Ot.prp. nr. 28 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd)

Til innholdsfortegnelse

3 Enkelte generelle spørsmål

3.1 Språklig modernisering

3.1.1 Generelt

I mandatet for Seksuallovbruddutvalget er utvalget bedt særskilt om å legge frem forslag til språklig modernisering og forenkling så langt det finner det naturlig.

Utvalget foreslår en generell modernisering av lovspråket. Utvalget har tatt hensyn til de betraktninger Straffelovkommisjonen har gitt uttrykk for når det gjelder den språklige utformingen av straffebud. Kommisjonens synspunkter er gjengitt på s. 17 i utvalgets utredning.

Videre sier utvalget (s. 17 i utredningen):

«I forslaget til nye bestemmelser har utvalget også tatt sikte på språklig konsekvens og sammenheng. En mer moderne språkdrakt vil i seg selv bidra til en forenkling av lovspråket og dermed gjøre innholdet i bestemmelsene lettere tilgjengelig. Utvalget har kritisk vurdert behovet for vurderingspregede ord og uttrykk. I en del sammenhenger er utvalget blitt stående ved at det er lovteknisk nødvendig å gjøre bruk av slike ord og uttrykk. Alternativet vil lett kunne bli et mer omfattende og komplisert lovspråk, herunder større bruk av kasuistisk utformede paragrafer. Det er grunn til å anta at en slik lovteknikk i mange tilfelle vil være lite egnet til å fremme formålet med en språklig modernisering og forenkling, nemlig å gjøre lovverket mer oversiktlig og forståelig. Der hvor vage eller skjønnsmessige ord og uttrykk er benyttet i lovteksten, har utvalget gjort rede for innholdet i merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet i kapittel 4 nedenfor.

Bruk av koblingsord har også en språklig side, men medfører etter utvalgets syn ingen spesielle problemer på området for utvalgets mandat.»

Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter på dette.

Departementeter enig i utvalgets generelle betraktninger, og viser ellers til at Straffelovkommisjonen ved sin totalgjennomgåelse av straffeloven vil måtte se sedelighetsbestemmelsene i sammenheng med straffeloven for øvrig. Departementet har for sin del lagt stor vekt på å utforme bestemmelsene så lettfattelig som råd, selv om innholdet i noen tilfeller kan være ganske komplekst.

3.1.2 Noen sentrale begreper

Seksuallovbruddutvalget redegjør på s. 13 i utredningen for enkelte begreper som er sentrale i beskrivelsen av de ulike overtredelsene i straffeloven kapittel 19. Disse begrepene er «utuktig atferd, utuktig handling, utuktig omgang og samleie». Begrepene beskriver handlinger av ulik grovhet i strafferettslig sammenheng. Samleiebegrepet er definert i straffeloven § 213, og presisert gjennom rettspraksis. De øvrige begrepene er ikke definert i loven, men er godt avklart gjennom rettspraksis.

Utvalget gjengir følgende redegjørelse for disse begrepene fra NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning:

«3.1 Samleie, utuktig omgang, utuktig handling og utuktig atferd

Straffebestemmelsene som rammer seksuelle overgrep mot barn er samlet i straffeloven kapittel 19. Straffeloven skiller mellom fire kategorier av seksuelle overgrep: samleie, «utuktig omgang», «utuktig handling» og «utuktig atferd». Hvilken av disse betegnelsene et overgrep gis, er avgjørende for hvilke straffebestemmelser (eventuelt hvilket straffalternativ i en bestemmelse) som kommer til anvendelse. Dette har betydning for strafferammen og følgelig også for spørsmålet om foreldelse. Det har dessuten betydning for en del andre forhold, blant annet for fornærmedes rett til bistandsadvokat og oppreisning, se kapittel 3.3

Før gjennomgangen av hvilke seksuelle handlinger som omfattes av de forskjellige kategoriene, er det på sin plass å si noe om forholdet mellom dem. Fra lovgivers side er de ment å reflektere grovheten av et seksuelt overgrep. Således kan man si at alle overgrep er utuktig atferd. De som kvalifiserer som utuktig handling, er gitt en strengere behandling hvis de foretas med noen under 16 år (se kapittel 3.2.2). De enda grovere forholdene behandles etter reglene om utuktig omgang, og blant disse er samleie i visse tilfeller skilt ut og gitt en strengere behandling.

