2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Seksuallovbruddutvalget
Seksuallovbruddutvalget ble nedsatt av Justisdepartementet 11. desember 1995. Utvalget fikk følgende mandat:
«1 Bakgrunnen
Stortinget gjorde 12 juni 1995 følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven, i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 206 for 1994-95.»
I innstillingen gir dels den samlede komite og dels komiteens flertall uttrykk for følgende synspunkter:
« Komiteen viser til at sedelighetskapitlet i den norske strafferetten ble utforma for nærmere 100 år sia. Seinere har det vært gjort enkelte endringer, men reglene er prega av den tida de ble utforma. Det er vel neppe tvil om at rettsoppfatningen i dag er langt klarere på at seksuelt samvær skal baseres på frivillighet mellom de impliserte parter, noe som kommer dårlig fram i loven. Det er etter k o m i t e e n s mening viktig for kvinners rettslige stilling å få fram denne forståelsen i loven.
Komiteen viser til at straffeloven § 192 krever at det benyttes grove trusler eller vold for at ufrivillig seksuell omgang skal kunne betegnes som voldtekt i lovens forstand. De mindre grove tilfellene er regulert i § 194. Komiteen mener at det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen.
Komiteen er kjent med at straffelovkommisjonen nå arbeider med å gå gjennom hele straffeloven med tanke på endringer. Komiteen mener at gjennomgangen av sedelighetskapitlet i straffeloven må prioriteres og gås gjennom nå, med sikte på å foreslå endringer uavhengig av gjennomgangen av straffelovens øvrige kapitler, og fremmer forslag om dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at i denne omgangen bør forslaget om å kriminalisere forslaget om uaktsom voldtekt bli vurdert. Flertallet forutsetter at også strafferammene vil bli vurdert ved en slik generell gjennomgang.
Det bør også foretas en vurdering av om de sentrale begreper og grensedragninger i straffelovens sedelighetskapittel passer i saker om seksuelle overgrep mot barn.
Flertallet vil be om at sedelighetskapitlet i straffeloven tas opp til revisjon så snart som mulig.»
Et annet flertall (alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet) synes å mene at straffenivået i voldtektssaker er for lavt, men at endringer i minstestraffen eller maksimumsstraffen ikke er veien å gå.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er for tidlig å ta stilling til forslaget om å kriminalisere grov uaktsom voldtekt, men mener at dette spørsmålet bør vurderes nærmere.
Justisdepartementet er enig med Justiskomiteen i at det er behov for å vurdere om straffelovens sedelighetskapitler bør endres. Departementet nedsetter på denne bakgrunnen et utvalg under Straffelovkommisjonen til å vurdere straffelovens sedelighetskapitler.
2 Nærmere om mandatet
Utvalget skal vurdere og fremme eventuelle forslag til endringer både i straffelovens kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten og i kapittel 38 om forseelser mot sedeligheten.
Utvalget skal vurdere de spørsmål som Justiskomiteen har pekt på i Innst S nr 206 (1994-95), men skal også vurdere om det bør foretas andre endringer i de aktuelle kapitlene. Blant annet bør utvalget vurdere om enkelte straffebud, spesielt i forseelseskapitlet, er foreldede og derfor bør oppheves.
Sosial- og helsedepartementet har bedt om at det vurderes nærmere om straffeloven § 198 om seksuelt misbruk i behandlingsrelasjoner bør endres. Bakgrunnen er en henvendelse 18 mai 1995 fra Statens helsetilsyn i samråd med Riksadvokaten, som er vedlagt mandatet her. Utvalget skal vurdere de spørsmål som er tatt opp i brevet fra Statens helsetilsyn.
Barne- og familiedepartementet har bedt om at det vurderes om straffeloven § 29 om tap av rett til å inneha visse stillinger bør endres. Bakgrunnen er familie-, kultur- og administrasjonskomiteens uttalelse i Innst O nr 28 (1994-95) s 14-15 om domstolenes bruk av denne bestemmelsen i forbindelse med saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget skal derfor vurdere om det er behov for revisjon av straffeloven § 29.
I tillegg til å vurdere realitetsendringer bør utvalget i den utstrekning det finner det naturlig, fremme forslag til språklig modernisering og forenkling.
Forslaget bør så langt det er mulig tilpasses til Straffelovkommisjonens arbeid med ny straffelov.
Utvalget bør innhente opplysninger om utenlandsk rett på de mest sentrale områdene mandatet omfatter.
3 Nærmere om utvalget
Utvalget skal være et underutvalg under Straffelovkommisjonen. Det skal ha slik sammensetning:
Lagdommer Mary-Ann Hedlund (leder)
Kommunelege Lisbeth Bang
Statsadvokat Wenche Fliflet Gjelsten
Sekretær Grete Kvalheim
Psykolog Thore Langfeldt
Advokat Knut Lindboe
Straffelovkommisjonens sekretariat skal fungere som sekretariat også for underutvalget.
