Forsiden

Ot.prp. nr. 28 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd)

Til innholdsfortegnelse

6 Seksuell omgang med mindreårige

6.1 Innledning

De sentrale bestemmelsene som rammer seksuell omgang med mindreårige under 16 år, er straffeloven §§ 195 og 196. Disse skal behandles nærmere nedenfor under punkt 6.2 og 6.3.

Straffeloven kapittel 19 inneholder imidlertid flere regler som særskilt beskytter personer under 18 år. Disse reglene er behandlet andre steder i proposisjonen. Også andre av bestemmelsene i kapitlet beskytter personer i denne aldersgruppen, selv om alder ikke har betydning for straffbarheten.

Straffeloven § 192 om voldtekt gjelder generelt, men har i første ledd siste punktum en særskilt regel om at det ved vurderingen av om vold har vært utøvd, skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Også uten en slik presisering ville kravet til voldens eller trusselens styrke måtte avpasses til den konkrete situasjonen, herunder fornærmedes alder. Er gjerningspersonen tidligere dømt for seksuell omgang med barn under 14 år, heves maksimumsstraffen for voldtekt til fengsel inntil 21 år, jf. § 192 annet ledd første punktum. Anvendelse av voldtektsbestemmelsen i saker om seksuelle overgrep mot barn reiser særskilte spørsmål, se nærmere om dette under punkt 3.1.3 ovenfor.

Seksuell omgang med personer under 18 år som står under gjerningspersonens myndighet eller oppsikt f.eks. i egenskap av fornærmedes lærer, rammes av straffeloven § 197. Dersom gjerningspersonen står i et oppdrager- eller omsorgsforhold til fornærmede, f.eks. som fosterforeldre, er forholdet straffbart etter straffeloven § 209.

Straffeloven §§ 198 og 199 er slik utformet at de i praksis stort sett vil ramme seksuelle overgrep mot personer under 18 år, selv om lovteksten ikke beskytter denne aldersgruppen spesielt. Den generelle bestemmelsen om misbruk av stilling i § 198 rammer bl.a. lærere, foresatte og tilsynsførere. Paragraf 199 setter straff for den som har seksuell omgang med noen som er innsatt i anstalt under bl.a. barnevernet, og som der står under gjerningspersonens myndighet eller oppsikt.

Straffeloven § 208 forbyr samleie med bror eller søster. Det er her ingen krav om alder, men av bestemmelsens annet ledd følger at personer under 18 år ikke kan straffes.

Straffeloven § 211 rammer ulike former for spredning av pornografisk materiale. Første ledd bokstav c forbyr noen å overlate pornografisk materiale til personer under 18 år. Bokstav d inneholder et særlig forbud mot besittelse eller innførsel av pornografiske bilder som forestiller eller skal forestille noen som må regnes for å være under 16 år. Det fremgår dessuten uttrykkelig av sjette ledd at det ved straffutmålingen skal tillegges vekt i skjerpende retning at det pornografiske materialet omfatter bruk av barn.

Seksuell atferd overfor noen under 16 år er straffbar etter straffeloven § 212 første ledd nr. 3. Annet ledd rammer den som foretar en seksuell handling med noen under 16 år eller som forleder noen under 16 år til seksuell atferd. Strafferammen heves dersom gjerningspersonen tidligere er straffet etter straffeloven §§ 195, 196 eller 197.

Departementets forslag om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år, har til hensikt å beskytte denne aldersgruppen særskilt mot å bli ofre for prostitusjon.

6.2 Den seksuelle lavalder

6.2.1 Bør den seksuelle lavalder senkes?

6.2.1.1 Gjeldende rett

Den seksuelle lavalder i Norge i dag er 16 år. Det går frem av straffeloven § 196, som rammer utuktig omgang med barn under 16 år. Seksuell omgang med personer over 16 år er derimot ikke straffbart i seg selv. Bare hvis andre kvalifiserende momenter som f.eks. vold, trusler eller misbruk av overmaktsforhold foreligger, kan forholdet straffes, men da etter andre bestemmelser.

Grensen er satt for å beskytte barn mot sedelighetskrenkelser. Om den mindreårige samtykket eller tok initiativet, er uten betydning for den voksnes straffbarhet. Regelen bygger på en tanke om at personer under en viss alder ikke har et tilstrekkelig bevisst forhold til sin seksualitet. De bør derfor beskyttes mot utnytting på linje med andre sårbare grupper som personer som står i et avhengighetsforhold eller underordningsforhold til noen.

Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 195. Seksuell omgang med barn under 16 år har en normalstrafferamme på fengsel inntil 5 år, jf. § 196. Men bestemmelsene har egne regler om bortfall av straff dersom de som har hatt seksuell omgang, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

I Danmark og Sverige er den seksuelle lavalder 15 år, mens den i Finland er 16 år. I islandsk rett går grensen ved 14 år.

6.2.1.2 Utvalgets forslag

Seksuallovbruddutvalgets flertall foreslår at den seksuelle lavalderen senkes fra 16 til 15 år. Synspunktet begrunnes slik i utredningen på s. 29:

«Flertallet kan ikke se at tungtveiende hensyn tilsier straffesanksjonering av seksuell omgang med ungdom over 15 år alene på grunn av alder. Mange i denne aldersgruppen vil i dag være tilstrekkelig modne til å ha seksuell omgang, og bør gis frihet til å gjøre seksuelle erfaringer etter eget ønske. Utvalget er ikke kjent med erfaringsmateriale som med tyngde tilsier at ungdom over 15 år har et strafferettslig beskyttelsesbehov på grunn av alder alene. Unge over 15 år vil fortsatt ha et godt strafferettslig vern mot seksuelle overgrep, men da etter andre bestemmelser som verner mer sammensatte interesser. Ung alder, men ikke nødvendigvis begrenset til 15 eller 16 år, vil ofte være et sentralt element i straffbarhetsvurderingen etter andre bestemmelser som rammer ulike typer seksuelle overgrep. Flertallet kan ikke se at det foreligger omstendigheter som taler for at den seksuelle lavalder skal være høyere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige.»

Flertallet foreslår én felles straffebestemmelse om seksuell omgang med barn under 15 år der strafferammen er satt til 10 år. Det antas på s. 29 i utredningen at en slik regel «vil gi utvetydige signaler om straffverdigheten av overgrep mot mindreårige under 15 år».

På ett punkt vil det etter flertallets forslag fortsatt være en aldersmessig nyansering. Minstestraffen på 1 år ved samleie skal fortsatt bare gjelde i forhold til barn under 14 år.

Utvalget har vurdert om det bør innføres mer skjønnsmessige straffbarhetsvilkår i stedet for en bestemt aldersgrense, men avviser dette slik (utredningen s. 29):

«Utvalget går inn for å beholde en fast aldersgrense (seksuell lavalder) i straffebestemmelsen som rammer seksuell omgang med barn, og har ikke funnet grunnlag for å foreslå at det i stedet innføres mer skjønnsmessige straffbarhetsvilkår. Med en bestemt seksuell lavalder vil det være slik at flere i og for seg straffverdige forhold kan falle utenfor bestemmelsens rammer. Overgrep mot barn og ungdom som er over den seksuelle lavalder rammes heller ikke i dag av forbudene mot seksuell omgang på grunn av alder, men vil likevel kunne være straffbare etter andre bestemmelser som har vide strafferammer både i og utenfor sedelighetskapitlet. Det vil også være situasjonen etter flertallets reformforslag. Etter flertallets vurdering gir dette et bedre strafferettslig vern av barn og unge enn en lovbestemmelse med mer vurderingspregede straffbarhetsvilkår.»

Mindretallet bestående av Lisbeth Bang og Grethe Kvalheim ønsker å beholde dagens 16-års grense og foreslår også at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 videreføres med ulike strafferammer for barn under 14 år og barn mellom 14 og 16 år. Mindretallets standpunkt begrunnes med at unge i den aldersgruppen er i en sårbar og utsatt alder og derfor har særlig behov for den beskyttelse som ligger i straffelovens bestemmelser om seksuell lavalder. Bang uttaler følgende på s. 100 i utredningen:

«Min begrunnelse for dette er at unge mennesker under 16 år ikke kan forventes å ha nok personlig erfaring og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket seksuell oppmerksomhet. Mitt dissensforslag er ment som en samfunnets beskyttelse av unges kjønnsfrihet. Det skal være udiskutabelt straffbart å utnytte, forlede, lokke, lure til (uønsket) seksuell atferd, handling og omgang med unge under 16 år.

Det er på det rene at for en gruppe voksne er barn og unge i begynnelsen av tenårene spesielt attraktive som seksualobjekter, enten fordi disse voksne er spesielt tiltrukket av så unge seksualpartnere eller fordi barn og svært unge er lettere tilgjengelige og mer håndterbare seksualpartnere i og med at de er menneskelig og seksuelt uerfarne.

Handlinger som anmeldes, er uønsket for den det har gått ut over. For unge under 16 år skal det være uaktuelt å bevise at det ikke forelå samtykke. Etter min mening er det fortsatt nødvendig å gi unge mellom 14 og 16 år slikt rettsvern.»

Kvalheim fremholder i tillegg på s. 102 at en senkning av lavalderen kan føre til et uønsket, økt sexpress, særlig på unge piker.

6.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsuttalelser støtter flertallets forslag om å senke den seksuelle lavalder til 15 år: Trondheim byrett, Agder statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, politiet i Asker og Bærum, Kristiansand politidistrikt, Oslo politikammer, Politiembetmennenes landsforeningog Pro-senteret (Oslo kommune). Advokatforeningen har «ingen vesentlige bemerkninger» til flertallsinnstillingen. Forsvarergruppen av 1977 mener det er vanskelig å ha noe enhetlig og rettspolitisk godt begrunnet syn på hvorvidt den seksuelle lavalder skal være 15 eller 16 år. Den viser imidlertid til at «den kriminelle lavalder er 15 år. Mye kan tyde på at det vil være riktig å operere med samme grense for den seksuelle lavalder.»

Kristiansand politidistrikt og Oslo politikammer legger vekt på betydningen av nordisk rettsenhet.

Pro-senteret (Oslo kommune) er enig med flertallet i at ungdom skal ha mulighet til frivillig utforsking av egen seksualitet. Det er også politiet i Asker og Bærum,som i tillegg fremholder at «det ikke er tungtveiende hensyn som tilsier straffesanksjonering av seksuell omgang med ungdom over 15 år alene på grunn av alderen». Ulike former for seksuelle overgrep mot personer over 15 år vil rammes av andre straffebestemmelser, noe som vektlegges av Kristiansand politidistrikt og Politiembetmennenes landsforening. Sistnevnte høringsinstans viser også til «det paradoksale i at den kriminelle lavalder er 15 mens den seksuelle lavalder nå er 16 år».

