6 Retten til jakt og fangst

6.1 Gjeldende rett

Grunneierens enerett til jakt og fangst (§ 27)

I viltloven § 27 er det slått fast at grunneieren har enerett til jakt og fangst med de innskrenkinger som følger av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven.

Viltloven § 35 hjemler adgang for Direktoratet for naturforvaltning til å bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede. Denne adgangen er begrenset til å gjelde felling i henhold til viltloven §§ 12 og 13. Viltloven § 12 hjemler i dag bl. a. skademotivert lisensjakt på store rovdyr. Lisensjakt er hittil kun iverksatt for jerv. Ved tildeling av tillatelser til lisensjakt, har det vært vanlig praksis å ta i bruk § 35. I St. meld. nr. 35 (1996-97) gikk departementet inn for at lisensjakten, i samsvar med hovedregelen i § 27, skulle praktiseres slik at den også kunne knyttes til grunneierretten. Ved behandlingen av meldingen gikk imidlertid Stortingets flertall imot at jakt på store rovdyr skal knyttes til grunneierretten. Stortingsflertallet advarte i den forbindelse mot en kommersialisering av rovviltjakt. Det ble også vist til at dagens eiendomsforhold i visse tilfeller er slik at tilknytning til grunneierretten vanskeliggjør en effektiv beskatning av rovviltbestandene.

Dagens situasjon er at gaupe er en jaktbar art med fastsatt jakttid i medhold av viltloven § 9. Det betyr at jakt på gaupe, som på andre jaktbare viltarter, er knyttet til grunneierretten. De tre andre store rovviltartene er det ikke åpnet for jakt på etter viltlovens § 9. Disse artene står oppført i Bernkonvensjonens vedlegg II og er dermed underlagt et spesielt vern etter konvensjonen. Skademotivert felling skjer etter viltloven § 12 og utføres i praksis med tillatelse til andre enn den ellers jaktberettigete, jf. § 35.

Retten til å forfølge såret vilt på annens grunn er regulert i viltloven § 34. Bestemmelsen gir den som på lovlig grunn sårer hjortevilt, rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen har jaktretten. Retten er i dag begrenset til å gjelde hjortevilt, som omfatter elg, hjort, villrein og rådyr. Imidlertid foreligger det risiko for skadeskyting også ved jakt på andre, større viltarter. Der slik jakt skjer etter viltloven § 9, foreligger ikke lovgrunnlag til forfølgning på annens grunn. Dette gjelder i dag for eksempel ved jakt på arter som gaupe og villsvin, men behovet vil senere kunne oppstå også for andre arter. Når dyr er påskutt etter fellingstillatelse gitt i medhold av forskriftsbestemmelse hjemlet i viltloven § 12 (skadefellingstillatelse eller lisensjakt) og viltloven § 35 er tatt i bruk, følger jaktretten ikke grunneierretten. Retten til jakt følger i disse tilfelle av vedtaket om felling og er avgrenset til det geografiske området vedtaket bestemmer. Rett til forfølgning tas normalt opp særskilt i fellingstillatelsen. Selve ferdselen på annens grunn er i disse tilfelle forankret i allemannsretten. Det er derfor ikke behov for noen særskilt forfølgningsrett i slike tilfelle.

6.2 Høringsforslaget

Grunneierens enerett til jakt og fangst (§ 27)

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å opprettholde dagens skille mellom jaktbare arter og ikke jaktbare arter. Departementet ga uttrykk for at gaupejakten synes å ha fungert tilfredsstillende gjennom dagens tilknytning til grunneierretten og gikk inn for å videreføre denne praksis. En ga likevel uttrykk for at denne praksis ikke er til hinder for at en i gitte situasjoner iverksetter andre former for skademotivert felling eller bestandsregulering med unntak fra grunneierretten. Departementet uttalte også at det ville være riktig å fortsette dagens praksis ved felling etter § 12, der § 35 benyttes ved skadefelling og lisensjakt. På denne bakgrunn ble det ikke foreslått endringer i gjeldende rett.

