles som en høringsuttalelse til Fornærmedeutvalgets utredning. I klagen gis det uttrykk for at fornærmede og etterlatte i alvorlige straffesaker har og bør ha rett til å klage på avgjørelser om permisjon.

9.13.3.4 Justiskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 15 (2006–2007)

Ved justiskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 15 (2006–2007) Om lov om endringer i straffegjennomføringsloven og straffeloven (opplysningsplikt, vandelskrav og varsel til fornærmede mv.), ble spørsmålet om klagerett for fornærmede kommentert på flere måter. Representanten fra FrP mente regjeringen burde vurdere å innføre en ordning hvor man gir ofre eller deres pårørende adgang til å påklage permisjoner og annen type frigang fra soningsinstitusjonen. Representanten fra Høyre mente det ikke burde innføres klagerett, men ba om at det ble vurdert hvorvidt fornærmede skal ha en uttalerett i forbindelse med vurderingen av permisjon eller frigang. Komiteens øvrige representanter uttrykte motforestillinger mot forslag om klagerett og dels også uttalerett.

9.13.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til den pågående saken mellom staten og Austegard om klagerett over avgjørelse om permisjon. Departementet ønsker å avvente rettsavklaringen som skjer gjennom domstolene i denne saken før det tas stilling til om det eventuelt er behov for å vurdere nærmere spørsmål om klagerett mv.

9.14 Gjenåpning

9.14.1 Gjeldende rett

Gjenopptakelse (gjenåpning fra 1. januar 2008 jf. tvisteloven § 37-3 nr. 78, i det følgende brukes gjenåpning) betyr at en rettskraftig avgjørelse behandles på nytt. Begjæringer om gjenåpning av straffesaker rettes til kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (gjenopptakelseskommisjonen) jf. straffeprosessloven § 394. Kommisjonen vurderer om det er grunnlag for gjenåpning. Dersom den tar begjæringen om gjenåpning til følge, blir saken behandlet på nytt av en annen domstol enn den som avsa avgjørelsen som gjenåpnes.

Når gjenåpning begjæres, har fornærmede eller etterlatte i dag ikke lovfestet rett til å bli underrettet om begjæringen eller anledning til å uttale seg om den.

Ved lov 30. juni 2006 nr. 53 om endringar i straffeprosesslova m.m. (sakshandsaminga i Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker m.m.) ble straffeprosessloven § 379 endret, slik at kommisjonen kan oppnevne bistandsadvokat for fornærmede etter reglene i §§ 107 a–107 d så langt de passer.

9.14.2 Rett til bistandsadvokat

Utvalget foreslår at kommisjonen gis adgang til å oppnevne bistandsadvokat for fornærmede når saken etter sin art omfattes av bistandsadvokatordningen og særlige grunner tilsier det.

Forslaget har fått støtte av riksadvokaten, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo .

Departementet viser til den gjennomførte lovendringen omtalt over i 9.14.1, som oppfyller utvalgets forslag. Gjeldende § 397 annet ledd tredje punktum gir kommisjonen adgang til å oppnevne bistandsadvokat for fornærmede etter reglene i §§ 107 a–107 d så langt de passer. Etter departementets syn bør det samme gjelde for etterlatte. Det er opp til gjenopptakelseskommisjonens skjønn om advokat skal oppnevnes i det enkelte tilfellet.

I høringen til lovendringen som innførte adgang for kommisjonen til å oppnevne advokat, reiste riksadvokaten spørsmål om fornærmede automatisk bør ha krav på bistandsadvokat i saker som behandles for kommisjonen hvis vedkommende hadde slik advokat i straffesaken, se Ot.prp. nr. 54 (2005-2006) kapittel 6.3 side 11. Departementet uttalte at det ville komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med oppfølgingen av Fornærmede­utvalgets utredning. Slik departementet ser det nå, bør den omstendighet at fornærmede hadde bistandsadvokat under straffesaken bare være et moment i vurderingen av om advokat bør opp­nevnes. Det avgjørende må være om fornærmede har behov for bistandsadvokat i forbindelse med kommisjonens behandling av en begjæring om gjenåpning.

9.14.3 Underretning

Utvalget foreslår at det tilføyes en bestemmelse i straffeprosessloven § 398 om at fornærmede eller dennes etterlatte må informeres om at gjenåpning er begjært, med mindre kommisjonen beslutter å forkaste begjæringen etter straffeprosessloven § 397 tredje ledd. At det skulle gis slikt varsel, ble forutsatt av departementet i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) kapittel 4.4.4 side 17. Utvalget nevner at lovgivers forutsetninger ikke synes ha blitt fulgt fullt ut i gjenopptakelseskommisjonens praksis. Samtidig med varselet bør fornærmede og etterlatte informeres om sin rett til dokumentinnsyn, til å uttale seg, til å avgi forklaring og om muligheten til å få bistandsadvokat.

Utvalget foreslår videre at fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge straks blir underrettet dersom saken besluttes gjenåpnet og at reglene i straffeprosessloven § 264 a gis tilsvarende anvendelse.