Underutvalget skal avgi sin utredning til Justisdepartementet innen utgangen av 1996.»
Utvalget ble nedsatt som et underutvalg til Straffelovkommisjonen. Kommisjonens oppdrag er å foreta en fullstendig gjennomgåelse og revisjon av straffeloven og straffebestemmelsene i særlovgivningen.
Under utvalgets arbeid frem til april 1996 ble kommisjonens sekretariat ledet av byråsjef Stein Vale. Fra 1. juli 1996 ble sekretariatet ledet av rådgiver Johan Kr. Øydegard. Martin Blikra har under utvalgets arbeid vært ansatt som førstekonsulent i sekretariatet.
Etter at underutvalget trådte i funksjon, ble det besluttet å kalle det Seksuallovbruddutvalget.
Utvalget avga sin utredning 11. juli 1997, trykt som NOU 1997: 23 Seksuallovbrudd. At arbeidet tok noe lenger tid enn forutsatt i mandatet, forklarer utvalget med at mandatet var vidt, og at gjennomdrøftingen av de mange og til dels kompliserte problemstillingene krevet tid.
2.2 Hovedpunktene i utredningen
Seksuallovbruddutvalget har lagt til grunn at det skulle foretas en fullstendig revisjon av sedelighetskapitlene i straffeloven.
Sedelighetsbestemmelsene i kapittel 38 (forseelsene) foreslås opphevet. Det skyldes dels at disse av utvalget anses som foreldet, og dels at de vil fanges opp av straffebud i utvalgets forslag til nytt kapittel 19.
Kapittel 19 om sedelighetsforbrytelsene foreslås omdisponert, forenklet og modernisert. Paragrafene er i forslaget gitt en annen rekkefølge og systematisert ut fra vernet interesse og straffverdighet. Uttrykket «utuktig omgang» foreslås erstattet med «seksuell omgang». På samme måte foreslås «utuktig handling» erstattet med «seksuell handling». «Utuktig atferd» erstattes med uttrykket «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd». For øvrig foreslås ikke endringer i lovens gjeldende begreper og grensedragninger. Samleiedefinisjonen foreslås opprettholdt (utkastet § 206).
Utvalget drøfter straffutmålingspraksis. Straffenivået for grove seksuelle overgrep er etter utvalgets oppfatning noe lavt, men utvalget finner likevel ikke grunn til å foreslå endringer i strafferammene.
Voldtektsbestemmelsen foreslås omformulert slik at tvangsaspektet kommer tydeligere frem (utkastet § 197). Det foreslås at den skjerpete strafferammen på fengsel inntil 21 år også skal komme til anvendelse i de tilfellene der overtredelsen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller av flere i fellesskap. Utvalgets flertall avviser kriminalisering av uaktsom voldtekt.
Utvalget foreslår heller ingen generell bestemmelse om straff for seksuell omgang med noen som ikke har samtykket.
Det foreslås at den seksuelle lavalder senkes fra 16 til 15 år, og at det gis én straffebestemmelse om seksuell omgang med mindreårige i stedet for dagens system med to straffebud (ett for barn under 14 år og ett for personer under 16 år). Gjerningspersonens villfarelse med hensyn til fornærmedes alder skal bare utelukke straffeskyld hvis det ikke foreligger noen som helst uaktsomhet. Den nye bestemmelsen (utkastet § 198) skal ha en strafferamme på 10 år, det samme som etter den strengeste regelen i dag. Utvalget foreslår imidlertid ingen nye bestemmelser om kommersiell seksuell utnyttelse av barn, men mener at spørsmål om håndheving, databasert barnepornografisk materiale og behandling av seksuelle overgripere bør utredes nærmere.
Gjeldende bestemmelser om utuktig atferd og utuktig handling foreslås i store trekk videreført (utkastet §§ 191 og 192). Det samme gjelder bestemmelsene om incest med slektning i nedstigende linje (utkastet § 199), søskenincest (utkastet § 200) og seksuell omgang med fosterbarn mv. (utkastet § 201). Gjeldende straffelov § 197 foreslås opphevet som overflødig.
De gjeldende bestemmelsene om straff for seksuell omgang ved misbruk av forskjellige overmaktsposisjoner, hvor de viktigste er misbruk av avhengighetsforhold og misbruk av stilling, foreslås videreført med enkelte mindre innholdsmessige utvidelser (utkastet §§ 193 og 194).
Utvalget foreslår heller ingen vesentlige endringer i straffebudene som rammer den som skaffer seg seksuell omgang med noen ved trusler (utkastet § 195). Det samme gjelder bestemmelsen om seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller på annen måte ute av stand til å motsette seg handlingen (utkastet § 196).