Hva som skal til for at det i strafferettslig forstand har skjedd et samleie, ble fastslått av Høyesterett i en dom gjengitt i Rt 1988 s 1207. Førstvoterende, med støtte av de andre dommerne, viste til at i følge festnet teori og rettspraksis foreligger samleie i strafferettslig forstand når det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan - vagina. Det er ikke nok at det mannlige kjønnslem er ført inn i skjedeåpningen - vulva. Denne forståelsen var i følge Høyesterett så festnet, at domstolene ikke kan bygge på en annen forståelse.

Analt samleie skal etter straffeloven § 213 likestilles med vaginalt samleie. I forarbeidene til § 213 er analt samleie definert som innføring av penis i endetarmsåpningen (Ot prp nr 79 for 1988-89 s 45). Innføring av penis i munnhulen (oralt samleie), anses ikke som samleie i strafferettslig forstand.

Utuktig omgang omfatter som nevnt samleie, men går videre. En viss veiledning kan man få av uttrykket «samleielignende forhold», som ble brukt i motivene til straffeloven. Således omfattes samleiebevegelser med blottet kjønnsorgan mellom en annens lår eller mot vedkommendes mage eller seteparti, og det å føre en eller flere fingre inn i den annens skjede (Rt 1989 s 517) eller endetarmsåpning (Rt 1990 s 319). Innføring av gjenstander i skjede eller endetarmsåpning er også utuktig omgang. Handlingen behøver ikke nødvendigvis være seksuelt motivert, jf Andenæs og Bratholm s 104. Suging og slikking av kjønnsorganer omfattes også. Likeså det å onanere seg selv til sædavgang i den annens ansikt og munn (Rt 1990 s 760). Videre vil det være utuktig omgang hvis den ene part masturberer den annen. Her kan det oppstå avgrensningsproblemer i forhold til utuktig handling som omfatter beføling av kjønnsorganer eller bryster. Avgjørende for om det foreligger masturbasjon eller beføling av kjønnsorganene, er antakelig om bevegelsene er av en viss intensitet. I Straffelovrådets innstilling 17 mars 1960 s 9 brukes uttrykk «gnidende bevegelser». I dommen gjengitt i Rt 1986 s 794, ble det ansett som utuktig omgang at domfelte «masturberte henne ved å bevege hånden mange ganger utenpå hennes kjønnsorgan». I dommen gjengitt i Rt 1951 s 726 hadde domfelte «ført sin hånd et par ganger over en gutts blottede kjønnslem». Dette ble klassifisert som utuktig handling.

Mens både utuktig omgang og utuktige handlinger alltid skjer med en annen, er det tilstrekkelig at krenkelsen skjer overfor eller i overvær av den annen for å omfattes av uttrykket utuktig atferd. Typiske eksempler på handlinger som vil rammes av bestemmelser om utuktig atferd, er blotting og anstøtelige bevegelser eller ordbruk.»

Denne redegjørelsen er fortsatt dekkende for gjeldende rett, bortsett fra at enkelte former for utuktig omgang senere er likestilt med samleie. Det ble gjort ved en endringslov 22. mai 1992 nr. 49, etter forslag i den samme utredningen.

Forståelsen av begrepet «utuktig omgang» ble utdypet av Høyesterett i en kjennelse 16. november 1999. Spørsmålet var her om det å tvinge fornærmede til selv å føre gjenstander inn i vagina, omfattes av straffeloven § 192 om voldtekt. Etter flertallets syn følger det av selve begrepet utuktig omgang at minst to personer må være direkte involvert ved fysisk kontakt. Håndteres gjenstanden alene av fornærmede, finner det altså ikke sted noen utuktig omgang, selv om dette skjer som følge av tvang fra en eller flere personer. Mindretallet mener derimot at man av kravet om at den utuktige omgangen skal være foretatt med noen, ikke kan utlede at den tvungne i gjerningsøyeblikket må ha stått i fysisk berøring med den som utøver tvangen.

