10 Prostitusjon og hallikvirksomhet
10.1 Salg av seksuelle tjenester
10.1.1 Gjeldende rett
Den som selger egne seksuelle tjenester, kan ikke straffes.
Straffeloven § 378 rammer riktig nok visse måter kontakten mellom den prostituerte og kunden oppnås på. Etter bestemmelsen er det straffbart utvetydig å oppfordre eller innby til utukt ved ord, tegn eller uanstendig oppførsel på offentlig sted. Med «utukt» menes både seksuell omgang og seksuelle handlinger. Likeledes er det straffbart utvetydig å oppfordre eller innby til utukt på noen måte som er egnet til å vekke offentlig forargelse. Bestemmelsen har ikke lenger noen praktisk betydning.
Island har kriminalisert den som driver prostitusjon som erverv, men i Sverige, Danmark og Finland er det ikke straffbart å prostituere seg. Det danske Folketinget vedtok i 1999 å oppheve en straffebestemmelse som rettet seg mot prostituerte som overtrådte et forbud fra politiet om å søke seg lovlig erverv. Begrunnelsen var dels at bestemmelsen ikke lenger var i praktisk bruk, og dels at man på dette området ikke ønsker å straffe, men å hjelpe de prostituerte, jf. Lovforslag nr. L 43 (Folketinget 1998-99) s. 3.
10.1.2 Utvalgets syn
Utvalget anser det kriminalpolitisk uaktuelt å kriminalisere prostitusjon som sådan. Det viser til at et forbud vil bryte med norsk rettstradisjon på området, og at straff rettet mot de prostituerte kan virke inhumant og særlig ramme de svakest stilte. Lovgivningen på dette området bør etter utvalgets syn heller rette seg mot dem som står bak og utnytter andres prostitusjon.
10.1.3 Høringsinstansenes syn
Vadsø kommuneog Finnmark Kristelig Folkeparti er de eneste av høringsinstansene som går inn for å kriminalisere salg av seksuelle tjenester. Etter deres syn vil et lovforbud kunne lette det sosiale og samfunnsbyggende arbeidet mot prostitusjon og gjøre det mer effektivt. Et forbud vil samtidig kunne være et sterkt signal om at salg av seksuelle tjenester ikke er akseptabelt i vårt samfunn.
10.1.4 Departementets syn
Departementet er enig med utvalget i at salg av seksuelle tjenester ikke bør være straffbart. Riktignok er prostitusjon et samfunnsmessig onde som må begrenses i størst mulig grad. Straffelovgivningen bør imidlertid rette seg mot dem som står bak og utnytter og profiterer på andres prostitusjon. De prostituerte er for det meste en svak gruppe som ikke bør trues med straff, men heller tilbys hjelp til å komme ut av en eventuell vanskelig livssituasjon som kan ha ført dem ut i prostitusjonen.
Departementet mener som utvalget at et forbud her vil bryte med norsk rettstradisjon på området. Hensynet til nordisk rettsenhet taler også imot et forbud, ettersom flertallet av de andre nordiske land ikke har kriminalisert de prostituerte.
10.2 Kjøp av seksuelle tjenester
10.2.1 Gjeldende rett
Heller ikke kjøp av seksuelle tjenester er straffbart i seg selv i Norge i dag. Hvis den prostituerte er under den seksuelle lavalder på 16 år, vil imidlertid forholdet kunne straffes etter straffeloven §§ 195 eller 196. Unge prostituerte har dessuten selvsagt det samme vern som alle andre mot tvang, vold og annen truende atferd som som uansett vil kunne rammes av andre bestemmelser.
I Sverige trådte et straffebud som retter seg mot kjøp av seksuelle tjenester generelt i kraft 1. januar 1999. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Begrunnelsen for forbudet er dels at det vil virke avskrekkende på kundene, og dels et ønske om å markere samfunnets holdning til kjøp av seksuelle tjenester. Sverige hadde allerede i mange år hatt et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år, med en strafferamme på fengsel inntil 6 måneder. I Finland har man ikke ønsket noen generell kriminalisering. Derimot ble et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år vedtatt i 1998. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Forbudet trådte i kraft 1. januar 1999. Også i Danmark er det, som ledd i innsatsen for å bekjempe seksuell utnyttelse av barn, nylig vedtatt et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år. Strafferammen er bøter, hefte eller fengsel inntil 2 år. Men heller ikke Danmark har noe generelt forbud mot kjøp av seksuelle tjenester.