Utvalgets forslag til ny § 202 viderefører dagens bestemmelse om hallikvirksomhet. Nytt er at en legaldefinisjon av uttrykket «prostitusjon» foreslås tatt inn i loven. Dessuten foreslår utvalget at det presiseres i bestemmelsen at formidling av andres prostitusjon i annonser mv. er straffbart. Utvalget anser det som uaktuelt å kriminalisere prostitusjon som sådan. Heller ikke vil utvalget foreslå å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, verken generelt eller fra personer under 18 år.
Pornografibestemmelsen foreslås liberalisert slik at kjønnslige skildringer av såkalt alminnelig seksuell aktivitet ikke lenger skal anses som ulovlig pornografi (utkastet § 203). Det foreslås imidlertid et utstillingsforbud som vil ramme denne og visse andre former for pornografi som faller utenfor totalforbudet (utkastet § 204). I tillegg til de former for befatning med barnepornografi som i dag er straffbare, foreslår utvalget at også produksjon og overlatelse til andre uttrykkelig gjøres straffbart.
Den gjeldende regelen i § 214 om straffbortfall for noen seksualforbrytelser i de tilfellene gjerningspersonen og fornærmede inngår ekteskap, foreslås opphevet.
Medvirkningstilleggene i de enkelte straffebud foreslås erstattet av en ny og generell medvirkningsbestemmelse (utkastet § 205).
På noen punkter er det dissenser i utvalget. Disse vil bli behandlet i forbindelse med drøftelsene av de enkelte straffebudene nedenfor.
2.3 Høringen
Justisdepartementet sendte utredningen på høring 26. august 1997 til følgende adressater:
Departementene
Høyesterett
Lagmannsrettene Asker og Bærum herredsrett
Bergen byrett
Kristiansand byrett
Nedre Romerike herredsrett
Nord-Troms herredsrett
Oslo byrett
Stavanger byrett
Trondheim byrett
Riksadvokaten
Statsadvokatene
Politimesteren i Asker og Bærum
Politimesteren i Bergen
Politimesteren i Kristiansand
Politimesteren i Oslo
Politimesteren på Romerike
Politimesteren i Stavanger
Politimesteren i Tromsø
Politimesteren i Trondheim
Barneombudet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Likestillingsombudet
Bergen forsvarerforening
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Forsvarergruppen av 1977
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Juss Hjelpa i Nord-Norge
Norges Juristforbund
Norges Kristelige Juristforbund
Norges Politisjefforening
Norsk forening for kriminalreform (KROM)
Norsk Lensmannslag
Norske kvinnelige juristers forening
Politiembetsmennenes Landsforening
Rettspolitisk forening
Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag
Frukt- og Tobakkhandlernes Landsforbund
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Norges Dagligvarehandels Forbund
A-pressen ASA
Forbrukernes Kabelnett forbund
Klagenemda for kringkastingsprogram
Kristelig kringkastingslag
Norsk Filmforbund
Norsk filmklubbforbund
Norsk Kabel-TV Forbund
Norsk Presseforbund
Norsk Rikskringkasting - NRK AS
Norske Annonsørers Forbund
Norske Film- og videoprodusenters Forening
Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund
Orkla ASA
Reklamebyråforeningen
Schibsted AS
TV2 AS
TV3 AS
TVNorge
Barnepsykiatrisk forening
Den norske lægeforening
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Kommunenes sentralforbund
Norsk helse- og sosialsjefslag
Norsk Psykologforening
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Incestsenteret for menn (IFM)
Incestsenteret i Rogaland
Krisesentersekretariatet
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar
Landsforbundet for lesbisk og homofil frigjøring
Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn
Norges Handicapforbund
Norges Husmorforbund
Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede
Norsk Krisesenterforbund
Norsk Pro Vita
Prostituertes interesseorganisasjon (PION)
Redd Barna
Røde Kors
Rådet for funksjonshemmede
Senteret mot incest i Nord-Trøndelag
Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn
Støttesenter mot incest - Agder
Støttesenteret mot incest i Oslo
Støttesenter mot incest for Finnmark
Høringsfristen var 1. desember 1997.
