11 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 12

Første ledd

Ordet regler er erstattet med forskriftfor å fjerne eventuell tvil om vedtaksform og innebærer ingen realitetsendring. Myndigheten til å vedta forskriften, som gir den direkte hjemmel for vedtak om felling, tilligger Kongen som tidligere. Den nye § 12 presiserer at felling også kan iverksettes av myndighetenes eget tiltak. Departementet legger til grunn at forvaltningslovens regler om begrunnelse, klageadgang o.s.v. følges på tilsvarende måte som ved felling etter søknad.

Begrepet rovvilt er erstattet med bjørn, jerv, ulv og gaupe.Dette er en kodifikasjon av dagens praktisering av § 12. At fellingen må gjelde et bestemt antall individer av disse artene betyr at antallet må angis i vedtaket. Det er imidlertid ikke noe rettslig krav at fellingen med nødvendighet må rette seg mot det eller de skadevoldende individer.

Bufebegrepet er ikke foreslått endret i forhold til tidligere ordlyd og er ment videreført i samsvar med tidligere praksis, se for øvrig punkt 4.1, 4.3 og 4.4.

Uttrykket for å forhindre skade gjør det klart at bestemmelsen kan anvendes uten at skade har oppstått på vedtakstidspunktet, se også punkt 4.1 om dette. Rovdyrangrep som kan medføre/medfører et vesentlig antall skadde dyr, kan kvalifisere til felling på linje med drepte dyr. Som tidligere, vil også den nye § 12 gi anledning til å felle utenom beitesesong for bufe, på grunnlag av vurdering av flere beitesesonger i sammenheng. Felling vil dessuten etter omstendighetene kunne iverksettes på grunnlag av skadepotensialet for fremtidige beitesesonger, selv om det tidligere ikke har vært skader i det aktuelle området. Dette siste vil imidlertid bare være aktuelt utenfor de områder hvor rovdyrene skal underlegges et strengere vern enn ellers (kjerneområder/forvaltningssoner). Dette har sammenheng med prinsippet om differensiert forvaltning, som ved den nye bestemmelsen introduseres som begrep i lovteksten, jf. første ledd annet punktum.

Differensiert forvaltning i relasjon til felling etter § 12, betyr at restriksjonsnivået m.h.t. fellingspraksis differensieres. Differensieringen vil kunne være forskjellig for de ulike arter bl. a. som følge av artenes ulike adferdmønster, utbredelse og bestandsnivå. Kriteriene for felling på de ulike restriksjonsnivåene må ikke undergrave målsettingen om å sikre bestandenes overlevelse. Hensynet til å sikre bestandenes overlevelse anses som såvidt grunnleggende at det er tatt inn i lovteksten. Av den grunn er det også stilt obligatoriske krav om at de nærmere kriterier for felling som fastsettes i forskrift skalivareta dette hensyn. Se nærmere om bruken av ordet skal under punkt 4.4. Hvilken størrelse og sammensetning av vedkommende rovviltbestand som er nødvendig for å sikre bestandens overlevelseer først og fremst et faglig skjønnsspørsmål som forvaltningen må ta stilling til blant annet på bakgrunn av vitenskapelige betraktninger og den til enhver tid foreliggende kunnskap, se mer om sikre bestandens overlevelse under punkt 4.4.

Differensiert forvaltning kan bl. a. få sitt uttrykk gjennom særskilte kriterier for felling i nærmere bestemte områder, f. eks. innenfor og utenfor fastsatte kjerneområder eller forvaltningssoner, jf. første ledd tredje punktum. Vektleggingen av ulike kriterier vil også kunne variere mellom ulike arter eller bestander av rovvilt. I noen tilfeller vil også vurderingen avhenge av alder, kjønn og sosial status på det eller de individer det er snakk om å felle. Uansett valg av differensiering, må kriteriene for de ulike nivåene samlet sett være egnet til å ivareta levedyktige bestander av artene. I hvilke tilfelle og i hvilket omfang felling kan skje i forhold til bestandens tilstand og utvikling, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle og i samsvar med de vilkår og skjønnsavveininger forskriften angir.

Første ledd annet og tredje punktum regulerer hva en forskrift i henhold til første punktum skal inneholde, men er ikke uttømmende m.h.t. hva den kan inneholde.

Om utrykket uten hensyn til de regler som eller gjelder, se punkt 4.1 og 4.4.