10.2.2 Utvalgets syn
Utvalget går ikke inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester generelt. Utvalget begrunner sitt syn slik (s. 68-69 i utredningen):
«Det er mange negative sider ved prostitusjon - både samfunnsmessig og for den enkelte - og det er mange problemer knyttet til prostitusjon. Selv om kriminalisering, særlig av kunder, kanskje vil bidra noe til å redusere omfanget av åpen prostitusjon, er det etter utvalgets syn likevel grunn til å være tilbakeholden med slik nykriminalisering. Sideeffektene av et slikt tiltak er vanskelig å overskue. Det er grunn til å anta at prostitusjonsvirksomhet da vil foregå mer i det skjulte. Dermed kan halliken og andre bakmenn få større makt. Det kan heller ikke utelukkes at prostituerte da vil bli noe mer tilbakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Hvis prostitusjon som sådan kriminaliseres, kan situasjonen også bli at de prostituerte unnlater å la seg legeundersøke o.l. Spørsmålet om å straffesanksjonere prostitusjon kan også skape avgrensningsproblemer mot seksuelle forhold som bør aksepteres. Hertil kommer at håndhevingen av et slikt straffebud sannsynligvis vil være lite effektiv, med mindre politiet setter inn betydelige ressurser i håndhevingen av straffebudet.
Utvalget mener at lovgivningen på dette området bør rette seg mot dem som står bak og utnytter andres prostitusjon.»
Deretter drøfter utvalget særskilt om kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år bør kriminaliseres. Heller ikke et slikt forbud kan utvalget gå inn for. Begrunnelsen er følgende (s. 69 i utredningen):
«Det kan hevdes at kjøp av seksuelle tjenester av unge er mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester av voksne, men utvalget er likevel kommet til at det ikke vil foreslå kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. Utvalgets begrunnelse er i hovedsak den samme som den generelle begrunnelse for ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Kriminalisering kan ha utilsiktede - og for så vidt også uønskede - sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene ville blitt store, og at et slikt straffebud i liten grad ville gi reell beskyttelse. Utvalget vil peke på at dersom det er tale om kjøp av seksuelle tjenester av barn under den seksuelle lavalder, vil selvsagt et slikt forhold rammes av utkastet § 198.»
10.2.3 Høringsinstansenes syn
Sametinget, Tana kommune, Vadsø kommune, Finnmark Kristelig Folkeparti, Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar går inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen og Kvinnefronten viser til at dette er en form for utnytting av andre mennesker som bør gjøres straffbar. Sametinget, Tana kommune, Vadsø kommuneog Finnmark Kristelig Folkeparti peker alle på at selv om et lovforbud ikke vil kunne erstatte det sosiale og samfunnsbyggende arbeidet mot prostitusjon, vil det kunne lette det og gjøre det mer effektivt. De ser også et forbud som et sterkt signal om at kjøp av seksuelle tjenester ikke er akseptabelt i vårt samfunn.
Pro-senteret (Oslo kommune) støtter utvalgets forslag om ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester generelt. Senteret mener imidlertid at utvalget burde ha problematisert ytterligere hvorvidt kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 burde kriminaliseres. Det viser til at FNs barnekonvensjon inneholder regler om kommersiell seksuell utnyttelse av barn, og at prostitusjon i ung alder medfører særskilte skadevirkninger.
Barneombudetog Redd Barna går inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år. For denne gruppen er det etter deres syn nødvendig med et særskilt vern.
10.2.4 Departementets syn
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør foreslås et generelt forbud mot kjøp av seksuelle tjenester nå.
Debatten om hvorvidt den prostituertes kunder bør kunne straffes, har vært oppe til vurdering flere ganger i de senere årene. Spørsmålet ble vurdert i Justisdepartementet både i 1982-83 og i 1986-87. Man kom i begge tilfeller til man ikke kunne tilrå en kriminalisering. I forbindelse med vurderingen i 1982-83 gjennomførte departementet også en bred høringsrunde. I motsetning til under høringen av Seksuallovbruddutvalgets utredning, hvor dette spørsmålet ikke har vært spesielt fokusert, uttalte mange seg om spørsmålet den gangen. Et flertall av høringsinstansene gikk imot en slik kriminalisering. Dette gjaldt samtlige av de høringsinstansene som ville få med håndhevingen av et eventuelt forbud å gjøre, herunder Riksadvokaten og alle statsadvokatembeter som uttalte seg.
Håndhevingsproblemene ble sterkt fremhevet. Mange la også betydelig vekt på faren for at prostitusjonsvirksomheten ville gå under jorden, og at det da ville bli vanskeligere å nå frem med hjelpe- og rehabiliteringstiltak. Faren for at det ville oppstå sterkere binding mellom prostitusjonen og annen kriminell virksomhet som narkotikahandel, ulovlig spillevirksomhet osv, ble også påpekt.