Forfølgningsretten (§ 34)

Departementet foreslo i høringsnotatet å erstatte begrepet hjortevilt med storvilt. Storviltbegrepet er benyttet i viltlovens § 26 nr. 3 og nærmere avgrenset i Forskrift 21. mars 1997 om våpen og ammunisjon til storvilt- og småviltjakt, og skyteprøve for storviltjegere. Etter forskriftens § 1-2 omfatter begrepet «storvilt» følgende viltarter; elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn, ulv, jerv og gaupe. I høringsnotatet foreslo departementet å bruke denne avgrensingen også i relasjon til forfølgningsretten.

Når det gjelder rettigheter og plikter som følger av § 34, andre til og med fjerde ledd, foreslo departementet at disse skulle gjelde på tilsvarende måte som for hjorteviltjegere.

6.3 Høringsinstansenes syn

Grunneierens enerett til jakt og fangst (§ 27)

Norges Bondelag, Norsk Skogbruksforening (NORSKOG) og Landbruksdepartementetmener at gaupejakten fullt ut bør være knyttet til grunneierretten. Flere etterlyser større gjennomslag for grunneierretten også for andre store rovdyr. Norges Skogeierforbundog UiO støtter grunneiertilknyttet gaupejakt og mener at bare felling av enkeltindivider i rene skadesituasjoner eller av sikkerhetshensyn bør skje uten grunneierens samtykke. Det anføres at det av hensyn til å skape en positiv holdning til rovdyr i lokalområder hvor de opptrer, er viktig at grunneierne får tilgang til den merverdi som følger av rovdyrjakt. Grunneiertilknytning anføres av flere å være en forutsetning for effektiv rovdyrjakt. Noen mener også at grunneierne bør være representert og ha inntekten av lisensjakt på store rovdyr. Norsk Bonde- og Småbrukarlagog Norsk sau- og geitalslag er imot at gaupejakten skal være knyttet til grunneierretten og mener det er i strid med Stortingets forutsetninger. Gaupejakten bør derfor hjemles som lisensjakt i viltlovens § 12. Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) mener at det av hensyn til å bedre effekten av skademotivert jakt, må gis mulighet for andre enn grunneiere og rettighetshavere til å delta i slik jakt uten samtykke fra rettighetshaverne, også på privat grunn. Reindriftsforvaltningen er imot at gaupejakten skal være avhengig av grunneierens samtykke og viser til fare for kommersialisering. Det vises videre til at gaupejakt i stor utstrekning foregår med hjemmel i andre bestemmelser som ikke fordrer grunneiers samtykke. Reindriftsforvaltningen mener også at dagens ordning bidrar til passive grunneiere som gjør det problematisk å ta ut fastsatte kvoter.

Fylkesmennene

Et flertall av fylkesmennene er enig i departementets forslag om å opprettholde skillet mellom jaktbare og ikke jaktbare arter, og de slutter seg til konklusjonene. Flere påpeker imidlertid at gaupejakten er ineffektiv som følge av dårlig grunneierorganisering. I områder hvor grunneierne ikke har organisert seg er det et problem at jegerne må forholde seg til mange grunneiere. I områder der det finnes beitedyr i utmark er effektiv jakt på gaupe av stor betydning for en vellykket rovviltforvaltning, og grunneierne får et for stort ansvar for tilretteleggelse for effektiv jakt. Flere mener derfor at jakt på store rovdyr ikke bør knyttes til grunneierretten.

Fylkesmannen i Nordland mener det i § 27 bør være en mulighet for å gjøre unntak for grunneiers enerett til jakt og fangst når det gjelder gaupejakt. Dette kan gjøres ved at kommunen, eventuelt annen forvaltningsmyndighet, ved forskrift gis mulighet til å gjøre unntak i § 27 for gaupejakten for vedkommende kommune eller i et område for en gitt periode.