Annet ledd

På grunn av at prinsippet om differensiert forvaltning er presisert nærmere i to punkter i lovutkastet, er gjeldende siste punkt om at fellingstillatelsen skal gjelde et bestemt område og tidsrom, skilt ut i et eget ledd. Det er videre tatt inn en ren språklig presisering om at bestemmelsen gjelder avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første ledd.

Hva som ligger i at tillatelsen skal gjelde et bestemt område og et bestemt tidsromer ment videreført i samsvar med tidligere praksis, se punkt 4.1 og 4.4.

Til § 13

Endringsforslaget innebærer at hjortevilt og bever, eventuelt verdien av disse, som i henhold til første ledd tredje punktum har tilfalt Viltfondet, i steden tilfaller kommunen. Dette innebærer et ansvar for ivaretagelsen og omsetning av viltet, i tillegg til ansvaret for forvaltningen av midlene. Kommunen har fra tidligere hatt all øvrig myndighet i henhold til § 13. Se for øvrig punkt 7.2.2 og 7.5.2.

Til § 14

Gjeldende § 14 a er tatt opp i § 14 for så vidt gjelder felling som ikke skjer av forvaltningens eget tiltak, se punkt 5.4. Ordlyden og praktiseringen foreslås ellers ikke endret.

Tillegget eller begrense påvirkning som nevnt i annet ledd tredje punktumi annet ledd, kan synes unødvendig ved siden av avverge skade. At noen arter reduserer andre arters reproduksjon, typisk ved at noen arter er byttedyr for andre arter (predasjon), er imidlertid et naturlig forhold, og vil vanligvis ikke bli betraktet som skade i et biologisk perspektiv. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig å nevne dette i tillegg til skade. Gjeldende forskrift etter § 14 og 14 a nevner også begrepene skade på reproduksjon og predasjon.

Til § 14 a

Første ledd

Myndigheten etter § 14 a foreslås lagt til Direktoratet for naturforvaltning eller den det bemyndiger. Slik videre delegasjon kan være aktuelt til fylkesmannen eller kommunen, se for øvrig punkt 5.4.

Uten hensyn til de regler som ellers gjelder vil si at viltet kan felles selv om det ikke er fastsatt jakttid for arten, eller at det kan felles utenom fastsatt jakttid. Det betyr videre at det kan anvendes fellingsmetoder som ellers ikke aksepteres. Se for øvrig merknadene til § 12.

Når myndighetene iverksetter felling av eget tiltak betyr dette at beslutning om felling treffes uavhengig av om noen søker om fellingstillatelse. Se også punkt 5.4 om beslutningens forvaltningsrettslige karakter.

Bestemmelsen omfatter alle viltarter, men ved den skjønnsmessige vurderingen av om felling anses som nødvendig for å forhindre skade, må myndigheten ta hensyn til bl. a. den bestandsmessige situasjonen for den aktuelle arten, jf. punkt 5.4.

Felling skal kun skje dersom det anses nødvendig for å ivareta den aktuelle interessen. I denne skjønnsmessig vurderingen må det først og fremst legges vekt på om det er andre tilfredsstillende muligheter for å forhindre skade, men også hvilken interesse det er som trues, og hvordan bestandssituasjonen for den aktuelle arten er.

Bestemmelsen skal ivareta offentlige interesser. Eksempler på dette er å forhindre at mennesker kommer til skade ( skade på person), at materielle verdier skades vesentlig ( vesentlig skade på eiendom), eller at det oppstår skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer. Det kan videre for eksempel være helsemessige hensyn mer generelt enn det som direkte er knyttet til skade på person, eller sikkerhetsmessige hensyn. Ikke enhver offentlig interesse kan gi grunnlag for felling, jf. tilføyelsen av betydning. Det vil være et skjønnsmessig spørsmål hva som må anses for å være av en slik karakter. Betydningen av den interessen som skal ivaretas må dessuten veies opp mot interessen av å bevare viltet, særlig når det gjelder truede arter.

Når det gjelder eiendom, stilles det krav om vesentlig skade, d.v.s. at ikke enhver potensial skade på eiendom er nok til å kunne utløse et vedtak om felling. Skadepotensialet må være av en slik karakter, at det blir en offentlig interesse av betydning å gripe inn. I en del tilfeller vil det dessuten kunne være andre løsninger for å avverge skade, slik at forvaltningen ikke anser felling som det «nødvendige» virkemiddel, jf. ovenfor.