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går imidlertid imot å senke den seksuelle lavalder. Disse er: Politimesteren i Stavanger, politimesteren i Troms, Trondheim politikammer, Barneombudet, Rogaland fylkeskommune, Norges politisjefforening, Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag, Bergen Høyre, Den norske lægeforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk Pro Vita, Norsk psykologforening, Norske kvinnelige juristers forening, Redd Barna, Senter mot incest - Sør-Trøndelag, SVs kvinneutvalg, Stiftelsen støttesenter mot incest - Oslo, og Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn.

Riksadvokaten mener at spørsmålet om den seksuelle lavalder skal settes ned til 15 år, «først og fremst er et politisk spørsmål, og som riksadvokaten ikke har noen bestemt oppfatning om. Men riksadvokaten kjenner ikke til at dagens grense på 16 år har ledet til vanskeligheter av strafferettslig eller straffeprosessuell art, heller ikke i forhold til naboland med en annen grense». Juridisk rådgivning for kvinner, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barnog Rogaland fylkeskommune avviser betydningen av nordisk rettsenhet og mener dette hensynet må vike så lenge dagens grense samsvarer med norske holdninger. Barneombudet mener at «harmoniserings- og forenklingshensyn ikke kan være avgjørende».

Enkelte høringsinstanser trekker frem straffelovens funksjon som normsetter, og mener at en nedsettelse av den seksuelle lavalder vil ha en negativ signaleffekt. Disse er politimesteren i Troms, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøringog Redd Barna. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere mener poenget med den seksuelle lavalder blant annet er «å gi et signal om når en kan være moden nok til et voksent seksualliv».

En overveiende del av de høringsinstansene som støtter mindretallets syn, har lagt vekt på at personer under 16 år normalt ikke har den tilstrekkelige modenhet og erfaring. De har derfor etter deres syn behov for det vern den seksuelle lavalder gir. Disse er: Rogaland fylkeskommune, Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag, Bergen Høyre, Den norske lægeforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk psykologforening, Redd Barna,og Senter mot incest - Sør-Trøndelag.

Dersom alder alene ikke lenger skal være det eneste straffbarhetsvilkåret, vil beskyttelsen av ungdom svekkes. Følgende høringsinstanser har lagt vekt på dette momentet: Norges politisjefforening, politimesteren i Stavanger, Trondheim politikammer, Rogaland fylkeskommune, Bergen Høyre, Juridisk rådgivning for kvinner, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk psykologforening, Stiftelsen støttesenter mot incest - Oslo, Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barnog Juridisk rådgivning for kvinner. JURK påpeker i tillegg at kjøp av seksuelle tjenester fra personer under den seksuelle lavalder ikke vil rammes av andre straffebestemmelser.

6.2.1.4 Departementets syn

Justisdepartementet går som utvalgets mindretall inn for å videreføre hovedtrekkene i gjeldende bestemmelser om den seksuelle lavalder.

Departementet går inn for å beholde den seksuelle lavalder på 16 år. De grunner som utvalgets flertall gir for å sette ned den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år, kan etter departementets syn ikke tillegges avgjørende vekt. En seksuell lavalder på 16 år er etter departementets syn nødvendig for å beskytte barn og unge mot seksuell omgang på et stadium hvor de ikke er modne for det. Selv om noen 15-åringer er tilstrekkelig modne for å gjøre egne seksuelle erfaringer, er det fremdeles mange i denne aldersgruppen som har behov for den beskyttelse den seksuelle lavalder gir. Denne gruppens behov for beskyttelse må veie tyngst. Det er nettopp disse synspunktene som ligger til grunn for at sentrumsregjeringen i Voksenåserklæringen har bundet seg til ikke å foreslå en senking av den seksuelle lavalder.

Utvalget viser til behovet for nordisk rettsenhet når det foreslår den seksuelle lavalder satt til 15 år. Det er imidlertid ikke nordisk rettsenhet på dette punkt i dag. Forslaget fra den finske regjeringen om å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år ble ikke vedtatt av den finske riksdagen da forslaget ble behandlet våren 1998. Den seksuelle lavalder er derfor fortsatt 16 år i Finland.

6.2.2 Hvilken regel bør gjelde om aldersvillfarelsen?

6.2.2.1 Gjeldende rett

Ved seksuell omgang med barn under 14 år er alderen et rent objektivt straffbarhetsvilkår, jf. § 195 tredje ledd. Det betyr at gjerningsmannens tanker om fornærmedes alder er uten betydning for straffbarheten.

Når den fornærmede er mellom 14 og 16 år, er alder ikke et objektivt straffbarhetskriterium. Men hovedregelen er at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld. Bare dersom ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last, unngår han straff, jf. § 196 tredje ledd. Aktsomhetsnormen er meget streng. Seksuallovbruddutvalget viser til følgende uttalelse fra bestemmelsens forarbeider (s. 59 i utredningen):

«...Det er således en meget streng bedømmelse som domstolene skal legge til grunn i denne henseende. Kan man på noen måte si at gjerningsmannen har handlet uaktsomt, vil han måtte straffelles. Det må foreligge meget tungtveiende grunner, om gjerningsmannen skal frifinnes i henhold til den foreslåtte lovregel, som må oppfattes som en unntaksbestemmelse. Den vil ikke kunne anvendes hvis gjerningsmannen har satt seg utover mulig tvil om hvor gammel den annen er (han har f.eks. slått seg til ro med en annens uttalelse om alderen).»

Skyldkravet med hensyn til fornærmedes alder er forsett i Finland. Etter dansk og islandsk rett er uaktsomhet på dette punktet tilstrekkelig, men kan føre til en forholdsmessig lavere straff. I Sverige er straff betinget av at gjerningspersonen hadde rimelig grunn til å anta at barnet var under den seksuelle lavalderen.

6.2.2.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall går inn for å oppheve alder som objektivt straffbarhetsvilkår. I stedet ønsker utvalget en villfarelsesregel som sier at gjerningspersonen skal kunne fritas for straff såfremt «ingen uaktsomhet kan legges ham til last i så måte», slik regelen er i dag for barn mellom 14 og 16 år. Denne regelen skal etter forslaget gjelde alle barn under 15 år.

Som begrunnelse for å avskaffe det objektive ansvaret, anfører utvalget at det kan rettes prinsipielle innvendinger mot at alder skal være et objektivt straffbarhetsmoment. Til argumentet om at en objektiv regel er enklere og mer effektiv av bevis- og håndhevingsgrunner, innvender utvalget at det ikke vil være noe problem å bevise verken forsett eller uaktsomhet med hensyn til alder når offeret er et mindre barn. I de tilfeller hvor offeret nærmer seg den seksuelle lavalderen, og hvor bevisproblemene er mest aktuelle, er alder heller ikke i dag noe objektivt kriterium. Utvalget tror heller ikke at den foreslåtte regelen vil føre til at fornærmedes alder blir et sentralt - og for offeret belastende - tema, fordi det skal stilles strenge krav til gjerningsmannens aktsomhet. Heller ikke etter gjeldende rett kan en helt unngå at alderen blir et bevistema under straffutmålingen. Det vises dessuten til at verken dansk eller svensk rett har noen tilsvarende bestemmelse, og at Straffelovrådet i sin innstilling fra 1960 gikk inn for å fjerne den villfarelsesbestemmelsen som den gangen gjorde alder til et objektivt straffbarhetsmoment både når fornærmede var under 14 år og når fornærmede var mellom 14 og 16 år. Rådets begrunnelse, som utvalget slutter seg til, er gjengitt i utvalgets utredning s. 64:

«Den nåværende regel må nok sies å ha voldt endel urimeligheter i praksis, idet den - i sin kategoriske avfatning - fastsetter at enhver villfarelse med hensyn til alderen, hvor godt begrunnet den enn måtte være, ikke har noen betydning for skyldspørsmålets vedkommende. Straffelovrådet finner det lite heldig at loven skal være slik formulert at den hindrer domstolene i å avsi frifinnelsesdom, når en domfellelse ville stå i strid med alminnelige strafferettslige prinsipper, idet tiltalte - i det foreliggende tilfelle - med god grunn har trodd at vedkommende var over lovens minstealder. Hans forhold vil for så vidt ikke engang kunne betegnes som uaktsomt.»

Mindretallet bestående av Lisbeth Bang og Grethe Kvalheim foreslår at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 - med dagens ulike regler om aldersvillfarelse - videreføres. Bakgrunnen er ønsket om å opprettholde den beskyttelse av barn og unge mot seksuell omgang som disse straffebestemmelsene inneholder.

6.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Oslo politikammer, Barneombudet, Kvinnegruppa Ottar, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk psykologforening, Redd Barna, SVs kvinneutvalg, Juridisk rådgivning for kvinnerog Senter mot incest - Sør-Trøndelag har uttalt seg spesielt om utvalgets forslag om å oppheve alder som objektivt straffbarhetsvilkår for barn under 14 år. Alle går mot en slik regelendring for barn under 15 år. Flere av disse mener at utvalgets forslag innebærer en svekkelse av barns rettsstilling.

Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og Norsk psykologforening mener utvalgets forslag åpner for at overgriperen selv definerer situasjonen og derved kan unngå straffeskyld.

Riksadvokatenskriver:

«Heller ikke på dette punkt er riksadvokaten kjent med at gjeldende regler har medført urimelige resultater. Den rettstilstand som foreslås av utvalget kan derimot få negative følger. Dersom alder ikke lenger blir et objektivt vilkår, vil det for sakens parter og domstolen lett fremstå som ønskelig - kanskje også nødvendig - med fornærmede til stede i retten og gjennomføre en eksaminasjon med det formål nærmere å klarlegge vedkommendes opptreden forut for den hendelse saken gjelder. Det er neppe tvilsomt at straffeforfølgningen da vil bli en vesentlig større belastning for de fornærmede som er under 14 år. I dag vil fornærmedes forutgående atferd i stor grad være rettslig irrelevant (bortsett fra straffutmålingen), og saken vil derfor også strafferettslig sett lettere bli ansett tilstrekkelig opplyst gjennom bruk av dommeravhør.»

Kvinnegruppa Ottar går inn for at dagens regel om alder som objektivt straffbarhetsvilkår utvides til å gjelde alle personer under 16 år. Etter deres syn innebærer utvalgets forslag en «... svekkelse av vernet omkring barn og unge».

6.2.2.4 Departementets syn

Departementet går inn for å videreføre regelen om alder som objektivt straffbarhetsvilkår dersom fornærmede er under 14 år. En regel som krever at gjerningsmannen må ha utvist uaktsomhet med hensyn til fornærmedes alder, vil etter departementets syn innebære en uønsket svekkelse av det vern mot seksuelle overgrep som straffeloven i dag gir barn under 14 år. Bevisførsel med hensyn til gjerningspersonens skyld på dette punkt vil være en ytterligere belastning for fornærmede, og bør unngås.