På denne måten vil grunneiere ha mulighet til å bedre organiseringen og tilrettelegging av jakten innen periodens utløp. Samtidig vil reindriftsutøvere og utøvere innenfor bufenæringen ikke være skadelidende på grunn av en liten mulighet for effektiv jakt.

Fylkesmannen i Hedmarkvil bemerke at prinsippet om at skademotivert felling kan unntas fra grunneierretten i flere år har vært praktisert for hjortevilt. Denne ordningen har vært hensiktsmessig og vil trolig fungere bra også i forvaltningen av andre arter.

Fylkesmannen i Finnmark er av den oppfatning at jakt på jerv bør hjemles i § 9 slik som jakt på gaupe. Erfaring tilsier at en ordning med kvotejakt, slik som gaupejakten, fullt ut ivaretar krav til nøyaktighet med kvoter og styring av uttaket til bestemte skadeområder. Ordningen med lisensjakt fremstår kun som en unødvendig byråkratisk øvelse både for jegere og forvaltning.

Kommunene

Et flertall av kommunene støtter eller har ingen merknader til departementets vurderinger vedrørende retten til jakt på store rovdyr. Enkelte kommuner påpeker imidlertid at det ikke er urimelig at grunneierne i fremtiden får utnytte de økonomiske mulighetene som kommer i rovviltjakt. En kommune viser til at det bør foreligge tungtveiende grunner for å redusere grunneiers enerett til jakt på sin eiendom. En annen kommune mener jakt på store rovdyr bør utføres som kvotejakt og knyttes til grunneierretten.

Også blant kommunene peker flere på at dårlig grunneierorganisering er et hinder for effektiv gaupejakt, og det fremmes forslag om unntak i lovens § 27 for gaupejakt, eller etablering av lisensjakt på gaupe med hjemmel i lovens § 12. Flere kommuner mener at alle de fire store rovdyrene bør frigjøres fra grunneiers enerett.

Øyestad Skogeierlagmener at grunneierne skal være representert under lisensjakt på store rovdyr. Felte dyr utenom jakttida skal tilfalle kommunen. Under jakttiden kan derimot kommunen bestemme at de felte dyr skal tilfalle den jaktberettigede.

Agder Skogeierlaggår imot at jakt på store rovdyr kan gjennomføres uavhengig av grunneiers enerett til jakt. For hjortevilt felt med hjemmel i ny § 15 a eller § 13 eller felt for å hindre unødige lidelser, jf. hjorteviltforskriften §§ 26-29 bør verdien tilfalle grunneier.

Forfølgningsretten (§ 34)

NJFF, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Reindriftsforvaltningen, NORSKOG, UiB, UiO og Norges veterinærhøgskole støtter høringsforslaget. Dyrebeskyttelsen Norge ønsker å innføre begrepet «vilt» istedenfor «storvilt», med den begrunnelse at småvilt har samme krav på rettsbeskyttelse fra lidelse som større dyr. Statens naturforvaltningsråd er imot en lovteknisk likebehandling av hjortevilt og rovvilt på bakgrunn av den særlige status rovdyrene har, og mener behovet for forfølgningsrett for bl. a. gaupe og villsvin kan tilfredsstilles gjennom egen bestemmelse.

Fylkesmennene

Fylkesmennene støtter forslaget om forfølgningsrett for storvilt, og viser til at dette er en naturlig endring som følge av økt jakt på rovdyr. Fylkesmennene i Hedmark, Nordland og Troms stiller spørsmålstegn ved om begrepet storvilt er entydig, og de ønsker vurdert hvorvidt begrepet bør defineres i lovteksten. Dette for å hindre unødvendige sammenblandinger med andre begreper innen viltlovgivningen.

Kommunene

Også blant kommunene mener et stort flertall at dette er en naturlig tilpasning av den eksisterende hjemmel for forfølgningsrett. Et par kommuner ønsker å beholde dagens ordlyd.

Nore og Uvdal kommune ønsker et kompetansekrav til jegere og hunder som gjennomfører ettersøk av såret rovvilt, og at det bør være et mål at det minimum skal være én godkjent ekvipasje i hver kommune.