At spørsmålet ble vurdert på nytt i 1986/87, skyldes faren for spredning av HIV/AIDS gjennom prostitusjon. Kundene utsetter ikke bare seg selv for fare. De kan gjennom seksuell kontakt med ektefeller eller andre være årsak til at uskyldige personer rammes av dødelig sykdom. Som begrunnelse for å avvise kriminalisering også denne gang, ble det påpekt at håndhevingsproblemene gjør at det er lite sannsynlig at en kriminalisering vil bidra effektivt til å hindre spredning av HIV/AIDS. Det er tvert om en fare for at kriminaliseringen vil drive prostitusjonsvirksomheten under jorden og derved motvirke andre og kanskje viktigere tiltak til bekjempelse av HIV/AIDS i de prostituertes miljø. Departementet la også vekt på at straffeloven har andre bestemmelser som kan komme til anvendelse dersom en prostituert kunde sprer smitte forutsatt at han visste eller burde vite at han var smittebærer. Det ble i tillegg pekt på at regjeringen hadde bevilget betydelige beløp over stats- og trygdebudsjettet samt vedtatt en detaljert handlingsplan til bekjempelse av epidemien.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets begrunnelse. I tillegg til de hensyn som utvalget nevner, er departementet bekymret for at et forbud vil kunne presse narkomane prostituerte og andre prostituerte med stort pengebehov til å begå kriminelle handlinger for å skaffe seg midler. Departementet frykter dessuten at prostituerte som «går under jorden», lettere kan bli blandet inn i og bli ofre for alvorlig organisert kriminalitet, som det er grunn til å tro har tette bånd til den organiserte prostitusjonen. Det er dessuten betenkelig å innføre et forbud som kanskje ikke kan håndheves særlig effektivt, også av den grunn at tomme straffetrusler kan svekke den generelle respekten for lov og rett. Med mindre partene blir tatt på fersk gjerning, vil deres forklaringer være eneste bevis. Verken den prostituerte eller kunden vil trolig være særlig villig til å bidra til oppklaring av saken. Hensynet til nordisk rettsenhet taler også mot å innføre et generelt forbud, ettersom bare Sverige har dette i dag.
På den annen side kan et forbud være et signal om at samfunnet ikke ønsker prostitusjon. Et forbud kan også ha en viss preventiv effekt på de av kundene som ønsker å være lovlydige. Den foreliggende forskning om prostitusjon i Norge tyder på at mange av dem som kjøper seksuelle tjenester, er vanlige menn godt integrert i samfunnslivet, og at de gjør dette leilighetsvis og mer tilfeldig, jf. Høigård/Finstad, Bakgater (Oslo 1986) og Prieur/Taksdal, Å sette pris på kvinner (Oslo 1989). Det er derfor mulig at et straffebud vil kunne avholde denne kundegruppen fra å kjøpe seksuelle tjenester. Det kan også hevdes at et forbud vil kunne gjøre arbeidsforholdene så vanskelige for de prostituerte at rekrutteringen synker, og at de som allerede driver slik virksomhet kan oppmuntres til å finne seg andre leveveier.
Det er imidlertid etter departementets syn så usikkert hvor meget man kan oppnå ved en nykriminalisering, at det er hensiktsmessig ikke å innføre et forbud nå. Men departementet vil følge utviklingen i Sverige nøye i tiden som kommer. Om et par år har det svenske forbudet fått virke så lenge at man med større sikkerhet kan si noe om virkningene av det. Foreløpige erfaringer i Sverige tyder på at omfanget av gateprostitusjonen sank nokså umiddelbart etter at forbudet trådte i kraft. Men det er vanskelig å si om dette betyr at omfanget av prostitusjon som helhet er blitt mindre, eller om prostitusjonen i større grad har funnet andre former, og ikke minst hvor permanent denne virkningen er. Mye tyder på at omfanget av gateprostitusjonen tar seg opp igjen. På den annen side har håndhevingen bydd på visse problemer. Socialdepartementet, som loven hører under i Sverige, vil etter alt å dømme også selv se nærmere på erfaringene med loven etter hvert. På denne bakgrunn vil departementet vurdere spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester generelt på nytt om to år.
Spørsmålet om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år er etter departementets syn mer tvilsomt. Drøftelsen for og mot et begrenset forbud er langt på vei den samme som drøftelsen av en generell regel. På den annen side har de unge mellom 16 og 18 år, hvor en bestemmelse eventuelt vil komme til å ha praktisk betydning, et særlig behov for vern mot seksuell utnytting. Departementet er enig med utvalget i at kjøp av seksuelle tjenester fra så unge mennesker er enda mer uønsket og mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester fra voksne.
Vår tids internasjonale fokus på seksuell utnytting av barn og unge taler for å gi denne gruppen et enda sterkere vern enn i dag. Etter FNs konvensjon om barnets rettigheter 20. november 1989 artikkel 34 skal deltakerstatene (bl.a. Norge) «verne barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk». For dette formål skal partene særlig treffe nødvendige tiltak for å hindre at barn overtales eller tvinges til å delta i noen form for ulovlig seksuell aktivitet (jf. artikkel 34 bokstav a), at barn utnyttes til prostitusjon eller annen ulovlig seksuell praksis (jf. bokstav b), og at barn utnyttes i pornografiske forestillinger og materiale (jf. bokstav c). Som barn etter konvensjonen regnes personer under 18 år. Bestemmelsen er så generelt utformet at Norge etter konvensjonen antakelig ikke har noen folkerettslig forpliktelse til å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år. Den nylig vedtatte ILO-konvensjonen 17. juni 1999 nr. 182 om de verste former for barnearbeid, som etter planen skal ratifiseres av Norge i år, forplikter deltakerstatene i artikkel 3 bokstav b) til å forby bl.a. «the use, procuring or offering of a child for prostitution». Også denne konvensjonen har en 18-års grense for hvem som regnes som barn. Departementet legger til grunn at ordet «use» tar sikte på halliker og bakmenn, derimot ikke på kundene. Norge vil derfor heller ikke etter denne konvensjonen bli folkerettslig forpliktet til å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år. Men det er ikke tvilsomt at et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år vil være i begge konvensjonenes ånd.