Utvalget går inn for å erstatte utuktsbegrepet med uttrykket «seksuell», der hvor sammenstillingen «utuktig omgang» og «utuktig handling» er benyttet i någjeldende bestemmelser. Dette gjelder samtlige bestemmelser om seksuelle overgrep og incestbestemmelsene. I forhold til den rettspraksis som har utkrystallisert seg, vil endringen etter utvalgets syn ikke medføre noen problemer. Denne rettspraksis vil fortsatt være relevant. Uttrykket «seksuell» har et klart meningsinnhold for de fleste, benyttes i daglig tale og vil gjøre bestemmelsene mer moderne og lettere tilgjengelige. Forslaget er begrunnet i et ønske om språklig modernisering og medfører ingen endringer innholdsmessig. Begrepet «utuktig» inneholder riktignok noe mer enn begrepet «seksuell», som er mer nøytralt. Utuktsbegrepet innebærer samtidig noe som strider mot samfunnets normer for kjønnssedelighet. Men i forhold til bestemmelsene som retter seg mot seksuelle overgrep og incest er merinnholdet i utuktsbegrepet ikke nødvendig for å beskrive området for det straffbare. Snarere bidrar utuktsbegrepet etter utvalgets syn til å abstrahere og forvanske meningsinnholdet. Begrepet seksuell gir her en mer presis og treffende karakteristikk av de straffbare handlinger.

I gjeldende straffelov § 212 første ledd kan ikke uttrykket «utuktig adferd» erstattes av uttrykket «seksuell atferd» uten at meningen blir endret. Utuktsbegrepets merbetydning er her nødvendig for å fange opp det ikke-seksuelle aspektet i atferdskrenkelsen. Men også her kan det straffbare beskrives med mer tidsmessige begreper, mener utvalget, og foreslår at den straffbare atferd beskrives som «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd». Utvalget tilsikter ingen innholdsmessige endringer.

Utvalget forslår også enkelte andre begrepsmessige endringer, som ikke vil bli behandlet nærmere før under de enkelte punktene hvor de hører hjemme: I bestemmelsen om ulovlig pornografi går utvalget inn for å benytte «pornografi» som hovedbegrep, og dette begrepet skal gis en legaldefinisjon. Når det gjelder hallikbestemmelsen, går utvalget inn for at ordet «prostitusjon» skal legaldefineres og brukes som hovedbegrep.

Borgarting lagmannsrett, Politimesteren i Kristiansand, Trondheim politikammer, Barneombudet, Forsvarergruppen av 1977, Norges politisjefforening, Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norske Kvinnelige Juristers Forening, Pro-senteret (Oslo kommune),støtter utvalgets forslag om å erstatte utuktsbegrepet med uttrykket «seksuell».

Politiembetsmennenes Landsforening mener det er uheldig å erstatte begrepet «utuktig» med «seksuell». Begrepet «utuktig» er innarbeidet med et fast, negativt ladet innhold og således bedre egnet til å betegne straffbare, seksuelle overgrep. Politiet i Asker og Bærum mener begrepet «seksuell» kan gi inntrykk av at seksuallovbrudd må være seksuelt motivert. Eventuelt må det presiseres i forarbeidene at begrepsendringen bare er av språklig karakter.

Departementet er i det store og det hele enig i utvalgets forslag til modernisering og forenkling, og viser til utvalgets begrunnelse. Departementet tilføyer at bruken av uttrykket «seksuell» ikke medfører noe vilkår om en bestemt motivasjon bak den straffbare handlingen.

3.1.3 Begrepsbruken i saker om seksuelle overgrep mot barn

Enkelte bestemmelser i straffeloven kapittel 19 inneholder som ett av flere straffbarhetsvilkår at fornærmede skal være under en viss alder. I andre bestemmelser er ikke fornærmedes alder et vilkår for straffbarhet. Fornærmedes alder vil likevel være av betydning ved vurderingen av den enkelte handlingens straffverdighet. Dessuten vil det i slike saker være aktuelt å anvende vedkommende straffebud i idealkonkurrens med bestemmelser som særskilt verner mindreårige mot seksuelle overgrep.