Følgende høringsinstanser har svart at de ikke har merknader til utredningen:
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Miljøverndepartementet
Planleggings- og samordningsdepartementet
Utenriksdepartementet
Likestillingsrådet
Straffelovkommisjonen
Disse instansene har merknader til utredningen:
Borgarting lagmannsrett
Oslo byrett
Trondheim byrett
Riksadvokaten
Agder statsadvokatembeter
Troms og Finnmark statsadvokatembeter
Kristiansand politidistrikt
Oslo politikammer
Politiet i Asker og Bærum
Politimesteren i Stavanger
Politimesteren i Troms
Trondheim politikammer
Politiembetmennenes landsforening
Norges politisjefforening
Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag
Rogaland fylkeskommune
Barneombudet
Bergen Høyre
Dagligvareforbundet
Den norske advokatforening
Den norske lægeforening
Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon
Juridisk rådgivning for kvinner
Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen
Krisesentersekretariatet
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring
Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn
Nord-Trøndelag Arbeiderparti
Norsk Pro Vita
Norsk psykologforening
Norske kvinnelige juristers forening
Redd Barna
Reklamebyråforeningen
Senter mot incest i Sør-Trøndelag
Sosialistisk venstrepartis kvinneutvalg
Stiftelsen støttesenter mot incest - Oslo
Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn
Trondheim byrettog Troms og Finnmark statsadvokatembeterslutter seg generelt til utredningen uten å kommentere forslagene nærmere.
Andre høringsinstanser har andre merknader av generell karakter. Barneombudet, Redd Barna, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barnog Stiftelsen støttesenter mot incest - Oslo bemerker at utredningen har en vanskelig tilgjengelig form som gjorde høringsarbeidet krevende.
Rogaland fylkeskommune, Norsk Pro Vita, Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barnog Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn er redd for at den liberalisering som lovforslaget innebærer i forhold til gjeldende regelverk kan svekke beskyttelsen av potensielle ofre. Redd Barna mener loven bør gå enda lenger i å beskytte barn, f.eks. ved å åpne for utradisjonelle etterforskningsmetoder. Denne instansen støtter også utvalgets forslag om at håndhevingsspørsmålet omkring seksuell utnyttelse av barn for kommersielle formål, utredes nærmere. Borgarting lagmannsrettunderstreker generelt betydningen av at bestemmelsene utformes slik at de lar seg håndheve effektivt. Norsk psykologforening anser utredningen som et ledd i arbeidet for å bedre ofrenes rettssikkerhet, og er tilfreds med dette.
Kvinnefronten og SVs kvinneutvalg mener at lovforslaget ikke tar hensyn til at regulering av seksualforbrytelser i de aller fleste tilfeller dreier seg om beskyttelse av kvinner. Kvinnefronten anser det også som en svakhet at sammensetningen av utvalget ikke avspeiler dette. Til dette siste bemerker departementetat fire av utvalgets seks medlemmer, blant dem utvalgslederen, var kvinner.
For øvrig vil innholdet i høringsuttalelsene bli behandlet nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.
2.4 Tidligere revisjoner
Siden straffelovens vedtakelse er sedelighetsbestemmelsene blitt revidert flere ganger.
I 1927 ble en del regler betydelig skjerpet. Minstestraffen for voldtekt og for utuktig omgang med barn under 14 år ble hevet fra 1 år til 3 år. Det ble innført en minstestraff på 6 måneders fengsel for seksuell omgang med barn under 16 år. I bestemmelsene om utuktig med mindreårige ble alderen gjort til et objektivt straffbarhetsmoment, slik at ingen villfarelse om barnets alder kunne frita for straff. Bakgrunnen for reformen var et økende antall registrerte seksuallovbrudd, og en rettspraksis som fra flere hold ble kritisert for ikke å være streng nok.
I en utredning fra Straffelovrådet fra 1960 (Innstilling fra Straffelovrådet om Revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten, avgitt til Justisdepartementet 17. mars 1960) gir rådet en utfyllende oversikt over disse og andre endringer inntil da.
I utredningen foreslo Straffelovrådet å senke minstestraffene for voldtekt og utuktig omgang med mindreårige til 1 års fengsel. Flere høyesterettsavgjørelser hadde gjort det klart at retten var forhindret av minstestraffene fra å utmåle den straff den mente var riktig. Loven ble endret i 1963 i samsvar med rådets innstilling. Også villfarelsesregelen var blitt utsatt for kraftig kritikk, og ble myket noe opp. Videre opphevet man § 210 om straff for den som ikke giftet seg med en kvinne som hadde latt seg besvangre i tillit til et ekteskapsløfte. Dessuten ble det foretatt en lovteknisk forenkling.
I 1972 ble sedelighetskapitlet revidert på nytt. Dagjeldende § 213 som rammet homoseksuell omgang mellom menn og utuktig omgang med dyr, ble opphevet. Det ble også konkubinatbestemmelsen i § 379, som satte straff for den som tross påtalemyndighetens advarsel fortsatte «et offentlig forargelse vekkende samliv i utuktig omgjengelse med en person av det annet kjønn».
