Ot.prp. nr. 28 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd)

Til innholdsfortegnelse

14 Andre bestemmelser

14.1 Straffeloven § 214

14.1.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen fastsetter at straff for handlinger som rammes av straffeloven §§ 193, 194, 196 og 197, faller bort dersom de som handlingen har funnet sted mellom, inngår ekteskap. Det gjelder også avsagte straffedommer for slike handlinger. Var partene derimot gift på gjerningstidspunktet, kommer regelen ikke til anvendelse. I en dom inntatt i Rt. 1982 s. 1044 kom Høyesterett til at samboerskap ikke kunne likestilles med ekteskap. Partnerskap likestilles imidlertid med ekteskap, jf. partnerskapsloven § 3.

Regelen er begrunnet i hensynet til fornærmede. Dersom vedkommende inngår ekteskap med den skyldige, bør hun eller han spares for den belastning det kan være å rippe opp i tidligere forhold. I slike tilfeller viker altså det offentliges interesse i å håndheve straffebudet.

Bestemmelsen innebærer at påtalemyndigheten ikke kan ta ut tiltale dersom partene innen den tid har inngått ekteskap. Kommer dette opp under hovedforhandlingen, kan retten avsi frifinnelsesdom med hjemmel i straffeprosessloven §§ 286, 327 og 362 første ledd uten forhandlinger om sakens øvrige realiteter. Etter at dommen er rettskraftig, er det ikke nødvendig å søke om benådning ettersom straffeloven § 214 fører til at dommen faller bort.

14.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å oppheve straffeloven § 214 som foreldet. Den er svært sjelden i bruk og vil etter utvalgets syn kunne føre til støtende resultater, f.eks. dersom gjerningsmannen har manipulert fornærmede til å inngå ekteskap for å unngå straff.

Utvalget mener dessuten at det er lite konsekvent at overgrep som faller inn under straffeloven §§ 193, 194, 196 og 197 skal kunne foretas straffritt dersom partene senere inngår ekteskap, men ikke dersom de var gift på gjerningstidspunktet. Uansett hvordan forholdet mellom partene er, mener utvalget at hensynet til ro i ekteskapet må vike for samfunnets interesse i å kunne forfølge de relativt alvorlige straffbare handlingene det her er tale om.

Endelig peker utvalget på at det også uten en slik bestemmelse er anledning for retten til å ta hensyn til at partene i ettertid har inngått ekteskap i forbindelse med straffeutmålingen. Ekteskapsinngåelse vil også kunne danne grunnlag for en søknad om benådning.

14.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven § 214.

14.1.4 Departementets syn

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve straffeloven § 214. Bestemmelsen er åpenbart foreldet og er svært sjelden i bruk.

Som utvalget mener departementet det er unaturlig og lite konsekvent at overgrep som nevnt i bestemmelsen, skal kunne foretas straffritt dersom partene i ettertid inngår ekteskap, men ikke dersom de er gift på gjerningstidspunktet. Betydningen av at partene senere har innledet et forhold, bør heller være gjenstand for en konkret vurdering av domstolene i forbindelse med straffutmålingen, eventuelt av Kongen eller Justisdepartementet dersom det er tale om benådning.

14.2 Straffeloven § 376

14.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 376 rammer den som på offentlig sted krenker anstendigheten ved å opptre usømmelig. Hva som krenker anstendigheten, beror på den til enhver tid rådende moraloppfatningen på det stedet der handlingen finner sted.

Usømmelig atferd omfatter utuktig atferd som subsumeres under straffeloven § 212, men går også lenger ved å ramme mindre grove tilfeller. Utuktig atferd som ikke iakttas av noen, rammes bare av § 376.

Usømmelig atferd kan være muntlige eller skriftlige ytringer, forevisninger, avbildninger eller usømmelig blotting. Av forarbeidene følger imidlertid at skriftlige ytringer er uttømmende regulert i straffeloven § 211 om pornografi. Blotting regnes ofte som utuktig atferd og subsumeres dermed under straffeloven § 212.

14.2.2 Utvalgets forslag

Etter utvalgets vurdering er straffeloven § 376 lite aktuell ved siden av straffeloven § 212. Det uttaler (s. 90):

«Det merinnhold som § 376 har i forhold til § 212 første ledd med hensyn til usømmelig atferd, gjelder i hovedsak forhold som har preg av ordensforstyrrelser og hvor straffverdigheten ofte vil være relativt beskjeden. Etter utvalgets vurdering er det ikke grunn til å videreføre kriminaliseringen av den type atferd hvor straffeloven § 376 har selvstendig betydning som sedelighetslovbrudd. De ordensmessige aspekter bør primært ivaretas gjennom andre regelverk, f. eks. politivedtekter.»

