12 Taushetsplikt og innsynsrett

12.1 Gjeldende rett

Det er i vpsl. § 2-14 og § 2-15 gitt regler om taushetsplikt og innsynsrett.

Vpsl. § 2-14 fastslår at tillits- og tjenestemenn og revisorer i Verdipapirsentralen plikter å bevare taushet om det de i stillings medfør får kjennskap til om sentralens, sentralbrukernes eller deres kunders forhold. Dette medfører at både ansatte og medlemmer av VPS' styrende organer er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det gjelder et unntak for de tilfeller der de etter verdipapirsentralloven eller en annen lov har plikt til å gi opplysninger.

Dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger, og disse opplysningene finnes i VPS' registre, kan vedkommende etter vpsl. § 2-15 annet ledd kreve at VPS stiller de registrerte opplysningene til rådighet uten hinder av taushetsplikten. Det er ikke et vilkår at den aktuelle loven gir vedkommende hjemmel for å hente ut opplysninger fra VPS. Det holder at vedkommende har krav på å få disse opplysningene, f.eks. fra investor. Forutsetningen for utlevering av opplysninger er imidlertid at vedkommende har krav på opplysningene i sitt arbeid. Kredittilsynet, Oslo Børs og skattemyndighetene er blant de institusjoner som har krav på opplysninger med hjemmel i denne bestemmelsen.

Departementet er gitt hjemmel til å gi nærmere regler om innsyn i VPS' registre, jf. vpsl. § 2-15 tredje ledd. Kompetansen er benyttet til å gi bostyrer og leder av gjeldsnemnd oppnevnt av skifteretten rett til å kreve at Verdipapirsentralen gir vedkommende alle opplysninger om finansielle instrumenter utstedt av foretaket vedkommende er oppnevnt for.

Verdipapirsentralen tolker taushetspliktsbestemmelsen til ikke å omfatte opplysninger på aggregert nivå og opplysninger som er «allment tilgjengelige».

12.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener det fortsatt må gjelde en plikt for ansatte og tillitsvalgte til å bevare taushet om det de i kraft av sin stilling eller sitt verv i et verdipapirregister får vite om noens personlige eller forretningsmessige forhold. Denne taushetsplikten bør etter utvalgets syn gjelde også etter at de har avsluttet sitt verv eller etter at ansettelsesforholdet er opphørt. Taushetsplikten foreslås utvidet til å gjelde de som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister, selv om vedkommende ikke er ansatt der, idet verdipapirregistrene vil kunne ha behov for å benytte ekstern kompetanse. Utvalget viser til at tilsvarende regler er gitt i verdipapirhandelloven § 9-8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14.

Etter utvalgets syn bør taushetsplikten gjelde alle opplysninger som kan spores til en bestemt person eller institusjon og som vedkommende ikke har gitt samtykke til offentliggjøring av.

Utvalget viser til at taushetsplikten etter gjeldende regler ikke er til hinder for at opplysninger fra verdipapirregistrene benyttes til statistiske formål så lenge det ikke kan skje en identifisering av en enkelt institusjons eller persons forhold. At verdipapirregistrene kan utlevere opplysninger på aggregert nivå til statistiske formål vil for eksempel være viktig for Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå. Bl.a. vil det for utarbeidelsen av nasjonalregnskap være nødvendig at Norges Bank får stamdata til kartlegging av kapitalstrømmene. Taushetsplikten gjelder heller ikke opplysninger som er allment kjente. Utvalget foreslår ingen endringer i forhold til gjeldende rett når det gjelder disse begrensningene i taushetsplikten.

Etter utvalgets forslag må unntak fra taushetsplikten følge av lov eller bestemmelse gitt med hjemmel i lov. Dette vil etter forslaget ikke være til hinder for at det gis samtykke til at registeret utleverer opplysninger, for eksempel i forbindelse med et samarbeid med annet verdipapirregister eller oppgjørssystem.