Utvalget drøfter på s. 32-34 i utredningen hvorvidt det er naturlig å dele seksualovergrep mot barn inn i kategoriene samleie, utuktig omgang, utuktig handling og utuktig atferd. Grensedragningen byr på bevisproblemer. Dessuten kan seksuelle handlinger ofte medføre like store skadevirkninger for barna som seksuell omgang. Utvalget er likevel kommet til at gjeldende begrepsbruk og overgrepskategorier bør beholdes og begrunner det slik (s. 33):

«Utvalgets begrunnelse er i hovedtrekk den samme som i NOU 1991: 13 og Ot. prp. nr. 20 (1991-92), jf. foran. Utvalget har lagt særlig vekt på forskjellen i straffverdighet, og at det er behov for å markere denne gjennom ulike kategorier basert på overgrepets intensitet og differensierte strafferammer. Begrepene er innarbeidet i praksis, og innholdet i og avgrensningen mellom begrepene og overgrepskategoriene er blitt avklart gjennom høyesterettspraksis. Utvalget kan ikke se at det vil være mulig å oppnå noe av betydning ved å oppheve skillet mellom omgang og handling, verken i forhold til rettsvern for ofrene, straffenivået eller på andre måter. Det vil uansett kunne oppstå bevisproblemer i tilknytning til den straffbare handling og omstendighetene omkring denne.»

Utvalget har også vurdert hvorvidt det vil være hensiktsmessig å ha et to-sporet system i straffeloven kapittel 19, ett for overgrep mot mindreårige, og ett for overgrep mot voksne. Dette avvises under henvisning til at kapitlet da vil bli unødvendig uoversiktlig og komplisert.

Av bestemmelsene som verner andre interesser enn mindreårighet, reiser voldtektsbestemmelsen særlige problemer når fornærmede er under den seksuelle lavalder. Voldtektsbestemmelsen setter straff for seksuell omgang ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse. Frivillig seksuell omgang faller dermed utenfor lovens ordlyd. Seksuell omgang med personer under den seksuelle lavalder er derimot straffbart uavhengig av om samtykke forelå, jf. straffeloven §§ 195 og 196.

Utvalget drøfter denne problemstillingen på s. 53-54 i utredningen. Etter utvalgets syn kan det synes som en logisk brist at voldtektsbestemmelsen kan anvendes i idealkonkurrens med bestemmelser som beskytter en gruppe personer som aldri kan gi straffriende samtykke til seksuell omgang. Utvalget finner likevel at den manglende sammenhengen her ikke er så tungtveiende at det tilsier endringer i rettstilstanden. Voldtektsbestemmelsen ivaretar et volds- og trusselaspekt ved handlingen også ved seksuell omgang med mindreårige, som ikke dekkes av straffeloven §§ 195 og 196.

Av høringsinstansene er det bare Redd Barna som har uttalt seg om begrepsbruk og grensedragninger i saker om seksuelle overgrep mot barn. Organisasjonen støtter utvalgets forslag om og begrunnelse for å beholde dagens begrepskategorier.

Departementet er enig i utvalgets forslag om og begrunnelse for å beholde dagens begrepskategorier i saker som gjelder overgrep mot barn. Departementet går heller ikke inn for å opprette et «to-sporet» system i straffeloven kapittel 19, med ett sett regler for seksuelle overgrep mot barn og ett for overgrep mot voksne.

Videre er departementet enig med utvalget i at voldtektsbestemmelsen fortsatt bør kunne anvendes i idealkonkurrens med straffeloven §§ 195 og 196, og viser til utvalgets drøftelser på s. 53-54 i utredningen.

3.2 Oppbyggingen av straffeloven kapittel 19

3.2.1 Gjeldende rett

Bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 verner til dels ulike interesser. Beskyttelse mot seksuelle overgrep og vern om personlig integritet er sentrale elementer i voldtektsbestemmelsen og i bestemmelsene som rammer seksuell omgang ved trusler, stillingsmisbruk og utnyttelse av avhengighetsforhold, tillitsforhold eller hjelpeløshetstilstander. Det samme gjelder bestemmelsene om seksuell handling og atferd og forbudet mot seksuell omgang med mindreårige. I de sistnevnte bestemmelsene er også mindreårigheten i seg selv en vernet interesse. Bestemmelsene om stillingsmisbruk er til dels også til beskyttelse for den ansatte.

Forbudene mot seksuell omgang mellom nærstående var opprinnelig begrunnet i arvebiologiske hensyn, hensynet til sunne familierelasjoner og hensynet til allmennhetens oppfatninger, i tillegg til at reglene naturligvis beskytter den svake parten mot seksuelle overgrep.