6.4 Departementets merknader

Grunneierens rett til jakt og fangst (§ 27)

Enkelte høringsinstanser mener at grunneierne bør ha inntekter av lisensjakten på store rovdyr. Det har også i andre sammenhenger vært reist spørsmål om det bør gis anledning til å selge jakt på store rovdyr som ledd i næringsutvikling. Stortingsflertallet har tidligere advart mot kommersialisering av rovviltjakt.

Departementet mener det er hensiktsmessig med et skille mellom jakt på jaktbare arter etter viltloven § 9 og felling av ikke jaktbare arter. Departementet går derfor inn for at muligheten for salg av jakt som i dag begrenses til de tilfeller der det er åpnet for jakt etter viltlovens § 9. Erfaringer med jakt på gaupe så langt, er at denne utøves med tilstrekkelig effektivitet i forhold til de forvaltningsmål som er satt. Departementet mener videre at det er riktig å opprettholde hovedregelen om å forvalte arter som tilfredsstiller jaktbarhetskriterier i viltlovens § 3 på ordinær måte. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det for gaupe som for de andre store rovdyrene i gitte situasjoner kan iverksettes andre former for skademotivert felling med unntak fra grunneierretten. Et forslag om dette er tatt inn i det reviderte forslaget til Forskrift om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe, som er sendt på høring. For såvidt gjelder felling hjemlet i viltloven § 12 har viltmyndighetene i dag et valg mellom å la retten følge grunneier eller å legge den til andre. Departementet mener det vil være en riktig løsning å fortsette den praksis som har vært ført til nå, der § 35 benyttes ved såvel lisensjakt som skadefelling.

På denne bakgrunn har departementet ikke funnet grunn til å foreta endringer i dagens lovbestemmelse eller praksis på dette området.

Forfølgningsretten (§ 34)

Under henvisning til dyrevernhensyn, har Dyrebeskyttelsen Norgeanført at også annet vilt bør tas inn i bestemmelsen. Departementet nevner i den forbindelse at hare tidligere har vært omfattet av retten til forfølgning på annens grunn. I forbindelse med vedtagelsen av viltloven i 1981, ble det vurdert hvorvidt hare fortsatt skulle omfattes, noe som bl.a. av praktiske hensyn ble forkastet. Bestemmelsen har siden vært praktisert bare for hjortevilt.

Departementet mener at de humanitære hensyn som ligger til grunn for forfølgningsretten, bør få gjennomslag ved jakt på alle pattedyrarter som inngår i begrepet storvilt. Storviltbegrepet er i § 1-2 i Forskrift 21. mars 1997 om våpen og ammunisjon til storvilt- og småviltjakt og skyteprøve for storviltjegere, avgrenset til å omfatte artene elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn, ulv, jerv og gaupe. Departementet finner denne avgrensningen hensiktsmessig også i denne forbindelse. Fylkesmennene i Hedmark, Nordland og Troms ønsket en vurdering av hvorvidt storviltbegrepet burde defineres i lovteksten. Av hensyn til å bevare den fleksibilitet som ligger i at ordlyden bruker begrepet storvilt, uten at dette låses til nærmere oppregnede arter, finner departementet det hensiktsmessig å beholde fellesbetegnelsen i lovteksten. Dette åpner for senere endringer som følge av endrede behov. Motivenes henvisning til den klare avgrensning som er foretatt i ovennevnte forskrift, ivaretar etter departementets vurdering hensynet til klarhet i tilstrekkelig grad. Henvisningen til forskriften utelukker imidlertid ikke at hvilke arter som er gjenstand for forfølgningsrett kan utvides på selvstendig grunnlag, så lenge det ligger innenfor en naturlig forståelse av begrepet storvilt.

Departementet går derfor inn for at retten til forfølging av hjortevilt gis tilsvarende anvendelse for de andre storviltartene.

Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gjøre forfølgningsretten videre enn dette og fastholder på denne bakgrunn høringsforslaget.