Utvalget foreslår at opplysninger som etter lov, forskrift eller registerets utfyllende regler skal registreres om utstederne skal være offentlige. Utvalget foreslår videre at panthavere og innehavere av andre rettigheter skal ha rett til innsyn i de opplysninger som kan ha betydning for deres egne rettigheter. Utvalget har vurdert om obligasjonsutstedere skal gis rett til innsyn om hvem som er vedkommendes långivere, og foreslår at slikt innsyn gis. Det heter om dette bl.a. (NOU 2000: 10 s. 141):

«Kjennskap til långivernes identitet vil kunne gi utstederne mulighet til å kommunisere direkte med dem. De vil dermed kunne sende informasjon, rentebetalinger etc. direkte til långiverne uten at det er verdipapirregistrene som må forestå selve utsendelsen. Dette kan gi mer fleksible løsninger for utstederne. Eksempelvis vil obligasjonsutstederne kunne kontakte obligasjonseierne direkte ved tilbakekjøp av obligasjoner med henblikk på nedskrivning av lånet. Utsteder vil ved slik direkte kontakt med låntaker ha mulighet for direkte forhandlinger med obligasjonseierne om bl.a. endrede rente- og tilbakebetalingsbetingelser slik det er i bilaterale låneforhold. Dette vil imidlertid i praksis måtte skje gjennom obligasjonslånets tillitsmann. Lånets tillitsmann vil ved tegningen ha fått fullmakt til å opptre på vegne av obligasjonseierne. Dersom det er innkalt til obligasjonseiermøte, vil dette ikke kunne treffe beslutninger som er egnet til å gi enkelte obligasjonseiere eller andre en urimelig fordel på andre obligasjonseieres bekostning. Er lånet notert på Oslo Børs, følger det av børsforskiften § 8-5 at det med unntak for visse statslån skal være en tillitsmann for lån med lengre løpetid enn 12 måneder. Dersom lånet ikke er børsnotert, vil det være opp til obligasjonsutsteder å avgjøre om tillitsmannsordningen skal benyttes. Er det ikke en tillitsmann for lånet, kan det tenkes at utsteder forhandler direkte med enkelte låntakere om endringer. Utvalget nevner imidlertid at en del investorer kan ha et ønske om å ikke få direkte henvendelser fra utstedere.

En annen fordel for obligasjonsutstederne er at de vil kunne få lavere kostnader ved senere låneopptak ettersom de kan rette tilbud til investorer som de vet tidligere har funnet deres obligasjoner interessante som investeringsobjekt. Dette kan f.eks. medføre at det ikke blir nødvendig å utarbeide prospekt etter verdipapirhandelloven kap. 5. Utvalget legger dessuten vekt på at forvaltningsselskap for verdipapirfond har fullt innsyn i eget eierregister. Investorer i verdipapirfondsandeler eier en ideell andel i verdipapirfondet, jf. vpfl. § 3-1 første ledd. Verdipapirfondsandeler, spesielt i obligasjonsfond, kan imidlertid på mange måter sies å gi investor en fordring på utsteder, i likhet med obligasjoner. Dette gjelder særlig pga. forvaltningsselskapets plikt til å løse inn andelene i kontanter, jf. vpfl. § 6-8 første ledd. Det er dermed liten grunn til å behandle disse to tilfellene forskjellig.»

Utvalget vurderer hvorvidt det bør være allment innsyn i eierforholdene til visse obligasjoner, på samme måte som det gjelder regler om allment innsyn i aksjeeierregisteret. Utvalget mener imidlertid det ikke bør innføres en slik allmenn innsynsrett. Det vises til at innsynsretten ikke vil kunne omfatte ikke-registrerte lån (f.eks ordinære banklån), selv om slike långivere ofte vil kunne ha en større reell innflytelse i selskapet enn obligasjonseiere. Innsynsrett om eierforholdene i registrerte obligasjoner kan derfor gi et galt inntrykk av den reelle innflytelse långivere har i selskapet. Utvalget viser videre til at slik innsynsrett ikke er gitt i verken Sverige, Danmark eller Finland.

Utvalget viser til at dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger i sitt arbeide og opplysningene finnes i VPS' registre, kan det etter gjeldende rett kreves at VPS stiller opplysningene til rådighet uten hinder av taushetsplikten, jf. vpsl. § 2-15 annet ledd. Denne bestemmelsen gir bl.a. myndigheter med kontroll- og tilsynsoppgaver rett til å kreve opplysninger fra VPS i samme utstrekning som de kan kreve slike opplysninger fra andre. Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende rett på dette punkt.