Hallikparagrafen beskytter prostituerte mot menneskelig og økonomisk utnyttelse av en noen annen karakter enn seksuelle overgrep. Bestemmelsen er også ment å skulle begrense miljøet rundt prostitusjonen, bl.a. fordi dette erfaringsmessig gir grobunn for annen kriminalitet.

Pornografibestemmelsen har tradisjonelt vært begrunnet i moral- og sedelighetshensyn, og rammer ikke direkte krenkelser av enkeltpersoner. Men forbudet mot barnepornografi er i tillegg begrunnet i et ønske om å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Reglene innebærer at det ikke eksisterer noe legalt marked for slik pornografi i Norge, og grunnlaget for produksjon vil da bli mindre og indirekte beskytte barna mot de overgrepene som produksjonen innebærer.

I praksis forekommer det ikke sjelden at samme handling rammes av flere av straffebudene i kapittel 19. Hvis disse straffebudene verner ulike interesser, kan de anvendes i idealkonkurrens.

I dag er paragrafene i kapittel 19 dels ordnet etter vernet interesse. Bestemmelsene som verner enkeltindivider mot seksuelle overgrep ved bruk av tvang, vold og trusler kommer først i kapitlet. Mindreårighetsbestemmelsene står samlet deretter. Så følger bestemmelsene om misbruk av stilling, før hallikparagrafen, deretter incestbestemmelsene og så pornografibestemmelsen. Reglene om seksuell atferd og handling kommer helt til slutt.

Kapittel 19 er også i noen grad, men ikke konsekvent, systematisert etter de straffbare handlingers grovhet. Det innledes med voldtektsbestemmelsen, deretter følger to overgrepsbestemmelser med lavere strafferammer. Bestemmelsene om seksuell atferd og handling, som er minst alvorlig, er plassert til slutt. I mellom kommer imidlertid først bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige, som dels har like høye strafferammer som voldtektsbestemmelsen. Etter disse igjen kommer bestemmelser om misbruk av stilling, hallikbestemmelsen og så incestbestemmelsene, som har lavere strafferamme enn bestemmelsene om mindreårige. Pornografibestemmelsen kommer deretter, umiddelbart foran bestemmelsen om seksuell atferd og handling.

3.2.2 Utvalgets syn

Utvalget foreslår at overskriften i kapittel 19 endres fra «Forbrydelser mot sædeligheten» til «Seksuallovbrudd». Når det gjelder den lovtekniske gruppering og systematisering av straffebudene i kapittel 19, tar utvalget utgangspunkt i at dette beror på en hensiktsmessighetsvurdering. Det bør være en indre sammenheng i kapitlet, og regelverket bør være oversiktlig. For å ivareta disse hensynene best mulig, er det etter utvalgets syn nødvendig å omarbeide kapittel 19.

Når det gjelder den innbyrdes plasseringen av bestemmelsene i kapittel 19, har utvalget vurdert flere mulige løsninger (s. 35 i utredningen). Det konkluderer med at straffebudene i størst mulig grad bør plasseres ut fra både vernet interesse og straffverdighet. I utvalgets forslag til lovtekst innledes kapittel 19 med et forbud mot seksuelt krenkende og annen uanstendig atferd. Deretter kommer forbudet mot seksuelle handlinger overfor barn og noen som ikke har samtykket. Overgrepsbestemmelsene som rammer seksuell omgang følger deretter samlet. Innbyrdes er disse ordnet etter overgrepets intensitet og graden av tvang og straffverdighet, slik at de strengeste bestemmelsene om voldtekt og overgrep mot mindreårige kommer til slutt. Slik blir alle bestemmelsene som rammer overgrep mot enkeltindivider, plassert sammen. Deretter følger incestbestemmelsene, som utgjør en mellomgruppe som også ivaretar andre hensyn enn de øvrige overgrepsbestemmelsene. Så følger forbudet mot hallikvirksomhet, pornografibestemmelsen og forslaget til nytt utstillingsforbud, som i forskjellig grad ivaretar andre interesser og hensyn. Slik får disse bestemmelsene en mer hensiktsmessig plassering enn i dag.