Kommisjonen for gjenopptakelseav straffesaker peker i sin høringsuttalelse på at man ved en rutinemessig varsling av alle fornærmede eller etterlatte lett vil komme i skade for å rippe opp i gamle sår, og at langt fra alle vil føle at det er ønskelig. Kommisjonen uttaler:

«Det må i denne sammenheng sees hen til at det ikke er noen tidsfrist for å begjære gjenopptakelse av straffesaker, slik at det kan være tale om saker som ligger flere tiår tilbake i tid. Kommisjonen forutsetter imidlertid at fornærmedeutvalget har vurdert eventuelle rettigheter for fornærmede/etterlatte opp mot mulige skadevirkninger som dette kan tenkes å medføre.»

Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å lovfeste fornærmedes og etterlattes krav på underretning om en begjæring om gjenåpning, se forslag til nytt femte ledd i straffeprosessloven § 397. Når fornærmede eller de etterlatte varsles om begjæringen, har det også sammenheng med at de er gitt rettigheter ved behandlingen av denne. Fornærmede eller etterlatte må orienteres om at en begjæring er til behandling for å kunne ta stilling til om de vil utøve sine øvrige rettigheter i forbindelse med begjæringen. Det vil nok kunne være slik at et varsel til fornærmede eller etterlatte om gjenopptakelsesbegjæringen vil kunne rive opp gamle sår. I slike saker kan det likevel tenkes at fornærmede eller etterlatte vil kunne få informasjon om gjenåpning på andre måter, som ved omtale i media, hvor det kan virke mer sårende at de ikke har fått beskjed om begjæringen på forhånd.

9.14.4 Uttalerett

Utvalget foreslår at fornærmede gis lovfestet rett til å forklare seg skriftlig om sitt syn på begjæringen om gjenåpning, og i enkelte tilfeller også møte for kommisjonen. Det fremgår av Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), punkt 4.4.4 side 17 og Innst. O nr. 114 (2000-2001) innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) kapittel 4.3.4 side 8 at både departementet og justiskomiteen la til grunn at fornærmede skulle ha anledning til å uttale seg om gjenopptagelses­begjæringen. Når gjenopptakelsesbegjæringen retter seg mot troverdigheten av fornærmedes forklaring, foreslår utvalget at fornærmede skal ha rett til å forklare seg for kommisjonen etter reglene i straffeprosessloven § 398 a annet ledd.

Utvalget foreslår at også etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal ha rett til å uttale seg skriftlig, men ikke en ubetinget rett til å forklare seg for kommisjonen. Utvalget peker på at de etterlatte normalt ikke har vært vitne til selve handlingen, og at det må være opp til kommisjonen å vurdere om det er grunn til å høre det etterlattes forklaring.

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo støtter utvalgets forslag.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker støtter ikke forslaget om at fornærmede i visse tilfeller skal ha rett til å møte for kommisjonen. Kommisjonen uttaler:

«Fornærmede gis her en ubetinget rett til å forklare seg for kommisjonen. Dette innebærer at kommisjonen pålegges å avhøre fornærmede selv om kommisjonen ikke skulle finne grunn til det ut fra hensynet til sakens opplysning. Etter de någjeldende regler har ikke engang domfelte etter loven noen slik ubetinget rett, selv om kommisjonen i praksis gjennomfører samtaler med alle domfelte som ikke har advokat. Kommisjonen finner at dette forslaget griper inn i den friheten kommisjonen er gitt i § 395 til selv å bestemme sin arbeidsmåte. Utformingen av lovteksten blir på dette punkt for firkantet etter kommisjonens syn. Kommisjonen går ellers ut fra at eventuelle avhør også i disse tilfellene vil kunne foretas etter reglene om politiavhør av en som handler på vegne av kommisjonen, jf. § 398a siste ledd. Dersom forslaget opprettholdes, bør det i så fall vurderes om ikke henvisningen til § 398a annet ledd for klarhetens skyld også bør omfatte § 398 a siste ledd.»

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår en rett for fornærmede eller etterlatte til å uttale seg skriftlig om gjenopptakelsesbegjæringen, se forslag til nytt annet ledd i § 398. Det er som nevnt tidligere lagt til grunn at fornærmede skulle ha en slik rett, men den synes ikke å ha blitt fulgt i praksis. På bakgrunn av innvendingene fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, har departementet imidlertid ikke videreført forslaget om en ubetinget rett for fornærmede til å møte for kommisjonen. Hensynet til kommisjonens rett til selv å bestemme sin arbeidsmåte, jf. § 395 siste ledd, tilsier at det ikke uttrykkelig lovfestes en slik rett. Departementet finner likevel grunn til å understreke at når en begjæring om gjenopptakelse direkte omhandler troverdigheten til den fornærmede, vil det i mange tilfeller være naturlig at vedkommende får anledning til å forklare seg, enten for kommisjonen, jf. § 398 a annet ledd, eller etter reglene om politiavhør, jf. § 398 a siste ledd.

Til forsiden