Utvalget foreslår at et verdipapirregister i utgangspunktet skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysning, men at dette ikke skal gjelde ved utlevering av opplysninger som offentlig myndighet har krav på i medhold av lov eller forskrift.

12.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet går i mot utvalgets forslag om å videreføre hovedtrekkene i gjeldende regler om taushetsplikt og innsyn, og mener det bør åpnes for offentlig innsyn i verdipapirregistrene. Justisdepartementet uttaler i den sammenheng:

«Et verdipapirregister er etter sin natur et offentlig rettighetsregister. Hovedformålet med registeret er å fastslå de registerte rettighetshaveres rett til finansielle instrumenter i forhold til andre rettighetshavere samt rettighetshavernes alminnelige kreditorer. Man kan derfor ikke legge ensidig vekt på hensynet til rettighetshavernes personvern. Justisdepartementet viser i den sammenheng til at andre tilsvarende rettighetsregistre er åpne for alminnelig innsyn. Det gjelder registrene for fast eiendom, skip, luftfartøyer osv. Også de fleste av de registrene som hører under Brønnøysundregistrene, er åpne for offentlig tilsyn.

Etter det Justisdepartementet kan se er de opplysninger som er registrert i Verdipapirsentralen av relativt lite sensitiv natur, slik at personvernhensyn uansett har begrenset vekt. Dette legges også til grunn i forarbeidene til gjeldende verdipapirsentrallov, jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 43.

Det finnes grupper med særlig behov for innsyn som ikke har det etter gjeldende rett. Således har en kontohavers alminnelige kreditorer uten kontohavers samtykke ikke mulighet til å skaffe seg oversikt over i hvilken grad det er registrert utleggspant eller andre heftelser på kontoen.

Justisdepartementet antar for øvrig at det vil kunne føre til en mer effektiv drift av verdipapirregistre at disse underlegges offentlig innsyn, fordi registeret da vil slippe å vurdere søknader om innsyn fra offentlige instanser eller private aktører som mener at de har en særskilt rett til innsyn. Justisdepartementet er ellers åpen for at verdipapirregistre i rimelig utstrekning kan ta betalt for innsyn i registeret, jf. utvalgets forslag til ny verdipapirregisterlov § 10-3.

I den grad det unntaksvis er særlige opplysninger som allmennheten ikke bør ha innsyn i, kan det løses ved å gjøre unntak fra den alminnelige innsynsretten på det aktuelle området. At det foreligger visse former for informasjon som ikke bør offentliggjøres, er intet argument for at det generelt sett ikke skal være alminnelig innsynsrett. Justisdepartementet antar for øvrig at ansatte i registeret normalt bør ha taushetsplikt om opplysninger som de mottar fra kontoinnehavere eller andre som ikke kommer til uttrykk i registeret.»

Verdipapirsentralen(VPS) støtter utvalgets forslag om å videreføre en generell taushetsplikt for ansatte og tillitsmenn i et verdipapirregister. VPS går imidlertid i mot å videreføre unntaksbestemmelsen i vpsl. § 2-15 annet ledd (unntak for noen som i sitt arbeid har lovbestemt krav på opplysninger), og uttaler:

«Etter VPS mening vil en være tjent med en klar regel om at opplysningene bare kan utleveres når den som krever opplysningene har hjemmel til å kreve opplysningene fra verdipapirregisteret. Det fremgår av motivene at regelen er ment å rette seg mot det offentliges kontrolloppgaver, men dette er ikke gjenspeilet i lovteksten. Når det gjelder det offentliges kontroll, er vår erfaring at de som har behov for opplysninger fra VPS som regel også har hjemmel til å kreve dem direkte fra VPS. For det offentliges kontrollmulighet vil en fjerning av bestemmelsen sannsynligvis ha minimal betydning, men det ville gi en klarere innsynsregel og bedre oversikt over hvem som kan kreve innsyn. Særlig i forhold til internasjonale investorer og samarbeidsparter er det viktig at reglene om hvem som kan kreve innsyn er så klare som mulig.»