Dersom fornærmede er mellom 14 og 16 år, bør ikke gjerningsmannen kunne straffes dersom han var uvitende om alderen og ingen uaktsomhet kan legges ham til last. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Utvalgets flertall mener at så lenge man beholder alder som et objektivt straffbarhetsvilkår, risikerer man å dømme gjerningspersoner som ikke har utvist skyld med hensyn til fornærmedes alder. Etter departementets oppfatning er faren for dette liten når fornærmede er under 14 år. For aldersgruppen mellom 14 og 16 år foreslår departementet den mykere regelen, som innebærer at en gjerningsmann som overhodet ikke har utvist uaktsomhet, går fri. Det vises ellers til riksadvokatens høringsuttalelse som er gjengitt ovenfor, om at gjeldende regler ikke kan sees å ha medført urimelige resultater.

6.3 Den nærmere utformingen av bestemmelsen

6.3.1 Gjeldende rett

I straffeloven §§ 195 og 196 er det fornærmedes alder som er avgjørende for straffbarheten. Som nevnt innledningsvis i kapitlet her vil andre bestemmelser i kapittel 19 også kunne ramme seksuell omgang med mindreårige dersom vilkårene i gjerningsbeskrivelsen er oppfylt. I så fall anvendes begge eller flere bestemmelser i konkurrens. Er den seksuelle omgangen oppnådd ved vold eller kvalifiserte trusler, vil handlingen også kunne være voldtekt, jf. drøftelsen ovenfor under punkt 3.1.3. Har gjerningsmannen misbrukt et avhengighetsforhold eller sin stilling, kan f.eks. §§ 194, 197, 198 eller 199 etter omstendighetene anvendes i tillegg til § 195 eller § 196. Også incestbestemmelsen kan anvendes i konkurrens med §§ 195 og 196. Disse andre bestemmelsene har stor betydning i praksis når det gjelder seksuelle overgrep mot mindreårige. Bestemmelsene er nærmere omtalt andre steder i proposisjonen her.

§ 195 og § 196 rammer bare seksuell omgang. Seksuelle handlinger med eller seksuell atferd overfor mindreårige rammes av straffeloven § 212, som er behandlet under punkt 8.

Straffeloven § 195 gjelder seksuell omgang med barn under 14 år. Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Er den seksuelle omgangen samleie, er minimumsstraffen fengsel i 1 år. Maksimumstraffen heves samtidig til fengsel i 15 år, jf. straffeloven § 17.

Etter annet ledd heves strafferammen til fengsel i 21 år ved visse skjerpende omstendigheter. Det gjelder hvis den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, hvis den skyldige tidligere har vært straffet etter denne paragrafen eller for voldtekt, hvis handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, eller hvis handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep. Som betydelig skade regnes alltid seksuelt overførbar sykdom og almenfarlig smittsom sykdom. For øvrig følger det av straffeloven § 9 hva som regnes som betydelig skade.

I sesjonen 1997-98 hadde Stortinget til behandling et forslag om å utvide straffeloven §§ 192 og 195, begges annet ledd om straffskjerpende følger til også å omfatte faren for langtidsvirkninger. Se nærmere om dette ovenfor under punkt 4.5.1.

I tredje ledd heter det at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld. Det betyr at det er uten betydning for straffbarheten etter denne bestemmelsen om gjerningsmannen trodde at fornærmede var over 14 år. Videre betyr det at straffskjerpelsesalternativet for handling begått overfor barn under 10 år, kommer til anvendelse selv om gjerningsmannen trodde at fornærmede var over denne aldersgrensen. Villfarelsesreglene er særskilt behandlet ovenfor under punkt 6.2.2.

Skyldkravet er forsett, med unntak for aldersgrensene. Dessuten er det ikke nødvendig at følgeskadene som er skjerpende omstendigheter etter tredje ledd, omfattes av forsettet. Det er tilstrekkelig at skadene var forutselige, jf. straffeloven § 43, som er nærmere omtalt under punkt 2.5.2.3.

Medvirkning er uttrykkelig gjort straffbart.

Etter § 195 siste ledd kan straff falle bort eller settes under minstestraffen dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». Begge vilkår må være oppfylt. For å være jevnbyrdige i utvikling, må partene være noenlunde likt utviklet både fysisk og psykisk. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse der den seksuelle omgangen har vært frivillig fra begges side, og er således ikke aktuell der § 195 anvendes i konkurrens med noen av bestemmelsene som nevnt ovenfor.

Paragraf 196 rammer seksuell omgang med en person under 16 år, som er den seksuelle lavalder. Strafferammen er lavere enn etter § 195, nemlig fengsel inntil 5 år. Det gjelder ingen minstestraff ved samleie.

Annet ledd har en liknende regel om forhøyelse av strafferammen som i § 195, men maksimumsstraffen er satt til 15 år. Med unntak av alternativet om handling foretatt mot barn under 10 år og gjentatte overgrep, er straffskjerpelsesalternativene de samme.

I tredje ledd slås fast at villfarelse om fornærmedes alder ikke fritar for straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last. Se ovenfor under punkt 6.2.2 om betydningen av villfarelse om alderen.

I siste ledd har § 196 den samme regel om bortfall av straff på grunn av jevnbyrdighet og utvikling som § 195. Høyesterett synes imidlertid å akseptere en noe større aldersforskjell når fornærmede er over 14 år enn når hun er under 14 år. I dommen inntatt i Rt. 1990 s. 1217 la retten til grunn at avgjørelsen ikke bare beror på aldersforskjellen i seg selv, men også på hvilket alderstrinn partene befinner seg. I dommen inntatt i Rt. 1994 s. 1000 la førstevoterende til at det også måtte sees hen til partenes utvikling ved vurdering av hvor stor aldersforskjell som kan godtas.

Om medvirkning og kravet til subjektiv skyld gjelder det samme som ved § 195.

Paragraf 214 slår fast at straff etter § 196 (men ikke § 195) ikke kommer til anvendelse dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, senere gifter seg med hverandre.

I Danmark straffes seksuell omgang med barn under 15 år med fengsel inntil 6 år. Var barnet under 12 år eller ble den seksuelle omgangen oppnådd ved bruk av tvang eller fremsettelse av trusler, øker maksimumsstraffen til fengsel inntil 10 år. Straff kan falle bort dersom partene i ettertid inngår ekteskap med hverandre.

I Finland straffes den som har samleie med barn under 16 år, eller utsetter barnet for seksuelle handlinger som er egnet til å skade vedkommendes utvikling eller påvirker barnet til å foreta slike handlinger, med fengsel inntil 4 år. Forsøk er straffbart. Er partene jevnbyrdige i alder eller følelsesmessig og kjønnslig modenhet, er forholdet likevel ikke straffbart. Påtalemyndigheten kan avstå fra å ta ut tiltale etter denne bestemmelsen dersom fornærmede anmoder om det, og ikke en viktig allmenn eller særskilt interesse krever det.

Etter islandsk rett straffes seksuell omgang med barn under 14 år med fengsel inntil 12 år. Den som ved bedrag, gaver eller på annen lignende måte oppnår seksuell omgang med en person mellom 14 og 16 år, straffes med fengsel inntil 4 år. Straff kan falle bort dersom partene i ettertid inngår ekteskap eller registrert samliv med hverandre, eller viderefører eller gjenopptar samlivet.

I Sverige straffes seksuell berøring av barn under 15 år, eller påvirkning av barnet for å få det til å foreta eller medvirke til en seksuell handling, med bøter eller fengsel inntil 2 år. Ved små forskjeller i partenes alder og utvikling, skal påtalemyndigheten bare reise tiltale dersom det er påkrevd ut fra allmenne hensyn.

6.3.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslår som nevnt at den seksuelle lavalder senkes til 15 år, og at det gis én bestemmelse - utkastet til ny § 198 - om seksuell omgang med mindreårige med denne lavalder som eneste aldersgrense. Flertallet viser til at dette vil medføre en forenkling i forhold til gjeldende rett.

Bortsett fra aldersgrensen er flertallets utkast til ny § 198 en videreføring av gjeldende rett når det gjelder selve gjerningsbeskrivelsen.

Den felles alminnelige strafferammen foreslås satt til fengsel inntil 10 år. For seksuell omgang med personer under 14 år, er dette en videreføring av gjeldende rett. Utvalget har vurdert en endring av området for bruk av minstestraff, men ønsker å opprettholde minstestraffen på fengsel i ett år ved samleie med barn under 14 år.

Imidlertid innebærer forslaget en betydelig skjerping ved seksuell omgang med unge mellom 14 og 15 år, hvor strafferammen i dag er fengsel inntil 5 år. Dette begrunner flertallet nærmere slik (s. 63 i utredningen):

«Endringene vil etter flertallets syn gi mer entydige signaler om straffverdigheten av seksuell omgang med barn og ungdom under den seksuelle lavalder. Endringsforslaget innebærer en markert heving av strafferammen for seksuell omgang med barn mellom 14 og 15 år i forhold til gjeldende rett. Som påpekt foran, jf. punkt 3.6.3, er endringene begrunnet i andre hensyn enn et ønske om en tilsvarende skjerping av straffenivået for seksuell omgang med 14-åringer.»

Videre heter det under punkt 3.6.3 (s. 29) i utredningen:

«Når det etter norsk rett er mindreårigheten som sådan som er den sentrale beskyttede interesse, er det etter flertallets syn en bedre lovgivningsmessig løsning å ha ett straffebud med én aldersgrense. På denne måten gis det et klart signal om straffverdigheten ved seksuell omgang med mindreårige. Gjeldende straffebud - med svært ulike strafferammer i bestemmelser som begge har mindreårighet som den sentrale beskyttede interesse - gir noe mer tvetydige signaler. Mindreårighet som beskyttet interesse bør i utgangspunktet markeres med én streng strafferamme. Flertallets lovforslag medfører at gjeldende strafferamme i § 195 også vil gjelde for overgrep mot mindreårige i aldersgruppen 14 til 15 år. Med dette endringsforslaget tilsiktes en lovforenkling, men ikke en vesentlig skjerpelse av straffenivået for seksuell omgang med mindreårige mellom 14 og 15 år, selv om strafferammen økes betydelig for misbruk av barn i denne aldersgruppen.»

Videre foreslås en felles forhøyet strafferamme på fengsel inntil 21 år ved særlig skjerpende omstendigheter. For overgrep mot barn under 14 år er dette forsåvidt en videreføring av gjeldende rett. For overgrep mot unge mellom 14 og 15 år, innebærer forslaget en skjerping. Om dette uttaler utvalgets flertall (s. 63 i utredningen):

«Flertallet kan vanskelig se at det er grunn til å differensiere den forhøyede strafferammen for særlig skjerpende omstendigheter etter offerets alder. Når disse siderammene kommer til anvendelse, dreier det seg alltid om svært alvorlige overgrep, hvor det har liten betydning for straffverdigheten om offeret var over eller under 14 år. Det gjelder både for skadefølger og de øvrige særlig skjerpende omstendigheten som bringer de forhøyede strafferammer til anvendelse.»