Utvalget går derfor inn for å oppheve straffeloven § 376 og inkorporere hovedinnholdet i utvalgets forslag til ny § 191 som forbyr seksuell atferd på offentlig sted. Det antar videre at enkelte forhold som i dag faller inn under straffeloven § 376, vil rammes av utvalgets forslag til ny § 204 om utstillingsforbud.

14.2.3 Høringsinstansenes syn

Bare Kvinnegruppa Ottar har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven § 376. Denne høringsinstansen ønsker å beholde bestemmelsen, og mener den kan dekke forhold som vil falle utenfor forslaget til ny § 204 om utstillingsforbud.

14.2.4 Departementets syn

Departementet er enig i at straffeloven § 376 bør oppheves. Etter departementets syn dekker utkastet til § 201 de former for seksuell atferd på offentlig sted det er naturlig å regulere i straffeloven. Som utvalget mener departementet at øvrige former for slik atferd mer hensiktsmessig forhindres på annet vis, f.eks. ved at politiet griper inn med hjemmel i politiloven § 7 for å håndheve den offentlige ro og orden.

14.3 Straffeloven § 377

14.3.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 377 rammer utstilling eller forevisning av gjenstander som på offentlig sted støter den alminnelige moraloppfatning. Opprinnelig var tanken at bestemmelsen bl.a. skulle ramme offentlig utstilling av prevensjonsmidler og seksualhjelpemidler. I dag vil neppe utstilling av slike gjenstander bli ansett for å krenke ærbarheten. Når det gjelder prevensjonshjelpemidler, følger det for øvrig av formålsparagrafen til abortloven at samfunnet skal sørge for at alle får seksualopplysning, noe som også må innebære informasjon om slike gjenstander.

Bestemmelsens annet ledd rammer markedsføring av og offentlig veiledning i bruk av ovennevnte gjenstander. Det kreves ikke at handlingen skal stride mot samfunnets moraloppfatning, men utfra formålet med bestemmelsen må et slikt krav innfortolkes. I dag vil derfor bestemmelsen trolig bare ramme dørsalg som ikke er ledd i en offentlig helsekampanje, jf. Bratholm og Matningsdal (red.): Kommentarutgave til straffeloven, tredje del om forseelser (Oslo 1998), s. 190.

Etter det departementet kjenner til, har Høyesterett i nyere tid aldri hatt til pådømmelse en sak om brudd på denne bestemmelsen. Det ser heller ikke ut til at spørsmålet om straff etter denne bestemmelsen har vært oppe for noen by- eller lagmannsrett i de senere årene.

14.3.2 Utvalgets syn

Utvalget går inn for å oppheve straffeloven § 377 som foreldet, fordi det ikke lenger er et kriminalpolitisk behov for bestemmelsen ved siden av forslaget til ny § 204 om utstillingsforbud.

14.3.3 Høringsinstansenes syn

Bare Kvinnegruppa Ottar har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven § 377. Kvinnegruppa Ottar ønsker å beholde bestemmelsen, da den etter deres oppfatning kan dekke forhold som vil falle utenfor forslaget til ny § 204 om utstillingsforbud.

14.3.4 Departementets syn

Departementet er enig i at straffeloven § 377 bør oppheves, og viser til at bestemmelsen ikke lenger er i bruk. Den alminnelige moraloppfatning i dag er så forskjellig fra den som rådet i 1902 at de sider ved bestemmelsen som ikke rammes av utkast til ny § 200 om utuktig atferd og § 203 om pornografi, synes å ha mistet sin aktualitet.

14.4 Straffeloven § 378

14.4.1 Gjeldende rett

Denne bestemmelsen setter straff for den som ved ord, tegn eller atferd oppfordrer eller innbyr til seksuell omgang eller handling, dersom dette finner sted på offentlig sted eller på annen måte er egnet til å støte den alminnelige moraloppfatning. Likeledes straffes den som ved offentlig bekjentgjørelse søker innledet seksuell omgang eller handling.