Hensynet til nordisk rettsenhet taler også for et forbud, etter som både Danmark og Finland (og Sverige) forbyr kjøp av seksuelle tjenester fra unge under 18 år.
Etter dette mener departementet at de beste grunner taler for å gi unge under 18 år det vern som en kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fra så unge personer, innebærer.
Straffebudet er tatt inn som § 203 i departementets lovutkast. Gjerningsbeskrivelsen i første ledd er - bortsett fra vilkåret om 18-års aldersgrense - sammenfallende med den definisjonen av prostitusjon som foreslås i tilknytning til ny hallikbestemmelse, jf. under 10.3 nedenfor om den.
Strafferammen foreslås satt til bøter eller fengsel inntil to år. Dette er etter departementets syn et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet, og er på et naturlig nivå sett i sammenheng med de øvrige bestemmelsene i sedelighetskapitlet. En to-års strafferamme er strengere enn strafferammen for samme overtredelse i Sverige og Finland, som er fengsel inntil 6 måneder. Imidlertid er strafferammene jevnt over lavere i disse landene for sedelighetsforbrytelser, uten at ulikhetene i utmålingspraksis er like store. I Danmark har man en strafferamme på fengsel inntil to år for kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år.
Hvis kunden er i villfarelse om den prostituertes alder, kan han likevel straffes hvis han har vært uaktsom, jf. utkastet til § 203 annet ledd. I motsetning til den meget strenge vurderingen som skal legges til grunn i utkastet til § 196 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), gir denne regelen anvisning på en alminnelig aktsomhetsvurdering. Hva som ligger i denne, er behandlet under punkt 4 om voldtekt.
For øvrig er skyldkravet forsett. Også forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 49. Medvirkning vil kunne straffes etter utkastet til generell medvirkningsbestemmelse.
Gjeldende straffelov § 378 har et generelt forbud mot bl.a. å etterspørre prostitusjon i offentlig bekjentgjøring. Denne paragrafen foreslås opphevet, jf. nærmere nedenfor under punkt 14.4. Forbudet foreslås derimot videreført i lovutkastet § 202 annet ledd, se nærmere om dette nedenfor under punkt 10.5.
Straffebudet om kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år bør etter departementets syn også få anvendelse på slike handlinger foretatt i utlandet av norske statsborgere. Hensynet til barna bør tillegges like stor vekt uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i. Seksuell utnyttelse av barn er i høy grad et internasjonalt problem. Departementet foreslår på denne bakgrunn at straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a også viser til lovens § 203 første ledd.
Departementet understreker at et straffesanksjonert forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år ikke er den eneste måten å bekjempe denne prostitusjonen på. Andre tiltak for å bedre disse og andre prostituertes levekår slik at de kan komme seg ut av prostitusjonen må fortsette. Også holdningsskapende tiltak må være en del av dette arbeidet.
10.3 Legaldefinisjon av prostitusjon
10.3.1 Gjeldende rett
Gjeldende straffelov inneholder ingen legaldefinisjon av ordet «prostitusjon». Uttrykket forekommer ikke engang i loven. Begrepet er imidlertid innarbeidet i norsk språk i betydningen salg av seksuelle tjenester.
Straffeloven § 206 regulerer visse former for medvirkning til salg av seksuelle tjenester - såkalt hallikvirksomhet i dagligtalen. Paragraf 206 taler om det å «drive utukt som erverv» og «ervervsmessig utukt» i betydningen prostitusjon. Disse begrepene omfatter både seksuell omgang og seksuell handling, se nærmere om innholdet i disse begrepene foran under punkt 3.1.2 med videre henvisninger.