Heller ikke enhver mulig skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer vil være nok til å kunne beslutte felling: Skadepotensialet må også her være av en slik art at det er en offentlig interesse av betydning å hindre den forventede skade. Se for øvrig også punkt 5.4 foran, om hvilke skadesituasjonene man spesielt sikter til. Med naturlig menes viltlevende og naturlig forekommende arter i Norge. Faunaer all fauna, ikke bare de arter som omfattes av viltloven.

Annet ledd

Forskriftshjemmelen i annet ledd gir blant annet mulighet til å stille opp særskilte krav ved felling av nærmere bestemte arter, nærmere beskrivelse av skadetyper, eller prosedyrekrav forut for beslutning. Det kan også være aktuelt at det i forskriftsform gis en nærmere presisering av fellingsadgangen for å forhindre skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer.

Tredje ledd

Om behovet for bestemmelsen, se punkt 5.4. En forutsetning for å kunne gå inn på annens eiendom er at det er nødvendig for å få gjennomført fellingen på best mulig måte, jf. uttrykket om nødvendig. Det samme uttrykket er også retningsgivende for hvordan man i tilfellet gjør bruk av annens eiendom: Dette skal skje så skånsomt som mulig, i størst mulig grad etter samråd med grunneier, og bruken av annens eiendom skal heller ikke være mer omfattende enn nødvendig for å få gjennomført fellingen.

Til § 34

Endringen består i at begrepet hjortevilt erstattes med begrepet storvilt.

Gjennom henvisning til avgrensningen av storviltbegrepet i § 1-2 i «Forskrift av 21. mars 1997 om våpen og ammunisjon til storvilt- og småviltjakt, og skyteprøve for storviltjegere», er hvilke arter som er gjenstand for forfølgningrett avklart inntil videre. Eventuelle senere endringer i forskriften er ikke ment å automatisk innvirke på virkeområdet for bestemmelsen om forfølgningsrett. Forutsatt at det faller inn under begrepet storvilt, vil forfølgningsretten kunne utvides på selvstendig grunnlag.

Forfølgningsretten i § 34 får anvendelse når jakten foregår i former som er knyttet til grunneierretten, og avgrenses mot viltloven § 35 som gjelder forfølgningsrett når felling utføres av andre enn den jaktberettigede med hjemmel i viltloven §§ 12, 13 eller 14 a.

I tilegne seg, ligger at jegeren i utgangspunktet vil ha eiendomsretten til felt såret vilt, isteden for grunneieren (§ 27) eventuelt viltfond eller kommunen (§ 48). Viltloven § 50 kan imidlertid gripe inn i denne retten i den forstand at han kan måtte avgi hele eller deler av viltet for å innfri opplysningsplikten. I de fleste tilfelle vil dette ikke være nødvendig med fysisk innlevering. Se for øvrig merknader til ny § 50.

Bestemmelsens første ledd har fått et nytt fjerde punktum som hjemler adgang for Kongen til å gi nærmere forskrift om hva som skal innbefattes i storviltbegrepet.

For øvrig er bestemmelsen ment praktisert som tidligere.

Til § 35

§ 14 a er tatt inn blant de bestemmelser der det kan være aktuelt at andre enn den jaktberettigede feller viltet. § 14 a vil etter lovforslaget gjelde felling av viltmyndighetenes eget tiltak, jf. merknadene til § 14 a og punkt 5.4. For å kunne gjennomføre felling på en mest mulig effektiv måte, vil det i slike tilfeller ofte være nødvendig at myndighetene selv peker ut jegere med spesialkompetanse.

Til § 40

Se kapittel 7.5.1.

Den praktiske gjennomføringen av at Kongen kan bestemme at kommunen kan fastsette fellingsavgiftene for elg og hjort, forutsettes å skje gjennom den årlige budsjettprosessen for Miljøverndepartementets budsjett.

Innenfor nærmere rammer vil si at det settes et tak for de fellingsavgiftene som kommunen kan fastsette. Kommunen står imidlertid fritt til å fastsette en lavere avgift, og til å bestemme om avgiften skal betales forskuddsvis eller etterskuddsvis.

Det vil kunne bestemmes at kommunen får ansvaret for fastsettelsen av avgiften for elg eller hjort, eller begge disse artene. Myndigheten kan forbeholdes visse kommuner, selv om departementet i første omgang ikke tar sikte på en slik løsning, jf. kapittel 7.5.

Kommunal fastsettelse av fellingsavgiften for elg og hjort knyttes opp til disponeringen av midlene i § 43.