I tillegg foreslår utvalget - som ved voldtekt - å utvide området for strafferammen på fengsel inntil 21 år til situasjoner hvor flere i fellesskap forgriper seg mot en mindreårig. Det vises til at slike overgrep innebærer økt risiko og fare for skade, følelse av hjelpeløshet og ydmykelse for offeret. Straffverdigheten er større enn om gjerningsmannen handler alene. Oppregningen av de særlig skjerpende omstendighetene er etter utvalgets utkast til ny § 198 redigert på en annen og mer oversiktlig måte enn i dag.

Bestemmelsen om straffbortfall på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling foreslås videreført uten innholdsmessige endringer som femte ledd.

Paragraf 214 om straffbortfall på grunn av senere inngått ekteskap, foreslås opphevet, jf. nærmere under punkt 14.1.

Et mindretall i utvalget - medlemmene Lisbeth Bang og Grete Kvalheim - foreslår som nevnt under punkt 6.2.1 å opprettholde den seksuelle lavalder på 16 år som gjelder i dag. De går derfor inn for å videreføre gjeldende system med to bestemmelser med ulike strafferammer for barn under 14 år og barn mellom 14 og 16 år.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Mens en rekke høringsinstanser har synspunkter på spørsmålet om den seksuelle lavalder bør senkes, og om alder som objektivt straffbarhetsvilkår bør oppheves for barn under 14 år, har få uttalt seg om andre sider ved utvalgets forslag til lovtekst.

Trondheim byrett, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo politikammerog politiet i Asker og Bærum støtter flertallets forslag til ny bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige. Barneombudet mener derimot at utvalgets forslag til ny bestemmelse er lang og uoversiktlig og av den grunn bør deles opp.

Oslo politikammer støtter utvalget i at ordningen med forskjellige strafferammer for seksuell omgang med barn under og over 14 år, bør oppheves. Barneombudet, Juridisk rådgivning for kvinnerog Norsk psykologforeningmener på sin side at aldersdifferensieringen i strafferammene i gjeldende lov bør beholdes. Dette markerer at straffverdigheten øker med synkende alder hos fornærmede. Både Oslo politikammer og Redd Barna mener at minstestraffen ved samleie med barn under 14 år bør opprettholdes.

Oslo politikammer, politiet i Asker og Bærumog Redd Barna er positive til forslaget i tredje ledd om å utvide området for lovens maksimumsstraff til å gjelde overgrep der flere i fellesskap forgriper seg mot en mindreårig. Barneombudet mener imidlertid at lovens maksimumsstraff bør gjelde generelt for overgrep mot barn under den seksuelle lavalder.

Riksadvokaten mener det må komme tydeligere frem at den forhøyede strafferammen i tredje ledd kommer til anvendelse selv om bare ett av overgrepene skjedde før barnet fylte 10 år. Barneombudet støtter en slik regel.

Etter gjeldende rett kan straff falle bort, eventuelt bli redusert dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Dette antas å være tilstrekkelig imøtekommende overfor ungdoms behov for å utforske sin egen seksualitet. Der det er større aldersforskjell mellom partene - altså forhold barn-voksen - mener følgende høringsinstanser at beskyttelseshensynet må være det avgjørende: Politimesteren i Troms, Trondheim politikammer, Barneombudet, Rogaland fylkeskommune, Den norske lægeforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesenter og Nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Norsk Pro Vita, Norsk psykologforening, Rogaland fylkeskommune, Stiftelsen støttesenter mot incest - Osloog Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn.

Politimesteren i Troms mener hensynet til de unges rett til seksuell utforsking med hverandre, bedre kan løses ved at utvalgets forslag til § 198 fjerde ledd omformuleres til en regel om at straff ikke skal komme til anvendelse dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling.

6.3.4 Departementets syn

Departementet er i utgangspunktet enig med utvalgets mindretall. I og med at departementet går inn for å beholde dagens seksuelle lavalder på 16 år, er det mest naturlig å opprettholde dagens system med to straffebestemmelser. Departementets forslag til ny § 195 rammer seksuell omgang med barn under 14 år, og forslaget til ny § 196 rammer seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Også det nærmere innholdet i de to bestemmelsene innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

Differensieringen av strafferammene for de to aldersgruppene foreslås beholdt. Det er etter departementets syn mer straffverdig å ha seksuell omgang med et barn under 14 år enn med en ungdom mellom 14 og 16 år, og dette bør gjenspeiles i strafferammene. Dette hensynet må veie tyngre enn behovet for forenkling, som utvalgsflertallet fremhever.

Strafferammene foreslås beholdt, med en strafferamme på fengsel inntil 10 år for overgrep mot barn under 14 år, og en strafferamme på fengsel inntil 5 år for overgrep mot unge mellom 14 og 16 år. Disse strafferammene gir etter departementets oppfatning et riktig uttrykk for straffverdigheten av de to grupper overtredelser. Departementet ønsker å opprettholde minimumsstraffen på ett års fengsel for samleie med barn under 14 år, fordi dette er en svært alvorlig overtredelse. Derimot ønsker departementet ikke å gjøre bruk av minimumsstraff i noen større utstrekning enn dette. Minimumsstraffer har vist seg å ha en del uheldige konsekvenser, og bør brukes med varsomhet og bare reserveres for svært graverende handlinger.

Som i dag tilrår departementet at visse skjerpende omstendigheter hever strafferammen til 21 år ved overgrep mot barn under 14 år, og til 15 år for overgrep mot unge mellom 14 og 16 år. Departementet er enig med utvalget i at området for den forhøyede strafferammen utvides til situasjoner der handlingen er begått av flere i fellesskap, og viser til utvalgets begrunnelse.

Departementet går ikke inn for å utvide området for straffskjerpende omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkningene ved seksuelle overgrep mot barn under 14 år, se nærmere om begrunnelsen for dette under punkt 4.5.4 ovenfor.

Departementet går inn for å beholde dagens ulike regler om aldersvillfarelse, jf. punkt 6.2.2.4 ovenfor.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å beholde straffbortfallsregelen som i dag. Når gjerningsmannen og den fornærmede er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, kan straff virke urimelig hardt og stride mot den alminnelige rettsoppfatning. Det er naturlig og rimelig at unge mennesker har et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten at de risikerer straff. Grensen på 16 år vil dermed fremfor alt virke som et vern mot seksuell omgang med voksne. Departementet har vurdert forslaget fra politimesteren i Troms om å omformulere regelen slik at straff ikke skal komme til anvendelse dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Departementet er likevel kommet til at «kan»-regelen bør beholdes. Da kan retten etter en konkret vurdering bestemme hvilken løsning som er riktig i det enkelte tilfelle.

6.4 Foreldelsesfristen for overgrep mot barn

Foreldelsesfristens lengde fastsettes utfra maksimumsstraffen i det enkelte straffebudet, jf. straffeloven § 67 første ledd, som lyder:

«Fristen for foreldelse er:

2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,

5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,

10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,

15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes,

25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes.»

Har noen i samme handling overtrådt flere straffebud som det gjelder forskjellige foreldelsesfrister for, skal den lengste foreldelsesfristen gjelde for alle overtredelsene.

Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med fengsel inntil 10 år eller 15 år, eventuelt 21 år ved skjerpende omstendigheter (§ 195). Slike overgrep er foreldet etter henholdsvis 10, 15 og 25 år. Fristen begynner imidlertid ikke å løpe før fornærmede er fylt 18 år, jf. nedenfor. Seksuell omgang med barn under 16 år straffes med fengsel i 5 år (§ 196). Foreligger skjerpende omstendigheter, heves strafferammen til fengsel inntil 15 år. Foreldelsesfristen for slike overgrep er på henholdsvis 10 og 15 år.

Paragrafene 195 og 196 er de sentrale ved seksuelle overgrep mot barn. Disse anvendes imidlertid ofte i konkurrens med andre bestemmelser. Foreldesesfristene for de øvrige overtredelsene i straffeloven kapittel 19 er som følger:

Voldtekt (§ 192) har en strafferamme på fengsel inntil 10 år, noe som innebærer at foreldelse inntrer 10 år etter at det straffbare forholdet er opphørt. Dersom voldtekten innebærer samleie, eller fornærmedes hjelpeløse tilstand er fremkalt av gjerningspersonen, kan fengsel inntil 15 år idømmes. Foreldelsesfristen i denne type saker er 15 år. Særlig grove voldtekter som nevnt i lovforslaget § 192 tredje ledd har en strafferamme på 21 år. Foreldelse inntreffer da først etter 25 år. Grov uaktsom voldtekt kan straffes med fengsel inntil 5 år, eventuelt 8 år ved skjerpende omstendigheter. Foreldelse inntreffer i begge tilfeller 10 år senere.

Misbruk av overmaktsforhold, herunder misbruk av stilling kan medføre straff inntil 5 år (§§ 193 og 194). Foreldelsesfristen i denne type saker er dermed 10 år.

Seksuell omgang med nærstående i nedstigende linje (§ 197), samt med person under 18 år som gjerningspersonen står i et omsorgs-, myndighets- eller oppsiktsforhold til (§ 199), straffes med fengsel inntil 5 år. Foreldelsesfristen er i slike saker på 10 år. Seksuell omgang mellom søsken har en strafferamme på 1 år (§ 198), og er derved foreldet 2 år senere.

Seksuelle handlinger straffes med fengsel inntil 1 år, men om fornærmede er under 16 år, heves strafferammen til fengsel inntil 3 år (§ 200). Å forlede en person under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, straffes også med fengsel inntil 3 år. Foreldelsesfristen er på henholdsvis 2 og 5 år. Foreligger skjerpende omstendigheter, heves strafferammen til fengsel inntil 5 år, noe som gir en foreldelsesfrist på 10 år.

Å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd straffes med fengsel inntil 1 år (§ 201). Slike forhold er foreldet 2 år senere.

Hallikvirksomhet har en strafferamme på 5 år, mens tilbud, formidling og etterspørsel etter prostitusjon, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder (§ 202). Foreldelse inntreffer etter henholdsvis 10 og 2 år.

Kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år kan straffes med fengsel inntil 2 år (§ 203). Forholdet foreldes 5 år etter.

Spredning av pornografisk materiale har en strafferamme på fengsel inntil 2 år (§ 204). Enkelte mer beskjedne overtredelser har en strafferamme på 6 måneder. Disse forholdene vil være foreldet etter henholdsvis 5 og 2 år.