10.3.2 Utvalgets forslag
Utvalget forslår at uttrykkene utukt som erverv og erversmessig utukt bør erstattes med begrepet prostitusjon, og at dette uttrykket defineres i lovteksten. Utvalget fortsetter (s. 69 i utredningen):
«Begrepet prostitusjon har ikke norsk opprinnelse, men er innarbeidet i det norske språk. Utvalget mener at det er et treffende og presist uttrykk for den virksomhet bestemmelsene omhandler. For å unngå mulig tolkningstvil, går utvalget inn for at innholdet av begrepet klargjøres i en legaldefinisjon. Etter utvalgets definisjon er prostitusjon at en person har tilfeldig seksuell omgang med en annen mot vederlag. Meningen er å få frem at det er tale om kjøp og salg av seksuelle ytelser. Hva vederlaget nærmere består i er av mindre betydning. I praksis vil det gjerne være tale om penger, men også andre former for vederlag kan tenkes. Utvalget foreslår at prostitusjon begrenses til seksuell omgang. Bestemmelsen gis dermed en noe snevrere rekkevidde enn gjeldende § 206, idet uttrykket utukt også omfatter seksuelle handlinger. Utvalget antar at denne innsnevringen har marginal betydning i praksis. Det må antas at de seksuelle tjenester som tilbys av prostituerte er av en slik art at de faller inn under omgangsbegrepet.»
Utvalget foreslår at legaldefinisjonen tas inn som tredje ledd i utkastet til ny § 202, som ellers omhandler hallikvirksomhet. Forslaget til legaldefinisjon har følgende ordlyd: «Med prostitusjon menes i denne bestemmelse at en person har tilfeldig seksuell omgang med en annen mot vederlag.»
10.3.3 Høringsinstansenes syn
Riksadvokaten, Oslo politikammer og Pro-senteret (Oslo kommune) har ingen merknader til utvalgets forslag til endringer i legaldefinisjonen av prostitusjon.
Politiet i Asker og Bærum mener det er uheldig at definisjonen av prostitusjon snevres inn i forhold til gjeldende rett. Etter deres syn er det ikke upraktisk at det tilbys seksuelle handlinger, spesielt i en innledningsfase. Bestemmelsen tar dessuten sikte på å ramme bakmennenes handlinger, og karakteren av de seksuelle tjenestene bør da ikke være avgjørende for deres rettslige stilling.
Kvinnefrontenmener definisjonen av prostitusjon i større grad bør avspeile at det i realiteten dreier seg om voldelige overgrep, vanligvis mot kvinner. Kvinnegruppa Ottar mener ordet «tilfeldig» i definisjonen av prostitusjon bør utgå. Etter deres syn tar ikke den foreslåtte formuleringen hensyn til at prostituerte ofte har en fast kundekrets.
10.3.4 Departementets syn
Departementet er enig med utvalget i at en definisjon av uttrykket prostitusjon bør tas inn i lovteksten. Begrepet innebærer en språklig modernisering og er godt innarbeidet i det norske språket. Med to unntak slutter departementet seg til utvalgets begrunnelse og forslag til utforming. Selv om man ved en legaldefinisjon ikke fullt ut oppnår å «unngå mulig tolkningstvil», mener departementet at en definisjon vil virke klargjørende.
Departementet er enig i at vederlaget ikke bør begrenses til penger. Om vederlaget gis i form av andre goder, er utnyttelse av andres prostitusjon like straffverdig. Departementet slutter seg imidlertid ikke til utvalgets forslag om at den seksuelle omgangen eller handlingen skal være «tilfeldig». Ved å bruke dette vilkåret vil man riktignok få en klar avgrensning mot fastere parforhold det ikke vil være naturlig å karakterisere som prostitusjon i den alminnelige forståelsen av begrepet. Innsnevringen medfører imidlertid også at salg av seksuell omgang eller handling til faste kunder faller utenfor definisjonen, og det er ikke meningen. Etter det departementet kjenner til - og som Kvinnegruppa Ottar påpeker - har mange prostituerte i større eller mindre grad faste kunder. Såfremt bindeleddet mellom partene i all hovedsak er selve utvekslingen av seksuell omgang eller handling mot vederlag, er det ikke grunn til å avgrense definisjonen av prostitusjon mot disse tilfellene. Faste forhold som i større grad har karakter av vanlige parforhold faller utenfor definisjonen av prostitusjon.
Departementet vil heller ikke foreslå å begrense definisjonen til seksuell omgang. Departementet ser ikke grunn til å innsnevre hallikbestemmelsens anvendelsesområde i forhold til gjeldende retts krav om «utukt». Departementet viser til at det svenske forbudet mot «koppleri» rammer den som fremmer eller utnytter en annens tilfeldige seksuelle «förbindelser», som er et mer omfattende uttrykk enn seksuell omgang. Den avgrensningen som utvalget har foreslått, vil etter departementets syn åpne muligheter for spekulasjon, og kan gjøre en effektiv håndheving vanskelig. Departementet viser til høringsuttalelsen fra Asker og Bærum politikammer. Departementets forslag til definisjon omfatter således både seksuell omgang og seksuelle handlinger.
Det er naturlig å plassere legaldefinisjonen i bestemmelsen om hallikvirksomhet, ettersom dette (med unntak av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år, som uansett krever en særlig formulering) er den eneste straffebestemmelse der den nærmere avgrensingen av begrepet har betydning.
10.4 Hallikvirksomhet
10.4.1 Gjeldende rett
Straffeloven § 206 rammer den som på forskjellige nærmere bestemte måter medvirker til en annens prostitusjon.
