6 Historisk tallmateriale

6.1 Utbetalinger og klageantall

Før den midlertidige pasienterstatningsordningen trådte i kraft 1 januar 1988, ble de fleste krav om pasientskadeerstatning fremsatt overfor sykehusenes forsikringsselskaper og behandlet som forsikringsoppgjør. I NOU 1992: 6 s 50-51 er nøkkeltall fra denne perioden gjengitt. Materialet viser en stigende tendens i utbetalinger så vel som antall klager.

Utbetalingene (utenom administrasjonskostnader) etter den midlertidige ordningen har siden stadig fortsatt å stige. I tall ser utviklingen slik ut (tabellen viser erstatningsutbetalinger i kroner):

Som en ser, er utbetalingene for feilbehandling i somatiske sykehus helt dominerende.

Økningen i utbetalingene kan for en del forklares ved økt klagefrekvens. I tall ser utviklingen i antall mottatte klager slik ut:

En del av økningen for de somatiske sykehusenes vedkommende skyldes en serieskade (Boneloc;et festemiddel for hofteproteser). 153 av klagene i 1993-1996 gjelder denne skadetypen; de fleste i 1996.

Den midlertidige ordningen finansieres dels av staten og dels av fylkene. Statens bidrag går over statsbudsjettet kap 739 post 72 (i 1994 og tidligere kap 700 post 11), og dekker både bidrag for kommunehelsetjenesten og statlige sykehus. Fylkenes andel innkreves direkte fra Norsk Pasientskadeerstatning. Da ordningen ble innført i 1988 og da den ble utvidet i 1992, ble fylkenes rammetilskudd justert (se særlig St prp nr 89 (1991-92)).

Ordningen er nå at staten betaler kommunehelsetjenestens skader samt 8,3% av sykehusenes skader. (Prosentandelen skal svare til statens andel av all sykehusdrift i Norge.) Fylkene betaler resten etter folketall det enkelte år. Tilskuddene i de forskjellige sektorene fordeler seg slik (beløpene er oppgitt i millioner kroner):

Også i Sverige har det vært en økning i utbetalingene etter den midlertidige ordningen som har eksistert der siden 1975.

På samme måte som i Norge, har tilbøyeligheten til å klage økt også i Sverige. Sammenliknet med den norske midlertidige ordningen er klagetilbøyeligheten justert etter folketallet høyere.

Erfaringene fra Danmark svarer i store trekk til erfaringene fra Norge og Sverige. Utbetalingene viser en økende tendens, og klagene har økt dramatisk i den tiden ordningen har vært i virksomhet.

6.2 Nærmere om klagene

I de første årene etter at Norsk Pasientskadeerstatning var etablert, samarbeidet NPE med Norsk Institutt for Sykehusforskning med sikte på å klarlegge faktum omkring feilbehandling og erstatningsordningen. Samarbeidet medførte en rekke rapporter, som imidlertid har vist seg å ha begrenset nytte i utformingen av erstatningsordningen. Noen tall skal likevel gjengis her. Tallene gjelder bare de opprinnelige sykehusreglene. Av de som klaget i tidsrommet 1988-94, var det 56% som fikk avslag og 41% som fikk medhold. De resterende 3% ble avvist som for gamle, idet de gjaldt skader somvar konstatert før reglene trådte i kraft. Senere tall gir et tilsvarende bilde.

Saksbehandlingstiden i Norsk Pasientskadeerstatning er 345 dager i avslagssaker og 644 dager i medholdssaker (derav 318 dager til erstatningsutmåling). Saksbehandlingstiden kan variere fra et par måneder til flere år. I 58% av sakene er vedtak fattet innen ett år, og i 93% av sakene var vedtak fattet innen to år.

En tredel av de som ikke får medhold i første omgang, klager til Pasientskadenemnda. Omtrent 10 prosent av disse får medhold i klageomgangen. Den lave omgjøringsprosenten kan ha sammenheng med at de sakene som er tvilsomme, behandles av nemnda i første hånd. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i klageomgangen er i underkant av et år.

I omlag 20% av sakene benyttes advokat, enten for pasientens eller NPEs regning.

NPE har beregnet at behandlingen av en sak etter den midlertidige ordningen koster omkring 11.000 kroner, medregnet eventuelle advokat- og sakkyndighonorarer.

Ser man på skadetypene, er det operasjonsskader som dominerer, og deretter forsinket diagnostisering.

Tallene ser slik ut:

Gjennomsnittlig skadeutbetaling er ca kr 70 000 i medholdssakene. En del av skadene er småskader. I perioden januar 1988 til mai 1994 fordelte utbetalingene seg slik:

Kategorien medholdssaker uten utbetaling har sammenheng med at pasienten må ha lidt økonomisk tap for å få erstatning, og at tap under kr 5 000 ikke erstattes.

Det er konstatert en del kjønnsforskjeller når det gjelder skadeomfanget. Menn har en høyere andel av omfattende skader enn kvinner, og dette fører trolig til større erstatningsutbetalinger til menn enn til kvinner. Årsakene til dette er ikke klarlagt. Det er også uforklarte forskjeller mellom fylkene når det gjelder klagesakene.