Norges Bank støtter utvalgets forslag om å videreføre hovedtrekkene i gjeldende regler om taushetsplikt og innsynsrett, men ber om en nærmere presisering i loven av hvem som har innsynsrett. Norsk Oppgjørssentral(NOS) fremhever også behovet oppgjørssentraler og oppgjørssystemer har for innsyn, og viser til at slike institusjoner selv er underlagt taushetsplikt. Statistisk sentralbyrå(SSB) viser til forslaget om at noen med hjemmel i særlov kan kreve innsyn i registeret, og varsler i den sammenheng et forslag om endring av statistikkloven:

«SSB mener at dersom forslaget fra utvalget får gjennomslag, vil det kanskje bli nødvendig å endre statistikklovens bestemmelser om innhenting av opplysninger fra administrative registre fra statlige organer og landsomfattende kommunale organisasjoner, § 3-2. Vi kommer dermed tilbake til forslag til endringer i statistikkloven som gjør at SSB kan kreve å få tilgang til individualopplysninger vederlagsfritt, ikke bare fra statlige administrative registre, men også halvstatlige og private organer som får konsesjon for å drive verdipapirregistre eller andre tilsynsoppgaver.»

Datatilsynet viser til at lov om behandling av personopplysninger vil få anvendelse ved behandlingen av opplysninger i verdipapirregistre, med mindre annet følger av særlov.

Norges Bankgår i mot utvalgets forslag om å gi obligasjonseiere innsyn i hvem som eier de obligasjoner de har utstedt, og uttaler:

«Slikt innsyn er ikke vanligvis praksis i det internasjonale markedet, og etter Norges Banks syn er det ikke behov for en slik lovfastsatt utvidelse. Et eventuelt ønske fra utsteder om innsyn i eierskapet av selskapets obligasjoner kan etter Norges Banks mening avtales privatrettslig i låneavtalen mellom utsteder og investorene, og hensyntas i det aktuelle verdipapirregister.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) går også imot utvalgets forslag om å gi obligasjonsutstedere innsynsrett i hvem som eier obligasjoner. Det hevdes at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, og det vises for øvrig til at slik innsynsrett ikke er vanlig internasjonalt. FNH fremhever videre at utsteders behov for informasjon kan løses uten at utsteder gis innsyn, bl.a. ved bruk av tillitsmann eller registeret selv. Norges Fondsmeglerforbund gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Videre går NOSi mot utvalgets forslag om innsynsrett for obligasjonsutstedere, og uttaler:

«De fleste obligasjonsinnehavere er institusjonelle investorer som anvender obligasjoner som rene kapitalplasseringer uten tanke på innflytelse i det aktuelle selskapet. Slik innflytelse oppnås gjennom aksjeeie. I den grad långivere likevel ønsker å oppnå innflytelse på det aktuelle selskapet, vil de likevel gi seg til kjenne. En regel som den foreslåtte er ikke vanlig i det internasjonale markedet, og synes å være en ytterligere kompliserende faktor for det norske verdipapirmarkedet uten at det kan fremføres noen særskilt begrunnelse for en slik lovfastsettelse. I den grad det kan være praktiske behov som tilsier at en utsteder ønsker slikt innsyn, kan dette avtales for det enkelte lån.»

Kredittilsynet støtter forslaget om alminnelig innsynsrett i opplysninger om utstedere, men mener at registeret ikke bør kunne begrense denne innsynsretten i sine regler, jf. utkastet § 10-2 sjette ledd.

Nærings- og handelsdepartementet støtter hovedkonklusjonene i utvalgets forslag, men mener det bør være en alminnelig innsynsrett rundt eierforholdene til visse obligasjoner utstedt av norske selskaper. Det vises til premissene i utvalgets drøftelse av spørsmålet, jf. NOU 2000: 10 pkt. 19.3.3.5.

12.4 Departementets vurdering

Det bør etter departementets syn innledningsvis tas stilling til om det bør gjelde begrensinger i innsynsretten i verdipapirregistre. I rettsvernregistre for fast eiendom, skip og luftfartøy gjelder en alminnelig innsynsrett. Justisdepartementet mener at tilsvarende utgangspunkt bør gjelde i forhold til verdipapirregistre.

I forarbeidene til gjeldende vpsl. § 2-15 vises til at behovet for allment innsyn i Verdipapirsentralen ikke er det samme som behovet for innsyn i andre rettsvernsregistre. Det uttales bl.a. i Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 41:

«En vil her peke på at de øvrige rettsvernregistre etablerer vern for rettsstiftelser i formuesgoder utenfor registrene, mens verdiene i VPS for så vidt bare vil kunne finnes i registrene. Det vil rent faktisk ikke være mulig å råde over et formuesgode utenfor et register i strid med eventuelle registrerte heftelser, noe som gjør at behovet for allment innsyn ikke vil være spesielt fremtredende når det gjelder VPS. Dersom det gjøres feil vil VPS være erstatningspliktig.»