Etter første ledd er det straffbart å forlede noen til å drive utukt som erverveller til å fortsette med slikt erverv. Utukt omfatter både seksuell omgang og seksuell handling mot vederlag. At den må drives som erverv, betyr ikke at den må være eneste inntektskilde, men virksomheten må drives med en viss regelmessighet. Straffelovrådet la til grunn i sin innstilling fra 1960 at det ikke er ervervsmessig utukt om tjenesten bare tilbys én person, men i juridisk teori har det vært hevdet at dette ikke utelukker at det kan være snakk om ervervmessig utukt. Alternativet «forlede» rammer psykisk påvirkning til å drive slik virksomhet. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Medvirkning straffes på samme måte, jf. § 206 fjerde ledd.
Bestemmelsens annet ledd rammer tre ulike handlingsalternativer. Felles for alle er strafferammen, som er bøter eller fengsel inntil 5 år. Medvirkning er straffbar.
Etter bokstav a er det straffbart å fremme eller utnytte andres ervervsmessige utukt. Ervervsmessig utukt omfatter det samme som «utukt som erverv» i første ledd. Å fremme andres utukt innebærer å bidra til at utukten kan finne sted. Dette kan skje på mange måter, f. eks. ved mellommannsvirksomhet eller ved organisering av sex-klubber. Alternativet i bokstav a rammer også den som utnytter andres ervervsmessige utukt. Utnyttelse forutsetter at gjerningsmannen selv oppnår en fordel av den prostituertes virksomhet. Grensen mellom de ulike alternativene er ikke klar. Skyldkravet er forsett.
Bokstav b rammer den som i vinnings hensikt fremmer eller utnytter andres utuktige omgang. Dette alternativet er snevrere enn det forrige ved at det er begrenset til utuktig omgang. Dessuten kreves vinnings hensikt. På den annen side er det ikke noe vilkår at utukten skal være drevet ervervsmessig, men det vil likevel oftest være tilfelle i og med vilkåret om vinnings hensikt. Bestemmelsen har liten selvstendig betydning ved siden av de andre.
Etter bokstav c er det uttrykkelig straffbart å leie ut lokaler til ervervsmessig utukt. Tillegget kom inn ved lov 7. april 1995 nr. 15. Før det antok at man at slik utleievirksomhet ble rammet av alternativet i bokstav a, som dengang utgjorde bestemmelsens annet ledd første punktum. Lovendringen var ment som en presisering mer enn en nykriminalisering. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. At også grov uaktsomhet er straffbart, var nytt ved lovendringen i 1995. Dette ble ansett nødvendig for å gjøre bestemmelsen mer effektiv.
Paragraf 206 tredje ledd rammer den mann som helt eller delvis lar seg underholde av en kvinne som driver utukt som erverv. Bestemmelsen er meget vidtrekkende, og ble innført i 1963 for å gjøre forbudet mot hallikvirksomhet mer effektiv. Det viste seg at det ofte var vanskelig å bevise at en mann fremmer eller utnytter en kvinnes ervervsmessige utukt. Strafferammen er lavere enn etter første og andre ledd, nemlig fengsel inntil 2 år. Medvirkning er ikke straffbar.
10.4.2 Utvalgets forslag
Som nevnt ovenfor under punkt 10.3 foreslår utvalget at uttrykket prostitusjon tas inn i gjerningsbeskrivelsene til erstatning for ervervsmessig utukt og utukt som erverv.
Det foreslås ikke store endringer av hvilke handlingsalternativer som rammes. Alternativene forlede, fremme og utnytte videreføres. Det samme gjelder den særskilte regelen om utleie av lokaler. Gjeldende strafferammer foreslås videreført. Medvirkningstillegget tas ut og erstattes av den generelle medvirkningsbestemmelsen.
Derimot foreslår utvalget å oppheve regelen i nåværende annet ledd bokstav b om den som i vinnings hensikt fremmer eller utnytter andres utuktige omgang. Det vises til at alternativet i dag har liten selvstendig betydning, og at det ikke er behov for en egen bestemmelse hvor det kreves vinnings hensikt. Også gjeldende tredje ledd foreslås opphevet, fordi den etter utvalgets syn rekker altfor vidt. Etter ordlyden kan bestemmelsen ramme enhver som står den prostituerte nær, uten at vedkommende er å anse som hallik. Utvalget kan ikke se at bevishensyn begrunner en regel med så stor rekkevidde.
Utvalgets forslag til ny hallikbestemmelse er plassert som § 202 i utvalgets lovutkast. Utkastet § 202 tredje ledd om utvetydig offentlig bekjentgjørelse av andres prostitusjon behandles nedenfor under punkt 10.5. Legaldefinisjonen i fjerde ledd er behandlet ovenfor under 10.3.
10.4.3 Høringsinstansenes syn
Riksadvokatenog Oslo politikammer har ingen merknader til utvalgets forslag til endringer i hallikparagrafen. Pro-senteret (Oslo kommune)og Kvinnefronten er enig med utvalget i at den vidtrekkende bestemmelsen i straffeloven § 206 tredje ledd som kriminaliserer ektefelle eller samboer til en prostituert, bør utgå.