Til § 43

Hovedregelen om et sentralt viltfond («Viltfondet») er opprettholdt. Samtidig er det tilføyd et nytt annet punktum om opprettelse av kommunale viltfond for fellingsavgifter fastsatt av kommunen. Som følge av dette er bestemmelsens overskrift endret til ubestemt flertalls form.

Med fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, menes de fellingsavgifter som etter Kongens bestemmelse etter § 40 fastsettes av kommunen. Disse fellingsavgiftene skal gå inn i kommunale viltfond. Det vil si at opprettelsen av kommunale viltfond er en forutsetning for at kommunene skal kunne disponere fellingsavgiftene for elg og hjort.

Med tilsvarende kommunale viltfondmenes at også kommunale viltfond skal være til fremme av viltforvaltningen, jf. første punktum. Eventuelle regler etter siste punktum vil kunne bidra til å sikre dette målet.

Til § 48

I tillegg til innholdsmessige endringer i forhold til kommunal viltforvaltning, er det foretatt en språklig redigering av hele bestemmelsen.

Ordet er i første punktum er flyttet for å tydeliggjøre at ulovlig relaterer seg til handlingsalternativene som følger. Av språklige hensyn er likevel ordet ulovliggjentatt i sistnevnte alternativ. Henvisningen til § 43 første punktum i lovteksten er tatt inn for å tydeliggjøre koblingen mellom bestemmelsene.

Endringen i § 48 innebærer at fallvilt m.v. av hjortevilt og bever, eventuelt viltets verdi, tilfaller kommunen isteden for Viltfondet. Tilføyelsen vedrørende vilt felt etter § 14 a, innebærer at slikt vilt tilfaller Viltfondet. Likevel slik at hjortevilt og bever tilfaller kommunen.

I likhet med § 13 innebærer ansvaret etter § 48 ansvar for ivaretagelsen og omsetning av viltet, herunder egg, i tillegg til ansvaret for forvaltningen av midlene.

For øvrig er bestemmelsen ment praktisert som tidligere.

Til § 50

Første ledd første punktum

Det er presisert i ordlyden at opplysningsplikten også omfatter fysisk innlevering. Hjemmelen vil i samsvar med dagens praksis bare brukes i de tilfeller slike opplysninger ikke kan skaffes på andre måter. En vil da sikre at viltet ikke ødelegges ved forsendelsen. Når det gjelder gaupe, jerv, og ulv, vil det først og fremst være skinnet som er av interesse for jegeren. Dette vil kunne flås av før skrotten, eller deler av den, sendes inn. Når det gjelder bjørn, hvor også kjøttet vil være av verdi for jegeren, vil det i praksis ordnes opp med kjøttkontroll/prøvetaking i forbindelse med flåing/slakting, se også punkt 8.1.1.

Første ledd annet punktum

Viltmyndighetene har i henhold til første ledd annet punktum mulighet til å ilegge tilleggsgebyr på jegeravgiften overfor den som ikke har etterkommet pålegg om å inngi opplysninger i henhold til første ledd første punktum, eventuelt ikke oppfylt plikten i tide. Hjemmelen til ileggelse av tilleggsgebyr omfatter de tilfelle der avgift faktisk er betalt og rapport ikke avgitt. Jegere som betaler avgiften, men enten ikke utøver jakt eller har et fellingsresultat som er lik null, må likevel rapportere dette resultatet.

Satsene for tilleggsgebyret fastsettes av Kongen. Se for øvrig punkt 8.3.

Til § 52

Nye unntak fra båndtvangsbestemmelsen er hund i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste.Når det gjelder hund i redningstjeneste, er det fortrinnsvis ment redningstjeneste i offentlig regi. Videre er det foretatt en språklig forenkling ved at uttrykket ikke for.... nå speiler hen på alle unntakene som oppregnes i femte ledd første punktum, uten at dette uttrykket gjentas for hvert tilfelle.

Bestemmelsen tilføyes videre en hjemmel for direktoratet til å delegere myndigheten til å dispensere fra båndtvangsbestemmelsen for særlige formål. Departementet har i første rekke tenkt på kommunen, men også andre kan være aktuelle. Se også punkt 9.4.

Til § 55

Den foreslåtte endring er utelukkende en overføring av myndighet fra Direktoratet for naturforvaltning til kommunen. Tidligere tolkning og praksis knyttet til bestemmelsen er ment videreført, se punkt 9.1.1.