Prostitusjon er ikke straffbart i Norge i dag, men av bestemmelsen følger at visse måter å oppnå kontakt mellom den prostituerte og kunden på, er straffbart. Bestemmelsen har ikke vært til pådømmelse i Høyesterett siden 1955.

14.4.2 Utvalgets syn

Utvalget går inn for at straffeloven § 378 oppheves, og begrunner dette slik (s. 91):

«Etter utvalgets syn gir en slik bestemmelse dårlig sammenheng i reglene, idet prostitusjonsvirksomheten ikke er straffbar. De samme hensyn som taler mot kriminalisering av prostitusjon, tilsier også at et straffesanksjonert formidlingsforbud begrenses til prostitusjonens bakmenn. Utvalget mener at straffesanksjonene mot formidling av prostitusjonsvirksomhet bare bør rette seg mot den som fremmer og utnytter andres prostitusjon.»

Forbudet mot utvetydig offentlig bekjentgjørelse av andres prostitusjon foreslås videreført i tredje ledd i utvalgets forslag til ny hallikbestemmelse, § 202.

14.4.3 Høringsinstansenes syn

Kvinnefronten støtter utvalgets forslag om å oppheve straffeloven § 378. Etter Kvinnefrontens syn innebærer bestemmelsen at prostitusjon er straffbart.

Kvinnegruppa Ottar går derimot inn for å beholde straffeloven § 378, og mener den kan dekke forhold som vil falle utenfor forslaget til ny § 204 om utstillingsforbud.

14.4.4 Departementets syn

Departementet er enig med utvalget i at verken kjøp eller salg av seksuelle tjenester generelt bør bekjempes ved at handlingen gjøres straffbar. Departementet har imidlertid kommet til at kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år, bør kriminaliseres, jf. drøftelse ovenfor under punkt 10.2.

Departementet kan imidlertid ikke se at et forbud mot i offentlig kunngjøring å tilby, formidle eller etterspørre prostitusjon skal være uforenlig med et slikt standpunkt. Et slikt forbud vil etter departementets syn verne det offentlige rom og vil kunne begrense omfanget av prostitusjon uten å ramme selve salget av seksuelle tjenester. Dessuten vil et forbud som bare rammer formidling, være enkelt å omgå. Forsåvidt gjelder kjøp av slike tjenester av personer under 18 år, er et forbud mot etterspørsel ved offentlig kunngjøring, en naturlig forlengelse av kjøpsforbudet. Departementet går derfor inn for å videreføre disse sidene ved straffeloven § 378 i lovforslaget § 202 annet ledd.

14.5 Straffeloven § 380

14.5.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen har som formål å ramme personer som utsetter eller unnlater å beskytte noen som står i et underordningsforhold til dem eller hører til vedkommendes hushold, for forhold som kan skade disse personenes sedelighet eller rettskaffenhet. Den representerer en forlengelse av straffeloven § 218, som skal beskytte personer under 16 eller 18 år mot å bli brukt på en måte som kan skade deres psykiske eller fysiske helse.

Avgjørende for hva som er skadelig for sedeligheten eller rettskaffenheten, er den til enhver tid gjeldende moraloppfatningen. Trolig vil bestemmelsen i dag kunne ramme omsorgspersoner som viser frem et prostitusjonsmiljø for sine barn, muligens med unntak for tilfeller der dette skjer i opplysningsøyemed. Opplæring i å begå straffbare handlinger vil nok også kunne falle inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 380.

Såvidt departementet kan se, er det ikke avsagt noen høyesterettsdommer om denne bestemmelsen i nyere tid. Det ser heller ikke ut til at bestemmelsen har vært i bruk i lagmannsrettene eller byrettene.

14.5.2 Utvalgets syn

Utvalget foreslår at bestemmelsen oppheves som foreldet. Etter utvalgets vurdering er «... straffeloven § 380 langt på vei overflødig ved siden av reglene i kapittel 19 og § 218 som rammer de grovere tilfeller av omsorgssvikt. Straffetrusler er etter utvalgets syn uansett et lite egnet virkemiddel for å hindre omsorgssvikt og for å sikre at barn får en god oppdragelse».

14.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven § 380.

14.5.4 Departementets syn

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at straffeloven § 380 bør oppheves som foreldet, og viser til utvalgets begrunnelse.