10.4.4 Departementets syn
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til ny straffebestemmelse om hallikvirksomhet. Det bør fortsatt være straffbart å forlede til, utnytte eller fremme andres prostitusjon. Straffetrusler mot prostitusjonens bakmenn er, sammen med hjelpetiltak rettet mot de prostituerte, den beste måten å bekjempe uønsket prostitusjon på.
Lovteknisk er det også etter departementets syn mest hensiktsmessig å samle de ulike alternativene i paragrafens første ledd, med underpunkter markert med bokstaver. Det gir en mer oversiktlig bestemmelse enn utvalgets utkast. Dagens strafferammer gir etter departementets oppfatning et passende uttrykk for disse handlingene straffverdighet og bør fortsatt være felles for alle alternativene.
Da utleiealternativet ble lovfestet i 1995, var det ikke meningen å gripe inn i leietakernes oppsigelsesvern slik det er lovfestet i husleieloven, jf. Ot.prp. nr. 4 (1994-95) s. 9-10. Dette synspunktet gjelder fortsatt. Departementets utkast til ny § 202 er en videreføring av gjeldende rett på dette punktet, og det tilsiktes heller ingen endringer i bestemmelsens forhold til husleielovgivningen. Således vil en utleier ikke kunne straffes etter denne bestemmelsen selv om han forstår at lokalene brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte, dersom han på det tidspunktet er bundet av en utleiekontrakt og verken denne eller husleieloven hjemler en oppsigelsesadgang. Annerledes vil saken naturligvis stille seg om utleier har mulighet for å si opp leietaker, men unnlater å gjøre dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve regelen i gjeldende § 206 annet ledd bokstav b.
Departementet foreslår også - som utvalget - å oppheve straffebestemmelsen mot å la seg underholde av en prostituert når ingen utnyttelse foreligger. Riktignok kan bevishensyn tale for å opprettholde en streng regel her. Men bestemmelsen favner så vidt at den lett kan lede til urimelige resultater, og dette hensyn veier etter departementets syn tyngre. Det vises til at Danmark for kort tid siden opphevet en tilsvarende regel om «passivt alfonseri». Begrunnelsen var i hovedsak at så lenge ikke prostitusjon i seg selv er straffbart, bør det heller ikke være straffbart å leve sammen med eller la seg underholde av en prostituert, med mindre det er tale om utnyttelse. Justitsministeriet anførte (jf. Lovforslag nr. L 43 1998-99) at de tilfelle hvor det dreide seg om en utnyttelse, ville rammes av hallikbestemmelsen for øvrig, og fortsatte (s. 4): «Der bør ikke opretholdes en kriminalisering av et bredere område alene for at sikre, at man kan straffe nogle personer, hvis adfærd formodes reelt at falde ind under beskrivelsen i § 229, stk. 1, men hvor dette ikke kan bevises.» Departementet slutter seg til disse betraktningene.
Departementets forslag til ny straffebestemmelse om hallikvirksomhet er tatt inn i departementets lovutkast som ny § 202.
Siden hallikvirksomhet gjennomgående er profittmotivert, vil reglene om inndragning av utbytte være aktuelle i slike saker ved siden av selve straffebudet. Disse er nedfelt i straffeloven §§ 34 flg. Ved lov 11. juni 1999 nr. 39 ble det foretatt en rekke endringer i reglene om inndragning av utbytte. Hovedformålet var å gjøre inndragningsreglene mer effektive. Utbytte fra en straffbar handling skal som hovedregel inndras, jf. § 34 første ledd første punktum. Dessuten kan andre verdier lovovertrederen besitter også inndras under forutsetning av at vilkårene i § 34a første ledd er oppfylt:
«Utvidet inndragning kan foretas når lovovertrederen finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og han har foretatt
en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, eller
minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, og lovovertrederen de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte.»
Bestemmelsen har i annet ledd en regel om at utvidet inndragning ikke kan skje dersom lovovertrederen sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte.
Lovforslaget § 202 første ledd har en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Én overtredelse av denne bestemmelsen vil således ikke gi grunnlag for utvidet inndragning. Flere overtredelser av hallikbestemmelsen kan imidlertid danne grunnlag for utvidet inndragning etter § 34a første ledd bokstav a forutsatt at overtredelsene kan gi utbytte og dette sett under ett er betydelig. Det samme gjelder overtredelse av § 202 første ledd dersom denne pådømmes sammen med andre straffbare handlinger som kan gi utbytte som samlet kan være betydelig. I begge tilfeller vil den samlede strafferammen bli på fengsel i minst 6 år, jfr. straffutmålingsregelen i straffeloven § 62. Videre kan overtredelse av hallikbestemmelsen medføre utvidet inndragning i gjentakelsestilfelle, jf. § 34a første ledd bokstav b.