Utvalget har vurdert om pornografibestemmelsen og det utstillingsforbudet som utvalget foreslår, bør tas ut av kapittel 19 og eventuelt plassereres i et eget kapittel, fordi disse bestemmelsene ivaretar andre hensyn enn de øvrige paragrafene i kapitlet. Imidlertid avviser utvalget en slik løsning nå. Det vises til at spørsmålene om kapittelinndeling og andre vesentlige strukturelle endringer bør vurderes i en større sammenheng. Disse spørsmålene bør derfor overlates til Straffelovkommisjonen i forbindelse med den pågående totalgjennomgåelsen av straffeloven.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten mener «Seksualforbrytelser» vil være en mer dekkende overskrift på kapittel 19 enn «Seksuallovbrudd», så lenge straffeloven ellers skiller mellom forbrytelser og forseelser. Selv om dette kapitlet etter utvalgets forslag vil omfatte både seksualforbrytelser og -forseelser, vil bestemmelsene etter dagens inndeling av straffeloven være forbrytelser.

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg særskilt om oppbyggingen av straffeloven kapittel 19.

3.2.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at spørsmål om vesentlige strukturelle endringer som går ut over den innbyrdes plasseringen av bestemmelsene i kapitlene 19 og 38, bør overlates til Straffelovkommisjonen.

Som Riksadvokaten mener departementet at kapittel 19 bør ha «Seksualforbrytelser» som overskrift. Departementet viser til Riksadvokatens begrunnelse for dette. Riksadvokatens forslag harmonerer bedre med overskriftene ellers i straffelovens annen del, som bruker ordet «forbrytelse» der det er naturlig.

Departementet har - i likhet med utvalget - lagt vekt på både vernet interesse og straffverdighet ved plasseringen av bestemmelsene i kapittel 19, men har likevel valgt en annen rekkefølge.

Departementet har valgt å innlede med voldtektsbestemmelsen. Deretter kommer bestemmelsene om misbruk av stilling og avhengighetsforhold mv., fulgt av forbudene mot seksuell omgang med mindreårige. Så følger incestbestemmelsene og bestemmelsene om seksuell handling og seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. På denne måten forblir bestemmelsene som beskytter enkeltindividet mot seksuelle overgrep samlet. Riktig nok er incestbestemmelsene plassert innimellom, men også disse kan sies å beskytte enkeltindividet mot overgrep, i tillegg til at de som nevnt ivaretar andre interesser. Til dels er bestemmelsene så langt systematisert etter grovhet, i og med at voldtektsbestemmelsen kommer først, og bestemmelsene om handling og atferd kommer sist. Imidlertid er bestemmelsene om stillingsmisbruk plassert mellom voldtekt og seksuell omgang med mindreårige. Dette er gjort fordi de har en viss sammenheng med voldtektsbestemmelsen ved at det i begge tilfeller kan dreie seg om en form for tvang.

Dessuten oppnår en ved denne plasseringen at både voldtektsbestemmelsen og bestemmelsene om misbruk av mindreårige beholder samme paragrafnummerering som i dag. Disse bestemmelsene er viktige i praksis, og dette kan derfor bety en lettelse for dem som skal praktisere de nye reglene. Dette forutsetter at nåværende § 191 fortsatt må stå tom. Lovteknisk hadde det vært gunstigere å «fylle opp» kapittel 19 fra første paragraf, men den gevinsten en oppnår ved fortsatt å la voldtektsbestemmelsen innlede kapitlet som § 192, veier etter departementets syn tyngre.

Det har også hatt betydning for departementets vurdering at samtlige av de andre nordiske land innleder sedelighetskapitlet i straffeloven med voldtektsbestemmelsen.

Hallikbestemmelsen, forbudet mot å kjøpe seksuelle tjenester fra personer under 18 år og pornografibestemmelsen kommer etter departementets syn naturlig til slutt. Disse bestemmelsene har det til felles at de også - og til dels i hovedsak - tar sikte på å beskytte andre interesser enn enkeltindividet. Dermed kan det være mer nærliggende å plassere dem andre steder i straffeloven. Dette er imidlertid et spørsmål om hvordan straffeloven bør struktureres, og som departementet ønsker å avvente Straffelovkommisjonens vurdering av.