Ved lov 24. mai 1985 nr. 31 ble pornografibestemmelsen i § 211 endret. Foranledningen var et privat lovforslag fra stortingsrepresentantene Helen Bøsterud, Ragna Berget Jørgensen og Åge Hovengen, fremmet i Odelstinget 24. januar 1984. Uttrykket pornografisk ble tatt inn ved siden av utuktig, og en definisjon av begge uttrykkene ble tatt inn i loven. Stortinget valgte å behandle det private lovforslaget til tross for at Straffelovrådet nylig hadde lagt frem sin utredning om behovet for endringer i § 211 i NOU 1985: 19 Pornografi og straff. Det ble således aldri lagt frem noen proposisjon på grunnlag av rådets utredning.
I 1992 ble innførsel og besittelse av barnepornografi gjort straffbart.
Samtidig ble §§ 195, 196, 209 og 212 endret for å skjerpe reaksjonene ved seksuelle overgrep mot barn. Ved å heve strafferammene oppnådde man også å forlenge foreldelsesfristen. Disse endringene var ledd i oppfølgingen av NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning. I denne forbindelse ble også samleiedefinisjonen i § 213 utvidet.
Hallikbestemmelsen (§ 206) fikk et nytt ledd i 1995, for å gjøre det klart at også utleie av husrom til prostitusjon kan rammes som hallikvirksomhet.
Ved lov 22. mai 1998 nr. 31 ble § 192 om voldtekt endret på bakgrunn av et privat lovforslag fra stortingsrepresentanten Olav Akselsen, jf. Dok. nr. 8: 35 (1997-98). Bestemmelsens første ledd fikk et tillegg som sier at en ved vurderingen av om det er utøvet vold skal legge vekt på om fornærmede var under 14 år. Samtidig ble straffeloven § 68 endret slik at foreldelsesfristen i saker om overgrep mot barn under 14 år, ikke begynner å løpe før offeret er fylt 18 år. Endringene trådte i kraft 1. november 1998.
For øvrig vil tidligere lovendringer i noen utstrekning bli omtalt nedenfor under drøftelsene av de enkelte spørsmål.
2.5 Tilpasning til Straffelovkommisjonens arbeid
2.5.1 Innledning
I Seksuallovbruddutvalgets mandat heter det at utvalgets forslag så langt det er mulig bør tilpasses Straffelovkommisjonens arbeid med ny straffelov. Det er redegjort nærmere for utvalgets mandat foran under punkt 2.1.
Straffelovkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 26. september 1980 med det mandat å legge frem utkast til ny straffelov. Kommisjonen har siden avgitt flere utredninger. Delutredning V, NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser, avslutter i det vesentlige den delen av oppdraget som gjelder straffelovens alminnelige del. Arbeidet med straffelovens spesielle del er på langt nær avsluttet. Seksuallovbruddutvalget gir en nærmere oversikt over kommisjonens arbeid i utredningen s. 14 flg.
Bakgrunnen for oppnevningen av Seksuallovbruddutvalget var et ønske om en snarlig revisjon av sedelighetsbestemmelsene i straffeloven. Utvalgethar derfor basert sitt lovforslag på gjeldende straffelov. Utvalget har vurdert å utforme et alternativt lovforslag tilpasset kommisjonens forslag til ny alminnelig del, men er kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessig. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering. En ny alminnelig del i straffeloven vil etter alt å dømme ikke bli vedtatt på mange år ennå. Det kan dessuten ikke utelukkes at kommisjonens forslag i delutredning V kan komme til å bli revurdert av kommisjonen selv i forbindelse med neste utredning, eller av departementet når utredningene skal følges opp.
Utvalget har likevel kommentert enkelte av endringsforslagene i Straffelovkommisjonens delutredning V som har særlig betydning for bestemmelser som hører under utvalgets mandat. Disse vil kort bli behandlet nedenfor.
2.5.2 Forslag i Straffelovkommisjonens delutredning V som er av særlig betydning ved revisjonen av reglene om seksuallovbrudd
2.5.2.1 Skillet mellom forbrytelser og forseelser
Straffeloven skiller mellom forbrytelser og forseelser. I straffeloven er det plasseringen av straffebudet som bestemmer om det er en forbrytelse eller forseelse. De straffbare handlinger som omtales i lovens annen del, er forbrytelser, jf. § 2 første ledd første punktum. Forseelsene er samlet i lovens tredje del, jf. § 2 annet ledd. I spesiallovgivningen er det strafferammen som avgjør om den straffbare handlingen er en forbrytelse eller en forseelse, jf. straffeloven § 2 første ledd annet punktum: Er strafferammen fengsel i mer enn tre måneder, er overtredelsen en forbrytelse. Overtredelser med lavere strafferamme er forseelser. Den enkelte særlov kan gjøre unntak fra hovedregelen om hva som anses som forbrytelser og forseelser. Skillet er først og fremst ment som en markering av handlingens grovhet, og har både prosessuelle og materielle virkninger.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser, jf. delutredning V s. 58-59. Kommisjonen viser til at forskjellene i straffverdighet ikke lenger samsvarer like konsekvent med strafferammene som før. Dessuten ble den prosessuelle betydningen av skillet sterkt begrenset med straffeprosessloven av 1981.