Foreldelsesfristen for straffbare forhold løper fra den dag forholdet opphørte, jf straffeloven § 68 første ledd. Ved lovendring 22. mai 1998 nr. 31 ble § 68 første ledd tilføyd et nytt annet punktum hvor det fremgår at ved overtredelse av straffeloven § 195, skal fristen ikke begynne å løpe før fra den dag fornærmede fyller 18 år.

Lovendringen ble vedtatt etter forslag fra stortingsrepresentant Olav Akselsen (dok. nr. 8:35 (1997-98)). Justiskomiteen viste til at det ofte kunne ta lang tid før barn erkjente at de var blitt utsatt for seksuelle overgrep og også før de ble klar over at forholdet var straffbart. Dette kunne avhjelpes ved at foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før barnet fylte 18 år.

Spørsmålet om særlige foreldelsesfrister i saker om seksuelle overgrep mot barn er ikke nærmere kommentert av utvalget. I og med at endringsloven ble vedtatt året etter at utredningen ble avgitt, hadde utvalget heller ingen foranledning til å kommentere denne saken nærmere.

Ingen høringsinstanser har knyttet merknader til denne problemstillingen.

Departementet har vurdert om det bør foreslås endringer i foreldesesreglene. Departementet mener at det ikke er behov for lengre foreldelsesfrister for overgrep mot barn, og viser til særregelen om at fristen for overtredelse av § 195 først begynner å løpe når fornærmede har fylt 18 år, som gir en tilstrekkelig lang foreldelsesfrist i disse tilfellene. Mot en enda lengre foreldelsesfrist taler de hensyn som generelt begrunner foreldesesinstituttet: hensynet til gjerningsmannen, men først og fremst hensynet til at bevisene svekkes med årene, slik at mulighetene for å få en fellende straffedom reduseres.

Det bør dessuten utvises varsomhet med å innføre nye, særskilte foreldelsesregler. Ytterligere endringer i de generelle reglene om foreldelse i forbindelse med denne gjennomgangen av straffebudene om seksuallovbrudd, kan føre til utilsiktede konsekvenser på andre rettsområder. Det bør derfor være en oppgave for Straffelovkommisjonen. Under enhver omstendighet er dette lovendringer som ikke bør foreslås uten å ha vært gjenstand for høring, og det har ikke latt seg gjøre innenfor rammene av arbeidet med proposisjonen her.

6.5 Reaksjonssystemet

6.5.1 Straffutmålingen

6.5.1.1 Gjeldende rett

På s. 60-62 i utredningen gjør utvalget rede for straffutmålingspraksis. Utvalget bygger på tallmateriale fra Kriminalstatistikken fra årene 1989-94, som i hovedtrekk gjelder domfellelser etter straffeloven §§ 195 og 196. For overtredelser av § 195 varierte den høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff i perioden fra 4 år og 6 måneder (1989, 1990 og 1991) til fengsel i 7 år (1993). Den gjennomsnittlig utmålte ubetingede fengselsstraff i perioden varierte mellom 1,68 år i 1989 til 2,03 år i 1992. For overtredelse av § 196 (og § 197) varierte høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff i perioden fra 8 måneder i 1990 til 8 år i 1994.

Utvalget viser til at rettspraksis fra 1987-1990 er referert i NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning. Utvalget gjør også rede for sin egen undersøkelse av høyesterettspraksis i perioden 1994-96. Departementet viser til utredningen.

6.5.1.2 Utvalgets syn

Utvalget konstaterer at straffene for seksuell omgang med mindreårige som oftest utmåles i den nedre delen av strafferammen. Utvalget kan ikke se at strafferammene legger noen begrensninger på domstolenes straffutmåling, og mener at strafferammene er tilstrekkelig vide.

Når det gjelder rettspraksis etter 1994, har utvalget inntrykk av at det er en tendens i retning av et skjerpet straffenivå i saker om alvorlig seksuelt misbruk av mindreårige. Det er ifølge utvalget vanskelig å vite i hvilken grad dette har sammenheng med at §§ 195 og 196 ble endret ved lov 22. mai 1992 nr. 49, med det siktemål å heve straffenivået for grove seksuelle overgrep mot barn. Utvalget sier seg enig i de signaler som Justisdepartementet den gangen ga om å heve straffenivået i disse sakene. Utvalget antar uansett at utviklingen med en gradvis heving av reaksjonsnivået for de grovere overgrepene vil fortsette uten en heving av strafferammene, selv om Høyesterett viser tilbakeholdenhet med å endre straffenivået i store sprang.

6.5.1.3 Høringsinstansenes syn

Barneombudet mener det bør ses nærmere på om straffutmålingspraksis er i samsvar med overgrepenes grovhet og straffverdighet. Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, Politiet i Asker og Bærum, Politiembetsmennenes Landsforeningog Redd Barnamener straffenivået i saker om seksuelle overgrep mot mindreårige bør skjerpes.

6.5.1.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at straffenivået for alvorlige seksuelle overgrep mot barn gjennomgående fremdeles synes å være for lavt. Disse lovovertredelsene innebærer meget grove krenkelser av barnas fysiske og psykiske integritet, og det er etter hvert dokumentert at de kan ha svært omfattende og alvorlige og til dels langsiktige skadevirkninger for ofrene. En oversikt over hvilke skadevirkninger slike overgrep kan ha, er gitt i NOU 1991: 13. Et sammendrag herfra er gjengitt i utvalgets utredning s. 25-26, og departementet viser til det. Straffenivået må være i samsvar med handlingenes grovhet og skadevirkninger, og må markere at samfunnet ser alvorlig på denne type handlinger. Av hensyn til tilliten til rettsystemet er det dessuten viktig at straffutmålingen i saker som disse ikke er slik at den kommer i strid med den alminnelige rettsoppfatning.

Departementet er videre enig med utvalget i at dagens strafferammer ikke ser ut til å legge noen begrensninger på domstolenes utmålingspraksis, og at en heving av strafferammene ikke er veien å gå. Derimot bør strafferammene kunne utnyttes i større grad enn i dag. Departementet har gått gjennom høyesterettspraksis fra 1997 og frem til i dag. Det er departementets inntrykk at straffutmålingen i saker som gjelder overtredelse av straffeloven §§ 195 og 196 ligger på omtrent samme nivå som i den perioden som utvalget har undersøkt, men at det kan være en utvikling på gang i retning av en skjerping av reaksjonene. I dommen inntatt i Rt. 1998 s. 1262 uttaler førstvoterende at han ved straffutmålingen la en viss vekt på uttalelsene i forarbeidene til lovendringene i 1992, hvor behovet for å skjerpe straffenivået i slike saker ble understreket.

I en dom avsagt 29. oktober 1999 tok Høyesterett til følge en anke fra påtalemyndigheten over straffutmålingen i en sak om seksuelle overgrep mot mindreårige. I lagmannsretten ble gjerningsmannen dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder for seksuelle overgrep mot to av sine døtre og en venninne av den ene datteren. Høyesterett hevet straffen til fengsel i 2 år og 3 måneder.

Det helt dominerende forholdet ved straffeutmålingen var overgrepene overfor datteren. Domfelte hadde med tiltakende hyppighet i perioden fra hun var 7 1/2 år til hun var 15, masturbert og/eller stukket en eller flere fingre inn i skjeden hennes. Selv om det på domstidspunktet ikke forelå opplysninger om at hun hadde psykiske plager som følge av farens overgrep, la retten ved straffutmålingen vekt på den generelle faren for senvirkninger etter denne type overgrep. Retten fant det dessuten spesielt graverende at overgrepene hadde foregått over et langt tidsrom og hatt et forholdsvis stort omfang, samt at datteren bare var 7 1/2 år da de tok til. At gjerningsmannen var hennes biologiske far og nære omsorgsperson gjorde også forholdet særlig alvorlig.

Overgrepene overfor de to andre var av mindre alvorlig karakter. Retten mente likevel den omstendighet at det var tale om tre fornærmede, var et skjerpende moment.

I forhold til rettspraksis og signaler fra lovgiver fant Høyesterett at den fastsatte straffen var for mild. Det ble bl.a. vist til lovendringen 22. mai 1992 nr. 49 hvor anvendelsesområdet for lovens maksimumsstraff ble utvidet og det strengere synet på seksuelt misbruk av små barn som dette innebar.

Stortingets justiskomitéga i Budsjett-innst. S. nr. 4 for sesjonene 1996-97 (s. 6), 1997-98 og 1998-99 (s. 11) uttrykk for at straffenivået for bl.a. seksuelle overgrep mot barn må skjerpes. I Innst. S. nr. 168 (1997-98) ble det på s. 2 også påpekt at straffenivået i slike saker generelt er for lavt, og bør heves.

6.5.2 Behandling av domfelte for seksualforbrytelser

6.5.2.1 Gjeldende rett

Fengselsstraff er den vanligste straffereaksjon overfor personer som domfelles for seksuelle overgrep mot barn, jf. nærmere ovenfor under punkt 6.3.1 om straffutmålingen. I saker om overgrep mot barn kan det også være aktuelt å ilegge sikring etter straffeloven § 39, enten alene eller sammen med fengselsstraff. Når de nye reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner trer i kraft, vil utilregnelige personer som misbruker barn seksuelt, etter omstendighetene kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Tilregnelige overgripere vil etter omstendighetene kunne dømmes til forvaring, som er et alternativ når vanlig tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig for å verne samfunnet, og det foreligger gjentakelsesfare. Både tvungent psykisk helsevern og forvaring er tidsubestemt. Forvaringen skal utholdes i fengsel, men det er forutsatt at den skal ha et annet innhold enn ordinær fengselsstraff. Nye regler om utilregnelighet og særreaksjoner er vedtatt av Stortinget ved lov 11. januar 1997 nr. 11, og skal tre i kraft ved egen lov. Justisdepartementet tar sikte på å legge frem en proposisjon om dette i løpet av 2000. I samme proposisjon vil det også bli foreslått nye regler om særreaksjon for utilregnelige psykisk utviklingshemmede lovbrytere.

Det er ikke i dag særskilte lovregler om innholdet av soningen for sedelighetsdomfelte. Disse domfelte soner i ordinære anstalter, og eventuell behandling skjer innen rammene av fengselsloven og fengselsreglementet. På den annen side er lovverket ikke til hinder for at disse domfelte undergis behandling, så lenge den er basert på frivillighet.

De siste årene har et økende antall sedelighetsdømte her i landet fått tilbud om behandling. Over Sosial- og helsedepartementets handlingsplan for statlig stimulering av psykisk helsevern og mental helse ble det i begynnelsen av 1990-årene bevilget forsøksmidler over tre år til tre ulike behandlingsprosjekter - Trondheim kretsfengsel, Kriminalomsorg i frihet i Vest-Agder i samarbeid med Kristiansand kretsfengsel, og ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) i Oslo. Prosjektene har gitt økt kunnskap om seksualovergripere, og har vist at det er faglig god grunn til å etablere spesielle tiltak for denne gruppen under og etter soning.