14.6 Straffeloven § 381

14.6.1 Gjeldende rett

§ 381 nr. 1 og 2 forbyr bruk av barn under henholdsvis 16 og 18 år som oppvartere på et sted der det skjenkes alkohol. Disse forbudene har nær sammenheng med bestemmelsen i alkoholloven 2. juni 1989 nr. 27 § 1-5. Denne bestemmelsen setter forbud mot at personer under 18 år selger eller skjenker alkohol. Gjelder det brennevin, er aldersgrensen 20 år. Det forslag til lovendring som utvalget omtaler s. 92, ble vedtatt ved lov 16. mai 1997 nr. 28.

Nr. 3 rammer bruk av barn under 16 år i offentlige forestillinger uten myndighetenes tillatelse. Politiet kan gi slik tillatelse. Ved avgjørelsen skal politiet legge vekt på barnets beste. Bestemmelsen er vidt formulert og dekker bl. a. skuespill som elever fremfører for sine foreldre og andre i skolens regi.

Endelig inneholder straffeloven § 381 nr. 4 et forbud mot å få barn under 16 år til å foreta unaturlige eller farlige legemsøvelser i forbindelse med forberedelse til eller gjennomføring av en offentlig forestilling. Denne bestemmelsen er også vidt formulert, og rammer etter sin ordlyd bl.a. de fleste former for turn.

Etter det departementet kjenner til, foreligger ingen høyesterettsdom om denne bestemmelsen fra nyere tid.

14.6.2 Utvalgets syn

Utvalget går inn for å oppheve straffeloven § 381 som foreldet.

14.6.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven § 381.

14.6.4 Departementets syn

I likhet med utvalget er departementet av den oppfatning at straffeloven § 381 bør oppheves som foreldet. Den er ikke lenger i bruk. Etter departementets vurdering er dessuten de forhold loven tar sikte på å regulere, dels regulert gjennom annen lovgivning der det er mer naturlig å plassere dem, dels best ivaretatt på andre måter.

Bestemmelsen nr. 1 og 2 fremstår som overflødig ved siden av bestemmelsene i alkoholloven. Det er også mer naturlig å la denne loven gi en uttømmende regulering av spørsmål knyttet til servering av alkohol.

Forbudene i nr. 3 og 4 er vidtfavnende og omfatter etter departementets syn endel forhold som det ikke vil være i samsvar med dagens samfunnsoppfatning å opprettholde som straffbare. I de tilfellene der det er behov for å beskytte barn mot slike forhold, er f.eks. barnevernet et mer egnet organ enn påtalemyndigheten.

14.7 Straffeloven §§ 382 og 383

14.7.1 Gjeldende rett

Disse to bestemmelsene omhandler ikke krenkelser mot sedeligheten. Straffeloven § 382 forbyr spredning av levende bilder «der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer». Straffeloven § 383 rammer den som på offentlig sted tar initiativ til eller innbyr til lykkespill, eller selv deltar i slikt spill.

14.7.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn faller begge bestemmelsene utenfor kjerneområdet for utvalgets mandat. Utvalget har derfor ikke sett nærmere på innholdet. Utvalget setter imidlertid spørsmålstegn ved om det er naturlig å plassere disse bestemmelsene i et kapittel i straffeloven som omhandler forseelser mot sedeligheten i betydningen kjønnssedeligheten. Det antas imidlertid at spørsmålet om plassering bør overlates til Straffelovkommisjonen å vurdere nærmere.

14.7.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har særskilt kommentert utvalgets synspunkter vedrørende straffeloven §§ 382 og 383.

14.7.4 Departementets syn

Departementet ønsker - som utvalget - å avstå fra å legge frem forslag til endringer i straffeloven §§ 382 og 383. Disse bestemmelsene regulerer andre forhold enn forseelser mot sedeligheten, og er ikke drøftet nærmere av verken utvalget eller noen av høringsinstansene.

Departementet er enig med utvalget i at det er misvisende at §§ 382 og 383 står i straffeloven kapittel 38 under overskriften «Forseelser mot Sædelighed». Dette er imidlertid et spørsmål om hvordan straffeloven skal bygges opp, og som det er naturlig i første omgang å overlate til Straffelovkommisjonens vurdering.

14.8 Andre endringer i straffeloven og endringer i andre lover

Disse endringene dreier seg hovedsakelig om retting av henvisninger på grunn av endringer i terminologi eller paragrafnummerering. Departementet viser til merknadene til de enkelte bestemmelsene under punkt 16.

Til forsiden