10.5 Formidling av prostitusjon ved offentlig kunngjøring
10.5.1 Gjeldende rett
I praksis forekommer annonsering for seksuelle tjenester mer eller mindre tildekket i enkelte aviser og blader. Det kan være noe tvil om straffeloven § 206 omfatter slik formidling av prostitusjonstjenester. En hallik som annonserer for tjenester som ytes av kvinnene i hans virksomhet, kan antakelig straffes også for annonseringen, men dette har liten selvstendig betydning i forhold den straff han kan få for virksomheten ellers. Mer tvilsomt er det om den som bare formidler annonsen, kan straffes. Det kommer i så fall an på en konkret tolkning om den som tar inn slike annonser kan sies å utnytte noens ervervsmessige utukt, eller å medvirke til det. Departementet kjenner ikke til høyesterettspraksis der bestemmelsen er anvendt på slike forhold.
Straffeloven § 378 rammer den som utvetydig oppfordrer til utukt, eller som ved offentlig bekjentgjørelse søker innledet utuktig forbindelse eller medvirker til det. Gjerningsbeskrivelsen her omfatter både halliken som annonserer og den prostituerte selv som kunngjør sine egne tjenester på en slik måte. Også kunder som søker etter prostituerte, rammes. Etter ordlyden omfattes etter omstendighetene også den som bare fungerer som formidler. Strafferammen er fengsel inntil 3 måneder. I gjentakelsestilfellene heves strafferammen til fengsel inntil 6 måneder. Paragraf 378 er så å si ikke i bruk, så bestemmelsens anvendelsesområde er ikke nærmere avklart.
10.5.2 Utvalgets forslag
Utvalget peker på at det er tvilsomt hvor langt § 206 rekker, men legger til grunn at § 378 inneholder et forbud mot offentlig formidling av prostitusjonstjenester gjennom aviser, blader mv. Til vern om det offentlige rom ønsker utvalget å føre dette forbudet videre i utkastet til ny § 202. Som nytt tredje ledd foreslår utvalget en bestemmelse som rammer den som i offentlig bekjentgjørelse utvetydig formidler andres prostitusjon. Strafferammen foreslås satt til bøter eller fengsel inntil 6 måneder. For øvrig foreslås § 378 opphevet, jf. nærmere nedenfor under punkt 14.
Til forskjell fra dagens forbud i § 378, som også omfatter både den prostituertes egen annonsering og kunden som søker etter prostituerte, rammer utvalgets utkast bare formidling av andres prostitusjon. Det vil bare være de klare tilfellene av formidling som rammes. En slik avgrensning er etter utvalgets syn nødvendig av håndhevingshensyn. Om en bekjentgjørelse vil rammes av en bestemmelse som foreslått, vil alltid måtte bero på en konkret vurdering.
10.5.3 Høringsinstansenes syn
Riksadvokatenog Oslo politikammer har ingen merknader til utvalgets forslag om å forby formidling av prostitusjon ved offentlig bekjentgjørelse. Kvinnefronten går inn for å kriminalisere all annonsering og reklame for prostitusjon. Den viser til at prostitusjon er avhengig av synlighet, og at et reklameforbud derfor vil være egnet til å begrense markedet.
10.5.4 Departementets syn
Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning om at den nye bestemmelsen om hallikvirksomhet bør inneholde et forbud mot formidling av seksuelle tjenester gjennom offentlig kunngjøring, som skal erstatte deler av dagens regel i § 378. I departementets lovutkast er forbudet plassert i § 202 annet ledd.
Departementet vil imidlertid gå lenger enn utvalget og foreslår også å videreføre forbudet mot den prostituertes annonsering for egne tjenester og kundens etterspørsel etter prostituerte, begge gjennom offentlig kunngjøring. Hensynet til det offentlige rom samt å begrense omfanget av prostitusjon uten å ramme selve salget av seksuelle tjenester, taler for å opprettholde kriminaliseringen av denne type annonsering. Om bare formidling av andres prostitusjon var straffbart, ville det dessuten være lett å omgå forbudet ved nettopp annonser som gir inntrykk av å være fra den prostituerte selv, eller kamuflert som annonser om etterspørsel. For så vidt gjelder etterspørsel etter seksuelle tjenester av personer under 18 år, er forbudet en supplering av kjøpsforbudet i lovforslaget § 203 første ledd.
Departementet er videre enig med utvalget i at bare den utvetydige formidling bør rammes. En slik begrensning kan lette håndhevingen av bestemmelsen. I den grad beskyttelsen av det offentlige rom begrunner forbudet, bør bare den klare formidling rammes, idet det er først og fremst den som virker støtende på ufrivillige lesere, lyttere eller seere.
Den strafferammen som utvalget foreslår, er etter departementets syn dekkende for overtredelsens straffverdighet. Bøter bør være alternativ til fengsel, i og med at dette er en overtredelse som vil kunne gi gjerningsmannen en økonomisk gevinst.