Seksuallovbruddutvalget tar ikke stilling til forslaget, men konstaterer - med den begrunnelsen som det er redegjort for ovenfor - at utvalgets lovforslag må ta utgangspunkt i gjeldende straffelov. Etter forslaget er alle sedelighetsovertredelser å anse som forbrytelser, og samtlige er plassert i straffeloven kapittel 19. Alle sedelighetsforforseelsene som i dag er plassert i kapittel 38, foreslås opphevet. Enkelte elementer i noen av bestemmelsene fanges opp av forslaget til nytt kapittel 19. De øvrige bestemmelsene anses som foreldet.
Departementet er enig med utvalget i at det heller ikke på dette punktet er hensiktsmessig å foregripe Straffelovkommisjonens forslag.
Når det gjelder opphevelsen av bestemmelsene om forseelser mot sedeligheten, vises det til drøftelsene under punkt 14 nedenfor.
2.5.2.2 Generell medvirkningsbestemmelse
Gjeldende straffelov inneholder ingen generell bestemmelse om når medvirkning er straffbar. Om medvirkning til overtredelse av et straffebud er straffbar, avhenger av det enkelte straffebud. Noen straffebud nevner medvirkning særskilt. Der medvirkning ikke er nevnt, beror straffebudets rekkevidde av en nærmere tolkning.
Straffelovkommisjonen går i delutredning V inn for en generell medvirkningsbestemmelse. Seksuallovbruddutvalget foreslår en generell medvirkningsbestemmelse for sedelighetsforbrytelsene etter mønster av kommisjonens forslag. Departementet slutter seg til utvalget, og viser til drøftelsene i punkt 12 nedenfor. Denne endringen er uproblematisk å gjennomføre uavhengig av lovens alminnelige del, og vil uansett innebære en teknisk forenkling.
2.5.2.3 Ansvar for uforsettlige skadefølger
Straffeloven § 192 om voldtekt og §§ 195 og 196 om seksuelle overgrep mot mindreårige har alle i annet ledd en utvidet strafferamme dersom handlingene får visse følger. Strafferammen for voldtekt øker fra 10 til 21 års fengsel dersom den fornærmede som følge av handlingen omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse. Det samme gjelder for utuktig omgang med barn under 14 år. Utuktig omgang med barn under 16 år har i utgangspunktet en strafferamme på 5 år, som utvides til 15 år dersom den fornærmede omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse som følge av handlingen.
Det er ikke et vilkår for straffbarheten at disse følgene er omfattet av gjerningsmannens forsett. Det er nok at gjerningsmannen kunne ha innsett muligheten av en slik følge, jf. straffeloven § 43. Denne særlige skyldformen kalles culpa levissima.
Straffelovkommisjonen går inn for å oppheve reglene om forhøyet strafferamme ved uforsettlige følger. Kommisjonen begrunner sitt standpunkt med at det i første rekke er den forsettlige handlingen som kan bebreides lovbryteren, og at det er den som bør være avgjørende for skyldspørsmålet. Ved så lave skyldgrader som etter straffeloven § 43 bør man etter kommisjonens oppfatning være varsom med å skjerpe straffen. Dessuten vil straffelovens system bli enklere hvis denne særlige skyldformen oppheves. I praksis kan det være vanskelig å trekke den nedre grensen for culpa levissima, og også grensen mot alminnelig uaktsomhet. Kommisjonen anbefaler at uforsettlige følger i stedet tillegges vekt innenfor de ordinære strafferammene etter vanlige straffutmålingsprinsipper.
Seksuallovbruddutvalget er ikke enig i kommisjonens vurderinger. Utvalget kan ikke se at man, ut fra et ønske om å forenkle lovens system, vinner noe ved å gjøre spørsmålet om uforsettlige følger til et moment ved straffutmålingen i stedet for ved skyldspørsmålet. Tvert om kan man skape usikkerhet om betydningen av slike følger ved å fjerne de forhøyete strafferammene. Voldtekt og seksuelle overgrep mot barn kan ha så alvorlige følgeskader at det uansett bør være adgang til å gå ut over den alminnelige strafferammen. Skjerpede strafferammer for uforsettlige følger vil etter utvalgets syn til en viss grad virke styrende på straffutmålingen, og det er ønskelig å signalisere til domstolene at lovgiverne ser meget alvorlig på seksualovergrep som har slike følger. Selv om følgene ikke omfattes av gjerningsmannens forsett, øker handlingens straffverdighet i disse tilfellene. Utvalget går etter dette inn for å beholde culpa levissima-regelen for uforsettlige følger av voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige. Utvalget har dessuten lagt vekt på at kommisjonens forslag ikke i noe fall kan gjennomføres på mange år ennå. Hvis forslaget skulle bli aktuelt, bør vurderingen skje samlet for hele straffelovgivningen, og ikke bare for seksualforbrytelsenes vedkommende.