3.3 Strafferammene

3.3.1 Gjeldende rett

Strafferammene er uttrykk for lovgiverens syn på de straffbare handlingenes grovhet og straffverdighet. Straffeloven § 17 angir de alminnelige ytterrammene for idømmelse av fengselsstraff. Etter hovedregelen kan fengselsstraff idømmes fra 14 dager til 15 år. Hvis et straffebud ikke inneholdt en annen straffetrussel enn at overtredelse straffes med fengsel, ville § 17 danne den øvre og nedre grense for straffen. Men de aller fleste straffebud inneholder særskilte strafferammer. Det vanligste er en lengstestraff som er kortere enn den i § 17, men også minimumsstraffer forekommer. I sammenstøtstilfelle setter § 17 en øvre strafferamme på 20 år. I tilfelle hvor det er særlig bestemt i loven, kan fengsel inntil 21 år idømmes.

Det er i norsk rett tradisjon for vide strafferammer som gir domstolene stor grad av frihet til å idømme den straff som retten mener er passende i den enkelte sak. Dette henger sammen med at det erfaringsmessig kan være store variasjoner i straffverdigheten ved forskjellige overtredelser av samme straffebud, alt etter de konkrete omstendigheter i saken. Også strafferammene i straffeloven kapittel 19 er vide, slik at hele spekteret av overtredelser av den enkelte bestemmelse, fra de groveste til de mindre grove, kan fanges opp. Innenfor strafferammen tar retten hensyn til skjerpende og formildende omstendigheter. Flere bestemmelser har dessuten forhøyete strafferammer for særlig alvorlige tilfeller. Noen har også bestemmelser om minstestraff.

Strafferammene i de enkelte straffebud suppleres av bestemmelsene i straffelovens alminnelige del. Det er en viss adgang til å gå under den minstestraff som måtte være fastsatt, eller til å idømme en mildere straffart (straffeloven § 56). Det er utstrakt adgang til å gjøre fullbyrdelsen av straffen betinget (§ 52). Ved sammenstøt av flere forbrytelser gjelder regelen i § 62. Det skal idømmes en felles frihetsstraff som må være strengere enn den fastsatte minstestraffen for noen av forbrytelsene, og som ikke må overstige høyeste maksimum for noen av dem med mer enn det halve. Straffeloven § 62 er svært praktisk i sedelighetssaker, fordi flere straffebud ofte er overtrådt i samme handling (idealkonkurrens).

Innenfor strafferammene står domstolene som nevnt i utgangspunktet fritt. Lavere rettsinstanser må likevel følge de retningslinjer som er fastlagt av Høyesterett. Hvilke omstendigheter som kan ilegges vekt i skjerpende og formildende retning, er for en stor del fastlagt gjennom rettspraksis. For mange typer overtredelser ligger gjennomsnittet av den utmålte straffen stort sett i nedre del av den skala som strafferammene gir anvisning på. Dette gjelder også mange seksualforbrytelser.

Stortingets justiskomite har ved flere anledninger gitt uttrykk for at straffenivået for sedelighetsforbrytelser, bl.a. mot barn, bør skjerpes (Budsjettinnst. S. nr. 4 for 1996-97, 1997-98 og 1998-99, samt i Innst. S. nr. 168 (1997-98)).

Strafferammene har også prosessuell betydning, men dette vil ikke bli nærmere omtalt her (jf. utredningen s. 18-19).

3.3.2 Utvalgets syn

I Innst. S. nr. 206 (1994-95) uttaler Justiskomiteens flertall at også strafferammene må bli vurdert i forbindelse med den generelle gjennomgåelsen av sedelighetskapitlet i straffeloven. Flertallet ga uttrykk for at straffenivået i voldtektssaker er for lavt, men gikk likevel ikke inn for at straffenivået skulle søkes endret gjennom høyere strafferammer.