I Norge er det IKST som har lengst erfaring med behandling av seksualovergripere, også barneovergripere. Instituttet ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet. Ved instituttet er det delvis utviklet en egen terapimodell for overgripere, i hovedsak basert på psykoanalytisk og selvpsykologisk teori. Behandlingen varer fra to til fire år og gis i hovedsak som gruppeterapi. Virksomheten ved IKST ble evaluert i 1998. Tilbudet får en meget positiv vurdering. Det er likevel vanskelig å si noe sikkert om i hvilken grad behandlingstilbudet svekker tilbakefallet. Evalueringen viser imidlertid at ressursene til behandling av overgripere er små, slik at evaluering har vært nedvurdert fremfor klinisk terapi.

IKST tar imot mange fengselsinnsatte sedelighetsdømte, hovedsakelig fra sør- og østlandsområdet, som gis mulighet til behandling via fremstilling eller permisjon fra anstalten. Fremstillingsformen, som må brukes ved lukkede anstalter, er imidlertid svært kostnadskrevende.

I 1995 ble det for første gang bevilget midler over Justisdepartementets budsjett for å utarbeide opplegg for voldsdømte og sedelighetsdømte under og etter soning. Dette har resultert i samtalegrupper for sedelighetsdømte bl.a. ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt, Kriminalomsorg i frihet i Hedmark og Kriminalomsorg i frihet i Oslo. Gruppene ledes i hovedsak av egne ansatte, under veiledning av psykolog eller psykiater. Hensikten med programmene er å gi den dømte økt forståelse for egen atferd og lære vedkommende alternative handlemåter når risikosituasjoner dukker opp. Det er også et mål å motivere den dømte til å søke psykoterapeutisk behandling som gis av terapeuter med spesiell kompetanse.

Det er ikke foretatt noen systematisk evaluering av disse gruppene. De fleste har vært i virksomhet i forholdsvis kort tid. Man ser imidlertid at programmene gir deltakerne økt innsikt i egen situasjon, og mange av dem - spesielt blant sedelighetsdømte - ønsker å søke psykoterapeutisk behandling.

Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet etablerte i 1998 et behandlingsprogram for domfelte for seksualforbrytelser ved Bergen kretsfengsel. Fengselet gjennomfører programmet i samarbeid med Sikkerhetsseksjonen ved Sandviken sykehus. Tilbudet bygger på et forskningsbasert behandlingsprogram utviklet i England, og gjennomgår årlig en omfattende akreditteringsprosess av et internasjonalt ekspertpanel. Programmet har en varighet på 200 timer, som strekker seg over 6 måneder. Det tar utgangspunkt i en kognitiv og atferdsterapeutisk tradisjon. Programmet drives av en psykolog og to fengselsbetjenter. Veiledning gis av psykolog én dag pr. uke. Målsettingen med programmet er å redusere risikoen for tilbakefall. Programmet er utviklet for dem med høyest gjentakelsesfare, og skal gjennomføres mens deltakerne sitter i fengsel. Det rekrutteres deltakere fra hele landet.

Alle programmer i kriminalomsorgens regi bygger på frivillig deltakelse.

Behandling av barneovergripere er bl.a. behandlet av Svein Mossige, Senter for klinisk psykologisk forskning, i en rapport til Barne- og familiedepartementet i 1995. Rapporten konkluderer med at en del tilbakefallsundersøkelser viser et større tilbakefall blant overgripere uten behandling enn blant overgripere som har mottatt behandling. En klar konklusjon om at behandling gir færre tilbakefall enn ingen behandling, er det ikke grunnlag for å trekke.

Det foreligger i dag omfattende internasjonale studier av ulike psykoterapeutiske opplegg for seksualovergripere, og erfaringer tyder på at behandling kan ha positiv effekt. Det er imidlertid ulike synspunkter på hvilke behandlingsmetoder som er de mest virksomme.

6.5.2.2 Utvalgets syn

Utvalget foreslår at behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd, og særlig for dem som er dømt for overgrep mot barn, utredes nærmere. Utvalget har ikke selv hatt anledning til å utrede spørsmålet om behandlingstilbud for sedelighetsdømte innen rammen for utvalgets arbeid. Utvalget gir imidlertid uttrykk for noen prinsipielle utgangspunkter slik (s. 31 i utredningen):

«Utvalget vil imidlertid påpeke at tungtveiende rettssikkerhetshensyn tilsier at eventuell hormonell medikamentering og annen inngripende behandling må være basert på samtykke fra domfelte. Utvalget antar for øvrig at behandling basert på tvang vil være lite egnet til å gi gode langsiktige resultater. Det må antas at domfeltes innsikt i og vilje til å gjøre noe med sin egen situasjon som regel vil være avgjørende for å forebygge risikoen for nye overgrep.»

6.5.2.3 Høringsinstansenes syn

Bare Redd Barnahar uttalt seg om dette spørsmålet. Organisasjonen mener at det i større grad bør gis behandlingstilbud til personer som er dømt for seksuallovbrudd mot barn. For å utvikle virksomme behandlingsformer bør det settes i gang forskning.

Redd Barnapåpeker også at behandlingstilbudet til barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, bør bedres. Sett i en større sammenheng vil det kunne virke forebyggende ved å begrense omfanget av slike overgrep.

6.5.2.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig å få utredet nærmere behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd, spesielt for dem som er dømt for seksuelt misbruk av barn. På hvilken måte en slik utredning bør skje, har departementet ikke tatt stilling til ennå. Spørsmålet vil i første omgang bli drøftet med Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet.

Siktemålet med behandling av sedelighetsdømte må være å redusere faren for nye overgrep. Som det går frem av redegjørelsen ovenfor, er det vanskelig å si noe sikkert om i hvilken grad disse behandlingstilbudene har svekket tilbakefallet. I forbindelse med en større utredning vil man kunne foreta en grundigere evaluering av de tiltak som allerede er satt i verk. I tillegg bør også nytten av andre mulige tiltak vurderes.

6.5.3 Rettighetstap

6.5.3.1 Gjeldende rett

Rettighetstap er en straff som i særlige tilfeller kan anvendes sammen med eller i stedet for ordinær bøte- eller fengselsstraff, jf. straffeloven § 15. Rettighetstap ilegges altså av domstolen. Retten kan idømme rettighetstap selv om påtalemyndigheten ikke har nedlagt påstand om det. På den annen side har verken påtalemyndigheten eller retten noen plikt til å ta spørsmålet opp til vurdering.

Straffeloven § 29 gir generelle regler om rettighetstap. Paragrafen inneholder hjemmel for to hovedformer for rettighetstap. De to grunnleggende vilkår er felles. For det første må vedkommende være kjent skyldig i en straffbar handling. I prinsippet kan dette være en hvilken som helst handling. For det annet må allmenne hensyn kreve at rettighetstap blir idømt.

Etter alternativ nr. 1 kan det idømmes tap av offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handlingen har vist seg uskikket eller uverdig til. Bestemmelsen omfatter bare tap av offentlig stilling. Det er ikke lett å trekke grensen for hva som regnes som offentlig stilling. Men grensedragningen har ikke så stor betydning, fordi alternativ nr. 2 gir adgang til å fradømme enhver person en hvilken som helst stilling. En forutsetning etter alternativ nr. 1 er at den skyldige ved den straffbare handlingen har vist seg «uskikket eller uverdig» til den stillingen vedkommende har. I denne vurderingen må overtredelsens art og grovhet sees i sammenheng med stillingens art.

Etter alternativ nr. 2 kan den skyldige fradømmes retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet eller beskjeftigelse som vedkommende ved den straffbare handlingen har vist seg «uskikket til eller må fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad krever almen tillit». Denne bestemmelsen omfatter både offentlige og private stillinger, men har på grunn av alternativ nr. 1 sitt største betydning når det gjelder private ansettelser. For offentlige stillinger har nr. 2 den betydning at bestemmelsen gir hjemmel til å fradømme en person retten til for fremtiden å inneha en offentlig stilling. Alternativ nr. 2 gir nemlig retten mulighet til å idømme rettighetstapet for en bestemt tid av inntil 5 år eller for alltid. For øvrig gir også dette alternativet anvisning på et konkret skjønn. Alternativet «fryktes å ville misbruke» er særlig aktuelt når det vurderes om personer som har gjort seg skyldige i seksuelle overgrep mot barn, skal miste retten til å arbeide med barn f.eks. som lærer, i barnehager eller barneverntjenesten.

Seksuallovbruddutvalget henviser (s. 32 i utredningen) til enkelte høyesterettsdommer om rettighetstap i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn. Etter at utvalget avsluttet sitt arbeid, har Høyesterett avsagt én dom om rettighetstap i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn, Rt. 1999 s. 619. Domfelte ble for alltid fradømt retten til å være lege, jf. straffeloven § 29 nr. 2.

6.5.3.2 Utvalgets syn

Spørsmålet om endring av straffeloven § 29 er spesielt tatt opp i utvalgets mandat. Bakgrunnen var at Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite hadde reist spørsmål om det er behov for en spesialregel om at tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet som gjelder arbeid med barn, alltid skal vurderes av domstolene i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn, jf. Innst. O. nr. 28 (1994-95) s. 14-15. Innstillingen gjaldt behandlingen av forslaget til ny barnehagelov (Ot. prp. nr. 68 (1993-94)), som bl.a. inneholdt forslaget om fremleggelse av tilfredsstillende politiattest ved ansettelse.

Utvalget tar utgangspunkt i at personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, ikke bør inneha stillinger hvor de kommer i en maktposisjon overfor eller får et særlig ansvar for mindreårige. I disse tilfellene vil rettighetstap normalt være en adekvat reaksjon. Imidlertid tilsier rettssikkerhetshensyn etter utvalgets oppfatning at spørsmålet om rettighetstap fortsatt bør avgjøres ut fra en konkret vurdering.

På den bakgrunn avviser utvalget en generell regel om obligatorisk rettighetstap for denne kategorien lovbrytere. En slik regel kan føre til urimelige resultater.

Dernest vurderte utvalget om det burde foreslå en bestemmelse om at domstolene alltid skulle vurdere rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Riktig nok vil en slik regel bidra til at spørsmålet faktisk blir vurdert. Selv om utvalget ikke hadde grunn til å anta at domstolene hadde unnlatt å idømme rettighetstap i saker hvor det ville ha vært en nødvendig reaksjon, kunne utvalget ikke utelukke at det hadde skjedd. På den annen side anførte utvalget:

«En bestemmelse som antydet av Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, ville innebære at det antas en prosessuell bestemmelse i straffelovens alminnelige del. Det ville etter utvalgets vurdering ikke være en heldig løsning. I og med at domstolene har vid adgang til å idømme rettighetstap, fremstår det heller ikke som hensiktsmessig å innføre en slik bestemmelse i straffeprosessloven. Imidlertid kan innskjerpinger gjennom påtaleinstruksen eller rundskriv fra Riksadvokaten være egnet til å får satt større fokus på bruk av rettighetstap i denne forbindelse.»