Departementet deler utvalgets standpunkt og begrunnelsen for det, og foreslår å videreføre de forhøyete strafferammene for voldtekt og overgrep mot mindreårige med skyldformen culpa levissima for så vidt gjelder skadefølgene.
2.5.2.4 Forhøyete strafferammer ved gjentakelse
Både voldtektsbestemmelsen og bestemmelsene om seksuelle overgrep mot mindreårige har en høyere strafferamme når gjerningsmannen tidligere er straffet for den samme eller en liknende forbrytelse, jf. § 192 annet ledd, § 195 annet ledd og § 196 annet ledd. Den forhøyete strafferammen er den samme som beskrevet ovenfor for uforsettlige skadefølger. For at den forhøyete strafferammen skal komme til anvendelse, må vilkårene i straffeloven § 61 være oppfylt: Gjerningsmannen må ha fylt 18 år da den tidligere forbrytelsen ble begått. Straffen for den tidligere handlingen må være helt eller delvis fullbyrdet. Det må ha gått høyst seks år fra straffen for den tidligere handlingen var fullbyrdet, til den nye handlingen fant sted.
Straffelovkommisjonen ga i delutredning I - NOU 1983: 57, Straffeloven under omforming, uttrykk for det var grunn til å vurdere å oppheve de særskilte strafferammene for gjentakelse. I delutredning V s. 236 uttaler kommisjonen at kommisjonens endelige lovutkast antakelig ikke kommer til å inneholde slike særlige strafferammer.
Utvalget foreslår å opprettholde de særskilte strafferammene for gjentakelse i bestemmelsene om voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige. Utvalget fremholder at tidligere domfellelser for grove seksuelle overgrep er et særlig straffskjerpende forhold, og at siderammene for gjentakelse til en viss grad virker styrende for når tidligere straffbare forhold får betydning ved straffutmålingen. Utvalget peker på at gjentakelsesstraff i praksis ofte kommer til anvendelse i saker av denne typen. Også her ønsker utvalget å være tilbakeholdent med å foregripe kommisjonens forslag, især når kommisjonens endelige konklusjon er så usikker som her.
Departementet er enig med utvalget i at de forhøyete strafferammene for gjentakelse bør beholdes, og viser til utvalgets begrunnelse. For øvrig vises det til redegjørelsen for departementets syn på straffutmålingspraksis under punkt 4.6 når det gjelder voldtekt og punkt 6.3 i saker om seksuelle overgrep mot mindreårige.
2.6 Departementets generelle syn på revisjonen
Straffeloven ble formet for om lag 100 år siden. Det gjelder også bestemmelsene om seksuallovbrudd, som til tross for enkelte revisjoner i årenes løp i det vesentlige har beholdt sin opprinnelige utforming. På denne tiden har samfunnet endret seg svært mye. Det gjelder såvel de ytre rammevilkår, som folks rettsoppfatninger. Behovet for en grundig vurdering av bestemmelsene er derfor store. Departementet slutter seg til synspunktene fra Stortingets justiskomite i Innst. S. nr. 206 (1994-95) på behovet for en revisjon. Komiteens syn, som fikk tilslutning av Stortinget, er gjengitt i Seksuallovbruddutvalgets utredning s. 7-8, jf. ovenfor under punkt 2.1.
Den viktigste materielle endringen departementet tilrår i proposisjonen, er kriminaliseringen av grovt uaktsom voldtekt. Forslaget bygger på den grunntanke at all seksuell omgang bør være frivillig, og at begge parter har et ansvar for å respektere hverandres grenser. I praksis kan det særlig være et problem at kvinnens nei til seksuell omgang ikke tas alvorlig av mannen, spesielt hvis de to har hatt kontakt med hverandre på forhånd. Nykriminaliseringen tar først og fremst sikte på å beskytte kvinner mot menn som gjennom vold eller trusler oppnår seksuell omgang på en slik måte at dagens krav til forsett ikke er oppfylt, f.eks. fordi han ikke forsto at det var årsakssammenheng mellom volden eller truslene og den seksuelle omgangen. Var det grovt klanderverdig av ham ikke å forstå dette, skal han etter forslaget likevel kunne dømmes for grovt uaktsom voldtekt. Slik hensynsløs atferd anser departementet som så alvorlig og uønsket at den bør være straffbar.