I likhet med utvalget mener departementet at et slikt synspunkt fortsatt har en viss relevans, særlig i forholdet mellom konkurrerende omsetningserververe. Departementet vil imidlertid ikke utelukke at dobbeltsalg av aksjer er mulig, siden salgstidspunkt i prinsippet vil ligge forut for rettvernstidspunktet. Innsyn på investorkonto vil imidlertid ikke avhjelpe risikoen for dette, siden avtaleforpliktelsen vil kunne oppfylles med andre aksjer enn de som finnes på konto på avtaletidspunktet, og som f.eks vil kunne være på vei inn til selgers konto. Legitimasjonsvirkningene av innsyn på investorkonto vil således være begrenset. Justisdepartementet fremhever særlig at innsyn vil kunne være aktuelt for kreditorer. Det er imidlertid et alminnelig tingsrettslig prinsipp at kreditor ikke vil kunne påberope seg debitors legitimasjon som grunnlag for ekstinksjon. Etter departementets syn vil derfor innsynsrett i debitors investorkonto ha begrenset rettslig relevans for kreditor. Dersom f.eks kreditor gir et lån i tillit til opplysninger på investorkonto om at debitor er eier av 1 million aksjer, vil ikke kreditor kunne ta beslag i aksjene under henvisning til dette, hvis det siden skulle vise seg at aksjene i realiteten tilhørte en annen.

For øvrig vil en innsynsrett på investorkonti kunne ha konkurransemessige konsekvenser det er vanskelig å overskue konsekvensene av. For det første kan det ha vesentlige konsekvenser for konkurransen mellom aktørene i finansmarkedet, dersom aktørene til enhver tid vil kunne ha innsyn i hva de andre aktørene faktisk eier. I tillegg til å se hvem som eier enkeltposter i et foretak (som allerede følger av den allmenne innsynsretten i aksjeeierregisteret), vil andre investorer kunne få innsyn i den enkelte investors totale eierbeholdning. Et slikt innsyn vil eksempelvis gå vesentlig lenger enn innsynsretten i grunnboken for fast eiendom, hvor bare eierforholdene til den enkelte eiendom fremgår. Grunnboken kan i så måte sammenlignes med aksjeeierregisteret, som fortsatt skal være åpent for offentlig innsyn, jf. allmennaksjeloven § 4-5. For det andre vil allmenn innsynsrett på investorkonti kunne ha negative konsekvenser for konkurranseevnen til det norske finansmarkedet som sådan, siden dette ville gått vesentlig lenger enn det som er vanlig internasjonalt.

Etter en helhetsvurdering slutter derfor departementet seg til utvalgets forslag om å videreføre gjeldende utgangspunkt om begrenset innsynsrett i verdipapirregistre.

Når det gjelder taushetspliktens omfang, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at ansatte, tillitsvalgte og revisor i verdipapirregistere bør ha plikt til å hindre at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige forhold. Taushetsplikten bør også gjelde etter at arbeidsforholdet mv. er avsluttet. Det vises for øvrig til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179-180 som departementet i hovedsak slutter seg til. Departementet kan ikke se behov for ytterligere presiseringer i lovteksten av taushetspliktens omfang.

Departementet kan ikke se at utvalget drøfter hvorvidt taushetsplikten bør gjelde i forhold til verdipapirregisterets interne forhold. Etter departementets syn bør ikke taushetsplikt om indre forhold lovfestes, siden registeret selv står nærmest til å regulere dette i avtaler med sine ansatte mv. En tilsvarende løsning gjelder for verdipapirfond, verdipapirforetak, oppgjørssentraler, forsikringsselskap, børser og autoriserte markedsplasser, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) om lov om børsvirksomhet s. 98-99.