Etter dette fant utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå at det innføres en bestemmelse i straffeloven § 29 eller i straffeprosessloven om at domstolene alltid skal vurdere rettighetstap ved domfellelse for seksuell overgrep mot barn. Hvis spørsmålet om å vurdere rettighetstap forsømmes i praksis, bør dette etter utvalgets syn heller løses ved at overordnet påtalemyndighet innskjerper at spørsmålet i større grad skal vurderes og tas opp i straffesaken.

6.5.3.3 Høringsinstansenes syn

Redd Barnagår inn for en regel hvor domfellelse for seksuelle overgrep mot barn automatisk fører til tap av retten til å inneha stillinger som medfører nær kontakt med barn. Organisasjonen viser til bestemmelser i særlovgivningen som forhindrer at personer som er dømt for denne typen overgrep, får arbeide med barn, bl.a. barnehageloven § 20. Også Barneombudetviser til disse bestemmelsene og påpeker behovet for en harmonisering med reglene om rettighetstap.

Redd Barnamener videre at ulike straffetiltak kan gi en falsk trygghet fordi bare et fåtall seksuelle overgrep fører til domfellelse. Det er derfor behov for andre forebyggende tiltak i tillegg som kan bidra til kontroll i det faglige miljøet.

6.5.3.4 Departementets syn

Departementet vil innledningsvis vise til at spørsmålet om rettighetstap som sanksjon ved seksualforbrytelser mot barn også ble tatt opp i Stortinget under behandlingen av Ot.prp. nr. 61 (1997-98). I denne proposisjonen ble det foreslått et tillegg i lov om barneverntjenester om at det ved ansettelse i visse typer stillinger innen barnevernet skulle fremlegges tilfredsstillende politiattest. Flertallet i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité uttalte i den sammenheng (Innst. O. nr. 49 (1998-99) s. 8):

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at kravet om politiattest ikke representerer en garanti for å unngå fremtidige overgrep. Når dette brukes som virkemiddel innenfor særlovgivningen av enkelte grupper, er det ingen garanti for at overgripere ikke får arbeide med barn i andre sammenhenger. Brudd på kravet om politiattest er heller ikke mulig å sanksjonere da dette er en ordning som den enkelte ansettelsesmyndighet håndterer.

Flertallet ber om at endringer i straffeloven vurderes for bedre å sikre at personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn ikke får anledning til å arbeide med barn i noen sammenheng.»

I samme innstilling la Arbeiderpartiet frem følgende forslag (s. 20):

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide sanksjonsmulighetene i straffeloven for bedre å ivareta intensjonen om å beskytte barn mot personer som er dømt for overgrep mot barn, og sikre at disse ikke får anledning til å arbeide eller virke med barn.»

Stortinget vedtok 20. april 1999 å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering.

Departementet ser det imidlertid ikke som aktuelt å innføre automatisk rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. I slike saker vil likevel rettighetstap ofte være en naturlig reaksjon for å gi barn større trygghet mot seksuelle overgrep. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor rettighetstap ikke vil være formålstjenlig eller hvor en slik reaksjon ville ramme urimelig hardt. Seksuelle overgrep mot barn omfatter overgrep av ulik art og grovhet. Overgrepene spenner fra enkeltstående tilfeller av seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd overfor 15-åringer (utkastet § 200 bokstav c) på den ene siden til gjentatte tilfeller av seksuell omgang med barn under 10 år (utkastet § 195 annet ledd bokstav c) på den annen side. Fordi de konkrete omstendighetene varierer, er etter departementets syn den beste løsning at fradømmelse av stilling eller retten til å inneha stilling eller drive virksomhet blir vurdert konkret.

For å få til dette foreslår departementet - til forskjell fra utvalget - en regel som forplikter domstolene til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Slik kan man sikre at spørsmålet alltid blir vurdert. Det vil imidlertid fortsatt være opp til rettens skjønn å bestemme om rettighetstap bør idømmes eller ikke i den konkrete saken. Departementets forslag vil ikke medføre noen lovfestet plikt for påtalemyndigheten til å vurdere spørsmålet om rettighetstap, men det er etter departementets syn naturlig at påtalemyndigheten vurderer spørsmålet om rettighetstap i disse sakene. Når påtalemyndigheten forbereder saken med dette for øye, vil retten få et bedre grunnlag for å vurdere spørsmålet.

Regelen bør begrenses til å gjelde for angitte overtredelser. Det er naturlig å ta utgangspunkt i den gruppen overtredelser som regnes som seksuelle overgrep i forhold til barnehagelovens og opplæringslovens regler om fremleggelse av politiattest ved ansettelse i barnehager og grunnskolen. Som seksuelle overgrep regnes her overtredelse av straffeloven §§ 195, 196, 212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd. Disse bestemmelsene tilsvarer §§ 195, 196, 200 annet ledd og 201 bokstav c i departementets lovutkast.

Departementet har vurdert om domstolens plikt til å vurdere å idømme rettighetstap bør gjelde også ved andre overtredelser etter straffeloven kapittel 19, men er kommet til at det er å gi bestemmelsen en videre rekkevidde enn nødvendig. Ved andre overtredelser kan domstolen fortsatt ta opp spørsmålet etter eget tiltak. Påtalemyndigheten har også her et ansvar for å vurdere spørsmålet om rettighetstap.

Som utvalget sier, er regelen en prosessuell bestemmelse. Etter utvalgets mening ville det være uheldig å plassere den i straffelovens alminnelige del. Heller ikke ville det etter utvalgets syn vært hensiktsmessig å plassere den i straffeprosessloven. Departementet kan forstå disse synspunktene. Men de kan ikke være noe avgjørende argument mot å innføre en slik regel, og den beste lovtekniske løsning er etter departementets syn å plassere regelen i straffeloven. Siden regelen utelukkende gjelder overtredelser som er plassert i kapittel 19, bør den plasseres i dette kapitlet, og ikke i lovens alminnelige del. I valget mellom å ta inn regelen i hver enkelt av de aktuelle bestemmelsene eller å utforme en felles regel som plasseres i en egen paragraf, har departementet valgt den sistnevnte løsningen. Den nye bestemmelsen er tatt inn som § 207 i departementets lovutkast.

6.5.4 Politiattest for ansatte i barneparker

6.5.4.1 Bakgrunn

Rettighetstap ilegges ved dom. En annen måte å hindre uskikkede personer i å arbeide med barn, er å begrense adgangen til å ansette dem i stillinger som innebærer kontakt med barn. I de senere årene er det vedtatt flere bestemmelser som forbyr ansettelse i bestemte stillinger av personer som ikke kan legge frem tilfredsstillende politiattest.

Ifølge lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager § 20 må den som skal arbeide i barnehage, legge frem tilfredsstillende politiattest. Attesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Personer som er dømt for slike overgrep, er utelukket fra arbeid i barnehager. Forskrift 1. desember 1995 nr. 946 gir utfyllende bestemmelser. Som seksuelle overgrep mot barn regnes overtredelser av straffeloven §§ 195, 196, 212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd, jf. forskriften § 3.

Den nye opplæringsloven (lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa) har en tilsvarende bestemmelse i § 10-9 som gjelder ansettelse i grunnskolen. Den utfyllende forskriften 28. juni 1999 nr. 722 gir begrepet «seksuelle overgrep mot barn» samme rekkevidde som i forskriften til barnehageloven.

Ved lov 4. juni 1999 nr. 35 ble lov om barneverntjenester endret ved at loven fikk en ny § 6-10, som inneholder et liknende forbud. Forbudet omfatter den som skal ansettes i barneverntjenesten (første ledd), den som skal ansettes i visse nærmere bestemte institusjoner (annet ledd) og fosterforeldre (tredje ledd). Også andre kan omfattes, f.eks. andre som utfører oppgaver for en barnevernsinstitusjon, andre som bor i et fosterhjem, støttekontakter, tilsynsførere, private og andre som utfører oppgaver for barneverntjenesten. Gruppen av overtredelser som utelukker ansettelse, er større enn etter barnehageloven og opplæringsloven. Den omfatter forelegg eller domfellelse for overtredelse av straffeloven §§ 194, 195, 196, 197, 198, 199, 207, 209, 211 bokstav d), 212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd.

Derimot finnes ingen hjemmel for å kreve fremlagt politiattest ved ansettelse av parkledere og ansatte i barneparker. Barneparken er et utendørs leke- og aktivitetstilbud for barn i alderen 2 - 5 år, ledet av voksne, inntil 4 timer pr. dag. Parken er et tilsynstilbud, og ikke et pedagogisk tilbud slik barnehagen er. Barneparkene mottar heller ikke statlig driftstilskudd. Den rettslige reguleringen av barneparkene skjedde gjennom barnehageloven frem til 1985. Siden da har parktilbudet ikke vært regulert ved lov. Visse sider av driften reguleres gjennom forskrift 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i skoler mv. I tillegg fastsetter den enkelte kommune vedtekter for barneparkene i sitt distrikt.

Bergen kommune har i brev 15. juni 1998 henvendt seg til Barne- og familiedepartementet og bedt om at krav om politiattest blir vurdert også for ledere og ansatte i barneparker. Det vises til at denne gruppen også har ansvar for barn, på linje med skole- og barnehageansatte.

Seksuallovbruddutvalget har ikke behandlet spørsmålet.

6.5.4.2 Departementets syn

Barn har et selvfølgelig krav på å bli beskyttet mot seksuelle overgrep fra voksne personer. Barna har små eller ingen muligheter til selv å forsvare seg mot slike overgrep, særlig ikke fra voksne som har opparbeidet et nært tillitsforhold til dem. Skolen, barnehagen og barneparken er en viktig del av oppvekstmiljøet til de barna det gjelder, og de hensyn som ligger bak regelen i barnehageloven § 20 og opplæringsloven § 6-10 gjør seg også gjeldende i forhold til ansatte i barneparker. På den annen side innebærer et krav om å vise tilfredsstillende politiattest ved ansettelse et inngrep i den voksne søkerens personvern. Barne- og familiedepartementet vurderer for tiden om det bør lovfestes et krav om fremleggelse av politiattest for ansatte i barneparker. Spørsmålet bør ses i sammenheng med andre ikke lovregulerte virksomheter der voksne har tilsyn med og omsorg for barn som de opparbeider et nært tillitsforhold til.