Voldtektsofrenes stilling blir ytterligere styrket ved at departementet foreslår å inkludere i voldtektsbestemmelsen også seksuell omgang oppnådd ved mindre alvorlige trusler og seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Disse handlingene er straffbare også i dag, men etter andre straffebud med en lavere strafferamme. Ved å ta dem inn i voldtektsbestemmelsen får disse overtredelsene en betydelig høyere strafferamme, og det markeres tydelig at samfunnet ser alvorlig på denne type handlinger - som kan være like straffverdige som de som tradisjonelt har vært bedømt som voldtekt.
En annen viktig materiell endring er nykriminaliseringen av kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år. Forslaget er et uttrykk for at departementet ønsker å beskytte særlig barn og unge mot å bli ofre for prostitusjon. I prinsippet er all prostitusjon uønsket. Departementet har likevel ikke villet gå inn for en generell kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester, men vil vurdere spørsmålet på ny om to år.
Samtidig har det vært viktig for departementet å få frem at ikke all uønsket atferd hensiktsmessig kan bekjempes ved hjelp av straffeloven. Et slikt synspunkt ligger bak konklusjonen om at departementet ikke kan tilrå at seksuell omgang med noen mot vedkommendes vilje bør gjøres straffbar uten at det samtidig foreligger andre kvalifiserende momenter ved handlingen. Kampen mot vold og kvinneundertrykkelse må også føres på mange andre arenaer enn gjennom strafferetten. Respekten for kvinners rett til å bestemme over sin egen seksualitet må først og fremst styrkes gjennom forebyggende og holdningsskapende tiltak.
For øvrig innebærer departementets lovforslag i det vesentlige en videreføring av de regler som gjelder i dag. Bak lovforslaget ligger likevel grundige vurderinger av hvilke handlinger som bør være straffbare, hvilken strafferamme som bør gjelde og utformingen av straffebudene for øvrig. Det skal kreves mer tungtveiende grunner for å endre regelverket enn for å beholde det, og så tungtveiende grunner har departementet ikke funnet der departementet går inn for å beholde den gjeldende rettstilstanden.
For eksempel foreslår departementet å beholde gjeldende bestemmelser om seksuelle overgrep mot mindreårige. I motsetning til Seksuallovbruddutvalgets flertall avviser departementet å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år. Begrunnelsen er at barn og unge i denne sårbare alderen har behov for det vernet som dagens seksuelle lavalder gir dem. I dag er dette større enn noensinne som følge av den massive påvirkningen til for tidlig modning og den seksuelle oppmerksomhet som mediesamfunnet fører med seg.
Som ledd i å forebygge seksuelle overgrep mot barn foreslår departementet en ny prosessuell regel som pålegger domstolene en plikt til å vurdere idømmelse av rettighetstap i saker om seksuelle overgrep mot barn. Det er viktig å hindre at overgripere gjennom sitt arbeid får anledning til å misbruke barn på nytt.
Seksuelle overgrep mot kvinner og barn blir i dag avdekket i større grad enn tidligere. Samfunnet ser også mer alvorlig på denne typen overgrep nå enn før. Det er i større grad enn tidligere blitt dokumentert hvor alvorlige og langsiktige skadevirkninger slike overgrep kan få for ofrene. Likevel mener departementet at den gjeldende lovgivningen, med de unntak som fremgår ovenfor, stort sett gir ofrene god nok beskyttelse. For alle seksualforbrytelser er strafferammene romslige. Imidlertid utnyttes strafferammene bare i liten grad når domstolene utmåler straffer i de konkrete sakene. Departementet er derfor av den oppfatning at straffenivået både i voldtektssaker og saker om grove overgrep mot mindreårige bør skjerpes innenfor de rammene som allerede eksisterer, og som stort sett foreslås videreført. Dagens straffutmålingsnivå reflekterer ikke alltid handlingenes grovhet, og det er grunn til å stille spørsmålet om dagens straffenivå er i utakt med den alminnelige rettsoppfatning.
Revisjonen innebærer også en hardt tiltrengt modernisering og forenkling av regelverket. Forslaget til ny lovtekst er forsøkt tilpasset moderne lovspråk, og lagt så nær opp til vanlig dagligtale som mulig. Selvfølgelig må straffebestemmelser gis det presisjonsnivå som er nødvendig for å sikre rettssikkerhet, forutberegnelighet og likebehandling, men de bør også i størst mulig grad kunne forstås av lekfolk. Gammeldagse eller uklare ord og uttrykk er foreslått sløyfet eller erstattet av nye, mer tidsmessige uttrykk. Samtlige forseelser mot sedeligheten i straffeloven kapittel 38 foreslås opphevet. En del av bestemmelsene foreslås opphevet fordi det ikke lenger er behov for dem. Dels er disse forholdene ikke lenger noe praktisk problem, dels har synet på dem endret seg slik at de ikke lenger bør være straffbare. Enkelte bestemmelser fanges opp av forslaget til nytt kapittel 19 i straffeloven.