Utvalget går ikke inn for å utvide bruken av minstestraffer, og foreslår heller ingen økning av nivået på minstestraffene i gjeldende kapittel 19. Utvalget viser til at erfaringene med bruken av minstestraffer tilsier at de brukes med forsiktighet. Utvalget slutter seg til Straffelovkommisjonens synspunkter i delutredning I på bruken av minstestraff, som er gjengitt s. 20 i utvalgets utredning. Utvalget påpeker at spørsmålet om bruk av minstestraff for seksualovergrep ble vurdert av Justisdepartementet både i 1989 og i 1992, uten at departementet fant grunn til å øke bruken av minstestraff. Minstestraff er et meget inngripende virkemiddel, som bør forbeholdes de groveste overgrepene som voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 år. På den annen side finner utvalget ingen grunn til å gå bort fra minstestraffen i disse tilfellene. I denne sammenheng viser utvalget til at adgangen til å gi deldom - det vil si delvis betinget og delvis ubetinget dom - ble utvidet ved en lovrevisjon i 1993. Dette er et forhold som etter utvalgets syn må tas i betrakning ved vurderingen av minstestraff som lovgivningspolitisk virkemiddel ved straffutmålingen. Et økt antall av deldommer begrunnet i at minstestraffen ble vurdert som urimelig streng, vil etter utvalgets syn likevel være en uheldig utvikling.

Utvalget mener at straffenivået for voldtekt og overgrep mot mindreårige er noe lavt. Straffenivået for grove seksuelle overgrep kan likevel etter utvalgets syn skjerpes innenfor de eksisterende strafferammene. Utvalget har derfor ikke foreslått noen økninger i strafferammene for denne typen overgrep.

Utvalget har heller ikke funnet grunn til å foreslå noen heving av strafferammene ut fra en straffverdighetsvurdering. Strafferammene reflekterer etter utvalgets syn de enkelte overgrepenes straffverdighet. Utvalget mener videre at de gjeldende strafferammene fremstår som godt harmonisert i forhold til hverandre. En viss opprydning er det likevel behov for, men mer vidtrekkende endringer med sikte på å begrense antallet strafferammer, ville etter utvalgets mening føre utenfor mandatet. Videre har utvalget vurdert om det vil være formålstjenlig å differensiere strafferammene ved oppdeling i alminnelig og grov overtredelse, slik at det gis en egen bestemmelse med forhøyet strafferamme for den grove overtredelsen. Utvalget er imidlertid kommet til at en slik teknikk ikke er hensiktsmessig på området for utvalgets mandat. Det vises til at en sondring mellom alminnelig og grov overtredelse er mindre heldig for slike integritetskrenkelser det her dreier seg om, da voldtekt og seksuelle overgrep mot barn i utgangspunktet er svært grove forbrytelser. På den annen side er det ikke grunnlag for å anta at en slik lovgivningsteknikk vil gi noen større effekt på reaksjonsnivået i forhold til dagens lovgivning.

Utvalget har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om straffutmålingen bør undergis en mer detaljert lovregulering. Det vises til at spørsmålet ble vurdert av Straffelovkommisjonen i delutredning V, NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser. Kommisjonen fremmet ikke forslag om slike regler. Dette er etter utvalgets oppfatning et spørsmål som fortsatt hører under kommisjonen.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, Politiet i Asker og Bærum, Forsvarergruppen av 1977, Politiembetsmennenes landsforening og Redd Barna er enig med utvalget i at gjeldende strafferammer for seksualforbrytelser er tilstrekkelige. En eventuell skjerping av straffenivået bør heller skje gjennom domstolenes praksis.

Riksadvokaten er av den oppfatning at dagens straffenivå for bl.a. voldtektssaker, er for lavt, mens Politiembetsmennenes Landsforening mener dette gjelder generelt for sedelighetssaker. Borgarting lagmannsrett og Politiet i Asker og Bærum påpeker at straffenivået bør skjerpes for voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige. Redd Barna mener straffenivået for seksuelle overgrep mot barn ligger for lavt.

3.3.4 Departementets syn

Departementet deler i hovedsak utvalgets generelle syn på strafferammene og straffutmålingen, og viser til utvalgets begrunnelser.

Når det gjelder forholdet mellom bruken av minstestraff og adgangen til å avsi deldom, bemerker departementet at den økte adgangen til å avsi deldom unntaksvis bør kunne benyttes til å avbøte urimelige resultater av minstestraff. Derimot vil det være uheldig om deldomspraksis systematisk skulle uthule betydningen av minstestraff i de få tilfellene vi har en slik regel. Departementet har imidlertid ikke grunnlag for tro at dette er tilfelle i dag.

For øvrig viser departementet til omtalen av strafferammer og straffutmålingspraksis under de enkelte punktene.

Til forsiden