Et annet spørsmål er hvilke unntak som skal gjelde fra taushetsplikten, dvs. hvem som skal kunne kreve innsyn i de opplysninger som finnes i registeret. For det første oppstår spørsmålet om obligasjonsutstedere bør ha innsyn i hvem som eier de utstedte obligasjonene. Utvalget foreslår en slik innsynsrett under henvisning til de praktiske fordeler en slik innsynsrett vil kunne ha for obligasjonsutstedere, bl.a. i forbindelse med rentebetalinger og forhandlinger om tilbakekjøp. Flere høringsinstanser mener imidlertid at utsteder kan oppnå kontakt med obligasjonseierne ved andre måter enn ved innsyn, bl.a. ved bruk av tillitsmenn eller registeret selv. Eventuelle fordeler ved innsynsretten må avveies mot eventuelle ulemper. Departementet vil i den sammenheng fremheve utvalgets opplysning om at enkelte investorer ikke vil ønske å ha direkte kontakt med utsteder, og at innsynsrett i egen kreditormasse vil kunne gi utstedere et visst konkurransefortrinn i forhold til andre markedsaktører. Flere høringsinstanser fremhever også at en slik innsynsrett ikke er vanlig internasjonalt, og at det således vil kunne virke negativt for konkurranseevnen til det norske verdipapirmarkedet. Etter departementets syn har ikke utvalget i tilstrekkelig grad redegjort for konsekvensene av å åpne for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere. Det er derfor vanskelig å vurdere om mulige fordeler ved en slik innsynsrett oppveies av mulige ulemper. Departementet kan for øvrig ikke se at sammenligningen med bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler er særlig relevant, siden den sentrale egenskap ved obligasjoner er deres omsettelighet. Verken bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler er gjenstand for omsetning i samme grad som obligasjoner. Investors forutsetning om omsettelighet kan således tilsi at innsynsretten obligasjonsutsteder har overfor obligasjonseierne er snevrere enn innsynsretten debitor har overfor långiver i et bilateralt lån eller innsynsretten forvaltningsselskapet har overfor innehaver av en verdipapirfondsandel. Departementet vil på denne bakgrunn ikke gå inn for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere som foreslått av utvalget. I samsvar med utvalgets vurdering, vil departementet heller ikke gå inn for en generell innsynsrett i eierforholdene til visse obligasjoner.

For øvrig slutter departementet seg til hovedtrekkene i utvalgets øvrige forslag til unntak fra taushetsplikten. Dette innebærer at faste opplysninger om utstederne bør være offentlig tilgjengelig, og at innehavere av begrensede rettigheter i samsvar med gjeldende rett bør ha innsyn i de opplysninger som kan ha betydning for deres egne rettigheter. Hvilke opplysninger som vil ha slik betydning vil bero på en konkret vurdering. Det vises i den anledning til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 180 som departementet slutter seg til. Departementet kan for øvrig ikke se særskilte grunner til at registeret i sine egne regler skal kunne begrense innsynsretten. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse. Et viktig unntak gjelder imidlertid de tilfeller hvor noen med hjemmel i lov har krav på registrerte opplysninger. Utvalget foreslår i samsvar med gjeldende rett at de som har krav på slike opplysninger i sitt arbeid skal få innsyn, uavhengig av om særloven gir eksplisitt hjemmel til å kreve opplysningene fra verdipapirregisteret. Departementet slutter seg til dette, og vil ikke foreslå en slik innskrenkning i innsynsretten som foreslått av VPS. Dersom innsyn gjøres avhengig av en eksplisitt henvisning til VPS i særlov, kreves en uttømmende gjennomgang av mulige innsynshjemler i særlov. Verken utvalget eller høringsinstansene har foretatt en slik gjennomgang, og en risikerer dermed at en innsnevring får utilsiktede virkninger. Bestemmelsen vil få særlig betydning for institusjoner med tilsyns- og kontrolloppgaver, men er ikke begrenset til slike. Det vises for øvrig til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 140 og s. 180-181 som departementet i hovedsak slutter seg til. For øvrig kan ikke departementet se at det er grunn til å begrense innsynsretten til personer som har bruk for opplysningene «i sitt arbeid». En slik begrensning bør i såfall følge av særloven som eventuelt gir hjemmel til innsyn.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirregistre skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysninger, med mindre det dreier seg om opplysninger offentlige myndigheter har krav på etter lov eller forskrift. Det vises til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 181 som departementet i hovedsak slutter seg til.