6.6 Kommersiell seksuell utnyttelse av barn

6.6.1 Gjeldende rett

Med kommersiell seksuell utnyttelse mener departementet i det følgende seksuell utnyttelse av barn for økonomisk vinning. Ingen av bestemmelsene i straffeloven rammer direkte slik utnyttelse. Flere av reglene beskytter likevel barn indirekte mot slik utnyttelse, ved at de rammer handlinger som inngår i slik virksomhet.

Dette gjelder for det første de rene overgrepsbestemmelsene. Seksuelt misbruk av barn under 14 og 16 år rammes av straffeloven §§ 195 og 196 uavhengig av om overgriperen har økonomisk gevinst av handlingen. Andre deltakere i virksomheten kan etter omstendighetene rammes av medvirkningsansvaret. Voldtektsbestemmelsen (§ 192) kommer til anvendelse uavhengig av offerets alder. Ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal det tas hensyn til den fornærmedes alder. Overgrep mot barn kan også rammes av §§ 193 og 194. § 197 beskytter spesielt unge under 18 år som står under den skyldiges myndighet eller oppsikt. §§ 198 og 199 om stillingsmisbruk inneholder ingen aldersgrenser, men dekker situasjoner hvor barn i praksis er lett tilgjengelige som ofre for utnyttelse. Incestbestemmelsen i § 207 kan komme til anvendelse. Paragraf 209 beskytter personer under 18 år mot såkalt sosial incest.

Utnyttelse av mindreårige til hallikvirksomhet rammes av § 206, som gjelder uansett den prostituertes alder. Det vil være et skjerpende moment ved straffutmålingen om den prostituerte er et barn.

Straffeloven § 211 om pornografi forbyr en rekke befatningsmåter med barnepornografi. Barn og unge får dermed en indirekte beskyttelse mot seksuell utnyttelse.

Dessuten kan straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser, tvang og frihetsberøvelse beskytte barn mot handlinger som ledd i kommersiell seksuell utnyttelse.

Straffeloven § 12 regulerer straffelovens stedlige virkeområde. Bestemmelsen går langt i å gi norsk straffelovgivning anvendelse utenfor landets grenser. Flere typer seksuelle overgrep mot barn kan etter omstendighetene straffes i Norge selv om overgrepet er skjedd utenfor Norge, og enten overgriperen er hjemmehørende i Norge eller utlending.

6.6.2 Utvalgets syn

Utvalget foreslår ingen ny straffebestemmelse spesielt rettet mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, jf. utredningen s. 30-31. Spørsmålet var ikke spesielt fremhevet i utvalgets mandat, og utvalget har derfor ikke fokusert spesielt på dette i sitt arbeid. Utvalget mener at gjeldende bestemmelser synes å gi barn og unge ganske god strafferettslig beskyttelse mot å bli utnyttet kommersielt for seksuelle formål, slik at det ikke er behov for en uttrykkelig regel om dette. Utvalget peker på at de fleste av de gjeldende bestemmelsene foreslås opprettholdt. I tillegg foreslår utvalget å kriminalisere produksjon og overlatelse til andre av barnepornografi, noe som vil styrke barnas vern.

På den annen side mener utvalget at det er behov for å utrede nærmere den strafferettslige regulering av formidling av og tilgang til barnepornografi på internett og andre datasystemer. Det er også etter utvalgets syn behov for en nærmere utredning av håndhevingsspørsmål i forhold til kommersiell seksuell utnyttelse av barn generelt og i forhold til databasert barnepornografi spesielt. Vurderingen av databasert barnepornografi forutsetter bl.a. en nærmere utredning av flere spørsmål av datateknologisk karakter som krever en ekspertise utvalget ikke har, og som dessuten ville sprenge tidsrammen for utvalgets arbeid.

6.6.3 Høringsinstansenes syn

Pro-senteret (Oslo kommune)og Redd Barnaer enige med utvalget i at kommersiell seksuell utnyttelse av barn er et område som det bør ses nærmere på.

6.6.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for en ny regel som uttrykkelig retter seg mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, fordi gjeldende rett allerede gir barna god nok strafferettslig beskyttelse. Bortsett fra forslaget om å oppheve gjeldende § 197, som uansett er overflødig ved siden av nåværende § 209 (som foreslås videreført som ny § 199), foreslås ingen begrensninger i det vernet som gjeldende rett gir. Derimot foreslås endringer som skal styrke barnas vern ytterligere. I tillegg til de lovendringene utvalget foreslår som indirekte gir barna en bedre beskyttelse, foreslår departementet en ny bestemmelse om at det skal være straffbart å forlede personer under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold, jf. forslaget § 204 første ledd bokstav f. Tilsvarende foreslås det i samme bestemmelse å kriminalisere kommersiell produksjon av slike bilder når den eller de avbildete er under 18 år. Også forslaget om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år (ny § 203), er et ledd i kampen for å beskytte unge fra kommersiell seksuell utnyttelse.

Kommersiell seksuell utnyttelse av barn er et vanskelig og meget sammensatt problem. I internasjonal sammenheng er kommersiell utnyttelse av barn og unge stor industri. Problemet er også aktuelt i Norge, men i mindre målestokk enn i andre land. Departementet ser alvorlig på det kyniske misbruk av barn og unge som finner sted.

De nordiske landene har vært aktive i forbindelse med Østersjørådets initiativ mot kommersielt seksuelt misbruk av barn. Bl.a. er tiltak for å heve kompetansen hos politi og sosial- og helsepersonell i de baltiske land gjennomført med nordisk støtte.

Våren 1999 la Barne- og familiedepartementet frem en plan som følger opp sluttdokumentene fra Stockholmskongressen om kommersiell seksuell utnytting av barn. Stockholmskongressen ble arrangert av den svenske regjeringen i samarbeid med UNICEF, ECPAT («End of Child Prostitution, child pornography And Trafficking for sexual purposes») og «the NGO Group on the Rights of the Child». 1300 representanter fra 122 land deltok på kongressen, som fant sted i august 1996. Norge var bl.a. representert ved en offisiell delegasjon under ledelse av barne- og familieministeren.

Oppfølgningsplanen skal også bidra til en styrket og bedre koordinert strategi i dette arbeidet. Planen stiller opp følgende fire mål for det videre arbeidet for å bekjempe kommersiell seksuell utnytting av barn:

  • Samordning av og samarbeid om innsats på lokalt og nasjonalt nivå, og på regionalt og internasjonalt nivå

  • Forebyggende arbeid

  • Styrke iverksetting av lovverket og nasjonale og internasjonale nettverk

  • Hjelp og behandling for dem som har vært utsatt for slik utnytting

Departementet vil vurdere nærmere utvalgets forslag om en utredning av databasert barnepornografi og håndhevingsspørsmål i forbindelse med kommersiell seksuell utnyttelse av barn. Utover forslaget om å gjøre det straffbart å lese barnepornografi mot vederlag, jf. § 204 første ledd bokstav d, vil departementet i første omgang avvente internasjonalt arbeid på dette området, se nærmere punkt 11.5 nedenfor, samt et varslet fellesnordisk seminar om spørsmålet. Disse spørsmålene er på dagsorden også i de andre nordiske landene. Spredning av barnepornografi via nettet lar seg ikke bekjempe på nasjonalt plan alene.

6.7 Andre tiltak

Reglene om etterforskning av overgrep mot barn er endret etter at utvalget overleverte utredningen i juli 1997. På bakgrunn av et forslag fra stortingsrepresentant Olav Akselsen (inntatt i Dok. nr. 8:35 (1997-98)) ble straffeprosessloven § 239 ved endringslov 22. mai 1998 nr. 31 tilføyd et nytt fjerde ledd som lyder:

«Avhør etter første ledd og observasjon etter tredje ledd skal foretas innen 2 uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere.»

Hensikten med lovendringen er å korte ned perioden fra saken anmeldes til avhør foretas. Bakgrunnen er at foreldre og andre omsorgspersoner oppfordres til ikke å samtale med barnet om overgrepet før det har vært avhørt. Dette vil ofte være en stor belastning - først og fremst for barnet, men også for dets omsorgspersoner.

I § 4 i Justisdepartementets forskrift 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon, er tidspunktet for dommeravhør presisert slik:

«Avhøret skal foretas så fort som mulig og senest innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. Dersom avhøret ikke har skjedd innen fristen, skal grunnen til dette opplyses i protokollen, jf. § 14 bokstav g.»

Vel så viktig som forslag til lovendringer er andre tiltak for å bekjempe seksuell utnyttelse av barn og unge.

Tilbud om behandling av sedelighetsdømte er omhandlet ovenfor. Men ofrene for overgrepene trenger også et tilbud om hjelp for å forhindre eller begrense skadevirkningene. Undersøkelser viser at en stor andel av prostituerte og rusmisbrukere har vært utsatt for overgrep som barn. Det har også vist seg at mange overgripere selv har vært utsatt for overgrep i barndommen. Ved å bedre oppfølgingen av ofrene kan en, slik Redd Barnahevder, redusere faren for fremtidige overgrep.

Departementet viser også til redegjørelsen ovenfor under punkt 4.6.5 om tiltak for å håndheve voldtektsbestemmelsen. Omtalen der gjelder også seksuelle overgrep mot barn.

6.8 Internasjonalt arbeid

I rekommandasjon nr 18/1996/nord om bekjempelse av seksuelt misbruk av barn anbefalte Nordisk Råd Nordisk Ministerråd å prioritere bekjempelse av seksuelt misbruk av barn, og gjennomføre nødvendige foranstaltninger for dette ved bl.a. å gjennomgå lovgivningen i de nordiske landene og vurdere behandling som tillegg til straff for overgripere. Ministerrådet ble videre anbefalt å spre kunnskap om dette problemet til både personer som arbeider med barn og til barn selv, og endelig å sørge for nødvendig hjelp til barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Nordisk Ministerråd meddelte i april 1999 at det i de nordiske justisministeriene arbeides med ulike tiltak for å bekjempe seksuelt misbruk av barn. Ministerrådet har også igangsatt et arbeid for å skaffe informasjon om personer som har begått seksuelle overgrep mot barn. Endelig har ministerrådet tatt ulike initiativer for å bekjempe barnesexturismen.

Under det årlige møtet i Europarådets styringskomite for strafferett, kriminologi og fengselssaker (CDPC) i juni 1999, ble det - under forutsetning av budsjettmessig dekning - vedtatt en rekke fremtidige aktiviteter. Blant annet ble det besluttet å nedsette en ekspertkomité (PC-SE) som skal arbeide med beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse. Ekspertkomitéen hadde sitt første møte i desember 1999. Justisdepartementet har oppnevnt fylkesmann Ann-Kristin Olsen som det norske medlemmet av komiteen.

CDPC besluttet også at en ekspertkomite skulle se nærmere på håndteringen av seksualforbrytere i fengselsinstitusjoner og i samfunnet.

Til dokumentets forside